Psykopaten forteller ingenting om seg selv

Det er søndag og april går mot slutten. Landet står på denne tiden i sterkest kontrast, med fortsatt full vinter i nord og noe som ligner sommer i sør. Jeg befinner meg for øyeblikket nær midten – i Bodø – og her er været nokså schizofrent i kampen hvor vinteren skal vike for vår og sommer. Det er umulig å vite hvordan man skal kle seg i denne perioden. Idet man bestemmer seg for å våge å forlate boligen så skinner solen, og man kler seg deretter for å nesten bli slått overende av store hagl da man skal låse utgangsdøren to minutter senere. Vårt land er spennende og fantastisk folkens. Gå ut og opplev det. Åpne sansene dine for folk og natur. Når vi fokuserer på psykopaten så er vi innadvendte og ser ikke alt som foregår rundt oss. Naturens små mirakler, vi går glipp av dem for vi går bare og grubler. Vi har kanskje blitt litt smårare og folkesky. Men dette kan vi forandre på. Våren er oppvåkningens tid. Alt blomstrer. La det samme skje med deg. Bli utadvendt. Gå ut. Snakk med folk. Lukt på trær og blomster. Ikke la deg hemme av at du ikke helt vet hvordan du skal omgås andre lenger, for dine naturlige sosiale evner vil komme tilbake til deg. Men du må utsette deg for omverdenen for at de skal gjøre det.

I dag vil jeg skrive om hvordan psykopaten unngår å snakke om seg selv. Dette må ikke forveksles med at psykopaten aldri avslører seg selv for det gjør han/hun hele tiden. De avslører seg selv med deres væremåte og oppførsel, og innimellom også direkte med hva vi kaller en psykopatisk “tell” som vi har snakket om tidligere i bloggen. Det er imidlertid noe annet enn å fortelle noe om seg selv, for det gjør de helst ikke. Jeg har som kjent erfaring med flere psykopater og deres måte å kommunisere på kan flokkes inn i noen undergrupper. Kanskje klarer du å plassere din egen psykopat i en av disse?

-Psykopaten som prater hele tiden, men aldri om vesentlige ting. Elefanten i rommet blir aldri nevnt. Har han/hun forgrepet seg på deg så blir det aldri snakket om. Taushetskuren later de som om aldri har skjedd. Man kan være borte fra hverandre i flere måneder og da de igjen dukker opp så snakkes det om alt annet enn hva du har behov for og du brenner inne med dine spørsmål. Det er mest ordsalat som kommer ut, vær og vind, intetsigende blabla. Ingenting blir løst. De snakker aldri om sin egen fortid, sårbarheter eller fremtidsplaner.   

-Psykopaten som gjerne prater mye, og gjerne om seg selv. Problemet er at når de snakker om seg selv, så er det i enten helte- eller offerrollen. I tillegg oppdager du etterhvert at det meste av hva de har fortalt om seg selv, stemmer ikke. Du får motstridende versjoner av andre. Psykopatens foreldre eller andre nærstående personer kan bekrefte at “det skjedde aldri”. Du blir forvirret. Denne psykopaten driver ofte med sympatifisking. De vil ha trøst for deres motgang eller ros og støtte for deres fantastiske prestasjoner.

-Psykopaten som for det meste er taus. De sier generelt lite, og overhodet ingenting om seg selv. Derimot lytter de gjerne til deg, og oppmuntrer deg til å avsløre mest mulig om deg selv. I tillegg gjør deres taushet at du føler at du selv må fylle tomrommet med egen prat ellers vil stemningen oppleves som trykkende. De presenterer seg som gode lyttere og lenge så øser du ut av ditt indre fordi du opplever ham/henne som levende engasjert og interessert i deg. Samtidig er det noe nifst over måten denne psykopaten lytter til deg på. Det er som om han/hun får deg til å fortelle mer enn du egentlig er komfortabel med. I tillegg avslører blikk og spørsmål noe udefinerbart, opplevelsen av at du ikke er helt i trygge hender.  

Dette er de forskjellige kommunikasjonsformene jeg selv har erfart. Kanskje kommer du på flere? Skriv dem gjerne i kommentarfeltet. Felles for psykopatenes samtaleteknikker til tross for dere forskjellige vesen, er at de forteller ingenting om seg selv. Dette har noen årsaker som vi må være klare på.

-Psykopaten vet ikke helt hvem han/hun er. De er kameleoner. De har ikke den samme trygge opplevelsen av “jeg” som normale mennesker har. De lever i en fantasiverden. Selv om de var villige til å fortelle om deres liv, hvem skulle de egentlig fortelle om? Det er intet i dem, de har et meget begrenset indre liv. Ingen refleksjoner, ingenting har gjort emosjonelt inntrykk på dem. De vil derfor ofte ha “en blank fortid”, det er rett og slett ingenting å fortelle. Hvis en psykopat skulle fortelle om sin oppvekst og ungdomstid, så ville det komme ut som en merkelig og kald opplesning av kronologiske hendelser uten innlevelse. Han/hun villa aldri bli grepet av emosjoner underveis eller falle i staver over hendelser, men oppsummeringen av hele oppveksten ville være unnagjort på fem minutter og tilhøreren ville sitte igjen med en følelse av “var det alt? Var det et helt liv?”. Psykopaten er ikke emosjonelt tilstede i sitt eget liv, han/hun lever i øyeblikket og integrerer ikke fortid eller fremtid i sitt nåværende liv. 

-Psykopaten har ikke knyttet seg til deg. Investeringen som virker så omfattende er ingen investering overhodet. En investering handler om å se fremover, det gjør psykopaten ikke. Han/hun lever bare her og nå. Mange psykopater er fullt bevisst helt fra starten at relasjonen kommer til å ta slutt. De ser derfor ingen grunn til å la deg bli kjent med dem. Intensjonen er å trekke mest mulig ressurser ut av deg her og nå, deretter gå videre. I noen tilfeller varer relasjonen mellom psykopat og offer lenge, kanskje i mange år. Dette er likevel mye mer tilfeldig enn psykopaten gir inntrykk av. Det handler ikke om en emosjonell investering fra psykopatens side. Psykopaten er alltid kapabel til å forlate deg på dagen, uansett hvor lenge dere har vært sammen.

-Alle psykopater bruker informasjonen de får om andre, mot dem. Se på de tre kommunikasjonsformene jeg har beskrevet over. Spesielt psykopat nummer 3 er en “sabotasje psykopat” som lokker ofre til å dele mest mulig om seg selv, for å deretter kunne bruke deres svakheter mot dem, sabotere deres arbeidsforhold, økonomi og vennskap. Psykopaten tror at alle andre tenker likedan, og at hvis psykopaten selv forteller sannheter om seg selv, så vil offeret bruke det til å sabotere for psykopaten. Psykopaten er livredd for at dette skal skje. Psykopaten vil ha overtaket. Han/hun vil derfor 1) ikke fortelle noe som helst om seg selv, eller 2) villede offeret med feilinformasjon. Denne strategien er ikke helt ulik gråstein-metoden som offeret selv må implementere mot psykopaten etter bruddet.

Jeg husker hvordan min siste og mest fryktinngytende psykopat ble aggressiv hvis jeg spurte for mye om hans fortid. Resultatet ble at jeg vet egentlig svært lite om hva han foretok seg innen han traff meg og det var nok også intensjonen hans. Jeg skulle ikke ha mulighet for å samle tråder etter bruddet, kontakte noen av hans nærmeste for å sammenligne opplevelser eller andre ting som kunne avsløre ham. Han var antakelig meget paranoid. Han kunne sågar reagere med raseri hvis jeg uoppfordret fortalte ham noe om meg selv, hvis han trodde jeg gjorde det for å manipulere. For eksempel hvis jeg ut av det blå fortalte om en eks partner så ble han rasende, mest sannsynlig fordi han trodde min hensikt var å sjalusifabrikkere, fordi det var noe han selv gjorde hele tiden. Med andre ord måtte jeg ikke bare passe meg for å vise for stor interesse for ham, for det kunne han misforstå, jeg måtte til og med være forsiktig med hva jeg fortalte om meg selv. 

Men på den måten avslørte han titt og ofte sin forstyrrelse uten å fortelle et eneste ord om seg selv. Psykopatens egen strategi avslører dem. Men det krever kunnskap og innsikt hos offeret for å kunne identifisere avsløringene. 

18 kommentarer
    1. Helt riktig og dette har jeg tenkt mye på. Jeg kjente ikke min psykopat etter ett år. Jeg har ikke peiling på hvor han har bodd, hvem han har bodd med eller hvor mange kjærester han har hatt. Jeg vet at han har gått noen skoler, men ikke om han fullførte dem. Jeg vet ingenting rundt oppveksten hans. Eller, dvs, han fortalte ting. Men i ettertid ser jeg at ting ikke hang sammen og at han liksom hadde mange “hull” i tidslinjen sin. Altså år hvor han hverken har jobbet noe sted eller i det hele tatt eksisterte.
      Hva levde han av?Jeg oppdaget at noe skurret veldig da han fortalte til en bekjent om at han var så overarbeidet i sin nye jobb. Vedkommende forklarte da psykopaten at alle i Norge har krav på 5 ukers ferie. Dette visste ikke psykopaten. I en alder av 35!!!! Og det betyr for meg at han aldri kan ha vært i et ansettelsesforhold som har vart i over et år…
      Jeg lurer på hvorfor jeg ikke spurte mer om ting? Det var jo mye jeg lurte på innerst inne. Men jeg spurte så og si aldri om noen ting. Virket som om hans stefar forsøkte å hinte til meg om at den fyren hadde levd et rotete liv før meg. Da han flyttet inn i nytt hus og hentet ting som sto lagret hos moren husker jeg at stefaren sa høyt mens jeg sto der ” ja, også har du vel noen ting stående i Stavanger også”. Da ble psykopaten paff. Jeg spurte aldri om det. Han hadde aldri fortalt meg om at han hadde bodd der. Men i ettertid har jeg vært detektiv og funnet ut at han hadde en kjæreste i Stavanger. Han hadde altså hatt et samboerskap der som tydeligvis endte veldig brått.
      Jeg var sammen i et år med noen jeg aldri ante hvem var. Ble forvirret av moren som hjalp til med å dekke over alt, som fortalte hvor fantastisk, arbeidsom og talentfull sønnen var. Selv om han tydeligvis vokste opp som ungdomskriminell, droppet ut av skoler og aldri hadde hatt fast jobb…

    2. t: Ja. Hva kan jeg si, det er slik. Vi var sammen med fremmede. Og hadde vi møtt dem igjen i dag, så hadde vi antakelig ikke engang gjenkjent glimt av den de var den gangen de var sammen med oss. De spilte bare skuespill, de lyver, villeder oss og gjør seg selv til store mysterier. Kanskje dette bidrar til at det er så vanskelig for oss å glemme dem etter bruddet. Men den største grunnen er nok at vi ikke skal kunne holde dem ansvarlige for noe eller bruke noe mot dem.

      Takk for din historie 🙂

    3. t: “Jeg lurer på hvorfor jeg ikke spurte mer om ting? Det var jo mye jeg lurte på innerst inne. Men jeg spurte så og si aldri om noen ting.”

      Jeg har lyst til å si noe om dette også. Jeg hadde det likedan. Jeg vet at jeg ikke spurte om ting for jeg våget ikke. Noe spurte jeg nok om, men han var faktisk truende uten ord. Han kunne stoppe meg bare med blikket. Det var veldig effektivt i å få meg til å tie om ting han ikke ville snakke om. Som deg, så brant jeg inne med mange spørsmål, men var redd for å risikere relasjonen. Så implisitt var trusselen at hvis jeg ikke gjorde som han ville så kunne han finne på å gå. Og jeg ville heller ha ham der enn å risikere et brudd.

      Jeg tipper at det var slik for mange. Det sier mye om hvor avhengige vi var. Når vi tenker oss etter så ønsker ingen av oss en relasjon hvor vi ikke våger å snakke åpent med vår venn eller partner, i frykt for at det får konsekvenser. Intet ved en relasjon med en psykopat er normalt, og kjærlighet er det i hvert fall ikke.

    4. Flott skrevet 😊…Her fikk jg en god forklaring på hvorfor jeg vet så lite om hans fortid. Etter å vært sammen i et par år spurte jeg min P om han ville fortelle litt mer om sin barndom. Spontant svarte han at han hadde reddet broren å falle fra lasteplan når de kjørte høy. Det var det hele han hadde å si…I ettertid har jg undret meg mye over det spontane svaret som kom fra ingensteds, å var over før jg fikk blunket…Føler jeg fikk et godt svar på dette i innlegget 😊….Har lest mange innlegg her inne, å er så takknemlig for alt du deler, og åpner øynene mine for mer kunskap om min P…Takk 💖

    5. hva gjør man hvis man møter psykopaten tilfeldig på gata? er livredd for det og man vet aldri hva vedkommende kan finne på å gjøre.

    6. RT: hvis man kan så bør man forsvinne inn i mengden. Ikke bry deg om at psykopaten har sett deg eller ei. I dette tilfellet er det lov å flykte for å unngå en ansikt-til-ansikt situasjon.

      Hvis ikke man kan flykte så er det gråstein-metoden som gjelder. Les teksten om denne fra tidligere i april.

    7. Jeg har funnet ut nå, etter å ha lest denne teksten, at min P før bruddet var den første typen psykopat du nevnte – ordsalat og blabla der man bare blir forvirret og lurer på hva man egentlig prater om. For flink med ord og meget verbal – det er han! Etter bruddet; den andre typen psykopat der han fisker sympati i alle sosiale medier og framstiller seg som offer, vekselvis med å legge ut bilder og statuser som viser hvor “flink” han er.
      Nå litt over et halvt år etter bruddet så har jeg tenkt på hvor lite jeg egentlig visste. Jeg var sammen med ham i nesten 20 år, men det er fortsatt ting jeg ikke vet. Hvorfor flyttet familien så mye? Hvorfor flyttet ikke han hjemmefra før nesten midt i 20-åra? Hvorfor hadde han angivelig ingen kjæreste før han traff meg da han var 23 år gammel? Hvorfor nevnte han ingen han hadde vært ute med, datet? Mange ting som dukker opp nå og som jeg ikke vet noe om.
      Til min forskrekkelse har jeg begynt å sverme litt for en annen – sånn på avstand. Da en venninne sa til meg “men så be ham ut på en kaffe da vel, jeg skal vedde på at han sier ja til det!”, hva var min første tanke? Jo, etter å ha svart at det tør jeg ikke så tenkte jeg “hvordan i all verden skal jeg tro på at noen skal kunne like meg når jeg ikke liker meg selv engang?” Da jeg ble bevisst hva jeg hadde tenkt, ble jeg både redd, skremt og lei meg. Det gikk da virkelig opp for meg hvordan jeg er blitt manipulert og psykisk mishandlet i altfor mange år.

    8. Tinna: ” Da jeg ble bevisst hva jeg hadde tenkt, ble jeg både redd, skremt og lei meg. Det gikk da virkelig opp for meg hvordan jeg er blitt manipulert og psykisk mishandlet i altfor mange år.”

      Selv om det er en trist erkjennelse så er den meget viktig. Den er en startkabel for å begynne å jobbe med oss selv. Mitt råd til leserne er å ikke bli nedstemt av denne erkjennelsen for den er en oppvåkning ikke et nederlag, se den som en gylden mulighet – du har funnet løsningen på hvordan å bli en enda bedre versjon av deg selv!

      Inntil vi gjør den nødvendige jobben med oss selv så vil ting gå oss i mot, vi får ikke jobbene vi ønsker oss fordi vi ikke lyder overbevisende i jobbintervjuer. Vi får ikke normale partnere for vi signalerer på subtile vis at vi ikke er fornøyde med oss selv. Jobben er dyptgripende, omfattende og langsom i tillegg til at den krever bunnløs ærlighet mot oss selv. For hva skjer hvis vi innbiller oss at “nå er vi helet” for tidlig, kun fordi vi opplever en eller annen quick fix av selvtillit? Jo, vi går antakelig i bakken med et brak igjen. Og fordi vi fortsatt er skjørere enn vi tror så opplever vi nederlag ti ganger så ille som vi ville ha gjort med en trygg grunnmur.

      Det er bedre å bruke lang tid på å bygge en sikker grunnmur, da står huset stødigere i stormen;

      -Bli kjent med deg selv.
      -Kvitt deg med giften i ditt liv. Giftige mennesker rundt deg (ekstern gift) og giftige uvaner og tankemønstre du selv har (intern gift).
      -Sørg for å være faglig på rett hylle. Har du vært i feil yrke i hele ditt liv? Ikke rart du ikke blomstrer i jobben og ditt potensiale ikke blir brukt. Omskolèr deg!
      -Se på din økonomi. Har du mange finansielle uvaner? Sørg for å rydde opp og skaff deg en trygg økonomi. Oversikt over økonomien gir trygghet, frihet og muligheter.
      -Forbli singel inntil du har lært å være glad i deg selv. Da er du KANSKJE klar til å innlemme en partner i livet ditt, men KUN hvis han/hun er det rette.

      Lykke til 🙂

    9. Takk for svar! Jeg synes at fysisk trening (jogging og styrke) i tillegg til yoga og spesielt meditasjon er kjempefint for å få ut gruff. Og rusleturer i skogen! Anbefales veldig!

    10. Bloggskriver: Amen!
      Vi har en stor og viktig jobb å gjøre med oss selv før vi er klare for nye forhold eller store nysatsninger i livet. Det er desverre ingen quick fix her. Se på det som en utfordring,et prosjekt for deg selv. Husk at du er uhyre sårbar før du har funnet deg selv igjen og virkelig føler at du har fast grunn under føttene. Du vil før dette utstråle sårbarhet og tiltrekke deg tvilsomme personer som et fluepapir. Dette er faktisk kjempeviktig! Du må ikke utsette deg for en P/N til i din skjøre tilstand.Husk at de er sleipe og gjerne går inn i en helterolle for stakkars deg -og så…Ikke gå inn i nye forhold før du er helet og har kontroll! Det er verdt å ha den tålmodigheten selv om det tar lang tid og du savner en kjæreste.Tro meg,jeg vet hva jeg snakker om.

    11. Ja, du skriver jo om de 2 P er jeg har kendt! Den ene en kværulerende art, bare snak og snak. Konfronterede jeg ham og gik til ham med modspørgsmål, så vidste han ikke hvad han skulle sige eller så gik han eller blev vred!
      Den anden, var tavsheden mand efter idealiseringsfasen. Han sad ofte med sig selv og hans PC og var inde på nogle sider med HTML koder ( gad vide hvad han lavede af fusk der??) Når jeg spurgte hvad han brugte SÅ meget tid med på PC en, sagde han at han kiggede på solbrille design etc. (NOT!!)
      Sidstnævnte P indrømmede engang til mig, at han vidste simpelt hen ikke hvad han skulle svare mig, når jeg stillede ham indgående spørgsmål! Samme P sagde til mig som noget af det sidste ? jeg er jo ingenting! Det var ligesom han forsvandt mere og mere i forholdet. Forsvandt som menneske, alt som var i starten forsvandt. Og til sidst forsvandt han også fysisk. Noget af et trylle nummer!

    12. Min P hører hovedsakelig inn under adferd nr. 2 ? snakkesalig og sympatifiskende. Sympatifiskende på veldig mange ulike vis, da, over hele skalaen fra helt eksplisitt til veldig implisitt.
      Et fremtredende trekk ved P var nettopp det at han snakket – MYE. Veldig mye. Og veldig mye om seg selv, opplevde jeg, såpass mye at jeg i starten syntes det var i overkant og nesten flaut. Om egen bakgrunn, eget liv, egne erfaringer. Etter hvert som forholdet vårt skred frem, la jeg merke til en ting: Det var så mye repetisjon! Han gjentok gamle anekdoter i en grad jeg ikke har opplevd andre gjøre før. Det var som om han hadde laget seg et fast og ganske begrenset repertoar til å spille ut i livets situasjoner. Et fast og veldig KUNSTIG repertoar, syntes jeg etter hvert. Og de kom nesten tvangsmessig, virket det som – jeg (eller andre) fortalte om fenomen A, og da slo psykopaten konsekvent til med anekdote Q. På et tidspunkt hadde jeg sikkert hørt alle disse historiene han hektet på andres fortellinger minst tjue ganger. I ettertid vet jeg at hans historier om egen “fortid” langt på vei var konstruert, alt sammen, og slett ikke i tråd med virkeligheten ut fra det som har falt på plass og det jeg har hørt fra andre. Han bygde opp en fortelling om seg selv han forholdt seg til, og det var derfor den også virket så begrenset og repetitiv.
      Og så snakket han nesten uavbrutt, uavhengig av om han kunne relatere andres fortellinger til egne anekdoter eller ei. Han snakket og snakket og snakket, alltid. Da jeg var i aha-fasen FØR bruddet, like før jeg gikk fra ham, tenkte jeg: Grunnen til at han snakker så uavbrutt, er fordi han er redd for taushet. For i tausheten kan sannheten ligge. Eller elefanten i rommet, om du vil. Det var som om han var redd for at jeg skulle få tid til å reflektere over det han (eller “hvem han var”) sa hvis han la inn pauser. Han snakket og snakket og snakket, ikke for å dele informasjon, men for å skjule den.
      Og så kartla han meg intenst, stilte spørsmål ved meg og min fortid — men hvis jeg fortalte ting han ikke hadde “bruk for” og mer på egne premisser, ble han sint. Jeg fortalte ham en gang masse om en tur jeg hadde vært på med venner før han traff meg. Da ble han sint og lurte på om jeg prøvde å gjøre ham sjalu. Det samme hvis jeg nevnte tidligere partnere, i naiv tro på at det var ok ettersom han nevnte sine. Da ba han meg også slutte å “prøve å gjøre ham sjalu”. Verst var det da jeg kom i skade for å fortelle om da jeg var på utveksling i Sør-Amerika, det var han ikke interessert i å vite noe særlig om, og han lurte på hva min intensjon med å “fortelle dette” egentlig var. Jeg ble forvirret. Tolket det først som humørsvingninger, siden han tydeligvis var så interessert i meg andre dager, og, som han sa, “ville vite alt om meg”. (Fordi han kartla meg, som jeg nå vet.)
      Da jeg møtte ham, hadde han en blogg. En “fin og sympatisk” og “litt selvutleverende” blogg, som jeg med interesse leste i da vi nettopp hadde blitt kjent. Jeg har registrert at hele denne bloggen nå er lagt ned, den er helt borte. Det kan være mange grunner til å legge ned en blogg, men i dette tilfellet kan jeg ikke tro annet enn at det er fordi han nå har skapt seg en annen historie som han bruker på nye mennesker, som den bloggen ikke passer inn i.

    13. Karla: “Jeg fortalte ham en gang masse om en tur jeg hadde vært på med venner før han traff meg. Da ble han sint og lurte på om jeg prøvde å gjøre ham sjalu. Det samme hvis jeg nevnte tidligere partnere, i naiv tro på at det var ok ettersom han nevnte sine. Da ba han meg også slutte å “prøve å gjøre ham sjalu”. Verst var det da jeg kom i skade for å fortelle om da jeg var på utveksling i Sør-Amerika, det var han ikke interessert i å vite noe særlig om, og han lurte på hva min intensjon med å “fortelle dette” egentlig var. ”

      Det er forbausende å høre sin egen historie i andre versjoner. Slettes ikke rart at flere ofre lurer på om de har vært sammen med samme person.

      Takk for din kommentar og dine viktige observasjoner 🙂

    14. Samme her, jeg fikk ikke lov til å snakke om noe som hadde skjedd i forbindelse med reiser eller venner. Bare her og nå. Hvis jeg gjorde det, kom raseri utbrudd, himling med øyne, eller ekstreme ovenfra og ned spydigheter. Jeg har nok sosiale antenner til å forstå mengden av sånt kjeder andre, men dette var bare morsomme observasjoner, som i følge han var tirader. Da han selv var i Afrika fikk jeg høre om reisen og se bilder( merkelignok) i to timer. Da jeg sa jeg hadde vært samme sted, fnøs han bare og ignorerte den ene setningen jeg sa. Utover i forholdet angrep han nesten alt jeg sa eller måten jeg sa ting på, meninger etc fnøs han av eller ignorerte.

    15. Ja. Sympatifisking.
      “Alle” andre i vedkommendes liv ble beskrevet i negative ordelag, gjerne faktisk som psykopater som hadde forgrepet seg og seret h*n inderlig. Fikk til tider lyst til å spørre “hvorfor behandler du meg på nøyaktig samme måte som du beskriver du selv aldri igjen skulle utsettes for??”

      Disse historiene var sannsynligvis ikke sanne. Men undres på om det nærmest var en slags innrømmelse/advarsel om hvordan h*n behandla meg?

      Og sist men ikke minst, og nå siterer jeg psykopaten ordrett: “Jeg er en kamelon. Jeg kan skli inn hvor som helst og være hvem som helst”….
      Der burde alarmklokken vært øredøvende, hva?

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg