NK (null kontakt) er en prosess

Fordi NK er det viktigste enkelttiltaket vi kan gjøre etter en relasjon med en psykopat, så fokuserer jeg på dette emnet ikke kun en gang, men med jevne mellomrom. Det er viktig å alltid ha langt fremme i bevisstheten hvorfor vi har NK med psykopaten eller narsissisten som plaget oss.

Jevnlig får jeg henvendelser fra fortvilte lesere som ikke klarer å innføre NK, eller ikke klarer å holde fast i den; de gir etter og åpner opp for kontakt med psykopaten. Dette oppleves som et nederlag eller en skam, og bidrar til et allerede tilsvinet selvbilde og knuser selvtilliten.

Å innføre NK krever evne og vilje. Hjelpetelefonen rapporterer om innringere som ikke ønsker å innføre NK. Tvert imot, de ønsker en slags dispensasjon for å bli værende i relasjonen. Hverken jeg eller telefonvaktene vil noensinne støtte en leser eller innringer i å bli værende i en relasjon med en psykopat eller narsissist. Det er det samme som å oppfordre noen til å fortsette med et heroinmisbruk; “jada, bare fortsett du. Ring oss gjerne og beklag deg hver gang du har fått et dårlig skudd”. Det er faktisk å gjøre narr av vår innsats. Disse innringerne må klare seg selv. Hvis derimot viljen er tilstede, så hjelper vi gjerne med å gi mot og kunnskap til å ta de nødvendige steg mot NK.

Første gang man innfører NK så er det kanskje ikke helhjertet, og det skal faktisk være slik. Jeg pleier å si at “NK må komme først, forståelsen etterpå”. Det sier jeg fordi det tar så lang tid – ofte flere år – å forstå at NK er nødvendig, at det kan man ikke vente på. Man må derfor starte prosessen med NK før forståelsen er på plass. Kognitiv dissonans blir en parallell følgesvenn som av og til jobber med, av og til mot, NK. Det viktige er at man begynner, selv om man kanskje “sprekker” en eller flere ganger. Når det skjer, så begynner man bare på nytt. Ikke bruk energi på å skamme deg hvis selvdisiplinen brister. Den energien trenger du til ditt neste forsøk.

For hver gang man innfører NK så styrkes disiplinen og forsøkene blir stadig mer helhjertet. Dette skjer fordi objektet oppdager at ingenting forandres hvis man går tilbake til psykopaten. Psykopaten har ikke reflektert i ditt fravær, han/hun har ingen anger eller ny innsikt å by på hvis du går tilbake; ingen vilje til å forbedre seg eller gjøre noe annerledes. Tvert imot, de fleste opplever at devalueringen tiltar hver gang de returnerer. Psykopaten resonnerer annerledes enn normale mennesker. Der hvor normale mennesker kanskje tenker “så hyggelig at Marthe gir meg en ny sjanse, det er dyrebart og denne gang skal jeg ikke forspille sjansen”, så tenker psykopaten “så Ole kommer tilbake til tross for hvor dårlig jeg behandlet ham? Herregud så dum han er, det betyr at han liker og fortjener mishandlingen og jeg kan skru den opp ett hakk eller to”.

Det er derfor forståelig – og kanskje også nødvendig – at man returnerer til psykopaten en eller flere ganger for å forstå alvoret i situasjonen. Det er noe som heter at man er nødt til å nå “rock bottom” for å forandre skadelig og selvdestruktiv adferd. For eksempel så må kanskje alkoholikeren miste både jobb, hjem og venner innen han/hun forstår at adferden ikke fungerer lenger, det er ikke tilstrekkelig kun å miste jobben for å få den nødvendige innsikten og erkjennelsen. Det betyr at objektet må synke dypt nok innen det forstår at sirkelen må brytes og ny adferd er tiltrengt. Hvor dypt hver enkelt må synke for å nå rock bottom er individuelt. Bloggen håper at kunnskap kan bidra til at objektet ikke trenger å synke fullt så dypt innen mønsteret brytes. Men objekter er som alle mennesker forskjellige; noen lytter til andre som har vært gjennom det samme og lærer av dem, andre må oppleve tingene selv innen de forstår.

Jeg vil skissere min egen kamp med NK, som et eksempel på hva jeg tror er en ganske typisk prosess. Jeg vil forklare utviklingen som en tidslinje.

Mars: siste ordinære samtale/chat mellom psykopaten og meg. Det ble sagt ord fra hans side som fikk meg til å bryte sammen. Ordene var en manipulasjon/devaluering av den sorten som fikk begeret til å flyte over, med andre ord at han gikk over streken (psykopaten vil alltid øke devalueringen for å se hvor mye objektet finner seg i). Sammenbruddet var en nødvendig katalysator i meg til første forsøk på å bryte kontakten, slik sett kan et sammenbrudd også fungere som et gjennombrudd. Jeg visste ikke hva NK er, jeg visste bare at denne relasjonen ikke var bra for meg og at jeg måtte bort fra den, men jeg forstod ikke hvor bundet jeg var til denne mannen eller hvor vanskelig det ville bli å fjerne meg fra hans liv.

Fem dager senere, fortsatt Mars: etter å ha analysert meg halvgal og ligget søvnløs i fem døgn så tok jeg steget og fjernet ham som venn på Facebook (det var på det tidspunktet vår primære kontaktkanal). Tiltaket føltes som å slå av en respirator og jeg hev etter pusten. Ingen umiddelbar respons fra ham. Etter å ha fått roen tilbake, så følte jeg meg sterk og målrettet i begynnelsen. Men selvdisiplinen begynte å vakle etterhvert som tiden gikk og jeg ikke hørte fra ham. Selv om det var jeg som brøt kontakten, så klarte han med sin taushet å få meg til å føle meg avvist og det ble meget vanskelig å fastholde NK. Jeg trengte så inderlig en bekreftelse på at han merket mitt fravær.

April, nøyaktig en måned etter at jeg fjernet ham fra Facebook: han ringer, fra et nummer han aldri ga meg, men som var knyttet til hans navn på gule sider. Det ringer lenge, sikkert to minutter. Jeg visste ikke på det tidspunktet at det var ham (nummeret søkte jeg opp etterpå) men det ante meg, for jeg hadde ventet på det og den psykiske forbindelsen mellom oss opplevdes fortsatt meget sterk. Jeg fikk en opptur av å ikke svare, følte jeg hadde overtaket. Men følelsen var kortvarig, for det ble kun med denne ene oppringingen. Ingen oppfølgende tekstmelding kom og ingen nye oppkall. Igjen så skjedde det at overtaket ble til en følelse av avvisning. Fra eufori til nede for telling – store svingninger, hele tiden. Etter tre dager ga jeg etter og sendte ham en sms. Intet svar. Følelsen av avvisning ble sterkere, i tillegg til at han fortsatt var i tankene mine døgnet rundt, over en måned etter siste ordinære kontakt. Hva ville han sagt hvis jeg svarte den telefonen? Hva tenkte han om oss? Jeg forstod at å holde meg unna denne mannen ville bli mye vanskeligere enn jeg trodde og at han var under huden min på et helt annet nivå enn noen tidligere relasjon jeg hadde hatt (traumebånd, men det visste jeg ennå ikke).

April til Juni: jeg slet. Han var i tankene mine konstant. Jeg fungerte svært dårlig. Jeg blokkerte/avblokkerte ham på Facebook mange ganger, nesten daglig (første gang slettet jeg ham kun som venn, å blokkere betyr at man ikke kan se profilen). Hver gang jeg blokkerte så ble jeg svak fordi jeg var fristet til å se hva han la ut offentlig på sin profil, og det var mye. Jeg følte at jeg var avhengig av denne siste forbindelsen med ham; å kutte den viste seg nesten umulig. Samtidig forstod jeg at det skadet meg å ha innsyn i hans liv når jeg ikke lenger var en del av det. Jeg fikk følelsen av at han snakket til meg gjennom profilen, at han skrev ting og la ut bilder for å ramme meg. Jeg ble paranoid og smårar.

Medio Juni: jeg bryter sammen igjen og kontakter ham via telefon – som hele tiden har vært åpen. Jeg holder ikke ut de ubesvarte spørsmålene lenger. Han svarer ikke. Jeg ringer kanskje tyve ganger den dagen, oppfører meg som en gal, noe jeg aldri har gjort før. Jeg møter vekselvis stengt og åpen telefon (han blokkerer meg og avblokkerer igjen flere ganger denne dagen, men svarer aldri). Innen kveld er jeg blitt en desperat nervebunt, en geleklump på gulvet. Jeg skriver en melding hvor jeg trygler ham om å blokkere meg på facebook, slik at kontrollen kommer ut av mine hender. Da kan jeg ikke lenger avblokkere, selv om jeg blir fristet. Han svarer heller ikke på denne meldingen, men han gjør som jeg ber om og blokkerer meg. Og hva tenker jeg i mitt traumebundede sinn? At hans innvilgning av mitt ønske var en kjærlig handling. Jeg var med andre ord fortsatt milevis fra å se mishandlingen han hele tiden hadde utsatt meg for.

Men det var der, da jeg lå som en geleklump på gulvet, at jeg nådde min “rock bottom”; det nødvendige bunnpunktet for å forandre adferd. Utslaget ble at jeg fikk en opplevelse av meg selv som uverdig, jeg kjente ikke meg selv igjen. Det gamle jeg ville aldri bedrevet telefonterror mot noen. Hittil hadde min NK hatt feil utgangspunkt; selv om jeg forstod at jeg trengte å løsrive meg, så ville jeg aller helst fremprovosere en reaksjon i ham og kanskje sågar reparere relasjonen. Dette er ikke NK, men det er en helt normal begynnelse. Nå fattet jeg at ekte NK er når man oppriktig forteller seg selv “dette vil jeg ikke mer”. Jeg nådde mitt bunnpunkt etter ett forsøk på å returnere. Noen trenger mange forsøk, men det spiller ingen rolle. Til slutt går det opp for deg at du ikke kan synke dypere.

Jeg kom meg etterhvert opp fra gulvet (metaforisk), børstet skitten av klærne og ble edru. Med andre ord begynte tankene å klarne opp, slik de gjør når man innfører ekte NK og kommer ut av den psykopatinduserte tåka. Jeg kontaktet ham aldri igjen. Da tankene klarnet så trengte jeg kun få dager på å se at det jeg trodde var kjærlighet egentlig var ondskap, og tanken om psykopati slo meg for første gang. Jeg begynte å studere emnet. Alt falt på plass. Kimen ble lagt for min egen rehabilitering men også kunnskapen som jeg i dag formidler her på bloggen.

Jeg håper denne teksten hjelper deg til å ta fatt på NK – igjen eller for første gang, eller fortsette pågående NK, uten skam eller tvil.

 

30 kommentarer
    1. Takk for godt innlegg og veldig viktig tema. Noen mnd.før den store kvelden,dvs da jeg tok han i utroskap, bar jeg på følelsen av at med han kommer dette til å få en brå slutt. Og det ble det i fysisk forstand. Kontaktet hans mor selvom klokken var passert midnatt og forlangte at hun kom allerede neste dag , fordi han skal ut. Hjelp han å pakke. Det måtte til . I dagene som fulgte var det ” kommunikasjon ” med PN anng.allt. Fra det at han ikke ville flytte og hva han skulle ta med og mye annet. Vel,ser i etterkant at NK hadde vært like greit å innføre fra dag 1. Det fordi han tok jo det han ville ha uansett og ellers høre på hans løgner anng.at han elsker meg og allt var en misforståelse er jo bare bortkastet tid. Det kan jeg i skrivende stund formidle nå over 2 år senere. Den gangen så jeg det ikke slik. Ikke fordi jeg tvilte på at han hadde vært utro. Det hadde jeg lest på hans mobil. Men, det handlet mest om sinne som kom til overflaten som så lenge hadde vært undertrykt. Det tok jeg ut på han og noen uker senere da jeg skjønte hvem han er,hadde lest meg litt opp, må jeg innrømme det var faktisk et snev av underholdning fordi hans mønster var tråd med denne forstyrrelse. Da visste jeg hvilke knapper jeg skulle trykke på for å fremkalle hans reaksjoner . For meg var denne tiden,5 mnd.en prosess mot NK. Den tiden måtte til for at brikkene skulle finne sin plass for å danne bildet av nettopp den han er. Det fordi jeg kunne jo ikke tro at det var virkelig slik etter å vært manipulert så lenge. Det var jo oss to. Vanskelig å gi slipp var det jo på en måte. Vel, det ble mitt fundament for veien videre i NK. Ellers var det alltid meg som det var noe galt med. Nesten tatovert inn i mitt hode. Det måtte blekes bort og jeg trengte han for å bevise at det er ikke slik det er . Hans væremåte er PN. Derfor kan jeg og i skrivende stund se at det måtte allikevel litt tid før NK. MEN , NK= Tilbake til livet. Det viktigste av allt.

      1. Jeg tenker at det tar litt tid før det synker inn at partneren/kjæresten, exen, er P/N. Selv når en har lest seg opp og det meste stemmer, vil det være en kime av tvil om at det kan være så ille. For det er jo gode sider der også, og på denne Hares sjekkliste er det flere punkter en ikke kan krysse av på. (Nei, ikke rart for Hares sjekkliste ble utarbeidet på grunnlag av undersøkelser av mannlige straffedømte i amerikanske fengsler, ikke på grunnlag av “hverdagspsykopatene” som ikke behøver å være straffedømt eller ha en tidlig kriminell bakgrunn fra barnealder.)
        Du kan veldig godt være P/N uten en eneste dom, aldri vært fysisk voldelig og stort sett holdt deg til legale midler. Det vil si ikke tatt for noe. P/N har ingen egentlig moral og kan begå store psykiske og økonomiske overgrep mot folk uten at dette noen gang blir straffesaker. Dette selvfølgelig forsterket av at det skal mye mer til å anmelde en nærstående enn en fremmed gjerningsmann. Den psykiske volden er også mye mer diffus og vanskelig å “ta”.
        Så kommer det sterke traumebåndet inn og trekker deg tilbake igjen. Vi kunne jo hatt det så fint, “om bare”… Kanskje er det en uprøvd sti jeg ikke har funnet? Har jeg ikke vært forståelsesfull nok ovenfor denne vanskelige barndommen, dette vanskelige sinnet, osv.
        Jo mer man har investert (og gitt avkall på) dess verre å gi opp. Og “The higher you fly, the harder you fall.”
        Bloggforfatter har også tidligere skrevet om den ulidelige kaoshaugen offerene blir etterlatt i. Man har behov for oppklarende samtaler med P/N. En forsonende “closure”. Det får vi ikke. Det får vi ikke uansett. P/N kan, med kniven på strupen, gjøre innrømmelser, gråtkvalte beklagelse o.l. Men det er ikke ekte. Det er bare fordi han/hun ser seg i fare for å miste sitt vertsdyr for NF og diverse goder. Ikke fordi de elsker deg innerst inne. Som man har trodd (bare litt skadde sjeler, stakkars).
        På denne bakgrunn kan også NK ta sin tid, fordi offeret grubler og tviler. Manipulert og bedratt inn i noe det tar tid å finne ut av. Helst vil man jo ikke tro så ille om en nærstående, helst vil man ikke se seg selv med skjegget i postkassa. Men det gjelder å manne/kvinne seg opp til å møte realitetene. Det er hardt, men hva er alternativet??
        Jeg vil tilslutt også si at når et menneske får deg til å føle deg så utslitt, sentrifugert, miserabel og brukt, hvilke bevis venter du på?

    2. Tusen takk for dette innlegget! Jeg skal lese det mange ganger. Støtter meg veldig til hva overstigende anonym sa om at det tar tid å forstå. Jeg veksler fortsatt mellom ondskap eller skadet sjel. Jeg veksler mellom å tro på alle historiene… juger han? Er alt sant? Gjør han dette bevisst?

      Uansett. Har innført NK fire ganger (halvhjertet) nå. Skal nevnes at jeg kun har avbrutt kontakten og sagt at jeg trenger avstand, men han har blitt værende der tilgjengelig. Jeg har gradvis klart gå litt lenger. I mitt siste sammenbrudd slettet jeg han, men visste at han fortsatt kunne kontakte meg. Han fortsatte å sende disse randomme bildene som jeg er så avhengig av og uten å snakke om det – la jeg han til igjen.

      Det vanskelige med NK (eller egentlig ved at jeg ikke gjør det helhjertet) er at han fortsetter dagen etterpå som om ingenting har skjedd. Han er også et lite barn – avhengig av min forsyning. Men så fort jeg nevner «forholdet», ønsker svar – så får jeg en kald avvisning og han spiller på hvor dum jeg må være som kan ha trodd det er noe mer enn det.

      1. Det er som sagt helt i orden å prøve flere ganger. Men kan du reglene for NK? Det er spesielt denne jeg reagerer litt på: “Det vanskelige med NK (eller egentlig ved at jeg ikke gjør det helhjertet) er at han fortsetter dagen etterpå som om ingenting har skjedd.”
        Kan du utdype den?

        1. Ikke sant.

          Fordi da er han tilbake. Og da er det jo egentlig godt.

          «Det er jo det som blir falskheten»

          For det som er ekte, det er dagene, ukene med tvil, dårlig matlyst, hovne stress lymfer. Og etter hva jeg har lest, så vil jeg jo si at innledningen kunne jeg nok laget selv. Og når jeg leser innleggene, så kunne jeg godt skrevet mye selv.

          Og om jeg hører på min mann og slutter å la meg bli så jævla påvirket av alle andre hele tiden så vil jeg se hvor mye lettere vi får det sammen her hjemme. Og han kan da ikke ha en dame som skal gå rundt å la seg bli påvirket av andre mennesker. Det er pinlig at jeg er en slik svak, upålitelig møkka partner for han. Han kan da ikke ta med meg på besøk til noen enda, jeg er jo ikke frisk nok til det. Han kan da ikke være trygg nok på at jeg ikke klarer å oppføre meg.

          «Du skal vel ta en dusj etter jobb vel, er du og arbeidslederen ferdig på likt da eller»

          Man vet jo hvordan humøret er når jeg kommer hjem fra jobb.

          – En ny dag der jeg ikke får hjulpet barna med lekser. Blir hengende etter med rot og vask. Blir enkel usunn møkka mat til jentene (ikke hans. 12 og 14 år)
          Og han da stakkars, han får så jævla dårlig mat av meg.

