I dag er en spesiell dag.
Det vil si, jeg tror det er i dag.
For datoer og hendelser hvor psykopaten var involvert, stod tidligere lynskarpt for meg. Jeg husket hele samtaler, ordrett. Og hvert eneste etterfølgende år så ble datoene en trigger, først til savn, senere til ubehag.
Men tid og NK hjelper. Datoene er jeg nå usikre på. Enkelte hendelser huskes fortsatt som de var i går, men de fleste er blitt diffuse. Det er som om hjernen, nå som den for lengst har løst mysteriet, har sluppet hendelsene og frigjort dem til den obskure delen av hukommelsen.
Og kanskje aller viktigst, ingen følelser vekkes lenger når jeg tenker tilbake på dem.
12. mars 2014 var jeg derimot svært forvirret og nedfor. Jeg ble på det tidspunktet bombardert med triangulering av min psykopat. Han triangulerte meg med begge kjønn. Sågar med et sykehus! Hvordan han klarte det får bli en historie for en annen anledning. Og så klart virket det! For jeg visste ennå ikke at han gjorde det med overlegg for å fremkalle reaksjoner i meg. Men jeg forstod på mine reaksjoner at noe var svært galt. Først trodde jeg det var meg selv det var noe galt med.
Jeg husker jeg forsøkte å dempe mine reaksjoner utad, i frykt for å miste ham. Når jeg ser tilbake på mine innlegg på facebook fra denne tiden, så var det patetiske, men forståelige, forsøk på å overbevise både ham og alle andre om at jeg hadde det tipp topp! Men innvendig så hersket kaos og fortvilelse. Han hadde begynt å date en kvinne, og jeg forstod det ikke, for jeg trodde det skulle bli oss. Sviket var totalt. Likevel konfronterte jeg ham ikke. Jeg var overbevist om at han ville savne meg tilstrekkelig til å komme tilbake. Jeg hadde jo vært så snill og forståelsesfull.
I realiteten hadde jeg vært en dørmatte. Og ikke visste jeg at en psykopat eller narsissist ikke responderer på snillhet og sjenerøsitet.
Men denne dagen tok jeg et valg. Jeg var verken sterk eller bestemt. Men jeg slettet ham på facebook, for dette ville jeg ikke mer. Det var et tungt og vanskelig valg, for jeg ga opp ham jeg den gang trodde var mitt livs kjærlighet.
NK er en prosess, og den består av flere praktiske steg og faser. Den består også, for de fleste, av tilbakefall.
Å slette noen på SoMe er nok ett av de viktigste stegene (men husk at du også må blokkere). Det er et viktig praktisk steg for å slippe å se oppdateringer fra vedkommende. Men det er også et viktig symbolsk steg, fordi du fjerner vedkommende fra din innerste krets, samtidig som du sender et kraftig signal til vedkommende om at hen har opptrådt respektløst og er uønsket i ditt liv. Selv om du er svak og usikker, så er det å slå et viktig slag for din integritet.
Min p/n og jeg hadde, frem til da, fortsatt kontakt et par ganger i uka, og alltid via chatten på facebook. Så å kutte den kanalen innebar en viktig bråstopp i direkte kontakt med ham.
Var jeg den gang klar over alt NK innebærer? Nei. Jeg ønsket nok sterkt en reaksjon fra ham. Jeg stod fortsatt med ett ben plantet i “spillet”. Men det andre benet var på vei ut.
Jeg fikk ingen umiddelbar reaksjon fra ham. Ihvertfall ikke som var synlig for meg. I ettertid har jeg dog fått opplysninger som gir meg grunn til å tro at han ble oppmerksom på min “løsrivelse” allerede samme dag og umiddelbart frittet ut sine flygende aper om meg. Vi hadde på det tidspunktet flere felles bekjente. Min terminering av vennskapet påvirket ham nok mye mer enn han lot meg tro. En psykopat og narsissist tåler avvisning svært dårlig.
