Hoover triggere

De fleste av oss vet i dag hva en psykopatisk «hoover» er. For de som ennå ikke vet det, så handler det om hvordan psykopaten returnerer til objektet enten kort eller lang tid etter bruddet. Begrepet kommer fra den amerikanske støvsugerprodusenten «Hoover», og er valgt fordi psykopaten forsøker å suge objektet inn igjen – ikke nødvendigvis i relasjonen – men i dramaet som han/hun iscenesetter; at objektet igjen skal fokusere på psykopaten og kaste bort verdifull tid på analyse, forvirring og følelser. En hoover kan skje kun en gang eller flere ganger.

Typisk skjer det når objektet er i ferd med å bli avhektet og gå videre, ofte samme dag! Det er fortsatt et mysterium hvordan psykopaten sanser at en avhekting er i ferd med å skje, for ofte er korrekt NK innført fra objektets side. En delvis forklaring er at psykopaten vet mer om objektet enn objektet er klar over, via overvåking og flygende aper. En annen forklaring er at NK ikke er vanntett og objektet selv – bevisst eller ubevisst – mater psykopaten med personlig informasjon. Psykopaten merker når objektet begynner å miste interessen på alvor, og slår til med en hoover. Dette skjer fordi psykopaten frykter å miste makt og bli «irrelevant», også selv om relasjonen er avsluttet.

Andre årsaker til en hoover kan være at det nye objektet ikke «virket» som planlagt, og at psykopaten i desperasjon trenger å gå tilbake til gamle objekter for å få narsissistisk forsyning. Det kan også være at forsyningen det gamle objektet ga var så potent at psykopaten ikke ønsker å gi helt slipp, selv om relasjonen er over. Psykopaten kan ønske å gjenopprette relasjonen for å straffe objektet for noe; ofte fordi objektet tok styringen og forlot psykopaten, men også i tilfeller hvor psykopaten forkastet objektet så ønsker psykopaten å straffe, for eksempel hvis objektet ikke var «klengete» og desperat nok etter forkastingen. Husk at de fleste forkastinger er planlagt og objektets desperate søken etter avklaring er en del av planen. Hvis denne viktige kilden til forsyning uteblir og objektet forholder seg taust og passivt, så kan psykopaten bli forarget.

Noen psykopater vet hva NK er, og å få objektet til å bryte NK kan være en spennende utfordring i seg selv. Psykopaten lokker og lurer objektet ut av NK. Så snart det har skjedd, så forkaster psykopaten objektet på nytt. I psykopatens hode så er alle tidligere primærobjekter deres til odel og eie. En hoover kan derfor være bare for å sjekke hvordan det står til med deres besittelser, på samme måte som at kongen hvert femte år drar på en rundreise i sitt rike for å beskue dets tilstand og hilse på sine undersåtter i distriktet, innen han igjen faller til ro i hovedstaden. Resten av landet ser da ingenting til ham før neste rundreise noen år senere. Noen objekter kan fortelle at psykopaten henvendte seg på en eller annen måte med noen års mellomrom, resten av livet.

Når bruddet er ferskt så øyner mange objekter håp om en gjenforening. De leser at psykopaten «alltid kommer tilbake» og gleder seg til en retur. De fantaserer om ekte kjærlighet, tårevåt anger og tilgivelse – fra begge parter – eller en sjanse til gjenoppreisning av tapt ære, i form av en mulighet til konfrontasjon eller hevn. Selv om det er rimelig sikkert at psykopaten på et tidspunkt returnerer, så er det en myte at det skjer i form av «jeg angrer meg, du er det beste som har hendt meg, la oss bli sammen igjen». Noen opplever dette, men det er ikke dette som menes med at psykopaten «alltid kommer tilbake». Ofte skjer det i form av overvåking og objektet er ikke engang klar over at det blir «hoovret». Har det dukket opp tulleprofiler på din facebook, eller du får en følelse av at dine sosiale medier eller din pc er hacket? Sjansen er stor for at det er psykopaten som overvåker deg. Opplever du deg forfulgt av en person som ikke er psykopaten og som du ikke kjenner? Støter du mistenkelig ofte på ham/henne i butikken eller i ditt nabolag? Sjansen er der for at en flygende ape løper psykopatens ærend. Det er ingen grunn til å glede seg over at psykopaten returnerer, men det tar tid innen objektet forstår dette.

Så til saken, hva er egentlig en «hoover trigger»?

Vi har alle opplevd å bli minnet på personer vi egentlig hadde glemt, kanskje via en gjenstand eller et fotografi, eller at en felles bekjent nevner vedkommende. Plutselig løper tankene fem, ti eller tyve år tilbake i tid og vi utbryter «å han ja! Nå husker jeg ham. Hvordan går det egentlig med ham?».

Dette er en trigger, fordi den trigger følelser og minner assosiert med vedkommende. Noen ganger kan det være nærliggende å plukke opp telefonen for å kontakte vedkommende, nettopp fordi man ble trigget til det. Hadde man gjort det, så hadde man utført en «trigger hoover».

Å hoovre er med andre ord egentlig et normalt fenomen. Så hva er det som gjør en «hoover» til noe psykopatisk, eller noe psykopater utfører spesielt ofte? Det er et par momenter som skiller normal hoovering fra psykopatisk hoovering.

– Når normale mennesker har en dyp relasjon med noen, kanskje noen de nesten giftet seg med eller faktisk var gift med, så trenger de ingen trigger i form av et fotografi for å minnes vedkommende. De bærer vedkommende med seg hver dag, resten av livet. Ikke nødvendigvis som en byrde, men han/hun er ganske enkelt nært tilstede i bærerens psyke. At psykopaten trenger en trigger for å minnes objektet, er derfor et bevis på deres tilknytningsforstyrrelse. Objektet hadde en dyp relasjon med dem, men de hadde aldri en dyp relasjon med objektet. For psykopaten så er objektet glemt det aller meste av tiden, faktisk fra første dag etter bruddet. Der hvor objektet går gjennom store kvaler med å forstå at psykopaten bare kunne sette en strek etter å tilsynelatende ha investert så mye i relasjonen, så er det nettopp hva psykopaten gjorde – satt en strek. Objektet betydde aldri noe. Derfor får psykopaten en lignende opplevelse av en trigger; «Å han ja!» som om objektet kun var en flyktig bekjent en gang i tiden som psykopaten såvidt kjente, selv om psykopaten oppsøkte objektet hver eneste dag over et lengre tidsrom, lovet å tilbringe fremtiden med vedkommende og utga seg for å være en sjelevenn som alltid ville være der.

– Normale mennesker hoovrer som regel ikke. De forstår å la døde relasjoner forbli døde. Hvis de trenger en trigger for å minnes noen, så var relasjonen aldri spesielt dyp. Likevel kan normale mennesker finne på å hoovre noen etter å ha blitt trigget. Hvis det skjer, så er det fordi man husker bekjentskapet som godt eller givende, og man er kanskje genuint interessert i å vite hvordan det går med vedkommende. Kanskje man til og med skjemmes litt over at det har gått så lang tid uten kontakt, og man ønsker å bøte på skaden. For eksempel tipper jeg at flere av oss har kontaktet en gammel flamme i håp om å tenne gammel gnist, eller en gammel flamme har kontaktet oss. Det er ingenting psykopatisk i det. Hvis imidlertid relasjonen endte i en slags konflikt, så hoovrer sunne mennesker ikke.

Normale mennesker har finfølelse for når det passer seg å hoovre, og når det ikke passer. Psykopater har ikke denne finfølelsen. Psykopater vet dog ofte at objektet kan bære nag og de derfor avventer en hoover i håp om at objektet har glemt eller tilgitt, men de forstår ikke at bedrag av det kaliber de har utsatt objektet for, glemmer ingen normale mennesker. Mange objekter har opplevd at psykopaten kontakter dem som om intet overgrep har skjedd, som om objektet aldri ble devaluert og stygt forkastet og psykopaten tror de fortsatt er perlevenner. Dette er en slags benektelse av virkeligheten som kjennetegner psykopater og narsissister. Hvis du opplever at et bekjentskap endte i et stygt brudd du selv ikke var skyld i, deretter at vedkommende mange år senere oppfører seg som om de ikke husker bruddet eller det aldri skjedde, så kan du være trygg på at vedkommende har psykopatiske trekk. Skygg isåfall raskt unna. Det handler nemlig om narsissistisk skamløshet og den fantasiverden som psykopater lever i.

 

Det pågår en innsamling for å bidra til neste års drift av bloggen. Innsamlingen avsluttes den 3. juli. Midlene blir i hovedsak brukt til markedsføring av bloggen, slik at vi kan nå ut til enda flere objekter. Hvis du føler at bloggen har hjulpet deg og ennå ikke har bidratt, så ber jeg deg pent om å gjøre det. Hjertelig takk på forhånd!

Følg i så fall denne lenken https://www.spleis.no/project/114245

Alle som bidrar med 100 kroner eller mer, kan delta i trekningen av tre eksemplarer av min bok “Psykopati og kjærlighet”, utgitt i 2017. Hvis du ønsker å delta så må du sende en kort mail til [email protected] der du skriver hvor mye du har gitt, under hvilket nick og ditt fulle navn og adresse. 

People pleasing – derfor er det galt

Grace: “Karen liker deg ikke.”

Will: “Hva så? Jeg liker ikke henne heller. Alle må ikke like meg.”

Grace: “Jo, det må de. Hvis folk ikke liker en… hvordan vet man da at man liker seg selv?”

Will: “Du bryr deg altså om hvorvidt en som hater edruelighet og godhet liker meg?”

Den vesle dialogen er hentet fra komiserien “Will & Grace” som var populær rundt årtusenskiftet. Selv i amerikanske sitcoms er det mye visdom å hente. I dialogen representerer Grace “people pleaseren” (heretter referert til som “pleaseren”) kjennetegnet ved at hun ikke selv har det bra før hun har sørget for at alle andre rundt henne har det bra. Det handler imidlertid ikke om omtanke for andre – ihvertfall ikke kun det – men at andre projiserer tilbake på pleaseren at de er fornøyd med ham/henne; at han/hun er en god person. Først da faller pleaseren til ro og har det godt med seg selv.

Et annet kjennetegn er at pleasingen ikke skjer av fri vilje, selv om pleaseren selv tror det. En pleaser er avhengig av at godkjennelse og aksept kommer utenfra for at de skal like seg selv. De opplever varierende grad av manglende evne til å regulere deres selvbilde på egenhånd. For noen er den manglende evnen dyp og nærmest kronisk. Andre er mer moderat rammet, kun i perioder, eller deres selvbilde er sunt men ikke spesielt sterkt.

I dialogen representerer Will det sunne selvbildet. Selvbildet hans blir ikke truet av at ikke alle liker ham. Han klarer å opprettholde et bilde av seg selv som en god person selv om enkelte projiserer mishag for ham, over på ham. Will synes å forstå at man ikke kan behage alle. En pleaser forstår også ofte dette på intellektuelt nivå, men klarer ikke å absorbere erkjennelsen inn i deres dypere psyke. Resultatet er at de sliter seg ut for å gjøre folk til lags som man ikke kan gjøre til lags. De er fanget i en ond sirkel der hvor de mister respekt for å være “dørmatter” og derfor spinner enda hardere for å få respekt fra folk som ikke har vilje eller evne til å respektere dem, nettopp fordi pleaseren ikke respekterer seg selv.

Pleasing er ofte knyttet til medavhengighet men ikke alltid. Medavhengighet er en tilstand hvor pleasing er ett av uttrykkene. Men man kan være en pleaser uten å være medavhengig. Det viktige her er ikke hva jeg forteller deg at du kanskje er, men at du selv reflekterer over din egen historie. Hvorfor er du en pleaser? Hvordan havnet du i det mønsteret? For min egen del tror jeg det startet med et sterkt behov for aksept for min seksuelle legning, jeg er homofil. Dette sementerte seg over årene i en adferd hvor jeg var livredd for å konfronteres med fordømmelse av andre. Jeg ønsket å komme en eventuell fordømmelse i forkjøpet ved å gjøre folk til lags – spesielt folk jeg oppfattet som ubehagelig direkte og kvasse. Jeg innyndet meg derfor hos mennesker som jeg egentlig ikke likte. Dette ble såpass inkorporert i min psyke at jeg faktisk overbeviste meg selv om at jeg likte dem. Jeg ble en mester i å bli elsket av dårlige mennesker.

Mange er pleasere av frykt, ofte uten å være klar over det selv – de forstår ganske enkelt ikke at de er redde. Det er en slags kamuflert sosial angst. De forestiller seg at de kan utslettes av kritikk eller konflikt, nesten som om de kan dø av at andre er uenige med dem. De slipper å kjenne på angsten så lenge folk er fornøyde med dem. Konflikt må derfor unngås for enhver pris. De diplomatiske evnene de utvikler skjuler angsten, men ubevisst blir livet et enormt minefelt og meget anstrengende. De lever på andres nåde. Så lenge andre velger å møte de med respekt og vennlighet så går det bra, men så snart noen mennesker velger å projisere negativitet så står pleaseren forsvarsløs.

“Kuren” er å våge å leve med konflikt. En øvelse man kan gjøre er å slutte å smile hele tiden, våg å vise et humør som ikke signalerer “jeg er alltid blid og tjenestevillig”. Våg å si “nei” og stå i ubehagelige reaksjoner på din avvisning. De tøffere av oss kan gå enda lenger og faktisk fremprovosere konflikt. Når vi selv fremprovoserer frem en konflikt så har vi også kontrollen. Når vi har lært oss å tåle kontrollerte konflikter, så takler vi også bedre de ukontrollerte konfliktene – de som blir påført oss av andres humør og luner. Tidligere kunne vår dag bli ødelagt av slike angrep, men vi kan lære oss til å la dem prelle av som vann på gåsa, uten å tro at konflikt gjør oss til dårlige mennesker eller at den truer vår eksistens.

Det er nytteløst å kontrollere andres oppfattelse av deg som person. Det en pleaser egentlig forsøker på, er å gå inn i folks hoder for å styre dem. Det er selvfølgelig umulig og pleaseren er dømt til å holde på vann med hendene, men pleaseren forstår ikke dette. La meg fortelle en historie fra mitt arbeid som sykepleier. I alle jobber hvor man arbeider tett med mennesker, spesielt sårbare mennesker, så vil man oppleve krenkelser. I ett tilfelle så pleiet jeg en døende mann og hans pårørende. En dag ble jeg kalt inn på sjefens kontor. Sjefen fortalte meg at de pårørende til den døende mannen hadde klaget på meg og ikke lenger ønsket min tilstedeværelse. Jeg var bare nødt til å akseptere sjefens instruksjoner og holde meg unna den døende mannen og hans pårørende. Jeg fikk andre oppgaver.

Senere ble jeg satt til å pleie en annen døende mann og hans familie. Etter hans død fikk avdelingen tilsendt en stor kake. Kaken var ment som gave til avdelingen fra den avdødes familie. På kaken stod med spiselige bokstaver “En spesiell takk til Daniel for god pleie”. Disse pårørende hadde en helt annen oppfattelse av meg som person og min faglige utøvelse.

Det interessante er at de to hendelsene skjedde med kun få ukers mellomrom. Selvfølgelig hadde jeg ikke forandret min personlighet på kun noen få uker. Jeg var heller ikke spesielt påvirket av den første hendelsen, som jeg nærmest ignorerte. Jeg var derfor den samme i begge situasjonene, likevel ble jeg oppfattet så ulikt av de to familiene. Poenget med historien er at uansett hvor langt du forsøker å strekke deg, så vil folk oppfatte deg slik de selv ønsker å oppfatte deg. Du kan ikke bruke opp alle dine reserver på å please folk som uansett har bestemt seg for ikke å like deg. Hvis du tror du kan bli elsket av alle bare du er føyelig nok, så tar du feil.

Pleasing kan skyldes en opplevelse av underdanighet og mindreverdighet. Jeg vil påta meg rollen som djevelens advokat her. Det er dessverre nødvendig å fortelle seg selv at det finnes mange dårlige mennesker som hele tiden ønsker å klandre andre. Faktisk er ordentlig gode og trygge mennesker i mindretall. For en pleaser er dette spesielt viktig å huske. Som Will spør i sitatet øverst; “skal jeg være likt av en alkoholisert person med dårlig moral?”. Hvorfor vil du please mennesker med dårlig moral? Er de kvalifisert til å dømme deg? Svaret er nei, de er inhabile. De som dømmer mest, er oftest de som har minst rett til det. Ved å please dem så gir du dem et overtak de ikke fortjener, i tillegg vil de respektere deg mindre – ikke mer.

Det aller farligste med å være en pleaser, er at man tiltrekker seg utnyttere. Mange av objektene til psykopaten er pleasere. Psykopaten tiltrekkes av personer som har vilje og evne til å strekke seg til selvdestruksjonens rand for å føye ham/henne. De ser at de hos pleaseren kan hente tjenester og omsorg som bygger dem opp og gavner dem, det være seg praktiske tjenester, økonomiske tjenester og en velvillig flygende ape som bidrar til å spre et godt ry om dem. Psykopaten er ikke interessert i objekter som stiller krav og setter grenser. Derfor er sunn grensesetting så viktig for å hindre å falle i klørne til psykopater. Mange av oss er i prosessen med å lære oss å sette grenser som vi kanskje aldri tidligere har våget eller villet sette. Hvis du merker at du går inn i “pleaser modus” overfor noen du ikke kjenner så stopp deg selv umiddelbart. Fortell deg selv 1) det spiller ingen rolle hvordan vedkommende oppfatter meg, jeg kan uansett ikke styre det, og 2) dette kan være en dårlig person inntil motsatt er bevist. Jeg pleaser ikke dårlige personer.

 

Husk å like og dele tekster du er fornøyd med. Husk også at bloggen har en egen facebookside med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, you tube videoer og annen informasjon. 

 

Tre-måneders krisen

Rehabilteringen etter psykopaten går i bølger der man vekselvis føler seg sterkere og svakere. Det er primært traumebåndet/”det psykopatiske bånd” som forårsaker disse bølgene, og kan forklares som en tilknytning til psykopaten i form av en mental strikk. Når objektet klarer å fjerne seg langt nok fra psykopaten så ligger det i strikkens elastiske natur at den vil trekke objektet tilbake. Dette skjer i flere omganger, fram og tilbake. Men etterhvert som objektet blir sunnere så blir strikken også tynnere og svakere. Elastisitetens kraft forvitrer og til slutt – med en ekstra kraftanstrengelse fra objektets side – så sliter strikken. Traumebåndet er brutt og psykopaten har ikke lenger noen betydning for objektet.

Bølgenes styrke, varighet og tidspunkter er individuelle. Men objekter forteller om topper (eller snarere bunner) som er felles for mange. Den farligste bølgen synes å komme cirka tre måneder etter NK (null kontakt). Bølger vil komme i noen år etter NK, men det virker som at hvis man kommer seg gjennom “tre-måneders krisa” så er det verste overstått.

Hvorfor blir NK ofte meget vanskelig etter nettopp tre måneder? Grunnene er flere;

  • Bruddet er fortsatt meget ferskt og relasjonen står sylskarpt i objektets hukommelse og kroppslige fornemmelse. På grunn av den karakteristiske intensiteten i en relasjon med en psykopat, så husker objektet alle hendelser og utsagn mye sterkere enn fra en normal relasjon. Det er som om man fortsatt kan lukte psykopaten, som om han/hun fortsatt er i samme rom, selv etter tre måneder.
  • NK er innført, men forståelse for viktigheten av NK er ennå ikke på plass. Mange objekter har forstått at NK er nødvendig, men ikke hvorfor. Dette kalles kognitiv dissonans. Objektene rives derfor mellom forskjellige sterke følelser som raseri, savn, dårlig samvittighet, sympati for psykopaten, selvpisking for å ha innført NK (og for andre hendelser i relasjonen) og ikke minst noe som oppleves som dyp kjærlighet; tapet av “den eneste ene”.
  • Opplevelsen av å bli avvist. Fordi man ennå ikke har forstått riktig NK, så innføres NK innledningsvis i håp om å vekke en reaksjon i psykopaten. Dette er en naturlig forventning, men med en psykopat så uteblir en slik reaksjon. Det ender med at objektet føler seg avvist, til tross for at det var objektet som innførte NK. Dette er en finurlig manipulasjon fra psykopatens side, men det forstår ikke objektet på et så tidlig stadium.
  • Objektet har ennå ikke erstattet psykopaten med annen mening med livet. Objektet er i en isolasjonsfase, som er en nødvendig del av begynnelsen i rehabiliteringen, men som også betyr at det enorme tomrommet etter psykopaten ennå ikke er fylt med nye interesser og aktiviteter.
  • Objektet har den grove feiloppfatning at det er personen som har forårsaket smerten, som også kan lindre den. Det skjer fordi objektet ennå ikke er i stand til å se at alle hindringene i relasjonen var bevisste fra psykopatens side, og tillegger andre faktorer, eller seg selv, skylden. Klarsyn fordrer avstand, og tilstrekkelig avstand har man ikke fått etter kun tre måneder.
  • Selvdisiplinen og besluttsomheten fra de første ukene med NK mister sin potens. I begynnelsen gir NK et frigjørende kick; “nå skal jeg vise ham/henne!”, men man klarer ikke å holde motivasjonen oppe i lengre tid. Følelser basert på sinne og krenkelse for ting psykopaten har gjort avtar etter noen uker, slik at objektet igjen blir vennligere innstilt overfor psykopaten.
  • Abstinenser. Relasjonen med psykopaten har utløst de samme kjemiske reaksjonene i kroppen som misbruk av sterke narkotiske stoffer. Mange objekter forteller om fysiske abstinensreaksjoner som rastløshet, kaldsvetting, skjelvinger og feber. Kroppen ønsker en ny rus og vil derfor “rotte seg sammen med hjerne og følelser” om å presse objektet til å kontakte psykopaten. De første abstinensene er de sterkeste, det er derfor senere bølger vil føles mildere enn den første “tre-måneders abstinensen”.

Det er her faren for å returnere til psykopaten er sterkest, og objektet må stålsette seg. For mange blir trangen for sterk. Det er ingen skam å gi etter for denne trangen. Det er et umenneskelig press som foregår inni objektet og selv de sterkeste kan måtte melde pass. Objekter må imidlertid være klar over hva som vil skje ved å gå tilbake til psykopaten på dette tidspunktet;

  • Psykopaten tar objektet kanskje ikke imot, til tross for at objektet kjøpslår, sletter alle anklager mot psykopaten og sågar selv tar på seg all skyld. Dette kan oppleves som en dobbel avvisning og et dobbelt nederlag. Integritet og verdighet får seg en alvorlig knekk. For enkelte kan det ekstra nederlaget være “dråpen som fyller begeret” og oppleves så sterkt at tanken om suicid er nærliggende.
  • Hvis psykopaten tar objektet i mot så er det for å straffe objektet for hans/hennes illojalitet og “opprør”. Objektet har derfor en ubehagelig overraskelse i vente, et sted i nær framtid. Dette er ikke objektet forberedt på.
  • Gjenforeningen vil alltid ende i nytt brudd.

Den sterke trangen til å bryte NK kan vare fra noen uker til noen få måneder, inntil strikkens elastisitet gir etter og NK igjen føles enklere. Utfordringen er å komme gjennom den sterke abstinensfasen uten å bryte NK. Hva kan objektet gjøre?

  • Det nytter ikke å kaste seg ut i distraherende aktiviteter eller nye relasjoner på dette tidspunktet (dette er derimot viktige tiltak senere i rehabiliteringen). Den ferske og ubearbeidede relasjonen med psykopaten vil da slå tilbake som en kraftig rekyl. Det kan derimot hjelpe med noen få og trygge venner som man være fortrolig med. Når trangen blir for stor til å bryte NK, så ring i stedet den fortrolige vennen og fortell om din trang.
  • Les og lær. Kunnskap og støtte er aldri viktigere enn på dette tidspunktet. Les blogger, nettsteder og bøker om psykopati. Delta aktivt i (helst lukkede) nettfora og facebook grupper. Dette gir viktig fellesskapsfølelse i en tid da man føler seg fremmed og alene. Objektet må forberede seg på en lang rekke små sjokk og “aha” opplevelser, etterhvert som bitene faller på plass. Tilegnelsen av kunnskap er nødvendig og tar mye tid, og den mentale belastningen er skyhøy. Det er derfor en dobbel grunn til at man bør unngå mange eksterne aktiviteter på dette tidspunktet.
  • Fysisk aktivitet kan hjelpe, helst i ensomhet. Bevegelse i skog og mark, jogging, boksing eller styrketrening har klare fordeler. Det utløser endorfiner i tillegg til at man får brukt den negative overskuddsenergien som følger bruddet. Mange forteller også at oppfattelsen blir klarere og løsningene tydeligere av å komme ut i naturen, bort fra hjemmets vegger. Senere kan man inkludere andre i de fysiske aktivitetene, for eksempel i ballspill eller en jogge/vandrepartner. Men i den spede begynnelsen bør man helst være alene.
  • Hvis mulig, fortsett å gå på jobb som før. Rengjør din bolig som før. Besøk din bestemor hver mandag som før. Ytre orden skaper indre orden og gir mestringsfølelse. I tillegg unngår du at uvedkommende stiller spørsmål ved din helse. Det er her snakk om forpliktelser og rutiner du er vant til, ikke å påta deg nye aktiviteter eller avtaler.
  • Skriv dagbok. Å skrive dagbok virker banalt for noen, og noe “bare tenåringsjenter gjør”. Det er dessuten anstrengende å sette seg ned med penn og blokk. Men dagbokskriving i denne fasen har klare fordeler. I stedet for å bryte NK så skriv ned hva du ville sagt til psykopaten. Skriv også ned hvordan du har det, og hendelser fra relasjonen som kverner i hodet ditt. Historier som fester seg på papir kverner mindre, i tillegg til at du tydeligere ser hvor usunne de var; “oj! gjorde han/hun faktisk det, og jeg fant meg i det??”. Å lese egne skrekkhistorier kan hjelpe deg i å holde fast i NK. Dagboken kan dessuten brukes som målestokk i rehabiliteringen når du tror du står stille. For eksempel kan du senere i rehabiliteringen trekke frem dagboken fra de første ukene, og se at det tross alt går framover.
  • Kanskje det aller viktigste; vær snill mot deg selv. Ikke døm deg selv for hardt. En person (eller flere) har nettopp behandlet deg meget, meget dårlig. Likevel er du beredt til å forære vedkommende sympati. Den sympatien trenger du nå å gi deg selv. Spis yndlingsmaten din. Kjøp en gave til deg selv (men ikke overdriv netthandel, da vil det betegnes som distrahering, og det er forbudt i den tidlige fasen). Se favorittfilmene dine. Unngå konflikter. Oppsøk lege hvis du opplever at du ikke kan håndtere dette alene.

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Å vekke sovende hunder

Uttrykket “å vekke sovende hunder” var ukjent der jeg vokste opp. Vi brukte de beslektede uttrykkene “å gå rundt grøten” eller “å la ting ligge”. De har ikke helt den samme betydningen, men nesten. Vi brukte også “å vekke en sovende bjørn”, som lyder likt men handler om noe annet. Å vekke en sovende bjørn betyr å unngå fare – å ikke vekke monsteret, enten i et menneske eller i en sak. Å vekke sovende hunder handler snarere om at når man sier A så må man også si B, ellers får mottakeren (og kanskje også budbringeren) ikke indre ro og fred, noe man heller ikke får når hunden blir stående og bjeffe og gjø fordi man har vekket den, derav metaforen. Når man har vekket en sovende hund så må man også sørge for at den faller til ro igjen. Eller sagt på en annen måte; man må fortelle hele historien og unngå forvirring slik at tilhøreren får sjelefred.

Jeg ble første gang oppmerksom på uttrykket i romanen “Adjutanten” av Jørgen Norheim. Den aldrende militæroffiseren i historien er en grubler, en tenker, en filosof. I møte med gårdeieren som han leier husrom av, så opplever han at verten er kryptisk, irriterende og provoserende fordi det han sier blir hengende i løse luften, slik at den grublende offiseren blir liggende søvnløs og analysere hans ufullendte uttalelser.

Psykopaten vekket mange sovende hunder i oss. Deres handlinger og ord var ment å forvirre og gjøre oss søvnløse. Når vi løper etter dem i håp om å oppklare forvirringen de helt bevisst skapte, så er det for at hundene igjen skal falle til ro. Vi klarer ikke å finne ro der de står og bjeffer oss i øret.

Psykopaten og narsissisten rører bevisst i grøten, hele tiden. Ingenting skal være avklart, oppklart eller avtalt. Når vi tror en sak er lagt død, så vekkes den til live igjen. Hvis vi tror vi har en avtale med dem, så tåkelegger de oss til å tro at det aldri var en avtale, kun et forslag.

Les dette eksempelet på en samtale der ordsalat er tilstede og der «hundene vekkes». Ordsalat kan defineres som en brist i kontinuiteten eller stringensen i en samtale, fordi den 1) ikke følger normal logikk (for eksempel tåkelegging), 2) er kryptisk (svarene passer ikke til spørsmålene, ord blir brukt på feil sted etc., man får følelsen av å snakke med en som er dement) eller 3) «crazy making» (for eksempel å «snakke i ring»);

A: Skal vi invitere C over på middag i morgen?

B: Ja, det er greit.

Neste dag;

B: Har du sagt til C at han er invitert i kveld?

A: Nei, jeg forstod det ikke slik at vi hadde bestemt oss.

B: Jeg sa det var greit, da har vi bestemt oss. Jeg har nå beregnet ekstra mat til i kveld.

A snakker med C i telefonen.

B: Husket du å invitere ham nå?

A: Nei, det gjorde jeg ikke. Vi snakket om noe annet.

B: Hvorfor ikke?

A: Du sa det var greit, men har du egentlig lyst?

B: Ja, jeg har lyst.

A: Ok, vil du fortelle ham det da?

B: (Begynner å bli meget oppgitt) nei. Det var din idè, da inviterer du ham selv.

A snakker med C i telefonen for andre gang på samme dag, det er allerede sen ettermiddag;

A: B har lyst til at du kommer på middag i kveld.

C: Takk for invitasjonen, men jeg har allerede begynt med matlagingen.

Utvekslingen ovenfor kan være en misforståelse mellom to normale personer. Men hvis en psykopat er involvert så er det ikke snakk om en misforståelse, men om bevisst tåkelegging. B befinner seg helt til det siste i villrede om hvorvidt C kommer på middag eller ei. Legg merke til at A (som muligens er psykopat) klarer å vri det til at det er B som har tatt initiativet til invitasjonen. Dette kan påvirke relasjonen mellom B og C. For eksempel kan det bli kleint hvis B er en kvinne, gift med A, og inviterer C – som kanskje er en enslig kompis av A – på middag. Manipuleringen er komplett hvis C kanskje synes B er attraktiv.

Eller hva hvis B og C i utgangspunktet ikke er de beste venner, men at de tolererer hverandre fordi begge står A nær? Hvilken grobunn for misforståelser kan det da skape når A forteller C at B ønsker å invitere C på middag?

Legg også merke til at A venter i det lengste med å invitere C. Det sier seg selv at hvis man venter for lenge med en middagsinvitasjon, så har den inviterte allerede lagt andre planer. Alle legger en plan for middag. Kan det være at A egentlig ikke ønsket å invitere C på middag, men snarere var interessert i å «teste» B?

Ingenting er sikkert med en psykopat eller narsissist. De kan iscenesette en krangel for så å stikke av i kampens hete. I dine forsøk på å avklare krangelen eller skape forsoning så får du ikke tak i dem. De har slått av telefonen og blir borte i flere dager. I mellomtiden kverner de vonde ordene som ble sagt i ditt hode. Det preger dine dager og netter, du klarer knapt å fokusere på noe annet. Hundene er vekket og vil ikke falle til ro. Du tror du trenger psykopaten for at hundene skal falle til ro. Slik jager vi etter psykopaten for å hjelpe oss med å få hundene til å sove igjen.

Men psykopaten er ikke interessert i din sjelefred. De vekket hundene vel vitende om at vi trenger dem for å berolige hundene igjen.

Tenk i enda videre forstand. Hva kan for eksempel en psykopatisk forelder som sørger for at hunder står og bjeffer i øret til deres sønn eller datter hele livet, utrette av skade? Hvem finner den nødvendige roen til å finne ut av hvem de er i en sårbar alder; å lære seg selv og sine egne egenskaper å kjenne, slik at talentene kommer til nytte i den riktige utdannelsen og påfølgende karriere? Hvem klarer å velge den riktige partneren eller de riktige vennene når hundene ikke er rolige? Hvem klarer å tenke klart om noe som helst med urolige hunder rundt ørene? For barn av psykopatiske foreldre er dette realiteten de første tyve årene av livet eller enda lenger. Barn av psykopatiske foreldre blir ofte forvirret og havner på feil hylle i livet fordi de aldri har fått den nødvendige indre roen til å velge riktig. Den psykopatiske forelderen har sørget for at oppmerksomheten til sønnen og datteren hele tiden er et annet sted enn der den bør være.

Men du trenger ikke psykopaten for at hundene skal falle til ro. Psykopaten vil bare sørge for andre måter å vekke hundene på. Du kan selv vugge hundene i søvn igjen, ved å huske at hva psykopaten sier og gjør ikke er verdt å gruble på. Psykopaten bare kaster ut tomme ord og handlinger for å vekke hundene, for å få en reaksjon fra deg. Det finnes ingen substans eller mening. Å analysere tomme handlinger blir som å koke suppe på spiker; du vil aldri få noen smak eller næring av det. Du blir ikke mett uansett hvor lenge du grubler. Det har derfor ingen hensikt. Du kan likegodt la det være. I stedet kan du fortelle hundene «Falsk alarm! Ingenting å bry seg om. Gå og legg dere igjen».

Har du et sterkt behov for å konfrontere psykopaten?

Hvordan går det egentlig med din helbredelse? Hvis du tenker ett år tilbake i tid, vil du si at den går framover – også selv om det skjer langsomt? Vokser du i sjel og sinn, er du blitt klokere og sterkere? Eller sitter du fast i “loops” og kvernetanker? Har du problemer med å gå videre uten “den siste samtalen” eller hevn? Hvor lenge vil du si at du har stått stille; seks måneder, to år eller kanskje fem år? Husk at å tenke på psykopaten hver dag ikke er det samme som å stå stille. Det er naturlig å tenke mye på en slik relasjon, selv lang tid etter. Å stå fast handler om at du ikke finner sjelefred, selv om du har forsøkt og til tross for at det har gått lang tid.

Hvis du fortsatt har et behov for å konfrontere psykopaten, enten det er en eks partner, en forelder eller en venn, så er det som regel på grunn av ett av to; 1) det har ikke gått lang nok tid, du er i en tidlig fase og kanskje noe utålmodig, eller 2) det har gått lang tid, men noe har skjedd underveis som gjør at du står fast. Din vekst har ikke gått “etter boka”. Forsøk å identifiser om det dreier seg om en av disse to årsakene. Jeg tipper at nitti prosent av dere som opplever at dere står fast, er i en av de to kategoriene. Når du har identifisert problemet så kan du vurdere tiltak. Har du for store forventninger til hva helbredelse innebærer? Trenger du profesjonell hjelp? Er det faser du har forsøkt å utsette, omgå eller ignorere, og nå slår de deg i bakhodet som en boomerang?

Den generelle holdningen her på bloggen (og i det globale miljøet) er at man bør unngå en konfrontasjon. Det kan imidlertid være vanskelig å forstå hvorfor man bør unngå den. NK hindrer selvsagt at man kan konfrontere psykopaten. Men hvis du står fast og er desperat, vil et enkelt unntak fra NK gjøre hverdagen enklere for deg?

Det første jeg vil gjøre er å fraråde deg fra en konfrontasjon. Tenk på følgende;

  • En “siste samtale” med psykopaten vil bare tilføye nye utsagn og handlinger til dine allerede overarbeidede grublerier og analyser av relasjonen. Psykopaten snakker i koder og “ordsalat”. Sjansen er stor for at du vil føle behov for enda en avklaring etter det som var ment å være “den siste avklaringen”.
  • Vær forberedt på ytterligere angrep. En konfrontasjon bærer i seg en høyere grad av aggresjon enn samtaler med andre intensjoner. En psykopat vil mest sannsynlig reagere offensivt på å bli avkrevet svar. Har du lært deg å observere i stedet for å absorbere ennå? Hvis ikke så er du mest sannsynlig ikke klar. Hvis du fortsatt er tilbøyelig til å absorbere angrep så vil psykopaten klare å påføre deg ytterligere kutt, i tillegg til de du har fra før.
  • Forventer du noe av psykopaten, slik som anger eller en beklagelse? Forbered deg på skuffelse. Psykopaten ser ikke relasjonen slik du ser den. Han/hun lever i en fantasiverden hvor de aldri har skyld eller ansvar. Hvis psykopaten har begått gjentatte overgrep mot deg (noe som er sannsynlig) uten en eneste gang å be om tilgivelse, så går det mot enhver logikk og menneskelige natur å tro at du plutselig får en beklagelse nå. Psykopaten har ikke brukt ditt fravær til å reflektere, savne deg eller se relasjonen fra ditt ståsted.

Tenk på at du trenger ikke å konfrontere psykopaten for å heles. Jeg forstår at du tror du trenger det. Men hva hvis psykopaten er død? Eller dement? Eller på annet vis utilgjengelig? Betyr det at du aldri kan heles? Nei, selvfølgelig ikke. Tenk på alle som lever videre med overgrep begått av nå døde slektninger. Kanskje det er en idè å betrakte psykopaten som nettopp død og fortelle deg selv at muligheten for en konfrontasjon rett og slett ikke er tilstede, slik at fokus vendes over på deg selv.

Hvis jeg fortsatt ikke har klart å overbevise deg om å unnvære en konfrontasjon så kan det være at du trenger å kjøre på, om ikke annet enn for å få behovet “ut av systemet” eller oppdage at det hadde ingen hensikt i utgangspunktet. Jeg forstår også behovet for at noen ord trenger å forlate dine lepper for å gi deg sjelefred. Jeg vil også legge inn en liten klausul. Der hvor jeg ikke ser noen som helst grunn til å konfrontere en eks, så kan det i visse tilfeller være nødvendig å konfrontere en forelder eller en venn fordi de er en del av et større nettverk som du fortsatt har bindinger til.

Gjør deg da noen tanker innen konfrontasjonen;

  • Vær forberedt på nødvendig flukt. Legg møtet til et nøytralt sted, gjerne offentlig (for eksempel en kafe eller en park) slik at psykopaten er nødt til å moderere sin reaksjon.
  • Kan du leve med verst tenkelige utfall? For eksempel at du blir fysisk angrepet, eller at psykopaten får inn et enda bedre “siste stikk” enn ved siste kontakt.
  • Har du et sterkt nok støttenettverk, som er villige til å ta deg imot og lindre etter konfrontasjonen?
  • Har du sterk nok tro på din egen virkelighet slik at du står støtt i den fornektelsen og projeksjonen fra psykopaten som definitivt vil komme?
  • Vær forberedt på at kanskje ingenting av konfrontasjonen vil forløpe slik du så for deg og “øvde inn” i forkant. Vær forberedt på at du ikke fikk sagt noe, eller svært lite, av det du hadde på hjertet.
  • Husk at du eksponeres for ytterligere mishandling uten noen som helst personlig gavn for deg.

Hvis du har gjennomført en konfrontasjon så ikke skam deg eller klandre deg selv hvis den ikke forløp som planlagt. Mest sannsynlig gjorde den ikke det. Tenk heller “pytt pytt, jeg gjorde et forsøk, nå kan jeg krysse det av på listen over ting jeg måtte gjøre for å gå videre”. Skriv gjerne om din opplevelse i kommentarfeltet.

 

På grunn av ferie og manglende nettdekning så blir det stille fra meg resten av mai måned. Det betyr at kommentarer lagt inn i den perioden ikke vil bli publisert umiddelbart, og andre henvendelser ikke vil bli besvart før månedsskiftet. Jeg ønsker alle en flott nasjonaldag og en fin vår. 

 

Psykopaten oppmuntrer deg til å bruke tid og penger forgjeves

Mange av oss som tenker tilbake på langvarige relasjoner med psykopater og narsissister, enten det er snakk om partnere, venner eller slektninger, blir slått av noe påfallende. Vi blir selvfølgelig slått av mange ekstraordinære ting etter en slik relasjon. En av dem er hvor dårlig rådgiver psykopaten var, som om han eller hun overhodet ikke kjente våre behov eller forstod våre egenskaper. Det er ihvertfall slik vi opprinnelig unnskyldte vedkommende; at de mente vel, men kjente oss for dårlig til å hjelpe oss. Kanskje kunne vi strekke oss til at de var egoister som ikke lyttet til oss, men som aldri ville skade oss bevisst.

Senere går det opp for oss hvor pågående de var. De hadde en mening om alt, inkludert om våre liv og om ting de umulig hadde forutsetninger til å uttale seg om. Faktisk var det irriterende hvordan de blandet seg inn i alt mulig. De insisterte på at de visste bedre enn oss, hva vi burde bruke vår tid og våre penger på. Men bevisst ondskapsfulle? Nei, den sitter for langt inne.

Men når vi tenker enda hardere etter så virker det som om de bevisst sendte oss på ville veier.

En datter fortalte hvordan hennes mor oppmuntret henne til uhemmet pengebruk, selv om moren visste at datteren var enslig og i en usikker arbeidssituasjon. Datteren opplevde at moren så skjevt til henne og oppfattet henne som gjerrig når hun ikke kastet bort penger på nips og ubrukelige ting hvis de tok en bytur eller dro på ferie sammen. Datteren følte seg nesten presset til å bruke penger når hun var sammen med moren, og begynte å vegre seg for å gjøre aktiviteter med henne som innbefattet shopping. Hun trodde det var fordi moren ikke hadde økonomisk begrep, da faren hadde en god inntekt og moren derfor aldri trengte å bekymre seg om slikt. Moren sa alltid “du må jo unne deg noe, du unner deg aldri noe”, noe datteren stilte seg undrende til da hun som regel kjøpte det hun ønsket seg, nettopp fordi hun var nøysom og hadde råd.

En mann fortalte hvordan hans kamerat ville han skulle blåse sin økonomi på en dyr bil, selv om kameraten visste at mannen sparte sine penger til videreutdanning eller omskolering. Kameraten ga seg imidlertid ikke og maste om bilen hver gang de møttes, selv om mannen mer enn en gang hadde sagt tydelig ifra om at en ny bil ikke stod på agendaen. Kameraten hadde ingen personlig gavn av at mannen skulle kjøpe bilen, og mannen fortalte “jeg forstår ikke hvorfor han var så opptatt av den bilen, det var som om hans eneste mål var at jeg skulle pådra meg dyp gjeld, som om han ikke likte at jeg hadde en ryddig økonomi eller kanskje ikke ville at jeg skulle ta den utdannelsen”.

En kvinne forstår i dag hvordan hennes far rådet henne til å ta en utdannelse som overhodet ikke passet til hennes interesser eller egenskaper, og dermed en jobb hun aldri trivdes i. Hun fulgte rådet for å blidgjøre faren, men i mange år etter var hun plaget av hva hun oppfattet som en bortkastet karriere og et talent som aldri ble fullbyrdet. Hun kunne blitt noe større og bedre hvis ikke faren hadde vært så ensporet og nesten truende. Hun husker tilbake til den gang hun skulle velge utdannelse, det lå i luften at hvis hun ikke fulgte farens ønske så kom han ikke til å støtte henne økonomisk under studiet.

Kan det stemme at disse menneskene, sågar egne foreldre, ønsket å se oss mislykket og bankerott? Hvis det er snakk om en psykopat eller narsissist så er svaret ja. Det er flere grunner til dette;

  • Når objektet synker så flyter psykopaten opp. Psykopaten næres av objektets lidelse og energi. Det motsatte skjer også; når objektet flyter opp så synker psykopaten. Objektets lykke og suksess fungerer som gift for psykopaten. Har du sett filmen “It” hvor morderklovnen vokser av objektets frykt, men svinner hen til en liten ufarlig dukke når offeret ikke lenger frykter den? Det er nettopp det som skjer. Psykopaten kan aldri sameksistere med objektet på samme nivå. I en normal relasjon bygger begge hverandre opp. Det går ikke sammen med en psykopat.
  • Misunnelse driver psykopaten. Hvis et objekt har en god økonomi så oppfatter psykopaten det som om objektet er mer vellykket. Det fungerer ikke i psykopatens grandiose verden, der ingen andre skal ha mer eller større enn ham/henne.
  • Psykopaten elsker å manipulere, svindle og narre. Andres liv og framtid er en lek for ham/henne. Hvis psykopaten klarer å lure noen til å lytte til deres råd og handle etter dem, så vokser de av at de har makt og overbevisningsevne. De føler seg smartere enn objektet. Det kan dreie seg om alt fra å investere i dårlige aksjer til valg av livspartner. En psykopatisk forelder eller venn kan overtale objektet til å gifte seg med en partner som overhodet ikke er en god match. De gjør det blant annet med tåkelegging; “han slo deg men han er god på bunnen, han er så livredd for at du skal forlate ham”, “hun var nok bare utro for at du skulle løpe etter henne, for å vise at hun er viktig for deg, hun elsker deg mest av alle”. Når det elendige ekteskapet er et faktum så vil psykopaten fortsette med å tåkelegge og på den måten legge flere dager og år til et katastrofalt samliv.

Psykopaten saboterer på flere måter; ved å få deg til å foreta valg som

  • ikke gavner deg,
  • som gavner dem, eller
  • som direkte skader deg.

Et eksempel på sistnevnte kan være at psykopaten overtaler deg til å hoppe i strikk eller fallskjerm, vel vitende om at du lider av alvorlig høydeskrekk og at en slik aktivitet snarere vil traumatisere deg enn å gi deg en god opplevelse. Psykopaten og narsissisten kjennetegnes av sterk pågåenhet og får deg hele tiden til å gå imot din natur. Du har ofte følelsen av at “dette vil jeg ikke, det føles ikke riktig” sammen med en psykopat. Problemet er at du til slutt overstyrer din egen intuisjon fordi du blir vant til det, i tillegg til at psykopaten sjarmerer eller truer deg til å overstyre den. For eksempel vil en psykopat lett kalle deg “feig” og trykke på sårbare knapper for å få deg på glid. Normale personer gjør ikke slik, de har sperrer mot å presse andre for langt.

(Historier fra lesere er hentet fra henvendelser på e-post, konsultasjoner og fra tiden med “Hjelpetelefon”. De er anonymisert og delvis fiksjonalisert slik at involverte ikke kan identifiseres men essensen er bevart).

 

Husk at bloggen har en facebookside med samme navn. Lik siden for å få informasjon om nye blogger, vlogger og arrangementer. 

Å vokse opp uten støtte

I dag vil jeg vende blikket bort fra den psykopatiske partneren og mot den psykopatiske og narsissistiske forelderen. Mange har vokst opp med en eller to psykopatiske foreldre, ofte uten å være klar over det. Når vi vet hvor lett det er for en psykopatisk partner å tåkelegge oss og forandre vår virkelighetsoppfatning så kan man forestille seg hvor tåkelagt et barn av psykopatiske foreldre er når de får den narsissistiske virkelighetsoppfatningen inn med morsmelken. Det unormale blir meget normalt for disse barna, og det er virkelig en bragd for sønner og døtre av psykopater å senere i livet skulle orientere seg mot det normale. Strengt tatt har de få eller ingen referanserammer å orientere seg etter. Det hjelper hvis det har vært ikke-psykopatiske omsorgspersoner tilstede, for eksempel den andre forelderen eller besteforeldre. Også eldre, normale søsken kan være nok til å “redde” barnet, fordi han/hun da har en fot i den normale verden.

Merk; når jeg i denne artikkelen skriver “barn” så mener jeg ikke nødvendigvis et lite barn, men barnet til den psykopatiske forelderen, uansett alder.

En psykopatisk eller narsissistisk forelder misliker egne barn. Alle barn vil før eller siden falle i unåde hos en slik forelder, også såkalte “gullbarn”, og det er umulig for barnet å forstå årsaken hvis ikke andre myndighetspersoner intervenerer og forteller barnet at “mor skal du ikke høre på” eller “far er ikke normal”. Dette skjer sjelden fordi det er et stort steg for den utenforstående å ta, og nærstående personer som kanskje har sett lusa på gangen våger ikke å intervenere fordi de da risikerer å selv falle i unåde hos psykopaten. Resultatet blir at barnet tror at den psykopatiske forelderen er som han/hun skal være og at det er barnet selv det er noe galt med. Noen ganger finnes det ingen formildende personer rundt barnet og hele slekter opptrer som flygende aper som passivt eller aktivt deltar i mishandlingen.

Manglende støtte fra en psykopatisk forelder kan vise seg ved blant annet:

  • Utskjelling og latterliggjøring foran andre. For eksempel husker en mannlig leser hvordan han som meget ung (fem-seks år) ble skammet på selveste julaften fordi han gledet seg for mye til at pakkene skulle deles ut. På et tidspunkt misoppfattet han samtalen og trodde det ble gitt klarsignal til å dele ut gaver. Han løp spent bort til juletreet og fant en gave men ble grovt irettesatt og latterliggjort av sine egne foreldre foran hele selskapet. Han husker at alle de tilstedeværende, tanter, onkler og besteforeldre, syntes å nyte at han ble irettesatt. Ingen forsøkte å trøste. Følelsen av å være “feil” kan han kjenne på den dag i dag.
  • Barnet kan angripes av andre; slektninger eller utenforstående, uten at forelderen griper inn og tar barnet i forsvar. Forelderen kan sågar oppmuntre utenforstående til å korrigere barnet og opptre som “heiagjeng”; “bra det nabo, bare sett henne på plass, hun er frekk som flatlusa”. Den psykopatiske forelderen kan også sette den normale forelderen opp mot barnet.
  • Barnet opplever ingen støtte i kriser, som i en mobbesituasjon eller ved alvorlig sykdom. En kvinnelig leser forteller hvordan hun som ung (i tyve-årene) ble alvorlig syk og hadde lange innleggelser på sykehus. Foreldrene troppet opp under hver innleggelse og satt der ved hennes side. Hun følte dog en merkelig tomhet av å ha dem der. Hun opplevde ingen støtte eller beroligelse i deres tilstedeværelse, men fikk seg ikke til å be dem om å la vær å komme. Hun tenkte at “dette er vel støtte” selv om hun ikke merket den. Hver gang gledet hun seg til de skulle reise hjem igjen og hun kunne være alene. Dette ga henne dårlig samvittighet. På et tidspunkt var hun blitt så dårlig at hun ikke lenger kunne utføre praktiske dagligdagse oppgaver selv, hun var redd for at kroppen skulle kollapse og at hun måtte fraktes til sykehus i hast. Hun ba derfor om hjelp fra sine foreldre. Faren flyttet inn hos henne for å hjelpe til. Nærmest totalt sengeliggende oppdaget hun at han drakk alkohol bak hennes rygg. Hun forstod at han ikke ville være istand til å kjøre henne trygt til sykehuset hvis behovet oppstod. Hun konfronterte faren med adferden og måtte resten av hans opphold gå på nåler rundt ham fordi hun hadde våget å fortelle ham om hennes bekymring. Etter lang tids behandling ble hun til slutt friskmeldt. Samme dag forventet foreldrene at hun returnerte til full jobb. Senere har hun forstått at de blant sine venner og bekjente på hjemstedet høstet beundring for deres altruisme for deres syke datter.

