Jeg så et bilde av ham

Innføringen av NK i sin tid var for min del ikke en “frem og tilbake” lek, slik den er for mange. Det er normalt å forsøke å innføre NK, bryte den og forsøke igjen, ofte flere ganger. Hver og en må oppdage på sin måte at å bryte NK ikke fører til noe bedre, tvert imot, som regel blir man misbrukt enda verre.

Min NK var mer en prosess hvor de forskjellige bitene kom på plass gradvis. Jeg slettet ham som venn på sosiale medier i mars 2014. Mitt siste forsøk på kontakt var i juni 2014. Hans siste forsøk på kontakt (via flygende aper) var sommeren 2016. Omtrent samtidig fikk jeg også blokkert ham på telefonen, fordi jeg frem til det tidspunktet hadde en telefon uten blokkeringsfunksjon. Det skal sies at han kun en eneste gang forsøkte å nå meg på telefonen, det var i april 2014. Alle hans tilnærmingsforsøk etter det foregikk indirekte. Likevel bestilte jeg samtidig med den nye telefonen også nytt og skjult nummer.

Det er mange grunner til at man kanskje ikke kan innføre full NK på øyeblikket. Riktig NK krever litt planlegging og omlegging av liv og daglige rutiner. Det er ikke alltid gjort over natten. Dette må imidlertid ikke brukes som unnskyldning til å holde “porten åpen” lengst mulig. Jeg forstår fristelsen, men anbefaler sterkt å betrakte NK som et skip som fylles med vann; lukene må skalkes med hastverk, ellers kan det være for sent.

I årene som har gått siden mine første steg mot NK så har jeg sett bilder av ham fire ganger. En av gangene var uforskyldt, tre av gangene var selvforskyldt. Ja, her sier jeg rett ut at jeg brøt mot NK. Grunnen til at jeg gjør det, er fordi det er viktig å erkjenne overfor oss selv når vi bryter NK, ikke pakke det inn i “jeg har jo ikke kontaktet ham/henne så da er det NK” eller “det var jo bare en liten titt, så egentlig ikke et brudd på NK”. Minn deg selv på at brudd på NK er en forbrytelse mot deg selv, mot din egen sjelefred og integritet. Andre bryr seg ikke om hva du gjør, det er ikke dem du forbryter deg mot, kun deg selv.

Første gang jeg så et bilde av ham så var jeg fortsatt meget sårbar og totalt uforberedt. Det skjedde i desember 2014. Jeg hadde en venninne som jeg den gang trodde sto på min side og ville meg vel. Hun kjente min psykopat og var av en eller annen grunn meget opptatt av ham, selv om han ikke var opptatt av henne. Til en viss grad var det naturlig, fordi vi var alle tre kolleger. Men i dag mistenker jeg at hun aldri likte at han ga meg så mye oppmerksomhet. Hun var opptatt av å bagatellisere min relasjon med ham; “du legger for mye i det, “han er jo heterofil”. Den gang trodde jeg det lå omsorg i det; at hun ikke ville at han skulle gå meg til hodet fordi hun merket at jeg ble litt besatt. Men egentlig tror jeg det var en konkurranse for henne. Til tross for en billig idealiseringsfase, så ble jeg sterkt kurtisert av en attraktiv mann. Hun likte ikke det.

Hennes behov for å konkurrere ble ikke mindre av at hun ble brukt som flygende ape etter at jeg selv hadde brutt kontakten med ham. Da begynte han å kontakte henne istedet, vel vitende om at hun og jeg var nære venner og deres kontakt ville komme meg for øret. Slik måtte jeg utstå høytlesning av hans tekstmeldinger til henne, innen jeg lærte å sette foten ned og fortalte henne at jeg ikke ville høre mer om ham.

En dag fikk jeg en melding fra henne på messenger. Jeg åpnet den selvfølgelig for vi gjorde mange aktiviteter sammen. Der var det ingen tekst, kun et stort bilde av min psykopat hvor han tungekysset sitt nye objekt, et bilde han selv hadde sendt min venninne eller som hun hadde lastet ned fra hans instagram, for å vise meg at “nå måtte jeg komme over denne mannen, for han var åpenbart over meg”.

Min reaksjon av å se bildet var så sterk at jeg ble vaksinert mot “snoking” i flere år. De tre neste bildene jeg så av ham var i 2018, 2019 og det siste nå nylig for et par uker siden. Disse gangene oppsøkte jeg bildene selv, de var alt jeg kunne finne om ham uten å oppheve blokkeringer, kun ved googling. Min intensjon var å monitorere min vei mot likegyldighet. Faktisk var likegyldigheten bra på plass allerede i 2018. Det påvirket meg lite å se bildene så lang tid etter bruddet. Jeg ble ikke “satt ut” eller “falt i staver”. Jeg kunne fortsette mine daglige rutiner som før. Men hvert bilde ga meg litt informasjon om hans liv og forstyrrelse.

Det siste bildet fant jeg i en lokalavis. Enda en brikke falt på plass; han er opptatt av oppmerksomhet som de fleste narsissister og ville opptre i media. Oppmerksomheten han fikk i avisen var ikke i form av en prestasjon han hadde utført, teamarbeid eller hedring av andre. Den var som offer. Han var blitt krenket av en offentlig etat. Jeg måtte smile litt; yup, enda en bekreftelse, som kanskje ingen andre forstår, men som jeg har kontekst nok til å forstå. Selvfølgelig er han lett krenkbar og berettiget. Og når hans prestasjoner innenfor fag eller idrett aldri har ført til noe avisoppslag, så tyr han til sympatifisking. Oppslaget omtalte også noe annet han hater; økonomiske utlegg. Alt skal helst være gratis eller andre skal betale for ham. Han ble krenket av en regning!

Hvordan reagerte jeg på selve bildet? Ikke i det hele tatt. Jeg var faktisk nødt til å presse frem en følelse. Der kikket jeg på mannen som veltet mitt liv, som har fått meg til å skrive en blogg i snart fem år, en bok, og som i lang tid var det eneste jeg tenkte på, hver dag. Der stod han. Hvorfor reagerte jeg ikke mer enn jeg gjorde? “Jeg må ha gjort noe riktig” tenkte jeg, for det kunne ha vært hvilken som helst mann som stod der. Han hadde ikke forandret seg stort, forsåvidt fortsatt kjekk, men ikke så kjekk som jeg husket ham. Hårfestet var blitt ganske høyt. En selvsikker positur. Jeg husker hvordan den samme selvsikkerheten trakk meg mot ham. På bildet var han fortsatt kledd som i 2013. “Så stemmer det vel da”, tenkte jeg, “at narsissisten og psykopaten ikke eldes, på godt og vondt”. På godt fordi de faktisk holder seg fysisk unge, det er vi andre som eldes, vi som slites ut av dem og av livet forøvrig. På vondt fordi de aldri modnes innvendig.

En annen grunn til at jeg ikke klarte å ta inn over meg at det var ham, er fordi det aldri var han som forårsaket de enorme livsforandrende prosesser som har skjedd i meg i årene som har gått. Det var meg selv. Han representerte bare “vekkerklokken”. Alle dagens hendelser etter at han vekket meg om morgenen har jeg selv stått for. Han som person er egentlig irrelevant, og det er lenge siden han ble det. Den store guden han først var, senere djevelen selv, som jeg gjorde ham til i mitt indre eksisterte aldri. Han er bare et (forstyrret) menneske.

 

Husk at bloggen har en facebookside med samme navn. Lik siden for å bli oppdatert om nye tekster og youtube videoer, og annen informasjon. 

Forskjellen på psykopaten og narsissisten

I dag ønsker jeg at vi ser litt nærmere på forskjellene og likhetene mellom en psykopat og en narsissist. Dette er ullent terreng, og den vedlagte videoen gjør det ikke så mye mer tydelig. Dr. Todd Grande sier også gjentatte ganger at det er snakk om “hans mening”. Det råder med andre ord også i fagkretser usikkerhet om hva som skiller en psykopat og en narsissist.

Dr. Grande, som ifølge ifølge LinkedIn er en professor ved Wilmington universitet i USA, presiserer at hverken psykopati eller narsissisme er en “mental disorder” eller sinnslidelse, det er snarere snakk om ekstreme personlighetstrekk. En psykopat er med andre ord ikke syk i klinisk forstand. Mange objekter vil merke en indre protest mot dette, da mye av psykopatens oppførsel ikke kan betegnes som annet enn meget sykt, men hva Grande (og også jeg) mener er at psykopaten og narsissisten er tilregnelig.

Jeg vil i korte trekk sammenfatte skriftlig hva Grande sier i videoen. For mer utfyllelse kan du se videoen.

Trekk som Grande mener er mer fremtredende hos narsissisten enn hos psykopaten:

-Alle trekk som er emosjonelt drevet, slik som misunnelse, behov for beundring og hypersensitivitet for kritikk. Grande begrunner dette med at narsissisten opplever flere emosjoner enn psykopaten gjør. Grande differensierer mellom “emotions” som er overflatiske følelsesbevegelser, og “feelings” som stikker dypere. Hverken psykopaten eller narsissisten opplever “feelings”.

-Arroganse. Den synlige arrogansen er mer fremtredende hos narsissisten. Må ikke forveksles med grandiositet, som ikke nødvendigvis er synlig.

-Forventning om lojalitet og særbehandling. Tett knyttet til “berettigelse” og betyr at narsissisten er mer sensitiv for å bli avvist fordi lojaliteten blir brutt. Dette er interessant for objekter, for det betyr at en psykopat ikke bryr seg i like høy grad om at objektet forlater ham/henne.

Trekk som er mer fremtredende hos psykopaten enn hos narsissisten:

-Fraværende frykt for straff og konsekvens. Psykopaten frykter ikke represalier og har en tro på at de ikke vil komme, at han/hun vil unnslippe dem eller takle dem hvis de kommer.

-Ikke tilbøyelig til depresjon, angst eller panikk. Dette er emosjonelt drevne tilstander som psykopaten ikke opplever. Narsissisten derimot, kan oppleve dem.

-Ingen skyldfølelse. Igjen en emosjonelt drevet tilstand som narsissisten kan oppleve men ikke psykopaten.

-Kald og kalkulerende. Psykopaten har en evne til å ta risiko uten å oppleve usikkerhet. Dette gir også utslag i planleggingen av forbrytelser og voldshandlinger.

Overlappende trekk, som begge har:

-Behovet for sosial dominanse. Både narsissisten og psykopaten ønsker å dominere i deres respektive grupper, men av forskjellige årsaker. Der narsissisten ønsker å bli beundret, så ønsker psykopaten å dominere via frykt.

-Grandiositet. Både narsissisten og psykopaten har en indre opplevelse av at de er viktigere enn andre.

-Fantasier om materiell rikdom, makt og suksess.

-Overfladisk sjarme.

-Evne til empati (men hverken narsissisten eller psykopaten vurderer empati som viktig; å tenke på andre gavner dem ikke).

-Tilbøyelighet til å lyve. Men igjen av forskjellige årsaker, narsissisten lyver for å beskytte et skjørt ego, psykopaten lyver for å oppnå gevinst; noe de lyster eller trenger.

 

Minner ellers på kveldens direktesending/livestream på bloggens youtube kanal kl 20. Håper vi “sees” 🙂 

 

 

 

 

Om å kontrollere det ukontrollerbare

Det har oppstått en situasjon i verden og i Norge. En liten, for det blotte øyet usynlig, skapning brer seg og skaper frykt. Selv om den er liten og usynlig så kan den gjøre stor skade og i verste fall ta livet av mennesker. Det er kanskje nettopp fordi den er så liten at vi frykter den, for egentlig kan vi ikke kontrollere den. Den smetter inn i vårt land og i våre hjem sittende som en parasitt på mennesker vi har kontakt med i det daglige. Jeg merker meg at myndighetene famler i blinde, de forsøker å gi inntrykk av at det lille viruset er under kontroll. Men sannheten er jo at viruset antakelig var kommet til landet lenge før den første pasienten testet positivt. Epidemier eller pandemier er forsøkt kontrollert i hele menneskets historie. Kunnskapen har øket, men det er meget arrogant å tro at vi kan kontrollere virusets bevegelser, selv i 2020. Som med alle andre pandemier så må også denne gå sin gang, inntil den dør ut av seg selv. Det skjer når så mange har vært i kontakt med viruset at den ikke lenger finnes verter som ikke er immune. På samme måte forsøker vi å innskrenke psykopatens spillerom med å spre kunnskap. Når mange nok mennesker forstår hvordan psykopaten opererer så vil de få problemer med å finne nye objekter.

Inntil det skjer så kan vi kun ta forholdsregler. Passende nok så er det mest effektive tiltaket mot viruset det samme som med psykopaten – null kontakt.

Vi fjerner risikoen for å bli infisert av virus eller psykopat ved å holde adekvat avstand til andre som kan være infisert, i psykopatens tilfelle eksempelvis flygende aper. Noe mer kan vi ikke gjøre. Vi har ingen kontroll på psykopatens tanker, handlinger eller bevegelser.

I tiden umiddelbart etter bruddet med en psykopat så er vi forvirrede sjeler. Vi har mange spørsmål. Vi søker desperat men også med hederlige intensjoner etter svar. Psykopaten derimot spiller et spill, men det vet vi ikke. Deres trekk er fullstendig uforutsigbare. Dette bidrar til vår forvirring og desperasjon. Svarene vi søker uteblir, eller de villeder oss og gjør oss syke.

Vi tror kanskje at vi en gang hadde kontroll på psykopaten og vår relasjon med dem, men det hadde vi aldri. Kontroll var en illusjon psykopaten skapte i idealiseringsfasen, men ballen var hele tiden i deres banehalvdel. Vi ble styrt og ledet fra første stund. Etter bruddet forsøker vi å opprettholde en kontroll vi aldri hadde. Faktisk mistet vi ikke kontrollen med bruddet, vi fikk den tilbake. Når psykopaten er ute av bildet så har vi endelig kontroll over oss selv igjen. Det skal vi verdsette og benytte oss av til å blomstre og vokse, ikke til å savne et virus.

