Illusjonen om å elske psykopaten frisk

Hva fikk oss til å tro at vi kunne forandre et voksent menneske i relasjonen med psykopaten? Hadde vi et behov for å bevise noe for oss selv, for omgivelsene eller for psykopaten? La oss diskutere det i dag. 

Det er verdt å gjenta; hvem som helst kan bli et offer for psykopaten. Spesielt erfarne psykopater som kjeder seg ønsker større utfordringer. De plukker gjerne ut ressurssterke objekter med meget klare personlige grenser. Psykopatens selvoppnevnte utfordringer blir å bryte ned objektets sterke grenser. Noen av leserne vil muligens kjenne seg igjen i denne kategorien. Majoriteten av objektene tilhører imidlertid en annen kategori; de tolerante, snille, empatiske og søkende sjelene som har mye å gi, men muligens et utilstrekkelig selvbilde som søker bekreftelse. 

Mange av oss trodde vi hadde funnet den bekreftelsen i psykopaten, i hvert fall i begynnelsen da vi ble idealisert. Da en karismatisk og ofte fysisk tiltrekkende person syntes å plukke ut nettopp oss til å være hans/hennes ledsager så trodde vi at våre bønner var blitt hørt, at våre oppofringer gjennom mange år endelig skulle gi avkastning. Dette var personen vi hadde ventet på og han/hun var som sendt fra oven. Følelsen av å ha blitt belønnet for å ha vært snille og tolerante var nok til å gjøre oss nærmest religiøse, og spilte på en barnslig tro på at julenissen faktisk eksisterer og at snille gutter og jenter får hva de fortjener til slutt. Var vi naive? Absolutt. Men ikke dumme. Naivitet og dumskap er ikke det samme. Faktisk er mange empater mer sosialt intelligente enn de fleste, med sterkt utviklede sosiale antenner som fanger opp energier og signaler som går mange hus forbi. Det er heller ikke noe i veien med å ha håp. Håp er viktig, det kan drive oss langt. Mange av oss håpet på at nettopp en slik person som psykopaten presenterte seg som, skulle dukke opp til slutt. Da han/hun faktisk syntes å gjøre det så ble vi ekstatiske.

Det var derfor meget vanskelig å slippe håpet da psykopaten etterhvert snudde og viste oss sin mørke side. Det er bare naturlig at vi klorte oss fast og tviholdt på en falsk sannhet som gjorde oss så ekstatiske. Noe annet ville være å innse at “nei, jeg ble ikke belønnet denne gang heller” og måtte slippe drømmen for å lete videre. Mange av oss hadde på det tidspunktet allerede ventet meget lenge og var begynt å bli slitne og rådville av ventingen. 

Derfor gjorde vi vårt beste for å se om ikke vi kunne blidgjøre psykopaten ved å tjene, føye, tolerere, akseptere og være tålmodige. Mange av oss ble oppmuntret av psykopatens løgnhistorier om ekspartnere eller venner som ikke holdt mål, slik skulle i hvert fall ikke vi være! Vi ville bevise at nettopp vår varme og toleranse var bedre enn deres. Vi skulle vise ham/henne at det finnes gode og hederlige mennesker i verden som ikke svikter eller skuffer og som står løpet ut selv når det stormer. Vel, stormene kom, iscenesatt av psykopaten, men det forstod vi ikke umiddelbart. Vi merket imidlertid stormene på kroppen, og etterhvert oppdaget vi at det av en merkelig grunn bare stormet rundt oss. Alle andre inkludert psykopaten hadde en skyfri himmel over seg. Den lange og vonde oppnøstingen av sannheten skulle begynne.

Den er vi kommet langt med nå. For mange av oss så er psykopaten en saga blott for lenge siden. Hva kan vi lære av dette når vi med NK og ermene oppbrettet trasker videre i livet? Med mindre vi har forseglet oss selv i en boble (som ikke anbefales) så vil jo livet fortsette med å piske et og annet vindkast i ansiktene våre. Slik er livet for de fleste. Vi vil fortsatt møte allverdens folk og fe. Vil vi forsøke å elske noen frisk igjen?

