Vi prøver oss med en ny debatt, hvor dere har mulighet til å fortelle en del av deres historie til hverandre. Bemerk at i debattinnleggene så kommenterer bloggforfatter ingenting. Leserne svarer hverandre, diskuterer og støtter selv. I debattinnleggene bruker bloggforfatter lavterskelsensur.
For nye lesere av bloggen så vil jeg repetere et par viktige ting.
-Vi er ikke her for å stille diagnose på noen. Bloggforfatter er ingen terapeut, og de færreste har autorisasjon til å stille en antisosial diagnose. Vi er her for å gjenkjenne trekk i vår partner, venn eller familiemedlem som manipulerer og ødelegger menneskene rundt. Bloggen eksisterer for å fortelle at den forvirrende og konfliktfylte relasjonen ikke er offerets skyld og at det eneste man kan gjøre er å inngå null kontakt (NK) med denne personen. Bloggen handler ikke om “vanskelige” mennesker som likevel faller innenfor normalen og som har samvittighet, empati, samarbeidslyst og evne til refleksjon. Dette er trekk antisosiale mennesker ikke har. Diagnosen antisosial krever en rekke kriterier som skal oppfylles. En person er derfor ikke psykopatisk kun fordi vi hadde en dårlig relasjon med vedkommende og vi ikke liker ham/henne. Det skal mer til for å kalles en psykopat. Det er derfor mitt ønske at når leserne føler seg trygge og hører ordet “psykopat” misbrukt, at de kan hjelpe til å korrigere og spre viten om denne farlige personlighetsforstyrrelsen.
-I denne bloggen kalles den antisosiale konsekvent for psykopat. Dette er for enkelhets skyld. Faktum er at det likegodt kan dreie seg om en narsissist eller en sosiopat. Faktisk er det en større sjanse for at din terrorist er en narsissist enn en psykopat, da det finnes flere narsissister. Den indre verden i disse forstyrrelsene er noe ulik, men utad fremstår de som like og alle er like giftige og ødeleggende for de som står dem nær. Ingen av dem kan kureres per i dag. Det er derfor irrelevant eksakt hva vedkommende er. I begynnelsen er offeret ofte besatt av å stille diagnose på personen som ødelegger. Jeg var det selv. Men jeg kan love at lenger inn i rehabiliteringen, så er det likegyldig nøyaktig hva som feiler personen du har forlatt. Du ser tydelig at vedkommende har mange skadelige trekk og du er bare glad for å ha kommet deg vekk.
-De fleste psykopater sitter ikke i fengsel. De fungerer blant oss, som ektefelle, venn, søsken eller forelder, og de kan være vanskelige å spotte. Forhåpentligvis med litt kunnskap så kan man gjenkjenne dem, og begynne frakoblinsprosessen. Antallet antisosiale mennesker er begrenset og skal ikke overdrives. Denne bloggen opererer med 1% fullbårne psykopater i tillegg til 3-4% narsissister. Både menn og kvinner har disse forstyrrelsene. Selv om antallet er begrenset så opplever enkelte ofre at “de er overalt” og i enkelte tilfeller oppgir ofre at de utelukkende har vært omgitt av psykopater, hele livet. At noen tiltrekker seg antisosiale mennesker nærmest i kø, kan faktisk være tilfelle. Psykopater har såkalte “serierelasjoner”. De etablerer relasjoner og forkaster dem på løpende bånd, for deretter å etablere nye. De har derfor et stort nedslagsområde, selv om de er få. Når de i tillegg foretrekker enkelte mennesketyper, som er empatiske, givende, sjenerøse, tolerante og sensitive, så gjør dette at enkelte mennesker er spesielt utsatt for å bli utvalgt av psykopater. Lesere som kjenner seg igjen i dette, må være ekstra varsomme.
Så, over til dagens debattema.
I begynnelsen av den psykopatiske relasjonen, så opplevde vi intens oppmerksomhet som vi mistolket som kjærlighet. Mange av oss opplevde å bli plassert på en pidestall med ros, komplimenter og fagre løfter om en rosenrød fremtid sammen med psykopaten. Andre opplevde en mer moderat idealisering, men likevel med mer oppmerksomhet enn vi noengang tidligere i livet har fått. Atter andre opplevde en mikset idealiseringsfase, hvor psykopaten vekslet mellom idealisering og devaluering fra første dag. I retrospekt husker mange ofre at de såkalte røde flaggene var tilstede helt fra begynnelsen, men at offeret ignorerte dem fordi de var forelsket og dessuten ikke visste hva de skulle se etter.
Psykopaten idealiserer oss for å hekte oss. Den hengivne, kjærlige og/eller beundrende tilnærmingen er falsk, men psykopaten vet at den er nødvendig for å knytte oss til ham/henne. Psykopaten hadde ikke klart å hekte oss med sin egentlige personlighet, og dette er han/hun klar over. Psykopatens egentlige personlighet er mørk, destruktiv og selvtjenende.
Idealiseringsfasen har et eneste mål for øye, og det er å “tilberede” offeret til en langtrukken og – for psykopaten – underholdende devaluering. I idealiseringsfasen tar psykopaten oss med på en flytur. Mange ofre beskriver den som magisk. Jo høyere han/hun får oss til å sveve, desto lengre faller vi når idealiseringsfasen er over. Dette er prima underholdning for en psykopat, som lider av permanent kjedsomhet og indre tomhet. Å se gode mennesker falle fra pidestallen, fyller psykopatens sadistiske natur med skadefryd.
Idealiseringsfasen er således den mest skadelige av de tre fasene (idealisering, devaluering, forkasting) da det er denne fasen offeret bruker så mye energi og tid på å forsøke å gjenopprette. Men det er forgjeves. Idealiseringsfasen er ikke ekte og i tillegg hardt arbeid for psykopaten. Det er dessuten arbeid han/hun ikke liker, det faller seg ikke naturlig for en psykopat å ta hensyn til noen. Psykopaten er derfor glad når idealiseringsfasen er over, og den kommer aldri tilbake.
Lengden på idealiseringsfasen varierer fra offer til offer. Enkelte ofre opplever en meget lang idealiseringsfase som varer et par år, men min erfaring er at de fleste varer maks i ett år, og mange betydelig kortere. Det kan være vanskelig å gjenkjenne når idealisering går over i devaluering, overgangen er ofte subtil og flytende. Jeg vil foreslå at idealiseringsfasen i disse tilfellene er over når offeret begynner å føle ubehag, utrygghet og går på eggeskall rundt psykopaten. Lykkefølelsen og hvetebrødsdagene er over. Andre ganger skjer overgangen nærmest over natten, og mange ofre opplever at psykopaten tar masken av ved milepæler i relasjonen, som samboerskap, ekteskap eller barnefødsel. En leser har fortalt at psykopaten lot masken falle da hun introduserte vedkommende for sine barn, psykopaten antok med dette at relasjonen var grunnfestet og devalueringen kunne begynne. Psykopaten kan også la masken falle uavhengig av slike “rammer” men når han/hun merker at offeret er forelsket. Noen har vært overgangsobjekter med en kort idealiseringsfase. Andre har vært langtidsobjekter med en tilsvarende forlenget idealiseringsfase.
Så til spørsmålet, hvor lenge varte din idealiseringsfase? Forsøk å sette et konkret tidspunkt på avslutningen. Sluttet den brått eller var det en overgang hvor dynamikken over tid forandret seg? Når oppdaget du de første røde flaggene? Tror du at du var et overgangsobjekt eller langtidsobjekt? Kjør debatt!
Jeg ved ikke om det var meningen, men jeg blev et langtidsobjekt.
Idealiseringsfasen: Jeg var lang tid om at give mig hen. Og havde en masse andre spændende ting, jeg brugte tid på i mit liv. Så den varede nogle år og den tid var fantastisk!
Devalueringsfasen: Det varede også nogle år. Jeg mærkede meget, meget langsomt mere distance fra min P, mere følelseskulde, mere tilbagetrækning, flere aflysninger, mindre interesse og en meget mere lukket mand. Og så fejlede han stort set altid et eller andet.
Forkastelsen: 1 helvedes år. Jeg tænkte at vi havde en voldsom krise, vi skulle overvinde, men jeg tog voldsomt fejl!!!! Jeg oplevede fra min P en uberegnelighed, ligegyldighed, en ækel langtrukken og uværdig/fej tilbagetrækning af forholdet.
Jeg fik herefter massiv hjælp fra en psykolog og hun sagde, at når forholdet havde varet så længe, så måtte det være fordi jeg så gerne ville et forhold (gav det mange chancer) og fordi jeg ikke kendte til rigtig ondskab? og fordi hun mente, at min P var i den tungere ende ? han var rigtig dygtig til at holde masken over lang tid. Desto mere skadet, var psykologens påstand. Jeg tænker hun har ret, men der er så meget der er spooky omkr. en P s personlighed, så jeg kan få det aldeles dårligt, når jeg tænker for meget på det. Selv her nogle år efter det er definitivt slut?
Min P sa alltid, vi klarer ALT. Det han mente kanskje at jeg skulle klare alt, jeg skulle kjempe enda hardere for å beholde han.
Husker hvor han kom inn som et “lyspunkt” i livet mitt trodde jeg, en som tok alle “manneoppgavene” med strak arm uten at jeg ba han om det. Han fikset/vasket bil, malte, ting som jeg ikke hadde fått gjort, ordnet i hagen, hjalp meg med barnpass, fungerte egentlig som min høyre arm jeg aldri har hatt..Helt til han sluttet å gjøre alt! En og en ting droppet han bare, og til slutt lurte jeg på hvor han “ble av”. Han var der, men han var ikke der..Heldigvis lot jeg aldri han flytte inn til meg, det var det hele tiden intuisjonen min som fortalte meg. Det kunne jeg bare ikke. Hadde jeg ikke hatt barn hadde jeg sikkert gjort det, men pga av barnet, hadde jeg et lite snev av fornuft vil jeg kalle det..
Jeg må bare spørre om en ting, jeg har jo nettopp startet mitt NK prosjekt…Også lurer jeg på hvorfor jeg går hele dagen og lurer på hvem hans neste offer er? Jeg føler meg så sjalu over for henne fordi hun skal få oppleve det jeg opplevde i starten, altså idealiseringsfasen som i mitt øye var noe helt annet. Akkurat som jeg skulle gjort hva som helst å få oppleve det igjen, selv om jeg vet vet hva utfallet blir. Det er jo helt sykt. Det sier jo egentlig litt om hvor mye jeg har prøvd å få det til å fungere og ting skulle normalisere seg. Det har bare gått alt for langt.
Tusen takk til dere som tar dere tid til å svare.
6 år, før jeg kom meg unna. Men fortsatt er han i hodet mitt å terroriserer meg hver dag. Så 10 år, and still counting..
Nøyaktig ett år.
Fatter ikke nå at jeg ikke avsluttet da han endret oppførsel.
Men da var jeg “i nettet”, og min “hunger” etter å vende tilbake til idaliseringsfase-øyeblikk var opprettet.
Han ga meg små øyeblikk og “smuler”, og jeg var hektet.
Ny milepæl; Etter inngått ekteskap. Han ble fjern og alt annet enn tilstedeværende.
Kine: Ting tar tid. Jeg var også i intense øyeblikk misunnelig og sjalu på min etterfølger i startfasen av deres forhold, selv om jeg innerst inne allerede hadde forstått at hans følelser aldri har eller kan stikke dypt. Det er et slags spill. Jo større tidsavstanden til din relasjon med din P blir, jo sikrere er det at tankene og (nesten syke) medavhengig/avhengig følelser forsvinner. Til slutt helt. Du blir klok. Bruk NK og tiden til gode selv-helende posjekter, alt blir vel.
Gode ønsker i fra Live
Idealiseringsfasen var over den dagen jeg ble gravid, utilsiktet fra begge parter og under 2 måneder etter at vi møttes. Da ble han så godt som borte.
Jeg var et overgangsobjekt som ble langtidsobjekt, mulig idealiseringen hadde vart lengre om jeg ikke hadde blitt gravid. Han holdt meg varm med bittelitt oppmerksomhet, selvfølgelig også for å slippe å ta ansvar og betale bidrag. Jeg sparte mannen for alt, ble tytet ørene fulle med hvor dårlig råd han hadde og hvor vanskelig alt var. Husker jeg syntes så synd på han( covert narsissist).
Derfra føler jeg devalueringen begynte, han kastet smuler innimellom(smågaver og et par besøk for året).
Han satt fast i et forhold og etter flere år ble det slutt. Jeg valgte nølende å gi han sjansen, mye fordi han var far til barnet mitt.
Han hjalp meg litt i starten, men så ble han gradvis borte, både fysisk og emosjonelt. Jeg sto med alt alene, både økonomisk og praktisk som jeg alltid hadde gjort. Jeg fikk kun enda en munn å mette, liksom. Og i tillegg haglet det med stadig spydigere kommentarer og jeg ble både fysisk og psykisk dårlig.
Jeg avsluttet forholdet før det hadde gått ett år. Men gradvis kom savnet tilbake, prøvde å kontakte han. Da var han forlengst i et nytt forhold med nytt offer.
Han ville aldri ha noe ansvar, det slapp han, farskapet tok jeg fra han. Da toppet helvetet seg, uten å gå mer i detaljer. Framstilte seg selv som det ultimate offer omgitt av diverse ekser som er flygende aper for han.
Jeg slo tilbake og nå er det kun NK som gjelder. Hele relasjonen varte totalt ca åtte år, år som jeg minnes som vonde, bare glimtvis bra øyeblikk.
Kine: “Hvorfor går jeg hele dagen og lurer på hvem hans neste offer er?” Vet du, du svarer nesten på ditt eget spørsmål selv, når du videre skriver “Jeg føler meg så sjalu over for henne fordi hun skal få oppleve det jeg opplevde i starten.” Det du kjenner på er en følelse av normal sjalusi, fordi en annen kvinne får den oppmerksomheten du trodde var forbeholdt kun deg. Hvis du har lest litt tidligere i bloggen, så husker du kanskje at idealiseringsfasen er et skuespill fra psykopatens side for å få deg på-hektet. Alt føles magisk, du blir blendet og mykgjort, og alt han sier og gjør betyr mye for deg. Psykopaten er intens og setter offeret i en tilstand av viljeløs, magisk eufori. Har man opplevd den tilstanden, ja så vil man gjerne dit igjen. Intens forelskelse kan føles slik. Det er vanedannende. Du, som alle oss andre, trodde det du opplevde var gjensidig, men for psykopaten er dette kun snakk om en handling han gjennomfører for å oppnå å komme i en posisjon der han kan kontrollere og styre deg. Det er nøyaktig det samme målet han har for sitt nye offer. Psykopaten har ikke evnen til å føle det samme som du følte, men han har evnen til å kopiere deg og spille like forelsket. Det er dessverre akkurat det samme den nye kvinnen kommer til å oppleve. Kanskje har du et ønske i deg om å advare neste kvinne slik at hun ikke går i den samme fellen som deg? Eller handler det kanskje om et snev av bitterhet som man normalt kan føle når man har blitt lurt av psykopaten? Ved å kjenne på akkurat den følelsen, får man frem tanker som sier at du ikke unner psykopaten en ny idealiseringsmulighet. Du ønsker egentlig at han burde få kjenne litt på hvordan det er å være fullstendig uten idealisering! Uansett, det er lov å ha både sinte og hevnlystne tanker. Men, ikke bruk tiden din på å se deg tilbake. Det er ingen vits i å advare, for det vil alltid komme nye muligheter for en psykopat. Det er viktig med NK som går begge veier slik at du slipper å havne ut for sjalusifabrikkering fra hans side. Jo mindre du ser av han, jo raskere går helingsprosessen. Massevis av lykke til! 🙂
Nå har jeg tenkt grundig. Jeg tror idealiseringen varte i omtrent to måneder. Etter det var det en periode med kombinasjon av idealisering og devaluering som varte i tre-fire måneder. De siste fire månedene av forholdet var det svært lite idealisering fra hans sidr. I fylla var han direkte stygg med meg, da ikke fysisk. I edru tilstand var han aldri stygg, men manipulerende. Han brukte sex som en hersketeknikk, han var en mester i triangulering særlig gjennom sosiale media. Jeg ble stadig sammenlignet med andre. Uten at jeg skjønte det helt, brøt han mer om mer ned mitt selvbilde. Jeg som ser på meg selv som en sterk person har aldri vært så ustabil psykisk og heller aldri vært så mye fysisk syk som jeg var i den tiden. Jeg idealiserte ham, men magefølelsen min skreik at jeg ikke skulle holde på som jeg gjorde. Jeg idealiserte ham nok ikke like mye som han ønsket og trengte(narssisisten), derfor fant egoet hans en som potensielt kunne idealiserte ham enda mer.
Jeg har også måttet tenke grundig for å kartlegge idealiseringsperioden. Det er 14 år siden vi var deltakere i et nettforum for røykeslutt. Det var ikke et forum for sjekking, men han gav meg allikevel små hint. Han la merke til meg og jeg ble smigret. Etter hvert ble vi enige om å møtes, som i en felles krigføring mot sigarettene. Jeg husker overraskelsen, det at han fremdeles røyket. I tillegg hadde han oppgitt falskt bosted på forumet. Jeg påpekte “feilene” men ble avfeid på en arrogant måte, og latterliggjort for å henge meg opp i bagateller. Jeg var nok mer kritisk til han enn beundrende, og hadde det ikke vært for at vi raskt fikk en veldig hyggelig helg sammen der han behandlet meg nærmest som en sjelden blomst, ja så hadde jeg aldri fortsatt kontakten med han. Han smigret meg. Jeg var ikke vant til å være sentrum for noens idealisering. Jeg kjente ingen menn som spurte om jeg bevisst hadde valgt kjole etter øyenfargen min. Men han så MEG, og jeg likte det. Etter helgen var han som sunket i jorden. Var det dette som var hele idealiseringsperioden? Jeg vet virkelig ikke. Men etter to uker dukket han opp igjen, hjemme hos meg. Han var om mulig mer intens, nesten litt euforisk fordi “han hadde savnet meg!” Jeg fikk en følelse av å nærmest bli overfalt i entreen. Jeg hang ikke med på den ekstreme gjensynsgleden, men hadde isteden behov for å vite hvorfor han hadde vært usynlig i to uker. Spørsmålet fikk luften til å gå ut av han, bokstavelig talt. Han skjønte ikke hva jeg snakket om; Han var ikke pinlig opptatt av tid, han var her og nå. Var det virkelig så nøye for meg? Igjen trakk jeg meg tilbake. Det var ikke viktig. Også denne gangen forsvant han sporløst etter møtet, og jeg innså at dette var bortkastet for min del. Han var for fremmed og kaotisk. Så kaotisk ville jeg ikke ha det. Allikevel lot jeg det gå enda en runde før jeg ikke ønsket mer kontakt. Han var i realiteten ikke interessert i andres premisser. Det føltes lettende! Det gikk noen måneder før han dukket opp igjen, med fornyet styrke. Han hadde endelig forstått hva han hadde mistet og var mer enn villig til å gjøre alt for meg. Jeg har hele tiden tenkt at det var først nå den egentlige idealiseringen begynte. Men sannheten er at absolutt alt ved min eks (skjult narsissist) var gjentagelser. Han repeterte det samme mønsteret om og om igjen.Det som gjorde det vanskelig for meg å oppdage at det faktisk var et mønster, var de korte intervallene og den stadig økende graden av overraskelsesmomenter. Han var som en karusell på speed, som gikk rundt og rundt i stadig økende hastighet. Jeg hang ikke med, men ble isteden tvunget til å klamre meg fast for det var ingen smertefri vei av. Etter tre år på karusellen med stadig idealisering, devaluering og forkastelse i et rasende tempo, var det ikke mye igjen av min selvstendighet og styrke. Jeg opplevde at intensiteten i idealiseringen økte, og graden av umoral i overgrepene for å devaluere meg eskalerte. Forkastelsen ble et stadig større sirkusnummer som etter hvert krevde flere og mer “innflytelsesrike artister” som kunne bistå han i dramaet. Følelsen av kjærlighet var over for lengst. Men jeg slapp ikke karusellen før jeg noen år etter valgte å bruke samme metode mot han, om enn i en forkortet variant; Jeg hektet han på ved å skape en fortrolig situasjon, jeg lot han kjenne på hvordan det opplevdes når fortroligheten ble betydningsløs, og deretter forkastet jeg han som om han var søppel. Og jeg sørget for at jeg hadde to av hans tidligere elskerinner med på spillet. Det var vondt. Jeg skammet meg over å ha sunket ned på hans nivå. Men jeg trøstet meg med at jeg, i motsetning til han, gjorde stuntet kun en gang. Og jeg gjorde det for å skaffe meg en posisjon der jeg ALDRI kunne angre eller gå tilbake. Psykolog Sissel Gran beskrev metoden som “cold turkey” i boken Hektet. Jeg gav meg selv uoverskridelige grenser, og den metoden blir ofte brukt innen rusavvending. På dette tidspunktet hadde jeg ikke tilegnet meg kunnskap om psykopati, selv om jeg var sikker på at jeg hadde med en syk person å gjøre. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, så hadde jeg ikke gjort det på den måten. Man “leker ikke” med en psykopat. Han har i årene etter vært som en ulv som hyler mot fullmånen, på min dør, på sms og mail. En slu ulv, som stadig pønsker ut nye innfallsvinkler for å hekte meg på igjen. Jeg har vært redd for at han ønsket hevn, men jeg tror tiden er på min side nå. Jeg innførte tidlig en enveis NK som gjaldt kun for han. Jeg måtte følge med på hva han gjorde for å føle meg trygg. Men man kommer ikke fremover dersom man følger med bakover. For noen år siden stengte jeg fullstendig begge veier, og nå slapper jeg endelig av. Istedenfor å følge med på han, har jeg lært meg noe om psykopati og skjult narsissisme. Ikke minst har jeg lært MYE om meg selv.
Idealiseringen varte i 2 måneder. Men da jeg begynte å avsløre hans maske, så startet idallisering på nytt. Og sånn pågikk det i 1 år. Idealisering og devaluering om hverandre. Utrolig slitsomt!
Ideleaseringfasen til min P varte I ca 6 mnnd,etter det dumpet Han meg.Slik var det frem og tilbake I flere mnd til det ble helt over.Hadde jeg ideleasert Han like mye som Han ville og ikke holdt igjen eller begynt og lure hadde jeg nok blitt beholdt lenger.enig med Oda,utrolig slitsomt.
Min kommentar er bare at dette er forferdelig, de må stoppes.
Det som er så bekymringsverdig er at ( hvertfall for min del ) de er så vanskelig å stoppe.Man begynner å lure på seg selv, om det er seg selv det er noe gale med, og hva er 100 prosent kjennetegn osv- man blir rett og slett forvirret.
Ella: Helt enig med deg; Det er forferdelig at noen kan få holde på slik med andre mennesker. Jeg ser i dag nokså klart hva det var jeg “bidro med” for at min eks kunne herje som han ønsket. Jeg vet at jeg tidlig i forholdet tenkte at han virket “ukjent” for meg, at det var sider ved han som var totalt fremmede for meg. Ergo var det blinkende varsellamper som jeg VALGTE å ignorere. Kanskje tenkte jeg at det ville gå seg til. Kanskje brukte jeg for lang tid på å vurdere varsellampene. Det var også flere ganger dette “ukjente” tråkket over mine grenser. Men istedenfor å si stopp, dette aksepterer jeg ikke, så ble jeg avventende og trakk piggene tilbake. Jeg lot han “få rett”. Isteden for at det “ukjente” virket frastøtende på meg, åpnet jeg om mulig mer opp og ønsket å forstå hva det dreide seg om. Jeg har tidligere aldri tenkt at jeg var en ettergivende person med svake grenser, så dette har virkelig vært en utfordrende nøtt for meg. Men det er en sannsynlig forklaring; Han hadde i tillegg en trengende væremåte, en slags stakkarslig og sårbar side som minnet mest av alt om et lite barns. Han ble oppløst i tårer ved avvisning. Jeg ble rett og slett lurt til å syns synd på han og jeg ble lurt til å senke egne grenser. Han var både uerfaren, uvitende og ekstrem kravstor i en merkelig miks. Han kjedet seg men var impulsiv, han ville kontrollere meg men var fraværende. Som et ansvarsløst lite barn. Men han var en voksen, seksuell mann! Jeg husker jeg analyserte situasjonen døgnet rundt, men jeg rakk aldri å finne ut av kompleksiteten i personligheten hans før neste runde med uforståelig galskap ble tredd nedover ørene mine. Mine evner til å gi slipp på egne behov, til å vente på tur, sette meg selv til side osv, de var normale. Dette er for øvrig egenskaper man lærer seg å balansere i barnehagen. Hans evner var fullstendig fraværende. Det MÅTTE ende med en ren overkjøring av meg. Jeg kom meg ikke ut av det. Noe sier meg at dette kanskje gjelder for flere enn meg. Jeg vet at dette også gjelder for mannlige ofre som kvinnelige. Vi er mange som våkner opp for sent fra den analyserende kverna, og finner oss selv bundet på hender og føtter.
Nettopp,bundet på hender og føtter. ( Til Kari )
Manipulering i så stor grad at man bare blir forvirret, jeg er der du var-analyserer situasjonen døgnet rundt. Min p har virkelig mast på at jeg skal besøke han, men jeg har dratt det ut- fordi jeg har vært usikker. Han har svart med pause, manipulering, smiger- jeg er fantastisk og sinne-gjerne rett før jeg skal legge meg.
Så etter mye om og men bestemte jeg meg for å dra dit- da er maipuleringen annerledes- han ønsket meg velkommen, håpte det ikke bare var for en ting- prøver å få det til at det er jeg som skal tvile på mine egne intuisjoner.. slik han blir et “offer”
Til slutt sa han at jeg bare så meg selv ( noe som ikke er sant, har motbevist 100 ganger at jeg brydde meg ) men at jeg ikke klarte å være der alltid når han sa “hopp”. Og så rett før jeg skulle legge meg ( det som er det vanlige ) kom denne:
“Oss skremmer meg”
Han prøver bevisst å bryte ned selvbildet mitt med å si ting om meg som jeg ikke kjenner meg igjen i, rett før jeg skal sove ( facebook meldinger ) så kommer det gjerne “bomber” som: pause! “oss skremmer meg” eller “jeg vet ikke om jeg skal slette deg eller ikke ”
( dagen før var jeg gjerne fantastisk )…
Har dratt dette ut selv, men har forstått såpass at det er en form for forståelse man kan ha før man går videre.
Men jeg må si at nok er nok, når en bevisst er ute etter å plage meg så går det ut over humør og selvbilde, må liksom forsvare meg.( Noe jeg har gjort )
Den siste at “oss skremmer meg ” etter en idalisering uten like over at vi skulle bli gammel sammen, flytte sammen, være verdens beste venner osv osv er jeg mer skremt enn forvirret.
Nå gjenstår det bare å komme seg videre, synes hele greien er hjerteskjærende.
Kine: Jeg oplevede også, at en Handy-man var flyttet ind i mit liv. Han ordnede absolut alt og gerne for mine venner også! Han fik stor positiv opmærksomhed fra mine venner og familie og jeg var beæret og følte på en måde også, at jeg stod i gæld. Så jeg forlangte ikke særlig meget af ham. Han var jo englen selv, der var trådt ind i mit liv. Men han resignerede mere og mere med alle sine arbejdsprojekter og hjælp, initiativer, ihærdighed og tiltag. Som en graduering, et farveforløb der gradvist løber ud.
Da forholdet var slut, tænkte jeg også meget på den næste kvinde, der nu fik lov at opleve idealiseringen. Som en narkoman. Savnede det fix, jeg havde behov for, efter jeg var blevet bortkastet. Min hjerne kunne ikke forstå, at en anden nu var medie for hans opmærksomhed, når han jo ikke engang havde gjort det forbi med mig! Men sandheden var jo, at idealiseringen var flere år tilbage og nu ville jeg bare have den. Jeg fik det langsomt vendt til at have ondt af den nye kvinde. Hun vil en dag komme i samme situation som os.
Et tillæg til fasen, hvor jeg blev forkastet af min P, da oplevede jeg en ekstrem selvmedlidenhed fra hans side. Han skulle have plaster på konstant og fejlede alverdens ting og var i kontakt med sygehuset i tide og utide. Er det ikke et komisk set-up, at jeg hang laser derhjemme, efter en lang devaluering. Og han fik en masse medlidenhed ude i verden, for hans selvmedlidende sind og selvopfundne sygdomme. De forstår at lave drama og få opmærksomhed de Narcissister!! I overført betydning, så træder de godt og grundigt på andre folk, og så går de hyklerisk videre med krokodille tårer i øjet og med et fake forbinding for panden. For så at kaste sig i armene på en ny omsorgsfuld kvinde med hjertet på rette sted og historien kan starte forfra igen og igen og igen. Udefra set er det jo veldig forudsigeligt. Mønsterbrydere kan man i hvert fald ikke kalde dem.
Ella: Antisosiale personligheter har en livsgjerning, og det er å kontrollere offeret. En måte å få til det, er å plante uforståelige påstander, eller “agn”, gjerne av typen psykopatiske ordsalater som offeret enten blir provosert av, redd for eller ikke forstår i det hele tatt. Målet er å vekke deg. De kan for eksempel plutselig og uforståelig distansere seg fra forholdet, noe du har opplevd med ordene “oss skremmer meg”. Hensikten er å oppnå en reaksjon hos deg, en reaksjon som krever at har full konsentrasjon på han. Den beste effekten oppnår han dersom han kan rive deg ut av søvn, glede, avslapning eller annen nytelse. Da får den antisosiale all din oppmerksomhet. Dette er psykisk tortur. Det er en sadistisk side ved den antisosiale. Det spiller ingen rolle om du reagerer med sinne eller tårer, for all reaksjon er bra. En ting er disse “agnene”, men de kan også foreta verre udåder. Poenget er at det skjer rett før en fridag, før helligdager, ferier, rett før et hyggelig samvær med din familie og venner, eller før en konsentrasjonskrevende oppgave. Målet er å få deg ut av balanse. Du skal ikke slappe av! Du skal ikke nyte, eller mestre. Du skal bruke all din energi på han. Min eks pleide sende meg agn av typen “du kan umulig være glad i meg”. Hele natten gikk med på å overbevise han om at jeg var virkelig glad i han, men at det var han som hadde løyet etc, med påfølgende “inn med teskje”-forklaring av hvordan det føltes å bli løyet for. Natten ble søvnløs, og neste dag var jeg ødelagt, men da kom han på besøk, hoppende glad for at vi forsto hverandre. Ja, det føles hjerteskjærende, uansett hvordan du ser på det. Men når du får han på avstand og med helhjertet NK, så vil fornuften din overta for de sårede følelsene. Du har bare ett liv, og det er for jævlig at en antisosial person skal få ødelegge det for deg. Masse styrke til deg! 🙂
idealiseringsfasen tror jeg varte et år. men det kommer av at hun kun var ei venninne som gav meg mer oppmerksomhet enn sin mann for å slå 2 fluer i en smekk: gjøre mannen sin sjalu (devaluere) og få meg på kroken (idealisere) det “skurret” første gang da hun sa hun var betatt av meg og jeg spurte om hvorfor.. og hun oppgav årsaker og personlighetstrekk jeg VET jeg ikke har. høres dumt ut men hun påstod jeg var nærmest far Teresa og et tvers igjennom godt menneske , noe jeg ikke er (nyanser) dette kan ha vært for å få meg til å tro at jeg var det… for om man er det vil man gjøre alt for psykopaten ikke sant! men det hektet av med rusproblematikk, alt skulle skje på hennes premisser og en adferd som ikke levde opp til den “fantaskiske” personen hun utgav seg for å være. personen har satt dype spor med spørsmål om hvem hun er. begynner å ane hva.
Kjære Kari.
Tusen hjertelig takk for svar – igjen, føler nå at begeret er fult og at jeg endelig klarer og opprettholde null kontakt.
Jeg har ingen forståelse for slik ondskap, og blir ikke en del av det lenger. Har klart og opprettholde forpliktelser i hverdagen, men med minimalt med søvn og tungt hjerte- orker rett og slett ikke mer. Er som om jeg venter på: hva blir det neste? her er en p som gjør alt han kan i sin makt for å skade meg. Ingen har sagt så mye stygt om meg- som han har. Ting jeg ikke kjenner meg igjen i.
Håper han slipper taket for godt nå, og lar meg være i fred. Det er nemlig veldig ustabilt- en dag er jeg fantastisk, dagen etter er jeg egoistisk og ser kun meg selv- og slik går det i evig rundans.
Har en sterk indre stemme som hjelper meg da, rart hvordan den blir skarp i tøffe tider.
Jeg ble forkastet nok en gang av psykopaten min for 2 dager siden, jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg er forkastet nå. Men, nå er jeg fast bestemt å å ikke gå tilbake til han. Følelsene river og sliter i meg, å jeg er så nedkjørt og så utrolig lei meg. Jeg lurer på hvor mange dager det tar før han vil ha meg tilbake, men jeg skal være så sterk nå,. Savnet og lengselen sliter i meg, men jeg prøver å være fornuftig å tenker, hva søren er det jeg savner? Den sure gjerrigknarken der, er faktisk ingenting å ha. Men alikevel, jeg elsker han så inderlig.
Hele tiden har jeg niholdt på at vi har det så fint og passer så utrolig godt sammen. Men, er jeg ærlig med meg selv, så er det bare fint når ting er på hans premisser. Hele tiden.
Jeg husker ikke hvor lenge den første idealiseringsfasen varte, men 5 mnd tror jeg, selv om det kom noen små drypp fra psykopaten. Det var da vi reiste på ferie at degraderingsfasen startet, da vi ankom Tyrkia., Hele uken ignorerte han meg, hvis ikke skjelte han meg ut, han kastet meg i veggen i sinne og var skikkelig stygg. Jeg forsto ikke hva som skjedde. Men, hele den sommeren var han av og på. PÅ flyet hjem kikket han stygt på meg og ignorerte meg hele veien. Jeg forsto rett og slett ikke hva som skjedde, vi skulle jo på en kjempedeilig kjærlighetstur. Det ble et rent helvete! Det tok ikke mange ukene etter vi kom hjem før han forkastet meg.
Så var han på igjen, han elsket meg og det var ikke måte på hvor viktig jeg var for han. Han orket ikke leve mer uten meg og tålte ikke at vi var fra hverandre igjen. Så gikk det slag i slag med idealisering, degradering og forkastelse. Igjen og igjen. Nå er jeg så sliten, men samtidig skriker det inni meg at jeg savner han
Vanligvis trygler jeg om å få han tilbake. Men ikke sist gang, da reiste jeg til tyrkia med en venninne, jeg var ikke før kommet ned før han hadde bestemt seg, det var meg han elsket. Jeg sa jeg ikke turte å ta han tilbake med mindre han bestilte parterapi og kom med en skikkelig dyr ring for å forplikte seg. Det lovet han, for jeg var jenta hans og han skulle aldri miste meg igjen. Jeg sa også at jeg ikke ville ha han tilbake hvis det hadde vært noen andre damer han hadde flørtet med, å han lovte dyrt og hellig at det ikke hadde vært det…
Men, det hadde vært en dame, han kom aldri med ring og han forkastet meg dagen før vi skulle i parterapi.
Nå har jeg fått nok! Selv om det gjør skikkelig vondt…
Jeg ber til høyere makter om styrke til å gå igjennom dette bruddet.. Jeg har bestemt meg for å ha NULL KONTAKT!
Ny oppdatering… Onsdag forrige uke så ringte psykopaten meg å skjelte meg ut, først tok jeg ikke telefonen, men han ringte og ringte.. Da hadde jeg ikke hørt fra han på lenge.. Han hadde hørt at jeg hadde trent med en kamerat av meg (vi er bare venner) Så han kalte meg jævla hore og møkkahore, det var liksom ikke måte på.. Jeg har ikke gitt lyd fra meg, og har ikke hørt noe fra han heller.
Jeg var på butikken da jeg besvarte telefonen, men la raskt på. Handlet og gjorde meg ferdig, og kjørte så hjem. Jeg satt i bilen og besvarte en av de mange meldingene hans da jeg parkerte hjemme. Kjente liksom lufta var gått ut av meg. Så kom det en bil i full fart, og nesten sladdet inn på en ledig parkeringsplass. Jeg så han løp forbi bilen og bort i leiligheten min. Da rygget jeg bilen ut og bare kjørte på måfå. Jeg ringte selvfølgelig en venninne. Jeg ble skikkelig engstelig. Etter en stund kjørte jeg hjem, og oppdaget med lettelse at bilen hans ikke sto der. Så jeg kjørte inn i gata der jeg bor.. Så ser jeg i speilet at han kommer kjørende bak meg. Så han hadde tydeligvis lett etter meg. Da bare kjørte jeg rundt og rundt i byen hvor jeg bor, imens han forfulgte meg. Jeg ringte han kameraten jeg trente med og spurte om jeg kunne kjøre til han da. Da kjørte psykoopaten avgårde. Jeg sendte han en melding at jeg bble utrygg når han gjorde sånn og at jeg kom til å anmelde han for dette hvis han fortsatte. Da fikk jeg flere telefoner jeg ikke besvare og en melding om at han bekklaget siden han var så sjalu.
Jeg våknet lørdag morgen og var endelig litt i vater.. Kjente på glede for første gang på lenge.
Men, så fikk jeg melding fra psykopaten, Han lurte først på om jeg hadde liggi med noen, og at han savnet meg så., Jeg sa jeg savnet han ogspå, men måtte få han på avstand nå. Så sendte han sikkert 20 meldinger om at han måtte snakke med meg om noe veldig viktig, men jeg avviste han. Det var veldig veldig viktig sier han, men jeg avviste han helt.. Så kom det en melding.
Ok, da spør jeg her. Dette er alvorlig. Du er den flotteste peneste beste jenta jeg noen gang har sett, jeg vil spørre deg om noe jeg ikke har spurt noen om før, jeg elsker deg og det jeg vil er å fri til deg, jeg vil spørre deg om noe jeg aldri har spurt noen om før, vil du gifte deg med meg Tone ❤ og ta imot denne virituelle ringen som vi bytter i en som passer til fingeren din. 💍
Jeg ble målløs, for dette var det eneste jeg faktisk ønsket da vi var sammen.
Men jeg svarte nei, samtidig som jeg bare gråt og gråt.. Det var så utrolig fristende å si ja, for jeg elsker han jo. Jeg elsker han så det gjør vondt…
Jeg skriver dette, siden det bare er kort tid siden han forkastet meg nok engang… Jeg føler meg sterk som står imot, men jeg har det så vondt.. Vet ikke hva jeg skal gjøre <3
Er godt å dele det med noen 🙂
Takk for en fin blogg, hadde det ikke vært for denne bloggen, hadde jeg kanskje svart ja da... For han var hele livet mitt og min store kjærlighet..
Tone: for det første er jeg glad for at du deler dine tanker her på bloggen, og ikke med din eks.
Noen psykopater driver med alvorlig forfølging (stalking) etter bruddet, og din eks er åpenbart en av dem. Forsøk å se det kriminelle i hva han gjør. Dette er ikke kjærlighet, selv om vi innerst inne ønsker at det er slik. Der et lovbrudd, og det er en grunn til det.
Nå gir han deg endelig det du aldri fikk da dere var sammen. Det vet han, og det er bevisst. Det har vært bevisst hele tiden.
Det er høyst sannsynlig at hvis du hadde sagt ja, så hadde han re-idealisert deg en kort periode, men så dumpet deg på brutalt vis (igjen?). Alt de vil er nemlig å vite at de fortsatt har makten til å kontrollere deg og ditt følelsesliv.
Meldingen du fikk hadde vært meget vakker – hvis den var sendt av en normal person. Du har min fulle forståelse for hvorfor det er vanskelig å stå i mot.
Tillat meg å oversette den til “psykopat-språk”; hva han egentlig skriver i meldingen.
“Du er den jenta jeg best liker å manipulere og ødelegge for, jeg vil spørre deg om noe jeg ikke har spurt om før, jeg elsker at du elsker meg og det jeg vil er å fri til deg, jeg vil spørre deg om noe jeg har spurt mange om før, vil du gifte deg med meg Tone, og ta imot denne virtuelle ringen som vi aldri kommer til å bytte i en som passer til fingeren din, for alt jeg vil er å presse og presse og presse inntil du sier ja og jeg får verdens beste narsissistiske forsyning av å vite at jeg igjen har klart å få deg til å falle for meg. Deretter vil jeg forlate deg igjen”.
Jeg håper du vil lese meldingen på samme måte, og at dette vil hjelpe deg til å løsrive deg emosjonelt fra denne personen som ikke vil deg vel.
Masse lykke til 🙂
Tusen hjertelig takk for det kloke og fine svaret, dette trengte jeg faktisk å høre <3
Jeg skal være sterk! Jeg klarer ikke mer, og fortjener en mann som behandler meg som en prinsesse 🙂 Ikke som søppel!
Takk for at du engasjerer deg, og laget denne fantastiske bloggen! Jeg trenger virkelig å lese her...
Tone: jeg er glad for at du finner svaret og bloggen nyttig.
Det er viktig at vi finner vårt selvverd. Med en høy aktelse for oss selv, så klarer ikke giftige mennesker å kue oss.
Jeg vil dog fraråde “prinsesse-tenking”. Det er to årsaker til det.
1) Vår svakhet for å bli plassert på en pidestall er hva som fikk psykopaten til å hekte oss. I idealiseringsfasen så ble mange av oss nettopp behandlet som prinsesser (eller prinser). Vi ble blendet fordi vi likte det så godt. Dette er forståelig. Alle drømmer om å føle seg spesielle innimellom. Men en fremtidig skepsis mot personer som umiddelbart ønsker å behandle oss på en slik måte tror jeg er meget sunt.
2) Å forvente å bli behandlet som en “prinsesse” vil utelukke mange gode partnere. Den beste partneren er normal, kjedelig og sunn, og vil aldri klare å leve opp til slike forventninger. De vil snu ryggen til oss og gå, hvis de oppdager “diva nykker” eller andre forventninger om særbehandling. Og nettopp dette er vanskelig etter en relasjon med en psykopat, og noe vi må være meget bevisste på. Det blir som å hoppe etter Wirkola, for vi måler andre opp mot slik psykopaten tok oss med storm.
Jeg håper du tar rådene i beste mening 🙂
Smiler, takk… Jeg trengte egentlig å høre det 🙂
Jeg har bestemt meg for å ta 2 skritt tilbake, neste gang noen tar meg med storm… Så skal jeg i tillegg huske på det med prinsesse 🙂
Hei
Takker alle som har svart her! Fin lesning, og dette med Null Kontakt er viktig. Var sammen med en P i 6 mnd. Idealiserinsgfasen og alt var toppers i noen månder, Forlovet oss etter to mnd. Han viste masse kjærlighet, trodde jeg, og jeg har aldri opplevd noe liknende- trodde det var ekte kjærlighet.
Jeg var skadeskutt og nyskilt da vi traff hverandre og sikkert et lett offer. Men heldigvis da jeg så hans sanne jeg og tok han i løgn etter løgn. klarte jeg å få han ut av mitt liv- Låste og puttet tannpirkere i låsene slik at han ikke skulle klare å låse opp fordi jeg ikke fikk nøklene tilbake. Siden byttet jeg lås. Jeg hadde heldigvis familie i nærheten og reiste til de. Måtte bytte telefon og blokkerte han på FB. Jeg anmeldte han også til politiet for telefon terror. Jeg gav alt på å bli kvitt han og det var vanskelig ja. Sjefen min på jobb og barnehagen fikk beskjed om å ikke slippe han inn.
Nok om det, dette er nå 6 år siden. Men jeg må innrømme at jeg sliter fortsatt etter dette for jeg klarer ikke å se forskjell på hva som er kjærlighet eller hva som ikke er det. Jeg prøver å stole på de jeg er sammen med, men har en tendens til å velge feil mennesker. Av en eller annen grunn. Er jeg fremdeles en skadeskutt sjel? Nå blir jeg kvalm når forholdet går over den første forelskelsen, og panikken lammer meg, jeg tror ikke han elsker meg jeg blir livredd jeg har funnet en ny type P? Han er helt lukket og sier ingen ting- bare at “det går nok bra” og at han er glad i meg..
Jeg har vansker med å tro på det. Han forrige typen gikk jeg lei av etter 4 år. Og jeg lurer på om han i det hele tatt var glad i meg, for han sier at han ikke hadde det noe vanskelig da det ble slutt “det gikk overraskende fort over” sa han. Selv om det var jeg som dumpet han angret jeg etter et par mnd. Han jeg er med nå var forelsket i meg i to mnd. Jeg vet at forelskelsen er over- Men jeg klarer alså ikke å se om han elsker meg. Jeg får ingen bekreftelse på det. Jeg vet at jeg har magefølelse som sier at han er ferdig med meg, men jeg klarer ikke gi slipp. Hvordan vet jeg om han elsker meg? Er jeg er helt ødelagt?
Eva: at man takler et brudd bra og “fort kommer over det” trenger ikke å bety at man er psykopatisk frakoblet. Tvert imot, det kan bety at bruddet foregikk så respektfullt og oppklarende at begge parter kan gå videre med senkede skuldre.
Etter et psykopatisk brudd så går kun den ene parten (psykopaten) videre med senkede skuldre, mens den andre – offeret – må gjennom enorme kvaler for å gå videre.
Jeg tror at ekte kjærlighet trenger vi ikke å “lure på” om er der. Hvis den er der, så merker vi det. Vi føler det, og vi slapper av. Vi føler ikke trang til å leke detektiv som vi gjorde med psykopaten.
Ja, vi kan ha et forkvaklet syn på hva kjærlighet bør være, for eksempel stormkurtisering, dyre gaver og romantiske erklæringer hele dagen. Men hvis vi fortsatt tror det, så har vi ikke lært noe av det psykopatiske møtet.
For meg personlig så er ekte kjærlighet stille, kjedelig og stabilt. Den utvikler seg først etter lang tid, ofte flere år. Og den er gjensidig. Du merker den er gjensidig, når den andre parten stadig vender tilbake til deg på en ikke-manipulerende måte. Hvis det er snakk om en fast partner, så trenger ikke vedkommende erklære sin kjærlighet med ord hele tiden. For mange så er ikke det naturlig, det betyr ikke at de ikke elsker deg. Du merker det når de trofast blir ved din side, hjelper deg uten å forvente noe igjen hele tiden, og respekterer at en del av ditt liv ikke inkluderer dem (at du har venner og interesser utenom kjærlighetsforholdet).
Var dette oppklarende?