Mange lesere bærer på hemmeligheter. De har sett psykopaten bak masken.
De får ikke lov til å fortelle andre hva de har sett. Psykopaten forbyr dem det. Psykopatiske og narsissistiske familier er fulle av hemmeligheter. Alt er hysj hysj. Ingenting skal snakkes om, og det venter sanksjoner hvis noen gjør det. Barn i slike familier blir programmert til å holde familiehemmelighetene skjult for omverden. Ektefellen lærer å tie. Man setter opp en fasade av normalitet. Men barna gjør ikke det. Barna tror at slik de har det hjemme, er slik alle barn har det. De har derfor ingen fasade, for de tenker at det er intet spesielt ved den narsissistiske forsømmelsen de opplever, og derfor heller ikke verd å snakke om utenfor hjemmet. Etterhvert som de vokser opp så oppdager de imidlertid at at deres oppvekst var langt fra normal, men dette tar mange år å forstå.
Den fasaden jeg vil snakke om i dag, er psykopatens fasade. Og hvor lett folk lar seg blende av den.
La meg komme til poenget allerede her. Folk er overflatiske og lettkjøpte. Hvis en person er vennlig og sjarmerende med dem, så er de solgt.
Og psykopaten er nettopp det, vennlig og sjarmerende.
Folk har ikke den tilstrekkelige dybden til å se bak fasaden. De lar seg lure. De evner ikke å mistenke noe. Ikke fordi folk ikke er mistenksomme. Er det noe folk elsker, så er det sprekker i fasaden hos andre!
Nei, det er ikke derfor de ikke evner å se bak fasaden. Det er fordi folk er fulle av seg selv. Når noen er vennlige og sjarmerende med dem, så betrakter de det som en speiling av egen fortreffelighet. De blir smigret. Hvis de blir behandlet med slik respekt og vennlighet, så ser de kun seg selv, og hvor flotte de selv er som blir behandlet så respektfullt. Og her snakker jeg om normale mennesker.
Det er denne kraften de virkelige ofrene hele tiden jobber mot, og den er nesten ugjennomtrengelig; slektninger og venner som aldri har sett bak masken, og som ikke evner å forestille seg at psykopaten spiller skuespill. Med en slik omgangskrets så blir det nesten umulig for ofrene å bli trodd.
Men det stopper ikke der. For hvis man kjenner en psykopat lenge nok, så vil psykopaten før eller siden miste masken, enten som en glipp eller under påvirkning av alkohol. Eller fordi psykopaten blir eldre og mister den nødvendige styrken og tilstedeværelsen som kreves for å holde masken på plass.
Langtids venner av psykopaten har sett episoder med mishandling av ektefelle og barn. De har sett glimt av ondskap. De har sett hvem vedkommende er. De har kanskje til og med selv vært gjenstand for misbruk.
Likevel fatter de fortsatt ikke hvem de har med å gjøre!!!!
Ofrene har øynet glimt av håp når psykopaten mister masken i offentlighet. Endelig kan andre se hvordan de selv har det hele tiden med denne personen!
Oppglødde av optimisme løper de til venner eller slektninger; “forstår du nå hva jeg har forsøkt å fortelle, nå som du selv har sett hvordan NN er?”.
Men akk, nei. Støtten uteblir. Publikum ser mellom fingrene, og den positive holdningen til psykopaten fortsetter som før.
Det er en sann gåte.
Det er så man kan miste håpet, noe også mange ofre gjør. De mister håpet om at de noen gang vil bli forstått. Er det fordi folk ikke vil se? Er det fordi folk er stokk stein dumme? I tunge øyeblikk er det fristende å konkludere det siste.
Men jeg tror det handler om mangel på kontekst. Folk flest vet lite om psykopati og narsissisme. De vet ikke hvordan de skal tolke et enkelt maskefall. Det som for primærobjektet er en stor avsløring, er for publikum en isolert menneskelig svikt, noe som kan skje alle og enhver. Når psykopaten så i neste øyeblikk tar masken på seg igjen, så tolker publikum det som at psykopaten har tatt seg sammen og nå er han eller hun seg selv igjen. De forstår ikke at det egentlig er omvendt, at det var under maskefallet hen viste sitt egentlige jeg. Derfor glemmer de og fortsetter som før.
Det handler dessuten om sverting. Ofrene møter uforklarlige kalde skuldre, fra mennesker de ikke har noe utestående med. Det er fordi psykopaten har svertet dem, bak deres rygg. Psykopaten har fortalt løgner. Når psykopaten mister masken så tenker omgivelsene derfor at det er forståelig, siden psykopaten må leve med en så vanskelig person.
Objektet kjemper alene. Det blir en evig kamp med egen virkelighetsoppfattelse, når alle andre synes å oppfatte psykopaten annerledes.
Derfor er det så viktig med fora som dette, hvor objekter kan få bekreftelse både av bloggforfatter og av andre lesere. Bruk derfor kommentarfeltet aktivt! Og husk at dere skriver ikke kun til meg, dere skriver til hverandre. Dere kan også svare hverandre.
Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 625 kroner, 90 minutter koster 1000 kroner (pris per 1/1 2025). Bestill tid på [email protected]
Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
Min opplevelse er at en psykopat fremstår som fullstendig normal så lenge man er på bekjent og distansert venn stadiet. Problemet er når man blir nærmere kjent med dette «mennesket». Plutselig endret dette «mennesket» personlighet og psykopaten poppet opp med tvangsmessig lyvning, manipulasjon, kontrollerende atferd, og bisarr oppførsel for å få NF. Psykopaten starter forsiktig med grenseoverskridelser og vil stadig flytte grensene. Psykopaten er et grensekrenkende vesen.
Så sant Pål, p er et grensekrenkende vesen,
de drar ydmykelsene lenger og lenger til de til slutt er grenseløse.
De har ingen sperrer for hvor langt de kan gå.
Etter en stund med psykisk mishandling hjemme, trenger de å dra det enda lenger, og begynner å ydmyke objektet offentlig.
Som du forklarer Daniel, hvor de merkelige nok, slipper unna med krenkelsene.
Folk kan bli stille, usikre, flaue og “sjokkert”.
Men når p tar på seg maska igjen og vise sitt mest spennende smil, er alt glemt.
Ingen reagerer, enda de er flere som sammen, med åpne øyne ser forandring på sekunder utspiller seg foran dem !
Og i p vennekrets skjer antagelig dette med alle objektene til p.
Ser ikke folk at dette gjentar seg ?
Når p sverter alle objekter etter tur,
bør det ikke etterhvert ringe en liten bjelle hos omgangskretsen ?
Nei det gjør ikke det.
Tema psykopatens fasade
Du skriver:
“Nei, det er ikke derfor de ikke evner å se bak fasaden. Det er fordi folk er fulle av seg selv. Når noen er vennlige og sjarmerende med dem, så betrakter de det som en speiling av egen fortreffelighet. De blir smigret. Hvis de blir behandlet med slik respekt og vennlighet, så ser de kun seg selv, og hvor flotte de selv er som blir behandlet så respektfullt. Og her snakker jeg om normale mennesker.”
Jeg svarer:
Jeg er enig, men vil også legge til at jeg tror de fleste mennesker har en variabel blanding av alle de menneskelige kvaliteter i oss, men at de fleste har overvekt av godhet og naivitet. De Negative sider i oss vil vi ikke helt vedkjenne oss og disse sider vi er flaue over ligger mer skjult og gjemt inni oss, skyggesider. Vi ønsker å se oss selv som gode, fine og vellykkede mennesker. (så kan en alltids diskutere hva er å være god og vellykket…..!!?)
Så speiling har med å gjenkjenne sider vi har i oss selv i andre som vi gjenkjenner. Og har vi mye godhet i oss og mye naivitet så evner vi ikke å skille. Vi klarer ikke JOBBEN med å SKILLE uten kunnskap (om det å skape ondt)
Jeg vet at mye av grunnen til at jeg har falt for pn er at jeg ikke har forstått at det er mulig å være en person med så mange teknikker og manipulasjon og ønske om å skape ondt. Ondskap. Kunnskapsløs var jeg om emnet. Og jeg måtte ha dette tett innpå meg for å virkelig fatte at det var mulig. Ulv i fåreklær og ikke Får i ulveklær. Får i ulveklær finnes også, og de har gode hjerter, som oftest:-) Kanskje.
Bra! Jeg liker “tilføyelser”. Det betyr at tekstene får leserne til å gruble.
Som du nevner Juni, tror jeg også dette handler mye om at vi rett og slett ikke klarer å forstå at et menneske vi betrakter som en av våre nærmeste, faktisk er ond.
Vi finner på alle mulige unnskyldninger for denne personens oppførsel.
Fordi det å være ond ikke streifer tankegangen.
Uten kunnskap om p, hadde jeg nok enda ikke forått at det var ren ondskap.
Takk for alle tankene du gir, som får meg til å gruble Daniel.
Tenker på dette med å kalla det ondskap.
Personleg er eg enig med at det, for “normale” mennesker, med sosial skam, anger og samvittighet, er ondskap.
Men i forhold til eit konstruert “jeg”, eller eit nærmast mangel på det, så undrer eg meg over om det er ondskap, i den forstand.
Grunnleggande, så handler det jo, for alle mennesker – og dyr, om “overlevelse”.
Ifht det med “å skapa ondt”, er det jo ein logikk i at hvis “offeret” er ondt, så blir jo p/n “bra”/ “god”.
Reint emosjonelt, vil jo det å påføra andre, med overlegg, lidelse og smerte, varig skade, for “normale” vekkast nettopp emosjonar, som skal hindra oss i å overskrida den grensa, i det heile.
Om ein reint nevrologisk/ emosjonelt ikkje “kjenner” det, så er det jo òg ei “koblingssperre”, som gjer at ein faktisk ikkje veit korleis det vil kjennes.
Og det å ikkje kjenna frykt- altså ikkje berre adrenalinet, men emosjonen som vekkes i kroppen, og koblinga emosjon- “jeg”, i tillegg til manglande impulskontroll og regulerande skam, så er det, på eit “klinisk nivå”, kanskje ikkje ondskap i den forstand.
Men som “normalt skrudd sammen”, så vil eg personleg kalla det ondskap.
Dei veit, reint kognitivt kva dei gjer.
Men har òg lest at dei ikkje gjenkjenner visse (ansiktsuttrykk) i andre, som f.eks. frykt.
Så dei er på mange måtar ein hjerne-kropp, som ikkje har sperrene me andre har hjerne til, òg/ har blitt spegla på og lært.
Det er på ingen måte for å forsvara overgriparar, men det kan muligens føra til meir aksept/ bidra i bearbeidinga, at (i alle fall p), er som dei er. Slik blei dei født/ slik “er” dei, og akkurat det kan heller ikkje dei gjera noko med.
På mange måtar, er det, reint fagleg (meiner eg), eit mesterverk av “overlevelse”.
“Tryllekunst” til fingerspissane.
Men relasjonsmessig, om ein kan kalla det relasjon i det heile, så er det jo egentlig ikkje ord for kor skadeleg det er for den som evner tilknytning, emosjonar og følelsar.
Og interessant nok, så vekker det jo mykje “sterke” emosjonar og følelsar i offeret/ “bytter”.
Personleg har eg kjent lite på forakt gjennom livet, men det endra seg totalt etter å ha levd tett på n/p.
Fasade er jo viktig for alle, til ei viss grad, og handler jo mykje om skam.
For min del, har eg undra meg mykje over kva som “bur” i min skygge og underbevissthet.
Og reint evolusjonsmessig er me jo fremdeles litt “dyr”, og “forsvar”/“overlevelsesinstinktet bur jo i oss alle.
T.d har eg høyrt mange mødre sei at om nokon hadde gjort noko mot ungane deirans, så kunne dei gått så langt som å drepa, eller forsvara med det som me elles ville kalt “vold”.
Reint nevrologisk/anatomisk/og “forstyrrelsesmessig, er det jo mykje adferd og reaksjonar som kan sjå like ut, men “kor det kjem frå”/ kva følelsar/ trigging reaksjonen kjem frå, kan vera forskjellig.
T.d kan (C)-PTSD- adferd sjå “narsissistisk” ut, uten at det reint diagnostisk er snakk om det.
Men eit møte med n/ p gjer verkelig grunnlag for sjølvransaking, og eit anna syn på kva eit menneske eigentleg er.
Og som nokon over skriv; sidene med oss sjølve me ikkje visste me hadde, eller som er meget ubehagelige for oss å akseptera, er òg ein del av ein heilskap.
Personleg er eg glad for at eg evner tilknytning, og det me kallar “kjærlighet”, og kunne ikkje tenka meg å vera uten.
Det er òg vanskelig å forestilla seg korleis det er å fungera uten slike koblingar og strukturar.
Og så må eg innrømma at eg har levd litt i ei slags boble, og trudd at eg var hakket meir “god”, enn eg kanskje er.
Sjøl om eg -prøver- å vera det eg har eit bilde/ oppfatning av at eit godt menneske skal vera.
Men det er kanskje bedre å “være hel, enn å være god”, som nokon har sagt.
Ps: Med forbehold om at eg gjengir det eg har lest om n/p, med mi personlege tolking.
Jeg opplever ikke at du “forsvarer overgripere”. Det er en meget interessant diskusjon du tar opp, og litt merkelig at ikke flere lesere har luftet deres syn på dette.
Jeg har også grublet mye på det selv.
Jeg har kommet fram til dette.
Hvis ikke psykopati er ondskap, så må man faktisk spørre, finnes ondskap? For man kommer ikke nærmere menneskelig ondskap enn psykopati. Og finnes det annen ondskap enn den menneskelige? Er naturen ond? Er dyr onde? Jeg mener nei. Jeg mener at psykopati er selve opphavet til ondskap. Opphavet til ondskap i mytologien og i bibelen, og moderne ondskap. Det er selvsagt lov å være uenig her.
Jeg må vel også påpeke at jo, de gjenkjenner frykt. De føler den ikke selv, men det betyr ikke at de ikke gjenkjenner den. De elsker å fremkalle den hos andre. De trykker på de knappene de vet fremkaller frykt. Andres reaksjoner er deres NF (narsissistiske forsyning).
Eg fann denne artikkelen, og har tenkt litt rundt den.
(Men den er over 10 år gamal).
Tenker at me mennesker ofte tolker ein situasjon/adferd/intensjon utifrå eigen erfaring/ “jeg”.
Det betyr jo i praksis at det er mange faktorar som avgjer kva me “rapporterer”, f.eks. frå ein ulykkesstad.
Om ein kjem tilfeldig forbi, er ganske “rolig”/ lite aktivert i nervesystemet frå før, eller om ein allerede er “stressa”.
Om ein har vore i ei (liknande)ulykke før, eller kjente til/ kjente nokon som var involvert/ skada/ døydde i ei (liknande ulykke), om dei involverte er ukjente, eller om det er bekjente eller nokon ein er i nær relasjon med involvert.
Det vil jo alltid vera ein umiddelbar reaksjon til ein stimulus.
For folk med “normal kobla hjerne”, vil jo den handla om emosjon (“å setta i bevegelse”), og eg tenker at grunnen til at folk reagerer “kraftig”, gjerne er stimulus, “minne-reaksjon”, “minne-følelse”, evna til å “tenka over eigen reaksjon”, som også kan forsterka, og tilknyting.
