hits

Når du ender opp et veldig, veldig mørkt sted

Det er en ting vi må passe oss for etter relasjonen med psykopaten, og det er å stå fast i rehabiliteringen. Å rehabiliteres er hardt arbeid. Man må være meget bevisst, ofte i mange år, før man har kommet til et godt sted og kan slappe av. Underveis kan man bli så sliten og desillusjonert at man blir stående og spinne i gjørme. Denne gjørmen kan bestå av bitterhet og opplevelsen av at verden er et svært urettferdig sted. Opplevelsen av urettferdighet kommer ikke bare fra psykopatens bedrag, men at vi ser en kontinuerlig form for angrep mot oss fra andre mennesker som er løsrevet fra psykopaten. Vi ser også mange spøkelser i vår fortid og dette kan få oss til å slå aggressivt tilbake mot både ekte og innbilte angrep i vår hverdag. 

Vi tror at vi har rett til å slå fra oss, for vi skal aldri mer finne oss i å bli utnyttet, devaluert eller tråkket på. Således slår vi ut, ikke bare mot mennesker som vedkommer oss men også mot mennesker som ikke vedkommer oss. Vi står i fare for å utvikle en form for paranoia hvor vi forestiller oss at gode mennesker og også mennesker som ikke kjenner oss, har en skjult agenda overfor oss. 

Jeg har en jobb hvor jeg møter mennesker i alle livsfaser og ofte i sykelige tilstander, både fysisk og mentalt. Jeg har også andre etater som kolleger, som ambulansepersonell og politi. Mengden mennesker jeg støter på er også flere enn i de fleste jobber, for det kan være snakk om opp til hundre mennesker som jeg må forholde meg til i løpet av en åtte timers vakt. Det sier seg selv at det da er veldig mange personligheter som skal håndteres; mange snille men også mange ikke fullt så ålreite. 

Hvis ikke man er trygt plantet i seg selv så kan omgang med mange mennesker oppleves som en stor belastning. Etter en relasjon med en psykopat så er selvopplevelsen i fri flyt og man vet en periode ikke hvem man er, for man skal finne seg selv på nytt. Når man ikke vet hvem man er så kan ikke angrep fra andre mennesker pareres på en god måte. Man vet ikke hvorfra man skal tolke angrepene. Den indre følelsesreguleringen er ikke på plass. 

Når man er trygg på seg selv så vet man hvilke angrep som er rasjonelle og hvilke som er irrasjonelle. De irrasjonelle angrepene klarer man effektivt å parere med det usynlige skjoldet som trygge mennesker har; man plasserer angrep og gift der det hører hjemme - hos avsenderen. Mange giftige men også fortvilte mennesker (for eksempel mennesker i krise) ønsker å plassere sin skam, frykt og usikkerhet over på en annen fordi de ikke kan bære det selv. Det er ikke mulig å plassere det på oss når vi har skjoldet oppe. Men når vi i overgangsfaser ikke vet hvem vi er, så er skjoldet nede. Alle angrepene treffer oss der vi er svake - i sinn og hjerte, vi bærer dem med oss, kverner på dem i dagevis og ergrer oss over at vi ikke klarte å parere dem på et vis som slo tilbake på avsenderen. Slik stjeler andre - også fremmede - vår positive energi. 

Når giftige mennesker klarer å projisere sin skam over på oss, så går vi rundt og føler oss som krenkede og dårlige mennesker. Vi bøyer hodet og forsøker å unngå øyekontakt. Vi mister vår ekthet. I alvorlige tilfeller så isolerer vi oss fra omverden fordi vi opplever den som fiendtlig. Har du lagt merke til hvordan mennesker med smerte og sårede dyr kan bli avvisende og aggressive? De sårede dyrene biter etter mennesker som nærmer seg dem. Mennesker med sterke smerter ønsker å lide i fred. De vil ikke forholde seg til andre mennesker, og både mennesker med gode og dårlige intensjoner blir viftet vekk. Slik reagerer vi også når vi er krenkede og sårbare. Vi opplever andre mennesker som forstyrrende, avskyelige og truende, og avviser dem. Vi tror det er selvbeskyttelse. Og det er det jo forsåvidt, men ikke den form for selvbeskyttelse som vil gavne oss i lengden. 

I en periode etter bruddet så endte jeg opp et veldig mørkt sted. Dette skjedde ikke umiddelbart etter bruddet, men etter et par år. Jeg ble plutselig selvbevisst og fikk det for meg at jeg var utsèendemessig mangelfull. Jeg mente derfor at andre mennesker behandlet meg dårlig fordi jeg var over gjennomsnittet heslig. På toppen av alt sammen så innbilte jeg meg at folk flest var homofobe. Etter å ha levd i førti år, så ble jeg for første gang overbevist om at folk behandlet meg dårlig som følge av seksuell diskriminering, og at jeg hadde rett til å reagere på det. 

Resultatet ble at jeg selv ble mer aggressiv mot andre. Jeg ble innvendig meget hissig, og noe av dette slapp også ut i dagslys. Jeg mente jeg hadde retten på min side; "ingen skal komme og tro at de kan behandle meg som søppel på grunn av min legning eller mitt utsèende". Min indre retorikk om andre sjokkerte meg. Jeg begynte å tenke negativt om dem og inni meg kalte folk for "tufs", "hore", "idiot" eller "søppel" fordi jeg ikke lenger klarte å regulere mitt selvbilde autonomt. Min aggresjon forsvarte seg selv; "jeg har rett til å være sint fordi jeg er så sint!". Ved flere anledninger måtte jeg styre min trang til å angripe folk fysisk. Jeg skulle ta igjen for et helt liv med urettferdig behandling. Så krenket følte jeg meg. Nå forstår jeg hvorfor folk som havner på sidelinjen i samfunnet ofte blir ekstremister eller kriminelle. De er krenket og klarer ikke å regulere krenkelsene emosjonelt.

Den uunngåelige konsekvensen av min harme ble selvfølgelig at jeg utad ble meget lite hyggelig. Jeg var i ferd med å havne et sted hvor min indre retorikk glapp ut av munnen og hvor jeg var villig til å rope "tufs" etter hvert menneske jeg var sint på (og det var mange). Selvfølgelig ble min uvennlige holdning merkbar av andre. De av dem som selv var aggressivt anlagt svarte med å bli ytterligere uvennlige mot meg, og slik er den onde sirkelen i gang, Det er en sirkel som kan resultere i eksplosjon, og hvis man er kommet inn i den så risikerer man å miste jobben eller sågar havne i fengsel fordi man mister besinnelsen.

Jeg kunne fortsatt med å rettferdiggjøre min harme. Jeg kunne blitt et meget sint menneske. Jeg kunne stått igjen helt alene og likevel mene jeg hadde rett til å blåse ut. For ja, homofobi eksisterer. Og ja, vi dømmer hverandre etter utsèende. Vi dømmer hverandre etter klesvalg. Vi dømmer hverandre etter ting som ikke har noe med vår opptreden eller karakter å gjøre. Slik er vi skrudd sammen. Fordommer kommer alltid til å eksistere. Pene mennesker har det på mange måter enklere enn mindre pene mennesker; de opplever oftere velvillighet og det er til og med bevist at pene mennesker får kortere fengselsstraffer. Det samme gjelder rike mennesker. Det er ikke rettferdig, men det er ikke noe jeg eller du som leser kan forandre med en enmanns-krig mot verden som til slutt bare vil sluke oss selv. Du vil fortsatt oppleve urettferdighet, men hvordan kan du være sikker på at motstanden du opplever er som følge av at du er utilstrekkelig i andres øyne? Det vet du ikke. Kanskje er hånlige mennesker misunnelige på deg. Kanskje er de sjalu. Kanskje de tror du er en sterk person som tåler deres projeksjoner, fordi du fremstår som rolig og trygg. Ofte har det ingenting med deg å gjøre. Har de da rett til å behandle deg nedverdigende? Nei, men hva vil (eller kan) du gjøre med andre menneskers dårlige holdninger? Ingenting. Det er vanskelig nok å forandre våre egne holdninger. Du skal dessuten ikke leve med andre mennesker, du skal leve med deg selv.

Vet dere forresten hvem som også opplever mer velvillighet enn andre? Mennesker som smiler og ler. Hvem smiler og ler? Mennesker som til tross for motgang føler seg privilegert og som gode mennesker. Mennesker som har nådd en høyere dimensjon i livet og som har overflod som kan deles ut til andre. "Ikke faen om jeg skal bli en smilende nikkedukke igjen, det var denne egenskapen som fikk meg i dette uføret. Jeg var for smilende og altfor snill" tenker du kanskje. Det er forståelig at du tenker slik. Og ja, det finnes mange som ønsker å tråkke på smilende mennesker. Men nå vet vi bedre hvem de er og kan legge dem bak oss. 

Vi legger dem bak oss ved å hurtig avskrive deres projeksjoner som deres egne og ikke våre. Vi fjerner dem fra facebook og deltar ikke i sosiale tilstelninger med dem. Vi lar oss ikke krenke av dem. Vi inkluderer dem ikke i fellesskapet. Vi gidder ikke lenger å "fikse" dem. Vi slutter å tro at de er sosialt utstøtt og at vi derfor må omfavne dem. Når vi blir verbalt angrepet av mennesker vi ikke kjenner, så kikker vi på dem som om de har to hoder og går stille videre. Når vi kommer hjem så er de glemt. Hvis mennesker vi liker avviser oss, så synes vi det er trist en liten stund men slutter så å fokusere på dem. Vi tar ikke avvisningen personlig.

Vet dere hvem som ikke smiler og ler? Berettigede mennesker. Antisosiale mennesker. Mennesker som aldri har opplevd motgang (ja, de finnes). Mennesker som ikke setter pris på noe, for de har alltid fått alt. Mennesker som er usikre og kommer fra et sted uten indre overflod, men med mentale mangelsykdommer. Det er med andre ord positivt med en viss mengde motgang. Vi blir både bedre og gladere av det - forutsatt at vi slutter å spinne i gjørmehullet. Av og til trenger man tauhjelp for å slutte å spinne. Av og til klarer man det selv, ved å vugge litt frem og tilbake - og så ta skikkelig sats. 

Vi skal fortsette med dette temaet på mandag.

 

Minner på at Hjelpetelefonen denne langhelgen har avvikende åpningstid og nummer. Telefonen er åpen i dag, i morgen og på mandag mellom klokken 12 og 24. Nummeret som skal benyttes er 48386589 (det vanlige nummeret vil disse dagene ikke bli besvart).

Er nett-dating en god idè?

I denne teksten vil jeg advare mot fellene i moderne nett-dating. Nett-dating lokker med en buffet av potensielle partnere samlet på et bord, hvor man i trygghet i sin egen stue kan velge og vrake blant andre villige datere. Tilbyderne frister med muligheten for ekte og varig kjærlighet, hvis man lager en profil på nettopp deres server. Man får nesten inntrykk av at man garanteres en kjæreste mot å laste ned en app! 

I dag finnes det to typer dating tjenester; den tradisjonelle profil baserte tjenesten, som går ut på å gjøre seg mest mulig attraktiv ved å gjøre seg flid med sin profil; de riktige ordene og de riktige bildene skal sørge for at flest mulig datere klikker på nettopp deg. Den andre typen har blitt svært populær de siste årene via Tinder og Grindr, og kan regnes for fast food versjonen av den tradisjonelle profilen (som om den ikke var overfladisk nok?). Den er nesten utelukkende bilde basert og går ut på at man kan monitorere den geografiske avstanden mellom en selv og andre datere, og deretter sveipe gjennom dem ved å se kun bilder. Man kan så velge å "like" eller "ikke like" for å se om det oppstår en match. Personlig grøsser jeg litt over denne måten å forkaste andre mennesker på, basert på kun et bilde. Vi nærmer oss allment godkjente psykopatiske idealiserings-og-forkastings mønstre indoktrinert i forbrukerne. 

Nettopp derfor er nett dating en drømmearena for psykopater og narsissister, for deres modus operandi danner mye av grunnlaget i konseptet for denne typen dating. Hvis det viser seg at det ikke er en match, så har man lov til å forlate hverandre uten den minste form for avklaring og gå videre til neste. Det er meget uforpliktende, akkurat slik psykopaten elsker det. Psykopaten er gjerne en pådriver i å etablere en relasjon, men han/hun kan ikke knytte seg til noen og vil dyrke fora hvor det er tillatt å legge en relasjon bak seg så snart noe bedre dukker opp.

Noe annet som behager psykopaten, er muligheten for ikke å forholde seg til det virkelige liv. De to deltakende parter behøver ikke å møtes. Hele relasjonen kan nemlig utspille seg i cyberspace, med uendelig teksting og utveksling av bilder, uten noensinne å få mulighet til å etterprøve om den du tror du har en relasjon til, faktisk finnes i virkeligheten. På nett kan man lyve om utdannelse og bakgrunn. Man kan stadig oppfinne nye persona. Dette gjelder alle, men er nok spesielt forlokkende for psykopater og narsissister. Ofte ønsker den ene parten å møtes, men den andre parten holder igjen. Slik blir det ubalanse i relasjonen og den i utgangspunktet gode tonen utvikler seg til en farlig lek om hvem som er mest interessert. Dette kjenner vi igjen fra vår virkelige relasjon med psykopaten, hvor psykopaten i begynnelsen var den som var mest på, men hvor det senere snudde og vi tryglet om smuler av oppmerksomhet. Psykopaten elsker slike manipulerende tankeleker, og på nett kan de leke av hjertens lyst, ofte med flere håpefulle spillere samtidig. Utsikten til rikelig NF (narsissistisk forsyning) er som den sultne Oliver Twist foran det bugnende julebordet.

Er det mulig å forelske seg i en person man aldri har møtt? Ja, absolutt. Med fagre ord og masse oppmerksomhet fra motparten så gjør vår fantasi resten av jobben, og vi begynner å forestille oss en fremtid med en person vi bare har sett på tekst men aldri møtt. Psykopaten kan derfor sitte skjermet i sin egen stue, med pc-en i fanget, og uten anstrengelse hekte oss. Dette er gull verdt for en psykopat som egentlig ikke liker det tunge arbeidet med å idealisere et objekt i det virkelige liv. På nett kan han/hun dessuten idealisere fem eller sågar ti objekter samtidig, uten å løfte annet enn en finger (bokstavelig talt) og uten at det koster gaver, middager eller aktiviteter. Idealiseringen som disse objektene gir psykopaten i retur er meget effektiv og billig NF. Derfor tiltrekker nett-dating seg en høyere andel antisosiale mennesker, enn i det virkelige liv.

For ti-femten år siden var jeg selv meget aktiv på nettbasert dating. Jeg trodde jeg ville finne drømmemannen der. Jeg fant noe, men det var ikke drømmemannen. Jeg vil avsløre hva jeg fant, men først vil jeg fortelle om et eksperiment jeg nylig foretok. For noen uker siden opprettet jeg igjen en profil på en nett-dating tjeneste. Denne gang valgte jeg den internasjonale planetromeo.com som arena. Formålet var egentlig ikke å finne en partner, men for å se om noe har forandret seg på de ti årene siden sist gang jeg mesket meg med denne verdenen. Jeg stilte meg egentlig meget åpen til det hele. Tenk om en ålreit person dukket opp, det ville være kult! Dog påmeldte jeg meg adskillig mer skeptisk enn for femten år siden. Jeg var meget klar over at lurendreiere hurtig kunne dukke opp.

Det gikk ikke mange timene før det dukket opp en nokså søt melding fra en bruker. Brukeren var en amerikansk soldat på oppdrag i Afghanistan, som var interessert i å bli kjent med nordmenn. Han oppga som grunn til sin interesse for nordmenn, at han etter endt oppdrag i Afghanistan planla å bosette seg i Norge for å jobbe i IT-bransjen. Umiddelbart vedla han bilder av seg selv. Bildene var nokså alminnelige av en over middels pen mann rundt min egen alder men som lett kunne blende inn i mengden. Bildene vekket ingen oppsikt utover at mannen var pen, tatt med en storkornet linse og uten å vise hud eller muskler. Bildene var slik sett troverdige. Men akkurat som i relasjonen med psykopaten, så dukker det opp røde flagg hvis man befinner seg i kontakt med en svindler. Det første røde flagget var selvfølgelig hans plutselige, voldsomme og uforklarlige interesse for meg, for min profil inneholdt foreløpig kun ett bilde og noen enkle fakta om alder, høyde etc, ingen tekst utover dette. Han skrev at han veldig gjerne ville bli kjent med meg. Hvorfor denne interessen kun fordi jeg er norsk, uten å vite noe om meg?

Det andre røde flagget som dukket opp, var at han veldig raskt ønsket å flytte kontakten bort fra planetromeo og over på mail. Hans forklaring var at det var problematisk å være pålogget planetromeo fordi han befant seg i en kaserne, likevel kunne jeg se en liten grønn prikk som indikerte at han var pålogget store deler av tiden. I tillegg til å oppgi sin mail adresse så spurte han etter min (jeg ga ham faktisk min riktige mail adresse men jeg åpnet aldri mailen han umiddelbart sendte). Andre røde flagg dukket opp. Hvorfor skrev han dårligere engelsk enn jeg gjorde, hvis han var amerikaner? Jeg stilte ham et kontrollspørsmål. Kunne han fortelle om sin hjemplass i USA med innlevelse? Jeg mistenkte at denne personen aldri hadde satt fot i USA. Svaret jeg fikk var meget kort "jeg kommer fra Brooklyn i New York" og besvarte egentlig ikke mitt spørsmål, som var om han kunne utdype sin hjemplass. Jeg trengte ikke å vite mer etter dette. Min magefølelse fortalte meg alt jeg trengte å vite. Jeg kuttet kontakten, nokså sikker på at dette var en svindler. Muligens en afghaner som ønsket innpass i Norge. Eller kanskje han ønsket å hacke min pc hvis jeg åpnet den første mailen.

Enten det er snakk om emosjonelle svindlere, økonomiske svindlere, svindlere som ønsker oppholdstillatelse eller hva som helst annet som uhederlige mennesker ønsker å bruke deg til, så er nett-dating et sted man må være meget påpasselig. Spørsmålet er om den nødvendige hyperårvåkenheten er verdt den potensielle gevinsten. Personlig vil jeg konkludere at nei, det er den ikke. Dog må det være opp til hver enkelt. Denne teksten er bare ment som en advarsel om fallgruvene. Finnes det normale mennesker på nett-dating? Jada, det finnes mange. Jeg har hørt flere solskinnshistorier om normale par som har funnet hverandre på nett. Det er imidlertid noe som skiller dem fra oss som har brutt med en psykopat, og det er at i vår spesielle tilstand etter et psykopatisk bånd, med alt det medfører av traumer og hypersensitivitet, så er vi avhengig av å ha en potensiell ny partner foran oss, ansikt til ansikt. Vi er nødt til å sanse vedkommende, se ham/henne i levende live og fange opp hva kroppen forteller oss om denne personen. Det er faktisk meget viktig og en del av vår nye selvbeskyttelse. Denne muligheten til selvbeskyttelse får vi ikke i cyberspace.

Nå vil jeg avslutningsvis fortelle om hva jeg fant i min tid som nett-dater den gang jeg datet kanskje hundre gutter og menn i løpet av et par år. Jeg fant som sagt ikke drømmemannen. Jeg fant imidlertid meg selv. Ihvertfall litt av meg. Og lærdommen jeg trakk den gang, er at hvis man ikke er attraktiv i det virkelige liv, så er man heller ikke attraktiv på nett. Man klarer kanskje å fange enkeltes interesse, men så snart det blir snakk om en virkelig relasjon så vil normale mennesker snu ryggen til oss og gå. Dette er en tung lærdom men også en viktig mulighet til å hele gamle kjernesår. Husk at attraktivitet sjelden handler om utseendet. Vi kan være pene mennesker rent objektivt, vi vil likevel aldri tiltrekke oss sunne mennesker hvis vi selv ikke er sunne. Den type attraktivitet som er nødvendig, kan man ikke sminke på seg eller operere på plass. Hvis du bruker store summer på merkesminke, dyre plagg eller kosmetiske inngrep så dropp det, det er kostbart og nytteløst. Du vil bli økonomisk ruinert i tillegg til deprimert, da er det tross alt bedre å bare være deprimert. Attraktivitet kommer innenfra. Det er måten vi bærer oss på. Det er smil og latter. Hvis vi er komfortable i egne skinn så stråler det ut av oss og det er attraktivt. Jeg har en mannlig bekjent som rent objektivt best kan kalles stygg - beklager til han for det sterke ordvalget men det er for å underbygge et poeng. For måten han bærer sin litt tunge kropp på, smilet, den lune humoren og gode sosiale antenner gjør ham til den mest sexy personen i ethvert rom han befinner seg i. Og det er ikke bare jeg som merker denne dragningen, kvinner og menn flokker seg rundt ham.

Hvis vi derimot kuer oss og drømmer om usynlighet fordi vi egentlig ikke liker oss selv så blir det synlig også på utsiden. Noen av oss har ingen kjernesår som trenger oppmerksomhet, alle kan bli objekter for en psykopat - også kjernesunne mennesker. Dette gjelder ikke for dere. Men for mange av oss, og jeg mistenker at det gjelder majoriteten, så var det ingen tilfeldighet at psykopaten plukket oss ut blant mange. Det samme ved oss som tiltrakk seg psykopaten, er det samme som får normale mennesker til å forlate oss. Men igjen, ikke se på dette som en avvisning, men en mulighet til å bli sunnere. Bli frisk fra medavhengighet, fordreid virkelighetsoppfatning eller "people pleaser" syndrom. Vår evne til refleksjon og selvinnsikt (i motsetning til psykopaten) gjør at vi kan heles og bli komplette mennesker. Det er bedre å bruke litt tid på dette, enn mange år på å stikke hodet i sanden og lure på hvorfor vi aldri finner en normal partner. Vi må bli ekte og tro mot oss selv. Det er bedre å være enslig under riktige forutsetninger, enn i par under falske forutsetninger (enten våre egne, partnerens eller begges). Vi heles ikke på internett. Vi heles i det virkelige liv ved å prøve, feile, prøve igjen og lykkes med virkelige mennesker. 

En mor forteller

Da vil jeg presentere nummer to av mine bekjente som har fått barn med en psykopat. Skribenten denne gang er en kvinne som fikk en sønn med en mann som i begynnelsen presenterte seg som drømmemannen. I teksten forteller hun om hele relasjonen, fra det første møtet og til han tok sitt eget liv. Derimellom ble sønnen født og en vanskelig tid med en kamp om sønnens psyke utspilte seg. Kommentarer vil bli besvart av tekstforfatteren og ikke av meg. Hun vil være tilgjengelig i morgen, og vil i kommentarfeltet kalle seg "Lise".

Jeg var i starten av voksenlivet da jeg og Mr begynte å flørte. Han var gentleman, flørtete, veldig intelligent, veltalende og utrolig sjarmerende. Det var svært intenst og han bar meg mer eller mindre på gullstol den første tiden. Samtidig fikk jeg tidlig en magefølelse av at det var noe som skurret uten at jeg kunne sette fingeren på hva. Jeg var veldig usikker på oss - hadde jeg ekte følelser for han? Siden jeg ikke kunne forklare de rare følelsene endte jeg med å overse de og gikk inn i det som skulle bli starten på årelang berg og dalbane.

Det gikk ikke lange tiden før jeg fikk jeg en ubeskrivelig følelse av at han og hans meninger var de viktigste for meg. Mannen kunne muntre meg opp, støtte meg, være min bestevenn i hele verden og samtidig rive meg ned på ett blunk. Det siste tok flere år før jeg begynte å innse. Jeg ble oppdratt til at ingen skulle vite om privatlivet vårt og siden vi var kjærester skulle jeg alltid støtte ham for enhver pris. Jeg måtte ikke finne på å motsi ham foran andre, da han ble sint, irettesatte meg for så å ignorere meg den dagen. Dagen derpå snudde han plutselig i humøret og alt var greit igjen.

Omtrent det eneste sosiale behovet jeg hadde var å være sammen med ham. Vi var stort sett hjemme, dro jeg utfor døra måtte jeg skrifte hvor jeg skulle, hvem jeg var sammen med og når jeg kom hjem. Var jeg lenge vekk ringte han flere ganger og kontrollerte hva jeg gjorde. I løpet av de første par årene mistet jeg de fleste av mine tidligere venner. Jeg tok ikke vare på de og de gadd ikke å sitte der og vente på meg. Med tiden har jeg virkelig innsett hvem de gode vennene mine er.  

Årene gikk og vi kom til et punkt i livet hvor vi var enige om å få barn. Forholdet var overhodet ikke perfekt. Jeg følte meg ikke lykkelig, men det hadde jeg heller ikke gjort på mange år. Dette var blitt helt normalt for meg. Vi ventet vår førstefødte og jeg var lykkelig - i den grad jeg kunne føle lykke. Barnefaren gledet seg veldig da han skrøt av det til andre, men var ikke like entusiastisk på hjemmebane.  Jeg observerte andre familier hvor fedre var med på svangerskapskontroller og fulgte ivrig med på utviklingen under svangerskapet. Denne kommende barnefaren var ikke interessert i å kjenne bevegelsene på magen heller. Det var på den tiden jeg begynte å undre meg litt over atferden til samboeren min. På den andre siden virket det som han gledet seg på sitt underlige vis. 

Da jeg lå på fødestua etter barnet var født fikk jeg en underlig følelse og sorg. Barnefaren var ikke så entusiastisk at det gjorde noe. Da besteforeldrene kom for å hilse på den nye verdensborgeren tok han seg sammen for å spille den perfekte pappa og kjæreste utad. Noen timer etter fødselen ble vi flyttet over til barselavdelingen og pappaen dro hjem. Vi så ikke mye til ham de kommende dagene på sykehuset. Han var hjemme og styrte med sitt.

Dagene på barselavdelingen var starten på ensomheten. Jeg hadde følt meg alene flere ganger tidligere i forholdet vårt, men aldri på dette viset. Nå følte jeg meg virkelig alene og nå hadde jeg ansvaret for en liten baby. Min sønn. Vår sønn. Jeg ble mer og mer forelsket i min lille prins og jeg vokste med rollen. Dagene på sykehuset ble lange og jeg var utmattet. Jeg tok ikke imot spesielt med besøk av den enkle grunn at jeg klarte ikke. Jeg hadde nok med meg selv, prinsen jeg skulle bli kjent med og alle tankene som kom angående barnefaren. Den nybakte pappaen så vi et par timer om dagen. Familien min reagerte og jeg unnskyldte ham selvsagt, som jeg alltid gjorde.

Da vi kom hjem fra sykehuset slet jeg lenge med ammingen, var totalt i manko på søvn og visste nesten ikke opp ned på meg selv. Da prinsen var to-tre uker gammel fikk jeg høre fra mannen i mitt liv at han likte meg bedre tidligere da jeg gjorde alt for ham.

Jeg gikk lenge i ei boble. Jeg var sliten og ulykkelig. Barnefaren viste lite og ingen interesse for sønnen. Det hendte seg selvsagt for å gjøre meg fornøyd, men det var det. Prinsen elsket å leke med pappaen sin. Det var så spesielt og rørende langt inni hjertet de fine stundene de hadde. De gangene han var pappa og kjæreste levde jeg lenge på. Utover det var det mye diskusjoner mellom oss. Jeg fortalte deler til den nærmeste familien og vennene mine om hva som foregikk hjemme hos oss- men det skulle ta lang tid før det rant fullstendig over hos meg. Sa de noe stygt gikk jeg automatisk i forsvarsmodus  og forsvarte ham.

Månedene gikk og jeg var mye alene sammen med mini døgnet rundt. Samboeren min oppvartet meg når det passet han, for å holde meg nøyaktig der han ville. Trodde han. Besteforeldrene hentet mini av og til på trilletur slik at jeg kunne hvile, mens barnefaren imponerte stadig mindre og mindre. Han ville helst ikke være alene med guttungen. Det er ikke mange bleiene som ble skiftet av pappaen eller bading om kveldene. Kan telle på en hånd eller to frem til vi flyttet fra hverandre, hvor mange ganger faren sto opp med sønnen på morgenen eller gikk ut for å leke kun de to. Vi gjorde sjelden noe som helst sammen som en familie på tre heller.

Da prinsen ble såpass stor at han registrerte hva som skjedde hjemme, den dårlige stemningen, fraværende far, jeg som ble mer og mer apatisk, frustrert og sint, fikk jeg nok. Nå var det tide å ta et oppgjør og komme meg ut av dette destruktive forholdet.  Jeg hadde lenge blitt truet med at om jeg flytter så skal guttungen bo sammen med faren sin, han skal beholde huset og det eneste jeg eier er klærne mine. Jeg visste at når jeg tok steget og flyttet så ville det bryte ut krig. Det måtte jeg være psykisk klar for. Det eneste som var viktig for meg var lille. Jeg visste at jeg måtte være smartere enn barnefaren for å kunne kjempe for sønnen vår. Hvorfor skal barnefaren ha mye samvær med sønnen når han ikke viser interesse for ungen sin? Han kjenner ikke engang sin egen sønn selv om vi har bodd under samme tak i flere år. Hva gjør jeg nå?

De gangene jeg tidligere ble kastet ut flyttet jeg alltid tilbake, siden han lovte å ta seg sammen. Da jeg pakket tingene og dro visste jeg at nå trenger jeg og mini hjelp. Mr x er en mann som alltid skal ha rett og gir seg ikke før han vinner. Mannen kjente alle mine styrker og svakheter og visste nøyaktig hvilke knapper han kunne trykke på for at jeg skulle reagere som han ville. Var jeg irritert uten at det var spennende ble jeg ignorert. Jeg elsket de gode sidene hans, men jeg var ulykkelig, deprimert og hadde fått angst opp gjennom tiden.

Jeg hadde rett i at jeg ikke visste hva jeg gikk til da jeg flyttet. Det virket som det var først da jeg skulle begynne den langsomme prosessen og bli kjent med eksen min. I tiden som kom ble jeg overrasket gang på gang og fylt av en enorm angst.

Det ble enormt med kaos etter at jeg flytta og i året som kom. Guttungen ble brukt for alt han er verdt som en inngangsport til meg. Hver gang han funderte på noe angående samvær med ungen så måtte jeg svare. Han kunne snakke ett minutt om sønnen og 30 minutter om alt mulig annet når han fikk meg i tale. Jeg har aldri hørt så mye ufine ting verken før eller siden som i den perioden. I tillegg ble jeg observert for bevegelsene mine. Hadde jeg barnevakt grunnet jobb eller fordi jeg begynte å få meg noe som kunne ligne på sosialt liv så fikk jeg høre det. Svarte jeg ikke på mobilen dukket han uanmeldt opp på døra da han trodde jeg var hjemme igjen- ville inn og prate. Etter enhver krig snudde han og kom med krokodilletårene sine, ville inn til meg og prate da også, så jeg skulle få frem empatien og omsorgen for ham. En av mine største svakheter er sårbare og ydmyke mennesker.

Mr x fant seg en dame dager etter jeg flyttet ut av huset. Jeg var ekstremt sjalu på deres glansbilde forhold. Hun er vakker, godt utdannet, smilende, jeg var illsint og ble enda mer knust. Hva galt er det med meg? Hvorfor er han blitt drømmemannen og gjør masse aktiviteter sammen med henne? Det viste seg i ettertid at det var selvsagt bare skuespill. Følelsen jeg etterhvert fikk er at han skulle prøve å bryte meg ned, siden jeg flytta fra ham. Deres forhold var langt i fra bra den perioden de var sammen.

Da de to turtelduene flyttet sammen så fortsatte marerittet. Ikke bare for meg, men nå skulle mini også få oppleve all ustabiliteten. Det første møtet på Bufetat til rådgivning var noen måneder etter første mekling. Det var som å sitte med en totalt fremmed og iskald mann ved siden av meg som nå ville ha økt samvær med sønnen og jobbe mot 50-50. Han leste opp fra en bok om ting jeg hadde sagt og gjort og nå ville han ha økt samvær med sønnen. Tårene mine rant og jeg var dypt fortvilet. Hva skjedde nå? Hva med mini sitt beste? I løpet av årene frem til nå har han ikke imponert meg i farsrollen. Jeg mistenkte at han ville redusere barnebidraget i tillegg til at fasade var svært viktig for denne mannen. Han må jo vise frem sønnen og ny-dama.

Frem til nå har ikke faren hatt samvær. Han har kommet på besøk til oss for å se sønnen. Det endte opp med at han fikk begynne å ha de to dagene som har stått på papiret i flere måneder, for å overbevise meg med tanke på historien vår.  Etter møtet ble all verdens sorger sluppet løs nok engang. Jeg lærte noe den dagen. Fra nå av måtte jeg skrive ned hva vi diskuterte og alle gangene han herja med meg. Det tok ikke lang tid før jeg ga opp siden det var så evig mye hver uke og helst flere ganger i uka. I stedet hadde jeg perioder hvor jeg nedskrev mini sine reaksjoner etter samvær hos faren, slik at jeg hadde konkrete hendelser å diskutere når jeg nektet 50/50.

Etter dette var det en lang periode hvor han ikke ville møtes på Bufetat til møter. Han jobbet istedet iherdig med privat å prate meg til rette og imponere meg med bilder om hvor fint de to har det. Mannen har tatt seg sammen og er pappa nå. Bare se på bildene hvor fornøyd lille er. Jeg godtok det ikke. Skulle vi diskutere samværsøkning måtte det skje med en tredjepart til stedet. Vi hadde evige diskusjoner, samværsabotasje og i det hele tatt nok som det var. Vi møttes til flere møter gjennom årene hvor han fikk gradvis økt samvær, men jeg godtok aldri i nærheten av 50/50.

Ved siste møtet ble jeg truet med at han hadde funnet advokat og skulle ta meg til retten for delt foreldreomsorg. Jeg svarte at det er helt i orden, da skal jeg finne en egen advokat. I tillegg fortalte jeg at han kan sjekke opp reglene for utgiftene han får ved en evt 50/50. Det ble slutt på denne diskusjonen etter dette.

Vi prøvde i flere år å få til et samvær som skulle fungere for mini, og våre behov. Det var det jeg følte i alle fall. Far sitt behov. Ettersom årene gikk ble atferden til mini mer og mer utfordrende. Han begynte tidlig å utagere fysisk mot meg, dette ble med tiden en daglig trend. Han var rastløs, fikk rare uvaner, indre uro, slet sosialt med barn, daglig humørsvingninger, rutinene hjemme var utfordrende og livet var ikke harmonisk. Jeg var innom tanken på både ADHD og flere diagnoser på gutten som var så annerledes enn de andre barna. Faren benektet denne typen atferd hos ham, men etterhvert begynte både jeg og barnehagen å se et mønster. Guttungen slet mer i samværsovergangene og roet seg litt på den lange perioden hjemme hos meg.

Samtidig som barnehagen begynte med å kartlegge mini og innkalte oss til møter begynte jeg selv å forstå ting. Jeg kom til et punkt hvor jeg fikk nok. Jeg hadde lest meg opp på psykopati på internett og innså nok engang at det er en grunn til hvorfor man anbefaler nullkontakt. Jeg måtte gjøre meg like interessant som en grå mus som alltid satt hjemme. Jobbet iherdig med å la kommunikasjon om samvær gå gjennom sms, som bevis på samværsabotasje. Og like som mye bevis på at jeg prøvde å være løsningsorientert og samarbeidsvillig. På denne måten fikk mini dra hjem til meg når han selv ville. Ei langhelg ble kuttet ned til langt kortere samværstid. Plutselig en dag nektet lille fullstendig å dra dit på samvær, det var tydelig i både reaksjonen og det han fortalte selv.

