Denne gang blir det en tekst av den litt strengere sorten. Jeg hører og ser at det råder mange misforståelser rundt NK. Dette er naturlig, da NK har så mye naturstridig i seg. Hvor vanlig er det at vi må bygge en mur rundt oss for å holde visse personer ute av våre liv? Det er ikke særlig vanlig. Dette tiltaket er nødvendig kun overfor meget forstyrrede og/eller farlige personer. Det kan være vanskelig å ha den nødvendige mentale innstillingen mot mennesker vi i utgangspunktet har elsket og som vi trodde elsket oss. Men fordi det er den beste og strengt tatt også den eneste beskyttelsen mot en psykopat så er det viktig at misforståelsene oppklares. 

Når det er sagt så må jeg formidle at jeg har sett og hørt mange rare forestillinger om NK. Her er et utdrag av en samtale jeg en gang hadde med et offer, samtalen forløp omtrent slik;

Jeg: har du innført NK?

NN: Jada. Jeg har ikke hørt fra henne på lenge. Jeg tror det er over mellom oss nå.

Jeg: Men det er ikke NK. Har du tenkt å innføre det?

NN: Jada, jeg har NK, jeg regner ikke med hun kommer til å kontakte meg igjen.

I kommentarfeltet på bloggen kan man se lignende utsagn. Senest kom denne “jeg har forholdt meg til NK i en uke nå. Har fått en melding av min P, men har klart å la være å svare.” (jeg påpeker at dette er et tilfeldig valgt sitat slik at vedkommende som kjenner seg igjen ikke må føle seg støtt. Dette gjelder mange).

De ovenstående eksemplene har til felles, utover at de ikke er NK, at de gjeldende personene overlater makten til psykopaten. Det betyr at offeret lever på nåde, og fortsetter å gjøre rehabiliteringen avhengig av psykopaten. Det er ingen beskyttelse i det. For hva skjer hvis psykopaten plutselig bestemmer seg for å ta kontakt? Klarer man da å stå i mot å svare?

Mange har forstått NK riktig. Andre har ikke forstått NK, og blant de sistnevnte synes det å ligge som årsak enten en manglende evne eller en manglende vilje til å forstå betydningen av NK. I de tilfeller hvor manglende evne til å forstå er årsaken så dreier det seg ikke om evneveike ofre, men snarere fordi – som nevnt i innledningen – vi forstår ikke at denne personen er så farlig at vi må innføre så drastiske tiltak. I de tilfellene hvor manglende vilje er årsaken, så kan det være flere ting som holder oss igjen fra å innføre NK, men også her ligger det et element av at vi ikke har fattet at psykopaten kan skade oss. Blant faktorer som gjør at vi egentlig ikke ønsker NK, er et ønske om å være litt tilgjengelig, i tilfelle psykopaten plutselig skulle “se lyset” og forstå at det er vi som er den beste partneren for ham/henne. 

En annen feiloppfattelse av NK som råder, er at det straffer psykopaten. Det gjør det, men hvis offeret innfører NK med straff som motiv så er også dette dømt til å mislykkes. Offeret ønsker da å vite hvordan psykopaten oppfatter NK, dette fordrer en viss informasjonsflyt og da er hensikten med NK borte. Dette er ikke NK men en taushetskur – iverksatt av offeret.

Jeg forstår at nysgjerrigheten er stor. Vi ønsker å bli husket av personen som betydde så mye for oss. Vi tror at en melding er en bekreftelse på at vi blir husket. Derfor holder vi en port åpen, for det er liksom så definitivt slutt hvis vi låser alle dørene. Men mye av hensikten med NK er at vi ikke skal vite om psykopaten forsøker å kontakte oss eller ei. For hva skjer hvis vi aldri får den henvendelsen vi lengter etter? Vår opplevelse av egen verdiløshet blir forsterket. NK skal således ikke bare beskytte oss direkte fra en farlig psykopat, men også fra vårt eget indre. 

Hva skjer hvis vi faktisk får en henvendelse? Vi tror vi er sterke, men det er vi ikke hvis psykopaten når gjennom. Vi vil oppleve store kvaler og få problemer med å ikke svare. Hodene våre vil begynne å jobbe med mulige svar, formulere setninger og analysere eventuelle reaksjoner hos psykopaten. Til slutt er taushet intet alternativ, for vi har kommet på så mange fristende svar å gi.

Hvis vi svarer, så er sjansen stor for at psykopaten klarer å trekke oss inn i sin virkelighet og sitt drama påny. Før vi vet ordet av det så sitter vi i den samme grøten vi forsøkte å flykte fra. Et par meldingsutvekslinger er alt som skal til for å nullstille oss og for psykopaten å manipulere oss tilbake til en rolle i hans/hennes liv. Alternativt så svarer ikke psykopaten på vårt svar. Hva skjer da? Vi blir gående og spekulere på hvorfor, og følelsen av verdiløshet vil igjen legge seg over oss. Vi blir dystre og deprimerte. Dette er ikke bagateller, dette er sinnpåvirkninger som i verste fall kan gjøre oss arbeidsuføre og suicidale.

Psykopaten har en makt over oss som normale mennesker ikke har. Vi er på mange måter trollbundet av ham/henne. Normale tiltak for å holde normale mennesker ute er derfor ikke tilstrekkelig. Vi tåler å se glimt av normale mennesker som vi ikke lenger har kontakt med, men når det gjelder psykopaten så har vi ikke godt av å høre hans/hennes stemme eller se noe han/hun har skrevet. Vi har heller ikke godt av å høre om ham/henne via tredjepersoner.

Enda en grunn til at NK er et spesielt tiltak rettet mot psykopaten er at han/hun aldri tar et nei for et nei. Der hvor normale mennesker respekterer dine ønsker om å bryte kontakten, så vil de fleste psykopater på et eller annet tidspunkt forsøke å henvende seg igjen. 

NK har et emosjonelt, et mentalt og et praktisk element. Alle tre elementene må være på plass og avklart for at NK skal lykkes. Hvis ikke offeret har reflektert over alle aspektene så er sjansen stor for at NK mislykkes og brytes. Derfor er det viktig med en forberedelseperiode innen man innfører NK. Selv om NK er en akutt prosedyre, så kan det være verdt å ta den ekstra tiden som trengs for å danne seg en forståelse av hvor omfattende NK er, innen man går i gang. Har man gjort det så er sjansen større for å lykkes. La oss se litt nærmere på de tre aspektene.

Det mentale aspekt

Kanskje har du lekt ping pong med psykopaten i lang tid, og på et vis blitt vant til – eller sågar avhengig av – dette spillet. Dere har brutt og blitt gjenforent mange ganger. Hver gjenforening har gitt deg en rus. Taushetskuren er du blitt vant til. Kanskje den også har gitt hverdagen din litt spenning; “når hører jeg fra NN denne gang?”. Uansett så har denne dansen blitt et mønster hos dere og en stor og nærmest naturlig del av ditt liv.

Kanskje har du selv vært passiv aggressiv og på den måten deltatt i spiller ved å vekselvis straffe og belønne psykopaten med henholdsvis distanse og nærvær. Dette gjør deg ikke til psykopat, men det gjør at du aktivt deltar i spillet. 

Kanskje hater du alle bruddene og taushetskurene intenst. Du får ingen rus av dem, du liker heller ikke spillet som pågår, men du godtar alt for du er livredd for å miste psykopaten. Du er villig til å akseptere hva som helst av mishandling for å beholde ham/henne i livet ditt.

Å forberede seg mentalt på NK betyr å forstå at dette er game over. Dansen er slutt. Det blir ingen ytterligere gjenforeninger. Du må forberede deg på å legge en ny kurs i livet, uten psykopaten, for du kommer aldri til å se ham/henne igjen. Du må reflektere dypt og inderlig over hvilke kjernesår du har som har bundet deg til ham/henne og forberede deg på å lindre dem selv. Du må stålsette deg for smerten og vakuumet som oppstår når du plutselig ikke lenger får daglige henvendelser fra psykopaten.  

Du innfører NK fordi du ikke orker dramaet lenger. Du har forstått at dette er en tidstyv som sluker år av ditt liv og at du aldri vil få den relasjonen med psykopaten som du drømmer om. Du forstår at din helse tar alvorlig skade av relasjonen. Du forstår også at psykopaten er alvorlig forstyrret og muligens farlig. Du ønsker å bli fri. 

Hvis du innerst inne ønsker å fortsette dansen, så er du ikke klar for NK.

Det emosjonelle aspekt

I det emosjonelle aspekt så ligger det eneste elementet som vi ikke kan vente på at skal avklares innen vi innfører NK; vår kjærlighet til psykopaten. Vi kan ikke vente med å innføre NK til vi ikke lenger elsker psykopaten, for dette kan ta flere år. Det har vi ikke tid til å vente på. Derfor må vi forberede oss på å elske psykopaten bak lås og slå.

Dette er også fordi vi egentlig ikke elsker psykopaten. Ihvertfall ikke i pur form. Vår “kjærlighet” til en psykopat bærer en stor grad av avhengighet i seg. Det sier seg selv at vi ikke kan vente med å innføre NK til avhengigheten gir seg. Det blir det samme som å si “jeg skal bli rusfri når jeg ikke lenger er avhengig av heroin”. Hele poenget med å bli rusfri er jo å kvitte seg med avhengigheten. Det samme gjelder NK. Forbered deg derfor på en periode med abstinens. Dette flokkes under det emosjonelle aspekt fordi det vil komme til uttrykk som sorg. Forbered deg på å sørge over psykopaten som om han/hun har avgått ved døden.

Du må ned til cellenivå forstå at denne personen er død for deg. Forbered deg derfor på sorg, sinne og alle følelsene som vil dukke opp i den kompliserte sorgens faser. Ikke innfør NK før du har gjort deg noen tanker om dette.

Du må ønske å bli fri fra den emosjonelle berg- og dalbanen og være klar over at ditt adrenalin nå har vendt seg til store svingninger og at det derfor i en periode kan bli vanskelig å falle til ro.

Det praktiske aspekt

Her skal muren reises; de nødvendige praktiske tiltak for å få indre fred. Det emosjonelle og mentale aspekt hjelper ingenting hvis du ikke aktivt iverksetter tiltak for å hindre gjensidig informasjonsflyt mellom deg og psykopaten. Motsatt så er det hensiktsløst å reise muren uten å gjøre deg de nødvendige refleksjonene om hvorfor det er nødvendig.

Listen inkluderer:

-Blokkering av P på alle sosiale medier, sletting av din egen profil hvis nødvendig. Hvis du er av typen som ikke klarer å holde psykopaten blokkert, men i svake øyeblikk avblokkerer, så anbefaler jeg midlertidig eller permanent sletting av din egen profil. Dine riktige venner er ikke avhengige av sosiale medier for å kontakte deg.

-Nytt og hemmelig telefonnummer. Det trenger ikke å være juridisk hemmelig, men skjult på alle nummeropplysningsider slik at psykopaten ikke har mulighet til å spore det opp. Du kan nøye deg med blokkering, men da gjelder det samme som i punktet ovenfor; hvis du i svake øyeblikk avblokkerer P, så er det nødvendig med helt nytt nummer. Du har ingen unnskyldning for ikke å gjøre dette, det er ikke et vanskelig tiltak. Det er enkelt å få nytt nummer. Det koster et gebyr. Hvis du bytter leverandør så kan du få nytt nummer gratis. Husk å huke av allerede ved bestilling for “skjult nummer” ellers så risikerer du at nummeret blir lagt ut på gulesider.no umiddelbart, det vil da ta flere uker å få slettet det. Deretter kan du enkelt informere dine nærmeste betrodde om ditt nye nummer.

-Slett all kontakt med felles venner og bekjente. Hvis du beholder kontakten med en eller flere av dem så tilsvarer det å ha offentlig telefonnummer eller å beholde P som venn på facebook – fordi informasjonsflyten er åpen. Husk at den minste ting felles venner vet om deg, kommer tilbake til psykopaten. Du kan også bli fristet til selv å fiske etter opplysninger om P, eller informasjonen kan komme spontant og uønsket. Sletting av felles venner er et omfattende tiltak og inkluderer jobbytte hvis det finnes en eller flere av dem på din arbeidsplass.

-Hvis du velger å bli boende i en bolig som psykopaten vet om, så aldri åpne døren ved uanmeldt besøk. Informer dine venner om at de må sende deg en melding innen de kommer, ellers slipper du dem ikke inn. Ikke installer kikkehull i døren. Det lyder kanskje merkelig, men du har ikke godt av å vite om psykopaten oppsøker deg eller ikke. Du har ikke godt av å se hans/hennes ansikt. Dette har samme årsak som å skaffe nytt telefonnummer – du vil slippe å spekulere på om psykopaten forsøker å henvende seg. 

-La mail fra psykopaten gå direkte til søppelfilteret. Hvis mulig, tøm filteret uten å se hver enkelt avsender. Samme årsak som over; du vil ikke vite om psykopaten henvender seg. Hvis du identifiserer mail fra ham/henne, så kan du bli fristet til å åpne den. Det sier seg selv at du ikke skal svare på mails fra ham/henne. Det samme gjelder sneglepost. Det kan være vanskelig å ikke åpne sneglepost, men i dag er vi forberedt på det meste som kommer i posten. Er det viktig eller offentlig post så framkommer det ofte fra konvolutten, eller vi får et duplikat på mail. Hvis det dukker opp mistenkelig privat post så spør deg selv “kjenner jeg igjen håndskriften?”, “forventer jeg brev eller invitasjoner fra noen?”. Gjør selv en vurdering. Hvis du kan, så kast brevet uåpnet.

-Hvis psykopaten er av den meget forfølgende arten som kan stå utenfor din bolig i timevis (dette er sjelden) så må du sterkt vurdere å flytte. I alle tilfeller bør du levere en politirapport og eventuelt en anmeldelse. Ikke inngå i samtale med ham/henne. Gjør hva du kan for å unngå direkte samspill. Gå tilbake inn i boligen din, hopp i en taxi eller løp. 

Dette er ikke en smørbrødliste hvor du kan velge “jeg tar en med roastbeef og en med reker”. Alle punktene må gjennomføres der det er mulig, ellers er det ikke NK. Det hjelper ikke at vi har blokkert på sosiale medier hvis vi ikke også har fått nytt telefonnummer som psykopaten ikke vet om. Vi må ikke bedra oss selv til å tro at vi har innført NK, når vi ikke har det. Hva hjelper det å låse hovedinngangen, når bakdøren står åpen? I tillegg til at det ikke er NK, så er du “fri” på psykopatens nåde. Hvis du beholder en informasjonskanal åpen så er det et kommunikasjonsopphold kun hvis og så lenge som psykopaten ønsker det. Da har psykopaten fortsatt makten.

Ønsker du det? Hadde det ikke vært fint å ta makten selv som en siste handling mellom deg og P? 

Produktiviteten er høy om dagen. Dere som har fulgt bloggen en stund vet at utslippet av tekster er ujevnt. Produktiviteten avhenger av hvor mye jeg har å gjøre på andre fronter, inspirasjon, og hvor nært versus fjernt jeg befinner meg temaet mentalt. I perioder trenger jeg mer avstand, andre ganger har jeg det helt fint med å stå i psykopati til oppetter ørene. 

Nylig skrev en kvinne en kommentar om hvordan hun skulle fortelle sine døtre at hun har et meget problematisk forhold til sin (mest sannsynlig) narsissistiske mor – døtrenes bestemor. Kvinnen forteller at døtrene har en fin relasjon til deres bestemor som de oppfatter som søt og snill, og dessuten synes synd på. Jeg mistenker at kvinnen kvier seg for å innføre NK med moren, mye som følge av at hun tror døtrene ikke vil støtte henne eller forstå problematikken. Døtrenes evne til å forstå avhenger av mange ting, for eksempel deres alder og deres relasjon til både moren og bestemoren. Hvis deres relasjon til moren er dårlig eller hanglende, så er sjansen stor for at de vil støtte bestemoren i en eventuell konflikt. Sjansen er også stor for at selv om de forstår deres mor men samtidig ønsker å beholde kontakten med deres bestemor, så vil sistnevnte bruke dem som flygende aper for å påvirke og oversveve moren. Hvis døtrene er empatiske så vil de kanskje ha lettere for å støtte moren men samtidig også ha vanskeligere for å se bestemorens ansvar i konflikten.

Morens dilemma er vanskelig, Hun står fast mellom barken (sin egen mor) og veden (døtrene og eventuelle andre familiemedlemmer som vil støtte bestemoren). Hvordan kan hun få den nødvendige støtten av døtrene som hun trenger for å innføre NK med en nær slektning av begge parter?

Mange brukere av bloggen er fortalere for å avsløre psykopatene for omverdenen, gjerne med fulle navn og med detaljer omkring deres ugjerninger. Hvorfor skal vi skåne dem, da får de jo bare fortsette deres onde agenda uten motstand?

Selv om jeg forstår denne tankegangen så er det klare årsaker til hvorfor offeret i 95% av tilfellene gjør klokest å tie om hva han/hun vet om psykopaten. Nå skal vi systematisk gjennomgå noen av årsakene.

1) Svertekampanjen. Svertekampanjen har vi skrevet relativt lite om på bloggen. Det vil komme en mer gjennomgående tekst om svertekampanjen på et senere tidspunkt. I denne sammenheng vil jeg fortelle om hvor mye skade en psykopat kan gjøre hvis han/hun opplever seg truet av et nåværende eller tidligere offer. Psykopaten føler seg truet hvis de står i fare for å bli avslørt eller forlatt. I begge disse tilfellene vil psykopaten slå fra seg på et nivå som blir meget vanskelig for offeret å håndtere. Hvis man avslører eller forlater en psykopat så forårsaker man en narsissistisk skade i psykopaten. Dette er en krenkelse men av en helt annen dimensjon enn hva normale mennesker opplever. Relativt moderat kritikk kan av psykopaten oppleves som om man har myrdet hele deres familie, deres proporsjonssans er så forstyrret at de ikke klarer å legge noe bak seg. Kritikk sårer dem noe enormt. Tenk da hvordan de opplever å bli avslørt eller forlatt.

I historien om kvinnen så står moren/bestemoren i fare for både å bli forlatt (via datterens NK) og også å bli avslørt (til barnebarna). Hun vil bruke alle midler i sin makt til å forhindre at så skjer. Hvis psykopaten ikke kan forhindre en flukt eller avsløring, så vil de nesten alltid iverksette en svertekampanje. Deres forstyrrelse gjør at de ikke kan leve med skammen som en avsløring påfører dem. De er nødt til å straffe “forbryteren” og projisere skammen over på ham/henne. Den påfølgende svertekampanjen kan pågå i årevis og forårsake omfattende relasjonelle og praktiske problemer for offeret. 

Gjør dette at kvinnen ikke bør innføre NK med sin mor? Nei. Men det gjør at hun ikke bør fortelle noen utenforstående om hvorfor hun har iverksatt dette tiltaket. Psykopaten vil alltid være først ute med å vinne sympati fra omgivelsene. Å fortelle hva vi vet om ham/henne blir derfor hensiktsløst.

2) Psykopaten mishandler kun deg og er sjarmerende mot alle andre. Du er utpekt til å fylle rollen som psykopatens søppelkasse. Normale mennesker trenger ingen menneskelig søppelkasse, men en psykopat har så mye gift i seg som de er nødt til å projisere over på noen. Du er den personen. Til alle andre viser psykopaten kun sin solside. Vi vet alle hvor karismatisk og sjarmerende psykopaten kan være, han/hun brukte den egenskapen til å fange oss i begynnelsen av relasjonen. Vi ble den gang blendet. Alle andre bortsett fra deg er fortsatt blendet. Å fortelle hva du vet om psykopaten blir som å forsøke å overbevise dem om at det pågår en storm, mens de ligger på sandstranden og soler seg og bader i temperert, blikkstille vann. 

3) Du forstår det ikke helt selv, hvordan kan du da overbevise andre? Emnet psykopati tar for de fleste ofre flere år å få overblikk over. Lenge er ikke engang offeret selv overbevist. Bloggen får mange kommentarer a la “nå er jeg neimen usikker på om NN er psykopat, eller om det er jeg som er gal”. Jeg har også vært der selv. Tenk hvor desperat, ustabil og upålitelig du lyder hvis du i denne tilstanden forsøker å overbevise andre om at det faktisk pågår en storm, når du selv er i tvil om værforholdene. Å uttrykke en troverdig versjon av din opplevelse med psykopaten kan først skje når du selv er helt avslappet og avklart til hele sulamitten, og dit kommer de fleste først etter flere år.

4) De fleste bryr seg ikke, for det skjer ikke dem. Vi må innse at andre mennesker har begrenset interesse for oss. De fleste står seg selv nærmest. For å være helt ærlig, hvem bryr seg om å høre om psykopatens mishandling av deg? Kun de aller aller nærmeste. I en periode har offeret stor taletrang og er villig til å utlevere sin historie til nærmest hvem som helst. Dette er å fraråde på det sterkeste. Forestill deg selv på stranda igjen. Du forsøker å overbevise folk om at det stormer i blikkstille vær. I tillegg er du usynlig. Menneskene som soler seg kan ikke engang se deg. 

5) I starten av relasjonen overbeviste du folk om at psykopaten var jordens salt. Vi trodde jo på det selv. I idealiseringsfasen ga psykopaten oss inntrykk av å være selve inkarnasjonen av alt som er godt i livet og i verden. Vi ville ikke annet enn å være sammen med denne personen. Psykopaten gjorde oss lykkelige og energiske. Vi fikk en ny vår. Disse signalene sendte vi ut til omgivelsene. Nå skal vi plutselig overbevise de samme omgivelsene om at vi tok feil, psykopaten var ikke jordens salt likevel. Faktisk er han/hun selveste satan. Lyder dette troverdig? Hvordan ville du selv reagere hvis du ble utsatt for slike ambivalente budskap?

Når du sitter i fortvilelse over den manglende forståelsen fra omgivelsene, så ha disse faktorene i bakhodet. Slå deg til ro med at kunnskapen om psykopaten må du stort sett holde for deg selv. Det blir din hemmelighet. Å formidle din historie til hvem som helst kan skade deg. 

Når du har fått psykopaten betraktelig på avstand, traumebåndet er brutt og du kan fortelle din historie med ro og overbevisning, så gjør det. Du har innført NK, det spiller ikke lenger noen rolle hva andre tror. I tillegg er mye av nettverket ditt utskiftet som følge av psykopaten. Du har ikke lenger noen der som står psykopaten nær. Når det er gått så lang tid så har du dessuten ikke lenger like stort behov for å fortelle. Vårt fortellerbehov handler nemlig i stor grad om behov for å bli trodd, vi trenger bekreftelse på at hva vi tenker er riktig. Men noen år etter bruddet så trenger du ikke lenger andres samtykke til din historie. Du vet. Det er nok for deg at du vet.

Når det gjelder denne kvinnen som står mellom sine døtre og sin mor, så anbefaler jeg å sette døtrene til bords og forklare hvorfor NK med deres bestemor er nødvendig. Det bør være ro rundt samtalen. Ingen aktive mobiltelefoner eller skrikende småbarn. Heller ingen andre avtaler innenfor det nærmeste tidsrommet, denne samtalen må alle parter ta seg god tid til. Døtrene er 30 år, de trenger ikke å skånes. Jeg anbefaler derfor kvinnen å legge alle kortene på bordet. Jeg anbefaler henne å formidle at dette er en irreversibel beslutning, og at døtrene kan glemme å forsøke å påvirke henne til å bryte NK. NK innføres for å stoppe all informasjonsflyt og gi kvinnen indre ro, kvinnen må derfor være tydelig på at meklerroller eller roller som flygende aper ikke tolereres. Det må være rom for spørsmål fra døtrenes side, og et tydelig signal om at konflikten ikke skal påvirke døtrenes selvstendige relasjon med bestemoren. Den har døtrene rett til å beholde. 

Jeg vil minne på den kommende kursdagen i Oslo 27. mai. Syv deltakere er påmeldt, det er fortsatt plass til ytterligere åtte deltakere. Meld deg på! Se under “kommende arrangementer” på facebook siden for ytterligere info. 

Jeg vil begynne med å repetere noe av det psykopaten H. G. Tudor har lært oss. Psykopaten utsetter oss bevisst for mange steder og situasjoner slik at livet skal bli vanskelig for oss å manøvrere etter hans/hennes exit. De sår et frø i oss, det jeg kaller den tredje formen for parasittisme. De to første formene skjer under relasjonen (den første er hvordan de okkuperer og isolerer oss, den andre er økonomisk). Den tredje formen for parasittisme pågår etter bruddet og er deres seiglivede tilstedeværelse lenge etter at vi fysisk skilte lag. Allnærvær er en viktig komponent i dette. Hvordan kan psykopaten vite at de har denne effekten på oss? De bare vet det. De har gjort dette mange ganger før. De begynte på psykopatskolen som små barn. Som tenåringer var de allerede mesterlige manipulatorer. Som unge voksne visste de hvordan å sjarmere, bedra og narre mye eldre mennesker enn dem selv. De visste hvem de skulle plukke ut. Å være en psykopat ble en lek. 

Etter forkasting eller NK er det mange av oss som har problemer med å bevege oss fritt. Vi må unngå parken hvor vi satt på benken med psykopaten, for det trigger et savn i oss. Det spiller ingen rolle at parken er enorm og benken bitteliten, vi er villige til å gå lange omveier rundt parken for å slippe å komme i nærheten av den benken. Det samme gjelder butikken på hjørnet, for der pleide vi å gjøre innkjøp sammen hver lørdags ettermiddag. Vi går derfor en ekstra kilometer til nærmeste butikk som ikke trigger oss. Vi må unngå en hel handlegate i sentrum for der ligger psykopatens favorittkafè, der vi satt første gang han/hun tok hånden vår i sin.

I tillegg til steder må vi unngå drøssevis med mennesker som minner oss om P. Vi unngår også ting. Den stolen hvor P pleide å sitte, den går vi i en stor bue omkring. Han/hun pleide å plukke ut en bestemt diktbok fra bokhyllen din, bla litt tilfeldig i den og lese høyt et og annet dikt. Den boken endte du med å kaste, det ble uutholdelig å se den der i hyllen. Ikke bare ting, men også feriemål blir strøket fra listen. Du orker ikke lenger å dra til Kypros, for dit gikk deres siste ferietur sammen. Bare tanken på å lande på hovedflyplassen der gir deg knute i magen. Halve E18 er dessuten blitt triggende, for den veien kjørte dere utallige ganger til og fra familiehytta i Lillesand. I tillegg stoppet dere på alle rasteplassene, så du vil måtte kjøre hele strekningen uten pauser – og helst i blinde – for å holde det ut.

Er det ikke merkelig hvordan de gjør dette med oss? Tenk at de dessuten allerede mens vi fortsatt var sammen visste at det ville bli slik. I tillegg til at de utsetter oss for en ting mange ganger, så utsetter de oss for mange ting èn gang. Det vil ha den samme effekten; vi forsøker å unngå det. Tilslutt er livet vårt en hinderløype hvor vi kun kan bevege oss på et meget begrenset mentalt og geografisk område for ikke å bli trigget. Blir vi trigget så velter vanskelige følelser over oss og sårskorpen blir revet opp på ny. Slik kan vi ikke ha det. Å rehabiliteres handler derfor om å ta livet vårt tilbake, bit for bit. Og i dag skal jeg ta tilbake enda en bit. Bokstavelig talt en (kake)bit!

Min P elsket gulrotkake (skjønt i dag vet jeg ikke om også det var løgn, en del av personligheten han skapte for meg). Derfor bakte jeg gulrotkake hele tiden. Mye av vårt samvær ble sentrert rundt gulrotkake, da han pleide å komme inn til meg på ettermiddagen (vi bodde vegg-i-vegg) og vi satt på hver vår side av kjøkkenbordet som et gammelt ektepar, med gulrotkake og kaffe. Jeg elsket de stundene. Jeg elsket dem til tross for at han ofte var sur og mutt. Innimellom syntes jeg oppførselen hans var ubehagelig men jeg tok meg sjelden nær av den. Min toleranse for hans merkelige oppførsel var høy. Uten de referanserammene jeg har i dag så ante jeg ikke hva som foregikk, jeg syntes sågar hans avvisende vesen var søtt. Jeg visste jo at han uansett ville komme tilbake neste dag.

Enkelte dager satt vi bare i stillhet og kikket ut av vinduet istedet for på hverandre. Utsikten hvor vi bodde den gang var nemlig spektakulær. Ikke mange mennesker har en slik utsikt, der huset lå adskillig høyere enn resten av bebyggelsen, som et lite slott hevet over landsbyen under, med fasaden vendt ut mot hav og skjærgård. Huset lå vendt rett mot innseilingen til hurtigruten, det var et flott skue å se den komme seilende. På gode dager kunne man se flere mil. 

Fordi jeg visste at han ville ha gulrotkake igjen, så bakte jeg store porsjoner. En ting han pleide å spørre om var “hva skal vi gjøre med resten av kaken”? “Den spiser vi i morgen” pleide jeg å svare. Jeg elsket at han elsket kaken min. Ikke visste jeg den gang at hans kommentarer avslørte et forstyrret sinn. For det første inntok han odelsretten over kaken, som strengt tatt var min. Han var gjest. Men et trekk psykopaten har, er å mangle de sosiale antennene som er nødvendige for å inneha den ydmykheten som er en gjest verdig. Psykopaten føler seg berettiget. Offeret er ikke et eget individ men en forlengelse av dem selv. Psykopaten eier offeret og i kraft av å eie offeret også offerets eiendeler; deres ting, mat og penger. 

I “hva skal vi gjøre med resten av kaken” ligger også et snev av future faking. Det betyr at psykopaten vil møte deg igjen, og du begynner allerede å glede deg til neste besøk. Hva du ignorerer er at den normale måten å planlegge et nytt besøk på ville være “skal vi treffes igjen i morgen?”. Men en psykopat overlater intet valg til offeret, alt skal foregå på psykopatens premisser. En psykopat bryr seg svært lite om hva offeret ønsker eller trenger. Og som ofre er vi av en eller annen grunn villige til å se mellom fingrene på dette, vi aksepterer at vår autonomi frarøves oss.

Overdrevet å legge så mye i en enkelt kommentar synes du? Det er ikke det. Intet en psykopat sier eller gjør er tilfeldig. 

Men i dag skal jeg ta enda en bit av mitt liv tilbake. Mye har jeg tatt tilbake allerede. Noe gjenstår. I dag er det gulrotkakens tur. Jeg er nemlig selv også glad i gulrotkake, men jeg har ikke orket tanken på å bake denne deilige kaken etter bruddet. Jeg har vært redd for at psykopaten med det samme jeg tar en bit, vil sitte på den andre siden av bordet og klandre meg for at jeg spiser gulrotkake uten ham. “Det er jo vår greie, du svikter meg” synes jeg høre ham si. Nei, jeg svikter deg ikke. Du sviktet meg. Jeg likte gulrotkake lenge innen du kom inn i bildet. Du stjal den fra meg. I dag tar jeg det som er rettmessig mitt tilbake. I dag skal jeg bake gulrotkake igjen. Og jeg skal nyte den, gulrotkaken og jeg har vært borte fra hverandre alt for lenge på grunn av deg. Men i dag er det slutt.

God lørdag 🙂

Vil minne på kursdag i Oslo 27. mai. Kast deg på, det er fortsatt plass. Se “arrangementer” på bloggens facebook side for mer info. 

I dag er en god dag. Det har vært nydelig vær i hovedstaden hele uken, men i natt regnet det og i formiddag ligger det en gråtung men meget fredelig stemning i lufta. Jeg føler meg lett til sinns. Det meste i livet går min vei. Det som ikke går min vei, kan fikses. Jeg har mat i kjøleskapet, luft i lungene og er frisk. Jeg kan arbeide. Jeg har en inntekt. Jeg har gode vennskap men også hanglende vennskap. De hanglende vennskapene må jeg bestemme meg for å fikse eller forlate. Utenfor vinduet er det stille, selv i en bakgård i Oslo sentrum. Ingen bomber eller skudd kan høres. Det er med andre ord trygt å være her. I over tre år etter at psykopaten forlot meg så har jeg våknet opp hver eneste dag. Vi tror livet er over samtidig med at relasjonen med P er det, men det stemmer ikke. Vi fortsetter å våkne opp om morgenen, vi fortsetter å puste, jorden fortsetter å rotere og solen står opp hver eneste dag. Vår opplevelse av at vår verden går under handler om våre følelser og ikke om realiteten.

Det er så viktig å ikke miste troen på at livet kommer tilbake når savn, forvirring og smerte står på det sterkeste. Det finnes knapt noe mer smertefullt enn eksistensiell smerte. Eksistensiell smerte skiller seg fra fysisk og psykisk smerte ved at vårt håp og vår tro er rammet. Når vi har mistet retningssansen og selve fundamentet vi står på har kollapset. Vi opplever at vår eksistens er truet, derav navnet eksistensiell. Umiddelbart er det psykopatens exit som forårsaker smerten men hvis vi tenker etter så har psykopaten ikke gjort annet enn å forlate oss. Det i seg selv truer ikke vårt åndedrett, hjertets funksjon eller på annen måte selve livet. Den opplevde trusselen mot vår eksistens kommer med andre ord innenfra, fra oss selv.

Så når vi tror at livet er over fordi psykopaten forlot oss og at vi aldri kommer til å elske eller oppleve lykke igjen, så er dette en (des)illusjon som psykopaten på intrikat vis plantet i oss men som vi selv viderefører. Tenk på at vi fortsetter å puste og benene fortsetter å bære oss. Livet er ikke over. Vi narrer oss selv når vi innbiller oss at vi ikke kan leve videre uten dette forstyrrede mennesket. I dag kan jeg fortelle dere at smerten går over. Etterhvert kommer det gode dager innimellom alle de dårlige dagene. Så plutselig har du like mange gode dager som dårlige. Og hvis du venter enda litt lenger, så får du flere gode dager enn dårlige. I dag har jeg fortsatt dårlige dager, men de skyldes sjelden psykopaten. Det er fordi jeg igjen har begynt å forholde meg til det virkelige liv. Det står jo ikke på vent mens vi sørger og befinner oss i boblen. Det trenger seg etterhvert på, og det er slik det må være selv om det oppleves som brutalt. Hverdagslige problemer vil igjen dukke opp. Vi må ikke tro at alt blir bra bare vi kommer oss over psykopaten. Vi vil fortsatt oppleve vanskelige kollegaer og venner, regninger som vi ikke kan betale, dødsfall rundt oss, bildekk som punkterer og husholdningsapparater som slutter å fungere. Kort sagt alt som hører livet til. Men du vet du er på rett vei når du begynner å fortløpende løse slike hverdagsutfordringer i stedet for å la dem hope seg opp. Når du ringer dine foreldre for å låne penger til ny vaskemaskin, når du tar den litt vanskelige men nødvendige samtalen for å skvære opp med din gamle venn, når du følger din 14 år gamle hund til veterinæren for siste gang fordi du ikke ønsker at den skal lide lenger. Da har du begynt å forholde deg til livet igjen, slik det skal være. Psykopaten begynner å høre fortiden til.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sorgen etter tapet av en psykopat skiller seg fra andre tap på den måten at tapet må behandles som en dyp krise. Det betyr at sjokket vil gjøre et like dypt innslag i livet ditt som om personen du elsker plutselig døde. Psykopatens exit er av en slik karakter at han/hun plutselig forsvinner som om dere kysset hverandre om morgenen som alltid, og han/hun ble drept i en brutal bilulykke på vei til jobb. Du skal aldri få høre, se eller føle vedkommende igjen. Det sier seg selv at sorgen etter et slikt tap bærer en mye høyere grad av traume i seg enn et annet tap, hvor bruddet var planlagt eller din partner eller venn døde etter lang tids sykdom eller av alderdom.

Men nå døde ikke din psykopatiske venn i en bilulykke. Han/hun gjorde derimot et valg om å bedra deg og aldri komme tilbake. Han/hun forlot deg uten forvarsel og uten mulighet til å få svar. På kjøkkenet står fortsatt kaffekoppen han/hun drakk av i morges. I skapet ligger de fleste av hans/hennes klær. Intet kunne forberede deg på dette. 

I tillegg må offeret slite med manglende forståelse fra omgivelsene. Hvis din nære venn faktisk døde i den bilulykken så ville det ikke være noe problem å finne støtte eller forståelse. Men hva møter du i dine omgivelser når din psykopatiske partner forlater deg helt ut av det blå og neste dag poster bilder av seg selv med en ny flamme på facebook? “Kom deg over ham/henne”.  

Vi skal nå se på de seks sorgfasene som kjennetegner den kompliserte sorgen etter et slik traume. Du må forberede deg på at du må innom alle seks for å bearbeide tapet på en sunn måte. Vær klar over at bortsett fra den siste fasen, så kan du oppleve fasene i en annen rekkefølge enn den jeg lister opp her. Du kan også gå tilbake til tidligere tilbakelagte faser. Sorgbearbeidelse kan derfor oppleves som en mental lapskaus. Men hvis du lar deg selv sørge på naturlig vis og ikke undertrykker det som måtte komme opp i deg underveis, så vil du komme ut i den andre enden som et helt menneske uten alvorlige invalidiserende mentale skader.

1) Fornektelse. Dette er når traumet nettopp har skjedd. Du er i sjokk og forstår ingenting. Mentale prosesser og handlekraft er lammet. Likevel jobber hjernen på høytrykk. Du føler at du ikke får puste. Fornektelse er egentlig en litt feil betegnelse for du har ingen forutsetning til å forstå hva som har skjedd, derfor fornekter du egentlig ingenting. Alt du vet er at psykopaten plutselig forsvant og i dag viser vedkommende på facebook at de har flyttet inn sammen med “sitt livs kjærlighet” og ser så lykkelige ut på bildet med armene rundt hverandre. Seriøst, dette kan skje bokstavelig talt fra den ene dagen til den neste. Kanskje har du aldri bodd sammen med din P, men dere har hatt daglig kontakt og alt har virket normalt inntil han/hun ikke møtte opp som avtalt i går. Denne fasen i sjokk-tilstand kan hos psykopatofre pågå i mange uker og måneder.

2) Frustrasjon. Denne fasen kan opptre samtidig med “fornektelse” og avløser ofte fornektelse i form av en overlapping. Følelsene begynner å våkne og rive i deg. Omkringstående vil oppleve deg som humørsyk. Optimisme og pessimisme veksler hele tiden, ofte fra ett minutt til det neste. Forvirringen er fortsatt stor men samtidig begynner du å få handlekraften tilbake. Denne kombinasjonen er ofte uheldig og brukes til uhensiktsmessige formål, for eksempel;

3) Kjøpslåing. Dette er når du i svake øyeblikk kontakter psykopaten igjen. Du er villig til å forhandle om å re-etablere relasjonen, men ofte til hvilken pris som helst. Det er således ikke kjøpslåing med psykopaten dette handler om, men kjøpslåing med deg selv. Jeg husker at jeg i denne fasen selv tenkte “ok, han har funnet en ny partner, jeg er villig til å ta ham tilbake likevel så lenge jeg bare kan beholde ham i livet mitt”. Dette lød for meg normalt og naturlig på det tidspunktet, men egentlig var det abstinensene som rev i meg og jeg tenkte ikke klart. Heldigvis går denne fasen over. Det er således viktig å være klar over hva som foregår i ditt sinn på dette tidspunktet, slik at du sitter på hendene dine og ikke foretar deg noe. Fasen går etterhvert ofte over i;

4) Sinne. Dette er muligens den viktigste av de fem første fasene, der hvor du plasserer din avsky på riktig person – psykopaten. Når jeg i dag snakker med psykopatofre som synes å sitte fast i kvernetanker og savn, så viser det seg ofte at de ennå ikke har vært sinte og til og med ikke ser noen grunn til å være det. Men det er meget viktig å få sinnet ut. Du ble bedratt på det groveste. Hvis denne erkjennelsen ikke kanaliseres i riktig retning så vil den istedet vendes innover mot deg selv, spise deg opp innenfra og gjøre deg syk. Vår evne til aggresjon varierer. Noen er så aggresjonshemmet at de trenger profesjonell hjelp til å bli sinte. Andre er fredelige av natur. Vi er forskjellige og det er viktig å vite at denne fasen ikke behøver å være sterk eller langvarig, men at alle må smake på velrettet sinne mot psykopaten for å slutte å idealisere og glorifisere en person som ville oss vondt. Det er også i denne fasen hevnfantasiene står sterkest. Dette er sunt og naturlig, men også her er det viktig å sitte på hendene og ikke foreta seg noe, for hevnbehovet vil avta. Denne fasen – når brukt riktig – går oftest over i;

5) Tristhet. Dette er fasen som de fleste med ukomplisert sorg går direkte inn i uten å være innom de fire foregående fasene. I denne fasen sørger vi over tapet av noe vi trodde vi hadde – en nær venn som elsket oss, likte oss og ville vårt beste. Vi har oftest når vi kommer så langt forstått at så ikke var tilfelle, og er klare til å sørge over tapet av denne illusjonen. Denne fasen oppleves av mange som fin. Vi har i tristheten ofte skrudd ned tempoet noen hakk og er mer i takt med oss selv. Våre tanker og ord er mer veloverveide. Vi ser en dypere mening i mange ting. Vi gråter og ler om hverandre, men på en annen måte enn i den første fasen. Det er mer dybde i både gråt og latter i denne fasen. Hvis vi tillater oss selv å sørge dypt og lenge, så vil denne fasen gå over i;

6) Aksept. Det er her jeg ønsker at vi alle skal lande. Aksept over at psykopaten rammet oss. Aksept over at vi aldri får avklaring fra ham/henne og at vi heller ikke kan oppsøke slik avklaring. Aksept av at det ikke er en god idè å søke hevn selv om vi ønsker vi kunne. Aksept av at psykopaten er forstyrret og ikke normal. Aksept av at ikke alle mennesker er gode på bunnen. Aksept av at relasjonene vi har hatt med mange mennesker – flere enn psykopaten – ikke var slik vi alltid har trodd. Aksept av oss selv. Aksept av at vi ikke trenger å tilgi psykopaten for å gå videre. Det er mange ting som skal aksepteres. Det viktigste er at kvernetankene avtar og at vi møter dem med et skuldertrekk, dette er ekte aksept; “jeg kunne ikke gjort noe annerledes”.

Bruk gjerne kommentarfeltet til å fortelle hvilken fase du selv befinner deg i akkurat nå, eller til å dele opplevelser fra tidligere faser du har vært i.   

Å krangle med en giftig person, er som å bryte med grisen i grisebingen. Du oppnår ingenting, du blir bare skitten. Dessuten elsker grisen det. – ukjent sitat

Dette ukjente men meget kloke sitatet sier alt. Men hva sier det egentlig? Jeg kranglet faktisk aldri med min siste psykopat. Jeg forstod intuitivt at det ikke ville nytte. Jeg vet ikke hva intuisjonen egentlig fortalte meg. Kanskje var det frykt for konsekvensene av en slik krangel. Kanskje var det fordi jeg visste jeg ville tape, eller at det var nytteløst. Kanskje visste mitt ubevisste at denne personen var farlig og uberegnelig, og at jeg måtte trå varsomt.

Mange har imidlertid hatt mange krangler og langvarig kamp med deres psykopater. Jeg har også selv kranglet med andre psykopater i mitt liv, derfor kan jeg nikke meget gjenkjennende til sitatet over.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Noe som kjennetegner en krangel med en psykopat, er at ingenting blir løst. Dette er fordi psykopaten ønsker ikke å løse noe. Krangelen er ikke middelet mot et mål, krangelen er selve målet. Normale mennesker kvier seg for å krangle og bråke. Krangel og bråk er en nødløsning når diplomatiske midler ikke når fram. Jeg vil påstå at krangel ligger overhodet ikke til normale menneskers natur. Det er psykopatene som krangler, og drar normale mennesker med seg inn i dramaet. En krangel er for normale mennesker et middel for å få fred, for å løse floker, oppklare misforståelser og få begge parter opp på et høyere nivå. To normale mennesker kan krangle når det oppstår sterk uenighet om noe, men uten den ondskapsfulle brodden som er til stede i krangelen med en psykopat, narsissist eller en med borderline personlighet. Mitt poeng er at vi ville bli forbauset over at de fleste av konfliktene vi har bivånet eller selv deltatt i, skyldes en antisosial person. Vi tror krangling hører livet til, men jeg våger å påstå at krangling faktisk ikke er normalt. Normale mennesker ønsker hele tiden å forstå hverandre.  

Et liv med en psykopat derimot er endeløst drama. Ingenting lindrer deres kjedsomhet mer enn å trykke på andres sårbare knapper, eller provosere til konflikt. Det er derfor nytteløst å krangle tilbake. 

Grisen elsker det.

Ved å reagere med sinne eller andre emosjoner, så gir du psykopaten nettopp hva han/hun ønsket å oppnå. Du kan nærmest se det i øynene på en slik person, det er det nærmeste de kommer fryd når de klarer å provosere andre til å bli oppfarende. Og denne kunnskapen skal vi bruke til å håndtere en krangel med en psykopat riktig.

Vi har nå lært at psykopaten er ekspert i å spotte den “svake ” i flokken. Hvem den svake er i psykopatens øyne, er han/hun som vil gi psykopaten mest narsissistisk forsyning, makt og kontroll. Hva vi ikke ønsker, er at psykopaten skal velge nettopp oss som hakkekylling. Vi tror derfor at vi må slå tilbake. Denne tankegangen kan imidlertid slå tilbake på oss. Like “gøy” som et offer som kuet tar imot all devaluering, er en som bruker kjeft tilbake. Psykopaten elsker å få hederlige og ekte mennesker ned på hans/hennes nivå.

Hvis du noengang har kranglet med en psykopat så kjenner du kanskje igjen opplevelsen av uverdighet. Selv om du fikk lagt inn noen verbale sleivspark så opplevde du ingen tilfredsstillelse. Du fikk følelsen av at psykopaten likevel vant slaget, da han/hun triumferende forlot deg med siste ord. Du fikk kanskje også den ubehagelige følelsen av at “dette var ikke meg, dette var ikke slik jeg ønsker å være”. Det er fordi psykopaten dro deg ned på sitt nivå, i sin møkk. Din opplevelse av uverdighet stammer herfra.

Du blir skitten.

Psykopaten er vant til å krangle. De har ingen følelser involvert. De har ingen følelser i det hele tatt, men drama får dem til å føle seg bittelitt levende. De vil derfor alltid holde hodet kaldt i en krangel, mens du koker og i affekt har problemer med å tenke klart og finne de riktige ordene. Psykopaten er alltid i alarmberedskap. Det er normale mennesker ikke. Er du i tillegg en empatisk eller høysensitiv person så søker du fred, aggresjon vil derfor alltid ta deg på senga. Psykopaten er forberedt, det er ikke du. Det er dette som menes når du overalt leser og hører at “du aldri kan vinne over en psykopat” (det kan du, men aldri i en krangel). Psykopaten vil alltid trumfe deg i en krangel, og selv om du synes du har slått bra fra deg så har du i psykopatens hode tapt bare ved å delta. For psykopaten spiller det nemlig liten rolle hva du har sagt, det viktigste er at du lot deg friste til å delta. “Haha” tenker psykopaten, “jeg har det mentale overtaket, NN er ikke så prektig og fattet likevel”. Ikke delta. 

Du oppnår ingenting.

Hva gjør man da, for eksempel overfor en kranglevoren kollega eller klient? Slike situasjoner kan være vanskelig å unnslippe. Man er nødt til å forholde seg til begge deler i en jobb. Å bli valgt ut som hakkekylling kan gjøre jobbhverdagen meget vanskelig. Det er i slike situasjoner du må lære deg gråstein-metoden, som jeg skrev om for en måned siden. I tillegg er det viktig å verne de man observerer er blitt plukket ut som psykopatens hakkekylling, han/hun trenger kollegial støtte og hjelp til å forstå manipulasjonen.

Du kan ta opp kampen med en psykopat, men da må du passe på å være utenfor affekt når du gjør det. Hold deg saklig, ikke la psykopaten høre at stemmen din vibrerer eller brister, se ham/henne direkte i øynene og si rolig og tydelig “slik tillater jeg ikke at du snakker til meg”.

Det som da oftest skjer, er at psykopaten vil forsøke å få deg på defensiven med anklager. Normalt vil vi instinktivt forsøke å forsvare oss; “det har jeg ikke gjort”, “det er løgn” etc. At anklager har denne effekten på oss vet psykopaten. Vær derfor klar over at anklager vil komme, og ignorer dem. Ikke svar på dem. La de absurde anklagene prelle av og fortsett å repetere variasjoner av “slik tillater jeg ikke at du snakker til meg”. Psykopaten vil oppleve at han/hun ikke kommer noen vei med deg og bli frustrert. Med en slik innfallsvinkel så har du muligens vunnet en slags respekt fra en psykopat, som ikke er normal respekt men han/hun vil ikke forsøke å gjøre deg til hakkekylling igjen. 

Noe av det som plager eks-ofre mest er “hvorfor stod jeg ikke mer opp for meg selv?”. Selv om vi for lenge siden er kommet ut av relasjonen med vår psykopatiske partner og innført NK, så kan det være vanskelig å leve med denne biten av oss selv. Alle krenkelsene vi ble utsatt for, vi tror vi kunne vært spart for mange av dem hvis vi bare forsvarte oss selv bedre. Dette kan gnage på oss i årevis. Selvbildet vårt blir oppspist hvis synet på oss selv som feige slår rot. Men hadde det hjulpet å slå tilbake? Mest sannsynlig ikke. Som beskrevet over så hadde det vært å kaste bensin på psykopatbålet. Vi hadde ikke vunnet stort på å ta igjen fremfor å ta i mot. La dette være en trøst for dere som inderlig skulle ønsket dere hadde tatt mer igjen mens dere fortsatt hadde muligheten.

Noe annet som ofte skjer i kjølvannet av en diskusjon eller krangel med en psykopat, er at vi gjenspiller samtalen i vårt indre igjen og igjen. Plutselig får vi mange gode idèer til hva vi burde ha sagt eller gjort. Vi skulle ønske vi kunne gå tilbake i tid og få en ny sjanse til å forsvare oss bedre. Hadde det hjulpet om vi fikk den sjansen? Antakelig ikke. Psykopaten er lite opptatt av ordene du sier, det er følelsene og engasjementet som er viktig. Det eneste du får ut av slike endeløse analyser i etterkant er tapt energi og fokus på nytteløse ønsketanker. Slipp dem. Uansett hvor mye du snur, vender og veier så er det eneste og aller beste du kan gjøre å innføre NK, og i andre sammenhenger så må du ikke ofre psykopatens forsøk på å provosere deg så mye som en kalori. 

Det er søndag og april går mot slutten. Landet står på denne tiden i sterkest kontrast, med fortsatt full vinter i nord og noe som ligner sommer i sør. Jeg befinner meg for øyeblikket nær midten – i Bodø – og her er været nokså schizofrent i kampen hvor vinteren skal vike for vår og sommer. Det er umulig å vite hvordan man skal kle seg i denne perioden. Idet man bestemmer seg for å våge å forlate boligen så skinner solen, og man kler seg deretter for å nesten bli slått overende av store hagl da man skal låse utgangsdøren to minutter senere. Vårt land er spennende og fantastisk folkens. Gå ut og opplev det. Åpne sansene dine for folk og natur. Når vi fokuserer på psykopaten så er vi innadvendte og ser ikke alt som foregår rundt oss. Naturens små mirakler, vi går glipp av dem for vi går bare og grubler. Vi har kanskje blitt litt smårare og folkesky. Men dette kan vi forandre på. Våren er oppvåkningens tid. Alt blomstrer. La det samme skje med deg. Bli utadvendt. Gå ut. Snakk med folk. Lukt på trær og blomster. Ikke la deg hemme av at du ikke helt vet hvordan du skal omgås andre lenger, for dine naturlige sosiale evner vil komme tilbake til deg. Men du må utsette deg for omverdenen for at de skal gjøre det.

I dag vil jeg skrive om hvordan psykopaten unngår å snakke om seg selv. Dette må ikke forveksles med at psykopaten aldri avslører seg selv for det gjør han/hun hele tiden. De avslører seg selv med deres væremåte og oppførsel, og innimellom også direkte med hva vi kaller en psykopatisk “tell” som vi har snakket om tidligere i bloggen. Det er imidlertid noe annet enn å fortelle noe om seg selv, for det gjør de helst ikke. Jeg har som kjent erfaring med flere psykopater og deres måte å kommunisere på kan flokkes inn i noen undergrupper. Kanskje klarer du å plassere din egen psykopat i en av disse?

-Psykopaten som prater hele tiden, men aldri om vesentlige ting. Elefanten i rommet blir aldri nevnt. Har han/hun forgrepet seg på deg så blir det aldri snakket om. Taushetskuren later de som om aldri har skjedd. Man kan være borte fra hverandre i flere måneder og da de igjen dukker opp så snakkes det om alt annet enn hva du har behov for og du brenner inne med dine spørsmål. Det er mest ordsalat som kommer ut, vær og vind, intetsigende blabla. Ingenting blir løst. De snakker aldri om sin egen fortid, sårbarheter eller fremtidsplaner.   

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

-Psykopaten som gjerne prater mye, og gjerne om seg selv. Problemet er at når de snakker om seg selv, så er det i enten helte- eller offerrollen. I tillegg oppdager du etterhvert at det meste av hva de har fortalt om seg selv, stemmer ikke. Du får motstridende versjoner av andre. Psykopatens foreldre eller andre nærstående personer kan bekrefte at “det skjedde aldri”. Du blir forvirret. Denne psykopaten driver ofte med sympatifisking. De vil ha trøst for deres motgang eller ros og støtte for deres fantastiske prestasjoner.

-Psykopaten som for det meste er taus. De sier generelt lite, og overhodet ingenting om seg selv. Derimot lytter de gjerne til deg, og oppmuntrer deg til å avsløre mest mulig om deg selv. I tillegg gjør deres taushet at du føler at du selv må fylle tomrommet med egen prat ellers vil stemningen oppleves som trykkende. De presenterer seg som gode lyttere og lenge så øser du ut av ditt indre fordi du opplever ham/henne som levende engasjert og interessert i deg. Samtidig er det noe nifst over måten denne psykopaten lytter til deg på. Det er som om han/hun får deg til å fortelle mer enn du egentlig er komfortabel med. I tillegg avslører blikk og spørsmål noe udefinerbart, opplevelsen av at du ikke er helt i trygge hender.  

Dette er de forskjellige kommunikasjonsformene jeg selv har erfart. Kanskje kommer du på flere? Skriv dem gjerne i kommentarfeltet. Felles for psykopatenes samtaleteknikker til tross for dere forskjellige vesen, er at de forteller ingenting om seg selv. Dette har noen årsaker som vi må være klare på.

-Psykopaten vet ikke helt hvem han/hun er. De er kameleoner. De har ikke den samme trygge opplevelsen av “jeg” som normale mennesker har. De lever i en fantasiverden. Selv om de var villige til å fortelle om deres liv, hvem skulle de egentlig fortelle om? Det er intet i dem, de har et meget begrenset indre liv. Ingen refleksjoner, ingenting har gjort emosjonelt inntrykk på dem. De vil derfor ofte ha “en blank fortid”, det er rett og slett ingenting å fortelle. Hvis en psykopat skulle fortelle om sin oppvekst og ungdomstid, så ville det komme ut som en merkelig og kald opplesning av kronologiske hendelser uten innlevelse. Han/hun villa aldri bli grepet av emosjoner underveis eller falle i staver over hendelser, men oppsummeringen av hele oppveksten ville være unnagjort på fem minutter og tilhøreren ville sitte igjen med en følelse av “var det alt? Var det et helt liv?”. Psykopaten er ikke emosjonelt tilstede i sitt eget liv, han/hun lever i øyeblikket og integrerer ikke fortid eller fremtid i sitt nåværende liv. 

-Psykopaten har ikke knyttet seg til deg. Investeringen som virker så omfattende er ingen investering overhodet. En investering handler om å se fremover, det gjør psykopaten ikke. Han/hun lever bare her og nå. Mange psykopater er fullt bevisst helt fra starten at relasjonen kommer til å ta slutt. De ser derfor ingen grunn til å la deg bli kjent med dem. Intensjonen er å trekke mest mulig ressurser ut av deg her og nå, deretter gå videre. I noen tilfeller varer relasjonen mellom psykopat og offer lenge, kanskje i mange år. Dette er likevel mye mer tilfeldig enn psykopaten gir inntrykk av. Det handler ikke om en emosjonell investering fra psykopatens side. Psykopaten er alltid kapabel til å forlate deg på dagen, uansett hvor lenge dere har vært sammen.

-Alle psykopater bruker informasjonen de får om andre, mot dem. Se på de tre kommunikasjonsformene jeg har beskrevet over. Spesielt psykopat nummer 3 er en “sabotasje psykopat” som lokker ofre til å dele mest mulig om seg selv, for å deretter kunne bruke deres svakheter mot dem, sabotere deres arbeidsforhold, økonomi og vennskap. Psykopaten tror at alle andre tenker likedan, og at hvis psykopaten selv forteller sannheter om seg selv, så vil offeret bruke det til å sabotere for psykopaten. Psykopaten er livredd for at dette skal skje. Psykopaten vil ha overtaket. Han/hun vil derfor 1) ikke fortelle noe som helst om seg selv, eller 2) villede offeret med feilinformasjon. Denne strategien er ikke helt ulik gråstein-metoden som offeret selv må implementere mot psykopaten etter bruddet.

Jeg husker hvordan min siste og mest fryktinngytende psykopat ble aggressiv hvis jeg spurte for mye om hans fortid. Resultatet ble at jeg vet egentlig svært lite om hva han foretok seg innen han traff meg og det var nok også intensjonen hans. Jeg skulle ikke ha mulighet for å samle tråder etter bruddet, kontakte noen av hans nærmeste for å sammenligne opplevelser eller andre ting som kunne avsløre ham. Han var antakelig meget paranoid. Han kunne sågar reagere med raseri hvis jeg uoppfordret fortalte ham noe om meg selv, hvis han trodde jeg gjorde det for å manipulere. For eksempel hvis jeg ut av det blå fortalte om en eks partner så ble han rasende, mest sannsynlig fordi han trodde min hensikt var å sjalusifabrikkere, fordi det var noe han selv gjorde hele tiden. Med andre ord måtte jeg ikke bare passe meg for å vise for stor interesse for ham, for det kunne han misforstå, jeg måtte til og med være forsiktig med hva jeg fortalte om meg selv. 

Men på den måten avslørte han titt og ofte sin forstyrrelse uten å fortelle et eneste ord om seg selv. Psykopatens egen strategi avslører dem. Men det krever kunnskap og innsikt hos offeret for å kunne identifisere avsløringene. 

Det er siste dag i påsken og jeg vil dele noen refleksjoner som dukket opp i går rundt temaet selvbeskyttelse og grensesetting. Dette er som dere vet et emne som opptar meg og går igjen i flere av mine tekster. Jeg mener det er et viktig tema fordi det er manglende grenser som slipper psykopatene inn. 

Empatiske mennesker ønsker at alle rundt oss skal ha det bra, men vi gjør det ofte på bekostning av oss selv. Vi setter en god tone høyt, vi ønsker et hyggelig arbeidsmiljø og en romslig takhøyde for å kunne gjøre feil og innrømme feilene. Vi ønsker å skape et hjem hvor alle venner og slektninger føler seg velkommen, vi ønsker å alltid ha dører og armer åpne for dem og kaffen klar. Vi gjør det for eksempel ved å ikke ta oss selv så høytidelig. Vi ønsker å le av oss selv og være “easy going” slik at andre kan se at det er trygt å le av seg selv. Problemet er at mange ser ikke verdien i dette, de benytter seg ikke av din romslighet slik den var tiltenkt. De ser din romslighet som en invitasjon til respektløshet. De ler ikke av seg selv slik du gjør det, de ler i stedet også av deg. De ser ikke romslighet som en gylden mulighet til å innrømme egne feil, men til å kunne meske seg i andres feil. 

Jeg hadde en gang en venn jeg var svært glad i. Og her ser jeg det igjen i min egen skrift, “svært glad i”. Jeg synes å skrive det ofte. Jeg har vært glad i så mange og det er sjelden gjengjeldt. Ikke at jeg er selvmedliden av den grunn, men empatiske mennesker knytter seg til andre for lett, så det første rådet bør vel være; hold litt distanse. Se folk an. Ikke bli glad i mennesker du kjenner dårlig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Uansett, denne vennen utnyttet meg grovt på den måten at han trengte masse trøst og et lyttende øre, i en periode hver eneste dag. Jeg ga ham det. Men etterhvert begynte jeg å mistenke at jeg ble utnyttet. Jeg fikk aldri noe oppmerksomhet tilbake. En dag da jeg opplevde ham som ufin så sprakk jeg og sa hva jeg mente om hans oppførsel i rene ordelag. Hans reaksjon var av den stakkarslige sorten, hvor han så på meg med triste valpeøyne og proklamerte “og jeg som var så trygg på deg”.

Hans uttalelse gjorde inntrykk på meg men bare en liten stund, for jeg gjenkjente snart manipulasjonen i ordene. På en måte var de en projeksjon, men ikke helt. Projeksjon er når den som projiserer ikke tar ansvar for sine handlinger, men i stedet plasserer sin egen skam på offeret. Hans ord var helt klart ment å ha denne effekten. Jeg skulle tenke over hva jeg hadde ødelagt i vår relasjon, som ifølge ham var så dyrebar og fin. Ja, den var dyrebar og fin fordi jeg gjorde den slik – for ham. I verste fall hadde jeg ikke ødelagt annet enn hva jeg selv hadde skapt.

Projeksjon er imidlertid også når den som projiserer fører egne handlinger og egenskaper over på mottakeren, som i et speil. Slik sett var “og jeg som var så trygg på deg” ingen projeksjon, men definitivt en manipulasjon.

Uansett, det har vært viktig for oss empater å få andre mennesker til å bli trygge på oss. Men vi må ikke la andre bli så trygge på oss at det legger veien åpen for utnyttelse. Da beskytter vi ikke lenger oss selv.

Som godt voksen sykepleier så har jeg i dag ofte gruppelederfunksjon med andre yrkesgrupper og mindre erfarne sykepleiere under meg. Jeg reflekterer ofte over hvor trygge jeg ønsker at mine medarbeidere skal være på meg. Jeg ønsker å skape et arbeidsmiljø hvor det er lett å jobbe, hvor ingen er redd for å stille dumme spørsmål og hvor latteren sitter løst. Men jeg har gjort meg den erfaring av at det alltid er en eller flere som misbruker en slik takhøyde. Når yngre arbeidere blir så trygge og “kompis” med meg at de opplever det som trygt å himle med øynene over mine uttalelser, så er grensen min nådd. Da blir jeg kvass og takhøyden blir umiddelbart inndratt.

Det er synd at det skal være slik, men slik må det være. Menneskelig romslighet og faglig takhøyde kan ikke gå på bekostning av respekt og egen personlig og faglig integritet. Akkurat i jobbsammenheng så er det jeg som har ansvaret på vakt. Det er jeg som blir pekt ut hvis uhensiktsmessige faglige avgjørelser er tatt. Det blir mitt hode på hoggestabben. Det betyr at selv om jeg er lydhør for assistenter, helsefagarbeidere og yngre sykepleiere så er det mitt ord som må være det siste. Jeg godtar derfor ikke et fullstendig demokrati eller en kultur hvor de mindre erfarne ikke respekterer mine forklaringer.

På mange måter kan man trekke paralleller fra denne spesifikke jobbsituasjonen til livet generelt. Har du tenkt over hvor vanskelig det er å gjenvinne respekten når du først har tapt den? Respekt må etableres ganske tidlig i enhver relasjon, Bli derfor ikke vennskapelig for fort med mennesker du ikke kjenner. Når du har markert dine grenser så kan du etterhvert slappe litt mer av. Da har du flagget hvor du står. Sjansen er da stor for at færre vil forsøke å overkjøre deg. Hvis det likevel skulle skje at noen forsøker, så er det enklere og hurtigere å gjenreise gamle grenser enn det er å skape nye som aldri har vært der.

Det ligger ikke til alles natur å være autoritære eller strenge, men det kan oppøves. Pass på å ikke overdrive. PTSD og bitterhet over gamle grenseoverskridelser kan gjøre at vi markerer oss for hardt. Det er imidlertid ikke nødvendig. Å lære seg å si “nei” og “jeg hører hva du sier, men denne gang blir det som jeg vil” er en fin start. Man behøver ikke å heve stemmen for å vise hvor grensen går.

Det er synd at din grensesetting skal ramme uskyldige, men tenk litt over denne uttalelsen. Den får grensesetting til å lyde som en straff. Grensesetting og integritet er ingen straff, og ingen blir “rammet” av den. Det er bare det at milde og empatiske mennesker ikke føler seg komfortable i den rollen. For mange faller det seg helt naturlig å beskytte seg selv, det bør det også være for deg. Omgivelsene oppfatter ikke dette som straff, tvert i mot – dine medmennesker blir mye tryggere på hvor de har deg og får respekt for deg når du er tydelig og urokkelig. Derimot er takhøyde en belønning. Din romslighet er ikke en rett andre har, de må gjøre seg fortjent til den. Mennesker som vet å sette pris på at du slipper litt opp på vaktholdet vil aldri misbruke det. De vil verne om at du skaper mer rom for dem, de vil ikke misbruke tilliten du da viser dem. Du vil etterhvert oppdage hvem de er og da kan du skape større takhøyde – for dem.

De som derimot ikke har vett til å verne om din romslighet, skal du heller ikke gi den til. Det vil alltid finnes mennesker som benytter den minste glipp i vaktholdet til å devaluere deg. Ikke la det skje. Du merker hvem de er. Dere har nettopp blitt kjent og har en god tone. Men allerede etter noen få dager tillater det nye bekjentskapet å be deg om å “holde kjeft” selv om du egentlig ikke har sagt noe galt. Det blir først sagt med et glimt i øyet, slik at du ikke skal føle deg for truet. Men hva er det egentlig som skjer? Det er ikke en bagatell, en dårlig dag, “uoppdragenhet” eller andre ting som du bør unnskylde. Det er en test for å se om du godtar slik tilsnakk. Det er en test av dine grenser. Ditt gamle jeg godtok det kanskje, men ikke la ditt nye jeg godta slik. En person som oppfører seg med slik respektløshet skal du med en gang reise murer overfor. Ikke vær fornærmet, bare fjern deg emosjonelt, fysisk og retorisk. Lær deg å bli streng, slik at du kan bruke det hvis nødvendig. Jeg kan love deg at med øvelse blir det både enklere og morsomt. Lykke til 🙂 

Da er det skjærtorsdag og jeg vil benytte anledningen til å ønske alle leserne en god påske. Høytider kan som vi alle vet være spesielt vanskelige fordi vi under tidligere høytider gjorde noe spesielt sammen med våre psykopater, som å dra på hytta, være alene sammen med dem, turer i naturen eller annet samvær som vekker nostalgiske minner, men kanskje også vonde minner fordi psykopaten hadde en spesiell evne til å skape ubehag og konflikt under høytider eller andre markeringer. 

I dag vil jeg snakke om hvordan psykopaten infiserte og besatte oss på en slik måte at vi nesten ikke blir kvitt ham/henne selv lenge etter bruddet. Vi har tidligere snakket om “allnærvær” og allnærvær er en del av den merkelige opplevelsen av at psykopaten er en del av oss selv lenge etter at han/hun ikke lenger er fysisk tilstedeværende. Psykopaten må svettes ut på en helt annen måte enn andre mennesker vi har brutt med. Sagt på en annen måte så er en sjelelig eksorsisme nødvendig. Det er også nærliggende for de mer spirituelle av oss å anse dette som en djevelutdrivelse. Psykopaten var metaforisk besatt av djevelen og dette smittet senere over på oss. 

Vi ble infisert på samme måte som vi får influensa når vårt immunforsvar er svakt. Psykopaten benyttet seg av at vi var i en sårbar, mottakelig og åpen situasjon. Antakelig var vi sårbare selv om vi ikke var bevisst det der og da. Kanskje var vi ensomme. Kanskje var vi tvert i mot ekstra lykkelige og derfor åpne for å la andre ta del i vår lykke, spesielt en person som fremstod som han/hun trengte oss ekstra sterkt slik psykopaten gjorde i begynnelsen. Selv var jeg i kjærlighetssorg da psykopaten singlet meg ut. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hva er det vi trenger å utdrive?

-Illusjonen om idealiseringsfasen. Idealiseringsfasen var fantastisk og magisk, men like falsk som magikeren som skjærer assistenten i to. Denne perioden står så sterkt i oss men vi tror på noe som ikke eksisterer. Det må utdrives.

-Vår totale lojalitet og dedikasjon til psykopaten. Denne står sterkt selv lenge etter bruddet. Så overveldende var min lojalitet til min psykopat, at da jeg endelig begynte å le og leve litt igjen etter bruddet så fikk jeg dårlig samvittighet overfor ham fordi jeg begynte å glemme ham. Det er imidlertid en misforstått lojalitet og overgivelse til en person som vil oss vondt. Det må utdrives.

-Opplevelsen av oss selv som lettlurte idioter. Vi lot oss lure. Denne opplevelsen er omfattende og vanskelig å legge bak oss; at vi kjøpte og gulpet i oss den falske realiteten til en emosjonell manipulator. Vi bærer med oss en følelse av å være dumme og at vi fortjente bedraget. Dette er selvfølgelig et ytterligere bedrag; selvbedrag. Hvem som helst ville til slutt gi etter for en person som presser og presser på vår hjertedør med falske løfter og intens oppmerksomhet. Vår opplevelse av oss selv som idioter må tilgis og utdrives. 

Jeg har brutt med mange mennesker i mitt liv. Bruddene skyldtes ikke nødvendigvis konflikt. Kanskje flyttet vi fra hverandre, kanskje skilte døden oss eller kanskje forandret vi oss så mye at vi ikke lenger hadde noe felles. Ingen av disse menneskene har jeg tenkt på daglig i flere år etterpå. Bortsett fra psykopaten. Denne personen har vist seg så seiglivet i mitt indre liv at jeg en periode holdt på å bli vanvittig. I begynnelsen ønsket jeg å ha ham der, jeg elsket ham fortsatt og den indre forbindelsen var det siste jeg hadde av mannen jeg elsket. På mange vis tviholdt jeg på denne opplevelsen av hans nærvær og ville ikke gi slipp. Senere forsøkte jeg febrilsk å gi slipp. Nærværet ble påtrengende og uønsket. Men han var der likevel. I dag har jeg et mer avslappet forhold til at han fortsatt dukker opp i tide og utide og da skjer det at han ikke lenger er der like ofte eller like sterkt som før. Allnærvær slipper langsomt taket med tid og null kontakt.

Likevel er det et spesielt fenomen at psykopaten ikke vil forsvinne på samme måte som andre mennesker som kommer og går i livene våre. Det er også et fenomen som er vanskelig å forstå. Ironisk nok var det igjen en annen psykopat som ga meg svar og jeg tydde til skriveriene til H. G. Tudor for å forstå at infeksjonen som psykopaten smittet meg med faktisk var plantet der bevisst, av ham selv.

Det skjedde i idealiseringsfasen, eller perioden som Tudor kaller “the golden period”. Tudor forteller at psykopaten vet at relasjonen kommer til å ende, han/hun har aldri klart å holde på en stabil relasjon. Psykopaten forstår kanskje ikke alle mekanismene som fører til gjentakende brudd men han/hun vet at det vil skje. Psykopaten skaper allnærvær bevisst ved å utsette oss for en blanding av varierte opplevelser, mange steder, mange lukter, mange sanger, mange ord etc slik at livet blir veldig vanskelig å navigere etter psykopaten fordi vi hele tiden vil bli trigget og minnet om ham/henne. Tudor forteller videre at psykopaten gjør dette av to årsaker; 1) for å straffe oss, og 2) for å legge veien åpen for fremtidige oversvevinger og en eventuell retur. Hvis psykopaten fortsatt er en del av oss, selv mange år etter bruddet, så er sjansen stor for at vi tar ham/henne imot med åpne armer uansett hvor stor skade han/hun har gjort på oss, og faktisk også selv om vi er fullt klar over at skaden ble påført oss bevisst. Psykopaten har med andre ord planlagt å returnere til oss. Det kan være mange årsaker til at noen psykopater aldri gjør det, men den gang de forlot oss eller vi forlot dem så var hensikten en fremtidig gjenforening.

I tillegg til allnærvær er psykopatens sterke fremtoning en årsak til at vi blir infisert av ham/henne. Psykopaten er så karismatisk, magnetisk og intens at vi rett og slett blir sjelelig invadert av hans/hennes blotte nærvær. De infiserer oss med andre ord ene og alene i kraft av å være den de er. Denne biten er vanskelig for oss som ofre å gjøre noe med. Vi må på en måte forsone oss med at vi ble singlet ut og berørt av en meget spesiell person. Ikke spesiell i den forstand at psykopaten er bedre enn andre, men spesielle i den magnetiske kraften de utstråler og det intense nærværet de utsatte oss for.

De planter også noe i oss som Tudor kaller “the mixture”. Dette er en lettantennelig kruttblanding som bare venter på at psykopaten skal dukke opp igjen og sette fyr på lunten. Hvis de gjør det så stilles vi som ofre tilbake til nullpunktet. All mishandling tilgis og vi er tilbake i idealiseringsfasen på et øyeblikk. The mixture skiller seg fra allnærvær på den måten at mens allnærvær gjør oss nostalgiske og får oss til å henge fast i fortiden så gjør the mixture at vi ønsker å kontakte psykopaten igjen og reetablere relasjonen. NK forhindrer psykopaten i å antenne “the mixture”. Vær dog oppmerksom på at han/hun på et tidspunkt vil forsøke. Forsterk derfor din NK, ikke slipp opp på vaktholdet kun fordi det har gått lang tid og fordi du tror at psykopaten ikke lenger er interessert. 

Tudor nevner en siste ting som bidrar til infeksjonen og det er triggeromfang. Triggere kan komme både innenfra og utenfra. De innenfrakommende triggerne er vanskelige å gjøre noe med. De kommer nærmest av seg selv ved at vi tenker på psykopaten. De eksterne triggerne kommer fra steder, sanger eller andre manifestasjoner som får oss til å re-oppleve psykopatens nærvær. De eksterne triggerne kan til en viss grad kontrolleres ved å unngå dem. Offeret kan velge å flytte bosted og unngå restauranter, kafèer, parker og steder som minner offeret på relasjonen med psykopaten, i tillegg til omgang med felles bekjente. Å redusere de eksterne triggerne vil også ha en gunstig effekt på de interne triggerne som blir færre og svakere når de ikke lenger forsterkes av eksterne triggere. 

Hva kan vi gjøre for å foreta den nødvendige eksorsismen av psykopaten? Er det i det hele tatt mulig å bli kvitt dette utysket?

-De indre triggerne må kontrolleres. Dette er vanskelig men fungerer til en viss grad med distraksjon. Når tanker om psykopaten dukker opp så har det lett for å starte en kjedereaksjon hvor det ene minnet avler det neste til man faller fullstendig i staver, blir passiv og sorgtung i timevis eller dagevis. Tanken om psykopaten må derfor distraheres så snart den dukker opp. Du distraherer ved umiddelbart å starte en aktivitet som ikke er relatert til psykopaten. Tving deg selv til å vaske tøy, gå en tur eller ringe en venn. Til slutt lærer hjernen at tanker om psykopaten legges det lokk på. Etterhvert vil hjernen gjør dette selv. 

-Skift tankegang fra emosjonell til rasjonell. Slutt å hele tiden tenke på psykopaten med følelser alene. Lær å blande inn fakta. Dine følelser blir dermed balansert med hva som faktisk skjedde i relasjonen. Etterhvert blir følelser som nostalgi, lengsel og et bilde av psykopaten som en normal person erstattet med kald kunnskap. Lær deg å avvise ditt ekte minne om en falsk relasjon.

-Den praktiske eksorsismen. Fjern alle gaver og alle gjenstander fra huset som minner deg om psykopaten. Pleide han/hun å sitte på kjøkkenet i den stolen nærmest oppvaskmaskinen? Ommøbler kjøkkenet! Sett av en dag hvor du oppfører deg som normalt i huset ditt. Gå gjennom dine normale rutiner. Alle gjenstander som vekker minner under utførelsen av din hverdag må fjernes, også selv om de er unike eller kostbare. Selg dem eller donèr dem bort. Kast resten. Gjenstander som tilhører psykopaten bør returneres til ham/henne via en tredjeperson. Slik kan du leve mest mulig som før uten at dine dager blir en hinderløype av triggere

-Appliker MUR i ditt liv.

MUR står for; minimer, unngå, reduser.

Unngå triggere det er mulig å fjerne fullstendig. Reduser kontakt med triggere og personer du ikke kan unngå inkludert indre triggere. Minimer antall ganger og mengden tid du forholder deg til disse tingene, stedene og personene. For eksempel kan du sette av tid hvor du tillater deg selv å sitte stille for å fundere, gruble og sørge over relasjonen. Når din tilmålte tid er over så må du umiddelbart gå i gang med en aktivitet. Etterhvert bør du redusere den tilmålte tiden, for eksempel fra en time til tredve minutter, deretter til et kvarter osv.

Og viktigst av alt, oppretthold NK.

Jeg tror ikke det er mulig å kvitte oss med psykopaten hundre prosent. Jeg tror vi vil huske denne personen resten av våre liv, innvirkningen han/hun hadde på oss var for stor til å slette fra vår hverdag. Men innvirkningen kan bli håndterlig og vi kan gjenvinne fullt fungerende liv hvor psykopaten blir mer som en fotnote i vår bevissthet fremfor hele bevisstheten. En person som har vært besatt husker besettelsen – og med ubehag – men demonen eller hva det var som infiserte har ikke lenger noen makt. 

Denne teksten er inspirert av boken “Exorcism – purging the narcissist from heart and soul” av H. G. Tudor.

Minner på at hjelpetelefonen har spesielle åpningstider i påsken. Døgnåpent fra midnatt til midnatt fredag, søndag og mandag. Stengt hele lørdag.