Type: Nokon slår bestemor. (Ikkje meg). Men mitt nervesystem aktiveres (forsvara bestemor/ noko/ nokon som er viktige for oss), fordi bestemor og eg er tilknytta (nervesystem-tilknytta), og “flokk”.
Som handler om overlevelse/ beskyttelse.
Om ein ikkje har den “følelsesmessige” koblinga/ byrden/ fordelen, alt etter korleis ein ser det, har eg inntrykk av at ein har primale instinkt, men samtidig “leser” ein situasjon meir basert på “taktikk”/ logikk, og såleis kanskje har “meir tid”/ ikkje blir “satt ut” av den sterke aktiveringa i kroppen.
Me har jo alle lært sosial fungering.
Kva som “lønner seg” og ikkje.
Kva adferd som blir akseptert og ikkje.
Ein kan kalla det “jakt”. Ein kan kalla det å “finna flokk/ tilhørighet”.
Og om ein skal tenka veldig “Darwin” og hierarki og overlevelse, så er det jo ein grunn til at me alle gjer som me gjer.
Å vera snill og grei og sjøloppofrande er ikkje nødvendigvis berre å vera snill (noko ein tillegg gode følelsar/ blir sett på som ein god eigenskap/ satt pris på av andre).
Den har jo gjerne òg “utvikla seg”, som ein form for overlevelse.
Og det er veldig “behagelig” for andre, å vera rundt “snille, hjelpsomme, people-pleasarar”, men sjølv det er ein form for manipulasjon: Hvis eg gjer sånn, syns/ gjer dei sånn, og då blir eg likt, får ikkje straff, slepper å kjenna på dei og dei følelsar, oppnår “gunst” osb.
Såleis kan ein kanskje sei at me mennesker òg er veldig prega av “emosjonell tenking”, rett og gale osb.
Er det me “normale” som tillegg psykopaten ondskap?
Altså, har psykopaten ‘intensjon’ om å “vera ond”?
Psykopaten er belønningsorientert, ja.
Men det er all hjernar.
Veit dei, tankemessig, at det er “feil” og “gale” det dei gjer?
Ja.
Føler dei det? Kjenner dei det som “sant” inni seg?
Her kjem jo diskusjonen ofte inn.
Om ein tenker at dei biologisk/nevrologisk “heng igjen” i ei meir “dyrisk fungering”.
I den samanheng ein “høgtståande rase” lengre oppe i næringskjeden, så er det jo jakt/ mat/ energi utveksling som gjeld.
Om tigeren skulle hatt veldig medfølelse og kjærlighet knytta til byttet, så ville den neppe drept det.
Då ville den kanskje beholdt det som “make”/ ein del av flokken/ sine nærmaste.
Personleg var eg ein av mine venners nærmaste/ “flokk”, pre-psykopat.
Både psykopaten og “vennene” “forkasta”, då eg ikkje lenger “fungerte som vanlig/ normalt”, om ein kan kalla det for det.
Eg trur litt av den ekstra følelsesmessige og instinktive reaksjonen ligg her.
Flokken skal jo beskytta? Men flokken valgte å “la eine ‘medlemet’ dø/ vera i stor risiko for å dø.
Det vekker jo også vantro, frykt, sinne/ raseri i “psykopat-offeret”.
I alle fall gjorde det det hjå meg.
Reint biologisk/ strategisk, kan ein jo sei at eit svært skada/ “treigt” menneske/ dyr kan vera til skade for flokken. Ein opererer jo framleis slik i helsevesenet.
Psykopaten fungerer kanskje, på eit slags nivå, som oss andre.
Om ein skal overleva, nå eit mål, ikkje “dø sjøl”, så kan ein ikkje ta vare på alt mulig/ bli ståande og nøla for lenge.
Ein må holda seg frisk og rask, gjera det som erfaringsmessig fungerer osb.
Tenker berre høgt her.
Det er jo eigentlig umulig å veta heilt sikkert kva folk tenker og føler, kva som er intensjon osb.
Dei fleste vil meina at det er forskjell på om nokon, med vilje (motivert av…?) køyrer inn i bilen din, eller om dei “mister kontroll” over bilen, og køyrer inn i din.
Sjøl om resultatet gjerne er det samme.
Nokon vil det vekkast mykje ergrelse og tankar rundt skade på bilen (kor knytta ein er til den, til personen som skada den, om ein har økonomi til å fiksa/ kjøpa ny bil), medan andre ikkje “dveler/ har aktivering, følelsar, tankar på det, som fysiologisk/ psykologisk varer “lenge”
Om ein skal oppdra barn/ avkom som skal fungera på det vis at det skal ta vare på flokken vidare, der “samhold”/ “jakt i flokk” er viktig, så vil kanskje “det følelsesmessige/ emosjon vera viktig.
Om ein er andre dyr, jakter/ overlever ein gjerne i mindre flok/ åleine, og har utvikla/ styrka andre eigenskapar.
Slik eg forstår det, handler det om “aksept”; høyra til, passa inn, kva enn ein må gjera for å få innpass i flokken.
Det er jo likt for både n/p, men det ein vil “ha ut av det”, er gjerne forskjellig motivert.
Nokon vil/ må vera “på toppen”, og det krever dei eigenskapane og “valga”/ strategiane, andre blir då “under”/ lengre nede.
Nokon er “fornøgd med det”- enten dei reint følelsesmessig syns/ tenker/ er overbevist om det, eller fordi dei er vokst opp i miljø der det har vore det mest “lønnsomme”/ strategiske.
Det blir jo sjølvsagt like interessant for “normale” hjernar å studera n/p, som det er for n/p å studera oss.
Alt som skiller seg veldig frå “norm”, er jo gjerne ein “snakkis”/ noko ein må merka seg.
Overlevelse handler jo mykje om mønster, prøving og feiling, avvik frå mønster osb.
Grunnen til at eg skriv at det ikkje er for å forsvara n/p, er fordi eg sjøl fekk spm. om min p “er ond”.
Det provoserte meg at han kanskje insinuerte at han ikkje er det, då handlingane hans har skada meg såpass.
Men det har fått meg til å undra meg litt.
Har t.d hatt mykje hevntankar.
Metodar og utføringar, og ein måte å tenka på, som eg ikkje har gjort tidlegare.
Vil det sei at eg egentlig er ond, som kan tenka slik?
Ligg ondskap i å tenka det, eller gjera det?
Kva er egentlig ondskap?
Då meiner eg at me er inn på ein diskusjon om emosjon/ følelse.
Reint “strategisk”, så er det jo ganske smart å observera/ skjønna at den andre har noko (følelsar), som ein ikkje har mykje av sjøl, og som gjer at ein merker at ein ikkje heilt “er som dei andre” Å bruka det som eit redskap/ strategi for å “overleva, få makt over, vinna”, er jo “smart” i overlevelses-/fungeringsforstand.
På eit vis, gjer me det alle.
Me lærer å manipulera.
Flørting, f.eks.
Mange gonger handler det jo om å vekka følelsar i den andre, i håp om å evt finna ein make, evt få “avkom” og “flokk” osb.
Ein n/p har gjerne berre ikkje like mykje “gevinst”/ velvære/ “igjen for” det me kallar kjærlighet, når dei reint biokjemisk kanskje ikkje kjenner det så godt.
Så sex, mat, pengar, status; det som gjer meir “overlegenhet”, eller kan brukast vidare, og er meir “nødvendig”, vil kanskje vera det dei går etter, og får “hjernemessig belønning” for å gjera.
Eg syns i alle fall det er eit veldig spennande tema, og har “erfart” forskjellane frå eg var liten, med ein n/p far, og ein “nevrotypisk” mor.
Og slik eg måtte utvikla/ forholda meg (budde separat), har nok også blitt mine styrkar/ svakheiter/ og strategiar.
I mange tilfelle opplever eg det slik at eg ser at: “Her er det virkelig mulig å utnytta og manipulera”.
Men eg gjer det ikkje.
Det er ein følelse og reaksjon i kroppen som stopper meg.
Eg har erfart korleis det er å bli utsatt for det sjøl.
Og eg ønsker ikkje straff (hverken i form av å mista tilknytning/ relasjon, eller juridisk).
Eg budde/ var lengst/ tettast på mor og nevrotypsike.
Ville eg vore yrkeskriminell om eg hadde budd fast hjå far?
Det er vel sånn i livet generelt.
Dei egenskapar/ adferd som blir belønna/ heia fram og belønna, vil ofte styrkast.
Barn er jo ofte meget kjappe og tilpasningsdyktige, på godt og vondt.
Ein må jo også vera det, reint overlevelsesmessig.
P/n kan slita med “forlatthetsfrykt”, og det kan òg me andre.
Overlevelse igjen.
Kva treng ein for å overleva?
Kva treng ein for å ha det bra?
Kva gjer ein for å “sikra seg det”?
Kva konsekvensar/ utfall har det?
Kjekt å få kunne dela tankar på bloggen her.
Takk for kloke tanker Nat.
Lurer på om p bør bli en diagnose snart ?
Kalle en spade for en spade som Daniel skrev når det var snakk om barn og p.
Da må hjelpen forskes på og diagnosen settes TIDLIG. ( endre loven )
Det er mange diagnoser som opp i melom historien ingen har hatt tro på at kan hjelpes,
som alikevel har hatt god effekt. Samfunnet kan vel ikke bare gi dem opp ?
Og like viktig/viktiger hjelpe alle de ødelegger gjennom hele livet.
Fryktelig vanskelig problemstilling : hvordan hjelpe noen som hele tiden vil manipulere.
Rettsvesennet har jo et program for p. men da er p voksen og behandlingen har liten effekt.
Håper forskere/psykologer/pedagoger spør deg til råds Daniel.
All ære til forskere, men som sagt hundre ganger før her, en må ha hatt p nær for å forstå.
——
Hvis man er dønn ærlig og med kunnskap om p, tenker tilbake på sitt forhold med p.
Var alt som ble sagt og gjort, planlagt eller spontan onskap.
Når ikke manipulerende, sadistisk. kverulerende narsissist er dekkende for en ekte p,
må vi bruke ordet ond. Det finnes vel ikke et mere dekkende ord ?
Er enig i dine tanker Nat, men jeg tenker at siden p er bevist sine handlinger kan en bruke dette ordet ?
Og fordi det meste av p handlinger er planlagt, gjerne over tid, for å gjøre mest skade.
Tror ikke en p vil nekte for at de er onde, tror de ser på det som en styrke, eller ikke bryr seg.
De mener oppriktig at det er de som har forstått hva som er det lureste, at vi er tapere :
noe de også klarte å få oss til å tro, en tanke vi kankje aldri klarer å blir kvitt …
—–
Jeg vet den ekte dype følelsen av å elske finnes, så da finnes vel også ondskap ?
—–
Vil også som Nat skriver, beklage hvis jeg gjentar spørmål som har vært stilt her før.
Er ganske ny på bloggen, og det er ikke så lenge siden mitt forhold til p.
Så det er mye mulig jeg kommer med tanker der andre er kjent med fra før.
—–
Det er flere av oss som har fått diagnosen PTSD etter samliv med p.
Noe av det jeg sliter med er redsel for gitte situsjoner, som gjør at jeg fortsatt alltid er på vakt,
forstår godt at dette kan virke selvopptatt, og når man i tillegg ikke orker for mange mennesker og småprating.
Virker en ikke særlig sympatisk.
Blir som et skadet dyr som helst bare vil være alene inni hula, og knurrer litt hvis noen kommer for nær.
Denne oppførselen gjør det også enklere for p å sverte en etter forholdet.
Jeg tenker mange tanker her, litt vanskelig å gå inn i men..
– En pn er ikke fornøyd med Bare å Overleve, tror jeg.
– Men Et objekt kan gå fra toppen av marsliws pyramide og ned til bunnen (når objekt er tømt helt for alt og bare skurefilla igjen av kropp og psyke) og være Bare fornøyd med å overleve.
Skikkelig super takknemlig for å Bare overleve.
Jeg tror grunnleggende så overlever pn på helt andre ting enn normale.
Jeg tror pn blir syk av å ikke få mer enn det grunnleggende.
Syk i hode og syk i kropp. Pn svinner henn.
Når det gjelder å, skape ondt, ondskap, så tror jeg pn vet godt hva som er å skape ond.
Jeg tror de vet veldig godt at de er slemme, men jeg tror ikke de kjenner det inni seg.
Forskjell på å vite, og å kjenne/føle.
Forskjell på å ha kunnskap og å ha visdom.
Å være vis på områder i livet, så er det gjennomlevd fullstendig forstått, men kunnskap er tillært og ikke nødvendig vis forstått. Eksempel høy IQ.
Jeg tror at en pn med høy IQ er en som har mer omfattende strategier og langtidstenkning, planlegging, som går mer på hode intellektuelt (psyken)
og en pn som har lav IQ er (som oftest) mer utagerende i kroppen og oftere (stemmer dette Daniel?) utagerende og voldelige (fysisk).
Takk til alle som skriver og deler:-)
Bak fasaden…
Fasade…
Tror det er normalt å ha privat side i oss vi ikke deler ut.
Men en fasade er så mye mer falskt.
Den private normale siden som er oss personlig på privaten deles opp i flere nivåer.
Noe deler vi med mange, noe deler vi med noen, og noe deler vi med ingen, og tilslutt – noe deler vi ikke med oss selv engang. Dette er skyggesidene våre.
Tror at dette varierer i mengde hos oss mennesker ettersom hvem vi er.
For meg er FASADE noe uekte. Noe falskt.
Det motsatte av å være sann inn til oss selv, ærlige med oss selv
og det motsatte av å være ærlig ut i verden. Være den vi er, naturlig og ærlig.
Pn kan ikke være ærlig ut i verden med den pn er.
Hvorfor er ikke pn det? Ærlig ut?
Jo fordi det er lite flatterende, og det avslører, og skyver andre bort.
Når jeg ikke er ærlig ut, så er det fordi jeg beskytter meg. Da tar jeg på meg en fasade av nøytralitet. For å Overleve.
Dette er i møter med usunne mennesker (de gangene jeg klarer/tror jeg klarer, å lukte lusa på gangen)
Når vi begynner å kunne avsløre fasadene, så ser vi lettere hvor klovneaktigere pn oppfører seg.
Motsatt av ærlighet og ekte.
Masse fasade.
Jeg elsker åpne ekte mennesker, heier på at vi slipper tak i fordømmelsen på alle nivåer,
og at vi fyller oss selv med den vi er selv og ikke det vi har opplevd. Å gå skritt framover.
Pn er også fylt seg med seg selv – det de har opplevd, pn er fylt av gørr og ukoseligheter som kommer ut på de rundt (og jeg velger å ikke gå inn i det)
Det vi har opplevd definerer ikke oss annet enn at vi har erfart og forstått, og vi har verktøy til å håndtere nye møter med usunne, med klovne-fasader.
Vi kan velge å gå videre.
Vi kan velge å åpne hjertene våre igjen.
Liker utrykket klovne-fasader du bruker Juni.
Det tar litt brodden av fasaden de setter opp.
Når vi blir svertet etter forholdet med p.
Og tenker at felles bekjente må jo forstå at dette ikke er sant, de vet jo hvem vi er.
Men jeg trodde også på p i starten av forholdet når han svertet sine tidligere partnere. Jeg var så enig og synes så synd på han som hadde vært så uheldig med tidligere forhold. Jeg hadde en følelse av at det var noe som skurret, men jeg trodde på han.
Det med å fortelle løgner så overbevisende er en gåte. Hvordan gjør de det ?
Jeg har innbilt meg at jeg var en grei menneskekjenner og jobber med mennesker.
Men denne erfaringen hjalp meg overhodet ikke. Jeg prøvde å finne forklaringer.
Kanskje det bare gjorde det enklere for p ?
Men forskjellen ligger jo i, som du selv påpeker – at felles bekjente kjenner objektet. Likevel lar de seg overbevise av p. Du kjente ikke hans ekser, og derfor var det enklere å overta hans virkelighet.
Problemet er at en psykopat tror på sine egne løgner og virker veldig overbevisende. Dessuten er man vant til å stole på folk.
Interessant tema. Heldigvis har jeg familiemedlemmer som også har brutt kontakt og vi deler samme oppfatning. Det var denne siden her som bidro til at jeg fikk nødvendig kunnskap. Det gjorde det lettere å plassere skylden og alt det utrolige ga mening.
Teksten din fikk meg til å tenke:
Tenk bare hvor utrolig skamfullt og skuffende det er å oppdage at alt av idealisering med smiger og oppmerksomhet viser seg å være falsk? Å innse at man har blitt manipulert.
Det er menneskelig å ville unngå å kjenne på skam. Og skyld, tenk å oppdage at man selv har skyld i å påføre andre smerte, ved at man har støttet den som mishandler andre. Kanskje har man investert mye i relasjonen og gitt avkall på mye man hadde med offeret/ofrene. Verden kan kjennes tryggere ved å se bort fra alt dette vonde og sjokkerende, man blir jo i grunnen fullstendig rystet av å innse realiteten. Så da unngår mange å gå inn i det ubehagelige, det som vil kreve en stor innsats for å snu om på egen virkelighetsoppfatning.
For det koster! Men etter noen år kan livet leves ekte. Man får være den man er, uten å være redd eller måtte gå på akkord med seg selv hele tiden. For min del var det verdt det.
Luk unna det giftige ugresset, ta magefølelsen på alvor. Alle gangene jeg har kjent uro og fått uendelig tankekjør om en person som kommer inn i livet mitt, har jeg med tiden funnet ut at jeg burde beskyttet meg selv mer enn jeg gjorde. Voldsom smiger er en stor trigger etter alt jeg har vært gjennom. Personen trenger ikke være p/n for det, men jeg bygger ikke relasjoner på falskhet.
Gode poeng her! Men personlig mener jeg du tillegger folk for mye intelligens. Du ser det i politikken, den store saueflokken som kjøper politikernes og medienes historier om klima, Israel, Trump etc. Jeg mener, seriøst, at det er de mest intelligente ofrene som leser her. Ikke fordi tekstene mine er så fantastiske, men fordi det er de intelligente som blir “detektiver”, som i lengden ikke finner seg i de samme forklaringene, som oppsøker kunnskap og som til slutt løser mysteriet.
Kan anbefale bok om ondskap, av filosof Lars Svendsen. Går ikke så mye på p/n nødvendigvis, men mer på fenomenet ondskap.
https://www.universitetsforlaget.no/ondskapens-filosofi-1
Alle bokanbefalinger er spennende.
Jeg er på dag 3 etter å ha brutt med min kjæreste gjennom 7 måneder, dvs jeg konfronterte han for n`te gang om mine mistanker om løgn og han nektet som vanlig. men jeg sa noen opplysninger som gjorde at han nok skjønte at jeg visste sikkert at han løy denne gang og han forlot raskt og effektivt. Etter å ha vært sammen med en psykopat for ca 8 år siden, så skjønte jeg at han løy og var veldig lik min forrige psykopat. Samtidig opplevde jeg noen hinsides rare og respektløse hendelser med han her, som at han behandlet meg som luft, dvs så ikke på meg, både når vi skulle hilse på og spise pizza med hans familie. Han satt ved min side og så ikke i min retning..helt absurd opplevelse. Samme gjentok seg hos min søster og mannen når han skulle presenteres. Satt da rett overfor meg men så kun på og snakket mot min søster og mannen. Jeg kjente selvfølgelig på sjokk og irritasjon og prøvde få kontakt. Uten resultat og det endte jo da med at jeg var oppskjørtet i bilen på vei hjem. Han blanda seg også inn i telefonsamtaler jeg hadde med min yngste sønn, ene gangen dansa han impulsivt rett foran meg, noe han aldri har gjort før! og andre gangen gikk han inntil øret og fleipa frekt med meg. Aldri opplevd med noen andre og trodde ikke det var mulig.
I tilegg fikk jeg se ett raseri for første gang hjemme hos meg for ca 2 uker siden, hvor han knuste mobilen sin mot bordet mitt. Da hadde vi hatt en diskusjon og jeg var veldig bestemt på hva jeg ville finne meg i. Det handlet alltid om hans evne til å ta hensyn til meg og respektere meg, noe han slutta med tidlig.
Han fikk det jeg nå har lest/sett video her om er narcissistisk raseri, det er det ingen tvil om, han knyttet armene som en gorilla og de brølene jeg hørte unner jeg ingen. Jeg ble redd, men bestemte meg intuitivt for å reagere som jeg gjorde med han som jeg var borti tidligere som jeg tror var psykopat i en annen situasjon, jeg var veldig rolig, satt helt stille til han kom tilbake fra rommet ved siden av som han reiste seg og gikk mot etterpå. Da var han rolig igjen og lata som ingenting.
Føler at jeg kunne skrevet bok om han og han andre.
Hans beste kompis og nå forstår jeg – primære flygende ape, som irriterte meg tidlig og som alltid skulle spørre om jeg hadde det bra, uten at han kjente meg, ble ett krangletema. Han lovte å kutte ned på en altfor hyppig kontakt daglig omtrent, til noen dager i uka. Han klarte det noen uker, på slutten gikk han opp på samme kontaktnivå igjen og spilte uskyldig og uforstående, så jeg ble frustrert. Ofte så jeg et lurt smil på munnen han når jeg ble opprørt.
Han kremtet ofte når vi var sammen og etter raseriutbruddet var det påfallende, jeg tenker med grøss og gru på at han kremtet ofte når vi traff hverandre. Trolig pga raseri mellom treffene våre.. (bor ikke sammen)
Idag er jeg trist, igår og første dag var jeg bestemt men så masse videoer fra deg for å holde meg oppe og få enda mer klarhet og forstå hva jeg har vært borti. Det har vært en trøst. Men det er tungt fordi alt var en løgn tydeligvis og jeg så det j egentlig tidlig. Jeg lurer på om vi som på en måte er gjentagende ofre, ser litt gjennom fingrene med psykopater og narcissister og lyver litt lengre for oss selv? Bare for å holde på drømmen om at vi tar feil, det kan ikke stemme at jeg er uheldig nok en gang!!?
Jeg gikk tross at til traumebehandlig for å viske vekk han første som jeg mener var psykopat og som også gjorde de mest absurde ting. 8 år siden. har jeg glemt så fort og måten han møtte blikket mitt første gang vi møttes var jo akkurat likt den forrige: Alvorlig, undersøkende, ikke ett smil…når skal jeg lære???
Ps: Jeg er overbevist om at min mor er narcissist og de fleste av mine søsken er enige om det og vi har ingen kontakt med henne etter vår far døde, da kom hennes narcissisme sterkere frem. Jeg synes synd på meg selv fordi jeg har hatt henne som mor og hva det nok har ført til av tiltrekning til disse umenneskelige personene.
“Jeg lurer på om vi som på en måte er gjentagende ofre, ser litt gjennom fingrene med psykopater og narcissister og lyver litt lengre for oss selv? Bare for å holde på drømmen om at vi tar feil, det kan ikke stemme at jeg er uheldig nok en gang!!?”. Mye klokt i de ordene der. Det er noe som gjør at empater/magneter nekter å forholde seg til virkeligheten. De må bli slått i ansiktet mange ganger før de endelig reagerer. Det var slik for meg, og jeg vet det var slik også for mange av leserne. Narsissisten lever i en fantasi. Men det gjør også mange av objektene, som drømmer om en kjærlighet som ikke er realistisk eller sunn. Det kan være fordi de aldri ble ordentlig “mette” som barn og unge, kanskje med narsissistiske foreldre eller tidlige narsissistiske kjærester.
Det du må passe på nå, så tidlig etter bruddet, er å ikke gi etter for fristelsen å kontakte ham igjen. Og han kommer helt sikkert til å forsøke å kontakte deg, så her må du også passe på. Uansett hva du gjør, så ikke ta kontakt. Dette er pri 1, 2 og 3. Alt vil løse seg etter hvert, så lenge du ikke tar kontakt. Hvis du føler trang til å kontakte ham, så gjør noe annet. Skriv en kommentar her, skriv et brev til ham som du ikke poster, eller kontakt en venn du har tillit til. Vær forberedt på ubehag som kan minne om abstinenser etter misbruk av rusmidler, så som uro, rastløshet, kvalme, svette, høy puls. Hjernen kan lure deg til å tro at din eks kan lindre abstinensen og gi deg en ny rus. Men her skal du ikke lytte til hjernen, den tar av og til feil.
Hva er han? Narsissist? Psykopat? Antakelig. Han er i hvert fall ustabil og upålitelig. Jeg ser glimt av sinnssyk adferd i din historie, som er ny for meg og egentlig ikke kjennetegner narsissisten slik jeg kjenner dem. Men jeg ser også taushetskur og flere narsissistiske trekk.
Det er lov å synes synd på deg selv. Bruk den omsorgen du var villig til å gi din eks, på deg selv.
Tusen takk for råd og omsorg! Jeg skal ikke kontakte ham. Tingene mine er ikke så farlig å miste i denne situasjonen, men å møte han igjen vil og tør jeg faktisk ikke. Kjente meg nervøs utendørs idag og er seriøst redd han etter at jeg ser hvor sint han blir. har blokkert han på alle kanaler. Er redd han kan snakke meg inn i det om han får kontakt, så det tør jeg ikke. Takk også for at du skriver denne bloggen og legger ut videoer ! <3