Vi er kommet til vinnerteksten i vår kommentar-konkurranse. Leseren som bidro med kommentar nummer ett tusen ønsker svar på dette spørsmålet.

Vedkommende forklarer videre “etter forholdet med P, husker jeg riktig mange situasjoner hvor jeg intuitivt hadde notert meg at hans oppførsel/væremåte ikke var mine verdisett. Jeg hadde notert meg mange ting i forholdet, men som jeg unngikk å konfrontere ham med. Kanskje visste jeg godt at det ville forårsake problemer hvis jeg konfronterte ham. Var jeg i hele forholdet redd for å miste, for så til slutt å miste likevel?”.

Jeg tror veldig mange kjenner seg igjen i opplevelsen av forsøke å holde på relasjonen slik den var i begynnelsen, men merke at den gradvis glipper etterhvert som devalueringen tiltar for så å slippe taket helt under forkastingen eller når man selv velger å forlate den desperate situasjonen. Mange opplevde at intuisjonen gjorde seg hørbar ikke bare fra devalueringen startet, men fra relasjonens første dag. Antakelig var vi mer oppmerksom på vår intuisjon i begynnelsen av relasjonen enn senere.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi entrer ikke en relasjon med en forventning om røde flagg. Vi vet at alle relasjoner har sin bakside. Vi forventer ikke perfeksjon. Psykopatens røde flagg er subtile, spesielt i begynnelsen. Senere er tegnene mer tydelige men vi gjenkjenner ikke hva vi ser. Psykopatisk opptreden og tankesett er ikke likt noe fra vår erfaring med normale mennesker. At ting faller på plass tar tid. Det er mange dermed mange faktorer med en naturlig forklaring som gjør at vi ikke lyttet til vår intuisjon.

Mange av oss likte ikke psykopaten i begynnelsen. Jeg husker selv at jeg oppfattet psykopaten som sleip, det var noe falskt over ham, noe upålitelig med blikket og jeg syntes han var altfor selvhevdende. Han kalte meg en “besserwisser” etter bare få timer bekjentskap. Jeg husker jeg tenkte “hvem gjør det? Hvem er så freidig mot mennesker de nettopp har møtt?”. Samtidig ble jeg forvirret “liker han meg eller liker han meg ikke? Hvorfor kaller han meg nedlatende ting samtidig som han viser så sterk interesse for meg?”, og dette var innen det manipulative skifte, altså før jeg ble hektet og mens jeg fortsatt var kapabel til å forlate hele relasjonen uten å ense det en ettertanke. 

Det vi gjorde som mange mennesker med intakte grenser ikke gjør, var å bli værende likevel. Vi gir mennesker ekstra sjanser av medfølelse for dem. Vi rasjonaliserer og unnskylder deres oppførsel selv om den trigger vår intuisjon. Her er noen av de bevisste tankene som dukket opp i meg i begynnelsen av relasjonen. Kanskje kjenner du noen av dem igjen?

-Bare fordi han ikke er som meg så betyr ikke det at noe er i veien med ham. Jeg gir ham en sjanse.

-Jeg har godt av en ny type menneske i livet mitt. Jeg gir ham en sjanse.

-Han er sosialt klønete, det er synd på ham. Jeg gir ham en sjanse.

-Han vet ikke hvordan man snakker til mennesker, jeg kan vise ham hvordan. Jeg gir ham en sjanse.

-Han virker veldig interessert i meg. Kanskje han synes det er vanskelig å uttrykke det på riktig måte. Jeg gir ham en sjanse. 

-Han er ensom og ny i byen. Jeg gir ham en sjanse.

-Det er litt smigrende at han har låst siktet på meg av alle mennesker. Jeg gir ham en sjanse. 

-Han virker falsk men det gjør ofte sjenerte mennesker fordi de er usikre og redde for å bli avvist. Jeg gir ham en sjanse. 

Det er egentlig logisk at vi ikke lyttet til vår intuisjon med slike rasjonaliseringer. Problemet er at 1) ikke en eneste av mine rasjonaliseringer over stemte med virkeligheten, og 2) ting mellom oss eskalerte fort til mye verre. Jeg klarte fortsatt å undertrykke min intuisjon.

Etter bare fem dagers bekjentskap eksploderte han ut av det blå under en middag. Hvordan klarte jeg å akseptere det?

Jeg aksepterte det forsåvidt ikke. Jeg holdt meg unna i flere dager, men jeg må innrømme at han allerede pirret meg og jeg håpet på at han en dag skulle dukke opp med en unnskyldning eller en fullgod forklaring for sin oppførsel. Jeg reagerte altså med en viss normalitet. Det var riktig av meg å trekke meg unna. Samtidig ventet jeg på hans retur i det skjulte. Det sunne og hensiktsmessige hadde vært å løsrive meg fra denne personen med kropp og sjel, slukke håpet og med det samme erkjenne at “dette vil jeg ikke ha i livet mitt”. 

Men jeg valgte å vente, slik at da han endelig etter noen dager returnerte til meg så var jeg fullt beredt til å ta ham tilbake. Han merket at jeg var klar. Jeg fikk aldri noen unnskyldning eller forklaring. Hvorfor skulle han beklage eller forklare til noen som var så imøtekommende? Han kom tilbake på psykopatisk vis, som om ingenting utenom det vanlige hadde hendt. Hans retur var en typisk psykopatisk mishandlings-test, hvor de ser hvor mye transgresjon du tolererer, for så å skru mishandlingen opp et hakk hvis du ikke setter bremsene på. Jeg bestod den testen med glans.

Min gjeninntreden i relasjonen var nok med en viss avventing. “Når skal unnskyldningen eller forklaringen komme?”. Men det som skjer er at det kommer aldri noen tilfredsstillende forklaring, så man griper etter de tegn man finner, på at psykopaten har menneskelige egenskaper, slik at for eksempel når psykopaten åpner bildøren for deg blir til “aha – dette er hans måte å vise at han beklager sin oppførsel for to uker siden”.

Det er egentlig fascinerende hvilken mental akrobatikk vi utviser for å rettferdiggjøre at vi fortsatt bør delta i relasjonen. Vi ønsker så hardt å tro på at dette er århundrets relasjon og det største som kommer til å skje oss. Vi tror derfor at vi aldri kommer til å finne noe lignende hvis vi velger å gå. Vi er livredde for å miste dette som føles så spesielt. Men vår mentale akrobatikk begynner å nærme seg grensen for hvor tøyelig den kan være. Vi klarer å bøye oss bakover. Vi klarer sågar med anstrengelse å gå ned i spagat og å legge føttene bak hodet. Men vi klarer ikke å dreie hodet 180 grader. Virkeligheten vil derfor til slutt trenge gjennom.

Psykopaten nevner aldri elefanten i rommet. Hans/hennes merkelige oppførsel vedvarer uforklart, og vi går rundt med et udekket behov for forklaring. Dette skaper ironisk nok en bryggende harme i oss mot psykopaten som vi ikke våger å ytre men som til slutt vil hjelpe med å løsrive oss. Vi legger merke til at psykopaten fortsetter som om ingenting har hendt. Vi har allerede lært oss at å spørre ikke er populært og kan risikere relasjonen. Vi vil ikke risikere noe. Men vi går hele tiden på tvers av vår integritet. Det finnes intet kompromiss, alt skal skje på psykopatens premisser. Vi går i mot våre verdier og prinsipper som vi fint klarte å leve etter innen vi traff psykopaten. Nå må vi kaste alt til havs og henger etter fingertuppene mens intuisjonen skriker stadig høyere, men den leker vi “whack-a-mole” med. Dere vet, det spillet på tivoli hvor et jordekorn dukker opp av forskjellige hull og man skal slå det i hodet med en hammer slik at det igjen forsvinner, men bare midlertidig for det dukker snart opp av et nytt hull og stadig hyppigere. Snart gjør vi ikke annet enn å slå vår egen intuisjon i hodet for psykopatens uforklarlige oppførsel overmanner oss.

Etter relasjonen er det oss selv vi banker i hodet. “Hvorfor gikk jeg ikke tidligere?”, “hvorfor tok jeg ikke tegnene alvorlig”, “har jeg mistet all realitetssans?”. 

Vår intuisjon spiller sammen med vårt selvverd. Personer med lavt selvverd er vant til å ikke lytte til intuisjonen fordi andre har tatt styringen. Ofte startet det fra barnsben av at man alltid lyttet til foreldre og søsken uansett hva intuisjonen fortalte oss. Man vokste opp med en tro at “mamma og pappa vet best” og vi opplevde det som trygt. Men noe skjedde i utviklingen av vår egen autonomitet. Det kan ha vært noe i oss selv som ikke ville frigjøre oss mentalt fra autoritære personers innflytelse. Narsissistiske eller psykopatiske foreldre vil heller ikke la barnets dømmekraft utvikle seg normalt, slik at vi blir usikre på vår egen inutisjon. Narsissistiske foreldre vil alltid la sitt syn skjære gjennom og ikke lære barnet at “ok, det gjør du rett i”. Vi vet kanskje hva vi vil men “jeg konsulterer med mamma og pappa for sikkerhets skyld”. Hvis autoritære personer mener noe som går på tvers av vår intuisjon så går vi gladelig i mot vår intuisjon for å tilfredsstille denne autoritære figuren eller fordi vi blindt stoler på deres avgjørelse og ikke vil ta ansvar for våre egne liv. Hvordan skal vi i voksen alder plutselig lytte til vår intuisjon når vi ikke er vant til det?

Personer med trygt selvverd stoler på deres egen dømmekraft, ingen autoritære figurer kan rokke ved den. En slik person har respekt for seg selv. “Jeg hører hva du sier men jeg merker at min avgjørelse er best for meg”. Det er ikke det samme som stahet eller manglende evne til samarbeid. Det er meget viktig at dere som tilhører den førstnevnte kategorien jobber hardt og lenge med å komme i den sistnevnte kategorien. Denne egenskapen kan oppøves og det er aldri for sent. 

“Var jeg i hele forholdet redd for å miste, for så å miste likevel?”. Ja. Det er uunngåelig at relasjonen med en psykopat ender. Til slutt blir vi konfrontert med vår store frykt som har vært å miste relasjonen. Vår store skrekk blir til virkelighet men også vår redning. Det ligger faktisk et enormt indre mot bak vår aksept av å gi slipp på noe som for oss var så dyrebart. Vi tror relasjonen slutter fordi psykopaten ikke kan pleie langvarige relasjoner, og dette er forsåvidt riktig. Psykopaten kan ikke pleie noe som helst. Men ikke gi psykopaten all ære for å avslutte det umulige. Det er også vårt eget selvverd som til slutt gjør seg gjeldende. Hvis vi er den som til slutt pakker sakene og går, så er det fordi selvverdet slo inn. Vi går kanskje meget motvillig og med hjertet i halsen, men med en forståelse av at “dette går ikke lenger”, “dette kan jeg ikke finne meg i (selv om jeg har lyst til å fortsette)” eller en endelig innrømmelse av at “P er ikke den jeg trodde han/hun var” (som regel etter et bedrag så stort at P ikke lenger kan late som det ikke skjedde). Selv om strikken var strukket meget langt, lenger enn i noen tidligere relasjon, så lytter vi til slutt til vår intuisjon.

Også selv om du blir forkastet eller har gått tilbake til psykopaten to eller tjue ganger, så gjelder det samme. Det er selvverdet som gjør at det aldri blir noen enogtyvende gjenforening. 

Din intuisjon var der hele tiden. Stol på den. Stol på din egen dømmekraft. Ikke la det skje igjen, at du overstyrer den når den forsøker å redde deg.