Hva fikk oss til å tro at vi kunne forandre et voksent menneske i relasjonen med psykopaten? Hadde vi et behov for å bevise noe for oss selv, for omgivelsene eller for psykopaten? La oss diskutere det i dag. 

Det er verdt å gjenta; hvem som helst kan bli et offer for psykopaten. Spesielt erfarne psykopater som kjeder seg ønsker større utfordringer. De plukker gjerne ut ressurssterke objekter med meget klare personlige grenser. Psykopatens selvoppnevnte utfordringer blir å bryte ned objektets sterke grenser. Noen av leserne vil muligens kjenne seg igjen i denne kategorien. Majoriteten av objektene tilhører imidlertid en annen kategori; de tolerante, snille, empatiske og søkende sjelene som har mye å gi, men muligens et utilstrekkelig selvbilde som søker bekreftelse. 

Mange av oss trodde vi hadde funnet den bekreftelsen i psykopaten, i hvert fall i begynnelsen da vi ble idealisert. Da en karismatisk og ofte fysisk tiltrekkende person syntes å plukke ut nettopp oss til å være hans/hennes ledsager så trodde vi at våre bønner var blitt hørt, at våre oppofringer gjennom mange år endelig skulle gi avkastning. Dette var personen vi hadde ventet på og han/hun var som sendt fra oven. Følelsen av å ha blitt belønnet for å ha vært snille og tolerante var nok til å gjøre oss nærmest religiøse, og spilte på en barnslig tro på at julenissen faktisk eksisterer og at snille gutter og jenter får hva de fortjener til slutt. Var vi naive? Absolutt. Men ikke dumme. Naivitet og dumskap er ikke det samme. Faktisk er mange empater mer sosialt intelligente enn de fleste, med sterkt utviklede sosiale antenner som fanger opp energier og signaler som går mange hus forbi. Det er heller ikke noe i veien med å ha håp. Håp er viktig, det kan drive oss langt. Mange av oss håpet på at nettopp en slik person som psykopaten presenterte seg som, skulle dukke opp til slutt. Da han/hun faktisk syntes å gjøre det så ble vi ekstatiske.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det var derfor meget vanskelig å slippe håpet da psykopaten etterhvert snudde og viste oss sin mørke side. Det er bare naturlig at vi klorte oss fast og tviholdt på en falsk sannhet som gjorde oss så ekstatiske. Noe annet ville være å innse at “nei, jeg ble ikke belønnet denne gang heller” og måtte slippe drømmen for å lete videre. Mange av oss hadde på det tidspunktet allerede ventet meget lenge og var begynt å bli slitne og rådville av ventingen. 

Derfor gjorde vi vårt beste for å se om ikke vi kunne blidgjøre psykopaten ved å tjene, føye, tolerere, akseptere og være tålmodige. Mange av oss ble oppmuntret av psykopatens løgnhistorier om ekspartnere eller venner som ikke holdt mål, slik skulle i hvert fall ikke vi være! Vi ville bevise at nettopp vår varme og toleranse var bedre enn deres. Vi skulle vise ham/henne at det finnes gode og hederlige mennesker i verden som ikke svikter eller skuffer og som står løpet ut selv når det stormer. Vel, stormene kom, iscenesatt av psykopaten, men det forstod vi ikke umiddelbart. Vi merket imidlertid stormene på kroppen, og etterhvert oppdaget vi at det av en merkelig grunn bare stormet rundt oss. Alle andre inkludert psykopaten hadde en skyfri himmel over seg. Den lange og vonde oppnøstingen av sannheten skulle begynne.

Den er vi kommet langt med nå. For mange av oss så er psykopaten en saga blott for lenge siden. Hva kan vi lære av dette når vi med NK og ermene oppbrettet trasker videre i livet? Med mindre vi har forseglet oss selv i en boble (som ikke anbefales) så vil jo livet fortsette med å piske et og annet vindkast i ansiktene våre. Slik er livet for de fleste. Vi vil fortsatt møte allverdens folk og fe. Vil vi forsøke å elske noen frisk igjen?

Mest sannsynlig ikke. Jeg håper i hvert fall ikke det, for det betyr at vi ennå ikke har lært denne meget dyrebare lærdommen. Man kan ikke forandre et voksent menneske. At vi overhode trodde og håpet at det var mulig må vi ta en runde med oss selv på. Psykopaten bedro oss og det må han/hun ta på sin kappe. Psykopaten er imidlertid (forhåpentlig) borte og vi skal leve videre med oss selv, helst uten å gjøre den samme feilen igjen. Det kan gavne oss å forstå at det er spilt tid å gi et voksent menneske uendelig med sjanser til å forbedre seg. Hvis noen har bevist at de ikke har et moralsk kompass så vil de ikke plutselig utvikle ett, bare fordi de har møtt deg. Det betyr at uansett hvem det gjelder; psykopaten, nye partnere eller venner –  har de vist seg uhederlige, giftige eller upålitelige så tro dem første gang! Ikke la det gå år og dag i håp om at deres misbruk kun var en engangsforeteelse. Spesielt hvis de selv ikke synes å være bevisste deres oppførsel og ikke ber om unnskyldning. Det er ikke slik at de “sikkert er lei seg inni seg” for hvordan de oppfører seg, det er ikke godt nok. Kanskje har de problemer med å uttrykke seg. Javel, så synd for dem. Men det er i så fall deres problem og ikke ditt. Ditt eneste problem er hvis du har tungt for å uttrykke deg. Slutt å unnskylde voksne mennesker. Når man er 20, 30 eller 40 år så skal man være ferdig oppdratt. Basta. 

Vi må også ta et oppgjør med vår egen narsissisme. Og da snakker jeg ikke om den forstyrrede narsissismen. Jeg snakker om den delen av vårt ego som tror at vi kan gjøre dårlige mennesker til gode mennesker. Hvor kommer dette egentlig fra? Hvorfor tror vi på dette? Hva får oss til å tro at vi er så spesielle at vi kan klare hva ingen andre har fått til? Hvis vi møter en vanskelig person på 30 år, så har vedkommende allerede hatt hundrevis av mennesker i livet sitt; foreldre, søsken, slektninger, venner, kolleger, sjefer, klassevenner, lærere og mange andre. Hva får oss til å tro at ingen av dem har klart å lede vedkommende inn på rett spor, men at vi skal klare det? Hvis vi trenger et prosjekt i form av et menneske vi ønsker å forbedre så er dette faktisk vårt behov for å kontrollere en annen. I beste fall handler det om at vi har udekkede behov som aldri vil bli oppfylt på den måten vi tror. Vi trenger i så fall å starte et helt annet sted, med å forbedre oss selv. Begynn med å elske deg selv, så vil det ikke lenger være så viktig om andre gjør det. Du vil hurtig slippe mennesker som viser at de ikke respekterer deg. Du vil ikke ha behov for å bevise at du fortjener respekt. For du har den allerede – fra deg selv, og det er den viktigste respekten du kan få.