I dag vil jeg gå inn på et lite sidespor og snakke om noe annet enn psykopati. Jeg ønsker å fortelle om selve bloggdriften.
Bloggen vokser, som er ønskelig, men med veksten så vokser også alt av positiv og negativ menneskelig adferd.
De som kun leser bloggen men aldri gjør seg til kjenne merker vi ikke så mye til. I dag følger 8000 personer bloggen på facebook. Statistikk jeg får fra leverandøren viser at dobbelt så mange, omkring 16000, er oppmerksom på bloggen. Grunnen til at mange leser en slik blogg uten å følge den på facebook er fordi mange objekter ikke ønsker å gi et hint om at de er “på sporet” av psykopaten. En annen årsak er at mange ikke har facebook konto. De kan likevel lese bloggen, som er uavhengig av facebook.
Til enhver tid så er kun en håndfull mennesker aktive i kommentarfeltet. Men kommentatorer kommer og går. Noen er trofaste kommentatorer i lange perioder, andre skriver bare en enkelt kommentar eller et par. En av årsakene til at kommentatorer forsvinner er at de får det bedre og ikke lenger trenger å være så opptatt av bloggen. Men selv om det til enhver tid kun er et begrenset antall kommentatorer så har to-tre hundre lesere vært aktive i kommentarfeltet siden oppstarten i 2015. Det er med andre ord mange som har bidratt aktivt, mest på godt – men som jeg vil snakke om i dag, av og til på vondt.
Men innen jeg går videre vil jeg skryte av de 98 prosentene av dere som er respektfulle og ydmyke i kommentarfeltet, både mot hverandre og mot meg som bloggforfatter. Dere trenger ikke å ta notis av dagens tekst, men dere er velkommen til å lese den for å få dypere innsikt i bloggdrift. Jeg vil gi dere en liten titt bak kulissene.
I løpet av årene med blogg så har jeg opplevd noen råtne epler, hvorav den mest ekstreme var en kvinnelig leser som i 2017 trodde hun og jeg var personlige venner. Hun evnet ikke å forstå at hun bare var en av mange lesere. Hennes adferd nærmet seg forfølgelse (stalking). Hun ble blokkert.
Både bloggen og youtube kanalen har også tiltrukket seg flere psykopater og narsissister. Enkelte av dem har gjort seg til kjenne. Også disse blir blokkert.
De ekstreme tilfellene er få og tydelige. De er lette å få øye på. Grensetilfellene derimot er vanskeligere å skille ut, fordi det kan være snakk om noe så elementært som at vi har forskjellige måter å ordlegge oss på. Og det bringer meg til dagens tema, er en blogg et fristed for alle som ønsker å ytre seg?
Svaret er nei. En blogg er ikke et offentlig sted. En blogg er privat eiendom, alle som kommenterer der er gjester og plikter å oppføre seg deretter. Det er ingen menneskerett å kommentere på en blogg. En blogg er ingen nettavis, den er mer som en dagbok. En blogger jobber alene, og når du leser så får du innsikt i vedkommendes liv og innerste tanker.
Når du kritiserer en bloggtekst, så kritiserer du derfor ikke et “system” eller et apparat. Du kritiserer en enkeltperson. For eksempel kan man i en nettavis kritisere en enkelt artikkel eller sågar journalisten som skrev den. Men en journalist har en redaktør og en redaksjon i ryggen. Det har ikke en blogger.
Enkelte blogger som min oppmuntrer av naturlige årsaker til et aktivt kommentarfelt og i en viss grad til debatt. Å ha opplevd en psykopat er ensomt. Vi ønsker derfor å stå sammen, vi ønsker å lese andres erfaringer for å lære og for å sammenligne. Vi ønsker å skrive om egne erfaringer for å tømme oss for gift, for å få støtte og bekreftelse og for å forstå hva vi har opplevd. Slik skal det være. Det betyr ikke at du kan skrive akkurat det som faller deg inn.
En blogger jobber som sagt alene. Det står ikke en “nemnd” og vurderer dine kommentarer. Å moderere et kommentarfelt tar mye tid. Jeg har alene moderert ca 6500 kommentarer siden oppstart. Det betyr at jeg ikke har mulighet til å finanalysere hver enkelt kommentar. Hvis jeg velger å fjerne en kommentar eller en kommentator, så har jeg ikke tid til å gi deg en personlig begrunnelse for hvorfor. Du er en av veldig mange lesere. Jeg er bare en.
Det er ditt ansvar å sørge for at ditt budskap kommer klart og tydelig fram. Hvis jeg opplever en tvetydighet i din kommentar så kan jeg velge å slippe den gjennom, men det kan også hende at jeg fjerner den. Et eksempel er “stikk” til meg (eller andre kommentatorer) pakket inn i en lang kommentar med ordsalat. Ofte blir det et tolkningsspørsmål og jeg kan ta feil av dine intensjoner. Men igjen, jeg har ikke tid til å finanalysere dem. Jeg har heller ikke tid til å diskutere dem med deg. Du plikter å vise dem.
Jeg kan fjerne enkeltkommentarer eller jeg kan utelukke alle kommentarene fra en bestemt kommentator. Hvis jeg merker at du dominerer for mye og din gjennomgangstone er negativ – altså at du har vist en negativ holdning gjennom flere kommentarer – så kan du bli fjernet for all fremtid. Du får ingen forklaring på hvorfor. Jeg har en blogg å drive. Har du ingen kommentarskikk så kommer ikke jeg til å fortelle deg det. Du blir bare fjernet. Dominanse og/eller negativitet vil påvirke stemningen i kommentarfeltet og kan få andre lesere som ønsker å kommentere til å nøle. Det kan også redusere min egen motivasjon til å fortsette.
Det er lov å kritisere tekster fra meg og kommentarer fra andre. Men i kritiske kommentarer står jeg overfor en vurdering. Er din kritikk oppbyggende? Berikende? Saklig? Konstruktiv? Velbegrunnet? Berettiget? I så fall slippes kommentaren antakelig gjennom. Hvis jeg derimot tviler på dine intensjoner så lover det ikke godt. Eller sagt på en annen måte, hvis jeg ikke liker tonen din så er du ute. Det lyder kanskje udemokratisk men en blogg er ikke et demokrati, den er et diktatur. Jeg er alene om å passe på mitt eget velbefinnende i tillegg til skjøre lesere (vi er alle skjøre i lang tid etter et brudd med en psykopat). Hvis du merker at ditt syn skiller seg markant fra mitt så hindrer ingenting deg i å starte din egen blogg. Min blogg derimot, er ikke din søppelfylling.
Jeg lyder kanskje streng men det er nødvendig. Jeg skal overleve som blogger og leserne skal få mest mulig rehabilitering ut av tekstene. Men veldig streng er jeg dog ikke. Av 6500 innleverte kommentarer så har jeg kanskje stoppet 80. 98-99% av kommentarer slipper med andre ord gjennom.
God kommentarlyst 🙂
Så fint forklart. Og takk for at du bidrar til et sted som kan være en støtte for psykopatofre. I tillegg er dette et svært godt eksempel på det å etablere egne grenser og å holde fast ved dem. Et eksempel til etterfølgelse for mange av oss, vil jeg tro!
Takk for at du leser.
Takk for innblikk i blogghverdagen!
Jeg er en av de som er på og av her inne. Noen ganger leser jeg, en og annen gang kommenterer jeg. Ønske om å delta mer er der, men jeg har lagt meg et sted på aktivitets-skalaen som ikke aktiverer meg mer enn jeg har godt av. For ja, det er noen ganger avsindig vondt å lese både blogg-eiers innlegg og lesernes kommentarer. I det siste har innleggene i september rørt meg. De som omhandler min (vår) egen ivaretakelse, og forsåvidt mangel på dette.
Siste innlegget om p/n´s manglende fortellinger om seg selv som barn traff meg også. Fikk fortalt rare bruddstykker som på mange måter ikke ga noen mening. Og opplevde en slags uvilje mot å fortelle, som gjorde det vanskelig for meg å spørre. Spørre gjorde jeg de første ukene, så sluttet jeg, fordi svarene etterlot flere spørsmål og en gryende usikkerhet. En usikkerhet hele forholdet etterhvert ble preget av. Men gikk jeg? Neida. Jeg ble.
Nå ja, det var ikke en fortelling jeg ville dele nå! Men jeg fikk lyst til å si noe om hva som rører seg inni en av leserne, og hvorfor ikke j e g kaster meg over tastaturet til stadighet, selv om det jeg leser angår meg dypt.
Det er fint vi får en påminnelse om hvordan bloggen fungerer og hvordan vi skal oppføre oss her. Skulle bare mangle! Om vi er respektløst behandlet av nære mennesker i livet, betyr ikke det at v i skal behandle andre dårlig og respektløst i fortsettelsen.
Takk for at du leser og kommenterer.
Takk for denne også. Jeg forstår. All ære og respekt til deg Daniel. Denne teksten er jo også et forbilde i en fremføring i grenser.
Jeg er av de som takknemlig har lært mye her på bloggen og har kommet videre ganske hel, men når jeg til tider støter på noen nye mennesker i livet mitt som har P/N tendenser, så er det godt å støtte seg til visdom her inne fordi jeg da henter meg raskere inn og opp igjen. I tillegg tror jeg på det å hjelpe hverandre og gi tilbake til de som mest sannsynlig er i sine livs største følelse utfordring, denne frustrerte jojo situasjon, den vonde grusomme kalde dansen med P/N.
De siste innleggene har jo handlet mye om oss selv, og her tror jeg vi har mye å hente.
Det tror jeg fordi det er vi selv som må gjøre jobben med oss selv. Og bare vi vet hvem vi selv er.
Bare jeg er meg
og
bare du er deg.
Jeg kommenterer ikke så mye lenger men leser det meste inklusiv kommentarene. Var mer aktiv de første årene etter bruddet og med hånden på hjertet- denne bloggen reddet meg i tiden etterpå og har gjort at mine egne reaksjoner før, under og etter bruddet forståelig. Og først og fremst – å forstå hva en P er, gjør og fremstår som.
Er deg evig takknemlig for den jobben du gjør og har gjort med bloggen! Tenker du har sensurert et antall psykopater underveis som tror de ikke blir gjennomskuet i sin egen forherligelse!
Veldig bra skrevet og mye nytt jeg ikke visste om bloggverdenen.
Jeg er også en av dem som fikk “livreddende” hjelp av deg rett etter bruddet, og denne bloggen har lært meg så utrolig mye. Jeg har lest mer enn jeg har kommentert, men har alltid i bakhodet at jeg må fortsette å bidra med kommentarer selv om jeg selv har det bra nå. Når jeg stod midt i det var det stor hjelp for meg å lese andres erfaringer og kommentarer, og det prøver jeg å huske på nå, i tillegg til at det er veldig interessant alt du skriver.
Det kommer “nye” psykopatofre inn her stadig, og da må vi støtte så godt vi kan og fortsette å gjøre denne siden til et sted for å heles og lære.
Takk for den gode jobben du gjør og for alt du har gjort for alle oss som har kommet oss bort fra psykopaten og narsissisten, frivillig eller ufrivillig. Jeg vet ikke om noen andre i dette landet som sitter på så mye kunnskap om dette enn dag, og som klarer å formidle det så bra, både via blogg og youtube.
Malene, jeg har lest mange gode kommentarer fra deg som har støttet og hjulpet meg når jeg har trengt det. Tenker samtidig at det er til stor hjelp, trøst og nytte at de som nå har det bra av og til kommenterer her når de er inne og leser. Det gir håp til alle oss som enda sitter dypt i sorg, savn, sinne og fortvilelse og som både er “lost” og “stuck” i situasjonen om at det finnes håp. Da er det godt å lese om alle som har gått gjennom tunnellen og har kommet seg opp i lyset og har det bra. Hjelper i alle fall meg
Tusen takk for en så fin tilbakemelding Klara:) Det er godt å vite at noen kan lese det jeg skriver og finne trøst i det, akkurat som jeg selv gjorde i “min tid”. Det er en tung og vanskelig tid å komme seg gjennom etter bruddet, men det blir bedre og bedre, så hold ut og gjør det beste du kan for deg selv, og tenk at du skal være veldig glad du er kvitt psykopaten:)
Jeg har nylig oppdaget bloggen din. Den er til stor hjelp! Du gjør en god jobb, og jeg håper du fortsetter lenge. Har hatt mistanke om at min tidligere elsker er psykopat nå siden januar i år. Etter å ha utøvd vold mot meg, tilga jeg han siden han hadde unnskyldningen klar. -Det var nemlig min feil, siden jeg provoserte ham. Enda jeg ikke skjønner hvorfor. For jeg sa eller gjorde ingenting som skulle tilsi at jeg skulle ende opp på politistasjonen blå og lilla med en vridd håndledd og smerter i ryggen etter å ha blitt dyttet. Uansett, sjermen hans klarte å snu meg igjen. Og jeg benreidet meg selv. Jeg tenkte det var min skyld. På samme måte som det var min skyld i følge han at han hadde fått en kvise, fordi jeg gjorde han så stresset. Jeg var så langt nede. Jeg, som er en sterk og oppegående person, som aldri har slitt psykisk. Jeg utviklet angst. Var redd for hvordan jeg ordla meg for at han ikke skulle misforstå. Kom med komplimenter til han så han skulle holde seg i godt humør.. etter å ha tynt meg selv i mange måneder, for sønnen vår sin skyld, møtte jeg veggen. Vi var aldri i noe offentlig forhold, men fikk altså et barn sammen. Trodde han ble å forandre seg, til å gå tilbake til den sjarmerende mannen jeg ble kjent med. Han som lagde gode middager, ga meg smykker og andre gaver, fine komplimenter, og en lykkerus jeg aldri hadde kjent før. Fikk små drypp av og til, slik at jeg så den mannnen jeg falt for. Han jeg ventet på skulle si at det kom til å bli oss to. Den mannen eksisterte aldri. Det var et spill. Jeg innså det til slutt, alt for sent. Men jeg kom meg vekk. Nå er det snart åtte måneder siden forrige kontakt. Visste ikke om NK før jeg kom over bloggen din denne uka. Men alt faller på plass. Alle spørsmålene mine. Den avklaringen jeg aldri fikk. Hvorfor han ‘straffet’ meg med å ikke svare meg, hvorfor han plutselig fikk svarte øyne, hvorfor han kjeftet så mye enda jeg ikke hadde sagt eller gjort noe for at han skulle bli provosert. Hvorfor han trykte nakenbilder av den nye elskerinna si i ansiktet på meg under overlevering av barnet vårt. Hvorfor han alltid var blid på tlf mot meg når han var på jobb, og et monster når han var i bilen eller hjemme. En dag gikk han så langt at han brølte at han aldri mer ville se barnet vårt igjen. For å såre meg. Så jeg ga klar beskjed om at jeg aldri mer ville ha noe med han å gjøre. For å opprettholde fasaden ovenfor familie og venner, presterte han å anmelde meg når jeg ikke ville møte på familievernkontoret før han hadde gjennomført et sinnemestringskurs. Jeg var i sjokk. Jeg er lovlydig. Har aldri fått så mye som en parkeringsbot engang. Så ble jeg anmeldt for hensynsløs atferd. Politiet forkastet såklart anmeldelsen. Dem sa jeg hadde ikke gjort noe ulovlig. Igjen satt jeg ødelagt etter alt han hadde kjørt meg gjennom. Men det verste var at jeg sørget. Jeg var helt knust over at den mannen jeg trodde jeg kjente ikke eksisterte. At alt bare var et spill. Så begynte jeg å tvile..var det et spill? Overreagerte jeg? Var jeg problemet? Etter å ha fått alt på avstand har jeg innsett at jeg strakk meg alt for langt. Jeg skulle ha innført NK ved voldsepisoden et halvt år tidligere. Aldri tilgitt han. For etter det ble han først bedre, så mye verre enn noengang. Det verste var ikke den fysiske volden. Men den psykiske. At han vridde på alt jeg sa til det negative. Alle løgnene han fortalte. Nesten ingenting av det han sa var sant. Han kunne lyge om noe så enkelt som hva han skulle ha til middag, til mer større ting om alvorlige sykdommer han hadde. Jeg er glad jeg kom meg unna. Og jeg er glad for at jeg er sterk nok til å beskytte barnet mitt mot han. Det er mitt første og eneste møte med en slik mann, og jeg er i midten av tredveårene. Jeg tenker på de stakkars jentene som kommer etter meg..og de som var før meg. Skulle ønske noen hadde advart meg. Men jeg vet ikke om jeg hadde trodd dem, for han var så ordentlig og sjermerende. Han var omtenksom og god. Men det var bare alt et spill. Jeg er stolt av meg selv nå, for at jeg klarer å holde på NK. For det er vanskelig. Men samtidig skjemmes jeg, over at jeg ikke brøt ut tidligere.
Velkommen som kommentator. Du beskriver på en god måte en klassisk syklus av idealisering-devaluering-forkasting.
Jeg må bare skrive en ting….
Takk for denne bloggen og at jeg var så heldig å fikk masse hjelp når jeg var på det vaste, både har inne og ikke minst støtte samtaler på skype.
Jeg har blitt mye sterkere i å stå i mot han, nå har jeg iverksatt så strengt NK , sellom han ringer og skriver og duket opp igjen med blostrer, jeg gir ikke etter, aldri mer. Nå er jeg i stand til å leve sakte og sikkert videre, reiser på ferie, fikk en venn, klarer å nyte live. :))
Og alt dette takker jeg til denne bloggen og til Daniel:))
Jeg er en 22 år gammel jente. Jeg har vært gjennom et brudd med psykopaten, og det er 2-3 mnd. Men jeg føler ikke at jeg savner psykopaten, men jeg savner meg selv. Det føles som noe dypt inne i meg er ødelagt, og jeg kan ikke se for meg elske en annen gutt i fremtiden, for jeg er ikke i stand til det. Jeg føler at jeg er glad i livet og alt, men samtidig føler jeg at jeg ikke er glad i noen i denne verden, ikke engang familien. Det er så vanskelig å sette ord på hva som er galt, men jeg føler at det er noe virkelig galt med meg.
Fortsett å bli her, les – ikke bare her men andre lignende nettsider. Ikke vær så opptatt av å bli den du var, vær åpen for at du blir en ny. Det trenger ikke å være feil, bare annerledes.
kl: P/N får oss ut av balanse, og det tar tid å finne veien hjem til oss selv.
Når vi har det vanskelig er det problematisk å navigere, men ved å lese her inne, tekst etter tekst samtidig som du skjermer deg fullstendig for P/n (NK) vil du sakte finne fotfeste igjen også i følelsene dine. Bruk tiden til å være god med deg selv. Enkle fine ting som å tenne lys, lage en kopp te og gå en tur og lytt til naturen. Jeg har brukt lang tid til å finne tilbake til meg selv, enda er jeg fortsatt ikke helt i mål, jeg kjenner fortsatt noe av P/N sin gift skurrer der bak som en ekkel skygge til tider. Jeg vil aldri bli den samme som før, nei, men jeg vil ta med meg det jeg har lært videre som læring i livet, og gjør en stor innsats for å snu det negative jeg har opplevd til noe positivt. Men, dette tar tid, og situasjonen er vanskelig etter nærvær med en Psykopat. Det er vondt og frustrerende som du har det nå. Men det blir bra skal du vite, etter tid, og med kunnskap om emnet.
Hei kl
Dine reaksjoner er svært forståelige, og først og fremst skal du sette pris på deg selv som har klart å komme deg unna. Allikevel må du regne med en bearbeiding av det du har opplevd som innebærer mange kompliserte og vanskelige følelser. Sorg er en av dem, og det å ha blitt endret selv vil være en god grunn til slik sorg. Fordi du har lært at ikke alle er til å stole på. At noen faktisk vil oss vondt. Det er en nødvendig, men ikke en lett kunnskap å bære på. I tillegg vil det være slik at mange har opplevd at de ikke er forstått, ikke en gang av egen familie og venner, og det gir en følelse av å være ensom. Kanskje gjelder det også deg. Ta vare på deg selv og følg med her og på andre lignende nettsteder. Da vil du se at du er ikke alene, og vil lære av andres erfaringer.
kl, jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg sitter også med en sånn følelse. Jeg tenker at jeg aldri noen gang skal få oppleve den enorme lykkefølelsen P/N ga meg, spenningen, adrenalinkicket og den altoppslukende rusen. Føler liver er blitt litt grått og trist nå, mangler litt tiltakslyst. Håper det er fordi bruddet er så nytt. Jeg tenker også at jeg savner den gamle “meg” før P/N og at noe er ødelagt. Men så vet jeg at livet mitt ikke var perfekt før P/N heller, og at jeg jammen har hatt en del P/N i livet mitt uten at jeg har visst om at det fantes såkalte “sånne” mennesker. Jeg har nok vært som et fluepapir for dem. Håper at for hver dag som går, så blir det lettere.
Jeg har også funnet ekstremt mye hjelp i denne bloggen. Og når jeg lurer på noe nytt, så søker jeg på det jeg lurer på og finner artikler som ligger i arkivet som hjelper meg mye. Og det virker som om bloggforfattere skriver til meg mange ganger, så mye kjenner jeg meg igjen. Men det er så vanskelig å blokke ham fra livet mitt, da jeg fremdeles tenker at det er en liten sjans for at han ikke er P/N. Sikkert velkjent for de fleste det. Men kan det være fordi det å ha blitt utsatt for en sånn er en ganske ensom opplevelse? P/N viser ikke den siden til alle, slik at mange ikke ville trodd oss. Og jeg tenker at vi som er offer snakker jo ikke om dette, slik at de får jo fortsette å ødelegge folk siden ingen vet om hverandre. Jeg tenker at min P/N holder på med mange kvinner på en gang. Men jeg tenker dette, jeg vet ikke. Men jeg vet at hvis jeg hadde fått det avgjørende bevis for at han gjorde det, så hadde jeg blokkert ham umiddelbart. Jeg tror det er derfor jeg sliter med NK, jeg mangler det avgjørende beviset.
Veldig godt forklart, og et veldig viktig innlegg, kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver her! Takk for alt du bidrar med, en blogg kan faktisk være til bedre terapi for mange enn andre former for hjelp i ettertid. At mennesker ikke behandler så personlige ting med respekt er bare trist, og forteller mye om dem.
Jeg har ikke kommentert her før, men fikk lyst å gjøre det nå!
Du gjør en kjempejobb!
<3
Velkommen som kommentator. Takk til deg og alle som leser og støtter.
Kan jeg få stille et spørsmål her? Jeg er rådvill og i en tilstand av generell fortvilelse over fenomenet personlighetsforstyrrelser.
Jeg forlot min store P for seks år siden, innførte NK og har holdt det siden. Det toårige forholdet til P etterlot meg fullstendig ødelagt, og oppvåkningen var en livsomveltende opplevelse for meg. Den førte til at jeg lærte om psykopati og narsissisme, og innså at jeg hadde hatt mange giftige mennesker i livet mitt, inkl. foreldre. Tok et oppgjør med meg selv og hvem jeg omga meg med. Har det nå, flere år etter, egentlig veldig bra.
For et par år siden møtte jeg en mann jeg innledet et uforpliktende forhold til. Uforpliktende, fordi slike forbindelser kan være OK for meg; å ha kjæreste eller ikke handler ikke om liv eller død for meg, jeg mer mer opptatt av venner. Men uforpliktende også fordi jeg aldri ble helt trygg på ham. Noen ganger syntes jeg hans søte sjenanse kunne gli over i primadonnaaktige nykker, uten at jeg klarte helt å sette fingeren på hvorfor jeg syntes det. Noen ganger kunne hans samvittighetskvaler over ting tendere til egentlig å virke som selvopptatt klaging over at han ikke var elsket uansett hva han gjorde; ikke selvkritikk over feil han faktisk hadde gjort. Men også her var det bare en nagende følelse i meg som fikk meg til å tenke de tankene, jeg hadde ikke noe konkret å ta ham på. Han hadde mange tilsynelatende gode trekk, virket søt, sympatisk og sjenert (men av og til plutselig brautende), og ikke minst hadde han mange svært gode mennesker i sin krets som gikk god for ham.
I et par år hadde vi en distansert relasjon som gikk mest på det seksuelle, jeg hadde det OK med det og levde livet mitt som normalt ellers. Så skjedde det noe. Omstendigheter førte til at vi ble bedre kjent, forholdet tok en vending og begynte å bli mer seriøst. Jeg var tiltrukket av ham og ville gjerne satse videre når han sa at han hadde utviklet følelser for meg. Men likevel hadde jeg en dårlig magefølelse. Han kom alltid for sent til avtaler, men det er det jo mange som gjør. Han kunne også “glemme” avtaler, men det er det også mange som gjør. Han kunne også ti minutter før en seriøs og lenge planlagt avtale sende en melding der han bare skrev “Jeg tror jeg rekker det” for deretter å komme en time etter avtalt tid. Jeg fikk en dårlig følelse av at det handlet lite om distréhet men heller om at han testet grenser, lekte seg og sørget for å få meg til å føle meg verdiløs. Jeg konfererte med gode venner som kjenner til min tidligere P-erfaring. De forsvarte ham og mente at noen mennesker bare er dårlige med tid. Det er jo sant. Men jeg hadde en dårlig følelse. Han kunne også plutselig la være å svare på melding og “keep me hanging” i forvirring og usikkerhet i flere dager. Venner forsvarte ham og sa at mange har et annet forhold til tekstmeldinger enn meg. Og så videre.
Til slutt lyttet jeg til egen magefølelse og fortalte ham at jeg ikke kunne fortsette relasjonen fordi hans adferd gjorde meg usikker. Men siden jeg tross alt ikke orket å tro at han var en N (som var det magefølelsen min sa), viste jeg ham altfor mye tillit og la fram min usikkerhet som noe forhandlingsbart, noe vi kunne løse ved at vi snakket om det. Da jeg fortalte ham at jeg ville avslutte, ble han tydelig vippet av pinnen. Han sa “Jeg trodde du var annerledes enn de andre”, og så, rystet (tror jeg), “Tenk om jeg egentlig er skikkelig manipulerende.” Vi avtalte å møtes dagen etter for å snakke ordentlig gjennom det. Da bare kom han ikke, og svarte ikke da jeg etterlyste ham på sms. Jeg valgte da å følge magefølelsen, og brøt all kontakt.
Men så angret jeg. Jeg var redd jeg var paranoid pga tidligere P-erfaring og at jeg lot noe ordentlig godt fare. Etter en måned valgte jeg å ta sjansen, og gjenopptok kontakten. Det skulle jeg aldri ha gjort. Han oppførte seg enda mer narsissistisk, bedrev forvirrende gaslighting, sa ja til å fortsette relasjonen for deretter å ydmyke meg, forsvinne, lyve og gaslighte. Han kutta meg deretter helt ut etter at jeg sendte en svært utleverende og ærlig melding der jeg ba om at vi gjenopptok forholdet. Og deretter, mens jeg fortsatt hang i uvisshet uten svar, oppsøkte han meg overstrømmende og vinkende på gata for å gi meg en klem og haste videre. Til slutt, etter at jeg insisterte på en closure, dumpet han meg hardt, brutalt og ydmykende med løgner (jeg kan ikke gå i detalj siden jeg er redd noen skal kunne identifisere meg). En tid etterpå fikk jeg vite at han hadde en kjæreste hele tiden da vi gikk siste runde der jeg var desperat.
Jeg må tilgi meg selv at jeg gikk imot egen magefølelse og kastet meg ut i en siste runde som ble ydmykende og skadelig for meg. Og jeg vet at det er mitt eget ansvar at det ble som det ble. Men likevel – og her kommer hjertesukket. Jeg oppdaterte gode venner om alt som skjedde hele tiden i siste runde. Ikke en eneste gang sa noen at de så et rødt flagg, at han virket giftig, at oppførselen hans var merkelig; de unnskyldte den hele tiden. Jeg sa: Virker han ikke litt narsissistisk? Svaret var: Nei, jeg tror han bare er litt rar og annerledes men snill fyr. Og den unisone beskjeden fra alle vennene var “heia kjærligheten, kjemp for kjærligheten!”
Og jeg vet som sagt at ansvaret for livet mitt er mitt eget, men jeg klarer ikke å la være å føle følgende: Jeg skulle så ønske at jeg hadde hatt én eneste venn som hadde sagt: «Dette er et rødt flagg, pass på. Jeg ville vært forsiktig her, var jeg deg, dette kan komme til å skade deg.»
Nå kommer jeg til poenget: Hvorfor er det så vanskelig for mange å forstå dette med alvorlige personlighetsforstyrrelser og giftige personer? Hva kan jeg gjøre for å opplyse kretsen min om det jeg vet, uten å bli beskyldt for å være svartmalende og at jeg «stempler andre mennesker»? Jeg har fortalt disse nærmeste vennene om min store P, og de tror meg og støtter min oppfatning her. Men i dette nye tilfellet der de røde flaggene lå rett under nesa på dem (flere mer eksplisitte enn jeg har turt å si her), ble hele problematikken avfeid og overdøvet av “heia kjærligheten”. Jeg vet at vennene mine vil meg vel og jeg setter så høy pris på dem. Likevel denne følelsen av at omgivelsene mine ikke klarte å advare meg når de burde.
