Hvorfor forteller psykopaten ingenting om sin barndom?

Spør “Ida” i kommentarfeltet. Mulig jeg har skrevet om dette temaet tidligere, men jeg har ikke lenger full oversikt over alle tekstene jeg har skrevet på bloggen. Jeg tror mange vil kjenne seg igjen i Idas spørsmål. Jeg tror ikke mange objekter har opplevd at psykopaten plaprer løs om sin oppvekst. Enkelte sympatifiskende psykopater spant muligens på helt eller delvis oppdiktede historier om overgrep fra barndom og ungdom, men for de fleste objekter var det nok vanskelig å få noe som helst essens ut av psykopatens fortid, og mange opplevde ren aggresjon fra psykopatens side hvis de forsøkte å fiske for mye i den. Objektene fikk derfor sjelden høre mer enn det som psykopaten fortalte fritt og uten å bli presset. I beste fall var det snakk om usammenhengende og uforståelige bruddstykker, som i stedet for å skape mer forståelse for hvem han/hun var snarere bidro til forvirringen og mystikken rundt psykopaten som menneske.

I dagens tekst vil jeg oppsummere fem årsaker til hvorfor psykopaten er så sparsommelig med opplysninger omkring sin barne- og ungdomstid.

De lever her og nå. For psykopaten er fortid og fremtid mindre viktig enn den er for normale mennesker. Det er for eksempel derfor psykopaten så lett kan “future fake”; de har uansett ingen evne eller vilje til å planlegge lenger enn morgendagen. De bærer ikke fortiden med seg, den er irrelevant for dem, hendelsene og menneskene i den betyr ikke noe for dem i dag. De lever i en film og andre mennesker har bare spilt gjesteroller. Alle spiller skuespill, ingen er ekte og minst av alle dem selv. De knytter seg derfor ikke til sin fortid. Hvorfor skal de være opptatt av den? Og hvorfor skal DU være opptatt av den?

Psykopatens fortid er mørk og full av forbrytelser. Den unge psykopaten befant seg allerede tidlig i livet på skyggesiden, preget av misunnelse og forakt for andre. Deres moralske forfall startet meget tidlig. Mange har vært ungdomskriminelle. De som ikke har et juridisk rulleblad har likevel mange etiske forbrytelser på samvittigheten fra tidlig i livet. Mye av deres ugang ble aldri straffeforfulgt fordi psykopaten var for ung, eller deres forbrytelser ble aldri fanget opp fordi han/hun tidlig lærte å skjule sine spor. De har kanskje torturert dyr, forårsaket andres ulykker, manipulert og utnyttet. De har kanskje narret mange hundre tusen kroner ut av deres godtroende besteforeldre eller dyttet senile onkel Alfred ned trappen da ingen så det. De startet tidlig med å finne egnede kandidater som de kunne idealisere, devaluere og forkaste. Da psykopaten var 18 år gammel så tok eksen sitt eget liv i fortvilelse over å bli dumpet uten forklaring.

Psykopaten vet at det ikke gavner dem å fortelle om noe av dette, ihvertfall ikke i idealiseringsfasen. Enkelte objekter opplevde likevel at bruddstykker lekket ut, enten i form av hint fra de som kjente til psykopatens fortid, eller som “tells” fra psykopaten selv.

Identiteten er knyttet til fortiden hos normale mennesker. Derfor forteller normale mennesker helt naturlig om deres fortid. De bærer fortiden med seg, den har vært en viktig faktor i å forme dem til den personen de er i dag. Det er normalt at enkelte skampletter i fortiden forties men mange forteller også åpent om disse bitene, i håp om tilgivelse eller fordi man har forsonet seg med de delene av historien som man ikke er spesielt stolt av. Normale mennesker vet at fortid er på godt og vondt men at man ikke kan fornekte den, fordi den er en stor og viktig del av dem. Psykopaten derimot har ingen fast identitet, de har kun et antall masker som de bærer. Deres identitet er tom, det er ingenting i den. Fortiden har ikke klart å fylle den, for de var aldri emosjonelt tilstede i den. De følte seg alltid hevet over deres omgivelser og lot seg derfor aldri påvirke av noe eller noen. Identiteten ble derfor stadig tommere jo eldre psykopaten ble – med andre ord motsatt av et normalt menneske som får en rikere identitet med alderen fordi de tar alle opplevelser med seg videre.

Vi husker vår fortid fordi den vekker følelser i oss. Det er emosjonelt ladede minner vi forteller om, enten fordi de vekket sterk glede, sjokk eller sorg. Hvem husker at vi handlet melk i 2008? Det gjør vi jo ikke, både fordi det er noe vi gjør hele tiden men aller mest fordi vi ikke assosierer det faktum at vi handlet melk med noe spesielt. Hendelsen går derfor i glemmeboken. Hvis derimot det at vi handlet melk i 2008 førte til at butikkalarmen ble utløst og vi ble stoppet av personalet så kan det hende vi husker at vi handlet melk, fordi hendelsen vekket skam eller ubehag i oss. Eller kanskje det var foran melkedisken vi traff personen vi i dag er gift med? I så fall husker vi hendelsen fordi den representerte begynnelsen på noe meget hyggelig. Med andre ord knytter vi følelser til minnene, det er derfor vi husker dem. Hvis inntrykket var spesielt sterkt, så kan vi sågar huske hendelser fra meget tidlig i livet. Selv har jeg mitt første bevisste minne fra jeg var ett år og elleve måneder gammel. Noen påstår at de sågar kan huske ting fra sitt aller første leveår, og det kan stemme hvis det skjedde noe som gjorde ekstra sterkt inntrykk i løpet av den tiden.

Psykopaten har som vi vet ingen sterke følelser, derfor har ingenting i deres fortid gjort sterkt inntrykk på dem, og derfor husker de heller ikke hendelsene spesielt godt. Når man ikke var tilstede i sin egen fortid, så kan man heller ikke fortelle om den. Da blir det ren oppramsing a la “jeg likte fotball, jeg bodde hjemme til jeg var 20, deretter begynte jeg på utdannelsen”. Det var det. Like spennende å høre om som å se maling tørke, og det er også slik mange objekter beskriver hvordan psykopaten oppsummerte hele sin fortid.

Psykopaten oppgir helst ingen personlig informasjon om seg selv, og dette henger sammen med deres hang til å bruke objektets sårbarheter mot dem. Objekter erindrer ofte hvordan psykopaten fikk dem til å åpne seg og fortelle fritt, ofte mer enn hva de faktisk ønsket å dele, om seg og sitt. Stort og smått. Psykopaten lyttet intens og sugde til seg alt av informasjon om objektet. Senere, når de minst ventet det eller når det kunne skade dem mest, så fikk objektet deres egne hemmeligheter og sårbarheter kastet tilbake i ansiktet. Psykopaten hadde husket og lagret alt objektet hadde fortalt, selv små og nærmest ubetydelige detaljer. Psykopaten er redd for at det samme skal skje mot dem; at noe de forteller kan utnyttes og brukes mot dem. De forteller derfor minst mulig eller de fabrikkerer løgner om deres fortid som villeder objektet og derfor ikke kan skade dem.

Jeg håper disse punktene hjelper “Ida” og andre som har opplevd det samme til å forstå hvorfor psykopaten er så knapp om deres personlige historie.

 

Minner på at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, vlogger (youtube videoer) og annen informasjon. 

Neste livestream på youtube blir muligens kommende mandag 30/9 (som kompensasjon for at så mange torsdager faller ut). Følg med på “arrangementer” på facebook siden.

Når kan man løsne på NK?

Det enkle svaret er jo aldri. Men riktig NK er omfattende og det kan være anstrengende å opprettholde streng NK hele livet. Riktig NK betinger en form for hyperårvåkenhet som man med tid og stunder ganske enkelt ikke orker å holde vedlike, for eksempel å kjøre lange omveier for å unngå sjansen på å støte på psykopaten, flygende aper eller steder som har tilknytning til ham/henne. Riktig NK blir et liv i moderat paranoia som vår psyke ikke orker i lengden.

Noen psykopater er ekstremt farlige. Noen av deres objekter følger denne bloggen og de lever et liv med besøkelsesforbud, hemmelig adresse og/eller voldsalarm. For dere gjelder NK livet ut fordi deres psykopat er livstruende og antakelig har en livslang vendetta mot dere. Sørgelig, men sant. Dere kan aldri løsne på vaktholdet.

For alle andre med moderate psykopater og narsissister som aldri har vist noen vilje til omfattende forfølgelse, så gjelder regelen “NK er for din egen del”. Husk det. Jeg gjentar, NK er for din egen del. Det gjelder først og fremst i starten. Mange innfører en slags NK som hevn eller for å vekke en reaksjon i psykopaten. Dette er ikke NK for din del fordi den handler om psykopaten. Noen uttrykker vegring mot å innføre NK av samme årsak, i frykt for at det vil gi psykopaten NF (narsissistisk forsyning) å blokkere ham/henne. Jeg pleier da å svare at det ikke spiller noen rolle hva psykopaten får ut av din NK, fordi NK handler om deg og ikke om ham/henne. NK er for å beskytte deg både mot psykopaten, flygende aper og mot dine egne impulser.

Det er dermed også ditt eget behov, og ikke psykopatens, som må vurderes når det er på tide å senke skuldrene og slutte å se deg over dem. Først og fremst så må traumebåndet være brutt. Du kan ikke lenger være emosjonelt tilknyttet denne personen på noe vis, og du må være såpass vemmet over vedkommende at du ikke orker tanken på noen form for kontakt med ham/henne. Samtidig må du heller ikke være så sint at det vekker reaksjoner i deg, for da risikerer du å sende ham/henne en teksttirade i et svakt øyeblikk. Du må være likegyldig, med en svak slagside mot vemmelse/forakt.

Et tidsestimat?

2-3 år NK vil være altfor tidlig for 98% av oss. Noen tror kanskje selv at de er klare for å løsne på NK etter to år, men de fleste vil da få seg et sjokk av hva det gjør med dem for eksempel å se et bilde av psykopaten eller høre informasjon om ham/henne. Å løsne på NK for tidlig truer med å kaste oss tilbake til dag èn.

6-8 år vil være et riktig tidspunkt for majoriteten av oss, kanskje 60-80%. I dagens høytempo verden så vil mange i løpet av den tiden ha flyttet, begynt i nye jobber eller etablert seg i nye intime relasjoner. Med andre ord fått nye liv og psykopaten vil virke fjern og uinteressant. De som fortsatt ikke er klar til å løsne på NK etter denne tiden er de som ennå ikke har fullført jobben med seg selv. Psykopaten er kanskje mer fortrengt enn bearbeidet. Riktig NK har kanskje vært på plass, men det indre arbeidet er ikke gjort. Da vil et glimt av psykopaten trigge fortrengt sorg, spørsmål eller sjokk som aldri ble gjennomlevd og gjennomtenkt. Kvernetankene og smerten som vi har slitt med har hatt en viktig misjon, de var nødvendige for å bli ferdige med psykopaten. Belønningen kommer når vi kan løsne på NK uten at det påvirker oss. Har vi derimot ikke vært gjennom de nødvendige fasene så vil de slå tilbake på oss, selv mange år etter bruddet.

12-15 år vil være et ufarlig tidspunkt for 98% av oss. Gjennomarbeidet eller ei, etter så lang tid med riktig NK så er psykopaten et ubehagelig men vagt og fjernt minne. Vi vil ikke lenger huske detaljene i samtaler og hendelser som stod så sylskarpt for oss de første årene etter bruddet. Det er rett og slett ingen fare for at det vil vekke en reaksjon å støte på psykopaten på gaten. Vi ville kanskje få et kort nostalgisk øyeblikk blandet av søtt og surt, men vi vil ikke ha noe behov for å hilse på vedkommende, lekse opp for ham/henne eller i det hele tatt gruble på det tilfeldige møtet særlig lenge.

Det samme estimatet gjelder for hvorvidt du tåler å avblokkere psykopaten på sosiale medier. Så kan man spørre, hvorfor skal vi det? Hemmer det oss at psykopaten er blokkert på sosiale medier? Egentlig ikke. Men husk også at blokkering innebærer en ubevisst belastning; psykopaten forblir et skremselsbilde og et monster som vi må passe oss for, det bidrar til å opprettholde en “larger than life” oppfattelse av vedkommende, i stedet for den tåpelige lille nissen han/hun egentlig er. Å avblokkere blir slik sett en symbolsk handling; “nei vet du hva, nå er jeg ikke lenger redd for deg, du er bare et luftslott og har hatt et klamt grep om livet mitt lenge nok. Nå vil jeg være helt fri”.

Selv har jeg avblokkert min psykopat et par ganger i studieøyemed. Jeg har hatt interesse av å se om livet hans har hatt en utvikling som jeg kan lære av og eventuelt formidle her på bloggen. Men jeg må innrømme at å avblokkere har skapt et sug i magen; “hva lurer seg rundt hjørnet?”, “er jeg forberedt?”. Antakelig har jeg ennå ikke vært helt klar, men betraktet det som en ubehagelig men nødvendig del av “jobben”. For dere som ikke blogger eller skriver bøker så anbefales det å ikke avblokkere av ren nysgjerrighet. Hvis du fortsatt er nysgjerrig på hva psykopaten foretar seg, så er du ikke klar til å løsne på NK.

Husk også at en avblokkering ikke bare åpner en enveis port, men en toveis. Det betyr at også psykopaten kan kontakte deg. Er du klar til å stå imot? Husk at selv om vi tror at vi er blitt immune mot tryllestøvet, så trenger psykopaten kun ti minutter av vår tid på å manipulere oss tilbake inn i relasjonen. Ja, så gode er de! Vær derfor sikker på at du har gjort det nødvendige indre arbeidet innen du risikerer en slik kontakt. Det ovennevnte estimatet på 6-15 år vil gjelde for de fleste av oss. Spør deg selv hvor du ligger i løypa.

Lykke til 🙂

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner. Bestill tid på [email protected] (vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt)

Lær å stimulere ditt eget ego

“Ego” er et nokså negativt ladet begrep. Å ha et “stort ego” blir ofte brukt som en beskrivelse av personer som kun tenker på seg selv og som en anklage mot dem. Men ego er noe vi alle har. Ikke bare har vi det alle sammen, men vi skal ha det, som en viktig bestanddel i vårt mentale apparat som styrer vår identitet og moral, først omtalt av Sigmund Freud (de andre delene kalles “id” og “over jeg”). Uten et sterkt og velfungerende ego så er vi ikke istand til å beskytte oss selv men blir i stedet gjenstand for konstant smerte, påført av oss selv innenfra og også påført av andre i form av overtramp, mobbing og krenkelser.

Hvis vi har et ego som fungerer svakt så blir vi enkle ofre for smiger, for eksempel i form av psykopatens love bombing. Vårt svake ego forårsaker da en slags sult på anerkjennelse og ros som vi blir avhengig av at andre må gi oss, og vi søker hele tiden stimulans utenfra fordi vi ikke klarer å stimulere det tilstrekkelig på egen hånd. Vi blir slaver av andres luner i våre forsøk på å holde våre omgivelser i godt humør slik at vi kan få positiv energi tilbake. Vi står fast på et lavt funksjonsnivå basert på people pleasing og jag etter anerkjennelse. Vi får problemer med å komme opp på et høyere nivå, hvor vi kan oppleve trygghet, indre ro og selvrealisering (tenk på Maslows behovspyramide, dere som kjenner til den). Selvrealisering blir vanskelig nettopp fordi vi er mer opptatt av å oppfylle andres forventninger til oss enn våre egne forventninger til oss selv.

Dette er en farlig, selvdestruktiv og ikke minst kjedelig runddans. Kjedelig fordi vi blir stående på stedet hvil, uten noen form for egentlig utvikling. Vi har det kun bra når vi føler at vi har tilfredsstilt andre og at andre er fornøyd med oss. Manglende aksept fra andre gjør oss usikre på om vi er bra nok. Livet er for kort til å drive på slik. Den gode nyheten er at vi kan forlate runddansen.

Først og fremst må vi lære oss at vi aldri kan tilfredsstille alle. Alle mennesker er forskjellige, og det som behager noen vil vekke misbehag i andre. Denne people pleasing greia er derfor dømt til å mislykkes. Du vil bli løpende i hamsterhjulet til du dør av stress, ensomhet og ren utmattelse. Det er derfor hensiktsmessig å ganske enkelt gi opp et slikt prosjekt og starte med blanke ark. Begynn med å si til deg selv “ok, jeg kan ikke kontrollere hvordan du reagerer på meg. Jeg vil respektere deg hvis du respekterer meg. Men behandler du meg dårlig, så går jeg”.

Deretter kan du tenke gjennom hvilke mekanismer i ditt liv som gjør deg tilbøyelig til å elske personer som stryker ditt ego (merk stryker, ikke styrker. Å styrke ditt ego må du gjøre selv. Lagt merke til hvordan du aldri kan få nok stryk? Det er nettopp derfor). Dette kan være vanskelig å gjøre noe med, for det sitter dypt i ryggmargen å refleksivt reagere positivt på smiger. Selv så er jeg meget klar over forskjellen på smiger og en kompliment. Likevel klarer jeg ikke å la være å smile fra øre til øre når en sjarmerende person smigrer meg, selv om jeg der og da vet at det ikke er ekte. Jeg har alltid lurt på hvordan de klarer det, de som glatt avfeier forsøk på smiger og lar smigreren (ofte en narsissist) stå igjen med skjegget i postkassen. I dag forstår jeg at det er fordi de ikke har behov for smiger. De har klart å tilfredsstille sitt eget ego og antakelig har de lært det fra barnsben av. Det er derfor noe av en anstrengelse å skulle ta fatt på dette arbeidet som voksen. Men først vil jeg gjerne fortelle en episode som skjedde helt nylig, for kun en uke siden.

Jeg var på cruise sammen med to tidligere kolleger. Vi seilte oppover Svalbard og passerte faktisk åtti grader nord, som ikke anses som inngangen til Arktis (polarsirkelen ligger mye lenger sør og går gjennom Nordland) men til selve Nordpolen – den nordligste delen av Arktis. Passeringen av denne breddegraden ble feiret med champagne på dekk. Da stod både passasjerer og besetning samlet i en times tid. Været kunne ikke vært bedre. Det var vindstille, midnattssol og en flokk med hvalross lå og latet seg på den lille øya Moffen, et par hundre meter fra vårt skip. Men selv på den avstanden og i vindstille vær så kunne vi lukte hvalrossen. Jeg kan fortelle dere at hvalross stinker! Vi fikk en forklaring på dette og den er at hvalrossen visstnok kontinuerlig slipper ut tarmgass. Den ligger rett og slett og fiser, hele tiden. Og når kanskje femti hvalross lå slik og kollektivt slapp ut tarmgass så kan jeg love at ingen hadde orket å sette fot på den øya. Å være på et skip noen hundre meter unna var nært nok.

Uansett, vi var ikke mange passasjerer på cruiset, kanskje sytti. Alle ble derfor fort vant til å se hverandre og vi hadde nok vekslet ord med de fleste av de sytti i løpet av de to første dagene. Da vi stod der på dekk med champagnen i hånd så kom plutselig en av våre medpassasjerer mot oss, en kvinne som vi visste tilhørte en gruppe med yngre mennesker i tyve/tredve-årene, men som vi ennå ikke hadde hilst på. Kvinnen virket meget selvsikker og med et stort smil begynte hun å vise oss en intens og blendende oppmerksomhet. Hun ville vite alt om oss på en gang, og tilbød seg å hente mer champagne til oss. Det var både oppvartning og personlig interesse på et sølvfat. Vi klarte ikke annet enn å stråle tilbake, fordi det er slik man reagerer på den typen oppmerksomhet (i tillegg til den ekstraordinære settingen vi befant oss i). Grunnen til at vi lot oss suge inn i kvinnens smiger, var fordi hun strøk våre egoer.

Jeg fattet med en gang mistanke til hva som skjedde. Kvinnen var en stor feit narsissist (ikke i fysisk forstand) som følte behov for å ha kontroll på hvem vi var. Hun skulle vite hvor vi kom fra og hva vi arbeidet med. Antakelig jobbet hun seg gjennom hele gruppen av passasjerer på samme måte. Narsissister skal ha full kontroll, også på de som ikke vedkommer dem, også selv om de ikke har i tankene å devaluere deg. De skal likevel vite hvem alle er. Og ganske riktig – neste dag var vi som luft for henne, som om det hyggelige og intense møtet aldri hadde skjedd. Hun hadde fått den informasjonen hun trengte for å oppleve at hun hadde kontroll og vi var slik sett ikke lenger interessante. Jeg var forberedt på at dette ville skje og møtte henne på resten av cruiset med et skuldertrekk. Jeg diskuterte hendelsen med mine reisefeller som jeg antok kanskje ikke var like forberedt, men som de oppvakte menneskene de er så hadde de luktet den samme lunten som jeg. Ingen av oss la derfor mer i møtet enn det narsissistiske bekjentskapet det faktisk var. Med største naturlighet så behandlet vi derfor kvinnen som like luftig som hun behandlet oss. Om det overrasket henne er sånn sett likegyldig, men kjenner jeg typen rett så ble hun nok forundret over at vi ikke lot oss smigre til å håpe på mer av henne eller vise skuffelse når håpet brast. Men nok om det.

Poenget med historien er å vise hvordan narsissister og psykopater innynder seg ved å stryke vårt ego. Vi kan gjøre jobben mye tøffere for dem ved å komme dem i forkjøpet, og stryke vårt eget ego. Bli din egen narsissist! Også muligens en negativt ladet uttalelse, men husk at når jeg skriver om narsissister her på bloggen så mener jeg egentlig “narsissistisk personlighetsforstyrrelse” som er en ekstrem variant av en naturlig tilstand. Vi har alle et ego og vi er alle narsissister. Vi er bare ikke forstyrrede narsissister.

Når vårt ego er svakt så speiler vi oss hele tiden i andre. Vi blir hypersensitive for hvordan andre reagerer på oss. Det er normalt å speile seg i begrenset grad, det er vi faktisk nødt til. Alle kjenner vi sikkert typen som ikke synes å fange opp noen sosiale signaler og går rundt totalt uvitende om hvordan andre oppfatter ham/henne. Disse personene blir ofte betraktet som altfor selvsikre eller åndsfraværende. En viss speiling er derfor normalt og ønskelig. Legg merke til hvor du selv befinner deg på denne skalaen.

Stryk ditt ego ved å bli glad i deg selv. Lik deg selv slik du er. Fortell deg selv at du er god nok. Stå og gå rakrygget. Vend deg til å se andre i øynene, det er både respektfullt mot dem samtidig som du forteller at du er likeverdig, ikke underdanig. Hvis du behager andre hele tiden, så slutt med det. Gi til andre når du har overskudd og reserver, men grunnlageret skal brukes på deg selv. Behag de som behager deg og som vedkommer deg, ingen andre. Spør deg selv, hva vil jeg? Hva passer meg? Hva vil jeg bruke resten av mitt liv på?

Når du er deg selv tilstrekkelig så vil du ikke ha et like stort behov for at andre skal stryke deg med hårene. Hele din opplevelse av omgivelsene vil forandre seg. Kanskje vil til og med drømmepartneren din forandre seg radikalt, og du vil oppleve at du blir tiltrukket av en helt annen type mennesker. Der hvor du tidligere kanskje var opptatt av et pent utseende i din partner – fordi det skinte tilbake på deg at du var sammen med pene mennesker – så opplever du til din store forbauselse at de pene menneskene ikke lenger interesserer deg, med mindre de også har noe vettugt å si. Kanskje du føler deg tiltrukket av den grå musen, som egentlig ikke er så grå likevel, og som egentlig har mye klokt innabords.

Lykke til på ferden.

 

Varsel: det blir dessverre ikke livestream i morgen torsdag. Men torsdager fra kl 20 til 21.30 blir fast tid for sendingen. Torsdager med livestream blir annonsert under “arrangementer” på facebook. Følg med! 

Å unnskylde psykopaten er faktisk sunt

Ja, er det egentlig sunt? Vi unnskyldte psykopaten og klandret oss selv for ikke å strekke til. Vi fornektet, tolererte, aksepterte, tolket alt i beste mening og utførte en mental akrobatikk som til slutt ikke lenger klarte å beholde grepet på en illusjon som var dømt til å briste. Så hvordan kan det være sunt å unnskylde psykopaten?

Vi skal ikke unnskylde psykopaten som et påskudd for å beholde relasjonen. Dårlig behandling er dårlig behandling, uansett årsak. Derfor skal vi også avvise normale personer som behandler oss dårlig. Med normal så mener jeg personer som ikke oppfyller kriteriene for en personlighetsforstyrrelse. Det betyr ikke at alle normale mennesker er engler. Mye drittsekkoppførsel faller inn under begrepet “normalt”. Husk dette på din vei videre når du måler nye mennesker du møter opp mot psykopatibegrepet. Etterhvert er det fordelaktig å gå fra det litt psykopatibesatte spørsmålet “er vedkommende forstyrret?” til det generelle – og sunnere – “er dette en behandling jeg finner meg i?”.

Skal vi unnskylde psykopatene deres psykopati fordi de er forstyrret og syke? Nei. Det er ingen formildende omstendighet at de er forstyrret. Normalt unnskylder vi syke mennesker deres eventuelle irrasjonelle opptreden. Slik skal det være. De har det vondt, eller de vet ikke bedre. Vi lekser ikke opp for den demente fordi han hadde et raseriutbrudd. Vi forstår at den alvorlig kreftsyke plutselig blir en meget vanskelig og til og med manipulerende person. Vi forstår at den schizofrene jenta står med kniv i hånden fordi hun er paranoid og ser noe annet enn vi ser. Hva med den lille toåringen? Han er ikke syk, men han vet ennå ikke hva han gjør. Derfor unnskylder vi ham for at han kastet porselensfiguren i gulvet slik at den knuste. Hvis vi reagerer med sinne og straff så er det vi som er den irrasjonelle, ikke den lille toåringen. Han er der han skal være.

Psykopatene er ikke slik som de ovennevnte, deres tilstand er annerledes. Vi kan med rette kalle dem syke, men ikke innenfor det tradisjonelle sykdomsbegrepet. Psykopatene er noe annet. De er onde inn til beinet. De er drevet av misunnelse, skamløshet og et ønske om å ødelegge mennesker. Man kan si at djevelen har tatt bo i dem. De blir likevel ikke styrt av noe eksternt. De styrer seg selv og velger selv deres handlinger. De er ikke toåringer. De er ikke demente. De er ikke kreftsyke. De skal ikke unnskyldes deres gjerninger, tvert imot – de skal dømmes.

Så hvordan er det da sunt å unnskylde dem?

Det er en grunn til at kognitiv dissonans er så vanskelig og langvarig. Selv så befant jeg meg der i omtrent tre år. Kognitiv dissonans er som å befinne seg i skjærsilden, i en slags uvirkelig limbo. Det er en opprivende tilstand hvor man står med en fot i to forskjellige dimensjoner; er psykopaten normal eller ikke? Var alt jeg så, hørte og følte virkelig fabrikkert, en person som ikke eksisterte? Vi som har vært der, kunne fysisk merke hvordan hjernen nærmest nektet å fatte – nektet å bevege seg inn i denne alternative og meget mørke dimensjonen. Det gjorde den fordi det ikke er meningen at vi skal være der.

Vi skal bli værende i den virkelige verden, den med normale mennesker og normale problemstillinger. Den psykopatiske verdenen er så umenneskelig og unaturlig at det ikke er meningen at vi skal fatte den. Nettopp derfor vil du heller aldri gjøre det. Ikke helt. Derfor har jeg den dag i dag fortsatt kun glimtvis klarsyn når jeg tenker tilbake på den surrealistiske relasjonen med psykopaten. Mesteparten av tiden er jeg i den virkelige verden, der hvor jeg skal være, og derfor ser jeg ham ikke alltid i det riktige lyset.

Mange tror at meningen med kognitiv dissonans er at man til slutt skal fatte alt. Men tiden i kognitiv dissonans betyr ikke at du skal ende opp i de forstyrredes verden. Det er ikke slik at du i enden av kognitiv dissonans skal forestille deg hvordan det er å være en psykopat. Mange lesere beklager seg; “jamen jeg fatter det simpelthen ikke”; kvernetankene dukker opp igjen og igjen, gjør deg søvnløs og kjører rundt, som et møllehjul eller en karusell; de går en runde og blir borte et øyeblikk, men så er de der igjen som om alt man leste og lærte i går er fullstendig borte. Men dette skjer nettopp fordi vi ikke skal bli værende i den forstyrredes sinn, det er ikke sunt. Vår egen hjerne vil derfor forsøke å hele tiden hente oss tilbake til den virkelige verden, selv om det innebærer at den ønsker å tillegge psykopaten normale hensikter og derfor unnskylder ham eller henne deres ugjerninger. Det er utenfor din kontroll, du kan ikke viljestyre hjernen hvor du vil. Den vet best og vil forsøke å bevare din forstand. Den kjemper imot at du mister den.

Fullført kognitiv dissonans skal derfor ikke ende med at vi fatter alt, men med aksept for det vi ikke forstår. Vi skal akseptere at psykopaten rammet oss, at vi ganske enkelt stod i veien og derfor ble gjenstand for deres oppmerksomhet. Vi skal akseptere at det aldri var vår skyld. Vi skal akseptere at de aldri elsket oss men tvert imot ville oss vondt. Vi skal akseptere at vi aldri kan kontakte vedkommende igjen. Vi trenger ikke å ønske eller ville det, vi skal bare akseptere.

Vi skal bli værende der vi alltid var; i den virkelige verden. Der står vi trygt og kan jobbe med å gjøre våre liv sunnere. Ikke vær så ivrig etter å forstå psykopatens mørke, for der bør du ikke bevege deg.

Derfor er det sunt å unnskylde dem. Fordi det er normalt.

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er forbeholdt primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindreverdige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

 

En ubehagelig sannhet

Varsel: Husk livestreamen på youtube i kveld kl 20 (til ca 21:30). Alle kan se på. Hvis du vil delta i debatten så må du ha en youtube profil. Den er meget enkel å opprette og tar kun et par minutter.

I dag ønsker jeg å vende fokus mot oss selv. Det er ikke alltid komfortabelt å se seg selv i speilet. Bare tenk hvordan mange som vegrer seg for å se seg selv og sine egne fysiske attributter så tydelig og nådeløst som kun et speil kan vise dem. Det trenger ikke å være noe fysisk i veien med oss, vi synes likevel det er ubehagelig å se oss selv utenfra. Mange synes det er ubehagelig å høre sin egen stemme. Dette er normalt og tydeliggjør hvor vanskelig vi synes det er å konfronteres med oss selv. Det gjelder selvfølgelig også indre anliggender. Det viktige å huske er at vi er gode mennesker, med enkelte hemmende trekk. Disse trekkene gjør oss ikke mindre gode, men de kan gjøre våre liv vanskeligere enn de trenger å være. Hvis dypere forståelse vil gjøre livene våre enklere, rikere og behageligere så bør det derfor være ønskelig å se dem direkte i hvitøyet. Gå derfor inn i den etterhvert velkjente “observer ikke absorber” modusen og vend denne gang observasjonen mot deg selv. Ikke døm det du ser, bare observer med interesse og tenk “hva kan bli enda bedre?”. Å jobbe med oss selv gir oss dypere innsikt i både oss selv og andre, gjør oss bedre kjent med oss selv, og – er jeg personlig overbevist om – forebygger demens og sløvhet i sinnet.

Mange ble værende i relasjonen med psykopaten med et par mer eller mindre ubevisste mål. 1) Vi skulle “redde” eller fikse psykopaten, og 2) vi skulle få våre egne behov dekket – av psykopaten. Det kan sågar virke som om jo vrangere og mer devaluerende psykopaten ble, jo mer bestemte og ambisiøse ble vi på at “dette skal vi få til”, inntil alt så klart raknet. Å forlate psykopaten føltes for mange som et uferdig prosjekt; vi klarte ikke å fikse psykopaten, vi fikk heller ikke våre behov dekket, og derfor opplevde vi bruddet som et sterkt personlig nederlag.

I den vedlagte videoen forteller psykolog Abdul Saad om hvordan mange – i sær empater – har en underliggende aggresjon mot personer som ikke gjengjelder deres “kjærlighet”. Jeg vet at jeg kjenner meg igjen i denne beskrivelsen. Det gjør kanskje du også? Jeg skriver kjærlighet i gåseøyne, fordi det er en både/og form for kjærlighet. Selvfølgelig ligger det kjærlighet i mange av våre gode handlinger. Det er heller intet i veien med å forvente en viss grad av takknemlighet og gjengjeldelse for vår lojalitet. Problemet er at en psykopat aldri vil gjengjelde noe, de vil kun kaste smuler for å holde oss gående. Vårt problem er at vi tar til takke med smuler og går for full maskin på noen få dråper bensin. Alle forstår at det til slutt vil ende med sprukket motor.

Den underliggende følelsen av skam og utilstrekkelighet gjør at mange empater ikke tydeliggjør deres behov. Vi føler oss uverdige slike “rett på bordet” form for krav. I stedet går vi rundt og forventer at omgivelsene skal forstå hva vi trenger. Vi håper på at våre kjærlige og omtenksomme handlinger skal føre til en automatisk tilfredsstillelse av våre behov når de utkårede endelig ser oss og vår innsats som den glorieverdige dåden den er. Vi ønsker anerkjennelse og en viss beundring og blir passivt aggressive når vi ikke får den. Vi gjorde dette med psykopaten men sikkert ikke kun med ham/henne. Har du en lang rekke med havarerte kjærlighetsforhold og vennskap bak deg? Sett deg ned og evaluer de som har betydd mest for deg. Hvor mange av dem skyldes at motparten var en egoistisk narsissist? Hvor mange av dem skyldes at du til slutt mistet besinnelsen fordi du følte at din oppofring aldri ble anerkjent? Kan det ha vært tilfeller hvor du skremte bort normale personer fordi du ikke ga tydelig uttrykk for dine behov, men i stedet mente at vedkommende skulle lese dem utifra dine handlinger? Jeg vet at det ihvertfall gjelder flere tilfeller i mitt eget liv.

Jeg vil gi deg en liten selvtilfredsstillelse på dette punktet. Ingen egenskaper er så dårlige at de ikke er gode for noe. Kanskje har vi selv hatt skjulte agendaer. Kanskje er vi mer aggressive enn vi ønsker at omgivelsene skal oppdage. Men sammen med psykopaten så var det vår aggresjon som reddet mange av oss. Selv så ble jeg til slutt så forbannet på min psykopat at jeg kuttet ham (nesten) tvert. Det føltes ikke godt der og da for savnet og forvirringen var stor. Jeg forstod ikke ham og jeg forstod heller ikke meg selv. Likevel sendte jeg på en måte hans egen oppførsel rett tilbake i fleisen hans, som en boomerang. Han fortjente min avvisning. Min passive aggresjon reddet meg slik sett fra et skadelig menneske. Kanskje gjaldt dette for deg også.

Psykopatene og narsissistene fortjener all den dårlige behandlingen de kan få. Problemet er hvis vår ubevisste aggresjon går utover normale personer som aldri har hatt en dårlig agenda. Kanskje de bare har vært litt tankeløse. De har ikke rukket å gjengjelde vår “kjærlighet” før vi sprakk av krenkelse. Kanskje har de ikke engang bedt om – eller ytret behov for – vår kjærlighet. Vi har bare gitt den for så å kreve takknemlighet. Det blir litt som gateselgere i midtøsten som fysisk dytter turistene inn i teltene deres, presser te og kaker mot deres lepper og får dem til å føle seg som gjester inntil de plutselig ber om betaling for tjenester turistene aldri har bedt om. Kjenner du deg litt igjen i dette? Jeg vet at jeg gjør det, og jeg ønsker virkelig ikke å være en slik gateselger.

Til syvende og sist vil det hjelpe deg selv å være litt mer bevisst slike selvdestruktive mekanismer. Vi ønsker ikke å såre mennesker som aldri mente å skade oss. Vi ønsker å bevare relasjoner med normale mennesker som beriker oss. Mitt råd er å ikke presse relasjoner. Overlat mer til “høyere makter” eller tilfeldigheter. La relasjonen utvikle seg selv. Husk at det også er en motpart som må ta sin del av ansvaret for relasjonen – ikke strev så hardt for at han eller hun skal “se” deg. Aldri gi mer enn du har råd til å tape, eller sagt på et annet vis; mer enn du kan uten å føle deg krenket hvis det ikke blir gjengjeldt. Se på dine oppofringer som økonomi. Legg først reserver til side som du trenger til husleie, strøm og mat – og gjerne litt mer. Gi kun av det resterende overskuddet, aldri av dine reserver. Hvis overskuddet ikke gir avkastning så har du likevel penger til å klare deg. Et eventuelt tap kan du derfor leve med og si “pytt pytt, ingen grunn til å gråte over spilt melk”. Lær deg også å tydeliggjøre dine behov i begynnelsen av et bekjentskap. Våg å si “vet du hva, jeg merker at vi tilbringer stadig mer tid sammen. Det synes jeg er hyggelig. Her er hva jeg ønsker av et vennskap. Jeg begynner å bli gammel nå og bruker min tid kun på mennesker som beriker meg, men du må gjerne være den personen. Jeg forventer pålitelighet og lojalitet” (eller fyll inn det som passer deg). Ikke vær redd for en avvisning fordi du våget å markere dine behov. Da har du faktisk spart deg for verdifull tid av ditt liv på et menneske som kanskje aldri hadde tenkt å innfri dine behov. Gå videre….

….mot et enklere, rikere og mer behagelig liv.

 

 

Når psykopaten tar sitt eget liv

Varsel: ingen kommentar vil bli lagt ut mellom 6. og 10. september.

Det er vanskelig å tro, når vi har lært så mye om psykopatens grandiositet og suverenitet, at de kan gå til det steget å ta sitt eget liv. Det virker jo som om ingenting affekterer dem og at de smilende forlater hvert eneste åsted for deres forbrytelser, uten skyld, anger eller samvittighet.

Men det skjer. Nylig skjedde det for en av våre venner her på bloggen. Det skjedde også for en bekjent av meg for to år siden. Psykopaten – og kanskje især narsissisten – lider, og i noen tilfeller, akkurat som normale mennesker, så velger de å forlate denne jord.

Skjer det hyppigere eller sjeldnere enn i den øvrige befolkningen? Det finnes det ingen statistikk på. De fleste psykopater som tar sine egne liv gjør det uten noengang å ha fått en diagnose. Jeg kan heller ikke komme med noe kvalifisert gjett på hyppigheten av dette fenomenet. Hva jeg imidlertid våger å si er at de gjør det av andre grunner enn normale mennesker.

Når psykopatens forsvarsverker til slutt bryter sammen så har de ingen steder å henvende seg. De har brent alle deres broer, ingen objekter er lenger villige til å ta dem imot og de klarer ikke å rekruttere nye. Det skjer antakelig sjelden, men det er ikke vanskelig å forestille seg at psykopaten avkles kollektivt, at ingen omkring dem lenger er i tåka og at alle; objekter, flygende aper og slektninger, til slutt forstår hvem de har med å gjøre. At psykopaten til slutt velger å ta sitt liv antar jeg har tre hovedårsaker.

  1. De får ikke lenger NF (narsissistisk forsyning) og får dermed ikke puste. NF er psykopatens oksygen. Mangelen på NF gjør dem desperate, fortvilte og fører til at de imploderer; de faller på en måte sammen. Hele dem forvitrer, akkurat som en heks som får vann på seg smelter.
  2. Det er den ultimate sympatifisking, en siste grandios manipulasjon; “nå kan dere sitte der med dårlig samvittighet resten av livet, og tenke på hva dere gjorde mot meg”. Selv i døden tar ikke psykopaten ansvar for egne handlinger. Selv døden kan brukes som et siste stikk mot menneskene som egentlig bare støttet og elsket dem.
  3. Sympatifiskingen gikk for langt. Psykopaten hadde egentlig ikke noe ønske om å dø. Selvmordsforsøket var pro forma, for å skaffe seg ytterligere NF i form av omsorg og dårlig samvittighet fra de aller nærmeste. Men kanskje feilkalkulerte psykopaten overdosen med tabletter, eller kanskje ble han eller hun hengende for lenge i repet enn hva som var planen. Resultatet ble uansett fatalt.

Jeg tror ikke psykopaten er mer hederlig i døden enn de var i livet. Jeg tror ikke selvmordet var et resultat av en plutselig innsikt i all ødeleggelsen de har forårsaket. Denne tankegangen er noe som hører normale mennesker til. Normale mennesker kan også forbruke og utnytte mennesker, men vil før eller siden forstå at det var galt. Psykopaten gjør ikke det.

Jeg vil dog presisere at det er mer sannsynlig at narsissisten ender sitt liv enn en fullblods psykopat. Se på de største psykopatene i historien – seriemorderne. Jeg kan ikke huske at en eneste av dem tok sitt eget liv, verken i frihet eller i fengsel. De hadde samme muligheten til å gjøre det som alle andre, men gjorde det aldri. De enten råtnet i fengsel, ble tatt av dage av medfanger, eller ble aldri arrestert.

I tillegg til å være flere, så er narsissistene mer sårbare enn psykopatene. De har skambelagte personligheter. De lider mer. De er ikke særlig behandlingsbare, for de fornekter deres egentlige jeg. Men de lider likevel. De er rastløse, de jager rundt etter nye objekter, jobber og bosteder, i håp om at noe nytt vil gjøre dem lykkeligere. De har ikke evne til å skape tilfredshet innenfra, derfor er de avhengige av at noen eller noe eksternt gjør det for dem. Men det skjer selvfølgelig ikke. Vi andre, som kanskje har hatt det likedan i perioder i livet, vet at ingenting utenfra kan reparere en indre utilfredshet. Den jobben må vi gjøre selv, med oss selv. Det hjelper derfor ikke å kontrollere andre, slik narsissisten forsøker.

Se de vedlagte videoene i slutten av teksten for å lære mer om hvordan narsissisten lider.

Til slutt vil jeg si litt om hva psykopatens selvmord gjør med objektet. Vi elsket dette mennesket en gang, kanskje fortsatt. Psykopatens selvmord kan derfor være meget belastende for objektet, selv om vi kanskje har ønsket at det skulle skje. Men nettopp derfor blir det belastende, fordi vi mest sannsynlig ikke føler ren sorg og heller ikke ren glede. Det blir et sammensurium av følelser; forløsning, glede, sorg, uforløst sinne og frustrasjon. Psykopaten tok den avklaringen vi aldri fikk med seg i graven. Selv om vi kanskje hadde forsonet oss med at vi aldri ville få den, så avskjærer psykopatens død den aller siste muligheten til at det noengang vil skje. Noe annet som avskjæres, er vår mulighet til å lekse opp for ham eller henne; å fortelle dem hvilket umenneske de egentlig er. Slik sett vil noen objekter kanskje oppleve at psykopaten peker nese til dem fra graven. Frustrasjonen er kanskje blandet med lettelse over at objektet ikke lenger trenger å se seg over skulderen hele tiden, men også sorg over den “once in a lifetime” kjærligheten som objektet en gang følte for ham/henne, og trodde var gjensidig.

Jeg tror det beste objektet kan gjøre er å å forsone seg med at psykopatens selvmord bare skjedde, det lå utenfor objektets kontroll. Det er lov å tenke at rettferdigheten skjedde fyllest, og helt uten at objektet løftet en eneste finger. Det er lov å være skadefro. Men aller viktigst er at man ikke faller ned i en ny dal; “hadde han bare latt meg elske ham”, “jeg kunne reddet henne”, “vi kunne hatt det fint sammen, nå er han død og jeg er ulykkelig”. Nei, nei og atter nei – til alle disse tankene. Psykopaten kunne aldri vært reddet, ihvertfall ikke av deg. Det hadde krevet et helt team av profesjonelle behandlere, og mange mange år. En svertet og devaluert partner må aldri innbille seg at han/hun kunne klart den jobben alene, all kjærlighet i verden ville ikke strukket til. Dere ville aldri fått det “fint sammen”. Tenker du slik, så er det den falske idealiseringsfasen som spiller deg et nostalgisk puss. La psykopaten fare, død eller levende. Du kjente aldri den personen. Ingen gjør det. Du knyttet deg til ingenting. Vi reagerer ikke når uvedkommende dør, de er bare en fremmed dødsannonse, et tall i statistikken. Psykopaten tok aldri ansvar for noe i livet, la dem ihvertfall ta ansvar for deres siste handling, og gå videre.

 

 

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner. Bestill tid på [email protected] (vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt)

Forbudte tanker; når du ønsker å skade psykopaten

I dag vil jeg snakke om det litt vanskelige temaet hevn. Ikke bare et håp om at det skal gå psykopaten ille, men når du selv ønsker å skade eller drepe psykopaten.

Dana Morningstar i den populære youtube kanalen “Thrive after abuse” forteller i flere videoer om hvordan hun i en periode spekulerte over hvor lenge hun måtte regne med å sitte i fengsel for å drepe sine psykopater (hun har hatt intime relasjoner med to).

Selv inngikk jeg en gang en pakt med meg selv. Jeg var ikke villig til å gå i fengsel for min psykopat (den siste). Men hvis jeg noengang ble alvorlig syk, så syk at jeg ikke kunne behandles, så skulle jeg drepe ham. Jeg resonnerte at hvis jeg likevel skulle dø, så ville soningen bli kort eller bortfalle. Da ville det være bryet verdt å ta hans liv, selv om jeg måtte bruke mine siste krefter på det.

Står jeg ved min pakt i dag? Trolig ikke. Psyken kan forandre seg hvis jeg plutselig står overfor en dødsdom, slik at jeg ikke kan vite hvordan jeg da vil reagere, men per i dag så er jeg ikke lenger sint nok til å gå så drastisk til verks. Min psykopat er slik sett trygg, ihvertfall fra meg. Men hadde jeg blitt alvorlig syk i de månedene hvor jeg var mest sint, bedratt, desperat og krenket så tror jeg faktisk at min psykopat ville vært i reell fare.

Hvis du ser videoene til Dana Morningstar så vil det aldri falle deg inn at den kvinnen er istand til å drepe noen. Hun er rolig, fattet, forsiktig og medfølende. De fleste av oss er fredelige og empatiske mennesker. At psykopaten klarer å fremkalle slike voldelige tanker i oss kan vi betrakte på mange vis. Her er noen av dem;

-Det er helt normalt etter det enorme sviket og bedraget de utsatte oss for. De har kanskje holdt seg innenfor den juridiske loven (i mange tilfeller ikke), men de har begått åndelige forbrytelser som knekker andre mennesker. Kun fordi det ikke er juridisk straffbart betyr ikke at det ikke er alvorlig forbrytelser. Du skal derfor ikke skamme deg over å ha slike tanker.

-At vi ønsker å skade eller drepe noen er et tegn på at denne personen får fram det verste i oss, ikke det beste. Vi kan ikke elske en slik person, og en slik person elsker ikke oss. Det er viktig å ha i mente når kognitiv dissonans river i oss.

-Ønsket om å drepe dem forteller oss mye om deres karakter og forstyrrelse. Det er onde mennesker, vi har vært i kontakt med ondskap. Vi ønsker ikke å skade normale mennesker.

-En slik indre radikal forandring i oss er skadelig. Vi må jobbe for å gjenopprette indre balanse og bli mest mulig av den vi var innen vi traff psykopaten; i de fleste tilfeller en livsglad, optimistisk og elskende person som aldri gikk rundt med voldsfantasier. Selv om fantasiene er berettiget, så skader de vår sjel.

Det er dog ikke alltid vi blir den samme. Som regel blir vi en annen utgave av oss selv. På mange måter en bedre utgave, på noen måter en hemmet utgave. Slik er det å ha vært i krigen, man blir ikke helt den samme og må gjøre det beste ut av den man er blitt til. Livet går likevel videre. Vi er ikke døde, og har fortsatt stort potensiale for rike liv.

Som ved alt annet som har med psykopaten å gjøre, så er NK (null kontakt) en forutsetning. Det er NK som gjør at jeg ikke lenger er sint nok til å gjennomføre en hevnaksjon mot min psykopat. Han er blitt fjernere for meg, i ferd med å bli et vagt minne. Parallelt med den åndelige distansen så svinner hans betydning. Jeg har ikke lenger behov for å skade en person som betyr så lite. Han blir aldri en del av mitt liv igjen. Utfordringen nå ligger i de nye menneskene jeg fortløpende møter. Klarer jeg å håndtere dem på en bedre måte enn jeg gjorde med ham?

Nye mennesker hjelper oss til å fokusere mindre på psykopaten, men først når vi er klare. Det hjelper derfor lite å reparere skaden psykopaten påførte oss ved å hoppe inn i en ny relasjon for tidlig. Når vi ser en potensiell ny partner uten å sammenligne ham/henne med psykopaten, så er vi omtrent der vi skal være. Jeg har to ganger det siste året interessert meg for menn som jeg muligens kunne gått videre i tettere symbiose med. Mine nye grenser har imidlertid luket dem ut. Ikke fordi de er psykopater, men fordi jeg ser at vi ikke er kompatible. Men det er ikke poenget her, poenget er at du vet når du er klar til å gå helhetlig inn i en ny relasjon. Kroppen forteller deg det, og det er et meget godt tegn.

Når livet ditt fylles med nye mennesker og nye aktiviteter, så forsvinner ditt behov for å se psykopaten lide. Du orker ikke lenger tanken om å skade dem. Voldsfantasier krever mye tid og energi. Å sette deg ned for å fantasere om deres død tar fokus vekk fra andre, sunnere tanker. Det er også en enormt tappende verden å bevege seg inn i, spesielt for empatiske mennesker. Den er mørk og ubehagelig. Å dyrke den kan bety at du dyrker ondskapen i deg selv. Kontakt med ondskap fjerner livsgnist og gjør oss besatte. Besettelse gjør at vi eldes hurtigere og blir bitre.

Med tiden forsvinner også vårt indre ønske om at det skal gå psykopaten dårlig, selv uten vår direkte involvering. Jeg merker hvor mye mer likegyldig jeg er blitt til hans liv og levnet. Som jeg tidligere har skrevet så har han giftet seg med min erstatter. Ekteskapet må ha blitt inngått en eller annen gang i løpet av det siste året. Selv om jeg av og til tenker på det, så klarer det ikke å vekke de store følelsene i meg, ikke engang en gnist av sinne, sjalusi eller svik – alle følelsene jeg hadde daglig kontakt med de første årene. De er borte. NK er virkelig en velsignelse.

Jeg så et bilde av ham for noen uker siden, sammen med min erstatter. Synet av de to gjorde ikke lenger noe stort inntrykk. Jeg la dog merke til en ting. Han så lidende ut. Det fandenivoldske blikket hans var borte, ihvertfall på det bildet. Tidligere har jeg sett det i alle bildene av ham; den gnisten og psykopatiske kraften som driver ham var synlig i hans øyne på alle bildene, også på bilder fra han var meget ung. Det siste bildet jeg så var det første bildet hvor denne gnisten var borte. Han så trett og forvirret ut. Det kan ha vært tilfeldig, men det kan også være at han begynner å miste sin narsissistiske forsyning. Han er i tredve-årene nå. Attraktiviteten hans faller. Kanskje ikke alle lenger flokker seg om ham som fluer. Kanskje går økonomien ad undas. Kanskje er han klar over at det skrives blogger og bøker om ham, hvor han blir avslørt. Kanskje var det derfor han til slutt giftet seg med henne, fordi det var hans eneste mulighet til fortsatt forsyning.

Han så død ut på det bildet.

Hvorfor drepe en som allerede er død?

 

Minner på at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, vlogger (youtube videoer) og annen informasjon. 

En smakebit av min nye bok

Bok nummer to er i emning. Den er faktisk 90% ferdigskrevet. Det betyr imidlertid ikke at den er i salg neste uke. Etter skrivingen skal den korrekturleses og så skal det finnes et egnet forlag. Jeg kan derfor dessverre ikke love publisering før til vinteren.

Emnet er gråsteinmetoden. Grunnen til at jeg valgte det emnet for denne boken, er at det fikk en altfor overfladisk omtale i den første boken, nærmest som en ettertanke helt mot slutten. I den nye boken vil gråsteinmetoden få den bredden og dybden den fortjener. Det er likevel et nokså smalt emne. Det vil derfor ikke bli en tykk bok, snarere en håndbok i vern mot giftige mennesker, som er lett å lese og forstå for folk flest. Mye av stoffet er kjent for dere som har lest første bok og følger bloggen, men i motsetning til første bok – hvor mye tekst var hentet direkte fra bloggen – så er alt denne gang originalskrevet og aldri tidligere publisert.

I dagens tekst vil jeg gi dere en smakebit av boken på ca 1000 ord. Årsaken til smakebiten dere får er todelt.

  1. Selv om boken blir tilgjengelig for hele Norge så er det leserne av bloggen som er mitt primærmarked. Erfaringer fra den første boken viser at 60-75% av kjøperne er lesere som følger denne bloggen. Det betyr ikke at markedet er lite, dere utgjør snart 8000 lesere. Det er derfor deres mening jeg er mest interessert i. Det er for å lodde stemingen og se om jeg er på rett spor jeg spør dere; kan du tenke deg å lese en hel bok om dette? Jeg ønsker tilbakemelding om både innhold og språk. Dere har også en siste mulighet til å komme med forslag til aspekter av gråsteinmetoden som dere ønsker skal inkluderes i boken, innen den ferdigskrives. Kanskje er de med allerede, kanskje ikke. Kom derfor med forslag.
  2. Jeg er på jakt etter et interessert forlag. Jobber noen av mine lesere i forlagsbransjen? Er dette noe dere kan tenke dere å satse på? Henvend dere i så fall på mail [email protected] Jeg vil også selv kontakte enkelte forlag. Hvis ingen forlag er interessert så blir det selvpublisering. Det blir med andre ord publisering uansett

På forhånd takk for tilbakemeldinger. Jeg gjentar at utdraget er et tilfeldig snitt fra boken, altså ikke et eget kapittel med begynnelse og slutt. Jeg deler to utdrag, hver på ca 500 ord.

Utdrag 1:

La oss trekke frem en leksjon fra begynnelsen av boken; giftige mennesker finnes. Deres intensjoner er ikke gode. De er egoister, narsissister og har en skjult agenda. Det er viktig for deg å forstå dette. Denne erkjennelsen vil påvirke hvorvidt du responderer fremfor å reagere. Se på det forrige eksempelet. Hvis du tror at intensjonen til din giftige kollega som skriker til deg er god, så vil du absorbere budskapet, bære på det og la det spise av deg. Det er fordi hvis du tror at mennesker er gode, så er deres budskap legitime. Hvis du derimot forstår at vedkommende er manipulerende så er det mye enklere å observere fremfor å absorbere, respondere fremfor å reagere, fordi du da forstår at deres budskap har ingen verdi.

Aller viktigst så er respondering fremfor reaksjon i tråd med gråsteinmetoden. Når du holder deg fattet, så avslører du ingen følelser. Du har kontroll på situasjonen, kan enklere få overtaket og du avgir ingen forsyning til den giftige.

IKKE DEL NOE PERSONLIG OM DEG SELV

Giftige mennesker vil gjerne vite mye om deg. Derfor innbyr de i begynnelsen til tillit, slik at du skal slappe av, åpne deg for dem og tale fritt. Og i begynnelsen virker det som om de ikke får nok av å høre om deg. De er aktive lyttere og bidrar med råd, støtte og oppmuntring. Du har kanskje aldri følt deg så sett og hørt og tror du er i gode hender. Kanskje du for sent oppdager at du ikke burde ha delt så fritt og villig.

Snart oppdager du at de ikke lenger er like interesserte i å høre om deg og ditt. Du blir muligens skuffet, men tenker kanskje «ok, nå har jeg snakket om meg i tre uker, det er bare naturlig at de går litt lei og at rollene byttes». I stedet for å verne deg mot deres plutselige personlighetsforandring og trekke deg unna, så blir du i stedet mer pågående og føyelig, i håp om at den fantastiske vennen de var i starten skal åpenbare seg igjen. De har fått deg der de ønsker å beholde deg.

Det er bare to grunner til at giftige mennesker vil vite ting om deg, og helst informasjon av privat karakter. Det er for å kunne bruke informasjonen du har gitt dem mot deg ved senere anledninger – for eksempel som utpressingsmiddel – og for å finne dine sårbarheter. Har du lagt merke til hvordan giftige mennesker ikke klarer å dy seg for å bruke dine betrodde hemmeligheter mot deg når de mister besinnelsen? Dette er hvorfor. Dine hemmeligheter er ikke godt bevoktet i deres dype indre. Tvert i mot, de har dem lagret langt fremme i bevisstheten, lett tilgjengelige i tilfelle paratangrep blir mulig eller nødvendig. Senere, når skaden er skjedd, er de “bekymret” for å ha forsnakket seg og miste den forsyningen du gir dem. Men kjøp ikke deres beklagelser. Du kan ikke stole på dem. De har avslørt seg og skal ikke ha flere sjanser.

Dette henger også sammen med den pågåenheten beskrevet tidligere i boken. De har dårlig tid, de ønsker å hente mest mulig informasjon ut av deg innen du oppdager hvem de er. De vet at de har baktanker, de vet at de ikke er gode mennesker. De har ikke dårlig samvittighet for det, de bare vet at de må skynde seg for ellers kan du få overtaket og det vil de aldri risikere. De liker hvem de er, de liker makt og de liker at alt er en konkurranse.

Utdrag 2:

Hvis det er snakk om en kollega som kun har jobbrelatert kontakt med objektet så skjer det samme, men på jobb; den giftige vil plutselig involvere seg i objektets arbeidsoppgaver og ha en mening om hvordan objektet utfører dem. Meningene vil først ta form av beundring og støtte, men etterhvert utvikle seg til vennlig korrigering for så å ende opp i direkte kritikk og underminering av objektets faglige evner.

Grunnen til at invasjonen skjer så raskt og er så altomfattende, er fordi den giftige har dårlig tid. Han eller hun vet at de er slette personligheter og at de før eller siden vil bli avslørt. Målet er å hekte objektet innen det skjer, enten emosjonelt eller rent praktisk, ved at den giftige er så involvert at objektet ikke kan løsrive seg, for eksempel at begge har forpliktet seg til samarbeid om et langvarig prosjekt på jobb, som å sette opp turnus for alle de ansatte eller en jobbreise hvor den giftige og objektet skal dele hotellrom, eller kanskje til og med være de eneste som reiser. Objektet vil da ha problemer med å løsrive seg fra sine forpliktelser og er nødt til å forholde seg til den giftige, selv om objektet begynner å føle avmakt og forakt. I de tilfeller hvor den giftige har innyndet seg på romantisk vis så vil objektet ha en enda tøffere oppgave med å løsrive seg, fordi han eller hun har knyttet seg emosjonelt til den giftige og knyttet sin framtid til ham eller henne (for mer kunnskap om narsissistisk eller psykopatisk forføring, les min bok «Psykopati og kjærlighet»).

Nå som du vet hvor vanskelig det er å løsrive seg hvis du lar den giftige få sine tentakler rundt deg, så er det mest effektive vernet å ikke la det skje.

Hvis du merker at noen tilnærmer seg deg litt for raskt eller voldsomt, så se det som et rødt flagg og trekk deg unna. De vil gjøre det ved å innsmigre seg, gi deg komplimenter eller komme med forslag til aktiviteter. Det du skal gjøre er å takke nei til aktiviteter. Gjør det i gråsteinmetodens ånd, med minst mulig affekt; «nei takk, jeg kan ikke på kino den dagen». Pass på ikke å rødme eller at du med kroppspråket viser at du er smigret av tilbudet, da vil den giftige få blod på tann og snart invitere deg på aktiviteter igjen. Det beste er å være så nøytral og kjedelig som mulig. Ikke fall for fristelsen å si «jeg skal ikke på kino, for jeg skal ….». Ingen har noe med dine grunner til at du ikke kan bli med på kino. Du er ikke forpliktet til å oppgi noen årsak. Vær høflig og vag! Du vil ikke fortelle en giftig person noe informasjon om det selv. La oss si at din unnskyldning er (oppdiktet eller reell) «jeg kan ikke på kino for jeg skal passe tantebarn». Da har du allerede fortalt at du har både søsken og nevøer eller nieser. Eller «jeg kan ikke på kino, jeg pleier å trene på Stamina den dagen». Da har du ikke bare fortalt at du trener, men også hvor. Du risikerer da at den giftige plutselig møter på Stamina fordi han eller hun «også trener der».

Medavhengighet, del 4; Ole og hans foreldre.

Dere husker kanskje tenåringen Ole fra del 3, med de narsissistiske foreldrene? La oss besøke Ole en gang til, for å lære litt mer om hvordan medavhengighet kan oppstå.

Da Ole ble eldre og hadde flyttet hjemmefra for lenge siden, så kunne han ofte falle i staver over situasjoner hjemme hos foreldrene som fremstod som pussige. Disse situasjonene dukket opp stadig oftere etterhvert som han fikk bedre selvinnsikt. Han la også merke til hvordan venner og kjærester (han hadde hatt noen, men ingen av forholdene hans hadde vart lenger enn to år) virket mye friere og tryggere enn han følte seg, selv om han nå var over 30 år. Han fremstod nok som trygg for andre.. eller det var han faktisk litt usikker på om han gjorde. Men han var ihvertfall sikker på at han fremstod som tryggere enn han egentlig følte seg. Altså, ikke utrygg som i redd, men som i usikker. Han var ofte usikker på om hans meninger eller behov var “riktige”.

Tankene vandret ofte tilbake til barndomshjemmet. Han manglet egentlig ingenting. Hadde rikelig med leker og klær, faktisk fikk han ofte hva han pekte på. Til og med en bil hadde han fått da han ble gammel nok til å kjøre den. Likevel satt han ofte med følelsen av at noe var feil med oppveksten hans og med den omsorgen han hadde fått.

Noe som tidlig slo ham etter “frigjørelsen” (han hadde fortsatt regelmessig kontakt med foreldrene, men det var en kontakt uten ærlighet eller fortrolighet, Ole var “gråstein” uten å vite det) var at hans oppfattelse av måltidsrutiner var feil. Hjemme så spiste de frokost og middag. To måltider om dagen, det var alt, fordi det dekket foreldrenes behov. Det var deres behov som styrte måltidene. Ole husket at han ofte følte seg sulten mellom måltidene, og innen han gikk i seng. Fordi middagen var nøyaktig klokken 17, så var det altfor lenge å gå uten mat fra frokost uten å bli sulten. Han hadde jo matpakke med seg til skolen, men på skoledager spiste familien ikke frokost sammen, så da ble det lunsj men ingen frokost. Samtidig var middag klokken 17 for tidlig til å være siste måltid. Det var ikke forbudt å spise utenom måltidene men da måtte man lage maten selv var den strenge beskjeden han hadde fått, noe Ole også av og til gjorde fordi han ikke holdt sulten ut. Og da skjedde det merkelige at han følte seg uglesett av foreldrene, og av og til falt det en bemerkning; “sulten igjen allerede?” eller “vi har jo nettopp spist” selv om klokken var 22 og det var gått fem timer siden middag, eller det faktum at en av foreldrene alltid kom innom kjøkkenet mens han stod der og smurte seg en skive eller to, han fikk aldri ordne seg mat i fred der ute, som om de skulle kontrollere hva han gjorde. Det snek seg inn en merkelig skamfølelse over å være sulten utover de fastsatte måltidene, ofte var det faktisk enklere å bare gå i seng sulten. Eller han brukte av lommepengene sine til å kjøpe seg noe mat på gatekjøkkenet eller i butikken, for at ikke foreldrene skulle se at han spiste. Foreldrene sendte også noen merkelige tvetydige signaler rundt dette med maten, for samtidig som de ikke oppmuntret ham til å spise mer, så påpekte de ofte hvor tynn han var. Han var nok noen kilo lettere enn de fleste guttene med hans høyde.

Den samme skammen opplevde han omkring søvn og søvnbehov. Ole hadde ofte behov for å sove midt på dagen, men følte han også måtte gjøre dette i skjul, altså ikke at han gjemte seg i skogen – han la seg i sin egen seng, men at han måtte gjøre det uten at foreldrene visste at han hadde lagt seg. Han måtte for eksempel fortelle dem at han skulle gjøre lekser. Da lot de ham oftest være i fred. Men hvis de visste at han sov midt på dagen, for eksempel etter skolen, så hadde de alltid et ærend med ham. De kunne banke på døren til rommet hans og spørre om noe helt uvesentlig; “du, skal jeg vaske den hvite t-skjorten du har lagt på badegulvet… å, sov du?” eller de kunne stå ute i gangen og rope høyt på ham, så høyt at han våknet; “Ole, jeg skal lufte Tussi (hunden), vil du være med å gå med oss?”. Ole tenkte at det jo umulig kunne være noe i det, men han hadde en snikende følelse av at foreldrene gjorde dette med vilje, rett og slett av fandenivoldskhet. Det var akkurat som om han skulle skamme seg over å ha elementære fysiske behov, som om alt dreide seg om en barnslig konkurranse for foreldrene. Hvem sover minst? Hvem spiser sjeldnest? Ole fikk det ikke til å rime, det var i det hele tatt mange ting ved foreldrene som Ole ikke ble klok på.

Nå, som voksen, så begynte foreldrenes påvirkning langsomt å slippe. Ole innså at det faktisk var normalt å spise både frokost, lunsj, middag og kveldsmat. Vennene hans gjorde det med den største selvfølgelighet. Han gjorde det også selv, og var lettet over at han nå kunne gjøre akkurat som han ville. Han nøt å kunne gå til kjøleskapet når han ville, og legge seg på sengen når han ville, dog ikke helt uten følelsen av at han ble iakttatt. Denne følelsen av å bli observert av noe usynlig hadde han tatt med seg hjemmefra, han ble liksom ikke kvitt den. Men han ristet det stort sett av seg og tok en høneblund likevel. Det problematiske var hvis foreldrene var på besøk eller han besøkte dem, da falt han straks inn i gamle rutiner. Å besøke dem var ekstra ille, fordi det innebar overnattinger da de bodde så langt unna ham. Faktisk var det blitt enda verre fordi han nå liksom var “gjest” i sitt barndomshjem. Han åpnet derfor nødig kjøleskapsdøren uten en invitasjon. Han tenkte at det egentlig var forferdelig å skulle føle seg så lite avslappet sammen med sine egne foreldre, men det var slik de påvirket ham. Ole begynte med årene å bli ærligere med seg selv, og våget nå å innrømme i sitt stille sinn at han ikke likte sine egne foreldre. I begynnelsen var dette også en tanke han skammet seg over for man skulle da elske og ære sine foreldre, eller? Herregud så mye skam han egentlig bar på. Men etterhvert var han blitt fortrolig med at han aldri kom til å elske sine foreldre. Men det var hans lille hemmelighet. Sammen med foreldrene lot han som ingenting, og de ante åpenbart ikke hvor mye han mislikte dem. Han hadde spilt en rolle med dem hele livet, fordi de aldri oppmuntret ham til å være seg selv. Det var derfor umulig for ham å plutselig være seg selv sammen med dem nå, etter over tredve år med skuespill, men derimot meget enkelt å gli rett inn i den gamle skuespillerrollen. Det var den som reddet samvær med foreldrene og gjorde at han klarte å undertrykke sitt behov for å skrike til dem hvor sterkt han mislikte dem. Han var ganske enkelt blitt en ekspert til å legge lokk på seg selv, takket være dem. 

Ole begynte å bli klar over at skuespillet han hadde spilt i så mange år var vanskelig å legge av seg, også overfor vennene og kollegene. Skammen og den ufrie tilværelsen fra de første årene sammen med foreldrene kom nok til å følge ham resten av livet. Å være seg selv falt seg rett og slett ikke naturlig for ham. Ole ble langsomt klar over at skaden foreldrene hadde påført ham var mye større enn han hadde trodd. De mishandlet ham jo aldri fysisk, og han manglet aldri noe av materiell art. Han hadde derfor fortalt seg selv (enda en) livsløgn hele tiden; “jeg hadde en fin barn- og ungdom, den var akkurat som alle andres, jeg manglet ingenting”. Han hadde derfor i starten dårlig samvittighet for at han ikke klarte å elske foreldrene. Han trodde noe var i veien med ham, for rundt seg så han hvor dypt mange elsket foreldrene, uansett alder. Denne kjærligheten var å finne overalt; i litteraturen, på film, blant vennene… selv klarte han ikke å føle denne dype kjærligheten til opphavet. En gang hadde han sagt til dem at han var glad i dem, som for å overbevise seg selv om at han var det. Men ordene smakte feil, han ble nesten fysisk uvel av å ha ytret dem. Nå forstod han at han ganske enkelt ikke likte foreldrene og at det var en grunn til det, han hadde avfunnet seg med det. Det var ingenting i veien med ham, han kunne elske, han elsket jo andre mennesker i sitt liv, feilen lå hos dem. Jobben med å forsøke å reversere noe av skaden de hadde påført ham hadde begynt. Han forstod at han antakelig ikke ville klare å lege all skaden og at mye av den var permanent, mye av den var han ikke engang bevisst, men han ville forsøke selv om det betød å måtte jobbe med seg selv resten av livet. 

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er forbeholdt primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindreverdige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

 

Kan det komme noe godt ut av en relasjon med en psykopat?

De siste dagene så har det oppstått en sjeldent polariserende diskusjon i kommentarfeltet rundt emnet hvorvidt man kan trekke noe positivt ut av en relasjon med en psykopat.

Polariseringen synes å bestå i at det ligger noe provoserende i å lete etter noe som helst positivt i en relasjon med en psykopat. Å lete etter noe positivt kan oppfattes som en formildende omstendighet (der hvor intet bør være formildende), at psykopaten tross alt har noe godt i seg og at relasjonen i siste ende ikke skiller seg vesentlig fra normale relasjoner – som alle har gode og dårlige sider. Noen er så traumatisert og mishandlet at bare spørsmålet alene kan trigge et raseri; hvordan i helv*** kan noen påstå at det finnes noe positivt i en slik relasjon? Vedkommende må være dum, eller så har han/hun aldri vært sammen med en psykopat.

Personlig mener jeg at det må være opp til hver enkelt om de klarer å hente noe positivt ut av en slik relasjon. Hver og en må få lov til å beholde sin virkelighet etter bruddet. Det ovennevnte traumatiserte objektet har et forståelig ståsted. Det samme har objektet som har vært gift med psykopaten i 30 år og leter etter en mening med relasjonen. Alternativet til ikke å finne en mening med en slik langvarig relasjon er at man har kastet bort 30 år av sitt liv på noe som ikke var nyttig for en eneste ting, og det er en vanskelig forestilling å forsone seg med. Både det traumatiserte objektet og det meningssøkende objektet må ha lov til å finne sin virkelighet. Derfor er temaet vanskelig å diskutere. Her strekker kun empati og forståelse til for å kunne støtte den som velger det motsatte ståsted. Husk at vi er vidt forskjellige mennesker som leser denne bloggen, og det eneste vi har til felles er egentlig våre relasjoner med psykopater og narsissister.

Hva kan fordelene med å finne positive aspekter ved relasjonen være?

Man kan lettere leve med dette vonde kapittelet i livet.

Man kan lettere akseptere og kanskje tilgi (hvis det er viktig).

Kvernetanker og flashbacks blir ikke fullt så vonde som de ellers hadde vært. De vonde minnene finner en viss balanse med de gode.

Hat og bitterhet viker for en slags takknemlighet, slik en av leserne formulerte det i kommentarfeltet. Men det må aldri dreie seg om takknemlighet til psykopaten personlig (mer om det lenger ned i teksten).

Bakdeler med å lete etter positive aspekter ved en slik relasjon kan være;

Man mistolker hendelser som egentlig er negative, som positive. For eksempel idealisering, love bombing eller andre tiltak psykopaten gjorde som fremstod som positive, men som egentlig var et ledd i manipulering og tåkelegging. Derfor krever det en nokså anseelig mengde kunnskap innen man med klart syn er istand til å vurdere hva som eventuelt var positivt ved relasjonen. Let derfor ikke etter positive elementer kort tid etter bruddet. Jeg anbefaler å vente minst to år etter NK. Innen to år er gått så anse intet ved relasjonen som positivt.

Motsatt så kan det når det har gått lang tid (og ironisk nok når man har kommet langt i rehabiliteringen) skje noe av det samme. Man husker ikke lenger så godt alt det negative. Mennesker er slik innrettet at vonde ting slettes fra hukommelsen raskere enn gode ting. Dette er en mental mekanisme som skal gjøre det enklere å bære krenkelser og mishandling. Dessverre skjer det at vi da “glemmer” at en person behandlet oss dårlig. Det skjedde med min relasjon med psykopat nummer en (jeg har hatt tre). Han dukket opp igjen åtte år etter siste kontakt og foreslo at vi skulle dra på helgetur sammen, som om relasjonen aldri hadde tatt slutt og intet suspekt hadde skjedd. Jeg takket ja “for gammelt vennskaps skyld”, hva det nå var han hadde gjort som jeg den gang for åtte år siden reagerte på (jeg husket det ikke lenger så tydelig, i tråd med at negative opplevelser blir diffuse med tiden) var “vann under broen”, han hadde sikkert forandret seg og angret sine synder, tenkte jeg. Jeg hadde sikkert også mine. Du vet, alle unnskyldningene i boka klarte jeg å komme på, på i underkant av fem minutter. Helgeturen endte ikke godt, for jeg glemte – eller valgte å ignorere – at denne mannen burde jeg holdt meg unna, og fordi jeg fokuserte på innbilte positive trekk ved vårt gamle forhold.

Dette er hva de gjør, de vet at hjernen spiller oss et puss og at hvis de venter lenge nok så er det lettere å returnere. Denne fellen er det viktig å ikke gå i. Jeg oppmuntrer ofte objektene til å skrive hver eneste negative hendelse de kommer på, ned på papir, mens hendelsene er ferske i erindringen. Skriv så detaljert som mulig. Primært er skrivingen til hjelp i begynnelsen etter bruddet, for å beholde NK og bekjempe kognitiv dissonans. Men ikke kast papirene når det har gått en stund og du har det bedre. Oppbevar dem i stedet et trygt sted, slik at du kan hente dem fram igjen hvis psykopaten forsøker seg med en retur mange år senere.

Positive aspekter med relasjonen må aldri brukes som påskudd til å bryte NK. Dette er ikke en normal person “med enkelte gode sider”. Psykopaten har ingen gode sider. Gode opplevelser sammen med dem er alltid et ledd i manipulasjon eller springer ut av noe som har gavnet dem. Kanskje var psykopaten så glad den dagen dere dro på sykkeltur fordi hun nettopp hadde klart å sørge for å få en brysom kollega sparket. Skadefryden smittet over på deg, slik at du oppfattet sykkelturen som den mest romantiske dagen dere hadde hatt. Du trodde det handlet om deg, men det handlet aldri om deg.

Å finne mening med en psykopatisk eks kan derfor aldri tilskrives dem personlig, kun noe de gjorde for deg eller med deg. For å ta et eksempel; en leser kommenterte at psykopaten lærte henne mye om matlaging og at hun i dag nyter matlaging fordi hun takket være psykopaten er blitt bedre til det. Her må det positive aspektet ikke være assosiasjonen (“jeg forbinder matlagingen med psykopaten”) eller en emosjonell kobling (“jeg lager mat fordi det vekker følelsene jeg fikk sammen med psykopaten”). Da har man ikke kommet videre men står fast – ja faktisk klamrer man seg fast – og det er intet positivt ved det. Det positive må springe ut av en ren utnyttelse av relasjonen, ironisk nok det samme som de gjorde med oss. I dette tilfellet å trekke kunnskap om matlaging ut av dem, for å styrke egne ferdigheter på området. Et annet eksempel kan være at psykopaten under idealiseringsfasen skaffet deg en jobb som du fortsatt har og nyter. Ren utnyttelse. Det er da lov å være takknemlig for at du fikk den gode jobben, men ikke lov å la det blidgjøre deg overfor psykopaten.

En annen leser kommenterte hvordan relasjonen med psykopaten har hjulpet henne til å luke ut andre giftige mennesker i sitt liv, som kanskje fortsatt hadde vært der og forsuret tilværelsen hennes hvis psykopaten ikke gjorde henne oppmerksom på hennes egen manglende grenser. Igjen, det er lov å være takknemlig for den økte selvinnsikten men ikke til psykopaten personlig. Psykopaten kom ikke til deg med personlig visdom som han/hun ønsket å dele med deg. Visdommen oppstod i deg selv.

Annen mening med relasjonen kan være at man fikk barn sammen. Har man en psykopatisk forelder så kan mening være “de ga meg i det minste liv”. En psykopatisk venn kan ha introdusert deg til personen som du i dag er lykkelig gift med. Hva du ikke vet er at din psykopatiske venn kanskje spilte omsorgsfull kirsten giftekniv overfor deg, men introduserte dere i den tro at dere ville bli en katastrofal mismatch og gi deg enda et nederlag på datingfronten. Det er lov å være takknemlig for alle mulige positive konsekvenser av relasjonen, men aldri for psykopaten personlig.

 

Minner på at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, vlogger (youtube videoer) og annen informasjon.