Langtidsvirkningene av slike oppvekster er naturlig nok omfattende og ofte irreversible. En av konsekvensene er at barnet finner en psykopatisk partner som er lik sin far eller mor. Paradoksalt nok er det ofte først etter bruddet med denne partneren, at barnet begynner å nøste opp trådene som går helt tilbake til fødselen. Den påfølgende indre og ytre oppvasken er livsomveltende.

Andre langtidsvirkninger kan være;

  • En overdreven respekt for autoriteter.
  • En kronisk og permanent følelse av å være “feil”, underlegen og mindreverdig. At man bare har “en halv stemme” når beslutninger skal tas.
  • Livsvarige problemer med å klare å skille mellom hva som er normalt og unormalt, hva man bør tolerere og ikke tolerere.
  • Et vanvittig og utmattende jag etter å bli akseptert. Ikke bare av foreldrene, men av venner, partnere og sjefer.
  • En forventning om ikke å få støtte, selv av selvvalgte venner og partnere. Følgelig vil man da ofte ende opp med et nettverk som oppfattes som genuint, men som egentlig motarbeider en.
  • En iboende følelse av skam, og aksept for at man blir korrigert og irettesatt – selv som voksen og selv om kritikken er illegitim. Man er redd for å stå opp for seg selv fordi man er vant til å bli sablet ned hvis man gjør det.

En av de største feilene disse barna gjør er at de fortsetter å oppsøke den psykopatiske forelderen for å få emosjonell støtte, selv om de egentlig aldri har fått slik støtte. De fortsetter også å pøse ut deres innerste og dypeste lengsler og behov til tross for at deres behov aldri har blitt respektert, og ofte brukt mot dem. En leser fortalte at hun i den eksistensielle livskrisen hun befant seg i etter bruddet med en formodentlig psykopatisk partner, søkte forståelse hos sin mor. Moren viste henne dog ingen interesse eller forståelse før moren fikk det for seg at den samme adferden kunne brukes til å beskrive hennes ektemann (kvinnens far). Først da lyttet hun tilsynelatende interessert til datterens enorme sjelelige kvaler. Moren var med andre ord ikke interessert i datterens lidelse før den kunne brukes til å sverte hennes egen ektemann.

Jeg tror noen av årsakene til at barn av slike foreldre “aldri lærer” kan være:

  • Barnet fikk omsorg en sjelden gang via “intermitterende belønning”, slik psykopater opptrer. Som rotten som trykker på godbit-pedalen så fortsetter barnet langt inn i voksenlivet å håpe på at den emosjonelle støtten han/hun en gang fikk, vil gjenta seg.
  • Barnet tror at det får støtte når det egentlig blir motarbeidet. Et eksempel er sønnen eller datteren som stolt presenterer sin nye utkårede for sine foreldre. Den psykopatiske forelderen tar den utkårede imot med smil og åpne armer, men saboterer relasjonen ved å subtilt snakke nedsettende om sin egen sønn eller datter eller ved utilslørt utskjelling eller latterliggjøring av ham/henne, foran den utkårede.
  • Håpet om at forelderen en gang vil bli til den forelderen barnet alltid har ønsket seg er en meget sterk drivkraft. Barnet fortsetter å appellere til en samvittighet og hjertevarme som den psykopatiske forelderen ikke har.

Finnes det håp for en sønn eller datter med slike sementerte mønstre?

Ja.

  • Bli bevisst. Første steg er klarsyn. Forstå hva som har skjedd. Plasser skylden der den hører hjemme.
  • NK med psykopatiske foreldre gjelder, på samme måte som med en psykopatisk partner.
  • Jobb med det mulige, aksepter det umulige. Legg ambisjonene dine på et realistisk nivå. Du er på mange måter skadet for livet. Forsøk på å reparere disse skadene kan skape frustrasjon, depresjon og angst fordi det ikke alltid lar seg gjøre. Aksepter deg derfor for slik du er blitt; “dette er min bagasje, min last, synd det ble slik – jeg var uheldig – men jeg har ikke tenkt å bruke verdifull krutt på det”. Det betyr ikke at du ikke kan leve et rikt liv. Bruk i stedet kruttet på å gi deg selv den støtten du aldri fikk av din psykopatiske forelder.
  • Faktisk er det ofte nytteløst å bruke verdifull tid og penger på terapi. Bruk terapi der hvor du merker at du har potensiale. Dropp resten. Du har et liv å leve, du skal ikke tilbringe det i terapikontoret.
  • Rydd opp i nettverket ditt! Fjern snylterne, manipulatorene og fiendene. Venner som motarbeider deg er faktisk dine fiender. Behold de som respekterer deg.
  • Hvis du fortsatt har kontakt med din psykopatiske forelder så slutt med å presenter ham/henne for nye partnere. Vær sikker på at din nye partner kjenner deg godt innen du involverer din forelder. Lesere forteller hvordan nye kjæresteforhold og vennskap på uforståelig vis raknet etter at den psykopatiske forelderen ble involvert.
  • Bli oppmerksom på dine styrker. Barn av psykopatiske foreldre føler seg ofte sårbare og ensomme, men er faktisk meget sterke og selvstendige. De har dessuten støttet seg selv hele livet, til tross for forsøk fra den psykopatiske forelderen på å bryte ned. Tenk hvor sterk du er som har kommet dit du er i dag uten støtte, uten kjærlighet fra dine aller nærmeste og til tross for iherdig motstand fra foreldre og muligens også andre slektninger, venner og partnere som ønsker å se deg nedbrutt. Dette kan du. Vær stolt!

 

Husk at bloggen har en facebookside med samme navn. Lik siden for å få informasjon om nye blogger, vlogger og arrangementer. 

 

5 Feilslutninger psykopaten trekker

Til tross for deres tilsynelatende suverenitet og overlegenhet så trekker psykopaten flere feilslutninger om seg selv, deres objekter og omgivelsene forøvrig. Det er mange ting psykopaten ikke forstår. Feilslutningene skyldes først og fremst psykopatens manglende innsikt i seg selv og andre. Psykopaten blir drevet av arroganse, grandiositet og berettigelse, og dette gir dem mentale skylapper som kanskje ikke er synlige ved første øyekast da psykopaten surfer videre på overfladisk suksess, men de er der. Her er 5 av dem.

Undervurderer styrken og intelligensen til objektet

Psykopaten tror at grunnen til at objektet (i begynnelsen) lar seg lure og manipulere, er fordi objektet er mindre intelligent enn psykopaten. Dette forsterker psykopatens allerede iboende arroganse. Psykopaten evner ikke å forstå at normale mennesker klamrer seg fast til en relasjon fordi de ser potensiale i den, men at alle normale mennesker til slutt vil gi opp en relasjon som synes å stange mot en murvegg. Psykopaten undervurderer også styrken til objektet og tror at objektet aldri vil finne den nødvendige styrken til å løsrive seg. Lenge kan det se ut som om psykopaten har rett. Psykopaten manipulerer frem en desperasjon og avhengighet i objektet som lett kan tolkes som manglende styrke og intelligens, også for utenforstående; hvor mange objekter har ikke opplevd forbauselse hos venner og slektninger som ikke forstår at objektet ikke kan forlate den vulgære psykopaten? Psykopaten skaper en tåke rundt relasjonen som forvirrer og lammer objektet. Men så snart effekten av “sovestøvet” avtar så vil objektets normale intelligens trumfe psykopatens forventninger, og objektet vil begynne å forstå hva som foregår.

Tror objektet ikke kan overleve uten dem

Psykopaten tror at ingen vil klare å trollbinde objektet like sterkt som ham/henne. Dette er forsåvidt riktig, det er lite trolig at en normal partner klarer å skape den intense magien i en relasjon som psykopaten gjør. Psykopaten trekker derfor den slutning at hvis objektet forlater dem så vil de komme tilbake. Det er imidlertid feil. Enkelte objekter kommer tilbake en gang eller flere, men de fleste forlater psykopaten på permanent basis til slutt. Psykopaten tenker “du finner ingen bedre enn meg”, men normale mennesker vil heller være alene enn sammen med en person som bedrar, manipulerer og mishandler dem. Psykopaten kan selv ikke være alene, og tror at dette også gjelder for alle andre. Dette er enda en feilslutning de trekker. Det er derfor et stort sjokk for psykopaten når de forstår at objektet faktisk har forlatt dem på ordentlig. Hvis objektet vingler eller hele tiden kommer tilbake, så ser psykopaten det som en bekreftelse på at deres antakelse er riktig; objektet kan ikke overleve uten dem. Det er når objektet slutter å komme tilbake at psykopaten kortslutter. Selv om psykopaten på det tidspunktet kanskje er godt i gang med et nytt objekt, så registrerer de meget sterkt at tidligere objekter ikke synes å bry seg om dem lenger. De går imidlertid inn i en fornektelse av realitetene for å bevare deres grandiose selvbilde. Det er derfor ikke sikkert at de faktisk tar innover seg at gamle objekter og folk generelt ikke vil ha noe mer med dem å gjøre.

Deres løgner og spill blir aldri avslørt

Psykopaten føler seg overlegen alle andre. De klarer hele tiden å lure og bedra omgivelsene, samt slippe unna ansvar for deres ugjerninger. Slik blir de hele tiden bekreftet i deres overlegenhet og grandiositeten bare vokser. De mistolker imidlertid manglende konfrontasjon som at de aldri blir avslørt. At folk ikke direkte konfronterer dem, betyr ikke at folk ikke forstår hva som foregår. Når de fleste objekter forstår hele omfanget av bedraget så har de som oftest allerede innført full NK. Det betyr at de aldri kan konfrontere psykopaten, og slik må det være. Psykopaten kan derfor fortsette i den tro at de er uovervinnelige. Det er så klart en illusjon og et selvbedrag. Beviset er tydelig men de nekter å forholde seg til dem; folk forlater dem hele tiden, sågar folk som elsket dem dypt snur ryggen til dem. Det er egentlig den ultimate fallitterklæring som menneske, men psykopaten bygger i stedet opp vikarierende og alternative historier om hvorfor det skjer – historier hvor psykopaten selv alltid har rett. Det nytter derfor ikke å håpe at psykopaten skal “se lyset” og komme tilbake med ny innsikt. Når man forstår hva de er og innfører NK, så må psykopaten anses som tapt.

Venner og slektninger er blinde for deres manipulasjoner

Psykopaten vil alltid ha en lojal skare med mennesker rundt seg, som aldri forlater ham/henne. Dette vil oftest dreie seg om nær familie og barndomsvenner. Psykopaten bedrar og manipulerer også dem. Det betyr ikke at de nærmeste ikke forstår hva som foregår. De er overbærende, men det er noe helt annet. Denne gruppen lojale nærstående kan agere som flygende aper, men trenger ikke å være det. En trofast mor eller far kan kanskje i begrenset omfang utføre tjenester som kan betraktes som karakteristisk adferd for en flygende ape, men de vet at deres sønn eller datter ikke er ekte mennesker. En gammel barndomskamerat kan agere som en venn innimellom og holde psykopaten med selskap, men det er lenge siden han/hun har skjønt tegninga og vet å holde psykopaten på passelig avstand. Psykopaten selv oppfatter ikke dette, men omtaler kameraten som en “nær venn”. Faktisk kan slike slektninger og venner også fungere som “ansatte i psykiatrien”; de skjermer psykopaten og griper subtilt inn når de ser at han/hun er i ferd med å gå for langt mot uskyldige, for eksempel ved å advare den uskyldige eller på annet vis skremme ham/henne bort fra psykopaten.

Kan alltid returnere til gamle primærobjekter

Psykopaten tror at tidligere objekter aldri vil komme over dem, og at de når som helst kan returnere til objektene. Det er derfor noen objekter med forbauselse kan fortelle at psykopaten plutselig dukker opp etter mange år, som om ingenting har skjedd og de aldri har vært borte. Selv opplevde jeg at min første psykopat kom tilbake etter åtte års fullstendig radio silence. Psykopaten satser på at objektet aldri vil klare å slite traumebåndet mellom dem. Psykopaten tror dessuten, som beskrevet over, at hele omfanget av deres bedrag aldri blir avslørt. De tror derfor at døren alltid vil stå åpen eller ihvertfall på gløtt for en retur. De tror at eventuelle avsløringer vil være så små og begrensede at de vil kunne snakke seg ut av dem. De nekter imidlertid å bære ansvar for noe de har gjort. Tidligere objekter kan fortelle at psykopaten dukker opp etter varierende tids fravær, men når han/hun forstår at de ikke klarer å snakke seg ut av bedraget så utløser det et narsissistisk raseri. Dette henger sammen med de fantasifulle og falske historiene psykopaten forteller seg selv om relasjonen, der psykopaten alltid har rett, i tillegg til at de føler seg alvorlig krenket over å bli avslørt. Faktisk er en avsløringssituasjon blant de farligste og hvor fysisk vold kan forekomme, fordi krenkelsen er så dyp. Krenkelsen bunner i at psykopatens forstyrrede grandiositet slår sprekker. Hvis psykopaten ved en retur ikke finner døren åpen eller på gløtt, men helt stengt (som ved riktig NK), så er det likeledes et sjokk for dem. De opplever en alvorlig ripe i lakken. Men også her er de raske med å konstruere historier hvor de selv fremstår som enten helt eller offer.

 

Teksten er inspirert av den vedlagte videoen fra youtube kanalen “Assc direct”.

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt

 

Historiene vi forteller oss selv

Lever du i en fantasiverden? Kanskje ikke hele tiden men av og til, fordi det er så fristende? Jeg vet at jeg har gjort det og gjør det fortsatt, men mindre nå enn før. Alternative virkeligheter, eller “dagdrømming”, har gitt meg verdifull styrke og håp opp igjennom livet. For eksempel i ungdomsårene, mens jeg ventet på at jeg (eller kanskje verden) ble moden for å komme ut av skapet som homoseksuell, så fant jeg mye indre støtte i å forestille meg hvor mye enklere alt en dag ville bli. Jeg fantaserte om at jeg var en annen, et annet sted og ofte også i en annen tid. Jeg drømte om den store kjærligheten, den alle andre utforsket uten blygsel, men som jeg selv måtte utsette. Jeg ble på mange måter fratatt en sosialiseringsprosess som gjorde at da jeg senere skulle kaste meg ut i jakten på en partner så var jeg en novise der hvor andre allerede hadde god trening. Det medførte at jeg i voksen alder var i villrede og gjorde mange dårlige valg. Jeg hadde også noen merkelige forventninger til hvordan dette ville forløpe, jeg trodde at så snart jeg kom ut av skapet så ville drømmeprinsen stå der. Det kom som et slag i ansiktet hvor kroppsfokusert datingscenen generelt og det homofile miljøet spesielt er, og hvor hardt man måtte kjempe for å finne et ekte menneske. Jeg var fryktelig naiv. De mange årene med dagdrømmeri hadde holdt meg gående, men de hindret meg i å forholde meg til virkeligheten, her og nå.

En voksende desperasjon og desillusjon gjorde at jeg i 2002 endte i armene på psykopat nummer 1. Jeg var i den perioden begynt å ane at mine forventninger til en livspartner ikke stemte med virkeligheten. Mitt indre kart stemte ikke med terrenget. Jeg aksepterte derfor at jeg egentlig ikke likte fyren. Jeg tenkte at dette nok var virkeligheten; at hvis en partner virket stødig så skulle man være takknemlig og slå seg til ro. Jeg tente ikke på ham seksuelt, men tenkte at det fikk jeg bare lære meg til å gjøre. Vi hadde heller ingenting felles, ingenting å snakke om. Han hadde dog en god inntekt og virket respektabel, dessuten var han veldig maskulin og med jobb i forsvaret, noe jeg jo hadde drømt om i alle dagdrømmene min; en maskulin mann som “reddet” meg fra en middelmådig tilværelse. Dette kan jeg lære å like! tenkte jeg og lot relasjonen rulle videre. Jeg tenkte at noe var galt med meg som ikke kunne sette pris på denne mannen når han endelig var der etter så mange år i venterommet.

Ojojoj for en forvirret sjel jeg var. Likevel overbeviste jeg meg selv om at alt var på stell og at jeg hadde kontroll. En manglende evne til å forstå mine egne behov samt alvorlig realitetsbrist blandet med en overdimensjonert samvittighet og null erfaring i kjærlighet utgjorde et salig oppkok av en matrett som ingen ville kunne navngi. Jeg tror det nærmeste man kommer er “mølje” – den nordnorske gryten med torsk, lever og rogn. Jeg overså selvfølgelig de subtile trekkene; tausheten, arrogansen, forakten i øynene hans, at han kunne bli borte i lange perioder for så å komme tilbake som om fraværet aldri hadde skjedd. Men også de store tingene som blåste meg i ansiktet tolererte jeg; at jeg aldri ble presentert for familien eller vennene hans, utroskapet jeg avslørte på nett og en nesten-voldtekt på en hyttetur som jeg fikk avverget med list. Den gang var han min overmann med omtrent 30 kilo.

Jeg ble værende uansett, totalt blottet for virkelighetsoppfatning. Det måtte jo bare gå en vei. Han fikk gleden av å dumpe meg et par år senere, på en måte jeg i dag vil beskrive som oppskriften på en psykopatisk forkasting, med påfølgende hoovering noen måneder etterpå. Deretter var det stille. Jeg savnet ham aldri. For å være ærlig så satt jeg igjen som et stort spørsmålstegn. Jeg klarte ikke å skille hodet fra halen på relasjonen eller dens endelikt. Livet gikk likevel forbausende lett videre. Jeg var aldri traumebundet. Men jeg hadde heller ikke lært noe.

Med årene så fortalte jeg meg selv en historie om denne relasjonen. Jeg husket den som normal. Han var normal. Jeg var normal. Vi hadde bare ingen god kjemi og relasjonen var ikke levedyktig. Det var like mye min skyld som hans. Intet unormalt hadde skjedd. De fleste kjæresteforhold ender jo, ikke sant?

Historien jeg fortalte meg selv var selvsagt riv ruskende feil. Jeg manglet fullstendig klarsyn. Jeg overbeviste meg selv om en oppfatning av fyren som unnskyldte ham og utsatte meg for fare. I stedet for å fortelle meg selv “vet du hva, for en kødd!” så ville jeg så gjerne tenke godt om ham. Jeg ville også gjerne tenke godt om meg selv. Det var enklere å tro at jeg gjorde alt rett enn å si “skjerp deg! Se alt du roter deg bort i”. Det var også enklere å fortelle andre om en eks og en relasjon som var normale, men som bare ikke fungerte av helt naturlige årsaker. Alt ble mindre komplisert av å lulle meg selv inn i en komfortabel historie.

I 2012 krysset våre veier igjen. Han satt inn et sjarmerende støt, og fordi jeg i årene imellom hadde fortalt meg selv en falsk historie om vår tidligere relasjon så aksepterte jeg at vi kunne prøve på nytt. Det var ihvertfall hva jeg trodde var hensikten. Det var kanskje min hensikt, men aldri hans. Vi avtalte en helgetur til Sverige. Denne turen har jeg fortalt om flere ganger tidligere her på bloggen, jeg vil derfor ikke gjøre det igjen nå. Den endte ikke godt, og står som en hevet pekefinger om hvorfor man aldri bør gå tilbake til en psykopat.

Poenget denne gang handler om historiene vi forteller oss selv og hvilke konsekvenser de kan få. Lever vi på en livsløgn? Spør deg selv om din oppfattelse av hendelser og mennesker (inkludert deg selv) er riktig.

En gang ble jeg vitne til at flere av mine kolleger diskuterte en annen kollega som ikke var tilstede, og hvordan hun ifølge deres historie var blitt feilbehandlet av sjefen, fordi hun aldri fikk en stilling hun visstnok var blitt lovet. Jeg kunne velge å delta i den opprørske stemningen. Jeg ville isåfall gå hjem med følelsen av at min kollega var blitt urettferdig behandlet. Det ville kanskje påvirket mitt forhold både til sjefen og til min kollega.

Men jeg valgte å ikke delta. Noe sa meg at historien jeg ble presentert var feil. Jeg visste at den gjeldende kollegaen hadde fått flere berettigede klager og advarsler, og at det antakelig var riktig av min sjef å avvente med å tilby min kollega en fast og forpliktende stilling. Jeg lot virkeligheten innhente meg, i stedet for (igjen) å la meg overbevise av en alternativ virkelighet. Jeg avstod fra å delta i hylekoret.

Det kan være vanskelig å forholde seg til virkeligheten hele tiden. Antakelig umulig, spesielt for en notorisk dagdrømmer som meg selv. Jeg er så flink til å dikte opp alternative virkeligheter at jeg antakelig hadde blitt en fabelaktig romanforfatter. Men for mye virkelighetsflukt kan skade oss. Det er derfor viktig å være tilstede i virkeligheten. Slik tilstedeværelse kan oppøves. Vokt deg for fristende og forlokkende alternative virkeligheter, a la den psykopaten tilbød oss i idealiseringsfasen. Vær også oppmerksom når du merker at du er i ferd med å tilby deg selv en alternativ virkelighet, og flyter inn i en drømmeverden. Hent deg tilbake til virkeligheten. Drømmer er noe som hører natten til. Suksess oppnås best når du ser dine reelle egenskaper og omgivelser slik de er, ikke slik du fantaserer om at de skal være.

 

Den vedlagte videoen (under) er en fortsettelse av denne teksten. 

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Grønne, gule og røde mennesker

Idèen til dagens tekst er ikke min egen. Den er hentet fra vloggeren Kristine Tørå, som kaller seg “angstpedagog” (se vedlagt youtube video etter teksten). Hensikten med å fargesette og triagere mennesker rundt oss er et enklere og mer oversiktlig alternativ til å lete etter forstyrrede trekk og bruke tid på å analysere om de “er eller ikke er” psykopatiske.

Fargelagt triagering blir brukt i blant annet helsevesenet, hvor røde pasienter er de mest akutt syke og trenger øyeblikkelig hjelp. Gule pasienter kan vente litt (men ikke for lenge) innen de får hjelp, mens grønne pasienter foreløpig er ganske stabile og kan vente til de røde og gule pasientene har fått hjelp.

En noe omvendt form for triagering brukes av forsvaret og i ekstreme nødsituasjoner med ressursknapphet, der de røde pasientene ikke skal vies oppmerksomhet fordi de er vanskelige å redde. Det er de grønne pasientene som skal ivaretas fordi de har den beste sjansen for å overleve. Det er snarere denne formen for selektiv triagering jeg tenker at vi kan bruke om menneskene rundt oss, og som kan hjelpe oss med å forholde oss riktig til dem.

Noen mener at de kan se andre menneskers aura, og at auraen er fargelagt. De snakker om “varme” farger og kalde farger. Hvorvidt de faktisk ser farger vet jeg ikke (jeg gjør det ihvertfall ikke), men det gir mening å fargelegge menneskelige energier. Å se for oss personer som enten grønne, gule eller røde er dessuten nokså enkelt å huske på når vi først assosierer dem med fargene, fordi det er snakk om kun tre symboltunge farger. Det betyr at når vi først har “fargelagt” en person så husker vi vedkommende som grønn, gul eller rød.

De grønne personene er kolleger, venner eller slektninger som over tid har vist at de er stabile, trygge og har gode hensikter. De gjør feil som alle andre, men de tar ansvar for deres feil uten å skygge banen eller projisere dem over på andre. De forholder seg mildt til omgivelsene. De er ikke “engler på jord”, de tåler en konfrontasjon og kan også selv ta initiativet til en konfrontasjon, men holder den på moderat nivå. De bærer ikke nag eller sprer gift. Du kan betro deg til dem uten å føle at du har “sagt for mye” eller frykte at det kommer uvedkommende for øre. Du slapper av i deres nærvær. Si til deg selv “Stig er grønn”, så slipper du hele tiden å vurdere alle Stigs handlinger fortløpende. Stig er ferdig triagert.

Gule pasienter er mennesker som oppfører seg på en måte som gjør deg usikker. Kanskje har du ikke selv opplevd noe ubehagelig med vedkommende, men du har hørt andre fortelle ufordelaktige ting. Du vet ennå ikke om det er hold i hva du har hørt eller selv har sett, derfor vil du se vedkommende an. Gule personer kan være vennlige og samarbeidsvillige, du kan fint samarbeide med vedkommende på tomannshånd men helst i gruppe. Du kan snakke løst om vær og vind men har ikke lyst til å innvie vedkommende i dine personlige anliggender. Gule personer gjør seg bra på fest, hvor dere er flere og relasjonen er overfladisk. Du ønsker ikke å ha ham/henne i din innerste sirkel, ihvertfall ikke ennå. Si til deg selv “Annette er gul”, så er du forberedt på at Annette kan overraske deg negativt uten å bli tatt på sengen av det. Du kan ikke forvente ren stabilitet og trygghet av Annette. Annette er ferdig triagert.

Røde personer er de vi så langt har omtalt med klare psykopatiske og narsissistiske trekk. De er tydelig psykopatiske eller nesten-psykopatiske. Å ha enkelte psykopatiske trekk er tilstrekkelig for å være en rød person. Om de oppfyller en diagnose eller ei er irrelevant, det er nettopp denne debatten vi skal slippe å bruke tid på ved å fargelegge dem tidlig. De røde personene bør vi unngå å være på tomannshånd med. Vi bør heller ikke ha sosial omgang med dem på gruppenivå. Hvis vi har røde personer som kolleger så kan vi mest sannsynlig implementere strategier som gjør det mulig, men det kommer an på mange faktorer, blant annet størrelsen på arbeidsplassen og hvor stor autoritet den røde kollegaen har. For eksempel hvis arbeidsplassen er liten så vil en rød kollega bli vanskelig å forholde seg til. Det samme gjelder hvis det er snakk om en sjef. I noen tilfeller bør man skifte jobb hvis man har en rød kollega. Si til deg selv “Trond er rød”. Da husker du at du må unngå Trond og gråsteinmetoden slår inn automatisk hver gang Trond dukker opp. Trond er ferdig triagert.

Vi kan triagere alle mennesker vi har den minste relasjon med. Forutsetningen er at de er der på langvarig basis, for eksempel naboer eller i den utvidede vennegjengen. Det har ingen hensikt å triagere mennesker vi kun ser en gang, eller betjeningen i butikken du handler i, som du verken skal på fest med eller arbeide sammen med.

Mennesker kan bevege seg mellom farger, men i de fleste tilfeller så vil din triagering være riktig fra starten og gjelde så lenge du kjenner vedkommende. For eksempel kan gule Annette over tid vise seg at du har misforstått henne, og at hun egentlig er en grønn person, eventuelt “grønngul” (men ikke bland inn flere farger, det vil ødelegge oversiktligheten). Men hun kan også vise seg å egentlig være en rød person. Gule personer er som det gule i trafikklyset, du vet ikke om det neste signalet blir “kjør” eller “stopp”.

Det er imidlertid lite trolig at røde Trond noengang vil bli en gul person. Når du har triagert noen til å være rød så er varselsignalene så tydelige at du sjelden vil ta feil. Din utvidede kunnskap om giftige trekk vil dessuten hjelpe deg med å sementere triageringen tidlig.

Å triagere mennesker på denne måten kan føles kynisk, men husk at triageringen foregår inni deg og er ment for deg alene. Du forteller ikke dine venner at “Stig er grønn”. Du kan fortelle at du har et godt inntrykk av Stig, men ikke at du betrakter ham som et trafikklys. Du vil nok lyde litt gal hvis du gjør det.

Ikke la din tidligere overdimensjonerte samvittighet hindre deg i å triagere. Å fargelegge noen som gule eller røde er for å hjelpe deg med å forholde deg til dem. Her er det rå og brutal observasjon som gjelder. Du skal ikke gi noen ekstra sjanser av samvittighetshensyn, når din intuisjon tydelig forteller deg at vedkommende er gul eller rød. Kun grønne personer er trygge. Ikke la ditt “gamle jeg” stå i veien for en effektiv triage.

Hvor mange mennesker innenfor hver farge bør det ideelt være i din omgangskrets? Det er meget vanskelig å estimere et slikt anslag. Men jeg vil bevege meg ut på planken og anslå at andelen bør ligge på rundt 60-30-10 (grønn-gul-rød) i prosent. Dette mener jeg selv er en realistisk fordeling. Det bør med andre ord være en majoritet av grønne personer rundt deg, men samtidig en høy andel dysfunksjonelle personligheter. Det betyr at hvis du fortsatt går med den villfarelse at “alle er gode på bunn” så må du gå noen runder med deg selv. På den andre siden, hvis du merker at du avviker sterkt fra dette estimatet, for eksempel med en lav andel grønne personer og en tilsvarende høy andel gule og røde, så er det sannsynlig at du befinner deg i et meget usunt – kanskje sågar farlig – miljø, og du bør gjøre tiltak for å etterstrebe store forandringer i livet ditt.

 

Neste livestream på youtube blir (høyst sannsynlig) torsdag 16. april.