Psykopati og kjærlighet

Advarsel. Dagens tekst kan oppleves ubehagelig og konfronterende.

Dette er jo en uttalelse jeg har hørt fra utallige objekter. Jeg har også skrevet den mange ganger, om min egen opplevelse.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Det ligger mye i den setningen, kanskje mer enn man tenker over. Det er primært den siste delen jeg vil skrive om i dag.

Men la meg først få unna den første delen.

“Jeg likte hen ikke i starten”.

Det handler om at man ser klarest aller først, innen man blir vant til noe eller noen. Man kan faktisk venne seg til det utroligste, det meste kan bli normalisert. Det betyr ikke at det er normalt. Tenk på en matvare som egentlig smaker svært dårlig, slik som rakfisk. Hvordan endte den – en råtten fisk – opp med å bli en delikatesse? Fordi den utfordrer smaksløkene. Og når man har spist den noen ganger, så blir man vant. Man får til og med lyst på den. Men det forandrer ikke at det smaker dårlig. Det betyr bare at en dårlig smak har blitt tilvent og normalisert.

Fangevoktere i konsentrasjonsleire under andre verdenskrig fortalte hvordan de sluttet å reagere på drap på fanger. Men de fleste reagerte i starten. De vegret seg, og kastet opp av vemmelse. Men de ble vant. Det betyr ikke at det verken var normalt eller sunt å drepe fanger.

På samme måte vender vi oss til psykopaten. Vi venner oss til noe skadelig, noe som smaker vondt. Vi skulle stolt på førsteinntrykket. Førsteinntrykket er som oftest riktig, nettopp på grunn av den ovennevnte tilvenningsprosessen. Vi kan ikke lenger stole på at vi reagerer normalt på noe, når vi har hatt det i livet en stund. Det betyr ikke at vi slutter å reagere normalt på oppførselen til for eksempel foreldre eller gamle venner. Men toleranseterskelen er adskillig høyere enn hva den ellers ville vært, fordi “de bare er slik”. Og hva med tradisjoner, kulturelle ritualer og sosiale normer? Der foregår det mye absurd, men fordi vi er vokst opp med det, så oppfattes det som normalt.

“Jeg likte hen ikke i starten” er den sunneste delen av utsagnet, for den avslører at vi innerst inne har grenser og preferanser som vi følte og smakte på da vi møtte psykopaten. Det er ikke slik at vi liker alle. Det finnes faktisk mennesker vi ikke liker. Og dette er et godt tegn, fordi det viser at vi hever oss over visse typer adferd. Vi vet at vi er for gode for enkelte mennesker (for det er vi, og har ingenting med narsissisme å gjøre). Vi har en standard, og vi har integritet. Integriteten ligger i oss.

Problemet dukker imidlertid opp i fortsettelsen.

“Men hen var så betatt av meg”.

I disse få ordene så ligger hele kimen til problemet vårt. Jeg vil gå så langt som å kalle det livsproblemet; skaden vi av forskjellige årsaker er påført, kanskje av helsefarlige foreldre, eller mobbing i barne- og ungdomsårene, eller en iboende følelse av annerledeshet, utenforskap og fremmedgjøring, og som vi bærer med oss inn i voksenlivet.

Setningen avslører først og fremst et dårlig selvbilde (ikke nødvendigvis dårlig selvtillit, som ikke er helt det samme). Vi lar oss forføre og henrive av skadelige mennesker. Eller sagt på en annen måte; vi tar hvem som helst, bare de viser oss oppmerksomhet. Dette avslører at vi er villige til å plukke fra nederste hylle. Vi er faktisk villige til å danne partnerskap med mennesker med dårlig moral, mest sannsynlig med tilbøyelighet til kriminalitet, og som er voldelige mot oss. Kun fordi de viser oss interesse og “virker betatt”. Dette er et alvorlig varsel om at vi har en viktig jobb å gjøre med vårt selvbilde, og at vi har dårlig tid. Vi må raskt heve vår egenverdi, eller vi risikerer å bli (i ekstreme tilfeller) drept. Hvert år blir i Norge 15-20 kvinner og menn myrdet av nære relasjoner; mennesker de aksepterte i livene sine til tross for sterke røde flagg. I mindre ekstreme tilfeller blir ofrene påført skader, sykdom og økonomisk ruin.

Deretter avslører setningen at vi er villige til å la oss invadere. Dette er en svært usunn brist som viser at vi ikke klarer å opprettholde vårt personlige vern. Mennesker – både ufarlige og skadelige – bryter lett gjennom. Alt som skal til, er pågåenhet, blandet med litt sjarme. Og ofte ikke engang det. Jeg vil være den første til å innrømme at jeg slapp min sjarmløse psykopat inn som følge av pågåenhet alene. Han forsøkte ikke engang å gjøre seg fortjent til det. Han ganske enkelt bare brøt seg inn, som en uvelkommen innbruddstyv. Med den forskjell at han knapt behøvde å bryte ned noen dør. Den var ulåst. Og jeg stod på innsiden med åpne armer; “velkommen, ta det du vil ha! Ta meg, og mine ting”.

Kan du forestille deg hvordan en innbruddstyv reagerer på ulåste dører? Mest sannsynlig så ler de, og tenker “for en idiot, hen fortjener virkelig å bli ranet”. Slik tenker også psykopaten om mennesker som ikke verner om sin person.

Til slutt avslører “men hen var så betatt av meg” et behov for å bli sett, og et ønske om å bli dyrket. De fleste mennesker trenger å bli sett. Dette er i seg selv ikke usunt, men tvert imot ganske normalt. Hvem som helst ville blitt alvorlig skadet på sjel og sinn, hvis de konstant ble ignorert. Alle trenger å bli anerkjent for deres person og deres innsats – ikke minst på jobben. Noe så basalt som å gå en tur i parken kan bli en ubehagelig opplevelse hvis ikke en eneste annen person du møter ser deg og nikker anerkjennende til deg. Tenk på det. Følelsen av å være usynlig er svært ubehagelig. Enhver trenger å bli bekreftet på at vi finnes i denne verden, sågar av fremmede.

Men så har vi svakheten for å bli dyrket og plassert på en pidestall, og her tar vi et gigantisk steg inn i en usunn og dysfunksjonell fantasiverden. Og det er nettopp i fantasiverdenen denne forestillingen henter sin næring. Det er snakk om et behov som ikke riktig er blitt dekket, mest sannsynlig i barneårene. Sunne mennesker føler intet behov for å bli dyrket. De vet at de har en verdi, uansett. Vi tror kanskje at alle ønsker å bli heftig kurtisert, slik vi ser i romantiske filmer. Men det er faktisk ikke slik. Sunne mennesker fnyser av slike filmer, eller i det minste ser dem for hva de er – oppdiktede fantasier.

Men hos andre, inkludert mange av oss her på bloggen, så stimulerer de romantiske fortellingene fantasien. Dagdrømmerier vi kanskje har hatt fra svært unge år får næring, og drømmeren tviholder på en forestilling om at bare de er snille nok og venter lenge nok, så kommer ridderen og redder dem. For slike mennesker så er romantiske filmer og eventyr som Tornerose og Snehvit (som begge sliter seg gjennom livet men til slutt blir reddet av verdens kjekkeste mannsperson) ikke eventyr, men ønsketenking. Det er svært skadelig, fordi det tillater drømmeren å leve ut sitt liv som en fantasi i stedet for å forholde seg til virkeligheten og jobbe med seg selv. Eventyrene har også et annet behagelig element ved seg, som det føles godt å drømme om. Det er nemlig andres skyld at protagonisten trenger å bli reddet. I både Snehvits og Torneroses tilfelle så er det snakk om en ond dronning som undertrykker protagonisten. Og ja, det stemmer ofte med virkeligheten for mange. De blir undertrykket av noen. Slik sett er eventyrene en trøst. Men det hindrer dem i å ta ansvar for – og dermed kontrollen over – egne liv.

Det samme gjelder forestillingen om å “bli reddet”. Man slipper å ta ansvar for seg selv og egen situasjon, fordi en annen tar styringen. Men slik fungerer ikke virkeligheten. Normale mennesker står ikke parat til å redde andre fra deres kjernesår. Kun betalte psykologer – og psykopaten – har interesse av det. Og sistnevnte bare later som.

Det er en grunn til alle dagdrømmeriene. Det var noe i livet som ikke var optimalt, og kanskje svært skadelig. Mange opplevde en hunger etter kjærlighet og trygghet.  Fantasiene forsøkte å bøte på den manglende omsorgen. Mange forstod ikke engang at de manglet omsorg, for på overflaten virket alt normalt. De fleste ble aldri fysisk mishandlet av deres foresatte, og fikk hva de trengte – rent materielt. Slik sett kan dagdrømmer varsle oss om at noe er galt, at vi ikke er fornøyde med livet slik det egentlig er. Men da må vi bruke advarselen til å våkne opp.

Fantasiene holdt faktisk mange gående, der hvor depresjon aldri lå langt unna; troen på at ting ville bli bedre en dag. Slik sett var fantasiene livreddende. Men i mange tilfeller så forsinket de rehabiliteringen med mange år. Fantasiene ble en vane, en sovepute, noe man tydde til hver gang livet ble vanskelig, i stedet for å ta fatt på arbeidet med å la virkeligheten synke inn.

Men bedre sent enn aldri. Ta fatt på virkeligheten i dag, hvis du ikke allerede har gjort det. Den kan være mer givende enn du tror. 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

I 30 år har vi bodd i rekkehus med samme nabo. De voksne barna deres er flyttet ut, og de er nå begge pensjonister. Aldri noe problem med naboen de første 29 årene. Vi omgås ikke, hilser, og klager på været. Det er et typisk norsk rekkehusmiljø. Jeg lever etter ideen om at gode gjerder gir gode naboer.

Men plutselig har jeg hatt flere konfrontasjoner med min nabo. Vi har renovert taket, og malt hus. Dette er arbeid som både er væravhengig, og som støyer. En høytrykkspyler på et tak høres. Men det står jo ikke lenge på. Klipping av hekk, maling av hus, bytting av takstein, ALT er plutselig blitt et problem. Helt ut av det blå.

En nærmest personligehtsforandring i løpet av kort tid, med aggressjon, truing og totalt mangel på logikk fikk meg til å tenke at han hadde begynnende Alzheimers.

Så jeg snakket med barnet deres, for om naboen truer meg, så truer han også sin kone, og det er ikke bra. Jeg sa at hen burde snakke med moren og evt undersøke litt med Alzheimers, for den dramatiske endringen i farens personlighet er et symptom.

Så la jeg til at “dersom han ikke bare har vært slik hele livet”.

For tanken har slått meg at naboen er P/N, men vi som naboer ser jo ikke det, vi har jo meget lite med denne fyren å gjøre.

Nabobarnet, som er midt i 30 årene, sier at faren alltid har vært sånn.

Så ramler det ut av meg at da må DU få hjelp, og ba han google denne bloggen.

Måneder etter er jeg på tur og treffer nabobarnet igjen, tilfeldig på parkeringsplassen til et stort turområde. Det auler av folk.

Vi kjenner jo ikke hverandre, til tross for den tidligere samtalen, men hilser og kommenterer været.

Hen er alene med hunden. Og før jeg får sagt noe, så sier hen “det stemmer helt som på bloggen”.

I bilen hjem skjønte jeg hvorfor de to ungene så og si aldri er hos foreldrene. Barnebarna er der lite, og når barnebarna blir passet, så virker det påtatt/uentusiastisk/dødt.

Barna kommer for å hjelpe til med noe, men drar raskt.

Det ene barnet bor på motsatt ende av byen. Hen har to barn under skolealder. Jeg tenkte på når jeg sist så hen. Det er så lenge siden, at jeg faktisk ikke kan si. Hen kommer alltid alene med barna. Samboeren er aldri med. Og naboen passer ikke hens barn. Hen er svært stille. Sier så vidt hei når vi møtes, enda vi har sett dem siden de var små.

Den andre ungen er i vårt område. Naboen passer barnebarnet av og til. Både jeg og min mann har begge reagert på at det virker så stivt i omgang med barnebarnet. Besteforeldrene virker så lite glade over barnebarnet. De gjør ingenting i lag. Ingen latter. Basseng i hagen. Ingen leker som slenger omkring. Ingen sykling ute på plassen. Ingen leking med de andre ungene. Ungen er 4-5 år, men er liksom ikke med på noe. Hjelper ikke til med noe, slik barn i den alderen gjerne gjør.

En dag var barnebarnet på besøk og ute i hagen. Jeg maler hus i stillas, så jeg hører og ser alt. Da bare lallet barnebarnet på en sang. Sang ikke teksten eller noe. Og laget konstant en rapelyd. Satt bare på en krakk. Barnet snakket ikke skikkelig. Jeg fikk en opplevelse av at det er noe med dette barnet. Barnet beveger seg normalt, går og løper. Men det er noe. Jeg vet ikke. Men det slo meg at oppførselen til dette barnet ikke er normal for en 4-5 åring.

Forelderen til barnebarnet er midt i 30 årene. Trivelig. Lun. Stille. Virker kontaktsøkende. To brutte samboerskap. Hen bor ikke langt unna. Jeg traff hen en gang etter episoden på parkeringsplassen. Hen er snakkesalig. Men jeg vil ikke snakke så mye, jeg er sikker på hen løper til foreldrene med hva jeg sier.

Hen er sikker på at faren passer beskrivelsen for psykopat. Hen beskriver hvordan foreldrene bytter mening hele tiden. At det som gjaldt i går, ikke gjelder i dag. Lyger om helt åpenbare ting som er lett å kontrollere. Meningsløse feil de gjør, legger skylden på andre. Hen nevner flere eksempler.

Jeg tenker mitt. Dette har vi også opplevd med naboen i det siste.

Hvem sin hekk er det?

Naboen fjernet felleshekken mellom eiendommene og satte opp sin egen. Hekkene er helt ulike. Vi ante ingenting. Vi har bedt dem flytte den nye hekken inn på sin tomt, så de kan vedlikeholde egen hekk på begge sider. Dette nekter de.

Først het det seg at nyhekken var erstatningshekk for den gamle hekken, og nyhekken hadde naboen «spandert» på oss. Det var jo så lite i godt naboskap. Dvs at nyhekken også er felleshekk.

Så noen dager etter heter det seg at nyhekken står på deres tomt, og den er deres.

Naboen endrer statusen til denne hekken, og klarer ikke helt bestemme seg om det er felleshekk eller deres private.

Når jeg påpeker at de kan ikke fjerne felleshekk og erstatte med en privathekk, så bare fnyser de av det.

Attpåtil kommer de med løgnene om at de har kontaktet oss ang nyhekken og at vi godtok det! Har vi kanskje glemt at de ringte oss og spurte? Vi har aldri blitt kontaktet, og i tillegg så faller det på sin egen urimelighet. Hvis hekken står på deres eiendom og er deres private, hvorfor skulle de da kontakte oss og spørre om å sette den opp?

Så svarer jeg at om de kan fjerne hekk, så må jo jeg kunne gjøre det samme.

Da trues jeg med politianmeldelse. Jeg sier at det synes jeg de skal gjøre, så satser vi på en skikkelig etterforskning som viser hvordan felleshekken blir fjernet og erstattet med privathekk.

Trusler skal vise seg å være gjennomgangstema.

Skal de anmelde meg for at jeg fjerner ny felleshekk, som jo faktisk også er min?

Forståelsen der er vanskelig å begripe. Logikken glimrer med sitt fravær. De har en regel for seg, og en annen for andre.

Utearbeid

Vi renoverer taket, det er væravhengig. Det kostes, spyles, impregneres og oljes. Bytte takpanner. Omfattende arbeid.

En dag kommer nabofrua ut for å klage på bråk når jeg bytter en stein. De har hørt meg 2 etasjer ned. Først kommer hun og spør hva i alledager jeg holder på med? Hun vet jo hva vi holder på med. Det har hun jo sett i flere dager. 30 min etter kommer han ut. Jeg spør han hva klokken er og han svarer 8.10. Så da vet jeg at jeg er godt innenfor «håndtverkerarbeidstid» på en ukedag. Jeg blir også truet med at om noe skjer med deres tak så….og jeg får høre at dette skal naboen huske på, om jeg noensinne skulle trenge deres tillatelse eller hjelp til noe.

Hva slags interesse skulle jeg ha av å gjøre noe med deres tak? Og hva skulle jeg gjøre? I fullt dagslys? Det er absurd. Som om jeg ikke selv har mer enn nok av tak å holde på med. Jeg får beskjed om at «du stopper jo ikke heller». Blir også kalt «sjuk i hodet».

Dette er merkelig. Skulle jeg stoppe mitt arbeid fordi de klager? Hva venter de seg? Det er vanlig arbeidstid. Natten er for lengst over. De kjenner godt til prosessen med taket. Dette er arbeid som lager noe bråk. Men det blir jo ferdig en gang.

Så klager de på at jeg har sprutet på deres veranda. Jeg blir helt lamslått. De visste hva slags arbeid vi holdt på med, og de reiste bort, uten å gi beskjed. Da jeg ringte på for å gi en dekkeduk, så var de borte. Når man kjenner til denne prosessen, så er det normalt å spørre hvor langt man er kommet, og om man gjør regning med å male de neste 3-4 dagene. Da kan man dekke til. Eller man kan la være å spørre, men bare dekke til uansett. Jeg kan ikke stoppe mitt arbeid i påvente av dem! Når naboen kommer tilbake, så er han sint for at jeg ikke har brukt stige for å klatre opp på deres veranda og dekke til. I retrospekt er jeg sjeleglad for at jeg ikke klatret opp på deres veranda – det hadde det ihvertfall blitt bråk av.

Skadet arbeider

Stillasmontøren risper seg i ryggen, på to skruer. Blodet pipler frem og han ber meg være obs. Han viser meg hvordan veggen ser ut. Da ser jeg 15 lange skruespisser som stikker inn i hagen vår fra naboens bod. De har brukt for lange skruer. Jeg blir både forbauset og forbannet.

Stillasmontøren bare sier «hva slags folk gjør slikt?».

Naboen er ute i hagen, og jeg gjør dem oppmerksom på skruene, og ber de bytte dem. Det nekter de.

Begrunnelsen er at det er vi som har fjernet en bod for 15 år siden. Og dermed også en levegg mot dem. Hadde ikke vi fjernet leveggen, så hadde ikke dette problemet oppstått.

