Det er skrevet og sagt ofte, men det er verdt å gjenta.
Psykopaten tror alle andre er som dem.
Det gjelder både psykopaten og narsissisten. Og det er faktisk ikke et psykopatisk trekk! De fleste mennesker tenker slik. Vi projiserer våre egne holdninger og egenskaper over på andre. Det er derfor gode mennesker også tror at alle andre mennesker er gode, fordi de ikke klarer å forestille seg at det ikke forholder seg slik. De tror at skurker kun finnes på film. Derfor brenner de seg igjen og igjen, fordi deres naivitet og tillit blir misbrukt.
På samme måte tror psykopaten at alle andre er som dem, og at alle mennesker er ute etter å manipulere og utnytte hverandre. Derfor ser psykopaten seg hele tiden over skulderen. Det kan – hvis man ser etter – oppfattes som paranoia. Men det er ikke paranoia slik normale mennesker kan bli paranoide, for psykopaten er fullstendig avslappet. For dem er dette livet. De er ikke nervøse eller redde. Det er et spill for dem. Det handler om å klatre og ende på toppen. Den sterkestes rett.
Det som skjer når den hjertegode personen møter psykopaten, er at psykopaten ganske enkelt ikke klarer å forestille seg at du egentlig er god, for de tror ikke at gode mennesker finnes. Godhet ligger så fjernt fra deres egen natur, som det er mulig å komme. De er også overbevist om at godhet ikke kan brukes til noe. Godhet hjelper ingen. Gode mennesker er naive og derfor modne for utnyttelse. I deres hode er godhet egentlig dumskap, for genuint gode mennesker finnes som sagt ikke.
Så hvis ikke du er god, hva er du da?
Da må du være en bedrager.
Og fra første dag, så går psykopaten inn for å avsløre deg som nettopp det.
Det er kanskje ikke så synlig i starten, fordi mange opplever en heftig idealisering.
Men jeg kan fortelle om en hendelse med min psykopat. Vi var ute og gikk tur da vi observerte en øy innhyllet i tåke, mens det ellers var klarvær og sol. Jeg forklarte ham fenomenet med hvordan øya kunne være tåkelagt, når det ikke var tåke å spore ellers. Jeg var ikke belærende. Jeg tenkte det kunne være et interessant tema å snakke om.
Da sa han “er du en sånn besserwisser, du?”.
Og dette var nettopp første dagen vi møttes. Men allerede var han mistenksom og avslørte sin mistillit. Allerede var han i konkurranse.
Senere sa og gjorde han mange ting som i dag forteller meg at han forsøkte å avsløre meg som ikke genuin, som slem på bunnen. Akkurat som ham. For eksempel latterliggjorde han meg i plenum, i håp om å “avkle” meg foran andre, slik at de kunne se det samme som han lette etter. Men det gikk ikke helt etter planen, for jeg fortsatte med å være god.
Jeg var rett og slett for god til å være sann, i hans øyne. Muligens tenkte han at jeg var ekstremt dyktig til å beholde masken på over lang tid, dyktigere enn ham. Derfor ble han tiltakende irritert og på slutten også aggressiv.
Og slik er det hver gang en psykopat møter en gjennomført snill og velment person.
Derfor blir dine omsorgsfulle handlinger og ord møt med skepsis og hån. For psykopaten tror du spiller. Det er jo egentlig åpenbart – for vi vet at i idealiseringsfasen så tar psykopaten en maske på som ikke er ekte. Du blir speilet, slik at du skal tro at også hen er snill og god.
Da jeg avsluttet forholdet så gjorde jeg det i form av en mail hvor jeg fortalte hva jeg følte for ham. Den gang elsket jeg ham fortsatt dypt. Jeg hadde ennå ingen anelse om hva han er. Jeg bare måtte bort fra ham. Det var en mail som ville berørt alle normale mennesker.
Men ikke ham. Han svarte ikke engang på den. Han trodde mest sannsynlig at jeg diktet i et forsøk på å manipulere ham.
Vi ønsker jo at andre mennesker skal forstå at vi har gode intensjoner.
Så hvordan kan du overbevise psykopaten om at din omsorg er oppriktig?
Svaret er at det kan du ikke. Tenk på hvor lang tid du selv brukte på å forstå at hen er en psykopat, så markant annerledes enn deg. Nærmest en annen menneskerase. Først etter uker og måneder med intens selvransakelse, refleksjon og analyse av handlinger og ord, så gikk det delvis opp for deg. Tenk da på at psykopaten har verken evnen til denne formen for refleksjon, eller viljen til å forstå andre.
Faktum er at hen fortsatt tror du er en bedrager. Og hen vil tro det til den dagen hen dør. Alle de gode tingene du gjorde, de spiller ikke på psykopatens hjertestrenger. Psykopaten tenker tilbake på din omsorg som enten dumhet eller kynisk manipulasjon. “Den gangen jeg fikk en sydenreise i fødselsdagsgave, som om ikke jeg forstod at NN forsøkte å smøre meg. Ha! Meg lurer ingen!”.
Alle dine bestrebelser på å skape tilknytning og vekke kjærlighet var forgjeves, fordi alt du gjorde ble misforstått og tolket i verste mening. Så hvis du ennå ikke har sluttet med å forsøke å vinne psykopaten i ditt liv over, så stopp nå. Ikke bruk mer energi på ham eller henne.
Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner (pris per 1/1 2024), 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]
Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
Men det finnes flust av mennesker hvor selvtilliten er for høy i forhold til deres kunnskapsnivå og moral. De går arrogante og lettkrenkede rundt, når de egentlig burde bøye seg i ydmykhet.
Egentlig handler det om skam. Noen har for mye skam, og andre har for lite.
Mange av dere som leser her har for mye skam. Dere oppfører dere svært ordentlig og korrekt. Dere er livredde for å bryte loven og for å krenke andre. Likevel skammer dere dere altfor lett.
Noen har lært dere å skamme dere. Det er programmert i dere.
Mens andre har for lite skam. De er egentlig dårlige mennesker. De har brutt loven. De har snytt på skatten. De har hvitvasket penger. De har mishandlet dyr. De har vært utro. Likevel går de rundt med nesa i sky og fordømmer andre. De fordømmer deg. Og det virker. Du lar deg kue og kryper tilbake inn i ditt eget skinn.
Tror du de er få, alle de med dårlig moral? Antakelig tror du det. For du er et godt menneske, og tror de fleste er gode på bunnen. Faktisk tror du at alle andre er bedre enn deg.
Men de er ikke få. Se på statistikken; fem prosent har utøvet grov vold, femten prosent har vært utro uten at partneren vet det, to prosent har kjørt inn i en annen bil på parkeringsplassen og stukket av uten å si ifra, tyve prosent har deltatt i mobbing av en annen, fire prosent har anmeldt en annen person på falsk grunnlag, atten prosent har stjålet osv osv. Hvis vi legger sammen alle disse prosentene, så ender vi på langt over hundre prosent, og det er fordi mange mennesker har gjort seg skyldig i flere enn ett tilfelle av dårlig moral.
Men først og fremst betyr det at en svært høy andel av de du passerer på gaten ikke har noen grunn til å dømme deg for noe. Tvert imot, du har grunn til å dømme dem. For de er dårligere mennesker enn deg.
Jeg snakker ikke her om menneskeverd. Alle mennesker har lik verdi og lik rett til liv. Men alle har ikke lik rett til respekt. Respekt er noe man gjør seg fortjent til.
Likevel er det ofte slik at de med dårlig moral krever respekt av de med høyere moral enn dem selv.
Resultatet blir at slike som deg, som lever etter streng etikk, må bøye deg i støvet for mennesker som har et langt uetisk rulleblad.
Hvordan ble det slik?
Disse menneskene med uetiske rulleblad skammer seg for lite. De er ikke ydmyke i deres adferd. De fikk for mye selvtillit i oppveksten. De fikk hele tiden høre at de er viktige, nærmest uavhengig av prestasjon i livet. De var pappas prinsesse og mammas prins. Og nå må resten av oss tolerere deres oppblåste selvbilde, som ikke speiler deres moral, kunnskapsnivå eller personlige egenskaper.
Det går jo ikke bra å oppdra mennesker slik. Vi må ha en viss mengde skam i livet. Både for mye og for lite skam blir skadelig. For mye skam skader mest deg selv. For lite skam skader først og fremst andre.
Skam regulerer samfunnet og sørger for at vi oppfører oss pent mot hverandre. Det er forbunnet med ære og stolthet. Psykopaten og narsissisten er skamløse. Men svært mange mennesker som ikke er psykopater, har også for lite skam.
Skam kan misbrukes. Kirken brukte lenge skam til å styre de troende. De ble truet med opphold i skjærsilden hvis ikke de betalte avlat. Prestene bygget opp under menneskers skam for å få dem til å betale. Mennesker ble fortalt at de ble født syndige og at nær sagt alt de gjorde etterpå var syndig. Mennesker skammet seg mye den gangen. Og de betalte så mye de kunne for å slippe opphold i skjærsilden og å ende i helvetet. Slik ble mennesker fattige, og kirken rik.
Så kom reformasjonen. Det ble protestert mot avlatsbetaling. Det ble protestert mot at rike kunne kjøpe seg fri, mens fattige måtte leve i skammen. Det var altså en protest mot klasseforskjeller. De som protesterte ble kalt protestanter, og skilte seg fra katolikkene. Men det ble ikke protestert mot selve skammen. Den fikk fortsette, tett opp til våre dager.
I dag har klimaaktivister overtatt for kirken. Vi blir fortalt at vi må betale for å redde verden. Derfor legges klimaavgifter på all verdens ting. I formiddag gikk jeg til byen med hunden og kjøpte en softis. Jeg ba om et tomt beger ved siden av. Jeg ville gi hunden litt av min is i begeret. Jeg fikk begeret, men ble fortalt at det kostet fem kroner. “Nye regler”, fikk jeg høre.
Tidligere i uken kjøpte jeg en skjorte i en klesforretning. “Vil du kjøpe en pose til?” spurte ekspeditøren. “Nei takk” svarte jeg irritert, og tok skjorten i hånden uten noen form for beskyttende emballasje.
Klimaministeren vil pålegge husbyggere klimaavgift tilsvarende syv prosent av byggeprisen. Vi betaler allerede CO2 avgift på drivstoff og en drøss med andre varer og tjenester. Se nærmere på flybilletten din neste gang. Miljøavgiften er nesten like stor som selve billettprisen. Og enda er det ikke nok, du blir i tillegg spurt om du vil “klimakompensere” flyreisen. Foreløpig er “klimakompensasjon” frivillig (hva enn nå det er).
Vi må betale, ellers går verden under må vite! Og de som ikke tror på de menneskeskapte klimaforandringene blir offentlig skammet. Greta Thunberg er for tiden i Kårstø i Rogaland og protesterer mot oljeutvinning. Hun sier “vi kan ikke passivt se på at fossilindustrien tar livet av mennesker og destabiliserer de livsviktige systemene våre” (Nettavisen, 24/8-24). Er ikke denne ensporede og naive unge kvinnen, som protesterer ikledd en anorakk laget av olje, klar over at olje daglig redder tusenvis av menneskeliv? Thunberg er et perfekt eksempel på en person med for høy selvtillit i forhold til kunnskapsnivå. Og hun blir attpåtil heiet fram. Hvordan fikk hun fri tilgang til mediene, og sågar taletid i FN? Grunnen er at hun blir brukt som et verktøy til å så skam befolkningene i vesten, slik at de finner seg i å betale for en usynlig trussel.
Klima er den nye religionen, og global oppvarming den nye skjærsilden. Og resultatet blir det samme; folket vil bli fattige, og staten rik. Vi ser det allerede; milliarder pøses på karbonfangst og havvind, mens sykehjem, skoler og veier forsømmes og forfaller. Ifølge økonomer så har en barnefamilie mistet 176,000 kroner i kjøpekraft siden 2021.
Kirken (og staten) er eksempler på hvordan å styre menigheten med skam. Psykopaten gjør det samme med sine objekter. Når devalueringen setter inn, så forteller psykopaten objektet at hen har grunn til å skamme seg. Deretter begynner psykopaten å høste avlat; så lenge objektet er føyelig og underdanig, så blir det tilgitt sine synder.
Men tilbake til omgang med dårlige mennesker i hverdagen.
Ja du leste riktig. Igjen skrev jeg dårlige mennesker (med et ironisk vink til den fordømmende kirken i middelalderen). Jeg er nemlig i ferd med å øve meg. Øve meg på at mennesker ikke er gode på bunnen. Tvert imot, de fleste mennesker er dårlige på bunnen, og går rundt og krever mer respekt enn de fortjener.
Jeg har derfor sluttet å vike hver gang noen går mot meg på stien eller på fortauet. Tidligere var det alltid jeg som vek til side, og jeg fikk sjelden takk. Nå ser jeg personen an. Jeg bestemmer meg på et øyeblikk for om motparten er en person som fortjener min respekt eller ikke. Og hvis nei, så viker jeg heller ikke. For eksempel viker jeg nær sagt aldri for mennesker med barnevogner lenger, de tror de eier fortauet, og de tar aldri hensyn til hunden min som de gjerne ruller over med vognen hvis ikke jeg passer på. Hvis den andre da heller ikke viker, så stopper jeg ganske enkelt opp og står stille. Og da står jeg gjerne slik inntil den andre bestemmer seg for at dette har de ikke tid til, og går rundt meg. Jeg viker selvfølgelig fortsatt for seniorer og mennesker som er dårlige til beins.
Lyder kynisk, synes du? Dette er ment som en tankeøvelse for deg som sliter med mye skam og lav selvtillit.
Det er ikke en øvelse for deg med lite skam og høy selvtillit. Du har allerede mer enn nok av det siste, og for lite av det første.
Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner (pris per 1/1 2024), 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]
Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
Vi – objektene – har allerede mange stempler på oss. Vi er empater, høysensitive, medavhengige, pleasers, vi har CPTSD og traumebindinger. Ikke alle stemplene klinger positivt.
Jeg kvier meg derfor for å introdusere enda ett.
Men husk at disse “merkelappene” er der for å hjelpe deg til å forstå deg selv bedre.
Husk også at du skal ikke identifisere deg som “empat” eller “medavhengig”. Dette er kun en liten del av deg. Du er mye, mye mer. Og kanskje er du ingen av dem. Eller du har kun et lite snev av en eller to.
Jeg vet ihvertfall at for min egen del, så hjelper det å gjenkjenne meg selv i hva jeg har lært om diverse personlighetstyper. Det betyr at dette er forsket på, at det er flere av oss, og at det har en årsak og ofte også en løsning.
I dag vil jeg fortelle litt om det som kalles unnvikende personlighetstype, og hvis man er rammet hardt nok; unnvikende personlighetsforstyrrelse.
“Unnvikende personlighetsforstyrrelse er en psykisk tilstand der man ikke føler seg bra nok, er svært sky og tilbakeholden, veldig sårbar for kritikk og ofte velger å være alene av redsel for å bli avvist.” (fra nhi.no).
Den unnvikende personligheten har en lengsel etter å bli likt og akseptert. Likevel – hvis de er hardt nok rammet – så unngår de sosiale situasjoner hvor de risikerer avvisning. Men la oss være ærlige. I alle sosiale situasjoner så risikerer man å bli avvist. Det er en risiko som normale mennesker tar. Som sunne mennesker tar. Og som også unnvikende personligheter tar. I sistnevnte tilfeller så overstyrer behovet for å være sosial, redselen for å bli avvist. Disse personene lider likevel ofte kvaler etter sosialt samvær, fordi blikk eller kommentarer kan tolkes som avvisende. De bruker timer og dager på å analysere signalene de forskjellige menneskene de kommer i kontakt med, sender. Det er svært drenerende. De kan opparbeide forakt for de som de mener har avvist eller krenket dem. De kan dessuten bli provosert hvis de opplever seg iakttatt i situasjoner hvor de helst vil være usynlige.
Den unnvikende personligheten er altså ikke asosial. Når de likevel velger alenehet så er det fordi de er hardt rammet av unnvikelse. Aleneheten er altså ufrivillig. Men alternativet – å være intim med andre mennesker – er enda mer ubehagelig. Den unnvikende personen er langt på vei en permanent gråstein, det vil si de viser aldri hvem de egentlig er, i frykt for at den de egentlig er skal bli mislikt og avvist. Derfor blir de i mange tilfeller “pleasers”. Fordi de frykter intimitet, så klarer de sjelden å skape ekte vennskap, og enda sjeldnere – vellykkede partnerskap og samliv. Ofte tror de selv at de er åpne og ærlige, men deres adferd som gråstein er dypt innarbeidet og gjør det vanskelig for dem å se at de faktisk skjuler sitt egentlige jeg og derfor ikke tillater andre å bli kjent med dem. Men andre sanser deres overflatiskhet og trekker seg over tid unna. Den unnvikende opplever derfor ofte at vennskap glipper mellom hendene på dem, enten fordi de selv trekker seg unna for å unngå kritikk og avvisning, eller at andre trekker seg unna fordi den unnvikende aldri slipper dem inn under huden.
I tillegg lider de ofte av det som kalles “impostor syndrome” (bedrager syndrom), fordi de vet at de er gråstein, og at det kun er et spørsmål om tid før deres omgivelser oppdager hvem de egentlig er; en dårlig arbeidstaker eller en dårlig venn, altså en bedrager.
Det i sin tur kan gjøre dem paranoide. De ser seg hele tiden over skulderen, for når blir de avslørt? Bedre å trekke seg ut i tide.
Å være hardt rammet av unnvikende personlighet er åpenbart slitsomt. Intet under at enkelte foretrekker fullstendig isolasjon. Ikke minst fordi den unnvikende innerst inne har en klar og tydelig personlighet, og alene med seg selv så slapper de av og slipper denne personen frem.
Men unnvikingen kan også være svært skadelig.
Hørt om Chris McCandless? Ikke? La meg i så fall fortelle deg om ham.
Chris ble født i 1968 og vokste opp i Virginia, i en stor familie. Han hadde både hel- og halvsøsken. Ifølge søsteren Carine så mishandlet foreldrene hverandre og barna. Alkoholisme var tilstede under hele oppveksten, spesielt faren misbrukte alkohol.
Antakelig ble Chris devaluert av sine egne foreldre. Ihvertfall fantaserte han om et bedre liv enn det han hadde blitt tildelt. Han drømte om å flykte, ikke bare fra sin familie men fra alle mennesker.
På skolen klarte han seg bra. Den var intet i veien med hans kognitive intelligens. Han ble uteksaminert fra Emory universitet i Georgia i 1990. Han hadde en forkjærlighet for klassisk litteratur.
Sosialt så klarte han seg også greit, ihvertfall utad. Men som med de fleste unnvikende personligheter så foregår kampen på innsiden. Den er ikke umiddelbart synlig på utsiden.
Etter uteksamineringen i 1990 så forlot Chris hjemstedet. Han donerte bort det meste av sine sparepenger, og begynte å kjøre – først vestover – i en gammel Datsun. Bilen brøt sammen flere ganger underveis. Til slutt klarte han ikke å reparere den mer, tok ut de eiendeler han kunne bære, og fortsatte til fots.
Han stoppet mange steder underveis. Blant annet i Mexico, hvor han ble arrestert for å bære et håndvåpen. Håndvåpenet hadde han kanskje skaffet seg fordi han var paranoid, eller kanskje fordi han opplevde Mexico skremmende. Det siste innrømmet han selv. Det er et vanlig trekk ved unnvikende personligheter at de opplever andre folk som truende.
Chris ble tilslutt løslatt og dro tilbake inn i USA. Han var pengelens og bodde i diverse camps, blant annet i Sierra Nevada. Han tok strøjobber for å ha litt penger. I California oppholdt han seg i en camp i lengre tid. Her ble han venn med en eldre mann som ønsket å adoptere ham. Han ble også kjent med en yngre kvinne som ønsket å gifte seg med ham. Han møtte med andre ord mennesker på sin ferd som ville knytte seg til ham. Det sier også litt om hans personlighet at mennesker fattet slik interesse for ham. Han må ha vært lett å like. Men Chris klarte selv ikke å knytte seg til disse menneskene eller å forplikte seg til dem. Han forlot California, antakelig fordi han følte seg presset og truet av hva andre kanskje vil kalle for normal intimitet.
Nå satt han nesen mot Alaska. Han ønsket å isolere seg der, med minst mulig menneskelig omgang. I april 1992 haiket han til Fairbanks. Derfra satte han avgårde til fots, inn i villmarken. Han var svært lite forberedt på å klare seg der. Han hadde minimalt med matvarer og overlevelsesutstyr. Han manglet også kunnskap om Alaska. Han ble drevet av en romantisert drøm om å være alene.
Chris ble sist sett i live 28. april.
Det vi vet om ham etter den tid, er at han langs en elv fant en forlatt buss. Han innlosjerte seg i den, og forsøkte å overleve av hva han fant i nærområdet. Det befinner seg bjørn og andre rovdyr i området, men såvidt kjent så ble Chris aldri angrepet av noe. Han klarte seg en stund på bær han plukket. Han skjøt også en helg, noe han senere angret på. Hvordan vet vi det? Fordi han skrev en dagbok som senere ble funnet i bussen.
Det siste dagboknotatet var fra august 1992. Men Chris holdt ikke tritt med datoer. I stedet skrev han “dag 1”, “dag 13” osv. På dag 107 skrev han “fantastiske bær!”. Det var det siste notatet som inneholdt ord. De påfølgende dagene noterte han ingenting, men satte kun streker. Og fra dag 113 var det ingen innførsler i dagboken.
Han ble funnet død i bussen i september samme år, av noen turgåere. Obduksjonen viste at han sultet ihjel. Ved siden av liket ble det funnet et kamera med ufremkalte negativer. Negativene ble fremkalt og viste bilder Chris hadde tatt av seg selv foran bussen. På et av bildene holdt han oppe et notat der han hadde skrevet (oversatt) “jeg har hatt et fint liv, takk Gud. Ha det bra og Gud velsigne dere”.
Det ble også funnet en håndskrevet beskjed på bussen hvor det stod (oversatt) “hvis du finner dette så vit at jeg trenger hjelp. Dette er ingen spøk. Jeg er i ferd med å sulte ihjel. Hvis jeg ikke er i nærheten så er jeg i skogen for å plukke bær”.
Chris forstod med andre ord at han kom til å dø. Og den siste tiden ønsket han seg tilbake til menneskeheten, men han var blitt for svak til å gjøre vendereis og vende tilbake til sivilisasjonen.
Det sies at ett av hans notater i dagboken lød “den eneste form for lykke er den delte”.
Det er sannsynlig at han innerst inne ønsket å ha mennesker i livet sitt. Men hans unnvikende forstyrrelse hindret ham i å våge å tilnærme seg mennesker. I desperasjon prøvde han å klare seg alene. Han valgte hva han følte var den bedre av to onder.
For Chris så endte det ikke bra. Han ble 24 år.
Chris McCandless ble i ettertid av mange hyllet som en helt; den sterke sololøperen, nomaden og vagabonden. Han ble betraktet på samme måte som en av de mange som forsøkte å bestige Mount Everest, men som omkom i forsøket.
Andre betraktet ham som den stereotype dumnaive romantikeren. Han hadde ingen mulighet til å klare seg i Alaskas villmark alene. Han var vokst opp i trygge Virginia. Han hadde ikke engang et kart over området, da han bega seg inn i villmarken. Ifølge kritikere var det så godt som et selvmordsoppdrag.
Bussen han oppholdt seg i, ble et kjent valfartssted som lokket til seg eventyrlystne turgåere. For å forhindre nye tragedier så ble den løftet ut av skogen med helikopter, og står i dag på museum.
Chris fikk ingen diagnose mens han levde. Først i ettertid har psykologer samlet puslebitene og dannet seg et bilde av en svært unnvikende ung mann. Mest sannsynlig hadde han en unnvikende personlighetsforstyrrelse. Men i mildere former så er unnvikelse ingen diagnose, kun en personlighetstype.
Hvorfor er historien om Chris McCandless relevant? Er unnvikende mennesker tiltrekkende for psykopater? Mest sannsynlig, så ja. Psykopater kan betrakte unnvikende mennesker som en spennende utfordring. Den unnvikende trekker seg unna, og psykopaten følger etter. Det er vanskelig for den unnvikende å stå imot. Psykopaten er pågående og intens. Den unnvikende er konfliktsky og tar ikke opp kampen.
Men ønsker den unnvikende å være sammen med psykopaten, tatt i betraktning at de skyr dominerende mennesker? Både ja og nei. Vi vet at psykopaten i idealiseringen speiler objektet, og omformer seg til den personen de vet at objektet ønsker seg. Det er derfor sannsynlig at den unnvikende får tillit til personen psykopaten utgir seg for å være. Ihvertfall i begynnelsen. Men det interessante er jo at psykopaten blir villedet og neppe speiler riktig person, for den unnvikende viser ikke hvem hen egentlig er.
Er man unnvikende hvis man går lei av venner og ghoster dem? Nei, selvfølgelig ikke. Her må man lese seg opp på hva som kjennetegner en unnvikende personlighetstype. Det er heller ikke nok med en enkelthendelse eller to. Det må gå en rød tråd gjennom flere år, helst hele voksenlivet.
Men ikke forveksle unnvikenhet med feighet. Bare se på Chris McCandless. Han trosset elementene i det store ukjente, heller enn å forholde seg til mennesker. Det er ikke feighet. Det er desperasjon.
Og han etterlot oss en viktig lærdom, til tross for sine unge år; “den eneste form for lykke er den delte”.
Så når du nå post-psykopat er lei av mennesker generelt og samliv spesielt, så ikke fjern deg helt fra menneskeheten. La døren stå litt på gløtt. Stenger du døren så stenger du den for alle. Også for den rette.
Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
Vi kommenterer aldri under fullt navn.
Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] . Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med jobb og hund, katt og høns, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.
Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner (pris per 1/1 2024), 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]
Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
Lykke er ikke det første som skjer. Og for noen skjer det aldri. Rehabilitering etter en psykopat handler først og fremst om mental vekst.
Jeg får likevel ofte spørsmålet “når får jeg det bedre?”. Det er naturlig at man søker lindring etter all smerten en p/n forårsaker. Det har for mange gått lang tid siden psykopaten. Hen er ikke lenger et problem. Men det sosiale livet har stagnert.
Mange beskriver likegyldighet overfor andre mennesker. De klarer ikke å føle det samme engasjementet i mennesker lenger.
Noen beskriver en nyoppstått forakt for andre mennesker. De er lei av dem, deres trivialiteter og frekkheter.
Noen beskriver fremmedgjørelse, som om de fortsatt befinner seg på samme planet som resten av menneskeheten, men i en annen dimensjon.
Andre beskriver frykt, som om de har fått en sosial angst som hittil var ukjent for dem. De trodde aldri at de i voksen alder ville oppleve frykt for sosialt samvær, når de tidligere elsket å være sammen med andre mennesker. Men nå ser de røde flagg overalt. De er hyperårvåkne og på vakt.
Jeg forteller dem at det er ikke frykt de opplever. Og ihvertfall ikke sosial angst. Det er vekst.
Senest i dag hadde jeg en konsultasjon med en leser hvor vi diskuterte dette. Jeg brukte en analogi i konsultasjonen som jeg nå vil bruke i denne teksten.
For det første så er vekst smertefullt. Da vi var unge, så fikk vi voksesmerter når det vred og vrengte seg i knoklene og organene våre, når de forandret både størrelse og fasong. Vekst er ikke behagelig. Og når du først har begynt på prosessen med å rehabiliteres etter psykopaten, så er veksten i gang. Den kan ikke reverseres. Det er noe du må gjennom. Og – akkurat som du ikke hadde kontroll på hvor høy du kom til å bli da du vokste som ung – så har du heller ikke kontroll på hvilken person du ender opp som når rehabiliteringen er over.
Når vi vokser mentalt så blir vi først og fremst klokere. Og det er ikke sikkert at klokskap fører til lykke eller et enklere liv. Mange kloke mennesker er ulykkelige. De største tenkerne, filosofene og intellektuelle i historien led ofte av tilbakevendende depresjoner. Hvorfor det? Mest sannsynlig fordi de så virkeligheten slik den var, på godt og vondt, men aller mest så de den tydeligere i all dens brutalitet. Tydeligere enn hva andre så – de som ikke hadde vokst.
Det er jo også en grunn til at barn, som har lav allmennkunnskap og mangel på livserfaring, generelt er lykkeligere enn voksne. Deres liv er en lek, fordi de foreløpig ikke vet bedre.
Tenk på høyden din. Kanskje er du 1,60. Eller 1,80. Noen av oss er sågar to meter høye. Din høyde avgjør hvordan du betrakter verden.
Tenk så på din hund eller katt, og hvor annerledes den betrakter verden nærmest fra gulvhøyde. Alt ser svært annerledes ut der nede. Av og til løfter jeg min hund opp i armene. Han veier ti kilo, så det går fint å holde ham en liten stund. Og hver gang han kommer opp i samme øyehøyde som meg så sperrer han opp øynene, som om han ser ting for første gang. Hjemmet ser nå helt annerledes ut for ham. Nå ser han ned på kjøkkenbenken, i stedet for opp på den (og kjøkkenbenker er som kjent av spesiell interesse for alle hunder). Og han får plutselig øye på trafikken gjennom vinduet – den som han vanligvis ikke ser fordi han tusler rundt på gulvet, under vinduskarmen. Nå kikker han ut på alle bilene, syklistene og fotgjengerne som passerer, som om det går opp for ham at den store verden er mye nærmere enn han trodde.
Og du, med dine 1,60 eller 1,80, tror som hunden at verden fra akkurat ditt ståsted er den riktige oppfattelsen av verden. Du kan såvidt se over hekken og inn til naboen. Men du kan ikke se lenger enn det. Du kan ikke se over naboens hus. Og du tror at dette er slik også alle andre betrakter verden.
Men hva skjer når du vokser?
Forestill deg at du blir ti meter høy. Nå kan du plutselig se langt over naboens hus. Du kan se hvor byen ender og landsbygden begynner. Du kan se ned på mange trær, i stedet for opp på dem. Ting du alltid trodde var store og viktige, som biler, er nå plutselig blitt veldig små og betydningsløse langt der nede på bakken.
Men hva ser du også? Du kan se hva som skjer forbi naboens hus og lenger ned i gaten. Du kan se nabogaten. Der pågår det et innbrudd. Noen stjeler ting fra et hus og bærer det ut i en ventende lastebil.
Du kan se bak naboens hus. Der står det en sortkledd person med finlandshette. Vedkommende står med en kniv i hånden. Du vet ikke om det er en mann eller en kvinne. Hen forsøker å gjemme seg bak naboens vegg. Du vet ikke hva vedkommende pønsker på, men nå vet du at hen er der. Du hadde ikke sett vedkommende hvis du fortsatt var 1,60 – hvis ikke du hadde vokst. Da hadde du fortsatt puslet i hagen din, lykkelig uvitende om en potensiell farlig person kun ti meter fra deg.
Ser du nå hvordan vekst kan forårsake frykt, fordi du ser mer enn før? Du leser folk bedre. Du ser sammenhenger bedre. Du avslører skjulte agendaer. Selvfølgelig er det skummelt å vokse! Din mentale størrelse påvirker ditt verdensbilde.
Vekst betyr også at du ikke nødvendigvis vokser nærmere andre mennesker. Det kan bety at du vokser fra dem.
Du kan bli lykkeligere av å vokse. På sikt. Etter at du har vendt deg til verden fra ditt nye ståsted. Men først etter at du har akseptert ditt nye perspektiv og lært deg å slappe av. Inntil da så vil du være årvåken, kanskje paranoid, akkurat som min hund når jeg løfter ham opp og han sperrer opp øynene i et forsøk på å ta inn alle de nye inntrykkene. Han er nysgjerrig, men han forsøker også å fange opp fare. På gulvet hadde han kontroll og var trygg på at verden var slik han oppfattet den der nede fra. Nå, en meter høyere opp, er alt annerledes og han føler seg utrygg. Han må reorientere seg og lære ting på nytt.
Det trenger han heldigvis ikke, for jeg setter ham ned på gulvet igjen. Halen reiser seg umiddelbart og han tripper fornøyd rundt slik han pleier. For på gulvet er verden igjen slik han kjenner den.
Det gjelder ikke for deg og meg. Vi ble ikke løftet opp. Vi vokste. Og vi kan ikke krympe ned til gammel størrelse igjen. Du må være forberedt på at det blir verre før det blir bedre.
Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner (pris per 1/1 2024), 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]
Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
Dagens innlegg kan tolkes som å holde opp en streng pekefinger, men vil – når du tar det til deg – få deg til å forstå psykopaten bedre, og dessuten fremskynde din heling.
I samtale med objekter så går enkelte ting igjen. En av dem er måten objektene omtaler psykopaten og narsissisten på. De bruker termer og begreper som man gjør om normale mennesker. Dette kan bety at de egentlig vet at psykopaten ikke er normal, men at de synes det abnorme er vanskelig å formulere. Men det kan også bety – og dette mistenker jeg er vanligst – at det ennå ikke har sunket helt inn hvor markant annerledes og unormal psykopaten er.
Psykopaten har en annen hjerne enn nevronormale mennesker. Dette er vitenskapelig påvist (se sak under teksten). Det betyr at det kun er på utsiden de ligner på oss, som et kostyme de har ikledd seg. Derfor går de udetektert blant oss.
Men det er svært vanskelig for vår egen hjerne å betrakte dem som noe annet enn normale mennesker. Jeg måtte selv jobbe lenge med saken før jeg lærte å tenke på dem som en annen menneskerase. Lenge så klarte jeg kun å akseptere at de hadde en alvorlig forstyrrelse, men at de ellers var som andre. Min fatteevne strakk ikke helt til.
I dag betrakter jeg dem som hva de er; rovdyr i menneskeforkledning. I brødrene Grimms fortelling om ulven og de syv geitekillingene, så ikler ulven seg et geiteskinn for å kunne luske fritt blant geitene. Slik lignet ulven dem og luktet som dem. Geitene godtok ham som en av dem. Men han måtte passe seg for å åpne munnen. Hvis han snakket for mye, så avslørte han hvem han egentlig var. Slik er det også med psykopaten.
Den største feilen vi gjør er å tro at psykopaten tenker som oss. Jeg hører ofte forklaringer i forsøket på å forstå deres handlinger, som egentlig handler om hvordan vi selv reagerer. “På seg selv kjenner man andre” heter det. Men når man skal forstå psykopaten, så holder ikke den tesen vann.
Jeg hører utsagn som “han angra seg nok, skjønte at jeg var den beste, det var derfor han kom tilbake”. Nei, svarer jeg. Det er normale mennesker som angrer seg. Psykopater kommer tilbake av en helt annen grunn. Det kan virke som anger, og de kan spille på anger, men det er ikke anger.
Et annet utsagn er “tror du hun blir sjalu, hvis jeg gjør ditt eller datt”. Igjen svarer jeg nei, det er normale mennesker som blir sjalu. Psykopaten spiller på et helt annet register. De kan oppføre seg som om de er sjalu, men egentlig handler det om eierskap. Objektet er deres leketøy, og ikke engang i metaforisk forstand. Psykopaten betrakter oss faktisk som leketøy. Derav navnet “objekt”.
En ting som jeg hører veldig ofte er “men han var jo snill innimellom”. Denne er ekstra vanskelig. Jeg forsøker å forklare at psykopaten ikke er snill innimellom. De er onde 24/7. Men de kan innimellom spille snill, hvis de tror det gagner dem, hvis de vil manipulere deg, forvirre deg eller hoovre deg tilbake. Det handler om en fasade, at de tar masken på. Og de kan beholde den på i lang tid om gangen. Men det er ikke snillhet.
Men det sitter svært langt inne for klientene jeg snakker med i konsultasjoner å forstå dette. Jeg kan nærmest høre hvordan det knitrer i hjernecellene når de tygger på saken, og at skepsisen presser seg på. For alle mennesker, til og med de aller verste, kan vel være snille av og til? Dette er jo ikke lett å forstå. For psykopaten er så overbevisende snill når de spiller snille. Akkurat som de er så overbevisende forelsket i idealiseringsfasen, og overbevisende troverdige når de bortforklarer deres utroskap eller økonomiske svindel.
Også er det vår nærmest religiøse tro på at “alle er gode på bunnen”, som jobber mot oss. Den forestillingen er svært vanskelig å riste av seg, så innarbeidet som den er.
Men psykopaten er verken snill, sjalu, angrende, hevngjerrig, ærlig, rasende eller forelsket.
Hva de er, er psykopatiske.
Retorikken vi bruker for å beskrive psykopaten er viktig. Ordene har betydning. Omtaler du psykopaten i omsorgsfulle ordelag, også selv om det kun er overfor deg selv? Da vil din helbredelse ta lenger tid. Vi er nødt til å bruke de riktige ordene for at forståelsen skal komme etter. Det er derfor jeg foreslår at du lagrer psykopaten, ikke med navn, men for eksempel som “drittsekken” eller “jævelen” i din telefon (hvis du ennå ikke har innført NK). Når noe blir sagt ofte nok, så lar hjernen seg til slutt overbevise om at det er ikke Tore eller Maren som ringer, men en skadelig person som du ikke har godt av å snakke med.
I stedet for å tenke “jeg husker den gang NN var så hyggelig”, så tenk “jeg husker den gangen da masken satt ekstra godt på, faktisk under hele ferien”.
Derfor er det en god øvelse, når du forsøker å analysere deres ord og handlinger, å i stedet for å tillegge dem normale egenskaper og motiver, så tenker du “hen gjorde det fordi hen er psykopatisk”.
Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner (pris per 1/1 2024), 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]
Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
Mest sannsynlig så er det det. Selv om det virker motsigende. For er det ikke alle andre som er livredde for narsissisten, denne tilsynelatende sterke og dominerende tyrannen? Jo, og det er en grunn til det.
Men narsissisten kommer fra et ståsted hvor de ikke klarer å forholde seg til virkeligheten. Derfor bygger de opp en fantasiforestilling om seg selv som ikke er psykotisk, men svært virkelighetsfjern. Og de terroriserer alle rundt dem til å forholde seg til sin oppdiktede persona, som er grandios, fantastisk, og kan og vet alt.
Dette kan være svært tydelig, men også svært subtilt.
Barn som har vokst opp med en narsissistisk forelder husker hvordan de gikk på eggeskall rundt vedkommende. Og grunnen til at man går på eggeskall, er nettopp fordi virkeligheten ikke skal nevnes. Det er en stor elefant i rommet, men nevnes den så eksploderer narsissisten. Virkeligheten er for narsissisten svært ubehagelig, for den minner dem på at de har store riper i lakken. Barna lærer seg å navigere rundt narsissistens triggerpunkter, og klarer de det så bevares husfreden. Og de blir eksperter i å lirke seg rundt eggeskallene. (Implisitt lærer barna at det er deres ansvar å bevare husfreden. Dette tar de meg seg inn i voksenlivet og fortsetter med å ta ansvar for andres humør og umodenheter. Det er blitt barnemat for dem – bokstavelig talt – og de reagerer derfor ikke nevneverdig når de fortsetter med å tiltrekke seg narsissister. Det må en oppvåkning til.)
Ferien dere var på skal kun omtales som fantastisk. Ingen annen beskrivelse tolereres, selv om narsissisten ødela den med sin dominerende oppførsel og sitt lunefulle humør. Dere dro kun på utflukter som narsissisten ønsket, du ble utsatt for taushetskur mye av tiden, og narsissisten ble ved to anledninger bare borte og kom tilbake sørpe full midt på natten.
Julegaven du fikk, som du vet var svært billig og ikke passer din stil i det hele tatt? Du må late som om det er den fineste gaven du noen gang har fått, og at narsissisten virkelig kjenner dine behov.
Er det noe som nager deg (utover narsissisten)? Hold det for deg selv. Du skal ikke regne med hjelp og støtte fra narsissisten. Regn heller med å bli angrepet og klandret, for å ødelegge hens fantasi om at alt er perfekt og at alle er glade.
Økonomiske vanskeligheter skal ikke nevnes. Kjøleskapet er tomt for mat, men barna til narsissisten får ikke lov til å nevne at de er sultne, fordi det krever noe av narsissisten, en egenskap hen ikke besitter; ansvarlighet. Narsissisten er egentlig selv et lite barn. De skal ikke stå til ansvar for noen. De skal være den som krever. Narsissisten mener at penger skal komme til ham eller henne uten at de behøver å jobbe for det. Når kjøleskapet er tomt, så blir de irriterte på barna som klager, for at barna bringer virkeligheten inn i deres fantasiverden. De klandrer i stedet barna for å ha spist opp all maten, eller de klandrer sine søsken eller egne foreldre for ikke å bistå økonomisk når de trenger det, “ser dere ikke at barnebarna deres sulter og mangler klær?”.
Narsissisten er egentlig en uspiselig person, men tolererer ikke annet enn dyrking av seg selv. Begår de feil eller oppfører seg klanderverdig, så skal det ikke nevnes, ellers eksploderer de.
Alle barn av narsissistiske foreldre vet dette. Men også partnere og andre nærstående personer.
Det kan imidlertid være vanskelig å sette fingeren på problemet. Man omtaler narsissisten som “hissig”, “lett antennelig” eller “urettferdig”. Eller man bare venner seg til å føye vedkommende uten å tenke over det. Man tillegger dem egenskaper som er tross alt er normale, når det egentlig handler om en svært forstyrret avvisning av virkeligheten med alt den innebærer av hverdagslige utfordringer og personlige tilkortkommenheter; faktorer som normale og sunne mennesker forholder seg til uten at deres verden går i grus. Men narsissisten kan ikke det, fordi da vil hele den narsissistiske personlighetsstrukturen implodere, og de vil skjønne at de egentlig er svært utilstrekkelige personer. Men dette gjennombruddet skjer aldri. Den narsissistiske rustningen beskytter dem.
For å ikke bli angrepet – for det er de livredde for – så angriper de heller først. De kritiserer alle rundt seg og blir i praksis umulige å leve sammen med. De devaluerer andre i frykt for selv å bli devaluert. De manipulerer i frykt for selv å bli manipulert. De er opptatt av å kontrollere andre fordi de mener de har for lite kontroll, og frykter at hvis ikke de selv kontrollerer sine nærmeste, så vil de nærmeste kontrollere dem. De er svært paranoide. Dette er nok i all hovedsak ubevisste mekanismer.
Vi snakker her om sårbare og livredde personer, men ikke av den typen som med litt terapi vil forstå at de ikke har grunn til å føle seg truet av andre mennesker eller av virkeligheten. Narsissistene er livsfarlige vandrende håndgranater som er tilbøyelige til å detonere når som helst. De er kyniske og ondskapsfulle. De er komplett uberegnelige, og selv om man blir god til å danse rundt deres pipe så er det uunngåelig å innimellom utløse granaten. Derfor utvikler de aller nærmeste CPTSD (kompleks post traumatisk stress). Narsissisten kan ikke forandres med “litt terapi”.
Kjære lesere. Det er siste helg med spleis. Hadde du tenkt å bidra? Nå er siste sjanse.
Til nye følgere vil jeg fortelle at innsamlingen går til å markedsføre blogg og allmennkunnskap om psykopati og narsissisme, i håp om å nå fram til nye objekter. Har du selv vært et objekt? Har bloggen hjulpet deg? Bidra til å hjelpe også andre. Både små og store monner drar. Innsamlede midler går uavkortet til å spre ordet!
Innsamlingen avsluttes tradisjonen tro den 3. juli, som er bloggens fødselsdag, og i år fyller den ni år.
Til nye følgere vil jeg fortelle at innsamlingen går til å markedsføre blogg og allmennkunnskap om psykopati og narsissisme, i håp om å hjelpe nye objekter. Har du selv vært et objekt? Har bloggen hjulpet deg? Bidra til å hjelpe også andre. Både små og store monner drar. Innsamlede midler går uavkortet til å spre ordet!
Innsamlingen avsluttes tradisjonen tro den 3. juli, som er bloggens fødselsdag, og i år fyller den ni år.
