Spør “Ida” i kommentarfeltet. Mulig jeg har skrevet om dette temaet tidligere, men jeg har ikke lenger full oversikt over alle tekstene jeg har skrevet på bloggen. Jeg tror mange vil kjenne seg igjen i Idas spørsmål. Jeg tror ikke mange objekter har opplevd at psykopaten plaprer løs om sin oppvekst. Enkelte sympatifiskende psykopater spant muligens på helt eller delvis oppdiktede historier om overgrep fra barndom og ungdom, men for de fleste objekter var det nok vanskelig å få noe som helst essens ut av psykopatens fortid, og mange opplevde ren aggresjon fra psykopatens side hvis de forsøkte å fiske for mye i den. Objektene fikk derfor sjelden høre mer enn det som psykopaten fortalte fritt og uten å bli presset. I beste fall var det snakk om usammenhengende og uforståelige bruddstykker, som i stedet for å skape mer forståelse for hvem han/hun var snarere bidro til forvirringen og mystikken rundt psykopaten som menneske.
I dagens tekst vil jeg oppsummere fem årsaker til hvorfor psykopaten er så sparsommelig med opplysninger omkring sin barne- og ungdomstid.
De lever her og nå. For psykopaten er fortid og fremtid mindre viktig enn den er for normale mennesker. Det er for eksempel derfor psykopaten så lett kan “future fake”; de har uansett ingen evne eller vilje til å planlegge lenger enn morgendagen. De bærer ikke fortiden med seg, den er irrelevant for dem, hendelsene og menneskene i den betyr ikke noe for dem i dag. De lever i en film og andre mennesker har bare spilt gjesteroller. Alle spiller skuespill, ingen er ekte og minst av alle dem selv. De knytter seg derfor ikke til sin fortid. Hvorfor skal de være opptatt av den? Og hvorfor skal DU være opptatt av den?
Psykopatens fortid er mørk og full av forbrytelser. Den unge psykopaten befant seg allerede tidlig i livet på skyggesiden, preget av misunnelse og forakt for andre. Deres moralske forfall startet meget tidlig. Mange har vært ungdomskriminelle. De som ikke har et juridisk rulleblad har likevel mange etiske forbrytelser på samvittigheten fra tidlig i livet. Mye av deres ugang ble aldri straffeforfulgt fordi psykopaten var for ung, eller deres forbrytelser ble aldri fanget opp fordi han/hun tidlig lærte å skjule sine spor. De har kanskje torturert dyr, forårsaket andres ulykker, manipulert og utnyttet. De har kanskje narret mange hundre tusen kroner ut av deres godtroende besteforeldre eller dyttet senile onkel Alfred ned trappen da ingen så det. De startet tidlig med å finne egnede kandidater som de kunne idealisere, devaluere og forkaste. Da psykopaten var 18 år gammel så tok eksen sitt eget liv i fortvilelse over å bli dumpet uten forklaring.
Psykopaten vet at det ikke gavner dem å fortelle om noe av dette, ihvertfall ikke i idealiseringsfasen. Enkelte objekter opplevde likevel at bruddstykker lekket ut, enten i form av hint fra de som kjente til psykopatens fortid, eller som “tells” fra psykopaten selv.
Identiteten er knyttet til fortiden hos normale mennesker. Derfor forteller normale mennesker helt naturlig om deres fortid. De bærer fortiden med seg, den har vært en viktig faktor i å forme dem til den personen de er i dag. Det er normalt at enkelte skampletter i fortiden forties men mange forteller også åpent om disse bitene, i håp om tilgivelse eller fordi man har forsonet seg med de delene av historien som man ikke er spesielt stolt av. Normale mennesker vet at fortid er på godt og vondt men at man ikke kan fornekte den, fordi den er en stor og viktig del av dem. Psykopaten derimot har ingen fast identitet, de har kun et antall masker som de bærer. Deres identitet er tom, det er ingenting i den. Fortiden har ikke klart å fylle den, for de var aldri emosjonelt tilstede i den. De følte seg alltid hevet over deres omgivelser og lot seg derfor aldri påvirke av noe eller noen. Identiteten ble derfor stadig tommere jo eldre psykopaten ble – med andre ord motsatt av et normalt menneske som får en rikere identitet med alderen fordi de tar alle opplevelser med seg videre.
