Psykopati og kjærlighet

Dette emnet har jeg lenge ønsket å skrive om. Selv om en psykopatisk kollega ikke berører deg emosjonelt på samme vis som en psykopatisk partner, venn eller slektning, så er det viktig å forholde seg riktig til ham/henne for å overleve og fungere i en jobbhverdag som fyller en stor del av våre liv, i tillegg til at vi er avhengige av inntekten vi jobber for. Vi kan derfor ikke unngå å samarbeide med psykopatiske kolleger. Alle middels store og større arbeidsplasser har en eller flere psykopatiske medarbeidere, enten på gulvet eller i ledelsen, eller begge steder. Å arbeide sammen med disse personlighetstypene kan være som å forsøke å utføre dine oppgaver i en minebelagt åker i Afghanistan, og er en utbredt kilde til mistrivsel, sykemeldinger og oppsigelser. Ingen ønsker å grue seg til å gå på jobb. Det kan imidlertid hjelpe å identifisere den psykopatiske kollegaen og lære hvordan man kan manipulere vedkommende (ja, psykopaten kan selv manipuleres) til å bli en tålelig kollega.  

Den psykopatiske kollegaen kan gjøre din arbeidsdag sur og vanskelig. Samtidig er det ikke noe alternativ å skifte jobb. De finnes som sagt på de fleste arbeidsplasser. Lær deg derfor å jobbe med dem og ikke for dem. Ikke la dem ta for mye av din energi, energien trenger du til å utføre oppgavene du er blitt betrodd. Husk også at det ikke nødvendigvis er en god idè å blande inn sjefen hvis det oppstår konflikter med en psykopatisk kollega. Hva kan sjefen gjøre? Han/hun trenger konkrete bevis for å kunne dømme en personalsak og det har du som oftest ikke med en psykopatisk kollega fordi de er så slu og gode til å sno seg utenom avvik. I tillegg har mange av dem allerede innyndet seg hos sjefen. De har vært der i mange år mens du er ny. Sjefen er kanskje ikke dum og har skuet lusa på gangen, men har ikke tid til å nøste opp i indisier mellom de ansatte. Dette kan du heller ikke forvente. Lær deg derfor å løse sakene selv. Du kan sågar snu dem til din fordel. Her er noen tips. 

Jeg vil skissere to av de psykopatiske eller nær-psykopatiske personlighetstypene jeg har observert i de jobbene jeg har hatt. Min erfaring er at det finnes variasjoner men at majoriteten kan flokkes inn under en av disse to typene.

-Kollegaen som meget raskt blir venn med deg. Han/hun er ofte den som tar deg best imot i din nye jobb, og hurtig utvisker skillet mellom en profesjonell og personlig relasjon. De virker meget hyggelige og imøtekommende, derfor knytter man seg lett til dem fordi man selv ennå ikke har funnet sin plass i nye omgivelser. Denne kollegaen er meget hjelpsom i starten, viser deg rundt og lærer deg rutinene på din nye arbeidsplass, men husk at dette er for at du skal betro dine faglige svakheter; han/hun ønsker å finne ut om du er en faglig trussel eller om du lett kan manipuleres til å utføre mindre populære oppgaver. Han/hun ønsker også at de er den første du henvender deg til hvis du er i tvil om prosedyrer, slik sørger han/hun for at det er deres måte å utføre arbeidsoppgavene på som blir videreført til nye medarbeidere samtidig som du ser opp til dem. Etterhvert vil den meget hyggelige mottakelsen snu og du vil oppleve små stikk som i begynnelsen vil oppleves forvirrende fordi du fortsatt er overbevist om at den psykopatiske kollegaen som tok deg så godt imot, er lojal mot deg. Innen du blir oppmerksom på at denne personen er farlig, så kan skade allerede ha skjedd og du er dypt involvert i vedkommende, både på jobb og personlig.

Tips: husk at alle psykopater idealiserer, devaluerer og forkaster. Dette gjelder ikke bare psykopater som er på jakt etter en partner. Lær deg å identifisere “kollega-idealisering” som er ekvivalenten til den romantiske idealiseringen, bare at den foregår i andre rammer (i dette tilfellet på jobb). Selv om det er fristende når du er ny i jobben, så ikke umiddelbart knytt deg til den første som stikker seg fram som hyggelig og hjelpsom. Vedkommende kan være en normal og velmenende person, men i så fall har vedkommende intet hastverk med å alliere seg med deg. Du kan derfor ta deg til til å sondere dine nye sosiale omgivelser innen du avgjør hvem som er din tillit verdig. Våg å føle deg litt alene i noen uker i begynnelsen av ditt nye arbeidsforhold. Du skal muligens være der i mange år, noen uker i observerende ensomhet kan derfor være en god investering. Denne typen psykopat-kollega er opptatt av ry og fasade og det kan derfor lønne seg å tidlig sette grenser, forutsatt at du klarer å fange opp hva de gjør. For eksempel kan du ved første overtramp slette vedkommende som venn på facebook. Da har du uten å ytre et eneste verbalt ord fortalt “jeg ser hvem du er, det blir mellom oss men forsøk deg aldri på noe lignende igjen”. Dette vil sette et “støkk” i ham/henne fordi de er redde for å få et forklaringsproblem som kan slå sprekker i fasaden (hvorfor er du venn med alle andre på facebook, men ikke dem?), samtidig som de ser at du ikke er så lettmanipulert som de trodde. De vil da ofte forsvinne i det stille og søke etter et enklere objekt. Dere vil på overflaten være høflige mot hverandre men du vil oppdage at de ikke lenger forsøker å trekke personlig informasjon ut av deg.

-Kollegaen som tror det er hans/hennes rett å enten akseptere eller utstøte deg. Vedkommende kan være underlagt deg, din overordnede eller arbeide på samme nivå, det spiller ingen rolle for vedkommende for han/hun kjenner ikke selv sin plass. Dette er arrogante personligheter som ikke forstår at de ikke har noe med hvem du er eller hvordan du utfører jobben. Denne psykopatiske kollegaen forsøker tidlig å markere seg, og kan være kvass og vanskelig helt fra starten. Du vil føle deg litt truet av vedkommende eller observere at han/hun tidlig forsøker å “sette deg på plass”. Du kan oppleve deg testet. Du oppdager muligens at denne kollegaen har tett kontakt med sjefen og mye makt på arbeidsplassen. Etterhvert går det opp for deg at den tette kontakten med sjefen er smiger og fordi denne kollegaen tror at han/hun er berettiget en spesiell stjerne. Det kan vise seg at makten vedkommende har blir opprettholdt av en viss form for terror, selv om den kan være meget subtil. Du oppdager at mange unngår denne kollegaen samtidig som han/hun er omgitt av flere som synes å underkaste seg (flygende aper). Denne typen psykopat-kollega er ofte størst og best i alt, både i lidelser og bragder. Ingen har mer allergi enn vedkommende samtidig som ingen har utrettet mer på arbeidsplassen. Lyder kjent?

Tips: denne typen kollega kan gjøre arbeidslivet meget surt for deg hvis han/hun føler du står i opposisjon. På den andre siden så ønsker du ikke å bli vedkommendes nye flygende ape. Det kan lønne seg å tidlig vise at du har egne meninger og ikke føyer vedkommende i ett og alt. Hvis du gjør det riktig, så kan du faktisk få denne personen til å bli din flygende ape istedet for et omvendt scenario, eller et scenario hvor dere står i evig konflikt (det ønsker du ikke med denne personlighetstypen). Du kan få vedkommende til å støtte deg og stå på din side. Hvordan gjør du det? Jo, du mikser opposisjon med oppmuntring. Dette forvirrer ham/henne, men denne typen psykopat elsker smiger og ros og de vil derfor strekke seg etter den. De vil forsøke å imponere deg for å få mer ros. Sørg derfor for å rose vedkommende innimellom, samtidig som du tidlig markerer ditt ståsted. Våg å begrense vedkommendes forsøk på å teste deg; “ok, slik gjør du det men slik gjør jeg det. Punktum.”. Utfør dine oppgaver på din egen måte, ikke slik denne kollegaen vil du skal utføre dem. Samtidig gir du ros når vedkommende gjør tingene slik du liker. De vil da se at de ikke har den makten over deg som de ønsker å ha, tvert i mot vil de forsøke å innynde seg hos deg fordi de ser du har integritet og de hungrer etter rosen du er istand til å gi dem. Ha hyggelige men manipulerende samtaler med vedkommende, hvor du ler av vedkommende men får ham/henne til å tro at du ler med dem. Ikke avslør noe personlig om deg selv, det er lov å veilede og mislede, for eksempel kan du si at du liker noe du egentlig misliker eller at du har planer i helgen når du egentlig bare skal være hjemme og slappe av. Du kan også mislede ved å rose vedkommendes dårlige idèer. Gjør du det riktig så vil vedkommende tro han/hun har en god idè og løpe til sjefen eller andre kolleger med den, for å bli møtt med hån eller latter, om ikke ansikt til ansikt så bak deres rygg. Slik bygger du opp respekt for deg selv samtidig som du undergraver deres. 

Å være passivt aggressiv har et ambivalent rykte på seg. Det er en kjent mental forsvarsmekanisme for å unngå direkte konfrontasjoner eller konflikter, og innenfor dette ligger en stor lapskaus av psykologiske årsaker til hvorfor man er passivt aggressiv, fra mildere former for konfliktskyhet via traumer som kan være vanskelige å behandle, til bevisste devalueringsmetoder hos for eksempel skjulte psykopater. Frykt kan være en stor komponent i passiv aggresjon, skam en annen. Manipulasjon en tredje. Det er derfor passiv aggresjon ofte kalles “feig” eller “giftig”. La oss se litt nærmere på dette mentale fenomenet.

Vi kan begynne med et eksempel på hvordan passiv aggresjon kan utspille seg.

Person 1 er venn med person 2. Person 1 er passivt aggressiv. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En dag spør P1 om P2 ønsker å få et produkt som P1 har for mye av, la oss kalle det en gave. P1 spør for å være snill, samtidig ligger det et ubevisst behov hos P1 for å bli anerkjent som nettopp snill og moralsk suveren.

P2 takker ja til gaven. I dagene etter at P1 har lovet P2 gaven, men innen det har passet seg å overrekke produktet, så sier P2 noe som P1 er uenig i. Det handler ikke om noe personlig, men en politisk/idealistisk sak hvor P1 og P2 har forskjellig syn. Istedet for å markere sin uenighet på stedet og bli ferdig med saken så går P1 – som er passivt aggressiv – og brygger på misnøye mot P2 for å være uenig med P1. P1 har vanskelig for å skille sak fra person. P1 opplever uenigheter som personlige angrep og har et behov for at alle skal være enige med h, for ellers klarer ikke P1 å oppleve seg selv som vellikt av andre og dermed heller ikke av seg selv. Misnøyen P1 har mot P2 utvikler seg til et behov for å straffe P2.

P1 finner den perfekte måten å straffe P2 på, P1 vil ikke si noe, h vil ganske enkelt unnlate å gi P2 gaven som P2 var lovet. P1 ønsker at P2 skal undre hvor gaven blir av og om P2 har såret P1. P1 vil ikke fortelle P2 direkte at P1 er såret, men ønsker at P2 skal komme frem til den konklusjonen selv. Kun slik kan P2 legge seg flat og P1 kan opprettholde sitt syn på seg selv som moralsk overlegen. 

En del av P1 vet at beslutningen om å bryte et løfte er smålig og uetisk men rasjonaliserer at “P2 fortjener det”. Det er den eneste måten P1 klarer å skape balanse i et sinn som ikke håndterer uenigheter på en sunn måte, men P1 er ikke bevisst dette. I stedet finner P1 en underlig tilfredsstillelse i å markere sin misnøye ved å unnlate å gi P2 den lovede gaven men uten å si noe. Det spiller ingen rolle for P1 at P2 neppe vil forstå sammenhengen mellom den politiske uenigheten for flere dager siden og gaven som uteble, P1 rasjonaliserer ikke at slik telepati er umulig å forvente av P2.  

I denne saken ser vi at P1 opprinnelig har gode intensjoner, men bruker passiv aggresjon i et forsøk på å kontrollere P2 (P1 vil at P2 skal være takknemlig for gaven og dermed føyelig. Når P2 ikke er føyelig så skal h straffes til føyelighet). P1 bruker P2 som et speil for å opprettholde sitt skjøre selvbilde. P2, som ikke er passivt aggressiv, etterspør aldri gaven men biter seg istedet merke til at P1 synes å love ting som ikke holdes. Gaven var aldri spesielt viktig for P2, faktisk følte P2 et lite press til å akseptere gaven. P2 har lagt merke til at P1 har et stort behov for bekreftelse. 

I dette tilfellet skaper passiv aggresjon avstand mellom to personer. P1 overvurderer effekten tilbakeholdelsen av gaven har på P2, for P2 bryr seg ikke nevneverdig om gaven. I stedet stiller det P1 i et dårlig lys å love bort ting som han/hun aldri overrekker. Hvis dette gjentar seg mange ganger, så risikerer P1 å miste vennskapet med P2, men P1 vil aldri se det slik. Han/hun vil i stedet rettferdiggjøre sin passive aggresjon og skylde på P2 for å forlate relasjonen. P1 har i egne øyne bare sluppet for en person som ikke har anerkjent hvor oppofrende P1 i egne øyne er. P1 har muligens plassert seg i den evige offerrollen og synes det er et komfortabelt sted å være. I så fall vil det bli vanskelig å få P1 til å forstå at det ikke er et hensiktsmessig sted. 

Er P1 en skjult psykopat eller innenfor normalen?

Hvis P1 i tillegg til sin passive aggresjon oppfyller flere andre narsissistiske eller psykopatiske trekk så er han/hun mest sannsynlig en skjult psykopat. Med i vurderingen må også tas graden av bevisst manipulasjon og giftighet. Hvor langt er P1 villig til å gå i å straffe P2 for en bagatell? En skjult psykopat er villig til å gå meget langt og bære nag i lang tid, han/hun vil ikke være i stand til å legge selv små uoverensstemmelser bak seg. En passivt aggressiv men normal person vil plages en stund men slippe saken innenfor rimelig tid da hans/hennes normale (men plagede) psyke klarer å regulere seg selv til slutt. P1s grad av selvinnsikt, selvkontroll og refleksjon over egne handlinger vil også spille en rolle i hvorvidt han/hun er normal eller en skjult psykopat. Kanskje er P1 bevisst sin hang til passiv aggresjon og inderlig ønsker at han/hun kunne håndtere uenigheter på en annen måte, men hemmet i sin kapasitet til å forandre seg. I så tilfelle er P1 neppe en psykopat eller narsissist, fordi bevissthetsnivå og intensjon befinner seg innenfor hva som aksepteres som normalt. 

Den pussige og litt ubehagelige kjensgjerningen ved passiv aggresjon, er at det er en egenskap som mange objekter deler med den skjulte psykopaten. Mange psykopatiske objekter er vokst opp i omgivelser hvor de ikke har fått lov til å være uenige med dominerende personer, eller hvor det ikke har vært plass til egne behov og meninger. Objektene har utviklet en forståelig men usunn overlevelsesmekanisme hvor de på overflaten nikker samtykkende, men hvor de på innsiden utvikler en forakt mot den personen som de ikke klarer å markere sin opposisjon overfor. Dette blir vanskelig å forandre på i voksenlivet og de tar sin passive aggresjon med seg inn i nye relasjoner, også relasjoner hvor passiv aggresjon ikke er påkrevet. 

Er da objektet forstyrret? Ikke nødvendigvis og mest sannsynlig ikke. Igjen er det helhetsbildet som må vurderes. Passiv aggresjon alene er ikke en forstyrrelse, det er en uheldig forsvarsmekanisme som kan jobbes med ved bevisstgjøring og et ønske om å finne sunnere reaksjonsmønstre. Mange objekter er meget klare over deres hang til passiv aggresjon og opplever skam som følge av dette. 

Hvis du er passivt aggressiv så kan du gjøre visse grep for å moderere og modellere din hang til å kontrollere andre på denne måten. Lær deg at passiv aggresjon i enkelte tilfeller er uønsket og i andre tilfeller akseptabelt. De uønskede tilfellene er for eksempel i sosiale lag hvor du ikke klarer å markere dine behov. Må du trengende på toalettet men sier at du kan holde deg? Sier du at du er mett når du egentlig er sulten? Ønsker du å bo på et annet hotell enn dine venner foreslår, men sier likevel “ja, det hotellet er fint”? I slike tilfeller kan du ikke senere laste dine venner for å ha gått imot dine ønsker og behov. Lær deg heller å fortelle hva du mener. At “ja betyr nei” skaper en indre fortvilelse i deg, i tillegg til forvirring hos dine venner som de i lengden ikke forstår og ikke kan leve med. Aksepter at det er ditt ansvar at dine behov blir uttrykt. Klarer du ikke å frembringe dem så ikke føl skam, men drep også et bryggende misnøye mot dine venner som ikke kan lese dine tanker. Både skam og nag går til syvende og sist kun utover deg selv og du blir stående alene når dine omgivelser gir opp å tolke dine dobbelsignaler. 

La oss så ta for oss et eksempel hvor passiv aggresjon er akseptabelt. Du har giftige venner som behandler deg dårlig, men du klarer ikke å fortelle dem det. I stedet bærer du nag til dem og til slutt trekker du deg brått eller langsomt ut av relasjonen. Det plager deg at du aldri fikk fortalt dem hvorfor du gikk. Kanskje de har forsøkt å kontakte deg etter bruddet men du har ignorert henvendelsene, du ønsker dem bare bort og håper at de vil la deg være i fred. Dessuten våger du ikke å konfrontere dem med din misnøye med dem. Derfor føler du deg feig. Kanskje ville du blitt behandlet bedre hvis du hadde markert dine behov på normalt vis? Du skammer deg over din unnvikenhet. I dette tilfellet er det fullstendig akseptabelt å forholde deg taus. Dine venner har behandlet deg dårlig og de fortjener ingen forklaring. Mest sannsynlig trenger de heller ikke en forklaring, for de vet hvordan de har behandlet deg. De ønsker bare å beholde deg som deres søppeldynge. I slike tilfeller kan du trygt legge all skam til side. Du er ikke feig. Du er i din fulle rett i å forlate relasjonen bak deres rygg, du skylder dem ingenting. 

Jeg håper denne litt vanskelige teksten har bidratt til noe innsikt i dette emnet.  

En skriftlig oppsummering av søndagens youtube-video. Så langt har jeg identifisert syv blikk som skiller psykopaten fra normale mennesker. Hvis leseren kommer i tanke om flere som ikke kan flokkes under de nevnte blikkene, så utdyp gjerne i kommentarfeltet. 

Kartleggingsblikket. Psykopaten studerer og iakttar objektet, spesielt i begynnelsen av relasjonen. I idealiseringsfasen kan det intenst tilstedeværende blikket virke smigrende, for aldri har noen vært så oppmerksom på objektet, det intenst lyttende uttrykket oppfattes som oppriktig og varm interesse for objektet. Men dette blikket kan også være ubehagelig og objektet får en fornemmelse av å bli overvåket og studert både ansikt til ansikt og bak sin rygg. Psykopaten mangler de fintfølende sosiale antennene som regulerer normale menneskers måte å betrakte andre på. I tillegg opplever ikke psykopaten ubehag av å stirre en annen i øynene. Psykopaten kan derfor holde blikket på en måte som gjør at objektet føler seg avkledd. Kartleggingsblikket er delvis bevisst manipulasjon, delvis en systematisk og effektiv måte å samle informasjon om objektet på; fakta, sårbarheter, personlige egenskaper og særegenheter som psykopaten legger seg på minnet og senere i devalueringsfasen vil bruke mot objektet. 

Det karismatiske/hypnotiske blikket. Viser seg også mest i idealiseringsfasen. Dette blikket er ofte hva som fanger objektet. Objektet blir noe skremt men mest tiltrukket av dette blikket, som synes å ha en hypnotisk effekt – objektet klarer ikke å motstå å bli trukket inn i psykopatens verden. Karismaen kommer av en attraktiv selvsikkerhet hos psykopaten og en opplevelse av at han/hun er spesiell og unik. Objektet ønsker ubevisst å være en del av det som gjør psykopaten så spesiell, derav tiltrekningen. Psykopaten gir objektet en opplevelse av å selv være spesiell ved å befinne seg innenfor psykopatens intimsfære. Psykopaten sier med dette blikket “jeg er spesiell og dermed er du også spesiell så lenge vi er sammen, det er oss to mot verden”. Dette blikket bidrar sterkt i opprettelsen av det psykopatiske bånd, som objektet under NK har så store problemer med å slite fordi objektet mister sin opplevelse av å være spesiell når det ikke lenger får være i nærheten av psykopaten. Det hypnotiske blikket er bevisst styrt av psykopaten og brukes ikke mot andre enn den som psykopaten ønsker å fange. Det karismatiske blikket er delvis ubevisst og kan oppleves av flere enn primærobjektet, ganske enkelt fordi den åpne psykopaten ikke kan skjule sin opplevelse av å være spesiell og dette vil stråle ut gjennom øynene.

Det arrogante/foraktfulle blikket. Vil ofte dukke opp etterhvert som devalueringen starter. Hos åpne psykopater så er dette blikket merkbart helt fra begynnelsen. Psykopaten enten klarer ikke eller ønsker ikke å skjule sin selvopplevde grandiositet og berettigelse. Blikket avslører hans/hennes nedlatende syn på andre mennesker. Det er et ubehagelig blikk og en forsmak på rovdyrblikket men uten den samme intensiteten. Hva det imidlertid gjør er å få objektet til å gå på nåler. Det er et dømmende blikk som styrer objektet uten å ytre et ord. Objektet vil automatisk korrigere sin opptreden og bli mer føyelig som følge av dette blikket. Blikket kan også brukes mot andre enn primærobjektet hvis psykopaten ikke ser noen gevinst i å smigre dem, som regel folk som psykopaten vurderer som under seg på rangstigen, det vil si de fleste. Blikket er delvis bevisst manipulasjon men for mange psykopater er det ganske enkelt deres habitualblikk – blikket de har mesteparten av tiden uten å tenke over det. 

Det tomme blikket. Er synlig kun i korte øyeblikk hvor psykopaten ikke kan speile noen eller innen han/hun har rukket å riste en personlighet på plass, for eksempel de første sekundene om morgenen når psykopaten er nyvåken. Noen hevder at psykopaten også har dette blikket når han/hun er alene. Hva det kommer av er at psykopaten er ingen, han/hun har ingen egen personlighet og dette speiles av og til i blikket. Det tomme blikket er noe annet enn det fjerne og åndsfraværende blikket som normale mennesker kan ha når de faller i staver. Det tomme blikket minner mer om blikket til en batteriløs robot. Objekter forteller at i disse øyeblikkene så er det som om psykopaten ikke gjenkjenner objektet eller sine omgivelser, men uten den synlige forvirring som kjennetegner blikket til normale mennesker når de er desorienterte. Det er i stedet et kaldt blikk som avslører den manglende sjelen bak blikket og kan sammenlignes med en hai. Det er i så måte et skremmende blikk. 

Det skadefro blikket. Dette blikket blir synlig når psykopaten har sabotert noe for noen, manipulert noen på en effektiv måte eller ført noen bak lyset. Sistnevnte fungerer som en bekreftelse på at masken fungerer, og psykopaten tolker dette som at han/hun er en dyktig bedrager – noe de tilstreber. Blikket vises også hvis noen rundt psykopaten begår feil selv om psykopaten ikke er innblandet, det bekrefter likevel psykopatens syn på seg selv som feilfri og bedre enn andre. Psykopaten elsker at andre mennesker begår tabber eller opptrer som villige marionetter for ham/henne. Dette gir psykopaten verdifull NF i form av skadefryd og kommer til uttrykk i blikket som en blanding av glede og ondskap. Normale mennesker kan også oppleve skadefryd og denne er ikke i vesen forskjellig fra den psykopaten opplever. Forskjellen ligger i intensjon, hyppighet og intensitet. Psykopaten nærmest gløder. Skadefryd gir dem en meget potent rus (NF) og de oppsøker derfor denne opplevelsen igjen og igjen. De vil iscenesette sabotasjer for andre, for å gjenoppleve rusen.

Det uskyldsrene blikket. Dette blikket er hovedsaklig ubevisst hos psykopaten og er et uttrykk for deres opplevelse av uskyld. Til tross for at de står bak alvorlige overgrep så er psykopatens samvittighet ren, og dette stråler ut gjennom øynene som hos et uskyldig barn. Denne kombinasjonen av selvopplevd uskyld til tross for grove overtramp er karakteristisk for den antisosiale forstyrrelsen; kombinasjonen i seg selv er forstyrret og krever et meget forstyrret sinn som kan akseptere en slik motstridende mental konflikt. Fordi dette hovedsaklig er et ubevisst blikk så vises det ikke i forbindelse med bestemte situasjoner, utover at psykopaten synes å være tilfredsstilt når dette blikket vises. Blikket beskrives ofte som “søtt” og er nærmest uimotståelig for empatiske objekter. Dette blikket er ene og alene ansvarlig for at psykopaten unnskyldes for hans/hennes ugjerninger langt på overtid. Objektet opplever et moralsk dilemma da han/hun kanskje ser ugjerningene men bagatelliserer dem som rampestreker til et lite barn og føler at konsekvensene ikke kan overskride de som er akseptable for et lite barn, til tross for at psykopaten er godt voksen.

Rovdyrblikket. Det skumleste og mest avslørende blikket av alle. Vises ikke ofte, men kommer i forbindelse med maskefall. Maskefall kan skje tilfeldig ved at psykopaten et øyeblikk glemmer å beholde masken på, eller bevisst ved at objektet har gjort noe spesielt foraktfullt (i psykopatens øyne). Et bevisst maskefall vil ikke skje før psykopaten er klar til å forkaste objektet. Det er et meget ubehagelig blikk lik et rovdyr som er klar til å angripe og fortære byttedyret. Blikket avslører to ting; 1) hvem psykopaten egentlig er, og 2) hvilke følelser han/hun faktisk har for objektet. Det er åpenbart ikke snakk om kjærlige følelser slik objektet er blitt forledet til å tro, men forakt, misunnelse, vemmelse, avsky og hån. Dette egentlige synet som psykopaten har på objektet har vært der hele tiden og det er meget vanskelig for objektet å akseptere den forvirrende sannheten. Uansett er det svært viktig å forlate relasjonen med psykopaten når man først har fått servert dette blikket, selv om man umiddelbart ikke forstår hva det betyr. Det kan være hensiktsmessig å gi seg tid til å planlegge flukten slik at psykopaten ikke fatter mistanke, men likevel med hast i bevisstheten. Det kan stå om helse og økonomi, sågar livet. 

Hva fikk oss til å tro at vi kunne forandre et voksent menneske i relasjonen med psykopaten? Hadde vi et behov for å bevise noe for oss selv, for omgivelsene eller for psykopaten? La oss diskutere det i dag. 

Det er verdt å gjenta; hvem som helst kan bli et offer for psykopaten. Spesielt erfarne psykopater som kjeder seg ønsker større utfordringer. De plukker gjerne ut ressurssterke objekter med meget klare personlige grenser. Psykopatens selvoppnevnte utfordringer blir å bryte ned objektets sterke grenser. Noen av leserne vil muligens kjenne seg igjen i denne kategorien. Majoriteten av objektene tilhører imidlertid en annen kategori; de tolerante, snille, empatiske og søkende sjelene som har mye å gi, men muligens et utilstrekkelig selvbilde som søker bekreftelse. 

Mange av oss trodde vi hadde funnet den bekreftelsen i psykopaten, i hvert fall i begynnelsen da vi ble idealisert. Da en karismatisk og ofte fysisk tiltrekkende person syntes å plukke ut nettopp oss til å være hans/hennes ledsager så trodde vi at våre bønner var blitt hørt, at våre oppofringer gjennom mange år endelig skulle gi avkastning. Dette var personen vi hadde ventet på og han/hun var som sendt fra oven. Følelsen av å ha blitt belønnet for å ha vært snille og tolerante var nok til å gjøre oss nærmest religiøse, og spilte på en barnslig tro på at julenissen faktisk eksisterer og at snille gutter og jenter får hva de fortjener til slutt. Var vi naive? Absolutt. Men ikke dumme. Naivitet og dumskap er ikke det samme. Faktisk er mange empater mer sosialt intelligente enn de fleste, med sterkt utviklede sosiale antenner som fanger opp energier og signaler som går mange hus forbi. Det er heller ikke noe i veien med å ha håp. Håp er viktig, det kan drive oss langt. Mange av oss håpet på at nettopp en slik person som psykopaten presenterte seg som, skulle dukke opp til slutt. Da han/hun faktisk syntes å gjøre det så ble vi ekstatiske.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var derfor meget vanskelig å slippe håpet da psykopaten etterhvert snudde og viste oss sin mørke side. Det er bare naturlig at vi klorte oss fast og tviholdt på en falsk sannhet som gjorde oss så ekstatiske. Noe annet ville være å innse at “nei, jeg ble ikke belønnet denne gang heller” og måtte slippe drømmen for å lete videre. Mange av oss hadde på det tidspunktet allerede ventet meget lenge og var begynt å bli slitne og rådville av ventingen. 

Derfor gjorde vi vårt beste for å se om ikke vi kunne blidgjøre psykopaten ved å tjene, føye, tolerere, akseptere og være tålmodige. Mange av oss ble oppmuntret av psykopatens løgnhistorier om ekspartnere eller venner som ikke holdt mål, slik skulle i hvert fall ikke vi være! Vi ville bevise at nettopp vår varme og toleranse var bedre enn deres. Vi skulle vise ham/henne at det finnes gode og hederlige mennesker i verden som ikke svikter eller skuffer og som står løpet ut selv når det stormer. Vel, stormene kom, iscenesatt av psykopaten, men det forstod vi ikke umiddelbart. Vi merket imidlertid stormene på kroppen, og etterhvert oppdaget vi at det av en merkelig grunn bare stormet rundt oss. Alle andre inkludert psykopaten hadde en skyfri himmel over seg. Den lange og vonde oppnøstingen av sannheten skulle begynne.

Den er vi kommet langt med nå. For mange av oss så er psykopaten en saga blott for lenge siden. Hva kan vi lære av dette når vi med NK og ermene oppbrettet trasker videre i livet? Med mindre vi har forseglet oss selv i en boble (som ikke anbefales) så vil jo livet fortsette med å piske et og annet vindkast i ansiktene våre. Slik er livet for de fleste. Vi vil fortsatt møte allverdens folk og fe. Vil vi forsøke å elske noen frisk igjen?

Mest sannsynlig ikke. Jeg håper i hvert fall ikke det, for det betyr at vi ennå ikke har lært denne meget dyrebare lærdommen. Man kan ikke forandre et voksent menneske. At vi overhode trodde og håpet at det var mulig må vi ta en runde med oss selv på. Psykopaten bedro oss og det må han/hun ta på sin kappe. Psykopaten er imidlertid (forhåpentlig) borte og vi skal leve videre med oss selv, helst uten å gjøre den samme feilen igjen. Det kan gavne oss å forstå at det er spilt tid å gi et voksent menneske uendelig med sjanser til å forbedre seg. Hvis noen har bevist at de ikke har et moralsk kompass så vil de ikke plutselig utvikle ett, bare fordi de har møtt deg. Det betyr at uansett hvem det gjelder; psykopaten, nye partnere eller venner –  har de vist seg uhederlige, giftige eller upålitelige så tro dem første gang! Ikke la det gå år og dag i håp om at deres misbruk kun var en engangsforeteelse. Spesielt hvis de selv ikke synes å være bevisste deres oppførsel og ikke ber om unnskyldning. Det er ikke slik at de “sikkert er lei seg inni seg” for hvordan de oppfører seg, det er ikke godt nok. Kanskje har de problemer med å uttrykke seg. Javel, så synd for dem. Men det er i så fall deres problem og ikke ditt. Ditt eneste problem er hvis du har tungt for å uttrykke deg. Slutt å unnskylde voksne mennesker. Når man er 20, 30 eller 40 år så skal man være ferdig oppdratt. Basta. 

Vi må også ta et oppgjør med vår egen narsissisme. Og da snakker jeg ikke om den forstyrrede narsissismen. Jeg snakker om den delen av vårt ego som tror at vi kan gjøre dårlige mennesker til gode mennesker. Hvor kommer dette egentlig fra? Hvorfor tror vi på dette? Hva får oss til å tro at vi er så spesielle at vi kan klare hva ingen andre har fått til? Hvis vi møter en vanskelig person på 30 år, så har vedkommende allerede hatt hundrevis av mennesker i livet sitt; foreldre, søsken, slektninger, venner, kolleger, sjefer, klassevenner, lærere og mange andre. Hva får oss til å tro at ingen av dem har klart å lede vedkommende inn på rett spor, men at vi skal klare det? Hvis vi trenger et prosjekt i form av et menneske vi ønsker å forbedre så er dette faktisk vårt behov for å kontrollere en annen. I beste fall handler det om at vi har udekkede behov som aldri vil bli oppfylt på den måten vi tror. Vi trenger i så fall å starte et helt annet sted, med å forbedre oss selv. Begynn med å elske deg selv, så vil det ikke lenger være så viktig om andre gjør det. Du vil hurtig slippe mennesker som viser at de ikke respekterer deg. Du vil ikke ha behov for å bevise at du fortjener respekt. For du har den allerede – fra deg selv, og det er den viktigste respekten du kan få. 

Kommentarfeltet under teksten i går har igjen avlet gode og viktige spørsmål. Jeg har dessverre ikke kapasitet til å svare på alle spørsmålene. Heldigvis er leserne kunnskapsrike og flinke til å svare hverandre. Mange av spørsmålene fortjener egne tekster slik at flere får nytte av både spørsmål og svar. Kommentaren jeg vil trekke frem i dag lyder i sin helhet slik:

Hei. Jeg kunne trenge et lite råd om hvordan mest skånsomt starter en nk med en psykopat. Personen jeg tenker på har vært en “venn” i mange år. Forholdet har vært preget av de typiske syklusene.. vennlighet, løgn, degradering m.m. Etter en pause har personen nok en gang tatt kontakt med meg. Når jeg nå forstår hva jeg har blitt utsatt for tenker jeg å innføre NK. Hvordan gjør jeg dette mest skånsomt.. for meg? Bør jeg fortelle han at jeg ikke ønsker mer kontakt for så å gjennomføre NK, eller bør jeg ganske enkelt la vær å svare?

NK er ofte noe vi kvier oss for. Det krever viljestyrke, selvdisiplin og ikke minst en likegyldighet for hvordan motparten reagerer. Når vi ønsker å gjøre NK skånsom for oss selv, så er det egentlig den som er målet for NK vi ønsker å skåne. Det er ofte snakk om uberegnelige, slu og dramatiske personer og vi frykter for reaksjonen deres. Dette er forståelig. Mange reagerer på NK med rabalder og man skal ha nerver av stål for å klare å innføre NK med slike personer, noe mange objekter ikke har etter opptil flere år med en person som har gjort oss engstelige og skvetne.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Derfor er det så viktig å minne oss selv på at NK er ikke for å skåne den skadelige personen, men for å skåne og beskytte oss selv. NK er i sin natur ikke skånsom, den er brutal, definitiv og konsekvent. Det vil si at det finnes ingen “mild” form for NK. Du gir med NK et meget sterkt signal til den gjeldende personen at du ikke ønsker å ha ham/henne i livet ditt. Det er selve styrken i dette signalet som er viktig og kan ikke gjøres skånsomt. Du ønsker ikke å skape tvil om din intensjon. Hvis det ikke kommer klart og tydelig frem at det er slutt mellom dere, så vil motparten ikke ta budskapet på alvor. Det vi kaller “oversvevinger” vil derfor bli forsøkt, og hvis ikke du har gjennomført NK på korrekt vis så vil oversvevingene slippe gjennom og nå deg.

Mange lurer på om det går an å trappe ned kontakten fremfor å bryte tvert. Kan man på en måte bare fase ut relasjonen på skånsomt vis og nærmest uten at motparten merker at du blir borte? Jeg forstår at dette er en mer behagelig måte å innføre NK på. Hvem ønsker de ubehagelige konfrontasjonene som kan oppstå med NK? Hva hvis motparten er en kollega som du må forholde deg til, eller en person som hyppig har besøkt deg og derfor hundre prosent sikkert vil dukke opp på din dør hvis du plutselig blir borte?

Problemet er at en “mild” form for NK ikke eksisterer. NK er enten eller. Har man en begrenset form for kontakt (som av og til er nødvendig, for eksempel med en kollega eller med en person man har barn med) så er det ikke NK men LK (lav kontakt). Problemet med LK er at det faktisk er tyngre arbeid enn NK, derfor skal LK benyttes fremfor NK kun i de aller nødvendigste tilfellene. Har man LK med en psykopat eller annen giftig person, så vil vedkommende hele tiden forsøke å bryte gjennom dine barrierer. Her er ett eksempel på hvordan de gjør det.

Jeg forsøkte å innføre LK med en giftig venn jeg hadde hatt i mange år. Jeg forsøkte i det stille å kutte ned på mengde samvær, antall telefonsamtaler og også lengden på telefonsamtalene. Jeg merket at den gjeldende vennen begynte å bli mindre giftig, mer innyndende og føyelig. Men bemerk at dette er noe de gjør når de merker at du er i ferd med å glippe, og jeg var forberedt på dette. Men manipulasjonen er meget subtil og ikke så lett å stå i mot, selv om du er oppmerksom og bevisst. Det som skjedde var at under en av våre stadig færre telefonsamtaler så fortalte jeg om en ferietur jeg skulle på. Og uten at jeg egentlig forstår hvordan, så hadde denne vennen plutselig invitert seg selv med på turen, og jeg hadde samtykket ikke bare i å reise med ham, men sågar hente ham innen turen, fordi han ikke ville kjøre sin egen bil. 

Dette er hva de får til hvis vaktholdet ditt ikke til enhver tid er helt på topp. De klarer å snikinvolvere seg i ditt liv på ny. De gjør det med smiger og påtatt velvillighet. Men så snart du slapper av, så begynner giften igjen å sive ut. Dette er det eneste alternativet til NK og er ikke å anbefale, fordi det i lengden vil kreve mer av deg enn engangstiltakene som NK innebærer.

NK gjort på korrekt vis gjør at du aldri får se reaksjonen til målet. Blir han/hun rasende? Spiller ingen rolle, for du har innført NK og vedkommende får ikke tak i deg, hverken direkte eller via andre. NK er meget omfattende, men verdt det. For å minne leserne på omfanget av NK så kan vi her repetere de praktiske tiltakene ( i tillegg kommer emosjonelle og mentale tiltak, men de er omtalt i en annen tekst).

Minimumskrav:

-Bytte telefonnummer. Ja, dette er faktisk et minimumskrav, noe mange ikke har forstått. Det hjelper ikke å blokkere den andres nummer. Da kan han/hun bare benytte en annen telefon for å nå deg. I tillegg til å bytte telefonnummer så må det nye nummeret gjøres skjult, d.v.s. ikke tilgjengelig på gule sider heller andre offentlige nummeropplysningskilder f.eks. skriver noen sitt nummer på facebook profilen. Dette er fyfy. I tillegg må arbeidsplass og venner informeres om å ikke oppgi ditt nummer til noen de ikke vet hvem er. 

-Blokkere personen på alle sosiale medier. Det aller beste er å få den andre personen til også å blokkere deg, ellers kan du bli fristet til å oppheve blokkeringen og da er du like langt. Hvis ikke dette virker, du har fortsatt tilgang til vedkommendes profiler og ikke klarer å stå i mot fristelsen til å titte, så må du fjerne deg selv fra sosiale medier fullstendig, enten midlertidig eller permanent.

-Kutte kontakten med alle felles venner og bekjente. Fjern dem fra facebook og gjem deg hvis du ser dem på gaten, intet mindre!

-Hvis personen klarer å nå deg til tross for dine tiltak, så aldri svar. Ikke “nei”, ikke “slutt å kontakte meg”, ikke ett eneste ord. 

-Ikke åpne opp døren for andre enn de som du vet skal komme. Informer alle dine venner om at de må avtale besøk på forhånd. 

Husk at dette bare er minimumskravene. Noen må i tillegg flytte bosted og bytte jobb for å klare å opprettholde NK. NK er med andre ord meget omfattende og ikke noe man kan ta lett på. Det er likevel nødvendig for å skåne deg selv. Så som et kort svar på leserens kommentar så vil jeg si;

NK kan ikke gjøres skånsomt. NK er i seg selv skånsomt.  

Hvis du liker denne eller andre tekster på bloggen, så husk å klikke “liker”. Husk at det er antall reaksjoner som sprer tekstene, både til medlemmer av gruppen og til utenforstående. Ved å “like”, dele eller kommentere så bidrar du til å øke allmenkunnskapen om psykopati, gratis og effektivt. På forhånd takk. 

Dette spørsmålet ble stilt i kommentarfeltet under forrige innlegg. Det er et forståelig og meget vanlig spørsmål. Hvis vi skal innføre NK – ofte motvillig – så vil vi gjerne være sikre på at det er en god grunn til det. Aller helst ønsker vi en slags garanti for at personen vi forlater virkelig er forstyrret.

I 99 prosent av tilfellene så vil den gjeldende ikke ha noen formell diagnose. Jeg tror jeg har sett kun to eller tre tilfeller her på bloggen hvor leserne forteller at narsissisten eller psykopaten har sin diagnose på papir fra en behandler. For alle oss andre så må vi stole på vår kunnskap og virkelighet for å innføre NK med ro og trygghet.

Med å stole på vår virkelighet så mener jeg at du må tro på hva du har sett med egne øyne og hørt med egne ører, uavhengig av hva andre har opplevd. Det hjelper lite å søke bekreftelse hos felles venner, psykopatens slektninger eller dine egne slektninger. Psykopatens venner og slektninger vil mest sannsynlig beskytte psykopaten og ofte også delta i tåkeleggingen av deg; “det er ingenting i veien med NN, han/hun er bare litt sær”. De vil bagatellisere psykopatens opptreden og insinuere at du har oppfattet feil og overdriver dine mistanker. Derfor må du stole på din egen virkelighet. Dine egne venner og slektninger vil i de fleste tilfellene heller ikke støtte deg, for de har kun sett psykopaten med masken på, med andre ord den sjarmerende utgaven.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Enten vi er forbannet på psykopaten eller fortsatt forelsket i ham/henne, eller begge deler, så jobber vi ikke bare mot andre men også mot oss selv. Hvis vi elsker psykopaten så ønsker vi å tro at vedkommende er normal. Å innse at han/hun er forstyrret er det samme som å erkjenne at ingenting mellom dere var ekte og at psykopaten aldri vil komme tilbake til deg på den måten som du inderlig ønsker og håper. Å legge håpet dødt er en tung prosess. Vi ønsker derfor i det lengste å tro at vedkommende er normal, så vi ikke behøver å miste håpet. Også når vi er sinte på psykopaten så betyr en “diagnose” at vi aldri vil få en unnskyldning eller avklaring som vi sårt trenger.

Det er meget viktig å ikke undertrykke eller bekjempe sirenene som forteller deg at noe er alvorlig galt med din eks, nåværende kjæreste, venn eller slektning. Selv om du har klart å bryte kontakten, så vil gamle hendelser fortsette med å varsle deg. De vil fortsette å dukke opp fordi du ikke har lært hva de prøver å fortelle deg. Disse varslene skal du ta på alvor. Hvis du går for lenge uten å bearbeide de røde flaggene så blir minnene diffuse og fjerne, du husker ikke lenger de små men viktige detaljene og vil etterhvert miste din evne til å med sikkerhet overbevise deg selv. Du vil da lenge, kanskje resten av ditt liv, lure på om du mistet “ditt livs kjærlighet”. Du risikerer livslang kjærlighetssorg. I verste fall kan det føre til at du går tilbake til psykopaten.

Samtidig må din erkjennelse ikke komme for tidlig. Man trenger en viss avstand til relasjonen for å se den tydelig. Du har lenge stått med begge ben i manipulasjon og forvirring. Din sans for normalitet er derfor forstyrret både under relasjonen og den umiddelbare tiden etter bruddet. Gi deg selv derfor litt tid til å få begge føtter plantet i virkeligheten innen du konkluderer.

Det bør med andre ord ikke gå for lang tid, men heller ikke for kort tid, før du faller til ro med din erkjennelse.

Når du etter en passende periode og tilegnelse av kunnskap er rimelig sikker på at din psykopat treffer blink på en diagnose, eller ligger tett opptil en diagnose, så slå deg til ro med det. Minnene om vedkommende vil som sagt etterhvert bli fjerne og du kan begynne å tvile. Da er det viktig å holde fast ved den sikkerheten du hadde; “det spiller ingen rolle om jeg vingler nå, for en gang var jeg sikker og jeg hadde rett”. La beslutningen være tatt.

Selv om du er i tvil om den gjeldende oppfyller kriteriene for en forstyrrelse, så betyr ikke det at det er i orden å fortsette relasjonen. Husk at lista for å bli klassifisert som forstyrret er høy, og det skal den være. En person kan derfor være meget skadelig og giftig lenge før en diagnose hadde blitt oppfylt. Hvis en person har forvirret deg, gitt deg ubehag, såret deg, bedratt deg eller uten forklaring vært taus for så å komme tilbake som om ingenting har skjedd, så er dette nok til å beskytte deg selv og innføre NK. Det faktum at du overhodet har lett deg fram til denne bloggen eller andre kilder som kan gi deg svar, betyr at du ikke har hatt kontakt med en normal eller god person. Normale mennesker fører oss ikke til slike nettsteder.

Hvis noen behandler deg som søppel så spiller det ingen rolle om de ville fått en diagnose. Spesielt hvis det er snakk om en person som påstår at de elsker deg, men med handling viser noe helt annet. Spør deg selv, hvorfor vil du ha en slik person i livet ditt? Hvis du føler deg avhengig av vedkommende og synes det er veldig vanskelig å bryte kontakten til tross for at du kan se at du blir behandlet dårlig, så er dette også en sikker indikasjon på at denne personen må du forlate. Normale mennesker hekter oss ikke på samme vis som forstyrrede mennesker gjør.

Hvis du leser kriteriene til diagnostiseringen av en psykopat (eller en narsissist) og nikker gjenkjennende til mange av trekkene som beskrives, så trenger du ikke mer bevis enn det. Kriteriene er ikke basert på normale mennesker, ikke engang i nærheten. Det betyr at hvert eneste trekk er alvorlig. Hvis du kan krysse av på fem, seks eller til og med ti trekk (12 er grensen for en diagnose), så behøver du ikke tvile. Da spiller det ingen rolle om din venn er en psykopat, narsissist, borderline eller julenissen. Stol på deg selv. Når du gjør det så trenger du ingen formell diagnose. For du vet. Selv om du kanskje er den eneste i hele verden som har forstått det om vedkommende. La det bli din hemmelighet. Ikke bruk tid på å overbevise andre. Det er ikke nødvendig. Nå kan du beskytte deg selv og de som står deg nærmest.

Vi er kommet til nummer åtte i serien med fokus på de faktiske kriteriene som blir brukt til diagnostiseringen av en psykopat. På bloggen fokuserer vi både på de formelle kriteriene som brukes av behandlere og de uformelle kriteriene som ofte bare fanges opp av primærpartneren eller nær familie. Det er viktig å ha kunnskap om begge. Vi gjør det for å vite hvem vi har nær oss som oppfyller kriteriene og hvem som ikke gjør det. Vi er på bloggen opptatt av å øke kunnskapsnivået slik at “psykopati” blir brukt om riktige personer og ikke om personer som ikke har denne alvorlige forstyrrelsen. Vi vet at begrepet ofte blir misbrukt og feilbrukt. Narsissistisk personlighetsforstyrrelse diagnostiseres etter litt andre kriterier enn psykopati, men mye er felles. Dere som ønsker å lære mer om kriteriene for narsissistisk personlighetsforstyrrelse kan begynne her: https://no.wikipedia.org/wiki/Narsissistisk_personlighetsforstyrrelse .

Psykopaten er ufølsom og mangler empati. Dette visste vi forsåvidt fra før. Som flere av de andre kriteriene så gjennomsyrer også dette kriteriet hele psykopatens opptreden og kriteriene flyter ofte over i hverandre slik at flere trekk kjennetegner samme opptreden og mønster. Den manglende empatien gjør psykopaten i stand til å tenke kun på seg selv, og ute av stand til å forestille seg hva objektet går gjennom. Mange hevder at psykopaten evner å ha en slags “kald empati”. Hva det betyr er at psykopaten kan forestille seg hva som skjer med objektet men uten å kunne oppleve de samme følelsene. Personlig tror jeg dette er riktig, ellers hadde ikke psykopaten vært istand til å iscenesette så effektiv og omfattende manipulasjon og devaluering som han/hun gjør.

Den manglende empatien gjennomsyrer som sagt det meste av hva psykopaten foretar seg. Nærmest alt psykopaten gjør kan brukes som eksempel. I skrivende øyeblikk pågår en interessant debatt under forrige innlegg, hvor leserne diskuterer at psykopaten ikke likte å få umeldt besøk. Mange faktorer forårsaker dette, blant annet behov for kontroll eller utroskap. Men det er den manglende empatien som gjør at psykopaten er villig til å sende en person som har brukt tid og krefter på å oppsøke ham/henne personlig, på dør. Det samme gjelder når psykopaten forkaster et primærobjekt og fortsetter som om objektet aldri eksisterte. Det er manglende empati som gjør at psykopaten synes det er iorden å latterliggjøre objektet foran andre, eller utøve psykisk og fysisk vold uten anger. Det er også viktig å forstå at den fraværende empatien bunner i psykopatens manglende evne til refleksjon. Det som gjør at normale mennesker tar seg tid til den mentale jobben som behøves for å nøste seg fram til hvordan andre har det, er psykopaten hverken interessert i eller kapabel til. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Psykopaten er ufølsom. “Ufølsom” er negativt ladet i dagligtale og brukes ofte synonymt med usympatisk. Det er dog ikke helt riktig definisjon. Ufølsom betyr ganske enkelt “uten evne til å føle”. Så enkelt er det. Psykopaten har ikke evne til å føle de dype følelsene som driver oss andre, som kjærlighet, sorg, glede og hat. Ja, legg merke til det siste. Mange tror at psykopaten hater, men dette er han/hun altså ikke istand til å føle. Hva psykopaten ifølge forskere føler, er muterte versjoner av de grunnleggende følelsene, det vil si meget korte og overfladiske emosjoner som stoppet opp og aldri ble utviklet til de dype følelsene som normale mennesker føler. Flyktige øyeblikk av tilfredsstillelse (istedet for glede), forakt (istedet for hat) og irritasjon (istedet for sorg). Der hvor normale mennesker opplever dype strømninger så føler psykopaten kun en kort gnist. Det kan forklare hvorfor psykopaten er rasende det ene øyeblikket, for så fem minutter etterpå synes å ha glemt at han/hun nettopp angrep objektet. Den manglende evnen til empati forklarer hvorfor psykopaten ikke forstår at objektet ikke ønsker å være vennlig mot psykopaten etter et slik angrep. Den flyktige og overfladiske følelsedybden gjør at psykopaten allerede har glemt konflikten, han/hun forstår imidlertid ikke at objektet ikke glemmer like fort og blir irritert over at det ikke skjer. 

Noe som er viktig å alltid ha i bakhodet, er at ufølsomheten kombinert med den manglende empatien i praksis gjør psykopaten til en menneskelig robot. Det er kort sagt snakk om en kunstig intelligens iført menneskedrakt av kjøtt og blod. Dette er vanskelig å fatte når man har hatt en psykopat nær seg over tid, for det oppleves så ekte, som et fullverdig og sårbart menneske, men det er det altså ikke. Psykopaten ligner på oss, snakker som oss, lukter som oss, beveger seg som oss, men er ikke oss. 

           “In some respects they are like the emotionless androids depicted in science fiction, unable to imagine what real humans experience.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)

Psykopaten er ikke bare en robot, men en potensielt farlig robot. Husk at hvis man mangler empati og følelser, så er man i stand til å gjøre hva som helst mot et annet menneske. 

           “Because of their inability to appreciate the feelings of others, some psychopaths are capable of behavior that normal people find not only horrific but baffling. For example, they can torture and mutilate their victims with about the same sense of concern that we feel when we carve a turkey for thanksgiving dinner.” (fra “Without conscience av Robert Hare)

Jeg håper dette kapittelet har satt noen tanker i gang hos deg som leser, for nå skal du gjøre resten av jobben selv. Dere som befinner dere i kognitiv dissonans kan ha nytte av å gjøre en liten skriveøvelse nå. Finn frem penn og papir og skriv ned episoder som du mener forklarer din psykopats manglende evne til empati og følelser. I tillegg til at selve refleksjonen og nedskrivingen fungerer terapeutisk, så kan dine nedskrevne notater hentes frem når du fremover sliter med lengsel etter psykopaten og vakler i NK. 

Jeg kan begynne.

Jeg vet at psykopaten manglet empati da han mobbet meg for min femininitet og syntes det var helt ok. Han syntes ikke å forstå hvorfor jeg reagerte negativt på at han moret seg på min bekostning. I stedet syntes han jeg var humorløs som ikke kunne le sammen med ham – av meg selv. Episoden viste en dyp mangel på evne til å oppleve situasjonen fra mitt ståsted.

Psykopaten var ufølsom hele veien. Det viste seg spesielt godt helt på slutten av relasjonen, da jeg tryglet om et avsluttende ord med ham som han aldri innvilget. Men allerede fra begynnelsen kunne jeg se at han aldri ble dypt påvirket av noe. Alle hans verdier var materielle eller de handlet om kropp og utsèende. Han klarte ikke å føle glede over den kjærligheten jeg viste ham.

Jeg vet at psykopaten er ufølsom fordi han aldri savnet meg etter vi skiltes, til tross for at vi hadde nærmest vokst sammen fra første dag vi møttes og det skjedde på hans initiativ. Det var ekstrem “påkobling” men ingen tilknytning. Ingen normale mennesker kan ha en så tett symbiose uten å utvikle følelser. Psykopaten gjorde aldri det.​ 

Din tur. Lykke til 🙂

Hvis du liker denne eller andre tekster, så husk å klikke “liker”. Del også gjerne. Husk at det er antall reaksjoner som sprer tekstene, både til medlemmer av gruppen og til utenforstående. Slik kan du enkelt og gratis bidra til å øke allmenkunnskapen om psykopati. På forhånd takk.

Tankene mine i denne teksten er avlet av en spennende debatt i kjølvannet av forrige tekst. Der ble spørsmålet stilt om psykopaten frykter å bli eksponert for hva han/hun er – nemlig en psykopat, narsissist eller sosiopat. Er det slik at psykopaten bevrer av tanken på at omgivelsene blir oppmerksomme på hva som befinner seg bak masken? Leserne virker splittet i dette spørsmålet. I dag vil jeg fortelle hva jeg mener om dette temaet. Enkelte ting jeg skrev i den debatten vil bli gjentatt her. 

Spørsmålet om psykopaten føler frykt er egentlig nokså grundig besvart. Psykopaten føler ikke frykt. Det er fordi frykt er tett knyttet til skam. Psykopaten har aldri følt skam. Narsissisten derimot opplevde på et tidspunkt så dyp skam, at han/hun måtte skape en ny og falsk personlighet for å overleve skammen. Dette skjedde meget tidlig i livet, som regel innen to års alder. Narsissisten bruker resten av sitt liv på å unngå å oppleve skam igjen. Deres falske personlighet beskytter dem mot skam, ved å bygge opp et grandiost og berettiget selvbilde – nokså likt det selvbildet som psykopaten har. Det betyr at både psykopaten og narsissisten føler seg hevet over alle andre, og unntatt regler som gjelder for “allmuen”. Fordi psykopaten har et grandiost selvbilde, så frykter han/hun ikke sosialt stigma. Hvorfor skal en arrogant regent bry seg med hva undersåttene tenker om ham/henne? Undersåttene har kun med å adlyde. Dette er psykopatens forhold til omgivelsene. Jeg vil at leseren skal bite seg merke i dette, det vil bidra til å forstå resten av denne teksten.

Frykt henger også sammen med erkjennelsen at vi er dødelige. Psykopaten vet at han/hun skal dø, men velger å ikke forholde seg til det. Tvertimot gjør forstyrrelsen at psykopaten føler seg fysisk uovervinnelig. For eksempel oppfører psykopaten seg ofte skjødesløs i trafikken, tar sjanser og kjører meget fort. Psykopater oppsøker ofte ekstreme situasjoner, han/hun hopper gjerne inn i en fysisk slåsskamp, eller de dyrker risikosport, for eksempel strikkhopping. Psykopaten kjeder seg meget lett. Han/hun føler seg ikke levende og trenger meget høy stimulans for å få den minste utskillelse av adrenalin. Dette, sammen med opplevelsen av uovervinnelighet, gjør at psykopaten ikke føler frykt i fysisk farlige situasjoner. Blant annet forsker det amerikanske forsvaret på muligheten til å benytte seg av dette trekket hos psykopater til å plassere dem i høyrisiko krigsoperasjoner. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Psykopaten frykter altså ikke farlige situasjoner eller sosialt stigma. Likevel har vi terapeuter og erfarne objekter som i bøker, på nett og youtube hevder at psykopaten frykter å bli eksponert. Jeg har alltid stilt meg litt undrende til dette, samtidig har det vært trøstende å lese og høre at psykopaten frykter noe og at han/hun dermed også kan rammes. Jeg har dog aldri fått dette til å stemme med mine egne opplevelser eller grundig forskning omkring psykopatens psyke. I dag er min personlige konklusjon at de som hevder at psykopaten frykter eksponering, går i den samme fellen som vi alle har gått i; nemlig å projisere normale egenskaper over på psykopaten. Vi gjorde det under relasjonen med psykopaten og også lenge etter bruddet. Vi analyserte hans/hennes opptreden utifra normale prinsipper. Det var dette som gjorde hele relasjonen og etterløpet så forvirrende. Vi fikk jo ingenting til å stemme. For å forstå psykopaten så må vi legge alle normale prinsipper til side. Psykopatens indre er en labyrint som normale mennesker knapt kan bevege seg i, det skiller seg så markant fra vårt eget. Derfor må vi forstå at når vi tillegger psykopaten en frykt for å bli avslørt, så er det normale prinsipper vi projiserer over på psykopaten. Å frykte er noe normale mennesker gjør. Å vite at man har en dårlig personlighet og frykte for å bli eksponert er en normal egenskap som henger sammen med sosialt stigma (som psykopaten ikke opplever), skam (som psykopaten ikke har) og samvittighet (som psykopaten definitivt ikke har). 

En leser påpekte at psykopaten og narsissisten befinner seg på et spektrum. Ja, det er riktig. Og et sted på det spekteret så vil psykopatens trekk bli så omfattende og mange at vedkommende vipper over en grense og blir klassifisert som forstyrret. Det betyr at mange mennesker vil ha noen få eller sågar mange trekk, og likevel befinne seg innenfor normalen. Det betyr også at de som befinner seg lenger ned på spekteret, vil ha evnen til å oppleve frykt og skam. Dess lenger ned på spekteret vedkommende befinner seg, jo mer frykt og skam er vedkommende i stand til å føle. Motsatt så vil evnen til frykt og skam svinne og til slutt bli helt borte, når man befinner seg i den andre enden av spekteret. Husk at selv om din partner, forelder, kollega eller venn ikke oppfyller tilstrekkelig med kriterier til å være forstyrret, så kan vedkommende likevel være så vanskelig og skadelig at du må forlate relasjonen. Det betyr at enkelte objekter som har vært sammen med mildere varianter av psykopater og narsissister, ganske riktig kan ha observert tegn til frykt.

Jeg husker den eneste gangen jeg så noe som lignet frykt i min psykopat. Det var en kveld jeg hadde fått nok av ham og ba ham om å forlate min leilighet. Jeg gjorde det ikke på en ufin måte. Jeg var likevel bestemt og unnskyldte meg med at jeg måtte legge meg for natten. Han fikk et drag i ansiktet som minnet om frykt, og lenge tolket jeg det dithen. Men hva det snarere var, var forbauselse. Forbauselse kan av og til mistolkes som frykt, ved at en person blir forfjamset og mister sitt selvsikre fotfeste. Det er nemlig slik at den psykopatiske forstyrrelsen ganske enkelt ikke klarer å bearbeide avvisning. Selv en liten og nokså normal avvisning som å bli bedt om å gå hjem fordi kvelden er over, er så komplett uforståelig for psykopaten at han/hun blir midlertidig satt ut av spill. Man kan si at avvisning får dem til å kortslutte. Det er fordi den grandiose selvoppfattelsen blir rammet. Avvisning forårsaker derfor en narsissistisk skade som deretter fører til narsissistisk raseri. Det er derfor psykopaten blir nærmest psykotisk hvis du forlater relasjonen først. Men bemerk; heller ikke dette handler om frykt. Det handler om en besettelse av å vinne og få siste ord. Men hvis man virkelig ønsker å ramme dem, så er avvisning og snu dem ryggen det mest effektive man kan gjøre.

La oss avslutningsvis snakke om svertekampanjen. Mange mener at psykopaten sverter den som har observert et maskefall (som regel primærobjektet) fordi han/hun frykter å bli avslørt. Svertingen er altså et forsøk på å komme objektet i forkjøpet. Prinsippet er enkelt; folk har en tendens til å lytte til den som gjør seg til et offer først. Hvis psykopaten sverter først, så stiller det objektet i et mistenkelig lys fordi objektet var for sent ute. Objektets avsløring vil derfor minne mer om brannslukking enn om sannheten. Vi er dessverre innrettet slik at hvis vi først har gitt vår sympati til noen (psykopaten) så er det nærmest umulig å omstille oss til å også forstå motparten. Psykopaten vil da “vinne” ved å sverte først.

Så hvorfor sverter psykopaten, hvis det ikke er utifra en frykt for å få sitt omdømme spolert? Det er riktig at fasaden er viktig for psykopaten. Både den materielle og kosmetiske fasaden er viktig, i tillegg til sosialt omdømme og profesjonelt ry. Vi må likevel ikke trekke den konklusjonen, at psykopaten frykter at fasaden skal sprekke. Det handler snarere om irritasjon, raseri og ubeleilighet hvis dette skjer. Psykopaten vil ved en eksponering ikke klare å manipulere lenger og vil ofte flytte bosted for å starte med nye omgivelser. Psykopaten vil derfor gjøre seg umake for ikke å bli avslørt, men det handler ikke om frykt. Når psykopaten sverter et objekt som har sett bak masken så er det fordi han/hun ønsker å forsikre seg om at omgivelsene fortsatt kan manipuleres.

Jeg hører og leser også ofte at psykopaten begynner svertingen når objektet skal forkastes. Også dette er en myte. Det kan skje at svertingen starter først når psykopaten er lei av objektet, men like vanlig er det at svertingen pågår fra første dag, altså allerede parallelt med at objektet idealiseres. Husk at psykopaten egentlig aldri liker objektet. Objektet er valgt på grunn av det som under normale omstendigheter kalles positive egenskaper, som tillit, varme, kjærlighet, empati, latter og smil. Egenskaper som representerer lys der hvor psykopaten representerer mørke. Psykopaten tiltrekkes av lyset. Det fascinerer ham/henne og han/hun ønsker å oppta disse egenskapene, absorbere og fortære dem. Men samtidig forakter psykopaten objektet for å besitte dem. Misunnelse sitter sterkt i psykopaten. Psykopaten ønsker å ødelegge hos andre, hva han/hun ikke har selv. Jeg vil derfor påstå at svertekampanjen handler om misunnelse og ikke om frykt.

Opplyser om et nummerskifte i Hjelpetelefonen. Telefonen har to nummer – et primærnummer og et sekundærnummer. Primærnummeret skal alltid benyttes først og er det samme som før. Sekundærnummeret kan benyttes ved vedvarende opptattsignal innenfor åpningstidene. Sekundærnummeret vil framover være 41223420.

Med det så mener jeg å fortelle psykopaten at man vet hva han/hun har gjort, eventuelt også hva han/hun er og at man ikke finner seg i en slik behandling. Man vil gjøre det tydelig hvorfor man forlater relasjonen. Mange tror at fordi denne siste nødvendige oppvasken uteble, så kommer man ikke videre. Jeg forstår dette behovet. Når man er blitt dårlig behandlet av noen, så er det viktig for kropp og sjel å gi vedkommende en verbal overhaling innen man sier adjø for godt. Blir denne muligheten tatt fra oss så kan det gjøre oss syke. Man vil at vedkommende skal vite hva de har gjort galt. Man trenger å “toe sine hender”.

Bør man strebe etter å gjøre dette også med psykopaten? Det korte svaret er nei. Det er hovedsaklig to grunner til at dette er nytteløst.

1) Psykopaten får NF (narsissistisk forsyning) av din reaksjon. Det spiller ingen rolle om du er sint, gråtende eller skuffet. Alle emosjoner gir NF.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

2) Psykopaten vet hva han/hun har gjort. Du behøver ikke å fortelle dem det. Husk at de fleste av psykopatens krumspring og bedrag er kalkulerte og planlagte.

La oss ta for oss den første årsaken. “Hva hvis jeg klarer å konfrontere psykopaten uten å vise følelser” spør du kanskje. Vel, selv om du gjør ditt beste forsøk så er det lite trolig at du klarer å være det steinansiktet som er nødvendig for at psykopaten ikke skal få NF ut av deg. Husk at relasjonen med psykopaten var en emosjonell berg- og dalbane. Det er en grunn til at vi ønsker vi kunne konfrontert vedkommende, og den involverer nettopp følelser. Du vil ikke klare å skjule dette ved veis ende. Psykopaten snapper opp den minste stemmebrist, ett sekunds flakkende blikk eller ørlite famling med hender. Jeg husker en telefonsamtale med min P. Jeg var lei meg for enda en svikefull ting han hadde gjort men forsøkte å være gråstein (jeg hadde på det tidspunktet aldri hørt om gråsteinmetoden, men jeg ønsket å skjule min skuffelse). Men han kommenterte lynkjapt “jeg synes du lyder nedfor?”. Det er fordi han lyttet etter noe, hva som helst, som kunne gi ham NF.

Vi kan også ta for oss den delen av en konfrontasjon hvor du forteller psykopaten at du har oppdaget at han/hun er en psykopat eller narsissist. Bør du gjøre det? Vi har jo etterhvert lært at især narsissisten frykter å bli avslørt for hva som befinner seg bak masken. Vi blir fortalt dette på youtube, i mange bøker og på nettsteder. Det kan derfor være fristende å fortelle ham/henne at du er ikke dum, du har vært en grundig og flittig detektiv og har funnet en alvorlig forstyrrelse som passer som hånd i hanske på ham/henne, og kanskje du sågar ønsker å indirekte true med å avsløre ditt funn for verden. Vel, for det første så tror jeg det er en myte at alle psykopater og narsissister går rundt og er vettskremte for å bli avslørt for hva de er. Jeg tror mange av dem er likeglade, og noen er direkte stolte av deres tilstand, enten de er klare over den formelle diagnosen eller ei. For det andre så kan vi ta et eksempel i form av den ultimate avsløringen, nemlig min bok (og forøvrig alle som har publisert noe om deres mishandlere). Selvfølgelig hadde jeg en liten skadefro drøm om å forkynne det for min P på ett eller annet vis at nå var hans oppførsel kringkastet for hele Norge. Jeg kunne jo sågar sendt ham en kopi, eventuelt anonymt (da kunne jo boken være sendt av hvem som helst selv om den var skrevet av meg). Men jeg må skyte inn at det aldri var en plan jeg ville sette ut i live, den ble aldri større enn en liten tanke som jeg moret meg med. En grunn er som jeg tidligere har fortalt, at jeg fryktet for represalier. En annen grunn var det en venn som minnet meg på. Han sa “tror du ikke bare han hadde fått en enorm mengde NF av å vite at det var skrevet en bok om ham?”. Jeg tror denne vennen har meget rett. Jeg tror at sjansen for et enormt raseri er reell. Men jeg tror også at vedkommende hadde fått blåst opp sitt ego noe voldsomt av en slik oppmerksomhet. For vi vet at psykopaten ikke føler skam. Han ville derfor aldri skammet seg over hva som står om ham i boken. Derimot hadde han følt seg meget betydningsfull.

Jeg kjenner en som også skriver en blogg om “sin” psykopat. Han forteller at psykopaten har oppdaget bloggen og sågar kontaktet ham. Psykopaten aksepterer bloggen men forsøker å styre noe av innholdet. Min venn lar seg selvfølgelig ikke styre, men det viser så tydelig hvordan en psykopat kan reagere på en slik omfattende og offentlig avsløring; nesten med stolthet og med ønske om å bidra og være “deleier”. Med andre ord, de vil ha en del av æren for at vi kan lage en blogg, bok eller andre former for publiseringer, på grunn av dem.

Mitt råd til deg som leser, er derfor å slå fra deg ethvert nagende ønske om å plukke opp telefonen og få lagt inn et siste sannhetens ord innen du innfører NK. Jeg vet hvordan det er, man formulerer en liten (eller stor) avskjedstale for sitt indre øre igjen og igjen. Legger til setninger, forandrer på gamle. Slik blir det en liten form for besettelse. Men nå vet du at en slik avskjedstale er nytteløst. I beste fall vil den fungere på normale mennesker; de som har samvittighet og evne til å reflektere over hva du sier. På psykopaten derimot, så vil dine veloverveide ord falle døde til jorden. Hva du istedet kan gjøre, er å skrive din flotte tale ned på papir. Du kan beholde den i en skuff eller du kan lese den høyt for deg selv i en liten renselseseremoni og deretter la den brenne opp (i en peis eller utendørs). Kanskje du har lyst til å ha en venn tilstede, det er opp til deg. 

Deretter bør du tenke over hvorfor du har hatt et slik enormt behov for konfrontasjon. Dette skiller seg nemlig fra brudd med andre mennesker som har behandlet oss dårlig. I disse tilfellene har vi ikke hatt behov for å konfrontere dem, vi har bare vært glade for å få dem ut av livet og uten å ofre dem en eneste tanke gått videre. Vi har vært likeglade med hva de tenker etter at relasjonen var over. Hvorfor er det ikke slik med psykopaten? Jeg vil nå komme med noen forslag til hvorfor jeg tror det egentlig ikke handler om behov for en konfrontasjon, men et tildekket ønske om noe annet.

-Det er ikke et behov for konfrontasjon, men et ønske om avklaring. Vi håper at vi i en slik samtale skal få svar på noen av de vanskelige og forvirrende spørsmålene vi strir med. Jeg har tidligere skrevet en tekst om hvorfor vi aldri vil få den avklaringen vi så sårt ønsker oss av psykopaten. Jeg vil her kort repetere at psykopaten lyver og manipulerer. Han/hun har gjort det hele tiden og vil ikke plutselig bli ærlig og hederlig kun fordi du trenger en verdig avslutning. Psykopaten har aldri lindret noen av dine plager (kanskje bortsett fra helt i begynnelsen av idealiseringsfasen). Han/hun har derimot bevisst styrt relasjonen mot dens dramatiske endelikt. Tror du virkelig at det venter trøst og oppklarende ord, fra en som bevisst har styrt dere til avgrunnen?

-Det er ikke et behov for konfrontasjon, men for hevn. Du bærer så mye sorg og smerte i deg på grunn av denne personen at du ønsker å se vedkommende brenne. Det blir fullstendig feil å se ham/henne gå videre som om du aldri eksisterte, når de etterlot deg som et vrak. I tillegg utviser de en manglende ydmykhet for deres oppførsel som kan få blodet til å koke. Husk at arrogansen er et uttrykk for deres forstyrrelse. Husk også at deres nye liv ikke er lykkelig på den måten du tror. De gjentar bare et manuskript hvor du tidligere spilte en rolle, men nå er skrevet ut. Nå er deres liv en ny episode med nye skuespillere. Det er en fantasiverden, et spill for galleriet. Du ønsker egentlig ikke å delta i noe slikt. Hvis du konsumeres av hevntanker, så råder jeg deg til å lese teksten om dette temaet fra desember 2015.

                “I know that many survivors get temporary satisfaction from one-upping the narcissist in some way. However, this satisfaction is often short-lived because who wants to compete emotionally with someone who lacks empathy and remorse for a lifetime? In the long-term, we shouldn`t strive to get direct revenge on our pathological partners through physical or emotional retaliation because any attention, even negative attention, will stimulate the narcissist`s ego and ignite their narcissistic rage, causing them to up the ante on their manipulative, controlling and abusive antics. It also theoretically builds the case against you in any court case in which your narcissist is involved.” (fra “Becoming the narcissist`s nightmare” av Shahida Aradi)

-Det er ikke et behov for konfrontasjon, men et håp om gjenforening. Du tror at hvis du får sagt hva du har på hjertet, så vil psykopaten plutselig forstå hvor det gikk galt og proklamere at han/hun ønsker å fortsette relasjonen med deg. Vel, selv om det er sårt, så vil ikke dette skje. Det har samme årsak som ovenstående; det er ingen tilfeldighet at det har kommet til brudd, psykopaten har bevisst styrt dere dit. Av og til kommer psykopaten tilbake. Vi vet at for mange så repeterer syklusen seg, psykopaten kommer tilbake for å gjenta en kort idealisering, lang devaluering og enda en forkasting. Men han/hun kommer ikke tilbake for å bygge opp det livet sammen som du ønsker og trenger. Du skjønner, psykopaten elsker deg ikke. Han/hun liker deg ikke engang. Vedkommende har bare latet som for å trekke noen goder ut av deg. I realiteten forakter psykopaten deg på det sterkeste fordi du representerer lys der han/hun representerer mørke. Det vil aldri bli en gjensidig og kjærlig relasjon med en slik person.

Mine siste kontakter med psykopaten falt innenfor siste kategori. Jeg valgte mine ord med omhu i frykt for at de ville støte ham. Innerst inne ønsket jeg å formilde bruddet og dermed med et håp om at han snart ville snu og forstå at det var en feiltakelse å la meg gå så lett. Det skjedde dog aldri, og det plaget meg lenge at mine siste ord til ham var så vakre. Det fortjente han ikke. Men den gang visste jeg ikke hva han er. I dag har jeg forsonet meg med at jeg aldri fikk sagt sannheten. Egentlig burde jeg ikke sagt noe overhodet. Jeg er likevel fornøyd med at et ukvemsord aldri kom ut av min munn. Jeg har mitt på det tørre, og han har fått en umulig oppgave med å sverte meg uten å lyve og fantasere.

Uansett hva som ble den siste dialog mellom deg og psykopaten, så tror jeg du kan slå deg til ro med det. Det spiller ingen rolle hvilke avskjedsord du heller ønsket deg. Brudd måtte det bli uansett (selv om du ikke ønsket det den gang). Da spiller det liten rolle hvilke avskjedsord som ble brukt. Ingenting biter på psykopaten, annet enn dine følelser. La det gi deg en indre tilfredsstillelse at psykopaten aldri kan næres av deg igjen. Legg derfor behovet for konfrontasjon bak deg. Intet er et mer effektivt budskap til en psykopat, enn taushet.

Hvis du liker denne teksten og andre tekster på bloggen, så husk å klikke “liker”. Husk at det er antall likerklikk, reaksjoner og kommentarer som sprer tekstene. Facebook fungerer slik at jo flere reaksjoner, dess flere får se teksten. Dette gjelder også de som følger bloggen, teksten dukker ikke automatisk opp hos dem uten reaksjoner fra andre. Derfor er jeg takknemlig for “likes”. I tillegg til at det genererer visninger hos dere som følger bloggen, så vil den også dukke opp i feeden til deres venner. Slik sprer vi budskapet sammen, helt gratis. På forhånd takk.  

For å gjenoppfriske, så er tåkelegging (eng. gaslighting) når psykopaten får oss til å tvile på vår virkelighet og hukommelse. For eksempel kan psykopaten påstå at du har sagt eller gjort noe du ikke kan huske at du har sagt eller gjort, og på en så overbevisende måte at du til slutt tror at du husker feil og psykopaten husker rett. Psykopaten kan også påstå at bilnøkkelen har ligget i krukken i gangen hele tiden, når han/hun bevisst la den der for ti minutter siden. Plutselig en lørdag ettermiddag så kan psykopaten spørre deg “er du snart klar for festen?”. “Hvilken fest” spør du fullstendig fortumlet. “Festen med min kollega og hennes partner. Jeg fortalte deg det jo på tirsdag. Du sa det var greit”. Du kan seriøst ikke huske at du takket ja til en slik fest, og begynner å tvile på din egen oppfattelse av virkeligheten. Du klarer ikke å påstå at det aldri har skjedd, for psykopaten er så overbevisende. Så ender det med at du i tillegg til en meget ubehagelig følelse av å tvile på deg selv, må kaste deg rundt for å gjøre deg klar til en fest du ikke var forberedt på og dessuten ikke har spesielt lyst til. Du hadde gledet deg til en kveld hjemme. Nå må du istedet pynte deg, smile og være underholdende, ellers får du høre hvor kjedelig selskap du var etter hjemkomsten. Psykopaten får NF av å se hvor stresset du blir.

Tåkelegging er bevisst fra psykopatens side. De tåkelegger så rutinemessig at det nærmest skjer automatisk, de har likevel lynskarp hukommelse og full kontroll på hva som faktisk er blitt sagt og gjort. De vet derfor når de påstår noe annet, at det er løgn. Når vi tåkelegger oss selv så skjer det ikke fullt så bevisst. Det er likevel samme egenskap vi har i oss som tillater at tåkelegging både innefra (av oss selv) og utenfra (av andre) er mulig. La oss snakke om det i dag. 

Forrige tekst handlet om nødvendige avslutninger, om hvordan det er vanskelig for mange av oss å legge døde relasjoner eller faser i livet bak oss. Noen av oss knytter oss lettere og dypere til mennesker og steder enn andre. Vi henfaller til nostalgi og vemod hvis noe eller noen vi har hatt ikke lenger er der. Det er viktig å være bevisst at enkelte av oss må jobbe hardere for å la fortid forbli i fortiden. Derfor vil jeg gjøre oppmerksom på ytterligere en psykologisk mekanisme som binder oss. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På engelsk finnes det et begrep som kalles abuse amnesia. Jeg har tidligere nevnt dette fenomenet en eller to ganger her i bloggen. På norsk kan det best beskrives som en slags mishandlingshukommelsessvikt, men det blir en lang og tung oversettelse. Så la oss kalle det misbruksamnesi. Misbruksamnesi vil si at vi etter en stund glemmer at noen har såret eller skadet oss. Det er snakk om en slags psykologisk beskyttelse som gjør at gode minner blir fremtredende og vonde minner trekker inn i bakgrunnen. Her kommer en engelsk beskrivelse fra nettstedet outofthefog.website;

Abuse Amnesia is a strange occurrence which is common among people who have been chronically abused. When a chronically abused person is interviewed or asked about how they are treated by the abusive person they are close to, they will often generalize a positive response. This positive response could be interepreted as denial, but it is also likely that the abuse victim just doesn’t remember all the things they have been through.

Abuse amnesia is a natural outcome of Confirmation Bias, where information which contradicts what a person wants to believe is neglected or forgotten quickly and information which confirms a belief is amplified and paid attention to. Abuse amnesia is common in situations where a person is still invested in the success of the relationship and is “rooting for” the abuser to turn the corner, for the situation to improve and for the relationship to succeed.

It is common when an abuse victim is given an opportunity to talk at length about their experiences in a validating environment that they begin to remember traumatic events which they had previously forgotten.

Egentlig er misbruksamnesi en fin egenskap for å unngå å bære på dårlige minner og traumer. Men når det handler om en psykopat eller narsissist så vil denne egenskapen jobbe mot oss.

Ikke alle har like stor evne til misbruksamnesi. Den jobber sammen med andre egenskaper som tilgivelse, forsoning og troen på at alle mennesker som har gjort urett ønsker å gjøre bot. Den henger også sammen med konfliktskyhet og manglende evne og vilje til å sette oss selv først; vi ønsker ikke å gjøre et stort nummer av noe. Mennesker med trygg forankring i deres virkelighet og en sylskarp oppfattelse vil ikke lide av misbruksamnesi i like stor grad, ei heller de som lett bærer nag – for de holder regnskap over all rett og urett. I forrige tekst så skrev jeg om hvordan vi går tilbake til mennesker som vi egentlig har forlatt, fordi vi savner dem. Det er misbruksamnesi som gjør dette mulig. Ikke fordi alle mennesker i vår fortid har misbrukt oss, men det var likevel en grunn til at vi forlot dem. For eksempel kan vedkommende ha vist seg svikefull eller uærlig – i små doser innenfor det normale, men likevel noe vi ikke kunne leve med. Fordi vi  er “bærere” og ikke klarer å legge dem bak oss så bevarer vi dem i hjerte og hjerne, og etterhvert som tiden går så blir minnene om dem tiltakende rosenrøde, vi glemmer hvorfor vi kuttet vedkommende fra våre liv og kontakter ham/henne igjen, eller vi svarer imøtekommende på henvendelser fra dem.

Det var misbruksamnesi som gjorde at min psykopat nummer 1 klarte å overtale meg til å bli med på en reise med ham, åtte år etter at han behandlet meg meget dårlig. Jeg husket ikke lenger behandlingen som så dårlig som den egentlig var, tenkte “jeg hadde nok noen svin på skogen jeg også, “nå er vi dessuten eldre og mer modne begge to” og husket ham som en gammel venn, istedet for den manipulatoren han var og fortsatt er. 

Misbruksamnesi trenger ikke bare å handle om mennesker. Det er den samme mekanismen som gjør at vi for eksempel husker en ferie som veldig god og begynner å ønske oss tilbake til samme sted. Til slutt bestiller vi en ny tur og først når vi kommer frem så begynner vi å huske dårlige episoder, og at egentlig var ikke den forrige reisen så god som vi trodde. Faktisk burde vi aldri bestilt en ny tur til det gjeldende stedet. 

Det kan også skje på restaurant at vi bestiller en rett som vi innbiller oss at vi liker, men når vi får den servert så husker vi at “åja, det stemmer, egentlig var jeg misfornøyd med den retten”. Kanskje husker vi sågar hele restauranten i feil lys, og egentlig trivdes vi ikke så godt der. Kanskje var betjeningen dårlig og toalettene i ustand. Selvfølgelig har ikke restauranten eller betjeningen der misbrukt deg, men det er viktig å se at din evne til å glemme dårlige opplevelser spenner vidt og påvirker flere aspekter av livet ditt enn en relasjon med en psykopat.

Misbruksamnesi gjør det meget enkelt for psykopaten å få deg til å tro at en urett mot deg aldri ble begått. Psykopaten vil selv aldri innrømme en slik urett, og fordi de ikke kan føle skam så vil de meget raskt gå fra å behandle deg stygt til å late som om alt er som før. Hvis du i tillegg har en evne til misbruksamnesi så vil du lett “go with the flow” selv om du merker at noe kjennes galt. Den kjappe overgangen fra maskefall til normalitet forvirrer deg, men oftest er du så glad for at stormen har passert at du ganske fort både glemmer og tilgir uretten som ble begått; “nå er han/hun jo god igjen”. Hva har vi da? Ikke bare èn, men to personer som later som om alt er normalt. Slik danser psykopaten og objektet videre. 

Vi som er spesielt utsatt for misbruksamnesi trenger å være ekstra bevisste når vi opplever urettferdighet eller skuffelser. Si gjerne høyt til deg selv “dette stedet har dårlig service, hit vil jeg ikke tilbake”, eller “denne personen har gått over streken, han/hun vil jeg ikke se igjen”. Vi husker faktisk ting vi bevisst har sagt høyt til oss selv, for i tillegg til å huske talte ord så tvinger det oss til å forholde oss meget klart til hendelser. I tillegg til å si det høyt, så kan du skrive episoder ned, slik at hvis du en stund senere (måneder eller år) kommer i en situasjon hvor det er aktuelt å se en person eller et sted du tidligere har avskrevet, så kan du hente fram dine notater. Vær også litt kritisk til din egen overbærenhet. Spør deg selv “hvorfor ble det egentlig slutt mellom oss?” og ikke gå videre før du husker årsaken. Du vil bli forbauset over hvor lett det med slike hjelpemidler er å huske gamle hendelser på en tydelig og realistisk måte. 

Vi kan også oppleve påvirkning fra andre som ikke har samme oppfattelse av personer, hendelser og steder som oss, eller som forsøker å bagatellisere våre erfaringer; “SÅ dårlig var vel ikke den filmen, du tåler å se den igjen”. Uten trygg forankring i egen virkelighet så kan det da være lett å la seg overtale til å gi personer og steder en ny sjanse. Også her kan det være lurt å ha notater tilgjengelig. Du kan også gi gode venner eller slektninger en oppgave; du kan be dem om å minne deg på hvordan du hadde det med en person, jobb eller et sted, hvis du noengang vurderer å returnere til noe du har dårlige erfaringer med. Det kan føles flaut og som at du ikke stoler på deg selv, men det er en nødvendighet fordi dine gode egenskaper som tillit, tilgivelse og kjærlighet i slike tilfeller ikke beskytter deg.

Hjelpetelefonen søker ekstravakt. Det er snakk om en avløserfunksjon hvor en person kan ha telefontjeneste et par hele uker i året i tillegg til enkelte (lang)helger når den faste telefonvakten trenger ferie og pause. Det krever derfor en viss kapasitet. Vi søker en person som har egne opplevelser med psykopater og et rimelig høyt kunnskapsnivå. Du må ha bearbeidet din egen opplevelse i den grad at en telefonsamtale kan handle om innringer. Du bør være snakkesalig men uten taletrang. Arbeidet er frivillig, med andre ord ulønnet. Jeg vil dog skrive under på at dette er givende og lærerikt arbeid. Interesserte kan henvende seg på mail til [email protected]. Både kvinner og menn oppfordres til å søke.