Men fordi jeg ikke fattet at våre felles bekjente foret ham med oppdateringer om meg, og fordi han ikke syntes å bry seg om at jeg hadde fjernet ham på facebook, så begynte det å gå opp for meg hvor uviktig jeg var for ham. Jeg fattet simpelthen ikke at han kunne glemme meg så lett, når han hadde lovet meg så mye. Dette var selvfølgelig opphav til ytterligere fortvilelse. Men det var også en viktig oppvåkning. Det var fra denne dagen bitene begynte å falle på plass.
Jeg gjorde fortsatt mye feil. Jeg hadde ikke blokkert ham, og falt flere ganger for fristelsen til å titte på hans SoMe. Det var selvfølgelig ikke et beroligende gjøremål, for der ble hans nye forhold rullet ut mer enn noen gang før. Han ante nok at jeg fortsatt var tilstede. Psykopater har en ekstra sans for slike ting. Dette spillet kan de til fingerspissene.
En måned senere så ringte han, fra et nytt nummer. Han ringte lenge, sikkert i to minutter. Men jeg svarte ikke. Det kom aldri noen sms eller melding i kjølvannet av oppkallet. Jeg kunne finne ham på gule sider. Han hadde altså ikke hemmelig nummer. Men kanskje satset han på at jeg ville svare før jeg rakk å sjekke at det var ham. Det blir kun spekulasjoner, lik det meste han foretok seg.
Cirka tre måneder etter mitt første forsøk på NK så brøt jeg fullstendig sammen og kontaktet ham. Han svarte ikke. Så jeg skrev til ham og ba ham blokkere meg. Jeg resonnerte at det ikke nyttet at jeg blokkerte ham, for da kunne jeg i svake øyeblikk bare åpne blokkeringen igjen. Hvis derimot han blokkerte meg, så ble kontrollen tatt ut av mine hender. Han gjorde som jeg ba om, og det virket. Min heling kunne begynne for alvor.
At sammenbruddet skjedde etter tre måneder var ikke tilfeldig. Det viser seg at tremåneders-merket er et kritisk punkt, og et tidspunkt da mange “knekker”, enten det dreier seg om NK, røykeslutt eller annen løsrivelse fra avhengigheter. Så vær ekstra oppmerksom på dette.
Ett år senere flyttet jeg, og mistet kontakten med mange av våre felles kjente. På dette tidspunktet hadde jeg blitt oppmerksom på flygende aper, men forstod ennå ikke omfanget av hvordan de opererer. Kort tid etter at jeg flyttet, så begynte det å dukke opp flere falske profiler på min facebook. Profiler med tullenavn og tullebilder, og uten venner. I dag forstår jeg at hans oppdateringer fra de flygende apene hadde tørket opp. De hadde ikke lenger kontroll på meg. Han måtte derfor selv overvåke meg på SoMe, via falske profiler som ikke var blokkert.
Omtrent samtidig, i juli 2015, begynte jeg å skrive denne bloggen. I starten skrev jeg mer for å gagne meg selv enn de som leste. Jeg var ikke helet. Det var også store hull i min kunnskap, men jeg slukte alt jeg kom over omkring emnet psykopati og narsissisme. Jeg var nok litt ukritisk i starten, for ikke alt som publiseres om emnet er riktig. Å skrive var terapi. Så oppdaget jeg at jeg hjalp andre med mine historier. Bloggen tok av, spesielt i det påfølgende året, 2016. Det virket den gang som at det fantes svært lite info på norsk.
Og nå har ti år gått siden min siste kontakt med p.
Mange er redde for at psykopaten aldri skal slutte å påvirke dem. For det kan virke slik den første tiden. Man er fullstendig oppslukt og i deres klør, selv etter NK.
Når jeg tenker tilbake på de siste ti årene, når sluttet han å påvirke meg? Når ble traumebåndet brutt? Jeg vil si omkring 2018. Altså etter fire år. Dette er et omtrentlig anslag, for det skjer nesten umerkelig. En dag våkner du bare opp og oppdager at klumpen i magen er oppløst, og du kan ikke sette fingeren på når det skjedde.
I dag kan jeg se bilder av ham og få informasjon om ham, uten å bli berørt. Hva vet jeg om min psykopat i dag?
- Han er fortsatt sammen med min avløser. De er gift og har to barn. Dette påvirker meg ikke. Jeg vet at de fleste psykopater til slutt slår seg til ro og inngår i langtidsrelasjoner. Jeg var et overgangsobjekt. Jeg vet også at det kan gå mange år innen den nye partneren fatter hva som skjer, hvis de overhodet forstår. Psykopaten kan beholde masken på lenge. Men den faller til slutt. Jeg synes bare synd på barna. Alle barn tar skade av å ha en psykopatisk eller narsissistisk forelder. En dag kommer de selv til å samle trådene, og da har jeg lyst til å stå klar og ta dem imot, og fortelle dem at intet var deres skyld. Hvis jeg fortsatt er her.
- Han er i jobb og har tatt videreutdannelse. Ok, greit. Det var aldri noe i veien med hans kognitive funksjon. Og han lurer både arbeidsgiver og kolleger. Han fungerer sikkert fint i den jobben, og er til og med vellikt.
- Ingen av våre tidligere felles kjente har lenger kontakt med ham. Noen har reagert på hans adferd og trukket seg bort. Andre har bare rent ut i sanden. Sistnevnte er helt naturlig. Det er de førstnevnte som er av interesse. Hva har de reagert på? Hva har han gjort mot dem? Jeg har lyst til å kontakte dem og intervjue dem, men har ikke gjort det. Jeg har nemlig heller ingen kontakt med dem lenger. En del av prosessen i NK, er også å fjerne seg fra felles kjente, og det har jeg gjort.
- Dette lyder kanskje litt flåsete, men jeg har sett et ferskt bilde av ham, og han er virkelig ikke pen lenger. Han er blitt tynn og tennene står hulter til bulter i munnen hans. Hva kan jeg si. Det er en objektiv observasjon, for jeg har ikke lenger et behov for å overdrive hans lyter. Selvfølgelig forfaller de fleste med alderen. Men jeg har også tro på at ondskap fortærer den onde, og at dette til slutt blir synlig på overflaten. Og han er bare i slutten av 30-årene. Kanskje får han ikke lenger den NF (narsissistiske forsyning) som han trenger for å blomstre. Kanskje har forsyningen fra hans kone mistet sin potens. Kanskje klarer han ikke lenger å hente forsyning fra sekundærobjekter i samme grad som før. Den gangen, av meg, fikk han rikelig, og han glødet! Han var sterk, vital og muskuløs sammen med meg. Nå er han en skygge av seg selv.
Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner (pris per 1/1 2024), 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]
Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
Hei!
Dette forteller meg mye om hvordan NF virker på dem. Hvis de ikke får saftig NF, så forfaller de som menneske. Jeg kan også se det på en tidligere p/n av meg. Han er blitt tykk, kler seg ikke så staselig lenger, og jeg grøsser når jeg tenker på at jeg kunne ha vært sammen med den mannen. Magien er borte, jeg kan se på ham uten å få følelser, jeg som før gråt stille og lengtet intenst bare ved tanken på ham. NK hjelper. Det går over, og man kommer seg videre i livet.
Det stemmer.
Har også ti års jubileum i år. Da jeg reiste var der etter lang tids grubling men vi var fortsatt sammen. For min del var grunnen todelt- jeg var livredd for et brudd ansikt til ansikt pga sinne hans samtidig som jeg visste jeg måtte flytte vekk for å overleve mentalt. De årene med p står idag for meg som en berg og dalbane ned ups and downs og så mye mental tankekraft for å forstå hvorfor jeg ikke forstod ham og å være med på hans turer opp og ned. Etter jeg hadde reist fungerte d som avstandsforhold en liten stund før d skar seg totalt- tåken min hadde lettet- heldigvis. Jeg blokkerte og d har vært ingen kontakt. Før plutselig nå! Heldigvis svarte jeg ikke telefonen. Men det ble lagt igjen beskjed. Som om at vi var bestevenner
Da opplevde jeg noe merkelig- først ble jeg fysisk kvalm, så fikk jeg en skikkelig redsel i meg, så ble jeg nostalgisk før jeg heldigvis ble forbannet. Har aldri ringt tilbake og lurer på – eller vet- at disse personene lever på sin egen planet og kun tenker på seg selv. Men jeg lurer fortsatt på hva han var ute etter etter så lang tid. Men det spiller ingen rolle for meg og det er befriende!
Det oppkallet var en hoover. Flott at du stod i mot!
Det interessante er alle følelsene du var gjennom da han ringte. Du endte dog med den viktigste følelsen – sinne.
Ja det var interessant og faktisk skremmende med de følelsene det utløste av bare høre stemmen etter så lang tid.
Kvalm; kroppen sin første respons og umiddelbare reaksjon beskriver alt for meg egentlig.
Redsel: hva kan han finne på nå basert på alt jeg gikk gjennom med ham og jeg vet dette er en person uten grenser.
Nostalgi: den var faktisk veldig skremmende å oppleve- plutselig var jeg tilbake i fine stunder som det også var innimellom. Og irrasjonelle tanker!
Sinne: det var godt å lande i det og jeg har en veldig stor takknemlighet til bloggen som hjalp meg så mye med å forstå hva jeg hadde vært utsatt for de første årene etter bruddet. Og for meg var det og et sunnhetstegn med sinne- for hvilken berettigelse tror denne personen han har. Det vet vi jo alt om men det var spesielt å oppleve d så lenge i etterkant. Det hadde jeg faktisk ikke trodd. Følger visst en psykopatoppskrift han her- nesten litt morsomt om det ikke hadde vært dypt tragisk.
igjen kjenner jeg meg igjen, og setter pris på at du ordlegger dette. jeg brøt kontakt etter en alvorlig forkastning i 2013. men som du skriver, båndet ble ikke brutt før i 2019 fordi jeg da tillot ca en mnd kontakt, og hva skjedde? jeg behøver ikke si d engang… ny runde med samme atferd og fornedrelse. ikke like sterk idag som du beskriver deg, men getting there.
takk for at du ordlegger.
Takk for at du leser. Lykke til!
Hei.😊
Jeg har/ hadde det ganske likt som deg. Nå er det ca 8 år, og jeg opplever at en glemmer, og en blir ” helere” med årene.
Jeg ble erklært frisk fra PTS juni 2023, etter Narsissistisk missbruk. Jeg var glad, og faktisk stolt av meg selv for at jeg hadde klart å jobbe så bra med meg selv.
MEN, ikke så lenge etterpå opplevde jeg negativ kontroll/ manipulasjon og gaslighting.
Jeg hadde tatt opp kontakten med et ektepar jeg ikke hadde sett på 20 år.
Jeg fikk nesten sjokk da jeg skjønte at hun var narsissist.
Mannen har desverre fått alle tegn på langvarig manipulasjon, og verbal ” terror”, jeg var vitne til et par ufattelige hendelser, hvor han bare lusket avsted som en lydig hund 😪 Han har hjernetåke, han har fått dårlig allmenhelse, dårlig selvtillit, og er stille. Jeg syntes jo at de hadde forandret seg veldig, og kroppen min var i full ” alarm modus” når jeg var sammen med henne. ( kanskje det er jeg som har forandret meg, så jeg ser) 😊 Jeg fikk en brutal påminnelse om hvem jeg hadde vært da jeg var sammen med min x.
Jeg fikk et lite tilbakefall på PTS pga det, jeg begynte å bli paranoid etc, men jeg klarte å jobbe meg gjennom det.
Kanskje det er slik at en alltid vil være litt ekstra “sårbar”, når en treffer på slike igjen?
Jeg har enda NK med min tidligere “missbruker”, og det har fungert bra.😊
Jeg tipper at hun alltid var en narsissist, men at du ikke så det før. Nå er du sunnere og har dypere innsikt. De kan ikke skjule seg for deg lenger!
Det du kaller “sårbar” kan også kalles klarsynt, som kanskje bedre forklarer de ekstra antennene man får. Det er intet overnaturlig i det.
Virkelig godt skrevet. Jeg er på ottende år efter psykopaten og jeg kan genkende meget af det du skriver. Desværre har jeg ikke kunnet praktisere N K , pga barn og børnebørn. Men gråstensmetoden kom i brug for ca 7 år siden. I starten kontaktede psykopaten mig af og til, jeg var her Gråsten og der gik længere og længere imellem. I dag er det over et år siden . Han er i gang med det fjerde objekt. De var sammen til en familiefest for nylig og jeg havde ingen reaktion. Syntes faktisk at han slet ikke var interessant og forstod ikke..hvad jeg havde set i ham. Tænk..jeg har givet ham ALT , virkelig været der for ham og han har bare behandlet mig forfærdentligt ( især til sidst ) nu sidder han så der og holder en ny i hånden. Det er mig der har den tætte kontakt til barn og børnebørn. De vimser om mig og vil sidde ved mig allesammen, ham er de høflige overfor..men ikke tætte. Og det bliver de aldrig, han kan ikke være tæt med nogen…kun overfladisk. Sikke et sølle liv….
Tusen takk for at du har viet din tid og krefter på opplysning og støtte i alle disse årene. Tusen takk til alle dere andre som har delt og fortsetter å dele av deres erfaringer. Jeg tror det er et lys i oss alle, tross store kostnad. For p/n er det dessverre bare mørkt og uten håp, så de får bare surre videre i det evinnelige hamsterhjulet til krampa tar de.
Det slo meg plutselig at da du skrev dette innlegget, så var det et år siden p/n re-kontaktet meg (en hoover trigger). Det overrasker meg at det allerede har gått et år. Jeg tror det er fordi han I sin re-kontakt viste så tydelig hvem han er I sanntid, altså nå, eller dvs.ennå og for alltid.
Det mest absurde, var at jeg holdt på å svare sms’en med en hyggelig melding😂. Jeg lå nemlig på sofaen og sov, våknet og strakte armen mot telefonen for å sjekke klokka. Så da jeg leste meldingen (mildt sagt absurd melding), så var jeg ennå så i ørska at jeg ikke reagerte. Jeg holdt derfor på å skrive noe alla “ikke noe jeg tenker på, ønsker deg alt godt”, for så å legge fra meg telefonen igjen og tenke på andre ting. Men så våknet jeg..
Den henvendelsen tror jeg må være noe av det mest avslørende jeg har sett mht forstyrrelsen. Sikkert fordi jeg har mer kunnskap nå og ikke lenger er virkelighetsfordreid. En ting er i alle fall sikkert, og det er at innlegget ditt som heter “psykopaten og tiden”, er meget treffende.
Jeg lurer på en ting. Jeg har skrevet inn til deg flere ganger, og fått gode svar på det jeg lurer på. Jeg har hatt en relasjon med det som MÅ være en N/P i flere år. Relasjonen går på meldinger, der N/P er den som alltid tar kontakt først. Virker som det er sånn han vil ha det. Jeg tror ikke han er begeistret hvis jeg tar kontakt først. Vet at dette er et stort rødt flagg. Han vil alltid at vi skal treffes. Han skjuler ikke at det er for å ha sex. Jeg har funnet ut av mange ting gjennom disse årene. Jeg er gråstein for å prøve å unngå sverting. Han skriver at han savner meg og at jeg bør ta det som et kompliment at han vil ha meg. I tillegg så lurer han alltid på i etterkant hva jeg syns om prestasjonen hans i senga. Han sender også dick-pics og videoer i fleng. Jeg vet at dette også er røde flagg. Men nå lurer jeg på en ting som plutselig slo meg. I alle disse årene har han mast om treff. Først så kan jeg velge dager, så plutselig er dette skrumpet inn til en dag. Så er det skrumpet inn til klokkeslett mellom 2 timer. Jeg har testet ham litt og sagt at det ikke passer den uken – kan vi prøve neste uke? Da er han usikker på om han kan. Så ender det med at jeg ikke hører noe mer eller at han avlyser møtet rett før. Dette er for det meste de tidspunktene jeg foreslår. Ikke så ofte jeg har truffet ham, men det alltid han som har bestemt tidspunkt og sted. Men han avlyser også noen ganger rett før. Da må han jobbe overtid plutselig eller andre ting. Dette er altså en som savner meg så enormt og har så lyst på meg. Har det noe med at kontrollbehovet til N/P å gjøre? At hvis ikke de får bestemme eksakt tid og sted, så blir det helt totalt feil for dem. Litt facinerende dette.
Det har noe med umodenhet å gjøre. “Hvis ikke jeg får det som jeg vil, så blir det ikke noe av!”. Husk at en psykopat, farlige som de er, har en emosjonell modenhet til en fire-åring. Du er ikke kjæreste/elsker/venn, men forelderen deres. De skal gjøre hva de vil, og du skal elske dem uansett, klar til å ta dem imot.
OK, jeg trodde det hadde noe med kontrollbehov å gjøre. At hvis et tidspunkt var bestemt av meg, så hadde ikke han kontroll. Og da avlyste han (for å si det enkelt). Men lever de i en fantastiverden egentlig? Tenker når de kommer tilbake etter en periode med taushetskur akkurat som om ingenting har skjedd. Og fortsetter med det samme rollespillet sitt uten å tenke på at de har skuffet og såret offeret sitt? De er jo så merkelige
Til undrende:
Mht at det skal være dem der bestemmer tid og sted, har jeg observeret følgende ( har boet med en psykopat i mange år) Hvis der kommer en mere spændende aftale i hus, bliver man udsat eller droppet. Psykopaten lever her og nu og skal ha narcisisistisk forsyning konstant. Nu ved jeg ikke om han er gift, for så skal aftalerne jo også passe ind der. Kan det passe at du var et overgangsobjekt, eller en der bare stod klar, hvis noget andet glippede? Det lyder sådan på mig. Hvis psykopaten møder nye spændende mennesker , rydder han gerne hele kalenderen for dem. Psykopater bliver hurtig træt af ting, mennesker, hoppys , bosteder…m.m. Nye ting og nye mennesker giver mest forsyning. Jeg tror han har brugt dig, når der ikke var noget mere spændende at lave. Sådan opererer de…
Mary, takk for svar. Ja, jeg har vel alltid tenkt det som du skriver. Det at når det kommer nye og mer spennende ting, så avlyser de. Og ja, han er gift. Men det kan være et gjennomgående mas om treff på meldinger i mange uker. Kanskje hver 2 eller 3 dag. Og han har bare såååå lyst. Det er jeg som svarer kanskje eller nei eller utsetter det. Så svarer jeg plutselig kanskje OK. Da hender det at han avlyser dagen før. Og jeg treffer ham ikke mer enn toppen 2 ganger i året. Det er derfor jeg tenker at han lever i en fantasiverden der han tekster med mange objekt på samme måte. Og når objektet biter på kroken, så er litt av spillet å kaste fisken uti vannet igjen. At han lever i en spenningsverden med å “fiske” – at det er det som er spenningen og spillet hans. Hvis objektene biter på og vil være med på å bestemme reglene, så har ikke han kontroll lenger?
Takk for godt innlegg, og veldig hyggelig med en skriftlig post igjen, for jeg synes du behersker tekstmediet så godt. Jeg ser at «min store P-erfaring» korrelerer relativt bra med din; jeg forlot min store oppvåknings-P på nyåret i 2015. 2014 var et ekte helvetesår. 2013 var murrende og ubehagelig. Siste del av 2012 var magisk (idealiseringsfasen). Sånn grovt skissert — naturligvis hadde alle fasene islett av hverandre, bare for å gjøre det enda mer forvirrende.
Poenget mitt: Sånn flaks jeg hadde, tross alt, med timingen for å bli forkastet og mishandlet av en P. For kort tid etter, da jeg satt alene og var forvirret og googlet og resonnerte og grublet og jaktet på svar, kom jeg over denne bloggen. Jeg hadde vært inne på tanken om psykopati før, men ikke riktig klart å ta det innover meg. Jeg hadde en idé om at det som forklaringsmodell var «svart-hvitt» og «fordømmende» og «et enkelt svar på komplekse ting». I dag vet jeg at sannheten om psykopaten er alt annet enn det – snarere er det den vondeste og tøffeste realiteten å ta innover seg av alle. Jeg ser du skriver at du i den tidlige fasen av bloggen var litt ukritisk og upresis og kanskje på et litt for tidlig stadium av helingen, men tekstene fra dengang resonnerte hvertfall hos meg (jeg var antagelig «et lite stykke bak deg» i helingen på det tidspunktet selv). Først og fremst fordi jeg opplevde at noen endelig turte å sette ord på hva det faktisk dreide seg om, og hva jeg hadde opplevd. Jeg var så lei av velmenende omgivelser som avfeide meg med «han mente det sikkert ikke vondt», «han prøvde så godt han kunne», «ikke vær redd for å tro på at han tross alt elsket deg», «dere kommuniserte sikkert bare veldig dårlig» og «han får sikkert ikke den hjelpen han trenger av hjelpeapparatet». Jeg hadde begynt å innse realitetene og trengte noen som bekreftet hvor brutalt det faktisk var. Så tusen takk for det, det hjalp meg mye i den fasen.
Gjennom årenes løp har jeg fulgt bloggen din sporadisk og fått mye ut av den. Jeg har merket meg at bloggen gradvis har endret fokus fra å handle mest om psykopaten, til å handle mer om objektene/ofrene og hvorfor vi har blitt personer som det er så nærliggende å tråkke på. Dette har også korrelert med min egen reise. Kort fortalt har jeg gått fra å først og fremst være ordentlig sint på P, selve fenomenet og folks manglende vilje til å anerkjenne det, til å bli mer opptatt av hvorfor jeg er en type som trekker til meg slike mennesker og slik oppførsel. Som så mange andre ble jo P-erfaringen min også en kickoff for arbeidet med å innse hvor mange respektløse mennesker jeg hadde i min krets og gikk rundt og stolte på. I dag er jeg mindre sint og mindre opptatt av at alle skal «se» det samme som meg og værsågod se til å anerkjenne det. Jeg har akseptert at det vil de færreste, og at jeg uansett heller må jobbe med meg selv og mine grenser og hvem jeg slipper inn, hva jeg tillater og faktisk også hva jeg utstråler. Jeg har langt færre venner enn før, og har innsett hvor ukritisk og overfladisk jeg slapp folk inn i varmen før «sjokket». Eller sjokkene – for sjokkinnsiktene har jo bare stått på rekke og rad etter P.
Nå vet jeg hvorfor jeg har blitt sånn (scapegoat-oppvekst i narsissistisk hjem), jeg gir ikke folk alt lenger, jeg er ikke lenger på evig jakt etter å please meg fram til en hel flokk som kan gi meg all trygghet og tilhørighet jeg manglet i oppveksten. Jeg kan dra på 14 dagersfjellvandringer alene og elske det, jeg har oppnådd ting innen kunstnerisk virksomhet jeg aldri hadde trodd jeg skulle (det handlet om å våge å bli tro mot seg selv), jeg har tre venner jeg stoler på men ikke forventer alt mulig av, og jeg lever veldig godt alene. Jeg har endt opp på et helt annet sted enn jeg trodde, og livet har blitt «bra igjen» på helt andre måter enn jeg innbilte meg. Etter P trodde jeg målet var å opparbeide meg en kvantitetsmessig solid venneflokk igjen, «lære meg å stole på og våge å gå inn i kjæresteforhold igjen», og på en måte bli den samme som jeg hadde vært før P. Vel, målet viste seg å være ganske annerledes enn jeg trodde. Vi har vel alle vår vei, og selvstendighet på et svært høyt nivå er kanskje nødvendig å oppnå i helingsprosessen etter denne typen (livslange) erfaringer – men man trenger et minimum av støtte og anerkjennelse og språkliggjøring av det man har opplevd likevel. Takk for bloggen!
Takk for en velformulert og klok kommentar.
Den personlige utviklingen du beskriver er nærmest prikk lik min egen, og sikkert mange andre som leser her.