Det ligger egentlig en enorm befrielse i å gi slipp på behovet for å kontrollere alt som uansett ligger utenfor vår kontroll. Vi vil puste lettere av det. Tenk så deilig å bare slippe ansvaret, slippe bekymringen og slippe håpet om noe som aldri kommer til å skje! Det åpner opp for et vell av nye muligheter og å orientere seg mot nye, adskillig mer realistiske mål.

Vi kan ikke kontrollere virus. Faktisk er vi omgitt av dem hele tiden, hver dag. Vi stopper ikke å gå på jobb eller i butikken, eller å dra på ferier selv om vi vet at vi er sårbare for infeksjoner. Vi lever med frykten fordi vi egentlig vet at visse ting kan vi ikke påvirke. Vi aksepterer med andre ord den kjente risikoen. Når vi plutselig blir fryktsomme fordi et nytt virus tilslutter seg vår allerede enorme virusflora så skjer det fordi mediene pisker opp denne frykten. Vi leser om dødsfall, ser bilder av mennesker med munnbind og tomme butikkhyller men glemmer at i Norge så dør nesten tusen mennesker av helt vanlig influensa, hvert eneste år. Vi blir manipulert av mediene på samme måte som psykopaten manipulerte oss til tenke annerledes om oss selv og om virkeligheten, og til å se oss over skulderen når vi forsøker å plukke opp stumpene av våre liv. Akkurat som at virus er farlig så har vi i noen tilfeller grunn til å frykte psykopaten. Men bør det stoppe oss fra å leve våre liv?

Livet går videre. Kommer psykopaten til å leve lenge? Er han/hun glad og fornøyd? Hvor mange flere objekter går i fellen? Det vet vi ikke. Like sikkert som at det dør uheldige mennesker av influensa, så må vi leve med at psykopaten – akkurat som viruset – ødelegger liv. Vi kan ikke gjøre noe med det uten å utsette oss selv for infeksjon.

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt

Hvordan går det egentlig med psykopaten i livet?

Dette spørsmålet har vi egentlig ikke lov til å stille og NK er til for å hjelpe oss med å legge spørsmålet på hyllen, målet er full likegyldighet for hva psykopaten gjør, tenker og oppnår. Det blir dessuten bare spekulasjoner, selv de av oss som fortsatt har en viss oversikt over psykopatens liv kan ikke vite hvordan psykopaten har det innerst inne. Men det er naturlig å undre. I tiden umiddelbart etter bruddet så er psykopatens liv og levned det eneste vi tenker på.

Det er naturlig å ønske at det skal gå psykopaten ille. Strengt tatt fortjener de ikke et godt liv. De begår store forbrytelser mot folks følelsesliv og ofte også mot deres livsgrunnlag og fysiske helse. Likevel slipper de fleste av dem unna juridiske dommer. Mange slipper også unna sosiale dommer; sanksjonene utenfor rettsalen som vi utfører mot hverandre for å korrigere antisosial oppførsel og som sørger for at vi oppfører oss pent mot hverandre. Psykopaten slipper ofte unna slike sosiale sanksjoner fordi mange ikke ser det samme som objektene har sett og i stedet hjelper psykopaten opp og frem.

Ofte får jeg henvendelser fra objekter som ønsker at jeg kan bekrefte at det går psykopaten ille, men en slik bekreftelse kan jeg ikke gi. Det er enkelte ting vi ganske enkelt må akseptere. Fakta:

-Mange psykopater lever lange liv.

-Mange psykopater blir pengerike.

-Mange psykopater oppnår høy aktelse og respekt.

-Mange psykopater blir høyt fagutdannede.

-Mange psykopater slår seg til ro med det nye objektet og forblir sammen med dem resten av livet.

Vi må lære å erkjenne at dette skjer innen vi kan gå “bak kulissene” for å forstå at disse objektive målestokkene for suksess ikke nødvendigvis betyr at psykopaten har det bra. For å forstå det så må vi glemme hva psykopaten selv projiserer utad via medier og i stedet bruke kunnskapen vi har tilegnet oss om psykopatiske og narsissistiske forstyrrelser. Da blir bildet noe annerledes:

-Psykopater har en moderat høyere dødelighet enn normale mennesker som følge av deres risikoadferd. De oppsøker farlige adrenalinutløsende aktiviteter og handlinger. Deres fryktløshet og blinde tro på egne ferdigheter utsetter dem (og andre) for fare. Risikoadferden kan føre til tidlig død.

-Alle psykopater er meget krenkbare. De føler de aldri blir respektert høyt nok og reagerer derfor på den minste motstand. Krenkbarheten står i veien for følelsen av lykke og tilfredshet. Krenkelsene de opplever fører til et ustabilt sinnelag og ofte til raseri, deres indre er derfor kaotisk og dette er ikke forenelig med sjelefred og velbefinnende. Det er her viktig å forstå at krenkbar ikke er det samme som sårbar. En psykopat føler seg ikke sårbar. De kan derimot føle seg krenket når deres grandiositet ikke blir anerkjent. En narsissist er ofte både krenkbar og sårbar. Personlig så var jeg tidligere sårbar fordi jeg ikke hadde et godt selvbilde. Imidlertid var jeg lite krenkbar fordi jeg møtte de fleste forulempelser med et likegyldig skuldertrekk, de påvirket meg sjelden. Jeg var med andre ord sterkt sårbar men ikke særlig krenkbar. I dag er dette bildet muligens snudd litt på hodet, mer om det lenger ned.

-Selv om psykopaten er pengesterk og materielt begunstiget så står berettigelse og misunnelse i veien for mental og sjelelig metthetsfølelse; de vil alltid føle de har rett til mer og trenger mer. Det vil alltid være personer i verden som har mer enn dem, dette opplever de som utilfredsstillende.

-På samme måte måler de deres kjærlighetsliv og partner opp mot andres; “har naboen en penere kone eller en kjekkere mann enn jeg?”. De vil alltid tvile på deres valg av partner, og aldri falle helt til ro med valget, heller ikke selv om ekteskapet varer i 30 år. Deres partnere er som materielle ting (derfor kaller vi dem objekter); en annen vil alltid ha noen bedre. Dette liker ikke psykopaten.

Summa summarum så kan vi være ganske trygge på at selv om psykopaten seiler videre som om å miste oss var en lykkestjerne for dem, så vil de aldri få optimale liv. De evner ganske enkelt ikke å se det beste i livet eller å være fornøyde. Psykopaten er nå utenfor vår kontroll, vår utfordring som objekter ligger i å sørge for at vi selv ikke ender opp i samme suppa. Det er oss selv det handler om nå. Det er nemlig veldig enkelt å skakkjøre våre liv etter psykopaten. Mange objekter opplever at de i årene etter bruddet har blitt mer krenkbare, mer misunnelige og mer hissige – egenskaper vi forbinder med psykopaten. Årsakene er ikke de samme, vi er derfor ikke blitt psykopater. De er likevel ubehagelige følelser som hemmer, styrer og forsurer livene våre.

Min egen krenkbarhet har øket. Jeg opplever det ikke som positivt selv om det kan ligge en viss selvbeskyttelse i det. Årsaken til min nåværende krenkbarhet ligger ikke i at jeg er blitt psykopat, men at det har gått et “troll” i meg, det er en reaksjon mot de mange krenkelsene jeg opplevde tidligere i livet som jeg aldri reagerte på. Det er som om jeg nå har bestemt meg for at ingen skal få sjansen til å tråkke på meg igjen. Jeg møter derfor folk med piggene ute. Har det hjulpet meg i å forhindre nye krenkelser? Delvis. Har det gjort meg mer tilfreds? Nei. Jeg var en gladere og roligere person tidligere, før jeg traff psykopaten(e). Min rehabilitering i dag handler derfor blant annet om å klare å beskytte meg selv uten å være sint. Dette ser jeg på som en krevende men spennende utfordring som hjelper meg til å vokse som menneske.

Kanskje du som leser kjenner deg igjen i dette, eller det minner deg om andre personlighetsforandringer du opplever. Fortell gjerne om dem i kommentarfeltet.

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Forkasting er en indre prosess i psykopaten

Det har vært mye snakk om forkasting i kommentarfeltet i det siste. Mange lurer på blant annet hvorfor ektefeller av psykopater ikke blir forkastet, og hvordan man overhodet vet at man er forkastet.

For nyankomne vil jeg repetere at “forkasting” er den siste fasen i psykopatens forstyrrede syklus i prosesseringen av objektet. Syklusen består – grovt regnet – av de tre fasene idealisering, devaluering og forkasting. I ytterste forstand så er fasene meget tydelige. Idealiseringen kan være “over the top” i form av en vanvittig kurtisering av objektet. Forkastingen kan likeledes skje meget brutalt og voldelig, i aller ytterste konsekvens i form av drap på objektet. Dette ser vi noen få ganger hvert år i Norge. I enkelte drapssaker kan man “lese mellom linjene” og se at det er en psykopatisk forkasting som har skjedd.

Men dette er ekstremitetene. Oftest er ikke fasene så tydelige, kanskje ikke synlige overhodet. Min egen idealisering skjedde for eksempel meget subtilt og fortonet seg knapt som en idealisering, men mer som et “kidnapping” hvor min psykopat hadde tilegnet seg en leke men som han ikke virket særlig fornøyd med. Jeg ble hyppig kritisert fra første stund, men ikke søren om andre skulle få kloa i leken! Han holdt meg derfor meget tett til brystet fordi jeg var hans og bare hans.

Et annet eksempel er en subtil forkasting. Det er ikke sikkert at psykopaten fysisk forsvinner, som vi normalt forbinder med en forkasting. Objektet merker kanskje kun at relasjonen på uforklarlig vis er gått inn i en dårlig periode. Dette kan jo skje i enhver normal relasjon og det er også dette objektet ofte resonnerer. Det er vanskelig å forstå at det dreier seg om en psykopatisk forkasting. Plutselig er forkastingen over og psykopaten er der igjen med brask og bram. Objektet tenker at “godt, nå er alt normalt igjen”. Det som egentlig skjer er at psykopaten starter en ny syklus med samme objekt, og re-idealiserer på nytt. Relasjonen er nullstilt i psykopatens hode.

Husk at psykopaten lever i en fantasiverden, deres tankegang er så virkelighetsfjern at de klarer å overbevise seg selv om at samme objekt nå er en annen person. De har selv ingen identitet og kan omforme seg til hvem som helst; de kan være en hippie sammen med et primærobjekt eller en vennegjeng, for uken etter å bli en forretningsmann/kvinne i pen dress og med stresskoffert. På samme måte klarer de i deres indre å omforme objektet, selv om objektet selv ikke oppfatter seg som forandret.

Syklusen idealisering-devaluering-forkasting er først og fremst en indre prosess i psykopaten. Det er ikke selvsagt at objektet merker fasene på kroppen. Noe annet som er viktig å huske, er at en syklus kan gå veldig fort – for eksempel med overgangsobjekter – eller den kan gå veldig langsomt, over flere år, for eksempel med ektefeller, hvor idealiseringen alene kan strekke seg ut over flere år, og likeledes kan forkastingen bli en lang seigpinende affære. Fasene i syklusen behøver heller ikke være like lange. Mellom en lang idealisering og en like lang forkasting kan for eksempel ligge en kort devaluering. Det vanligste er imidlertid en lang devaluering og en kort forkasting, men det finnes ingen fasit.

Dette kan forklare hvorfor noen, spesielt overgangsobjekter, opplever at det neste objektet får noe de selv aldri fikk; en ordentlig relasjon med offentlige kjærlighetserklæringer, samboerskap, ekteskap og romantiske ferier. Det er dette som oppleves så knusende og kan få kvernespørsmålene til å romstere i årevis; hvorfor var jeg ikke god nok? Men alle tidligere primærobjekter kan være trygge på at det nye objektet vil gjennomgå nøyaktig den samme syklusen som de selv gjennomgikk. Det er bare forskjell på lengde og uttrykk.

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt

Sjarme uten varme

I dag vil jeg igjen rette fokus mot et kriterie som jeg ennå ikke har sett fagfolk omtale, men som objekter har følt på kroppen.

Å sette ord på psykopatens karisma er vanskelig. Det er en “kald” karisma. Når psykopaten idealiserer oss så skrur de på sjarmen, men hva slags sjarme er det? Selv opplevde jeg meget begrenset sjarme. Jeg fikk en “lat” idealisering. Antakelig forstod psykopaten at han ikke trengte å yte særlig mye for å hekte meg. Andre objekter opplevde sterkere og mer pågående sjarme. Men jeg tror sjarmen til alle psykopater, uavhengig av grad, har det til felles at den kan avsløre dem.

Hvordan kan man avsløre psykopatens sjarme? I retrospekt så ser jeg at psykopaten var kvikk i replikken og kunne innimellom lyde høystemt. Mulig så jeg også noe glimt i øyet og fikk kanskje et og annet forførende blunk, men jeg husker det som en aggressiv sjarme, hvor det bak et kompliment faktisk lå en trussel. Han var egentlig en meget sint mann, og enhver kommentar som skulle få meg på gli, ble egentlig spyttet mot meg. Bak de tilsynelatende positive ordene lå det et “vi gjør som jeg sier”. Det var aldri noen god og varm stemning rundt ham. På et tidspunkt husker jeg at vi satt i hver vår ende av en sofa og så på film. Jeg fikk plutselig behov for å krype bort til hans ende av sofaen og sette meg i armkroken hans, øyeblikket føltes rett. Lenge tenkte jeg tilbake på dette øyeblikket som et lunt øyeblikk, men i dag forstår jeg at mitt behov for å sitte inntil ham var for å skape varme der ingen varme fantes.

Vi forveksler ofte karisma med sjarme, men egentlig er det to forskjellige ting. Min psykopat hadde en sterk karisma men lite sjarme. Hvis jeg skal definere karisma på min egen måte, så vil jeg kalle det en meget potent utstråling av dyrisk maskulinitet og seksualitet. Det blir en uimotståelig miks som drar deg inn. At jeg kaller det en maskulin kraft betyr ikke at kvinnelige psykopater ikke har karisma, vi er alle ying og yang og kvinnelige psykopater har et høyt innslag av maskulin aggresjon. Det jeg mener er at karismaen sier “jeg er sterk, la meg beskytte deg”. For en som hadde vært enslig de fleste av sine nesten førti år og innimellom var mektig lei av å klare alle hverdagens strabaser alene, så var en slik karisma enormt inviterende og forlokkende.

Ekte sjarme har varme. Du føler deg inkludert, omfavnet, trygg og akseptert i nærheten av slik sjarme. Ekte sjarme er lun. Den har et høyt innslag av godartet humor, og smiler med øynene. Psykopaten smiler ikke med øynene. Munnen kan smile, men øynene er foraktfulle. Ekte sjarme kan ha til hensikt å påvirke deg, men uten å bedra deg.

Han så godt ut. Et pent og guttete ansikt. Håret alltid veltrimmet. En veltrenet kropp som han bar rakrygget og med stolthet. Man smeltet fort hvis han gadd å ofre en litt oppmerksomhet. Egentlig hadde jeg noe å lære av hans selvfølgelige måte å ta plass i verden på. Har du lagt merke til hvordan attraktive mennesker får mer gratis? En mindre attraktiv person må jobbe mye hardere for å bli oppfattet som sjarmerende. Det er knapt rettferdig, men slik er vi innrettet. Mange, både kvinner og menn, har gått i den fellen at de legger for mye vekt på fysisk attraktivitet, for snart å oppdage at de har bundet seg til et ekte troll.

Attraktive mennesker blender oss nemlig. Men vi går hurtig lei av pene ansikter, samtidig som vi venner oss til mindre pene ansikter. Den personen du i begynnelsen syntes så vemmelig ut? Når personligheten trer frem så glemmer du utseendet til vedkommende og ser hva som ligger bak. Kanskje trer en pen sjel frem og du begynner faktisk å oppfatte vedkommende som vakker. Ikke dermed sagt at alle pene mennesker er dårlige og alle mindre pene mennesker er gode. Det er bare for å illustrere hvor enkle vi er å lure av et glatt lag og noen velvalgte ord. I starten.

En dag stod vi og ventet på trikken. Han gjorde ofte narr av meg fordi jeg ennå brukte en doro-telefon. Selv hadde han selvfølgelig alltid siste iphone modell. Jeg sjekket stadig klokken på telefonen for å se hvor langt unna trikken kunne være, det var kaldt og jeg var rastløs. “Hva gjør du?” sa han, “sjekker du facebook?” og lo kort, vel vitende om at jeg ikke hadde muligheter for internett i min telefon. Jeg forgudet hans eplekjekke væremåte og det visste han. Men egentlig var spydigheter og forakt pakket inn i de fleste tingene han sa til meg. Det var ren respektløshet.

Sjarme uten varme er for øvrig et av de sjeldne røde flaggene som man kan spotte meget tidlig i relasjonen, i løpet av de første timene og dagene, så sant man lærer seg hva man skal se etter. Kriteriet er således i eksklusivt selskap med noen ytterst få andre kriterier, som “intensitet” og “det narsissistiske blikk”.

 

Husk at bloggen har en facebookside med samme navn. Lik siden for å bli oppdatert om nye tekster og youtube videoer, og annen informasjon. 

Er det innenfor å kalle noen “psykopat”?

Svaret er ja – her på bloggen. Utenfor bloggen vil du derimot møte blandet mottakelse av å stemple noen som “psykopat”. Hvorfor? Dette interessante spørsmålet dukket opp i kommentarfeltet. I dag har jeg lyst til å løfte det opp i en egen tekst så alle kan delta i debatten.

Psykopat er dessverre blitt et utvannet begrep. Når et ord blir overbrukt og feilbrukt så mister det sin betydning, eller sagt på en annen måte – det mister respekten og slagkraften det en gang hadde. Til slutt trekker man bare på skuldrene av ordet, og mistro blir i stedet kastet tilbake som en boomerang på den som våget å bruke det. Jeg har bitt meg merke i at det samme er i ferd med å skje med ordet “rasist” og andre belastede begreper. Utvanning og misbruk gjelder derfor flere ord som egentlig bør brukes med andakt, respekt og kun der det er på sin plass.

Her er to av de vanligste motargumentene man møter hvis man våger å si “psykopat”;

Det heter ikke psykopat, det heter antisosial/dyssosial. Når motparten møter deg med dette argumentet så spør deg selv om dette er en person du egentlig orker å diskutere noe så personlig som din egen mishandling med. Selv om argumentet teknisk sett er riktig, så har vedkommende mest sannsynlig kun overflatekunnskap og ønsker å imponere lytteren med hvor “oppdatert” han eller hun er. Dette er mest sannsynlig ikke en person som kommer til å romme dine betroelser med respekt eller verdighet. Mitt råd er bare å svare “ok” og trekke deg unna uten å kaste deg inn i en samtale om psykopati, din egen kunnskap er uansett på et helt annet (høyere) nivå. Du kan eventuelt svare “det spiller ingen rolle hva det heter i dag, i morgen heter det noe annet, en psykopat er en psykopat til evig tid, uansett hva som er “inn” å kalle det”.

Du har ingen kompetanse til å uttale deg om noe slikt, er du kanskje psykiater? Her kan jeg love dere at jeg selv har blitt utfordret, mange ganger. I vårt moderne kunnskapssamfunn så er vi besatt av autorisasjoner, doktorgrader og evidensbasert forskning og det er egentlig ikke noe i veien med dette. Genuin vitenskap som ikke er “bestilt” eller farget av ideologi, fører samfunnet fremover og oppover. Det samme gjør kunnskap og utdannelse. Men folk har satt seg fast i en forestilling om at man skal være utdannet innenfor nærmest alt man uttaler seg om, ihvertfall tunge emner som psykopati. Men her er noen basale fakta om psykopatisk fagkompetanse;

  • Det finnes ingen egen utdannelse i psykopati.
  • Psykopati er kun en liten del av en psykiaters pensum, og en enda mindre del av en leges grunnutdannelse.
  • Hva en lege eller psykiater lærer om psykopati er kun overfladisk klinikk, og dykker på ingen måte ned i objekters opplevelse av å ha en intim relasjon med en psykopat.
  • De få som faktisk er utdannede eksperter på emnet, er en liten håndfull (på verdensbasis) psykiatere, psykologer og forskere som har spesialisert seg.

Skal altså kun disse ørfå forskerne ha lov til å uttale seg om psykopati, mens alle andre må tie? Nei selvfølgelig ikke. Å bagatellisere din kunnskap og talerett om psykopati på det grunnlag at du ikke har noen utdannelse om emnet, blir det samme som å nekte tidsvitner å uttale seg om noe de har opplevd fordi de ikke er relevant utdannet. Nekter de samme kverulantene mennesker som levde under andre verdenskrig å fortelle om krigen, hvis de ikke er utdannede historikere?

Men hva kan du gjøre når du møter slike? Egentlig ikke mer enn i det forrige eksempelet; si “ok” og forlat samtalen. Det viktigste er at du har kunnskapen i ditt indre, for deg selv. Bær den og vokt den som en dyrebar hemmelighet. Det er nemlig meget ubehagelig og uverdig å få sin personlige historie misforstått, mistrodd eller dømt av folk som overhodet ikke har begrep, men som tror de har det. Og enda verre; selv om du innerst inne vet at du har mer kunnskap enn dem, så kan deres skepsis likevel ryste din virkelighet og få den til å vakle.

En tvilsom fordel ved å snakke om psykopater er at det er et ord de fleste har et forhold til. Svært få vil spørre “hva er en psykopat?”, de fleste tror de vet hva en psykopat er. Alle har en forestilling om psykopati, men de færreste har den riktige forestillingen. De fleste har hentet sin almenkunnskap fra Hollywood. Et mindretall har sett mer vitenskapelige dokumentarer på TV eller lest populistiske semi-vitenskapelige artikler i tabloidaviser eller ukeblader (og faktisk lagt seg på minnet hva de har lest). Disse artiklene har en viss nytteverdi men er også fylt av klisjeer og stereotyper. En enda mindre gruppe har en særinteresse for emnet enten i form av yrkesvalg eller av personlig interesse, og har langt over gjennomsnittlig kunnskap. Når du kaster ut begrepet “psykopat” så kan du derfor regne med at majoriteten av ditt publikum har en Hollywood-forestilling om hva du forteller. Du ender mest sannsynlig med å diskutere epler med en som snakker om appelsiner.

Jeg diskuterer selv nødig psykopati med folk utenfor denne bloggen. Jeg forsikrer meg i så fall først om at samtalepartneren har en spesiell interesse for emnet og er en engasjert lytter (noe som selvfølgelig ofte skjer når folk får høre hva jeg beskjeftiger meg med på fritiden). Enkelte ganger har jeg dog selv brakt emnet på banet, for å teste hvor landet ligger hos motparten. Gjennom min jobb i helsevesenet så er jeg naturlig nok omgitt av leger. Psykopati er ingen stor del av deres grunnutdannelse, men alle har hatt berøring med emnet via pensum og enkelte tror de er autoriteter på området. En gang diskuterte jeg “gråsteinmetoden” med en eldre lege av den arrogante sorten. Jeg la det fram som om gråsteinmetoden er en gammel og vidt kjent vitenskap. I virkeligheten er det ikke en vitenskap overhodet, og begrepet dukket opp første gang for bare ti år siden. Det er derfor helt usannsynlig at denne legen, som ikke har jobbet i klinikken på mange år men har hatt en administrativ stilling, hadde hørt om metoden. Men det nektet han å innrømme. Han manglet ydmykhet til å spørre “hva er det?”. Han lot i stedet som om han hadde full innsikt og kverulerte med meg om noe jeg visste han ikke hadde styr på. Det ble faktisk underholdende, men det finnes mange slike kverulanter og i lengden orker man ikke å sette sin egen levde virkelighet ut på prøve for offentlig godkjennelse på den måten.

På den positive siden så møtte jeg en gang fantastisk innsikt i psykopati hos en adskillig yngre og langt mer ydmyk lege. Jeg ble meget imponert og fascinert av hvor dypt den unge mannen hadde satt seg inn i emnet uten egen erfaring, kun av å fordype seg i pensum og psykiatrisk praksis.

Men dette gjaldt leger. For folk flest betyr ikke “psykopat” en alvorlig personlighetsforstyrrelse, men er et synonym for “idiot”, “drittsekk”, “bitch”, “voldskriminell”, “seriemorder”, “seksualforbryter” eller andre feilaktige assosiasjoner. I deres ører lyder “psykopat” som dårlig vokabular og mistanken faller tilbake på deg som ytrer ordet; ikke at du nødvendigvis er en psykopat selv, men at du er enfoldig eller useriøs. Du vil i slike ører ikke vinne gehør eller troverdighet ved å bruke “psykopat” i din fortelling.

Mange har også en forståelig aversjon mot “drittslengere” og offermentalitet. Det er derfor med stor risiko man kaster seg ut i det vannet som heter “jeg-er-nødt-til-å-fortelle-deg-dette-og-håper-du-tror-meg”. Jeg tror ikke folk flest har noe imot genuine mennesker som er ærlige og søker støtte, men hvordan skal de klare å skille mellom deg og han eller hun som elsker å tråkke andre verbalt ned i søla, når ikke de kjenner deg godt? Mange objekter har opplevd at de møter skepsis til og med hos nære venner og slektninger av å bruke merkelappen “psykopat”.

Kanskje derfor like greit å formulere deg uten å bruke ordet?

 

Husk å like og dele. 

Årets første livestream på youtube blir kommende torsdag 6/2 fra klokken 20 til 21.30. Sett av tid og bli med 🙂

 

 

Hare 10/20; Dårlig adferdskontroll (impulsivitet)

Vi fortsetter vår Hare-serie, basert på kriteriene for psykopati forsket frem av den kanadiske psykologen Robert Hare. Kriteriene brukes i dag av behandlere for å stille diagnosen “psykopat”. I denne serien skriver jeg en forenklet og subjektiv tolkning av kriteriene, i behandlingsøyemed så finnes det tykke manualer til hvert enkelt kriterie som fagfolk må følge. Slik må det være, det skal ikke være gjort med en harelabb å stille en slik diagnose. Samtidig må folk uten en slik kompetanse ha mulighet til å verge seg mot psykopater. Psykopatens nærstående vil også kjenne vedkommende betraktelig bedre enn en eventuell behandler. En ideell diagnostisering bør derfor skje i samarbeid mellom en psykiater og psykopatens nærmeste.

Men verden er ikke ideell, de færreste av psykopatene kommer i behandleres søkelys og får derfor aldri noen diagnose eller blir isolert, de går fritt blant oss og gjør stor skade. Det er viktig at folk flest får kunnskap og innsikt slik at de kan vurdere om de har en eller flere personer med psykopatiske trekk i deres liv, og distansere seg til dem. Det kan ikke være slik at “ok, han/hun har ingen diagnose og jeg har ingen kompetanse til å stille en, derfor får jeg bare finne meg i vedkommende og gi dem sjanse på sjanse på sjanse”. Jeg oppfordrer derfor lesere til å avvise alle utenforstående som bringer dette argumentet på bane.

Det er faktisk snart to år siden jeg skrev om forrige kriterie her på bloggen (april 2018). I dag skal det handle om dårlig adferdskontroll eller det man også kan kalle impulsivitet.

Psykopaten er impulsiv fordi de lever her og nå. De har ingen eller meget svak tilknytning til fortiden. Det er blant annet derfor de kan bryte bånd tvert uten så mye som en ettertanke. De glemmer mennesker og steder som de en gang var sterkt involvert i. De lærer heller ikke av deres tidligere erfaringer og gjentar derfor samme mønster igjen og igjen – både det som virker for dem og det de brenner seg på.

De er heller ikke opptatt av langtidsplanlegging og kan snu om på deres eget liv (og dermed også ofte den som står dem nær) på et øyeblikk. Derfor “future faker” de så mye. De kan ha ment hva de lovet der og da; at dere skal dra på en fantastisk reise, flytte sammen eller gifte dere, men så snart de får teften av noe annet så kaster de slike løfter på båten.

Derfor er de skjødesløse med både egne og andres liv og økonomi. Sistnevnte betyr at de ofte pådrar seg betraktelig gjeld fordi de ikke har evne til å utsette kjøp. Hvis de ønsker seg et produkt så skal de behovtilfredsstilles umiddelbart, dette kan innebære anskaffelse av nokså dyre objekter, som dyre reiser eller biler. De kan ikke vente til varen blir satt ned i pris eller se seg om etter en alternativ og billigere vare. Deres hang til misunnelse bidrar til impulsiviteten; hvis de ser at noen har anskaffet seg noe som de selv har lyst på, så skal de selv ha det samme eller noe enda bedre.

Ofte lurer de objektet til å ta opp lån i objektets navn. De har ofte selv mistet all bankkreditt, og med sjarme, trusler, future faking eller overbevisning så får de objektet til å pådra seg gjeld, ofte i millionklassen. Når relasjonen til slutt ryker så fraskriver psykopaten seg alt ansvar for lånet, som objektet ofte må betale ned på i årevis etter bruddet.

Deres impulsivitet og overtalelsesevne påvirker objektenes liv sterkt. Objekter som lever sammen med psykopaten kan for eksempel oppleve at de må flytte bolig annethvert år, fordi psykopaten har sett en bedre mulighet et annet sted. Muligheten viser seg å ofte å være et luftslott eller psykopaten mister fort interessen for det nye stedet eller den nye jobben og vil flytte igjen.

Ekstra smertefullt blir det når det er objektet psykopaten mister interessen for, fordi han/hun har funnet et nytt. Psykopaten farer ikke bedre med mennesker enn med ting (derfor kaller vi de nærstående for “objekter”) og vil forlate ham/henne uten ytterligere forklaring, ofte etter intens kurtisering og vanvittige løfter om en flott framtid sammen. Det er dette som knuser objektet langt inn i sjelen og etterlater dem i en slags kronisk forvirringstilstand.

Dårlig adferdskontroll viser seg ved humørsvingninger og raseri. Psykopaten bærer på mye forakt og denne vil vises umiddelbart, fordi psykopaten ikke har den nødvendige evnen eller viljen til å legge lokk på sine reaksjoner eller utsette dem. Normale mennesker vil klare å være høflige selv om de misbilliger noe eller noen, psykopaten klarer ikke dette. Den dårlige adferdskontrollen gjør at glimt av deres egentlige jeg ofte skinner gjennom, vi kaller det “maskefall”. Maskefall skjer egentlig hele tiden, grunnen til at omgivelsene ikke alltid fanger dem opp er fordi de ikke forstår hvordan de skal tolkes.

Det kan også vise seg ved risikoadferd og dårlig bedømmelse av farlige situasjoner, for eksempel i trafikken hvor psykopaten tar risikable sjanser fordi han/hun overvurderer egne kjøreferdigheter og ikke har tålmodighet til å la trafikken gå sin gang.

Ett eksempel på impulsivitet fra min egen relasjon med psykopaten; han lokket meg til å flytte 200 mil for å leve og jobbe sammen med ham. En slik prosess tar naturligvis tid. I løpet av de to månedene det tok meg å bytte jobb, avslutte min gamle jobb og finne en egnet leietaker til min leilighet så hadde han mistet interessen for stedet han bodde og for meg, sagt opp sin jobb og fått en ny jobb et annet sted – langt derfra. Han hadde derfor reist da jeg flyttet til stedet hvor vi skulle være sammen.

I eksempelet klarte han å kombinere sin impulsivitet med dyrebar narsissistisk forsyning fra meg, da jeg ble desperat på en forklaring på hvorfor han hadde endevendt mitt liv med en så lett og nonchalant hånd. Hans arrogante og likegyldige holdning til dette var det som førte meg inn på mistanken om psykopati.

Øvelse; finn eksempler på dårlig adferdskontroll og impulsivitet hos din egen psykopat. Kriterier er ofte kamuflerte og ikke synlige ved første øyekast. Tenk deg derfor godt om. Lær deg å se det store bildet, flere kriterier kan opptre sammen og forsterke hverandre. For eksempel vil dårlig adferdskontroll ofte opptre hånd i hånd med kriteriet “lett for å kjede seg” eller kriteriet “bedragersk” (som i mitt eget eksempel). Skriv helst dine eksempler ned på papir, og diskuter dem gjerne i kommentarfeltet under.

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er forbeholdt primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindreverdige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Hvorfor er NK enklest i begynnelsen?

Vi tar fatt på det nye tiåret. Tiden venter ikke på noen. Narsissistisk mishandling tar aldri fri, og det kan heller ikke vi som objekter gjøre. En leser spør hvorfor NK er enklest i begynnelsen, ofte blir vanskeligere i en periode, inntil det igjen blir enklere for til slutt å ende som ren rutine.

For nyinnvidde så vil jeg først kort repetere hvorfor NK (null kontakt) er så viktig. Jeg vil gjøre det punktvis.

  • NK sørger for at psykopaten ikke lenger kan nå oss, og helst også vice versa.
  • Når psykopaten ikke kan nå oss, så stopper alle nye krumspring og forvirrende uttalelser fra deres side.
  • Når vi ikke lenger får nye inputs fra dem så reduseres tiden vi bruker på å analysere dem, for så etterhvert å dø helt ut. Vi vil bare ha gamle hendelser å kverne på, og dette vil med tiden bli uinteressant for våre hjerner.
  • Vi går ikke lenger og venter på at de tar kontakt. En del av oss ønsker fortsatt å ha kontakt, for deres oppmerksomhet var en rus. Dette gjør NK vanskelig og utgjør den største risikoen for tilbakefall. Men det ligger noe meget befriende å vite at psykopaten ikke kan nå oss, og at det derfor ikke lenger er noen vits i å vente på dem. Det frigjør energi til områder som pga psykopaten lenge ble neglisjert; oss selv, våre venner, vår jobb og våre gamle fritidsaktiviteter.

Tiltakene i NK inkluderer

  • Blokkering på telefon, og helst nytt (og skjult) nummer. NK betyr IKKE at man bare “lar være å svare”. Hele hensikten er borte hvis man fortsatt kan motta tekstmeldinger eller oppkall, fordi man da likevel vil analysere hva de skriver til oss.
  • Ingen “siste beskjeder” eller oppklarende ord. NK er et tvert brudd. Alt som er uavklart forblir slik. Det anbefales heller ikke at man forteller psykopaten at man innfører NK. Dette er ikke “dårlig gjort” mot psykopaten eller gjør oss som objekter til dårlige personer. Det er grensesetting og selvbeskyttelse.
  • Stopp all kommunikasjon med alle felles kjente. Slutt å omgås dem og slett dem på sosiale medier. For å beholde noen fra en felles krets så skal du være sikker på at vedkommende er lojale mot deg, og dette skal kun gjelde noen ytterst får som er viktige for deg å beholde. Disse skal ikke dras inn i et “spill”; “har P sagt noe om meg?”. Da er hensikten med NK med det samme borte.
  • Fjern alle gjenstander som er knyttet til din tid med psykopaten, kast alle gaver eller doner dem bort. Kast alle bilder. Hvis du har mange minner om psykopaten knyttet til din bolig, så kan det lønne seg å ommøblere, bytte ut møbler og male veggene.
  • For noen så vil NK også innebære å flytte bolig, selv om dette er upraktisk. Hvis psykopaten møter opp på din dør så er NK brutt, også selv om du ikke har invitert vedkommende.
  • NK er for å beskytte deg. Det nytter ikke å skylde på at “akkurat det tiltaket gidder jeg ikke”. Da er du selv ansvarlig for at psykopaten fortsatt har mulighet til å påvirke deg.

Mange opplever at viljen til NK er størst i begynnelsen. Dette er primært fordi man er “fed up” og viljesterk. Men selvdisiplinen og viljestyrken er stor, ironisk nok, fordi man egentlig ikke er ferdig med psykopaten. Man ønsker å sende et signal, “dette finner jeg meg ikke i lenger”. Det er et sterkt signal å sende og kanskje holder man ut i taushet lenger enn etter en normal konflikt. Viljestyrken gjør at NK føles enkelt, en stund. Men det som ofte skjer er at psykopaten ikke reagerer slik vi håpet, og ofte ikke i det hele tatt. Det som i utgangspunktet var ment som vår avvisning av psykopaten, blir til at vi selv føler oss avvist. Psykopatens taushet trekker ut og varer lenger enn vår egen viljestyrke. Vi begynner å vingle. Vårt behov for avklaring og vårt savn etter psykopaten blir sterkere enn behovet for å sende et signal. I tillegg har psykopatens taushet den effekt at vi begynner å lure på om deres devaluering av oss likevel er sann. Er det vi som er den gale? Den mindre attraktive? Var psykopaten likevel den snille, som holdt ut med oss, siden det er så enkelt for vedkommende å glemme oss? NK blir plutselig meget vanskelig og vi er villige til å kaste alt på bålet. Vi begynner å kjøpslå med oss selv; “kanskje jeg kan beholde noen krav, men senke andre krav hvis psykopaten tar meg tilbake”. Noen kollapser helt, glemmer hvorfor NK overhodet ble inngått og er villig til å akseptere alle ultimatum psykopaten måtte komme med. Tilslutt bryter vi NK og kjøpslår direkte med psykopaten selv.

Men responsen er sjelden den vi så for oss. Vi blir enten møtt med iskald taushet, ordsalat, ren aggresjon eller – kanskje det verste – at psykopaten faktisk godtar vår “deal”, tar oss tilbake, og gir oss nye måneder og år med devaluering og mishandling. Det er tid vi mister, men som vi kunne beholdt hvis vi hadde klart å stå imot fristelsen til å bryte NK.

Mange må returnere til psykopaten en eller flere ganger for å komme videre. De heldigste er de som møter en kald skulder (fordi det går opp for oss at psykopaten aldri elsket oss), eller de som faktisk klarer å overkomme den vanskelige perioden uten å bryte NK. Men så skjer det noe, et vendepunkt.

Etter dette vendepunktet så inntar de fleste en helt annen holdning til NK. De skjønner nå hva NK egentlig er. Det er ikke å fortsette å spille en taushetslek. Det er å ikke lenger bry seg om hva psykopaten tenker og gjør, og faktisk reorientere eget liv mot en tilværelse hvor psykopaten ikke er tilstede. Det er først nå mange føler ekte sorg, fordi vi forstår at psykopaten faktisk ikke kommer til å bli med oss videre. Men det er også her NK igjen blir enklere, og på helt andre premisser enn i begynnelsen. Denne gang blir det enklere livet ut.

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt

Vanens makt

I årets siste innlegg vil jeg skrive en kort tekst om vanens makt.

Jeg har bil, og som alle andre holder jeg øynene åpne for billig bensin. Jeg kjører ofte gjennom Gudbrandsdalen. På den strekningen ligger det flere bensinstasjoner. En av dem tilbød ekstra billig bensin de to første gangene jeg passerte den, jeg bet meg derfor merke i den. Den syntes å være billigere enn alle andre stasjoner, med en literpris på to-tre kroner under dem. Jeg begynte derfor å vente med å fylle bensin til jeg kom til akkurat den bensinstasjonen. Men det som skjedde var at bortsett fra de to første gangene, så var ikke bensinen spesielt mye billigere på denne stasjonen enn på de andre stasjonene jeg passerte. Faktisk viste den seg noen ganger å være dyrere. Likevel var “skaden” gjort – den hadde festet seg i min psyke som en “billigstasjon” og jeg fortsatte med å regne med at den var billigere enn de andre, til tross for at det begynte å bli lenge siden. 

Å forandre et førsteinntrykk når det først har festet seg, viser seg å være meget vanskelig. Jeg måtte være illusjonen bevisst og nærmest si høyt til meg selv “det er ingen vits å vente med å fylle bensin til du kommer til den stasjonen, den er ikke billigere enn de andre, det var bare tilfeldig at den var det de første gangene. Du kan likegodt fylle bensin på neste stasjon du passerer”. Det har jeg så begynt å gjøre. Likevel tenker jeg fortsatt på den som “billigstasjonen”.

Dette er hva psykopaten benytter seg av. Vår psyke er innrettet slik at vaner er meget vanskelig å vende. Det gjelder både handlinger og tankesett. I idealiseringsfasen er psykopaten ofte ekstra snill, ekstra kjærlig og ekstra sjenerøs. Eller kanskje er han/hun bare ekstra intens. Derfor sitter vi og venter på livstegn fra dem lenge etter relasjonen er over. Eller vi betrakter dem som snille mennesker, selv lenge etter at devalueringen har startet og de ikke har vist seg annet enn slemme i lang tid allerede.

Det er så viktig å fortelle oss selv at når noen har vist oss hvem de er, så er de slik, og ikke slik vi ønsker at de skal være. Kanskje var de engang snille og omtenksomme, men når de ikke har vist denne siden på lenge så er deres gode egenskaper åpenbart ikke lenger i bruk. Det spiller ingen rolle om den gode tiden var ekte eller ei. Når den er over så må vi omstille vår holdning til vedkommende. “I gode og onde dager” gjelder ikke når en person har vist seg ond i to år. “Venner for livet” gjelder ikke hvis respekten ikke lenger er tilstede. Vi er ikke nødt til å tolerere noe, i den tro at vi har inngått en uskreven sosial kontrakt med noen.

Godt nyttår 🙂