Hare 6/20: Manglende anger eller skyldfølelse

Vi kjører på også i dag. Jeg vil plukke opp tråden med Hare-serien. Denne har jeg ikke fokusert på siden november ifjor. Derfor en kort påminnelse om hva den handler om; moderne psykopati diagnostisering er basert på tyve kriterier utarbeidet av kanadieren Dr. Robert Hare. Vi fokuserer på disse kriteriene for å minne oss selv på at bloggen handler om en ekte forstyrrelse og ikke om mennesker vi ikke liker eller som har behandlet oss dårlig.

Vi har kommet til nummer seks i rekken; manglende anger eller skyldfølelse. For de av oss som har hatt nærkontakt med en ekte psykopat, så er dette kriteriet plankekjøring. Vi har merket deres manglende anger inn i beinet, og opptil flere ganger. 

"Psychopaths show a stunning lack of concern for the devastating effects their actions have on others. Often they are completely fortright about the matter, calmly stating that they have no sense of guilt, are not sorry for the pain and destruction they have caused, and that there is no reason for them to be concerned." (fra "Without conscience" av Robert Hare)

Psykopaten vet forskjell på rett og galt. Enkelte tror at psykopaten ikke har moralsk sans og det med rette, siden de opptrer antimoralsk. Men dette er en misforståelse, psykopaten er fullt klar over hva som forventes av dem. De er ikke småbarn og vi må ikke unnskylde deres handlinger ved å infantilisere deres agenda. Psykopaten vet at hva han/hun gjør er uakseptabelt - men de bryr seg ikke. 

Vi må se kriteriene i sammenheng med hverandre. Psykopaten har et grandiost selvbilde, som betyr at de opplever seg selv som bedre og viktigere enn andre. De ser ned på oss. Det er lite trolig at en arrogant konge noengang vil ta personlig ansvar for hvordan han behandler hoffet. Psykopaten ser ingen grunn til å føle skyld for hans/hennes handlinger, vi som ofre skal bare godta dem og allerhelst oppmuntre dem til å gjøre akkurat som de synes.

Anger krever innsikt, refleksjon og samvittighet. Det har psykopaten ikke. Dog vet psykopaten når de har gått for langt, de tilstreber jo å gjøre det. Den eneste grunnen til at de noensinne bremser mishandlingen og sågar sier "unnskyld" er hvis de står i fare for å miste verdifull narsissistisk forsyning. Angeren er dog ikke ekte, og hvis psykopaten har rukket å finne et nytt offer så får du ingen henvendelse overhodet, for da trenger de ikke lenger den forsyningen du ga dem. Dette indikerer at de ikke opplever ekte anger. Hadde psykopaten opplevd ektefølt uselvisk anger så hadde han/hun bedt om unnskyldning og oppklaring uavhengig av om det var en ny partner i bildet eller ei.  

Når det grandiose selvbildet mikses med kriteriet om berettigelse, så sier det seg selv at psykopaten ikke føler skyld, I egne øyne har han/hun rett til å brøyte seg fram akkurat som de synes, og vi andre skal helst bare bukke og neie for å få lov til å bli værende i deres nærhet. Dette er ikke holdninger du ønsker å ha i ditt liv. Denne kruttønna av en miks gjør psykopaten istand til å gjøre hva som helst uten å føle skyld, inkludert å myrde. 

Psykopaten synes å unnskylde deres manglende skyldfølelse ved å påstå at det hemmer dem, at det er en samfunnsskapt regel som ikke gavner noen.  

""Guilt?" he remarked in prison, "It`s this mechanism we use to control people. It`s an illusion. It`s a kind of social control mechanism, and it`s very unhealthy. It does terrible things to our bodies." - sitat av Ted Bundy, psykopat og seriemorder (fra "Without conscience").

En psykopat forstår med andre ord ikke at skyld kommer naturlig, innenfra i normale mennesker. Jeg tror mange psykopater tenker som Bundy, at det faktisk er en lov laget for å kontrollere oss, på samme måte som menneskeskapt juss. Psykopaten vil tilstrebe å motarbeide slike sosiale "lover", derav den psykiatriske betegnelsen antisosial forstyrrelse.

Psykopaten har også en fantastisk evne til å rasjonalisere og unnskylde deres egne overgrep. Psykopaten tar aldri ansvar for noe han/hun har gjort som har skadelige konsekvenser for andre.

"Psychopaths` lack of remorse or guilt is associated with a remarkable ability to rationalize their behavior and to shrug off personal responsibility for actions that cause shock and dissapointment to family, friends, associates, and others who have played by the rules. Usually they have handy excuses for their behavior, and in some cases they deny that it happened at all." (fra "Without conscience")

Forstyrrelsen kan få psykopaten til å ikke bare fraskrive seg alt ansvar, men sågar skylde deres handlinger på andre - omstendigheter eller mennesker. I deres øyne er de selv ofre.

"Jeg er blitt gjort til en drittsekk og syndebukk. Når jeg tenker etter så er jeg mer et offer enn en overgriper" uttalte John Wayne Gacy mens han sonet for å ha myrdet 33 unge gutter og menn. "Jeg elsket henne dypt. Jeg savner henne så mye. Det som skjedde var en tragedie. Jeg mistet min elsker og min beste venn. Hvorfor tenker ingen på hva jeg går gjennom?" ytret tannlegen Kenneth Johnson etter å ha klubbet sin kone til døde på deres bryllupsreise. Jodi Arias myrdet i 2008 sin elsker Travis Alexander. Få minutter innen hun nesten kuttet av hodet hans med en kniv, så tok hun et bilde av ham i dusjen. Hun ville forevige øyeblikket innen livet hans var over. Senere elsket hun all oppmerksomheten hun fikk under rettsaken. Hennes største frykt var å bli isolert i fengselet - alt i tråd med hva vi vet at en psykopat frykter allermest; å ikke ha et publikum de kan trekke narsissistisk forsyning fra.

Det er viktig å huske at selv om våre respektive psykopater ikke har myrdet og mest sannsynlig aldri kommer til å gjøre det, så deler de dette tankesettet.

I andre tilfeller vil psykopaten argumentere at ofrene hadde gavn og nytte av psykopatens svik og bedrag. En psykopat kan for eksempel uten anger stjele verdifulle gjenstander og forsvare handlingen med at offeret vil få alt - eller mer - tilbake på forsikringen. Emosjonelt bedrag kan unnskyldes med at "han/hun lærte en verdifull lekse om ikke å være så naiv, jeg gjorde dem en tjeneste". 

Jeg oppfordrer alle som ikke allerede har gjort det til å studere de offisielle kriteriene for psykopati. Vi må tilstrebe at de riktige menneskene blir stemplet og ingen andre. Studer også gjerne kriteriene for en narsissistisk personlighetsforstyrrelse. 

Jeg pleier også å oppmuntre leserne, spesielt nye lesere, til å skrive ned eksempler på at din partner, eks, venn, kollega eller slektning oppfyller kriteriet. Dette for å hjelpe deg i NK eller eventuelt gråstein-metoden og i kampen mot kognitiv dissonans.

Jeg kan begynne.

-Jeg vet at min P mangler skyldfølelse da han kunne si meget grove ting om meg - til meg - og neste gang vi hadde kontakt late som om intet urett var sagt. Jeg skulle bare akseptere krenkelsen. Han angret ikke fordi han kort tid etter kunne krenke meg igjen.  

-Jeg vet at min P mangler skyldfølelse da han lovet ting som han aldri holdt. Han lot som om han aldri lovet disse tingene. Han lot meg gjennomgå enorme kvaler som konsekvens av ting han hadde lovet. Han angret ikke på dette, da jeg aldri fikk medfølelse eller beklagelse for kvalene jeg gjennomgikk. 

Skriv dine egne eksempler ned i en bok som du henter frem hver gang du begynner å tvile på din egen oppfattelse av din relasjon med psykopaten eller narsissisten. 

"Jeg har nå klart 7 uker med NK, så hvorfor blir det ikke lettere?"

Skriver en fortvilet leser i kommentarfeltet. Det psykopatiske bånd sitter dypt, og det er et sjokk for mange når de oppdager at det de trodde var ekspressruta til frihet, slettes ikke går så fort som man trodde.

Da jeg i min tid sluttet å røyke, så la jeg på meg elleve kilo. Jeg synes de ekstra kiloene var en enorm belastning - ikke nødvendigvis tyngdemessig, men utseendemessig. Fristelsen til å plukke opp sigaretten for å få min gamle velkjente figur tilbake var stor. Flere ganger hadde jeg en indre debatt om hvorvidt jeg faktisk skulle gjøre det og var på nippet til å gjøre det, for jeg trivdes ikke med mitt nye utsèende. Jeg måtte dessuten kvitte meg med flotte plagg for tusenvis av kroner som jeg elsket men som var blitt for trange. Men det som ville skje hvis jeg igjen begynte å røyke, var at andre plager som muskel- og leddsmerter, hoste og piping i lungene ville returnere i tillegg til en stor økonomisk utgift. Var jeg villig til å få min figur tilbake på bekostning av alt det andre? Jeg falt på nei og plukket aldri opp sigaretten. Men den dag i dag er jeg klar på at å slutte å røyke hadde negative effekter som jeg må leve med. De ekstra kiloene er der fortsatt.

Slik er det også med NK. Ikke alt blir bra, men den samlede gevinsten er større enn det samlede tapet. NK med en psykopat har det til felles med røykeslutt at det er meget politisk ukorrekt å si at man taper noe på å innføre det. Men det synes jeg vi ikke skal skyve under teppet og slår et slag for å få frem i lyset at jo, man taper noe. Jeg savner det sosiale og koselige som sigarettene medførte. Jeg savner også følelsen av tosomhet og fellesskap som psykopaten ga meg.

Psykopaten og sigaretten er begge skadelige for oss. Mange lener seg til sigaretten som en trøst, en venn i nøden som vi tyr til når vi er stresset eller nervøse. Men sigaretten er selvfølgelig en falsk venn som ikke gjør gavn. Det er også psykopaten.

Når man innfører NK så er det enklest i starten. Man er da sint, bestemt, viljesterk og motivert. Noe har skjedd som utløste den endelige beslutningen om NK. Psykopaten gjorde noe som var så graverende at man ikke lenger kunne akseptere det. Sinnet etter en slik hendelse sitter i en stund. Da oppleves NK som en lek. Men sinnet avtar og motivasjonen svinner med tiden. Savn og nostalgi slår inn, og man har da lett for å tilgi. Vi har gjort det tusen ganger før - slått en strek og tatt tidligere venner tilbake inn i varmen. Spesielt empatiske mennesker har dette som et mønster. Det er da så viktig å minne seg selv på at "det er en grunn til at det ble slutt" og hente fram gamle hendelser og følelsene som disse hendelsene avlet. 

Aldri har vi opplevd et lignende magnetisk sug tilbake til en tidligere venn, som vi gjør med psykopaten. Dette er det psykopatiske bånd som drar i oss. Forestill deg at det eksisterer en fysisk strikk mellom deg og psykopaten. Når avstanden blir lang nok så strekkes strikken og det ligger i strikkens natur at den da vil forsøke å trekke seg sammen og bli kortere igjen slik at offer og psykopat gjenforenes. Men hvis avstanden blir for lang, og med en ekstra kraftanstrengelse, så forsvinner den elastiske effekten, strikken vil svekkes og til slutt slite. Det den fortvilte kommentatoren nå føler etter at syv uker er gått, er strikken som begynner å reagere på at den blir strukket med automatisk å ville trekke seg sammen. Offeret trenger fremover å anstrenge seg enda hardere, slik at strikken til slutt sliter. NK blir vanskeligere innen det blir bedre. De som bryter NK gjør det oftest i denne "sammentrekningsfasen".

Kommentatoren fikk mange gode svar fra medleserne. Flere påpekte at "syv uker er ingenting". Det stemmer. Men det må ikke ta motet fra ofre som strever med NK. Hver dag hvor NK lykkes, er en dag nærmere det tidspunktet da strikken sliter. Det er heller ikke slik at smerten er jevn og konstant frem til den dagen. Underveis vil du få stadig flere gode dager, og stadig færre dårlige. 

Husk at du har vært avhengig. Psykopaten har vært din rus. I begynnelsen av NK har du ingen abstinenser, for markeringen av NK har i seg selv gitt deg en rus; at du endelig satt foten ned og bestemte for deg selv. Dette kan du flyte på en stund men effekten vil avta og da er ikke lenger NK så spennende. Du mister litt fokus; "hvorfor gjorde jeg egentlig dette"? I tillegg slår fryktelige abstinenser inn. Dette er faktisk de samme fysiske stoffene som herjer i oss som etter røykeslutt. Men faktisk tror jeg psykopatofferet har det verre. Der eks-røykeren får enorm sosial og moralsk støtte fra omgivelsene, så må psykopatofferet ofte nøye seg med "det var på tide, jeg skjønner ikke hvorfor du henger fast i det mennesket". 

Psykopaten fylte mye i oss. Vi var så involvert og engasjert i dette mennesker, og opplevde det som gjensidig. Det er et enormt tomrom som skal fylles etter bruddet. Jeg vil skrive mer om dette senere. Men når du sitter der og sliter med NK fordi du er ensom, forsøk å tenk tilbake på tiden før NK, da du og psykopaten fortsatt var sammen. Jeg vet ikke med dere, men personlig var jeg meget ensom sammen med psykopaten. Jeg forsøkte så desperat å komme nær ham men det var en usynlig mur mellom oss. Muren var selvfølgelig hans forstyrrelse, han kunne ikke knytte seg til meg, men det visste jeg ikke den gang. Derfor opplevde jeg fortvilet ensomhet til tross for at vi var sammen nesten daglig. Mange av hans uforklarlige handlinger og utsagn forsterket ensomhetsfølelsen. Var det ikke egentlig slik med deg også? Hva hjelper det om du fikk psykopaten tilbake, ville du egentlig bli kvitt din ensomhet?

Jeg tipper at det ville du ikke. I tillegg ville mengden mishandling eskalere. Det du tror ville bli bedre, ville faktisk bli verre.

Hvis jeg plukket opp sigaretten i dag, så ville jeg kanskje miste noen av kiloene jeg har lagt på meg men ikke alle. Jeg ville aldri få min gamle figur tilbake fullt og helt. I tillegg så ville lungeproblemene kommet tilbake og antakelig tilta, og sigarettene har blitt enda dyrere. 

Vi har ingenting å tjene på å returnere til ting som vi vet skader oss. Bare fordi tingene er kjente og trygge, så betyr ikke det at vi trenger dem. Våg heller å løsrive deg fra skadelige ting som gir deg falsk trygghet og binder deg, og kast deg ut i noe nytt og usikkert. Forsøk å lære om deg selv, finn ut hvorfor du klenger deg til skadelige ting og mennesker. Jeg vet du vil tjene på det. 

Hvordan kan du være sikker på at relasjonen ikke er ekte?

En kort tekst denne gang, som supplement til den siste teksten om tilknytning. 
I dag vil jeg introdusere dere for en klok mann. Denne mannen som kaller seg "Assc direct" er en av mange gode youtube-kanaler som forsøker å hjelpe psykopatofre på rett kjøl. Det jeg vil snakke om i dag har jeg lært av ham. Videoen over er tilfeldig utvalgt, men alle hans videoer er gode og hans kanal er verdt å følge. Han er fortsatt aktiv og publiserer tre-fire videoer i måneden. 

Hvordan kan du være sikker på at din psykopat slettes ikke føler de tingene for deg, som de påstår at de gjør? De avslører det på mange måter, for eksempel etter bruddet da de hopper direkte inn i en ny relasjon med begge ben, uten behov for å bearbeide relasjonen med deg. En annen måte de avslører det på er at de sjelden eller aldri lytter til dine behov. Alle aktiviteter og samtaler skal foregå på deres premisser. Hvis man har ekte følelser for en person, så tar man hensyn til hans/hennes behov. Ja faktisk gjør man det langt på vei også for fremmede personer. Atter en avsløring av deres falske maske var kritikken av oss og aggresjonen mot oss. Listen er enda lenger. 

Men ikke engang dette var nok til å få oss til å fatte hvor tatt ved nesen vi ble. Vår forestilling om at vår relasjon med psykopaten var ekte er så seiglivet at verdens tålmodigste pedagog hadde måttet pakke sakene sine og gå uten å ha beveget oss en centimeter. 

Så, la oss et øyeblikk erindre hvordan vi selv oppførte oss i relasjonen med psykopaten, og forøvrig også med alle andre som vi ønsker en prioritert relasjon med. Vi dyrket og pleiet den fordi den for oss var en investering. Eller motsatt, fordi den var en investering så pleiet vi den. Vi vannet den, vi ønsket vekst.

Det kan sammenlignes med penger vi kjøper aksjer for. Vi gjør det fordi vi ønsker at pengene skal formere seg. Vi bruker ikke penger på aksjer som vi vet vil falle i verdi. Vi kjøper kun aksjer som vi har tro på at skal vokse, slik at vi etterhvert kan hente mer ut enn vi skjøt inn.

Slik oppfører vi oss i en relasjon også, og det pussige er at i en normal relasjon så vil begge parter etterhvert kunne høste mer enn de sådde. Altså vokser innskuddet for begge to. 

Og nå kommer ett av psykopatens mange krumspring som avslører at hans/hennes investering ikke var ekte; han/hun saboterte relasjonen. Av og til åpent, for det meste subtilt. Men når du tenker etter, så gjorde psykopaten alt han/hun kunne for å forgifte relasjonen og sabotere for deg. Det sier seg selv at man ikke forsøker å sabotere for selskapet eller banken hvor man nettopp har kjøpt mange aksjer. Man vil i stedet snakke det opp og håpe at det går bra for selskapet. På samme måte ønsker man at det skal gå bra i en relasjon hvor man har lagt mye tid, omtanke og energi.

Men her er greia; psykopaten kjøpte aldri aksjer i deg. Psykopaten investerte ingenting. Han/hun var aldri tilknyttet. Dette henger sammen med forrige tekst om at psykopati er en tilknytningsforstyrrelse. Psykopaten bare latet som om han/hun kjøpte aksjer i deg. Men innerst inne visste han/hun at relasjonen ville gå ad dundas. Han/hun la opp til det, og hadde ingenting å tape. Derfor sov han/hun så godt om natten. Derfor kunne han/hun gå direkte inn i en ny relasjon.

Dette er brutalt å vite, men bruk det til å bryte ditt emosjonelle bånd til psykopaten ytterligere hvis det fortsatt er et bånd.

Psykopati er en tilknytningsforstyrrelse

Psykopati er mange ting. Det er ondskap. Det er manglende selvinnsikt og manglende identitet. Det er manglende sympati og langt på vei også empati. Det er egoisme på ekstremt nivå. Det er sadisme. Å rangere disse trekkene ved forstyrrelsen er vanskelig. Det røres snarere sammen i en eneste stor lapskaus. Med alle disse hemningene så er det utrolig at en psykopat overhodet fungerer. Dog våger jeg å påstå at en grunnpilar er psykopatens manglende evne til tilknytning. 

En psykopat er permanent frakoblet resten av verden, og intimitet hjelper ikke. Det er smertefullt å ikke føle seg som en del av storsamfunnet. Mange av oss har smakt på denne følelsen innimellom, for eksempel i rehabiliteringen etter psykopaten. Vi finner dog alltid en plass fordi vi vet at vi har mer til felles med våre medmennesker enn hva som skiller oss fra dem. En psykopat bøter på sin opplevelse av fremmedgjørelse med et grandiost selvbilde; han/hun er bedre enn resten og har derfor ingen grunn til eller interesse av å føle tilhørighet. 

Da vi i vår tid forsøkte å investere i relasjonen med psykopaten så ble vi tilknyttet. Vi anså alt samværet som et gjensidig forsøk på å bli kjent med hverandre og se om det var liv laga for en lang framtid sammen. Det var dog for de fleste en meget forvirrende opplevelse. Forvirringen skyldtes at psykopaten ikke responderte på våre tilnærmelser som normalt. Jeg vil tillate meg å utheve en meget bra kommentar som ble lagt inn på bloggen i dag. Den er verdt å lese i sin helhet. 

Han var så god venn og grei mot alle andre enn meg, jeg ble bare dratt ned. Vi snakket om hus sammen, men så ble han rasende når jeg tok det opp. Like etter det endte det i stor krangel og jeg ble forkastet. Han sier jeg var den som gikk, og oppførte seg deretter. Jeg ble på nåde. Krangel om en ferie som ikke ble noe av, følte han spilte på forventningene mine og at det ikke ble planlagt ordentlig. Jeg fikk bare smuler etterhvert og dette gjorde til at jeg dro fra en hyttetur kvelden før, orket ikke mer degradering av meg. Enten sa jeg for mye eller for sa noe rart, eller så sa jeg noe teit osv. Eller hissige utbrudd. Alt hadde jo blitt vridd om, og plutselig var det meg som tok alt initiativ. (Dette er en taus og hemmelighetsfull, kontrollerende og sint p som tok meg med på masse reiser osv. og var veldig på i starten) Da ble han også sur siden ikke initiativet var hans kontroll, og gadd derfor ikke alltid å svare engang. Mye taushetskurer fra han bare jeg hadde vanlige forventninger. Vel, det siste som skjedde var at han prøvde å få meg til å akseptere andre kvinner. Jeg hadde blitt devaluert som kjæreste og han tålte ikke mitt ene krav til at det da bare måtte være meg. Følte meg så ensom og utrygg med han. Har satt inn NK, han er uansett så fornærmet over at jeg sto opp for mine egne behov og dro, så hører ikke fra han nå. Fikk jo avsky og klarte ikke takle mer avvisning. Samtidig følte jeg meg utrygg og redd. Ville kanskje innerst inne vekke noe følelser hos han også. Jeg savner det vi hadde i starten men har innsett det er hekt og avhengighet, ikke kjærlighet. Jeg følte meg jo aldri trygg og alltid forvirret. Tror eneste grunnen til at vi dro på hytta hans var at det ikke er en ny flamme enda. Nesten som han forakter meg fordi han ikke har møtt noen ny... Han prøver alltid å gjøre meg til den gale og snu min virkelighetsoppfatning. Nå må jeg slutte å føle dårlig samvittighet for at jeg dro en kveld før avtalen. Han vil jo uansett ikke ha meg fullt og helt lenger, og bare skuffer og sårer meg. Samtidig fikk jeg noe mer oppmerksomhet enn vanlig,glimtvis med sjarm. Fatter ikke hvorfor jeg ikke bare får helt nok og holder meg der. Kverntankene kommer jo tilbake hele tiden. Hodet mitt vet jo alt, når slutter følelsene mine? Kjente alle romantiske tanker endelig var borte siden sluttet å håpe om fremtiden med han og innsett at han er en tyrann og en P.

Hele kommentaren fra begynnelse til slutt, beskriver en person som famlende forsøkte å knytte seg til en psykopat som ikke responderte på tilnærmingen slik normale mennesker gjør. Vi er vant til at hvis vi gjør gode ting for hverandre så avler det hengivenhet og takknemlighet. Med en psykopat så er det imidlertid ikke slik. Psykopaten leker med oss på et vis som en person som er tilknyttet aldri ville finne på å gjøre. Men fordi relasjonen sjelden er ren avvisning, så blir vi værende. Vi tror psykopaten også er investert. Faktisk slår tanken oss aldri at dette mennesket slettes ikke føler noe positivt for oss, det rimer ikke med hans/hennes pågåenhet. Akk så mye skade vi blir påført mens vi går og venter på at han/hun skal falle til ro sammen med oss. Vi venter forgjeves.

Grunnen til at psykopaten ikke knytter seg til oss, er fordi hans/hennes grandiose selvbilde hindrer ham/henne i det. Det er såre enkelt. Vi er byttedyr. Psykopaten er rovdyr. Løva knytter seg ikke til sebraen den har tenkt å fortære. Det ville også være uhensiktsmessig i en konkurranseverden av den varianten som psykopaten lever i; hvis løva knytter seg til sebraen så vil løva sulte. Psykopaten trenger narsissistisk forsyning for å leve, han/hun kan ikke ha omtanke for de personene som skal forsyne ham/henne med den livsnødvendige bensinen. Da vil psykopaten sulte.

En annen grunn er at psykopaten er ingen. Hvem skal da knytte seg til oss? Personen han/hun designet for oss i starten av relasjonen? Den personen eksisterer ikke. Personen han/hun egentlig er og som etterhvert blir presentert for oss? Den personen er rovdyret. En tilknytning krever kroker. Er to personer knyttet sammen så har de en krok i hverandre. Kroken trenger et feste. Festet er vår omsorgsfulle tilstedeværelse i form av en ekte og grunnlagt personlighet. Det er med vår personlighet vi knytter oss. Psykopaten har ingen slik grunnleggende personlighet. Det er derfor ikke noe feste i ham/henne. Dette forklarer forvirringen offeret opplever; den oppstår av at det ikke er noe å feste kroken i.

Jeg husker hvordan psykopaten kunne gå fra å ignorere meg, utvise åpen skadefryd, nesten angripe meg fysisk, skifte ham fullstendig og bli en lojal valp som ville tilbringe kvelden med meg innenfor en tidsramme på to timer. Og alt skjedde uten eksterne faktorer, ingenting foranlediget den vekslende aggressiviteten og hengivenheten. Med andre ord foregikk alt inne i ham. Det er virkelig meget forstyrrede og farlige mennesker vi har hatt med å gjøre. 

Deres tilbøyelighet til å bite hånden som forer dem er ikke normal opptreden. Vi bøyde oss nærmest dobbelt for å tilfredsstille deres behov. Et normalt menneske ville anerkjent vår innsats som den enorme kjærlighetserklæringen den i virkeligheten er. Men psykopatens kaotiske indre vet ikke hvordan han/hun skal reagere. Det er her den manglende sosiale intelligensen blir synlig. De er avhengige av at vi er meget tolerante for merkelig oppførsel. En person med klare og tydelige oppfatninger av rett og galt ville forlatt dem for lenge siden. 

De avslører deres manglende tilknytning gang på gang, men vi nekter å se det for hva det er. Mange av oss opplever at psykopaten går direkte fra oss og inn i en ny relasjon, uten tegn til anger, savn eller samvittighet. En person som var tilknyttet oss gjør ikke slik. Ingen normale personer hopper mellom venner, kjærester og samboerskap på denne måten. En psykopat kan sågar forlate sine egne barn og aldri kontakte dem igjen. Dette er ikke en person du ønsker eller trenger å bære med deg i hjertet. Dette var ikke ditt livs kjærlighet. Ditt livs kjærlighet? Han/hun venter et sted der ute, men de finner ingen plass hos deg så lenge du er utilgjengelig og okkupert av psykopaten.

Psykopaten kan late som de er tilknyttet, men kun på overflatisk nivå. En fjern venn eller bekjent vil aldri klare å observere denne meget store defekten i psykopaten. Man må være tett på psykopaten over tid for å kunne se dette. Nesten som han forakter meg fordi han ikke har møtt noen ny, skriver den anonyme kommentatoren. Likevel vil psykopaten på hyttetur med henne. Vi tror det er fordi de er så glade i oss at de ønsker "å ha oss for seg selv", men slik er det dessverre ikke. Psykopaten holder dem tettest til brystet, som han/hun hater mest. Hvem i sitt gode skinn drar på hyttetur i tosomhet med en person man forakter? Psykopaten gjør. Hva gjør rovdyret når det har klart å isolere byttedyret? Det angriper.

Folkens, det er bare å løpe. Ikke se deg tilbake. Denne personen er meget meget syk. Psykopati er ingen sinnslidelse, det er en personlighetsforstyrrelse. Jeg vil likevel kalle vedkommende syk i den forstand at deres mentale avvik er så stort at de knapt kan kalles samme rase, og det vil aldri bli bedre. Han/hun kommer aldri til å sette pris på deg. Løp og skrap sammen resten av ditt liv. Gjør det beste du kan for å ha det fint uten dette mennesket. 

 

Minner på avvikende nummer og åpningstider for Hjelpetelefonen kommende uke. Se høyremeny for mer info. 

Det mentale, det emosjonelle og det praktiske aspekt ved NK

Denne gang blir det en tekst av den litt strengere sorten. Jeg hører og ser at det råder mange misforståelser rundt NK. Dette er naturlig, da NK har så mye naturstridig i seg. Hvor vanlig er det at vi må bygge en mur rundt oss for å holde visse personer ute av våre liv? Det er ikke særlig vanlig. Dette tiltaket er nødvendig kun overfor meget forstyrrede og/eller farlige personer. Det kan være vanskelig å ha den nødvendige mentale innstillingen mot mennesker vi i utgangspunktet har elsket og som vi trodde elsket oss. Men fordi det er den beste og strengt tatt også den eneste beskyttelsen mot en psykopat så er det viktig at misforståelsene oppklares. 

Når det er sagt så må jeg formidle at jeg har sett og hørt mange rare forestillinger om NK. Her er et utdrag av en samtale jeg en gang hadde med et offer, samtalen forløp omtrent slik;

Jeg: har du innført NK?

NN: Jada. Jeg har ikke hørt fra henne på lenge. Jeg tror det er over mellom oss nå.

Jeg: Men det er ikke NK. Har du tenkt å innføre det?

NN: Jada, jeg har NK, jeg regner ikke med hun kommer til å kontakte meg igjen.

I kommentarfeltet på bloggen kan man se lignende utsagn. Senest kom denne "jeg har forholdt meg til NK i en uke nå. Har fått en melding av min P, men har klart å la være å svare." (jeg påpeker at dette er et tilfeldig valgt sitat slik at vedkommende som kjenner seg igjen ikke må føle seg støtt. Dette gjelder mange).

De ovenstående eksemplene har til felles, utover at de ikke er NK, at de gjeldende personene overlater makten til psykopaten. Det betyr at offeret lever på nåde, og fortsetter å gjøre rehabiliteringen avhengig av psykopaten. Det er ingen beskyttelse i det. For hva skjer hvis psykopaten plutselig bestemmer seg for å ta kontakt? Klarer man da å stå i mot å svare?