Mest sannsynlig ikke. Jeg håper i hvert fall ikke det, for det betyr at vi ennå ikke har lært denne meget dyrebare lærdommen. Man kan ikke forandre et voksent menneske. At vi overhode trodde og håpet at det var mulig må vi ta en runde med oss selv på. Psykopaten bedro oss og det må han/hun ta på sin kappe. Psykopaten er imidlertid (forhåpentlig) borte og vi skal leve videre med oss selv, helst uten å gjøre den samme feilen igjen. Det kan gavne oss å forstå at det er spilt tid å gi et voksent menneske uendelig med sjanser til å forbedre seg. Hvis noen har bevist at de ikke har et moralsk kompass så vil de ikke plutselig utvikle ett, bare fordi de har møtt deg. Det betyr at uansett hvem det gjelder; psykopaten, nye partnere eller venner –  har de vist seg uhederlige, giftige eller upålitelige så tro dem første gang! Ikke la det gå år og dag i håp om at deres misbruk kun var en engangsforeteelse. Spesielt hvis de selv ikke synes å være bevisste deres oppførsel og ikke ber om unnskyldning. Det er ikke slik at de “sikkert er lei seg inni seg” for hvordan de oppfører seg, det er ikke godt nok. Kanskje har de problemer med å uttrykke seg. Javel, så synd for dem. Men det er i så fall deres problem og ikke ditt. Ditt eneste problem er hvis du har tungt for å uttrykke deg. Slutt å unnskylde voksne mennesker. Når man er 20, 30 eller 40 år så skal man være ferdig oppdratt. Basta. 

Vi må også ta et oppgjør med vår egen narsissisme. Og da snakker jeg ikke om den forstyrrede narsissismen. Jeg snakker om den delen av vårt ego som tror at vi kan gjøre dårlige mennesker til gode mennesker. Hvor kommer dette egentlig fra? Hvorfor tror vi på dette? Hva får oss til å tro at vi er så spesielle at vi kan klare hva ingen andre har fått til? Hvis vi møter en vanskelig person på 30 år, så har vedkommende allerede hatt hundrevis av mennesker i livet sitt; foreldre, søsken, slektninger, venner, kolleger, sjefer, klassevenner, lærere og mange andre. Hva får oss til å tro at ingen av dem har klart å lede vedkommende inn på rett spor, men at vi skal klare det? Hvis vi trenger et prosjekt i form av et menneske vi ønsker å forbedre så er dette faktisk vårt behov for å kontrollere en annen. I beste fall handler det om at vi har udekkede behov som aldri vil bli oppfylt på den måten vi tror. Vi trenger i så fall å starte et helt annet sted, med å forbedre oss selv. Begynn med å elske deg selv, så vil det ikke lenger være så viktig om andre gjør det. Du vil hurtig slippe mennesker som viser at de ikke respekterer deg. Du vil ikke ha behov for å bevise at du fortjener respekt. For du har den allerede – fra deg selv, og det er den viktigste respekten du kan få. 

10 kommentarer
    1. Du skriver så fantastisk bra og riktig! Har nå hatt NK med min psykopat i 40 dager! Men det er sårt, men jeg skal ikke åpne opp for han igjen, noensinne. Jeg savner selvfølgelig oppmerksomheten, han var jo på meg hele døgnet, passet på, overvåket. Jeg har blitt så psykisk mishandlet av han, og hans flygende ape har tatt meg fysisk… Livet må og skal videre, men jeg klarer ikke å elske meg selv 🙁 Aner ikke hvordan jeg skal få til det……

    2. Eg kjenne meg igjen i alt her .nesten litt skremmende .alt dette stemmer .å alt dette er realitet! Ivertfall for meg !

    3. Super godt og tankevækkende indlæg endnu engang. Jeg var en blanding af de to første eksempler…stærk med egne meninger, empatisk og rummelig overfor mennesker der er anderledes. Derudover er jeg opdraget til, at være der for andre når de har brug for det, at tænke på mig selv tilsidst…dette er en stor fejl ser jeg nu og jeg øver mig i, at sætte mig selv i første række . Det er svært, det virker tit egoistisk syntes jeg ( det er jo det narcisisten gør ) men man må finde en balance og lytte mere til sin krop og sjæl. Min krop og sjæl har i alle de år med narcisisten, forsøgt at fortælle mig, at noget var rivruskende galt…men jeg overhørte alle signalerne. Jeg blev dog så syg tilsidst, at jeg ikke kunne overhøre det mere…
      Hvorfor jeg blev så mange år sammen med narcisisten er et godt spørgsmål, jeg tror jeg var hjernevasket til at tro, at jeg ikke kunne klare mig uden ham. Jeg havde forlængst fundet ud af, at jeg ikke kunne elske ham frisk og jeg vidste at der var noget helt galt med ham…jeg vidste bare ikke hvad.
      Derfor kæmpede jeg i øst og vest for at holde sammen på vores familie. Havde jeg haft kundskab om psykopati, var jeg gået med det samme. Da vidste jeg nemlig at det er en umulig kamp, hvor det er os der bliver taberne…hver gang….

    4. Hatt samtaler med en mann på facebook ( med p trekk ) holder på med og innføre null kontakt,men er det slik at samtaler/bilder “er der for alltid”? privat samtale på chatt, men vil gjerne slette hele historikken.
      Slik jeg har forstått det så vil det bli der for “alltid”…. og det føles ikke bra.
      Noen som vet?

    5. Kanskje noen som vet:
      Man kan inne på facebook (jeg fikk hjelp til det) slette alt som omhandler deg, men det må gjøres før du sletter profil har jeg forstått. Da blir alt borte om deg fra andres sider også, bilder osv. Da ser det ut på andres facebook sider som at de har gjort ting uten deg. Jeg fikk gjort det sånn. Alt med meg ble borte, en lettelse.

    6. For et fantastisk innlegg nok en gang! Jeg kjenner meg så igjen i det å forsøke å blidgjøre, føye og tjene og allikevel aldri være bra nok. Og til slutt vandre på eggeskall døgnet rundt i frykt for å skape konflikter og bråk.
      Mary, våre historier er veldig like. Jeg har også tenkt mye på hvorfor jeg ble så lenge. Og jeg kjenner at jeg skammer meg litt over det. I samtaler med en terapeut etter bruddet har jeg blitt hjulpet til å forsøke å være raus med meg selv. Jeg tror jeg ble pga barna, at jeg ante det ville bli svært tøft og stygt om jeg hadde gått da de var små. Jeg ble også syk underveis, med angst og depresjon. Jeg gikk i terapi, og psykiateren sa til meg i klartekst at “jeg tror ikke du får full kontroll over angsten før du forlater din mann”. Først da forstod jeg hva jeg var med på, at det kanskje var min mann det var noe galt med og ikke meg.

    7. Bente: ” Livet må og skal videre, men jeg klarer ikke å elske meg selv 🙁 Aner ikke hvordan jeg skal få til det……”

      Det vil komme en tekst eller video om dette. Følg med.

    8. Til Tinna: Utroligt så ens vores historier er.. Jeg blev blev også syg med angst og depression . Min psykiatriske sygeplejerske sagde direkte til mig , at jeg først blev rask når jeg kom væk fra min N og det stemte . I dag er jeg sund og rask, noget jeg aldrig troede jeg ville blive…så langt var jeg ude. Jeg har ikke bebrejdiget mig selv, at jeg blev så længe, men ærgrer mig over den spildte tid jeg brugte på det . Vi handlede efter bedste evne, vi var bare oppe imod uanede kræfter . Vi var brikker i et ondt spil, med mishandling og hjernevask..vi er super seje , at vi er kommet ud af det . Jeg har givet alt det bedste jeg kunne til de mennesker der har været tæt på mig ( modsat narcisisten ) og det kan vi være stolte af. En narcisist har ingenting at være stolt af, han / hun giver ingenting , men suger al energi ud af os..sikke et sølle liv….det er os der er de seje og kommer videre . Narcisisten er dømt til at gentage sin cyklus igen og igen, sikke et opslidende liv.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg