“Psychopaths are often witty and articulate. They can be amusing and entertaining conversationalists, ready with a quick and clever comeback, and can tell unlikely but convincing stories that cast themselves in a good light. They can be very effective in presenting themselves and are often very likeable and charming.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)
Med dette vil jeg introdusere serien med opptil 20 innlegg om hvert enkelt av kriteriene som blir brukt til å diagnostisere en psykopat, eller en antisosial personlighetsforstyrrelse som det kalles i Norge i dag. Både navnet på diagnosen og kriteriene som blir brukt som diagnoseverktøy har variert opp gjennom tidene, og kommer mest sannsynlig til å oppdateres igjen – med nytt navn og nye kriterier. En psykopat er likevel en psykopat, både før, nå og i all fremtid. Kriteriene vil også speile dette.
De 20 kriteriene som blir brukt i dag kalles også “Hares sjekkliste” og har sitt navn fra opphavsmannen, den kanadiske forskeren og professoren Robert Hare. Hare er født i 1934 og fortsatt aktiv innenfor sitt hovedfelt; kriminell psykologi. Det var gjennom sitt samarbeid med politi og FBI hvor han laget psykologiske profiler av kriminelle at han begynte å interessere seg for psykopati. Han oppfant ikke psykopati og var således ikke den første som skrev om emnet. Mange psykiatere, psykologer og forskere har sagt mye riktig og viktig om psykopati før Hare. Men Hare gikk grundigere til verks enn de fleste før og etter. Han fanget opp mange trekk hos psykopaten som avvek fra andre kriminelle og i befolkningen forøvrig. Han startet sitt arbeid i nordamerikanske fengsler og har senere utvidet til å studere psykopati utenfor fengslene – hvor de fleste psykopater tross alt befinner seg.
I dette ligger min største kritikk av Hares arbeid (ikke at arbeidet hans er ktitikkverdig, det er tvert imot meget viktig) da jeg mener at psykopati ikke er en kriminell personlighetsforstyrrelse. Det er en emosjonell og mellommenneskelig personlighetsforstyrrelse. Psykopatens hovedinteresse er ikke å rane banken eller å myrde, men å misbruke, utnytte og bedra sine nærmeste. Psykopatens kriminelle aktiviteter er mer et biprodukt av manglende frykt, anger, samvittighet og evne til å se handling/konsekvens og opplevelsen av berettigelse som personlighetsforstyrrelsen medfører. Det er likevel det mellommenneskelige som er psykopatens fokus og agenda. Og nettopp fordi Robert Hare aldri selv har hatt en intim relasjon med en psykopat, så er det mange kriterier som ikke fanges opp av “sjekklisten”; tegn, symptomer og opptreden som bare vil observeres av dem som står psykopaten nærmest. Mange av disse “uoffisielle” kriteriene blir skrevet om her i bloggen.
Likevel, Hare avslørte mer om psykopaten enn noen annen forsker før ham og også mye som kan relateres til intime relasjoner. Vi her på bloggen skal gjøre oss enda bedre kjent med de diagnostiske kriteriene, for å beholde fokus på at bloggen ikke handler om dårlige relasjoner med dårlige mennesker, men derimot om en spesifikk personlighetsforstyrrelse. Det vil oppleves som en verdifull trygghet og bekreftelse for leserne, når dere kan nikke gjenkjennende til mange av Hares kriterier.
Det første kriteriet har overtittelen glatthet og overflatisk sjarme. Dette er muligens en dårlig norsk oversettelse, for den engelske benevnelsen er “glib and superficial”. Nettopp “glib” er et mer omfattende begrep enn “glatthet”. Det har en bredere betydning. Når en engelskmann eller amerikaner hører ordet “glib” så vet de med en gang at det snakkes om en manipulator, bedrager og/eller svindler. En med skjulte hensikter, og overtalelsesevnene til å skjule dem. Psykopaten er en type som kan selge is til eskimoene. Dette er også hva Hare mener når han skal beskrive psykopaten. Alle som har hatt en intim relasjon med en psykopat, har følt på kroppen hvordan psykopaten aldri investerte i relasjonen på samme måte som deg. Lojaliteten var falsk. Han/hun bare latet som. Det var dette som brant oss så forferdelig stygt.
Psykopaten solgte oss ikke is, men han/hun solgte oss idèen om en relasjon. En illusjon. Psykopaten utnyttet vår uvitenhet om menneskesinnets mørke kroker akkurat som en slu bilselger utnytter en persons manglende kunnskap om bil. Psykopaten utnyttet vår uskyld. Psykopatens største salgstricks var future faking; å lokke med fremtidig belønning i form av en storslått relasjon, for å få innpass til å misbruke oss her og nå.
Og vi lot oss lure, eller snarere sjarmere. Ihvertfall i starten. Og her kommer den andre delen av dette kriteriet inn; psykopaten har en overflatisk sjarme. Som sitatet først i dette innlegget beskriver, psykopaten er ofte veltalende og godt likt. Psykopaten er en som kan snakke deg trill rundt, og etterlate deg forvirret men likevel sjarmert. Denne overflatiske sjarmen Hare snakker om her, er hva jeg i bloggen har omtalt som “masken” eller “normalitetsmasken”. Denne sjarmen er hva psykopaten viser omgivelsene hele tiden. Den er imidlertid ikke nødvendigvis hva primærofrene ser, og det er dette som gjør det så vanskelig å få felles kjente til i etterkant forstå hvordan du opplevde psykopaten.
De har nemlig ikke sett det samme som deg.
De har sett den overflatiske sjarmen. Det er også hva Robert Hare så. Hverken Hare eller dine venner så monsteret slik du så det. Derfor lyder også “overflatisk sjarme” som ikke helt dekkende, ja faktisk som overflatisk. Det beskriver ikke korrekt den karisma psykopaten brukte for å lokke deg inn i relasjonen. Psykopaten skrudde for deg opp sin overflatiske sjarme så høyt at det ikke lenger kan beskrives som “sjarme”. Dyrisk karisma er nærmere den opplevelsen psykopaten serverer primærofrene når de hypnotiseres inn i relasjonen. Hare ble aldri forsøkt lokket inn i en intim relasjon med sine forskningsobjekter. Observasjonen av dem foregikk sittende på hver sin side av et bord, ofte med en skuddsikker glassplate imellom. Han fanget derfor ikke opp akkurat denne delen av psykopatens sjarme; hans/hennes lokkende sirenesang. Likevel, vi primærofre så også den overflatiske sjarmen Hare beskriver. Vi så den når vi observerte psykopaten i større sosiale sammenhenger. Når han/hun snakket med venner og bekjente. Vi lot oss også sjarmere, samtidig som vi fikk en merkelig følelse av “det er jo ikke slik han/hun oppfører seg mot meg”. Men nettopp derfor foretrakk vi psykopaten i selskap sammen med andre, fremfor i tosomhet. I tosomhet var psykopaten ofte humørsyk. Sammen med andre så var psykopaten vittig, sjarmerende, ukomplisert og omgjengelig.
Det vil si, inntil han/hun begynte å latterliggjøre oss foran våre egne venner.
Under dette kriteriet faller også psykopatens hang til skadefryd. Mange opplevde glattheten/sluheten bak psykopatens glis hver gang noe gikk offeret imot, og da spesielt hvis psykopaten selv hadde iscenesatt denne motgangen. Men vi visste ikke den gang at de uforklarlige hindringene ble lagt der av vår venn eller partner.
I forbindelse med hvert innlegg i denne Hare-serien, så vil jeg at vi sammen skal gjøre en øvelse. Vi skal forsøke å huske situasjoner hvor “vår” psykopat oppfylte kriteriet/kriteriene i de respektive tekstene. Dette vil hjelpe oss ut av kognitiv dissonans, realitetsfeste oss og se vår relasjon med psykopaten som den virkelig var/er. Forsøk også å tenke etter hva hendelsene gjorde med deg, og hva du tror var den reelle intensjonen bak psykopatens oppførsel. Denne øvelsen skal altså dreie seg om når din psykopat viste glatthet (“glibness”) og overflatisk sjarme. Jeg kan begynne:
– NN viste overflatisk sjarme ved mange anledninger. Spesielt hvis jeg hadde samvær med egne venner eller personer han/hun syntes var attraktive. Hvis NN var i nærheten så stilte han/hun seg da tett inntil meg og satte på seg sin mest sjarmerende maske. Dette for å sjarmere mine venner samtidig som han/hun markerte eierskap over meg. Jeg visste at sjarmen var overflatisk, for han/hun var annerledes når vi var alene. Likevel lot jeg meg sjarmere for jeg ville gjerne bli “eiet” av NN.
– NN var meget veltalende og kvikk i replikken. Jeg husker dette som et tiltrekkende men også litt skremmende trekk, spesielt når han/hun begynte å devaluere meg. Da visste jeg aldri hvilken form for svar jeg kunne forvente eller når det kom kritikk. Jeg begynte å bli taus og gå på eggeskall.
– NN utviste glatthet da vi en gang besøkte en varemesse. Han/hun hadde glemt sitt betalingskort og jeg betalte for hans/hennes inngang. Jeg betalte også for alt som ble kjøpt inne på messen. Det var mest småting i form av matvarer som vi begge skulle fortære samme kveld. Men det var eksklusive matvarer som kostet en del. NN betalte meg tilbake kun for inngangsbilletten. Inngangsbilletten var det eneste han/hun anså at vedkommende hadde brukt spesifikt på seg selv. Matvarene var felles og derfor noe jeg kunne betale for.
Da har jeg startet øvelsen med noen eksempler. Nå kan du gjøre det samme med dine opplevelser. Skriv dem ned på papir for deg selv, og ta papiret frem hver gang du opplever kognitiv dissonans. Du må også gjerne skrive dem i kommentarfeltet under denne teksten, så andre kan se dine opplevelser og veie dem opp mot egne opplevelser. Lykke til!