Igjen sto jeg ved ei veiskille og kjente kampen i meg. Det var gått noen år siden bruddet, ergo har barnefaren hatt flere år på å få dette til å fungere. I tiden etter bruddet lærte jeg meg selv og sønnen vår bedre å kjenne. Men den avstanden og skuespillet jeg selv har drevet med overfor barnefaren skal ikke være nødvendig. Nå vil ikke mini dra til faren, ungen sin atferd må jobbes med og vi trenger hjelp. Nå var jeg klar til kampen for full foreldrerett. Jeg kan ikke sende ungen dit mer. Det endte opp med at jeg med hjertet i halsen kontaktet barnevernet, politiet, Bufetat og advokat for råd og veiledning videre. Jeg fortalte alle hvordan det er hos oss og la ikke skjul på noe. Heller ikke mine egne svakheter. Vi fikk anbefalt besøksforbud mens jeg gjorde meg klar til kamp om full foreldrerett. En tid senere det året tok mannen livet sitt.

Tiden deretter var selvfølgelig beinhard, men for å holde fokuset på mini - gikk det ikke mange månedene før han begynte å utvikle seg igjen i normal retning, ble mer harmonisk og sluttet fullstendig med utageringen. Sakte men sikkert ble han en totalt forandret gutt.

Tankene i ettertid er å alltid ta samværsdiskusjonen gjennom Bufetat. Hold alltid fokuset på barnets beste. Vær saklig. Reflekter rundt barnets relasjoner, reaksjoner, hverdagsmønster og psykiske helse. Dokumenter alt samvær på sms. Blir dere enige om noe muntlig skal det bekreftes på sms. Dokumenter alle reaksjoner til barnet i en egen bok. Ha god dialog med barnehage/skole. Vær åpen om utfordringer og egne svakheter. Våg å be om hjelp selv om det sitter ufattelig langt inne og det føles som man gjør noe alvorlig ulovlig - ha tillit til systemet! Selv om det gikk som det gjorde nå ble jeg påminnet av terapeuten min om at alle voksne er ansvarlig for sitt eget liv og psykiske helse. 

Ikke gå bitter inn i førjulstiden



Jeg hadde opprinnelig tenkt å skrive om noe annet i dag. Men i går kveld så leste jeg denne kommentaren under en youtube video om narsissisme. 

"Narsissisten betaler aldri for hva de har gjort, de er immune mot karma. Jeg har hatt utallige sammenstøt med narsissister og de har gjort unevnelige ting mot meg - fra skrekkelig misbruk til utnyttelse, falske anklager og påfølgende ødeleggelse av hvert eneste aspekt av livet mitt, fra å myrde begge mine barn til å utsette meg selv for menneskehandel, alt du kan forestille deg har de gjort mot meg. Ikke en eneste av disse narsissistene har noensinne blitt bragt til rettferdighet, foran en dommer - tvert imot, uten unntak så har alle blitt trodd av lovens lange arm og rettsystemet når de snur og vender på alt og får det til å fremstå som at det er jeg som har gjort mot dem, hva de har gjort mot meg.

Dette har gått så langt som til at min forfølger påstår at det er jeg som har forfulgt ham, min voldtektsmann påstår at jeg har voldtatt ham - og ble trodd! De har attpåtil blitt belønnet med støtte fra alle. Britiske pass, penger, alt de ville ha. Jeg fikk alt stjålet fra meg, flere ganger, og måtte overleve uten noen som helst form for støtte. Mange sier "man høster hva man sår" og "karma glemmer ikke" - disse prinsippene synes dog ikke å gjelde for narsissister. Jeg har aldri sett noen av mine mishandlere bli fanget av karma. Noen av dem er i dag meget gamle og har misbrukt meg og mange andre hele deres liv, likevel blir de aldri rammet av noe.

Min forfølger - som brutalt myrdet min katt og fortsetter å forfølge meg - er i dag 80 år gammel, han er fysisk i bedre form, sterkere og sunnere enn jeg er, han løper rundt, hopper og danser, lever et promiskuøst liv, har penger, venner og familie - et godt liv. I hans høye alder er det lite trolig at karma noengang kommer og tar ham. Av en eller annen grunn virker det som om narsissisten lever evig mens deres ofre dør unge. Ofrene lever miserable liv som følge av handlingene til narsissisten, får helseproblemer, lider økonomisk ruin, ødelagte karrierer, ødelagte ekteskap og andre relasjoner, mister hjemmene deres, noen ender opp hjemløse på gaten eller uskyldig i fengsel etter de falske anklagene fra narsissisten - alt som et direkte resultat av narsissistens herjinger.

Ofrene lider av traumer, angst, depresjoner, selvmordstanker, mareritt. De får ofte kreft etterhvert som effektene av narsissistisk misbruk påvirker deres fysiske helse. Mange ofre dør veldig unge - etter å ha lidd lenge. Likevel lever narsissisten lykkelige liv, har alt man kan ønske seg og helt uten konsekvenser for deres mange onde handlinger. Alle tror på dem. De fortsetter å utnytte nye ofre - og de finner alltid nye ofre. Jeg har fortsatt til gode å høre om en eneste narsissist som får som de fortjener. De eneste som blir tatt, er de som ikke er spesielt gode til å manipulere." (kommentaren er opprinnelig på engelsk og fritt oversatt av meg).

Denne meget pessimistiske kommentaren fra et offer for alvorlig kriminalitet er kanskje ikke direkte relaterbar til hva de fleste av oss her på bloggen har opplevd. Men jeg tror den bitre følelsen av at psykopaten og narsissisten ikke får som fortjent, er gjenkjennelig for mange. Og jeg må dessverre innrømme at jeg tror at mange psykopater danser seg gjennom livet, akkurat slik denne kvinnen (?) beskriver. Jeg skriver dette for å provosere deg som leser, til å lære å ikke bry deg om hvordan psykopaten har det i dag. 

Det er allerede to år siden jeg sist skrev en tekst om hevntanker mot psykopaten her på bloggen. Det er en av bloggens mest leste tekster. Hva jeg skriver i teksten fra desember 2015 står jeg fortsatt ved. Lesere som ennå ikke har lest teksten kan derfor med fordel skrolle tilbake og lese den, for jeg har ikke tenkt å gjenta hva jeg den gang skrev, her. Men fordi dette er et viktig emne som opptar mange så er det hensiktsmessig å snakke mer om dette. Vi nærmer oss jul, og mitt ønske er at færrest mulig av dere skal gå inn i adventstiden med bitre tanker, lik de kommentaren over beskriver.

Jeg tror at for mange som inderlig ønsker at det skal gå ille med psykopaten, så er scenariet hvor psykopaten lever et langt og lykkelig liv nærmest umulig å svelge. Det er håpet om at det vil gå psykopaten ille som holder oss gående, ihvertfall i begynnelsen etter bruddet. Det er slettes ikke unormalt at psykopaten får hederlige og elskelige mennesker, til plutselig å ønske et annet menneske lidelse eller til og med død. Hvis du opplever at du befinner deg her, så fortvil ikke, du er i godt selskap. 

Jeg ønsker at lesere som trenger det, skal få lov til å fantasere om psykopatens undergang. Det eneste som ikke er lov, er å iverksette tiltak i det virkelige liv som bidrar til dette. Jeg kan fortelle at denne trangen til voldsfantasier mot psykopaten vil avta med tid og NK.  

Jeg vil gjerne introdusere en tanke om hvorfor psykopatens handlinger påvirker oss så voldsomt. Det er faktisk ikke lenge siden det slo meg at det - stikk i strid med hva jeg lenge trodde - ikke var omfanget av forkastingen som gjorde meg bitter, men hvilken betydning jeg ga psykopaten i hjertet mitt. Det var hektet. Kjærligheten til ham. Bedraget. Ikke hans siste, stygge handlinger i seg selv, men den enorme betydningen jeg ga ham.

For når jeg tenker etter, så har andre mennesker behandlet meg like dårlig som psykopaten gjorde. Venner, slektninger, kolleger. Hvorfor er jeg ikke like bitter på dem? Det var svært enkelt å legge disse menneskene bak meg og gå videre i livet, uten å ofre dem så mye som en nostalgisk tanke. Hvorfor kunne jeg ikke gjøre likedan med psykopaten?

Med de andre menneskene så reagerte jeg normalt, sunt og hensiktsmessig, slik et friskt sinn skal reagere når noen bedrar og skuffer oss. Vi tar ikke opp kampen, vi bare sletter dem fra vår oppmerksomhet. Vi går ikke rundt og bærer på dem, er bitre eller fantaserer om hevn. Vi er bare glade for at vi ikke lenger behøver å forholde oss til dem. Vi går ikke og savner dem. De får ikke mer oppmerksomhet eller energi fra oss, ingen støtte, ingen gaver, ingenting. Punktum. Det er såre enkelt.

Grunnen til at det ikke er like enkelt med psykopaten, er med andre ord ikke størrelsen på ugjerningene, men bedraget. Illusjonen. Livsløgnen han/hun solgte oss. De lot som om vi hadde en relasjon med dem. De var nødt til det for at vi skulle begynne å gi av oss selv, av våre midler og vår tid. Vi hadde ikke stolt på en person vi ikke hadde en relasjon til. Vi hadde ikke gitt ti tusen kroner til en fremmed person. Men fordi vi trodde at vi hadde en relasjon med psykopaten, selv om vi bare hadde kjent vedkommende i fjorten dager, så gjorde vi det.

Det er ille. Men det er også alt. Strengt tatt så burde det ikke være så vanskelig å legge bitterheten bak oss. Ja, psykopaten var sjofel, en svindler og sviker. Men det var også venner jeg har hatt. Jeg forlot dem og tenkte aldri på dem igjen, selv om jeg hadde kjent dem i ti år - og i et par tilfeller 30 år. Det er derfor ikke lengden på relasjonen som avgjør hvor knyttet man er. Det er enkelt å sette strek når man har fått nok. Det bør det også være med psykopaten. Jeg vet at det ikke er lett. Men jeg vil du skal tenke at det bør være det. Akkurat som alle andre du har måttet bryte kontakten med. Du går ikke og tenker på vennen fra 2008 som du oppdaget stjal fra deg, eller baksnakket deg, eller som forførte han/hun du var forelsket i, gjør du vel? Hvis du tenker på dem, så er det fordi du er glad for at de ikke kan snylte på deg lenger. Du vet at det er deres tap at du ikke lenger er i deres liv, ikke ditt.

Selv om psykopaten danser seg videre uten deg, så aksepter at det er slik. Og minn deg selv på hvor humørsyk psykopaten var sammen med deg. Et lykkelig menneske er balansert, ikke sint og hatefullt. Uansett er en av mange hensikter med NK at du ikke får vite hvordan psykopaten har det i dag. Kanskje går det hans/hennes vei akkurat nå, kanskje ikke. NK forhindrer deg i å vite det, og slik må det være. Hvis du fortsatt får drypp av informasjon om ham/henne via sosiale medier, flygende aper eller andre kilder, så er mitt råd å stenge disse slusene umiddelbart. Aksepter at du ikke har makt eller kontroll over psykopatens livsløp. Sørg bare for at han/hun aldri kan trekke goder av deg igjen.

Ikke gå inn i førjulstiden med indre uro eller bitterhet. Å ønske en annen person vondt er skadelig for oss, fordi det går mot vår natur. Jeg vil derfor råde deg til å hurtig bli ferdig med disse tankene for du risikerer å sitte fast i dem. Forsøk å fokusere på juleforberedelsene, men uten stress. Ikke ta deg vann over hodet i år. Du trenger ikke å kjøpe gaver til fjerne slektninger og venner, hvis det trigger deg å gå i butikker. Konsentrer deg om de fem-seks nærmeste. Men ikke gjør ingenting. Gjør noe. Rett deg ut og opp fra fosterstillingen, julen er en varm og viktig tid som distraherer deg fra vonde tanker. Det er ingenting i veien med å pynte til jul allerede 1. desember. På den måten blir det varmt og hyggelig i stua lenger, i tillegg til at det blir mindre å gjøre de aller siste, hektiske dagene. I år er 1. desember en fredag, en perfekt dag å grave frem julepynten fra ifjor eller sågar investere i ny julepynt. Hvis noen av julekulene minner deg om psykopaten, så kast dem eller gi dem bort og kjøp nye. Gjør pyntedagen til en festdag, enten for deg selv eller sammen med noen som ikke trigger deg. Er du ikke kristen? Det gjør ingenting. Du kan fortsatt la deg trøste av julebudskapet, det bærer mening. Lytt til en gudstjeneste på radio, eller hvis du har krefter til det - møt opp personlig til en gudstjeneste i din lokale kirke. Du behøver ikke å være troende for å la den spesielle stemningen fylle deg med fred. Det er faktisk en kamp mellom det gode og det onde som river i deg. Ta kampen på alvor. Det onde vinner hvis du lar psykopaten gjøre deg til dem. Det gode vinner, hvis du forblir den hjertegode personen du alltid har vært, i størst mulig grad.    

God førjulstid :)

DEBATT: Hvordan blir vi psykopatens største mareritt?

Med det mener jeg ikke at vi skal bryte NK, oppsøke psykopaten og terrorisere ham/henne. I tillegg til at det er kriminelt så vil det uansett ikke skremme en psykopat, men tvert imot oppmuntre til lek.

Det betyr ikke at psykopaten ikke kan skremmes. En psykopat har mange frykter og er lettere å skremme enn vi tror. Grunnen til at vi tror at psykopaten er usårlig, er fordi deres kryptonitt er altfor åpenbar. Det er nemlig de ting som faller seg naturlig for normale mennesker, som skremmer psykopaten. Vi husker hvordan psykopaten ble rasende hvis vi var glade, hvis vi klarte å knytte oss til mennesker eller hadde suksess på jobben, bare for å nevne noe. Psykopaten frykter menneskelige egenskaper som kjærlighet, ekte latter og empati. De frykter også avvisning, derfor er NK så effektivt. De frykter gråstein metoden, fordi den effektivt stopper tilførselen av NF. De drives av misunnelse og konkurranse. En stor frykt er derfor hvis noen kan bedre eller har bedre enn dem. 

Med dette i tankene så forstår vi etterhvert at psykopaten ikke er suveren og verdensmester, men tvert imot en redd og liten skapning.

Debatten jeg ønsker å kjøre i dag handler om at dere skal brainstorme for hverandre. Hva tror dere er blant psykopatens største mareritt? Tenk på hva du nå har av kunnskap og fortell om episoder fra din relasjon med psykopaten. Bruk kommentarfeltet til å diskutere, styrke hverandre i NK og hjelpe dem som fortsatt har kontakt med deres psykopater med redskaper som på en trygg måte kan såre psykopaten. Tenk på hva du gjorde, som irriterte og frustrerte din psykopat.

Kjør debatt! 

 

Analyse av et psykopatisk besøk

Tidligere har vi analysert en telefonsamtale. Vi har analysert en fjelltur. Vi har til og med lagt en tekstmelding under lupen. I dag tenkte jeg vi skulle dissekere et besøk. Besøket jeg ønsker å snakke om i dag, er spesielt av to grunner. Den første grunnen er at det var siste gang jeg så min psykopat. Det var dog ikke siste gang vi hadde kontakt. Faktisk visste jeg ikke på dette tidspunktet at min eks venn er psykopatisk og hadde intet begrep om NK. Bruddet lå fortsatt flere måneder frem i tid. Men kommende hendelser førte til at dette var siste gang jeg så ham ansikt til ansikt. Den andre grunnen til at besøket er spesielt er fordi det i dag 16. november er nøyaktig fire år siden. Jeg husker datoen ganske enkelt fordi jeg lenge husket alt så tydelig; datoer, ord, samtaler, tekstmeldinger, lukter, lyder, kort sagt hans nærvær og alt vi gjorde sammen stod lenge lynskarpt i min hukommelse som om det nettopp hadde skjedd. Det jeg med glede kan fortelle er at i dag har mange detaljer blitt diffuse eller sågar glemt. Dette er et bevis på at NK fungerer og at det er mulig å gå videre etter et brudd med psykopaten. Derfor, hold ut dere som nylig har brutt og tror at livet er over. Det kan jeg fortelle at det ikke er. Denne teksten er slik sett en feiring av NK.

Dagen for besøket gledet jeg meg enormt til. Jeg trodde jeg hadde funnet mannen i mitt liv. Denne mannen som hadde vært så opptatt av meg fra første dag og fikk meg til å føle meg spesiell. Jeg var usikker på hvor vi stod, var vi kjærester eller bare ekstra gode venner? Jeg husker dog at det ikke betydde noe for meg, det viktigste var at jeg var bombesikker på at jeg aldri kom til å være ensom igjen. Jeg gjorde meg derfor stor flid med både musikkvalg, påkledning og meny. Musikkvalget var for hans del, jeg visste han var opptatt av å være trendy, derfor komponerte jeg en spilleliste som jeg mente ikke ville stille meg i et altfor dårlig lys. Menyen var også for hans del. Han var glad i mat og opptatt av at det skulle være riktig. Påkledningen var mest for min egen del. En tåpelig opptatthet av fremtoning som om jeg var en tenåringsjente (jeg var på det tidspunktet en 37 år gammel mann). Men jeg hadde et ubrukt plagg som jeg valgte å innvie fordi jeg syntes anledningen var spesiell; han skulle nemlig se mitt hjem for første gang. Vårt samvær så langt hadde foregått i en annen by. Nå skulle han endelig besøke mitt egentlige hjem i Oslo. Det interessante er at etter bruddet så klarte jeg ikke lenger å forholde meg til plagget jeg valgte denne dagen, det ble for smertefullt og jeg endte med å kaste det. Men det er en fotnote.

Å beskrive hele besøket i novelleform blir for detaljert og for langt. Jeg vil derfor trekke frem noen av punktene jeg i dag husker som tydelig avslørte hans forstyrrelse, men som jeg ikke forstod å fange opp den gang.

-Da han kom så kjente jeg ham ikke igjen. Vi hadde vært borte fra hverandre i tre uker. Jeg hentet ham i hovedinngangen men dro umiddelbart ikke kjensel på ham. Det vil si, jeg så at det var ham, men det var noe merkelig med ansiktstrekkene hans. Dette varte i noen sekunder, inntil ansiktet hans la seg i de foldene jeg var vant til å se. I dag forstår jeg at jeg bivånet et psykopatisk maskeskift, men at jeg den gang ikke visste hva det er. Et psykopatisk maskeskift er når psykopaten skifter personlighet, for eksempel når han/hun nettopp har speilet en person, for så å umiddelbart å speile en annen. Et maskeskift kan faktisk observeres fysisk (denne opplevelsen har jeg fiksjonalisert i teksten "Psykopatisk speiling" og også i min bok).

-Jeg ignorerte den merkelige ansiktsforandringen og tok ham umiddelbart i mine armer. Jeg klarte ikke å kontaine følelsene mine, for jeg hadde sårt og inderlig savnet ham. Jeg trodde også det var trygt å være kongruent med ham. Jeg utbrøt "jeg har savnet deg". Han responderte med et "jaha". Jeg tenkte at han bare var for hardbarket til å innrømme at han også hadde savnet meg. Jeg kunne faktisk ikke i min villeste fantasi forestille meg at han ikke hadde savnet meg etter den intense kontakten vi hadde, og så et opphold på tre uker. Hvem kan ikke savne noen man har vært borte fra i tre uker, når vi nærmest hadde drukket av samme skål over en lang periode? Hans "jaha" var imidlertid en tell; han hadde aldri savnet meg, men at jeg hadde savnet ham ga ham viktig NF (narsissistisk forsyning). 

-Han var to timer forsinket, selv om jeg laget varm mat. Han hadde aldri tidligere vært forsinket til en avtale med meg, faktisk var han alltid pinlig presis. Ingen går fra å kunne stille klokken etter dem til å være to timer forsinket, uten forklaring. Dette var bevisst fra hans side; en psykopat vil gi deg vaner for så å bryte vanen og gjøre deg fortvilet. For eksempel kan en psykopat sende deg en "god morgen" sms hver eneste morgen i to måneder. Du blir vant til å se meldingen i telefonen når du våkner. Plutselig en dag så uteblir meldingen. Dette vil gjøre deg forvirret og du blir usikker på om du har fornærmet psykopaten. Du vil kanskje forsiktig spørre "har jeg gjort noe galt?". Psykopaten kan da benytte anledningen til å gjøre deg mer føyelig; "ja, jeg likte ikke måten du....." eller devaluere deg; "du er så klengete, klarer du ikke å våkne opp uten at jeg har sendt deg en melding?". Alt dette er bevisst og kalkulert. Min psykopats forsinkelse var ekvivalenten til å bryte et mønster han hadde vendt meg til, for å gjøre med utrygg.

-Da jeg aldri kommenterte hans forsinkelse, så gjorde han det selv. Ikke med en unnskyldning, men med en freidig "hva har du gjort, ventet?". Det lå ingen beklagelse i hans tonefall, mer et hån. Jeg ble litt satt ut. Det var jo soleklart hva jeg hadde gjort; jeg hadde laget mat. Masse mat. Hvorfor spurte han om det? Og hvorfor hadde han et litt skadefro uttrykk i ansiktet? Uttalelsen var lenge et mysterium for meg. I dag vet jeg hva den avslørte. Han visste meget godt at han hadde meg rundt lillefingeren og at jeg var hektet. Devalueringen hadde begynt og han likte å holde meg på pinebenken. Uttalelsen var en bekreftelse på hans kalkulerte forsinkelse. Antakelig hadde hans neste trekk blitt å avlyse besøket hvis det noengang kom på tale med et nytt besøk. En psykopat vil typisk avlyse et besøk fem eller ti minutter før forventet ankomst, når du allerede har laget maten og gjort det meste klart. Hans bemerkning kom fordi han aldri fikk hva han egentlig ville ha av meg; en kommentar. "Hvorfor ble du forsinket?". Han kunne da få sin NF i form av for eksempel en krangel "tåler du ikke at jeg for en gangs skyld er forsinket?" eller "har du ikke noe liv utover meg?". Han kunne også svart hva han faktisk kommenterte uten mitt spørsmål "har du ventet?" og muligens fått meg til å innrømme hvor spesiell han var for meg. Krangel? Beundring? Sårbarhet? Spiller ingen rolle. Alt er NF. Mitt ønske er at leseren forstår at det finnes variasjoner innenfor samme taktikk, og selv om utøvelsen er litt annerledes enn noe du har hørt eller lest om, så er det samme agenda som ligger bak.

-Han tok faktisk med seg en kvinnelig venn på besøket. Ingen forklaring nødvendig. Dette kjenner vi allerede godt; sjalusifabrikkering.

-Under måltidet benyttet han muligheten til å devaluere musikkvalget mitt (som jeg så møysommelig hadde plukket ut) og i tillegg kritisere måltider jeg tidligere hadde laget. Han trakk blant annet frem en middag vi hadde spist en måned i forveien som han ikke likte. En psykopat glemmer aldri; dine dårlige prestasjoner eller sårbarheter du har avslørt. Alt huskes, lagres og brukes mot deg ved passende anledninger. Denne gang fikk jeg slengt en gammel middag i fleisen. Neste gang kunne det vært min frykt for edderkopper. Det er uansett samme mentale mekanikk som ligger bak.

-Etter middagen satt han seg i sofaen og la bena sporenstreks på glassbordet. Slik satt/lå han meget selvtilfreds. Hans kvinnelige venn - som hadde normalitetssansen intakt - reagerte med "næmmen hallo, det der gjør man da ikke". Jeg selv derimot var på det tidspunktet grundig manipulert og tenkte faktisk "så herlig at han føler seg hjemme hos meg". Jeg håpet at hans besøk var det første av mange. Ja, den mentale akrobatikken jeg presterte for å unnskylde ham eller få hans handlinger til å passe inn i min ønskede virkelighet (at han var glad i meg og at vi var et par) kan i dag gjøre meg skamfull. Den er virkelig en diagnose verdig, muligens et eget fagfelt. Men slik blir man sammen med en psykopat; midlertidig sinnsforvirret. Hans ben på bordet avslørte forøvrig et viktig trekk ved hans forstyrrelse; berettigelse og eiertrang. Han satt der som om det var hans leilighet og ikke min. Hans inventar, til tross for at det var første gang han var der. Og slik tenker faktisk psykopaten, alt som tilhører objektet, tilhører også psykopaten. Han hadde allerede tatt meg i besittelse, nå ville han markere at han også eiet leiligheten min. En psykopat har ingen ydmykhet og vil aldri være gjest i objektets hjem eller liv.  

-Vi hadde en avtale i forkant av besøket. Jeg skulle ha en større fest samme kveld. Jeg hadde derfor fortalt psykopaten at jeg gjerne ville ha besøk i to-tre timer, men deretter så måtte jeg forberede festen. Han var selvfølgelig også invitert men det var lenge avklart at han skulle på en annen fest. Under besøket så visste han derfor at det nærmet seg tidspunktet da jeg skulle motta ca femten gjester til fest og at jeg fortsatt hadde forberedelser å gjøre. Likevel kom han to timer for sent i tillegg til at han trenerte besøket. Da det bare var en time igjen til festen skulle begynne så måtte jeg nærmest be dem om å gå. Jeg gjorde det meget høflig, "dere kan selvfølgelig bli værende til festen men nå må jeg gå og gjøre meg klar". Da de begge repeterte at de ikke kunne delta på min fest, så ga jeg tydelige signaler om at besøket var hyggelig men at det nå måtte avsluttes. Jeg vet i dag at psykopaten trenerte besøket bevisst. Han ønsket å hensette meg i en meget stresset tilstand hvor jeg kanskje ikke ville rekke alle forberedelser som jeg hadde planlagt, og at festen derfor ville bli amputert.

-Psykopaten reagerte meget utilfreds på mine signaler om at besøket måtte avsluttes. Vi vet i dag at en psykopat får en narsissistisk skade av å føle seg avvist. Min psykopat opplevde seg sparket ut selv om han var meget klar over forutsetningene til besøket, han hadde selv samtykket til dem. Men jeg tror en psykopat likevel reagerer med vantro hvis offeret går så langt som å etterleve grensene, selv om de er avtalt på forhånd. Uansett så fikk min psykopat et glimt av raseri over seg og sa hånlig til sin venn "ok, nå går vi bare". Da han stod og kledde på seg yttertøyet så fikk han det plutselig for seg at han måtte benytte toalettet først. Samtidig fikk han den litt rampete og skadefro gløden i øynene som jeg hadde sett så mange ganger tidligere. Vel, hva han faktisk gjorde på toalettet har jeg den dag i dag ingen anelse om. Men en psykopat er alltid drevet til å regulere selvbildet etter hva de oppfatter som en avvisning eller en fornærmelse. En psykopat vil trenge en oppreisning, selv om de selv er skyld i avvisningen. En typisk ting han kan ha gjort på mitt toalett, er for eksempel å urinere på min tannbørste. Bare slik klarer en psykopat å få indre oppreisning for en reell eller innbilt fornærmelse. Jeg skulle straffes for å begrense hans frie flyt.

Dette er bare noen av punktene jeg i dag husker fra dette besøket, og som jeg ser i et nytt lys. Den gang så jeg det helt annerledes. Jeg var fortsatt i tåka og husket lenge besøket med nostalgi. Det tar tid å la brikkene falle på plass. Du som leser må ikke fortvile. Husk at alt kommer for en dag. I dag husker jeg ikke lenger besøket med nostalgi. Tvert i mot, jeg hadde et monster innenfor mine vegger. Gudskjelov så ble det med den ene gangen.  

 

En far forteller

Jeg får nokså hyppig forespørsler fra lesere som ønsker et fokus på det å ha barn med en psykopat. Det er slik at jeg skriver best om temaer som jeg selv har hatt erfaring med. Barn med en psykopat har jeg ikke så min erfaring på dette punktet er naturlig nok mangelfull. Derfor har jeg invitert et par venner som faktisk har denne erfaringen til å skrive om deres opplevelser. Kanskje kan tekstene hjelpe dere som savner oppmerksomhet på bloggen på dette temaet. Først ut er en mannlig venn som har en datter med sin psykopatiske eks. Han har også en datter fra en tidligere relasjon. I tillegg deltok han i oppdragelsen av eksens sønner som hun hadde fra før. Spørsmål til denne teksten vil ikke bli besvart av meg, men av tekstforfatteren som i kommentarfeltet vil kalle seg "Ole".

Å sette ord på livet med en psykopat er virkelig ikke lett,
som mann og far, i et liv fullt av krenkelser og blottlegging.
En hesblesende hverdag, der ting som er for godt til å være sant skjedde hver dag.
Skammen var ofte så ille at jeg selv valgte å lyve,
den spontane forelskelsen, lykke rundt graviditet gikk  fort over til forakt.
Det var ingen som visste situasjonen som kunne skjønne hvorfor jeg fortsatt bodde der.
Jeg har skjønt at "å bli fanget i en psykopats nett" ikke er en frase,
det er en realitet alle som har levd med en psykopat skjønner.

Nå skal det sies at hun ble gravid med en gang,
da hun enda var fantastisk.
Hun ga alt, overbeviste meg om hvor real hun var, snill og omsorgsfull.
Tilpasset seg hver situasjon-sa de rette ting.
Det gikk jo fort over,  at det bare var et spill kom fort frem,
men jeg var allerede "låst", 
klistret i et godt planlagt nett,
et barn på vei, hus var kjøpt og en eksplosiv forelskelse der hun i bakgrunnen fikk distansert venner og familie,
Hun kom under huden på meg, visste alt om meg på kort tid.
Hun hadde en unik makt, mine følelser betydde ingenting,
jeg var kun et praktisk nøde.
Hverdagene var full kaos, hun måtte alltid lage kaos,
konflikter, der alltid noen fikk svi, ofte med store konsekvenser for den det gjaldt.
Det gikk ofte greit så lenge hun fikk det som hun ville, eller jeg ikke påpekte noe.
-da var det noen andre det gikk utover.
Påpekte jeg hennes oppførsel eller motsa henne, svarte hun med sinne og krenkelser,
et massivt angrep,
som ikke sluttet før hun hadde fått viljen sin og noe annet å tenke på. 
Like fort som angrepene kom, sluttet de.
Jeg visste aldri når neste situasjon kom.
Man tråkket forsiktig- alle tråkket forsiktig jeg, barn, familie og venner.

Jeg vet hun hadde flere andre menn under forholdet,
kort tid etter vår datter var født, avslørte jeg nok en utroskap,
det var slike avsløringer som skapte en kjedereaksjon av hendelser.
Hun brydde seg overhode ikke om at det var krenkende i utgangspunktet,
det viktige for henne var at det ikke var hennes feil,
jeg hadde ingenting med å irettesette henne -det var min feil.
Min frustrasjon og sinne ble ble brukt mot meg for alt det var verdt,
truslene var klar, flyttet jeg fikk jeg ikke møte min datter.
"Politiet var på hennes side- det samme med barnevernet, hun kjente folk der..."
-Hun gikk videre, alt var som vanlig bare jeg ikke sa noe.

Det er tusenvis av hendelser jeg kunne trekt frem,
en av dem var at hun tente i alle tingene mine,
ALLE tingene min,
minnene fra jeg var guttunge, bilder fra mitt liv,
verktøy, skolebøker, gaver, verktøy, møbler..
-hun ville ikke godta at jeg hadde hatt et liv før henne.
Et stort bål ute på åkeren.
Hun fant ingen forståelse for at jeg ble sint,
hun ble sint for jeg reagerte- og i sinne for min reaksjon kastet hun boka jeg satt å leste i.
Lars Monsen på tur, den hadde jeg kjøpt samme dag for den jeg hadde ble brent på bålet tidligere den dagen
jeg kjøpte boka 3 ganger.
Det var ei bok jeg fikk av mine foreldre, jeg tror nok det var grunnen til at den ble brent 1. gang,
for det var ingenting igjen av hva jeg fikk av de.
Det var en handling utført i sinne, en irrasjonell handling for å straffe meg.
En hendelse hun nektet å si noe om "-det skjedde, gå videre.."

Nå var det bålet bare en av mange ting hun gjorde for å distansere meg fra min familie og venner,
det var bare en av mange straffemetoder,
noen bevisste handlinger som utroskap og sverting andre irrasjonelt som bålet.
Den første tiden vi var sammen drev hun en omfattende kampanje bak min rygg.
Hun påsto jeg var voldelig, sjalu og kontrollerende,
folk måtte ikke si noe til meg, da visste hun ikke hva jeg kunne finne på å gjøre.
Selv om jeg ikke visste om dette da, merket jeg at både venner og familie ble distansert,
de ringte nesten aldri, kom sjelden på besøk.
Visste hun at vi fikk besøk av noen av "mine", lagde hun alltid en form for krangel,
det hang da en tung, merkbar sky i lufta når besøket kom.
Dette er noe alle mine nærmeste har kjent og snakket om i ettertid.
Etter sannheten ble kjent for dem,
ble de også offer for hennes angrep, sverting og løgner.

Jeg var vitne til mye sørgelig disse årene,
barna hun hadde fra tidligere forhold var konstant under press,
de visste aldri hvor de hadde sin mor,
hun drev aktiv samværs-sabotasje når det falt henne inn.
Konfliktene hun skapte preget hele deres barn og ungdomstid.
I en periode skulle jeg være deres far,
det var ingen omsorg for barna som savnet sine fedre,
de var blitt degradert til udugelig, ustabil, psykopat eller det som verre var.
Guttenes gråt var en provokasjon, en svakhet.
Guttene fikk møte sin far og fars familie når det var passende.
Dette var barn som hele tiden måtte tilpasse seg morens krav,
de lærte på en måte å leve med dette.

Kravene var helt enorme, 
det var ingen planlegging, det var mange spontane planer.
Selv om huset var nytt skulle bad, gang, kjøkken og soverom pusses opp,
selv med en jobb der jeg tjente helt greit, rakk ikke dette til hennes forbruk,
hun tok opp flere kreditt-lån i mitt og hennes navn uten jeg visste noe om det.
Jeg var på jobb på dagen, pusset hus eller hage på kvelden.
Det samme gjaldt møbler,
hun skiftet dem ut hele tiden, alt skulle være slik hun så for seg.
Klær skulle være riktig i tiden, hun brukte en formue.
Likeledes var det med barna, de skulle ha alt det beste av klær og utstyr,
men kom noen av dem hjem med hull i buksa eller jakka var det flere dager med "helvete".
Sakene og klærne var for andres øyne, de skulle se hvor flotte vi var,
-skulle bli sjalu på henne.
Jeg har aldri møtt noen som har brukt så mye på fødsels og julegaver til sine barn,
og hun snakket høyt om dette, som det var en selvfølge at hvert barn skulle ha gaver for
enorme summer.

Vår datter var alltid i midten,
hun var hennes våpen nr 1- og er det fortsatt.
Jeg var verdens beste far når jeg hørte etter, hvis ikke var jeg farsrollen ikke verdig.
Det hendte mange ganger at hun påsto jeg ikke var faren,
skapte tvil.
For å såre mest mulig kunne hun sitte å fortelle de mest krenkende ting,
satte minner i hodet på barna, dummet meg ut-degraderte meg.
Jeg visste at hun plaget barna psykisk, eller straffet dem hvis det var noe jeg gjorde 
som ikke passet henne.
Jeg opplevde flere ganger at mitt barn fra tidligere forhold ble behandlet stygt.
Når hun var på besøk måtte vi flere ganger dra for hun sa stygge ting til henne,
eller krenket henne.
Satte barna opp mot henne, ros og ris.

Det var en følelsesmessig berg og dalbane,
det viktigste var hennes behov,
var de dekket var det stort sett fredelig.
Hun var ekstremt egosentrisk, følelser for andre var tilegnet kunnskap,
aldri bekymring for andre, eller oppriktig kjærlighet.
Jeg lot meg føre inn i en livsførsel full av intriger og løgner,
 la et lokk på realitetene,
den påkjenningen det ble for "alle" i rundt hvis man var ærlig ble mitt ansvar å balansere.
det er jo en umulighet med en person uten empati,
hun greide å sette alle opp mot alle,
et av barna kunne få "straff" for hennes vrede hvis et annet reagerte eller svarte henne.
Det er lett å misbruke makt over umyndiggjorte personer,
-det var ren utpressing.
Det lå en dyp underliggende forakt for kvinnen jeg bodde med,
et hat bygde seg opp,
hun kunne styre hvert skritt jeg tok,
selv om vi begge visste dette, skulle livet fungere som "vanlig".
Jeg SKULLE elske henne,
tilbe henne -folk skulle se hvor fantastisk alt var.
-Når hun hadde drukket reagerte hun som regel alltid med å sitte på gulvet,
hylende, utagerte voldsomt.
"hvis jeg våget å gå fra henne hadde hun "alle" på sin side,
hun skulle bli boende i huset, hun ville ta jenta fra meg, hun visste alt om meg,
ingen ville tro meg om hun anmeldte meg..." 
--Å det er jo noe som viste seg å stemme.
Det at moren satt hylende, ruset på golvet er et minne hennes barn har 
brent inn - det var skremmende, stygt, vemmelig, ekstremt sårende.
For oss alle, men dette var bare fiksjon dagen etter,
hun har aldri snakket om dette dagen etter.

Det er flere ganger jeg tenkte tanken om hun hadde en form for schizofreni,
vi kunne ha en helt rolig dag hjemme, der dagen hadde gått uten noe problem,
for så jeg kom på jobb dagen etter og sjefen ba meg komme på kontoret, der han fortalte
at samboeren min hadde ringt ham dagen før og kjeftet og sagt stygge ting.
Hun krevde oversikt over lønn, og sa stygge ting om meg i tillegg.
Jeg hadde ikke merket noe på henne.
Ikke en mine! 
Lignende ting hadde hun gjort til venner av meg, familie og potensielle elskerinner.
En kvinne hun hadde fått for seg var min elskerinne fikk besøk på jobben,
der hun kastet rundt seg med påstander-hun kastet ting etter henne i tillegg.
Jeg visste ingenting før lenge etter, ikke sa hun noe-ikke viste hun en følelse rundt dette.
Nektet å snakke om det.

Jeg avslørte flere ganger at hun drev "kamper" mot andre,
hun konstruerte løgner om folk hun hadde sett seg ut.
Hennes ste-far har i flere omganger fått anklager om vold,
dette for å prøve å true vekk at hun prøvde å svindle ham.
En standard ting av henne var å konstruere anklager mot folk,
kun i den hensikt å skjule sine handlinger.
Barna ble dyttet foran henne som et skjold,
de ble satt i strategiske situasjoner og aktiviteter for å
komme seg inn i visse miljøer eller skaffe informasjon.
Barna fikk egne "diagnoser", dette for å skape oppmerksomhet og penger.
-de har ettersom de har vokst opp selv utviklet en forakt for sin mor.
Hun ser ikke at hun har gjort dem vondt. 
Hun fortsetter bare sine løgner, eskalerer konflikter,
opprettholder krenkelsene.

Brudd er uunngåelig i et slikt forhold,
men for henne kom det som et sjokk,
selv om jeg hadde tatt henne i å "plage" min datter og nok et utroskap
hadde kommet frem var det en stor krenkelse at jeg nå dro. 
Jeg hadde så lenge forberedt meg på å dra.
Sett for meg hva som skjedde,
forventet en fryktelig reaksjon, 
det ble det mye, mye verre en jeg kunne drømt om.
Hun brukte alt i sin makt for å knuse meg,
politi og  barnevern ble løyet full- jeg var narkoman og voldelig.
Løy til andre menn, sa jeg var voldelig-fikk menn til å oppsøke meg, konfrontere meg.
Hun sørget for at tingene mine ble "låst" da jeg ikke kunne komme dit,
hun hadde huset, jeg måtte betale.
I tillegg sluttet hun å betale strøm/tv/data/kredittkort/lån-regningene fløt over.
Hun kontaktet alle jeg kjente, fikk venner og bekjente usikre.
Jeg skjønner ikke hvordan hun rakk over alt-
men jeg skjønner at hun var godt forberedt.

Det som har vært hennes pressmiddel er selvfølgelig  min datter,
under samboerforholdet var skrekken for ikke få møte min datter stor.
Hun ble brukt som våpen fra tidlig alder,
hadde jeg planer som ikke passet kunne hun sette igjen jenta og dra,
dermed kunne jeg ikke utføre mine planer.
Dette er en metodikk som har gått igjen opp gjennom årene,
spesielt rundt bryllupsdagen til meg og min kone,
eller hvis vi skulle på ferie.
Hvis man da står pakket og klar til å reise et sted,
og min datter plutselig kom inn døra smilende, sender man henne ikke tilbake.
Vi hadde egentlig en 50/50 ordning før hun startet på skolen,
til tider fungerte dette, men aldri over tid.
Det var alltid en overhengende fare for at det kom en beskyldning om noe.
Så lenge hun bevarte makten og jeg betalte det hun ville ha
samt hun fikk oppmerksomhet, kunne det gå bra.
Hvis ikke kom anklagene om rus, vold eller ustabilitet.
Typisk var at godt planlagte samvær ble stoppet/trenert,
jul, påske, sommerferier eller begivenheter mor ikke kunne overgå ble stoppet.
På samme tid hadde hun perioder der hun gjerne ville vise "alle" at hun samarbeidet så godt,
-selv med alle de utfordringene det var å ha meg som far.
Det var en god blanding av verdens beste far og en ustabil, voldelig rusmisbruker.
Desto eldre vår datter ble, jo mer involvert har hun blitt i konfliktene,
fram til jenta ble tenåring har valget vært å trå forsiktig,
dette for å hindre drakamp med henne i midten,
nå har dette blitt en umulighet da mor skader jenta med diagnoser.
Jenta lever et ustabilt liv, med mange flyttinger, mange menn.
En forvirrende hverdag, der mor havner i konflikter med alle og jenta
er et redskap i mors kamper.

Det er en god del år siden bruddet nå,
men det var ikke før det gikk ti år, da  jeg leste om psykopati,
jeg skjønte det fulle omfanget, og hva som hadde skjedd.
Før jeg satte meg inn i dette hadde det  vært umulig å fortelle om hva som foregikk,
alle hendelsene jeg hadde opplevd var for søkt til å være sanne.
Selv om det var ti år siden bruddet, har hun fortsatt en enorm påvirkning på mitt liv,
hun hadde fram til jeg møtte min kone ødelagt alle potensielle forhold.
Alle arbeidsplasser blir varslet, alle etater.
Stigmaet rundt meg som person og far har vært enormt.

Selv om jeg vet hvor vanskelig det er å få brutt med en slik person,
er det akkurat det man må gjøre.
En psykopat forandrer seg ikke,
egne behov går alltid først.
Man kan ikke lære noen empati, det er en følelse.
Jo fortere man kommer seg ut,
jo større sjanser er det for at man kommer minst mulig skadet ut av situasjonen.
Hvis man er låst fast, ta kontakt med kyndige personer.
Fortell hva sannheten er, legg deg flat på dine svakheter.
Når du har tatt det første skrittet ut av forholdet,
bruk tiden på å samle energi,
en psykopat lar deg ikke gå uten kamp.
De som har barn, barn med, eller foreldre som er psykopater MÅ skaffe 
seg en kontakt i politiet og i psykiatrien.
Ta en gjennomgang av situasjonen med disse.
 Ta rus-test, avklar psykisk sykdom og skaff besøksforbud hvis mulig.
Vær forberedt på angrep på alle kanter.
Informer ditt nettverk, familie, venner, NAV, lege, 
-alle som psykopaten kan bruke eller manipulere mot deg.
Aldri godta trusler eller innblanding i ditt liv.
Ta alltid opptak hvis du MÅ snakke med ham/henne,
prøv å send melding om det er mulig.
Vær konkret, vit hva du vil med meldingen/samtalen,
hold deg til dette, IKKE la deg rive med og la ting flyte ut til noe annet.
Psykopaten har IKKE empati- men vil likevel spille på dine følelser.
Personlig er jeg av den oppfatning at man ikke skal tie om psykopati,
man kan snakke om foreldre, partnere eller venner som har rusrelaterte problemer,
eller spiseforstyrrelser, eller voldelige menn blir snakket om hver dag,
seksuelle overgrep og pedofili..
-Men psykopati er like viktig,
dette er personer som med viten og vilje ødelegger andres liv.
Ofre etter psykopater skal ikke leve i frykt, skal ikke tie.
-Fortell deres historie, la ikke din psykopat ødelegge flere liv.

 

 


 

Hvordan spotte en psykopat helt i begynnelsen?

Dette spørsmålet datt inn i innboksen min fra en leser; en kvinne som forsiktig har begynt å date igjen, men med stor frykt for å havne i klørne på enda en psykopat. Denne kvinnen hadde meldt seg inn i en datingapp for å finne sin mann. Personlig vil jeg på det sterkeste advare mot å date på denne måten. Tinder, match.com, gaysir, elitedating, grindr.... ja hva heter de nå alle sammen? Det finnes mange flere. Selv om det også finnes hederlige og ærlige mennesker på slike nettsteder, så er de en lekeplass for forstyrrede mennesker og mennesker som ikke klarer å få en relasjon til å fungere i det virkelige liv. Jeg vil bare legge inn en advarsel. Denne teksten skal dog ikke handle om hvor man bør date, men hvordan man kan spotte en psykopat meget tidlig, og da snakker vi om de aller første dagene, innen det har gått en uke.

Grunnen til at det er så viktig å spotte en psykopat i løpet av få dager, er fordi objektene så tidlig blir hektet. Med "hekt" så mener jeg ikke nødvendigvis forelskelse, men følelsen av at "denne personen må jeg bare ha mer av". Den hungeren som kun en psykopat klarer å så i objektet, hvor vi føler at vi ikke kan leve uten den oppmerksomheten som psykopaten gir oss. Når jeg tenker tilbake på to av mine tre psykopater, så slo dette hektet inn etter omtrent en uke og ikke senere enn ti dager (den tredje psykopaten klarte aldri å hekte meg). Objektene har derfor dårlig tid til å redde seg selv, det er en kamp mot klokken i beste James Bond stil. 

Det kan være vanskelig å spotte en psykopat så tidlig. De fleste av kriteriene vi i dag har kunnskap om, viser seg ikke de aller første dagene. Ikke engang idealisering er et sikkert tidlig tegn, for ikke alle blir idealisert i klassisk forstand. Mange lesere skriver om at psykopaten sympatifisket eller svertet sin eks allerede på første date, men heller ikke dette er noe alle gjør og kan derfor ikke brukes som vern mot fremtidige psykopater. Jeg har vrengt min hukommelse for å se om det var noen fellestrekk som alle mine psykopater utviste meget tidlig, som nærmest kan regnes som universelle. Jeg har også sammenlignet mine funn med leserhistorier og hva terapeuter og andre skribenter sier. Hvis jeg skal trekke frem tre ting som meget tidlig kan fanges opp og regnes som sikre (med en liten feilmargin) så må det være disse;

Intensitet

Dette synes jeg viste seg meget tidlig. Psykopaten utviser to typer intensitet. Den ene er intensiteten i kontakt. Hvis det første møtet er i form av en date, så vil psykopaten kontakte deg allerede på vei hjem fra daten, ti minutter etter at dere skilte lag. Psykopaten gir deg ingen tid til å bearbeide dine inntrykk av ham/henne, det går slag i slag fra første dag. Jeg datet ikke de to psykopatene som hektet meg på tradisjonelt vis, for de utga seg begge for å være heterofile (jeg er homofil) men begge ga meg følelsen av å øyeblikkelig eie, invadere og okkupere meg. Jeg pleier å si at de ganske enkelt bare tok meg, og uten noengang å spørre meg om det var i orden for meg; om jeg også ønsket en relasjon med dem. Jeg rakk aldri å overveie om jeg faktisk ønsket det, for programmet ble umiddelbart fylt med aktiviteter og samvær med dem. Og alt dette uten at jeg ble idealisert på romantisk vis. Jeg ble likevel fanget i en slags virvelvind med disse mennene. Vær derfor meget oppmerksom på denne form for intensitet, hvor du ikke gis tid til å fordøye relasjonen.

Den andre formen for intensitet, er intensitet i vesen. Psykopater har noe intenst over seg som vanlige mennesker ikke har. De tar meget stor plass. De er ofte veltalende og snakker mye. Ikke alle snakker mye så dette er ikke intensiteten jeg snakker om, men de utstråler en energi som først forsyner objektet med energi men som ganske snart har motsatt effekt og tapper objektet for energi. Når tappingen begynner så er allerede offeret hektet, men intensiteten i deres vesen kan merkes fra første minutt. De er meget energiske og magnetiske. Man blir fascinert og opptatt av dem på en helt annen måte enn man blir av en normal person. En normal person vil til sammenligning fremstå som en grå mus. Intensiteten er observerbar hvis man klarer å ikke la seg rive med, og det er dette jeg ønsker at leseren er oppmerksom på.  

Psykopatens blikk

Intensiteten som nevnt over, stråler ut av psykopatens øyne. Psykopatens øyne har en gnist som umiddelbart synes å være et tegn på at de er fulle av liv. Psykopaten er som vi vet ikke full av liv men tvert i mot ganske tom. Men dette synes ikke i øynene de første dagene. Hver gang psykopaten har klart å finne et nytt egnet objekt, så fyller det dem med forventning om all den narsissistiske forsyningen som de har i vente. Øynene kan derfor gløde som et barn på julaften, men blandet med en skadefryd og et rampete glimt fordi psykopaten også vet at de kommer til å skade deg - og de gleder seg til det. Denne intensiteten i blikket har ikke normale mennesker. Normale mennesker har en helt annen ro over seg, selv om de også kan være spent over en gryende romantisk relasjon. Imidlertid vil normale mennesker være litt nervøse i begynnelsen, spesielt hvis de har en genuin interesse av at relasjonen skal fungere. En psykopat vil ikke være nervøs, de vil være selvsikre og dette er grandiositeten i deres forstyrrelse som vises i blikket. Senere vil arroganse, forakt og rovdyrtendenser vise seg i psykopatens blikk men dette er muligens ikke synlig de aller første dagene. Vær derfor oppmerksom på det ovennevnte når du blir kjent med en ny potensiell partner eller venn. 

"Dette er for godt til å være sant"

Dette er mer en følelse du skal observere i deg selv, enn noe som psykopaten avslører. Psykopaten vil manipulere følelseslivet ditt allerede etter første møte. Intensiteten som beskrevet over vil påvirke deg. Du er ennå ikke hektet, men du merker at dette mennesket har gjort inntrykk. Du tenker mer på ham/henne enn du gjør på normale mennesker som du nettopp har møtt. En psykopat vil være vanskelig å "riste av seg". Du vil tidlig merke en kribling i magen hver gang du hører lyden av en tekstmelding som har landet i telefonen din. Du merker tidlig at du blir litt irritert hvis meldingen er fra din mor eller fra en annen enn psykopaten, og denne manipulasjonen skjer meget fort. Psykopaten har allerede begynt å bearbeide din virkelighet, og dette skjer i løpet av de aller første dagene. Faktisk tenker mange objekter direkte og bokstavelig "dette er for godt til å være sant" og det er fordi vi de aller første dagene fortsatt har kontakt med virkeligheten og vårt gamle liv; vi ser at dette nok ikke er normal oppførsel men håpet og ønsket om at dette karismatiske mennesket har fått følelser for oss overskygger snart for mulige sunne bremser som vi fortsatt har intakt. Det skjer i løpet av den første uken. Vær derfor meget bevisst hvis en person gir deg følelsen av eufori så tidlig i relasjonen.

Jeg håper at disse tankene kan gjøre deg litt tryggere når du igjen skal begi deg ut i verden og møte nye bekjentskap. Bruk gjerne kommentarfeltet til å dele tegn du husker fra de første dagene med din psykopat.

Infantilisering

I forrige tekst snakket jeg om min venn Kjell og hans relasjon til sine foreldre. Jeg vil fortsette med temaet "psykopatiske foreldre" i dag. Det er mye å si om dette temaet, og jeg vet at mange av bloggens lesere ønsker mer informasjon om den spesielle relasjonen mellom psykopatiske foreldre og deres voksne barn.

Psykopatiske foreldre infantiliserer deres voksne barn. Å infantilisere betyr å umyndiggjøre. Men det innebærer mer enn kun umyndiggjørelse, det handler om fullstendig regresjon. Å regrere er å gå tilbake til et tidligere stadie i livet da man følte seg mer trygg eller fungerte bedre. Regresjon er en kjent psykologisk beskyttelse - kall det gjerne en forsvarsmekanisme - når et menneske blir overveldet eller møter utfordringer som han/hun ikke mestrer. Den ultimate regresjon er et voksent menneske som ligger i fosterstilling og sutter på tommelen. Virkeligheten har blitt så uoverkommelig at den som regrerer har søkt langt tilbake til et stadie hvor man ikke trengte å ta ansvar for sitt eget liv. En mildere form for regresjon er voksne mennesker som trekker frem barndommens leketøy og leker med dem, fordi det føles beroligende. For eksempel kan en erfaren bankdirektør bygge lego fordi det skaper en lykkelig lomme som minner om barndommen og lukker vanskelige utfordringer ute. Regresjon er ikke nødvendigvis negativt og kan være terapeutisk så lenge det ikke forhindrer at man igjen forholder seg til virkeligheten etter en kort stund.

Når psykopatiske foreldre infantiliserer deres voksne barn, så handler det ikke om at sønnen eller datteren selv regrerer. Det handler om at forelderen forsøker å tvinge voksne barn inn i rollen som deres lille gutt eller jente, enten med makt, manipulasjon eller overbevisning. Den psykopatiske forelderen har aldri akseptert at barnet er blitt voksent. Hvis det voksne barnet tillates å modne på naturlig vis, så blir det en trussel mot den psykopatiske forelderen, som ønsker å fortsatt være den dominerende, sterke og bestvitende part. En psykopatisk forelder ønsker å beholde sin plass på tronen og kontrollen over alle sine barn. I det som omtales som en patriark eller matriark - en diktator av et familieoverhode - befinner det seg ofte en psykopat eller narsissist.

Den psykopatiske forelderen motarbeider den naturlige løsrivelsen som finner sted i et normalt forhold mellom foreldre og deres voksne barn. En normal forelder aksepterer at i en viss alder så løsriver det (snart) voksne barnet seg fra foreldrenes trygge favn. Den normale forelderen lar det skje, oppmuntrer til at det skjer og legger til rette for at det skjer mest mulig gnidningsfritt for begge parter. Den normale forelderen kan mislike løsrivelsen og går ofte gjennom en sorgprosess, men vet at det er livets gang. Den psykopatiske forelderen derimot aksepterer aldri en slik løsrivelse og dette har samme årsak som når den psykopatiske partneren ikke tolererer at objektet bryter relasjonen; barnet er en forlengelse av den psykopatiske forelderen og ikke et eget individ.

Hvordan merker det voksne barnet at en infantilisering skjer?

Det kan skje subtilt og på vis som er vanskelig å sette ord på, for den psykopatiske forelderen står ikke nødvendigvis i veien for at barnet flytter hjemmefra og løsriver seg rent geografisk, det voksne barnet kan derfor oppleve seg som frigjort. Likevel er det mange ting som indikerer at den psykopatiske forelderen aksepterer en fysisk løsrivelse men at dette kun er "pro forma" og at en egentlig emosjonell eller mental løsrivelse ikke tolereres. Her er noen av tegnene.

-Den psykopatiske forelderen kontakter det voksne barnet meget hyppig, og reagerer med sinne, sympatifisking, anklager eller andre former for manipulerende hersketeknikker hvis det voksne barnet forsøker å kutte ned på mengden kontakt.

-Den psykopatiske forelderen tror at foreldrene og barnet fortsatt er en slags "treenighet" (alternativt duo hvis den ene forelderen er ute av bildet). Hvis det voksne barnet har skaffet seg en ny familie og fått egne barn, så er den nye familien sekundær i den psykopatiske forelderens øyne. Det er fortsatt den opprinnelige kjernefamilien som er den viktigste og den psykopatiske forelderen vil ha problemer med å akseptere at det voksne barnet nå prioriterer sin nye familie.

-En enslig psykopatisk mor behandler ofte hennes sønn som en ektemann eller hennes datter som en venninne. Den psykopatiske forelderen kan også plassere barnet i en rolle som forelder til forelderen, hvor den psykopatiske forelderen gjør seg hjelpetrengende og avhengig av barnet. Dette minner om omvendt infantilisering. Egentlig handler det bare om forskjellige valg av manipulasjonsform, for å beholde det voksne barnet i en tett symbiose. Uansett hvilken dynamikk som utvikles så får det voksne barnet en underlig opplevelse av at relasjonen ikke føles riktig, men uten å kunne sette fingeren på hva som er feil.  

-Den psykopatiske forelderen blir desperat hvis det voksne barnet tar selvstendige valg om bosted, utdanning, valg av partner eller er uenig med den psykopatiske forelderen. Den psykopatiske forelderen vil ofte ha et pompøst og bedrevitende skjær over seg i samspill med det voksne barnet. Hvis sønnen eller datteren foretar et valg stikk i strid med den psykopatiske forelderens ønske, så vil desperasjonen vise seg i form av trygling, latterliggjøring eller trusler. For eksempel kan den psykopatiske forelderen gjøre narr av sønnens eller datterens valg, gjerne foran andre. Hvis investeringen som det voksne barnet foretok selvstendig (og mot forelderens ønske) slår feil, så får det voksne barnet ingen hjelp eller støtte til å komme seg på fote, men blir derimot møtt med "hva var det jeg sa?". I beste fall får barnet trøst i form av "så så, det går bra, neste gang må du høre på din mor/far". Kort sagt søker den psykopatiske forelderen hele tiden å påvirke alle barnets livsvalg. Dette handler om kontroll.

-Den psykopatiske forelderen tar aldri det voksne barnets kunnskap på alvor. Sønnen eller datteren kan være meget velutdannet, sågar ekspert på sitt område og faglig etterspurt. Den psykopatiske forelderen vil likevel vite best og aldri respektere det voksne barnets ekspertise. Det voksne barnet holdes undertrykt i en "du skal ses men ikke høres" posisjon. Voksne barn av psykopatiske foreldre kan oppleve at i familieselskaper hvor andre slektninger eller venner er tilstede, så reagerer den psykopatiske forelderen med misnøye hvis det voksne barnet tar ordet, og det voksne barnet får opplevelsen av at det ikke har noe det skulle ha sagt.

Opprør mot en psykopatisk forelder slås hardt ned på, det er for eksempel vanlig at en psykopatisk forelder truer med å gjøre barnet arveløst hvis det ikke føyer seg tilstrekkelig. Underdanighet derimot, belønnes. Jeg vil forsøke å forklare hvordan. 

Jeg vil bruke en analogi som jeg muligens har brukt før, men den er perfekt for å beskrive hvordan infantiliseringen opprettes av psykopatiske foreldre.

I eventyret "Snedronningen" av H C Andersen så blir gutten Kai bortrøvet av den onde snedronningen. Hans venn Gerda beslutter seg for å finne Kai og bringe ham tilbake. Hun legger ut på en lang ferd mot vinterlandet, hvor snedronningen holder Kai fanget. På vei til vinterlandet møter Gerda snedronningens tre søstre - Vår, Sommer og Høst - som alle på forskjellige vis forsøker å forhindre at Gerda finner vinterlandet. Sommerdronningen inviterer Gerda til å overnatte i hennes meget idylliske hjem. Hjemmet ligger badet i konstant sollys og omgis av vakre farger, blomster og vennlige dyr. Gerda får ligge i en seng som er så stor, myk og behagelig at hun blir konstant søvnig av å ligge i den. Sommerdronningen baker hele tiden, lager syltetøy og allverdens godsaker som Gerda blir servert. Det er så trygt og godt å være hos sommerdronningen at Gerda etter en stund glemmer hennes egentlige misjon; å finne Kai. Sommerdronningen forteller henne løgner; at Gerda ikke var på vei noe sted og at hun har det best hos henne. Gerda blir værende hos sommerdronningen i flere uker og befinner seg i en behagelig døs, en slags transe som hun ikke klarer å våkne opp ifra. Sommerdronningen distraherer henne med pene blomster og vakre ord, før en hendelse gjør at Gerda vekkes opp av transen og husker hvor hun var på vei. Hun forlater endelig sommerdronningen og fortsetter sin ferd for å finne Kai, betydelig forsinket.

Dette er en nokså direkte beskrivelse av opplevelsen voksne barn får når de besøker deres psykopatiske foreldre. De blir så dullet med at de føler seg som 12-åringer, selv om de er 40. Det er en meget behagelig tilværelse, og den psykopatiske forelderen gir inntrykk av at barnet kan bli der for alltid. En del av det voksne barnet ønsker å bli værende i den beskyttende bomullen som den psykopatiske forelderen svøper rundt ham/henne, for det føles så godt. Bomullen beskytter mot hverdagens harde virkelighet og utfordringer. Men det er en illusjon, for den beskyttede tilværelsen får den voksne sønnen eller datteren til å glemme deres egentlige ambisjoner, hvor var de egentlig på vei? Hva var deres mål? Hva dette egentlig er, er ekvivalenten til idealiseringsfasen som objekter går gjennom med deres psykopatiske partner, og hvis barnet blir værende lenge nok så vil den psykopatiske forelderen etterhvert begynne å devaluere barnet. I tillegg har infantiliseringen en skummel agenda; den behagelige dullingen skal forhindre at det voksne barnet gjør opprør eller fortsetter på deres egen vei (som Gerda). Den psykopatiske infantiliseringen hemmer vekst og selvstendighet hos det voksne barnet. I meget dysfunksjonelle familier så har barnet ikke bare en forelder som infantiliserer, men to. Hvis barnet likevel trosser forelderen så oppleves et maskefall likt det den psykopatiske partneren viser når objektet forkastes, og den egentlige forelderen kommer fram; et ondsinnet vesen som spyr ut eder og galle fordi barnet ikke kjøpte den drømmeverdenen som forelderen tilbød. 

Den psykopatiske forelderen vil imidlertid sjelden forkaste barnet. Istedet blir relasjonen en evig ring hvor forelderen kort tid etter et maskefall later som om intet har skjedd og en ny idealisering starter. Det er motsatt også ofte vanskeligere for barnet å innføre NK med en psykopatisk forelder på samme måte som med en psykopatisk eks. Dette er fordi de familiære båndene er så sterke, og stigmaet ved å bryte med en forelder så stort. Likevel er en psykopatisk forelder ekstremt skadelig selv om det voksne barnet er velfungerende og ikke føler seg spesielt manipulert. Å ha tett kontakt med en psykopat, enten det er en forelder, partner eller venn, er som å få dryppet bittelitt arsenikk i maten hver eneste dag; du dør ikke av det men du vil være konstant forgiftet og i dårlig form. Det er derfor meget viktig å holde en psykopatisk forelder på avstand ved hjelp av gråstein-metoden, men er det ikke mulig å holde den psykopatiske forelderen på en avstand som barnet kan leve med, så er NK med forelderen nødvendig. 

 

 

 

 

"Det er ikke noe å snakke om"

Først vil jeg si tusen takk til dere som har donert midler til bloggen den siste uken. Pengene går direkte til promotering av bloggen via facebook.

Litt statistikk. Jeg henter bloggens statistikker to steder; promoteringsstatistikken kommer fra facebook, men leserstatistikken kommer fra blogg.no. Så langt har 107,317 nordmenn, dansker og islendinger stiftet bekjentskap med bloggen. Av disse har ca 9000 blitt "faste" lesere. Det forteller meg at emnet psykopati og narsissisme interesserer mellom fem og ti prosent av den allmenne befolkningen. Fortsatt finnes det dog et potensielt marked innenfor målgruppen på tre millioner voksne facebook brukere. Blant disse finnes mest sannsynlig en stor mengde objekter som ikke forstår hva de er eller har vært utsatt for. Midlene dere har donert i løpet av bare en uke vil finansiere spredning av bloggen til ytterligere 10,000 mennesker.  

I dag vil jeg fortelle om min venn og hans forhold til sine foreldre. Vi kan kalle min venn for Kjell. Kjell er som meg homofil. Kjell har også i likhet med meg vært gjennom en oppvåkning i godt voksen alder, dog er ikke hans psykopat en partner, men hans egen mor og muligens også far. Kjell har i dag fortsatt kontakt med sin mor og far men betydelig mer distansert enn tidligere. Han har innsett at han ikke har godt av tett kontakt med sine foreldre og at de aldri kommer til å forandre seg til å bli de kjærlige foreldrene som han ønsker seg.

Utad er Kjells foreldre sjarmerende og imøtekommende. Jeg har selv møtt dem og de vinner deg lett over. Hva Kjell forteller om en oppvekst med dem står imidlertid ikke i samsvar med fasaden som utenforstående opplever. Kjell ble aldri fysisk mishandlet og han hadde alltid rikelig med mat, klær og leker. Kjell forstod derfor ikke at han ble misbrukt før han kom i prat med meg. Vel, det var ikke jeg som belærte ham, det var mer en felles prosess hvor jeg bidro men hvor Kjell selv samlet trådene.

Kjell trodde det var helt normalt at foreldrene latterliggjorde ham foran hans venner. Han var vant til det og pleide å møte det med et skuldertrekk. Han tolket det som "erting" selv om han egentlig ikke syntes det var ok. Kjell var stolt av sine foreldre fordi de tok det så fint at han er homofil, han tenkte derfor at deres irriterende trekk kunne han leve med, for det viktigste var at de godtok ham slik han er, men i samtalene med meg begynte Kjell å spørre seg selv om de egentlig tok det så fint som han overbeviste seg selv om.  

Da Kjell kom ut av skapet så fortsatte familielivet som før ganske umiddelbart. Hans mor hadde reagert med uttalelsen "det er ikke noe å snakke om" og Kjell var meget lettet over at hun tilsynelatende tok så lett på det og at ingen slo hånden av ham. Det som imidlertid senere fremstod som merkelig for Kjell, var at hver gang han opplevde noe tungt så ble han møtt med det samme "det er ikke noe å snakke om" uansett hva som plaget ham. Kjell ble hardt mobbet i ungdomstiden på grunn av sin legning. Men også dette var "ikke noe å snakke om". Da han senere kom ut av skapet så hadde Kjell derfor mye på hjertet. Han hadde til tross for sin unge alder allerede hatt mange tunge år og trengte sårt støtte og forståelse fra sine nærmeste, men uten å få noe - for ingenting var noe å snakke om.

Kjell hadde skapt seg en alternativ historie om foreldrene som kunne gjøre ham stolt av dem og som skjulte den ubehagelige sannheten. Men hans  oppfattelse av sine foreldre som tolerante og "kule" stemte ikke med virkeligheten. Kjell forstod etterhvert at foreldrene ikke forsøkte å gjøre ting enklere for ham, men at de tvert imot var likeglade. Foreldrene var ikke interesserte i Kjells mange år med lidelse innen han kom ut av skapet, de spurte aldri hvordan han hadde hatt det og fortsatt hadde det. Derimot elsket de å smykke seg med det liberale stempelet utad, og fortalte villig vekk til andre om deres homofile sønn fordi de da håpet å fremstå som progressive. I tillegg sanket de sympati fra utenforstående for at de hadde en "avvikende" sønn. Kjell tok flere ganger opp med sine foreldre at det ikke var ok at de fortalte hvem som helst at han var homofil, for det var hans privatsak og ikke deres. Men han pratet for døve ører.

I samtale med meg tegnet det seg etterhvert et bilde av meget dysfunksjonelle foreldre som løp rundt og sanket narsissistisk forsyning på Kjells bekostning. Hans velferd var aldri i tankene deres, det var deres umiddelbare påfyll av NF som var viktig for dem. At de muligens ødela deres egen sønns gode rykte var fullstendig likegyldig for dem og muligens også intensjonen. 

Kjell oppdaget et mønster i hvordan foreldrenes misbruk utartet seg, og det handlet ikke bare om hans seksuelle legning. Hver gang Kjell hadde et problem av ymse slag så luftet han problemet for foreldrene, i håp om å få gode råd. Det var imidlertid aldri noen emosjonell støtte å hente, og Kjell følte seg merkelig tom selv etter lange samtaler med foreldrene. Han trodde lenge at det de ga ham var støtte av den sorten alle foreldre gir, for de hadde jo lyttet til ham og kanskje var han bare en krevende person som var meget vanskelig å hjelpe. Likevel følte han seg aldri støttet, ingenting av hva de sa eller gjorde opplevdes som lindrende og selv tunge problemer ble aldri fulgt opp med et "hvordan går det med ....". I noen ekstreme tilfeller så responderte faktisk foreldrene på hans rop om hjelp med å angripe ham verbalt og emosjonelt. En gang han hadde det spesielt tungt av et knust hjerte etter et romantisk brudd og ønsket hjelp av mor og far, så ga de ham opplevelsen av at bruddet var hans egen skyld fordi han var en vanskelig person. Foreldrene endte ofte opp med å anklage ham for hans problemer, hvis de var lei av å snakke om dem. 

Kjell fortalte mange ting. For eksempel ble hans bursdager sjelden markert. Kjell protesterte ikke på dette, men syntes det var sårt at han ikke fikk noe særlig oppmerksomhet av foreldrene på bursdagene sine. Moren fortalte ham ofte at "bursdager er ikke viktige" og "det er bare selvhøytidelige mennesker som feirer seg selv". Kjell ble vant men syntes det var underlig at moren gjerne tok imot store gaver og oppmerksomhet på sin egen bursdag.  

Kjell fattet etter mange år at foreldrene ikke var istand til å dekke hans emosjonelle behov og at dette hadde pågått helt siden hans fødsel. Han forstod også at det ikke var fordi han selv var spesielt trengende men fordi foreldrene verken hadde evne eller vilje til å bry seg om ham og at de muligens var forstyrret. Han begynte den lange og tunge prosessen med å omskrive sin indre historie om foreldrene. De var ikke så fantastiske som han trodde. Han forstod også at han måtte redusere samværstiden med dem og dessuten slutte å dele alt som skjedde i hans liv med dem (gråstein metoden) fordi det aldri kom noe godt ut av det og at de i visse tilfeller faktisk brukte hans utsagn og sårbarheter mot ham. 

Som en avsluttende kommentar til historien om Kjell så vil jeg påpeke at det er meget vanlig at psykopaten ikke vil forholde seg til andre menneskers problemer, ikke engang sine egne barn. Vi kan se hvordan Kjells mor overhodet ikke har empati for Kjell. Hun tenker bare på seg selv. "Det er ikke noe å snakke om" kan umiddelbart tolkes som at hun har stor takhøyde, men egentlig er det en unnskyldning for å slippe å engasjere seg i Kjells liv på hans premisser. Faktisk er det en genial, meget subtil og manipulerende form for ansvarsfraskrivelse. Kanskje leserne har hørt dette utsagnet eller andre varianter fra psykopatiske partnere eller foreldre? Jeg nevner også bursdagshistorien fordi det er så karakteristisk for psykopaten og narsissisten å hate å markere andre på positive måter. Å stille andre i sentrum, selv for bare en eneste dag, gir dem enormt ubehag. 

Psykopatens behov for å isolere objektet

 

Det er søndag morgen. I natt har vi stillet klokka en time (tilbake), til opplysning i tilfelle det har gått noen av dere hus forbi. I går kveld var den årlige Halloween-innsamlingen, hvor barn går fra dør til dør for å samle inn godteri, til stor glede for tannlegebransjen. Men seriøst unner jeg barna denne tradisjonen, selv om den har et tungt slør av amerikanisering over seg. Spøkelser, zombier og troll tilfører et element av mystikk i barnas liv og stimulerer fantasien deres. Faktisk skulle jeg ønske denne tradisjonen var innført da jeg selv var i målgruppen rent aldersmessig. Men akk nei, det eneste vi hadde var julebukk. Og det var ikke spesielt skummelt. Nå kvier jeg meg bare for å gå utendørs i tilfelle jeg er utsatt for noen "knep", jeg glemte nemlig å kjøpe inn godteri til barna, så her møtte de en stengt dør. 

I dag vil jeg skrive en kort tekst om et spørsmål jeg av og til får fra leserne, senest i morges. Stemmer det at psykopaten ønsker å isolere objektet? Svaret er ja. Først vil jeg fortelle hvorfor og deretter hvordan de gjør det.

Grunnen til at psykopaten ønsker å isolere objektet er enkel; psykopaten vil ha definisjonsmakten over objektets virkelighet. Psykopatens virkelighet er forstyrret og ikke sunn. Psykopaten trenger å projisere sin avvikende virkelighet med alt den inneholder av vrangforestillinger og skam over på objektet. Denne indoktrineringen har en fiende og det er sunne og polariserende impulser utenfra. Ved å tillate at objektet har oppegående venner, så blir det vanskelig for psykopaten å devaluere objektet. Vi bruker våre venner til å "lufte" vår virkelighet. Gjennom dialog, samspill og samtale så får vi realitetstestet vår virkelighet. Ofte skjer det bevisst ved at vi bærer på noe og spør våre venner "du jeg tenkte på noe.... stemmer dette?". Oftest foregår det dog helt ubevisst via daglig samvær med familie og venner. Konflikter oppstår og løses. Meninger luftes. Motstridende ønsker forenes. Slik får vi hele tiden bekreftet eller alternativt korrigert vårt syn på oss selv, på andre og på verden forøvrig. Dette er en av mange grunner til at det er meget viktig å være sosial, vel å merke hvis vi omgir oss med normale og sunne mennesker. 

Psykopaten ønsker ikke at vi skal ha tilgang til en slik realitetsorientering. Psykopaten gjør merkelige og lyssky ting med objektet. Psykopaten er dessuten fullt klar over sin mørke agenda, ellers hadde ikke han/hun vært så opptatt av å skjule den. Han/hun vet at spillet hurtig vil bli avslørt hvis objektet har tilgang til sunne og velmenende venner. Disse vennene vil fungere som en motgift til psykopatens manipulering ved å korrigere objektets virkelighet; "du, det hun gjør med deg der er ikke helt normalt, det har ingen av mine kjærester gjort", "sa han det? Det skal du ikke finne deg i". Psykopaten vil ikke kunne overleve med et objekt som stiller spørsmål ved hans/hennes opptreden. 

Psykopaten synes å ha to strategier for å forhindre at dette skjer. 

1) Sosial isolering. I begynnelsen har psykopaten ofte masken på og introduseres til objektets venner som en sjarmerende person. Deretter begynner psykopaten å uttrykke en snikende misnøye med objektets slektninger og venner, som etterhvert tiltar i styrke. Objektet kan etterhvert føle seg tvunget til å kutte kontakten med flere av dem for å føye psykopaten. Psykopaten spiller ofte på objektets forelskelse i ham/henne; "du, jeg trodde det bare skulle være du og jeg i kveld, at vi skulle ha det fint sammen". Psykopaten kan også spille på trusler "hvis du ikke respekterer meg når jeg sier at jeg ikke liker NN og ikke vil at du er sammen med ham/henne, så går jeg fra deg" eller på objektets samvittighet "du vet at jeg får hodepine når du får besøk av dine venner som snakker så høyt, du vil vel ikke at jeg skal ha vondt?". I mange tilfeller overtar objektet psykopatens virkelighet, og blir overbevist om at det gamle nettverket ikke lenger er bra for ham/henne. Dette er hjernevask. I disse tilfellene utvikler objektet selv en misnøye med sitt gamle nettverk og bryter kontakten.

Min egen psykopat insisterte på å følge meg til jobb og også hjem igjen (vi var kolleger, men bodde ikke sammen). Hvis han kunne blokkere at jeg slo følge med andre enn ham, så gjorde han det. Den gang så trodde jeg det var fordi han elsket å gå sammen med meg, men egentlig var det en av hans strategier for å forhindre at jeg diskuterte hans tiltakende dårlige behandling av meg med andre. Jeg husker forøvrig at han var meget sur og mutt på disse turene og jeg fikk det ikke helt til å stemme med at han faktisk ønsket å gå sammen med meg; bare en av hans mange dobbelsignaler som gjorde meg forvirret. Men i dag er hans avmålthet logisk; han anså det som en nødvendighet å følge meg. Risikoen med å ellers bli avslørt kunne han ikke ta.  

Det er vanlig at psykopaten klarer å få objektet til å slutte i jobben. Dette har samme årsak som den ovennevnte, i tillegg til at psykopaten ønsker å legge lokk på objektets mulighet til kreativitet, faglig utfoldelse og karriereutvikling. Dette indikerer at isolasjonen også har et element av konkurranse og misunnelse i seg. Psykopaten ønsker å kutte objektets tilførsel av egen inntekt. Tilgang til penger betyr frihet, og dette forsøker psykopaten å stoppe. Det finnes dog også mange historier der psykopaten selv ikke jobber og hvor objektet må jobbe overtid (eller ha to jobber), men hvor psykopaten har full kontroll på objektets inntekt. 

2) Geografisk og fysisk isolering. Psykopaten søker å flytte objektet langt fra deres gamle nettverk, til nye omgivelser hvor objektet ikke har noen tilknytning. Dette betyr at objektet kun har psykopaten å støtte seg til - en drømmesituasjon for psykopaten, for nå kan devalueringen starte for alvor. Ofte flytter psykopaten objektet til psykopatens hjemby. Det betyr i noen tilfeller at objektet kommer inn under innflytelse ikke bare av psykopaten, men av hele hans/hennes meget dysfunksjonelle familie. 

I andre tilfeller skaper psykopaten en attraktiv illusjon om "et liv på landet" som objektet kjøper, og ender opp i ett hus langt inne i en skog eller ute på vidda med lang vei til nærmeste nabo. I flere tilfeller jeg har hørt om så klarer psykopaten å overbevise objektet om at de trenger kun en bil eller bare har økonomi til en bil, slik at objektet blir sittende fast uten mulighet til å oppsøke venner eller naboer når psykopaten er på jobb eller ute i andre ærend. Det skapes en stemning hvor objektet ikke får lov til å bruke bilen alene eller må be psykopaten om lov. 

I ekstreme tilfeller så flytter psykopaten objektet til avsideliggende steder for å skade (for eksempel forgifte) eller myrde objektet udetektert. Hvis psykopaten først har lyktes med å avskåre de sosiale forbindelsene, så vil det gå lang tid innen noen oppdager at objektet er borte. 

Psykopatens behov for å isolere objektet avslører psykopatens hensikt. Det er ikke kjærlighet. Det er ikke engang eiesyke eller sjalusi. Det er pur og ren destruksjon av et menneske. 

Ønsker du å donere til bloggen?

Har bloggen hjulpet deg? 

Donasjoner mottas med takk. Du kan donere et valgfritt beløp via Paypal ved å klikke donasjons-knappen som fremover vil være synlig i bunnen av alle relaterte sider på bloggen.

Du kan også overføre til konto 1503.15.63892 (bruk KID 003231000013). 

Midlene brukes til fortsatt drift av bloggen samt til promotering slik at flere intetanende objekter kan bli informert og hjulpet. Ett eksempel på bruk av midlene er at hvis du donerer 100 kroner, så finansierer du promotering av bloggen til 1000-1500 nye facebook brukere, hvor det kanskje befinner seg et knippe objekter som ennå ikke vet hva de utsettes for.

Takk for at du støtter! 

Våg å være alene

 

Denne hjerteskjærende kommentaren ble levert i kveld.

Jeg har haft to rigtigt svære dage, hvor jeg syntes at det hele er håbløst. Min før så store vennekreds er nu skrumpet ind til næsten ingenting og selvom det nu er to år siden jeg flygtede fra N/ P ( og over et år med gråstensmetoden ) synes jeg ikke at jeg kan få mit sociale liv til at fungere. Da jeg var sammen med N/P var det mig der var den sociale og holdt gang i alle venskaber og familierelationer, han brugte ikke ret meget tid på det. Nu er der jo så sket det at fælles venner, bekendte og hvem der ellers kiggede forbi...ligesom har valgt ham og det nye offer ( nu er det nok hende der holder gang i det ). De bor på det samme sted som vi gjorde og jeg er kommet til en helt anden landsdel, hvor man ikke bare finder nye venner. Jeg har været ret aktiv og udadvendt og har et dejligt arbejde og min familie tæt på, men jeg mangler SÅ meget det sociale liv, jeg havde før. Jeg har forsøgt Facebook, men her har min ex og mig så fælles venner og det er ikke godt. Så jeg overvejer også at droppe dem...men hvad har jeg så tilbage ? Er der nogen der har været i en lignende situation ?

Jeg tror svært mange befinner seg i en lignende situasjon. Det kan oppleves som om ringvirkningene av relasjonen med psykopaten er endeløse og at psykopaten går seirende ut av kampen. Det er vanskelig å se seg selv som et velfungerende menneske når man står igjen alene, slik forfatteren av denne kommentaren beskriver. Det er et nederlag å ikke lenger ha et fungerende nettverk, når vi tidligere var stolte av å omgi oss med mange mennesker som vi kunne dele vår tid med. Å bryte med mange venner er ikke enkelt når man er godt voksen. Enda vanskeligere kan det være å finne nye venner, for vi er så trette og slitne. Å tiltrekke seg mennesker krever positiv energi og engasjement, noe som er mangelvare når vi nettopp har blitt sentrifugert av psykopaten og i tillegg vært gjennom en tung skilsmisse fra våre gamle nettverk. Denne skilsmissen var dessuten i visse tilfeller meget stygg. Selv fikk jeg denne avskjedskommentaren fra en venn jeg brøt med; "ta kontakt når du blir klar i hodet igjen". Hadde psykopaten rett tross alt? Er det vi som er gale?

Når alt føles håpløst så er det ekstra viktig å minne oss selv på hvorfor vi måtte bryte med så mange venner. Jeg har skrevet det før, men vil repetere hvem vi ikke lenger kan ha i livene våre etter bruddet med psykopaten.

-Flygende aper. Felles venner som er mer lojale mot psykopaten enn mot oss.

-Felles venner og bekjente som i utgangspunktet er lojale mot oss, men som vi vet at psykopaten med tid og stunder vil manipulere over på sin side. Hvorfor vente på det uunngåelige? Bryt med dem nå.

-Venner som ikke kjenner psykopaten, men som er giftige. Mest sannsynlig har vi mange av dem, spesielt de av oss som hele livet har fungert som "magneter" på utnyttere av ymse slag.

-Venner som vi ikke bryter med, men som selv bryter med oss. Disse vil jeg dele inn i to kategorier; uskyldige venner som blir skremt av at vi har forandret oss så mye, og giftige venner som merker våre nye grenser og forlater oss for å skade oss (ikke ulikt psykopatisk forkasting, bare på vennefronten).

Det kan være vanskelig å skille venn fra fiende når oppgjørets time kommer. Jeg har mange ganger vært i tvil om jeg forlot de riktige vennene. I svake øyeblikk har jeg også forsøkt å få noen av dem tilbake. Kastet jeg enkelte babyer ut med badevannet? Kanskje. Men akk, denne hjertesorgen er det viktig å legge bak seg. Når avgjørelsen er tatt, så stå ved den. Se fremover, ikke bakover. Ensomhet kan gjøre oss desperate og villige til å ta tilbake venner vi egentlig ikke hadde det bra sammen med. Men det samme gjelder for disse vennene som for psykopaten; det var en grunn til at du forlot dem. Minn deg selv på denne grunnen. Mange relasjoner tilhører fortiden og kan ikke gjenopplives. Slutt å forsøke. 

I ensomme stunder kan vi få følelsen av å ha tapt. Tapet av mange vennskap blir overveldende og slår innover oss som en tsunami. Det skjer så fort; det ene øyeblikket har du mange å henvende deg til, det neste står du alene. Vi føler oss sosialt mislykkede, og for å være ærlig; relasjoner er viktige, kanskje viktigere enn noe annet. Lite er viktigere enn å lykkes på den sosiale arena. Intet annet kan gjøre oss lykkelige. Følelsen av å tilhøre noen, enten et enkeltindivid eller en gruppe, er utrolig viktig for vår selvfølelse og opplevelse av at vi har en plass på denne jord. Nettopp derfor krever det mot å forlate relasjoner som ikke fungerer. Det er med andre ord ingen svakhet å bryte med dårlige vennskap, men en styrke å klare det. Mange våger ikke å ta steget og sitter heller fast i dysfunksjonelle vennskap fremfor å bli alene og utstøtt hvis de bryter dem. Ensomhet er noe av det mest skremmende som finnes.

I ensomme og desperate øyeblikk så har vi lett for å glorifisere det sosiale livet. Vi ønsker oss oftest hva vi ikke har og glemmer fordelene med det vi har. Men husk at ikke alle relasjoner er en dans på roser. Mange relasjoner koster mer enn de smaker. Det burde vi egentlig vite alt om, så hvorfor glemmer vi det? Er det da egentlig en slik forbannelse å være alene, som vi tror? 

Veldig få vil høylytt skryte "jeg har ingen venner!". Å være venneløs forbindes med skam, at man er patetisk, et utskudd og at man har alvorlige lyter siden ingen vil være sammen med en. Slik fungerer den sosiale kodeks, at hvis man er alene så er det enda vanskeligere å finne nye venner, for andre vil kvie seg for å ta kontakt fordi de antar at noe er i veien med oss. Derfor er det så viktig å heve hodet og møte verden, selv om man er alene. Finn ro og trygghet i din alenehet. Da utstråler du noe helt annet enn sosial utstøting; nemlig at du er sterk og klarer deg fint alene. Dette er attraktivt. Derfor, skryt ikke av at du ikke har venner, men skryt av at du er din egen beste venn.

Jeg fikk en åpenbaring i høst. Jeg dro på singeltur sammen med omkring femten andre enslige mennesker. Ingen av oss kjente hverandre fra før. Jeg var spent på om jeg ville klare å blomstre på turen, men turen var dyr og jeg visste at jeg trengte den, derfor tvang jeg meg selv over den første og største vanskelige terskelen; å reise til flyplassen alene og oppsøke mine fremmede reisefeller foran gaten. Jeg husker jeg sirklet nervøst rundt dem i noen minutter innen jeg presenterte meg. Men etter dette initiale møtet så ble alt mye lettere og en uke senere så hadde jeg fått mange nye venner og gode opplevelser. Det var en enorm bekreftelse for selvtilliten å oppdage at "ja! jeg fungerer fortsatt sosialt". Men nå skal jeg avsløre den største bekreftelsen. Tidligere var jeg opptatt av å "samle på" nye bekjentskaper. Jeg la dem til på facebook, organiserte reunions og var egentlig en sosial motor av de sjeldne. Jeg trodde jeg måtte bevare mennesker jeg hadde opplevd noe spesielt sammen med. Imidlertid var det også slik jeg slapp mange giftige mennesker inn i livet.

Men denne gang gjorde jeg annerledes, jeg beholdt ikke kontakten med en eneste en av dem. Ikke fordi jeg ikke likte dem, for det gjorde jeg. Men nå er det ikke lenger tilstrekkelig at jeg liker noen eller at de liker meg. Tanken er enkel; jeg hadde en fantastisk tur med disse menneskene, men ingen av dem passet meg så bra at jeg ville ha dem med videre. Dette er et tegn på at jeg begynner å bli mer selektiv og selvbeskyttende enn før. Er de ikke riktige for meg, så står jeg heller alene. Fremtidige psykopater får ikke innpass når man gjør nåløyet mindre. Det handler heller ikke bare om psykopater. Vi bruker verdifull tid på mennesker som ikke passer oss. Da vokser vi ikke, vi stagnerer. Og stagnere har vi ikke tid til. 

Jeg har kolleger og bekjente som har invitert meg med på ting. Jeg har takket nei, der jeg tidligere ville takket ja. Hvorfor? Fordi jeg nå ikke slipper hvem som helst inn i livet mitt. Jeg glemmer ikke at min relasjon med den siste psykopaten startet med at han ville gå en tur med meg. Tror jeg derfor at alle som vil gå tur med meg er psykopater? Nei. Jeg vil bare være meget trygg på dem først. Jeg trenger nemlig ikke å gå sammen med noen lenger. Jeg kan gå den turen alene.

Til deg som sliter; se deg omkring. Hvilke tilbud finnes i ditt nærområde? Finnes det en bridge klubb som søker nye spillere? Et bowling lag som mangler et medlem? En lokal gren av turistforeningen som vandrer i fjellet to ganger i året? Hiv deg på! Og gjør det UTEN å tro at du der vil finne din nye beste venn. Gjør det for å ha det fint sammen med andre noen dager i strekk, eller en kveld i uka. Og når du har kost deg med dine nye bridgevenner en kveld så ikke skill lag med "noen som vil være med på kafè i morgen?". Si heller "dette var hyggelig, ses neste uke". Da signalerer du at du liker å være sammen med andre, men også klarer deg fint uten.

Jeg har begynt å gå på kino alene. I begynnelsen var det vanskelig. Men nå nyter jeg det. Jeg kan velge film selv, og behøver ikke å se filmer jeg egentlig ikke har lyst til å se kun fordi det ikke er min tur til å velge. Kan jeg fortsatt gå på kino med andre? Jada. Det er ikke lenge siden jeg gjorde det. Men i dag gjør jeg det kun hvis det er en film jeg har lyst til å se.

Hvordan gjør man ting alene, som egentlig forbindes med fellesskap? Det handler om terskler. Første gang er verst, deretter blir det enklere. Jeg har lært å gå på kafè alene. Jeg tar nettbrettet med meg, Innimellom er jeg opptatt av nettbrettet. Andre ganger hever jeg hodet og ser uten blygsel på de andre gjestene. Eller jeg titter ut på det yrende livet i gaten. Jeg er ikke lenger redd for at folk skal tenke "se, han er på kafè alene". Husk at folk flest først og fremst tenker på seg selv og ikke er opptatt av hva du gjør eller hvem du er. 

Jeg har fortsatt noen terskler som er for høye. Jeg har ennå ikke gått på restaurant alene. Jeg har også tilgode å reise til syden alene uten å være tilknyttet en gruppe. Dette er mulige fremtidige mål. Men for et par uker siden steg jeg over enda en terskel; jeg gikk på teater alene. Jeg har tidligere unnlatt å gå fordi jeg ikke har hatt teaterinteresserte venner. Men nå trenger jeg ikke lenger å ta hensyn til dem. Jeg vil gjøre hva jeg selv har lyst til, livet er kort. 

Selv om du er alene så tilhører du fortsatt verden. Hev hodet og se på den. Ikke vær redd for å møte fordømmende blikk. Når vi bøyer hodet og skammer oss i frykt for fordømmelse så er det vår egen fordømmelse av oss selv som vi projiserer over på andre. Andre mennesker fordømmer oss ikke, faktisk gir de faen i oss og det skal vi være glade for. Hvis du synes noen av forslagene mine over er uoverkommelige, så begynn helt på bunnen. Dra på piknik i skogen alene. Sett deg et sted hvor ingen ser deg. Gjør det ordentlig, med duk og god niste. Gi deg selv en god opplevelse, helt alene. På den måten vil du skape positive assosiasjoner til soloopplevelser.

Senere kan du legge pikniken til områder som er moderat trafikkert av mennesker, for eksempel en benk på en skogsvei. Sitt på den og les en bok. Hver gang noen passerer så våg å kikk opp og smil til dem, selv om du har lyst til å feste blikket ekstra hardt i boken. Mest sannsynlig så får du et smil tilbake. Dette inspirerer til å gjenta øyekontakt. Bruk boken som støttehjul i starten, noe du kan feste blikket i når å gjøre seg sårbar blir skummelt. Senere kan du prøve å sitte på benken uten bok. Vær oppmerksom på deg selv. Hva skjer når noen passerer og du ikke lenger har støttehjul i form av boken, kikker du istedet ned i bakken? Opp i luften? Blir hendene dine svette? Fomler du med vottene dine? Lær deg etterhvert å slappe fullstendig av hver gang noen passerer. Legg hendene rolig ned på siden. Vær oppmerksom på åndedrettet. Pust rolig.

En vakker dag setter kanskje noen seg ned ved siden av deg. Husk at det er en tillitserklæring. Da har du utstrålt så mye ro at en fremmed person våger å dele benk med deg. Våger du å gjengjelde tilliten? Våger du å utveksle noen ord med vedkommende?

Som avslutning så vil jeg slå et slag for dyrehold. Kjæledyr lindrer ensomhet. Selv foretrekker jeg hunder. Hunder har en tydelig personlighet, elsker deg ubetinget i tillegg til at du blir tvunget ut av huset minst en gang hver dag for å lufte dem. Hvis katt, undulat eller skilpadde er mer din greie, så er det også fint. Et dyr i huset gjør uansett at du føler deg mindre ensom. Hvis du lenge har vurdert å anskaffe deg et dyr så ikke nøl lenger. 

Ta steget. Hvis du ikke kan elske deg selv, hvordan i all verden kan du da elske en annen?

Ikke alle blir idealisert

Jeg får av og til henvendelser fra lesere som ikke kjenner seg igjen i den "pidestall" formen for idealisering som ofte beskrives her på bloggen, i kommentarfeltet, i litteraturen eller på andre nettsteder om psykopati. En ting som skjer når idealiseringen avviker fra den beskrevne normen er at disse objektene blir usikre på om personen de har hatt med å gjøre er en psykopat. En annen ting som skjer er at objektene som ikke opplever seg idealisert av psykopaten, får selvbildet deres trampet ekstra langt ned av å føle at de ikke var verdt en full idealisering lik den de ser at andre fikk.

Sannheten er at ikke alle blir idealisert i samme omfang. Selv om vi alle er objekter og alle ble misbrukt, så ble noen misbrukt mer enn andre. Dette er et faktum vi må erkjenne uten å føle at noen objekter er mer verdige sympati. Alle som har vært i nærkontakt med psykopaten er verdige sympati.

En psykopatisk idealisering blir ofte beskrevet som intens kontakt, flere hundre tekstmeldinger i uken, en masse komplimenter, gaver, reiser og hurtige frierier eller samboerskap. Disse historiene blir vi fortalt av tidligere objekter, forfattere og terapeuter og det er derfor slik vi tror en psykopatisk idealisering skal utfolde seg. Det er en grunn til at denne versjonen blir ansett som den typiske, og grunnen er at mange objekter opplever nettopp dette. Den kan derfor med rette beskrives som en klassisk psykopatisk manøver. Men det påfører en ytterligere belastning på objekter som ikke opplevde idealisering på den beskrevne måten, men likevel ble hektet. Det kan oppstå en misunnelse i disse objektene på andre objekter som opplevde en full idealisering, i tillegg til skam for at de falt for psykopaten til tross for at de ble misbrukt nærmest fra dag èn. Disse objektene opplever at de ikke har noen unnskyldning for ikke å ha reagert tidlig i relasjonen, for tegnene var der hele tiden. De drømmer også om en glansperiode med psykopaten som de aldri fikk, som ble frarøvet dem. Tankene etter slike fraværende idealiseringer kretser ofte rundt forskjellige varianter av "etter alt jeg har lidd, så burde jeg ihvertfall fått ett godt år med NN, men jeg fikk ingenting".

Jeg vil at leserne skal se litt bort fra den "oppleste og vedtatte" formen for idealisering, og bruke deres vidsyn til å se at idealisering kommer i mange innpakninger. For eksempel er meget intens kontakt også en idealisering, selv om det ikke var gaver og komplimenter involvert. Hvis du får daglige henvendelser fra noen som ønsker å være sammen med deg, så blir du idealisert. Selv om psykopaten ikke brukte en krone på deg, men ønsket å være sammen med deg hele tiden, så ble du idealisert. Selv om psykopaten ikke holdt ett eneste av sine løfter, men ringte deg daglig, så ble du idealisert. En av mine psykopater var ikke pågående, men snakket varmt om meg til alle felles bekjente. Dette var også en form for idealisering (at han likevel var antisosial, viste seg på andre måter). Poenget her er at idealisering fra en psykopat kan anta mange former som ikke ligner på den klassiske, "en, to, gift!", som vi ofte hører om. Noen av dere som er overbevist om at dere aldri ble idealisert, ble det kanskje likevel hvis dere tenker dere om. 

Det er mange grunner til at enkelte objekter opplevde en kortere enn normalt lengde på idealiseringen, eller ingen idealisering i det hele tatt. Nå skal vi se på noen av dem.

Du var et overgangsobjekt. Dette har jeg skrevet om i en egen tekst tidligere. Det er også et kapittel om overgangsobjektet i min bok. Kort repetert så var du aldri tiltenkt en lang relasjon i psykopatens øyne. Han/hun trengte bare en "quick fix" med et objekt som ble hurtig idealisert, devaluert og forkastet, innen han/hun fant et langtidsobjekt som han/hun satset alle kluter på. Overgangsobjekter har sjelden aktive relasjoner med psykopaten som varer lenger enn ett år. Psykopaten benytter overgangsobjekter mellom to langtidsofre, eller i tørkeperioder. Du ble et overgangsobjekt fordi du ikke egnet deg som langtidsobjekt;

Du egnet deg ikke som langtidsobjekt. Kanskje hadde du ikke den riktige økonomien, det riktige utseendet eller de riktige kontaktene, kanskje du var samme kjønn som psykopaten. Det kan også være at du viste deg for sterk, for klok og for spørrende. Kanskje viste du på et eller annet vis som psykopaten snappet opp at du hadde for mye integritet, personlige grenser og at du ikke kom til å finne deg i alt. Kanskje forkastet du psykopaten først. Alt dette er grunner til at psykopaten smakte på deg men spyttet deg ut og fant deg uegnet til å slå seg til ro med. Husk at når en psykopat finner et objekt uegnet så er dette et indirekte kompliment, selv om det oppleves som en sår og tung avvisning fra en person du har blitt glad i. For hvem ønsker å være et passende objekt for en psykopat?

Du var tiltenkt rollen som venn og ikke som partner. Psykopaten har ikke venner. Punktum. En psykopat vet ikke hva en venn er eller hvordan man behandler venner. Han/hun vet forsåvidt heller ikke hva en partner er. Derfor opplever mange at de befinner seg i en gråsone hvor de verken er fugl eller fisk, for relasjonen blir aldri definert. Dette kan rent faktisk være fordi psykopaten heller ikke selv vet hvor han/hun vil ha deg. Imidlertid hyperfokuserer psykopaten på en og en person, uansett hvilken rolle de er tiltenkt, slik at der han/hun tidligere hyperfokuserte på deg, så blir du glemt så snart det kommer et nytt objekt inn i hans/hennes liv. Psykopaten har ikke kapasitet til å vie deg den samme oppmerksomheten som du fikk tidligere, når han/hun fokuserer på det nye objektet. Hvis du var tiltenkt rollen som venn, og det nye objektet er tiltenkt rollen som livspartner, så vil du oppleve at det nye objektet blir plassert på en pidestall som du aldri ble, og at plutselig bruker psykopaten masse penger på det nye objektet, når du bare fikk en kaffekopp.

Alternative roller psykopaten muligens hadde i tankene for deg, var en fuck buddy (hvis dere hadde hyppig sex) eller at du skulle bli en del av det som kalles "det psykopatiske harem" eller psykopatens fanklubb; en samling av indre krets beundrere, som er der for å dyrke psykopaten og som han/hun av og til trekker goder av som sex, lån av penger, som flygende aper mot objekter som har klart å løsrive seg eller bare til selskap når han/hun er alene. Husk at alle som er i psykopatens liv blir manipulert og misbrukt, selv om de ikke opplever relasjonen som misbruk. 

Å bli idealisert som venn vil i psykopatisk forstand være en kort og fattig versjon av idealisering, men likevel sterk nok til at objektet blir langvarig og sterkt hektet. Psykopaten benytter seg av karisma og sjarme for å tilegne seg venner på en helt annen måte enn normale mennesker gjør. "Vennskapsobjektet" vil oppleve relasjonen som magisk. Føl derfor ingen skam hvis du mistenker at du egentlig bare var tiltenkt rollen som venn, men likevel ble dypt forelsket i psykopaten. 

Mange som ikke ble idealisert i særlig omfang, observerer at idealiseringen av den nye partneren pågår og pågår og pågår, den synes å være endeløs. Det er virkelig et slag i ansiktet for en som i sin tid knapt fikk et smil fra den samme psykopaten som nå kringkaster århundrets relasjon. Mange undrer når devalueringen av den nye partneren vil slå inn. Dette handler ikke om at vi gleder oss til psykopaten begynner å mishandle en ny person. Det har noe med selvverdet å gjøre; vi har det forferdelig hvis vi ser at psykopaten er i stand til å behandle andre mennesker bra, når vi selv ble behandlet så dårlig. Dette er en av mange grunner til at vi ikke skal følge med på psykopatens sosiale medier etter bruddet. Likevel er det lov å spørre; hvor lenge varer en full idealisering? 

Min opplevelse er at den dyrkende formen for idealisering sjelden varer lenger enn ett år, og aldri lenger enn to år. I de fleste tilfeller så orker ikke psykopaten å dyrke en partner over lang tid. Husk at det ikke ligger i en psykopats natur å dekke et annet menneskes behov. Det er derfor rent skuespill som foregår og dette har naturlig nok en utløpsdato. Når en idealisering blir kringkastet utover utløpsdatoen, så kan jeg garantere at devalueringen av objektet har begynt bak lukkede dører. 

Jeg håper denne teksten bidrar til å utvide din forståelse av hva en psykopatisk idealisering innebærer, og fungerer som en trøst for deg som ikke opplevde den i like stort omfang som andre. Husk at selv om ikke du fikk like lang tid sammen med psykopaten som det nye objektet får, så er en kort relasjon å foretrekke. Psykopaten får oss til å tro at han/hun er en premie og belønning og at et liv uten ham/henne er en straff. Men det er ikke slik, det er omvendt. Det er du som var premien.

 

Hvorfor er psykopaten så slem med objektet, og snill med alle andre?


Dette er noe de fleste av oss har kjent på, og kanskje den største kilden til hvorfor vi blir så sinte etter bruddet. Vi ga og ga og ga stadig mer etterhvert som devalueringen tiltok og parallelt med at psykopaten ga oss stadig mindre. Bruddet skjedde uten anerkjennelse for vår godhet og psykopaten gikk videre som om ingenting vi hadde gitt betydde noe, som om vår innsats var en ubetydelig fis i vinden og at vi aldri gjorde noe inntrykk på ham/henne. Vi sitter igjen med følelsen av at vi var usynlige. Hvordan kunne de ignorere alt vi ofret? Ikke så mye som et "takk" fikk vi og på ingen måte "jeg ser alt du har gjort for meg og setter pris på det, men vi fungerer ikke som par". Denne respektløsheten og manglende verditakseringen av vår involvering i psykopatens liv kan få blodet vårt til å koke. Vi kan bli helt lammet og målløse av frekkheten og arrogansen de utviser. Vi får problemer med å tro at det er mulig å ha en slik total mangel på ydmykhet. På en måte kan man si at psykopaten biter hånden som klapper og forer ham/henne, og umiddelbart etter bittet krever mer klapp og mat. Det skal en spesiell og forstyrret evne til frekkhet til, for å prestere dette. 

Vårt raseri blir ikke mindre av at psykopaten var så sjarmerende og tjenestevillig mot utenforstående - mennesker som knapt vedkom ham/henne og som på ingen måte hadde gjort seg fortjent til respekten på samme måte som vi gjorde. Vi så hvordan psykopaten slapp alt han/hun hadde i hendene så snart bekjente trengte hjelp eller selskap, men vi selv fikk stadig færre og mindre smuler. Den samme opplevelsen fikk vi etter bruddet, da psykopaten umiddelbart plasserte et nytt objekt på en pidestall og som han/hun behandler stikk motsatt av hvordan de behandlet oss; med respekt og sjenerøsitet. 

Jeg husker hvordan jeg selv fikk servert hatefulle blikk, ufine kommentarer og kontinuerlige utvisninger av forakt - det som kalles mikroaggresjoner - mens han svinset rundt og gjorde seg populær blant alle andre. Han var meget godt likt av omgivelsene. Det var lett for fremmede å bli glade i ham. I tillegg til at dette synes å være et universalt fenomen for alle karismatiske psykopater så er det også en grunn til det, som vi skal se på om et øyeblikk. Men først så vil jeg minne på at dette er årsaken til at du ikke vil finne støtte for dine bange anelser hos felles venner og bekjente. De har sett en glansbilde versjon som ikke er forenelig med behandlingen du selv får. Det er derfor reelle sjanser for at du blir betraktet som gal hvis du forsøker å lufte private anliggender overfor felles venner. Mitt råd er derfor å ikke gjøre dette, utfallet vil i de aller fleste tilfeller gå i psykopatens favør.

Så hvorfor gjør psykopaten dette? Hvorfor bruker han/hun så mye energi på å flørte med omgivelsene, når du selv bare får forakt? Med godvilje så kan vi anse dette som en ekstrem versjon av "vi viser hvem vi er til de vi er tryggest på". Det er normalt å være dum mot foreldre eller andre som står oss nær fordi vi tar dem for gitt. Dette er fordi vi slapper av og er oss selv i nærheten av de vi er trygge på. Selv om slik middelmådig behandling av våre nærmeste synes kontraproduktiv, så er den en indirekte kjærlighetserklæring. Selv om vi til tider er irriterte på de som står oss nærmest, så er det dem vi oppsøker når vi er ensomme eller har det vanskelig. I enkleste form så er det slik vi kan tolke psykopatens dårlige behandling av objektene; han/hun tar oss for gitt og våger å la masken falle. Forskjellen blir imidlertid klar for oss når vi forstår at mens normale mennesker oppfører seg dumt av kjærlighet og tillit, så gjør psykopaten det som følge av en helt annen drivkraft; narsissistisk forsyning.

Som Melanie Tonia Evans forklarer (med litt vanskelig australsk aksent) i videoen over, så krever psykopaten mer takknemlighet for sin innsats enn vi er villige eller kapable til å gi ham/henne. Grunnene til at vi ikke er villige eller kapable til å gi psykopaten narsissistisk forsyning i den grad han/hun krever er: 

1) Psykopatens behov for narsissistisk forsyning i form av beundring og takknemlighet er skyhøy og ikke proporsjonal med hva de faktisk har gjort seg fortjent til. De er grandiose og dette er en del av deres forstyrrelse. Andre mennesker skal være takknemlige blott for å få lov til å befinne seg i nærheten av dem. Hvis du som primærobjekt står i en særstilling hvor psykopaten trykker deg ekstra tett til brystet, så forventer psykopaten at du utviser en utvidet takknemlighet for dette. 

2) Etterhvert oppdager vi som primærobjekter at det er vi som gir aller mest i relasjonen - sågar er vi kanskje den eneste som gir - og når det går opp for oss at ikke bare er psykopaten tilsynelatende blottet for denne erkjennelsen, men attpåtil krever takknemlighet av ossså oppstår det en motvilje i oss som bremser vår utskillelse av narsissistisk forsyning og dette fanger psykopaten opp. Vi er da inne i en ond sirkel hvor psykopaten får stadig mindre narsissistisk forsyning av oss og vil derfor søke den eksternt - altså hos utenforstående. Dette krever at han/hun bruker all sin energi på å ekstrahere forsyning fra kilder utenfor relasjonen med oss. Det er derfor ingen velvilje igjen til oss etter at psykopaten har avgitt den til andre. Tvert i mot, all giften en psykopat bærer på og er nødt til å spy over noen, lander på oss.

3) Det er ikke normalt at familie eller nære venner uttrykker takknemlighet og beundring hele tiden. Gi-og-ta foregår på automatikk og utover et "takk" så er det ikke slik dynamikken i nære relasjoner fungerer, at vi hele tiden dyrker hverandre. Normale mennesker stiller opp for hverandre på en taus og underforstått måte. Slik blir kjærlighet og takknemlighet uttrykt på subtile vis som normale mennesker forstår. Men psykopaten forstår ikke slike subtile uttrykksformer, dette er en del av normale menneskers sosiale koder som psykopaten ikke klarer å fange opp. Derfor krever psykopaten en "in your face" form for direkte erklæringer av takknemlighet som i lengden blir anstrengende og umulig for normale mennesker å tilfredsstille.  

4) Normale mennesker er ikke takknemlige for å bli mishandlet. Psykopatens objekt blir imidlertid stadig mer devaluert etterhvert som psykopatens frustrasjon over manglende narsissistisk forsyning vokser. En psykopat krever takknemlighet og beundring hele tiden, sågar når de har vært slemme. Han/hun forstår ikke at normale mennesker ikke ønsker å beundre partneren umiddelbart etter en krangel eller et svik. 

I tillegg har psykopaten en sadistisk tilbøyelighet som krever nærkontakt for å få utløp. Han/hun er derfor avhengig av å knytte oss til seg for å ødelegge oss. Det er våre menneskelige egenskaper psykopaten ønsker å ødelegge. Kanskje er det vår gode latter og evne til å oppleve oppriktig glede, eller kanskje er det vår omsorgsevne. Uansett så har psykopaten en spesiell forakt for oss, nettopp fordi vi utviser en unik form for menneskelighet. Nødvendigheten av nærhet til objektene psykopaten ønsker å skade, medfører logisk nok at de som står dem nær opplever seg dårligere behandlet enn de som befinner seg mer perifert i psykopatens nettverk.

Samtidig som primærobjektet mishandles så kan psykopaten være meget oppmerksom og respektfull mot mennesker som vi vet er umoralske eller på andre vis ikke har gjort seg fortjent til en slik favorisering. Husk at psykopaten vet forskjell på gode og dårlige mennesker. De gode menneskene er en trussel fordi de risikerer å stille ham/henne i et dårlig lys. Psykopaten vil derfor ofte vie dårlige mennesker positiv oppmerksomhet, fordi de underbygger hans/hennes grandiositet. Psykopaten kan også være meget hjelpsom overfor mennesker som ikke nødvendigvis er dårlige, men som ikke vedkommer ham/henne. Måpende kan primærobjektet bivåne hvordan psykopaten strekker seg langt for nesten fremmede mennesker. I slike tilfeller er det snakk om fasadebygging og også at psykopaten jakter på nye primærofre.

Det som skjer med oss når vi ser at psykopaten behandler andre bra mens vår innsats går upåaktet hen, er at vi mister vår egenverdi. Vi tror at vi ikke er verdt å elske og at vårt engasjement er en byrde for psykopaten. Vi gjør ingenting riktig. Psykopatisk devaluering er således meget effektiv i å stjele vår menneskelige verdighet og integritet. Følgene blir at vi ser på oss selv som søppel, også etter at vi forstår hva som har foregått. Denne verdigheten må langsomt bygges opp igjen. Det sier seg selv at dette må skje på lang avstand fra psykopaten.

Psykopaten forsøker å fortsette den polariserende devalueringen av oss/idealiseringen av andre også etter bruddet, via sosiale medier. Gjennom sosiale medier så kringkaster psykopaten sine gode relasjoner med den nye partneren og andre venner og bekjente. Dette er ikke tilfeldig, hensikten er at vi skal fange det opp. Det vil forsterke vår oppfattelse av oss selv som mindreverdige av å se dette, selv om vi vet at det er en illusjon. Det er derfor viktig å blokkere tilgang til alle psykopatens medier etter bruddet.   

Selv lenge etter bruddet så kan det være tungt å tenke tilbake på den dårlige behandlingen vi fikk og vite at psykopaten er der ut et sted, har gått videre og behandler andre mennesker bra. For det er slik at de fleste mennesker aldri kommer så nær psykopaten som vi gjorde og vil oppleve ham/henne som et genuint respektfullt og hjertelig menneske. De vil le med psykopaten, la seg sjarmere og i retur like ham/henne. Slik får psykopaten sin bensin i form av narsissistisk forsyning. Det er viktig å akseptere dette som det skuespillet det er. Vit at psykopaten er en slave. Han/hun må ha narsissistisk forsyning hele tiden. Alt skjer på overflaten. De har ingen dybde og derfor heller ingen lagringskapasitet. Normale mennesker har en dybde som gjør at de kan lagre kjærlighetserklæringer og flyte på den i tunge tider. I disse dager er det 20 år siden min bestemor døde, men jeg styrkes fortsatt av all den menneskelige varmen jeg fikk av henne. Kall denne dybden et batteri som kan brukes når enheten ikke har strømtilgang. Psykopaten er grunn og har intet slikt batteri. De er avhengig av strømtilkobling hele tiden ellers vil de slukke. Forsøk å forestille deg hvordan det er å måtte spise hvert femte minutt, ellers vil du sulte ihjel. Livet hadde da følgelig blitt et konstant jag etter mat. Alt annet ville blitt irrelevant. Du hadde ikke hatt tanke for å dekke andre behov enn sult. Du hadde heller ikke hatt kapasitet til å dekke andres behov, kun ditt eget. Når den gjensidige idealiseringen mellom psykopaten og primærobjektet er over fordi dere (i objektets øyne) begynner å falle til ro, så må psykopaten derfor ut av relasjonen for å finne ny narsissistisk forsyning.

Slik må du løsrive deg fra å forvente normal anerkjennelse fra psykopaten. Psykopaten er ikke normal men forstyrret, og er ikke istand til å gi deg den respekten du fortjener. 

I neste tekst skal vi fortsatt snakke om psykopatens dårlige behandling av primærobjektet men med en litt annen vinkling. Vi skal snakke om hvorfor noen primærobjekter blir voldsomt idealisert, og andre nærmest ikke i det hele tatt. 

Bloggen er for alle

Denne litt hjerteskjærende kommentaren fra en anonym mann datt inn i går under teksten om "Psykopaten mangler samvittighet, ikke empati". Jeg vil gjengi den i sin helhet her.

"Det er trist å lese alle beskrivelsene av livssituasjonene. I en ufulkommen verden så er det beklagelig at det skjer, og desverre vil det komme til å skje igjen. Men ja jeg er den første til å være enig at det er viktig å være oppmerksom på denne mentale situasjonen. for å avdekke/avsløre for å beskytte seg selv og andre. Men det er veldig viktig å huske på at vi alle har et liv å leve. legges all energi inn på å være oppmerksom på det mentale, kan det hende at det glemmes å leve. Jeg er selv mann, og jeg vet at kvinner fortjener å bli behandlet med respekt, og skal overhode ikke under noen omstendigheter behandles nedverdigende, uansett om noen skulle mene det motsatte. Det er lovstridig og naturstridig. Jeg legger merke til at Psykopaten blir omtalt med hanskjønn, og Empaten blir omtalt med hunnskjønn. Finnes det situasjoner, omstendigheter og tilfeller hvor det motsatte kan være tilfelle?​"

Min første tanke var jo at denne mannen umulig kan ha lest mye av bloggen for selvfølgelig kan også kvinner være psykopater, bloggen har aldri påstått noe annet og jeg svarte ham med å korrigere hans påstand.

"Anonym: så hyggelig med en mannstemme, velkommen til bloggen. Men det er ikke riktig at psykopaten omtales som "han" og empaten som "hun". Hvis du leser mer i bloggen så vil du se at jeg konsekvent omtaler både psykopat og objekt som han/hun. Kommentarene er utenfor min kontroll og det kan hende du der vil se et og annet kjønnet innlegg men min opplevelse er at også de fleste kommentatorene er påpasselige med å omtale psykopaten som kjønnsnøytral. Det er selvfølgelig annerledes når jeg eller en kommentator forteller direkte fra en opplevelse, da blir psykopaten og objektet omtalt med det kjønnet de faktisk hadde i hendelsen."

Men ved ettertanke så slo det meg at tonen i mannens kommentar var av en meget ydmyk karakter, og nærmest en appell om tillatelse til å kommentere og dessuten påpeke at begge kjønn kan være psykopater. Den bar også preg av at mannen følte han måtte unnskylde på vegne av mannskjønnet for at enkelte av dem er psykopater. Det behøver han selvfølgelig ikke å unnskylde for, det er ikke hans skyld at noen menn er forstyrrede. 

Jeg rådførte meg påny med bloggens statistikk, og tallene er klare; 19% av bloggens lesere er menn, men kun mellom en og to prosent av kommentarene er fra menn. Vegrer de mannlige leserne seg for å kommentere?

Hvis det er slik at mange av de mannlige leserne tror at dette er et kvinneforum, så vil jeg gjøre det klinkende klart at nei, det er det ikke. På denne bloggen har vi ingen agenda om å male menn som overgripere og kvinner som ofre. Her er det psykopat og objekt som gjelder. Bloggen er for alle. Her er alle som mistenker at han/hun har vært utsatt for en psykopat velkommen.

Alle som frekventerer bloggen vet at psykopater kan komme i alle kjønn og former, og alle mennesker kan være psykopatenes mål. Mannlige objekter kan derfor trygt ytre seg. Jeg vil minne på at jeg selv er mann og at min psykopat også var mann. Konstellasjonene er mange. I tillegg til kombinasjonen kvinne/mann og mann/mann, så kan du finne mann/kvinne, kvinne/kvinne, gammel/ung, forelder/barn, sjef/ansatt, kollega/kollega, tante/nevø, bestefar/barnebarn, venn/venn, rådyr/kanin etc. Listen er uendelig.

Grunnen til at psykopater ofte omtales som menn er såre enkel; når 98% av kommentatorene er kvinner eller homofile menn så vil nødvendigvis psykopatene det snakkes om oftest være menn. Det har ingenting å gjøre med at vi anser psykopater som synonymt med menn. Mange av kommentatorene skriver dessuten om kvinnelige psykopater i form av blant andre mødre, venninner eller sjefer.

Alle som kommenterer på bloggen har vært objekter i en eller annen form og er villige til å ta imot nye objekter med åpne armer uavhengig av kjønn, legning, religion, ideologisk overbevisning eller nasjonalitet. Kommentatorene her er fantastisk gode på å hjelpe dem som ikke er kommet like langt og som trenger hjelp, råd og støtte. Noen er for veteraner å regne og har kommentert i ett år eller lenger. Disse har masse gyllen erfaring som de villig deler med andre som trenger den.

Så du kjære mann som skrev denne kommentaren og alle andre som kvier dere for å kommentere i frykt for at dere ikke tilhører målgruppen; hvis du har vært nær en psykopat, så er du i målgruppen. Ikke vær redd for å delta. Din historie er viktig for oss! 

Hare 7/20: Grunne affekter

Vi beveger oss nedover på listen over offisielle kriterier for psykopati. Vi gjør det fordi vi er opptatt av å forstå en reell forstyrrelse, og for ikke å stemple mennesker som mest sannsynlig ikke hører hjemme under den antisosiale paraplyen. Vi gjør det for å motarbeide at ordet "psykopati" blir utvannet eller feilbrukt, og for å kunne identifisere mennesker som på grunn av denne forstyrrelsen skader, misbruker, utnytter og invalidiserer mennesker som kommer dem nær.

Vi er kommet til "grunne affekter". Med grunne affekter så menes at psykopatens følelsesregister er tynt, både i bredde og i dybde. Mange av følelsene som er en naturlig del av normale mennesker hverdag har psykopaten aldri følt. De følelsene de faktisk er i stand til å merke, er flyktige og overfladiske, hvilket betyr at psykopaten opplever følelsene i meget kort tid sammenlignet med hva som er normalt, ofte kun i korte glimt. I tillegg er de for psykopaten knapt merkbare, sammenlignet med normal dybde i sterke følelser som ofte beskrives som at de sitter "i magen" eller "i hjertet". Denne form for følelsesdybde kjenner ikke psykopaten til. 

Psykopatens følelser beskrives som primale og dette er fordi de ligner på følelsene til dyr eller små barn, begrenset til tilfredsstillelse, sjalusi, forakt, misunnelse og raseri. Legg merke til at verken lykke eller kjærlighet er inkludert, men heller ikke hat. Dette er følelser som krever en innsikt og dybde som psykopaten ikke besitter. Det finnes kritikk mot denne sammenligningen mellom psykopaten og dyr eller små barn. Noen kritikere hevder at "barn eller dyr er ikke ondskapsfulle". Vel, personlig tror jeg at enkelte barn eller dyr faktisk er ondskapsfulle, men uansett så er det her snakk om følelser og ikke ondskap. Psykopatisk ondskap er sammensatt av flere kriterier, blant annet berettigelse og grandiositet. Forøvrig kan man se noe som ligner ondskap og ihvertfall sterkt egosentrisitet i barns og dyrs adferd hvis hundens matskål er truet av en annen hund, eller et annet barn tar barnets leke. Barn er meget hurtige med å slå andre barn, innen deres empati er utviklet og de er oppdratt til å forstå at å slå er galt. 

En annen kritikk lyder "men barn og dyr kan elske". Vel, det ser unektelig ut som dyp kjærlighet når hunden overfaller eieren av gjensynsglede. Det ser også ut som kjærlighet når barnet stråler mot ansikter det gjenkjenner, som for eksempel mor eller far. Men mest sannsynlig er det vår egen kjærlighet til barnet eller dyret som vi projiserer, når vi er sikre på at vi "leser" kjærlighet i barnet eller dyret. I barnets tilfelle er det snakk om overlevelse; det er avhengig av omsorgspersoner for å overleve. Reaksjonen på kjente fjes er derfor mer en form for lettelse enn kjærlighet. Hundens glede handler mer om lojalitet enn om kjærlighet. Ekte kjærlighet krever en modning som barn og dyr ikke har. Og som vi nå har forstått - ei heller psykopaten. Det samme gjør lykke og hat.

"Psychopaths seem to suffer a kind of emotional poverty that limits the range and depth of their feelings. While at times they appear cold and unemotional, they are prone to dramatic, shallow, and short lived displays of feeling. Careful observers are left with the impression that they are play-acting and that little is going on below the surface." (fra "Without conscience" av Robert Hare)

Man kan avsløre en psykopats grunne affekter ved å få dem til å beskrive følelsens karakter. Han/hun vil ofte påstå at de opplever følelser som alle andre men vil ikke være i stand til å beskrive følelsene på en gjenkjennelig måte. Deres beskrivelser vil mangle de fine detaljene og subtile undertonene i følelser som normale mennesker vet er tilstede. I tillegg til å mangle evne til å beskrive dem så vil de ofte overdrive beskrivelsen. Dette er fordi de henter deres tolkning av følelser fra TV men også av å studere omgivelsene. Deres følelsesuttrykk blir en merkelig og teatralsk blanding av overspill, lik de som ses i film, og følelsesutbrudd de har observert i ekstreme situasjoner som i begravelser eller lykkerus, men som normale mennesker ikke går rundt og føler hele tiden. Dette klarer ikke psykopaten å differensiere. Psykopaten vil ikke forstå de forskjellige graderingene av følelser, såsom at "når en bekjent dør så blir man litt trist, og når mor eller far dør så blir man veldig trist". Psykopaten vil derfor reagere på en fjern venns død like sterkt som når en forelder dør, og omvendt ta unaturlig lett på at en forelder dør når denne forelderen har vært en god mor eller far. Dette gir normale observatører en følelse av at noe ikke er som det skal være, fordi normale mennesker har en meget finutviklet graderingsans og merker når emosjoner blir uttrykt feil, både på seg selv og på andre. 

Psykopaten vil også forveksle følelser og for eksempel tro at kjærlighet er det samme som seksuell opphisselse, eller at frustrasjoner er det samme som å være lei seg. 

Denne manglende dybdeopplevelsen gjør ironisk nok at psykopaten fungerer kaldt og rolig i stressede situasjoner. Hare forteller i sin bok om et intervju han foretok med en psykopat som hadde ranet en bank med pistol. Psykopaten hadde pekt med pistolen på de bankansatte og noen av de ansatte hadde kastet opp av frykt. Psykopaten forklarte at "de må ha vært ganske ødelagt innvendig", uten å synes å forstå at det er alvorlig frykt som gjør at magen tømmer seg refleksivt. Ved spørsmål om hvordan raneren selv hadde reagert av å få en pistol mot tinningen, så svarte han med logikk og rasjonalitet, som at "jeg hadde tenkt på hvordan jeg kunne unnslippe" men uten å beskrive følelser som indikerte stress eller frykt for å miste livet. 

Hare forteller videre om kvinnen Diane Downs som skjøt og drepte sine tre små barn. Hun skjøt deretter seg selv i armen for å dikte opp en historie om at familien var blitt angrepet av en fremmed mann, men ble ikke trodd av juryen. I fengsel klaget hun over at barna var heldige som døde fordi hun selv var blitt så hjelpeløs at hun ikke engang klarte å knytte sine egne skolisser som følge av den skadede armen. I tillegg til mangel på empati, anger og samvittighet så illustrerer historien en tydelig mangel på ikke bare reell dybde i følelser, men også en feiloppfatning av hva som er riktig å si til omgivelsene om ugjerningen.

Atter en historie fra Hares arkiv handler om psykopaten Norman Russell Sjonborg som med sine gode kognitive evner ble en advokat, men som på fritiden forsøkte å gjøre sine kone gal. Det endte i skilsmisse og etter skilsmissen ble det funnet papirer hvor Sjonborg hadde skrevet ned diverse utfall av skilsmissen som han diskuterte med seg selv; "ikke gjør noe", "søk om full omsorgsrett for barna", "kidnapp barna uten å gjøre noe", "drep barna", "drep barna og kona". Sjonborg ble senere arrestert for mord (ikke på barna) og en tilsynsverge beskrev funnet av papirene som "en person som er så frakoblet fra dypere følelser at han vurderer drap på sine egne barn på samme måte som man vurderer forskjellige forsikringspoliser".  

Selv om disse eksemplene er ekstreme, så husk at de respektive psykopatene i våre liv besitter den samme mangelen på affekter. 

Psykopaten vet at deres følelsesregister er annerledes enn hos normale mennesker, og dette kan forklare deres fascinasjon av våre følelser. De elsker å trykke på knapper som stimulerer følelsene våre. Deretter studerer de konsekvensene, enten de klarer å gjøre oss glade (lavpotent narsissistisk forsyning) eller ulykkelige og desperate (høypotent narsissistisk forsyning) så er en relasjon med en psykopat som å være en forsøkskanin i psykopatens laboratorium, hvor normale mennesker blir testet i forskjellige scenarier som utløser reaksjoner som psykopaten ikke er i stand til å oppleve selv. De studerer oss som en annen rase, fordi vi faktisk er en annen rase for dem. Det er tenkelig at vi selv hadde studert en utenomjordisk skapning i så lang utstrekning som mulig, hvis en av dem hadde landet på jorden. Psykopaten elsker at vi piper når han/hun trykker oss på magen, akkurat som en pipeleke. Han/hun vil gjøre det igjen og igjen, de går aldri lei. Grunne affekter kombinert med berettigelse og grandiositet gjør at psykopatens uttesting av vårt følelsesregister blir malign og ondskapsfull.

Jeg liker å avslutte innleggene i Hare-serien med en hjemmeoppgave. Jeg oppfordrer dere lesere som sliter med savn og kognitiv dissonans til å sette dere ned med penn og papir i et rolig øyeblikk. Skriv ned episoder fra din relasjon med psykopaten som illustrerer hans/hennes grunne affekter. Vær gjerne detaljert. De nedskrevne episodene hjelper deg til å feste kvernetanker på papir i tillegg til at du på et senere tidspunkt kan lese hva du har skrevet hvis tvil river i deg.

Jeg kan begynne.

Jeg vet at NN har grunne affekter fordi han/hun ikke syntes å savne meg når jeg var borte.

Jeg vet at NN har grunne affekter fordi han/hun aldri ble berørt av ting som normale mennesker blir berørt av.

Jeg vet at NN har grunne affekter fordi det aldri stakk i ham/henne da jeg på slutten av relasjonen tryglet om forståelse, en liten samtale og at han/hun skulle lindre min smerte. Jeg møtte kun en mur av is, det var ikke normalt, ikke menneskelig. Jeg vet at NN ikke hadde sluttet å elske meg eller like meg som følge av at relasjonen var over. Jeg vet det var fordi han/hun aldri elsket meg. 

Lykke til med øvelsen. 

Om å være fornøyd med hva man har

Ja dette har vi jo hørt mange ganger før. Men hva ligger bak "vær fornøyd med det du har", og hvorfor er det ikke bare en klisjè? Dette henger tett sammen med takknemlighetsøvelsene som jeg har skrevet om et par ganger i bloggen og som også refereres til i min bok, men i dag skal vi gå dypere bak kulissene. Hvorfor er det så viktig å være takknemlig for hva vi har?

Da jeg var barn, ung, og til en viss grad fortsatt, så hadde jeg et meget rikt indre liv. Jeg hadde så god fantasi at jeg trengte ikke andre barn for å kunne leke. Faktisk foretrakk jeg å leke alene og var vel langt på vei asosial. Jeg undrer om omgivelsene også mistenkte at jeg hadde en grad av autisme, men det hadde jeg altså ikke. Uansett så syntes jeg andre barn var kjedelige, de hadde jo ingen fantasi! De hadde kun evne til aktiviteter som allerede var etablert fra før, som fotball og hyttebygging. De så ikke at det lå en totalt uutforsket verden i vårt indre. De skulle også være i aktivitet hele tiden, og kunne aldri sitte i ro og bare eksistere. Dette irriterte meg. Ja, jeg fremstod nok som et merkelig barn.

Men min verdensanskuelse svant ikke med barndommen. Jeg tok den med meg inn i ungdomsårene og senere voksenlivet. I dag kan jeg fortsatt undres over andre menneskers manglende evne til indre aktivitet. Forskjellen er at i dag irriterer jeg meg ikke over dette. Jeg er heller ikke like asosial som før. I dag vet jeg at mennesker er forskjellige, og at det er en grunn til det. Grunnen er at vi som mennesker har et varierende indre liv. Noen mennesker kan ikke sysselsette seg selv. De er avhengige av eksterne stimuli for å aktiveres og underholdes. I ytterste forstand av denne varianten så befinner psykopaten seg, fordi han/hun ikke har et indre liv overhodet. Men la oss legge psykopaten til side en stund. Vi kan forsåvidt også nevne den motsatte ytterkant, der hvor autisten befinner seg. Autisten er så oppslukt av sin indre verden at alle utenfrakommende elementer oppleves som forstyrrende. Derfor kan autisten reagere med aggresjon når andre mennesker henvender seg til ham/henne. Normale mennesker befinner seg et eller annet sted på et spekter mellom autisten og psykopaten, i hvert fall hva indre aktivitet angår. 

Jeg vokste opp litt som en einstøing, men jeg hadde en sosial oppvåkning som toppet seg da jeg var cirka tyve år. Da oppdaget jeg gleden i å være sammen med andre og jeg begynte å bli sosialt smidigere. Men jeg bar fortsatt med meg et rikt indre liv og hadde et stort behov for å være alene. Det var mitt indre liv som gjorde at jeg følte meg rik, til tross for at jeg ikke hadde mer penger enn andre. Jeg opplevde derfor aldri misunnelse på jevnaldrende som hadde mer enn meg i form av materielle goder. Jeg var absolutt også selv opptatt av materielle ting, men det var i form av "skatter" som brev eller gjenstander med affeksjonsverdi som gjorde at jeg opplevde at jeg hadde noe verdifullt som ingen andre hadde. Jeg følte meg heller aldri truet av at andre hadde et større talent enn meg. Min indre styrke regulerte meg og jeg fylte meg selv perfekt. 

Det kan være andre ting som gjør at du føler deg rik. Det kan være familie eller vennskap, eller kanskje en perle av en hytte dypt inne i skogen. En hytte som kanskje er falleferdig og ikke spesielt høyt taksert, men som for deg er et lite paradis. Du kan føle deg rik på opplevelser. Det kan være en bragd du har utført. Kanskje reddet du en gang et liv. Kanskje gjennomførte du en tøff utdannelse. Kanskje er du heldig å faktisk være pengerik. Det spiller ingen rolle hva det er, men hvis det fyller deg opp med følelsen av å være fornøyd og mett, så befinner du deg i den tilstanden jeg skriver om i denne teksten.

Det som skjer når vi føler oss rike og er fornøyde med hva vi har, er at vi aldri opplever bitterhet eller misunnelse mot de som har mer enn oss av noe. Tvert i mot så unner vi dem det, for vi er fylt av en følelse av å ha det vi trenger og å være privilegert. Når vi opplever oss som privilegerte så har vi overskudd og lyst til å hjelpe andre. Det sier seg selv at denne følelsen ikke oppstår av å ha oppnådd et slags materielt metningspunkt. Den kommer ikke når bankkontoen passerer to hundre tusen kroner, en halv million eller en million. Denne følelsen kommer innenfra, helt uavhengig av eksterne faktorer. Og det er her poenget mitt om indre rikdom, indre liv og indre aktivitet kommer inn. For når vi er fylt med oss selv, så løper vi ikke etter eksterne stimuli. Mennesker som er indre fattige søker eksterne mål, som å tilegne seg stadig større hjem eller dyre gjenstander. De måler suksess etter hva andre har kontra dem selv. Ja, vi vet at dette også er hva psykopaten gjør, men det faller innenfor normalen å ha det slik til en viss grad. Hvis du kjenner deg igjen i denne beskrivelsen, så ikke tro at du har psykopatiske trekk. Slapp helt av, og lær heller hvordan du kan slippe dette "jaget".

Å være fornøyd med hva vi har inkluderer også å være fornøyd med hvem vi er. La oss ta et eksempel. Jeg var alltid så slank, helt til langt opp i 30-årene så var jeg nær sagt mager, og jeg var stolt av det (ja, det er lov å ha overfladiske verdier også). Jeg så jevnaldrede mennesker ese ut men jeg struttet fortsatt rundt tynn som ei fjøl. Hva det gjorde med meg var ikke at jeg nedvurderte mennesker som var tykkere enn meg, men jeg var fornøyd med meg selv. Jeg gikk rakrygget rundt og så andre mennesker i øynene, slik det skal være. Men så skjedde det at jeg klarte å slutte å røyke. I utgangspunktet var det en bragd, men jeg endte opp med å legge på meg tretten kilo. For utenforstående så fremstod jeg nok som normalvektig fordi jeg hadde vært så mager tidligere. Men det skjedde en indre prosess i meg som endte med at jeg ikke lenger var fornøyd med meg selv. Jeg hadde knyttet en del av mitt selvbilde til å være tynn, og nå kunne jeg ikke lenger gjøre det. En del av min selvtillit forsvant dermed med kiloene som kom. Sammen med ettervirkningene etter psykopaten så medførte det at jeg sluttet å gå rakrygget, jeg sluttet å se folk i øynene. Jeg var ikke lenger fornøyd med hva jeg hadde. Plutselig var jeg utilstrekkelig og jeg hadde utilstrekkelig. 

Jeg kjente nye følelser dukke opp i meg; sinne, raseri, misunnelse, bitterhet og hat. Min indre rikdom kunne ikke lenger holde disse følelsene på avstand, fordi jeg ikke lenger var fornøyd med hva jeg hadde. Jeg mistet evnen og lysten til å være snill mot andre. Plutselig følte jeg meg ikke rik lenger, til tross for at jeg faktisk hadde mer penger og eiendeler enn før. Men materiell rikdom hjelper ingenting når du ikke er fornøyd med hva du har eller hvem du er. Det er derfor millionærer ofte ikke er fornøyde, selv om de har mer enn de fleste. 

Psykopaten sådde et frø i meg om at jeg ikke var god nok. Jeg begynte å reagere negativt på at andre mennesker syntes å ha lykkelige relasjoner med deres partnere. Jeg sluttet å unne dem deres lykke, og begynte å misunne dem. Jeg hadde selv opplevd et øyeblikks lykke slik jeg oppfattet deres lykke, men den ble tatt fra meg. Og nå var jeg fattig sammenlignet med dem. Når slike vonde følelser slår rot i deg, så begynner det også å stråle ut av deg. Andre mennesker fanger det opp og trekker seg unna. Du havner stadig hyppigere i konflikt og verden snur fra å være et trygt og godt sted til å bli et sted som motarbeider deg. Hvis du kjenner deg igjen i dette, så skal du ikke la det få lov til å spise deg. Ikke la psykopaten vinne. Det finnes en løsning; lær deg å igjen bli fornøyd med hva du har.

Hent din indre rikdom fram igjen. Hvis alt er borte så begynn på gulvet med takknemlighetsøvelsene som gamle lesere av bloggen kjenner til. For dere nye lesere så kan jeg kort repetere hva de går ut på. Hver morgen når du står opp, så sitt fem minutter på sengekanten hvor du takker høyt til deg selv for alt du har. Etter et psykopatisk brudd så føler man at man har mistet alt. Takknemligheten er derfor ofte ikke ektefølt, men det behøver den ikke å være. Derfor skal du takke høyt. På den måten programmerer du hjernen og deg selv til å få din indre rikdom tilbake. I begynnelsen må det kanskje være helt basalt; "jeg er takknemlig for at jeg har luft i lungene, en seng å ligge i hvor jeg kan sørge og stenge omverdenen ute, og et toalett som jeg kan kaste opp i fordi jeg har så vondt i magen". Ja, det er lov å være litt ironisk i begynnelsen. Senere kan du utvide til "jeg er takknemlig for at jeg har noen kroner i banken, mat i kjøleskapet og en god venn". Etterhvert kan du utvide til "jeg er takknemlig for at jeg klarer å gå på jobb og fikk skrevet en prosedyre på jobben som ble godt mottatt av medarbeiderne og sjefen". Slik får du langsomt din indre rikdom tilbake, du står igjen rakrygget og opplevelsen av at andre har mer enn deg vil avta.

Selvfølgelig finnes det aspekter ved livet som ikke fungerer optimalt og som man ikke skal være fornøyd med. Disse aspektene krever forandring og tiltak. Men dette er noe annet enn den grunnleggende indre rikdommen som bør følge deg, uansett hvor du går. Når den er på plass, så vil eksterne problemer bli utfordringer og ikke bekreftelser på at du ikke har nok. Det viktigste tiltaket har du faktisk allerede gjort, hvis du har brutt med psykopaten. Alle andre problemer blir for barnemat å regne når du har klart å innføre NK. 

Tenk også på at psykopaten du var sammen med, aldri vil bli fornøyd med hva han/hun har. Det er kronisk, en del av deres forstyrrelse. Det er derfor de befinner seg i konstant konkurranse med andre, opplever misunnelse og bitterhet daglig. Psykopaten har det ikke bra. De har ingen indre rikdom. Uansett hvor hardt de forsøker å overbevise andre om deres perfekte liv, så er de aldri fornøyd med noe. De er heller aldri fornøyd med hvem de har. De var ikke fornøyd med deg, og de er ikke fornøyd med din erstatter. Får de barn, så er de ikke fornøyd med dem. Får de en million i gave eller testamentert, så er de ikke fornøyd med pengene, for de kunne jo fått to millioner hvis de ikke hadde hatt et søsken! De er derfor bitre på at deres søster eller bror ble født. Hvis de er friske, så fungerer de i egne øyne likevel ikke optimalt, for det finnes mennesker som er sterkere enn dem.

Pass på at du ikke selv blir slik. Psykopaten stjal vår evne til å være fornøyd, men du kan ta den tilbake. Ikke la psykopaten gjøre deg til dem. Psykopaten er ikke lykkelig, la denne erkjennelsen formilde ditt hat og bitterhet mot vedkommende. 

Jeg håper dette har gitt deg litt bedre innsikt i betydningen av "vær fornøyd med hva du har".  

Filmtips: The girl on the train


Det skorter ikke på filmer om psykopater. Det er imidlertid langt mellom hver film som gir en troverdig fremstilling av en psykopat slik vi kjenner dem her på bloggen og fra våre liv. "The girl on the train" er en slik film. Filmen ble vist på kino i 2016 til gode anmeldelser og var såvidt jeg husker nokså populær. Selv fikk jeg ikke sjansen til å se den før i går kveld. Her følger mine inntrykk og bruddstykker av handlingen. Dere som ikke ønsker å vite hva som skjer i filmen, bør stoppe å lese nå.

Jeg likte "The girl on the train" meget godt. Grunnen er at den skildrer så mange elementer av hva vi har lært om oss selv og psykopaten i nære relasjoner. Hovedpersonen er Rachel som er et alkoholisert vrak og jeg må innrømme; en du har lyst til å riste fordi hun virker både besatt og uten evne til å få orden på livet sitt. Men det gikk fort opp for meg at karakteren er en meget god skildring av hva som skjer med objektet etter en psykopatisk forkastning. Rachel ble nemlig forkastet av sin psykopatiske ektemann, Tom, og hurtig erstattet med en ny partner. Rachel fikk alvorlige problemer med å forstå hvorfor hun ble byttet ut så fort, uten avklaring. Hun klarer ikke å legge relasjonen til Tom bak seg, og hver dag tar hun toget forbi hennes tidligere hjem - huset hun delte med Tom men som nå den nye partneren har flyttet inn i. Tom har dessuten fått et barn med den nye kvinnen. Hver dag utsetter Rachel seg for den tortur det er å se mannen hun trodde hun skulle dele livet med, nå har gitt hennes fremtid til en annen kvinne, men Rachel klarer ikke å gi slipp. Hun er blitt bitter. Det kommer dessuten frem i filmen at hun ofte kontakter sin eks og hans nye familie i jakt på svar, inntil hun trues med besøksforbud og anmeldelse. På utsiden ser det selvfølgelig ut som om Rachel er en ustabil forfølger og langt inn i filmen heller sympatien mot Tom og hans nye familie. Lyder dette kjent så langt? Faktisk er det skremmende kjent, og det kommer mer.

Rachel tror hun har skyld i at relasjonen med Tom endte, noe Tom har manipulert henne til å tro. Men etterhvert forstår vi at alle tingene Tom klandrer Rachel for, de gjorde han selv. Dette er psykopatisk projeksjon og noe filmen på ypperlig vis klarer å fremstille med en tvist, slik at dette ikke blir åpenbart før langt inn i filmen. Noe annet som filmen fokuserer på, er psykopatisk tåkelegging. Rachel tror det er noe galt med henne, og husker ikke hendelser slik de egentlig foregikk. Tom har klart å tåkelegge henne til å tro at det er Rachels skyld at han mistet jobben i et firma, fordi Rachel oppførte seg klanderverdig på en firmafest. Dette er Rachel også selv overbevist om og bærer med seg videre i livet. Senere i filmen kommer det frem at den egentlige grunnen til at Tom mistet jobben, var fordi han sextrakasserte flere av sine kvinnelige kolleger. Dette er en av flere eksempler på tåkelegging som filmen på ypperlig vis klarer å fremheve. 

Rachel gjennomgår dog en oppvåkning på nøyaktig samme måte som jeg og dere som følger bloggen i vår tid gjorde. I sjokk og vantro opplever hun at sannheten erstatter tidligere hjernevask. A-ha opplevelsene står i kø for henne, og dette skjer parallelt med at hun blir tørrlagt. Hun forsøker å advare Toms nye partner, men i begynnelsen er dette forgjeves. Den nye partneren er selv tåkelagt til å tro at Rachel er gal og sverger sin lojalitet til Tom. Men etterhvert som filmen nærmer seg sitt klimaks så går det også opp for den nye partneren at Tom ikke er den mannen han har utgitt seg for å være. Igjen er dette skremmende kjent skildret. 

I filmens klimaks får vi se et godt skildret psykopatisk maskefall. Tom blir stilt til veggs for sin tåkelegging men anklages også for å ha begått et mord (ha i mente at dette er en film og at det skal være en viss dramatikk involvert, dessuten er et psykopatisk motivert drap heller ikke utenkelig i det virkelige liv). I kjent psykopatisk stil så klandrer Tom alle andre for sine ugjerninger og nekter å se sine egne feil. Han angrer ingenting hverken overfor Rachel, mordofferet eller den nye partneren. 

Kort konkludert så skildrer denne filmen så mange av de psykopatiske elementene vi kjenner til at jeg kun kan lovprise den. Om den er så spennende som filmkritikerne hevder? Nuvel. Jeg har sett thrillere med langt mer nerve enn denne. Men for oss studenter av samspillet mellom psykopat og primærobjekt så er den en gavepakke. Det aller verste er at jeg så altfor lett kunne relatere til den. Da gikk det opp for meg at jeg en gang levde i en thriller. Erkjennelsen ga meg gåsehud. 

Så til dere kjære mannlige lesere. Dere gir ikke så mye lyd fra dere her på bloggen, men jeg vet at dere er her. Fokuset blir lett på den mannlige psykopaten når de aller fleste kommentatorene er kvinner og også mine egne erfaringer handler om psykopatiske menn. Men til dere menn og også andre lesere som har deres erfaringer fra kvinnelige psykopater så er den minst like kjente filmen "Gone girl" fra 2014 et meget godt tips. "Gone girl" er interessant fordi den blant annet på mesterlig vis skildrer psykopatens manglende identitet; hvordan den psykopatiske kvinnen i filmen nesten uten anstrengelse svinger mellom flere forskjellige personligheter men uten egentlig å være noen. Den skildrer også - akkurat som "The girl on the train" - psykopatens totalt fraværende samvittighet og anger.

For homofile lesere så vil jeg anbefale "The talented Mr. Ripley" fra 1999 som også er en moderne klassiker om en mannlig psykopat som idealiserer en annen mann, men myrder ham når objektet ikke responderer på idealiseringen slik psykopaten ønsket. Deretter overtar han den myrdedes liv, interesser, væremåte og omgangskrets.

Alle tre filmene har det til felles at de er høykvalitetsfilmer som ikke går over styr. Selv om alle filmene inneholder drap så går de ikke i den samme fellen som andre filmer om psykopater; å overdrive blodbadet på bekostning av realistiske fremstillinger av psykopaten. Alle tre legger vekt på psykologiske elementer som vi som objekter lett vil gjenkjenne. Det pussige er at de fleste seere naturlig nok oppfatter disse filmene som thrillere og grøssere, men for mange av oss her på bloggen så var det hverdag å ha en slik person i våre liv. 

Så her er tre viktige filmer alle bør streame, leie eller kjøpe, hvis dere ikke har sett dem allerede. 

Det er bare å sette igang med å poppe popkorn og slå av telefonen :)

 

Psykopaten og søvn



Nå tenker du kanskje "jeg vet at psykopaten gjør mye avvikende, men det er vanskelig å tro at de til og med sover annerledes". Vel, det er naturlig hvis du tenker dette, men faktisk så kan man lese en psykopat på deres søvnmønster. Dette er naturligvis ikke et offisielt kriterie, men de fleste av psykopatens væremåter er ikke offisielle diagnosekriterier. Kun vi som kjenner en psykopat på nært hold har sett fellestrekkene og vet at disse uoffisielle kriteriene eksisterer. Slik er det også med psykopaten og søvn. 

Noe som vi alle vet men har nektet å tro at ikke er tilfeldig, er hvordan psykopaten kan legge seg og etter kun få minutter falle i tilsynelatende dyp søvn. For observatøren så minner det om en robot som skrus av eller legger seg til oppladning. Men dette er alt annet enn tilfeldig. Det er slik, og grunnen er at psykopaten ikke har bekymringer eller kvernetanker som holder ham/henne unødvendig våken. Psykopaten tenker ikke på morgendagen på samme måte som normale mennesker gjør. De gruer seg ikke til eksamener eller andre utfordringer. De opplever heller ikke glede; "sommerfugler i magen" holder dem ikke våkne. De ligger ikke og tenker på om de har sagt eller gjort noe galt. Samvittighet er fraværende og plager dem ikke. De har heller ingen håp eller drømmer om framtiden, som de ligger og spekulerer på om vil gå i oppfyllelse. 

Psykopaten kan falle i søvn umiddelbart etter en krangel. Der objektet ligger våken med knute i magen og lurer på hvordan konflikten kan løses, så dveler ikke psykopaten ved dette. Faktisk kan det virke som om de sover bedre etter en konflikt, og mest sannsynlig gjør de faktisk det. Narsissistisk forsyning i form av et opprørt objekt, beroliger psykopaten. Narsissistisk forsyning er deres bensin og deres evne til å falle hurtig til ro etter bråk kan sammenlignes med hvordan normale mennesker slapper av når de har spist seg gode og mette. 

Psykopatens søvnbehov synes å være minimalt. De trenger i gjennomsnitt få timer med søvn hver natt, og det synes som om de kan gå i flere dager uten søvn, og uten at det påvirker deres prestasjonsevne. De våkner fulle av liv selv etter meget kort sovetid. Igjen, akkurat som en robot, så kan en kort power nap på femten minutter holde dem gående i timevis. Imidlertid så vet de at normale mennesker trenger mer søvn enn dem, og dette vet de å benytte seg av i mishandlingen av objektet når devalueringen setter inn.

Det har seg nemlig slik at psykopaten fabrikkerer konflikter kun for å holde objektet våken. Psykopaten kan krangle utover de sene nattetimer uten å vise det minste tegn til tretthet. Objektet derimot blir stadig trettere og dette påvirker dessuten objektets resonneringsevne under krangelen. Dette vet psykopaten og han/hun vil benytte seg av dette til å få et stadig større overtak over et objekt som ikke lenger klarer å tenke klart. Neste morgen er objektet fullstendig omtåket etter bare et par timer søvn, mens psykopaten virker mer vital enn noengang. De spretter opp, smiler og sier "god morgen" mens de plystrer seg inn i dusjen. Psykopaten vet at de har ødelagt både natten og dagen for objektet. De selv derimot, er oppglødd og fulle av narsissistisk forsyning. 

Slike våkenetter iscenesetter psykopaten spesielt hvis de vet at objektet har en viktig dag foran seg. Kanskje har objektet en tolv timers arbeidsvakt i vente, eller kanskje en eksamen eller et jobbintervju. Kanskje skal han/hun kjøre en lengre distanse og trenger søvn. Dette vet psykopaten å ødelegge. Psykopaten vet at søvndeprivasjon svekker objektet på sikt. På den måten blir objektet enklere å manipulere og kontrollere. Psykopaten kan derfor finne på å forstyrre objektets søvn ikke bare en enkelt natt, men nærmest rutinemessig.

Det er akkurat som at psykopaten håner normale menneskers behov for søvn. Fordi psykopaten trenger mindre søvn enn normale mennesker, så oppfatter psykopaten søvn som en svakhet. Jeg vet om barn av psykopatiske og narsissistiske foreldre som kan fortelle at behov for søvn ble forbundet med skam, spesielt å ta en lur midt på dagen. Disse barna kunne fortelle at de måtte sove i skjul hvis de hadde behov for det, og hvis de forsøkte å finne ro eller slappe av, så passet deres psykopatiske foreldre på å bråke ekstra mye rundt dem, eller ruske dem i tærne hvis de var i ferd med å sovne, slik at de våknet. Soving ble møtt med et mildt anklagende og hånende "har du sovet igjen?", som om det var en slags forbrytelse å sove midt på dagen eller for lenge om morgenen. 

Selv om psykopaten synes å sove meget dypt, så er de lett vekkbare. I tillegg til et begrenset søvnbehov i antall timer, så sover de meget overfladisk. Det er som om de selv under søvn er oppmerksomme på alt som skjer rundt dem. Min psykopatiske nabo visste det alltid hvis jeg var våken og i aktivitet, selv om det var midt på natten (på grunn av turnusarbeid så har jeg av og til en annerledes døgnrytme). Han fikk med seg alt som skjedde rundt vårt hus, uansett tid på døgnet. Jeg kjenner psykopater som er meget sensitive for lyd og bevegelse når de sover. De synes å alltid ligge på vakt, som om de har en innebygd boligalarm og alltid er forberedt på angrep, selv om natten. Jeg tror det faktisk er slik. En psykopat angriper selv sine omgivelser hele tiden og mest sannsynlig projiserer de dette personlighetstrekket over på andre. Det gjør at psykopaten befinner seg i en slags permanent paranoid tilstand. 

Til slutt; psykopaten synes å ikke ha evnen til å drømme. Evnen til - og behovet for - å drømme krever indre aktivitet; et følelsesliv og evne til refleksjon. Normale mennesker drømmer hver natt. Vi drømmer ekstra intenst hvis noe plager oss eller hvis vi bevisst og ubevisst bearbeider noe. Psykopaten har ingen av disse drivkreftene, intet indre liv eller følelser som må reguleres. Hvordan kan de da drømme?  

Psykopater jeg har snakket med om dette temaet synes å ikke helt forstå hvordan drømmer foregår. De sier rett ut "jeg drømmer ikke". Dette utsagnet møter vi ofte med mistro og svarer "joda du drømmer, alle drømmer, du husker bare ikke drømmene dine". Vel, jeg har sluttet å svare dette. Jeg tar psykopaten på deres ord når de påstår at de ikke drømmer. Hvis de drømmer, så gjør drømmene åpenbart intet inntrykk på dem. De blir ikke berørt av noe.

Kanskje er det en "tell" eller kanskje vet ikke psykopaten at han/hun avslører seg selv, men neste gang jeg hører en person jeg ennå ikke kjenner påstå at han/hun ikke drømmer, så vil jeg være på vakt. Faktisk vil jeg løpe.

 

 

Smerte

Smerten etter bruddet med en psykopat er stor. Den er også forvirrende. Hva kommer den av? Hvorfor er den så sterk og langvarig? Hvordan kan den lamme oss så voldsomt? Temaet smerte er berørt i varierende grad i mange tidligere tekster. Likevel etterspør lesere mer fokus på smerten de opplever. Derfor vil jeg skrive litt om smerte i dag.

Først vil jeg råde leserne til å ikke frykte smerte. Grunnen til det er fordi den kommer for å advare oss. Den vil fortelle oss at det er noe vi må rette oppmerksomheten mot og eventuelt reparere. Akkurat som fysisk smerte, for eksempel et sår vi har pådratt oss, så opplever vi mental smerte for å bli oppmerksom på såret. Kroppen sier "se her, her må det renses og plastres, kanskje syes". Hvis ikke vi hadde blitt oppmerksomme på såret i form av smerte så hadde vi gått intetanende med det, inntil det ble infisert og potensielt dødelig. Det er nøyaktig det samme som skjer med mental og emosjonell smerte. Problemet er at slike sår ikke er synlige, derfor forstår vi ikke nøyaktig hva problemet er. Hva må fikses? Hvor begynner vi? Hva er klint og hva er hvete?

Smerten etter et brudd med en psykopat forteller oss at vi har vært nær en person som vi ikke har hatt godt av å være i nærheten av. Hvis vi tenker etter så oppstod ikke smerten etter bruddet. En del av den var der under hele relasjonen. Dog ble den mikset med lykkefølelse hver gang psykopaten bestemte seg for å kaste til oss en smule. Vi fortrengte derfor smerten under relasjonen, eller blandingen av godt og vondt opplevdes som så forvirrende at vi ikke klarte å skille ulykke fra lykke. I mange tilfeller forvekslet vi derfor smerte med kjærlighet.

Etter bruddet slo smerten imidlertid ut i full blomst. Det var som om smerten vi bar på under relasjonen endelig fikk sin forløsning. Ovenpå den smerten som allerede var der så kom nye smerter; smerten fra tapet av en person vi elsket og som vi trodde elsket oss. I tillegg fikk vi abstinenser. Abstinenser gjør vondt. Kroppen vrir og vrenger seg i omstillingsprosessen, vi svetter og får hete- og kuldetokter om hverandre. Dette er faktisk fysiske smerter. Så kommer ensomheten oppi alt det andre. Aldri har vi vært så ensomme. Psykopaten lot som om vi var ment for hverandre, vi la derfor våre liv i hans/hennes hender. Men plutselig er psykopaten borte. Hvem skal vi nå være sammen med? Hvem kommer til å se oss like sterkt som psykopaten gjorde? Skal vi igjen bli usynlige? Hvordan skal vi klare oss uten oppmerksomheten han/hun ga oss? Hvordan skal vi klare oss på egenhånd?

Det er ikke rart at dette gjør vondt! Det er nesten uutholdelig. Men vit at smerten etterhvert forandrer karakter. Vil du gjerne høre at den blir helt borte? Vel, jeg vil gjerne fortelle deg at det blir den. Men jeg vil du skal vite sannheten; den kommer til å vise seg så lenge du har noe ugjort med deg selv, slik at hvis du gjør den nødvendige jobben med å undersøke såret, pleie det, rense det og skifte plaster, så vil smerten forandre seg, kanskje bli borte eller sågar erstattes av velbefinnende. Hvis du derimot neglisjerer ditt kjernesår, så vil smerten fortsette med å dukke opp.

I begynnelsen er smerten av en hvileløs og rastløs art. Man finner ikke ro og klarer ikke å sitte stille. Samtidig lindrer det ikke å bevege seg. Ingenting lindrer. Ingen stol eller stilling er behagelig. Gråten presser seg på hele tiden. Matlysten forsvinner fordi magen allerede er fylt med sorg. Ingen ord trøster, derfor hjelper det heller ikke med avledning eller distraksjon. Man kan ganske enkelt ikke flykte fra denne første, lammende smerten. Fokus og konsentrasjon blir borte, man klarer ikke å lese en bok eller se en film. I beste fall klarer man såvidt å klore seg igjennom en normal arbeidsdag.

Jeg kan fortelle at denne innledende akutte smerten går bort. Dette er en spesielt ubehagelig fase man må gjennom, men den går bort. I dag, fire år etter relasjonen med min P så kan jeg ikke huske når jeg sist hadde det slik. Det må være flere år siden allerede. Hvilke smerter har jeg i dag, så lang tid etter? Jeg kan kjenne på sorg over alt jeg har mistet og en slags utilstrekkelighet som jeg tidligere ikke merket. Men grunnen til at jeg i dag føler meg mer utilstrekkelig enn før er ikke fordi jeg var lykkeligere innen jeg traff psykopaten. Grunnen er at jeg var dummere før jeg traff ham. Jeg lyttet den gang ikke til min intuisjon og forstod ikke hvorfor jeg av og til møtte indre og ytre motgang. I dag vet jeg. Smerte kan derfor være et tegn på innsikt, at vi er blitt klokere og leser oss selv bedre. Kall det gjerne empatismerter med oss selv. 

La oss ta et lite eksempel. La oss late som at vi har en sur nabomann. Han tåler ingenting. Han kjefter så snart vår katt setter seg på hans trapp, og jager den vekk med kosten. Han ringer på hvis han mener vi har forsøplet den felles bakgården. Han klager over støy hvis vi spiller musikk etter klokken ni om kvelden, eller hvis sterk odør fra vår matlaging siver inn til ham. Han blir et irritasjonsmoment og en vi vekselvis ler av eller får grå hår av. Men utover dette så berører han oss ikke. Vi bryr oss ikke om ham og avfeier ham som irrelevant.

Så en dag får vi vite at han en gang elsket en kvinne dypt, men hun forlot ham. Vi får også vite at han hadde en sønn som tok sitt eget liv i ung alder. Vi får attpåtil vite at han vokste opp i et barnehjem frem til han var fjorten år. Deretter ble han kastet ut og måtte klare seg selv. Plutselig åpenbarer det seg en historie, en forklaring på hvorfor han i dag oppfører seg som han gjør. Vi slutter å le og får vondt av ham. Smerten er en blanding av dårlig samvittighet for våre tidligere oppfatninger og av ny innsikt. På mange måter var det enklere før, den gangen vi kunne møte mannen med et skuldertrekk. Det kan vi dog ikke lenger, fordi vi har fått kunnskap og innsikt. Ekte empati er smertefullt. 

Det er denne smerten vi fortsatt av og til føler på lenge etter bruddet med psykopaten. Den handler selvfølgelig ikke om nabomannen. Den handler heller ikke om psykopaten, men om oss selv. Vi har fått fornyet innsikt i oss selv, i tillegg til empati for oss selv. Smerten er en indikator på at vi bryr oss om oss selv. Denne smerten er annerledes enn den første, akutte smerten da såret oppstår. Denne senere og dypere smerten betyr vekst, at såret gror. 

Uansett hvor du er i forløpet, så "bli venn" med smerten. Lær deg å akseptere den. Smerte i seg selv er ikke farlig, den forsøker å kommunisere med oss. Ta den på alvor. Ikke forsøk å gå utenom, men stå i den. Ikke ty til alkohol, overspising, kjederøyking eller andre aktiviteter for å skyve den unna, den vil i så fall komme sterkere tilbake.    

Vær også klar på at mye av smerten ikke oppstod som følge av psykopaten. Faktisk har den i mange tilfeller vært der hele tiden, lenge før han/hun gjorde deres inntog i våre liv. Ofte så tilskriver vi den psykopaten på falskt grunnlag. Følelsen av ensomhet og utilstrekkelighet var der nemlig kanskje fra vi var unge. Problemet er at sammen med psykopaten så ble den midlertidig borte, og det føltes så godt. Det skjedde fordi psykopaten på manipulerende vis spottet den og lindret den. Da psykopaten forsvant så kom derfor smerten tilbake og vi lengter tilbake til psykopaten for at smerten igjen skal lindres. Vi tror at psykopaten er vår redningsmann/-kvinne. Men smerten har egentlig ingenting med ham/henne å gjøre og vi må søke tilbake til våre røtter for å lindre den selv. Samtidig som vi gjør den jobben, så reduseres smerten, i tillegg til at en psykopat vil møte lukkede dører for oss fordi vi ikke lenger har et like stort behov for lindring.   

 

Minner på neste kursdag, som blir 30/9 i Oslo. Se "arrangementer" på facebook for mer info. 

Frankenstein

Når jeg i dag holder kurs for "nyklekkede" objekter eller snakker med dem i Hjelpetelefonen, så slår det meg hvor vanskelig det er for mange å fatte dybden i den antisosiale forstyrrelsen. Selv om vi har levd det, selv om vi kan fortelle hoderystende historier om våre psykopater, så faller vi altfor ofte tilbake på oppfattelsen av at det er snakk om "en normal person som oppfører seg grusomt". Forferdelig og uforståelig oppførsel, men likevel et normalt menneske. Det er svært vanskelig å tenke på psykopaten som umenneskelig; han/hun trasket ved siden av oss, pustet, snakket, spiste, sov. Hvordan i all verden kan denne personen være noe annet enn menneskelig? 

Vi er ikke dumme selv om vi ikke klarer å forstå forstyrrelsen inn i dens kjerne. Svært få kan det. Avviket er så langt fra virkeligheten vi er vokst opp med å tro på, at det nesten ikke lar seg gjøre. Det er noe som heter "på seg selv kjenner man andre" og det er også slik vi vurderer både hva vi anser som normalt og hva vi anser som abnormaliteter. Vi har ingen problemer med å observere at enkelte er gale, men vi gjør det med en idè om at vedkommende opprinnelig var normal og dermed med god hjelp og eventuelt medisinering kan bli normal igjen. Hvor ofte har vi ikke hørt uttrykkene "hun klikket" eller "han ble psykotisk"? Forestillingen om at gale mennesker er friske mennesker som knakk under press stikker dypt og er nesten urokkelig. Når vi derfor skal forsøke å forstå vår psykopatiske partner, forelder, kollega, sønn eller venninne så er det med et slikt utgangspunkt om "normalitet i bunn" som vi bruker som briller. 

Dette tankesettet er velment men det forsinker også vår rehabilitering og gjør NK vanskelig, fordi vi menneskeliggjør psykopaten. En innringer jeg snakket med i hjelpetelefonen fortalte at han forsøker å dehumanisere sin eks fordi monsteret i psykopaten må fram, ellers vil han ikke klare å stå imot å gå tilbake til psykopaten. Å dehumanisere noen er vanskelig når vi fortsatt elsker og synes synd på, men egentlig nødvendig og dessuten riktigere enn vi tror.

Når jeg i dag holder kurs og foredrag, så er det spesielt to historier som får folk til å forstå at psykopati ikke er "normalitet som har gått skeis", men en meget alvorlig abnormalitet, nærmest en annen menneskerase som går blant oss. Jeg vil fortelle den ene historien her i dag. Det pussige er at historien ikke er spesielt skremmende. Den setter likevel et støkk i tilhørerne, hvor jeg ser at de ihvertfall i et sekund eller to klarer å fatte dybden i hva psykopati handler om.

Vi liker å bruke forskjellige monstre som metaforer for psykopaten, blant annet vampyrer og Dracula. Et annet kjent monster vi enkelt kan bruke som en metafor er Frankensteins monster og nå vil jeg forklare hvorfor. Historien om hvordan Dr. Victor Frankenstein skapte et levende vesen av forskjellige kroppsdeler fra avdøde mennesker må virkelig ha sjokkert publikum da den ble utgitt i 1818. Datidens gudfryktige og puritanske folk hadde knapt lest noe så makabert. Historien er tidløs, på den måten at moderne mennesker - vidt forskjellige fra de som vandret på jorden i 1818 - fortsatt leser historien med interesse og med jevne mellomrom kommer fortsatt nye filmatiseringer på markedet. Men hva har psykopaten med Frankensteins monster å gjøre? Faktisk svært mye.

Hva psykopaten primært har til felles med Frankensteins monster er at ikke psykopatens legeme, men derimot hans/hennes personlighet, er sammensatt av deler fra andre mennesker. Ikke så mye som et fnugg av psykopatens personlighet tilhører psykopaten selv. Men dette er vanskelig å observere fordi trekkene kommer fra mennesker vi aldri har møtt, men som psykopaten har hatt eller fortsatt har i livet sitt; foreldre, tidligere ekser, mennesker han/hun ser opp til eller figurer fra film, TV og popverdenen. Psykopaten plukker "litt her og litt der" og resultatet blir noe som vi antar er originalt og psykopatens egne identitet. Men slik er det ikke. Alt er lånt. Ekstra guffent er det når vi senere ser også oss selv sydd inn i dette morbide lappeteppet.

I begynnelsen, i idealiseringsfasen, så opptar psykopaten nesten hele vår personlighet med hud og hår; interesser, verdier, tonefall, språk, tilogmed ganglag, Alle andres bidrag til psykopatens identitet blir i denne fasen undertrykt og han/hun er nesten hundre prosent oss. Ikke alle objekter kjenner seg igjen i dette. Jeg kjente heller ikke meg selv igjen i psykopatens speiling av meg. Men grunnen til at vi ofte ikke gjør det, er ikke fordi det ikke skjer. Det har andre årsaker. Her er noen.

-Psykopaten speiler oss feil. Dette skjer ofte fordi han/hun finner oss i en sårbar situasjon i livet. Det er egentlig ikke slik vi normalt er. Vi oppdager det derfor ikke når psykopaten speiler oss, for vi gjenkjenner ikke oss selv. Feilspeiling skjer også hvis psykopaten ganske enkelt er en urutinert imitator.

-Vi er ikke forberedt på denne meget skumle egenskapen. Å tro at noen prøver å kopiere hvert minste trekk ved oss hører til i skrekkfilmens verden og er ikke noe vi er forberedt på at skjer med oss selv, i levende live, i vår vanlige hverdag.

-Ikke hele vår personlighet blir speilet, men kanskje 80 prosent. De resterende 20 prosentene som ikke tilhører oss, oppfatter vi som bevis på at psykopaten styres av egen fri vilje, ambisjon, individualitet og personlighet.

-Vi var ikke primærobjektet, eller idealiseringsfasen var over. Psykopaten har mange objekter, men kun den som til enhver tid er primærobjekt, blir speilet. Speilingen avtar også når devalueringen tiltar. Dette skjer fordi speiling blir kun brukt initialt, som et middel til å hekte oss. 

Når devalueringen er et faktum så forsvinner speilingen for godt, for aldri å komme tilbake. Men det som overtar er at psykopaten beholder ett eller noen få trekk fra oss og inkorporerer det/dem i hans/hennes falske personlighet, sammen med trekkene han/hun har samlet på fra tidligere objekter. Psykopaten har nå en fot fra en eks, en arm fra en annen eks, torsoen til en skuespiller han/hun idealiserte, halsen til en klassekamerat han/hun så opp til for femten år siden, hodet til en forelder og ett kne fra deg. Akkurat som Frankensteins monster. Psykopaten går videre uten deg, men med en del av deg. Nå vil jeg fortelle hvordan jeg oppdaget at min psykopat hadde opptatt en bit fra meg.

En dag snakket jeg i Hjelpetelefonen med en fortvilet kvinne. Kvinnen stod i fare for å bryte NK og trengte hjelp til å unngå det. Jeg fortalte henne om en gang jeg selv brøt NK og hva jeg oppdaget. Det skjedde ett år etter at jeg innførte NK første gang. I et svakt øyeblikk tittet jeg på min psykopats instagram profil som på det tidspunktet var åpen (merk at psykopater ofte har åpne og offentlige profiler, de har mange ekser og eks venner som de ønsker skal ha tilgang til deres fremstilling av det perfekte liv). Jeg rakk å se en del bilder innen jeg forstod at jeg slettes ikke hadde godt av titten, og lukket pc`en. Reaksjonen min på å bryte NK var voldsom, jeg begynte å skjelve og ble kvalm. Mitt hovedbudskap til denne kvinnen var at det tok meg tre hele dager å bli meg selv igjen, bare etter å ha sett på noen bilder av min psykopat. Det var derfor en stor bommert å bryte NK og jeg gjorde det aldri igjen. 

Men jeg fortalte også kvinnen om ett av bildene jeg rakk å se innen jeg lukket datamaskinen. Dette bildet var ikke av psykopaten selv, men av en reproduksjon av et kunstverk. Reproduksjonen hang på veggen i stuen hans. Han hadde skrevet en kommentar under bildet, som lød omtrent slik; "ett av de få homofile trekkene jeg har, er min lidenskap for kunst". Det gikk lang tid før jeg begynte å stusse på denne kommentaren. Faktisk mange måneder. Men så slo det meg at under den tiden jeg var sammen med ham, så nevnte han aldri kunst med ett ord. Ikke et maleri han likte. Ikke en skulptur. Ikke et navn på en kunstner. Ingenting! Også påstod han at han hadde en lidenskap for kunst? Jeg fikk det ikke til å stemme.

Plutselig slo det meg - det er jeg som har interesse for kunst. Faktisk er min interesse ikke særlig stor, men jeg har ett ekte maleri på veggen, og en gang psykopaten var på besøk så fortalte jeg ham omfattende om historien bak mitt maleri. Det er alt som skulle til. Viser du en side av deg selv som psykopaten opplever som beundringsverdig, selv om den er aldri så liten, så er sjansen stor for at de stjeler din egenskap eller lidenskap og gjør den til sin egen. Det er også derfor det kan gå så lang tid innen du forstår at du ble speilet, for ofte fanget psykopaten opp noe som egentlig ikke er en stor del av deg, men som du i et kort øyeblikk viste ham/henne. Psykopaten kan ikke selv føle lidenskap for noe og må derfor stjele andres lidenskap.

Denne historien er en av to historier jeg pleier å fortelle publikum hvis jeg sanser at de ikke helt formår å gape over det uvirkelige ved den antisosiale forstyrrelsen, for er det noe folk opplever som skummelt så er det mennesker som ikke er ekte. Derfor er roboter skumle, fordi intelligens uten følelser er skummelt. Monstre er heller ikke ekte. Det er derfor monstre er skapt for å skremme. Mennesker som imiterer, etteraper og stjeler identiteter er skremmende. Det gir assosiasjoner til utenomjordiske eller underjordiske ondskapsfulle umennesker som later som om de er oss. Og det med rette. For det er slik psykopaten er. 

Analyse av en oversveving

I dag skal vi legge en ekte oversveving under mikroskopet. Ekte i så måte at den er hentet direkte fra en av mine egne meldingslogger. Meldingen ble sendt til meg av den midterste av mine tre psykopater. Den vil jeg gjengi i sin helhet senere i teksten. Vi skal analysere den for å se hvordan en oversveving kan se ut og hva som skiller den fra en normal henvendelse. Men først en liten gjenoppfrisking av hva en oversveving er.

Ordet oversveving er hentet fra de amerikanske uttrykkene "hoover" og "hover". Begge uttrykkene brukes i "psykopatspråket" om psykopatens tendens til å henvende seg til objektet etter bruddet - både etter kort tid og etter lang tid. "Hoover" betyr egentlig å suge/støvsuge og er i sin tur hentet fra det kjente støvsugermerket Hoover som var blant de første produsentene av elektriske støvsugere. Merket er også godt kjent i Skandinavia. I psykopatisk forstand så brukes en "hoover" når psykopaten tar direkte kontakt. "Hover" derimot betyr noe helt annet, nemlig å sveve (over). Det brukes når psykopaten ikke tar direkte kontakt men likevel følger med på hva tidligere objekt foretar seg.

Oversveving er en fellesbetegnelse for hoover og hover fordi de begge avslører det samme; at psykopaten aldri fjerner seg totalt fra objektet. Psykopaten forlater oss med forakt. Han/hun ønsker å etterlate oss med følelsen av verdiløshet, at alt er vår skyld og at han/hun sågar hater oss. Oversvevinger avslører at så ikke er tilfelle. Det er ikke normalt å overvåke en person man ønsker å fjerne seg fra. 

Dessverre blir oversvevinger ofte mistolket som at psykopaten savner objektet og angrer bruddet. Denne mistolkningen blir i visse tilfeller godt hjulpet av at det er dette psykopaten faktisk forteller objektet, men det er en illusjon. I de tilfeller hvor psykopaten ønsker å gjenopprette relasjonen, så er det kun for å suge objektet tilbake inn i dramaet og da oftest for å forkaste det på nytt (les teksten "ta aldri psykopaten tilbake" for å se hvordan dette gjøres). Jeg skiller i bloggen mellom oversveving med kontakt, og oversveving uten kontakt.

En oversveving med kontakt kan være direkte henvendelser fra psykopat til objekt for eksempel i form av personlig oppmøte ved din dør, telefoner eller tekstmeldinger. Hvis psykopaten står utenfor ditt hus og kikker inn så er dette også en oversveving med (øye)kontakt. Direkte oversvevinger kan ha mange årsaker. Her er noen:

-Psykopaten kjeder seg eller trenger narsissistisk forsyning.

-Relasjonen med din erstatning gikk ikke som planlagt. Psykopaten vil tilbake til deg i påvente av en ny og bedre forsyner. 

-Du har lyktes med å gå videre i livet, kanskje sågar funnet en ny partner. Dette liker psykopaten ikke og han/hun vil gjøre seg til kjenne.

-Relasjonen endte ikke på psykopatens premisser, derfor ønsker han/hun å repetere forkastingen.

-Psykopaten ønsker å teste om du fortsatt responderer på deres henvendelser; om du fortsatt "er der". I disse tilfellene vil du ofte oppdage at hvis du responderer, så blir det igjen stille fra psykopatens side, da han/hun har fått den ønskede bekreftelsen.

En oversveving uten kontakt er for eksempel digital overvåking eller overvåking på sosiale medier. Når psykopaten gjør seg til kjenne via felles venner så er også dette en oversveving uten kontakt eller kontakt by proxy (via noe). Egentlig er alle psykopatens oversvevinger uten kontakt by proxy, fordi det skjer via en tredjepart, enten en person eller gjenstand.

Mange tror at en psykopat som tar direkte kontakt, er tettere knyttet til objektet enn en som "bare" overvåker. Men dette er ikke riktig, de forskjellige oversvevingsmetodene har stort sett samme motiv; psykopaten holder et øye med sin "investering" på samme måte som at han/hun har satset penger i aksjer og av og til følger med på svingningene. Oftest nøyer han/hun seg med å følge med på børsnoteringene men av og til ønsker han/hun et lite uttak av avkastningen og tar da direkte kontakt. Med andre ord; det eneste som skiller de to, er at psykopaten i visse tilfeller gjør seg til kjenne i egen person.

I de tilfellene hvor psykopaten oversvever uten å ta kontakt, så har også dette flere årsaker. Her er noen eksempler:

-Du har vist deg for sterk eller du har satt en grense. Psykopaten mistenker (eller er sikker på) at det ikke er mer narsissistisk forsyning å hente hos deg.

-Han/hun vet at du har gjennomskuet dem.

-Du har innført NK og direkte oversvevinger er derfor ikke mulig.

-Det går "bra" med det nye objektet, psykopaten har ingen grunn til å oversveve deg.

-Det har ikke gått lang nok tid. Husk at psykopaten ikke har tidsperspektiv, tyve år oppleves som i går. Faktisk har det ingen betydning for psykopaten om han/hun oversvever deg en uke etter bruddet eller etter ti år.

-Psykopaten er alltid konkurransefokusert og forventer at du tar kontakt først, og er villig til å vente til dommedag på at det skjer.

Men nå til analysen. Jeg vil her gjengi meldingen i sin helhet, kun anonymisert ved å fjerne navn på avsender, stedsnavn og dialektiske uttrykk. Jeg ber leseren om å legge merke til førsteinntrykket etter å ha lest den.

Hei, Daniel:) hvordan går det med deg? Hvor er du i Norge? Jobber med ei som vil inn i bemanningsbyråbransjen;) ho har snakka med noen som heter Backup. Hørt om de? Eller hva er erfaringene dine? Klem NN.

Jeg vil tro at den første tanken er at dette er en meget vennlig og til og med kjærlig henvendelse. Hva er psykopatisk ved den? Man ville være gal hvis man la en slik melding på bordet for utenforstående og proklamerte "aha! Her ser du, hva var det jeg sa? En psykopat!".

Vær klar på at dyktige psykopater er meget påpasselige med å etterlate spor. De vet hva de skriver. Slurvete psykopater, eller psykopater som ikke vet hva de er, kan etterlate seg langt mer avslørende overvsevinger enn dette. Så hvorfor er denne oversvevingen så avslørende i all sin enkelhet? Hvordan er den overhodet en oversveving, og ikke bare en normal henvendelse fra en venn? Nå skal jeg fortelle dere litt om bakgrunnen.

Denne meldingen ble sendt åtte måneder etter forrige kontakt  jeg hadde med avsenderen. Vår siste kontakt endte i en av mange velregisserte skuffelser fra hans side, hvor han igjen lovet gull og grønne skoger for siden å være taus som graven når løftene gikk over i forpliktelse. Faktisk er det typisk for en psykopat å aldri plukke opp tråden fra en konflikt eller et bedrag. Det skal ganske enkelt skyves under teppet og ikke eksistere mer. Vel å merke kun hvis psykopaten selv iscenesatte konflikten eller bedraget. Hvis objektet gjør det så høres ingen ende på visa. Antakelig synges den fortsatt.

Det er ikke normalt å sende en slik løsrevet og frakoblet melding når man vet at man har såret noen. Det er tegn på en person som ikke er i takt med menneskelig samspill og som ikke har nødvendig sosial innsikt. Mest sannsynlig var avsenderen fullt klar over hvordan siste kontakt endte, men det skal ingen ha lov til å dvele ved. Oversvevingens uskyldige tone bevitner at han forsøkte å smøre meg; gjøre meg myk og føyelig, og glemme den siste skuffelsen. Den er også en gedigen fisketur; fisking etter hvor jeg geografisk befinner meg, hvor jeg befinner meg i forhold til ham og om jeg biter på agnet.

Spørsmålet om jeg kan hjelpe hans kollega er intet annet enn et påskudd til kontakt. Han hadde fullt av andre kolleger han kunne henvende seg til for å få svar, det var ingen grunn til å spørre meg eller forstyrre min indre fred. Det er heller ikke naturlig å gjenåpne kontakten etter en så lang pause med et slikt spørsmål. Det banale i henvendelsen avslører overvsvevingens karakter; han skal teste om investeringen han gjorde i meg fortsatt gir avkastning i en eller annen form. Den er også et glimt av idealisering - jeg skal føle meg spesiell ved at min erfaring fra bemanningsbyråbransjen er viktigere enn andre han kunne spurt. Alt meget attraktivt pakket inn i en veldig kort henvendelse. Hadde jeg svart med mishag på denne henvendelsen, så kunne han enkelt påpeke "hvorfor blir du sur og ufin når jeg sender deg en hyggelig melding? Noe er galt med deg". Denne psykopaten er både dyktig og lat.

Lær dere å gjenkjenne en oversveving, ikke bare i ordene som blir ytret eller skrevet, men i konteksten den er hentet ut fra. Som nevnt tidligere så er en oversveving, stående alene, ofte helt uskyldig. Det er når du kjenner psykopaten, hvordan han/hun opererer og hvilket samspill dere har hatt i forkant av oversvevingen, at du vet at det dreier seg om en oversveving og ikke en normal henvendelse. En henvendelse fra en psykopat er aldri hva den synes å være ved første øyekast. 

 

Jeg vil minne på at Hjelpetelefonen i kommende uke (uke 35) er stengt. Akutte henvendelser kan benytte nummer 48386589 mellom klokken 12 og 24. Akutte situasjoner kan være for eksempel hvis du står i fare for å bryte NK eller hvis du har suicidale tanker. Den regulære hjelpelinjen åpner igjen mandag 4/9. 

DEBATT: Hvilken type objekt var du?


Jeg har tatt en avgjørelse. Jeg vil slutte å bruke betegnelsen "offer" om personen psykopaten velger seg som primærmål. En høy andel av leserne nekter å anse seg selv som ofre. Selv er jeg nå kommet så langt at ikke lenger tenker på meg selv som offer. Det er ingen tvil om at vi er ofre for psykopaten og slik sett er betegnelsen riktig. Men det gavner ikke vår helbredelse å tenke på oss selv slik. Det finnes mange alternativer til begrepet som vil være like riktige. For eksempel "overlevende". Det er ingen tvil om at vi har overlevd denne relasjonen. Noen ofre blir myrdet. Noen tar sine egne liv. Mange utvikler alvorlige lidelser som forkorter livene deres. En relasjon med en psykopat er unektelig farlig. Vi har hatt tett kontakt med en person som ønsker å skade oss. En leser foreslo begrepet "målskive". Dette er også en god betegnelse. Vi ble en målskive for psykopatens hyperfokus, projisering og sadisme. Psykopatens tilkortkommethet søkte han/hun å lesse over på oss. Dog velger jeg å i fremtidige tekster bruke begrepet "objekt". Objekt umenneskeliggjør oss og det er også slik psykopaten betrakter oss - som ting, eiendeler og speil. Jeg ønsker i den forbindelse en liten debatt om hvilken type objekt vi har vært.

Vi vet at psykopaten i 90% av tilfellene søker minste motstands vei. Han/hun vil derfor søke et objekt å dominere. Et objekt som føyer ham/henne, alltid sier ja og alltid beundrer. Dog kan ikke psykopaten tilby en liknende beundring eller føyelighet tilbake og det er her strikken til slutt sliter. Objektet forventer en viss form for gjengjeldelse, gi og ta, og det er ofte når psykopaten merker denne forventningen at forkastelsesprosessen starter. Til hvilket tidspunkt vår indre motstand trer inn varierer fordi vi som objekter er forskjellige, med forskjellig styrke, toleranse og tålmodighet. Noen merker motstand etter noen måneder, andre holder ut i tyve år. 

Innenfor de 90% som kan betegnes som "lette" objekter så finner vi mange typer mennesker; empater, høysensitive, medavhengige eller hva den vedlagte videoen kaller "passive" typer. Pass dog på å ikke umiddelbart assosiere "passiv" med noe negativt. Det er viktig at vi tenker etter og er ærlige med oss selv. Å være passiv kan inneholde mange positive egenskaper som fredelig eller snill.

Selv om psykopaten foretrekker visse passive mennesketyper så har han/hun egentlig ingen preferanser. Det er derfor det neste objektet ofte er totalt ulik oss selv. Psykopaten kan gå fra tykk til tynn, rik til fattig, ung til gammel og veksle mellom forskjellige utseender. Psykopaten kan sammen med deg påstå at han/hun ikke liker mennesker av ikke-skandinavisk herkomst men så i neste relasjon bli sammen med en person av afrikansk eller asiatisk opprinnelse. Han/hun kan sågar gå fra mann til kvinne eller vice versa og fra heteroseksuelt objekt til homoseksuelt. Psykopaten velger oss ikke ut fra hvem vi er men fra noe vi har.

Selv om psykopaten foretrekker føyelige mennesker så er ingen trygge eller immune mot psykopatisk forføring. Erfarne psykopater vil i visse tilfeller søke større utfordringer og gå etter ressurssterke objekter; mennesker med meget tydelige grenser og som er kjent for sin handlekraft og som faller utenfor hva vi normalt anser som psykopatens målgruppe. Psykopater kjeder seg lett og foretrekker av og til denne typen utfordring; de ønsker å knekke sterke mennesker.

Derfor befinner objektene seg innenfor et meget bredt spekter. Mitt spørsmål til leserne i dag er derfor; hvilken type objekt var du? Tenk tilbake på hvilken fase du befant deg i da psykopaten fanget deg opp. Hva tror du tiltrakk seg ham/henne? Var du i en sårbar situasjon eller tror du psykopaten ble tiltrukket av en mer grunnfestet egenskap du har? Er du fortsatt slik i dag? Kjør debatt!  

Om krenkbarhet (del 2)


I dag vil jeg fortsette og avslutte teksten fra i går. I den anledning får jeg assistanse av Meredith Miller fra youtube kanalen "inner integration".

Vi snakker om vår krenkbarhet og hvordan vi kan føle oss mindre krenket. En krenkelse er et angrep på vår integritet og noe vi ikke skal tolerere. Det er imidlertid uhensiktsmessig å overreagere på en krenkelse. En overreaksjon vil kun straffe oss selv. Hva vi må huske er at det overveiende er dysfunksjonelle mennesker som krenker. De kan være dysfunksjonelle i form av en forstyrrelse eller at de føler seg utilstrekkelige. De kan også krenke som følge av midlertidig dysfunksjon, som stress eller overbelastning. Det betyr ikke at du skal unnskylde eller tolerere deres krenkelser, men det er viktig å være oppmerksom på at en krenkelse sjelden handler om deg. Ikke overta den dysfunksjonelle krenkerens sårbarhet. Send den i stedet tilbake til dem. Den tilhører ikke deg. 

Hvis du overtar den andres sårbarhet så stjeler krenkelsen din energi og makt, det som Miller i den vedlagte videoen kaller "power". Det medfører at du blir gående resten av dagen med skamfølelse og en klump i magen, i tillegg til at du "kverneanalyserer" krenkelsen. Det kan bygge seg opp en aggresjon i deg både mot krenkeren og mot deg selv, og typisk begynner du å formulere svar du burde ha ytret for å sette vedkommende på plass. Det du egentlig forsøker når du fantaserer om en slik irettesettelse, er å gjenopprette din ære for ditt indre øye siden muligheten til å gjøre det foran krenkeren er tapt. Du forsøker å regulere selvbildet og lappe sammen hva du opplever som tapt integritet. Vi tror vi kan gjøre det ved å såre krenkeren tilbake. Det var dette energibeslaget som ødela hele min arbeidsvakt i eksempelet fra teksten i går, om polititjenestemannen som jeg fikk en opplevelse av at krenket meg.

Fristelsen til å sende noen verbale kraftsalver i retur er stor. Vi ønsker å straffe avsenderen av krenkelsen. Det er imidlertid ikke dette som menes med å "sende krenkelsen tilbake". Å sende den tilbake er å ikke eie den. La være å ta den imot. Det er egentlig såre enkelt. Krenkeren sender ballen til deg i håp om at du skal reagere og fange ballen. Du unnlater å gjøre det ved å tre til side og la ballen sprette i veggen for deretter å legge seg død på gulvet. Ofte er det nemlig en reaksjon krenkeren ønsker seg. Vi vet at dette gjelder psykopaten og narsissisten, men også andre dysfunksjonelle mennesker krenker deg for å skape en konflikt og trekke deg ned til deres nivå. Husker dere teksten om grisen som elsker å bryte i gjørme? Det er oftest dette en krenkelse handler om. Krenkeren ønsker å engasjere deg i en verbal skittkasting. Du responderer best med taushet.

Miller beskriver i videoen hvordan vi tror det vil føles forløsende å gi en verbal respons på stedet. Vi skulle ønske vi hadde et paratsvar som for evig og alltid ville få krenkeren til å tie. Det er riktig at ting må stoppes ved fødselen. Vi ønsker ikke å føde en mobbesituasjon. Vi ønsker å vise at "meg kan du bare glemme å hakke på". Det er også riktig at kjeft gir en forløsning der og da. Problemet er imidlertid at vi mest sannsynlig vil angre våre ord i ettertid. Hederlige og empatiske mennesker ønsker ikke å bryte i gjørme. Vi har det ikke bra i etterkant hvis vi har oppholdt oss i den retoriske rennesteinen. Personlig kan jeg bekrefte at det er meget lettere å leve med de tilfellene hvor jeg har forholdt meg taus og snudd ryggen til en krenkende situasjon, enn i de tilfellene hvor jeg svarte med samme mynt. Det denne bismaken med rette forteller meg er at krenkeren er skitten, og at jeg ved å respondere med ukvemsord også ble skitten. 

Ha det derfor i tankene hvis du går og angrer på at du ikke fikk "kjeftet" som tilsvar på en krenkelse; det beste er ikke å svare. Du var ikke feig. Du gjorde det riktige ved å tie. 

Skal man da ikke gjøre noe? Skal vi bare la oss krenke og la krenkeren få lov til å gå amok? Nei, vi skal ikke bare la oss krenke. Det var dette vi gjorde i relasjonen med psykopaten. Nok er nok. Krenkelsene vi opplevde sammen med ham/henne saturerte oss for resten av livet. Problemet er imidlertid ikke at vi tolererte for mye krenkelse uten å gjengjelde. Problemet var at vi erkjente ikke krenkelsene for hva de var. Det er derfor ikke et adekvat verbalt svar som er botemiddelet mot krenkelser, men bevisstgjøring. 

Vi er nødt til å lære oss hva en krenkelse er, identifisere den og erkjenne den. Mange av oss har problemer med å si ordene "jeg ble krenket". Det er som om det er flaut å si, at det gjør oss til svake mennesker å innrømme at en krenkelse mot oss har funnet sted. Eller kanskje vi tror at vi fortjente krenkelsen? Det siste er meget vanlig blant skambelagte personligheter. Hvis vi synes det er pinlig å innrømme at vi ble krenket så har vi ennå ikke forstått at fiendtlighet ligger hos avsenderen. Jeg repeterer dette ofte fordi det er så viktig å huske. Fiendtlighet ligger hos avsenderen. En krenkelse er derfor sjelden personlig. Den handler ikke om deg. Hvorfor skal det da være flaut å innrømme at man ble krenket? Hvis man synes det er flaut så har man absorbert krenkelsen. Det skal man ikke gjøre. Husk, la ballen sprette i veggen og falle død på gulvet. Vi tror kanskje at å fortelle om en krenkelse er det samme som å innrømme skyld. Ofte blir dette synlig fordi vi umiddelbart går i forsvar. La oss si at du forteller din venn om en krenkelse; "hun sa at jeg er falsk og at jeg ikke er til å stole på. Men jeg er til å stole på altså!". Vi tror vi må forsvare krenkelsen. Men når det har gått så langt så har vi allerede absorbert krenkelsen og begynt å tvile på oss selv. I tillegg søker vi bekreftelse fra et publikum på at krenkelsen ikke har rot i virkeligheten. 

Å fortelle at man ble krenket er ikke det samme som å bekrefte at krenkelsen er sann eller berettiget. Hvis vi fjerner den siste setningen fra uttalelsen, så blir den "hun sa at jeg er falsk og at jeg ikke er til å stole på". Punktum. Da har du ikke absorbert krenkelsen. Du bærer den istedet med deg på overflaten. Du observerer krenkelsen uten å absorbere den. Hvis du ytrer denne setningen til en venn så kan du bearbeide den sammen med din venn, uten å la den bli en del av deg. For det er viktig å bearbeide krenkelser. Det er derfor viktig at du lærer deg å gjenkjenne en krenkelse og i tillegg våger å snakke om den. Det er med andre ord viktigere for vår mentale helse å erkjenne en krenkelse enn å reagere på den. 

Når du har erkjent krenkelsen, så må du analysere hvordan den påvirker deg. Det er da primært to spørsmål du bør stille.

1) Har krenkelsen skadet deg, eller kan den skade deg? Et eksempel på en krenkelse som kan skade deg, er en fysisk eller økonomisk krenkelse. De fleste verbale krenkelser kan ikke skade deg. Sosiale krenkelser kan skade deg hvis det handler om alvorlige falske anklager eller ryktespredning.

2) Er krenkeren en som står deg nær sosialt, familiært eller profesjonelt, eller er han/hun en uvedkommende? Dette har betydning for både din mulighet og din trang til å konfrontere krenkeren. Et eksempel på en uvedkommende krenker er en fremmed person som du mest sannsynlig aldri kommer til å se igjen.

Med disse to spørsmålene så har du flere potensielle sammensetninger. Blant annet;

En krenkelse som kan skade deg fra en uvedkommende krenker. En fremmed person har truet deg med pistol eller utøvet vold mot deg. En åpenbar regulering av krenkelsen vil være en anmeldelse og eventuell psykologisk oppfølging. Disse krenkelsene er intenderte men ikke personlige. Du vil i de fleste tilfeller klare å bearbeide dem på effektivt vis, eventuelt med hjelp.

En krenkelse som ikke kan skade deg fra en vedkommende. Avhengig av hvilken type relasjon dere har så kan du regne med å måtte forholde deg til denne personen igjen. Det vil da være hensiktsmessig å konfrontere vedkommende, enten umiddelbart eller på et noe senere tidspunkt (men ikke vent for lenge, da har det lett for å "koke bort" og ingenting blir løst). Avhengig av den krenkedes respons på konfrontasjonen, så må du vurdere om sanksjoner er på sin plass.

En krenkelse som kan skade deg fra en vedkommende. Disse krenkelsene er sjelden tilfeldige. Det er i dette feltet alle psykopatens handlinger befinner seg. Vurder en anmeldelse og innfør NK.

En krenkelse som ikke kan skade deg fra en uvedkommende. En ikke ubetydelig andel krenkelser befinner seg innenfor dette feltet, og når vi er lett krenkbare så bruker vi mye energi på å bearbeide disse krenkelsene. Men det er her den største muligheten for energisparing ligger. En uvedkommende kjenner oss ikke, krenkelsen er derfor ikke personlig. Når den i tillegg ikke kan skade oss så er den beste responsen et skuldertrekk og ignorering.

En slik analyse av krenkelsens karakter krever sindighet og et kaldt hode. Det kan derfor være en fordel å ikke respondere umiddelbart. Krenkelser berører våre følelser, slik at impulsresponsen ofte blir affektiv og en vi ofte angrer på. Det beste er å vurdere konsekvens og eventuelle sanksjoner på rasjonelt vis, da litt distansert til selve krenkelsen både i tid og rom.

Dernest er det viktig at du tenker over hvorvidt din krenkbarhet i bredere forstand hemmer deg. Føler du deg konstant krenket? Er krenkelser en altoverskyggende faktor i ditt liv? Hvis ja, ønsker du å gjøre noe med det? Kan du gjøre noe med det? Hva kan du gjøre? Er krenkelsene reelle eller innbilte? Er du et offer eller er du en som kvier deg for å erkjenne en krenkelse? Hvis du er et offer, trives du i offerrollen eller vil du ut av den? Hvis du trives i offerrollen, er det fordi det er behagelig å slippe å ta ansvar for ditt eget liv og dine egne handlinger? Vær litt selvkritisk når du reflekterer. Å være selvkritisk er ikke det samme som å fordømme seg selv. Selvkritikk er vekst, selvfordømmelse er pisk. Og "det evige offer" er den sikre veien til passivitet og sosial og sjelelig død i form av bitterhet og selvmedlidenhet.

Ikke vær bitter. Og ikke la krenkelser stjele din livsenergi. Det har du ikke tid til. Du har et liv som skal leves. 

 

Minner på kurskveld i Ålesund om to dager. Nå er siste sjansen til å melde deg på. Se "arrangementer" på facebook siden for mer info.

 

Om krenkbarhet (del 1)

Jeg har lyst til å fortsette i samme gate som forrige tekst. Vi er i ferd med å bygge oss selv opp og jeg ønsker å holde fokuset på ofrene en stund til, i motsetning til mange andre tekster som fokuserer på psykopaten. I dag ønsker jeg å snakke om krenkbarhet. Begrepet ble såvidt nevnt i forrige tekst, da om å "legge vår krenkbarhet under lupen". La oss gjøre det nå. 

Det finnes mange offisielle definisjoner på ordet krenkelse. Men istedet for å sitere en av disse, så har jeg lyst til å forsøke meg med min egen. Jeg vil foreslå at en krenkelse er "en handling eller et utsagn som reduserer den krenkedes opplevelse av egenverdi".

Hvorfor er det viktig å være bevisst vår krenkbarhet? Trenger vi å være bevisst den, vil den ikke automatisk merkes? Er det ikke svake mennesker som blir krenket og derfor et tegn på utilstrekkelighet? Hva har krenkbarhet med vår relasjon med psykopaten å gjøre?

Alle mennesker er krenkbare, men terskelen for hva som oppleves som krenkende er individuell. Vår krenkbarhet vil også variere i løpet av livet. Å bli krenket er noe mer enn bare å bli fornærmet. En krenkelse stikker dypere. Det er derfor en krenkelse påvirker oss så voldsomt. En krenkelse kan følge oss i timevis eller dagevis etter krenkelsen har funnet sted og stjele vårt fokus og vår energi. I ekstreme tilfeller så kan en krenkelse være traumatiserende og i verste fall dødelig. En krenkelse kan være verbal, emosjonell, materiell eller fysisk. Den fysiske krenkelsen er på mange måter enklest å forholde seg til, fordi den etterlater spor i form av arr eller skader. Den er - sammen med den materielle - også juridisk anmeldelsesvennlig. La oss derfor legge disse to typer krenkelser til side i denne teksten, og i stedet fokusere på de mer diffuse verbale og emosjonelle krenkelsene. 

Det ligger en forventning hos mange at verbale krenkelser skal man tåle. Disse forventningene er også knyttet til kjønn og alder. Det forventes at en voksen person skal kunne takle en krenkelse bedre enn et barn eller eldre. Vi forventer også at menn takler krenkelser bedre enn kvinner. Det vil også være forskjeller på forventet og akseptabel krenkbarhet innenfor kulturer og religioner. Det er sågar sosiale retningslinjer på hva som er lov å oppleve som en krenkelse og hva som ikke aksepteres som en krenkelse. Men faktum er at alle mennesker har lov til å føle seg krenket. Det er en del av livet å bli krenket. Det vil derfor være hensiktsmessig å forvente krenkelser og klare å regulere dem mentalt uten å bli skadelidende. Det betyr ikke at man skal finne seg i alle krenkelser man opplever. 

La oss se på noen tilstander som gjør oss ekstra krenkbare.

I perioder hvor vi ikke har det godt. Alle opplever perioder i livet hvor vi ikke har det optimalt. Psykopatofre er spesielt utsatt, både under relasjonen og etter bruddet. Vi hadde det hverken godt sammen med psykopaten eller uten ham/henne. I perioder hvor vi lider så er våre mentale skjold mot angrep og krenkelser svekket. Det betyr at flere krenkelser vil slippe gjennom skjoldene i tillegg til at de gjør større skade fordi våre innvendige reguleringsmekanismer allerede er i fullt arbeid med å håndtere våre lidelser. Krenkelser vil i slike perioder overbelaste og overstimulere oss. Hvis vi har det godt så opplever vi oss ikke truet i samme grad. Når vi er fornøyd med hvem vi er og hva vi har så anser vi oss som privilegerte og kan lettere regulere angrep mot oss. Rikdom gir oss overskudd til å unnskylde eller ignorere angrep. Vår opplevelse av rikdom kan være av økonomisk, sosial, intellektuell og emosjonell art. 

Når selvbildet er dårlig. Noen mennesker har kronisk dårlig selvbilde. Det har vært slik fra barnsben av og følger dem gjennom hele livet. Andre mennesker har et vekslende selvbilde, hvor det er bedre i perioder og dårligere til andre tider. I motsetning til dem med stabilt, sunt og sterkt selvbilde så er man ekstra krenkbar når man har et skjørt selvbilde. Dette er fordi det meste og de fleste da oppleves som en trussel. Vi føler oss mindre og svakere enn andre. Andre vil oppleves som mektigere og sterkere. Når vi har et slikt bilde av oss selv versus andre, så vil andres angrep mot oss oppleves som farligere enn de faktisk er. En mus vil føle seg mye mer truet av at en elefant oppfører seg aggressivt enn en annen elefant. Musa vil bokstavelig talt risikere å bli tråkket ihjel av elefanten, det vil en annen elefant neppe. Men hvis elefanten opplever seg som en mus så blir plutselig andre elefanter truende, kanskje til og med andre mus! Det er denne opplevelsen av at andre kan skade oss markant, som gjør oss ekstra krenkbare når selvbildet er skjørt. Når selvbildet er skjørt så kan sågar barn krenke oss. 

I transittperioder. I perioder i livet hvor vi gjennomgår store forandringer, som for eksempel puberteten, overgangen til alderdom eller i sorg og krise så vil vi være ekstra krenkbare. Dette gjelder i aller høyeste grad også etter bruddet med psykopaten, da vi forsøker å finne nytt fotfeste i livet. Vi forandrer oss innvendig i tillegg til at de ytre rammene forandrer seg. For det første er vi igjen enslige. I tillegg har vi kanskje flyttet eller fått ny jobb. Vårt nettverk er under omstilling. Innvendig så skjer det en markant forandring til et nytt verdenssyn, kanskje den største indre forandringen vi noengang kommer til å gjennomgå i voksenlivet. I en periode vet vi ikke hvem vi er. Når vi ikke vet hvem vi er så står vi ikke støtt nok til å klare å regulere krenkelser. I tillegg er vi sinte og veldig oppmerksomme på våre grenser. Krenkelser og angrep kan derfor oppleves som ekstra ydmykende og belastende. Vi er også tilbøyelige til å reagere uhensiktsmessig på dem.

Fredelige, empatiske og elskende mennesker er ekstra utsatt for krenkelser. Ikke fordi de er svake, men fordi fredelige mennesker aldri er forberedt på konflikt. Vi blir like forbauset hver gang noen krenker oss fordi vårt tankesett aldri er innstilt på krig. Vi synes aldri å lære, men dette er fordi det ikke ligger i vår natur å krige. Vi har derfor aldri paratforsvaret klart. Å bli angrepet gir oss hver gang følelsen av å "sitte med skjegget i postkassa" for vi synes aldri å formå å parere angrepene på et verdig vis. I tillegg har vi problemer med å ignorere krenkelsene fordi vi ikke forstår hvorfor noen ønsker å angripe oss. Istedet for å legge krenkelser bak oss så vil vi ofte forsøke å skape fred med - eller forståelse for - den som krenket. Vi ønsker å vite om vi selv kunne gjort noe annerledes for å unngå krenkelsen. Slik vil krenkelser ikke bare oppleves som sterke og hyppige, men de vil også være tilstedeværende store deler av tiden fordi vi bærer på hver enkelt krenkelse, føler på den og analyserer den. 

Skambelagte personligheter vil føle seg hyppig, dypt og omfattende krenket fordi krenkelser alltid vil berøre kjernesåret; skam. Hver eneste krenkelse vil vekke den latente skamfølelsen. Det er meget smertefullt å få skammen revet opp hver gang kritikk, sinte tonefall eller uenigheter dukker opp. Skambelagte personligheter vil ha store problemer med å mentalt regulere krenkelsene fordi de aldri har utviklet redskap til å håndtere skammen. Det er med andre ord den grunnfestede skammen som er problemet og ikke krenkelsene i seg selv. Deres forsøk på å håndtere krenkelser blir som å bruke alt fokus på å behandle symptomene på sykdommen men uten å kurere sykdommen; som at en kreftsyk pasient med en tumor i tarmene forsøker å tilpasse kostholdet slik at fordøyelsesprosessen er mindre smertefull, men uten å vurdere cellegift eller stråling for å bekjempe selve tumoren.  

Den emosjonelle avstanden til den som krenker. Vi blir lettere krenket av nærstående personer enn mennesker som ikke vedkommer oss. Bemerk dog at det her er snakk om emosjonell distanse og ikke nødvendigvis det familiære hierarkiet. Hvis vi er emosjonelt distansert til vår partner, forelder eller søsken så vil ikke vedkommende krenke oss like lett som hvis vi stod dem emosjonelt nært. Motsatt så kan en person som vi egentlig ikke kjenner spesielt godt krenke oss dypt hvis vi er emosjonelt knyttet til vedkommende (dette vet emosjonelle manipulatorer å benytte seg av).

Hvis du opplever deg som sterkt og ofte krenket, så forsøk å finne ut om du befinner deg i en eller flere av de ovennevnte tilstandene. Kanskje finnes det også flere tilstander du kommer i tanke om. Skriv dem i så fall gjerne i kommentarfeltet. 

Av og til er det slik at vi opplever oss som krenket men uten egentlig å ha blitt krenket, såkalt "innbilt krenkelse". Motsatt så skjer det også at vi ikke opplever oss som krenket til tross for at vi faktisk ble krenket. Forsøk å tenke ut tilfeller i ditt eget liv hvor begge scenarier har skjedd. Jeg vil hjelpe deg på vei med ett eksempel av hvert scenario.

I min jobb som sykepleier samhandler jeg ofte med andre nødetater. Ved en anledning trengte jeg politiets hjelp til å løse en utfordring. Kontaktknutepunktet ble da politiets operasjonssentral. Personen som satt der og koordinerte henvendelsene var av den arrogante og ufine sorten. Poenget her er ikke den bokstavelige ordutvekslingen som foregikk så den utelater jeg. Poenget er at jeg etter endt kontakt følte meg krenket av denne tjenestemannens tonefall og ordvalg. Dette til tross for at jeg fikk den hjelpen jeg ba om. Jeg følte meg likevel etterpå som en femåring som hadde blitt irettesatt (skam?) og denne opplevelsen fargela resten av min arbeidsvakt. Jeg hadde det ikke godt de neste timene som følge av denne ene telefonsamtalen (dette skal vi analysere dypere i del 2 av denne teksten).

Det som skjedde her var at jeg fokuserte så mye på min opplevde krenkelse av min person, at jeg glemte at utfordringen ble løst. Ikke bare ble den løst, men den ble løst slik jeg ønsket. Tjenestemannen gjorde altså som jeg ba om. Likevel var det min opplevelse av krenkelse som ble hengende igjen etterpå.

Ble jeg egentlig krenket? Kanskje. Ord kan krenke. En verbal krenkelse er ikke mindre en krenkelse kun fordi den er verbal. Den viktige forskjellen her er imidlertid at ord kan ikke skade deg. Den eneste skaden ord kan påføre deg, er den du innvendig påfører deg selv som en forlengelse av ordene. Og som skrevet i forrige tekst; fiendtlighet tilhører avsenderen. Tjenestemannen var dessuten uvedkommende for meg (jfr faktoren om emosjonell distanse). En verbal krenkelse fra en fremmed person bør vi derfor klare å regulere innvendig på en slik måte at den ikke påvirker oss. Selv om ordene faller inn under definisjonen av en krenkelse, så stod min reaksjon ikke i samsvar med størrelsen på krenkelsen, ei heller med utfallet av saken - som endte godt og egentlig i min favør. I dette tilfelle kan vi derfor konkludere med at jeg opplevde meg krenket uten at en egentlig krenkelse hadde funnet sted eller den var av en mild karakter og derfor burde være lett regulerbar. 

La oss nå se på ett tilfelle hvor vi burde ha følt oss krenket men ikke gjorde det i tilstrekkelig grad. Det soleklare eksempelet jeg vil trekke frem er selvfølgelig vår relasjon med psykopaten.

Psykopaten krenket oss gjennom hele relasjonen. Han/hun gjorde det både på subtilt og diffust vis og på åpenbart og/eller offentlig vis. Faktisk er en relasjon med en psykopat en eneste lang krenkelse. Krenkelsene er så konstante og varierte at mengden krenkelser i seg selv bidro til at vi ikke gjenkjente dem. Vi så ikke skogen for bare trær. Vår reaksjon stod ikke i samsvar med de hyppige og store krenkelsene. Vi tolererte i dette tilfellet for mye. Vi gjorde det fordi vi unnskyldte, håpet, fornektet og rasjonaliserte i det lengste. Vår langvarige utsettelse for krenkelse er mye av grunnen til at vi i dag er så sinte. Dette viser at det får mentale konsekvenser hvis vi ikke reagerer på krenkelser noenlunde i samsvar med størrelsen på krenkelsen. Å ikke reagere på krenkelser får konsekvenser for vår mentale helse. Det er med andre ord viktig å både gjenkjenne, identifisere og respondere på krenkelser. 

Del 2 av denne teksten følger i morgen.

"Det er som om jeg trekker til meg negative mennesker, kjærester og kommentarer som fluepapir"



Debatten etter forrige innlegg avlet uvanlig mange gode og viktige kommentarer. Kommentarfeltet er ment for at leserne kan dele bruddstykker av deres historier, støtte hverandre og få utløp for frustrasjon. På den måten kan man slippe noe av dampen ut på konstruktivt vis istedet for å vende det mot seg selv. En av kommentatorene som slapp ut damp ytret overskriften til denne teksten. Vedkommende opplever et slags tiltakende kollektivt angrep utenfra. Er det slik at vi blir en skyteskive etter relasjonen med psykopaten? Eller er vi blitt paranoide? La oss snakke om det i dag.

Jeg tror mange opplever det samme som denne leseren. Omfanget av angrep i form av negativitet fra andre mennesker øker, både fra kjente og fremmede. Dette blir en belastning i en tid da ofrene trenger ro, trygghet og vennlighet. Det pussige er at det ikke skjer like etter bruddet men etter at det har gått en stund. Jeg vet ikke om alle opplever dette, men personlig så kan jeg nikke gjenkjennende til leserens utsagn. Jeg tror det finnes rasjonelle forklaringer på denne opplevelsen, i tillegg til forklaringer som er mindre "vitenskaplige". La oss kort se på de rasjonelle forklaringene først.

Dine grenser blir merkbare for omgivelsene. Det betyr at du har begynt å ta dem i bruk og at de virker. Det betyr også at giftige mennesker reagerer på dem. Både kjente og fremmede vil vise sin misnøye med at du med ditt kroppspråk eller ord ikke finner deg i alt.

Du er blitt mer sensitiv for negative tilbakemeldinger. Vi er sårbare og sterke på samme tid etter opplevelsen med psykopaten. Styrken ligger i våre nye grenser og vaktholdet av disse. Sårbarheten ligger i at vi er blitt mindre avslappet i forhold til arroganse og direkte fiendtlighet fra omgivelsene og blir lettere trigget. Fiendtligheten øker på grunn av ovennevnte grenser og vi er da inne i en ond sirkel hvor vi tåler mindre fiendtlighet men samtidig opplever mer.

Universet returnerer det vi sender ut. Ja, slik er det. Dette lyder kanskje som en mindre rasjonell forklaring men egentlig er det ganske naturlig. Smiler vi til et annet menneske så får vi oftest et smil tilbake. Opptrer vi aggressivt så får vi aggresjon tilbake. Det handler om energi. Universet vil alltid forsøke å få balanse i regnskapet. Mange er bitre og sinte etter psykopaten. Det er naturlig at vi er det. Men for omgivelsene spiller det ingen rolle hva vi har vært gjennom, omgivelsene reagerer fortløpende og spontant på det vi kommuniserer. Vi kan ikke forvente at omgivelsene skal omstille seg etter vårt sinnelag. Bitter energi fra oss vil i en eller annen form slå tilbake på oss. 

Jeg har flere ganger snakket om at vi må kvitte oss med giftige personer i våre liv. Dette er essensielt for å heles. Men ingen kan stå alene. Du kan ikke vende deg mot hele verden. Verden har ingen skyld for din opplevelse med psykopaten. Strengt tatt har bare ett menneske den skylden, og det er psykopaten. Sørg for at du ikke blir stående igjen helt alene, ikke vend deg mot alle. I de tilfellene hvor det er nødvendig å skifte ut hele nettverket så er det viktig at du umiddelbart går aktivt i gang med å bygge opp et nytt. Ingen kan isolere seg, det blir vi bare ytterligere bitre og sinte av. 

Jeg vil nevne en mindre rasjonell årsak til opplevelsen av forøket negativitet mot oss etter at vi har våknet opp og lært. Jeg beveger meg med det litt inn i et alternativt univers. Jeg jobber i et felt hvor jeg kommer i kontakt med mange mennesker hver dag. Dette har jeg gjort i mange år og lenge før erfaringen med psykopaten. Det jeg opplever nå er at mennesker jeg aldri tidligere har møtt kan se på meg med det samme narsissistiske blikk som psykopaten ga meg hver gang masken falt; blikk som er fylt med så mye avsky og hat at nakkehårene reiser seg. Dette kan skje etter første kontakt og før et eneste ord er utvekslet, og akkurat dette fenomenet har jeg ingen rasjonell forklaring på.

De som er alternativt anlagt vil finne støtte for et slags kollektivt psykopatisk angrep mange steder på youtube og ellers på nettet. Flere ofre og terapeuter som publiserer er overbevist om at det dreier seg om et demonisk angrep. Jeg vil stille meg nøytral til om dette skal tolkes som reelle demoner eller brukes som metafor på psykopatene. Psykopater kan med rette kalles demoner, dog ikke nødvendigvis av det åndelige slaget. Det eneste som er sikkert er at det nå virker som om flere psykopater lar masken falle. Det er som om de "vet at jeg vet" og at masken faller umiddelbart ved første blikkontakt. Det er nifst og man skal være magesterk for å stå i det. 

Jeg pleier å fryse til is hver gang det skjer, ikke fysisk men psykisk. Den umiddelbare reaksjonen blir å trekke seg unna, noe jeg også gjør. Jeg merker smerter i musklene, i kjeven og klarer ikke å holde hodet kaldt. En annen leser i det samme kommentarfeltet som overskriften kommer fra, sier det slik:

"Nå er jeg inne i den hyperreaktive fasen der jeg ikke stoler på en eneste ny sjel på denne jord bortsett fra gamle venner før N. Denne fasen har vart lenge for min del og jeg føler meg ikke komfortabel rundt folk lenger og klarer ikke være meg selv- usikker og flakker med blikket hele tiden- også jeg som var så utadvendt, glad og brydde meg så lite om hva andre måtte mene om meg. Trist!"

Denne leseren beskriver en lignende reaksjon på omgang med mennesker, dog av en mer generell karakter. Personlig har jeg ingen problemer med å omgås venner, kolleger eller fremmede som jeg opplever som vennlige og varme. Men mennesker har blitt delt inn i to kategorier, "trygge" og "farlige" og jeg trekker umiddelbart slutninger om hvilken kategori nye mennesker jeg møter befinner seg i. Hva er dette? En ny og overnaturlig sans? Vrangforestillinger? En morbid forsvarsmekanisme? Jeg vet ikke og jeg har ingen forklaring. Det eneste som er sikkert er at det tilsynelatende har kommet for å bli. 

Noe vi kan forandre på er det enorme sinnet som av og til blusser opp. Den samme leseren som ytret overskriften, kommenterte også:

"av og til blir jeg likevel steik forbanna og helt klikkings forbanna ganger tusen som godtok alt, det værste av alt er at traumebåndet henger ved, dvs jeg kan ha romantiske tanker selv om vedkommende var ulv i fåreklær, ahhhhhhhhhhhhhhhhhh, av og til kan jeg være utrolig bitter, lei meg og har lyst til å gi en god F i alt, det er jo ingen der ute som forstår deg, de legger deg i ruin med store sår, du får attpåtil ikke hjelp eller forståelse. Nei, enkelte dager er pyton. Hva var det jeg ble bitt med siden det sitter så kraftig i?" 

Ja. Dette raseriet har mange av oss merket. Jeg vil berolige alle som kjenner seg igjen i uttalelsen, at det er en normal reaksjon. Jeg vil gjengi mitt svar til denne leseren i sin helhet:

"Du har all grunn til å være forbannet. Problemet er at kilden til sinnet vi opplever er ute av bildet. NK forhindrer at vi kan rette aggresjonen mot den som egentlig fortjener det. Det som da skjer er at vi retter det enten mot oss selv eller mot utenforstående.
Selv har jeg merket høyt sinne mot personer som ikke har noe med min relasjon med P å gjøre, men som på et eller annet vis trigger meg. Det kan være arrogante eller ufine mennesker. Jeg finner meg ikke lenger i slik oppførsel, og av og til har jeg faktisk lyst til å angripe dem fysisk. Dette er skremmende og selvfølgelig ikke hensiktsmessig. Det er derfor viktig å finne andre utløp for aggresjon og bitterhet.
Mange oppgir trening som en perfekt måte å bli kvitt aggresjon på. Bevegelsen og intensiteten gjør at kroppen kvitter seg med den energien som sinne skaper og som man ikke får utløp for. I tillegg frigjør trening endorfiner som beroliger og har en motsatt effekt av aggresjon; lykke. Altså dobbel gevinst. 
Du kan også bokse ut aggresjon på en vanlig pute eller en boksepute. Pass på at du ikke skader hånden. Skrik gjerne ut din frustrasjon. Dette kan gjøres i bilen eller i skogen hvor ingen hører deg.
Bitterhet må motarbeides på et dypere nivå. Tankegangen må forandres. Mange har nytte av takknemlighetsøvelser. Forsøk å være takknemlig over små og store ting som fungerer i livet ditt, for eksempel en god venn, at du klarer å betale regningene dine, at du fikk en gave, at du har luft i lungene, at du klarte å løse en konflikt på en god måte. På et senere tidspunkt vil du også være takknemlig for at psykopaten ikke er der lenger.
Skriveøvelser kan hjelpe mot både bitterhet og aggresjon. 
Noen søker til steder som gir dem gode assosiasjoner og som senker hvilepulsen. For eksempel steder med gode minner fra barndommen - en tid før psykopaten. Forsøk å huske hvem du var før.
Husk at dette tar tid. Det viktige er at du faller ned på et roligere nivå. Ikke for andres skyld men for din egen, den konstante utskillelsen av adrenalin og stresshormoner er skadelig." 

Som jeg skriver i kommentaren så har jeg selv vært så sint - også på fremmede - at jeg har vært villig til å angripe dem fysisk. Jeg har ikke brydd meg om at motparten har vært større og sterkere, ei heller mindre og svakere. Jeg har uansett vært villig til å skade vedkommende. Mitt resonnement synes å ha vært i retning "nå er det nok. Opplever jeg fientlighet fra en eneste person til nå så flyr jeg på ham/henne". Det er alvorlig når impulskontrollen blir så dårlig. Et slik angrep ville heller aldri være juridisk berettiget og jeg/du ville mest sannsynlig bli straffet for det. Det er derfor meget viktig at aggresjonen får utløp på annet vis. 

Det er forståelig at vi ikke orker flere stygge blikk eller negative kommentarer. Men vi er nødt til å legge vår egen krenkbarhet under lupen og jobbe med den. Mange har blitt angrepet hele livet. Vi har svelget og svelget. Men det er ikke slik at vi kan gjenvinne tapt ære for et helt liv. Verden fungerer ikke slik. Uansett hva du har opplevd så tilhører det fortiden. Nye situasjoner og nye mennesker har ingenting med din fortid å gjøre. Istedet for å laste din fremtid for din fortid, så se nye situasjoner som en mulighet til å prøve ut forskjellige alternative responsstrategier. Før eller siden så vil du finne en som passer ditt nye jeg.

Negative reaksjoner fra omgivelsene vil ikke opphøre selv om du har fått nok av dem. Tvert i mot, nå har vi diskutert at visse ting vi gjør faktisk kan forsterke omfanget av negative reaksjoner. Hva du må lære deg, er at fiendtlighet tilhører avsenderen. Når vi ikke direkte har fremprovosert den, så handler den ikke om oss. Den er ikke personlig. Hva du egentlig gjør når du reagerer på fiendtlighet med fiendtlighet, er at du overtar den andres skam og sinne. Du blir en kontainer, en søppelkasse og adopterer en annens tilstand, som aldri hadde noe med deg å gjøre. Det som da skjer er at du tar hendelsen med deg hjem og lar den spise av deg, mens motparten - som egentlig var den hatefulle - går hjem lettet.  Hvis motparten i tillegg er en psykopat, så gir du ham/henne nøyaktig hva de vil ha - en reaksjon.

Derfor, fremprovoser ikke fiendtlighet og den vil aldri handle om deg. Du kan med god samvittighet og med et smil om munnen si "dette får du bære selv" og snu ryggen til vedkommende. Slipp sinnet der og da, ikke ta det med deg hjem. La oss ikke ende opp bitre og alene. La oss heller blomstre. Ha som mål å bli et avbalansert menneske med sunne grenser. Vær elskelig og hjelpsom mot dem som vet å verdsette deg. La alle andre gå.  

Var det virkelig?

Når jeg i dag, noen år etter bruddet, tenker tilbake på den merkelige opplevelsen jeg hadde med psykopaten, så slår det meg hvor uvirkelig minnet om ham føles. Dere som nettopp har brutt eller sliter med troen på at livet blir levelig igjen skal vite at det blir levelig. Mye går tilbake som før, noe blir aldri som før, men livet går videre og psykopaten blir tiltakende fjern i vår bevissthet. Men sammen med distansen til psykopaten så legger det seg et mystisk slør over erfaringen som opplevelser med normale mennesker ikke får. En måte å beskrive det på er en drøm som føles ekstra virkelig og som man husker spesielt godt, men som likevel bare er en drøm. Opplevelsen med psykopaten er så løsrevet fra det hverdagslige livet at den ikke veves inn i vår tidslinje slik normale opplevelser blir, men istedet står alene som et selvstendig og makabert avvik. Dette avviket vil i begynnelsen fortone seg som meget ubehagelig og triggende, slik terrorvitner gjenopplever øyeblikket da bomben eksploderte. Dette er fersk PTSD som river i oss. Senere blir minnet noe annerledes. Ikke fullt så triggende lenger men desto mer ufattelig og man spør seg selv om psykopaten faktisk var der?

Han forsvant like fort som han kom. Relasjonen pågikk i kun seks måneder men var så intens at alt annet ble irrelevant. Det er mange metaforer for dette. En tornado kommer plutselig og uventet, kaster deg rundt i luften i et par minutter og forsvinner like brått som den kom. Når du lander så er alt omkring deg ommøblert. Omgivelsene er ikke til å kjenne igjen. Tornadoen har i løpet av meget kort tid gjort stor skade. Slik opptrer psykopaten. Tornadoer skjer, men jeg vil tippe at vitnene husker opplevelsen som meget uvirkelig fordi det skjedde så fort. Man var ikke forberedt på intensiteten, dramatikken og at slike naturfenomener kan forekomme. Man var heller ikke forberedt på hvor raskt tornadoen ble oppløst og fordampet. Tornadoen ble dannet og eksisterte bare en kort stund innen den døde. Men på den korte tiden den levde, så gjorde den enorm skade. Det samme skjedde med personen psykopaten konstruerte for å skade deg. Den personen levde kun et kort øyeblikk og eksisterer ikke lenger.

Et offer jeg snakket med fortalte at det føles uvirkelig at hun fant seg i den slags behandling. Hun har vondt for å fatte at hun lot seg forføre og mishandle på den måten. Dette er en annen form for uvirkelighetsfølelse som mange ofre opplever når det har gått en tid etter bruddet. 

Selv om opplevelsen av uvirkelighet kan være ubehagelig, så er den et godt tegn. Det er flere grunner til at en følelse av uvirkelighet og realitetsbrist er et tegn på at du heles.

1) Din virkelighetssans normaliseres.

For det første er det et signal om at din virkelighetssans er normalisert eller i ferd med å normaliseres. Nå vet du hva som er normalt og hva som ikke kan betraktes som normalt. Intet ved psykopaten var normalt, og det uvirkelige skjæret er en indikator på at din virkelighetssans har falt på plass igjen. Mens relasjonen pågikk så virvlet vi rundt, var forvirret, analyserte alle utsagn og handlinger og ble hensatt i en hypnotisk tilstand som var hverken sunn eller normal. Denne er vi ute av nå. Jo mer jordfestet og stabile vi blir, dess mer uvirkelig blir minnet om psykopaten.

2) Du var i nærkontakt med galskap og ondskap.

For det andre så er den uvirkelige følelsen en indikator på at vi har vært i kontakt med galskap. Dere som fortsatt sliter med overbevisningen om at psykopaten faktisk er forstyrret har her ytterligere en bekreftelse til hjelp med å redusere tvilen. Et forstyrret sinn vil påvirke oss på denne måten. Et normalt sinn vil ikke gjøre det. Vi var i en kortere eller lengre periode i tett kontakt med ondskap og at vi i dag opplever uvirkelighet er en normal reaksjon på en slik kontakt. 

3) Psykopaten viste deg en falsk personlighet.

For det tredje så er det en bekreftelse på at personligheten psykopaten skapte for oss ikke var ekte. I dag er hele psykopaten innhyllet i en slags mystisk dis og jeg er usikker på om han i det hele tatt eksisterte. Jeg vet han lever fortsatt og at hans kropp vandrer på denne jord. Likevel er uvirkelighetsopplevelsen så sterk at jeg har vondt for å fatte at han noengang var der. Satt vi virkelig i samme sofa? Snakket vi egentlig sammen? Tilbrakte vi overhodet tid sammen, eller er det noe jeg innbiller meg? Dette er en ubehagelig men sunn reaksjon på at den personen han var sammen med meg var kunstig og i dag er gått i oppløsning.

Akkurat som tornadoen. 

 

Jeg vil minne på at neste kurskveld går av stabelen i Ålesund den 13. august. Se "arrangementer" på facebook siden for mer info, det er fortsatt ledige plasser. Møre og Romsdølinger har nå mulighet til å få svar på spørsmål, møte likesinnede og få støtte og bekreftelse av bloggforfatter og andre deltakere. Vel møtt. 

"Når er jeg klar til å date igjen?"

Dette spørsmålet dukker stadig opp. Senest i morges fikk jeg spørsmål om dette i en privat henvendelse, så jeg vil snakke om det i dag.

Jeg er ingen dating-guru. Bortsett fra en periode tidlig på 2000-tallet da jeg datet heftig, så kan antall ganger jeg har datet telles med fingrene på en hånd. Min erfaring fra den gangen for femten år siden er heller lunken; en masse mennesker som var villige til å treffe meg på samlebånd. Jeg tok ingen av dem på alvor fordi jeg visste at det var en ny date like rundt hjørnet. Jeg hadde egentlig ikke tålmodighet med dem og de hadde ikke tid til meg. Man blir emosjonelt avstumpet av slik.

For det er nemlig greia - det tar tid å bli kjent med noen. Man blir ikke kjent av å treffe en fremmed person over kaffe eller middag med et slags ferdig indre manuskript som må følges, og hvis ikke de riktige følelsene oppstår innen kl 21 så avskriver man vedkommende. Dette er jo slik psykopaten opererer; forskjellen er at han/hun later som om dere er ment for hverandre fra første dag. Vi derimot later ikke som om men vi gjør likevel den samme feilen som psykopaten; vi har ekstremt dårlig tid. 

De beste "datene" jeg har hatt var de som ikke var planlagt og hvor vi spontant fant på aktiviteter uten et forhåndsprogram. På den måten ble samværene helt uten forventninger og veldig hyggelige opplevelser. Selv om det ikke ender i partnerskap så blir man venner av slik. I tillegg har det den forsterkende effekten at man ikke blir redd for å treffe vedkommende igjen men tvert imot går avslappet inn i nye møter. 

Vi må også se på hva vi legger i selve konseptet "dating". Selv om jeg ofte bruker fremmedord her på bloggen så er jeg skeptisk til fenomener som ikke har fått en passende norsk oversettelse. Det gammeldagse ordet "stevnemøte" er ikke lenger dekkende for hvordan moderne parringsritualer foregår. Akkurat som å bruke fremmedord i språket vårt, så ligger det noe kunstig over "dating". Jeg lurer på om man noensinne er klar for dating i den forstand at man skal treffe en fremmed person - enten totalt fremmed som i blind dating eller semi-fremmed i den forstand at man har utvekslet noen linjer på nett på forhånd - på en kafe, i en park eller restaurant og alt skal være så fint og flott, og man må vise seg fra sin beste side for å ikke skremme bort vedkommende. Vår beste side er nemlig dømt til å bli avslørt for å være høytidsversjonen av oss. Hverdagsversjonen vil hurtig dukke opp og det vil oppleves som en nedtur for oss selv og muligens også for vår datingpartner at vi ikke klarer å være den beste versjonen av oss selv til enhver tid. 

Dette er ikke naturlig og det er fordi datingkonseptet i seg selv ikke er naturlig. Mon tro det er et konsept oppfunnet av restaurantbransjen og senere adoptert av internettbransjen for å tjene penger?

Hvilket fører oss til nettdating, som er den vanligste arenaen for å finne en datingpartner i dag. "Alle" er i dag på tinder, match, grindr, elitedating, gaysir eller hva det nå heter alt sammen i håp om å finne drømmepartneren. Argumentene for å benytte seg av nettdating synes å være primært av to slag;

"Jeg har ikke tid til å lete etter en partner i det virkelige liv, det er mer effektivt å bruke nettet".

 Vel, jeg tror vi kan slå ihjel dette argumentet med det samme. Nettdating tar tid. Enormt med tid. Mange bruker hele kvelder og hele helger på å chatte med fremmede mennesker. Hvor lang tid bruker vi på en chat? En enkelt meldingsutveksling tar omtrent tyve minutter, fordi hver part bruker ti minutter på å formulere et svar. Tenk da hvor lang tid man bruker på noe som tilsvarer en vanlig samtale, sammenlignet med om man hadde hatt samtalen muntlig. All den tiden man bruker på nettet kan man mer effektivt bruke på å bli kjent med mennesker ansikt til ansikt. 

"På nett vet jeg at alle er single, det vet jeg ikke i det virkelige liv".

Nei. Nettet florerer av gifte mennesker som utgir seg for å være single, og svært få av dem er ærlige om det. I tillegg er nettet en favorittarena for de menneskene vi nettopp har flyktet fra; de antisosiale. Psykopatene vet at det finnes mengder av desperate og lettlurte ofre på nett, på søk etter hva psykopaten er villig til å selge dem - illusjonen om den romantiske drømmen. På nett er det meget lett å utgi seg for å være en annen enn hvem man egentlig er. Man kan lyve til nesa blir så lang at den stikker gjennom skjermen, ingen vil kunne etterprøve sannhetsgehalten. Man kan benytte sitt beste bilde og få motparten til å tro at det er slik man ser ut hele tiden. Ikke bare antisosiale mennesker elsker denne formen for parring, også alle andre forstyrrelser og mennesker som ikke holder mål i det virkelige liv bruker nettdating som arena. For eksempel mennesker med sosial fobi vil føle seg komfortable med å prate med deg på nett, men ofte avlyse virkelige møter. Det er synd på mange av disse menneskene, men når du går på nett for å finne en partner så er det ikke for å ende opp som støttekontakt. Du vil bare bli forarget over å bruke ett år på å bli kjent med en person som likevel ikke våger å møte deg. Hva er vitsen?

Dette bringer oss til to erkjennelser. En lett og en tung. Vi kan ta den tunge først;

Hvis du ikke klarer å fange en partner i det virkelige liv, så klarer du det heller ikke på nett.

Du lurer deg selv hvis du tror at nettbrukerne klarer å se hvor vakker du er, fordi de ser det på skriften din. Det er ikke slik at mennesker der ute i det virkelige liv er blinde for hvem du er, mens nettbrukerne er åpne, tålmodige og elskende mennesker. Det er motsatt. Det er menneskene du omgås; kolleger, venner, familie og bekjente som ser hvem du er. Hvem du er vil alltid komme for en dag, også for ham eller henne du har truffet på nett, hvis du i det hele tatt får til et treff med vedkommende. 

Den positive erkjennelsen er;

Du vil alltid finne en som liker deg.

Men det krever at du er tålmodig og interessert i menneskene rundt deg. Det krever også at du våger å vise hvem du er, og det må du gjøre der hvor livet foregår - altså et annet sted enn cyberspace (kom det ironisk fra blogg forfatteren). Du må våge å tilbringe tid ute av hjemmet sammen med andre mennesker. Å være sammen med andre mennesker medfører en positiv kjedereaksjon som gjør at du stadig treffer nye mennesker fordi venner trekker andre venner innenfor din rekkevidde. Men det krever at du beveger deg ut av skallet ditt, deltar på fest og på andre sosiale tilstelninger, og helst også at du selv tar initiativet til dem. Vær en pådriver, få ikke bare deg selv men også andre ut av skallene deres, for du er ikke den eneste. Når du tar initiativ til sosial omgang så gjør du deg automatisk interessant i andres øyne.

Men det er nettopp dette som er så vanskelig etter relasjonen med psykopaten; å komme ut av skallet. Fristelsen kan være stor til å henfalle til nettdating fordi det føles tryggere enn å forlate hjemmet. Det anbefaler jeg imidlertid ikke av ovennevnte årsaker. 

Hva du kan gjøre er å utøve mildt press på deg selv. De dagene hvor du har litt mer energi, så gå ut. Besøk dine venner. Hvis du ikke har noen venner å besøke eller ikke kan overskue tanken på å være sosial, så gå en tur alene. Poenget her er å vise deg for omverdenen istedet for å lukke deg inne. Forsøk å løfte hodet litt og gå rakrygget. Se mennesker i øynene og smil. I begynnelsen trenger det ikke å være ekte. Men hvis du tvinger deg selv til å smile så tvinger du også hjernen over i nye spor - bort fra tvangstanker og depresjon. På engelsk er det noe som heter fake it till you make it. Lat som om du har det bra inntil du faktisk har det.

Og det er her det må starte. Du kan da forestille deg at å lure på når du er klar til å date ligger milevis unna, ihvertfall foreløpig. Det blir som å spørre om når du er klar til å løpe maraton, når du ikke engang kan krabbe. Du må begynne med å våge å se fremmede mennesker i øynene igjen.

Men la oss nå si at du er kommet lenger enn dette. Mye lenger. Faktisk har du et rikt sosialt liv. Du har gjenopptatt kontakten med flere gamle venner og attpåtil fått nye venner. Er du nå klar til å date igjen? Og her vil jeg benytte sjansen til å fjerne ordet "date" fordi jeg tror et riktigere spørsmål er; er du nå klar til å elske igjen?

Du er klar til å elske igjen når du har gjort den nødvendige jobben med deg selv, slik at du denne gang er klar til å lukke et normalt menneske inn i livet ditt. Du er klar på røde flagg du må unngå, og at normale mennesker ikke gir den samme rusen som psykopaten ga oss. Dine grenser er kanskje ikke perfekte, men på plass i mye høyere grad enn før. Du er nå klar til å lukke de riktige menneskene inn, samtidig som du ikke er redd for å avvise de gale. Det dummeste du kan gjøre er å hoppe inn i en ny relasjon umiddelbart etter bruddet med psykopaten, for å glemme ham/henne. Vel, jobben er ikke gjort, du har overhodet ikke glemt psykopaten og en slik relasjon vil ende i mageplask både for deg og for den stakkars intetanende utkårede.

Du er klar til å elske igjen når du har funnet den riktige balansen mellom introvert og ekstrovert. I tiden etter psykopaten så er vi meget introvert. Det betyr at vi jobber intenst i det indre og hele vårt fokus er vendt innad. For å kunne elske så må vi vende fokus utad. Vi må fortsatt kunne reflektere men ikke i så stor grad at vi ikke kan vie en annen person oppmerksomhet. Vi må klare å slippe oss selv i tilstrekkelig grad for å kunne se den andre. En potensiell partner som ikke føler seg sett, vil forsvinne.

Du er klar til å elske når du igjen våger å elske. To ting hindrer oss i å våge å elske; frykt og selvmedlidenhet. Jeg husker jeg hadde en periode da jeg gikk rundt og syntes synd på meg selv, med tanker som "hvis det er slik jeg blir behandlet når jeg våger å elske, så vil jeg aldri elske igjen", "jeg har elsket og tapt", "min sjanse glapp og kommer aldri tilbake", "jeg vil heller leve resten av livet alene enn å elske igjen" og lignende dommedagsprofetier. Det føltes trygt og behagelig å skylde alt på omverden og pakke meg selv inn i en slags selvmedlidende bomull. Det er ingen tvil om at vi var uskyldige i det som rammet oss og at frykten har en reell årsak. Problemet er at neste nivå av en slik holdning er bitterhet, og den kan bli kronisk. I tillegg vil en "kjærlighetsstreik" bare straffe oss selv. Så, våg å elske igjen. Du vet når du er klar.

Du er klar til å elske igjen når du vet at det tar tid fra å bli kjent med noen til å elske vedkommende på normalt vis, gjerne flere år. Legg derfor "datingtrangen" på is og fokuser istedet på å bli kjent med mennesker, av begge kjønn og på vennskapelig vis. Kanskje trenger du akkurat nå en venn og ikke en kjæreste. Og som tidligere nevnt; en ny venn åpner døren til å bli kjent med ytterligere nye mennesker. Kanskje din fremtidige partner befinner seg blant disse. Men ikke la dette være drivkraften. Bare la deg føre dit intuisjonen din leder deg og ta det derfra. Din gjenvunnede livsglede vil tiltrekke seg mennesker. Planlegg en reise sammen med fremmede, for eksempel via reisebyråene "singelreiser" eller "carpe diem". Du vil få fornyet selvtillit av å oppdage at du fungerer fint sosialt sammen med fremmede mennesker samt oppdage nye steder. Din selvtillit vil stråle utad og tiltrekke seg enda flere mennesker. Dette vil i sin tur gi deg styrke til å kontakte andre uten blygsel. Du vil få fornyet interesse for din egen karakter og ditt eget utseende. Du blir kanskje inspirert til å fornye din garderobe eller slanke bort noen ekstra kilo. Du vil gjøre det utav pur livsglede og ikke fordi du føler press. Husk at oppvåkningen etter den lange dvalen etter psykopaten er som å bli født på ny. Ikke motarbeid dette, det er meningen du skal ut av skallet når tiden er moden. 

Jeg håper disse ordene er til hjelp for dere som søker kjærlighet etter psykopaten.

 

 

 

Fra tvillingsjel til fremmed



Det er igjen søndag og i dag har jeg tenkt å lage kjøttsuppe. Denne retten forbinder kanskje folk mest med høsten. Man har ikke så lyst på tunge og meget varme retter om sommeren. Men her jeg befinner meg så regner det nesten daglig og kjøttsuppe føles rett. "Det føles rett". Vi tenker sjelden over det, men akkurat som med psykopaten, så kan mat ha røde flagg og føles enten riktig eller galt. For mange blir det helt feil å spise ribbe til andre tider enn på julaften. De fleste vil heller ikke spise kokt torsk om morgenen, da er det andre retter som føles riktigere, så som müsli eller egg. Vi tenker sjelden over hvorfor vi spiser hva til hvilken tid. Vi bare gjør det. På samme måte beveger vi oss i det sosiale liv; det oppstår en rar følelse i oss når noe ikke føles riktig. Stol på den følelsen.

Min kjøttsuppe blir ingrediensfattig, for ikke liker jeg purre og ikke liker jeg selleri. Foruten kjøtt, så blir det derfor kun gulrot, potet og løk i min suppe. Slik sett så liker jeg den bedre med færre ingredienser. Blander jeg selleri og purre i min suppe, så blir hele suppen lite attraktiv - inkludert de ingrediensene jeg normalt liker fordi helheten blir forpurret (bokstavelig talt). Slik er det også med våre nettverk. Et stort nettverk er ikke nødvendigvis best. Kanskje føler du deg mer vel med færre personer i nettverket, men at du har en dypere tilknytning til noen få. Tilknytning skal det også handle om i dagens tekst.

I går hadde jeg en samtale i hjelpetelefonen. Jeg er ikke fast telefonvakt i hjelpetelefonen men tar enkelte samtaler for å avlaste min kollega som tar imot de fleste telefonene. Denne gang snakket jeg med en kvinne som sliter med NK. Hun klarer å opprettholde NK men sliter med forståelsen av hvordan psykopaten kan oppføre seg som om hun ikke lenger eksisterer. Selv om kvinnen var den som tok initiativet til NK, så er det vanskelig for henne å akseptere at psykopaten aldri løftet en finger for å redde relasjonen. Hvordan kan psykopaten gå fra å være så altoppslukende opptatt av oss, til å legge oss fullstendig bak seg? La oss snakke om det i dag. 

Det er unektelig mange flere enn denne kvinnen som tenker det samme. Jeg gjorde det også selv. Jeg innførte NK innen jeg forstod at min nære venn/eks er en psykopat. Hans oppførsel både før og etter NK var derfor komplett uforståelig for meg. Fra å kontakte meg meget hyppig så hørte jeg plutselig ingenting. Han gjorde intet forsøk på å reparere skaden som han hadde påført vår relasjon. Han mistet interessen fullstendig og fokuserte utelukkende på sitt nye offer. Jeg eksisterte ikke lenger. Min fatteevne strakk ikke til. Jeg hadde støtt på mye merkelig oppførsel i mitt liv, men dette tok kaka. Jeg brukte enormt med mental energi på å forsøke å forstå, men fordi jeg ennå ikke var klar på hans forstyrrelse så projiserte jeg normal tankegang over på ham. Rasjonaliseringene mine ble derfor "ble han virkelig SÅ fornærmet?", "han må vite at han selv er skyld i dette" og "han har sikkert dårlig samvittighet men vet ikke hva han skal si, derfor hører jeg ikke noe". Jeg vekslet hele tiden mellom disse og andre rasjonaliseringer, uten å forstå at jeg var fullstendig på avveie i mine antakelser.

Psykopaten tenker nemlig ikke som oss. De følger en helt annen logikk, eller rettere de følger mangel på logikk. Det har derfor ingen hensikt å forsøke å forstå dem. Vi blir fortvilet og jobber mot noe som ikke skjer; at psykopaten fortsatt er bundet til oss og venter på en gjenforening. 

Psykopaten lokket oss inn med smiger, oppmerksomhet og future faking. De invaderte oss, okkuperte oss og oppførte seg som tyskerne mot Norge i 1940. Psykopaten tok seg til rette i våre liv, som tyskerne gjorde Norge til sitt. Vi derimot var ikke en del av motstandsbevegelsen. Tvert i mot oppførte vi oss som nazisympatisører som tok okkupantene imot med åpne armer. Vi ga dem vårt beste losji og vår beste kost. Vi trodde fullt og fast på deres løgner om at de var kommet for å redde oss fra de "bedragerske britene".  I 1945 hadde vi blitt dømt for landsforræderi. Det var imidlertid ikke Norge vi svek da vi fraterniserte med psykopaten, men oss selv. Vi lot en fremmed makt ta over våre liv. Vi godtok overtramp fordi psykopaten oppførte seg som vår forlovede og redningsmann/-kvinne. Det er normalt å akseptere mer fra en som utgir seg for å være vår utvalgte og som synes å ville være der resten av våre liv, enn fra en vi nettopp har møtt. Ord som "tvillingsjel" eller "sjelevenn" ble kanskje ikke ytret direkte, men vi fikk likevel opplevelsen av at en unik tilknytning hadde oppstått. Men her ligger selve bedraget; psykopaten var faktisk en fremmed vi nettopp hadde møtt. Vi godtar ikke at fremmede kritiserer oss eller devaluerer oss. Så hvorfor godtok vi det med psykopaten?

Men psykopaten hadde ingen planer om å være der resten av våre liv. Og plutselig en dag så forsvant han/hun ganske enkelt. Om vi ble forkastet eller selv gikk spiller i denne sammenheng ingen rolle, for det er ikke grunnen til at psykopaten ikke lot høre fra seg. Noen opplevde en begrenset periode med gradvis nedtrapping i kontakt. Likevel ble den brått brutt. Dette forsvinningsnummeret kalles på engelsk "ghosting". Ghosting er en dekkende betegnelse på flere måter enn èn. Akkurat som et gjenferd så oppløses psykopaten når du prøver å gripe ham/henne, i tillegg til at verken gjenferdet eller den personen du trodde psykopaten var er virkelig. Du sitter også igjen med den samme følelsen etter relasjonen med psykopaten som om du hadde støtt på et gjenferd; "skjedde dette virkelig"?

Ghosting kan bokstavelig talt skje over natten. Det ene øyeblikket er psykopaten der, fortsatt en stor del av ditt liv, det neste er han/hun borte for alltid. Ofre har fortalt historier om hvordan psykopaten plutselig forlot sin egen familie, inkludert små barn, for aldri å bli sett igjen. Allerede neste dag hadde han/hun etablert seg med en ny familie. Det synes ikke å spille noen rolle om psykopaten har kjent deg i to måneder eller 20 år, psykopaten kan forlate deg på sekundet, uten forklaring og uten anger.

Opplevelsen av at vi ikke eksisterer for psykopaten etter bruddet oppstår....... vel, fordi vi faktisk ikke eksisterer for dem. Psykopaten tenker ikke på oss. Og grunnen til det er enkel; vi eksisterte aldri, heller ikke mens relasjonen pågikk. For tenk etter, handlet ikke alt om psykopaten, hans/hennes ønsker og behov? Var det noengang plass til deg i relasjonen? Psykopaten ser kun seg selv. Du eksisterte ikke som menneske. Du var bare et tilfeldig objekt han/hun kunne speile seg i. Du skulle utfylle den todelte rollen som beundrer/søppelkontainer. Du skulle beundre psykopaten og bygge han/henne opp, samtidig som du skulle ta imot all skam han/hun ikke kunne bære selv. Psykopaten forstår ikke at normale mennesker ikke kan fungere slik. Vi kan ikke beundre en som devaluerer oss. Psykopaten forstår ikke at en partner også må bygges opp og motta emosjonell støtte.

Forestill deg at psykopaten er en narsissist som hele tiden må se seg selv i speilet. De må gjøre det så ofte at de bærer et lommespeil til enhver tid. Stadig må de plukke speilet opp av vesken eller lommen og beundre seg selv. I speilet kan psykopaten dyrke seg selv og minne seg selv på sin egen plettfrihet. Du var det speilet, og den hyppige speilingen var intensiteten i relasjonen deres. Forestill deg da at psykopaten i raseri kaster speilet i gulvet og det knuses (fordi det ikke reflekterer det speilbildet som han/hun ønsker, les; du har gjort noe mot deres vilje). Speilet fungerer ikke lenger og psykopaten blir forbannet fordi de ikke lenger kan beundre seg selv i nettopp det speilet og at de må i butikken for å kjøpe et nytt. Psykopaten bryr seg ikke om at det gamle speilet nå er knust og ubrukelig og kanskje lider, han/hun bryr seg bare om at det ikke kan brukes lenger. Han/hun kan også anse det som en belastning at de nå må bruke tid og penger på å kjøpe et nytt speil. De overveier derfor om restene av det gamle speilet fortsatt kan lappes sammen og brukes (les; om det finnes en siste rest av funksjon i deg), eller om de må investere i et nytt. Hvis de bestemmer seg for sistnevnte så nøler de ikke et sekund med å kaste det gamle speilet i søppelet. 

Det er alt du er for psykopaten. Psykopaten kan vende tilbake til deg etter bruddet i håp om at det finnes et skår av det knuste speilet som er stort nok å speile seg i, hvis han/hun ennå ikke har kjøpt et nytt speil (les: funnet et nytt offer).

Jo raskere du slutter å projisere normale egenskaper over på psykopaten og erkjenner forstyrrelsen for hva den er, dess raskere har du mulighet til å heles og komme videre.

Du eksisterer ikke for psykopaten.

Grunnen til at vi kverner på dette spørsmålet er fordi det overhodet ikke er normalt å være så intenst opptatt av oss for så å glemme oss. Men det er jo saken; psykopaten er ikke normal. Han/hun er forstyrret. Det er på tide å la dette synke inn og erkjenne det. Omfanget av forstyrrelsen bør gå opp for deg i all sin gru. Det er ikke oppegående mennesker som behandler venner og kjærester slik. De har ikke engang et snev av normalitet i seg. At de klarer å narre noen mennesker til å tro at de er normale er en bragd, tatt i betraktning at de virkelig er basalt skadet inn til selve fundamentet av hva som kan kalles logikk, fornuft og sosiale egenskaper. 

Alt du kan gjøre er å riste på hodet av hva disse menneskene får seg til å gjøre og flytte fokus tilbake til deg selv - der det hører hjemme. For så lenge vi spekulerer i hva psykopaten tenker og gjør så befinner vi oss i hans/hennes hode og ikke vårt eget. Vi hører ikke hjemme i psykopatens hode og selv om vi hadde muligheten til å slippe inn så ville vil aldri forstått høyre fra venstre eller opp fra ned, for der råder kaos, anarki og ulogikk. 

Spør istedet deg selv hvorfor er det så viktig å eksistere for dette forstyrrede mennesket? Og ta det derfra.

 

Jeg vil benytte anledningen til en liten kunngjøring. Jeg får mange henvendelser i facebook innboksen fra folk som ønsker svar og hjelp. Dette forstår jeg. Men henvendelsene er ofte meget lange og krever tilsvarende lange og utdypende svar. Til dette må jeg henvise til funksjonen "skriftlig konsultasjon" som er en betalingstjeneste. Det kan virke grådig å ta betalt fra mennesker i nød men det er faktisk slik hjelpeapparatet fungerer. Henvender du deg til en legevakt, terapeut eller ekspert så koster det penger, og ofte mye penger. Jeg tar p.t. 250/350 kroner for en konsultasjon og det er rimelig. Husk at det lett kan ta to timer for meg å lese en lang henvendelse og svare på den på mest mulig gjennomtenkt vis. Tenk også på at pengene blir brukt til å promotere og drive bloggen videre. Du hjelper derfor kanskje andre mennesker med ditt bidrag. Jeg håper derfor på forståelse hos leserne for hvorfor det må være slik. Bruk gjerne fortsatt innboksen til korte henvendelser og spørsmål. Disse svarer jeg på fortløpende og uten kostnad. 

 

 

Les mer i arkivet » Desember 2017 » November 2017 » Oktober 2017
Psykopati

Psykopati

41, Oslo

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker