Syns forstyrrelsane er interessante, reint fagleg. Prøver ofte å forestilla meg korleis det må vera “inni der”. Og å skulle forestilla seg å ikkje ha eit (spesielt utprega) følelsesliv. Det blir veldig hypotetisk og “fantasifullt”.
Har tenkt på om dei kunne ha “forklart sin eigen hjerne”. Om det er mulig for dei.
Står òg ved min oppfatning av å kalla det ondskap. I alle fall vekker det sterke emosjonar og følelsar i meg, når eg tenker på det eg veit fleire n/p har påført andre.
Eg tenker at dei er som dei er. At dei kan gjera uopprettelig skade. Og at det underbygger argumentet for å holda seg unna.
Og tar med meg at følelsar i meg, ikkje nødvendigvis betyr følelsar i andre. Er vel her det er lett å bli forvirra. Vanskelig å forestilla seg.
Det er gjerne ein annan diskusjon igjen; men kan sterk frykt for å møta ny n/ p, gjera at ein tiltrekker seg nettopp det?
Og desse “ondskapsfulle”… Kva skal ein egentlig gjera med dei? Det er jo eit samfunnsproblem. Ein ting er å ikkje villa endring. Ein annan ting å ikkje evna det. Og ein kan jo ikkje sitta fengsla i eivghetar, eller dømmast til “behandling”, om det ikkje er juridisk grunnlag for det.
Og etter å ha vore tett innpå slikt, så blir det jo litt sånn: Kven blir neste? Og så får somatisk og psykisk helseteneste ta “resultatet” av det.
Det mest logiske og kostnadseffektive, måtte jo vera å driva intervensjon mot “dei”, i staden for behandling av “oss”?
Kom til å tenka på serien “Leo og de farlige”. Uten at eg kan setja noko diagnose… men vil påstå at me ser problematikken der.
Takk for stykende ord Daniel. Jeg husker en av de første gangene min p planla og såre meg. Da var jeg enda istand til å reagere med å bli frusrert og snakke til han. Reaksjonen hans forvirret meg, da han tydelig ble oppgildet/koset seg. Det virket som han heiet på min frustrasjon, motsatt av hvordan jeg trodde han skulle reagere. Da jeg ble så forvirret at jeg ble stille og ba om unnskylding for min ord. Reagerte han med å sukke oppgitt og dra. Da var hans premie/forestilling over. Etterhvert når krenkelsene ble psykisk voldsomme og grenseløse. Var det tydelig at hans premie etter langvarig sadistisk planlegging, var å oppservere min reaksjon. Blikket han satte i meg etter slike ydmykelser har brent seg fast i meg. Jeg hadde ingen styrke til å beskytte meg selv lenger. Noe han var fullstendig klar over, “og han kunne slå seg selv stolt på brystet.” Dette er ondskap.
Det er forunderlig hvor like p er. Deres karaktertrekk er lett gjenkjennelig på film, literatur, religion, historisk osv. Vil bare nevne for lesere som ikke har levd med en p, men synes de er spennende og fascinerende. Det er de på en måte. Det er så viktig med kunnskap om dette, for alle, så håper mange leser her. Men hvis du har en liten ” romantisk drøm” om å oppleve en relasjon med en p. Er deres ondskap ikke spennende, kun motbydelig ødeleggende. Og hvis du tar bort all ondskapen deres. Sitter du igjen med en utrolig kjedelig person. Kjedelig å prate med, har ingen egen mening, gidder ikke finne på noe med deg, kjedelig i senga, kjedelig mat, gidder ikke pynte opp eller glede seg over hverken hverdag eller høytid, har ingen drømmer eller er takknemlig for alt de har, bare krever og jakter etter mer. har ingen fantasi. du kan ikke glede de med noe, de ser deg ikke hvis du pynter deg for dem. de er forfengelige, men har ingen egen stil eller smak – gidder ikke bry seg med din hverdag eller interesser. KJEDELIGE !
Håper mange leser denne bloggen. Uten hjelp fra bloggen/Daniel ville prossessen etter p tatt tiår kanskje resten av livet. Med denne hjelpen går prosessen vesentlig raskere. Det er jeg takknemlig for.
Interessant video/ beskjed.
Syns forstyrrelsane er interessante, reint fagleg.
Prøver ofte å forestilla meg korleis det må vera “inni der”. Og å skulle forestilla seg å ikkje ha eit (spesielt utprega) følelsesliv.
Det blir veldig hypotetisk og “fantasifullt”.
Har tenkt på om dei kunne ha “forklart sin eigen hjerne”. Om det er mulig for dei.
Står òg ved min oppfatning av å kalla det ondskap. I alle fall vekker det sterke emosjonar og følelsar i meg, når eg tenker på det eg veit fleire n/p har påført andre.
Eg tenker at dei er som dei er.
At dei kan gjera uopprettelig skade.
Og at det underbygger argumentet for å holda seg unna.
Og tar med meg at følelsar i meg, ikkje nødvendigvis betyr følelsar i andre.
Er vel her det er lett å bli forvirra. Vanskelig å forestilla seg.
Det er gjerne ein annan diskusjon igjen; men kan sterk frykt for å møta ny n/ p, gjera at ein tiltrekker seg nettopp det?
Og desse “ondskapsfulle”…
Kva skal ein egentlig gjera med dei?
Det er jo eit samfunnsproblem.
Ein ting er å ikkje villa endring.
Ein annan ting å ikkje evna det.
Og ein kan jo ikkje sitta fengsla i eivghetar, eller dømmast til “behandling”, om det ikkje er juridisk grunnlag for det.
Og etter å ha vore tett innpå slikt, så blir det jo litt sånn: Kven blir neste?
Og så får somatisk og psykisk helseteneste ta “resultatet” av det.
Det mest logiske og kostnadseffektive, måtte jo vera å driva intervensjon mot “dei”, i staden for behandling av “oss”?
Kom til å tenka på serien “Leo og de farlige”.
Uten at eg kan setja noko diagnose… men vil påstå at me ser problematikken der.
Takk for stykende ord Daniel.
Jeg husker en av de første gangene min p planla og såre meg.
Da var jeg enda istand til å reagere med å bli frusrert og snakke til han.
Reaksjonen hans forvirret meg, da han tydelig ble oppgildet/koset seg.
Det virket som han heiet på min frustrasjon, motsatt av hvordan jeg trodde han skulle reagere.
Da jeg ble så forvirret at jeg ble stille og ba om unnskylding for min ord.
Reagerte han med å sukke oppgitt og dra.
Da var hans premie/forestilling over.
Etterhvert når krenkelsene ble psykisk voldsomme og grenseløse.
Var det tydelig at hans premie etter langvarig sadistisk planlegging,
var å oppservere min reaksjon.
Blikket han satte i meg etter slike ydmykelser har brent seg fast i meg.
Jeg hadde ingen styrke til å beskytte meg selv lenger.
Noe han var fullstendig klar over, “og han kunne slå seg selv stolt på brystet.”
Dette er ondskap.
Det er forunderlig hvor like p er.
Deres karaktertrekk er lett gjenkjennelig på film, literatur, religion, historisk osv.
Vil bare nevne for lesere som ikke har levd med en p, men synes de er spennende og fascinerende. Det er de på en måte.
Det er så viktig med kunnskap om dette,
for alle, så håper mange leser her.
Men hvis du har en liten ” romantisk drøm” om å oppleve en relasjon med en p.
Er deres ondskap ikke spennende, kun motbydelig ødeleggende.
Og hvis du tar bort all ondskapen deres.
Sitter du igjen med en utrolig kjedelig person.
Kjedelig å prate med, har ingen egen mening, gidder ikke finne på noe med deg, kjedelig i senga, kjedelig mat, gidder ikke pynte opp eller glede seg over hverken hverdag eller høytid, har ingen drømmer eller er takknemlig for alt de har, bare krever og jakter etter mer. har ingen fantasi. du kan ikke glede de med noe, de ser deg ikke hvis du pynter deg for dem. de er forfengelige, men har ingen egen stil eller smak – gidder ikke bry seg med din hverdag eller interesser.
KJEDELIGE !
Viktig budskap!
Håper mange leser denne bloggen.
Uten hjelp fra bloggen/Daniel ville prossessen etter p tatt tiår kanskje resten av livet.
Med denne hjelpen går prosessen vesentlig raskere.
Det er jeg takknemlig for.