Denne litt hjerteskjærende kommentaren fra en anonym mann datt inn i går under teksten om “Psykopaten mangler samvittighet, ikke empati”. Jeg vil gjengi den i sin helhet her.
“Det er trist å lese alle beskrivelsene av livssituasjonene. I en ufulkommen verden så er det beklagelig at det skjer, og desverre vil det komme til å skje igjen. Men ja jeg er den første til å være enig at det er viktig å være oppmerksom på denne mentale situasjonen. for å avdekke/avsløre for å beskytte seg selv og andre. Men det er veldig viktig å huske på at vi alle har et liv å leve. legges all energi inn på å være oppmerksom på det mentale, kan det hende at det glemmes å leve. Jeg er selv mann, og jeg vet at kvinner fortjener å bli behandlet med respekt, og skal overhode ikke under noen omstendigheter behandles nedverdigende, uansett om noen skulle mene det motsatte. Det er lovstridig og naturstridig. Jeg legger merke til at Psykopaten blir omtalt med hanskjønn, og Empaten blir omtalt med hunnskjønn. Finnes det situasjoner, omstendigheter og tilfeller hvor det motsatte kan være tilfelle?”
Min første tanke var jo at denne mannen umulig kan ha lest mye av bloggen for selvfølgelig kan også kvinner være psykopater, bloggen har aldri påstått noe annet og jeg svarte ham med å korrigere hans påstand.
“Anonym: så hyggelig med en mannstemme, velkommen til bloggen. Men det er ikke riktig at psykopaten omtales som “han” og empaten som “hun”. Hvis du leser mer i bloggen så vil du se at jeg konsekvent omtaler både psykopat og objekt som han/hun. Kommentarene er utenfor min kontroll og det kan hende du der vil se et og annet kjønnet innlegg men min opplevelse er at også de fleste kommentatorene er påpasselige med å omtale psykopaten som kjønnsnøytral. Det er selvfølgelig annerledes når jeg eller en kommentator forteller direkte fra en opplevelse, da blir psykopaten og objektet omtalt med det kjønnet de faktisk hadde i hendelsen.”
Men ved ettertanke så slo det meg at tonen i mannens kommentar var av en meget ydmyk karakter, og nærmest en appell om tillatelse til å kommentere og dessuten påpeke at begge kjønn kan være psykopater. Den bar også preg av at mannen følte han måtte unnskylde på vegne av mannskjønnet for at enkelte av dem er psykopater. Det behøver han selvfølgelig ikke å unnskylde for, det er ikke hans skyld at noen menn er forstyrrede.
Jeg rådførte meg påny med bloggens statistikk, og tallene er klare; 19% av bloggens lesere er menn, men kun mellom en og to prosent av kommentarene er fra menn. Vegrer de mannlige leserne seg for å kommentere?
Hvis det er slik at mange av de mannlige leserne tror at dette er et kvinneforum, så vil jeg gjøre det klinkende klart at nei, det er det ikke. På denne bloggen har vi ingen agenda om å male menn som overgripere og kvinner som ofre. Her er det psykopat og objekt som gjelder. Bloggen er for alle. Her er alle som mistenker at han/hun har vært utsatt for en psykopat velkommen.
Alle som frekventerer bloggen vet at psykopater kan komme i alle kjønn og former, og alle mennesker kan være psykopatenes mål. Mannlige objekter kan derfor trygt ytre seg. Jeg vil minne på at jeg selv er mann og at min psykopat også var mann. Konstellasjonene er mange. I tillegg til kombinasjonen kvinne/mann og mann/mann, så kan du finne mann/kvinne, kvinne/kvinne, gammel/ung, forelder/barn, sjef/ansatt, kollega/kollega, tante/nevø, bestefar/barnebarn, venn/venn, rådyr/kanin etc. Listen er uendelig.
Grunnen til at psykopater ofte omtales som menn er såre enkel; når 98% av kommentatorene er kvinner eller homofile menn så vil nødvendigvis psykopatene det snakkes om oftest være menn. Det har ingenting å gjøre med at vi anser psykopater som synonymt med menn. Mange av kommentatorene skriver dessuten om kvinnelige psykopater i form av blant andre mødre, venninner eller sjefer.
Alle som kommenterer på bloggen har vært objekter i en eller annen form og er villige til å ta imot nye objekter med åpne armer uavhengig av kjønn, legning, religion, ideologisk overbevisning eller nasjonalitet. Kommentatorene her er fantastisk gode på å hjelpe dem som ikke er kommet like langt og som trenger hjelp, råd og støtte. Noen er for veteraner å regne og har kommentert i ett år eller lenger. Disse har masse gyllen erfaring som de villig deler med andre som trenger den.
Så du kjære mann som skrev denne kommentaren og alle andre som kvier dere for å kommentere i frykt for at dere ikke tilhører målgruppen; hvis du har vært nær en psykopat, så er du i målgruppen. Ikke vær redd for å delta. Din historie er viktig for oss!
Psykopati er ikke et kjønn. Ei heller empati. Hvilket minner meg om at jeg lenge trodde at bloggforfatter var en godt voksen og bestemt kvinne. Jeg hadde ikke en gang et snev av en mistanke om noe annet. Jeg måtte faktisk se han, med egne øyne. 🙂
Det jeg vet, er at det kan oppleves som vanskeligere å være mannlig objekt for en kvinnelig psykopat, enn motsatt. Jeg tror at den største utfordringen ligger akkurat der, i den ordinære, religiøst aksepterte kjønnskonstellasjonen. Kvinnelige psykopater oppfører seg annerledes enn mannlige psykopater – spesielt når det kommer til uttrykket i de forskjellige kjennetegnene på Hares sjekkliste. For eksempel, det både oppfattes og ser annerledes ut med en promiskuøs kvinne kontra mann. Kvinner har et annet uttrykk enn menn! Kvinner spiller på andre strenger, selv om notene er de samme. Samfunnet vårt oppfatter og bedømmer kvinner annerledes enn de oppfatter og bedømmer menn. Dette gjelder selvsagt for psykopaten som for objektet. Jeg skulle virkelig ønske at menn skrev om sine opplevelser! Og jeg skulle virkelig ønske at de skrev MYE hver gang temaet konkret er fra Hare’s sjekkliste. Først da kan vi jo lære noe om forskjellene.
Samvittighet er samvittighet, enten den er god eller dårlig. Godt utviklet samvittighet forutsetter en godt utviklet evne til å føle empati. Mangler empatien for andre, blir samvittigheten nokså egoistisk rettet. Man kan ikke sette seg inn i og gjenkjenne andres følelser. Selv-empati er nokså ensporet, alt vil dreie seg om meg, meg, meg og det meste er koblet opp mot lyst, nytelse og tilfredsstillelse av egne behov og mål. Mangler selv-empati, vil man misligholde seg selv. Har man derimot INGEN samvittighet, så har man heller ingen empati, verken den ene eller andre veien, og det er nokså sjeldent. Dette gjelder uansett kjønn.
KARI: og der er en av “veteranene” 🙂
“Jeg skulle virkelig ønske at menn skrev om sine opplevelser! Og jeg skulle virkelig ønske at de skrev MYE hver gang temaet konkret er fra Hare’s sjekkliste. Først da kan vi jo lære noe om forskjellene.”
Støttes!
Forøvrig ønsker jeg for alle interesserte å nevne den nye bloggen “Lucifers datter – den kvinnelige psykopaten” http://www.lucifersdatter.blogg.no skrevet av en mann om hans relasjon til sin psykopatiske eks.
Jeg vet ikke helt hvor det passer å skrive dette, men nå har jeg tenkt såpass mye på det at jeg nesten må få gjort noe med det og formidle det. Jeg innser at jeg må bruke to innlegg på dette, men skal likevel fatte meg så kort jeg kan.
Saken er at jeg har en god venninne som jeg nå frykter har støtt på en P/N. De røde flaggene fyres av som raketter på nyttårsaften. Problemet mitt er todelt: 1) Jeg med min vonde P/N-erfaring er kanskje paranoid på min venninnes vegne, kanskje jeg tar feil og leser for mye inn i dette? og 2) Uansett, hva gjør jeg overfor min venninne nå? Jeg kan ikke helt se hvordan jeg kan advare henne uten å vende henne mot meg, og da kan jeg jo i hvert fall ikke hjelpe henne lenger. Jeg skal fortelle historien i korte (og anonymiserende) trekk nå, og vil svært gjerne ha tilbakemeldinger både vedr. 1 – er jeg paranoid? og 2 – hva kan jeg gjøre.
Min venninne møtte en mann via Tinder, de møttes straks på en pub, og venninnen min kunne fortelle hvordan de hadde kommet eksepsjonelt godt overens på nærmest magisk vis fra første sekund, han tok humoren hennes som hun selv vet er sær, han imøtekom spøkene hennes på briljant vis, de snakket uavbrutt, de kysset ved stengetid og allerede på hjemveien sendte han henne en melding og ville ha hennes snapchat og instagram, pluss at han la henne til på FB. De sendte også mange meldinger fram og tilbake allerede samme natt, han skrev blant annet “fortsetter vi sånn, har vi barn og volvo før året er omme :-)”, og de fortsatte den ekstremt hyppige kontakten i dagene etter. Allerede her syntes jeg det var illevarslende, siden den ekstreme “kjemien” og pågåenheten minnet meg så mye om da jeg møtte min P. Etter en ukes tid fryktet jeg i enda større grad at min venninne var hektet – på et tidspunkt hadde mannen brukt en time på å svare henne på chatten, og da reagerte venninnen min sterkt og med ubehag, og snakket om at han hadde ghostet henne. En time! Jeg bruker ofte både to og tre timer (hvis ikke lenger) på å svare selv, men de hadde altså hatt en så hyppig utveksling at en time ble et merkbart brudd i kommunikasjonen. Men så tok han kontakt igjen, og de fortsatte som før med kjapp pingpong-dialog.
Noen dager senere hadde venninnen min noen ærender i nærheten av kafeen der mannen jobber, og siden kontakten mellom dem fortsatt var ekstremt hyppig og de hadde den uttalt felles opplevelsen av å komme uvanlig godt overens, stakk hun like godt innom jobben hans en tur uanmeldt for å ta en kaffe. Da hun kom, var det som om mannen skvatt, for deretter å oppføre seg distansert og merkelig. Venninnen min følte seg ekstremt dum og tenkte at hun uten å skjønne det selv hadde opptrådt creepy og invaderende, og forlot kafeen uten å bestille kaffe likevel. Kort tid etter sendte mannen henne en melding der han ville forklare og beklage den merkelige oppførselen på kafeen: saken var at eksen hans nylig hadde tatt kontakt og ville prøve igjen, noe han hadde akseptert. Dette var leit, sa han til min venninne, siden de kom så godt overens, men han ville si fra til henne for å være real. Min venninne unnskyldte seg videre og beklaget opptrinnet på kafeen og sa dessuten at hun hadde all forståelse for at han ville prøve igjen med en gammel flamme han kjente godt.
Her kunne det ha endt, og jeg var sant å si lettet over at det ikke ble noe mer mellom min venninne og denne mannen, ettersom jeg helt fra starten av så røde flagg. Jeg lot være å si noe særlig, bortsett fra at jeg nevnte at den ekstreme sjelevennkontakten og pågåenheten fra første sekund kunne være et litt skummelt tegn – hun er en nær venninne og vet om min P/N-erfaring, selv om hun selvsagt ikke har forutsetninger for å forstå den fullt ut. Denne advarselen avfeide hun med at hun var “flink til å slå opp når det var nødvendig” (en selvtillit jeg selv hadde en gang, så jeg forstår henne) og at han var en super fyr som neppe var farlig. Uansett, jeg var lettet da den gryende romansen hennes brått endte, selv om jeg på ingen måte var overbevist om at mannen var en P/N. Det var aller mest det at noe skurret veldig og at røde flagg var hyppige. Nå så det jo også faktisk ut til at dette ikke var noe som skulle skade henne mer enn den korte skuffelsen og ubehaget ved kafebesøket, og jeg følte lettelse på min venninnes vegne, dog uten å si noe mer.
Del 2:
Så, etter flere uker, tok han kontakt med henne igjen nå på sensommeren. Min venninne fortalte meg dette, samt at de faktisk hadde hatt “sporadisk kontakt på snapchat” siden bruddet. Nå hadde han tatt kontakt på Messenger fordi han “trengte noen å snakke med”. Hun stilte seg til rådighet, og de hadde lange samtaler på Messenger. Han fortalte henne en hjerteskjærende historie om hvordan kvinnen han hadde gjenopptatt forholdet til, mishandlet ham psykisk. Min venninne gikk rett i omsorgsrollen, “jeg har bare lyst til å gi ham en klem”, sa hun til meg. De røde flaggene begynte her å piske meg i fjeset igjen, men jeg kan jo ikke VITE at fyren er farlig, og det er heller ikke min romanse og ikke min sak. Min venninne har videreformidlet meg flere detaljer i det mannen har fortalt, og det var nokså drøye historier som svertet den ukjente kvinnen ganske durabelig.
Det ble fredag, og jeg og min venninne hadde i utgangspunktet en avtale etter jobb. Men så hadde mannen tatt kontakt og fortalt at han nå hadde “kommet seg vekk fra” denne kvinnen, og bedt henne om å ta en øl og få en klem etter arbeidstid. Venninnen min ville derfor utsette vår avtale litt, noe jeg aksepterte, og vi avtalte å møtes hos henne klokken sju i stedet. Da jeg ankom, ble jeg stående og vente i bakgården hennes i førti minutter fordi hun ble sittende med mannen, og etter hvert fikk jeg en melding fra henne om at hun var på vei, men at de kom begge to. Jeg var irritert over å bli forbigått og svært foruroliget over hele hennes evne til å slippe alt hun hadde i hendene og droppe venninneavtaler fordi denne mannen ropte “hopp!”. De kom, og jeg opplevde min venninne som virkelig bergtatt, og varselklokkene kimte høyere. Hun er en oppegående, intelligent og tøff dame, og den fnisende fjortisen jeg møtte da, var ikke henne. Men likevel – alle kan jo bli forelsket og oppføre seg barnslig, jeg har jo vært der selv også uten at det nødvendigvis var noe farlig.
Vi gikk inn i min venninnes leilighet og åpnet litt vin. Mannen hadde meg på tomannshånd et par ganger da vi røkte på balkongen, og jeg fortsatte å reagere ytterligere da han – som hadde kjent meg i ti minutter – fortalte meg mange hjerteskjærende historier om mishandlingen han ble utsatt for av sin far da han var barn. I tillegg opplevde jeg ham som arrogant, brautende og avbrytende. Nå hadde jeg i utgangspunktet alle verdens fordommer mot ham også, på grunn av alle de røde flaggene.
Jeg forlot “festen” tidlig, og dagen etter fikk jeg høre av venninnen min at han hadde overnattet, men sendt henne melding samme ettermiddag om at han ikke var klar for å date henne likevel.
Så gikk det en måned, og han har nå tatt kontakt med henne igjen, denne gangen for å utlevere noen ganske drøye seksuelle historier om ham og eksen, også her var han et “offer” for hennes tilbøyeligheter. Venninnen min har fortsatt sympati med ham, og jeg synes det virker som de er i ferd med å gjenoppta tråden.
Nå er jeg altså så bekymret, for jeg synes ingenting stemmer her. Jeg har prøvd å gjengi historien nøytralt, men det er selvsagt umulig også siden jeg gjør meg såpass faretruende tolkninger. Men jeg har forsøkt skrive så sannferdig som mulig. (Jeg har dog endret på noen detaljer, for å minimere risikoen for at noen skal kunne kjenne seg igjen.) Høres dette illevarslende ut – eller er det sjans for at jeg projiserer min egen negative erfaring over på min venninnes dating? Jeg synes altså det virker som han leker med henne, holder henne på gress, manipulerer ved å spille offer og fortelle hjerteskjærende historier, sverter eksen, og episoden da hun kom innom kafeen hans skurrer også. Jeg har en sterk fornemmelse av at hvis han er en P/N, så vurderer han henne som et neste offer, og at han tidligere også gjorde det men heller gikk tilbake til forrige offer pga ting vi ikke vet. Og at han nå vurderer å gå over til min venninne igjen.
Hvis jeg ser flere røde flagg, hva bør jeg gjøre? Hvordan kan jeg hjelpe venninnen min hvis denne mannen faktisk har psykopatiske trekk?
Karla: du fungerer som din venninnes fornuft, øre og øyne når hun åpenbart har mistet dem. For det har hun. Denne mannen er ikke troverdig. Det er jo det som skjer når vi møter en slik person, vi blir blinde for alt annet og vil bare være sammen med dette karismatiske mennesket.
Du er den jeg skulle ønske jeg hadde hatt i begynnelsen av min relasjon med psykopaten, som sa “hør her, ta deg sammen, ser du ikke at NN er litt merkelig?”. Dessverre så vet vi at varslerne varsler for døve ører, ihvertfall i begynnelsen.
Så hva gjør du? Uansett om du velger å varsle, så må du regne med motstand fra din venninnes side, så det er her snakk om to typer motstand, en dårlig og en enda verre:
1) I beste fall avfeier hun deg, men tar notis av hva du sier slik at etterhvert som dramaet tiltar så har hun dine ord i bakhodet og de kan hjelpe henne til å ta den riktige avgjørelsen hurtigere.
2) I verste fall avskriver hun deg fullstendig som venn, eventuelt klandrer deg for å ville sabotere for henne og isolerer seg enda mer sammen med denne mannen.
Hva som IKKE kommer til å skje er at du blir møtt med “Gud at jeg ikke har sett det før! Tusen takk, du er verdens beste venninne!”. Å fjerne den deilige illusjonen hun befinner seg i er en utakknemlig jobb. Så du må være forberedt på en eller annen ubehagelighet hvis du velger å advare henne.
Vel, du er verdens beste venninne, slik som du bryr deg. Så kanskje kan den vissheten styrke deg uansett hvilket utfall du velger. Lykke til 🙂
Karla
Dette var nesten kopi sv da jeg møtte min P/N
Og de som sa sa fra sa bare, dump han han er ikke bra for deg. Men siden jeg kjente meg lykkelig kunne jeg ikke se det samme som de kunne se.
Skulle ønske noen satte ting opp mot det andre som fikk meg til å reflektere over hva som var galt. De røde flaggene. En samtale fortsetter nesten alltid etter at den fysisk er sluttet.
Det vil gi henne mulighet til å beskytte seg, se etter tegn og sette sammen de røde flaggene selv uten bare å vifte dem bort som ingenting eller dumme tanker.
Du er en god venninne, håper alt ordner seg.❤️
Jeg har lest denne bloggen side opp og side ned, men er ennå ikke ferdig. Jeg er sammen med en som har bipolar lidelse med narsissistiske trekk, men jeg har kommet fram til at han ikke er en psykopat. Allikevel kjenner jeg meg så innmari igjen i historiene. Sjalusidramaer, uker uten kontakt, devaluering herfra til helvete. Det er så godt å lese om andre som har opplevd det samme, oppegående folk som allikevel går tilbake igjen og igjen, og ikke minst ? som klarer å rive seg løs. Men, som bloggeren (eller hva kaller vi deg som driver denne bloggen?) påpeker, vi skal ikke stemple alle drittsekker som psykopater.
Når jeg leser kommentaren din, Klara, så tenker jeg litt på det ? kanskje han bare er en dust. Eller kanskje du har helt rett. Synes det er fint at du lufter det her. Mange rundt meg har stemplet kjæresten min som psykopat og absolutt alle jeg kjenner, mener at jeg bør komme meg ut. Shit. Usikker på om jeg skriver en forsvarstale for de psykisk syke nå, eller om jeg signerer min egen “dødsdom”. Men jeg ser absolutt godhet og varme i kjæresten min, det er det at jeg ikke klarer å slutte å lese denne bloggen. Det skremmer meg.
Det jeg egentlig lurte på var tanker rundt denne dokumentaren på NRK: https://tv.nrk.no/program/KOID23000117/kva-er-ein-psykopat
Til bloggforfatter og dere andre som har kommentert: tusen takk for svar! Det hjelper å høre at det gir gjenklang og virker suspekt også i andres øyne – og bare det å få det nedtegnet og lese redegjørelsen min selv, gjorde meg enda mer sikker på at NOE er veldig feil her. Tingene jeg har reagert på, ville jeg dog ALDRI ha reagert på før min P-erfaring; det virker så uskyldig, han “bare er en pågående fyr” (= det jeg tenkte om min P da han bombarderte meg med kontakt), osv. En ting som slår meg, er st når jeg reagerer på min venninnes romanse, er det dels veldig skjematisk og dels magefølelse. Skjematisk fordi jeg nå har lært ikke bare i praksis, men også i teorien at ekstrem sverting av eks, hjerteskjærende historier og offerrolle på et svært tidlig tidspunkt, ekstrem pågåenhet og hint om fremtidsvisjoner (“unger og Volvo”) på et svært tidlig tidspunkt, skurrende historier og merkelig oppførsel i uventede situasjoner (kaféscenen, da hun selv tok styringa over samværet og endte med å føle seg som en idiot) osv. osv. osv. osv. = RØDE FLAGG. Det er som en sjekkliste der alt krysees av.
Samtidig reagerer jeg med magefølelse fordi … vel, magefølelse. Opplevelsen jeg fikk av ham da vi røkte på balkongen. Min venninnes henførte blikk og ukarakteristiske avtalebrudd. Uansett, skjematisk + magefølelse er vel en blanding av liv og lære, og jeg stoler på min egen vurdering selv om jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre.
Men: Jeg tror strategien min blir å bare følge ekstremt godt med, passe på å ikke tråkke i salaten overfor henne, og fokusere på å ivareta venninnen min og finne på ting sammen med henne heller enn å snakke til henne om at mannen hun dater kan være “farlig”, for det er hun nok ikke mottakelig for. Så får vi se hvordan det går, takk igjen for svarene! Det hjalp meg til å se ting klarere, selv om jeg overhodet ikke er sikker på noe som helst.
Jeg fikk også lyst til å nevne én ting til, siden jeg husker at bloggforfatter har tatt opp dette i et tidligere innlegg: dagens datingmarked/datingkultur, og hvordan det blant så mye annet dessverre også tilrettelegger for og nesten normaliserer psykopatisk adferd. Dette Tinder-opplegget med kombinasjonen av tidlige møter med klar dating-intensjon og samtidig virtuell fremstilling av seg selv + skriftlig kommunikasjon … Jeg observerer nemlig at kontaktbombaderingen denne mannen påfører min venninne, av mange anses for å være helt normal i Tinder-konteksten, “det er sånn man gjør det”. Jeg synes faktisk det er foruroligende, selv om det sikkert får meg til å høres ut som en dinosaur. For meg er det å vente noen dager etter første møte før man tar kontakt igjen en respekt for den andres autonomi og grenser; en respekt for at man (foreløpig) lever to selvstendige liv som kanskje skal nærme seg hverandre langsomt; en respekt for at man er to individer med sine respektive erfaringer og følelsesliv. Og så nærmer man seg hverandre deretter. I dette “gammeldagse” bildet blir jo P-adferden med den ekstremt hektiske og invaderende kontakten tydelig og abnormal, i hvert fal når man kjenner faresignalene. Men så virker det altså som om den hektiske og kontinuerlige kontakten også blir mer og mer en normal framgangsmåte i dagens datingkultur, hvor det må skje ting hele tiden? Alltid ha noe på gang, alltid høre et pling i lomma, alltid fryde seg over å være i “noens hode”? Jeg synes det er litt ekkelt, og holder meg unna apper og virtuelle løsninger for å treffe noen selv, i hvert fall. I innlegget bloggforfatter skrev om relaterte temaer, mener jeg å huske at det var et budskap om å forholde seg til medmennesker først og fremst på et vennskapelig-respektfullt plan, og eventuelt la romanser utvikle seg på basis av det. Mulig jeg ikke husker helt riktig, men poenget er uansett at et sånt budskap gir veldig gjenklang hos meg, særlig etter P. Romantikken er på ingen måte død for meg, men må alt være så intenst og gå så fort?
Karla: jeg støtter deg i din oppfatning av Tinder og den elektroniske datingkulturen, du bringer gode argumenter til bordet. Det handler ikke om “kostbar-leken” men å respektere autonomi, som du så fint skriver. Slik det gjøres i dag, er en gavepakke for psykopaten.
ij9: du kan lese noen tanker omkring denne dokumentaren i kommentarfeltet under forrige tekst.
God morgen fine folk.
Jeg leste historien din Karla; skrekk og gru. Dette er jo der vi alle ble fanget av våre P/N slik din venninne nå blir. Jeg er forøvrig helt enig med deg at all denne kontakten etc er svære røde flagg. I tillegg tror jeg at han tester hennes evne for empati- hvor langt kan denne jenta trekkes? Hvor mye godtar hun?
Hvis jeg skulle kommet med tips så ville det være å forsøke å hinte til at f.eks diskret si; ja men det der er jo ikke normalt da. Det der kan ikke stemme etc. Støtt henne bekreftende når hun nøler på ting ved han.
Bloggforfatter- du vet ikke hvilken forskjell du gjør med dine innlegg. Jeg anser meg nå som en annen person takket være dine svært innsiktsfulle og støttende innlegg. Jeg har funnet tilbake til den glade jenta jeg alltid har vært, bare med en mye tydeligere integritet og stolthet enn noen gang før. Jeg er stolt av hva jeg får til. Til dere andre som sitter dypt i det: jeg lover at styrken og gleden kommer når du er klar av prosessen som alle tilsynelatende går igjennom etter P/N.
Tenk godt om deg selv, hver dag-du er mer enn god nok 🙂
Pia: selv takk for at du leser og for din støtte til Karla.
Jeg har snakket med et par av mine nære venninder om dette med å gi beskjed til hverandre. Vi er flere som har gjort oss noen tanker om hverandes “utvalgte” som dessverre har vist seg å ha stemt i etterkant. Vi konkluderte alle med at hadde noen av oss sagt noe den gang så hadde vi alle avfeid det. Og jeg spesielt mht til min P og en av mine venner som den utvalgte dreide til å være sjalu kontrollerene og til sist voldelig – først etter at de hadde giftet seg. Men vi er alle enige om at dersom vi venninder nå i etterkant kommer i en slik situasjon igjen (som vi forhåpentligvis ikke gjør) så skal vi gi beskjed trygt til hverandre uten at det skal skade vennskapet. Men jeg tror vi og spesielt jeg er mye mer mottakelig nå etter å ha vært i et mareritt.
Karla: tror du bare gjør rett i å være en god venninde – en hun kan være trygg på uansett hva. Da vil hun forhåpentligvis komme til deg når ting blir vanskelig.
Jeg traff min P på nett – jeg anser den areaen som en gave til mennesker som gjennom god skriftlig formuleringsevne kan spille et spill. Ved å snakke friere på nett enn hva man ville gjort når man møter en tilfeldig person i levende livet så er det en gavepakke til en psykopat som gjennom nettet senser hvilke knapper han/hun skal trykke på når møte finner sted. Jeg grøsser bare med tanken på hva fremtidige ofre må gjennom.
Karla: Først vil jeg si at jeg forstår din bekymring ovenfor din venninne. Du sier selv at du ikke hadde reagert hvis du ikke hadde de vanskelige erfaringene du har. Likevel må vi erkjenne at vi kan overreagere på folk som minner oss på noe vi har opplevd. Når det gjelder denne unge mannen tenker jeg først og fremst på en fyr som sliter litt med tidligere erfaringer, og som snakker om det. Han vet tydeligvis ikke helt hva han vil, og er litt forvirret. Den intense kommunikasjonen er ikke hans “oppfinnelse”, det er jo slik at mye kommunikasjon på alle plattformer ligger i tiden. Hva hvis det hadde vært en dame som hadde snakket om disse tingene hun slet med? Hvordan hadde reaksjonen vært da? Jeg mener at han også bør bli tilgodesett med “the benefit of the doubt”. Vær gjerne på vakt og på tilbudssiden ovenfor din venninne, dersom dette utvikler seg og du merker at noe blir veldig rart. Så langt synes jeg tingene får utvikle seg uten at du behøver å bli helt desperat på hennes vegne. Det er noe med at han tidlig opplyser om at han sliter litt og ikke står der som et helt ubeskrevet blad, Det er ikke en masse tragedier i livet han snakker om etter å ha gjort mye alvorlig galt.
Hva synes mannfolka som følger bloggen?
Jeg vil bare understreke at jeg hadde reagert på samme måte dersom det hadde vært en kvinne som datet min venninne, eller om det hadde vært en kvinne som datet en av mine mannlige venner. Det jeg fanger opp, dreier seg i bunn og grunn om ulike uttrykk for en foruroligende grenseløshet.
Igjen, takk til alle som har kommentert min bekymring! Jeg kan jo ikke vite hva som er sant og ikke, og kanskje får jeg heller aldri vite det. Uansett er nok det mest vanntette tipset å være til stede for venninnen min og sørge for å utgjøre en havn for henne uansett hva situasjonen blir, som jo er en gjenganger i de fleste svarene her. Tusen takk!
Karla: tvi tvi
Jeg har et spørgsmål vedr. N/P og kommunikation. Da jeg var sammen med min N/P klagede han tit over, at jeg snakkede for meget , for højt eller et eller andet. Han klagede også ofte når jeg talte i telefon med andre, det var ofte også for længe, for højt, eller jeg lo for meget. Nu efter jeg er flyttet er det så min datter han siger det til . Næsten hver gang de er sammen klager han over det og hun er begyndt at spørge mig, om hun snakker for meget , for det siger hendes far. Er det for at gøre en usikker, at man mister selvværd eller hvad ? Jeg har læst , her på bloggen, at det er flere der har været udsat for det.
Er det fordi at N/P s nye offer er rimelig nyt, at han ikke vælger hende som primæroffer og klager på hende og i stedet klager på sin egen datter ?
Mary: jeg har kun tid til et kort svar akkurat nå, men dette med å snakke for høyt kjenner jeg igjen. En av mine psykopater mislikte sterkt at jeg snakket for høyt i offentlighet. I det tilfellet dreide det seg om at fasaden skulle være perfekt og han ville ikke assosieres med en som ikke snakket i dannet lavmælt volum.
Mary: Jeg kender også til, at jeg fik at vide, når en opførsel var over P s streg/perfektion! Han klagede over at jeg talte for højt til børnene og når vi havde en almindelig diskussion, oplevede han det, som et stort skænderi. Engang da jeg havde fået et par glas vin, sang og dansede jeg og var GLAD. Da fik jeg at vide, at ?det klædte mig ikke? og at jeg hellere måtte gå i seng!! Min X P er top-kontrolleret og han kunne ikke have, hvis nogen opførte sig, ud over hans strenge rammer. Det var jeg ligeglad med og tog også selv opgaven, at prøve at løsne op for ham som stenstøtte. Det lykkedes ikke!