Det er en ofte repetert oppfatning at psykopater mangler empati. Denne oppfatningen synes å være universal. Den går igjen enten man leser norsk litteratur, engelske eller amerikanske nettsider eller forskning fra andre land. Alle synes å gjenta mantraet “psykopaten mangler empati”. Likevel har jeg aldri lest en fullgod forklaring på denne påstanden. Den blir fremlagt som selvsagt. Det virker som om vi bare repeterer denne påstanden fordi alle andre har ytret den før oss.
Jeg har grublet hardt og lenge, og kommer alltid til en annen konklusjon; nei, jeg får det ikke til å stemme. Psykopaten har empati. Det er samvittighet han/hun mangler.
For hva er empati? Det er å kunne sette oss selv i andres sted når vi har lyst til det. Normale mennesker går ikke rundt med automatisk parat-empati for alle og enhver. Empati krever at vi har sympati for vedkommende som empatien er rettet mot. Vi må ha gode eller i det minste nøytrale følelser for mottakeren. Vi kan ha empati for fremmede fordi vi ennå ikke kjenner dem. Hvis vi blir nærmere kjent med dem så 1) enten liker vi dem, og empatien vedvarer, eller 2) vi finner ut at vi ikke liker dem og skrur av empatien. Vi har ikke empati for mennesker som blir så fremmede for oss at vi ikke finner noen identifiserbare trekk, eller mennesker som har utvist holdninger som ikke er forenelige med våre egne. Mishag forskyver empati. Hvis vi tror “joda, jeg kan likevel ha empati for en person jeg ikke liker” så er dette feil. Alle forstår hvilken nedtur man får av å ikke rekke toget. Denne empatien kan man ha for hvem som helst, men det er ikke reell empati. Det er kognitiv empati vi da snakker om. Reell empati krever engasjement for å få den fulle emosjonelle opplevelsen en annen har.
De fleste vil ikke føle empati for Adolf Hitler. Mange føler ingen empati for Donald Trump. Eller en barnemorder.
Dette var ekstreme eksempler. Men vi føler heller ingen empati for en kollega som har svertet oss, eller en venn som har sveket oss. Kanskje føler vi ingen empati for en hel folkegruppe som vi assosierer med noe negativt. Vi er ikke villig til å utvise det nødvendige engasjement som reell empati krever, for en person som byr oss i mot.
Det er derfor en myte at normale mennesker går rundt og er empatiske hele tiden.
Normale mennesker skrur empatien av og på. Det kan også psykopaten.
Så ser vi av og til begrepet “empat” (eng. empath) dukke opp. Foreløpig brukes det ikke så mye på norsk, men “en empat” defineres som en person som er ekstra empatisk. Har en empat mer empati enn andre? Nei. En empat har mer samvittighet enn andre. En empat er psykopatens strake motsetning, ikke på grunn av empati men som følge av en overaktiv samvittighet der hvor psykopaten har ingen. Det dreier seg ofte om mennesker som har skyld- og skambelagte personligheter. Disse personene har ofte vokst opp i narsissistiske omgivelser. I tillegg er de et foretrukket valg av partner for en psykopat. Den overdimensjonerte samvittigheten gjør at de lett tar på seg skyld. De unnskylder ofte mishandling av seg selv. Hvorfor? Fordi de selv ofte føler skyld, skam og underlegenhet. En empat har mye indre smerte og tror at andre har det likedan. Derfor er det i deres øyne ofte en smertefull årsak til at andre oppfører seg dårlig. En empat vil mye lettere rasjonalisere og unnskylde psykopatens mishandling. Derfor blir psykopaten ofte tiltrukket av empater. Ironisk nok er det empatene som først avslører psykopaten, nettopp fordi deres overdrevne samvittighet medfører trang til å leve seg inn i andres verden. En empat vil analysere og gruble til han/hun finner svaret.
Det er noe som heter “på seg selv kjenner man andre”. Dette er empatiens forutsetning.
Det gjelder også for psykopaten. Hvorfor går han/hun videre uten å bry seg om i hvilken tilstand han/hun etterlater offeret? Fordi han/hun selv ikke føler skam, skyld eller sorg. Når de ikke har indre smerte så tror de heller ikke at andre har det. De føler bare overlegenhet og tomhet. Det er derfor ingen grunn til å skåne noen, alt er en konkurranse. De kan ikke forestille seg hvordan offeret lider. De har empati, dette er deres empati. Deres egosentrisitet gjør også at de ikke har nok interesse for andre til å engasjere seg empatisk, men det er ikke fordi de ikke har evnen.
De vet likevel at de har oppført seg forferdelig. At de ikke tilbyr lindring er ikke som følge av mangel på empati, men mangel på samvittighet. Deres evne til å kalkulere hvordan de kan ramme andre forutsetter også en viss evne til empati.
Har noen lagt merke til psykopatens og narsissistens forkjærlighet for kjæledyr, spesielt hunder? Det er muligens ikke vitenskapelig bevist, men psykopaten har ofte en god relasjon til hunder. Hunden er lydig og elsker sin herre betingelsesløst. Dette er egenskaper psykopaten ønsker i sitt menneskelige offer. Jeg har observert enkelte psykopater i mitt liv og deres behandling av hundene deres. Hundene blir ofte plassert på en pidestall og får masse pleie og stell. Psykopaten synes å være fullt kapabel til å ha empati med deres hund.
For meg er bevisene ubestridelige – psykopaten har empati.
Samvittighet derimot, har de ikke.
Samvittighet gjør at normale mennesker oppfører seg medfølende mot mennesker de har skrudd av empatien for.
Et eksempel; i en opphetet politisk diskusjon så klapper jeg til min politiske motstander i ansiktet. Jeg ser at vedkommende blir rød på kinnet og blir satt ut av min voldsomme reaksjon, han/hun får et sjokkert og lidende uttrykk i ansiktet. Jeg får umiddelbart dårlig samvittighet, sier unnskyld og løper til kjøkkenet for å hente en ispose som kan lindre. Min dårlige samvittighet åpner for empati. Plutselig klarer jeg å sette meg i vedkommendes sko og se “det der var ikke greit av meg, jeg hadde ikke likt å bli slått på denne måten”. Merk at empatien først blir skrudd på, fordi samvittigheten var der først. Dessuten er empati et valg jeg tar. Selv uten empati så ville likevel min samvittighet styre meg i en medfølende retning. Samvittighet – ikke empati – gir meg et behov for å lindre skaden jeg har forårsaket. En psykopat vil aldri ha medfølelse uansett, med eller uten empati, fordi samvittigheten mangler.
Jeg gjenter min konklusjon.
-Evnen til empati er ikke nevneverdig ulik hos normale og psykopatiske mennesker.
-Empati er noe vi skrur av og på etter ønske, forgodtbefinnende, energi, dagsform og hvilken oppfattelse vi har av mottakeren. Det samme gjør psykopaten.
-Empati krever engasjement og energi. Psykopaten er egosentrisk og vil engasjere seg mindre i andre, men det betyr ikke at evnen til empati ikke er der.
-Normale mennesker er ikke spesielt empatiske.
-Psykopaten mangler samvittighet, ikke empati.
Jeg er spent på hvilke tanker leserne selv har om dette. Bruk gjerne kommentarfeltet til å kjøre debatt.
Jeg har virkelig stusset over dette selv, særlig etter jeg innførte NK. Jeg vet at min P har empati, men det er som du skriver, de eier ikke samvittighet. Jeg vil også påpeke at tidlig i relasjonen, så traff P meg som en beskjeden, rolig person som var både god på å lytte og stille spørsmål. Nesten litt latterlig å reversere, jeg har jo senere forstått hva han drev med. Han jaktet på den perfekte empat, og der var jeg. Jeg er født høysensitiv og vil alle rundt meg vel. Da jeg traff på P, så rørte han noe ved meg, og jeg begynte å gi av meg selv straks hjertet dunket litt ekstra. Det gikk ikke mange ukene før han ramlet inn i sin første konflikt med en kamerat, og jeg fikk alle detaljene rundt hvor egosentrisk denne kameraten var. Jeg lyttet, støttet og fikk i tillegg et pekepinn på hva som skjedde i en konflikt med P – man ble fryst ut. Jeg tenkte ikke mer over dette, før jeg selv ble et offer da jeg valgte å bryte forholdet første gangen.
Vel, da P hanket meg inn igjen, en av flere ganger, så speilet han meg og trykket på de riktige knappene. Han brukte setninger jeg tidligere hadde formidlet, og skrev lange brev som beskrev hvor godt vi passet sammen. Og, hvor mye han hadde reflektert rundt egen atferd. Den gangen tenkte jeg, jøss, han har virkelig jobbet med seg selv og jeg åpnet igjen døren på gløtt. Det gikk dog ikke mange ukene før det begynte å ulme igjen, og jeg tok på dørlenka. Raseriutbrudd, sms?terror og flyvende aper herjet. Hvor ble det av samvittigheten da han slengte med leppa? Eller utleverte meg til felles bekjente? Eller da han krevde eiendeler som tilhørte meg, fordi han hadde investert så mye kjærlighet og tid i relasjonen. Vel, samvittigheten hadde jo aldri eksistert, kun tatt i bruk for egen vinning. Fyren var full av ytre sanksjoner, og han var virkelig god på å mate mine indre dialoger med hvor forferdelig egosentrisk jeg var.
Jeg husker tilbake der jeg stilte ham noen spørsmål rundt egen atferd og vurderingsevne. Han hadde alltid svar, og jeg lot det gå. Men, i mitt indre, så ble magesåret større. Jeg begynte å distansere meg, noe han merket og «fikset» med å gi meg ekstra ros dagen etter. For en voldsom relasjon, og for meg helt ubegripelig at jeg holdt ut så lenge. Ære være NK.
Bloggskriver: Helt enig! Det er ikke egentlig empati de mangler. I den forstand at de ikke vet hva som rammer andre, for det vet de. Der er empatien i funksjon. De vet diabolsk godt hvor de kan ramme hardest. Problemet er at de “driter i det”. De er fullstendig ufølsomme for andres lidelse, for ikke å si at de gotter seg over det. De er ikke uskyldige barn som ikke vet hva de gjør. De er ondskapsfulle folk som vil ramme, og som er fulle av skadefrohet, her skal man ikke lures til å unnskylde dem med noen slags utsagn som: skjønte ikke, visste ikke . De visste f ,,n meg godt!
Problemet er at de bevisst rammer, det bryr dem ikke, og så spiller de uskyldige barn. Hah!
Enig
Sigrid: Ja, det er noe som heter “når noen forteller deg hvem de er, så tro dem første gang”.
Ikke at jeg alltid tror det hjelper med psykopater som lyver så mye, hvordan kan vi vite om hva de forteller om seg selv er sant? Men jeg tenker at din P fortalte om seg selv, da han frøs ut kameraten. Vi må altså slutte å gi folk flere sjanser etter at de allerede har vist trøblete adferd. Vi må også slutte å tro at vi selv vil bli skånet for mishandlingen de utøver på andre. Men det visste vi ikke den gang.
Jeg husker jeg en gang ønsket at psykopaten skulle prioritere meg fremfor treningstudioet hvor han brukte flere timer hver dag. Han svarte “nå gir du meg dårlig samvittighet”. Jeg aksepterte det og lot ham gå til studioet. Men i dag husker jeg at det var en mekanikk i utsagnet, en tillært frase. Han visste hvordan han skulle få en empat til å gi etter.
“Han brukte setninger jeg tidligere hadde formidlet”. Ja, de plukker opp biter fra andre her og der, til og med fra figurer på TV og film, og bruker sine observasjoner til å sette sammen forskjellige falske personligheter som de så leder oss på villspor med.
Jeg er helt enig med deg, ære være NK 🙂
kiki: “De vet diabolsk godt hvor de kan ramme hardest”. Ja, de kartlegger våre sårbarheter. Jeg husker jeg elsket å fortelle P alt om min hverdag og mitt indre liv, for han lyttet med store ører og det syntes jeg var søtt. Men hva jeg gjorde var å servere ham verktøyene til min egen mishandling.
Legg merke til at psykopaten er meget sparsommelig med personlige opplysninger om seg selv. De er mistroiske og paranoide og redde for at vi skal bruke hva de forteller oss, mot dem, for det er hva de selv gjør.
Takk for din kommentar 🙂
Blogforfatter, spændende at du sætter spørgsmålstegn ved det de fleste skriver om manglende empati. Og din begrundelse er SÅ fint beskrevet.
Jeg tænker lidt på sætningen: De kan ikke forestille seg hvordan offeret lider! Og andre gange har vi herinde snakket om, at P er aldeles klar over offeets lidelse, fordi det er det de vil have.
Kan du forklare det, så jeg forstår det rigtigt? På forhånd stort tak 🙂
Sigrid, jeg grøsser når jeg leser, for jeg kjenner meg så igjen. Konflikter i nær familie, trykke på riktige knapper for å pirke i min samvittighet, skrive lange og svulstige brev, utallige meldinger… Jeg flyktet for snart et halvt år siden og innførte minst mulig kontakt – vi har barn sammen.
Nå er vi i gang med økonomisk skifte og salg av felles bolig. Da må vi ha noe kontakt. Det som overrasker, er at han framstår nøyaktig like bitter og manipulerende nå som før bruddet. Klarer ikke P/N å komme seg videre? Kanskje naivt av meg å tro på en noenlunde normal tankegang hos P/N men… Det er som om tiden har frosset for ham. Han snakker om de samme temaene, bruker de samme ordene/samme ordsalat, alt er min feil, alt projiseres på meg. Jeg skal straffes for at jeg gikk. Jeg gleder meg til dette er over!
Anonym21: de forstår ikke hvordan offeret lider fordi de aldri har opplevd (kjærlighet)sorg, savn, tap, anger, skyld, smerte, samvittighet.
Det de opplever er offerets desperasjon og nedtrykthet, det som er synlig med øynene, hørbart via offerets ord og lesbart via fortvilede sms-er. DEN lidelsen er de klar over.
Så de forstår godt at vi lider, for vi forteller dem det jo! Og de elsker det. Det morer dem samtidig som det er fremmed. De vet at vi piper følelser hvis de trykker på oss. Derfor NK NK NK, ingen tekst, ingen bilder, ingenting som viser dem frukten av deres avling.
Har du forresten valgt din ønsketekst? 🙂
Aha, TAK, så forstod jeg det!
Og nu forstår jeg også bedre, hvorfor min P ved forholdets afslutning, var irriteret over jeg ikke skreg og hylede. Han sagde til mig: en anden jeg lukkede af for (bare det udtryk!!:( ), stod og slog på mig i 1 time! Det kunne han forholde sig til og gav min indirekte det råd, at vise min sorg mere ekpressivt. Min reaktion var bare at gå ud af døren. Der var ikke meget eksplosion i det 🙂
Senere skrev jeg lange, lange sorgfulde breve til ham. Ak, gjort er gjort. Jeg vidste ikke bedre dengang.
Jeg tænkrer og tænker over hvad ønsketeksten skal være. Er ikke helt klar endnu, men du kan tro jeg vender tilbage 🙂
Anonym21: ja, det er akkurat det, de er nemlig avhengig av at vi viser vår lidelse for å få deres dyrebare narsissistiske forsyning.
Dette skjer ikke bare etter bruddet, men også under relasjonen. Har du tenkt over hvordan P såret deg, og så kontaktet deg etterpå med en eller annen irrelevant forespørsel og latet som om ingen urett var begått? Det var for å kunne observere din fortvilelse.
Min P ville skype, han nøyde seg ikke bare med å høre min sorg, han ville også se den. Jeg forstod ingenting.
Derfor gjorde jeg det samme som deg, jeg ga ham min fortvilelse. Det har vi alle gjort. Vi må tilgi oss selv. Du kan trøste deg med at du antakelig likevel ga ham mindre NF enn noe annet offer han har hatt, og dette frustrerer ham sikkert enormt. Hvordan? Fordi du vet at du ikke skal gjøre det. Husk at 95% av alle der ute fortsatt ikke gjenkjenner en psykopat. Det betyr at de fleste ofre er mye mer pågående på psykopaten enn vi har vært.
Ok, da venter jeg 🙂
Veldig interessant teori og tanker rundt dette. Og jeg har selv tenkt mye på dette i forhold til psykopater og empati. Jeg opplever nemlig en person som jeg er overbevist om at er psykopat, som tidvis empatisk. Som igjen gjør meg forvirret med tanke på dette mantraet om at alle psykopater ikke evner å vise empati. Samvittighet derimot, viser han ikke tegn på å inneha. Så jeg kan absolutt dele den tanken med deg.
Dog er jeg litt uenig i forhold til dette med «empaten». Jeg oppfatter at du skriver litt motstridene (kan være jeg misforstår) da du først sier at en empat ofte er et offer for en oppvekst med en narsissist, mens du i neste øyeblikk skriver at «på andre kjenner man seg selv.» Hva er det egentlig du mener her, at empater egentlig er psykopater i forkledning?
For øvrig kjenner jeg meg veldig igjen i måten du beskriver en empat (men jeg er overhode ingen psykopat) og jeg vil påstå at jeg har mye mer empati enn hva som er «normalt». Jeg har en tendens til å gå inn i psykopatens hode og rettferdiggjøre hans handlinger ved å sette meg inn i situasjonen til psykopaten. Hvorpå jeg tenker at det jo er synd på han som lever i en helt annen virkelighet enn normale mennesker.
Du nevner også dette med empati overfor ondskapsfulle mennesker. Selv der kan jeg ha empati. For jeg går inn i den enkeltes bakgrunn og tenker på hva som har ført til at denne personen har blitt slik. Misforstå meg rett, det er ikke dermed sagt at jeg mener det er ok å oppføre seg dårlig, eller at det rettferdiggjør disse handlingene. Men jeg får en bredere forståelse og empati for disse personene som handler ut i fra egne dårlige opplevelser og ofte traumer.
I forhold til empati så tenker jeg at alle har ulik evne til å føle empati overfor andre mennesker, mye basert på egne erfaringer. Så da kan man jo stille seg spørrende i forhold til dette med psykopaten og empati: Den såkalte empatien psykopaten viser, det er jo i utgangspunktet bare et skuespill, fanget opp fra observasjoner av «vanlige» menneskers handlingsmønster tenker jeg.
Er man en empatisk person, så tror jeg ikke man kan skru av empatien når man måtte ønske. Er men en person med lite forståelse for andre mennesker, uten å være psykopat av den grunn, så er det nok lettere å ha en selektiv empati tenker jeg.
Psykmagasinet: ojojoj så mange spennende kommentarer og fin debatt dette ble 🙂
Hva du skriver er jo den gjengse oppfattelsen og mange vil være enig med deg.
Personlig tror jeg ofte vi forveksler empati med samvittighet. I tillegg synes jeg empati blir misbrukt, overbrukt og redusert til “jeg vet hvordan det er å være søvnløs og trøtt dagen derpå, derfor er jeg empatisk”.
I mine øyne er ikke dette nok til å kalle seg empatisk. Som jeg skriver i teksten, empati er å forstå hele den emosjonelle opplevelsen til en annen. Det krever energi og engasjement.
“Dog er jeg litt uenig i forhold til dette med «empaten». Jeg oppfatter at du skriver litt motstridene (kan være jeg misforstår) da du først sier at en empat ofte er et offer for en oppvekst med en narsissist, mens du i neste øyeblikk skriver at «på andre kjenner man seg selv.» Hva er det egentlig du mener her, at empater egentlig er psykopater i forkledning?”
Nei. “På seg selv kjenner man andre” gjelder for alle og er grunnlaget for vår empati. Det betyr at du projiserer din empatiske empati over på andre. “Jeg vet hvordan du har det, for jeg har også mistet min bestemor”.
Nei. Du gjør ikke det. Du bare antar at du vet det. Muligens stemmer det hvis den andre også er en empat. Men mest sannsynlig sørger den andre på en helt annen måte enn du gjør. Du tror derfor du har empati, men egentlig har du bare din egen virkelighet å tilby. Din empati trenger derfor en korreksjon og det kan bare den andre gi. Du kan da ende opp med 1) oppdage at du overhodet ikke fatter hvordan den andre har det, eller 2) med mental akrobatikk beholde empati men være nødt til å relatere den andres bestemors død til noe helt annet i ditt eget liv for å føle det samme, for eksempel den gang du et maleri som hadde affeksjonsverdi for deg fikk vannskade.
Det samme gjelder for psykopaten. Han/hun har evnen til empati, men bare den som relaterer til egen virkelighet. Han/hun vil derfor resonnere “min venn har det antakelig som jeg hadde det da min hun døde, helt fint!”. Dette er kynisk, men likevel empati. Psykopaten stiller seg i den andres sko utifra seg selv, men det blir feil, for vennen tar hundens død meget tungt.
Dette vil antakelig bli møtt med irritasjon hos psykopaten, som ikke forstår hvorfor vennen skal bli så nedtrykt av hundens død, dette er i psykopatens øyne ikke normalt og en svakhet.
Derav “på seg selv kjenner man andre” 🙂
“Er man en empatisk person, så tror jeg ikke man kan skru av empatien når man måtte ønske.”
Personlig tror jeg her du forveksler en empat med en HSP. En HSP har problemer med å skru av andres sinnstemninger men heller ikke dette handler direkte om empati. Det handler om at en HSP mottar alle slags følelsesuttrykk fra andre, ufiltrert. En HSP blir ofte meget sliten i selskap med andre fordi han/hun ikke bare kan “skru av”.
En empat kan, slik jeg ser det, velge å skru av empatien akkurat som andre. Hva som imidlertid gnager en empat mer, er samvittighet. Og den kan man ikke skru av like lett. Samvittighet fører til hva mange forveksler med empati – intens refleksjon over hvordan andre har oppfattet oss, noe vi har gjort eller en hendelse. Behovet for å forstå fører empaten “inn i den andres hode” og oppdager der mange ting, for eksempel at kjæresten er en psykopat. Men det er samvittighet som styrer det, ikke empati.
Takk for din spennende kommentar 🙂
Dont tell me, show me! Det forstår en P.
Du har ret, selvfølgelig har P også spillet mystisk i relationen, for at få vores fortvivlelse. Og vi vidste ikke dengang, hvad de holdt på med. Så vi herinde er blevet erfaringer rigere på oplevet ondskabsfuld opførsel.
Ja, intuitivt ved man godt, at man ikke skal vise den ENORME frustration, efter forholdet er slut. Ubevidst og uafklaret, som man alligevel er.
Min P sagde også til mig ved afslutnings seancen (da jeg havde afsløret ham), hvorfor kommer der ingen tårer, jeg kan ikke finde ud af dig!!
Men tårer kom der i tusinde og atter tusinde dryp efterpå. Og der var der heldigvis indført NK.
Uhhh så er vi dem der har været igennem den hårde og onde livs kolbøtte, de 5 % der nu genkender en P! Noget vigtigt har vi da lært og meget, meget mere, trods alt.
Normale mennesker er empatiske, og det kan læres tidlig.
Jo tidligere jo bedre.
Jeg skrur ikke av og på min empati-den er stabil.
Mistenker en eks av meg for å være psykopat. Her er noe av det jeg ble utsatt for:
– Fikk skylden for alt
– Var utro
– Var slem med vilje mot meg ( fisket med en fiskestang mot meg slik at jeg fikk kroken på meg )
– Sa til meg etter 2.5 år i forhold: ” Du kunne vært hvem som helst.”
-Sa mye stygge ting til meg, var ofte sint og irritert.
– Kaller seg ulike navn (?)
-Likte å skremme meg
-Stadig nye ensartede prosjekter, ingen lange forhold.
-Rusmisbruk
Anna: Du beskriver min P. Jeg forsto meg aldri på hvorfor han stadig skulle skremme meg. En gang, så forsvant han i skogen, i mørket, med vilje. Jeg sto der, helt apatisk og begynte å gråte av redsel. Han dukket opp etter noen minutter, og da reagerte jeg selvsagt med raseri. Vel, det hele endte med at jeg måtte beklage for mitt utbrudd. Dette innlegget var vel akkurat det jeg trengte per dags dato, så takk til bloggeren. NK krever mye, men deilig er det når man ser resultater. Livskvaliteten sniker seg innpå meg igjen og jeg ser alt mye tydeligere. Det som fortsatt tynger meg er drømmene som herjer om natten. Jeg drømmer mye om P og våkner brått, med tung hodepine og en uro som vedvarer utover dagen. Drømmene omhandler både enkeltepisoder jeg har opplevd, og nye, uønskede møter som kan oppstå i fremtiden. Har dere noen tips?
Hei, kommer med en litt motstridende mening jeg da.
Ser vel egentlig på empati og samvittighet som hånd i hånd.
Empatiske mennesker bruker jo empati i triste situasjoner, at vi føler med det som er vondt, og det som er godt, på en god måte, som glede på andres vegne.
vi føler jo med offer av onde mennesker, så jeg vil vel si at empatien er der hele tiden.
Det at vi ikke føler empati for, for eksempel som skrevet over, barnemordere og lignende, betyr jo bare at Vi vet hva som er rett og hva som er galt. Jeg kan snakke av erfaring når det gjelder å få føle mennesker med personlighetsforstyrrelser både på det fysiske og psykiske.
-Så jeg fikk juling, og han gikk å la seg, uten så mye som et unnskyld, og sovnet med en gang. Uten dårlig samvittighet for hva han hadde gjort. Jeg mener hvis han hatt empati så ville han jo følt hvor vondt jeg hadde det “og fått dårlig samvittighet” og ikke klart å bare gå å legge seg, sovne med en gang. ?? Slik jeg tror og føler, så er disse menneskene med personlighetsforstyrrelser, noe de fleste vet, utrolig flinke til å lure alle og enhver, og da også flinke til å lære seg om empati, ikke hvordan å skjønne, men hvordan å bruke. Jeg har vært uheldig 2 ganger, men de er jo ikke like alle sammen, og jeg trodde den andre gangen at jeg var varsom, men… så nå i ettertid kan man sitte å reflektere og skjønne mer, se mer med åpne øyne om det man ikke så når man var midt opp i det. Og det jeg opplever i ettertid, er at min siste samboer brukte empatien og den dårlige samvittigheten sin i litt feil settinger, små marginer som man ikke ser når man er forelsket eller tror man har funnet mannen i sitt liv. Jeg vet ikke jeg, vi er nok mange som er av forskjellig mening, da vi kanskje har opplevd disse onde menneskene på forskjellige måter
Sigrid: Jeg havde også onde drømme og ondt i maven om dagen og jeg var bange (angst)! Jeg fik profesionel hjælp ved en pykolog. Hun kunne også tyde drømme. I drømmene bearbejder vi jo alt det fortrængte.
Jeg ved ikke om det hjalp at få hjælp. Men som tiden gik, så forsvandt drømmene! Jeg tror at tiden er en afgørende faktor. Go helg 🙂
nina helen karlsen: herlig, jeg elsker denne debatten og de forskjellige meningene.
Jeg tror dog ikke vi har opplevd psykopatene på forskjellige måter. Tvert imot, det er nettopp at vi har opplevd dem så likt som er så forbløffende! Derimot tror jeg vår oppfattelse av begrepet empati er forskjellig.
Takk for din kommentar 🙂
Hvis han og var en psykopat så har jeg en tendens til å havne i slike forhold, jo mer de utmerker seg jo bedre, så det er slutt nå. Ser det selv på en annen måte takket være denne fantastiske bloggen og AHA opplevelsen man får her.
Helt utrolig at det går an, skulle ønske jeg aldri hadde møtt han første han ødela veldig mange år for meg, den dag i dag føler jeg faktisk ennå en nærhet, tenker på han og innbiller meg at jeg er glad i han, han var min første “kjærlighet”.
Forferdelig mann, mye ondskap. ” Du kunne vært hvem som helst” Baserer du lykke på meg”? All forvirringen….. nei, det er mye. Ikke før den siste tiden det har gått opp for meg at også han var toxic, trodde jeg mistet han pga lettere dop, men det var jo ikke derfor, det var noe helt annet.
Han har drøssevis med venner, folk trekkes til han som fluer og han får høre at han styrer verden, helt utrolig.
Ja ja, mer å jobbe seg gjennom;) takk for svar og god helg:)
Jeg synes også at diskusjonen er interessant, men ikke uten at jeg blir lettere nedslått og oppgitt av å tenke så mye på disse merkverdige menneskene.
Fikk behov for å lese noe lysere og mer “oppbyggelig” her jeg sitter og pleier min forkjølelse. Gikk på skattejakt i bokhyllen min og fant gammel litteratur som “Det elskende menneske” av Nina Karin Monsen (den er faktisk utrolig bra uansett hennes kontroversielle uttalelser om dette og hint).
Fant også frem Erich Fromms “om kjærlighet”, også en vidunderlig bok.
Fromm skriver nydelig om kjælighetens vesen og om kjærligheten som løsning på menneskets livsproblem. Mennesket opplever seg alene, bare kjærligheten forener oss i livet.Han skriver også om forskjellige kjærlighets former: Mors- og farskjærlighet, broderlig kjærlighet og erotisk kjærlighet. Felles for all kjærlighet er som han skriver: ” Bortsett fra evnen til å gi, er det et kjennetegn for kjærlighetens aktive natur at den alltid innbefatter visse grunnelementer som er felles for alle former for virkelig kjærlighet: omsorg, ansvar, respekt og forståelse….”
Ja, var det ikke akkurat dette vi ikke fikk, men selv ga etter beste evne?
Han skriver videre et sted lenger ut om den selviske (den selviske mangler selvkjærlighet):
Den selviske er bare interessert i seg selv, ønsker alt for se selv, og føler ingen glede ved å gi, bare ved å ta. Utenverden og omverdenen interesserer ham bare i den grad han kan få noe ut av den, han mangler respekt for andres behov og for andres verdighet og integritet. Han kan ikke se noen annen enn seg selv.Han bedømmer alt og alle ut fra hvor fruktbare de er for ham selv. Han er uten evne til å elske.”
Så da tenker jeg at mangel på kjærlighetsevne er P/Ns grunnleggende problem. De har empati i den forstand at de kan se hva som gjør andre vondt/godt, men bryr seg ikke om det hvis det krysser egeninteresse. Enig i at de mangler samvittighet. Mangel på samvittighet mener jeg igjen kommer av mangel på kjærlighetsfull innstilling til andre mennesker. Hvis du mangler omsorg, avsvar, respekt og forståelse – hvorfor skal du da ha dårlig samvittighet ovenfor andre?
Jeg tenker kanskje litt annerledes når det gjelder psykopatens samvittighet. Jeg tenker at psykopaten HAR samvittighet, men at evnen til samvittighet kun er rettet inn mot deres eget selv. Enkelt sagt har psykopaten konstant god samvittighet, fordi han/hun bestreber å ha det best mulig hele tiden. De fortjener i følge “selvet” å ha det best mulig hele tiden og de er stilt over samfunnets lover og regler, for ikke å si moral. Når de ikke får viljen sin/når situasjonen ikke blir slik psykopaten har tenkt eller forventet, så legger de skylden på andre. Ergo har de som oftest god samvittighet for seg selv. En psykopat eller kanskje spesielt en narsissist, som ikke lykkes eller blir avvist/forlatt, opplever ofte å havne i en depresjon. Undres på om depresjonen er et resultat eller et symptom på den dårlige samvittigheten de har overfor seg selv? Jeg mener at empati er en viktig del i utviklingen av den samvittigheten som kan føles overfor andre. Mangler empati, rettes samvittigheten innover. Er jeg helt på jordet….?
KARI: ingen er på jordet, dette er alt meningsytringer, inkludert bloggteksten 🙂
Men jeg tror vi alle må huske at psykopaten er ingen. Ingen identitet, intet jeg, intet holdepunkt for noe som helst som krever en samvittighet, moral og ja… muligens heller ikke empati, selv om jeg taler for det.
Det er veldig vanskelig å ikke tillegge dem normale egenskaper (empati og samvittighet er normale egenskaper) eller mangelen på samme, altså måle dem opp mot normale mennesker, men kanskje vi bør tenke på dem som aliens med helt andre egenskaper enn de noe vi kjenner til i menneskeheten. Det er et helt annet stoff som driver dem, enn oss.
Jeg er nok enig i at psykopaten ikke har empati for andre. Men tror du p har empati for seg selv? Jeg husker at min p oppsøkte legevakten så fort det feilte han noe. Det kunne være så lite som å ha vondt i en lillefinger, eller et mindre utslett på beinet. Ingenting kunne vente til neste dag. (Og han meddelte selvfølgelig dette på sosiale medier- for å få oppmerksomhet).
Men i alle fall, jeg tror han følte veldig med seg selv. Når jeg derimot- fikk beskjed fra legen om at jeg måtte gjennom en stor operasjon, var det null medfølelse, og jeg fikk beskjed om at han skulle stille opp på hans premisser, – men “det var vel ikke bra nok” (hans ord).
Så – tror du de har empati med seg selv- eller er det selvmedlidenhet?
