“Ego” er et nokså negativt ladet begrep. Å ha et “stort ego” blir ofte brukt som en beskrivelse av personer som kun tenker på seg selv og som en anklage mot dem. Men ego er noe vi alle har. Ikke bare har vi det alle sammen, men vi skal ha det, som en viktig bestanddel i vårt mentale apparat som styrer vår identitet og moral, først omtalt av Sigmund Freud (de andre delene kalles “id” og “over jeg”). Uten et sterkt og velfungerende ego så er vi ikke istand til å beskytte oss selv men blir i stedet gjenstand for konstant smerte, påført av oss selv innenfra og også påført av andre i form av overtramp, mobbing og krenkelser.

Hvis vi har et ego som fungerer svakt så blir vi enkle ofre for smiger, for eksempel i form av psykopatens love bombing. Vårt svake ego forårsaker da en slags sult på anerkjennelse og ros som vi blir avhengig av at andre må gi oss, og vi søker hele tiden stimulans utenfra fordi vi ikke klarer å stimulere det tilstrekkelig på egen hånd. Vi blir slaver av andres luner i våre forsøk på å holde våre omgivelser i godt humør slik at vi kan få positiv energi tilbake. Vi står fast på et lavt funksjonsnivå basert på people pleasing og jag etter anerkjennelse. Vi får problemer med å komme opp på et høyere nivå, hvor vi kan oppleve trygghet, indre ro og selvrealisering (tenk på Maslows behovspyramide, dere som kjenner til den). Selvrealisering blir vanskelig nettopp fordi vi er mer opptatt av å oppfylle andres forventninger til oss enn våre egne forventninger til oss selv.

Dette er en farlig, selvdestruktiv og ikke minst kjedelig runddans. Kjedelig fordi vi blir stående på stedet hvil, uten noen form for egentlig utvikling. Vi har det kun bra når vi føler at vi har tilfredsstilt andre og at andre er fornøyd med oss. Manglende aksept fra andre gjør oss usikre på om vi er bra nok. Livet er for kort til å drive på slik. Den gode nyheten er at vi kan forlate runddansen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Først og fremst må vi lære oss at vi aldri kan tilfredsstille alle. Alle mennesker er forskjellige, og det som behager noen vil vekke misbehag i andre. Denne people pleasing greia er derfor dømt til å mislykkes. Du vil bli løpende i hamsterhjulet til du dør av stress, ensomhet og ren utmattelse. Det er derfor hensiktsmessig å ganske enkelt gi opp et slikt prosjekt og starte med blanke ark. Begynn med å si til deg selv “ok, jeg kan ikke kontrollere hvordan du reagerer på meg. Jeg vil respektere deg hvis du respekterer meg. Men behandler du meg dårlig, så går jeg”.

Deretter kan du tenke gjennom hvilke mekanismer i ditt liv som gjør deg tilbøyelig til å elske personer som stryker ditt ego (merk stryker, ikke styrker. Å styrke ditt ego må du gjøre selv. Lagt merke til hvordan du aldri kan få nok stryk? Det er nettopp derfor). Dette kan være vanskelig å gjøre noe med, for det sitter dypt i ryggmargen å refleksivt reagere positivt på smiger. Selv så er jeg meget klar over forskjellen på smiger og en kompliment. Likevel klarer jeg ikke å la være å smile fra øre til øre når en sjarmerende person smigrer meg, selv om jeg der og da vet at det ikke er ekte. Jeg har alltid lurt på hvordan de klarer det, de som glatt avfeier forsøk på smiger og lar smigreren (ofte en narsissist) stå igjen med skjegget i postkassen. I dag forstår jeg at det er fordi de ikke har behov for smiger. De har klart å tilfredsstille sitt eget ego og antakelig har de lært det fra barnsben av. Det er derfor noe av en anstrengelse å skulle ta fatt på dette arbeidet som voksen. Men først vil jeg gjerne fortelle en episode som skjedde helt nylig, for kun en uke siden.

Jeg var på cruise sammen med to tidligere kolleger. Vi seilte oppover Svalbard og passerte faktisk åtti grader nord, som ikke anses som inngangen til Arktis (polarsirkelen ligger mye lenger sør og går gjennom Nordland) men til selve Nordpolen – den nordligste delen av Arktis. Passeringen av denne breddegraden ble feiret med champagne på dekk. Da stod både passasjerer og besetning samlet i en times tid. Været kunne ikke vært bedre. Det var vindstille, midnattssol og en flokk med hvalross lå og latet seg på den lille øya Moffen, et par hundre meter fra vårt skip. Men selv på den avstanden og i vindstille vær så kunne vi lukte hvalrossen. Jeg kan fortelle dere at hvalross stinker! Vi fikk en forklaring på dette og den er at hvalrossen visstnok kontinuerlig slipper ut tarmgass. Den ligger rett og slett og fiser, hele tiden. Og når kanskje femti hvalross lå slik og kollektivt slapp ut tarmgass så kan jeg love at ingen hadde orket å sette fot på den øya. Å være på et skip noen hundre meter unna var nært nok.

Uansett, vi var ikke mange passasjerer på cruiset, kanskje sytti. Alle ble derfor fort vant til å se hverandre og vi hadde nok vekslet ord med de fleste av de sytti i løpet av de to første dagene. Da vi stod der på dekk med champagnen i hånd så kom plutselig en av våre medpassasjerer mot oss, en kvinne som vi visste tilhørte en gruppe med yngre mennesker i tyve/tredve-årene, men som vi ennå ikke hadde hilst på. Kvinnen virket meget selvsikker og med et stort smil begynte hun å vise oss en intens og blendende oppmerksomhet. Hun ville vite alt om oss på en gang, og tilbød seg å hente mer champagne til oss. Det var både oppvartning og personlig interesse på et sølvfat. Vi klarte ikke annet enn å stråle tilbake, fordi det er slik man reagerer på den typen oppmerksomhet (i tillegg til den ekstraordinære settingen vi befant oss i). Grunnen til at vi lot oss suge inn i kvinnens smiger, var fordi hun strøk våre egoer.

Jeg fattet med en gang mistanke til hva som skjedde. Kvinnen var en stor feit narsissist (ikke i fysisk forstand) som følte behov for å ha kontroll på hvem vi var. Hun skulle vite hvor vi kom fra og hva vi arbeidet med. Antakelig jobbet hun seg gjennom hele gruppen av passasjerer på samme måte. Narsissister skal ha full kontroll, også på de som ikke vedkommer dem, også selv om de ikke har i tankene å devaluere deg. De skal likevel vite hvem alle er. Og ganske riktig – neste dag var vi som luft for henne, som om det hyggelige og intense møtet aldri hadde skjedd. Hun hadde fått den informasjonen hun trengte for å oppleve at hun hadde kontroll og vi var slik sett ikke lenger interessante. Jeg var forberedt på at dette ville skje og møtte henne på resten av cruiset med et skuldertrekk. Jeg diskuterte hendelsen med mine reisefeller som jeg antok kanskje ikke var like forberedt, men som de oppvakte menneskene de er så hadde de luktet den samme lunten som jeg. Ingen av oss la derfor mer i møtet enn det narsissistiske bekjentskapet det faktisk var. Med største naturlighet så behandlet vi derfor kvinnen som like luftig som hun behandlet oss. Om det overrasket henne er sånn sett likegyldig, men kjenner jeg typen rett så ble hun nok forundret over at vi ikke lot oss smigre til å håpe på mer av henne eller vise skuffelse når håpet brast. Men nok om det.

Poenget med historien er å vise hvordan narsissister og psykopater innynder seg ved å stryke vårt ego. Vi kan gjøre jobben mye tøffere for dem ved å komme dem i forkjøpet, og stryke vårt eget ego. Bli din egen narsissist! Også muligens en negativt ladet uttalelse, men husk at når jeg skriver om narsissister her på bloggen så mener jeg egentlig “narsissistisk personlighetsforstyrrelse” som er en ekstrem variant av en naturlig tilstand. Vi har alle et ego og vi er alle narsissister. Vi er bare ikke forstyrrede narsissister.

Når vårt ego er svakt så speiler vi oss hele tiden i andre. Vi blir hypersensitive for hvordan andre reagerer på oss. Det er normalt å speile seg i begrenset grad, det er vi faktisk nødt til. Alle kjenner vi sikkert typen som ikke synes å fange opp noen sosiale signaler og går rundt totalt uvitende om hvordan andre oppfatter ham/henne. Disse personene blir ofte betraktet som altfor selvsikre eller åndsfraværende. En viss speiling er derfor normalt og ønskelig. Legg merke til hvor du selv befinner deg på denne skalaen.

Stryk ditt ego ved å bli glad i deg selv. Lik deg selv slik du er. Fortell deg selv at du er god nok. Stå og gå rakrygget. Vend deg til å se andre i øynene, det er både respektfullt mot dem samtidig som du forteller at du er likeverdig, ikke underdanig. Hvis du behager andre hele tiden, så slutt med det. Gi til andre når du har overskudd og reserver, men grunnlageret skal brukes på deg selv. Behag de som behager deg og som vedkommer deg, ingen andre. Spør deg selv, hva vil jeg? Hva passer meg? Hva vil jeg bruke resten av mitt liv på?

Når du er deg selv tilstrekkelig så vil du ikke ha et like stort behov for at andre skal stryke deg med hårene. Hele din opplevelse av omgivelsene vil forandre seg. Kanskje vil til og med drømmepartneren din forandre seg radikalt, og du vil oppleve at du blir tiltrukket av en helt annen type mennesker. Der hvor du tidligere kanskje var opptatt av et pent utseende i din partner – fordi det skinte tilbake på deg at du var sammen med pene mennesker – så opplever du til din store forbauselse at de pene menneskene ikke lenger interesserer deg, med mindre de også har noe vettugt å si. Kanskje du føler deg tiltrukket av den grå musen, som egentlig ikke er så grå likevel, og som egentlig har mye klokt innabords.

Lykke til på ferden.

Varsel: det blir dessverre ikke livestream i morgen torsdag. Men torsdager fra kl 20 til 21.30 blir fast tid for sendingen. Torsdager med livestream blir annonsert under “arrangementer” på facebook. Følg med!