Vi husker vår fortid fordi den vekker følelser i oss. Det er emosjonelt ladede minner vi forteller om, enten fordi de vekket sterk glede, sjokk eller sorg. Hvem husker at vi handlet melk i 2008? Det gjør vi jo ikke, både fordi det er noe vi gjør hele tiden men aller mest fordi vi ikke assosierer det faktum at vi handlet melk med noe spesielt. Hendelsen går derfor i glemmeboken. Hvis derimot det at vi handlet melk i 2008 førte til at butikkalarmen ble utløst og vi ble stoppet av personalet så kan det hende vi husker at vi handlet melk, fordi hendelsen vekket skam eller ubehag i oss. Eller kanskje det var foran melkedisken vi traff personen vi i dag er gift med? I så fall husker vi hendelsen fordi den representerte begynnelsen på noe meget hyggelig. Med andre ord knytter vi følelser til minnene, det er derfor vi husker dem. Hvis inntrykket var spesielt sterkt, så kan vi sågar huske hendelser fra meget tidlig i livet. Selv har jeg mitt første bevisste minne fra jeg var ett år og elleve måneder gammel. Noen påstår at de sågar kan huske ting fra sitt aller første leveår, og det kan stemme hvis det skjedde noe som gjorde ekstra sterkt inntrykk i løpet av den tiden.
Psykopaten har som vi vet ingen sterke følelser, derfor har ingenting i deres fortid gjort sterkt inntrykk på dem, og derfor husker de heller ikke hendelsene spesielt godt. Når man ikke var tilstede i sin egen fortid, så kan man heller ikke fortelle om den. Da blir det ren oppramsing a la “jeg likte fotball, jeg bodde hjemme til jeg var 20, deretter begynte jeg på utdannelsen”. Det var det. Like spennende å høre om som å se maling tørke, og det er også slik mange objekter beskriver hvordan psykopaten oppsummerte hele sin fortid.
Psykopaten oppgir helst ingen personlig informasjon om seg selv, og dette henger sammen med deres hang til å bruke objektets sårbarheter mot dem. Objekter erindrer ofte hvordan psykopaten fikk dem til å åpne seg og fortelle fritt, ofte mer enn hva de faktisk ønsket å dele, om seg og sitt. Stort og smått. Psykopaten lyttet intens og sugde til seg alt av informasjon om objektet. Senere, når de minst ventet det eller når det kunne skade dem mest, så fikk objektet deres egne hemmeligheter og sårbarheter kastet tilbake i ansiktet. Psykopaten hadde husket og lagret alt objektet hadde fortalt, selv små og nærmest ubetydelige detaljer. Psykopaten er redd for at det samme skal skje mot dem; at noe de forteller kan utnyttes og brukes mot dem. De forteller derfor minst mulig eller de fabrikkerer løgner om deres fortid som villeder objektet og derfor ikke kan skade dem.
Jeg håper disse punktene hjelper “Ida” og andre som har opplevd det samme til å forstå hvorfor psykopaten er så knapp om deres personlige historie.
Minner på at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, vlogger (youtube videoer) og annen informasjon.
Neste livestream på youtube blir muligens kommende mandag 30/9 (som kompensasjon for at så mange torsdager faller ut). Følg med på “arrangementer” på facebook siden.
Min P kunne fortelle historier fra barndom/ungdom, men de hørtes ut som innøvde manus, da disse “historiene” var 100% identiske, med samme digresjoner på samme sted hver gang. Jeg har aldri noensinne hørt normale mennesker fortelle historier på denne måten.
Leste også en artikkel om at hukommelsen ikke er som en film; altså ikke som et uforanderlig fotografi vi finner fram fra arkivet i ny og ne. Vi “tukler” ubevisst med minner hver gang de hentes fram, altså forandrer på dem ubevisst. Ingen minner er hugget i stein. Dette er et faktum som sikkert er et sjokk for folk flest..
Så når psykopaten gjentar sine “historier” totalt identisk gang på gang, burde det vel blinke en varsellampe om at man blir servert løgner..
Oi. Går man ut fra dette(er jo klar over at det er en liten bit av en langt større enhet) virker jeg mer psykopatisk om ham, jeg som ugjerne snakker om oppvekst og barndom.
