Hva var det jeg sa

Jeg har ikke tenkt å skrive om noe jeg har sagt. Det er selve uttrykket «hva var det jeg sa» jeg ønsker å snakke om i dag. Uttrykket er kontroversielt. Man får umiddelbart et indre bilde av noen som står med hevet pekefinger, gjerne over en sammenkrøpet stakkar som angrer på noe han eller hun har gjort. Det er laget både filmer og sanger med den engelske tittelen, “I told you so”.

Uttrykket er kontroversielt fordi det har noe arrogant og belærende over seg. Det er en dobbel ergrelse når uttrykket blir brukt mot en selv. Selvfølgelig fordi man har tatt feil om noe, men også fordi den som bruker uttrykket sjelden gjør det velment. Det ligger skadefryd i bruken. Det ligger berettigelse. Det ligger et ønske om å vise sin overlegne moral. Det ligger et ønske om å devaluere. Jeg vil hevde at i 90 prosent av tilfellene hvor noen sier “hva var det jeg sa” så kommer det ut av munnen til narsissist.

Grunnen er at det er ikke dannet å si “hva var det jeg sa”. Ordentlige mennesker holder seg for gode til å bruke uttrykket. De trenger ikke å gjøre det, for det ligger i luften at de hadde rett og at motparten tok feil. For eksempel hvis du har gitt et velment råd som din venn valgte å ikke følge, og brant seg. En god venn vil da i stedet trøste fremfor å påpeke hvor rett den hadde. Det er usømmelig å være mer opptatt av å ha rett, når vennen har dummet seg ut. Ordentlige mennesker ønsker ikke å “gni det inn”. Skammen er allerede tykk.

En narsissist derimot, klarer ikke å dy seg. De er skadefro ved enhver anledning. De har heller ikke de nødvendige sosiale antennene til å fatte hva som sømmer seg. De trenger den narsissistiske forsyningen de får av å se ergrelsen i motpartens ansikt når “hva var det jeg sa” forlater deres lepper. Ergrelsen og ydmykelsen.

Finnes det så tilfeller hvor normale og sunne mennesker bruker uttrykket? Ja, så klart. Her er noen eksempler.

– I tilfeller hvor motparten (som tok feil) var usedvanlig påståelig, og kanskje til og med stiftet en alvorlig krangel som satt relasjonen på spill. Her er det på sin plass å si “hva var det jeg sa”.

– En bekymret far eller mor som forsøker å forhindre sitt barn i å begå en stor tabbe. Barnet lytter ikke til sin forelder og begår tabben. Her er det også på sin plass å si “hva var det jeg sa”. Merk dog at det er snakk om store tabber som setter barnets (eller andres) sikkerhet i fare. Barn og unge skal ha lov til å begå små tabber og lære av dem på egenhånd, uten hele tiden å få en bedrevitende finger i ansiktet. Å begå tabber er en naturlig del av å bli en klok voksen.

– Hvis du er under 10 år.

– Hvis du mistenker at vedkommende som har feil er en narsissist, som selv liker å hevde sin rett overfor andre, så er det på sin plass å si “hva var det jeg sa”. Disse menneskene trenger man ikke å skåne. La dem føle skammen de selv så gjerne påfører andre.

Narsissisten er en bedreviter av natur. Det er i mine øyne liten tvil om hvem som først ytret “hva var det jeg sa”. Kun en narsissist kunne finne på å si noe slikt. Faktisk våger jeg å påstå at hvis en person ofte bruker dette uttrykket, så er det et rødt flagg på lik linje med tåkelegging, “future faking”, idealisering, devaluering og alle de andre kriteriene vi etterhvert har blitt kjent med. Vær på vakt for en slik person.

Ikke vær redd for å avvise eller selv å bli avvist

Det finnes mennesker som ikke selv tåler å bli avvist, men som gjerne avviser andre.

Så finnes det de som ikke liker eller våger å avvise andre, men som aksepterer å bli avvist selv.

Også finnes det de som blir trigget av begge tilfeller.

Ingen av de tre har sunn adferd.

Den første gruppen er den vi ofte forbinder med psykopatiske og narsissistiske personligheter. Den andre deres motstykke – de skambelagte. I den siste gruppen finner man kanskje medavhengige, høysensitive og personer med PTSD. Det finnes så mange “merkelapper”. Men ikke vær redd for merkelappene. Bruk dem i stedet til innsikt og hjelp.

Det er ubehagelig å bli avvist. Selv sunne mennesker synes det. Men det er forskjell på å kjenne at noe er ubehagelig for så å riste det av seg, og å bli trigget og traumatisert av noe som mennesker opplever hver dag, noe som er en uunngåelig del av menneskelig samkvem.

Når du er opptatt av at andre skal akseptere deg, så vil en avvisning oppleves som en bekreftelse på en antakelse du har om at du er mislikt. Så klart vil dette være triggende. Det kan føre til mange ting. Kanskje blir du overbevist om at du er en dårlig person, og begynner å oppføre deg deretter fordi du forventer avvisning. Eller kanskje blir du et permanent offer.

Men ingenting av dette skjer hvis du forteller deg selv to ting; at du er god nok, og at hva andre mennesker tenker om deg har du ingenting med.

Jeg har nok selv tilhørt kategori to av de ovennevnte gruppene. I dag, som et ledd i min rehabilitering, så befinner jeg meg nok mer i den første kategorien – sammen med psykopatene. Grunnen til det er at jeg forsøker å være motsatt av hva jeg har vært hele livet. Målet er ikke å ende opp der, men som en øvelse i å bli komfortabel med et annet mønster enn hva jeg alltid har hatt. Endemålet er å falle ut av alle gruppene. Jeg ønsker å tenke “jeg er ok, du er ok” og ikke lenger bli trigget av avvisning.

Hvordan går det så med min rehabilitering på dette området? Det går faktisk ganske bra. Men det går ikke bra hver dag. Jeg faller fortsatt inn i gamle mønstre av og til, der jeg er livredd for å bli mislikt av noen. Spesielt gjelder dette autoritetspersoner, som sjefene på jobb. Akkurat der får jeg øvet meg ordentlig om dagen, fordi vi har fått en meget arrogant sjef som knapt hilser på meg. På dager hvor mitt gamle jeg er dominerende, så kan jeg tenke nå har han oppdaget at jeg gjør en slett jobb, snart blir jeg kalt inn på teppet.

“Øvelses-meg” derimot, forsøker å lære litt av psykopaten og tenker for en blærete tosk, han er sikkert homofob. Feit er han også (overdriv gjerne til det grenser til en karikatur, humor tar brodden av det verste naget). På slike dager sender jeg hans arrogante blikk i retur, og jeg ler av ham inni meg. Faktisk er dette et sunnere sted å være enn førstnevnte sted. Problemet er at også “øvelses-meg” gir sjefen (eller fyll inn den som passer) for stor plass. Vi skal ikke gi mennesker som ikke vedkommer oss stor plass. De skal knapt fylle noe i oss overhodet. Så tenker du kanskje “men sjefen vedkommer meg jo”. Ja, han eller hun vedkommer deg åtte timer om dagen, fem dager i uken. Det tilsvarer 40 av ukens 168 timer. Du er sammen med deg selv 168 timer i uken. Du er sammen med din samboer 128 timer i uken. Gi folk den plassen i ditt liv som de faktisk tar. Ikke mer. Det betyr at hvis din sjef går utover din arbeidstid og også beslaglegger din fritid, så er du i din fulle rett til å avvise det.

På dager hvor jeg finner en balanse mellom “gamle-meg” og “øvelses-meg”, føler jeg meg sterkest. Da slapper jeg av og bryr meg egentlig ikke så mye om min sjef eller andre mennesker som trigger meg. Disse dagene blir det stadig flere av.

Nå er ikke sjefen en som plager meg nevneverdig. Jeg har flere sjefer. Faktisk kan det gå en hel uke uten at jeg ser ham. Men han er et eksempel på en person som trigger meg når jeg ser ham, bare med sin tilstedeværelse. Hvis du har mange slike personer i livet som trigger deg, så blir hverdagen vanskelig. Derfor er det så viktig å øve seg på å akseptere avvisning. Det ligger stort sett utenfor din kontroll. Selv om du strekker deg langt for å unngå avvisning, så vil alltid noen avvise deg likevel. Noen vil avvise deg nettopp fordi du strekker deg så langt. Du vil dessuten tiltrekke deg giftige personer fordi du fremstår så føyelig og usikker.

Avvisning er en krenkelse. Les deg opp på hva en krenkelse innebærer. Tenk over hva en krenkelse betyr for deg.

Tenk på disse fire konstellasjonene.

1. En ment krenkelse som oppfattes som en krenkelse.

2. En ment krenkelse som ikke oppfattes som en krenkelse.

3. En ikke-krenkelse som oppfattes som en krenkelse.

4. En ikke-krenkelse som heller ikke oppfattes som en krenkelse.

De fleste er nok enige om at nummer 4 er den vanligste, heldigvis. Mesteparten av tiden så går vi ikke rundt og krenker hverandre, og vi oppfatter heller ikke det meste vi utsettes for som en krenkelse. Mange vil imidlertid mene at nummer 3 har fått altfor stor plass i dagens samfunn. De kaller det “krenkelsesamfunnet”. Der ønsker vi ikke å være, verken som samfunn eller på personlig nivå. Det er imidlertid der mange av oss er når vi lett føler oss avvist.

Men hvem av de fire tror du er den farligste? Det er faktisk nummer 2. Hvis noen krenker oss uten at vi reagerer på krenkelsen så tar vi en risiko. Da snur vi ryggen til. I urtider så kunne det lett ende med en kniv i ryggen. Å identifisere krenkelser er en levning fra den gang vi måtte være mye mer på vakt enn i dag. Den gang var det en livsnødvendighet. Derfor var det også så viktig å hevne en krenkelse. Ikke på grunn av tapt ære, men rett og slett for å berge livet. Det var deg eller krenkeren.

I dag er det kanskje ikke fullt så farlig å ignorere en krenkelse. Vi har lært oss moderne måter å deeskalere konflikter. Men krenkelser skal tas på alvor, ellers kan det gå ille. Tenk på om ikke det var vår ignorering av krenkelser som gjorde at vi ble værende hos psykopaten – en farlig person som hele tiden krenket oss.

Når din date avviser deg etter første date, hvordan reagerer du? Tenker du at alle verdens åtte milliarder innbyggere også kommer til å avvise deg, fordi de alle tenker likt og alle vil se at du er en sjofel person på første date? Tenker du at daten din har avvist deg fordi du har et frastøtende utseende, og at hele verdens befolkning har samme smak som din date?

Å akseptere avvisning er å si at “ok, det er muligens noe sannhet  i det. So what?”. Det er også å se det irrasjonelle i dine antakelser om at det finnes et universelt komplott mot deg, der alle kommer til å avvise deg, og ingen kommer til å like deg hvis du viser dem ditt sanne jeg. Eller at en person vet hvem du er etter å ha møtt deg kun en gang.

Lær deg i stedet å avvise de som avviser deg. I stedet for å gruble over hvorfor de avviste deg og kanskje jage etter dem for å bli akseptert, så send deres avvisning i retur, rett i fleisen på dem. Du trenger ikke å si det til dem med ord. Hvis alle skulle fortelle hva de synes om hverandre ærlig og direkte, så ville det fullstendig fjerne fokus fra de viktige tingene. Det viktige er at vi må samarbeide for å gjennomføre arbeidsdagen, for å gjøre våre ærend og for å gjøre juleselskapet til en trivelig kveld og ikke en kveld hvor du hvert år risikerer at en slektning forteller deg hvor sterkt de misliker deg denne gang.

Kun en sjelden gang er det nødvendig å uttrykke din misnøye med noen verbalt. Det meste av tiden holder vi det for oss selv. Det er en grunn til at vi synes mennesker som er altfor ærlige er frastøtende. Drittsekker, rett og slett. Selv bærer de deres ærlighet med stolthet. De har også sine støttespillere. Neste gang du hører noen si “Klara er så kul og tøff, hun sier akkurat hva hun mener, jeg digger henne” så hold deg unna denne personen. En person som “digger” mennesker som er høye på seg selv, er en person uten integritet. Og Klara? Hun er ikke kul og tøff. Tvert imot, Klara mangler sosiale antenner.

Å avvise noen er derfor en øvelse du gjør inni deg nitti prosent av tiden. Du gjør det ved å blåse av denne personen, hvem de er og hva de mener om deg. Å avvise noen er å ikke ta deres utsagn og handlinger med deg hjem. Hjemme skal du være sammen med deg selv, eventuelt din samboer og dine barn.

Hvis du for eksempel tar en person med deg hjem fra jobb (ikke fysisk), så spør deg selv “hvorfor er du med meg hjem?”, “hvorfor tenker jeg fortsatt på deg kl 20?”, “hvorfor er jeg mer opptatt av deg enn av hunden min, som har vært alene hele dagen og trenger oppmerksomhet og kos?”. Hunden er ditt ansvar den kvelden, ingen andre.

Hvis slike kvernetanker dukker opp, så kan det være at du har problemer med å avvise andre. Du gir dem for stor betydning, og antakelig deg selv for liten. Da vet du hva du har å jobbe med.

 

Lesere har mulighet til å kjøpe min bok “Psykopati og kjærlighet” direkte av meg til en litt lavere pris; 250 kroner inkludert frakt (20-25% rabatt fra fullpris). Da støtter du også bloggens arbeid direkte ved å omgå sentraldistribusjon og bokhandler. Skriv til [email protected] hvis du ønsker tilbudet. Hvis du i tillegg vedlegger din historie (maks 500 ord) så skriver jeg to eller tre personlige råd til deg i boka.

Psykopaten holder ikke avtaler

Det er et gjennomgående mønster hos psykopater og narsissister at de ikke holder avtaler. Det skjer fordi de er upålitelige av natur. I tillegg ønsker de ikke å gi deg hva du trenger og ønsker. Deres grandiositet hever dem over sosiale forpliktelser som avtaler innebærer. Slik respekt unner de ikke sine “undersåtter”. Men det er ikke alltid så lett å oppdage, noen psykopater kan virke meget pålitelige, også for de som kjenner dem.

Hva er en avtale?

  • Å møtes til et avtalt tidspunkt, fordi man skal gjøre en aktivitet som å gå på kino, spille ball eller utveksle felles barn. P/n er ofte forsinket, eller møter ikke opp i det hele tatt.
  • Å dra på felles ferie. Ferien er bestilt og betalt (av deg). Du har sørget for fri på jobb. Kvelden før avreise ringer p/n og melder avbud, fordi “far er syk” eller han/hun ikke fikk fri fra jobben likevel.
  • Å forandre adferd. Kanskje har du forklart p/n at du ikke ønsker å bli kalt “idiot” eller “hore”. P/n lover å ikke gjøre det igjen. Men snart gjør de det igjen.
  • Å ikke ha kontakt. Du trenger fri fra p/n. Dere avtaler to måneders pause. Likevel begynner p/n å sende meldinger allerede etter fjorten dager.
  • Større avtaler, som å flytte sammen eller gifte dere. Av og til holder p/n slike avtaler, men ofte er det snakk om framtidsbløff (future faking) og ingenting skjer. Bryllupet blir hele tiden utsatt, og til slutt skjønner du at det aldri blir noe av. Men da har du allerede brukt meget lang tid, ofte flere år, på å vente på at det skal skje.

Ofte blander p/n pålitelighet med upålitelighet, slik at du blir forvirret eller beholder troen på at han/hun er en pålitelig person fordi de holder avtaler “av og til”.

Eller de gjør som min psykopat gjorde. Han var pinlig presis de første ukene. Vi snakker om på minuttet. Han kunne også avtale merkelige tidspunkter, som “10.35”. Da var han der presis 10.35. Slik nøyaktighet er i seg selv et rødt flagg, fordi det ikke er normalt.

Grunnen til at han var så presis, er fordi han av natur egentlig er stikk motsatt. Jeg var i idealiseringsfasen og ble “groomed” eller programmert av ham. Nøyaktigheten var med andre ord en kalkulert adferd fra hans side. Jeg skulle programmeres til å tro at han var pålitelig. Vår hjerne fungerer slik at førsteinntrykket sitter klistret veldig lenge og det benytter psykopaten seg av. Dette har jeg skrevet mer om her.

Vanens makt

Han var pålitelig nesten til det siste. Vår relasjon gikk meget fort nedad bakke og han fikk ikke mulighet til å devaluere meg særlig lenge. Han kom to timer for sent til et besøk hos meg. Jeg hadde laget varm mat og dette visste han. Jeg stresset for å holde maten varm til han kom. Han var hele tiden “rett rundt hjørnet”. Da han endelig kom virket han misfornøyd.

Samme kveld unnlot han helt å møte til en planlagt tur på byen. Det var en fullstendig 180-graders vending fra hvordan han så langt hadde vært, som jeg akkurat rakk å oppleve. Helgen skulle nemlig vise seg å bli vår siste.

Hva skiller psykopatiske avtalebrudd fra en distre og uansvarlig, men normal, person?

Det er ikke lett å avsløre forskjellen. Normale mennesker kan være både upålitelige og usympatiske, uten å være psykopater. Du må derfor kjenne andre sider av personen. Etterhvert forstår du at avtalebruddene ikke bunner i vimsete adferd, men bevisst sabotasje samt grunnleggende respektløshet og forakt.

Du vil også oppdage at der den vimsete personen beklager sin oppførsel, så får du aldri en reell beklagelse fra psykopaten, eller han/hun blir aggressiv når du ønsker å snakke om avtalebruddene.

Psykopaten går også mange hakk lenger enn normale personer. De bryter ganske alvorlige avtaler, som giftemål eller feriereiser. Eller tilbakebetaling av stor gjeld.

Til sist oppdager du at du gir psykopaten mange flere sjanser enn du ville gitt en normal person. Du finner deg i mer. Du klorer deg fast. Du er hektet og traumebundet.

Et annet rødt flagg er også et plutselig mønsterbrudd, slik min psykopat gjorde. Du får ikke bare følelsen av endret adferd, men en helt ny personlighet.

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

 

Slik jobber du med egen skam

Denne teksten er for dere som siden forrige tekst mistenker at dere har en skambasert personlighet.

Å jobbe med egen skam handler mye om holdning. Det er mange holdninger man kan innta. De tre mest vanlige holdningene er muligens disse.

  • “Livet er ødelagt. Jeg hater mine foreldre/min eks/mine mobbere som har påført meg dette. Jeg er bitter og hatefull. Jeg er så gammel nå at mine muligheter til å forandre livet er passert.”.
  • “Slik er jeg blitt. Jeg vil kanskje aldri bli den personen jeg ønsker å være hundre prosent, men man får gjøre det beste man kan med de kortene man har utdelt. I poker er det ikke alltid slik at den med de beste kortene vinner. Den med en dårlig hånd kan også vinne”.
  • “Dette vil jeg fikse! Jeg vil gjøre alt jeg kan på egen hånd, og det jeg ikke klarer å fikse vil jeg få hjelp til. Jeg nekter å la skam definere meg, fordi den er påført meg av mennesker som ikke vil meg vel. Jeg skal bli den jeg er ment å være!”.

Det er selvfølgelig mest frigjørende å innta den siste holdningen. Men den midterste er nok den mest realistiske. Antakelig er mange også innom den første holdningen fra tid til annen. Ingenting i veien med det, men det er ikke et sted du ønsker å stå fast.

Holdning handler også om din forestilling av hva skam er. På Wikipedia blir skam definert som “følelse av bevisstheten eller forståelsen av vanære, unåde eller fordømmelse. Ekte skam er assosiert med ekte vanære, unåde eller fordømmelse. Falsk skam er assosiert med falsk fordømmelse som i den problematiske formen for falsk skam: «han tok det vi gjorde mot ham på seg selv»“. Andre kilder kan kanskje definere skam noe annerledes. Hvis din egen oppfatning av skam avviker radikalt fra den gjengse oppfatningen, så kanskje du ikke gjenkjenner din skambaserte personlighet. Da vet du heller ikke hva du skal jobbe med. Hvis du har vært omgitt av dysfunksjonelle mennesker som har formet deg, så kan det være at din virkelighetsoppfatning er definert av mennesker som ikke vil deg vel, og at den er fordreid. Det kan være du tror skam er noe vi bør leve med. Spør deg selv derfor hva du mener skam er. Alle religioner har et forhold til skam. I strenge religioner påvirker skam menneskeverdet. Vi blir født syndende og skammen bærer vi med oss hele livet. Livet blir en evig kamp for å bevege seg bort fra den medfødte synden og skammen, i forsøk på å bli et bedre menneske. Preger religion din oppfatning av skam? Er skam primært negativt – noe tungt som undertrykker oss, eller primært positivt – en sosial regulator, hvis uten vi ikke kunne fungert sammen i storsamfunnet?

Skam er faktisk et takknemlig felt å jobbe med selv. Det kan til og med være morsomt. Ihvertfall er det oppløftende. Mitt arbeid med egen skam betrakter jeg som en tung, men spennende sosial utfordring.

Tidligere ble jeg ydmyk overfor de som trigget min skam. Jeg beundret dem sågar. Jeg elsket alle som ville være min venn, til tross for at jeg var et slik uverdig vesen. At de kritiserte meg var noe jeg betraktet som naturlig. Jeg var jo tross alt feil. Jeg belønnet dem med min sjenerøsitet for å holde ut med meg. Slik virket skammen på meg. Mange av disse menneskene var selvfølgelig narsissister. Et par av dem fullblods psykopater. Men det skjønte jeg jo ikke den gang.

Når noen påfører deg skam, så er det egentlig en projisering av egne negative følelser. De orker ikke å bære dem selv, og plasserer dem på deg. Det er således snakk om en falsk skam og ikke en ekte skam, ifølge definisjonen fra wikipedia over, fordi det handler mer om en skam du er blitt påført enn at du faktisk har gjort noe skambelagt. Med en skambasert personlighet så er du mottakelig for slik projisering. Du aksepterer, uten å stille spørsmål, å ta på deg andres skyld. Fordi du er skambasert så har du i egne øyne automatisk skyld. Det er derfor meget lett for giftige personer å overbevise deg om at deres skyld er din. Psykopatene i mitt liv gjorde dette, og jeg beundret dem for det. Jeg elsket dem og absorberte gladelig deres negative energi. Det jeg egentlig gjorde, var å be dem om tilgivelse for deres egen tilkortkommenhet, ikke min.

Nå ser jeg det nesten umiddelbart når noen forsøker å påføre meg skam for noe som ikke er mitt, men deres. Jeg beundrer dem ikke lenger, jeg forakter dem. Det er nesten morsomt å returnere deres projisering, og se deres forbauselse når jeg ikke aksepterer den. Dette gjelder både personer jeg kjenner og hvor projisering har virket før, og nye personer som aldri tidligere har påført meg skam, men som forsøker for første gang. Jeg forstår nå at det er noe ved meg som gjør at folk prøver seg, og at jeg antakelig ikke kan forandre det. Men jeg kan forandre min reaksjon.

Skjoldet virker ikke alltid. Skam er ofte grundig innarbeidet og stikker dypt. Paratresponsen er ennå ikke tilstede i enhver situasjon. Det er viktig at du ikke opplever det som et nederlag. Da påfører du bare deg selv ytterligere skam.

Skjoldet trenger nemlig ikke alltid å virke. Nå ser du likevel hva som skjer, og kan ta avstand fra personer som projiserer egen skam over på deg. Du inviterer dem ikke lenger med på spillekvelder, slik du kanskje gjorde før. Eller tilbyr dem din positive energi, slik du alltid har gjort.

Det tyngste ved “skamarbeid” er muligens å romme all forakten mot alle som avslører seg. Vi var jo vant til å tro det beste om alle. Det var naivt av oss, men likevel en lystigere holdning til våre medmennesker enn den vi trenger å innta i dag. Å innta en mer skeptisk holdning tar mye plass, fordi vi bruker mye tid på sorg for alle vi må holde oss unna. Det er mulig at dette blir lettere med tiden. For eksempel kan du velge å le av disse menneskene i stedet for å forakte dem. Det tar brodden av negativ energi. Selv har jeg nå kommet så langt i skamarbeidet, at jeg kan riste på hodet og smile når en kollega eller bekjent forsøker å påføre meg skam. Med personer du har hatt en dypere relasjon til så er det imidlertid ikke så enkelt, hvis de var en stor del av ditt liv og kanskje til og med har bidratt til å forme din skambaserte personlighet.

Er NK nødvendig mot sistnevnte gruppe? Noen ganger ja, men ofte er det nok med et vellykket skjold. Hvis du klarer å avvise hvert eneste forsøk på projisering, så vil de ikke lenger ha makt over deg. Tvert i mot, du vil få makten. Jeg har selv opplevd hvordan mennesker som tidligere påførte meg skam, nå er blitt meget ydmyke og nærmest tjenestevillige, fordi de vet at jeg ikke lenger trenger dem. Jeg kan forlate dem hvert øyeblikk, hvis jeg bestemmer meg for det. Når du kommer dit, så koster det deg ingenting å beholde dem i livet ditt.

Det verste du kan gjøre er nemlig å isolere deg helt. Det er kanskje fristende å gjøre det. Men skamarbeid er ikke mulig uten å være sammen med andre mennesker. Skamarbeid er relasjonsarbeid. Hvem som helst kan bli kvitt skam ved å være alene. Men den vil komme tilbake så snart andre mennesker er tiltede. Isolering er derfor ingen løsning. Skam er relasjonsindusert; det er relasjoner som har påført deg skam. Det er også kun relasjoner som kan fjerne skammen. Slik sett er skamarbeid egentlig samarbeid.

Skamarbeid er også selvstendighetsarbeid, når du gjør deg mindre avhengig av andres bekreftelse. Når du slutter å løpe etter aksept, “se meg. Lik meg. Elsk meg. Døm meg ikke. Jeg vil slikke dine sko så lenge du aksepterer meg”. Tenk hvor mye av dette som egentlig bunner i skam, som ikke engang terapeuter er klar over. Men å bli mindre avhengig av andre er ikke det samme som å unngå sosialt samvær. Gevinsten kommer i form av samvær som ikke lenger påfører deg skam, og hvor du er sosial – ikke fordi du trenger andres bekreftelse, men fordi du velger det selv. Fordi det gir deg glede og ro.

Apropos terapi. Hvis du merker at dette blir for mye å jobbe med alene, så ikke nøl med å oppsøke profesjonell hjelp. Fordelen nå er at du vet hva som er kjernen. Du trenger ikke å bruke de ti første konsultasjonene sammen med terapeuten på å finne det ut. Du sparer masse tid og penger. Nå kan du troppe opp på psykologens kontor og gå rett på sak; “jeg har skam. Jeg trenger hjelp til å frigjøre meg fra skammen”. Vær åpen for at det også kan være andre elementer tilstede, men ikke la terapeuten forvirre deg med andre “diagnoser” de heller ønsker å tillegge deg. Det kan nemlig være at terapeuten nettopp har vært på kurs og ivrer etter å utprøve en ny terapi. Det kan også være at terapeuten selv har skam, synes det er et ubehagelig felt å jobbe med, og derfor ønsker at noe annet “feiler” deg. Problemet er at det gjelder ikke deg. Du skal ikke la det skje.

Lykke til.

 

Lesere har mulighet til å kjøpe min bok “Psykopati og kjærlighet” direkte av meg til en litt lavere pris; 250 kroner inkludert frakt (20-25% rabatt fra fullpris). Da støtter du også bloggens arbeid direkte ved å omgå sentraldistribusjon og bokhandler. Skriv til [email protected] hvis du ønsker tilbudet. Hvis du i tillegg vedlegger din historie (maks 500 ord) så skriver jeg to eller tre personlige råd til deg i boka.

Er du usikker på om du har en skambasert personlighet? Slik kan du teste deg selv

Hva vil det si å ha en skambasert personlighet? Mange er ikke klar over at de har skam. De beskriver seg selv som “unnvikende”, “sjenert”, “konfliktsky” eller kanskje til og med “feig”, uten egentlig å forstå hva som ligger bak.

“Skambasert personlighet” er så langt jeg vet min egen betegnelse. Men andre skribenter har brukt lignende betegnelser. Skam har også vært gjenstand for forskning. Men det blir skrevet og snakket for lite om dette. Problemer er underkommunisert. Da vil heller ikke alle forstå hva de sliter med.

Hva kjennetegner en skambasert personlighet? Dette er min egen beskrivelse, og ikke basert på forskning som jeg kjenner til.

  • Du gjør ikke feil, du er feil. Du klarer ikke å tråkke i salaten uten å tro at hele du er mislykket.
  • Du rødmer, svelger, svetter og kjenner fysisk ubehag når du blir kritisert eller irettesatt. Ironisk nok skjer det samme hvis du får et kompliment.
  • Hvis noen kritiserer deg, selv om du er voksen, så føler du deg som et lite barn som blir plassert i skammekroken. Også personer som er yngre enn deg eller med mindre autoritet klarer å frembringe denne reaksjonen i deg.
  • Du har en enorm respekt, som grenser til frykt, for autoriteter som for eksempel din sjef, noen med høyere rang eller lengre fartstid enn deg selv.
  • Du har en varierende grad av sosial angst. Den trenger ikke å være så markert at den hemmer deg, men den er der. Du blir enormt utrygg sammen med kvasse mennesker. Men du elsker å være sammen med varme og trygge mennesker. Grupper hvor både kvasse og trygge mennesker er tilstede, gir deg ubehag fordi du vet ikke om du skal slappe av eller være nervøs. Men aller best slapper du av når du er alene. Å være sammen med andre tapper deg for energi, og du trenger å være alene for å lade opp.
  • Kroppen din tror at kritikk eller “kjeft” kan fysisk utslette deg. Den reagerer med “fight or flight” (som regel det siste) selv på moderat eller konstruktiv kritikk.
  • Du synes det er vanskelig å hevde deg eller beskytte deg selv. Du synes det er enklest å bare akseptere kritikk, selv irrasjonell kritikk, og ta på deg skylden bare for å slippe ubehaget ved å stå i en uenighet eller konflikt.
  • Du er mildt paranoid. Du lurer av og til på om folk snakker om deg fordi de har oppdaget at du er “feil”. Du bare går og venter på at en slik avsløring skal finne sted, fordi du opplever deg selv som falsk og ikke genuin. Du kan til og med avslutte relasjoner og si opp jobben fordi du vil forsvinne innen de oppdager det.
  • Alle gjør feil. Men når du gjør feil så forsøker du å skjule feilen og dekke over den, i stedet for å akseptere den og “eie” ditt eget feiltrinn. Selv små og ubetydelige feil forsøker du å skjule.
  • Du blir satt ut av spill og rett og slett lammet hvis noen angriper deg. Hjernen din fungerer ikke under angrep, enten de er emosjonelle, psykiske eller fysiske. Det er ingenting i veien med din intelligens, men du kommer for sent på en smart respons, først lenge etter at angrepet er over.
  • Du har liten tro på deg selv. Antakelig har du talenter som du aldri får utviklet, fordi du mener du bør være fornøyd på en lavere hylle i livet. Du står i veien for deg selv og din egen utvikling og karriere.

Dette er kun de kjennetegnene jeg kommer på i skrivende stund. Det finnes mange flere. Kanskje du selv kommer på noen, da kan du skrive dem i kommentarfeltet.

Hvis du kjenner deg igjen i flere av kjennetegnene, så er sjansen der for at du har en skambasert personlighet. Da forstår du bedre hva du strir med. Skammen ble antakelig påført deg tidlig i livet, så tidlig at det kan være vanskelig å spore opprinnelsen. Antakelig har du erfart den samme omsorgssvikten som narsissister har. Faktisk deler du og narsissisten de samme erfaringene. Men der hvor narsissisten “valgte” å forkaste sitt egentlige “jeg” og skape et nytt og grandiost jeg som de kan leve med uten å føle skam (det narsissistiske jeg er skamløst som en direkte reaksjon på for mye påført skam i tidlig alder), så har du “valgt” å beholde ditt egentlige jeg. Du er fortsatt den du ble født som. Men det er vanskelig, og du får ofte følelsen av at “nå var jeg ikke meg selv”; at du er en splittet person.

Vi blir påført skam for å sette oss ut av spill. Giftige mennesker, narsissister og psykopater elsker å påføre andre skam. Men hvis vi har en skambasert personlighet, så påfører vi oss selv skam. Vi overtar stafettpinnen der hvor den giftige forelderen eller partneren ikke lenger er tilstede. Det trenger de ikke å være, for nå gjør vi jobben for dem.

Den gode nyheten er at skam er forholdsvis enkelt å jobbe med, når du først er klar over at det er skam du opplever. Der hvor dine egne følelser tidligere forvirret deg, så kan du nå nokså presist sette fingeren på dine reaksjoner; “aha, der ble skammen min vekket”. Da bruker du ikke lenger tid på å være forvirret og du kan raskere respondere adekvat. Det vil også bli vanskeligere for andre å påføre deg skam, fordi du nå forstår hva som skjer.

Men nå til “selvtesten”. Jeg har oppdaget en ting som jeg personlig mener ganske klart avslører skambaserte personligheter. Det er egentlig meget åpenbart.

Skambaserte personligheter har problemer med å beskytte seg selv. Det er fordi skammen trigges når kritikk og angrep rammer dem selv. Men de har derimot ingen problemer med å forsvare andre som er viktige for dem, for eksempel egne barn, partneren eller en god venn. Da er de umiddelbart kampklare. Det er fordi skammen ikke trigges på andres vegne. Når urett rammer en annen som står den skambaserte nær, så bretter han/hun opp ermene så lett som bare det og blir plutselig meget kvikk og klar i responsen. Det er altså ikke noe i veien med beredskapen. Det har heller aldri vært snakk om feighet. Det er ganske enkelt hjernen som ikke fungerer når skammen trigges. Rene innlærte mønstre overtar og kroppen tar styringen. Hjernen skrus av.

Hvis du nikker gjenkjennende til dette. Hvis du er en som gjemmer deg når konflikten handler om deg selv, men som ikke har noe problem med å storme inn på rektors kontor og fortelle hvor skapet skal stå hvis barnet ditt blir mobbet på skolen, så har du mest sannsynlig en skambasert personlighet.

Legg merke til at en narsissist gjør det stikk motsatte; de vil forsvare seg selv med nebb, klør og ufine metoder, men ikke deres egne barn. Det som rammer dem er andres feil. Det som rammer andre er deres egen feil.

Samme støpeskje, stikk motsatt personlighet.

 

Husk å like og dele tekster. 

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. 

 

Blir du tiltrukket av utilgjengelige personer? Del 2

I dag vil jeg introdusere dere for den amerikanske vloggeren “The crappy childhood fairy”. Kvinnen bak heter Anna Runkle og er coach. Hun fokuserer på folk med livslang CPTSD (kompleks post traumatisk stress forstyrrelse) basert på en “elendig barndom”, eller hva hun kaller “crappy childhood”. Selv om hun ikke er opptatt av psykopati spesielt, så vil det ofte handle om barn av narsissistiske og psykopatiske foreldre. Spesielt barn av alkoholiserte hjem vil være rammet av livslang CPTSD. At den er livslang betyr ikke at den ikke kan behandles. Derimot betyr det at barna tar det posttraumatiske stresset med seg inn i voksenlivet, uvitende om at de har mye mer bagasje med seg enn hva som er normalt. Mange tror faktisk at de hadde en god barndom, “mor/far drakk mye, men det var fint ellers”. Derfor går mange ikke til behandling.

Som vi allerede vet så gjemmer det seg ofte en narsissist i alkoholisten. Psykopater og narsissister har en større tilbøyelighet til avhengigheter enn gjennomsnittsbefolkningen. De er oftere misfornøyde med deres karrierer og familieliv, fordi deres grandiositet gjør at de mener de fortjener noe bedre enn det livet de har fått utdelt. De vil derfor ofte drukne deres misnøye i alkohol, andre rusmidler, jobbnarkomani, sex eller en sykelig opptatthet av å tjene penger. De vil behandle deres barn meget dårlig fordi barna i deres øyne aldri holder mål.