Anonym: takk for kommentar. Igjen så må jeg presisere mitt standpunkt, og det er at jeg tror at folk misforstår hva empati er. Det er ikke noe vi bærer på ermet slik at vi hele tiden vet hvordan andre mennesker har det. Det hadde overbelastet systemet, og vi hadde ikke klart å skille våre egne behov fra andres. Vi hadde ikke engang hørt vår egen stemme. Empati er faktisk ikke noe, det er bare et resultat av interesse, kjærlighet og engasjement i andre. Når vi bryr oss så klarer vi å føle deres emosjonelle opplevelse.
Mange er uenige i det, men jeg står på mitt og jeg tror også mange bør revurdere sin egen definisjon av empati.
Men du har et fint og viktig spørsmål. Husk at psykopaten forakter oss. Jeg må repetere hva jeg skrev i teksten. Det er vanskelig å ha empati for personer vi forakter, for viljen og engasjementet er der ikke. Psykopaten er i tillegg selvsentrert, det er derfor ingen sjans i havet for at han/hun skulle ha empati for en person vedkommende forakter.
Jeg kan bare bekrefte at hva du forteller, er noe psykopater ofte gjør. De er meget bekymret for seg selv og sin egen helse. Det er i sær narsissister som gjør dette og da især en undergruppe som kalles “somatiske narsissister”. Disse har vi ikke snakket spesielt mye om på bloggen. Men du har de kroppsfikserte somatiske narsissistene i motsetning til de intellektuelle “cerebrale narsissistene” (som Sheldon i “The big bang theory” på TV).
Uansett, et par psykopater i mitt eget liv har oppført seg akkurat som det du beskriver. Jeg tror mye ligger bak, blant annet tanken om at normale mennesker skal tjene psykopaten, ikke omvendt. Et scenario med en frisk psykopat og en syk partner er derfor helt uaktuelt i psykopatens hode. Jeg tror også det handler om at psykopaten hele tiden tester offerets empati/samvittighet/vilje til å tjene for å se om det er et egnet og underdanig offer. Det startet med triste historier om overgrep og neglekt. Denne gang om fysisk sykdom, men det er den samme testen.
Empati deles inn i intelligent empati og emosjonell empati. Samvittigheten er knyttet til moral og emosjonell empati. En psykopat har intelligent empati, men ingen emosjonell. Samvittigheten styres derfor etter en kompassnål som vender innover, til eget følelsesliv kun, og psykopaten kan således sove godt rett etter å ha mishandlet som en beskrev over her. Psykopaten føler tilfredshet, og søvnen blir ikke påvirket.
Hei igjen! Empati: Evne til forståelse av den andres opplevelse og reaksjon i en situasjon, hva den innebærer, uten egenerfaring. Erfaring gjør dog empatien enda sterkere- lettere å sette ut i handling- sympati. Sympati er dermed videreføring av forståelsen, satt ut i omsorg. Noen ganger kan faktisk empati, videreført i sympati, være å gå mot den andres ønsker og behov være det den andre er tjent med. Eks.: En nyoperert pas. hvor pleier sier må opp å gå, for å unngå blodpropp, men pas føler seg sliten og vil helst bare ligge og slappe av. Pleieren forstår pas. situasjon, men vet samtidig hvilke fatale følger det kan få å følge h*ns ønske, noe pas. ikke vet eller skjønner rekkevidden av, forklarer situasjonen samt oppmuntrer pas. til å gjøre det h*n er best tjent med. Her blir altså empati og samvittighet for pas. helbred og helse viktigere enn pas. ønsker i situasjonen, noe som igjen blir avklart i en god og medfølende kommunikasjon. Når det gjelder psykopater- mangler impulskontroll og må få sine behov dekket med øyeblikkelig virkning, forsøker noen hindre det, kommer nattsiden fram… Jeg tenker har en opplevd å miste et kjært fam.medlem, hatt et angstanfall, fått ferieturen sin kanselert, strøket til eksamen o.s.v. , ja, da er det lett å forstå den andres situasjon og kjenne til redskapene – sympati- søke lindre den, men der man ikke har selverfaring kommer empati, tillegnet i sosialt samspill- oppvekst og ellers miljøet man har og samspiller i og med, til nytte. Lytting, refleksjoner blir viktig – krever tid – impulskontroll, noe et normalt sinn har, men psykopater mangler. Sistnevnte mangler som kjent impulskontroll, men narsissistisk forsyning er livsnødvendig. Altså de har ikke tid til empati vidr.ført i sympati, men er avhengig av noen å herse med samt anerkjennelse kontinuerlig. Hva må de da gjøre for å oppnå dette?! Jo, de er avhengige av andre, spes. narsissister, spiller på falsk empati, tillært i det sosiale miljø ved å lytte, observere og teste andre, for så å kunne bruke dette til dekking av egne behov. Når vi da vet at slike karakterer ikke har impulskontroll og må ha behov og impulshandlinger dekket umiddelbart, har de da tid til å lytte til den andre?! Nei! Dermed angriper de om den andre kommer med motsigelser- prøver forklare egne behov, hva aktuelle handling gjør for deg, følelser og reaksjoner- får den andre ut av kontroll- neg. reaksjon – “stakkars megmetoden” satt ut i livet – den andre blir syndebukk som ikke tåler at “stakkars meg” gjør noe. Altså de greier snu situasjonen på hodet – stikker av gårde uten fnugg av dårlig samvittighet – kommer tilbake og forteller/skryter av hvor fantastisk de har hatt det, som om ingenting neg. har skjedd forut, skjønner ikke frafall av bifall og beskylder den andre for misunnelse og ikke tåler “stakkars meg” gjør noe alene, skjønt det er det som skjer hele tiden, dekking av egne behov, gjerne utenom at den andre er inkludert, hverken på den ene eller andre måten. Empati, javel, i den grad de kan bruke den mot andre og eller dra egne fordeler, men uten sympati for andre enn seg selv… Slik jeg ser det har psykopater empati, sympati og samvittighet kun for seg selv i sin “stakkars meg-verden”. Noen opptrer som beundrede ildsjeler, for ute i det offentlige oppnår de skryt og beundring, av mange. Hjemme derimot, søkklate, ansvar og plikter, takt og tone, skikk og bruk, fraværende- ingen beundrerskarer som går til media – narsissistisk forsyning…
Hei.. Litt avsporing kanskje, men jeg har noe jeg lurer på.
Jeg har nå klart NK siden mai ifjor. Det eneste vi har hatt av kontakt, er hans fremstøt og angrep av meg, som er da verdens dårligste menneske…… Det siste jeg hørte derimot, var på burtsdagen min sent ifjor, da jeg fikk en helt “vidunderlig” melding. Jeg var plutselig igjen, verdens vakreste, deiligste skapning. Dette forklart i en laaaaang mail. Jeg må legge til at når vi var sammen, “glemte” han alltid burtsdagen min. For å så komme på det dagen etterpå……. med masse dårlige unnskyldninger. Og jeg er den typen som elsker burtsdager og høytider og benytter alle slike dager til å vise de jeg er glad i, at denne dagen feirer vi !!! Han derimot, liker kun sin egen burtsdag…… DA skal det feires!! Og når vi var sammen, gjorde jeg bestandig MYE (altfor mye sett i ettertid), for å blid-gjøre han og gjøre han glad…..
Så kommer spørsmålet mitt…..: Nå har han burtsdag om 14 dager. Jeg kommer selvfølgelig ikke til å gi lyd fra meg. MEN… Hva tenker han da??? Jeg vet nemlig innerst inne i meg, at han tror at det er den dagen da jeg “endelig”bryter tausheten…….. Han nevnte så vidt i siste mail, at han gratulerte meg, fordi han visste hvor glad jeg var i han og at jeg kom til å sende både pakker og hilsener til han når han har dag……?!
Så…. hva skjer nå da? Når han slett ikke får noen hilsen?? Jeg er nemlig livredd for at det nå kommer en siste avsluttende mail fra han, der han garantert kommer til å være styggere enn noen sinne… Jeg kommer til å få så ørene flagrer om hvor ond jeg er og gal og hvor jeg sårer han, med å glemme dagen hans…… Jeg må bare være forberedt….. Jeg er veldig “spent”…, og gruer meg……..
Noen som kjenner seg igjen, og kanskje vet hva jeg har i vente??
Anonym: Hva med å blokkere han fra alt? Det er fullt mulig både på sosiale medier, tlf og mail…
Da slipper du å lese hans beskyldninger..Og siden du har vært så flink med Nk så trenger du jo streng tatt ikke høre noe fra han?
Hei igjen, jeg har allerede blokkert han fra alt. Jeg valgte å ha åpen Mail, fordi jeg er så redd for at han skal oppsøke meg privat som hjemme o.l, om jeg også sletter han fra mail også . Han kommer nemlig på jobben min, sånn “tilfeldig”… Så mailen er åpen, jeg trenger strengt tatt ikke å åpne den og mulig blir det nok til det… om jeg hører noe da?
Anonym: Det er en logikkbrist i resonnementet ditt. Om du leser uten å svare, mottar uten å åpne eller filtrerer meldinger fra P som søppelmeldinger som skal slettes umiddelbart (ikke lagres i papirkurven), så kommer jo det ut på ett fett for P. Hen opplever jo det samme uansett, nemlig null respons. Så… Hva er den egentlige grunnen til at du ikke blokkerer? Er du ærlig med deg selv?
Anonym: Glemte å skrive: Det er ikke NK så lenge du lar (en av) kommunikasjonslinjene stå åpne for P, vet du 😉 Men jeg skjønner jo hvor vanskelig det er, for jeg står jo midt oppe i dette selv også….
Anonym. De er lik seg/samme mønster hele bunten!… Bursdager, høytider og andre merkedager er de mest utmerkede våpen for det forstyrrede sinn, i sin nådeløse atferd mot egotilfredsstillelse- fryd og gammen… For å ta bursdager. Mine bursdager ble alltid møtt med motsatte handlinger enn det en normalt forventer, like “spennende” hver gang… Husker så godt min første bursdag, året etter vi møttes, hvor jeg spurte om han kom. “Jeg har aldri brydd meg om slike dager!” var svaret. Må få legge til at han var snar å pakke bagen og dra når andre i fam. eller kompiser hadde bursdag, uansett tall. Der vi begge var invitert, til hans fam. og eller venner, sa han ikke noe til meg før idet han skulle avgårde, uansett- hvor langt og hvor mange dager han skulle være. Han tok avgjørelser over hodet på meg og dro alene, som den største selvfølge. Etter 10 års forhold gratulerte han meg på tlf.melding, dagen før bursdagen min, som om han ikke husket datoen etter så lang tid. Han kom i 50-årsdagen min, mine kjære 3 søstre hadde stelt i stand og som ble feiret lørdag da dagen ellers falt på en mandag, uten gave og spurte med store øyne når han så gavebordet: “Er det i dag vi skal ha gaver med?!”… Et annet stjerneeks.: Vi bodde sammen to og et halvt år, etter 13 års forhold. Jeg jobbet på sykehus og nå var det første bursdagen min, 11 mnd etter vi flyttet sammen. Han hadde bursdag 7 uker før og jeg hadde både middag, gaver og kaker klar til han kom fra jobb. Han hadde hittil insistert på å hente meg, etter vakt, selv om det var enkelt for meg i forhold til bussforbindelse. Dette var jeg takknemlig for da det var lang arbeidsvei og jeg i hovedsak gikk seinvakter. Han kom selv hjem fra kontoret sitt, rundt 15:45 daglig. Nå var det min første bursdag etter vi hadde flyttet sammen, jeg var på tidligvakt og jeg var selvfølgelig spent på hva resten av dagen ville ha av overraskelser, skjønt kanskje ikke… Denne dagen kom det ingen melding om å hente meg på jobb og jeg tok bussen hjem og var hjemme rundt 15:30. Hva møtte meg? Jo, der sto bilen hans allerede. Oi så “spennende”!… Da jeg kom inn ble jeg møtt av en halvslapp type, liggende på sofa med ei avis i hendene og det første han sa var: “Det står fiskesuppa ute på kjøkkenet!” Han hadde altså avsluttet arbeidsdagen en time tidligere og fortet seg hjem og kokt ferdigpose-fiskesuppe, spist selv og lagt seg. På kjøkkenet ble jeg møtt av en kasserolle med kald fiskesuppe i… Kunne fortalt 16 like “herlige” bursdagshistorier, unike i sin skrøpelighet, men tenker det holder med de som allerede har snertet “papiret”… Imidlertid,etter først ha sørget for å sende meg i “kjelleren” var alltid de gavene, de innpakkede i papir, rause og fine. Må bare få legge til at selv elsker han oppmerksomhet, selv om han med ord later som ikke, i sin falske og særdeles ukledelige beskjedenhet, (han er nemlig gjennomskuet), og skinner som ei sol når oppmerksomheten gjelder him self… Slike personer ønsker ikke å glede andre, derimot vokser de når de kan markere din ubetydelighet med store, fete bokstaver, gjerne malt med bred pensel… Kjære Anonym! Råd skal man være forsiktig med, om i det hele tatt gi, men ble fristet likevel, overse klovnen!… Varm klem fra Lillian.
Tusen takk for ord Lillian.. 🙂 Det er bare å si rett ut, at jeg finner en “trøst” i historiene jeg leser på denne bloggen. DE ER SÅ LIKE MED DET JEG HAR OPPLEVD!!! Mine 8 år med han som jeg tror er P, så var merkedager helt fryktelige. Men samtidig blir jeg så lei meg, fordi det er så trist at det finnes slike mennesker, som kun har seg selv i livet sitt. Og hvordan klarte jeg og elske denne mannen så høyt…. Og hvorfor ble alle så lenge??? … Hvorfor Lillian, lot du det gå så lang tid? Jeg er sikker på at du har utallige historier om denne kjæresten, som bekrefter dine tanker om at han er en P… Til også anonym; Det har vel vært skrevet noe om dette en gang tidligere her, hvordan vi vil bli kvitt denne personen så inderlig… men vi vil likevel gjerne høre fra han/hun??!! Så jeg er som sagt “spent” på hva som skjer nå når burtsdagen hans kommer, og der ikke blir noenting fra meg… Han har jo som sagt skrevet at han forventer og mener bestemt at jeg på denne dagen, bryter tausheten min.. (noe jeg IKKE kommer til å gjøre) .Kanskje føler jeg at jeg har endelig litt overtaket?? Hmmm…. Det store spørsmålet er vel heller hvorfor jeg gidder å bry meg?? Hvorfor gidder jeg i det hele tatt og tenke på at han snart har dag??………………
Hei igjen Anonym! Når det gjelder om vedkommende har en personlighetsforstyrrelse eller ikke, innehar jeg ikke kompetanse til å avgjøre, men i forhold til mine opplevelser tenker jeg personens atferd- reaksjoner og handlinger- faretruende tilnærmet covert narsissist/-passiv agressiv atferd. Hvorfor jeg ble?! Tja, jeg er vel en empatisk, omsorgsfull, følsom og sterk person som lett leser andres kroppsspråk, følelser og behov., har selvf. også mine feil og mangler, men vil mene jeg ikke har sort-hvit tankegang, men innehar alle følelsesmessige aspekt. Et umistelig tap i barndommen, en oppdragelse som gikk ut på alltid stille opp og hjelpe andre, uten belønning. Min salige mammas leveregel- alltid plikt foran egne følelser og behov og omsorg for sine barn og hjemmet vel, fra morgen til kveld 💖uttviklet meg nok i samme retning hos meg, ble høysensitiv og årvåken. Mine senere valg bærer nok preg av dette … noe som i seg selv har vært energikrevende og virkelig tappet mine “forstå andre ihjel-tanker”, mer enn jeg forsto, i møte med destruktive personer. Han presenterte seg dog som en storsjarmør, men som jeg senere aldri møtte… Jeg tenker mine empatiske evner satt ut i sympati har blitt min bane her. “Stakkars meg-metoden” som gjennomsyrer forholdet, kalte vel på noe i meg, “det moderlige prinsipp” – ønsket om å beskytte/hjelpe det lille barnet. Egentlig handler dette jo om umodne og skrøpelige personer, legg bare merke til atferden og interessene deres og hvem de omgir seg med, deres holdninger- gjenspeilet i handlinger. Støtter deg i at å dele med andre “i samme båt” hjelper i løsrivelsesprosessen- enkle grunn, en blir trodd, forstått i sine opplevelser og møtt der man er og ikke med en eller annen overfladisk frase… Tilslutt vil jeg si: Kjærlighet styrker og løfter deg, ondskapen kjemper i mot og bryter ned. Prosessen fra avmakt til første byggesten i en ny og sterkere verden er lang, men den som har kjærlighet som veileder, vinner alltid, mens ondskapen blir den andres bane… I bl.a. “Ut av psykopatens grep” Aud Dalsegg og Inger Wesche står det å lese noe sånt som: “Destruktive personer er de vanskeligste å forlate om man i det hele tatt greier det… Ei psykologisk binding er antagelig årsaken til at den utsatte blir værende” Jeg tenker menneskesinnet er forunderlig, man skal kanskje bare undre… Avstand og mindre og mindre kontakt, bygger sakte men sikkert opp handlekraften avmakten tok og lyset i tunellen vil åpenbare seg jo lengre tid det går, og, tilslutt er “offeret” fri. Personlig tenker jeg den normale ikke er det reelle offeret her, noe en vil se i oppvåkningsfasen, den destruktive derimot- evig offer …av egen dårskap… Til deg anonym og andre utsatte, lykke til! Det går så bra til slutt! Jo tyngre prosess, dess bedre utgangsfølelse. 😊
Det kan godt stemme. For da han etter lang tid hadde bestemt seg for å virke empatisk, så var han det og liksom skammet seg. Men i grusomme situasjoner så hadde han ingen samvittighet overhode og mishandlinge bare fortsatte time etter time, dag etter dag, mnd etter mnd, uansett hvor jævlig det så ut at jeg hadde det. Jeg krøp for å få lindring.
Psykopati betyr at personen ikke har empati i den forstanden at han ikke kan føle smerten din, men han vet at du har vondt.
Så nei, de har ikke empati i den forstanden at han kan føle hvor lei seg du er, han har ikke fullverdig empati.. han har en forenklet versjon som ikke er noe særlig til bruk.
Det er trist å lese alle beskrivelsene av livssituasjonene. I en ufulkommen verden så er det beklagelig at det skjer, og desverre vil det komme til å skje igjen. Men ja jeg er den første til å være enig at det er viktig å være oppmerksom på denne mentale situasjonen. for å avdekke/avsløre for å beskytte seg selv og andre. Men det er veldig viktig å huske på at vi alle har et liv å leve. legges all energi inn på å være oppmerksom på det mentale, kan det hende at det glemmes å leve. Jeg er selv mann, og jeg vet at kvinner fortjener å bli behandlet med respekt, og skal overhode ikke under noen omstendigheter behandles nedverdigende, uansett om noen skulle mene det motsatte. Det er lovstridig og naturstridig. Jeg legger merke til at Psykopaten blir omtalt med hanskjønn, og Empaten blir omtalt med hunnskjønn. Finnes det situasjoner, omstendigheter og tilfeller hvor det motsatte kan være tilfelle?
Anonym: så hyggelig med en mannstemme, velkommen til bloggen.
Men det er ikke riktig at psykopaten omtales som “han” og empaten som “hun”. Hvis du leser mer i bloggen så vil du se at jeg konsekvent omtaler både psykopat og objekt som han/hun.
Kommentarene er utenfor min kontroll og det kan hende du der vil se et og annet kjønnet innlegg men min opplevelse er at også de fleste kommentatorene er påpasselige med å omtale psykopaten som kjønnsnøytral.
Det er selvfølgelig annerledes når jeg eller en kommentator forteller direkte fra en opplevelse, da blir psykopaten og objektet omtalt med det kjønnet de faktisk hadde i hendelsen.