Jeg har lyst til å fortsette i samme gate som forrige tekst. Vi er i ferd med å bygge oss selv opp og jeg ønsker å holde fokuset på ofrene en stund til, i motsetning til mange andre tekster som fokuserer på psykopaten. I dag ønsker jeg å snakke om krenkbarhet. Begrepet ble såvidt nevnt i forrige tekst, da om å “legge vår krenkbarhet under lupen”. La oss gjøre det nå. 

Det finnes mange offisielle definisjoner på ordet krenkelse. Men istedet for å sitere en av disse, så har jeg lyst til å forsøke meg med min egen. Jeg vil foreslå at en krenkelse er “en handling eller et utsagn som reduserer den krenkedes opplevelse av egenverdi”.

Hvorfor er det viktig å være bevisst vår krenkbarhet? Trenger vi å være bevisst den, vil den ikke automatisk merkes? Er det ikke svake mennesker som blir krenket og derfor et tegn på utilstrekkelighet? Hva har krenkbarhet med vår relasjon med psykopaten å gjøre?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Alle mennesker er krenkbare, men terskelen for hva som oppleves som krenkende er individuell. Vår krenkbarhet vil også variere i løpet av livet. Å bli krenket er noe mer enn bare å bli fornærmet. En krenkelse stikker dypere. Det er derfor en krenkelse påvirker oss så voldsomt. En krenkelse kan følge oss i timevis eller dagevis etter krenkelsen har funnet sted og stjele vårt fokus og vår energi. I ekstreme tilfeller så kan en krenkelse være traumatiserende og i verste fall dødelig. En krenkelse kan være verbal, emosjonell, materiell eller fysisk. Den fysiske krenkelsen er på mange måter enklest å forholde seg til, fordi den etterlater spor i form av arr eller skader. Den er – sammen med den materielle – også juridisk anmeldelsesvennlig. La oss derfor legge disse to typer krenkelser til side i denne teksten, og i stedet fokusere på de mer diffuse verbale og emosjonelle krenkelsene. 

Det ligger en forventning hos mange at verbale krenkelser skal man tåle. Disse forventningene er også knyttet til kjønn og alder. Det forventes at en voksen person skal kunne takle en krenkelse bedre enn et barn eller eldre. Vi forventer også at menn takler krenkelser bedre enn kvinner. Det vil også være forskjeller på forventet og akseptabel krenkbarhet innenfor kulturer og religioner. Det er sågar sosiale retningslinjer på hva som er lov å oppleve som en krenkelse og hva som ikke aksepteres som en krenkelse. Men faktum er at alle mennesker har lov til å føle seg krenket. Det er en del av livet å bli krenket. Det vil derfor være hensiktsmessig å forvente krenkelser og klare å regulere dem mentalt uten å bli skadelidende. Det betyr ikke at man skal finne seg i alle krenkelser man opplever. 

La oss se på noen tilstander som gjør oss ekstra krenkbare.

I perioder hvor vi ikke har det godt. Alle opplever perioder i livet hvor vi ikke har det optimalt. Psykopatofre er spesielt utsatt, både under relasjonen og etter bruddet. Vi hadde det hverken godt sammen med psykopaten eller uten ham/henne. I perioder hvor vi lider så er våre mentale skjold mot angrep og krenkelser svekket. Det betyr at flere krenkelser vil slippe gjennom skjoldene i tillegg til at de gjør større skade fordi våre innvendige reguleringsmekanismer allerede er i fullt arbeid med å håndtere våre lidelser. Krenkelser vil i slike perioder overbelaste og overstimulere oss. Hvis vi har det godt så opplever vi oss ikke truet i samme grad. Når vi er fornøyd med hvem vi er og hva vi har så anser vi oss som privilegerte og kan lettere regulere angrep mot oss. Rikdom gir oss overskudd til å unnskylde eller ignorere angrep. Vår opplevelse av rikdom kan være av økonomisk, sosial, intellektuell og emosjonell art. 

Når selvbildet er dårlig. Noen mennesker har kronisk dårlig selvbilde. Det har vært slik fra barnsben av og følger dem gjennom hele livet. Andre mennesker har et vekslende selvbilde, hvor det er bedre i perioder og dårligere til andre tider. I motsetning til dem med stabilt, sunt og sterkt selvbilde så er man ekstra krenkbar når man har et skjørt selvbilde. Dette er fordi det meste og de fleste da oppleves som en trussel. Vi føler oss mindre og svakere enn andre. Andre vil oppleves som mektigere og sterkere. Når vi har et slikt bilde av oss selv versus andre, så vil andres angrep mot oss oppleves som farligere enn de faktisk er. En mus vil føle seg mye mer truet av at en elefant oppfører seg aggressivt enn en annen elefant. Musa vil bokstavelig talt risikere å bli tråkket ihjel av elefanten, det vil en annen elefant neppe. Men hvis elefanten opplever seg som en mus så blir plutselig andre elefanter truende, kanskje til og med andre mus! Det er denne opplevelsen av at andre kan skade oss markant, som gjør oss ekstra krenkbare når selvbildet er skjørt. Når selvbildet er skjørt så kan sågar barn krenke oss. 

I transittperioder. I perioder i livet hvor vi gjennomgår store forandringer, som for eksempel puberteten, overgangen til alderdom eller i sorg og krise så vil vi være ekstra krenkbare. Dette gjelder i aller høyeste grad også etter bruddet med psykopaten, da vi forsøker å finne nytt fotfeste i livet. Vi forandrer oss innvendig i tillegg til at de ytre rammene forandrer seg. For det første er vi igjen enslige. I tillegg har vi kanskje flyttet eller fått ny jobb. Vårt nettverk er under omstilling. Innvendig så skjer det en markant forandring til et nytt verdenssyn, kanskje den største indre forandringen vi noengang kommer til å gjennomgå i voksenlivet. I en periode vet vi ikke hvem vi er. Når vi ikke vet hvem vi er så står vi ikke støtt nok til å klare å regulere krenkelser. I tillegg er vi sinte og veldig oppmerksomme på våre grenser. Krenkelser og angrep kan derfor oppleves som ekstra ydmykende og belastende. Vi er også tilbøyelige til å reagere uhensiktsmessig på dem.

Fredelige, empatiske og elskende mennesker er ekstra utsatt for krenkelser. Ikke fordi de er svake, men fordi fredelige mennesker aldri er forberedt på konflikt. Vi blir like forbauset hver gang noen krenker oss fordi vårt tankesett aldri er innstilt på krig. Vi synes aldri å lære, men dette er fordi det ikke ligger i vår natur å krige. Vi har derfor aldri paratforsvaret klart. Å bli angrepet gir oss hver gang følelsen av å “sitte med skjegget i postkassa” for vi synes aldri å formå å parere angrepene på et verdig vis. I tillegg har vi problemer med å ignorere krenkelsene fordi vi ikke forstår hvorfor noen ønsker å angripe oss. Istedet for å legge krenkelser bak oss så vil vi ofte forsøke å skape fred med – eller forståelse for – den som krenket. Vi ønsker å vite om vi selv kunne gjort noe annerledes for å unngå krenkelsen. Slik vil krenkelser ikke bare oppleves som sterke og hyppige, men de vil også være tilstedeværende store deler av tiden fordi vi bærer på hver enkelt krenkelse, føler på den og analyserer den. 

Skambelagte personligheter vil føle seg hyppig, dypt og omfattende krenket fordi krenkelser alltid vil berøre kjernesåret; skam. Hver eneste krenkelse vil vekke den latente skamfølelsen. Det er meget smertefullt å få skammen revet opp hver gang kritikk, sinte tonefall eller uenigheter dukker opp. Skambelagte personligheter vil ha store problemer med å mentalt regulere krenkelsene fordi de aldri har utviklet redskap til å håndtere skammen. Det er med andre ord den grunnfestede skammen som er problemet og ikke krenkelsene i seg selv. Deres forsøk på å håndtere krenkelser blir som å bruke alt fokus på å behandle symptomene på sykdommen men uten å kurere sykdommen; som at en kreftsyk pasient med en tumor i tarmene forsøker å tilpasse kostholdet slik at fordøyelsesprosessen er mindre smertefull, men uten å vurdere cellegift eller stråling for å bekjempe selve tumoren.  

Den emosjonelle avstanden til den som krenker. Vi blir lettere krenket av nærstående personer enn mennesker som ikke vedkommer oss. Bemerk dog at det her er snakk om emosjonell distanse og ikke nødvendigvis det familiære hierarkiet. Hvis vi er emosjonelt distansert til vår partner, forelder eller søsken så vil ikke vedkommende krenke oss like lett som hvis vi stod dem emosjonelt nært. Motsatt så kan en person som vi egentlig ikke kjenner spesielt godt krenke oss dypt hvis vi er emosjonelt knyttet til vedkommende (dette vet emosjonelle manipulatorer å benytte seg av).

Hvis du opplever deg som sterkt og ofte krenket, så forsøk å finne ut om du befinner deg i en eller flere av de ovennevnte tilstandene. Kanskje finnes det også flere tilstander du kommer i tanke om. Skriv dem i så fall gjerne i kommentarfeltet. 

Av og til er det slik at vi opplever oss som krenket men uten egentlig å ha blitt krenket, såkalt “innbilt krenkelse”. Motsatt så skjer det også at vi ikke opplever oss som krenket til tross for at vi faktisk ble krenket. Forsøk å tenke ut tilfeller i ditt eget liv hvor begge scenarier har skjedd. Jeg vil hjelpe deg på vei med ett eksempel av hvert scenario.

I min jobb som sykepleier samhandler jeg ofte med andre nødetater. Ved en anledning trengte jeg politiets hjelp til å løse en utfordring. Kontaktknutepunktet ble da politiets operasjonssentral. Personen som satt der og koordinerte henvendelsene var av den arrogante og ufine sorten. Poenget her er ikke den bokstavelige ordutvekslingen som foregikk så den utelater jeg. Poenget er at jeg etter endt kontakt følte meg krenket av denne tjenestemannens tonefall og ordvalg. Dette til tross for at jeg fikk den hjelpen jeg ba om. Jeg følte meg likevel etterpå som en femåring som hadde blitt irettesatt (skam?) og denne opplevelsen fargela resten av min arbeidsvakt. Jeg hadde det ikke godt de neste timene som følge av denne ene telefonsamtalen (dette skal vi analysere dypere i del 2 av denne teksten).

Det som skjedde her var at jeg fokuserte så mye på min opplevde krenkelse av min person, at jeg glemte at utfordringen ble løst. Ikke bare ble den løst, men den ble løst slik jeg ønsket. Tjenestemannen gjorde altså som jeg ba om. Likevel var det min opplevelse av krenkelse som ble hengende igjen etterpå.

Ble jeg egentlig krenket? Kanskje. Ord kan krenke. En verbal krenkelse er ikke mindre en krenkelse kun fordi den er verbal. Den viktige forskjellen her er imidlertid at ord kan ikke skade deg. Den eneste skaden ord kan påføre deg, er den du innvendig påfører deg selv som en forlengelse av ordene. Og som skrevet i forrige tekst; fiendtlighet tilhører avsenderen. Tjenestemannen var dessuten uvedkommende for meg (jfr faktoren om emosjonell distanse). En verbal krenkelse fra en fremmed person bør vi derfor klare å regulere innvendig på en slik måte at den ikke påvirker oss. Selv om ordene faller inn under definisjonen av en krenkelse, så stod min reaksjon ikke i samsvar med størrelsen på krenkelsen, ei heller med utfallet av saken – som endte godt og egentlig i min favør. I dette tilfelle kan vi derfor konkludere med at jeg opplevde meg krenket uten at en egentlig krenkelse hadde funnet sted eller den var av en mild karakter og derfor burde være lett regulerbar. 

La oss nå se på ett tilfelle hvor vi burde ha følt oss krenket men ikke gjorde det i tilstrekkelig grad. Det soleklare eksempelet jeg vil trekke frem er selvfølgelig vår relasjon med psykopaten.

Psykopaten krenket oss gjennom hele relasjonen. Han/hun gjorde det både på subtilt og diffust vis og på åpenbart og/eller offentlig vis. Faktisk er en relasjon med en psykopat en eneste lang krenkelse. Krenkelsene er så konstante og varierte at mengden krenkelser i seg selv bidro til at vi ikke gjenkjente dem. Vi så ikke skogen for bare trær. Vår reaksjon stod ikke i samsvar med de hyppige og store krenkelsene. Vi tolererte i dette tilfellet for mye. Vi gjorde det fordi vi unnskyldte, håpet, fornektet og rasjonaliserte i det lengste. Vår langvarige utsettelse for krenkelse er mye av grunnen til at vi i dag er så sinte. Dette viser at det får mentale konsekvenser hvis vi ikke reagerer på krenkelser noenlunde i samsvar med størrelsen på krenkelsen. Å ikke reagere på krenkelser får konsekvenser for vår mentale helse. Det er med andre ord viktig å både gjenkjenne, identifisere og respondere på krenkelser. 

Del 2 av denne teksten følger i morgen.

Når jeg i dag, noen år etter bruddet, tenker tilbake på den merkelige opplevelsen jeg hadde med psykopaten, så slår det meg hvor uvirkelig minnet om ham føles. Dere som nettopp har brutt eller sliter med troen på at livet blir levelig igjen skal vite at det blir levelig. Mye går tilbake som før, noe blir aldri som før, men livet går videre og psykopaten blir tiltakende fjern i vår bevissthet. Men sammen med distansen til psykopaten så legger det seg et mystisk slør over erfaringen som opplevelser med normale mennesker ikke får. En måte å beskrive det på er en drøm som føles ekstra virkelig og som man husker spesielt godt, men som likevel bare er en drøm. Opplevelsen med psykopaten er så løsrevet fra det hverdagslige livet at den ikke veves inn i vår tidslinje slik normale opplevelser blir, men istedet står alene som et selvstendig og makabert avvik. Dette avviket vil i begynnelsen fortone seg som meget ubehagelig og triggende, slik terrorvitner gjenopplever øyeblikket da bomben eksploderte. Dette er fersk PTSD som river i oss. Senere blir minnet noe annerledes. Ikke fullt så triggende lenger men desto mer ufattelig og man spør seg selv om psykopaten faktisk var der?

Han forsvant like fort som han kom. Relasjonen pågikk i kun seks måneder men var så intens at alt annet ble irrelevant. Det er mange metaforer for dette. En tornado kommer plutselig og uventet, kaster deg rundt i luften i et par minutter og forsvinner like brått som den kom. Når du lander så er alt omkring deg ommøblert. Omgivelsene er ikke til å kjenne igjen. Tornadoen har i løpet av meget kort tid gjort stor skade. Slik opptrer psykopaten. Tornadoer skjer, men jeg vil tippe at vitnene husker opplevelsen som meget uvirkelig fordi det skjedde så fort. Man var ikke forberedt på intensiteten, dramatikken og at slike naturfenomener kan forekomme. Man var heller ikke forberedt på hvor raskt tornadoen ble oppløst og fordampet. Tornadoen ble dannet og eksisterte bare en kort stund innen den døde. Men på den korte tiden den levde, så gjorde den enorm skade. Det samme skjedde med personen psykopaten konstruerte for å skade deg. Den personen levde kun et kort øyeblikk og eksisterer ikke lenger.

Et offer jeg snakket med fortalte at det føles uvirkelig at hun fant seg i den slags behandling. Hun har vondt for å fatte at hun lot seg forføre og mishandle på den måten. Dette er en annen form for uvirkelighetsfølelse som mange ofre opplever når det har gått en tid etter bruddet. 

Selv om opplevelsen av uvirkelighet kan være ubehagelig, så er den et godt tegn. Det er flere grunner til at en følelse av uvirkelighet og realitetsbrist er et tegn på at du heles.

1) Din virkelighetssans normaliseres.

For det første er det et signal om at din virkelighetssans er normalisert eller i ferd med å normaliseres. Nå vet du hva som er normalt og hva som ikke kan betraktes som normalt. Intet ved psykopaten var normalt, og det uvirkelige skjæret er en indikator på at din virkelighetssans har falt på plass igjen. Mens relasjonen pågikk så virvlet vi rundt, var forvirret, analyserte alle utsagn og handlinger og ble hensatt i en hypnotisk tilstand som var hverken sunn eller normal. Denne er vi ute av nå. Jo mer jordfestet og stabile vi blir, dess mer uvirkelig blir minnet om psykopaten.

2) Du var i nærkontakt med galskap og ondskap.

For det andre så er den uvirkelige følelsen en indikator på at vi har vært i kontakt med galskap. Dere som fortsatt sliter med overbevisningen om at psykopaten faktisk er forstyrret har her ytterligere en bekreftelse til hjelp med å redusere tvilen. Et forstyrret sinn vil påvirke oss på denne måten. Et normalt sinn vil ikke gjøre det. Vi var i en kortere eller lengre periode i tett kontakt med ondskap og at vi i dag opplever uvirkelighet er en normal reaksjon på en slik kontakt. 

3) Psykopaten viste deg en falsk personlighet.

For det tredje så er det en bekreftelse på at personligheten psykopaten skapte for oss ikke var ekte. I dag er hele psykopaten innhyllet i en slags mystisk dis og jeg er usikker på om han i det hele tatt eksisterte. Jeg vet han lever fortsatt og at hans kropp vandrer på denne jord. Likevel er uvirkelighetsopplevelsen så sterk at jeg har vondt for å fatte at han noengang var der. Satt vi virkelig i samme sofa? Snakket vi egentlig sammen? Tilbrakte vi overhodet tid sammen, eller er det noe jeg innbiller meg? Dette er en ubehagelig men sunn reaksjon på at den personen han var sammen med meg var kunstig og i dag er gått i oppløsning.

Akkurat som tornadoen. 

Jeg vil minne på at neste kurskveld går av stabelen i Ålesund den 13. august. Se “arrangementer” på facebook siden for mer info, det er fortsatt ledige plasser. Møre og Romsdølinger har nå mulighet til å få svar på spørsmål, møte likesinnede og få støtte og bekreftelse av bloggforfatter og andre deltakere. Vel møtt. 

Dette spørsmålet dukker stadig opp. Senest i morges fikk jeg spørsmål om dette i en privat henvendelse, så jeg vil snakke om det i dag.

Jeg er ingen dating-guru. Bortsett fra en periode tidlig på 2000-tallet da jeg datet heftig, så kan antall ganger jeg har datet telles med fingrene på en hånd. Min erfaring fra den gangen for femten år siden er heller lunken; en masse mennesker som var villige til å treffe meg på samlebånd. Jeg tok ingen av dem på alvor fordi jeg visste at det var en ny date like rundt hjørnet. Jeg hadde egentlig ikke tålmodighet med dem og de hadde ikke tid til meg. Man blir emosjonelt avstumpet av slik.

For det er nemlig greia – det tar tid å bli kjent med noen. Man blir ikke kjent av å treffe en fremmed person over kaffe eller middag med et slags ferdig indre manuskript som må følges, og hvis ikke de riktige følelsene oppstår innen kl 21 så avskriver man vedkommende. Dette er jo slik psykopaten opererer; forskjellen er at han/hun later som om dere er ment for hverandre fra første dag. Vi derimot later ikke som om men vi gjør likevel den samme feilen som psykopaten; vi har ekstremt dårlig tid. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De beste “datene” jeg har hatt var de som ikke var planlagt og hvor vi spontant fant på aktiviteter uten et forhåndsprogram. På den måten ble samværene helt uten forventninger og veldig hyggelige opplevelser. Selv om det ikke ender i partnerskap så blir man venner av slik. I tillegg har det den forsterkende effekten at man ikke blir redd for å treffe vedkommende igjen men tvert imot går avslappet inn i nye møter. 

Vi må også se på hva vi legger i selve konseptet “dating”. Selv om jeg ofte bruker fremmedord her på bloggen så er jeg skeptisk til fenomener som ikke har fått en passende norsk oversettelse. Det gammeldagse ordet “stevnemøte” er ikke lenger dekkende for hvordan moderne parringsritualer foregår. Akkurat som å bruke fremmedord i språket vårt, så ligger det noe kunstig over “dating”. Jeg lurer på om man noensinne er klar for dating i den forstand at man skal treffe en fremmed person – enten totalt fremmed som i blind dating eller semi-fremmed i den forstand at man har utvekslet noen linjer på nett på forhånd – på en kafe, i en park eller restaurant og alt skal være så fint og flott, og man må vise seg fra sin beste side for å ikke skremme bort vedkommende. Vår beste side er nemlig dømt til å bli avslørt for å være høytidsversjonen av oss. Hverdagsversjonen vil hurtig dukke opp og det vil oppleves som en nedtur for oss selv og muligens også for vår datingpartner at vi ikke klarer å være den beste versjonen av oss selv til enhver tid. 

Dette er ikke naturlig og det er fordi datingkonseptet i seg selv ikke er naturlig. Mon tro det er et konsept oppfunnet av restaurantbransjen og senere adoptert av internettbransjen for å tjene penger?

Hvilket fører oss til nettdating, som er den vanligste arenaen for å finne en datingpartner i dag. “Alle” er i dag på tinder, match, grindr, elitedating, gaysir eller hva det nå heter alt sammen i håp om å finne drømmepartneren. Argumentene for å benytte seg av nettdating synes å være primært av to slag;

“Jeg har ikke tid til å lete etter en partner i det virkelige liv, det er mer effektivt å bruke nettet”.

 Vel, jeg tror vi kan slå ihjel dette argumentet med det samme. Nettdating tar tid. Enormt med tid. Mange bruker hele kvelder og hele helger på å chatte med fremmede mennesker. Hvor lang tid bruker vi på en chat? En enkelt meldingsutveksling tar omtrent tyve minutter, fordi hver part bruker ti minutter på å formulere et svar. Tenk da hvor lang tid man bruker på noe som tilsvarer en vanlig samtale, sammenlignet med om man hadde hatt samtalen muntlig. All den tiden man bruker på nettet kan man mer effektivt bruke på å bli kjent med mennesker ansikt til ansikt. 

“På nett vet jeg at alle er single, det vet jeg ikke i det virkelige liv”.

Nei. Nettet florerer av gifte mennesker som utgir seg for å være single, og svært få av dem er ærlige om det. I tillegg er nettet en favorittarena for de menneskene vi nettopp har flyktet fra; de antisosiale. Psykopatene vet at det finnes mengder av desperate og lettlurte ofre på nett, på søk etter hva psykopaten er villig til å selge dem – illusjonen om den romantiske drømmen. På nett er det meget lett å utgi seg for å være en annen enn hvem man egentlig er. Man kan lyve til nesa blir så lang at den stikker gjennom skjermen, ingen vil kunne etterprøve sannhetsgehalten. Man kan benytte sitt beste bilde og få motparten til å tro at det er slik man ser ut hele tiden. Ikke bare antisosiale mennesker elsker denne formen for parring, også alle andre forstyrrelser og mennesker som ikke holder mål i det virkelige liv bruker nettdating som arena. For eksempel mennesker med sosial fobi vil føle seg komfortable med å prate med deg på nett, men ofte avlyse virkelige møter. Det er synd på mange av disse menneskene, men når du går på nett for å finne en partner så er det ikke for å ende opp som støttekontakt. Du vil bare bli forarget over å bruke ett år på å bli kjent med en person som likevel ikke våger å møte deg. Hva er vitsen?

Dette bringer oss til to erkjennelser. En lett og en tung. Vi kan ta den tunge først;

Hvis du ikke klarer å fange en partner i det virkelige liv, så klarer du det heller ikke på nett.

Du lurer deg selv hvis du tror at nettbrukerne klarer å se hvor vakker du er, fordi de ser det på skriften din. Det er ikke slik at mennesker der ute i det virkelige liv er blinde for hvem du er, mens nettbrukerne er åpne, tålmodige og elskende mennesker. Det er motsatt. Det er menneskene du omgås; kolleger, venner, familie og bekjente som ser hvem du er. Hvem du er vil alltid komme for en dag, også for ham eller henne du har truffet på nett, hvis du i det hele tatt får til et treff med vedkommende. 

Den positive erkjennelsen er;

Du vil alltid finne en som liker deg.

Men det krever at du er tålmodig og interessert i menneskene rundt deg. Det krever også at du våger å vise hvem du er, og det må du gjøre der hvor livet foregår – altså et annet sted enn cyberspace (kom det ironisk fra blogg forfatteren). Du må våge å tilbringe tid ute av hjemmet sammen med andre mennesker. Å være sammen med andre mennesker medfører en positiv kjedereaksjon som gjør at du stadig treffer nye mennesker fordi venner trekker andre venner innenfor din rekkevidde. Men det krever at du beveger deg ut av skallet ditt, deltar på fest og på andre sosiale tilstelninger, og helst også at du selv tar initiativet til dem. Vær en pådriver, få ikke bare deg selv men også andre ut av skallene deres, for du er ikke den eneste. Når du tar initiativ til sosial omgang så gjør du deg automatisk interessant i andres øyne.

Men det er nettopp dette som er så vanskelig etter relasjonen med psykopaten; å komme ut av skallet. Fristelsen kan være stor til å henfalle til nettdating fordi det føles tryggere enn å forlate hjemmet. Det anbefaler jeg imidlertid ikke av ovennevnte årsaker. 

Hva du kan gjøre er å utøve mildt press på deg selv. De dagene hvor du har litt mer energi, så gå ut. Besøk dine venner. Hvis du ikke har noen venner å besøke eller ikke kan overskue tanken på å være sosial, så gå en tur alene. Poenget her er å vise deg for omverdenen istedet for å lukke deg inne. Forsøk å løfte hodet litt og gå rakrygget. Se mennesker i øynene og smil. I begynnelsen trenger det ikke å være ekte. Men hvis du tvinger deg selv til å smile så tvinger du også hjernen over i nye spor – bort fra tvangstanker og depresjon. På engelsk er det noe som heter fake it till you make it. Lat som om du har det bra inntil du faktisk har det.

Og det er her det må starte. Du kan da forestille deg at å lure på når du er klar til å date ligger milevis unna, ihvertfall foreløpig. Det blir som å spørre om når du er klar til å løpe maraton, når du ikke engang kan krabbe. Du må begynne med å våge å se fremmede mennesker i øynene igjen.

Men la oss nå si at du er kommet lenger enn dette. Mye lenger. Faktisk har du et rikt sosialt liv. Du har gjenopptatt kontakten med flere gamle venner og attpåtil fått nye venner. Er du nå klar til å date igjen? Og her vil jeg benytte sjansen til å fjerne ordet “date” fordi jeg tror et riktigere spørsmål er; er du nå klar til å elske igjen?

Du er klar til å elske igjen når du har gjort den nødvendige jobben med deg selv, slik at du denne gang er klar til å lukke et normalt menneske inn i livet ditt. Du er klar på røde flagg du må unngå, og at normale mennesker ikke gir den samme rusen som psykopaten ga oss. Dine grenser er kanskje ikke perfekte, men på plass i mye høyere grad enn før. Du er nå klar til å lukke de riktige menneskene inn, samtidig som du ikke er redd for å avvise de gale. Det dummeste du kan gjøre er å hoppe inn i en ny relasjon umiddelbart etter bruddet med psykopaten, for å glemme ham/henne. Vel, jobben er ikke gjort, du har overhodet ikke glemt psykopaten og en slik relasjon vil ende i mageplask både for deg og for den stakkars intetanende utkårede.

Du er klar til å elske igjen når du har funnet den riktige balansen mellom introvert og ekstrovert. I tiden etter psykopaten så er vi meget introvert. Det betyr at vi jobber intenst i det indre og hele vårt fokus er vendt innad. For å kunne elske så må vi vende fokus utad. Vi må fortsatt kunne reflektere men ikke i så stor grad at vi ikke kan vie en annen person oppmerksomhet. Vi må klare å slippe oss selv i tilstrekkelig grad for å kunne se den andre. En potensiell partner som ikke føler seg sett, vil forsvinne.

Du er klar til å elske når du igjen våger å elske. To ting hindrer oss i å våge å elske; frykt og selvmedlidenhet. Jeg husker jeg hadde en periode da jeg gikk rundt og syntes synd på meg selv, med tanker som “hvis det er slik jeg blir behandlet når jeg våger å elske, så vil jeg aldri elske igjen”, “jeg har elsket og tapt”, “min sjanse glapp og kommer aldri tilbake”, “jeg vil heller leve resten av livet alene enn å elske igjen” og lignende dommedagsprofetier. Det føltes trygt og behagelig å skylde alt på omverden og pakke meg selv inn i en slags selvmedlidende bomull. Det er ingen tvil om at vi var uskyldige i det som rammet oss og at frykten har en reell årsak. Problemet er at neste nivå av en slik holdning er bitterhet, og den kan bli kronisk. I tillegg vil en “kjærlighetsstreik” bare straffe oss selv. Så, våg å elske igjen. Du vet når du er klar.

Du er klar til å elske igjen når du vet at det tar tid fra å bli kjent med noen til å elske vedkommende på normalt vis, gjerne flere år. Legg derfor “datingtrangen” på is og fokuser istedet på å bli kjent med mennesker, av begge kjønn og på vennskapelig vis. Kanskje trenger du akkurat nå en venn og ikke en kjæreste. Og som tidligere nevnt; en ny venn åpner døren til å bli kjent med ytterligere nye mennesker. Kanskje din fremtidige partner befinner seg blant disse. Men ikke la dette være drivkraften. Bare la deg føre dit intuisjonen din leder deg og ta det derfra. Din gjenvunnede livsglede vil tiltrekke seg mennesker. Planlegg en reise sammen med fremmede, for eksempel via reisebyråene “singelreiser” eller “carpe diem”. Du vil få fornyet selvtillit av å oppdage at du fungerer fint sosialt sammen med fremmede mennesker samt oppdage nye steder. Din selvtillit vil stråle utad og tiltrekke seg enda flere mennesker. Dette vil i sin tur gi deg styrke til å kontakte andre uten blygsel. Du vil få fornyet interesse for din egen karakter og ditt eget utseende. Du blir kanskje inspirert til å fornye din garderobe eller slanke bort noen ekstra kilo. Du vil gjøre det utav pur livsglede og ikke fordi du føler press. Husk at oppvåkningen etter den lange dvalen etter psykopaten er som å bli født på ny. Ikke motarbeid dette, det er meningen du skal ut av skallet når tiden er moden. 

Jeg håper disse ordene er til hjelp for dere som søker kjærlighet etter psykopaten.

Jeg har lyst til å spinne litt videre på forrige tekst om ensomhet, og da spesielt den ensomheten som skyldes at gamle og langvarige vennskap rakner. Jeg tror de fleste av oss i fortvilelse opplever at vi ikke lenger klarer å holde på alle gamle venner. Noen må vi mer eller mindre motvillig gi slipp på. Det kan være en vanskelig erkjennelse når gamle vennskap ikke lenger fungerer, og det bidrar til vår opplevelse av oss selv som utilstrekkelige og mangelfulle. Det kan også gi oss den gufne følelsen av at vi selv har psykopatiske trekk og at vi “forkaster” mennesker som tidligere har stått oss nær.

Årsakene til denne fremmedgjøringen er mange. En av dem starter allerede i begynnelsen av relasjonen med psykopaten. Psykopaten ønsker å isolere oss fra gode venner og nære slektninger. De gjør det for å få makt og kontroll over oss og sørge for at vi ikke får sunne impulser utenfra. De gjør det også hvis de opplever at du har venner eller slektninger som de ikke klarer å sjarmere eller manipulere, og som dermed står i fare for å avsløre dem. Til sist gjør de det fordi de selv vil ha din fulle og hele oppmerksomhet, du skal ikke tjene andre enn dem. Du bidrar selv til distanseringen fra venner og familie ved at du ønsker å være mest mulig sammen med psykopaten, han/hun har blitt meningen med livet og dine venner betyr ikke lenger like mye som de gjorde. Senere, når devalueringen starter, så blir det vanskelig å legge planer med andre mennesker fordi psykopaten er så uberegnelig og du bare går og venter på grønt lys for å tilbringe kvelden eller helgen med ham/henne. Dine venner trekker seg kanskje unna fordi du gang på gang prioriterer den lunefulle psykopaten og avlyste avtaler du hadde med vennene. Dine slektninger trekker seg kanskje unna fordi de ofte forsøkte å advare deg mot psykopaten men du ville ikke høre og reagerte fiendtlig på deres kritikk av din relasjon med ham/henne.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når bruddet til slutt er et faktum så er nettverket med andre ord allerede skrapet. Likevel er det først nå at mange gamle venner virkelig begynner å falle fra. 

Jeg har selv mistet mange venner etter bruddet og jeg vil skissere noen av årsakene i stikkordsform her;

– De ble lei av meg i fasen hvor jeg forsøkte å plassere relasjonen med psykopaten. Jeg var i den perioden meget trengende og krevende, sågar manipulerende og paranoid.

– De støttet psykopaten etter bruddet.

– Det gikk opp for meg at flere av vennene var giftige og noen sågar forstyrrede.

– Jeg forandret meg så mye etter bruddet at jeg ikke lenger hadde noe til felles med enkelte gamle venner.

– Støtten jeg ble tilbudt av gamle venner, var for meg utilstrekkelig. Dette skapte en indignasjon i meg fordi jeg følte jeg selv hadde støttet dem i langt høyere grad enn hva jeg fikk tilbake. 

– Jeg ble mer oppmerksom på venner jeg identifiserte som utnyttere, og fjernet meg fra disse. 

Som dere ser så er årsaken til brudd på gamle vennskap en blanding av faktorer innenfor og utenfor din kontroll. Gamle vennskap som ikke lenger fungerer er en sorg og en ekstra belastning fordi de kommer på toppen av den sorgen du allerede bærer på etter bruddet med psykopaten. Dette gjør at vi klamrer oss til vennskap vi kanskje ikke har godt av å pleie, kun fordi vi frykter ensomheten.

Jeg vil i den anledning presisere at mange av våre gamle vennskap dessverre ikke var levedyktige og at tiden kanskje var moden for å gi slipp. Psykopaten fungerte i så måte som en nødvendig oppvekker. Kanskje var vennskapene ikke gjengjeldt og det var kun du som holdt liv i dem med kunstig åndedrett. Det trenger ikke å dreie seg om psykopatiske eller narsissistiske venner, men venner som ikke har den samme tilknytningen til deg som du har til dem. De av oss som er spesielt empatiske eller medavhengige har en tendens til å knytte oss til andre meget lett og elske meget dypt. Jeg kommer i tanke om en venn jeg måtte gi slipp på helt uavhengig av psykopaten og mange år innen han entret bildet. Denne vennen var et nydelig menneske, men jeg merket at alle aktiviteter foregikk på mitt initiativ. Han sa sjelden nei til samvær med meg, men kom aldri selv med forslag til aktiviteter. Til slutt undret jeg hva som ville skje hvis jeg sluttet å ta kontakt. Ville han savne meg? Selv ta kontakt? Jeg gjorde alvor av mine tanker og skrudde av den ensidige kontaktflyten. Jeg hørte aldri fra ham igjen.

En annen venn jeg hadde som jeg i retrospekt tydelig ser er en narsissist, holdt jeg det gående med i hele elleve år før jeg la inn årene. Vennskapet ble gjengjeldt men på typisk narsissistisk vis; med smuler og future faking som aldri ble overholdt. Jeg ble meget sliten i det vennskapet. Det tok ni år innen vi reiste på en ferie sammen. Jeg merket at jeg ventet på et gjennombrudd eller “høyere nivå”, en slags dypere tilknytning som jeg fortjente for min lange lojalitet og som ble hintet om men som aldri skjedde. Til slutt ga jeg opp og sluttet ganske enkelt å svare på henvendelser fra denne personen.

Mange av oss er vant til å gi mye og forvente lite tilbake. Dette har ofte pågått i årevis. Det sier seg selv at en slik kravløs sjenerøsitet tiltrekker seg mennesker som ønsker å utnytte den. At vi ikke kunne se det tidligere? Vi tok alle for god fisk og tenkte at alle ville verdsette oss til slutt, eller at mange ikke klarte å vise det men at de verdsatte oss innerst inne. Så vi fortsatte å gi, det falt seg så naturlig for oss. Og ikke bare det, vi var ofte tilfredse med å ta mindre plass i vennekretsen enn hva de andre medlemmene gjorde.

En gang så utførte jeg et sosialt eksperiment på meg selv og en intim vennegjeng jeg tilhørte. Jeg satt rundt middagsbordet med fire gamle venner og studerte dynamikken dem imellom. Jeg plasserte meg selv litt utenfor fellesskapet mens jeg observerte mine venner. Hvordan snakket de til hverandre? Hvordan markerte de seg overfor hverandre? Hvordan uttrykte de sine egne behov og hvordan responderte de på hverandres behov? Dette var jo fire (fem meg inkludert) vidt forskjellige mennesker med varierende grad av dominanse. Jeg reflekterte over hvordan jeg selv oppførte meg i gruppen sammenlignet med hvordan de andre oppførte seg. Jeg oppdaget at sammenlignet med dem, så var jeg nokså tilbakeholden og lot andre få og ta mer plass enn hva jeg selv fikk eller tok.

Eksperimentet gikk ut på at jeg ved en anledning påtok meg en ny rolle; jeg hevdet meg omtrent i like stor grad som resten av gruppen gjorde, men mer enn jeg noengang tidligere hadde gjort. Jeg var ærligere og sa klart nei hvis det var noe jeg ikke ønsket eller var uenig i. Jeg spilte på en måte litt skuespill samtidig som jeg var mer tro mot meg selv enn før. Eksperimentet pågikk i noen dager og i kontinuerlig tett kontakt med de gjeldende vennene (dette var på en reise). Det som da skjedde var at selv om jeg ikke hevdet meg mer enn de andre i gruppen alltid hadde gjort, så ble min nye rolle meget dårlig mottatt. Jeg ble angrepet verbalt for å kreve en større plass enn før. 

Resultatet ble at jeg måtte reforhandle mitt syn på mine venner. Jeg forstod at jeg verdsatte et par av dem høyere enn de strengt tatt fortjente og at jeg hadde gjort det lenge. Jeg tok for meg hvert enkelt gruppemedlem og tenkte grundig gjennom hvorfor jeg syntes det var verdt å bruke tid på dette mennesket. En av dem forlot mitt liv for godt, de resterende har jeg i dag en mye løsere tilknytning til. 

Jeg vil gjerne skrive litt om hva man kan forvente av gamle venner etter den grusomme opplevelsen det er å ha en relasjon med en psykopat og det påfølgende bruddet. Skal alt nå handle om vår traumatiske opplevelse? Skal vi slutte å gi og fremover bare kreve, for å ta igjen fortidens ubalanse? Nei selvfølgelig ikke. Vi har selv et ansvar for å ivareta og pleie våre vennskap. Alt kan ikke handle om oss. Det viktige prinsippet om gi-og-ta gjelder fortsatt. Problemet er at vi sjelden har krevet noe av våre venner og at vi derfor er omgitt av folk som har begrenset evne eller vilje til å gi. Vi skal derfor ikke skamme oss for å kreve forståelse og støtte, det er ikke for mye å forlange av mennesker du anser som nære og gamle venner. Hadde noen i gruppen overlevd et skipsforlis, blitt voldtatt eller sågar gjennomgått noe så “normalt” som en skilsmisse, så hadde støtten blant gode venner vært både tilstrekkelig og oppbyggende. Det samme hadde kanskje skjedd hvis en annen i gruppen enn nettopp deg hadde vært gjennom det samme som du nå har vært. Din relasjon med psykopaten overgår faktisk de fleste av hva som anses som sosialt aksepterte kriser, likevel er støtten både utilstrekkelig og kunnskapsløs. Selv om vi ikke ønsker å gå rundt som trengende og krevende ofre så gjør det unektelig noe med hva vi trodde var dype vennskap når støtten uteblir på et nivå av en slik størrelsesorden.

Selv anstrengte jeg meg for å være den jeg alltid hadde vært blant gamle venner. Jeg fortalte dem hva som hadde skjedd, men jeg lot som det ikke hadde påvirket meg i så stor grad som det faktisk hadde. Likevel opplevde jeg kritikk for at jeg ikke var avslappet nok og for at jeg virket misfornøyd. Enkelte av mine venner syntes ikke å akseptere den nye versjonen av meg. De forstod ikke hvorfor jeg var blitt annerledes. Eller kanskje var det fordi jeg ikke oppførte meg som den jeg var blitt men tvert imot lot som om jeg fortsatt var den gamle, en jeg ikke lenger var, og at jeg dermed ikke var kongruent?

Uansett er det viktig at du tenker over hvem som skal delta i ditt liv og hvem du skal bevilge tid, omtanke og energi. Din tid og energi er ikke utømmelig, men dyrebare ressurser som du skal distribuere med tanke for hvem som fortjener dem. Gode venner skal ikke tappe deg for energi, istedet skal dere gjensidig lades opp av hverandre. Ditt liv er ikke et demokrati, det er du alene som skal bestemme hvem som skal være tilstede i det.

I forrige tekst snakket vi om det mørke, tomme og ensomme rommet som må møbleres på nytt. Rydd rommet fullstendig hvis det er hva som må til. Ikke vær redd for å stå alene i det mørke rommet en stund. Bare pass på at du ikke kjøper de samme møblene på nytt, for da må rommet snart ryddes igjen.

Noen møbler bør du imidlertid la bli stående. Jeg vil avslutte med å slå et slag for dine venner som jeg kaller “konstantene”. Din konstant er den (eller de) av dine venner som, selv om vennskapet ikke er så intenst og spennende, har vært der i mange år og aldri laget drama. De har aldri dømt deg, misunt deg eller forsøkt å sabotere deg. De er alltid tilgjengelige og selv om dere bare ses en gang i året så er det meget lett å plukke opp tråden. Du tenker sjelden på disse vennene men det er nettopp fordi de ikke oppfører seg merkelig. De gjør deg aldri forvirret og krever derfor ingen analyse. Disse vennene er kjedelige fordi de er normale. Lær deg å gjenkjenne det normale og sette pris på det kjedelige. 

De er kanskje ikke så kjedelige som du tror, de har bare ikke gitt deg den samme rusen som dine forstyrrede venner har gjort. Du kan trygt skru vennskapet med dem opp et par hakk, til gjensidig glede. Spar på konstantene og finn flere av dem.

Jeg husker at umiddelbart etter bruddet, så føltes det godt å være alene. Jeg søkte ensomheten og isolasjonen. Jeg ønsket å slikke mine sår i fred. Jeg var veldig rolig og innadvendt. Det var en smerte der som også gjorde meg hvileløs, men samtidig kunne jeg sitte stille som i en transe, lenge, og forsøke å samle trådene. Jeg husker denne tiden som god, for jeg ble bedre kjent med meg selv. Antakelig var den ikke så god som jeg husker den, for jeg gråt mye, og vår hukommelse har en utrolig evne til å gi oss “abuse amnesia” – å få oss til å glemme det vonde. Men en ting vet jeg, jeg var ikke ensom den første tiden. Jeg ønsket å være alene. Ensomheten kom senere. Og her ligger forskjellen på ensomhet og alenehet. Man kan godt være alene uten å oppleve ensomhet. Man kan også godt være sammen med mennesker og likevel føle seg ensom. Begge deler blir merkbart etter bruddet med psykopaten. 

Hva skjedde da ensomheten først trådte inn? Det skjedde paradoksalt parallelt med at jeg igjen ble mer sosial. Hva får oss til å føle oss ensomme i en tid da vi faktisk blomstrer? La oss se på noen faktorer.

Vi blir fremmedgjort fra gamle venner.

Etter en stund i semi-frivillig isolasjon så våkner vi opp og søker tilbake til det gamle og trygge. Dette er noe vi bør og skal gjøre, for etter den psykopatiske opplevelsen så har vi mistet oss selv. Vi husker dårlig hvem vi var. Slektninger og gamle venner kan hjelpe oss tilbake, de minner oss på hva vi likte, hva som fikk oss til å le, hvilke ambisjoner vi hadde og hva som tente lidenskapen i oss. Alt dette tok psykopaten fra oss. Nå er vi klare til å ta det tilbake. 

For mange blir imidlertid returen til det gamle og kjente et antiklimaks. Mange opplever at ting ikke blir som før, selv om de anstrenger seg for å imøtekomme det. Hva skjer? Det er jo dette vi blir fortalt at vi må gjøre, hvorfor er ikke opplevelsen den samme?

Selv opplevde jeg at jeg søkte tilbake til den gamle venneflokken og dro på ferier med dem. Men jeg klarte ikke å delta fullt og helt som før. Den interne sjargongen som tidligere gjorde oss så tilknyttet, bet ikke på meg lenger. Jeg fikk opplevelsen av å ikke fungere som jeg skulle eller som var forventet av meg. Jeg skammet meg over dette og det forsterket ensomhetsfølelsen. Samtidig stilte jeg meg spørsmål jeg aldri tidligere hadde stilt, “hvordan har disse menneskene gitt meg så mye tidligere? De er jo meget overfladiske”. Igjen oppstod skam da slike fordømmende tanker kom over meg. 

Husk at du på mange måter ikke er den samme lenger. Du har nådd en dypere (eller høyere) dimensjon i ditt tankeliv enn de fleste noengang kommer til å gjøre. Dette er både en velsignelse og en forbannelse. Du er en annen. Du vil noe annet enn tidligere. Du er heller ikke like tålmodig som før, og dine venners trekk som du tidligere opplevde som sjarmerende eller i det minste håndterlige, er nå blitt uholdbare. 

Husk også at du antakelig hadde en rimelig høy andel giftige venner i ditt nettverk. Du visste det ikke før, men nå begynner du bevisst og ubevisst å ta avstand fra dem. 

Dette og mye annet bidrar til å fremmedgjøre oss fra nettverk og vennskap som vi trodde var spikret i stein. 

Vi blir fremmedgjort fra verden forøvrig.

Politiske overbevisninger og gamle idèer vi hadde om verden, står for fall eller har allerede falt. Få ting er lenger slik vi trodde de var. Vårt syn på storsamfunnet er for alltid forandret. Vi har ikke lenger tillit til at myndigheter vil oss vel, vi ser at samfunnsmaskineriet til en stor grad er styrt av forstyrrede mennesker. Vår blinde tro på at sjefen vil det beste for bedriften og sine ansatte er borte. Vi tror ikke lenger på at alle som landet vårt gir asyl til, er reelle flyktninger. Vi ser at mange mennesker har en skjult agenda.

Våre nye briller som vi ser verden gjennom er antakelig mer realistiske enn de gamle. Men vi føler oss ikke lenger som “ett med verden”. Vi blir frakoblet det store bildet som vi tidligere følte oss som en del av. Vi hadde vår plass i samfunnet, den er nå i fri flyt. Det oppstår en slags kosmisk ensomhet i tillegg til den personlige.

Vi tiltrekker oss ikke lenger nye venner like lett som før.

Vi hadde tidligere en enorm tiltrekningskraft på mennesker, både giftige og andre. Vi hadde en gnist og et levende vesen som var forlokkende for menneskene rundt oss. Denne gnisten er på mange vis borte og vi møter nye bekjentskaper på et mer kjølig og overfladisk vis. Vi er ikke lenger like interessert i andre mennesker. Vi er ikke blitt direkte folkesky, men vi er skeptiske og vi markerer oss også mye tidligere i relasjonene. Dette har den effekt at det luker ut potensielle utnyttere, men med den bieffekt at det får oss til å oppleve oss selv som uinteressante fordi folk ikke lenger flokker seg rundt oss som før. Dette forsterker ensomhetsfølelsen. 

Det er viktig å minne oss selv på at tidligere så godtok og aksepterte vi alt for mye. Vi hadde kanskje alltid en fest å gå til, noen å henge med og noen å ringe til. Vi ble holdt i sosial aktivitet og dette sminket bort følelsen av ensomhet, men i mange tilfeller var det sminke over en blåveis. Vi satte vår stemmerett til side for å få lov til å være en del av et større nettverk. Vi var kanskje ikke engang klare over at vi gjorde det på bekostning av oss selv, for det hadde vært slik i mange år. Vi følte oss ikke ensomme men det var en falsk følelse av fellesskap, for egentlig ble vi godtatt av våre omgivelser kun fordi vi føyet oss. Enkelte av dine gamle venner som du følte deg så trygg på og som lindret din ensomhet, bidro kanskje tvert i mot til å forsterke din ensomhet.

Psykopatens exit skapte et enormt tomrom i oss.

Dette er muligens den største årsaken til ensomhetsfølelsen etter bruddet, og den kan pågå i varierende omfang i flere år. Vi var så opptatt av – og involvert i – psykopaten at det nærmest føltes som meningen med livet. Vi brukte masse energi og tankekraft på ham/henne både når vi var sammen og når vi var adskilt. Dette var naturligvis hverken normalt eller sunt, men det holdt oss i aktivitet. 

Når psykopaten så plutselig blir borte så sitter vi der. Hva nå? Vi blir ikke lenger holdt i ånde av dette mennesket. Det er på et vis befriende men vakuumet etter en slik person kan være meget smertefullt. Det føles som å sitte alene i et enormt mørkt rom med ekko. Det kan være fristende å returnere til psykopaten, bare for å fylle vakuumet igjen. 

Det bør vi selvfølgelig ikke gjøre så her er hvordan vi kan forholde oss til det enorme tomrommet;

Det vi må gjøre er å akseptere at rommet i en periode står tomt. Så kan vi langsomt begynne å møblere det fra bunnen av med nye aktiviteter og bekjentskaper. Noe vi ikke bør gjøre er å fylle det i panikk, for eksempel ved å hoppe inn i nye romantiske relasjoner. Tenk på det som et stort og nakent rom som skal møbleres med omtanke. Det betyr at du ikke vil fylle det raskt med ikea-møbler. Du vil møblere det på et vis som reflekterer den du er, for du skal oppholde deg lenge i rommet, du vil derfor at rommet skal komplementere deg slik at du føler deg meget vel og hjemme. Du vil derfor vente på at de riktige møblene dukker opp før du kjøper dem, selv om det tar litt tid. Du er villig til å sitte på gulvet en stund, mens du venter på den riktige sofaen. I mellomtiden dukker langsomt andre perfekte gjenstander opp; du finner det riktige teppet, etterhvert dukker det perfekte hjørnebordet opp. Det har også kommet to bilder opp på veggen som for deg gir mening. Selv om rommet fortsatt er sparsommelig møblert, så er det ikke lenger ekko i rommet på grunn av teppet og bildene.

Langsomt føler du deg stadig mer hjemme i rommet, og mindre ensom. Ikke bare blir det mer hjemmekoselig, du har dessuten i innredningen av det nye rommet vært tro mot deg selv, kanskje for første gang i livet. Og allerbest; innredningen er skreddersydd for deg og du angrer ikke på noen av kjøpene!

Dette er nemlig den beste motvekten mot ensomheten etter bruddet. Ikke at du får nye og mer normale venner. Dette er også viktig og noe du bør tilstrebe. Men det viktigste er at du blir din egen beste venn. Derfor, slutt å nøye deg med “møbler” (les: venner og aktiviteter) av dårlig kvalitet og begynn med å ønske det beste for deg selv. Bli også kjent med deg selv når du møblerer tomrommet. Hva liker du nå? Hvilke verdier har du fått? Hvilke farger liker du? Og som i forrige tekst, stol på din egen virkelighet. Gult er ikke blått! Dessuten liker du ingen av fargene. Du foretrekker nemlig grønt. 

Så er i dag en spesiell dag, for bloggen har to års fødselsdag. I den anledning ble det utlyst en del-og-lik konkurranse i forrige tekst. Premien er et eksemplar av boken “Psykopati og kjærlighet”. Vinneren er trukket i dag, og den er….. tam tam tam *trommevirvel*……. innehaveren av bloggen hverdagsnett.no. Gratulerer! Vinneren vil bli kontaktet. 

For et par dager siden var jeg på flyplassen i Ålesund. Jeg kjøpte en kaffe i kiosken. Jeg la merke til at kaffen var brunfarget og grumsete – en slik brunfarge som kaffe ikke skal ha. Kaffe skal være brunsort. Denne var for lys. Jeg tok den likevel med til betaling, men bemerket til dama i disken “jeg synes den ser grumsete ut”. Hun svarte “neida, den skal være slik”. Jeg slo meg ikke helt til ro med dette svaret. Jeg betalte likevel for kaffen og tok den med meg til venteområdet.

Hva skjedde? Da jeg smakte på kaffen så fikk jeg bekreftet min mistanke. Den var ikke god, den smakte beskt, bittert og hadde kaffegrut i seg. Jeg hadde altså hatt rett hele tiden.

Hvorfor stolte jeg ikke på min oppfatning helt fra starten, og lot kaffen stå igjen ved maskinen? Hvorfor kjøpte jeg den, til tross for en uggen følelse av at den ikke var slik den skal være?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mange av oss er usikre på vår oppfattelse av virkeligheten. Noen av oss har dessuten vært slik hele livet. Vi har aldri vært påståelige og sjelden tatt opp kampen om noe. Det har ikke vært viktig for oss å vinne. Det har vært viktigere for oss å ha sjelefred og husro. Dette har med våre verdier å gjøre og det er ikke noe i veien med det, vi vil heller være venner enn å krangle. Problemet er når det har gjort oss så passive at vi ikke tar opp kampen når det er nødvendig. Det er også et problem når det har gjort oss vinglete og usikre.

Noen av oss er slik av natur. Vi kan ikke skylde på noen. Vi er empatiske og ikke laget for konkurranse. Andre er programmert slik fra barnsben av fordi vi aldri fikk vår virkelighet bekreftet av våre omsorgspersoner. Kanskje var deres virkelighet dominerende og vår egen underordnet. Kanskje fikk vi høre at voksnes virkelighet var den “ordentlige virkeligheten” og barns virkelighet var fantasi. Kanskje ble vi latterliggjort for vår oppfattelse av verden. Kanskje var du den yngste i din slekt og slik sett behandlet som “baby” av alle, selv langt opp i voksenlivet. Årsakene kan med andre ord være mange til at vi i dag fortsatt setter vår egen virkelighet til side for å la andres virkelighet få definisjonsmakten. Årsakene kan være mer eller mindre maligne. Uansett hvilke de er, så er det viktig at du tenker etter hvorfor det er slik i nettopp ditt tilfelle, hvis du kjenner deg igjen i dette. 

Noe annet som skjer når vi ikke tar vår egen virkelighet på alvor er at vi da heller ikke tar våre egne behov seriøst. Alle andres behov går foran og vi tar gjerne dem på alvor, men ikke våre egne. Jeg husker da jeg var liten så tilbrakte familien ofte sommeren i bil rundt i Europa. Det ble ofte lange kjørestrekninger fordi vi hadde et program å følge – overnattingssteder skulle nås innen det ble for sent. Som barn måtte jeg ofte tisse, det var dog ikke alltid anledning til å stoppe bilmaratonet hver gang jeg hadde behov for å tisse. Det som da skjedde var at jeg som regel måtte holde meg inntil mine foreldre fant det for godt å stoppe et sted med toalett. Jeg fant meg i det. Jeg fant meg i det meste. Jeg var et behagelig barn for mine foreldre. Er det noe i veien å lære barn at umiddelbar behovstilfredsstillelse ikke alltid er mulig? Overhodet ikke. Men det som ofte skjer med kombinasjonen forsiktig barn/dominerende omsorgspersoner, er at barnet blir programmert til “egentlig må jeg ikke tisse, jeg må ikke tisse før min far/mor/NN sier at det er ok”. Det blir en skadelig kombinasjon selv om den ikke er ment slik. Barnet vokser opp til alltid å stille seg bakerst i køen uten evne eller vilje til å markere seg. 

Slik legges veien åpen for psykopatisk invasjon. Psykopaten elsker slike ofre fordi de allerede er forhåndsprogrammert til å føye andre. Psykopaten vil gjerne bli føyet og trenger knapt å løfte en finger, for jobben er langt på vei allerede gjort.

Et offer som ikke stoler på sin egen virkelighet vil ha problemer med å ta de røde flaggene som etterhvert dukker opp, på alvor. Akkurat som kaffekoppen med grut så blir det litt sånn “jeg merker at alt ikke er som det skal være, men jeg kjøper det likevel”. For det er ikke nødvendigvis noe i veien med offerets intuisjon. Faktisk er den ofte mer velutviklet enn andres. Det er offerets tillit til den som er skakkjørt. 

Et slik offer vil lett la seg overbevise om at blått er gult, for det har enorm tillit til andres oppfattelse av virkeligheten og tar sjelden opp kampen for å slåss om sin egen oppfattelse. Således åpnes muligheten for psykopatisk hjernevask. Hvordan foregår hjernevask?

Psykopaten elsker å rokke ved offerets virkelighetsoppfattelse. Hvis offeret allerede fra før psykopaten trådte inn har en skjør virkelighetsoppfattelse, så vil psykopatens jobb være enkel. Oppskriften er slik:

-Sørg for å få offeret til å vingle i troen på seg selv, andre og verden forøvrig.

-Når offerets virkelighetsoppfattelse er løs som gele, så kan psykopaten suge den ut med et sugerør.

-Offerets virkelighetsrom er nå tomt, og kan fylles med psykopatens egen virkelighet.

Hvordan skjer denne hjernevasken i praksis? La oss se på et eksempel. Psykopaten isolerer ofte offeret ved å få offeret til å betvile sine egne venner. I dette eksempelet så har offeret en venn som psykopaten ikke liker. Dette skjer ofte. Kanskje frykter psykopaten at vennen kan avsløre psykopaten, eller kanskje føler psykopaten seg underlegen denne vennen på et eller annet vis. Uansett ønsker ikke psykopaten at offeret skal ha kontakt med denne vennen. Psykopaten begynner derfor å snike en alternativ og negativ oppfattelse av denne vennen inn i offerets psyke. Det merkelige som da skjer er at selv om offeret har kjent denne vennen i femten år, og psykopaten har kjent den samme vennen i femten dager, så legger offeret mer vekt på psykopatens oppfattelse av denne vennen enn på sin egen. I begynnelsen klarer offeret å holde på sin egen virkelighet, men alt som skal til er for psykopaten å presse sin falske virkelighet litt lenger og litt hardere for at offerets egne virkelighetsoppfattelse viker. Til slutt gir offeret etter, lar seg overbevise, og kutter kontakten med den gamle vennen. På samme måte gjøres det når psykopaten overbeviser oss om at all motbør i relasjonen er vår skyld.

Så enkelt foregår hjernevask. Det skjer på individuelt nivå mellom psykopat og offer, eller på kollektivt nivå, for eksempel mellom en kultleder og sektmedlemmene eller mellom en politiker og en nasjon. Alt som trengs er å gjøre objektet usikker på sin egen virkelighet om noe for deretter å presse sin egen agenda inn.

Det er derfor så utrolig viktig å lære seg å stole på sin egen virkelighet. Ikke minst etter bruddet, da vi sliter med vår egen kognitive dissonans og vingler mellom å tro at psykopaten er normal og at han/hun er forstyrret. Vit at hva du opplevde er riktig. Du så det med egne øyne, hørte det med egne ører, følte det med egne sanser. Vi søker ofte bekreftelse fra andre, men ikke gi definisjonsmakten til noen som ikke engang så hva du så.

For ikke lenge siden så jeg en episode av den populære TV-serien “Skam”. I episoden satt karakterene Isak og Sana på skolen og samarbeidet om et spørreskjema. Ved et spørsmål ble de to uenige. Isak mente svaret var “a”, Sana mente det var “d”. Den empatiske men vinglete personligheten Isak forsøkte å argumentere for sitt syn med å si “stol på meg, det er a”. Sana derimot responderte “jeg stoler på meg selv, det er d”. 

Vær Sana. Stol på deg selv. Du trenger ikke å bli påståelig, ingen liker sta personer, de blir uspiselige. Men vit inni deg når du har rett. Du trenger ikke ta opp kampen med alle som forsøker å rokke ved din virkelighet. Men du kan stoppe deres innflytelse på deg. Du kan si “du tar feil” og forlate diskusjonen. Du kan møte andres virkelighet med et skuldertrekk. Du trenger ikke å adoptere den. 

Ved å stole på seg selv så risikerer du av og til å ta feil. Men hva så? Du får ikke mer rett av å hele tiden overlate virkeligheten til andre. Hvis du har oppført deg bedrevitende og blir avslørt i å ta feil, så si “jeg tok feil” og gå videre. Ikke la det hindre deg i å stole på deg selv neste gang. 

Om noen dager så har bloggen 2 års fødselsdag. I den anledning vil jeg at vi skal feire hverandre. Alle som liker OG deler denne teksten på facebook, deltar i trekningen om ett eksemplar av boken “Psykopati og kjærlighet”. Boken sendes gratis, også til utlandet. Vinneren trekkes på bloggens bursdag 3. juli. Ved å delta samtykker du at blogginnehaver kan se hvem som deler. Pass på at personverninnstillingene dine gjør det mulig for meg å se at du deler. 

Vi kjører på også i dag. Jeg vil plukke opp tråden med Hare-serien. Denne har jeg ikke fokusert på siden november ifjor. Derfor en kort påminnelse om hva den handler om; moderne psykopati diagnostisering er basert på tyve kriterier utarbeidet av kanadieren Dr. Robert Hare. Vi fokuserer på disse kriteriene for å minne oss selv på at bloggen handler om en ekte forstyrrelse og ikke om mennesker vi ikke liker eller som har behandlet oss dårlig.

Vi har kommet til nummer seks i rekken; manglende anger eller skyldfølelse. For de av oss som har hatt nærkontakt med en ekte psykopat, så er dette kriteriet plankekjøring. Vi har merket deres manglende anger inn i beinet, og opptil flere ganger. 

“Psychopaths show a stunning lack of concern for the devastating effects their actions have on others. Often they are completely fortright about the matter, calmly stating that they have no sense of guilt, are not sorry for the pain and destruction they have caused, and that there is no reason for them to be concerned.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Psykopaten vet forskjell på rett og galt. Enkelte tror at psykopaten ikke har moralsk sans og det med rette, siden de opptrer antimoralsk. Men dette er en misforståelse, psykopaten er fullt klar over hva som forventes av dem. De er ikke småbarn og vi må ikke unnskylde deres handlinger ved å infantilisere deres agenda. Psykopaten vet at hva han/hun gjør er uakseptabelt – men de bryr seg ikke. 

Vi må se kriteriene i sammenheng med hverandre. Psykopaten har et grandiost selvbilde, som betyr at de opplever seg selv som bedre og viktigere enn andre. De ser ned på oss. Det er lite trolig at en arrogant konge noengang vil ta personlig ansvar for hvordan han behandler hoffet. Psykopaten ser ingen grunn til å føle skyld for hans/hennes handlinger, vi som ofre skal bare godta dem og allerhelst oppmuntre dem til å gjøre akkurat som de synes.

Anger krever innsikt, refleksjon og samvittighet. Det har psykopaten ikke. Dog vet psykopaten når de har gått for langt, de tilstreber jo å gjøre det. Den eneste grunnen til at de noensinne bremser mishandlingen og sågar sier “unnskyld” er hvis de står i fare for å miste verdifull narsissistisk forsyning. Angeren er dog ikke ekte, og hvis psykopaten har rukket å finne et nytt offer så får du ingen henvendelse overhodet, for da trenger de ikke lenger den forsyningen du ga dem. Dette indikerer at de ikke opplever ekte anger. Hadde psykopaten opplevd ektefølt uselvisk anger så hadde han/hun bedt om unnskyldning og oppklaring uavhengig av om det var en ny partner i bildet eller ei.  

Når det grandiose selvbildet mikses med kriteriet om berettigelse, så sier det seg selv at psykopaten ikke føler skyld, I egne øyne har han/hun rett til å brøyte seg fram akkurat som de synes, og vi andre skal helst bare bukke og neie for å få lov til å bli værende i deres nærhet. Dette er ikke holdninger du ønsker å ha i ditt liv. Denne kruttønna av en miks gjør psykopaten istand til å gjøre hva som helst uten å føle skyld, inkludert å myrde. 

Psykopaten synes å unnskylde deres manglende skyldfølelse ved å påstå at det hemmer dem, at det er en samfunnsskapt regel som ikke gavner noen.  

“”Guilt?” he remarked in prison, “It`s this mechanism we use to control people. It`s an illusion. It`s a kind of social control mechanism, and it`s very unhealthy. It does terrible things to our bodies.” – sitat av Ted Bundy, psykopat og seriemorder (fra “Without conscience”).

En psykopat forstår med andre ord ikke at skyld kommer naturlig, innenfra i normale mennesker. Jeg tror mange psykopater tenker som Bundy, at det faktisk er en lov laget for å kontrollere oss, på samme måte som menneskeskapt juss. Psykopaten vil tilstrebe å motarbeide slike sosiale “lover”, derav den psykiatriske betegnelsen antisosial forstyrrelse.

Psykopaten har også en fantastisk evne til å rasjonalisere og unnskylde deres egne overgrep. Psykopaten tar aldri ansvar for noe han/hun har gjort som har skadelige konsekvenser for andre.

“Psychopaths` lack of remorse or guilt is associated with a remarkable ability to rationalize their behavior and to shrug off personal responsibility for actions that cause shock and dissapointment to family, friends, associates, and others who have played by the rules. Usually they have handy excuses for their behavior, and in some cases they deny that it happened at all.” (fra “Without conscience”)

Forstyrrelsen kan få psykopaten til å ikke bare fraskrive seg alt ansvar, men sågar skylde deres handlinger på andre – omstendigheter eller mennesker. I deres øyne er de selv ofre.

“Jeg er blitt gjort til en drittsekk og syndebukk. Når jeg tenker etter så er jeg mer et offer enn en overgriper” uttalte John Wayne Gacy mens han sonet for å ha myrdet 33 unge gutter og menn. “Jeg elsket henne dypt. Jeg savner henne så mye. Det som skjedde var en tragedie. Jeg mistet min elsker og min beste venn. Hvorfor tenker ingen på hva jeg går gjennom?” ytret tannlegen Kenneth Johnson etter å ha klubbet sin kone til døde på deres bryllupsreise. Jodi Arias myrdet i 2008 sin elsker Travis Alexander. Få minutter innen hun nesten kuttet av hodet hans med en kniv, så tok hun et bilde av ham i dusjen. Hun ville forevige øyeblikket innen livet hans var over. Senere elsket hun all oppmerksomheten hun fikk under rettsaken. Hennes største frykt var å bli isolert i fengselet – alt i tråd med hva vi vet at en psykopat frykter allermest; å ikke ha et publikum de kan trekke narsissistisk forsyning fra.

Det er viktig å huske at selv om våre respektive psykopater ikke har myrdet og mest sannsynlig aldri kommer til å gjøre det, så deler de dette tankesettet.

I andre tilfeller vil psykopaten argumentere at ofrene hadde gavn og nytte av psykopatens svik og bedrag. En psykopat kan for eksempel uten anger stjele verdifulle gjenstander og forsvare handlingen med at offeret vil få alt – eller mer – tilbake på forsikringen. Emosjonelt bedrag kan unnskyldes med at “han/hun lærte en verdifull lekse om ikke å være så naiv, jeg gjorde dem en tjeneste”. 

Jeg oppfordrer alle som ikke allerede har gjort det til å studere de offisielle kriteriene for psykopati. Vi må tilstrebe at de riktige menneskene blir stemplet og ingen andre. Studer også gjerne kriteriene for en narsissistisk personlighetsforstyrrelse. 

Jeg pleier også å oppmuntre leserne, spesielt nye lesere, til å skrive ned eksempler på at din partner, eks, venn, kollega eller slektning oppfyller kriteriet. Dette for å hjelpe deg i NK eller eventuelt gråstein-metoden og i kampen mot kognitiv dissonans.

Jeg kan begynne.

-Jeg vet at min P mangler skyldfølelse da han kunne si meget grove ting om meg – til meg – og neste gang vi hadde kontakt late som om intet urett var sagt. Jeg skulle bare akseptere krenkelsen. Han angret ikke fordi han kort tid etter kunne krenke meg igjen.  

-Jeg vet at min P mangler skyldfølelse da han lovet ting som han aldri holdt. Han lot som om han aldri lovet disse tingene. Han lot meg gjennomgå enorme kvaler som konsekvens av ting han hadde lovet. Han angret ikke på dette, da jeg aldri fikk medfølelse eller beklagelse for kvalene jeg gjennomgikk. 

Skriv dine egne eksempler ned i en bok som du henter frem hver gang du begynner å tvile på din egen oppfattelse av din relasjon med psykopaten eller narsissisten. 

Skriver en fortvilet leser i kommentarfeltet. Det psykopatiske bånd sitter dypt, og det er et sjokk for mange når de oppdager at det de trodde var ekspressruta til frihet, slettes ikke går så fort som man trodde.

Da jeg i min tid sluttet å røyke, så la jeg på meg elleve kilo. Jeg synes de ekstra kiloene var en enorm belastning – ikke nødvendigvis tyngdemessig, men utseendemessig. Fristelsen til å plukke opp sigaretten for å få min gamle velkjente figur tilbake var stor. Flere ganger hadde jeg en indre debatt om hvorvidt jeg faktisk skulle gjøre det og var på nippet til å gjøre det, for jeg trivdes ikke med mitt nye utsèende. Jeg måtte dessuten kvitte meg med flotte plagg for tusenvis av kroner som jeg elsket men som var blitt for trange. Men det som ville skje hvis jeg igjen begynte å røyke, var at andre plager som muskel- og leddsmerter, hoste og piping i lungene ville returnere i tillegg til en stor økonomisk utgift. Var jeg villig til å få min figur tilbake på bekostning av alt det andre? Jeg falt på nei og plukket aldri opp sigaretten. Men den dag i dag er jeg klar på at å slutte å røyke hadde negative effekter som jeg må leve med. De ekstra kiloene er der fortsatt.

Slik er det også med NK. Ikke alt blir bra, men den samlede gevinsten er større enn det samlede tapet. NK med en psykopat har det til felles med røykeslutt at det er meget politisk ukorrekt å si at man taper noe på å innføre det. Men det synes jeg vi ikke skal skyve under teppet og slår et slag for å få frem i lyset at jo, man taper noe. Jeg savner det sosiale og koselige som sigarettene medførte. Jeg savner også følelsen av tosomhet og fellesskap som psykopaten ga meg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Psykopaten og sigaretten er begge skadelige for oss. Mange lener seg til sigaretten som en trøst, en venn i nøden som vi tyr til når vi er stresset eller nervøse. Men sigaretten er selvfølgelig en falsk venn som ikke gjør gavn. Det er også psykopaten.

Når man innfører NK så er det enklest i starten. Man er da sint, bestemt, viljesterk og motivert. Noe har skjedd som utløste den endelige beslutningen om NK. Psykopaten gjorde noe som var så graverende at man ikke lenger kunne akseptere det. Sinnet etter en slik hendelse sitter i en stund. Da oppleves NK som en lek. Men sinnet avtar og motivasjonen svinner med tiden. Savn og nostalgi slår inn, og man har da lett for å tilgi. Vi har gjort det tusen ganger før – slått en strek og tatt tidligere venner tilbake inn i varmen. Spesielt empatiske mennesker har dette som et mønster. Det er da så viktig å minne seg selv på at “det er en grunn til at det ble slutt” og hente fram gamle hendelser og følelsene som disse hendelsene avlet. 

Aldri har vi opplevd et lignende magnetisk sug tilbake til en tidligere venn, som vi gjør med psykopaten. Dette er det psykopatiske bånd som drar i oss. Forestill deg at det eksisterer en fysisk strikk mellom deg og psykopaten. Når avstanden blir lang nok så strekkes strikken og det ligger i strikkens natur at den da vil forsøke å trekke seg sammen og bli kortere igjen slik at offer og psykopat gjenforenes. Men hvis avstanden blir for lang, og med en ekstra kraftanstrengelse, så forsvinner den elastiske effekten, strikken vil svekkes og til slutt slite. Det den fortvilte kommentatoren nå føler etter at syv uker er gått, er strikken som begynner å reagere på at den blir strukket med automatisk å ville trekke seg sammen. Offeret trenger fremover å anstrenge seg enda hardere, slik at strikken til slutt sliter. NK blir vanskeligere innen det blir bedre. De som bryter NK gjør det oftest i denne “sammentrekningsfasen”.

Kommentatoren fikk mange gode svar fra medleserne. Flere påpekte at “syv uker er ingenting”. Det stemmer. Men det må ikke ta motet fra ofre som strever med NK. Hver dag hvor NK lykkes, er en dag nærmere det tidspunktet da strikken sliter. Det er heller ikke slik at smerten er jevn og konstant frem til den dagen. Underveis vil du få stadig flere gode dager, og stadig færre dårlige. 

Husk at du har vært avhengig. Psykopaten har vært din rus. I begynnelsen av NK har du ingen abstinenser, for markeringen av NK har i seg selv gitt deg en rus; at du endelig satt foten ned og bestemte for deg selv. Dette kan du flyte på en stund men effekten vil avta og da er ikke lenger NK så spennende. Du mister litt fokus; “hvorfor gjorde jeg egentlig dette”? I tillegg slår fryktelige abstinenser inn. Dette er faktisk de samme fysiske stoffene som herjer i oss som etter røykeslutt. Men faktisk tror jeg psykopatofferet har det verre. Der eks-røykeren får enorm sosial og moralsk støtte fra omgivelsene, så må psykopatofferet ofte nøye seg med “det var på tide, jeg skjønner ikke hvorfor du henger fast i det mennesket”. 

Psykopaten fylte mye i oss. Vi var så involvert og engasjert i dette mennesker, og opplevde det som gjensidig. Det er et enormt tomrom som skal fylles etter bruddet. Jeg vil skrive mer om dette senere. Men når du sitter der og sliter med NK fordi du er ensom, forsøk å tenk tilbake på tiden før NK, da du og psykopaten fortsatt var sammen. Jeg vet ikke med dere, men personlig var jeg meget ensom sammen med psykopaten. Jeg forsøkte så desperat å komme nær ham men det var en usynlig mur mellom oss. Muren var selvfølgelig hans forstyrrelse, han kunne ikke knytte seg til meg, men det visste jeg ikke den gang. Derfor opplevde jeg fortvilet ensomhet til tross for at vi var sammen nesten daglig. Mange av hans uforklarlige handlinger og utsagn forsterket ensomhetsfølelsen. Var det ikke egentlig slik med deg også? Hva hjelper det om du fikk psykopaten tilbake, ville du egentlig bli kvitt din ensomhet?

Jeg tipper at det ville du ikke. I tillegg ville mengden mishandling eskalere. Det du tror ville bli bedre, ville faktisk bli verre.

Hvis jeg plukket opp sigaretten i dag, så ville jeg kanskje miste noen av kiloene jeg har lagt på meg men ikke alle. Jeg ville aldri få min gamle figur tilbake fullt og helt. I tillegg så ville lungeproblemene kommet tilbake og antakelig tilta, og sigarettene har blitt enda dyrere. 

Vi har ingenting å tjene på å returnere til ting som vi vet skader oss. Bare fordi tingene er kjente og trygge, så betyr ikke det at vi trenger dem. Våg heller å løsrive deg fra skadelige ting som gir deg falsk trygghet og binder deg, og kast deg ut i noe nytt og usikkert. Forsøk å lære om deg selv, finn ut hvorfor du klenger deg til skadelige ting og mennesker. Jeg vet du vil tjene på det.