Noen av oss forteller lite om barndommen fordi den er knyttet til angst og skam. Ikke nødvendigvis over noe vi har gjort, men noe vi har opplevd, som overgrep. Det er jo heller ikke så morsomt å fortelle om en barndom hvor man var ensom og utfryst, eller hvor man ikke hadde råd til å delta i mye av det andre deltok i. Da skal man kjenne samtalepartneren godt for å orke å snakke om det…
Kjenner ikke igjen min kompliserte eks i det nederste punktet, for eksempel, han var da glad i å snakke om seg og sitt, men kanskje ikke særlig ”dyptpløyende”. Er dette noe som skiller N fra P, for eksempel? Eller en rendyrket psykopat fra noen som bare har P-trekk? Det er vel heller ikke alle som har en kriminell bakgrunn, å lyve og manipulere og forkaste er jo ikke i strid med loven…
Jeg forstår hva du mener, men det er ikke det samme. Det er sjelden normale mennesker legger lokk på hele barndommen, kun på bruddstykker – de som du sier er skambelagte eller som trigger angst. Som regel finnes det selv i liv med overgrep lyspunkter, for eksempel elskelige besteforeldre eller den gang man endelig flyttet på hybel som 15-åring etc. som man husker med glede og gjerne forteller om. Måten man forteller på skiller seg også fra psykopatens, slik Stigma over her beskriver. Til sist er jo årsakene til at en normal person tier helt andre enn hvorfor psykopaten forteller lite, og dette vil også skinne gjennom.
“Det er vel heller ikke alle som har en kriminell bakgrunn, å lyve og manipulere og forkaste er jo ikke i strid med loven…”
Det har jeg egentlig svart på i teksten. Mange flere enn vi tror har antakelig begått grove forbrytelser, de har bare klart å skjule sporene eller falt under radaren pga alder, skuespill etc.
Ligger forskjellen i at man som “normal” tross alt har følelser og erfaringer knyttet til denne barndommen, selv om mange av dem er vonde? At man kan ha gode følelser for det som fungerte med foreldre og søsken, den eneste vennen man hadde – og at det andre er følelsesladet, om sårt?
For noen av oss er det jo ganske mye vi helst ikke snakker om, dersom det handler om årevis av ensomhet, å mangle mange av de gode opplevelsene som mange vokser på…
Jeg tror forskjellen ligger i at normale mennesker husker sin barndom fordi de var tilstede i den, på godt og vondt. Psykopaten husker den dårlig fordi den ikke gjorde inntrykk.
Denne teksten har jeg ventet på, så tusen takk!
Min psykopat fortalte aldri noe som helst om barndommen sin, eller noe personlig i det hele tatt. Jeg husker en gang vi hadde spist godt og drukket litt vin, og jeg begynte å spørre ham litt ut. Han svarte forsåvidt på det jeg spurte om, samtidig som det manglet så mye. Selv var jeg fornøyd og følte jeg endelig hadde nådd litt inn til ham, ved å få ørlite informasjon om hans oppvekst. I ettertid ser jeg at jeg ønsket så sterkt at han skulle åpne seg for meg at jeg tok til takke med det jeg fikk.
Helt i begynnelsen av forholdet spurte han meg plutselig: fortell noe om deg selv som jeg ikke vet. Jeg ønsket ikke å si for mye, men fortalte om en traumatisk opplevelse jeg hadde i min ungdom. Da jeg ba ham fortelle tilbake ga han inntrykk av å tenke seg godt om, før han svarte “jeg klarer ikke komme på noe akkurat nå”. Klassisk ikke sant?
En annen ting jeg opplevde når jeg prøvde å finne ut mer om ham var at han gikk litt til angrep, verbalt, slik at det ble ubehagelig å snakke med ham. Jeg begynte å rødme og følte veldig ofte ubehag når vi diskuterte, og han fikk meg alltid til å føle meg mindre intelligent. Nå ser jeg at det kanskje var motsatt.
En annen ting jeg kunne tenke meg å høre litt mer om Daniel er dette med drømmer, og det å kunne nyte gode opplevelser, som feks musikk/konserter.
Jeg har fanget opp et sted, trolig her, at psykpater ikke drømmer. Min psykopat fortalte meg en gang da jeg skulle fortelle om en drøm, at han selv aldri drømte. Jeg reagerte og syntes det var merkelig, men det kom ikke opp røde flagg. Ofte når vi er i relasjoner så snakker vi om drømmer vi har hatt. At psykopater ikke drømmer er jo noe man faktisk kan legge merke til når man vet om det på forhånd, slik at det kan inngå i den pakken av røde flagg du nevner på youtube.
Musikk hørte han aldri på, annet enn at radioen stod på i blant. Vi hørte aldri på musikk i bilen, han snakket aldri, aldri, om musikk, favorittband, fine sanger. Er ikke det litt rart? Hvem er vel helt immune mot vakker og flott musikk? Han kritiserte til og med de som gikk på konserter og sa at det ga ham ingenting.
Jeg har kjent noen menn opp gjennom livet, og enda ikke kommet over (bortsett fra ham) en mann på min alder som ikke har et forhold til de store artistene, som feks Pink Floyd, eller har en musikksamling, en spotifyliste eller et anlegg de er stolte av.
Når det gjelder kunst så ga psykopaten min inntrykk av å være svært interessert, og skulle ha meg med på kunstmuseum. Der føltes det mer som om han testet meg ut, mine kunnskaper osv, enn å selv nyte kunsten. Han så granskende på meg og gjorde litt narr når jeg tolket et kunstverk “feil”. Jeg tror dette med kunsten var et forsøk på å skape et bilde av den verdensvante, kunstkjennende, vinkjennende, matkjenneren:D
Beklager avsporingen, men dette, i tillegg til det å ikke fortelle om barndommen sin er noen av de trekkene hos min psykopat som var så synlige, men som jeg likevel måtte ut av forholdet for å se i sammenheng.
Malene
At psykopater ikke drømmer er nok en myte. *Alle* drømmer. Men P kan sovne på et blunk og våkne igjen på et blunk etter bare 2-3 timer, dermed har sannsynligvis ikke vedkommende rukket å nå REM søvnen. Evt noe så banalt som “Hvem f bryr seg om hva jeg drømte?”..
Enkelte P liker nok musikk svært godt, noen er atpåtil musikere selv. Andre igjen kan finne på å “flotte seg” med artister de har sett, men ute av stand til å nevne en eneste låt av bandet.. Men de fleste P har nok ikke verdens største forhold til musikk, etter hva jeg har skjønt. Ei heller kunst, for den saks skyld. De kan jo ikke akkurat ta æren for andres kreativitet SÅ åpenlyst..
Din lange og gode kommentar fortjener egentlig mye oppmerksomhet. Her er masse snadder men altfor mye å svare på i en kommentar. Jeg må nøye meg med å kommentere det du forteller om psykopatens drømmer. Det er interessant at du tar det opp, og jeg har en teori om dette. Vi har tidligere diskutert objektenes drømmer her på bloggen men jeg kan ikke huske at vi har snakket om psykopatenes drømmer.
Uansett, min teori er at jeg tror psykopatene drømmer svært lite. Vi hører gjerne at “alle drømmer, men ikke alle husker drømmene”. Vel, jeg tror at når det kommer til psykopatene så er dette kanskje ikke helt riktig. Jeg tror at når psykopaten påstår “jeg drømmer ikke” så snakker de sant. Og ikke bare det, jeg tror at hvis noen påstår “jeg drømmer aldri” så kan det være et rødt flagg.
Å drømme krever indre aktivitet; et følelsesliv, bekymringer, håp, fobier, frykter, kjærlighet, i det hele tatt et sjeleliv som vi vet at psykopaten ikke her. Som flere her påpeker – de sovner sporenstreks. Ingenting holder dem våkne; ingen refleksjoner, ingen anger eller skyld, ikke gruer de seg til noe, ikke gleder de seg til noe. Jeg tror dette fraværende åndslivet utvilsomt påvirker drømmeomfanget deres, på den måten at de drømmer kort og grunt – med andre ord egentlig ingenting av betydning.
Takk for svar.
Veldig interessant dette her. Min psykopat sovnet alltid fort, mens jeg ble liggende å gruble, mer og mer søvnløs ettersom tiden gikk. En gang fortalte jeg at jeg hadde våknet midt på natten og ikke fikk sove igjen. Kommentaren hans var litt merkelig husker jeg: Rart at du våknet midt på natten. Det gjør aldri jeg. Han sa det i en tone som var litt nedlatende, som om det var noe galt med meg som våknet midt på natten. I tillegg var han veldig interessert i å finne ut hva jeg grublet på, når jeg sa jeg ikke hadde det bra og grublet mye (pga alt som ikke stemte) Jeg klarte jo ikke å si det rett ut, og han viste stor interesse for det jeg grublet på når jeg ikke fikk sove. Ellers var han ikke særlig opptatt av hva jeg tenkte og følte. Kanskje han fikk NF av å vite at han holdt meg våken? At vekkerklokken alltid var på tidlig også i helgene, med slumring minst en time hvert femte minutt gjorde heller ikke saken bedre for min søvn..
Angående dette med barndom kom jeg til å tenke på en ting nå når jeg sitter og leser om Fallon, som fortalte at han selv var psykopat: Min psykopat fortalte kun en ting om sin barndom uoppfordret, og det var at han hadde gjort mange rampestreker mot folk. Det ene var feks å sprøyte vann på trappen til en lærer om kvelden så det frøs til is neste morgen. Og disse historiene gjentok han gang på gang, som skryt over hvor rampete han hadde vært! Også på jobben i nåtiden gjorde han rampestreker mot kollegaer, som han skrøt en del av til meg. Om rottefeller i posthyllene, stinkende mat i skuffer osv. Og veldig stolt over at han hadde så god “humor”..
(Fallon sier jo og at han gjorde en del rampestreker som ung)
Malene
“Kanskje han fikk NF av å vite at han holdt meg våken?”
Javisst. Samt enda mer NF av at det vil ødelegge påfølgende dag.
“Min psykopat fortalte kun en ting om sin barndom uoppfordret, og det var at han hadde gjort mange rampestreker mot folk.”
Dette gjorde min P også og var synlig stolt over det.
Her tror jeg det kan være store forskjeller. En n jeg vet om forteller en god del om barndommen og oppveksten, men smører på med det jeg vil kalle løgn , eller selektiv hukommelse?, om mobbing og er et stort offer. “Alle var slemme ” er gjengangeren, og det stemmer ikke. Min eksmann n fortalte bittelitt om egen oppvekst, men jeg syntes alltid det var merkelig at han hadde så elendig oversikt over egen slekt. Man pleier da ha detaljer om besteforeldre, tanter og onkler..og deres navn? Han husket ikke noe annet enn noe slekten alltid skrøt av ang bestefaren. Men han sa en gang at en yngre bror var den som hadde oversikt og kunnskaper om familien. Og han var ihvertfall ingen n, det vet jeg. 🙂 Så var det den narsissistiske, og kanskje p, typen da..der var det en som fortalte fint lite om oppveksten, annet enn et par ting som ikke virket ok i den familien. Jeg fikk en slags følelse av at han måtte ha mislikt faren sin ( han var død, moren levde) , for det eneste han nevnte, var hva han hadde drevet med, og det kom likegyldig, følelsesløst. Magefølelsen min sa at jeg ikke burde spørre om noe.
Antonym
Det er nok både løgn, selektiv hukommelse, manipulasjon samt at enkelte faktisk virker å tro på sine egne løgner (!) i en salig suppe..
Dette er så sprøtt for meg å lese. Bare en bekreftelse på at jeg er ikke alene i min opplevelse. Det er ikke så lenge siden bruddet med min P, bloggen her har jeg funnet nylig. Jeg innså ikke før etter bruddet at min eks var en mulig psykopat, eller narcissist. Alt var så skjult, men etter flere år innså jeg at bilnøklene var alltid gjemt, P lusket rundt når jeg snakket i telefonen, jeg måtte late som jeg var ute å gikk tur for å snakke i tlf. Men jeg tenkte at de fleste har det vel litt sånn. Jeg mistet relasjoner til både familie og venner da «de var imot min P», men i grunn var de de eneste som støttet MEG, som innså at jeg også hadde ett liv å leve. Etter bruddet har jeg skrevet ned mine tanker og følelser, da jeg har mistet kapasiteten til å erkjenne min realitet; jeg tenker at nå svartmaler jeg bare, nei det var nok ikke ment sånn, hva om jeg bare har misforstått alt. Men i mange av disse tekstene har jeg skrevet om akkurat dette, min P snakket sjeldent om sin barndom, om det var samtale om dette var jeg mer forvirret om barndommen enn før samtalen startet. Det var alltid i forbindelser med unormal oppførsel som trusler om selvmord, forfølgelse, isolering fra omverden at disse «traumene» fra barndommen ble ett tema, og en grunn til hvorfor det var greit å behandle meg slik som ble gjort. Så mange år i P’s verden har formet meg som person, en person jeg må bli vandt til, og glad i. Det å akseptere segselv, tilgi segselv og ha troen på segselv er mye vanskeligere enn jeg først tenkte det kom til å bli. NK har ikke vært mulig grunnet felles barn, så jeg håper virkelig at jeg greier å stole på og leve i min egen verden snart.
Velkommen til bloggen. Et lite tips, kall deg noe annet enn “anonym”, vi har allerede flere kommentatorer som kaller seg det og dere er vanskelige å skille fra hverandre.
Anonym
Nei, du er så avgjort ikke alene. Vi er mange som har opplevd hva du beskriver. Og man innser absolutt ikke før etterpå hva man har gjennomgått. Det er *ikke* kjærlighetssorg, i normal forstand. En mer korrekt beskrivelse er vel nærmest PTSD..
Takket være bla a denne bloggen har jeg kommet meg ganske bra nå. Er fortsatt innom og titter et par ganger i uka, og får nye aha-opplevelser hver gang. Også av ditt innlegg, faktisk. Ting som på mystisk vis blir borte for så å plutselig dukke opp på nøyakti samme sted, snike seg ut for å ta en tlf samtale eller rett og slett for å få fred. Stakkars bikkja, som sikkert fikk ti ganger så mange lufteturer pr dag enn nødvendig, P gikk jo aldr tur med den, og den konstante vandringen på eggeskall for å unngå å vekke monsteret..
“Det var alltid i forbindelser med unormal oppførsel som trusler om selvmord, forfølgelse, isolering fra omverden at disse «traumene» fra barndommen ble ett tema, og en grunn til hvorfor det var greit å behandle meg slik som ble gjort.” Klassisk psykopatisk manipulasjon.
“Så mange år i P’s verden har formet meg som person, en person jeg må bli vandt til, og glad i.” Nei, det må du ikke. Tro meg, du kommer til å finne tilbake til deg selv etter hvert. Det tar bare tid. Du vil aldri bli 100% den samme personen igjen, det er ikke mulig. Relasjonen med P har forandret deg, men du kommer til å ha en langt sunnere skepsis til folk.
“Etter bruddet har jeg skrevet ned mine tanker og følelser, da jeg har mistet kapasiteten til å erkjenne min realitet; jeg tenker at nå svartmaler jeg bare, nei det var nok ikke ment sånn, hva om jeg bare har misforstått alt.” Også helt normalt, men du svartmaler *ikke*. Det er rett og slett empatien din som slår inn og nærmest forhindrer deg i å se omfanget av hvilket monster du har hatt tett innpå deg. Èn vakker dag vil du komme ut av tåka og virkelig SE helvetet i all sin motbydelige gru. Tro meg.
“jeg håper virkelig at jeg greier å stole på og leve i min egen verden snart.” Ja, det vil du til slutt. Men som sagt, ta tiden til hjelp. All tid du trenger. Sykemeld deg om det også må til. Deg selv og din mentale helse står absolutt øverst på prioriteringslista akkurat nå. 🙂
Der ble jeg lokket tilbake til relasjonen nok en gang, og nå sitter jeg her helt knust og får nesten ikke puste. og det er så ensomt. Denne intense smerten kan jeg ikke dele med noen, da både han og jeg er gift på hver vår kant. Vet at de fleste normale folk som ikke har blitt lovebombet inn i relasjon med en P/N forstår greia. Jeg vet at jeg hadde blitt dømt nord og ned og ikke fått NOEN sympati over det jeg har gjort. Men han hektet meg så voldsomt under idealiseringen at jeg klarer ikke å komme meg unna. Jeg har blitt devaluert, forkastet og utsatt for silent treatment flere ganger, men faller for de søte ordene når han lokker meg tilbake igjen. Jeg visste det før jeg traff ham hva jeg hadde i vente etterpå, men klarte ikke å la være. Og nå sitter jeg her, med gråten i halsen, tung kropp og får nesten panikk av tanken på å aldri mer høre fra ham igjen. Jeg kjenner med hele meg at han lyver for meg, at det er noe påklistret og tilgjort over ham og det han sier. Jeg er også nesten 100 % sikekr på at han også har andre utenom meg. Men likevel, det ene lille % er et halmstrå jeg holder meg i på at relasjonen er ekte. Var sidespor dette, men jeg føler meg så enormt “lost” og deprimert akkurat nå
Husk at når de trekker oss tilbake inn i relasjonen så er det ikke fordi de savner oss, angrer eller overhodet liker oss. Det er fordi de har noe uoppgjort med oss, som regel handler det om straff på et eller annet vis. De kan ikke straffe oss når vi har NK, de er avhengig av å ha kontakt med oss for å straffe, derfor lokker de oss tilbake. Straffen vises kanskje ikke med en gang og kanskje er den subtil. Men den ligger og lurer lenger ned i veien. Kom deg derfor ut igjen fort som svint, er mitt råd.
Hei
Jeg er Ida som spurte spørsmålet som artikkelen handlet om.
Etter ett forhold på 4 år med min N visste jeg fremdeles ingenting om han, hvilken storebror var han, hvilken sønn var han, hvem var han i skolegården og i vennegjenget osv. Han krysset min sti da jeg lå nedenfor telling etter en heavy- skilsmisse og han kom ganske fort under huden min og jeg åpnet meg totalt for denne mannen. Har i flere anledninger spurt han om div fra oppveksten, foreldrene, skole osv og bedd om å få sett i albumene hans med svar om «hva vet jeg egentlig om deg?? Trur faktisk ikke du har fortalt alt om deg!?» Da jeg etter mange forsøk og nå endelig er fri – sitter jeg igjen med så mange spørsmål om hvem var egentlig denne mannen, jeg vet absolutt ingenting om han, hans fortid og hans sosiale liv, da jeg aldri ble inkludert. Første gangen jeg ble bevisst over hans manipulasjon var etter bare 6 mnd så bruker nå mye energi på å være arg på meg selv at jeg ble der i nesten 4 år..
Ja, hele meg forstår det at han antagelig hater meg. Men så vanskelig å gi slipp når han lokker meg tilbake. Denne gangen klarte jeg ikke å stå imot, og betaler nå i form av panikk. Han er så søt i ordene, han har savnet meg sånn og jeg er vidunderlig er noen av begrepene han bruker. Og han har aldri sagt stygge ting til meg. Men jeg kjenner at ord og handling ikke stemmer. Jeg lurer på om det er fordi jeg er høysensitiv at jeg senser dette, eller at jeg har lav selvtillit. Eller at jeg leser så mye om psykopater at jeg ser spøkelser på høylys dag – dvs at jeg ser psykopatiske tendenser som ikke er der. Jeg blir helt forvirret og går rundt meg selv. Jeg subber nesten rundt i en døs. Jeg vet det blir lettere om en stund, men det er akuttfasen rett etterpå så er så ubeskrivelig vond. Hvor skal de på død og liv straffe oss? Og hvorfor har de uoppgjorte ting med oss egentlig? De styrer oss jo. Noen med gode og praktiske råd for å overleve de første dagene som har hjulpet?
Mitt råd til deg nå er som Daniel skriver: kom deg bort, fort og innfør NK. Start på nytt og ikke bebreid deg selv for det som nå har skjedd. Jeg kunne gjort akkurat det samme som deg dersom min psykopat hadde hanket meg inn igjen på et tidlig tidspunkt. Det gjorde han ikke, derfor vet jeg ikke hvordan det kunne gått hvis jeg ikke fikk den tiden jeg fikk til å bearbeide, lese og forstå psykopati.
Husk at det er en prosess og at det er helt normalt det du går gjennom nå etter en psykopat.
Mitt beste tips: innfør absolutt null kontakt, NÅ! Og les hele denne bloggen i fred og ro, med alle kommentarer, absolutt alle innlegg. Det tok meg noen dager, men det førte til at ting lysnet for meg.
Stå i mot fristelsen til å gå tilbake til ham for din egen helses skyld. Dette kommer aldri til å bli noe bra og du kommer aldri til å bli lykkelig med ham i livet ditt. Kom deg ut i naturen, klarne hodet og tenk steg for steg. Det vil bli bedre.
Du hadde heller ikke vært på denne bloggen hvis du ikke var ganske sikker på at han er psykopat, så ikke tvil på det du tenker han er. Du er i krise nå og det er en krise du må stå i. Kontakt en nær venn og få besøk, en å lette seg for. Det hjalp for meg også. Prøv å sove godt, spise godt og ta vare på deg selv, for det er det kun du som kan.
Lykke til og god klem fra en som forstår deg veldig godt:)
Malene, takk for godt svar. Jeg tar time for time. Jeg skriver dagbok, og har gjort det et par år. Der har jeg skrevet mye om mitt forhold til P/N. Jeg leste gjennom dagboken i går, og det som er så skremmende er å lese om sist gang han lokket meg tilbake. Det var nøyaktig samme oppbyggingen i meldingene hans (som forøvrig har gått igjen under hele relasjonen). Meldingene er nesten helt like, og dreier seg mye om sex. Noen ganger er det pakket godt inn, slik at det virker som jeg er en person han alltid har drømt om. Det er det jeg faller for. Men handlingene viser at det er kun kontrollen han egentlig er interessert i. Og nøyaktig samme reaksjonsmønster hos meg selv etter at jeg har truffet ham. Var ganske skremmende lesning. Men jeg skal lese gjennom hele bloggen på nytt. Jeg vet jo innerst inne at han er P/N, men så vanskelig å forstå når det kommer søte meldinger. Jeg føler jeg er fanget i et nett der jeg er ekstremt besatt av dette menneske – akkurat som en parasitt som har overtatt hjernen min. Tror jeg er intelligent nok, men her har jeg ikke selvinnsikt i det hele tatt
Fia
Du beskriver ast du ser psykopater på høylys dag. Denne artikkelen treffer veldig godt hva du beskriver:
https://www.psykopaten.info/2015/11/01/hvor-farlig-er-psykopaten/
Veldig viktig tema bloggforfatter tar opp. Dette at det liksom ikke var noe å hente fra p sin side, spesielt i innledningsfasen det første året forbløffet meg stort. Det er jo nettopp opplevelser fra barn og ungdomstiden og deling av disse som utgjør en stor del av tilnærmingen og dannelsen av det videre fundamentet.
Jeg husker at jeg fikk denne følelsen av å forholde meg til ingen veldig tidlig i relasjonen. P var liksom helt blank. Skjønte ikke hva jeg snakket om og så bare stivt tilbake ved mine spørsmål. Etter mye mas fra min side vred p ut av seg at det var en petson med brunt hår p hadde likt. Men ingen utfyllelse i forhold til relasjonen til mennesket med brunt hår. Dessuten veldig typisk refaranser til skolestart / jobbstart det og det år ol nettopp som bloggforfatter skriver. Nettopp dette å ikke virke som å ha noe forhold til sin egen historie var noe av det som forbløffet meg mest det første av de seks årene vi hadde en relasjon dvs jeg hadde en relasjon til p mens p forble utilknyttet. Jeg skjønte jo ikke noe av det som lå bak i starten men jeg er av dem som skjønte det mens jeg var i relasjonen og før jeg gikk.
Det andre som plaget meg veldig allerede fra starten var skifte mdllom varm kald. Hvorfor gjør de det? Noen som har tanker om det?
De skifter mellom kald/ varm for å hekte deg.
Circkle of abuse, en del minidiscard er også med på å knytte traumebånd.
En digresjon: Når du snakker om noen som møter sin utkårede ved melkedisken, kunne jeg ikke unngå å tenke på denne sangen:
https://www.youtube.com/watch?v=C5xpEjrMgFk
Et lite sidespor her ift hva innlegget handler om, hvis det er ok:
Ser på Exit på nrk og det fremstår nesten som om hele gjengen der er psykopater og narsissister. De har en oppførsel som ikke ligner noe (annet enn hos psykopater) og måten de durer frem, bruker mennesker og tar for seg uten samvittighet gir meg en kvalmende følelse. Feks måten de omtaler sine egne barn. Sjokkerende hvis dette bygger på sanne intervjuer og vitnebeskrivelser fra miljøet. Jeg ville bare nevne det, også fordi jeg trolig ikke hadde tenkt psykopater/narsissister hvis jeg så serien før jeg lærte om psykopati.
Gode skuespillerprestasjoner!
Hei, dette er en test, da jeg ikke kan se at mitt første innlegg har blitt publisert. Det var et langt innlegg, som jeg tenkte å skrive en fortsettelse på. Jeg ønsker å diskutere gråsoner innen narsissisme og krenkbarhet. For jeg lurer på hvor jeg selv er på skalaen. Det er veldig viktig for meg at mine innlegg blir trykket. Jeg mener at dette er et veldig egnet nettsted og synes det er supert at det finnes. Tusen takk!
Du har et langt innlegg i kommentarfeltet under “Å kommentere på en blogg er ingen menneskerett”, så kanskje du gikk deg litt vill nå? Og velkommen til bloggen. Jeg fant den i fjor en gang og synes den er alle tiders, fordi den er respektfull og fremstår som et rolig sted, om jeg kan si det slik. Orker ikke spetakkel. 🙂