Debatt: Er psykopati en sykdom?

Idèen til dagens debatt ble født i kommentarfeltet nylig, hvor spørsmålet om sykdom ble stilt. 

Rent klinisk defineres psykopati og narsissisme som personlighetsforstyrrelser. Det vil si at i motsetning til sinnslidelse – som betraktes som sykdom – så er psykopati en del av personligheten og kan således ikke behandles. Man kan ikke kurere eller behandle en personlighet, man kan kun bli oppmerksom og bevisst på trekk ved personligheten, og således ved bevisstgjøring moderere uønskede trekk eller alternativt forsterke ønskelige trekk. 

Fordi psykopater og narsissister enten ikke forstår at noe er i veien med dem (alle andre har skyld) eller er stolte av deres forstyrrelse, så vil ingen eller meget få være mottakelige for terapi. 

Dette er det rådende syn innenfor den medisinske vitenskapen. Men vi vet at medisin er under stadig utvikling. Spesielt feltet psykiatri er fortsatt et nokså åpent og uutforsket område. Der hvor somatikken har kommet langt, så er det kun få år siden man behandlet psykiatriske pasienter meget kontroversielt, fordi man trodde at det var det riktige. Psykiatrien er således fremdeles i barndommen og preges av mange barnesykdommer. Menneskesinnet er vanskeligere å forske på enn menneskekroppen. 

Det er derfor lov å være åpen for at psykopati er noe annet enn en personlighetsforstyrrelse. Spirituelt anlagte terapeuter mener at det kan være snakk om en slags (demonisk?) besettelse. Andre mener at psykopat er en fysisk/medfødt defekt, der hvor deler av hjernen synes å være satt ut av spill. I så fall vil psykopati dreie seg mer om en utviklingshemning på linje med diverse syndromer, enn om psykologi eller psykiatri.

Spørsmålet som ofte blir stilt i kommentarfeltet er; hvorfor er psykopatene så like? Mange lesere har seriøst trodd at andre lesere har beskrevet nettopp deres ekspartner eller venn, nettopp fordi handlingsmønstrene minner mer om en robot enn et menneske. 

Personlig anser jeg disse likhetstrekkene som symptomer på en sykdom. For eksempel så vil pasienter med lungebetennelse utvikle stort sett de samme tegnene, og alle relatert til luftveiene. En pasient med symptomer relatert til andre organer vil derfor ikke bli diagnostisert med lungebetennelse. Vi undres ikke over dette. Vi spør ikke oss selv “så rart at lungebetennelsepasienter har så like symptomer”. Tvert imot, vi ser det som helt naturlig at lungebetennelse opptrer tilnærmet likt i alle som er rammet av sykdommen.

Selv om psykopati ikke kan behandles per i dag, så kan det likevel være en sykdom. Fortsatt finnes det en lang rekke somatiske sykdommer som ikke er behandlingsbare. De er likevel sykdommer, selv om de betegnes som kroniske. 

Så mitt spørsmål i dagens debatt er; hva tror du? Er psykopati en forstyrrelse, en sykdom, et fysisk handikap eller sågar en besettelse? Eller kanskje noe annet? Kjør debatt!  

Dere som synes det er interessant med litt alternative forklaringer, kan se videoene under

lpHqOzRVbls

 

x3STuzHRQLI

 

 

 

 

Psykopaten ønsker å ta din verdighet

Psykopater og narsissister har urene indre liv. Deres tanker er fylt med voldsfantasier og perversjoner. De lyver, manipulerer og saboterer. De har ingen verdighet, men de skjuler det faktum med en meget overfladisk men blendende karisma. Det er vanskelig for normale mennesker å forestille seg hvordan det er å konstant bære på så mye hat, sinne og ondskap. Det er ikke engang berettiget sinne. Psykopatens hat er ikke rettet mot korrupte politikere, urett i verden eller mot personlige overgripere. Nei, deres hat er rettet mot enkeltindivider som er naive nok til å elske dem. 

Psykopatens hat er også rettet mot individer som psykopaten oppfatter har noe som han/hun ikke har selv. Det vil ofte dreie seg om materielle goder eller sosial status, men vel så ofte handler det om normale menneskelige egenskaper, deriblant verdighet. Verdighet er noe normale mennesker enten allerede har eller søker å oppnå. Det er vår realistiske oppfattelse av verdighet som gjør oss normale. Det betyr ikke at normale mennesker er verdige til enhver tid, men det betyr at vi vet når vi ikke opptrer verdig og søker å gjenopprette vår verdighet hvis den skulle gå tapt.

Dette vet psykopaten å spille på. I idealiseringsfasen så kan det virke som om han/hun ser opp til objektets verdighet, beundrer den og håper at noe av den kan smitte over på psykopaten ved ren assosiasjon – altså at psykopaten ved å tilbringe mye tid tett sammen med det idealiserte objektet, kan oppta noe av verdigheten og andre ettertraktede egenskaper som objektet måtte besitte. Dette kan forklare noe av intensiteten psykopaten oppviser i begynnelsen av relasjonen. Senere, når devalueringen slår inn, så synes psykopaten å ha gitt opp overbevisningen om at objektets gode egenskaper kan diffundere over på ham/henne, og i stedet overbeviser seg selv om at de samme egenskapene ikke lenger er ettertraktet. Psykopaten søker nå å ødelegge dem. 

Psykopaten og narsissisten elsker konflikt. I konflikt så har de muligheten til å briljere og få overtaket. Årsaken er at de fleste andre søker å unngå konflikt. Når man unngår noe, så blir man heller aldri god til å håndtere det. Så kanskje er normale mennesker, og i sær empatiske mennesker altfor diplomatiske. Kanskje er det dumt hva mange av oss har lært av våre foreldre; “å se mellom fingrene” eller “å vise seg som en bedre person”. I dette ligger nemlig at vi bør venne ryggen til konflikt, eller sågar det andre kinnet. Jeg kan se verdigheten i det, men det betyr også at de fleste av oss aldri har blitt særlig gode til å besvare konflikter. Når vi forlater slagmarken så vinner motparten per det som i sjakk kalles “walkover”. Det er også slik psykopaten ser det, går vi, så vinner han/hun.

Dessverre er det også vanskelig å vinne hvis vi velger å bli værende på slagmarken. Den forstyrrede grandiositeten som en psykopat og en narsissist opplever, gjør nemlig at uansett utfall på konflikten så klarer de å oppfatte seg selv som seierherrer. Derfor oppsøker de konflikt igjen og igjen, selv om de foran andre ofte har tapt ansikt. Problemet er at i deres indre så har de rett, hver gang. Deres selvinnsikt strekker ikke til, deres sosiale antenner mangler, og den grandiose selvoppfattelsen sørger sammen for at de alltid opplever en indre seier. 

I en krangel med en psykopat, så vil de forsøke å senke deg ned til et meget lavt nivå. Hvis du i kampens hete sier eller gjør noe hvor du et øyeblikk mister din verdighet, så er det dette psykopaten vil klamre seg til. Glemt er konfliktens årsak eller moralske dilemma. Det er hva du i et sekund skulle finne på å gjøre av uverdigheter i selve konflikten som blir det nye utgangspunktet. Det kan være snakk om bagateller, men i psykopatens hode blåses det opp til enorme proporsjoner. Psykopaten anser det som et maskefall; at objektet ikke er så purt som det forsøker å fremstå. Psykopaten evner ikke å forstå at normale mennesker av og til gjør dumme ting, men at de små avvikene ikke definerer deres karakter. Psykopaten forstår normale mennesker like dårlig som normale mennesker forstår psykopaten. 

Der hvor en normal konfliktpartner såret, i sorg eller på nøytralt vis forteller deg at du slo under beltestedet, så vil psykopaten med enorm skadefryd proklamere “DER dreit du deg ut. Akkurat DER mistet du din verdighet”. Det er dette de har ventet på. De trykker på våre knapper inntil vi sier ord vi normalt ikke ville sagt, avslører noe vi ikke burde eller sågar går fysisk til angrep på dem. Og når det skjer, så er det akkurat som om de får en orgasmisk utløsning av at de klarte å trekke oss så langt ned i gjørma. 

Det neste de da søker å gjøre, er å plassere skam i oss. Vi skal skamme oss over å ha sunket så lavt. Får de det til, det vil si å fremkalle rødme i oss, få oss tause, flaue og målløse, eller til og med en unnskyldning fra våre lepper, så er seieren ikke bare komplett, men dobbel. Rusen de får av dette gjør at de om ikke lenge vil søke en ny konflikt. Objektet – som helst vil unngå konflikt – blir forvirret av de stadige krigene. Har jeg ikke lagt meg flat nok? Hvorfor stopper det ikke? Objektet forstår ikke at psykopaten elsker konflikt, og at ved å legge seg flat så belønner objektet psykopaten for å krangle.

En sekundærdevaluering som skjer, er at objektet begynner å devaluere seg selv. Hvis man har en nær relasjon med en konfliktelskende psykopat, så vil uverdige hendelser skje så hyppig at objektet får problemer med å forene sitt ønske om å være verdig med sin faktiske oppførsel. Objektet begynner å skamme seg på fulltid over alle de etiske avvikene, fordi avvikene begynner å bli normalen. Spesielt mennesker som streber etter å være ekstra ordentlige, vil få problemer med sitt selvbilde etter kort tid sammen med en psykopat.

Det spiller altså liten rolle om du blir i konflikten eller forlater den. Psykopaten har i eget sinn vunnet uansett. Så hva kan du gjøre hvis du har en psykopat i livet som du er nødt til å forholde deg til? Det første du må gjøre er å skape en slags “unntakstilstand” i deg selv. Det vil si at hver gang du har med denne personen å gjøre, så er alt lov uten at det påvirker ditt etiske rulleblad, for du er ikke deg selv sammen med denne personen. I en konflikt med en psykopat så har du dispensasjon til å opptre uverdig. På den måten klarer ikke psykopaten å plassere skam i deg. Neste gang han/hun skadefro påpeker hvor uverdig du har oppført deg, så se vedkommende rett i øynene og si “det driter jeg i”. Du må også mene det. Husk at alt du gjør sammen med denne personen slettes fra ditt rulleblad. Du skal ikke inngå i noen moralske kvaler med deg selv i etterkant, så lenge det har skjedd med denne personen. Du ganske enkelt sletter det fra din samvittighet, for du er frikjent. Det som skjer er at psykopaten oppdager at de ikke klarer å plassere skam i deg. De klarer derfor ikke å projisere sin egen skam over på deg. Du sender den tilbake til dem når du sier “det driter jeg i”. 

Deretter må du sette ting i perspektiv. Slutt å tenke på psykopaten som din overmann, ikke engang som likeverdig, Du krangler med en person som har mye ugang på samvittigheten. En slik person når deg moralsk ikke opp til knærne, og skal ikke få lov til å sette deg fast. Du er allerede innen konflikten mer verdig enn denne personen. Derfor betyr utfallet ingenting. Selv om psykopaten spyr så mye verbalt oppkast på deg at du bokstavelig må krype unna, så forandrer det ingenting. Du er mer verdig, basta. Jeg har selv opplevd å bli fortalt at jeg “dret meg ut” for en mindre utblåsning, av en narsissist som ikke har økonomisk styring, er meget dårlig likt av kolleger og nær familie, og som har deltatt i å drive et nært familiemedlem til selvmord. Jeg lar ikke vurderingene til et slikt umenneske påvirke meg. Anklager om uverdighet fra en person som selv er meget uverdig, har ingen tyngde.

 

Minner på at vi i disse dager søker etter en ny telefonvakt til Hjelpetelefonen. Se info på bloggens facebook sider.  

 

Ikke gjør noe overilt etter bruddet

Psykopaten hekter oss på en måte som normale mennesker ikke gjør. Et brudd med en normal partner kan etterlate oss i kjærlighetssorg og med praktiske utfordringer, men et brudd med en psykopat tar pusten fra oss. Vi har knyttet vår identitet, lykke og fremtid til en psykopatisk partner på en måte som gjør at grunnen vi står på åpner seg og hele vårt eksistensgrunnlag revner når bruddet kommer. At vi har bygget vår fremtid på luft og kvikksand forstår vi ennå ikke. Psykopaten har overbevist oss om å investere i en emosjonell svindel. Sjokket kan sammenlignes med å kjøpe en meget dyr fritidsbolig i Spania av en troverdig selger, for så å oppdage at adressen ikke eksisterer etter at alle innskudd er betalt og vi har reist ned for å innvie vårt nye drømmehus.  

Etter bruddet med en psykopat befinner vi oss i et oksygenfattig vakuum. Når vi ikke får nok surstoff, så er det lett å gjøre lite gjennomtenkte handlinger i ren panikk. Men jeg kan berolige alle med at oksygenet kommer tilbake. Etter over fire år med NK så har livet normalisert seg. Det er derfor så viktig å ha klart for seg at selv om livet i en periode går i oppløsning, så ikke gjør ting man senere kan angre på. Dette inkluderer som vi vet å kontakte psykopaten. Årsakene er mange og blir dyptgående behandlet ellers i bloggen.

Det finnes også noe alvorligere enn å kontakte psykopaten, og det er tankene om suicid (selvmord) som kan dukke opp hos mange. Psykopaten har med brudd eller forkasting fratatt oss selve meningen med livet, fordi vi til slutt kun levde for oppmerksomhet fra ham/henne. Mange av oss hadde allerede slitt med eksistensielle problemer lenge før vi traff psykopaten. Husk at psykopaten gjerne singler ut sårbare mennesker for å gjøre mest mulig skade. Når psykopaten forlater oss så er det derfor siste spiker i kisten for mange, som føler at ingenting de forsøker å bygge opp i livet blir vellykket. Tanken på å hvile seks fot under uten mer smerte eller sorg kan derfor friste mange. Det er like etter bruddet med psykopaten intet lys i tunnelen. Enkelte omsetter dessverre slike dystre tanker til handling.

Å kunne spille sørgende ekspartner til et objekt som har tatt sitt liv er en drømmekilde til NF for mange psykopater. Ikke bare kan de høste masse sympati under og etter begravelsen, de får i tillegg en enorm rus av å vite at de hadde en slik makt over noen at de kunne drive ham/henne til å ende sitt liv. Husk at de aldri elsket oss og heller aldri savner oss. Dette er onde og uverdige mennesker. La oss slå fast med det samme, at slike mennesker ender vi ikke våre liv for. Den gleden skal de ikke få. Fjern derfor selvmord fullstendig som alternativ. Fortell deg selv at alt du gjør etter bruddet, uansett hva, som ikke inkluderer å skade noen (deg selv eller andre) er en stor seier. For det er det.

Jeg ønsker likevel å kreve litt mer av deg som objekt. Legg listen enda litt høyere. Vi gjør nemlig mange selvdestruktive ting etter bruddet med psykopaten, som ikke innebærer selvmord. Ren likegyldighet for vår egen helse, fremtid eller velbefinnende kan ødelegge mye. Noen drikker eller røyker uhemmet fordi “det spiller ingen rolle hva det gjør med meg”. Noen kjører ekstra fort i bil fordi “hvis jeg kjører ut av veien så var det ikke med mening, men egentlig gjør det ikke noe”. Vi lar gamle og gode vennskap forvitre. Vi slutter å spise, eller vi spiser bare godteri og næringstom mat. Vi ødelegger våre relasjoner med foreldre, fordi vi er nødt til å la vår frustrasjon gå utover noen, nå når psykopaten er utenfor rekkevidde. Dette er alt selvdestruktiv adferd som kan være vanskelig å rette på, sågar irreversibelt, og som vi kan angre på eller se tilbake på som et pinlig kapittel når livene våre etter hvert normaliserer seg igjen.

Jeg vil også advare mot “rebound forhold”. Du er overhodet ikke klar. Ikke gå inn i et nytt partnerskap umiddelbart etter bruddet. Det er ikke rettferdig mot den nye partneren, og du har ikke godt av enda et nederlag når det igjen blir brudd. Det kan da bli vanskelig å overbevise seg selv om at det ikke er du som er gal og årsaken til at så mange relasjoner ryker. 

I slekt med “rebound forhold” ligger å rekontakte tilbakelagte relasjoner. Sammenlignet med psykopaten så vil de fleste normale mennesker fremstå som engler. Det betyr ikke at alle er bra for deg. Å bearbeide en psykopatisk relasjon er ensomt arbeid. I kaos og ensomhet så risikerer vi derfor å se gamle (og brutte) relasjoner i et nostalgisk men urealistisk lys, og forsøke å gjenåpne dem. Selv savnet jeg en gammel eks så mye at jeg kontaktet ham. Denne eksen var ikke psykopatisk men det var mange grunner til at det ikke fungerte mellom oss to. At jeg i et svakt øyeblikk kontaktet ham kan jeg i dag tilgi meg selv for, det var likevel en pinlig handling som ikke førte til noe positivt og som jeg burde unnlatt. Mitt råd er å la gamle skjeletter forbli gravlagt.

Jeg vil anbefale deg å ikke ta noen som helst av store avgjørelser de første to årene etter bruddet. Ikke bytt jobb (med mindre du jobber med psykopaten), ikke flytt (med mindre du må det for å opprettholde NK) eller gjør store økonomiske investeringer. Etter et brudd med psykopaten så opplever mange en slags eksistensiell rastløshet og vi tror at det er forandring vi trenger. Men forandringer i denne perioden kan overbelaste deg. Du trenger ro, trygghet og stabilitet etter bruddet fordi hele ditt indre arbeid er fokusert på rehabilitering. Du er derfor ikke i stand til for eksempel å opplæres i en ny jobb kort tid etter bruddet. Du vil oppleve at du ikke mestrer jobben og må kanskje si den opp; ytterligere et nederlag når vi sårt trenger seire fremfor flere tilbakeslag.

Til slutt vil jeg advare mot hevnaksjoner. Tankene om hevn kommer som regel ikke aller først. Umiddelbart etter bruddet er vi fortsatt i tåka hvor vi elsker psykopaten og er villige til å påta oss selv all skyld. Hevntankene kommer oftest parallelt med sinnet som vi opplever senere, når det går opp for oss hvem vi har hatt med å gjøre. Jeg husker hvordan jeg selv i en kort periode gikk og funderte på hvor lenge jeg måtte regne med å sitte i fengsel for å ta livet av kreket. Det var med andre ord ikke tanken på mord som skremte meg, men hvor mye tid jeg måtte regne med å bli frihetsfrarøvet (bare dette alene er et alvorlig faresignal om hvor langt man blir drevet bort fra sans og samling). Men det var spilt tid. Å analysere forskjellige hevnalternativer fjerner vårt fokus fra verdifull bevisstgjøring på vår egen rehabilitering. Ta derfor rådet fra en som har vært der; så snart voldsfantasiene dukker opp, så fokuser på noe annet. 

 

Siste del av “svertekampanjen” er ikke glemt og kommer snart. 

Svertekampanjen 2/3: Hvordan sverter psykopaten?

H. G. Tudor identifiserer i sin bok “Smeared” tre komponenter i psykopatisk sverting.

1. Å avsløre sensitiv informasjon om objektet, som objektet i full tillit og fortrolighet har betrodd psykopaten. Det er derfor psykopaten virker så interessert i objektets indre liv og tanker i idealiseringsfasen. Informasjonen som psykopaten klarer å trekke ut blir blant annet brukt i svertekampanjen. Denne delen av svertingen er stort sett sann.

2. Informasjon om objektet som er delvis basert på sannhet. Informasjonen blir overdrevet og forstørret til dramatiske og ugjenkjennelige proporsjoner. 

3. Ren løgn. 

Psykopaten var fysisk borte for godt, men jeg befant meg fortsatt i et ormebol av felles kjente som jeg hadde daglig omgang med. Hvordan merket jeg at jeg ble svertet? Meget vagt, for jeg visste ennå ikke hva psykopatisk sverting er. Faktisk trodde jeg at jeg fortsatt var beste venn med psykopaten. Det skulle ennå gå lang tid før jeg fattet at en mann som utga seg for å være en hybrid av kjæreste og venn, ønsket meg ødelagt. Jeg husker hvordan en og annen kollega som jeg tidligere hadde samarbeidet normalt med, plutselig sendte meg uforsonlige blikk, eller kunne bemerke noe på en måte som gjorde meg paff, fordi kommentaren var meget kryptisk eller av bebreidende karakter. Senere var det små tilløp til sabotasje av mitt liv og arbeid, som jeg i dag forstår var orkestrert av psykopaten men utført av publikum for svertingen.

Men noe direkte angrep mot meg fant aldri sted. Og det er slik en smart psykopat sverter. Den smarte psykopaten bruker to grunnprinsipper i svertekampanjen (disse prinsippene blir dog ofte brutt, noe vi skal fokusere mer på).

1) Aldri overdriv. En anklage eller løgn som er for dramatisk, risikerer at flygende aper konfronterer objektet. Løgnen vil da bli avslørt og objektet vil forstå hva som foregår. Moderer svertingen til et nivå som gjør at publikum rynker på nesen og istedet for å konfrontere, holder avstand til objektet. Objektet vil føle seg utfryst uten å forstå hvorfor.

2) Aldri sverte overfor objektets nærmeste. Bruk de mer perifere bekjentskapene. Nære venner risikerer å være lojale overfor objektet, og vil rapportere til objektet hva som er blitt fortalt. Objektet vil da forstå hva som foregår.

En typisk psykopatisk sverting vil derfor hovedsaklig foregå i de ytre sirkler av nettverket. Objektet vil få en subtil opplevelse av at det nærmeste er som før, men det fjerne landskapet har skiftet natur. Merkelige blikk, kommentarer og enkelte venner som plutselig uteblir fra sosiale sammenkomster. Objektet vil oppleve seg indirekte motarbeidet, men uten å umiddelbart kunne sette fingeren på hva som skjer.

Jeg husker en kommentar fra en av min og psykopatens felles bekjente. Kommentaren falt ikke lenge etter mitt første forsøk på NK. Den bekjente var der som en del av en større gruppe som skulle spille brettspill hjemme hos meg. Jeg hadde personlig ikke noe utestående med denne personen, så det var naturlig å invitere ham. Jeg har alltid en boks med tissues/lommetørklær stående. Jeg bruker papiret til alt fra å tørke nesen til å plukke opp lo på gulvet. Plutselig kommenterte denne felles bekjente, uten humor, varme eller ironi, “jeg lurer på hva du bruker det papiret til, Daniel?”. Jeg ble litt satt ut av den anklagende og hånende tonen i kommentaren. Jeg syntes det var merkelig at jeg skulle forsvare min bruk av lommetørklær. Insinuerte han at jeg brukte dem til å masturbere? Hvor hadde han fått den idèen? Hadde jeg gjort noe som ga ham grunn til å mistenke noe slikt? Der og da lot jeg det ligge og vi fortsatte spillet.

I dag forstår jeg hvor han fikk denne skepsisen til meg, eller snarere fra hvem. Dette er typiske emner en psykopat vil sverte om; ting som nedverdiger objektet. Psykopater har skitne sinn, og svertemetodene de velger vil gjenspeile deres tanker. De tenker mye på seksuelle perversjoner, vold og umoral. Svertingen vil derfor dreie seg om ting som utroskap, økonomisk svindel, avhengigheter og annen “skitten” oppførsel. Faktisk dreier det seg om ugjerninger som psykopaten er fullt i stand til å gjøre selv, men som ofte står i direkte kontrast til objektets personlige egenskaper; opptreden som aldri ville falle den som blir svertet inn.   

Min psykopat drev en smart svertekampanje, så subtil og umerkelig at den knapt kunne spores tilbake til ham. Men ikke alle psykopater er smarte, og mange utfører svertekampanjen i fullt dagslys. Disse svertekampanjene foregår ikke i de ytre sirkler. De skjer rett i ansiktet til objektet. Enkelte objekter har opplevd skadelige angrep, at deres gode navn og rykte er ødelagt og deres økonomi ruinert som følge av psykopatisk sverting. Svertekampanjen kan pågå i årevis. I enkelte tilfeller er NK ikke tilstrekkelig til å stagge kampanjen, spesielt hvis man fortsetter å oppholde seg i ormebolet. Ofte må objektet bryte alle bånd og flytte fra hjemstedet, for psykopaten har med sin sverting ødelagt eksistensgrunnlaget. Selv om så omfattende sverting tilhører mindretallet, så er det meget dramatisk for de objektene som blir rammet.

Selv om de fleste psykopater klokelig unngår å sverte overfor objektets nærmeste, så representerer det for enkelte en ekstra spennende utfordring å ikke bare sverte objektet overfor sine egne tilhengere, men også påvirke objektets nærmeste. De vil da direkte innynde seg hos objektets egne foreldre, søsken, ektefelle og nærmeste venner, eller de vil strategisk tilrettelegge svertingen på en slik måte at den kommer objektets nærmeste for øre. Dette er spesielt effektivt hvis objektets nærmeste selv er psykopatisk anlagt. De er da allerede innstilt på å angripe objektet og derfor mottakelige for sverting. Å vinne objektets nærmeste over på sin side vil gi psykopaten en enorm boost av maktrus og NF.

Psykopaten kan sverte med ting som er meget sosialt betente, som voldtekt, incest og vold mot kvinner og barn. Dette brukes hovedsaklig mot mannlige objekter. Kvinnelige objekter blir ofte svertet på en måte som rammer deres moralske rykte, slik som løsaktighet/horete oppførsel, hint om sinnslidelse eller at objektet er upålitelig og baksnakker sine egne venner. Begge kjønn kan svertes med dårlig seksuell ytelse (impotens), at de er alkoholisert eller har andre uakseptable avhengigheter, er løgnaktige, faglig inkompetente, sykelig sjalu eller utnyttet/misbrukte psykopaten (merk at det igjen ofte handler om projeksjon av egenskaper som psykopaten selv besitter).

Slike løgner kan være direkte farlige for et objekt som ikke vet hva som foregår. Flygende aper med manglende impulskontroll og blind tro på psykopaten, kan gjøre livet meget utrygt for objektet. Ofte er det heller ikke kun snakk om en enkelt flygende ape, men om flere som angriper objektet fra alle kanter. Hjulene på objektets bil kan punkteres og hjemmet forsøkt påtent. Angrepene kan også forlenges til objektets nære familie. Når det gjelder denne formen for angrep så synes det også her å åpenbare seg en kjønnsforskjell, der hvor mannlige objekter står i størst fare for å bli fysisk angrepet av flygende aper, og kvinnelige objekter av psykopaten selv. Både mannlige og kvinnelige psykopater sverter, men kvinnelige psykopater sverter ofte på en måte som vekker mannlige flygende apers beskytterinstinkt. Et mannlig objekt jeg kjenner opplevde at bildøren plutselig ble revet opp og en mann begynte å slå løs på ham mens han fortsatt satt fastspent i bilsetet.

Svertingen slår ofte inn etter en periode med devaluering (selv om den kan starte allerede i idealiseringen). Psykopaten devaluerer som en slags forberedelse til svertekampanjen. Objektet vil som følge av devaluering allerede være forvirret, utmattet og med nedsatt evne til å forsvare seg eller forstå hva som foregår når svertekampanjen begynner. Dette bidrar til å forsterke kampanjens effektivitet. Hele forløpet er med andre ord kalkulert og planlagt av psykopaten i god tid. 

Andre faktorer som forsterker kampanjens effektivitet er:

-Den blir framført selvsikkert, troverdig og med høy energi. Skandalefaktoren sørger for at den spres raskt. Psykopaten spiller på enkelthendelser. Kanskje han/hun skjenket objektet overdrevet beruset på en fest, hvor mange felles venner var tilstede. Dette kan spilles videre på i kampanjen; “husker du da NN ble så full? Det var dessverre ikke et engangstilfelle. Jeg slet med alkoholismen hans/hennes hver uke, ofte flere dager i uken. Av og til ble NN også aggressiv i fylla. Jeg forsøkte å støtte ham/henne men det nyttet ikke. Jeg utslettet nesten meg selv”. 

-Psykopaten har ofte en respektert fasade blant alle som ikke er primærobjekter. Respekten gir avkastning når svertekampanjen rulles ut.

-Når objektet oppdager at det blir svertet, så kan det opptre desperat, hysterisk, bebreidende og irrasjonelt. Objektet liker ikke å bli fremstilt som noe helt annet enn hva det er og vil forsøke å forsvare seg. I tillegg er han/hun hyperårvåken og søvnløs etter lengre tids tåkelegging. Kanskje har psykopaten allerede fortalt omgivelsene at objektet har en sinnslidelse. Den irrasjonelle oppførselen objektet fremviser vil da bekrefte den forestillingen omgivelsene allerede har om objektet.

-Omgivelsene liker ikke konflikt og skilsmisse. Inntil svertingen begynner, så har psykopaten utad presentert seg som den perfekte partner. Objektet blir derfor stemplet som instigator for bruddet og fordømt. 

Svertekampanjens siste del vil handle om hva du som objekt kan gjøre for å motvirke den.

Svertekampanjen 1/3: Hvorfor sverter psykopaten?

Å sverte en annen person kan ikke kalles redelig, etisk eller integritetsfullt. Det er likevel innenfor normal oppførsel å sverte. Normal oppførsel favner vidt, og å sverte kan bunne i usikkerhet, misunnelse eller et behov for å forsvare seg. Det er derfor ikke kun psykopater eller narsissister som sverter. En person som blir mobbet eller trakassert er i sin rett til å fortelle om behandlingen. Dette kan oppfattes som sverting av omgivelsene, men er egentlig en betroelse. Det kan derfor være vanskelig å skille sverting fra andre uttrykk, som et offers behov for å eksponere sin tyrann, eller en kollegas behov for å varsle om illojale kolleger eller dårlig lederskap. Det er dette som gjør psykopatens sverting enkel; normale menneskers tilbøyelighet til å gi et velvillig øre til den som har noe negativt å si om andre, for vi vil gjerne støtte dem som har behov for å skrifte, tilstå eller slippe ut innestengt fortvilelse. En liten del av oss blir kanskje også tilfredsstilt av en viss grad av sverting, fordi det får oss til å føle oss som bedre mennesker. Men de færreste av oss er forberedt på hvor stor skade vi kan påføre noen, ved å stille opp som publikum for psykopatisk sverting. Når psykopaten sverter en tredjepart overfor et lett påvirkelig publikum, så kan det føre til sosial utstøting, økonomisk ruin og sågar fysisk skade på objektet som blir svertet. Dette er mulig fordi psykopatisk sverting alltid vil gå ett steg lenger enn “normal” sverting, i omfang, løgner og skjult agenda. 

Psykopaten sverter av hovedsaklig tre årsaker, som alle kan ligne på fordekte normale eller “legitime” årsaker, men som ikke er det. De tre er misunnelse, forakt og fordi psykopaten vet hva han/hun gjorde mot objektet.

La oss ta misunnelsen først. Vi har sikkert alle hørt noen sverte naboen som nettopp har kjøpt en dyr bil eller venninnen som kun vil ha merkevarer; “han/hun tror visst de er bedre enn andre, sprader rundt i den pelsen/kjører rundt i den doningen og gjør seg til latter”. Denne form for sverting skyldes definitivt misunnelse, grunnet i at noen har fått noe bedre enn hva sverteren har selv. Både normale mennesker og psykopaten sverter på denne måten. Misunnelse er derfor den vanskeligste faktoren man kan utpeke psykopaten på. Det blir ikke mindre forvirrende av at både dårlige og usikre (men normale) mennesker og psykopaten ofte står den de sverter nær. De sverter deres egne venner eller slektninger. Psykopaten er dog misunnelig – ikke bare på materielle gjenstander – men også på menneskelige egenskaper, og igjen så handler det om misunnelse på noe han/hun ikke besitter selv, som livsglede, evne til kjærlighet og godhet, og å være godt likt av omgivelsene. Psykopaten vil forsøke å ødelegge det gode ryktet til en slik person, enten det er et primærobjekt eller en rival. Og ofte er det samme person for primærobjektet er en rival. Der hvor objektet går rundt og elsker psykopaten fordi objektet tror de to har en intim relasjon, så er psykopaten alltid i konkurranse. 

Forakten er tett knyttet til misunnelsen, men går ett steg lenger. Her skiller psykopaten seg tydeligere fra normal opptreden; normale mennesker forakter ikke dem som elsker dem. Arrogansen og grandiositeten som kjennetegner psykopaten og narsissisten, begynner å skinne gjennom. Forakten psykopaten føler for alle som ikke underkaster seg ham/henne, skiller seg fra normal forakt. Den stikker dypere og varer lenger. Psykopaten klarer ikke å riste en narsissistisk skade av seg. Derfor vil han/hun resten av sitt liv føle behov for å straffe et primærobjekt som forlot ham/henne (men det er et annet tema som ikke skal omtales her). Også andre som påfører psykopaten en narsissistisk skade vil stå i fare for represalier. Psykopaten er så full av negativ energi at denne energien må ha utløp. Psykopaten er en kjele med kokende vann. Kokende vann utløser så mye energi at damptrykk alene kan løfte lokket på kjelen. Slik er det også med psykopatens negative energi. Sverting er en av måtene psykopaten slipper ut damp på. Det ligger i psykopatens natur å sverte. Han/hun har svertet hele livet. Det er imidlertid først og fremst primærobjektet som blir svertet. Den selverklærte psykopaten H.G. Tudor lister i sin bok “Smeared” opp årsaker til at sekundær- og tertiærobjektene sjelden blir svertet. Disse inkluderer;

-Sekundærobjektene har begrenset omgang med psykopaten og er derfor oftest føyelige. Psykopaten ser ingen grunn til å sverte den som føyer ham/henne.

-Sekundærobjektene spiller en rolle for å opprettholde psykopatens positive og falske fasade, og opplever oftest psykopaten som ekte, kongruent, snill og ærlig. Sekundærobjektene fungerer således som psykopatens alibi og blir derfor sjelden svertet. 

-Sekundær- og tertiærobjektene kan forkastes og erstattes uten behov for en svertekampanje, i motsetning til primærobjektet, hvor psykopaten får et forklaringsproblem til omgivelsene når relasjonen tar slutt.

Unntaksvis kan psykopaten sverte sekundærobjekter, for eksempel familiemedlemmer, hvis psykopaten har noe å tjene på det. Eksempler kan være arveoppgjør eller psykopatens forsøk på ansvarsfraskrivelse og forskyvning av skyld i familiekonflikter. Psykopaten kan blant annet være motor i en livslang sverting av ett eller flere søsken. Et annet eksempel er når psykopaten sverter en kollega, for eksempel hvis vedkommende kollega har avslørt psykopaten i å forbryte seg mot sine arbeidsoppgaver og derfor er truende til å avsløre psykopatens faglige inkompetanse. 

Det er likevel primærobjektet som er gjenstand for de største svertekampanjene. Ifølge H. G. Tudor så vil primærobjektet alltid bli utsatt for sverting. Forakten psykopaten har for primærobjektet er ekstra sterk fordi psykopaten ikke kan håndtere intimitet. Derfor vil svertingen av primærobjektet begynne mens psykopaten fortsatt har en relasjon til ham/henne, faktisk ofte allerede i idealiseringsfasen. Dette er selvfølgelig lenge skjult for objektet, som ikke i sin villeste fantasi forstår at noen som påstår at objektet er det beste som har skjedd ham/henne, går rundt og sprer ondsinnet løgn. Det er mer sannsynlig at objektet i denne perioden blir oppmerksom på psykopatens sverting av tredjeparter (tidligere primærpartnere eller andre som psykopaten ønsker å ødelegge for), dog uten å innse at det er en psykopatisk svertekampanje objektet er vitne til. En annen grunn til den intense forakten for primærobjektet, er fordi psykopaten misliker det gamle og kjente, og trekkes mot det ukjente og spennende. Psykopaten vil derfor snart oppleve primærobjektet som en “klegg” som han/hun ønsker å bli kvitt, til fordel for nye og spennende objekter. Psykopaten opplever dessuten en ekstra sterk skuffelse når primærobjektet slutter å “virke”, det vil si når hverdagen slår inn og objektet ikke alltid responderer slik psykopaten ønsker;

                        “Your importance as the primary source means that the dissapointment that follows when you fail to function as required results in your smear being fiercer and more hurtful than the other types.” (fra “Smeared”)

På grunn av den tette relasjonen med primærobjektet, så vil objektets reaksjon på bruddet dessuten være av større betydning for narsissistisk forsyning, enn brudd med fjernere relasjoner som psykopaten måtte ha. Primærobjektets desperasjon når svertekampanjen begynner å åpenbare seg er en stor kilde til NF for psykopaten.

                          “The smear seeks to squeeze those last drops of fuel from you as we denigrate you further. We are able to visualize your distress and therefore the level of fuel that stands to be obtained from you in this last act as you are being discarded is significant.” (fra “Smeared”)  

En ytterligere årsak til svertekampanjen, er som straff for objektets ovennevnte “funksjonssvikt”. Psykopaten forventer tilbakebetaling for idealiseringsfasen, da objektet ble plassert på en pidestall. Når tilbakebetalingen ikke kommer i den form som psykopaten forventer (og det gjør den aldri), så blir svertekampanjen – kombinert med forkastingen – også en straffekampanje. Psykopaten vil vise at selv om relasjonen er over, så har psykopaten fortsatt makt over objektet, sågar fra avstand (jeg vil minne leserne på at dette er en av grunnene til at objektet også må kutte forbindelsen med alle felles kjente).

Til slutt så er svertekampanjen et kontrollverktøy som åpner døren for oversvevinger. Et objekt som blir omfattende svertet søker lindring fra kilden til svertingen – psykopaten. Det betyr ironisk nok at selv om psykopaten har behandlet objektet svært dårlig, så er objektet mer enn villig til å ta psykopaten tilbake med åpne armer for å rense luften. Selv om psykopaten ikke kommer tilbake så er objektet åpent for direkte og indirekte kontakt. Dette er en morsom lek for psykopaten som får ytterligere NF (og en av grunnene til at NK er så viktig). 

Alt dette faller inn under fanen “forakt”. Den siste hovedårsaken til svertekampanjen er fordi psykopaten er fullstendig klar over at han/hun har behandlet primærobjektet meget dårlig. Fordi primærobjektet kjenner psykopaten bedre enn noen, så er psykopaten redd for at den intime informasjonen skal lekke ut og ødelegge psykopatens falske rykte og fasade. Mye av hva psykopaten gjør med primærobjektet, rammes også av straffeloven. Psykopaten vil derfor i mange tilfeller ikke bare risikere et offentlig maskefall, men også juridisk straffeforfølgelse. Dette avslører et paranoid trekk i psykopatens forstyrrelse (at alle er interessert i å skade ham/henne) i tillegg til psykopatens egen tankegang i form av projeksjon (psykopaten er selv ute etter å skade andre, og tror derfor at det er slik også alle andre tenker) og at psykopaten ikke forstår hverken begrepet eller følelsen kjærlighet (“til og med de som elsker meg, vil skade meg”).

Psykopaten ønsker derfor å komme objektet i forkjøpet. Alt er en konkurranse i psykopatens øyne, og sverting er intet unntak, men et kappløp med tiden. Derfor tyvstarter psykopaten svertingen lenge før objektet i det hele tatt har oppdaget at relasjonen er på nedadgående. Dessverre vet psykopaten at publikum har en tendens til å tro på den som beklager seg først. Objektet vil derfor bli møtt med skepsis når det kommer haltende lenge etter, med den sanne versjonen. Psykopaten har forberedt omgivelsene på dette; “NN vil komme senere og påstå at jeg gjorde slik og slik, men NN er en løgner og alvorlig syk i hodet, og derfor måtte jeg dumpe ham/henne”. 

 

Fortsettelse følger. I neste tekst vil jeg skrive om hvordan psykopaten sverter. 

Leserhistorie: “Snuoperasjonen”

Jeg hadde akkurat begynt å føle meg en smule sterk og fri. Jeg kjente på spiren av styrke og harmoni, men følelsen av dette gode var fortsatt skjør. Følte meg også uavhengig igjen, klarte å være alene på en fin og god måte etter lang tid i et usunt og giftig forhold. Tenkte at «nå har jeg lært mye og jeg skal aldri noen gang være i et sånt ødeleggende og skadelig forhold. NÅ SER jeg og skal klare å styre unna om jeg møter på dette igjen» Jeg hadde lest litt her og der, og lånt bøker på biblioteket om psykopati. Bøkene gjemte jeg under puter og andre steder så ingen så at jeg leste om emnet. Jeg så meg litt over skulderen når jeg sto på biblioteket for å låne, håpet ingen så meg. Jeg hadde også tidligere ringt krisesenteret for råd. Ingen slo meg, men det var så sterkt å bli surret med på annen måte, og så var jeg fortsatt frustrert og redd for min tidligere eks. Men nå sto jeg der, etter mye jobbing med meg selv, klar for å gyve på livet/kjærlighetslivet på nytt. Finne en snill en. 

Trodde jeg.

Så traff jeg deg. Da jeg traff deg så føltes det trygt fordi vi hadde felles bekjente. En del av det naturlige forsvaret mitt ble derfor lagt ned med det samme. I tillegg virket du helt motsatt av min eks i væremåte. Men jeg stusset faktisk litt allerede på første møtet, men overkjørte min intuisjon. Jeg fikk en første magefølelse av deg som en arrogant egosentrisk tøffing, men dette overså jeg. Du brøt regler allerede første timen, og du virket lat. Du la deg frem som en veldig uheldig person, og at andre hadde vært slemme med deg. Du var på dette uheldige stedet i livet på grunn av andre. Du fortalte hvor vanskelig du hadde hatt det og fortsatt hadde det nå, om gale ekser, gale og vanskelige kolleger og gale og sprø familiemedlemmer. De hadde alle ødelagt for deg og satt deg i den vanskelige situasjonen du var i nå. Du hadde opplevd så mye motgang, og det var andres skyld. Der inne så kjente jeg på mitt ønske om å hjelpe deg, støtte deg, løfte deg. Når du snakket så hadde du sårede uskyldige øyne. Men samtidig var øynene dine kalde, mørke og stive. Men det så jeg ikke den dagen. Øynene dine vandret ikke løst. Øynene sto stille, rett i/på meg. Jeg tror jeg tolket dette som at du var en trygg person. Midt i dette førstemøtet så var det noe hos deg som snudde. Hele holdningen din forandret seg, smilet og stemmen og måten å innynde deg på. Du startet å hente meg inn. Du startet flørten. Jeg husker godt når det snudde, på vei ut fra spisestedet, og på vei videre til neste stoppested, det skjedde et skifte med deg der på fortauet. Og jeg tenkte, ikke så fort, jeg er jo ikke din «enda», slapp av, hvorfor ble du plutselig sånn akkurat nå? Jeg merket at jeg trakk meg litt unna, samtidig kom du nærmere. Du slang med armene, kroppen din var løs og du lo, og var rett og slett lykkelig sånn plutselig. Jeg tok meg i å synes synd på deg der vi gikk, for det virket litt lite voksent å bli så keitete der vi gikk, så det føltes litt leit på dine vegne. På kafèen hadde jeg åpnet meg, fortalt deg mye om meg. Jeg sa også tydelig ifra at jeg ikke var sikker på om jeg ville inn i noe nytt igjen, at om så var tilfelle så skulle det gå sakte så jeg ikke valgte feil. Jeg hadde god tid sa jeg.

På vei hjem denne kvelden begynte meldinger å komme, og dagen etter fortsatte det. Jeg holdt noe igjen, men jeg ble sjarmert over oppmerksomheten og de fine ordene du sa til meg, om meg. Det var så intenst med dine mange oppmøter og mange meldinger. Hver eneste dag kom du til meg eller andre steder der jeg var, i tillegg ringte du og sendte meldinger. I de tre fire eller fem første ukene var det sånn, så jeg glemte helt tankene mine om å ta det med ro som jeg i utgangspunktet hadde bestemt meg for. At dette mulig ikke føltes helt riktig var det ikke tid til å føle etter, fordi du var der hele tiden i en eller annen form. For en enorm invadering av livet mitt og hjernen min. Før jeg visste ord av det så satt du der ved kjøkkenbordet og spiste middag, som om det var det mest naturlige å gjøre. Du ble servert. Nå var du blitt alt. Hele tiden. Det var ingen forvarsel på hvor du dukket opp, plutselig kunne du stå der i butikken bak reolene, eller på utesteder og bare stå å se på meg uten å avsløre deg, jeg ante ikke at du var på samme sted som meg, og nå rett som det var så sto du der, mens jeg egentlig trodde du var på en annen kant av byen, eller du var plutselig rett bak meg på veien. Jeg begynte å kjenne at dette var ekkelt. Følte meg overvåket, men undergravde følelsen, glemte den helt i all den fine oppmerksomheten du ga meg. Så herlig å bli sett, så deilig å bli likt. Du skulle vise meg frem, la ut skrytebilder av oss/meg på nett, du søkte opp mine bekjente uten å nevne det til meg, foreldrene dine måtte hilse på (etter få uker) det var så viktig, ja men hvorfor så tidlig i forholdet? Så var det raskt snakk om en ring fra deg, det ble en komisk greie hvor jeg betalte og den trist og useriøst ble påsatt. En merkelig opplevelse. Det hele ble bare dumt og tragisk. Du lekte med meg. Dine fremtidsplaner, alt du ville vi skulle gjøre sammen, du dro frem bilder av herlige steder i varme strøk med blått hav og gardiner som flagret, hit skulle vi og dit. Vi feiret høytider med familien din alt for tidlig, du skrøt av meg og oss hemningsløst om hvordan du nå levde livet, du var så sunn nå, og du var sånn et fantastisk bra menneske sammen med meg. Noen av dine familiemedlemmer så på meg lenge helt stille uten å si et ord, i ettertid tror jeg at de forstod mye. Samtidig kom tankene, «Hææ hva er jeg med på her….?? Du er ikke i stand til å ha sex med meg engang jo… du tenner ikke på meg, du fikk det rett og slett ikke til. Forholdet vårt har egentlig ikke helt startet på alle områder, hva er dette her..?» Disse tankene var det ikke mulig å tenke ferdig før neste herlige kompliment, gaver og oppmøte kom. Du lyttet så intenst til meg når jeg snakket. Du fikk med deg alt, jeg husker at jeg sa «du får med deg så mye om meg, nesten mer enn jeg vet om selv» En himmelsk følelse av å ha truffet en som la merke til meg. Det var en lykke rus å være i dette, så tanken om at noe skurret ble skjøvet bort hver gang den meldte seg.

Så snudde det.

Det var noe som du ikke fikk det du ønsket. Jeg tror du hadde en plan om å utnytte noen av mine goder. Jeg sa nei og stoppet deg, og det likte du dårlig. Jeg merket at du nå ble lei av å være interessert, og jeg var plutselig en plage når jeg åpnet munnen. Du pratet mer og mer selv, om deg selv og dine interesser. Jeg fortsatte å lytte til alt du sa, roste deg og var der for deg. Du pratet gjerne i flere timer i strekk, jeg ble så sliten av å lytte til alle ordene dine om alle som det var noe galt med. Du tømte all «dritt» om andre ut på meg, og la frem hvor bra du selv var. Til slutt så begynte jeg å si ifra at vi må kunne snakke om andre ting enn bare om deg og ditt. Men dette ble trenert, du fortsatte å kjøre over. Jeg hadde vanskeligheter med å stoppe deg fordi du ble sint, sur og slang med leppa, snudde alt opp ned de gangene jeg prøvde å stoppe deg. Jo det var min skyld, jeg som bla bla… og så stoppet du brått samtalen etter å ha blitt dypt fornærmet. Du sa jeg var egoistisk. Jeg tok visst så mye av din tid, så dette måtte jeg tåle. Du ble skuffet over meg som nå såret deg ved å sette en grense. «Nei nå ble jeg veldig lei meg og såret» sa du, du som bare ønsket meg alt godt, hvis jeg satte grenser og hadde egne meninger, du buldret. Du likte ikke vennene mine eller familien min, det var mye feil med alt når vi skulle besøke dem. Du streiket og gikk ikke inn døra når vi skulle bort, jeg måtte be på mine knær, fordi det var så flaut å fortelle at du ikke kunne bli med inn når vennene hadde gjort i stand og satt av tid til oss. Dine venner hilste jeg aldri på, ikke du heller, jeg så dem bare på facebook, og der var det mange.

Vi dro på tur, jeg betalte mest, det mente ikke du og ble fornærmet. Du ødela ting med vilje for å skape reaksjoner i meg. Jeg måtte trå forsiktig så du ikke ble sint eller krenket, jenke meg for å passe inn så ditt humør skulle være akseptabelt. Jeg tok meg i å gå på tå for deg. Etter turer tenkte jeg «aldri mer deg og meg!!» Jeg tilpasset meg mer og mer dine ønsker. Nå levde du ikke så sunt og riktig lenger heller. Det sunne og gode var helt borte. Nettbruk til alle døgnets tider, du sov lite, filmer, usunn livsførsel var hverdagen din. Etter vonde perioder trakk jeg meg bort fra deg, da ble du en mjauende pusekatt og runddansen var i gang igjen, jeg glemte helt tanken min om «aldri deg og meg mer». På ny var det fine ord og gaver, for så igjen å bli avvisende og ikke la meg komme på besøk. Tiden gikk på denne måten. Vekselvis avvist og hentet inn. Iskalde øyne som stirret meg i senk når du var misfornøyd med ting jeg sa eller gjorde, øyne som stakk i meg og slengkommentarer til andre om meg. Du lo hånlig av meg. Hvem er du egentlig, tenkte jeg nå oftere. Tiden gikk, det ble ny reise, jeg hadde ordnet og betalte hele reisen for begge igjen. Jeg begynte etterhvert å kjenne at du ikke hadde planer om å være med. Du ble styggere og styggere mot meg etter som reisedato nærmet seg, men det føltes så flaut overfor de andre som også hadde bestilt sammen med oss, så jeg prøvde å være som du ønsket for at du skulle bli som før, at vi kunne gjennomføre denne turen. Kanskje kunne jeg nå bli litt bedre kjent med deg, ikke bare en dag innimellom. Denne reisen ble vond, og det var ingen tvil lenger, du avslørte deg, du var en forstyrret person. Nå så jeg deg ikke så ofte som før, du kom ikke lenger innom meg like ofte, det var et ork for deg å komme, men å ringe meg for å tømme deg det gjorde du, veldig ofte. Du leverte fortsatt jevnlig gaver på døra, snudde i gangen, tok ikke av skoene en gang, du sa de fineste ord om meg, for så å forsvinne. Du nektet å la meg komme hjem til deg, samtidig sa du at jeg måtte jo bare komme på besøk, når som helst. Men prøvde jeg å foreslå at jeg skulle komme, så var det nei, det passet ikke og du avsluttet samtalen raskt. Jeg følte meg så avvist, tømt «dritt» på, jeg var utslitt og frustrert. Jeg begynte nå å se sammenhenger, og hadde et enormt behov for svar. Hva var jeg med på her? Jeg var nå blitt en utslitt skurefille. Men jeg begynte å våkne også. Dette var sykt. Jeg begynte å se det du gjorde i det skjulte mot meg. Å avsløre manipulasjon var vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Jeg har alltid trodd på mennesker, men nå begynte jeg å tenkte at «nei, alle er ikke gode, noen er bare slemme», kom deg bort. Du ble med på ferien og det var vonde dager, du var så stygg mot meg. Det var verre enn noen gang. Jeg avslørte ikke tankene mine om deg. Jeg tror jeg frustrerte deg fordi jeg ikke reagerte på alle knappene du prøvde å trykke på. Men jeg hadde lært mye nå, jeg hadde funnet bloggen «psykopati og kjærlighet» Du satt i gang bevisste hendelser som skulle sette meg ut av balanse, dummet meg ut og prøvde å skade meg med vilje, avslørte hemmeligheter og fortrolige ting. Du var med vilje slem. Jeg holdt masken, du brummet. Jeg glemmer aldri øynene dine, der vi satt. Jeg husker hva jeg spiste, hva som var rundt i rommet, og alle som satt til bords. Stillheten og hatet ditt. Det var så iskaldt. Jeg grøsset.

Da vi kom hjem så gjorde du helomvending på sekundet. Du fortalte om hva fint vi kunne finne på sammen, det ville bli så koselig sa du, du ville ha meg med til familien igjen, det var jo så viktig for deg. Det var en forandring så stor på ny. Jeg ville bort, jeg kjente avsky, og det var nå lett for meg å bryte. Jeg tok avslutningsamtalen, men du ville ikke la meg gå helt, jeg var jo så fint et menneske, vi kunne da fortsette litt sa du. Denne samtalen var helt glemt av deg etter noen dager, du mente fortsatt at vi var sammen. Sakte men sikkert hentet du meg på skremmende vis inn igjen, til en viss grad. Men jeg hadde bloggen jeg fulgte nå og det reddet meg. Jeg leste og lærte og forstod, samtidig som du jobbet med å hente meg inn. Det var en vanskelig tid å klare å ta det siste steget til fullt brudd og null kontakt. Så klarte jeg å bryte helt til slutt. Dine siste ord om meg var så fine, men jeg klarte ikke å si det samme tilbake om deg, jeg klarte å være tro mot meg selv, å ikke rose deg i denne siste samtalen, dette sanset du, jeg kjente sinne ditt. Så blokkerte du meg ute fra alt. Og nå er det helt stille. Jeg er heldig og fri igjen. Og på ny står jeg her nå, enda klokere og visere om forstyrrede mennesker. Klar for livet mitt. Og håper på å treffe en snill en…

Anonym

Da jeg var middel (og ikke mål) i en sjalusifabrikkering

I dag vil jeg igjen fokusere på selvopplevde hendelser. Jeg vil fortelle en historie med tre aktører; meg selv, en venninne og hennes nye kjæreste. Dette skjedde for noen år siden, innen jeg visste hva en sjalusifabrikkering er. Jeg visste heller ikke hva en psykopat eller en narsissist er. Jeg visste knapt hvem jeg selv er. Jeg trodde bare at alle hadde hederlige hensikter – spesielt mine venner. 

Min venninne snakket stadig om sin nye kjæreste, like ofte presiserte hun at “han liker ikke homofile”. For en merkelig ting å si, tenkte jeg, da jeg jo selv er homofil. Hva ville hun med det? Skulle jeg føle meg truet eller ønsket hun bare å advare meg? Forstod hun ikke at jeg verken trengte eller ønsket denne informasjonen om hennes nye kjæreste? Hva hadde han med meg å gjøre? Av og til tenkte jeg også “hvem er dette for et monster som hun har funnet?”. Til å være så forelsket som hun tilsynelatende var i ham, så var det ikke et særlig flatterende bilde av ham hun malte. Det kom til et punkt hvor jeg tenkte “forteller hun meg en eneste gang til at hennes nye kjæreste ikke liker homofile, så skjeller jeg henne ut”. Jeg var så lei av å høre dette. Samtidig skrøt hun ham opp i skyene på alle andre områder, nesten som om det faktum at han ikke likte homofile også var en flott egenskap. Men hun slang ofte på en årsak til hennes voldsomme fokus på dette; “du skjønner, han må jo bare akseptere deg, du og jeg er jo beste venner”. Min venninne var sjelden å bli klok på. 

Noen konfrontasjon mellom meg og henne om dette, kom det dog aldri til. For innen det gikk så langt så skulle jeg møte hennes nye kjæreste for første gang, på en fest. Innen festen var hun tilsynelatende nervøs for hvordan dette ville forløpe; “jeg håper han aksepterer deg og at dette vil gå bra”. Jeg husker jeg ble litt irritert over at hun oppførte seg som at jeg måtte trøste henne, da det jo var jeg som hadde mest å tape på om han ikke likte meg. Men hvordan jeg hadde det med dette var underlig nok aldri et tema. Hun la istedet et ansvar over på meg; “nå må du vise deg fra din beste side altså”. Gjorde jeg ikke alltid det? Og helt ærlig, hvorfor skulle jeg pynte på min personlighet fordi hun hadde funnet en homofob kjæreste? Det var hennes problem og ikke mitt. Men hun involverte meg så voldsomt. Igjen var jeg på nippet til å reagere negativt på hennes merkelige opptreden. Denne gang med å trekke meg fra festen. Men fordi jeg var så involvert og “hennes beste venn” ifølge henne (jeg følte det aldri likedan, og hadde dårlig samvittighet for det) så følte jeg meg forpliktet til å gå. 

Den gang for noen år siden så var jeg velsignet med en gave; jeg tok så lett på ting og var sjelden nervøs. De fleste pinlige situasjoner pleide å løse seg, var både min erfaring og mitt motto. Og når de ikke gjorde det, så sa jeg “pytt pytt” til meg selv, og gikk videre i livet. Så jeg dro på fest der hvor min venninne, hennes nye kjæreste og mange andre befant seg. 

Min venninne dro meg hurtig til siden da jeg kom. Hun virket nervøs og stresset. “Er du klar?”. Ja jøss, svarte jeg, rolig som ei ugle. Hun oppførte seg som om jeg skulle på date, med hennes kjæreste! Eller kanskje det snarere var en opptaksprøve, hvor jeg søkte på rollen som hennes beste venn og han alene utgjorde juryen som avgjorde om vi fikk lov til å fortsette vårt vennskap eller ei. I mitt stille sinn tenkte jeg at min venninne alltid skulle overdrive og lage drama, men jeg klarte den gang ikke å relatere det til noen form for personlighetsforstyrrelse. Jeg tilskrev det et slags behov for kontroll og at alt skulle være perfekt. En av hennes lyter, tenkte jeg – noe alle har. 

Så pustet vi begge inn og hun dro meg inn i rommet. Jeg nikket rundt til folk jeg kjente. Mer rakk jeg ikke for hun dro meg straks i retning av en fyr som satt på en stol; en mann i slutten av tyve-årene med milde men nervøse øyne. Han så på meg og jeg så på ham. Jeg gikk et par skritt nærmere, rakte ham hånden og sa “det er jeg som er Daniel”. “Ja, deg har jeg hørt om” svarte han og smilte. “Jeg har hørt om deg også, men bare gode ting” løy jeg og smilte tilbake. Jeg tror min venninne ville at han og jeg skulle sitte ved siden av hverandre og prate, men jeg ville heller hilse på alle jeg kjente så jeg brukte de neste par timene på å mingle. Stadig kom dog min venninne bort til meg for å snakke, mest om ham – den nye kjæresten. “Vi kan ikke snakke så mye sammen, du skjønner han blir lett sjalu”. Javel, svarte jeg, “da får vi la være å prate da” og hintet egentlig til at min venninne skulle la meg være i fred fordi hun stadig avbrøt samtalene jeg hadde med andre. Men hun tok ikke hintet. Faktisk begynte jeg å synes synd på fyren. Hun tok seg ikke spesielt godt av ham. Han kjente ikke mange på festen, men min venninne var mer opptatt av alle andre enn av ham. Forsøkte hun å gi ham et inntrykk av hvor populær og omgjengelig hun var?

Etter et par timer på denne måten så gikk jeg bort til ham. Jeg hadde med en øl som jeg ga ham. “Takk” sa han og smilte med de milde øynene, han så litt forfjamset og pinlig berørt ut. Jeg lurte på om han var pinlig berørt av meg (etter alt min venninne hadde fortalt) eller av at han var utilpass på festen. Jeg satt meg ned ved siden av ham. Vi småsnakket litt men var mest stille. Det gjorde meg ingenting, jeg kunne godt sitte der ved siden av ham uten å si så mye, hvis det fikk ham til å føle seg mindre ensom. Men jeg var parat til å sprette opp og fortsette minglingen andre steder ved det minste tegn til avvisning fra hans side. Jeg hadde tross alt fått vite at fyren var meget homofob. Eller hadde jeg misforstått? Var problemet snarere at min venninne hadde et vennskap til en annen mann, uavhengig av legning? Jeg begynte å tvile, for jeg merket ikke stort til denne homofobien der vi satt ved siden av hverandre. Jeg var bare forvirret og irritert på min venninne som hadde skapt en ubehagelig situasjon for både meg og ham. 

Vi satt ikke slik lenge, for snart var min venninne der og skulle megle eller hva det nå var hun forsøkte på, for festen var framskreden og alle var påseilet. Hun deiset ned mellom oss, “er dere venner nå?”. Har vi noengang vært uvenner, tenkte jeg. I så fall kun fordi min venninne hadde skapt en konflikt mellom to mennesker som aldri hadde møtt hverandre. En splid som aldri var der. Men jeg sa bare “jada”. Så flott, svarte hun, “da kan du vel sitte litt på fanget hans?”. I alle dager, tenkte jeg, hvorfor skulle jeg ville sitte på fanget hans, og hvorfor skulle han ønske det? “Det tror jeg ikke han vil” svarte jeg. “Joda” kom det – ikke fra henne, men fra ham, og vips så dro han meg over på fanget sitt. Det føltes som han klamret seg til den eneste på festen som han følte en slags tilknytning til, utover min venninne. Selv om det var godt å sitte på en manns fang så føltes det ikke naturlig å sitte der. Han var ikke min kjæreste, og jeg har ikke for vane å sette meg på menns fang på andres kommando. “Se der, så flott” sa min venninne og lo. Jeg kysset ham på pannen som en vennlig gest og gled ned på stolen igjen. Yup, sa jeg, “nå er vi offisielt en trekant”. 

I dagene etter festen så tenkte jeg av og til på hvorfor min venninne hadde brygget opp til et slikt antiklimaks. Hennes kjæreste var ikke homofob i det hele tatt. Tvert imot, han var vennlig og mild, men ille til mote på festen. Jeg konfronterte min venninne med dette. “Han liker ikke homofile men han likte deg” var svaret jeg fikk. Hun fikk altså sneket inn en idealisering av meg fordi hun ikke hadde noe valg. I dag vet jeg at det antakelig aldri var et problem for ham at hans nye kjæreste hadde en homofil venn. Men hun forsøkte å gjøre ham sjalu ved å vie meg mye oppmerksomhet. Når jeg tenker etter så tilbrakte hun påfallende mye tid med meg, i en periode hvor hun egentlig burde vært mest opptatt av ham. Hun stakk innom nesten daglig. Man skal ikke være sammen med venner hele tiden når man er nyforelsket. Men det ga henne en mulighet til stadig å fortelle ham “jeg kan ikke være sammen med deg i dag, jeg har en avtale med Daniel”. Antakelig snakket hun mye om meg når de var sammen, for å vekke en reaksjon i ham. Jeg gjenkjenner dette meget godt i dag, men fra en annen vinkel. I et annet drama så var jeg ham.

Han burde ha forlatt henne mens han kunne. Men det gjorde han ikke, for stakkaren var hekta, slik man blir på psykopater og narsissister. Derfor fant han seg i å bli ignorert av henne på fest og ellers, så lenge han fikk en smule i ny og ne. De to giftet seg året etter. De er fortsatt gift. De fikk et barn. Hvordan det går med dem aner jeg ikke, for jeg har ikke lenger kontakt med min “venninne”. Men etter hva jeg har hørt så løper han rundt og fikser alt og passer ungen, mens hun gjør hva hun vil.

Hva hun sa til ham om meg fikk jeg aldri vite, men det var sikkert løgner av samme sort som de hun fortalte meg om ham. En klassisk sjalusifabrikkering, med den forskjell at denne gang var det ikke jeg som var målet, det var ham. Jeg var tredjepersonen. Brikken. Middelet.  

 

I neste innlegg skal vi begynne på det omfattende emnet om psykopatisk sverting, derfor kommer jeg til å dele emnet opp i flere tekster. Skrivekonkurransen er nå over. Dere som blir godkjent til publisering blir spredt utover høsten. Det kan derfor gå en stund før nettopp din leserhistorie blir publisert. 

En kort forklaring på psykopatisk magnetisme

“Jeg begynner å tone ned. Leser denne artikkelen om og om igjen. Jeg synes det gjør vondt, men lettere å “forstå”. Men det som er så innmari trist er at han er bare en i rekken av “sånne”… Jeg er som en magnet. Vært gift med en, og datet et par – skrevet med et par… Gjør meg redd for å ikke finne noen.”

Dette kommenterer “Frøydis” under siste tekst om – ja, psykopaten på tekst. Spørsmålet om magnetisme dukker opp med jevne mellomrom i kommentarfeltet. Mange lesere føler seg forfulgt av psykopater og narsissister. De opplever at selv om de klarer å innføre NK med enkelte, så dukker det bare opp nye. Det kan være meget slitsomt og demotiverende å ha det slik. Spørsmålene som stilles er blant andre;

-Jeg gjør ikke “gråsteinmetoden” riktig, for jeg ser dem overalt. 

-Jeg forsøker å lære meg grenser, men det nytter ikke, det kommer bare flere.

-Jeg føler meg paranoid, jeg ser dem overalt.

-Det må være mange flere av dem enn det som oppgis, for de er overalt.

-Jeg tror jeg er i ferd med å bli gal, for jeg hadde det ikke slik før.

-Ingen tror meg, det virker som jeg er den eneste som ser dem.

Det er en lite trivelig situasjon å stå i, for i tillegg til å håndtere psykopatene som dukker opp så skal man også slåss mot sin egen psyke. Det kan være vanskelig å “normalisere” og rasjonalisere at man tiltrekker så mange psykopater. Ikke minst fordi det er vanskelig å tro at det finnes så mange.

I spørreundersøkelsen “Livet etter psykopaten” så svarer (p.t.) 37% at de møter flere psykopater nå enn før, men kun 18% svarer at psykopatene nå er helt borte. Det betyr at 82% av respondentene fortsetter å møte nye psykopater i større eller mindre utbredelse. 

En viktig forklaring på dette er at der vi før ikke observerte dem (selv om de var der), så identifiserer vi dem i dag både hyppigere og raskere. Dette bidrar sterkt til en opplevelse av at de plutselig er “overalt”. 

En annen forklaring er denne;

I midten av en stor gymsal står det en fruktbolle. Fruktbollen er selvsagt forsvinnende liten i en gymsal på 40×60 meter. Men den står nå der, midt på det enorme gulvet, fylt med epler, druer og bananer.

I det store rommet så befinner det seg også 20 fluer. De svirrer rundt på egenhånd forskjellige steder i rommet. De er ikke mange. Gymsalen er 2400 kvadratmeter stor. Det betyr at det befinner seg kun en flue per omtrentlige 120 kvadratmeter. Akkurat som psykopaten så er de med andre ord relativt sjeldne. Men også som psykopaten, så beveger fluene seg raskt og klarer å sondere terrenget effektivt, på jakt etter godsaker. På samme måte så forflytter psykopatene seg raskt fra sted til sted og fra objekt til objekt. Og akkurat som flua, så har psykopaten et øye for “godsaker”.

Fruktbollen i midten av rommet er deg. Der står du, med alle dine attraktive menneskelige egenskaper; varme, toleranse, sjenerøsitet, evne til kjærlighet samt en rimelig stor dose naivitet. Du tror nemlig det beste om de fleste. Kanskje er du også en pliktoppfyllende arbeider med god økonomi. En fruktbolle som fluene virkelig kan meske seg med og snylte på.

Tatt i betraktning fluenes raske forflytning og konstant søken etter godsaker, hvor lang tid tror du det tar før minst ti av de tyve fluene i gymsalen har funnet fruktbollen?

På samme måte fungerer psykopatmagneter. Selv om psykopatene er få og sjeldne, så finner de hurtig de beste objektene. Derfor vil enkelte objekter oppleve at de omringes av psykopater som fluer som svirrer rundt en fruktbolle, samtidig som de fleste – som ikke er fruktboller, men ribbevegger og klatretau, aldri vil fange fluenes interesse og heller ikke støte på dem. Ribbeveggene, klatretauene og hoppebukkene forstår derfor ikke hva fruktbollen snakker om når den forteller “jeg plages av så mange fluer”.  

Tenk på det. 

 

Psykopaten er mest normal på tekst

Herre, gi meg sinnsro til å akseptere hva jeg ikke kan forandre

Styrke til å forandre hva jeg kan 

Og visdom til å se forskjellen

– fra “Bønn om ro” av Reinhold Niebuhr

 

Rehabiliteringen etter en psykopat handler om å akseptere at hvem psykopaten er og hva han/hun sa til oss og gjorde med oss, det kan vi ikke forandre. Det hjelper ikke å jage etter ham/henne for svar. Det hjelper heller ikke å lete etter dypere meninger som ikke er der. Det skjedde bare. Du har ingen skyld. Du befant deg bare på feil sted til feil tidspunkt. Du stod i veien da en buss kom farende i enorm fart. Den traff deg. Den hadde rast forbi enten du stod der eller ei. Hadde du ikke stått der så hadde den fortsatt inntil den traff en annen. Det var ingenting spesielt ved deg, annet enn at du stod i veien. Bussen bryr seg ikke om hvem du er. 

Noe du kan kontrollere, er å passe på at du ikke står i veien neste gang. Se deg om til begge sider. Neste gang vil du se bussen komme på god avstand, trekke til siden og la bussen fare forbi. Dette er innenfor din kontroll. Lær deg å forstå at du kunne ikke hindre bussen i å komme. Du kunne heller ikke forhindre at den raste videre og kjørte på en annen etter at den traff deg. Bussen har ingen interesse av å tilbringe livet sitt med deg, kun fordi du sto i kjørebanen da den kom. Busser tenker ikke slik. Bussen er utenfor din kontroll, den har ingen bremser. Men du kan kontrollere hvor du posisjonerer deg. Aksepter at du ikke styrer bussen, men du styrer deg selv. La det bli en refleks i deg å hoppe til siden hver gang du ser en buss komme mot deg i full fart. Det er jo det naturlige å gjøre, er det ikke?

I dag skal vi snakke om et emne jeg kom i tanke om etter en leserkommentar. Leseren fortalte om hvordan hennes psykopat syntes å virke så interessert på tekstmeldinger, men hver gang hun hadde personlig samvær med ham så fikk hun den kalde skulder. Denne psykopaten lokket henne til å besøke ham, men når hun oppsøkte ham personlig så fikk hun opplevelsen av at han ikke ønsket henne der.

Dette er psykopatens “push pull” og egentlig et meget sterkt psykopatisk kriterie. Så sterkt er det at hvis en person gir deg følelsen av å trekke deg til seg med den ene hånden og samtidig skyve deg fra seg med den andre, så kan du trygt være sikker på at denne personen bør du holde deg unna. Umiddelbart kan det virke som et bevisst og manipulativt trekk for å forvirre oss, men enda mer handler det om psykopatens hat/kjærlighetsforhold til primærobjektet. Han/hun er avhengig av et primærobjekt å hente NF (narsissistisk forsyning) fra, samtidig hater han/hun å være så sterkt avhengig av noen. Forakten for sin egen avhengighet projiseres over på objektet, slik at objektet får en opplevelse av at psykopaten ikke ønsker det samværet som han/hun selv har bedt om. 

Psykopaten forakter også objektet som person. Slik sett er det personlig, selv om vi ofte hører at vi aldri må ta en psykopatisk devaluering personlig, noe jeg også selv illustrerer med bussen over her. Men psykopaten kan ikke velge hvem som helst som primærobjekt. Han/hun vil ikke kunne ekstrahere NF ut av egoistiske personer eller personer med sterke grenser. Vi ble derfor utvalgt for våre spesielt gode personlige egenskaper, vår varme, vår toleranse og vår sjenerøsitet. Psykopaten foraktet oss for våre egenskaper fordi han/hun er avhengig av dem. I tillegg besitter vi en menneskelighet som han/hun ikke besitter selv. Dette skapte misunnelse på oss. Psykopaten – som har et grandiost selvbilde – klarer ikke å håndtere denne cocktailen av misunnelse og følelsen av at noen har noe som han/hun ikke har selv. Dette brygger opp til en foraktfull devaluering av objektet og situasjonen kan faktisk bli meget farlig.

På tekst derimot så slipper psykopaten å konfronteres med det ubehagelige personlige nærværet av menneskelige egenskaper som han/hun ikke har selv. Via mobilteksting eller chat på nett så kan han hun slappe av og i ro og mak fremstå som normal. Mange objekter opplevde at psykopaten var både mer sjarmerende og troverdig på tekst. Dette er ikke tilfeldig. Det er forunderlig hvor lett det er å la seg forføre av ord og smileys. Mange psykopater mestrer ordenes makt til fingerspissene. De skriver gjerne lange tekstmeldinger, ikke bare “ok” eller “ses”. De tar seg tid til å respondere ordentlig slik at objekter føler seg “sett” selv om de aldri har møtt psykopaten ansikt til ansikt. Ihvertfall i begynnelsen. Vi som objekter tolker meldingene ikke bare som at psykopaten er interessert i oss, men også at han/hun er normal. Forvirringen og fortvilelsen er derfor stor når det personlige samværet overhodet ikke samsvarer med det inntrykket psykopaten ga oss på tekst.

Det oppleves som om det ikke er samme person som sendte oss glade tekstmeldinger hele dagen, men som knapt gidder å si hei til oss når vi står på døren. Husk at psykopaten ikke har sosiale antenner. Dette er ikke synlig på tekst, for hvem som helst kan virke normal på tekst. For eksempel orker ikke mennesker med sosial fobi å ha personlig omgang med folk, men kommuniserer utmerket på tekst. Psykopaten har ikke sosial fobi, men heller ikke sosiale evner. De vil fremstå som klossete, pågående eller manèrløse sammen med andre. Det er ikke kun primærobjektet som har denne opplevelsen. Alle ser det. Forskjellen er at de fleste kun ser psykopaten av og til og derfor ser mellom fingrene med oppførselen. Det veies opp med at psykopaten har en sjarmerende og underholdende side som er forbeholdt gjester og bekjente, mens primærobjektet etterhvert kun ser skyggesiden. 

Men på tekst kan psykopaten briljere og leve ut illusjonen om egen person som en som alle elsker. Dine positive og entusiastiske svar bidrar til denne illusjonen, og løfter psykopaten opp. Derfor kan man ha meget hyggelige samtaler med psykopaten på tekst. Samtaler av den sorten som du går og tenker på lenge etter at de er avsluttet, og du gleder deg til neste samtale. Personlig er det kanskje de nettbaserte chattene med psykopaten som jeg savner mest. Der var han søt, fremstod som normal, fornuftig og kjærlig og vi kunne prate lenge. Disse samtalene skapte også mest kognitiv dissonans i meg når den tjukke dama sang og showet var over. Jeg tenkte ofte tilbake på disse skriftlige samtalene og fikk dem ikke til å rime med at han har en slik alvorlig personlighetsforstyrrelse. Slik sett så forsinket hans skriftlige formidlingsevne min rehabilitering. Det er når jeg betraktet den personlige opplevelsen av ham, når vi stod ansikt til ansikt, når vi gjorde aktiviteter sammen, når vi jobbet sammen eller befant oss i samme rom at rehabiliteringen skjøt fart. Den opplevelsen var helt annerledes enn mannen jeg tekstet med. Mannen jeg var i samme rom med, var skremmende og ekkel. Jeg husker også at jeg aldri våget å ringe ham, selv om jeg hadde lyst. Noe fortalte meg at han ikke likte det. Selv så ringte han meg kun to ganger. I dag vet jeg at hvis jeg tror at jeg har en nær relasjon med noen men ikke våger å ringe dem, så er det ingen relasjon, det er en manipulasjon.

Med dette i mente så er det intet mysterium at psykopatene trekker mot møteplasser på nett. Andelen psykopater på nettdating vil være eksepsjonell høy. I tillegg vil de være mye mer aktive på slike fora enn normale mennesker. De vil være pålogget flere ganger om dagen, og ofte sjonglere ti eller tyve objekter simultant. Med psykopatens vilje og evne til å formulere lange og sjarmerende meldinger så er det ikke vanskelig for ham/henne å finne objekter på nett. Psykopaten er imidlertid uvillig til å forlate den trygge posisjonen fra sofakroken, hvor han/hun kan manipulere og hente NF uten å behøve å se objektene i øynene. Psykopatens manglende sosiale evner tatt i betraktning, så forklarer dette hvorfor objektene ofte har problemer med å overtale psykopaten til en reell date. Med en psykopat så kan man chatte i årevis uten noengang å møtes. En psykopat kan man forelske seg i via tekst alene. Og plutselig så kan nettpsykopaten forkaste objektet akkurat som i det virkelige liv. Alt dette er alvorlige røde flagg og noe vi skal gå dypere inn i senere i høst.   

     

Leserhistorie: “Jeg skulle giftet meg med psykopaten i morgen”

Prolog

I morgen skulle jeg giftet meg. Her på Kreta hvor jeg befinner meg nå. Uten han jeg skulle giftet meg med. Dramaturgien er helt i psykopatens dramatiske ånd – jeg avlyste bryllupet samme dag som invitasjonene lå i postkassene. Det kostet meg alt jeg ikke visste jeg hadde av viljestyrke i kroppen. Ikke en celle, ikke et molekyl i meg, ville miste den mannen. 

Jeg har vinglet mellom hvorvidt jeg skal sørge over, feire eller ignorere denne dagen. Jeg har endt på det siste. Den skal ignoreres. Så godt det lar seg gjøre. Bryllupet var en fantasi, en løgn. En løgn som heldigvis aldri ble levet ut. Nå skal dagen være en virkelig dag. Med virkelige mennesker, barna mine, moren min. 

Blikket

Det er sagt mye om det psykopatiske, onde blikket. Jeg har sett det mange ganger. Det første blikket derimot, var også et psykopatisk blikk. Det «gode» psykopatiske blikket. Blikket som trollbandt meg og som gjorde at jeg i hodet, på tre sekunder, hadde lagt et 15 år langt ekteskap bak meg (nå skal det sies at det hadde hanglet en stund, men likevel). Jeg var junkie etter disse tre sekundene. 3 timer senere skrev jeg til min beste venninne: «hører jeg fra han igjen så går jeg ut av ekteskapet med mannen jeg har to barn med».

Innledning

Tre timer fylt med blikk, berøring, gjensidig grenseløs beundring. Og de vakreste, bruneste, snilleste øynene som noen gang hadde holdt blikket mitt. 

Barnekjær, sågar et ønske om å bli fosterfar da hans egen sønn nå var voksen (men det var dessverre så vanskelig fordi han var singel, samfunnet så ikke hvilken ressurs han var). Tatt seg av gutten sin alene (uberegnelig mor. Et urettferdig rettsystem, som ikke verdsatte far, han hadde tatt kampen med både mor og rettssystem). 

Jeg så ham sammen med mine jenter. Gledet meg allerede. Leken, morsom, sjarmerende. En barnemagnet. En kvinnemagnet. En menneskemagnet. Til og med en jævla hundemagnet skulle det vise seg. 

Det var et jordskjelv, et vulkanutbrudd, en tsunami og en rekke andre omfattende naturfenomener på en gang av følelser. På tre timer. 

Første tekstmelding 

Vi avtalte å møtes dagen etter. Han skulle plukke meg opp i båten sin. En misforståelse gjorde at jeg dro hjem før vi traff hverandre. Tenkte dette var trist – gårsdagens møte var jo som sagt eksplosivt. Men det var jo tross alt bare en mann jeg hadde møtt – lett beruset – ute på byen en sommernatt. Jeg forklarte situasjonen på tekstmelding og fikk til svar «jeg trodde vi hadde en avtale». Det kvapp i meg av tonen, men ble smigret over intensiteten.  Jeg snudde bilen og dro tilbake i det jeg sa de skjebnesvangre ordene «jeg kan jo bare snu». Disse ordene koste vi oss lenge med; var liksom nettopp skjebnen at jeg snudde – tenk om jeg ikke hadde snudd? Vi pustet hverandre inn, tett omslynget. Alltid. Lo overbærende av alle andre som trodde de visste noe om forelskelse og det å faktisk møte den rette. Stakkars dem. Ingen andre kunne elske. Ingen av oss hadde heller elsket før. Det visste vi nå. Gudskjelov at jeg snudde.  

I ettertid har disse ordene fått en annen klang. Tenk om jeg ikke hadde snudd.

Første date

Båttur og sol. Sjarme og latter. Det første kysset med påfølgende sex, uanstendig åpenlyst. 

Jeg fikk servert en rå og hudløs historie om farens selvmordsforsøk og hans tilstedeværelse, hans traume rundt dette dramatiske og vonde, og forholdet til en kald og ufølsom far.

Følelsen av å ha møtt en myk, tøff mann. Hinsides vakker – blendet og oppslukt av meg. Det var første gangen jeg spurte meg selv – er dette for godt til å være sant?

De første tre ukene

Altoppslukende, magiske uker.  Betroelser, ting jeg aldri snakket med noen om – bortsett fra de aller nærmeste gjennom mange år – usikkerheten min, min manglende selvtillit, angstproblemene mine. Komplekser, mobbing –  svakheter. 

Trøsten, tryggheten han øste ut over meg. Jeg skulle aldri trenge å være redd mer. Jeg var i havn. Han skulle passe på meg. Ordene over alle ord; «jeg elsker deg». Om og om igjen. Kanskje 30 ganger om dagen. «Har jeg sagt at jeg elsker deg i dag?»

Likheten – å ville de samme tingene. Gå Beseggen (i ettertid komisk: helt urealistisk, svært overvektig, svært dårlig fysisk form, lite glad i å røre på seg). Spise sunt, aktiv livsstil (helt urealistisk, svært overvektig – grenseløst forhold til mat). 

Likevel – langt inne et sted – en stemme som sa: «han krever av deg». Det var noe med hans glede over at jeg hadde yngre barn som ikke stemte overens med hvordan han reagerte når barna krevde av meg.  En dissonans mellom ord og handling. Subtil. Jeg overhørte stemmen, den bare hvisket, så å si umulig å høre. Som en irriterende mygg. Jeg slo myggen nådesløst i hjel. 

Jeg viste bildet av ham til datteren min. Glemmer aldri ordene hennes: «han så snill ut, mamma». 

Ordet «snill» har vært tilbakevendende. Han brukte det gjerne om seg selv. Også hærskaren rundt ham brukte stadig dette ordet – «snill». 

Frieriet

Etter disse tre intense, magiske ukene, fridde han. Jeg var fortsatt gift, ikke en gang separert. Jeg svarte ja uten å nøle. Ingen mygg av betydning i nærheten. Kanskje en knott. Den ble i så fall overdøvet av  Bruce Springsteens rustne stemme «so if you`re ready for love, honey I am tougher then the rest». Oh yes, jeg var klar. Måtte bare skille meg og fortelle mannen, barna, familien og vennene det først – småting. Bred gullring med 13 diamanter i (kvelden jeg fikk den ringen er en historie på 2500 ord i seg selv, full av mygg).

Jeg kunne ikke ha på meg ringen. Bigami er fortsatt forbudt i dette landet. Jeg fikk den etter en krevende tur til USA med det som nå er min eksmann og våre barn. Familieferie. Han krevde, men jeg merket det ikke, forsto det ikke, jeg vet ikke. Han gjorde turen til tider til et mareritt, ringte til alle døgnets tider. Ordvendinger som: «Skal jeg ta hensyn til tre andre voksne mennesker (vi reiste med et annet par) for å få snakke med deg??» da jeg forsøkte å si at det var vanskelig å ha en samtale med ham under felles frokost. Jeg ble forrvirret, forsto ikke hva han mente med at han måtte ta hensyn. Livredd for at han skulle bli borte. Hvorfor ringte ikke alarmbjellene høyere? Hvorfor kom det ikke en sverm av mygg som ikke var mulig å overse?

Her i fra og utover er det ikke like lett å ramse opp. Lykke og beruselse går over i usikkerhet og bekymring. For så å gå videre til frustrasjon, redsel og angst. Usikkerhet over endret adferd, redsel for det mørke blikket, angsten for å bli avvist, eller enda verre – forlatt. Tilbake til lykke og beruselse og det gode blikket – til oss to; «det er ingen som er som deg», «du gjør meg så trygg». «du er den flotteste kjæresten jeg har hatt» – han og meg, meg og han. Så plutselig tilbake til bare meg. Junkien får ikke skuddet sitt. Alene, redd, full av selvutslettende abstinens, tryglende, unnskyldende – bokstavelig talt på knærne (jeg krøp en gang på gulvet og kysset føttene hans, tryglet om tilgivelse for noe jeg ikke visste jeg hadde gjort).  Etter hvert fikk jeg et nytt skudd – han og meg, meg og han. 

Jeg har likevel behov for å sortere. Fortelle historien tematisk på umulige 2500 ord. Så jeg gjør et forsøk. 

Barna

Barna ble en belastning, en sten i skoen, i en kilde til irritasjon. 

Til irritasjon for ham – fortsatt subtilt – ungene var like forelsket i ham som meg, og han tilsynelatende i dem. Det kom noen sprekker i masken. Noe han slet med å undertrykke.  Dette «noe» – han jobbet hardt for å undertrykke det: frustrasjon over at han ikke hadde førsteprioritet til en hver tid. Men høyt sa han, med det gode blikket sitt: «Det er en selvfølge at barna kommer først. Alltid. De er barn». Tryggheten, overbevisningen. For en mann. For en far. 

Senere ble det med stort drama og utestemme: «det er alltid JEG som må ta hensyn. Om JEG ikke tar hensyn rakner alt, det gidder jeg ikke mer. Så lei av alle idioter» (i neste øyeblikk, eller noen smertefulle timer senere: smilende, litt ertende men med det gode psykopatiske blikket: «men jeg skal fortsatt gifte meg med deg.» Der kom fikset mitt, og forsikringer om fiks i all overskuelig framtid. Junkien kunne pustet lettet ut»).

Barna ble til irritasjon for meg også. De ble en hindring – junkien fikk ikke sin sårt tiltrengte dose. De gjorde langeren min forbanna; han straffet meg fordi barna krevde. Fortsatt subtilt.

Alkoholmisbruk 

Selve raseriet kom oftest i alkoholrus og var første konkrete jeg så.  Så med egne øyne. Håndfast. Ikke subtilt, og dermed lettere å forholde seg til. En nagende følelse av at han var alkoholiker vokste i meg. Til tider grenseløs drikking. Grenseløs handling på polet, grenseløst sene netter med påfølgende tidlige morgener. Festen skulle helst ikke slutte før reiseradioen begynte, grenseløs soving dagen etter. Grenseløs hygge. Etter hvert – grenseløst sinne. Et sinne som tidlig gjorde meg livredd. Ikke bare sinne i seg selv, men hva gjorde jeg som utløste det? (kunne f. eks, være at jeg ville legge meg). Og tenk om sinnet ikke sluttet? Hva ville skje med meg, junkien, da?

For plutselig var det der – det onde blikket- ikke et slørete, alkoholruset blikk, på tross av høy promille. Et skarpt, mørkt blikk – uendelig dypt. Som en brønn du har blitt fortalt at et barn har druknet i. Hvor kom det fra? Lenge trodde jeg det kom fra bunnen av vodkaflasken. Da skulle han kaste meg ut. Da skulle han ikke gifte seg. Da var han ferdig. Glasskår, ødelagte gjenstander, buldrende stemme. Kvelertak. Jeg gikk en gang naken i nabolaget, redd og desperat. Slag. Utført av meg først – i frustrasjon over «ordsalat», beskyldinger, sinne. Slag tilbake. Dagen etter sa han: «jeg kan ikke leve i et voldelig forhold.» Han er uttalt pasifist. Unnskyldninger og forsikringer fra meg om at det forsto jeg, jeg skulle aldri gjøre det igjen. Holdt meg på pinebenken. I timesvis.

Eller: Blid, god, snill. Som om ingenting hadde hendt – og jeg tenkte: «Hvorfor var jeg redd? Han er jo ikke sint”.

Men han er ikke alkoholiker. Et bedrag. En måte å lure omgivelsene på.  Avhengig kanskje, men med kontroll. Alkoholen er et middel mot kjedsomhet. En enkel utvei til å skape et drama med en unnskyldning. Han har et alter-ego; «vodka-«han». Dette alter-egoet er velkjent, hele hærskaren kjenner det. Hva alter-egoet kunne finne på kunne ikke innehaveren av alter-egoet styre, uansett hva det var. Hærskaren var vitne til en fest – bokstavlig talt – av et menneske når alter-egoet trådte fram. Jeg så etter hvert skissen av et skummelt, uberegnelig monster. 

Fortsatt en mygg som plaget meg. Den ble mer nærgående, tettere til øret og stadig vanskeligere å overse, enda vanskeligere å drepe. Faens mygg. Den irriterte meg grenseløst.

Mamma

Eksmannen min var litt klønete. Lang og hengslete, smart og nerdete -morsom. Fin fyr. Mamma likte ham. Mamma kjøpte ham, med alle hans menneskelige sider.

Han: spandabel, raus med komplimenter, raskt ute med hånda for så å dra henne inn til seg: «jeg tar en klem med en gang jeg», bamseklem – smilerynker (man kan altså smile med øynene, selv om smilet er falskt), selvsikker, snill. Jeg var stolt. Mamma kjøpte ham ikke. Men hun sa det selvsagt ikke. Dessuten er det ikke helt sant. Hun kjøpte ham litt. Det gjør alle, også de som ser ham i etterpåklokskapens lys.

Det doble sjalusi-bedraget

Høylytt deklamerte han sin avsky for sjalu menn. De var stakkarslige og små. Han var ikke sjalu. Så da jeg var på jentetur til Trysil og ikke kunne styre hvem som kom og gikk (fordi det ikke var min hytte) og hele turen ble ødelagt for meg (panikkangstanfall, redsel for å miste fiksene mine – hysterisk) og for mine venninners del (ingen kjente meg igjen, jeg lagde drama, patetisk og stemningsdrepende). Eller da han gikk gjennom messengeren min og fant spøkelser på høylys dag, eller da jeg fikk en SMS i en personlig tone fra fastlegen min («ingen har en sånn tone med fastlegen – hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd du sto i med han») så gjenkjente jeg det ikke som sjalusi fordi han var jo ikke sjalu. Og det var han jo ikke heller. Har lært nå at det kalles sjalusifabrikkering.

Avslutningen

Vi skulle til Kreta i slutten av mars for å planlegge bryllupet som altså skulle funnet sted i morgen. Mye dramatikk i forkant. Etter at han hadde mishandlet meg så hardt psykisk at jeg flyktet fra han, ble jeg som vanlig beskyldt for å endre planer – jeg ikke klarte å gjøre som såkalt planlagt, kroppen og hode fullt av adrenalin – flightmodus – jeg flyktet fra han. Som så mange ganger før. Likevel ville jeg til Kreta. På tross av helvete han satt meg i. Men i dypet av meg kunne jeg ikke. Turde ikke. Til slutt sa jeg:  «jeg blir ikke med» på SMS. Gud vet hvem som skrev den SMSen. Kan ikke ha vært meg. Han trodde meg ikke. Ikke jeg heller. Hverken han eller jeg trodde at jeg klarte å forlate dopet mitt. Men det var blitt en sverm av mygg. De bet meg opp. 

Da han etter hvert forsto at jeg mente alvor kom en kaskade av reaksjoner: Truet med å holde igjen passet mitt, penger han mente jeg skyldte ham, forslag om sex med meg uten forpliktelser, sex med meg MED forpliktelser, utallige sms og samtaler som gikk i ring. E-poster, oppdateringer på sms hvem som skulle være med på planlagte ting i stedet for meg, smser som hvordan han ikke kunne glemme meg, hvordan han ikke kunne blokke meg. Jeg – fortsatt naiv junkie – «da blokkerer vi ikke hverandre – jeg klarer heller ikke». Samtaler som drev meg til vanvidd. Han sendte et bilde av seg selv i sengen. Jeg spurte “har du lagt deg?”. Svar: «nei jeg ville bare vise deg at jeg sover alene». En time senere – vi skal avslutte en berg- og dalbane av en samtale – men er rolige. Jeg sier avslutningsvis: «Så da har du det bra?». Ikke på jakt etter noe, bare forholdvis rolig etter noen helvetes dager og trenger hvile. Har guarden nede. Han svarer: «nei jeg har det ikke bra». Noe i meg ulmer. Ingen grunn til å svare det. Jeg spør hva det betyr. «Nei han har det ikke bra» gjentar han. Aner uråd – blir desperat – hva faen mener han, det ligger noe under. Han sier han føler at jeg presser ham til å si det han ikke vil si – presser? Jeg skjønner hvor det bærer. Ny kjæreste. Smilende på FB. Så fikk han forkastet meg likevel. Uutholdelig smerte. Cold turkey for en stakkars junkie omgitt av mer mygg enn du finner på Finnmarksvidda en sommernatt. 

Epilog

Jeg sitter nå i Kretanatten – bare jeg som er våken på hotellet og føler at jeg ikke har sagt alt. Ikke fått sagt det som gjør meg sikker på at han er en psykopat. I morgen skulle jeg giftet meg. Om natten tar jeg ham frem. Leker at han ikke var psykopat. Når jeg tilslutt sovner så drømmer jeg om ham – mareritt og gode drømmer om hverandre. Våkner med ham under huden, i hodet, men snakker fornuftig til meg selv hele dagen  – og vet at jeg har gjort det riktige. Så kommer kvelden på ny. Og han har stjålet både dag og natt fra meg igjen. Men jeg er flink junkie på rehabilitering (NK). Heller ingen mygg å høre, bare lyden av  gresshopper, og de kan ikke gjøre meg noe.