For det første har det aldri stått noen levegg på vår side. Det er det ikke plass til pga nedløpet. Skruene er dessuten blanke og fine, slett ikke 15 år gamle. En mann rispes i ryggen, og det fnyser de bare av!

Jeg gir bare beskjed om at de bytter skruene, ellers banker jeg de tilbake med slegga. «Du kan bare prøve deg» sier naboen i nærvær av oss alle. Han bruker min manns navn og sier at «kan ikke holde på slik». Igjen denne truingen.

Jeg gjør ham oppmerksom på at alt han gjør mot meg, kan jeg gjøre mot han.

Da ser jeg naboen blir helt stiv i ansiktet. Ansiktet hans fryser i brøkdelen av ett sekund. Huden er helt hvit. Som skummet melk. Under øyene er det blågrønt. Som brevann. Det slår meg at jeg har sett et slikt ansiktsuttrykk bare en gang før i hele mitt liv. Og jeg vet hva det betyr.

Jeg har ledd av de som beskriver «øyne som lyser av hat», for det er ikke mulig. Øyne er øyne, og det kommer ingen stråler eller lys fra dem. Men man kan jo tolke det slik. På samme måte som «hjertelig smil». Et smil er et smil. Det er en munn som er bredere enn vanlig. Men det kommer ingen hjerter på munnen. Det er vi som ser smilet som tolker det som hjertelig.

Jeg har lest om det psykopatiske blikket. Jeg har tenkt at det må være på samme måten. Men jeg har skjønt at jeg tok feil. Da jeg leste beskrivelsen for mange år siden, så skjønte jeg hva det var jeg hadde sett hos den første psykopaten jeg møtte. Hvorfor den personens ansikt, og endatil øyenfarge var så ugjennkjennelig. Nå så jeg det blikket igjen. På naboen.

Det andre som jeg reagerte på, og som min mann også stusset på, var at nabofrua ikke reagerte på truingen. Hun skvatt ikke, så ikke på sin mann engang, ingen reaksjon. Dette er åpenbart så normalt der i gården at hun ikke engang reagerer på at mannen hennes står og truer meg foran min mann, barn og stillasmontøren. Min mann syntes nabofruas reaksjon var rar.

Det normale i en slik situasjon er jo å si at «jeg var ikke klar over det, jeg skal bytte skruene». Eller foreslå en annen metode som jeg kan gjøre fra min side, som kanskje er lettere. Men ikke naboene. De mener oppriktig at de kan skru skruer gjennom veggen og la de stikke ut i vår hage, slik at folk skader seg.

I det stillasmontøren går sier han «du vet det finnes en diagnose for folk som naboen din». Jeg sier ingenting.

Jeg løser det hele ved å skru skruene tilbake inn til naboen. Vi hører ikke mer om det.

Men jeg var fullt ut forberedt på at om skruene nok engang kom tilbake inn i vår hage, så ville jeg hente de lange, spisse og tykke skruene og skru inn i veggen hans. Så kunne han selv få 5 cm skruespisser inn i sin hage. Og de skruene ville han ikke klare å skru tilbake.

Omfattende arbeid hos naboen

Naboen begynner på omfattende arbeid foran huset. Hele terrenget heves med betong og armering. Plassen fliselegges og kantes. Det er 3 uker med støv og støy fra kl 7.30.

Flisene legges innunder vår bod, vi mailer til entreprenøren og gir beskjed. Vi krever en tydelig tett solid kant mot oss for å unngå at vann dreneres mot oss. Naboen nekter, for det vil se rart ut og ødelegge deres design. Min mann møter naboen og entreprenørens formann. Naboen kommer med kart for å vise at grensen ikke går der den går. Nabofrua står da og kaller min man «han derre». Min mann gjør det klart at han har bodd her i 30 år og har et navn.

Ny mail til firmaet. Nå vil entreprenøren ha nytt møte min mann. Min mann går, og det er bare han og entreprenøren. Min mann er litt overrasket, men skjønner at entreprenøren ikke ønsket naboen tilstede.

Entreprenøren sier han aldri har opplevd maken. Og dette er en mann som har sett mye! Min mann er roligheten selv og bare ber entreprenøren se på hekken som kun blir stelt på en side. Entreprenøren bare rister på hodet. Dagen etter ligger det 30 cm høy tett kant mot oss.

Naboen krangler på at vi bytter en takpanne og får sprut på sin veranda. At vi får 3 uker med støv og støy forbigås. Det er en regel for naboen, en annen for oss.

Klage på husfarge

Vi maler huset. Da spør naboen om de kan male bakveggen på vår bod i sin husfarge. Normalt ville dette ikke ha vært et problem. Vi vet at andre naboer har tillatt det. og vi har gjort det før. Naboens ønske avslås. Og vi gjør det klart for dem at vi har skjønt at her skal det overhodet ikke være noen form for overlapping, vårt er vårt og deres er deres. Det skal være stramt som bare det.

Naboen sier at vi hadde en avtale om at de skulle få male vår bodvegg, for det hadde de fått lov til før, og det tillot alle andre naboer. Til dette svarer min mann at det var «kanskje før du truet min kone og kalte henne syk i hodet.» Naboen blir stum. Og spør undrende «har jeg sagt det?». Ja, svarer min mann. Naboen kommer så med «det kan ikke være riktig, det kan jeg ikke huske. Når var det?». Min mann svarer bare «jeg satt på hjemmekontor og hørte alt». Så går min mann inn.

– Laila

Dette lyder merkelig, tenker du kanskje.

Du har jo sett psykopatens selvmedlidenhet mange ganger. Psykopaten synes svært synd på seg selv, når ting går dem imot.

Når han eller hun gråter, så er det for seg selv, og ikke på grunn av skadene de har påført andre.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Men da er det snakk om sympati – med seg selv, og det er ikke det samme som empati.

Empati krever en innsikt og forståelse i eget og andres sinn som psykopaten ikke besitter.

Empati krever innlevelse og sosial intelligens. Det heter seg “å gå i den andres sko”. Psykopaten har ganske enkelt ikke evne til dette, for de vet ikke hvordan de selv fungerer eller hvorfor de gjør som de gjør. Som dyr, så styres de av instinkt og ikke av bevisst refleksjon.

Derfor er de impulsive. Instinktet krever at de handler der og da. Vi som står rundt og observerer dette, reagerer først med beundring over deres spontanitet, hvordan de kan ta en tur til Paris på sparket. Vi blir revet med. Vi tenker “hvorfor ikke” og at dette mennesket er et friskt pust, som minner oss på hvor rigide vi selv er. Vi trenger et slikt menneske i vårt liv!

Senere snur det til frustrasjoner. Psykopatens manglende evne til planlegging fører til impulskjøp og uansvarlighet. Økonomien går ad undas. Barn og dyr blir utsatt for fare, fordi psykopaten ikke evner å tenke forebyggende eller planlegge beredskap.

Vi kjenner jo til at enkelte mennesker er slik. Vi assosierer dette derfor ikke umiddelbart med at denne personen er drevet av instinkt og kun evner å leve her og nå, fra hånd til munn.

Evnen til refleksjon skiller mennesket fra (de fleste) dyr. Vi reflekterer over egen og andres adferd. Hvorfor gjorde vi slik? Vi ønsker å optimalisere våre liv. Derfor planlegger vi for fremtiden. Vi forsøker også å forbedre vår adferd, slik at den tjener oss selv og andre best mulig. Derfor er sunne mennesker ikke impulsive. Vi vet at handlinger har konsekvenser. Vi ønsker derfor å overveie handlingene innen vi utfører dem. Vi reflekterer også over verden og hvordan ting fungerer. Derfor klarer vi å oppfinne nye ting og metoder som gjør livet enklere.

Det finnes faktisk psykopatiske forskere og utviklere. Den mest kjente er muligens James Fallon, som forsket på psykopat-hjerner, kun for å oppdage at han selv har en! https://www.nrk.no/dokumentar/xl/fant-ut-at-han-har-psykopat-hjerne-1.11731972

Men Fallon tilhører nok unntakene. Spørsmålet er om han overhodet kan betegnes som psykopat. At han har enkelte psykopatiske trekk, betyr ikke nødvendigvis at han er en psykopat.

De fleste psykopater er ikke som Fallon, men tvert imot kjennetegnet av mangelen på planlegging og refleksjon. “Mangel på adferdskontroll”, “impulsivitet” og “mangel på realistiske langsiktige mål” er faktisk tre av kriteriene for diagnosen psykopati. Det er lett å tro at psykopater da er umodne og barnlige sjeler, som er enkle å distrahere – slik barn er, og at det er her kimen til den manglende evnen til planlegging ligger. Psykopater er ganske enkelt ansvarsløse barn (“manglende evne til å ta ansvar for egne handlinger” er forøvrig et fjerde kriterie for psykopati).

Men det stikker nok dypere enn det, og er adskillig skumlere. Assosiasjonen til rovdyr er nok mer nærliggende enn assosiasjonen til barn. Psykopater er ikke bare impulsive, de er styrt av et ønske om å finne egnede bytter, parasittere på dem, tømme dem for ressurser og livskraft for så å finne neste bytte.

Psykopaten lærer aldri av egne feil. Grunnen til dette er deres manglende evne til refleksjon over hva som gikk galt. De forbedrer derfor ikke sin adferd. Man kan også innvende at så lenge det kun gikk galt for offeret og ikke for dem selv, så gikk det – subjektivt sett – ikke galt og psykopaten har derfor ingen grunn til å reflektere. Men det blir jo kun en halv sannhet. For ofte går det galt for psykopaten. Mennesker forlater dem, og de blir ofte avslørt som maktsyke og hensynsløse mennesker. Mange psykopater ender i fengsel.

Men da står en annen egenskap i veien for dem. Berettigelsen (“stor følelse av egenverd” er et femte kriterie) hindrer dem i å erkjenne at de har gjort noe feil. Det er aldri deres egen feil når ting går galt. Alltid andres feil.

Summa summarum så kjenner ikke psykopaten seg selv. De aner ikke hvem de er. De er ingen, og kan derfor være hvem som helst. Også derfor har de evnen til å bli til hvem som helst, alt ettersom hva som tjener dem best. Mennesker som har stått dem nær, kan fortelle at de måpende observerte at psykopaten antok en helt annen personlighet, nærmest som en skuespiller, sammen med andre.

Denne kameleon-egenskapen går på bekostning av noe. Empati. 

Når psykopaten ikke forstår seg på menneskelig adferd – fordi de selv egentlig ikke er menneskelige – så sier det seg selv at de ikke aner hvordan de påvirker offeret. Derfor forventer de at man skal være blid og positiv, fem minutter etter at de har utsatt en for psykisk, og kanskje også fysisk, vold.

Gråt synes å være den reneste kryptonitt for dem. Hvis offeret gråter, så blir psykopaten enda mer agitert og hissig. De tror at gråten er der for å manipulere dem. På seg selv kjenner man andre. 

Selv later de som om ingenting har hendt. Men later de egentlig som, eller forstår de ganske enkelt ikke hvordan normale mennesker reagerer på vold? Mye tyder på det siste.

Og kjenner de egentlig seg selv? Det er velkjent at psykopaten mangler empati for ofrene. Det er kanskje mindre kjent at de også mangler empati for seg selv. En som skifter ham daglig, vet ikke selv hvem han eller hun er. De kan ikke gå i egne sko, for de har nye sko hver dag. I stedet for å bli kjent med seg selv, så blir psykopaten bare en annen. Hvorfor da ta seg bryet med å utforske eget sinn? Når de har gjort noe galt eller kriminelt, så bare frigjør de seg fra den persona som utførte ugjerningen, og blir til en ny. De børster av seg gammelt støv og renvasker seg selv. Gjerne ved å finne et nytt offer og flytte sammen med ham eller henne. Der begynner de på nytt.

Med helt blanke ark. 

Sommertilbudet på bøker er over. Men fortsatt kan du kjøpe mine bøker direkte av meg til reduserte priser. “Psykopati og kjærlighet” får du for 260 kroner inkl frakt (butikkpris 349), og “Men tankene mine får du aldri” for 200 kroner inkl frakt (butikkpris 260). Da støtter du også bloggen uten mellomledd. Skriv til [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet. 

Psykopater og narsissister avskyr alle. De liker ingen, men de tolererer visse personligheter bedre enn andre. Her er det faktisk en forskjell på psykopaten og narsissisten. Narsissisten liker best føyelige og rosende personligheter som stryker dem med hårene, aldri konfronterer dem med virkeligheten, og bygger opp deres ego. Psykopaten liker egentlig ingen. Men de respekterer best intelligente personligheter som ikke er redde for dem.

Felles for psykopater og narsissister er deres hat mot personligheter som ikke anerkjenner deres – i egne øyne – forhøyede status. Dertil kommer flere sterkt uønskede egenskaper som de oppfatter som truende eller som “fartsdumper” som hindrer deres frie utfoldelse.

Disse personlighetene inkluderer:

Empaten. Empaten har en innsikt og menneskekunnskap som truer p/n. Empaten sanser andre mennesker på et dypere nivå. De vil derfor alltid avsløre p/n tilslutt, fordi de ikke bare lar pussig opptreden gå forbi i stillhet. Empaten er ikke spesielt konfronterende, men de ubesvarte spørsmålene jobber i underbevisstheten inntil de finner sannheten om en person. Empater er på sett og vis “psychopath hunters”, men uten å vite det selv. De klarer å oppdage djevelen bak masken. Samtidig har empaten egenskaper som p/n opplever som svært attraktive, slik som lyttende og støttende adferd – noe især narsissisten gjerne benytter seg av. Empaten avgir meget potent narsissistisk forsyning, fordi deres skuffelse, sorg og smerte er mye tydeligere enn hos andre, kaldere personlighetstyper. Dette er svært tiltrekkende for psykopaten. Men psykopaten vet at de aldri kan velge empater til langtidsobjekt, nettopp fordi de blir avslørt til slutt. P/n benytter derfor ofte empater som overgangsobjekter.

Psykopater og narsissister har, som følge av empatens tiltrekkende men samtidig truende egenskaper, et hat/kjærlighetsforhold til empater.

Den selvsikre. P/n kommer ingen vei med den selvsikre. Ikke fordi den selvsikre er så intelligent (for det er hen ofte ikke), men fordi de ikke klarer å lure og lokke den selvsikre inn i deres nett. Selvsikre personligheter kan være dumme som brød, men de er ganske sta og derfor vanskelige å tåkelegge. Selv om det ikke er umulig å tåkelegge en selvsikker person, så vil p/n mest sannsynlig lete etter enklere objekter.

Detektiven/journalisten. Noen mennesker har en spørrende og gravende personlighet. Disse stiller for mange spørsmål og er derfor uinteressant for p/n. P/n trenger objekter som ser mellom fingrene og lar p/n gjøre som hen vil uten å stille krav eller kreve svar på deres underlige opptreden.

Den skeptiske. Den skeptiske personen er motsatsen til den godtroende og naive. Er den skeptiske personen da en mer jordnær person? Ikke nødvendigvis. Men hen stoler ikke på noen og kjøper ingen påstander sånn uten videre. De er derfor – akkurat som den selvsikre personen – svært vanskelige å tåkelegge. De vil ikke godta psykopatens løgner og bortforklaringer. Hvis den skeptiske til tillegg er detektiv/journalist, så vil de hele tiden stille spørsmål ved psykopatens krumspring, enten det skjer på jobb eller privat. De vil ikke stille spørsmålene kun inni seg, eller til andre, men direkte til psykopaten.

Den selvhevdende. Dette er psykopatens konkurrent. Selvhevdende personligheter er høyrøstede, tydelige og har meninger om det meste. De forsøker ikke å gjemme seg i mengden – tvert imot, de stikker nesen frem og gjør seg til kjenne. P/n er også selvhevdende, men ofte på en mer subtil måte. Uansett hater de andre selvhevdende personligheter, fordi de tar oppmerksomhet (og kanskje forfremmelser) som p/n mener rettmessig skulle tilfalle dem selv.

Den kverulerende. Kverulerende personligheter er mislikt av de fleste, fordi de stiller spørsmål ved alt. Ikke fordi de er uenige eller har bedre forslag, men kun for å kverulere. Men de har en fordel. Deres kverulerende egenskap er et effektivt skjold mot psykopater. De blir skydd og forhatt av p/n. Psykopaten kommer ingen vei med dem, og må hurtig finne et nytt objekt.

De nevnte personlighetene er ikke trygge for psykopatens luner. P/n kan gå svært langt i å sabotere for mennesker de hater, fordi de på et eller annet vis står i veien for dem. Men en p/n vil aldri velge en slik person som primærobjekt.

Så hva kan vi som har vært, eller fortsatt er, primærobjekter lære av det?

Vi kan tilegne oss disse egenskapene i små doser. Ikke så store at vi blir uspiselige mennesker for folk flest, men store nok til å verne oss mot giftige og forstyrrede rovdyr.

Sommertilbudet på bøker er over. Men fortsatt kan du kjøpe mine bøker direkte av meg til reduserte priser. “Psykopati og kjærlighet” får du for 260 kroner inkl frakt (butikkpris 349), og “Men tankene mine får du aldri” for 200 kroner inkl frakt (butikkpris 260). Da støtter du også bloggen uten mellomledd. Skriv til [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet. 

Mange av oss kjenner svært godt til ubehaget det er å ha en person i livet som vi ikke liker (eller som vi kanskje tror vi liker), men som vi ikke klarer å kvitte oss med.

Det kan være en narsissist eller en giftig person. Men det viktige her er ikke en diagnose. Det viktige er at personen gir oss ubehag. Hen kan være dominerende, nedlatende eller kvass. Når hen ringer eller sender melding så knyter det seg i magen vår, fordi vi vet at vi må forholde oss til et ønske eller krav fra denne personen. Mest av alt vil vi være fri fra ham eller henne.

Men å bli fri er vanskelig. De fleste som leser denne bloggen er smertelig klar over hvilket stramt strupetak en giftig person kan ha over en. Vi leter etter en grunn til å kvitte oss med vedkommende. Men vi tenker at de ennå ikke har gjort et overtramp grovt nok til å forsvare et brudd. Vi finner liksom aldri et overtramp som er alvorlig nok. Grunnen til at vi tenker slik, er fordi vi ikke betrakter oss selv som verdifulle, og da aksepterer vi de fleste former for misbruk.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Og ofte skjer ikke et overtramp av den kaliberen vi venter på. Giftige mennesker vet hvor grensen går, og de holder seg akkurat innafor. Og hvis de begår et overtramp som gjør at vi distanserer oss fra dem, så finner de måter å hale oss i land igjen. Kanskje gir de et kompliment, eller viser en god side som manipulerer oss tilbake. Kanskje gir de en gave; “du, jeg ryddet i garderoben min, og fant denne genseren som jeg ikke har brukt. Prislappen henger fortsatt på, men det er for sent å bytte den. Jeg tenkte den passer til deg? Du kan få den”.

Kanskje tenker vi også at hvis vi først har blitt venner med noen og delt en eller flere gode opplevelser med dem, så er vi “knyttet” og de har rett til å bli værende i våre liv, uavhengig av fremtidig adferd.

Og slik går årene.

Vi er for snille.

Og for redde.

Vi leker med tanken om å ghoste dem. Hvor fristende det er. Men vi frykter konsekvensene. Kanskje kommer den giftige etter oss? Eller de sverter oss til andre, hvilket kan påvirke våre relasjoner til felles kjente.

Og kanskje aller viktigst; vi kan ikke ghoste. Det sitter for dypt inne i ordentlige mennesker som oss. Ghosting er noe narsissister og psykopater gjør. Og vi er ikke narsissister, er vi vel? Tanken om at vi kan dele personlighetstrekk og adferd med p/n får oss til å grøsse. Vi vil på ingen måte være som dem. For da kan det hende at vi ikke er bedre enn dem, og at vi selv har skyld i den dårlige relasjonen. Den tanken er uholdbar.

Men jeg utfordrer deg til å våge å holde på den tanken. Selv om du bruker samme taktikk som p/n, så gjør det deg ikke til en! Du har all rett til å fjerne deg fra mennesker som ikke er gode for deg, og du skylder dem ingen forklaring.

Tenk heller at den giftige nå skal få smake sin egen medisin.

Så er det jo slik at giftige mennesker mener de har rett på en forklaring. Det er jo slik de opererer. De får deg til å forklare alt mulig! Du skal ikke ha hemmeligheter for dem. De skal til enhver tid vite hvor de har deg. Du skal også avsløre dine sårbarheter og din skam, slik at de har skyts de kan bruke mot deg i tilfelle du forsøker å bryte deg løs fra underkastelsen.

Så her må du bryte et mønster. Du er vant til å åpne deg for disse menneskene. Ofte mot din vilje, men du gjør det likevel. Du er programmert til å gjøre det. Det kan derfor være vanskelig å bare snu dem ryggen uten forklaring. Mange får det ikke til uten å hente fram en nødvendig dose sinne og irritasjon mot denne personen. Men også dette kan være vanskelig, fordi vi er aggresjonshemmet generelt, og spesielt mot personen vi ønsker å ghoste, fordi de tidligere har slått hardt ned på våre forsøk på dissens.

Vær forberedt på en drøss med meldinger og telefonoppkall, i et forsøk på å vinne – eller skremme – deg tilbake. Disse skal du bare ignorere.

Men det motsatte kan også skje, slik det har skjedd et par ganger for meg. Fullstendig radio silence. Giftige mennesker skal ikke jage etter noen. Det er de for viktige til. Det er du som skal jakte på dem! Du skal bli desperat når kontakten blir brutt, enten det er du eller dem som ghoster. I den giftiges hode eksisterer ingen relasjon mellom dere, men et maktspill. Mange vil derfor late som om du er uvesentlig for dem, hvis du plutselig blir borte. De gjør det i håp om at du skal se hvilken suveren person du har mistet og krype tilbake til dem i unåde. De evner ganske enkelt ikke å fatte at du faktisk vil være fri fra dem – så fantastiske som de er. 

Så å ghoste noen kan være enklere enn du tror. Men uansett eventuelle reaksjoner fra deres side, så stå i din avgjørelse. I motsetning til når en p/n ghoster, så ghoster du for å beskytte seg selv. Ikke fordi du ønsker å fremprovosere narsissistisk forsyning.

Det er ganske enkelt en nødvendighet å kvitte deg med skadelige mennesker, enten de kaller seg din venn, din forelder, din bror, søster, kjæreste eller kollega.

Og du trenger ikke å forklare dem hvorfor du går. Uansett hva du sier, så vil de vri og vrenge på det til å passe deres syn, og legge skylden på deg. Du kan likegodt spare deg bryet.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Da jeg var barn, var det et hørespill i Barnetimen på radio som gjorde et uutslettelig inntrykk på meg: “Veien til Agra” av Aimee Sommerfelt. Det handler om to søsken, 13-årige Lalu og søsteren Maya, som lider av en alvorlig øyesykdom som vil gjøre henne blind. De to gir seg ut på en lang og strevsom vandring mot sykehuset i Agra, som kan helbrede hennes sykdom. På veien møter de mange prøvelser og farer, som slanger, sjakaler og både snille og onde mennesker. Men de holder ut, og når sykehuset til slutt hvor Maya blir helbredet.

Lite visste jeg den gang at jeg ofte skulle komme til å tenke på ” Veien til Agra” som en symbolsk tittel for den veien jeg selv skulle gå som voksen. Fra mørke og avmakt til lys, frihet og glede. Og da må jeg gå mange år tilbake i tid, til den gang jeg var ung, nyutdannet og akkurat hadde fått drømmejobben. Livet smilte! I tillegg hadde jeg via felles venner akkurat møtt selveste Drømmemannen – mannen som hadde alt, alt jeg hadde drømt om og håpet på, og mer til. Jeg visste at mange andre kvinner var betatt og forelsket i ham, og jeg kunne nesten ikke fatte at jeg var den utvalgte. Jeg har aldri vært så forelsket, aldri så lykkelig. Det var som å befinne seg i en drøm.

Likevel var det små ting ved ham som jeg stusset på. Noe kunne jeg sette ord på, noe ikke; det var mer en intuitiv fornemmelse av at det strålende og plettfrie bildet av seg selv han presenterte, ikke stemte helt. Det skjedde ting som fikk meg til å føle forvirring og ubehag fordi det ikke samsvarte med det perfekte inntrykket han skapte. Jeg har så ofte stilt meg selv spørsmålet i ettertid: Hva om jeg hadde tatt den viktige intuisjonen, forvirringen, ubehaget og spørsmålene dette skapte i meg, på alvor den gang? Faktum er at dersom jeg hadde gjort det, ville jeg spart over et tiår med enorm smerte og mitt liv ville sett helt annerledes ut i positiv forstand.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Men han tok meg fullstendig med storm. Aldri hadde jeg møtt en flottere og mer fantastisk mann. Familie og venner var også svært begeistret for ham. Han hadde en høy utdannelse, en meget god jobb, en nydelig leilighet, var kunstnerisk, veldig morsom og den vakreste mannen jeg hadde sett i mitt liv. Jeg var fullstendig solgt! Etter halvannet år ble vi samboere og halvannet år etter det giftet vi oss. Så kom våre to barn med to års mellomrom. Det var da jeg hadde født vårt første barn at jeg merket en veldig stor forandring. Han ble provosert av de minste ting jeg gjorde, han opptrådte truende og uforutsigbart og han virket ikke interessert i meg i det hele tatt lenger. Hans stormkurtise var definitivt, over, og rommet mellom oss ble fylt av hans dominerende, utålelige adferd mot meg, ikke minst som mor – og en stadig innsnevring av mitt livsrom. Stadige stikk, kritikk og (oftest uforståelige) sinneutbrudd fra ham. Ting jeg skulle og ikke skulle gjøre. Han bestemte maten vi skulle spise, han nektet meg å være med og handle inn. Han nektet meg å være med familie og venner; det kunne være nok at en venninne røkte, så fikk jeg ikke lov å treffe henne. Han ødela telefonsvareren min flere ganger, slik at jeg ikke skulle ha kontakt med omverdenen og de kjære menneskene mine. Måten han fikk meg akkurat dit han ville, var ved å skape et lite helvete for meg hvis jeg gikk i mot hans vilje.

På samme måte fikk jeg heller ikke lov til å dra på besøk til min familie i en annen landsdel. Så i alle de over ti år vi var gift, kunne jeg ikke dra til min familie på ferier og høytider, slik jeg pleide før jeg traff ham. Men vedrørende mine foreldre var bildet helt annerledes; til dem viste han frem et helt strøkent, blendende glansbilde av seg selv; sjarmøren. Det var alltid så fryktelig på veien hjem fra mine foreldre, da han ble sitt onde selv igjen og gikk fra sjarmør til tyrann; sitt Janus-ansikt. Etter at vi fikk vårt andre barn, flyttet vi til en annen by, og jeg hadde håp om at det å få vårt eget hus i en hyggelig småby skulle føre til positive forandringer i vårt ekteskap. Men den gang ei. Alt ble bare mye verre etter at vi hadde flyttet.

Det som holdt meg oppe i den tiden, var det flotte nettverket og fine aktiviteter rundt barnas skole og småbarnstid; et fantastisk fint sosialt nettverk med masse fine mennesker, som ga meg uendelig mye glede og kraft. Noe annet som var utrolig viktig for meg var min fantastiske og dyktige fastlege, som jeg hadde tett kontakt med. Det var han som sa til meg at min mann var en psykopat og ga meg innblikk i hvordan denne alvorlige personlighetsforstyrrelsen arter seg. Jeg fikk også veldig god støtte fra søsken, annen familie og mine nærmeste venner. Og så betød jobben enormt mye i alle de årene jeg tilbrakte i dette forferdelige, nedbrytende og destruktive ekteskapet. En jobb jeg elsket, med dyktige og flotte kolleger.

Etter 3 år hvor forholdene hjemme ble stadig mer foruroligende og uholdbare pga min manns psykopatiske adferd både mot meg og barna, søkte jeg rådgivning en gang i måneden hos det lokale krisesenteret. Dette var helt avgjørende for meg i tiden frem mot skilsmissen og at jeg endelig til slutt klarte å bestemme meg for å skilles. Jeg anbefaler alle å bruke den tjenesten! Jeg skrev lange brev til min rådgiver der, hvor jeg fikk tømt mitt fortvilte hjerte og så tok vi det opp på neste time. Hun fortalte meg hvordan jeg best skulle kommunisere med barna om dette og snakke med dem om hva de opplevde med far. Jeg visste nå hva som måtte komme for at vi skulle få det godt, få et liv uten mishandling og vold. JURK beskriver vold i nære relasjoner med 4 typer vold: Fysisk, psykisk, sosial og økonomisk vold. Vi ble utsatt for alle fire typer av psykopaten.

Da dagen til slutt kom, var det i en ekstrem og kritisk situasjon med psykopaten. Da dro jeg med barna til krisesenteret. Jeg var helt skjelven og totalt utmattet, men aller mest lettet over at vi nå endelig, etter alle de årene med psykopaten, var fri. Nå var det over, tenkte jeg, fra nå av skulle vi få hjelp og støtte av flinke folk på krisesenteret. Det som siden skjedde var at psykopaten, vill av raseri for at vi dro, skrudde skruen til enda et hakk mot meg, som straff. For å gjøre en lang, sjokkartet og ekstremt smertefull historie kort; min mann klarte å manipulere både lederen av krisesenteret og barnevernet fullstendig, og få dem til å sluke hans løgner om meg rått. Plutselig hadde jeg tre motstandere under skilsmissen i stedet for èn. De to ble hans lydige marionetter under hele denne prosessen. De gjorde alt i sin makt for å ta fra meg mine barn – jeg skulle ikke en gang få se dem! – hvor utrolig det enn høres (jeg hadde ikke trodd det var mulig dersom jeg ikke hadde opplevd det selv!)

Min advokat under skilsmissen var dypt sjokkert da hun kontaktet lederen for krisesenteret for å høre om hun kunne vitne for meg under rettssaken om barnefordelingen som min mann anla. Da svarte angjeldende leder at hun veldig gjerne ville vitne – på min manns side, for å ta fra meg mine barn. Også barnevernet var svært aktive for dette og hadde flere møter med min mann. Han forlangte utredning av sakkyndig, og så tok det 10 måneder, da barna bodde hos ham i sitt faste nærmiljø, venner og skole, og jeg hadde vanlig samvær i min nye bolig en times kjøring unna, før alt snudde med sakkyndig-rapporten: Da kom endelig sannheten for en dag, og jeg fikk full omsorg for mine barn. Da var det endelig over! “Sannheten skal gjøre dere fri” heter det. Og det var virkelig sant for oss. Det dette viste tydelig, var at mens de to lederne var lette bytter for psykopatens løgner og manipulasjon, var det først på ekspertnivå at han ble avslørt. Det sier også mye om hvor fatalt det kan være at hjelpeapparatet ikke innehar den nødvendige fagkunnskap om hvorledes psykopatene opererer og reagerer i et skilsmisseoppgjør. Det fikk jeg og mine barn smertelig erfare.

Det gikk veldig bra med både meg og barna mine. Dette marerittet i mitt liv er lenge siden nå. Jeg var utrolig heldig med å ha en god jobb, og en stor og svært ressursrik familie som støttet meg praktisk, mentalt og økonomisk. Og jobben var en dyp glede hele veien. Og gode venner som aldri sviktet. Og ikke minst den utrolig sterke kraften i et menneske som morskjærligheten er! Og for meg personlig handler det også om min Gudstro som bar meg igjennom. Og kunnskap om psykopati. Det var så sterkt for meg å finne Daniels blogg; jeg satt i dagevis og leste og hørte på hans utrolig kloke foredrag og har lest bøkene hans; ren og skjær helbredelse, så tusen takk til Daniel! Jeg gikk også i terapi lenge etter skilsmissen, som betød mye. Jeg har i det hele tatt fått utrolig mye hjelp. Ja, psykopater finnes i blant oss, som rovdyr med annerledes hjerner, totalt blottet for medmenneskelighet og empati. De er som kjøttetende planter; vakre å se på og livsfarlige. En stygg og farlig avart av mennesker. Men de gode blant oss er mange, mange flere. Som bærer frem godhet, lys og kjærlighet. Som gjør at ondskapen taper – til slutt.

– Mavosa

Det finnes flere måter du som leser og har nytte av bloggen kan hjelpe, uten å bruke en krone.

-Lik, del og kommenter innlegg. Slik blir de sett av flere, også av brukere som ennå ikke har oppdaget bloggen.

-Jeg trenger lesere av mine bøker til å legge igjen anmeldelser, for eksempel på ark.no og norli.no. Det legges selvfølgelig ingen føringer på hva du skriver i anmeldelsen. Ris og ros er begge viktig. Så har du lest en av mine bøker og har en mening om den? Skriv en anmeldelse! På forhånd takk. 

-Du kan skrive og sende en leserhistorie lik den over her, til [email protected] . Alle historier er av interesse. Din historie kan leses av potensielt ti tusen lesere! (Jeg forbeholder meg dog retten til å språkvaske tekstene).

En mannlig leser skriver i kommentarfeltet under denne teksten

En repetisjon: Hva er et traumebånd?

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Hei!
Jeg er kjærest på 8. måned med ei som har sterke traumebånd til sin ex, og siden de har felles barn (som han vet å utnytte) er han en person hun ikke kan velge å ha null kontakt med. Før jeg fikk begrep om hva traumebånd er hadde jeg en uggen følelse av at hun hele tiden ble dratt inn av hans fremstøt, og det ble så ille til slutt at jeg ikke klarte å stå stilletiende og se på hvordan han gradvis tok fortrinn over meg, og 2 av månedene har vi så og si ikke vært sammen. Vi har begynt å finne tilbake til hverandre, men traumebåndet (som vi begge nå har forstått det til å være) er fremdeles sterkt tilstede, og vi merker begge hva det gjør med hverandre.

Hva kan jeg forvente fremtida til å være som kjærest til ei med sterke traumebånd til sin ex? Spurt på en annen måte, kan hun i det hele tatt ha en kjærest (som f.eks. meg) så lenge hun er [sterkt] preget av traumebåndet?

Jeg har alltid rådet mine lesere til å ikke å hoppe inn i nye relasjoner før man er ferdig med p/n. Med det mener jeg å gjøre hva man kan for å bryte traumebåndet. Samtidig er risikoen stor for at man etablerer en relasjon med en ny p/n, hvis man ikke har gjort det nødvendige bevissthetsarbeidet med å slutte å tiltrekke seg (og tiltrekkes av) mennesker med psykopatiske trekk.

Når man ennå ikke har slitt traumebåndet med en psykopatisk eks, så er det urettferdig mot den nye partneren. Dette fordi man ikke er fullt tilstede i den nye relasjonen, men fortsatt lever i den gamle, og kanskje måler den nye partneren opp mot den fantastiske idealiseringsfasen man ble utsatt for av den psykopatiske eksen.

Selv om man har sluttet å tiltrekkes av psykopater og narsissister, og forstår at idealiseringsfasen ikke er noe man kan forvente av normale partnere, så er man fortsatt triggbar og kanskje noe paranoid. Man leter etter psykopatiske trekk hos de fleste mennesker man møter. Det blir svært vanskelig for en ny partner å stå i denne projiseringen.

Selv om vi selv er uskyldige, så har vi eks objekter et ansvar for ikke å belaste andre uskyldige med skaden vi ble påført.

Det er derfor gode grunner til å vente minst to år – og i mange tilfeller lenger – innen man etablererer en ny kjæresterelasjon.

På den annen side så skal vi ikke nekte oss selv muligheten til trygge og gode relasjoner med normale partnere, hvis og når sjansen byr seg.

Mange lesere forteller at de i dag har gode relasjoner med ikke-psykopatiske partnere. Dette er en nødvendig del av rehabiliteringen, og ikke minst en aldri så liten “vise fingeren” til en psykopatisk eks som gjorde hva han eller hun kunne for å ødelegge deg for fremtidige partnere.

Mannen som skriver kommentaren over er kommet i en skvis. Han er “partneren etter psykopaten”, og opplever ettervirkningene som hans kjæreste sliter med etter hennes relasjon med en psykopat.

Han skriver at relasjonen påvirkes av hans kjærestes pågående traumebånd med eksen. Hun har dessuten barn med sin eks og det er derfor sannsynlig at traumebåndet vil vedvare.

Så spørsmålet er, hvor mye støtte og forståelse kan man forvente av en ny partner, for å stå ut med en “skadet sjel”?

Og vil man alltid være traumebundet til en psykopatisk eks, når man ikke kan innføre NK?

For å svare på det første spørsmålet først, så nei. Jeg tror det er fullt mulig å slite båndet, selv om man ikke har full NK. Men det krever svært hardt arbeid.

Mitt eget traumebånd til min eks p/n er brutt. Jeg kan med hånden på hjertet si at han ikke ville klare å re-etablere båndet igjen i dag. Det hadde vært ubehagelig å møte ham igjen, men ikke fordi traumebåndet fortsatt er aktivert. Ubehaget hadde vært der fordi han ganske enkelt er en aggressiv og ubehagelig person. Jeg hadde betraktet ham som det patetiske vesenet han er.

Men det har tatt ni år med hardt arbeid å komme dit, og jeg har hatt NK med ham siden sommeren 2014. Så det betyr at det krever enda hardere arbeid å slite båndet, for en som fortsatt har kontakt, for eksempel via felles barn.

Lesere forteller at de også har klart å bryte båndet, for eksempel “Mary”, som ofte skriver sin historie i kommentarfeltet og hjelper andre der. Hun har brukt omtrent like lang tid som jeg selv har. Og hun har hatt delvis kontakt med sin eks, via felles barn og barnebarn.

Både “Mary” og jeg har tidvis tunge stunder. Men det er ikke det samme som at traumebåndet fortsatt er aktivt. Det har med alle følgene etter slike relasjoner, alt som er ødelagt og alle mulighetene vi aldri fikk på grunn av disse menneskene.

Så hva skal jeg svare den fortvilte leseren?

Han spør hvordan fremtiden vil se ut, i et forhold med denne kvinnen som fortsatt er sterkt traumebundet til sin eks.

Denne mannen fungerer antakelig som en viktig motpol for henne. Et slags anker hun kan klamre seg til, når dragningen mot eksen er stor.

Men samtidig er det ikke rettferdig å forvente at mannen skal bli i relasjonen kun for å “redde” henne fra det psykopatiske båndet med en eks. For dette kan fortsatt ta flere år. Han befinner seg nå i et slags trekantdrama, og den psykopatiske eksen spiller dem antakelig opp mot hverandre.

Han skriver at traumebåndet fortsatt er “sterkt tilstede”. Man kan da anta at båndet ennå ikke er i nærheten av å bli brutt. Det er altså graden som er avgjørende her. Et svakt traumebånd tror jeg de fleste nye partnere kan håndtere.

Selv om jeg unner kvinnen en normal relasjon etter den psykopatiske relasjonen, så øyner jeg ikke håp om et snarlig traumebåndbrudd mellom henne og eksen. Han har åpenbart fortsatt stor makt over henne, og hun har antakelig flere år med jobb foran seg.

Å være sammen med en person som er sterkt traumebundet, kan sammenlignes med å være sammen med en rusmisbruker. Lojaliteten vil være svært svingende, og ofte ligge hos rusen.

Det blir tungen på vektskålen i min vurdering av situasjonen.

Det er selvfølgelig opp til denne leseren om han vil bli værende i relasjonen. Men han kan forvente fortsatt flere år i en triangulering hvor han er en helt uskyldig part. Han vil aldri få en fredelig relasjon i tosomhet med kvinnen, så lenge eksen er i bildet. Eksen vil antakelig konstant røre opp trøbbel mellom dem, og mellom dem og barna. Han, som psykopat eller narsissist, vil ikke sitte stille og se på at kvinnen etablerer et sunt forhold med en ny mann. Han vil ganske enkelt ikke la det skje. Vi snakker her om evige intervensjoner og forstyrrelser, og kanskje også juridiske tvister. I ekstreme tilfeller fare for fysisk skade. For det er hva psykopater gjør. De søker ikke fred og forsoning, de søker uro.

Det blir derfor feil – for meg – å råde leseren til å bli værende i relasjonen.

Hva tenker dere lesere?

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

La meg si det slik.

En psykopat er alltid en mobber.

Da jeg var sammen med min siste p, så fikk jeg av og til følelsen av at jeg var sammen med min mobber fra ungdomstiden.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

På ungdomsskolen så ble jeg trakassert av en medelev, for min femininitet og homoseksuelle legning. Dette var i alderen 13-16, på begynnelsen av 90-tallet. Det var andre tider. Men en mobber opererer på samme måte i dag som den gang, og alltid.

Poenget er at jeg vet hvordan en mobber opptrer. Og med min p så fikk jeg den underlige følelsen av at min mobber fra ungdomstiden var kommet tilbake, og at han denne gang ønsket å være sammen med meg hele tiden. Det var jo en svært merkelig, motsigende og ambivalent opplevelse.

Assosiasjonen kom nok fordi jeg merket at min “beundrer” også var en mobber. Kanskje mobbet han meg ikke like direkte som min plageånd fra tenårene, men jeg sanset at han hadde en mobbers natur.

Det handler selvfølgelig om at vår p/n forakter oss og håner oss. Det ligger i deres natur å fornedre og nedverdige, akkurat som en mobber. Men det kan gå lang tid innen man fatter det, fordi det mikses med så mange forvirrende signaler.

Selv psykopater som på overflaten opptrer korrekt og respektfullt, er mobbere i sinn og sjel. Jo mer kløktig en psykopat er, jo mer finurlig og usynlig skjer mobbingen. Den dummeste psykopaten er den åpne mobberen.

Så alle psykopater er mobbere.

Men er alle mobbere psykopater?

Det frister å si “ja”. Men jeg sier nei, for det finnes unntak.

Det finnes mobbere som bare er dårlige personer.

Det finnes sosialt klønete personer, som opptrer på en måte som kan oppfattes som mobbing.

Det finnes mobbere som er usikre på seg selv, og den eneste måten de klarer å få en følelse av kontroll og makt, er ved å mobbe.

Det finnes sågar mobbere som er fascinert av, liker, eller er forelsket i mobbeofferet! De mobber fordi de ikke kjenner til en annen måte å knytte seg til den de er forelsket i.

Ingen av ovenstående gjør dem til en psykopat.

Likevel tror jeg majoriteten av mobbere i barne – og ungdomsalder er psykopater som er i ferd med sosialisere sin psykopati. Mobbing avslører en formidabel mangel på empati for offeret. Det avslører også sterke sadistiske trekk, fordi mobberen nyter å se offeret vri seg. Makten blir en rus for den psykopatiske mobberen.

Normale barn er ganske enkelt ikke i stand til å mobbe med samme intensitet og nytelse.

Som med alle, så forsøker det psykopatiske barnet å finne sin plass blant andre. Men i motsetning til normale barn, som lærer å legge fra seg sin narsissisme (som alle barn har til en viss grad) og blir empatiske og hensynsfulle samfunnsborgere, så øver det psykopatiske barnet seg på å forfine sine manipulasjonsteknikker og “gli inn i mengden”, slik at de blir vanskelige å detektere. Som sagt, det er den dummeste psykopaten som ikke mestrer kunsten å operere under radaren, og blir den åpne mobberen.

Psykopat er man fra fødselen av. Det er derfor ikke slik at barn er uskyldige eller “misforstått” når de tidlig viser psykopatiske trekk.

Problemet den gang jeg var ung, og fortsatt i dag, er at den unge mobberen ikke blir fanget opp som den psykopaten han eller hun er. De blir i stedet betraktet som mistilpasset, og man behandler dem med forståelse og spesialundervisning, når hva de egentlig trenger er en sanksjon så hard at de begraver sin psykopati langt ned i underbevisstheten, og lærer å frykte å avsløre den senere i livet. Jeg kan forestille meg at psykopatiske barn i tidligere tider ble så grundig tuktet for deres antisosiale adferd, at de som voksne var mye mer forsiktige med å leve ut sin psykopati.

Men slik behandler man jo ikke barn i dag. Barn har rett til beskyttelse mot overgrep. Men kanskje er det derfor psykopatene er mer synlige i dag, fordi man ikke lenger har mulighet til å tukte psykopatien ut av psykopatiske barn.

Derfor slipper de unna. Dette tar de med seg inn i voksenlivet. De har lært at de kan gjøre hva de vil, med få og milde konsekvenser.

Men også i vår tid har den voksne mobberen i de fleste tilfeller lært seg å mobbe på en mer subtil måte. Å få offeret til å tro at mobber og offer er gode venner, gir den psykopatiske mobberen en ekstra nytelse. Den voksne mobbingen tar oftest form av baksnakking, sverting og sabotasje bak offerets rygg, mer enn direkte og åpenlys mobbing.

I voksen alder er så godt som samtlige mobbere psykopater eller narsissister. Normale barn som i barndom og ungdom var mobbere, har på naturlig vis vokst av seg sin mobbende adferd, og utviklet tilstrekkelig empati og sosiale antenner til å slutte med den, som regel innen de fyller 20 år.

Husregler for bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn. 
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] . Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med jobb og hund, katt og høns, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Kroppen forteller oss mye.

Antakelig mye mer enn vi tar til oss.

Kroppen husker alle tidligere traumer og krenkelser, og advarer oss når vi er i ferd med å utsettes for nye.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Vi kan tjene mye på å lære oss å stole på fysiske advarsler, ikke kun de mentale.

I nærheten av ondskap så vil magen knyte seg, musklene spenne seg eller vi får “tåkehjerne” og klarer ikke lenger å tenke klart.

Dette opplever vi når vi er i nærheten av psykopater og narsissister, også psykopater som vi møter for første gang. Vi har kanskje ikke klart å plassere dem rent mentalt, men kroppen “vet” før psyken gjør det, og magen vil knyte seg på et tidlig stadium i bekjentskapet.

Forestill deg at du er i en forsamling for første gang. Du kjenner ikke de andre deltakerne i forsamlingen, eller kanskje du kjenner kun en eller to. Men tidlig merker du deg en person som er spesielt høyrøstet og har et ubehagelig blikk. Rent mentalt har du ennå ikke vurdert vedkommende som en p/n. Det er altfor tidlig. Men allerede vegrer du deg for å se vedkommende i øynene, fordi det føles ubehagelig. Du begynner også å legge lokk på deg selv i form av beskyttelse. Du føler du ikke kan tale fritt, og du blir meget selvbevisst. Du ønsker ikke å tiltrekke deg denne personens oppmerksomhet, og transformerer deg instinktivt til en anonym grå mus, i håp om at du skal falle utenfor vedkommendes radar.

Samtidig skammer du deg litt over din egen reaksjon. Til tross for din kunnskap om psykopati, så synes du det er altfor tidlig å dømme vedkommende. Du avskriver din reaksjon som overdrevet, som PTSD og paranoia.

Men er det paranoia?

Det er jo umulig å si for sikkert. Ofte får du aldri vite mer om personen som du reagerer så sterkt på, for dette er et engangsmøte.

Og PTSD gjør oss lett triggbare. Kroppen tenker “bedre føre var enn etter snar” og en kropp herjet av PTSD er tilbøyelig til å overreagere.

Det er fakta.

Likevel skal vi ta kroppens signaler på alvor. Kroppen forsøker å advare oss om noe som er potensielt truende. Kroppen var sammen med deg i relasjonen med din p/n, og den ønsker ikke at du skal utsettes for det samme igjen. Derfor går alarmen; “Danger! Danger!” når den opplever en gjenkjennelig person eller situasjon.

Den setter deg i fight-or-flight-modus. Flykt eller kjemp.

Husker du da du var sammen med psykopaten, hvor klønete du ble? Du gikk inn i stolper. Du tråkket i hull. Du slo hodet i skapdøren som du hadde glemt å lukke. Du stotret når du snakket.

Det var akkurat som om psykopaten forstyrret koordineringsevnen din. Som om hen gikk direkte inn i dine nervebaner og blokkerte den fine kommunikasjonen mellom hjerne, ben og armer. Du beveget deg og ytret deg svært uelegant.

Men så snart psykopaten forsvant utenfor en viss radius, for eksempel hver gang hen forlot huset, så kom koordineringsevnen din tilbake. Ord og bevegelser ble igjen avslappet og finstemte. Med mindre psykopaten med ord eller handling etterlot deg i en stresset tilstand – slik de ofte gjør.

Du var derfor ikke klønete av natur. Det var noe annet som skjedde.

Tenk på det. Du var i nærheten av ren ondskap. Ondskap gjør noe med energifeltet rundt psykopaten. Og du – og jeg – og alle som har hatt en nær relasjon med en p/n, befant oss ofte innenfor dette energifeltet. Tenk på hva det gjorde med deg å hele tiden bli utsatt for slik ondsinnet, hatsk og fiendtlig stråling – ikke så ulik radioaktiv stråling, og skaden den påfører de som befinner seg i nærheten.

Varme mennesker har motsatt effekt på oss. Det føles godt å befinne seg i deres nærhet, og vi vil gjerne sitte tett på dem, til og med berøre dem.

Overtro? Alternativ New Religion?

Nei. Atomkraft er energi. Den kan brukes til for eksempel elektrisitet. Alle mennesker produserer også energi. Energien får oss til å bevege oss og fungere. Og mye av energien stråler ut av kroppen og omgir oss. Andre merker den, og de som står nær oss påvirkes av den. Det er ren fysikk.

Vi kan derfor trygt stole på hva kroppen forteller oss. Det er ikke alltid vi kan handle deretter. For eksempel kan vi ikke alltid forlate den giftiges selskap. Men vi kan lære oss å observere hva kroppen forteller oss; “jeg hører deg, og skal ta hva du forteller til etterretning”. For eksempel er det forskjell på å grue seg til noe, og “gruglede” seg. Det kan lønne seg å lære forskjellen. Når vi gruer oss til noe, for eksempel et jobbintervju eller et familieselskap, så kan det være fordi det beste for oss er å holde seg unna, selv om det betyr at du mister sjansen til en stilling. Hvis du derimot grugleder deg til et jobbintervju, så kan det være av entusiasme og fordi du svært sterkt ønsker deg stillingen, og det er noe annet enn å grue seg. For eksempel grugledet vi oss til julaften da vi var barn. Og det var neppe fordi vi ønsket å slippe julaften. Men følelsen var litt den samme som skrekk; magen knøt seg og vi mistet matlysten. Ikke mange barn spiser store mengder julegrøt på formiddagen før julaften. Spenningen er for stor.

Det handler om energier. Kroppen frigjør energi når den er høyspent. Vi blir rastløse for å bli kvitt overskuddsenergien.

Energien kan være positivt eller negativt ladet. Det kan lønne seg å kjenne forskjellen. Deretter kan vi handle på hva kroppen forteller oss.

På sikt er det viktig å lære seg å slappe av, for kroppen har ikke godt av å være i konstant beredskap. Da utvikler den sykdommer og plager. Mange av oss har fått sykdommer og plager etter å ha vært eksponert for psykopatens negative energifelt over lang tid. Akkurat som mennesker som utsettes for radioaktiv stråling.

Det er en grunn til at kroppen advarer oss, for å si det slik.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Selv om narsissister og psykopater oppleves som svært like, nærmest som roboter fra et samlebånd, så kan de også opptre på uberegnelige vis.

Ett eksempel er når de tar objektet i forsvar.

Noen lesere har fortalt meg hvordan de ble misbrukt innenfor hjemmets fire vegger, men i offentlige fora så følte de seg beskyttet av psykopaten. Hvis noen utenforstående kritiserte, fornærmet eller angrep dem, så stilte psykopaten seg imellom.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Dette kunne skje ved en enkelt anledning, eller det var et gjentakende mønster hvor psykopaten alltid var på vakt mot angrep på objektet fra utenforstående.

Dette fikk naturligvis objektet til å føle seg beskyttet og elsket.

Dessverre har det den bieffekt at alle de andre psykopatiske trekkene ble nedtonet og bagatellisert i objektets analyse av psykopaten. Dette kan medføre at en oppvåkning og løsrivelse blir mange år forsinket, eller aldri skjer.

Jeg har selv opplevd å bli forsvart av mennesker som normalt var giftige mot meg. Opplevelsen er vanskelig å beskrive. Den er forvirrende. Samtidig er den svært oppløftende, nærmest euforisk. Man får følelsen av at “NN elsker meg tross alt”. Jeg ble i etterkant ekstra føyelig og underdanig, fordi jeg ville vise min takknemlighet.

Og her avslørtes jo mitt eget usunne mønster; jeg ble takknemlig fordi en giftig venn ved en enkelt anledning tok meg i forsvar. Det slo meg aldri at venner alltid skal ta hverandre i forsvar i offentlige settinger. Eventuelle uoverensstemmelser skal skje på tomannshånd.

Men det som egentlig skjer når en psykopat tar sin partner eller venn i forsvar, er å verne om sin eiendel.

Lesere som opplevde å bli forsvart i offentlige settinger, fortalte samtidig at så snart de var tilbake i hjemmet, så forsvant støtten som dugg for solen. Der ble objektet angrepet av psykopaten for å ha “skapt en pinlig scene”. Eller hvis objektet forsøkte å snakke om sin ubehagelige opplevelse, så ble hen bryskt avvist med “det må du tåle”. Kontrasten mellom den beskyttende psykopaten ute, og den avvisende psykopaten hjemme, var slående.

Det er psykopatens enerett å misbruke objektet. Ingen annen skal får lov til det uten hans eller hennes tillatelse. 

Men hjemme er objektet fritt vilt.

Forestill deg at du har kjøpt en ny bil som du er meget stolt av. Du synes selv den er så fin. Du har dessuten spinket og spart for å få råd til den. Kanskje måtte du ta opp lån for en del av kostnaden.

Så kommer det en eplekjekkas og kritiserer den. Enten er det feil bilmerke, den har feil farge, eller for få hestekrefter.

Hva ville du gjort. Hadde du svart “ja, du har rett. Det var et bomkjøp”?

Neppe.

Du hadde blitt irritert på vedkommende, som ikke ville anerkjenne din flotte bil. Kanskje hadde du tatt bilen i forsvar; “jeg er svært fornøyd med den” eller “du vet ikke hva du snakker om”.

Det er det samme som skjer, når en psykopat forsvarer sitt objekt. Noen kritiserer hans eller hennes “nye innkjøp” – deg. Og de reagerer umiddelbart med å angripe kritikeren, slik vi jo vet at alle psykopater gjør, når de blir kritisert.

Det stemmer. Det er psykopaten som blir kritisert, når noen angriper objektet. Det er slik det oppleves for psykopaten. Noen angriper hens smak og valg av partner. Da skapes et narsissistisk sår og det narsissistiske raseriet vekkes.

Dessverre tolker objektet det som kjærlighet, for det oppleves beskyttende og trygt.

Og traumebåndet knyttes enda sterkere.