I dag vil jeg minne oss på hvorfor NK er så viktig. Denne teksten vil primært henvende seg til dere som enten ennå ikke har innført NK eller dere som har prøvd men ikke helt får det til. Den kan også være en motivasjon for dere som har en pågående NK.

Null kontakt (NK) er noe annet enn “jeg lar bare være å svare”. NK er omfattende og innebærer for mange en fullstendig omlegging av livsstilen. Noen må flytte, slutte i jobben og/eller kutte ut halve sitt sosiale nettverk for at NK skal fungere i nødvendig målestokk. En undervurdering av hvor omfattende NK er kan medføre at den ikke lykkes.

Hvis du er der at du bare unnlater å svare på henvendelser fra din giftige venn, eks eller slektning, så er ikke det NK. Kanskje er det tilstrekkelig for deg med dette begrensede tiltaket, men for sikkerhets skyld kan vi liste opp årsakene til at dette i de fleste tilfeller ikke vil være tilstrekkelig.

-NK skal hindre deg i å høre psykopatens stemme eller se hans/hennes ansikt. Du har ikke godt av noen av delene. Mest sannsynlig elsker du fortsatt dette mennesket. Å se ham/henne visuelt eller høre deres stemme vil trigge din evne til kjærlighet og din hang til nostalgi. Psykopaten er dessuten manipulerende og magnetisk og han/hun trenger bare blikkontakt eller noen få ord med deg for å overbevise deg om å bli værende i den destruktive relasjonen. NK beskytter deg mot å bli manipulert tilbake. Derfor er både treff og telefonsamtaler utelukket. Hvis psykopaten vet hvor du bor og lett kan banke på din dør, så må du vurdere å flytte.

-NK skal hindre deg i få få informasjon om psykopatens liv etter bruddet med deg. Du har ikke godt av å se hans/hennes sosiale profiler. Der blir en illusjon av deres perfekte liv med deres nye partner utstilt. “Utstillingen” er ment å ramme deg og alle andre som psykopaten ønsker å straffe, sjalusifabrikkere eller hjernevaske. Den falske illusjonen får deg til å tro at du har gått glipp av en fantastisk person og du blir fristet til å bryte NK. Den vil også fremkalle følelser i deg som er skadelige og ødelegger din indre fred, så som nostalgi, sinne og opplevelsen av mindreverd. NK skal beskytte deg mot dette. Det er derfor viktig å blokkere sosiale medier.

-Psykopaten ønsket i mange tilfeller å sabotere ditt liv. Jeg vet at min psykopat ødela jobboppdrag jeg hadde i vente, i tillegg til vennskap. Han fikk denne muligheten fordi jeg ga ham informasjonen han trengte for å sabotere. Han kontaktet mine potensielle arbeidsgivere og venner. NK hindrer psykopaten i å få den nødvendige informasjon for å kunne sabotere ditt liv. Psykopaten bør ikke vite hvor du bor, hvem du har kontakt med eller hvilket arbeidsforhold du har. Hvis du ikke kan holde deg unna sosiale medier eller stenge dine profiler så sørg for ikke å legge ut informasjon som avslører noe som psykopaten kan bruke mot deg, alternativt kan du publisere villedende informasjon. Fjern ditt telefonnummer og din adresse fra “gule sider” og annen offentlig tilgang. Kutt all kontakt med bekjente og venner du har felles med psykopaten. Du kan ikke stole på noen. Dette er ikke fordi deres felles venner er dårlige mennesker eller upålitelige, men fordi psykopaten lett kan overtale dem til å avsløre informasjon om deg.

-Tiden du bruker på en psykopat eller narsissist er bortkastet. Før du vet ordet av det, så har du brukt mange år på et sort hull. Psykopaten er en tidstyv som stjeler din tid, ditt liv og din energi. NK gir deg mulighet til å bruke den tiden du har igjen på noe verdifullt.

Det er viktig å forberede deg godt for at NK skal bli vellykket. Her er noen av fallgrubene du må være oppmerksom på.

-Overgangen fra å være dypt involvert og aktiv i et annet menneskes liv til fullstendig “radio silence” er stor. Det kan oppleves som et ubehagelig vakuum.

-Hvis ikke du er mentalt enig med deg selv i at relasjonen er høyt problematisk og ikke fungerer, så er det lett å tre inn i relasjonen igjen. Vilje, forståelse og selvdisiplin må være på plass. Forbered deg på at NK i en overgang er som å leve uten oksygen. Forestill deg panikken du må gjennom.

-Vær forberedt på abstinens og et sterkt behov for å gjenopprette kontakt. Først hele tiden, deretter i bølger.

-Relasjonens opp- og nedturer var avhengighetsdannende. Kroppen er nå vant til denne spenningen og et plutselig opphør kan føre til ubalanse i utskillelsen av hormoner, adrenalin og andre stresstoffer i tillegg til ruslignende endorfiner. Vær forberedt på kroppslig ubehag som dessuten gir psykisk ubehag.

-Det finnes ingen “litt” eller “moderat” NK, eller midlertidig NK. Forbered deg på fullstendig avhold resten av livet.

-Forbered deg på ingen unnskyldning eller oppriktig anger fra psykopatens side. Forbered deg også på hva en slik taushet kan gjøre med deg, hvis psykopaten ikke “kjemper for å få deg tilbake”. Det kan skape sterke følelser av mindreverd. Forbered deg også på sinne som følge av den rene og skjære arrogansen de utviser.

-Forbered deg på å klare deg uten avklaring eller “siste ord”.

-Vær forberedt på at det oppstår et stort hull i livet ditt som tidligere ble fylt av psykopaten. Dette hullet må du forberede deg på å fylle med andre ting så det ikke blir så merkbart. Hvis ikke du klarer å holde deg aktiv og til en viss grad distrahert, så vil behovet for rekontakt være stort slik at psykopaten igjen kan fylle hullet fordi du 1) ikke klarer det selv, eller 2) ikke klarer å leve med tomheten.

-Vær forberedt på at psykopaten vil forsøke å bryte gjennom dine barrierer. Han/hun gjør det ikke av savn eller kjærlighet, men fordi en psykopat ikke tåler å bli ignorert og du skal straffes for ditt forsøk på å bryte deg løs. Vær derfor forberedt på begge scenarier 1) en psykopat som forsøker å få deg i tale, og 2) en psykopat som ikke forsøker å få deg tale. Begge scenarier er vanskelige, på hver sin måte.

-Ikke fortell psykopaten eller noen andre om dine planer for NK. Å avsløre dem gir psykopaten mulighet til å komme deg i forkjøpet og sabotere dine planer før du får begynt.

-Når NK er igangsatt så kan du lage en avtale med en betrodd venn, som du kan kontakte når fristelsen til å bryte NK er stor.

-Forbered deg på å ikke få tilbakebetalt hvis psykopaten skylder deg penger. En slik gjeld brukes ofte som unnskyldning til å bryte NK – av begge parter. Er det snakk om store beløp og du har dokumentasjon på lånet, så la advokat ta seg av all kontakt. Hvis ikke så anse pengene for tapt.

Ved å forberede deg grundig både mentalt og praktisk så øker det sjansen for at NK lykkes og varer. Det er likevel ingen garanti for at du lykkes. Vær derfor ikke fordømmende mot deg selv hvis du må forsøke flere ganger, men vær forberedt.

NK er ment å beskytte deg. Som gulrot kan du bruke at det er den beste hevnen mot en psykopat som har behandlet deg umenneskelig. Hvorfor rammer NK psykopaten og narsissisten så hardt? Det er flere grunner til hvorfor NK er så effektivt som våpen mot en psykopat eller narsissist;

-Å ta initiativ til NK er det samme som å ta makten og kontrollen tilbake. Du har også selv bestemt tidspunkt. Du har tatt kontroll over situasjonen. Dette liker psykopaten dårlig.

-Du signalerer med NK at du ikke lenger ønsker å ha noe med psykopaten å gjøre. Dette oppfatter psykopaten som massiv kritikk.

-Du foreslår med NK at psykopaten ikke er god nok for deg; igjen massiv kritikk.

-Du kutter med NK psykopatens narsissistiske forsyningslinje fra deg. Hvis ikke psykopaten i tide har en ny kilde til forsyning på plass, så forårsaker dette panikk og kaos i psykopatens indre.

Lesertips hvis du fortsatt synes NK er uoverkommelig:

“No contact – how to beat the narcissist” av H. G. Tudor

“How to do no contact like a boss” av Kim Saeed

“The no contact rule” av Natalie Liu

Lykke til. Bruk kommentarfeltet til å støtte og hjelpe hverandre. Fortell om både vellykkede og mislykkede strategier. Husk at dine bommerter kan være til hjelp for andre.

Vi er kommet til vinnerteksten i vår kommentar-konkurranse. Leseren som bidro med kommentar nummer ett tusen ønsker svar på dette spørsmålet.

Vedkommende forklarer videre “etter forholdet med P, husker jeg riktig mange situasjoner hvor jeg intuitivt hadde notert meg at hans oppførsel/væremåte ikke var mine verdisett. Jeg hadde notert meg mange ting i forholdet, men som jeg unngikk å konfrontere ham med. Kanskje visste jeg godt at det ville forårsake problemer hvis jeg konfronterte ham. Var jeg i hele forholdet redd for å miste, for så til slutt å miste likevel?”.

Jeg tror veldig mange kjenner seg igjen i opplevelsen av forsøke å holde på relasjonen slik den var i begynnelsen, men merke at den gradvis glipper etterhvert som devalueringen tiltar for så å slippe taket helt under forkastingen eller når man selv velger å forlate den desperate situasjonen. Mange opplevde at intuisjonen gjorde seg hørbar ikke bare fra devalueringen startet, men fra relasjonens første dag. Antakelig var vi mer oppmerksom på vår intuisjon i begynnelsen av relasjonen enn senere.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi entrer ikke en relasjon med en forventning om røde flagg. Vi vet at alle relasjoner har sin bakside. Vi forventer ikke perfeksjon. Psykopatens røde flagg er subtile, spesielt i begynnelsen. Senere er tegnene mer tydelige men vi gjenkjenner ikke hva vi ser. Psykopatisk opptreden og tankesett er ikke likt noe fra vår erfaring med normale mennesker. At ting faller på plass tar tid. Det er mange dermed mange faktorer med en naturlig forklaring som gjør at vi ikke lyttet til vår intuisjon.

Mange av oss likte ikke psykopaten i begynnelsen. Jeg husker selv at jeg oppfattet psykopaten som sleip, det var noe falskt over ham, noe upålitelig med blikket og jeg syntes han var altfor selvhevdende. Han kalte meg en “besserwisser” etter bare få timer bekjentskap. Jeg husker jeg tenkte “hvem gjør det? Hvem er så freidig mot mennesker de nettopp har møtt?”. Samtidig ble jeg forvirret “liker han meg eller liker han meg ikke? Hvorfor kaller han meg nedlatende ting samtidig som han viser så sterk interesse for meg?”, og dette var innen det manipulative skifte, altså før jeg ble hektet og mens jeg fortsatt var kapabel til å forlate hele relasjonen uten å ense det en ettertanke. 

Det vi gjorde som mange mennesker med intakte grenser ikke gjør, var å bli værende likevel. Vi gir mennesker ekstra sjanser av medfølelse for dem. Vi rasjonaliserer og unnskylder deres oppførsel selv om den trigger vår intuisjon. Her er noen av de bevisste tankene som dukket opp i meg i begynnelsen av relasjonen. Kanskje kjenner du noen av dem igjen?

-Bare fordi han ikke er som meg så betyr ikke det at noe er i veien med ham. Jeg gir ham en sjanse.

-Jeg har godt av en ny type menneske i livet mitt. Jeg gir ham en sjanse.

-Han er sosialt klønete, det er synd på ham. Jeg gir ham en sjanse.

-Han vet ikke hvordan man snakker til mennesker, jeg kan vise ham hvordan. Jeg gir ham en sjanse.

-Han virker veldig interessert i meg. Kanskje han synes det er vanskelig å uttrykke det på riktig måte. Jeg gir ham en sjanse. 

-Han er ensom og ny i byen. Jeg gir ham en sjanse.

-Det er litt smigrende at han har låst siktet på meg av alle mennesker. Jeg gir ham en sjanse. 

-Han virker falsk men det gjør ofte sjenerte mennesker fordi de er usikre og redde for å bli avvist. Jeg gir ham en sjanse. 

Det er egentlig logisk at vi ikke lyttet til vår intuisjon med slike rasjonaliseringer. Problemet er at 1) ikke en eneste av mine rasjonaliseringer over stemte med virkeligheten, og 2) ting mellom oss eskalerte fort til mye verre. Jeg klarte fortsatt å undertrykke min intuisjon.

Etter bare fem dagers bekjentskap eksploderte han ut av det blå under en middag. Hvordan klarte jeg å akseptere det?

Jeg aksepterte det forsåvidt ikke. Jeg holdt meg unna i flere dager, men jeg må innrømme at han allerede pirret meg og jeg håpet på at han en dag skulle dukke opp med en unnskyldning eller en fullgod forklaring for sin oppførsel. Jeg reagerte altså med en viss normalitet. Det var riktig av meg å trekke meg unna. Samtidig ventet jeg på hans retur i det skjulte. Det sunne og hensiktsmessige hadde vært å løsrive meg fra denne personen med kropp og sjel, slukke håpet og med det samme erkjenne at “dette vil jeg ikke ha i livet mitt”. 

Men jeg valgte å vente, slik at da han endelig etter noen dager returnerte til meg så var jeg fullt beredt til å ta ham tilbake. Han merket at jeg var klar. Jeg fikk aldri noen unnskyldning eller forklaring. Hvorfor skulle han beklage eller forklare til noen som var så imøtekommende? Han kom tilbake på psykopatisk vis, som om ingenting utenom det vanlige hadde hendt. Hans retur var en typisk psykopatisk mishandlings-test, hvor de ser hvor mye transgresjon du tolererer, for så å skru mishandlingen opp et hakk hvis du ikke setter bremsene på. Jeg bestod den testen med glans.

Min gjeninntreden i relasjonen var nok med en viss avventing. “Når skal unnskyldningen eller forklaringen komme?”. Men det som skjer er at det kommer aldri noen tilfredsstillende forklaring, så man griper etter de tegn man finner, på at psykopaten har menneskelige egenskaper, slik at for eksempel når psykopaten åpner bildøren for deg blir til “aha – dette er hans måte å vise at han beklager sin oppførsel for to uker siden”.

Det er egentlig fascinerende hvilken mental akrobatikk vi utviser for å rettferdiggjøre at vi fortsatt bør delta i relasjonen. Vi ønsker så hardt å tro på at dette er århundrets relasjon og det største som kommer til å skje oss. Vi tror derfor at vi aldri kommer til å finne noe lignende hvis vi velger å gå. Vi er livredde for å miste dette som føles så spesielt. Men vår mentale akrobatikk begynner å nærme seg grensen for hvor tøyelig den kan være. Vi klarer å bøye oss bakover. Vi klarer sågar med anstrengelse å gå ned i spagat og å legge føttene bak hodet. Men vi klarer ikke å dreie hodet 180 grader. Virkeligheten vil derfor til slutt trenge gjennom.

Psykopaten nevner aldri elefanten i rommet. Hans/hennes merkelige oppførsel vedvarer uforklart, og vi går rundt med et udekket behov for forklaring. Dette skaper ironisk nok en bryggende harme i oss mot psykopaten som vi ikke våger å ytre men som til slutt vil hjelpe med å løsrive oss. Vi legger merke til at psykopaten fortsetter som om ingenting har hendt. Vi har allerede lært oss at å spørre ikke er populært og kan risikere relasjonen. Vi vil ikke risikere noe. Men vi går hele tiden på tvers av vår integritet. Det finnes intet kompromiss, alt skal skje på psykopatens premisser. Vi går i mot våre verdier og prinsipper som vi fint klarte å leve etter innen vi traff psykopaten. Nå må vi kaste alt til havs og henger etter fingertuppene mens intuisjonen skriker stadig høyere, men den leker vi “whack-a-mole” med. Dere vet, det spillet på tivoli hvor et jordekorn dukker opp av forskjellige hull og man skal slå det i hodet med en hammer slik at det igjen forsvinner, men bare midlertidig for det dukker snart opp av et nytt hull og stadig hyppigere. Snart gjør vi ikke annet enn å slå vår egen intuisjon i hodet for psykopatens uforklarlige oppførsel overmanner oss.

Etter relasjonen er det oss selv vi banker i hodet. “Hvorfor gikk jeg ikke tidligere?”, “hvorfor tok jeg ikke tegnene alvorlig”, “har jeg mistet all realitetssans?”. 

Vår intuisjon spiller sammen med vårt selvverd. Personer med lavt selvverd er vant til å ikke lytte til intuisjonen fordi andre har tatt styringen. Ofte startet det fra barnsben av at man alltid lyttet til foreldre og søsken uansett hva intuisjonen fortalte oss. Man vokste opp med en tro at “mamma og pappa vet best” og vi opplevde det som trygt. Men noe skjedde i utviklingen av vår egen autonomitet. Det kan ha vært noe i oss selv som ikke ville frigjøre oss mentalt fra autoritære personers innflytelse. Narsissistiske eller psykopatiske foreldre vil heller ikke la barnets dømmekraft utvikle seg normalt, slik at vi blir usikre på vår egen inutisjon. Narsissistiske foreldre vil alltid la sitt syn skjære gjennom og ikke lære barnet at “ok, det gjør du rett i”. Vi vet kanskje hva vi vil men “jeg konsulterer med mamma og pappa for sikkerhets skyld”. Hvis autoritære personer mener noe som går på tvers av vår intuisjon så går vi gladelig i mot vår intuisjon for å tilfredsstille denne autoritære figuren eller fordi vi blindt stoler på deres avgjørelse og ikke vil ta ansvar for våre egne liv. Hvordan skal vi i voksen alder plutselig lytte til vår intuisjon når vi ikke er vant til det?

Personer med trygt selvverd stoler på deres egen dømmekraft, ingen autoritære figurer kan rokke ved den. En slik person har respekt for seg selv. “Jeg hører hva du sier men jeg merker at min avgjørelse er best for meg”. Det er ikke det samme som stahet eller manglende evne til samarbeid. Det er meget viktig at dere som tilhører den førstnevnte kategorien jobber hardt og lenge med å komme i den sistnevnte kategorien. Denne egenskapen kan oppøves og det er aldri for sent. 

“Var jeg i hele forholdet redd for å miste, for så å miste likevel?”. Ja. Det er uunngåelig at relasjonen med en psykopat ender. Til slutt blir vi konfrontert med vår store frykt som har vært å miste relasjonen. Vår store skrekk blir til virkelighet men også vår redning. Det ligger faktisk et enormt indre mot bak vår aksept av å gi slipp på noe som for oss var så dyrebart. Vi tror relasjonen slutter fordi psykopaten ikke kan pleie langvarige relasjoner, og dette er forsåvidt riktig. Psykopaten kan ikke pleie noe som helst. Men ikke gi psykopaten all ære for å avslutte det umulige. Det er også vårt eget selvverd som til slutt gjør seg gjeldende. Hvis vi er den som til slutt pakker sakene og går, så er det fordi selvverdet slo inn. Vi går kanskje meget motvillig og med hjertet i halsen, men med en forståelse av at “dette går ikke lenger”, “dette kan jeg ikke finne meg i (selv om jeg har lyst til å fortsette)” eller en endelig innrømmelse av at “P er ikke den jeg trodde han/hun var” (som regel etter et bedrag så stort at P ikke lenger kan late som det ikke skjedde). Selv om strikken var strukket meget langt, lenger enn i noen tidligere relasjon, så lytter vi til slutt til vår intuisjon.

Også selv om du blir forkastet eller har gått tilbake til psykopaten to eller tjue ganger, så gjelder det samme. Det er selvverdet som gjør at det aldri blir noen enogtyvende gjenforening. 

Din intuisjon var der hele tiden. Stol på den. Stol på din egen dømmekraft. Ikke la det skje igjen, at du overstyrer den når den forsøker å redde deg.

Det er en ofte repetert oppfatning at psykopater mangler empati. Denne oppfatningen synes å være universal. Den går igjen enten man leser norsk litteratur, engelske eller amerikanske nettsider eller forskning fra andre land. Alle synes å gjenta mantraet “psykopaten mangler empati”. Likevel har jeg aldri lest en fullgod forklaring på denne påstanden. Den blir fremlagt som selvsagt. Det virker som om vi bare repeterer denne påstanden fordi alle andre har ytret den før oss.

Jeg har grublet hardt og lenge, og kommer alltid til en annen konklusjon; nei, jeg får det ikke til å stemme. Psykopaten har empati. Det er samvittighet han/hun mangler. 

For hva er empati? Det er å kunne sette oss selv i andres sted når vi har lyst til det. Normale mennesker går ikke rundt med  automatisk parat-empati for alle og enhver. Empati krever at vi har sympati for vedkommende som empatien er rettet mot. Vi må ha gode eller i det minste nøytrale følelser for mottakeren. Vi kan ha empati for fremmede fordi vi ennå ikke kjenner dem. Hvis vi blir nærmere kjent med dem så 1) enten liker vi dem, og empatien vedvarer, eller 2) vi finner ut at vi ikke liker dem og skrur av empatien. Vi har ikke empati for mennesker som blir så fremmede for oss at vi ikke finner noen identifiserbare trekk, eller mennesker som har utvist holdninger som ikke er forenelige med våre egne. Mishag forskyver empati. Hvis vi tror “joda, jeg kan likevel ha empati for en person jeg ikke liker” så er dette feil. Alle forstår hvilken nedtur man får av å ikke rekke toget. Denne empatien kan man ha for hvem som helst, men det er ikke reell empati. Det er kognitiv empati vi da snakker om. Reell empati krever engasjement for å få den fulle emosjonelle opplevelsen en annen har.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De fleste vil ikke føle empati for Adolf Hitler. Mange føler ingen empati for Donald Trump. Eller en barnemorder.

Dette var ekstreme eksempler. Men vi føler heller ingen empati for en kollega som har svertet oss, eller en venn som har sveket oss. Kanskje føler vi ingen empati for en hel folkegruppe som vi assosierer med noe negativt. Vi er ikke villig til å utvise det nødvendige engasjement som reell empati krever, for en person som byr oss i mot.

Det er derfor en myte at normale mennesker går rundt og er empatiske hele tiden.

Normale mennesker skrur empatien av og på. Det kan også psykopaten.

Så ser vi av og til begrepet “empat” (eng. empath) dukke opp. Foreløpig brukes det ikke så mye på norsk, men “en empat” defineres som en person som er ekstra empatisk. Har en empat mer empati enn andre? Nei. En empat har mer samvittighet enn andre. En empat er psykopatens strake motsetning, ikke på grunn av empati men som følge av en overaktiv samvittighet der hvor psykopaten har ingen. Det dreier seg ofte om mennesker som har skyld- og skambelagte personligheter. Disse personene har ofte vokst opp i narsissistiske omgivelser. I tillegg er de et foretrukket valg av partner for en psykopat. Den overdimensjonerte samvittigheten gjør at de lett tar på seg skyld. De unnskylder ofte mishandling av seg selv. Hvorfor? Fordi de selv ofte føler skyld, skam og underlegenhet. En empat har mye indre smerte og tror at andre har det likedan. Derfor er det i deres øyne ofte en smertefull årsak til at andre oppfører seg dårlig. En empat vil mye lettere rasjonalisere og unnskylde psykopatens mishandling. Derfor blir psykopaten ofte tiltrukket av empater. Ironisk nok er det empatene som først avslører psykopaten, nettopp fordi deres overdrevne samvittighet medfører trang til å leve seg inn i andres verden. En empat vil analysere og gruble til han/hun finner svaret. 

Det er noe som heter “på seg selv kjenner man andre”. Dette er empatiens forutsetning.

Det gjelder også for psykopaten. Hvorfor går han/hun videre uten å bry seg om i hvilken tilstand han/hun etterlater offeret? Fordi han/hun selv ikke føler skam, skyld eller sorg. Når de ikke har indre smerte så tror de heller ikke at andre har det. De føler bare overlegenhet og tomhet. Det er derfor ingen grunn til å skåne noen, alt er en konkurranse. De kan ikke forestille seg hvordan offeret lider. De har empati, dette er deres empati. Deres egosentrisitet gjør også at de ikke har nok interesse for andre til å engasjere seg empatisk, men det er ikke fordi de ikke har evnen. 

De vet likevel at de har oppført seg forferdelig. At de ikke tilbyr lindring er ikke som følge av mangel på empati, men mangel på samvittighet. Deres evne til å kalkulere hvordan de kan ramme andre forutsetter også en viss evne til empati.

Har noen lagt merke til psykopatens og narsissistens forkjærlighet for kjæledyr, spesielt hunder? Det er muligens ikke vitenskapelig bevist, men psykopaten har ofte en god relasjon til hunder. Hunden er lydig og elsker sin herre betingelsesløst. Dette er egenskaper psykopaten ønsker i sitt menneskelige offer. Jeg har observert enkelte psykopater i mitt liv og deres behandling av hundene deres. Hundene blir ofte plassert på en pidestall og får masse pleie og stell. Psykopaten synes å være fullt kapabel til å ha empati med deres hund. 

For meg er bevisene ubestridelige – psykopaten har empati.

Samvittighet derimot, har de ikke.

Samvittighet gjør at normale mennesker oppfører seg medfølende mot mennesker de har skrudd av empatien for.

Et eksempel; i en opphetet politisk diskusjon så klapper jeg til min politiske motstander i ansiktet. Jeg ser at vedkommende blir rød på kinnet og blir satt ut av min voldsomme reaksjon, han/hun får et sjokkert og lidende uttrykk i ansiktet. Jeg får umiddelbart dårlig samvittighet, sier unnskyld og løper til kjøkkenet for å hente en ispose som kan lindre. Min dårlige samvittighet åpner for empati. Plutselig klarer jeg å sette meg i vedkommendes sko og se “det der var ikke greit av meg, jeg hadde ikke likt å bli slått på denne måten”. Merk at empatien først blir skrudd på, fordi samvittigheten var der først. Dessuten er empati et valg jeg tar. Selv uten empati så ville likevel min samvittighet styre meg i en medfølende retning. Samvittighet – ikke empati – gir meg et behov for å lindre skaden jeg har forårsaket. En psykopat vil aldri ha medfølelse uansett, med eller uten empati, fordi samvittigheten mangler.  

Jeg gjenter min konklusjon.

-Evnen til empati er ikke nevneverdig ulik hos normale og psykopatiske mennesker.

-Empati er noe vi skrur av og på etter ønske, forgodtbefinnende, energi, dagsform og hvilken oppfattelse vi har av mottakeren. Det samme gjør psykopaten.

-Empati krever engasjement og energi. Psykopaten er egosentrisk og vil engasjere seg mindre i andre, men det betyr ikke at evnen til empati ikke er der.

-Normale mennesker er ikke spesielt empatiske.

-Psykopaten mangler samvittighet, ikke empati. 

Jeg er spent på hvilke tanker leserne selv har om dette. Bruk gjerne kommentarfeltet til å kjøre debatt.

Hollywood og litteraturens verden har selvfølgelig mesket seg med psykopater i alle år. Mange er fascinert av fenomenet og psykopaten er unektelig kilde til mange gode historier. Man skulle da tro at alle filmene og bøkene virker opplysende på publikum, og at alle går rundt med en viss allmennkunnskap om psykopati. Men er det slik? Nei.

Min personlige konklusjon på en dårlig historie om psykopaten er at den overdriver. Verken Hollywood eller forfattere klarer å stå imot fristelsen til “å ta av”. Det blir for voldsomt. Det begynner kanskje troverdig men ender i ni av ti tilfeller med at psykopaten gjør noe fullstendig absurd som vi reelle ofre vet ikke stemmer med virkeligheten. Da mister historien meg, jeg faller av lasset og skifter kanal eller legger boken fra meg.

I virkeligheten blir psykopaten sjelden massemorder, han/hun kapper ikke av lemmene til uskyldige mennesker, får tilgang til atomvåpen eller herredømme over en hær av flygende aper og lykkes med å okkupere Texas. Virkeligheten ender heller ikke med at psykopaten selv blir drept eller ender i fengsel. I virkeligheten går han/hun bare videre i livet, som regel med et nytt offer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kan disse oppdiktede historiene i det minste fungere som trøst for oss ofre, å se rettferdigheten skje fyllest om ikke annet så i fiksjonens verden? Jeg kan bare svare for meg personlig. Jeg foretrekker en realistisk fremstilling av psykopaten, selv om den kanskje gjør litt vondt og ender med mindre krutt. En god historie om psykopaten er hvis den fungerer som bekreftelse. For meg så er det troverdige også oppløftende selv om ikke avslutningen er så spektakulær. Gode historier om psykopaten finnes, selv om det er flere av det spektakulære slaget. Jeg kan ikke dekke alle historier som er skrevet og filmet, men jeg kan fortelle om to historier som er aktuelle i skrivende stund. La os gå rett på sak. Vi starter med en bok jeg leste for en måned siden. Dere som ikke ønsker historiene avslørt, bør stoppe å lese her.

“Evig din” av Daniel Glattauer. Oversatt fra tysk i 2013. Selges fortsatt i både innbundet og pocket utgave. Jeg kjøpte pocket utgaven til 139 kroner.

Historien handler om Judith som er enslig og jobber i en møbelforretning. Hun får en beundrer, Hannes, som etter hvert blir meget pågående. Ikke vanskelig å gjette hvem som er psykopat av de to. Boken er forholdsvis kort og lettlest og dette er positivt for å kunne motivere lesere som blir demotivert av tykke bøker, negativt fordi man ikke yter det omfattende traumebåndet rettferdighet hvis man ikke vier nok sider til å beskrive det.

Historiens pluss: beskrivelsen av hvordan Judith reagerer på det psykopatiske båndet som opprettes mellom henne og Hannes er meget godt beskrevet. Hun blir besatt, sykemeldt, sengeliggende og klarer ikke å tenke på annet enn Hannes. Først vil hun ikke ha ham. Men så blir hun avhengig og trygler ham om å komme tilbake. Beskrivelsen av Hannes` dobbeltliv som etterhvert åpenbarer seg er også meget god og troverdig. Judiths langsomme oppvåkning likeså. Hannes klarer å sjarmere hele Judiths omgangskrets og Judith får problemer med å overbevise venner og især moren om at alt ikke er normalt med Hannes. Igjen, godt gjenkjennelig. Dette er “snadder” rett og slett.

Historiens minus: vi er aldri inne i hodet til Hannes. Han er endimensjonal. Spørsmålet er om det er nødvendig å vie ham plass, men det finnes forfattere som på meget bra vis klarer å gi en troverdig fremstilling av hva som driver psykopaten, for eksempel Claudia Moscovici i “The seducer” (ikke oversatt til norsk). Glattauer formår ikke dette eller han velger å ikke gjøre det i denne historien. Han velger å fokusere utelukkende på Judith. Det blir for meg et minus. Glattauer klarer heller ikke å motstå en absurd finale. Det blir litt Josef Fritzl over avslutningen. Josef Fritzl var høyst reell men en “abnormitet innenfor abnormiteten” og de fleste ofre vil få en nedtur av en slik avslutning, fordi hele den troverdige oppbygningen da mister litt ansikt.

La oss gå videre til filmen. Den så jeg faktisk i går kveld og er derfor frisk i minne.

“The gift” fra 2015, med Jason Bateman, Rebecca Hall og Joel Edgerton. Filmen har karakter 7,1 av 10 på IMDB. 

Referat: Simon og Robyn er tilsynelatende lykkelig gift. Simon har fått ny jobb og paret flytter derfor inn i et nytt nabolag. Plutselig dukker en gammel skolekamerat av Simon opp, Gordo. Gordo virker litt sosialt klønete og er av en eller annen grunn meget kontaktsøkende til paret. Robyn er åpen for å lukke den plagede mannen inn i varmen, men Simon er skeptisk. Etter hvert setter Simon foten ned da han synes Gordo er for pågående og husvarm og han nekter Gordo å oppsøke paret. Så langt i historien så peker det meste mot at Gordo er antisosial. Men historien snur på en finurlig måte og ting fra fortiden til Simon begynner å komme til overflaten. Simons kjennskap til Gordo får også nytt lys. Robyn oppdager at ektemannen ikke er den hun trodde han var. Psykopaten er der, men heller ikke psykopaten er den vi opprinnelig trodde det var. Lyder kjent?

Historiens pluss: her er mange. Dere som plages av tanken om hvordan det vil gå med psykopaten og den nye partneren, vil i denne filmen få et nokså realistisk forslag til hva som skjer når et oppegående langtidsobjekt begynner å våkne opp fra tåka. Jeg sier det igjen, ingen relasjoner med en psykopat holder i lengden. Simon er en bølle, han lyver som den mest naturlige ting i verden og han sverter sine kolleger for å bli forfremmet uten de nødvendige ferdigheter. Han beholder en meget sjarmerende maske på inntil løgnene hans begynner å sprekke, da får vi se glimt av narsissistisk raseri – også troverdig fremstilt. Men bare overfor partneren. Med flere tilstede viser Simon seg overbærende. Fremstillingen av hans samvittighetsløshet og manglende empati er også følbar og godt fremstilt. Robyn er empatisk og tolerant og er derfor også en troverdig partner slik vi kjenner psykopatens foretrukne partnere. Det aller beste – avslutningen er realistisk. Ingen dør. Bare noen mennesker som våkner opp til den psykopatiske virkeligheten og et oppegående offer som får den oppreisningen vedkommende fortjener. Primærofferet er forøvrig ikke den vi tror det er.

Historiens minus: Tja, hva skal det være. En anelse urealistisk i enkelte scener men dette er likevel det mest troverdige jeg har sett fra Hollywood på lang tid, og en smule artistisk frihet må vi tåle. Vi får heller aldri vite alle detaljer om Simon og Gordos opprinnelige relasjon, i hvert fall hungret jeg etter flere opplysninger. Tommel opp!  

Bruk gjerne kommentarfeltet til å komme med egne bok- eller filmtips.

Noe har skjedd. Andelen mannlige følgere av bloggen har på kort tid steget fra 14 til 18 prosent. Hjelpetelefonen melder om mange mannlige innringere. En mann kommenterte på bloggen “ikke glem oss menn”. Han fikk svar av en annen leser “en psykopat er en psykopat”. Begge har rett.

Det er noe sårbart ved mannlige ofre for mishandling og familievold. Menn kan bli misbrukt og mishandlet både av andre menn og av kvinner. De kan bli misbrukt både som barn og i voksen alder. Det er imidlertid noe i vår kultur som gjør det ekstra vanskelig for en mann å fortelle om tidligere eller pågående misbruk. Det er mange velmente mennesker og organisasjoner som oppfordrer menn til å fortelle om misbruk og mishandling, men det blir ofte gjort på en måte som sender ansvaret tilbake til mennene. Jeg la for en stund siden merke til en reklamekampanje som oppfordret menn til å oppsøke lege oftere. Jeg husker ikke lenger detaljene i filmen, men den fremstilte en mann som lå i sofaen som en latsabb med den ene hånden i buksa. Budskapet var “kom deg til legen!”. Det slo meg at det må gå an å oppfordre menn til å ta vare på seg selv uten å gjøre narr av dem. Kampanjen var kanskje velment, men den var ikke respektfull. Vil menn stå fram og fortelle om misbruk med slike tvetydige oppfordringer? Neppe. Det blir en merkelig tveegget gulrot/sverd når vi henvender oss til menn på den måten.

Vi er dessverre der i dag at menn demoniseres. Vi ser det i reklame, på film og i politikken. Politiets offentlige fokus på familievold handler kun om kvinner og barn som ofre og menn som overgripere. Demoniser gjerne mannlige psykopater, men hvis man setter likhetstegn mellom menn og psykopati, så er man alvorlig på avveie. Det er ikke mange år siden krisesentrene ble kjønnsnøytrale, jeg mener det skjedde i 2009. Før den tid så hadde mannlige ofre ingen steder å henvende seg, de måtte klare seg selv. Tenk på det, mannlige ofre var ikke anerkjent og berettiget til hjelp for inntil få år siden. Her har vi et alvorlig dilemma og mye å jobbe med. Vi oppfordrer menn til å fortelle om deres plager, samtidig som vi gjør narr av dem og politiet ikke ønsker å beskytte dem. I tillegg eksisterer en forventning om at menn skal være sterke og bære familiens og samfunnets byrder på deres skuldre. Menns selvmordsrate er tre ganger så høy som kvinners.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Skaper dette en arena hvor menn opplever det som trygt å være sårbare? Jeg sier nei. Det er i mine øyne ingen tvil om at menn har noen ekstra hindere i den hinderløypen som allerede er skapt av psykopaten i deres liv. 

Vi vet alle at psykopaten er utspekulert. Vi har også etter hvert forstått at de ønsker ikke primærpartneren vel. Mens du jobber for deres felles velferd og bruker tankekraft på å skape en best mulig framtid for psykopaten og deg selv, så sitter han/hun og observerer deg mens han/hun planlegger din undergang.

Jeg har tidligere fortalt om hvordan psykopaten saboterte mine jobbtilbud og mine vennskap, alt mens han smilende spurte meg ut om detaljene han trengte for å utføre sabotasjene. Jeg trodde han spurte fordi han var interessert i min hverdag. Derfor serverte jeg ham alle opplysninger han trengte til min egen tortur, på et sølvfat. Dette ønsket om å ødelegge som psykopatene har er universelt, mannlige og kvinnelige psykopater tenker likt. En psykopat er en psykopat! Leseren som uttalte dette har rett.

Noe som derimot ikke er likt, er samfunnets spilleregler for kvinner og menn. Dette er psykopatene klare over. Selv om forstyrrelsen gjør mannlige og kvinnelige psykopater nokså like, så vet de at samfunnets forventninger til dem er forskjellige og dette vet både mannlige og kvinnelige psykopater å utnytte. For dette er hva psykopater gjør, de utnytter. Og ødelegger.

Hva hadde ikke vært bedre enn å se primærofferet bli arrestert og fengslet? Oj! Mengden narsissistisk forsyning som hadde blitt fremkalt av et slikt scenarie, “priceless!” tenker psykopaten.

Og her skiller den kvinnelige psykopatens muligheter seg fra den mannlige psykopaten. Fordi politiets fokus på familievold er på kvinner og barn, så er det en høyere terskel for å mistenkeliggjøre kvinnelige mishandlere. Politiet ser nærmest per refleks først på mannen som voldsutøveren. Dette vet den kvinnelige psykopaten. Utspekulert som en psykopat er, så vil hun derfor provosere det mannlige offeret til han sprekker. Vi vet jo alle hva psykopatene gjør med oss. Menn er flasket opp med at “man slår ikke kvinner”. Selv om det ikke ligger i vår natur å være voldelige eller slå tilbake (noen av oss er ikke vant til å beskytte oss overhodet), så her jag full forståelse for at det fredelige mannlige offeret blir presset til de dypeste avkroker av en kvinnelig psykopat som trykker på knapper.

Målet er selvfølgelig å få det mannlige offeret til å gå over streken, slik at hun kan ringe politiet og få ham arrestert. Med den rådende holdningen hos politiet i dag, så er dette en lett match for den kvinnelige psykopaten. Her spiller politiet på lag med antisosiale mennesker. Den kvinnelige psykopaten kan fysisk angripe sin mannlige partner, og når han endelig forsvarer seg så ringer hun politiet. Han blir arrestert, selv med et blødende kutt i pannen og brukket arm. Hvis han til tross for omfattende provokasjon og angrep klarer å motstå å forsvare seg, så kan hun likevel tilkalle politiet. Politiet arresterer menn på indisier, og alt den kvinnelige psykopaten trenger å gjøre er å fremme anklager om vold eller voldtekt. Psykopaten er som vi vet en meget god skuespiller og løgner.

Min spesielle advarsel til mannlige ofre er derfor å gjenkjenne og identifisere denne taktikken. Når du merker en oppbyggende provokasjon, så vit hva agendaen er. Det er et psykopatisk spesiale å skape konflikt av ingenting. Gå. Forlat huset. Din partner ønsker mest sannsynlig et grunnlag for å få deg arrestert. Oppsøk umiddelbart venner eller familiemedlemmer slik at du har vitner og alibi, de vil kunne bevitne telefonsamtaler og tekstmeldinger som utspiller seg mellom dere inntil konflikten har roet seg for denne gang. Slå på høyttaleren på telefonen. Ikke fortell henne at det befinner seg andre i nærheten. Din psykopatiske partner kommer ingen vei med å anklage deg for vold hvis du befinner deg hos venner og hun ytrer eller skriver ting som tvert i mot avslører henne som overgriperen, og ikke deg. Gjør det vanskeligst mulig for din partner å få deg arrestert på tomt grunnlag.

Deretter må du planlegge fullstendig brudd i relasjonen og NK. 

Bruk gjerne kommentarfeltet til å diskutere andre kjønnsspesifikke taktikker, både fra mannlige og kvinnelige psykopater. Jo mer vi gjennomskuer, dess mer kan vi beskytte oss.

I dag skal vi vende fokus bort fra psykopaten, og tilbake mot oss selv. Det skjer noe med oss etter bruddet med psykopaten. Kanskje noen opplever dette som jeg skal snakke om allerede mens relasjonen pågår, men jeg tror det vanlige er at tilstanden inntrer etter relasjonens opphør, og faktisk først etter at det har gått en stund siden bruddet. Jeg snakker om fenomenet hyperårvåkenhet (eng. hyper vigilance). Hva er det?

Å være årvåken betyr å være observant, ikke sovende, at man er litt på vakt og registrerer hva som skjer rundt seg. Ved hyperårvåkenhet så blir denne tilstanden forsterket i en så stor grad at det blir hemmende. Den som er hyperårvåken vil registrere alle inntrykk mange ganger sterkere enn normalt (ikke å forveksle med høysensitivitet). Den hyperårvåkne vil bli oversensitiv og lett trigget, det vi kaller “skvetten”. Han/hun opplever utrygghet og møter alle situasjoner med mistenksomhet i frykt for å bli overstimulert, han/hun speider etter farer overalt. Hyperårvåkenhet fører til en ikke-hallusinatorisk form for paranoia. Arbeidsevne og sosial evne blir rammet. Den hyperårvåkne vil ikke helt forstå hva som skjer, han/hun vet bare at store deler av en normal hverdag plutselig er blitt skummel og mye energi blir brukt i forsøk på å beskytte seg selv. Hva har skjedd? 

Kort fortalt så har den kunnskapen du har tilegnet deg om mennesket du elsket (psykopaten) skremt deg fra sans og samling. Dette er faktisk et godt tegn da det betyr at du har forstått dybden i hva du har vært utsatt for. Baksiden er at det gir angst. Jeg husker at hyperårvåkenheten inntrådte så sent som atten måneder – halvannet år – etter innført NK. Hvorfor så sent? Det første året etter bruddet var jeg lammet av sorg. Sorgen gjorde meg avslappet og søvnig. Sansene lå i dvale. I tillegg hadde det ennå ikke gått opp for meg hvem jeg hadde hatt en relasjon med. På mange måter var det en behagelig tilstand. Jeg opplevde uro, men ingen frykt. Uroen hadde sin kilde i smerte over tapet av psykopaten. Jeg var likevel ikke redd for å møte resten av verden, venner eller nye mennesker. Jeg opplevde intet som noen trussel.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men så skjedde det noe etter at jeg begynte å tilegne meg kunnskap om psykopaten og det var at jeg forstod hva som lå bak hans foraktfulle blikk, hans devaluering, hans ord, hans sjalusifabrikkering, hans overvsvevinger, kort sagt hele hans opptreden. Jeg så ondskapen bak masken. Etterhvert ble jeg meget oppmerksom på slik opptreden hos andre. Ikke bare oppmerksom, men hyperoppmerksom, slik at hvis noen utenforstående gjorde noe som var sammenlignbart med opptredenen til psykopaten, så utløste det en indre kjedereaksjon i meg som jeg ikke hadde kontroll over og jeg reagerte spontant med å ville fjerne meg fra vedkommende. Jeg gikk i stå og ble fullstendig selvbevisst. Jeg klarte ikke å føre en samtale for jeg hørte ikke ordene som ble uttalt. All oppmerksomhet ble vendt innad for å finne trygghet og utad for å finne en fluktrute bort fra denne personen.

Hver gang dette skjedde så åpnet jeg for at personen som trigget en slik reaksjon hos meg, også kunne være psykopatisk. En stund så jeg psykopater overalt. Jeg var også redd for at psykopaten som utløste alt sammen skulle dukke opp og da jeg forstod at flygende aper er en realitet så ble jeg ytterligere mistenksom og nervøs. Jeg forsøkte å snakke meg selv til fornuft for å kunne fungere, men hyperårvåkenheten levde sitt eget liv. Jeg forstod at det var en slags automatisk beskyttelsesfunksjon som var slått på og at den var like mye fysisk som psykisk. Jeg husker reaksjonene ble ledsaget av muskelsmerter, svimmelhet, stivhet i kjeven og hodepine. Skjelvinger kunne også forekomme. 

Hverdagen ble vanskelig. Hvis sterke personligheter markerte seg, så opplevde jeg det øyeblikkelig som angrep der hvor jeg tidligere alltid forholdt meg rolig og avslappet. Jeg husker jeg en gang satt i et lite rom med tre mennesker som alle trigget meg. Jeg tror jeg ble stiv som en statue og klarte nesten ikke å snakke men gjorde mitt beste for at disse tre ikke skulle merke det.

Samtidig var jeg sint. Jeg fikk en kort lunte og ble oppfarende for småting. Som regel klarte jeg å dulme sinnet mitt men av og til fikk det utløp både overfor kolleger og klienter. Det blir konflikter av slik og man kommer inn i en ond sirkel hvor man er redd og søker trygghet, samtidig som man er oppfarende og skaper utrygghet i form av konfrontasjoner og fremmedgjøring av både nye mennesker man møter og personer man tidligere hadde en god relasjon til. 

Det kan på mange måter minne om PTSD og forveksles ofte med PTSD, men det som ofte skjer er at man har gått inn i den reaktive fasen av rehabiliteringen. All den innestengte frustrasjonen må ut. Dette er følelser man egentlig skulle tømt over psykopaten men det fikk man ingen anledning til. Under relasjonen gikk man på nåler rundt ham/henne og hadde ingen stemme. Etter relasjonen forhindrer NK at man får det nødvendige utløp på den riktige personen. Så, all misnøyen med psykopaten presser seg nå ut enten vi ønsker det eller ikke, og det skjer i en forsinket, deformert og ukontrollert form. Hverken tidspunkt eller mottaker er riktig. Det blir feil å plassere denne elendigheten på andre enn psykopaten, men vi kan ikke bære på den. Undertrykt sinne omdannes til depresjon og selvdestruksjon. 

Hvordan kan du vite at du har en reaktiv lidelse og ikke PTSD? Det er vanskelig å skille de to fra hverandre, mange av symptomene er identiske. Det er vanlig at ofre for en psykopat utvikler PTSD eller det som kalles CPTSD (complex post traumatic stress disorder) som kommer av at traumet ble utløst av en person man hadde tillit til. Det er viktig å ta PTSD på alvor, så hva du bør se etter er om tilstanden trekker ut, at du ikke merker bedring selv når du befinner deg i trygge og rolige omgivelser. Noe som kjennetegner PTSD er nemlig at det utløser anfall hvor og når som helst. Du kan sitte alene hjemme og ha det fint når du plutselig får et panikkanfall. En reaktiv lidelse oppfører seg ikke på denne måten. PTSD gir også ofte sterke søvnproblemer natten gjennom mens med reaktiv lidelse har man ofte innsovningsproblemer som følge av tankekjør, men hvor søvnkvaliteten oftest er god. Det er altså en styrkeforskjell på PTSD og reaktiv rehabilitering. Slik jeg ser det så er PTSD et direkte resultat av den mentale, emosjonelle og eventuelt fysiske mishandlingen psykopaten utsatte deg for, mens reaktiv lidelse er en del av utrenskningen du må gjennom for å legge psykopaten bak deg. Eller sagt på en annen måte, PTSD er bearbeiding av traumer, reaktiv rehabilitering er kroppens eget forsøk på eksorsisme av psykopaten. Hvis du er i tvil om din tilstand så oppsøk lege. PTSD krever behandling, og en sterk reaktiv lidelse krever sykemelding. I begge tilfeller må du oppsøke lege, så kanskje en liten tur til legen er fornuftig uansett. 

Selv om den reaktive fasen er noe vi må gjennom så kan vi ikke bli værende i den lenger enn en begrenset periode, for den er fysisk skadelig. Kroppen utskiller sterke stresstoffer som adrenalin og kortisol, som er ment å bare frigjøres i begrenset mengde og tidsrom ved akutt fare, “fight or flight”, hvor vi trenger å reagere raskt. Men i hyperårvåkenhetstilstander så utskilles disse stoffene på nærmest permanent basis fordi vi forbereder oss på kamp eller flukt dagen gjennom, hver dag. Hvis tilstanden vedvarer så kan det gi alvorlige bivirkninger i form av for eksempel autoimmune sykdommer hvor kroppen angriper deler av seg selv, høyt blodtrykk eller hudsykdommer. Det kan skade indre organer. Man blir lettere mottakelig for infeksjoner fordi immunforsvaret er opptatt med andre ting. Selv fikk jeg kløe og hetetokter, samt hodepine. Disse plagene er varsler om at det skjer noe med kroppen som ikke skal skje. Utskillelsen av skadelige stresstoffer må ned på et lavere nivå som er forenelig med liv og god helse. Hvis du har en stressende jobb hvor du er “på tå hev” enten som følge av høyt tempo eller at jobben i seg selv er dramatisk så legger din hyperårvåkenhet seg på toppen av allerede høyt stress og utskillelsen av adrenalin og kortisol øker tilsvarende. I så fall er en langtids sykemelding ingen overdrivelse. Det er viktig at du hurtig finner ro inntil denne fasen går over.

Koffein og alt av stimulerende stoffer forsterker tilstanden ytterligere. Dette bør unngås.

Hvor lenge må du regne med å befinne deg i den reaktive rehabiliteringen? Det kan gå noen måneder, et halvt år, kanskje et helt år. Det er vanskelig å estimere, men du merker det selv når du er over det verste. Du merker det ved at det faller ro over dine tanker og bevegelser, og du dessuten begynner å kjede deg. Å kjede seg er kroppens måte å fortelle at den er klar til aktivitet, sosialt samvær og utfordringer igjen. Hva du ikke skal gjøre, er å gå i panikk fordi du ser at hva som står i denne teksten gjelder deg. Panikk forsterker den farlige tilstanden, det blir dobbel “fight or flight”. Si til deg selv at det vil bli bedre og at dette er bare noe du må gjennom, at det er normalt. Ro deg ned. Fokuser på åndedrettet. Når man er i en hyperårvåken tilstand så blir pusten automatisk overfladisk og rask. Å puste dypere og langsommere gjør oss rolige. Dette kan du derfor bruke til å roe ned de verste situasjonene, inntil du får fjernet deg fra situasjonen som trigger en slik “reaktiv topp”. 

Er den reaktive rehabiliteringen bare slitsom og skadelig? Hva er da hensikten med den? Som sagt så er det noe vi må gjennom. Jeg er ingen ekspert på dette, men jeg vet at trykket må ut av dampkokeren. Følelsene som blir mobilisert når det går opp for oss hvilken bedrager psykopaten er, er enorme. Vi vil ikke risikere skade på oss selv eller psykopaten, men kraften i følelsene er så sterke at de må kanaliseres i en retning bort fra skade på oss selv eller andre. Vi har oppdaget at det går en alternativ menneskerase blant oss som vi tidligere ikke visste om, dessuten hadde vi intimkontakt med en av dem. Det skaper frykt, i tillegg til at hele vår relasjon til menneskeheten må reforhandles.

Dette er startkabel for et enormt indre arbeid, både bevisst og ubevisst. I tillegg er vi livredde for at det skal befinne seg flere av slagsen i vår nærhet. Det foregår derfor også et utadrettet arbeid, hvor vi hele tiden bevisst og ubevisst sonderer terrenget etter nye trusler. I tillegg skal vi fortsatt bearbeide sorgen etter bruddet med psykopaten. Det sier seg selv at det blir for mye, hele vårt nevrologiske system er overbelastet. Er det merkelig vi blir skremte av våre egne reaksjoner? Det er et under at vi i det hele tatt klarer å møte verden i noen som helst utstrekning. Istedet for å dømme oss selv så skal vi derfor klappe oss selv og hverandre på skulderen. Vi bærer en enorm byrde sammenlignet med hva som er normalt. Det er selvverd og selvrespekt å ta dette på alvor. Ikke press deg selv ytterligere. Ikke overbelast systemet ytterligere. Hvis du befinner deg der nå som teksten beskriver, så gjør umiddelbare tiltak for å roe ned.

Gjør hva som helst som gir deg ro. Omgi deg utelukkende med mennesker som gjør deg trygg og rolig. Gå i samtaleterapi. Prøv meditasjon. Les behagelige bøker, se behagelige filmer. Unngå filmer som overstimulerer med mye bråk, action og vold. Unngå støy. Noen finner roen i naturen. Noen vil isolere seg. Noen trenger å reise på ferie eller å være i aktivitet. Dra på hyttetur. Noen regrerer til tidligere stadier i livet hvor de opplevde trygghet. Regresjon er en naturlig forsvarsmekanisme hvor man søker tilbake til personer eller aktiviteter fra fordums tid hvor alt var mer uskyldig og enklere. Er du 40 år gammel og plutselig vil bygge lego igjen fordi det gir deg ro? Spille fotball? Gjør det. Dette er ikke riktig tidspunkt å dømme deg selv. Poenget er at du skal gjøre det som gir deg ro og demper angst og stress, din helse avhenger av det.

Hvis vi kommer gjennom denne fæle fasen som hele mennesker så blir vi sterkere. De ubehagelige og skadelige elementene forsvinner men vår utvidede årvåkenhet blir værende som en ekstra sans.

De siste dagene har jeg lest i boken “Fuel” av H. G. Tudor. Jeg har tidligere nevnt Tudor, som er en selverklært (?) malign narsissist – en diagnose som ligger meget nær psykopati, de to diagnosene kan regnes som toeggete tvillinger. Jeg mistenker at H. G. Tudor er et pseudonym, for det finnes ingen personlig informasjon om ham å spore på internett, ei heller bilder.

Han er en meget produktiv forfatter, med et tyvetalls trykte bøker, og enda flere elektroniske bøker. Bøkene bærer preg av selvpublikasjon og har også flere skrivefeil men de er høyst leseverdige for oss som ønsker å se innsiden av psykopatens hode. Enda flere brikker har falt på plass etter at jeg oppdaget Tudor. Han har også gjort meg oppmerksom på at jeg har misforstått enkelte ting om psykopaten.

Tudor kaller narsissistisk forsyning for “fuel” eller bensin. Han hevder at hele psykopatens opptreden kan spores tilbake til hans/hennes behov for å skaffe til veie bensin. Konseptet om narsissistisk forsyning er omstridt. Studenter av narsissisme og psykopati vil oppleve at majoriteten av forfattere, forskere og bloggere/vloggere står samlet om oppfattelsen av narsissistisk forsyning som noe essensielt psykopaten trenger for å opprettholde sitt grandiose selvbilde. Men så finnes andre – som Jackson Mackenzie – forfatteren av den høyt roste boken “Psychopath free”, som hevder at vi må forkaste alle tidligere oppfattelser av narsissistisk forsyning som psykopatisk motivasjon. Mackenzie hevder at psykopatens eneste motivasjon er ødeleggelse, og at ingen psykopat trenger narsissistisk forsyning for å blåse opp deres ego for de er allerede permanent oppblåst.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tudor hevder imidlertid ikke bare at psykopaten trenger narsissistisk forsyning, men dessuten at hele hans/hennes opptreden er styrt av jakten på slik forsyning. Det er dette jeg legger til grunn i denne teksten, som forøvrig kan leses som et tillegg til teksten “dine kjærlighetserklæringer fordamper” som ble publisert tidligere denne måneden.

Tudor skriver i “Fuel” at psykopaten som et følelsesløst individ næres av følelsene til ofrene. Dette vet vi jo fra før. Det er derfor psykopaten kalles en emosjonell vampyr, og dette med rette ifølge Tudor. Men han går lenger og forteller at våre følelsesuttrykk har forskjellig verdi for psykopaten, slik at å bake en kake på psykopatens bursdag ikke gir ham/henne like potent bensin som å se våre tårer. Tudor lager en gradering etter hvor høy verdi ofrenes forskjellige følelsesuttrykk har for psykopaten og den vil jeg gjengi her, fra hva som gir minst bensin øverst økende til hva som gir mest bensin nederst.

-Awareness (bevissthet, at vi er klar over hvem psykopaten er og tenker på ham/henne)

-Neutral response (direkte kommunikasjon, men på nøytralt vis, altså fritt for følelser og tilknytning)

-Acknowledgement (anerkjennelse, en forsterkning av “awareness”. Du bruker psykopatens navn og kommuniserer mer reaktivt)

-Loving gesture (en kjærlig handling, et kyss eller en klem, holde hender)

-Loving words (verbale kjærlighetserklæringer, “jeg elsker deg”, “jeg er glad i deg”)

-Attentive gesture (omsorgsfull handling, lage mat til psykopaten, pleie ham/henne ved sykdom etc)

-Attentive words (omsorgsfulle ord, “hvordan har du det?”, “kan jeg gjøre noe for deg?”)

-Admiring gesture (beundrende handling, som å måpe over noe psykopaten har utført, seksuelle tilnærmelser, “dyrking”)

-Admiring words (beundrende ytringer, “du er best i verden”, “ingen gjør dette bedre enn deg”)

-Angry gesture (sinte handlinger, slamre med døren, kaste en gjenstand i veggen i raseri, vise psykopaten fingeren)

-Angry words (sinte ord, “jeg hater deg”, “hvordan kan du gjøre dette” ropt ut i frustrasjon, “du er slem”)

-Tearful gesture (sørgmodig handling, som trist ansiktsuttrykk, gråt, synlig nedtrykkethet)

-Tearful words (sørgmodige ord, å fortelle psykopaten hvor lei han/hun har gjort oss, “jeg kan ikke leve uten deg”)

Nå ønsker jeg at leseren skal studere denne listen, og noen interessante ting vil åpenbare seg. Jeg vil trekke frem det faktum at mye av det som vi som ofre la mest vekt på – å gjøre kjærlige handlinger for psykopaten, som å lage mat eller andre praktiske tjenester, eller kjærtegne ham/henne fysisk, står ganske langt nede på listen. Det betyr at handlingene som vi trodde var viktige, ikke var det. Mange av oss har brukt mye tid på å fundere over hvordan psykopaten kunne forlate oss så lett “når vi gjorde så mye”, for oss var det snakk om dype kjærlighetserklæringer. Dette forklarer hvorfor vi oppfattet psykopaten som utakknemlig, og at vi ga og ga og ga uten noen proporsjonal respons; psykopaten fikk lite bensin ut av vår innsats. 

Vi kan også legge merke til at i listen rangeres ord gjennomgående høyere enn handlinger. Jeg tror dette henger sammen med psykopatens manglende emosjonelle og sosiale intelligens, at han/hun faktisk ikke forstår hvilke tanker og følelser som ligger bak en handling og at han/hun er avhengig av at ting sies direkte eller at intensjonen er meget tydelig. Således vil en kjærlig handling måtte akkompagneres av kjærlige ord for at psykopaten skal forstå den fulle betydningen av den kjærlige handlingen. Noen mennesker vil heller vise sin kjærlighet i handling enn i ord. Noen synes det er ukomfortabelt å ytre kjærlige ord direkte. Det betyr ikke at de ikke er elskende mennesker. Det betyr bare at de foretrekker å vise sin kjærlighet fremfor å ytre den. Slike mennesker vil være fullt kompatible med normale mennesker som forstår hva som ligger bak handlingene. Men for en psykopat vil de altså ha mindre verdi og jeg kan forestille meg at de av oss som foretrekker slike kommunikasjonsmåter hurtig endte opp som overgangsobjekter istedetfor langtidsobjekter.  

Den siste og viktigste faktoren jeg vil påpeke i Tudor`s liste er det faktum at mer enn noe annet, så er det vår lidelse og smerte som forsyner psykopaten best. Det vil bety at til syvende og sist så vil psykopaten søke å fremkalle sorg og smerte i oss, det vil stadig dukke opp krangler ut av det blå, han/hun vil bryte avtaler, skuffe oss, svike oss og forlate oss for så å komme tilbake, igjen og igjen og igjen. Våre desperate og tårevåte henvendelser i perioden hvor psykopaten er borte gir mest bensin av alt. Idealiseringsfasen eller hva Tudor kaller “the golden days” kommer aldri tilbake fordi psykopaten får mer bensin av å såre oss enn av å glede oss, sågar mer enn av vår beundring. 

Jeg synes dere som sliter med håp (eller kanskje snarere med å bli kvitt håp) og fortsatt emosjonell tilknytning til psykopaten skal bruke denne listen for alt den er verdt. Det blir så tydelig at det aldri kan bli bra mellom dere. Psykopaten vil aldri plutselig våkne opp og innse at det er deg han/hun elsker. Det er din smerte som er attraktiv. Hvis han/hun kommer tilbake så er det for å fremprovosere din smerte og sorg på nytt, fordi det gir så potent bensin. Det sier seg selv at dette ikke er en ettertraktet tilværelse for noen. Vi kan ikke bruke år av våre verdifulle liv på å få en slik person til å forandre seg, elske oss eller se ting fra vårt ståsted, for det kommer aldri til å skje. 

Jeg har i mine år beskjeftiget med dette temaet, aldri hørt en historie hvor det løser seg mellom et offer og en psykopat og de lever lykkelig til deres dagers ende. Jeg har derimot hørt mange historier om hvordan psykopaten og offeret har en svingdørsrelasjon og det alltid ender med tårer og tenners gnissel. Jeg ber innstendig leserne om å slukke håpet og bryte det emosjonelle båndet. Ikke gi psykopaten den enorme tilfredsstillelse han/hun får av å vite at du savner ham/henne og ikke har det bra uten ham/henne. Han/hun har ingen medfølelse med deg. De får bare et enormt påfyll av bensin av din lidelse som listen viser. Du trenger ikke engang å fortelle dem det, hvis de vet at du lider (awareness) så gir det dem litt bensin;

“We know, from repeated applications of these manipulative techniques that you will be thinking about us and this awareness of us creates a form of delivery of fuel.” 

“We still harvest fuel when we know something we do will cause a person to be angry, upset or admiring even though we do not see their reaction. Just the knowledge alone is sufficient to provide us with a boost of fuel.” (fra “Fuel”)

Derfor, NK med dem, NK med deres flygende aper, og bruk alle dine krefter på å bygge opp ditt liv uten dem. 

Noen lesere har uttrykt behov for å vite mer om flygende aper. Hvem er de? Hva gjør de? Hvorfor gjør de det? Emnet er såvidt jeg vet berørt i begrenset omfang i bare en tidligere post, så i dag tenkte jeg vi skulle snakke om flygende aper. 

Betegnelsen “flygende ape” kommer fra den amerikanske familiefilmen Trollmannen fra Oz fra 1939, hvor Judy Garland spiller Dorothy, ei ung jente som sammen med sin hund Toto beveger seg inn i drømmelandet for å finne den magiske byen Oz. På veien møter hun et fugleskremsel, en løve og en blikkboksmann som alle har viktige ærend i Oz. Men en heks forsøker å stikke kjepper i hjulene for vennegjengen. Heksa ønsker ikke at gruppen skal finne Oz, og sender sine hjelpere i form av aper med vinger for å legge diverse hindringer for dem.

En flygende ape er derfor en person som løper ondskapens ærend. En flygende ape skiller seg på den måten fra andre som står som bindeledd mellom to personer. Vi har kanskje alle opplevd å plutselig spille rollen som mekler mellom to venner, eller vi har opplevd at nysgjerrige personer har forsøkt å fiske informasjon ut av oss på vegne av en tredjeperson, eller om en tredjeperson. Disse er ikke flygende aper så lenge den som står i bakgrunnen og trekker i trådene ikke er en psykopat. Det kan være snakk om en person eller flere personer som rettmessig eller urettmessig blander seg inn i relasjonen mellom to andre, men hvor intensjonen er god. For eksempel kan det handle om å få to kranglende kjærester til å forsones igjen. Poenget er at det er normalt å være et bindeledd av ymse årsaker. En flygende ape opererer imidlertid noe annerledes enn hva som er normalt.

Er alle flygende aper onde? Nei. Mange er klar over at de er håntlangere for en person med onde hensikter (psykopaten), men de gjør det av lojalitet, fordi de er manipulert eller kanskje frykter de for konsekvensene ved å trosse psykopaten. Psykopaten kan være en skremmende skikkelse, og noen flygende aper våger ikke annet enn å gjøre som psykopaten befaler. Men, vi må også være klar over at mange flygende aper liker den onde agenda og i flere tilfeller er de selv psykopater eller narsissister. I noen tilfeller pakker psykopaten intensjonen inn som varmhjertet, slik at den flygende apen tror de gjør en god gjerning ved å gjøre ditt liv til en hinderløype. Han/hun kan også oppleve at de tjener rettferdigheten hvis psykopaten klarer å sverte deg som en uverdig. Ofte er den flygende apen sjarmert i senk av psykopaten, og overbevist om at psykopaten er reinkarnasjonen av selve Jesus. Psykopaten er ikke mer ærlig mot flygende aper, enn han/hun i sin tid var mot oss. Psykopaten kan også “future fake” en flygende ape, akkurat som med primærofferet. De gjør det ved å love den flygende apen en belønning en gang i fremtiden, hvis han/hun utfyller en funksjon i dag.

Hvorfor benytter psykopaten seg av flygende aper? Hvorfor kan ikke psykopaten akseptere at relasjonen med deg er over? I mange tilfeller så var det jo psykopaten som forkastet deg, hvorfor er han/hun fortsatt opptatt av deg? Hadde det vært slik at relasjonen med en psykopat var over med en tykk sluttstrek så hadde vi ikke behøvd å snakke om NK, da hadde ikke slike tiltak vært nødvendige. Fordi selv om du ble forkastet, så er din relasjon med psykopaten ikke over. Har du en gang vært fokus for en psykopatisk idealisering, så er du i psykopatens øyne hans/hennes eiendel resten av livet. Du er en han/hun skal ha mulighet til å ekstrahere narsissistisk forsyning ut av, hvis behovet melder seg en gang i fremtiden. I mellomtiden skal du kontrolleres og overvåkes. I tillegg skal du straffes, spesielt hvis du var den som dro. Som følge av NK så har psykopaten ikke mulighet til å kontrollere deg eller straffe deg personlig, derfor vikarierer den flygende apen i psykopatens sted.

Det florerer en myte eller en misoppfattelse om at det er enkelt å gjenkjenne flygende aper fordi de angriper deg direkte og uten omsvøp. Men det er ikke slik. Noen flygende aper vil opptre åpent fiendtlig, det kommer an på hvilke løgner psykopaten har servert dem. Kanskje har han/hun fortalt at du er en seksuell overgriper eller pedofil, og på den måten fyret opp under noe av det som er mest betent i dagens samfunn. Kanskje har han/hun fortalt den nye partneren at du behandlet ham/henne meget dårlig, og på den måten underbygger et så sterkt hat mot deg i den nye partneren, at den nye partneren påtar seg rollen som flygende ape og oppsøker deg for å angripe deg. Flygende aper kan forårsake fysisk skade på deg eller dine materielle eiendeler. Andre ganger vil ikke den flygende apen kontakte deg direkte i det hele tatt. Tvert i mot, de vil fryse deg ut som en forlengelse av taushetskuren psykopaten utsetter deg for. Det vanlige er imidlertid at en flygende ape angriper deg, men så subtilt at du ofte ikke engang er klar over at de er tilstede. Således var jeg klar over to flygende aper på min tidligere arbeidsplass, men det kan ha vært flere enn jeg visste om. La meg fortelle om hvordan de to jeg visste om opererte, slik at du får et innblikk i hva du bør være oppmerksom på.

Kort bakgrunnshistorie: psykopaten og jeg arbeidet sammen. Det var på jobb vi ble kjent. Psykopaten forlot arbeidsstedet, men jeg fortsatte i jobben sammen med flere felles kolleger som følgelig også kjente psykopaten. Det var blant disse jeg etterhvert identifiserte to flygende aper. 

I mitt tilfelle så var begge de flygende apene vennlige utad. Det betyr at de aldri kastet direkte spydigheter mot meg, og opptrådte “under radaren” mesteparten av tiden. Jeg ble dog etterhvert klar over en kjølig distanse og en nesten umerkelig arroganse i dem. De kunne smile og være vennlige, til og med delta i en vennlig samtale, men de hadde et blikk som sa “jeg vet noe om deg”. I motsetning til de fleste andre av mine kolleger, så la disse to meg aldri til som venn på facebook. Hvis det av og til skulle oppstå en konflikt mellom meg og en annen, hvor de to ikke var involvert, så var de kjappe med å støtte den andre parten, også selv om de ikke engang visste hva konflikten dreide seg om. Disse to innlot seg imidlertid på mer enn bare passiv motstand.

Den ene av dem virket som hun ivret etter stadig å fortelle meg hvor snill psykopaten var og at hun savnet ham som kollega, også lenge etter at han hadde sluttet i jobben og flyttet fra stedet. Denne trangen til å nevne hans navn i mitt nærvær opplevde jeg som malplassert, på den måten at hun klarte å skyte ham inn i samtaler som ikke hadde relevans til ham. Hver gang hun gjorde det, så merket jeg at hun forsøkte å observere en reaksjon i meg. Jeg husker det var pussig at min kollega skulle være så opptatt av psykopaten, da jeg ikke kunne huske at de to noengang hadde noe med hverandre å gjøre. Jeg hadde også selv bare omtalt psykopaten til henne ved en enkeltstående anledning. Jeg fattet derfor mistanke om at det var ikke hun som var interessert i mine eventuelle reaksjoner, det var psykopaten. Utspillene ble gjort på oppdrag fra ham.

Hvis en person omtaler psykopaten i positive vendinger, så er ikke vedkommende nødvendigvis en flygende ape. Du vil likevel umiddelbart forstå at denne personen har slukt psykopatens fasade, og er manipulert. Det er viktig at du forstår at du aldri vil kunne betro deg til denne personen om psykopaten.

Hvis du i tillegg får følelsen av malplassert og påtvunget fokus på psykopaten fra utenforstående, eller at reaksjoner, emner, fokus eller andre ting “ikke passer inn”, så skal du lytte til din intuisjon og være på vakt. Det vil høyst sannsynlig dreie seg om en flygende ape i arbeid.

Den andre flygende apen, av hankjønn, var en – ja jeg må si det, en nusselig liten sak. Jeg tror egentlig ikke denne personen hadde en eneste ond tanke på eget initiativ. Onde tanker eller hensikter måtte plasseres i ham utenfra. Fordi jeg visste han var en uskyldig og vennligsinnet person, så var det vanskelig å forholde meg til ham som en jeg måtte unngå. Men jeg visste at han pleiet sosial omgang med psykopaten. Og her kommer en episode mellom meg og ham som fikk varsellampene mine til å blinke.

Jeg utførte en arbeidsoppgave som krevde dobbeltkontroll. Da ovennevnte NN var den eneste tilgjengelige i nærheten, så hanket jeg ham inn for å kontrollere mitt utførte verk, noe han høflig sa seg villig til å gjøre. Det pussige som skjedde var at under kontrollen så gjorde han meg oppmerksom på flere feil jeg hadde gjort. Stadig hentet han meg og ba meg trippelsjekke feilene. Han var aldri ufin, men jeg oppfattet en aldri så liten skadefryd i ham for hver feil han gjorde meg oppmerksom på. Noe annet som var pussig var at det var snakk om feil som jeg nesten aldri gjorde. Faktisk var jeg kjent på arbeidsplassen for sjelden å gjøre feil i denne oppgaven. Da jeg nå plutselig hadde gjort flere feil ifølge min kollega, flere enn hva som var naturlig, så forstod jeg etterhvert hva som utspilte seg; antakelig hadde jeg aldri gjort feilene, men min kollega fikk det til å se slik ut ved bak min rygg å forandre på min første håndtering av oppgaven. Han gjorde det ved å trekke fra og legge til bestanddeler, på andre steder enn der jeg hadde lagt dem.

Jeg gjorde ikke noe stort nummer av det, jeg bare trakk på skuldrene, sa “ja se der, den skal jo ikke ligge der” og lot ham korrigere feilene. Men jeg skjønte også ganske snart at her var det psykopaten som trakk i trådene, mange hundre mil unna. Antakelig ønsket den flygende apen å stille meg i et dårlig lys, og/eller å kunne rapportere tilbake til psykopaten “sabotasje-oppdrag utført”. 

Når det går opp for deg at du befinner deg på en arbeidsplass eller i andre omgivelser hvor du ikke får være i fred for psykopaten selv om du har innført NK, fordi han/hun opererer gjennom andre, så oppstår det en ubehagelig atmosfære av paranoia. Du vet aldri hva de flygende apene kan finne på. Du får den merkeIige fornemmelsen av å befinne deg i en alternativ dimensjon, i skumringslandet. I mitt tilfelle, selv om de flygende apene var vennlige til mitt ansikt, så kunne jeg ikke stole på at de ikke ville legge ut alvorlige feller som ville få konsekvenser for mitt arbeidsforhold. Problemet er at psykopaten kan få selv godhjertede og moralsk velfunderte mennesker til å gå langt over streken i hans/hennes ærend. Jeg kunne heller ikke være sikker på at de to var de eneste flygende apene. Var det flere? Hvem måtte jeg egentlig passe meg for?

Å arbeide eller på andre måter fungere i slike omgivelser blir i lengden uholdbart. Du kan velge å ikke se de flygende apene som noen trussel, kanskje er deres synlige apestreker så begrensede at du kan heve deg over dem, men hvis du virkelig tar streng NK på alvor, så kan du ikke oppholde deg samme sted som flygende aper. Blir du værende, så kan du være sikker på at de løper tilbake til psykopaten med all informasjon de kan spore opp om deg, sann som usann.

Jeg vil avslutningsvis fortelle om en tredje flygende ape, en historie av den litt mer oppløftende sorten. Plutselig en dag dukket det opp en tidligere kollega og en nær venn av psykopaten. Jeg forstod at her måtte jeg være ekstra påpasselig. Denne mannen er av den virkelig glade, sjarmerende og vennlige varianten. Han og jeg har aldri hatt noen konflikt, og her må jeg skyte inn det uendelig triste i å måtte fjerne seg fra mennesker man i utgangspunktet liker, kun fordi de har en tett forbindelse med psykopaten. Det er dessverre nødvendig, men ikke desto mindre en liten sorg. Uansett, denne sjarmerende vennen av psykopaten dukket opp, og kom så snart han spottet meg bort for å hilse. Jeg forsøkte å lese ham litt, men det var vanskelig da jeg ikke syntes situasjonen var behagelig og jeg mest av alt ønsket å flykte. Der stod jeg og kikket inn i øyne som gransket meg, de samme øynene som jeg visste senere ville se psykopaten i ansiktet og gudene måtte vite hva de da ville formidle av historier om meg. Bare å vite at de samme øynene senere ville ha kontakt med psykopaten opplevdes ubehagelig. Jaja, denne mannen var ikke kjent for å være tilbakeholden eller ydmyk, og begynte med det samme å stille meg inngående spørsmål. Faktisk ble jeg bombardert med spørsmål. For å bevare partenes anonymitet, så kan jeg ikke avsløre detaljene i spørsmålene. Men av spørsmålenes art så forstod jeg at denne vennen og psykopaten enten hadde røket uklar eller vennen hadde begynt å gjennomskue psykopaten, og nå fisket han etter informasjon som kunne stille psykopaten til veggs. Jeg tvang meg selv etterhvert ut av samtalen fordi det trigget meg å snakke så nærgående om psykopaten. Men jeg kan fortelle at det var en tilfredsstillende opplevelse å forstå at psykopaten kanskje var iferd med å miste en flygende ape.

Det skjer nemlig hele tiden. Psykopaten klarer å manipulere perifere og godtroende mennesker til å bli værende i hans/hennes liv en stund, og ofte i lang tid, men det er uunngåelig at de hele tiden mister venner og derfor hele tiden må rekruttere nye. Psykopaten mangler det stoffet som normale mennesker har for å pleie relasjoner. Gi-og-ta dansen. Det å forstå at man må sende et julekort, ta en telefon, vise interesse for å beholde mennesker i livet, ellers forsvinner de. Psykopaten mangler ikke bare evnen til genuin interesse for andre menneskers velferd, alle deres relasjoner bærer også preg av manipulasjon og utnyttelse. Dette vil før eller siden gå opp for de fleste som befinner seg i psykopatens nærvær. 

En flygende ape kan være hvem som helst, til og med din egen forelder. Lyder utrolig? Det er ikke det. Din andre forelder kan være en psykopat. Den ene forelderen blir derfor brukt som flygende ape mellom deg og den psykopatiske forelderen. Eller mellom deg og ditt psykopatiske søsken. Din psykopatiske ekskjæreste kan også ha sjarmert og manipulert din forelder, bror, søster eller beste venn til å fungere som flygende ape. Det vil derfor finnes tilfeller hvor du er nødt til å forholde deg til den flygende apen, hvor du ikke kan bryte kontakten. I slike tilfeller kan det bli nødvendig å forklare for den flygende apen hvordan tingene henger sammen, at tredjeparten er en psykopat og et vedkommende som opptrer som flygende ape, blir manipulert av psykopaten. Ofte vil du faktisk møte forståelse. I mange tilfeller befinner den flygende apen seg i en lett transe, og er således enkel å vekke. I andre tilfeller vil den flygende apen være så manipulert og overbevist om sin virkelighet at du ikke kan påvirke ham/henne. Hvis du ikke kan bryte kontakten, så er du nødt til å spille skuespill i all fremtidig kontakt, innføre LK (lav kontakt) og gråsteins-metoden.

I de fleste tilfellene er imidlertid fullstendig fjerning fra flygende aper nødvendig for å bevare din sikkerhet, trygghet og fornuft. NK med dem må vektlegges like tungt som med psykopaten selv. De kan gjøre enorm skade på psykopatens vegne. Jeg håper at denne teksten gir et bredere innblikk i flygende aper og deres opptreden og motivasjon. Bruk gjerne kommentarfeltet til å fortelle din egen flygende ape-historie. 

Å skvære opp etter et brudd med psykopaten, må vi glemme. Det kommer aldri til å skje. Idèen om forsoning eksisterer ikke i psykopatens hode. Han/hun tenker bare på konkurranse, hevn og oppreisning. Psykopaten forakter oss. Hvis vi i deres hode har gjort noe galt, så forakter de oss for det gale vi har gjort. Og hva er galt i en psykopats øyne? Alt mellom himmel og jord, det følger ikke normal logikk og er således umulig for offeret å beregne. Hvis vi ikke har gjort noe galt, så forakter de oss for det også, for da har vi vist oss som bedre mennesker enn dem, og det misliker de sterkt. 

Til tross for dette, så går offeret tilbake til psykopaten eller lokkes tilbake, i gjennomsnitt syv ganger. De fleste ofre må altså gjennom mye fortvilelse og smerte før de brenner seg sterkt nok til å holde seg borte for godt, eller de mister hele deres funksjon og psykopaten slutter å ta dem tilbake. Et offer som ikke fungerer har ingen forsyning å tilby psykopaten, og er derfor uinteressant. I ytterste konsekvens så stopper returene fordi offeret blir myrdet av psykopaten, offeret dør av sykdom og utmattelse, eller psykopaten dør. Men innen det går så langt, så har offeret mistet mange verdifulle år på en katt-og-mus lek med en forstyrret person.

Hvis du savner psykopaten nærmest på desperasjonens rand og vurderer å kaste NK til havs, forkaste all kunnskap du hittil har tilegnet deg, legge deg langflat og tilby en gjenopprettelse av relasjonen på psykopatens premisser, så vil jeg at du skal lese denne teksten først. Jeg tror jeg illustrerer poenget best med historier fra mine egne erfaringer med disse menneskene. Jeg vil ikke her begi meg inn i debatten om hvorvidt enkelte ofre er psykopat-magneter. Jeg vil bare bekrefte at mange mennesker slipper heldigvis unna nærkontakt med antisosiale mennesker, mens noen synes å ha flere relasjoner med psykopater enn de har med normale mennesker. Jeg tilhører nok sistnevnte kategori. Jeg har derfor mange historier å øse av. Nå skal du få et par av dem.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Min første psykopat var en kjæreste. Dette er mange år siden nå. Relasjonen varte i 18 måneder inntil jeg plutselig ble dumpet etter en ferietur til Danmark. Min eks slapp bomben på fergen hjem. Deretter kastet han meg av på togstasjonen på Skøyen og uten medfølelse eller anger hørte jeg ingenting fra ham på tre måneder. Den gang visste jeg ikke hvordan en psykopat opererer. I dag forstår jeg at jeg ble forkastet på en måte som skulle gjøre mest mulig vondt. Antakelig ønsket han at jeg skulle trygle og be om svar og oppklaring, og muligens en gjenopprettelse av relasjonen på hans premisser.

Problemet var at det gjorde jeg aldri, for jeg elsket ham ikke. Jeg hatet ham heller ikke, men jeg møtte bruddet med et skuldertrekk. Han klarte aldri å hekte meg. Et slikt scenarie er en psykopats mareritt, men det visste jeg heller ikke den gangen. Jeg syntes relasjonen ble avsluttet på en pussig måte men jeg savnet ham aldri og plukket opp mitt sønderknuste ego allerede dagen etter bruddet. Jeg kan ikke forklare det i dag, men det var noe ved denne mannen som vemmet meg. Han var ikke åpent ufin, men han var arrogant og kjedelig og jeg knyttet meg aldri emosjonelt til ham. Når psykopaten ikke klarer å hekte offeret så mister de den negative forsyningen de ønsker å fremprovosere ved en forkasting. 

Tre måneder etter bruddet kom det en sms. “Hvordan går det?”. Dette var en klassisk såkalt “psykopatisk oversveving med kontakt”, hvor han fisket etter forsyning. Enten positiv (jeg savner deg) eller negativ (jeg hater deg). Men han fikk ingenting. Jeg svarte som sant var “det går bra” og hørte ikke noe mer fra ham. At jeg så uanfektet gikk videre ga ham nok en enorm narsissistisk skade, og dette skulle jeg få kjenne på flere år senere. En psykopat glemmer nemlig aldri. Som sagt, et forsøk på forsoning med en psykopat kan koste deg dyrt.

Vi spoler fram åtte år. Jeg forsøkte meg på nettdating. En av profilene som dukket opp var min eks. Fordi jeg fortsatt ikke ante at han var psykopat og egentlig hadde nokså nøytrale minner om vår tidligere relasjon så sendte jeg ham en melding, for gammelt vennskaps skyld. Han virket veldig imøtekommende og det ble ikke mange meldingsutvekslinger før vi hadde avtalt en gjenforeningstur til Sverige. Han var meget ivrig på at dette skulle vi gjøre. I perioden opp mot turen så svarte han vennlig på alle mine henvendelser. Det var ingen taushetskur å spore.

På avreisedagen hentet han meg i sin flotte bil. Jeg var litt spent. Hvordan ville tonen bli? Kom jeg til å bli betatt av ham? Det var aldri noe i veien med utseendet hans. Jeg fikk litt hjertebank da jeg så at han fortsatt var en pen og flott mann, etter åtte år. Men jeg roet meg snart. Tonen ble avslappet og vennlig, og vi kjørte avgårde mot indre Sverige. Jeg husker at jeg stusset litt på at han ikke nevnte vårt tidligere kjæresteforhold eller det ufine bruddet med et ord. Men jeg tenkte at det kanskje var like greit å slippe ubehaget. Fortid er fortid, nå startet vi med blanke ark og skulle kose oss sammen som mer modne mennesker enn vi var den gang.

Turen ble dog ikke spesielt hyggelig. Det gikk ikke mange timene før arrogansen hans var tilbake. Jeg bet meg merke i at han gjorde seg ingen anstrengelser for å bygge relasjonen opp igjen, eller skape et fundament som kunne vare – om ikke som kjærester så ihvertfall som venner. Han var til tider småsur, en enkelt gang eller to direkte frekk, og da vi etter to dagers tur satt nesen hjem igjen så hadde jeg en likegyldig følelse av at turen ikke hadde gitt meg noe. Jeg følte ingenting. Det plaget meg derfor ikke at han igjen ble taus etter å ha brakt meg hjem. Ingen “takk for turen” melding, ingen interesse for å treffes igjen. 

Idag ser jeg alt så tydelig. Turen ble en hurtig repetisjon av relasjonen vår, en intensiv 48-timers syklus av idealisering-devaluering-forkasting, en hevn mot min manglende forsyning etter bruddet åtte år tidligere. Dette er nemlig hva en psykopat gjør, de bare repeterer syklusen, igjen og igjen og igjen. Det er en tvangshandling hos dem, og de kan gjøre det på to år eller to timer. Poenget er at dette er hva du får, hvis du velger å ta psykopaten tilbake. Det vil aldri bli annerledes. Personlighetsforstyrrelsen deres dømmer dem til et forhåndsprogrammert mønster. Derfor hørte jeg ingenting fra ham, jobben var i hans hode fullført og tvangsbehovet tilfredsstilt. 

La oss hoppe ytterligere noen år frem i tid, til historie nummer to. Psykopaten i denne historien, var av den behagelige sorten. Av den typen som aldri devaluerte meg ansikt til ansikt. Sjarmerende og hyggelig. Høy og flott. En skjult psykopat som var så vanskelig å avsløre at vi fortsatt hadde kontakt da jeg opprettet denne bloggen, og faktisk fortalte jeg ham om den. Jeg får presisere at vi aldri var kjærester, men en slags hybrid, kall oss kjærlige venner. Og ja, han klarte å hekte meg. Jeg var således et meget spennende offer og i dette tilfellet skulle det gå fire år før jeg klarte å innføre NK. De syv gangene i gjennomsnitt som man returnerer til mishandleren? Jeg tror jeg nærmet meg det tallet med denne mannen. Og nå skal jeg fortelle om en av disse returene.

En gang forsøkte jeg med NK, men sirenesangen ble for påtrengende. Faktisk gjorde han ingenting for å lokke meg tilbake, det var jeg som sprakk og kontaktet ham. Jeg ble likevel tatt imot med åpne armer. Et par skuffelser fulgte i kjent stil, men på bursdagen min sendte han meg verdens hyggeligste sms og ønsket å treffe meg, noe jeg innvilget uten den minste baktanke. Denne meldingen var så sjarmerende og ydmyk at jeg ble litt forelsket på nytt. Jeg gledet meg til å treffe min gamle flamme og håpet at denne gang ville alt bli bedre.

Dagen kom og vi tilbrakte hele ettermiddagen sammen. Han var ikke annet enn et stort smil hele tiden, interessert i hva jeg hadde å fortelle, høflig og søt. Men elefanten i rommet – våre mange brudd og årsakene til dem – ble aldri nevnt, og jeg våget heller ikke å peke på den, i frykt for at det skulle ødelegge den fine stemningen. Og her vil jeg skyte inn at dette er kjent psykopatisk opptreden, å late som om det aldri har vært noen skjær i sjøen. Legg merke til at det samme skjedde i den første historien. Offeret undrer “ser de ikke det samme som jeg ser?” eller “er det bare jeg som synes dette er et problem?”. Det er forvirrende og det er ment slik. Psykopaten er selvfølgelig like klar over elefanten som offeret er, fordi det er psykopaten som har plassert den der. 

Men tilbake til min ettermiddag med P. Mot kvelden tok vi bussen gjennom min bydel. Jeg ønsket ikke å avslutte samværet, jeg ønsket å være sammen med ham resten av kvelden. Jeg følte vi trengte det, vi trengte å bygge opp en ny tilknytning etter de mange bruddene og svikene. Men P var utydelig og diffus. Jeg fikk fornemmelsen av at han ikke satt like stor pris på mitt selskap som vice versa. Bussen stoppet ved enda en holdeplass og plutselig spratt han opp av setet sitt og med en meget bestemt mine kommanderte han “her skal du av, dette er ditt stopp”. Jeg enten orket ikke eller våget ikke annet enn å adlyde. Avvisningen var total. Jeg samlet hurtig sammen mine ting, spurte ham om han ville ringe meg senere den kvelden – noe han samtykket – og gikk av bussen. Jeg var forfjamset, hva skjedde?

Det som skjedde var at jeg ble forkastet pånytt. Hele dagen var planlagt av ham, med lokke sms og full pakke, bare for å få sjansen til å få siste ordet. Jeg skulle straffes for bruddene som skjedde på mitt initiativ. Ingen forlater en psykopat uten at han/hun samtykker. Alt skal foregå på psykopatens premisser. Skjer ikke det, så må syklusen idealisering-devaluering-forkasting gjentas, slik at avslutningen skjer etter psykopatens hjerte. I tillegg lå det en psykopatisk bonus i dette showet; psykopaten elsker å bygge opp forventninger hos offeret for å kunne rive dem ned. 

Poenget med dette innlegget er å fortelle deg at der du søker forsoning og et ønske om å redde relasjonen, så vil psykopaten alltid være opptatt av å ende relasjonen på psykopatisk vis. Psykopaten er ikke opptatt av deg. Han/hun er bare opptatt av kontrollen og makten over deg. Han/hun kan late som om de ønsker det samme som deg. De vet at avslutning (closure) er viktig for deg, men de vil aldri gi deg det. Det spiller ingen rolle om du går tilbake tyve ganger, det vil alltid ende likedan, og noen verdig avslutning får du aldri. Relasjonen din med psykopaten kommer aldri til å gjenopplives, for det var aldri en relasjon til å starte med. Alle fremtidige gjenforeninger vil gå gjennom den samme syklusen, idealisering-devaluering-forkasting, og det vil gå hurtigere og hurtigere hver gang, for du betyr ikke noe for psykopaten og han/hun orker ikke det tunge arbeidet med å bevare relasjonen. Han/hun ønsker ikke et livslangt vennskap, han/hun ønsker bare å forkaste deg. Ved stadig å søke forsoning, så serverer du ham/henne denne muligheten på et sølvfat. Det spiller heller ingen rolle hvor lang tid som går. Psykopaten har ingen tidsfrist og kan lokke deg tilbake etter mange år.

Det er derfor du som må sette foten ned. Hvis du sitter og drømmer om en gjenforening med psykopaten, så dropp håpet på at det noengang blir en lykkelig slutt. Det skjer ikke. Du kan heller håpe på at din hund eller katt verper gullegg, det er faktisk mer sannsynlig.