Psykopati og kjærlighet

Dagens tekst vil bli av mer personlig art enn normalt. Jeg vil skrive om hva jeg tror er mine egne årsaker til at jeg lot meg misbruke og mishandle av psykopaten(e) i mitt liv. Jeg skriver i “nå-form” om hvordan jeg hadde det de første årene etter bruddet (men ikke nødvendigvis hvordan jeg har det i dag). Hva jeg ønsker er å stimulere dere som leser til selv å reflektere over hva dere tror ligger bak deres egen toleranse for mishandling. Bevisstgjøring er første steg mot forandring.

Først en viktig begrepsavklaring og definisjon. For mange så er “mishandling” og “misbruk” tunge ord som kun skal benyttes i ekstreme tilfeller; at mishandling kun er fysisk, og misbruk kun seksuelt. Men dette er feil. Misbruk kan for eksempel være økonomisk, mishandling kan for eksempel være emosjonell. Ofte skjer det så subtilt at man ikke engang er klar over at man blir mishandlet eller misbrukt. Vær derfor ikke redd for å bruke begrepene om deg selv. Ting blir ofte klarere når du erkjenner “jeg ble faktisk mishandlet”. Hvis du hele tiden holder tilbake, “nei det var ikke så ille, andre har hatt det mye verre” så skjer tre ting; 1) du tåkelegger deg selv, 2) du unnskylder psykopaten, og 3) helingen skjer langsommere eller ikke i det hele tatt. Du kan gå rundt med fremskreden PTSD (post traumatisk stress) uten å ta det på alvor.

I mitt forsøk på å spore min høye toleranse for psykisk mishandling så må jeg også tenke tilbake på mitt liv før psykopaten. Det var jo ikke slik at han var den første som jeg lot marsjere over grensene mine og invadere meg. Hvor ligger kimen? Må jeg helt tilbake til min spede barndom og tidlig oppvekst? Eller ble den sådd i ungdommen, med mitt desperate behov for aksept som homofil? Eller ligger den i min natur, uavhengig av sosial og psykologisk påvirkning? Det er ikke godt å si. Antakelig har litt av hvert spilt inn. Noe kan jeg belaste mine omgivelser for, noe må jeg ta ansvar for selv.

Noe av det verste er selvbebreidelsen. Psykopaten er for lengst ute av bildet. Fordi han er ute av bildet, så har jeg ikke lenger noen eksterne jeg kan klandre. Mye av arbeidet med NK handler om å ikke betrakte muligheten til å oppsøke psykopaten som et alternativ. Jeg kan derfor ikke stille ham til veggs for hans overgrep. Dette er en vanskelig erkjennelse, for jeg innbiller meg at det hadde føltes utrolig godt å gi ham en verbal skyllebøtte og muligens også et velrettet slag i ansiktet. Jeg sier ikke at det hadde vært smart. Jeg sier bare at behovet er der. Det er heller ingen tvil om at han hadde fortjent det, det føles ikke greit at han slipper unna med sin forbrytelse. Jeg vil ikke bebreide meg selv for å ha et slikt behov. Men jeg må akseptere at jeg ikke får den muligheten. NK forbyr det, i tillegg vil jeg ikke risikere juridiske følger av å oppsøke ham. Han har ødelagt nok, han får ikke mer av meg nå.

Derimot bebreider jeg meg selv for at jeg lot ham gå så langt. Det føles ikke bra for selvbildet, integriteten og selvrespekten. Integriteten krever oppreisning men det får den aldri slik den vil. Jeg må derfor søke en indre oppreisning. Det er også den viktigste. Det hjelper lite å oppsøke min psykopat og slå ham i ansiktet hvis det indre arbeidet forblir ugjort. Da vil historien bare gjenta seg, med andre personer i mitt liv.

Selvbebreidelse er ikke sunt. I stort monn så vil den spise meg opp innenfra. Men i moderat monn så stimulerer den til viktig refleksjon og forandring. Her kommer noen av mine personlige årsaker til at jeg lot meg mishandle.

Jeg ble ikke bare mishandlet, jeg ble også idealisert. Blandingen av idealisering og devaluering var forvirrende. Han bygget meg opp samtidig som han rev meg ned. Hadde det vært snakk om ren mishandling eller mobbing så hadde jeg ikke hatt problemer med å trekke meg unna eller fraskrive meg alle emosjonelle bindinger, men når jeg ble misbrukt av en person som jeg trodde likte meg så tok jeg på meg mye av skylden. Jeg hadde den gang ingen forutsetning til å forstå at idealiseringen var av kalkulert, ondsinnet og forstyrret art.

Min personlighet spilte inn. Jeg var snill, tolerant, naiv, avslappet, feig og konfliktsky. En salig blanding av gode og dårlige egenskaper, som sammen laget den perfekte grobunn for psykopatisk oppmerksomhet. Hvordan jeg ble slik lar jeg her stå som uvesentlig. Poenget er at dette var meg, på godt og vondt. Jeg er nødt til å akseptere at min natur var slik og er slik til dels fortsatt. Utfordringen med å lære å elske meg selv er å akseptere egne dårlige egenskaper, ikke kun de gode. Jeg er et menneske, ikke en robot.

Jeg ble emosjonelt bedratt. Han fikk meg til å tro at vi var sjelevenner og at vi skulle være sammen i mange år. Det er naturlig at jeg godtok humørsvingninger fra en person jeg hadde en nær relasjon med, som en partner eller en bror. Dette er personer vi er “dømt til å være sammen med” og som vi blir kjent med på godt og vondt. Her lå bedraget, han tok seg til rette som om han alltid hadde vært der, som en partner eller en bror. Problemet var imidlertid at han ikke var en partner eller en bror. Da mishandlingen startet så hadde jeg kjent ham i under en uke.

Jeg var sårbar der og da. Jeg hadde udekkede behov. Noen av behovene var av mer permanent art, andre var midlertidige. Han fant dem umiddelbart og lindret dem. Det føltes så godt at jeg tviholdt på ham. Å avvise ham ville være det samme som å takke nei til smertestillende medikamenter når armen var revet av. Sårbarheten reduserte også min motstandskraft og min vilje og evne til å stå i konflikt. Det var enklere å tolerere hans devaluering enn å konfrontere ham.

Jeg var trygg i rollen som underdanig. Jeg lot meg villig dominere. Var jeg programmert slik? Jeg vet ikke. Jeg tenkte “veien til en manns hjerte er å la ham få viljen sin”. Jeg tenkte at det var min rolle i livet; utglatteren; den som ryddet opp etter at den dominante hadde rotet det til. Jeg identifiserte meg med de snille men unnvikende mennene og kvinnene jeg så på film, de som stod bak tyrannen og fungerte som en formildende omstendighet når alt annet var drama.

Jeg trodde at hans mishandling var hans måte å vise sine egne sårbare sider. Det lyder absurd, men jeg betraktet hans humørsvingninger som en tillitserklæring; han våget å vise meg hvem han var, og det var min plikt å vise meg tilliten verdig. Med andre ord skulle jeg være stolt av hans mishandling og misbruk av meg. Selvbedraget hadde virkelig nådd nye høyder.

Det ville gå seg til. Han testet meg. Han ville se om jeg tok ham som han var, med hud og hår. Fordi jeg trodde vi skulle være sammen lenge, så ga jeg ham tid til å bli trygg på meg. Jeg trodde jeg ville bli belønnet for min rolle som dørmatte inntil videre, når vi hadde funnet vår rytme. Han ville oppdage at jeg var et bedre menneske enn andre (selvbedrag igjen?). Det skjedde selvfølgelig ikke. En psykopat forlater objektet på høyden av mishandlingen, uten avklaring, uten beklagelse eller ansvar og uten takknemlighet.

“Jeg kunne simpelthen ikke mærke meget i kroppen. Jeg kunne ikke mærke, hvis der var nogle der var urimelige overfor mig.” – Lars Sørensen, psykoterapeut

Kroppslig nummenhet. Eller snarere handlet det om manglende evne til å forstå hva kroppen fortalte meg. Kroppen vet og kroppen snakker alltid sant. Det er derfor vi får gåsehud når noe skremmer oss, vi får svette håndflater når vi er nervøse og det kribler i magen når vi er glade eller forelsket. Kroppen forsøkte å fortelle meg at relasjonen ikke var bra for meg, men jeg evnet ikke å lytte.

Kjenner du deg igjen i noen av disse årsakene? Har du flere å tilføye? Skriv dem i kommentarfeltet.

 

Husk at det blir livestream med meg på youtube førstkommende torsdag d. 30. fra kl 20 til 21.30. Opprett en youtube profil og delta du også 🙂 

Mange leser bloggen som følge av andre relasjoner enn med en partner. Også slektninger, venner og kolleger kan skape mye psykopatisk trøbbel. Spesielt psykopatiske foreldre kan gi oss livsvarige skader som hemmer oss i livsutfoldelsen. Noe ikke alle er klar over, er at man også kan traumebindes til slektninger og venner. Alle psykopater idealiserer, for så å veksle mellom idealisering og devaluering. Det kan virke like bindende når en venn gjør dette, som når en romantisk partner gjør det.

Enkelte lesere står i den tragiske situasjonen at de vurderer å måtte bryte med hele deres familie. Det kan være snakk om kjernefamilien; far, mor og søsken, eller storfamilien som også inkluderer besteforeldre (hvis de fortsatt lever), tanter, onkler og søskenbarn.

Innen jeg går videre så vil jeg presisere at hvis man i det hele tatt vurderer å kutte all kontakt med hele familien, så er det mest sannsynlig fordi man trenger å gjøre det. For de fleste av oss så er familien konstant, i tynt og tykt, på godt og vondt, noen vi bare må leve med, uansett hva de finner på. Å bryte kontakten med en forelder eller et søsken er nærmest utenkelig for de fleste. Det sitter enda lenger inne å bryte med en hel familie. Derfor er det et alvorlig rødt flagg hvis du vurderer å bryte med din familie. Å forlate ens egen familie er litt som å utslette fortiden. Det er en skremmende tanke. Ikke minst er det ensomt. Som nevnt over så er man også traumebundet til psykopatiske foreldre og søsken. Det betyr at man tror man trenger dem selv om de er meget dysfunksjonelle. Kanskje er du sågar limet i familien; den eneste normale klippen som holder alle samlet og som skaper fred familiemedlemmene i mellom. Faktisk har du brukt store deler av livet ditt på å skape forsoning mellom deg selv og familien eller mellom de andre familiemedlemmene, slik at julefeiringen og den årlige hytteturen blir til å overkomme. Faktisk er det familien som trenger deg. Likevel har traumebåndet en sådan effekt at det er du som tror du trenger dem, selv om din familie egentlig aldri har støttet deg eller bygget deg opp.

Når bruddet skjer eller er i emning, så projiserer din familie all skam over på deg. Dette kan være meget vanskelig å stå i, og er for mange grunnen til at det er enklere å bryte med hele familien enn med ett eller to medlemmer.

Mange lurer på om det er mulig å ha flere psykopater i slekten. Rent statistisk så er det lite sannsynlig at det finnes flere enn en psykopat i din familie (hvis noen overhodet). Hvis vi tar utgangspunkt i en prosent fullblods psykopater, at psykopati er medfødt og ikke arvelig, så betyr det at en psykopat i familien er forholdsvis sjelden. Hvis en storfamilie har 25 medlemmer så betyr det at hver fjerde familie har en fullblods psykopat i slekten.

Derimot kan en psykopat avle flere narsissister. Barn av psykopater blir ofte selv narsissister eller medavhengige. Nå kaster jeg ut teser uten kilder her, men mange vil kjenne seg igjen i denne påstanden. Barn av psykopater blir ofte narsissister fordi de sosialiseres inn i psykopatens verden. Barn blir kraftig påvirket av deres foreldre, og en oppvekst med en psykopatisk forelder vil få mange barn til å adoptere den samme adferden. Alternativt blir barnet meget empatisk og føyelig, og ofte medavhengig. En søskenflokk kan således bestå av en blanding av narsissister og empater/medavhengige.

Jeg har hørt om hele narsissistiske slekter, der den dysfunksjonelle narsissismen, som er sosialisert, har gått i arv fra generasjon til generasjon. Slike slekter legges ofte merke til, er ofte fryktet i lokalmiljøet for deres tilbøyelighet til å stå sammen og terrorisere omgivelsene, og blir ofte omtalt som «den gjengen er gale». Men innad i slike slekter er det mye drama, og stakkars den ene empaten i familien. Alle de andre narsissistiske medlemmene vil projisere deres skam over på det ene medlemmet som absorberer skammen.

Jeg vil nå oppsummere noen av grunnene til at enkelte ser det nødvendig å bryte kontakten med hele deres familie.

– Kun en eller to medlemmer er p/n, men resten av familien synes ikke å forstå problemet. De andre medlemmene vil forsøke å beholde utbryteren i familien, og agerer derfor som flygende aper. Det pussige er at et medlem kan ha vært utsatt for misbruk et helt liv. Alle har sett det. Likevel reagerer de med mistro og overraskelse når vedkommende en dag sier «nå er det nok, nå går jeg». Det kan være meget vanskelig å beholde sin virkelighetsoppfatning i en slik kollektiv tilsløring av misbruket som har foregått.

Husk at mange søsken har lagt merke til misbruket men sett mellom fingrene for å unngå at misbruket rammer dem. Misbruket kan utøves av en forelder eller et annet dominerende søsken. Når «hoggestabben» i familien truer med å bryte ut, så frykter de gjenværende at misbrukeren nå må finne en ny hoggestabbe. Kanskje blir det en av dem. Det beste er derfor å overtale utbryteren til å bli værende. Det er meget absurd å oppleve familiemedlemmer påstå at «det har ikke vært ment slik du tror» eller «du overdriver» når årelangt og alvorlig misbruk legges på bordet. En slik tåkelegging alene er grunn nok til å si takk for seg til hele familien, selv om kun et enkelt medlem er hovedårsaken til problemet.

– Kun en eller to medlemmer er p/n, men det blir for komplisert å hele tiden løpe sikk-sakk blant resten av familien for å unngå å støte på det ene familiemedlemmet. Man må hele tiden forklare hvorfor man ikke kan delta i enkelte juleselskaper, bursdager og familiesammenkomster, eller slekten må holde to selskaper – ett hvor du ikke kan være tilstede og ett hvor du er tilstede. I slike tilfeller et det kanskje mindre tale om NK med hele familien, og mer snakk om at man langsomt trekker seg ut av alle familieanliggender. Risiko for å støte på det psykopatiske medlemmet med påfølgende sterkt ubehag er for stor til at det er verdt å holde kontakt med resten av familien.

– Hele familien synes å ha deltatt i misbruket. Ingen i slekten har noengang satt foten ned eller vernet den utsatte. Her er det snakk om slekter hvor 80-90 prosent av medlemmene er p/n.

«Det foregikk en usagt «lek» hjemme hos oss. Pappa drakk tungt nesten hver eneste helg. Under påvirkning av alkohol ble han vanskelig og ekkel. Leken bestod i at ingen skulle konfrontere ham med fylleslaget dagen etterpå. Til gjengjeld var han mer føyelig og ydmyk den dagen hvis alle deltok i leken. Det var som regel da vi kunne be om penger eller tjenester. Men nåde den som ikke lekte leken og konfronterte ham med at han – igjen – hadde ødelagt familiehelgen, uansett hvor forsiktig man hintet til det. Da var helvete løs og den dagen kunne man regne med utskjelling og taushetskur. Han reduserte aldri mengden alkohol, syntes aldri å angre på sin egoistiske trang til å drikke, for det gjentok seg like sikkert som at sola stod opp. Vi vet ikke hva som trigget drikkingen, vi bare visste at denne helgen kom pappa til å drikke, vi merket det på ham.»

– anonym leser

Innen man bryter med en hel familie er det viktig å forberede seg både mentalt og rent praktisk. Hold hodet kaldt og litt kynisk. Ikke fortell om dine planer med mindre du er sikker på at det finnes lojale medlemmer som støtter deg. I tilfeller der du vurderer å bryte med hele din familie så er det imidlertid lite sannsynlig at det finnes slike medlemmer. Du står derfor oftest helt alene i ditt brudd.

Sørg for å hente alle gjenstander som har betydning for deg ut av barndomshjemmet. Dette må muligens gjøres litt etter litt for ikke å vekke mistanke.

Forbered deg på at du vil bli gjort arveløs. I de tilfellene der det psykopatiske medlemmet har hatt økonomisk makt over deg, så må du sørge for at du står på egne ben innen du bryter. Kanskje har du blitt «betalt» for misbruket ved at det har drysset noen tusen kroner i året på deg. Disse pengene må du forberede deg på å klare deg uten. Kanskje kan du øke din stillingsbrøk eller ta deg en ekstrajobb. Gjør dette helst innen du bryter. Den økte arbeidsmengden kan dessuten hjelpe deg til å beholde fokus på noe annet, for tvil og tankekjør etter et slikt brudd vil unektelig komme.

Forbered deg på at både psykopaten og flygende aper vil forsøke å hente deg inn igjen. De vil gjøre det med løfter, trusler, ved å spille på din samvittighet eller ved å undergrave din selvstendighet rent praktisk. De vil sverte deg overfor dine omgivelser og overfor din arbeidsgiver der det er mulig. En narsissistisk familie er som en sekt, og dissidenter tillates ikke.

Kanskje aller viktigst; forbered deg på ensomhet. Du er så vant til å bruke din energi på familien at deres plutselige fravær vil etterlate et stort tomrom som umiddelbart føles som å være forlatt. Vær forberedt på at ditt følelsesliv kan regrere til det lille barnet som føler seg avhengig av mor og far. Egentlig er det frihet du føler, men det vet du ennå ikke. Ensomheten kan oppleves så sterk at du vurderer å krype tilbake til familien. Vær også forberedt på at de deler av ditt sosiale nettverk som er lenket til din familie, også vil forsvinne. Svertingen som unektelig vil komme, sørger for det. Det er viktig å huske at du med tid og stunder vil reorientere deg og finne nye pillarer i livet. Den initielle ensomheten må rett og slett utholdes.

«Jeg brøt først med kun min mor. Hun var den verste. Samvær med henne ble etterhvert en garanti for konflikt. Hun ble faktisk verre med alderen, kunne skjelle meg ut på det groveste, selv om jeg var godt voksen. Når far ikke var tilstede så slo hun virkelig under beltestedet. Hun drev meg så langt at jeg fantaserte om å drepe henne. Jeg forstod at dette egentlig ikke var meg og at ingen andre enn henne drev meg til dette mørke stedet. Jeg måtte bryte kontakten rett og slett for ikke å eksplodere en dag og risikere å havne i fengsel.

En stund hadde jeg kontakt med min far. Via ham fikk jeg vite at min mor ikke tok noen som helst skyld på seg selv for bruddet. Hun angret ingenting. I stedet forsøkte hun å så splid også mellom far og meg. Til slutt gikk det ikke å beholde kontakt med far. Han skyldte på bruddet mellom mor og meg for at hans blodtrykk hadde blitt faretruende høyt, selv om han hele livet hadde pøst på med store mengder salt i maten. Jeg forstod at han kom til å forsøke å overtale med til å gjenopprette kontakten inntil jeg gjorde det og at jeg aldri ville få fred. Derfor brøt jeg også med ham.»

– anonym leser

For mange er høytidene i ensomhet det verste. Selv om julekvelden egentlig aldri var spesielt hyggelig, så var det faste holdepunkt i tilværelsen og en tradisjon å være sammen med familien på visse datoer. Forbered deg på hvor vanskelig det kan bli å sitte alene i høytidene når du vet at resten av familien er samlet. Jeg anbefaler å trene på ensomheten innen bruddet. Hvis det er mulig så fortell din familie at du skal jobbe i påsken eller av en annen grunn ikke kan være med på årets fellesferie. Ved å trene på dette ett år eller to i forkant av bruddet så blir overgangen mindre dramatisk.

Forbered deg også på at det kan bli vanskelig å fortelle omgivelsene hvorfor du er alene på julaften. Jeg vil råde deg til ikke å lyve eller «pynte på» historien. Det kan fort bli en vane å skape seg en alternativ historie. Det kan også bli vanskelig å fortelle sannheten senere. Vær derfor ærlig helt fra begynnelsen både overfor deg selv og dine omgivelser; «jeg har brutt med min familie, det var nødvendig, og jeg skammer meg ikke». Det er bedre å si minst mulig enn å lyve. Stå rak.

 

Dere som ikke hadde mulighet til å bidra i årets innsamling, kan støtte bloggen helt gratis ved å like og dele tekster. På forhånd takk. 

Av og til får bloggen kritiske henvendelser. Hvis de leveres som en kommentar så publiseres de, så sant ordlyden tillater det. Enda sjeldnere, kanskje en eller to ganger i året, så får jeg ekstra kritiske henvendelser der ordlyden avslører at avsenderen ikke liker at bloggen eksisterer. Disse kommentarene publiseres ikke. Men de kritiske spørsmålene er i seg selv legitime. I stedet for å publisere de krasse kommentarene, så vil jeg i denne teksten samle de spørsmålene kritikerne synes å gjenta i deres kritikk. Teksten kan henvises til fremover, for spørsmålene dukker hele tiden opp.

Hvem er du?

Jeg er utdannet sykepleier, i skrivende stund 43 år gammel. Jeg har jobbet i helsevesenet siden 1994, inkludert i psykiatrien, men det er ikke den erfaringen som gjør meg kompetent i emnet psykopati. Jeg har jobbet i flere land, først og fremst i Norge og Island, men også i Danmark og Tyskland. Jeg har hatt intime relasjoner med minst tre psykopater, da jeg var 26, 35 og 36 år gammel. Erfaringene jeg skriver om stammer hovedsaklig fra disse relasjonene. Nå har jeg drevet blogg i fem år og fått drøssevis med historier fra lesere – både publiserte og upubliserte – jeg skriver derfor av og til også om psykopatiske relasjoner jeg har begrenset erfaring fra selv, men som leserne har lært meg, eventuelt en kombinasjon; så som psykopatiske slektninger, venner og kolleger.

Hvis du ikke er psykiater, hvilken troverdighet har du til å skrive om dette?

Med risiko for å lyde pompøs, den største. Og vi er mange. Det finnes ingen større kunnskapsbase enn de som har hatt intime relasjoner med psykopater. Grunnen til det er at psykopaten har en evne til å bære masker sammen med alle andre, inkludert fagpersoner og behandlere. Sammen med de nærmeste er imidlertid masken ofte av. Det hjelper derfor ikke å være psykiater, psykolog, forsker eller lege hvis psykopaten velger å ikke vise hva som er bak masken i omgang med disse. Hva fagpersoner imidlertid har, er viktig teoretisk kunnskap. Denne kunnskapen – sammen med erfaringene til de nærstående – danner sammen det beste grunnlaget for å uttale seg om psykopati. Behandlere har erkjent at det kun er de pårørende som får «titte bak masken». Derfor er intervjuer med pårørende blitt en omfattende del av diagnostiseringen av en psykopat.

Det er sjelden den som uttaler seg om psykopati besitter begge kvalifikasjonene. De fleste behandlere har ikke selv intimerfaring med psykopater, og de fleste pårørende er ikke psykiatere eller forskere. Hvis kun de som besitter begge kvalifikasjonene hadde lov til å uttale seg, så hadde vi knapt hatt materiale om psykopater, og de ville kunne herje fritt fordi ingen visste hvordan de opererer.

Hva dere som etterlyser troverdighet egentlig sier, er «kun utdannede historikere kan diskutere historiske hendelser» eller «kun meteorologer kan snakke om været». Dette er selvfølgelig vås. Det finnes ingen bedre kvalifikasjon enn de som av ren lidenskap (eller i dette tilfellet, desperasjon) har kastet seg over emner, selv om det er på «hobbybasis». Diplomer og universitetsgrader er intet bevis på at man vet best. De gir heller ingen enerett til å uttale seg.

Psykopater og narsissister er ikke det samme. Hvorfor blander du de to forstyrrelsene i bloggen din?

En fagperson med kun pensumkunnskap vil definitivt påpeke at de to er vidt forskjellige. Det er også enkelte gode argumenter for det. Årsak, indre liv og behandlingsmuligheter kan skille de to betraktelig. Men for ofrene er dette av ingen betydning, da begge forstyrrelsene er farlige for omgivelsene og har mange av de samme uttrykkene. Et offer må vekk fra vedkommende. Pronto. Det er det viktigste. Da spiller det liten rolle om det er snakk om en narsissist eller en psykopat. Skal vi virkelig diskutere det, mens offeret taper verdifull tid?

Psykopaten trenger hjelp, ikke sverting slik denne bloggen bedriver

Nei, psykopaten trenger ikke hjelp. Psykopaten har det helt fint. De fleste psykopater liker hvem de er. Det er ofrene som trenger hjelp.

Det diskuteres hvorvidt narsissisten er mer lidende. Narsissisme er muligens skamdrevet, og narsissisten kan oppleve smerte i den grad de kjenner på skammen. Men for de fleste narsissister er skammen så undertrykt at de opplever seg selv som fantastiske mennesker, akkurat som psykopaten.

Da jeg selv var «nyklekket» offer så deltok jeg i et par lukkede amerikanske nettfora for psykopatofre. Jeg opplevde faktisk å bli utestengt fra ett av dem. Årsak? Såkalt «perpetrator sympathizing» eller løst oversatt «sympati for psykopaten». Det som skjedde var at det gjeldende forumet mente seg infiltrert av en psykopat og at jeg støttet hans rett til å stille spørsmål. Jeg var fersk og uvitende. Om han virkelig var en psykopat? Det er mulig. Jeg husker at han ordla seg meget høflig og syntes derfor han hadde rett til å være der. Enkelte av disse lukkede nettforaene er overdrevet paranoide.

Men det er en grunn til at sympati med psykopaten er strengt forbudt. Jeg håndhever selv en moderat versjon av dette på min blogg. Det er nemlig slik at sympati hindrer ofrene i å bryte traumebåndet med psykopaten. Å bryte båndet er ytterst nødvendig. Vi ser derfor ikke ting fra to sider når det gjelder en psykopat. I en slik relasjon finnes det kun en overgriper og et offer, ingen gråsoner. Det er meget vanskelig å få offeret til å innse at psykopaten ikke er en «normal person med mange dårlige sider». En normal person kan hjelpes. Det kan ikke psykopaten. De må forlates.

Forøvrig sverter ikke bloggen psykopaten. Den forteller bare den nødvendige sannheten. Psykopater er ondsinnede rovdyr i menneskedrakt. De konsumerer ofre og spytter dem ut. De bedriver emosjonelt bedrag for sportens skyld. Selv om de fleste psykopater ikke dreper, så er det psykopater som står bak de fleste mord. Når normale mennesker dreper, så er det ofte som flygende aper for en psykopat. Tenk på det tyske folk og Hitler. Tygg på den.

Det heter ikke psykopat

Det spiller ingen rolle hva det kalles i dag. I morgen heter det noe annet. Vi kan ikke forholde oss til at et råd finner på å skifte navn på forstyrrelsen hvert femte år. Det kan kalles «brokkolisyndrom» for alt jeg bryr meg. Forstyrrelsen er den samme nå som før, uansett hva den kalles. «Psykopat» er et begrep de fleste har et forhold til, selv om det er blitt en klisje. Derfor bruker vi den betegnelsen i bloggen.

Hvis du har hatt intime relasjoner med så mange psykopater, er det ikke deg selv det er noe i veien med?

Dette er et godt spørsmål. Selvransakelse er høyaktuelt etter en relasjon med en psykopat. Hvordan havnet jeg der? Hvorfor så jeg ikke tegnene? Hvorfor fant jeg meg i den nedlatende behandlingen?

De fleste ofre går gjennom en delvis eller fullstendig omveltning av eget liv etter en relasjon med en psykopat. For mange blir aldri livet det samme, og hva psykopaten forårsaket av skade er kun en liten del av det. Det er offerets personlige prosess som forårsaker det meste av forandringen, lenge etter at psykopaten er ute av offerets liv.

Relasjonen var likevel ikke offerets skyld. Hvis du lar huset ditt stå åpent for så å oppleve et innbrudd, så vil definitivt forsikringsselskapet bruke det mot deg. For alle andre er det åpenbart at det ene og alene er tyven som bærer den moralske skylden.

Psykopatens foretrukne ofre er nettopp åpne og tolerante mennesker. Ofte litt naive mennesker med enkelte udekkede behov og manglende grenser, men også med sterke empatiske egenskaper og mye livslys. Det er dette lyset psykopaten trekkes mot, som insekter rundt en lykt i mørket. Svake mennesker uten livskraft er derfor uinteressante for psykopaten.

Således er det et kompliment men også en oppvekker å bli valgt ut av en psykopat. Oppvekker på den måten at psykopaten fungerer som «nå må du våkne! Du har en jobb å gjøre med deg selv!».

Fordi psykopaten foretrekker visse mennesketyper, så opplever flere ofre såkalte serierelasjoner med psykopater, der de forlater den ene psykopaten for så å etablere en relasjon med en ny, og de forstår ikke hva som skjer. De reflekterer heller ikke like mye over det som de burde, for det har blitt «normalen». De tror at kjærlighet betyr mishandling og avvisning. Som regel er det ikke offeret som finner psykopaten, men psykopaten som finner dem. Psykopaten er som sagt et rovdyr, de tolererer ikke å bli jaktet på. De skal selv stå for jakten. Ofre som opplever slike serierelasjoner kalles «magneter», som i psykopatmagneter. Det er intet hokus pokus i dette, det er ren tiltrekningslogikk. Og det er helt utenfor offerets kontroll.

Jeg opplever for tiden en større pågang enn normalt for konsultasjoner og andre henvendelser. Jeg har dessverre meget begrenset svarkaspasitet frem til slutten av juli. Jeg tar heller ingen konsultasjoner før 23. juli. Dere som opplever akutte kriser bes kontakte fastlege eller legevakt. Dere som kan vente kan henvende dere for å avtale tid etter 23. juli.

Arve legg ei hand på skuldra mi. Han spør om eg ikkje vil vere med han heim, seier at dette ikkje er bra for meg.

Eg protesterer, han grip hardare om skuldra mi. -Han elsker deg ikkje, eg så det på han.

Han lar orda henge, eg vrir meg under grepet hans.

-Håkon. Bli med meg. Det er over no. Kom tilbake.

Mjuke ord mot øyret mitt, skjegget hans som stikk og kitlar mot halsen min.

Eg samlar kreftene, opnar døra, dyttar Arve unna. Han aukar volumet på stemma, kaster av seg maska.

-Jævla hore. Ingen vil ha deg, din feige drit. Når han kastar deg på dør, så ikkje kom til meg og grin. Det er over!

Eg slår att døra framfor ansiktet hans, adrenalinet driv meg oppover, eg tar trappa i to steg om gongen. Dyttar Arve bakover i hovudet, pakkar han og orda hans vekk som best eg kan.

Fra «Håkon» av Åsmund H. Eikenes

Litteraturen er full av psykopatiske skikkelser. Ofte blir ikke betegnelsen «psykopat» brukt, slik at leseren selv må tolke at det er en udiagnostisert psykopat det er snakk om. Beskrivelser som «dominerende», «kontrollerende», «manipulerende» eller «voldelig» blir brukt i stedet. Kanskje forfattere er redde for psykopat-fella; at selve ordet psykopat er en klisje som har tapt troverdighet og derfor ikke hører hjemme i litteratur som ønsker å bli tatt på alvor. Ofte beskriver forfattere psykopater og narsissister til fingerspissene, uten selv å vite hvilken innsikt de viser. Andre ganger er forfatteren fullt bevisst at de har en psykopat med i handlinga.

I forrige tekst skrev jeg om hoovering. I utdraget øverst, fra romanen «Håkon», så blir hovedpersonen forsøkt hoovret tilbake av sin eks kjæreste, Arve. Arve tar i dette tilfellet direkte kontakt og tropper opp utenfor leiligheten som Håkon har flyttet til etter bruddet. Arve nøyer seg ikke med hoovering på avstand, men oppsøker Håkon personlig. Arve er en spesielt pågående og voldelig psykopat, som på et tidspunkt i romanen nesten drepte Håkon med fysisk vold.

Det som er interessant i utdraget er at vi som leser blir vitne til et psykopatisk maskefall. Ikke bare det, men Håkon forstår selv at det er snakk om et maskefall. På karakteristisk psykopatisk vis så trykker Arve nærmest vilkårlig på Håkons emosjonelle knapper, for å se hva som gir sterkest reaksjon. Trykkingen skjer raskt, fra et forsøk på sympati og innynding det ene øyeblikket («vi er sjelevenner», «han elsker deg ikke, du har det best hos meg, det er oss to mot verden»), for i neste øyeblikk å devaluere fullstendig. Håkon forstår at den devaluerende Arve er den virkelige Arve, den som utsondrer gift og forakt. På dette tidspunktet har Håkon kjent Arve i syv år og forsøkt å forlate ham et par ganger. Romanen beskriver forøvrig også meget godt traumebåndet som Arve skaper mellom de to, og hvordan Håkon rent intellektuelt forstår at han må bort fra Arve, men likevel opplever kjærlige følelser til tross for (eller kanskje på grunn av?) at Arve nesten har drept ham.

Utdraget beskriver et meget tydelig maskefall. Men maskefall er ikke alltid så tydelige som i utdraget. Maskefall vises på mange måter, ofte subtilt. Når vi får en følelse av at «her er det noe som ikke stemmer», så har vi opplevd et maskefall. Maskefall er først og fremst når en person plutselig viser en motsatt side av den vi trodde vedkommende var. Hvis en person har vært usympatisk helt fra begynnelsen, så er det ikke snakk om et maskefall. Man må derfor ha kjent vedkommende en stund, før man kan «diagnostisere» et maskefall. Et maskefall trenger heller ikke nødvendigvis handle om at en person går fra å være «god» til å være «ond», selv om det ofte vil vise seg på den måten.

Et maskefall er som regel skummelt, fordi det ofte dreier seg om en person vi stoler på. Selve maskefallet trenger ikke å være skummelt i seg selv, men opplevelsen gir et «gufs», der nakkehårene kan reise seg. Det handler om at den uskrevne mellommenneskelige sosiale kontrakten blir brutt. Når vi gir oss hen til noen og involverer oss så forventer vi at motparten er ekte og tar vare på vår hengivelse. Et maskefall gir oss et glimt av at vi har involvert oss i noen som ikke er et ekte menneske, men et umenneske – en robot. Det er denne erkjennelsen som forårsaker «gufset» i det øyeblikket det går opp for oss. Her følger noen eksempler på psykopatiske maskefall.

– Narsissistisk raseri; plutselig og eksplosivt sinne, som regel forårsaket av at psykopaten føler seg krenket. Raseriet er nok hva objekter først og fremst assosierer med maskefall.

– Ansiktsforandringer. For eksempel kan psykopaten bli «fjern» som om de ikke er tilstede i situasjonen eller ikke kjenner objektet igjen. Objekter som har delt seng med psykopater kan fortelle at i de første øyeblikkene når psykopaten våkner, så er det som om de ikke gjenkjenner objektet. Dette varer i kun noen øyeblikk, inntil de «rister masken på plass». Ansikttrekkene kan også forandre seg i så stor grad at det motsatte skjer; objektet kjenner ikke psykopaten igjen. Dette skjer som regel etter en periode med adskillelse mellom objekt og psykopat, der hvor psykopaten i mellomtiden har speilet andre objekter. Når en gjenforening skjer, så kan det ta en stund før psykopaten husker hvilken personlighet han/hun hadde sammen med vedkommende objekt. Objekter kan fortelle at dette «personlighetskiftet» faktisk er fysisk synlig i ansiktet til psykopaten.

– «Kameleonadferd». Hvis en person forandrer seg radikalt, avhengig av hvem de er sammen med, gjerne flere ganger i løpet av samme dag.

– Det narsissistiske blikk. Rovdyrblikk eller blikk fullt av forakt. «Studieblikket», der objektet føler seg studert, observert og iakttatt som om det er første gang psykopaten ser objektet, selv om de har kjent hverandre en stund (studieblikket er også meget vanlig i begynnelsen av bekjentskapet, men da kan man ennå ikke kalle det et maskefall).

– Plutselig giftighet fra en person du er trygg på, uten umiddelbar anger eller forlegenhet. Normale mennesker er ikke giftige mot venner eller partnere. Giftighet fra en person du har tillit til er derfor et alvorlig maskefall. Giftighet kan vise seg i ordbruk, handling og sverting.

– Fraværende samsvar mellom handling og ord. Psykopaten kan handle stikk i strid med hvilke verdier han/hun har gitt uttrykk for å ha. De nærstående får en følelse av at «dette var rart». Dette er også et maskefall, selv om det ikke handler om raseri eller avslørende blikk. Gjentakende og alvorlige løgner, løftebrudd og sverting er også for maskefall å regne.

Er alle maskefall en indikasjon på psykopati? Normale mennesker kan plutselig eksplodere, men da er det som regel en rimelig grunn til det. Normale mennesker kan også til en viss grad forandre personlighet. Det er normalt å tilpasse oss personen vi er sammen med. Slike individuelle tilpasninger vil imidlertid ikke gi den samme følelsen av «denne personen kjenner jeg ikke igjen» som med en psykopat. Det er for eksempel ikke raseriet i seg selv som er et maskefall, men hvorvidt vi kjenner personen igjen i raseriet, og hva som utløste raseriet. Normale mennesker mister ikke seg selv i så stor grad at det kan betraktes som et maskefall. Til sist kan normale mennesker også «trykke på andres knapper», men det skjer i en slags desperasjon og i frykt, og ikke systematisk som psykopaten gjør. Når psykopaten trykker på knapper, så går de gjennom en sjekkliste. Dette blir etterhvert tydelig for objekter som kjenner dem. Konklusjonen blir derfor at maskefall stort sett er forbeholdt psykopater og narsissister, og alvorlig psykisk syke mennesker som schizofrene etc.

 

Årets innsamling for å bidra til neste års drift av bloggen nærmer seg slutten. Innsamlingen avsluttes i morgen den 3. juli. Deretter blir det ikke mer “pengemas” før neste år til samme tid. Hvis du ikke har bidratt og har muligheten til det, så ber jeg deg pent om å gjøre det nå i sluttinnspurten. Midlene blir i hovedsak brukt til markedsføring av bloggen, slik at vi kan nå ut til enda flere objekter. Hjertelig takk på forhånd!

Følg i så fall denne lenken https://www.spleis.no/project/114245

Alle som bidrar med 100 kroner eller mer, kan delta i trekningen av tre eksemplarer av min bok “Psykopati og kjærlighet”, utgitt i 2017. Innsamlingen vil antakelig ende på 30-40 givere. Med tre vinnere så har du derfor gode odds for å vinne, ca 1:10. Hvis du ønsker å delta så må du sende en kort mail til [email protected] der du skriver hvor mye du har gitt, under hvilket nick og ditt fulle navn og adresse. 

Merk at trekning av vinnere skjer først den 22/7. Hvis du har bidratt men ennå ikke sendt en mail så har du fortsatt god tid. 

De fleste av oss vet i dag hva en psykopatisk «hoover» er. For de som ennå ikke vet det, så handler det om hvordan psykopaten returnerer til objektet enten kort eller lang tid etter bruddet. Begrepet kommer fra den amerikanske støvsugerprodusenten «Hoover», og er valgt fordi psykopaten forsøker å suge objektet inn igjen – ikke nødvendigvis i relasjonen – men i dramaet som han/hun iscenesetter; at objektet igjen skal fokusere på psykopaten og kaste bort verdifull tid på analyse, forvirring og følelser. En hoover kan skje kun en gang eller flere ganger.

Typisk skjer det når objektet er i ferd med å bli avhektet og gå videre, ofte samme dag! Det er fortsatt et mysterium hvordan psykopaten sanser at en avhekting er i ferd med å skje, for ofte er korrekt NK innført fra objektets side. En delvis forklaring er at psykopaten vet mer om objektet enn objektet er klar over, via overvåking og flygende aper. En annen forklaring er at NK ikke er vanntett og objektet selv – bevisst eller ubevisst – mater psykopaten med personlig informasjon. Psykopaten merker når objektet begynner å miste interessen på alvor, og slår til med en hoover. Dette skjer fordi psykopaten frykter å miste makt og bli «irrelevant», også selv om relasjonen er avsluttet.

Andre årsaker til en hoover kan være at det nye objektet ikke «virket» som planlagt, og at psykopaten i desperasjon trenger å gå tilbake til gamle objekter for å få narsissistisk forsyning. Det kan også være at forsyningen det gamle objektet ga var så potent at psykopaten ikke ønsker å gi helt slipp, selv om relasjonen er over. Psykopaten kan ønske å gjenopprette relasjonen for å straffe objektet for noe; ofte fordi objektet tok styringen og forlot psykopaten, men også i tilfeller hvor psykopaten forkastet objektet så ønsker psykopaten å straffe, for eksempel hvis objektet ikke var «klengete» og desperat nok etter forkastingen. Husk at de fleste forkastinger er planlagt og objektets desperate søken etter avklaring er en del av planen. Hvis denne viktige kilden til forsyning uteblir og objektet forholder seg taust og passivt, så kan psykopaten bli forarget.

Noen psykopater vet hva NK er, og å få objektet til å bryte NK kan være en spennende utfordring i seg selv. Psykopaten lokker og lurer objektet ut av NK. Så snart det har skjedd, så forkaster psykopaten objektet på nytt. I psykopatens hode så er alle tidligere primærobjekter deres til odel og eie. En hoover kan derfor være bare for å sjekke hvordan det står til med deres besittelser, på samme måte som at kongen hvert femte år drar på en rundreise i sitt rike for å beskue dets tilstand og hilse på sine undersåtter i distriktet, innen han igjen faller til ro i hovedstaden. Resten av landet ser da ingenting til ham før neste rundreise noen år senere. Noen objekter kan fortelle at psykopaten henvendte seg på en eller annen måte med noen års mellomrom, resten av livet.

Når bruddet er ferskt så øyner mange objekter håp om en gjenforening. De leser at psykopaten «alltid kommer tilbake» og gleder seg til en retur. De fantaserer om ekte kjærlighet, tårevåt anger og tilgivelse – fra begge parter – eller en sjanse til gjenoppreisning av tapt ære, i form av en mulighet til konfrontasjon eller hevn. Selv om det er rimelig sikkert at psykopaten på et tidspunkt returnerer, så er det en myte at det skjer i form av «jeg angrer meg, du er det beste som har hendt meg, la oss bli sammen igjen». Noen opplever dette, men det er ikke dette som menes med at psykopaten «alltid kommer tilbake». Ofte skjer det i form av overvåking og objektet er ikke engang klar over at det blir «hoovret». Har det dukket opp tulleprofiler på din facebook, eller du får en følelse av at dine sosiale medier eller din pc er hacket? Sjansen er stor for at det er psykopaten som overvåker deg. Opplever du deg forfulgt av en person som ikke er psykopaten og som du ikke kjenner? Støter du mistenkelig ofte på ham/henne i butikken eller i ditt nabolag? Sjansen er der for at en flygende ape løper psykopatens ærend. Det er ingen grunn til å glede seg over at psykopaten returnerer, men det tar tid innen objektet forstår dette.

Så til saken, hva er egentlig en «hoover trigger»?

Vi har alle opplevd å bli minnet på personer vi egentlig hadde glemt, kanskje via en gjenstand eller et fotografi, eller at en felles bekjent nevner vedkommende. Plutselig løper tankene fem, ti eller tyve år tilbake i tid og vi utbryter «å han ja! Nå husker jeg ham. Hvordan går det egentlig med ham?».

Dette er en trigger, fordi den trigger følelser og minner assosiert med vedkommende. Noen ganger kan det være nærliggende å plukke opp telefonen for å kontakte vedkommende, nettopp fordi man ble trigget til det. Hadde man gjort det, så hadde man utført en «trigger hoover».

Å hoovre er med andre ord egentlig et normalt fenomen. Så hva er det som gjør en «hoover» til noe psykopatisk, eller noe psykopater utfører spesielt ofte? Det er et par momenter som skiller normal hoovering fra psykopatisk hoovering.

– Når normale mennesker har en dyp relasjon med noen, kanskje noen de nesten giftet seg med eller faktisk var gift med, så trenger de ingen trigger i form av et fotografi for å minnes vedkommende. De bærer vedkommende med seg hver dag, resten av livet. Ikke nødvendigvis som en byrde, men han/hun er ganske enkelt nært tilstede i bærerens psyke. At psykopaten trenger en trigger for å minnes objektet, er derfor et bevis på deres tilknytningsforstyrrelse. Objektet hadde en dyp relasjon med dem, men de hadde aldri en dyp relasjon med objektet. For psykopaten så er objektet glemt det aller meste av tiden, faktisk fra første dag etter bruddet. Der hvor objektet går gjennom store kvaler med å forstå at psykopaten bare kunne sette en strek etter å tilsynelatende ha investert så mye i relasjonen, så er det nettopp hva psykopaten gjorde – satt en strek. Objektet betydde aldri noe. Derfor får psykopaten en lignende opplevelse av en trigger; «Å han ja!» som om objektet kun var en flyktig bekjent en gang i tiden som psykopaten såvidt kjente, selv om psykopaten oppsøkte objektet hver eneste dag over et lengre tidsrom, lovet å tilbringe fremtiden med vedkommende og utga seg for å være en sjelevenn som alltid ville være der.

– Normale mennesker hoovrer som regel ikke. De forstår å la døde relasjoner forbli døde. Hvis de trenger en trigger for å minnes noen, så var relasjonen aldri spesielt dyp. Likevel kan normale mennesker finne på å hoovre noen etter å ha blitt trigget. Hvis det skjer, så er det fordi man husker bekjentskapet som godt eller givende, og man er kanskje genuint interessert i å vite hvordan det går med vedkommende. Kanskje man til og med skjemmes litt over at det har gått så lang tid uten kontakt, og man ønsker å bøte på skaden. For eksempel tipper jeg at flere av oss har kontaktet en gammel flamme i håp om å tenne gammel gnist, eller en gammel flamme har kontaktet oss. Det er ingenting psykopatisk i det. Hvis imidlertid relasjonen endte i en slags konflikt, så hoovrer sunne mennesker ikke.

Normale mennesker har finfølelse for når det passer seg å hoovre, og når det ikke passer. Psykopater har ikke denne finfølelsen. Psykopater vet dog ofte at objektet kan bære nag og de derfor avventer en hoover i håp om at objektet har glemt eller tilgitt, men de forstår ikke at bedrag av det kaliber de har utsatt objektet for, glemmer ingen normale mennesker. Mange objekter har opplevd at psykopaten kontakter dem som om intet overgrep har skjedd, som om objektet aldri ble devaluert og stygt forkastet og psykopaten tror de fortsatt er perlevenner. Dette er en slags benektelse av virkeligheten som kjennetegner psykopater og narsissister. Hvis du opplever at et bekjentskap endte i et stygt brudd du selv ikke var skyld i, deretter at vedkommende mange år senere oppfører seg som om de ikke husker bruddet eller det aldri skjedde, så kan du være trygg på at vedkommende har psykopatiske trekk. Skygg isåfall raskt unna. Det handler nemlig om narsissistisk skamløshet og den fantasiverden som psykopater lever i.

 

Det pågår en innsamling for å bidra til neste års drift av bloggen. Innsamlingen avsluttes den 3. juli. Midlene blir i hovedsak brukt til markedsføring av bloggen, slik at vi kan nå ut til enda flere objekter. Hvis du føler at bloggen har hjulpet deg og ennå ikke har bidratt, så ber jeg deg pent om å gjøre det. Hjertelig takk på forhånd!

Følg i så fall denne lenken https://www.spleis.no/project/114245

Alle som bidrar med 100 kroner eller mer, kan delta i trekningen av tre eksemplarer av min bok “Psykopati og kjærlighet”, utgitt i 2017. Hvis du ønsker å delta så må du sende en kort mail til [email protected] der du skriver hvor mye du har gitt, under hvilket nick og ditt fulle navn og adresse. 

Grace: “Karen liker deg ikke.”

Will: “Hva så? Jeg liker ikke henne heller. Alle må ikke like meg.”

Grace: “Jo, det må de. Hvis folk ikke liker en… hvordan vet man da at man liker seg selv?”

Will: “Du bryr deg altså om hvorvidt en som hater edruelighet og godhet liker meg?”

Den vesle dialogen er hentet fra komiserien “Will & Grace” som var populær rundt årtusenskiftet. Selv i amerikanske sitcoms er det mye visdom å hente. I dialogen representerer Grace “people pleaseren” (heretter referert til som “pleaseren”) kjennetegnet ved at hun ikke selv har det bra før hun har sørget for at alle andre rundt henne har det bra. Det handler imidlertid ikke om omtanke for andre – ihvertfall ikke kun det – men at andre projiserer tilbake på pleaseren at de er fornøyd med ham/henne; at han/hun er en god person. Først da faller pleaseren til ro og har det godt med seg selv.

Et annet kjennetegn er at pleasingen ikke skjer av fri vilje, selv om pleaseren selv tror det. En pleaser er avhengig av at godkjennelse og aksept kommer utenfra for at de skal like seg selv. De opplever varierende grad av manglende evne til å regulere deres selvbilde på egenhånd. For noen er den manglende evnen dyp og nærmest kronisk. Andre er mer moderat rammet, kun i perioder, eller deres selvbilde er sunt men ikke spesielt sterkt.

I dialogen representerer Will det sunne selvbildet. Selvbildet hans blir ikke truet av at ikke alle liker ham. Han klarer å opprettholde et bilde av seg selv som en god person selv om enkelte projiserer mishag for ham, over på ham. Will synes å forstå at man ikke kan behage alle. En pleaser forstår også ofte dette på intellektuelt nivå, men klarer ikke å absorbere erkjennelsen inn i deres dypere psyke. Resultatet er at de sliter seg ut for å gjøre folk til lags som man ikke kan gjøre til lags. De er fanget i en ond sirkel der hvor de mister respekt for å være “dørmatter” og derfor spinner enda hardere for å få respekt fra folk som ikke har vilje eller evne til å respektere dem, nettopp fordi pleaseren ikke respekterer seg selv.

Pleasing er ofte knyttet til medavhengighet men ikke alltid. Medavhengighet er en tilstand hvor pleasing er ett av uttrykkene. Men man kan være en pleaser uten å være medavhengig. Det viktige her er ikke hva jeg forteller deg at du kanskje er, men at du selv reflekterer over din egen historie. Hvorfor er du en pleaser? Hvordan havnet du i det mønsteret? For min egen del tror jeg det startet med et sterkt behov for aksept for min seksuelle legning, jeg er homofil. Dette sementerte seg over årene i en adferd hvor jeg var livredd for å konfronteres med fordømmelse av andre. Jeg ønsket å komme en eventuell fordømmelse i forkjøpet ved å gjøre folk til lags – spesielt folk jeg oppfattet som ubehagelig direkte og kvasse. Jeg innyndet meg derfor hos mennesker som jeg egentlig ikke likte. Dette ble såpass inkorporert i min psyke at jeg faktisk overbeviste meg selv om at jeg likte dem. Jeg ble en mester i å bli elsket av dårlige mennesker.

Mange er pleasere av frykt, ofte uten å være klar over det selv – de forstår ganske enkelt ikke at de er redde. Det er en slags kamuflert sosial angst. De forestiller seg at de kan utslettes av kritikk eller konflikt, nesten som om de kan dø av at andre er uenige med dem. De slipper å kjenne på angsten så lenge folk er fornøyde med dem. Konflikt må derfor unngås for enhver pris. De diplomatiske evnene de utvikler skjuler angsten, men ubevisst blir livet et enormt minefelt og meget anstrengende. De lever på andres nåde. Så lenge andre velger å møte de med respekt og vennlighet så går det bra, men så snart noen mennesker velger å projisere negativitet så står pleaseren forsvarsløs.

“Kuren” er å våge å leve med konflikt. En øvelse man kan gjøre er å slutte å smile hele tiden, våg å vise et humør som ikke signalerer “jeg er alltid blid og tjenestevillig”. Våg å si “nei” og stå i ubehagelige reaksjoner på din avvisning. De tøffere av oss kan gå enda lenger og faktisk fremprovosere konflikt. Når vi selv fremprovoserer frem en konflikt så har vi også kontrollen. Når vi har lært oss å tåle kontrollerte konflikter, så takler vi også bedre de ukontrollerte konfliktene – de som blir påført oss av andres humør og luner. Tidligere kunne vår dag bli ødelagt av slike angrep, men vi kan lære oss til å la dem prelle av som vann på gåsa, uten å tro at konflikt gjør oss til dårlige mennesker eller at den truer vår eksistens.

Det er nytteløst å kontrollere andres oppfattelse av deg som person. Det en pleaser egentlig forsøker på, er å gå inn i folks hoder for å styre dem. Det er selvfølgelig umulig og pleaseren er dømt til å holde på vann med hendene, men pleaseren forstår ikke dette. La meg fortelle en historie fra mitt arbeid som sykepleier. I alle jobber hvor man arbeider tett med mennesker, spesielt sårbare mennesker, så vil man oppleve krenkelser. I ett tilfelle så pleiet jeg en døende mann og hans pårørende. En dag ble jeg kalt inn på sjefens kontor. Sjefen fortalte meg at de pårørende til den døende mannen hadde klaget på meg og ikke lenger ønsket min tilstedeværelse. Jeg var bare nødt til å akseptere sjefens instruksjoner og holde meg unna den døende mannen og hans pårørende. Jeg fikk andre oppgaver.

Senere ble jeg satt til å pleie en annen døende mann og hans familie. Etter hans død fikk avdelingen tilsendt en stor kake. Kaken var ment som gave til avdelingen fra den avdødes familie. På kaken stod med spiselige bokstaver “En spesiell takk til Daniel for god pleie”. Disse pårørende hadde en helt annen oppfattelse av meg som person og min faglige utøvelse.

Det interessante er at de to hendelsene skjedde med kun få ukers mellomrom. Selvfølgelig hadde jeg ikke forandret min personlighet på kun noen få uker. Jeg var heller ikke spesielt påvirket av den første hendelsen, som jeg nærmest ignorerte. Jeg var derfor den samme i begge situasjonene, likevel ble jeg oppfattet så ulikt av de to familiene. Poenget med historien er at uansett hvor langt du forsøker å strekke deg, så vil folk oppfatte deg slik de selv ønsker å oppfatte deg. Du kan ikke bruke opp alle dine reserver på å please folk som uansett har bestemt seg for ikke å like deg. Hvis du tror du kan bli elsket av alle bare du er føyelig nok, så tar du feil.

Pleasing kan skyldes en opplevelse av underdanighet og mindreverdighet. Jeg vil påta meg rollen som djevelens advokat her. Det er dessverre nødvendig å fortelle seg selv at det finnes mange dårlige mennesker som hele tiden ønsker å klandre andre. Faktisk er ordentlig gode og trygge mennesker i mindretall. For en pleaser er dette spesielt viktig å huske. Som Will spør i sitatet øverst; “skal jeg være likt av en alkoholisert person med dårlig moral?”. Hvorfor vil du please mennesker med dårlig moral? Er de kvalifisert til å dømme deg? Svaret er nei, de er inhabile. De som dømmer mest, er oftest de som har minst rett til det. Ved å please dem så gir du dem et overtak de ikke fortjener, i tillegg vil de respektere deg mindre – ikke mer.

Det aller farligste med å være en pleaser, er at man tiltrekker seg utnyttere. Mange av objektene til psykopaten er pleasere. Psykopaten tiltrekkes av personer som har vilje og evne til å strekke seg til selvdestruksjonens rand for å føye ham/henne. De ser at de hos pleaseren kan hente tjenester og omsorg som bygger dem opp og gavner dem, det være seg praktiske tjenester, økonomiske tjenester og en velvillig flygende ape som bidrar til å spre et godt ry om dem. Psykopaten er ikke interessert i objekter som stiller krav og setter grenser. Derfor er sunn grensesetting så viktig for å hindre å falle i klørne til psykopater. Mange av oss er i prosessen med å lære oss å sette grenser som vi kanskje aldri tidligere har våget eller villet sette. Hvis du merker at du går inn i “pleaser modus” overfor noen du ikke kjenner så stopp deg selv umiddelbart. Fortell deg selv 1) det spiller ingen rolle hvordan vedkommende oppfatter meg, jeg kan uansett ikke styre det, og 2) dette kan være en dårlig person inntil motsatt er bevist. Jeg pleaser ikke dårlige personer.

 

Husk å like og dele tekster du er fornøyd med. Husk også at bloggen har en egen facebookside med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, you tube videoer og annen informasjon. 

 

Rehabilteringen etter psykopaten går i bølger der man vekselvis føler seg sterkere og svakere. Det er primært traumebåndet/”det psykopatiske bånd” som forårsaker disse bølgene, og kan forklares som en tilknytning til psykopaten i form av en mental strikk. Når objektet klarer å fjerne seg langt nok fra psykopaten så ligger det i strikkens elastiske natur at den vil trekke objektet tilbake. Dette skjer i flere omganger, fram og tilbake. Men etterhvert som objektet blir sunnere så blir strikken også tynnere og svakere. Elastisitetens kraft forvitrer og til slutt – med en ekstra kraftanstrengelse fra objektets side – så sliter strikken. Traumebåndet er brutt og psykopaten har ikke lenger noen betydning for objektet.

Bølgenes styrke, varighet og tidspunkter er individuelle. Men objekter forteller om topper (eller snarere bunner) som er felles for mange. Den farligste bølgen synes å komme cirka tre måneder etter NK (null kontakt). Bølger vil komme i noen år etter NK, men det virker som at hvis man kommer seg gjennom “tre-måneders krisa” så er det verste overstått.

Hvorfor blir NK ofte meget vanskelig etter nettopp tre måneder? Grunnene er flere;

• Bruddet er fortsatt meget ferskt og relasjonen står sylskarpt i objektets hukommelse og kroppslige fornemmelse. På grunn av den karakteristiske intensiteten i en relasjon med en psykopat, så husker objektet alle hendelser og utsagn mye sterkere enn fra en normal relasjon. Det er som om man fortsatt kan lukte psykopaten, som om han/hun fortsatt er i samme rom, selv etter tre måneder.
• NK er innført, men forståelse for viktigheten av NK er ennå ikke på plass. Mange objekter har forstått at NK er nødvendig, men ikke hvorfor. Dette kalles kognitiv dissonans. Objektene rives derfor mellom forskjellige sterke følelser som raseri, savn, dårlig samvittighet, sympati for psykopaten, selvpisking for å ha innført NK (og for andre hendelser i relasjonen) og ikke minst noe som oppleves som dyp kjærlighet; tapet av “den eneste ene”.
• Opplevelsen av å bli avvist. Fordi man ennå ikke har forstått riktig NK, så innføres NK innledningsvis i håp om å vekke en reaksjon i psykopaten. Dette er en naturlig forventning, men med en psykopat så uteblir en slik reaksjon. Det ender med at objektet føler seg avvist, til tross for at det var objektet som innførte NK. Dette er en finurlig manipulasjon fra psykopatens side, men det forstår ikke objektet på et så tidlig stadium.
• Objektet har ennå ikke erstattet psykopaten med annen mening med livet. Objektet er i en isolasjonsfase, som er en nødvendig del av begynnelsen i rehabiliteringen, men som også betyr at det enorme tomrommet etter psykopaten ennå ikke er fylt med nye interesser og aktiviteter.
• Objektet har den grove feiloppfatning at det er personen som har forårsaket smerten, som også kan lindre den. Det skjer fordi objektet ennå ikke er i stand til å se at alle hindringene i relasjonen var bevisste fra psykopatens side, og tillegger andre faktorer, eller seg selv, skylden. Klarsyn fordrer avstand, og tilstrekkelig avstand har man ikke fått etter kun tre måneder.
• Selvdisiplinen og besluttsomheten fra de første ukene med NK mister sin potens. I begynnelsen gir NK et frigjørende kick; “nå skal jeg vise ham/henne!”, men man klarer ikke å holde motivasjonen oppe i lengre tid. Følelser basert på sinne og krenkelse for ting psykopaten har gjort avtar etter noen uker, slik at objektet igjen blir vennligere innstilt overfor psykopaten.
• Abstinenser. Relasjonen med psykopaten har utløst de samme kjemiske reaksjonene i kroppen som misbruk av sterke narkotiske stoffer. Mange objekter forteller om fysiske abstinensreaksjoner som rastløshet, kaldsvetting, skjelvinger og feber. Kroppen ønsker en ny rus og vil derfor “rotte seg sammen med hjerne og følelser” om å presse objektet til å kontakte psykopaten. De første abstinensene er de sterkeste, det er derfor senere bølger vil føles mildere enn den første “tre-måneders abstinensen”.

Det er her faren for å returnere til psykopaten er sterkest, og objektet må stålsette seg. For mange blir trangen for sterk. Det er ingen skam å gi etter for denne trangen. Det er et umenneskelig press som foregår inni objektet og selv de sterkeste kan måtte melde pass. Objekter må imidlertid være klar over hva som vil skje ved å gå tilbake til psykopaten på dette tidspunktet;

• Psykopaten tar objektet kanskje ikke imot, til tross for at objektet kjøpslår, sletter alle anklager mot psykopaten og sågar selv tar på seg all skyld. Dette kan oppleves som en dobbel avvisning og et dobbelt nederlag. Integritet og verdighet får seg en alvorlig knekk. For enkelte kan det ekstra nederlaget være “dråpen som fyller begeret” og oppleves så sterkt at tanken om suicid er nærliggende.
• Hvis psykopaten tar objektet i mot så er det for å straffe objektet for hans/hennes illojalitet og “opprør”. Objektet har derfor en ubehagelig overraskelse i vente, et sted i nær framtid. Dette er ikke objektet forberedt på.
• Gjenforeningen vil alltid ende i nytt brudd.

Den sterke trangen til å bryte NK kan vare fra noen uker til noen få måneder, inntil strikkens elastisitet gir etter og NK igjen føles enklere. Utfordringen er å komme gjennom den sterke abstinensfasen uten å bryte NK. Hva kan objektet gjøre?

• Det nytter ikke å kaste seg ut i distraherende aktiviteter eller nye relasjoner på dette tidspunktet (dette er derimot viktige tiltak senere i rehabiliteringen). Den ferske og ubearbeidede relasjonen med psykopaten vil da slå tilbake som en kraftig rekyl. Det kan derimot hjelpe med noen få og trygge venner som man være fortrolig med. Når trangen blir for stor til å bryte NK, så ring i stedet den fortrolige vennen og fortell om din trang.
• Les og lær. Kunnskap og støtte er aldri viktigere enn på dette tidspunktet. Les blogger, nettsteder og bøker om psykopati. Delta aktivt i (helst lukkede) nettfora og facebook grupper. Dette gir viktig fellesskapsfølelse i en tid da man føler seg fremmed og alene. Objektet må forberede seg på en lang rekke små sjokk og “aha” opplevelser, etterhvert som bitene faller på plass. Tilegnelsen av kunnskap er nødvendig og tar mye tid, og den mentale belastningen er skyhøy. Det er derfor en dobbel grunn til at man bør unngå mange eksterne aktiviteter på dette tidspunktet.
• Fysisk aktivitet kan hjelpe, helst i ensomhet. Bevegelse i skog og mark, jogging, boksing eller styrketrening har klare fordeler. Det utløser endorfiner i tillegg til at man får brukt den negative overskuddsenergien som følger bruddet. Mange forteller også at oppfattelsen blir klarere og løsningene tydeligere av å komme ut i naturen, bort fra hjemmets vegger. Senere kan man inkludere andre i de fysiske aktivitetene, for eksempel i ballspill eller en jogge/vandrepartner. Men i den spede begynnelsen bør man helst være alene.
• Hvis mulig, fortsett å gå på jobb som før. Rengjør din bolig som før. Besøk din bestemor hver mandag som før. Ytre orden skaper indre orden og gir mestringsfølelse. I tillegg unngår du at uvedkommende stiller spørsmål ved din helse. Det er her snakk om forpliktelser og rutiner du er vant til, ikke å påta deg nye aktiviteter eller avtaler.
• Skriv dagbok. Å skrive dagbok virker banalt for noen, og noe “bare tenåringsjenter gjør”. Det er dessuten anstrengende å sette seg ned med penn og blokk. Men dagbokskriving i denne fasen har klare fordeler. I stedet for å bryte NK så skriv ned hva du ville sagt til psykopaten. Skriv også ned hvordan du har det, og hendelser fra relasjonen som kverner i hodet ditt. Historier som fester seg på papir kverner mindre, i tillegg til at du tydeligere ser hvor usunne de var; “oj! gjorde han/hun faktisk det, og jeg fant meg i det??”. Å lese egne skrekkhistorier kan hjelpe deg i å holde fast i NK. Dagboken kan dessuten brukes som målestokk i rehabiliteringen når du tror du står stille. For eksempel kan du senere i rehabiliteringen trekke frem dagboken fra de første ukene, og se at det tross alt går framover.
• Kanskje det aller viktigste; vær snill mot deg selv. Ikke døm deg selv for hardt. En person (eller flere) har nettopp behandlet deg meget, meget dårlig. Likevel er du beredt til å forære vedkommende sympati. Den sympatien trenger du nå å gi deg selv. Spis yndlingsmaten din. Kjøp en gave til deg selv (men ikke overdriv netthandel, da vil det betegnes som distrahering, og det er forbudt i den tidlige fasen). Se favorittfilmene dine. Unngå konflikter. Oppsøk lege hvis du opplever at du ikke kan håndtere dette alene.

 

Husregler for bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Uttrykket “å vekke sovende hunder” var ukjent der jeg vokste opp. Vi brukte de beslektede uttrykkene “å gå rundt grøten” eller “å la ting ligge”. De har ikke helt den samme betydningen, men nesten. Vi brukte også “å vekke en sovende bjørn”, som lyder likt men handler om noe annet. Å vekke en sovende bjørn betyr å unngå fare – å ikke vekke monsteret, enten i et menneske eller i en sak. Å vekke sovende hunder handler snarere om at når man sier A så må man også si B, ellers får mottakeren (og kanskje også budbringeren) ikke indre ro og fred, noe man heller ikke får når hunden blir stående og bjeffe og gjø fordi man har vekket den, derav metaforen. Når man har vekket en sovende hund så må man også sørge for at den faller til ro igjen. Eller sagt på en annen måte; man må fortelle hele historien og unngå forvirring slik at tilhøreren får sjelefred.

Jeg ble første gang oppmerksom på uttrykket i romanen “Adjutanten” av Jørgen Norheim. Den aldrende militæroffiseren i historien er en grubler, en tenker, en filosof. I møte med gårdeieren som han leier husrom av, så opplever han at verten er kryptisk, irriterende og provoserende fordi det han sier blir hengende i løse luften, slik at den grublende offiseren blir liggende søvnløs og analysere hans ufullendte uttalelser.

Psykopaten vekket mange sovende hunder i oss. Deres handlinger og ord var ment å forvirre og gjøre oss søvnløse. Når vi løper etter dem i håp om å oppklare forvirringen de helt bevisst skapte, så er det for at hundene igjen skal falle til ro. Vi klarer ikke å finne ro der de står og bjeffer oss i øret.

Psykopaten og narsissisten rører bevisst i grøten, hele tiden. Ingenting skal være avklart, oppklart eller avtalt. Når vi tror en sak er lagt død, så vekkes den til live igjen. Hvis vi tror vi har en avtale med dem, så tåkelegger de oss til å tro at det aldri var en avtale, kun et forslag.

Les dette eksempelet på en samtale der ordsalat er tilstede og der «hundene vekkes». Ordsalat kan defineres som en brist i kontinuiteten eller stringensen i en samtale, fordi den 1) ikke følger normal logikk (for eksempel tåkelegging), 2) er kryptisk (svarene passer ikke til spørsmålene, ord blir brukt på feil sted etc., man får følelsen av å snakke med en som er dement) eller 3) «crazy making» (for eksempel å «snakke i ring»);

A: Skal vi invitere C over på middag i morgen?

B: Ja, det er greit.

Neste dag;

B: Har du sagt til C at han er invitert i kveld?

A: Nei, jeg forstod det ikke slik at vi hadde bestemt oss.

B: Jeg sa det var greit, da har vi bestemt oss. Jeg har nå beregnet ekstra mat til i kveld.

A snakker med C i telefonen.

B: Husket du å invitere ham nå?

A: Nei, det gjorde jeg ikke. Vi snakket om noe annet.

B: Hvorfor ikke?

A: Du sa det var greit, men har du egentlig lyst?

B: Ja, jeg har lyst.

A: Ok, vil du fortelle ham det da?

B: (Begynner å bli meget oppgitt) nei. Det var din idè, da inviterer du ham selv.

A snakker med C i telefonen for andre gang på samme dag, det er allerede sen ettermiddag;

A: B har lyst til at du kommer på middag i kveld.

C: Takk for invitasjonen, men jeg har allerede begynt med matlagingen.

Utvekslingen ovenfor kan være en misforståelse mellom to normale personer. Men hvis en psykopat er involvert så er det ikke snakk om en misforståelse, men om bevisst tåkelegging. B befinner seg helt til det siste i villrede om hvorvidt C kommer på middag eller ei. Legg merke til at A (som muligens er psykopat) klarer å vri det til at det er B som har tatt initiativet til invitasjonen. Dette kan påvirke relasjonen mellom B og C. For eksempel kan det bli kleint hvis B er en kvinne, gift med A, og inviterer C – som kanskje er en enslig kompis av A – på middag. Manipuleringen er komplett hvis C kanskje synes B er attraktiv.

Eller hva hvis B og C i utgangspunktet ikke er de beste venner, men at de tolererer hverandre fordi begge står A nær? Hvilken grobunn for misforståelser kan det da skape når A forteller C at B ønsker å invitere C på middag?

Legg også merke til at A venter i det lengste med å invitere C. Det sier seg selv at hvis man venter for lenge med en middagsinvitasjon, så har den inviterte allerede lagt andre planer. Alle legger en plan for middag. Kan det være at A egentlig ikke ønsket å invitere C på middag, men snarere var interessert i å «teste» B?

Ingenting er sikkert med en psykopat eller narsissist. De kan iscenesette en krangel for så å stikke av i kampens hete. I dine forsøk på å avklare krangelen eller skape forsoning så får du ikke tak i dem. De har slått av telefonen og blir borte i flere dager. I mellomtiden kverner de vonde ordene som ble sagt i ditt hode. Det preger dine dager og netter, du klarer knapt å fokusere på noe annet. Hundene er vekket og vil ikke falle til ro. Du tror du trenger psykopaten for at hundene skal falle til ro. Slik jager vi etter psykopaten for å hjelpe oss med å få hundene til å sove igjen.

Men psykopaten er ikke interessert i din sjelefred. De vekket hundene vel vitende om at vi trenger dem for å berolige hundene igjen.

Tenk i enda videre forstand. Hva kan for eksempel en psykopatisk forelder som sørger for at hunder står og bjeffer i øret til deres sønn eller datter hele livet, utrette av skade? Hvem finner den nødvendige roen til å finne ut av hvem de er i en sårbar alder; å lære seg selv og sine egne egenskaper å kjenne, slik at talentene kommer til nytte i den riktige utdannelsen og påfølgende karriere? Hvem klarer å velge den riktige partneren eller de riktige vennene når hundene ikke er rolige? Hvem klarer å tenke klart om noe som helst med urolige hunder rundt ørene? For barn av psykopatiske foreldre er dette realiteten de første tyve årene av livet eller enda lenger. Barn av psykopatiske foreldre blir ofte forvirret og havner på feil hylle i livet fordi de aldri har fått den nødvendige indre roen til å velge riktig. Den psykopatiske forelderen har sørget for at oppmerksomheten til sønnen og datteren hele tiden er et annet sted enn der den bør være.

Men du trenger ikke psykopaten for at hundene skal falle til ro. Psykopaten vil bare sørge for andre måter å vekke hundene på. Du kan selv vugge hundene i søvn igjen, ved å huske at hva psykopaten sier og gjør ikke er verdt å gruble på. Psykopaten bare kaster ut tomme ord og handlinger for å vekke hundene, for å få en reaksjon fra deg. Det finnes ingen substans eller mening. Å analysere tomme handlinger blir som å koke suppe på spiker; du vil aldri få noen smak eller næring av det. Du blir ikke mett uansett hvor lenge du grubler. Det har derfor ingen hensikt. Du kan likegodt la det være. I stedet kan du fortelle hundene «Falsk alarm! Ingenting å bry seg om. Gå og legg dere igjen».

Hvordan går det egentlig med din helbredelse? Hvis du tenker ett år tilbake i tid, vil du si at den går framover – også selv om det skjer langsomt? Vokser du i sjel og sinn, er du blitt klokere og sterkere? Eller sitter du fast i “loops” og kvernetanker? Har du problemer med å gå videre uten “den siste samtalen” eller hevn? Hvor lenge vil du si at du har stått stille; seks måneder, to år eller kanskje fem år? Husk at å tenke på psykopaten hver dag ikke er det samme som å stå stille. Det er naturlig å tenke mye på en slik relasjon, selv lang tid etter. Å stå fast handler om at du ikke finner sjelefred, selv om du har forsøkt og til tross for at det har gått lang tid.

Hvis du fortsatt har et behov for å konfrontere psykopaten, enten det er en eks partner, en forelder eller en venn, så er det som regel på grunn av ett av to; 1) det har ikke gått lang nok tid, du er i en tidlig fase og kanskje noe utålmodig, eller 2) det har gått lang tid, men noe har skjedd underveis som gjør at du står fast. Din vekst har ikke gått “etter boka”. Forsøk å identifiser om det dreier seg om en av disse to årsakene. Jeg tipper at nitti prosent av dere som opplever at dere står fast, er i en av de to kategoriene. Når du har identifisert problemet så kan du vurdere tiltak. Har du for store forventninger til hva helbredelse innebærer? Trenger du profesjonell hjelp? Er det faser du har forsøkt å utsette, omgå eller ignorere, og nå slår de deg i bakhodet som en boomerang?

Den generelle holdningen her på bloggen (og i det globale miljøet) er at man bør unngå en konfrontasjon. Det kan imidlertid være vanskelig å forstå hvorfor man bør unngå den. NK hindrer selvsagt at man kan konfrontere psykopaten. Men hvis du står fast og er desperat, vil et enkelt unntak fra NK gjøre hverdagen enklere for deg?

Det første jeg vil gjøre er å fraråde deg fra en konfrontasjon. Tenk på følgende;

• En “siste samtale” med psykopaten vil bare tilføye nye utsagn og handlinger til dine allerede overarbeidede grublerier og analyser av relasjonen. Psykopaten snakker i koder og “ordsalat”. Sjansen er stor for at du vil føle behov for enda en avklaring etter det som var ment å være “den siste avklaringen”.
• Vær forberedt på ytterligere angrep. En konfrontasjon bærer i seg en høyere grad av aggresjon enn samtaler med andre intensjoner. En psykopat vil mest sannsynlig reagere offensivt på å bli avkrevet svar. Har du lært deg å observere i stedet for å absorbere ennå? Hvis ikke så er du mest sannsynlig ikke klar. Hvis du fortsatt er tilbøyelig til å absorbere angrep så vil psykopaten klare å påføre deg ytterligere kutt, i tillegg til de du har fra før.
• Forventer du noe av psykopaten, slik som anger eller en beklagelse? Forbered deg på skuffelse. Psykopaten ser ikke relasjonen slik du ser den. Han/hun lever i en fantasiverden hvor de aldri har skyld eller ansvar. Hvis psykopaten har begått gjentatte overgrep mot deg (noe som er sannsynlig) uten en eneste gang å be om tilgivelse, så går det mot enhver logikk og menneskelige natur å tro at du plutselig får en beklagelse nå. Psykopaten har ikke brukt ditt fravær til å reflektere, savne deg eller se relasjonen fra ditt ståsted.

Tenk på at du trenger ikke å konfrontere psykopaten for å heles. Jeg forstår at du tror du trenger det. Men hva hvis psykopaten er død? Eller dement? Eller på annet vis utilgjengelig? Betyr det at du aldri kan heles? Nei, selvfølgelig ikke. Tenk på alle som lever videre med overgrep begått av nå døde slektninger. Kanskje det er en idè å betrakte psykopaten som nettopp død og fortelle deg selv at muligheten for en konfrontasjon rett og slett ikke er tilstede, slik at fokus vendes over på deg selv.

Hvis jeg fortsatt ikke har klart å overbevise deg om å unnvære en konfrontasjon så kan det være at du trenger å kjøre på, om ikke annet enn for å få behovet “ut av systemet” eller oppdage at det hadde ingen hensikt i utgangspunktet. Jeg forstår også behovet for at noen ord trenger å forlate dine lepper for å gi deg sjelefred. Jeg vil også legge inn en liten klausul. Der hvor jeg ikke ser noen som helst grunn til å konfrontere en eks, så kan det i visse tilfeller være nødvendig å konfrontere en forelder eller en venn fordi de er en del av et større nettverk som du fortsatt har bindinger til.

Gjør deg da noen tanker innen konfrontasjonen;

• Vær forberedt på nødvendig flukt. Legg møtet til et nøytralt sted, gjerne offentlig (for eksempel en kafe eller en park) slik at psykopaten er nødt til å moderere sin reaksjon.
• Kan du leve med verst tenkelige utfall? For eksempel at du blir fysisk angrepet, eller at psykopaten får inn et enda bedre “siste stikk” enn ved siste kontakt.
• Har du et sterkt nok støttenettverk, som er villige til å ta deg imot og lindre etter konfrontasjonen?
• Har du sterk nok tro på din egen virkelighet slik at du står støtt i den fornektelsen og projeksjonen fra psykopaten som definitivt vil komme?
• Vær forberedt på at kanskje ingenting av konfrontasjonen vil forløpe slik du så for deg og “øvde inn” i forkant. Vær forberedt på at du ikke fikk sagt noe, eller svært lite, av det du hadde på hjertet.
• Husk at du eksponeres for ytterligere mishandling uten noen som helst personlig gavn for deg.

Hvis du har gjennomført en konfrontasjon så ikke skam deg eller klandre deg selv hvis den ikke forløp som planlagt. Mest sannsynlig gjorde den ikke det. Tenk heller “pytt pytt, jeg gjorde et forsøk, nå kan jeg krysse det av på listen over ting jeg måtte gjøre for å gå videre”. Skriv gjerne om din opplevelse i kommentarfeltet.

 

På grunn av ferie og manglende nettdekning så blir det stille fra meg resten av mai måned. Det betyr at kommentarer lagt inn i den perioden ikke vil bli publisert umiddelbart, og andre henvendelser ikke vil bli besvart før månedsskiftet. Jeg ønsker alle en flott nasjonaldag og en fin vår. 

 

Mange av oss som tenker tilbake på langvarige relasjoner med psykopater og narsissister, enten det er snakk om partnere, venner eller slektninger, blir slått av noe påfallende. Vi blir selvfølgelig slått av mange ekstraordinære ting etter en slik relasjon. En av dem er hvor dårlig rådgiver psykopaten var, som om han eller hun overhodet ikke kjente våre behov eller forstod våre egenskaper. Det er ihvertfall slik vi opprinnelig unnskyldte vedkommende; at de mente vel, men kjente oss for dårlig til å hjelpe oss. Kanskje kunne vi strekke oss til at de var egoister som ikke lyttet til oss, men som aldri ville skade oss bevisst.

Senere går det opp for oss hvor pågående de var. De hadde en mening om alt, inkludert om våre liv og om ting de umulig hadde forutsetninger til å uttale seg om. Faktisk var det irriterende hvordan de blandet seg inn i alt mulig. De insisterte på at de visste bedre enn oss, hva vi burde bruke vår tid og våre penger på. Men bevisst ondskapsfulle? Nei, den sitter for langt inne.

Men når vi tenker enda hardere etter så virker det som om de bevisst sendte oss på ville veier.

En datter fortalte hvordan hennes mor oppmuntret henne til uhemmet pengebruk, selv om moren visste at datteren var enslig og i en usikker arbeidssituasjon. Datteren opplevde at moren så skjevt til henne og oppfattet henne som gjerrig når hun ikke kastet bort penger på nips og ubrukelige ting hvis de tok en bytur eller dro på ferie sammen. Datteren følte seg nesten presset til å bruke penger når hun var sammen med moren, og begynte å vegre seg for å gjøre aktiviteter med henne som innbefattet shopping. Hun trodde det var fordi moren ikke hadde økonomisk begrep, da faren hadde en god inntekt og moren derfor aldri trengte å bekymre seg om slikt. Moren sa alltid “du må jo unne deg noe, du unner deg aldri noe”, noe datteren stilte seg undrende til da hun som regel kjøpte det hun ønsket seg, nettopp fordi hun var nøysom og hadde råd.

En mann fortalte hvordan hans kamerat ville han skulle blåse sin økonomi på en dyr bil, selv om kameraten visste at mannen sparte sine penger til videreutdanning eller omskolering. Kameraten ga seg imidlertid ikke og maste om bilen hver gang de møttes, selv om mannen mer enn en gang hadde sagt tydelig ifra om at en ny bil ikke stod på agendaen. Kameraten hadde ingen personlig gavn av at mannen skulle kjøpe bilen, og mannen fortalte “jeg forstår ikke hvorfor han var så opptatt av den bilen, det var som om hans eneste mål var at jeg skulle pådra meg dyp gjeld, som om han ikke likte at jeg hadde en ryddig økonomi eller kanskje ikke ville at jeg skulle ta den utdannelsen”.

En kvinne forstår i dag hvordan hennes far rådet henne til å ta en utdannelse som overhodet ikke passet til hennes interesser eller egenskaper, og dermed en jobb hun aldri trivdes i. Hun fulgte rådet for å blidgjøre faren, men i mange år etter var hun plaget av hva hun oppfattet som en bortkastet karriere og et talent som aldri ble fullbyrdet. Hun kunne blitt noe større og bedre hvis ikke faren hadde vært så ensporet og nesten truende. Hun husker tilbake til den gang hun skulle velge utdannelse, det lå i luften at hvis hun ikke fulgte farens ønske så kom han ikke til å støtte henne økonomisk under studiet.

Kan det stemme at disse menneskene, sågar egne foreldre, ønsket å se oss mislykket og bankerott? Hvis det er snakk om en psykopat eller narsissist så er svaret ja. Det er flere grunner til dette;

• Når objektet synker så flyter psykopaten opp. Psykopaten næres av objektets lidelse og energi. Det motsatte skjer også; når objektet flyter opp så synker psykopaten. Objektets lykke og suksess fungerer som gift for psykopaten. Har du sett filmen “It” hvor morderklovnen vokser av objektets frykt, men svinner hen til en liten ufarlig dukke når offeret ikke lenger frykter den? Det er nettopp det som skjer. Psykopaten kan aldri sameksistere med objektet på samme nivå. I en normal relasjon bygger begge hverandre opp. Det går ikke sammen med en psykopat.
• Misunnelse driver psykopaten. Hvis et objekt har en god økonomi så oppfatter psykopaten det som om objektet er mer vellykket. Det fungerer ikke i psykopatens grandiose verden, der ingen andre skal ha mer eller større enn ham/henne.
• Psykopaten elsker å manipulere, svindle og narre. Andres liv og framtid er en lek for ham/henne. Hvis psykopaten klarer å lure noen til å lytte til deres råd og handle etter dem, så vokser de av at de har makt og overbevisningsevne. De føler seg smartere enn objektet. Det kan dreie seg om alt fra å investere i dårlige aksjer til valg av livspartner. En psykopatisk forelder eller venn kan overtale objektet til å gifte seg med en partner som overhodet ikke er en god match. De gjør det blant annet med tåkelegging; “han slo deg men han er god på bunnen, han er så livredd for at du skal forlate ham”, “hun var nok bare utro for at du skulle løpe etter henne, for å vise at hun er viktig for deg, hun elsker deg mest av alle”. Når det elendige ekteskapet er et faktum så vil psykopaten fortsette med å tåkelegge og på den måten legge flere dager og år til et katastrofalt samliv.

Psykopaten saboterer på flere måter; ved å få deg til å foreta valg som

• ikke gavner deg,
• som gavner dem, eller
• som direkte skader deg.

Et eksempel på sistnevnte kan være at psykopaten overtaler deg til å hoppe i strikk eller fallskjerm, vel vitende om at du lider av alvorlig høydeskrekk og at en slik aktivitet snarere vil traumatisere deg enn å gi deg en god opplevelse. Psykopaten og narsissisten kjennetegnes av sterk pågåenhet og får deg hele tiden til å gå imot din natur. Du har ofte følelsen av at “dette vil jeg ikke, det føles ikke riktig” sammen med en psykopat. Problemet er at du til slutt overstyrer din egen intuisjon fordi du blir vant til det, i tillegg til at psykopaten sjarmerer eller truer deg til å overstyre den. For eksempel vil en psykopat lett kalle deg “feig” og trykke på sårbare knapper for å få deg på glid. Normale personer gjør ikke slik, de har sperrer mot å presse andre for langt.

(Historier fra lesere er hentet fra henvendelser på e-post, konsultasjoner og fra tiden med “Hjelpetelefon”. De er anonymisert og delvis fiksjonalisert slik at involverte ikke kan identifiseres men essensen er bevart).

 

Husk at bloggen har en facebookside med samme navn. Lik siden for å få informasjon om nye blogger, vlogger og arrangementer.