Helbredelse etter relasjonen med en psykopat er definitivt den største utfordringen man møter. Etter en stund forstår de fleste teorien bak både psykopatens og offerets opptreden og mønster, men hvordan få det bedre? “Jeg er bare smerte” skrev en leser i en kommentar. Det er akkurat som om oppløftende og kloke ord ikke biter fast. Eller de biter fast, men effekten er ikke varig og man må løftes opp igjen og igjen bare for å komme gjennom dagen. Resten av uken kan man bare glemme, for neste dag er smerten der igjen. Det virker håpløst, eller hva?
Helbredelse er også den største utfordringen å skrive om. Det er vanskelig å sette ord på hva som har gjort at jeg i dag har det betraktelig bedre enn for tre år siden, den gang bruddet med psykopaten var under oppseiling. I tillegg farger jo personligheten min tekstene mine, og jeg er en mer faktaorientert person enn jeg er sansende. Slik at for meg har opplysning og kunnskap hjulpet mer enn det kanskje hjelper en annen som vil ha mer gavn av spirituell og emosjonell oppbygging. Vi som ofre er alle forskjellige. Det betyr dog ikke at å kaste seg over bøker og fag med det samme hjalp meg til å gå videre. På ingen måte. Selv etter at jeg hadde lært alt jeg trengte for å se situasjonen klart som dagen, så lå det likevel nattmørke over hele mitt vesen.
Smerten etter psykopaten har mange aspekter. De kan best studeres adskilt. Umiddelbart tror vi at det eneste som kan lindre smerten, er psykopaten selv. Det er naturlig at vi tror dette fordi smerten synes å være størst etter bruddet når psykopaten ikke lenger er tilgjengelig. Da er det en logisk (feil)slutning at det er psykopatens fravær som forårsaker smerten. Men NK hindrer psykopatens nærvær og slik må det være. Et menneske som bevisst forårsaket så mye smerte, kan ikke lindre den. Det sier seg selv, og hvis kognitiv dissonans, falsk nostalgi, tåkeheimen eller psykopatens lokkende oversvevinger hindrer oss i å se dette, så må vi skrive det på plakater og henge dem opp i hvert eneste rom i huset. Jeg tuller ikke, vår helse og våre livsløp avhenger av at det siger inn, og da er plakater med store bokstaver ingen overdrivelse. NK gjør i en periode smerten sterkere, innen den letter.
Alle ofre for psykopater sliter med deres selvverd. Det er en myte at alle har hatt lavt selvverd hele livet. Mange ofre var ressurssterke mennesker med et solid selvverd innen psykopaten kom på banen. Det som alle ofre har felles, er at selvverdet er på bunn etter bruddet. Problemet er at når man selv føler seg liten, så blir alle andre så store. Og psykopaten blir enorm. Man tror derfor man har mistet noe meget verdifullt, og dette forsinker og kompliserer sorgarbeidet. Å snu på dette bildet virker meget vanskelig. Det blir forsterket av en psykopat som presenterer et bilde via sosiale medier eller flygende aper, hvor han/hun surfer på en bølge av lykke og suksess. Hvordan kan offeret se realiteten, at psykopaten egentlig er patetisk?
Ditt selvverd er nøkkelen. Og da ikke selvverdet i seg selv, men at det er sunt og høyt. Når du selv har et godt og trygt selvverd, så oppleves ikke andre som en like stor trussel. Deres meninger blir mindre viktige enn dine. Du tar dem til betraktning, men du lar dem ikke styre ditt liv. Når du klatrer opp fra bunn, så tårner ikke andre lenger over deg. Du er istedet på lik høyde – eller høyere – enn dem. Andre har vanvittig mye makt over oss, når vi opplever oss mindre enn dem.
Sannheten er at du er en bedre person enn psykopaten. Denne mannen eller kvinnen er en parasitt som lever av å suge andre tom for ressurser. De er muligens det laveste av alle menneskelige former. Søppel. De har ingenting å tilby menneskeheten annet enn sorg og skade. De bør unngås som den pesten de er. Er det vanskelig å tenke slik om personen du elsket eller fortsatt elsker? Har du lært at alle er likeverdige, og det derfor byr deg imot å tenke slik? Hvis du svarer ja, så har du fortsatt en jobb å gjøre med ditt selvverd. For selv om det ikke ligger til gode mennesker å tenke slik om andre, så er en slik indre retorikk nødvendig for å gjøre deg selv større, slik at psykopaten blir mindre. Likeverd må ikke forveksles med at alle fortjener din respekt. Psykopaten har de samme menneskerettighetene som du har, men han/hun er en dårligere person.
Når vårt selvverd er solid, så blir andres skadeomfang på oss begrenset. Psykopaten har en evne til å opphøye seg selv til gudestatus, slik at det også blir på denne måten vi betrakter ham/henne. Med et solid selvverd så blir det mye enklere å distansere seg fra en slik selvhevdelse som psykopaten viser, istedetfor å suges inn i den. Det blir lettere å stå på avstand og fortelle deg selv “jeg ble visst litt for involvert i et forstyrret menneske der en stund, jeg ser nå at det var latterlig å elske en slik person så høyt som jeg gjorde”, riste på hodet, le en liten latter over din egen dumskap og gå videre.
En venn av meg sa en gang “når jeg har kjærlighetssorg så forteller jeg meg selv at den andre også bare er et menneske”. Han hadde forstått det. Å sørge over noen på en usunn måte slik vi gjør over psykopaten, er å underlegge seg dem. Å la seg dominere av dem. Også selv om man ikke lenger har kontakt. Man behøver ikke å ha kontakt for å tenke på psykopaten som umenneskelig stor, for i vårt indre så har han/hun vokst seg ti meter høyere enn oss. Jeg gjentar derfor, nøkkelen til å hele fortere er å gjøre psykopaten mindre og deg selv større. Dere trenger ikke å skifte plass. Men ihvertfall bli like store. Likeverdige. Slik at du kan se psykopaten i øynene og med klart blikk ta ham/henne for alt vedkommende er, med hud og hår. Jeg kan love deg at psykopatens forstyrrelse blir øyeblikkelig tydeligere.
Hvordan blir psykopatens forstyrrelse tydeligere med bedre selvverd? Din dømmekraft fungerer bedre når ditt selvverd normaliseres. Hva du tidligere godtok som akseptabelt, får deg nå til å rynke på nesen. Hva som tidligere fikk deg til å bare rynke på nesen, blir nå totalt uakseptabelt. Inntrykket du har av psykopaten forandres og hva du tidligere betraktet som eksentrisiteter ved ham/henne og kanskje til og med som elskelige særegenheter, kommer nå ut av skapet som en total forstyrrelse.
Å ha et godt og trygt selvverd betyr ikke å dyrke seg selv. Dette er selvelsk, og ikke noe vi ønsker. Da har man bare gått i den andre grøften, og dyrker seg selv istedet for psykopaten. Et godt selvverd handler om å vite hvem som er viktigst i ditt liv, og det er deg selv. En person med et skjørt selvverd tenker “liker han/hun meg?” hver gang de introduseres for en ny person og setter dermed hele tiden andre foran seg selv, sågar fremmede mennesker. Når du får et tryggere selvverd, så tenker du istedet “liker jeg ham/henne?”. Dette er fordi du med et godt selvverd vet at det er deg selv du skal leve med og da er det også deg selv du er nødt til å like best og respektere høyest. Hvem du omgir deg med er viktig, det er dem du skal speile din virkelighet i. Det er derfor du som skal selv velge hvem du vil omgi deg med. Det er ikke opp til andre å bestemme hvem du skal ha i livet ditt.
En annen venn jeg en gang hadde latterliggjorde meg for å ha en gammeldags mobiltelefon, en doro. De fleste andre hadde på det tidspunktet allerede skaffet seg smarttelefon. Men jeg var fornøyd med min doro. Likevel fortsatte min venn sin kampanje mot min gamle telefon. Jeg begynte å la være å bruke min telefon foran henne og etterhvert også foran andre. Jeg ønsket meg en dyr og moderne telefon til jul, selv om jeg egentlig var fornøyd med den gamle. Min venn klarte å plassere en slags skam i meg. Tilslutt forstod jeg at hun forsøkte å bestemme hvilke statussymboler jeg skulle omgi meg med. Det kunne isåfall likegodt være mine klær vedkommende forsøkte å kontrollere, eller mine venner. En person med et utrygt selvverd lar seg diktere. En person med et trygt selvverd sier nei – dette bestemmer jeg selv.
Hvis selvverdet ditt er svakt, så vingler du. Andre kan lett gjøre deg ubestemmelig og usikker. Du stoler ikke helt på dine egne avgjørelser eller din egen oppfattelse av virkeligheten. Derfor er det også så lett å tvile på din oppfattelse av psykopaten.
Noe annet lavt selvverd gjør, er at vi opplever medfølelse for vår mishandler. Vår evne til å elske og ha omsorg jobber mot oss, og dette er meget farlige krefter for det er feilplassert medfølelse. Medfølelsen burde vi egentlig vie til oss selv. Det er vi som trenger den, ikke psykopaten. Vår manglende evne til å se dette er et tegn på vår vinglende virkelighetsoppfattelse. Det er også et tegn på vårt lave selvverd at vi heller vil gi omsorg til en som skader oss, enn til oss selv. I tillegg medfører medfølelse for personen som skader oss, at vi blir hengende fast i den usunne relasjonen mye lenger enn vi har godt av. Vi savner og unnskylder vedkommende, når vi egentlig bør fordømme og ta avstand.
Hvis du merker at alt dette er deg, så ikke føl deg feig. Da blir ditt selvverd bare enda dårligere. Bli heller oppmerksom og bestemt på at “dette skal jeg jobbe med. Det skal bli en vanskelig men spennende utfordring!”, og begynn så med de nødvendige forberedelser til å heve ditt selvverd. Rom ble ikke bygget på en dag, og det blir heller ikke du. Selv om det tar tyve år å komme ditt, så vil hvert eneste skritt bety at du fjerner deg fra psykopaten og i tillegg får et bedre liv enn du noengang tidligere har hatt. Lær deg at psykopaten ikke er så fantastisk som han/hun fikk deg til å tro. Du lærer det, når du setter større pris på deg selv. Da vil du aldri ta til takke med et lignende utilstrekkelig tilbud igjen.
Vi nøyde oss med psykopatens smuler, fordi vi var overbevist om at vi ikke fortjente bedre. Tenk grundig på dette, slik at det synker inn. Da jeg fortsatt var i aktiv relasjon med psykopaten så pleide jeg å si til meg selv, hva forventer jeg egentlig? Kongen? Jeg trodde det var en god egenskap jeg hadde, at jeg tolererte psykopatens dårlige sider. Ingen er perfekt, tenkte jeg og slo meg selv på brystet for min flotte overbærenhet. De alvorlige sprekkene i selvverdet mitt ble ikke synlige før etter bruddet, da jeg drømte om smuler fra ham. Så lavt var jeg sunket. Midt i all elendigheten, så gjorde psykopaten meg ihvertfall smertelig klar over hvor mye jeg hadde forsømt meg selv.
Kommentatoren Mia11 skrev for noen dager siden i en kommentar “Hent styrken i deg selv – tenk på hvordan du ønsker livet ditt skal være”.
Ønsker du deg et liv med smuler, eller ønsker du deg retten til å forsyne deg av den samme buffeten som alle andre?
Takk for et fantastisk bra innlegg, det traff meg midt i grublingen.
Hvorfor ta til takke med smuler… Smerten er enorm og frykten for hvordan jeg skal klare å komme meg ut av min situasjon er absolutt tilstede, Men… Jeg fikk akkurat nå troen på at dette skal jeg klare!
33: så fint at du fikk troen tilbake.
Jeg tror vi må lære oss å sitte litt på hendene, selv når det rir som verst. Det er nemlig begrenset hva man selv kan gjøre for å påvirke rehabiliteringen. Jeg vil tippe på at 80% av fremskrittet er det tid alene som har æren for. Tid og NK fjerner oss fra den varme kokeplaten.
Jobben man må gjøre er derfor å være tålmodig, tåle å sitte i smerten, ikke gjøre noe drastisk mens man venter som å forsøke suicid eller kontakte psykopaten. Og dette i seg selv er vanskelig nok men det er også den viktigste jobben man kan gjøre.
Lykke til og takk for din kommentar 🙂
Når det gjelder smuler: Min psykopat skrøt på seg en bestemt psykiatrisk diagnose. (Lang historie, men jeg vet altså i dag med hundre prosent sikkerhet at det var ren løgn, selv om han spilte ut dette svært troverdig og hadde hele sin krets med på notene.) Det var effektivt. Det gjorde meg lydhør for hans behov og jeg stilte både meg selv og han hele tiden spørsmål rundt hvordan jeg kunne stille opp for han best mulig, være en god partner og PÅRØRENDE.
Hans påståtte lidelse var en perfekt anledning for han til å innpode i meg at jeg måtte “senke forventingene mine” uten at det skjeve i det sto tydelig for meg. Den gradvise selvutslettelsen min virket først som en naturlig konsekvens av “vår spessielle situasjon”, og jeg ble hyllet av omgivelsene for å være en så god pårørende/kjæreste og ta så godt vare på han. Jeg bar av samme grunner lenge over med det jeg i dag vet var ren psykisk tortur og mishandling.
Vet at dette psyk.sykdoms-aspektet også var en viktig ingrediens i hans forhold med og mishandling av tidligere ofre, og garantert også de neste. Han har status i omgivelsene som “sterk og tapper psyk. lidende”. Er dette vanlig? Hvordan kan man beskytte seg mot noe sånt da?
(Jeg kommer ikke til å bite på samme agn igjen bare så det er sagt, men jeg tenker generelt.)
snø: ja, de har mange måter å slippe unna med å ikke gi noe, samtidig som de får maksimalt tilbake. Takk for at du forteller oss hvordan din venn gjorde det.
Om “sterk og tapper psykisk lidende” er et vanlig kort de spiller? Slik jeg ser det, så er dette en variant av offer-rollen som er meget vanlig. Noen psykopater foretrekker offer-rollen og befinner seg primært i den. Andre veksler mellom offer/helt avhengig av hva som gir dem mest narsissistisk forsyning der og da. Atter andre – primært åpne psykopater – trives best i helt/sterk-rollen. Sistnevnte ønsker allerhelst forsyning i form av beundring og gudestatus.
Inntil du vet hva de gjør, så kan du ikke beskytte deg. Da blir du slukt. Du tror på dem og ønsker å støtte og beskytte dem med hud og hår. Når du har forstått manipulasjonen så beskytter du deg best ved å “observere ikke absorbere”. Du involverer deg ikke emosjonelt. Du deltar ikke i dramaet, du bare observerer det. Du ser at dette er en uærlig og uhederlig person, da tar man automatisk avstand. Slik forholder du deg inntil du kan trekke deg helt ut.
Ang. at observere og ikke absorbere ? Jeg observerede min P i de første par år, da han fra starten af forholdet gjorde mig klart, at han engang tidligere i sit liv, havde været psykisk ustabil. Da jeg efter nogle år i forholdet, ikke så tegn på psykisk ustabilitet, da HENGAV jeg mig. Det var for mig, en befrielse at kunne give mig hen.(absorbere) MEN med et, så skete der jo det, at så begyndte han at trække sig tilbage, blev distanceret og hele turen med devaluering og til slut forkastet.
Ved at jeg observerede, så kunne min P holde det ud. Jeg synes det var hårdt!
Mon også det var et trick fra P s side: at jeg blev holdt i en usikker position fra start? Og hvis jeg på slutten ville klantre ham for ikke at have givet mig besked om hans lidelse, så kunne han jo sige, at det havde han jo sagt fra starten!! Sikke en helgardering. Rædselsfulde mennesker!!
Anonym21: jeg tror dette er fordi de merker når vi gir oss hen. Det er jo målet, at vi skal absorbere, og de kan vente i det uendelige på at det skjer.
Så snart de merker at de har deg så BOOM! da starter devalueringen med full tyngde.
Ja tak BOOM, du har ret!
Men jeg tror også at min P både kunne lide og samtidig også irriterede sig over, at jeg af gode grunde observerede ham det første lange, lange tid. Da satte han alt ind for at opnå min gunst (konkurrencen) og han var også en del utålmodig.
Han har tilstået at han ikke kunne nyde intimiteten og derfor kunne det tæmkes, at en P egentlig godt kan lide når man er i en observations-fase? Men samtidig vil de jo eje og have kontrol. Det er ikke til at blive klog på, hvad de er for nogen syge skabninger!
Anonym21: Ja altså, dette er mennesker som føler seg overlegne alle andre. Husk at de er grandiose, og ikke på den måten enkelte normale mennesker føler seg bedre enn andre fordi de har bedre utdannelse, økonomi eller stamtavle. Nei, psykopaten ser på normale mennesker som maur man trår på i skogen. Det vil derfor være ufattelig for dem at ikke alle mennesker faller hodestups for dem umiddelbart. Det vil være kilde til stor irritasjon og noe de vil ha store problemer med å skjule bak masken.
Samtidig vet vi at psykopaten kjeder seg og elsker opptakten til devalueringen. Leken med offeret, for psykopaten vet hvilken godbit de har i vente når offeret er hektet. Kanskje dette er kombinasjonen like/irritasjon du merket hos din P?
Etter 20 år med P så gikk jeg. Jeg var utslitt og visste at noe var galt. Hele tiden trodde jeg det var meg det var noe galt med, det var jo det jeg fikk høre. Men den lille stemmen i hodet som hele tiden sa at det var min eks det var noe med, den ga seg ikke. Så jeg brukte mine siste krefter og reiste fra P. Det er beintøft men var et rett valg.
Jeg ser nå hvor lite selvverd P har hatt hele tiden. Hvordan han har klamret seg til nye biler, nye tekniske duppeditter, bedrevet namedropping osv. Alt for at han skulle være av “de store gutta”. Fasaden var det viktigste. Og nå, når han etter bruddet har elsket og hatet meg vekselvis, lovebombet meg, projisert ondskapen (og dumskapen!) sin over på meg, så ser jeg hvor liten han er. Hvor ynkelig og patetisk han er. Jeg er fortsatt redd for å møte ham, men føler at jeg er på rett vei. Det er så uendelig godt å vite, selv om det er tunge dager og mye grubling fortsatt.
Anna: gratulerer med din flukt, jeg håper de neste 20 årene blir bedre enn de forrige.
Jeg er også glad for at du ser at din eks er patetisk, ene og alene fordi det hjelper deg med å ta avstand.
Men lavt selvverd? Tja, hvis han har det, så er han ingen psykopat. Vi må ikke forveksle krampaktig opptatthet av status med lavt selvverd. Psykopaten er opptatt av statussymboler fordi de mener de har krav på dem og fortjener dem. Dette har med en grandios selvoppfattelse å gjøre, eller skyhøyt selvverd om du vil. Slik at jeg blir litt nysgjerrig på hvordan du tolker hans oppførsel som lavt selvverd, du har jo kjent ham i mange år. Du må gjerne svare på dette.
Takk for din kommentar 🙂
Kan hende det er det ja, at han er så opptatt av status at han bare må ha det nyeste av dette og hint? Antagelig er det grunnen, han ønsker å hevde seg og fremheve seg selv med ymse nye duppeditter? Jeg blander kanskje litt, for det er jo så mange andre ting jeg kan krysse “check” på i lista over hva som kjennetegner psykopater og narsissister…
Anna: Ja, det vi ofte gjør er at vi projiserer normale egenskaper over på unormale mennesker.
Det vi kjenner til er at folk som føler seg underlegne ofte forsøker å kompensere med dyre fasader. Dette er normal opptreden. Mennesker som gjør dette er normale mennesker muligens med utilstrekkelig selvtillit og utilstrekkelig trygghet. Det kan også være mennesker med en sunn selvtillit men som vokste opp med for lite av alt – for lite mat, ingen leker, ingen merkeklær, og som voksne vil de gjerne ha alt det de aldri fikk som barn og unge. Det er en slags kompensasjon men likevel normalt. Er dere med meg så langt?
Når psykopaten gjør det samme så tror vi derfor at noe av det ovennevnte er årsaken. Men psykopaten er ikke normal og tenker ikke som oss. Når psykopaten kjøper seg dyre fasader, så er det ikke for å kompensere men for å fortelle andre hvordan de opplever seg selv – som bedre og med høyere verdi. De mener de har rett til de dyre tingene. Det ligger ingen stolthet bak, intet ønske om hardt arbeid. Dyre og fine ting skal komme nærmest av seg selv. Derfor har de heller ingen skrupler med å bruke andres midler for å anskaffe seg dem. Det spiller ingen rolle hvordan statussymbolene kommer, så lenge de kommer. For psykopaten er berettiget til dem. Håper dere fortsatt henger med 🙂
La oss ta for oss et nært tilknyttet fenomen; å bli fornærmet. Å bli fornærmet er en normal reaksjon hos normale mennesker. Vi vet at det er normalt å bli fornærmet når ømme punkter, sårbare områder, integritet eller stolthet blir berørt. Å bli fornærmet blir av og til tolket som litt barnslig, som hvordan umodne mennesker reagerer. Personlig mener jeg at dette ikke stemmer, men det spiller ingen rolle. Det er uansett innenfor normalen å bli fornærmet.
Vi bruker våre normale briller når vi skal forsøke å forstå en narsissistisk skade. En narsissistisk skade er noe vi påfører psykopaten når vi rammer hans/hennes ego. Med våre normale briller så minner jo dette veldig om en fornærmelse, så vi tolker det slik – at psykopaten blir fornærmet.
Men det er ikke en snakk om en fornærmelse. Det er mer snakk om et raseri psykopaten får, når han/hun opplever at deres grandiositet ikke blir bekreftet og respektert. Det ligger ingen fornærmelse bak, ingen opplevelse av mindreverd. Når psykopaten for eksempel blir ignorert eller oversett, så reagerer han/hun kraftig men det er reaksjonen til en gud som blir trosset av maur. Guden føler seg selvfølgelig ikke truet av maurene, han/hun blir bare sint for at maurene ikke følger ordre eller anerkjenner hans gudestatus, eller de irriterer ham/henne ved å krype oppover benene. Han tråkker på dem – dreper dem – og dermed er det ute av verden. Hans/hennes raseri er hurtig overstått, og han/hun bruker ikke et sekund mer på å angre på å ha drept maurene. På samme måte reagerer psykopaten på andre mennesker.
Gir det mening? 🙂
Blogforfatter- du skriver at P elsker optakten til devalueringen. Dette er ondskab i reneste from!!! Jeg tror min P irriteret sig fordi jeg hele tiden i forholdet, bevarede mig selv. Han fik mig ikke 100 procent! Og at han samtidig kunne lide, at jeg ikke sådan lige overgav mig. Så var der jo noget spænding og hans konkurrence-gen blev pirret.
Anna- min P sagde til mig, at han var jo ingenting! Denne udtalelse kom fra ham, da jeg til slut afslørede ham. Dette kan man jo godt forveksle med lavt selvværd. Jeg tror slet ikke de har noget selvværd overhovedet. Derfor læner de sig op ad en person der har menneskelige egenskaber. Dette er min erfaring.
Anonym21: dette er også en måte å se det på. Men igjen tror jeg vi tolker gjennom våre normale briller, og forveksler et manglende indre liv med manglende selvverd.
Psykopaten har ingen identitet i normal forstand, men dette rammer ikke hans/hennes selvverd. Selvverdet er unormalt høyt, derfor mener psykopaten at han/hun har rett til alle ting eller mennesker de peker på.
Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal forklare det. Dette er forstyrrede sinn og det er derfor meget vanskelig å se psykopaten innenfra. Men kanskje mitt siste svar til Anna også kan belyse din sak 🙂
Takk! Nå falt det på plass for meg!
Tusen takk for uvurderlig god hjelp på denne siden her! Jeg har fulgt med her lenge, men sjelden kommentert noe.
Jeg kjenner meg veldig godt igjen i dette som beskrives. Jeg har kommet dit at jeg kjenner forakt for min P, min pappa. Og de i familien som holder med ham.
En pappa som fremhever seg selv som et fantastisk eksemplar av et menneske. Bretter ut mengder med tilsynelatende “bevis” på et flott liv i sosiale medier (jeg har blokkert alt, har ikke behov for å få det bekreftet flere ganger). Sender lange, manipulerende meldinger til meg i fylla. Skriver/snakker om “sannheten” om sine barn og sin ekskone til sine flyvende aper. Jeg har vært fast bestemt på å aldri mer falle i fellen og komme med et motsvar. Å vite at det ville gitt ham nødvendig næring, har vært motivasjon nok. Aldri i verden om han skal få noe mer fra meg!
Han viser total ansvarsfraskrivelse og prøver desperat å projisere all grusomheten over på andre, deriblant meg. Skremmende i starten, men nå er det tragikomisk. Patetisk er ordet, ja! Nå vet jeg at hver gang han kalte meg stygge ting, så beskrev han egentlig seg selv…
NK har vært helt fullstendig nødvendig for å bli trygg på meg selv og hvor mine grenser går. Det å endelig tro på at jeg er bra nok og at det ikke er noe galt med meg, gir meg en styrke jeg aldri trodde jeg skulle få. Jeg har klart det!
Selvverdet har blitt mye bedre og jeg føler at jeg har integritet! Alt handler ikke lenger om å leve opp til andres forventninger. Jeg har ingen kontakt med de i familien som har vist seg som meget ustabile personer. Det jeg har lest om tegn på dysfunksjonell familie, stemmer godt med det jeg har erfart.
Det har vært en knalltøff prosess, men jeg har med tiden kunne lese meg opp, blant annet på denne siden her. Det har fått meg til å kunne gjenkjenne Ps og mine egne handlinger og reaksjoner. Jeg har også fått god hjelp fra psykolog.
Kaoset i hele mitt levde liv er nå satt i et system. Mye er “rett fra boka”. Det å ha blitt formet av en forelder som er P, førte til mye skamfølelse, forvirring, vonde opplevelser og dårlig selvbilde. Jeg har bruk mye av livet mitt på å tenke på hva som er galt med meg.
Nå er jeg fri fra det. Det vil nok kunne oppstå nye, vanskelige situasjoner, men jeg har troen på at jeg er rustet for framtidig motgang. Nå setter jeg dessuten enda større pris på alle de varme, fine menneskene i livet mitt.
Jeg håper alle som står midt oppi helvetet får til å ha NK og dermed klarer å finne igjen seg selv. For noen måneder siden lå jeg knust, kvalm og forvirret over å oppleve at det ikke gikk an å stole på familiemedlemmer som har vært der for meg siden jeg var nyfødt. De valgte ham/familiefasaden, eller de er rett og slett emosjonelt skadet/ forstyrret selv.
Nå har jeg erkjent at situasjonen er som den er og satt de grensene som måtte til for å komme meg videre. Det kostet mye krefter og mange tårer, men jeg var bevisst på at sorg tar tid.
Jeg trenger ikke hevn. Det er bare trist at noen folk er så fullstendig blottet for empati og selvinnsikt, så jeg føler meg heldig som har disse egenskapene selv. Jeg trenger bare å få være i fred, slik at jeg kan like meg selv og være en god og trygg person for de som betyr aller mest for meg. Oppfordrer på det sterkeste til å ha NK og å oppsøke informasjon om personlighetsforstyrrelser!
Blogforfatter- Ja, det er meget vanskeligt ikke at se tingene fra normale briller. Jeg kan ikke forestille mig, hvordan det er, ikke at have et indre liv overhovedet. Og hvordan det er at føle sig så almægtig som en Gud og se andre mennesker som myrer. Jeg har læst din kommentar med opklarende skitse Gudestatus/myrer, men at forstå den opførsel, er meget vanskelig! At man som offer er blevet behandlet sådan, er aldeles utilgiveligt!! Og sikke en syg fantasi verden en P lever i.
FRI! Så sterk du er. Og midt oppe i alt, klarer du å være fri fra hevngjerrighet også. Jeg håper jeg kommer dit en dag. Akkurat nå ønsker jeg hevn, jeg vil at P skal føle smerten min, jeg vil at den nye skal miste alt P har gitt vedkommende som ble nektet meg. Hadde jeg kunnet, skulle jeg svingt en tryllestav mot dem og eksplodert hevnen midt mellom dem.
Til OgsåAnonym:
Jeg forstår veldig godt at du kjenner på hevngjerrighet. Det er helt naturlig å føle det slik. Har vært der jeg også og kan fortsatt bli skikkelig sint og gå og holde noen “taler” når jeg er alene. Eller jeg skriver det ned for meg selv. Det er utrolig befriende å hamre det ned i tastaturet i blant.
Du og jeg er i forskjellige situasjoner. Jeg er i et trygt forhold til en mann som har vært en fantastisk støtte. Dessuten har jeg andre nære relasjoner som ser og vet det samme som meg, så jeg har aldri følt meg alene i denne prosessen. Likevel har jeg trengt profesjonell hjelp også. Det er forferdelig å lese om alle de tragiske historiene. Flotte, empatiske og varme personer som blir offer for noe så hensynsløst og totalt uforståelig når man ikke vet om hva man blir utsatt for. Og at de ofte står helt alene i det. Det krever virkelig en enorm styrke. For meg hjelper det å ha erkjent at det jeg har “mistet” ikke var ekte vare… Ved å løsrive meg fra det destruktive og falske, har jeg fått det desto bedre med andre som står meg nær. Lykke til videre! Dette skal du klare. Ta i mot all hjelp du kan få.
Til OgsåAnonym:
Har tenkt litt mer i dag på det med hevnlyst. Jeg var så dypt fortvilet at det eneste jeg trengte var å komme meg unna ham og de andre som førte så mye vondt med seg. Målet var å få være i fred og bli sterkere mentalt. For hva slags hevn skulle jeg ha spandert?
Dersom jeg hadde gjort noe som helst, ville det ha vært en gavepakke til ham. Jeg skal ALDRI gi ham en gave! Å innføre NK er jo riktignok en reaksjon, men ved å blokkere så slipper jeg å forholde meg til ham.
Hver gang jeg fantaserte om hvordan jeg kunne tatt igjen, tenkte jeg at han ikke fortjener en eneste reaksjon eller anstrengelse fra meg. Dessuten har jeg uttrykt min misnøye opp gjennom årene uten at det førte noe godt med seg. Så han vet nok inderlig vel hva jeg mener…
Jeg tror det kan være bra å bli så sint at du går med hevntanker, for da bygger du kanskje opp den nødvendige forakten slik at du på sikt ikke ønsker dette mennesket i livet ditt. Jeg har fulgt rådet om NK og dermed har jeg heller ikke gjennomført noen hevn. Fokuset bør nok være å gjøre det som er bra for deg selv og å beholde mest mulig verdighet. Da er det nok lettere å kjenne selvrespekt og styrke etter hvert. Det kreves mye styrke i å ikke ta til motmæle…
Ja, jeg lengter nesten etter å klare å bli sint. Hevnbehovet er ikke aggresjonsstyrt, mer et behov for rettferdighet, balanse. Jeg vet at det er utopisk, men behovet er likevel der.
Jeg nøyde meg virkelig med psykopatens smuler det året vi var sammen. Jeg har nå hatt over et år med NK og selvverdet er tilbake. Heldigvis har jeg sluppet å ha kontakt med flygende aper. Et helt år uten noe som har med ham å gjøre annet enn egenene tanker og dette året har jeg brukt godt på meg selv sammen med venner og psykolog. Jeg sitter igjen som en endret person. Jeg føler meg klar for et nytt forhold, men jeg savner litt den naiviteten jeg hadde tidligere. Tidligere forelsket jeg meg lett, nå virker det som om det er veldig vanskelig for meg å slippe meg løs og la følelser komme. Jeg er nok fremdles litt redd. I en datingprosess analyserer og reflekterer jeg for mye. Jeg avviser menn med det samme jeg ser tegn til røde flagg. Håper jeg vil finne 100% trygghet igjen.
Anonym: Først og fremst, gratulerer med ett år NK! Det er virkelig en bragd. Mitt inntrykk er at du har forstått hva som må til for å få det bedre, NK, ingen kontakt med flygende aper eller andre triggere. Du skriver også at selvverdet er tilbake og det virker som du bevisst har jobbet for å bygge det opp igjen. Dette er meget oppløftende for deg, og for lesere som lengter etter at det skal bli bedre.
“Jeg føler meg klar for et nytt forhold, men jeg savner litt den naiviteten jeg hadde tidligere”.
Ja, en av mange ting vi mistet etter psykopaten, var den litt barnslige optimismen vi møtte nye mennesker med. Den gleden vi tok i mot de fleste med åpne armer. Jeg synes dog “naivitet”, “barnslig” etc er negative ord og ikke dekkende for den flotte og positive holdningen vi hadde. Noen ofre beskriver at lyset er forsvunnet. Egentlig var det en fantastisk egenskap og ikke en som vi burde ha mistet. Men nå er det slik og det kan ikke reverseres. Derfor kan vi velge at livet har fått et nytt kapittel, med nye briller. Vi ønsket ikke disse brillene men nå er de der og selv om vi savner vår gamle optimisme så kan de nye brillene veilede og beskytte oss og faktisk gjøre livet bedre.
“Jeg avviser menn med det samme jeg ser tegn til røde flagg.” Ja. Det er jo slik de nye brillene beskytter oss, vi slipper ikke folk inn som viser giftige og forstyrrede egenskaper. Så lenge vi ikke generaliserer på bakgrunn av kjønn, nasjonalitet, hårfarge etc. for dette vil nemlig virke motsatt og IKKE beskytte oss. Psykopati handler om oppførsel og ikke karakterisikkene til en bestemt folkegruppe. Da kan resultatet bli det noe lignende “en hund angrep meg derfor avviser jeg alle hunder, men jeg har fortsatt tillit til alle katter”. Vel, det som da skjer, er at man går glipp av mange gode hunder. I tillegg kan man på grunn av den blinde tilliten til alle kattene plutselig bli bitt av en katt. Dette er ikke beskyttelse, det er å bytte ut en form for naivitet, med en annen.
Takk for din kommentar 🙂
Wow !
Utrolig motiverende å lese.
Fikk mange gode svar og en fin motivasjon av deg, Jeg har nå i et år mm ikke har forstått hva som egentlig har skjedd. Heller ikke med meg selv. Er fortsatt i kontakt da barn er involvert. Har i det siste ungått unødvendig kontakt. Vi har en liten gutt i sammen og får en til i mars. Er i aktiv prosess , men dette motivere. “Tellekanter” på avtalene etc..
Mange takk
Vi hørs
;.)
Pål H Lereim: så bra at teksten kunne hjelpe deg. Jeg ser du har en utfordrende tid i møte. Jeg ønsker deg allverdens lykke til.
Takk for din kommentar 🙂
Jeg er bipolar.. Noe som selvsagt ble brukt som skyts av min X P..
Men det i seg selv forsterker angsten, depresjonen og hjernetåka så til de grader etter bruddet at jeg eier ikke ord!
Ja, da har du et ekstra element å slite med.