          Nei. Det er nok dette som blir hverdagen.

          Dette er første gangen jeg skriver på en slik side.

          Jeg føler nå at jeg har lest meg opp så utrolig mye om disse personlighetsforstyrrelsene at jeg burde ta en mastergrad.

          Jeg har lest i en annen blogg her også. Og jeg har ikke en anelse om hvor langt jeg har kommet i hvilken fase. Og jeg må søke meg opp nye fagord som jeg finner her.

          Og jeg tenker at disse ordene blir nok brukt hos en terapeut/psykolog.
          Og jeg lurer på om jeg har det som trengs for å oppnå NK innen 6-8 måneder.
          Eller om jeg bør gå til en terapeut.
          ( Jeg hører åndeverdenen hviske det til meg😮‍💨)
          Et av mine interesser i livet er horoskop, tarot, psykologi, humane behov og det generelle mennesket.
          Jeg syns det er kjempe interessant.

          Gud bedre som jeg har fått høre om hvor gal jeg er. Og dom jeg har forsvart dette. Og som jeg har brukt tid på å «lære han å «koble» ting riktig»

          ( Jeg hadde tatt meg faen på at denne rusmisbrukeren skulle jeg hjelpe ut av dette livet. For han ville få det til. Og det tror jeg helt ærlig på. Og i min søken etter svar, så fant jeg ut at amfetamin legger seg mellom cellene i frontallappen i hjernen, så brukeren kan ikke se normale sammenhenger eller når det gjelder følelser så sliter de med å se fordelen av å gi av seg selv på ekte. Amfetaminen gjør slik at brukeren får en narsissistisk oppførsel)

          Gud bedre som jeg har prøvd. Prøvd å få han til å se humane ting. Og lære han de riktige verdiene som gjelder her i A4 livet. Jeg tok meg faen på at denne mannen må ha en skade pga så mange år med forskjellige stoffer innabords. Så jeg tenkte at det er også vanlig for slike mennesker å slite med senskader etter langvarig bruk av rusmidler. Og med tanke på det miljøet han kom fra, så har jeg nå brukt 4 år på å få han til å forstå at tillit og respekt er noe man får gratis og ikke skal gjøre seg fortjent til, når man skal inn i et forhold. Da gjelder ikke disse kodeksene for gata.

          Men jeg begynte å stusse litt når jeg begynte å Google ting han sa. Og hvordan ting ikke stemte med noen ting.
          Og etter en stund så syns jeg at narsissisme ga en bra beskrivelse over denne personligheten til denne møkkamannen.

          Det gjorde meg bare kvalm. Knust.
          All denne flotte kjærligheten, som jeg så i de klare rene øynene.
          (Jeg kan ikke tro på at det ikke finnes noe snev av kjærlighet i den mannen, eller kanskje det bare er et ønske fra han om å skulle ønske han skjønte hvorfor han gjorde som han har gjort. Jeg har ikke lov å dømme et menneske. )

          Jeg er i den situasjonen der jeg virkelig hater å bruke hodet uten innspill fra hjertet og all omsorg og forståelse som trengs i en normal hverdag, det kan ikke brukes. Alt jeg prøver å lære mine barn. Det kan jeg ikke gå i forveien å vise hvordan man skal gjøre. Ikke denne gangen.

          Denne gangen må jeg gå laaaangt i forveien. Jeg må virkelig se min og barna sin fremtid. Før jeg trår varsomt frem og tilbake igjen og forteller hvordan vi skal leve.
          Vi har en liten vakker skatt på 1,5 år som holder på å lære seg å snakke.
          Og hans hjerne er nå i startfasen med å lære seg å «koble» seg sammen.

          Og jeg ser en usedvanlig stor bekymring når lille Luca hører pappa si at jeg er en svikefull mor.
          Og at han ikke skal kunne stole på meg. Slik at når jeg sier at jeg skal i butikken, så er det ikke fordi gutten min skal sitte å lure på om jeg virkelig er i butikken.
          Så jeg føler at om jeg ikke gjør noe nå, så lurer jeg jo bare meg selv. For det BLINKER rødt og sårt på alle mine indre følelser. Og jeg vet i hodet mitt at sånn skal ikke et familieliv være.

          Og dette hjertet mitt da. Jeg syns synd på det.
          ( Jeg kan høre en stemme inni meg som sier. «Skal du bruke offer kortet nå da, for å få litt sympati. Er det noen som burde få sympati, så er det meg som må være i er forhold med en dame som har slike behov)

          Og ja, det skal jeg bruke. For den beskyttende, sterke, pålitelige, familiere, mannen min, han brukte nemlig å pleie hjertet mitt. Og han tørket bort tårene mine og blåste meg tørr.
          Hjertet mitt savner han. Og styrken blir å jage etter det som en gang var.

          Og jeg tror det er hele beskrivelsen av dette «nettet man sitter i»

          Men jeg velger å tro at jeg er sterkere enn jeg tror. For jeg begir meg ut på valg jeg over hodet ikke vil, men som hjernen min har bestemt. For det er sånn man beskytter barna. Pronto.
          Jeg har hivd han ut.
          Jeg har sendt han og Luca på campingplassen. Og der skal han bo i en 6-8 måneder og jobbe med dette narsissistiske opplegget.

          Men jeg håper jo at han ikke mestrer å ha et slikt forhold og at Luca stresser han. Og Luca skal snart begynne i barnehage for jeg har nettop fått meg fast jobb, som jeg MÅ holde på.
          Og jeg håper faren vil si at Luca har faktisk behov for å være mer i barnehagen, for han får ikke ut det han trenger.

          Og jeg regner med at han sprekker litt når det gjelder dopen, slik at han ikke kan ha Luca. Og jeg håper han finner seg en ny og jeg har en drøm om at slike mennesker vil snu ryggen til sine barn om de finner en ny som gir det jeg ga.

          Han har en side som viser en fantastisk pappa. Og jeg vil ikke ødelegge det. Men jeg er redd barnet får arv og miljøskader om han er med pappaen sin.

          Derfor håper jeg at jeg er i prosessen for NK ved at hodet mitt har i alle fall fått han ut av huset. Og jeg kjenner at jeg bygger mer og mer forakt til den mannen.

          Og samtidig så kjenner jeg igjen følelsen av dette Facebook greiene.
          For vi er også der.
          I telefonsamtalene så nevner han stadig at han syns vi bør endre profilen vår.

          Jeg sier at om han er klar for det så gjør du det. Så gjør jeg det mår jeg er klar.
          Du bør ikke bry deg om min i det hele tatt.

          Men jeg har satt min kropp i en healings tid for å behandle min kjærlighetssorg. Og når jeg kjenner på det, så går sorgen fort over i bare «jævla rasshøl»
          Og tårene blir mindre.

          Hvilken fase jeg er i. Aner ikke. Men hadde det ikke vært for Luca, så hadde jeg ikke hatt behov for å se på bildene av hva de gjør sammen.

          For jeg må se hvilken «form» faren er i.

          Det er så ubeskrivelig rotete alt sammen.
          Jeg vil bare ha Luca hjem. I barnehage og være minimalt med den psykopaten.

          Nå skal jeg ut av denne bobla som jeg har skrevet her.
          Jeg husker nesten ikke hva jeg har skrevet, for når jeg skriver om dette forholdet, så er det som at jeg må inn i en transe for å kunne uttrykke meg.
          Det er helt sinnsykt hvordan hverdagen er blitt så «uvirkelig» og hvordan denne psykotiske verdenen har blitt den reelle hverdagen.

          Det er fascinerende på et vis, hvordan et menneske kan bruke opp en så enorm kjærlighet på bare fire år.
          Og det han ønsker er jo å bli tatt vare på og skrytt av.
          Problemet er jo at han ikke skjønner at han kan få det ved å være snill.

          Men sånn følelsesmessig. Så gjør det veldig vondt. Og det er vondt at han ikke bryr seg. Alt går i straff her.
          Så jeg vet ikke hvilken fase jeg er i.

          Men når jeg skal besøke Luca på campingen til helgen, så skal jeg ta med meg husnøklene.

          Jeg vet ikke hvordan jeg kan få til NK med en ettåring, uten at faren selv detter bort innen 6-8 mnd.

          Takk for at slike innlegg finnes.
          Og takk for at jeg følte at jeg kunne bare skrive dette her.

          Det var godt å lese at følelsene mine ikke var helt alene om å se dette monsteret i denne «flotte mannen»

          Jeg ser at dette kan skje hvem som helst. Og vi var ikke dumme den gang.
          Disse menneskene har en personlighetsforstyrrelse. Det er ganske alvorlig.

          Jeg føler meg litt redd for å hive meg ut i noe jeg bare tar deres ord for.
          Men jeg vet det stemmer og jeg vet det er riktig.
          Og sånt hodekjør, er jeg så sliten av. Sånt holder adhd min oppe om natten.

          Og jeg har forstått at det har han dratt så utrolig mye «nytte» av.

          1. Takk for din lange kommentar. Flott at du våger å åpne deg. Å skrive kan være forløsende for deg, og bekreftende for den som leser. Mange vil kjenne seg igjen i hva du skriver.

    3. De som fortsatt vil ha kontakt med en N/P, bør kanskje tenke litt på kattens lek med musen. Psykopaten er rovdyret…han/hun leker med offeret, sliter offeret ut, bryter ned til offeret er helt utmattet. Som katten. Det hender musen kommer seg unna tidsnok før den er helt svekket, -heldig for den.

    4. Det kan jeg. Det er jo ikke NK jeg har gjort, jeg har fortsatt holdt alle muligheter åpne for at han kan kontakte meg. Så det har vært et halvhjertet forsøk i det at jeg har forsøkt overbevise meg selv om at «nå er det helt slutt». Men så er det jo ikke det… dessverre.

      Jeg bare er «ekstra hard» en kortere eller lengre periode. Da er han selvfølgelig ekstra hyggelig. Og så brått er jeg tilbake i nettet igjen. Det ironiske er at det er enklere å være i disse periodene hvor jeg ignorerer, enn det er å være i kontakt med han. For da føler jeg stadig desperasjon etter mer.

    5. Jeg skal bruke mye av kvelden på å lese meg igjennom bloggen din.

      Jeg er i et så destruktivt forhold, at jeg ikke orker mer, og jeg vet at det beste for meg selv er og avslutte og komme seg vekk fra han.

      Jeg har avsluttet forholdet 2-3 ganger og flyttet ut, men det har ikke holdt i mer en 2-4 uker. Han har kastet meg ut i sinne 2-3 ganger.

      De gangene jeg har tatt valget og gått har jeg hat en følelse av lettelse om jeg kan si det. Og da har det gått alt fra noen timer til 1-2 dager før jeg hører noen fra han, hvis jeg ikke selv har sprukket og sendt en sms.

      Meldingene fra han kan være alt fra hvordan jeg har det, elsker deg, savner deg, merker at jeg har mistet familien min når du ikke er her(vi har ikke barn). Jeg får lovnader om at han skal endre seg, gjøre andre ting når han blir sint, men det holder en uke så er man tilbake i det samme mønsteret som før.

      Jeg føler at jeg er så avhengi av han, samtidig som han er en av de mest ondskapsfulle personene jeg har møtt, jeg ville ikke behandlet min værste fiende sånn som han behandler meg.

      Forholdet vårt begynte som venner, vi ble bestevenner og var som knoll og tott og flere jenter prøvde og ødelegge det vi hadde sammen. Etter 2 år som venner, innledet vi et forhold. Det begynte fint, etterhvert kunne han få en periode hvor han var sur og slang litt med leppa til meg, og da fikk jeg alltid en unnskyldning for hva han hadde gjort og eller sagt.
      Det skjedde 1-2 ganger i året. Og har eskalert seg veldig, nå er det hver dag, det kan gå timer med normal, rolig stemning, før humøret hans snur og alt ved meg er feil. Det kan utløses av den minste lille ting. Et brød korn kan ligge på benken og jeg er den mest tilbakestående personer som finnes.

      Jeg sliter sånn med og løsrive meg fra han, at jeg blir skuffet over meg selv, ved og la noen behandle meg på den måte. Man behandler ikke de man er glad i sånn som dette.

      Jeg har på en måte satt meg et mål for meg selv om at jeg må komme meg videre dette året. Jeg forstår så veldig godt at det aldri kommer til og bli bedre. Det er drittslening, trakassering, dytting, ødelegges av gjenstander m.m.

      Og jeg gruer meg så sinnsykt til når jeg endelig klarer og ta valget og gå. Av tidligere ganger vet jeg at det er vanskelig. Og alt mulig av forskjellige tanker kommer.
      Hva gjør han nå, hvorfor behandlet han meg så dårlig, er han trist, lei seg for at forholdet er over, han bryr seg sikkert ikke sånn som han kunne behandle meg, osv osv.

    6. Det som gjør det å innføre NK så vanskelig er tanken på om han virkelig er P/N. Tenk hvis jeg har misforstått alt og at han ikke er sånn? At jeg overreagerer. Syns det nesten er det er det mest absurde av hele greia at virkelig HAN kan være P/N. Tror enda at jeg har et lite håp om at han kommer til å få øynene opp for meg ordentlig en vakker dag og at det er jeg som har kontrollen. Men alle tegn stemmer jo, kanskje han er en forholdsvis “snill” P/N? En som kun sender random meldinger om at ha vil treffe meg og ha sex med meg og som gir meg silens treatment i ukevis etterpå. Er det et sikkert tegn på at mannen er P/N når jeg er inne på denne bloggen og leser og hører om psykopati daglig? Og kjenner igjen mange av følelsene jeg sitter med? Tankekverningen?

    7. Her nevner du mange viktige ting, for eksempel den manglende anerkjennelsen av erfaringsbasert vitenskap. Jeg vil ha et par av poengene dine i bakhodet for fremtidige tekster eller videoer.

    8. Dere. Hvorfor tviler vi? Vært på jentekveld i dag. Han har trent meg til å tenke at han er opptatt når han ikke svarer. Så ble jeg litt for full og han tok den brått (skal nevnes at vi har mye historie). Men jeg ble helt handlingslammet… han kjørte gjennom Oslo og skulle hjem. Her så tapte han egt mye. Han var jo bare på vei hjem og skulle ringe. . Han skulle ringe opp. Ingen er naive. Ingen er dumme. Jeg gikk på alt. Vær så snill. Det giør meg vondt alle som kommer til å lures av denne jævelen. Og alle andre like.

    9. Å innføre NK har vært helt avgjørende for meg. Det tok en stund før jeg innså det, for jeg ønsket jo at han skulle ta meg tilbake, men ved å lese disse innleggene og det Daniel skriver i bloggen ble jeg trygg nok til å vite at det var det eneste riktige å gjøre.
      Et lite tips til alle: jeg sitter og ser på en ny netflixserie som heter Dirty John. Den er virkelig bra og viser hvordan en PN opererer. Det er så mye jeg kjenner igjen i den serien fra det Daniel har lært meg på bloggen, og serien er basert på virkelige hendelser. Anbefales!
      Innfør NK og ikke nøl! De er ikke verdt det, disse drittsekkene..

    10. Jeg forstår deg så godt Sofie. Det er akkurat slik jeg også har det. Blir ikke skjelt ut eller får stygge kommentarer, da vi aldri treffes lengre, blir bare ghosta i lange perioder. Så plutselig kommer det noen fine meldinger, men svarer mitt blir ikke åpna, og så er det på igjen med silent treatment. Dette gjør at håpet om at det vil ordne seg henger i et tynt snøre, og en klarer ikke å innføre NK. Mistanke om at det kan være en tilknytningsforstyrrelse, gjør det enda vanskeligere. Personen er 20 år.

      Siste melding kom for 11 dager siden og der sto det: «Jeg suger, og vet ikke hvorfor jeg har latt deg bli såret..gjetter det er fordi jeg skjems over meg selv pga hvordan jeg behandler deg, at jeg ikke tørr svare/møte deg. Men vil så gjerne truffet hverandre.»
      Svaret mitt er ikke åpnet, får ingen livstegn, og frustrasjonen og sorgen over et vennskap som tydeligvis ikke lar seg ordne spiser meg opp. Jeg har mistet meg selv på veien, blitt hekta og klarer ikke å gi slipp, komme meg videre. Vet svaret er NK, men er redd det ikke vil hjelpe meg, da jeg i perioder har blitt blokket, men har ikke fått fred fra mitt eget tankekjør, nysgjerrighet og håp.

      1. Liva – Jeg tror vi har blitt “trent” opp til ikke å stille spørsmål etter å ha blitt ghosta/utsatt for silent tratment, slik at vi ikke stiller spørsmål når de kommer tilbake som om ingenting hadde skjedd. Vi er trent opp til ikke å stille spørsmål ved slik merkelig oppførsel. Derfor tåler vi det meste fra P/N uten å se hva de holder på med. Er vel det som kalles kognitiv dissonans. Min P/N er gift og har 4 små barn, det gjør det enda verre. Mistenker han holder på slik med mange. Håper at når tiden går og jeg ikke hører noe mer, så er jeg på veg ut av tåkedisen og klarer å se ting klart. Og kan gå for NK. Vet ikke om jeg er klar enda.

        1. Tja. Kognitiv dissonans er når vi forsøker å forene virkeligheten med hvordan vi trodde/håpet det var – to sprikende oppfatninger. Skjer hovedsaklig etter bruddet (med unntak av de som “våkner opp” mens de fortsatt er sammen med P). Den tilstanden du skriver om handler mest om fornektelse/rasjonalisering mens man fortsatt er i tåka, a la “han var borte i fire uker fordi han måtte, ikke fordi han ikke elsker meg”.

          1. Men de trener oss opp til å tåle dette vel? Jeg liker å tenke på meg selv som er litt spenningssøkende person samtidig som jeg er meeeeeget skeptisk. Før når jeg for eksempel leste historier om kvinner som levde i forhold med menn som mishandlet dem fysisk eller psykisk, så kunne jeg ikke forstå hvorfor de ikke bare dro fra denne mishandleren ved første “slag”. Men greia her er vel at disse mennene som er forstyrra klarer å trene opp disse ofrene til å gradvis tåle mer og mer slik at vi blir værende i disse usunne relasjonene. Selv om du er aldri så skeptisk til å begynne med, så klarer de å manipulere oss slik at vi ikke setter spørsmålstegn ved noen ting og finner oss i “mishandlingen”. Og det er ofte et stort steg å innføre NK, siden vi stadig har det håpet om at de egentlig elsker oss. Tror at alle som har vært borti sånne folk forstår hva jeg mener. De som aldri har vært i befatning med en P/N kan aldri forstå dette

            1. Jeg tror en del er “opptrent” som du kaller det, i tillegg til en del som vi selv står for. For min egen del så ble jeg værende mye fordi han var så merkelig og mystisk, at jeg håpet svaret lå rundt neste hjørne hvis jeg holdt ut bare litt til.

    11. Manipulere er deres kunst de er i besittelse av. Og de når ofte langt med det. Leste i helgen om Tinder- Svindleren. Hans fremgangsmåte anng.tøye deres grenser. Han stiller i egen klasse anng.økonomisk svindel. Skal ikke uttale meg om hvem han er,men reagerte på en setning han skrev til denne norske kvinnen: Det er deg og meg mot alle. Den hørte jeg mange ganger selv.

    12. Jeg vil bare dele med dere at jeg er stolt nå. På søndag så slettet jeg (og blokkerte) vedkommende på vår kommunikasjonskanal etter tre år kontakt. Jeg trodde aldri jeg skulle klare gjøre det. Tror det er mye takket være dette innlegget.

      Igjen så sitter jeg med rene abstinenser. Det er gått to dager og han dukker opp i hodet mitt hele tiden. Jeg føler jeg trenger hjelp og at jeg ofte glemmer hvorfor jeg har gjort det. Jeg vil gjøre alt for å fjerne denne smerten og veien til å legge til igjen føles av og til farlig kort.

      Syns det er vondt å innse at han går videre uten å så mye som ofrer det en tanke. Ikke gjør noe for å ta kontakt når han i tre år har tatt kontakt med meg først daglig. Så husker jeg iblant på hva du sa til meg i sommer… jeg vil jo nødig sitte en sommer til fanget i det samme.

      1. Oi anonyme meeg, du er tøff. Håper jeg har mot til å gjøre det samme snart. Jeg sliter akkurat nå, for jeg vet han holder meg for narr, jeg vet han er en psykopat som dater mange, og jeg vet at det er psykisk mishandling han holder på med og at jeg aldri kan rehabiliteres så lenge jeg ikke innfører NK. Hos meg også så er det alltid han som tar kontakt først. Da veksler meldingene mellom å være fine og snuskete. Og meldingene kommer sjeldnere og sjeldnere. Men når de først kommer, så får jeg “rusen” min igjen som jeg er så avhengig av. Jeg innbiller meg at jeg svarer kult og uten å vise følelsene mine, men når jeg leser de i ettertid så virker jeg ekstremt needy etter ham. Han vet presis hvor han har meg. Kan du dele med oss hvordan det går med deg etterhvert som dagene går med NK?

    13. Så bra for deg Anonyme meeg. Vær sterk og aktiviser deg med noe når abstinensene kommer som verst. Jeg misunner deg motet ditt. Jeg håper virkelig at jeg også blir klar en gang.

      Maria; er enig i at mange feige mennesker kan drive med ghosting og silent treatment, men i dette tilfelle er det ganske mange punkter på Hares liste som kan krysses av, i hvertfall over 15. Men ja, det er tvilen som stagger meg. Tenk hvis og tenk om, kverner i hodet. Tenk om det er vanskelig for han å ta opp igjen vennskapet fordi han har behandla meg dårlig og skjems over det? Tenk hvis alle disse månedene har gjort avstanden så stor at han ikke vil legge inn en innstats mer? Osv…
      Men jeg vet jo at uansett hva eller hvordan det er, så er det ikke greit å behandle noen på denne måten. Er det så sinnsykt vanskelig å være ærlig og avslutte et vennskap hvis en ikke føler det gir en noe lengre?
      Uansett, er det noe galt med denne unge mannen som kan oppføre seg så råttent mot noen som bare vil ham vel! Men problemet ligger mest hos meg, for jeg håper på forsoning, at alt skal ordne seg til det bedre, jeg ønsker svar, jeg ønsker å bli betraktet som venn, og hvis dette ikke er mulig ønsker jeg en avslutning… og jeg vet at dette er håpløse ønsker, men klarer ikke å gi slipp! Ennå..

    14. Hei. Jeg har et spørsmål angående null kontakt og jeg er fortvilet. Forventer ikke et svar, men blir glad om det blir drøftet en gang i fremtiden.
      Jeg har felles barn med min eks, men følger null kontakt så langt det lar seg gjøre. Jeg og han har ingen møtepunkt og all dialog går på SMS. Jeg svarer høflig og saklig på meldinger om praktiske ting.

      Dette har ført til at vi aldri møtes eller ringes, noe som skulle være en vellykket null kontakt.

      Til problemet..
      Denne avstanden over tid kombinert med at lyset stadig blir klarere over hvor farlig og falsk min eks er har ført til at jeg er reddere for han enn noen gang. Selv om det er gått flere år siden forholdet tok slutt så er han fortsatt umettelig på hevn og hat i god kamuflasjedrakt.
      Utfordringen min er at han har skjønt at jeg ikke vil treffe på han og min null kontakt et blitt til en underholdning for han.
      Dette fører til at han stadig oftere dukker opp på arenaer han aldri satte sin fot på før. Når vi var en familie var foreldremøter, fritidsaktiviter og avslutninger det kjedeligste han visste og lot være å gå. Nå synes han det er moro..
      Kanskje dette forumet er eneste stedet jeg ikke trenger å forklare at det dessverre ikke handler om barna.
      Jeg er så redd for å møte han at får jeg nyss i at han dukker opp, så avlyser jeg. Noe som gjør meg til ei svært dårlig mor. Det kan ikke forsvares, så dumt er det. Men redselen min for han er sterkere enn noen gang og han leker katt og mus med meg.
      Han topper det gjerne med å dukke opp på et arrangement han vet vi har avlyst for å sanke inn sympati og spille knust far og jeg skal fremstå som et psyko troll.

      Man aner ikke humøret hans når han dukker opp. Det kan være svært hatefullt der han lokker barna langt vekk fra meg til strålende humør der han setter seg rett ved siden av meg og skal demonstrere i stor stil at han er snill og vil samarbeide i motsetning til meg. Jeg blir helt uvel og vet at jeg ikke kan utsette meg for disse møtene.
      Jeg har verken angst eller sosiale begrensninger. Jeg er ikke redd for å være blant folk eller delta på sammenkomster. Med greier ikke tanken på å møte eksen i slike sammenhenger.
      Bør jeg skjerpe meg og stenge av alle følelser og drite i han for barnas skyld? Mange sier jeg må det. Men det oppleves vanskelig, nesten umulig.

    15. Mine utfordringer med NK er litt annerledes enn du beskriver i dette innlegget. Min p/n kan ringe meg opptil 70 ganger pr dag og sende like mange meldinger. På meldingene veksler han mellom varmt og kaldt, unnskyldninger, hatytringer og selvmordstrusler døgnet rundt. Noen ganger blir jeg så provosert og sint at jeg svarer. Men som vi alle vet er det som å diskutere med en murvegg…

      Jeg kan blokkere han fra telefon, facebook, instagram og snapchat. Men da sender han meldinger på Vipps. Der er det ikke mulig å blokkere. Man kan heller ikke blokkere «Skjult nummer». Så jeg må leve mitt liv i flymodus. Jeg har vært gjennom dette så mange ganger nå. Det ender med at jeg gir meg for å få fri fra tyrraniet. Alle blokkeringene må bort før han slutter å plage meg. Han sier jeg gjør det bare for å være slem og ondskapsfull. Han er offeret, jeg har ødelagt livet hans. Når jeg leste dette innlegget begynte jeg faktisk å lure på om jeg var p/n, siden jeg avviser han og tar han tilbake gang på gang på gang over flere år.

      Når han igjen har fri tilgang er alt normalt. Merkelig hvordan noen på to minutter kan gå fra trusler, hulkegråt og selvmordstanker til å være blid og si «glad i deg» og «vil deg bare godt». Jeg er redd for hva han kan finne på hvis jeg opprettholder NK. Men et annet innlegg her ga meg trygghet. Det ble skrevet noe sånt som at når de som oppfører seg som trassige 3-åringer..kanskje man også kan ta truslene på samme måte som man ville gjort hvis de kom fra en 3-åring.

      1. Dette er emosjonelle 3-åringer men med den kognitive funksjonen (og ikke minst kroppsstørrelsen) til voksne personer. De er med andre ord i stand til å plotte, kalkulere og sabotere på høyt nivå. Selv om det neppe er grunn til frykt og paranoia så ville jeg absolutt ikke ansett trusler fra en psykopat som barnlige.

    16. Jeg har hatt NK i 13 dager nå og syntes det er veldig vanskelig. Ikke vanskelig å ikke ta kontakt denne gangen, men vanskelig og vondt at ikke den andre gjør det. Det er vanvittig at jeg savner selv om jeg vet at jeg har blitt behandlet grusomt i flere år. Har aldri blitt manipulert, lurt og løyet for på denne måten i hele mitt liv. Har ved flere anledninger trodd at jeg er gal. Alt fra selvmordstrusler, trusler om å sverte meg og trusler om å verre ting. Allikevel er det en tomhet inni meg, akkurat som at det er noe som mangler uten alt kaoset. Det har hjulpet mye å lese her inne og jeg har troen på at jeg skal få det bra igjen. Men vanvittig at det går an å savne galskapen.

      1. Grunnen til at vi ikke kan fatte at motparten ikke tar kontakt, er fordi vi selv ikke kan ha slik intens kontakt med noen uten å knytte oss til dem. Det er ikke normalt. Men en psykopat er ikke normal, de knytter seg ikke. Tvert imot, de forakter de som står dem nærmest. Dette må rett og slett synke inn i oss, og det gjør det til slutt, men det tar tid.

    17. Takk for en fin blogg og det er mange tanker som dukker opp. Vet at dette er et gammelt innlegg, men da det handler om NK så passer det å skrive om det her. For 30 år siden fikk jeg kjæreste for første gang og i begynnelsen behandlet han meg som ei prinsesse, helt til han en dag begynte å forandre atferden. Skal ikke gå inn på det, men vet nå at han var psykopat. Jeg klarte å avslutte forholdet da han voldtok meg og klarte å få meg til å tro at det var min skyld. I 25 år gikk jeg rundt og tenkte at jeg var blitt halveis voldtatt!! Helt til jeg kom til en terapaut som bekreftet at han voldtok meg. Da dette skjedde på 90-tallet så var det nok mye lettere å holde NK. Ikke noe facebook, ikke Instagram eller snap hvor en blir fristet til å “bare følge litt med”. Min P forfulgte meg en god stund og ringte ofte på hustelefonen, men da var det foreldrene mine som svarte. Det var helt klart lettere å holde NK på den tiden, men arrene blir aldri bortre…. For noen år siden sa det pang, jeg opplevde i jobbsammenheng at triggere utløste Post traumatisk stress og det tok en stund før jeg forstod at min P g det jeg hadde opplevd var årsaken. Vi blir dessverre aldri kvitt dem!! Psykopaten hadde klart å klore seg fast i meg!! Jeg oppdaget da jeg gikk til behandling at sosiale medier var min verste fiende, fordi nå kunne jeg finne mere ut om han. Så etter 25 år brøt jeg NK! Han er gift, har barn og så oppdaget jeg plutselig at han jobbet i nærheten av der jeg bodde!! (Har flyttet langt fra der jeg bodde som ungdom)Jeg ble kvalm, hva gjør jeg. Tankene strømmet igjennom hodet, hva om jeg møter på han? Det var da jeg brukte bilde av han på sosiale medier til noe “positivt” for meg. Jeg har her venner, mann og kollegaer som ikke visste om han eller hvordan han så ut. Jeg tok han frem, fortalte hva han hadde gjort og jeg ville de skulle vite hvem han var. Jeg har nå fått bearbeidet det jeg opplevde som ung og det har vært slitsomt med godt samtidig. Jeg opprettet NK igjen, for livet med NK er best. Jeg beskytter meg selv og mine ved å opprettholde NK. Det er kun jeg som skal styre livet mitt!

      1. Så flott at du fikk en slags “forløsning” etter så lang tid. Jeg kan ikke se annet enn at du har løst dette på klokeste vis. Og ja, de er alltid med oss. Og ja, aldri for sent å innføre NK.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg