Psykopati og kjærlighet

Det er faktisk stor forskjell på adferd og personlighet. Noen er dårlige til å kommunisere sitt indre liv, og blir ofte misforstått; “men det er jo ikke slik jeg er!, “det var jo ikke det jeg mente!, proklamerer mange fortvilet. Disse har en helt annen oppfattelse av hvem de er, enn slik andre oppfatter dem. Det er ikke samsvar mellom ytre og indre opplevelse. Dette er ikke bevisst, men handler om utydelig og forvirrende språk og kroppsspråk. Kanskje er det snakk om usikre mennesker, eller mennesker med et dårlig forankret “jeg”.

Andre er redde for å vise hvem de er, og er ikke autentiske. De villeder bevisst andre til å tro de er en annen enn den de selv vet de er. Dette gjelder blant andre folk som bruker Gråsteinmetoden. Ironisk nok gjelder det også psykopaten og narsissisten.

Så da er mitt spørsmål, er det adferden eller personligheten som avgjør hvem vi er?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Selv vil jeg mene personligheten. Det indre livet. Den indre intensjonen.

Derimot har adferden alt å si for hvordan vi blir oppfattet. Andre kan ikke se hvordan vi betrakter oss selv. De ser kun hvordan vi uttrykker vår personlighet. Vi kan ikke forvente telepati. Det er derfor vårt eget ansvar at det er kongruens mellom vår personlighet og vår adferd.

Adferden har også stor juridisk betydning. Hvis du begår ulovligheter og blir dømt for det, så hjelper de ikke at du ikke føler deg som en kriminell. Her er det adferden du blir dømt for. Din indre opplevelse av deg selv er irrelevant, men motiv og intensjon er av betydning.

Narsissister har et avvikende syn på hvordan de oppfatter seg selv, og hvordan andre (de nærmeste) oppfatter dem. Narsissisten mener de selv er fantastiske mennesker, mens omgivelsene vil kalle dem skadelige. Men det er ikke fordi narsissisten er inkongruent. Narsissisten vet at han eller hun er skadelig, men de mener de har rett til å være det, fordi de gir seg selv rettigheter de ikke tillegger andre.

Narsissisten lever i en fantasiverden. Deres syn på seg selv er forankret i fantasien og ikke i virkeligheten.

Å tolke en psykopat eller narsissist krever dybdeinnsikt, fordi man er nødt til å se hva som befinner seg bak masken. Vi snakker her om en grad av dybdeinnsikt som de fleste normale mennesker ikke har, enten av mangel på kunnskap, mangel på kontaktflate (man kjenner vedkommende for dårlig/tilbringer ikke nok tid sammen med vedkommende), eller overflatiskhet. For de flestes vedkommende hindrer overflatiskhet dybdeinnsikt. Vi er mer opptatte av det umiddelbare og synlige, enn vi er av å grave i hverandres indre. Derfor tar det så lang tid før psykopaten blir avslørt.

Normale menneskers overflatiskhet blir spesielt tydelig i amerikanske filmer (uten at jeg vil hevde at dette kjennetegner amerikanere). Der ser vi hvordan karakterene raskt utbryter “jeg hater deg” så snart noen gjør noe ubetenksomt. Det handler altså ikke om å avvente og se om det er et mønster i adferden eller om man har misforstått den ubetenksomme adferden. Man er hva man gjør, der og da. Dette er overflatiskhet i praksis.

Dette benytter jo psykopaten seg av, til å villede og narre folk til å tro at de er gode mennesker. Det er enkelt for en psykopat å spille god. Men psykopaten eller narsissisten er jo slettes ikke god, som i godhjertet. Det er her jeg mener at personligheten er viktigere en adferden. En psykopat kan gjøre snille ting – det trenger ikke engang være en manipulasjon, men det gjør dem ikke til gode mennesker, for psykopaten er slem av natur, og gode handlinger forandrer ikke det. Man sier at “en god handling nullstiller en ond handling”. Det kan jo argumenteres for at dette er riktig. En person som er blitt frastjålet tusen kroner, er nok villig til å tilgi hvis tyven returnerer de stjålne pengene. Men fordi tyven ikke har forandret sin grunnholdning til å stjele, så vil de mest sannsynlig stjele igjen, eller i hvert fall ønske å stjele, fordi de fortsatt har en dårlig og amoralsk personlighet.

Motsatt så er ikke nødvendigvis en person psykopat, kun fordi han eller hun har en hensynsløs adferd. Et eksempel er oss objekter som frekventerer denne bloggen. Mange av oss har utviklet en adferd som er mer egoistisk enn den vi hadde før. Vi har forstått at vår tidligere milde omgangsform har skadet oss, og nå vil vi beskytte oss selv. Vi stiller oss selv først i mye høyere grad. Vi er også mindre tolerante for andre menneskers vås. Mange av oss har skrudd kraftig ned for empatimotoren. Noen spør til og med om det er vi som nå er psykopaten. Men vi kan aldri bli psykopat, uansett hvor mye vi prøver. Psykopati er grunnlagt i personligheten, antakelig medfødt, og ikke noe man plutselig kan bli i 40-årene.

Nå vet vi at psykopaten lurer alle. Men vi tenker kanskje ikke over at det også er mulig å bli lurt andre veien; av mennesker som oppfører seg som psykopater, men som ikke er det.

På 2000-tallet fantes det en karakterskuespiller på Island som heter Augusta Eva Erlendsdottir. Hun kreerte et alias, som hun kalte “Silvia Night”. Med sin karakter hadde hun et ukentlig show på islandsk fjernsyn. Silvia Night var en gjennomført narsissist; selvopptatt, egoistisk, svært nedlatende og grandios. Tv-showet ble en stor seersuksess.

Da Erlendsdottir deltok i den islandske grand prix-finalen i 2006, i Silvia Night sin skikkelse, så var hun på høyden av sin popularitet. Hun vant derfor finalen med en sang kalt “Til hamingju Islands”, som betyr “gratulerer Island”. I teksten gratulerte hun, ikke seg selv, men det islandske folket, for at de kom til å velge en helt riktig vinner – nemlig henne selv. Hele teksten handler om hvor perfekt hun er, og hvor heldige folk er som får se henne på scenen. Hun synger også om at hun skal “redde Eurovision” fra sine middelmådige konkurrenter. Med andre ord en svært satirisk tekst, helt i tråd med karakteren Silvia Night.

Eurovision ble holdt i Athen det året, og Erlendsdottir ble sendt dit, sammen med sitt entourage. Hennes opphold i Athen varte i tre uker. Under hele perioden forble hun i karakter, altså Silvia Night, fra hun våknet om morgenen til hun la seg om kvelden. Og Silvia Night var, akkurat som karakteren var designet, utålelig. Hun møtte ikke opp til sceneprøver og var uhøflig mot journalister og konkurrerende artister fra andre land. Hun hadde raserianfall og kastet gjenstander rundt seg. Hun skjelte ut folk som våget å snakke til henne eller se henne i øynene. Hun spilte sin karakter til fingerspissene. Problemet var at nå var hun ikke lenger på Island, og ingen kjente til Silvia Night i Athen. De forstod ikke at det var skuespill, de trodde det var Erlendsdottirs virkelige personlighet. Resultatet ble svært negative presseoppslag, og hun var den første artisten som ble buet på da hun opptrådte i sin semi-finale. Juryer og seere reagerte på samme måte som pressen, de forstod ikke satiren, og Island gikk ikke videre fra semi-finalen.

Så jeg spør, er det adferd eller personlighet vi bør dømme etter?

Jeg har ikke svaret. Vi kan selvfølgelig ikke behandle andre dårlig, for deretter å hevde det ikke gjaldt, “for vi spilte bare”.

Samtidig mener jeg folk flest bør få mer dybde, klare å se bak hverandres fasade, ha litt tålmodighet og ikke dømme for fort.

Vedlagt under er en liten dokumentar om Silvia Night og furoren hun skapte i Athen.

Kjøp mine to bøker om psykopater, narsissister og giftige mennesker direkte fra forlaget, med fri frakt, her:

https://bokhandel.kolofon.no/books?aid=1127&aname=Daniel+Sundkvist

Hvorfor vil jeg fokusere på den aldrende kvinnelige narsissisten i dag? Fordi, selv om grunntrekkene er like i begge kjønn, så er det visse forskjeller på en narsissistisk mann og en narsissistisk kvinne, og disse forskjellene mistenker jeg blir tydeligere med alderen. Der en eldre narsissistisk mann blir mer pompøs, så blir en eldre narsissistisk kvinne mer bitter og harm.

En annen grunn er henvendelsene til meg. I de tilfellene hvor jeg har hatt konsultasjoner med lesere om deres foreldre, så er langt de fleste henvendelsene fra kvinnelige lesere om deres mødre. Narsissistiske mødre er med andre ord et større fokus blant mine lesere, enn narsissistiske fedre. Fordi kvinner også lever noen år lenger enn menn i gjennomsnitt, så må døtre og sønner av disse narsissistiske kvinnene ofte slite med dem i flere år enn med narsissistiske fedre.

I den forbindelse fant jeg en svært god og tydelig video på youtube, som jeg vil dele med dere i dag, og legger ut under denne teksten. Jeg vil dog ikke bruke masse tekst på å “finne opp hjulet på nytt”, når videoen selv forklarer på en lett forståelig måte hva jeg ønsker å formidle. Jeg vil imidlertid trekke frem noen hovedpunkter fra videoen:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

• Narsissistiske kvinner blir ikke mildere og klokere med årene. Der normale kvinner etter et langt liv med refleksjon oppnår dypere innsikt i seg selv og andre, og får andre verdier, så blir narsissistiske kvinner i stedet mer rigide. De kan ikke oppnå dypere innsikt når de aldri har reflektert.
• Aldring truer den narsissistiske kvinnens identitet. Hun har tidligere basert sin identitet på ekstern bekreftelse, som sosial status, utseende, beundring og oppmerksomhet. Med alderen mister hun mye av dette. Hun takler derfor aldring dårlig.
• Trusselen om tap av beundring og ekstern bekreftelse, gjør henne mer invaderende og kontrollerende innenfor familiesystemet. Spesielt voksne barn vil merke dette. Hun lar dem ikke fokusere på deres egne familier og kjærlighetsforhold, men krever at oppmerksomheten rettes mot henne. Dette gjør hun ved å spille på skyld og samvittighet; at de voksne barna “skylder henne noe”.
• Aldring oppfattes ikke som naturlige overganger til nye livsfaser, men som massiv narsissistisk skade. Hun går ikke inn i alderdommen med ro og verdighet, men blir tiltakende desperat, harm og bitter. Narsissistisk forsyning har tidligere hjulpet henne med å holde masken på plass, men når forsyningen minker og faller bort, faller også masken, og narsissismen vil komme mye tydeligere frem.
• Offerrollen vil overta som kilde til narsissistisk forsyning og kontroll. Hun vil skylde på sykdom, svakhet og at hennes nærmeste står i gjeld til henne. Det er ofte disse kvinnene som er “alvorlig syke” i årevis, men av en eller annen grunn holder seg mistenkelig kvikke, både fysisk og psykisk.
• Besettelse av fortiden, også kalt regresjon, den gang hun var vakrere og ble beundret. En slik regresjon kan også ramme voksne barn i form av infantilisering. Hun ønsker å gjøre dem til barn igjen, den gang hun var ubetinget elsket av barna og hadde full kontroll på dem. Hun kan gjøre det i form av uttalelser som “du var så snill som barn” (les: du er ikke like snill lenger), eller hun lager fortsatt din yndlingsrett fra den gang du var 10 år gammel. Når du forklarer at du ikke lenger elsker spagetti med pølsebiter og ketsjup, blir hun fornærmet. Hun nekter å forholde seg til den du er, og tviholder på hennes tolkning av den du var (som du heller ikke kjenner deg igjen i, fordi det er hennes fantasiversjon av deg).
• Du har en gudegitt rettighet til frihet og ikke være fanget av hennes narrativ om hvor synd det er på henne og hvor urettferdig hun blir behandlet. Du skylder henne ingenting, spesielt fordi hun aldri har vært en god mor.
• Filmen “August: Osage county” (2013) med Meryl Streep i hovedrollen som den aldrende narsissistiske matriarken, er en ypperlig fremstilling av hvordan den aldrende kvinnelige narsissisten styrer familien med skyld, skam og offerrolle. Les min egen anmeldelse av filmen her:
  

  Filmtips: “August: Osage County”

   

  Jeg tilbyr konsultasjoner over telefon eller video. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 650 kroner, 90 minutter koster 1040 kroner. Bestill tid på [email protected]

  Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

De siste årene har “true crime” tatt av. True crime kjennetegnes av virkelige saker, men med dramaturgi som minner om skjønnlitteratur, og da i krim/thrillersjangeren. Sakene fremføres like spennende som om de hadde vært oppdiktet. Både podcaster og filmatiserte episoder har vokst sterkt i popularitet. Når noe blir en trend så kaster mange seg på for å tjene noen kroner, og ikke alt holder like god kvalitet. Men historier om ekte mord og ekte psykopater vil alltid selge. Selv er jeg delvis bitt av basillen. I jungelen av true crime på streaming beholder jeg en moderat skepsis, og forsøker å finne godbitene.

Men er true crime en god analyse av psykopati?

Det som er viktig å huske er at true crime er ment å selge. Produsenter vil legge seg så tett opp til action- og thrillergenren som mulig, for dette er hva folk vil se, de vil underholdes og sjokkeres. Folk flest er interesserte i psykologiske mekanismer, men kun på overflatenivå. Det er derfor ikke dype analyser av psykopati som er genrens første prioritet.

En leser eller seer med over gjennomsnittlig kunnskap om psykopati vil derfor lett kjede seg og oppleve seg understimulert, hvis et studie av psykopaten er hensikten.

Likevel er det enkelt å gjenkjenne psykopaten i morderne som beskrives. For det er nemlig nesten alltid en psykopat som dreper med overlegg. Slik sett er det en bekreftelse, og også en tankevekker.

For kunne psykopaten vi selv hadde i våre liv gått så langt som psykopatene i episodene, og drepe oss?

Mitt svar er, både ja og nei, med mest vekt på nei.

Alle psykopater mangler de sperrene som normale mennesker har for å skade andre mennesker. Så i teorien er alle psykopater (og også mange narsissister) tilbøyelige til å begå kaldblodig mord.

Og noen av dere lesere her på bloggen har vært sammen med svært farlige psykopater.

Likevel er, tross alt, ikke alle psykopater like. Og jeg vil si at nei – psykopaten du var sammen med ville mest sannsynlig ikke gått så langt. Noe holder dem igjen. La oss gjøre en matematisk øvelse. I Norge begås 50-100 mord i året. La oss trekke fra mord som begås av normale mennesker, i selvforsvar, desperasjon, kriminelle gjengoppgjør etc. La oss også inkludere enkelte dødsfall som aldri blir registrert som mord. La oss si at at det begås 50 mord i året av psykopater.

Av fem og en halv millioner innbyggere, så vil statistisk sett omkring 55,000 være fullblods psykopater (jeg utelater her narsissistene). Det betyr at sjansen for at en psykopat begår et mord i løpet av ett år, er 55,000 delt på 50, da blir oddsen 1/1100. Men det er kun i året. Vi kan regne ut hva sjansen er for at en psykopat begår ett mord i løpet av livet. Hvis vi tar utgangspunkt i en livslengde på 80 år, så blir straks oddsen høyere, eller 1/14.

Så der har du det. Sjansen for at en fullblods psykopat begår et mord i løpet av sin levetid, i denne ikke-vitenskapelige øvelsen, er 1/14. Det er ganske høye odds. Det er likevel langt fra flertallet av psykopater. Tretten av fjorten psykopater vil gå gjennom et helt livsløp uten å begå mord (selvfølgelig gjør de mye annen skade). I tillegg begår enkelte psykopater flere enn ett mord. Det betyr at hvis en psykopat myrder to ganger, så går 27 andre psykopater gjennom et liv uten å myrde.

Og her ligger kanskje problemet med true crime; sensasjonsmakeriet. Seere kan henfalle til å tro at det kun er disse ekstreme versjonene som er psykopater, og alt “mindre ekstremt” fremkaller kognitiv dissonans, hvor man tviler på at personen man har i livet sitt er en psykopat, fordi de ikke er like ekstreme som psykopatene i episodene.

Slik sett kan true crime dessverre ikke brukes som folkeopplysning. Det finnes en viss verdi i å lære om virkelige hendelser likevel, særlig når man ser hvor mye ekstrem adferd som faktisk finnes der ute. En viktig lærdom er av preventiv art. Man får se bilder av ekte forbrytere, hvorav de fleste har sterke psykopatiske trekk. Mange av forbryterne er velstelte og sjarmerende, men de kan likevel ikke skjule hvem de er. Et menneskes sjel synes på utsiden. I øynene. I mimikk og positur. Den observante vil ta notis av hvordan en voldelig person ser ut, og kunne bruke kunnskapen til å vokte seg.

Men de fleste mennesker vil alltid oppfatte true crime som “escapism”, selv om det er virkelige hendelser som portretteres. “Escapism” kan oversettes som “flukt fra virkeligheten”. Mennesker som innbiller seg at de lever trygge liv, vil distansere seg fra historiene og lærdommen de kan trekke ut av dem. Ironisk nok er dette folk som lever i bobler, hvor de ikke tar innover seg politiske, globale og sosiale realiteter. Likevel er de overbevist om at de selv lever i virkeligheten, og at trusler er noe bare “andre” opplever.

Husk at bloggen har sin egen facebook-side, som du kan like og følge. Her legges alle blogger og vlogger ut, sammen med annen informasjon og tilbud. Du kan også få kontakt med andre lesere.

https://www.facebook.com/profile.php?id=100066410033301

Jeg tilbyr konsultasjoner over telefon eller video. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 650 kroner, 90 minutter koster 1040 kroner. Bestill tid på [email protected]

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

«I det 32 år gamle Gabriele Kliem går inn på «Rheinpavillon» 7. juli 1977, aner hun ikke at hun om noen minutter skal møte sitt livs kjærlighet. Fra kafebordet i den vesttyske regjeringsbyen Bonn kan hun nyte utsikten over Rhinen mens hun venter på en mannlig bekjent.

Gabriele er tolk ved den amerikanske ambassaden, og etter en lang arbeidsdag ser hun frem til å nyte en kopp kaffe.

Men hennes bekjente dukker aldri opp. Etter en stund nærmer en ukjent mann seg bordet hennes. Gabriele blir umiddelbart fascinert av ham – mannen er høy og blond og ser ut som en fotomodell.

«Den som hadde hatt en sånn mann til kjæreste», rekker Gabriele å tenke før han til hennes store overraskelse spør om han kan sette seg.

Mannen, som presenterer seg som Frank Dietzel, sier han har en beskjed til henne: Mannen hun venter på, har dessverre blitt syk. Dietzel forteller så at han har lovet å holde henne med selskap, og bestiller en flaske vin.

Ut på kvelden bryter de to opp. Gabriele svever nesten gjennom Bonn sammen med Dietzel. Hun er vilt forelsket, men det er ikke han.»

(alle sitater fra «DDR agenter til sengs med fienden» av Else Christensen)

Etter krigen ble Tyskland delt inn i fire sikkerhetssoner. De fire seirende allierte hadde ansvar for – og myndighet i – hver sin sone; Frankrike, USA, Storbritannia og Russland. De fire skulle dog ikke forbli allierte særlig mye lenger. Frankrike, USA og Storbritannia valgte seg kapitalismen, mens Russland stod fast i kommunismen, og allerede i 1949 skilte Russland seg fra de andre og dannet DDR, også kjent som Øst-Tyskland. De tre andre samlet seg i det som ble kjent som Vest-Tyskland. Berlin delte de mellom seg, i en vestlig og en kommunistisk sone. Den berømte muren ble reist i 1961, men allerede i 1946 kunne man ikke lenger bevege seg fritt mellom de to sonene.

Den kalde krigen avsluttet den siste frie kontakt mellom Vest- og Øst-Tyskland. Det som tidligere var ett folk; tyskere, ble nå adskilt og oppfostret i hver sin ideologi.

De to landene begynte å spionere på hverandre, og spesielt foregikk spionasjen i en retning, fra øst inn i vest.

Det beregnes at mellom en halv og en million tyske kvinner omkom i andre verdenskrig, de fleste i alliert bombing av tyske byer og i den russiske fordrivelsen av tyske sivile fra Øst-Preussen i 1945.

Selv om det er et høyt tall, så omkom langt flere tyske menn, over fem millioner. Det medførte at i de første årene etter krigens slutt, sågar de første årtiene, så var det et merkbart kvinneoverskudd i Tyskland. I 1952 var det kun 86 menn per 100 kvinner. Det igjen betydde at det fantes mange single tyske kvinner som aldri fant kjærligheten. Og det var også nettopp disse kvinnene som søkte seg ut i arbeidslivet. Mange endte som sekretærer for vesttyske embetsmenn, hvor de hadde tilgang til arkiver og viktige dokumenter. Mange av de single kvinnene flyttet derfor til Bonn hvor den vesttyske makten hadde base, og hvor det fantes slike jobber. Dette visste østtyskerne å benytte seg av, og det var på denne tid (1952) at de første Romeo-agentene ble rekruttert og lemfeldig kursert. 10 år senere, på 60-tallet, var Romeo-programmet fullt utviklet og institusjonalisert i en skole i utkanten av Øst-Berlin. «Romeo-agent» var blitt en utdannelse.

Hensikten med opprettelsen var like enkel som genial, og også kynisk. Østtyske mannlige agenter skulle forføre enslige vesttyske kvinner med tette forbindelser til de vesttyske myndighetene, vinne deres tillit og deretter overtale kvinnene til å overgi hemmelighetsstemplede dokumenter, som agentene så ville bringe tilbake til oppdragsgiveren i øst.

Fordi oppdragenes suksess stod eller falt på ofrenes tillit, så var både agentene og den østtyske formidlingen svært tålmodige. Gabriele Kliem ble forelsket umiddelbart, men andre kvinner var skeptiske og krevde langvarig kurtisering. Et oppdrag kunne vare i flere år innen den ga avkastning og kvinnene lot seg overtale til å spionere på sine egne arbeidsgivere i Bonn.

Noen av kvinnene ble selv svært dyktige spioner. De ble opplært i bruk av avansert spionasjeutstyr og -teknikk, og mange forsynte deres mannlige «partnere», og dermed Øst-Tyskland, i flere år med sensitiv informasjon.

De mannlige agentene ble rekruttert i ung alder, fra ungdomsorganisasjoner og universiteter i øst. Utdannelse og karisma var et nødvendig kriterie for å bli opptatt som agent. Man skulle tro også utseende var viktig, men sjarme og evnen til å «se» kvinnene ble vektlagt langt høyere.

«Mange Romeo-gutter var flotte å se på, men noen var mindre pene. Sjarmen deres lå i blomster, vin og gode manerer – men fremfor alt i at de tok seg tid til å lytte. Menn gjør sjelden det, så det gjorde dem ekstremt attraktive».

Dog var det største kriteriet for opptak på Romeo-skolen, politisk lojalitet. Man måtte være sikker på at de unge mennene var tro mot kommunismen innen man sendte dem inn i det kapitalistiske Vest-Tyskland, som allerede var langt mer velstående enn Øst-Tyskland. De unge mennene ville bli eksponert for en – for dem – ukjent verden med overflod av varer, og hvor alt var vakrere, friere og mer fargerikt enn i øst. For ikke å risikere at de lot seg forføre av vesten og benyttet sjansen til å «hoppe av», så var det kun de mest regimetro som fikk jobben.

De vesttyske kvinnene trodde som regel at de var i et reelt kjærlighetsforhold med de østtyske agentene, og forstod ikke helt hvorfor mennene var borte i lange perioder, innen de igjen dukket opp med blomster og tilbud om intimitet. Sex er en potent tillitseliksir og noe mennene var utdannet til å innfri.

«Kjærlighetsforholdene forløp imidlertid sjelden helt friksjonsfritt. De fleste Romeo-agentene hadde fire eller fem forhold på samme tid, og noen var gift hjemme i Øst-Tyskland. Derfor hadde de bare tid til å besøke ofrene sine en eller to ganger i måneden – et opplegg som ofte førte til konflikter om mangel på nærhet og sex.

Agenten måtte prøve å holde kvinnen fornøyd med gaver, søte ord og mer eller mindre sammenhengende forklaringer.

«Han fortalte meg at hvis vi lå sammen seks eller syv ganger samme helg, tilsvarte det matematisk sett mengden sex i et normalt forhold», husket Gabriele (Kliem)».

Var det tilfeldig hvilke kvinner som ble utpekt som ofre? Nei. Men det var ikke først og fremst kvinnens ansettelsesforhold som var utslagsgivende. En sekretær på et lavt embetsnivå kunne oppmuntres av agenten til å søke seg til høyere stillinger etter at forholdet var etablert. Det var noe annet som avgjorde om kvinnene var egnet. Kvinnene måtte ha et behov, som Romeo-agentene kunne fylle. Kvinnene ble derfor ofte studert uker og måneder i forkant. Forarbeidet ble ofte utført av andre agenter, slik at kvinnen ikke ved en glipp hadde sett agenten før, da han første gang presenterte seg for henne.

«Før en Romeo-agent ble sendt ut i felten, fikk han et dekknavn, en falsk livshistorie og opplysninger om kvinnen han skulle forføre. Disse var møysommelig samlet inn av andre agenter, og særlig viktig var lengslene og svakhetene hennes.»

Gabriele Kliem bekreftet at så var tilfelle, i hvert fall for hennes vedkommende.

«Mange trodde det handlet om seksuell tiltrekning. Det gjorde det også, men det var særlig en evig indre lengsel i meg som jeg ikke visste jeg hadde – før jeg så ham, forklarte Gabriele mange år senere».

Det er ingen tvil om at kvinnene var ofre. Men i vesttyske øyne var de forrædere. Mange ble oppdaget, arrestert og dømt for deres spionasje på vegne av Romeoene. Rettsakene ble ofte en dobbel belastning for kvinnene. De måtte stå til ansvar for deres forbrytelser, i tillegg til at de måtte erkjenne at deres relasjon med Romeo-agentene var et kjærlighetsbedrag.

For ordens skyld så har også kvinnelige agenter blitt brukt på samme vis, hvorav den mest kjente antakelig er Mata Hari. Mata Hari forførte mannlige offiserer under første verdenskrig, for å lokke militære hemmeligheter ut av dem. Hun spilte på uskyld, naivitet og at hun var kvinne. Offiserene trodde det var ufarlig å lekke militære opplysninger til en kvinne. Mata Hari var muligens en dobbeltagent, altså spionerte hun for begge sider i konflikten, men det var til slutt den franske etterretning som avslørte henne, arresterte henne og dømte henne til døden. Hun ble henrettet i oktober 1917.

Jeg er nok ikke den eneste som umiddelbart så en parallell til narsissister og psykopater da jeg første gang stiftet bekjentskap med Romeo-agentene. Parallellene var så tydelige, at de slo meg i ansiktet.

Alt er der; love-bombing, karisma, andre skjulte kjærester, løgnene, gaslighting, speiling, en nærmest overnaturlig evne til å fange offerets sjelelige behov, for ikke å glemme det faktum at mange av våre personlige psykopater faktisk ikke så spesielt godt ut.

Selv om agentene ble utdannet i hvordan å begå kjærlighetsbedrag, er det trolig at mange av agentene hadde sterke narsissistiske trekk fra før. Jobben passet neppe for empatiske menn, men tiltrakk seg mennesker som nå hadde tillatelse til å spille ut deres allerede iboende psykopati.

Kun på ett område synes jeg de to skiller lag; på motivasjon. Der Romeo-agentenes motivasjon var politisk, så er narsissistens motivasjon forsyning. En narsissistisk anlagt Romeo-agent var således dobbelt motivert.

Jeg ble også konfrontert med meg selv. De vesttyske kvinnene lot seg overtale til å spionere på sine arbeidsgivere og på sitt eget land. Hvor langt ville jeg selv gå for min «Romeo» hvis forholdet hadde vedvart? På et tidspunkt var jeg villig til å gå svært langt. Jeg flyttet tross alt 2000 kilometer for hans skyld, nærmest på impuls. Men hadde jeg vært villig til å bryte loven, hvis relasjonen krevde det?

Kanskje.

Historien er i så henseende en viktig påminnelse om å ikke miste oss selv, selv om vi blir oppslukt av en annen. Kanskje er det også en påminnelse om aldri å bli oppslukt, ingen er verdt en slik overgivelse av oss selv.

Kilder:

«DDR-agenter til sengs med fienden» av Else Christensen, publisert i tidsskriftet «Illustrert Vitenskap Historie» nr 13/2022.

«Agentinnen aus liebe» av Marianne Quoirin, 1999.

«Man without a face» av Markus Wolf, 1997.

Husregler på bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i kommentarfeltet og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn. Når du leverer en kommentar, så ikke skriv ditt egentlige navn i feltet “navn”. Bruk et pseudonym. 
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke tredjeparter.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere selv hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK ikke er mulig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Vi støtter dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi hen har behandlet deg dårlig, fordi hen er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Medisinske termer skifter hele tiden men en psykopat er en psykopat. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer har andre behandlingsmuligheter og påvirker de nærstående annerledes.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn, kollega eller slektning kan ramme objektet like hardt som en psykopatisk partner.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] . Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Gråsteinmetoden handler om å villede psykopaten, enten ved å gjøre deg kjedelig og usynlig, eller å sende psykopaten i en annen retning enn din. Du ønsker ikke å gjøre deg interessant for en psykopat eller en narsissist. Du ønsker å skjule hvem du egentlig er, slik at de ikke får informasjon om deg. Kunnskap er makt, og i en psykopats hender kan all informasjon brukes til å skade deg.

Et ledd i gråsteinmetoden er å spille dum. Ved å spille dum avslører du ikke at du har gjennomskuet psykopaten. Du skjuler din intelligens, hvilket gjør at psykopaten undervurderer deg.

Når psykopaten ikke forstår at de er gjennomskuet, så vil de slappe av og avsløre seg ytterligere. De vil gjenta seg selv. De vil gjøre dine historier til sine egne. De vil avsløre intensjoner som de normalt holder tett til brystet. Det kan være ubehagelig og triggende når psykopaten avslører seg selv så omfattende. Men stå i det, ikke reager og fortsett med å spille uvitende. Nå har du overtaket. Nå vet du hvem du bør vokte deg for, men uten at psykopaten vet at du er på vakt. Psykopaten vil tro du henger etter, når du egentlig ligger foran.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Lat som du ikke forstår at du blir forsøkt manipulert. Da kan du fortsette med å observere, uten at psykopaten vet at han eller hun blir observert. De vil tro du er ufarlig og ikke smart nok til å fatte hva de gjør. Å spille dum hjelper deg med å komme under deres radar, samtidig som du har full tilgang til deres adferd og mønster. Når du ikke avslører at du har gjennomskuet deres forsøk på manipulasjon, så forvirrer du dem og gjør dem usikre på om deres taktikker virker.

Du gir dem ingen makt. Tvert i mot, du sparer energi. Når de forsøker å fremprovosere en reaksjon i deg, så lat som om du ikke får noe som helst ut av det. Når de latterliggjør deg, så lat som om du ikke forstår at det er ment å ramme deg. Når de anklager deg, så lat som om du ikke skjønner hva de snakker om. Når de flørter med deg, så lat som om du oppfatter deres sjarmoffensiv som vennlig og ingenting mer. Mens de opptrer som om de er ute etter en Oscar, så observerer du og samler kunnskap om dem.

Ikke skryt av dine prestasjoner. Din suksess vil avsløre din intelligens. Gi dem heller inntrykk av at du ikke klarer noe som helst. Faktisk kan du manipulere psykopaten til å jobbe for deg. De elsker å vise at de er bedre, sterkere og smartere enn deg. Men husk å gjøre det med kløkt og list.

Hvis de aner at du er mer intelligent enn du utgir deg for å være, så vil de skifte taktikk og kanskje eskalere deres pågåenhet i et forsøk på å få deg til å avsløre hvem du egentlig er. De kan også bli aggressive, for din taktiske tilbakeholdenhet kan få dem til selv å føle seg dumme og manipulerte. En avkledd psykopat er en farlig psykopat. Det ønsker du ikke, så ditt skuespill må være gjennomført og konsekvent i enhver situasjon.

Det er derfor viktig at utenforstående ikke avslører din innsikt. Dette kan selvfølgelig by på utfordringer i settinger hvor du er sammen med både psykopaten og andre felles kjente som vet at du er smartere og mer vellykket enn du vil ha psykopaten til å tro. Hvis det er mennesker du har tillit til, så kan du på forhånd advare om at de kanskje vil oppfatte deg annerledes når psykopaten er tilstede (du trenger ikke fortelle hvorfor). Du kan også innta en mer passiv rolle hvor du ikke sier så mye, og skylde på at du er trett. Din taushet forvirrer dem mer enn konfrontasjon.

Når du til slutt forlater dem, så gjør du det uten drama og uten at de forstår at du vet hva de er.

Slik beskytter du deg selv.

Ønsker du å lære mer om Gråsteinmetoden? Jeg forlenger desembersalget på min bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” til ut helgen 10-11 januar. Du får den for kun 168 kroner inkludert frakt i Norge (butikkpris 270 kroner).

Bestill på [email protected] senest søndag 11. januar. 

Jeg tilbyr konsultasjoner over telefon eller video. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 650 kroner, 90 minutter koster 1040 kroner. Bestill tid på [email protected]

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Idet vi nærmer oss slutten på 2025, så ønsker jeg å dvele litt lenger ved psykopatens død. Det kan også bli flere artikler om dette. Grunnen er at det har vært flere dødsfall av giftige mennesker rundt meg den siste tiden, i tillegg til at lesere som kontakter meg i økende grad ønsker å fokusere på dette.

I “Når psykopaten dør” gikk jeg overflatisk inn på flere problemstillinger i tilknytning til psykopatens og narsissistens død. Men jeg skrev ikke om temaet karma og rettferdighet.

Mange opplever at psykopaten dør uten at de ble stilt til ansvar for skadene de påførte andre. I tillegg levde psykopaten ofte et langt og tilsynelatende godt liv, og ofte dør de med et siste stikk til ofrene de har påført størst skade; partneren og barna. Det kan være i form av en siste devaluerende kommentar eller ubehagelige overraskelser i testamentet. Det oppleves ikke rettferdig at psykopaten dør med et smil om munnen, når mange av deres ofre er plaget, syke og ofte dør unge.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det første vi må reflektere over er vår holdning til “karma” og “rettferdighet”. Hvis vår holdning er at universet deler ut rettferdighet uten vår inngripen, så forutsetter det at det sitter noen høyere makter og overvåker oss, og bedømmer våre liv etter etiske og moralske prinsipper – prinsipper som er skapt av oss mennesker. Det finnes en trøst i å tenke at noen andre vil sørge for konsekvenser, når vi ikke makter det selv. Dette minner sterkt om religiøs tenking. Men hvor realistisk er det?

Vi må vokte oss for å tenke på rettferd som en naturlov. Det er tenkelig at også dyr har tanker om rettferd. I naturprogrammer ser vi at dyr reagerer negativt hvis andre dyr stjeler fra dem, eller angriper deres avkom. Men mye av det som i dag forbindes med rettferd, handler om juss. Dette er menneskeskapt og finnes ikke i naturen.

Det betyr at – forutsatt at de finnes – høyere makter neppe har de samme tankene om rettferd som vi mennesker har. De kan sågar mene at den sterkestes rett er den største rett, og således belønne psykopaten for deres brede albuer og hensynsløse adferd.

Rettferd er derfor noe vi mennesker må håndheve selv. Det betyr at hvis ingen mennesker av kjøtt og blod eksponerer psykopaten, ingen stiller ham eller henne til ansvar og påfører vedkommende konsekvenser for deres handlinger – så får de heller ingen konsekvenser, og dør i den tro at de hadde rett, gjorde rett, og var rett.

Og som vi vet, er det dessverre vanlig at ingen eksponerer psykopaten, enten fordi de ikke våger eller fordi de ikke forstår.

Hvis du vil at psykopaten skal merke karma, så må du rett og slett gjøre det selv. Du må avsløre hvordan du oppfatter vedkommende. Fortell hva du har sett og hørt. Kanskje har du merket noe på egen kropp. Kanskje har du sett hvordan psykopaten behandler andre. Slutt å beskytte, og begynn å dele ut din egen, private karma. Hvis du starter, vil andre kanskje følge på. Til slutt vil ikke psykopaten kunne bevege seg i sitt lokalmiljø uten at noen vet hva han eller hun bedriver.

Jeg vet selv hvor lett det er å glemme dette. Jeg husker en liten hendelse fra mitt eget liv. Jeg hadde en mannlig kollega, en real drittsekk. Hvorvidt han var en psykopat eller narsissist vet jeg ikke, jeg kjente ham ikke godt nok, men han var respektløs, frekk og arrogant, og jeg likte ham virkelig ikke. Så skjedde det, at han faktisk fikk smake et lite stykke karma. En person fra ledelsen ga ham en reprimande i alles påhør. Han måtte forlate lokalet i skam. Etterpå snakket alle om hvor synd det var på ham og hvor urettferdig han ble behandlet av nevnte person i ledelsen. Og jeg? Jeg kastet meg på sympatikoret. Nikket samtykkende, selv om jeg innerst inne gledet meg over at han fikk hva han fortjente. I stedet for å være falskt sympatiserende, burde jeg fortalt eksempler på hvilken dårlig person han var. Eksponert ham. Eller i det minste holdt meg taus og nøytral.

Men la oss dvele litt ved dette. Selv om psykopaten fikk merke konsekvenser, ville det påvirke dem? Vi vet at forstyrrelsen beskytter dem mot skam, anger, samvittighet og sympati. Vil det da ha en hensikt å straffe dem? Ville de forstå deres forbrytelser? Ville de bryte sammen, gråte og tilstå at de er dårlige mennesker?

Er ikke det hva vi ønsker? Å straffe dem ved å påføre dem den skam og lidelse de selv har påført oss?

Men vil straff oppleves slik av psykopaten? Neppe. Psykopaten er grandios. Å straffes for deres skadelige handlinger, betrakter de som å bli dømt av undersåtter; mennesker som ikke er deres like og derfor ikke verdige til å vurdere deres handlinger.

En psykopat vil – ironisk nok – oppleve seg urettferdig behandlet av å behandles rettferdig. Etter straffen vil de bare bli enda mer besluttsomme i deres psykopatiske adferd. De vil føle seg enda mer berettiget til å skade andre for hva andre har gjort mot dem.

En psykopat vil ikke lide på den måten som vi ønsker oss og forestiller oss.

Det eneste som hjelper, er å skille dem fra resten av samfunnet ved å plassere dem i fengsel eller på institusjon, eller deres død.

Og det eneste du kan gjøre mot din personlige psykopat, er å fjerne dem fra ditt liv. Men det skal man ikke kimse av. Det ligger mye kosmisk rettferd i å nekte psykopaten adgang til deg og ditt. De mister all makt når de ikke lenger har innpass.

Det sies at man dør to ganger. Første gang den naturlige og biologiske død. Andre gang når den siste personen som husker deg, også dør. La psykopaten dø kun en gang. Når de er borte, så glem dem. Ikke la dem ta bolig i ditt hode etter deres død, uten å betale leie. De fortjener ikke å være der. La det bli deres karma.

Rakk du aldri å innføre NK innen de døde? Tillot du dem å plage deg til deres siste åndedrag? Synes du det er tungt å leve videre med din manglende evne, vilje eller styrke til å sette grenser mens de ennå var i live? Eller kanskje forholder det seg motsatt. Har du dårlig samvittighet for at du til slutt protesterte, at du ikke lot dem styre deg som før og holdt dem på en armlengdes avstand i deres siste levetid, og de derfor døde alene?

Du kan snakke med meg om dette og andre ting i forbindelse med psykopatens død. Du kan bestille en konsultasjon med meg.

Jeg tilbyr konsultasjoner over telefon eller video. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 650 kroner, 90 minutter koster 1040 kroner. Bestill tid på [email protected]

Psykopatens død oppleves vanskelig og komplisert for mange etterlatte.

Det er også psykopatens intensjon. Normale mennesker forsøker å “rydde opp” innen deres død, forutsatt at de vet når den kommer. De rydder opp i praktiske gjøremål, arveoppgjør og i sine relasjoner. Knuter på tråden løses opp. Vonde følelser snakkes om. De forsøker å gi sine etterlatte fred.

Psykopaten har ingen interesse av det. De er hevngjerrige, bitre og trenger narsissistisk forsyning til deres siste åndedrag. Hvis de klarer å skape splid og drama i deres siste tid, så dør de med et smil om munnen. De rydder ikke opp etter seg, og ofte er psykopatens siste ord hatefulle, som om de benytter sin siste sjanse til å uttrykke deres forakt for alt og alle. Men ett tilfelle var annerledes. Jeg ble kontaktet av en kvinnelig leser, hvis døende mor, på sitt dødsleie uttrykte noe som kunne ligne forsoning. Leseren klamret seg til ordene etter morens død.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Problemet var at morens ord, som kunne tolkes som velmente, normaliserte og menneskeliggjorde moren i datterens indre. Dette kompliserte sorgforløpet. Den kognitive dissonansen tok aldri slutt, selv om moren for lengst var død. Hva var hun? Normal eller forstyrret? Det var i denne tilstanden leseren kontaktet meg og ba om en konsultasjon. Leseren og jeg snakket om dette og andre ting. Jeg fikk vite flere detaljer om kvinnens relasjon til moren. Etter å ha fått flere detaljer, så falt jeg, sammen med kvinnen, på en teori. Den døende moren avsluttet livet med noen gode ord, ikke for å trøste datteren, men for å sikre sitt ettermæle. Hun visste at det var mindre sjanse for at datteren ville avsløre all mishandlingen hun hadde utsatt henne for, hvis hun sa noe som datteren hadde håpet å høre hele livet.

Kalkulerende og kynisk til siste slutt? De fleste psykopater vil være det. I den nevnte saken får vi aldri vite hele sannheten, for moren ble nemlig betraktet som dement i sin siste levetid. Men også dette diskuterte kvinnen og jeg. Og også her endte vi på en teori. Moren var muligens aldri dement. Men mot slutten av livet lot hun masken falle fullstendig. Hun mistet hemningene som holdt masken på plass. Hennes vanskelige og utagerende personlighet kom til syne. Men av helsepersonellet ble dette tolket som demens. Det finnes ingen kunnskap blant helsepersonell om hvordan å observere og håndtere narsissisme i alderdommen.

En ting som har slått meg, er hvor gamle psykopatene blir. Det er ikke første gang jeg skriver om nettopp dette. Men det er kanskje hensiktsmessig å forberede seg på at psykopaten ofte blir svært gammel, og at man må vente lenge før man får fred fra dem. Det er vanlig at psykopater overlever deres barn.

Det finnes ingen statistikk eller forskning på dette. Det er kun min påstand, basert på alt jeg har lest og hørt. Og det finnes unntak, noen psykopater dør unge. Men det virker som om psykopatens og narsissistens forstyrrelse beskytter dem mot stress, bekymringer og hjertesorg – ting som, hvis man har for mye av det, forkorter livene til nevronormale. Psykopaten opplever sjelden stress. De påfører i stedet andre stress. Psykopaten forkorter ganske enkelt livene til dem som står dem nær, og det virker som om de selv får plusset på de tapte leveårene til dem de sender tidlig i graven.

Det er noe djevelsk over dette.

Sorgen etter en psykopats død er som sagt komplisert. Jeg vil liste opp noen av årsakene her.

• Man får aldri svar på hvorfor psykopaten mishandlet og tyranniserte deg. Svaret tar de med seg i graven.
• Man fikk aldri den gode og varme forelderen (eller partneren) man ønsket seg, selv om man brukte svært mange år og mye energi i et forsøk på å lokke den varme forelderen frem.
• Psykopaten etterlater sine nærmeste med en følelse av at de (etterlatte) aldri var gode nok. Dette må de etterlatte leve med og selv bearbeide etter psykopatens død.
• Fordi man aldri får en verdig avslutning (closure) har den avdøde psykopaten makt over deg, også etter sin død. De sitter på skulderen din og påfører deg skam. De hjemsøker deg om nettene. De styrer ditt liv og dine livsvalg fra graven.
• Du plages av dårlig samvittighet fordi du de siste månedene eller årene begrenset psykopaten for å beskytte deg selv. Kanskje hadde du sågar ingen kontakt med den avdøde den siste tiden av deres liv.

Dette er det mulig å gjøre noe med. Men det krever en kraftig realitetsorientering fra de etterlattes side.

Mye av arbeidet kan gjøres før psykopatens død. De etterlatte kan løsrive seg emosjonelt, fysisk og psykisk fra vedkommende mens psykopaten fortsatt er i live. Dette gjøres enten i form av Null Kontakt (NK) eller å betrakte den aldrende forelderen som en klient snarere enn ditt kjøtt og blod. “Klienten” kan være i form av en psykiatrisk pasient eller en bruker av hjemmesykepleie, som du av og til stikker innom og hjelper. Betrakt deg selv som ansatt i kommunen i en deltidsstilling, og du har kun denne ene klienten. Etter endt “arbeidsdag” så bryr du deg ikke om hva klienten har sagt eller gjort, for de er bare en klient som ikke vedgår deg personlig.

Husk at svarene du søker kan ikke engang psykopaten gi deg. Du tror at de går i graven med en stor “hemmelighet” som de tilbakeholdt for å torturere deg. Men mest sannsynlig hadde de ikke kunnet svare deg, selv om de ønsket det. Psykopaten er styrt av sin forstyrrelse og handler på instinkt. De lever kun i øyeblikket. Det ligger ingen langtidsplan bak deres handlinger. Hvis du spør dem hvorfor de gjorde noe for tyve år siden, så har de – seriøst – ingen anelse om hva du snakker om. Mest sannsynlig husker de ikke hendelsen, for den gjorde intet inntrykk på dem. Hvis de later som om de husker den, så bare dikter de opp et svar til deg, og svaret handler om hvordan de har det der og da.

La oss ta et eksempel. Du har lenge grublet på et overgrep fra din narsissistiske forelder, begått i – la oss si – 2005. Overgrepet kan være av fysisk, økonomisk, emosjonell eller seksuell art. Du finner ikke ro. Du trenger en forklaring, og oppreisning. Du samler endelig mot til å konfrontere din forelder. Nå skal du ha svar!

Den samme dagen du velger å konfrontere, så trenger din forelder sårt narsissistisk forsyning (som alltid). Din far eller mor kommer seg ikke lenger ut blant folk, og du er en av få som kan gi dem NF. De gangene du besøker dem, så er de derfor nødt til å fremkalle en eller annen reaksjon i deg, slik at de kan leve av den NF du gir dem inntil neste gang de får besøk. Det er derfor besøkene så ofte ender i frustrasjon for deg.

Men denne dagen er annerledes. Du går inn til dem, opprørt og stresset, fordi du synes det er svært ubehagelig å konfrontere dem, men du er nødt til å gjøre det. Du spør med skjelvende men bestemt stemme “hvorfor gjorde du slik i 2005? Det har påvirket meg veldig. Jeg mistenker at du gjorde det for å skade meg, men det kan vel ikke stemme?”.

Mor eller far aner ikke hva du snakker om. De husker kanskje hendelsen vagt, men den er kun en hendelse i en svært lang rekke med hendelser hvor de bevisst har skadet andre. Deres svar handler ikke om den gang, men om deres behov for narsissistisk forsyning der og da. De kan svare for eksempel;

“Hva er det du sier, tror du jeg vil skade mitt eget barn? Er du helt tullete igjen?” (gaslighting).

“Jeg var nødt til å lære deg en lekse, det var for ditt eget beste. Det er min plikt som forelder” (rettferdiggjøring og ansvarsfraskrivelse).

“Jeg gjorde det for å redde familiens ry” (tell).

“Hvis jeg hadde latt deg gjøre det, så ville du angret resten av livet. Jeg gjorde deg en tjeneste” (du er utakknemlig).

“Du fortjente ikke bedre. Du var en uomtenksom og egoistisk person. Det er du fortsatt” (devaluering).

“Hva vil du jeg skal si? Bare fortell meg hva du vil høre, så skal jeg si det” (masken er på, de gjør seg uskyldige og later som om de vil behage deg).

Svaret har stor betydning for deg og hvordan du bearbeider hendelsen. Men psykopatiske mor eller far svarer ut fra egne behov og ikke dine. Deres svar har dessuten ingenting med hendelsen som plager deg å gjøre.

Det er med andre ord ingen vits i å spørre. Du risikerer bare å legge stor vekt på et svar uten mening.

Psykopaten har ofte vært “døende” i mange år

En av “gjengangerne” når jeg snakker med etterlatte, er hvordan psykopaten eller narsissisten løy på seg alvorlige sykdommer og lidelser, slik at man skulle ha sympati med dem, pleie dem og tjene dem.

Mange ble fortalt at mor eller far hadde alvorlig kreft. Likevel var psykopaten påfallende aktiv, år etter år. Hvis man spurte inntil behandlingen, hva fastlegen hadde sagt og hva sykehuset hadde gjort, så var svaret ofte ullent. Behandlingen virket kaotisk og uten plan. Men man fikk ikke lov til å grave i dette, da ble psykopaten irritert. Hvis man ville ledsage forelderen til behandling så ble man avvist.

I noen tilfeller var sykehistorien ren løgn. I andre tilfeller var det et snev av sannhet i den. Men i de fleste tilfellene var psykopaten langt friskere enn hva de oppga.

Når til slutt psykopaten ble alvorlig syk (som det naturlig nok ender med for de fleste), så var din empati og sympati allerede brukt opp på årelange overdrevne eller oppdiktede sykehistorier. Du må tilgi deg selv hvis du ikke tok mor eller far på alvor den siste tiden. De har kun seg selv å takke for å tyne deg til siste dråpe lenge før de faktisk trengte din sympati.

Ikke tenk vondt om de døde

Dette har vi lært oss i oppveksten. De døde skal respekteres. Feilene de gjorde i livet skal liksom nullstilles når de dør. Man skal bevare kun de gode minnene og omtale dem med respekt.

Men dette står i konflikt med hva mange etterlatte føler og tenker etter psykopatens død. For det er virkelig ikke mange gode hendelser å minnes, og å omtale dem med respekt føles feil og hyklersk. Men omgivelsenes forventninger kan gjøre en skamfull for å tenke slik.

Mitt råd er å ikke omtale dem overhodet. Slutt å snakke om den avdøde. Lat som om det er en persona-non-grata. Snakk heller om andre ting. Hvis en slektning eller bekjent bringer den avdøde på bane, så svar kort og enten skift tema eller finn på en unnskyldning til å gå. Du kan også si rett ut “den personen ønsker jeg ikke å snakke om”.

Men i ditt indre liv er det annerledes. Der hersker kaos, skam og forvirring, og du har svært ambivalente følelser om den avdøde.

Men husk at følelser er ikke feil. De er der av en grunn. Våg å la dem være der. Du har ingen plikt til å tenke respektfullt om en person som skadet deg, misbrukte deg, svindlet deg og sviktet deg.

Samtidig har du ikke godt av å bære på hat og bitterhet.

Mitt råd er å gjøre den avdøde til en persona-non-grata, også i ditt indre. Ikke la dem bo i ditt hode etter deres død, uten å betale leie. Klarer du det, tror du?

Nå er din tid endelig kommet. Endelig har du fått fred fra dette uvesenet. De kommer ikke lenger til å ringe deg eller røre i grøten. Det skal feires. Du har holdt ut med dette mennesket i 40, 50, 60 eller 70 år. Dine egne siste år skal være psykopat-frie.

Etterlater de deg arv? Nøler du med å bruke pengene? Kanskje føler du at du ikke fortjener dem – for det har psykopaten fortalt deg? Føler du at det er “blodpenger” som du assosierer med et ondt vesen? Betrakt arven som kompensasjon for tort og svie. Bruk den med god samvittighet, på deg selv eller på veldedighet som står ditt hjerte nær.

Føles det feil å betale for deres gravplass? Kanskje fordi du ikke ønsker å minnes på deres tidligere eksistens? Så la vær! La graven slettes. Kanskje umiddelbart. Kanskje etter noen år. Hvis du er enebarn, så er det opp til deg.

Føler du deg foreldreløs når psykopaten dør? Med en psykopatisk mor eller far har du vært foreldreløs hele livet.