Jeg er overbevist om at det var en en covert narsissist jeg røyk på denne gangen. Jeg tror han hadde meg som overgangsobjekt/adspredelse de årene jeg mente vi bare var “uforpliktende”, og at han planla å ta meg som primærobjekt da det “begynte å bli seriøst”. At jeg da dumpet ham tror jeg var forferdelig krenkende og ydmykende for ham, og at hans mulighet til å ta hevn og gjenopprette maktbalansen ved å ydmyke meg senere, var en kjærkommen gave for ham.
Det var vondt at jeg lot ham herje med meg en liten stund, samtidig føler jeg jo at det gikk bra denne gangen. Jeg innledet ikke noe ordentlig forhold; jeg ga ham dessverre en sjanse til å hevne seg, men jeg kom nokså uskadd fra det i det store og det hele.
Jeg vet at jeg må stole enda bedre på meg selv neste gang, ikke lene meg til venner. Men likevel. Hvorfor er det så vanskelig å gjøre dette temaet noe allment, noe folk vet om?
TUSEN takk for denne bloggen, og at du orker å drive den. Den har hjulpet meg masse.
Lisa, så gjenkjennelig lesing. Det er nesten som lese om mitt forhold til min P/N. Han har aldri vært direkte slem eller voldelig mot meg, men det er mer alt det jeg ikke kan sette fingeren på som plager meg. Og jeg vet ikke om noen som vil forstå meg utenom Daniel og lesere av bloggen som har vært utsatt for sånne folk. Jeg har også hatt et instinkt som sier meg at han er forstyrret, at han har mange andre damer samtidig som meg, at han sender samme melding til flere på en gang for å se hvem som responderer, han opererer etter bestemt mønster (jeg skriver dagbok og det er ganske skremmende og faktisk litt humoristisk å se hvor likt alt er når jeg leser bakover), når vi treffes sier han mye som virker enormt påtatt. Hele instinktet mitt + alt jeg leser på bloggen her skriker mot meg at han er P/N. En million røde flagg, MEN bare jeg som ser det. Derfor er det vanskelig å virkelig forstå at akkurat han er en P/N siden ingen kan fortelle meg at han er det.
Da må DU fortelle deg selv at han er det…det er slik det må fungere. Man kan ikke forvente at andre sier det, rett og slett fordi n/p ikke har avslørt seg selv overfor de fleste andre. Man må passe på seg selv, fordi ingen andre gjør det.
Egentlig spiller det ingen rolle om han er n/p, eller ” bare nesten n/p” .Når man får en guffen magefølelse, bør man stole på den. Såpass har jeg skjønt. Kanskje man bommer en eller annen gang, men hva så? Når noe føles ugreit, er det som regel ugreit.
Svar til Lisa : en får lyst til å svare litt «flåsete» – på tide å skaffe seg nye venner. Hvem sier « heia kjærligheten, til en venninne som sliter? Samtidig så forstår jeg at det ikke er alle som har riktig kunnskap, eller har en forståelse for hvordan n/ p/ s holder på, så det er en gråsone man må vurdere.
Ellers er det veldig mange røde flagg her, bare det og ikke holde avtaler synes jeg er alvorlig, og ikke noe man skal godta uten videre. Alle kan komme forsent, men de som bryr seg beklager det veldig, og viser det i ord og handling.
Du kan så si, men jeg vet at mine venner oppfattet at jeg ønsket meg dette forholdet (for det var jo det jeg trodde akkurat da, dessverre, og sa).
Da han begynte å behandle meg dårlig, var de ikke i stand til å identifisere det som det, tror jeg, men en «kjærlighet jeg måtte kjempe for». En venninne sa: «Jeg tror ikke han er psyko, jeg tror han bare er litt rar og går dit vinden fører ham» (= søt og annerledes). Det er også dumt og ukritisk, så jeg skjønner hva du mener.
Jeg føler vel kanskje at vi lever i en tid der det romantiske parforholdet trumfer alt og det å være alene en stund skal ses på som noe feil, hence den frenetiske «heia kjærligheten!!». Jeg tror også rett og slett mange bare ikke orker å ta inn over seg at verden (les:andre mennesker) kan være sånn, og at de lukker øynene for det.
Lisa: Oj. Så gjenkjennelig. Dette kunne vært “min” p/n.
Masse venner, bekjente. Alle synes h*n er så rar, vennlig, sjenert og søt. Nesten en slik man må verne om, fordi de er så sarte. Det er slik h*n blir omtalt.
De av vennene mine jeg snakket med underveis i forholdet gav meg heldigvis motvekt mot “alle” andres oppfatning. De så at jeg slet. Paradoksalt, med en gang de (noen helt få, de kan telles på en hånd med amputerte fingre.., h*n ville nemlig ikke treffe vennene mine..) traff h*n, ble de overbevist om at det var et søtt, beskjedent, rart og vennlig menneske, de også. Det lyser godhet og vennlighet ut av personen.
I relasjonen ble jeg holdt på tå hev. Ingen avtaler, før rett før. Omtrent når middagen sto på bordet. Hele tiden en slags følelse av å være uønsket. På en utenlandstur, der h*n hadde reist noen uker i forveien, fikk jeg ikke sitte inntil vedkommende i sofaen, eller ligge inntil i sengen den kvelden jeg kom. Ingen kyss. Ingen omfavnelser. Slik ble jeg ønsket velkommen! Meningen var at vi skulle være der i noen uker, sammen. Etter tre-fire dager holdt jeg ikke ut mer, og var jeg klar til å reise videre, alene. Fortsette ferien et annet sted, reise hjem før. Hva som helst. Og det sa det. Da ble det rådslag og jeg ble overtalt til å bli.
I ettertid ser jeg at jeg har blitt overtalt en rekke ganger gjennom tiden vi var sammen. Jeg kunne snakke om hvordan jeg synes forholdet hadde utviklet seg, være diskuterende, positiv og lydhør for hvordan skal vi begge skulle ha det godt sammen. H*n ville alltid at vi skulle fortsette. “Vi har det jo så bra!” Det var det h*n bidro med.
To venner i samme krets har fått fortellingen min, og kan selv gjenkjenne essensen i det jeg forteller.
Og jeg husker at jeg b l e advart av en felles venn, med beskjed om å passe på meg, omtrent et halvt år inn i forholdet. Svaret mitt var at det hadde jeg begynt å forstå. Sannheten er vel at jeg allerede der satt fast i både egne ønsker og tro om framtid, stjernestøv, den vennlige fremtoningen, håp om at forholdet skulle bli mer solid, inkluderende. En slags hekt.
Boken “Manipulasjon” av Grete Nordhelle avslutter med noen ord om hvorfor Marshall Rosenberg, “giraff-språkets” far, (kjent som Ikkevoldskommunikasjon) ikke virker i relasjonene med noen mennesker.
Sitat: “M.R. har understreket betydningen av ærlig og åpent gi uttrykk for sine følelser og behov når man er i konflikt med andre, uten å bebreide den andre. Hensikten skjules ikke. Ovenfor en manipulator virker dette som positiv forsterkning til å fortsette å manipulere. Når offeret sier at hun er såret, gnir manipulatoren seg i hendene, for det var nettopp det som var hensikten.”
Jeg trodde at ved å møte h*n med ærlighet og oppriktighet ville vi ha fruktbare samtaler og tanker om relasjonen vår. Kunne utvikle og bygge noe viktig sammen. Der tok jeg feil. All erfaring jeg har med meg i å utvikle vennskap og forbindelse var plutselig helt ubrukelig. I stedet gav jeg vedkommende flere måter å såre meg på.
Jeg er stadig forskende i det jeg har opplevd. Svinger mellom å innse og ville at h*n ikke skal “være” slik jeg etterhvert begynner å forstå. Men føler meg veldig alene i oppfattelsen om slike “vennligheter”. Erfaringene mine tilsier at jeg har en annen oppfatning. Det er virkelig for meg. Heldigvis har jeg funnet god støtte i bloggen her, og faktisk i personer innen det profesjonelle hjelpeapparatet. Så det er ikke helt mørkt der ute!
Nok en anonym: Oj. Skulle virkelig tro vi har vært borti samme fyr. (En gjenganger å si det når man snakker om P/N, jeg vet.) Kunne brukt nøyaktig samme ord om hans tilsynelatende søte og skjøre vesen. Vennlig og liksom litt sjenert. Mange som kjenner ham overfladisk og sier at han er «bare god» og «skjønn». Spiller på at han er «nervøs og søt».
Pluss det du sier med å etterstrebe ærlighet og oppriktighet og konstruktiv følelsesblottstillelse overfor et slikt menneske: man stiller seg ENDA mer i skuddlinjen og skaper en gavepakke til narsissisten. Akkurat slik var det i mitt tilfelle også da jeg tok opp ting med ham. Ingen gode mellommenneskelige regler gjelder i en relasjon med et forstyrret og manipulerende menneske. Og det du beskriver fra ferieturen — sånn forestiller jeg meg at et forhold med min eksflørt ville blitt hadde jeg latt det utvikle seg.
Takk for interessante perspektiver!
Det med utenlandsturen minner litt om hva jeg opplevde med min psykopat. Han hadde reist til USA med jobben en ukes tid i forveien, og jeg skulle komme etter og møte ham der, så skulle vi ha en fin ferie sammen. Jeg så for meg en gjenforeningsscene der to elskende møttes på andre siden av atlanterhavet, men fikk noe helt annet. På meldinger virket alt greit, og vi tekstet frem og tilbake fra jeg landet på flyplassen, med kyssefjes og alt. Gledet oss! Så møtte jeg ham. Han hadde et følelsesløst uttrykk, tror ikke han smilte, ga meg et kort kyss før vi måtte skynde oss ut på gaten og finne en taxi, fordi han, som den verdensmannen han var, hadde bestilt bord på en helt spesiell restaurant:D (Gjett hvem som betalte regningen?) I taxien ble stemningen bare rar, og vi satt på hver vår side i baksetet. Husker jeg tenkte at det var rart han ikke viste mer glede over å se meg når jeg tross alt hadde kommet etter og blitt med på ferien, som vi hadde snakket om og “gledet oss til” lenge. Og alt var hans ide i utgangspunktet. Ps jeg ble akkurat ferdig med nedbetaling av kredittkort etter den turen! Aldri mer!
Kanskje denne teksten kan oppklare noe for deg/dere
https://psykopati.blogg.no/1534930886_psykopaten_er_mest_normal_p_tekst.html
Takk:) Ja, det er mye som stemmer der med min psykopat og tekstmeldinger. Fine ord, som “savner deg”, “gleder meg til å kysse deg igjen”, osv som jeg bare fikk på tekst, sjelden live. Hvis han sa noe fint til meg ansikt til ansikt var det kun en respons på at jeg hadde sagt noe først. Han kunne skrive “jeg elsker deg” men når jeg sa det til ham når vi var sammen sa han som regel bare “deg og”. Eller “jeg deg og”. En gang tvang jeg ham til å si ordene: si det! Få høre at du sier det! Etter litt om og men sa han “jeg elsker deg”. På telefonen kunne han si “elsker deg og”, selv om det helst der også var mest “deg og” eller “jeg deg og”. På tekst derimot skrev han det. Der kunne han av og til også glimte til med litt lengre romantiske setninger som “det er en oase av avslapping å være sammen med deg”.
Ansikt til ansikt fikk jeg aldri et kompliment eller fine ord som viste følelser. Etter sex hadde han en standardfrase: “du er herlig du”. Jeg prøvde innimellom å få frem litt følelser, og sa jeg trengte romantikk. Jeg tror ikke han skjønte det, og han svarte at han ikke var flink til å snakke om følelser. Selv trengte jeg desperat å se i handling, ikke bare på teksmelding, at han elsket meg, men det fikk jeg aldri. Julegaver og bursdagsgaver var upersonlige og kjedelige, ting han ikke hadde lagt sin sjel i å finne, som feks en flaske fra tax free. Jeg tenkte ofte at han ikke skjønte hvordan damer skulle behandles, men som så mange andre godtok jeg det og tenkte det kom til å bedre seg etterhvert.
Spot on!
Takk for påminnelsen om denne teksten.
Ja, min P/N er også desidert mest flink på tekst. Han kan sende meldinger som gjør at hjertet dunker og jeg nesten rødmer og med masse løfter før neste treff. Men når vi treffes, så er det bare mekanisk og tilgjort og jeg føler nesten han er sjeleglad når han får meg vekk igjen etterpå. Så er han taus i mange uker, tror det er med hensikt fordi de vet at rett etterpå så er vi kanskje så sinte/skuffet at vi ikke vil ha noe med dem å gjøre. Så når de så sender meldinger etter 2 mnd så savner vi dem så mye og har glemt hvordan de behandlet oss sist, så da faller vi som fluer for de random meldingene deres igjen. Så er det på an igjen, så forblir vi inni dette hamsterhjulet.
Lisa: Om vi mistenker at noen rundt oss har P/N tendenser så tror jeg at det kan være direkte farlig å lytte til mennesker uten kunnskap om emnet.
Det er ikke allment å forstå dette syke spillet. Spillet er omfattende og stort, hvordan kan en venn “se” alle de signalene som en P/N gir i det skulte som vi fanger opp og gjør oss forvirret?
Når vi der etter prøver å finne fornuft og svar hos en venn, så tror jeg det kan rett og slett være veldig farlig som sagt, fordi her, akkurat i den settingen, kan man ende opp og stole mer på vennen enn oss selv.
Det er et stort valg, som kan gi stor konsekvenser for resten av livet, skal vi bli eller gå.
Og vennen tenker mest sannsynlig utifra normale mennesker. Om vi har blitt idealisert i forkant, så lekker vi også info til denne vennen om idealiseringen, og de som ikke har hatt nære relasjoner med P/N eller ikke har våknet opp av tåka og ser klart, eller de uten kunnskap kan få deg til å vippe fra din egen sannhet og velge feil for deg.
Jeg tror at vi må stole på det bitte lille som er grovt og stygt fra P/N og glemme skjønnheten og idealiseringen når valgene må tas. Jeg tror vi må våge å gå, forlate en relasjon, hvis det finnes røde flagg overhode.
Og det er der kunnskap kommer inn, fordi hva er røde flagg… ikke alle venner vet dette.
Juni: Ja, det er lærepengen jeg tar med meg fra denne erfaringen også.
Og ja – når man er såpass forvirret som man blir i P/Ns garn, er det ofte altfor lett å lytte til venner og tenke at man skal «la dem være rasjonaliteten din», tror jeg. I hvert fall var det sånn for meg denne gangen. Så magefølelse is king, man må ta seg selv på alvor.
Juni
Ja. Erfaringsmessig gjør det bare vondt verre for et psykopat-offer å åpne seg for/lytte til folk som ikke besitter noen kunnskap om emnet. Da de ikke skjønner seg på kognitiv dissonans og aldri har sett psykopatens sanne ansikt har de ingenting av verdi å komme med. De kan lire av seg ting som “dette er bare kjærlighetssorg”, “du overdriver/innbiller deg ting”, “slutt å isolèr deg” etc.. Som igjen bare vil forverre det du sliter med.
Den absolutt eneste jeg heldigvis faktisk kan snakke med ang P er min datter, som faktisk observerte P med egne øyne og pga dette så smått klarte å åpne mine øyne.
Denne bloggen pluss Psykopatene Blant Oss, Lucifers Datter og Daniels glimrende bok har vært til uvurderlig hjelp for mitt eget vedkommende. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skulle gjort uten..
Jeg skjønner ikke om min eks er en psykopat eller ikke. Vedkommende gikk fra meg på en forferdelig måte. Men etter bruddet hadde vi bittelitt kontakt, hvor det var mest jeg som ringte og tryglet han. Først sa han at jeg kom til å finne meg bedre, at jeg burde trene og være med venner og gjøre ting som gir meg noe og at jeg bare burde ta livet med ro helt til jeg fant en annen som er bra nok og så sa han at han er en kald person og derfor passer vi ikke passer sammen. Men så en tlfsamtale senere, sa han plutselig at jeg er tåpelig som ikke kan komme meg videre, at jeg er for feig til å noen gang ta mitt liv og sa at han gir blaffen i meg. Jeg klarer ikke henge det på greip. Mulig jeg hører en smule gal ut, men det virket som det var et snev av omtanke da vedkommende sa at jeg ville komme meg videre og finne en bedre osv, men så etterpå si at han synes jeg er for feig til å ta mitt liv? Ja, jeg skjønner det ikke. Ikke at jeg egentlig burde bry meg, men klart man gjør det når det har vært kjærlighet fra min side hvertfall.
Jd: Dette ligner på opplevelser jeg hadde det første halvåret etter bruddet (noen år tilbake). Godord fra exen, direkte til meg, og via andre h*n visste ville fortelle meg om hva h*n snakket om meg. Så, når forholdet hadde vært over en stund, vi hadde fortsatt litt kontakt (h*n oppsøkte meg de gangene), kom skiten. Jeg tror det handler om makt. Makt og vilje, og m u l i g h e t til å såre. Det er ikke omtanke.
Min ex er blokkert. H*n kommer ikke til å få tak i meg mer, bortsett fra om vi treffes på gaten. De gangene det skjer overser jeg vedkommende. Det er ikke så vanskelig..
Innfør NK (nullkontakt), blokkere exen din på telefon, mail, etc. Ikke gi exen din mulighet til å bryte deg ned. Vær med de menneskene du er sikker på. Omsorg innpakket i vrøvl, eller kritikk innpakket som omsorg er ikke omsorg.
Til Malene: Skriver en ny besked til dig, i stedet for at trykke på reply. Teksten bliver så smal og irriterende at læse, jo flere svar der kommer, jo mere lang og tynd bliver læsefeltet desværre. – Det med at din X P kunne skrive kærligt i beskeder, være elskelig på afstand, smigre på distancen, virke oprigtig og dyb i meldinger uden at I var face to face, lige netop det fik jeg en forklaring på af en psykolog med speciale i personlighedsforstyrrelse. Hun sagde at det er fordi det ganske enkelt er lettere for en narcissist, at have en distance-kontakt. Der er det enklere at sige ting, da de simpelt hen har det bedst med afstand. De evner ikke det helt nære oprigtige samvær. De har jo relationsproblemer! De kan selv tro at de mener de søde ting i en tekst, men i kontakten kan de ikke mærke det. De kan ikke mærke sig selv og derfor kan de altid fake med ord, som de af gode grunde ikke kan leve op til.
Jeg tenker bare høyt her, din psykolog er sikkert et klokt menneske, men “hun sagde at det er fordi det ganske enkelt er lettere for en narcissist, at have en distance-kontakt. Der er det enklere at sige ting, da de simpelt hen har det bedst med afstand”. Dette minner meg mer om et asosialt menneske enn et antisosialt menneske. Eller med andre ord – normale personer som er litt sosialt klossete og kanskje trives best alene.
Antisosiale mennesker skyr ikke sosialt samvær, de kan ikke være alene og oppsøker mennesker hele tiden. De blomstrer i sosialt samvær fordi de da får førstehånds NF.
“Elskelig på tekst, distansert ansikt til ansikt” tror jeg mer er et bevisst trekk, bygge opp forventninger for å bryte dem ned, varm/kald, det er riktig at narsissisten ikke kan elske og dette blir merkbart når han/hun er sammen med objektet, men det er ikke fordi narsissisten har det “best på avstand”.
Kan det være at din psykolog, til tross for hennes ekspertise på forstyrrelser, går i den klassiske fellen som er spesifikk for antisosiale forstyrrelser; at vi projiserer normale trekk over på dem?
Blogforfatter, uuhhh ja muligvis talte psykologen ud fra den klassiske fælde. Men måske/kansje jeg har udtrykt mig lidt fejl også. Jeg ved en N har brug for konstant forsyning og at de hader at være alene, men at sige dybe ting som virker troværdigt og ytre kærlige følelser, det gjorde min x N kun på tekst beskeder, e-mails og andre kommunikationskanaler. Og der virket han som en anden person, end den jeg var sammen med in natura. Da forholdet var slut, måtte jeg opsøge professionel hjælp og så vidt jeg husker, så det jeg fik forklaret at det jo var en af N s personligheder der skrev og en anden udgave af samme N jeg var sammen med fysisk. At N kun kunne ytre sig nært og kærligt med ord, men ikke i samværet. Nogle gange huskede N ikke hvad han havde skrevet, da jeg konfronterede ham med de skrevne ord. Det var dybt underligt og sårende at opleve. Håber det var mere opklarende…
Hei. Takk for denne bloggen. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Hvordan jeg skal begynne. Jeg ser at narsissister ikke ønskes i kommentarfeltet. Jeg forstår det. Men hva hvis jeg er en narsissist? Det er noe jeg grubler mye over. Jeg er krenkbar. Bærer mye aggresjon. Hver vinter står jeg på scenen min: Jeg danser dramatisk på kunstløpskøytene mine i Spikersuppa. Kanskje har du sett meg der? Kanskje er du blant dem som har filmet eller fotografert meg? Jeg går så inn i rollen. Det sinte blir så sint, det vonde så vondt. Men det føles også som en slags lykke, når alt stemmer, når kroppen klarer å holde krafta og tempoet oppe, og jeg smelter sammen med musikken på øret og synet av begeistrede publikummere. Og jeg er så vanvittig selvbevisst. Jeg vet at det er narsissisme. Og jeg lurer på om jeg kan elske et annet menneske. Jeg nærmer meg 40, og jeg har ennå ikke lyktes i kjærligheten. Jeg gav aldri opp. Prøvde igjen og igjen. Har lagt litt selvironi i det. Må jo overleve. Men jeg har nesten dødd. Jeg lengtet etter å dø. Det er noen år siden jeg virkelig lengtet. Jeg så hvordan jeg var fanget, i en tilværelse jeg ikke holdt ut. Jeg var ofte ufordragelig. På Facebook og mot mine nærmeste. Jeg har mistet noen venner på Facebook. Jeg får harehjerte hver gang jeg ser at vennelista har krympet. Hvem har dumpet meg nå? Pappa tok livet sitt i 2011. Det var så godt beskrevet her inne. Det med at med selvmordet så ble jeg fratatt alle muligheter til å forstå. Det var virkelig det jeg følte! Jeg gikk inn i en dobbel depresjon som varte i over fem år. Jeg strevde enormt med tanker og følelser. Jeg var utmattet og ødelagt. Og forvirret. Jeg fikk diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg kjempet voldsomt inni meg og i den virkelige verden. Jeg tryglet etter hvert om uføretrygd. Det fikk jeg. Nå har jeg mer energi og anser meg ikke lenger som deprimert. Men jeg går hjemme og blir urolig av det. Har det rotete og utrivelig. Klarer liksom ikke å rydde. Vil heller ut. Ut i naturen eller ut blant folk, finne noen å prate litt med. Jeg kranglet med pappa de siste 15 årene han levde, sånn ca. Han var ofte ufin mot meg. Det virket som om han ønsket å ydmyke meg og at jeg ikke skulle lykkes i livet. Det virket som om han straffet meg for at jeg svarte ham og ikke bøyde av for mine foreldre. Jeg ble ansett som en kverulant i familien. Jeg var den som ikke bet det i meg. For jeg mente at da ville jeg til slutt bli en morder. Jeg kom inn i terapi da jeg var 23. Etter å ha innsett at jeg lengtet etter å dø. Jeg var student, men jeg klarte virkelig ikke å engasjere meg i studiene. Jeg, som var skolelys! I terapien lærte jeg at jeg hadde grunn til å hate pappa. Derfor ble jeg enda krassere mot ham. Han smilte det vekk. Jeg prøvde å såre ham for å få ham til å slutte å såre meg. Men det virket ikke. Jeg trodde ikke han ble såret. Pappa skulle ikke gråte. Få måneder før hans selvmord sa han til min søster at jeg var det mennesket som hadde såret meg mest! Det fortalte hun til meg da han var innlagt. Hun sa også at jeg burde holde meg unna ham fordi han nok mente at jeg hadde kommet mellom ham og mamma. Mamma hadde på dette tidspunktet forlatt pappa, i frykt for eget liv. Han var jeger og hadde verbalt truet henne tidligere. Jeg er pr i dag trolig det eneste mennesket som ikke tror at pappa ville klart å drepe andre enn seg selv. Jeg klarte ikke å besøke ham, og jeg kan ikke forklare det. Han var innlagt. Men han planla sin død. Jeg var livredd for at han skulle ta sitt liv. Jeg skrev et langt brev dit han var innlagt, for å hjelpe behandleren til å forstå ham. For jeg antok at han ville åpne seg lite opp, og heller være den klovnen han ofte var. Angående brevet hintet behandleren om at det var egoistisk av meg å holde pappa i live når han ville dø! Jeg klarte ikke å svare. Fortsettelse følger
Kjære deg, vi er alle narsissister. Vi befinner oss alle på en skala fra “lite narsissisme” til “mye narsissisme”. For noen blir det så mye at det kalles en personlighetsforstyrrelse. Så mye selvinnsikt som du har så befinner du deg kanskje høyt oppe på skalaen, men narsissistisk personlighetsforstyrrelse tror jeg ikke du har.
Fortsett å jobbe med å gjøre livet lettere for deg selv og de rundt deg, det gjelder oss alle. Noen ganger er hver dag en kamp, andre ganger går det som en lek, uansett om vi er “normale” eller “forstyrret”.
Borderline: Jeg er glad for at du kommenterer her. Du illustrerer godt hvor sammensatt og komplisert det er med psykiske vanskeligheter. Borderline personligheter har store følelsesmessige svigninger og utfordringer som andre synes det er vanskelig å forholde seg til. Det er ikke dermed sagt at dere er P/N. Selv om det ofte er sterke narsissistiske elementer i det. Lidelsen er gjerne veldig smertefull og retter seg gjerne innover mot en selv, selv om en også utagerer mot andre.
Jeg mener at vi skal se hverandre i vårt menneskelige fellesskap og anerkjenne at vi ikke selv har valgt våre psykiske eller somatiske sykdommer. Jeg er selv blitt hardt rammet av flere P/N, men mener likevel at det ikke bare er frie valg som ligger til grunn her, men en psykisk skade som gjør at mye av elendigheten har funnet sted. Selv om man ikke skal unnskylde alt. Jeg mener ikke at du er i samme kategori.
Borderlinere har gjerne et ekstremt lidelsestrykk i seg, Virkelig lider under de mange, sterke følelsene sine.
Det skjønner jeg, og synes er vondt å se og oppleve. Det er når denne lidelsen kommer sammen med sterke P/N trekk at det blir vanskelig, for da ser man bare seg selv og synes at andre skal få svi for alt som er vondt og vanskelig i livet.
Som bloggforfatter skrev er vi alle narsissister, men dette går på en skala fra det normale til det ekstreme. Synes du er såpass selvkritisk og har såpass selvinnsikt at du ikke er noen stor narsissist.
Vår skjønne avdøde prinsesse Diana var mest sannsynlig Borderliner. Hun hadde store humørsvigninger, usikkerhet om seg selv, selvskading og spiseforstyrrelser. Likevel var hun en strålende personlighet, god mor og elsket av så mange. Hun sto også opp og kjempet for det hun trodde på. En sykdom/lidelse er ikke alt vi er. Det tror jeg på.
En opplysende tekst. Jeg er en meget flittig leser av bloggen og kommentarene her. Bloggforfatter skriver godt og har mye kunnskap. Mange kommentarer er og oppbyggende og berikende og gjør bloggen til et fristed for meg der jeg opplever meg forstått, blant «mine» og trygg.
I det siste har jeg undret meg litt og også blitt trigget av et par kommentarer. Jeg har begynt å fundere på hensikten og reagerer nok også på «kverulering». Jeg tenker også at Daniel er i sin fulle rett til å stenge ute de han vil. Jeg tenker at han på den måten også beskytter oss og bevarer fristedet som bloggen er. Spesielt skjulte narsisster er subtile og vanskelig å skille fra normal opoførsel/kommentarer. Jeg er er utrolig takknemlig, Daniel, for arbeidet du gjør og håper bloggen gir mye gode opplevelser, slik at du bevarer motivasjonen.
SH
Det har du rett i. På facebooksidene til P&K og Psykopatene Blant Oss har det jeg lagt merke til at det har dukket opp ganske mange kverulerende, frekke og hånlige kommentarer. Uønskede elementer rett og slett. Men det er facebook.. Her inne er det langt mere lunt i forhold til slike ting. Synes Daniel gjør en god jobb i å sile ut slike troll
Et emne som psykopati vil alltid tiltrekke seg et mangfold av meninger, og til dels sterke meninger. Det er fordi alle har et forhold til begrepet – som egentlig er positivt. Det kan imidlertid variere sterkt med kunnskapsnivået. På facebook tolereres en større grad av dette fordi det kommenteres under fullt navn, i tillegg til at det ikke er der den egentlige debatten foregår. Bloggen skal derimot være et dypere og som du skriver – lunere sted. En hard eller sarkastisk tone er kontraproduktivt.
Anbefaler denne dokumentaren på NRK
https://tv.nrk.no/program/KOID28000018
Narsissist eller psykopat?
Et aldri så lite hjertesukk på siden..
Nå som jeg har lest ferdig boken til Daniel, fikk jeg nok en ganske grim aha-opplevelse av kapittelet om coverte psykopater vs overte. Har nok hatt noen flere i livet enn jeg faktisk har vært klar over. Kjenner igjen de åpent arrogante, men har aldri tenkt så nøye over de “stakkarslige martyrene”, selv om det har vært mye rart med slike jeg ikke har kunnet direkte sette fingeren på.
Men akk ja.. Man står dog sterkere rustet med ny kunnskap.