Derfor blir du ikke trodd

Produktiviteten er høy om dagen. Dere som har fulgt bloggen en stund vet at utslippet av tekster er ujevnt. Produktiviteten avhenger av hvor mye jeg har å gjøre på andre fronter, inspirasjon, og hvor nært versus fjernt jeg befinner meg temaet mentalt. I perioder trenger jeg mer avstand, andre ganger har jeg det helt fint med å stå i psykopati til oppetter ørene. 

Nylig skrev en kvinne en kommentar om hvordan hun skulle fortelle sine døtre at hun har et meget problematisk forhold til sin (mest sannsynlig) narsissistiske mor - døtrenes bestemor. Kvinnen forteller at døtrene har en fin relasjon til deres bestemor som de oppfatter som søt og snill, og dessuten synes synd på. Jeg mistenker at kvinnen kvier seg for å innføre NK med moren, mye som følge av at hun tror døtrene ikke vil støtte henne eller forstå problematikken. Døtrenes evne til å forstå avhenger av mange ting, for eksempel deres alder og deres relasjon til både moren og bestemoren. Hvis deres relasjon til moren er dårlig eller hanglende, så er sjansen stor for at de vil støtte bestemoren i en eventuell konflikt. Sjansen er også stor for at selv om de forstår deres mor men samtidig ønsker å beholde kontakten med deres bestemor, så vil sistnevnte bruke dem som flygende aper for å påvirke og oversveve moren. Hvis døtrene er empatiske så vil de kanskje ha lettere for å støtte moren men samtidig også ha vanskeligere for å se bestemorens ansvar i konflikten.

Morens dilemma er vanskelig, Hun står fast mellom barken (sin egen mor) og veden (døtrene og eventuelle andre familiemedlemmer som vil støtte bestemoren). Hvordan kan hun få den nødvendige støtten av døtrene som hun trenger for å innføre NK med en nær slektning av begge parter?

Mange brukere av bloggen er fortalere for å avsløre psykopatene for omverdenen, gjerne med fulle navn og med detaljer omkring deres ugjerninger. Hvorfor skal vi skåne dem, da får de jo bare fortsette deres onde agenda uten motstand?

Selv om jeg forstår denne tankegangen så er det klare årsaker til hvorfor offeret i 95% av tilfellene gjør klokest å tie om hva han/hun vet om psykopaten. Nå skal vi systematisk gjennomgå noen av årsakene.

1) Svertekampanjen. Svertekampanjen har vi skrevet relativt lite om på bloggen. Det vil komme en mer gjennomgående tekst om svertekampanjen på et senere tidspunkt. I denne sammenheng vil jeg fortelle om hvor mye skade en psykopat kan gjøre hvis han/hun opplever seg truet av et nåværende eller tidligere offer. Psykopaten føler seg truet hvis de står i fare for å bli avslørt eller forlatt. I begge disse tilfellene vil psykopaten slå fra seg på et nivå som blir meget vanskelig for offeret å håndtere. Hvis man avslører eller forlater en psykopat så forårsaker man en narsissistisk skade i psykopaten. Dette er en krenkelse men av en helt annen dimensjon enn hva normale mennesker opplever. Relativt moderat kritikk kan av psykopaten oppleves som om man har myrdet hele deres familie, deres proporsjonssans er så forstyrret at de ikke klarer å legge noe bak seg. Kritikk sårer dem noe enormt. Tenk da hvordan de opplever å bli avslørt eller forlatt.

I historien om kvinnen så står moren/bestemoren i fare for både å bli forlatt (via datterens NK) og også å bli avslørt (til barnebarna). Hun vil bruke alle midler i sin makt til å forhindre at så skjer. Hvis psykopaten ikke kan forhindre en flukt eller avsløring, så vil de nesten alltid iverksette en svertekampanje. Deres forstyrrelse gjør at de ikke kan leve med skammen som en avsløring påfører dem. De er nødt til å straffe "forbryteren" og projisere skammen over på ham/henne. Den påfølgende svertekampanjen kan pågå i årevis og forårsake omfattende relasjonelle og praktiske problemer for offeret. 

Gjør dette at kvinnen ikke bør innføre NK med sin mor? Nei. Men det gjør at hun ikke bør fortelle noen utenforstående om hvorfor hun har iverksatt dette tiltaket. Psykopaten vil alltid være først ute med å vinne sympati fra omgivelsene. Å fortelle hva vi vet om ham/henne blir derfor hensiktsløst.

2) Psykopaten mishandler kun deg og er sjarmerende mot alle andre. Du er utpekt til å fylle rollen som psykopatens søppelkasse. Normale mennesker trenger ingen menneskelig søppelkasse, men en psykopat har så mye gift i seg som de er nødt til å projisere over på noen. Du er den personen. Til alle andre viser psykopaten kun sin solside. Vi vet alle hvor karismatisk og sjarmerende psykopaten kan være, han/hun brukte den egenskapen til å fange oss i begynnelsen av relasjonen. Vi ble den gang blendet. Alle andre bortsett fra deg er fortsatt blendet. Å fortelle hva du vet om psykopaten blir som å forsøke å overbevise dem om at det pågår en storm, mens de ligger på sandstranden og soler seg og bader i temperert, blikkstille vann. 

3) Du forstår det ikke helt selv, hvordan kan du da overbevise andre? Emnet psykopati tar for de fleste ofre flere år å få overblikk over. Lenge er ikke engang offeret selv overbevist. Bloggen får mange kommentarer a la "nå er jeg neimen usikker på om NN er psykopat, eller om det er jeg som er gal". Jeg har også vært der selv. Tenk hvor desperat, ustabil og upålitelig du lyder hvis du i denne tilstanden forsøker å overbevise andre om at det faktisk pågår en storm, når du selv er i tvil om værforholdene. Å uttrykke en troverdig versjon av din opplevelse med psykopaten kan først skje når du selv er helt avslappet og avklart til hele sulamitten, og dit kommer de fleste først etter flere år.

4) De fleste bryr seg ikke, for det skjer ikke dem. Vi må innse at andre mennesker har begrenset interesse for oss. De fleste står seg selv nærmest. For å være helt ærlig, hvem bryr seg om å høre om psykopatens mishandling av deg? Kun de aller aller nærmeste. I en periode har offeret stor taletrang og er villig til å utlevere sin historie til nærmest hvem som helst. Dette er å fraråde på det sterkeste. Forestill deg selv på stranda igjen. Du forsøker å overbevise folk om at det stormer i blikkstille vær. I tillegg er du usynlig. Menneskene som soler seg kan ikke engang se deg. 

5) I starten av relasjonen overbeviste du folk om at psykopaten var jordens salt. Vi trodde jo på det selv. I idealiseringsfasen ga psykopaten oss inntrykk av å være selve inkarnasjonen av alt som er godt i livet og i verden. Vi ville ikke annet enn å være sammen med denne personen. Psykopaten gjorde oss lykkelige og energiske. Vi fikk en ny vår. Disse signalene sendte vi ut til omgivelsene. Nå skal vi plutselig overbevise de samme omgivelsene om at vi tok feil, psykopaten var ikke jordens salt likevel. Faktisk er han/hun selveste satan. Lyder dette troverdig? Hvordan ville du selv reagere hvis du ble utsatt for slike ambivalente budskap?

Når du sitter i fortvilelse over den manglende forståelsen fra omgivelsene, så ha disse faktorene i bakhodet. Slå deg til ro med at kunnskapen om psykopaten må du stort sett holde for deg selv. Det blir din hemmelighet. Å formidle din historie til hvem som helst kan skade deg. 

Når du har fått psykopaten betraktelig på avstand, traumebåndet er brutt og du kan fortelle din historie med ro og overbevisning, så gjør det. Du har innført NK, det spiller ikke lenger noen rolle hva andre tror. I tillegg er mye av nettverket ditt utskiftet som følge av psykopaten. Du har ikke lenger noen der som står psykopaten nær. Når det er gått så lang tid så har du dessuten ikke lenger like stort behov for å fortelle. Vårt fortellerbehov handler nemlig i stor grad om behov for å bli trodd, vi trenger bekreftelse på at hva vi tenker er riktig. Men noen år etter bruddet så trenger du ikke lenger andres samtykke til din historie. Du vet. Det er nok for deg at du vet.

Når det gjelder denne kvinnen som står mellom sine døtre og sin mor, så anbefaler jeg å sette døtrene til bords og forklare hvorfor NK med deres bestemor er nødvendig. Det bør være ro rundt samtalen. Ingen aktive mobiltelefoner eller skrikende småbarn. Heller ingen andre avtaler innenfor det nærmeste tidsrommet, denne samtalen må alle parter ta seg god tid til. Døtrene er 30 år, de trenger ikke å skånes. Jeg anbefaler derfor kvinnen å legge alle kortene på bordet. Jeg anbefaler henne å formidle at dette er en irreversibel beslutning, og at døtrene kan glemme å forsøke å påvirke henne til å bryte NK. NK innføres for å stoppe all informasjonsflyt og gi kvinnen indre ro, kvinnen må derfor være tydelig på at meklerroller eller roller som flygende aper ikke tolereres. Det må være rom for spørsmål fra døtrenes side, og et tydelig signal om at konflikten ikke skal påvirke døtrenes selvstendige relasjon med bestemoren. Den har døtrene rett til å beholde. 

 

Jeg vil minne på den kommende kursdagen i Oslo 27. mai. Syv deltakere er påmeldt, det er fortsatt plass til ytterligere åtte deltakere. Meld deg på! Se under "kommende arrangementer" på facebook siden for ytterligere info. 

Psykopaten er et tomt skall


I dag, på Norges nasjonaldag, så synes jeg vi skal la en kanadier tale. 

I denne videoen så forteller Kim Wilson fra youtube kanalen "KimwilsonTV" om hva som skjer med psykopaten etter at vi forlater ham/henne eller vi selv blir forlatt. Hva tror du skjer?

Psykopaten dør.

Ikke i bokstavelig og fysisk forstand. Men den "persona" han/hun skapte spesielt for oss, slutter å eksistere så snart vi er ute av døren. 

Så langt tilbake som i 2015 så skrev jeg her på bloggen om psykopatisk speiling. Hva psykopaten gjør når han/hun speiler, er å oppta personligheten til offeret, eller kanskje rettere sagt en personlighet psykopaten tror offeret vil like. Dette stikker mye dypere enn å bare forsøke å ligne noen som man synes "er kul", slik vi gjorde da vi var unge og lett påvirkelige. Vi ville være som den kuleste jenta eller gutten i klassen, eller etterligne vårt store popidol. Det er også mer enn når vi som voksne bruker vår sosiale intelligens til å tilpasse oss når vi er sammen med forskjellige mennesketyper. 

Psykopaten i seg selv er tom. Et hull. Hullet fylles opp med den falske personen han/hun til enhver tid skreddersyr for å fange et spesifikt offer. Jeg tror at for å forstå omfanget av hvordan dette faktisk foregår, så må du se for deg en utenomjordisk med onde hensikter som kommer til jorden for å lure menneskene. I den kjente  tv-serien "V" fra begynnelsen av 80-tallet så kom det en hel utenomjordisk rase til jorden i store romskip, for å underlegge menneskeheten. I virkeligheten hadde skapningene et øgleaktig utsèende med grønn skjellbelagt hud og røde øyne. Men de lærte seg å tale vårt språk og klarte å fremstille syntetisk hud som de trakk på seg for å ligne oss. I begynnelsen klarte ikke menneskene å se forskjell på dem og et virkelig menneske, og slik blandet de seg tilsynelatende udektektert med menneskeheten og kunne utøve deres onde agenda.

Dette er faktisk meget nært hva psykopaten gjorde da han/hun møtte deg. Han/hun designet en person han/hun trodde du ville like. Fordi psykopaten tror vi liker oss selv, så former de en personlighet som ligger tett opp til vår egen. De adopterer våre smaker, våre interesser og i visse tilfeller også vårt talesett - akkurat som øglene i "V". Derfor får vi den magiske og altoppslukende opplevelsen av å ha møtt en sjelevenn eller "den eneste ene". 

I videoen over forteller Kim Wilson hvordan hun hadde en langtidsrelasjon med sin psykopat, Trevor, og hvordan de to gikk fra hverandre for så å finne sammen igjen mange ganger. Hun forteller at i begynnelsen av hver gjenforening så kjente hun ikke Trevor helt igjen, det var som om han var blitt til en annen i den tiden de to hadde vært adskilt, også selv om oppholdet i relasjonen var relativt kort. Hun forteller videre at hun i begynnelsen bare så glimt av den hun husket Trevor var, inntil den gamle Trevor langsomt vendte tilbake. Hun husker det som en pussig observasjon men at hun den gang ikke visste hva hun så.

Jeg hadde samme opplevelse en gang da jeg og min P hadde vært borte fra hverandre i tre uker. Den gangen var tre uker det lengste tidsrommet vi noengang hadde vært adskilt. Jeg husker hvordan jeg i de første sekundene umiddelbart etter gjenforeningen ikke gjenkjente psykopatens ansikt. Jeg så at det var ham, men det var noe totalt fremmed over ansiktstrekkene, som om han grimaserte, men ikke den type grimase som gjør narr. Det lignet mer på hva som skjer med en persons ansikt etter et hjerneslag der ansiktet forandrer seg fordi den rammede mister kontrollen på ansiktsmuskler og mimikk. Dette varte imidlertid bare noen øyeblikk inntil jeg med mine egne øyne så hvordan ansiktet hans la seg i de foldene jeg var vant til å se. Jeg fikk med andre ord bivåne det utrolige øyeblikket da de tar på seg masken. Ihvertfall den masken han brukte sammen med meg.

Det som skjer når man er borte fra psykopaten, er at de speiler en annen person (eller flere andre personer) i ditt fravær. De er ingen på egenhånd, og uten deg så kan de ikke speile deg for de blir ikke daglig minnet på hvordan du er. Du er dessuten ikke i fokus lenger, det er ikke deg de jakter når du ikke er tilstede. De finner derfor andre personer å speile. De er avhengig av å hele tiden oppta trekk fra andre, da de ikke har egne karakteristika. 

Ok, la oss da bevege oss til hovedpoenget i Wilson`s budskap, Den psykopaten vi savner eller hater (følelsene er oftest vekslende) og som holder oss bundet i lang tid, er død. Personligheten psykopaten skapte sammen med oss, avgikk ved døden det øyeblikk det som holdt den i live - du - gikk ut av døren. Du var den som ga næring til personen du forelsket deg i. Du forelsket deg ikke i psykopaten, han/hun er ingen. Du forelsket deg i en falsk, oppdiktet, midlertidig person som ikke eksisterte. Den personen er nå død. Du er derfor bundet til en person som ikke eksisterer.

Vi lurer så ofte på hvordan det har gått med psykopaten i vårt fravær. Vi ønsker ofte at det skal gå psykopaten dårlig. I nostalgiske øyeblikk ønsker vi at han/hun skal huske oss. Hva skjer egentlig? Det går hverken godt eller dårlig med vår psykopat, for vår psykopat er borte.

Du tenker kanskje "jamen da ønsker jeg at det går dårlig for den personen NN er i dag". Ja, det må du gjerne ønske, men da har du ennå ikke forstått omfanget av speilingen som har foregått. Den psykopaten er i dag, er så løsrevet fra den han/hun var sammen med deg at de ikke engang har felles bevissthet. Psykopaten husker ikke hva som foregikk mellom dere to. Det er ikke "din" psykopat som er sammen med en annen partner i dag. Din psykopat er borte. Som sagt, dette handler ikke bare om en ekstrem form for tilpasningsdyktighet. Nei, psykopaten skifter fullstendig ham mellom ofrene. 

Den psykopatiske oppsplittingen av forskjellige "persona" synes å befinne seg på et spekter et sted mellom speiling - som i begrenset omfang er en normal psykologisk mekanisme - og schizofren spalting, som er et meget patologisk fenomen hvor de forskjellige personlighetene ikke kommer i kontakt med hverandre. 

Hadde jeg i dag blitt sammen med min psykopat etter flere år i adskillelse, så hadde jeg blitt sammen med en ny person. En annen. Psykopaten hadde ikke lenger husket detaljene i den falske personligheten han skapte for meg den gang for lenge siden. Han har speilet så mange andre i mellomtiden at han derfor måtte designet en ny. Kanskje en med islett av den gamle personligheten jeg husker og ble glad i, men stort sett ville det være en helt ny person jeg hadde blitt sammen med og ikke den personen jeg en gang ble så hektet på. Den nye psykopaten ville være så fjern fra og annerledes enn den jeg husker at - ja, hvem vet - kanskje han til og med ville blitt behagelig. Jeg har savnet en person uten grunn. Jeg har drømt om en gjenforening med en person som er død.

Det er så viktig at du husker denne kjensgjerningen når du går og verker etter psykopaten, lider og har kvernetanker om "hva hvis/hvem/hvorfor". Du blir plaget av et spøkelse som nå bare eksisterer i ditt hode. Psykopaten døde da du dro.  

God 17. mai :)

Hvorfor jeg ikke ville bake gulrotkake

Jeg vil begynne med å repetere noe av det psykopaten H. G. Tudor har lært oss. Psykopaten utsetter oss bevisst for mange steder og situasjoner slik at livet skal bli vanskelig for oss å manøvrere etter hans/hennes exit. De sår et frø i oss, det jeg kaller den tredje formen for parasittisme. De to første formene skjer under relasjonen (den første er hvordan de okkuperer og isolerer oss, den andre er økonomisk). Den tredje formen for parasittisme pågår etter bruddet og er deres seiglivede tilstedeværelse lenge etter at vi fysisk skilte lag. Allnærvær er en viktig komponent i dette. Hvordan kan psykopaten vite at de har denne effekten på oss? De bare vet det. De har gjort dette mange ganger før. De begynte på psykopatskolen som små barn. Som tenåringer var de allerede mesterlige manipulatorer. Som unge voksne visste de hvordan å sjarmere, bedra og narre mye eldre mennesker enn dem selv. De visste hvem de skulle plukke ut. Å være en psykopat ble en lek. 

Etter forkasting eller NK er det mange av oss som har problemer med å bevege oss fritt. Vi må unngå parken hvor vi satt på benken med psykopaten, for det trigger et savn i oss. Det spiller ingen rolle at parken er enorm og benken bitteliten, vi er villige til å gå lange omveier rundt parken for å slippe å komme i nærheten av den benken. Det samme gjelder butikken på hjørnet, for der pleide vi å gjøre innkjøp sammen hver lørdags ettermiddag. Vi går derfor en ekstra kilometer til nærmeste butikk som ikke trigger oss. Vi må unngå en hel handlegate i sentrum for der ligger psykopatens favorittkafè, der vi satt første gang han/hun tok hånden vår i sin.

I tillegg til steder må vi unngå drøssevis med mennesker som minner oss om P. Vi unngår også ting. Den stolen hvor P pleide å sitte, den går vi i en stor bue omkring. Han/hun pleide å plukke ut en bestemt diktbok fra bokhyllen din, bla litt tilfeldig i den og lese høyt et og annet dikt. Den boken endte du med å kaste, det ble uutholdelig å se den der i hyllen. Ikke bare ting, men også feriemål blir strøket fra listen. Du orker ikke lenger å dra til Kypros, for dit gikk deres siste ferietur sammen. Bare tanken på å lande på hovedflyplassen der gir deg knute i magen. Halve E18 er dessuten blitt triggende, for den veien kjørte dere utallige ganger til og fra familiehytta i Lillesand. I tillegg stoppet dere på alle rasteplassene, så du vil måtte kjøre hele strekningen uten pauser - og helst i blinde - for å holde det ut.

Er det ikke merkelig hvordan de gjør dette med oss? Tenk at de dessuten allerede mens vi fortsatt var sammen visste at det ville bli slik. I tillegg til at de utsetter oss for en ting mange ganger, så utsetter de oss for mange ting èn gang. Det vil ha den samme effekten; vi forsøker å unngå det. Tilslutt er livet vårt en hinderløype hvor vi kun kan bevege oss på et meget begrenset mentalt og geografisk område for ikke å bli trigget. Blir vi trigget så velter vanskelige følelser over oss og sårskorpen blir revet opp på ny. Slik kan vi ikke ha det. Å rehabiliteres handler derfor om å ta livet vårt tilbake, bit for bit. Og i dag skal jeg ta tilbake enda en bit. Bokstavelig talt en (kake)bit!

Min P elsket gulrotkake (skjønt i dag vet jeg ikke om også det var løgn, en del av personligheten han skapte for meg). Derfor bakte jeg gulrotkake hele tiden. Mye av vårt samvær ble sentrert rundt gulrotkake, da han pleide å komme inn til meg på ettermiddagen (vi bodde vegg-i-vegg) og vi satt på hver vår side av kjøkkenbordet som et gammelt ektepar, med gulrotkake og kaffe. Jeg elsket de stundene. Jeg elsket dem til tross for at han ofte var sur og mutt. Innimellom syntes jeg oppførselen hans var ubehagelig men jeg tok meg sjelden nær av den. Min toleranse for hans merkelige oppførsel var høy. Uten de referanserammene jeg har i dag så ante jeg ikke hva som foregikk, jeg syntes sågar hans avvisende vesen var søtt. Jeg visste jo at han uansett ville komme tilbake neste dag.

Enkelte dager satt vi bare i stillhet og kikket ut av vinduet istedet for på hverandre. Utsikten hvor vi bodde den gang var nemlig spektakulær. Ikke mange mennesker har en slik utsikt, der huset lå adskillig høyere enn resten av bebyggelsen, som et lite slott hevet over landsbyen under, med fasaden vendt ut mot hav og skjærgård. Huset lå vendt rett mot innseilingen til hurtigruten, det var et flott skue å se den komme seilende. På gode dager kunne man se flere mil. 

Fordi jeg visste at han ville ha gulrotkake igjen, så bakte jeg store porsjoner. En ting han pleide å spørre om var "hva skal vi gjøre med resten av kaken"? "Den spiser vi i morgen" pleide jeg å svare. Jeg elsket at han elsket kaken min. Ikke visste jeg den gang at hans kommentarer avslørte et forstyrret sinn. For det første inntok han odelsretten over kaken, som strengt tatt var min. Han var gjest. Men et trekk psykopaten har, er å mangle de sosiale antennene som er nødvendige for å inneha den ydmykheten som er en gjest verdig. Psykopaten føler seg berettiget. Offeret er ikke et eget individ men en forlengelse av dem selv. Psykopaten eier offeret og i kraft av å eie offeret også offerets eiendeler; deres ting, mat og penger. 

I "hva skal vi gjøre med resten av kaken" ligger også et snev av future faking. Det betyr at psykopaten vil møte deg igjen, og du begynner allerede å glede deg til neste besøk. Hva du ignorerer er at den normale måten å planlegge et nytt besøk på ville være "skal vi treffes igjen i morgen?". Men en psykopat overlater intet valg til offeret, alt skal foregå på psykopatens premisser. En psykopat bryr seg svært lite om hva offeret ønsker eller trenger. Og som ofre er vi av en eller annen grunn villige til å se mellom fingrene på dette, vi aksepterer at vår autonomi frarøves oss.

Overdrevet å legge så mye i en enkelt kommentar synes du? Det er ikke det. Intet en psykopat sier eller gjør er tilfeldig. 

Men i dag skal jeg ta enda en bit av mitt liv tilbake. Mye har jeg tatt tilbake allerede. Noe gjenstår. I dag er det gulrotkakens tur. Jeg er nemlig selv også glad i gulrotkake, men jeg har ikke orket tanken på å bake denne deilige kaken etter bruddet. Jeg har vært redd for at psykopaten med det samme jeg tar en bit, vil sitte på den andre siden av bordet og klandre meg for at jeg spiser gulrotkake uten ham. "Det er jo vår greie, du svikter meg" synes jeg høre ham si. Nei, jeg svikter deg ikke. Du sviktet meg. Jeg likte gulrotkake lenge innen du kom inn i bildet. Du stjal den fra meg. I dag tar jeg det som er rettmessig mitt tilbake. I dag skal jeg bake gulrotkake igjen. Og jeg skal nyte den, gulrotkaken og jeg har vært borte fra hverandre alt for lenge på grunn av deg. Men i dag er det slutt.

God lørdag :)

 

Vil minne på kursdag i Oslo 27. mai. Kast deg på, det er fortsatt plass. Se "arrangementer" på bloggens facebook side for mer info. 

Den kompliserte sorgens seks stadier

I dag er en god dag. Det har vært nydelig vær i hovedstaden hele uken, men i natt regnet det og i formiddag ligger det en gråtung men meget fredelig stemning i lufta. Jeg føler meg lett til sinns. Det meste i livet går min vei. Det som ikke går min vei, kan fikses. Jeg har mat i kjøleskapet, luft i lungene og er frisk. Jeg kan arbeide. Jeg har en inntekt. Jeg har gode vennskap men også hanglende vennskap. De hanglende vennskapene må jeg bestemme meg for å fikse eller forlate. Utenfor vinduet er det stille, selv i en bakgård i Oslo sentrum. Ingen bomber eller skudd kan høres. Det er med andre ord trygt å være her. I over tre år etter at psykopaten forlot meg så har jeg våknet opp hver eneste dag. Vi tror livet er over samtidig med at relasjonen med P er det, men det stemmer ikke. Vi fortsetter å våkne opp om morgenen, vi fortsetter å puste, jorden fortsetter å rotere og solen står opp hver eneste dag. Vår opplevelse av at vår verden går under handler om våre følelser og ikke om realiteten.

Det er så viktig å ikke miste troen på at livet kommer tilbake når savn, forvirring og smerte står på det sterkeste. Det finnes knapt noe mer smertefullt enn eksistensiell smerte. Eksistensiell smerte skiller seg fra fysisk og psykisk smerte ved at vårt håp og vår tro er rammet. Når vi har mistet retningssansen og selve fundamentet vi står på har kollapset. Vi opplever at vår eksistens er truet, derav navnet eksistensiell. Umiddelbart er det psykopatens exit som forårsaker smerten men hvis vi tenker etter så har psykopaten ikke gjort annet enn å forlate oss. Det i seg selv truer ikke vårt åndedrett, hjertets funksjon eller på annen måte selve livet. Den opplevde trusselen mot vår eksistens kommer med andre ord innenfra, fra oss selv.

Så når vi tror at livet er over fordi psykopaten forlot oss og at vi aldri kommer til å elske eller oppleve lykke igjen, så er dette en (des)illusjon som psykopaten på intrikat vis plantet i oss men som vi selv viderefører. Tenk på at vi fortsetter å puste og benene fortsetter å bære oss. Livet er ikke over. Vi narrer oss selv når vi innbiller oss at vi ikke kan leve videre uten dette forstyrrede mennesket. I dag kan jeg fortelle dere at smerten går over. Etterhvert kommer det gode dager innimellom alle de dårlige dagene. Så plutselig har du like mange gode dager som dårlige. Og hvis du venter enda litt lenger, så får du flere gode dager enn dårlige. I dag har jeg fortsatt dårlige dager, men de skyldes sjelden psykopaten. Det er fordi jeg igjen har begynt å forholde meg til det virkelige liv. Det står jo ikke på vent mens vi sørger og befinner oss i boblen. Det trenger seg etterhvert på, og det er slik det må være selv om det oppleves som brutalt. Hverdagslige problemer vil igjen dukke opp. Vi må ikke tro at alt blir bra bare vi kommer oss over psykopaten. Vi vil fortsatt oppleve vanskelige kollegaer og venner, regninger som vi ikke kan betale, dødsfall rundt oss, bildekk som punkterer og husholdningsapparater som slutter å fungere. Kort sagt alt som hører livet til. Men du vet du er på rett vei når du begynner å fortløpende løse slike hverdagsutfordringer i stedet for å la dem hope seg opp. Når du ringer dine foreldre for å låne penger til ny vaskemaskin, når du tar den litt vanskelige men nødvendige samtalen for å skvære opp med din gamle venn, når du følger din 14 år gamle hund til veterinæren for siste gang fordi du ikke ønsker at den skal lide lenger. Da har du begynt å forholde deg til livet igjen, slik det skal være. Psykopaten begynner å høre fortiden til.

Sorgen etter tapet av en psykopat skiller seg fra andre tap på den måten at tapet må behandles som en dyp krise. Det betyr at sjokket vil gjøre et like dypt innslag i livet ditt som om personen du elsker plutselig døde. Psykopatens exit er av en slik karakter at han/hun plutselig forsvinner som om dere kysset hverandre om morgenen som alltid, og han/hun ble drept i en brutal bilulykke på vei til jobb. Du skal aldri få høre, se eller føle vedkommende igjen. Det sier seg selv at sorgen etter et slikt tap bærer en mye høyere grad av traume i seg enn et annet tap, hvor bruddet var planlagt eller din partner eller venn døde etter lang tids sykdom eller av alderdom.

Men nå døde ikke din psykopatiske venn i en bilulykke. Han/hun gjorde derimot et valg om å bedra deg og aldri komme tilbake. Han/hun forlot deg uten forvarsel og uten mulighet til å få svar. På kjøkkenet står fortsatt kaffekoppen han/hun drakk av i morges. I skapet ligger de fleste av hans/hennes klær. Intet kunne forberede deg på dette. 

I tillegg må offeret slite med manglende forståelse fra omgivelsene. Hvis din nære venn faktisk døde i den bilulykken så ville det ikke være noe problem å finne støtte eller forståelse. Men hva møter du i dine omgivelser når din psykopatiske partner forlater deg helt ut av det blå og neste dag poster bilder av seg selv med en ny flamme på facebook? "Kom deg over ham/henne".  

Vi skal nå se på de seks sorgfasene som kjennetegner den kompliserte sorgen etter et slik traume. Du må forberede deg på at du må innom alle seks for å bearbeide tapet på en sunn måte. Vær klar over at bortsett fra den siste fasen, så kan du oppleve fasene i en annen rekkefølge enn den jeg lister opp her. Du kan også gå tilbake til tidligere tilbakelagte faser. Sorgbearbeidelse kan derfor oppleves som en mental lapskaus. Men hvis du lar deg selv sørge på naturlig vis og ikke undertrykker det som måtte komme opp i deg underveis, så vil du komme ut i den andre enden som et helt menneske uten alvorlige invalidiserende mentale skader.

1) Fornektelse. Dette er når traumet nettopp har skjedd. Du er i sjokk og forstår ingenting. Mentale prosesser og handlekraft er lammet. Likevel jobber hjernen på høytrykk. Du føler at du ikke får puste. Fornektelse er egentlig en litt feil betegnelse for du har ingen forutsetning til å forstå hva som har skjedd, derfor fornekter du egentlig ingenting. Alt du vet er at psykopaten plutselig forsvant og i dag viser vedkommende på facebook at de har flyttet inn sammen med "sitt livs kjærlighet" og ser så lykkelige ut på bildet med armene rundt hverandre. Seriøst, dette kan skje bokstavelig talt fra den ene dagen til den neste. Kanskje har du aldri bodd sammen med din P, men dere har hatt daglig kontakt og alt har virket normalt inntil han/hun ikke møtte opp som avtalt i går. Denne fasen i sjokk-tilstand kan hos psykopatofre pågå i mange uker og måneder.

2) Frustrasjon. Denne fasen kan opptre samtidig med "fornektelse" og avløser ofte fornektelse i form av en overlapping. Følelsene begynner å våkne og rive i deg. Omkringstående vil oppleve deg som humørsyk. Optimisme og pessimisme veksler hele tiden, ofte fra ett minutt til det neste. Forvirringen er fortsatt stor men samtidig begynner du å få handlekraften tilbake. Denne kombinasjonen er ofte uheldig og brukes til uhensiktsmessige formål, for eksempel;

3) Kjøpslåing. Dette er når du i svake øyeblikk kontakter psykopaten igjen. Du er villig til å forhandle om å re-etablere relasjonen, men ofte til hvilken pris som helst. Det er således ikke kjøpslåing med psykopaten dette handler om, men kjøpslåing med deg selv. Jeg husker at jeg i denne fasen selv tenkte "ok, han har funnet en ny partner, jeg er villig til å ta ham tilbake likevel så lenge jeg bare kan beholde ham i livet mitt". Dette lød for meg normalt og naturlig på det tidspunktet, men egentlig var det abstinensene som rev i meg og jeg tenkte ikke klart. Heldigvis går denne fasen over. Det er således viktig å være klar over hva som foregår i ditt sinn på dette tidspunktet, slik at du sitter på hendene dine og ikke foretar deg noe. Fasen går etterhvert ofte over i;

4) Sinne. Dette er muligens den viktigste av de fem første fasene, der hvor du plasserer din avsky på riktig person - psykopaten. Når jeg i dag snakker med psykopatofre som synes å sitte fast i kvernetanker og savn, så viser det seg ofte at de ennå ikke har vært sinte og til og med ikke ser noen grunn til å være det. Men det er meget viktig å få sinnet ut. Du ble bedratt på det groveste. Hvis denne erkjennelsen ikke kanaliseres i riktig retning så vil den istedet vendes innover mot deg selv, spise deg opp innenfra og gjøre deg syk. Vår evne til aggresjon varierer. Noen er så aggresjonshemmet at de trenger profesjonell hjelp til å bli sinte. Andre er fredelige av natur. Vi er forskjellige og det er viktig å vite at denne fasen ikke behøver å være sterk eller langvarig, men at alle må smake på velrettet sinne mot psykopaten for å slutte å idealisere og glorifisere en person som ville oss vondt. Det er også i denne fasen hevnfantasiene står sterkest. Dette er sunt og naturlig, men også her er det viktig å sitte på hendene og ikke foreta seg noe, for hevnbehovet vil avta. Denne fasen - når brukt riktig - går oftest over i;

5) Tristhet. Dette er fasen som de fleste med ukomplisert sorg går direkte inn i uten å være innom de fire foregående fasene. I denne fasen sørger vi over tapet av noe vi trodde vi hadde - en nær venn som elsket oss, likte oss og ville vårt beste. Vi har oftest når vi kommer så langt forstått at så ikke var tilfelle, og er klare til å sørge over tapet av denne illusjonen. Denne fasen oppleves av mange som fin. Vi har i tristheten ofte skrudd ned tempoet noen hakk og er mer i takt med oss selv. Våre tanker og ord er mer veloverveide. Vi ser en dypere mening i mange ting. Vi gråter og ler om hverandre, men på en annen måte enn i den første fasen. Det er mer dybde i både gråt og latter i denne fasen. Hvis vi tillater oss selv å sørge dypt og lenge, så vil denne fasen gå over i;

6) Aksept. Det er her jeg ønsker at vi alle skal lande. Aksept over at psykopaten rammet oss. Aksept over at vi aldri får avklaring fra ham/henne og at vi heller ikke kan oppsøke slik avklaring. Aksept av at det ikke er en god idè å søke hevn selv om vi ønsker vi kunne. Aksept av at psykopaten er forstyrret og ikke normal. Aksept av at ikke alle mennesker er gode på bunnen. Aksept av at relasjonene vi har hatt med mange mennesker - flere enn psykopaten - ikke var slik vi alltid har trodd. Aksept av oss selv. Aksept av at vi ikke trenger å tilgi psykopaten for å gå videre. Det er mange ting som skal aksepteres. Det viktigste er at kvernetankene avtar og at vi møter dem med et skuldertrekk, dette er ekte aksept; "jeg kunne ikke gjort noe annerledes".

Bruk gjerne kommentarfeltet til å fortelle hvilken fase du selv befinner deg i akkurat nå, eller til å dele opplevelser fra tidligere faser du har vært i.   

Å krangle med psykopaten er som å bryte med en gris

Å krangle med en giftig person, er som å bryte med grisen i grisebingen. Du oppnår ingenting, du blir bare skitten. Dessuten elsker grisen det. - ukjent sitat

Dette ukjente men meget kloke sitatet sier alt. Men hva sier det egentlig? Jeg kranglet faktisk aldri med min siste psykopat. Jeg forstod intuitivt at det ikke ville nytte. Jeg vet ikke hva intuisjonen egentlig fortalte meg. Kanskje var det frykt for konsekvensene av en slik krangel. Kanskje var det fordi jeg visste jeg ville tape, eller at det var nytteløst. Kanskje visste mitt ubevisste at denne personen var farlig og uberegnelig, og at jeg måtte trå varsomt.

Mange har imidlertid hatt mange krangler og langvarig kamp med deres psykopater. Jeg har også selv kranglet med andre psykopater i mitt liv, derfor kan jeg nikke meget gjenkjennende til sitatet over.

Noe som kjennetegner en krangel med en psykopat, er at ingenting blir løst. Dette er fordi psykopaten ønsker ikke å løse noe. Krangelen er ikke middelet mot et mål, krangelen er selve målet. Normale mennesker kvier seg for å krangle og bråke. Krangel og bråk er en nødløsning når diplomatiske midler ikke når fram. Jeg vil påstå at krangel ligger overhodet ikke til normale menneskers natur. Det er psykopatene som krangler, og drar normale mennesker med seg inn i dramaet. En krangel er for normale mennesker et middel for å få fred, for å løse floker, oppklare misforståelser og få begge parter opp på et høyere nivå. To normale mennesker kan krangle når det oppstår sterk uenighet om noe, men uten den ondskapsfulle brodden som er til stede i krangelen med en psykopat, narsissist eller en med borderline personlighet. Mitt poeng er at vi ville bli forbauset over at de fleste av konfliktene vi har bivånet eller selv deltatt i, skyldes en antisosial person. Vi tror krangling hører livet til, men jeg våger å påstå at krangling faktisk ikke er normalt. Normale mennesker ønsker hele tiden å forstå hverandre.  

Et liv med en psykopat derimot er endeløst drama. Ingenting lindrer deres kjedsomhet mer enn å trykke på andres sårbare knapper, eller provosere til konflikt. Det er derfor nytteløst å krangle tilbake. 

Grisen elsker det.

Ved å reagere med sinne eller andre emosjoner, så gir du psykopaten nettopp hva han/hun ønsket å oppnå. Du kan nærmest se det i øynene på en slik person, det er det nærmeste de kommer fryd når de klarer å provosere andre til å bli oppfarende. Og denne kunnskapen skal vi bruke til å håndtere en krangel med en psykopat riktig.

Vi har nå lært at psykopaten er ekspert i å spotte den "svake " i flokken. Hvem den svake er i psykopatens øyne, er han/hun som vil gi psykopaten mest narsissistisk forsyning, makt og kontroll. Hva vi ikke ønsker, er at psykopaten skal velge nettopp oss som hakkekylling. Vi tror derfor at vi må slå tilbake. Denne tankegangen kan imidlertid slå tilbake på oss. Like "gøy" som et offer som kuet tar imot all devaluering, er en som bruker kjeft tilbake. Psykopaten elsker å få hederlige og ekte mennesker ned på hans/hennes nivå.

Hvis du noengang har kranglet med en psykopat så kjenner du kanskje igjen opplevelsen av uverdighet. Selv om du fikk lagt inn noen verbale sleivspark så opplevde du ingen tilfredsstillelse. Du fikk følelsen av at psykopaten likevel vant slaget, da han/hun triumferende forlot deg med siste ord. Du fikk kanskje også den ubehagelige følelsen av at "dette var ikke meg, dette var ikke slik jeg ønsker å være". Det er fordi psykopaten dro deg ned på sitt nivå, i sin møkk. Din opplevelse av uverdighet stammer herfra.

Du blir skitten.

Psykopaten er vant til å krangle. De har ingen følelser involvert. De har ingen følelser i det hele tatt, men drama får dem til å føle seg bittelitt levende. De vil derfor alltid holde hodet kaldt i en krangel, mens du koker og i affekt har problemer med å tenke klart og finne de riktige ordene. Psykopaten er alltid i alarmberedskap. Det er normale mennesker ikke. Er du i tillegg en empatisk eller høysensitiv person så søker du fred, aggresjon vil derfor alltid ta deg på senga. Psykopaten er forberedt, det er ikke du. Det er dette som menes når du overalt leser og hører at "du aldri kan vinne over en psykopat" (det kan du, men aldri i en krangel). Psykopaten vil alltid trumfe deg i en krangel, og selv om du synes du har slått bra fra deg så har du i psykopatens hode tapt bare ved å delta. For psykopaten spiller det nemlig liten rolle hva du har sagt, det viktigste er at du lot deg friste til å delta. "Haha" tenker psykopaten, "jeg har det mentale overtaket, NN er ikke så prektig og fattet likevel". Ikke delta. 

Du oppnår ingenting.

Hva gjør man da, for eksempel overfor en kranglevoren kollega eller klient? Slike situasjoner kan være vanskelig å unnslippe. Man er nødt til å forholde seg til begge deler i en jobb. Å bli valgt ut som hakkekylling kan gjøre jobbhverdagen meget vanskelig. Det er i slike situasjoner du må lære deg gråstein-metoden, som jeg skrev om for en måned siden. I tillegg er det viktig å verne de man observerer er blitt plukket ut som psykopatens hakkekylling, han/hun trenger kollegial støtte og hjelp til å forstå manipulasjonen.

Du kan ta opp kampen med en psykopat, men da må du passe på å være utenfor affekt når du gjør det. Hold deg saklig, ikke la psykopaten høre at stemmen din vibrerer eller brister, se ham/henne direkte i øynene og si rolig og tydelig "slik tillater jeg ikke at du snakker til meg".

Det som da oftest skjer, er at psykopaten vil forsøke å få deg på defensiven med anklager. Normalt vil vi instinktivt forsøke å forsvare oss; "det har jeg ikke gjort", "det er løgn" etc. At anklager har denne effekten på oss vet psykopaten. Vær derfor klar over at anklager vil komme, og ignorer dem. Ikke svar på dem. La de absurde anklagene prelle av og fortsett å repetere variasjoner av "slik tillater jeg ikke at du snakker til meg". Psykopaten vil oppleve at han/hun ikke kommer noen vei med deg og bli frustrert. Med en slik innfallsvinkel så har du muligens vunnet en slags respekt fra en psykopat, som ikke er normal respekt men han/hun vil ikke forsøke å gjøre deg til hakkekylling igjen. 

Noe av det som plager eks-ofre mest er "hvorfor stod jeg ikke mer opp for meg selv?". Selv om vi for lenge siden er kommet ut av relasjonen med vår psykopatiske partner og innført NK, så kan det være vanskelig å leve med denne biten av oss selv. Alle krenkelsene vi ble utsatt for, vi tror vi kunne vært spart for mange av dem hvis vi bare forsvarte oss selv bedre. Dette kan gnage på oss i årevis. Selvbildet vårt blir oppspist hvis synet på oss selv som feige slår rot. Men hadde det hjulpet å slå tilbake? Mest sannsynlig ikke. Som beskrevet over så hadde det vært å kaste bensin på psykopatbålet. Vi hadde ikke vunnet stort på å ta igjen fremfor å ta i mot. La dette være en trøst for dere som inderlig skulle ønsket dere hadde tatt mer igjen mens dere fortsatt hadde muligheten.

Noe annet som ofte skjer i kjølvannet av en diskusjon eller krangel med en psykopat, er at vi gjenspiller samtalen i vårt indre igjen og igjen. Plutselig får vi mange gode idèer til hva vi burde ha sagt eller gjort. Vi skulle ønske vi kunne gå tilbake i tid og få en ny sjanse til å forsvare oss bedre. Hadde det hjulpet om vi fikk den sjansen? Antakelig ikke. Psykopaten er lite opptatt av ordene du sier, det er følelsene og engasjementet som er viktig. Det eneste du får ut av slike endeløse analyser i etterkant er tapt energi og fokus på nytteløse ønsketanker. Slipp dem. Uansett hvor mye du snur, vender og veier så er det eneste og aller beste du kan gjøre å innføre NK, og i andre sammenhenger så må du ikke ofre psykopatens forsøk på å provosere deg så mye som en kalori. 

 

Psykopaten forteller ingenting om seg selv

Det er søndag og april går mot slutten. Landet står på denne tiden i sterkest kontrast, med fortsatt full vinter i nord og noe som ligner sommer i sør. Jeg befinner meg for øyeblikket nær midten - i Bodø - og her er været nokså schizofrent i kampen hvor vinteren skal vike for vår og sommer. Det er umulig å vite hvordan man skal kle seg i denne perioden. Idet man bestemmer seg for å våge å forlate boligen så skinner solen, og man kler seg deretter for å nesten bli slått overende av store hagl da man skal låse utgangsdøren to minutter senere. Vårt land er spennende og fantastisk folkens. Gå ut og opplev det. Åpne sansene dine for folk og natur. Når vi fokuserer på psykopaten så er vi innadvendte og ser ikke alt som foregår rundt oss. Naturens små mirakler, vi går glipp av dem for vi går bare og grubler. Vi har kanskje blitt litt smårare og folkesky. Men dette kan vi forandre på. Våren er oppvåkningens tid. Alt blomstrer. La det samme skje med deg. Bli utadvendt. Gå ut. Snakk med folk. Lukt på trær og blomster. Ikke la deg hemme av at du ikke helt vet hvordan du skal omgås andre lenger, for dine naturlige sosiale evner vil komme tilbake til deg. Men du må utsette deg for omverdenen for at de skal gjøre det.

I dag vil jeg skrive om hvordan psykopaten unngår å snakke om seg selv. Dette må ikke forveksles med at psykopaten aldri avslører seg selv for det gjør han/hun hele tiden. De avslører seg selv med deres væremåte og oppførsel, og innimellom også direkte med hva vi kaller en psykopatisk "tell" som vi har snakket om tidligere i bloggen. Det er imidlertid noe annet enn å fortelle noe om seg selv, for det gjør de helst ikke. Jeg har som kjent erfaring med flere psykopater og deres måte å kommunisere på kan flokkes inn i noen undergrupper. Kanskje klarer du å plassere din egen psykopat i en av disse?

-Psykopaten som prater hele tiden, men aldri om vesentlige ting. Elefanten i rommet blir aldri nevnt. Har han/hun forgrepet seg på deg så blir det aldri snakket om. Taushetskuren later de som om aldri har skjedd. Man kan være borte fra hverandre i flere måneder og da de igjen dukker opp så snakkes det om alt annet enn hva du har behov for og du brenner inne med dine spørsmål. Det er mest ordsalat som kommer ut, vær og vind, intetsigende blabla. Ingenting blir løst. De snakker aldri om sin egen fortid, sårbarheter eller fremtidsplaner.   

-Psykopaten som gjerne prater mye, og gjerne om seg selv. Problemet er at når de snakker om seg selv, så er det i enten helte- eller offerrollen. I tillegg oppdager du etterhvert at det meste av hva de har fortalt om seg selv, stemmer ikke. Du får motstridende versjoner av andre. Psykopatens foreldre eller andre nærstående personer kan bekrefte at "det skjedde aldri". Du blir forvirret. Denne psykopaten driver ofte med sympatifisking. De vil ha trøst for deres motgang eller ros og støtte for deres fantastiske prestasjoner.

-Psykopaten som for det meste er taus. De sier generelt lite, og overhodet ingenting om seg selv. Derimot lytter de gjerne til deg, og oppmuntrer deg til å avsløre mest mulig om deg selv. I tillegg gjør deres taushet at du føler at du selv må fylle tomrommet med egen prat ellers vil stemningen oppleves som trykkende. De presenterer seg som gode lyttere og lenge så øser du ut av ditt indre fordi du opplever ham/henne som levende engasjert og interessert i deg. Samtidig er det noe nifst over måten denne psykopaten lytter til deg på. Det er som om han/hun får deg til å fortelle mer enn du egentlig er komfortabel med. I tillegg avslører blikk og spørsmål noe udefinerbart, opplevelsen av at du ikke er helt i trygge hender.  

Dette er de forskjellige kommunikasjonsformene jeg selv har erfart. Kanskje kommer du på flere? Skriv dem gjerne i kommentarfeltet. Felles for psykopatenes samtaleteknikker til tross for dere forskjellige vesen, er at de forteller ingenting om seg selv. Dette har noen årsaker som vi må være klare på.

-Psykopaten vet ikke helt hvem han/hun er. De er kameleoner. De har ikke den samme trygge opplevelsen av "jeg" som normale mennesker har. De lever i en fantasiverden. Selv om de var villige til å fortelle om deres liv, hvem skulle de egentlig fortelle om? Det er intet i dem, de har et meget begrenset indre liv. Ingen refleksjoner, ingenting har gjort emosjonelt inntrykk på dem. De vil derfor ofte ha "en blank fortid", det er rett og slett ingenting å fortelle. Hvis en psykopat skulle fortelle om sin oppvekst og ungdomstid, så ville det komme ut som en merkelig og kald opplesning av kronologiske hendelser uten innlevelse. Han/hun villa aldri bli grepet av emosjoner underveis eller falle i staver over hendelser, men oppsummeringen av hele oppveksten ville være unnagjort på fem minutter og tilhøreren ville sitte igjen med en følelse av "var det alt? Var det et helt liv?". Psykopaten er ikke emosjonelt tilstede i sitt eget liv, han/hun lever i øyeblikket og integrerer ikke fortid eller fremtid i sitt nåværende liv. 

-Psykopaten har ikke knyttet seg til deg. Investeringen som virker så omfattende er ingen investering overhodet. En investering handler om å se fremover, det gjør psykopaten ikke. Han/hun lever bare her og nå. Mange psykopater er fullt bevisst helt fra starten at relasjonen kommer til å ta slutt. De ser derfor ingen grunn til å la deg bli kjent med dem. Intensjonen er å trekke mest mulig ressurser ut av deg her og nå, deretter gå videre. I noen tilfeller varer relasjonen mellom psykopat og offer lenge, kanskje i mange år. Dette er likevel mye mer tilfeldig enn psykopaten gir inntrykk av. Det handler ikke om en emosjonell investering fra psykopatens side. Psykopaten er alltid kapabel til å forlate deg på dagen, uansett hvor lenge dere har vært sammen.

-Alle psykopater bruker informasjonen de får om andre, mot dem. Se på de tre kommunikasjonsformene jeg har beskrevet over. Spesielt psykopat nummer 3 er en "sabotasje psykopat" som lokker ofre til å dele mest mulig om seg selv, for å deretter kunne bruke deres svakheter mot dem, sabotere deres arbeidsforhold, økonomi og vennskap. Psykopaten tror at alle andre tenker likedan, og at hvis psykopaten selv forteller sannheter om seg selv, så vil offeret bruke det til å sabotere for psykopaten. Psykopaten er livredd for at dette skal skje. Psykopaten vil ha overtaket. Han/hun vil derfor 1) ikke fortelle noe som helst om seg selv, eller 2) villede offeret med feilinformasjon. Denne strategien er ikke helt ulik gråstein-metoden som offeret selv må implementere mot psykopaten etter bruddet.

Jeg husker hvordan min siste og mest fryktinngytende psykopat ble aggressiv hvis jeg spurte for mye om hans fortid. Resultatet ble at jeg vet egentlig svært lite om hva han foretok seg innen han traff meg og det var nok også intensjonen hans. Jeg skulle ikke ha mulighet for å samle tråder etter bruddet, kontakte noen av hans nærmeste for å sammenligne opplevelser eller andre ting som kunne avsløre ham. Han var antakelig meget paranoid. Han kunne sågar reagere med raseri hvis jeg uoppfordret fortalte ham noe om meg selv, hvis han trodde jeg gjorde det for å manipulere. For eksempel hvis jeg ut av det blå fortalte om en eks partner så ble han rasende, mest sannsynlig fordi han trodde min hensikt var å sjalusifabrikkere, fordi det var noe han selv gjorde hele tiden. Med andre ord måtte jeg ikke bare passe meg for å vise for stor interesse for ham, for det kunne han misforstå, jeg måtte til og med være forsiktig med hva jeg fortalte om meg selv. 

Men på den måten avslørte han titt og ofte sin forstyrrelse uten å fortelle et eneste ord om seg selv. Psykopatens egen strategi avslører dem. Men det krever kunnskap og innsikt hos offeret for å kunne identifisere avsløringene. 

Ikke la hvem som helst bli for trygg på deg

Det er siste dag i påsken og jeg vil dele noen refleksjoner som dukket opp i går rundt temaet selvbeskyttelse og grensesetting. Dette er som dere vet et emne som opptar meg og går igjen i flere av mine tekster. Jeg mener det er et viktig tema fordi det er manglende grenser som slipper psykopatene inn. 

Empatiske mennesker ønsker at alle rundt oss skal ha det bra, men vi gjør det ofte på bekostning av oss selv. Vi setter en god tone høyt, vi ønsker et hyggelig arbeidsmiljø og en romslig takhøyde for å kunne gjøre feil og innrømme feilene. Vi ønsker å skape et hjem hvor alle venner og slektninger føler seg velkommen, vi ønsker å alltid ha dører og armer åpne for dem og kaffen klar. Vi gjør det for eksempel ved å ikke ta oss selv så høytidelig. Vi ønsker å le av oss selv og være "easy going" slik at andre kan se at det er trygt å le av seg selv. Problemet er at mange ser ikke verdien i dette, de benytter seg ikke av din romslighet slik den var tiltenkt. De ser din romslighet som en invitasjon til respektløshet. De ler ikke av seg selv slik du gjør det, de ler i stedet også av deg. De ser ikke romslighet som en gylden mulighet til å innrømme egne feil, men til å kunne meske seg i andres feil. 

Jeg hadde en gang en venn jeg var svært glad i. Og her ser jeg det igjen i min egen skrift, "svært glad i". Jeg synes å skrive det ofte. Jeg har vært glad i så mange og det er sjelden gjengjeldt. Ikke at jeg er selvmedliden av den grunn, men empatiske mennesker knytter seg til andre for lett, så det første rådet bør vel være; hold litt distanse. Se folk an. Ikke bli glad i mennesker du kjenner dårlig.

Uansett, denne vennen utnyttet meg grovt på den måten at han trengte masse trøst og et lyttende øre, i en periode hver eneste dag. Jeg ga ham det. Men etterhvert begynte jeg å mistenke at jeg ble utnyttet. Jeg fikk aldri noe oppmerksomhet tilbake. En dag da jeg opplevde ham som ufin så sprakk jeg og sa hva jeg mente om hans oppførsel i rene ordelag. Hans reaksjon var av den stakkarslige sorten, hvor han så på meg med triste valpeøyne og proklamerte "og jeg som var så trygg på deg".

Hans uttalelse gjorde inntrykk på meg men bare en liten stund, for jeg gjenkjente snart manipulasjonen i ordene. På en måte var de en projeksjon, men ikke helt. Projeksjon er når den som projiserer ikke tar ansvar for sine handlinger, men i stedet plasserer sin egen skam på offeret. Hans ord var helt klart ment å ha denne effekten. Jeg skulle tenke over hva jeg hadde ødelagt i vår relasjon, som ifølge ham var så dyrebar og fin. Ja, den var dyrebar og fin fordi jeg gjorde den slik - for ham. I verste fall hadde jeg ikke ødelagt annet enn hva jeg selv hadde skapt.

Projeksjon er imidlertid også når den som projiserer fører egne handlinger og egenskaper over på mottakeren, som i et speil. Slik sett var "og jeg som var så trygg på deg" ingen projeksjon, men definitivt en manipulasjon.

Uansett, det har vært viktig for oss empater å få andre mennesker til å bli trygge på oss. Men vi må ikke la andre bli så trygge på oss at det legger veien åpen for utnyttelse. Da beskytter vi ikke lenger oss selv.

Som godt voksen sykepleier så har jeg i dag ofte gruppelederfunksjon med andre yrkesgrupper og mindre erfarne sykepleiere under meg. Jeg reflekterer ofte over hvor trygge jeg ønsker at mine medarbeidere skal være på meg. Jeg ønsker å skape et arbeidsmiljø hvor det er lett å jobbe, hvor ingen er redd for å stille dumme spørsmål og hvor latteren sitter løst. Men jeg har gjort meg den erfaring av at det alltid er en eller flere som misbruker en slik takhøyde. Når yngre arbeidere blir så trygge og "kompis" med meg at de opplever det som trygt å himle med øynene over mine uttalelser, så er grensen min nådd. Da blir jeg kvass og takhøyden blir umiddelbart inndratt.

Det er synd at det skal være slik, men slik må det være. Menneskelig romslighet og faglig takhøyde kan ikke gå på bekostning av respekt og egen personlig og faglig integritet. Akkurat i jobbsammenheng så er det jeg som har ansvaret på vakt. Det er jeg som blir pekt ut hvis uhensiktsmessige faglige avgjørelser er tatt. Det blir mitt hode på hoggestabben. Det betyr at selv om jeg er lydhør for assistenter, helsefagarbeidere og yngre sykepleiere så er det mitt ord som må være det siste. Jeg godtar derfor ikke et fullstendig demokrati eller en kultur hvor de mindre erfarne ikke respekterer mine forklaringer.

På mange måter kan man trekke paralleller fra denne spesifikke jobbsituasjonen til livet generelt. Har du tenkt over hvor vanskelig det er å gjenvinne respekten når du først har tapt den? Respekt må etableres ganske tidlig i enhver relasjon, Bli derfor ikke vennskapelig for fort med mennesker du ikke kjenner. Når du har markert dine grenser så kan du etterhvert slappe litt mer av. Da har du flagget hvor du står. Sjansen er da stor for at færre vil forsøke å overkjøre deg. Hvis det likevel skulle skje at noen forsøker, så er det enklere og hurtigere å gjenreise gamle grenser enn det er å skape nye som aldri har vært der.

Det ligger ikke til alles natur å være autoritære eller strenge, men det kan oppøves. Pass på å ikke overdrive. PTSD og bitterhet over gamle grenseoverskridelser kan gjøre at vi markerer oss for hardt. Det er imidlertid ikke nødvendig. Å lære seg å si "nei" og "jeg hører hva du sier, men denne gang blir det som jeg vil" er en fin start. Man behøver ikke å heve stemmen for å vise hvor grensen går.

Det er synd at din grensesetting skal ramme uskyldige, men tenk litt over denne uttalelsen. Den får grensesetting til å lyde som en straff. Grensesetting og integritet er ingen straff, og ingen blir "rammet" av den. Det er bare det at milde og empatiske mennesker ikke føler seg komfortable i den rollen. For mange faller det seg helt naturlig å beskytte seg selv, det bør det også være for deg. Omgivelsene oppfatter ikke dette som straff, tvert i mot - dine medmennesker blir mye tryggere på hvor de har deg og får respekt for deg når du er tydelig og urokkelig. Derimot er takhøyde en belønning. Din romslighet er ikke en rett andre har, de må gjøre seg fortjent til den. Mennesker som vet å sette pris på at du slipper litt opp på vaktholdet vil aldri misbruke det. De vil verne om at du skaper mer rom for dem, de vil ikke misbruke tilliten du da viser dem. Du vil etterhvert oppdage hvem de er og da kan du skape større takhøyde - for dem.

De som derimot ikke har vett til å verne om din romslighet, skal du heller ikke gi den til. Det vil alltid finnes mennesker som benytter den minste glipp i vaktholdet til å devaluere deg. Ikke la det skje. Du merker hvem de er. Dere har nettopp blitt kjent og har en god tone. Men allerede etter noen få dager tillater det nye bekjentskapet å be deg om å "holde kjeft" selv om du egentlig ikke har sagt noe galt. Det blir først sagt med et glimt i øyet, slik at du ikke skal føle deg for truet. Men hva er det egentlig som skjer? Det er ikke en bagatell, en dårlig dag, "uoppdragenhet" eller andre ting som du bør unnskylde. Det er en test for å se om du godtar slik tilsnakk. Det er en test av dine grenser. Ditt gamle jeg godtok det kanskje, men ikke la ditt nye jeg godta slik. En person som oppfører seg med slik respektløshet skal du med en gang reise murer overfor. Ikke vær fornærmet, bare fjern deg emosjonelt, fysisk og retorisk. Lær deg å bli streng, slik at du kan bruke det hvis nødvendig. Jeg kan love deg at med øvelse blir det både enklere og morsomt. Lykke til :) 

Psykopaten må svettes ut

Da er det skjærtorsdag og jeg vil benytte anledningen til å ønske alle leserne en god påske. Høytider kan som vi alle vet være spesielt vanskelige fordi vi under tidligere høytider gjorde noe spesielt sammen med våre psykopater, som å dra på hytta, være alene sammen med dem, turer i naturen eller annet samvær som vekker nostalgiske minner, men kanskje også vonde minner fordi psykopaten hadde en spesiell evne til å skape ubehag og konflikt under høytider eller andre markeringer. 

I dag vil jeg snakke om hvordan psykopaten infiserte og besatte oss på en slik måte at vi nesten ikke blir kvitt ham/henne selv lenge etter bruddet. Vi har tidligere snakket om "allnærvær" og allnærvær er en del av den merkelige opplevelsen av at psykopaten er en del av oss selv lenge etter at han/hun ikke lenger er fysisk tilstedeværende. Psykopaten må svettes ut på en helt annen måte enn andre mennesker vi har brutt med. Sagt på en annen måte så er en sjelelig eksorsisme nødvendig. Det er også nærliggende for de mer spirituelle av oss å anse dette som en djevelutdrivelse. Psykopaten var metaforisk besatt av djevelen og dette smittet senere over på oss. 

Vi ble infisert på samme måte som vi får influensa når vårt immunforsvar er svakt. Psykopaten benyttet seg av at vi var i en sårbar, mottakelig og åpen situasjon. Antakelig var vi sårbare selv om vi ikke var bevisst det der og da. Kanskje var vi ensomme. Kanskje var vi tvert i mot ekstra lykkelige og derfor åpne for å la andre ta del i vår lykke, spesielt en person som fremstod som han/hun trengte oss ekstra sterkt slik psykopaten gjorde i begynnelsen. Selv var jeg i kjærlighetssorg da psykopaten singlet meg ut. 

Hva er det vi trenger å utdrive?

-Illusjonen om idealiseringsfasen. Idealiseringsfasen var fantastisk og magisk, men like falsk som magikeren som skjærer assistenten i to. Denne perioden står så sterkt i oss men vi tror på noe som ikke eksisterer. Det må utdrives.

-Vår totale lojalitet og dedikasjon til psykopaten. Denne står sterkt selv lenge etter bruddet. Så overveldende var min lojalitet til min psykopat, at da jeg endelig begynte å le og leve litt igjen etter bruddet så fikk jeg dårlig samvittighet overfor ham fordi jeg begynte å glemme ham. Det er imidlertid en misforstått lojalitet og overgivelse til en person som vil oss vondt. Det må utdrives.

-Opplevelsen av oss selv som lettlurte idioter. Vi lot oss lure. Denne opplevelsen er omfattende og vanskelig å legge bak oss; at vi kjøpte og gulpet i oss den falske realiteten til en emosjonell manipulator. Vi bærer med oss en følelse av å være dumme og at vi fortjente bedraget. Dette er selvfølgelig et ytterligere bedrag; selvbedrag. Hvem som helst ville til slutt gi etter for en person som presser og presser på vår hjertedør med falske løfter og intens oppmerksomhet. Vår opplevelse av oss selv som idioter må tilgis og utdrives. 

Jeg har brutt med mange mennesker i mitt liv. Bruddene skyldtes ikke nødvendigvis konflikt. Kanskje flyttet vi fra hverandre, kanskje skilte døden oss eller kanskje forandret vi oss så mye at vi ikke lenger hadde noe felles. Ingen av disse menneskene har jeg tenkt på daglig i flere år etterpå. Bortsett fra psykopaten. Denne personen har vist seg så seiglivet i mitt indre liv at jeg en periode holdt på å bli vanvittig. I begynnelsen ønsket jeg å ha ham der, jeg elsket ham fortsatt og den indre forbindelsen var det siste jeg hadde av mannen jeg elsket. På mange vis tviholdt jeg på denne opplevelsen av hans nærvær og ville ikke gi slipp. Senere forsøkte jeg febrilsk å gi slipp. Nærværet ble påtrengende og uønsket. Men han var der likevel. I dag har jeg et mer avslappet forhold til at han fortsatt dukker opp i tide og utide og da skjer det at han ikke lenger er der like ofte eller like sterkt som før. Allnærvær slipper langsomt taket med tid og null kontakt.

Likevel er det et spesielt fenomen at psykopaten ikke vil forsvinne på samme måte som andre mennesker som kommer og går i livene våre. Det er også et fenomen som er vanskelig å forstå. Ironisk nok var det igjen en annen psykopat som ga meg svar og jeg tydde til skriveriene til H. G. Tudor for å forstå at infeksjonen som psykopaten smittet meg med faktisk var plantet der bevisst, av ham selv.

Det skjedde i idealiseringsfasen, eller perioden som Tudor kaller "the golden period". Tudor forteller at psykopaten vet at relasjonen kommer til å ende, han/hun har aldri klart å holde på en stabil relasjon. Psykopaten forstår kanskje ikke alle mekanismene som fører til gjentakende brudd men han/hun vet at det vil skje. Psykopaten skaper allnærvær bevisst ved å utsette oss for en blanding av varierte opplevelser, mange steder, mange lukter, mange sanger, mange ord etc slik at livet blir veldig vanskelig å navigere etter psykopaten fordi vi hele tiden vil bli trigget og minnet om ham/henne. Tudor forteller videre at psykopaten gjør dette av to årsaker; 1) for å straffe oss, og 2) for å legge veien åpen for fremtidige oversvevinger og en eventuell retur. Hvis psykopaten fortsatt er en del av oss, selv mange år etter bruddet, så er sjansen stor for at vi tar ham/henne imot med åpne armer uansett hvor stor skade han/hun har gjort på oss, og faktisk også selv om vi er fullt klar over at skaden ble påført oss bevisst. Psykopaten har med andre ord planlagt å returnere til oss. Det kan være mange årsaker til at noen psykopater aldri gjør det, men den gang de forlot oss eller vi forlot dem så var hensikten en fremtidig gjenforening.

I tillegg til allnærvær er psykopatens sterke fremtoning en årsak til at vi blir infisert av ham/henne. Psykopaten er så karismatisk, magnetisk og intens at vi rett og slett blir sjelelig invadert av hans/hennes blotte nærvær. De infiserer oss med andre ord ene og alene i kraft av å være den de er. Denne biten er vanskelig for oss som ofre å gjøre noe med. Vi må på en måte forsone oss med at vi ble singlet ut og berørt av en meget spesiell person. Ikke spesiell i den forstand at psykopaten er bedre enn andre, men spesielle i den magnetiske kraften de utstråler og det intense nærværet de utsatte oss for.

De planter også noe i oss som Tudor kaller "the mixture". Dette er en lettantennelig kruttblanding som bare venter på at psykopaten skal dukke opp igjen og sette fyr på lunten. Hvis de gjør det så stilles vi som ofre tilbake til nullpunktet. All mishandling tilgis og vi er tilbake i idealiseringsfasen på et øyeblikk. The mixture skiller seg fra allnærvær på den måten at mens allnærvær gjør oss nostalgiske og får oss til å henge fast i fortiden så gjør the mixture at vi ønsker å kontakte psykopaten igjen og reetablere relasjonen. NK forhindrer psykopaten i å antenne "the mixture". Vær dog oppmerksom på at han/hun på et tidspunkt vil forsøke. Forsterk derfor din NK, ikke slipp opp på vaktholdet kun fordi det har gått lang tid og fordi du tror at psykopaten ikke lenger er interessert. 

Tudor nevner en siste ting som bidrar til infeksjonen og det er triggeromfang. Triggere kan komme både innenfra og utenfra. De innenfrakommende triggerne er vanskelige å gjøre noe med. De kommer nærmest av seg selv ved at vi tenker på psykopaten. De eksterne triggerne kommer fra steder, sanger eller andre manifestasjoner som får oss til å re-oppleve psykopatens nærvær. De eksterne triggerne kan til en viss grad kontrolleres ved å unngå dem. Offeret kan velge å flytte bosted og unngå restauranter, kafèer, parker og steder som minner offeret på relasjonen med psykopaten, i tillegg til omgang med felles bekjente. Å redusere de eksterne triggerne vil også ha en gunstig effekt på de interne triggerne som blir færre og svakere når de ikke lenger forsterkes av eksterne triggere. 

Hva kan vi gjøre for å foreta den nødvendige eksorsismen av psykopaten? Er det i det hele tatt mulig å bli kvitt dette utysket?

-De indre triggerne må kontrolleres. Dette er vanskelig men fungerer til en viss grad med distraksjon. Når tanker om psykopaten dukker opp så har det lett for å starte en kjedereaksjon hvor det ene minnet avler det neste til man faller fullstendig i staver, blir passiv og sorgtung i timevis eller dagevis. Tanken om psykopaten må derfor distraheres så snart den dukker opp. Du distraherer ved umiddelbart å starte en aktivitet som ikke er relatert til psykopaten. Tving deg selv til å vaske tøy, gå en tur eller ringe en venn. Til slutt lærer hjernen at tanker om psykopaten legges det lokk på. Etterhvert vil hjernen gjør dette selv. 

-Skift tankegang fra emosjonell til rasjonell. Slutt å hele tiden tenke på psykopaten med følelser alene. Lær å blande inn fakta. Dine følelser blir dermed balansert med hva som faktisk skjedde i relasjonen. Etterhvert blir følelser som nostalgi, lengsel og et bilde av psykopaten som en normal person erstattet med kald kunnskap. Lær deg å avvise ditt ekte minne om en falsk relasjon.

-Den praktiske eksorsismen. Fjern alle gaver og alle gjenstander fra huset som minner deg om psykopaten. Pleide han/hun å sitte på kjøkkenet i den stolen nærmest oppvaskmaskinen? Ommøbler kjøkkenet! Sett av en dag hvor du oppfører deg som normalt i huset ditt. Gå gjennom dine normale rutiner. Alle gjenstander som vekker minner under utførelsen av din hverdag må fjernes, også selv om de er unike eller kostbare. Selg dem eller donèr dem bort. Kast resten. Gjenstander som tilhører psykopaten bør returneres til ham/henne via en tredjeperson. Slik kan du leve mest mulig som før uten at dine dager blir en hinderløype av triggere

-Appliker MUR i ditt liv.

MUR står for; minimer, unngå, reduser.

Unngå triggere det er mulig å fjerne fullstendig. Reduser kontakt med triggere og personer du ikke kan unngå inkludert indre triggere. Minimer antall ganger og mengden tid du forholder deg til disse tingene, stedene og personene. For eksempel kan du sette av tid hvor du tillater deg selv å sitte stille for å fundere, gruble og sørge over relasjonen. Når din tilmålte tid er over så må du umiddelbart gå i gang med en aktivitet. Etterhvert bør du redusere den tilmålte tiden, for eksempel fra en time til tredve minutter, deretter til et kvarter osv.

Og viktigst av alt, oppretthold NK.

Jeg tror ikke det er mulig å kvitte oss med psykopaten hundre prosent. Jeg tror vi vil huske denne personen resten av våre liv, innvirkningen han/hun hadde på oss var for stor til å slette fra vår hverdag. Men innvirkningen kan bli håndterlig og vi kan gjenvinne fullt fungerende liv hvor psykopaten blir mer som en fotnote i vår bevissthet fremfor hele bevisstheten. En person som har vært besatt husker besettelsen - og med ubehag - men demonen eller hva det var som infiserte har ikke lenger noen makt. 

Denne teksten er inspirert av boken "Exorcism - purging the narcissist from heart and soul" av H. G. Tudor.

Minner på at hjelpetelefonen har spesielle åpningstider i påsken. Døgnåpent fra midnatt til midnatt fredag, søndag og mandag. Stengt hele lørdag.

 

 

 

DEBATT: Bør psykopaten unnskyldes eller ei?


Vi har på den ene siden den fullkomne psykopaten, nærmest med hjerneskade i form av nedsatt funksjon i frontallappen, som ser på seg selv som rovdyr og andre mennesker som byttedyr som kan skades, utnyttes og bedras fritt etter psykopatens lyster. Han/hun singler spesielt ut empatiske mennesker som mål for å gjøre mest mulig skade. Denne psykopaten kan ikke behandles og må forlates for enhver pris.

På den annen side har vi den maligne narsissisten som på et eller annet vis har lidd omsorgssvikt eller traume som meget liten. Den lille narsissisten opplevde et så stort sår eller skam at han/hun ikke hadde annet valg enn å frakoble og forlate sin egentlige identitet for å overleve traumet. Han/hun skapte istedet en grandios identitet som føler seg overlegen og bedre enn andre. Den voksne narsissisten gjør det samme som psykopaten; skader, utnytter og bedrar andre - mindre av lyst og mer av nødvendighet for å opprettholde sitt falske jeg. Men narsissisten er knapt dette bevisst. Det er så lenge siden traumet skjedde at hans/hennes egentlige jeg er borte og antakelig ikke eksisterer lenger.

Det er ingen tvil hvor jeg personlig står i dette spørsmålet. Samtidig må jeg innrømme at tanken om at psykopaten som drev meg til denne bloggen på noe vis skal ha opplevd dramatisk omsorgssvikt eller mishandling som liten får hjertet mitt til å blø.

Det er dog liten tvil at disse menneskene kan ikke hjelpes. De vet ikke at de trenger hjelp og ønsker det derfor heller ikke. Vi har ikke annet valg enn å forlate dem.

Men skal de unnskyldes for deres ugjerninger?

Jeg ser at enkelte kommentarer på bloggen peker i den retningen. Derfor ønsker jeg å ha en debatt hvor folk kan tale fritt. Diskuter gjerne men fordøm ikke. Jeg vet også at enkelte psykopater har kommentert på bloggen. Finnes den noen psykopater med selvinnsikt nok til å diskutere temaet, som følger denne bloggen? I denne debatten er dere velkommen. 

Gråstein-metoden

Da er den mest paranoide dagen i året her og det er vel passende at vi i dag snakker om hvordan å narre psykopaten. Kan man faktisk holde en psykopat for narr? Ja det er mulig. Gråstein-metoden lærer oss hvordan. Denne metoden er blitt omtalt flere ganger i bloggen men har aldri fått sin rettmessige egne tekst. Det vil jeg gjøre bot på i dag.

Gråstein-metoden (heretter GM) egner seg i de tilfellene hvor du ikke kan unnslippe psykopaten eller narsissisten og er nødt til å forholde deg til ham/henne. Det kan være snakk om en kollega eller at dere har barn sammen hvor samarbeid er nødvendig. Det kan også dreie seg om en slektning som du ikke kan innføre full NK med. GM er dessuten kjekt å forberede seg på hvis du fortsatt bor i samme by som din psykopatiske eks og frykter hva som skjer hvis du tilfeldig skulle støte på ham/henne, eller hvis din eks er av den forfølgende typen som oppsøker deg og kan dukke opp utenfor ditt hjem. La meg understreke at GM ikke er en unnskyldning for å fortsatt ha kontakt med psykopater som man kan bryte med. Kan man bryte så skal man bryte.

GM er egentlig mer et tankesett enn en metode. Det handler ikke like mye om finurlige teknikker som det handler om å forandre måten du tilnærmer deg psykopaten på. Du må derfor forandre ditt syn på psykopaten. GM er vanskelig hvis du fortsatt elsker ham/henne og ønsker å revitalisere relasjonen. I stedet må du legge ditt ønske om å være ærlig og hederlig mot dette skadelige mennesket, på hyllen. Du må overbevise deg selv om at psykopaten ikke fortjener din eller noen andres respekt.  

Det ligger litt i navnet at det går ut på å gjøre deg like interessant for psykopaten, som en gråstein. Hva vi så langt vet er at psykopaten næres av emosjonelle reaksjoner, både positive og negative. Hva GM blant annet vil at du skal gjøre, er å ikke gi psykopaten reaksjonene han/hun ønsker. Det betyr at selv om psykopaten trykker på dine knapper, så skal du ikke vise ham/henne at det berører deg.

Vær nøytral. Ikke avslør hvordan du har det innvendig.

Hvordan unnlater du å avsløre deg selv? Du kan for eksempel spøke bort psykopatens forsøk på å ramme deg. Hvis han/hun fornærmer deg, så le og vær selvironisk. Psykopaten er ikke sosialt intelligent nok til å forstå at du manipulerer. Istedet vil han/hun bli lett frustrert over at du ikke tok deg mer nær av hans/hennes subtile eller åpne forsøk på å fornærme, latterliggjøre eller sverte deg. 

Du kan også avlede psykopaten ved å rose og komplimentere ham/henne. Psykopaten elsker ros, som de suger til seg som narsissistisk forsyning. De vil ikke forstå at din ros er falsk og at du i hemmelighet ikke liker ham/henne. De vil heller ikke forstå hvis du overdriver rosen. De vil suge det til seg, uansett. Dette vil distrahere dem fra å kritisere deg og mest sannsynlig få dem til å mykne opp mot deg i håp om at det vil føre til ytterligere ros. Ja, så enkelt er det faktisk å manipulere psykopaten. Men det krever at du undertrykker din vemmelse for psykopaten og klarer å spille skuespill.

Men uansett hvordan du responderer på psykopaten, så;

vær kort i dine svar og i din tilstedeværelse.

Reduser antall samvær og lengden på samværet. Hvis psykopaten er av den typen som benytter telefonen mye, så aldri svar når han/hun ringer. Du kan befinne deg hvor som helst, og du ønsker ikke den form for energitapping psykopaten bedriver mens du er på butikken eller på besøk. Ring heller psykopaten tilbake når du befinner deg i fredelige omgivelser og du har hatt mulighet til å mentalt stålsette deg. I tillegg til at psykopaten ikke kan klandre deg for "ikke å svare" så er det du som har tatt kontrollen på når samtalen skal finne sted. 

Du bør ikke oppmuntre til lange samtaler med psykopaten. Psykopater har en finurlig evne til å trekke personlig informasjon ut av sine ofre. De graver og graver og peiler samtalen inn på spor som medfører at ofrene avslører mer om seg selv enn de i utgangspunktet hadde tenkt eller ønsket. Det er slik psykopaten bryter dine personlige grenser, og du merker det nesten ikke. Psykopaten oppfatter din dveling som interesse for samvær og vil før du vet ordet av det invitere deg til sosiale tiltak på fritiden. Overfor en psykopat kan det være meget vanskelig å være oppriktig og du kan derfor ende opp med å samtykke til noe du absolutt ikke bør delta i. Dette ønsker du ikke. Derfor, gjør samtalene korte. Unnskyld deg med at noen venter på deg eller en oppgave må utføres, slik at du må bryte opp og forlate samværet. Psykopaten har et grandiost selvbilde og vil ikke forstå at du forsøker å unnslippe ham/henne, det ville aldri falle psykopaten inn at noen ønsker å unnslippe ham/henne. De tror at alle nyter samværet med dem. 

Samtidig ønsker du ikke å være så avvisende at det vekker narsissistisk raseri. Da kan kampanjen mot deg utvikle seg til å bli enda vanskeligere å håndtere. Bruk din intuisjon til å finne en balanse. 

Vi vet at psykopaten elsker å sabotere for sine ofre. Psykopaten kan sabotere dine karrieremuligheter, din relasjon til dine egne barn eller venner og familie eller dine muligheter til å skaffe deg en ny livspartner. Derfor;

aldri fortell psykopaten om ditt liv.

De vil gjerne at du gjør det, men ikke gjør det. Lyv hvis du må. Narr dem. Fortell at du er i ferd med å date en person som er fjern for deg og ikke betyr noe for deg. Det vil villede dem til å kontakte feil person for å sabotere ditt forhold til vedkommende, mens den som egentlig står ditt hjerte nær og som du verdsetter høyt får være i fred. Fortell dem at du har søkt på en jobb som du ikke har noen interesse av. Psykopaten vil da kontakte feil arbeidsgiver. Fortell at du nå har fått en ny hobby; steinsamling! Psykopaten vil devaluere din hobby som for dem er "teit", men de vil ikke ha mulighet for å devaluere ditt egentlige hjertebarn, som er å arbeide frivillig på blå kors kafèen. Du vil derfor ha din lidenskap i fred uten å få den svertet av psykopatens gift. 

Hvis du har det bra, si det motsatte.

Psykopaten tåler ikke at offeret har det bra, hverken under relasjonen eller etter bruddet. Psykopaten vil skru sabotasjeaktiviteten opp flere hakk hvis han/hun mistenker at du er lykkelig. Derfor, når du begynner å komme ovenpå og se lys i tunnelen så hold det for deg selv. Ikke del det med psykopaten eller hans/hennes flygende aper. Hvis en av dem spør "har du det bra?" så vit at det er fisking på gang. Fortell dem da hvor ille det går deg og smør gjerne tykt på. Du har mistet mange penger på børsfall, du vet ikke om du kan jobbe lenger på grunn av smerter i ryggen og du har fått et dårlig forhold til dine venner. Tro det eller ei men psykopaten vil kjøpe det, han/hun vil meske seg i hva han/hun tror er din undergang og vil mest sannsynlig være fornøyd med at du har klart å sabotere deg selv, og la deg være i fred.

Psykopaten kalles et intra-rasielt rovdyr. I motsetning til de fleste rovdyr som er inter-rasielle fordi de jakter på andre raser enn seg selv, så jakter psykopaten på sine egne. Psykopaten overrumpler oss derfor. Vi er kanskje (i teorien) forberedt på at vi kan bli jaktet og angrepet av en slange, en hai eller en løve, men ikke av et annet menneske. Ikke på denne måten. GM er den relasjonelle versjonen av "spill død". Psykopaten sniffer på oss og dytter oss kanskje med snuten for å se om det er liv. Vi ønsker med GM å gjøre oss så uinteressant at psykopaten mister interessen for oss og går videre for å jakte på et annet offer. Vi vet at psykopatens hyperfokus da blir rettet mot et annet intetanende og uskyldig menneske, men når det kommer til psykopaten så er det eneste vi kan gjøre å redde oss selv. Vi kan eventuelt stå i skyggen med vår viten og observere hvem psykopaten velger seg som offer, for å meget diskret ta vedkommende under våre vinger for å minimere skaden mot denne personen. Mer enn det kan vi ikke gjøre.

Til syvende og sist så er det lov å bli moret av å se at en psykopat blir ledet på ville veier av våre forvirrende og falske signaler. Psykopaten har nemlig store problemer med å fatte at andre mennesker - som psykopaten oppfatter som underlegne - også kan manipulere. Det blir på samme måte som at løven lar seg bløffe av antilopen. Løven tror ikke at det er mulig. Løven vil derfor sluke alt antilopen sier som god fisk.

Jeg oppmuntrer med dette på ingen måte til å starte en lek med psykopaten. Det er farlig. GM skal brukes kun der hvor man ikke har mulighet til å kutte psykopaten ut av livet sitt. Den skal også brukes i minst mulig utstrekning. Kontakt med en psykopatisk kollega, eks eller slektning må derfor minimeres så mye som mulig uten at det vekker mistanke om at du unngår vedkommende. Oppsøk aldri denne personen på eget initiativ. Bruk GM i de tilfellene hvor psykopaten selv tar kontakt og du ikke kan unnslippe. 

God 1. april :)

 

Boken "Psykopati og kjærlighet" kan nå forhåndsbestilles


Den offisielle boken til bloggen er nå klar til forhåndsbestilling.

Den er leveringsklar medio april på Kolofon forlag.

Link til bestilling finner du her: www.kolofonshop.no

Det meste av innholdet i boken er å finne her på bloggen, slik at den passer best for dere som ønsker å bevare det beste fra bloggen mellom to permer. Eller kanskje du synes boken er en passende gave til en du kjenner.

Boken er på 260 sider og med stiv innbinding.

Boken kan bestilles direkte fra forlaget. Den kan også bestilles hos andre nettbokhandlere eller i fysiske bokforretninger. Hvis du ikke ønsker å kjøpe boken så kan du spørre ditt lokale bibliotek om de er villige til å kjøpe boken inn, da gjør du den dessuten tilgjengelig for andre. Ved å bestille boken hos din lokale bokhandler eller bibliotek så bidrar du til å promotere boken. På forhånd takk.

Med utgivelsen så avslører jeg også min identitet. Mitt navn er Daniel Sundkvist og jeg er 40 år. Jeg er opprinnelig fra Kragerø men p.t. bosatt i Oslo. Grunnen til tidligere anonymitet har vært todelt. Jeg har fryktet for represalier ved å offentliggjøre hvem jeg er. I tillegg har det hatt en funksjon å gjøre meg selv både kjønnsløs og aldersløs slik at alle uavhengig av kjønn, alder, etnisitet etc skal kunne identifisere seg med bloggens innhold. Jeg håper og tror at dette vil fortsette. Nå er tiden uansett inne for å "komme ut av skapet".

Jeg håper boken vil falle i smak. Jeg oppfordrer dere som ønsker å kjøpe til ikke å vente for lenge da opplaget er begrenset.

Medavhengighet

Vi skal snakke om denne tilstanden som gjør at enkelte av oss har vanskeligere for å bryte båndet med psykopaten. Medavhengighet (eng. codependency) er det nærmeste offeret kommer en egen personlighetsforstyrrelse da denne psykologiske tilstanden er sterkt befestet i personligheten til offeret. Det er et par ting leseren må være klar på innen vi går videre.

-Selv om medavhengighet er et personlighetstrekk hos offeret så gir det ikke offeret skyld for den psykopatiske mishandlingen, hverken helt eller delvis. Psykopaten er et rovdyr som elsker å villede, utnytte og bedra. Selv om den medavhengige har holdt fast i relasjonen til tross for mishandlingen, så fritar det ikke psykopaten for skyld. Man kan på en måte si at den medavhengiges hus står åpent, det er likevel ikke greit at tyven tar seg til rette i huset.

-Hvis du som leser ser at du har mange trekk som kjennetegner medavhengighet så ikke opplev deg selv som forstyrret, mangelfull eller skammelig. Bruk din viten til å reparere den delen av din personlighet som fører deg inn i utnyttende relasjoner. 

Medavhengighet kjennetegnes av at den medavhengige fungerer dårlig alene. Den medavhengige er nærmest avhengig av å ha en relasjon å pleie for å oppleve seg selv som betydningsfull. Uten noen til å motta den medavhengiges ønske om å elske, pleie og dulle for en annen, så føler han/hun seg nytteløs og verdiløs. Mer enn noen annen tilstand så definerer den medavhengige sin verdi på hvorvidt det finnes noen rundt ham/henne som trenger ham/henne. Å være i en relasjon kan for den medavhengige være mer meningsbærende enn et yrke og definitivt mer enn å være enslig. Den medavhengige er ingen uten en primærpartner og er slik sett avhengig av andre, derav navnet medavhengighet.

Den medavhengige har vokst opp på et slikt vis at egenverdi ikke har stått i sentrum. Han/hun har ikke lært den selvrespekten som er nødvendig for å fungere på egenhånd. De kan være meget selvstendige og ressurssterke mennesker men formår ikke å se noen mening i et liv kun med seg selv. De sammenligner seg med andre og får i denne sammenligningen en opplevelse av seg selv som annenrangs borgere. Muligens har de vokst opp med foreldre eller andre omsorgspersoner hvor kjærligheten fra disse omsorgspersonene har vært betinget av at den unge medavhengige har tatt seg av deres emosjonelle, sjelelige og fysiske behov. Det er således egentlig den medavhengige som har vært omsorgspersonen og ikke den foresatte. 

Men så skjer det noe som gjør at i tillegg til omsorgsfunksjonen, så støtter og underbygger den medavhengige dysfunksjonalitet i den mottakende personen. Det kan være at objektet er en alkoholiker eller en mishandlende psykopat. Den medavhengige forlater ikke et slikt objekt. Den medavhengige forsøker heller ikke å styre objektets avhengighet inn på et sunnere spor men bidrar istedet til å holde ham/henne i deres dysfunksjonalitet. Omsorgen den medavhengige tilbyr får karakter av å ikke gjøre noe som forandrer dynamikken i den gjensidige avhengigheten. Den medavhengige er ubevisst redd for at hvis objektet blir sunnere, så vil det ikke lenger ha behov for den medavhengiges tilstedeværelse. Den medavhengige tror at hans/hennes evne til omsorg er det eneste positive trekket han/hun innehar og den eneste grunnen til at noen vil ønske å være sammen med ham/henne. Slik legger den medavhengige seg åpen for utnyttelse. Dette er ikke kjærlighet. Det er omklamring fra den medavhengiges side, og mishandling fra objektets side. 

Samtidig har den medavhengige en trang til å straffe mishandleren med passiv aggresjon. Den medavhengige er således ikke blind for mishandlingen som pågår, men er ikke i stand til å bryte mønsteret fordi det har meningsbærende betydning. Den medavhengige overbeviser seg selv om at psykopaten trenger ham/henne, men har ingen sunn strategi for hvorfor et slikt behov er tilstede hos objektet. Det skal gå meget langt før den medavhengige stiller et ultimatum til den alkoholiserte partneren om å slutte å drikke. Tvert imot vil den medavhengige ofte tolerere alkoholismen og sågar hjelpe sin dysfunksjonelle partner med å skjule den for omverdenen. Ved utenfrakommende kritiske spørsmål så vil den medavhengige ofte være unnvikende, diffus og svare på en måte som forsvarer alkoholmisbruk, psykopatisk mishandling, utroskap eller økonomisk utnyttelse; "NN klarer seg ikke uten meg", "han/hun er hele mitt liv/jeg er hele hans/hennes liv", "NN slår meg kanskje men det er fordi vi er så nær hverandre". Den medavhengige har en tendens til å skape irritasjon og resignasjon hos utenforstående som ser relasjonen mye tydeligere og forsøker å "vekke" den medavhengige. Ofte gir de opp med en nokså korrekt opplevelse av at den medavhengige faktisk ønsker og dyrker den dysfunksjonelle relasjonen.  

Å befinne seg i en medavhengig rolle krever en høy grad av fornektelse. Relasjonens realitet når ikke helt opp i den medavhengiges bevissthet. Å innse at relasjonen bør brytes og forlates ville bety at den medavhengige igjen blir alene og blir nødt til å jobbe med sin trang til å søke dysfunksjonelle partnere. 

Den medavhengige har mange uselviske og martyr-lignende karaktertrekk, samtidig som han/hun også selv er en manipulator. Den medavhengige kan gi og gi uten å forvente gjengjeldelse. Han/hun er omsorgsfull, men omsorgen den medavhengige tilbyr har en grad av tvangshandling i motsetning til den sunne omsorgen som gis frivillig. Det kan betraktes som en positiv egenskap som har gått for langt. Den medavhengige tar gjerne ansvar for andres ve og vel men er ikke i stand til å ta ansvar for seg selv.

Den medavhengige er en magnet på psykopater som følge av deres vilje og evne til å yte grenseløst, samtidig som den medavhengige tiltrekkes av psykopatens evne til å få andre til å føle seg spesielle. Det er altså en gjensidig tiltrekning mellom den medavhengige og psykopaten eller narsissisten. Den medavhengige er meget villig til å danse med psykopaten, men det resulterer i giftige og voldelige relasjoner etterhvert som den medavhengige viser seg klengete og forventningsfull. Den medavhengige søker å få stillet sin angst i psykopatens nærvær, men psykopaten er ikke istand til å dekke emosjonelle behov hos noen. I tillegg forakter psykopaten sterkt objekter som han/hun oppfatter som patetiske. Psykopaten vender likevel tilbake til den medavhengige på grunn av den medavhengiges evne til å gi, men det er med både selvforakt og forakt at psykopaten gjør dette. 

Den medavhengige aksepterer forakten. Det eneste han/hun krever er at psykopaten blir værende i relasjonen. Den medavhengiges harme og bitterhet vekkes hvis psykopaten forbryter seg mot dette ene kravet og forlater den medavhengige, eller initierer en svingdørs-relasjon hvor han/hun kommer og går hele tiden. Da kommer den passiv aggressive forakten opp i den medavhengiges bevissthet, hvor han/hun klandrer psykopaten for å forlate ham/henne når den medavhengige har ofret så mye. Slik forsøker den medavhengige å kontrollere objektet. 

Jeg oppfordrer alle som mistenker at de lider av denne tilstanden til å oppsøke ytterligere litteratur om emnet. Behandlingsprognosene er gode. Trekk som er en del av personligheten kan ikke kureres, bare modereres. Men den medavhengige er ofte meget behandlingsbar fordi det er et sterkt ønske om å bli sunnere. Bevissthet om egen tilstand kan medføre gode resultater hvor den medavhengige kan bryte mønsteret, akseptere seg selv og delta i mer normale relasjoner hvor han/hun opptrer mindre klengete og også dekker egne behov i stedet for utelukkende andres. 

Jeg vil avslutte med å minne om kurskveld i Bodø den 27. april for dere som bor innenfor rekkevidde. Se "kommende arrangementer" på facebook siden for mer info. God søndag :)

Når psykopaten sniker seg ut av relasjonen

Psykopaten har en alternativ metode å forkaste offeret på, som ikke innebærer det som på engelsk kalles "ghosting". Ghosting er når psykopaten forsvinner plutselig. Han/hun blir borte fra den ene dagen til den neste, og svarer ikke lenger på dine henvendelser selv om dere senest i går hadde en tilsynelatende hyggelig samtale. Ghosting forårsaker ofte desperasjon hos offeret fordi intet offer har forkasting i tankene. Det mest nærliggende er derfor å tro at noe har skjedd med psykopaten og offeret gir seg i kast med å finne ut hvor psykopaten befinner seg. Venner kontaktes og tråder forsøkes samles. Offeret er engstelig og frykter det verste, men ingen vil åpne døren hvis offeret møter opp hjemme hos psykopaten. Plutselig er psykopaten tilbake og begynner igjen å poste på facebook, denne gang med bilder av seg selv og den nye partneren. Traumet som ghosting kan skape i et offer er utilgivelig. Forestill deg frykten og sjokket hos en partner som tror at hans/hennes kjæreste er skadet eller kidnappet, for så plutselig å oppdage at ikke bare lever kjæresten i beste velgående, men kjæresterelasjonen er over og eksen har allerede funnet en ny partner. Dette kan utvikle seg innenfor en uke. 

Alternativet til ghosting er når psykopaten ikke bryter kontakten, men sniker seg bort fra alle løfter og forpliktelser han/hun har gitt. Det skjer mindre plutselig, men er desto mer provoserende og feigt. Når offeret opplever at relasjonen glipper ut av hendene som vann mellom fingrene, så forårsaker også dette desperasjon og frykt. Fordi kontakten fortsatt er der, så vil offeret henvende seg til psykopaten i desperate forsøk på å få relasjonens status definert, men dette vil aldri bli imøtegått. Det er flere grunner til at psykopaten velger en slik form for snikforkasting fremfor ghosting;

-Desperasjonen hos offeret stiger gradvis. Offeret vil bli mer pågående og forvirret. Dette er verdifull narsissistisk forsyning.

-Psykopaten ønsker å observere den stigende desperasjonen for eksempel i telefonen eller via skype, derfor vil han/hun beholde kontakten med offeret. Dette er ikke mulig ved "ghosting".

-Psykopaten ønsker ikke å forkaste offeret, men sluse det inn i psykopatens harem eller fanklubb.

Psykopatens fanklubb er den store og vide kretsen av bekjente rundt psykopaten som bejubler ham/henne, først og fremst på sosiale medier. Det kan dreie seg om flere hundre personer og de fleste av dem har psykopaten ingen personlig kontakt med.

Psykopatens harem er den innerste krets av fanklubben. Dette er personer psykopaten treffer personlig av og til, for eksempel i festsammenheng. Det vil typisk dreie seg om 20 til 30 personer, en broket forsamling bestående av kompiser, flygende aper, ekser og håpefulle som ønsker å bli den neste primærpartneren. Psykopatens harem vil inneholde mange personer av det motsatte kjønn (eller samme kjønn avhengig av psykopatens legning) og ha et forholdsvis høyt seksualisert innslag.

Når et offer som tidligere var primærpartner eller i en periode har befunnet seg i den mottakende ende av psykopatens hyperfokus og forføring blir forsøkt overført til en av disse utvidede gruppene, så er det en fornærmelse mot både offeret som person og mot relasjonens kongruens. Mange ofre lar seg likevel degradere fordi det som skjer er så forvirrende og fordi det oppleves så vondt å miste psykopaten. Offeret nøyes med smuler og resonnerer at det er bedre enn ingenting, eller kanskje relasjonen senere går tilbake til sin opprinnelige høye status hvis offeret er tålmodig.

Typisk vil relasjonen gå fra "vi skal bo sammen" til "vi tar en kaffe en dag" på få uker. Psykopaten vil dog ikke kommunisere relasjonens nedgradering. Han/hun vil late som om løfter aldri er gitt og at han/hun aldri har bygget opp forhåpninger hos deg. Hvis du selv våger å bringe temaet på banen så får du høre at "det var ikke ment sånn", "du har misforstått" eller til og med "det har jeg aldri sagt", "hva innbiller du deg, trodde du jeg ville ha deg som kjæreste?" og narsissistisk raseri for at du våger å være uenig i relasjonens utvikling.

Psykopaten vet at hvis han/hun ønsker å beholde deg i sitt harem for å fortsatt kunne trekke narsissistisk forsyning ut av deg, så må overgangen skje på en måte som gjør at du aksepterer den. Han/hun vil da spille på løgner, sjarme og future faking for å overtale deg til å godta løsningen. Du reagerer med vantro og skepsis, men fordi psykopatens planer for deres relasjon er så underkommunisert så henger du med etter fingertuppene for å se hvordan dette utvikler seg.

Utfasingen virker så naturlig og overbevisende at vi begynner å tvile på vår egen oppfattelse av relasjonen. Vi ønsker en anerkjennelse av at psykopaten definerer relasjonen på samme måte som vi gjør, men da det uteblir så kommer spørsmålene; "var vi ikke så intime som jeg trodde?", "hvordan kan vi oppfatte dette så forskjellig?", "har jeg misforstått dybden i relasjonen?". Vi kan sågar resonnere at vi åpenbart kun har vært venner med psykopaten, og at psykopaten da må være en ekstra snill person som gir venner så mye oppmerksomhet som han/hun har gitt deg; "behandler NN alle vennene sine med så mye oppmerksomhet, at det føles som kjærlighet?".

Vi kan også lure på om vi har gjort noe for å frastøte psykopaten, men hvis vi spør så får vi ulne svar eller tydelige signaler om å ikke være så klengete. Vi distanserer oss for ikke å vekke misnøye, men forvirringen og sorgen er komplett. Hvorfor er psykopaten plutselig så uinteressert? Vi gir enda mer og utsletter oss selv i et siste forsøk på å behage psykopaten.

Frekkheten og berettigelsen som ligger bak en slik arrogant behandling av deg og relasjonen dere har hatt, er følbar og et sikkert tegn på den antisosiale forstyrrelsen da den avslører psykopatens manglende evne til tilknytning. Psykopaten føler seg hevet over de uskrevne sosiale lovene som vi andre følger og regner med at alle følger. Psykopaten kan fortsatt skru på sjarmen for deg, men det skjer på en overlegen måte. Du har utspilt din rolle. For deg er relasjonen fortsatt ny, spennende og på opptur, men psykopaten kjeder seg og er allerede klar for noe nytt. Han/hun liker ikke det gamle, kjente og trygge. Relasjonen var for ham/henne som det nye plagget du kjøpte. Det fyller deg med eufori og lykke i en uke, men så svinner den rusgivende effekten. 

Det er helt ufattelig at psykopaten forventer at du skal godta en slik nedgradering, men de gjør det for så mange har akseptert det før deg. Mitt råd til ofre som opplever at dette er i ferd med å skje eller som det allerede har skjedd for, er å hoppe av. Bryt kontakten. Behold din integritet og selvrespekt og forlat dette mennesket. Du vil aldri få tilbake din plass på tronen. Det er ingen heder i å befinne seg i en psykopats harem, det er ikke normalt å omgi seg med ekser på den måten som psykopaten gjør det.

Problemet er at psykopaten fortsetter å gi deg smuler (eng. dosing) for å holde på deg, men du sulter. Kjærlighet er ikke å sulte. Kjærlighet er å føle seg mett og tilfreds. Ved å innføre NK så forteller du psykopaten klart og tydelig at du ser hva som skjer og at denne nedverdigende behandlingen finner du deg ikke i. Psykopaten vil neppe savne deg, men det vil sette et støkk i ham/henne at du har såpass bein i nesa at du setter foten ned. Det hadde han/hun nemlig ikke regnet med, psykopaten velger ikke denne metoden med ofre som han/hun tror vil gjennomskue den.  

"Hva hvis jeg ønsker å bli værende?"

Hele tiden maser både jeg og de fleste av leserne om NK. Det er en grunn til at dette blir repetert som den eneste løsningen, men jeg forstår at bloggen risikerer å miste lesere som insisterer på å bli værende sammen med psykopaten, Det finnes lesere som velger å tro på kjærligheten - selv sammen med en psykopat - og er villige til å miste en del av seg selv for å være sammen med personen de elsker. Når valget er tatt av et voksent menneske og basert på god kunnskap om situasjonen de befinner seg i, så aksepterer jeg det selv om jeg personlig synes det er et dårlig valg. Alle skal likevel føle seg velkommen på bloggen. Det skal ikke være flaut eller pinlig å innrømme at "jeg velger å bli i relasjonen, selv om jeg vet at min partner er psykopat". Noen har religiøse verdier som forutsetter at de blir værende sammen med sin psykopatiske ektefelle. Andre har verdier som går på forpliktelse til sin partner, kanskje de ikke klarer å bryte med psykopaten fordi de ikke ønsker det.

Det finnes ett tilfelle hvor jeg fordømmer et slik valg, og det er hvis det er barn med i bildet. Har du mindreårige barn som er avhengige av deg og er nødt til å følge deg inn i relasjonen så har du ganske enkelt ikke lov til å ta dette valget på vegne av dem. En ting er at du selv som voksen velger å la deg mishandle av en psykopatisk partner. Noe ganske annet er å tillate at også dine barn har en psykopat i deres liv.

Men ok, tilbake til dette med å velge et liv med psykopaten. Jeg forstår det så godt. Jeg hadde valgt det selv, hvis situasjonen den gang hadde vært bittelitt annerledes. Jeg har ikke hørt en eneste historie hvor offeret har gledet seg til å forlate den psykopatiske partneren. Jeg tror alle disse valgene har blitt gjort med tungt hjerte og hvor offeret har strukket seg til det ytterste for å hente frem relasjonen slik den var i begynnelsen. Mange ofre brukte sine siste krefter på å forlate relasjonen, og det forteller litt om hvor mye som ble investert for å få relasjonen til å fungere. Psykopaten blir ofte forlatt med stor sorg og fortvilelse over at det ikke fungerte. Noen forlot relasjonen motvillig som følge av omstendigheter som gjorde at de ikke hadde et annet valg, og mange ble forkastet av psykopaten selv. 

Jeg forstår at noen velger å bli værende.

De som velger å bli værende er ofte inneforstått med at de vil miste selvstyreretten. Det er et bevisst valg de tar. Livet uten psykopaten blir for tungt. Livet er psykopaten. 

"Psykopaten kommer i forskjellige styrker. Ikke alle er like ille. Min partner er innimellom snill og omsorgsfull".

Vel, en psykopat er ganske rigid og spekteret forholdsvis snevert. En narsissist derimot befinner seg på et vidt spekter fra den forholdsvis milde varianten til den maligne narsissisten som er psykopatens toeggede tvilling. Det er opp til deg selv å vurdere hvor din partner befinner seg. Vær dog klar over at selv om din partner tidvis viser omtanke, så er det ikke av kjærlighet til deg. Ved å bli værende så gjør du et bevisst valg å ikke motta kjærlighet. Du bare gir kjærlighet, og det du får tilbake er noe annet. Det er en form for belønning når psykopaten er fornøyd med deg, som en arbeidsgiver gir sin ansatt som har vært ekstra arbeidsom og føyelig.

Vær også klar over at for å overleve sammen med en psykopat, så må du ha ekstra sterke grenser og et usynlig "skjold" mot devaluering. Å finne de mest hensiktsmessige grensene kan være vanskelig, for jo sterkere dine grenser er, desto mer intenst vil psykopaten mishandle deg. Psykopaten hater grenser og vil presse og presse og presse på dem for å bryte deg ned. Grenser gjør ham/henne ganske enkelt rasende. Psykopaten hater også motsatt grenseløshet og betrakter et grenseløst offer som svakt og patetisk. Psykopaten har ingen respekt for grenseløshet og vil mest sannsynlig forkaste et offer som aldri sier stopp.

Mange ofre er tykkhudede og selvironiske, hvilket gjør at de klarer seg utmerket i devaluerende omgivelser. Mange er vokst opp med psykopatiske foreldre og møter kritikk, latterliggjøring, taushetskur eller manipulasjon med et skuldertrekk. Jeg var selv slik i begynnelsen av relasjonen med min P. Lite bet på. Jeg elsket ham likevel. Det var først når han begynte å glippe, at jeg ble desperat. Da han begynte å leke med selve relasjonens fundament så merket jeg at min grense var nådd. Jeg tålte devaluering så lenge han fortsatt var der. Jeg tålte ikke at han truet med å ta relasjonen fra meg. Da gikk jeg.

Husk at dette er hva de gjør hvis du tåler devalueringen. De vil heve innsatsen. De vil alltid skru mishandlingen opp et hakk. De er ikke fornøyd før de rammer deg. Hvis du tåler alt de finner på i relasjonen, så vil de til slutt true selve relasjonen. Husk også at selv om du tåler mishandlingen så er det likevel mishandling. Den gjør noe med deg. Psykopaten er ikke et mildere eller bedre menneske, bare fordi du tåler deres helt horrible grenseoverskridelser. For å bli værende så forutsetter det at mishandlingen er såpass lavgradig at du ikke blir syk av den. 

Denne teksten henvender seg til godt voksne, kunnskapsrike og velreflekterte ofre som velger å bli værende i relasjonen med psykopaten. Vit at dere er hjertelig velkomne her på bloggen. Teksten er ikke ment som et påskudd til å bli værende til deg som er ny, forvirret og i en avhengighetssituasjon. Gjelder dette deg så har du ikke den nødvendige dømmekraften og trenger å komme ut av tåka for å ta det viktige valget. Mitt råd er da å bryte kontakten, fjern deg fra manipulasjonen, tilegn deg kunnskap og bli deg selv. Hvis du etter lang tid uten kontakt - helst et par år - fortsatt ønsker å gå tilbake til psykopaten så er det ditt valg. Du vil ikke i denne bloggen lære hvordan å overleve sammen med psykopaten, bloggen oppmuntrer ikke til dette. Du skal likevel være hjertelig velkommen. 

Denne teksten er inspirert av youtube-kanalen "From surviving to thriving".

 

Forbered deg riktig på Null Kontakt

I dag vil jeg minne oss på hvorfor NK er så viktig. Denne teksten vil primært henvende seg til dere som enten ennå ikke har innført NK eller dere som har prøvd men ikke helt får det til. Den kan også være en motivasjon for dere som har en pågående NK.

Null kontakt (NK) er noe annet enn "jeg lar bare være å svare". NK er omfattende og innebærer for mange en fullstendig omlegging av livsstilen. Noen må flytte, slutte i jobben og/eller kutte ut halve sitt sosiale nettverk for at NK skal fungere i nødvendig målestokk. En undervurdering av hvor omfattende NK er kan medføre at den ikke lykkes. 

Hvis du er der at du bare unnlater å svare på henvendelser fra din giftige venn, eks eller slektning, så er ikke det NK. Kanskje er det tilstrekkelig for deg med dette begrensede tiltaket, men for sikkerhets skyld kan vi liste opp årsakene til at dette i de fleste tilfeller ikke vil være tilstrekkelig.

-NK skal hindre deg i å høre psykopatens stemme eller se hans/hennes ansikt. Du har ikke godt av noen av delene. Mest sannsynlig elsker du fortsatt dette mennesket. Å se ham/henne visuelt eller høre deres stemme vil trigge din evne til kjærlighet og din hang til nostalgi. Psykopaten er dessuten manipulerende og magnetisk og han/hun trenger bare blikkontakt eller noen få ord med deg for å overbevise deg om å bli værende i den destruktive relasjonen. NK beskytter deg mot å bli manipulert tilbake. Derfor er både treff og telefonsamtaler utelukket. Hvis psykopaten vet hvor du bor og lett kan banke på din dør, så må du vurdere å flytte.

-NK skal hindre deg i få få informasjon om psykopatens liv etter bruddet med deg. Du har ikke godt av å se hans/hennes sosiale profiler. Der blir en illusjon av deres perfekte liv med deres nye partner utstilt. "Utstillingen" er ment å ramme deg og alle andre som psykopaten ønsker å straffe, sjalusifabrikkere eller hjernevaske. Den falske illusjonen får deg til å tro at du har gått glipp av en fantastisk person og du blir fristet til å bryte NK. Den vil også fremkalle følelser i deg som er skadelige og ødelegger din indre fred, så som nostalgi, sinne og opplevelsen av mindreverd. NK skal beskytte deg mot dette. Det er derfor viktig å blokkere sosiale medier. 

-Psykopaten ønsket i mange tilfeller å sabotere ditt liv. Jeg vet at min psykopat ødela jobboppdrag jeg hadde i vente, i tillegg til vennskap. Han fikk denne muligheten fordi jeg ga ham informasjonen han trengte for å sabotere. Han kontaktet mine potensielle arbeidsgivere og venner. NK hindrer psykopaten i å få den nødvendige informasjon for å kunne sabotere ditt liv. Psykopaten bør ikke vite hvor du bor, hvem du har kontakt med eller hvilket arbeidsforhold du har. Hvis du ikke kan holde deg unna sosiale medier eller stenge dine profiler så sørg for ikke å legge ut informasjon som avslører noe som psykopaten kan bruke mot deg, alternativt kan du publisere villedende informasjon. Fjern ditt telefonnummer og din adresse fra "gule sider" og annen offentlig tilgang. Kutt all kontakt med bekjente og venner du har felles med psykopaten. Du kan ikke stole på noen. Dette er ikke fordi deres felles venner er dårlige mennesker eller upålitelige, men fordi psykopaten lett kan overtale dem til å avsløre informasjon om deg.

-Tiden du bruker på en psykopat eller narsissist er bortkastet. Før du vet ordet av det, så har du brukt mange år på et sort hull. Psykopaten er en tidstyv som stjeler din tid, ditt liv og din energi. NK gir deg mulighet til å bruke den tiden du har igjen på noe verdifullt. 

Det er viktig å forberede deg godt for at NK skal bli vellykket. Her er noen av fallgrubene du må være oppmerksom på.

-Overgangen fra å være dypt involvert og aktiv i et annet menneskes liv til fullstendig "radio silence" er stor. Det kan oppleves som et ubehagelig vakuum. 

-Hvis ikke du er mentalt enig med deg selv i at relasjonen er høyt problematisk og ikke fungerer, så er det lett å tre inn i relasjonen igjen. Vilje, forståelse og selvdisiplin må være på plass. Forbered deg på at NK i en overgang er som å leve uten oksygen. Forestill deg panikken du må gjennom. 

-Vær forberedt på abstinens og et sterkt behov for å gjenopprette kontakt. Først hele tiden, deretter i bølger. 

-Relasjonens opp- og nedturer var avhengighetsdannende. Kroppen er nå vant til denne spenningen og et plutselig opphør kan føre til ubalanse i utskillelsen av hormoner, adrenalin og andre stresstoffer i tillegg til ruslignende endorfiner. Vær forberedt på kroppslig ubehag som dessuten gir psykisk ubehag.

-Det finnes ingen "litt" eller "moderat" NK, eller midlertidig NK. Forbered deg på fullstendig avhold resten av livet. 

-Forbered deg på ingen unnskyldning eller oppriktig anger fra psykopatens side. Forbered deg også på hva en slik taushet kan gjøre med deg, hvis psykopaten ikke "kjemper for å få deg tilbake". Det kan skape sterke følelser av mindreverd. Forbered deg også på sinne som følge av den rene og skjære arrogansen de utviser.

-Forbered deg på å klare deg uten avklaring eller "siste ord".

-Vær forberedt på at det oppstår et stort hull i livet ditt som tidligere ble fylt av psykopaten. Dette hullet må du forberede deg på å fylle med andre ting så det ikke blir så merkbart. Hvis ikke du klarer å holde deg aktiv og til en viss grad distrahert, så vil behovet for rekontakt være stort slik at psykopaten igjen kan fylle hullet fordi du 1) ikke klarer det selv, eller 2) ikke klarer å leve med tomheten.

-Vær forberedt på at psykopaten vil forsøke å bryte gjennom dine barrierer. Han/hun gjør det ikke av savn eller kjærlighet, men fordi en psykopat ikke tåler å bli ignorert og du skal straffes for ditt forsøk på å bryte deg løs. Vær derfor forberedt på begge scenarier 1) en psykopat som forsøker å få deg i tale, og 2) en psykopat som ikke forsøker å få deg tale. Begge scenarier er vanskelige, på hver sin måte. 

-Ikke fortell psykopaten eller noen andre om dine planer for NK. Å avsløre dem gir psykopaten mulighet til å komme deg i forkjøpet og sabotere dine planer før du får begynt.

-Når NK er igangsatt så kan du lage en avtale med en betrodd venn, som du kan kontakte når fristelsen til å bryte NK er stor.

-Forbered deg på å ikke få tilbakebetalt hvis psykopaten skylder deg penger. En slik gjeld brukes ofte som unnskyldning til å bryte NK - av begge parter. Er det snakk om store beløp og du har dokumentasjon på lånet, så la advokat ta seg av all kontakt. Hvis ikke så anse pengene for tapt.

Ved å forberede seg grundig både mentalt og praktisk så øker det sjansen for at NK lykkes og varer. Det er likevel ingen garanti for at du ikke mislykkes. Vær derfor ikke fordømmende mot deg selv hvis du må forsøke flere ganger, men vær forberedt.

NK er ment å beskytte deg. Som gulrot kan du bruke at det er den beste hevnen mot en psykopat som har behandlet deg umenneskelig. Hvorfor rammer NK psykopaten og narsissisten så hardt? Det er flere grunner til hvorfor NK er så effektivt som våpen mot en psykopat eller narsissist;

-Å ta initiativ til NK er det samme som å ta makten og kontrollen tilbake. Du har også selv bestemt tidspunkt. Du har tatt kontroll over situasjonen. Dette liker psykopaten dårlig. 

-Du signalerer med NK at du ikke lenger ønsker å ha noe med psykopaten å gjøre. Dette oppfatter psykopaten som massiv kritikk.

-Du foreslår med NK at psykopaten ikke er god nok for deg; igjen massiv kritikk.

-Du kutter med NK psykopatens narsissistiske forsyningslinje fra deg. Hvis ikke psykopaten i tide har en ny kilde til forsyning på plass, så forårsaker dette panikk og kaos i psykopatens indre. 

Lesertips hvis du fortsatt synes NK er uoverkommelig:

"No contact - how to beat the narcissist" av H. G. Tudor

"How to do no contact like a boss" av Kim Saeed

"The no contact rule" av Natalie Liu

Lykke til. Bruk kommentarfeltet til å støtte og hjelpe hverandre. Fortell om både vellykkede og mislykkede strategier. Husk at dine bommerter kan være til hjelp for andre.

 

 

"Min intuisjon var intakt i relasjonen med P. Hvorfor lyttet jeg ikke til den?"

Vi er kommet til vinnerteksten i vår kommentar-konkurranse. Leseren som bidro med kommentar nummer ett tusen ønsker svar på dette spørsmålet.

Vedkommende forklarer videre "etter forholdet med P, husker jeg riktig mange situasjoner hvor jeg intuitivt hadde notert meg at hans oppførsel/væremåte ikke var mine verdisett. Jeg hadde notert meg mange ting i forholdet, men som jeg unngikk å konfrontere ham med. Kanskje visste jeg godt at det ville forårsake problemer hvis jeg konfronterte ham. Var jeg i hele forholdet redd for å miste, for så til slutt å miste likevel?".

Jeg tror veldig mange kjenner seg igjen i opplevelsen av forsøke å holde på relasjonen slik den var i begynnelsen, men merke at den gradvis glipper etterhvert som devalueringen tiltar for så å slippe taket helt under forkastingen eller når man selv velger å forlate den desperate situasjonen. Mange opplevde at intuisjonen gjorde seg hørbar ikke bare fra devalueringen startet, men fra relasjonens første dag. Antakelig var vi mer oppmerksom på vår intuisjon i begynnelsen av relasjonen enn senere.

Vi entrer ikke en relasjon med en forventning om røde flagg. Vi vet at alle relasjoner har sin bakside. Vi forventer ikke perfeksjon. Psykopatens røde flagg er subtile, spesielt i begynnelsen. Senere er tegnene mer tydelige men vi gjenkjenner ikke hva vi ser. Psykopatisk opptreden og tankesett er ikke likt noe fra vår erfaring med normale mennesker. At ting faller på plass tar tid. Det er mange dermed mange faktorer med en naturlig forklaring som gjør at vi ikke lyttet til vår intuisjon.

Mange av oss likte ikke psykopaten i begynnelsen. Jeg husker selv at jeg oppfattet psykopaten som sleip, det var noe falskt over ham, noe upålitelig med blikket og jeg syntes han var altfor selvhevdende. Han kalte meg en "besserwisser" etter bare få timer bekjentskap. Jeg husker jeg tenkte "hvem gjør det? Hvem er så freidig mot mennesker de nettopp har møtt?". Samtidig ble jeg forvirret "liker han meg eller liker han meg ikke? Hvorfor kaller han meg nedlatende ting samtidig som han viser så sterk interesse for meg?", og dette var innen det manipulative skifte, altså før jeg ble hektet og mens jeg fortsatt var kapabel til å forlate hele relasjonen uten å ense det en ettertanke. 

Det vi gjorde som mange mennesker med intakte grenser ikke gjør, var å bli værende likevel. Vi gir mennesker ekstra sjanser av medfølelse for dem. Vi rasjonaliserer og unnskylder deres oppførsel selv om den trigger vår intuisjon. Her er noen av de bevisste tankene som dukket opp i meg i begynnelsen av relasjonen. Kanskje kjenner du noen av dem igjen?

-Bare fordi han ikke er som meg så betyr ikke det at noe er i veien med ham. Jeg gir ham en sjanse.

-Jeg har godt av en ny type menneske i livet mitt. Jeg gir ham en sjanse.

-Han er sosialt klønete, det er synd på ham. Jeg gir ham en sjanse.

-Han vet ikke hvordan man snakker til mennesker, jeg kan vise ham hvordan. Jeg gir ham en sjanse.

-Han virker veldig interessert i meg. Kanskje han synes det er vanskelig å uttrykke det på riktig måte. Jeg gir ham en sjanse. 

-Han er ensom og ny i byen. Jeg gir ham en sjanse.

-Det er litt smigrende at han har låst siktet på meg av alle mennesker. Jeg gir ham en sjanse. 

-Han virker falsk men det gjør ofte sjenerte mennesker fordi de er usikre og redde for å bli avvist. Jeg gir ham en sjanse. 

Det er egentlig logisk at vi ikke lyttet til vår intuisjon med slike rasjonaliseringer. Problemet er at 1) ikke en eneste av mine rasjonaliseringer over stemte med virkeligheten, og 2) ting mellom oss eskalerte fort til mye verre. Jeg klarte fortsatt å undertrykke min intuisjon.

Etter bare fem dagers bekjentskap eksploderte han ut av det blå under en middag. Hvordan klarte jeg å akseptere det?

Jeg aksepterte det forsåvidt ikke. Jeg holdt meg unna i flere dager, men jeg må innrømme at han allerede pirret meg og jeg håpet på at han en dag skulle dukke opp med en unnskyldning eller en fullgod forklaring for sin oppførsel. Jeg reagerte altså med en viss normalitet. Det var riktig av meg å trekke meg unna. Samtidig ventet jeg på hans retur i det skjulte. Det sunne og hensiktsmessige hadde vært å løsrive meg fra denne personen med kropp og sjel, slukke håpet og med det samme erkjenne at "dette vil jeg ikke ha i livet mitt". 

Men jeg valgte å vente, slik at da han endelig etter noen dager returnerte til meg så var jeg fullt beredt til å ta ham tilbake. Han merket at jeg var klar. Jeg fikk aldri noen unnskyldning eller forklaring. Hvorfor skulle han beklage eller forklare til noen som var så imøtekommende? Han kom tilbake på psykopatisk vis, som om ingenting utenom det vanlige hadde hendt. Hans retur var en typisk psykopatisk mishandlings-test, hvor de ser hvor mye transgresjon du tolererer, for så å skru mishandlingen opp et hakk hvis du ikke setter bremsene på. Jeg bestod den testen med glans.

Min gjeninntreden i relasjonen var nok med en viss avventing. "Når skal unnskyldningen eller forklaringen komme?". Men det som skjer er at det kommer aldri noen tilfredsstillende forklaring, så man griper etter de tegn man finner, på at psykopaten har menneskelige egenskaper, slik at for eksempel når psykopaten åpner bildøren for deg blir til "aha - dette er hans måte å vise at han beklager sin oppførsel for to uker siden".

Det er egentlig fascinerende hvilken mental akrobatikk vi utviser for å rettferdiggjøre at vi fortsatt bør delta i relasjonen. Vi ønsker så hardt å tro på at dette er århundrets relasjon og det største som kommer til å skje oss. Vi tror derfor at vi aldri kommer til å finne noe lignende hvis vi velger å gå. Vi er livredde for å miste dette som føles så spesielt. Men vår mentale akrobatikk begynner å nærme seg grensen for hvor tøyelig den kan være. Vi klarer å bøye oss bakover. Vi klarer sågar med anstrengelse å gå ned i spagat og å legge føttene bak hodet. Men vi klarer ikke å dreie hodet 180 grader. Virkeligheten vil derfor til slutt trenge gjennom.

Psykopaten nevner aldri elefanten i rommet. Hans/hennes merkelige oppførsel vedvarer uforklart, og vi går rundt med et udekket behov for forklaring. Dette skaper ironisk nok en bryggende harme i oss mot psykopaten som vi ikke våger å ytre men som til slutt vil hjelpe med å løsrive oss. Vi legger merke til at psykopaten fortsetter som om ingenting har hendt. Vi har allerede lært oss at å spørre ikke er populært og kan risikere relasjonen. Vi vil ikke risikere noe. Men vi går hele tiden på tvers av vår integritet. Det finnes intet kompromiss, alt skal skje på psykopatens premisser. Vi går i mot våre verdier og prinsipper som vi fint klarte å leve etter innen vi traff psykopaten. Nå må vi kaste alt til havs og henger etter fingertuppene mens intuisjonen skriker stadig høyere, men den leker vi "whack-a-mole" med. Dere vet, det spillet på tivoli hvor et jordekorn dukker opp av forskjellige hull og man skal slå det i hodet med en hammer slik at det igjen forsvinner, men bare midlertidig for det dukker snart opp av et nytt hull og stadig hyppigere. Snart gjør vi ikke annet enn å slå vår egen intuisjon i hodet for psykopatens uforklarlige oppførsel overmanner oss.

Etter relasjonen er det oss selv vi banker i hodet. "Hvorfor gikk jeg ikke tidligere?", "hvorfor tok jeg ikke tegnene alvorlig", "har jeg mistet all realitetssans?". 

Vår intuisjon spiller sammen med vårt selvverd. Personer med lavt selvverd er vant til å ikke lytte til intuisjonen fordi andre har tatt styringen. Ofte startet det fra barnsben av at man alltid lyttet til foreldre og søsken uansett hva intuisjonen fortalte oss. Man vokste opp med en tro at "mamma og pappa vet best" og vi opplevde det som trygt. Men noe skjedde i utviklingen av vår egen autonomitet. Det kan ha vært noe i oss selv som ikke ville frigjøre oss mentalt fra autoritære personers innflytelse. Narsissistiske eller psykopatiske foreldre vil heller ikke la barnets dømmekraft utvikle seg normalt, slik at vi blir usikre på vår egen inutisjon. Narsissistiske foreldre vil alltid la sitt syn skjære gjennom og ikke lære barnet at "ok, det gjør du rett i". Vi vet kanskje hva vi vil men "jeg konsulterer med mamma og pappa for sikkerhets skyld". Hvis autoritære personer mener noe som går på tvers av vår intuisjon så går vi gladelig i mot vår intuisjon for å tilfredsstille denne autoritære figuren eller fordi vi blindt stoler på deres avgjørelse og ikke vil ta ansvar for våre egne liv. Hvordan skal vi i voksen alder plutselig lytte til vår intuisjon når vi ikke er vant til det?

Personer med trygt selvverd stoler på deres egen dømmekraft, ingen autoritære figurer kan rokke ved den. En slik person har respekt for seg selv. "Jeg hører hva du sier men jeg merker at min avgjørelse er best for meg". Det er ikke det samme som stahet eller manglende evne til samarbeid. Det er meget viktig at dere som tilhører den førstnevnte kategorien jobber hardt og lenge med å komme i den sistnevnte kategorien. Denne egenskapen kan oppøves og det er aldri for sent. 

"Var jeg i hele forholdet redd for å miste, for så å miste likevel?". Ja. Det er uunngåelig at relasjonen med en psykopat ender. Til slutt blir vi konfrontert med vår store frykt som har vært å miste relasjonen. Vår store skrekk blir til virkelighet men også vår redning. Det ligger faktisk et enormt indre mot bak vår aksept av å gi slipp på noe som for oss var så dyrebart. Vi tror relasjonen slutter fordi psykopaten ikke kan pleie langvarige relasjoner, og dette er forsåvidt riktig. Psykopaten kan ikke pleie noe som helst. Men ikke gi psykopaten all ære for å avslutte det umulige. Det er også vårt eget selvverd som til slutt gjør seg gjeldende. Hvis vi er den som til slutt pakker sakene og går, så er det fordi selvverdet slo inn. Vi går kanskje meget motvillig og med hjertet i halsen, men med en forståelse av at "dette går ikke lenger", "dette kan jeg ikke finne meg i (selv om jeg har lyst til å fortsette)" eller en endelig innrømmelse av at "P er ikke den jeg trodde han/hun var" (som regel etter et bedrag så stort at P ikke lenger kan late som det ikke skjedde). Selv om strikken var strukket meget langt, lenger enn i noen tidligere relasjon, så lytter vi til slutt til vår intuisjon.

Også selv om du blir forkastet eller har gått tilbake til psykopaten to eller tjue ganger, så gjelder det samme. Det er selvverdet som gjør at det aldri blir noen enogtyvende gjenforening. 

Din intuisjon var der hele tiden. Stol på den. Stol på din egen dømmekraft. Ikke la det skje igjen, at du overstyrer den når den forsøker å redde deg.

Psykopaten mangler samvittighet, ikke empati

Det er en ofte repetert oppfatning at psykopater mangler empati. Denne oppfatningen synes å være universal. Den går igjen enten man leser norsk litteratur, engelske eller amerikanske nettsider eller forskning fra andre land. Alle synes å gjenta mantraet "psykopaten mangler empati". Likevel har jeg aldri lest en fullgod forklaring på denne påstanden. Den blir fremlagt som selvsagt. Det virker som om vi bare repeterer denne påstanden fordi alle andre har ytret den før oss.

Jeg har grublet hardt og lenge, og kommer alltid til en annen konklusjon; nei, jeg får det ikke til å stemme. Psykopaten har empati. Det er samvittighet han/hun mangler. 

For hva er empati? Det er å kunne sette oss selv i andres sted når vi har lyst til det. Normale mennesker går ikke rundt med  automatisk parat-empati for alle og enhver. Empati krever at vi har sympati for vedkommende som empatien er rettet mot. Vi må ha gode eller i det minste nøytrale følelser for mottakeren. Vi kan ha empati for fremmede fordi vi ennå ikke kjenner dem. Hvis vi blir nærmere kjent med dem så 1) enten liker vi dem, og empatien vedvarer, eller 2) vi finner ut at vi ikke liker dem og skrur av empatien. Vi har ikke empati for mennesker som blir så fremmede for oss at vi ikke finner noen identifiserbare trekk, eller mennesker som har utvist holdninger som ikke er forenelige med våre egne. Mishag forskyver empati. Hvis vi tror "joda, jeg kan likevel ha empati for en person jeg ikke liker" så er dette feil. Alle forstår hvilken nedtur man får av å ikke rekke toget. Denne empatien kan man ha for hvem som helst, men det er ikke reell empati. Det er kognitiv empati vi da snakker om. Reell empati krever engasjement for å få den fulle emosjonelle opplevelsen en annen har.

De fleste vil ikke føle empati for Adolf Hitler. Mange føler ingen empati for Donald Trump. Eller en barnemorder.

Dette var ekstreme eksempler. Men vi føler heller ingen empati for en kollega som har svertet oss, eller en venn som har sveket oss. Kanskje føler vi ingen empati for en hel folkegruppe som vi assosierer med noe negativt. Vi er ikke villig til å utvise det nødvendige engasjement som reell empati krever, for en person som byr oss i mot.

Det er derfor en myte at normale mennesker går rundt og er empatiske hele tiden.

Normale mennesker skrur empatien av og på. Det kan også psykopaten.

Så ser vi av og til begrepet "empat" (eng. empath) dukke opp. Foreløpig brukes det ikke så mye på norsk, men "en empat" defineres som en person som er ekstra empatisk. Har en empat mer empati enn andre? Nei. En empat har mer samvittighet enn andre. En empat er psykopatens strake motsetning, ikke på grunn av empati men som følge av en overaktiv samvittighet der hvor psykopaten har ingen. Det dreier seg ofte om mennesker som har skyld- og skambelagte personligheter. Disse personene har ofte vokst opp i narsissistiske omgivelser. I tillegg er de et foretrukket valg av partner for en psykopat. Den overdimensjonerte samvittigheten gjør at de lett tar på seg skyld. De unnskylder ofte mishandling av seg selv. Hvorfor? Fordi de selv ofte føler skyld, skam og underlegenhet. En empat har mye indre smerte og tror at andre har det likedan. Derfor er det i deres øyne ofte en smertefull årsak til at andre oppfører seg dårlig. En empat vil mye lettere rasjonalisere og unnskylde psykopatens mishandling. Derfor blir psykopaten ofte tiltrukket av empater. Ironisk nok er det empatene som først avslører psykopaten, nettopp fordi deres overdrevne samvittighet medfører trang til å leve seg inn i andres verden. En empat vil analysere og gruble til han/hun finner svaret. 

Det er noe som heter "på seg selv kjenner man andre". Dette er empatiens forutsetning.

Det gjelder også for psykopaten. Hvorfor går han/hun videre uten å bry seg om i hvilken tilstand han/hun etterlater offeret? Fordi han/hun selv ikke føler skam, skyld eller sorg. Når de ikke har indre smerte så tror de heller ikke at andre har det. De føler bare overlegenhet og tomhet. Det er derfor ingen grunn til å skåne noen, alt er en konkurranse. De kan ikke forestille seg hvordan offeret lider. De har empati, dette er deres empati. Deres egosentrisitet gjør også at de ikke har nok interesse for andre til å engasjere seg empatisk, men det er ikke fordi de ikke har evnen. 

De vet likevel at de har oppført seg forferdelig. At de ikke tilbyr lindring er ikke som følge av mangel på empati, men mangel på samvittighet. Deres evne til å kalkulere hvordan de kan ramme andre forutsetter også en viss evne til empati.

Har noen lagt merke til psykopatens og narsissistens forkjærlighet for kjæledyr, spesielt hunder? Det er muligens ikke vitenskapelig bevist, men psykopaten har ofte en god relasjon til hunder. Hunden er lydig og elsker sin herre betingelsesløst. Dette er egenskaper psykopaten ønsker i sitt menneskelige offer. Jeg har observert enkelte psykopater i mitt liv og deres behandling av hundene deres. Hundene blir ofte plassert på en pidestall og får masse pleie og stell. Psykopaten synes å være fullt kapabel til å ha empati med deres hund. 

For meg er bevisene ubestridelige - psykopaten har empati.

Samvittighet derimot, har de ikke.

Samvittighet gjør at normale mennesker oppfører seg medfølende mot mennesker de har skrudd av empatien for.

Et eksempel; i en opphetet politisk diskusjon så klapper jeg til min politiske motstander i ansiktet. Jeg ser at vedkommende blir rød på kinnet og blir satt ut av min voldsomme reaksjon, han/hun får et sjokkert og lidende uttrykk i ansiktet. Jeg får umiddelbart dårlig samvittighet, sier unnskyld og løper til kjøkkenet for å hente en ispose som kan lindre. Min dårlige samvittighet åpner for empati. Plutselig klarer jeg å sette meg i vedkommendes sko og se "det der var ikke greit av meg, jeg hadde ikke likt å bli slått på denne måten". Merk at empatien først blir skrudd på, fordi samvittigheten var der først. Dessuten er empati et valg jeg tar. Selv uten empati så ville likevel min samvittighet styre meg i en medfølende retning. Samvittighet - ikke empati - gir meg et behov for å lindre skaden jeg har forårsaket. En psykopat vil aldri ha medfølelse uansett, med eller uten empati, fordi samvittigheten mangler.  

Jeg gjenter min konklusjon.

-Evnen til empati er ikke nevneverdig ulik hos normale og psykopatiske mennesker.

-Empati er noe vi skrur av og på etter ønske, forgodtbefinnende, energi, dagsform og hvilken oppfattelse vi har av mottakeren. Det samme gjør psykopaten.

-Empati krever engasjement og energi. Psykopaten er egosentrisk og vil engasjere seg mindre i andre, men det betyr ikke at evnen til empati ikke er der.

-Normale mennesker er ikke spesielt empatiske.

-Psykopaten mangler samvittighet, ikke empati. 

Jeg er spent på hvilke tanker leserne selv har om dette. Bruk gjerne kommentarfeltet til å kjøre debatt.

Allnærvær

La du merke til følelsen av at psykopaten ikke hadde forlatt deg, selv lenge etter bruddet? Du kunne fortsatt føle vedkommendes nærvær. Du kunne se, høre og sågar lukte ham/henne nesten like tydelig som om han/hun fortsatt befant seg ved siden av deg. Den energien etter en person som nettopp har forlatt rommet, når du kan sanse vedkommende fortsatt i noen minutter, kjenner du igjen dette? Forskjellen er at med en psykopat så beholder du denne følelsen i mange uker eller måneder.

Jeg husker jeg kunne lukke øynene og fortsatt høre ham løpe ned trappen ned til gaten, som han pleide å gjøre hver ettermiddag da han dro for å trene. Det var så tydelig og ikke til å ta feil av. Han var fortsatt en del av meg, han befant seg i hver celle i meg, i tillegg til hvert molekyle i lufta omkring meg. Denne opplevelsen av totalt omsluttende nærvær - eller allnærvær - dukket av og til opp så sent som to år etter bruddet.

Allnærvær (eng. everpresence) er mer enn blott nærvær. Det er når du merker en skikkelses tilstedeværelse av bare å lukke øynene, eller du går i butikken og må plutselig snu deg fordi du syntes vedkommende snakket til deg. Det kan skje etter at en nær person har avgått ved døden, eller i tilfeller hvor relasjonen ble brutt uten at man fikk sagt ordentlig farvel, innen vi var klare til å gi slipp. Det er ikke bundet til bestemte steder og under ingen omstendigheter til personen selv. Allnærvær kommer innenfra deg, og må ikke forveksles med allstedeværelse/omnipresens, som er noen menneskers (inkludert psykopaten) egne opplevelse av at de kan være overalt, til enhver tid. Allnærvær er heller ikke paranoia. Det er en behagelig men også meget vemodig og nesten trøstende opplevelse av at psykopaten fortsatt er der.

Selv om allnærvær ikke er stedbunden, så merket jeg en kraftig forsterkning av å befinne meg en plass som hadde tilknytning til psykopaten. Jeg synes det var skremmende og vakkert på samme tid. Først trodde jeg at fornemmelsen var en indikasjon på min spesielle kjærlighet til ham. Senere forstod jeg at det er faktisk noe psykopatene gjør, ubevisst eller bevisst, som planter en slik parasitt i oss; at noe av dem kleber seg til oss selv om deres kropper for lengst er borte. Det er med andre ord en manipulasjon. Hvordan i all verden gjør de det? Det oppleves jo nesten som ut-av-kroppen og av en spirituell karakter.

Allnærvær er imidlertid hverken overnaturlig eller tilfeldig.

Intensiteten i en relasjon med en psykopat, gjør at de skaper mange og dype avtrykk i våre liv. Les hva narsissisten H. G. Tudor har å si om dette.

"The dedication by which I ensured I had imprinted myself on your life in every conceivable sense was worthwhile. Not only did I draw you in and ensnare you, but I also left my mark on you so that once I had discarded you (or if you made the bold move of leaving me) I would forever remain with you.

You walk through the park and you are haunted by the image of us up against the oak tree. Someone gets in the lift next to you wearing Chanel Allure and you want to reach out and hug him as you are immediately taken back to smelling me lying next to you in bed. When "With or without you" is played you start to sob as you recall how I held you close during a thunderstorm as it played in the background (on repeat of course).

I remain with you through my everpresence." (fra "Manipulated" av H. G. Tudor) 

Ifølge Tudor er psykopaten ikke bare klar over at du opplever allnærvær etter deres exit, han/hun er klar over det fordi den bevisst ble plantet der. Ved å utsette oss for mange og varierende steder, objekter og hendelser og samtidig knytte emosjonelle og affektive opplevelser til disse stedene og tingene, så visste psykopaten at våre liv etter bruddet ville bli nærmest som å bevege oss i en tvangstrøye, fordi vi hele tiden vil bli omgitt av inntrykk som minner oss om psykopaten. Vi vil oppleve det invaliderende og som noe det er nærmest umulig å flykte fra. For hvordan kan vi leve et liv hvor vi skjermer oss for radioen, vinmonopolet, eiketrær eller psykopatens bilmerke? Vi vil knapt kunne oppholde oss i våre egne hjem hvis psykopaten var en hyppig gjest der. Vi vil ikke klare å forholde oss til den tomme kjøkkenstolen der han/hun pleide å sitte, eller bruke fjernkontrollen som nesten var limt fast i hånden hans/hennes.

Nå som vi vet at allnærvær ble plantet i oss og at det ikke handler om en spesiell kjærlighet, så kan vi først trene oss i å fjerne alle nostalgiske assosiasjoner med tingene og stedene, og i stedet assosiere dem med mishandling. Nostalgi forsøker vi å holde fast men mishandling vil vi gjerne slippe ut av hendene. Bruk derfor tid på å fortelle deg selv "nei! Vi hadde det ikke hyggelig på den kafèen, jeg ble forført av en forstyrret person der". Antakelig må du gjenta budskapet en del ganger.

Deretter kan vi gjøre tingene og stedene til våre egne igjen. Vi kan ikke unngå alle objekter psykopaten utsatte oss for, ta dem derfor tilbake! Vi er nødt til å holde ut å bli konfrontert med dem. Den kafèen, gå inn igjen og ta en kaffe der. Gjerne alene første gangen. Forsøk å erindre hvordan du egentlig hadde det den gang du satt der med psykopaten. Var det så fantastisk som du husker? Det du husker som nostalgisk forføring, var det ikke egentlig future faking og dermed manipulasjon? Satt du ikke egentlig litt på kanten av stolen fordi stemningen var litt spent og ubehagelig? Etter at du har klart å fjerne brodden av nostalgien, så kan du gå dit igjen, denne gang med en venn eller en slektning. Skap nye opplevelser for å erstatte og fortrenge de du har med psykopaten.

Det vinmerket du har unngått fordi dere drakk den vinen for å feire ettårsdagen for relasjonen - drikk den igjen ved en spesiell anledning som ikke har noe med psykopaten å gjøre. Hjørnet i sofaen hvor dere pleide å sitte tett omslynget? Gjør den til din og hundens kosekrok, eller din og barnebarnets. Parken du har gått store omveier omkring fordi du pleide å sitte der sammen med psykopaten hver søndag? Fortsett å gå dit hver søndag men denne gang med venner. Parken du var redd for vil etter en stund bli fylt med gode minner av latter og vennskap i stedet for falsk nostalgi etter en mishandler. Du vil slutte å unngå den og gladelig gå gjennom den, etter hvert til og med alene, for du er ikke lenger redd for hva den kan trigge i deg. 

La din aktive innsats for å ta livet dit tilbake bit for bit, ledsages av den fantastiske jobben tiden gjør. Selv om psykopaten synes å være usedvanlig seiglivet i oss, så er det en vidunderlig følelse å merke ham/henne bli fjernere og fjernere.

En bokanmeldelse og en filmanmeldelse

Hollywood og litteraturens verden har selvfølgelig mesket seg med psykopater i alle år. Mange er fascinert av fenomenet og psykopaten er unektelig kilde til mange gode historier. Man skulle da tro at alle filmene og bøkene virker opplysende på publikum, og at alle går rundt med en viss allmennkunnskap om psykopati. Men er det slik? Nei.

Min personlige konklusjon på en dårlig historie om psykopaten er at den overdriver. Verken Hollywood eller forfattere klarer å stå imot fristelsen til "å ta av". Det blir for voldsomt. Det begynner kanskje troverdig men ender i ni av ti tilfeller med at psykopaten gjør noe fullstendig absurd som vi reelle ofre vet ikke stemmer med virkeligheten. Da mister historien meg, jeg faller av lasset og skifter kanal eller legger boken fra meg.

I virkeligheten blir psykopaten sjelden massemorder, han/hun kapper ikke av lemmene til uskyldige mennesker, får tilgang til atomvåpen eller herredømme over en hær av flygende aper og lykkes med å okkupere Texas. Virkeligheten ender heller ikke med at psykopaten selv blir drept eller ender i fengsel. I virkeligheten går han/hun bare videre i livet, som regel med et nytt offer.

Kan disse oppdiktede historiene i det minste fungere som trøst for oss ofre, å se rettferdigheten skje fyllest om ikke annet så i fiksjonens verden? Jeg kan bare svare for meg personlig. Jeg foretrekker en realistisk fremstilling av psykopaten, selv om den kanskje gjør litt vondt og ender med mindre krutt. En god historie om psykopaten er hvis den fungerer som bekreftelse. For meg så er det troverdige også oppløftende selv om ikke avslutningen er så spektakulær. Gode historier om psykopaten finnes, selv om det er flere av det spektakulære slaget. Jeg kan ikke dekke alle historier som er skrevet og filmet, men jeg kan fortelle om to historier som er aktuelle i skrivende stund. La os gå rett på sak. Vi starter med en bok jeg leste for en måned siden. Dere som ikke ønsker historiene avslørt, bør stoppe å lese her.

"Evig din" av Daniel Glattauer. Oversatt fra tysk i 2013. Selges fortsatt i både innbundet og pocket utgave. Jeg kjøpte pocket utgaven til 139 kroner.

Historien handler om Judith som er enslig og jobber i en møbelforretning. Hun får en beundrer, Hannes, som etter hvert blir meget pågående. Ikke vanskelig å gjette hvem som er psykopat av de to. Boken er forholdsvis kort og lettlest og dette er positivt for å kunne motivere lesere som blir demotivert av tykke bøker, negativt fordi man ikke yter det omfattende traumebåndet rettferdighet hvis man ikke vier nok sider til å beskrive det.

Historiens pluss: beskrivelsen av hvordan Judith reagerer på det psykopatiske båndet som opprettes mellom henne og Hannes er meget godt beskrevet. Hun blir besatt, sykemeldt, sengeliggende og klarer ikke å tenke på annet enn Hannes. Først vil hun ikke ha ham. Men så blir hun avhengig og trygler ham om å komme tilbake. Beskrivelsen av Hannes` dobbeltliv som etterhvert åpenbarer seg er også meget god og troverdig. Judiths langsomme oppvåkning likeså. Hannes klarer å sjarmere hele Judiths omgangskrets og Judith får problemer med å overbevise venner og især moren om at alt ikke er normalt med Hannes. Igjen, godt gjenkjennelig. Dette er "snadder" rett og slett.

Historiens minus: vi er aldri inne i hodet til Hannes. Han er endimensjonal. Spørsmålet er om det er nødvendig å vie ham plass, men det finnes forfattere som på meget bra vis klarer å gi en troverdig fremstilling av hva som driver psykopaten, for eksempel Claudia Moscovici i "The seducer" (ikke oversatt til norsk). Glattauer formår ikke dette eller han velger å ikke gjøre det i denne historien. Han velger å fokusere utelukkende på Judith. Det blir for meg et minus. Glattauer klarer heller ikke å motstå en absurd finale. Det blir litt Josef Fritzl over avslutningen. Josef Fritzl var høyst reell men en "abnormitet innenfor abnormiteten" og de fleste ofre vil få en nedtur av en slik avslutning, fordi hele den troverdige oppbygningen da mister litt ansikt.

La oss gå videre til filmen. Den så jeg faktisk i går kveld og er derfor frisk i minne.

"The gift" fra 2015, med Jason Bateman, Rebecca Hall og Joel Edgerton. Filmen har karakter 7,1 av 10 på IMDB. 

Referat: Simon og Robyn er tilsynelatende lykkelig gift. Simon har fått ny jobb og paret flytter derfor inn i et nytt nabolag. Plutselig dukker en gammel skolekamerat av Simon opp, Gordo. Gordo virker litt sosialt klønete og er av en eller annen grunn meget kontaktsøkende til paret. Robyn er åpen for å lukke den plagede mannen inn i varmen, men Simon er skeptisk. Etter hvert setter Simon foten ned da han synes Gordo er for pågående og husvarm og han nekter Gordo å oppsøke paret. Så langt i historien så peker det meste mot at Gordo er antisosial. Men historien snur på en finurlig måte og ting fra fortiden til Simon begynner å komme til overflaten. Simons kjennskap til Gordo får også nytt lys. Robyn oppdager at ektemannen ikke er den hun trodde han var. Psykopaten er der, men heller ikke psykopaten er den vi opprinnelig trodde det var. Lyder kjent?

Historiens pluss: her er mange. Dere som plages av tanken om hvordan det vil gå med psykopaten og den nye partneren, vil i denne filmen få et nokså realistisk forslag til hva som skjer når et oppegående langtidsobjekt begynner å våkne opp fra tåka. Jeg sier det igjen, ingen relasjoner med en psykopat holder i lengden. Simon er en bølle, han lyver som den mest naturlige ting i verden og han sverter sine kolleger for å bli forfremmet uten de nødvendige ferdigheter. Han beholder en meget sjarmerende maske på inntil løgnene hans begynner å sprekke, da får vi se glimt av narsissistisk raseri - også troverdig fremstilt. Men bare overfor partneren. Med flere tilstede viser Simon seg overbærende. Fremstillingen av hans samvittighetsløshet og manglende empati er også følbar og godt fremstilt. Robyn er empatisk og tolerant og er derfor også en troverdig partner slik vi kjenner psykopatens foretrukne partnere. Det aller beste - avslutningen er realistisk. Ingen dør. Bare noen mennesker som våkner opp til den psykopatiske virkeligheten og et oppegående offer som får den oppreisningen vedkommende fortjener. Primærofferet er forøvrig ikke den vi tror det er.

Historiens minus: Tja, hva skal det være. En anelse urealistisk i enkelte scener men dette er likevel det mest troverdige jeg har sett fra Hollywood på lang tid, og en smule artistisk frihet må vi tåle. Vi får heller aldri vite alle detaljer om Simon og Gordos opprinnelige relasjon, i hvert fall hungret jeg etter flere opplysninger. Tommel opp!  

Bruk gjerne kommentarfeltet til å komme med egne bok- eller filmtips.

En spesiell advarsel til mannlige ofre

Noe har skjedd. Andelen mannlige følgere av bloggen har på kort tid steget fra 14 til 18 prosent. Hjelpetelefonen melder om mange mannlige innringere. En mann kommenterte på bloggen "ikke glem oss menn". Han fikk svar av en annen leser "en psykopat er en psykopat". Begge har rett.

Det er noe sårbart ved mannlige ofre for mishandling og familievold. Menn kan bli misbrukt og mishandlet både av andre menn og av kvinner. De kan bli misbrukt både som barn og i voksen alder. Det er imidlertid noe i vår kultur som gjør det ekstra vanskelig for en mann å fortelle om tidligere eller pågående misbruk. Det er mange velmente mennesker og organisasjoner som oppfordrer menn til å fortelle om misbruk og mishandling, men det blir ofte gjort på en måte som sender ansvaret tilbake til mennene. Jeg la for en stund siden merke til en reklamekampanje som oppfordret menn til å oppsøke lege oftere. Jeg husker ikke lenger detaljene i filmen, men den fremstilte en mann som lå i sofaen som en latsabb med den ene hånden i buksa. Budskapet var "kom deg til legen!". Det slo meg at det må gå an å oppfordre menn til å ta vare på seg selv uten å gjøre narr av dem. Kampanjen var kanskje velment, men den var ikke respektfull. Vil menn stå fram og fortelle om misbruk med slike tvetydige oppfordringer? Neppe. Det blir en merkelig tveegget gulrot/sverd når vi henvender oss til menn på den måten.

Vi er dessverre der i dag at menn demoniseres. Vi ser det i reklame, på film og i politikken. Politiets offentlige fokus på familievold handler kun om kvinner og barn som ofre og menn som overgripere. Demoniser gjerne mannlige psykopater, men hvis man setter likhetstegn mellom menn og psykopati, så er man alvorlig på avveie. Det er ikke mange år siden krisesentrene ble kjønnsnøytrale, jeg mener det skjedde i 2009. Før den tid så hadde mannlige ofre ingen steder å henvende seg, de måtte klare seg selv. Tenk på det, mannlige ofre var ikke anerkjent og berettiget til hjelp for inntil få år siden. Her har vi et alvorlig dilemma og mye å jobbe med. Vi oppfordrer menn til å fortelle om deres plager, samtidig som vi gjør narr av dem og politiet ikke ønsker å beskytte dem. I tillegg eksisterer en forventning om at menn skal være sterke og bære familiens og samfunnets byrder på deres skuldre. Menns selvmordsrate er tre ganger så høy som kvinners.

Skaper dette en arena hvor menn opplever det som trygt å være sårbare? Jeg sier nei. Det er i mine øyne ingen tvil om at menn har noen ekstra hindere i den hinderløypen som allerede er skapt av psykopaten i deres liv. 

Vi vet alle at psykopaten er utspekulert. Vi har også etter hvert forstått at de ønsker ikke primærpartneren vel. Mens du jobber for deres felles velferd og bruker tankekraft på å skape en best mulig framtid for psykopaten og deg selv, så sitter han/hun og observerer deg mens han/hun planlegger din undergang.

Jeg har tidligere fortalt om hvordan psykopaten saboterte mine jobbtilbud og mine vennskap, alt mens han smilende spurte meg ut om detaljene han trengte for å utføre sabotasjene. Jeg trodde han spurte fordi han var interessert i min hverdag. Derfor serverte jeg ham alle opplysninger han trengte til min egen tortur, på et sølvfat. Dette ønsket om å ødelegge som psykopatene har er universelt, mannlige og kvinnelige psykopater tenker likt. En psykopat er en psykopat! Leseren som uttalte dette har rett.

Noe som derimot ikke er likt, er samfunnets spilleregler for kvinner og menn. Dette er psykopatene klare over. Selv om forstyrrelsen gjør mannlige og kvinnelige psykopater nokså like, så vet de at samfunnets forventninger til dem er forskjellige og dette vet både mannlige og kvinnelige psykopater å utnytte. For dette er hva psykopater gjør, de utnytter. Og ødelegger.

Hva hadde ikke vært bedre enn å se primærofferet bli arrestert og fengslet? Oj! Mengden narsissistisk forsyning som hadde blitt fremkalt av et slikt scenarie, "priceless!" tenker psykopaten.

Og her skiller den kvinnelige psykopatens muligheter seg fra den mannlige psykopaten. Fordi politiets fokus på familievold er på kvinner og barn, så er det en høyere terskel for å mistenkeliggjøre kvinnelige mishandlere. Politiet ser nærmest per refleks først på mannen som voldsutøveren. Dette vet den kvinnelige psykopaten. Utspekulert som en psykopat er, så vil hun derfor provosere det mannlige offeret til han sprekker. Vi vet jo alle hva psykopatene gjør med oss. Menn er flasket opp med at "man slår ikke kvinner". Selv om det ikke ligger i vår natur å være voldelige eller slå tilbake (noen av oss er ikke vant til å beskytte oss overhodet), så her jag full forståelse for at det fredelige mannlige offeret blir presset til de dypeste avkroker av en kvinnelig psykopat som trykker på knapper.

Målet er selvfølgelig å få det mannlige offeret til å gå over streken, slik at hun kan ringe politiet og få ham arrestert. Med den rådende holdningen hos politiet i dag, så er dette en lett match for den kvinnelige psykopaten. Her spiller politiet på lag med antisosiale mennesker. Den kvinnelige psykopaten kan fysisk angripe sin mannlige partner, og når han endelig forsvarer seg så ringer hun politiet. Han blir arrestert, selv med et blødende kutt i pannen og brukket arm. Hvis han til tross for omfattende provokasjon og angrep klarer å motstå å forsvare seg, så kan hun likevel tilkalle politiet. Politiet arresterer menn på indisier, og alt den kvinnelige psykopaten trenger å gjøre er å fremme anklager om vold eller voldtekt. Psykopaten er som vi vet en meget god skuespiller og løgner.

Min spesielle advarsel til mannlige ofre er derfor å gjenkjenne og identifisere denne taktikken. Når du merker en oppbyggende provokasjon, så vit hva agendaen er. Det er et psykopatisk spesiale å skape konflikt av ingenting. Gå. Forlat huset. Din partner ønsker mest sannsynlig et grunnlag for å få deg arrestert. Oppsøk umiddelbart venner eller familiemedlemmer slik at du har vitner og alibi, de vil kunne bevitne telefonsamtaler og tekstmeldinger som utspiller seg mellom dere inntil konflikten har roet seg for denne gang. Slå på høyttaleren på telefonen. Ikke fortell henne at det befinner seg andre i nærheten. Din psykopatiske partner kommer ingen vei med å anklage deg for vold hvis du befinner deg hos venner og hun ytrer eller skriver ting som tvert i mot avslører henne som overgriperen, og ikke deg. Gjør det vanskeligst mulig for din partner å få deg arrestert på tomt grunnlag.

Deretter må du planlegge fullstendig brudd i relasjonen og NK. 

Bruk gjerne kommentarfeltet til å diskutere andre kjønnsspesifikke taktikker, både fra mannlige og kvinnelige psykopater. Jo mer vi gjennomskuer, dess mer kan vi beskytte oss.

  

Hjelpetelefonen blir nå et fast tilbud

Da kan jeg servere dere den gledelige nyhet at vi har fått juridisk klarsignal til å drive permanent hjelpetelefontjeneste.

Hjelpetelefonen som med stor suksess ble kjørt som prøveprosjekt i julen, blir nå en helårig tjeneste med tilgjengelighet seks dager i uken.

Bak tjenesten står frivillige med psykopatisk erfaring.

Åpningstider for telefonen:

Tirsdag, onsdag, torsdag og fredag kl 16-24

Lørdag og søndag døgnåpen frem til søndag kl 24

Mandag stengt

Kjøreregler for tjenesten:

-Respekter åpningstidene.

-Forsøk å begrense lengden på samtalen. Den frivillige trenger pause. Ved behov så er det mulighet for å ringe flere ganger.

-Respekter den frivilliges anonymitet. Ikke fisk etter opplysninger som vedkommende ikke er villig til å gi. Samtalene skal handle om deg som ringer, ikke omvendt.

-Den frivillige påberoper seg retten til å avbryte samtaler som ikke er respektfulle, samt blokkere fremtidige oppkall fra gjeldende innringer. Trusler vil bli politianmeldt.

Innringer betaler vanlig takst for tjenesten.

Nummeret er som før 41407905. Dette er primærnummeret og skal alltid forsøkes først. Ved opptattsignal eller uteblitt svar kan det prøves et sekundærnummer 48386589.

 

Hyperårvåkenhet

I dag skal vi vende fokus bort fra psykopaten, og tilbake mot oss selv. Det skjer noe med oss etter bruddet med psykopaten. Kanskje noen opplever dette som jeg skal snakke om allerede mens relasjonen pågår, men jeg tror det vanlige er at tilstanden inntrer etter relasjonens opphør, og faktisk først etter at det har gått en stund siden bruddet. Jeg snakker om fenomenet hyperårvåkenhet (eng. hyper vigilance). Hva er det?

Å være årvåken betyr å være observant, ikke sovende, at man er litt på vakt og registrerer hva som skjer rundt seg. Ved hyperårvåkenhet så blir denne tilstanden forsterket i en så stor grad at det blir hemmende. Den som er hyperårvåken vil registrere alle inntrykk mange ganger sterkere enn normalt (ikke å forveksle med høysensitivitet). Den hyperårvåkne vil bli oversensitiv og lett trigget, det vi kaller "skvetten". Han/hun opplever utrygghet og møter alle situasjoner med mistenksomhet i frykt for å bli overstimulert, han/hun speider etter farer overalt. Hyperårvåkenhet fører til en ikke-hallusinatorisk form for paranoia. Arbeidsevne og sosial evne blir rammet. Den hyperårvåkne vil ikke helt forstå hva som skjer, han/hun vet bare at store deler av en normal hverdag plutselig er blitt skummel og mye energi blir brukt i forsøk på å beskytte seg selv. Hva har skjedd? 

Kort fortalt så har den kunnskapen du har tilegnet deg om mennesket du elsket (psykopaten) skremt deg fra sans og samling. Dette er faktisk et godt tegn da det betyr at du har forstått dybden i hva du har vært utsatt for. Baksiden er at det gir angst. Jeg husker at hyperårvåkenheten inntrådte så sent som atten måneder - halvannet år - etter innført NK. Hvorfor så sent? Det første året etter bruddet var jeg lammet av sorg. Sorgen gjorde meg avslappet og søvnig. Sansene lå i dvale. I tillegg hadde det ennå ikke gått opp for meg hvem jeg hadde hatt en relasjon med. På mange måter var det en behagelig tilstand. Jeg opplevde uro, men ingen frykt. Uroen hadde sin kilde i smerte over tapet av psykopaten. Jeg var likevel ikke redd for å møte resten av verden, venner eller nye mennesker. Jeg opplevde intet som noen trussel.

Men så skjedde det noe etter at jeg begynte å tilegne meg kunnskap om psykopaten og det var at jeg forstod hva som lå bak hans foraktfulle blikk, hans devaluering, hans ord, hans sjalusifabrikkering, hans overvsvevinger, kort sagt hele hans opptreden. Jeg så ondskapen bak masken. Etterhvert ble jeg meget oppmerksom på slik opptreden hos andre. Ikke bare oppmerksom, men hyperoppmerksom, slik at hvis noen utenforstående gjorde noe som var sammenlignbart med opptredenen til psykopaten, så utløste det en indre kjedereaksjon i meg som jeg ikke hadde kontroll over og jeg reagerte spontant med å ville fjerne meg fra vedkommende. Jeg gikk i stå og ble fullstendig selvbevisst. Jeg klarte ikke å føre en samtale for jeg hørte ikke ordene som ble uttalt. All oppmerksomhet ble vendt innad for å finne trygghet og utad for å finne en fluktrute bort fra denne personen.

Hver gang dette skjedde så åpnet jeg for at personen som trigget en slik reaksjon hos meg, også kunne være psykopatisk. En stund så jeg psykopater overalt. Jeg var også redd for at psykopaten som utløste alt sammen skulle dukke opp og da jeg forstod at flygende aper er en realitet så ble jeg ytterligere mistenksom og nervøs. Jeg forsøkte å snakke meg selv til fornuft for å kunne fungere, men hyperårvåkenheten levde sitt eget liv. Jeg forstod at det var en slags automatisk beskyttelsesfunksjon som var slått på og at den var like mye fysisk som psykisk. Jeg husker reaksjonene ble ledsaget av muskelsmerter, svimmelhet, stivhet i kjeven og hodepine. Skjelvinger kunne også forekomme. 

Hverdagen ble vanskelig. Hvis sterke personligheter markerte seg, så opplevde jeg det øyeblikkelig som angrep der hvor jeg tidligere alltid forholdt meg rolig og avslappet. Jeg husker jeg en gang satt i et lite rom med tre mennesker som alle trigget meg. Jeg tror jeg ble stiv som en statue og klarte nesten ikke å snakke men gjorde mitt beste for at disse tre ikke skulle merke det.

Samtidig var jeg sint. Jeg fikk en kort lunte og ble oppfarende for småting. Som regel klarte jeg å dulme sinnet mitt men av og til fikk det utløp både overfor kolleger og klienter. Det blir konflikter av slik og man kommer inn i en ond sirkel hvor man er redd og søker trygghet, samtidig som man er oppfarende og skaper utrygghet i form av konfrontasjoner og fremmedgjøring av både nye mennesker man møter og personer man tidligere hadde en god relasjon til. 

Det kan på mange måter minne om PTSD og forveksles ofte med PTSD, men det som ofte skjer er at man har gått inn i den reaktive fasen av rehabiliteringen. All den innestengte frustrasjonen må ut. Dette er følelser man egentlig skulle tømt over psykopaten men det fikk man ingen anledning til. Under relasjonen gikk man på nåler rundt ham/henne og hadde ingen stemme. Etter relasjonen forhindrer NK at man får det nødvendige utløp på den riktige personen. Så, all misnøyen med psykopaten presser seg nå ut enten vi ønsker det eller ikke, og det skjer i en forsinket, deformert og ukontrollert form. Hverken tidspunkt eller mottaker er riktig. Det blir feil å plassere denne elendigheten på andre enn psykopaten, men vi kan ikke bære på den. Undertrykt sinne omdannes til depresjon og selvdestruksjon. 

Hvordan kan du vite at du har en reaktiv lidelse og ikke PTSD? Det er vanskelig å skille de to fra hverandre, mange av symptomene er identiske. Det er vanlig at ofre for en psykopat utvikler PTSD eller det som kalles CPTSD (complex post traumatic stress disorder) som kommer av at traumet ble utløst av en person man hadde tillit til. Det er viktig å ta PTSD på alvor, så hva du bør se etter er om tilstanden trekker ut, at du ikke merker bedring selv når du befinner deg i trygge og rolige omgivelser. Noe som kjennetegner PTSD er nemlig at det utløser anfall hvor og når som helst. Du kan sitte alene hjemme og ha det fint når du plutselig får et panikkanfall. En reaktiv lidelse oppfører seg ikke på denne måten. PTSD gir også ofte sterke søvnproblemer natten gjennom mens med reaktiv lidelse har man ofte innsovningsproblemer som følge av tankekjør, men hvor søvnkvaliteten oftest er god. Det er altså en styrkeforskjell på PTSD og reaktiv rehabilitering. Slik jeg ser det så er PTSD et direkte resultat av den mentale, emosjonelle og eventuelt fysiske mishandlingen psykopaten utsatte deg for, mens reaktiv lidelse er en del av utrenskningen du må gjennom for å legge psykopaten bak deg. Eller sagt på en annen måte, PTSD er bearbeiding av traumer, reaktiv rehabilitering er kroppens eget forsøk på eksorsisme av psykopaten. Hvis du er i tvil om din tilstand så oppsøk lege. PTSD krever behandling, og en sterk reaktiv lidelse krever sykemelding. I begge tilfeller må du oppsøke lege, så kanskje en liten tur til legen er fornuftig uansett. 

Selv om den reaktive fasen er noe vi må gjennom så kan vi ikke bli værende i den lenger enn en begrenset periode, for den er fysisk skadelig. Kroppen utskiller sterke stresstoffer som adrenalin og kortisol, som er ment å bare frigjøres i begrenset mengde og tidsrom ved akutt fare, "fight or flight", hvor vi trenger å reagere raskt. Men i hyperårvåkenhetstilstander så utskilles disse stoffene på nærmest permanent basis fordi vi forbereder oss på kamp eller flukt dagen gjennom, hver dag. Hvis tilstanden vedvarer så kan det gi alvorlige bivirkninger i form av for eksempel autoimmune sykdommer hvor kroppen angriper deler av seg selv, høyt blodtrykk eller hudsykdommer. Det kan skade indre organer. Man blir lettere mottakelig for infeksjoner fordi immunforsvaret er opptatt med andre ting. Selv fikk jeg kløe og hetetokter, samt hodepine. Disse plagene er varsler om at det skjer noe med kroppen som ikke skal skje. Utskillelsen av skadelige stresstoffer må ned på et lavere nivå som er forenelig med liv og god helse. Hvis du har en stressende jobb hvor du er "på tå hev" enten som følge av høyt tempo eller at jobben i seg selv er dramatisk så legger din hyperårvåkenhet seg på toppen av allerede høyt stress og utskillelsen av adrenalin og kortisol øker tilsvarende. I så fall er en langtids sykemelding ingen overdrivelse. Det er viktig at du hurtig finner ro inntil denne fasen går over.

Koffein og alt av stimulerende stoffer forsterker tilstanden ytterligere. Dette bør unngås.

Hvor lenge må du regne med å befinne deg i den reaktive rehabiliteringen? Det kan gå noen måneder, et halvt år, kanskje et helt år. Det er vanskelig å estimere, men du merker det selv når du er over det verste. Du merker det ved at det faller ro over dine tanker og bevegelser, og du dessuten begynner å kjede deg. Å kjede seg er kroppens måte å fortelle at den er klar til aktivitet, sosialt samvær og utfordringer igjen. Hva du ikke skal gjøre, er å gå i panikk fordi du ser at hva som står i denne teksten gjelder deg. Panikk forsterker den farlige tilstanden, det blir dobbel "fight or flight". Si til deg selv at det vil bli bedre og at dette er bare noe du må gjennom, at det er normalt. Ro deg ned. Fokuser på åndedrettet. Når man er i en hyperårvåken tilstand så blir pusten automatisk overfladisk og rask. Å puste dypere og langsommere gjør oss rolige. Dette kan du derfor bruke til å roe ned de verste situasjonene, inntil du får fjernet deg fra situasjonen som trigger en slik "reaktiv topp". 

Er den reaktive rehabiliteringen bare slitsom og skadelig? Hva er da hensikten med den? Som sagt så er det noe vi må gjennom. Jeg er ingen ekspert på dette, men jeg vet at trykket må ut av dampkokeren. Følelsene som blir mobilisert når det går opp for oss hvilken bedrager psykopaten er, er enorme. Vi vil ikke risikere skade på oss selv eller psykopaten, men kraften i følelsene er så sterke at de må kanaliseres i en retning bort fra skade på oss selv eller andre. Vi har oppdaget at det går en alternativ menneskerase blant oss som vi tidligere ikke visste om, dessuten hadde vi intimkontakt med en av dem. Det skaper frykt, i tillegg til at hele vår relasjon til menneskeheten må reforhandles.

Dette er startkabel for et enormt indre arbeid, både bevisst og ubevisst. I tillegg er vi livredde for at det skal befinne seg flere av slagsen i vår nærhet. Det foregår derfor også et utadrettet arbeid, hvor vi hele tiden bevisst og ubevisst sonderer terrenget etter nye trusler. I tillegg skal vi fortsatt bearbeide sorgen etter bruddet med psykopaten. Det sier seg selv at det blir for mye, hele vårt nevrologiske system er overbelastet. Er det merkelig vi blir skremte av våre egne reaksjoner? Det er et under at vi i det hele tatt klarer å møte verden i noen som helst utstrekning. Istedet for å dømme oss selv så skal vi derfor klappe oss selv og hverandre på skulderen. Vi bærer en enorm byrde sammenlignet med hva som er normalt. Det er selvverd og selvrespekt å ta dette på alvor. Ikke press deg selv ytterligere. Ikke overbelast systemet ytterligere. Hvis du befinner deg der nå som teksten beskriver, så gjør umiddelbare tiltak for å roe ned.

Gjør hva som helst som gir deg ro. Omgi deg utelukkende med mennesker som gjør deg trygg og rolig. Gå i samtaleterapi. Prøv meditasjon. Les behagelige bøker, se behagelige filmer. Unngå filmer som overstimulerer med mye bråk, action og vold. Unngå støy. Noen finner roen i naturen. Noen vil isolere seg. Noen trenger å reise på ferie eller å være i aktivitet. Dra på hyttetur. Noen regrerer til tidligere stadier i livet hvor de opplevde trygghet. Regresjon er en naturlig forsvarsmekanisme hvor man søker tilbake til personer eller aktiviteter fra fordums tid hvor alt var mer uskyldig og enklere. Er du 40 år gammel og plutselig vil bygge lego igjen fordi det gir deg ro? Spille fotball? Gjør det. Dette er ikke riktig tidspunkt å dømme deg selv. Poenget er at du skal gjøre det som gir deg ro og demper angst og stress, din helse avhenger av det.

Hvis vi kommer gjennom denne fæle fasen som hele mennesker så blir vi sterkere. De ubehagelige og skadelige elementene forsvinner men vår utvidede årvåkenhet blir værende som en ekstra sans.

For psykopaten er din smerte viktigere enn din beundring

De siste dagene har jeg lest i boken "Fuel" av H. G. Tudor. Jeg har tidligere nevnt Tudor, som er en selverklært (?) malign narsissist - en diagnose som ligger meget nær psykopati, de to diagnosene kan regnes som toeggete tvillinger. Jeg mistenker at H. G. Tudor er et pseudonym, for det finnes ingen personlig informasjon om ham å spore på internett, ei heller bilder.

Han er en meget produktiv forfatter, med et tyvetalls trykte bøker, og enda flere elektroniske bøker. Bøkene bærer preg av selvpublikasjon og har også flere skrivefeil men de er høyst leseverdige for oss som ønsker å se innsiden av psykopatens hode. Enda flere brikker har falt på plass etter at jeg oppdaget Tudor. Han har også gjort meg oppmerksom på at jeg har misforstått enkelte ting om psykopaten.

Tudor kaller narsissistisk forsyning for "fuel" eller bensin. Han hevder at hele psykopatens opptreden kan spores tilbake til hans/hennes behov for å skaffe til veie bensin. Konseptet om narsissistisk forsyning er omstridt. Studenter av narsissisme og psykopati vil oppleve at majoriteten av forfattere, forskere og bloggere/vloggere står samlet om oppfattelsen av narsissistisk forsyning som noe essensielt psykopaten trenger for å opprettholde sitt grandiose selvbilde. Men så finnes andre - som Jackson Mackenzie - forfatteren av den høyt roste boken "Psychopath free", som hevder at vi må forkaste alle tidligere oppfattelser av narsissistisk forsyning som psykopatisk motivasjon. Mackenzie hevder at psykopatens eneste motivasjon er ødeleggelse, og at ingen psykopat trenger narsissistisk forsyning for å blåse opp deres ego for de er allerede permanent oppblåst.

Tudor hevder imidlertid ikke bare at psykopaten trenger narsissistisk forsyning, men dessuten at hele hans/hennes opptreden er styrt av jakten på slik forsyning. Det er dette jeg legger til grunn i denne teksten, som forøvrig kan leses som et tillegg til teksten "dine kjærlighetserklæringer fordamper" som ble publisert tidligere denne måneden.

Tudor skriver i "Fuel" at psykopaten som et følelsesløst individ næres av følelsene til ofrene. Dette vet vi jo fra før. Det er derfor psykopaten kalles en emosjonell vampyr, og dette med rette ifølge Tudor. Men han går lenger og forteller at våre følelsesuttrykk har forskjellig verdi for psykopaten, slik at å bake en kake på psykopatens bursdag ikke gir ham/henne like potent bensin som å se våre tårer. Tudor lager en gradering etter hvor høy verdi ofrenes forskjellige følelsesuttrykk har for psykopaten og den vil jeg gjengi her, fra hva som gir minst bensin øverst økende til hva som gir mest bensin nederst.

-Awareness (bevissthet, at vi er klar over hvem psykopaten er og tenker på ham/henne)

-Neutral response (direkte kommunikasjon, men på nøytralt vis, altså fritt for følelser og tilknytning)

-Acknowledgement (anerkjennelse, en forsterkning av "awareness". Du bruker psykopatens navn og kommuniserer mer reaktivt)

-Loving gesture (en kjærlig handling, et kyss eller en klem, holde hender)

-Loving words (verbale kjærlighetserklæringer, "jeg elsker deg", "jeg er glad i deg")

-Attentive gesture (omsorgsfull handling, lage mat til psykopaten, pleie ham/henne ved sykdom etc)

-Attentive words (omsorgsfulle ord, "hvordan har du det?", "kan jeg gjøre noe for deg?")

-Admiring gesture (beundrende handling, som å måpe over noe psykopaten har utført, seksuelle tilnærmelser, "dyrking")

-Admiring words (beundrende ytringer, "du er best i verden", "ingen gjør dette bedre enn deg")

-Angry gesture (sinte handlinger, slamre med døren, kaste en gjenstand i veggen i raseri, vise psykopaten fingeren)

-Angry words (sinte ord, "jeg hater deg", "hvordan kan du gjøre dette" ropt ut i frustrasjon, "du er slem")

-Tearful gesture (sørgmodig handling, som trist ansiktsuttrykk, gråt, synlig nedtrykkethet)

-Tearful words (sørgmodige ord, å fortelle psykopaten hvor lei han/hun har gjort oss, "jeg kan ikke leve uten deg")

Nå ønsker jeg at leseren skal studere denne listen, og noen interessante ting vil åpenbare seg. Jeg vil trekke frem det faktum at mye av det som vi som ofre la mest vekt på - å gjøre kjærlige handlinger for psykopaten, som å lage mat eller andre praktiske tjenester, eller kjærtegne ham/henne fysisk, står ganske langt nede på listen. Det betyr at handlingene som vi trodde var viktige, ikke var det. Mange av oss har brukt mye tid på å fundere over hvordan psykopaten kunne forlate oss så lett "når vi gjorde så mye", for oss var det snakk om dype kjærlighetserklæringer. Dette forklarer hvorfor vi oppfattet psykopaten som utakknemlig, og at vi ga og ga og ga uten noen proporsjonal respons; psykopaten fikk lite bensin ut av vår innsats. 

Vi kan også legge merke til at i listen rangeres ord gjennomgående høyere enn handlinger. Jeg tror dette henger sammen med psykopatens manglende emosjonelle og sosiale intelligens, at han/hun faktisk ikke forstår hvilke tanker og følelser som ligger bak en handling og at han/hun er avhengig av at ting sies direkte eller at intensjonen er meget tydelig. Således vil en kjærlig handling måtte akkompagneres av kjærlige ord for at psykopaten skal forstå den fulle betydningen av den kjærlige handlingen. Noen mennesker vil heller vise sin kjærlighet i handling enn i ord. Noen synes det er ukomfortabelt å ytre kjærlige ord direkte. Det betyr ikke at de ikke er elskende mennesker. Det betyr bare at de foretrekker å vise sin kjærlighet fremfor å ytre den. Slike mennesker vil være fullt kompatible med normale mennesker som forstår hva som ligger bak handlingene. Men for en psykopat vil de altså ha mindre verdi og jeg kan forestille meg at de av oss som foretrekker slike kommunikasjonsmåter hurtig endte opp som overgangsobjekter istedetfor langtidsobjekter.  

Den siste og viktigste faktoren jeg vil påpeke i Tudor`s liste er det faktum at mer enn noe annet, så er det vår lidelse og smerte som forsyner psykopaten best. Det vil bety at til syvende og sist så vil psykopaten søke å fremkalle sorg og smerte i oss, det vil stadig dukke opp krangler ut av det blå, han/hun vil bryte avtaler, skuffe oss, svike oss og forlate oss for så å komme tilbake, igjen og igjen og igjen. Våre desperate og tårevåte henvendelser i perioden hvor psykopaten er borte gir mest bensin av alt. Idealiseringsfasen eller hva Tudor kaller "the golden days" kommer aldri tilbake fordi psykopaten får mer bensin av å såre oss enn av å glede oss, sågar mer enn av vår beundring. 

Jeg synes dere som sliter med håp (eller kanskje snarere med å bli kvitt håp) og fortsatt emosjonell tilknytning til psykopaten skal bruke denne listen for alt den er verdt. Det blir så tydelig at det aldri kan bli bra mellom dere. Psykopaten vil aldri plutselig våkne opp og innse at det er deg han/hun elsker. Det er din smerte som er attraktiv. Hvis han/hun kommer tilbake så er det for å fremprovosere din smerte og sorg på nytt, fordi det gir så potent bensin. Det sier seg selv at dette ikke er en ettertraktet tilværelse for noen. Vi kan ikke bruke år av våre verdifulle liv på å få en slik person til å forandre seg, elske oss eller se ting fra vårt ståsted, for det kommer aldri til å skje. 

Jeg har i mine år beskjeftiget med dette temaet, aldri hørt en historie hvor det løser seg mellom et offer og en psykopat og de lever lykkelig til deres dagers ende. Jeg har derimot hørt mange historier om hvordan psykopaten og offeret har en svingdørsrelasjon og det alltid ender med tårer og tenners gnissel. Jeg ber innstendig leserne om å slukke håpet og bryte det emosjonelle båndet. Ikke gi psykopaten den enorme tilfredsstillelse han/hun får av å vite at du savner ham/henne og ikke har det bra uten ham/henne. Han/hun har ingen medfølelse med deg. De får bare et enormt påfyll av bensin av din lidelse som listen viser. Du trenger ikke engang å fortelle dem det, hvis de vet at du lider (awareness) så gir det dem litt bensin;

"We know, from repeated applications of these manipulative techniques that you will be thinking about us and this awareness of us creates a form of delivery of fuel." 

"We still harvest fuel when we know something we do will cause a person to be angry, upset or admiring even though we do not see their reaction. Just the knowledge alone is sufficient to provide us with a boost of fuel." (fra "Fuel")

Derfor, NK med dem, NK med deres flygende aper, og bruk alle dine krefter på å bygge opp ditt liv uten dem. 

Mer om flygende aper

Noen lesere har uttrykt behov for å vite mer om flygende aper. Hvem er de? Hva gjør de? Hvorfor gjør de det? Emnet er såvidt jeg vet berørt i begrenset omfang i bare en tidligere post, så i dag tenkte jeg vi skulle snakke om flygende aper. 

Betegnelsen "flygende ape" kommer fra den amerikanske familiefilmen Trollmannen fra Oz fra 1939, hvor Judy Garland spiller Dorothy, ei ung jente som sammen med sin hund Toto beveger seg inn i drømmelandet for å finne den magiske byen Oz. På veien møter hun et fugleskremsel, en løve og en blikkboksmann som alle har viktige ærend i Oz. Men en heks forsøker å stikke kjepper i hjulene for vennegjengen. Heksa ønsker ikke at gruppen skal finne Oz, og sender sine hjelpere i form av aper med vinger for å legge diverse hindringer for dem.

En flygende ape er derfor en person som løper ondskapens ærend. En flygende ape skiller seg på den måten fra andre som står som bindeledd mellom to personer. Vi har kanskje alle opplevd å plutselig spille rollen som mekler mellom to venner, eller vi har opplevd at nysgjerrige personer har forsøkt å fiske informasjon ut av oss på vegne av en tredjeperson, eller om en tredjeperson. Disse er ikke flygende aper så lenge den som står i bakgrunnen og trekker i trådene ikke er en psykopat. Det kan være snakk om en person eller flere personer som rettmessig eller urettmessig blander seg inn i relasjonen mellom to andre, men hvor intensjonen er god. For eksempel kan det handle om å få to kranglende kjærester til å forsones igjen. Poenget er at det er normalt å være et bindeledd av ymse årsaker. En flygende ape opererer imidlertid noe annerledes enn hva som er normalt.

Er alle flygende aper onde? Nei. Mange er klar over at de er håntlangere for en person med onde hensikter (psykopaten), men de gjør det av lojalitet, fordi de er manipulert eller kanskje frykter de for konsekvensene ved å trosse psykopaten. Psykopaten kan være en skremmende skikkelse, og noen flygende aper våger ikke annet enn å gjøre som psykopaten befaler. Men, vi må også være klar over at mange flygende aper liker den onde agenda og i flere tilfeller er de selv psykopater eller narsissister. I noen tilfeller pakker psykopaten intensjonen inn som varmhjertet, slik at den flygende apen tror de gjør en god gjerning ved å gjøre ditt liv til en hinderløype. Han/hun kan også oppleve at de tjener rettferdigheten hvis psykopaten klarer å sverte deg som en uverdig. Ofte er den flygende apen sjarmert i senk av psykopaten, og overbevist om at psykopaten er reinkarnasjonen av selve Jesus. Psykopaten er ikke mer ærlig mot flygende aper, enn han/hun i sin tid var mot oss. Psykopaten kan også "future fake" en flygende ape, akkurat som med primærofferet. De gjør det ved å love den flygende apen en belønning en gang i fremtiden, hvis han/hun utfyller en funksjon i dag.

Hvorfor benytter psykopaten seg av flygende aper? Hvorfor kan ikke psykopaten akseptere at relasjonen med deg er over? I mange tilfeller så var det jo psykopaten som forkastet deg, hvorfor er han/hun fortsatt opptatt av deg? Hadde det vært slik at relasjonen med en psykopat var over med en tykk sluttstrek så hadde vi ikke behøvd å snakke om NK, da hadde ikke slike tiltak vært nødvendige. Fordi selv om du ble forkastet, så er din relasjon med psykopaten ikke over. Har du en gang vært fokus for en psykopatisk idealisering, så er du i psykopatens øyne hans/hennes eiendel resten av livet. Du er en han/hun skal ha mulighet til å ekstrahere narsissistisk forsyning ut av, hvis behovet melder seg en gang i fremtiden. I mellomtiden skal du kontrolleres og overvåkes. I tillegg skal du straffes, spesielt hvis du var den som dro. Som følge av NK så har psykopaten ikke mulighet til å kontrollere deg eller straffe deg personlig, derfor vikarierer den flygende apen i psykopatens sted.

Det florerer en myte eller en misoppfattelse om at det er enkelt å gjenkjenne flygende aper fordi de angriper deg direkte og uten omsvøp. Men det er ikke slik. Noen flygende aper vil opptre åpent fiendtlig, det kommer an på hvilke løgner psykopaten har servert dem. Kanskje har han/hun fortalt at du er en seksuell overgriper eller pedofil, og på den måten fyret opp under noe av det som er mest betent i dagens samfunn. Kanskje har han/hun fortalt den nye partneren at du behandlet ham/henne meget dårlig, og på den måten underbygger et så sterkt hat mot deg i den nye partneren, at den nye partneren påtar seg rollen som flygende ape og oppsøker deg for å angripe deg. Flygende aper kan forårsake fysisk skade på deg eller dine materielle eiendeler. Andre ganger vil ikke den flygende apen kontakte deg direkte i det hele tatt. Tvert i mot, de vil fryse deg ut som en forlengelse av taushetskuren psykopaten utsetter deg for. Det vanlige er imidlertid at en flygende ape angriper deg, men så subtilt at du ofte ikke engang er klar over at de er tilstede. Således var jeg klar over to flygende aper på min tidligere arbeidsplass, men det kan ha vært flere enn jeg visste om. La meg fortelle om hvordan de to jeg visste om opererte, slik at du får et innblikk i hva du bør være oppmerksom på.

Kort bakgrunnshistorie: psykopaten og jeg arbeidet sammen. Det var på jobb vi ble kjent. Psykopaten forlot arbeidsstedet, men jeg fortsatte i jobben sammen med flere felles kolleger som følgelig også kjente psykopaten. Det var blant disse jeg etterhvert identifiserte to flygende aper. 

I mitt tilfelle så var begge de flygende apene vennlige utad. Det betyr at de aldri kastet direkte spydigheter mot meg, og opptrådte "under radaren" mesteparten av tiden. Jeg ble dog etterhvert klar over en kjølig distanse og en nesten umerkelig arroganse i dem. De kunne smile og være vennlige, til og med delta i en vennlig samtale, men de hadde et blikk som sa "jeg vet noe om deg". I motsetning til de fleste andre av mine kolleger, så la disse to meg aldri til som venn på facebook. Hvis det av og til skulle oppstå en konflikt mellom meg og en annen, hvor de to ikke var involvert, så var de kjappe med å støtte den andre parten, også selv om de ikke engang visste hva konflikten dreide seg om. Disse to innlot seg imidlertid på mer enn bare passiv motstand.

Den ene av dem virket som hun ivret etter stadig å fortelle meg hvor snill psykopaten var og at hun savnet ham som kollega, også lenge etter at han hadde sluttet i jobben og flyttet fra stedet. Denne trangen til å nevne hans navn i mitt nærvær opplevde jeg som malplassert, på den måten at hun klarte å skyte ham inn i samtaler som ikke hadde relevans til ham. Hver gang hun gjorde det, så merket jeg at hun forsøkte å observere en reaksjon i meg. Jeg husker det var pussig at min kollega skulle være så opptatt av psykopaten, da jeg ikke kunne huske at de to noengang hadde noe med hverandre å gjøre. Jeg hadde også selv bare omtalt psykopaten til henne ved en enkeltstående anledning. Jeg fattet derfor mistanke om at det var ikke hun som var interessert i mine eventuelle reaksjoner, det var psykopaten. Utspillene ble gjort på oppdrag fra ham.

Hvis en person omtaler psykopaten i positive vendinger, så er ikke vedkommende nødvendigvis en flygende ape. Du vil likevel umiddelbart forstå at denne personen har slukt psykopatens fasade, og er manipulert. Det er viktig at du forstår at du aldri vil kunne betro deg til denne personen om psykopaten.

Hvis du i tillegg får følelsen av malplassert og påtvunget fokus på psykopaten fra utenforstående, eller at reaksjoner, emner, fokus eller andre ting "ikke passer inn", så skal du lytte til din intuisjon og være på vakt. Det vil høyst sannsynlig dreie seg om en flygende ape i arbeid.

Den andre flygende apen, av hankjønn, var en - ja jeg må si det, en nusselig liten sak. Jeg tror egentlig ikke denne personen hadde en eneste ond tanke på eget initiativ. Onde tanker eller hensikter måtte plasseres i ham utenfra. Fordi jeg visste han var en uskyldig og vennligsinnet person, så var det vanskelig å forholde meg til ham som en jeg måtte unngå. Men jeg visste at han pleiet sosial omgang med psykopaten. Og her kommer en episode mellom meg og ham som fikk varsellampene mine til å blinke.

Jeg utførte en arbeidsoppgave som krevde dobbeltkontroll. Da ovennevnte NN var den eneste tilgjengelige i nærheten, så hanket jeg ham inn for å kontrollere mitt utførte verk, noe han høflig sa seg villig til å gjøre. Det pussige som skjedde var at under kontrollen så gjorde han meg oppmerksom på flere feil jeg hadde gjort. Stadig hentet han meg og ba meg trippelsjekke feilene. Han var aldri ufin, men jeg oppfattet en aldri så liten skadefryd i ham for hver feil han gjorde meg oppmerksom på. Noe annet som var pussig var at det var snakk om feil som jeg nesten aldri gjorde. Faktisk var jeg kjent på arbeidsplassen for sjelden å gjøre feil i denne oppgaven. Da jeg nå plutselig hadde gjort flere feil ifølge min kollega, flere enn hva som var naturlig, så forstod jeg etterhvert hva som utspilte seg; antakelig hadde jeg aldri gjort feilene, men min kollega fikk det til å se slik ut ved bak min rygg å forandre på min første håndtering av oppgaven. Han gjorde det ved å trekke fra og legge til bestanddeler, på andre steder enn der jeg hadde lagt dem.

Jeg gjorde ikke noe stort nummer av det, jeg bare trakk på skuldrene, sa "ja se der, den skal jo ikke ligge der" og lot ham korrigere feilene. Men jeg skjønte også ganske snart at her var det psykopaten som trakk i trådene, mange hundre mil unna. Antakelig ønsket den flygende apen å stille meg i et dårlig lys, og/eller å kunne rapportere tilbake til psykopaten "sabotasje-oppdrag utført". 

Når det går opp for deg at du befinner deg på en arbeidsplass eller i andre omgivelser hvor du ikke får være i fred for psykopaten selv om du har innført NK, fordi han/hun opererer gjennom andre, så oppstår det en ubehagelig atmosfære av paranoia. Du vet aldri hva de flygende apene kan finne på. Du får den merkeIige fornemmelsen av å befinne deg i en alternativ dimensjon, i skumringslandet. I mitt tilfelle, selv om de flygende apene var vennlige til mitt ansikt, så kunne jeg ikke stole på at de ikke ville legge ut alvorlige feller som ville få konsekvenser for mitt arbeidsforhold. Problemet er at psykopaten kan få selv godhjertede og moralsk velfunderte mennesker til å gå langt over streken i hans/hennes ærend. Jeg kunne heller ikke være sikker på at de to var de eneste flygende apene. Var det flere? Hvem måtte jeg egentlig passe meg for?

Å arbeide eller på andre måter fungere i slike omgivelser blir i lengden uholdbart. Du kan velge å ikke se de flygende apene som noen trussel, kanskje er deres synlige apestreker så begrensede at du kan heve deg over dem, men hvis du virkelig tar streng NK på alvor, så kan du ikke oppholde deg samme sted som flygende aper. Blir du værende, så kan du være sikker på at de løper tilbake til psykopaten med all informasjon de kan spore opp om deg, sann som usann.

Jeg vil avslutningsvis fortelle om en tredje flygende ape, en historie av den litt mer oppløftende sorten. Plutselig en dag dukket det opp en tidligere kollega og en nær venn av psykopaten. Jeg forstod at her måtte jeg være ekstra påpasselig. Denne mannen er av den virkelig glade, sjarmerende og vennlige varianten. Han og jeg har aldri hatt noen konflikt, og her må jeg skyte inn det uendelig triste i å måtte fjerne seg fra mennesker man i utgangspunktet liker, kun fordi de har en tett forbindelse med psykopaten. Det er dessverre nødvendig, men ikke desto mindre en liten sorg. Uansett, denne sjarmerende vennen av psykopaten dukket opp, og kom så snart han spottet meg bort for å hilse. Jeg forsøkte å lese ham litt, men det var vanskelig da jeg ikke syntes situasjonen var behagelig og jeg mest av alt ønsket å flykte. Der stod jeg og kikket inn i øyne som gransket meg, de samme øynene som jeg visste senere ville se psykopaten i ansiktet og gudene måtte vite hva de da ville formidle av historier om meg. Bare å vite at de samme øynene senere ville ha kontakt med psykopaten opplevdes ubehagelig. Jaja, denne mannen var ikke kjent for å være tilbakeholden eller ydmyk, og begynte med det samme å stille meg inngående spørsmål. Faktisk ble jeg bombardert med spørsmål. For å bevare partenes anonymitet, så kan jeg ikke avsløre detaljene i spørsmålene. Men av spørsmålenes art så forstod jeg at denne vennen og psykopaten enten hadde røket uklar eller vennen hadde begynt å gjennomskue psykopaten, og nå fisket han etter informasjon som kunne stille psykopaten til veggs. Jeg tvang meg selv etterhvert ut av samtalen fordi det trigget meg å snakke så nærgående om psykopaten. Men jeg kan fortelle at det var en tilfredsstillende opplevelse å forstå at psykopaten kanskje var iferd med å miste en flygende ape.

Det skjer nemlig hele tiden. Psykopaten klarer å manipulere perifere og godtroende mennesker til å bli værende i hans/hennes liv en stund, og ofte i lang tid, men det er uunngåelig at de hele tiden mister venner og derfor hele tiden må rekruttere nye. Psykopaten mangler det stoffet som normale mennesker har for å pleie relasjoner. Gi-og-ta dansen. Det å forstå at man må sende et julekort, ta en telefon, vise interesse for å beholde mennesker i livet, ellers forsvinner de. Psykopaten mangler ikke bare evnen til genuin interesse for andre menneskers velferd, alle deres relasjoner bærer også preg av manipulasjon og utnyttelse. Dette vil før eller siden gå opp for de fleste som befinner seg i psykopatens nærvær. 

En flygende ape kan være hvem som helst, til og med din egen forelder. Lyder utrolig? Det er ikke det. Din andre forelder kan være en psykopat. Den ene forelderen blir derfor brukt som flygende ape mellom deg og den psykopatiske forelderen. Eller mellom deg og ditt psykopatiske søsken. Din psykopatiske ekskjæreste kan også ha sjarmert og manipulert din forelder, bror, søster eller beste venn til å fungere som flygende ape. Det vil derfor finnes tilfeller hvor du er nødt til å forholde deg til den flygende apen, hvor du ikke kan bryte kontakten. I slike tilfeller kan det bli nødvendig å forklare for den flygende apen hvordan tingene henger sammen, at tredjeparten er en psykopat og et vedkommende som opptrer som flygende ape, blir manipulert av psykopaten. Ofte vil du faktisk møte forståelse. I mange tilfeller befinner den flygende apen seg i en lett transe, og er således enkel å vekke. I andre tilfeller vil den flygende apen være så manipulert og overbevist om sin virkelighet at du ikke kan påvirke ham/henne. Hvis du ikke kan bryte kontakten, så er du nødt til å spille skuespill i all fremtidig kontakt, innføre LK (lav kontakt) og gråsteins-metoden.

I de fleste tilfellene er imidlertid fullstendig fjerning fra flygende aper nødvendig for å bevare din sikkerhet, trygghet og fornuft. NK med dem må vektlegges like tungt som med psykopaten selv. De kan gjøre enorm skade på psykopatens vegne. Jeg håper at denne teksten gir et bredere innblikk i flygende aper og deres opptreden og motivasjon. Bruk gjerne kommentarfeltet til å fortelle din egen flygende ape-historie. 

 

Ønsker du en skriftlig konsultasjon?

Bloggen tilbyr nå en betalingstjeneste. Hvis du ønsker en personlig tilbakemelding på dine spørsmål eller din problemstilling, så kan du sende den skriftlig til bloggforfatter. Du vil få et skriftlig svar på minimum 500 ord innen 48 timer etter mottatt mail fra deg.

Hvorfor er dette en betalingstjeneste?

-Pågangen av personlige henvendelser er stor. Bloggforfatter bruker mye ubetalt tid på å besvare henvendelser. Med en biinntekt så kan bloggforfatter jobbe noe mindre eksternt og vie seg mer til de som henvender seg.

-Det koster å promotere bloggen. La oss sammen bidra til at budskapet når ut til flest mulig.

-Det kvalitetssikrer svarene. Du vil få et mer veloverveid svar innenfor ordentlige rammer.

Hva får du?

-Et veloverveid svar på dine spørsmål/problemstillinger på minimum 500 ord.

-Du får en kvalifisert betraktning fra en person med mye personlig erfaring med psykopater og et høyt kunnskapsnivå. Merk at dette ikke er profesjonell terapi, og kan heller ikke erstatte slik terapi. Hvis du opplever at du ikke mestrer livet, så oppsøk det profesjonelle hjelpeapparatet.

Hva koster det?

-Prisen er 200 kroner for en engangsutveksling.

-Hvis du forhåndsbetaler 300 kroner så får du ytterligere ett svar på oppfølgingsspørsmål eller oppklaringer du har bruk for, altså to meldingsutvekslinger.

Hvordan går du fram?

-Du overfører beløpet til kontonummer 1503.15.63892. Denne kontoen tilhører Bank Norwegian. Bruk KID 003231000013.

-Du varsler bloggforfatter om at en innbetaling har funnet sted. Dette gjør du i PM på bloggens facebookside, eller du sender mail til psykogkj@hotmail.com

-Du skriver din historie, med spørsmål og problemstilling og sender den til psykogkj@hotmail.com

-Du vil få svar innen 48 timer, såfremt innbetaling er registrert.

Jeg gjør oppmerksom på at et minimumssvar på 500 ord er garantert, men du er selv ansvarlig for å komme med alle nødvendige opplysninger. Hvis din henvendelse er mangelfull så vil svar gis på mer generelt grunnlag og dermed bli mindre personlig. 

Bemerk at alle konsultasjoner blir lagret av praktiske årsaker. Hvis du ønsker å bestille nye runder senere så behøver du ikke å skrive din historie på nytt, bloggforfatter kan da referere til tidligere utvekslinger. Hvis du ikke ønsker at dine henvendelser blir lagret så ber jeg deg om spesifikt å gi beskjed. 

Ta aldri psykopaten tilbake

Å skvære opp etter et brudd med psykopaten, må vi glemme. Det kommer aldri til å skje. Idèen om forsoning eksisterer ikke i psykopatens hode. Han/hun tenker bare på konkurranse, hevn og oppreisning. Psykopaten forakter oss. Hvis vi i deres hode har gjort noe galt, så forakter de oss for det gale vi har gjort. Og hva er galt i en psykopats øyne? Alt mellom himmel og jord, det følger ikke normal logikk og er således umulig for offeret å beregne. Hvis vi ikke har gjort noe galt, så forakter de oss for det også, for da har vi vist oss som bedre mennesker enn dem, og det misliker de sterkt. 

Til tross for dette, så går offeret tilbake til psykopaten eller lokkes tilbake, i gjennomsnitt syv ganger. De fleste ofre må altså gjennom mye fortvilelse og smerte før de brenner seg sterkt nok til å holde seg borte for godt, eller de mister hele deres funksjon og psykopaten slutter å ta dem tilbake. Et offer som ikke fungerer har ingen forsyning å tilby psykopaten, og er derfor uinteressant. I ytterste konsekvens så stopper returene fordi offeret blir myrdet av psykopaten, offeret dør av sykdom og utmattelse, eller psykopaten dør. Men innen det går så langt, så har offeret mistet mange verdifulle år på en katt-og-mus lek med en forstyrret person.

Hvis du savner psykopaten nærmest på desperasjonens rand og vurderer å kaste NK til havs, forkaste all kunnskap du hittil har tilegnet deg, legge deg langflat og tilby en gjenopprettelse av relasjonen på psykopatens premisser, så vil jeg at du skal lese denne teksten først. Jeg tror jeg illustrerer poenget best med historier fra mine egne erfaringer med disse menneskene. Jeg vil ikke her begi meg inn i debatten om hvorvidt enkelte ofre er psykopat-magneter. Jeg vil bare bekrefte at mange mennesker slipper heldigvis unna nærkontakt med antisosiale mennesker, mens noen synes å ha flere relasjoner med psykopater enn de har med normale mennesker. Jeg tilhører nok sistnevnte kategori. Jeg har derfor mange historier å øse av. Nå skal du få et par av dem.

Min første psykopat var en kjæreste. Dette er mange år siden nå. Relasjonen varte i 18 måneder inntil jeg plutselig ble dumpet etter en ferietur til Danmark. Min eks slapp bomben på fergen hjem. Deretter kastet han meg av på togstasjonen på Skøyen og uten medfølelse eller anger hørte jeg ingenting fra ham på tre måneder. Den gang visste jeg ikke hvordan en psykopat opererer. I dag forstår jeg at jeg ble forkastet på en måte som skulle gjøre mest mulig vondt. Antakelig ønsket han at jeg skulle trygle og be om svar og oppklaring, og muligens en gjenopprettelse av relasjonen på hans premisser.

Problemet var at det gjorde jeg aldri, for jeg elsket ham ikke. Jeg hatet ham heller ikke, men jeg møtte bruddet med et skuldertrekk. Han klarte aldri å hekte meg. Et slikt scenarie er en psykopats mareritt, men det visste jeg heller ikke den gangen. Jeg syntes relasjonen ble avsluttet på en pussig måte men jeg savnet ham aldri og plukket opp mitt sønderknuste ego allerede dagen etter bruddet. Jeg kan ikke forklare det i dag, men det var noe ved denne mannen som vemmet meg. Han var ikke åpent ufin, men han var arrogant og kjedelig og jeg knyttet meg aldri emosjonelt til ham. Når psykopaten ikke klarer å hekte offeret så mister de den negative forsyningen de ønsker å fremprovosere ved en forkasting. 

Tre måneder etter bruddet kom det en sms. "Hvordan går det?". Dette var en klassisk såkalt "psykopatisk oversveving med kontakt", hvor han fisket etter forsyning. Enten positiv (jeg savner deg) eller negativ (jeg hater deg). Men han fikk ingenting. Jeg svarte som sant var "det går bra" og hørte ikke noe mer fra ham. At jeg så uanfektet gikk videre ga ham nok en enorm narsissistisk skade, og dette skulle jeg få kjenne på flere år senere. En psykopat glemmer nemlig aldri. Som sagt, et forsøk på forsoning med en psykopat kan koste deg dyrt.

Vi spoler fram åtte år. Jeg forsøkte meg på nettdating. En av profilene som dukket opp var min eks. Fordi jeg fortsatt ikke ante at han var psykopat og egentlig hadde nokså nøytrale minner om vår tidligere relasjon så sendte jeg ham en melding, for gammelt vennskaps skyld. Han virket veldig imøtekommende og det ble ikke mange meldingsutvekslinger før vi hadde avtalt en gjenforeningstur til Sverige. Han var meget ivrig på at dette skulle vi gjøre. I perioden opp mot turen så svarte han vennlig på alle mine henvendelser. Det var ingen taushetskur å spore.

På avreisedagen hentet han meg i sin flotte bil. Jeg var litt spent. Hvordan ville tonen bli? Kom jeg til å bli betatt av ham? Det var aldri noe i veien med utseendet hans. Jeg fikk litt hjertebank da jeg så at han fortsatt var en pen og flott mann, etter åtte år. Men jeg roet meg snart. Tonen ble avslappet og vennlig, og vi kjørte avgårde mot indre Sverige. Jeg husker at jeg stusset litt på at han ikke nevnte vårt tidligere kjæresteforhold eller det ufine bruddet med et ord. Men jeg tenkte at det kanskje var like greit å slippe ubehaget. Fortid er fortid, nå startet vi med blanke ark og skulle kose oss sammen som mer modne mennesker enn vi var den gang.

Turen ble dog ikke spesielt hyggelig. Det gikk ikke mange timene før arrogansen hans var tilbake. Jeg bet meg merke i at han gjorde seg ingen anstrengelser for å bygge relasjonen opp igjen, eller skape et fundament som kunne vare - om ikke som kjærester så ihvertfall som venner. Han var til tider småsur, en enkelt gang eller to direkte frekk, og da vi etter to dagers tur satt nesen hjem igjen så hadde jeg en likegyldig følelse av at turen ikke hadde gitt meg noe. Jeg følte ingenting. Det plaget meg derfor ikke at han igjen ble taus etter å ha brakt meg hjem. Ingen "takk for turen" melding, ingen interesse for å treffes igjen. 

Idag ser jeg alt så tydelig. Turen ble en hurtig repetisjon av relasjonen vår, en intensiv 48-timers syklus av idealisering-devaluering-forkasting, en hevn mot min manglende forsyning etter bruddet åtte år tidligere. Dette er nemlig hva en psykopat gjør, de bare repeterer syklusen, igjen og igjen og igjen. Det er en tvangshandling hos dem, og de kan gjøre det på to år eller to timer. Poenget er at dette er hva du får, hvis du velger å ta psykopaten tilbake. Det vil aldri bli annerledes. Personlighetsforstyrrelsen deres dømmer dem til et forhåndsprogrammert mønster. Derfor hørte jeg ingenting fra ham, jobben var i hans hode fullført og tvangsbehovet tilfredsstilt. 

La oss hoppe ytterligere noen år frem i tid, til historie nummer to. Psykopaten i denne historien, var av den behagelige sorten. Av den typen som aldri devaluerte meg ansikt til ansikt. Sjarmerende og hyggelig. Høy og flott. En skjult psykopat som var så vanskelig å avsløre at vi fortsatt hadde kontakt da jeg opprettet denne bloggen, og faktisk fortalte jeg ham om den. Jeg får presisere at vi aldri var kjærester, men en slags hybrid, kall oss kjærlige venner. Og ja, han klarte å hekte meg. Jeg var således et meget spennende offer og i dette tilfellet skulle det gå fire år før jeg klarte å innføre NK. De syv gangene i gjennomsnitt som man returnerer til mishandleren? Jeg tror jeg nærmet meg det tallet med denne mannen. Og nå skal jeg fortelle om en av disse returene.

En gang forsøkte jeg med NK, men sirenesangen ble for påtrengende. Faktisk gjorde han ingenting for å lokke meg tilbake, det var jeg som sprakk og kontaktet ham. Jeg ble likevel tatt imot med åpne armer. Et par skuffelser fulgte i kjent stil, men på bursdagen min sendte han meg verdens hyggeligste sms og ønsket å treffe meg, noe jeg innvilget uten den minste baktanke. Denne meldingen var så sjarmerende og ydmyk at jeg ble litt forelsket på nytt. Jeg gledet meg til å treffe min gamle flamme og håpet at denne gang ville alt bli bedre.

Dagen kom og vi tilbrakte hele ettermiddagen sammen. Han var ikke annet enn et stort smil hele tiden, interessert i hva jeg hadde å fortelle, høflig og søt. Men elefanten i rommet - våre mange brudd og årsakene til dem - ble aldri nevnt, og jeg våget heller ikke å peke på den, i frykt for at det skulle ødelegge den fine stemningen. Og her vil jeg skyte inn at dette er kjent psykopatisk opptreden, å late som om det aldri har vært noen skjær i sjøen. Legg merke til at det samme skjedde i den første historien. Offeret undrer "ser de ikke det samme som jeg ser?" eller "er det bare jeg som synes dette er et problem?". Det er forvirrende og det er ment slik. Psykopaten er selvfølgelig like klar over elefanten som offeret er, fordi det er psykopaten som har plassert den der. 

Men tilbake til min ettermiddag med P. Mot kvelden tok vi bussen gjennom min bydel. Jeg ønsket ikke å avslutte samværet, jeg ønsket å være sammen med ham resten av kvelden. Jeg følte vi trengte det, vi trengte å bygge opp en ny tilknytning etter de mange bruddene og svikene. Men P var utydelig og diffus. Jeg fikk fornemmelsen av at han ikke satt like stor pris på mitt selskap som vice versa. Bussen stoppet ved enda en holdeplass og plutselig spratt han opp av setet sitt og med en meget bestemt mine kommanderte han "her skal du av, dette er ditt stopp". Jeg enten orket ikke eller våget ikke annet enn å adlyde. Avvisningen var total. Jeg samlet hurtig sammen mine ting, spurte ham om han ville ringe meg senere den kvelden - noe han samtykket - og gikk av bussen. Jeg var forfjamset, hva skjedde?

Det som skjedde var at jeg ble forkastet pånytt. Hele dagen var planlagt av ham, med lokke sms og full pakke, bare for å få sjansen til å få siste ordet. Jeg skulle straffes for bruddene som skjedde på mitt initiativ. Ingen forlater en psykopat uten at han/hun samtykker. Alt skal foregå på psykopatens premisser. Skjer ikke det, så må syklusen idealisering-devaluering-forkasting gjentas, slik at avslutningen skjer etter psykopatens hjerte. I tillegg lå det en psykopatisk bonus i dette showet; psykopaten elsker å bygge opp forventninger hos offeret for å kunne rive dem ned. 

Poenget med dette innlegget er å fortelle deg at der du søker forsoning og et ønske om å redde relasjonen, så vil psykopaten alltid være opptatt av å ende relasjonen på psykopatisk vis. Psykopaten er ikke opptatt av deg. Han/hun er bare opptatt av kontrollen og makten over deg. Han/hun kan late som om de ønsker det samme som deg. De vet at avslutning (closure) er viktig for deg, men de vil aldri gi deg det. Det spiller ingen rolle om du går tilbake tyve ganger, det vil alltid ende likedan, og noen verdig avslutning får du aldri. Relasjonen din med psykopaten kommer aldri til å gjenopplives, for det var aldri en relasjon til å starte med. Alle fremtidige gjenforeninger vil gå gjennom den samme syklusen, idealisering-devaluering-forkasting, og det vil gå hurtigere og hurtigere hver gang, for du betyr ikke noe for psykopaten og han/hun orker ikke det tunge arbeidet med å bevare relasjonen. Han/hun ønsker ikke et livslangt vennskap, han/hun ønsker bare å forkaste deg. Ved stadig å søke forsoning, så serverer du ham/henne denne muligheten på et sølvfat. Det spiller heller ingen rolle hvor lang tid som går. Psykopaten har ingen tidsfrist og kan lokke deg tilbake etter mange år.

Det er derfor du som må sette foten ned. Hvis du sitter og drømmer om en gjenforening med psykopaten, så dropp håpet på at det noengang blir en lykkelig slutt. Det skjer ikke. Du kan heller håpe på at din hund eller katt verper gullegg, det er faktisk mer sannsynlig. 

 

 

Nøkkelen til helbredelse ligger i ditt selvverd

Helbredelse etter relasjonen med en psykopat er definitivt den største utfordringen man møter. Etter en stund forstår de fleste teorien bak både psykopatens og offerets opptreden og mønster, men hvordan få det bedre? "Jeg er bare smerte" skrev en leser i en kommentar. Det er akkurat som om oppløftende og kloke ord ikke biter fast. Eller de biter fast, men effekten er ikke varig og man må løftes opp igjen og igjen bare for å komme gjennom dagen. Resten av uken kan man bare glemme, for neste dag er smerten der igjen. Det virker håpløst, eller hva?

Helbredelse er også den største utfordringen å skrive om. Det er vanskelig å sette ord på hva som har gjort at jeg i dag har det betraktelig bedre enn for tre år siden, den gang bruddet med psykopaten var under oppseiling. I tillegg farger jo personligheten min tekstene mine, og jeg er en mer faktaorientert person enn jeg er sansende. Slik at for meg har opplysning og kunnskap hjulpet mer enn det kanskje hjelper en annen som vil ha mer gavn av spirituell og emosjonell oppbygging. Vi som ofre er alle forskjellige. Det betyr dog ikke at å kaste seg over bøker og fag med det samme hjalp meg til å gå videre. På ingen måte. Selv etter at jeg hadde lært alt jeg trengte for å se situasjonen klart som dagen, så lå det likevel nattmørke over hele mitt vesen. 

Smerten etter psykopaten har mange aspekter. De kan best studeres adskilt. Umiddelbart tror vi at det eneste som kan lindre smerten, er psykopaten selv. Det er naturlig at vi tror dette fordi smerten synes å være størst etter bruddet når psykopaten ikke lenger er tilgjengelig. Da er det en logisk (feil)slutning at det er psykopatens fravær som forårsaker smerten. Men NK hindrer psykopatens nærvær og slik må det være. Et menneske som bevisst forårsaket så mye smerte, kan ikke lindre den. Det sier seg selv, og hvis kognitiv dissonans, falsk nostalgi, tåkeheimen eller psykopatens lokkende oversvevinger hindrer oss i å se dette, så må vi skrive det på plakater og henge dem opp i hvert eneste rom i huset. Jeg tuller ikke, vår helse og våre livsløp avhenger av at det siger inn, og da er plakater med store bokstaver ingen overdrivelse. NK gjør i en periode smerten sterkere, innen den letter.

Alle ofre for psykopater sliter med deres selvverd. Det er en myte at alle har hatt lavt selvverd hele livet. Mange ofre var ressurssterke mennesker med et solid selvverd  innen psykopaten kom på banen. Det som alle ofre har felles, er at selvverdet er på bunn etter bruddet. Problemet er at når man selv føler seg liten, så blir alle andre så store. Og psykopaten blir enorm. Man tror derfor man har mistet noe meget verdifullt, og dette forsinker og kompliserer sorgarbeidet. Å snu på dette bildet virker meget vanskelig. Det blir forsterket av en psykopat som presenterer et bilde via sosiale medier eller flygende aper, hvor han/hun surfer på en bølge av lykke og suksess. Hvordan kan offeret se realiteten, at psykopaten egentlig er patetisk?

Ditt selvverd er nøkkelen. Og da ikke selvverdet i seg selv, men at det er sunt og høyt. Når du selv har et godt og trygt selvverd, så oppleves ikke andre som en like stor trussel. Deres meninger blir mindre viktige enn dine. Du tar dem til betraktning, men du lar dem ikke styre ditt liv. Når du klatrer opp fra bunn, så tårner ikke andre lenger over deg. Du er istedet på lik høyde - eller høyere - enn dem. Andre har vanvittig mye makt over oss, når vi opplever oss mindre enn dem. 

Sannheten er at du er en bedre person enn psykopaten. Denne mannen eller kvinnen er en parasitt som lever av å suge andre tom for ressurser. De er muligens det laveste av alle menneskelige former. Søppel. De har ingenting å tilby menneskeheten annet enn sorg og skade. De bør unngås som den pesten de er. Er det vanskelig å tenke slik om personen du elsket eller fortsatt elsker? Har du lært at alle er likeverdige, og det derfor byr deg imot å tenke slik? Hvis du svarer ja, så har du fortsatt en jobb å gjøre med ditt selvverd. For selv om det ikke ligger til gode mennesker å tenke slik om andre, så er en slik indre retorikk nødvendig for å gjøre deg selv større, slik at psykopaten blir mindre. Likeverd må ikke forveksles med at alle fortjener din respekt. Psykopaten har de samme menneskerettighetene som du har, men han/hun er en dårligere person. 

Når vårt selvverd er solid, så blir andres skadeomfang på oss begrenset. Psykopaten har en evne til å opphøye seg selv til gudestatus, slik at det også blir på denne måten vi betrakter ham/henne. Med et solid selvverd så blir det mye enklere å distansere seg fra en slik selvhevdelse som psykopaten viser, istedetfor å suges inn i den. Det blir lettere å stå på avstand og fortelle deg selv "jeg ble visst litt for involvert i et forstyrret menneske der en stund, jeg ser nå at det var latterlig å elske en slik person så høyt som jeg gjorde", riste på hodet, le en liten latter over din egen dumskap og gå videre.

En venn av meg sa en gang "når jeg har kjærlighetssorg så forteller jeg meg selv at den andre også bare er et menneske". Han hadde forstått det. Å sørge over noen på en usunn måte slik vi gjør over psykopaten, er å underlegge seg dem. Å la seg dominere av dem. Også selv om man ikke lenger har kontakt. Man behøver ikke å ha kontakt for å tenke på psykopaten som umenneskelig stor, for i vårt indre så har han/hun vokst seg ti meter høyere enn oss. Jeg gjentar derfor, nøkkelen til å hele fortere er å gjøre psykopaten mindre og deg selv større. Dere trenger ikke å skifte plass. Men ihvertfall bli like store. Likeverdige. Slik at du kan se psykopaten i øynene og med klart blikk ta ham/henne for alt vedkommende er, med hud og hår. Jeg kan love deg at psykopatens forstyrrelse blir øyeblikkelig tydeligere. 

Hvordan blir psykopatens forstyrrelse tydeligere med bedre selvverd? Din dømmekraft fungerer bedre når ditt selvverd normaliseres. Hva du tidligere godtok som akseptabelt, får deg nå til å rynke på nesen. Hva som tidligere fikk deg til å bare rynke på nesen, blir nå totalt uakseptabelt. Inntrykket du har av psykopaten forandres og hva du tidligere betraktet som eksentrisiteter ved ham/henne og kanskje til og med som elskelige særegenheter, kommer nå ut av skapet som en total forstyrrelse.

Å ha et godt og trygt selvverd betyr ikke å dyrke seg selv. Dette er selvelsk, og ikke noe vi ønsker. Da har man bare gått i den andre grøften, og dyrker seg selv istedet for psykopaten. Et godt selvverd handler om å vite hvem som er viktigst i ditt liv, og det er deg selv. En person med et skjørt selvverd tenker "liker han/hun meg?" hver gang de introduseres for en ny person og setter dermed hele tiden andre foran seg selv, sågar fremmede mennesker. Når du får et tryggere selvverd, så tenker du istedet "liker jeg ham/henne?". Dette er fordi du med et godt selvverd vet at det er deg selv du skal leve med og da er det også deg selv du er nødt til å like best og respektere høyest. Hvem du omgir deg med er viktig, det er dem du skal speile din virkelighet i. Det er derfor du som skal selv velge hvem du vil omgi deg med. Det er ikke opp til andre å bestemme hvem du skal ha i livet ditt. 

En annen venn jeg en gang hadde latterliggjorde meg for å ha en gammeldags mobiltelefon, en doro. De fleste andre hadde på det tidspunktet allerede skaffet seg smarttelefon. Men jeg var fornøyd med min doro. Likevel fortsatte min venn sin kampanje mot min gamle telefon. Jeg begynte å la være å bruke min telefon foran henne og etterhvert også foran andre. Jeg ønsket meg en dyr og moderne telefon til jul, selv om jeg egentlig var fornøyd med den gamle. Min venn klarte å plassere en slags skam i meg. Tilslutt forstod jeg at hun forsøkte å bestemme hvilke statussymboler jeg skulle omgi meg med. Det kunne isåfall likegodt være mine klær vedkommende forsøkte å kontrollere, eller mine venner. En person med et utrygt selvverd lar seg diktere. En person med et trygt selvverd sier nei - dette bestemmer jeg selv.

Hvis selvverdet ditt er svakt, så vingler du. Andre kan lett gjøre deg ubestemmelig og usikker. Du stoler ikke helt på dine egne avgjørelser eller din egen oppfattelse av virkeligheten. Derfor er det også så lett å tvile på din oppfattelse av psykopaten. 

Noe annet lavt selvverd gjør, er at vi opplever medfølelse for vår mishandler. Vår evne til å elske og ha omsorg jobber mot oss, og dette er meget farlige krefter for det er feilplassert medfølelse. Medfølelsen burde vi egentlig vie til oss selv. Det er vi som trenger den, ikke psykopaten. Vår manglende evne til å se dette er et tegn på vår vinglende virkelighetsoppfattelse. Det er også et tegn på vårt lave selvverd at vi heller vil gi omsorg til en som skader oss, enn til oss selv. I tillegg medfører medfølelse for personen som skader oss, at vi blir hengende fast i den usunne relasjonen mye lenger enn vi har godt av. Vi savner og unnskylder vedkommende, når vi egentlig bør fordømme og ta avstand.

Hvis du merker at alt dette er deg, så ikke føl deg feig. Da blir ditt selvverd bare enda dårligere. Bli heller oppmerksom og bestemt på at "dette skal jeg jobbe med. Det skal bli en vanskelig men spennende utfordring!", og begynn så med de nødvendige forberedelser til å heve ditt selvverd. Rom ble ikke bygget på en dag, og det blir heller ikke du. Selv om det tar tyve år å komme ditt, så vil hvert eneste skritt bety at du fjerner deg fra psykopaten og i tillegg får et bedre liv enn du noengang tidligere har hatt. Lær deg at psykopaten ikke er så fantastisk som han/hun fikk deg til å tro. Du lærer det, når du setter større pris på deg selv. Da vil du aldri ta til takke med et lignende utilstrekkelig tilbud igjen.

Vi nøyde oss med psykopatens smuler, fordi vi var overbevist om at vi ikke fortjente bedre. Tenk grundig på dette, slik at det synker inn. Da jeg fortsatt var i aktiv relasjon med psykopaten så pleide jeg å si til meg selv, hva forventer jeg egentlig? Kongen? Jeg trodde det var en god egenskap jeg hadde, at jeg tolererte psykopatens dårlige sider. Ingen er perfekt, tenkte jeg og slo meg selv på brystet for min flotte overbærenhet. De alvorlige sprekkene i selvverdet mitt ble ikke synlige før etter bruddet, da jeg drømte om smuler fra ham. Så lavt var jeg sunket. Midt i all elendigheten, så gjorde psykopaten meg ihvertfall smertelig klar over hvor mye jeg hadde forsømt meg selv.

Kommentatoren Mia11 skrev for noen dager siden i en kommentar "Hent styrken i deg selv - tenk på hvordan du ønsker livet ditt skal være".

Ønsker du deg et liv med smuler, eller ønsker du deg retten til å forsyne deg av den samme buffeten som alle andre? 

Dine kjærlighetserklæringer fordamper

Med tittelen mener jeg at din kjærlighet slår ikke rot i psykopaten, den forsvinner bare inn i et umettelig hull, og i ren Harry Potter stil så slettes den i psykopatens sinn det øyeblikket den er erklært.

Normale mennesker husker og lagrer gode gjerninger. Vi legger merke til dem og bærer dem med oss. Slik kommer de også gjerningsmannen eller -kvinnen til gode senere. Vi former vennskap på grunnlag av gode gjerninger. Hvis du gjør noe omsorgsfullt for meg, så vil jeg gjerne være din venn. Slik er tankesettet vårt. Gode gjerninger går også inn på en slags konto, slik at hvis du gjør ti gode gjerninger for meg, for så en dag såre eller støte meg, så vil jeg være mer åpen for å tilgi, fordi du har gjort så mye godt for meg tidligere. Jeg har lagret de gode tingene. 

Kjærlighetserklæringer er ofte usagt, men normale og friske mennesker vet likevel hva de betyr. Hvis du henter meg i din bil sent om natten uten sure miner, hvis du lager min favorittrett uten at jeg ber om det, hvis du har tilgang til min leilighet og vanner plantene mine mens jeg er på ferie, selv om jeg hadde glemt å be deg. Hvis du bærer mine tunge ting uten at jeg ber om hjelp, kun fordi du har større muskler, da behøver du ikke å fortelle med rene ord at du liker meg eller er glad i meg, for jeg ser det i dine handlinger. Normale mennesker forstår slikt.

Kan normale mennesker manipulere med gode handlinger? Kan det ligge en skjult agenda bak gode gjerninger? Kan grunnen til at jeg hjelper deg med bæreposene, være fordi jeg forventer noe annet i retur? Ja. Det er både lov og normalt å anse tjenester som en byttehandel eller en investering. Det er dette som smører maskineriet for sosial omgang både på mikro- og makronivå. Storsamfunnet hadde ikke fungert hvis ikke vi gjorde ting for hverandre. Derfor hjelper vi også fremmede. Du kjenner ikke lastebilsjåføren som har levert varene du handler i butikken. Likevel har han gjort deg en tjeneste. Han har hjulpet deg. Men du trenger ikke å takke ham, for han får sin betaling i form av lønn på konto. Din venn derimot, får ingen lønn på konto for tingene han eller hun gjør for deg. Og å tilby vedkommende penger vil bli feil, for det er ikke slik vennskap fungerer. Vi betaler istedet tilbake med takknemlighet lagret i hjertet, og gode gjerninger i retur.

Normale mennesker forstår at samfunnet ikke fungerer uten at vi hjelper hverandre. Det forstår imidlertid ikke psykopaten. I hans/hennes hode, så er det selvtjenende det moralsk riktige. Han/hun forstår kanskje kognitivt at alle sosiale interaksjoner er basert på gjengjeldelse, men det grandiose selvbildet og opplevelsen av overlegenhet påvirker psykopatens logikk. Psykopaten mener det er riktig at ting blir gjort for ham/henne, uten at han/hun skal behøve å gjengjelde tjenesten. Han/hun formår heller ikke å se kjærligheten som ligger bak gode handlinger, for psykopaten vet ikke hva kjærlighet er. Istedet henfaller psykopaten til å oppfatte oppofringer hos andre som "smisk", og tenker "nå er det noe han/hun vil oppnå, derfor er han/hun snill mot meg". På seg selv kjenner psykopaten andre, for dette er den eneste årsaken til at han/hun selv gjør gode gjerninger for noen.

Jeg husker at noe av det jeg slet mest med etter bruddet med P, var hvordan han så lett kunne kaste meg i grøfta etter alt vi hadde opplevd sammen og alt jeg hadde gjort. Med "alt jeg hadde gjort" så mente jeg lojaliteten min, tiden min, de gode klemmene, de støttende ordene jeg ytret og alle middagene og kakene jeg hadde laget til ham. Hvorfor satt han ikke pris på de tingene? Forstod han ikke at de kom fra hjertet? At egentlig var det alt sammen et kompliment til ham, fordi jeg syntes han var verdt min innsats? Var det bare jeg som var egoist, som mente at han burde se dette? Gjorde jeg disse tingene for min egen del, for å få anerkjennelse tilbake? Hvordan kunne han så lett forlate meg til "fordel" for neste offer, gjorde ingenting av min innsats noe inntrykk?

"We do not care that this person has loved us, treated us well, housed us, supported us, provided us with money and so forth."

Sitatet over er ytret av psykopaten som går under pseudonymet H. G. Tudor, og hentet fra hans bok "Ask the narcissist". Tudor fortsetter så med å fortelle hvorfor de nevnte bidrag ikke betyr noe for psykopaten, og det er vel verdt å lese videre i boken. Men jeg synes det viktigste for offeret å huske, er dette sitatet, denne ene setningen. Ingenting av hva vi gjorde betyr noe for psykopaten. Selv en psykopat innrømmer det. Alle våre bestrebelser blir ignorert, enda hånet. Du kan elske psykopaten og bruke alle dine penger på ham/henne i 30 år, det vil ikke utgjøre noen forskjell. Psykopaten setter ikke pris på noe, han/hun synes vi er patetiske som er villige til å strekke oss så langt for noen. Han/hun er i sin fulle rett til å utnytte en "som er så dum". Vi er nødt til å bruke denne viten til å propellere oss bort fra båndet med psykopaten og mot båndet med oss selv. Derfor, oversett Tudors setning til norsk (hvis det hjelper), trykk den i store bokstaver og heng den på veggen eller på speilet, slik at du leser disse ordene hver dag.

Psykopaten kan ikke gjenkjenne dine handlinger som kjærlighetserklæringer, for han/hun vet ikke hva kjærlighet er. Sålangt har vi forstått at psykopaten ikke er istand til å gi, føle eller uttrykke kjærlighet. Men vi har kanskje ikke resonnert at en person som ikke er istand til å gi eller føle kjærlighet for en annen, heller ikke er istand til å motta den. Men det er slik. Psykopaten kan ikke motta din kjærlighet. Hvor skal den plasseres? Psykopaten har en flytende indre identitet, et manglende "jeg", hvem er da på plass for å motta kjærligheten? Ingen. Alle dine innskudd forsvinner derfor inn i et sort hull og fordamper der. Når ingen er der til å ta imot og lagre dem, så forsvinner de ganske enkelt. Slik kan offeret fortsette å fore et umettelig monster til evig tid. 

Vi har likevel problemer med å ta innover oss at det ikke finnes noen der inne, for psykopaten er jo en person. Han/hun stod lys levende foran oss og responderte på våre tilnærmelser. Hvordan kan det ha seg, at vår innsats var forgjeves? Hvordan kan psykopatens indre være et sort hull, når han/hun fungerte som menneske på alle andre vis? Dette er ufattelig vanskelig å begripe, og jeg måtte selv gå mange runder med meg selv innen jeg "så" det. Men jeg ser det idag. Påfyll av kjærlighet til en psykopat, blir som bensin i en bil. Den forbrukes hele tiden, den kan ikke lagres, og må derfor hele tiden fylles på. I samme øyeblikk det går tomt, så bryter bilen sammen. H. G. Tudor kaller også narsissistisk forsyning for "bensin", så denne metaforen kommer faktisk fra en psykopat.

Det er riktig at psykopaten elsker beundring og anerkjennelse for den minste innsats han/hun gjør. Men det stopper aldri. Du får intet pusterom, for behovet for beundring er konstant. Han/hun kan ikke leve på at du allerede har sagt "jeg elsker deg" en gang i dag, og det minste opphold i flommen av ros og komplimenter oppfatter psykopaten som kritikk. Du får heller ingen oppmuntring til å fortsette flommen, for din egen innsats går upåaktet hen. Når vi av ren utmattelse ikke klarer å levere ustanselig, så oppfatter psykopaten oss som et redskap som har sluttet å virke. Han/hun går derfor videre til neste offer, i håp om at han/hun fungerer bedre enn vi gjorde. Her kommer virkelig uttrykket "å gå på luft og kjærlighet" til sin rett. Normale mennesker har denne muligheten, ihvertfall en stund, for vi lagrer kjærligheten. Psykopaten gjør ikke det. 

Vi reagerer på at psykopaten synes å like andre like godt som han/hun liker oss, selv om vi vet at vi er mer sjenerøse mot psykopaten enn andre er. Dette har med sjalusifabrikkering å gjøre, psykopaten elsker å vie minst oppmerksomhet til den som gir ham/henne mest. Men det handler også om en manglende forståelse for hva som har formet oss til mer sjenerøse mennesker, og en manglende evne til å sette pris på våre egenskaper. Uten empati kan psykopaten ikke forestille seg hva som ligger bak et menneske som gir mer enn andre, hvilken livserfaring du har som skiller deg fra mindre sjenerøse mennesker. Dermed kan han/hun heller ikke prioritere deg. Psykopaten klarer ikke å se at det kanskje er mest å tjene på å tilbringe sitt liv med deg. "Du tilbyr meg middager og en seng å sove i? Kult! Da tar jeg det jeg kan få", synes å være psykopatens resonnement. Og det stopper også der. 

Du kan velge å se psykopaten som et lite barn. I hans øyne, så er omfanget av din kjærlighet synlig kun i gavene du gir, og størrelsen på dem. Psykopaten er materialistisk. For et barn har middager, foreldrenes årvåkenhet eller "jeg er glad i deg" ingen verdi. Gaver har derimot verdi. Barn elsker bursdager og jul, fordi da får de ting. Barn foretrekker som regel leken kjøpt i butikk, fremfor de hjemmestrikkede sokkene. At det ligger mer kjærlighet bak de hjemmestrikkede sokkene har ikke barnet evne til å se eller sette pris på. Barn er små egoister, innen de vokser det av seg. Jeg husker tydelig en dag for cirka 35 år siden. Min eldre bror fikk et trommesett av mine besteforeldre. Jeg husker trommesettet som stort og flott. Men selv fikk jeg ingenting. Og selv om jeg egentlig allerede som barn var nokså empatisk og overbærende, så reagerte jeg sterkt på at min bror fikk en så flott gave og jeg ble plassert på sidelinjen. Jeg tror til og med det var min brors bursdag, likevel syntes jeg urettferdigheten ble for tung å bære. Jeg begynte å gråte. Det endte med at jeg fikk et splitter nytt penal, fylt med blyanter, fargestifter, viskelær og blyantspisser. Jeg sluttet å gråte, men følte meg fortsatt urettferdig behandlet, fordi gaven som min bror fikk var mye større enn den jeg fikk selv. 

Akkurat som et barn, så klarer ikke psykopaten å stille egne behov på vent for å gi plass til andre. Psykopaten er impulsstyrt. Et barn klarer ikke å tenke "akkurat i dag er det min bror sin tur til å få oppmerksomhet, det er min tur om et halvt år, det veksler jo hvert år. Min tur kommer". Barn har verken det nødvendige tidsperspektivet eller en voksen persons evne til å resonnere. Et barn klarer heller ikke å se kjærligheten som ligger bak ord og gjerninger. "Det er jo min familie, deres jobb er å være der for meg og trøste meg når jeg har falt og slått meg". Psykopaten tenker stort sett på samme måte. Psykopaten skal ha oppmerksomheten hele tiden. Sjalusi og misunnelse ligger parat like under overflaten, og bryter ut så snart en annen får noe større og bedre enn psykopaten. Psykopaten er misunnelig på deg for egenskapene du besitter og forakter deg dypt.

Poenget med denne teksten er å få leseren til å løsrive seg fra kvernetanker og "hang-ups" rundt spørsmål om din innsats for å vise psykopaten hvor høyt du elsket ham/henne. Jeg vet du prøvde ditt aller beste, og at det er ufattelig vondt å oppleve at ditt aller beste ikke var godt nok. Jeg kan love deg at ditt beste er godt nok for de fleste, men det vil aldri bli godt nok for en psykopat. Du er nødt til å innse at din verdifulle innsats blir å kaste perler for svin, slik at du stopper umiddelbart, hvis du ikke har stoppet allerede. Din energi blir best brukt på de som setter pris på den og kan gjengjelde den. Husk at psykopaten er forstyrret i hjernen. Deres hjerne tolker derfor annerledes. Hva du sier eller gjør har en helt annet betydning for dem enn for normale mennesker. Du kan med god grunn også betrakte psykopaten som en person som har demens. En person som har demens vil ikke huske noen av dine gode ord eller gjerninger. Samtidig ville du aldri ta det personlig, hvis en som har demens angrep deg verbalt eller fysisk, fordi du vet at han/hun ikke har kontroll og ikke er frisk. Du kan heller ikke ta det personlig når en psykopat angriper deg. Psykopaten er ikke frisk, og du kan intet gjøre med det.

Du er nødt til å riste psykopaten av deg. 

 

 

Til deg som aldri har møtt en psykopat

Forestill deg at livet ditt er middelmådig. Du har en god jobb og et rikt nettverk. Du er godt likt av dine venner, din familie og dine kolleger. Du er faglig respektert, har integritet og gode verdier. Men nå er du godt voksen og det er noe som har manglet i mange år. Du ser rundt deg at alle andre får kjærester og ser lykkelige ut. Men aldri du. Du er ikke attraktiv nok. Du er en god person, men det er noe ved deg som ikke tiltrekker en romantisk partner. Kanskje bærer du noen kilo for mye. Kanskje har du et asymmetrisk ansikt. Kanskje sitter hårfestet ditt litt høyt. Kanskje stammer du litt. Kanskje er du ikke like moteriktig som du gjerne vil være. Men du synes det er urettferdig, for dette er bagateller, og du vet du er en god person. Du er ikke selvmedliden fordi du synes det er en dårlig egenskap å ha, men du blir drevet fremover av dårligere bensin enn andre. Likevel har du en indre optimisme som vanskelig lar seg kue. Du tenker at lykken skal nok smile til deg, at din tur kommer. Men årene går, og lite skjer. Du er ikke suicidal, du er ikke engang deprimert, men enkelte dager så eksisterer du bare, uten å leve. Livet har mer å by på tenker du. Bare ikke til deg. 

Forestill deg at du plutselig møter en attraktiv person. Kanskje på jobb. Kanskje på fest. Kanskje på internett. Denne personen er pen, flott, karismatisk og synes å fatte en umiddelbar interesse for deg. Allerede første dag tar han/hun kontakt. Allerede andre dagen går dere på kafè sammen. Allerede tredje dagen lager dere middag sammen, hjemme. Allerede fjerde dagen får du høre de magiske ordene "jeg synes du er perfekt. Jeg elsker deg". Allerede etter fjorten dager er du hodestups betatt av denne personen som bare synes å ha øye for deg. Plutselig blir resten av verden irrelevant for du befinner deg i en boble. Du tenker at dette går kanskje litt fort, men du orker ikke å tenke noe negativt om relasjonen, for det er jo dette du har ventet på i så mange år. Du fortjener dette. Du vil ikke ødelegge idyllen med dumme tanker. Dumme tanker har stoppet deg så mange ganger før, denne gangen skal det ikke få lov. Nå er det din tur til å være lykkelig. Din nye partner har vist tegn på humørsvingninger, men dette er bare menneskelig. Dere er så mye sammen, hver eneste dag, at mindre attraktive sider er nødt til å dukke opp før eller siden. Du vet du har dem du også, så hvorfor dømme andre?

Forestill deg at du aldri har følt deg så lykkelig. Plutselig har du lyst til å slanke deg, du har lyst til å bevege deg ute i naturen og suge inn alle inntrykkene. For nå gir det mening alt sammen. Du har en å dele inntrykkene med. Du tar deg selv i å smile til alle, hilse til fremmede, plutselig står du og konverserer med gutten i kassa i dagligvarehandelen. Der har du handlet i flere år men du har da aldri snakket med ham om annet enn varer, summer, kvitteringer og bæreposer. Nå snakker dere om håndballkampen som ble vist på TV i går. Plutselig har du mange ambisjoner, mål å strekke deg mot. Den utlyste stillingen som assisterende avdelingssjef på jobben? Den skal du søke på. Du vet du er kvalifisert, og plutselig har du fått selvtilliten som trengs for å strekke deg etter eplene som henger høyere opp på treet. Du lever ikke bare for din egen del lenger, du ønsker at din nye partner skal være stolt av deg og du ønsker å vise ham/henne ditt fulle potensiale.

Forestill deg at det har gått tre måneder. Du husker ikke lenger ditt tidligere liv, men det spiller ingen rolle for nå har din nye partner begynt å snakke om giftermål og å bygge hus. Du våger nesten ikke å tenke tanken, men kanskje han/hun også ønsker barn sammen med deg. Det ble gitt små hint om det under forrige familieselskap, da din lille nevø satt på fanget til din partner. Forøvrig så elsker din familie din partner, akkurat som deg. Du har så lenge følt deg underlegen i din families øyne. Dine søsken har jo forlengst stiftet familie, mens du gikk rundt der alene, alltid som femte hjul på vogna. Det ble aldri sagt noe, men du hadde en god anelse om hva de tenkte; "stakkars NN, dømt til å være alene, han/hun strekker visst ikke helt til på alle områder. Vi får ta oss ekstra godt av ham/henne". Men nå har du bevist for dem at det var ingenting i veien med deg. Du er like god som de andre. Du har funnet en meget attraktiv partner, det tok bare litt lenger tid.

Forestill deg at dere planlegger en helgeutflukt, til et lite pensjonat på landet. Der skal dere nyte å være kjærester, borte fra ting som distraherer, ærend som må gjøres, telefoner som må svares. Der skal dere bare være sammen, spise lange frokoster og gå turer i skogen. Du har kjøpt nytt tøy for anledningen. Ikke dyre festantrekk. Nei, du har kjøpt gode tursko og en deilig jakke som skal gjøre at du ikke trenger å fryse, slik at du kan være ute lenge og konsentrere deg om partneren istedetfor at du har kledd deg feil. Du sitter og ser på din pakkede koffert mens du venter på din partner som snart kommer og henter deg. Han/hun er like rundt hjørnet. Det har gått fem minutter over avtalt tid, men det gjør ikke noe. For du liker å sitte slik og vente, mens du tenker på dette mennesket du er blitt så glad i. Det har vært mindre samvær enn ellers de siste ukene, NN har vært så opptatt hele tiden. Derfor gleder du deg ekstra til denne turen. Selv om det nå har gått noen måneder siden dere ble sammen, så kan du fortsatt ikke fatte at du har vært så heldig at han/hun skulle dukke opp når du trengte det som mest. Du er så glad, så stolt og så levende. Du må nesten klype deg selv i armen.

Forestill deg at de fem minuttene blir til fem timer. Han/hun har ennå ikke kommet. Du har ringt gjentatte ganger til hans/hennes mobiltelefon, men den synes å være slått av. Du vet ikke hva du skal gjøre, du kjenner ubehaget av panikk begynne å bre seg. Skal du bestille en taxi hjem til ham/henne? Hva da hvis han/hun kommer mens du er borte? Du sjekker din telefon hele tiden. Kanskje har det kommet en sms. Du sjekker facebook. Ingen beskjeder der. Du begynner å tenke dumme tanker igjen. Men du arresterer deg selv. "Slutt å mistro NN. Alt har en rasjonell forklaring". Plutselig ringer telefonen. Du skvetter, for du har sittet og ventet på denne kjente lyden i flere timer. Du løper bort. Det er broren til NN. Merkelig. "Hallo?". "Hei det er Lars, ja jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt dette, men NN kommer ikke til deg. Han/hun endte i en ulykke. På vei til deg kjørte han/hun ut i det krysset ved storgata, du vet der det er så dårlig sikt. Der kom det et stort vogntog....,NN døde på operasjonsbordet, nå for en halv time siden.".

Dette er et scenarie de fleste kan relatere til. Vi har ofte sett det på film eller lest det i bøker. Dette er stoff som gode historier lages av. Derfor, selv om de fleste av oss heldigvis har sluppet å oppleve noe slikt, så har vi intet problem med å forstå sorgen, sjokket og traumet som oppstår i kjølvannet av en slik opplevelse. Offeret som sitter igjen, vil oppleve masse forståelse og støtte i lang tid fremover. Men livet vil gå videre, fordi offeret tross alt vet at det var elsket, og kan bære denne vissheten med seg i hjertet gjennom resten av livet. Det er tungt men vakkert på samme tid. Offeret vil oppleve savn og lengsel, kanskje til og med bitterhet for at dette skulle ramme deres lykke etter all ventingen, men selvtilliten og selvbildet vil være intakt. Noe annet som vil være intakt, er bildet av partneren som normal og troverdig.

Men hva hvis så ikke var tilfelle? Hva hvis partneren var en psykopat? Hvordan ville avslutningen se ut da? La oss omskrive det siste avsnittet, til en avslutning med en psykopatisk partner.

Forestill deg at de fem minuttene blir til fem timer. Han/hun har ennå ikke kommet. Du har ringt gjentatte ganger til hans/hennes mobiltelefon, men den synes å være slått av. Du vet ikke hva du skal gjøre, du kjenner ubehaget av panikk begynne å bre seg. Skal du bestille en taxi hjem til ham/henne? Hva da hvis han/hun kommer mens du er borte? Du sjekker din telefon hele tiden. Kanskje har det kommet en sms. Du sjekker facebook. Ingen..... du må gni deg i øynene. Der er det jo lagt ut et bilde du aldri har sett før. Dine øyne leter febrilsk som om de ikke vet hvor de skal feste blikket. Men der står det da at bildet ble lagt ut for to timer siden. Du skjønner ingenting. I dag, for to timer siden. Du merker at du har stoppet å puste. Bildet viser jo din partner, i restauranten på pensjonatet.... det står at han/hun har "sjekket inn" på Grethes pensjonat. Der hvor dere hadde reservert sammen. For to timer siden. Men hvordan kan han/hun ha sjekket inn, du sitter jo fortsatt her og venter. Du fatter ikke. Bildet. Din partner sitter der med armene rundt en annen, en du aldri har sett før. Og de sender hverandre et forelsket blikk. Er det sant? Er NN på pensjonatet nå? Sammen med en annen? Du klarer ikke å tenke klart. Du føler deg svimmel.  

Er denne avslutningen for utrolig til å være sann? Intet menneske kan da oppføre seg slik? Jo. Dette er hva en psykopat gjør. Det er hans/hennes modus operandi, og alle primærofre utsettes for en variant av denne historien.

Offeret blir i denne alternative avslutningen kastet inn i et helt annet traume. En sorg, blandet med sjokk, skam, sinne, bedrag, forvirring og uoppklarte spørsmål av en helt annen dimensjon. Denne avslutningen har så mange flere lag. I motsetning til det første alternativet, så kommer offeret ikke ut med selvtillit og selvbilde i behold. I tillegg så vil offeret ikke møte den samme støtten og forståelsen hos sine omgivelser. Omgivelsene vil ikke forstå hvorfor offeret plutselig synes å ha mistet forstanden. Dette er en sorg som er "forbudt", for ingen er død. Og partnere som bedrar? Det skjer hele tiden. "Kom deg ut av det og gå videre! Du skal være glad for at du slipper denne idioten!" er ofte den "forståelsen" offeret blir møtt med. Situasjonen er vanskelig nok å forklare i utgangspunktet, og møtt med slik mangel på forståelse, så gir offeret til slutt opp å forklare. Det blir for mye. Offeret imploderer og trekker seg bort fra sitt nettverk. Det blir nesten umulig å stable seg på benene igjen.

Poenget med denne illustrasjonen er å vise to tap, som begge er like voldsomme og uventede, men hvor sjokket er vidt forskjellig. I det ene tapet så er partneren død. I det andre tapet så lever partneren, men forsvinner fra offerets liv som om han/hun er død. Offeret får ingen kontakt med kjæresten, selv om kjæresten lever. Dette er et forsvinningsnummer som kalles "psykopatisk forkasting" og er et bevisst trekk fra en psykopatisk partners side.

Hvis du har en venn, bror, søster, forelder, datter, sønn, kollega eller andre du kjenner godt, som plutselig har en slik historie å fortelle, så lytt. Du trenger ikke å forstå eller komme med råd. Bare tro på din venn og bekreft ham/henne i historien. Ta vedkommende på alvor. Dette skjer. Vis omsorg og respekt. Vær glad for at det ikke er deg.

 

Spørsmål fra en leser

Vi har gått inn i 2017 og jeg må starte denne Q&A (questions and answers) posten med å ønske alle et riktig godt nytt år. Uansett hvor du er i helingsprosessen, så kan jeg love deg at 2017 vil bli bedre enn 2016, såfremt du har brutt med psykopaten, narsissisten eller det giftige mennesket som skader deg. Også uansett om det er en kjæreste, ektefelle, venn eller din egen bror eller mor du er nødt til å bryte kontakten med. Det er ensomt, smertefullt og vanskelig. Jeg er ingen stor tilhenger av nyttårsløfter, men det er lov å gjøre seg noen tanker om at 2017 skal bli et oppløftende år. I minne om skuespilleren Debbie Reynolds som døde i romjulen, så kikket jeg på en av hennes musikaler "The unsinkable Molly Brown" fra 1964. Denne filmen er en av mine favorittfilmer på grunn av en god historie, fin musikk og et oppløftende budskap. I filmen ytrer karakteren som Reynolds spiller - Molly Brown - ordene "I hate the word down, and I love the word up". Molly Brown, som forøvrig er basert på en sann skikkelse, støter på mye motgang i filmen, men holder ryggen hele tiden rak i troen på at ting kun kan bli bedre. Kanskje kan du adoptere dette mottoet, hvis du synes det klinger bra. Jeg hater ordet ned, og jeg elsker ordet opp. La 2017 bli et opp-år!

Så, jeg ble før jul kontaktet i en PM av en fortvilet leser som ønsket svar på noen spørsmål. La oss hoppe rett i det. Denne leseren skrev;

Hvordan greier man å bryte med en psykopat når man synes synd i personen pga oppvekst, og det faktum at de ikke selv har valgt å bli psykopat?

Jeg har hatt noen psykopater i livet mitt, både som venner, kjærester og familiemedlemmer. Alle utstrålte en uskyld som appellerte sterkt til min sympati. Det var noe søtt over dem. Hvis de i tillegg fortalte en trist historie, så var jeg solgt. Til dette vil jeg i dag svare.

1) De tror oppriktig på deres egen uskyld. Fordi de ikke føler skyld så er deres samvittighet ren. Dette utstråles innenfra og ut slik at de fremstår nærmest engleaktige. Det er for dem en ektefølt opplevelse av egen uskyld. Men deres opplevelse av seg selv er selvfølgelig ikke basert på virkeligheten. I virkeligheten har de mye ondskap på samvittigheten. Men fordi dette ikke plager dem, så er det uskylden som projiseres ut mot omgivelsene. Vi må lære oss å stå imot denne trangen til å lindre "barnet" i dem. De er ikke uskyldige, tvert i mot. 

2) Mange av historiene de forteller om sin egen oppvekst er løgn. Jeg kjenner en psykopat som vet at jeg har all informasjon om hans oppvekst. han kan dermed ikke dikte opp historier om den, derfor forteller han ingenting. Aldri har han fortalt et kvekk fra de første 25 årene av sitt liv. En psykopat er ikke interessert i virkeligheten, for virkeligheten gir dem ikke flere fordeler enn hva andre får. På ett vis deltok de heller aldri i sin egen oppvekst, de mangler en solid identitet og dette medfører at de på en måte ikke er tilstede i sitt eget liv. Når en psykopat "sympatifisker" så kan du regne med at det meste eller alt som blir fortalt, er løgn. 

3) Psykopaten har kanskje ikke selv valgt å bli slik. Men de fleste trives veldig godt i hva de opplever som en overlegen rolle, og de ønsker ikke å behandles for sin psykopati. Du kan derfor ikke gjøre noe for dem. Blir du værende i relasjonen, så utsetter du deg for alvorlig utnyttelse og du vil ikke bety annet for en psykopat enn å være kilde til narsissistisk forsyning. Slik kan du ikke tilbringe ditt liv. Du har bare ett alternativ for å redde deg selv og din helse, og det er å bryte ut. 

Jeg sliter, til tross for alt fagstoffet jeg har suget til meg

Ja, det gjør du. For dette er utenfor vår fatteevne. Å fatte det tar lang tid. Saken er at du kan ikke forbli i kontakt med psykopaten mens denne jobben gjøres. Psykopaten vil alltid manipulere deg bort fra sannheten. Du vil oppføre deg som myggen som lar seg lokke av den brennhete lampen, fordi den lyser. Lampen slukkes av og til og myggen vil da klare å fokusere på andre ting, som å ta til seg sunn næring og interessere seg for plantelivet. Men så snart lampen tennes igjen om kvelden, så glemmer myggen alt annet og trekkes tilbake til lyset. På sikt vil myggen brenne ihjel. Slik er det også med makten psykopaten har over oss. Han/hun skrur lyset av og på. Så lenge vi fortsetter å komme så snart lyset skrus på, så vil vi aldri få tilstrekkelig avstand til å forstå.

Jobben med å tilegne deg kunnskap må du derfor gjøre alene, vekk fra psykopaten. Du vil forstå til slutt. 

Kanskje du i det innlegget kan skrive litt rundt begrepet kognitiv dissonans. Det at man fortsetter å ville utsette seg for psykopaten selv om vi vet vi ikke har godt av det. ?

Dette henger mye sammen med svaret over. Kognitiv dissonans oppstår nettopp når vi forholder oss til fagstoffet. Hva vi lærer, spriker så markant fra illusjonen psykopaten forsøkte å servere oss, at det oppstår en "sprekk" i vår virkelighetsoppfattelse. Hva skal vi forholde oss til, det fagbøkene sier, eller psykopatens ord som vi så hardt ønsker å tro på? De fleste av oss investerte mye i psykopaten, og ofte mange år av våre liv. Det er derfor meget vanskelig å svelge at investeringen aldri vil gi avkastning. Det er så hardt å svelge at det kommer en fornektelse over oss. Vi vil heller tro på psykopaten enn på fagkunnskap. Men denne muren av fornektelse som vi reiser er skjør og holder bare en stund, realiteten trenger gjennom til slutt. Det er denne overgangen som består av kognitiv dissonans. Den indre kampen hvor vi forsøker å forene vår illusjon om psykopaten, med virkeligheten som går opp for oss. Dette kan pågå lenge, for de to er jo ikke forenelige.

I den kjente barnefilmen "Labyrinth" med David Bowie fra 1986, så spiller Jennifer Connelly en tenåring som entrer en enorm og intrikat labyrint for å finne sin lillebror, som Bowie har kidnappet. I labyrinten støter hun på mange hindringer. Bowie ønsker for enhver pris at hun ikke skal finne barnet. På et tidspunkt så blir Connelly lokket til å ta en bit av et eple som gjør at hun glemmer hvorfor hun befinner seg i labyrinten. Bowie skaper en replika av hennes hjem som oppleves så trygt og godt at hun bestemmer seg for å bli der. Men bare en stund. Hun ser stadig små tegn på at dette ikke er virkeligheten, det er ikke hennes egentlige hjem. Til slutt trenger virkeligheten seg inn og hun husker sitt egentlige oppdrag - å finne lillebroren. I samme øyeblikk som hun erkjenner dette, så faller replikaen av hennes hjem sammen, og hun befinner seg igjen i labyrinten, klar til å fortsette søken etter lillebroren. Bowie har mistet sin makt over henne. Men hun har mistet verdifull tid.

Det er dette psykopaten gjør, han/hun luller oss inn i en falsk virkelighet hvor det periodevis er meget godt å befinne seg. Men det er en illusjon, og vi mister verdifull tid mens vi dveler i den.

Hva gjør du hvis en fagperson (si samlivsterapeuten deres) mener at partneren din ikke er psykopat, og du blir bare enda mer usikker på deg og din egen oppfatning?

Hvis din partner selv har deltatt i terapien, så er sjansen stor for at han/hun har klart å manipulere - kanskje til og med sjarmere - terapeuten. Dette er hva psykopater gjør. Hvis du mottar terapi alene, så er mange terapeuter av den oppfatning at det skal handle om deg, og de vil under ingen omstendigheter benevne eller stille diagnose på en tredjepart som de aldri har møtt.

Uansett hva terapeuten mener, så stol på din egen opplevelse. Det kan være vanskelig, for du er delvis trollbundet som Connelly i historien over og tviler derfor på deg selv. Men du kjenner din partner eller venn bedre enn terapeuten gjør. Ikke tvil på din egen oppfatning, våkne opp! Rist forbannelsen av deg! Akkurat som Connelly. 

Terapeuten har lov til å stille deg ubehagelige spørsmål, men hvis han/hun benekter din virkelighet eller forsøker å legge lokk på dine tanker om psykopaten så får du ingen gavn av terapien. Det er da på tide å finne en annen terapeut.

Jeg brøt helt spontant med plutselig NK ovenfor han. Så fra hans side så skjønner han ingenting. Han forsøker fremdeles å få kontakt. Tidvis skriver han som om alt er som normalt. Hva tenker du om spontanbrudd med NK?

Vi tror vi har en plikt til å fortelle psykopaten hvorfor vi går. Det har vi ikke. Han/hun vet utmerket godt hvorfor vi forlater dem. De er mishandlingen fullt bevisst og de er blitt forlatt av ofre mange ganger før. En psykopat mister alltid sitt offer til slutt, selv om det i noen tilfeller tar mange år. De kan imidlertid spille uforstående og vil ofte forsøke å få deg i tale igjen, for å kunne manipulere deg tilbake inn i relasjonen, eller bare for å få et siste skudd av narsissistisk forsyning innen de finner et nytt offer. De kan derfor bli veldig pågående på telefon eller mail. Ofte er det for å kortvarig gjenopprette relasjonen, slik at de kan dumpe deg. En relasjon skal avsluttes på deres premisser, de tåler dårlig at du går først. I noen tilfeller så er de genuint redde for å miste deg for tidlig, men det er kun fordi de ikke har rukket å klargjøre neste offer. Det er en lek, mind games. Ikke delta. Du skylder dem ingen forklaring. Du skylder dem heller ikke sannheten. Hvis du skulle komme i en situasjon hvor du er tvunget til å forklare deg, så er du i din fulle rett til å lyve. 

Det er vanlig at psykopaten opptrer som om alt er normalt like etter en devaluering. Hvorfor det er slik vet jeg ikke. De bare gjør det. Jeg tror det kan ha mange årsaker.  Det virker som om de ikke forstår at du etter kritikk eller mishandling ikke ønsker å være i nærheten av dem. En psykopat har liten eller ingen sosial intelligens, og dette er et av områdene hvor det synes. En annen teori jeg har, er at fordi psykopaten ikke ser oss som løsrevet fra dem men tvertimot en forlengelse av dem selv, så krever det ingen forståelse for at vi er såret. I deres sinn, så er det jo dem selv de har devaluert.

Spontanbrudd er derfor det riktige men lar seg ikke alltid utføre. Spesielt hvis man bor sammen med psykopaten og er økonomisk bundet til ham/henne så er spontanbrudd umulig. Kanskje har man kjøpt bolig sammen, eller driver felles forretning. Det samme gjelder hvis man har barn med vedkommende. I slike tilfeller må brudd planlegges. Men jeg vil likevel råde til å aldri fortelle psykopaten at du planlegger brudd. Offeret kan planlegge i skjul, og først avsløre bruddet når det er åpenbart og psykopaten ikke lenger kan manipulere offeret til å bli værende i relasjonen. I noen tilfeller utsetter offeret seg også for fysisk fare ved å avsløre en flukt i forkant. 

Håper disse svarene er til hjelp både for leseren som stilte dem og dere andre :)

Les mer i arkivet » Mai 2017 » April 2017 » Mars 2017
hits