Mange har forstått NK riktig. Andre har ikke forstått NK, og blant de sistnevnte synes det å ligge som årsak enten en manglende evne eller en manglende vilje til å forstå betydningen av NK. I de tilfeller hvor manglende evne til å forstå er årsaken så dreier det seg ikke om evneveike ofre, men snarere fordi - som nevnt i innledningen - vi forstår ikke at denne personen er så farlig at vi må innføre så drastiske tiltak. I de tilfellene hvor manglende vilje er årsaken, så kan det være flere ting som holder oss igjen fra å innføre NK, men også her ligger det et element av at vi ikke har fattet at psykopaten kan skade oss. Blant faktorer som gjør at vi egentlig ikke ønsker NK, er et ønske om å være litt tilgjengelig, i tilfelle psykopaten plutselig skulle "se lyset" og forstå at det er vi som er den beste partneren for ham/henne. 

En annen feiloppfattelse av NK som råder, er at det straffer psykopaten. Det gjør det, men hvis offeret innfører NK med straff som motiv så er også dette dømt til å mislykkes. Offeret ønsker da å vite hvordan psykopaten oppfatter NK, dette fordrer en viss informasjonsflyt og da er hensikten med NK borte. Dette er ikke NK men en taushetskur - iverksatt av offeret.

Jeg forstår at nysgjerrigheten er stor. Vi ønsker å bli husket av personen som betydde så mye for oss. Vi tror at en melding er en bekreftelse på at vi blir husket. Derfor holder vi en port åpen, for det er liksom så definitivt slutt hvis vi låser alle dørene. Men mye av hensikten med NK er at vi ikke skal vite om psykopaten forsøker å kontakte oss eller ei. For hva skjer hvis vi aldri får den henvendelsen vi lengter etter? Vår opplevelse av egen verdiløshet blir forsterket. NK skal således ikke bare beskytte oss direkte fra en farlig psykopat, men også fra vårt eget indre. 

Hva skjer hvis vi faktisk får en henvendelse? Vi tror vi er sterke, men det er vi ikke hvis psykopaten når gjennom. Vi vil oppleve store kvaler og få problemer med å ikke svare. Hodene våre vil begynne å jobbe med mulige svar, formulere setninger og analysere eventuelle reaksjoner hos psykopaten. Til slutt er taushet intet alternativ, for vi har kommet på så mange fristende svar å gi.

Hvis vi svarer, så er sjansen stor for at psykopaten klarer å trekke oss inn i sin virkelighet og sitt drama påny. Før vi vet ordet av det så sitter vi i den samme grøten vi forsøkte å flykte fra. Et par meldingsutvekslinger er alt som skal til for å nullstille oss og for psykopaten å manipulere oss tilbake til en rolle i hans/hennes liv. Alternativt så svarer ikke psykopaten på vårt svar. Hva skjer da? Vi blir gående og spekulere på hvorfor, og følelsen av verdiløshet vil igjen legge seg over oss. Vi blir dystre og deprimerte. Dette er ikke bagateller, dette er sinnpåvirkninger som i verste fall kan gjøre oss arbeidsuføre og suicidale.

Psykopaten har en makt over oss som normale mennesker ikke har. Vi er på mange måter trollbundet av ham/henne. Normale tiltak for å holde normale mennesker ute er derfor ikke tilstrekkelig. Vi tåler å se glimt av normale mennesker som vi ikke lenger har kontakt med, men når det gjelder psykopaten så har vi ikke godt av å høre hans/hennes stemme eller se noe han/hun har skrevet. Vi har heller ikke godt av å høre om ham/henne via tredjepersoner.

Enda en grunn til at NK er et spesielt tiltak rettet mot psykopaten er at han/hun aldri tar et nei for et nei. Der hvor normale mennesker respekterer dine ønsker om å bryte kontakten, så vil de fleste psykopater på et eller annet tidspunkt forsøke å henvende seg igjen. 

NK har et emosjonelt, et mentalt og et praktisk element. Alle tre elementene må være på plass og avklart for at NK skal lykkes. Hvis ikke offeret har reflektert over alle aspektene så er sjansen stor for at NK mislykkes og brytes. Derfor er det viktig med en forberedelseperiode innen man innfører NK. Selv om NK er en akutt prosedyre, så kan det være verdt å ta den ekstra tiden som trengs for å danne seg en forståelse av hvor omfattende NK er, innen man går i gang. Har man gjort det så er sjansen større for å lykkes. La oss se litt nærmere på de tre aspektene.

Det mentale aspekt

Kanskje har du lekt ping pong med psykopaten i lang tid, og på et vis blitt vant til - eller sågar avhengig av - dette spillet. Dere har brutt og blitt gjenforent mange ganger. Hver gjenforening har gitt deg en rus. Taushetskuren er du blitt vant til. Kanskje den også har gitt hverdagen din litt spenning; "når hører jeg fra NN denne gang?". Uansett så har denne dansen blitt et mønster hos dere og en stor og nærmest naturlig del av ditt liv.

Kanskje har du selv vært passiv aggressiv og på den måten deltatt i spiller ved å vekselvis straffe og belønne psykopaten med henholdsvis distanse og nærvær. Dette gjør deg ikke til psykopat, men det gjør at du aktivt deltar i spillet. 

Kanskje hater du alle bruddene og taushetskurene intenst. Du får ingen rus av dem, du liker heller ikke spillet som pågår, men du godtar alt for du er livredd for å miste psykopaten. Du er villig til å akseptere hva som helst av mishandling for å beholde ham/henne i livet ditt.

Å forberede seg mentalt på NK betyr å forstå at dette er game over. Dansen er slutt. Det blir ingen ytterligere gjenforeninger. Du må forberede deg på å legge en ny kurs i livet, uten psykopaten, for du kommer aldri til å se ham/henne igjen. Du må reflektere dypt og inderlig over hvilke kjernesår du har som har bundet deg til ham/henne og forberede deg på å lindre dem selv. Du må stålsette deg for smerten og vakuumet som oppstår når du plutselig ikke lenger får daglige henvendelser fra psykopaten.  

Du innfører NK fordi du ikke orker dramaet lenger. Du har forstått at dette er en tidstyv som sluker år av ditt liv og at du aldri vil få den relasjonen med psykopaten som du drømmer om. Du forstår at din helse tar alvorlig skade av relasjonen. Du forstår også at psykopaten er alvorlig forstyrret og muligens farlig. Du ønsker å bli fri. 

Hvis du innerst inne ønsker å fortsette dansen, så er du ikke klar for NK.

Det emosjonelle aspekt

I det emosjonelle aspekt så ligger det eneste elementet som vi ikke kan vente på at skal avklares innen vi innfører NK; vår kjærlighet til psykopaten. Vi kan ikke vente med å innføre NK til vi ikke lenger elsker psykopaten, for dette kan ta flere år. Det har vi ikke tid til å vente på. Derfor må vi forberede oss på å elske psykopaten bak lås og slå.

Dette er også fordi vi egentlig ikke elsker psykopaten. Ihvertfall ikke i pur form. Vår "kjærlighet" til en psykopat bærer en stor grad av avhengighet i seg. Det sier seg selv at vi ikke kan vente med å innføre NK til avhengigheten gir seg. Det blir det samme som å si "jeg skal bli rusfri når jeg ikke lenger er avhengig av heroin". Hele poenget med å bli rusfri er jo å kvitte seg med avhengigheten. Det samme gjelder NK. Forbered deg derfor på en periode med abstinens. Dette flokkes under det emosjonelle aspekt fordi det vil komme til uttrykk som sorg. Forbered deg på å sørge over psykopaten som om han/hun har avgått ved døden.

Du må ned til cellenivå forstå at denne personen er død for deg. Forbered deg derfor på sorg, sinne og alle følelsene som vil dukke opp i den kompliserte sorgens faser. Ikke innfør NK før du har gjort deg noen tanker om dette.

Du må ønske å bli fri fra den emosjonelle berg- og dalbanen og være klar over at ditt adrenalin nå har vendt seg til store svingninger og at det derfor i en periode kan bli vanskelig å falle til ro.

Det praktiske aspekt

Her skal muren reises; de nødvendige praktiske tiltak for å få indre fred. Det emosjonelle og mentale aspekt hjelper ingenting hvis du ikke aktivt iverksetter tiltak for å hindre gjensidig informasjonsflyt mellom deg og psykopaten. Motsatt så er det hensiktsløst å reise muren uten å gjøre deg de nødvendige refleksjonene om hvorfor det er nødvendig.

Listen inkluderer:

-Blokkering av P på alle sosiale medier, sletting av din egen profil hvis nødvendig. Hvis du er av typen som ikke klarer å holde psykopaten blokkert, men i svake øyeblikk avblokkerer, så anbefaler jeg midlertidig eller permanent sletting av din egen profil. Dine riktige venner er ikke avhengige av sosiale medier for å kontakte deg.

-Nytt og hemmelig telefonnummer. Det trenger ikke å være juridisk hemmelig, men skjult på alle nummeropplysningsider slik at psykopaten ikke har mulighet til å spore det opp. Du kan nøye deg med blokkering, men da gjelder det samme som i punktet ovenfor; hvis du i svake øyeblikk avblokkerer P, så er det nødvendig med helt nytt nummer. Du har ingen unnskyldning for ikke å gjøre dette, det er ikke et vanskelig tiltak. Det er enkelt å få nytt nummer. Det koster et gebyr. Hvis du bytter leverandør så kan du få nytt nummer gratis. Husk å huke av allerede ved bestilling for "skjult nummer" ellers så risikerer du at nummeret blir lagt ut på gulesider.no umiddelbart, det vil da ta flere uker å få slettet det. Deretter kan du enkelt informere dine nærmeste betrodde om ditt nye nummer.

-Slett all kontakt med felles venner og bekjente. Hvis du beholder kontakten med en eller flere av dem så tilsvarer det å ha offentlig telefonnummer eller å beholde P som venn på facebook - fordi informasjonsflyten er åpen. Husk at den minste ting felles venner vet om deg, kommer tilbake til psykopaten. Du kan også bli fristet til selv å fiske etter opplysninger om P, eller informasjonen kan komme spontant og uønsket. Sletting av felles venner er et omfattende tiltak og inkluderer jobbytte hvis det finnes en eller flere av dem på din arbeidsplass.

-Hvis du velger å bli boende i en bolig som psykopaten vet om, så aldri åpne døren ved uanmeldt besøk. Informer dine venner om at de må sende deg en melding innen de kommer, ellers slipper du dem ikke inn. Ikke installer kikkehull i døren. Det lyder kanskje merkelig, men du har ikke godt av å vite om psykopaten oppsøker deg eller ikke. Du har ikke godt av å se hans/hennes ansikt. Dette har samme årsak som å skaffe nytt telefonnummer - du vil slippe å spekulere på om psykopaten forsøker å henvende seg. 

-La mail fra psykopaten gå direkte til søppelfilteret. Hvis mulig, tøm filteret uten å se hver enkelt avsender. Samme årsak som over; du vil ikke vite om psykopaten henvender seg. Hvis du identifiserer mail fra ham/henne, så kan du bli fristet til å åpne den. Det sier seg selv at du ikke skal svare på mails fra ham/henne. Det samme gjelder sneglepost. Det kan være vanskelig å ikke åpne sneglepost, men i dag er vi forberedt på det meste som kommer i posten. Er det viktig eller offentlig post så framkommer det ofte fra konvolutten, eller vi får et duplikat på mail. Hvis det dukker opp mistenkelig privat post så spør deg selv "kjenner jeg igjen håndskriften?", "forventer jeg brev eller invitasjoner fra noen?". Gjør selv en vurdering. Hvis du kan, så kast brevet uåpnet.

-Hvis psykopaten er av den meget forfølgende arten som kan stå utenfor din bolig i timevis (dette er sjelden) så må du sterkt vurdere å flytte. I alle tilfeller bør du levere en politirapport og eventuelt en anmeldelse. Ikke inngå i samtale med ham/henne. Gjør hva du kan for å unngå direkte samspill. Gå tilbake inn i boligen din, hopp i en taxi eller løp. 

Dette er ikke en smørbrødliste hvor du kan velge "jeg tar en med roastbeef og en med reker". Alle punktene må gjennomføres der det er mulig, ellers er det ikke NK. Det hjelper ikke at vi har blokkert på sosiale medier hvis vi ikke også har fått nytt telefonnummer som psykopaten ikke vet om. Vi må ikke bedra oss selv til å tro at vi har innført NK, når vi ikke har det. Hva hjelper det å låse hovedinngangen, når bakdøren står åpen? I tillegg til at det ikke er NK, så er du "fri" på psykopatens nåde. Hvis du beholder en informasjonskanal åpen så er det et kommunikasjonsopphold kun hvis og så lenge som psykopaten ønsker det. Da har psykopaten fortsatt makten.

Ønsker du det? Hadde det ikke vært fint å ta makten selv som en siste handling mellom deg og P? 

 

Derfor blir du ikke trodd

Produktiviteten er høy om dagen. Dere som har fulgt bloggen en stund vet at utslippet av tekster er ujevnt. Produktiviteten avhenger av hvor mye jeg har å gjøre på andre fronter, inspirasjon, og hvor nært versus fjernt jeg befinner meg temaet mentalt. I perioder trenger jeg mer avstand, andre ganger har jeg det helt fint med å stå i psykopati til oppetter ørene. 

Nylig skrev en kvinne en kommentar om hvordan hun skulle fortelle sine døtre at hun har et meget problematisk forhold til sin (mest sannsynlig) narsissistiske mor - døtrenes bestemor. Kvinnen forteller at døtrene har en fin relasjon til deres bestemor som de oppfatter som søt og snill, og dessuten synes synd på. Jeg mistenker at kvinnen kvier seg for å innføre NK med moren, mye som følge av at hun tror døtrene ikke vil støtte henne eller forstå problematikken. Døtrenes evne til å forstå avhenger av mange ting, for eksempel deres alder og deres relasjon til både moren og bestemoren. Hvis deres relasjon til moren er dårlig eller hanglende, så er sjansen stor for at de vil støtte bestemoren i en eventuell konflikt. Sjansen er også stor for at selv om de forstår deres mor men samtidig ønsker å beholde kontakten med deres bestemor, så vil sistnevnte bruke dem som flygende aper for å påvirke og oversveve moren. Hvis døtrene er empatiske så vil de kanskje ha lettere for å støtte moren men samtidig også ha vanskeligere for å se bestemorens ansvar i konflikten.

Morens dilemma er vanskelig, Hun står fast mellom barken (sin egen mor) og veden (døtrene og eventuelle andre familiemedlemmer som vil støtte bestemoren). Hvordan kan hun få den nødvendige støtten av døtrene som hun trenger for å innføre NK med en nær slektning av begge parter?

Mange brukere av bloggen er fortalere for å avsløre psykopatene for omverdenen, gjerne med fulle navn og med detaljer omkring deres ugjerninger. Hvorfor skal vi skåne dem, da får de jo bare fortsette deres onde agenda uten motstand?

Selv om jeg forstår denne tankegangen så er det klare årsaker til hvorfor offeret i 95% av tilfellene gjør klokest å tie om hva han/hun vet om psykopaten. Nå skal vi systematisk gjennomgå noen av årsakene.

1) Svertekampanjen. Svertekampanjen har vi skrevet relativt lite om på bloggen. Det vil komme en mer gjennomgående tekst om svertekampanjen på et senere tidspunkt. I denne sammenheng vil jeg fortelle om hvor mye skade en psykopat kan gjøre hvis han/hun opplever seg truet av et nåværende eller tidligere offer. Psykopaten føler seg truet hvis de står i fare for å bli avslørt eller forlatt. I begge disse tilfellene vil psykopaten slå fra seg på et nivå som blir meget vanskelig for offeret å håndtere. Hvis man avslører eller forlater en psykopat så forårsaker man en narsissistisk skade i psykopaten. Dette er en krenkelse men av en helt annen dimensjon enn hva normale mennesker opplever. Relativt moderat kritikk kan av psykopaten oppleves som om man har myrdet hele deres familie, deres proporsjonssans er så forstyrret at de ikke klarer å legge noe bak seg. Kritikk sårer dem noe enormt. Tenk da hvordan de opplever å bli avslørt eller forlatt.

I historien om kvinnen så står moren/bestemoren i fare for både å bli forlatt (via datterens NK) og også å bli avslørt (til barnebarna). Hun vil bruke alle midler i sin makt til å forhindre at så skjer. Hvis psykopaten ikke kan forhindre en flukt eller avsløring, så vil de nesten alltid iverksette en svertekampanje. Deres forstyrrelse gjør at de ikke kan leve med skammen som en avsløring påfører dem. De er nødt til å straffe "forbryteren" og projisere skammen over på ham/henne. Den påfølgende svertekampanjen kan pågå i årevis og forårsake omfattende relasjonelle og praktiske problemer for offeret. 

Gjør dette at kvinnen ikke bør innføre NK med sin mor? Nei. Men det gjør at hun ikke bør fortelle noen utenforstående om hvorfor hun har iverksatt dette tiltaket. Psykopaten vil alltid være først ute med å vinne sympati fra omgivelsene. Å fortelle hva vi vet om ham/henne blir derfor hensiktsløst.

2) Psykopaten mishandler kun deg og er sjarmerende mot alle andre. Du er utpekt til å fylle rollen som psykopatens søppelkasse. Normale mennesker trenger ingen menneskelig søppelkasse, men en psykopat har så mye gift i seg som de er nødt til å projisere over på noen. Du er den personen. Til alle andre viser psykopaten kun sin solside. Vi vet alle hvor karismatisk og sjarmerende psykopaten kan være, han/hun brukte den egenskapen til å fange oss i begynnelsen av relasjonen. Vi ble den gang blendet. Alle andre bortsett fra deg er fortsatt blendet. Å fortelle hva du vet om psykopaten blir som å forsøke å overbevise dem om at det pågår en storm, mens de ligger på sandstranden og soler seg og bader i temperert, blikkstille vann. 

3) Du forstår det ikke helt selv, hvordan kan du da overbevise andre? Emnet psykopati tar for de fleste ofre flere år å få overblikk over. Lenge er ikke engang offeret selv overbevist. Bloggen får mange kommentarer a la "nå er jeg neimen usikker på om NN er psykopat, eller om det er jeg som er gal". Jeg har også vært der selv. Tenk hvor desperat, ustabil og upålitelig du lyder hvis du i denne tilstanden forsøker å overbevise andre om at det faktisk pågår en storm, når du selv er i tvil om værforholdene. Å uttrykke en troverdig versjon av din opplevelse med psykopaten kan først skje når du selv er helt avslappet og avklart til hele sulamitten, og dit kommer de fleste først etter flere år.

4) De fleste bryr seg ikke, for det skjer ikke dem. Vi må innse at andre mennesker har begrenset interesse for oss. De fleste står seg selv nærmest. For å være helt ærlig, hvem bryr seg om å høre om psykopatens mishandling av deg? Kun de aller aller nærmeste. I en periode har offeret stor taletrang og er villig til å utlevere sin historie til nærmest hvem som helst. Dette er å fraråde på det sterkeste. Forestill deg selv på stranda igjen. Du forsøker å overbevise folk om at det stormer i blikkstille vær. I tillegg er du usynlig. Menneskene som soler seg kan ikke engang se deg. 

5) I starten av relasjonen overbeviste du folk om at psykopaten var jordens salt. Vi trodde jo på det selv. I idealiseringsfasen ga psykopaten oss inntrykk av å være selve inkarnasjonen av alt som er godt i livet og i verden. Vi ville ikke annet enn å være sammen med denne personen. Psykopaten gjorde oss lykkelige og energiske. Vi fikk en ny vår. Disse signalene sendte vi ut til omgivelsene. Nå skal vi plutselig overbevise de samme omgivelsene om at vi tok feil, psykopaten var ikke jordens salt likevel. Faktisk er han/hun selveste satan. Lyder dette troverdig? Hvordan ville du selv reagere hvis du ble utsatt for slike ambivalente budskap?

Når du sitter i fortvilelse over den manglende forståelsen fra omgivelsene, så ha disse faktorene i bakhodet. Slå deg til ro med at kunnskapen om psykopaten må du stort sett holde for deg selv. Det blir din hemmelighet. Å formidle din historie til hvem som helst kan skade deg. 

Når du har fått psykopaten betraktelig på avstand, traumebåndet er brutt og du kan fortelle din historie med ro og overbevisning, så gjør det. Du har innført NK, det spiller ikke lenger noen rolle hva andre tror. I tillegg er mye av nettverket ditt utskiftet som følge av psykopaten. Du har ikke lenger noen der som står psykopaten nær. Når det er gått så lang tid så har du dessuten ikke lenger like stort behov for å fortelle. Vårt fortellerbehov handler nemlig i stor grad om behov for å bli trodd, vi trenger bekreftelse på at hva vi tenker er riktig. Men noen år etter bruddet så trenger du ikke lenger andres samtykke til din historie. Du vet. Det er nok for deg at du vet.

Når det gjelder denne kvinnen som står mellom sine døtre og sin mor, så anbefaler jeg å sette døtrene til bords og forklare hvorfor NK med deres bestemor er nødvendig. Det bør være ro rundt samtalen. Ingen aktive mobiltelefoner eller skrikende småbarn. Heller ingen andre avtaler innenfor det nærmeste tidsrommet, denne samtalen må alle parter ta seg god tid til. Døtrene er 30 år, de trenger ikke å skånes. Jeg anbefaler derfor kvinnen å legge alle kortene på bordet. Jeg anbefaler henne å formidle at dette er en irreversibel beslutning, og at døtrene kan glemme å forsøke å påvirke henne til å bryte NK. NK innføres for å stoppe all informasjonsflyt og gi kvinnen indre ro, kvinnen må derfor være tydelig på at meklerroller eller roller som flygende aper ikke tolereres. Det må være rom for spørsmål fra døtrenes side, og et tydelig signal om at konflikten ikke skal påvirke døtrenes selvstendige relasjon med bestemoren. Den har døtrene rett til å beholde. 

 

Jeg vil minne på den kommende kursdagen i Oslo 27. mai. Syv deltakere er påmeldt, det er fortsatt plass til ytterligere åtte deltakere. Meld deg på! Se under "kommende arrangementer" på facebook siden for ytterligere info. 

Psykopaten er et tomt skall


I dag, på Norges nasjonaldag, så synes jeg vi skal la en kanadier tale. 

I denne videoen så forteller Kim Wilson fra youtube kanalen "KimwilsonTV" om hva som skjer med psykopaten etter at vi forlater ham/henne eller vi selv blir forlatt. Hva tror du skjer?

Psykopaten dør.

Ikke i bokstavelig og fysisk forstand. Men den "persona" han/hun skapte spesielt for oss, slutter å eksistere så snart vi er ute av døren. 

Så langt tilbake som i 2015 så skrev jeg her på bloggen om psykopatisk speiling. Hva psykopaten gjør når han/hun speiler, er å oppta personligheten til offeret, eller kanskje rettere sagt en personlighet psykopaten tror offeret vil like. Dette stikker mye dypere enn å bare forsøke å ligne noen som man synes "er kul", slik vi gjorde da vi var unge og lett påvirkelige. Vi ville være som den kuleste jenta eller gutten i klassen, eller etterligne vårt store popidol. Det er også mer enn når vi som voksne bruker vår sosiale intelligens til å tilpasse oss når vi er sammen med forskjellige mennesketyper. 

Psykopaten i seg selv er tom. Et hull. Hullet fylles opp med den falske personen han/hun til enhver tid skreddersyr for å fange et spesifikt offer. Jeg tror at for å forstå omfanget av hvordan dette faktisk foregår, så må du se for deg en utenomjordisk med onde hensikter som kommer til jorden for å lure menneskene. I den kjente  tv-serien "V" fra begynnelsen av 80-tallet så kom det en hel utenomjordisk rase til jorden i store romskip, for å underlegge menneskeheten. I virkeligheten hadde skapningene et øgleaktig utsèende med grønn skjellbelagt hud og røde øyne. Men de lærte seg å tale vårt språk og klarte å fremstille syntetisk hud som de trakk på seg for å ligne oss. I begynnelsen klarte ikke menneskene å se forskjell på dem og et virkelig menneske, og slik blandet de seg tilsynelatende udektektert med menneskeheten og kunne utøve deres onde agenda.

Dette er faktisk meget nært hva psykopaten gjorde da han/hun møtte deg. Han/hun designet en person han/hun trodde du ville like. Fordi psykopaten tror vi liker oss selv, så former de en personlighet som ligger tett opp til vår egen. De adopterer våre smaker, våre interesser og i visse tilfeller også vårt talesett - akkurat som øglene i "V". Derfor får vi den magiske og altoppslukende opplevelsen av å ha møtt en sjelevenn eller "den eneste ene". 

I videoen over forteller Kim Wilson hvordan hun hadde en langtidsrelasjon med sin psykopat, Trevor, og hvordan de to gikk fra hverandre for så å finne sammen igjen mange ganger. Hun forteller at i begynnelsen av hver gjenforening så kjente hun ikke Trevor helt igjen, det var som om han var blitt til en annen i den tiden de to hadde vært adskilt, også selv om oppholdet i relasjonen var relativt kort. Hun forteller videre at hun i begynnelsen bare så glimt av den hun husket Trevor var, inntil den gamle Trevor langsomt vendte tilbake. Hun husker det som en pussig observasjon men at hun den gang ikke visste hva hun så.

Jeg hadde samme opplevelse en gang da jeg og min P hadde vært borte fra hverandre i tre uker. Den gangen var tre uker det lengste tidsrommet vi noengang hadde vært adskilt. Jeg husker hvordan jeg i de første sekundene umiddelbart etter gjenforeningen ikke gjenkjente psykopatens ansikt. Jeg så at det var ham, men det var noe totalt fremmed over ansiktstrekkene, som om han grimaserte, men ikke den type grimase som gjør narr. Det lignet mer på hva som skjer med en persons ansikt etter et hjerneslag der ansiktet forandrer seg fordi den rammede mister kontrollen på ansiktsmuskler og mimikk. Dette varte imidlertid bare noen øyeblikk inntil jeg med mine egne øyne så hvordan ansiktet hans la seg i de foldene jeg var vant til å se. Jeg fikk med andre ord bivåne det utrolige øyeblikket da de tar på seg masken. Ihvertfall den masken han brukte sammen med meg.

Det som skjer når man er borte fra psykopaten, er at de speiler en annen person (eller flere andre personer) i ditt fravær. De er ingen på egenhånd, og uten deg så kan de ikke speile deg for de blir ikke daglig minnet på hvordan du er. Du er dessuten ikke i fokus lenger, det er ikke deg de jakter når du ikke er tilstede. De finner derfor andre personer å speile. De er avhengig av å hele tiden oppta trekk fra andre, da de ikke har egne karakteristika. 

Ok, la oss da bevege oss til hovedpoenget i Wilson`s budskap, Den psykopaten vi savner eller hater (følelsene er oftest vekslende) og som holder oss bundet i lang tid, er død. Personligheten psykopaten skapte sammen med oss, avgikk ved døden det øyeblikk det som holdt den i live - du - gikk ut av døren. Du var den som ga næring til personen du forelsket deg i. Du forelsket deg ikke i psykopaten, han/hun er ingen. Du forelsket deg i en falsk, oppdiktet, midlertidig person som ikke eksisterte. Den personen er nå død. Du er derfor bundet til en person som ikke eksisterer.

Vi lurer så ofte på hvordan det har gått med psykopaten i vårt fravær. Vi ønsker ofte at det skal gå psykopaten dårlig. I nostalgiske øyeblikk ønsker vi at han/hun skal huske oss. Hva skjer egentlig? Det går hverken godt eller dårlig med vår psykopat, for vår psykopat er borte.

Du tenker kanskje "jamen da ønsker jeg at det går dårlig for den personen NN er i dag". Ja, det må du gjerne ønske, men da har du ennå ikke forstått omfanget av speilingen som har foregått. Den psykopaten er i dag, er så løsrevet fra den han/hun var sammen med deg at de ikke engang har felles bevissthet. Psykopaten husker ikke hva som foregikk mellom dere to. Det er ikke "din" psykopat som er sammen med en annen partner i dag. Din psykopat er borte. Som sagt, dette handler ikke bare om en ekstrem form for tilpasningsdyktighet. Nei, psykopaten skifter fullstendig ham mellom ofrene. 

Den psykopatiske oppsplittingen av forskjellige "persona" synes å befinne seg på et spekter et sted mellom speiling - som i begrenset omfang er en normal psykologisk mekanisme - og schizofren spalting, som er et meget patologisk fenomen hvor de forskjellige personlighetene ikke kommer i kontakt med hverandre. 

Hadde jeg i dag blitt sammen med min psykopat etter flere år i adskillelse, så hadde jeg blitt sammen med en ny person. En annen. Psykopaten hadde ikke lenger husket detaljene i den falske personligheten han skapte for meg den gang for lenge siden. Han har speilet så mange andre i mellomtiden at han derfor måtte designet en ny. Kanskje en med islett av den gamle personligheten jeg husker og ble glad i, men stort sett ville det være en helt ny person jeg hadde blitt sammen med og ikke den personen jeg en gang ble så hektet på. Den nye psykopaten ville være så fjern fra og annerledes enn den jeg husker at - ja, hvem vet - kanskje han til og med ville blitt behagelig. Jeg har savnet en person uten grunn. Jeg har drømt om en gjenforening med en person som er død.

Det er så viktig at du husker denne kjensgjerningen når du går og verker etter psykopaten, lider og har kvernetanker om "hva hvis/hvem/hvorfor". Du blir plaget av et spøkelse som nå bare eksisterer i ditt hode. Psykopaten døde da du dro.  

God 17. mai :)

Hvorfor jeg ikke ville bake gulrotkake

Jeg vil begynne med å repetere noe av det psykopaten H. G. Tudor har lært oss. Psykopaten utsetter oss bevisst for mange steder og situasjoner slik at livet skal bli vanskelig for oss å manøvrere etter hans/hennes exit. De sår et frø i oss, det jeg kaller den tredje formen for parasittisme. De to første formene skjer under relasjonen (den første er hvordan de okkuperer og isolerer oss, den andre er økonomisk). Den tredje formen for parasittisme pågår etter bruddet og er deres seiglivede tilstedeværelse lenge etter at vi fysisk skilte lag. Allnærvær er en viktig komponent i dette. Hvordan kan psykopaten vite at de har denne effekten på oss? De bare vet det. De har gjort dette mange ganger før. De begynte på psykopatskolen som små barn. Som tenåringer var de allerede mesterlige manipulatorer. Som unge voksne visste de hvordan å sjarmere, bedra og narre mye eldre mennesker enn dem selv. De visste hvem de skulle plukke ut. Å være en psykopat ble en lek. 

Etter forkasting eller NK er det mange av oss som har problemer med å bevege oss fritt. Vi må unngå parken hvor vi satt på benken med psykopaten, for det trigger et savn i oss. Det spiller ingen rolle at parken er enorm og benken bitteliten, vi er villige til å gå lange omveier rundt parken for å slippe å komme i nærheten av den benken. Det samme gjelder butikken på hjørnet, for der pleide vi å gjøre innkjøp sammen hver lørdags ettermiddag. Vi går derfor en ekstra kilometer til nærmeste butikk som ikke trigger oss. Vi må unngå en hel handlegate i sentrum for der ligger psykopatens favorittkafè, der vi satt første gang han/hun tok hånden vår i sin.

I tillegg til steder må vi unngå drøssevis med mennesker som minner oss om P. Vi unngår også ting. Den stolen hvor P pleide å sitte, den går vi i en stor bue omkring. Han/hun pleide å plukke ut en bestemt diktbok fra bokhyllen din, bla litt tilfeldig i den og lese høyt et og annet dikt. Den boken endte du med å kaste, det ble uutholdelig å se den der i hyllen. Ikke bare ting, men også feriemål blir strøket fra listen. Du orker ikke lenger å dra til Kypros, for dit gikk deres siste ferietur sammen. Bare tanken på å lande på hovedflyplassen der gir deg knute i magen. Halve E18 er dessuten blitt triggende, for den veien kjørte dere utallige ganger til og fra familiehytta i Lillesand. I tillegg stoppet dere på alle rasteplassene, så du vil måtte kjøre hele strekningen uten pauser - og helst i blinde - for å holde det ut.

Er det ikke merkelig hvordan de gjør dette med oss? Tenk at de dessuten allerede mens vi fortsatt var sammen visste at det ville bli slik. I tillegg til at de utsetter oss for en ting mange ganger, så utsetter de oss for mange ting èn gang. Det vil ha den samme effekten; vi forsøker å unngå det. Tilslutt er livet vårt en hinderløype hvor vi kun kan bevege oss på et meget begrenset mentalt og geografisk område for ikke å bli trigget. Blir vi trigget så velter vanskelige følelser over oss og sårskorpen blir revet opp på ny. Slik kan vi ikke ha det. Å rehabiliteres handler derfor om å ta livet vårt tilbake, bit for bit. Og i dag skal jeg ta tilbake enda en bit. Bokstavelig talt en (kake)bit!

Min P elsket gulrotkake (skjønt i dag vet jeg ikke om også det var løgn, en del av personligheten han skapte for meg). Derfor bakte jeg gulrotkake hele tiden. Mye av vårt samvær ble sentrert rundt gulrotkake, da han pleide å komme inn til meg på ettermiddagen (vi bodde vegg-i-vegg) og vi satt på hver vår side av kjøkkenbordet som et gammelt ektepar, med gulrotkake og kaffe. Jeg elsket de stundene. Jeg elsket dem til tross for at han ofte var sur og mutt. Innimellom syntes jeg oppførselen hans var ubehagelig men jeg tok meg sjelden nær av den. Min toleranse for hans merkelige oppførsel var høy. Uten de referanserammene jeg har i dag så ante jeg ikke hva som foregikk, jeg syntes sågar hans avvisende vesen var søtt. Jeg visste jo at han uansett ville komme tilbake neste dag.

Enkelte dager satt vi bare i stillhet og kikket ut av vinduet istedet for på hverandre. Utsikten hvor vi bodde den gang var nemlig spektakulær. Ikke mange mennesker har en slik utsikt, der huset lå adskillig høyere enn resten av bebyggelsen, som et lite slott hevet over landsbyen under, med fasaden vendt ut mot hav og skjærgård. Huset lå vendt rett mot innseilingen til hurtigruten, det var et flott skue å se den komme seilende. På gode dager kunne man se flere mil. 

Fordi jeg visste at han ville ha gulrotkake igjen, så bakte jeg store porsjoner. En ting han pleide å spørre om var "hva skal vi gjøre med resten av kaken"? "Den spiser vi i morgen" pleide jeg å svare. Jeg elsket at han elsket kaken min. Ikke visste jeg den gang at hans kommentarer avslørte et forstyrret sinn. For det første inntok han odelsretten over kaken, som strengt tatt var min. Han var gjest. Men et trekk psykopaten har, er å mangle de sosiale antennene som er nødvendige for å inneha den ydmykheten som er en gjest verdig. Psykopaten føler seg berettiget. Offeret er ikke et eget individ men en forlengelse av dem selv. Psykopaten eier offeret og i kraft av å eie offeret også offerets eiendeler; deres ting, mat og penger. 

I "hva skal vi gjøre med resten av kaken" ligger også et snev av future faking. Det betyr at psykopaten vil møte deg igjen, og du begynner allerede å glede deg til neste besøk. Hva du ignorerer er at den normale måten å planlegge et nytt besøk på ville være "skal vi treffes igjen i morgen?". Men en psykopat overlater intet valg til offeret, alt skal foregå på psykopatens premisser. En psykopat bryr seg svært lite om hva offeret ønsker eller trenger. Og som ofre er vi av en eller annen grunn villige til å se mellom fingrene på dette, vi aksepterer at vår autonomi frarøves oss.

Overdrevet å legge så mye i en enkelt kommentar synes du? Det er ikke det. Intet en psykopat sier eller gjør er tilfeldig. 

Men i dag skal jeg ta enda en bit av mitt liv tilbake. Mye har jeg tatt tilbake allerede. Noe gjenstår. I dag er det gulrotkakens tur. Jeg er nemlig selv også glad i gulrotkake, men jeg har ikke orket tanken på å bake denne deilige kaken etter bruddet. Jeg har vært redd for at psykopaten med det samme jeg tar en bit, vil sitte på den andre siden av bordet og klandre meg for at jeg spiser gulrotkake uten ham. "Det er jo vår greie, du svikter meg" synes jeg høre ham si. Nei, jeg svikter deg ikke. Du sviktet meg. Jeg likte gulrotkake lenge innen du kom inn i bildet. Du stjal den fra meg. I dag tar jeg det som er rettmessig mitt tilbake. I dag skal jeg bake gulrotkake igjen. Og jeg skal nyte den, gulrotkaken og jeg har vært borte fra hverandre alt for lenge på grunn av deg. Men i dag er det slutt.

God lørdag :)

 

Vil minne på kursdag i Oslo 27. mai. Kast deg på, det er fortsatt plass. Se "arrangementer" på bloggens facebook side for mer info. 

Den kompliserte sorgens seks stadier

I dag er en god dag. Det har vært nydelig vær i hovedstaden hele uken, men i natt regnet det og i formiddag ligger det en gråtung men meget fredelig stemning i lufta. Jeg føler meg lett til sinns. Det meste i livet går min vei. Det som ikke går min vei, kan fikses. Jeg har mat i kjøleskapet, luft i lungene og er frisk. Jeg kan arbeide. Jeg har en inntekt. Jeg har gode vennskap men også hanglende vennskap. De hanglende vennskapene må jeg bestemme meg for å fikse eller forlate. Utenfor vinduet er det stille, selv i en bakgård i Oslo sentrum. Ingen bomber eller skudd kan høres. Det er med andre ord trygt å være her. I over tre år etter at psykopaten forlot meg så har jeg våknet opp hver eneste dag. Vi tror livet er over samtidig med at relasjonen med P er det, men det stemmer ikke. Vi fortsetter å våkne opp om morgenen, vi fortsetter å puste, jorden fortsetter å rotere og solen står opp hver eneste dag. Vår opplevelse av at vår verden går under handler om våre følelser og ikke om realiteten.

Det er så viktig å ikke miste troen på at livet kommer tilbake når savn, forvirring og smerte står på det sterkeste. Det finnes knapt noe mer smertefullt enn eksistensiell smerte. Eksistensiell smerte skiller seg fra fysisk og psykisk smerte ved at vårt håp og vår tro er rammet. Når vi har mistet retningssansen og selve fundamentet vi står på har kollapset. Vi opplever at vår eksistens er truet, derav navnet eksistensiell. Umiddelbart er det psykopatens exit som forårsaker smerten men hvis vi tenker etter så har psykopaten ikke gjort annet enn å forlate oss. Det i seg selv truer ikke vårt åndedrett, hjertets funksjon eller på annen måte selve livet. Den opplevde trusselen mot vår eksistens kommer med andre ord innenfra, fra oss selv.

Så når vi tror at livet er over fordi psykopaten forlot oss og at vi aldri kommer til å elske eller oppleve lykke igjen, så er dette en (des)illusjon som psykopaten på intrikat vis plantet i oss men som vi selv viderefører. Tenk på at vi fortsetter å puste og benene fortsetter å bære oss. Livet er ikke over. Vi narrer oss selv når vi innbiller oss at vi ikke kan leve videre uten dette forstyrrede mennesket. I dag kan jeg fortelle dere at smerten går over. Etterhvert kommer det gode dager innimellom alle de dårlige dagene. Så plutselig har du like mange gode dager som dårlige. Og hvis du venter enda litt lenger, så får du flere gode dager enn dårlige. I dag har jeg fortsatt dårlige dager, men de skyldes sjelden psykopaten. Det er fordi jeg igjen har begynt å forholde meg til det virkelige liv. Det står jo ikke på vent mens vi sørger og befinner oss i boblen. Det trenger seg etterhvert på, og det er slik det må være selv om det oppleves som brutalt. Hverdagslige problemer vil igjen dukke opp. Vi må ikke tro at alt blir bra bare vi kommer oss over psykopaten. Vi vil fortsatt oppleve vanskelige kollegaer og venner, regninger som vi ikke kan betale, dødsfall rundt oss, bildekk som punkterer og husholdningsapparater som slutter å fungere. Kort sagt alt som hører livet til. Men du vet du er på rett vei når du begynner å fortløpende løse slike hverdagsutfordringer i stedet for å la dem hope seg opp. Når du ringer dine foreldre for å låne penger til ny vaskemaskin, når du tar den litt vanskelige men nødvendige samtalen for å skvære opp med din gamle venn, når du følger din 14 år gamle hund til veterinæren for siste gang fordi du ikke ønsker at den skal lide lenger. Da har du begynt å forholde deg til livet igjen, slik det skal være. Psykopaten begynner å høre fortiden til.

Sorgen etter tapet av en psykopat skiller seg fra andre tap på den måten at tapet må behandles som en dyp krise. Det betyr at sjokket vil gjøre et like dypt innslag i livet ditt som om personen du elsker plutselig døde. Psykopatens exit er av en slik karakter at han/hun plutselig forsvinner som om dere kysset hverandre om morgenen som alltid, og han/hun ble drept i en brutal bilulykke på vei til jobb. Du skal aldri få høre, se eller føle vedkommende igjen. Det sier seg selv at sorgen etter et slikt tap bærer en mye høyere grad av traume i seg enn et annet tap, hvor bruddet var planlagt eller din partner eller venn døde etter lang tids sykdom eller av alderdom.

Men nå døde ikke din psykopatiske venn i en bilulykke. Han/hun gjorde derimot et valg om å bedra deg og aldri komme tilbake. Han/hun forlot deg uten forvarsel og uten mulighet til å få svar. På kjøkkenet står fortsatt kaffekoppen han/hun drakk av i morges. I skapet ligger de fleste av hans/hennes klær. Intet kunne forberede deg på dette. 

I tillegg må offeret slite med manglende forståelse fra omgivelsene. Hvis din nære venn faktisk døde i den bilulykken så ville det ikke være noe problem å finne støtte eller forståelse. Men hva møter du i dine omgivelser når din psykopatiske partner forlater deg helt ut av det blå og neste dag poster bilder av seg selv med en ny flamme på facebook? "Kom deg over ham/henne".  

Vi skal nå se på de seks sorgfasene som kjennetegner den kompliserte sorgen etter et slik traume. Du må forberede deg på at du må innom alle seks for å bearbeide tapet på en sunn måte. Vær klar over at bortsett fra den siste fasen, så kan du oppleve fasene i en annen rekkefølge enn den jeg lister opp her. Du kan også gå tilbake til tidligere tilbakelagte faser. Sorgbearbeidelse kan derfor oppleves som en mental lapskaus. Men hvis du lar deg selv sørge på naturlig vis og ikke undertrykker det som måtte komme opp i deg underveis, så vil du komme ut i den andre enden som et helt menneske uten alvorlige invalidiserende mentale skader.

1) Fornektelse. Dette er når traumet nettopp har skjedd. Du er i sjokk og forstår ingenting. Mentale prosesser og handlekraft er lammet. Likevel jobber hjernen på høytrykk. Du føler at du ikke får puste. Fornektelse er egentlig en litt feil betegnelse for du har ingen forutsetning til å forstå hva som har skjedd, derfor fornekter du egentlig ingenting. Alt du vet er at psykopaten plutselig forsvant og i dag viser vedkommende på facebook at de har flyttet inn sammen med "sitt livs kjærlighet" og ser så lykkelige ut på bildet med armene rundt hverandre. Seriøst, dette kan skje bokstavelig talt fra den ene dagen til den neste. Kanskje har du aldri bodd sammen med din P, men dere har hatt daglig kontakt og alt har virket normalt inntil han/hun ikke møtte opp som avtalt i går. Denne fasen i sjokk-tilstand kan hos psykopatofre pågå i mange uker og måneder.

2) Frustrasjon. Denne fasen kan opptre samtidig med "fornektelse" og avløser ofte fornektelse i form av en overlapping. Følelsene begynner å våkne og rive i deg. Omkringstående vil oppleve deg som humørsyk. Optimisme og pessimisme veksler hele tiden, ofte fra ett minutt til det neste. Forvirringen er fortsatt stor men samtidig begynner du å få handlekraften tilbake. Denne kombinasjonen er ofte uheldig og brukes til uhensiktsmessige formål, for eksempel;

3) Kjøpslåing. Dette er når du i svake øyeblikk kontakter psykopaten igjen. Du er villig til å forhandle om å re-etablere relasjonen, men ofte til hvilken pris som helst. Det er således ikke kjøpslåing med psykopaten dette handler om, men kjøpslåing med deg selv. Jeg husker at jeg i denne fasen selv tenkte "ok, han har funnet en ny partner, jeg er villig til å ta ham tilbake likevel så lenge jeg bare kan beholde ham i livet mitt". Dette lød for meg normalt og naturlig på det tidspunktet, men egentlig var det abstinensene som rev i meg og jeg tenkte ikke klart. Heldigvis går denne fasen over. Det er således viktig å være klar over hva som foregår i ditt sinn på dette tidspunktet, slik at du sitter på hendene dine og ikke foretar deg noe. Fasen går etterhvert ofte over i;

4) Sinne. Dette er muligens den viktigste av de fem første fasene, der hvor du plasserer din avsky på riktig person - psykopaten. Når jeg i dag snakker med psykopatofre som synes å sitte fast i kvernetanker og savn, så viser det seg ofte at de ennå ikke har vært sinte og til og med ikke ser noen grunn til å være det. Men det er meget viktig å få sinnet ut. Du ble bedratt på det groveste. Hvis denne erkjennelsen ikke kanaliseres i riktig retning så vil den istedet vendes innover mot deg selv, spise deg opp innenfra og gjøre deg syk. Vår evne til aggresjon varierer. Noen er så aggresjonshemmet at de trenger profesjonell hjelp til å bli sinte. Andre er fredelige av natur. Vi er forskjellige og det er viktig å vite at denne fasen ikke behøver å være sterk eller langvarig, men at alle må smake på velrettet sinne mot psykopaten for å slutte å idealisere og glorifisere en person som ville oss vondt. Det er også i denne fasen hevnfantasiene står sterkest. Dette er sunt og naturlig, men også her er det viktig å sitte på hendene og ikke foreta seg noe, for hevnbehovet vil avta. Denne fasen - når brukt riktig - går oftest over i;

5) Tristhet. Dette er fasen som de fleste med ukomplisert sorg går direkte inn i uten å være innom de fire foregående fasene. I denne fasen sørger vi over tapet av noe vi trodde vi hadde - en nær venn som elsket oss, likte oss og ville vårt beste. Vi har oftest når vi kommer så langt forstått at så ikke var tilfelle, og er klare til å sørge over tapet av denne illusjonen. Denne fasen oppleves av mange som fin. Vi har i tristheten ofte skrudd ned tempoet noen hakk og er mer i takt med oss selv. Våre tanker og ord er mer veloverveide. Vi ser en dypere mening i mange ting. Vi gråter og ler om hverandre, men på en annen måte enn i den første fasen. Det er mer dybde i både gråt og latter i denne fasen. Hvis vi tillater oss selv å sørge dypt og lenge, så vil denne fasen gå over i;

6) Aksept. Det er her jeg ønsker at vi alle skal lande. Aksept over at psykopaten rammet oss. Aksept over at vi aldri får avklaring fra ham/henne og at vi heller ikke kan oppsøke slik avklaring. Aksept av at det ikke er en god idè å søke hevn selv om vi ønsker vi kunne. Aksept av at psykopaten er forstyrret og ikke normal. Aksept av at ikke alle mennesker er gode på bunnen. Aksept av at relasjonene vi har hatt med mange mennesker - flere enn psykopaten - ikke var slik vi alltid har trodd. Aksept av oss selv. Aksept av at vi ikke trenger å tilgi psykopaten for å gå videre. Det er mange ting som skal aksepteres. Det viktigste er at kvernetankene avtar og at vi møter dem med et skuldertrekk, dette er ekte aksept; "jeg kunne ikke gjort noe annerledes".

Bruk gjerne kommentarfeltet til å fortelle hvilken fase du selv befinner deg i akkurat nå, eller til å dele opplevelser fra tidligere faser du har vært i.   

Å krangle med psykopaten er som å bryte med en gris

Å krangle med en giftig person, er som å bryte med grisen i grisebingen. Du oppnår ingenting, du blir bare skitten. Dessuten elsker grisen det. - ukjent sitat

Dette ukjente men meget kloke sitatet sier alt. Men hva sier det egentlig? Jeg kranglet faktisk aldri med min siste psykopat. Jeg forstod intuitivt at det ikke ville nytte. Jeg vet ikke hva intuisjonen egentlig fortalte meg. Kanskje var det frykt for konsekvensene av en slik krangel. Kanskje var det fordi jeg visste jeg ville tape, eller at det var nytteløst. Kanskje visste mitt ubevisste at denne personen var farlig og uberegnelig, og at jeg måtte trå varsomt.

Mange har imidlertid hatt mange krangler og langvarig kamp med deres psykopater. Jeg har også selv kranglet med andre psykopater i mitt liv, derfor kan jeg nikke meget gjenkjennende til sitatet over.

Noe som kjennetegner en krangel med en psykopat, er at ingenting blir løst. Dette er fordi psykopaten ønsker ikke å løse noe. Krangelen er ikke middelet mot et mål, krangelen er selve målet. Normale mennesker kvier seg for å krangle og bråke. Krangel og bråk er en nødløsning når diplomatiske midler ikke når fram. Jeg vil påstå at krangel ligger overhodet ikke til normale menneskers natur. Det er psykopatene som krangler, og drar normale mennesker med seg inn i dramaet. En krangel er for normale mennesker et middel for å få fred, for å løse floker, oppklare misforståelser og få begge parter opp på et høyere nivå. To normale mennesker kan krangle når det oppstår sterk uenighet om noe, men uten den ondskapsfulle brodden som er til stede i krangelen med en psykopat, narsissist eller en med borderline personlighet. Mitt poeng er at vi ville bli forbauset over at de fleste av konfliktene vi har bivånet eller selv deltatt i, skyldes en antisosial person. Vi tror krangling hører livet til, men jeg våger å påstå at krangling faktisk ikke er normalt. Normale mennesker ønsker hele tiden å forstå hverandre.  

Et liv med en psykopat derimot er endeløst drama. Ingenting lindrer deres kjedsomhet mer enn å trykke på andres sårbare knapper, eller provosere til konflikt. Det er derfor nytteløst å krangle tilbake. 

Grisen elsker det.

Ved å reagere med sinne eller andre emosjoner, så gir du psykopaten nettopp hva han/hun ønsket å oppnå. Du kan nærmest se det i øynene på en slik person, det er det nærmeste de kommer fryd når de klarer å provosere andre til å bli oppfarende. Og denne kunnskapen skal vi bruke til å håndtere en krangel med en psykopat riktig.

Vi har nå lært at psykopaten er ekspert i å spotte den "svake " i flokken. Hvem den svake er i psykopatens øyne, er han/hun som vil gi psykopaten mest narsissistisk forsyning, makt og kontroll. Hva vi ikke ønsker, er at psykopaten skal velge nettopp oss som hakkekylling. Vi tror derfor at vi må slå tilbake. Denne tankegangen kan imidlertid slå tilbake på oss. Like "gøy" som et offer som kuet tar imot all devaluering, er en som bruker kjeft tilbake. Psykopaten elsker å få hederlige og ekte mennesker ned på hans/hennes nivå.

Hvis du noengang har kranglet med en psykopat så kjenner du kanskje igjen opplevelsen av uverdighet. Selv om du fikk lagt inn noen verbale sleivspark så opplevde du ingen tilfredsstillelse. Du fikk følelsen av at psykopaten likevel vant slaget, da han/hun triumferende forlot deg med siste ord. Du fikk kanskje også den ubehagelige følelsen av at "dette var ikke meg, dette var ikke slik jeg ønsker å være". Det er fordi psykopaten dro deg ned på sitt nivå, i sin møkk. Din opplevelse av uverdighet stammer herfra.

Du blir skitten.

Psykopaten er vant til å krangle. De har ingen følelser involvert. De har ingen følelser i det hele tatt, men drama får dem til å føle seg bittelitt levende. De vil derfor alltid holde hodet kaldt i en krangel, mens du koker og i affekt har problemer med å tenke klart og finne de riktige ordene. Psykopaten er alltid i alarmberedskap. Det er normale mennesker ikke. Er du i tillegg en empatisk eller høysensitiv person så søker du fred, aggresjon vil derfor alltid ta deg på senga. Psykopaten er forberedt, det er ikke du. Det er dette som menes når du overalt leser og hører at "du aldri kan vinne over en psykopat" (det kan du, men aldri i en krangel). Psykopaten vil alltid trumfe deg i en krangel, og selv om du synes du har slått bra fra deg så har du i psykopatens hode tapt bare ved å delta. For psykopaten spiller det nemlig liten rolle hva du har sagt, det viktigste er at du lot deg friste til å delta. "Haha" tenker psykopaten, "jeg har det mentale overtaket, NN er ikke så prektig og fattet likevel". Ikke delta. 

Du oppnår ingenting.

Hva gjør man da, for eksempel overfor en kranglevoren kollega eller klient? Slike situasjoner kan være vanskelig å unnslippe. Man er nødt til å forholde seg til begge deler i en jobb. Å bli valgt ut som hakkekylling kan gjøre jobbhverdagen meget vanskelig. Det er i slike situasjoner du må lære deg gråstein-metoden, som jeg skrev om for en måned siden. I tillegg er det viktig å verne de man observerer er blitt plukket ut som psykopatens hakkekylling, han/hun trenger kollegial støtte og hjelp til å forstå manipulasjonen.

Du kan ta opp kampen med en psykopat, men da må du passe på å være utenfor affekt når du gjør det. Hold deg saklig, ikke la psykopaten høre at stemmen din vibrerer eller brister, se ham/henne direkte i øynene og si rolig og tydelig "slik tillater jeg ikke at du snakker til meg".

Det som da oftest skjer, er at psykopaten vil forsøke å få deg på defensiven med anklager. Normalt vil vi instinktivt forsøke å forsvare oss; "det har jeg ikke gjort", "det er løgn" etc. At anklager har denne effekten på oss vet psykopaten. Vær derfor klar over at anklager vil komme, og ignorer dem. Ikke svar på dem. La de absurde anklagene prelle av og fortsett å repetere variasjoner av "slik tillater jeg ikke at du snakker til meg". Psykopaten vil oppleve at han/hun ikke kommer noen vei med deg og bli frustrert. Med en slik innfallsvinkel så har du muligens vunnet en slags respekt fra en psykopat, som ikke er normal respekt men han/hun vil ikke forsøke å gjøre deg til hakkekylling igjen. 

Noe av det som plager eks-ofre mest er "hvorfor stod jeg ikke mer opp for meg selv?". Selv om vi for lenge siden er kommet ut av relasjonen med vår psykopatiske partner og innført NK, så kan det være vanskelig å leve med denne biten av oss selv. Alle krenkelsene vi ble utsatt for, vi tror vi kunne vært spart for mange av dem hvis vi bare forsvarte oss selv bedre. Dette kan gnage på oss i årevis. Selvbildet vårt blir oppspist hvis synet på oss selv som feige slår rot. Men hadde det hjulpet å slå tilbake? Mest sannsynlig ikke. Som beskrevet over så hadde det vært å kaste bensin på psykopatbålet. Vi hadde ikke vunnet stort på å ta igjen fremfor å ta i mot. La dette være en trøst for dere som inderlig skulle ønsket dere hadde tatt mer igjen mens dere fortsatt hadde muligheten.

Noe annet som ofte skjer i kjølvannet av en diskusjon eller krangel med en psykopat, er at vi gjenspiller samtalen i vårt indre igjen og igjen. Plutselig får vi mange gode idèer til hva vi burde ha sagt eller gjort. Vi skulle ønske vi kunne gå tilbake i tid og få en ny sjanse til å forsvare oss bedre. Hadde det hjulpet om vi fikk den sjansen? Antakelig ikke. Psykopaten er lite opptatt av ordene du sier, det er følelsene og engasjementet som er viktig. Det eneste du får ut av slike endeløse analyser i etterkant er tapt energi og fokus på nytteløse ønsketanker. Slipp dem. Uansett hvor mye du snur, vender og veier så er det eneste og aller beste du kan gjøre å innføre NK, og i andre sammenhenger så må du ikke ofre psykopatens forsøk på å provosere deg så mye som en kalori. 

 

Psykopaten forteller ingenting om seg selv

Det er søndag og april går mot slutten. Landet står på denne tiden i sterkest kontrast, med fortsatt full vinter i nord og noe som ligner sommer i sør. Jeg befinner meg for øyeblikket nær midten - i Bodø - og her er været nokså schizofrent i kampen hvor vinteren skal vike for vår og sommer. Det er umulig å vite hvordan man skal kle seg i denne perioden. Idet man bestemmer seg for å våge å forlate boligen så skinner solen, og man kler seg deretter for å nesten bli slått overende av store hagl da man skal låse utgangsdøren to minutter senere. Vårt land er spennende og fantastisk folkens. Gå ut og opplev det. Åpne sansene dine for folk og natur. Når vi fokuserer på psykopaten så er vi innadvendte og ser ikke alt som foregår rundt oss. Naturens små mirakler, vi går glipp av dem for vi går bare og grubler. Vi har kanskje blitt litt smårare og folkesky. Men dette kan vi forandre på. Våren er oppvåkningens tid. Alt blomstrer. La det samme skje med deg. Bli utadvendt. Gå ut. Snakk med folk. Lukt på trær og blomster. Ikke la deg hemme av at du ikke helt vet hvordan du skal omgås andre lenger, for dine naturlige sosiale evner vil komme tilbake til deg. Men du må utsette deg for omverdenen for at de skal gjøre det.

I dag vil jeg skrive om hvordan psykopaten unngår å snakke om seg selv. Dette må ikke forveksles med at psykopaten aldri avslører seg selv for det gjør han/hun hele tiden. De avslører seg selv med deres væremåte og oppførsel, og innimellom også direkte med hva vi kaller en psykopatisk "tell" som vi har snakket om tidligere i bloggen. Det er imidlertid noe annet enn å fortelle noe om seg selv, for det gjør de helst ikke. Jeg har som kjent erfaring med flere psykopater og deres måte å kommunisere på kan flokkes inn i noen undergrupper. Kanskje klarer du å plassere din egen psykopat i en av disse?

-Psykopaten som prater hele tiden, men aldri om vesentlige ting. Elefanten i rommet blir aldri nevnt. Har han/hun forgrepet seg på deg så blir det aldri snakket om. Taushetskuren later de som om aldri har skjedd. Man kan være borte fra hverandre i flere måneder og da de igjen dukker opp så snakkes det om alt annet enn hva du har behov for og du brenner inne med dine spørsmål. Det er mest ordsalat som kommer ut, vær og vind, intetsigende blabla. Ingenting blir løst. De snakker aldri om sin egen fortid, sårbarheter eller fremtidsplaner.   

-Psykopaten som gjerne prater mye, og gjerne om seg selv. Problemet er at når de snakker om seg selv, så er det i enten helte- eller offerrollen. I tillegg oppdager du etterhvert at det meste av hva de har fortalt om seg selv, stemmer ikke. Du får motstridende versjoner av andre. Psykopatens foreldre eller andre nærstående personer kan bekrefte at "det skjedde aldri". Du blir forvirret. Denne psykopaten driver ofte med sympatifisking. De vil ha trøst for deres motgang eller ros og støtte for deres fantastiske prestasjoner.

-Psykopaten som for det meste er taus. De sier generelt lite, og overhodet ingenting om seg selv. Derimot lytter de gjerne til deg, og oppmuntrer deg til å avsløre mest mulig om deg selv. I tillegg gjør deres taushet at du føler at du selv må fylle tomrommet med egen prat ellers vil stemningen oppleves som trykkende. De presenterer seg som gode lyttere og lenge så øser du ut av ditt indre fordi du opplever ham/henne som levende engasjert og interessert i deg. Samtidig er det noe nifst over måten denne psykopaten lytter til deg på. Det er som om han/hun får deg til å fortelle mer enn du egentlig er komfortabel med. I tillegg avslører blikk og spørsmål noe udefinerbart, opplevelsen av at du ikke er helt i trygge hender.  

Dette er de forskjellige kommunikasjonsformene jeg selv har erfart. Kanskje kommer du på flere? Skriv dem gjerne i kommentarfeltet. Felles for psykopatenes samtaleteknikker til tross for dere forskjellige vesen, er at de forteller ingenting om seg selv. Dette har noen årsaker som vi må være klare på.

-Psykopaten vet ikke helt hvem han/hun er. De er kameleoner. De har ikke den samme trygge opplevelsen av "jeg" som normale mennesker har. De lever i en fantasiverden. Selv om de var villige til å fortelle om deres liv, hvem skulle de egentlig fortelle om? Det er intet i dem, de har et meget begrenset indre liv. Ingen refleksjoner, ingenting har gjort emosjonelt inntrykk på dem. De vil derfor ofte ha "en blank fortid", det er rett og slett ingenting å fortelle. Hvis en psykopat skulle fortelle om sin oppvekst og ungdomstid, så ville det komme ut som en merkelig og kald opplesning av kronologiske hendelser uten innlevelse. Han/hun villa aldri bli grepet av emosjoner underveis eller falle i staver over hendelser, men oppsummeringen av hele oppveksten ville være unnagjort på fem minutter og tilhøreren ville sitte igjen med en følelse av "var det alt? Var det et helt liv?". Psykopaten er ikke emosjonelt tilstede i sitt eget liv, han/hun lever i øyeblikket og integrerer ikke fortid eller fremtid i sitt nåværende liv. 

-Psykopaten har ikke knyttet seg til deg. Investeringen som virker så omfattende er ingen investering overhodet. En investering handler om å se fremover, det gjør psykopaten ikke. Han/hun lever bare her og nå. Mange psykopater er fullt bevisst helt fra starten at relasjonen kommer til å ta slutt. De ser derfor ingen grunn til å la deg bli kjent med dem. Intensjonen er å trekke mest mulig ressurser ut av deg her og nå, deretter gå videre. I noen tilfeller varer relasjonen mellom psykopat og offer lenge, kanskje i mange år. Dette er likevel mye mer tilfeldig enn psykopaten gir inntrykk av. Det handler ikke om en emosjonell investering fra psykopatens side. Psykopaten er alltid kapabel til å forlate deg på dagen, uansett hvor lenge dere har vært sammen.

-Alle psykopater bruker informasjonen de får om andre, mot dem. Se på de tre kommunikasjonsformene jeg har beskrevet over. Spesielt psykopat nummer 3 er en "sabotasje psykopat" som lokker ofre til å dele mest mulig om seg selv, for å deretter kunne bruke deres svakheter mot dem, sabotere deres arbeidsforhold, økonomi og vennskap. Psykopaten tror at alle andre tenker likedan, og at hvis psykopaten selv forteller sannheter om seg selv, så vil offeret bruke det til å sabotere for psykopaten. Psykopaten er livredd for at dette skal skje. Psykopaten vil ha overtaket. Han/hun vil derfor 1) ikke fortelle noe som helst om seg selv, eller 2) villede offeret med feilinformasjon. Denne strategien er ikke helt ulik gråstein-metoden som offeret selv må implementere mot psykopaten etter bruddet.

Jeg husker hvordan min siste og mest fryktinngytende psykopat ble aggressiv hvis jeg spurte for mye om hans fortid. Resultatet ble at jeg vet egentlig svært lite om hva han foretok seg innen han traff meg og det var nok også intensjonen hans. Jeg skulle ikke ha mulighet for å samle tråder etter bruddet, kontakte noen av hans nærmeste for å sammenligne opplevelser eller andre ting som kunne avsløre ham. Han var antakelig meget paranoid. Han kunne sågar reagere med raseri hvis jeg uoppfordret fortalte ham noe om meg selv, hvis han trodde jeg gjorde det for å manipulere. For eksempel hvis jeg ut av det blå fortalte om en eks partner så ble han rasende, mest sannsynlig fordi han trodde min hensikt var å sjalusifabrikkere, fordi det var noe han selv gjorde hele tiden. Med andre ord måtte jeg ikke bare passe meg for å vise for stor interesse for ham, for det kunne han misforstå, jeg måtte til og med være forsiktig med hva jeg fortalte om meg selv. 

Men på den måten avslørte han titt og ofte sin forstyrrelse uten å fortelle et eneste ord om seg selv. Psykopatens egen strategi avslører dem. Men det krever kunnskap og innsikt hos offeret for å kunne identifisere avsløringene. 

Ikke la hvem som helst bli for trygg på deg

Det er siste dag i påsken og jeg vil dele noen refleksjoner som dukket opp i går rundt temaet selvbeskyttelse og grensesetting. Dette er som dere vet et emne som opptar meg og går igjen i flere av mine tekster. Jeg mener det er et viktig tema fordi det er manglende grenser som slipper psykopatene inn. 

Empatiske mennesker ønsker at alle rundt oss skal ha det bra, men vi gjør det ofte på bekostning av oss selv. Vi setter en god tone høyt, vi ønsker et hyggelig arbeidsmiljø og en romslig takhøyde for å kunne gjøre feil og innrømme feilene. Vi ønsker å skape et hjem hvor alle venner og slektninger føler seg velkommen, vi ønsker å alltid ha dører og armer åpne for dem og kaffen klar. Vi gjør det for eksempel ved å ikke ta oss selv så høytidelig. Vi ønsker å le av oss selv og være "easy going" slik at andre kan se at det er trygt å le av seg selv. Problemet er at mange ser ikke verdien i dette, de benytter seg ikke av din romslighet slik den var tiltenkt. De ser din romslighet som en invitasjon til respektløshet. De ler ikke av seg selv slik du gjør det, de ler i stedet også av deg. De ser ikke romslighet som en gylden mulighet til å innrømme egne feil, men til å kunne meske seg i andres feil. 

Jeg hadde en gang en venn jeg var svært glad i. Og her ser jeg det igjen i min egen skrift, "svært glad i". Jeg synes å skrive det ofte. Jeg har vært glad i så mange og det er sjelden gjengjeldt. Ikke at jeg er selvmedliden av den grunn, men empatiske mennesker knytter seg til andre for lett, så det første rådet bør vel være; hold litt distanse. Se folk an. Ikke bli glad i mennesker du kjenner dårlig.

Uansett, denne vennen utnyttet meg grovt på den måten at han trengte masse trøst og et lyttende øre, i en periode hver eneste dag. Jeg ga ham det. Men etterhvert begynte jeg å mistenke at jeg ble utnyttet. Jeg fikk aldri noe oppmerksomhet tilbake. En dag da jeg opplevde ham som ufin så sprakk jeg og sa hva jeg mente om hans oppførsel i rene ordelag. Hans reaksjon var av den stakkarslige sorten, hvor han så på meg med triste valpeøyne og proklamerte "og jeg som var så trygg på deg".

Hans uttalelse gjorde inntrykk på meg men bare en liten stund, for jeg gjenkjente snart manipulasjonen i ordene. På en måte var de en projeksjon, men ikke helt. Projeksjon er når den som projiserer ikke tar ansvar for sine handlinger, men i stedet plasserer sin egen skam på offeret. Hans ord var helt klart ment å ha denne effekten. Jeg skulle tenke over hva jeg hadde ødelagt i vår relasjon, som ifølge ham var så dyrebar og fin. Ja, den var dyrebar og fin fordi jeg gjorde den slik - for ham. I verste fall hadde jeg ikke ødelagt annet enn hva jeg selv hadde skapt.

Projeksjon er imidlertid også når den som projiserer fører egne handlinger og egenskaper over på mottakeren, som i et speil. Slik sett var "og jeg som var så trygg på deg" ingen projeksjon, men definitivt en manipulasjon.

Uansett, det har vært viktig for oss empater å få andre mennesker til å bli trygge på oss. Men vi må ikke la andre bli så trygge på oss at det legger veien åpen for utnyttelse. Da beskytter vi ikke lenger oss selv.

Som godt voksen sykepleier så har jeg i dag ofte gruppelederfunksjon med andre yrkesgrupper og mindre erfarne sykepleiere under meg. Jeg reflekterer ofte over hvor trygge jeg ønsker at mine medarbeidere skal være på meg. Jeg ønsker å skape et arbeidsmiljø hvor det er lett å jobbe, hvor ingen er redd for å stille dumme spørsmål og hvor latteren sitter løst. Men jeg har gjort meg den erfaring av at det alltid er en eller flere som misbruker en slik takhøyde. Når yngre arbeidere blir så trygge og "kompis" med meg at de opplever det som trygt å himle med øynene over mine uttalelser, så er grensen min nådd. Da blir jeg kvass og takhøyden blir umiddelbart inndratt.

Det er synd at det skal være slik, men slik må det være. Menneskelig romslighet og faglig takhøyde kan ikke gå på bekostning av respekt og egen personlig og faglig integritet. Akkurat i jobbsammenheng så er det jeg som har ansvaret på vakt. Det er jeg som blir pekt ut hvis uhensiktsmessige faglige avgjørelser er tatt. Det blir mitt hode på hoggestabben. Det betyr at selv om jeg er lydhør for assistenter, helsefagarbeidere og yngre sykepleiere så er det mitt ord som må være det siste. Jeg godtar derfor ikke et fullstendig demokrati eller en kultur hvor de mindre erfarne ikke respekterer mine forklaringer.

På mange måter kan man trekke paralleller fra denne spesifikke jobbsituasjonen til livet generelt. Har du tenkt over hvor vanskelig det er å gjenvinne respekten når du først har tapt den? Respekt må etableres ganske tidlig i enhver relasjon, Bli derfor ikke vennskapelig for fort med mennesker du ikke kjenner. Når du har markert dine grenser så kan du etterhvert slappe litt mer av. Da har du flagget hvor du står. Sjansen er da stor for at færre vil forsøke å overkjøre deg. Hvis det likevel skulle skje at noen forsøker, så er det enklere og hurtigere å gjenreise gamle grenser enn det er å skape nye som aldri har vært der.

Det ligger ikke til alles natur å være autoritære eller strenge, men det kan oppøves. Pass på å ikke overdrive. PTSD og bitterhet over gamle grenseoverskridelser kan gjøre at vi markerer oss for hardt. Det er imidlertid ikke nødvendig. Å lære seg å si "nei" og "jeg hører hva du sier, men denne gang blir det som jeg vil" er en fin start. Man behøver ikke å heve stemmen for å vise hvor grensen går.

Det er synd at din grensesetting skal ramme uskyldige, men tenk litt over denne uttalelsen. Den får grensesetting til å lyde som en straff. Grensesetting og integritet er ingen straff, og ingen blir "rammet" av den. Det er bare det at milde og empatiske mennesker ikke føler seg komfortable i den rollen. For mange faller det seg helt naturlig å beskytte seg selv, det bør det også være for deg. Omgivelsene oppfatter ikke dette som straff, tvert i mot - dine medmennesker blir mye tryggere på hvor de har deg og får respekt for deg når du er tydelig og urokkelig. Derimot er takhøyde en belønning. Din romslighet er ikke en rett andre har, de må gjøre seg fortjent til den. Mennesker som vet å sette pris på at du slipper litt opp på vaktholdet vil aldri misbruke det. De vil verne om at du skaper mer rom for dem, de vil ikke misbruke tilliten du da viser dem. Du vil etterhvert oppdage hvem de er og da kan du skape større takhøyde - for dem.

De som derimot ikke har vett til å verne om din romslighet, skal du heller ikke gi den til. Det vil alltid finnes mennesker som benytter den minste glipp i vaktholdet til å devaluere deg. Ikke la det skje. Du merker hvem de er. Dere har nettopp blitt kjent og har en god tone. Men allerede etter noen få dager tillater det nye bekjentskapet å be deg om å "holde kjeft" selv om du egentlig ikke har sagt noe galt. Det blir først sagt med et glimt i øyet, slik at du ikke skal føle deg for truet. Men hva er det egentlig som skjer? Det er ikke en bagatell, en dårlig dag, "uoppdragenhet" eller andre ting som du bør unnskylde. Det er en test for å se om du godtar slik tilsnakk. Det er en test av dine grenser. Ditt gamle jeg godtok det kanskje, men ikke la ditt nye jeg godta slik. En person som oppfører seg med slik respektløshet skal du med en gang reise murer overfor. Ikke vær fornærmet, bare fjern deg emosjonelt, fysisk og retorisk. Lær deg å bli streng, slik at du kan bruke det hvis nødvendig. Jeg kan love deg at med øvelse blir det både enklere og morsomt. Lykke til :) 

Psykopaten må svettes ut

Da er det skjærtorsdag og jeg vil benytte anledningen til å ønske alle leserne en god påske. Høytider kan som vi alle vet være spesielt vanskelige fordi vi under tidligere høytider gjorde noe spesielt sammen med våre psykopater, som å dra på hytta, være alene sammen med dem, turer i naturen eller annet samvær som vekker nostalgiske minner, men kanskje også vonde minner fordi psykopaten hadde en spesiell evne til å skape ubehag og konflikt under høytider eller andre markeringer. 

I dag vil jeg snakke om hvordan psykopaten infiserte og besatte oss på en slik måte at vi nesten ikke blir kvitt ham/henne selv lenge etter bruddet. Vi har tidligere snakket om "allnærvær" og allnærvær er en del av den merkelige opplevelsen av at psykopaten er en del av oss selv lenge etter at han/hun ikke lenger er fysisk tilstedeværende. Psykopaten må svettes ut på en helt annen måte enn andre mennesker vi har brutt med. Sagt på en annen måte så er en sjelelig eksorsisme nødvendig. Det er også nærliggende for de mer spirituelle av oss å anse dette som en djevelutdrivelse. Psykopaten var metaforisk besatt av djevelen og dette smittet senere over på oss. 

Vi ble infisert på samme måte som vi får influensa når vårt immunforsvar er svakt. Psykopaten benyttet seg av at vi var i en sårbar, mottakelig og åpen situasjon. Antakelig var vi sårbare selv om vi ikke var bevisst det der og da. Kanskje var vi ensomme. Kanskje var vi tvert i mot ekstra lykkelige og derfor åpne for å la andre ta del i vår lykke, spesielt en person som fremstod som han/hun trengte oss ekstra sterkt slik psykopaten gjorde i begynnelsen. Selv var jeg i kjærlighetssorg da psykopaten singlet meg ut. 

Hva er det vi trenger å utdrive?

-Illusjonen om idealiseringsfasen. Idealiseringsfasen var fantastisk og magisk, men like falsk som magikeren som skjærer assistenten i to. Denne perioden står så sterkt i oss men vi tror på noe som ikke eksisterer. Det må utdrives.

-Vår totale lojalitet og dedikasjon til psykopaten. Denne står sterkt selv lenge etter bruddet. Så overveldende var min lojalitet til min psykopat, at da jeg endelig begynte å le og leve litt igjen etter bruddet så fikk jeg dårlig samvittighet overfor ham fordi jeg begynte å glemme ham. Det er imidlertid en misforstått lojalitet og overgivelse til en person som vil oss vondt. Det må utdrives.

-Opplevelsen av oss selv som lettlurte idioter. Vi lot oss lure. Denne opplevelsen er omfattende og vanskelig å legge bak oss; at vi kjøpte og gulpet i oss den falske realiteten til en emosjonell manipulator. Vi bærer med oss en følelse av å være dumme og at vi fortjente bedraget. Dette er selvfølgelig et ytterligere bedrag; selvbedrag. Hvem som helst ville til slutt gi etter for en person som presser og presser på vår hjertedør med falske løfter og intens oppmerksomhet. Vår opplevelse av oss selv som idioter må tilgis og utdrives. 

Jeg har brutt med mange mennesker i mitt liv. Bruddene skyldtes ikke nødvendigvis konflikt. Kanskje flyttet vi fra hverandre, kanskje skilte døden oss eller kanskje forandret vi oss så mye at vi ikke lenger hadde noe felles. Ingen av disse menneskene har jeg tenkt på daglig i flere år etterpå. Bortsett fra psykopaten. Denne personen har vist seg så seiglivet i mitt indre liv at jeg en periode holdt på å bli vanvittig. I begynnelsen ønsket jeg å ha ham der, jeg elsket ham fortsatt og den indre forbindelsen var det siste jeg hadde av mannen jeg elsket. På mange vis tviholdt jeg på denne opplevelsen av hans nærvær og ville ikke gi slipp. Senere forsøkte jeg febrilsk å gi slipp. Nærværet ble påtrengende og uønsket. Men han var der likevel. I dag har jeg et mer avslappet forhold til at han fortsatt dukker opp i tide og utide og da skjer det at han ikke lenger er der like ofte eller like sterkt som før. Allnærvær slipper langsomt taket med tid og null kontakt.

Likevel er det et spesielt fenomen at psykopaten ikke vil forsvinne på samme måte som andre mennesker som kommer og går i livene våre. Det er også et fenomen som er vanskelig å forstå. Ironisk nok var det igjen en annen psykopat som ga meg svar og jeg tydde til skriveriene til H. G. Tudor for å forstå at infeksjonen som psykopaten smittet meg med faktisk var plantet der bevisst, av ham selv.

Det skjedde i idealiseringsfasen, eller perioden som Tudor kaller "the golden period". Tudor forteller at psykopaten vet at relasjonen kommer til å ende, han/hun har aldri klart å holde på en stabil relasjon. Psykopaten forstår kanskje ikke alle mekanismene som fører til gjentakende brudd men han/hun vet at det vil skje. Psykopaten skaper allnærvær bevisst ved å utsette oss for en blanding av varierte opplevelser, mange steder, mange lukter, mange sanger, mange ord etc slik at livet blir veldig vanskelig å navigere etter psykopaten fordi vi hele tiden vil bli trigget og minnet om ham/henne. Tudor forteller videre at psykopaten gjør dette av to årsaker; 1) for å straffe oss, og 2) for å legge veien åpen for fremtidige oversvevinger og en eventuell retur. Hvis psykopaten fortsatt er en del av oss, selv mange år etter bruddet, så er sjansen stor for at vi tar ham/henne imot med åpne armer uansett hvor stor skade han/hun har gjort på oss, og faktisk også selv om vi er fullt klar over at skaden ble påført oss bevisst. Psykopaten har med andre ord planlagt å returnere til oss. Det kan være mange årsaker til at noen psykopater aldri gjør det, men den gang de forlot oss eller vi forlot dem så var hensikten en fremtidig gjenforening.

I tillegg til allnærvær er psykopatens sterke fremtoning en årsak til at vi blir infisert av ham/henne. Psykopaten er så karismatisk, magnetisk og intens at vi rett og slett blir sjelelig invadert av hans/hennes blotte nærvær. De infiserer oss med andre ord ene og alene i kraft av å være den de er. Denne biten er vanskelig for oss som ofre å gjøre noe med. Vi må på en måte forsone oss med at vi ble singlet ut og berørt av en meget spesiell person. Ikke spesiell i den forstand at psykopaten er bedre enn andre, men spesielle i den magnetiske kraften de utstråler og det intense nærværet de utsatte oss for.

De planter også noe i oss som Tudor kaller "the mixture". Dette er en lettantennelig kruttblanding som bare venter på at psykopaten skal dukke opp igjen og sette fyr på lunten. Hvis de gjør det så stilles vi som ofre tilbake til nullpunktet. All mishandling tilgis og vi er tilbake i idealiseringsfasen på et øyeblikk. The mixture skiller seg fra allnærvær på den måten at mens allnærvær gjør oss nostalgiske og får oss til å henge fast i fortiden så gjør the mixture at vi ønsker å kontakte psykopaten igjen og reetablere relasjonen. NK forhindrer psykopaten i å antenne "the mixture". Vær dog oppmerksom på at han/hun på et tidspunkt vil forsøke. Forsterk derfor din NK, ikke slipp opp på vaktholdet kun fordi det har gått lang tid og fordi du tror at psykopaten ikke lenger er interessert. 

Tudor nevner en siste ting som bidrar til infeksjonen og det er triggeromfang. Triggere kan komme både innenfra og utenfra. De innenfrakommende triggerne er vanskelige å gjøre noe med. De kommer nærmest av seg selv ved at vi tenker på psykopaten. De eksterne triggerne kommer fra steder, sanger eller andre manifestasjoner som får oss til å re-oppleve psykopatens nærvær. De eksterne triggerne kan til en viss grad kontrolleres ved å unngå dem. Offeret kan velge å flytte bosted og unngå restauranter, kafèer, parker og steder som minner offeret på relasjonen med psykopaten, i tillegg til omgang med felles bekjente. Å redusere de eksterne triggerne vil også ha en gunstig effekt på de interne triggerne som blir færre og svakere når de ikke lenger forsterkes av eksterne triggere. 

Hva kan vi gjøre for å foreta den nødvendige eksorsismen av psykopaten? Er det i det hele tatt mulig å bli kvitt dette utysket?

-De indre triggerne må kontrolleres. Dette er vanskelig men fungerer til en viss grad med distraksjon. Når tanker om psykopaten dukker opp så har det lett for å starte en kjedereaksjon hvor det ene minnet avler det neste til man faller fullstendig i staver, blir passiv og sorgtung i timevis eller dagevis. Tanken om psykopaten må derfor distraheres så snart den dukker opp. Du distraherer ved umiddelbart å starte en aktivitet som ikke er relatert til psykopaten. Tving deg selv til å vaske tøy, gå en tur eller ringe en venn. Til slutt lærer hjernen at tanker om psykopaten legges det lokk på. Etterhvert vil hjernen gjør dette selv. 

-Skift tankegang fra emosjonell til rasjonell. Slutt å hele tiden tenke på psykopaten med følelser alene. Lær å blande inn fakta. Dine følelser blir dermed balansert med hva som faktisk skjedde i relasjonen. Etterhvert blir følelser som nostalgi, lengsel og et bilde av psykopaten som en normal person erstattet med kald kunnskap. Lær deg å avvise ditt ekte minne om en falsk relasjon.

-Den praktiske eksorsismen. Fjern alle gaver og alle gjenstander fra huset som minner deg om psykopaten. Pleide han/hun å sitte på kjøkkenet i den stolen nærmest oppvaskmaskinen? Ommøbler kjøkkenet! Sett av en dag hvor du oppfører deg som normalt i huset ditt. Gå gjennom dine normale rutiner. Alle gjenstander som vekker minner under utførelsen av din hverdag må fjernes, også selv om de er unike eller kostbare. Selg dem eller donèr dem bort. Kast resten. Gjenstander som tilhører psykopaten bør returneres til ham/henne via en tredjeperson. Slik kan du leve mest mulig som før uten at dine dager blir en hinderløype av triggere

-Appliker MUR i ditt liv.

MUR står for; minimer, unngå, reduser.

Unngå triggere det er mulig å fjerne fullstendig. Reduser kontakt med triggere og personer du ikke kan unngå inkludert indre triggere. Minimer antall ganger og mengden tid du forholder deg til disse tingene, stedene og personene. For eksempel kan du sette av tid hvor du tillater deg selv å sitte stille for å fundere, gruble og sørge over relasjonen. Når din tilmålte tid er over så må du umiddelbart gå i gang med en aktivitet. Etterhvert bør du redusere den tilmålte tiden, for eksempel fra en time til tredve minutter, deretter til et kvarter osv.

Og viktigst av alt, oppretthold NK.

Jeg tror ikke det er mulig å kvitte oss med psykopaten hundre prosent. Jeg tror vi vil huske denne personen resten av våre liv, innvirkningen han/hun hadde på oss var for stor til å slette fra vår hverdag. Men innvirkningen kan bli håndterlig og vi kan gjenvinne fullt fungerende liv hvor psykopaten blir mer som en fotnote i vår bevissthet fremfor hele bevisstheten. En person som har vært besatt husker besettelsen - og med ubehag - men demonen eller hva det var som infiserte har ikke lenger noen makt. 

Denne teksten er inspirert av boken "Exorcism - purging the narcissist from heart and soul" av H. G. Tudor.

Minner på at hjelpetelefonen har spesielle åpningstider i påsken. Døgnåpent fra midnatt til midnatt fredag, søndag og mandag. Stengt hele lørdag.

 

 

 

DEBATT: Bør psykopaten unnskyldes eller ei?


Vi har på den ene siden den fullkomne psykopaten, nærmest med hjerneskade i form av nedsatt funksjon i frontallappen, som ser på seg selv som rovdyr og andre mennesker som byttedyr som kan skades, utnyttes og bedras fritt etter psykopatens lyster. Han/hun singler spesielt ut empatiske mennesker som mål for å gjøre mest mulig skade. Denne psykopaten kan ikke behandles og må forlates for enhver pris.

På den annen side har vi den maligne narsissisten som på et eller annet vis har lidd omsorgssvikt eller traume som meget liten. Den lille narsissisten opplevde et så stort sår eller skam at han/hun ikke hadde annet valg enn å frakoble og forlate sin egentlige identitet for å overleve traumet. Han/hun skapte istedet en grandios identitet som føler seg overlegen og bedre enn andre. Den voksne narsissisten gjør det samme som psykopaten; skader, utnytter og bedrar andre - mindre av lyst og mer av nødvendighet for å opprettholde sitt falske jeg. Men narsissisten er knapt dette bevisst. Det er så lenge siden traumet skjedde at hans/hennes egentlige jeg er borte og antakelig ikke eksisterer lenger.

Det er ingen tvil hvor jeg personlig står i dette spørsmålet. Samtidig må jeg innrømme at tanken om at psykopaten som drev meg til denne bloggen på noe vis skal ha opplevd dramatisk omsorgssvikt eller mishandling som liten får hjertet mitt til å blø.

Det er dog liten tvil at disse menneskene kan ikke hjelpes. De vet ikke at de trenger hjelp og ønsker det derfor heller ikke. Vi har ikke annet valg enn å forlate dem.

Men skal de unnskyldes for deres ugjerninger?

Jeg ser at enkelte kommentarer på bloggen peker i den retningen. Derfor ønsker jeg å ha en debatt hvor folk kan tale fritt. Diskuter gjerne men fordøm ikke. Jeg vet også at enkelte psykopater har kommentert på bloggen. Finnes den noen psykopater med selvinnsikt nok til å diskutere temaet, som følger denne bloggen? I denne debatten er dere velkommen. 

Gråstein-metoden

Da er den mest paranoide dagen i året her og det er vel passende at vi i dag snakker om hvordan å narre psykopaten. Kan man faktisk holde en psykopat for narr? Ja det er mulig. Gråstein-metoden lærer oss hvordan. Denne metoden er blitt omtalt flere ganger i bloggen men har aldri fått sin rettmessige egne tekst. Det vil jeg gjøre bot på i dag.

Gråstein-metoden (heretter GM) egner seg i de tilfellene hvor du ikke kan unnslippe psykopaten eller narsissisten og er nødt til å forholde deg til ham/henne. Det kan være snakk om en kollega eller at dere har barn sammen hvor samarbeid er nødvendig. Det kan også dreie seg om en slektning som du ikke kan innføre full NK med. GM er dessuten kjekt å forberede seg på hvis du fortsatt bor i samme by som din psykopatiske eks og frykter hva som skjer hvis du tilfeldig skulle støte på ham/henne, eller hvis din eks er av den forfølgende typen som oppsøker deg og kan dukke opp utenfor ditt hjem. La meg understreke at GM ikke er en unnskyldning for å fortsatt ha kontakt med psykopater som man kan bryte med. Kan man bryte så skal man bryte.

GM er egentlig mer et tankesett enn en metode. Det handler ikke like mye om finurlige teknikker som det handler om å forandre måten du tilnærmer deg psykopaten på. Du må derfor forandre ditt syn på psykopaten. GM er vanskelig hvis du fortsatt elsker ham/henne og ønsker å revitalisere relasjonen. I stedet må du legge ditt ønske om å være ærlig og hederlig mot dette skadelige mennesket, på hyllen. Du må overbevise deg selv om at psykopaten ikke fortjener din eller noen andres respekt.  

Det ligger litt i navnet at det går ut på å gjøre deg like interessant for psykopaten, som en gråstein. Hva vi så langt vet er at psykopaten næres av emosjonelle reaksjoner, både positive og negative. Hva GM blant annet vil at du skal gjøre, er å ikke gi psykopaten reaksjonene han/hun ønsker. Det betyr at selv om psykopaten trykker på dine knapper, så skal du ikke vise ham/henne at det berører deg.

Vær nøytral. Ikke avslør hvordan du har det innvendig.

Hvordan unnlater du å avsløre deg selv? Du kan for eksempel spøke bort psykopatens forsøk på å ramme deg. Hvis han/hun fornærmer deg, så le og vær selvironisk. Psykopaten er ikke sosialt intelligent nok til å forstå at du manipulerer. Istedet vil han/hun bli lett frustrert over at du ikke tok deg mer nær av hans/hennes subtile eller åpne forsøk på å fornærme, latterliggjøre eller sverte deg. 

Du kan også avlede psykopaten ved å rose og komplimentere ham/henne. Psykopaten elsker ros, som de suger til seg som narsissistisk forsyning. De vil ikke forstå at din ros er falsk og at du i hemmelighet ikke liker ham/henne. De vil heller ikke forstå hvis du overdriver rosen. De vil suge det til seg, uansett. Dette vil distrahere dem fra å kritisere deg og mest sannsynlig få dem til å mykne opp mot deg i håp om at det vil føre til ytterligere ros. Ja, så enkelt er det faktisk å manipulere psykopaten. Men det krever at du undertrykker din vemmelse for psykopaten og klarer å spille skuespill.

Men uansett hvordan du responderer på psykopaten, så;

vær kort i dine svar og i din tilstedeværelse.

Reduser antall samvær og lengden på samværet. Hvis psykopaten er av den typen som benytter telefonen mye, så aldri svar når han/hun ringer. Du kan befinne deg hvor som helst, og du ønsker ikke den form for energitapping psykopaten bedriver mens du er på butikken eller på besøk. Ring heller psykopaten tilbake når du befinner deg i fredelige omgivelser og du har hatt mulighet til å mentalt stålsette deg. I tillegg til at psykopaten ikke kan klandre deg for "ikke å svare" så er det du som har tatt kontrollen på når samtalen skal finne sted. 

Du bør ikke oppmuntre til lange samtaler med psykopaten. Psykopater har en finurlig evne til å trekke personlig informasjon ut av sine ofre. De graver og graver og peiler samtalen inn på spor som medfører at ofrene avslører mer om seg selv enn de i utgangspunktet hadde tenkt eller ønsket. Det er slik psykopaten bryter dine personlige grenser, og du merker det nesten ikke. Psykopaten oppfatter din dveling som interesse for samvær og vil før du vet ordet av det invitere deg til sosiale tiltak på fritiden. Overfor en psykopat kan det være meget vanskelig å være oppriktig og du kan derfor ende opp med å samtykke til noe du absolutt ikke bør delta i. Dette ønsker du ikke. Derfor, gjør samtalene korte. Unnskyld deg med at noen venter på deg eller en oppgave må utføres, slik at du må bryte opp og forlate samværet. Psykopaten har et grandiost selvbilde og vil ikke forstå at du forsøker å unnslippe ham/henne, det ville aldri falle psykopaten inn at noen ønsker å unnslippe ham/henne. De tror at alle nyter samværet med dem. 

Samtidig ønsker du ikke å være så avvisende at det vekker narsissistisk raseri. Da kan kampanjen mot deg utvikle seg til å bli enda vanskeligere å håndtere. Bruk din intuisjon til å finne en balanse. 

Vi vet at psykopaten elsker å sabotere for sine ofre. Psykopaten kan sabotere dine karrieremuligheter, din relasjon til dine egne barn eller venner og familie eller dine muligheter til å skaffe deg en ny livspartner. Derfor;

aldri fortell psykopaten om ditt liv.

De vil gjerne at du gjør det, men ikke gjør det. Lyv hvis du må. Narr dem. Fortell at du er i ferd med å date en person som er fjern for deg og ikke betyr noe for deg. Det vil villede dem til å kontakte feil person for å sabotere ditt forhold til vedkommende, mens den som egentlig står ditt hjerte nær og som du verdsetter høyt får være i fred. Fortell dem at du har søkt på en jobb som du ikke har noen interesse av. Psykopaten vil da kontakte feil arbeidsgiver. Fortell at du nå har fått en ny hobby; steinsamling! Psykopaten vil devaluere din hobby som for dem er "teit", men de vil ikke ha mulighet for å devaluere ditt egentlige hjertebarn, som er å arbeide frivillig på blå kors kafèen. Du vil derfor ha din lidenskap i fred uten å få den svertet av psykopatens gift. 

Hvis du har det bra, si det motsatte.

Psykopaten tåler ikke at offeret har det bra, hverken under relasjonen eller etter bruddet. Psykopaten vil skru sabotasjeaktiviteten opp flere hakk hvis han/hun mistenker at du er lykkelig. Derfor, når du begynner å komme ovenpå og se lys i tunnelen så hold det for deg selv. Ikke del det med psykopaten eller hans/hennes flygende aper. Hvis en av dem spør "har du det bra?" så vit at det er fisking på gang. Fortell dem da hvor ille det går deg og smør gjerne tykt på. Du har mistet mange penger på børsfall, du vet ikke om du kan jobbe lenger på grunn av smerter i ryggen og du har fått et dårlig forhold til dine venner. Tro det eller ei men psykopaten vil kjøpe det, han/hun vil meske seg i hva han/hun tror er din undergang og vil mest sannsynlig være fornøyd med at du har klart å sabotere deg selv, og la deg være i fred.

Psykopaten kalles et intra-rasielt rovdyr. I motsetning til de fleste rovdyr som er inter-rasielle fordi de jakter på andre raser enn seg selv, så jakter psykopaten på sine egne. Psykopaten overrumpler oss derfor. Vi er kanskje (i teorien) forberedt på at vi kan bli jaktet og angrepet av en slange, en hai eller en løve, men ikke av et annet menneske. Ikke på denne måten. GM er den relasjonelle versjonen av "spill død". Psykopaten sniffer på oss og dytter oss kanskje med snuten for å se om det er liv. Vi ønsker med GM å gjøre oss så uinteressant at psykopaten mister interessen for oss og går videre for å jakte på et annet offer. Vi vet at psykopatens hyperfokus da blir rettet mot et annet intetanende og uskyldig menneske, men når det kommer til psykopaten så er det eneste vi kan gjøre å redde oss selv. Vi kan eventuelt stå i skyggen med vår viten og observere hvem psykopaten velger seg som offer, for å meget diskret ta vedkommende under våre vinger for å minimere skaden mot denne personen. Mer enn det kan vi ikke gjøre.

Til syvende og sist så er det lov å bli moret av å se at en psykopat blir ledet på ville veier av våre forvirrende og falske signaler. Psykopaten har nemlig store problemer med å fatte at andre mennesker - som psykopaten oppfatter som underlegne - også kan manipulere. Det blir på samme måte som at løven lar seg bløffe av antilopen. Løven tror ikke at det er mulig. Løven vil derfor sluke alt antilopen sier som god fisk.

Jeg oppmuntrer med dette på ingen måte til å starte en lek med psykopaten. Det er farlig. GM skal brukes kun der hvor man ikke har mulighet til å kutte psykopaten ut av livet sitt. Den skal også brukes i minst mulig utstrekning. Kontakt med en psykopatisk kollega, eks eller slektning må derfor minimeres så mye som mulig uten at det vekker mistanke om at du unngår vedkommende. Oppsøk aldri denne personen på eget initiativ. Bruk GM i de tilfellene hvor psykopaten selv tar kontakt og du ikke kan unnslippe. 

God 1. april :)

 

Boken "Psykopati og kjærlighet" kan nå forhåndsbestilles


Den offisielle boken til bloggen er nå klar til forhåndsbestilling.

Den er leveringsklar medio april på Kolofon forlag.

Link til bestilling finner du her: www.kolofonshop.no

Det meste av innholdet i boken er å finne her på bloggen, slik at den passer best for dere som ønsker å bevare det beste fra bloggen mellom to permer. Eller kanskje du synes boken er en passende gave til en du kjenner.

Boken er på 260 sider og med stiv innbinding.

Boken kan bestilles direkte fra forlaget. Den kan også bestilles hos andre nettbokhandlere eller i fysiske bokforretninger. Hvis du ikke ønsker å kjøpe boken så kan du spørre ditt lokale bibliotek om de er villige til å kjøpe boken inn, da gjør du den dessuten tilgjengelig for andre. Ved å bestille boken hos din lokale bokhandler eller bibliotek så bidrar du til å promotere boken. På forhånd takk.

Med utgivelsen så avslører jeg også min identitet. Mitt navn er Daniel Sundkvist og jeg er 40 år. Jeg er opprinnelig fra Kragerø men p.t. bosatt i Oslo. Grunnen til tidligere anonymitet har vært todelt. Jeg har fryktet for represalier ved å offentliggjøre hvem jeg er. I tillegg har det hatt en funksjon å gjøre meg selv både kjønnsløs og aldersløs slik at alle uavhengig av kjønn, alder, etnisitet etc skal kunne identifisere seg med bloggens innhold. Jeg håper og tror at dette vil fortsette. Nå er tiden uansett inne for å "komme ut av skapet".

Jeg håper boken vil falle i smak. Jeg oppfordrer dere som ønsker å kjøpe til ikke å vente for lenge da opplaget er begrenset.

Medavhengighet

Vi skal snakke om denne tilstanden som gjør at enkelte av oss har vanskeligere for å bryte båndet med psykopaten. Medavhengighet (eng. codependency) er det nærmeste offeret kommer en egen personlighetsforstyrrelse da denne psykologiske tilstanden er sterkt befestet i personligheten til offeret. Det er et par ting leseren må være klar på innen vi går videre.

-Selv om medavhengighet er et personlighetstrekk hos offeret så gir det ikke offeret skyld for den psykopatiske mishandlingen, hverken helt eller delvis. Psykopaten er et rovdyr som elsker å villede, utnytte og bedra. Selv om den medavhengige har holdt fast i relasjonen til tross for mishandlingen, så fritar det ikke psykopaten for skyld. Man kan på en måte si at den medavhengiges hus står åpent, det er likevel ikke greit at tyven tar seg til rette i huset.

-Hvis du som leser ser at du har mange trekk som kjennetegner medavhengighet så ikke opplev deg selv som forstyrret, mangelfull eller skammelig. Bruk din viten til å reparere den delen av din personlighet som fører deg inn i utnyttende relasjoner. 

Medavhengighet kjennetegnes av at den medavhengige fungerer dårlig alene. Den medavhengige er nærmest avhengig av å ha en relasjon å pleie for å oppleve seg selv som betydningsfull. Uten noen til å motta den medavhengiges ønske om å elske, pleie og dulle for en annen, så føler han/hun seg nytteløs og verdiløs. Mer enn noen annen tilstand så definerer den medavhengige sin verdi på hvorvidt det finnes noen rundt ham/henne som trenger ham/henne. Å være i en relasjon kan for den medavhengige være mer meningsbærende enn et yrke og definitivt mer enn å være enslig. Den medavhengige er ingen uten en primærpartner og er slik sett avhengig av andre, derav navnet medavhengighet.

Den medavhengige har vokst opp på et slikt vis at egenverdi ikke har stått i sentrum. Han/hun har ikke lært den selvrespekten som er nødvendig for å fungere på egenhånd. De kan være meget selvstendige og ressurssterke mennesker men formår ikke å se noen mening i et liv kun med seg selv. De sammenligner seg med andre og får i denne sammenligningen en opplevelse av seg selv som annenrangs borgere. Muligens har de vokst opp med foreldre eller andre omsorgspersoner hvor kjærligheten fra disse omsorgspersonene har vært betinget av at den unge medavhengige har tatt seg av deres emosjonelle, sjelelige og fysiske behov. Det er således egentlig den medavhengige som har vært omsorgspersonen og ikke den foresatte. 

Men så skjer det noe som gjør at i tillegg til omsorgsfunksjonen, så støtter og underbygger den medavhengige dysfunksjonalitet i den mottakende personen. Det kan være at objektet er en alkoholiker eller en mishandlende psykopat. Den medavhengige forlater ikke et slikt objekt. Den medavhengige forsøker heller ikke å styre objektets avhengighet inn på et sunnere spor men bidrar istedet til å holde ham/henne i deres dysfunksjonalitet. Omsorgen den medavhengige tilbyr får karakter av å ikke gjøre noe som forandrer dynamikken i den gjensidige avhengigheten. Den medavhengige er ubevisst redd for at hvis objektet blir sunnere, så vil det ikke lenger ha behov for den medavhengiges tilstedeværelse. Den medavhengige tror at hans/hennes evne til omsorg er det eneste positive trekket han/hun innehar og den eneste grunnen til at noen vil ønske å være sammen med ham/henne. Slik legger den medavhengige seg åpen for utnyttelse. Dette er ikke kjærlighet. Det er omklamring fra den medavhengiges side, og mishandling fra objektets side. 

Samtidig har den medavhengige en trang til å straffe mishandleren med passiv aggresjon. Den medavhengige er således ikke blind for mishandlingen som pågår, men er ikke i stand til å bryte mønsteret fordi det har meningsbærende betydning. Den medavhengige overbeviser seg selv om at psykopaten trenger ham/henne, men har ingen sunn strategi for hvorfor et slikt behov er tilstede hos objektet. Det skal gå meget langt før den medavhengige stiller et ultimatum til den alkoholiserte partneren om å slutte å drikke. Tvert imot vil den medavhengige ofte tolerere alkoholismen og sågar hjelpe sin dysfunksjonelle partner med å skjule den for omverdenen. Ved utenfrakommende kritiske spørsmål så vil den medavhengige ofte være unnvikende, diffus og svare på en måte som forsvarer alkoholmisbruk, psykopatisk mishandling, utroskap eller økonomisk utnyttelse; "NN klarer seg ikke uten meg", "han/hun er hele mitt liv/jeg er hele hans/hennes liv", "NN slår meg kanskje men det er fordi vi er så nær hverandre". Den medavhengige har en tendens til å skape irritasjon og resignasjon hos utenforstående som ser relasjonen mye tydeligere og forsøker å "vekke" den medavhengige. Ofte gir de opp med en nokså korrekt opplevelse av at den medavhengige faktisk ønsker og dyrker den dysfunksjonelle relasjonen.  

Å befinne seg i en medavhengig rolle krever en høy grad av fornektelse. Relasjonens realitet når ikke helt opp i den medavhengiges bevissthet. Å innse at relasjonen bør brytes og forlates ville bety at den medavhengige igjen blir alene og blir nødt til å jobbe med sin trang til å søke dysfunksjonelle partnere. 

Den medavhengige har mange uselviske og martyr-lignende karaktertrekk, samtidig som han/hun også selv er en manipulator. Den medavhengige kan gi og gi uten å forvente gjengjeldelse. Han/hun er omsorgsfull, men omsorgen den medavhengige tilbyr har en grad av tvangshandling i motsetning til den sunne omsorgen som gis frivillig. Det kan betraktes som en positiv egenskap som har gått for langt. Den medavhengige tar gjerne ansvar for andres ve og vel men er ikke i stand til å ta ansvar for seg selv.

Den medavhengige er en magnet på psykopater som følge av deres vilje og evne til å yte grenseløst, samtidig som den medavhengige tiltrekkes av psykopatens evne til å få andre til å føle seg spesielle. Det er altså en gjensidig tiltrekning mellom den medavhengige og psykopaten eller narsissisten. Den medavhengige er meget villig til å danse med psykopaten, men det resulterer i giftige og voldelige relasjoner etterhvert som den medavhengige viser seg klengete og forventningsfull. Den medavhengige søker å få stillet sin angst i psykopatens nærvær, men psykopaten er ikke istand til å dekke emosjonelle behov hos noen. I tillegg forakter psykopaten sterkt objekter som han/hun oppfatter som patetiske. Psykopaten vender likevel tilbake til den medavhengige på grunn av den medavhengiges evne til å gi, men det er med både selvforakt og forakt at psykopaten gjør dette. 

Den medavhengige aksepterer forakten. Det eneste han/hun krever er at psykopaten blir værende i relasjonen. Den medavhengiges harme og bitterhet vekkes hvis psykopaten forbryter seg mot dette ene kravet og forlater den medavhengige, eller initierer en svingdørs-relasjon hvor han/hun kommer og går hele tiden. Da kommer den passiv aggressive forakten opp i den medavhengiges bevissthet, hvor han/hun klandrer psykopaten for å forlate ham/henne når den medavhengige har ofret så mye. Slik forsøker den medavhengige å kontrollere objektet. 

Jeg oppfordrer alle som mistenker at de lider av denne tilstanden til å oppsøke ytterligere litteratur om emnet. Behandlingsprognosene er gode. Trekk som er en del av personligheten kan ikke kureres, bare modereres. Men den medavhengige er ofte meget behandlingsbar fordi det er et sterkt ønske om å bli sunnere. Bevissthet om egen tilstand kan medføre gode resultater hvor den medavhengige kan bryte mønsteret, akseptere seg selv og delta i mer normale relasjoner hvor han/hun opptrer mindre klengete og også dekker egne behov i stedet for utelukkende andres. 

Jeg vil avslutte med å minne om kurskveld i Bodø den 27. april for dere som bor innenfor rekkevidde. Se "kommende arrangementer" på facebook siden for mer info. God søndag :)

Når psykopaten sniker seg ut av relasjonen

Psykopaten har en alternativ metode å forkaste offeret på, som ikke innebærer det som på engelsk kalles "ghosting". Ghosting er når psykopaten forsvinner plutselig. Han/hun blir borte fra den ene dagen til den neste, og svarer ikke lenger på dine henvendelser selv om dere senest i går hadde en tilsynelatende hyggelig samtale. Ghosting forårsaker ofte desperasjon hos offeret fordi intet offer har forkasting i tankene. Det mest nærliggende er derfor å tro at noe har skjedd med psykopaten og offeret gir seg i kast med å finne ut hvor psykopaten befinner seg. Venner kontaktes og tråder forsøkes samles. Offeret er engstelig og frykter det verste, men ingen vil åpne døren hvis offeret møter opp hjemme hos psykopaten. Plutselig er psykopaten tilbake og begynner igjen å poste på facebook, denne gang med bilder av seg selv og den nye partneren. Traumet som ghosting kan skape i et offer er utilgivelig. Forestill deg frykten og sjokket hos en partner som tror at hans/hennes kjæreste er skadet eller kidnappet, for så plutselig å oppdage at ikke bare lever kjæresten i beste velgående, men kjæresterelasjonen er over og eksen har allerede funnet en ny partner. Dette kan utvikle seg innenfor en uke. 

Alternativet til ghosting er når psykopaten ikke bryter kontakten, men sniker seg bort fra alle løfter og forpliktelser han/hun har gitt. Det skjer mindre plutselig, men er desto mer provoserende og feigt. Når offeret opplever at relasjonen glipper ut av hendene som vann mellom fingrene, så forårsaker også dette desperasjon og frykt. Fordi kontakten fortsatt er der, så vil offeret henvende seg til psykopaten i desperate forsøk på å få relasjonens status definert, men dette vil aldri bli imøtegått. Det er flere grunner til at psykopaten velger en slik form for snikforkasting fremfor ghosting;

-Desperasjonen hos offeret stiger gradvis. Offeret vil bli mer pågående og forvirret. Dette er verdifull narsissistisk forsyning.

-Psykopaten ønsker å observere den stigende desperasjonen for eksempel i telefonen eller via skype, derfor vil han/hun beholde kontakten med offeret. Dette er ikke mulig ved "ghosting".

-Psykopaten ønsker ikke å forkaste offeret, men sluse det inn i psykopatens harem eller fanklubb.

Psykopatens fanklubb er den store og vide kretsen av bekjente rundt psykopaten som bejubler ham/henne, først og fremst på sosiale medier. Det kan dreie seg om flere hundre personer og de fleste av dem har psykopaten ingen personlig kontakt med.

Psykopatens harem er den innerste krets av fanklubben. Dette er personer psykopaten treffer personlig av og til, for eksempel i festsammenheng. Det vil typisk dreie seg om 20 til 30 personer, en broket forsamling bestående av kompiser, flygende aper, ekser og håpefulle som ønsker å bli den neste primærpartneren. Psykopatens harem vil inneholde mange personer av det motsatte kjønn (eller samme kjønn avhengig av psykopatens legning) og ha et forholdsvis høyt seksualisert innslag.

Når et offer som tidligere var primærpartner eller i en periode har befunnet seg i den mottakende ende av psykopatens hyperfokus og forføring blir forsøkt overført til en av disse utvidede gruppene, så er det en fornærmelse mot både offeret som person og mot relasjonens kongruens. Mange ofre lar seg likevel degradere fordi det som skjer er så forvirrende og fordi det oppleves så vondt å miste psykopaten. Offeret nøyes med smuler og resonnerer at det er bedre enn ingenting, eller kanskje relasjonen senere går tilbake til sin opprinnelige høye status hvis offeret er tålmodig.

Typisk vil relasjonen gå fra "vi skal bo sammen" til "vi tar en kaffe en dag" på få uker. Psykopaten vil dog ikke kommunisere relasjonens nedgradering. Han/hun vil late som om løfter aldri er gitt og at han/hun aldri har bygget opp forhåpninger hos deg. Hvis du selv våger å bringe temaet på banen så får du høre at "det var ikke ment sånn", "du har misforstått" eller til og med "det har jeg aldri sagt", "hva innbiller du deg, trodde du jeg ville ha deg som kjæreste?" og narsissistisk raseri for at du våger å være uenig i relasjonens utvikling.

Psykopaten vet at hvis han/hun ønsker å beholde deg i sitt harem for å fortsatt kunne trekke narsissistisk forsyning ut av deg, så må overgangen skje på en måte som gjør at du aksepterer den. Han/hun vil da spille på løgner, sjarme og future faking for å overtale deg til å godta løsningen. Du reagerer med vantro og skepsis, men fordi psykopatens planer for deres relasjon er så underkommunisert så henger du med etter fingertuppene for å se hvordan dette utvikler seg.

Utfasingen virker så naturlig og overbevisende at vi begynner å tvile på vår egen oppfattelse av relasjonen. Vi ønsker en anerkjennelse av at psykopaten definerer relasjonen på samme måte som vi gjør, men da det uteblir så kommer spørsmålene; "var vi ikke så intime som jeg trodde?", "hvordan kan vi oppfatte dette så forskjellig?", "har jeg misforstått dybden i relasjonen?". Vi kan sågar resonnere at vi åpenbart kun har vært venner med psykopaten, og at psykopaten da må være en ekstra snill person som gir venner så mye oppmerksomhet som han/hun har gitt deg; "behandler NN alle vennene sine med så mye oppmerksomhet, at det føles som kjærlighet?".

Vi kan også lure på om vi har gjort noe for å frastøte psykopaten, men hvis vi spør så får vi ulne svar eller tydelige signaler om å ikke være så klengete. Vi distanserer oss for ikke å vekke misnøye, men forvirringen og sorgen er komplett. Hvorfor er psykopaten plutselig så uinteressert? Vi gir enda mer og utsletter oss selv i et siste forsøk på å behage psykopaten.

Frekkheten og berettigelsen som ligger bak en slik arrogant behandling av deg og relasjonen dere har hatt, er følbar og et sikkert tegn på den antisosiale forstyrrelsen da den avslører psykopatens manglende evne til tilknytning. Psykopaten føler seg hevet over de uskrevne sosiale lovene som vi andre følger og regner med at alle følger. Psykopaten kan fortsatt skru på sjarmen for deg, men det skjer på en overlegen måte. Du har utspilt din rolle. For deg er relasjonen fortsatt ny, spennende og på opptur, men psykopaten kjeder seg og er allerede klar for noe nytt. Han/hun liker ikke det gamle, kjente og trygge. Relasjonen var for ham/henne som det nye plagget du kjøpte. Det fyller deg med eufori og lykke i en uke, men så svinner den rusgivende effekten. 

Det er helt ufattelig at psykopaten forventer at du skal godta en slik nedgradering, men de gjør det for så mange har akseptert det før deg. Mitt råd til ofre som opplever at dette er i ferd med å skje eller som det allerede har skjedd for, er å hoppe av. Bryt kontakten. Behold din integritet og selvrespekt og forlat dette mennesket. Du vil aldri få tilbake din plass på tronen. Det er ingen heder i å befinne seg i en psykopats harem, det er ikke normalt å omgi seg med ekser på den måten som psykopaten gjør det.

Problemet er at psykopaten fortsetter å gi deg smuler (eng. dosing) for å holde på deg, men du sulter. Kjærlighet er ikke å sulte. Kjærlighet er å føle seg mett og tilfreds. Ved å innføre NK så forteller du psykopaten klart og tydelig at du ser hva som skjer og at denne nedverdigende behandlingen finner du deg ikke i. Psykopaten vil neppe savne deg, men det vil sette et støkk i ham/henne at du har såpass bein i nesa at du setter foten ned. Det hadde han/hun nemlig ikke regnet med, psykopaten velger ikke denne metoden med ofre som han/hun tror vil gjennomskue den.  

"Hva hvis jeg ønsker å bli værende?"

Hele tiden maser både jeg og de fleste av leserne om NK. Det er en grunn til at dette blir repetert som den eneste løsningen, men jeg forstår at bloggen risikerer å miste lesere som insisterer på å bli værende sammen med psykopaten, Det finnes lesere som velger å tro på kjærligheten - selv sammen med en psykopat - og er villige til å miste en del av seg selv for å være sammen med personen de elsker. Når valget er tatt av et voksent menneske og basert på god kunnskap om situasjonen de befinner seg i, så aksepterer jeg det selv om jeg personlig synes det er et dårlig valg. Alle skal likevel føle seg velkommen på bloggen. Det skal ikke være flaut eller pinlig å innrømme at "jeg velger å bli i relasjonen, selv om jeg vet at min partner er psykopat". Noen har religiøse verdier som forutsetter at de blir værende sammen med sin psykopatiske ektefelle. Andre har verdier som går på forpliktelse til sin partner, kanskje de ikke klarer å bryte med psykopaten fordi de ikke ønsker det.

Det finnes ett tilfelle hvor jeg fordømmer et slik valg, og det er hvis det er barn med i bildet. Har du mindreårige barn som er avhengige av deg og er nødt til å følge deg inn i relasjonen så har du ganske enkelt ikke lov til å ta dette valget på vegne av dem. En ting er at du selv som voksen velger å la deg mishandle av en psykopatisk partner. Noe ganske annet er å tillate at også dine barn har en psykopat i deres liv.

Men ok, tilbake til dette med å velge et liv med psykopaten. Jeg forstår det så godt. Jeg hadde valgt det selv, hvis situasjonen den gang hadde vært bittelitt annerledes. Jeg har ikke hørt en eneste historie hvor offeret har gledet seg til å forlate den psykopatiske partneren. Jeg tror alle disse valgene har blitt gjort med tungt hjerte og hvor offeret har strukket seg til det ytterste for å hente frem relasjonen slik den var i begynnelsen. Mange ofre brukte sine siste krefter på å forlate relasjonen, og det forteller litt om hvor mye som ble investert for å få relasjonen til å fungere. Psykopaten blir ofte forlatt med stor sorg og fortvilelse over at det ikke fungerte. Noen forlot relasjonen motvillig som følge av omstendigheter som gjorde at de ikke hadde et annet valg, og mange ble forkastet av psykopaten selv. 

Jeg forstår at noen velger å bli værende.

De som velger å bli værende er ofte inneforstått med at de vil miste selvstyreretten. Det er et bevisst valg de tar. Livet uten psykopaten blir for tungt. Livet er psykopaten. 

"Psykopaten kommer i forskjellige styrker. Ikke alle er like ille. Min partner er innimellom snill og omsorgsfull".

Vel, en psykopat er ganske rigid og spekteret forholdsvis snevert. En narsissist derimot befinner seg på et vidt spekter fra den forholdsvis milde varianten til den maligne narsissisten som er psykopatens toeggede tvilling. Det er opp til deg selv å vurdere hvor din partner befinner seg. Vær dog klar over at selv om din partner tidvis viser omtanke, så er det ikke av kjærlighet til deg. Ved å bli værende så gjør du et bevisst valg å ikke motta kjærlighet. Du bare gir kjærlighet, og det du får tilbake er noe annet. Det er en form for belønning når psykopaten er fornøyd med deg, som en arbeidsgiver gir sin ansatt som har vært ekstra arbeidsom og føyelig.

Vær også klar over at for å overleve sammen med en psykopat, så må du ha ekstra sterke grenser og et usynlig "skjold" mot devaluering. Å finne de mest hensiktsmessige grensene kan være vanskelig, for jo sterkere dine grenser er, desto mer intenst vil psykopaten mishandle deg. Psykopaten hater grenser og vil presse og presse og presse på dem for å bryte deg ned. Grenser gjør ham/henne ganske enkelt rasende. Psykopaten hater også motsatt grenseløshet og betrakter et grenseløst offer som svakt og patetisk. Psykopaten har ingen respekt for grenseløshet og vil mest sannsynlig forkaste et offer som aldri sier stopp.

Mange ofre er tykkhudede og selvironiske, hvilket gjør at de klarer seg utmerket i devaluerende omgivelser. Mange er vokst opp med psykopatiske foreldre og møter kritikk, latterliggjøring, taushetskur eller manipulasjon med et skuldertrekk. Jeg var selv slik i begynnelsen av relasjonen med min P. Lite bet på. Jeg elsket ham likevel. Det var først når han begynte å glippe, at jeg ble desperat. Da han begynte å leke med selve relasjonens fundament så merket jeg at min grense var nådd. Jeg tålte devaluering så lenge han fortsatt var der. Jeg tålte ikke at han truet med å ta relasjonen fra meg. Da gikk jeg.

Husk at dette er hva de gjør hvis du tåler devalueringen. De vil heve innsatsen. De vil alltid skru mishandlingen opp et hakk. De er ikke fornøyd før de rammer deg. Hvis du tåler alt de finner på i relasjonen, så vil de til slutt true selve relasjonen. Husk også at selv om du tåler mishandlingen så er det likevel mishandling. Den gjør noe med deg. Psykopaten er ikke et mildere eller bedre menneske, bare fordi du tåler deres helt horrible grenseoverskridelser. For å bli værende så forutsetter det at mishandlingen er såpass lavgradig at du ikke blir syk av den. 

Denne teksten henvender seg til godt voksne, kunnskapsrike og velreflekterte ofre som velger å bli værende i relasjonen med psykopaten. Vit at dere er hjertelig velkomne her på bloggen. Teksten er ikke ment som et påskudd til å bli værende til deg som er ny, forvirret og i en avhengighetssituasjon. Gjelder dette deg så har du ikke den nødvendige dømmekraften og trenger å komme ut av tåka for å ta det viktige valget. Mitt råd er da å bryte kontakten, fjern deg fra manipulasjonen, tilegn deg kunnskap og bli deg selv. Hvis du etter lang tid uten kontakt - helst et par år - fortsatt ønsker å gå tilbake til psykopaten så er det ditt valg. Du vil ikke i denne bloggen lære hvordan å overleve sammen med psykopaten, bloggen oppmuntrer ikke til dette. Du skal likevel være hjertelig velkommen. 

Denne teksten er inspirert av youtube-kanalen "From surviving to thriving".

 

Forbered deg riktig på Null Kontakt

I dag vil jeg minne oss på hvorfor NK er så viktig. Denne teksten vil primært henvende seg til dere som enten ennå ikke har innført NK eller dere som har prøvd men ikke helt får det til. Den kan også være en motivasjon for dere som har en pågående NK.

Null kontakt (NK) er noe annet enn "jeg lar bare være å svare". NK er omfattende og innebærer for mange en fullstendig omlegging av livsstilen. Noen må flytte, slutte i jobben og/eller kutte ut halve sitt sosiale nettverk for at NK skal fungere i nødvendig målestokk. En undervurdering av hvor omfattende NK er kan medføre at den ikke lykkes. 

Hvis du er der at du bare unnlater å svare på henvendelser fra din giftige venn, eks eller slektning, så er ikke det NK. Kanskje er det tilstrekkelig for deg med dette begrensede tiltaket, men for sikkerhets skyld kan vi liste opp årsakene til at dette i de fleste tilfeller ikke vil være tilstrekkelig.

-NK skal hindre deg i å høre psykopatens stemme eller se hans/hennes ansikt. Du har ikke godt av noen av delene. Mest sannsynlig elsker du fortsatt dette mennesket. Å se ham/henne visuelt eller høre deres stemme vil trigge din evne til kjærlighet og din hang til nostalgi. Psykopaten er dessuten manipulerende og magnetisk og han/hun trenger bare blikkontakt eller noen få ord med deg for å overbevise deg om å bli værende i den destruktive relasjonen. NK beskytter deg mot å bli manipulert tilbake. Derfor er både treff og telefonsamtaler utelukket. Hvis psykopaten vet hvor du bor og lett kan banke på din dør, så må du vurdere å flytte.

-NK skal hindre deg i få få informasjon om psykopatens liv etter bruddet med deg. Du har ikke godt av å se hans/hennes sosiale profiler. Der blir en illusjon av deres perfekte liv med deres nye partner utstilt. "Utstillingen" er ment å ramme deg og alle andre som psykopaten ønsker å straffe, sjalusifabrikkere eller hjernevaske. Den falske illusjonen får deg til å tro at du har gått glipp av en fantastisk person og du blir fristet til å bryte NK. Den vil også fremkalle følelser i deg som er skadelige og ødelegger din indre fred, så som nostalgi, sinne og opplevelsen av mindreverd. NK skal beskytte deg mot dette. Det er derfor viktig å blokkere sosiale medier. 

-Psykopaten ønsket i mange tilfeller å sabotere ditt liv. Jeg vet at min psykopat ødela jobboppdrag jeg hadde i vente, i tillegg til vennskap. Han fikk denne muligheten fordi jeg ga ham informasjonen han trengte for å sabotere. Han kontaktet mine potensielle arbeidsgivere og venner. NK hindrer psykopaten i å få den nødvendige informasjon for å kunne sabotere ditt liv. Psykopaten bør ikke vite hvor du bor, hvem du har kontakt med eller hvilket arbeidsforhold du har. Hvis du ikke kan holde deg unna sosiale medier eller stenge dine profiler så sørg for ikke å legge ut informasjon som avslører noe som psykopaten kan bruke mot deg, alternativt kan du publisere villedende informasjon. Fjern ditt telefonnummer og din adresse fra "gule sider" og annen offentlig tilgang. Kutt all kontakt med bekjente og venner du har felles med psykopaten. Du kan ikke stole på noen. Dette er ikke fordi deres felles venner er dårlige mennesker eller upålitelige, men fordi psykopaten lett kan overtale dem til å avsløre informasjon om deg.

-Tiden du bruker på en psykopat eller narsissist er bortkastet. Før du vet ordet av det, så har du brukt mange år på et sort hull. Psykopaten er en tidstyv som stjeler din tid, ditt liv og din energi. NK gir deg mulighet til å bruke den tiden du har igjen på noe verdifullt. 

Det er viktig å forberede deg godt for at NK skal bli vellykket. Her er noen av fallgrubene du må være oppmerksom på.

-Overgangen fra å være dypt involvert og aktiv i et annet menneskes liv til fullstendig "radio silence" er stor. Det kan oppleves som et ubehagelig vakuum. 

-Hvis ikke du er mentalt enig med deg selv i at relasjonen er høyt problematisk og ikke fungerer, så er det lett å tre inn i relasjonen igjen. Vilje, forståelse og selvdisiplin må være på plass. Forbered deg på at NK i en overgang er som å leve uten oksygen. Forestill deg panikken du må gjennom. 

-Vær forberedt på abstinens og et sterkt behov for å gjenopprette kontakt. Først hele tiden, deretter i bølger. 

-Relasjonens opp- og nedturer var avhengighetsdannende. Kroppen er nå vant til denne spenningen og et plutselig opphør kan føre til ubalanse i utskillelsen av hormoner, adrenalin og andre stresstoffer i tillegg til ruslignende endorfiner. Vær forberedt på kroppslig ubehag som dessuten gir psykisk ubehag.

-Det finnes ingen "litt" eller "moderat" NK, eller midlertidig NK. Forbered deg på fullstendig avhold resten av livet. 

-Forbered deg på ingen unnskyldning eller oppriktig anger fra psykopatens side. Forbered deg også på hva en slik taushet kan gjøre med deg, hvis psykopaten ikke "kjemper for å få deg tilbake". Det kan skape sterke følelser av mindreverd. Forbered deg også på sinne som følge av den rene og skjære arrogansen de utviser.

-Forbered deg på å klare deg uten avklaring eller "siste ord".

-Vær forberedt på at det oppstår et stort hull i livet ditt som tidligere ble fylt av psykopaten. Dette hullet må du forberede deg på å fylle med andre ting så det ikke blir så merkbart. Hvis ikke du klarer å holde deg aktiv og til en viss grad distrahert, så vil behovet for rekontakt være stort slik at psykopaten igjen kan fylle hullet fordi du 1) ikke klarer det selv, eller 2) ikke klarer å leve med tomheten.

-Vær forberedt på at psykopaten vil forsøke å bryte gjennom dine barrierer. Han/hun gjør det ikke av savn eller kjærlighet, men fordi en psykopat ikke tåler å bli ignorert og du skal straffes for ditt forsøk på å bryte deg løs. Vær derfor forberedt på begge scenarier 1) en psykopat som forsøker å få deg i tale, og 2) en psykopat som ikke forsøker å få deg tale. Begge scenarier er vanskelige, på hver sin måte. 

-Ikke fortell psykopaten eller noen andre om dine planer for NK. Å avsløre dem gir psykopaten mulighet til å komme deg i forkjøpet og sabotere dine planer før du får begynt.

-Når NK er igangsatt så kan du lage en avtale med en betrodd venn, som du kan kontakte når fristelsen til å bryte NK er stor.

-Forbered deg på å ikke få tilbakebetalt hvis psykopaten skylder deg penger. En slik gjeld brukes ofte som unnskyldning til å bryte NK - av begge parter. Er det snakk om store beløp og du har dokumentasjon på lånet, så la advokat ta seg av all kontakt. Hvis ikke så anse pengene for tapt.

Ved å forberede seg grundig både mentalt og praktisk så øker det sjansen for at NK lykkes og varer. Det er likevel ingen garanti for at du ikke mislykkes. Vær derfor ikke fordømmende mot deg selv hvis du må forsøke flere ganger, men vær forberedt.

NK er ment å beskytte deg. Som gulrot kan du bruke at det er den beste hevnen mot en psykopat som har behandlet deg umenneskelig. Hvorfor rammer NK psykopaten og narsissisten så hardt? Det er flere grunner til hvorfor NK er så effektivt som våpen mot en psykopat eller narsissist;

-Å ta initiativ til NK er det samme som å ta makten og kontrollen tilbake. Du har også selv bestemt tidspunkt. Du har tatt kontroll over situasjonen. Dette liker psykopaten dårlig. 

-Du signalerer med NK at du ikke lenger ønsker å ha noe med psykopaten å gjøre. Dette oppfatter psykopaten som massiv kritikk.

-Du foreslår med NK at psykopaten ikke er god nok for deg; igjen massiv kritikk.

-Du kutter med NK psykopatens narsissistiske forsyningslinje fra deg. Hvis ikke psykopaten i tide har en ny kilde til forsyning på plass, så forårsaker dette panikk og kaos i psykopatens indre. 

Lesertips hvis du fortsatt synes NK er uoverkommelig:

"No contact - how to beat the narcissist" av H. G. Tudor

"How to do no contact like a boss" av Kim Saeed

"The no contact rule" av Natalie Liu

Lykke til. Bruk kommentarfeltet til å støtte og hjelpe hverandre. Fortell om både vellykkede og mislykkede strategier. Husk at dine bommerter kan være til hjelp for andre.

 

 

"Min intuisjon var intakt i relasjonen med P. Hvorfor lyttet jeg ikke til den?"

Vi er kommet til vinnerteksten i vår kommentar-konkurranse. Leseren som bidro med kommentar nummer ett tusen ønsker svar på dette spørsmålet.

Vedkommende forklarer videre "etter forholdet med P, husker jeg riktig mange situasjoner hvor jeg intuitivt hadde notert meg at hans oppførsel/væremåte ikke var mine verdisett. Jeg hadde notert meg mange ting i forholdet, men som jeg unngikk å konfrontere ham med. Kanskje visste jeg godt at det ville forårsake problemer hvis jeg konfronterte ham. Var jeg i hele forholdet redd for å miste, for så til slutt å miste likevel?".

Jeg tror veldig mange kjenner seg igjen i opplevelsen av forsøke å holde på relasjonen slik den var i begynnelsen, men merke at den gradvis glipper etterhvert som devalueringen tiltar for så å slippe taket helt under forkastingen eller når man selv velger å forlate den desperate situasjonen. Mange opplevde at intuisjonen gjorde seg hørbar ikke bare fra devalueringen startet, men fra relasjonens første dag. Antakelig var vi mer oppmerksom på vår intuisjon i begynnelsen av relasjonen enn senere.

Vi entrer ikke en relasjon med en forventning om røde flagg. Vi vet at alle relasjoner har sin bakside. Vi forventer ikke perfeksjon. Psykopatens røde flagg er subtile, spesielt i begynnelsen. Senere er tegnene mer tydelige men vi gjenkjenner ikke hva vi ser. Psykopatisk opptreden og tankesett er ikke likt noe fra vår erfaring med normale mennesker. At ting faller på plass tar tid. Det er mange dermed mange faktorer med en naturlig forklaring som gjør at vi ikke lyttet til vår intuisjon.

Mange av oss likte ikke psykopaten i begynnelsen. Jeg husker selv at jeg oppfattet psykopaten som sleip, det var noe falskt over ham, noe upålitelig med blikket og jeg syntes han var altfor selvhevdende. Han kalte meg en "besserwisser" etter bare få timer bekjentskap. Jeg husker jeg tenkte "hvem gjør det? Hvem er så freidig mot mennesker de nettopp har møtt?". Samtidig ble jeg forvirret "liker han meg eller liker han meg ikke? Hvorfor kaller han meg nedlatende ting samtidig som han viser så sterk interesse for meg?", og dette var innen det manipulative skifte, altså før jeg ble hektet og mens jeg fortsatt var kapabel til å forlate hele relasjonen uten å ense det en ettertanke. 

Det vi gjorde som mange mennesker med intakte grenser ikke gjør, var å bli værende likevel. Vi gir mennesker ekstra sjanser av medfølelse for dem. Vi rasjonaliserer og unnskylder deres oppførsel selv om den trigger vår intuisjon. Her er noen av de bevisste tankene som dukket opp i meg i begynnelsen av relasjonen. Kanskje kjenner du noen av dem igjen?

-Bare fordi han ikke er som meg så betyr ikke det at noe er i veien med ham. Jeg gir ham en sjanse.

-Jeg har godt av en ny type menneske i livet mitt. Jeg gir ham en sjanse.

-Han er sosialt klønete, det er synd på ham. Jeg gir ham en sjanse.

-Han vet ikke hvordan man snakker til mennesker, jeg kan vise ham hvordan. Jeg gir ham en sjanse.

-Han virker veldig interessert i meg. Kanskje han synes det er vanskelig å uttrykke det på riktig måte. Jeg gir ham en sjanse. 

-Han er ensom og ny i byen. Jeg gir ham en sjanse.

-Det er litt smigrende at han har låst siktet på meg av alle mennesker. Jeg gir ham en sjanse. 

-Han virker falsk men det gjør ofte sjenerte mennesker fordi de er usikre og redde for å bli avvist. Jeg gir ham en sjanse. 

Det er egentlig logisk at vi ikke lyttet til vår intuisjon med slike rasjonaliseringer. Problemet er at 1) ikke en eneste av mine rasjonaliseringer over stemte med virkeligheten, og 2) ting mellom oss eskalerte fort til mye verre. Jeg klarte fortsatt å undertrykke min intuisjon.

Etter bare fem dagers bekjentskap eksploderte han ut av det blå under en middag. Hvordan klarte jeg å akseptere det?

Jeg aksepterte det forsåvidt ikke. Jeg holdt meg unna i flere dager, men jeg må innrømme at han allerede pirret meg og jeg håpet på at han en dag skulle dukke opp med en unnskyldning eller en fullgod forklaring for sin oppførsel. Jeg reagerte altså med en viss normalitet. Det var riktig av meg å trekke meg unna. Samtidig ventet jeg på hans retur i det skjulte. Det sunne og hensiktsmessige hadde vært å løsrive meg fra denne personen med kropp og sjel, slukke håpet og med det samme erkjenne at "dette vil jeg ikke ha i livet mitt". 

Men jeg valgte å vente, slik at da han endelig etter noen dager returnerte til meg så var jeg fullt beredt til å ta ham tilbake. Han merket at jeg var klar. Jeg fikk aldri noen unnskyldning eller forklaring. Hvorfor skulle han beklage eller forklare til noen som var så imøtekommende? Han kom tilbake på psykopatisk vis, som om ingenting utenom det vanlige hadde hendt. Hans retur var en typisk psykopatisk mishandlings-test, hvor de ser hvor mye transgresjon du tolererer, for så å skru mishandlingen opp et hakk hvis du ikke setter bremsene på. Jeg bestod den testen med glans.

Min gjeninntreden i relasjonen var nok med en viss avventing. "Når skal unnskyldningen eller forklaringen komme?". Men det som skjer er at det kommer aldri noen tilfredsstillende forklaring, så man griper etter de tegn man finner, på at psykopaten har menneskelige egenskaper, slik at for eksempel når psykopaten åpner bildøren for deg blir til "aha - dette er hans måte å vise at han beklager sin oppførsel for to uker siden".

Det er egentlig fascinerende hvilken mental akrobatikk vi utviser for å rettferdiggjøre at vi fortsatt bør delta i relasjonen. Vi ønsker så hardt å tro på at dette er århundrets relasjon og det største som kommer til å skje oss. Vi tror derfor at vi aldri kommer til å finne noe lignende hvis vi velger å gå. Vi er livredde for å miste dette som føles så spesielt. Men vår mentale akrobatikk begynner å nærme seg grensen for hvor tøyelig den kan være. Vi klarer å bøye oss bakover. Vi klarer sågar med anstrengelse å gå ned i spagat og å legge føttene bak hodet. Men vi klarer ikke å dreie hodet 180 grader. Virkeligheten vil derfor til slutt trenge gjennom.

Psykopaten nevner aldri elefanten i rommet. Hans/hennes merkelige oppførsel vedvarer uforklart, og vi går rundt med et udekket behov for forklaring. Dette skaper ironisk nok en bryggende harme i oss mot psykopaten som vi ikke våger å ytre men som til slutt vil hjelpe med å løsrive oss. Vi legger merke til at psykopaten fortsetter som om ingenting har hendt. Vi har allerede lært oss at å spørre ikke er populært og kan risikere relasjonen. Vi vil ikke risikere noe. Men vi går hele tiden på tvers av vår integritet. Det finnes intet kompromiss, alt skal skje på psykopatens premisser. Vi går i mot våre verdier og prinsipper som vi fint klarte å leve etter innen vi traff psykopaten. Nå må vi kaste alt til havs og henger etter fingertuppene mens intuisjonen skriker stadig høyere, men den leker vi "whack-a-mole" med. Dere vet, det spillet på tivoli hvor et jordekorn dukker opp av forskjellige hull og man skal slå det i hodet med en hammer slik at det igjen forsvinner, men bare midlertidig for det dukker snart opp av et nytt hull og stadig hyppigere. Snart gjør vi ikke annet enn å slå vår egen intuisjon i hodet for psykopatens uforklarlige oppførsel overmanner oss.

Etter relasjonen er det oss selv vi banker i hodet. "Hvorfor gikk jeg ikke tidligere?", "hvorfor tok jeg ikke tegnene alvorlig", "har jeg mistet all realitetssans?". 

Vår intuisjon spiller sammen med vårt selvverd. Personer med lavt selvverd er vant til å ikke lytte til intuisjonen fordi andre har tatt styringen. Ofte startet det fra barnsben av at man alltid lyttet til foreldre og søsken uansett hva intuisjonen fortalte oss. Man vokste opp med en tro at "mamma og pappa vet best" og vi opplevde det som trygt. Men noe skjedde i utviklingen av vår egen autonomitet. Det kan ha vært noe i oss selv som ikke ville frigjøre oss mentalt fra autoritære personers innflytelse. Narsissistiske eller psykopatiske foreldre vil heller ikke la barnets dømmekraft utvikle seg normalt, slik at vi blir usikre på vår egen inutisjon. Narsissistiske foreldre vil alltid la sitt syn skjære gjennom og ikke lære barnet at "ok, det gjør du rett i". Vi vet kanskje hva vi vil men "jeg konsulterer med mamma og pappa for sikkerhets skyld". Hvis autoritære personer mener noe som går på tvers av vår intuisjon så går vi gladelig i mot vår intuisjon for å tilfredsstille denne autoritære figuren eller fordi vi blindt stoler på deres avgjørelse og ikke vil ta ansvar for våre egne liv. Hvordan skal vi i voksen alder plutselig lytte til vår intuisjon når vi ikke er vant til det?

Personer med trygt selvverd stoler på deres egen dømmekraft, ingen autoritære figurer kan rokke ved den. En slik person har respekt for seg selv. "Jeg hører hva du sier men jeg merker at min avgjørelse er best for meg". Det er ikke det samme som stahet eller manglende evne til samarbeid. Det er meget viktig at dere som tilhører den førstnevnte kategorien jobber hardt og lenge med å komme i den sistnevnte kategorien. Denne egenskapen kan oppøves og det er aldri for sent. 

"Var jeg i hele forholdet redd for å miste, for så å miste likevel?". Ja. Det er uunngåelig at relasjonen med en psykopat ender. Til slutt blir vi konfrontert med vår store frykt som har vært å miste relasjonen. Vår store skrekk blir til virkelighet men også vår redning. Det ligger faktisk et enormt indre mot bak vår aksept av å gi slipp på noe som for oss var så dyrebart. Vi tror relasjonen slutter fordi psykopaten ikke kan pleie langvarige relasjoner, og dette er forsåvidt riktig. Psykopaten kan ikke pleie noe som helst. Men ikke gi psykopaten all ære for å avslutte det umulige. Det er også vårt eget selvverd som til slutt gjør seg gjeldende. Hvis vi er den som til slutt pakker sakene og går, så er det fordi selvverdet slo inn. Vi går kanskje meget motvillig og med hjertet i halsen, men med en forståelse av at "dette går ikke lenger", "dette kan jeg ikke finne meg i (selv om jeg har lyst til å fortsette)" eller en endelig innrømmelse av at "P er ikke den jeg trodde han/hun var" (som regel etter et bedrag så stort at P ikke lenger kan late som det ikke skjedde). Selv om strikken var strukket meget langt, lenger enn i noen tidligere relasjon, så lytter vi til slutt til vår intuisjon.

Også selv om du blir forkastet eller har gått tilbake til psykopaten to eller tjue ganger, så gjelder det samme. Det er selvverdet som gjør at det aldri blir noen enogtyvende gjenforening. 

Din intuisjon var der hele tiden. Stol på den. Stol på din egen dømmekraft. Ikke la det skje igjen, at du overstyrer den når den forsøker å redde deg.

Psykopaten mangler samvittighet, ikke empati

Det er en ofte repetert oppfatning at psykopater mangler empati. Denne oppfatningen synes å være universal. Den går igjen enten man leser norsk litteratur, engelske eller amerikanske nettsider eller forskning fra andre land. Alle synes å gjenta mantraet "psykopaten mangler empati". Likevel har jeg aldri lest en fullgod forklaring på denne påstanden. Den blir fremlagt som selvsagt. Det virker som om vi bare repeterer denne påstanden fordi alle andre har ytret den før oss.

Jeg har grublet hardt og lenge, og kommer alltid til en annen konklusjon; nei, jeg får det ikke til å stemme. Psykopaten har empati. Det er samvittighet han/hun mangler. 

For hva er empati? Det er å kunne sette oss selv i andres sted når vi har lyst til det. Normale mennesker går ikke rundt med  automatisk parat-empati for alle og enhver. Empati krever at vi har sympati for vedkommende som empatien er rettet mot. Vi må ha gode eller i det minste nøytrale følelser for mottakeren. Vi kan ha empati for fremmede fordi vi ennå ikke kjenner dem. Hvis vi blir nærmere kjent med dem så 1) enten liker vi dem, og empatien vedvarer, eller 2) vi finner ut at vi ikke liker dem og skrur av empatien. Vi har ikke empati for mennesker som blir så fremmede for oss at vi ikke finner noen identifiserbare trekk, eller mennesker som har utvist holdninger som ikke er forenelige med våre egne. Mishag forskyver empati. Hvis vi tror "joda, jeg kan likevel ha empati for en person jeg ikke liker" så er dette feil. Alle forstår hvilken nedtur man får av å ikke rekke toget. Denne empatien kan man ha for hvem som helst, men det er ikke reell empati. Det er kognitiv empati vi da snakker om. Reell empati krever engasjement for å få den fulle emosjonelle opplevelsen en annen har.

De fleste vil ikke føle empati for Adolf Hitler. Mange føler ingen empati for Donald Trump. Eller en barnemorder.

Dette var ekstreme eksempler. Men vi føler heller ingen empati for en kollega som har svertet oss, eller en venn som har sveket oss. Kanskje føler vi ingen empati for en hel folkegruppe som vi assosierer med noe negativt. Vi er ikke villig til å utvise det nødvendige engasjement som reell empati krever, for en person som byr oss i mot.

Det er derfor en myte at normale mennesker går rundt og er empatiske hele tiden.

Normale mennesker skrur empatien av og på. Det kan også psykopaten.

Så ser vi av og til begrepet "empat" (eng. empath) dukke opp. Foreløpig brukes det ikke så mye på norsk, men "en empat" defineres som en person som er ekstra empatisk. Har en empat mer empati enn andre? Nei. En empat har mer samvittighet enn andre. En empat er psykopatens strake motsetning, ikke på grunn av empati men som følge av en overaktiv samvittighet der hvor psykopaten har ingen. Det dreier seg ofte om mennesker som har skyld- og skambelagte personligheter. Disse personene har ofte vokst opp i narsissistiske omgivelser. I tillegg er de et foretrukket valg av partner for en psykopat. Den overdimensjonerte samvittigheten gjør at de lett tar på seg skyld. De unnskylder ofte mishandling av seg selv. Hvorfor? Fordi de selv ofte føler skyld, skam og underlegenhet. En empat har mye indre smerte og tror at andre har det likedan. Derfor er det i deres øyne ofte en smertefull årsak til at andre oppfører seg dårlig. En empat vil mye lettere rasjonalisere og unnskylde psykopatens mishandling. Derfor blir psykopaten ofte tiltrukket av empater. Ironisk nok er det empatene som først avslører psykopaten, nettopp fordi deres overdrevne samvittighet medfører trang til å leve seg inn i andres verden. En empat vil analysere og gruble til han/hun finner svaret. 

Det er noe som heter "på seg selv kjenner man andre". Dette er empatiens forutsetning.

Det gjelder også for psykopaten. Hvorfor går han/hun videre uten å bry seg om i hvilken tilstand han/hun etterlater offeret? Fordi han/hun selv ikke føler skam, skyld eller sorg. Når de ikke har indre smerte så tror de heller ikke at andre har det. De føler bare overlegenhet og tomhet. Det er derfor ingen grunn til å skåne noen, alt er en konkurranse. De kan ikke forestille seg hvordan offeret lider. De har empati, dette er deres empati. Deres egosentrisitet gjør også at de ikke har nok interesse for andre til å engasjere seg empatisk, men det er ikke fordi de ikke har evnen. 

De vet likevel at de har oppført seg forferdelig. At de ikke tilbyr lindring er ikke som følge av mangel på empati, men mangel på samvittighet. Deres evne til å kalkulere hvordan de kan ramme andre forutsetter også en viss evne til empati.

Har noen lagt merke til psykopatens og narsissistens forkjærlighet for kjæledyr, spesielt hunder? Det er muligens ikke vitenskapelig bevist, men psykopaten har ofte en god relasjon til hunder. Hunden er lydig og elsker sin herre betingelsesløst. Dette er egenskaper psykopaten ønsker i sitt menneskelige offer. Jeg har observert enkelte psykopater i mitt liv og deres behandling av hundene deres. Hundene blir ofte plassert på en pidestall og får masse pleie og stell. Psykopaten synes å være fullt kapabel til å ha empati med deres hund. 

For meg er bevisene ubestridelige - psykopaten har empati.

Samvittighet derimot, har de ikke.

Samvittighet gjør at normale mennesker oppfører seg medfølende mot mennesker de har skrudd av empatien for.

Et eksempel; i en opphetet politisk diskusjon så klapper jeg til min politiske motstander i ansiktet. Jeg ser at vedkommende blir rød på kinnet og blir satt ut av min voldsomme reaksjon, han/hun får et sjokkert og lidende uttrykk i ansiktet. Jeg får umiddelbart dårlig samvittighet, sier unnskyld og løper til kjøkkenet for å hente en ispose som kan lindre. Min dårlige samvittighet åpner for empati. Plutselig klarer jeg å sette meg i vedkommendes sko og se "det der var ikke greit av meg, jeg hadde ikke likt å bli slått på denne måten". Merk at empatien først blir skrudd på, fordi samvittigheten var der først. Dessuten er empati et valg jeg tar. Selv uten empati så ville likevel min samvittighet styre meg i en medfølende retning. Samvittighet - ikke empati - gir meg et behov for å lindre skaden jeg har forårsaket. En psykopat vil aldri ha medfølelse uansett, med eller uten empati, fordi samvittigheten mangler.  

Jeg gjenter min konklusjon.

-Evnen til empati er ikke nevneverdig ulik hos normale og psykopatiske mennesker.

-Empati er noe vi skrur av og på etter ønske, forgodtbefinnende, energi, dagsform og hvilken oppfattelse vi har av mottakeren. Det samme gjør psykopaten.

-Empati krever engasjement og energi. Psykopaten er egosentrisk og vil engasjere seg mindre i andre, men det betyr ikke at evnen til empati ikke er der.

-Normale mennesker er ikke spesielt empatiske.

-Psykopaten mangler samvittighet, ikke empati. 

Jeg er spent på hvilke tanker leserne selv har om dette. Bruk gjerne kommentarfeltet til å kjøre debatt.

Allnærvær

La du merke til følelsen av at psykopaten ikke hadde forlatt deg, selv lenge etter bruddet? Du kunne fortsatt føle vedkommendes nærvær. Du kunne se, høre og sågar lukte ham/henne nesten like tydelig som om han/hun fortsatt befant seg ved siden av deg. Den energien etter en person som nettopp har forlatt rommet, når du kan sanse vedkommende fortsatt i noen minutter, kjenner du igjen dette? Forskjellen er at med en psykopat så beholder du denne følelsen i mange uker eller måneder.

Jeg husker jeg kunne lukke øynene og fortsatt høre ham løpe ned trappen ned til gaten, som han pleide å gjøre hver ettermiddag da han dro for å trene. Det var så tydelig og ikke til å ta feil av. Han var fortsatt en del av meg, han befant seg i hver celle i meg, i tillegg til hvert molekyle i lufta omkring meg. Denne opplevelsen av totalt omsluttende nærvær - eller allnærvær - dukket av og til opp så sent som to år etter bruddet.

Allnærvær (eng. everpresence) er mer enn blott nærvær. Det er når du merker en skikkelses tilstedeværelse av bare å lukke øynene, eller du går i butikken og må plutselig snu deg fordi du syntes vedkommende snakket til deg. Det kan skje etter at en nær person har avgått ved døden, eller i tilfeller hvor relasjonen ble brutt uten at man fikk sagt ordentlig farvel, innen vi var klare til å gi slipp. Det er ikke bundet til bestemte steder og under ingen omstendigheter til personen selv. Allnærvær kommer innenfra deg, og må ikke forveksles med allstedeværelse/omnipresens, som er noen menneskers (inkludert psykopaten) egne opplevelse av at de kan være overalt, til enhver tid. Allnærvær er heller ikke paranoia. Det er en behagelig men også meget vemodig og nesten trøstende opplevelse av at psykopaten fortsatt er der.

Selv om allnærvær ikke er stedbunden, så merket jeg en kraftig forsterkning av å befinne meg en plass som hadde tilknytning til psykopaten. Jeg synes det var skremmende og vakkert på samme tid. Først trodde jeg at fornemmelsen var en indikasjon på min spesielle kjærlighet til ham. Senere forstod jeg at det er faktisk noe psykopatene gjør, ubevisst eller bevisst, som planter en slik parasitt i oss; at noe av dem kleber seg til oss selv om deres kropper for lengst er borte. Det er med andre ord en manipulasjon. Hvordan i all verden gjør de det? Det oppleves jo nesten som ut-av-kroppen og av en spirituell karakter.

Allnærvær er imidlertid hverken overnaturlig eller tilfeldig.

Intensiteten i en relasjon med en psykopat, gjør at de skaper mange og dype avtrykk i våre liv. Les hva narsissisten H. G. Tudor har å si om dette.

"The dedication by which I ensured I had imprinted myself on your life in every conceivable sense was worthwhile. Not only did I draw you in and ensnare you, but I also left my mark on you so that once I had discarded you (or if you made the bold move of leaving me) I would forever remain with you.

You walk through the park and you are haunted by the image of us up against the oak tree. Someone gets in the lift next to you wearing Chanel Allure and you want to reach out and hug him as you are immediately taken back to smelling me lying next to you in bed. When "With or without you" is played you start to sob as you recall how I held you close during a thunderstorm as it played in the background (on repeat of course).

I remain with you through my everpresence." (fra "Manipulated" av H. G. Tudor) 

Ifølge Tudor er psykopaten ikke bare klar over at du opplever allnærvær etter deres exit, han/hun er klar over det fordi den bevisst ble plantet der. Ved å utsette oss for mange og varierende steder, objekter og hendelser og samtidig knytte emosjonelle og affektive opplevelser til disse stedene og tingene, så visste psykopaten at våre liv etter bruddet ville bli nærmest som å bevege oss i en tvangstrøye, fordi vi hele tiden vil bli omgitt av inntrykk som minner oss om psykopaten. Vi vil oppleve det invaliderende og som noe det er nærmest umulig å flykte fra. For hvordan kan vi leve et liv hvor vi skjermer oss for radioen, vinmonopolet, eiketrær eller psykopatens bilmerke? Vi vil knapt kunne oppholde oss i våre egne hjem hvis psykopaten var en hyppig gjest der. Vi vil ikke klare å forholde oss til den tomme kjøkkenstolen der han/hun pleide å sitte, eller bruke fjernkontrollen som nesten var limt fast i hånden hans/hennes.

Nå som vi vet at allnærvær ble plantet i oss og at det ikke handler om en spesiell kjærlighet, så kan vi først trene oss i å fjerne alle nostalgiske assosiasjoner med tingene og stedene, og i stedet assosiere dem med mishandling. Nostalgi forsøker vi å holde fast men mishandling vil vi gjerne slippe ut av hendene. Bruk derfor tid på å fortelle deg selv "nei! Vi hadde det ikke hyggelig på den kafèen, jeg ble forført av en forstyrret person der". Antakelig må du gjenta budskapet en del ganger.

Deretter kan vi gjøre tingene og stedene til våre egne igjen. Vi kan ikke unngå alle objekter psykopaten utsatte oss for, ta dem derfor tilbake! Vi er nødt til å holde ut å bli konfrontert med dem. Den kafèen, gå inn igjen og ta en kaffe der. Gjerne alene første gangen. Forsøk å erindre hvordan du egentlig hadde det den gang du satt der med psykopaten. Var det så fantastisk som du husker? Det du husker som nostalgisk forføring, var det ikke egentlig future faking og dermed manipulasjon? Satt du ikke egentlig litt på kanten av stolen fordi stemningen var litt spent og ubehagelig? Etter at du har klart å fjerne brodden av nostalgien, så kan du gå dit igjen, denne gang med en venn eller en slektning. Skap nye opplevelser for å erstatte og fortrenge de du har med psykopaten.

Det vinmerket du har unngått fordi dere drakk den vinen for å feire ettårsdagen for relasjonen - drikk den igjen ved en spesiell anledning som ikke har noe med psykopaten å gjøre. Hjørnet i sofaen hvor dere pleide å sitte tett omslynget? Gjør den til din og hundens kosekrok, eller din og barnebarnets. Parken du har gått store omveier omkring fordi du pleide å sitte der sammen med psykopaten hver søndag? Fortsett å gå dit hver søndag men denne gang med venner. Parken du var redd for vil etter en stund bli fylt med gode minner av latter og vennskap i stedet for falsk nostalgi etter en mishandler. Du vil slutte å unngå den og gladelig gå gjennom den, etter hvert til og med alene, for du er ikke lenger redd for hva den kan trigge i deg. 

La din aktive innsats for å ta livet dit tilbake bit for bit, ledsages av den fantastiske jobben tiden gjør. Selv om psykopaten synes å være usedvanlig seiglivet i oss, så er det en vidunderlig følelse å merke ham/henne bli fjernere og fjernere.

En bokanmeldelse og en filmanmeldelse

Hollywood og litteraturens verden har selvfølgelig mesket seg med psykopater i alle år. Mange er fascinert av fenomenet og psykopaten er unektelig kilde til mange gode historier. Man skulle da tro at alle filmene og bøkene virker opplysende på publikum, og at alle går rundt med en viss allmennkunnskap om psykopati. Men er det slik? Nei.

Min personlige konklusjon på en dårlig historie om psykopaten er at den overdriver. Verken Hollywood eller forfattere klarer å stå imot fristelsen til "å ta av". Det blir for voldsomt. Det begynner kanskje troverdig men ender i ni av ti tilfeller med at psykopaten gjør noe fullstendig absurd som vi reelle ofre vet ikke stemmer med virkeligheten. Da mister historien meg, jeg faller av lasset og skifter kanal eller legger boken fra meg.

I virkeligheten blir psykopaten sjelden massemorder, han/hun kapper ikke av lemmene til uskyldige mennesker, får tilgang til atomvåpen eller herredømme over en hær av flygende aper og lykkes med å okkupere Texas. Virkeligheten ender heller ikke med at psykopaten selv blir drept eller ender i fengsel. I virkeligheten går han/hun bare videre i livet, som regel med et nytt offer.

Kan disse oppdiktede historiene i det minste fungere som trøst for oss ofre, å se rettferdigheten skje fyllest om ikke annet så i fiksjonens verden? Jeg kan bare svare for meg personlig. Jeg foretrekker en realistisk fremstilling av psykopaten, selv om den kanskje gjør litt vondt og ender med mindre krutt. En god historie om psykopaten er hvis den fungerer som bekreftelse. For meg så er det troverdige også oppløftende selv om ikke avslutningen er så spektakulær. Gode historier om psykopaten finnes, selv om det er flere av det spektakulære slaget. Jeg kan ikke dekke alle historier som er skrevet og filmet, men jeg kan fortelle om to historier som er aktuelle i skrivende stund. La os gå rett på sak. Vi starter med en bok jeg leste for en måned siden. Dere som ikke ønsker historiene avslørt, bør stoppe å lese her.

"Evig din" av Daniel Glattauer. Oversatt fra tysk i 2013. Selges fortsatt i både innbundet og pocket utgave. Jeg kjøpte pocket utgaven til 139 kroner.

Historien handler om Judith som er enslig og jobber i en møbelforretning. Hun får en beundrer, Hannes, som etter hvert blir meget pågående. Ikke vanskelig å gjette hvem som er psykopat av de to. Boken er forholdsvis kort og lettlest og dette er positivt for å kunne motivere lesere som blir demotivert av tykke bøker, negativt fordi man ikke yter det omfattende traumebåndet rettferdighet hvis man ikke vier nok sider til å beskrive det.

Historiens pluss: beskrivelsen av hvordan Judith reagerer på det psykopatiske båndet som opprettes mellom henne og Hannes er meget godt beskrevet. Hun blir besatt, sykemeldt, sengeliggende og klarer ikke å tenke på annet enn Hannes. Først vil hun ikke ha ham. Men så blir hun avhengig og trygler ham om å komme tilbake. Beskrivelsen av Hannes` dobbeltliv som etterhvert åpenbarer seg er også meget god og troverdig. Judiths langsomme oppvåkning likeså. Hannes klarer å sjarmere hele Judiths omgangskrets og Judith får problemer med å overbevise venner og især moren om at alt ikke er normalt med Hannes. Igjen, godt gjenkjennelig. Dette er "snadder" rett og slett.

Historiens minus: vi er aldri inne i hodet til Hannes. Han er endimensjonal. Spørsmålet er om det er nødvendig å vie ham plass, men det finnes forfattere som på meget bra vis klarer å gi en troverdig fremstilling av hva som driver psykopaten, for eksempel Claudia Moscovici i "The seducer" (ikke oversatt til norsk). Glattauer formår ikke dette eller han velger å ikke gjøre det i denne historien. Han velger å fokusere utelukkende på Judith. Det blir for meg et minus. Glattauer klarer heller ikke å motstå en absurd finale. Det blir litt Josef Fritzl over avslutningen. Josef Fritzl var høyst reell men en "abnormitet innenfor abnormiteten" og de fleste ofre vil få en nedtur av en slik avslutning, fordi hele den troverdige oppbygningen da mister litt ansikt.

La oss gå videre til filmen. Den så jeg faktisk i går kveld og er derfor frisk i minne.

"The gift" fra 2015, med Jason Bateman, Rebecca Hall og Joel Edgerton. Filmen har karakter 7,1 av 10 på IMDB. 

Referat: Simon og Robyn er tilsynelatende lykkelig gift. Simon har fått ny jobb og paret flytter derfor inn i et nytt nabolag. Plutselig dukker en gammel skolekamerat av Simon opp, Gordo. Gordo virker litt sosialt klønete og er av en eller annen grunn meget kontaktsøkende til paret. Robyn er åpen for å lukke den plagede mannen inn i varmen, men Simon er skeptisk. Etter hvert setter Simon foten ned da han synes Gordo er for pågående og husvarm og han nekter Gordo å oppsøke paret. Så langt i historien så peker det meste mot at Gordo er antisosial. Men historien snur på en finurlig måte og ting fra fortiden til Simon begynner å komme til overflaten. Simons kjennskap til Gordo får også nytt lys. Robyn oppdager at ektemannen ikke er den hun trodde han var. Psykopaten er der, men heller ikke psykopaten er den vi opprinnelig trodde det var. Lyder kjent?

Historiens pluss: her er mange. Dere som plages av tanken om hvordan det vil gå med psykopaten og den nye partneren, vil i denne filmen få et nokså realistisk forslag til hva som skjer når et oppegående langtidsobjekt begynner å våkne opp fra tåka. Jeg sier det igjen, ingen relasjoner med en psykopat holder i lengden. Simon er en bølle, han lyver som den mest naturlige ting i verden og han sverter sine kolleger for å bli forfremmet uten de nødvendige ferdigheter. Han beholder en meget sjarmerende maske på inntil løgnene hans begynner å sprekke, da får vi se glimt av narsissistisk raseri - også troverdig fremstilt. Men bare overfor partneren. Med flere tilstede viser Simon seg overbærende. Fremstillingen av hans samvittighetsløshet og manglende empati er også følbar og godt fremstilt. Robyn er empatisk og tolerant og er derfor også en troverdig partner slik vi kjenner psykopatens foretrukne partnere. Det aller beste - avslutningen er realistisk. Ingen dør. Bare noen mennesker som våkner opp til den psykopatiske virkeligheten og et oppegående offer som får den oppreisningen vedkommende fortjener. Primærofferet er forøvrig ikke den vi tror det er.

Historiens minus: Tja, hva skal det være. En anelse urealistisk i enkelte scener men dette er likevel det mest troverdige jeg har sett fra Hollywood på lang tid, og en smule artistisk frihet må vi tåle. Vi får heller aldri vite alle detaljer om Simon og Gordos opprinnelige relasjon, i hvert fall hungret jeg etter flere opplysninger. Tommel opp!  

Bruk gjerne kommentarfeltet til å komme med egne bok- eller filmtips.

En spesiell advarsel til mannlige ofre

Noe har skjedd. Andelen mannlige følgere av bloggen har på kort tid steget fra 14 til 18 prosent. Hjelpetelefonen melder om mange mannlige innringere. En mann kommenterte på bloggen "ikke glem oss menn". Han fikk svar av en annen leser "en psykopat er en psykopat". Begge har rett.

Det er noe sårbart ved mannlige ofre for mishandling og familievold. Menn kan bli misbrukt og mishandlet både av andre menn og av kvinner. De kan bli misbrukt både som barn og i voksen alder. Det er imidlertid noe i vår kultur som gjør det ekstra vanskelig for en mann å fortelle om tidligere eller pågående misbruk. Det er mange velmente mennesker og organisasjoner som oppfordrer menn til å fortelle om misbruk og mishandling, men det blir ofte gjort på en måte som sender ansvaret tilbake til mennene. Jeg la for en stund siden merke til en reklamekampanje som oppfordret menn til å oppsøke lege oftere. Jeg husker ikke lenger detaljene i filmen, men den fremstilte en mann som lå i sofaen som en latsabb med den ene hånden i buksa. Budskapet var "kom deg til legen!". Det slo meg at det må gå an å oppfordre menn til å ta vare på seg selv uten å gjøre narr av dem. Kampanjen var kanskje velment, men den var ikke respektfull. Vil menn stå fram og fortelle om misbruk med slike tvetydige oppfordringer? Neppe. Det blir en merkelig tveegget gulrot/sverd når vi henvender oss til menn på den måten.

Vi er dessverre der i dag at menn demoniseres. Vi ser det i reklame, på film og i politikken. Politiets offentlige fokus på familievold handler kun om kvinner og barn som ofre og menn som overgripere. Demoniser gjerne mannlige psykopater, men hvis man setter likhetstegn mellom menn og psykopati, så er man alvorlig på avveie. Det er ikke mange år siden krisesentrene ble kjønnsnøytrale, jeg mener det skjedde i 2009. Før den tid så hadde mannlige ofre ingen steder å henvende seg, de måtte klare seg selv. Tenk på det, mannlige ofre var ikke anerkjent og berettiget til hjelp for inntil få år siden. Her har vi et alvorlig dilemma og mye å jobbe med. Vi oppfordrer menn til å fortelle om deres plager, samtidig som vi gjør narr av dem og politiet ikke ønsker å beskytte dem. I tillegg eksisterer en forventning om at menn skal være sterke og bære familiens og samfunnets byrder på deres skuldre. Menns selvmordsrate er tre ganger så høy som kvinners.

Skaper dette en arena hvor menn opplever det som trygt å være sårbare? Jeg sier nei. Det er i mine øyne ingen tvil om at menn har noen ekstra hindere i den hinderløypen som allerede er skapt av psykopaten i deres liv. 

Vi vet alle at psykopaten er utspekulert. Vi har også etter hvert forstått at de ønsker ikke primærpartneren vel. Mens du jobber for deres felles velferd og bruker tankekraft på å skape en best mulig framtid for psykopaten og deg selv, så sitter han/hun og observerer deg mens han/hun planlegger din undergang.

Jeg har tidligere fortalt om hvordan psykopaten saboterte mine jobbtilbud og mine vennskap, alt mens han smilende spurte meg ut om detaljene han trengte for å utføre sabotasjene. Jeg trodde han spurte fordi han var interessert i min hverdag. Derfor serverte jeg ham alle opplysninger han trengte til min egen tortur, på et sølvfat. Dette ønsket om å ødelegge som psykopatene har er universelt, mannlige og kvinnelige psykopater tenker likt. En psykopat er en psykopat! Leseren som uttalte dette har rett.

Noe som derimot ikke er likt, er samfunnets spilleregler for kvinner og menn. Dette er psykopatene klare over. Selv om forstyrrelsen gjør mannlige og kvinnelige psykopater nokså like, så vet de at samfunnets forventninger til dem er forskjellige og dette vet både mannlige og kvinnelige psykopater å utnytte. For dette er hva psykopater gjør, de utnytter. Og ødelegger.

Hva hadde ikke vært bedre enn å se primærofferet bli arrestert og fengslet? Oj! Mengden narsissistisk forsyning som hadde blitt fremkalt av et slikt scenarie, "priceless!" tenker psykopaten.

Og her skiller den kvinnelige psykopatens muligheter seg fra den mannlige psykopaten. Fordi politiets fokus på familievold er på kvinner og barn, så er det en høyere terskel for å mistenkeliggjøre kvinnelige mishandlere. Politiet ser nærmest per refleks først på mannen som voldsutøveren. Dette vet den kvinnelige psykopaten. Utspekulert som en psykopat er, så vil hun derfor provosere det mannlige offeret til han sprekker. Vi vet jo alle hva psykopatene gjør med oss. Menn er flasket opp med at "man slår ikke kvinner". Selv om det ikke ligger i vår natur å være voldelige eller slå tilbake (noen av oss er ikke vant til å beskytte oss overhodet), så her jag full forståelse for at det fredelige mannlige offeret blir presset til de dypeste avkroker av en kvinnelig psykopat som trykker på knapper.

Målet er selvfølgelig å få det mannlige offeret til å gå over streken, slik at hun kan ringe politiet og få ham arrestert. Med den rådende holdningen hos politiet i dag, så er dette en lett match for den kvinnelige psykopaten. Her spiller politiet på lag med antisosiale mennesker. Den kvinnelige psykopaten kan fysisk angripe sin mannlige partner, og når han endelig forsvarer seg så ringer hun politiet. Han blir arrestert, selv med et blødende kutt i pannen og brukket arm. Hvis han til tross for omfattende provokasjon og angrep klarer å motstå å forsvare seg, så kan hun likevel tilkalle politiet. Politiet arresterer menn på indisier, og alt den kvinnelige psykopaten trenger å gjøre er å fremme anklager om vold eller voldtekt. Psykopaten er som vi vet en meget god skuespiller og løgner.

Min spesielle advarsel til mannlige ofre er derfor å gjenkjenne og identifisere denne taktikken. Når du merker en oppbyggende provokasjon, så vit hva agendaen er. Det er et psykopatisk spesiale å skape konflikt av ingenting. Gå. Forlat huset. Din partner ønsker mest sannsynlig et grunnlag for å få deg arrestert. Oppsøk umiddelbart venner eller familiemedlemmer slik at du har vitner og alibi, de vil kunne bevitne telefonsamtaler og tekstmeldinger som utspiller seg mellom dere inntil konflikten har roet seg for denne gang. Slå på høyttaleren på telefonen. Ikke fortell henne at det befinner seg andre i nærheten. Din psykopatiske partner kommer ingen vei med å anklage deg for vold hvis du befinner deg hos venner og hun ytrer eller skriver ting som tvert i mot avslører henne som overgriperen, og ikke deg. Gjør det vanskeligst mulig for din partner å få deg arrestert på tomt grunnlag.

Deretter må du planlegge fullstendig brudd i relasjonen og NK. 

Bruk gjerne kommentarfeltet til å diskutere andre kjønnsspesifikke taktikker, både fra mannlige og kvinnelige psykopater. Jo mer vi gjennomskuer, dess mer kan vi beskytte oss.

  

Hjelpetelefonen blir nå et fast tilbud

Da kan jeg servere dere den gledelige nyhet at vi har fått juridisk klarsignal til å drive permanent hjelpetelefontjeneste.

Hjelpetelefonen som med stor suksess ble kjørt som prøveprosjekt i julen, blir nå en helårig tjeneste med tilgjengelighet seks dager i uken.

Bak tjenesten står frivillige med psykopatisk erfaring.

Åpningstider for telefonen:

Tirsdag, onsdag, torsdag og fredag kl 16-24

Lørdag og søndag døgnåpen frem til søndag kl 24

Mandag stengt

Kjøreregler for tjenesten:

-Respekter åpningstidene.

-Forsøk å begrense lengden på samtalen. Den frivillige trenger pause. Ved behov så er det mulighet for å ringe flere ganger.

-Respekter den frivilliges anonymitet. Ikke fisk etter opplysninger som vedkommende ikke er villig til å gi. Samtalene skal handle om deg som ringer, ikke omvendt.

-Den frivillige påberoper seg retten til å avbryte samtaler som ikke er respektfulle, samt blokkere fremtidige oppkall fra gjeldende innringer. Trusler vil bli politianmeldt.

Innringer betaler vanlig takst for tjenesten.

Nummeret er som før 41407905. Dette er primærnummeret og skal alltid forsøkes først. Ved opptattsignal eller uteblitt svar kan det prøves et sekundærnummer 48386589.

 

Hyperårvåkenhet

I dag skal vi vende fokus bort fra psykopaten, og tilbake mot oss selv. Det skjer noe med oss etter bruddet med psykopaten. Kanskje noen opplever dette som jeg skal snakke om allerede mens relasjonen pågår, men jeg tror det vanlige er at tilstanden inntrer etter relasjonens opphør, og faktisk først etter at det har gått en stund siden bruddet. Jeg snakker om fenomenet hyperårvåkenhet (eng. hyper vigilance). Hva er det?

Å være årvåken betyr å være observant, ikke sovende, at man er litt på vakt og registrerer hva som skjer rundt seg. Ved hyperårvåkenhet så blir denne tilstanden forsterket i en så stor grad at det blir hemmende. Den som er hyperårvåken vil registrere alle inntrykk mange ganger sterkere enn normalt (ikke å forveksle med høysensitivitet). Den hyperårvåkne vil bli oversensitiv og lett trigget, det vi kaller "skvetten". Han/hun opplever utrygghet og møter alle situasjoner med mistenksomhet i frykt for å bli overstimulert, han/hun speider etter farer overalt. Hyperårvåkenhet fører til en ikke-hallusinatorisk form for paranoia. Arbeidsevne og sosial evne blir rammet. Den hyperårvåkne vil ikke helt forstå hva som skjer, han/hun vet bare at store deler av en normal hverdag plutselig er blitt skummel og mye energi blir brukt i forsøk på å beskytte seg selv. Hva har skjedd? 

Kort fortalt så har den kunnskapen du har tilegnet deg om mennesket du elsket (psykopaten) skremt deg fra sans og samling. Dette er faktisk et godt tegn da det betyr at du har forstått dybden i hva du har vært utsatt for. Baksiden er at det gir angst. Jeg husker at hyperårvåkenheten inntrådte så sent som atten måneder - halvannet år - etter innført NK. Hvorfor så sent? Det første året etter bruddet var jeg lammet av sorg. Sorgen gjorde meg avslappet og søvnig. Sansene lå i dvale. I tillegg hadde det ennå ikke gått opp for meg hvem jeg hadde hatt en relasjon med. På mange måter var det en behagelig tilstand. Jeg opplevde uro, men ingen frykt. Uroen hadde sin kilde i smerte over tapet av psykopaten. Jeg var likevel ikke redd for å møte resten av verden, venner eller nye mennesker. Jeg opplevde intet som noen trussel.

Men så skjedde det noe etter at jeg begynte å tilegne meg kunnskap om psykopaten og det var at jeg forstod hva som lå bak hans foraktfulle blikk, hans devaluering, hans ord, hans sjalusifabrikkering, hans overvsvevinger, kort sagt hele hans opptreden. Jeg så ondskapen bak masken. Etterhvert ble jeg meget oppmerksom på slik opptreden hos andre. Ikke bare oppmerksom, men hyperoppmerksom, slik at hvis noen utenforstående gjorde noe som var sammenlignbart med opptredenen til psykopaten, så utløste det en indre kjedereaksjon i meg som jeg ikke hadde kontroll over og jeg reagerte spontant med å ville fjerne meg fra vedkommende. Jeg gikk i stå og ble fullstendig selvbevisst. Jeg klarte ikke å føre en samtale for jeg hørte ikke ordene som ble uttalt. All oppmerksomhet ble vendt innad for å finne trygghet og utad for å finne en fluktrute bort fra denne personen.

Hver gang dette skjedde så åpnet jeg for at personen som trigget en slik reaksjon hos meg, også kunne være psykopatisk. En stund så jeg psykopater overalt. Jeg var også redd for at psykopaten som utløste alt sammen skulle dukke opp og da jeg forstod at flygende aper er en realitet så ble jeg ytterligere mistenksom og nervøs. Jeg forsøkte å snakke meg selv til fornuft for å kunne fungere, men hyperårvåkenheten levde sitt eget liv. Jeg forstod at det var en slags automatisk beskyttelsesfunksjon som var slått på og at den var like mye fysisk som psykisk. Jeg husker reaksjonene ble ledsaget av muskelsmerter, svimmelhet, stivhet i kjeven og hodepine. Skjelvinger kunne også forekomme. 

Hverdagen ble vanskelig. Hvis sterke personligheter markerte seg, så opplevde jeg det øyeblikkelig som angrep der hvor jeg tidligere alltid forholdt meg rolig og avslappet. Jeg husker jeg en gang satt i et lite rom med tre mennesker som alle trigget meg. Jeg tror jeg ble stiv som en statue og klarte nesten ikke å snakke men gjorde mitt beste for at disse tre ikke skulle merke det.

Samtidig var jeg sint. Jeg fikk en kort lunte og ble oppfarende for småting. Som regel klarte jeg å dulme sinnet mitt men av og til fikk det utløp både overfor kolleger og klienter. Det blir konflikter av slik og man kommer inn i en ond sirkel hvor man er redd og søker trygghet, samtidig som man er oppfarende og skaper utrygghet i form av konfrontasjoner og fremmedgjøring av både nye mennesker man møter og personer man tidligere hadde en god relasjon til. 

Det kan på mange måter minne om PTSD og forveksles ofte med PTSD, men det som ofte skjer er at man har gått inn i den reaktive fasen av rehabiliteringen. All den innestengte frustrasjonen må ut. Dette er følelser man egentlig skulle tømt over psykopaten men det fikk man ingen anledning til. Under relasjonen gikk man på nåler rundt ham/henne og hadde ingen stemme. Etter relasjonen forhindrer NK at man får det nødvendige utløp på den riktige personen. Så, all misnøyen med psykopaten presser seg nå ut enten vi ønsker det eller ikke, og det skjer i en forsinket, deformert og ukontrollert form. Hverken tidspunkt eller mottaker er riktig. Det blir feil å plassere denne elendigheten på andre enn psykopaten, men vi kan ikke bære på den. Undertrykt sinne omdannes til depresjon og selvdestruksjon. 

Hvordan kan du vite at du har en reaktiv lidelse og ikke PTSD? Det er vanskelig å skille de to fra hverandre, mange av symptomene er identiske. Det er vanlig at ofre for en psykopat utvikler PTSD eller det som kalles CPTSD (complex post traumatic stress disorder) som kommer av at traumet ble utløst av en person man hadde tillit til. Det er viktig å ta PTSD på alvor, så hva du bør se etter er om tilstanden trekker ut, at du ikke merker bedring selv når du befinner deg i trygge og rolige omgivelser. Noe som kjennetegner PTSD er nemlig at det utløser anfall hvor og når som helst. Du kan sitte alene hjemme og ha det fint når du plutselig får et panikkanfall. En reaktiv lidelse oppfører seg ikke på denne måten. PTSD gir også ofte sterke søvnproblemer natten gjennom mens med reaktiv lidelse har man ofte innsovningsproblemer som følge av tankekjør, men hvor søvnkvaliteten oftest er god. Det er altså en styrkeforskjell på PTSD og reaktiv rehabilitering. Slik jeg ser det så er PTSD et direkte resultat av den mentale, emosjonelle og eventuelt fysiske mishandlingen psykopaten utsatte deg for, mens reaktiv lidelse er en del av utrenskningen du må gjennom for å legge psykopaten bak deg. Eller sagt på en annen måte, PTSD er bearbeiding av traumer, reaktiv rehabilitering er kroppens eget forsøk på eksorsisme av psykopaten. Hvis du er i tvil om din tilstand så oppsøk lege. PTSD krever behandling, og en sterk reaktiv lidelse krever sykemelding. I begge tilfeller må du oppsøke lege, så kanskje en liten tur til legen er fornuftig uansett. 

Selv om den reaktive fasen er noe vi må gjennom så kan vi ikke bli værende i den lenger enn en begrenset periode, for den er fysisk skadelig. Kroppen utskiller sterke stresstoffer som adrenalin og kortisol, som er ment å bare frigjøres i begrenset mengde og tidsrom ved akutt fare, "fight or flight", hvor vi trenger å reagere raskt. Men i hyperårvåkenhetstilstander så utskilles disse stoffene på nærmest permanent basis fordi vi forbereder oss på kamp eller flukt dagen gjennom, hver dag. Hvis tilstanden vedvarer så kan det gi alvorlige bivirkninger i form av for eksempel autoimmune sykdommer hvor kroppen angriper deler av seg selv, høyt blodtrykk eller hudsykdommer. Det kan skade indre organer. Man blir lettere mottakelig for infeksjoner fordi immunforsvaret er opptatt med andre ting. Selv fikk jeg kløe og hetetokter, samt hodepine. Disse plagene er varsler om at det skjer noe med kroppen som ikke skal skje. Utskillelsen av skadelige stresstoffer må ned på et lavere nivå som er forenelig med liv og god helse. Hvis du har en stressende jobb hvor du er "på tå hev" enten som følge av høyt tempo eller at jobben i seg selv er dramatisk så legger din hyperårvåkenhet seg på toppen av allerede høyt stress og utskillelsen av adrenalin og kortisol øker tilsvarende. I så fall er en langtids sykemelding ingen overdrivelse. Det er viktig at du hurtig finner ro inntil denne fasen går over.

Koffein og alt av stimulerende stoffer forsterker tilstanden ytterligere. Dette bør unngås.

Hvor lenge må du regne med å befinne deg i den reaktive rehabiliteringen? Det kan gå noen måneder, et halvt år, kanskje et helt år. Det er vanskelig å estimere, men du merker det selv når du er over det verste. Du merker det ved at det faller ro over dine tanker og bevegelser, og du dessuten begynner å kjede deg. Å kjede seg er kroppens måte å fortelle at den er klar til aktivitet, sosialt samvær og utfordringer igjen. Hva du ikke skal gjøre, er å gå i panikk fordi du ser at hva som står i denne teksten gjelder deg. Panikk forsterker den farlige tilstanden, det blir dobbel "fight or flight". Si til deg selv at det vil bli bedre og at dette er bare noe du må gjennom, at det er normalt. Ro deg ned. Fokuser på åndedrettet. Når man er i en hyperårvåken tilstand så blir pusten automatisk overfladisk og rask. Å puste dypere og langsommere gjør oss rolige. Dette kan du derfor bruke til å roe ned de verste situasjonene, inntil du får fjernet deg fra situasjonen som trigger en slik "reaktiv topp". 

Er den reaktive rehabiliteringen bare slitsom og skadelig? Hva er da hensikten med den? Som sagt så er det noe vi må gjennom. Jeg er ingen ekspert på dette, men jeg vet at trykket må ut av dampkokeren. Følelsene som blir mobilisert når det går opp for oss hvilken bedrager psykopaten er, er enorme. Vi vil ikke risikere skade på oss selv eller psykopaten, men kraften i følelsene er så sterke at de må kanaliseres i en retning bort fra skade på oss selv eller andre. Vi har oppdaget at det går en alternativ menneskerase blant oss som vi tidligere ikke visste om, dessuten hadde vi intimkontakt med en av dem. Det skaper frykt, i tillegg til at hele vår relasjon til menneskeheten må reforhandles.

Dette er startkabel for et enormt indre arbeid, både bevisst og ubevisst. I tillegg er vi livredde for at det skal befinne seg flere av slagsen i vår nærhet. Det foregår derfor også et utadrettet arbeid, hvor vi hele tiden bevisst og ubevisst sonderer terrenget etter nye trusler. I tillegg skal vi fortsatt bearbeide sorgen etter bruddet med psykopaten. Det sier seg selv at det blir for mye, hele vårt nevrologiske system er overbelastet. Er det merkelig vi blir skremte av våre egne reaksjoner? Det er et under at vi i det hele tatt klarer å møte verden i noen som helst utstrekning. Istedet for å dømme oss selv så skal vi derfor klappe oss selv og hverandre på skulderen. Vi bærer en enorm byrde sammenlignet med hva som er normalt. Det er selvverd og selvrespekt å ta dette på alvor. Ikke press deg selv ytterligere. Ikke overbelast systemet ytterligere. Hvis du befinner deg der nå som teksten beskriver, så gjør umiddelbare tiltak for å roe ned.

Gjør hva som helst som gir deg ro. Omgi deg utelukkende med mennesker som gjør deg trygg og rolig. Gå i samtaleterapi. Prøv meditasjon. Les behagelige bøker, se behagelige filmer. Unngå filmer som overstimulerer med mye bråk, action og vold. Unngå støy. Noen finner roen i naturen. Noen vil isolere seg. Noen trenger å reise på ferie eller å være i aktivitet. Dra på hyttetur. Noen regrerer til tidligere stadier i livet hvor de opplevde trygghet. Regresjon er en naturlig forsvarsmekanisme hvor man søker tilbake til personer eller aktiviteter fra fordums tid hvor alt var mer uskyldig og enklere. Er du 40 år gammel og plutselig vil bygge lego igjen fordi det gir deg ro? Spille fotball? Gjør det. Dette er ikke riktig tidspunkt å dømme deg selv. Poenget er at du skal gjøre det som gir deg ro og demper angst og stress, din helse avhenger av det.

Hvis vi kommer gjennom denne fæle fasen som hele mennesker så blir vi sterkere. De ubehagelige og skadelige elementene forsvinner men vår utvidede årvåkenhet blir værende som en ekstra sans.

For psykopaten er din smerte viktigere enn din beundring

De siste dagene har jeg lest i boken "Fuel" av H. G. Tudor. Jeg har tidligere nevnt Tudor, som er en selverklært (?) malign narsissist - en diagnose som ligger meget nær psykopati, de to diagnosene kan regnes som toeggete tvillinger. Jeg mistenker at H. G. Tudor er et pseudonym, for det finnes ingen personlig informasjon om ham å spore på internett, ei heller bilder.

Han er en meget produktiv forfatter, med et tyvetalls trykte bøker, og enda flere elektroniske bøker. Bøkene bærer preg av selvpublikasjon og har også flere skrivefeil men de er høyst leseverdige for oss som ønsker å se innsiden av psykopatens hode. Enda flere brikker har falt på plass etter at jeg oppdaget Tudor. Han har også gjort meg oppmerksom på at jeg har misforstått enkelte ting om psykopaten.

Tudor kaller narsissistisk forsyning for "fuel" eller bensin. Han hevder at hele psykopatens opptreden kan spores tilbake til hans/hennes behov for å skaffe til veie bensin. Konseptet om narsissistisk forsyning er omstridt. Studenter av narsissisme og psykopati vil oppleve at majoriteten av forfattere, forskere og bloggere/vloggere står samlet om oppfattelsen av narsissistisk forsyning som noe essensielt psykopaten trenger for å opprettholde sitt grandiose selvbilde. Men så finnes andre - som Jackson Mackenzie - forfatteren av den høyt roste boken "Psychopath free", som hevder at vi må forkaste alle tidligere oppfattelser av narsissistisk forsyning som psykopatisk motivasjon. Mackenzie hevder at psykopatens eneste motivasjon er ødeleggelse, og at ingen psykopat trenger narsissistisk forsyning for å blåse opp deres ego for de er allerede permanent oppblåst.

Tudor hevder imidlertid ikke bare at psykopaten trenger narsissistisk forsyning, men dessuten at hele hans/hennes opptreden er styrt av jakten på slik forsyning. Det er dette jeg legger til grunn i denne teksten, som forøvrig kan leses som et tillegg til teksten "dine kjærlighetserklæringer fordamper" som ble publisert tidligere denne måneden.

Tudor skriver i "Fuel" at psykopaten som et følelsesløst individ næres av følelsene til ofrene. Dette vet vi jo fra før. Det er derfor psykopaten kalles en emosjonell vampyr, og dette med rette ifølge Tudor. Men han går lenger og forteller at våre følelsesuttrykk har forskjellig verdi for psykopaten, slik at å bake en kake på psykopatens bursdag ikke gir ham/henne like potent bensin som å se våre tårer. Tudor lager en gradering etter hvor høy verdi ofrenes forskjellige følelsesuttrykk har for psykopaten og den vil jeg gjengi her, fra hva som gir minst bensin øverst økende til hva som gir mest bensin nederst.

-Awareness (bevissthet, at vi er klar over hvem psykopaten er og tenker på ham/henne)

-Neutral response (direkte kommunikasjon, men på nøytralt vis, altså fritt for følelser og tilknytning)

-Acknowledgement (anerkjennelse, en forsterkning av "awareness". Du bruker psykopatens navn og kommuniserer mer reaktivt)

-Loving gesture (en kjærlig handling, et kyss eller en klem, holde hender)

-Loving words (verbale kjærlighetserklæringer, "jeg elsker deg", "jeg er glad i deg")

-Attentive gesture (omsorgsfull handling, lage mat til psykopaten, pleie ham/henne ved sykdom etc)

-Attentive words (omsorgsfulle ord, "hvordan har du det?", "kan jeg gjøre noe for deg?")

-Admiring gesture (beundrende handling, som å måpe over noe psykopaten har utført, seksuelle tilnærmelser, "dyrking")

-Admiring words (beundrende ytringer, "du er best i verden", "ingen gjør dette bedre enn deg")

-Angry gesture (sinte handlinger, slamre med døren, kaste en gjenstand i veggen i raseri, vise psykopaten fingeren)

-Angry words (sinte ord, "jeg hater deg", "hvordan kan du gjøre dette" ropt ut i frustrasjon, "du er slem")

-Tearful gesture (sørgmodig handling, som trist ansiktsuttrykk, gråt, synlig nedtrykkethet)

-Tearful words (sørgmodige ord, å fortelle psykopaten hvor lei han/hun har gjort oss, "jeg kan ikke leve uten deg")

Nå ønsker jeg at leseren skal studere denne listen, og noen interessante ting vil åpenbare seg. Jeg vil trekke frem det faktum at mye av det som vi som ofre la mest vekt på - å gjøre kjærlige handlinger for psykopaten, som å lage mat eller andre praktiske tjenester, eller kjærtegne ham/henne fysisk, står ganske langt nede på listen. Det betyr at handlingene som vi trodde var viktige, ikke var det. Mange av oss har brukt mye tid på å fundere over hvordan psykopaten kunne forlate oss så lett "når vi gjorde så mye", for oss var det snakk om dype kjærlighetserklæringer. Dette forklarer hvorfor vi oppfattet psykopaten som utakknemlig, og at vi ga og ga og ga uten noen proporsjonal respons; psykopaten fikk lite bensin ut av vår innsats. 

Vi kan også legge merke til at i listen rangeres ord gjennomgående høyere enn handlinger. Jeg tror dette henger sammen med psykopatens manglende emosjonelle og sosiale intelligens, at han/hun faktisk ikke forstår hvilke tanker og følelser som ligger bak en handling og at han/hun er avhengig av at ting sies direkte eller at intensjonen er meget tydelig. Således vil en kjærlig handling måtte akkompagneres av kjærlige ord for at psykopaten skal forstå den fulle betydningen av den kjærlige handlingen. Noen mennesker vil heller vise sin kjærlighet i handling enn i ord. Noen synes det er ukomfortabelt å ytre kjærlige ord direkte. Det betyr ikke at de ikke er elskende mennesker. Det betyr bare at de foretrekker å vise sin kjærlighet fremfor å ytre den. Slike mennesker vil være fullt kompatible med normale mennesker som forstår hva som ligger bak handlingene. Men for en psykopat vil de altså ha mindre verdi og jeg kan forestille meg at de av oss som foretrekker slike kommunikasjonsmåter hurtig endte opp som overgangsobjekter istedetfor langtidsobjekter.  

Den siste og viktigste faktoren jeg vil påpeke i Tudor`s liste er det faktum at mer enn noe annet, så er det vår lidelse og smerte som forsyner psykopaten best. Det vil bety at til syvende og sist så vil psykopaten søke å fremkalle sorg og smerte i oss, det vil stadig dukke opp krangler ut av det blå, han/hun vil bryte avtaler, skuffe oss, svike oss og forlate oss for så å komme tilbake, igjen og igjen og igjen. Våre desperate og tårevåte henvendelser i perioden hvor psykopaten er borte gir mest bensin av alt. Idealiseringsfasen eller hva Tudor kaller "the golden days" kommer aldri tilbake fordi psykopaten får mer bensin av å såre oss enn av å glede oss, sågar mer enn av vår beundring. 

Jeg synes dere som sliter med håp (eller kanskje snarere med å bli kvitt håp) og fortsatt emosjonell tilknytning til psykopaten skal bruke denne listen for alt den er verdt. Det blir så tydelig at det aldri kan bli bra mellom dere. Psykopaten vil aldri plutselig våkne opp og innse at det er deg han/hun elsker. Det er din smerte som er attraktiv. Hvis han/hun kommer tilbake så er det for å fremprovosere din smerte og sorg på nytt, fordi det gir så potent bensin. Det sier seg selv at dette ikke er en ettertraktet tilværelse for noen. Vi kan ikke bruke år av våre verdifulle liv på å få en slik person til å forandre seg, elske oss eller se ting fra vårt ståsted, for det kommer aldri til å skje. 

Jeg har i mine år beskjeftiget med dette temaet, aldri hørt en historie hvor det løser seg mellom et offer og en psykopat og de lever lykkelig til deres dagers ende. Jeg har derimot hørt mange historier om hvordan psykopaten og offeret har en svingdørsrelasjon og det alltid ender med tårer og tenners gnissel. Jeg ber innstendig leserne om å slukke håpet og bryte det emosjonelle båndet. Ikke gi psykopaten den enorme tilfredsstillelse han/hun får av å vite at du savner ham/henne og ikke har det bra uten ham/henne. Han/hun har ingen medfølelse med deg. De får bare et enormt påfyll av bensin av din lidelse som listen viser. Du trenger ikke engang å fortelle dem det, hvis de vet at du lider (awareness) så gir det dem litt bensin;

"We know, from repeated applications of these manipulative techniques that you will be thinking about us and this awareness of us creates a form of delivery of fuel." 

"We still harvest fuel when we know something we do will cause a person to be angry, upset or admiring even though we do not see their reaction. Just the knowledge alone is sufficient to provide us with a boost of fuel." (fra "Fuel")

Derfor, NK med dem, NK med deres flygende aper, og bruk alle dine krefter på å bygge opp ditt liv uten dem. 

Mer om flygende aper

Noen lesere har uttrykt behov for å vite mer om flygende aper. Hvem er de? Hva gjør de? Hvorfor gjør de det? Emnet er såvidt jeg vet berørt i begrenset omfang i bare en tidligere post, så i dag tenkte jeg vi skulle snakke om flygende aper. 

Betegnelsen "flygende ape" kommer fra den amerikanske familiefilmen Trollmannen fra Oz fra 1939, hvor Judy Garland spiller Dorothy, ei ung jente som sammen med sin hund Toto beveger seg inn i drømmelandet for å finne den magiske byen Oz. På veien møter hun et fugleskremsel, en løve og en blikkboksmann som alle har viktige ærend i Oz. Men en heks forsøker å stikke kjepper i hjulene for vennegjengen. Heksa ønsker ikke at gruppen skal finne Oz, og sender sine hjelpere i form av aper med vinger for å legge diverse hindringer for dem.

En flygende ape er derfor en person som løper ondskapens ærend. En flygende ape skiller seg på den måten fra andre som står som bindeledd mellom to personer. Vi har kanskje alle opplevd å plutselig spille rollen som mekler mellom to venner, eller vi har opplevd at nysgjerrige personer har forsøkt å fiske informasjon ut av oss på vegne av en tredjeperson, eller om en tredjeperson. Disse er ikke flygende aper så lenge den som står i bakgrunnen og trekker i trådene ikke er en psykopat. Det kan være snakk om en person eller flere personer som rettmessig eller urettmessig blander seg inn i relasjonen mellom to andre, men hvor intensjonen er god. For eksempel kan det handle om å få to kranglende kjærester til å forsones igjen. Poenget er at det er normalt å være et bindeledd av ymse årsaker. En flygende ape opererer imidlertid noe annerledes enn hva som er normalt.

Er alle flygende aper onde? Nei. Mange er klar over at de er håntlangere for en person med onde hensikter (psykopaten), men de gjør det av lojalitet, fordi de er manipulert eller kanskje frykter de for konsekvensene ved å trosse psykopaten. Psykopaten kan være en skremmende skikkelse, og noen flygende aper våger ikke annet enn å gjøre som psykopaten befaler. Men, vi må også være klar over at mange flygende aper liker den onde agenda og i flere tilfeller er de selv psykopater eller narsissister. I noen tilfeller pakker psykopaten intensjonen inn som varmhjertet, slik at den flygende apen tror de gjør en god gjerning ved å gjøre ditt liv til en hinderløype. Han/hun kan også oppleve at de tjener rettferdigheten hvis psykopaten klarer å sverte deg som en uverdig. Ofte er den flygende apen sjarmert i senk av psykopaten, og overbevist om at psykopaten er reinkarnasjonen av selve Jesus. Psykopaten er ikke mer ærlig mot flygende aper, enn han/hun i sin tid var mot oss. Psykopaten kan også "future fake" en flygende ape, akkurat som med primærofferet. De gjør det ved å love den flygende apen en belønning en gang i fremtiden, hvis han/hun utfyller en funksjon i dag.

Hvorfor benytter psykopaten seg av flygende aper? Hvorfor kan ikke psykopaten akseptere at relasjonen med deg er over? I mange tilfeller så var det jo psykopaten som forkastet deg, hvorfor er han/hun fortsatt opptatt av deg? Hadde det vært slik at relasjonen med en psykopat var over med en tykk sluttstrek så hadde vi ikke behøvd å snakke om NK, da hadde ikke slike tiltak vært nødvendige. Fordi selv om du ble forkastet, så er din relasjon med psykopaten ikke over. Har du en gang vært fokus for en psykopatisk idealisering, så er du i psykopatens øyne hans/hennes eiendel resten av livet. Du er en han/hun skal ha mulighet til å ekstrahere narsissistisk forsyning ut av, hvis behovet melder seg en gang i fremtiden. I mellomtiden skal du kontrolleres og overvåkes. I tillegg skal du straffes, spesielt hvis du var den som dro. Som følge av NK så har psykopaten ikke mulighet til å kontrollere deg eller straffe deg personlig, derfor vikarierer den flygende apen i psykopatens sted.

Det florerer en myte eller en misoppfattelse om at det er enkelt å gjenkjenne flygende aper fordi de angriper deg direkte og uten omsvøp. Men det er ikke slik. Noen flygende aper vil opptre åpent fiendtlig, det kommer an på hvilke løgner psykopaten har servert dem. Kanskje har han/hun fortalt at du er en seksuell overgriper eller pedofil, og på den måten fyret opp under noe av det som er mest betent i dagens samfunn. Kanskje har han/hun fortalt den nye partneren at du behandlet ham/henne meget dårlig, og på den måten underbygger et så sterkt hat mot deg i den nye partneren, at den nye partneren påtar seg rollen som flygende ape og oppsøker deg for å angripe deg. Flygende aper kan forårsake fysisk skade på deg eller dine materielle eiendeler. Andre ganger vil ikke den flygende apen kontakte deg direkte i det hele tatt. Tvert i mot, de vil fryse deg ut som en forlengelse av taushetskuren psykopaten utsetter deg for. Det vanlige er imidlertid at en flygende ape angriper deg, men så subtilt at du ofte ikke engang er klar over at de er tilstede. Således var jeg klar over to flygende aper på min tidligere arbeidsplass, men det kan ha vært flere enn jeg visste om. La meg fortelle om hvordan de to jeg visste om opererte, slik at du får et innblikk i hva du bør være oppmerksom på.

Kort bakgrunnshistorie: psykopaten og jeg arbeidet sammen. Det var på jobb vi ble kjent. Psykopaten forlot arbeidsstedet, men jeg fortsatte i jobben sammen med flere felles kolleger som følgelig også kjente psykopaten. Det var blant disse jeg etterhvert identifiserte to flygende aper. 

I mitt tilfelle så var begge de flygende apene vennlige utad. Det betyr at de aldri kastet direkte spydigheter mot meg, og opptrådte "under radaren" mesteparten av tiden. Jeg ble dog etterhvert klar over en kjølig distanse og en nesten umerkelig arroganse i dem. De kunne smile og være vennlige, til og med delta i en vennlig samtale, men de hadde et blikk som sa "jeg vet noe om deg". I motsetning til de fleste andre av mine kolleger, så la disse to meg aldri til som venn på facebook. Hvis det av og til skulle oppstå en konflikt mellom meg og en annen, hvor de to ikke var involvert, så var de kjappe med å støtte den andre parten, også selv om de ikke engang visste hva konflikten dreide seg om. Disse to innlot seg imidlertid på mer enn bare passiv motstand.

Den ene av dem virket som hun ivret etter stadig å fortelle meg hvor snill psykopaten var og at hun savnet ham som kollega, også lenge etter at han hadde sluttet i jobben og flyttet fra stedet. Denne trangen til å nevne hans navn i mitt nærvær opplevde jeg som malplassert, på den måten at hun klarte å skyte ham inn i samtaler som ikke hadde relevans til ham. Hver gang hun gjorde det, så merket jeg at hun forsøkte å observere en reaksjon i meg. Jeg husker det var pussig at min kollega skulle være så opptatt av psykopaten, da jeg ikke kunne huske at de to noengang hadde noe med hverandre å gjøre. Jeg hadde også selv bare omtalt psykopaten til henne ved en enkeltstående anledning. Jeg fattet derfor mistanke om at det var ikke hun som var interessert i mine eventuelle reaksjoner, det var psykopaten. Utspillene ble gjort på oppdrag fra ham.

Hvis en person omtaler psykopaten i positive vendinger, så er ikke vedkommende nødvendigvis en flygende ape. Du vil likevel umiddelbart forstå at denne personen har slukt psykopatens fasade, og er manipulert. Det er viktig at du forstår at du aldri vil kunne betro deg til denne personen om psykopaten.

Hvis du i tillegg får følelsen av malplassert og påtvunget fokus på psykopaten fra utenforstående, eller at reaksjoner, emner, fokus eller andre ting "ikke passer inn", så skal du lytte til din intuisjon og være på vakt. Det vil høyst sannsynlig dreie seg om en flygende ape i arbeid.

Den andre flygende apen, av hankjønn, var en - ja jeg må si det, en nusselig liten sak. Jeg tror egentlig ikke denne personen hadde en eneste ond tanke på eget initiativ. Onde tanker eller hensikter måtte plasseres i ham utenfra. Fordi jeg visste han var en uskyldig og vennligsinnet person, så var det vanskelig å forholde meg til ham som en jeg måtte unngå. Men jeg visste at han pleiet sosial omgang med psykopaten. Og her kommer en episode mellom meg og ham som fikk varsellampene mine til å blinke.

Jeg utførte en arbeidsoppgave som krevde dobbeltkontroll. Da ovennevnte NN var den eneste tilgjengelige i nærheten, så hanket jeg ham inn for å kontrollere mitt utførte verk, noe han høflig sa seg villig til å gjøre. Det pussige som skjedde var at under kontrollen så gjorde han meg oppmerksom på flere feil jeg hadde gjort. Stadig hentet han meg og ba meg trippelsjekke feilene. Han var aldri ufin, men jeg oppfattet en aldri så liten skadefryd i ham for hver feil han gjorde meg oppmerksom på. Noe annet som var pussig var at det var snakk om feil som jeg nesten aldri gjorde. Faktisk var jeg kjent på arbeidsplassen for sjelden å gjøre feil i denne oppgaven. Da jeg nå plutselig hadde gjort flere feil ifølge min kollega, flere enn hva som var naturlig, så forstod jeg etterhvert hva som utspilte seg; antakelig hadde jeg aldri gjort feilene, men min kollega fikk det til å se slik ut ved bak min rygg å forandre på min første håndtering av oppgaven. Han gjorde det ved å trekke fra og legge til bestanddeler, på andre steder enn der jeg hadde lagt dem.

Jeg gjorde ikke noe stort nummer av det, jeg bare trakk på skuldrene, sa "ja se der, den skal jo ikke ligge der" og lot ham korrigere feilene. Men jeg skjønte også ganske snart at her var det psykopaten som trakk i trådene, mange hundre mil unna. Antakelig ønsket den flygende apen å stille meg i et dårlig lys, og/eller å kunne rapportere tilbake til psykopaten "sabotasje-oppdrag utført". 

Når det går opp for deg at du befinner deg på en arbeidsplass eller i andre omgivelser hvor du ikke får være i fred for psykopaten selv om du har innført NK, fordi han/hun opererer gjennom andre, så oppstår det en ubehagelig atmosfære av paranoia. Du vet aldri hva de flygende apene kan finne på. Du får den merkeIige fornemmelsen av å befinne deg i en alternativ dimensjon, i skumringslandet. I mitt tilfelle, selv om de flygende apene var vennlige til mitt ansikt, så kunne jeg ikke stole på at de ikke ville legge ut alvorlige feller som ville få konsekvenser for mitt arbeidsforhold. Problemet er at psykopaten kan få selv godhjertede og moralsk velfunderte mennesker til å gå langt over streken i hans/hennes ærend. Jeg kunne heller ikke være sikker på at de to var de eneste flygende apene. Var det flere? Hvem måtte jeg egentlig passe meg for?

Å arbeide eller på andre måter fungere i slike omgivelser blir i lengden uholdbart. Du kan velge å ikke se de flygende apene som noen trussel, kanskje er deres synlige apestreker så begrensede at du kan heve deg over dem, men hvis du virkelig tar streng NK på alvor, så kan du ikke oppholde deg samme sted som flygende aper. Blir du værende, så kan du være sikker på at de løper tilbake til psykopaten med all informasjon de kan spore opp om deg, sann som usann.

Jeg vil avslutningsvis fortelle om en tredje flygende ape, en historie av den litt mer oppløftende sorten. Plutselig en dag dukket det opp en tidligere kollega og en nær venn av psykopaten. Jeg forstod at her måtte jeg være ekstra påpasselig. Denne mannen er av den virkelig glade, sjarmerende og vennlige varianten. Han og jeg har aldri hatt noen konflikt, og her må jeg skyte inn det uendelig triste i å måtte fjerne seg fra mennesker man i utgangspunktet liker, kun fordi de har en tett forbindelse med psykopaten. Det er dessverre nødvendig, men ikke desto mindre en liten sorg. Uansett, denne sjarmerende vennen av psykopaten dukket opp, og kom så snart han spottet meg bort for å hilse. Jeg forsøkte å lese ham litt, men det var vanskelig da jeg ikke syntes situasjonen var behagelig og jeg mest av alt ønsket å flykte. Der stod jeg og kikket inn i øyne som gransket meg, de samme øynene som jeg visste senere ville se psykopaten i ansiktet og gudene måtte vite hva de da ville formidle av historier om meg. Bare å vite at de samme øynene senere ville ha kontakt med psykopaten opplevdes ubehagelig. Jaja, denne mannen var ikke kjent for å være tilbakeholden eller ydmyk, og begynte med det samme å stille meg inngående spørsmål. Faktisk ble jeg bombardert med spørsmål. For å bevare partenes anonymitet, så kan jeg ikke avsløre detaljene i spørsmålene. Men av spørsmålenes art så forstod jeg at denne vennen og psykopaten enten hadde røket uklar eller vennen hadde begynt å gjennomskue psykopaten, og nå fisket han etter informasjon som kunne stille psykopaten til veggs. Jeg tvang meg selv etterhvert ut av samtalen fordi det trigget meg å snakke så nærgående om psykopaten. Men jeg kan fortelle at det var en tilfredsstillende opplevelse å forstå at psykopaten kanskje var iferd med å miste en flygende ape.

Det skjer nemlig hele tiden. Psykopaten klarer å manipulere perifere og godtroende mennesker til å bli værende i hans/hennes liv en stund, og ofte i lang tid, men det er uunngåelig at de hele tiden mister venner og derfor hele tiden må rekruttere nye. Psykopaten mangler det stoffet som normale mennesker har for å pleie relasjoner. Gi-og-ta dansen. Det å forstå at man må sende et julekort, ta en telefon, vise interesse for å beholde mennesker i livet, ellers forsvinner de. Psykopaten mangler ikke bare evnen til genuin interesse for andre menneskers velferd, alle deres relasjoner bærer også preg av manipulasjon og utnyttelse. Dette vil før eller siden gå opp for de fleste som befinner seg i psykopatens nærvær. 

En flygende ape kan være hvem som helst, til og med din egen forelder. Lyder utrolig? Det er ikke det. Din andre forelder kan være en psykopat. Den ene forelderen blir derfor brukt som flygende ape mellom deg og den psykopatiske forelderen. Eller mellom deg og ditt psykopatiske søsken. Din psykopatiske ekskjæreste kan også ha sjarmert og manipulert din forelder, bror, søster eller beste venn til å fungere som flygende ape. Det vil derfor finnes tilfeller hvor du er nødt til å forholde deg til den flygende apen, hvor du ikke kan bryte kontakten. I slike tilfeller kan det bli nødvendig å forklare for den flygende apen hvordan tingene henger sammen, at tredjeparten er en psykopat og et vedkommende som opptrer som flygende ape, blir manipulert av psykopaten. Ofte vil du faktisk møte forståelse. I mange tilfeller befinner den flygende apen seg i en lett transe, og er således enkel å vekke. I andre tilfeller vil den flygende apen være så manipulert og overbevist om sin virkelighet at du ikke kan påvirke ham/henne. Hvis du ikke kan bryte kontakten, så er du nødt til å spille skuespill i all fremtidig kontakt, innføre LK (lav kontakt) og gråsteins-metoden.

I de fleste tilfellene er imidlertid fullstendig fjerning fra flygende aper nødvendig for å bevare din sikkerhet, trygghet og fornuft. NK med dem må vektlegges like tungt som med psykopaten selv. De kan gjøre enorm skade på psykopatens vegne. Jeg håper at denne teksten gir et bredere innblikk i flygende aper og deres opptreden og motivasjon. Bruk gjerne kommentarfeltet til å fortelle din egen flygende ape-historie. 

 

Ønsker du en skriftlig konsultasjon?

Bloggen tilbyr nå en betalingstjeneste. Hvis du ønsker en personlig tilbakemelding på dine spørsmål eller din problemstilling, så kan du sende den skriftlig til bloggforfatter. Du vil få et skriftlig svar på minimum 500 ord innen 48 timer etter mottatt mail fra deg.

Hvorfor er dette en betalingstjeneste?

-Pågangen av personlige henvendelser er stor. Bloggforfatter bruker mye ubetalt tid på å besvare henvendelser. Med en biinntekt så kan bloggforfatter jobbe noe mindre eksternt og vie seg mer til de som henvender seg.

-Det koster å promotere bloggen. La oss sammen bidra til at budskapet når ut til flest mulig.

-Det kvalitetssikrer svarene. Du vil få et mer veloverveid svar innenfor ordentlige rammer.

Hva får du?

-Et veloverveid svar på dine spørsmål/problemstillinger på minimum 500 ord.

-Du får en kvalifisert betraktning fra en person med mye personlig erfaring med psykopater og et høyt kunnskapsnivå. Merk at dette ikke er profesjonell terapi, og kan heller ikke erstatte slik terapi. Hvis du opplever at du ikke mestrer livet, så oppsøk det profesjonelle hjelpeapparatet.

Hva koster det?

-Prisen er 200 kroner for en engangsutveksling.

-Hvis du forhåndsbetaler 300 kroner så får du ytterligere ett svar på oppfølgingsspørsmål eller oppklaringer du har bruk for, altså to meldingsutvekslinger.

Hvordan går du fram?

-Du overfører beløpet til kontonummer 1503.15.63892. Denne kontoen tilhører Bank Norwegian. Bruk KID 003231000013.

-Du varsler bloggforfatter om at en innbetaling har funnet sted. Dette gjør du i PM på bloggens facebookside, eller du sender mail til psykogkj@hotmail.com

-Du skriver din historie, med spørsmål og problemstilling og sender den til psykogkj@hotmail.com

-Du vil få svar innen 48 timer, såfremt innbetaling er registrert.

Jeg gjør oppmerksom på at et minimumssvar på 500 ord er garantert, men du er selv ansvarlig for å komme med alle nødvendige opplysninger. Hvis din henvendelse er mangelfull så vil svar gis på mer generelt grunnlag og dermed bli mindre personlig. 

Bemerk at alle konsultasjoner blir lagret av praktiske årsaker. Hvis du ønsker å bestille nye runder senere så behøver du ikke å skrive din historie på nytt, bloggforfatter kan da referere til tidligere utvekslinger. Hvis du ikke ønsker at dine henvendelser blir lagret så ber jeg deg om spesifikt å gi beskjed. 

Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017 » April 2017
hits