Ta aldri psykopaten tilbake

Å skvære opp etter et brudd med psykopaten, må vi glemme. Det kommer aldri til å skje. Idèen om forsoning eksisterer ikke i psykopatens hode. Han/hun tenker bare hevn og oppreisning. Psykopaten forakter oss. Hvis vi i deres hode har gjort noe galt, så forakter de oss for det gale vi har gjort. Og hva er galt i en psykopats øyne? Alt mellom himmel og jord, det følger ikke normal logikk og er således umulig for offeret å beregne. Hvis vi ikke har gjort noe galt, så forakter de oss for det også, for da har vi vist oss som bedre mennesker enn dem, og det misliker de sterkt. 

Til tross for dette, så går offeret tilbake til psykopaten eller lokkes tilbake, i gjennomsnitt syv ganger. De fleste ofre må altså gjennom mye fortvilelse og smerte før de brenner seg sterkt nok til å holde seg borte for godt, eller de mister hele deres funksjon og psykopaten slutter å ta dem tilbake. Et offer som ikke fungerer har ingen forsyning å tilby psykopaten, og er derfor uinteressant. I ytterste konsekvens så stopper returene fordi offeret blir myrdet av psykopaten, offeret dør av sykdom og utmattelse, eller psykopaten dør. Men innen det går så langt, så har offeret mistet mange verdifulle år på en katt-og.mus lek med en forstyrret person.

Hvis du savner psykopaten nærmest på desperasjonens rand og vurderer å kaste NK til havs, forkaste all kunnskap du hittil har tilegnet deg, legge deg langflat og tilby en gjenopprettelse av relasjonen på psykopatens premisser, så vil jeg at du skal lese denne teksten først. Jeg tror jeg illustrerer poenget best med historier fra mine egne erfaringer med disse menneskene. Jeg vil ikke her begi meg inn i debatten om hvorvidt enkelte ofre er psykopat-magneter. Jeg vil bare bekrefte at mange mennesker slipper heldigvis unna nærkontakt med antisosiale mennesker, mens noen synes å ha flere relasjoner med psykopater enn de har med normale mennesker. Jeg tilhører nok sistnevnte kategori. Jeg har derfor mange historier å øse av.

Min første psykopat var min kjæreste. Dette er mange år siden nå. Relasjonen varte i 18 måneder inntil jeg plutselig ble dumpet etter en ferietur til Danmark. Min eks slapp bomben på fergen hjem. Deretter kastet han meg av på togstasjonen på Skøyen og uten medfølelse eller anger hørte jeg ingenting fra ham på tre måneder. Den gang visste jeg ikke hvordan en psykopat opererer. I dag forstår jeg at jeg ble forkastet på en måte som skulle gjøre mest mulig vondt. Antakelig ønsket han at jeg skulle trygle og be om svar og oppklaring, og muligens en gjenopprettelse av relasjonen på hans premisser.

Problemet var at det gjorde jeg aldri, for jeg elsket ham ikke. Jeg hatet ham heller ikke, men jeg møtte bruddet med et skuldertrekk. Han klarte aldri å hekte meg. Dette er en psykopats mareritt, men det visste jeg heller ikke den gangen. Jeg syntes relasjonen ble avsluttet på en pussig måte men jeg savnet ham aldri og plukket opp mitt sønderknuste ego allerede dagen etter bruddet. Jeg kan ikke forklare det i dag, men det var noe ved denne mannen som vemmet meg. Han var ikke åpent ufin, men han var arrogant og kjedelig og jeg knyttet meg aldri emosjonelt til ham. Når psykopaten ikke klarer å hekte offeret så mister de den negative forsyningen de ønsker å produsere ved en forkasting. 

Tre måneder etter bruddet kom det en sms. "Hvordan går det?". Dette var en klassisk psykopatisk direkte oversveving, hvor han fisket etter forsyning. Enten positiv (jeg savner deg) eller negativ (jeg hater deg). Men han fikk ingenting. Jeg svarte som sant var "det går bra" og hørte ikke noe mer fra ham. At jeg så uanfektet gikk videre ga ham nok en enorm narsissistisk skade, og dette skulle jeg få kjenne på flere år senere. En psykopat glemmer nemlig aldri. Som sagt, et forsøk på forsoning med en psykopat kan koste deg dyrt.

Vi spoler fram åtte år. Jeg forsøkte meg på nettdating. En av profilene som dukket opp var min eks. Fordi jeg fortsatt ikke ante at han var psykopat og egentlig hadde nokså nøytrale minner om vår tidligere relasjon så sendte jeg ham en melding "for gammelt vennskaps skyld". Han virket veldig imøtekommende og det ble ikke mange meldingsutvekslinger før vi hadde avtalt en gjenforeningstur til Sverige. Han var meget ivrig på at dette skulle vi gjøre. I perioden opp mot turen så svarte han vennlig på alle mine henvendelser. Det var ingen taushetskur å spore.

På avreisedagen hentet han meg i sin flotte bil. Jeg var litt spent. Hvordan ville tonen bli? Kom jeg til å bli betatt av ham? Det var aldri noe i veien med utseendet hans. Jeg fikk litt hjertebank da jeg så at han fortsatt var en pen og flott mann, etter åtte år. Men jeg roet meg snart. Tonen ble avslappet og vennlig, og vi kjørte avgårde mot indre Sverige. Jeg husker at jeg stusset litt på at han ikke nevnte vårt tidligere kjæresteforhold eller det ufine bruddet med et ord. Men jeg tenkte at det kanskje var like greit å slippe ubehaget. Fortid er fortid, nå startet vi med blanke ark og skulle kose oss sammen som mer modne mennesker enn vi var den gang.

Turen ble dog ikke spesielt hyggelig. Det gikk ikke mange timene før arrogansen hans var tilbake. Jeg bet meg merke i at han gjorde seg ingen anstrengelser for å bygge relasjonen opp igjen, eller skape et fundament som kunne vare - om ikke som kjærester så ihvertfall som venner. Han var til tider småsur, en enkelt gang eller to direkte frekk, og da vi etter to dagers tur satt nesen hjem igjen så hadde jeg en likegyldig følelse av at turen ikke hadde gitt meg noe. Jeg følte ingenting. Det plaget meg derfor ikke at han igjen ble taus etter å ha brakt meg hjem. Ingen "takk for turen" melding, ingen interesse for å treffes igjen. 

Idag ser jeg alt så tydelig. Turen ble en hurtig repetisjon av relasjonen vår, en intensiv 48-timers syklus av idealisering-devaluering-forkasting, en hevn mot min manglende forsyning etter bruddet åtte år tidligere. Dette er nemlig hva en psykopat gjør, de bare repeterer syklusen, igjen og igjen og igjen. Det er en tvangshandling hos dem, og de kan gjøre det på to år eller to timer. Poenget er at dette er hva du får, hvis du velger å ta psykopaten tilbake. Det vil aldri bli annerledes. Personlighetsforstyrrelsen deres dømmer dem til et forhåndsprogrammert mønster. Derfor hørte jeg ingenting fra ham, jobben var i hans hode fullført og tvangshandlingen tilfredsstilt. 

La oss hoppe ytterligere noen år frem i tid, til historie nummer to. Psykopaten i denne historien, var av den behagelige sorten. Av den typen som aldri devaluerte meg ansikt til ansikt. Sjarmerende og hyggelig. Høy og flott. En skjult psykopat som var så vanskelig å avsløre at vi fortsatt hadde kontakt da jeg opprettet denne bloggen, og faktisk fortalte jeg ham om den. Og ja, han klarte å hekte meg. Jeg var således et meget spennende offer og i dette tilfellet skulle det gå fire år før jeg klarte å innføre NK. De syv gangene i gjennomsnitt som man returnerer til mishandleren? Jeg tror jeg nærmet meg det tallet med denne mannen. Og nå skal jeg fortelle om en av disse returene.

En gang forsøkte jeg med NK, men sirenesangen ble for stor. Faktisk gjorde han ingenting for å lokke meg tilbake, det var jeg som sprakk og kontaktet ham. Jeg ble likevel tatt imot med åpne armer. Et par skuffelser fulgte i kjent stil, men på bursdagen min sendte han meg verdens hyggeligste sms og ønsket å treffe meg, noe jeg innvilget uten den minste baktanke. Denne meldingen var så sjarmerende og ydmyk at jeg ble litt forelsket på nytt. Jeg gledet meg til å treffe min gamle flamme og håpet at denne gang ville alt bli bedre.

Dagen kom og vi tilbrakte hele ettermiddagen sammen. Han var ikke annet enn et stort smil hele tiden, interessert i hva jeg hadde å fortelle, høflig og søt. Men elefanten i rommet - våre mange brudd og årsakene til dem - ble aldri nevnt, og jeg våget heller ikke å peke på den, i frykt for at det skulle ødelegge den fine stemningen. Og her vil jeg skyte inn at dette er kjent psykopatisk opptreden, å late som om det aldri har vært noen skjær i sjøen. Legg merke til at det samme skjedde i den første historien. Offeret undrer "ser de ikke det samme som jeg ser?" eller "er det bare jeg som synes dette er et problem?". Det er forvirrende og det er ment slik. Psykopaten er selvfølgelig like klar over elefanten som offeret er, fordi det er psykopaten som har plassert den der. 

Men tilbake til min ettermiddag med P. Mot kvelden tok vi bussen gjennom min bydel. Jeg ønsket ikke å avslutte samværet, jeg ønsket å være sammen med ham resten av kvelden. Jeg følte vi trengte det, vi trengte å bygge opp en ny tilknytning etter de mange bruddene og svikene. Men P var utydelig og diffus. Jeg fikk fornemmelsen av at han ikke satt like stor pris på mitt selskap som vice versa. Bussen stoppet ved enda en holdeplass og plutselig spratt han opp av setet sitt og med en meget bestemt mine kommanderte han "her skal du av, dette er ditt stopp". Jeg enten orket ikke eller våget ikke annet enn å adlyde. Avvisningen var total. Jeg samlet hurtig sammen mine ting, spurte ham om han ville ringe meg senere den kvelden - noe han samtykket - og gikk av bussen. Jeg var forfjamset, hva skjedde?

Det som skjedde var at jeg ble forkastet pånytt. Hele dagen var planlagt av ham, med lokke sms og full pakke, bare for å få sjansen til å få siste ordet. Jeg skulle straffes for bruddene som skjedde på mitt initiativ. Ingen forlater en psykopat uten at han/hun samtykker. Alt skal foregå på psykopatens premisser. Skjer ikke det, så må syklusen idealisering-devaluering-forkasting gjentas, slik at avslutningen skjer etter psykopatens hjerte.

Poenget med dette innlegget er å fortelle deg at der du søker forsoning og et ønske om å redde relasjonen, så vil psykopaten alltid være opptatt av å ende relasjonen på psykopatisk vis. Psykopaten er ikke opptatt av deg. Han/hun er bare opptatt av kontrollen og makten over deg. Han/hun kan late som om de ønsker det samme som deg. De vet at avslutning (closure) er viktig for deg, men de vil aldri gi deg det. Det spiller ingen rolle om du går tilbake tyve ganger, det vil alltid ende likedan, og noen verdig avslutning får du aldri. Relasjonen din med psykopaten kommer aldri til å gjenopplives, for det var aldri en relasjon til å starte med. Alle fremtidige gjenforeninger vil gå gjennom den samme syklusen, idealisering-devaluering-forkasting, og det vil gå hurtigere og hurtigere hver gang, for du betyr ikke noe for psykopaten og han/hun orker ikke det tunge arbeidet med å bevare relasjonen. Han/hun ønsker ikke et livslangt vennskap, han/hun ønsker bare å forkaste deg. Ved stadig å søke forsoning, så serverer du ham/henne denne muligheten på et sølvfat. Det spiller heller ingen rolle hvor lang tid som går. Psykopaten har ingen tidsfrist og kan lokke deg tilbake etter mange år.

Det er derfor du som må sette foten ned. Hvis du sitter og drømmer om en gjenforening med psykopaten, så dropp håpet på at det noengang blir en lykkelig slutt. Det skjer ikke. Du kan heller håpe på at din hund eller katt verper gullegg, det er faktisk mer sannsynlig. 

 

 

Nøkkelen til helbredelse ligger i ditt selvverd

Helbredelse etter relasjonen med en psykopat er definitivt den største utfordringen man møter. Etter en stund forstår de fleste teorien bak både psykopatens og offerets opptreden og mønster, men hvordan få det bedre? "Jeg er bare smerte" skrev en leser i en kommentar. Det er akkurat som om oppløftende og kloke ord ikke biter fast. Eller de biter fast, men effekten er ikke varig og man må løftes opp igjen og igjen bare for å komme gjennom dagen. Resten av uken kan man bare glemme, for neste dag er smerten der igjen. Det virker håpløst, eller hva?

Helbredelse er også den største utfordringen å skrive om. Det er vanskelig å sette ord på hva som har gjort at jeg i dag har det betraktelig bedre enn for tre år siden, den gang bruddet med psykopaten var under oppseiling. I tillegg farger jo personligheten min tekstene mine, og jeg er en mer faktaorientert person enn jeg er sansende. Slik at for meg har opplysning og kunnskap hjulpet mer enn det kanskje hjelper en annen som vil ha mer gavn av spirituell og emosjonell oppbygging. Vi som ofre er alle forskjellige. Det betyr dog ikke at å kaste seg over bøker og fag med det samme hjalp meg til å gå videre. På ingen måte. Selv etter at jeg hadde lært alt jeg trengte for å se situasjonen klart som dagen, så lå det likevel nattmørke over hele mitt vesen. 

Smerten etter psykopaten har mange aspekter. De kan best studeres adskilt. Umiddelbart tror vi at det eneste som kan lindre smerten, er psykopaten selv. Det er naturlig at vi tror dette fordi smerten synes å være størst etter bruddet når psykopaten ikke lenger er tilgjengelig. Da er det en logisk (feil)slutning at det er psykopatens fravær som forårsaker smerten. Men NK hindrer psykopatens nærvær og slik må det være. Et menneske som bevisst forårsaket så mye smerte, kan ikke lindre den. Det sier seg selv, og hvis kognitiv dissonans, falsk nostalgi, tåkeheimen eller psykopatens lokkende oversvevinger hindrer oss i å se dette, så må vi skrive det på plakater og henge dem opp i hvert eneste rom i huset. Jeg tuller ikke, vår helse og våre livsløp avhenger av at det siger inn, og da er plakater med store bokstaver ingen overdrivelse. NK gjør i en periode smerten sterkere, innen den letter.

Alle ofre for psykopater sliter med deres selvverd. Det er en myte at alle har hatt lavt selvverd hele livet. Mange ofre var ressurssterke mennesker med et solid selvverd  innen psykopaten kom på banen. Det som alle ofre har felles, er at selvverdet er på bunn etter bruddet. Problemet er at når man selv føler seg liten, så blir alle andre så store. Og psykopaten blir enorm. Man tror derfor man har mistet noe meget verdifullt, og dette forsinker og kompliserer sorgarbeidet. Å snu på dette bildet virker meget vanskelig. Det blir forsterket av en psykopat som presenterer et bilde via sosiale medier eller flygende aper, hvor han/hun surfer på en bølge av lykke og suksess. Hvordan kan offeret se realiteten, at psykopaten egentlig er patetisk?

Ditt selvverd er nøkkelen. Og da ikke selvverdet i seg selv, men at det er sunt og høyt. Når du selv har et godt og trygt selvverd, så oppleves ikke andre som en like stor trussel. Deres meninger blir mindre viktige enn dine. Du tar dem til betraktning, men du lar dem ikke styre ditt liv. Når du klatrer opp fra bunn, så tårner ikke andre lenger over deg. Du er istedet på lik høyde - eller høyere - enn dem. Andre har vanvittig mye makt over oss, når vi opplever oss mindre enn dem. 

Sannheten er at du er en bedre person enn psykopaten. Denne mannen eller kvinnen er en parasitt som lever av å suge andre tom for ressurser. De er muligens det laveste av alle menneskelige former. Søppel. De har ingenting å tilby menneskeheten annet enn sorg og skade. De bør unngås som den pesten de er. Er det vanskelig å tenke slik om personen du elsket eller fortsatt elsker? Har du lært at alle er likeverdige, og det derfor byr deg imot å tenke slik? Hvis du svarer ja, så har du fortsatt en jobb å gjøre med ditt selvverd. For selv om det ikke ligger til gode mennesker å tenke slik om andre, så er en slik indre retorikk nødvendig for å gjøre deg selv større, slik at psykopaten blir mindre. Likeverd må ikke forveksles med at alle fortjener din respekt. Psykopaten har de samme menneskerettighetene som du har, men han/hun er en dårligere person. 

Når vårt selvverd er solid, så blir andres skadeomfang på oss selv begrenset. Psykopaten har en evne til å opphøye seg selv til gudestatus, slik at det også blir på denne måten vi betrakter ham/henne. Med et solid selvverd så blir det mye enklere å distansere seg fra en slik selvhevdelse som psykopaten viser, istedetfor å suges inn i den. Det blir lettere å stå på avstand og fortelle deg selv "jeg ble visst litt for involvert i et forstyrret menneske der en stund, jeg ser nå at det var latterlig å elske en slik person så høyt som jeg gjorde", riste på hodet, le en liten latter over din egen dumskap og gå videre.

En venn av meg sa en gang "når jeg har kjærlighetssorg så forteller jeg meg selv at den andre også bare er et menneske". Han hadde forstått det. Å sørge over noen på en usunn måte slik vi gjør over psykopaten, er å underlegge seg dem. Å la seg dominere av dem. Også selv om man ikke lenger har kontakt. Man behøver ikke å ha kontakt for å tenke på psykopaten som umenneskelig stor, for i vårt indre så har han/hun vokst seg ti meter høyere enn oss. Jeg gjentar derfor, nøkkelen til å hele fortere er å gjøre psykopaten mindre og deg selv større. Dere trenger ikke å skifte plass. Men ihvertfall bli like store. Likeverdige. Slik at du kan se psykopaten i øynene og med klart blikk ta ham/henne for alt vedkommende er, med hud og hår. Jeg kan love deg at psykopatens forstyrrelse blir øyeblikkelig tydeligere. 

Å ha et godt og trygt selvverd betyr ikke å dyrke seg selv. Dette er selvelsk, og ikke noe vi ønsker. Da har man bare gått i den andre grøften, og dyrker seg selv istedet for psykopaten. Et godt selvverd handler om å vite hvem som er viktigst i ditt liv, og det er deg selv. En person med et skjørt selvverd tenker "liker han/hun meg?" hver gang de introduseres for en ny person og setter dermed hele tiden andre foran seg selv, sågar fremmede mennesker. Når du får et tryggere selvverd, så tenker du istedet "liker jeg ham/henne?". Dette er fordi du med et godt selvverd vet at det er deg selv du skal leve med og da er det også deg selv du er nødt til å like best og respektere høyest. Hvem du omgir deg med er viktig, det er dem du skal speile din virkelighet i. Det er derfor du som skal selv velge hvem du vil omgi deg med. Det er ikke opp til andre å bestemme hvem du skal ha i livet ditt. 

En annen venn jeg en gang hadde latterliggjorde meg for å ha en gammeldags mobiltelefon, en doro. De fleste andre hadde på det tidspunktet allerede skaffet seg smarttelefon. Men jeg var fornøyd med min doro. Likevel fortsatte min venn sin kampanje mot min gamle telefon. Jeg begynte å la være å bruke min telefon foran henne og etterhvert også foran andre. Jeg ønsket meg en dyr og moderne telefon til jul, selv om jeg egentlig var fornøyd med den gamle. Min venn klarte å plassere en slags skam i meg. Tilslutt forstod jeg at hun forsøkte å bestemme hvilke statussymboler jeg skulle omgi meg med. Det kunne isåfall likegodt være mine klær vedkommende forsøkte å kontrollere, eller mine venner. En person med et utrygt selvverd lar seg diktere. En person med et trygt selvverd sier nei - dette bestemmer jeg selv.

Hvis selvverdet ditt er svakt, så vingler du. Andre kan lett gjøre deg ubestemmelig og usikker. Du stoler ikke helt på dine egne avgjørelser eller din egen oppfattelse av virkeligheten. Derfor er det også så lett å tvile på din oppfattelse av psykopaten. 

Noe annet lavt selvverd gjør, er at vi opplever medfølelse for vår mishandler. Vår evne til å elske og ha omsorg jobber mot oss, og dette er meget farlige krefter for det er feilplassert medfølelse. Medfølelsen burde vi egentlig vie til oss selv. Det er vi som trenger den, ikke psykopaten. Vår manglende evne til å se dette er et tegn på vår vinglende virkelighetsoppfattelse. Det er også et tegn på vårt lave selvverd at vi heller vil gi omsorg til en som skader oss, enn til oss selv. I tillegg medfører medfølelse for personen som skader oss, at vi blir hengende fast i den usunne relasjonen mye lenger enn vi har godt av. Vi savner og unnskylder vedkommende, når vi egentlig bør fordømme og ta avstand.

Hvis du merker at alt dette er deg, så ikke føl deg feig. Da blir ditt selvverd bare enda dårligere. Bli heller oppmerksom og bestemt på at "dette skal jeg jobbe med. Det skal bli en vanskelig men spennende utfordring!", og begynn så med de nødvendige forberedelser til å heve ditt selvverd. Rom ble ikke bygget på en dag, og det blir heller ikke du. Selv om det tar tyve år å komme ditt, så vil hvert eneste skritt bety at du fjerner deg fra psykopaten og i tillegg får et bedre liv enn du noengang tidligere har hatt. Lær deg at psykopaten ikke er så fantastisk som han/hun fikk deg til å tro. Du lærer det, når du setter større pris på deg selv. Da vil du aldri ta til takke med et lignende utilstrekkelig tilbud igjen.

Vi nøyde oss med psykopatens smuler, fordi vi var overbevist om at vi ikke fortjente bedre. Tenk grundig på dette, slik at det synker inn. Jeg pleide å si til meg selv, hva forventer jeg egentlig? Kongen? Jeg trodde det var en god egenskap jeg hadde, at jeg tolererte psykopatens dårlige sider. Ingen er perfekt, tenkte jeg og slo meg selv på brystet for min flotte overbærenhet. De alvorlige sprekkene i selvverdet mitt ble ikke synlige før etter bruddet, da jeg drømte om smuler fra ham. Så lavt var jeg sunket. Midt i all elendigheten, så gjorde psykopaten meg ihvertfall smertelig klar over hvor mye jeg hadde forsømt meg selv.

Kommentatoren Mia11 skrev for noen dager siden i en kommentar "Hent styrken i deg selv - tenk på hvordan du ønsker livet ditt skal være".

Ønsker du deg et liv med smuler, eller ønsker du deg retten til å forsyne deg av den samme buffeten som alle andre? 

Dine kjærlighetserklæringer fordamper

Med tittelen mener jeg at din kjærlighet slår ikke rot i psykopaten, den forsvinner bare inn i et umettelig hull, og i ren Harry Potter stil så slettes den i psykopatens sinn det øyeblikket den er erklært.

Normale mennesker husker og lagrer gode gjerninger. Vi legger merke til dem og bærer dem med oss. Slik kommer de også gjerningsmannen eller -kvinnen til gode senere. Vi former vennskap på grunnlag av gode gjerninger. Hvis du gjør noe omsorgsfullt for meg, så vil jeg gjerne være din venn. Slik er tankesettet vårt. Gode gjerninger går også inn på en slags konto, slik at hvis du gjør ti gode gjerninger for meg, for så en dag såre eller støte meg, så vil jeg være mer åpen for å tilgi, fordi du har gjort så mye godt for meg tidligere. Jeg har lagret de gode tingene. 

Kjærlighetserklæringer er ofte usagt, men normale og friske mennesker vet likevel hva de betyr. Hvis du henter meg i din bil sent om natten uten sure miner, hvis du lager min favorittrett uten at jeg ber om det, hvis du har tilgang til min leilighet og vanner plantene mine mens jeg er på ferie, selv om jeg hadde glemt å be deg. Hvis du bærer mine tunge ting uten at jeg ber om hjelp, kun fordi du har større muskler, da behøver du ikke å fortelle med rene ord at du liker meg eller er glad i meg, for jeg ser det i dine handlinger. Normale mennesker forstår slikt.

Kan normale mennesker manipulere med gode handlinger? Kan det ligge en skjult agenda bak gode gjerninger? Kan grunnen til at jeg hjelper deg med bæreposene, være fordi jeg forventer noe annet i retur? Ja. Det er både lov og normalt å anse tjenester som en byttehandel eller en investering. Det er dette som smører maskineriet for sosial omgang både på mikro- og makronivå. Storsamfunnet hadde ikke fungert hvis ikke vi gjorde ting for hverandre. Derfor hjelper vi også fremmede. Du kjenner ikke lastebilsjåføren som har levert varene du handler i butikken. Likevel har han gjort deg en tjeneste. Han har hjulpet deg. Men du trenger ikke å takke ham, for han får sin betaling i form av lønn på konto. Din venn derimot, får ingen lønn på konto for tingene han eller hun gjør for deg. Og å tilby vedkommende penger vil bli feil, for det er ikke slik vennskap fungerer. Vi betaler istedet tilbake med takknemlighet lagret i hjertet, og gode gjerninger i retur.

Normale mennesker forstår at samfunnet ikke fungerer uten at vi hjelper hverandre. Det forstår imidlertid ikke psykopaten. I hans/hennes hode, så er det selvtjenende det moralsk riktige. Han/hun forstår kanskje kognitivt at alle sosiale interaksjoner er basert på gjengjeldelse, men det grandiose selvbildet og opplevelsen av overlegenhet påvirker psykopatens logikk. Psykopaten mener det er riktig at ting blir gjort for ham/henne, uten at han/hun skal behøve å gjengjelde tjenesten. Han/hun formår heller ikke å se kjærligheten som ligger bak gode handlinger, for psykopaten vet ikke hva kjærlighet er. Istedet henfaller psykopaten til å oppfatte oppofringer hos andre som "smisk", og tenker "nå er det noe han/hun vil oppnå, derfor er han/hun snill mot meg". På seg selv kjenner psykopaten andre, for dette er den eneste årsaken til at han/hun selv gjør gode gjerninger for noen.

Jeg husker at noe av det jeg slet mest med etter bruddet med P, var hvordan han så lett kunne kaste meg i grøfta etter alt vi hadde opplevd sammen og alt jeg hadde gjort. Med "alt jeg hadde gjort" så mente jeg lojaliteten min, tiden min, de gode klemmene, de støttende ordene jeg ytret og alle middagene og kakene jeg hadde laget til ham. Hvorfor satt han ikke pris på de tingene? Forstod han ikke at de kom fra hjertet? At egentlig var det alt sammen et kompliment til ham, fordi jeg syntes han var verdt min innsats? Var det bare jeg som var egoist, som mente at han burde se dette? Gjorde jeg disse tingene for min egen del, for å få anerkjennelse tilbake? Hvordan kunne han så lett forlate meg til "fordel" for neste offer, gjorde ingenting av min innsats noe inntrykk?

"We do not care that this person has loved us, treated us well, housed us, supported us, provided us with money and so forth."

Sitatet over er ytret av psykopaten som går under pseudonymet H. G. Tudor, og hentet fra hans bok "Ask the narcissist". Tudor fortsetter så med å fortelle hvorfor de nevnte bidrag ikke betyr noe for psykopaten, og det er vel verdt å lese videre i boken. Men jeg synes det viktigste for offeret å huske, er dette sitatet, denne ene setningen. Ingenting av hva vi gjorde betyr noe for psykopaten. Selv en psykopat innrømmer det. Alle våre bestrebelser blir ignorert, enda hånet. Du kan elske psykopaten og bruke alle dine penger på ham/henne i 30 år, det vil ikke utgjøre noen forskjell. Psykopaten setter ikke pris på noe, han/hun synes vi er patetiske som er villige til å strekke oss så langt for noen. Han/hun er i sin fulle rett til å utnytte en "som er så dum". Vi er nødt til å bruke denne viten til å propellere oss bort fra båndet med psykopaten og mot båndet med oss selv. Derfor, oversett Tudors setning til norsk (hvis det hjelper), trykk den i store bokstaver og heng den på veggen eller på speilet, slik at du leser disse ordene hver dag.

Psykopaten kan ikke gjenkjenne dine handlinger som kjærlighetserklæringer, for han/hun vet ikke hva kjærlighet er. Sålangt har vi forstått at psykopaten ikke er istand til å gi, føle eller uttrykke kjærlighet. Men vi har kanskje ikke resonnert at en person som ikke er istand til å gi eller føle kjærlighet for en annen, heller ikke er istand til å motta den. Men det er slik. Psykopaten kan ikke motta din kjærlighet. Hvor skal den plasseres? Psykopaten har en flytende indre identitet, et manglende "jeg", hvem er da på plass for å motta kjærligheten? Ingen. Alle dine innskudd forsvinner derfor inn i et sort hull og fordamper der. Når ingen er der til å ta imot og lagre dem, så forsvinner de ganske enkelt. Slik kan offeret fortsette å fore et umettelig monster til evig tid. 

Vi har likevel problemer med å ta innover oss at det ikke finnes noen der inne, for psykopaten er jo en person. Han/hun stod lys levende foran oss og responderte på våre tilnærmelser. Hvordan kan det ha seg, at vår innsats var forgjeves? Hvordan kan psykopatens indre være et sort hull, når han/hun fungerte som menneske på alle andre vis? Dette er ufattelig vanskelig å begripe, og jeg måtte selv gå mange runder med meg selv innen jeg "så" det. Men jeg ser det idag. Påfyll av kjærlighet til en psykopat, blir som bensin i en bil. Den forbrukes hele tiden, den kan ikke lagres, og må derfor hele tiden fylles på. I samme øyeblikk det går tomt, så bryter bilen sammen. H. G. Tudor kaller også narsissistisk forsyning for "bensin", så denne metaforen kommer faktisk fra en psykopat.

Det er riktig at psykopaten elsker beundring og anerkjennelse for den minste innsats han/hun gjør. Men det stopper aldri. Du får intet pusterom, for behovet for beundring er konstant. Han/hun kan ikke leve på at du allerede har sagt "jeg elsker deg" en gang i dag, og det minste opphold i flommen av ros og komplimenter oppfatter psykopaten som kritikk. Du får heller ingen oppmuntring til å fortsette flommen, for din egen innsats går upåaktet hen. Når vi av ren utmattelse ikke klarer å levere ustanselig, så oppfatter psykopaten oss som et redskap som har sluttet å virke. Han/hun går derfor videre til neste offer, i håp om at han/hun fungerer bedre enn vi gjorde. Her kommer virkelig uttrykket "å gå på luft og kjærlighet" til sin rett. Normale mennesker har denne muligheten, ihvertfall en stund, for vi lagrer kjærligheten. Psykopaten gjør ikke det. 

Vi reagerer på at psykopaten synes å like andre like godt som han/hun liker oss, selv om vi vet at vi er mer sjenerøse mot psykopaten enn andre er. Dette har med sjalusifabrikkering å gjøre, psykopaten elsker å vie minst oppmerksomhet til den som gir ham/henne mest. Men det handler også om en manglende forståelse for hva som har formet oss til mer sjenerøse mennesker, og en manglende evne til å sette pris på våre egenskaper. Uten empati kan psykopaten ikke forestille seg hva som ligger bak et menneske som gir mer enn andre, hvilken livserfaring du har som skiller deg fra mindre sjenerøse mennesker. Dermed kan han/hun heller ikke prioritere deg. Psykopaten klarer ikke å se at det kanskje er mest å tjene på å tilbringe sitt liv med deg. "Du tilbyr meg middager og en seng å sove i? Kult! Da tar jeg det jeg kan få", synes å være psykopatens resonnement. Og det stopper også der. 

Du kan velge å se psykopaten som et lite barn. I hans øyne, så er omfanget av din kjærlighet synlig kun i gavene du gir, og størrelsen på dem. Psykopaten er materialistisk. For et barn har middager, foreldrenes årvåkenhet eller "jeg er glad i deg" ingen verdi. Gaver har derimot verdi. Barn elsker bursdager og jul, fordi da får de ting. Barn foretrekker som regel leken kjøpt i butikk, fremfor de hjemmestrikkede sokkene. At det ligger mer kjærlighet bak de hjemmestrikkede sokkene har ikke barnet evne til å se eller sette pris på. Barn er små egoister, innen de vokser det av seg. Jeg husker tydelig en dag for cirka 35 år siden. Min eldre bror fikk et trommesett av mine besteforeldre. Jeg husker trommesettet som stort og flott. Men selv fikk jeg ingenting. Og selv om jeg egentlig allerede som barn var nokså empatisk og overbærende, så reagerte jeg sterkt på at min bror fikk en så flott gave og jeg ble plassert på sidelinjen. Jeg tror til og med det var min brors bursdag, likevel syntes jeg urettferdigheten ble for tung å bære. Jeg begynte å gråte. Det endte med at jeg fikk et splitter nytt penal, fylt med blyanter, fargestifter, viskelær og blyantspisser. Jeg sluttet å gråte, men følte meg fortsatt urettferdig behandlet, fordi gaven som min bror fikk var mye større enn den jeg fikk selv. 

Akkurat som et barn, så klarer ikke psykopaten å stille egne behov på vent for å gi plass til andre. Psykopaten er impulsstyrt. Et barn klarer ikke å tenke "akkurat i dag er det min bror sin tur til å få oppmerksomhet, det er min tur om et halvt år, det veksler jo hvert år. Min tur kommer". Barn har verken det nødvendige tidsperspektivet eller en voksen persons evne til å resonnere. Et barn klarer heller ikke å se kjærligheten som ligger bak ord og gjerninger. "Det er jo min familie, deres jobb er å være der for meg og trøste meg når jeg har falt og slått meg". Psykopaten tenker stort sett på samme måte. Psykopaten skal ha oppmerksomheten hele tiden. Sjalusi og misunnelse ligger parat like under overflaten, og bryter ut så snart en annen får noe større og bedre enn psykopaten. Psykopaten er misunnelig på deg for egenskapene du besitter og forakter deg dypt.

Poenget med denne teksten er å få leseren til å løsrive seg fra kvernetanker og "hang-ups" rundt spørsmål om din innsats for å vise psykopaten hvor høyt du elsket ham/henne. Jeg vet du prøvde ditt aller beste, og at det er ufattelig vondt å oppleve at ditt aller beste ikke var godt nok. Jeg kan love deg at ditt beste er godt nok for de fleste, men det vil aldri bli godt nok for en psykopat. Du er nødt til å innse at din verdifulle innsats blir å kaste perler for svin, slik at du stopper umiddelbart, hvis du ikke har stoppet allerede. Din energi blir best brukt på de som setter pris på den og kan gjengjelde den. Husk at psykopaten er forstyrret i hjernen. Deres hjerne tolker derfor annerledes. Hva du sier eller gjør har en helt annet betydning for dem enn for normale mennesker. Du kan med god grunn også betrakte psykopaten som en person som har demens. En person som har demens vil ikke huske noen av dine gode ord eller gjerninger. Samtidig ville du aldri ta det personlig, hvis en som har demens angrep deg verbalt eller fysisk, fordi du vet at han/hun ikke har kontroll og ikke er frisk. Du kan heller ikke ta det personlig når en psykopat angriper deg. Psykopaten er ikke frisk, og du kan intet gjøre med det.

Du er nødt til å riste psykopaten av deg. 

 

 

Til deg som aldri har møtt en psykopat

Forestill deg at livet ditt er middelmådig. Du har en god jobb og et rikt nettverk. Du er godt likt av dine venner, din familie og dine kolleger. Du er faglig respektert, har integritet og gode verdier. Men nå er du godt voksen og det er noe som har manglet i mange år. Du ser rundt deg at alle andre får kjærester og ser lykkelige ut. Men aldri du. Du er ikke attraktiv nok. Du er en god person, men det er noe ved deg som ikke tiltrekker en romantisk partner. Kanskje bærer du noen kilo for mye. Kanskje har du et asymmetrisk ansikt. Kanskje sitter hårfestet ditt litt høyt. Kanskje stammer du litt. Kanskje er du ikke like moteriktig som du gjerne vil være. Men du synes det er urettferdig, for dette er bagateller, og du vet du er en god person. Du er ikke selvmedliden fordi du synes det er en dårlig egenskap å ha, men du blir drevet fremover av dårligere bensin enn andre. Likevel har du en indre optimisme som vanskelig lar seg kue. Du tenker at lykken skal nok smile til deg, at din tur kommer. Men årene går, og lite skjer. Du er ikke suicidal, du er ikke engang deprimert, men enkelte dager så eksisterer du bare, uten å leve. Livet har mer å by på tenker du. Bare ikke til deg. 

Forestill deg at du plutselig møter en attraktiv person. Kanskje på jobb. Kanskje på fest. Kanskje på internett. Denne personen er pen, flott, karismatisk og synes å fatte en umiddelbar interesse for deg. Allerede første dag tar han/hun kontakt. Allerede andre dagen går dere på kafè sammen. Allerede tredje dagen lager dere middag sammen, hjemme. Allerede fjerde dagen får du høre de magiske ordene "jeg synes du er perfekt. Jeg elsker deg". Allerede etter fjorten dager er du hodestups betatt av denne personen som bare synes å ha øye for deg. Plutselig blir resten av verden irrelevant for du befinner deg i en boble. Du tenker at dette går kanskje litt fort, men du orker ikke å tenke noe negativt om relasjonen, for det er jo dette du har ventet på i så mange år. Du fortjener dette. Du vil ikke ødelegge idyllen med dumme tanker. Dumme tanker har stoppet deg så mange ganger før, denne gangen skal det ikke få lov. Nå er det din tur til å være lykkelig. Din nye partner har vist tegn på humørsvingninger, men dette er bare menneskelig. Dere er så mye sammen, hver eneste dag, at mindre attraktive sider er nødt til å dukke opp før eller siden. Du vet du har dem du også, så hvorfor dømme andre?

Forestill deg at du aldri har følt deg så lykkelig. Plutselig har du lyst til å slanke deg, du har lyst til å bevege deg ute i naturen og suge inn alle inntrykkene. For nå gir det mening alt sammen. Du har en å dele inntrykkene med. Du tar deg selv i å smile til alle, hilse til fremmede, plutselig står du og konverserer med gutten i kassa i dagligvarehandelen. Der har du handlet i flere år men du har da aldri snakket med ham om annet enn varer, summer, kvitteringer og bæreposer. Nå snakker dere om håndballkampen som ble vist på TV i går. Plutselig har du mange ambisjoner, mål å strekke deg mot. Den utlyste stillingen som assisterende avdelingssjef på jobben? Den skal du søke på. Du vet du er kvalifisert, og plutselig har du fått selvtilliten som trengs for å strekke deg etter eplene som henger høyere opp på treet. Du lever ikke bare for din egen del lenger, du ønsker at din nye partner skal være stolt av deg og du ønsker å vise ham/henne ditt fulle potensiale.

Forestill deg at det har gått tre måneder. Du husker ikke lenger ditt tidligere liv, men det spiller ingen rolle for nå har din nye partner begynt å snakke om giftermål og å bygge hus. Du våger nesten ikke å tenke tanken, men kanskje han/hun også ønsker barn sammen med deg. Det ble gitt små hint om det under forrige familieselskap, da din lille nevø satt på fanget til din partner. Forøvrig så elsker din familie din partner, akkurat som deg. Du har så lenge følt deg underlegen i din families øyne. Dine søsken har jo forlengst stiftet familie, mens du gikk rundt der alene, alltid som femte hjul på vogna. Det ble aldri sagt noe, men du hadde en god anelse om hva de tenkte; "stakkars NN, dømt til å være alene, han/hun strekker visst ikke helt til på alle områder. Vi får ta oss ekstra godt av ham/henne". Men nå har du bevist for dem at det var ingenting i veien med deg. Du er like god som de andre. Du har funnet en meget attraktiv partner, det tok bare litt lenger tid.

Forestill deg at dere planlegger en helgeutflukt, til et lite pensjonat på landet. Der skal dere nyte å være kjærester, borte fra ting som distraherer, ærend som må gjøres, telefoner som må svares. Der skal dere bare være sammen, spise lange frokoster og gå turer i skogen. Du har kjøpt nytt tøy for anledningen. Ikke dyre festantrekk. Nei, du har kjøpt gode tursko og en deilig jakke som skal gjøre at du ikke trenger å fryse, slik at du kan være ute lenge og konsentrere deg om partneren istedetfor at du har kledd deg feil. Du sitter og ser på din pakkede koffert mens du venter på din partner som snart kommer og henter deg. Han/hun er like rundt hjørnet. Det har gått fem minutter over avtalt tid, men det gjør ikke noe. For du liker å sitte slik og vente, mens du tenker på dette mennesket du er blitt så glad i. Det har vært mindre samvær enn ellers de siste ukene, NN har vært så opptatt hele tiden. Derfor gleder du deg ekstra til denne turen. Selv om det nå har gått noen måneder siden dere ble sammen, så kan du fortsatt ikke fatte at du har vært så heldig at han/hun skulle dukke opp når du trengte det som mest. Du er så glad, så stolt og så levende. Du må nesten klype deg selv i armen.

Forestill deg at de fem minuttene blir til fem timer. Han/hun har ennå ikke kommet. Du har ringt gjentatte ganger til hans/hennes mobiltelefon, men den synes å være slått av. Du vet ikke hva du skal gjøre, du kjenner ubehaget av panikk begynne å bre seg. Skal du bestille en taxi hjem til ham/henne? Hva da hvis han/hun kommer mens du er borte? Du sjekker din telefon hele tiden. Kanskje har det kommet en sms. Du sjekker facebook. Ingen beskjeder der. Du begynner å tenke dumme tanker igjen. Men du arresterer deg selv. "Slutt å mistro NN. Alt har en rasjonell forklaring". Plutselig ringer telefonen. Du skvetter, for du har sittet og ventet på denne kjente lyden i flere timer. Du løper bort. Det er broren til NN. Merkelig. "Hallo?". "Hei det er Lars, ja jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt dette, men NN kommer ikke til deg. Han/hun endte i en ulykke. På vei til deg kjørte han/hun ut i det krysset ved storgata, du vet der det er så dårlig sikt. Der kom det et stort vogntog....,NN døde på operasjonsbordet, nå for en halv time siden.".

Dette er et scenarie de fleste kan relatere til. Vi har ofte sett det på film eller lest det i bøker. Dette er stoff som gode historier lages av. Derfor, selv om de fleste av oss heldigvis har sluppet å oppleve noe slikt, så har vi intet problem med å forstå sorgen, sjokket og traumet som oppstår i kjølvannet av en slik opplevelse. Offeret som sitter igjen, vil oppleve masse forståelse og støtte i lang tid fremover. Men livet vil gå videre, fordi offeret tross alt vet at det var elsket, og kan bære denne vissheten med seg i hjertet gjennom resten av livet. Det er tungt men vakkert på samme tid. Offeret vil oppleve savn og lengsel, kanskje til og med bitterhet for at dette skulle ramme deres lykke etter all ventingen, men selvtilliten og selvbildet vil være intakt. Noe annet som vil være intakt, er bildet av partneren som normal og troverdig.

Men hva hvis så ikke var tilfelle? Hva hvis partneren var en psykopat? Hvordan ville avslutningen se ut da? La oss omskrive det siste avsnittet, til en avslutning med en psykopatisk partner.

Forestill deg at de fem minuttene blir til fem timer. Han/hun har ennå ikke kommet. Du har ringt gjentatte ganger til hans/hennes mobiltelefon, men den synes å være slått av. Du vet ikke hva du skal gjøre, du kjenner ubehaget av panikk begynne å bre seg. Skal du bestille en taxi hjem til ham/henne? Hva da hvis han/hun kommer mens du er borte? Du sjekker din telefon hele tiden. Kanskje har det kommet en sms. Du sjekker facebook. Ingen..... du må gni deg i øynene. Der er det jo lagt ut et bilde du aldri har sett før. Dine øyne leter febrilsk som om de ikke vet hvor de skal feste blikket. Men der står det da at bildet ble lagt ut for to timer siden. Du skjønner ingenting. I dag, for to timer siden. Du merker at du har stoppet å puste. Bildet viser jo din partner, i restauranten på pensjonatet.... det står at han/hun har "sjekket inn" på Grethes pensjonat. Der hvor dere hadde reservert sammen. For to timer siden. Men hvordan kan han/hun ha sjekket inn, du sitter jo fortsatt her og venter. Du fatter ikke. Bildet. Din partner sitter der med armene rundt en annen, en du aldri har sett før. Og de sender hverandre et forelsket blikk. Er det sant? Er NN på pensjonatet nå? Sammen med en annen? Du klarer ikke å tenke klart. Du føler deg svimmel.  

Er denne avslutningen for utrolig til å være sann? Intet menneske kan da oppføre seg slik? Jo. Dette er hva en psykopat gjør. Det er hans/hennes modus operandi, og alle primærofre utsettes for en variant av denne historien.

Offeret blir i denne alternative avslutningen kastet inn i et helt annet traume. En sorg, blandet med sjokk, skam, sinne, bedrag, forvirring og uoppklarte spørsmål av en helt annen dimensjon. Denne avslutningen har så mange flere lag. I motsetning til det første alternativet, så kommer offeret ikke ut med selvtillit og selvbilde i behold. I tillegg så vil offeret ikke møte den samme støtten og forståelsen hos sine omgivelser. Omgivelsene vil ikke forstå hvorfor offeret plutselig synes å ha mistet forstanden. Dette er en sorg som er "forbudt", for ingen er død. Og partnere som bedrar? Det skjer hele tiden. "Kom deg ut av det og gå videre! Du skal være glad for at du slipper denne idioten!" er ofte den "forståelsen" offeret blir møtt med. Situasjonen er vanskelig nok å forklare i utgangspunktet, og møtt med slik mangel på forståelse, så gir offeret til slutt opp å forklare. Det blir for mye. Offeret imploderer og trekker seg bort fra sitt nettverk. Det blir nesten umulig å stable seg på benene igjen.

Poenget med denne illustrasjonen er å vise to tap, som begge er like voldsomme og uventede, men hvor sjokket er vidt forskjellig. I det ene tapet så er partneren død. I det andre tapet så lever partneren, men forsvinner fra offerets liv som om han/hun er død. Offeret får ingen kontakt med kjæresten, selv om kjæresten lever. Dette er et forsvinningsnummer som kalles "psykopatisk forkasting" og er et bevisst trekk fra en psykopatisk partners side.

Hvis du har en venn, bror, søster, forelder, datter, sønn, kollega eller andre du kjenner godt, som plutselig har en slik historie å fortelle, så lytt. Du trenger ikke å forstå eller komme med råd. Bare tro på din venn og bekreft ham/henne i historien. Ta vedkommende på alvor. Dette skjer. Vis omsorg og respekt. Vær glad for at det ikke er deg.

 

Spørsmål fra en leser

Vi har gått inn i 2017 og jeg må starte denne Q&A (questions and answers) posten med å ønske alle et riktig godt nytt år. Uansett hvor du er i helingsprosessen, så kan jeg love deg at 2017 vil bli bedre enn 2016, såfremt du har brutt med psykopaten, narsissisten eller det giftige mennesket som skader deg. Også uansett om det er en kjæreste, ektefelle, venn eller din egen bror eller mor du er nødt til å bryte kontakten med. Det er ensomt, smertefullt og vanskelig. Jeg er ingen stor tilhenger av nyttårsløfter, men det er lov å gjøre seg noen tanker om at 2017 skal bli et oppløftende år. I minne om skuespilleren Debbie Reynolds som døde i romjulen, så kikket jeg på en av hennes musikaler "The unsinkable Molly Brown" fra 1964. Denne filmen er en av mine favorittfilmer på grunn av en god historie, fin musikk og et oppløftende budskap. I filmen ytrer karakteren som Reynolds spiller - Molly Brown - ordene "I hate the word down, and I love the word up". Molly Brown, som forøvrig er basert på en sann skikkelse, støter på mye motgang i filmen, men holder ryggen hele tiden rak i troen på at ting kun kan bli bedre. Kanskje kan du adoptere dette mottoet, hvis du synes det klinger bra. Jeg hater ordet ned, og jeg elsker ordet opp. La 2017 bli et opp-år!

Så, jeg ble før jul kontaktet i en PM av en fortvilet leser som ønsket svar på noen spørsmål. La oss hoppe rett i det. Denne leseren skrev;

Hvordan greier man å bryte med en psykopat når man synes synd i personen pga oppvekst, og det faktum at de ikke selv har valgt å bli psykopat?

Jeg har hatt noen psykopater i livet mitt, både som venner, kjærester og familiemedlemmer. Alle utstrålte en uskyld som appellerte sterkt til min sympati. Det var noe søtt over dem. Hvis de i tillegg fortalte en trist historie, så var jeg solgt. Til dette vil jeg i dag svare.

1) De tror oppriktig på deres egen uskyld. Fordi de ikke føler skyld så er deres samvittighet ren. Dette utstråles innenfra og ut slik at de fremstår nærmest engleaktige. Det er for dem en ektefølt opplevelse av egen uskyld. Men deres opplevelse av seg selv er selvfølgelig ikke basert på virkeligheten. I virkeligheten har de mye ondskap på samvittigheten. Men fordi dette ikke plager dem, så er det uskylden som projiseres ut mot omgivelsene. Vi må lære oss å stå imot denne trangen til å lindre "barnet" i dem. De er ikke uskyldige, tvert i mot. 

2) Mange av historiene de forteller om sin egen oppvekst er løgn. Jeg kjenner en psykopat som vet at jeg har all informasjon om hans oppvekst. han kan dermed ikke dikte opp historier om den, derfor forteller han ingenting. Aldri har han fortalt et kvekk fra de første 25 årene av sitt liv. En psykopat er ikke interessert i virkeligheten, for virkeligheten gir dem ikke flere fordeler enn hva andre får. På ett vis deltok de heller aldri i sin egen oppvekst, de mangler en solid identitet og dette medfører at de på en måte ikke er tilstede i sitt eget liv. Når en psykopat "sympatifisker" så kan du regne med at det meste eller alt som blir fortalt, er løgn. 

3) Psykopaten har kanskje ikke selv valgt å bli slik. Men de fleste trives veldig godt i hva de opplever som en overlegen rolle, og de ønsker ikke å behandles for sin psykopati. Du kan derfor ikke gjøre noe for dem. Blir du værende i relasjonen, så utsetter du deg for alvorlig utnyttelse og du vil ikke bety annet for en psykopat enn å være kilde til narsissistisk forsyning. Slik kan du ikke tilbringe ditt liv. Du har bare ett alternativ for å redde deg selv og din helse, og det er å bryte ut. 

Jeg sliter, til tross for alt fagstoffet jeg har suget til meg

Ja, det gjør du. For dette er utenfor vår fatteevne. Å fatte det tar lang tid. Saken er at du kan ikke forbli i kontakt med psykopaten mens denne jobben gjøres. Psykopaten vil alltid manipulere deg bort fra sannheten. Du vil oppføre deg som myggen som lar seg lokke av den brennhete lampen, fordi den lyser. Lampen slukkes av og til og myggen vil da klare å fokusere på andre ting, som å ta til seg sunn næring og interessere seg for plantelivet. Men så snart lampen tennes igjen om kvelden, så glemmer myggen alt annet og trekkes tilbake til lyset. På sikt vil myggen brenne ihjel. Slik er det også med makten psykopaten har over oss. Han/hun skrur lyset av og på. Så lenge vi fortsetter å komme så snart lyset skrus på, så vil vi aldri få tilstrekkelig avstand til å forstå.

Jobben med å tilegne deg kunnskap må du derfor gjøre alene, vekk fra psykopaten. Du vil forstå til slutt. 

Kanskje du i det innlegget kan skrive litt rundt begrepet kognitiv dissonans. Det at man fortsetter å ville utsette seg for psykopaten selv om vi vet vi ikke har godt av det. ?

Dette henger mye sammen med svaret over. Kognitiv dissonans oppstår nettopp når vi forholder oss til fagstoffet. Hva vi lærer, spriker så markant fra illusjonen psykopaten forsøkte å servere oss, at det oppstår en "sprekk" i vår virkelighetsoppfattelse. Hva skal vi forholde oss til, det fagbøkene sier, eller psykopatens ord som vi så hardt ønsker å tro på? De fleste av oss investerte mye i psykopaten, og ofte mange år av våre liv. Det er derfor meget vanskelig å svelge at investeringen aldri vil gi avkastning. Det er så hardt å svelge at det kommer en fornektelse over oss. Vi vil heller tro på psykopaten enn på fagkunnskap. Men denne muren av fornektelse som vi reiser er skjør og holder bare en stund, realiteten trenger gjennom til slutt. Det er denne overgangen som består av kognitiv dissonans. Den indre kampen hvor vi forsøker å forene vår illusjon om psykopaten, med virkeligheten som går opp for oss. Dette kan pågå lenge, for de to er jo ikke forenelige.

I den kjente barnefilmen "Labyrinth" med David Bowie fra 1986, så spiller Jennifer Connelly en tenåring som entrer en enorm og intrikat labyrint for å finne sin lillebror, som Bowie har kidnappet. I labyrinten støter hun på mange hindringer. Bowie ønsker for enhver pris at hun ikke skal finne barnet. På et tidspunkt så blir Connelly lokket til å ta en bit av et eple som gjør at hun glemmer hvorfor hun befinner seg i labyrinten. Bowie skaper en replika av hennes hjem som oppleves så trygt og godt at hun bestemmer seg for å bli der. Men bare en stund. Hun ser stadig små tegn på at dette ikke er virkeligheten, det er ikke hennes egentlige hjem. Til slutt trenger virkeligheten seg inn og hun husker sitt egentlige oppdrag - å finne lillebroren. I samme øyeblikk som hun erkjenner dette, så faller replikaen av hennes hjem sammen, og hun befinner seg igjen i labyrinten, klar til å fortsette søken etter lillebroren. Bowie har mistet sin makt over henne. Men hun har mistet verdifull tid.

Det er dette psykopaten gjør, han/hun luller oss inn i en falsk virkelighet hvor det periodevis er meget godt å befinne seg. Men det er en illusjon, og vi mister verdifull tid mens vi dveler i den.

Hva gjør du hvis en fagperson (si samlivsterapeuten deres) mener at partneren din ikke er psykopat, og du blir bare enda mer usikker på deg og din egen oppfatning?

Hvis din partner selv har deltatt i terapien, så er sjansen stor for at han/hun har klart å manipulere - kanskje til og med sjarmere - terapeuten. Dette er hva psykopater gjør. Hvis du mottar terapi alene, så er mange terapeuter av den oppfatning at det skal handle om deg, og de vil under ingen omstendigheter benevne eller stille diagnose på en tredjepart som de aldri har møtt.

Uansett hva terapeuten mener, så stol på din egen opplevelse. Det kan være vanskelig, for du er delvis trollbundet som Connelly i historien over og tviler derfor på deg selv. Men du kjenner din partner eller venn bedre enn terapeuten gjør. Ikke tvil på din egen oppfatning, våkne opp! Rist forbannelsen av deg! Akkurat som Connelly. 

Terapeuten har lov til å stille deg ubehagelige spørsmål, men hvis han/hun benekter din virkelighet eller forsøker å legge lokk på dine tanker om psykopaten så får du ingen gavn av terapien. Det er da på tide å finne en annen terapeut.

Jeg brøt helt spontant med plutselig NK ovenfor han. Så fra hans side så skjønner han ingenting. Han forsøker fremdeles å få kontakt. Tidvis skriver han som om alt er som normalt. Hva tenker du om spontanbrudd med NK?

Vi tror vi har en plikt til å fortelle psykopaten hvorfor vi går. Det har vi ikke. Han/hun vet utmerket godt hvorfor vi forlater dem. De er mishandlingen fullt bevisst og de er blitt forlatt av ofre mange ganger før. En psykopat mister alltid sitt offer til slutt, selv om det i noen tilfeller tar mange år. De kan imidlertid spille uforstående og vil ofte forsøke å få deg i tale igjen, for å kunne manipulere deg tilbake inn i relasjonen, eller bare for å få et siste skudd av narsissistisk forsyning innen de finner et nytt offer. De kan derfor bli veldig pågående på telefon eller mail. Ofte er det for å kortvarig gjenopprette relasjonen, slik at de kan dumpe deg. En relasjon skal avsluttes på deres premisser, de tåler dårlig at du går først. I noen tilfeller så er de genuint redde for å miste deg for tidlig, men det er kun fordi de ikke har rukket å klargjøre neste offer. Det er en lek, mind games. Ikke delta. Du skylder dem ingen forklaring. Du skylder dem heller ikke sannheten. Hvis du skulle komme i en situasjon hvor du er tvunget til å forklare deg, så er du i din fulle rett til å lyve. 

Det er vanlig at psykopaten opptrer som om alt er normalt like etter en devaluering. Hvorfor det er slik vet jeg ikke. De bare gjør det. Jeg tror det kan ha mange årsaker.  Det virker som om de ikke forstår at du etter kritikk eller mishandling ikke ønsker å være i nærheten av dem. En psykopat har liten eller ingen sosial intelligens, og dette er et av områdene hvor det synes. En annen teori jeg har, er at fordi psykopaten ikke ser oss som løsrevet fra dem men tvertimot en forlengelse av dem selv, så krever det ingen forståelse for at vi er såret. I deres sinn, så er det jo dem selv de har devaluert.

Spontanbrudd er derfor det riktige men lar seg ikke alltid utføre. Spesielt hvis man bor sammen med psykopaten og er økonomisk bundet til ham/henne så er spontanbrudd umulig. Kanskje har man kjøpt bolig sammen, eller driver felles forretning. Det samme gjelder hvis man har barn med vedkommende. I slike tilfeller må brudd planlegges. Men jeg vil likevel råde til å aldri fortelle psykopaten at du planlegger brudd. Offeret kan planlegge i skjul, og først avsløre bruddet når det er åpenbart og psykopaten ikke lenger kan manipulere offeret til å bli værende i relasjonen. I noen tilfeller utsetter offeret seg også for fysisk fare ved å avsløre en flukt i forkant. 

Håper disse svarene er til hjelp både for leseren som stilte dem og dere andre :)

Jeg har funnet en ny helt

Denne teksten henvender seg primært til dere som har kapasitet til å lytte til muntlig engelsk. Har man det, så åpner det seg plutselig et hav av nye kilder til hjelp, støtte, kunnskap og forståelse. En av disse kildene er youtube. Youtube er internetts største yngleplass for alt av videoer og såkalte "vlogs" - som er en betegnelse for en blogg i videoform. Youtube har en viss sensurfunksjon og et minimumskrav for kvalitet, men filosofien er at flest mulig amatører skal ha mulighet til å legge deres hjemmesnekrede videoer ut på youtube. Derfor er kvaliteten meget varierende.

På grunn av den brede omfavnelsen så er youtube en enorm kunnskapsbase og besitter et vell av såkalte "kanaler" som sprer nyttig informasjon om narsissisme og psykopati. Fordi det meste formidles på engelsk så betegnes psykopati oftest som narsissisme. Spesielt i USA har man en mye bredere forståelse for narsissisme enn vi har i Norge, der går betegnelsen ofte som synonym for psykopati. I de amerikanske diagnosesystemene er det en viss forskjell på narsissistisk personlighetsforstyrrelse og psykopati, men denne er marginal. Derfor er det først og fremst "narcissism" man bør bruke som søkeord hvis man ønsker å finne kunnskapsrike videoer om psykopati og dets ofre. 

Jeg har benyttet meg av youtube som helingskilde i snart to år. Jeg har på den tiden helt eller delvis fulgt et stort utvalg av kanaler, som alle med gode intensjoner henvender seg til ofre for narsissisten og psykopaten. Men dette har krevet mye tid, og det er ikke alle som har en slik mengde tid til rådighet. Jeg vil derfor tilby dere som er interesserte i dette, å kutte utvalget ned til de aller beste, slik at jungelen av tilbydere blir lettere å forholde seg til. Kall det en guide til det beste youtube har å by på av hjelp til psykopatiofre.

En "kanal" er en paraply på alle videoene fra samme produsent. Hver kanal har et navn og søker man på dette navnet så dukker alle videoer opp som den utvalgte produsenten har lastet ned. Det er derfor mer oversiktlig å søke med kanalnavn enn med tittelen på hver enkelt video. Videoenes lengde varierer men personlig har jeg mest utbytte av videoer av 10 til 15 minutters varighet. Min erfaring er at videoen bør ha en viss lengde for å komme i dybden på kompliserte emner, selv om kortere videoer også kan være verdt å lytte til.

Her er mitt bud på de beste youtube kanalene;

"Thrive after abuse". Formidleren er en amerikansk psykiatrisk sykepleier som heter Dana. Dana har intet mindre enn to alvorlige og omfattende relasjoner med psykopater bak seg som hun sjenerøst øser ut kunnskap fra. Dette var en av de første kanalene jeg begynte å lytte til. Dana har med andre ord holdt det gående en stund og er fortsatt meget aktiv. Hun har opparbeidet et rikt bibliotek med kortere videoer som fokuserer på enkeltemner innenfor psykopati, for eksempel "idealiseringsfasen" eller "hvorfor klarer jeg ikke å slutte å tenke på psykopaten?". I dag spesialiserer hun seg på ukentlige såkalte "live-streams" som sendes direkte, hvor hun fortløpende svarer på spørsmål fra seerne. Disse live-streamene er lange - ofte med varighet over tre timer, men de lagres som videoer på youtube og man behøver derfor ikke se dem direkte hvis man ikke har mulighet. Man kan se dem når det måtte passe og live-streams fra ett år tilbake i tid er fortsatt tilgjengelige. Dana har en meget høy medfølelsesfaktor i sine videoer og passer ypperlig til de som nettopp har brutt med psykopaten. Man er da ofte mest skjør og trenger like mye omsorg som kunnskap. Dana fokuserer primært på offerets velferd og helse, i mindre grad på selve psykopaten.  

"Assc direct". Denne amerikanske mannen tar det litt tid å vende seg til, for han fremstår meget sløv og passiv i sin formidling. Jeg trodde i begynnelsen at han var dopet og jeg var derfor usikker på hvor troverdig hans budskap er. Men etterhvert har jeg lært å sette enorm pris på hans videoer. Han er muligens den klokeste av alle kanalene og også empatisk. Han synes å ha et bredere fokus på psykopaten enn mange av de andre kanalene, hans videoer handler ikke bare om den narsissistiske livspartneren men inkluderer også narsissistiske venner og familiemedlemmer. Han fokuserer i en fin blanding både på psykopaten og offeret. Denne kanalen egner seg også utmerket til de som nettopp har brutt med psykopaten. Nivået er behagelig og lettforståelig for den som nylig er traumatisert.

"Kim Wilson TV". Nå begynner det å bli friskt. Det høye tempoet og aggresjonsnivået i videoene til denne amerikanske kvinnen gjør at de egner seg best til dere som har kommet et lite stykke på vei i helingen, dere som er klare for å være sinte og ønske psykopaten dit solen aldri skinner, men kanskje trenger det ekstra lille dyttet for å komme dit. Jeg vil derfor ikke anbefale denne kanalen til dere som er helt "nyklekkede". Jeg har selv hatt enorm glede av denne kanalen etter at jeg oppdaget den. I tillegg til å være klok så er Kim en meget hardtslående og samtidig humoristisk kvinne med mange utsagn som har fått meg til rulle rundt på gulvet i latter. Hennes erfaring stammer fra ett enkelt fem år langt forhold til en psykopat som hun refererer til som "Trevor". Kim har mange gode råd til dere som ennå ikke har klart å bryte med psykopaten og trenger hjelp og inspirasjon til å planlegge brudd. Men jeg gjentar at hun ikke er den best egnede til ferske brudd.

Så til min nyfunnete helt "Knowing the narcissist". Denne elegante britiske mannen er noe så sjeldent som en innsiktsfull psykopat, og da mener jeg MEGET innsiktsfull. Han kaller seg selv en "narsissistisk sosiopat" og forteller at hans youtube-videoer ble startet som et ledd i hans pålagte behandling for sin psykopati (hvorfor han ble pålagt slik behandling har jeg ennå ikke bitt meg merke i, han forteller lite om seg selv). Jeg har personlig vært i tvil om denne mannen virkelig er antisosial, for videoene hans har et nokså høyt nivå av empati og forståelse for offeret, noe som ikke er et typisk psykopatisk trekk. Samtidig bærer de preg av en kald kynisme og arroganse som de andre kanalene ikke har, i tillegg kan man faktisk merke en psykopatisk karisma skinne gjennom - selv om man bare kan høre formidleren og ikke se ham. Jeg må forberede lytteren på at her er det mørkt! Mesteparten av tiden befinner man seg inne i hodet til psykopaten. Videoene hans er som å lytte til grøsserhistorier rundt et leirbål midt på natten, og passer derfor best til dere som har kommet et godt stykke på vei i helingen - dere som nå trenger mer kunnskap enn omsorg. Da har dere virkelig funnet riktig kanal. Han går meget detaljert til verks. Dette er kanalen jeg lytter mest til i dag. Mannen, som forøvrig heter H G Tudor, er enormt produktiv med flere nye videoer i uken, av og til flere på samme dag! Han har også gitt ut et titalls bøker. Av denne mannen vil du få detaljert informasjon om alle aspekter ved psykopatens oppførsel, inkludert svar som "din" psykopat aldri vil gi deg og ikke ønsker at du skal få. Tudor er så detaljert at han deler narsissisten inn i tre undergrupper ("lesser", "mid-range" og "greater") og ytterligere inn i grupper som kan gjøre det litt vanskelig å henge med, men med tunga beint i munnen så klarer lytteren å plassere sin psykopat mer nøyaktig enn noen gang tidligere. Denne mannen kommer dere til å høre mer fra, i fremtidige tekster på bloggen.    

Disse fire er de kanalene jeg har fått mest utbytte av, i forskjellige faser, siden 2014. Det er også de jeg sammenlagt har lyttet mest til i antall timer.

Men det finnes mange flere, og jeg vil nevne ytterligere noen som jeg personlig ikke har hatt like mye gavn av, men som av andre brukere har fått gode omtaler.

"Spartanlifecoach". Produseres og formidles av Richard Grannon, en sjarmerende britisk mann som egentlig er mester i kampsport og instruktør i fysisk selvforsvar. Men også en meget kunnskapsrik coach/veileder med bred erfaring med psykopater i diverse roller. Videoene hans bærer preg av at han er coach og oppleves som oppløftende og oppbyggende. Denne mannen har en enorm tilhengerskare på youtube og facebook. Minus: videoene hans er litt lange og ufokuserte og jeg har aldri klart å følge den røde tråden i dem.

"Ross Rosenberg". Høyt utdannet og mye omtalt amerikansk terapeut med spesiale i avhengighetstilstander. Videoene hans er meget profesjonelle, nærmest som forelesninger i et universitetsauditorium å regne med powerpoints og full pakke. Han har utviklet fine modeller om dynamikken mellom psykopaten og offeret, som mange lyttere kan ha gavn av. Er spesielt opptatt av co-dependency (medavhengighet). Minus: hans overdrevne fokus på medavhengighet grenser til "victim blaming". Han omtaler medavhengighet som en egen personlighetsforstyrrelse. Enkelte ofre for psykopaten er uten tvil medavhengige og disse vil ha mest gavn av hans videoer. Majoriteten er imidlertid ikke medavhengige og disse kan ta direkte skade av å se for mye på Rosenberg, spesielt umiddelbart etter bruddet, fordi han behandler offeret som forstyrret. Men intensjonen er god.

"Luminousz Ztar". Amerikansk kvinne med høyt energinivå. Slik sett er hun behagelig å lytte til, for budskapet når klart og tydelig frem av rent volum og skjær entusiasme, noe mange av de andre kanalene mangler. Fungerer bra som "opp-pepper" på dager hvor man er spesielt nedbrutt. Minus: hun blander kortene innimellom. Dette er kvinnen som tror at "narsissistisk sår/skade" er noe offeret opplever, og ikke psykopaten.

"Sam Vaknin". Enda en selverklært innsiktsfull psykopat. Passer bra for de som er klare til å oppholde seg i det psykopatiske hode, og som ikke blir trigget av å høre en psykopat til dels rettferdiggjøre sine handlinger. Forståelsen for offeret er begrenset men han kan fortelle hvorfor en psykopat fungerer som han/hun gjør. Personlig blir jeg til en viss grad fascinert av denne mannen. Minus: for statisk formidling. Denne mannen har også et frynsete rykte og er beskyldt for å være uærlig og spille på berømmelse, beundring og oppmerksomhet i kjent narsissistisk stil, blant annet av det store amerikanske nettforumet psychopathfree.com. Muligens er kritikken et resultat av trigging fra ofre. Vaknin er likevel respektert i fagmiljøer. 

"Angie Atkinson". Fargerik, glad og meget produktiv amerikansk dame, som forteller om sin relasjon med hennes psykopatiske ekspartner. Har den lystigste måten å formidle på av alle kanalene jeg har nevnt i dag. En smittende "dette skal helt sikkert gå bra" tone gjennomsyrer hennes vlogger. Som følge av det gode humøret så er muligens kanalen ikke egnet helt i starten av bruddet, men jeg vil tro at lytterne ganske tidlig vil ha glede av denne kanalen. Minus: dama snakker fort, og akkurat som Spartanlifecoach så har jeg vanskeligheter med å holde fokus i hennes videoer. 

"begood4000". Denne kanalen brukte jeg mye helt i begynnelsen av min rehabilitering, men flyttet etterhvert fokus over til andre kanaler. Formidleren er en anonym mann. Meget produktiv, med over 400 videoer, alle vil derfor ikke være like relevante for nettopp deg. Dette er en muligens den mest vitenskapelige kanalen, som detaljert forklarer psykopatens opptreden og fakter, for eksempel en egen video om "det narsissistiske blikk". Det er også en av de kanalene som demoniserer psykopaten sterkest. Lærerik kanal som gir mange aha-opplevelser. Minus: formidlerens stemme er mekanisert, som å lytte til en robot. Dette kan være anstrengende i lengden, men videoene har passende lengder.  

Jeg vil trekke frem en siste kanal, dedisert til mannlige ofre for kvinnelige psykopater. "CNXG CrazyNarcissistXGirlfriend" er til tross for det merkelige navnet en kanal av en klok men litt trist amerikansk mann. Denne mannen er virkelig mishandlet og traumatisert av sin tidligere kjæreste, men han klarer å formidle det på en balansert og innsiktsfull måte. Passer ypperlig til mannlige ofre som trenger en maskulin energi å identifisere seg med. Minus: denne kanalen har foreløpig ikke vært spesielt produktiv slik at utvalget av videoer og emner er (foreløpig) begrenset.

Det finnes mange flere kanaler. En bloggtekst vil ikke kunne gå i dybden med alle. Jeg er heller ikke oppmerksom på alle som finnes. Hvis dere har funnet en kanal som dere er i tvil om, så send gjerne en melding eller skriv en kommentar hvis dere lurer på om jeg eller andre har kjennskap til den. I kommentarfeltet kan dere også fortelle hverandre om forskjellige kanaler dere har oppdaget og deres inntrykk av dem, samt anbefale gode kanaler. Slik kan alle mer effektivt finne den kanalen som passer dem best, og slippe å bruke tid på resten, for det er virkelig en jungel.

Lykke til med den audio-visuelle rehabiliteringen :)

Med ønske om en psykopat-fri jul

Nå er den over oss igjen. Julen. Vanligvis kilde til glede og - avhengig av hvor godt man har det og evne til fantasi- en viss magi. Har man vært offer for en psykopat så kan julen være noe man gruer seg til. Man gruer seg spesielt til to ting. 1) Man skal være sammen med familie og venner - ofte barn - og må vise seg fra sin beste side, selv om man har lyst til å isolere seg for å sørge og gruble i fred. Man føler ikke lenger noen tilhørighet med disse menneskene som man har vært knyttet til hele livet via blodsbånd. Blodsbånd betyr ikke at man kjenner hverandre eller møter forståelse. Noen av dem har man dessuten aldri hatt en god relasjon til, og iår blir det rett og slett for mye å spille rollen som blid og høflig people pleaser. Man har mistet den fleksibiliteten og romsligheten som kreves for "å late som". Man er blitt hissig og står i fare for å fortelle de mest krevende slektningene hva man egentlig har tenkt om dem i alle disse årene.  Skal man nå være nødt til å lytte til alle deres trivialiteter og negativitet? Trangen til å trekke seg bort fra alle juleaktiviteter er derfor stor. Man er redd for at fasaden skal sprekke og at man skal bryte sammen i gråt. Enkelte skal i år feire jul alene og dette er for mange selvvalgt som følge av ovennevnte årsaker, men for noen vil en jul alene være kilde til angst og uro. 2) Mange har klart å holde kvernetankene om psykopaten litt på avstand i hverdagen, ved å holde seg i aktivitet med jobb eller hva som ellers fyller tiden. Men med julen følger mange fridager og vi får derfor god tid til å reflektere over relasjonen med psykopaten. Spørsmålene som vi så langt til en viss grad har klart å holde i sjakk, trenger seg på. Savner han/hun meg i julen, like mye som jeg savner ham/henne? Nå pynter han/hun juletreet sammen med den nye partneren akkurat som han/hun gjorde sammen med meg ifjor, tenker han/hun på meg da? Det føles ufattelig at psykopaten ikke tenker på deg etter alt dere hadde sammen, kan det virkelig stemme? Disse julerelaterte spørsmålene blander seg i en herlig miks med de ikke-julerelaterte spørsmålene rundt relasjonen. Julebudskapet oppleves påtrengende. "Elsk din neste". Det var jo nettopp det du gjorde, og se hvor det førte deg. Til slutt blir julen en tid man kunne tenke seg å tilbringe under dynen i et mørkt og lydtett rom, hvor ingen julesanger klarer å trenge inn.  

Gjør noe for sjelen din.

Det behøver ikke å være slik. Vi kan omfavne julen selv om vi er i sorg og traumatisert. Relasjonen med psykopaten ødela noe av sjelen vår. Vi ble på en måte bitre. Den livsglade versjonen av oss, som gjerne ville hjelpe og spre glede, avgikk ved døden, eller ihvertfall fikk den midlertidig hjertestans og trenger defibrillering. Vi må "defibrillere sjelen". Vi må gjøre noe for sjelen for å bygge den opp igjen. Det er hjertegode handlinger som gjør denne jobben. Forsøk å tenke på noen som har det enda dårligere enn deg. En som kanskje er økonomisk dårligere stilt. Eller ensom. Ta kontakt. Stikk innom en nabo med en blomst i julen, du trenger ikke å bli værende lenge hvis det plager deg og du ikke klarer å fokusere på en annen person lang tid om gangen. Nøy deg med fem minutter. Bli stående i dørkarmen med jakken på for å signalere at du ikke kan bli værende lenge. Ingen reagerer på at folk har dårlig tid i julen. Send en sms med ønske om en god jul til en venn som du egentlig liker veldig godt, men ikke har orket å ta kontakt med på en stund. Din gamle bestemor eller bestefar, eller kanskje foreldre allerede er i pleietrengende alder? Dra til dem. Ta deg en titt omkring. Er det fylt opp med ved for julen? Er det rent på kjøkken og bad? Tilby deg å hjelpe dem i en time, hvis det er alt du orker. Ring til din gamle tante og be henne om å klargjøre en handleliste som du så kommer og henter. Du orker ikke det sosiale samværet, men du klarer en handletur.

Gjør noe for sjelen din.

Tygg på denne setningen et øyeblikk. Denne meget viktige delen av deg trenger førstehjelp. Det er sjelen som skiller deg fra psykopaten som skadet den. Uten den risikerer vi å bli som dem (merk, som dem, ikke til dem). Det er ikke ved å sette oss selv først at vi reparerer sjelen. Andre tiltak for heling, som grensesetting, krever at vi setter oss selv først. Men sjelen kan bare repareres ved å sette andre først. Jeg lærte først om dette i august 2014. Jeg leste på en amerikansk nettside om psykopati og dets ofre. "Do something to feed the soul" sa den. Det klang så vakkert i mine ører. Jeg hadde en nabo, en ung mann som jeg likte godt. Han skulle flytte. Han var medisinstudent og skulle fortsette sin utdannelse et annet sted. Vi hadde hatt litt kontakt, og jeg visste at han likte å se dvd-er når han hadde fri. Jeg hadde en bunke med dvd-er som jeg knapt viet interesse. De bare lå der og samlet støv. De fleste hadde jeg bare sett en gang. Actionfilmer og thrillere som jeg innbilte meg at unge menn liker. Jeg samlet dem i en pose og skriblet noen ord ned på et kort. "Det kan bli kjedelig i ****, kanskje disse hjelper. Hilsen din nabo". Jeg hang posen på døren hans. I spenning ventet jeg på at posen skulle bli borte, at han hadde funnet den og tatt den med inn. Allerede denne spenningen var et tegn på at sjelen min fortsatt var i live. Jeg gledet meg til overraskelsen og ønsket jeg kunne se ham. Dette var mitt gamle jeg som rørte på seg. Sent på kvelden den dagen så var posen borte. Neste ting jeg gledet meg til var hans respons. Innvendig storkoste jeg meg av forventning. Det tok ikke lang tid før det kom en meget takknemlig melding på facebook fra den unge mannen. Det virket som han virkelig satt pris på posen med filmene. Jeg hoppet innvendig av glede. Sjelen min var ikke død.

Det er slike handlinger som gir sjelen sårt tiltrengt påfyll, og det er den eneste måten å gjøre det på. Det er nemlig omgivelsenes positive speiling som bygger sjelen (og vi snakker ikke her om den avvikende psykopatiske speilingen). En død sjel viser seg ved fullstendig manglende interesse for andres glede og velferd, inkludert din egen. Den oppstår fordi den positive speilingen uteblir. I våre tilfeller skjedde dette fordi vi speilet oss i psykopaten - en forstyrret person som vrir og vrenger på vår innsats til vi ikke lenger vet om hva vi gjør er godt eller dårlig.

Det er en veldig god følelse å merke at du ennå ikke er fullstendig likeglad; at psykopaten ikke har klart å drepe ditt indre. Ditt indre er bare lamslått. Det hjelper med en enkelt god gjerning, det utgjør en enorm forskjell fra ingenting. Men du må gjenta den med jevne mellomrom. Hver gang du føler overskudd så gjør en god gjerning. Også selv om du egentlig ikke har lyst. Gjerningen trenger ikke være stor eller ta lang tid. Tro meg, følelsen etterpå er fantastisk, og din skadeskutte sjel trenger det. En levende sjel bekrefter at du eksisterer og at du betyr noe. Derfor, gi den næring. 

Til deg som skal feire jul alene.

Enten det er frivillig tilbaketrekking eller ufrivillig isolasjon. Det er trist at du må tilbringe julen alene, men det behøver ikke å være det. Selv skal jeg ikke være alene akkurat iår men jeg har vært det tidligere. Hva jeg gjorde den gangen var å lage julaften for meg selv! Jeg stekte ribbe, spratt ei flaske vin, pyntet meg og hørte på julemusikk. I bakgrunnen snurret de tradisjonelle julefilmene på TV. Jeg opplevde det ikke som "patetisk" men faktisk som å sette pris på meg selv. Det var ikke optimalt men det ble en hyggelig og selvoppbyggende opplevelse. Jeg er ikke redd for å feire jul alene igjen. Alternativet er å "late som om det ikke er jul" og det tror jeg ikke er bedre, verken for trivsel eller selvbilde. Mitt råd er derfor å kaste deg rundt og gjøre de nødvendige forberedelser for å lage jul til deg selv.

Hva du enn gjør, oppretthold NK i julen.

Faren er stor for nostalgi i julen. Opplevelsen av ensomhet kan også være større enn ellers, også selv om du er omgitt av familie og venner. Lenge etter bruddet så er det ikke disse menneskene du ønsker å være nær, kun psykopaten. Samvær med andre mennesker hjelper derfor ikke. Du er mer ensom sammen med dem, enn du er alene. Kognitiv dissonans og falsk nostalgi er ille nok i hverdagen, i julen kan det oppleves ti ganger sterkere. Det ligger et budskap i julen at nå skal vi kontakte alle vi har forsømt. Plutselig er alle opptatt av å sende julehilsener til mennesker de ikke har snakket med siden forrige jul. Det ligger også et budskap om å tilgi. Alt dette påvirker oss. Derfor må vi stålsette oss litt ekstra. Å plukke opp telefonen for å sende psykopaten en "uskyldig" julehilsen kan bli for fristende.

Sjansen er også større i julen enn ellers for at psykopaten tar kontakt først. Henvendelsen kan virke vennlig, men intensjonen er å ødelegge din julefred. Psykopaten elsker å stikke kjepper i hjulene for gode opplevelser for ofrene, slik som bursdager, ferier, høytider eller boligkjøp. Din nye valp virker funksjonshemmet, din nye bolig har jo en elendig planløsning. Psykopaten gjør og sier alt for å stille dine store og vanskelige valg i et dårlig lys, slik at du skal tenke "var det ikke så smart valg likevel?". Julen er intet unntak. Psykopaten vet at du vil fokusere ekstra mye på ham/henne, hvis de sender deg en julehilsen. Hvis dette skjer, så må du for guds skyld ikke svare. Du må også forsøke å ikke legge mer i meldingen enn hva den er ment; ingenting av betydning.

For å minne deg på hvor viktig din taushet er, så tror jeg vi må hente fram det store skytset.  

Psykopaten savner deg ikke i julen. Og den versjonen av ham/henne som du savner, var falsk. Den ble skapt for å fange deg. Nå er psykopaten en annen. Uten deg. Med en annen. Sjansen er stor for at du ikke ville kjenne ham/henne igjen, hvis du fikk være flue på veggen i hans/hennes nye liv. Et nytt sjokk. Sjokkene står i kø etter en relasjon med en psykopat. Psykopaten er et monster med et tomt indre som han/hun søker å fylle med onde gjerninger. Og nå ønsker psykopaten å fylle det med vissheten om at du lider. Derfor skal du ikke fortelle ham/henne det. Derfor skal du ikke svare på hans/hennes henvendelser. Derfor skal du ikke selv henvende deg. Selv om du lider, så er du nødt til å holde det for deg selv. Du har verdens beste grunn til å bli rasende på dette uvesenet som lovet deg gull, grønne skoger og kjærlighet med slik overbevisning, og deretter forlot deg som om du aldri eksisterte. Attpåtil med følelsen av skam. Men du har ingen grunn til å skamme deg. Alt du gjorde var å slippe et menneske inn, som syntes å trygle deg om forståelse og kjærlighet. Til slutt ga du ham/henne hva han/hun ba om, fordi du er en god person. Dette mennesket som banket på din dør er ikke et menneske, det er antikrist. En demon i menneskedrakt. Er det da din skyld at du havnet i dette uføret? Tilkalte du bevisst en demon? Selvfølgelig ikke. Det hadde forutsatt at du malte stuen din sort med et pentagram i taket, trakk fram ouija-brettet mens du ofret en kylling og påkalte satan. Satan dukket ikke opp. Men en av hans utsendinger gjorde det, pakket inn i et elskelig vesen som du mest av alt ønsket å omfavne og fortelle at han/hun er elsket og verdifull. Mens du omfavnet satans utsending og forsøkte å få hverdagen til å fungere for dere begge, så plottet han/hun neste ondskapsfulle sabotasje av din glede og ditt liv. Så nei, psykopaten savner deg ikke i julen, han/hun trenger ikke det, deres indre er tilfredsstilt og mettet av å vite at det går deg dårlig.

Savner du fortsatt psykopaten? Gjør du det, så må du lære mer. Lær til det synker inn. Bli sint. Men ikke la raseri ødelegge juledagene. Bruk det heller til å skyte deg ut av kognitiv dissonans, og ett skritt nærmere heling.

Vær takknemlig

Som julehilsen på bloggen ifjor, fokuserte jeg på viktigheten av å være takknemlig. Jeg vil repetere dette budskapet iår. Takknemlighet fortrenger bitterhet. De to kan ikke sameksistere. Etter relasjonen med psykopaten så har det ingen verdi for oss å være takknemlig for de store tingene. Hvorfor skulle det ha verdi, når mange av oss ikke ser noen mening eller fremtid. Derfor, vær istedet takknemlig for alle tegn på at du kommer gjennom enda en dag. Vær takknemlig for at du fortsatt har noen kroner på konto. Vær takknemlig for den varme koppen med te. Vær takknemlig for at du klarte å stå opp til middag i dag. Vær takknemlig for at du orket å riste den loffskiven. Vær takknemlig for at du i tillegg klarte å spise den. Vær takknemlig for vennen som kom på besøk og var der akkurat lenge nok til at du opplevde besøket som givende. Vær takknemlig for vennen som har sosiale antenner nok til å kjenne sin besøkelsestid. Vær takknemlig for at du har funnet en bok eller en nettside om psykopati som ga deg så mye trøst og forståelse. Vær takknemlig for at du klarte å snakke med din mor i telefonen i dag, og at det var en god samtale. Vær takknemlig for den halvtimen da du klarte å fokusere på noe annet enn psykopaten. Vær takknemlig for den fine julestjernen i vinduet, og månen som lyser trofast hver natt i bakgrunnen. Månen bryr seg ikke om psykopaten. Den dukker opp hvert døgn som den alltid har gjort. La det være et symbol på hvor lite psykopaten tross alt betyr. Verden går videre.

Vi som har kommet litt lenger kan være takknemlige for at enda et psykopat-fritt år er gått og at vi har begynt å finne en slags mening med tilværelsen igjen. Vær takknemlig for at du har klart å opprettholde NK i enda ett år. Vær takknemlig for at du mot alle odds, fortsatt er her. Vær takknemlig for at du dessuten klarer å jobbe. Vær takknemlig for at du føler deg sterkere for hver måned som går. Vær takknemlig for at du forrige uke klarte å le, du vet sånn skikkelig godt, sånn latter som gjør vondt, og som du pleide å le innen du traff psykopaten. Vær takknemlig for tegnene på at du er iferd med å finne deg selv igjen. Vær takknemlig for at du har klart å tilegne deg nye kontakter etter psykopaten. Vær takknemlig for at mennesker fortsatt trekkes til deg, dette er et tegn på at sjelen din heles.

Vær takknemlig for en jul uten en psykopat som ønsker å ødelegge den.

God jul :) 

Når du er den som forfølger

Tanken om dette innlegget slo meg etter at jeg hadde skrevet det forrige, om når du opplever at det er du selv som er psykopaten, og egentlig burde dette vært innlemmet i den teksten. Men det er helt greit at vi nå snakker om dette separat, litt for seg selv. Det er nemlig meget vanlig og meget skadelig, at offeret ikke klarer å la være å følge med på psykopaten etter bruddet.

Først skal vi se litt på de forskjellige måter ofre kan finne på å forfølge (stalke) deres psykopat. Den "mildeste" formen for forfølging foregår på internett, hvor vi trygt og lovlig kan google psykopaten og eventuelt også den nye partneren. Jeg tror de fleste av oss fulgte med på psykopatens sosiale medier inntil vi forstod at vi ikke hadde godt av det. Noen fortsetter å sjekke også etter denne erkjennelsen, for fristelsen og hungeren etter svar er for stor til å la være. Hva vi ikke tenker over er at psykopaten er oppmerksom på vår forfølging. Han/hun forventer den. De skreddersyr derfor et "vindue mot verden" via facebook, twitter, instagram eller hvilket medie de engasjerer seg i (ofte er de aktive på flere sosiale medier) for å maksimere vår forvirring, smerte og opplevelse av nederlag. Fordi de vet at vi følger med, så kan de også legge ut subtile statuser som er ment å skade oss. Det kan være offentlige ting de skriver som handler om noe internt mellom dere, eller de kan legge ut sitater eller sanger som du vet er stilet til deg, men som ikke vekker noen mistanke hos andre. Psykopaten gjør dette også selv om dere ikke lenger er registrert som "venner". Derfor har psykopatene ofte offentlige profiler hvor alle har innsyn. Da sikrer psykopaten at du fortsatt har tilgang. På den måten manipulerer psykopaten oss også etter at relasjonen er over. Resultatet av å lære om psykopatens tilsynelatende lykke etter bruddet og gjerne med en ny partner, er full nedsmelting hos offeret. Bare full blokkering kan stoppe denne toveis galskapen som foregår. 

Neste steg i forfølging av psykopaten, er direkte kontakt via sms og telefonoppkall. Vi vil oftest ikke få svar på slike henvendelser. 

Noen ofre går så langt som å oppsøke psykopaten hjemme eller på jobb. 

Noe jeg selv gjorde, som jeg ikke var klar over var en måte å forfølge, var å bli værende på stedet hvor psykopaten og jeg hadde vår relasjon sammen, og omgi meg med våre felles venner. Jeg fortsatte også å jobbe på vår felles arbeidsplass, hvor psykopaten og jeg hadde vært kolleger, etter at han hadde avsluttet arbeidsforholdet og forlatt stedet. Jeg gjorde ikke dette bevisst for å forfølge ham, det var tross alt jobben min, men ser i dag at det var en slags forfølging jeg drev med. Jeg holdt fast i noe av ham, ved å bevege meg rundt på "våre steder" hvor våre opplevelser fant sted. Jeg fikk også små drypp av informasjon om ham av våre felles bekjente. Selv om disse dryppene var ubehagelige og triggende, så fikk jeg på den måten en fornemmelse av at relasjonen min med ham ennå ikke var over. Jeg holdt meg selv på en meget skadelig plass, både mentalt og fysisk, fordi jeg ikke ville gi slipp. Det handlet om et behov for fortsatt å være en del av hans liv. Det var "stalking by proxy".

Og dette bringer oss videre til neste tanke, hva som motiverer offeret til å forfølge psykopaten. Det er her forfølgingen som ofre bedriver grener av fra forfølgingen psykopaten bedriver. Det er nemlig snakk om to vidt forskjellige motiver. Offeret forfølger fordi relasjonen endte for brått. Sjelen klarte ikke å følge med, og mangler svar. Vi ser med måpende vantro hvordan psykopaten fortsetter som om vi aldri eksisterte. Det blir som å observere en UFO på himmelen, det er så utrolig at vi ikke klarer å se bort. Oppmerksomheten blir fiksert på ufoen. Av samme grunn blir vi fiksert på psykopaten.

Forfølgingen skjer også oftest i perioden før offeret blir klar over at psykopati er inne i bildet. Vi har da ennå ikke klart for oss hvorfor vi ikke bør overvåke dette skadelige mennesket. Når vi til slutt blir oppmerksomme på dette, så klarer noen å kutte tvert, det som på engelsk kalles "cold turkey". Andre trenger en gradvis nedtrapping av forfølgingen. Avhengigheten psykopaten har programmert i oss, gjør at "avforfølgingen" må følge et avvenningsregime lik den morfinbrukere eller opiatavhengige får tildelt av legen (jeg vil likevel anbefale "cold turkey" metoden, det er mange grunner til det). 

Når psykopaten forfølger offeret derimot, så er det som følge av behov for kontroll. Psykopaten trenger ikke svar, han/hun har regissert showet fra første dag og er ikke i tvil om hva han/hun føler for offeret - ingenting. Det er derfor ikke manglende avklaring som motiverer psykopaten. Psykopaten forfølger offeret i håp om å fange bevis på at det går dårlig med offeret. Det er derfor psykopaten ofte kommer på banen hvis offeret finner en ny partner. Det er ikke som følge av sjalusi, men fordi en romantisk relasjon insinuerer at det går bra med offeret og at offeret har lagt psykopaten bak seg. Dette tåler psykopaten ikke. Motsatt så vil psykopaten gledes stort hvis det kommer ham/henne for øre at du takler bruddet dårlig, eller at andre ting i livet ditt ikke går din vei. Det er derfor så viktig at psykopaten ikke får noen informasjon om offerets personlige liv eller karriere etter bruddet. Psykopaten vil nemlig søke å sabotere det. 

Psykopatens hang til sabotasje er også en av flere grunner til at offerets forfølging av psykopaten bør opphøre umiddelbart. Psykopaten vil nemlig lete etter alle mulige måter å sverte offeret på, og rosinen i pølsa vil være hvis du gir ham/henne grunnlag for en anmeldelse. Psykopaten vil elske muligheten til å stille deg i et dårlig lys ved å kunne anmelde deg for forfølging. Psykopaten vil lagre alle dine telefonoppkall og dine desperate tekstmeldinger, og legge dem frem for politiet sammen med en troverdig løgn om hvordan du ikke vil la ham/henne være i fred. Noen ofre har faktisk endt opp med rettslig besøksforbud mot psykopaten. I tillegg til selve anmeldelsen, så vil psykopaten få en fantastisk historie å fortelle sin fanklubb, om hvor ettertraktet han/hun er. Derfor, ikke gi psykopaten denne gyldne muligheten til å skaffe deg et rulleblad. Ikke oppsøk psykopaten og stopp enhver form for elektronisk kommunikasjon. Psykopaten vil aldri møte deg på halvveien, han/hun var aldri din venn og ønsker å skade deg. Du trenger ikke den vemmelige opplevelsen av å være kriminell i tillegg til alt annet denne relasjonen fører med seg.

Husk at psykopaten tenker ikke som deg. Derimot tror han/hun at du tenker som dem! Akkurat som vi opprinnelig trodde at psykopaten var normal og behandlet ham/henne deretter, så tror faktisk han/hun at vi tenker psykopatisk. Det betyr at psykopaten aldri vil forstå at dine henvendelser handler om et desperat behov for avklaring, for et slik behov har ikke psykopaten. Han/hun tror at din tilnærming og ditt motiv er de samme som han/hun ville hatt - manipulasjon, kontroll, tortur og straff. Dette kan forklare noe av den brutale avvisningen og manglende vilje til samarbeid som ofrene opplever etter bruddet.

Den viktigste grunnen til at forfølging av psykopaten må opphøre, er selvfølgelig fordi du ikke har godt av noen form for kontakt med ham/henne. All forfølging, selv om den ikke innebærer direkte kontakt, er en invitasjon til lek i psykopatens øyne. Det er en lek jeg kan love deg at du ikke ønsker å delta i. En lek for psykopaten betyr drama og i verste fall et ødelagt liv for deg. Manipuleringen fortsetter så lenge du er tilgjengelig, psykopaten stopper aldri. Den kan fortsette i ytterligere tyve år og gjennom ti nye partnere, du vil fortsatt være en av flere som forsyner psykopaten med narsissistisk næring og gjenstand for hans/hennes sadistiske mishandling så lenge du ikke sier stopp via NK. Du vil aldri finne genuine svar ved å følge psykopatens sosiale medier eller treffe ham/henne personlig. Du vil heller aldri få tilbake den plassen i hans/hennes liv som du en gang hadde og fortsatt trakter etter, ved å nøye deg med en plass i hans/hennes harem, hvor du som en av mange tidligere primærofre får utdelt en smule oppmerksomhet i ny og ne, Du vil aldri bli dratt opp på scenen igjen. Du vil aldri bli midtpunktet igjen. Idealiseringsfasen var falsk og kommer aldri tilbake. Ikke la håpet om en revitalisering av noe som aldri var levende gjøre at du forfølger et forstyrret menneske.

Poenget i denne teksten er at du tjener ingenting på å forfølge psykopaten, annet enn ubehag og opplevelsen av at du selv er psykopatisk. Du gir også psykopaten et ytterligere påskudd til å sverte deg og stemple deg som gal. Ikke gjør det. Hva du gjorde innen du visste noe om psykopati er ikke din feil. Den gang trodde du at du hadde med en normal person å gjøre. Men nå som du kjenner den fryktelige sannheten så har du ikke lenger noen unnskyldning for å fortsette med forfølging, spionering eller annen kontakt. Det er nemlig viktig å kalle en spade for en spade. Å oppsøke en person mot hans/hennes vilje er lovstridig. Å "sniktitte" på sosiale medier når du egentlig vet at du ikke burde er kanskje ikke kriminell forfølging, men det er en forbrytelse mot sjelen din.

Jeg vet at savn og sorg får oss til å gjøre dumme ting. Men det finnes ingen person som det er så farlig å gjøre dumme ting med, som psykopaten. Psykopaten vil ikke forstå deg eller se sin del av ansvaret for dine handlinger. Han/hun vil elske å bruke dem mot deg. Hold derfor avstand, for enhver pris. Du vil fortsatt oppleve smerte, men beholde din verdighet og integritet. Hvis du forfølger psykopaten, så mister du også dette. Søk svar og trøst andre steder. Som her på bloggen eller på andre nettfora. Kommuniser med andre ofre. Bygg ditt liv opp igjen. Psykopaten vil at det skal gå deg dårlig, ikke gi ham/henne den tilfredsstillelsen.

Ok, beklager denne litt rotete teksten. Jeg ønsket å få dette publisert innen rimelig tid som en naturlig fortsettelse på forrige tekst, det er ikke alltid den litterære ånden er like sterkt tilstede. Jeg håper likevel at budskapet skinner tydelig og klart. Julen nærmer seg raskt og vi rekker en tekst til innen høytiden tar oss, hvor vi skal bygge hverandre litt opp for å kunne gå rakrygget gjennom julen. Ønsker alle en best mulig førjulstid.

 

Er det egentlig du som er psykopaten?

En skremmende tanke. I denne teksten vil jeg reflektere over hva som gjør at ofrene opplever seg selv som psykopater, som regel i kjølvannet av bruddet. Teksten blir skrevet på oppfordring fra enkelte lesere som sliter med slike spørsmål. Jeg husker jeg også opplevde meg selv som antisosial. Jeg ble på mange måter asosial, men det er noe helt annet og jeg forvekslet de to. Antakelig gjelder det mange, så jeg håper tankene i dette innlegget vil falle i god jord hos leserne.

Jeg tror vi allerede her i starten skal slå fast to ting. For det første så er det normalt å tro at man er psykopatisk eller i det minste gal, i en fase av rehabiliteringen. Derfor - pust ut og senk skuldrene allerede nå. Fokuser på åndedrettet. Fall til ro. Slutt å engste deg for at det er noe alvorlig galt med deg.

For det andre, så vil jeg stikke hull på en myte. En myte jeg for enkelhets skyld selv har vært med på å holde i live i tidligere tekster. Den erfarne leser har lagt merke til at mange forfattere repeterer og kopierer mantraet om at "du er ikke en psykopat, for da hadde du aldri stilt deg selv dette spørsmålet". Argumentasjonen bak dette er at en psykopat aldri vil kunne selvreflektere dypt nok til å lure på dette. Men det er en sannhet med store modifikasjoner, for mange psykopater vet inderlig vel at de er antisosiale. I mange tilfeller er de stolte av deres forstyrrelse. De vil aldri skamme seg over å ha psykopatiske trekk på samme måte som et normalt menneske vil gjøre det. Slik de ser det, så er det en ære å være hevet over andre på en slik måte. For normale mennesker derimot er tanken på å inneha psykopatiske trekk sterkt bekymringsverdig. Det riktige argumentet vil derfor være; du vet at du ikke er psykopat, når du er engstelig for at du kanskje er det. Du er altså ikke utenfor faresonen av å bare mistenke at du er psykopat, men når en slik tanke i tillegg vekker misnøye og vemmelse i deg, så vet du at en psykopat er du neppe. 

Jeg vil derfor med 99 prosent sikkerhet påstå at du ikke er en psykopat. Den ene prosenten med slingringsmonn sparer jeg til de psykopatene som eventuelt blir lokket til denne bloggen av nysgjerrighet og ikke av et intenst ønske om å heles.  

Når vi har slått disse to tingene fast, så håper jeg du kan lese videre med skuldrene senket og ro i sinnet. Vi skal snakke om hva det er som egentlig får oss til å oppleve oss selv som psykopater etter bruddet. Jeg skal bidra med noen punkter. Kanskje du selv kommer i tanke om flere, skriv dem i så fall gjerne i kommentarfeltet.

-Du er sint. Det begynner å gå opp for deg at du ble lurt, sveket, sviktet, bedratt og manipulert av et menneske som latet som om de elsket deg, men som aldri gjorde det men istedet ble underholdt av å leke med deg som en marionett i uker, måneder eller år. Du brukte din tid, energi, intelligens og omtanke på å strekke deg etter dette monsteret og føye ham/henne. Så plutselig en dag forlot psykopaten deg som om du aldri eksisterte. Du trodde du hadde en dyp relasjon med et annet menneske og at ditt liv var vevet inn i hans/hennes av gjensidig frivillighet og kjærlighet. At dere var involvert i hverandre. Men for psykopaten var du ikke et ekte menneske. Du var bare en forlengelse av ham/henne, og spilte en rolle som lett kunne utfylles av en annen. Psykopaten gikk bevisst inn for å ødelegge dine gode egenskaper fra første dag. Psykopaten er en slave av sin forstyrrelse, og å se gode mennesker synke er ren underholdning for ham/henne. Alle de gode tingene du gjorde for ham/henne er irrelevant, de var bare handlinger psykopaten så sin fulle rett i å utnytte og tråkke på. Ingen av de gode opplevelsene dere hadde sammen var ekte, de ble opplevet kun av deg. Mens du funderte på hva dere skulle spise til middag, så plottet psykopaten sitt neste ondskapsfulle trekk mot deg.

Når omfanget av bedraget går opp for deg, så blir du så sint at du ikke kjenner deg selv igjen. Jeg husker at jeg selv vurderte mord, og denne tanken skremte meg inn til beinet. Jeg, som aldri hadde drømt om å slå noen, fantaserte plutselig om å drepe denne drittsekken. Jeg ble ikke engang satt ut av tanken om selve mordutførelsen. Istedet lurte jeg på hvor mange år jeg måtte regne med å sitte i fengsel. Da slike ondskapsfulle tanker dukket opp i mitt ellers fredelige sinn, så lurte jeg på om jeg hadde vært latent psykopatisk hele tiden, og at min relasjon med NN utløste forstyrrelsen i meg.  

Når du blir sint av et slikt kaliber og personen som er årsak til raseriet er utenfor rekkevidde, så slår du ut mot de som står nærmest. Venner og familie opplever til deres fortvilelse at du ikke lenger er den samme tålmodige personen som du var. Og du får dårlig samvittighet. Men du klarer ikke å styre deg, for raseriet må ut på et eller annet vis, ellers vil du gå til grunne. Noen er så sinte at de begynner å blø neseblod som følge av høyt blodtrykk. Enkelte ofre isolerer seg i et forsøk på å temme raseriet, eller i det minste begrense skadeomfanget på andre. De vil ha ro og å få være i fred, det er det eneste som oppleves som trygt. 

Ditt sinne er ikke narsissistisk raseri eller et annet psykopatisk trekk. Det har ingenting med psykopati å gjøre. Du er en såret løve som ble skutt av en du stolte på, og nå vet du ikke hvem du kan stole på. Alt du gjorde var å elske et annet menneske, attpåtil en person som syntes å trygle deg om din kjærlighet. Hele ditt verdenssyn må bygges opp på nytt. Du brøler mot urettferdigheten du har opplevet.

-Du begynner å forkaste mennesker. Som følge av din nesten ikke-eksisterende lunte og nye grenser, så tolererer du ingenting av respektløshet lenger. Du har utviklet røntgensyn og "avslører" folks intensjoner på en helt annen måte enn før. Du merker at du fjerner deg fra mennesker hele tiden. Faktisk kutter du ut så mange mennesker at du lurer på om det overhodet kommer til å være noen igjen i livet ditt når du er ferdig. Tanken slår deg at du forkaster mennesker på samme måte som du har lært at psykopaten gjør. Igjen får du den ekle følelsen av å være psykopatisk. Du forsøker å holde på noen mennesker som du egentlig ikke vil være i nærheten av, bare for å berolige deg selv med at du fortsatt er istand til å ha stabile relasjoner. Men det hjelper ikke, du vet ikke lenger hvem du kan stole på. Du vet ikke hvem som ønsker å legge ny bandasje på skuddsåret ditt, og hvem som ønsker å pirke i det. Det vil si, egentlig vet du det, men du er vant til å lukke alle inn i varmen og ikke å stenge døren for noen. At du nå har begynt å gjøre det, opplever du som ubehagelig og noe bare en forstyrret person vil gjøre.

Det er her du tydelig må se forskjellen på forkastelse og selvbeskyttelse. En psykopat forkaster mennesker som søppel, mennesker som har gjort gode/ting for ham/henne, elsket ham/henne og forsøkt å være en støtte. Du derimot, fjerner deg fra mennesker for å beskytte deg selv mot respektløshet og triggende oppførsel fra andre. Det er en grunn til det. Du forkaster dem ikke, du forsøker å redde siste rest av din egen selvfølelse og integritet. Du forsøker å bygge deg selv opp igjen, og oppdager at mange mennesker rundt deg ikke ønsker å bidra til dette. Du er ikke en psykopat, du er en svømmer i stormen som prøver å få hodet over bølgene. Og antakelig trenger ditt nettverk en alvorlig dugnad. Psykopaten var mest sannsynlig ikke den første giftige personen i livet ditt. Ikke la trangen til å fjerne mennesker få deg til å tvile på din mentale tilstand. Stol på din intuisjon og fortsett med den indre og ytre rengjøringen.   

-Du er programmert til å se dine egne feil først. Du har kanskje hørt om medisinstudenter eller sykepleierstudenter som nærmest blir hypokondere av å lære om allverdens sykdommer og symptomer. De lever seg så inn i faglitteraturen at de utvikler en sart finfølelse for symptomene de leser om, og opplever at de har dem selv. Dette er faktisk verdifull empatiutvikling, slik at de lettere kan forstå når pasientene beskriver deres plager.

Uansett, når du etter den psykopatiske erfaringen med stor innlevelse sluker alt du leser om psykopati, så skjer det samme med deg.

Empatiske og selvreflekterende mennesker er vant til å se på seg selv først. Er det noe jeg selv kan gjøre for å forbedre relasjonen? Ligger ansvaret hos meg? Du ser på deg selv før du ser på partneren. Du erkjenner kanskje at ti av de psykopatiske kriteriene passer som hånd i hanske til ham/henne, men det ellevte passer jo til deg selv gjør det ikke? Så kanskje er det du som er psykopaten? Andres ansvar minimeres, ditt eget maksimeres. Denne programmeringen kan ha startet lenge før psykopaten, og er noe mange ofre har med seg fra barndomshjemmet.

I tillegg så ligger fortsatt de dårlige tingene psykopaten sa om deg og lurer i bakhodet ditt. Psykopaten underbygget i mange tilfeller en grunnholdning til deg selv som allerede var der. At han/hun nå er borte spiller ingen rolle, du overtar bare stafettpinnen og forsetter med selvkritikk. Du gjør jobben psykopaten påbegynte, for dem. Men igjen er dette en bekreftelse på at du ikke er psykopatisk, en psykopat vil - selv om de erkjenner deres psykopati - aldri være selvkritiske. De vil alltid projisere feil og mangler over på deres omgivelser. Dette gjorde også din psykopat, på deg. Det er stor sjanse for at det er din mishandlers projeksjon du nå merker som en opplevelse av selv å være psykopat.

-Psykopatens svertekampanje virker. Du opplever at folk vender seg bort fra deg. Du ser det som et tegn på at du er frastøtende. I tillegg får du små hint om at psykopaten svever videre på en rosa sky med sin nye partner og en hær av beundrere, mens du blir stadig mer isolert.

Burde det ikke være omvendt? Du forsøker å tro på karma og en slags kosmisk rettferdighet, men så langt synes den bare å ramme deg. Hvorfor er du den som bli straffet? Er det egentlig du som er psykopaten, og fortjener dette?

Det er uendelig sårt og tungt å oppleve at når du mest av alt trenger å blomstre, så blir ting istedet bare verre. Det er så viktig å ha klart for deg at du er i en transittsituasjon, en slags gjenfødsel hvor du skal finne balanse i ditt nye liv. Slike ting tar tid, spesielt når omveltningen er så radikal som nå. 

Du må heller aldri tvile på at det perfekte liv som psykopaten forsøker å fremstille om seg selv, er en ren illusjon. For en psykopat så betyr fasaden alt og en psykopat er aldri lykkelig. Psykopaten opplever bare overfladisk tilfredsstillelse, og den varer aldri lenge. Din forvandling derimot, vil vare resten av livet når den har falt på plass.

Det kan lønne seg å legge tanker om karma og rettferdighet til side, ihvertfall for øyeblikket. Det er riktig at psykopaten vil få sin straff til slutt, men det vil ikke skje som følge av at høyere makter griper inn og gjenoppretter balansen du fortjener. Det vil skje som følge av hans/hennes forstyrrelse. De er dømt til et liv uten fred. På samme måte har du selv ansvar for din egen lykke og rehabilitering. Heller ikke her vil høyere makter gripe inn. Du må selv sørge for å elske deg selv dypt nok og skape et best mulig liv. Å tro at du er psykopaten står i veien for dette. Rydd derfor slike forstyrrende elementer av banen først som sist. Du er ikke psykopat. Du er ikke frastøtende. Du er ikke ondskapsfull. Og du har ikke tid til å tro på slikt tull. Du er tenkende, følende, kjempende og reflekterende. I din famling etter å gjøre det rette for deg selv og andre, så gjør du av og til dumme ting. Det er slik det er å være normal, et menneske. Du er, i motsetning til psykopaten, ekte.   

 

Hare 5/20; Bedragersk og manipulerende

"Lying, deceiving and manipulation are natural talents for psychopaths" - Robert Hare

Det er på tide å plukke opp Hare-tråden igjen, etter noen måneders pause. Denne serien er ikke like populær blant leserne som de andre tekstene. Jeg vil likevel poengtere viktigheten av å minne oss selv på hva denne bloggen handler om. Den handler ikke om normale relasjoner "som ikke går bra" eller hvor de to partene ikke kommer overens. Den handler heller ikke om dynamikker hvor den ene parten er snill og givende mens den andre er en drittsekk som kun tar. Bloggen handler om noe langt mer alvorlig, en personlighetsforstyrrelse, eller rettere en liten gruppe forstyrrelser som alle er en del av den antisosiale familien eller det vi liker å kalle "psykopati". Selv om vi hverken kan eller vil stille diagnose, så er det viktig å ha noenlunde peiling på hva som kjennetegner det antisosiale. Til dette bruker vi Robert Hare`s grundig gjennomstuderte kriterier som pekepinn. Disse kriteriene er de samme som terapeuter og behandlere også bruker, men selvfølgelig på et helt annet nivå enn vi gjør her i bloggen. 

Selv om gjennomgangen av kriteriene her på bloggen ikke er like grundig som den kvalifiserte behandlere har, så får leserne av bloggen et mye dypere kjennskap til de antisosiale forstyrrelsene enn folk flest. Faktisk vil jeg påstå at brukerne her blir "små eksperter", ikke minst i kraft av den personlige erfaringen hver og en av oss har. Denne erfaringen gjør oss ikke til profesjonelle, det er viktig å påpeke, men vi har en meget verdifull innfallsvinkel til problematikken som behandlere kan lære av. Den gir oss også et lite ansvar.

Så, mitt ønske for leserne her er derfor ikke bare at vi bruker vår kunnskap til personlig fortjeneste, men at vi tar den med oss ut i verden som små "ambassadører". Hva mener jeg med det? Jeg mener ikke at vi skal sette opp boder på gatehjørner og skrike ut slagord, eller dele ut anti-psykopatisk materiale. Vi skal heller ikke påtvinge våre venner dette emnet i tide og utide. Men vi skal være oppmerksomme og kunne komme med innspill når vi hører begrepet "psykopati" blir misbrukt. Og det blir det ofte. Selv forsøker jeg å korrigere personer jeg hører benevner noen som psykopatiske, som overhodet ikke er det. At jeg risikerer å lyde bedrevitende av enkelte, det bryr jeg meg ikke om. Faktum er at de fleste mottar mine innspill med interesse og fascinasjon. Emnet psykopati opptar mange og for de fleste er fakta mer interessant enn myter. 

Når "psykopati" blir kastet rundt til høyre og venstre uten omtanke, og ofte av mennesker som ikke har personlig eller faglig begrep om tilstanden, så skader det reelle ofre for psykopati. De blir redde for å tre fram med sin historie, fordi ordet "psykopat" er så klisjefylt, utvannet og diffust. Man blir møtt med skepsis og mistenkt for å være oppmerksomhetssøkende. En annen ting et misbruk av begrepet medfører, er at de reelle psykopatene ikke blir gjenkjent og derfor slipper unna med deres forbrytelser.

Derfor er Hare`s kriterier så viktige å kjenne til. Jeg håper leserne har forståelse for dette.

Så. Nummer fem i rekken er altså "bedragersk og manipulerende". Dette kriteriet behøver nærmest ingen introduksjon, for det gjennomsyrer hele psykopatens laden og gjøren og derfor også de fleste tidligere tekster her på bloggen. Leserne har etterhvert god personlig og teoretisk kjennskap til dette.

Det kan umiddelbart være vanskelig å skille mellom manipulasjon og bedrag. Går ikke de to ut på det samme? Manipulasjon og bedrag henger utvilsomt sammen, på den måten at manipulasjon fører til bedrag. Men bedrag er mye større enn manipulasjon. Bedrag er når man bevisst blir ført bak lyset. Det blir ofte brukt som synonymt med utroskap, men dette er en misforståelse. Bedrag er mye mer enn utroskap, og dekker alle måter noen skjuler en ting av en viss størrelsesorden for andre. Når din bror eller søster ikke forteller at din mor hadde hundre tusen kroner i et skrin, så er dette et bedrag. Når din mor forteller deg at din far er en annen enn din egentlige biologiske far, som hun holder hemmelig, så er dette et bedrag. Når din venn forteller deg at han/hun ikke kan bli med deg til den vanskelige legetimen fordi han/hun må passe småsøsken, når de egentlig har et spilleproblem og skal delta i en pokerturnering på internett, så er dette et bedrag.

En manipulasjon derimot, handler om de små og hyppige forsøkene på å styre oss i en bestemt retning. mange virkemidler spiller inn i manipulering, blant annet løgn. Dette kriteriet er således tett knyttet til det forrige kriteriet - patologisk lyving.

"Psychopaths seem proud of their ability to lie. When asked if she lied easily, one woman with a high score on the Psychopathy Check List laughed and replied "I`m the best, I`m really good at it. I think because I sometimes admit to something bad about myself, they`d think , well, if she is admitting to that, she must tell the truth about the rest"."

"Given their glibness and the facility in which they lie, it is not surprising that psychopaths successfully cheat, bilk, defraud, con, and manipulate people and not have the slightest compunction about doing so." (fra "Without conscience" av Robert Hare)

Den skjulte hensikten bak manipulasjon kan variere, det dreier seg ikke alltid om psykopati og normale mennesker kan også manipulere innimellom. Det som er viktig å være klar over, er at all manipulasjon er bevisst. Psykopaten er på mange måter ubevisst styrt av sin forstyrrelse, men manipuleringen er alltid bevisst. Dette kommer av psykopatens ondskapsfulle natur, og den grunnleggende jeg-mot-deg holdningen han/hun har til alle i deres omgivelser, også deres livspartner. Den personen som normale mennesker velger fordi man elsker vedkommende og har tillit til, ser altså psykopaten på som en rival og konkurrent. Det samme gjelder alle hans/hennes venner, kolleger og familiemedlemmer. Ingen stoler psykopaten på. Når normale mennesker har mistillit, så skaper dette nervøsitet og angst i omgang med menneskene som skaper slik mistillit, og det normale vil være å unngå vedkommende. Slik er det ikke med psykopaten, han/hun oppsøker bevisst andre for å manipulere dem. Psykopaten opplever ingen nervøsitet av mistillit, og dette henger sammen med den grandiose opplevelsen av overlegenhet. Normale mennesker føler ingen nervøsitet i nærheten av maur eller mygg, for vi vet at vi er dem overlegne og at vi kan knuse dem hvis de plager oss. Det samme tenker psykopaten om sine medmennesker. Forskjellen er at opplevelsen av overlegenhet ofte skaper omsorgsfølelse og omtanke for den underlegne hos normale mennesker. Psykopaten derimot, vil dominere og ødelegge det som han/hun oppfatter som svakere. 

Trangen til manipulasjon kommer av kjedsomhet. Psykopaten har ingen indre verden som holder ham/henne aktivisert og tilfredsstilt, og normale mennesker eksisterer i psykopatens liv for hans/hennes forlystelses skyld. Det finnes altså ikke spor av omtanke eller hensyn i psykopatens syn på oss, heller ikke i korte glimt. Dette er viktig å ha i bakhodet. Vi er leketøy. Å manipulere oss morer psykopaten.

Det samme gjør bedrag. Psykopaten elsker å se effekten hans/hennes bedrag og svik har på oss. Det er derfor psykopaten ofte kontakter oss etter et bedrag. Skuffelse, sinne, tårer og fortvilelse, alt dette er følelser som psykopaten næres av å observere. Han/hun suger til seg hver dråpe. Dette er emosjonelle tilstander som han/hun ikke selv har mulighet til å oppleve, følelsesspekteret til psykopaten strekker seg ikke så langt. Han/hun ser derfor med fascinasjon på oss, når vi utviser dette. Forestill deg hvordan psykopaten lærer at "hvis jeg trykker på den grønne knappen, så viser du den følelsen. Og trykker jeg på den gule knappen, så kommer en annen følelse fram". Når all evne til empati og samvittighet er fraværende, så er det ingenting som hindrer psykopaten i å trykke på knappene og la seg underholde av ofrenes reaksjoner. Han/hun studerer oss som fremmede vesener. Vi blir studert som forsøkskaniner i bur, for i hans/hennes øyne er vi ikke likeverdige. Våre reaksjoner og følelser som psykopaten morer seg slik over, er svakheter som kan utnyttes. Det er ingen respekt tilstede. Det forklarer hvorfor psykopaten ikke stopper med uhensiktsmessig oppførsel når vi gjør dem oppmerksom på at det sårer og skader oss, men tvert imot gjør det samme igjen.

"Their statements often reveal their belief that the world is made up of "givers and takers", predators and prey, and that it would be very foolish not to exploit the weaknesses of others." (fra "Without conscience")

Ved å fortelle hva som sårer oss og hvordan vi fungerer, så har vi gitt dem oppskriften på hvilke knapper de skal trykke på. Vi tror vi har en dialog med en person som vil vårt beste, at det er et samarbeid tilstede for å få samboerskapet, vennskapet eller ekteskapet til å fungere best mulig, for begge parter. Men psykopaten har ingen interesse av at det skal fungere for andre enn ham/henne selv.

Bedrag er et resultat av psykopatens bevisste utnyttelse av oss, eller det er et resultat av hans/hennes likegyldighet. Uansett er bedrag uunngåelig i samhandling med en psykopat, og det største bedraget opplever vi når relasjonen er over. Da ser vi hvor lite vi egentlig betød for psykopaten. Vi har nok aldri i våre liv blitt ført grundigere bak lyset. 

Så, jeg har ikke tenkt å vasse mer i dette som for de fleste er blitt ganske åpenbart. Men for nye lesere så er det ikke sikkert at all manipulasjon eller alt bedrag er blitt like soleklart ennå. Jeg pleier derfor å avslutte alle Hare-tekster med en øvelse, hvor du enten på papir eller mentalt noterer noen eksempler på når psykopaten utviste de gjeldende kriteriene. Notatene bruker du til å hente fram på dager hvor kognitiv dissonans river og sliter i deg, og du begynner å tvile på din dømmekraft og savner de gode øyeblikkene. "Er han/hun normal likevel? Var det tross alt min skyld at han/hun gikk?". Nei, det var ikke din skyld, og la de noterte eksemplene minne deg på det. Øvelsen skal også trene deg i å se at svært lite av hva psykopaten foretok seg, var tilfeldig.

Jeg kan vise hvordan et eksempel kan skrives.

-Jeg vet at NN bedro meg da han lokket meg til å besøke seg 50 mil unna der jeg bor, for så å komme med unnskyldninger for hvorfor det ikke passet med besøk etter at jeg hadde foretatt de nødvendige forberedelser.

-Jeg vet at NN manipulerte meg da han på forvirrende vis blandet komplimenter og gode ord, med kritikk og aggresjon.

-Jeg vet at NN manipulerte meg da han overtalte meg til å møte i et selskap jeg egentlig ikke hadde lyst til å gå i. Da jeg til slutt møtte opp i selskapet, så gjorde han narr av meg foran de andre tilstedeværende. Her ser jeg både manipulasjon i overtalelsen, og bedrag i latterliggjøringen.

Din tur. Lykke til :) 

 

Psykopaten og digital kommunikasjon

Moderne kommunikasjonsmidler har hjulpet oss med å gjøre hverdagen enklere. Jeg husker at det i barndomshjemmet var restriksjoner på bruk av fasttelefonen. Telefoni var dyrt og jeg måtte forklare for mine foreldre hvorfor jeg trengte å bruke telefonen. Hvis de aksepterte formålet, så fikk jeg tilmålt et varierende antall minutter som jeg fikk lov til å benytte telefonen. Hvis det var venner jeg skulle ringe til, så fikk jeg sjelden mer enn fem minutter. Hvis det var besteforeldre eller andre familiemedlemmer, så fikk jeg oftest litt mer tid. Hvis jeg trengte å ringe utover dette, så måtte jeg løpe til nærmeste telefonkiosk og bruke av mine egne oppsparte småpenger. Slik var det. Det var andre tider, selv om det ikke er så fryktelig lenge siden.

Nå har alle en mobiltelefon. Man kan vipse penger med den (og dermed slippe å besøke banken) og egentlig organisere hele sitt liv ved å bruke den lille dingsen. Vi kan skype og dermed ikke bare høre, men også se hvem vi prater med på direkten. Dette var science fiction for 30 år siden, den gang jeg fortsatt løp til telefonkiosken. I tillegg koster det nesten ingenting å bruke telefonen lenger. Før var strømmen billig og telefonen dyr, nå er det omvendt. Jaja, mimring må til innimellom.

Især mobiltelefonen har altså spart oss for både tid, mosjon og penger. Mosjonen hadde vi kanskje fortsatt hatt god bruk for. Men det er en ting jeg tror ingeniørene ikke hadde i tankene da de utviklet mobiltelefonen. Og det er hvilken gavepakke den er for psykopatene. Spesielt muligheten til å sende tekstmeldinger er en manipulasjonsfest, som psykopatene ikke hadde mulighet til å (mis)bruke innen mobiltelefonens inntog.

La meg forklare hvordan de gjør det. 

Når jeg tenker tilbake på de jeg har vært dypt involvert med som jeg mistenker hadde sterke psykopatiske trekk, så hadde alle en måte å "tekste" på som jeg den gang anså som sær og frustrerende. I dag forstår jeg at det var bevisst manipulasjon.

En nær venn jeg var involvert med for noen år siden gjorde hva mange psykopater gjør, han førte meg inn i en gråsone mellom vennskap og kjærlighet, for der å leke med meg for egen forlystelses skyld. Han skrudde sjarmen ett eller to hakk høyere enn hva man normalt gjør med venner, for å hekte meg, men uten å forplikte seg til noe. Det er jo forøvrig også en ting de fleste psykopater gjør, de forplikter seg aldri. Hvis du har forventninger til dem, så elsker de å ikke leve opp til dem.

Uansett, denne personen hadde et bestemt mønster i teksting, som gjentok seg igjen og igjen inntil jeg satt foten ned. Han startet en "samtale" via sms. Teksting frem og tilbake. Ping pong. Tekstingen ble tiltakende hyggelig, kanskje en anelse flørtende, men akkurat i det jeg følte vi var i ferd med å nå et høydepunkt eller gjennombrudd, enten i form av dypere tilknytning eller å få til en avtale om noe, så ble det stille. Ikke et pip. Han sluttet bare å svare.

Hva dette gjør med oss, er at vi blir gående og vente. Vi venter på svaret som liksom skal avklare alt. Vi venter resten av den dagen, og gjerne hele neste dag - for vi tenker at psykopaten plutselig ble distrahert men at han/hun plukker opp tråden så snart de har mulighet. Men det skjer naturligvis ikke, for hva vi ikke hadde forutsetning til å forstå den gang, er at dette er bevisst fra deres side. Slik sørger psykopaten for å bli i vår bevissthet i dagevis. 

