Med tittelen mener jeg at din kjærlighet slår ikke rot i psykopaten, den forsvinner bare inn i et umettelig hull, og i ren Harry Potter stil så slettes den i psykopatens sinn det øyeblikket den er erklært.
Normale mennesker husker og lagrer gode gjerninger. Vi legger merke til dem og bærer dem med oss. Slik kommer de også gjerningsmannen eller -kvinnen til gode senere. Vi former vennskap på grunnlag av gode gjerninger. Hvis du gjør noe omsorgsfullt for meg, så vil jeg gjerne være din venn. Slik er tankesettet vårt. Gode gjerninger går også inn på en slags konto, slik at hvis du gjør ti gode gjerninger for meg, for så en dag såre eller støte meg, så vil jeg være mer åpen for å tilgi, fordi du har gjort så mye godt for meg tidligere. Jeg har lagret de gode tingene.
Kjærlighetserklæringer er ofte usagt, men normale og friske mennesker vet likevel hva de betyr. Hvis du henter meg i din bil sent om natten uten sure miner, hvis du lager min favorittrett uten at jeg ber om det, hvis du har tilgang til min leilighet og vanner plantene mine mens jeg er på ferie, selv om jeg hadde glemt å be deg. Hvis du bærer mine tunge ting uten at jeg ber om hjelp, kun fordi du har større muskler, da behøver du ikke å fortelle med rene ord at du liker meg eller er glad i meg, for jeg ser det i dine handlinger. Normale mennesker forstår slikt.
Kan normale mennesker manipulere med gode handlinger? Kan det ligge en skjult agenda bak gode gjerninger? Kan grunnen til at jeg hjelper deg med bæreposene, være fordi jeg forventer noe annet i retur? Ja. Det er både lov og normalt å anse tjenester som en byttehandel eller en investering. Det er dette som smører maskineriet for sosial omgang både på mikro- og makronivå. Storsamfunnet hadde ikke fungert hvis ikke vi gjorde ting for hverandre. Derfor hjelper vi også fremmede. Du kjenner ikke lastebilsjåføren som har levert varene du handler i butikken. Likevel har han gjort deg en tjeneste. Han har hjulpet deg. Men du trenger ikke å takke ham, for han får sin betaling i form av lønn på konto. Din venn derimot, får ingen lønn på konto for tingene han eller hun gjør for deg. Og å tilby vedkommende penger vil bli feil, for det er ikke slik vennskap fungerer. Vi betaler istedet tilbake med takknemlighet lagret i hjertet, og gode gjerninger i retur.
Normale mennesker forstår at samfunnet ikke fungerer uten at vi hjelper hverandre. Det forstår imidlertid ikke psykopaten. I hans/hennes hode, så er det selvtjenende det moralsk riktige. Han/hun forstår kanskje kognitivt at alle sosiale interaksjoner er basert på gjengjeldelse, men det grandiose selvbildet og opplevelsen av overlegenhet påvirker psykopatens logikk. Psykopaten mener det er riktig at ting blir gjort for ham/henne, uten at han/hun skal behøve å gjengjelde tjenesten. Han/hun formår heller ikke å se kjærligheten som ligger bak gode handlinger, for psykopaten vet ikke hva kjærlighet er. Istedet henfaller psykopaten til å oppfatte oppofringer hos andre som “smisk”, og tenker “nå er det noe han/hun vil oppnå, derfor er han/hun snill mot meg”. På seg selv kjenner psykopaten andre, for dette er den eneste årsaken til at han/hun selv gjør gode gjerninger for noen.
Jeg husker at noe av det jeg slet mest med etter bruddet med P, var hvordan han så lett kunne kaste meg i grøfta etter alt vi hadde opplevd sammen og alt jeg hadde gjort. Med “alt jeg hadde gjort” så mente jeg lojaliteten min, tiden min, de gode klemmene, de støttende ordene jeg ytret og alle middagene og kakene jeg hadde laget til ham. Hvorfor satt han ikke pris på de tingene? Forstod han ikke at de kom fra hjertet? At egentlig var det alt sammen et kompliment til ham, fordi jeg syntes han var verdt min innsats? Var det bare jeg som var egoist, som mente at han burde se dette? Gjorde jeg disse tingene for min egen del, for å få anerkjennelse tilbake? Hvordan kunne han så lett forlate meg til “fordel” for neste offer, gjorde ingenting av min innsats noe inntrykk?
“We do not care that this person has loved us, treated us well, housed us, supported us, provided us with money and so forth.”
Sitatet over er ytret av psykopaten som går under pseudonymet H. G. Tudor, og hentet fra hans bok “Ask the narcissist”. Tudor fortsetter så med å fortelle hvorfor de nevnte bidrag ikke betyr noe for psykopaten, og det er vel verdt å lese videre i boken. Men jeg synes det viktigste for offeret å huske, er dette sitatet, denne ene setningen. Ingenting av hva vi gjorde betyr noe for psykopaten. Selv en psykopat innrømmer det. Alle våre bestrebelser blir ignorert, enda hånet. Du kan elske psykopaten og bruke alle dine penger på ham/henne i 30 år, det vil ikke utgjøre noen forskjell. Psykopaten setter ikke pris på noe, han/hun synes vi er patetiske som er villige til å strekke oss så langt for noen. Han/hun er i sin fulle rett til å utnytte en “som er så dum”. Vi er nødt til å bruke denne viten til å propellere oss bort fra båndet med psykopaten og mot båndet med oss selv. Derfor, oversett Tudors setning til norsk (hvis det hjelper), trykk den i store bokstaver og heng den på veggen eller på speilet, slik at du leser disse ordene hver dag.
Psykopaten kan ikke gjenkjenne dine handlinger som kjærlighetserklæringer, for han/hun vet ikke hva kjærlighet er. Sålangt har vi forstått at psykopaten ikke er istand til å gi, føle eller uttrykke kjærlighet. Men vi har kanskje ikke resonnert at en person som ikke er istand til å gi eller føle kjærlighet for en annen, heller ikke er istand til å motta den. Men det er slik. Psykopaten kan ikke motta din kjærlighet. Hvor skal den plasseres? Psykopaten har en flytende indre identitet, et manglende “jeg”, hvem er da på plass for å motta kjærligheten? Ingen. Alle dine innskudd forsvinner derfor inn i et sort hull og fordamper der. Når ingen er der til å ta imot og lagre dem, så forsvinner de ganske enkelt. Slik kan offeret fortsette å fore et umettelig monster til evig tid.
Vi har likevel problemer med å ta innover oss at det ikke finnes noen der inne, for psykopaten er jo en person. Han/hun stod lys levende foran oss og responderte på våre tilnærmelser. Hvordan kan det ha seg, at vår innsats var forgjeves? Hvordan kan psykopatens indre være et sort hull, når han/hun fungerte som menneske på alle andre vis? Dette er ufattelig vanskelig å begripe, og jeg måtte selv gå mange runder med meg selv innen jeg “så” det. Men jeg ser det idag. Påfyll av kjærlighet til en psykopat, blir som bensin i en bil. Den forbrukes hele tiden, den kan ikke lagres, og må derfor hele tiden fylles på. I samme øyeblikk det går tomt, så bryter bilen sammen. H. G. Tudor kaller også narsissistisk forsyning for “bensin”, så denne metaforen kommer faktisk fra en psykopat.
Det er riktig at psykopaten elsker beundring og anerkjennelse for den minste innsats han/hun gjør. Men det stopper aldri. Du får intet pusterom, for behovet for beundring er konstant. Han/hun kan ikke leve på at du allerede har sagt “jeg elsker deg” en gang i dag, og det minste opphold i flommen av ros og komplimenter oppfatter psykopaten som kritikk. Du får heller ingen oppmuntring til å fortsette flommen, for din egen innsats går upåaktet hen. Når vi av ren utmattelse ikke klarer å levere ustanselig, så oppfatter psykopaten oss som et redskap som har sluttet å virke. Han/hun går derfor videre til neste offer, i håp om at han/hun fungerer bedre enn vi gjorde. Her kommer virkelig uttrykket “å gå på luft og kjærlighet” til sin rett. Normale mennesker har denne muligheten, ihvertfall en stund, for vi lagrer kjærligheten. Psykopaten gjør ikke det.
Vi reagerer på at psykopaten synes å like andre like godt som han/hun liker oss, selv om vi vet at vi er mer sjenerøse mot psykopaten enn andre er. Dette har med sjalusifabrikkering å gjøre, psykopaten elsker å vie minst oppmerksomhet til den som gir ham/henne mest. Men det handler også om en manglende forståelse for hva som har formet oss til mer sjenerøse mennesker, og en manglende evne til å sette pris på våre egenskaper. Uten empati kan psykopaten ikke forestille seg hva som ligger bak et menneske som gir mer enn andre, hvilken livserfaring du har som skiller deg fra mindre sjenerøse mennesker. Dermed kan han/hun heller ikke prioritere deg. Psykopaten klarer ikke å se at det kanskje er mest å tjene på å tilbringe sitt liv med deg. “Du tilbyr meg middager og en seng å sove i? Kult! Da tar jeg det jeg kan få”, synes å være psykopatens resonnement. Og det stopper også der.
Du kan velge å se psykopaten som et lite barn. I hans øyne, så er omfanget av din kjærlighet synlig kun i gavene du gir, og størrelsen på dem. Psykopaten er materialistisk. For et barn har middager, foreldrenes årvåkenhet eller “jeg er glad i deg” ingen verdi. Gaver har derimot verdi. Barn elsker bursdager og jul, fordi da får de ting. Barn foretrekker som regel leken kjøpt i butikk, fremfor de hjemmestrikkede sokkene. At det ligger mer kjærlighet bak de hjemmestrikkede sokkene har ikke barnet evne til å se eller sette pris på. Barn er små egoister, innen de vokser det av seg. Jeg husker tydelig en dag for cirka 35 år siden. Min eldre bror fikk et trommesett av mine besteforeldre. Jeg husker trommesettet som stort og flott. Men selv fikk jeg ingenting. Og selv om jeg egentlig allerede som barn var nokså empatisk og overbærende, så reagerte jeg sterkt på at min bror fikk en så flott gave og jeg ble plassert på sidelinjen. Jeg tror til og med det var min brors bursdag, likevel syntes jeg urettferdigheten ble for tung å bære. Jeg begynte å gråte. Det endte med at jeg fikk et splitter nytt penal, fylt med blyanter, fargestifter, viskelær og blyantspisser. Jeg sluttet å gråte, men følte meg fortsatt urettferdig behandlet, fordi gaven som min bror fikk var mye større enn den jeg fikk selv.
Akkurat som et barn, så klarer ikke psykopaten å stille egne behov på vent for å gi plass til andre. Psykopaten er impulsstyrt. Et barn klarer ikke å tenke “akkurat i dag er det min bror sin tur til å få oppmerksomhet, det er min tur om et halvt år, det veksler jo hvert år. Min tur kommer”. Barn har verken det nødvendige tidsperspektivet eller en voksen persons evne til å resonnere. Et barn klarer heller ikke å se kjærligheten som ligger bak ord og gjerninger. “Det er jo min familie, deres jobb er å være der for meg og trøste meg når jeg har falt og slått meg”. Psykopaten tenker stort sett på samme måte. Psykopaten skal ha oppmerksomheten hele tiden. Sjalusi og misunnelse ligger parat like under overflaten, og bryter ut så snart en annen får noe større og bedre enn psykopaten. Psykopaten er misunnelig på deg for egenskapene du besitter og forakter deg dypt.
Poenget med denne teksten er å få leseren til å løsrive seg fra kvernetanker og “hang-ups” rundt spørsmål om din innsats for å vise psykopaten hvor høyt du elsket ham/henne. Jeg vet du prøvde ditt aller beste, og at det er ufattelig vondt å oppleve at ditt aller beste ikke var godt nok. Jeg kan love deg at ditt beste er godt nok for de fleste, men det vil aldri bli godt nok for en psykopat. Du er nødt til å innse at din verdifulle innsats blir å kaste perler for svin, slik at du stopper umiddelbart, hvis du ikke har stoppet allerede. Din energi blir best brukt på de som setter pris på den og kan gjengjelde den. Husk at psykopaten er forstyrret i hjernen. Deres hjerne tolker derfor annerledes. Hva du sier eller gjør har en helt annet betydning for dem enn for normale mennesker. Du kan med god grunn også betrakte psykopaten som en person som har demens. En person som har demens vil ikke huske noen av dine gode ord eller gjerninger. Samtidig ville du aldri ta det personlig, hvis en som har demens angrep deg verbalt eller fysisk, fordi du vet at han/hun ikke har kontroll og ikke er frisk. Du kan heller ikke ta det personlig når en psykopat angriper deg. Psykopaten er ikke frisk, og du kan intet gjøre med det.
Du er nødt til å riste psykopaten av deg.