Ett av mønstrene som Runkle har observert hos disse sønnene og døtrene, er en tilbøyelighet til å bli tiltrukket av utilgjengelige personer. Hun er spesielt opptatt av emosjonell utilgjengelighet. Dette er relatert til del 1 (forrige tekst) ved for eksempel at hvis vi er sammen med en person som er mye mer attraktiv enn oss selv, så vil vedkommende være emosjonelt utilgjengelig hvis de mener de fortjener en mer attraktiv partner enn oss. De vil holde oss på gress men samtidig være åpne for en mer attraktiv partner. Spesielt vil dette gjelde p/n, men ikke nødvendigvis. Som Runkle sier i de vedlagte vloggene, vi kan være danne partnerskap med en utilgjengelig person og sågar være gift med en. Han/hun kan likevel være emosjonelt utilgjengelig.

En kommentator under forrige tekst påpeker at en 10-er kan være sammen med en 2-er, hvis 2-eren har en fet konto. Det er riktig. De kan være emosjonelt tilgjengelige for hverandre selv om relasjonen ikke er basert på gjensidig fysisk attraktivitet. Det trenger ikke å bety at forholdet er basert på svindel og bedrag. Det kan foreligge en åpen avtale som begge har akseptert; “jeg får tilgang til din konto, du får tilgang til meg, men jeg er ikke forelsket i deg”. Så lenge det foreligger oppriktighet, så vil det også mest sannsynlig være en emosjonell tilgjengelighet.

Psykopaten var ikke oppriktig og derfor ikke emosjonelt tilgjengelig for oss, uansett om vi var mer eller mindre attraktive enn dem. Psykopaten er i egne øyne en 10-er, og de fleste vil være i psykopatens øyne ikke være ham/henne verdig. Noen (en leser) foreslo en gang at psykopaten kun ser overflaten, er blind for det usynlige og derfor vil behandle mindre attraktive mennesker dårlig. Dette har jeg ved flere anledninger fått bekreftet. Jeg har blant annet hørt om en narsissistisk (?) mor som snudde og plutselig behandlet sin sønn meget stygt da sønnen i voksen alder la på seg noen kilo. I morens øyne ble han mindre attraktiv og derfor gjenstand for spott og spe.

Men husk at selv om en psykopat behandlet deg dårlig, så sier det ingenting om din attraktivitet. Som sagt så er en psykopat i egne øyne en 10-er. Det betyr at 90-100 prosent av oss i hans/hennes øyne er mindre attraktive.

Runkle nevner flere årsaker til at barn med CPTSD velger utilgjengelige partnere. Jeg vil gjengi årsakene her.

  • Hvis våre foreldre bedrev såkalt “intermitterende belønning” så er dette noe vi er vant til. Vi tror det skal være slik. Det føles trygt. Det betyr at vi liker å trykke på en pedal gang etter gang, for å få belønning kun en sjelden gang. Vi er komfortable i relasjoner med en partner eller venn som bare av og til begunstiger oss.
  • Vi ønsker å gjenskape smerten fra barndommen. Smerten er kjent og trygg. Velbehag, god stemning og stabilitet er ukjent og gjør oss utrygge. Vi fikk ikke den riktige mengde med kjærlighet og anerkjennelse fra vår forelder. Vi fortsetter derfor med å søke uoppnåelige partnere. Kanskje vi denne gang klarer å få kjærlighet av en uoppnåelig person?
  • Personer med CPTSD fra barndommen er så sulteforet på tilknytning at enhver minste antydning til gjensidig tilknytning blir altoppslukende. Kanskje derfor det var så lett for psykopaten å hekte oss?
  • Traumatiserte mennesker tiltrekker og tiltrekkes av andre usunne mennesker (som psykopaten), fordi det skjer en underliggende og ubevisst gjensidig forståelse for dysfunksjonalitet. “Du er skadet, jeg er skadet, la oss slå oss sammen”.
  • Det er egentlig ikke partneren som er utilgjengelig, men vi selv. Selv om vi på utsiden hungrer etter kjærlighet, så sørger underbevisstheten vår for at vi finner utilgjengelige partnere, slik at vedkommende raskt forlater oss. Da slipper vi ansvaret for en forpliktende relasjon. Vi kan dessuten forbli i offerposisjon ved å påpeke at “det er ikke min skyld, jeg ble forlatt”.
  • Vi er masochister og liker smerten ved avvisning.
  • Dating er vår form for risikosport. Der andre søker et adrenalinkick gjennom risikofylte aktiviteter som for eksempel fjellklatring, go-cart eller pokerspill, så tar vi vårt behov for “russisk rulett” ut på dating areanen, hvor vi sikter høyt og faller høyt.
  • Vi mister hodet i stressfylte situasjoner. Partnere som ikke er bra for oss forårsaker stress. Vi “kobler da ut” slik vi gjorde i barndommen, og går inn i disse relasjonene uten å tenke. Vi blir hektet innen vi rekker å resonnere.

Som Runkle påpeker så KAN det være gode forklaringer i noen av disse teoriene. Men som hun sier, det spiller egentlig ingen rolle hva årsaken er. Det forandrer ingenting. Det eneste som betyr noe i dag er at vi sier stopp til usunne mønstre. Hvis vi ønsker stabile relasjoner, så må vi etablere nye og sterke pilarer i livet som støtter oss;

  • Sørg for at ditt nettverk vil deg vel. Fjern giftige elementer som er dårlige rådgivere, som gir deg dårlig selvtillit og fører deg på avveie. Kort sagt mennesker som gir deg følelsen av å ikke være god nok eller at du ikke fortjener kjærlighet.
  • Bli bevisst dine mønstre. Ikke heng deg opp i hva de kommer av. Men sørg for at du ikke gjentar den samme feilen igjen og igjen, og likevel tror på et nytt utfall. Det er visstnok definisjonen på galskap.
  • Du kan velge å følge rådet i del 1. Let etter en partner i din egen liga.
  • Du har liten kontroll på hvem du blir tiltrukket av. Men du kan sette minstestandarder. For eksempel “min partner kan ikke ha et alkoholproblem”, eller “min partner kan ikke vise arrogante tendenser”. Fang dette opp tidlig i datingprosessen. Alt som bryter minstestandarden er en “deal breaker” og får ikke passere. Dating er på mange måter et jobbintervju. Dere har begge søkt på stillingen som hverandres partner. Vær derfor ikke redd for å spørre om ting som er viktige for deg. For eksempel “hvordan er ditt forhold til alkohol?”, “jeg har barn fra før, er du klar til å være steforelder?”, “liker du dyr?”. Hvis vedkommende lyver i sitt svar, så vil det før eller siden bli avslørt. Minstestandardene skal være viktige for deg. Hvis du spør om vedkommende liker dyr, så er det fordi dyr er viktige for deg. Du har da mest sannsynlig selv dyr, eller du planlegger å skaffe deg dyr. Det vil derfor snart bli åpenbart om din date svarte sant eller ei. Det vil også tidlig avsløres om din date har et alkoholproblem, fordi alkohol er en naturlig del av datingprosessen. Før eller siden så tar dere “et glass”. Løgn om ting som er viktige for deg er et stort rødt flagg og du bør trekke deg unna hvis du avslører slik løgn. Andre ting kan ikke spørres inntil men må observeres. For eksempel er det ikke realistisk å spørre “er du arrogant?”. For det første så vil du neppe få et ærlig svar fordi arrogante mennesker sjelden vil beskrive seg selv som arrogante. For det andre så er spørsmålet av en slik karakter at de fleste vil bli fornærmet av at du spør. Derimot kan arroganse raskt observeres, så lenge man er oppmerksom.
  • Vær selv tilgjengelig. Vis tidlig hvem du er. Jeg datet en gang en på alle måter flott mann som jeg mistenkte var litt for pertentlig for meg. I stedet for å skjule at jeg selv ikke var like pertentlig i et håp om å holde på ham, så overdrev jeg min uorden for å se om han kunne leve med det. Jeg redet ikke min seng, og jeg brukte ved et par anledninger et vokabular som grenset til det vulgære. Jeg ønsket ikke å skremme ham vekk, men det var viktig for meg å se at han tålte det, ganske enkelt fordi “slik er jeg innimellom”. Jeg ønsket ikke å bruke dyrebar tid på oss hvis han ikke tålte litt sort og grov humor, og at kjøkkenet ikke alltid skinte.

Runkles vlogger om utilgjengelige partnere kan du se her.

 

Blir du tiltrukket av utilgjengelige personer?

Umiddelbart er svaret kanskje ja – det gjelder alle her, siden de fleste av oss her på bloggen har inngått i partnerskap med en psykopat eller narsissist. Men det stemmer nok ikke helt. Sunne mennesker kan også ende som objekter for psykopater. Og selv om de nok er i mindretall, så finnes de. Mange av oss ble dessuten narret til å tro at psykopaten var nettopp meget tilgjengelig. Det motsatte viste seg først på et senere tidspunkt. Men da var vi allerede hektet.

Men så finnes de av oss som har et mønster hvor dette ikke bare har skjedd en gang, men flere ganger i livet. Vi har bestemt oss for å elske mennesker som ikke vil ha oss eller som er uhederlige og ikke til å stole på. Det verste er kanskje at vi er fullt klar over at de er emosjonelt utilgjengelige. Likevel legger vi alle eggene i deres kurv.

Vi har antakelig satset for høyt. Vi blir hele tiden fortalt at “du er god nok og fortjener det beste”. Dette stemmer forsåvidt. Men ikke på dating arenaen, der gjelder andre regler. Der hjelper det ikke å tro at man er god nok. Det finnes forskning som rangerer folks attraktivitet på en skala fra 1 til 10. Forskningen viser at hvis du er en 4-er, så må du søke etter en partner blant andre 4-ere. Det vil være der du har størst mulighet til å finne en partner som vil elske deg tilbake. Det er her du har best sjanse for et godt samliv. Dating markedet er et kynisk sted. Det baserer seg nesten utelukkende på utseende og utstråling. Hvis du er en 4-er utseendemessig, så må du kompensere med en helt ekstraordinær personlighet for å skåre en 7-er eller 8-er. De færreste har en så eksepsjonell personlighet. Legg merke til at pene mennesker finner hverandre. Disse forholdene havarerer dog ofte, fordi en relasjon ikke kan flyte på utseendet alene særlig lenge. Mennesker som dyrker overflaten har ofte slette personligheter. Og ofte er de narsissistisk anlagt. Dette er fakta. Og de vil etter kort tid stange mot hverandre. Men det er en mager trøst, for hva hjelper det hvis man ikke engang klarer å fange noens oppmerksomhet. Det er heller ikke slik at en 8-er som har kollidert med andre 8-ere gang etter gang, plutselig vil lete etter en partner blant 5-ere. De vil fortsatt søke blant toppsjiktet.

Selv betrakter jeg meg selv som en 4-er rent utseendemessig. Hvis jeg søker etter en 8-er, så vil jeg hele tiden løpe inn i en mur. Min psykopat var i begynnelsen en 8-er for meg. Eller, kanskje rettere sagt, han gjorde seg til en 8-er i idealiseringsfasen. En premie. Jeg følte jeg hadde vunnet i lotto. Jeg var henrykt. Samtidig var jeg overbevist om at jeg fortjente ham og at jeg hadde spart meg for den rette. Nå var han der endelig. Dette var en illusjon. Jeg levde i en fantasiverden, og der hadde jeg vært lenge innen han dukket opp.

Det har faktisk hjulpet meg mye å plassere min egen attraktivitet på et realistisk sted. Jeg deltar gradvis mer i virkeligheten, der hvor jeg tidligere dagdrømte. Og det føles befriende. Jeg går ikke lenger og tror at jeg kan fange en 8-er. Selv om mitt selvbilde er godt (for det er det, stort sett), så hjelper ikke det. 8-eren er selvfølgelig likeglad med at jeg selv mener jeg fortjener en 8-er. Hvis interessen ikke er gjengjeldt, så får jeg ingen 8-er. Punktum. Da kan jeg legge meg på gulvet i en “temper tantrum” og skrike om urettferdighet så mye jeg vil. Det vil likevel ikke føre til at en 8-er detter ned i fanget mitt. Tvert imot, det vil antakelig skremme vekk alle – også de jeg kanskje hadde en sjanse på.

Jeg har selvfølgelig et valg. Jeg kan si til meg selv at det er så viktig for meg å ha en 8-er, at hvis jeg ikke kan få en 8-er så vil jeg heller leve alene. For jeg kan ikke leve med en 4-er. Eller en 3-er.

Jeg kan kanskje få en 6-er. Men da risikerer jeg å hele tiden føle meg underlegen og mindreverdig i forholdet. Det ønsker jeg ikke.

Jeg kan også si at ok, jeg vil gi en 4-er en sjanse. Kanskje han vokser på meg?

Å finne en partner er vanskelig. Noe jeg imidlertid er sikker på at mange av oss er enige i, er at vi er lei av kjærlighetssorg fordi vi knytter oss til de som ikke er tilgjengelige for oss. Vi er kanskje også enige i at det er forferdelig å hele tiden være den som har minst makt i relasjonen. For det er hva som skjer hvis vi er mer interessert i noen enn de er i oss. Da gir vi dem makten, helt gratis. Vi bør ha som minstestandard å være likestilt. Da kan vi slappe av og ikke hele tiden føle at vi ikke strekker til, eller frykte at partneren skal finne en som er bedre enn oss. Og i mitt tilfelle så er det med en annen 4-er.

 

Dette emnet vil jeg komme tilbake til. 

Du kan lese mer her https://www.nettavisen.no/livsstil/adferdsbiolog-jens-andreas-huseby-det-er-ikke-lurt-a-velge-en-partner-som-er-mye-penere-enn-deg/s/12-95-3423507767

Jesus stod opp fra de døde

Det er påske. I morgen, på langfredag, så ble Jesus korsfestet. Dette er ingen sikker dato, for påska er flyttbar. Tre dager senere, på annen påskedag, stod han ifølge historien opp fra de døde.

Jesus kom tilbake. Jesus var ingen psykopat. Det er heller ikke kun psykopater som etter kortere eller lengre fravær kommer tilbake. Venner og slektninger som genuint savner oss, kan melde seg etter hva som tilsynelatende har vært et permanent brudd. Det er lov å angre seg og få dårlig samvittighet. Det er også lov å returnere for fordi man har uoppgjorte forretninger. Kanskje dreier det seg om arveoppgjør, tilbakebetaling av gjeld eller andre oppklaringer.

Det som kjennetegner en psykopatisk og narsissistisk “hoover”, eller hva jeg kaller “oversveving”, etter fravær av varierende lengde, er blant annet dette.

  • Kontakten er uhederlig. Det betyr at de ikke vil deg vel. Kontakten er enten for å skade deg emosjonelt, fysisk eller økonomisk, eller for å tjene p/n på annet vis.
  • Kontakten er ikke hva den utgir seg for å være. En p/n kan bruke som inngangsport at de savner deg, smigrer deg eller angrer seg, men det kan du ikke stole på.
  • Kontakten er for å ta i øyesyn hvordan deres fravær har påvirket deg. Det er ikke nok å overvåke deg på sosiale medier. Akkurat som de selv gjør, så mistenker de at du der spiller ut en falsk fasade. De må se hvordan du har det med egne øyne/høre med egne ører.
  • De ønsker å se om de klarer å lokke deg tilbake. Er du sterk nok til å stå i mot?
  • De har mistet makten over deg.
  • De kan ikke fatte at du klarer deg uten dem, det er ganske enkelt ikke kompatibelt med deres grandiose forstyrrelse.
  • De har mistet verdifull narsissistisk forsyning (deg). Nå ønsker de den tilbake.
  • Du ga dem noe annet verdifullt, for eksempel økonomisk støtte, eller dere inngikk i en allianse mot en tredjepart. Nå ønsker de det tilbake.
  • Fant du deg i den siste mishandlingen? De ønsker å se om du fortsatt er tilgjengelig og har tilgitt dem. Hvis du besvarer en slik oversveving, då er det vanlig å øke mishandlingen neste gang. De ønsker å finne din tålegrense.

En oversveving trenger ikke å skje etter et brudd. Den kan også skje mens relasjonen formelt fortsatt pågår, men etter lengre tids fravær eller en spesielt grov devaluering. For eksempel kan p/n merke at du er i ferd med å glippe eller at du avhektes og at et brudd ligger i kortene, men uten at et formelt brudd har skjedd. De vil da ofte melde seg med vikarierende motiver, eller bare et plutselig “hei, hvor er du nå?” når du egentlig var i ferd med å slutte og tenke på dem.

Det er i bloggen et spesielt fokus på psykopatiske partnere. Men oversvevinger er faktisk vanligst fra p/n som er venn eller slektning, der hvor kontakten ikke har vært så intens, men på den andre siden vart lenger. Psykopaten betrakter det da som mer ufarlig og naturlig å gjøre seg til kjenne.

Hos en psykopatisk partner så har du vært et primærobjekt. Spillet har da vært spesielt høyt og innsatsen stor. Selv om psykopaten har lyst til å gjøre seg til kjenne, så gjør de det ofte ikke, fordi de vet det vil gi objektet en opplevelse av overtak. De vet at de kan skade objektet mer ved å forholde seg passive. Men tro meg, de brenner etter å kontakte deg.

Passive er de også neppe. Der hvor de ikke kontakter objektet direkte, så bedriver de ofte overvåking så langt det lar seg gjøre uten å avsløre seg selv.

Men husk at det likevel er du som påvirkes mest av bruddet. Du var den eneste som var emosjonelt tilknyttet. Der jeg vet at min egen p overvåket meg i opptil to år etter bruddet, så er han neppe spesielt opptatt av meg i dag. En psykopat kjeder seg lett og går fort lei. Spesielt raskt skjer det hvis din NK er vanntett (og det er målet). De har ingen følelser for deg, så når de forstår at forsyningskrana er skrudd av for godt, så forsvinner de. De kan likevel gi et pip fra seg fem, ti eller tyve år lenger frem, for så å forsvinne igjen.

Når det gjelder oversveving så kan vi forresten, med et trent øye, observere en forskjell på narsissisten og psykopaten. Narsissisten er mer sårbar, og vil være merkbart mer desperat enn psykopaten i måten de oversvever på. De føler seg lettere avvist og det vil gå kortere tid innen de gjør seg til kjenne. De trenger sårt bekreftelse på at de var viktige for deg.

Psykopaten er ikke avhengig av din bekreftelse. De oversvever derfor oftere for å skade deg, fordi de ganske enkelt aldri likte deg. De liker imidlertid torturen de utsatte deg for.

Det kan imidlertid være vanskelig å skjelne de to i måten de henvender seg på. Man må som sagt ha et trent øye. Begge kan henvende seg med tåpelige påskudd, for eksempel “jeg er bekymret for deg” eller “du vet den moppen jeg lånte av deg i 2015, jeg tenkte jeg kunne stikke innom og levere den tilbake”. Ikke kjøp noe av det. Og ikke spekuler i om din p/n er nettopp “p” eller “n”. Bare forhold deg taus.

I dag er 1. april. Betrakt alle oversvevinger som en dårlig aprilspøk.

 

Lesere har mulighet til å kjøpe min bok “Psykopati og kjærlighet” direkte av meg til en litt lavere pris; 250 kroner inkludert frakt (fullpris 328). Skriv til [email protected] hvis du ønsker tilbudet. Hvis du i tillegg vedlegger din historie (maks 500 ord) så skriver jeg to eller tre personlige råd til deg i boka.

Hva hvis psykopaten og det nye objektet faktisk har det bra?

Denne teksten er inspirert av boken “Den edle kunsten å gi f**n” av Mark Manson.

 

Både jeg og andre bloggere/skribenter har brukt mye tid på å overbevise dere som leser om at det nye objektet definitivt ikke blir behandlet bedre enn deg, at de har nøyaktig den samme mishandlingen i vente.

Men hva hvis det er løgn? Hva hvis psykopaten og det nye objektet lever lykkelige alle sine dager?

Når fortvilelsen og forvirringen har lagt seg, så bruker vi veldig mye energi på å overbevise psykopaten om at det går bra med oss og at bruddet ikke har påvirket oss. I den grad vi får det til, med våre halvhjertede forsøk på NK, så ønsker vi at psykopaten skal se det. Vi bruker felles bekjente i håp om at de vil videreformidle hvor uanfektet og vellykket vi er etter å ha blitt stygt forkastet. Vi nøler med å blokkere psykopaten på facebook, for da kan ikke han/hun se (de falske) statusene våre, med bilder fra en aktiv, sosial og rik singeltilværelse etter bruddet. At vi gråter våre tårer mellom hver fotografering stopper oss ikke. Psykopaten må for enhver pris ikke se at vi er nede for telling.

Ironisk nok er det når vi har det verst at vi forsøker å fremstå best. Senere, når det faktisk går bedre med oss, så har vi ikke lenger et stort behov for å vise psykopaten det.

Hva vet jeg egentlig om min p i dag – syv år etter bruddet?

Han er fortsatt sammen med min erstatter.

De er gift.

De har fått en datter.

De flytter ofte.

Så egentlig vet jeg svært lite. Jeg vet ingenting om deres lykke eller hverdag. Men jeg er åpen for at de faktisk har det bra sammen. Det er jeg nødt til å være, nettopp fordi jeg ikke vet noe. Deres liv er utenfor min kontroll.

Og her er en ubehagelig tanke; kanskje går det betraktelig bedre med dem begge, enn det gjør med meg. For la meg være ærlig, de syv årene etter p har vært en blandet opplevelse. Jeg har både ut- og innviklet meg noe voldsomt. Og jeg er fortsatt singel. Og kanskje aller mest påfallende, jeg skriver fortsatt denne bloggen! Bloggen er i dag den 40. mest leste i Norge, men er jeg blitt en nokså suksessfull blogger, eller sitter jeg fast i en relasjon som aldri var, mens psykopaten ler hele veien til banken? Det kommer an på øyet som ser.

Men jeg er her. Han klarte ikke å utslette meg.

La meg fortelle en historie, hentet fra “Den edle kunsten å gi f**n”. Egentlig er det en skamløs rip-off. Men Mansons forlag får tilgi meg og betrakte det som reklame for boken deres.

I 1983 ble en lovende ung gitarist sparket ut av bandet sitt på den aller verst tenkelige måten. Bandet hadde nettopp signert en platekontrakt og skulle til å spille inn sin første plate. Men et par dager før innspillingen skulle begynne, ble gitaristen i bandet kastet ut, ingen advarsel, ingen diskusjon, ingen opprivende krangel; en dag vekket de ham bokstavelig talt ved å gi ham en bussbillett hjem. (Legg merke til parallellen til hvordan psykopaten forkastet oss.)

Der han satt på bussen tilbake til Los Angeles fra New York, spurte gitaristen seg igjen og igjen: Hvordan kunne dette skje? Hva galt har jeg gjort? Hva skal jeg gjøre nå? Platekontrakter er ikke noe som faller i fanget på deg hver dag, særlig ikke for rølpete, ukjente metallband. Hadde han gått glipp av den eneste muligheten han noensinne ville få?

Da bussen kom frem til L.A. hadde gitaristen kommet over selvmedlidenheten og lovet seg selv å starte et nytt band. Han bestemte seg for at dette nye bandet skulle bli så stort at det gamle bandet hans for evig og alltid ville angre beslutningen de hadde tatt. Han ville bli så berømt at de i flere tiår ikke kunne unnslippe synet av ham på TV, stemmen hans i radioen, plakater av ham på gater og fotografier av ham i magasinene. De ville servere burgere et eller annet sted, laste inn utstyr i varebiler etter bedritne spillejobber på slitne klubber, like feite og fulle som de stygge konene sine, mens han ville rocke i vei på svære stadioner, direktesendt på TV.

Og så satte gitaristen i gang som om han var besatt av en musikalsk demon. Han brukte måneder på å rekruttere de beste musikerne han kunne finne – mye bedre musikere enn de tidligere bandkompisene hans. Han skrev dusinvis av sanger og øvde med religiøs iver. Ambisjonen hans sprang ut av et sydende raseri; hevnen ble hans muse. I løpet av et par år hadde det nye bandet hans signert sin egen platekontrakt, og ett år senere solgte den første platen deres til gull. 

Gitaristens navn var Dave Mustaine, og det nye bandet hans var det legendariske heavy metal bandet Megadeth. Megadeth kom med tiden til å selge over 25 millioner album og spilte utallige konserter verden over. I dag blir Mustaine ansett som en av de mest briljante og innflytelsesrike musikerne i sjangerens historie. 

Uheldigvis var bandet han ble sparket ut av Metallica, og de har solgt over 180 millioner plater på verdensbasis. Metallica blir av mange ansett som et av de beste rockebandene gjennom tidene. 

Først og fremst så kan du forsøke å bytte ut “rockeband” med “psykopat” og du vil kanskje se mange likhetstrekk mellom Mustaines relasjon med bandet, og din egen relasjon med p/n.

Begge ble forkastet uten forklaring, rett før et stort gjennombrudd. Metallica spilte inn sitt første album. Din psykopat giftet seg kanskje med det nye objektet. Både Mustaine og du ble tvunget til å se deres gamle lidenskap oppnå stor suksess – uten deg.

Urettferdig, ikke sant? Det finnes ingen Gud.

Eller? Som med Mustaine så kan tanken om hevn få oss til å gjøre store ting. Vi henter frem et potensiale vi ikke visste vi hadde. Ikke minst så er rehabiliteringen i seg selv en bragd av dimensjoner. For noen så fungerte bruddet som en startkabel for en lenge etterlengtet drøm eller et nødvendig oppbrudd i livet. Selv skrev jeg en bok, noe jeg lenge hadde drømt om. Og det kommer flere. Uten psykopaten hadde jeg nok aldri fått det nødvendige puffet til å komme i gang. Jeg hadde fortsatt med en karriere jeg egentlig ikke trivdes i – fordi jeg ikke var klar over hvor dårlig jeg trivdes. For mange så fungerte psykopaten som en viktig øyeåpner.

Mustaines problem var at han ikke klarte å nyte sin suksess, fordi hans gamle band fikk enda større suksess. Isolert sett så ble Mustaine en svært vellykket musiker. Men han sammenlignet hele tiden sin egen suksess med sitt gamle band. Og da nådde han i egne øyne ikke opp.

Det er en grunn til at vi ikke bør snoke for mye i psykopatens liv etter bruddet. Vi kan finne ting vi ikke liker å finne, og vi fortsetter å måle vår egen suksess – ikke etter egen målestokk – men etter om den er større eller mindre enn psykopatens.

Hvor mange bøker må jeg skrive? Hvor mange må jeg selge? Hvis jeg blir en berømt forfatter en dag, vil det slutte å plage meg at psykopaten kunne behandle meg så stygt, og så lett stifte en ny familie som han fremstår som lykkelig med? Hva hvis han blir rik? Avdelingsleder på jobb? Er dypt elsket av sin kone og barn?

Hva med deg. Hvilken målestokk bruker du? Hvor mye penger må du tjene? Hvor perfekt må ditt nye kjæresteforhold være? Hvor friske og sunne må dine barn være, innen du slutter å forsøke og overgå en psykopat som ikke engang kan se hva du driver med? Klarer du å kjempe for din egen lykke, uavhengig av hvordan det går med p?

Mustaine klarte ikke å forhindre at bandet som behandlet ham så urettferdig, ble rike og verdensberømte. Han tenkte nok mang en dag at “det der skulle vært meg”, akkurat som vi selv har tenkt når vi har sett p sammen med det nye objektet. Det kan hende at Mustaines bitterhet hindret ham i å nyte sin egen suksess, selv om bruddet med det gamle bandet var en direkte motivasjon og drivkraft for den. Det vet vi ikke. La oss håpe at han i dag er i stand til å være stolt av seg selv og hva han har oppnådd.

Du har ingen kontroll på hva som skjer med psykopaten. Selvfølgelig fortjener han/hun ingen lykke. Men det finnes vellykkede psykopater. Ingenting hindrer dem, de skyr ingen midler. På uhederlig vis kommer de seg opp og frem.

Ikke la det stoppe deg i å gledes over hva du selv har oppnådd.

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. 

Kunsten å gi faen

Dagens tekst er inspirert av boken “Den edle kunsten å gi f**n” av Mark Manson. Språkbruken i denne teksten kan virke støtende på noen.

Hvordan kan det “å gi faen” hjelpe deg i rehabiliteringen? Og hvordan kan en bok som egentlig ikke handler om verken psykopater, tåkelegging eller PTSD hjelpe deg?

Under og etter relasjonen med en p/n så tar alt veldig stor plass. Psykopaten tar stor plass. Sorgen og smerten tar stor plass. Behovet for avklaring tar stor plass. Det er en grunn til at det er plass til lite annet. De fleste husker hvordan alt som tidligere vekket lidenskap i oss ble likegyldig, og hvordan fokus på andre ting enn psykopaten og oss selv, slik som jobb og venner, bare forsvant. I lang tid bare eksisterte vi. Livet vårt utfoldet seg i en meget snever boble av smerte og forvirring, og vi levde bare en dag av gangen.

Mark Mansons budskap er å huske på hvor små vi er i det store bildet. Vi skal være på denne jorden i et brøkdels sekund. Vi burde bruke den korte og dyrebare tiden til å gi mer f…, ikke i livet, men i motgangen vi møter. Livet skal leves til det fulle. Det som ofte hindrer oss i optimal livsutfoldelse, er måten vi møter motgang. Livet kan, ifølge Manson, ikke renskes for smerte og motgang. Det er måten vi løser motgang på, som gjør oss lykkelige. Livet har egentlig ingen mening annet enn å løse problemer. Og så dør vi.

Lidelse og smerte har en verdi, for når vi løser problemet så går det kun oppover. Det er oppturene som gir oss følelsen av å leve. Først da setter vi pris på ting.

Lidelse gir mening når man selv har valgt den, kanskje for å tjene en større sak. Tenk for eksempel på nonner og munker. De lider kanskje ikke, men de forsaker mye for å tjene noe større enn dem selv. De spiser ikke mer enn de må. De sover på harde senger og må stå opp tidlig hver eneste dag. De eier ingen materielle verdier. De arbeider hele dagen for å kunne produsere det de trenger. De har kun hverandre og bønnen.

Valgte vi vår lidelse etter psykopaten? Nei. Men lidelsen fungerte som en viktig transformasjon. Vi forstod at “dette fungerer ikke, det er noe i livet mitt jeg må løse”. Veien ut av lidelsen gikk, for de fleste av oss, oppover. Å gå i motbakke er så klart et slit, men på toppen er utsikten så mye klarere.

Jeg husker også at jeg opplevde sorgen som et godt sted å være. Ikke fordi jeg gjorde meg selv til et offer, men hjernen beskyttet meg mot ytterligere belastning, og pakket alt og alle rundt meg inn i bomull.

Manson skriver, “dersom lidelse er uunngåelig, hvis vi ikke kommer utenom problemene våre, er ikke spørsmålet vi bør stille oss selv “hvordan gjør jeg slutt på lidelsen”, men “hvorfor lider jeg, i hvilken hensikt lider jeg?”

Manson kritiserer dagens “hyggekultur”, at vi skal kose oss hele tiden, aldri krenkes og aldri møte motgang. Han siterer filosofen Alan Watts når han beskriver “bakvendtloven”; tanken om at jo mer du forsøker å ha det bra, jo mindre tilfreds blir du, fordi det å forsøke understreker at du mangler noe i utgangspunktet. Å ønske seg positiv erfaring er en negativ erfaring. Å akseptere negativ erfaring, er en positiv erfaring.

Dette kan kanskje forklare hvorfor så mange føler ingenting hjelper i tiden etter psykopaten. Man vil så gjerne ha det bedre, men ingen tiltak løser noe i mer enn ti minutter. Kanskje er det fordi vi ikke aksepterer lidelsen. At vi er altfor opptatt med å fortelle oss selv “her kan jeg ikke være” og krabbe ut av hullet, i stedet for å se etter hva som egentlig finnes i hullet. Når vi desperat klorer og graver oss ut i skitt og sand som bare får oss til å falle ned igjen, så kanskje vi overser at det i hullet befinner seg en stige? Eller en lykt? Når du lider, så kikk deg rundt. Hva ser du der du er akkurat nå.

Kanskje oppdager du at du hele livet har brydd deg for mye.

“De fleste av oss strever livet igjennom med at vi gir for lite faen når vi befinner oss i situasjoner der ingen har gjort seg fortjent til at vi skal bry oss.” – Manson

Jeg tolker Manson dithen at vi bør gi mer faen i folk som gir oss motgang, men også i folk som ikke gir oss direkte motgang, men som ganske enkelt ikke bryr seg om oss.

Jeg har selv masse å lære av begge tilfellene. Jeg kan ergre meg hele dagen over en krenkelse. Mitt ego er av og til – etter psykopaten – i ulage fordi jeg har sverget på tro og ære at jeg aldri skal la meg tråkke på igjen. Men hva medfører det? Jeg kan få dagen ødelagt av ting som ligger utenfor min kontroll, fordi jeg ikke kan kontrollere andre menneskers adferd. Jeg kan kun kontrollere min egen. Hvis jeg blir rasende hver gang et fremmed menneske gir meg et avvisende blikk, så er det ikke den fremmede som får et problem, det er jeg selv.

Før psykopaten (og delvis fortsatt) så innbilte jeg meg selv at mennesker som jeg bare hadde kontakt med to ganger i året – og da som regel på mitt initiativ – var gode venner. Fordi de var elskelige, morsomme og hyggelige så fortalte jeg meg selv betryggende (men falske) historier om at jeg var omgitt av gode venner. Jeg var ikke direkte omgitt av fiender. Men jeg trodde at jeg hadde en plass i hjertene til folk som egentlig ga faen i meg. De syntes det var kjekt at jeg inviterte dem på middag av og til, eller at jeg hjalp dem med eksamensforberedelsene, og det var det.

Manson har mer klokt på hjertet.

“Når vi blir eldre og kan dra nytte av erfaringene vi har gjort oss (og av at vi har sett så mye tid gli ut av hendene våre) begynner vi å legge merke til at ting sjelden får varige konsekvenser for livet vårt. De folk hvis oppfatninger en gang betydde så mye for oss, er ikke lenger til stede i livet vårt. Smertefulle avvisninger viste seg senere å ha vært av det gode”.

Nå er jeg der. Og jeg har vært der en stund. Jeg er sjeleglad for at P er ute av livet mitt. Jeg hadde antakelig vært tyve år eldre i kropp og sjel hvis jeg fortsatt danset rundt hans pipe, ensom, uslitt og oppbrukt. Jeg gir fullstendig f… i hva han tenker om meg i dag. Jeg bryr meg ikke om hva han gjør. Dette som for syv år siden var det eneste viktige (jeg bryr meg dog litt om hvor han er, fordi jeg kjører forbi to hundre meter unna huset hans noen ganger i året, men det gir meg et emosjonelt blaff).

Jeg er der. Men hvor er du?

Manson har forøvrig likevel noen tanker omkring narsissistisk adferd.

“Følelsen av å være berettiget lukker deg inn i en slags narsissistisk boble som fordreier alt på en slik måte at det bekrefter nettopp denne følelsen. Folk som føler seg berettiget betrakter alle hendelser i livet sitt enten som en bekreftelse av, eller trussel mot sin egen overlegenhet. Dersom noe godt skjer i livet deres, skjer det fordi de har prestert noe fantastisk. Dersom det skjer noe kjipt, skjer det fordi noen er misunnelige og forsøker å trekke dem ned. De berettigede er uimottakelige. De lurer seg til å tro hva det måtte være, bare det bygger opp under deres følelse av overlegenhet. De opprettholder en mental fasade uansett hva det måtte koste, selv om det noen ganger innebærer at de må utsette folk rundt dem for fysisk eller emosjonell vold.”

Dette har vi jo kjent på kroppen. Men er det ikke godt å se det i så tydelig skrift? Med p/n kommer du ingen vei. Alt de ødela for deg vrir de til å bli din egen skyld. De tar intet ansvar. Men DU kan ta ansvar for ditt eget ve og vel. Gi faen i psykopaten!

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.