Noe annet som skjer med oss når psykopaten opererer slik, er at vi begynner å spekulere på om vi "skrev noe galt". Vi henter frem våre egne meldinger igjen og igjen, og analyserer hvert eneste ord for å finne eventuelle støtende fraser eller andre ting vi kan ha ytret som har skjøvet vedkommende bort. Kanskje vi også våger å sende en ny sms, "skrev jeg noe galt?". I så fall vil vi sjelden få noe svar på vårt oppriktige spørsmål. Men sjansen er større for at vi aldri spør etter oppklaring. Ihvertfall gjorde aldri jeg det. Jeg var redd for å fremstå som usikker eller paranoid. Spesielt etter en nokså oppløftende tekstutveksling, så ville jeg bevare inntrykket jeg trodde jeg hadde gitt, av å være "kul" og avslappet.  

Ok, det var ett eksempel. Et annet kom fra psykopaten som har æren for denne bloggen. Han svarte ofte ikke på henvendelser fra meg, hvis jeg sendte dem på sms. Han bare ignorerte dem. Og neste gang han tok kontakt, så forholdt han seg ikke til dem i det hele tatt. Som om han aldri hadde sett dem. Og jeg våget ikke å spørre. Derimot var hundre og ett ute, hvis jeg selv ikke sporenstreks svarte på hans henvendelser eller på andre vis ikke gjorde som han ønsket. Jeg husker en gang han ville han skype på en dag da jeg hadde arbeid. Jeg svarte "jeg kan ikke på søndag, men vi finner sikkert en annen dag". Han ble da taus i tre uker. Trakk seg bort. Fornærmet, fordi jeg ikke tilpasset mitt liv til hans ønsker. I sitt grandiose indre, så mente han kanskje at jeg burde bytte min vakt med en kollega for å kunne skype den dagen, eller ihvertfall rydde tid til ham før eller etter vakten.

Her blir dobbeltmoralen så tydelig; vi har ikke lov til å reagere når de ikke svarer på våre henvendelser. De derimot, skal straffe oss selv når vi svarer på normalt vis. Men hvis svaret innebærer et avslag på noe de ønsker, så er det en forbrytelse mot relasjonen.

Han gikk et steg lenger en lørdags kveld da vi spiste middag sammen hos meg, men deretter skulle skilles og fortsette festlighetene på hver vår kant med våre respektive venner. Før han gikk sa han "send en sms hvis dere havner på byen". Vel, jeg havnet på byen med noen av mine venner fra festen, og sendte ham en sms som han ønsket. Det var fortsatt rimelig tidlig på natten og jeg fortalte ham i meldingen hvilket utested vi befant oss på. Intet svar.

Dagen etterpå kontaktet han meg for å snakke om hvor hyggelig han hadde hatt det ute. Det viste seg at han var på et utested sammen med sine venner like i nærheten av der jeg hadde vært med mine venner. Han sa "jeg så meldingen din". Uten noe som helst av skam eller dårlig samvittighet. Ingen forklaring på hvorfor han ikke svarte på den. Bare jeg så meldingen din.

Disse menneskene føler seg fullstendig berettiget til å ikke svare på dine henvendelser, hvis de ikke ønsker det. De forventer også at du uten videre skal akseptere at det er slik. I eksempelet over blir det meget tydelig. De anser seg fullstendig hevet over alle sosiale forpliktelser som gjelder for oss andre. Her ser vi hvordan psykopaten ikke bare ignorerer en henvendelse, men uten skam innrømmer at henvendelsen er sett, men at psykopaten ikke opplevde det som nødvendig å svare på den, selv om han/hun vet at du mest sannsynlig ventet på et svar.

Det er en fullstendig nedgjøring av deg som person og av din tid. Og disse menneskene trodde vi at vi var spesielle for?

Nå skal vi snakke om en tredje måte psykopaten manipulerer via sms, som begge personene jeg har nevnt over bedrev. 

Etter at psykopaten oppførte seg spesielt dårlig (og dette visste han), så sendte han alltid en "test" sms, for å se om jeg fortsatt var tilgjengelig for ham. Denne sms`en handlet alltid om noe fullstendig løsrevet og tilsynelatende uskyldig. Alt psykopaten ønsket med denne, var å se om jeg responderte, og hvordan jeg gjorde det. Hvis jeg responderte ved å svare direkte på forespørselen, og uten å stille ham til ansvar for den siste grenseoverskridelsen, så visste han at han at han kunne fortsette som før, og om mulig skru den dårlige oppførselen opp enda ett hakk, siden jeg tilsynelatende så mellom fingrene på den forrige. Psykopaten kjeder seg og mishandlingen av oss er en spennende lek for dem. De ønsker å se hvor langt de kan gå.

Jeg husker en slik meldingsutveksling. Det var etter et spesielt stort svik fra psykopatens side. En uke etterpå kontaktet han meg. Han visste at jeg var iferd med å leie ut leiligheten min. Uten å nevne elefanten i rommet - hans svik, så ville han vite om jeg var interessert i å leie leiligheten ut til to av hans venner. Jeg svarte "da vil jeg møte dem, og de må komme på visning". "Det må vi kunne fikse" var hans respons.

Selvfølgelig fulgte han aldri dette opp. Det gjorde derimot jeg. Etter noen dager henvendte jeg meg til ham og spurte "skal jeg sende dine venner bilder av leiligheten? Vil du gi meg mailadressen deres?". Jeg fikk aldri noe svar på den forespørselen. Antakelig fantes det ingen som var interessert i å leie leiligheten. Dette var bare noe han fant på for å ha en unnskyldning til å kontakte meg, og teste om jeg fortsatt responderte. Vennene hans som var på leilighetsjakt ble aldri brakt på banen igjen.

Nå har dere fått noen eksempler på hvordan psykopaten bruker teksting til å manipulere. Det finnes flere eksempler, psykopatene er meget kreative og ikke alt er synlig for oss. Noe som er sikkert, er at psykopaten er sterkt knyttet til mobiltelefonen sin. Min psykopat var beskjeftiget med den hele tiden. Sjansen er stor for at din psykopat også er det. Eksemplene i denne teksten er hovedårsaken til deres besettelse av telefoner. De "multimanipulerer" med den. Den har mange funksjoner som kan brukes til manipulasjon, og psykopaten manipulerer ofte flere ofre simultant. Teksting gir en mulighet til manipulasjon som ikke er tilgjengelig under direkte samtaler. Jeg ber leserne om å være oppmerksom på dette. Kanskje kommer du i tanke om ytterligere bruk av teksting hvor du mistenker at det ligger en agenda bak. Skriv dem i så fall gjerne i kommentarfeltet, slik at andre lesere kan bli oppmerksomme og vi alle kan dele erfaringer. 

Det som er viktig å huske, er at det er ikke normalt eller akseptabelt å ignorere henvendelser fra en venn eller partner. En sjelden forglemmelse kan unnskyldes, men så snart det handler om et mønster så er det i beste fall respektløst, i verste fall manipulert. Ingen av delene er akseptabelt.

Vi undergraver vårt selvverd ved å akseptere slik oppførsel. Vi trodde vi var overbærende og gode mennesker da vi lot psykopaten slippe unna med respektløshet. Men dette er misforstått godhet. Vi er ikke gode mot oss selv, i tillegg til at psykopaten ikke får de konsekvensene han/hun fortjener. Vi underbygger vårt selvverd når vi gir våre nærmeste en sjanse til å skjerpe seg. Benytter de seg ikke av denne tilliten og gjentar sine grenseoverskridelser, så må det bety hasta la vista - ut av våre liv. Det er eneste valgalternativ vi har. Noe annet er en invitasjon til fremtidig mishandling. 

Å eie sin oppførsel

Når vi samhandler med andre mennesker, så tråkker vi av og til i salaten. Vi sier eller gjør uhensiktsmessige ting, mot oss selv eller andre. Dette er normalt. Til og med å såre noen bevisst er normalt. Men hvis vi ikke har moralsk belegg for å såre, så slår æreskodeks, samvittighet og ansvarsfølelse inn, vi angrer og forsøker å gjøre bot. Moralsk veiviser er noe alle normale mennesker besitter i større eller mindre grad, en slags indre mellommenneskelig GPS. BPS om du vil (Behavior Positional System). Noen har en mindre nøyaktig BPS enn andre, det er likevel innenfor normalen. Vi tar ansvar for våre handlinger og forsøker å bøte på skader vi har forårsaket. Noen ganger ser vi ikke selv at vi har gjort noe galt. Noen ganger trenger vi at andre gjør oss oppmerksom på det. Selv om sistnevnte er litt flaut, så tar vi umiddelbart grep. Vi betaler eller erstatter hvis vi ødelegger andres gjenstander eller vi gjør vårt beste for å oppklare misforståelser eller ber om tilgivelse hvis vi har såret noen. Vi påberoper oss eierskap over vår egen oppførsel.

Å eie sin oppførsel betyr at vi ikke forsøker å skyve ansvaret for vår egen ugang over på andre. Det er normalt å skamme seg så mye at vi et øyeblikk forsøker å unndra oss skyld, men hvis vi ser at uskyldige blir rammet av vår unndragelse, så tar vi eierskapet over på oss selv, der det hører hjemme. Vi innrømmer vår urett, selv om det risikerer å sette oss i et dårlig lys. 

Mange normale mennesker har problemer med å si ordet "unnskyld". Stolthet står i veien. Kanskje har vi fra barnsben av fått en misforstått oppfattelse av hva å si "unnskyld" innebærer. Kanskje har vi aldri hørt våre egne foreldre be om unnskyldning og det er derfor ikke en naturlig del av vårt vokabular. Vi er likevel normale. Motparten vil forstå utifra våre handlinger at vår samvittighet og hjerte er på rett plass. Kanskje kjøper vi istedet en gave eller er ekstra snille mot den vi har begått urett. Når dette skjer så er ikke ordet "unnskyld" nødvendig. Handlingene våre taler for seg selv. 

Etterhvert som normale mennesker klatrer på den psykopatiske skalaen, så påtar de seg stadig mindre eierskap over sin egen oppførsel. Fra slike mennesker vil vi oppleve tiltakende unnskyldninger (men aldri unnskyld) og økende klandring av andre for deres egne handlinger. Den dårlige oppførselen vil også være mindre tilfeldig og mer bevisst.

Retorikken disse menneskene bruker, vil avsløre mye. Jeg har selv fått høre følgende uttalelser fra mennesker etter ekstremt dårlig oppførsel rettet mot meg.

- Jeg tror du overtolker

-Jeg er lei for at du tok det sånn

-Jeg vet ærlig talt ikke hva det er som jeg har gjort mot deg

-Oj, der klarte jeg å fornærme deg

-Jeg tror ikke NN synes jeg er morsom mer (sagt foran andre tilhørere)

Dette er eksempler på retorikk hvor budbringeren ikke tar eierskap over hva som har skjedd. Uttalelsene kan virke uskyldige, noen til og med angrende, men de har det til felles at de gir offeret skylden for å føle seg såret. "Der klarte jeg å fornærme deg" er en måte å fortelle deg at du er oversensitiv. Avhengig av tonefall så kan det til og med være ment som en bragd eller seier. "Jeg er lei for at du tok det sånn" betyr egentlig "jeg er ikke lei for min handling, jeg er lei for at du reagerte på den". "Jeg tror du overtolker" bagatelliserer egen handling og stiller samtidig din dømmekraft i tvil. "Jeg tror ikke NN synes jeg er morsom mer" sagt med andre tilhørere tilstede, forsøker å tegne et bilde av deg som en surpomp som ikke har humor, selv om denne personen kan ha forbrutt seg nokså alvorlig mot deg.

Dette er bare eksempler, det finnes hundrevis av formuleringer med den samme agendaen - ansvarsfraskrivelse og ansvarsforskyvning (over på offeret). Som mottakere så er det viktig at vi lærer oss å gjenkjenne og gjennomskue slik retorikk når vi hører den. 

Det er dog viktig å huske at dette bare er ord. Ord alene gjør ikke dine venner til antisosiale mennesker. Derfor må vi også observere deres handlinger. Er det samsvar mellom ord og handling? Hvis handlingene viser tegn til anger og et ønske om å eie deres opptreden, så er ordene underordnet og det dreier seg mest sannsynlig om oppriktige og velmente mennesker som ordlegger seg klossete. Hvis du imidlertid hører slike uttalelser i tillegg til at handlingene underbygger eller forsterker dine mistanker, så er dette et varselsignal om at budbringeren ikke tar ansvar for sin oppførsel. Han/hun trenger fortsatt ikke å være antisosial, men slike mennesker vil du få flere problemer med hvis du velger å se mellom fingrene og beholde dem i livet ditt. Retorikk avslører derfor en mulig selvsentrert og giftig person og da må man en periode legge vedkommendes handlinger under lupe for å få et bedre inntrykk av denne personen.

Så langt har det handlet om normale mennesker med eller uten enkelte psykopatiske trekk. Den fullbårne psykopaten kan begå de største overgrep og tillitsbrudd, men aldri klare å innrømme at det er begått en urett. Hvis det tjener ham/henne, så er det rett. De har ingen moralsk veiviser, og hvis du føler deg overkjørt på noe vis, så er det i hans/hennes hode din egen skyld at du "stod i veien". De vil aldri føle behov for å bøte på urett. Psykopaten resonnerer at de aldri har tvunget noen til å være en del av deres liv. Hvis noen som står dem nær blir skadelidende av deres oppførsel så kan offeret derfor skylde seg selv. Også hvis offeret er deres livspartner eller et familiemedlem og dermed bundet til psykopaten via en sosial kontrakt. Psykopaten opplever ingen moralsk forpliktelse til noen, uansett.

Igjen spiller deres tro på berettigelse inn. De opplever at de har rett til å gjøre hva de vil, uavhengig av følgene for andre. 

Du vil aldri få en psykopat til å eie sin oppførsel. 

Du kan ikke forklare moralske prinsipper til en voksen person som aldri har forstått dem og opplever seg hevet over dem. Han/hun vil bare kverulere og det eneste du kan gjøre er å fjerne deg fra vedkommendes radius. 

Ironisk nok bruker psykopaten gjerne ordet "unnskyld" hvis han/hun skjønner at du er i ferd med å gå eller de på annet vis har noe å tjene på det. Men i motsetning til normale mennesker så vil hans/hennes handlinger vise noe helt annet enn at de faktisk er lei seg for at de skadet deg.

På din ferd videre i livet, i dine møter med nye mennesker, så bruk dette som en rettesnor. Bli kjent med mennesker som viser at de eier sin oppførsel, og trekk deg bort fra alle som viser tegn til ikke å gjøre det. Selvfølgelig gjelder det også oss selv at vi må ta ansvar for hvordan vi behandler andre. Problemet til mange ofre for psykopater har imidlertid vært motsatt. Vi har ikke bare eid vår egen oppførsel, men også alle andres.

Vi har tatt skylden på oss selv, for andres dårlige behandling av oss. Vi har sjelden stilt andre til ansvar. Vi har unnskyldt og tolerert. Vi har sågar bedt psykopaten om tilgivelse for urett han/hun har begått mot oss. Alt for å få lov til å bli værende i hans/hennes harem av venner eller "fans" og for å motta en smule oppmerksomhet i ny og ne.

Hvis det er noe mange ofre trenger å bli flinkere til så er det ikke å eie sin oppførsel, men å opptrene en mer effektiv og tydelig kommunikasjon. Mange ofre er passivt aggressive fordi vi har vært redde for å kreve noe, si vår mening eller ha en stemme. Vi har vært redde for konsekvensene det kunne få hvis vi gjorde det. Vi har likevel opplevd krenkelse og gått rundt med en slags indre forakt for den som krenket oss. Men vi må innse at dette har skapt mange frustrasjoner i mennesker rundt oss som ikke har forstått hva vi vil. Også velmente mennesker. Vi må innse at vi har vært diffuse.

La det derfor være en viktig del av vår trening i grensesetting, å fortelle tydeligere, tidligere og oftere hva vi oppfatter, ønsker og ikke aksepterer. 

Å skamme seg over å ha følelser

Jeg har pløyd gjennom hundrevis av artikler om psykopati siden bruddet. I begynnelsen leste jeg for å få bekreftelse på hva jeg hadde vært gjennom. I dag er det hovedsaklig for å tilegne meg mer kunnskap om emnet, og fordi jeg er fascinert (og kanskje litt besatt?). Den famlende nervøsiteten er borte. Dere vet, den man har når man ikke vet hva som venter rundt neste hjørne i en mørk bakgate. Jeg var den gang redd for både å få bekreftelse og for ikke å bli bekreftet. Psykopati var nytt og skummelt. Jeg var fortsatt håpefull, og ønsket ikke at personen jeg var glad i skulle være så alvorlig forstyrret. Det ville i så fall bety at jeg aldri kunne ha ham i livet mitt mer. Samtidig opplevde jeg at jeg var i ferd med å bli gal, og trengte sårt å vite at det ikke var meg det var noe i veien med. Med andre ord, jeg var redd uansett. Et aspeløv. Men jeg leste likevel alt jeg kom over. Jeg slukte alt, mye talte for min situasjon, noe talte i mot. Jeg husker at jeg kunne lese ti artikler som bekreftet min situasjon, men hvis den ellevte ikke gjorde det så ble jeg umiddelbart sikker på at min venn ikke var psykopatisk og at bruddet med denne fantastiske personen var min skyld alene.

I dag har jeg all bekreftelsen jeg trenger. En sikkerhet, visshet, ro og trygghet har lagt seg over mine tanker rundt dette. Jeg sluker ikke lenger alt jeg leser. Det er nemlig ikke alt som er skrevet om emnet som er bra eller sant. Forfatternes intensjoner er som regel gode, men kunnskapen er mangelfull. Jeg har lest artikler og sett you-tube videoer som forveksler begrepene grovt. For eksempel så jeg en youtube-video hvor "programlederen" tror at en "narsissistisk skade" er noe offeret opplever, og ikke psykopaten. Det betyr ikke at de ikke har noe viktig og lærerikt å fortelle, men det betyr også at man ikke skal ta alt man leser og hører for god fisk.

Av og til støter jeg på en artikkel som jeg personlig opplever som et mesterverk, fordi jeg nesten holder pusten mens jeg leser. En artikkel av en slik kaliber slår til med den ene bekreftelsen etter den andre og får meg til å se saken på enda en ny måte. En slik artikkel gjør at jeg kan bli slått overende med ei fjær etter å ha lest den, fordi jeg nesten blir satt i transe. For to dager siden leste jeg en slik artikkel på www.psykopaten.info. Jeg delte den også på denne bloggens facebook-side. Det er en dansk artikkel, skrevet av en mann som heter Flemming Kibsgaard. Jeg kjenner ikke hans bakgrunn, men en klok mann er han. Artikkelen har overskriften "250,000 psykopater i Danmark". Jeg vet ikke hvordan dette tallet er regnet ut, og artikkelen handler også lite om nettopp dette. Men kanskje hvis man inkluderer alle psykopater, narsissister og sosiopater så finnes det faktisk en kvart million antisosiale mennesker i Danmark. Kanskje er estimatet hentet fra Martha Stout (forfatteren av "The sociopath next door") som hevder at 1 av 25 personer er psykopater. I så fall finnes det også en kvart million psykopater i Norge, det er skremmende mange.

Men det var en digresjon. Hele Kibsgaards artikkel var en tankevekker, men i dag vil jeg fokusere på noen få setninger helt mot slutten.

 "Måske kan du også have gavn af at vide, at psykopater kun har respekt for folk, som giver igen og er lige så hårde, som dem selv. At forklare sig og forsvare sig overfor en psykopat er meget lidt heldigt både fordi, han/hun ikke vil/kan forstå dig og fordi han/hun betragter sådanne forklaringer som ævl, bævl og piveri. Psykopaten har kun foragt for folk, som prøver at appellere til deres manglende forståelse, medfølelse, ansvarlighed, retfærdighedssans og indlevelsesevne."

Der hvor hele artikkelen gjennomgående hadde bekreftet meg inntil jeg nærmest slo meg selv på brystet på Tarzan-vis av selvsikkerhet, så ble jeg slått helt ut av avslutningen. Jeg leste "Psykopaten har kun forakt for folk, som prøver å appellere til deres manglende forståelse, medfølelse, ansvarlighet, rettferdighetssans og innlevelsesevne".

Plutselig ble jeg flau og skamfull, et øyeblikk tenkte jeg "jeg fortjener at psykopaten dro. Jeg sørget selv for det med mine dumme ord. Jeg er patetisk". For dette var nettopp hva jeg hadde gjort. I et siste desperat forsøk på å redde relasjonen med psykopaten, så hadde jeg skrevet en melding hvor jeg forsøkte å appellere til hans medfølelse og empati. Jeg forsøkte også å få ham til å eie sin del av ansvaret for relasjonens undergang. Men jeg var ikke slem i mine ord. Til siste slutt gikk jeg på eggeskall.

Jeg ble selvfølgelig straffet med taushetskuren. Han svarte aldri på min siste bønn, og det ble også siste spikeren i kista for vårt vedkommende. Jeg vet ikke om det var hans intensjon å forkaste meg fullstendig, kanskje ventet han (og venter fortsatt på) at jeg skulle komme tryglende og unnskyldende tilbake. Men jeg skulle straffes lenge og hardt. For det er hva psykopaten gjør, han/hun straffer offeret for å protestere eller stille psykopaten til ansvar for hans/hennes ugjerninger. Protester som er helt på sin plass, men psykopaten liker ikke å bli nektet å valse over hvem og hvordan han/hun vil. Psykopaten straffer ved å få offeret til å tro at det er offeret som har gått for langt. De projiserer sin egen skam over på offeret. Og det virker.

Jeg følte skam over å ha forlangt for mye av psykopaten etter min melding den gangen. Jeg kontaktet ham aldri igjen eller forsøkte å trekke tilbake noe av det jeg hadde skrevet, for innerst inne så visste jeg at jeg hadde moralen på min side. Jeg hadde fotfeste nok til å forstå at det ikke er normalt å ikke imøtekomme en person som bare har vært snill og ettergivende mot deg. Men skam følte jeg likevel. Hans taushet slo i mot meg som et iskaldt gufs, selv om det på det tidspunktet var flere hundre kilometer mellom oss. Han behøvde ikke å svare noe, for tausheten gjorde større skade på meg enn noe han kunne svart. Uten å se eller høre ham, så følte jeg forakten på kroppen. Han foraktet meg for å ha våget å lufte mine følelser og vise noe av mitt indre i en melding. Jeg hadde flere ganger sett hans nedlatende og foraktfulle blikk rettet mot meg. Jeg behøvde derfor ikke å ha ham fysisk foran meg for å merke dette blikket. Og av ren uvane, rent instinkt, refleks, kall det hva som helst, så skammet jeg meg over å ha utløst hans forakt.

Hva jeg egentlig gjorde, var å skamme meg over å være menneskelig. Å reagere på uverdig behandling er menneskelig og selvbeskyttende. Å oppleve skam over å reagere menneskelig, er selvutslettende og høyst sannsynlig manipulert. For det er hva psykopaten gjør, de får oss til å skamme oss over å være hva de på mange måter ikke er; menneskelige, og for å ha hva de selv ikke har; følelser. Følelser er i psykopatens øyne en svakhet og en "feilproduksjon", for ifølge deres overbevisning så er det normale mennesker som er ufullstendige og avvikende, mens de selv er prototypen på hvordan et menneske bør være. Derav kommer deres grandiose og overlegne selvbilde. Slik fikk psykopaten oss til å føle oss underlegne og utilstrekkelige av å inneha menneskelige egenskaper som normalt anses å være ettertraktet.

De klarer å plassere deres egen opplevelse av seg selv i oss (via projeksjon) slik at vi ser dem som overlegne og ubevisst skammer oss over vår menneskelighet - og ihvertfall over å forsøke å formidle den til dem. 

Da jeg leste denne setningen i Kibsgaards artikkel så ble jeg derfor umiddelbart katapultert tilbake til fornemmelsen jeg hadde sammen med psykopaten, selv om det i dag er flere år siden jeg sist så ham. Men med en gang var han der igjen, i samme rom. Med sitt nedlatende blikk. "Skam deg!".

Jeg syntes derfor den fine artikkelen endte ubehagelig. Men selv om en tekst gir ubehag, så kan den likevel være genial. Vi må ikke være redde for å føle ubehag eller for å bli trigget, hvis det får oss til å reflektere og jobbe med oss selv mot et enda høyere nivå. Vi er ikke amerikanske "snowflakes", som trenger "safe spaces" på universitetene for å vernes mot tanker og idèer som går i mot vår oppfattelse av verden. Vi er overlevende. Vi har overlevd intime relasjoner med psykopatiske mennesker, og bare det i seg selv gjør oss sterkere enn de fleste.

Jeg tenkte derfor mye på setningene i artikkelen, og begynte å bearbeide skammen. Hva så hvis dette mennesket følte forakt for mine skrevne ord? En relasjon kan man uansett ikke ha til en person som ikke gir deg lov til å fortelle hvordan du har det. Å møte forakt fra en person som har et helt forvrengt syn på seg selv, på deg og på verden forøvrig er ingen skam. Vi kan ikke ta en slik persons vurdering av oss til betraktning. Deres vurdering er ikke gyldig. De har forstyrrede sinn og deres vurderinger er derfor ikke forankret i virkeligheten. Vi må lære å riste dem av oss.

Til syvende og sist så er ikke våre følelser noe vi skal skamme oss over. Våre følelser reddet oss. Det var følelsene som fortalte oss at noe var galt med psykopaten og med vår relasjon til ham/henne. Det var følelsene som fikk oss til å stoppe opp og stusse over mange av de underlige situasjonene med psykopaten. Det var følelser som til slutt fikk oss til å reagere. Det var følelsene som fikk mange av oss til å forlate ham/henne, og oppsøke svar i litteraturen, på internettet og i vårt indre.

Det er ikke rart at psykopaten misliker våre følelser, når de vet at det til slutt er våre følelser som avslører dem.

Våre følelser er psykopatens fiende. Psykopaten forsøkte å bekjempe dem ved å straffe oss for å ha dem. Og en stund så virket det, vi forsøkte selv å minimere dem for ikke å støte psykopaten. Vi ville ikke lage storm i idyllen, i frykt for konsekvensene, i frykt for at han/hun skulle forlate oss. Vi utslettet nesten oss selv for å føye ham/henne.

Men ikke lenger. Vi vil ikke lenger skjule hva vi tenker, hva vi føler, hvem vi er. Følelsene beskytter oss. Du skal derfor ikke la psykopaten på skulderen legge lokk på dine følelser. Du skal heller ikke gjøre det selv. Tvert imot, du skal lytte enda bedre til dem.  

 

Den skjulte psykopaten

"The most reliable sign, the most universal behavior of unscrupulous people is not directed, as one might imagine, at our fearfulness. It is, perversely, an appeal to our sympathy." (fra "The sociopath next door" av Martha Stout)

Når man har vært borti en såkalt "åpen psykopat" (eng. overt narcissist/psychopath) som jeg og mange andre har, så søker man ofte til personer med stikk motsatte trekk. En åpen psykopat bærer arrogansen og overlegenheten "på ermet". Kritikk og aggresjon ligger rett under overflaten, man kan nesten sanse det bare ved å oppholde seg i i samme rom som vedkommende. Ingen får deg til å på eggeskall med lettere steg enn den åpne psykopaten. Man er konstant redd for å vekke monsteret i ham/henne. 

Når man endelig har brutt fri fra et slikt ubehagelig menneske, så søker man noe annet - noe som ikke ligner den åpne psykopaten i det hele tatt. En person som ikke trigger det ukomfortable vi opplevde sammen med den åpne psykopaten. Vi søker en person som er mild, ydmyk, behagelig, gavmild, varm og god. En som får oss til å føle oss trygge. Vi vil gå rett i armene til en slik person hvis han/hun skulle dukke opp like etter bruddet med den åpne psykopaten. Vi resonnerer at en slik person - som fremstår som den åpne psykopatens strake motsetning - må være så langt unna psykopatisk som det er mulig å komme.

Vi tar gruelig feil.

En person som opptrer stikk motsatt av den åpne psykopaten er ingen motsetning, men en annen versjon av det samme. Den skjulte psykopaten (eng. covert narcissist/psychopath) vil fremstå som overdrevent sympatisk, nærmest engleaktig. Han/hun vil være godt likt av alle, opptre meget korrekt i de fleste sammenhenger og blende oss med sitt milde vesen. At han/hun er like oppsøkende og pågående som den åpne psykopaten vi nettopp har brutt fri fra, registrerer vi ikke som det røde flagget det faktisk er. Vi er bare sjeleglad for å ha fått et slikt engleaktig vesen inn i livet vårt, etter den grufulle opplevelsen med den eksplosive åpne psykopaten.

Det er mye vanskeligere å avdekke en skjult psykopat enn en åpen. Men etterhvert oppdager vi at det også i den skjulte psykopaten ligger en overflatiskhet i kontakten som vi ikke klarer å sette fingeren på. Vi opplever at vi strekker oss meget langt for den skjulte psykopaten, for hans/hennes sjarmerende og milde vesen oppleves så varmt og trygt. Men uansett hvor mye tid vi tilbringer sammen med vedkommende eller hvor mye vi tjener ham/henne, så går relasjonen aldri opp i en høyere enhet (eller ned på et dypere nivå avhengig av hvordan man ser det). Den skjulte psykopaten synes å like alle like godt som han/hun liker deg, selv om det er du som har stilt opp dag og natt for å dekke vedkommendes varierende behov.

Den skjulte psykopaten har nemlig mange behov, og akkurat som den åpne psykopaten så krever han/hun mye av deg. Også nøyaktig som den åpne psykopaten, så oppdager du at du får lite eller ingenting tilbake for dine oppofrelser utover fagre ord. Bak den meget tiltalende fasaden, så er nemlig den skjulte psykopaten helt lik den åpne psykopaten; samvittighetsløs og en utnyttende parasitt.

Der hvor den åpne psykopaten har den mer røffe jeg-er-best-og-skal-klare-alt-selv holdningen til andre mennesker, så blir den skjulte psykopaten meget pusete og valpete når han/hun trenger noe av deg (og det er ofte). Den skjulte psykopaten er ikke redd for å vise seg svak. Tvert imot, å virke hjelpetrengende er slik han/hun får sin nødvendige narsissistiske forsyning. Ved å appellere til vår sympati så får han/hun jobben gjort - av andre enn seg selv - i tillegg til trøst og støttende ord fra velmente ofre. Ordene vil ofte ha karakter av oppbakking og oppbygging, "du er god nok", "du er pen nok", "du er flink og snill", ord som bygger opp et allerede oppblåst psykopatisk ego. Den skjulte psykopaten er nemlig ikke skjør, selv om han/hun fremstår slik.

Så snart du imidlertid begynner å kreve noe tilbake, så trekker den skjulte psykopaten seg bort. Jeg har selv opplevd hvordan jeg etter å ha hjulpet skjulte psykopater gjennom hva de fremla som alvorlige livskriser, forventet at vennskapet skulle normalisere seg, slik at vi kunne gjøre andre ting sammen enn å løse hans/hennes "problemer", som å gå på kino, spille spill eller spise mat i hverandres selskap. Det skjedde imidlertid aldri. Heller ikke selv om den skjulte psykopaten lovet at disse tingene skulle vi gjøre. Den skjulte psykopaten benytter seg av "future faking" akkurat som den åpne psykopaten, og han/hun er egentlig ikke interessert i en normal relasjon med deg, kun i sympatien og støtten du gir. Du får følelsen av å ha blitt tildelt rollen som "fortrolig venn" og at din oppgave er å være veileder eller coach. Men når den skjulte psykopaten plutselig og uforklarlig har det bedre og er klar for fest og moro, så hører du ikke et pip. Mellom alle "slagene" hvor han/hun med valpeøyne trygler om din hjelp, så har vedkommende nemlig tid til alle andre enn deg. Og her avslører den skjulte psykopaten ytterligere en manipuleringsteknikk som han/hun deler med den åpne, i dette tilfelle sjalusifabrikkering. 

Denne teksten ble innledet med et sitat av den amerikanske psykologen Martha Stout. Stout mener at psykopatens kjernetrekk ikke er løgn, utroskap eller vold, men sympatifisking (eng. pity play). 

Selv om jeg personlig ikke er enig i at sympatifisking kjennetegner den åpne psykopaten, så er jeg definitivt enig i at det kjennetegner den skjulte psykopaten. Jeg har hatt flere av slagsen tett innpå livet, og selv om mine romantiske relasjoner alle har vært menn, så har den kvinnelige psykopaten gjort seg til kjenne i form av uttalige venninner jeg i dag kan gjenkjenne som skjulte narsissister/psykopater. Jeg har hatt både mannlige og kvinnelige venner med dette trekket.

Som Stout påpeker i innledningen, så har den skjulte psykopaten skjønt at han/hun kan trekke flere gode ting ut av godtroende mennesker med sympatifisking, enn å spille på frykt eller beundring alene. Hvor mange ganger har vi ikke hjulpet mennesker som med dådyrøyne fremstår som hjelpeløse? Hvis det i tillegg er snakk om en attraktiv person, så er det meget vanskelig å stå imot. Mange skjulte psykopater har den samme karismatiske sjarmen som åpne psykopater har. Mange mennesker har gått i "hjelpefellen" i håp om å oppnå gunst fra disse attraktive psykopatene. De får oss til å føle oss spesielle ved å signalere at hjelpen må komme fra nettopp oss, at ingen andre kan hjelpe dem like effektivt og ønskelig som oss. De får oss til å føle at vi er spesielt begavet i forhold til andre, og kun vi kan løse det ærefulle oppdraget det er å hjelpe dem.

Det som egentlig skjer er at de oppnår vår beundring i tillegg til at vi gjør skittjobbene deres; lytter timelangt på deres problemer, skifter bildekkene deres, løper deres ærend og blir suget inn i deres sverting av andre. Når du selv trenger hjelp til noe, så har disse menneskene imidlertid ikke tid, eller de har "vondt i magen". 

"Pity and sympathy are forces for good when they are reactions to deserving people who have fallen on misfortune. But when these sentiments are wrested out of us by the undeserving, by people whose behavior is consistently antisocial, this is a sure sign that something is wrong, a potentially useful danger signal that we often overlook." (fra "The sociopath next door")  

Når noen krever din oppmerksomhet med overdreven sympatifisking, så vær på vakt. Spesielt hvis du egentlig ikke kjenner denne personen ennå, hvis dere nettopp er blitt introdusert eller bare har kjent hverandre kort tid. Det er ikke normalt å pøse dine problemer og behov for trøst og sympati over på personer du ikke er trygg på og ikke har kjent lenge, helst i flere år. Den skjulte psykopaten vil fremlegge det som en tillitserklæring at han/hun er klar til å åpne seg for deg allerede etter kort tid, men dette er ikke en tillitserklæring. Det er ikke normalt å ha slik umiddelbar tillit til noen. At en person som fremstiller seg selv som så stakkarslig som den skjulte psykopaten gjør, skal ha slik plutselig tillit til noen etter bare dager eller uker, er selvmotsigende. Det avslører en utnyttende agenda. Det avslører også at den "stakkarslige" personen slettes ikke er stakkarslig, men har et overdrevent og grandiost selvbilde, stikk motsatt av hva han/hun ønsker at andre skal tro.

Lær deg å være tilbakeholden med din sjenerøsitet og skru ned for empatimotoren. At du har evnen til empati og viljen til å hjelpe betyr ikke at du skal dele ut til gud og hvermann. Tvert i mot, du har en gave som du skal gi til de som fortjener den og ingen andre. Se personene som henvender seg til deg an. Test dem ut. Still noen kontrollspørsmål. La det gå litt tid. Hvordan reagerer de når du selv ber om noe? Har de tid til deg på dine premisser? Lar de også deg komme til orde? Hvordan reagerer de på mild grensesetting? Trekk deg ut av relasjonen hvis motparten viser tegn til at det ikke er plass til deg i den, kun til ham/henne. Ha føttene godt plantet på jorden, vit hva du selv har bidratt med (og eventuelt ikke har bidratt med) og hva du kan kreve i retur. Ha selvinnsikt.

Med selvinnsikt så vet du når psykopaten har gått for langt. Du vingler mindre og vet når din harme er berettiget. Du står stødigere i stormen som vil komme når psykopaten straffer deg for ditt fravær og forsøker å gjøre deg usikker på dine beslutninger.

God helg :) 

Avklaring uten kontakt

Forrige tekst ble avsluttet med en liten cliffhanger. 

Man vet at man har deltatt i en relasjon med et annet normalt menneske, når man kan forlate den med sinnsro. At en relasjon mellom to venner eller partnere ikke fungerer, betyr ikke at partene ikke er sunne eller normale. At et brudd i en intim relasjon skjer uten forvarsel og uten hederlige forsøk på avklaring, betyr imidlertid det. Med en psykopat var du aldri i en relasjon, du var i en manipulasjon. Brudd med en psykopat skjer uten fred i sjelen.

Hvis du forlater psykopaten uten hans/hennes samtykke, så vil dine forsøk på å avslutte relasjonen med en voksen, moden og oppklarende samtale bli møtt med taushet. Dine telefonoppkall forblir ubesvarte eller til og med "besvart" med å blokkere nummeret ditt. Psykopaten er så forbannet og fornærmet over din exit at du aldri vil bli imøtegått på halvveien. "Hvordan våger du å forlate fantastiske meg. Det er JEG som bestemmer hvilken retning denne relasjonen skal ta". Dette synes å være mentaliteten bak alle psykopatens handlinger når du forlater ham/henne. Du skal straffes for din løsrivelse.

Hvis du blir forkastet av psykopaten, så er din forvirringstilstand planlagt og plottet i god tid. Psykopaten ønsker ikke å hjelpe deg ut av din forvirring ved å oppklare løse tråder som et voksent menneske. Han/hun ønsker å holde deg der. Psykopaten gjør ting etter bruddet - ikke for å lindre eller oppklare - men for å forverre din forvirring, for eksempel ved å gå direkte inn i en annen relasjon med en ny partner. Selvfølgelig handler ikke alt psykopaten gjør om deg, han/hun spiller roller med mange mennesker samtidig. Psykopaten er egentlig ganske likeglad, med deg, med den nye partneren og alt annet. Men ved å forlate deg og gå inn i en ny relasjon så raskt, så slår han/hun to fluer i en smekk; du blir etterlatt skadeskutt og forvirret samtidig som den nye partneren blir katapultert inn i en idealiseringsfase. Dine forsøk på å bli forklart hvorfor du ble forlatt så raskt, blir møtt med taushet eller halvhjertede og uærlige svar.

Som du ser så spiller det ingen rolle om du forlater eller blir forlatt, noen avklaring av en psykopat får du aldri. Du vil aldri få sinnsro av ham/henne, psykopaten er ikke istand til å gi deg det. Evnen og viljen er ikke tilstede, og sannheten er at selv om psykopaten manipulerer, så er sannsynligheten høy for at heller ikke han/hun forstår hvorfor deres relasjon endte så brått. Selv om psykopaten vet at han/hun er et dårlig menneske, så er det like overraskende for vedkommende hver gang han/hun mister et offer som ikke tolererer mer mishandling. Å hoppe fra blomst til blomst er en del av psykopatens naturlige syklus, og fordi han/hun mangler evnen til empati, så ser han/hun heller ikke behovet for å forklare deg noe. Psykopaten har ikke selv et slikt behov, og dine henvendelser blir muligens møtt med forundring fra psykopatens side; "hvorfor kan ikke du bare legge dette bak deg, akkurat som jeg?". Samtidig er det liten tvil om at din desperasjon morer psykopaten høyt, og det er et enormt boost for hans/hennes selvbilde hvis du henvender deg i slik desperasjon.

Selv om psykopaten besvarer din henvendelse, deltar i en telefonsamtale eller kanskje til og med ønsker å møte deg, så forandrer dette ingenting. Du vil ikke få de svar du søker etter. Du vil ikke få en ektefølt unnskyldning eller en validering av hvor mye du har gitt ham/henne og akseptert av dårlig oppførsel. Psykopaten har manipulert hele veien og vil ikke forandre sin adferd bare fordi du trenger ærlighet og oppriktighet for å gå videre. Psykopaten hverken kan eller ønsker å gi deg denne valideringen. Husk at psykopaten er en parasitt, din psykiske helse etter at psykopaten er ferdig med deg er irrelevant. Du vil bare bli servert enda flere løgner og kanskje psykopaten ser muligheten til å gi deg noen avsluttende mentale knivstikk som du må bære med deg inn i sorgen, som en ytterligere belastning. 

Psykopaten og kanskje især narsissisten har også en fantastisk evne til å se seg selv som offer, selv om de er den som har sveket, sviktet, bedratt, løyet og devaluert deg. Sjansen er stor for at han/hun ser det som sin moralske rett å straffe deg med taushet, handlinger eller ytterligere manipulering etter bruddet.

Det er derfor mange grunner til at du må finne en slags verdig avslutning på egenhånd, uten hjelp av psykopaten;

-Dine henvendelser blir brukt som narsissistisk forsyning.

-Psykopaten elsker det faktum at de kan vekke så sterke følelser i deg.

-Å forplikte seg til NK innebærer at du ikke kontakter psykopaten.

-Psykopaten kan ikke gi deg den avslutningen du trenger.

-Selv om psykopaten aksepterer en avklarende samtale, så er det mest sannsynlig ikke for å hjelpe deg videre men for å manipulere deg ytterligere.

-Det er ikke klokt å informere psykopaten om hvordan du har det eller hva du gjør, alt psykopaten vet kan brukes til å skade deg.

Du har alt å vinne på å søke en avslutning andre steder enn direkte fra psykopaten.

Men hvordan?

Å ikke få den avklaringen vi tror vi trenger, er antakelig et av de aller høyeste hindrene i å effektivt gå videre etter bruddet. Spørsmålene vi tror bare psykopaten kan svare på, blir - når de forblir ubesvarte - til kvernetanker som gjør oss søvnløse, rastløse, ukonsentrerte og allermest - de holder psykopaten og relasjonen med ham/henne levende i våre sinn. Det kan faktisk gå så langt at vi låser oss fast i dette og ikke kommer videre. Vi blir overbevist om at en samtale med psykopaten er det eneste vi trenger for å gi slipp.

Hva vi ikke vet, er at vi trenger ikke den samtalen. Men hjernen vår er i en slags sjokktilstand. Det er meget skadelig å bli utsatt for en intens oppmerksomhet av det slaget som psykopaten gir oss, for så plutselig å bli forlatt uten å høre et pip fra den personen vi fikk så mye oppmerksomhet av. I en slik situasjon så forsøker en sjokkskadet hjerne å overbevise oss om at feilen er vår egen, og at vi må trygle og be psykopaten om tilgivelse for å gjenopprette balansen. 

Ironisk nok, så er dette også hva psykopaten forsøker å overbevise oss om. Psykopaten vil at du skal knekke, gi etter, og krabbe tilbake tryglende etter smuler.

Skylden er selvfølgelig ikke vår, og i dette tilfellet er det svært uklokt å gi etter for hjernens impulser. Hjernens "feilprogrammering" skyldes avhengighetsdannende mønster og stoffer som skilles ut under abstinenstilstander. Psykopatens oppmerksomhet ga oss en rus lignende den heroinbrukere får av å sette skudd, og oppmerksomhetens plutselige opphør skaper sterke abstinenslignende reaksjoner. Vi mistolker abstinensen som intenst savn og at vi derfor må ha elsket psykopaten meget høyt. Yup, vi elsket psykopaten på samme måtte som den narkomane elsker heroinet. Og enda viktigere - psykopaten elsket oss på samme måte som heroinet elsker den narkomane. Med andre ord, ikke i det hele tatt. 

Vi ønsker derfor avklaring fra en person som overhodet ikke vil vårt beste. Første steg i å få denne avklaringen blir derfor avhold; glem å få oppklaring fra psykopaten. Slå det fra deg. Hver gang behovet dukker opp så minn deg selv på at ærlig og hederlig oppklaring får du aldri av en person som ønsker å skade deg.

Avklaringen du trenger kommer innenfra. Når du erkjenner og forstår hva psykopaten er; en meget forstyrret person. Når hans/hennes merkelige opptreden faller på plass, bit for bit. Når du forstår at du hadde å gjøre med et menneskelignende vesen som bare tar og aldri gir, da har du den avklaringen du trenger. Etterhvert vil du ikke bare forstå dette, men også føle det - i form av avsky og forakt; forsinkede følelser du egentlig skulle ha følt under relasjonen. Da har du ikke lenger behov for avklaring direkte fra psykopaten.

Det som eventuelt sitter igjen etter at denne erkjennelsen er rotfestet, er skam, bitterhet og sinne, rettet både mot deg selv og mot psykopaten. Man får da et behov for å lekse opp for psykopaten, for å fortelle ham/henne at du aldri elsket vedkommende. Man får behov for å ta tilbake alle gode ord og all tillit man viste ham/henne. Man får behov for å ta tilbake den kjærligheten han/hun ufortjent fikk. 

Dette er noe annet enn behov for avklaring. Dette er behov for hevn og gjenopprettelse av tapt ære. Dette er ikke behov for svar men et behov for selv å fortelle psykopaten hva vi har funnet ut om ham/henne og vårt nye syn på vedkommende. Dette er et helt naturlig behov etter å ha blitt overkjørt av en dampveivals på en slik måte som bare en psykopat gjør det. Men behov for avklaring er det ikke, og i en kaotisk hjerne post-psykopat så er det viktig å skille klinten fra hveten. 

Sannheten er at du har ingenting å si til psykopaten som vil ha innflytelse på ham/henne eller deres relasjon. Psykopaten kan ikke forandre seg, se flere innfallsvinkler, føle empati med deg eller få dårlig samvittighet for hvordan han/hun har behandlet deg. All oppmerksomhet du gir ham/henne etter bruddet, går inn på en slags pluss-konto hvor psykopaten samler narsissistisk forsyning som han/hun i magre tider kan heve og leve lenge på. At du er sint er i hans/hennes øyne bare positivt. Det betyr i psykopatens sinn at du står fast, tenker på ham/henne og at psykopaten fortsatt har kontrollen.

Derfor, selv om du innvendig nærmest blir oppspist av trang til avklaring, så gå rakrygget videre. Ikke kast perler for svin. Ikke luft dine veloverveide tanker for en person som har den mellommenneskelige kapasiteten til et lite barn. Forestill deg at du forsøker å forklare ditt ståsted til en to-åring som sitter på gulvet og leker med byggeklosser mens han/hun sier "da-da-da", smaker på klossene og ser opp på deg med store undrende øyne. Mens du står der og søker bekreftelse og forståelse fra en to-åring, så tenker barnet "hva i all verden snakker du om, når har du tenkt å gi meg mat?". Dette er også hva en psykopat tenker. Intet annet betyr noe enn hva du kan gi ham/henne av goder. 

Er dette en person du så intenst trenger avklaring fra, at du ikke kan gå videre i livet?

 

 

 

 

Tre skritt frem og to tilbake

I forrige tekst snakket vi om hvor lang tid det tar å komme over psykopaten. En rehabiliteringsperiode på mellom 18 og 24 måneder må forventes. Det er mulig å sette en såpass nøyaktig tidshorisont på bakgrunn av ofres fortellinger og en mer vitenskapelig beregning av hvor lang tid det tar å bryte et mentalt psykopatisk bånd. 

Noen vil oppgi en kortere eller lengre rehabiliteringstid enn dette. Her ligger det et subjektivt spørsmål om når man er "fri". Min definisjon av å heles etter psykopaten er ikke å glemme denne personen, men at man ikke lenger føler seg emosjonelt tilknyttet ham/henne. Når man er emosjonelt løsrevet, så betyr det at psykopatens handel og gjøren ikke lenger har noen betydning. Det spiller heller ingen rolle om han/hun har en ny partner, og om den nye partneren får en annen behandling enn du fikk. Det er også likegyldig hva psykopaten tenker om deg, altså at det ikke spiller noen rolle hvilken informasjon om deg som skulle komme psykopaten for øre. Når dette skjer, så er du i praksis helet, selv om du ikke har glemt. 

En oppgitt kortere rehabiliteringstid kan bunne i at offeret har gått i den kjente og fryktede avledningsfellen. Offeret forsøker å unnslippe den tunge og smertefulle sorgprosessen ved å "ha det gøy", reise intenst, drikke mer, et utsvevende seksualliv eller i verste fall - hoppe rett inn i en ny relasjon. Jeg skriver "i verste fall" fordi en ny relasjon i en så tidlig fase vil ende i en ny katastrofe både for offeret og den nye partneren. Det hjelper ikke å gå utenom sorgen, man må gjennom alle fasene; sorg, fornektelse, kjøpslåing, sinne, aksept og reorientering (eventuelt i en annen rekkefølge). Ofre som oppgir at de er "helet" og har et godt liv bare tre måneder etter bruddet med psykopaten, vil mest sannsynlig oppleve et alvorlig tilbakefall senere. Alternativt så har de aldri vært sammen med en psykopat.

Motsatt så kan rehabiliteringstiden være meget lang, flere år og offeret sitter fortsatt fast i en berg-og dalbane med store kontraster på dagene; enten er de meget gode eller meget dårlige. Og det meste av tiden er offeret fremdeles forvirret, bittert og har kvernetanker. Hvis dette fortsatt skjer flere år etter bruddet, så vil jeg oppfordre offeret til å søke profesjonell hjelp. Da har hjernen hengt seg opp, litt som "hakk-i-plata", eller går i sirkel eller "loops" som det heter på engelsk. Det finnes hjelp å få mot slike hang-ups.

Hvis du som offer kan utelukke slike "unaturlige" sorgreaksjoner og likevel synes du ble helet fortere eller senere enn hva som blir beskrevet i bloggen, så vit at det er normalt å falle litt utenfor 18-24 måneders "regelen".

Nå skal vi gå gjennom enkelte faktorer som kan forklare forkortet eller forlenget rehabiliteringstid. Bemerk at disse bare er eksempler, det finnes flere. Poenget er å gjøre leseren oppmerksom på sin egen psyke og sine omgivelser. Kanskje leseren kommer på flere helingsfremmende eller -forsinkende faktorer. Skriv dem i så fall gjerne i kommentarfeltet, slik at andre lesere kan ha nytte av dem.

Oppfølging hos psykolog, psykiater eller annen terapeut

Profesjonell hjelp kan være både ønskelig og nødvendig, og forkorte rehabiliteringstiden. Det er dog meget viktig å forsikre seg om at terapeuten har god innsikt i antisosiale personlighetsforstyrrelser og i deres ofre. En terapeut som har innsikt i antisosiale forstyrrelser og deres ofre er gull verdt. En terapeut som ikke har slik innsikt kan derimot forsinke heling, og i verste fall gjøre skaden større. En terapeut som ikke forstår, vil mest sannsynlig angripe problemet med en "det finnes to sider av samme sak"-tilnærming, eller ha en filosofi om at offeret må erkjenne sin del av ansvaret for å komme videre. En terapeut kan også nekte å snakke om den parten som ikke møter i terapi (psykopaten). Dette vil være hensiktsmessig i relasjoner mellom to normale mennesker. I et antisosialt tilfelle er det imidlertid en grov misforståelse som kan forårsake skade. Det finnes ingen "to sider av samme sak" i relasjonen mellom en psykopat og et offer. Det finnes bare et rovdyr og et bytte. En manipulator og en manipulert. En terapeut som ikke forstår dette må offeret trekke seg unna. Det er ingen skam i å avbryte et samarbeid med en slik terapeut. Det handler også om økonomi. Å oppsøke private terapeuter er dyrt og offeret trenger sine finansielle ressurser til tiltak som virker.

Lojalitet til psykopaten

Det psykopatiske bånd innebærer mange ting, inkludert en misforstått lojalitet til psykopaten. Til tross for mange bedrag fra psykopatens side, så føler vi at vi svikter ham/henne hvis vi går videre og har det bra uten vedkommende. Det blir litt som Renfields relasjon til Dracula, for dere som kjenner den oppdiktede historien. Renfield beundrer og tjener Dracula inn i døden, til tross for at Dracula behandler ham meget dårlig og til slutt myrder ham for hva Dracula oppfatter som illojalitet, når det egentlig er Dracula som er den illojale. Nå er det ikke frykten for drap som driver offerets lojalitet til psykopaten, men lojaliteten er likevel like absurd. Det er lojalitet til en overgriper. Vi føler vi svikter "barnet" i psykopaten - den delen av psykopaten som vi tror trenger oss - når vi etter bruddet forsøker å ha det morsomt. Vi blir holdt tilbake fra givende anledninger av dårlig samvittighet. Vi tenker "nå skulle NN ha vært her sammen med meg" eller "det er galt av meg å le og kose meg med vennene mine når jeg har forlatt NN". Dette tankesettet forsinker heling. Ikke bare det, men det er en grov misforståelse, for mens du har dårlig samvittighet for å oppleve positive ting uten psykopaten, så har han/hun ristet deg av seg for lenge siden. Psykopaten har aldri latt relasjonen eller bruddet med deg stå i veien for å gjøre hva han/hun vil, uten tanke for deg. Han/hun sitter ikke og sturer fordi dere ikke lenger er sammen. Du bør derfor også riste av deg all dårlig samvittighet og lojalitet til dette mennesket, sporenstreks. Å henge fast i denne lojaliteten forsinker rehabiliteringen.

Geografisk plassering

En av tingene jeg gjorde etter bruddet med psykopaten, var å bli værende på stedet hvor hele relasjonen vår utspilte seg. Psykopaten var den som dro og jeg ble igjen, omgitt av "våre" steder. Minner, nostalgi og trigging stod i kø, hver dag. Det var lenge meget vanskelig å ha min hverdag der, og utvilsomt en forsinkende faktor i min helingsprosess. I starten så ønsket jeg å ha det slik. Jeg var ikke klar til å gi slipp på psykopaten, og stedene vi opplevde sammen var det eneste jeg hadde igjen av ham. Jeg trodde jeg kunne finne lykken der hvor jeg hadde mistet den, dette holdt meg fast. Senere, når kognitiv dissonans var over og jeg så alt mye klarere, så gjorde de samme stedene meg sint. De minnet meg på psykopatens utnyttelse av meg selv. Dette var ikke bedre, og jeg var fortsatt knyttet til stedet, forskjellen var at det nå handlet om en slags dragning til åstedet for "forbrytelsen" mot meg selv. 

Ingen av årsakene til å bli værende er helende eller sunne. Tvert i mot. Det er derfor mange grunner til å forlate stedet du delte med psykopaten, selv om det er din hjemplass.

Mange blir værende på plassen de delte med psykopaten av praktiske årsaker. Noen blir til og med boende i samme hus, etter at psykopaten har flyttet ut. Dette kan ha mange årsaker, og ikke alle har muligheten til å flytte på seg. Man kan være bundet av jobb, felles barn, eiendomsmarkedet eller andre ting. Det man bør være klar over i en slik situasjon, er at steder du oppholdt deg sammen med psykopaten, trigger sterke følelser og at dette kan forsinke heling. Råd i en slik situasjon er å ikke dyrke nostalgien. Må du bli værende i samme hus som du delte med psykopaten, så kan du ommøblere og eventuelt pusse opp for å gjøre stedet til "ditt". Hvis du beholder interiør og dekor som før, så blir også psykopaten værende i åndelig forstand. Du vil gråte av å se på stolen han/hun pleide å sitte i, falle i staver over parketten han/hun hjalp deg med å legge, eller ligge søvnløs fordi psykopatens side av dobbeltsengen nå er tom. Dette er ikke bagateller eller "småting", det er faktorer som påvirker ditt velvære og din livskvalitet. Derfor, gjør noe med det om du kan. Det allerbeste er å flytte til et annet hus. Og hvis jobb og andre faktorer tillater det - flytt til en annen by. Start på nytt et sted, med blanke ark. Se på det som en ny mulighet til nye opplevelser. Lyder dramatisk? Det er ikke det. Mange har flyttet bopæl av mindre alvorlige årsaker enn å rehabiliteres etter en psykopatisk mishandling.

Kunnskap

Å inneha kunnskap om psykopati er makt. Kunnskap er essensielt og uten kunnskap blir vi antakelig sittende fast i en mareritt-aktig oversvevings-felle hvor psykopaten klarer å gjenopprette kontakt igjen og igjen. Dette kan pågå i mange år fordi vi ikke skjønner hva vi har med å gjøre. Kunnskap er derfor ikke bare essensielt for å heles, men for i det hele tatt å bryte med psykopaten og innføre NK.

Det handler dog om kunnskap i akkurat riktig mengde. For mye kunnskap kan forsinke rehabilitering. Man kan bli så fascinert av psykopati og hva som har hendt en, at man blir sittende fast i en informasjonsspiral hvor avhengigheten man hadde til psykopaten bare blir overført til nettsider om psykopati og nettfora hvor ofre forteller deres historier til hverandre og "knytter bånd". Til slutt kan man bare være venn med andre ofre for psykopater, hvorav de fleste man aldri får truffet ansikt til ansikt. Andre venner som ikke har erfaring med psykopater blir irrelevante. Dette er ikke et normalt sosialt liv, men oppskriften på hvordan man blir offer til evig tid.

Å beskjeftige seg for mye med emnet kan være skadelig i seg selv. For eksempel vet jeg at denne bloggen mest sannsynlig holder meg fast i noe jeg i dag kunne hatt betraktelig større avstand til hvis jeg ikke hadde holdt bloggen i live. Men å skrive den er et bevisst valg jeg gjør, det gir meg mye mer enn det tar. Jeg sørger da for at bloggen ikke blir altoppslukende. Det er da en nødvendighet og en måte å overleve på at jeg innimellom tar gode pauser mellom tekstene og lever et psykopat-fritt liv med mine normale venner.

Det er viktig å forstå når man har lært nok, og når det er på tide å gi slipp på støttehjulene i form av blogger som denne og andre nettsteder om psykopati. JA dette har hendt deg. JA du ble skadet. JA psykopaten er virkelig, men han/hun er også en abnormalitet. Det virkelige liv med virkelige ikke-psykopatiske mennesker venter der ute. Ikke la behovet for kunnskap om psykopati forsinke din heling og hemme din livsutfoldelse.

Manglende avklaring fra psykopaten

En stor rehabilterings-forsinkende faktor for mange er en fraværende avklaring fra psykopaten, det som på engelsk kalles "closure"; den siste store oppklarende samtalen hvoretter offer og psykopat kan skille veier med sinnsro og visshet om hva som gikk galt. Jeg forstår veldig godt dette behovet, jeg hadde det selv. Jeg hadde et stort behov for at psykopaten skulle "eie" sin oppførsel, ta ansvar for handlingene sine og innrømme uretten begått mot meg. Jeg hadde behov for en beklagelse fra ham. Jeg hadde også behov for å "lekse opp" overfor ham og projisere alle mine vonde følelser tilbake til ham, der jeg mente de hørte hjemme. Jeg ble nesten smågal av å ikke få denne muligheten og NK var en periode meget vanskelig. 

Men ser dere setningen over? Ser dere hvor selvmotsigende den er? Å ta ansvar for sine handlinger eller be om tilgivelse er noe en psykopat absolutt ikke gjør. Selve kjerneelementet i psykopati er at psykopaten ikke har samvittighet eller innsikt nok til å innrømme feil. Det er derfor både forgjeves og absurd å forvente en slik opptreden fra psykopaten, det blir det samme som å forvente at en fisk kan svømme på land. Det er imot psykopatens natur. Etter at vi har lært om psykopati og hvordan psykopaten fungerer, så burde vi ikke lenger ha behov for en slik avklaring. Å vite hva han/hun er, er all den avklaring vi trenger. 

Det rammer derfor bare oss selv å la en uteblitt "unnskyldning" hindre oss i å gå videre i livet. Det er en unnskyldning vi aldri får, og desto mer - vi trenger den ikke. Hva ville en unnskyldning eller innrømmelse av urett fra en psykopat bety? Hvilken verdi ville det ha, fra en person som lyver og manipulerer til den store gullmedalje? Hva får oss til å tro at vi plutselig kan legge vekt på en psykopats bønn om tilgivelse, når han/hun aldri har sagt et ærlig ord i hele vår relasjon? En unnskyldning fra en slik person trenger vi ikke. Vi bør derfor motarbeide med all vår kraft, at en manglende avsluttende samtale med psykopaten skal holde oss fast i uføre. Vi tror vi trenger å tømme våre hjerter overfor psykopaten; at vi har noe viktig å si innen vi kan gå videre. Men faktum er at vi har ikke lenger noe viktig å fortelle ham/henne, og å tømme våre hjerter ville bare gitt vedkommende ytterligere narsissistisk forsyning. Psykopaten ville elsket at vi pøste følelser ut. Derfor, forsøk å lukke behovet for avklaring og gå videre med rak rygg.

Å rehabiliteres etter relasjonen med psykopaten er en prosess. Det er ikke en enkelthendelse (DER var jeg visst plutselig over ham/henne). Det er heller ikke en avgjørelse (fra torsdag kl 12 vil jeg gi slipp og aldri se meg tilbake). Det er et maskineri som river og sliter i oss, som gir oss gode og dårlige dager om hverandre inntil vi plutselig kommer ut på den andre siden av stormen hvor alt er helt stille. Vi vil oppleve at vi har lite kontroll over prosessen og det kan gjøre oss både frustrerte og maktesløse at vi ikke kan påvirke saksgangen mer enn vi kan. Mange av oss har mang en gang satt oss oppgitte ned, hvor vi opplever ekstremt ubehag selv om vi trodde vi gjorde alt riktig. Det som er viktig å fokusere på er derfor at det har en slutt. Det har en ende. Og befrielsen vi opplever den dagen vi merker at psykopaten ikke lenger har innflytelse på oss er verdt det. Men først må vi gjennom stormen. Du kan derfor likegodt kle deg varmt og i regntøy, for du kommer til å bli værende der en stund. Da gjør det ikke så mye om regnet pisker deg i hodet, du har jo hette på. Og bak enhver tordensky så skinner sola.

Eller i dette tilfelle, en frustrert psykopat som har mistet et offer.

 

 

Hvor lang tid tar det å komme over psykopaten?

Dette er et spørsmål mange lesere av bloggen stiller seg. Det er naturlig å ville bli ferdig med den enorme smerten og påkjenningen som relasjonen og bruddet med psykopaten påfører oss. Denne smerten er mer altoppslukende enn noe annet de fleste av oss har opplevd, ihvertfall var det slik for meg. Jeg kom meg lettere gjennom livstruende sykdom, enn jeg gjorde etter bruddet med psykopaten. Da jeg gjennomgikk bruddet så fantes ingen gode eller hjelpsomme norske nettsider om å bli forkastet av en psykopat. Jeg måtte ty til amerikanske nettfora for å få den bekreftelsen jeg trengte. Der ble jeg støttet av brukere fra hele verden, og de var virkelig tålmodige med meg, for jeg plaget alle som ville gi meg et lyttende øre med det samme spørsmålet "når blir jeg meg selv igjen?".

Det slo meg aldri at ingen av dem kunne fortelle meg nøyaktig når dette ville skje, for jeg var altfor desperat etter lindring til å stoppe opp, puste ut og lytte etter. I dag forstår jeg selvsagt at å spørre om dette er like rasjonelt som å spørre legen "hvor lenge har jeg igjen å leve?". Ingen kan forutse det, ikke engang kvalifiserte mennesker kan gi svar på slikt. Hva jeg derimot fikk av de tålmodige brukerne var gode råd og kloke ord som ikke kunne forkorte smerten men som gjorde den lettere å bære. Og de lærte meg om psykopaten. Etterhvert fikk jeg mer bakkekontakt og klarte å lytte. Og det med store ører.

En av tingene jeg lærte var at jeg stilte feil spørsmål. "Når blir jeg meg selv igjen?". Vi vil alle så gjerne bli oss selv igjen; den livsglade og noe naive personen vi var innen vi traff psykopaten. Men vi vil aldri heles hvis vi måler heling etter når vi blir den vi en gang var, for den personen blir vi aldri igjen. Vi har sett og lært for mye. Hva vi derimot blir, hvis vi bruker rehabiliteringstiden på riktig måte, er en bedre versjon av oss selv. En klokere og oppdatert versjon. Vi bruker rehabiliteringstiden riktig når vi tilegner oss kunnskap, lar være å kontakte psykopaten og gjør alt vi kan for å skape et godt liv for oss selv. Gjør det til et mantra å fortelle deg selv "jeg skal ikke bukke under av dette, jeg skal få det beste ut av dette til fordel for både meg selv og andre". 

Jeg lærte å kose meg under sørgetiden, til tross for alt det vonde. Jeg tenker tilbake på denne tiden som en god tid, hvor jeg leste mye, tente lys, drakk varme drikker og ble bedre kjent med meg selv. Og jeg kan fortelle dere, at bedre selskap enn med deg selv finner du ikke. Jeg var i denne perioden lei av andre mennesker og det føltes fantastisk å slippe deres mas, press, forventninger, drama og manipulasjon. Å skjerme meg fra dette lærte meg at den jeg først og fremst var avhengig av å kunne stole på og like, var meg selv. Jeg gikk på jobb, men gledet meg til å være alene med meg selv på kvelden. Aldri før har jeg vært så glad for eget selskap.

Betyr dette at å være sammen med andre bør unngås? Nei slettes ikke. Mennesker er sosiale vesener og det er meningen at vi skal være sammen. Men tiden jeg fikk alene med meg selv var virkelig dyrebar og god. Jeg fant en indre ro som jeg aldri hadde opplevd før. Tiden du bruker på å bli kjent med deg selv er slik sett en investering for livet. Du vil aldri igjen være skeptisk til å være alene.

Når jeg sier at du aldri vil bli den du var, så betyr ikke det at du kommer til å ende opp som en helt annen. Vi er ikke schizofrene, og vi er ikke psykopater. Vi skifter ikke masker og personligheter som undertøy. Vi har rett og slett ikke muligheten til å forandre vår personlige grunnmur, hos normale mennesker så er den rotfestet for livet. Det finnes nemlig et tidspunkt hvor det er ekstra viktig at vi blir "oss selv" igjen, og det er rett etter bruddet. Problemet for mange når vi endelig var ferdige med den psykopatiske relasjonen var ikke at vi var blitt til en annen, men at vi var blitt til ingen. Jeg husker at jeg etter bare seks måneder med psykopaten ikke lenger husket hvem jeg var innen jeg traff ham. Jeg hadde knyttet hele min identitet og fremtid til ham. Jeg var den han ville jeg skulle være. Jeg var blitt en karikatur, og mitt humør og selvbilde ble bestemt av ham. Mine gamle hobbyer var blitt uinteressante og jeg var villig til å flytte fra mitt trofaste nettverk gjennom mange år, for å kunne være i nærheten av ham. Mine gamle verdier, moral og etikk ble gladelig kastet på bålet hvis det kunne tilfredsstille ham.

Da relasjonen var over så satt jeg der og kikket tomt ut i rommet. Jeg var ikke alene eller ensom, men jeg hadde mistet min retning i livet. Den var jo staket ut av ham, men nå var han borte og jeg måtte igjen ta mine egne valg. Jeg måtte virkelig konsentrere meg for å huske hva mine mål og drømmer hadde vært innen jeg traff ham. Kunne jeg gjenoppta de trådene? Var det mulig? Var de der fortsatt? Eller var jeg blitt så personlig forandret, at de gamle drømmene nå var irrelevante?

For å minnes hvem jeg hadde vært, så måtte jeg snakke med gamle venner og familie. Gamle venner og familie speiler ikke den personen psykopaten har gjort deg til. De speiler den du egentlig er. De har kjent deg i mange år, og minner deg på hvem du alltid har vært. De husker din historie og har fulgt din tidslinje. De minner deg på hva du har glemt om deg selv; hva som får deg til å le, hva som gjør deg opprørt, og hva du elsker å gjøre. Bruk derfor gamle kontakter og "konstanter" til å hjelpe deg tilbake til livet. De vil korrigere deg hvis du viker for langt fra ditt egentlige jeg. De vil si "dette er ikke likt deg" eller "nå må du slutte å tulle, du har alltid elsket det". De vil gi deg gaver som speiler dine interesser og verdier. De vil reise med deg til steder du alltid har likt å dra til. Når du et øyeblikk har glemt deg selv, så er det gamle venner og familie som fungerer som din hukommelse.

Men så tilbake til spørsmålet, hvor lang tid tar det å komme over psykopaten? Er det til tross for det "umulige" spørsmålet, mulig å sette et tidsestimat?

Ja, det er det faktisk.

Betingelsen er null kontakt (NK), og det beste hjelpemiddelet er tid.

Da jeg i min tid frekventerte de amerikanske nettfora for psykopatofre, så la jeg merke til noe. De fleste av brukerne syntes å nå et vendepunkt rundt 24 måneder etter NK. Jeg la også merke til at moderatorene (som selv var tidligere psykopatofre, og nå viet deres tid til å hjelpe nye psykopatofre) uten blygsel repeterte at ofrene måtte regne med en rehabiliteringstid på 18 til 24 måneder. Jeg syntes det var litt underlig, hvordan kunne de være så sikre på dette tidsperspektivet? Hvordan kunne de fastslå det så nøyaktig?

Jeg ble spent på om dette også kom til å gjelde for meg.

Og det gjorde det, langt på vei. Når jeg i dag tenker tilbake på min rehabiliteringstid, så kan jeg ikke med sikkerhet si når vendepunktet kom. Jeg vet bare at 18 måneder etter bruddet så var jeg fortsatt emosjonelt knyttet til psykopaten og hadde det fortsatt tungt. Jeg kunne fortsatt gråte hvis jeg tenkte tilbake på relasjonen.

Men så skjedde det noe i løpet av det neste halve året, slik at jeg etter 24 måneder virkelig måtte grave i mitt indre, for å finne den samme emosjonelle tilknytningen. Jeg fant den sjelden, den var "plutselig" blitt borte. Jeg klarte etter 24 måneder ikke lenger å mane frem gråt. Jeg husket relasjonen like godt som tidligere, men tankene påvirket meg ikke lenger. Det var som om det ikke lenger gjaldt meg.

Hva hadde jeg gjort i løpet av de seks månedene, som fikk den emosjonelle tilknytningen til å forsvinne? Svaret er ingenting. Jeg hadde ikke forandret på noe. Jeg var fortsatt i den samme livssituasjonen. Jeg bodde det samme stedet, jobbet på samme arbeidsplass og pleiet sosial omgang med de samme menneskene. Og jeg kontaktet fortsatt ikke psykopaten. 

Dette fikk meg til å forstå at all min søken, alle mine bestrebelser og tiltak, alle gode råd til tross; det var svært lite jeg kunne gjøre selv for å påvirke rehabiliteringstiden. Mine hender var (nesten) bundet. Det gikk opp for meg at betingelsen er NK, og det beste hjelpemiddelet er tid.

Sammensatt så blir dette tid uten kontakt. Så enkelt er det faktisk. "Tid uten kontakt". Det er tiden alene som sliter den emosjonelle tilknytningen, til man tilslutt opplever psykopaten som fjern. Og forutsetningen er NK, som vi etterhvert er blitt så flinke til å forstå hva innebærer. Disse to faktorene skaper sammen et mirakel; psykopaten fordamper. I dag tenker jeg fortsatt ofte på ham, men all kognitiv dissonans er borte. Jeg ser psykopaten med klart blikk som den han er, og jeg savner ham ikke. Jeg er heller ikke spesielt sint lenger.

Den gode nyheten i dette er at utover NK og tid, så er det svært lite man trenger å gjøre for å rehabiliteres. Den dårlige nyheten er at å heles må ta den tiden det tar, det hjelper lite å være utålmodig. 

Det er selvsagt visse ting man kan gjøre som kan fremskynde eller forsinke rehabiliteringsprosessen, og for å optimalisere velværet under prosessen. Disse faktorene spiller alle en mindre rolle enn tid og NK, men litt avhengig av disse så vil enkelte falle utenfor "18 til 24 måneder-regelen" og muligens heles raskere eller langsommere. Det er derfor viktig å være oppmerksom på dem.

Noen av disse skal vi snakke om i neste tekst.

DEBATT: Hvor lenge varte din idealiseringsfase?

Vi prøver oss med en ny debatt, hvor dere har mulighet til å fortelle en del av deres historie til hverandre. Bemerk at i debattinnleggene så kommenterer bloggforfatter ingenting. Leserne svarer hverandre, diskuterer og støtter selv. I debattinnleggene bruker bloggforfatter lavterskelsensur.

For nye lesere av bloggen så vil jeg repetere et par viktige ting.

-Vi er ikke her for å stille diagnose på noen. Bloggforfatter er ingen terapeut, og de færreste har autorisasjon til å stille en antisosial diagnose. Vi er her for å gjenkjenne trekk i vår partner, venn eller familiemedlem som manipulerer og ødelegger menneskene rundt. Bloggen eksisterer for å fortelle at den forvirrende og konfliktfylte relasjonen ikke er offerets skyld og at det eneste man kan gjøre er å inngå null kontakt (NK) med denne personen. Bloggen handler ikke om "vanskelige" mennesker som likevel faller innenfor normalen og som har samvittighet, empati, samarbeidslyst og evne til refleksjon. Dette er trekk antisosiale mennesker ikke har. Diagnosen antisosial krever en rekke kriterier som skal oppfylles. En person er derfor ikke psykopatisk kun fordi vi hadde en dårlig relasjon med vedkommende og vi ikke liker ham/henne. Det skal mer til for å kalles en psykopat. Det er derfor mitt ønske at når leserne føler seg trygge og hører ordet "psykopat" misbrukt, at de kan hjelpe til å korrigere og spre viten om denne farlige personlighetsforstyrrelsen.

-I denne bloggen kalles den antisosiale konsekvent for psykopat. Dette er for enkelhets skyld. Faktum er at det likegodt kan dreie seg om en narsissist eller en sosiopat. Faktisk er det en større sjanse for at din terrorist er en narsissist enn en psykopat, da det finnes flere narsissister. Den indre verden i disse forstyrrelsene er noe ulik, men utad fremstår de som like og alle er like giftige og ødeleggende for de som står dem nær. Ingen av dem kan kureres per i dag. Det er derfor irrelevant eksakt hva vedkommende er. I begynnelsen er offeret ofte besatt av å stille diagnose på personen som ødelegger. Jeg var det selv. Men jeg kan love at lenger inn i rehabiliteringen, så er det likegyldig nøyaktig hva som feiler personen du har forlatt. Du ser tydelig at vedkommende har mange skadelige trekk og du er bare glad for å ha kommet deg vekk. 

-De fleste psykopater sitter ikke i fengsel. De fungerer blant oss, som ektefelle, venn, søsken eller forelder, og de kan være vanskelige å spotte. Forhåpentligvis med litt kunnskap så kan man gjenkjenne dem, og begynne frakoblinsprosessen. Antallet antisosiale mennesker er begrenset og skal ikke overdrives. Denne bloggen opererer med 1% fullbårne psykopater i tillegg til 3-4% narsissister. Både menn og kvinner har disse forstyrrelsene. Selv om antallet er begrenset så opplever enkelte ofre at "de er overalt" og i enkelte tilfeller oppgir ofre at de utelukkende har vært omgitt av psykopater, hele livet. At noen tiltrekker seg antisosiale mennesker nærmest i kø, kan faktisk være tilfelle. Psykopater har såkalte "serierelasjoner". De etablerer relasjoner og forkaster dem på løpende bånd, for deretter å etablere nye. De har derfor et stort nedslagsområde, selv om de er få. Når de i tillegg foretrekker enkelte mennesketyper, som er empatiske, givende, sjenerøse, tolerante og sensitive, så gjør dette at enkelte mennesker er spesielt utsatt for å bli utvalgt av psykopater. Lesere som kjenner seg igjen i dette, må være ekstra varsomme.

Så, over til dagens debattema.

I begynnelsen av den psykopatiske relasjonen, så opplevde vi intens oppmerksomhet som vi mistolket som kjærlighet. Mange av oss opplevde å bli plassert på en pidestall med ros, komplimenter og fagre løfter om en rosenrød fremtid sammen med psykopaten. Andre opplevde en mer moderat idealisering, men likevel med mer oppmerksomhet enn vi noengang tidligere i livet har fått. Atter andre opplevde en mikset idealiseringsfase, hvor psykopaten vekslet mellom idealisering og devaluering fra første dag. I retrospekt husker mange ofre at de såkalte røde flaggene var tilstede helt fra begynnelsen, men at offeret ignorerte dem fordi de var forelsket og dessuten ikke visste hva de skulle se etter.

Psykopaten idealiserer oss for å hekte oss. Den hengivne, kjærlige og/eller beundrende tilnærmingen er falsk, men psykopaten vet at den er nødvendig for å knytte oss til ham/henne. Psykopaten hadde ikke klart å hekte oss med sin egentlige personlighet, og dette er han/hun klar over. Psykopatens egentlige personlighet er mørk, destruktiv og selvtjenende.

Idealiseringsfasen har et eneste mål for øye, og det er å "tilberede" offeret til en langtrukken og - for psykopaten - underholdende devaluering. I idealiseringsfasen tar psykopaten oss med på en flytur. Mange ofre beskriver den som magisk. Jo høyere han/hun får oss til å sveve, desto lengre faller vi når idealiseringsfasen er over. Dette er prima underholdning for en psykopat, som lider av permanent kjedsomhet og indre tomhet. Å se gode mennesker falle fra pidestallen, fyller psykopatens sadistiske natur med skadefryd.

Idealiseringsfasen er således den mest skadelige av de tre fasene (idealisering, devaluering, forkasting) da det er denne fasen offeret bruker så mye energi og tid på å forsøke å gjenopprette. Men det er forgjeves. Idealiseringsfasen er ikke ekte og i tillegg hardt arbeid for psykopaten. Det er dessuten arbeid han/hun ikke liker, det faller seg ikke naturlig for en psykopat å ta hensyn til noen. Psykopaten er derfor glad når idealiseringsfasen er over, og den kommer aldri tilbake. 

Lengden på idealiseringsfasen varierer fra offer til offer. Enkelte ofre opplever en meget lang idealiseringsfase som varer et par år, men min erfaring er at de fleste varer maks i ett år, og mange betydelig kortere. Det kan være vanskelig å gjenkjenne når idealisering går over i devaluering, overgangen er ofte subtil og flytende. Jeg vil foreslå at idealiseringsfasen i disse tilfellene er over når offeret begynner å føle ubehag, utrygghet og går på eggeskall rundt psykopaten. Lykkefølelsen og hvetebrødsdagene er over. Andre ganger skjer overgangen nærmest over natten, og mange ofre opplever at psykopaten tar masken av ved milepæler i relasjonen, som samboerskap, ekteskap eller barnefødsel. En leser har fortalt at psykopaten lot masken falle da hun introduserte vedkommende for sine barn, psykopaten antok med dette at relasjonen var grunnfestet og devalueringen kunne begynne. Psykopaten kan også la masken falle uavhengig av slike "rammer" men når han/hun merker at offeret er forelsket. Noen har vært overgangsobjekter med en kort idealiseringsfase. Andre har vært langtidsobjekter med en tilsvarende forlenget idealiseringsfase.

Så til spørsmålet, hvor lenge varte din idealiseringsfase? Forsøk å sette et konkret tidspunkt på avslutningen. Sluttet den brått eller var det en overgang hvor dynamikken over tid forandret seg? Når oppdaget du de første røde flaggene? Tror du at du var et overgangsobjekt eller langtidsobjekt? Kjør debatt! 

Psykopaten senker dine forventninger, men øker din innsats

Ok, så er det søndag igjen, grått i været, og jeg tenker tilbake på noe som kalles "det manipulative skifte" og hvordan det utspilte seg med min psykopat. Jeg visste ikke at det er noe som kalles "det manipulative skifte" den gang. I korte trekk handler det om hvordan psykopaten er den som intenst oppsøker deg i starten. Men etterhvert (og når dette skjer varierer fra relasjon til relasjon) så oppdager du at det plutselig er du som tar initiativet til all kontakt, og at du nesten er redd for å gjøre det. Psykopaten gir deg plutselig en følelse av å være desperat og klengete for å vedlikeholde en dynamikk som han/hun tok initiativet til og etablerte. Dette er det manipulative skifte, og det ligger i navnet at "skiftet" ikke er tilfeldig.

Psykopaten etablerer traumebåndet med en intens oppmerksomhet i starten. Det behøver ikke engang handle om romantisk oppmerksomhet. Psykopaten bare "tar deg" og beslaglegger plutselig all din tid. Noen ofre opplever en oppmerksomhet uten like, med timelange telefonsamtaler flere ganger daglig, og drøssevis med tekstmeldinger mellom samtalene. Andre, meg selv inkludert, opplevde en mer "moderat" oppmerksomhet men likevel daglig samvær på psykopatens initiativ. Felles for alle ofre er en følelse av at psykopaten laserfokuserer på deg; at du er i søkelyset og blir monitorert. Burde det ikke føles ubehagelig, å nærmest bli forfulgt på denne måten? 

Under normale omstendigheter ville vi reagert med avstand, og i de ekstreme tilfellene vurdert en politianmeldelse for så omfattende og plutselig oppmerksomhet. For mange av oss var det en uønsket oppmerksomhet, i begynnelsen. Jeg husker at jeg ikke engang likte psykopaten de første dagene vi hadde kontakt. Men noe som er unikt med et psykopatisk møte er at det ganske tidlig skjer en mental overtalelse hvor psykopaten får oss overbevist om at den intense oppmerksomheten er noe vi ønsker, og at vi ønsker den av nettopp psykopaten. Noen presenterer seg som drømmeprinsen eller -prinsessen. Andre som en sjelevenn. Alle lindrer hurtig dine kjernesår. Kanskje du er ensom eller sulteforet på oppmerksomhet fra det motsatte kjønn. Uansett hva du "mangler", så finner psykopaten det hurtig og begynner å smøre salve på. Det føles så godt! Man glemmer alle de røde flaggene som dukker opp helt fra starten. Hver gang en mental protest dukker opp, så er psykopaten der og smører salve på, eller hvisker lindrende ord i ditt øre. 

Jeg tror at for mitt vedkommende var mitt kjernesår å føle meg attraktiv. Jeg hadde mange gode venner og var ikke ensom. Men oppmerksomhet fra en flott og maskulin mann var virkelig mitt svake punkt. Psykopaten fanget raskt opp dette og transformerte seg til den personen han spottet at jeg ønsket meg dypt og inderlig. I lys av denne oppmerksomheten så glemte jeg snart at jeg egentlig ikke likte denne mannen. Han var der hele tiden, og overtok min tid og mine tanker. Han var i løpet av få uker blitt hele mitt liv, og jeg hadde allerede glemt hvilket liv jeg hadde hatt innen jeg traff ham.

All kontakt foregikk på hans premisser og alle aktiviteter var hans forslag. Jeg reagerte aldri på at det var slik. Det var ikke nødvendig, for så lenge jeg var sammen med ham så var jeg fornøyd. Og vi var sammen hele tiden. Slik ble grunnlaget for avhengighet og nye vaner lagt. Jeg ble vant til at han alltid var der. Jeg ble derfor frustrert og forvirret når devalueringen startet og han langsomt ble mindre tilgjengelig.

Når psykopaten merker at du er blitt "hekta" så begynner tilbaketrekkingen. Dette er ikke tilfeldig, og psykopaten opererer slik med alle sine ofre. Egentlig er mekanikken som ligger bak, genial. Når psykopaten plutselig slutter å smøre salve på våre kjernesår så forandrer vi adferd. Vi blir den som gir istedet for den som mottar. Istedet for å reagere på normalt vis og se bedraget, så begynner vi både mentalt og fysisk å løpe etter psykopaten for å gjenopprette relasjonen vi trodde var ekte. Vi trodde vi hadde noe spesielt gående med ham/henne, og vår spontane refleks blir å forsøke å redde den unike relasjonen når vi merker den glipper.

Vi våger dog ikke å snakke med psykopaten om dette. Psykopaten har nå klart å skape en atmosfære i relasjonen hvor vi risikerer å miste alt dersom vi kommer med den minste kritikk av urettferdigheten vi innerst inne erkjenner, eller stiller spørsmålstegn ved hans/hennes underlige adferd. Derfor tier vi, og brenner heller inne med forvirring og fortvilelse fremfor å "gynge båten". Tvert imot, vi blir stadig mer føyelige og tjenende for å opprettholde relasjonen. Vi merker knapt hva som skjer, selv om snuoperasjonen har skjedd på meget kort tid. Plutselig er det vi som tar initiativet til all kontakt, og med en angst for å bli avvist, for psykopaten har jo helt fra starten gjort det klart at det er han/hun som skal bestemme tempoet i relasjonen.

Denne angsten psykopaten skaper med sin tilbaketrekking, sitter igjen lenge etter at bruddet er et faktum.  

Men til slutt oppdager vi at uansett hva vi gjør eller hvor flate vi legger oss, så klarer vi ikke å re-etablere begynnelsen av relasjonen. Vi svelger kameler og befinner oss plutselig ved et veikryss. Veikrysset består ofte av et bedrag som er så stort at vi får bakoversveis, vi kan da ikke ignorere realiteten lenger. Dette veikrysset blir bristepunktet for mange. Noen av oss velger i dette krysset med klump i halsen og hjertet i hånden å avslutte relasjonen. Vi orker ikke å løpe mer. Vi vet ennå ikke hva som skjedde eller hvordan vi mistet psykopaten, og ofte klandrer vi oss selv. Samtidig vet vi at det tærer for mye på oss å håpe på at den gamle dynamikken skal gjenoppstå.

Andre klamrer seg fortsatt fast. Vi lever nå på smuler som psykopaten aller nådigst kaster til oss. Vi nedverdiger heller oss selv, fremfor å miste noe vi tror vi ikke kan leve uten. 

Felles for alle er at psykopaten på mesterlig vis har klart å senke forventningene våre fra hundre til null, men øke vår innsats fra null til hundre. Det er nesten fascinerende hvordan de får det til. Men de gjør det, og offeret må se mønsteret og erkjenne at det ligger en skjult agenda bak. Det var aldri kjærlighet eller respekt fra psykopatens side. Vår undergang var målet fra begynnelsen. 

Hvorfor aksepterer vi "det manipulative skifte"? Hvordan gikk jeg fra å la meg overbevise av denne mannen at vi muligens skulle flytte sammen, til å trygle om noen få timers samvær da vi ikke hadde sett hverandre på fire måneder? Vel, jeg gjorde ikke akkurat det siste. Da det var gått så langt, så valgte jeg å ta hatten og gå. Men jeg tryglet nesten, og jeg hadde allerede latt det gå alt for langt. Faktum er at den nedadgående spiralen relasjonen vår var blitt til, hadde flere trinn. Og på hvert trinn burde jeg sagt takk for meg. Jeg tillot imidlertid stadige større tillitsbrudd, unnskyldte, rasjonaliserte og tilga, til han til slutt ikke trengte å bidra med noe som helst for å holde relasjonen gående. Jeg gjorde all jobben. Dette stod i sterk kontrast til begynnelsen av relasjonen, da psykopaten dirigerte hele maskineriet med stor entusiasme. 

Hvordan lar vi det gå så langt?

Vi blir værende fordi psykopaten fortsatt lar den berømte gulroten henge der, foran oss. Gulroten råtner, blir stadig mindre og sjokoladetrekket forsvinner, men vi vil ha den likevel. Vi "vinner" når vi forstår at vi aldri vil få den, at den ikke lenger er attraktiv, og vi slutter å gripe etter den.

 

  

Dine personlige grenser kommer innenfra

I dag vil jeg skrive en liten tekst om et emne jeg har reflektert over den siste tiden. En av de mange kommentarene på bloggen gjorde meg oppmerksom på dette temaet. Mange har oppdaget at de har fått nye personlige grenser etter tiden med psykopaten. Personlige grenser er der for å beskytte vår integritet. Mange psykopat-ofre har hatt manglende, svake eller uklare grenser hele livet. Årsaken er som regel at de aldri ble bygget opp på nødvendig måte fra barnsben av. Mange av oss - flere enn vi tror - har narsissistiske eller psykopatiske foreldre som aldri tillot slike grenser å ta form. Andre av oss hadde sunne og kjærlige familier, men stod i fare for sosial utstøtelse i barne- og ungdomsårene. Vi visket derfor ut våre grenser i desperate forsøk på å passe inn i vennekretsen.

Dessverre gjorde vi oss selv en bjørnetjeneste. Når vi ikke fikk trening i å verne om vår integritet som barn og unge, så klarte vi heller aldri å plukke opp tråden som voksne. Mange av oss har blitt vellykkede voksne mennesker på de fleste vis, bortsett fra evnen til å beskytte oss selv. Vi har vært forsvarsløse mot dominerende mennesker. Dette ga psykopaten fri inngang. Det måtte en psykopatisk kollisjon til, for å gjøre oss oppmerksom på våre manglende grenser. Psykopaten tvang oss til å bygge opp våre grenser i godt voksen alder. Grensene andre mennesker har hatt intakt fra barnsben av, skal mange av oss altså bygge for første gang. Men som det sies, bedre sent enn aldri.

Noen vil kanskje spørre "hva betyr dette med personlige grenser? Det er et slikt diffust emne. Hvordan merker man at man har grenser?". Vi merker grensene best når vi ikke har dem. Allverdens giftige mennesker, deriblant psykopaten, forsøker å invadere våre liv, og vi klarer ikke å bli kvitt dem. De fortsetter å kontakte oss og vil ha oss med på sosialt samvær. Men når vi er sammen med dem så opplever vi ubehag. Vi føler vi er under konstant angrep i form av subtil eller åpen kritikk, arroganse og nedlatenhet, og vi spør oss selv "hvorfor i all verden vil disse menneskene være sammen med oss, når de åpenbart misliker oss?". Det er intet under at giftige mennesker finner oss. Giftige mennesker er hatefulle, og trenger villige søppelkontainere for å få utløp for deres hat. De utnytter andre for å heve seg selv. Etter samvær med oss så føler de seg som konger på haugen, for de har projisert deres forakt for verden over på oss. De har kanskje fått en smak av makt og dominanse av å se oss danse etter deres pipe. Vi derimot, går hjem tyngre og i dårligere form enn innen samværet. Giftige mennesker bygger oss ikke opp, de bryter oss ned. Det er derfor så viktig å stenge dem ute fra våre liv.

Spørsmålet bør derfor ikke være "hvorfor vil disse være sammen med oss?". Svaret er soleklart som forklart over. Snarere bør spørsmålet være "hvorfor slipper vi dem til?". Vi slipper dem til fordi vi er vant til det fra barnsben av. Den gang vi sto i fare for å utstøtes så lærte vi å svelge devaluering, så lenge vi kunne vise oss sammen med "de rette ungene" eller ungdommene. Senere, som voksne, så har vi fått mange gode venner som ikke er giftige. Men de giftige banker fortsatt på døren, og vi lukker døren opp for vi lærte aldri at vi ikke behøver å avsløre at vi er hjemme

Det er ingen menneskerett å være en del av våre liv. En viktig del av oppbyggingen av personlige grenser, består i å erkjenne at mennesker må gjøre seg fortjent til vår respekt og vår tid. Ingen kan bare ta seg til rette i våre liv. At andre må gjøre seg fortjent til oss istedet for omvendt, er en ny tanke for mange som hele livet har hatt en opplevelse av å være mindreverdige, og som har tolerert devaluering og mishandling så lenge man får stå i skyggen av noen. Dette har vært å foretrekke fremfor å være alene, ensom og utstøtt. Når mennesker med normale grenser og et sunt selvbilde møter nye mennesker, så spør de seg selv det selvbeskyttende spørsmålet "liker jeg ham/henne?". Men mange av oss har istedet alltid stilt det selvdestruktive spørsmålet "liker han/hun meg?". Hele vår sosiale omgang har vært basert på dette speilvendte bildet. Å forstå at vi er like gode som andre er derfor et grunnleggende arbeid som snur opp ned på hele vårt selvbilde. Mange vil trenge profesjonell hjelp med akkurat dette. Men vi kan begynne allerede nå uten hjelp, ved å si til oss selv "andre mennesker som vil være sammen med meg, trenger min tillatelse til det". 

Giftige mennesker får innpass med smiger. En annen del av oppbyggingen av grenser består derfor i å lære oss å ikke falle for smiger. Vi må lære forskjellen på smiger og et ekte kompliment. Kort sagt så er smiger falskt, og et kompliment er ekte. Men de to kan ofte oppleves likt. Imidlertid er det noe i tonefallet og oppførselen til leverandøren, som avslører at det dreier seg om smiger og ikke ektefølt beundring. Det er heller ikke normalt å smigre noen for tidlig i relasjonen, innen man faktisk kjenner vedkommende. Jeg har en bekjent som nylig proklamerte at vedkommende i det siste "har tenkt så mye på meg". Hvordan kunne jeg gjenkjenne at denne uttalelsen var smiger og ikke ektefølt? For det første lå det ingen handling bak ordene. Hvis noen påstår at de savner deg og har tenkt mye på deg uten å løfte en finger for å kontakte deg før dere tilfeldigvis støter på hverandre, så er det snakk om noe annet enn et kompliment. For det andre så er en betroelse som "jeg har tenkt mye på deg" faktisk veldig intim - også selv om den er ment vennskapelig og ikke nødvendigvis romantisk. En slik intim betroelse ønsker man å forkynne under fire øyne, for å understreke at den er ekte. Når den uttales med publikum til stede, så er det snakk om å gjøre deg forlegen fremfor trygg. Da avslører budbringeren at han/hun ønsker en nedverdigende reaksjon fra deg, og ikke tilknytning. Vedkommende som forsøkte å overbevise meg om at han/hun hadde tenkt mye på meg er en meget sjarmerende person, og klarte å få meg til å rødme der og da. Fortsatt kan smiger ta meg "på sengen" og jeg er sjelden forberedt på denne kommunikasjonsformen. Forskjellen i dag fra tiden før psykopaten, er at i dag klarer jeg å gjenkjenne smiger og riste det av meg etter ti minutter, hvorpå jeg tidligere ville tenkt på denne uttalelsen og personen som uttalte den i dagevis. I tillegg ville jeg antakelig ventet på at vedkommende som "har tenkt så mye på meg" faktisk skulle vise handling bak ordene og kontakte meg for å invitere meg ut. Og hvis dette ikke skjedde innen rimelig tid, så ville jeg antakelig selv tatt kontakt og invitert vedkommende. Dette er nøyaktig hva giftige mennesker vil med smiger. De vil at du skal tenke på dem og vente på dem. Slik beholder de makt og kontroll.

Jeg har ennå ikke kontaktet vedkommende som "tenkte så mye på meg", og kommer heller ikke til å gjøre det. Dette er mine nye grenser i arbeid. De virker! Vi merker deres effekt på kroppen når vi klarer å stå imot giftige menneskers forsøk på å bli invitert inn. Og det er bare å la seg rive med av den gode følelsen det gir, når vi oppdager at vi klarer å beskytte oss selv. 

Når vi nå oppdager hvor mye gift vi har sluppet inn hele vårt liv, så opplever vi skam. Når vi tenker etter hvor lite konfronterende vi har vært overfor alle disse menneskene som har okkupert oss, så føler vi oss feige. Vi ser mennesker omkring oss, som alltid og tidlig sier klart og tydelig i fra når de støter på urettferdighet eller nedlatenhet, og vi skulle ønske vi var slik selv. Tydelige mennesker som ofte markerer seg, blir våre nye rollemodeller. Men de får oss også til å føle oss enda mindre, for uansett hvor hardt vi prøver og ønsker, så klarer vi ikke å være tydelige på en like effektiv måte som dem. Faktisk så kan vi oppleve latterliggjørelse av å markere oss nøyaktig på samme måte som dem.

Det kan oppleves dypt nedverdigende å oppleve at grenser som fungerer for andre, ikke fungerer for oss; når andre får respekt, og vi får pepper for å oppføre oss på nøyaktig samme vis. Sannheten er at ikke alle er skapt til å være tydelig på samme måte. Derfor er mennesker forskjellige. Ikke alle er hardtslående og en person du typisk vil se gå foran i et oppgjør eller en revolusjon, a la Jeanne D`Arc i hundreårskrigen i 1430,  eller Michael Collins i den irske revolusjonen i 1916. Fordi vi reagerer forskjellig på hverandre, så vil to mennesker få vidt forskjellig respons på å si de samme ordene.  At du selv ikke får den ønskede responsen og respekten av å markere deg, gjør deg ikke til feig eller mislykket. En kamp kan kjempes på mange vis. Det vi glemmer, er at den hardtslående evnen vi nærmest misunner hos tydelige mennesker, kanskje er tuftet mer på frykt enn beundring, og at vedkommende kanskje ikke har flere strenger å spille på enn å være hardtslående. Lær deg å få respekt på den måten som er ment for deg. Det finnes mer finurlige måter å vise grenser på, enn å rope høyt.

Du trenger nemlig ikke å konfrontere dine fiender ansikt til ansikt. Motstanden kan komme innenfra.

Vi har ingen plikt til å konfrontere giftige mennesker. Giftige mennesker er ikke verdt styrken det kreves av empatiske og sensitive mennesker for å konfrontere. Konfrontasjoner som faller seg så naturlig og lett for noen, krever dagevis av mobilisering, psykisk oppbygging og "klump i magen" av sensitive mennesker. Å takle dine fiender på denne måten kan derfor være skadelig for deg. Du tror du må "manne deg opp" og markere dine grenser med stramt blikk og harde ord, men dette er en misforståelse. Vi hører ofte at "du må ta igjen!" når vi forteller om devaluering fra bøller. Men tror våre rådgivere virkelig at en voksen person som har tråkket på andre i hele sitt liv, plutselig vil si "vet du hva, nå har jeg vært en tyrann i 50 år, men fordi du gjør meg oppmerksom på det så kommer jeg nå til å forandre hele min adferd øyeblikkelig!"? Selvfølgelig skjer det ikke slik, og mest sannsynlig vil våre protester falle døde til jorden, og mye mulig gjøre vondt verre. 

Så her er greia; motstanden du opplever trenger ikke være synlig for de den er rettet mot. Det er kontraindisert for hederlige mennesker å ikke fremstå som ekte eller kongruente, men det er lov å være "sleip" mot giftige mennesker. De har ikke gjort seg fortjent til ærlig og direkte konfrontasjon. Det er lov å late som om dere kommer overens, så lenge du innvendig ikke lar deg manipulere. Spar ditt ekte jeg til menneskene i livet ditt som fortjener ærlighet. 

At du ikke lar deg manipulere betyr at nye psykopater aldri vil slippe inn gjennom hjertedøren. Den døren står ikke lenger åpen. Psykopater, narsissister og giftige mennesker vil oppleve at de på overflaten kommer et stykke på vei med deg, men at de vil stange hodet mot veggen når de forsøker å nå helt inn for å ødelegge deg. Dine nye grenser stopper dem simpelthen. 

La oss ta for oss et eksempel. Du har fått en ny kollega. I starten er du imøtekommende mot din nye kollega, og dere har til og med hatt litt sosial omgang utenfor jobben. Men med din nye kunnskap så gjenkjenner du tidlig at denne personen har psykopatiske trekk. Du merker den indre motstanden bygge seg opp. Du ønsker ikke lenger sosial omgang med vedkommende, men du er tvunget til å forholde deg til ham/henne som kollega.

Hva du er i din fulle rett til å gjøre, er å late som om dere er gode kollegaer. Men på hjemmebane takker du nei til alle invitasjoner om sosial omgang. Du gjør dette på en høflig og respektfull måte, for du vil ikke gi denne personen noe å "arrestere" deg for. Men du lar ikke denne personen ta ytterligere del i ditt liv. Du holder samtaler og kommunikasjon på overflatisk nivå, selv om vedkommende fisker etter dypere betroelser. Du avskårer på den måten ham/henne fullstendig fra tilgang til materiale de kan bruke mot deg. Resultatet? De vil forsøke å gripe deg, slik man griper etter vann. 

Du vet at vedkommende er psykopatisk, men vedkommende vet ikke at du vet det.

Her har du en stor fordel som du kan bruke til din beskyttelse, og det er ikke feigt av deg å holde din viten for deg selv.

Du vil oppleve at ett av to skjer:

1) Din psykopatiske kollega vil miste interessen for deg, muligens bli arrogant og nedlatende overfor deg på jobben, men han/hun vil snart finne en ny søppelkontainer.

2) Din psykopatiske kollega vil bli tiltakende desperat og frustrert når han/hun merker dine usynlige grenser. Hvorfor slipper han/hun ikke helt inn? Dere har jo en god tone på jobben, og han/hun tror kanskje at de har deg i sin hule hånd. Kanskje smigeren vil tilta. Kanskje vil det komme trusler. Likevel støter de på en motstand hos deg de ikke klarer å sette fingeren på. De vil enten forsøke enda hardere for å trenge gjennom dine usynlige murer, eller de vil velge løsningen i punkt 1.

Uansett utfall, så vil begge scenariene være underholdende for deg å observere, fordi det hele er så forutsigbart og fordi du aldri knyttet deg emosjonelt til psykopaten. Når psykopaten ikke klarer å knytte deg emosjonelt til seg, så mister de også all makt. Du klarer lett å distansere deg. Du glemmer vedkommende når du kommer hjem fra jobb, og du gjør ingen anstrengelser for å bli likt av denne personen. 

Jeg vil at leseren skal trekke tre poenger fra denne teksten, og bruke disse som verktøy når dine nye grenser reises;

-Du skal selv godkjenne hvem du vil ha i livet ditt

-Lær deg forskjellen på smiger og kompliment. Unngå mennesker som smigrer

-Det er ikke feigt å unnvike direkte konfrontasjoner med giftige mennesker

 

Hvorfor valgte psykopaten nettopp deg?

Vi har tidligere snakket om hvorfor psykopaten plukket akkurat oss. Hvordan han/hun klarte å spotte oss blant mange andre, og initiere kontakt meget tidlig, ofte første dagen. Vi har snakket om hvilke egenskaper vi besitter som tiltrekker seg antisosiale mennesker.

Det er bred enighet, både blant ofre og fagfolk, at psykopaten ønsker seg ofre med egenskaper og personlighetstrekk han/hun ikke har selv. Det vil da ofte dreie seg om omtanke, samvittighet, empati, omsorgsevne, livsglede og mange andre positive egenskaper. Det synes som om psykopaten ønsker å fortære disse egenskapene inntil offeret er tømt og ikke har mer å gi. Alternativt tror psykopaten at han/hun selv kan tilegne seg slike positive menneskelige trekk ved å befinne seg tett på offeret, som om de kan "smitte over" på psykopaten ved tett og hyppig kontakt med besitteren. 

Vi kan uansett være enige om at psykopaten ikke vil ha hvem som helst som offer. Det skal understrekes at både ressurssterke og ressurssvake mennesker kan bli et mål for psykopaten. Rike og fattige, tykke og tynne, eldre og unge, kvinner og menn, alt er avhengig av hva psykopaten trenger av narsissistisk forsyning der og da. Men vi kan også være enige om at psykopaten skygger banen for mennesker med klare og sterke personlige grenser. Grensene kan være av selvbeskyttende (sunne) eller selvtjenende (usunne) art, uansett hverken kan eller vil psykopaten krysse dem. Mennesker som ikke er sjenerøse eller har noe å gi andre. Mennesker med lav toleranse for merkelig oppførsel. Egoistiske mennesker. Selvopptatte mennesker. Mennesker som ikke ser andre enn seg selv. Negative trekk som faller mer eller mindre innenfor hva som anses for normalt men utenfor psykopatens nedslagsfelt. Psykopaten er ikke interessert i dem. 

Psykopaten skiller "klinten fra hveten" veldig tidlig i relasjonen. Psykopaten har en ekstra utviklet sans for å unngå de selvopptatte menneskene. Psykopaten er effektiv, og bruker intet krutt på dem. "Seleksjonsprosessen" skjer via et inngående studie av offeret, nærmest i form av et jobbintervju. Men offeret merker sjelden at et slik intervju pågår. For eksempel kan psykopaten teste offeret ved å fortelle en tårevåt historie med seg selv (eller en annen) i hovedrollen, for å se hvordan offeret reagerer. Psykopaten får på denne måten et inntrykk av offerets empatinivå og i hvilken grad offeret har evne til sympati og omsorg. Offeret aner ikke at en test er hva som skjer, han/hun er allerede opptatt med å lytte til en historie fra en skadeskutt fugl som tilsynelatende trenger hjelp og å være tilgjengelig. Psykopaten trenger ikke hjelp, han/hun sonderer bare terrenget for å vurdere om du egner deg som vert for hans/hennes parasittisme. 

Mennesker med klare grenser vil allerede her riste psykopaten av seg. De tenker "Wo! Jeg har kjent deg i en time og du forteller meg allerede om din voldelige mor". Disse menneskene vil på en tydelig eller subtil måte trekke seg unna psykopaten. De vil avslå hans/hennes ytterligere tilnærmelser. Dette er de ikke interessert i. Empatiske og høysensitive mennesker vil også reagere på hva de blir servert. De vil - på samme måte som de med klarere grenser - også synes det er merkelig og ubehagelig, men de undertrykker faresignalene. De hører dem, men de har ikke hjerte til å avvise psykopaten. De stiller andres behov foran sitt eget velbefinnende. "Jeg synes det er ubehagelig, men denne personen trenger meg, jeg holder ut en liten stund eller noen dager i vedkommendes selskap". Det er nettopp denne ettergivenheten psykopaten søker. Og etter noen dager? Da sitter offeret allerede dypt fast i en psykopatisk idealisering som offeret ikke lenger har lyst til å unnslippe.

Som sagt, psykopatens evaluering av dine personlige egenskaper foregår meget tidlig i relasjonen. Men nå skal vi se på to faktorer som psykopaten faktisk spotter enda tidligere, og som ytterligere forklarer hans/hennes valg av deg som offer. To faktorer som er mer situasjonsbetinget enn de andre mer grunnlagte personlighetstrekkene. Hva er det psykopaten "ser" nesten umiddelbart?

1) Du er ubeskyttet.

2) Du er i sorg.

At du er ubeskyttet, vil ofte bety at du er ny et sted eller at psykopaten oppfatter at du har et utilstrekkelig sosialt nettverk. Kanskje er du langt fra din familie. At du står alene er viktig for psykopaten for å kunne isolere og manipulere deg bedre. Hvis du har et rikt sosialt liv så vil det bli vanskeligere for psykopaten å beslaglegge din tid, han/hun må "dele" deg med andre og dermed jobbe mye hardere for din oppmerksomhet. Et rikt sosialt liv betyr også at du vil få impulser fra andre, som vil kunne gjøre deg oppmerksom på at psykopaten faktisk ikke er bra for deg. Dette vil psykopaten for enhver pris unngå.

At du er i sorg vil bety at du nylig har gjennomgått en eller annen form for tap. Kanskje har du nettopp flyttet. Kanskje måtte du avlive ditt kjæledyr. Kanskje har du nylig brutt med kjæresten. Sorg og ensomhet skaper et behov for lindring. Psykopaten får dermed en inngangsport, han/hun vil i startfasen finne dine sår og lindre dem. 

Ikke alle ofre vil gjenkjenne at disse to faktorene var tilstede da de traff psykopaten. Kanskje var du tvertimot ekstra lykkelig på det tidspunktet? Det var likevel noe ved deg som psykopaten oppfattet som sorg og sårbarhet, selv om det ikke stemte med din egen opplevelse av ditt liv. For av og til tar psykopaten faktisk feil, med ubehagelige følger for både offer og psykopat.

I mitt eget tilfelle så stemte ett av to. Jeg var i kjærlighetssorg etter at en person jeg elsket dypt hadde flyttet. Dette skjedde to måneder innen jeg traff psykopaten, men sorgen lå nok fortsatt som et slør over meg og var slik sett registrerbar.

At jeg var ubeskyttet stemte imidlertid ikke, men psykopaten trodde jeg var det. Psykopaten og jeg var kollegaer. Han var nyansatt, og han trodde at også jeg var ny da jeg dukket opp på jobb to uker etter ham. Men jeg var ikke ny, jeg hadde bare vært på ferie. Og jeg hadde et rikt sosialt nettverk på stedet.

Senere i relasjonen så avslørte han at han først hadde oppfattet meg som "ubeskyttet". En kveld vi spiste kveldsmat så klarte jeg ikke å legge lokk på min nysgjerrighet lenger. Jeg spurte ham "du snakket ikke med noen av våre kollegaer i begynnelsen, men meg kontaktet du allerede første dagen du så meg. Hvorfor gjorde du det?". Han svarte "jeg trodde jeg kunne vise deg rundt. Ikke visste jeg at du var den mest kjente i hele bedriften".

Jeg trodde jeg kunne vise deg rundt. Ikke visste jeg at du var den mest kjente i hele bedriften.

Jeg må tygge litt på disse setningene. De avslører så mye, både sannhet og løgn. Løgnen ligger naturligvis i at psykopaten ikke ønsket å "vise meg rundt". Hvis han ønsket å vise meg noe, så var det hvor skapet skulle stå. Han ville dominere og kontrollere en ny person, både på jobb og privat. "Ikke visste jeg at du var den mest kjente i hele bedriften". I denne setningen ligger sannheten. Han sa det med et smil og en liten latter. Han var så sjarmerende da han sa dette. Den gang tok jeg det som et kompliment, selv om jeg tenkte at et mer naturlig svar hadde vært "fordi jeg likte deg", "fordi du smilte så pent" eller "fordi jeg trengte en venn". Men i dag vet jeg at min egentlige status spolerte hans planer for meg, da han etter få dager oppdaget at jeg slettes ikke var ny på arbeidsplassen slik han trodde. Jeg var faktisk hans veileder! Han likte dette dårlig, og her ligger de ubehagelige konsekvensene; antakelig var dette mye av årsaken til at han så tidlig tok masken av. Han viste meg tidlig sine aggressive tilbøyeligheter. Relasjonen vår fulgte ikke hans ferdigskrevne manuskript, og det fikk jeg merke på kroppen innen den første uken var over.

Når en psykopat avslører noe om seg selv på denne måten, så skal man lytte. Det er en av de få gangene en psykopat viser innsikt og er ærlig. På engelsk heter det "psychopathic tell" og forekommer ofte i starten av relasjonen, og som regel kun en gang. En "tell" er en glipp fra psykopatens side i et ikke-manipulativt øyeblikk. Psykopaten kan ytre "jeg kommer til å skade deg, du bør løpe" eller "jeg liker ikke folk, jeg legger dem lett bak meg når jeg er ferdig med dem". En "tell" fungerer slik sett som en advarsel til offeret, men en advarsel som offeret dessverre ikke tar på alvor fordi det lyder så fjernt. Utsagnene har ofte tvert imot motsatt effekt, og får offeret til å nærme seg psykopaten enda mer for å berolige ham/henne; "du er ikke farlig, jeg er jo her og er glad i deg". Da psykopaten sa til meg "jeg trodde jeg kunne vise deg rundt. Ikke visste jeg at du var den mest kjente i hele bedriften" så avslørte han hans opprinnelige intensjon med meg. Han avslørte at det var av avgjørende betydning for hans initiativ til kontakt med meg, at jeg var ny. Han trodde jeg var ubeskyttet. Det var en psychopathic tell. Jeg var bare ikke klar til å se tankene bak ordene. Istedet ble jeg smigret. 

I dag vet jeg bedre. 

 

 

 

DEBATT: Er psykopaten en ynkelig stakkar eller farlig og allmektig?

Psykopaten har som vi etterhvert har forstått, et grandiost selvbilde. Dette innebærer at han/hun føler seg berettiget til særbehandling og til å forvente mer av andre enn han/hun selv er villig til å gi tilbake. Det betyr også at psykopaten føler seg overlegen og mer verdt enn andre.

Berettigelse og mangel på samvittighet medfører at psykopaten kan tråkke på andre uten moralske skrupler. Dette spenner vidt, og inkluderer alt fra små løgner via tyveri, psykisk og fysisk mishandling, til mord. Selv om de færreste psykopater myrder, så føler alle psykopater seg berettiget til å myrde

Når vi forlater psykopaten, så er det imidlertid ikke frykt som først gjør psykopaten så stor for oss, det er kjærlighet og avhengighet. Vi får ikke sove, spise eller utføre enkle praktiske oppgaver, for vi klarer ikke å la være å tenke på psykopaten. Dette mennesket vokser seg nesten til en (av)gud i vårt indre.

Senere, etterhvert som vi lærer om psykopati, så blir gudsbildet skiftet ut med bildet av et monster. Men psykopaten blir ikke mindre av den grunn. Han/hun er fortsatt like stor i vårt indre. Det er imidlertid ikke lenger kjærlighet som fungerer som det anabole steroid, men frykten for hva psykopaten kan finne på å gjøre mot oss etter bruddet. Vi har lært om forfølging, svertekampanjer og hvor stor skade en psykopat kan gjøre på vår kropp og sjel. Han/hun synes mektigere enn normale mennesker.

Mynten har imidlertid også en annen side. Noen forskere og terapeuter mener at psykopatens grandiose selvbilde er en falsk erstatning for et selvbilde som egentlig er helt på bunn. At psykopaten faktisk føler seg mindre verdt enn alle andre og egentlig bare overkompenserer. At han/hun er liten, redd og misunnelig. Et slikt menneske er ikke mye å frykte, er det vel?

Noen av oss merket det de få gangene vi satt foten ned, at psykopaten ble usikker og unnvikende. Det flakkende blikket han/hun fikk hvis du en sjelden gang hevet stemmen tilbake. Vi fikk et øyeblikk inntrykket at av det ikke var psykopaten som hadde kontroll, men vi, og at det muligens var slik hele tiden. 

Etter bruddet opplever mange at psykopaten forsøker å skremme oss, men at forsøkene faller forgjeves til jorden. Taushetskuren, som mange ofre opplever som så skremmende, er egentlig en feig manøver fordi psykopaten ikke våger å konfronteres ansikt til ansikt. Svertekampanjen blir avslørt som desperat, billig og lite troverdig. Forfølgingen begrenser seg til smugovervåking med falske profiler på sosiale medier. Psykopaten er egentlig ikke noe annet enn "røyk og speiler" for å skape en illusjon om en omnipotent (allmektig) og omnipresent (allstedeværende) skikkelse.

Så hva er psykopaten? Farlig eller en flau fis? Hvor står du selv akkurat nå? Fortell andre lesere hvilket inntrykk du har av din psykopat. Kjør debatt!

Psykopatisk ordsalat

"When they feel threatened or bored, psychopaths will often use what`s called "word salad" in an attempt to keep your mind occupied. Basically. it`s a conversation from hell." (fra boken "Psychopath free" av Jackson Mackenzie)

Vi skal snakke kort om denne manipulative teknikken, som er tett knyttet til psykopatens hang til løgn. Ofrene for psykopater vet kanskje ikke alltid at de blir utsatt for denne bevisste manipulasjonen i en samtale med psykopaten, men etter samtalen opplever de en uforklarlig forvirring og de er usikre på hva de nettopp snakket med psykopaten om. Ofte endte samtalen et helt annet sted enn der den startet, og ingenting av betydning ble løst. Psykopatens hensikt med ordsalaten er å fjerne samtalepartnerens fokus fra det opprinnelige emnet, eller hva psykopaten vet at den andre ønsket å fokusere på eller løse.

Psykopaten gjør dette fordi han/hun kjeder seg eller for å unndra seg ansvar for et av deres mange krumspring. Å forvirre offeret er underholdning for psykopaten. Psykopatisk ordsalat kjennetegnes av at psykopaten egentlig ikke har et budskap, han/hun bare snakker hvor de bruker store ord og tilsynelatende god logikk, men likevel ender ikke samtalen noe sted. Ordsalaten har til hensikt å distrahere og flytte fokus. Hvis psykopaten kjeder seg, så er formålet med ordsalat å provosere deg og skape en krangel ut av ingenting. Dette er forlystelse for psykopaten.

Ordsalat kjennetegnes av ett eller flere av disse elementene;

Sirkularitet. Psykopaten går hele tiden rundt grøten, eller kommer tilbake til emner samtalepartneren trodde var tilbakelagt. Samtalen når aldri opp til et høyere nivå i form av enighet, løsning eller felles forståelse. Istedet spinner samtalen som bildekk i et gjørmehull.  

Psykopaten bringer opp dine tidligere feil men ignorerer sine egne. Psykopaten holder regnskap og har plutselig en lynskarp hukommelse når det gjelder dine tidligere feiltrinn. Disse bringes gjerne på bane, selv om de ikke har noe med den aktuelle situasjonen å gjøre.

Nedlatende tone. Psykopaten setter seg på en høyere hest enn deg. Dette blir hørbart i hans/hennes tonefall. Psykopaten kan spotte deg, eller motsatt - legge seg i et toneleie som er lavere og roligere enn ditt, for på den måten å understreke en slags moralsk og emosjonell overlegenhet. Dette kan ha en meget forvirrende effekt, spesielt når du startet samtalen selvsikker og med en tro på at du hadde en moralsk og etisk begrunnelse for å bringe emnet på banen.

Psykopaten anklager deg for ting han/hun selv har gjort. Dette er velkjent projeksjon, men går lenger enn det, for i en ordsalat så er psykopaten bevisst hva han/hun sier. Anklagene er ment å distrahere og forvirre. Du entret samtalen for å påpeke et krumspring du ikke kunne ignorere, men ender opp med å selv forvare deg for ting som i utgangspunktet ikke hadde noe med samtaleopprinnelsen å gjøre.

Multiple personligheter. I en ordsalat så vil psykopaten tydeligere enn ellers avsløre at han/hun ikke har noen egen personlighet. De kan i løpet av en fem minutters samtale svinge innom mange vidt forskjellige holdninger, tonefall og ansiktsuttrykk som ikke har en naturlig sammenheng eller kontinuitet. Psykopaten kan for eksempel veksle mellom å være enig med deg, for plutselig i neste øyeblikk protestere høylytt på det samme som han/hun nettopp sa seg enig i. Du får en schizofren følelse av å bli usikker på hvem du egentlig snakker med.

Det evige offer. Psykopaten befinner seg nesten permanent i offerrollen. Samtalen kan faktisk ende med at du synes synd på psykopaten og trøster ham/henne, selv om han/hun var den som i utgangspunktet hadde gjort seg skyldig i noe. Slik er psykopaten den som blir dullet med resten av kvelden, mens du fullstendig har glemt det alvorlige overtrampet du ønsket å sette fokus på.

Du begynner å forklare grunnleggende menneskelige følelser. Og dette sågar til en voksen person. Men du oppdager plutselig at du må forklare det som til et lite barn; "forstår du at jeg blir såret når du har sex med vennen min? Såret som i at jeg føler meg skuffet og bedratt?". Psykopaten har ingen empati, og derfor ingen forutsetning til å forstå hvordan du har det. Du kunne like gjerne forklart dette til blomsterpotten eller gullfisken.

Unnskyldninger. Psykopaten vil alltid finne "rasjonelle" argumenter for hvorfor han/hun måtte handle som han/hun gjorde. I de tilfellene hvor det kommer en beklagelse, så står den aldri i samsvar med handlinger som uttrykker anger eller ansvarliggjørelse.

"Hva i all verden skjedde nettopp?". Du føler deg ikke klokere etter en ordsalat, bare tømt og forvirret. Du opplever at du nettopp har brukt masse energi og følelser på ingenting. Du kom jo ingen vei. Alle de planlagte argumentene dine som du repeterte for deg selv innen samtalen, falt unyttige til jorden eller prellet av psykopaten som vann på gåsa.

(kjennetegnene er hentet fra boken "Psychopath free")

Hvordan oppleves det å befinne seg i en psykopatisk ordsalat? Hvordan foregår den? Jeg opplevde dette aldri i utstrakt grad med "den store" psykopaten. Men som mange ofre som studerer emnet psykopati, så oppdaget også jeg at jeg hadde ikke bare en, men flere psykopater i livet mitt.

Jeg kom umiddelbart til å erindre en av dem, som jeg for noen år siden ønsket å konfrontere med en grov urett begått mot meg selv. Vedkommende var av typen "vennlig psykopat" (antakelig en skjult narsissist) og brukte aldri ukvemsord eller en aggressiv tone. Jeg husker at jeg under konfrontasjonen ble utsatt for en tyve minutter lang monolog som på forunderlig vis beroliget meg og lød både overbevisende og logisk. Men etter samtalen kunne jeg ikke huske et eneste tydelig argument psykopaten hadde brukt. Jeg kunne ikke selv med en pistolmunning mot tinningen, dra frem et eneste eksempel på rasjonell retorikk fra samtalen eller hva vedkommendes holdning til situasjonen egentlig var. Hadde han bedt om unnskyldning? La han egentlig skylden på meg? Jeg hadde for mitt bare liv ikke oppfattet essensen i en tyve minutter lang og - for meg - meget avgjørende samtale. Jeg husker bare at jeg var hjernevasket til å akseptere uretten som var begått. Psykopaten slapp unna videre ansvarliggjøring for uretten.

Vi skal i tillegg til min egen erfaring, la en gjesteskribent slippe til med sin opplevelse av en psykopatisk ordsalat. Forfatteren av tidligere gjesteinnlegg på bloggen (bl.a. "Albert Einstein har en god definisjon på galskap") forklarer her i en grundig analyse hvordan hun opplevde en ordsalat "fordekt" som en samtale. En liten øvelse; når du leser, se om du kan kjenne igjen de ovennevnte kjennetegnene i samtalen. Kanskje du etterpå klarer å identifisere ordsalater med din egen psykopat. Les og lær;

Historien om «Benken» gav meg en oppvekker. Psykopatens oppfattelse av virkeligheten kontra det normale, der psykopatens virkelighet ikke gjennomgår samme fornyelse og endring basert på erfaring, slik det gjerne gjør hos normale. Psykopaten står på stedet hvil i sin egen underlige verden, og alt de kjenner er deres egne behov for tilfredsstillelse. Han/hun går ingen vei, de repeterer kun sin egen handling. Min eks gav meg i mange år et falskt inntrykk av stadig fornyelse. Hvordan i all verden kom han på den ideen, når han i sin virkelighetsoppfatning aldri hadde behov for å utvikle noe ved seg selv? Det var, og er, som om alle årene ikke har hatt noe å si for han. Han er den samme. Det rare er at han alltid har oppført seg som om dette også gjaldt for meg. Som om jeg, uavhengig av alle overgrep, fortsatt befant meg på en rosa sky av forelskelse. At jeg ikke brydde meg om alt det stygge han gjorde. «La oss sette en strek, det er jo helg!» Jeg vet jeg tilla han en normal form for utvikling. Det gjør man fordi man tror psykopaten i utgangspunktet er normal. Jeg trodde han både tenkte og følte som meg.

Da jeg etter hvert avsluttet forholdet, var jeg rimelig sikker på at han hadde en personlighetsforstyrrelse. Men selv ikke dette endret noe på hans syn på meg. I hans verden elsket jeg han like høyt. Han har hatt mange nye ofre så lenge jeg har kjent han, men han har jevnlig dukket opp igjen i min verden som om ingen ting har hendt. Han har fulgt etter meg i en slags underlig overbevisning om at jeg før eller siden vil gi opp den idiotiske motstanden. Som om jeg har vært grunnløst både sint og fortvilet. Det har gått mange år siden jeg sist bet på kroken, og jeg har vært en taus grå mur. De siste par årene har alt fra han havnet rett i spamfilteret, og det blir slettet automatisk. Sms`er og oppringninger stoppes av Telenor. Jeg verken leser eller hører hva slags provokasjoner han ønsker å manipulere meg med. Det som allikevel forundrer meg, er utholdenheten hans. For loggene viser at han fortsatt prøver. Telenor kan melde om gjentatte avviste forsøk. Hva får han til å holde det gående etter så lang tid? Er det et resultat av psykopatens manglende evne til videre utvikling? Er det slik fordi han fortsatt befinner seg i fortid?

Jeg gjorde en test, av ren nysgjerrighet, bare for å finne ut om det virkelig er slik at psykopaten mangler evnen til å komme seg videre. Ikke minst ble det interessant for meg nå som jeg har lært en del om psykopaten. Testen jeg gjennomførte anbefales absolutt ikke, men noen ganger kan en slik test gi gode bekreftelser. Jeg stoppet spamfilteret i en periode, og ganske snart dukket muligheten opp. Han innledet det hele med å dukke opp på Instagram, der han ønsket å følge meg. Mitt «svar» var å avvise han. Da fortsatte han kontakten på mail.

Han: Kan vi møtes? Det føles bare så nødvendig!                                                                                          

Jeg, etter å ha avventet i en uke: Fant denne i spamfilteret. Er det viktig?                                                

Han: Jeg skrev opprinnelig det ja. Men kanskje ikke nå lengre, ikke etter dine svar på Instagram. Nei, jeg vet ikke faktisk.                                                  

Jeg: Det er greit.                                                                                                                                                                                                    

Han: Det er/var viktig for meg, men ikke for deg tror jeg. Og du vet også hva det gjelder, hvorfor. Du kjenner hele historien, og du vet hva som er sagt før, og nylig. Så det burde være unødvendig å spørre.                                                                                                                                                                

Jeg: Ja, jeg kjenner deg og historien din. Men jeg tok deg på alvor og fant det nødvendig å spørre om viktigheten.                                                              

Han: Spørsmålet var, kan vi møtes? (Jeg rakk ikke å svare. Jeg oppfattet dessuten at han allerede hadde avklart at det ikke lenger var så viktig. Dette er en mann jeg ikke har snakket med på veldig lenge. I en normal verden ville han forklart konkret hva kontakten gjaldt, eller så ville man avsluttet ordutvekslingen. Han forklarte seg isteden som i en ullen gjettelek.) 
 

Han: Apropos - har det faktisk omsider veldig bra i hverdagen og livet. Etter å ha fikset opp i en del nå i våres er det klart jeg ikke visste helt hvor ille det stod til. Så, alt bra her. En ting som riktignok aldri endrer seg..... Jeg elsker DEG! (I alle år har han forsøkt fange min interesse ved å beskrive en for meg usynlig oppgradering av sin egen håpløse livssituasjon. Ny plan, ny fremtid, ny agenda, ny plattform. Alle keiserens nye klær. Fremgangsmåten er lik. Her er det helt tydelig at han lever i fortiden og han gir vitterlig inntrykk av å tro at dette også gjelder for meg. Han forventer at jeg skal reagere positivt. Jeg ignorerer, og han mister fort humøret.)                                                                                                                                                                      

Han: Jeg stenger ned, for du har så mange ganger demonstrert hvor uinteressert du er i kontakt, og det finnes ingenting seriøst i måten du svarer meg, ikke på lenge ... Ikke nå, ikke på flere år. Jeg har vel innfunnet meg med det, og kommer videre med meg selv. Så, jeg stenger ned nå, siden du ikke tar ditt ansvar i det du spør. God sommer! (I dag hadde jeg normalt sett avsluttet kontakten her. Men jeg velger å svare, og jeg provoserer helt bevist for å se reaksjonen.)                                                                                                                                                                                                          

Jeg: Repeat, repeat, repeat.                                                                                                                                                                                          

Han - umiddelbart: Spørsmålet var enkelt, og du svarer jo ikke. Det er også repeat. Tror dette repeat- greiene er noe som mest foregår inni ditt hode.            

Jeg: Vel, du tar kontakt, om og om igjen. Det er mange år siden jeg avsluttet, men du fortsetter. Repeat er jo alt du er.                                                        

Han: Hvorfor tror du jeg tar kontakt igjen og igjen, om det ikke føltes viktig? Du av alle vet noe om hva det vil si å være glad i, elske. Men helt ærlig, du har gått vekk for lengst, riktignok brukt litt vanskelige argumenter for meg å finne ro med. Men tror nok jeg er forbi det nå. Bottom line, uten seriøs diskusjon eller faktisk interesse og engasjement er det jo ikke noe mer å prate om. Du har vel rett i det. Men ikke kall det seriøst, det spørsmålet du kom med nå i går, og diskusjonen/spørsmålene du aldri svarer på. Det også er jo repeat kan du si. Jeg forsøkte og ønsker komme videre og forbi barnslig tulle preik som har preget vår relasjon i altfor lang tid. Klem (Han henvender seg til meg som om det ikke har gått mange år siden den gang vi var kjærester, og han bruker nøyaktig de samme frasene som han benyttet den gang, både for å bygge meg opp og for å devaluere meg. Jeg skjønner at hans virkelighetsoppfatning ikke er endret. Men jeg ser også tydelig at han heller ikke tror at jeg er forandret. Jeg er fortsatt et dumt fjols i hans oppfatning. Jeg «lar meg» provosere.)

Jeg: Det er nesten ikke til å tro at jeg leser det du skriver. Men jeg kjenner deg igjen. Det er gode grunner til at jeg har sperret deg over alt.                          

Han: Igjen så er det jo kul umulig å forstå hva du mener med disse "svarene". Du ser jo nå kun bakover, eller? Så lenge du kun har bremser på, og kun reagerer uten å forklare, hva er det da å forstå? Umulig for deg da å vite hvem jeg er da.... Ref argumentene dine, spot on! (Jeg ignorerer.)

Han: Det begynte med "det føles viktig", "kan vi møtes?" Det var hva jeg sa. Fremfor å hisse deg opp over meg og akkurat de to enkle spørsmålene og utsagnene, i likhet med det meste jeg deler din retning. Kan vi ikke bare oppføre oss som voksne smarte mennesker? Og når du likevel ikke svarer, og gjør avstanden tydelig overalt, hvorfor åpner du opp litt innimellom, hvorfor svarte du nå (med nye spørsmål)? Jeg forstår deg ikke, like lite som du forstår meg. Antakelig er det slik. (Jeg svarer fortsatt ikke. Her avslører han virkelig hvor langt unna han er min virkelighet.) 
 

Han: Trist som faen. At du ikke tør å diskutere. Ta imot et særdeles seriøst ønske fra meg om å møtes, reflektere sammen, rett og slett bli litt klokere, kanskje også roligere. Jeg skulle ønske du tok imot, jeg ønsker bare å være vennen din, vise deg respekt. Thats all. Jeg forventer ikke tilsvarende tilbake. Men når du da tilslutt likevel spør, så følger du ikke opp. Og det er synd, og det er en synd. Som alltid, jeg ønsker deg bare godt. Men når du ikke ønsker det for meg skjønner selv jeg at det nytter lite med kontakt, kommunikasjonen eksisterer jo ikke. Take care. (Positiviteten er borte. Han stjeler «Trist som faen» fra den landsberømte boken til herr Behn. Hva han egentlig føler forblir en gåte. Han påpeker at jeg er problemet, og han er bare vennligsinnet og respektfull. Han lever videre i den nøyaktig samme forskrudde virkeligheten som før. Her ville jeg tenkt at han var ferdig snakket, men det er han ikke.)

Han: Mine siste små ord. Som alltid før, jeg er evig optimist. Derfor glemmer jeg at du for lengst mistet troen på respekt fra min side, for lengst sluttet å tro på noe av det jeg sier og deler med deg. Ergo er grunnlaget for vennskap og kjærlighet ikke tilstede. Jeg er fortsatt naiv super, med den største respekt for deg, og med kjærligheten trygt bevart inni meg. For all tid. Og slik skal livet også gå videre, uten at noen trenger å plages hverken den ene eller andre veien. Kyss og klem fra meg. (Ny sinnsstemning. Her blandes det meste. Det eneste han finner seg «skyldig» i, er å være naiv. Han fremstiller seg selv som den barmhjertige samaritanen, og jeg gjør et forsøk på å forklare, som om han er normal.)

Jeg: Ja, nå er du ved kjernen; Du glemmer konsekvent dine egne handlinger, og hva handlingene dine påførte meg av skader. Jeg regner ikke med at du skjønner alvoret i situasjonen. Hadde du vært i nærheten av å føle anger, føle empati og kjærlighet, så hadde du aldri holdt på i det omfanget du har gjort. Folk med de gode egenskapene er ikke i stand til å gjennomføre det du har gjort. Ja, alt er fortid. Du misliker at jeg ordlegger meg om fortiden og at jeg dømmer deg etter fortiden. Men du fikk holde på i en betydelig årrekke av fortiden MIN, og den betyr noe for MEG! Det er ikke mulig for normale å sette en strek over noe slik, med mindre man heter *hans navn*. Men med tiden har det heldigvis blitt mulig for meg å se meg tilbake, sortere og ikke minst velge hva jeg vil ta med meg videre. Du er IKKE en jeg tar med videre. Jeg er lei av at du påminner meg om fortiden.                  

Han: Det er virkelig ikke fortiden jeg tilbyr deg, og jeg snakker mest om nåtid og fremtid, men jeg forstår også fortiden. Derfor er ALT også endret, i meg vel og merke. Du også, men har med deg fortiden på annet vis enn meg og jeg forstår det også. Jeg er en mann av kjøtt og blod, med empati og følelser på rett plass, med kjærlighet jeg kan stole på. Slik er det, og slik vil det alltid være fremover også. Klem (Jeg kan ikke fortsette denne samtalen med han. Han kverulerer bevisst, og det er noe ekstremt umodent over det han skriver, lik en 3-åring som lover å bli snill - bare han får godteriet. Dette er en never ending story.)

Han: Det er så utrolig mange ting jeg skulle planlagt med deg, sett fremover og skapt noe nytt og godt sammen... Feks ved å bli med meg på konsert i Frognerparken senere i juli.... 

 

Månen er en ost! Hare 4/20; Patologisk lyving

Løgn blir ofte trukket frem som psykopatens største varemerke. Om psykopaten hører vi ofte at "du vet han/hun lyver, for de åpner munnen", eller "psykopaten lyver selv når sannheten er et bedre alternativ". Patologisk lyving er Dr. Robert Hare`s psykopatkriterie nummer fire.

Om psykopaten lyver så mye som litteraturen påstår vil jeg bestride litt lenger ned i denne teksten. Men noe som er ubestridelig er at psykopaten lever i en slags fantasiverden, og benytter seg av flere måter å lyve på enn direkte usanne utsagn. 

"Han (psykopaten) bruker løgn og lureri mot andre fordi han kan oppnå fordeler i forhold til andre gjerne i form av penger og makt. Personen kan bli så vant til å lyve og lure at det går helt automatisk uten noen ettertanke. I en del tilfeller dreier det seg også om å vise overlegenhet i forhold til andre som er så dumme og godtroende at de lar seg lure. Løgn og lureri gir altså en følelse av å være smartere enn andre som er så dumme og mindreverdige at de ikke gjennomskuer det som foregår." (fra "Sjarmør og tyrann" av Alv Dahl og Aud Dalsegg) 

Mange ofre opplevde at relasjonens startkabel bestod av en stor løgn, det såkalte "pity ploy" hvor psykopaten fortalte en tårevåt historie om en vanskelig oppvekst eller en gal ekskjæreste. "Pity ploy", eller "sympatifisking", har flere funksjoner. 1) Psykopaten starter fra første dag å programmere offeret til å være mer føyelig enn den "gale ekskjæresten som mishandlet ham/henne". Dette forbereder det nye offeret til høyere toleranse for dårlig oppførsel. 2) Psykopaten vil se om offeret sluker løgnhistorien. Dette er en del av psykopatens kartlegging av det nye offeret, for å finne ut om han/hun egner seg som partner. "Å egne seg" i psykopatisk målestokk vil si å være godtroende, givende, tilgivende, føyelig og trofast - nær sagt uansett hva psykopaten spyr ut av mishandling. 3) Psykopaten ønsker umiddelbart og effektivt å knytte offeret til seg i et "psykopatisk bånd" ved å spille på sympati. Når offeret får sympati for psykopaten så vil det bli vanskeligere å forlate ham/henne senere i relasjonen, selv om mishandlingen blir åpenbar for de fleste.

Løgn blir raskt en naturlig del av hverdagen for ofre i relasjon med psykopater. Psykopaten bruker løgnen som en viktig del av manipulasjon, til å oppnå goder, dekke over krumspring og unngå ubehagelige konfrontasjoner. Psykopaten kan lyve om alt, bare for moro skyld, og uten grunn. Han/hun kan fortelle at han/hun besøkte sin besteforelder, når han/hun egentlig besøkte sin tante. Varen kostet fire hundre kroner, ikke to hundre. Den ble kjøpt på "Jack & Jones" og ikke Cubus. For normale mennesker er slike ting trivielle, psykopaten lyver om dem likevel. Senere oppdager du kanskje kvitteringen, som er fra Cubus og viser en sum på to hundre kroner. Hvis du konfronterer psykopaten med dette, så kan du oppleve ymse reaksjoner. Alle med det formål å vri og vrenge på sannheten, slik at du til slutt faktisk tror at varen ble kjøpt på Jack & Jones, selv om kvitteringen viser at den ble kjøpt på Cubus. Kanskje du til og med ender med å bli overbevist om at det er din skyld at kassaapparatet på Jack & Jones skriver ut kvitteringer fra Cubus! Og mens vi likevel er inne på temaet, visste du at grønt er blått? Yup, det er det, og du har trodd feil hele livet.

Du skulle ønske du aldri tok opp kvitteringen.

Den største løgnen av alle er selve nerven i relasjonen, når psykopaten forteller at han/hun elsker offeret. Et menneske som kan lyve om noe så personlig og bekreftende, kan lyve om hva som helst. Psykopatens livspartner er ikke unntatt psykopatens syn på andre mennesker som mindreverdig. Tvert i mot, i de fleste tilfeller så blir psykopatens forakt for hele menneskeheten plassert på partneren alene. Dette fordi psykopaten må beholde en normalitetsmaske overfor resten av sine omgivelser. Psykopaten ser forøvrig gjerne at flere deltar i mishandlingen av primærpartneren, han/hun vil ikke tre støttende til for å forsvare partneren hvis utenforstående devaluerer ham/henne. Psykopaten oppfordrer sågar andre til å angripe og kritisere partneren da dette bekrefter psykopatens betraktning av partneren som mindreverdig. Psykopaten vil dessuten oppleve tilfredsstillelse av å se partneren sluke stadig villere løgnhistorier.

Tåkelegging (gaslighting) er en av psykopatens mange måter å lyve på. Løgn er like mye hva psykopaten ikke forteller, som hva han/hun faktisk sier. Når psykopaten tåkelegger, for eksempel ved å påstå at du har sagt eller gjort noe som du aldri har sagt eller gjort, så er dette patologisk lyving. Det samme gjelder når psykopaten unnlater å gi deg viktig informasjon. Psykopaten venter kanskje med å fortelle at han/hun har bestilt flybilletter til syden, til siste kvelden før dere skal reise. Psykopaten har tilbakeholdt denne opplysningen i ukesvis. Ved å vente med å fortelle deg om sydenturen til kvelden før, så får psykopaten storartet underholdning av å se deg kaste deg rundt for å pakke nødvendige ting og ordne alt det praktiske omkring for eksempel fravær fra jobb og hundevakt. Tannlegetimen må kanselleres. Vennen som har lånt det dyre kameraet ditt må plutselig levere det tilbake på timen. Passet ditt er ikke lenger gyldig og nødpass må utstedes på flyplassen. Hvis du skulle finne på å si et ord om stresset du opplever, så får du høre at du er utakknemlig og at psykopaten ikke vil glede deg med overraskelser igjen. Derfor tier du om ubehaget. 

Psykopaten lever i en fantasiverden. I hans/hennes hode utspiller det seg en film. Et manuskript skal følges. Psykopaten forteller deg ikke om manuskriptet, men forventer likevel at du skal spille din rolle slik det står skrevet i hans/hennes hode. Å ikke fortelle deg om hvilke forventninger psykopaten har til deg, er også en form for løgn. Før eller siden vil du selvfølgelig spille din rolle "galt", siden du ikke vet hva som forventes av deg. Du vil da oppleve at psykopaten blir såret, skuffet og rasende. 

At psykopaten lever i en fantasiverden må likevel ikke tolkes som at psykopaten hallusinerer eller er virkelighetsfjern. Det er ikke tilfelle. Psykopaten vet forskjell på rett og galt, og kan skille sannhet fra løgn. Likevel klarer han/hun ikke å la være med å lyve. Psykopaten har løyet fra barnsben av, og opplever å få flere goder av å lyve, enn av å fortelle sannheten. Ærlighet er ingen dyd for psykopaten, fordi den i hans/hennes øyne gavner andre mer enn ham/henne selv. Den eneste dyden for psykopaten er selvtjenende. Hvis psykopaten forteller sanne opplysninger om seg selv, så vil det i psykopatens øyne gi andre et overtak og makt over ham/henne. Psykopaten kan ikke tillate dette, for alt er en konkurranse. Psykopaten bruker som kjent all informasjon om andre, mot dem, og han/hun er overbevist om at alle andre tenker likedan. Det vil derfor ramme psykopaten selv, hvis han/hun er ærlig og oppriktig. Løgn faller seg derfor helt naturlig, rett og slett for å overleve.

Fordi løgnen har fulgt psykopaten hele livet og faller seg så naturlig for ham/henne, så er det så vanskelig å avsløre den. Psykopaten viser ikke normale tegn på forlegenhet, uro, rødming eller flakking med blikket når han/hun lyver. Derfor kan psykopaten med overbevisning fortelle oss at månen er en ost, slik at vi begynner å tvile på alt vi tidligere har hørt om månen (og for den saks skyld, om ost).

Er det slik at løgn er et overhøyet psykopatisk kriterie? Mange vil mene det. På samme vis påstår noen at psykopaten er "notorisk utro", og at andre kriterier er underordnet løgn og/eller utroskap. Selv om det er riktig at mange psykopater lyver og er utro, så tror jeg det er skadelig å fremheve enkelte kriterier på denne måten. Alle psykopater vil ikke oppfylle alle kriterier. Å påstå at alle psykopater er utro, kan også medføre at normale personer som er utro, stemples som psykopatiske. Det er derfor helhetsbildet som er viktig, og det er sammensatt av mange kriterier som bare de som står nærmest psykopaten kan fange opp. Andre trekk enn løgn kan være mer dominerende hos mange psykopater.

Jeg husker at psykopaten som katapulterte meg til å skrive denne bloggen, løy svært sjelden. Det meste som kom ut av hans munn kunne jeg stole på. Det var alt han unnlot å fortelle meg, som gjorde meg usikker. Men direkte løgn? Jeg er sikker på at i hverdagen så løy jeg oftere enn han gjorde.

Men selvfølgelig løy han til slutt, i den store avslutningsscenen. Hans siste bedrag var en eneste stor løgn. Han løy fordi han visste han bedro meg, og forsøkte å legge skylden over på andre. Som en ekte psykopat så tok han intet ansvar for egne handlinger.

Jeg husker også et annet tilfelle, hvor manipulasjon og løgn ble tvinnet sammen på mesterlig psykopatisk vis. Uten å si det direkte, så ymtet han frempå at han hadde lite penger. I dagligvarebutikken en dag så ringte han sin far og fikk ham til å overføre penger til sin egen konto, fordi "han manglet penger der og da". Han sørget for at jeg overhørte samtalen. Jeg tilbød meg å betale for hans varer, men det var uhørt for ham. Løgnen i dette tilfelle var ikke at faren overførte penger, men at psykopaten manglet penger. Han fikk med andre ord faren til å gi ham penger selv om det ikke var nødvendig, kun for å manipulere meg. 

Slik injiserte han i meg en oppfattelse av at han hadde et stramt budsjett, uten å direkte tigge penger. Tvert imot, han betakket mitt tilbud om å gi ham penger der og da. Han bevarte sin verdighet. Og det som da skjedde mellom oss kan du som leser kanskje forestille deg. Ganske riktig, fremover betalte jeg ofte langt mer enn hva som var min rettmessige andel av utgiftene fordi jeg ikke ville stille ham i en forlegen posisjon. I dette eksemplet ser vi også hvordan løgnen arbeidet sammen med et annet psykopatisk kriterie som vi skal snakke om senere; parasittær livvstil.  

La oss bruke et lite øyeblikk på å analysere situasjonen jeg nettopp beskrev, opp mot normal oppførsel. Hva ville det normale i en lignende situasjon vært? Hvorfor var ikke psykopatens oppførsel i butikken normal? Hvordan var den psykopatisk? Hvorfor hadde jeg en subtil opplevelse av at noe skurret? Det er fordi en normal person ville hatt kontroll og oversikt over sine finanser på forhånd. Alle kan av og til ha lite penger på konto når det nærmer seg lønningsdag, men da ringer vi kontofonen innen vi går inn i butikken. Vi utsetter oss ikke for en potensiell pinlig situasjon når vi allerede har fylt handlekurven, to minutter før vi skal legge varene på kassabåndet, og spesielt ikke sammen med en annen person som vi er iferd med å bli kjent med. Hvis vi mot alle forhåndsregler likevel oppdager at vi har lite penger, så tar vi den telefonsamtalen til far i skjul. Vi lar ikke andre ta del i den, da vi ville oppleve det som flaut.

Psykopaten blir ikke flau eller forlegen. Han/hun utfører handlinger normale mennesker opplever som grenseoverskridende, med største selvsikkerhet.

Hva psykopaten klarer, er å legge lokk på vår magefølelse, slik at den blir så subtil at den koker bort. Vi opplever til slutt det unormale som normalt. Vi reagerer ikke lenger på psykopatens opptreden med forbauselse.

Øvelsen jeg vil leseren skal gjøre denne gang, handler om nettopp dette. Vi kan kalle den "hva ville vært normalt"-øvelsen. Tenk gjennom et par situasjoner med din psykopat, hvor du synes noe skurret. Skriv ned situasjonen slik den foregikk. Skriv deretter ned hva som i dine øyne ville være normal opptreden i den samme situasjonen. Slik oppøver du din sans for det normale, din intuisjon og din trygghet i å stole på den. Når du får situasjonene ned på papir, så ser du tydeligere hvor mye din psykopats oppførsel faktisk avviker fra det normale.  

Ok, jeg vil avslutte denne teksten med to eksempler på psykopatisk patologisk lyving, begge hentet fra boken "Sjarmør og tyrann". 

"Evelyn fortalte ofte historier som var fullstendig forvrengt ut fra hvordan de faktisk hadde hendt. Dette skjedde både i selskapslivet når hun skulle være underholdende, og når hun angrep Einar. Hun kunne også lyve om ting som var lette å kontrollere. Hun fortalte for eksempel Einar at hun hadde ringt hans arbeidsgiver og fått opplyst at de helst så at han tok ferie siden han virket så sliten. Dette var slett ikke sant, men hun trengte fri fordi hun ville reise utenlands en tur. Da hun og Einar møttes i barnefordelingsstrid i rettssalen kom hun med alvorlige og usanne beskyldninger om Einar. Dette ble avslørt, men Evelyn snakket det bort som om hun hadde misforstått."

"I starten på sin karriere hadde Tore stjålet forskningsdata fra kolleger for å få flere publikasjoner. Etter at han et par ganger hadde publisert dem som sine egne og fått påtale for dette, ble han mer raffinert. Han overlot dataene til forskere han kjente ved utenlandske institutter innen samme fagfelt. Til gjengjeld gjorde de Tore til medforfatter på arbeider som han ikke hadde vært med på fra deres institutt."

Neste gang skal vi se nærmere på en litt annerledes løgnteknikk, kalt "psykopatisk ordsalat".

God søndag.

 

Vennen og jobben som forsvant

Så, det er søndag, og jeg hadde egentlig tenkt å skrive om psykopatisk løgnaktighet. Men en annen ting har opptatt meg de siste dagene, og når man skriver en blogg så er det vanskelig å følge en oppsatt plan. Man må skrive om det som inspirerer i øyeblikkets hete.

Det jeg har tenkt på den siste tiden, er noen hendelser som viser psykopatens trang til å stikke kjepper i hjulene til de han/hun påstår å elske. Så snart du har fått en psykopat i livet ditt, så begynner merkelige og uforklarlige ting å skje. Men det ligger ikke naturlig for deg å mistenke psykopaten der og da. For det første så vet du ennå ikke at vedkommende er psykopat, og for det andre så er det veldig fjernt å mistenke at de merkelige tingene som skjer er alt annet enn tilfeldige.

Vi har snakket mye om hvorfor det er så viktig å bryte kontakten med psykopaten. Han/hun elsker deg ikke og er dessuten manipulerende og krevende. Han/hun vil ta og aldri gi, og kan drenere din sjel og bankkonto. Dette er ille nok i seg selv, men er det alt? Er ikke psykopaten farligere enn dette? Vi er jo enige om at de fleste psykopater ikke er fysisk voldelige eller myrder. Så, hvor mye skade kan de egentlig utrette? 

Dette spørsmålet fikk meg til å erindre et par hendelser fra den gang jeg ante fred og ingen fare. Da jeg traff psykopaten så jobbet jeg som vikar innenfor mitt yrke. Jeg ble leiet ut til institusjoner og bedrifter ved sykdom eller annet behov for arbeidskraft. Jeg likte denne livsstilen, da den ga meg stor frihet til å bestemme når på året jeg godt kunne jobbe og når jeg ønsket fri. Inntekten min varierte voldsomt fra måned til måned, men med litt planlegging så var det ikke noe problem, jeg har aldri vært en trygghetsnarkoman. 

Min kontakt med det oppdragsformidlende byrået var god, jeg var vel ansett, og fikk alltid oppdragene jeg viste interesse for. Denne gang hadde jeg blitt forespeilet et spennende oppdrag i en kommune man forbinder med troll og eventyr, og jeg gledet meg til å oppholde meg på dette stedet i noen uker. Jeg fortalte psykopaten hvor jeg skulle, og han viste stor interesse for oppdraget. Jeg likte å fortelle ham alt jeg hadde på hjertet og tolket hans spørsmål som interesse for meg og mitt liv. Derfor formidlet jeg alle detaljer til ham. Han lyttet med store øyne og sitt beste smil.

Så skjedde det noen dager før jeg skulle dra, at oppdraget ble avlyst. Dette var merkelig, og hadde aldri skjedd meg før. Begrunnelsen jeg fikk var at "bedriften ville forsøke å løse personalmangelen uten innblanding fra bemanningsbyrå". Ok, tenkte jeg. Ingen skade skjedd. Men avbestillingen luktet merkelig. Hvorfor bestilte da denne bedriften en vikar til å begynne med? Nuvel, jeg fikk snart et nytt oppdrag et annet sted. 

Denne gang valgte jeg å ikke fortelle psykopaten så mange detaljer om det nye oppdraget. Jeg vet ikke hvorfor jeg var tilbakeholden, men jeg informerte ham kun i grove trekk.

Et par uker senere satt jeg på toget på vei til den nye destinasjonen. Vis-a-vis meg satt en ung mann, som jeg snart kom i prat med. Togturen var lang og jeg var glad for det sjarmerende selskapet. Vi hadde mye felles og lo godt. Tonen var faktisk eksepsjonell god. Hans destinasjon var et par stopp før min, og da han forlot toget ba han om å få legge meg til på facebook, det var selvfølgelig iorden for meg.

Som alt annet som hendte meg, så fortalte jeg psykopaten entusiastisk om mitt hyggelige møte på toget. Han lyttet med stor interesse og stilte spørsmål. Nå må du som leser ha i mente at jeg faktisk aldri hadde en klar romantisk relasjon med min psykopat. Vi var ikke kjærester. Derimot følte jeg ofte at vi beveget oss i gråsonen mellom vennskap og kjærlighet, og at psykopaten ledet oss dit. Men et par var vi aldri. Det lå derfor aldri et forsøk på sjalusifabrikkering fra min side da jeg fortalte psykopaten om en annen mann jeg hadde truffet. Som sagt, jeg elsket å fortelle ham stort og smått som skjedde i livet mitt. Dette var intet unntak.

Mannen på toget gjorde et meget godt inntrykk på meg, og vi besøkte hverandre et par ganger. Senere var jeg i en lang periode bortreist, men vi holdt god kontakt på facebook - ihvertfall en stund. Men så ble min nye venn plutselig fjern, og han var ikke lenger interessert i å treffe meg når jeg befant meg i hans trakter. Jeg forsøkte noen ganger å avtale å møtes inntil jeg ga opp, fordi han alltid hadde en unnskyldning til ikke å treffe meg. Han sluttet også å vise interesse på chat. Jeg syntes det var fryktelig synd, men fordi vi ikke hadde klart å bygge en sterk nok grunnmur i vennskapet, så slettet jeg ham etter en stund som venn på facebook.

Før dette skjedde, så spurte psykopaten et par ganger "hvordan går det med mannen på toget?". Psykopaten viste ikke interesse for alt jeg foretok meg, men utviklingen av mitt vennskap med denne mannen var han spesielt interessert i. Og jeg holdt ham oppdatert.

Ikke lenge etter dette, så brøt jeg med psykopaten. Dette var av ymse grunner som dere lesere allerede kjenner til, men ingen hadde noe med hverken jobboppdrag eller menn på tog å gjøre. Jeg hadde den gang ingen forutsetning for å mistenke at psykopaten spilte en rolle i disse forsvinningsnumrene som var Houdini verdig. 

Men det gjorde han.

Jeg skjønte det ikke den gang, men nå har jeg lært nok om psykopati til å forstå at det er slik de opererer. Psykopaten vil fiske etter informasjon og detaljer om dine sosiale forbindelser, for å kunne stikke kjepper i hjulene for din karriere og dine vennskap. De gjør det av hat, kjedsomhet, konkurransetrang og misunnelse. Du skal ikke ha noen fordeler i form av inntekt eller gode relasjoner, hvis psykopaten kan forhindre det.

At psykopaten har kontaktet mannen på toget, forstod jeg en dag da denne mannens profil dukket opp på facebook-feeden min. Det var da gått en stund siden jeg slettet ham (merk: ikke blokkert). Jeg klikket på profilen hans og la merke til at jeg ikke hadde mulighet til å legge ham til som venn. Denne funksjonen kan man fjerne når man ikke vil at noen skal ha mulighet til å sende en venneforespørsel. Jeg vil si at det er i ekstreme tilfeller noen vil benytte seg av en slik funksjon, da man ellers bare kan unnlate å akseptere venneforespørsler. Likevel, denne hadde mannen brukt på meg. Jeg opplevde det som pussig, da vi faktisk hadde en meget god tone og jeg kun viste ham høflig interesse. Den eneste forklaringen er at psykopaten må ha funnet denne mannen på min venneliste, kontaktet ham og servert ham en riktig saftig historie om hvor gal jeg er. 

Antakelig kontaktet psykopaten også min potensielle arbeidsgiver til mitt avlyste oppdrag.

Hvordan kan jeg i dag være sikker på at psykopaten er hjernen bak? Fordi ingenting av hva jeg aldri informerte psykopaten om, forkludret seg. Kun muligheter jeg villig informerte ham om, ble ødelagt. Derfor er det så viktig å holde kortene tett til brystet, om dine planer, din økonomi og menneskene i livet ditt. Alt du forteller psykopaten, bruker han/hun som ammunisjon mot deg. 

Vi hører ofte at "psykopaten skyr ingen midler". Dette er hva det betyr. Psykopaten holder seg ikke for god til å kontakte din arbeidsgiver eller dine venner for å sverte deg. Det spiller ingen rolle at psykopaten ikke kjenner dine kontakter selv. Han/hun utgir seg gjerne for å være en annen, og forteller gjerne at du er kriminell, psykisk syk eller ustabil for å fjerne mennesker eller gode muligheter fra ditt liv. Alt dette skjer bak din rygg, samtidig som du i god tro fortsetter å forsyne psykopaten med opplysninger om ditt liv. Psykopaten later som om han/hun står på din side når han/hun i realiteten aktivt motarbeider deg. Når du så støter på "uforklarlig" motgang og ting oppleves tungt, så står psykopaten klar med en skulder til å gråte på. Men hva du ikke ser mens du lar deg trøste av ham/henne, er skadefryden i psykopatens ansikt.

Psykopaten elsker å observere konsekvensene av sine ugjerninger. Derfor spurte min psykopat så ofte "hvordan går det med deg og mannen på toget?" eller "tapte du masse inntekt da du ikke fikk det jobboppdraget"? Det vi oppfatter som omtenksomhet og omsorg, er istedet pyromanen som går tilbake til åstedet for sin brannstiftelse for å nyte konsekvensene av sin "bragd". Det er - i ytterste instans - psykopaten Ted Bundy som masturberer over likene av ofrene han har myrdet. Det er hvor stor innflytelse psykopatens handlinger får som gir ham/henne et adrenalinkick. Det får psykopaten til å føle seg dominant og allmektig. 

Når psykopaten vender seg mot deg på denne måten, så er det ikke et resultat av at relasjonen deres "surnet". At kjærlighet ble til hat, eller at psykopaten i utgangspunktet hadde et åpent sinn men etterhvert ble tiltakende mistroisk til deg. Slik utvikling skjer i enkelte normale relasjoner, og det er en utvikling som vil ta flere år. Vi ønsker å projisere dette over på vår relasjon med psykopaten, men psykopaten er alt annet enn normal. Hendelsen med jobboppdraget skjedde da jeg hadde kjent psykopaten i to måneder. Hendelsen med vennen fra toget skjedde noen uker senere. Normale mennesker utvikler ikke et intenst hat til et annet normalt menneske på så kort tid. Dette beviser at psykopaten har til hensikt å ødelegge ditt liv fra første dag han/hun spotter deg. 

Det er med god grunn man opplever paranoia i relasjon med psykopaten, eller etter bruddet. Har du opplevd at mennesker du tidligere hadde et greit eller attpåtil fantastisk forhold til, plutselig blir kjølige? Kollegaer, venner eller familiemedlemmer som plutselig blir kvasse i replikken, ikke lenger samarbeider eller snur ryggen til? Og du aner ikke hva du har sagt eller gjort som forårsaket en slik plutselig forvandling? Opplever du at din karriere plutselig tar en negativ vending, eller at du aldri får jobbene du søker på? Opplever du at leiekontrakten på boligen din plutselig blir oppsagt, eller at kjæledyret ditt dør på uforklarlig vis? 

Har det skjedd merkelige ting i ditt liv?

Tenk da etter hvilke opplysninger du ga psykopaten, og hvilken tilgang du ga ham/henne til livet ditt. Hvis hendelsene kan settes i sammenheng med ting du formidlet til ham/henne, så er sjansen stor for at din psykopat står bak. Dette er en av mange grunner til at null kontakt er så viktig. Med NK så mister psykopaten muligheten til å ødelegge for deg, da alle informasjonskanaler blir brutt.

Når jeg tenker tilbake på slike hendelser, så er det ufattelig at jeg elsket dette mennesket og trodde vi skulle være venner for livet. Det er også ufattelig at jeg savnet ham i meget lang tid etter bruddet. Likevel kan jeg fortsatt kjenne på rester av dette savnet. Gjør du også det, så vit at det er normalt.

Vær også sjeleglad for at du har fått dette mennesket ut av livet ditt, og sørg for at han/hun aldri kommer nær deg igjen.

 

Hvordan har psykopaten det etter at du går? (del 2)

Ok, dagen derpå, og vi fortsetter med annen del av spørsmålet om hvordan psykopaten har det etter at du går.

I går snakket vi mye om vennlighet, og hvordan vår evne til å være snille kan misbrukes - ikke bare av psykopaten, men også av mennesker som faller innenfor hva vi definerer som "normalt". Vi snakket i mindre grad om psykopatens opplevelse av din flukt, det skal vi forsøke å ta igjen i dag.

Kommentaren som inspirerte meg til å skrive denne teksten, inneholder følgende spørsmål;

Hvordan har psykopaten det etter at jeg gikk? Har han glemt meg? Hvordan tenker han tilbake på alle disse årene?

Det som er viktig å huske, er at psykopaten mangler evnen til nostalgi. Jeg beveger meg sjelden inn på debatten om hvorvidt psykopati skyldes oppvekst eller hjernefeil, men det kan virke som om den biten av hjernen som av og til gjør oss nostalgiske, mangler hos psykopaten. Forskning støtter dette ved å vise nedsatt aktivitet i psykopatens frontallapp, hvor blant annet følelser, erindring og omtanke aktiveres. Psykopaten vil derfor ikke reflektere noe særlig over "alle disse årene" han/hun tilbrakte med deg, og ikke på samme måte som du gjør. Han/hun vil ikke knytte minner til følelser som er nødvendig for å oppleve nostalgi og lengsel. Selv mens dere hadde en aktiv relasjon, så var ikke psykopaten sjelelig tilstede på samme måte som du var. Der du følte lojalitet, glede og omtanke, så levde psykopaten i en konkurranse. Du var ikke en kjæreste eller god venn for ham/henne, du var en rival. Vi har alle opplevd å ha rivaler i form av mennesker som jobber mot oss. Vi tenker ikke tilbake på dem med nostalgi, gjør vi vel? Det gjør heller ikke psykopaten. Problemet for psykopaten er at han/hun har ingen interesse av å skille venn fra fiende. Psykopaten er grandios og føler seg overlegen alle andre. I hans/hennes øyne er gode mennesker svake og feige, og dårlige mennesker er nettopp det - dårlige. Slik bidrar alle til å bekrefte hans/hennes overlegenhet.

Konkurranseelementet gjør at psykopaten aldri spør seg selv "hva har jeg gjort som fikk NN til å dra?". Ydmykhet står ikke på psykopatens meny. Psykopaten vil rasjonalisere din exit med at du ikke er verdt å samle på, eller de vil omskrive bruddet i eget hode til å fremstå som om de forlot deg og ikke omvendt. Psykopaten gjør bruddet til en konkurranse som skal vinnes.

Umiddelbart reagerer psykopaten sannsynligvis med narsissistisk raseri. Hvis du forlot psykopaten først, så ble din flukt foretatt uten psykopatens velsignelse og utenfor hans/hennes kontroll. Du forårsaket en narsissistisk skade, og i psykopatens hode er det en kardinal forbrytelse som du aldri blir tilgitt. Men husk at psykopatens følelser blir beskrevet som primale. Det vil si at følelsesregisteret er nært beslektet med dyrs og små barns evne til følelser, begrenset til sjalusi, misunnelse, skadefryd, tilfredsstillelse og raseri. Dypere følelser som kjærlighet, ekte lykke eller sorg har ikke psykopaten kapasitet til å oppleve. Følelsesuttrykkene er også kortvarige, akkurat som en hund eller katt som plutselig kan snappe etter hånden din med tennene, for så i neste øyeblikk fortsette med å slikke pelsen sin tilsynelatende uten å ense at du befinner deg i rommet. Ofre vil kanskje gjenkjenne dette med hvordan psykopaten kunne fyre av et verbalt angrep uten sidestykke, for så to minutter senere oppføre seg som om angrepet aldri skjedde. Slik sett er en psykopats raseri heller ikke personlig. Problemet er at de primitive følelsene er kombinert med et voksent menneskes høye intelligens. Dette gjør psykopaten i stand til å plotte, kalkulere og ikke minst huske skader på hans/hennes narsissistiske kjerne.

Den antisosiale forstyrrelsen forhindrer psykopaten i å se andre mennesker som noe annet enn objekter. Det er her mangelen på empati blir synlig. Psykopaten formår ikke å forstå andre menneskers opplevelse av livet, ikke engang de som står ham/henne aller nærmest. Psykopaten forstår at hans/hennes evige konkurransekamp vil skremme folk bort, derfor forsøker psykopaten å skjule sitt indre (ihvertfall i begynnelsen). Men psykopaten klarer ikke å skjule mangelen på empati. Denne invaliditeten kommer før eller siden frem i dagslys. Når en annen ser deg som et objekt, så kan vedkommende lett "plassere deg på hyllen" mentalt når du ikke lenger er synlig. Dine følelser og din opplevelse av psykopaten er irrelevant for ham/henne. I hans/hennes øyne har du ikke følelser, og akkurat som et leketøy kan du stues bort etter bruddet. Vi har i et tidligere innlegg snakket om "kompartmentalisering" og det er slik psykopaten klarer å fjerne deg fra bevisstheten, som en gjenstand som han/hun ikke lenger har bruk for. Ihvertfall ikke her og nå. Vi går ikke og opplever nostalgi for hagemøblene vi ryddet bort i september, gjør vi vel?

Ironisk nok er det objektivisering og mangel på empati som gjør at psykopaten overhodet ikke forstår hvorfor du ikke ønsker å ta ham/henne imot med åpne armer, når han/hun plutselig bestemmer seg for inkludere deg i livet sitt igjen. Dette foregår på nøyaktig samme måte som når vi i mai begynner å tenke på hagemøblene igjen, fordi været forbedrer seg. Gjennom hele vinteren har vi ikke enset dem en tanke, siden "bruddet" i september. Istedet fokuserer vi på hagedekorasjoner vi synes passer bedre i vinterhalvåret, slik som nisser og lykter. Nissene og lyktene passer oss bedre om vinteren, enn hagemøblene gjør. Vi "forkaster" derfor hagemøblene, både fysisk og mentalt, til fordel for nissene. Men i mai får vi plutselig bruk for hagemøblene. De har igjen en nytteverdi, og vi vil klargjøre dem for ny bruk; børste støv av dem, eventuelt vaske dem, kanskje male dem i en ny farge? Kort sagt pleie dem. Og hagemøblene gjør ikke opprør når du drar dem frem igjen i mai. De er ikke traumatisert av å ha stått i mørke i åtte måneder. Du hadde blitt oppriktig forundret om så var tilfelle. Det samme blir psykopaten, når du selv markerer motstand mot å bli behandlet som et hagemøbel. Psykopaten hverken vil eller kan reflektere over sine handlinger mot deg. Han/hun tar intet ansvar for din lidelse. Du er et objekt. Dine anklager og din vegring blir derfor et irritasjonsmoment som psykopaten vil slå ned på.

På samme måte som du pleier dine hagemøbler for ny bruk, kan psykopaten plutselig finne på å re-idealisere deg. Dette kan skje etter lang tid, opptil flere år. Men plutselig har du igjen en nytteverdi for psykopaten. Det kan være han/hun ønsker sex, penger eller sosial status. Er du alvorlig syk? Da ønsker kanskje psykopaten å fremstå som martyr, ved å pleie deg - i full offentlighet selvfølgelig. Uansett hvilken nytteverdi du har for psykopaten, så handler det aldri om deg. Som person har du ingen verdi. Men som gjenstand og "speil" har du verdi. Og hvis psykopaten har noe å tjene på det, så vil han/hun forsøke å utsette deg for en ny idealiseringsfase. Det er enklere for psykopaten å re-idealisere gamle ofre, enn å kurtisere nye. Det vil si, så lenge du biter på.

Du blir med andre ord ikke glemt etter bruddet. Men du blir heller ikke husket slik normale mennesker husker andre som har stått dem nær. Det faktum at psykopaten umiddelbart forkaster deg og ikke gir lyd fra seg på lang tid, forteller deg hvordan du blir husket. Jeg husker jeg rasjonaliserte psykopatens fravær og taushet med "jeg må ha såret ham noe voldsomt". Dette var den eneste normale forklaringen jeg kunne komme på som forsvarte hans motbydelige forkasting av meg. Men sannheten er at jeg såret ham aldri. Jeg ble derimot straffet for å ha markert grenser. Dessuten hadde han funnet et nytt offer. En person som savner deg, vil ikke gå og savne deg i årevis før han/hun tar kontakt. Hvis noen savner deg, så forsøker de å reparere relasjonen umiddelbart.

Uansett om du er den som går eller blir forlatt, så forsøker psykopaten å projisere all skyld for bruddet over på deg. Og i en periode så virker det. Psykopatens direkte beskyldninger rammer oss. Enda verre er det når psykopaten ikke sier noe i det hele tatt. Taushetskuren har som mål å vende oss mot oss selv. Når psykopaten ikke lenger henvender seg, så blir vi sittende alene med våre bebreidelser. Det er lett å tenke "jeg må virkelig ha forbrutt meg alvorlig på ham/henne, når de bryter kontakten så brått". Det er jo ikke normalt å forlate en relasjon på den måten psykopaten gjør det. Men psykopaten forlater oss sjelden helt og fullt. Som nevnt tidligere, så kan overvsvevinger skje direkte eller indirekte. Du kan være sikker på at hvis du faktisk hadde forgrepet deg så voldsomt på psykopaten som han/hun ønsker å gi inntrykk av, så hadde du aldri blitt overvåket på sosiale medier eller fått mystiske oppkall om natten. Du hadde aldri fått kryptiske beskjeder via flygende aper. Hadde noen forgrepet seg på deg, så hadde du aldri oppsøkt denne personen igjen. Du har ikke forgrepet deg på psykopaten. Psykopaten vet godt hvem som er den egentlige overgriperen, derfor holder han/hun fortsatt et øye med deg. For ham/henne er hele kalaset et spill. 

Det som er viktig for offeret, er å ikke delta i spillet. Det er essensielt å slutte å ønske å bli husket av psykopaten. Nå som du vet hvordan psykopaten husker deg, så håper jeg det er lettere å bryte de emosjonelle båndene du fortsatt har til ham/henne, og jobbe mot likegyldighet. Du ønsker ikke å bli husket av en meget forstyrret, og i enkelte tilfeller farlig person. Det er ikke et kompliment eller honnør til deres tidligere relasjon hvis psykopaten kontakter deg.

Oppsummert så har psykopaten det helt topp, mens du går og lider. Psykopaten tenker ikke nostalgisk tilbake på hva dere hadde sammen, og mest sannsynlig har han/hun kjøpt nye hagemøbler som de er opptatt med. I tillegg gir din lidelse dem et realt narsissistisk boost! Psykopaten kan oppleve kortvarig narsissistisk raseri av din utgang, men vil i de fleste tilfeller raskt gå i gang med å finne et nytt offer og miste interessen for deg. Derfor, gjør alt du kan for å komme deg videre i livet, denne personen er ikke verdt et sekund mer av din dyrebare tid og oppmerksomhet.

Ha det som mål, hva kommentaren som foranlediget denne teksten sier;

Her skulle jeg så gjerne ha lest det svart på hvitt, at jeg faktisk er bare luft nå.

Det er du. Du bør også gjøre psykopaten til luft for deg.

 

Hvordan har psykopaten det etter at du går? (del 1)

Denne kommentaren ble publisert av en anonym leser for noen dager siden. Spørsmålet vedkommende stiller er viktig og jeg tror mange går og lurer på det samme som forfatteren av kommentaren. Jeg vil derfor forsøke å svare på spørsmålet i dette blogginnlegget, samt det neste; 

Hei,

jeg har nettopp endelig klart å gjøre det slutt med min store kjærlighet... Etter årevis med et liv med en psykopat, klarte jeg etter å ha lest meg opp og frem, å gå fra "drømmemannen". MEN det jeg så sårt gjerne skulle lest mer om, som jeg finner lite info om... Er...: Hvordan har psykopaten det etter jeg gikk?? Har han glemt meg?? Hvordan tenker han tilbake på alle disse årene? Hva tenker han om at jeg gjorde det slutt med en fin melding og deretter NK?? Hva tenker han generelt?? Her skulle jeg så gjerne ha lest det svart på hvitt at jeg faktisk er bare luft nå... Det hadde også vært til god hjelp faktisk...:)

Først og fremst så vil jeg at du som har klart å forlate psykopaten, skal gi deg selv et velfortjent klapp på skulderen. Det krever mot å forlate en usunn relasjon, selv om det er det siste man ønsker. Å klamre seg til noe man vet man tar skade av, er fristende. Å forlate det er en bragd. Nå må livet gå videre uten det mange opplever som selve livsnerven. Å forlate psykopaten oppleves av mange som å slå av sin egen respirator, man får knapt puste. Meningen med livet er borte, ihvertfall i begynnelsen. Man må langsomt finne seg selv igjen og gi livet en annen mening enn den psykopaten ga det. For mange har meningen med livet hele tiden vært kjærlighet. Etter psykopaten kaster mange den meningen overbord, og søker etter mening et annet sted. Det kan være at jobb, venner, reising eller en lidenskapelig hobby må tre inn som erstattende meningsskaper etter psykopaten. Ihvertfall for en stund. Og disse substituttene kan være like verdifulle som - og adskillig mer realistiske enn - en ikke-realiserbar drøm om den store kjærligheten.

Uansett, når man forlater psykopaten så er det derfor ikke bare en skadelig person man har forlatt, men selve meningen med livet. Ikke rart det oppleves som nærmest uoverkommelig! Derfor, vær stolt av deg selv. Også de som ble forlatt har grunn til å være stolte av evnen de viser til å bygge opp et nytt liv fra ruinene av den havarerte relasjonen. Dette innlegget vil også gjelde for dere.

I denne første delen av innlegget vil jeg reflektere over uttalelsen "hva tenker han om at jeg gjorde det slutt med en fin melding og deretter NK?". Hva betyr offerets siste ord? Hva betyr de for psykopaten? Hva betyr de for offeret selv? 

Mange ofre forlot psykopaten med ord av sinne, raseri og anklager. Ukvemsord sagt eller skrevet i affekt. Ofre som forlot psykopaten med slike ord, angrer ofte i etterkant og tror at uten det brutale ordelaget så kunne kanskje relasjonen vært reddet. Jeg kan med en gang stadfeste at relasjonen kunne aldri reddes med et annet ordvalg. Slutten på relasjonen med en psykopat er alltid råtten. Den kunne ikke endt annerledes.

Jeg var selv blant dem som var redd for å såre og støte, helt til siste slutt. Selv om jeg innvendig brant opp av raseri så klarte jeg ikke å konfrontere psykopaten med min skuffelse og mitt sinne. I frykt for å vekke ubehag i ham så gjorde jeg i avslutningen som jeg hadde gjort i hele relasjonen - jeg glattet over. Mine siste ord til psykopaten var akkurat som forfatteren av kommentaren, av forsonende og takknemlig art. Heller ikke dette har noen innflytelse på psykopaten.

Hvis vi husker tilbake til dagligdagen med psykopaten, den gang vi fortsatt hadde kontakt, så gjorde vennlige handlinger eller ord sjelden inntrykk på ham eller henne. Psykopaten setter ikke pris på vennlighet. Faktisk opplever mange ofre at psykopaten indirekte eller sågar direkte håner dine forsøk på vennlighet. Middagen du la din sjel i å lage ble kritisert. Du forsøkte å støtte og være ekstra snill mot psykopaten på hans/hennes dårlige dag, men i neste øyeblikk ble du devaluert enda mer. At du selv måtte gjøre en kjempeinnsats for å få fri den uken psykopaten ville dra på ferie med deg spiller ingen rolle for ham/henne, når psykopaten dagen før avreise kansellerer turen. Din fornemmelse av å bli hånet for å være snill er ingen tilfeldighet. Psykopaten ser ikke godhet som en gave som må beskyttes, men som en svakhet som må utnyttes. Og bæreren av denne egenskapen er en feig og svak person som fortjener å hånes.

Det oppleves sårende og forvirrende når vennlighet ikke når inn til noen. Når du faktisk har strukket deg lenger enn noen annen i psykopatens liv men likevel ender opp med å bli den han/hun behandler dårligst. Dette er et signal vi skal ta på alvor, om at det er på tide å forlate relasjonen. 

Vennlighet når relasjonen skal avsluttes, i form av en støttende sms eller et brev hvor du forteller hvor mye du elsker ham/henne men at du ikke kan bli værende i relasjonen, eller en respektfull "klargjørende samtale" er like bortkastet på psykopaten i slutten av relasjonen som den var midt i. Vennlighet gir ikke psykopaten en klump i halsen eller en mental bølge av nostalgi eller anger, slik normale mennesker kan oppleve. Psykopaten ser ikke avslutningen som "fin" eller "trist". Han/hun ser den derimot som klarsignal for en ny og spennende konkurranse. Psykopaten ser konkurranse i alt, og han/hun skal alltid vinne. Denne gang kan det være "hvem kommer tryglende først", "hvem klarer å straffe den andre med taushet lengst" eller "hvem kan opptre mest likeglad over bruddet"-konkurransen. Kanskje alle tre samtidig. 

Din vennlige avslutning preller av på psykopaten som vann på gåsa. Men det betyr ikke at en korrekt avslutning er bortkastet. Du kan selv benytte den respektfulle avslutningen til å gå rakrygget ut av relasjonen med hodet hevet, vel vitende om at du endte relasjonen på en - for deg - verdig måte. Ta det med deg videre når du i etterkant vil slite med kognitiv dissonans. Med psykopaten, som i alle relasjoner, så vil det hjelpe deg i sorgprosessen at du i det minste har ren samvittighet. 

"Ren samvittighet" handler ikke bare om en verdig avslutning, man skal også ha ren samvittighet overfor seg selv, og dette innebærer å slutte å tilby vennlighet til de som ikke vil ha den, ikke verdsetter den eller ser den som et tegn på svakhet og en invitasjon til mishandling. Ofre for psykopater er ofte givende og milde mennesker, og det å avslutte sin vennlige opptreden overfor individer som ikke ivaretar den kan være en utfordring, men også en leksjon i grensesetting.

Jeg fikk nylig en ny kollega. Vedkommende var ung, hadde flyttet langt for å jobbe på min arbeidsplass og hadde tilsynelatende ingen venner eller bekjente her i byen. Jeg tok umiddelbart vedkommende "under mine vinger". Vi gikk på kino og brukte min bil til å dra på sightseeing og dessuten til å gjøre innkjøp da vedkommende selv ikke hadde bil, og det derfor var begrenset hvor mye varer han/hun kunne frakte på egenhånd. Jeg kjøpte en is til vedkommende som en "velkommen til byen" gest. Jeg gjorde ingen store handlinger, ingen grep som satte min egen sikkerhet, min økonomi eller mitt eget velvære i fare. Likevel ligger det i vennlighet et ønske om å rekke ut en hånd, om å ivareta den andre og et håp om at gesten blir respektert, håndtert som en gave av mottakeren og også gjengjeldt. Det er den moderne versjonen av å røyke en fredspipe sammen. 

Neste vakt jeg hadde sammen med min nye kollega, så merket jeg at vedkommende hadde inntatt en arrogant og bedrevitende holdning til meg. Jeg observerte adferden i noen timer inntil jeg var sikker og det ikke lenger var rom for tvil. Denne personen hadde villig mottatt min omfavnende imøtekommenhet, men hadde ingen planer om å opptre respektfullt overfor meg. Min vennlighet mot min nye kollega stoppet der og da. 

Hvorfor avsluttet jeg min vennlige holdning overfor min nye kollega? Var jeg blitt fornærmet? Er jeg oversensitiv? Nei. Dette er ord våre psykopater typisk fortalte oss, og som vi skal slutte å tro på. Våre egne oppfattelser av andre er til å stole på. Hadde dette skjedd før mitt møte med psykopaten, så hadde jeg antakelig fortsatt med min vennlige adferd overfor min nye kollega, til tross for en kjølig mottakelse. Men en av mange ting psykopaten har lært oss, er at vennlighet mot mennesker som aldri vil verdsette den, er bortkastet. Ingen skal føle seg berettiget til å motta våre gaver, og likevel devaluere oss.

Vi hører av og til morsomme historier a la typen "jeg smilte og hilste på vedkommende daglig. Jeg fikk aldri noen respons, utover et tomt blikk. Plutselig, etter 20 år, så svarte vedkommende "hallo". Jeg forstod at jeg endelig hadde nådd inn til ham/henne, og at min innsats i 20 år hadde gitt uttelling". Slike historier skal inspirere oss til å "ikke gi opp". Til ikke å slutte med å strekke ut en hånd. Men min holdning til slike historier post-psykopaten? Svada. Det er absurd å holde på slik. Livet er for kort til å hilse på noen i 20 år før man får noen respons, og mennesker som forteller slike historier lever i en boble. Forsåvidt den samme boblen som jeg selv levde i. Men i dag slutter jeg å smile til mennesker som ikke gjengjelder mine smil. Jeg har sluttet å belønne disrespekt.

For hva gjør du egentlig når du bruker tanker, tid og penger på personer som fortsetter å devaluere deg? Du oppmuntrer og bidrar til din egen mishandling.

Slutt å finansiere mishandlingen av deg selv.

Hvis du lurer på hvordan dine siste vennlige ord ble mottatt av psykopaten, så sier hans/hennes respons (eller mangel på respons) alt du trenger å vite. Hvis vedkommende ikke verdsetter din vennlighet, så er vedkommende heller ikke verd din omtanke eller ditt såre savn.

Men betyr det at psykopaten har glemt deg sekundet du går? Opplever han/hun ingenting i kjølvannet av deres brudd? Gjør din exit intet inntrykk på dem? Dette skal vi snakke om i del 2.

 

 

Benken (en historie om to forskjellige virkeligheter)

Jeg vil fortelle en historie fra en dag med "min" psykopat. 

Denne dagen skulle vi utføre en aktivitet, en utflukt. Utflukten var psykopatens forslag (som alt annet vi gjorde). Siden det var nydelig høstvær, så skulle vi sykle ut til et kjent turterreng, og gå en tur som ville føre oss opp på en høyde - et fantastisk utsiktspunkt - og der skulle vi nyte medbrakt mat og drikke. Bare vandringen alene var omtrent åtte kilometer så jeg skjønte at dette ville ta noen timer. Noen timer alene i psykopatens selskap, jeg gledet meg enormt til dette samværet. På dette tidspunktet hadde vi kjent hverandre i fjorten dager, men vært sammen hver eneste dag i dette tidsrommet, og jeg hadde allerede vendt meg til at psykopaten alltid var ved min side. Dog slo det meg at jeg visste veldig lite om ham.

Det var på returen, etter flere timer på vandring, da vi nærmet oss utgangspunktet hvor syklene våre sto, at vi fant en benk hvor vi besluttet oss for å sitte ned og hvile. Vi satt der i taushet, og speidet utover i samme retning. Benken var smal så vi satt forholdsvis tett. Jeg fisket i ryggsekken etter de siste bollene, tok en selv og tilbød psykopaten en. Han betakket.

Det var i denne stund, da vi satt der ved siden av hverandre, at alt plutselig føltes så ekte, riktig og naturlig. Jeg kjente meg så overveldende nær denne mannen som hadde fulgt alle mine skritt i to uker. Jeg visste knapt hvem han var, men jeg merket et vell av gode følelser for ham flomme innover meg. Vi var sammen. Det var bare oss to, mot resten av verden. Jeg merket en opplevelse av enorm indre fred. Jeg var skråsikker på at nå var øyeblikket kommet - som jeg hadde ventet på i mange år. Dette var mannen jeg skulle tilbringe lang tid sammen med, muligens resten av livet, og at alle hindringer som heretter skulle dukke opp kunne overvinnes, så lenge vi var sammen. Jeg var heldig. Jeg var lykkelig. Jeg var ikke ensom lenger. Jeg opplevde nærhet til et annet menneske, ikke bare fordi vi satt så tett. Det var emosjonell nærhet jeg opplevde. Psykene våre hadde på en måte smeltet sammen.

Jeg visste ikke hva som foregikk i hans hode mens jeg satt og opplevde alt dette. Jeg visste bare at der og da var det kun oss to. Dette var vårt øyeblikk, og jeg følte takknemlighet over at han viet så mye av sin tid til meg alene. Det fikk meg til å føle meg spesiell og verdsatt. Jeg undret om han nøt stunden like mye som jeg gjorde. Solen skinte på oss. Utsynet mot fjellet var fantastisk. Jeg skulle ønske vi kunne sitte der lenger, men det hadde vi ikke tid til. Vi måtte rekke butikken innen stengetid. Vi skulle handle inn til middag den kvelden. Middagen skulle vi både lage og innta sammen, bare oss to. Det var altså flere gode ting i vente.

Var jeg blitt forelsket som en tenåring? Egentlig ikke. Det var tilknytning på voksent vis jeg opplevde. Det var ikke følelsen av eufori, men av indre ro og trygghet med et annet menneske. Jeg kan den dag i dag hente frem følelsen og føle den påny. Den var sterk og fantastisk.  

Men i dag, noen år etter denne hendelsen, så vet jeg også at den var basert på min virkelighet, og min virkelighet alene. Hans virkelighet? Jeg antar den så noenlunde slik ut; Hmm... jeg kjeder meg, hvor lenge må vi sitte her? NN er egentlig ganske kjedelig, hvorfor sier han/hun ikke noe? Det var egentlig en kjedelig tur, kjedelig selskap. Men det fikk tiden til å gå. Han/hun er så medgjørlig at jeg nesten må le, han/hun går jo med på alt jeg foreslår! For en dott. Antakelig begynner han/hun å bli forelsket i meg. Jeg må benytte meg av det, finne på sprell, se hvor høyt han/hun er villig til å hoppe for meg. Egentlig er det patetisk hvor snill han/hun er, eier ikke ryggrad, en slik person fortjener å bli lurt, narret, lekt med. Hmm... hva har jeg lyst på til middag i kveld? Uansett hva, så må jeg sørge for at det blir noe jeg vil ha. Jeg vil ikke at NN skal tro at han/hun bestemmer noe. Jeg er ettergivende med små ting, for å gi inntrykk av at vi spiller på lag, men jeg gir ikke etter når det gjelder middag. Jeg spiser bare ting jeg liker. Jeg vedder på at jeg kan få NN til å betale for alt også!

Disse tankene var usynlige for meg, men flere av hans handlinger var synlige. Dagen var virkelig ikke så fantastisk som jeg lenge husket den. For i min gode tro og velvillighet så hadde jeg ignorert mange røde flagg. Tegn og signaler som tydelig viste at psykopaten innerst inne ikke hadde tanke for andre enn seg selv. Jeg ignorerte dem fordi jeg ikke visste hva de betød. Her er noen av de jeg fortsatt husker;

- Jeg er høyere enn psykopaten. Likevel valgte han den sykkelen med mest komfortabel sykkelhøyde til seg selv. Det medførte at syklingen ble betraktelig tyngre for meg, da jeg satt veldig lavt.

- Selv om psykopaten er muskuløs og bedre trent enn meg, så lot han meg bære ryggsekken med alle våre felles ting hele turen. Han tilbød seg aldri å avlaste meg.

- Jeg hadde kjøpt boller, og han hadde kjøpt smågodt. Da jeg tilbød ham en bolle, så svarte han "ok, jeg tar en bolle av deg, så tar du litt smågodt av meg". Jeg avfeide kommentaren som småsøt, som noe et barn ville sagt, og trodde ikke han egentlig mente at det skulle fordeles så nøyaktig. I virkeligheten mente han faktisk det. I hans sinn skulle ikke han gi meg mer enn jeg hadde gitt ham. Han hadde ingen idè om sjenerøsitet mot mennesker som støttet ham. 

- Mesteparten av turen foregikk i taushet. Egentlig hadde vi svært lite å snakke om. Psykopaten ga veldig lite av seg selv, og jeg veiet mine ord. Jeg hadde allerede etter fjorten dager begynt å gå på eggeskall. 

- En av tingene jeg faktisk fortalte psykopaten om, var min bror som døde for mange år siden da vi begge var ungdommer. Dette viste psykopaten ingen interesse for.

- Psykopaten tok flere bilder på turen som han senere samme dag la ut på sosiale medier. Ingen av bildene inkluderte meg. Jeg ble ikke referert til og på de sosiale mediene ga han inntrykk av å ha vært på tur alene.

Var det egentlig slik at jeg ikke ville se disse tegnene som brølte meg i øret allerede den gang? Nei, det var ikke slik. Jeg så dem, men valgte å la tvilen komme psykopaten til gode. Vi har alle vært der, og må tilgi oss selv for ikke å legge tilstrekkelig vekt på oppførsel som vi overhodet ikke hadde forutsetning til å forstå.

Men vi må forstå at tegnene vi ser ikke er tilfeldigheter eller bagateller. Når vi observerer gjentakende egoistiske handlinger av sorten jeg lister over her, attpåtil flere på samme dag, så er det ikke lenger snakk om ren uomtenksomhet fra vedkommendes side, eller at han/hun har en dårlig dag. Det er derimot viktige avsløringer av et forstyrret sinn. Psykopatens selvtjenende handlinger blir kanskje formildet av et sjarmerende ytre eller en flatterende opptreden. Men se forbi dette og la handlingene tale for seg selv, de forteller nemlig så mye og de er der hele tiden. Når vi velger å ignorere eller minimere disse nokså tydelige signalene, så gjør vi fem høns til ei fjær. Selv en normal men egoistisk person vet at man må gi for å få. At samspill med andre er en kløktig dans hvor begge veksler på å føre. Psykopaten forstår ikke det. Psykopaten føler seg berettiget til å ta uten å gi tilbake.  

Noe jeg kan påberope meg skyld i, var en intens tro på at ting var slik jeg ønsket de skulle være. Jeg tilpasset, formet, ekskluderte og inkluderte til alt ble en "virkelighet" som passet meg. Men hvorfor skulle jeg ikke tro at hans intensjoner var gode? Det var jo psykopaten som var pågående og ønsket et slikt intenst samvær hele tiden.

Historien handler om hvordan vi som ofre trår så feil i oppfattelsen av andre mennesker generelt, og psykopaten spesielt. Vi trår feil når vi antar at andre mennesker tenker som oss. Vi projiserer automatisk vår egen tankegang, samvittighet og moral over på menneskene vi møter, uten i det hele tatt å spørre oss det viktige spørsmålet "er denne personen egentlig slik jeg tror?". Historien handler også om hvordan normale mennesker knytter dypere bånd med andre, og hvordan psykopaten ikke gjør det.

Problemet er at psykopaten installerer i oss en virkelighet som har til hensikt å føre oss på ville veier. Psykopaten vil ha oss til å tro at de befinner seg i den samme virkeligheten som oss. De får oss til å tro at vi trygt kan elske dem. Det blir edderkoppen som forteller flua "bare kom nærmere". Og vi lystrer.

Men samværet hans hadde en agenda. Hans virkelighet var så fjern fra min som den kunne bli. Jeg hadde ingen anelse og satt godt i musefella - der på benken. Og her ligger historiens moral. To mennesker sitter sammen på en benk. De sitter tett, og speider i samme retning utover landskapet. I taushet tilbyr den ene den andre en bolle. Den andre takker nei. 

Fra utsiden ligner det et fantastisk vennskap med gjensidig lojalitet og omtanke. Men de to befinner seg ikke i den samme virkeligheten. Den ene har et ønske om et dypere bånd. Den andre ikke. De er ikke venner. De er fiender.

Når sorgen aldri tar slutt

Jeg fikk en PM fra en kvinne som hadde et ønske om et spesifikt tema i en tekst. Jeg vil sitere et utdrag fra meldingen; "Jeg kjenner fortsatt etter flere år at det dukker opp en enorm sorg over meg selv, den usle og uverdige behandlingen jeg fikk av psykopaten som arter seg som traumer i kroppen. Denne prosessen kommer og går. Det starter gjerne med at jeg kjenner meg forferdelig sårbar og skjør. Jeg blir tung i kroppen og klarer knapt å bære meg selv. Da er sofaen en kjær venn. I denne prosessen kommer også gråteanfall, det er som alle sluser åpner seg. Gråten når meg langt og dypt inn i sjelen, ja helt til bunnen inne i meg. Når alle tårene er grått, kjenner jeg meg forferdelig skjør. Det er som om jeg må pakke meg selv inn i bomull."

Jeg synes dette er en meget fin beskrivelse av hvordan ikke bare denne kvinnen, men mange har det - i lang tid etter bruddet med psykopaten. NK er innført for lenge siden, psykopaten er sågar blitt et fjernt og diffust minne, likevel blir man overveldet og overmannet av denne opplevelsen av sorg og motløshet, som aldri skjedde før psykopaten. Hva er det egentlig som skjer?

Siden denne meldingen dumpet ned i min innboks, så har jeg spekulert over dette spørsmålet. Jeg husker at jeg selv to år etter jeg sist så psykopaten, fortsatt kunne gråte over hele seansen. To år er lang tid, likevel kan sørgmodigheten ha et grep om vår sinnstilstand og vårt humør i mye lenger tid enn det. 

Livet har gått videre. Hverdagen er tilbake for lengst. Vi murer oss ikke lenger inne, og har gjenopptatt våre sosiale liv. Psykopatens makt over oss er blitt merkbart både løsere og mer håndterlig. Likevel klarer vi ikke å gi helt slipp. 

Her er tingen vi må klappe oss selv på skulderen for; jeg er overbevist om at mange mennesker tok sitt eget liv i fortvilelsen over psykopatens maktspill. I tillegg til at det er den verst tenkelige utgang, så er det også psykopatens våte drøm. At han/hun kan bety så mye for noen at de er villige til å dø for ham/henne, er den ultimate narsissistiske forsyning. Derfor skal vi si til oss selv at alt vi gjør for å komme oss videre, som ikke innebærer selvmord, er en seier. Det betyr at selv om vi føler oss tynget og ubrukelige enkelte dager, så har vi vunnet både over psykopaten og over vår egen undergang. Psykopaten klarte ikke å knuse oss. Vi er fortsatt på denne kloden. Vi fungerer - til og med uten kontakt med psykopaten. Jeg tror ikke ofre er klar over hvor stolte de kan være av denne bragden, den er enorm. Derfor skal vi ikke ha dårlig samvittighet eller føle oss verdiløse bare fordi vi fortsatt har enkelte tunge dager hvor tiltaksløshet og sorg overmanner oss, selv om det har gått flere år siden bruddet. Tenk på at vi fortsatt er her, mange er ikke så heldige. 

Jeg tror sinnet er der i lang tid, selv om det etter noen år forandrer karakter og oppleves som sorg. Som kvinnen skrev i sin melding til meg "den usle og uverdige behandlingen jeg fikk av psykopaten, som arter seg som traumer i kroppen". Man har så inderlig lyst til å gjenopprette den tapte verdigheten. Til å ta igjen for den uverdige behandlingen. Når den initiale hevnlysten har lagt seg, så tror jeg aksepten av at man aldri vil få noen gjenoppreisning oppleves og føles som sorg. Men det er slik det må bli. Når vi endelig har akseptert at vi aldri får noen ektefølt anger av psykopaten så svinner hevnlysten, men vi må leve videre med sorgen over uretten. 

I begynnelsen er det en daglig kamp å kjempe med bitterheten. Senere blir det en "av og til" kamp. Det hjelper ikke å ta en engangsavgjørelse om at "psykopaten ikke skal få lov til å ødelegge mer i mitt liv". Neste dag står vi opp, like sorgtunge. Vår fasthet og besluttsomhet fra dagen før er forsvunnet som dugg for solen.  Avgjørelsen må derfor tas hver dag. Fornedrelsen går ikke over på et blunk, fra den ene dagen til den andre. Det er en prosess. Etterhvert er man sorgtung bare hver tredje dag, så bare en dag i uka. Man merker at man klarer å fokusere på andre ting enn psykopaten i stadig lengre perioder. Men om det noengang går helt bort? Neppe. Det er to ting man må akseptere for i det hele tatt å kunne fungere. 1) Psykopaten er en psykopat, han/hun vil aldri bli noe annet. 2) sorgen kommer til å være en følgesvenn resten av livet.

Det magiske ordet er altså aksept.

Det fine med aksept er at det krever ingen tilgivelse. Du trenger ikke å tilgi psykopaten for å gå videre. Du trenger heller ikke at han/hun ber om tilgivelse. Når du aksepterer, så spiller det ingen rolle hvem som fikk det siste ordet, hvem som forlot relasjonen først, eller om du fikk utført "drømmehevnen". Aksept betyr at du forstår at du ikke kan forandre på noe. Etterhvert betyr det også at du ikke vil forandre på noe. 

Det har derfor liten hensikt å anstrenge seg for å bli ferdig med psykopaten. Vi må tolerere at han/hun innimellom sitter på skulderen vår. Av og til er han/hun psykopaten som devaluerer oss, som hvisker oss i øret hvor verdiløse vi er. Av og til er han/hun personen vi elsket dypere enn noe annet menneske vi før eller siden har møtt. Å forsøke å riste psykopaten av skulderen vil bare gjøre vondt verre. Vi vil da bli dobbelt så fortvilet og håpløse når han/hun plutselig sitter der igjen. 

Vi kan nesten høre den hånlige latteren, der miniatyrversjonen av psykopaten sitter og dingler med føttene. Mitt råd? La psykopaten sitte der. La den lille minipsykopaten på skulderen hviske til han/hun blir blå. Ikke bruk mer energi på å riste ham/henne av. La heller budskapet gå inn det ene øret, og ut det andre.

Hvor mye energi bør vi bruke på å forstå og bekjempe sorgen? Sorgen er sammensatt. Det er angst involvert. Det er sinne involvert. Det er skam involvert. Det er traumebånd/psykopatisk bånd involvert. Men til syvende og sist, hva hjelper det oss å vite alt dette? Oppsøk profesjonell hjelp hvis det lindrer og du trenger bistand for å sortere i alle følelsene. Men ikke tro at å ha omfattende kunnskap om hva som skjer med deg kommer til å fjerne sorgen med et pennestrøk. Det er derfor en individuell vurderingssak hvor mye tid man skal bruke på å tilegne seg kunnskap og informasjon om emnet. Før eller siden må man kikke opp fra denne bloggen, fra bøker, fra nettforum og ta fatt på hverdagen igjen. Aksepter at du ikke forstår alt. Du har likevel forstått mer enn de fleste. Du har avslørt psykopaten. 

La derfor sorgen bli en følgesvenn. De tyngste dagene kan vi "pakke oss selv inn i bomull" som kvinnen i meldingen beskriver. Bruk disse dagene som en unnskyldning til å verne deg selv og skjemme deg bort. Hold deg inne. Kjøp noe ekstra godt i butikken. Hent favoritteppet og finn en god bok. Tenn et lys, lag en kopp te. Aktiviser deg fysisk hvis det er hva som beroliger deg. Kanskje er du mann? Skru på bilen. Spill fotball. Det spiller ingen rolle hva du gjør, så lenge det får deg til å slappe av og du unngår krav den dagen. Frisørtimen du bare MÅ til? Vennen du har lovet å hjelpe med å male stua? Nei. Du MÅ faktisk ingenting. Ring og kanseller. Skal du egentlig på jobb? Gå på jobb hvis du kan. I mange tilfeller vil du ha godt av det. Men klarer du knapt å bære deg selv? Ring deg syk. Få en legeerklæring hvis det er nødvendig. På slike skjøre dager fungerer du ikke på jobb uansett, og du kan faktisk ta skade av å presse deg selv. Du er ikke lat eller ubrukelig, du er traumatisert. Poenget er at du etterhvert må bli kjent med deg selv såpass godt at du vet hvilke dager du KAN og BØR fungere, og hvilke dager det ikke engang er noen vits i å forsøke. 

Huskeregler for når det har gått en stund, men du enkelte dager likevel kollapser;

1) Det er ingenting i veien med deg, dette er normalt.

2) Du lever og fungerer fint de fleste dager. Dette er en seier.

3) Oppretthold streng NK. NK må vare livet ut. Å kontakte psykopaten - selv etter noen år - vil ikke lindre noe som helst men tvert imot gjøre skade.

Hare 3/20; Behov for stimulering/lett for å kjede seg

Mange av oss la merke til hvordan psykopaten alltid holdt seg i aktivitet. Alltid var det noe som måtte gjøres, han/hun syntes alltid å være "på farta". Ingen tomstunder ble tillatt. Psykopaten kan jobbe daglig og lange vakter, og når han/hun er ferdig på jobben så finnes de ikke slitne eller rolige. De må fylle det som er igjen av dagen med sosiale aktiviteter, trening eller pusling med prosjekter. Energien de mobiliserer synes utømmelig. Hvor får de den fra?

Som vi har snakket om andre steder i bloggen, så mangler psykopaten et indre liv. Der andre har et rikt indre liv fylt med fantasi og refleksjon, så er psykopatens indre liv en ørken. Mennesker med rike indre liv tåler også lange perioder alene, de er rett og slett aktivisert av tanker og følelser. Psykopaten får ingen stimuli av sitt ikke-eksisterende indre. Å sitte i ro er drepende kjedelig. Hvis psykopaten i tillegg er alene og uten noen å speile seg i så oppleves roen som tortur. Det må derfor hele tiden skje noe utenfor kroppen. Ofte er det ikke tilstrekkelig for psykopaten å pusle, det gir intet kick og mange psykopater deltar derfor i aktiviteter som grenser til det farlige og/eller kriminelle.

"Psychopaths have an ongoing and excessive need for excitement - they long to live in the fast lane or "on the edge", where the action is. In many cases the action involves breaking the rules." (fra "Without conscience" av Robert Hare)

Selv om mange psykopater ikke har et kriminelt rulleblad, så tøyer de grensene til det ytterste. For eksempel husker mange ofre at psykopaten var en skjødesløs sjåfør, som ofte ignorerte fartsgrenser og trafikk regler. Andre opplevde at psykopaten elsket risikosport eller at normal sex ikke var nok til å tilfredsstille ham/henne - sexen måtte derfor ha et element av voldsomhet i seg.

Mennesker som har hatt en relasjon til psykopater kan fortelle at selv om vedkommende hele tiden var i aktivitet, så ble "ingenting gjort". Skadede ting som psykopaten syntes å pusle med, ble aldri reparert. Huset ble aldri malt, selv om psykopaten brukte masse tid til å forberede arbeidet - som å kjøpe riktig maling og tilrettelegge området utenfor huset. Psykopaten var altså ikke nødvendigvis effektiv, selv om vedkommende tilsynelatende var opptatt hele tiden.

Psykopaten har ikke den nødvendige roen i seg til å kunne nyte øyeblikk. Psykopaten kan ikke nyte maten han/hun spiser, nyte samværet med venner og familie eller klare å leve seg inn i en film som ikke er actionfylt, selv om psykopaten bruker mye tid på å planlegge disse aktivitetene, og også synes å skru opp forventningene hos partneren. Når aktiviteten så skal gjennomføres så opplever den andre det som et antiklimaks, for psykopaten syntes ikke å være "til stede". Psykopatens tanker var åpenbart et annet sted, og han/hun var for eksempel hele tiden opptatt av mobiltelefonen sin istedetfor aktiviteten og samværet. 

En annen ting psykopaten gjør for å døyve sin rastløshet og lindre tomhetsfølelsen, er å plotte. Kjedsomheten må fylles med å skape intriger og drama. Ingenting får psykopaten til å hoppe og klappe i hendene av glede mer enn å gjøre andre mennesker til deres marionetter. Å bedra de som står psykopaten nærmest er den ultimate underholdning for ham/henne. Dette krever både evne og ønske om å utrette ondskap. Det tar tid å plotte og kalkulere, men psykopaten har brukt hele sitt liv på dette og har derfor god trening. Offeret derimot, har ingen anelse. Psykopaten er derfor avhengig av å hyppig skifte ut ofre, innen ofrene aner uråd. Psykopaten forsvinner da ut av offerets liv med en hånlig latter, vel vitende om det mellommenneskelige kaoset han/hun har forårsaket og etterlatt seg. 

Det er her psykopaten virkelig avslører seg som psykopat. Å ha et fattig indre liv, kjede seg og trenge stimuli, er ikke uvanlig i seg selv. Det er hvordan man velger å fylle dette tomrommet, som skiller psykopaten fra normale mennesker. Normale mennesker vil fylle tomrommet med givende sosiale aktiviteter, eller risikable aktiviteter som bare utsetter dem selv for fare. Psykopaten derimot vil også utsette andre for fare og ofte med hensikt. Psykopaten vil aldri lindre kjedsomheten med å glede andre, knytte seg tettere til venner eller utføre veldedighet. Det er utelukkende nedverdigende manipuleringer som stimulerer psykopaten - å se andre danse etter hans/hennes pipe, skremme dem, skuffe dem og til slutt forlate dem. Psykopaten lever dog ikke lenge på sine mishandlinger. Skadefryden og gleden er kortvarig, og han/hun må snart repetere det samme mønsteret - enten med samme offeret, eller med et nytt.

"In "The mask of sanity" (p. 208) Hervey Cleckley describes a psychopathic psychiatrist who never broke the law to any significant extent, but who was unable to tolerate the self-containment required by professional life and went on periodic binges. During these weekend outbursts he would shatter his image as a professional care giver by degrading, insulting, and even pshysically threatening any woman who found herself in his company." (fra "Without conscience" av Robert Hare)

Jeg har tidligere nevnt Hervey Cleckley som allerede i 1941 publiserte "The mask of sanity" som Hare refererer til i sin bok. Cleckley var en stor inspirator for Hare og på sett og vis stammer de 20 punktene i Hares sjekkliste indirekte fra Cleckley. 

I sitatet over leser vi om en psykopatisk psykiater (!) som innimellom måtte la masken falle ved å devaluere kvinner. Han var, som mange psykopater, dyktig og profesjonell i sin jobb. Sitatet er et godt eksempel på hvor anstrengende det er for psykopaten å beholde normalitetsmasken på i lang tid. Med jevne mellomrom må masken av og ondskapen ut. Dette er noe spesielt overgangsobjekter får oppleve. Mellom to langtidsobjekter (hvor psykopaten må beholde masken på ekstra lenge) så lar han/hun sin gift få utløp på en midlertidig partner som psykopaten innynder seg hos kun for dette formålet. Et overgangsobjekt kan være en del av psykopatens liv i flere måneder, men det er den samme mekanismen bak, som styrte psykiateren i sitatet når han fanget tilfeldige ofre for å mishandle dem kun for en helg.

Vi skal som alltid avslutte teksten med en øvelse. Du skal tenke etter eksempler på hva som fikk din partner/venn/slektning til å avsløre dette punktet i Hares sjekkliste. Hvordan viste han/hun sin mangel på stimuli, og hvordan opplevde du hans/hennes opptreden? Skriv gjerne dine tanker ned på papir, eller bruk kommentarfeltet under teksten. Dine skriftlige erindringer kan du bruke til å bekjempe kognitiv dissonans eller når du trenger en bekreftelse på din partners forstyrrelse. Hvis du ikke orker å skrive så tenk ihvertfall gjennom episoder du tror relaterer til dette punktet. Jeg starter;

- Psykopaten avslørte sin kjedsomhet og trang til stimuli når vedkommende beslagla hvert eneste friminutt jeg hadde. Jeg trodde det var fordi han/hun dyrket meg. Men jeg fylte bare et tomrom i hans/hennes forstyrrelse og planen var aldri å forberede oss på en framtid sammen.  

- Selv om vi var sammen stort sett hele tiden, så hadde psykopaten aldri ro til å nyte vårt samvær. En gang vi skulle spise middag sammen, så var den planlagt en uke i forveien. Tre retter ble diskutert og bestemt, og psykopaten syntes å legge sin sjel i denne kvelden. Selv fikk jeg forventninger om en nærmest romantisk kveld, og gledet meg stort. Da kvelden kom så ble maten disket opp i hui og hast, og fortært av psykopaten på 20 minutter. Deretter tilbrakte vedkommende resten av kvelden med sin mobiltelefon. Det var et voldsomt antiklimaks for meg. Dette forteller meg at psykopaten, drevet av sin jakt på stimuli, alltid jager videre til neste aktivitet, for ingenting kan stimulere ham/henne lenge. Antakelig lå det også et ønske om å skuffe meg bak opptredenen.

Lykke til med refleksjonsøvelsen :)

 

 

Les mer i arkivet » Januar 2017 » Desember 2016 » November 2016
hits