Dette er et spørsmål mange lesere av bloggen stiller seg. Det er naturlig å ville bli ferdig med den enorme smerten og påkjenningen som relasjonen og bruddet med psykopaten påfører oss. Denne smerten er mer altoppslukende enn noe annet de fleste av oss har opplevd, ihvertfall var det slik for meg. Jeg kom meg lettere gjennom livstruende sykdom, enn jeg gjorde etter bruddet med psykopaten. Da jeg gjennomgikk bruddet så fantes ingen gode eller hjelpsomme norske nettsider om å bli forkastet av en psykopat. Jeg måtte ty til amerikanske nettfora for å få den bekreftelsen jeg trengte. Der ble jeg støttet av brukere fra hele verden, og de var virkelig tålmodige med meg, for jeg plaget alle som ville gi meg et lyttende øre med det samme spørsmålet “når blir jeg meg selv igjen?”.
Det slo meg aldri at ingen av dem kunne fortelle meg nøyaktig når dette ville skje, for jeg var altfor desperat etter lindring til å stoppe opp, puste ut og lytte etter. I dag forstår jeg selvsagt at å spørre om dette er like rasjonelt som å spørre legen “hvor lenge har jeg igjen å leve?”. Ingen kan forutse det, ikke engang kvalifiserte mennesker kan gi svar på slikt. Hva jeg derimot fikk av de tålmodige brukerne var gode råd og kloke ord som ikke kunne forkorte smerten men som gjorde den lettere å bære. Og de lærte meg om psykopaten. Etterhvert fikk jeg mer bakkekontakt og klarte å lytte. Og det med store ører.
En av tingene jeg lærte var at jeg stilte feil spørsmål. “Når blir jeg meg selv igjen?”. Vi vil alle så gjerne bli oss selv igjen; den livsglade og noe naive personen vi var innen vi traff psykopaten. Men vi vil aldri heles hvis vi måler heling etter når vi blir den vi en gang var, for den personen blir vi aldri igjen. Vi har sett og lært for mye. Hva vi derimot blir, hvis vi bruker rehabiliteringstiden på riktig måte, er en bedre versjon av oss selv. En klokere og oppdatert versjon. Vi bruker rehabiliteringstiden riktig når vi tilegner oss kunnskap, lar være å kontakte psykopaten og gjør alt vi kan for å skape et godt liv for oss selv. Gjør det til et mantra å fortelle deg selv “jeg skal ikke bukke under av dette, jeg skal få det beste ut av dette til fordel for både meg selv og andre”.
Jeg lærte å kose meg under sørgetiden, til tross for alt det vonde. Jeg tenker tilbake på denne tiden som en god tid, hvor jeg leste mye, tente lys, drakk varme drikker og ble bedre kjent med meg selv. Og jeg kan fortelle dere, at bedre selskap enn med deg selv finner du ikke. Jeg var i denne perioden lei av andre mennesker og det føltes fantastisk å slippe deres mas, press, forventninger, drama og manipulasjon. Å skjerme meg fra dette lærte meg at den jeg først og fremst var avhengig av å kunne stole på og like, var meg selv. Jeg gikk på jobb, men gledet meg til å være alene med meg selv på kvelden. Aldri før har jeg vært så glad for eget selskap.
Betyr dette at å være sammen med andre bør unngås? Nei slettes ikke. Mennesker er sosiale vesener og det er meningen at vi skal være sammen. Men tiden jeg fikk alene med meg selv var virkelig dyrebar og god. Jeg fant en indre ro som jeg aldri hadde opplevd før. Tiden du bruker på å bli kjent med deg selv er slik sett en investering for livet. Du vil aldri igjen være skeptisk til å være alene.
Når jeg sier at du aldri vil bli den du var, så betyr ikke det at du kommer til å ende opp som en helt annen. Vi er ikke schizofrene, og vi er ikke psykopater. Vi skifter ikke masker og personligheter som undertøy. Vi har rett og slett ikke muligheten til å forandre vår personlige grunnmur, hos normale mennesker så er den rotfestet for livet. Det finnes nemlig et tidspunkt hvor det er ekstra viktig at vi blir “oss selv” igjen, og det er rett etter bruddet. Problemet for mange når vi endelig var ferdige med den psykopatiske relasjonen var ikke at vi var blitt til en annen, men at vi var blitt til ingen. Jeg husker at jeg etter bare seks måneder med psykopaten ikke lenger husket hvem jeg var innen jeg traff ham. Jeg hadde knyttet hele min identitet og fremtid til ham. Jeg var den han ville jeg skulle være. Jeg var blitt en karikatur, og mitt humør og selvbilde ble bestemt av ham. Mine gamle hobbyer var blitt uinteressante og jeg var villig til å flytte fra mitt trofaste nettverk gjennom mange år, for å kunne være i nærheten av ham. Mine gamle verdier, moral og etikk ble gladelig kastet på bålet hvis det kunne tilfredsstille ham.
Da relasjonen var over så satt jeg der og kikket tomt ut i rommet. Jeg var ikke alene eller ensom, men jeg hadde mistet min retning i livet. Den var jo staket ut av ham, men nå var han borte og jeg måtte igjen ta mine egne valg. Jeg måtte virkelig konsentrere meg for å huske hva mine mål og drømmer hadde vært innen jeg traff ham. Kunne jeg gjenoppta de trådene? Var det mulig? Var de der fortsatt? Eller var jeg blitt så personlig forandret, at de gamle drømmene nå var irrelevante?
For å minnes hvem jeg hadde vært, så måtte jeg snakke med gamle venner og familie. Gamle venner og familie speiler ikke den personen psykopaten har gjort deg til. De speiler den du egentlig er. De har kjent deg i mange år, og minner deg på hvem du alltid har vært. De husker din historie og har fulgt din tidslinje. De minner deg på hva du har glemt om deg selv; hva som får deg til å le, hva som gjør deg opprørt, og hva du elsker å gjøre. Bruk derfor gamle kontakter og “konstanter” til å hjelpe deg tilbake til livet. De vil korrigere deg hvis du viker for langt fra ditt egentlige jeg. De vil si “dette er ikke likt deg” eller “nå må du slutte å tulle, du har alltid elsket det”. De vil gi deg gaver som speiler dine interesser og verdier. De vil reise med deg til steder du alltid har likt å dra til. Når du et øyeblikk har glemt deg selv, så er det gamle venner og familie som fungerer som din hukommelse.
Men så tilbake til spørsmålet, hvor lang tid tar det å komme over psykopaten? Er det til tross for det “umulige” spørsmålet, mulig å sette et tidsestimat?
Ja, det er det faktisk.
Betingelsen er null kontakt (NK), og det beste hjelpemiddelet er tid.
Da jeg i min tid frekventerte de amerikanske nettfora for psykopatofre, så la jeg merke til noe. De fleste av brukerne syntes å nå et vendepunkt rundt 24 måneder etter NK. Jeg la også merke til at moderatorene (som selv var tidligere psykopatofre, og nå viet deres tid til å hjelpe nye psykopatofre) uten blygsel repeterte at ofrene måtte regne med en rehabiliteringstid på 18 til 24 måneder. Jeg syntes det var litt underlig, hvordan kunne de være så sikre på dette tidsperspektivet? Hvordan kunne de fastslå det så nøyaktig?
Jeg ble spent på om dette også kom til å gjelde for meg.
Og det gjorde det, langt på vei. Når jeg i dag tenker tilbake på min rehabiliteringstid, så kan jeg ikke med sikkerhet si når vendepunktet kom. Jeg vet bare at 18 måneder etter bruddet så var jeg fortsatt emosjonelt knyttet til psykopaten og hadde det fortsatt tungt. Jeg kunne fortsatt gråte hvis jeg tenkte tilbake på relasjonen.
Men så skjedde det noe i løpet av det neste halve året, slik at jeg etter 24 måneder virkelig måtte grave i mitt indre, for å finne den samme emosjonelle tilknytningen. Jeg fant den sjelden, den var “plutselig” blitt borte. Jeg klarte etter 24 måneder ikke lenger å mane frem gråt. Jeg husket relasjonen like godt som tidligere, men tankene påvirket meg ikke lenger. Det var som om det ikke lenger gjaldt meg.
Hva hadde jeg gjort i løpet av de seks månedene, som fikk den emosjonelle tilknytningen til å forsvinne? Svaret er ingenting. Jeg hadde ikke forandret på noe. Jeg var fortsatt i den samme livssituasjonen. Jeg bodde det samme stedet, jobbet på samme arbeidsplass og pleiet sosial omgang med de samme menneskene. Og jeg kontaktet fortsatt ikke psykopaten.
Dette fikk meg til å forstå at all min søken, alle mine bestrebelser og tiltak, alle gode råd til tross; det var svært lite jeg kunne gjøre selv for å påvirke rehabiliteringstiden. Mine hender var (nesten) bundet. Det gikk opp for meg at betingelsen er NK, og det beste hjelpemiddelet er tid.
Sammensatt så blir dette tid uten kontakt. Så enkelt er det faktisk. “Tid uten kontakt”. Det er tiden alene som sliter den emosjonelle tilknytningen, til man tilslutt opplever psykopaten som fjern. Og forutsetningen er NK, som vi etterhvert er blitt så flinke til å forstå hva innebærer. Disse to faktorene skaper sammen et mirakel; psykopaten fordamper. I dag tenker jeg fortsatt ofte på ham, men all kognitiv dissonans er borte. Jeg ser psykopaten med klart blikk som den han er, og jeg savner ham ikke. Jeg er heller ikke spesielt sint lenger.
Den gode nyheten i dette er at utover NK og tid, så er det svært lite man trenger å gjøre for å rehabiliteres. Den dårlige nyheten er at å heles må ta den tiden det tar, det hjelper lite å være utålmodig.
Det er selvsagt visse ting man kan gjøre som kan fremskynde eller forsinke rehabiliteringsprosessen, og for å optimalisere velværet under prosessen. Disse faktorene spiller alle en mindre rolle enn tid og NK, men litt avhengig av disse så vil enkelte falle utenfor “18 til 24 måneder-regelen” og muligens heles raskere eller langsommere. Det er derfor viktig å være oppmerksom på dem.
Noen av disse skal vi snakke om i neste tekst.
Respekt.
Kjenner ikke hi men for en jobb du gjør/har gjort.
Utrolig bra skrevet,og så bra at du vill delle viktig kunnskap med oss andre.
Den desperasjonen etter å vite hvor lenge det vil ta før en er ute av tunnelen, kjente jeg sterkt på. Jeg tror det handlet mest om å mobilisere krefter. Hvis det føles uutholdelig ut nå, må jeg vite at det snart tar slutt, ellers så kan jeg ikke klare dette. Jeg er glad det verste er bak meg og for min del tok det et halvt år. Jeg var sammen med P i drøyt ett år.
Nullkontakt, terapi, alenetid, turer, å lese meg opp på Pykopati/narsissisme, fysisk aktivitet og ja… Nullkontakt var medisinen min.
I det jeg ryddet opp i relasjoner i kretsen min og etablerte nye grenser var det som om jeg gikk til kjernen i såret og fikk rensket ut verkebyllen. Det var ikke lett, men hadde jeg på forhånd visst hvor mye energi jeg har brukt på dem og hvordan kontakt for meg er å opprettholde gamle mønstre (som å etablere et forhold med en psykopat) skulle jeg ha gjort det for lenge siden.
Bloggen din er fantastisk, en uvurderlig hjelp. Du skriver så godt, og det er også mye å hente i kommentarene. Jeg trodde det skulle ta et halvt år, og tellet dager nå. Men jeg forstår jo at det ikke er sånn, når man har blitt så grunnleggende såret/skadet. Det handler jo om at man trodde på det gode, og fikk det motsatte. Forvirrende, og ordsalaten gjorde det verre. I 10 år.
Vi laget fårikål sammen, det elsker jeg. Men jeg ble skikkelig syk, ikke han. Men han var jo så snill da jeg nesten var i koma i tre døgn, så jeg trodde han var en fin fyr. Da jeg kviknet til hadde han flyttet inn hos meg. Og jeg trodde det var ok, selv om jeg faktisk ikke likte ham så godt. Hjelpsom handyman i begynnelsen, men så var han jo så dårlig, vondt i ryggen, kneet, etc etc. Han skulle alltid til leger…..som han skjelte ut, for han selv visste bedre. Ikke bare skadet han meg, også huset og tingene mine. Jeg gråter nesten når jeg ser på bilder hvor fint jeg hadde ordnet alt før. Så det jeg gjør for å være meg selv igjen, jeg har kontaktet proffe folk til å hjelpe meg som har samme smak som meg. Gleder meg til hva som skjer ang huset framover. MEN jeg har fulgt NK rådet, uansett hvordan p har kontaktet meg. Egentlig herlig å bestemme selv, og leve uten en drittsekk som devaluerer hele tiden.
Lykke til, dere alle, og ha en fin helg!
it: den fårikål historien ga meg frysninger. Jeg vet ikke om jeg har forstått historien slik den var ment, men han kan ha forgiftet din porsjon for å gjøre deg syk og dermed få en unnskyldning til å “snikflytte” inn til deg.
Dette ligger ikke fjernt for en psykopat. De er parasitter og uten samvittighet. Ser de en mulighet så mener de seg berettiget til å gripe den.
Jeg er lei for alt du har vært gjennom og glad for at du har funnet bloggen. Takk for kommentar 🙂
Det er nok riktig at jeg ble forgiftet, tror han syntes det var morsomt. Og det jeg ikke skjønte var at alle ulykkene mine, skyldes ham. Han påsto at jeg snublet på et eller annet,stadige skader,et skilt eller noe. Eller bare besvimte? Stadig ambulanser, tror han syntes det var gøy. Men i april sa legene på sykehuset fra.Det var nok nå med fem registrerte hodeskader. Han har prøvd å knuse hodet ditt med en stein, denne gangen sa de, Så jeg savner ham ikke. Men jeg forstår jo at han har dopet meg mye av tiden. Hvor dum kan man bli? Man tar jo ikke ett glass hvitvin og sitter og skjelver i flere døgn. Håper jeg slipper å tenke særlig på ham fremover,
Takk for bloggen og ha en fin helg!
Hva gjør jeg egentlig når min p/N prøver å hekte meg på og fullstendig nk ikke er mulig pga barn i bilde? Han har dukket opp på døren 3 ganger uinvitert fordi jeg har prøvd å la vere å svare..
Jeg hadde fødselsdag i går.. og han skrev for å få meg til å få dårlig samvittighet at han hadde tenkt å fri, og at jeg bare ødela alt med å ville bryte ut av forholdet.. dette sa han forrige helg. I går kom ikke en eneste gratulasjon, men han sendte melding om noe annet, og når jeg skrev at jeg var opptatt med bursdagsfeiring, så sa han at han hadde “glemt” at det var bursdagen min.. jeg vet jo det bare er ett spill, for at jeg skal føle meg liten og verdiløs..
jeg prøver å virke likegyldig.. og jeg skulle ønske det var mulig med nk.. men det er det dessverre ikke..
heldigvis har jeg barnevernet, de har sett hvordan han er.. de sier han er både umoden og ustabil, og at han ikke egner seg som annet enn samværsforelder.. Det var han som sendte inn bekymringsmelding anonymt.. de var inne i bildet i over 3 år.. Ting ble bedre når jeg flyttet fra han, de såg at barnet vårt og jeg var roligere og at det var harmonisk og trygt i hjemmet jeg har skapt for meg og barnet vårt. så de avsluttet saken.. De sa også at han ikke er en ond person.. men at han ikke vet hvordan man skal forholde seg til andre. Og at han kun greier å ta ansvar for seg selv..
men jeg er sliten, utmattet! vil bare vere i fred. hvordan skal jeg greie å holde ut til barnet vårt er myndig? Det er nesten så jeg håper han finner seg ei ny, og “glemmer” meg..
Jeg blir trist og nokså forbanna, ikke minst på signaturen IT`s vegne. Du skal være stolt over at du har kommet så langt som du faktisk har! Sterkt gjort! Og selv om du føler at prosessen tar lang tid, så skal du vite at du allerede har gjort en kjempejobb. Å komme seg unna psykopaten er livsviktig, bokstavelig talt. Masser av lykke til videre.
Tusen takk Kari! Deilig å være kvitt ham………..selv om lydene henger igjen når jeg skal sove. Det er vel det som plager meg, høre pustingen hans om natten.Jeg fikk brystkreft etter seks år med ham. Etter operasjon og 25 strålebehandlinger sa han at det var på tide at jeg vasket huset, De siste fem strålingene var så fæle at jeg ikke trodde jeg overlevde. Da begynte devalueringen.
Svartbrent etter store stråledoser, trodde ikke det funket sånn. Jeg lengtet etter armer fra en som elsket meg……..hva gjør man i situasjonen? I GO ON! Akkurat som dere!!!
I kveld gråt jeg for første gang, tror det er sunt! Drit og dra med p.
Alle andre er så hyggelige mot meg, og jeg mot dem,Akkurat som dere! Det er jo riktig! Sov godt!
Den periode på 18-24 mdr. tror jeg stemmer rigtig fint. Omend det nok tog mig 30 mdr. Det skal så siges, at jeg i afvænningsperioden, desværre mødte og snakkede med P s nærtstående familie. Efter dette møde, blev afrusningstiden skubbet i den forkerte retning. Jeg fik informationer om min P som sårede mig dybt. Men de var vigtige at få, kan jeg se her efterpå. Jeg blev igen mindet om ham og hans ondskab og skulle på en måde, starte lidt forfra med at få ham ud af mit system.
Ligesom en afrusning fra f.eks. at stoppe med tobak, så er den hårdeste tid omkring 3 uger. Så en afvænning fra en P, har jo også en vis periode som er nogenlunde målbart, på baggrund af mange tidligere ofres erfaringer.
Og til IT: Det er meget skræmmende eksempler du fortæller. Sikke et overgreb at dope din psyke så radikalt. NN er vejen frem, punktum! Du kan bestemme dig for det eller adlyde det som en ordre. Har du haft NN en tid, kan du se mere klart, hvorfor det er SÅ vigtigt. Masse af helsetanker til dig.
Og da emnet om evt. forgiftning kommer frem, da har jeg også haft samme tanker omkring min P. Tanker jeg har gået med alene og aldrig italesat for nogen. Af frygt for at jeg ville blive stemplet som crazy. Men jeg har faktisk oplevet en par episoder, hvor jeg var sammen med P og hvor jeg blev ualmindelig træt. Det var i devalueringsfasen. Jeg ville lægge mig og tage en lur på 1 time og vågende først efter 4-5 timer. Jeg blev meget forskrækket over den lange søvn midt på dagen. Var jeg mon syg? En enkelt gang havde vi en alvorlig snak, inden jeg ville tage en lur. Efter jeg vågnede kunne jeg intet huske fra vores snak. Og jeg blev ved med at ville fremkalde mig den dialog. Men kunne simpelthen ikke frembringe det i min hukommelse. Da blev jeg helt bange for mig selv. Efter forholdet var slut, har jeg tænkt, at jeg dengang måske var så udkørt efter at være i en devaluering (uden jeg faktisk vidste det dengang) Jeg var bare træt! Men et sted i mig, har også spekuleret over, om der kunne være en påført grund til min træthed og glemsomhed. Var der kommet noget i mit glas? For mig farlige tanker, jeg aldrig har turde tænke til ende.
Anonym21: du har rett i at det er farlige tanker, som vi kanskje ikke bør tenke til endes, med mindre det er nødvendig for å opprettholde NK.
Det sies om psykopaten og narsissisten, at vi bare ser toppen av isfjellet. Majoriteten av alt han/hun foretar seg får vi aldri svar på. Vi kan bare spekulere.
Som jeg synes det er viktig å repetere; når en person ikke har samvittighet så kan han/hun finne på hva som helst. Som jeg har skrevet tidligere så ødela min psykopat både jobbmuligheter og vennskap for meg. Og det er hva jeg vet om. At han/hun da plutselig skulle få moralske kvaler av å legge sederende midler i vår drikke, eller direkte skade oss, tror jeg ingenting på. Det er jo ikke slik at en psykopat tenker “det er ok at jeg sørger for at NN ikke får jobb eller nye kjærester, men å forgifte ham/henne? Nei DER går min grense!”.
Psykopaten tenker ikke slik. De har ingen grenser.
Men som sagt, det meste får vi aldri svar på. Vi kan bare opprettholde streng NK og gå videre i livet.
Takk for din kommentar 🙂
Tak for kommentar Blogg-forfatter.
Jeg må lige justere en fejl jeg skrev, jeg mener selvfølgelig NK og ikke NN.
Vi ser bare toppen av isfjellet ? Vi har nok ikke kapacitet til at tænke, alt hvad der er under. Uuuffff, a nightmare!
Spørsmålet er:
Hva kjennertegner da en normal relasjon, en normal ny fase i et vanlig normalt forhold. Skal si man skal i gjennom mye lærdom før en skal ut i datingverden igjen.
God helg til alle 🙂
Jeg hørte det at jeg selv er min beste venn! Bra utgangspunkt.
Glem dating, Ella, livet faller nok på plass av seg selv etterhvert.
Husk at du er bra nok! Som oss andre
Anonym00: NK er veldig vanskelig, for ikke å si helt umulig når det er barn med i bildet. Det var aldri felles barn involvert i mitt forhold til “min” psykopat, så jeg har ingen personlig erfaring på det området. Men jeg har snakket med andre i lignende situasjoner, og det første du må få på plass, om du ikke allerede har det, er et nært samarbeid med helsestasjon, barnehagen, skolen, fastlegen eller andre instanser som også har kontakt med barnet. Be om hjelp! Som foreldre må dere lage en samværsavtale. En samværsavtale må være så konkret og tydelig som mulig. Vanligvis kan det være rom for å gjøre muntlige avtaler underveis, dersom dere som foreldre samarbeider godt. Men i ditt tilfelle ville jeg heller tatt med et eget punkt i avtalen som sier at far ikke har anledning til å dukke opp utenom avtaletidene. Han må holde seg til samværsavtalen. Det er lov å si at dette er viktig for å skape mest mulig ro for barnet. Overlevering av barnet bør kanskje skje på et nøytralt sted? Rådfør deg med en av de overnevnte instansene, og husk at de har alle både erfaring og taushetsplikt. Enten dere har omsorg annenhver uke eller han har barnet annen hver helg, så få tidspunktene mest mulig konkret i avtalen. Unngå løse avtaler av typen “annenhver helg og en ukedag, når det passer”. Når dere har en skriftlig avtale undertegnet av dere begge, så har dere en mal på hvordan samværet med barnet skal foregå. Det er forutsigbart for barnet, men det gir også noen føringer for hva som er akseptabel kontakt mellom deg og din eks. Alt som påløper av kontakt om barnet, skal være i sms-form. Det kan være nødvendig å anskaffe seg en egen samværstelefon, en telefon som kun kan benyttes til samarbeid om barnet. Alt som ikke har med barnet å gjøre, kan du i praksis la være å besvare. Når han har tid med barnet, er det viktig at du holder deg borte. Du skal så langt du klarer ikke kontakte far for å høre hvordan det går. Det jeg hører at folk erfarer, er at psykopaten ikke bryr seg om avtaler. De vil trenere avtalen, for de gjør som de vil. Jeg er dessverre redd det kan skje også i ditt tilfelle. Men har du en skriftlig avtale, så står du sterkere i forhold til å koble inn offentlige instanser. Så, til det jeg faktisk kan litt om rent personlig, nemlig hvordan opptre når du ikke kan unngå kontakt med psykopaten. Du kan nemlig innføre en slags NK mellom ditt personlige privatliv og psykopaten. Det krever en del av deg, men det er effektivt når det gjennomføres. Når du har fått til en ryddig avtale med far rundt omsorgen for barnet, og når du har anskaffet en samværstelefon, så kan du rett og slett sperre han fra å nå deg på alle andre områder. Du MÅ blokkere han på sosiale medier. Dersom du må snakke med han, så hold alt på et saklig nivå. Hold deg til det praktiske. Unngå å avsløre dine følelser, dine private planer eller utvekslinger om hendelser i ditt liv. Svar han med korte fraser som ikke avslører noe som helst om deg, men som allikevel viser en slags høflig respekt. «Takk, bare bra!» er et utmerket standardsvar. Ikke spør om hans personlige og private liv. Kort og godt vær uinteressert, kjedelig og taus. Vær uinteressant, som en grå stein! Kommer han på døren, så vit at du faktisk har lov til å la være å åpne! Du har lov til å si at det ikke passer. Hvis han ikke respekterer det, så bør du ta en telefon til politiet. Jeg vet ikke hvor gammelt barnet er, men jeg har klokketro på å si ting så ærlig som mulig. Et lite barn tåler fint å høre at «mamma har ikke lyst til å prate med pappa akkurat nå», dersom han går via barnet for å nå deg. Barn er uskyldige og sårbare, men de tåler sannhet bedre enn bortforklaringer og løgner. Men fremfor alt; innfør NK mellom ditt personlige privatliv og psykopaten. Massevis av lykke til.
Til dere som har barn med en partner med dysfunksjonelle trekk (måtte det være det ene eller det andre) har jeg dessverre personlig erfaring her. Skriftlige avtaler, med klare rammer til det beste for barna, er det fremste jeg mener man må ha i hodet. For de fleste av disse menneskene er det om å gjøre å ha en vei inn for å manipulere sin x og deres hverdag. Dess bedre du synes å klare deg uten han/henne dess mer ondskapsfulle og utspekulerte blir de. Derfor. Bruk Familivernkontoret, helsesøster, fastlege… De instanser som finnes og få det du kan på papir. Ha en dagbok der avtalebrudd blir dokumentert med dato, vitner (om de finnes) og behold e-mailer og/eller sms-er som kan dokumentere det samme.
Jeg vil ikke skremme noen, men for mennesker med sterk trang til å kontrollere x-partnere og egne barn, ut fra egne selviske behov, er der ikke alltid en ytterste grense de tenker de moralsk ikke vil krysse. De er potensielt farlige og bør behandles deretter.
Dialogene bør være kortest mulig (ingen barn er tjent med en foreldre som har vondt av kontakt med barnas far/mor) og holdes konkret til informasjon om barna. Det beste er om kommunikasjonen foregår pr sms/e-mail.
Jeg vil også anbefale å la byttene mellom samvær (slik Kari skriver) skje på nøytralt sted. Hvertfall ikke hjemme hos deg.
Jeg kjenner så til det med bursdag. Han skrev til meg flere ganger på bursdagen min uten å nevne at jeg hadde bursdag eller gratulerer meg med dagen, det gjorde han i en bi setning ut på ettermiddagen…Det samme da datter mi hadde bursdag. Unnlot å si noe som helst om det.
Forskjell fra året før da han postet både kake og kjærlighetserkleringer til meg. Ikke fikk vi en eneste oppmerksomhet heller, han sa “du har sikkert fått nok fra andre, så da trenger du ikke noe fra meg”..
Jeg skrev her for ikke lenge siden at jeg var så “sjalu på hans neste offer”, og at jeg lurte veldig på hvem det skulle bli, etter å ha analysert alle damer som trykker liker på alt han legger ut på fb og instagram har jeg nå funnet ut at han er full gang med ei ny..:/ Det gjør meg så vondt hver dag å tenke på alt hun “får” av han nå…….Jeg har blokkert både han og hun, men tankekjøret gjør meg sprø. Det verste er at jeg allerede har satt i gang tanker om hvem den neste blir etter hun..
Husker han sa til meg mange ganger da vi hadde sex, “er det ikke rart å tenke på at jeg er siste sexpartner du skal ha og du er den siste jeg skal ha”…
Han la alltid lapper til meg i bilruta eller i postkassa mi, nå vet jeg at han ikke kan ta kontakt med meg pr telefonen, men jeg går fortsatt å leter i “håp” på både bilrute og postkasse. Hjertet i halsen hver gang jeg setter meg inn i bilen. Enda han er godt i gang i nytt forhold. Jeg har også sagt hele tiden til meg selv at når han finner ei ny, så vil det være redningen for deg. Men det føles ikke sånn…nå….Tid er vel svaret, jeg har nok svaret selv. Bare at jeg må lufte tankene mine. 18-24 måneder er lenge…men kort hvis man skal se livet sitt i perspektiv. Jeg vurderer å flytte til en annen by for å slippe at noe skal bli minnet meg om han…Men synes det er drastisk å ta med dattera mi fra vennene sine pga dette.
En annen ting jeg husker jeg reagerte veldig på når det gjaldt han, hvis vi var på en butikk eller på vei ut en dør ol, så kunne han bare gå rett på andre mennesker uten i det hele tatt unnskylde seg, det virket som om alle skulle bare gjøre plass til han. Folk ble ofte forfjamset og jeg ble så flau…
Tusen takk for at dere tar dere tid til å komme med innspill 🙂
Kine: “Jeg vurderer å flytte til en annen by for å slippe at noe skal bli minnet meg om han…Men synes det er drastisk å ta med dattera mi fra vennene sine pga dette.”
Det er ikke så drastisk som du tror. Mange har valgt den løsningen, og fått det bedre. Datteren din har godt av en lykkelig og balansert mor, da spiller det ingen rolle hvor hun bor. Men jeg vil råde deg og alle andre til ikke å ta store og dramatiske avgjørelser kort tid etter bruddet. Da er dømmekraften redusert eller enda ute av drift, og man kan gjøre store tabber.
” jeg går fortsatt å leter i “håp” på både bilrute og postkasse. Hjertet i halsen hver gang jeg setter meg inn i bilen.”
Du får “hjertet i halsen” fordi du faktisk har et hjerte. Du knyttet deg til et annet menneske og savner relasjonen du trodde dere hadde. Det er menneskelig. DU er menneskelig. Han er ikke det. Jeg og min psykopat delte bolig en kort periode på seks uker. Men jeg ble boende i samme gate i to år etter bruddet. Jeg ble altså tvunget til å se på “vårt” hus hver eneste dag i den perioden. Og ja, det var som du sier alltid med hjertet i halsen. Andre mennesker hadde flyttet inn men jeg kikket opp på huset og husket så godt hvor jeg og NN pleide å sitte på innsiden av de vinduene, samtalene vi hadde og måltidene vi delte. Så kom kunnskap og kognitiv dissonans. Da husket jeg de fortsatt de samme “gode” stundene men også mishandlingen som skjedde innenfor veggene i det huset. I dag er kognitiv dissonans over og jeg husker bare mishandlingen, for jeg vet at de gode stundene var enten falske (manipulerte) eller ingenting (fordi han ikke var mentalt tilstede, han satt med mobiltelefonen og samværet ble verdsatt av meg alene).
Så savnet som stikker så sterkt i deg i dag, vil forsvinne. 18-24 mnd kan virke lenge men du kommer deg dit du skal være, en dag om gangen. Den tiden skal du bruke på NK, skru ned tempoet, gjøre sørgetiden varm og givende, og være snill med deg selv og din datter. På den måten finner du tilbake til livet, og samtidig seire over psykopaten.
Lykke til 🙂
Kine: Det første års tid eller 2, efter at forholdet til min P var slut, kiggede jeg efter ham overalt! Alle mine radarer var ude og jeg synes, at f.eks. alle der kom kørende i samme bil som hans, lignede ham på en prik. Jeg var på vagt alle steder, hvor jeg færdedes. Utroligt anstrengende. Jeg både ønskede og frygtede at møde ham.
Jeg får lyst til at skrive hvad min psykolog forklarede mig, da jeg sad og græd over min mistede kærlighed. Hun sagde: Du har elsket og det er helt normalt, at du savner ham dybt. MEN det her er ikke en normal kærestesorg, det er meget, meget mere alvorligt!! Så din P skal nu blokeres overalt. Din P er der hvor han er. Dvs. han er et sted så længe han kan/gider. Så tager han til et nyt sted/udvælger en ny partner, får opfyld og så er han lige akkurat der. Uden at se sig tilbage. Og sådan fortsætter hans cyklus.
Det var hårdt at høre, men jeg måtte bare gentage og gentage det for mig selv i en uendelighed. For at jeg måtte indse, at han længe var videre og jeg var ude af øje, ude af sind. Han har sikkert en lang, lang perlerække af kvinder bag sig, som har haft det ligesom jeg.
anonym21
kjenner meg veldig god igjen i besrivelsen av å se etter P, være på vakt alle steder, skvatt når jeg såg bilen til P eller en som lignet. Var også veldig redd for å på P , redd for min egen reaksjon.. ville jeg kalre å holde masken.. vil P prate til meg? vil jeg få en reaksjon.? Utrolig slitsom tid. Trodde jeg var i ferd med å bli veldig rar.. takk for at du deler, ” godt” å høre at det er flere med denne reaksjon. og veldig godt å høre du er ute av den. Det tok meg 12 mnd etter at jeg traff han siste gang før denne frykten ble borte. Da hadde det vært slutt i 6 mnd, 18 mnd før man er over en P stemmer godt.
Jeg har også denne reaksjonen, har klart meg hittil. Men slitsomt er det. Gleder meg til det tar slutt. Er det dette som kalles posttraumatisk stress?
Jeg er også på vakt for å møte min p. Jeg kan kjøre forbi milevis av biler, men kjører jeg forbi samme bil som hans fokuserer blikket mitt med en gang på nr skiltene. Da skvetter jeg fortsatt, men når bruddet var ferskt skvatt jeg så mye når jeg så en sånn bil at jeg var redd for å kræsje.
Jeg ble ekstremt skvetten av å være sammen med p, selv om han aldri skadet meg fysisk. Jeg kunne stå på kjøkkenet å lage mat og hvis han kom inn uten at jeg visste det skvatt jeg så jeg hylte når jeg så han. Husker jeg tenkte at det var rart at jeg hadde blitt så skvetten..
Mitt største mareritt er å møte han når jeg f.eks er sliten eller ikke har sminket meg. Sånn at han kan kose seg over at “leken” hans ikke er noe å leke med lenger, at han klarte å ødelegge meg. Men har bestemt meg for at om jeg ser han på gaten skal jeg snu på hælen og gå motsatt vei. Jeg har selvfølgelig blokket han fra alle kanaler og håper virkelig jeg slipper å se han fysisk noen gang!!
Det har tatt meg ett år å komme over min p. Vi var sammen ett år. Jeg var arbeidsløs en stund, og det var den værste tiden. Da hadde jeg alt for god tid til å tenke. Det er ikke bra. Man må aktivisere seg selv så mye man kan, men det er jo ikke mulig å trene eller være sammen med andre folk HELE tiden. Nå har jeg både skole, jobb og mange nye venner og en kul hobby som tar tid og er sosial. Så han er ikke lenger med meg i tankene slik han var. Jeg hadde sammenbrudd etter han dumpet meg, skalv, hadde gått ned ti kg og måtte få beroligende av legen for å klare å gå ut av senga for jeg våknet med angst hver dag. Jeg skalv så mye på hendene at jeg måtte slutte å drikke kaffe for koffein gjorde det bare værre. Jeg var fullstendig ko-ko til tider, helt ustabil, skrek til min nærmeste familie og ja.. høyt og lavt, nesten litt manisk.
Nå har det gått et år, jeg har hatt tid til å kunne ta tak i mine egne ting å gjøre det jeg ville med livet mitt. Nå går det bare oppover og oppover for meg. På vei mot drømmeutdannelsen og er så fornøyd med alt, selv om jeg ikke har kjæreste. Tenker faktisk at jeg aldri har vært lykkeligere, og det er første gang i livet mitt jeg ikke er i forhold eller har noen å flørte med. På over ett år. Så da tenker jeg at jeg ikke trenger møte noen mann for da blir vel bare lykken min ødelagt. 😉 Men har lært å se faresignaler. Blokkerte senest i forrige uke en som jeg ble forsøkt spleiset med av en bekjent. Snakket litt med han på telefon men så etter to dager så jeg ting klart, han hadde ikke respekt for min tid, forsøkte å manipulere med “det er så synd på meg”, kalte meg kjære med en gang, oppførte seg som om vi skulle være sammen for livet før han visste etternavnet mitt… hjelp!!! Blokkerte nr hans og er ferdig. Skylder han ingen forklaring. Klapp på skulderen til meg, selv om jeg innrømmer at jeg måtte spørre søsteren min hva jeg burde gjøre… så har fortsatt mye å lære. Men gamle meg hadde vært på date med han nå.
Hadde aldri trodd dette for et år siden. Klart jeg kan ha noen dårlige dager, eller tenke litt på han. Men jeg er ikke lenger misunnelig på idealiseringsfasen hans nye offer opplever. For jeg VET at han ikke er noe kul mot henne når bildene ikke blir tatt. Og han har ikke planlagt å bli gammel med henne heller. Så jeg har lært mye, og denne bloggen har vært både terapi og psykolog for meg. Min beste læremester!! Takk!!
Så jeg velger å tro på dette ordtaket som er helt riktig i forhold til mitt liv nå:
” Sometimes the most difficult raods can lead to beautiful destinations “
Men vil gjerne få legge til noe viktig jeg glemte å si, nemlig at det er NK som er grunnen til at jeg har det bra nå. Han prøver selvfølgelig ikke å kontakte meg, men i begynnelsen av mai, etter at jeg trodde jeg kunne takle det, var jeg dum og sjekket hans fb og nye offerets instagram. Da ble jeg litt ustabil i humøret igjen og begynte å tenke.
Nå har jeg opprettholdt NK i snart fem mnd og det er det som holder meg “frisk”. Forstår nå hvor viktig det er å ikke lure seg selv til kikke. Det blir som narkomane, husk – en som har vært avhengig av heroin kan ikke bare ta “bittelitt” heroin. De kan heller ikke oppbevare det for noen andre, kjenne lukten av det, se det….Og det er sånn du må se på seg selv, som en som har vært avhengig av noe som har vært farlig og skadelig for deg.
MY og IT: Ja det er veldig livsbegrænsende at være sådan på vagt! Top stressende. Min psykolog sagde: Hvad sker hvis du møder ham??? Og det første der røg ud af mig, var: så besvimer jeg. Men efter lidt eftertænksomhed og forsøg på at være realistisk, så svarede jeg: Jeg vil ranke ryggen og gå lige forbi ham og ikke værne ham et blik. Jeps!!
t: at vi er redde for å møte psykopaten ansikt til ansikt, skyldes den store påkjenningen det er å konfronteres med et traume. Det er den samme reaksjonen som når overlevende etter Titanic ikke klarte å se et bilde av skipet, eller høre det omtalt i en samtale. I en periode ser vi psykopaten overalt, vi kikker oss over skulderen og er meget engstelige.
Men det begrenses ikke bare til psykopaten. Vi blir også trigget av andre mennesker som hever stemmen mot oss, som kritiserer oss eller bruker tilnærmingsmåter som minner om psykopatens. Slik adferd utløser en “fight or flight” reaksjon i kroppen vår. Det skilles ut adrenalin og vi “mister hodet” i møte med en slik person. Vi klarer ikke å tenke klart eller takle konfrontasjoner for kroppen forbereder oss på flukt. Der vi tidligere holdt oss rolige og sindige, får vi i dag panikkanfall. Dette kalles “hyperårvåkenhet” og er en beskyttelsesmekanisme. Den er av og til hensiktsmessig men like ofte er den uhensiktsmessig.
Den viktigste moralen i din historie over, er hvor bra du har det alene. Vi trenger ingen partner, ihvertfall ikke en som skader oss. Å finne gledene ved alenelivet er et stort skritt i sunn og frisk retning. Når vi har klart det, så KANSKJE vi finner en som passer for oss, men vi vil da vurdere en intim relasjon med ro og fattethet, og ikke akseptere å bli tatt med storm eller gå inn i relasjonen fordi vi føler oss uelsket eller ensomme.
Takk for din kommentar 🙂
t: dette er helt riktig, bravo 🙂
Yeps! En måte å komme vekk fra noe man ikke vil ha, Jeg bor i utlandet og psykologen snakker en dialekt jeg ikke forstår, Men vi kommer til å klare oss bra!!!! God natt og takk!
Selv var jeg i den vanskelige posisjonen at jeg hadde barn med P.
Den gang var det ikke blogger som dette å støtte seg til,og man var langt mer alene og undrende til hva man sto ovenfor.
Jeg følte imidlertid instinktivt at så lenge jeg måtte ha med ham å gjøre (pga barna), ville jeg aldri egentlig tilfriskne. sårene ble holdt åpne, og han visste å strø salt. Han fant kort sagt på det mest jævelige for sin egen skyld og min angst.
Jeg kjenner, når jeg leser slike blogger, en veldig lettelse fordi de er der for så mange lidende, og en sorg fordi jeg selv kunne ha hatt så veldig godt av den støtten.
Jeg mistet årevis av livet mitt i kampen for å holde hodet over vannet og være så god mor som mulig. Men hva med meg? Jeg hadde det mer en tungt i en tilværelse med mange veldig vellykkede mennesker som ikke forsto hva jeg var i gjennom. Jeg ble “hun rare” i tillegg til de lidelsene, angsten og konkrete problemene jeg måtte håndtere.
For meg gikk det mange, mange år før jeg fikk P på avstand fordi det var så mye angst og problemer angående barna da de vokste opp.
Det går bra med oss nå, men alle har vi slitt og må alle leve med våre sår.
God bless you all!
Er det normalt og bare droppe meg ut av livet sitt fordi jeg gir beskjed kvelden før at jeg ikke kan reise til han den helgen ( grunnen jeg oppga var som sant var: dobbelt opp med skole/jobb-var sliten ) og få beskyldning om at jeg bare tenker på meg selv når jeg stilte opp hele veien, betalte alt, sendte brev, ringte -satt “stand by” ved datamaskinen fordi han ikke skulle bli sur hvis jeg ikke svarte med en gang han skrev noe..
Eller som nå, denne siste: tanken på oss skremmer meg. ( sagt rett før jeg skal sove )
nå har han sluttet å sende meldinger, da kommer jeg meg videre med null kontakt- men så er det slike spørsmål som dukker opp…
prøvde å ringe han den kvelden, han sa bare : så det.. fikk ikke mer respons.
Trodde jeg endelig hadde møtt drømmemannen, i starten var alt så fint, jeg var så fantastisk, det skulle bli oss…
sitter igjen og føler meg lurt, i går så var jeg veldig sint og nedfor, men så kom gråt etterpå-det hjalp.
Denne bloggen betyr veldig mye for meg, gleder meg til den dagen jeg er helt fri.
kiki: “Jeg kjenner, når jeg leser slike blogger, en veldig lettelse fordi de er der for så mange lidende, og en sorg fordi jeg selv kunne ha hatt så veldig godt av den støtten.”
Det er her du skal tenke “bedre sent enn aldri”. Jeg tenker at selv om man har vært sammen med psykopaten i 50 år, så er det uansett verdt å bli fri og ihvertfall nyte noen få år i frihet og visshet, innen man selv dør. Husk at mange aldri kommer så langt. Men en ting er sikkert, livet er kort, vår tid er dyrebar og det er meget viktig å rehabiliteres så fort som mulig for ikke å sløse et minutt lenger enn vi allerede har gjort på disse menneskene. Ikke bruk en dag mer av ditt liv, på å savne en person som aldri elsket deg.
Takk for din kommentar 🙂
Ella: “Er det normalt og bare droppe meg ut av livet sitt fordi jeg gir beskjed kvelden før at jeg ikke kan reise til han den helgen”.
Å ikke oppfylle psykopatens ønsker og krav skaper et narsissistisk sår i dem. Den beste måten å beskrive det på er en “enorm fornærmelse” og den er helt ute av proporsjoner for “forbrytelsen” som blir begått. Hvis du har forårsaket et narsissistisk sår så devaluerer psykopaten deg og veien er derfra kort til fullstendig forkasting.
Stå på, jeg vet du er i starten av NK. Du kan klare det 🙂
Det stemmer, takk for svar:)
Kan klare det denne gangen ja-leser her inne og på youtube.
Ønsker alle en fin dag i morgen 🙂
Du har virkelig rett i at det er bedre sent enn aldri!
Jeg må si at jeg kjenner meg veldig igjen i den prosessen du beskriver i bloggen. Det er ikke bare nattsvart, man lærer utrolig mye om seg selv, andre og livet.Man blir på en måte tvunget til å reflektere sterkt over hva som er det viktigste i livet, hvordan man selv vil være og hvordan man kan oppnå dette. Det er faktisk mye å føre opp på plusskontoen. Jeg har lest mye filosofi og annet, fått nye hobbyer og verdsetter frihet og ro og fred som enorme goder! Jeg har også fått kunnskap nok til å unngå et par andre P/N som har krysset min vei.
Vi lever en dag av gangen. Gjør det beste ut av dagen idag, folkens.
Angående tiden det tok: Jeg husker fortsatt hvor overrasket jeg ble over hvor fryktelig og definitivt nede på bunnen jeg var. Hvordan jeg ble nærmest himmelfallen da jeg begynte å innse at jeg hadde noe foran meg som var mye tyngre enn jeg hadde forestilt meg. For da jeg omsider klarte å bryte – etter massevis av turbulens, mislykkede brudd fra min side og manipulering og falske krisemaksimeringer fra hans side – var jeg selvfølgelig dypt ulykkelig og i sorg. Men jeg skjønte ikke umiddelbart at det også var så mye mer enn ordinær kjærlighetssorg. Husker at jeg fikk en bryllupsinvitasjon fra to personer jeg setter pris på, like etter at jeg hadde brutt med NN. Bryllupet skulle stå om fem måneder. Jeg tenkte der jeg sto, fersk i min egen sorg: Jeg gleder meg til dette bryllupet, da skal jeg dessuten være glad igjen, for på det tidspunktet kommer dette til å være helt over. Da kommer det til å være noe nesten glemt, noe jeg har tilbakelagt for lenge siden, noe som kanskje bare rykker litt nå og da.
Jeg tok jo kjempefeil. Den dagen bryllupet sto fem måneder senere, kom jeg meg ikke ut av døren, jeg klarte ikke delta. Det skal sies at det var en ekstraordinært dårlig dag der selvforakten min virkelig var på sitt aller høyeste i prosessen, men uansett befant jeg meg på det tidspunktet fortsatt i startfasen. Det hadde jeg ikke trodd fem måneder tidligere. Jeg hadde siden da begynt å oppleve mareritt, konsentrasjonsvansker, et ekstremt tankekjør, flashbacks, raseri, depresjoner og ikke minst innsikt i noe jeg virkelig ikke ville vite om menneskeheten. Kjærlighetssorgen jeg sto oppi da jeg mottok bryllupsinvitasjonen, var jo en nesten ubetydelig prolog til det som skulle komme, men det visste jeg jo ikke da.
For meg tok det 19 måneder. (Ytterligere 14 måneder etter at jeg ikke klarte å gå i bryllupet, med andre ord.) Det var 19 måneder med total NK fra min side. Jeg har fått noen meldinger fra NN, et par av dem oppskriftsmessig nok på merkedager, men jeg har aldri svart, og heller aldri vurdert å svare. Jeg har gjennomgått en personlighetsforandring, jeg har lest mye stoff som var nytt for meg, blitt bevisst på annen gift i min øvrige familie, og fått et tryggere forhold til meg selv og hva jeg ikke trenger å akseptere. Jeg har til og med sluttet å være så opptatt av at ANDRE skal forstå hva jeg har opplevd, jeg har rett og slett skjønt at det viktigste er at jeg forstår det selv. Andres meninger, bifall og anerkjennelse var generelt viktigere for meg før, jeg stoler faktisk mer på meg selv nå.
In retrospekt ser jeg at det aller, aller viktigste for meg i prosessen har vært, som du skriver, først og fremst NK og tid. En annen veldig viktig ting for meg har vært å se det jævlige inn i øynene og føle på det, fremfor å feie det bort uten å ta i det. Akseptere at det faktisk er en prosess. Først føle på, DERETTER slippe det, har vært et viktig mantra. Det er som om hele systemet mitt har vært overinnstilt på å få det beste ut av dette, som for å skape mening i noe meningsløst, og dermed har stått klar med åpne armer til å omfavne alt – også det mest jævlige – og trekke lærdom ut av det. I løpet av den verste tiden følte jeg meg hul og tom og at følelseslivet mitt var flatt. Men jeg ser nå at jeg parallelt med dette OGSÅ var som en mottakelig svamp på et annet plan; hele kroppen og psyken min var i en slags læremodus uten at jeg helt registrerte det. Sånn sett har det jo vært en gave, selv om veien gjennom jungelen har vært forferdelig hard til tider. “Å stå i det” – inkludert konsekvent NK – har helt enkelt vært den aller beste medisinen.
Hei.
Har innført nk med p eller n ..? han virket sint og devaluering var som sagt tidligere : oss skremmer meg.
Greit nok, er drittlei- MEN hadde forventet at han slettet vennskap på facebook ( jeg gjør det ikke av prinsipp ) han sletter meg ikke, men har nå skjult venner, informasjon og deler av tidslinje for meg. Synes der er påfallende – tatt i betraktning av den historien vi har.
Noen med erfaring når de driver på slik, noe å vente seg nå- eller betyr det at man virkelig får være i fred?
Har det bedre nå, men den siste skjønte jeg ikke.
I starten ( da jeg var naiv ) fortalte han om en dame som hadde sendt han 80 meldinger om hvor stygg han var, en som var utro, en annen som hadde kalt han psykopat- det virker på meg som han forventer en som hyler/ kaller han stygge ting- er som om han blir sint når jeg reagerer omvendt.
Jeg gir nemlig ikke en lyd fra meg, snakker rundt- og tar ikke kontakt når det er slik som dette.
Det er normalt å reagere med galskap- når man har blitt utsatt for galskap- ( noe jeg leste i denne bloggen ) grunnet vår historie reagerer jeg som jeg gjør. HVORFOR? for å lære meg en gang for alle hvordan slike mennesker holder på..
Det koster en tårer, nattesøvn, grubling, blending og ekstra tid- men nå ser det ut som der er over. Nå gjenstår det bare at han sletter meg… ( jeg viste ikke drama, beskyldninger og sinne ) mulig der er derfor han ikke er “helt” ferdig og jeg er slettet for godt.
Ella: det er riktig at våre reaksjoner gir oss skam og at vi ikke kjenner oss igjen i hva psykopaten bringer fram i oss. Derfor sier jeg at vi reagerer helt normalt på en unormal situasjon.
Nå derimot, er det viktig å ikke reagere i det hele tatt!
Nå vet vi hva psykopaten er. Vi har også lært at å reagere, enten det er positivt eller negativt, gir psykopaten narsissistisk forsyning. Følelser er noe de forsøker å få oss til å sprute når de klemmer på oss, som en pipedukke.
Derfor kan vi inngå en pakt med oss selv og hverandre. Fra i dag så reagerer vi ikke lenger! Nå som vi vet at nær sagt alt vi gjør gir dem narsissistisk forsyning, så svarer vi ikke lenger på meldinger, sms-er eller telefonoppkall. Er vi med hverandre på den? 🙂
JA!!!!!!!!
Aldri mer om han får en eneste reaksjon eller melding fra meg/ det er jo nettopp det han vil ha!- og han prøver tydligvis flere midler ( som dette siste stuntet )…
nå skal jeg legge ut det bildet av meg han synes jeg er så pen på ( historien vår ) skrive takknemlig i newsfadden- og slå av datamaskinen- regner med jeg er slettet for godt når jeg åpner den søndag, skal bli en GLEDE;)
Beklager for dere som leser utenfra ( jeg pleier ikke å være slik/ opptre slik ) MEN denne “mannen” skadet meg virkelig, jeg har lov til og forsvare meg mot giftige mennesker, aldri aldri aldri mer.
Kjære innhaver av blogg: Tusen takk nok en gang for forståelse, læring og gode råd- skulle blitt en bok dette her.
Har bestilt ” pshycophat free” og “human magnet syndrome”
Mvh og god helg 🙂
Mir: jeg tar hatten av for din fantastiske beskrivelse av hvordan påkjenningen ikke blir bedre, men VERRE etter som tiden går, inntil det blir bedre igjen.
Jeg har tidligere skrevet at det er lettere med NK i starten etter bruddet, enn lenger inn i rehabiliteringen, fordi man i starten er besluttsom, sint og motivert. Senere begynner man å vingle og tvile. Men du beskriver denne prosessen mye bedre enn jeg har klart.
Uansett håper jeg mange tar notis av din kommentar, for å stålsette seg for at det blir en humplete vei, i lang tid. Mitt dype ønske er at folk ikke gjør “dumme” ting i desperasjon for å fortest mulig komme gjennom smerten, men blir værende i den og utnytter denne tiden til det beste, til det er over.
Den neste teksten (ev. de neste tekstene) skal fokusere på hjelp til dette.
Takk for din flotte kommentar 🙂
8 år …..
Jeg har vurdert å IKKE skrive dette innlegget, da jeg vet jeg ikke ville like å lese det selv for 71/2 år siden.
Terapeuten på familiekontoret sa til meg at det jeg opplevde ville ta 5-7 år å reparere. Jeg svarte at jeg skulle motbevise påstanden, jeg skjønte det ville ta tid- men jeg ville bruke tiden godt, og satte en tidslinje på 12 mnd.
Det første jeg gjorde var å forlange 0 kontakt i 3 mnd., (jeg visste heller ikke hva det hele egentlig handlet om – men fulgte magefølelsen).
Deretter startet den blytunge prosessen, som jeg følte meg svært alene i. Mye bevisstgjøring og min beste venninne var min redning. Jeg har tidligere delt deler av min erfaring, hvordan jeg kom videre og opplevelser. Jeg har også nevnt tidligere at prosessen muligens hadde gått raskere hvis jeg hadde hatt tilgang til denne siden tidligere, men jeg vet ikke..
I dag har det snart 8 år siden marerittet startet, og nå – endelig – kjenner jeg hel og total healing. Det må nevnes at jeg har barn med min x, og navigerte i forholdet i mange år før bruddet.
Hans overgangspartner kom i år (som jeg har forstått også andre opplever) og ba om unnskyldning. Og jeg kunne si (ikke bare som en frase, men virkelig mene): “Takk, jeg er glad du kom inn i bildet og fremskyndet et brudd. Jeg har det så godt nå.”
Det må også nevnes, og jeg har skrevet tidligere at prosessen jeg har vært i de siste 8 årene har gjort meg til en helere og klokere person. Og det har vært mange gode og lærerike stunder. Det er godt å lese innlegg i fra MIR her i denne tråden.
Administrator får velge om hun vil publisere innlegget, for meg er det forståelig hvis hun ikke gjør det. Jeg har vært målbevisst, og hatt strategier og full fokus på å komme videre og godt ut av alt. Men fikk behov for å være ærlig både overfor meg selv og dere. Nesten 8 år har det faktsik tatt for meg.
Fortsett å nyte gode øyeblikk, og vær bevisste hvordan alt blir stadig bedre ved så stor grad av NK det er mulig å få til (til dere som har felles barn).
Live
Live: jeg tror ikke det tar motet fra andre, at det har tatt 8 år for deg å heles.
Veien mot målet er individuell.
Det er også et spørsmål om når man “heles”. Det er ikke sikkert at det som oppleves som å være ferdig med psykopaten, oppleves slik av en annen.
Det viktigste er at nye ofre som fortsatt står i tåka kan se at gamle ofre faktisk har overlevd og at det er mulig å fortsette sitt liv uten psykopaten.
Takk for din kommentar 🙂
HJELP – jeg sliter så med abstinenser, jeg er helt ute av kontroll. Dødsfall i nærmeste familie kan ikke sammenlignes med dette. Jeg husker ingenting lenger, jeg har panikkanfall og pusteproblemer. Alt jeg vil er å holde rundt han…..enda jeg VET at er godt igang med en ny dame :/
Beklager å “hyle” det ut her, er bare at jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Jeg kjenner meg selv ikke igjen.
Kjære deg, Kine. Har du noen du kan be komme som du kan snakke med? Har du skrevet ned en liste over alt det negative han var i livet ditt og alt det vonde han gjorde mot deg? Hvis ikke, gjør det! Skriv også ned hva du følte rundt det. Les den igjen og igjen. Akkurat nå husker du bare de andre, falske hendelsene. Minn deg selv på at dette IKKE er kjærlighet! Det er en usunn og direkte jævlig avhengighet som, når det står på som verst føles som bare han kan lindre. Men saken er den at abstinensen, som du beskriver det som, bare ønsker å gi deg mer av denne smerten. Det vil du ikke. Det at du står i det nå og “skriver til oss” vitner om at du er på rett vei. Dess vondere det gjør fordi du har null kontakt, dess mere utvikler du deg i rett retning. Hold ut! Prøv å distansere deg litt fra det følelsene dine er i og gi deg selv det rådet du hadde gitt en nær venn i den samme situasjonen. Fordi du fortjener å ha det godt. Du fortjener fred og ro i livet ditt og ikke minst, ekte kjærlighet. Nå, til å begynne med, må den ekte kjærligheten komme fra deg selv til deg selv. Å respektere egne grenser, er en begynnelse. Jeg heier på deg!
Varm klem
Jeg heier på deg Kine!
Det som har sjokkert meg er at jeg bare var underholding da han kjedet seg. Etterhvert så jeg for meg alderdommen med ham. Trøbbel med å få bakkekontakt igjen.
Kine: det er nå du bør sette deg ned, gripe pennen, puste ut og skrive ned alle situasjonene med psykopaten som ikke var akseptable. Situasjoner hvor han bedro deg, løy, behandlet deg dårlig eller på annen måte sviktet deg. Skriv dem ned, og gjerne for hånd fordi det gjør det mer personlig, gjenopplev situasjonene mens du skriver dem og etterpå skal du lese dem høyt for deg selv. Samtidig som du leser dem så skal du si til deg selv “jeg ønsker å holde rundt ham”.
Du vil oppleve at det ikke rimer i det hele tatt, når du leser “NN løy og bedro meg da han sa vi skulle gifte oss og stifte familie, samtidig som han sa det samme til en annen” eller “NN behandlet meg dårlig da han kalte meg ubrukelig og verdiløs” samtidig som du sier høyt “jeg ønsker å holde rundt ham”.
Du vil oppdage at det ikke passer sammen og at det oppleves helt absurd å ville holde rundt denne personen som bare ønsket å skade deg.
Det er riktig som du sier at det er abstinenser du opplever. Hvis du bare kan få satt det ene skuddet med heroin, så vil angsten forsvinne og du vil roe deg. Båndet til psykopaten fungerer på samme måte; hvis du bare kan få gjenopprettet kontakten med psykopaten og høre et livstegn fra ham, at han ikke ignorerer deg og slutte å behandle deg som om du ikke eksisterer, så vil angsten roe seg.
Men du må si til deg selv at DETTE ER IKKE LØSNINGEN! Det starter bare runddansen på nytt, du vil trenge stadig nye “skudd” og formår ikke annet enn å utsette det uunngåelige som er null kontakt.
Gjør hva som helst annet som kan roe deg, MEN IKKE KONTAKT HAM. Dette vil gå over, akkurat som all abstinens.
Sender deg styrkende tanker, you can do it 🙂
Anonym: ja, psykopaten ser ingen verdi i tilknytning til andre mennesker. Å narre og bedra oss er derfor den eneste nytten vi har i hans/hennes øyne. Det er vanskelig å fatte. Først er man i sjokk, så blir man uendelig trist, så blir man rasende. Fasene er tunge og lange.
Men til slutt blir man likegyldig, og rister bare på hodet av dette patetiske vesenet.
Lykke til 🙂
Tusen takk for mange kloke ord Rebekka, jeg suger det til meg!! Hva skulle jeg gjort uten denne bloggen. Jeg er så takknemlig <3
Noen dager er bare så definitivt værre enn andre, men jeg prøver hele tiden å tenke hvilken ondskap det ligger i den mannen.
Det som er så vanskelig å ta over seg er at han bare med vips kunne fortsette livet sitt som ingenting har hendt med ei ny dame. Tror jeg også hele tiden går å lurer på når skal han ta kontakt med meg igjen? Har han fullstendig glemt meg? Han har hele tiden spilt på dette med avvisning som er mitt svakeste punkt, dratt meg oppover for så å kaste med ned i bakken igjen, sånn føles det iallefall ut. Og for meg nå så topper det seg med denne likegyldigheten han viser meg med fullstendig ignorere meg, en forferdelig følelse. MEN jeg vet at jeg egentlig burde være takknemlig for at han faktisk har gått videre. Det skal jeg også en dag...Men bruddet mitt er ferskt så jeg vet også at jeg har en lang vei å gå. ...Men jeg har et håp om at jeg en vakker dag kan gjøre som mange av dere andre, bare riste på hodet av dette patetiske svinet som det gått står beskrevet over 🙂
Og igjen, takk for at dere heier på meg...trenger all motivasjon og kraft jeg kan få 🙂
Det er et halvt år siden bruddet – snart 5 måneder med NK (han har forsøkt å få kontakt med den eldste av barna mine for 2 måneder siden, fikk ingen respons fra vår kant da heller) – jeg har møtt en ny, tilsynelatende normal, hyggelig person som jeg dater og elsker å være med, jeg ser lys i tunnellen… Og likevel, de siste 2 ukene har min ex-N (= fraseparerte ektemann) vært i tankene mine kontinuerlig, natt og dag, i all situasjoner og den kognitive dissonansen er vanvittig, tankekjøret nesten ikke til å holde ut.
Sammen med min nye “beiler” (vet ikke hva annet jeg skal kalle ham) har jeg flotte, hyggelige og “hverdagslige” opplevelser, felles måltider, handleturer, hagestell, husarbeid, planlegging av helgens gjøremål, og hele tiden kommer spørsmålene tilbake, ustanselig: “Vi gjorde jo dette sammen, vi hadde det hyggelig, vi hadde planer, han bekreftet sin kjærlighet, han sa han elsket meg – hvordan kunne han forlate sin familie uten å snu seg tilbake, uten et vennlig ord, uten forklaring, uten unnskyldning, uten sorg eller forsøk på å fixe hva det nå var som var feil?”
“Opplevde vi egentlig det jeg trodde vi gjorde? Ferieturer, høytider, planlegging av alderdom, sparring om jobb og barneoppdragelse?” – Var noe av det virkelig? Kan jeg noensinne, noengang stole på noen igjen? Jeg forventer ikke, tror ikke og håper ikke at noen, noengang vil forstå – min nye venn prøver, men jeg ser (heldigvis!) at han ikke har en snøballs sjanse i h**vete til å fatte hva jeg ble utsatt for, til å forstå at det er nesten umulig for meg å tro på noe av det jeg blir fortalt, at jeg har hørt “alt” før, og likevel blitt forlatt. At min erfaring er at kjærlighetserklæringer og ros må følges av devaluering og forkastning har han ingen forutsetninger for å fatte.
Jeg har lest at det tar 1-2 år å “komme til hektene igjen” – å heles, om det stemmer, aner jeg ikke – jeg tror aldri jeg “blir meg selv” igjen – tror aldri jeg noensinne kommer til å stole på noen, “overgi meg”, være like hengiven – det vil bare tiden vise. Hva som er sikkert allerede nå er at jeg aldri, noengang kommer til å tilgi psykopaten min, at jeg hater ham mer enn ord kan uttrykke, og at jeg aldri, noensinne kommer til å ha kontakt med ham igjen – uansett.
Dvs, jeg kan ikke få skilsmissepapirene våre behandlet fort nok hos fylkesmannen når den tid kommer, og da må han nødvendigvis signere skilsmissesøknaden han også, hvordan jeg skal få det til uten å ta kontakt hadde vært greit å få tips om (jeg vet at fylkesmannen behandler søknader hvor bare en av partene signerer også, men da tar det angivelig lenger tid – og jeg vil ha saken prosessert raskest mulig!)
Uten underskrift fra din x tar skilsmissen 3 uker lengre tid. 3 uker er verdt å vente for å unngå kontakt med han.
Men Om du egentlig ønsker du å kontakte han men ikke vil innrømme det så gir det deg en gylden mulighet til å ta kontakt.
Håper du holder NK og tar vare på deg selv.
Lykke til
Også anonym: “Opplevde vi egentlig det jeg trodde vi gjorde?”
Dette er gullspørsmålet, og svaret er nei. Alle tingene dere gjorde sammen som knytter normale mennesker tettere sammen, knyttet bare deg tettere til ham men ikke vice versa.
Psykopaten er ikke tilstede i øyeblikket. Han/hun kjeder seg, og gåturene, filmkveldene og middagene som du nøt, betyr ingenting for psykopaten.
Jeg husket hvordan min psykopat anstrengte seg enormt for å bygge opp mine forventninger til for eksempel nettopp små ting som en middag eller en filmkveld. Han ga inntrykk av å gjøre det til en begivenhet som måtte planlegges vidt og lenge. Vi hadde små midler den gangen så jeg tenkte “her er en som vet å koke den beste suppe på spiker” altså at han hadde evnen og viljen til å lage en opplevelse for begge av små ressurser.
Men da “begivenheten” så fant plass, så var han fullstendig mental fraværende. Han kjedet seg og tastet på sin mobil hele kvelden, vandret hvileløst rundt og puslet med andre ting eller han hadde det karakteristiske slu og skadefro blikket da han manipulerte eller plottet en pinlig affære for meg.
Tegnene på at vi ikke opplevde det samme var der hele tiden. Jeg visste bare ikke hvordan å tolke dem den gang.
Vi betydde ingenting for dem. Vi var et øyeblikks moro. Riktignok et mangeårig øyeblikk for enkelte, men that`s it! Der hvor vi investerte i en framtid med et annet menneske vi elsket, så fylte psykopaten bare tomrommet og kjedsomheten inntil noe bedre dukket opp.
Det er fryktelig brutalt, men samtidig en lettelse og vi bør bruke det til å legge psykopaten bak oss og så fort som mulig og bruke vår korte eksistens på denne planeten til noe givende.
Takk for din kommentar 🙂
Det med å oppdage at man må ha vært fullstendig alene om å ha opplevd normal kjærlighet og positivitet i forholdet, er kanskje det vanskeligste og såreste i etterkant av bruddet. Ikke minst fordi psykopaten helt bevisst velger å manipulere deg ved å gjengi DINE følelser og opplevelser som om det var psykopatens egen. Man gjenkjenner og blindes av ideen om en sammenfallende opplevelse eller følelse. Min skjult narsissistiske eks henviser fortsatt til hans livs kjærlighet, som om jeg er døv, stum og blind. Jeg er fortsatt hans sorg, hans tap og hans forferdelige nedtur når han snakker om bruddet med meg. Han bruker alle mine ord og alle mine følelser fra tiden da jeg virkelig led av kjærlighetssorg, og han sper gjerne på med dramatiske tårer for å overbevise om at jeg har tatt feil av han. Han ELSKER meg! Selv om han har hatt hundre andre underveis! Selv om han er i et nytt forhold. Selv om han har løyet og lurt fra meg alt jeg hadde. Selv om han uten skrupler omtalte meg som gal og ustabil overfor alle andre. Selv om han mishandlet meg psykisk og overlot meg i fullstendig ensomhet da jeg ble alvorlig syk. Han savner ordrett alt jeg har savnet av gode opplevelser, og han savner alt fullstendig blottet for selvinnsikt rundt sin egen rolle i opplevelsene. Han innehar plutselig alle mine følelser, slik jeg følte det den gangen. Klippet og limt direkte fra mine fortvilte meldinger. Han prøver og prøver overfor meg når han har den minste muligheten, selv etter MANGE år! Poenget er at hans handlinger og hans ord er 100 % uforenelige. Akkurat slik hans handlinger og mine følelser var det. Det er så viktig å se akkurat den forskjellen! Han savner meg overfor nye ofre også, slik at de skal syns synd på han og bestemme seg for å “hjelpe han” over bruddet. Sex er alltid det beste (for ikke å si det eneste) botemiddelet mot kjærlighetssorg hos min skjulte narsissist, og intensiteten (idealiseringen) som nedlegges i et nytt offer er nesten litt skremmende, men allikevel overbevisende. De fleste forsvinner som forvirrede spørsmålstegn etter en måned eller to. De få som blir værende hos psykopaten, er de som godtar å ha minnet om meg eller andre som et raslende skjelett i skapet, og de vil stadig yte mer for å frigjøre han fra savnet etter fortiden. De kommer aldri ut av sengen hans og ut i offentlighet. Jeg ble forsøkt lurt av han jeg også på samme måte, men jeg hadde ikke behov for å denne redde han den gangen. Jeg forsvant som et forvirret spørsmålstegn etter et par måneder. Da han dukket opp igjen lenge etterpå, hadde han selv “ryddet opp” i fortiden. Dette var hans plan for å overbevise meg; Han hadde ryddet opp i livet sitt! Han var superklar for bare meg! Glem alt det gamle. Ny agenda, nytt kart, nye muligheter. Men han innledet stadig nye forhold bak ryggen min og han var en mester i sjalusifabrikkering. Min erfaring er at en skjult narsissist ALDRI rydder i noe som helst. De har kun en falsk maske som får deg til å tro at de er perfekte. De serverer deg frokost på sengen og tar deg med på en minneverdig, dog usikker reise der du kun får se en ryddig overflate. Sannheten er at de behandler ofre som om de behandler resten av sitt liv, og jeg kunne skrevet en tykk bok om hans mislighold av alt fra klær, møbler, leilighet, kjøretøy, økonomi, familie, jobb og ikke minst styreverv og lederskap, til kjærester. Altså, til meg selv. Alt ser bra ut i begynnelsen når det er nytt. Men så rakner det. Jeg hadde til og med bilder fra den gang jeg av misforstått hjelpsomhet ville melde han på et tv-sendt oppussingsprosjekt som foregikk på en norsk underholdningskanal. Jeg oppdaget isteden at under overflaten skjulte det seg så mye grums at en påmelding var ikke gjennomførbar. Så til dere som sliter med tanken på at den nye flammen vil oppleve alt det fine dere hadde med psykopaten, så kan jeg love at de vil ha det akkurat slik du hadde det. De vil se den samme falske fasaden. Psykopaten endrer seg ikke!! Det eneste psykopaten endrer, er valg av ord. For de kopierer garantert den nye flammens beskrivelse av sine følelser og opplevelser, og psykopaten disse bruker de for alt hva det er verdt.
Åh! Jeg blir så sint når jeg leser om andres opplevelser! Jeg kjenner på trangen til å stille deres P til veggs og lekse opp alt jeg tenker.
Samtidig lurer jeg på hvor sinnet mitt er for min egen del. Det er nesten ikke eksisterende. I stedet er der en sorg over å bli behandlet som jeg ble.
Nå kom han aldri i gang med devalueringsfasen, kanskje fordi jeg har hatt flere dysfunksjonelle mennesker i livet mitt og ubevisst visste jeg at nå er det nok. Men jeg hadde et enormt tankekjør i etterkant. Jeg klarte ingenting og lå i fosterstilling både fysisk og mentalt over lang tid. Måtte jobbe med meg selv minutt for minutt for å ikke svare på meldinger, for å overse han da han plutselig dukket tilfeldig opp de rareste steder og alt jeg ville var å klemme han, omfavne han og kjenne på lindring av denne uutholdelige smerten. Som jeg har skrevet før, er jeg så glad jeg er over den fasen. Jeg har fått med meg hvem den nye er og ser hun blir hyllet og omtalt med de største klisjeene offentlig. Det stikker ikke lengre. Jeg tenker, stakkars dame. Og for et fall hun kommer til å stå oven for. Skulle jeg ta feil, er jeg fortsatt ikke misunnelig for jeg vet hva jeg fikk og selv om jeg var betatt, forelsket og følte at jeg virkelig hadde møtt min sjelevenn, kom det med en høy pris. Jeg vet ennå ikke omfanget av hva han bedrev ved siden av meg, men det jeg vet er evig nok. Jeg vil heller leve alene resten av livet enn å bli misbrukt på den måten flere ganger.
Når jeg leser deres beskrivelser får jeg av og til en paranoid følelse av at vi deler samme x. Det skjer at jeg blir redd, men den mest gjennomgående følelsen er at da er det hvertfall ingen grunn til å være sjalu. Vi vet alle sammen for noen følelsesløse, utspekulerte kryp disse menneskene er. Ingen er heldige som “får dem”, og jeg føler med dem samtidig som jeg er så overlykkelig for at det ikke lengre er meg. Sakte men sikkert begynner jeg å innse at det ikke er meg som er uelskelig, som fortjener denne ondskapsfulle behandlingen, men at det handler om P og hans manglende følelsesliv. Jeg er på vei til en viktig erkjennelse. God helg til dere alle. Takk for ordene dere skriver. Jeg finner lærdom i alle tekstene.
Rebekka: “Samtidig lurer jeg på hvor sinnet mitt er for min egen del. Det er nesten ikke eksisterende. I stedet er der en sorg over å bli behandlet som jeg ble.”
Det er fordi det er så mye lettere å se den urett som blir begått mot andre enn å se at det samme skjer mot oss selv. Vi ser ikke vår egen situasjon klart nok så lenge vi ikke har god nok avstand til relasjonen med vår psykopat. I tillegg krever det en nødvendig innrømmelse av mishandling som er vanskelig å svelge. NK skaper den nødvendige avstanden.
Vi er bundet av et traumatisk bånd som gir oss et urealistisk håp om en kompensasjon og gjenopprettelse av skakkjørt relasjon, og en uvanlig trang til å tilgi psykopaten. Alt dette blir også annerledes med NK.
Bruk andres historie for alt de er verdt! Og de er gull verdt. Både som bekreftelse på at skylden ligger hos partneren og ikke hos en selv, som bekreftelse på at man ikke er alene med denne fryktelige opplevelsen og som katalysator for en vrede som man egentlig burde hatt på egne vegne. Akkurat slik du påpeker.
Takk for kommentar 🙂
Han sa mye stygge ting om meg som jeg ikke kjente meg igjen i, når jeg da svarte med å fortelle/ minne han på alt det gode jeg hadde gjort/sagt til han – så fikk jeg ikke svar.
Skjønner ikke hva han skulle med meg, han var jo litt sint og sa stygge ting om meg til meg veldig ofte.
Null kontakt på en ukes tid nå, merker jeg føler meg lettere–at dette går bedre. Fikk bøkene: psykopat free og human magnet syndrome i posten i dag. Bestilte på amazon.
Ønsker alle en god helg, ta godt vare på dere selv:)
Ella: lykke til med bøkene og la de styrke deg i NK 🙂
Takk 🙂
I starten efter bruddet med min P, sad jeg lamslået foran tv?et i et par uger og bare stirrede. Jeg ville bare være alene. Så kom trætheden og millioner af spørgsmål. Jeg rejste mig og passede mit job, som en robot der tog afsted og kom hjem igen. Hjem i sikkerhed. Ude i verden gik jeg langs væggene og havde alle antenner ude, i frygt for at møde ham. Jeg må have haft angst. Om aftenen sad jeg konstant foran computeren og læste ALT op om Narcissisme. Jeg kunne pludselig bryde sammen i gråd overfor mine allernærmeste. Og de sagde at de ALDRIG havde oplevet mig sådan. Jeg græd salte tårer ned i gryden når jeg lavede mad, så der sparede jeg da salt i min husholdning 🙂 Jeg tillod mig at komme ud med det der fyldte i mig, men at forklare den sorg/frustration/Break-down, kunne jeg slet ikke. Hverken overfor mig selv eller andre. Jeg kunne bare ikke gøre det uforståelige, forståeligt! En god psykolog hjalp mig langsomt på vej. Undervejs sagde min indre stemme hele tiden: du er slet, slet ikke ovre det. Det undrer mig den dag i dag, at min intuition, vidste besked. Jeg havde jo aldrig prøvet at være i en lignende situation tidligere i mit liv. Man kommer virkelig i kontakt med sig selv, hvis man vil lytter efter.
Spring ingen led over, vær i det og for alt i verden NK. Min erfaring er, at der er ingen kvik fix!! Langsomt vil du få mere samling på dig selv og du vil komme styrket ud af det en dag. Det er en meget ensom proces og kun dem der kender til psykopati, vil forstå dig. Det er hvad jeg kan se, når jeg kigger tilbage på processen. Mange, mange kærlige tanker til dem, der er i proces med at rejse sig. Du kommer videre!!
Hei. Jeg leser i kommentarene og av forfatter av bloggen at de fleste syns NK er lettere k begynnelsen. For min del har disse 5 ukene vært jævlig, jeg har ikke klar og opprettholde NK.
Nå har jeg enda følelser for denne mannen, dessverre, etter all psykisk og fysisk mishandling. Jeg burde jo være sint, men er egentlig hanske monoton(?), tom for følelser.
De gangene jeg har savnet han, uten og si det til han og vi da har snakket i tlf har jeg følt meg mye bedre, men det er fordi han blir sur og slenger dritt, du er syk, du burde legges inn, du burde seriøst oppsøke hjelp.
Han ga meg en natt masse meldinger med at han «ville ha meg tilbake, kan vi ikke bare ordne opp og bo sammen, uten all dritten? Kan jeg ikke bo deg ser jeg ingen vits. Hvis du vil ha meg, er jeg din.»
Jeg svarte når jeg våknet dagen derpå, skulle jo aldri svart, men gjort er gjort. Når jeg avslo tilbudene hans, fikk meldingene en helt annen tone, likegyldig, mhm, skal legge meg nå jeg».
Så jeg følte jeg satt igjen ned 20 ubesvarte spørsmål.
Derfor hadde vi også den tlf samtalen jeg nevner i begynnelsen av kommentaren. Jeg hadde jo sendt han flere meldinger «du sier du vil ha meg, men du kan ikke nevne noe om følelser, du spør om jeg vil ha deg, men når jeg spør, vil du ha meg? Så svarer du ikke. Dette her gidder jeg ikke, du leker med følelsene mine og jeg vil ikke være med på leken din, du sier A men kan aldri forklare B, dette orker jeg ikke. Det går en vei, og det er din pipe man skal følge sånn fungerer det ikke.».
Skrev sikker noen få ting til, men husker ikke alt, og har slettet loggen vår, bilder og alt mellom oss på FB.
Meldingene av han fikk jeg natt til Lørsdag? For en uke siden. Han ble stille, og jeg ble helt fortvilet og forvirret. Han blokker nr mitt og blokket meg på FB. Igår kveld 00.00, fikk jeg «godt nytt» med en gif, som er sånn man videresender. Så har jo sjekket og han jo sendt den ved og velge og trykke send til meg. Jeg svarte «godt nytt år» tilbake 00.00.
Jeg håper jeg fra idag kan klare og ha NK. Det kommer aldri til og ende noe godt mellom oss og jeg vet jo det selv. Jeg tror jeg må oppsøke psykolog, for har lite nettverk og folk rundt meg er mettet av og høre om han, da dette har pågått i 3 år med virkelig turbulens i forholdet, vi var sammen totalt 7 år.
Jeg blir helt skrekkslagen når jeg leser at det kan ta opp til 18 mnd og føle seg ‘fin’, kanskje lenger. Jeg har masse og se frem til i 2020, men er enda en god stund til det jeg gleder meg til skjer.
Jeg vet ikke om min eks vil prøve og gi lyd fra seg igjen, siden han var stille i over 1 uke, og jeg fikk melding igår. Kommer han til og prøve og legge ut flere smuler, eller hva man kan kalle det? Og jeg må bare la være og svare for min egen del. Han fortjener ikke svar, selv om jeg som sagt føler meg slem når jeg ikke svarer. Har droppet og svare noen ganger og da spør han om det er noe galt, eller så bare blokker han meg igjen.
Beklager for lang kommentar, jeg vurdere en samtale med deg, når jeg har litt bedre råd, siden du tilbyr dette også? På Facetime eller hva det var?
For en utrolig bra blogg, som har trøstet meg mang en gang. Men er den fortsatt «drift»? Slik at man fortsatt kan kommentere/spørre om ting, og få svar?
Den er fortsatt i drift. Takk for at du leser og kommenterer.