En ubehagelig sannhet

Varsel: Husk livestreamen på youtube i kveld kl 20 (til ca 21:30). Alle kan se på. Hvis du vil delta i debatten så må du ha en youtube profil. Den er meget enkel å opprette og tar kun et par minutter.

I dag ønsker jeg å vende fokus mot oss selv. Det er ikke alltid komfortabelt å se seg selv i speilet. Bare tenk hvordan mange som vegrer seg for å se seg selv og sine egne fysiske attributter så tydelig og nådeløst som kun et speil kan vise dem. Det trenger ikke å være noe fysisk i veien med oss, vi synes likevel det er ubehagelig å se oss selv utenfra. Mange synes det er ubehagelig å høre sin egen stemme. Dette er normalt og tydeliggjør hvor vanskelig vi synes det er å konfronteres med oss selv. Det gjelder selvfølgelig også indre anliggender. Det viktige å huske er at vi er gode mennesker, med enkelte hemmende trekk. Disse trekkene gjør oss ikke mindre gode, men de kan gjøre våre liv vanskeligere enn de trenger å være. Hvis dypere forståelse vil gjøre livene våre enklere, rikere og behageligere så bør det derfor være ønskelig å se dem direkte i hvitøyet. Gå derfor inn i den etterhvert velkjente “observer ikke absorber” modusen og vend denne gang observasjonen mot deg selv. Ikke døm det du ser, bare observer med interesse og tenk “hva kan bli enda bedre?”. Å jobbe med oss selv gir oss dypere innsikt i både oss selv og andre, gjør oss bedre kjent med oss selv, og – er jeg personlig overbevist om – forebygger demens og sløvhet i sinnet.

Mange ble værende i relasjonen med psykopaten med et par mer eller mindre ubevisste mål. 1) Vi skulle “redde” eller fikse psykopaten, og 2) vi skulle få våre egne behov dekket – av psykopaten. Det kan sågar virke som om jo vrangere og mer devaluerende psykopaten ble, jo mer bestemte og ambisiøse ble vi på at “dette skal vi få til”, inntil alt så klart raknet. Å forlate psykopaten føltes for mange som et uferdig prosjekt; vi klarte ikke å fikse psykopaten, vi fikk heller ikke våre behov dekket, og derfor opplevde vi bruddet som et sterkt personlig nederlag.

I den vedlagte videoen forteller psykolog Abdul Saad om hvordan mange – i sær empater – har en underliggende aggresjon mot personer som ikke gjengjelder deres “kjærlighet”. Jeg vet at jeg kjenner meg igjen i denne beskrivelsen. Det gjør kanskje du også? Jeg skriver kjærlighet i gåseøyne, fordi det er en både/og form for kjærlighet. Selvfølgelig ligger det kjærlighet i mange av våre gode handlinger. Det er heller intet i veien med å forvente en viss grad av takknemlighet og gjengjeldelse for vår lojalitet. Problemet er at en psykopat aldri vil gjengjelde noe, de vil kun kaste smuler for å holde oss gående. Vårt problem er at vi tar til takke med smuler og går for full maskin på noen få dråper bensin. Alle forstår at det til slutt vil ende med sprukket motor.

Den underliggende følelsen av skam og utilstrekkelighet gjør at mange empater ikke tydeliggjør deres behov. Vi føler oss uverdige slike “rett på bordet” form for krav. I stedet går vi rundt og forventer at omgivelsene skal forstå hva vi trenger. Vi håper på at våre kjærlige og omtenksomme handlinger skal føre til en automatisk tilfredsstillelse av våre behov når de utkårede endelig ser oss og vår innsats som den glorieverdige dåden den er. Vi ønsker anerkjennelse og en viss beundring og blir passivt aggressive når vi ikke får den. Vi gjorde dette med psykopaten men sikkert ikke kun med ham/henne. Har du en lang rekke med havarerte kjærlighetsforhold og vennskap bak deg? Sett deg ned og evaluer de som har betydd mest for deg. Hvor mange av dem skyldes at motparten var en egoistisk narsissist? Hvor mange av dem skyldes at du til slutt mistet besinnelsen fordi du følte at din oppofring aldri ble anerkjent? Kan det ha vært tilfeller hvor du skremte bort normale personer fordi du ikke ga tydelig uttrykk for dine behov, men i stedet mente at vedkommende skulle lese dem utifra dine handlinger? Jeg vet at det ihvertfall gjelder flere tilfeller i mitt eget liv.

Jeg vil gi deg en liten selvtilfredsstillelse på dette punktet. Ingen egenskaper er så dårlige at de ikke er gode for noe. Kanskje har vi selv hatt skjulte agendaer. Kanskje er vi mer aggressive enn vi ønsker at omgivelsene skal oppdage. Men sammen med psykopaten så var det vår aggresjon som reddet mange av oss. Selv så ble jeg til slutt så forbannet på min psykopat at jeg kuttet ham (nesten) tvert. Det føltes ikke godt der og da for savnet og forvirringen var stor. Jeg forstod ikke ham og jeg forstod heller ikke meg selv. Likevel sendte jeg på en måte hans egen oppførsel rett tilbake i fleisen hans, som en boomerang. Han fortjente min avvisning. Min passive aggresjon reddet meg slik sett fra et skadelig menneske. Kanskje gjaldt dette for deg også.

Psykopatene og narsissistene fortjener all den dårlige behandlingen de kan få. Problemet er hvis vår ubevisste aggresjon går utover normale personer som aldri har hatt en dårlig agenda. Kanskje de bare har vært litt tankeløse. De har ikke rukket å gjengjelde vår “kjærlighet” før vi sprakk av krenkelse. Kanskje har de ikke engang bedt om – eller ytret behov for – vår kjærlighet. Vi har bare gitt den for så å kreve takknemlighet. Det blir litt som gateselgere i midtøsten som fysisk dytter turistene inn i teltene deres, presser te og kaker mot deres lepper og får dem til å føle seg som gjester inntil de plutselig ber om betaling for tjenester turistene aldri har bedt om. Kjenner du deg litt igjen i dette? Jeg vet at jeg gjør det, og jeg ønsker virkelig ikke å være en slik gateselger.

Til syvende og sist vil det hjelpe deg selv å være litt mer bevisst slike selvdestruktive mekanismer. Vi ønsker ikke å såre mennesker som aldri mente å skade oss. Vi ønsker å bevare relasjoner med normale mennesker som beriker oss. Mitt råd er å ikke presse relasjoner. Overlat mer til “høyere makter” eller tilfeldigheter. La relasjonen utvikle seg selv. Husk at det også er en motpart som må ta sin del av ansvaret for relasjonen – ikke strev så hardt for at han eller hun skal “se” deg. Aldri gi mer enn du har råd til å tape, eller sagt på et annet vis; mer enn du kan uten å føle deg krenket hvis det ikke blir gjengjeldt. Se på dine oppofringer som økonomi. Legg først reserver til side som du trenger til husleie, strøm og mat – og gjerne litt mer. Gi kun av det resterende overskuddet, aldri av dine reserver. Hvis overskuddet ikke gir avkastning så har du likevel penger til å klare deg. Et eventuelt tap kan du derfor leve med og si “pytt pytt, ingen grunn til å gråte over spilt melk”. Lær deg også å tydeliggjøre dine behov i begynnelsen av et bekjentskap. Våg å si “vet du hva, jeg merker at vi tilbringer stadig mer tid sammen. Det synes jeg er hyggelig. Her er hva jeg ønsker av et vennskap. Jeg begynner å bli gammel nå og bruker min tid kun på mennesker som beriker meg, men du må gjerne være den personen. Jeg forventer pålitelighet og lojalitet” (eller fyll inn det som passer deg). Ikke vær redd for en avvisning fordi du våget å markere dine behov. Da har du faktisk spart deg for verdifull tid av ditt liv på et menneske som kanskje aldri hadde tenkt å innfri dine behov. Gå videre….

….mot et enklere, rikere og mer behagelig liv.

 

 

11 kommentarer
    1. Jeg hadde NK med psykopaten i over en mnd nå. Men i dag falt jeg for fristelsen og sendte en lang melding, hvor jeg beklaget for oppførselen min før det ble slutt (pga en stor krangel som skjedde da) og spurte hvordan det gikk. Men ingen svar. Jeg trodde virkelig ikke at jeg betydde så lite at jeg ikk engang kan få svar på en mld. Jeg angrer på at jeg sendte den, og at jeg var så naiv. Nå er det som om å gå gjennom bruddet på nytt, og jeg føler meg så verdiløs og jævlig. Som om jeg ikke betyr noen ting. Jeg har gjort alt for å holde meg oppe den siste tiden, men nå faller jeg bare ned. Jeg drømmer om psykopaten om nettene, og våkner opp av at jeg savner vedkommende. Men tydeligvis betyr jeg så lite at jeg ikke kan få svar på en tekstmelding. Motivasjonen til alt er på bunn, og jeg hater meg selv. Alt er så grusomt og et ork.

      1. Ikke bruk energi på å angre. Vi har alle gjort slike “feil” i forskjellige varianter. Husk at FOG handler om fear, obligation, guilt. Her viser du tegn til både guilt (skyld) og kanskje en smule fear (frykt). Det er fordi du fortsatt er i tåka (fog). Du kommer ut av tåka med tiden og NK, da vil alt se annerledes ut. Hvis det er noen trøst så gjorde jeg nøyaktig det samme som deg. Hold ut og dediker deg til NK på nytt.

      2. Der har jeg og sikkert de fleste andre her inne også vært, og jeg kan trøste deg med at det går bedre. Vi sender meldinger til dem og beklager, desperat etter svar og et tegn på at det likevel ikke er en psykopat vi har med å gjøre, men et normalt menneske som har medfølelse med oss. Det får vi aldri, og jeg gjorde akkurat som deg, sendte en lang mail, beklaget min oppførsel osv. Jeg har angret på det i ettertid men samtidig tilgitt meg selv fordi jeg ikke hadde kommet ut av tåken på det tidspunktet, som Daniel også skriver. Det er vanskelig å tenke fornuftig i tåken, og det eneste holdbare vi kan ha da er NK, og lese masse her inne. Les og les helt til du kommer gjennom alle innlegg og kommentarer, og les gjerne en gang til, alt.
        Jeg drømte og om min psykopat i lange perioder; virkelig realistiske drømmer om at jeg oppsøkte ham, spionerte på ham og befant, meg i huset hans. Har aldri drømt slik før.
        Ikke vent på den tekstmeldingen! Og ikke send flere meldinger selv om det er fristende, for husk at det er en grunn til at du er her inne, og vedkommende er ikke normal. Et normalt menneske ville svart på en slik melding, hatt empati, gitt noe tilbake uansett om det var slutt eller ikke.
        Ønsker deg lykke til videre med NK. Det blir bedre!

    2. “..sammen med psykopaten så var det vår aggresjon som reddet mange av oss. Selv så ble jeg til slutt så forbannet på min psykopat at jeg kuttet ham (nesten) tvert. Det føltes ikke godt der og da for savnet og forvirringen var stor. Jeg forstod ikke ham og jeg forstod heller ikke meg selv. Likevel sendte jeg på en måte hans egen oppførsel rett tilbake i fleisen hans, som en boomerang. Han fortjente min avvisning. Min passive aggresjon reddet meg slik sett fra et skadelig menneske. Kanskje gjaldt dette for deg også.”

      Ja, det var nøyaktig slik jeg brøt opp med psykopaten. Det var en av de ytterst få gangene jeg så henne ytterst forfjamset og totalt ute av stand til å komme med et eneste ord. Hun ble rett og slett slått ut av likevekt.

    3. Det er så vondt for jeg trodde virkelig jeg var mer spesiell, og betydde noe. Da vi var sammen sa vedkommende at han kom til “å bruke lang tid på å komme seg over meg hvis det ble slutt”, og jeg tok det så til meg men det var jo ikke sant. Jeg har gjort alt for å komme meg videre, men tydeligvis kommer jeg jo meg ikke videre engang. Alt er så mørkt akkurat nå, helt sinnsykt vondt..

    4. Dette er kanskje feil sted å spørre ang “live-stream”, men ser ikke annen løsning enn å stille spørsmålet her. Jeg deltok på det første “live-stream”, og har gjerne lyst til å delta i kveld også. Men problemet er at jeg ikke fikk til å forandre mitt ekte navn til et fiktivt navn.
      Kan du hjelpe meg med det?
      Evt forklare i innledningen på live-stream i kveld?

      1. Mia
        Gå inn på youtube kanalen din, trykk på profilbildet ditt, der finner du en rekke valg. Velg innstillinger og du vil få muligheten til å endre nick navnet ditt 🙂

    5. Jeg føler ikke at jeg kjenner meg helt igjen i dette. Mitt problem er kanskje heller mangelen på aggressivitet opp gjennom årene, inkludert passiv sådan. Jeg har heller ikke gått rundt og forventet noe tilbake fordi ” jeg er så snill og grei”. Kanskje man kan bli altfor uselvisk..jeg føler av og til at jeg har vært en snill og trofast hund. Det med at det er lov å bli forbannet når noen tråkker i vei, har jeg lært meg først på eldre dager. Men lunta er lang som et år og mer før jeg tenner, så det går sannsynligvis for lang tid med tålmodighet og overbærenhet. Ikke sunt!
      Jo, jeg ble jo sint på N sin oppførsel da jeg så hvor lite barnas vel og vel betydde for ham etter han gikk. Han var kun ute etter å mele egen kake og grafse til seg mest mulig. Blås i at de vokste opp i fattigdom. Så akkurat der forventet jeg nok mye mer..at en far brydde seg om sine barn. Det gjør de ikke i dybden, de som er p/n. Jeg har skjønt det etter jeg fikk plassert ham i n-båsen. Men jeg unnskylder ham ikke for adferden pga narsissismen hans. Han visste godt hva han gjorde, -ingen får meg til å tro noe annet.

      Jeg klarer fint å lage en del oppklarende/forklarende linjer til barndommen og foreldrene, særlig min mor. Nok en n, tenker jeg. Men min far er neppe noen n/p, selv om det er ting der også. (Hvem har ikke issues? Alle..) Han virket litt småkynisk, virket også litt følelsesmessig avstumpet, litt lukket og introvert, konfliktsky ( jeg liker heller ikke spetakkel), tar tid før han blir sint, han er neppe blitt bedre av min mors adferd (og hun ble kanskje verre og mer misfornøyd pga ham , for de passet ikke sammen), men n/p er han ikke. Jeg tror bare han pga egen oppvekst ikke har lært å vise følelser og at han helst tier og dermed ble litt tøffelhelt og veik.Men det er ikke ok for barna, det heller. Et slags svik, kanskje. Han har aldri laget trøbbel for noen eller baksnakket folk, vært slem, ond, spydig, eller utnyttet folk. Hun derimot…. Det var faktisk bare hun som var aggressiv i familien, med sint, skummelt blikk når hun var misfornøyd. Vi hadde jo ikke lov til den slags reaksjoner. Og man gjorde det som ble forlangt , det var plikter og ansvar, og man forventet ikke noe tilbake. Så jo, jeg ser mønsteret.

      1. Bra innlegg! Jeg kjenner meg igjen i den forstand at jeg kjenner på mye sinne. Jeg er vel i utgangspunktet nokså temperamentsfull, men ikke sånn som eksploderer i hytt og gevær. Men jeg kan bli skikkelig sint om noen pusher og pusher. Det er jo P/N eksperter på. Jeg vil si at de ønsker å pushe deg til du mister besinnelsen. Det liker de – så kan de angripe og kritisere deg for det de iherdig har forsøkt å fremprovosere.
        Derfor er det også et nederlag å miste besinnelsen ovenfor dem. Dobbelt ille! Og de sørger for at det brukes mot deg for alt det er verdt.
        Sier selvfølgelig ikke noe til andre om hva slags oppførsel som til slutt førte til utbruddet.De agerer, andre REagerer, men nei da, det underslås.
        Bare i så måte er de en umulighet. Enten kan du implodere av stress og gruff, eller eksplodere og bli hengt ut som en irrasjonell furie.
        Jeg har blitt bedre til å ikke vise sterke følelser ovenfor dem (med tilhørende konsekvenser) og heller banne og skrike for meg selv i etterkant. De er jo helt jævlige.
        Det er best å ikke gi dem N/F i form av utbrudd, eller la utbrudd bli historien om den gale furien. Best på alle måter. Keep calm. Ta deg en joggetur eller noen hylestunder etter nok en dritt opplevelse. Snakk med noen som tåler å høre om det.
        Ett eller annet som letter på trykket.
        Er ellers enig i at vi bør ta det litt rolig med relasjoner, og ikke pushe dem. La tingene få et rolig og naturlig forløp. Kanskje blir den nærmere over tid, eller så er det ikke grunnlag for det. Da slipper du i det minste å slite med å bli kvitt noen som likevel ikke er noen du vil tilbringe tid med.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg