hits

Leserhistorie: "Jeg skulle giftet meg med psykopaten i morgen"

Prolog

I morgen, 8.august 2018 skulle jeg giftet meg. Her på Kreta hvor jeg befinner meg nå. Uten han jeg skulle giftet meg med. Dramaturgien er helt i psykopatens dramatiske ånd ? jeg avlyste bryllupet samme dag som invitasjonene lå i postkassene. Det kostet meg alt jeg ikke visste jeg hadde av viljestyrke i kroppen. Ikke en celle, ikke et molekyl i meg, ville miste den mannen. 

Jeg har vinglet mellom hvorvidt jeg skal sørge over, feire eller ignorere denne dagen. Jeg har endt på det siste. Den skal ignoreres. Så godt det lar seg gjøre. Bryllupet var en fantasi, en løgn. En løgn som heldigvis aldri ble levet ut. Nå skal dagen være en virkelig dag. Med virkelige mennesker, barna mine, moren min. 

Blikket

Det er sagt mye om det psykopatiske, onde blikket.  Jeg har sett det mange ganger. Det første blikket derimot, var også et psykopatisk blikk. Det «gode» psykopatiske blikket. Blikket som trollbandt meg og som gjorde at jeg i hodet, på tre sekunder, hadde lagt et 15 år langt ekteskap bak meg (nå skal det sies at det hadde hanglet en stund, men likevel). Jeg var junkie etter disse tre sekundene. 3 timer senere skrev jeg til min beste venninne: «hører jeg fra han igjen så går jeg ut av ekteskapet med mannen jeg har to barn med».

Innledning

Tre timer fylt med blikk, berøring, gjensidig grenseløs beundring. Og de vakreste, bruneste, snilleste øynene som noen gang hadde holdt blikket mitt. 

Barnekjær, sågar et ønske om å bli fosterfar da hans egen sønn nå var voksen. (Men det var dessverre så vanskelig fordi han var singel, samfunnet så ikke hvilken ressurs han var.) Tatt seg av gutten sin alene. (Uberegnelig mor. Et urettferdig rettsystem, som ikke verdsatte far, han hadde tatt kampen med både mor og rettssystem.). 

Jeg så ham sammen med mine jenter. Gledet meg allerede. Leken, morsom, sjarmerende. En barnemagnet. En kvinnemagnet. En menneskemagnet. Til og med en jævla hundemagnet skulle det vise seg. 

Det var et jordskjelv, et vulkanutbrudd, en tsunami og en rekke andre omfattende naturfenomener på en gang av følelser. På tre timer. 

Første tekstmelding 

Vi avtalte å møtes dagen etter. Han skulle plukke meg opp i båten sin. En misforståelse gjorde at jeg dro hjem før vi traff hverandre. Tenkte dette var trist ? gårsdagens møte var jo som sagt?eksplosivt. Men det var jo tross alt bare en mann jeg hadde møtt - lett beruset - ute på byen en sommernatt. Jeg forklarte situasjonen på tekstmelding og fikk til svar «jeg trodde vi hadde en avtale». Det kvapp i meg av tonen, men ble smigret over intensiteten.  Jeg snudde bilen og dro tilbake i det jeg sa de skjebnesvangre ordene ? «jeg kan jo bare snu». Disse ordene koste vi oss lenge med; var liksom nettopp skjebnen at jeg snudde ? tenk om jeg ikke hadde snudd? Vi pustet hverandre inn, tett omslynget. Alltid. Lo overbærende av alle andre som trodde de visste noe om forelskelse og det å faktisk møte den rette. Stakkars dem. Ingen andre kunne elske. Ingen av oss hadde heller elsket før. Det visste vi nå. Gudskjelov at jeg snudde.  

I ettertid har disse ordene fått en annen klang. Tenk om jeg ikke hadde snudd.

Første date

Båttur og sol. Sjarme og latter. Det første kysset med påfølgende sex, uanstendig åpenlyst. 

Jeg fikk servert en rå og hudløs historie om farens selvmordsforsøk og hans tilstedeværelse, hans traume rundt dette dramatiske og vonde, og forholdet til en kald og ufølsom far.

Følelsen av å ha møtt en myk, tøff mann. Hinsides vakker - blendet og oppslukt av meg. Det var første gangen jeg spurte meg selv ? er dette for godt til å være sant?

De første tre ukene

Altoppslukende, magiske uker.  Betroelser ? ting jeg aldri snakket om med noen om - bortsett fra de aller nærmeste gjennom mange år - usikkerheten min, min manglende selvtillit, angstproblemene mine. Komplekser, mobbing -  svakheter. 

Trøsten, tryggheten han øste ut over meg. Jeg skulle aldri trenge å være redd mer. Jeg var i havn. Han skulle passe på meg. Ordene over alle ord ? «jeg elsker deg». Om og om igjen. Kanskje 30 ganger om dagen. «Har jeg sagt at jeg elsker deg i dag?»

Likheten ? å ville de samme tingene. Gå Beseggen. (I ettertid komisk: Helt urealistisk, svært overvektig, svært dårlig fysisk form ? lite glad i å røre på seg). Spise sundt, aktiv livsstil (helt urealistisk, svært overvektig - grenseløst forhold til mat). 

Likevel ? langt inne et sted ? en stemme som sa: «han krever av deg». Det var noe med hans glede over at jeg hadde yngre barn som ikke stemte overens med hvordan han reagerte når barna krevde av meg.  En dissonanse mellom ord og handling. Subtilt. Jeg overhørte stemmen, den bare hvisket, så å si umulig å høre. Som en irriterende mygg. Jeg slo myggen nådesløst i hjel. 

Jeg viste bildet av ham til datteren min. Glemmer aldri ordene hennes: «han så snill ut, mamma». 

Ordet «snill» har vært tilbakevendende. Han brukte det gjerne om seg selv. Også hærskaren rundt ham brukte stadig dette ordet ? «snill». 

Frieriet

Etter disse tre intense, magiske ukene, fridde han. Jeg var fortsatt gift, ikke en gang separert. Jeg svarte ja uten å nøle. Ingen mygg av betydning i nærheten. Kanskje en knott. Den ble i så fall overdøvet av  Bruce Springsteens rustne stemme «so if you`re ready for love ? honey I am tougher then the rest». Oh yes ? jeg var klar. Måtte bare skille meg og fortelle mannen, barna, familien og vennene det først ? småting. Bred gullring med 13 diamanter i.  (Kvelden jeg fikk den ringen er en historie på 2500 ord i seg selv, full av mygg).

Jeg kunne ikke ha på meg ringen. Bigami er fortsatt forbudt i dette landet. Jeg fikk den etter en  krevende tur til USA med det som nå er min eksmann og våre barn. Familieferie. Han krevde, men jeg merket det ikke, forsto det ikke, jeg vet ikke. Han gjorde turen til tider til et mareritt, ringte til alle døgnets tider. Ordvendinger som: «Skal jeg ta hensyn til tre andre voksne mennesker (vi reiste med et annet par) for å få snakke med deg??» da jeg forsøkte å si at det var vanskelig å ha en samtale med han under felles frokost. Jeg ble forrvirret, forsto ikke hva han mente med at han måtte ta hensyn. Livredd for at han skulle bli borte. Hvorfor ringte ikke alarmbjellene høyere? Hvorfor kom det ikke en sverm av mygg som ikke var mulig å overse?

Her i fra og utover er det ikke like lett å ramse opp. Lykke og beruselse går over i usikkerhet og bekymring. For så å gå videre til frustrasjon, redsel og angst. Usikkerhet over endret adferd, redsel for det mørke blikket, angsten for å bli avvist, eller enda verre - forlatt. Tilbake til lykke og beruselse og det gode blikket - til oss to ? «det er ingen som er som deg», «du gjør meg så trygg». «du er den

flotteste kjæresten jeg har hatt» - han og meg, meg og han. Så plutselig tilbake til bare meg. Junkien får ikke skuddet sitt. Alene, redd, full av selvutslettende abstinens ? tryglende, unnskyldende - bokstavelig talt på knærne. (Jeg krøp en gang på gulvet ? kysset føttene hans, tryglet om tilgivelse for noe jeg ikke visste jeg hadde gjort).  Etter hvert fikk jeg et nytt skudd ? han og meg, meg og han. 

Jeg har likevel behov for å sortere. Fortelle historien tematisk på umulige 2500 ord. Så jeg gjør et forsøk. 

Barna

Barna ble en belastning, en sten i skoen, i en kilde til irritasjon. 

Til irritasjon for ham ? fortsatt subtilt - ungene var like forelsket i ham som meg, og han tilsynelatende i dem. Det kom noen sprekker i masken. Noe han slet med å undertrykke.  Dette «noe» - han jobbet hardt for å undertrykke det: frustrasjon over at han ikke hadde førsteprioritet til en hver tid. Men høyt sa han, med det gode blikket sitt: «Det er en selvfølge at barna kommer først. Alltid. De er barn». Tryggheten, overbevisningen. For en mann. For en far. 

Senere ble det med stort drama og utestemme: «Det er alltid JEG som må ta hensyn. Om JEG ikke tar hensyn rakner alt, det gidder jeg ikke mer. Så lei av alle idioter». (I neste øyeblikk, eller noen smertefulle timer senere: smilende, litt ertende men med det gode psykopatiske blikket: «men jeg skal fortsatt gifte meg med deg.» Der kom fikset mitt, og forsikringer om fiks i all overskuelig framtid? junkien kunne pustet lettet ut»).

Barna ble til irritasjon for meg også. De ble en hindring ?  junkien fikk ikke sin sårt tiltrengte dose.  De gjorde langeren min forbanna; han straffet meg fordi barna krevde. Fortsatt subtilt.

Alkoholmisbruk 

Selve raseriet kom oftest i alkoholrus og var første konkrete jeg så.  Så med egne øyne. Håndfast. Ikke subtilt, og dermed lettere å forholde seg til. En nagende følelse av at han var alkoholiker vokste i meg.  Til tider grenseløs drikking. Grenseløs handling på polet, grenseløst sene netter med påfølgende tidlige morgener ? festen skulle helst ikke slutte før reiseradioen begynte, grenseløs soving dagen etter. Grenseløs hygge. Etter hvert - grenseløst sinne. Et sinne som tidlig gjorde meg livredd. Ikke bare sinne i seg selv, men hva gjorde jeg som utløste det? (Kunne f. eks, være at jeg ville legge meg). Og tenk om sinne ikke sluttet? Hva ville skje med meg, junkien, da?

For plutselig var det der - det onde blikket- ikke et slørete, alkoholruset blikk, på tross av høy promille. Et skarpt, mørkt blikk - uendelig dypt. Som en brønn du har blitt fortalt at et barn har druknet i. Hvor kom det fra? Lenge trodde jeg det kom fra bunnen av vodkaflasken. Da skulle han kaste meg ut. Da skulle han ikke gifte seg. Da var han ferdig. Glasskår, ødelagte gjenstander, buldrende stemme. Kvelertak. Jeg gikk en gang naken i nabolaget, redd og desperat. Slag. Utført av meg først - i frustrasjon over «ordsalat», beskyldinger, sinne. Slag tilbake. Dagen etter sa han: «jeg kan ikke leve i et voldelig forhold.» Han er uttalt pasifist.  Unnskyldninger og forsikringer fra meg om at det forsto jeg, jeg skulle aldri gjøre det igjen. Holdt meg på pinebenken. I timesvis.

Eller: Blid, god, snill. Som om ingenting hadde hendt ? og jeg tenkte: «Hvorfor var jeg redd? Han er jo ikke sint?

Men han er ikke alkoholiker. Et bedrag. En måte å lure omgivelsene på.  Avhengig kanskje, men med kontroll. Alkoholen er et middel mot kjedsomhet. En enkel utvei til å skape et drama med en unnskyldning. Han har et alter-ego ? «vodka-«han». Dette alter-egoet er velkjent, hele hærskaren kjenner det. Hva alter-egoet kunne finne på kunne ikke innehaveren av altera-egoet styre, uansett hva det var. Hærskaren var vitne til en fest - bokstavlig talt - av et menneske når alter-egoet trådte fram. Jeg så etter hvert skissen av et skummelt, uberegnelig monster. 

Fortsatt en mygg som plaget meg. Den ble mer nærgående, tettere til øret og stadig vanskeligere å overse, enda vanskeligere å drepe. Faens mygg. Den irriterte meg grenseløst.

Mamma

Eksmannen min var litt klønete. Lang og hengslete ? smart og nerdete -morsom. Fin fyr. Mamma likte han. Mamma kjøpte han, med alle hans menneskelige sider.

Han: ? spandabel, raus med komplimenter ? raskt ute med hånda for så å dra henne inn til seg: «jeg tar en klem med en gang jeg», bamseklem - smilerynker (man kan altså smile med øynene, selv om smilet er falskt) selvsikker, snill. Jeg var stolt. Mamma kjøpte ham ikke. Men hun sa det selvsagt ikke. Dessuten er det ikke helt sant. Hun kjøpte ham litt. Det gjør alle, også de som ser ham i etterpåklokskapens lys.

Det doble sjalusi-bedraget

Høylytt deklamerte han sin avsky for sjalu menn. De var stakkarslige og små. Han var ikke sjalu. Så da jeg  var på jente-tur til Trysil og ikke kunne styre hvem som kom og gikk, (fordi det ikke var min hytte) og hele turen ble ødelagt for meg, (panikkangstanfall, redsel for å miste fiksene mine - hysterisk, ) og for mine venninners  del (ingen kjente meg igjen, jeg lagde drama, patetisk og stemningsdrepende), eller da han gikk gjennom messengeren min og fant spøkelser ved høylys dag, eller da jeg fikk en SMS i en personlig tone fra fastlegen min («ingen har en sånn tone med fastlegen ? hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd du sto i med han») så gjenkjente jeg det ikke som sjalusi fordi han var jo ikke sjalu. Og det var han jo ikke heller. Har lært nå at det kalles sjalusifabrikkering.

Avslutningen

Vi skulle til Kreta i slutten av mars for å planlegge bryllupet som altså skulle funnet sted i morgen. Mye dramatikk i forkant. Etter at han hadde mishandlet meg så hardt psykisk at jeg flyktet fra han, ble jeg som vanlig beskyldt for å endre planer - jeg ikke klarte å gjøre som såkalt planlagt, kroppen og hode fullt av adrenalin ? flightmodus ? jeg flyktet fra han. Som så mange ganger før. Likevel ville jeg til Kreta. På tross av helvete han satt meg i. Men i dypet av meg kunne jeg ikke. Turde ikke. Til slutt sa jeg:  «jeg blir ikke med» på SMS. Gud vet hvem som skrev den SMSen. Kan ikke ha vært meg. Han trodde meg ikke. Ikke jeg heller. Hverken han eller jeg trodde at jeg klarte å forlate dopet mitt. Men det var blitt en sverm av mygg. De bet meg opp. 

Da han etter hvert forsto at jeg mente alvor kom en kaskade av reaksjoner: Truet med å holde igjen passet mitt, penger han mente jeg skyldte ham, forslag om sex med meg uten forpliktelser, sex med meg MED forpliktelser ? utallige sms og samtaler som gikk i ring. E-poster, oppdateringer på sms hvem som skulle være med på planlagte ting i stedet for meg, smser som hvordan han ikke kunne glemme meg, hvordan han ikke kunne blokke meg. Jeg - fortsatt naiv junkie - «da blokker vi ikke hverandre ? jeg klarer heller ikke». Samtaler som drev meg til vanvidd. Han sendte et bilde av seg selv i sengen. Jeg spurte:  Har du lagt deg?» Svar: «Nei jeg ville bare vise deg at jeg sover alene». En time senere ? vi skal avslutte en berg- og dalbane av en samtale - men er rolige. Jeg sier avslutningsvis: «Så da har du det bra?» Ikke på jakt etter noe, bare forholdvis rolig etter noen helvetes dager og trenger hvile. Har guarden nede. Han svarer: «nei jeg har det ikke bra»?..noe i meg ulmer. Ingen grunn til å svare det. Jeg spør hva det betyr. «Nei han har det ikke bra» gjentar han. Aner uråd - blir desperat ? ?hva faen mener han, det ligger noe under. Han sier han føler at jeg presser han til å si det han ikke vil si?presset? Jeg skjønner hvor det bærer. Ny kjæreste. Smilende på FB. Så fikk han forkastet meg likevel. Uutholdelig smerte. Cold turkey for en stakkars junkie omgitt av mer mygg enn du finner på Finnmarksvidda en sommernatt. 

Epilog

Jeg sitter nå i Kretanatten ? bare jeg som er våken på hotellet og føler at jeg ikke har sagt alt. Ikke fått sagt det som gjør meg sikker på at han er en psykopat. I morgen skulle jeg giftet meg. Om natten tar jeg ham frem. Leker at han ikke var psykopat. Når jeg tilslutt sovner drømmer jeg om han ? mareritt og gode drømmer ? om hverandre. Våkner med han under huden ? i hodet, men snakker fornuftig til meg selv ? hele dagen  - og vet at jeg har gjort det riktige. Så kommer i kvelden på ny. Og han har stjålet både dag og natt fra meg igjen. Men jeg er flink junkie på rehabilitering (NK). Heller ingen mygg å høre?.bare lyden av  gresshopper, og de kan ikke gjøre meg noe. 

Indre og ytre integritet

Vi skal ikke slippe emnet integritet ennå. Jeg vil bygge litt på siste tekst om "integritetsstigen". Teksten avlet noen gode spørsmål i kommentarfeltet.

Anonym skrev "Jeg innrømmer at jeg stusset litt over dette innlegget. For meg har personlig integritet gått på hvor etisk man oppfører seg ovenfor andre og at man forfekter sitt etiske ståsted uansett angrep. Her synes det som om integritet først og fremst handler om hvordan en står opp for seg selv. Det er jo mer enn viktig, men handler vel mer om grensesetting?".

Emmeline skrev "Jeg har alltid tenkt at integritet er det samme som "hel ved". Dvs at det man gjør og det man sier henger sammen. Og å være snill og inkluderende med alle uansett hvor på rangstigen de er. Ser jo nå at det ikke handler bare om det, men også om å stå opp for seg selv og behandle seg selv med respekt". 

Antakelig finnes det veldig mange forestillinger om hva integritet er. Det blir sagt at du merker ikke integriteten når du har den, du merker den kun når du mangler den. Det er sannhet i at de som har naturlig integritet knapt tenker over hva det er. Det er også en sannhet i at det forvolder oss smerte og frustrasjon når vi ikke har integritet. Derfor er det viktig å jobbe med dette litt diffuse begrepet for å få det bedre med seg selv.  

Emmeline er inne på selve essensen av integritet når hun skriver "jeg har alltid tenkt at integritet er det samme som hel ved, det vil si at det man gjør og det man sier henger sammen". Integritet handler om å være ekte, eller det som kalles kongruent. Personlig kongruens er nettopp dette at handling og ord henger sammen, at man står for sine meninger i medvind og motvind, og holder sine løfter. At man er ærlig og ikke lyver for å unnslippe konsekvenser. Slik sett krever integritet en viss grad av mot, det å stå rakrygget og si "ja det var jeg som sa/gjorde det" og så kunne argumentere for dine gjerninger og utsagn. Men som konstatert i siste innlegg så kan man godt mangle integritet selv om man er modig. Integritet er fravær av lyssky aktiviteter som er moralsk eller juridisk tvilsomme. Å kunne stå inne for det man sier og gjør betyr ikke at man alltid skal offentliggjøre sine hensikter eller ikke holde på hemmeligheter. Integritet er nemlig også at andre kan stole på deg med deres betroelser og innrømmelser uten å frykte at du "lekker". Og når du oppdager at du blir brukt som ledd i et drama, så er integritet å si "nei, jeg vil ikke holde på din hemmelighet" innen du får høre den. Integritet er å innrømme at man er sårbar eller utilstrekkelig; "nei, denne oppgaven vil jeg ikke ta på meg, jeg mestrer den ikke". 

Anonym skriver "For meg har personlig integritet gått på hvor etisk man oppfører seg ovenfor andre". Emmeline skriver "å være snill og inkluderende med alle uansett hvor på rangstigen de er". Både Anonym og Emmeline mener altså at integritet handler om å stå opp for andre. Trinn fem handler spesifikt om å bruke integriteten til å beskytte de som ikke har den selv: "Du møter fortsatt mennesketyper som du tier overfor og holder deg unna men du vet at dette ikke er feighet men velutviklede sosiale antenner som beskytter deg. Du bruker dem også til å beskytte andre som ikke ser faresignalene". Det er derfor mer integritetsfullt å støtte de som står lavere på rangstigen enn de som står høyere. Det betyr ikke at vi ikke skal hjelpe våre sjefer, våre foreldre eller andre mektige personer hvis de trenger hjelp. Men jeg tror vi alle kan være enige i at å støtte dominerende personer der hvor de ikke trenger eller fortjener støtte faller inn i en av to kategorier; frykt eller smisk. Ingen av dem er spesielt integritetsfulle. La oss se litt nærmere på hva jeg mener med det. 

Å stå opp for andre som ikke klarer det selv, er integritet. Men det er ikke integritet å løpe rundt å være føyelig og selvutslettende. Å bli utnyttet er ikke integritet. Å bli trakassert til utføre oppgaver er ikke integritet. Å hjelpe andre som kan hjelpe seg selv er ikke integritet. Integritet er å støtte andre der det er på sin plass, ikke fordi du frykter represalier hvis du avstår. Å støtte en person som ikke fortjener støtte, er ikke integritet. La oss for eksempel si at du har en kollega som du ikke ønsker å komme på kant med. Denne kollegaen herser med en svakere kollega. Det kommer til en disputt mellom de to og du befinner deg i samme rom. Den dominerende kollegaen ber om din støtte i en sak. Hva gjør du? Vil du støtte den svake kollegaen og risikere å komme på dårlig fot med den dominerende kolleagen, eller vil du jatte med den dominerende kollegaen og dermed nedverdige den svake kollegaen? Vil du i skjul og på tomannshånd støtte den svake kollegaen? Hva er mest integritetsfullt?

Integritet er å støtte den som har rett og ikke den du liker best. Du kan ha en person i venneflokken som du liker svært dårlig. Gruppen diskuterer en historisk hendelse. Det dreier seg om hvorvidt Hitler var tysker eller østerriker. Personen som du misliker hevder at Hitler var østerriker. De andre er uenige. Du vet at Hitler var østerriker og at personen du misliker har rett. Hva gjør du? Tier du om din viten? Vil du åpenlyst gi din støtte til personen du misliker, og risikere at vedkommende får et egoboost som han/hun strengt tatt ikke fortjener? Eller vil du lyve og påstå at Hitler var tysk for å støtte dine venner? Hva er mest integritetsfullt? Hva vil gi deg best samvittighet etterpå? Hva vil du best kunne leve med, og fortsatt anse deg selv som en kongruent person?

Slike etiske dilemmaer som stiller integriteten vår på prøve, utsettes vi for hele tiden. Senest i går ble jeg selv testet, da en kollega kom springende inn på vaktrommet og utbrøt "har noen gitt NN tillatelse til å røyke på verandaen?". Nei, svarte jeg, med en umiddelbar bismak i munnen. Sannheten var at jeg ikke hadde gitt NN tillatelse til å røyke på verandaen, men jeg hadde tidligere sett vedkommende gjøre det uten å reagere, uten å bry meg. Bismaken jeg merket var min egen kropps varsel om at jeg ikke var helt kongruent. Hadde jeg integritet i denne saken? Eller handlet den bare om forskjellige verdier eller oppfattelser, og forskjellig tolking av en regel? 

Det er vanskelig å ha integritet når vi er redde og engstelige. Frykt og angst - for eksempel som følge av PTSD etter psykopaten - kan gjøre at vi blir reaktive istedet for responsive. Da reagerer vi mer på en persons tonefall og kroppsspråk enn på hva han/hun faktisk sier. La oss ta for oss saken jeg nettopp nevnte om NN som røyket på verandaen. Hvis min reaksjon var reaktiv og drevet av PTSD, så svarte jeg kanskje "nei" som en refleks fordi min kollegas bombastiske framferd opplevdes truende. Hadde jeg visst at min kollega bare er høylytt og kjapp i bevegelsene, så hadde jeg slappet av og lyttet til hva vedkommende spurte om. Da hadde jeg kanskje svart "jeg har ikke gitt NN tillatelse, men jeg vet at han/hun tidligere har røyket på verandaen". Deretter hadde jeg stått i den reaksjonen fra min kollega som måtte komme, uten å føle at min integritet var truet. Det er ikke uenigheter eller anklager som truer vår integritet, men å ikke være ærlige. Integriteten min var antakelig mer truet av min halvsannhet, enn å risikere en konfrontasjon med min kollega. Poenget her er at selv om man er engstelig, så forsøk å ikke la det styre måten du responderer. Et verktøy du kan bruke er å aldri svare umiddelbart. Ikke svar på impuls eller refleks. Vent konsekvent fem sekunder innen du svarer på henvendelser. Se om det kan utgjøre en forskjell på ditt valg av respons. 

"Anonym" lurer på om å stå opp for oss selv ikke handler mer om grensesetting enn om integritet. Det er et godt spørsmål. Hvorfor er grensesetting en så viktig del av vår integritet? Det er ikke grensesetting som er viktig her, men igjen kongruens - å være ekte og ærlige - mot oss selv. Hvis vi ikke våger å markere våre behov og meninger så er vi heller ikke kongruente. Vi blir skapninger som smyger rundt med halen mellom bena, redde for konflikter og redde for oss selv, for vi vet ikke hvem vi er eller hva vi vil. Når ikke vi vet hva vi vil så vil andres behov virke meget dominerende og truende, for de vil alltid trumfe våre egne svake og diffuse behov. Når vi ikke vet hvem vi er så vil andres meninger og prinsipper virke dominerende og truende, for vi står ikke støtt i oss selv. Vi kommer derfor ingen vei med vår integritet før vi stiller oss selv først. Derfor handler de fire første trinnene i integritetsstigen om oss selv, innen vi kan inkludere og omfavne andre på en integritetsfull måte. 

Det finnes unntak. Vi kan faktisk befinne oss på trinn to med oss selv, men på trinn fem med andre. Dette gjelder mennesker vi er opptatt av å beskytte, for eksempel egne barn, eller en partner vi elsker meget dypt. Det vil altså ikke gjelde mange. Men kanskje du har hørt historier om den "veike" og kuede barnemoren, som plutselig stormer opp på skolekontoret meget klar og tydelig på vegne av sine barn, som hun mener er urettferdig behandlet. Eller den underdanige ektemannen som endelig konfronterer sin dominerende kone, fordi saken ikke lenger gjelder ham selv men den elskede familiehunden, hans eneste egentlige venn. Poenget som illustreres her, er at de fleste har integritet i seg men at mange dessverre ikke klarer å utnytte den for seg selv. Integriteten må utløses av noe som har verdi for oss. Hvis vi ikke har verdi for oss selv så vil vi heller ikke bruke integriteten på oss selv. Utfordringen blir derfor å verdsette oss selv høyt nok til at integriteten også utløses på egne vegne.   

"Det hode og hjerte er fylt opp av, renner munnen over med".

Dette bringer oss til dagens siste punkt; forskjellen på ytre og indre integritet. Disse begrepene ble introdusert i forrige tekst. Mange er opptatt av dette. 

Indre integritet vil etterhvert vise seg som ytre integritet, men den indre integriteten må komme først, ellers blir det en falsk ytre integritet. Indre integritet handler om hvordan vi tenker om oss selv, om andre og om situasjoner, steder og ting. Det handler ikke kun om positive versus negative tanker. Det handler om rene tanker versus urene. Det kan minne om religiøs eller moralsk puritanisme. Alle har en indre retorikk. Tenk etter hvordan din egne indre retorikk er. Banner du mye inni deg? Bruker du mye tid på å forbanne andre, eller kanskje deg selv? Bruker du mange negativt ladede ord for å beskrive mennesker, gjenstander og steder?

Det hode og hjerte er fylt opp av, renner munnen over med. Hvis tankene er skitne, så vil dette etterhvert vises i ord og handling. Vær derfor bevisst om dine tanker overveiende er vakre eller overveiende dystre. Hvis du kjenner deg igjen i siste kategori, så kan du jobbe bevisst med å gjøre tankene vakrere. Vær oppmerksom på hvilke ord du bruker på å beskrive mennesker og ting for deg selv. Hvordan løser du utfordringer eller problemer, går du systematisk til verks eller ender du med å tenke "dette gidder jeg ikke" og sparker til haugen med flatpakker fra ikea? Hva gjør det med ditt forhold til dette møbelet når du tenker på det som en byrde? Tenk over hvor lett negative tanker blir til hat mot gjenstander og mennesker. 

Hodene våre kan være fullstendig kaos. Spesielt med PTSD så kan vi ufrivillig styres i retning av voldelige og sågar perverse tanker. Hvis du merker at tankene dine stadig vandrer den veien, så kan du peile dem tilbake inn på vakrere spor. Vår evne til logisk tenking og resonnement påvirkes av hvor ryddige våre hoder er. Forsøk derfor å tenke en tanke ferdig innen du begynner på en ny. Det er lov å tenke negativt om personer vi ikke liker, det kan fungere som viktig beskyttelse. Men hold deg til et akseptabelt indre språk. Bruk setninger som "den personen liker jeg ikke" fremfor "jævla hore/drittsekk", og "den personen bør jeg holde meg unna" fremfor "måtte NN brenne i helvete". Rene tanker er integritet, skitne tanker er ikke det. Tro derfor ikke at det er likegyldig hvordan du tenker, kun fordi ingen kan se dine tanker. Det er riktig at dine tanker er forbeholdt deg selv men nettopp derfor er det viktig at ditt indre er rent og ryddig - det er kun du som skal leve der. 

Tenk tanker du kan leve med og være stolt av. I "1984" av George Orwell er "tankeforbrytelser" mot det totalitære regimet straffbart. Vi er heldigvis ikke kommet så langt. Men kanskje vi bør lage en indre grense som vi ikke får lov til å trå over, slik at vi henter oss selv inn igjen når tankene er i ferd med å løpe løpsk og miste deres integritet. Tenk at uverdige tanker om deg selv eller om andre ikke tjener noen. Vær ditt eget tankepoliti. Jeg kan love deg at indre verdighet vil bli til ytre verdighet som igjen vil føre til den mer respektfull omgang med dine omgivelser.

Det finnes unntak hvor den ytre integriteten ikke kommer fram, selv om den indre integriteten er meget god. Skambelagte personligheter vil ofte føle at de har gjort noe galt fordi de er vant til å bli bebreidet. De vil derfor ofte ha problemer med å utstråle ytre integritet, selv om de har indre integritet. Disse må jobbe hardere enn andre for å projisere sin indre integritet slik at den også vises på utsiden. 

Nå har vi lært litt mer om integritet. Vi kan da slå fast at integritet - det har psykopaten ikke. Psykopaten er på ingen måte kongruent; de vet ikke hvem de er og det er intet samsvar mellom ord og handling. De står ikke inne for noe de sier eller gjør. Deres tanker er skitne; de tenker voldelige og perverse tanker og ofte renner munnen deres over med det. De avslører ofte deres indre mangel på integritet. La dette fungere som en bekreftelse på at en slik integritetsløs person kan du ikke ha i livet ditt, og bruk det som en motor til å distansere din egen personlighet så langt du kan fra deres. 

Integritetsstigen

Vi har opp gjennom årene her i bloggen snakket mye om personlig grensesetting og integritet og det kan kanskje oppleves litt repeterende, men det er et viktig emne som man har godt av å minnes om. Det er en grunn til at mange av oss havnet i psykopatens klør. Å jobbe med å forbedre sin personlige integritet er en livslang prosess. Kanskje vi aldri kommer i mål der hvor vi ønsker å ende opp, men vi kan komme langt. Dette ønsker jeg å skrive litt om i dag. 

Først og fremst så er det viktig at vi ikke bryter oss selv ned med måten vi snakker til oss selv på. "Jeg har ingen integritet" eller "jeg eier ikke ryggrad" er meget negativt ladede setninger som er forbundet med skam og utilstrekkelighet. Jeg tror en feil vi gjør er å sette likhetstegn mellom integritet og mot, de to er ikke nødvendigvis det samme. Man kan ha integritet uten å være spesielt modig, og vice versa. Man er derfor ikke "feig" selv om man har forbedringspotensiale på integritetsfronten. Mange av oss har gått gjennom ufattelige prøvelser med våre psykopater. For mange begynte det lenge før psykopaten, med psykopatiske foreldre, kanskje mobbing, en kronisk ensomhetsfølelse, selvmordstanker og senere som voksen - en manglende evne til å sette grenser, markere egne behov, beskytte seg selv og finne en normal partner. Noen har vært alvorlig syke uten å klage, fordi vi ikke er vant til å bli respektert eller tatt hensyn til. Mange har savnet og lidd i det stille. Det er veldig modig og sterkt å leve seg gjennom slike prøvelser. Dette er prøvelser som for andre mennesker ville være uoverkommelige. Det er med andre ord ikke vårt mot det er noe i veien med. Det er integriteten som trenger støtte.

Når du beundrende betrakter mennesker rundt deg som helt naturlig beskytter seg selv og setter grenser og du tenker "skulle ønske det der var meg", så forsøk å ha flere tanker i hodet samtidig. Det kan dreie seg om sunne og sterke mennesker som "gjør alt riktig", men det kan også dreie seg om mennesker som aldri har møtt motgang. De er båret på en gullstol hele veien, og deres tilsynelatende integritet er egentlig ikke integritet, men berettigelse. Ikke berettigelse som en psykopat, men som et bortskjemt barn. Deres "sunne" reaksjon på uenigheter og motstand handler egentlig ikke om integritet men om en lav tålegrense for å bli konfrontert med virkeligheten og med hvem de er. Når man har en så lav tålegrense, så vil livet falle sammen av at stuen ble malt i en nyanse lysere farge enn du hadde forestilt deg. Dette er ikke integritet. Lær deg forskjellen på ekte og falsk integritet. Ikke alle mennesker som beskytter seg selv er beundringsverdige. 

Likedan når du beundrer rollefigurer i film og TV som har den samme naturlige evnen til å beskytte seg selv, så husk at de spiller etter et manuskript. Det er lett å finne rollemodeller i media og drømme seg bort i filmverdenen. Rollemodeller er viktig - også selv om du er voksen - fordi du da har et ideal å strekke deg mot. Men det virkelige liv er ikke et manuskript. I det virkelige liv så må vi håndtere tingene etterhvert som de kastes mot oss, uten å kunne sitte og forberede oss på setningene vi skal si eller handlingene vi skal gjøre, slik skuespillere kan. Jeg vil anbefale å først og fremst finne en rollemodell i det virkelige liv fremfor i filmverden. For det første så er Hollywoods moral i forfall og gode rollemodeller begynner å bli sjeldne. For eksempel tror jeg vil alle kan være enige om at vi ikke ønsker å være en Kardashian. Såkalte helter i moderne filmer har også en helt annen moral enn i film for 30 år siden, det er ikke de samme egenskapene som fremheves. Jeg har med skrekk sett komplett usympatiske rollefigurer og med vantro konstatert at det er han eller hun som faktisk er helten i filmen. Dette blir vi servert i 2018. Spesielt vanskelig blir det for unge som ikke husker andre tider og ikke har noe sammenligningsgrunnlag. For det andre så ønsker vi ikke å bli til en rollefigur fra en film, med alt det innebærer av rødt hår, arr i ansiktet og merkelig ganglag. Vi ønsker å være oss selv. Derfor er det bedre å hente inspirasjon fra mennesker i nærmiljøet; for eksempel slektninger og venner som imponerer oss. Det er også "innafor" å la seg inspirere av mennesker i det virkelige liv, selv om vi ikke kjenner dem, så lenge de faktisk har eksistert eller fortsatt eksisterer. Les gjerne biografier om suksessrike mennesker. Man vil oppdage at de ofte begynte i trange kår, også mentalt og sosialt, men at de bygget seg opp og fram. Var det mulig for dem, så er det også mulig for deg.  

Men nå til hva jeg har valgt å kalle "integritetsstigen". Veien mot integritet foregår trinnvis. Det er ikke slik at man kan gå fra å være føyelig og underdanig, til å markere seg selv i ett steg. At man ikke klarer å markere seg selv så sterkt som man ønsker, kan føre til mange tunge tanker og "gjenspillinger" av samtaler og episoder i hodet, hvor du korrigerer deg selv "hvorfor sa jeg ikke det?", "jeg burde ha gjort det" eller "der mistet jeg muligheten til respekt". Slike gjenspillinger kan i beste fall være en trening i samtaleanalyse, men mest sannsynlig så blir det kun til irriterende tvangstanker og hakk i plata, ytterligere nedsnakking av deg selv og en port til skamfølelse. Legg derfor disse episodene bak deg. Du kan ikke forandre dem, og vær trygg - det kommer nye.

Lær deg derfor at du kan ikke hoppe over alle stegene og bli "Mr/Miss Integrity of the year" på et blunk. Du kan derimot - med litt bevissthet og jobbing - klatre opp til neste steg. Her er trinnene. 

1. Lite eller ingen integritet. Her var mange av oss sammen med psykopaten. Vi var føyelige, snille og tjenende. Vi markerte aldri våre behov, vi var knapt klar over at vi hadde dem. Vi lot oss misbruke og mishandle. Psykopaten og kanskje også andre venner og slektninger snakket dårlig til oss, men vi møtte det med et skuldertrekk. Det gjorde oss ikke noe, det var normalt. Vi lå ikke søvnløse av den grunn, men vi var ute av stand til å beskytte oss selv. Selv om vi knapt la merke til det selv, så la andre merke til hvilke dørmatter vi var. Vi tiltrakk oss derfor få normale mennesker, men mange forstyrrede og giftige. 

2. Gryende integritetsdannelse. Vi er fortsatt "dørmatter" men vi begynner å bli oppmerksomme på det. Vi er fortsatt ute av stand til å beskytte oss selv. Vi tar fortsatt i mot dårlig tilsnakk. Vi skammer oss fortsatt, men vi begynner å tenke "slik skal det ikke være". Dette er gryende integritet på innsiden, selv om den ennå ikke vises på utsiden.

3. Sterk indre integritet. Vi er nå blitt så oppmerksomme på folk som behandler oss dårlig, at vi fjerner oss fra dem. Vi tilbringer mindre tid med dårlige mennesker som har vært i våre liv lenge. Vi klarer kanskje ikke å fjerne oss fullstendig, fordi de er gamle venner eller slektninger, men samværet er blitt kortere. Vi er fortsatt ikke i stand til å konfrontere noen verbalt. Vi fjerner oss i stedet fra situasjoner og mennesker som gir oss ubehag eller som ikke respekterer oss. Nye mennesker som tidligere ble lukket inn i varmen, blir nå holdt utenfor, selv om det er vanskelig og ikke ligger til vår natur å stenge noen ute. Dette er sterk integritetsdannelse innvendig, selv om den ikke vises utenpå. 

4. Den indre integriteten er så sterk at den begynner å vises utadVi begynner å kutte ut også gamle venner og slektninger. Vi forstår at de aldri vil forandre seg og vi tar bevisste valg om hvorfor vi ikke har godt av å ha kontakt med disse menneskene. Det viktige i dette trinnet er at vi våger å ta valget. Vi våger å stå alene uten disse menneskene og vi våger å stå i svertekampanjen som antakelig kommer. Det begynner å bli lenge siden siste giftige person fikk innpass i våre liv. Vi er blitt flinke til å si "nei" når vi mener det, men fortsatt trekker vi oss unna ubehagelige situasjoner. Vi synes verbale konfrontasjoner er vanskelige. Vi synes også det er vanskelig å fortelle andre hva vi trenger, for vi har egentlig aldri gjort det. Vi våger det med milde personer, men overfor sterke personer så viker vi fortsatt unna. Tilbaketrekkinger oppleves som "feige" men egentlig handler det i dette trinnet ikke om feighet versus mot, men om strategi. Vi vet at vi er for skjøre for visse typer konfrontasjoner og trekker oss derfor tilbake. Dette er selvbeskyttelse og integritet i praksis. Det er ikke integritet å stå i alle mulige stormer. Integritet kan også være å tie og forlate situasjonen. Å markere seg for sterkt er ikke integritet, men oppvigleri. 

5. Sunn og balansert integritet. Du vet nå hvor det er på sin plass å markere deg og når du bør trekke deg ut, og du våger begge deler. Du sier "nei" når det er viktig for deg men også "ja" når det er på sin plass å føye andre. Du vet at det ikke lenger handler om underdanighet men om naturlig gi-og-ta. Du er ikke redd for å si din mening i de fleste settinger. Du møter fortsatt mennesketyper som du tier overfor og holder deg unna men du vet at dette ikke er feighet men velutviklede sosiale antenner som beskytter deg. Du bruker dem også til å beskytte andre som ikke ser faresignalene. Du er i balanse. Du velger dine venner (og slektninger) med omhu. Du har et mindre nettverk enn før, men det fungerer bedre. Du kjenner deg selv bedre og foretar riktigere valg på egne vegne. Du tar ikke lenger jobber av andre årsaker enn at de gavner din egen utvikling. Du bosetter deg ikke steder hvor du ikke føler velvære. Du lytter til dine behov. Av og til ytrer du dem høyt, av og til holder du dem for deg selv, men du respekterer dem alltid. 

Mitt personlige syn er at hvis du går lenger enn punkt fem, så er det ikke lenger integritet. Da er det noe annet, muligens at man har fått "blod på tann" av å markere seg. Sjansen er da tilstede for at man selv er blitt en tyrann som andre går på eggeskall rundt. Husk å stoppe i tide.

Husk at ikke alle befant seg på trinn ett da vi møtte psykopaten. Mange har aldri befunnet seg på trinn ett. Noen var på trinn to eller tre. Det er dog lite sannsynlig at vi befant oss på trinn fem. Da hadde vi ikke vært mottakelige for en psykopat. 

Husk også at hvert trinn kan ta flere år. Vær derfor ikke oppgitt eller håpløs hvis utviklingen ikke skjer så fort som du ønsker deg. Husk at kropp og sinn skal følge med. Det viktigste er bevisstgjøringen; at integriteten lever inne i deg. Innvendig integritet medfører riktige handlinger. De riktige ordene blir sekundære. Husk at sterke mennesker også kan bli mishandlet, men aldri kuet. "Men tankene mine får du aldri" handler nettopp om en slik innvendig integritet, selv om eksterne faktorer forsøker å knekke deg. 

 

Bloggen går en spennende høst i møte. Fortsatt har vi uberørte emner som skal omtales, for eksempel svertekampanjen og "psykopaten på nettdating". Videoproduksjonen skal også fortsette.

Skrivekonkurransen engasjerer og jeg har fått mange historier som skal leses og vurderes. Fortsett å sende inn frem til 26/8 til psykogkj@hotmail.com . Alle som sender inn får tilbakemelding, selv om ikke alle historier blir publisert. Husk at det er litt ventetid på tilbakemeldinger, å lese så mange historier tar tid. 

Leserhistorie: "Du må bare gi det tid, så vil det gå seg til"

Det gikk så fort i starten. At du hadde et elendig forhold til din mor, stusset jeg ikke så mye på ? jeg husker bare at jeg syntes hun var forferdelig spesiell og vanskelig å forstå seg på. Og hvorfor var det så mye krangling og konflikter hjemme hos dere? Det var bråk, hyl og skrik om den minste ting, og aldri den harmoniske roen jeg var vant til, slik vi hadde det hjemme der jeg vokste opp.

Du ga uttrykk for at du var så inderlig forelsket i meg. Du dyrket meg. Jeg fikk blomster og gaver, du bar meg på hendene. Vi flyttet fort sammen, vi fikk barn. Jeg husker du så veldig gjerne ville ha barn, selv om vi var ganske unge. Jeg ser nå at vi fikk barn altfor tidlig i forholdet. Kan hende det var etter at eldstemann ble født at du begynte å endre deg. Jeg vet ikke, men jeg husker at jeg tidlig ble alene med alt ansvaret. Du var på jobb, på kurs ? alltid var det noe. Jeg stod opp med barnet vårt hver eneste morgen etter netter med lite søvn ? du var for sliten til å orke det, sa du. Og jeg var jo «bare» hjemme med barnet, hvorfor kunne ikke jeg stå opp da? Av og til gråt jeg fordi jeg følte meg totalt utslitt. Du skjønte ikke hva jeg klaget over, ba meg slutte å sutre. Kalte meg sutrete kjerring. Hva f... hadde jeg å klage over? Hadde jeg ikke både mann, barn og tak over hodet? Ikke hadde vi dårlig råd heller. Det var en sannhet i den argumentasjonen som jeg ikke kunne si imot. ?Noe? i meg sa allikevel at det ikke var riktig, det du argumenterte med. Jeg så andre stolte pappaer gå på lekeplassen med barna sine, noe du aldri gjorde. Men å diskutere med deg var vanskelig allerede da. Da du satte de intense øynene dine i meg, det intense blikket der du knapt nok blunket, da var det vanskelig for meg å fortsette diskusjonen. Og jeg ville jo ikke lage bråk og være vanskelig. Det hadde allerede hendt et par ganger at du tiet meg ihjel et par dager om gangen hvis jeg hadde gjort eller sagt noe du mente var galt.

Vi giftet oss og fikk et barn til. Jeg trodde vi var lykkelige. Jeg jobbet redusert, var fortsatt mye alene med barna. Jeg husket at jeg ofte tenkte på at du var så sint hjemme, mens ute blant folk var du verdens hyggeligste mann. Jeg tenkte ofte at jeg måtte ta feil, du var da ikke slik jeg tenkte? Denne vittige, morsomme og interesserte mannen ? var det samme mann som jeg var gift med? Vi virket sikkert som et drømmepar for andre som så oss sammen. Det eneste som var likt hele tiden, var øynene dine. Smilet nådde dem aldri, og de var liksom alltid så mørke. Jeg tilpasset meg mer og mer. Prøvde å holde huset og ungene i perfekt stand, så du ikke skulle ha noe å klage over. Skyndte meg hjem fra jobb hver dag, aldri ut på middag eller lønningspils med kolleger. Måtte hjem ? hadde kommet dit at jeg måtte det for å unngå kjeft og mistenkeliggjøring. For jeg ble visst aldri bra nok for deg. Jeg gjorde så godt jeg kunne, men du ga tydelig uttrykk for at det ikke var bra nok. Alltid var det en eller annen feil med meg ? eller det jeg hadde gjort. For om jeg hadde vasket fra gulv til tak i et rom, kunne du allikevel finne noe å pirke på et annet sted ? ?møkkakjerring? kunne du skrike til meg. ?Her går du hjemme hele dagen og drar deg, og så klarer du ikke engang å holde huset rent og ryddig? Du er lat, det er det du er! Mens jeg jobber og sliter hele døgnet nærmest, så gir du blaffen i alt! Typisk deg!? Du klarte å plante skyldfølelsen i meg, å bruke min evig dårlige samvittighet for det den var verdt. Du begynte å true med å kaste meg ut hvis jeg ikke tok meg sammen. Og da skulle du sørge for at jeg aldri fikk se ungene igjen.

Jeg tenkte at du hadde rett, at jeg måtte skjerpe meg. Alt det stygge du kalte meg ? det var kanskje min egen skyld at jeg ble kalt det? Skulle jeg ha oppført meg annerledes? Du visste nøyaktig, med millimeterpresisjon, hvor du skulle sikte for å treffe da du kritiserte kroppen min for å være dvask og utrent. Du snakket lite pent om familien min, de var liksom ikke bra nok for deg. Å være med til dem på besøk var noe du ikke ønsket. Da fikk heller barna og jeg dra alene. Du hadde da bedre ting å gjøre. Magefølelsen min skrek til meg at dette var galt og at jeg måtte vekk. Kroppen begynte å si fra, jeg fikk angstsymptomer og ble deprimert. Tok meg i å ønske at du kunne slå meg, så jeg kunne gå til politiet og vise fram blåmerkene. Jeg hadde jo ikke noen merker å vise fram slik det var. Bare den innvendige smerten, og den tenkte jeg at ikke var like mye verdt som det å vise fram blåmerker. Innimellom hadde vi gode stunder. Og det ga meg litt å leve for, tenke på. Men bare fram til neste gang det var bråk. Ofte mens du var på jobb og jeg hadde fri, ringte du hjem. Var det for å kontrollere meg? For å sjekke at jeg ikke ?hadde meg med noen?? Du kunne ringe meg på jobben og ? ?ville bare høre at du var der?. Om jeg fortalte om morsomme meningsutvekslinger og lærerike diskusjoner med mannlige kolleger, ble du mistenksom. «Jeg vet nok hva du holder på med på jobb,» sa du, og så satte du de intense svarte øynene dine i meg.

Hvor ble livet mitt av? Gleden? Var det slik det skulle være? Kunne det være at alle som hadde stiftet familie, hadde det slik? Jeg vet ikke hvordan jeg kunne gjøre det, hva som var grunnen til at jeg gjorde det. Men jeg gikk på biblioteket. Jeg har alltid vært glad i å sitte der, lese litt, kikke i dagens aviser, låne en bok eller to. Denne gang lånte jeg bøker om psykopati og narsissisme, i all hemmelighet ? livredd for at du skulle finne dem gjemte jeg dem under noen klær i skapet mitt. Og det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Jeg forstod omsider på en eller annen måte at det ikke var min feil, at det ikke var meg det var noe galt med. Jeg leste om projisering, at det egentlig var deg selv du snakket om når du skjelte meg ut for dette og hint. Jeg leste på diverse nettsteder at du aldri kom til å forandre deg. Det tok lang tid å bygge seg opp. Psykisk, fysisk. Det tok flere år. Men det kostet, og på slutten var jeg et vrak. Rett og slett. Jeg hang knapt nok sammen. Men omsider flyktet jeg. Hals over hode. På forhånd hadde jeg snakket med både lege og en advokat jeg hadde fått anbefalt. Noen venner hjalp meg. De hadde leid en leilighet til meg. Dit dro jeg. Uten ungene, uten noe annet enn det jeg stod og gikk i. Kampen etterpå har vært hard. Du har trenert absolutt alt. Trøsten er at det går fint med ungene. De er store, og hadde sagt at de ønsket at vi skulle skilles. De hadde fått med seg mer enn jeg trodde, selv om jeg prøvde å spille den glade mammaen så godt jeg kunne. De bor annenhver uke etter eget ønske ? de er så store at de kan bestemme det selv. Du, derimot, skjønte ingenting. Hvordan kunne jeg? Hva galt hadde du gjort? Du framstilte deg selv som et offer for min utspekulerte kulde, ondskap og egoisme.

Du trakasserte meg etterpå. Du sendte mange meldinger, blomster og gaver. Visste jeg ikke at jeg var drømmekvinnen din, din evige kjærlighet? Du elsket meg inntil vanvidd, savnet meg så du nesten ble ødelagt. På samme måte som da vi var unge, så idealiserte du meg nå også. Men jeg gikk ikke på det denne gangen. Hvorfor skulle jeg? Hvorfor skulle du klare å overtale meg denne gangen? Jeg, som knapt hadde fått en blomsterkvast siden vi var unge og nyforelsket? Jeg svarte ikke på noe, lot meg ikke manipulere. Og dermed fikk pipen en annen lyd. Du påstod at du var livstruende syk for å få meg på kroken. Da jeg spurte deg inngående om hvilke konkrete undersøkelser som skulle gjøres, hadde du ikke svar å komme med. Du ble sint isteden. Du hørte ikke på at jeg kun ville ha kontakt om ungene. Jeg sa at jeg ville be om besøksforbud dersom du ikke sluttet. Det har du brukt mot meg etterpå, jeg har truet deg sier du. Du har sagt at du skal gå til retten fordi jeg har ærekrenket deg. Du har trenert separasjonen og skilsmissen, nektet å skrive under. Du har trenert skiftet og skylder dette på min advokat. Du har plutselig ingen penger på konto. Du manipulerer og trykker på de knappene du vet gir meg skyldfølelse og dårlig samvittighet. Du er sjalu og forlanger å vite om jeg har en annen, om utroskap er grunnen til at jeg har gått. Du legger all skyld på meg og ser ikke din oppførsel gjennom alle år fra et annet perspektiv enn ditt. Du sier at du elsker meg, men også at du hater meg. Jeg gjør alt for at du skal hate meg, sier du. Samtidig kan du dukke opp i diverse sosiale medier og framstår der som verdens hyggeligste mann. Folk som bare kjenner godsiden din, tilber deg nærmest. Men jeg ser dem ? øynene dine. De avslører deg. Om du fortsetter i samme stil så kommer du til å ødelegge forholdet til ungene dine, om du ikke alt har gjort det. Men du ser det ikke. Hvis de en gang bryter kontakten med deg, så vet jeg at du kommer til å skylde på meg. Du kommer til å beskylde meg for å ha manipulert dem. At du opp gjennom årene har behandlet dem stygt og bedrevet psykisk vold mot dem som du har gjort mot meg, det ser du ikke. At din oppførsel etter bruddet tilsier at du er alvorlig personlighetsforstyrret, det vil du jo aldri forstå eller innse. Det har jeg forstått etter å ha lest meg opp på temaet. Svart-hvitt-tenkningen din, enten er man med deg eller mot deg ? alle brikker faller en etter en på sin plass.

Jeg har tenkt mye på det, hva gjorde at jeg tiltrakk meg deg? Hva ved meg gjorde at jeg ble et offer? Kanskje min grunnleggende usikkerhet og sårbarhet, redselen for ikke å være bra nok. Den evig dårlige samvittigheten min, kanskje? Kunne du «være» den, på samme måte som et rovdyr værer et bytte? Jeg var ny i byen med ny jobb, kjente ikke så mange. På en eller annen måte følte jeg meg trygg sammen med deg, som framstod som en verdensmann. Da du i starten idealiserte meg og overøste meg med gaver, blomster og fine ord ? da var jeg solgt. At jeg sakte men sikkert deretter ble «skrudd ned», forstod jeg ikke. Men mange rundt meg har sett og forstått. Noen har betrodd meg at de har reagert på blikket ditt, måten du forsøkte å være morsom på, på min bekostning. At du aldri var med på barnas fritidsaktiviteter ble også stusset over. Det var jo så mye annet som var viktigere. Din trening og dine fritidsaktiviteter, for eksempel. Jeg er blitt spurt hvordan jeg har hatt det, men jeg benektet at jeg hadde det vondt. Jeg hadde det jo vondt, der jeg vandret rundt på eggeskall for å unngå å lage konflikter og bråk. For om det ble bråk, var det jo alltid min skyld, ikke sant? Å ta opp kampen, det satt langt inne. Uten støttespillere som aldri ga meg opp, hadde jeg ikke klart det. Alt i alt har jeg det ganske bra nå, selv om de mørke dagene med mye uro og angst fortsatt er tilstede. Jeg er redd for å møte på deg, for av praktiske årsaker bor vi fortsatt på samme sted. Så jeg begrenser meg i hverdagen. Handler på ulike butikker fra gang til gang. Ser meg en ekstra gang over skulderen. Slapper aldri helt av. Slik er det blitt. Men jeg har møtt en snill mann nylig, en som ikke idealiserer meg, som ikke har noe imot at vi tar det veldig sakte og forsiktig for å bli kjent. Som ikke har latt seg skremme av det jeg har fortalt om hva jeg har gått gjennom. Det er vanskelig, for du har gjort meg så mistenksom overfor andre. Jeg overanalyserer alt som sies og alt som gjøres. Jeg er redd for å si og gjøre ting feil, for ikke å være bra nok. Jeg tror at nesten alle har en stygg baktanke med det de gjør. Det er vanskelig å stole på andre, å tro at noen faktisk vil meg vel - uten baktanker. Det er vanskelig å tro på at min nye venn vil meg vel, at han mener det uten forbehold når han sier at han er blitt så glad i meg. «Det tar tid,» sa en kollega som har gått gjennom noe av det samme som meg ? «du må bare gi det tid, og så vil det gå seg til for deg også.» Jeg velger å tro på det. Men å føle lykke uten et mørkt bakteppe er nytt for meg. Det er som om jeg venter på å bli straffet på en eller annen måte, fordi jeg tillater meg å kjenne på noe som er godt for meg. Allikevel begynner jeg nå å få tro på at livet har noe fint å by på for meg også.

Anonym

Blir vi egentlig angrepet oftere enn før?

Jeg ønsker å følge opp siste tekst om PTSD og triggbarhet.

I meningsmålingen "Livet etter psykopaten" så svarer 36 prosent at de støter på flere psykopater nå enn før bruddet med den psykopatiske partneren. Selv om dette ikke er flertallet, så er det en stor andel av eks objekter som opplever at enda flere psykopater, narsissister og giftige mennesker kryper ut i dagslys. I tillegg svarer 14 prosent at relasjoner med gamle venner og slektninger er blitt dårligere, og 34 prosent - eller en tredjedel - har måttet bryte kontakten med en eller flere slektninger og venner. Dette tyder på at ikke bare nye psykopater fortsetter å dukke opp i objekters liv, men at også mennesker som har vært der en stund viser sine sanne ansikter etter den psykopatiske "oppvåkningen".

Kan det stemme at man blir enda sterkere angrepet av andre psykopater etter bruddet med en av dem? Eller er man blitt så paranoid og ødelagt at man ikke takler angrep lenger, som man tidligere håndterte på sunne måter? Er angrepene reelle eller innbilte? Noe som er sikkert, er at belastningen på et objekt som endelig har klart å løsrive seg fra en mishandlende psykopatisk partner, er enorm. Man skal altså ikke få lov til å slappe av etter bruddet, for andre psykopater overtar stafettpinnen og fortsetter angrepene. Hva kan man gjøre for å overleve noe som har blitt til en sosial krigssone i hverdagen?

Min egen opplevelse er i tråd med de 36 prosentene som støter på flere psykopater enn før. Det er ingen tvil om at jeg ser flere nå. Spørsmålet er om det faktisk er flere, eller om de bare er blitt tydeligere enn før. Jeg har intet svar for jeg har ikke mulighet til å telle dem. Jeg har dog noen bud på hvorfor det er blitt slik i mitt liv, og antakelig i andres.

-Jeg er blitt mindre sprudlende og kanskje "surere" enn før. Egentlig er jeg ikke sur, men jeg er mer alvorlig og mer skeptisk til folk jeg ikke liker. Jeg gir ikke lenger noe av min positive energi til dem. Psykopater og narsissister liker ikke å bli avvist. De vil reagere meget sterkt på alt som ikke innebærer fullstendig omfavnelse av deres vesen. I tillegg klarer de ikke å skille "sur" fra andre og mer komplekse sinnstilstander. De reagerer på refleks og ut fra instinkt, og avvisende mennesker blir oppfattet som en trussel. Det kan derfor tenkes at psykopater som tidligere ble omfavnet av meg og fikk NF (narsissistisk forsyning) ikke angrep meg. Men i dag angriper de fordi jeg har sluttet å omfavne dem. Det gjelder både gamle og nye psykopater i mitt liv. Det kan virke som om de forsøker å true meg tilbake inn i gamle, føyelige og empatiske mønstre som ikke fungerte for meg, men som gavner dem. 

-Psykopatene sanser at jeg i dag er i stand til å avsløre dem, i motsetning til tidligere. Igjen reagerer de instinktivt og oppfatter meg som en trussel. Dette gjelder også psykopater jeg møter for første gang. De sanser min kunnskap på måten jeg ser på dem og tiltaler dem. De sanser det om mulig bedre enn jeg gjør selv, for det er ikke alltid jeg bevisst tenker "du er en av dem". Det er likevel noe nytt ved meg som gjør at de forstår at jeg ikke kan lekes med. For en psykopat så er angrep det beste forsvar. Et kjent psykopatisk forsvar er for eksempel sverting; de sverter den som kan avsløre sannheten om dem. Hvis du har det likedan så betyr det at psykopater, narsissister og giftige mennesker som tidligere lot deg være i fred eller innyndet seg for å næres av din empati, i stedet vil angripe deg.

-Med risiko for å lyde overtroisk, så kan det synes som at psykopater har en kollektiv bevissthet. Vi vet allerede at de er svært like, som om de er laget på samlebånd. Psykopatiske trekk og psykopatisk adferd er påfallende lik på tvers av land, kulturer og kontinenter. Psykopaten er refleksiv (ikke å forveksle med reflektert), impulsiv og instinktiv. De tenker som primitive rovdyr. Som vi vet så agerer dyr og rovdyr i flokk. De samarbeider uten å bruke språk og uten å kjenne hverandre. Hundre fugler kan lette fra et tre samtidig. Femti løver kan jakte sammen meget effektivt, uten å kjenne hverandre. Det synes å foregå på et primalt telepatisk nivå. Hvem kan utelukke at psykopatene, som de menneskelige rovdyrene de er, agerer på samme måte og koordinerer et slags samlet angrep mot objekter som er blitt en trussel? Det kan ihvertfall virke som om de plutselig kommer ut av kistene deres for å angripe samme objekt etter tur.

-Som siste årsak så vil jeg nevne at altfor sterke grenser ikke bare provoserer giftige og forstyrrede mennesker, men også kan skape konflikt med normale venner og kolleger. Forskjellen er at tidligere så var vi så føyelige (og kanskje konfliktsky) at vi sjelden havnet i konflikt med verken normale eller forstyrrede mennesker. Det vil derfor oppleves som en voldsom overgang å plutselig stadig føle seg angrepet. Antakelig handler det om at konfliktnivået tidligere var langt under normalen og at vi i dag opplever en naturlig mengde konflikter som de fleste har hatt hele livet og derfor har lært å håndtere -  men som for mange objekter hittil har vært unngått, medført manglende sosial trening i konfliktløsning og derfor blir overveldende for oss.

Hvordan kan vi håndtere denne plutselige og bratte økningen i angrep, misnøye og konflikter?

For objekter som alltid har vært forsonende og opptatt av god stemning, så risikerer man å reagere med å isolere seg fra sosial omgang. Dette er forståelig men ikke spesielt smart. Etter psykopaten, PTSD, ny kunnskap og innsikt så trenger vi sosial trening som om vi er barn igjen. I tillegg er vi mennesker og trenger fortsatt en viss stimuli av andre mennesker for å ha det bra. Det er derfor ingen god idè å flykte fra menneskelig omgang, selv om vi kan bli voldsomt trigget. 

Hva du ikke bør gjøre, er å falle tilbake i gamle diplomatiske mønstre hvor du var føyelig for å unngå konflikt. Som beskrevet i forrige tekst, så bør du heller ikke bli eksplosiv og reaktiv. Det er lett å føle trang til å "slå tilbake" mot alt og alle, men det er ingen god løsning. Du kan lære deg å observere konflikten i stedet for å absorbere den. Når vi blir trigget, så er det fordi vi absorberer energiene. Vi suger dem til oss. Still deg heller mentalt litt til siden og betrakt angrepene som om du ikke er del i dem. Når verbale angrep fra andre er over, så kan du svare "er du ferdig?" og fortsette med dine gjøremål. Dette gir angriperen en opplevelse av at du har hørt hva han/hun har sagt, men at du ikke har tenkt å bry deg. Dette er faktisk en veldig kraftfull respons, fordi du lar vedkommende "tømme seg" men samtidig avfeier ordene som irrelevante. En normal person som angriper deg og blir møtt med en slik reaksjon, vil oftest respektere deg for den. En giftig eller forstyrret person vil derimot bli meget frustrert, fordi de i tillegg til å bli avvist ikke får noe NF fra deg i form av en emosjonell reaksjon.  

Å jobbe med egen integritet er en livslang prosess. Ikke se på det som håpløst arbeid selv om du synes å aldri komme i mål. Se det heller som en utfordring på din vei til å bli enda bedre kjent med deg selv. For noen så kommer integritet tilsynelatende naturlig, mens andre må hele tiden være bevisst for å projisere det minste fnugg av integritet og få minimumsrespekt. Dette kan synes urettferdig, men husk at vi fikk utdelt hvert vårt sett med kort i livets poker og så må vi gjøre det beste ut av de kortene vi har fått utdelt. Noen velger å bløffe. Du kan også velge å bløffe; "fake it till you make it". Til slutt vil det komme kort på bordet som passer din hånd best, selv om andre sitter med ess på hånden. 

 

Takk til dere som har sendt inn leserhistorier så langt. Jeg oppfordrer alle som kan tenke seg å skrive deres historie om å gjøre det og sende inn. Innsendingsfrist er 26/8. Neste tekst i bloggen blir en leserhistorie. 

Når PTSD gjør at alle trigger deg

Mange opplever en forhøyet sensitivitet etter bruddet med psykopaten. Det behøver ikke engang å ha vært en lang relasjon. Likevel opplever mange at vanlig omgang med andre mennesker plutselig blir et minefelt med stadige skjulte eller åpne konflikter og hvor objektet oftere enn før merker ubehag i nærheten av både kjente og fremmede, på jobb og sosialt. Ubehaget er "trigging"; noe ved den andres opptreden minner oss om psykopaten eller andre giftige mennesker vi har møtt, eller som utløser en grunnfølelse av skam og skyld i oss. Triggingen trigger i sin tur en "fight or flight" reaksjon som gjør at vi ikke klarer å forholde oss til situasjonen med kaldt hode. Vi får en trang til å angripe eller flykte, selv i mindre konfrontasjoner.

Det er snakk om en beskyttelsesmodus som på mange måter har løpt løpsk, for det gavner oss ikke å angripe andre mennesker hver gang uenigheter oppstår, selv om uenigheten er sterk og vi føler at vår integritet er under angrep av motparten. Vi verner om vår skjøre integritet, derfor trigges vi av forsøk på dominanse, respektløshet og arroganse hos andre. På mange vis så kan man si at vi har moralen og retten på vår side til å sette foten ned. Men mange opplever at de ikke klarer å gjøre det på en integritetsbevarende måte. Det er som om man ikke klarer å holde seg kald og rolig. Dette har en logisk årsak. Hvis man har utviklet PTSD (post traumatisk stress) eller CPTSD (kompleks post traumatisk stress) så stresser hjernen og overtolker konfrontasjoner som egentlig ikke er farlige. Vi reagerer likevel som om vi er i alvorlig fare, og velger en av fire reaksjoner.

-Angrep (fight)

-Flukt (flight)

-Lammelse (freeze)

-Underkastelse (friend)

Den sistnevnte reaksjonen medfører at vi blir meget føyelige overfor vedkommende som vi føler oss truet av, selv om vi egentlig ikke har lyst. Alle reaksjonene er utenfor vår kontroll, og mange vil nok kjenne seg igjen i at de forsøker å glatte ut konflikten ved å smile ekstra mye, være enige og ikke våge å markere sitt standpunkt. Det føles feigt og ryggradsløst å reagere slik når man er godt voksen, men som sagt - det er utenfor vår kontroll. En annen reaksjon er lammelse hvor man egentlig blir låst fast i posisjon av frykt, kanskje uten at det er synlig på utsiden, men man mister evnen til å være tilstede i samtalen eller situasjonen, og fungerer som en robot. Noen beskriver det som en "ut av kroppen opplevelse". Det er ekvivalenten til musa som ligger helt i ro for ikke å bli oppdaget av rovfugler, derav navnet "musestille". 

Angrep er en annen reaksjon mange opplever. Angrep kan absolutt være hensiktsmessig, men ikke kun fordi den butikkansatte er litt sur og uhøflig eller fordi din kollega har en dårlig dag. Dette er reaksjonen jeg selv oftest har hatt, og det er skummelt å tenke på at jeg har vært villig til å faktisk gå fysisk til angrep på personer kun fordi de har sett "feil" på meg eller hva jeg har oppfattet som respektløshet der og da. Fysisk angrep er aldri hensiktsmessig, og vil lande oss i fengsel uansett hvor berettiget vi føler at angrepet er. Angrepsmodus er hensiktsmessig kun der hvor du kan bruke din reaksjon til å forsvare deg med et velrettet verbalt sleivspark. 

Uansett hvilken reaksjon man får, så er det viktig å huske at det er en primitiv impuls som tar styringen. Det betyr ikke at årsaken er en bagatell. Vi har lov til å reagere hvis vi stadig opplever å bli tråkket på av arrogante mennesker. Problemet er at det er ikke vår egen reaksjon som styrer oss. Det er en etterlevning fra den gangen mennesker var i reell fare hele tiden. Vi skal mange tusen år tilbake for å finne situasjoner hvor vi hadde bruk for denne "overstyringen" daglig, den gang vi levde side om side med farlige dyr og meget voldelige mennesker fra andre klaner. I 2018 vil denne impulsen imidlertid virke mot oss, fordi den er ment å beskytte oss når vi blir jaget av en illsint løve og ikke fordi vi står i en uenighet med en kollega.

Du kan enten skjemmes fordi du føyet en person som ikke respekterte deg, eller fordi du faktisk hadde lyst til å gå etter strupen på en kollega som jobbet mot deg. Eller du kan rettferdiggjøre din reaksjon med at du er "lei av å bli tråkket på". Men ingen av reaksjonene var dine egne. Begge var impulser som styrte deg. Du vil ikke bli styrt. Du må derfor jobbe for å ta kontroll over reaksjonene dine. Hensikten er ikke å legge lokk på deg selv, slik du alltid har gjort med psykopaten og giftige mennesker. Hensikten er at du selv skal styre reaksjonene, og ikke din PTSD. Din PTSD vet ikke hva som er bra for deg. Derfor må du sørge for at din PTSD ikke tar styringen i enhver konfrontasjon. La oss si at du faktisk ender med å slå din motpart i ansiktet fordi PTSD tolket motparten som en trussel og tok styringen. Det kan ende med at du mister jobben. Det kan ende med en politianmeldelse. Selv om det ikke går så langt, så kan det forsure miljøet rundt deg hvis du stadig reagerer uhensiktsmessig på konflikter, eller sågar skaper dem, og folk vil ta avstand fra deg.

Selv om du "bare" reagerer med kjeft og høyt stemmevolum, så husk at det alltid er den som snakker rolig, lavt og gjerne bruker færrest ord, som går seirende ut av en konflikt. Det er den som mister hodet som blir sett skjevt på. Derfor, ikke vær den som mister hodet. Du synes kanskje at du har rett til å miste hodet, fordi "nok er nok", men er det du som synes det eller din PTSD? Når ble du en som synes det er greit å kjefte? Hvordan ble du en slik sint og aggressiv person? Sjansen er stor for at du ikke vil være slik og heller ikke er slik, men at PTSD og psykopatisk projeksjon har gjort deg slik. 

Ta styringen tilbake. Det finnes hjelp og tiltak du kan gjøre selv.

Når ting blir opphetet så trekk deg ut av situasjonen, også selv om du faktisk er klar til å ta konfrontasjonen. Adrenalin kan gjøre oss kranglelystne, men igjen - det er "fight or flight" som gjør oss slik, altså ikke noe vi bestemmer selv. Og vi vil bestemme selv hvordan vi skal reagere!

Ignorer at kassadamen på kiwi kikker arrogant på deg. Du behøver ikke å "belønne" henne med høflighet tilbake. Men ikke gjør noe nummer ut av det. Bare betal for dine varer og gå. Mang en gang har det kommet røyk ut av ørene mine på vei ut av butikken og jeg har hatt lyst til å gå tilbake og lekse opp for vedkommende. Men sannheten er at fremmede mennesker kjenner deg ikke, det er derfor aldri personlig. Du er kanskje lei av at alle mennesker lesser deres dårlige dag over på deg, men hvis du reagerer med sinne så er dette nettopp hva du lar dem gjøre. Da har du jo overtatt deres negative følelser, og din dag er ødelagt i stedet for deres. Du lar dem eie deres dårlige dag ved å ikke overta den. Ignorer dem, gå videre med et smil om munnen og la dem sitte igjen med deres dårlige dag og stygge blikk, enten det er kassadamen på kiwi, en kollega, sjef, venn eller din egen samboer. 

Når vi lar oss trigge av stygge blikk, så er det fordi det vekker en latent skam i oss. Vi har tatt på oss allverdens skyld for noe. Hvis vi bærer på en slags kronisk skam så stammer det fra lange eller hyppige relasjoner med psykopatiske og narsissistiske partnere, eller enda mer sannsynlig - en oppvekst med P/N foreldre. Når vi bærer på en slik skam- og skyldfølelse så er det meget lett for andre, til og med fremmede, å vekke den til live i oss. Det er nok med et stygt blikk, så skammer vi oss for noe. Vi føler oss små og kuet, og bøyer hodet på vei ut av butikken. Vi vet ikke selv hvorfor vi gjør det. Vi vet det er irrasjonelt. Vi gjør det likevel, fordi vi er vant til det. Det er på mange vis slett ikke rart at vi er sinte, når vi er mishandlet så lenge at vi bærer en slik kronisk skamfølelse. Men det er så viktig å være den bevisst. Husk at de som plasserte den i oss er borte eller til og med døde. Nå er det kun opp til oss selv å jobbe med å fjerne skammen og skylden slik at vi kan stå mer rakryggede i motstand som kommer, uten å miste hodet. 

Skammen blir vekket enda sterkere til live hvis vi får direkte kritikk. Spesielt giftige mennesker sanser vår skam og vil bruke den til å trykke på knapper. Vi er nødt til å drepe dette ved fødselen. Vi dreper det ved fødselen ved å gjøre det tydelig at "dette finner jeg meg ikke i". Du kan for eksempel snu på situasjonen og plassere litt skam i vedkommende som forsøker å gjøre det med deg, dette er lov mot giftige mennesker. Men husk at ikke alle mennesker er giftige og at ikke all kritikk er for å provosere oss. Tenk etter hvordan du selv reagerer på mennesker som ikke er ydmyke og ikke tar kritikk på en konstruktiv måte. Antakelig får du et negativt inntrykk av vedkommende. Det samme gjør andre av deg, hvis du ikke behandler kritikk på rasjonelt vis. Senest på jobb i går hadde jeg en situasjon hvor jeg forsøkte å konfrontere en arrogant kollega med en ikke akseptabel måte å utføre en oppgave på. Vedkommende reagerte ikke på konstruktivt vis, men i stedet med å forsøke å projisere skylden over på meg. 

Hva gjorde det med meg?

Jeg kjente litt på "ur"skammen i meg som vedkommende klarte å vekke og det var ubehagelig, men ikke verre enn at jeg forstod at vedkommende ikke er en sunn person. Vedkommende må eie sitt feilgrep, jeg ville ikke overta feilgrepet selv om vedkommende forsøkte å lesse det over på meg. Jeg ringte derfor ledelsen. De får ta det derfra, det er derfor vi har en ledelse. Hvis en kollega ikke vil la meg korrigere dem, så går det til ledelsen. Jeg vil ikke trues til å ignorere problemet, jeg vil heller ikke godta en projisering og ta skylden selv, jeg bare rapporterer til neste ledd. Jeg er ikke redd for ubehaget som kan oppstå av å varsle og utlevere en kollega. Jeg forårsaket ikke ubehaget, det gjorde den andre personen. 

En klok person sa en gang noe i retning av "vil du unngå kritikk? Så klart du kan det. Alt du trenger å gjøre er å ikke si noe og ikke gjøre noe". Dette er veldig sant. Vi utsetter oss selv for muligheten for kritikk i all samhandling med andre. Det spiller ingen rolle hvor gode vi er eller hvor trigget vi blir. Det er fordi det alltid vil være folk som ikke liker oss eller som er uenige med oss. Vi er nødt til å lære å leve med det. Alternativet er å isolere oss, og det er også noen som velger det. Men er det ikke bedre å heller tåle risikoen for kritikk, slik at vi kan bevege oss fritt og oppleve verden? Jeg foreslår at vi forsiktig jobber med vår triggbarhet. Vi har PTSD og må leve med det. Vi kan oppsøke profesjonell hjelp, men vi må likevel leve med vår sensitivitet. Si til deg selv "jeg er lett triggbar, det er ikke min skyld, men jeg vil ikke la det kontrollere meg" og gå rakrygget ut i verden. Den kan være at verden ble for mye den dagen og du går lutrygget hjem igjen, men da retter du deg bare opp neste dag. Ikke gi opp. Du har rett til å være i denne verden og du skal leve i den resten av ditt liv. Ikke vær redd for å kreve din plass akkurat som alle andre.

Vær bevisst. Neste gang du blir trigget så vit at du blir overstyrt av uhensiktsmessige impulser som forsøker å kontrollere deg. Ikke la det skje. Pust rolig og ikke gjør eller si noe overilt. Hvis det ikke hjelper, så unnskyld deg og trekk deg ut av situasjonen. Forsøk på nytt neste gang. Ikke unngå mennesker eller situasjoner fordi du er redd for å bli trigget. Ikke vær redd for kritikk eller angrep. De er bare ord. Og ikke minst er de bare meninger. Når noen kritiserer deg så er det ikke sannheten om deg de forteller, kun meninger de har. Husk at du ikke behøver å ta det til deg. Uberettiget kritikk mot din person tilhører avsenderen, ikke deg. Det er lov å angripe ubehagelige mennesker, men kun verbalt, kun rolig og ikke under innflytelse av PTSD. Husk derfor de tre reglene;

"Jeg har lov til å angripe, så lenge jeg gjør det

-rolig

-verbalt

-ikke i affekt"   

 

Minner på leserhistorie konkurransen, hvor dere kan skrive og sende inn deres egen historie frem til 26/8. Oppfordrer flest mulig til å gjøre dette. Se detaljer i forrige tekst. 

Konkurranse: skriv den beste leserhistorien!

Nå har du en sjanse til å fortelle din historie til seks tusen publikummere. Å skrive er terapi, kanskje har du gavn av å feste din psykopatiske historie til det digitale papiret. I tillegg til selve tankeprosessen som skriving stimulerer, så vil din historie være åpen for kommentarer, refleksjoner og bekreftelser fra andre. Hvis skriving er noe for deg og du lenge har vurdert å forevige din historie, eller kanskje du allerede har skrevet din historie og den samler støv i skuffen, så hiv deg på denne "konkurransen".

Ingen psykopatisk historie er viktigere enn andre, så her går konkurranseelementet på ren skrive- og formidlingskunst. Ikke vær opptatt av rettskriving, vær mer opptatt av formulering, flyt og hva du ønsker å fortelle.

Vilkår:

-Teksten må være på under 2500 ord.

-Blogginnehaver eller den som vurderer teksten har rett til å korrigere skrivefeil eller andre formuleringer for å gjøre teksten mer leservennlig innen publisering.

-Forfatter gir med innsendelse av tekst automatisk tillatelse til publisering på psykopati.blogg.no.

-Forfatter kan velge å publisere under fullt navn (dette må spesifiseres tydelig ved innsendelse). Men alle parter som omtales i teksten skal anonymiseres, dette inkluderer også lett identifiserbare hendelser. Hvis hendelsene er lett identifiserbare, så er justeringer påkrevet for å anonymisere dem. I stedet for "det skjedde i Flekkefjord" så kan du for eksempel skrive "en sørlandsby" eller sågar " vestenfor sol og østenfor måne". I stedet for "det skjedde i 2012" så kan du skrive "for noen år siden". I stedet for "han hadde bart og blå øyne" så kan du skrive "han var skallet med et arr i pannen, som minnet meg om Harry Potter", etc. 

-Hvis færre enn ni tekster leveres, så velges kun en "vinner" som publiseres. Hvis flere enn åtte tekster leveres, så velges to tekster til publikasjon. Hvis flere enn seksten tekster leveres, så velges tre. 

-Kun tekster som leveres på mail til psykogkj@hotmail.com vil vurderes.  

-Danske lesere kan skrive på sitt eget språk.

-Innsendingsfrist er 26/8 eller en måned fra i dag. Men "vinnere" kan publiseres fortløpende og innen fristen. 

Tips:

-2500 ord er ikke mye. Fremfor å forsøke å skvise hele din psykopatiske opplevelse fra A til Å inn i teksten, så velg heller ett eller to elementer som du er spesielt opptatt av, så som en spesifikk hendelse (for eksempel den gang psykopaten ødela julefeiringen) eller en tidsbegrenset periode (for eksempel idealiseringsfasen, eller tiden etter NK). Dette gir deg mulighet til å dykke dypere inn i historien. Dette gjør det også mer interessant å lese. 

-Analyser gjerne din egen tekst med den kunnskap du nå har om psykopati. Dette gjør det mer lærerikt for nye lesere å lese din tekst. For eksempel kan du skrive en historie med 2000 ord, og så bruke 500 ord på en liten men lærerik analyse. Eller du kan analysere fortløpende i teksten. Men ingen grunn til å overanalysere, ikke undervurder leseren. 

-Unngå svulstig "roman"språk. En viss kunstnerisk og emosjonell ordlegging kan gi teksten farge, for mye blir derimot en klisjè. Det enkle er ofte det som gjør mest inntrykk.

-Historien bør handle om psykopati. For eksempel så kan "rettsaksdramaer" lett bli kjedelige. Mange har hatt juridiske problemer med deres psykopater, men likevel er ikke konflikter og anmeldelser spesifikt for psykopaten. Skriv heller om noe ved relasjonen som forundret deg eller gjorde emosjonelt inntrykk. Sjansen er stor for at det da også vil engasjere leseren. 

-Menn oppfordres til å sende inn tekst.

God skrivelyst :)

Psykopaten gjenkjenner ikke følelser

En kort tekst i dag på denne fine søndagen, innen jeg skal på småhundtreff med min lille klump på ni kilo (han tror selv han er mye større). Sosialisering er viktig for alle, inkludert hunder og psykopatobjekter i rehabilitering. På småhundtreff så lærer min hund å omgås andre hunder. Man kan på mange måter også si at jeg lærer å omgås andre mennesker. Selv om det nå er noen år siden jeg ble "født på ny" så er det å bli kjent med seg selv og hvordan man fungerer med andre en prosess som antakelig er livslang. Mange av dere opplever mest sannsynlig sterk skepsis mot mennesker etter relasjonen med psykopaten. Mange har også utviklet en slags atypisk sosial angst, hvor man ikke er redd for å gå på butikken eller gjøre dagligdagse ærend, men hvor tettere interaksjoner med mennesker kan trigge angst eller sinne, fordi man er blitt mye mer sensitiv men også mer oppmerksom på hva man oppfatter som angrep av andre. Det er derfor fristende å gi opp menneskeheten og leve mest for seg selv. Men en viss grad av sosialisering er viktig. Vi trenger ikke å like andre mennesker like mye som før. Vi trenger definitivt ikke å bli likt av andre i samme grad som før. Men vi kan ikke leve helt isolert, vi er ikke en øy. Derfor - ha som mål å være sosial med noen i minst ti minutter hver dag. Sosialisering på jobb teller ikke, men det kan være så enkelt som en kort samtale med naboen ved postkassen. Ikke bare si "hei" og skynd deg unna. Tren deg opp i "small talk", vis interesse for naboens giktplager. Her er det ikke empatien som skal opptrenes, men å kommunisere med andre mennesker. Det kan også være en kort telefonsamtale, hvis det er alt du orker av sosialisering den dagen. Det er bra nok, så lenge du anstrenger deg litt hver eneste dag for å forholde deg til menneskeheten. Mens min hund snuser på andre hunder, så prater jeg med andre hundeeiere om alt og ingenting. Mest hundeprat, som egentlig ikke interesserer meg, men det er ikke poenget her. Jeg ser folk i øynene, jeg lytter til både ord og kroppspråk, jeg trener på å smile men også på konfrontasjoner når andres hunder ikke oppfører seg bra mot min hund. Og hva gjør det med meg hvis noen sier noe negativt om min hund? Er det et angrep? I så fall, klarer jeg å la det prelle av som vann på gåsa? Bør jeg gjøre det? Eller er det kanskje velment konstruktiv kritikk?

Dagens tema er en kort men viktig erkjennelse. Psykopaten klarer ikke å gjenkjenne følelser. Psykopater og narsissister har et meget kort følelsesspekter. Det er visstnok begrenset til misunnelse, forakt, sinne/raseri og tilfredsstillelse. Følelsene er få, i tillegg er de grunne. Det vil si at selv om psykopaten selv kanskje tror at han/hun føler dypt og mye, så er det meget overfladisk sammenlignet med hvordan normale mennesker føler. Følelsene er også meget kortvarige, som små gnist snarere enn en stabil elektronisk forbindelse. Derfor er narsissistisk raseri så eksplosiv men hurtig overstått. Og etterpå så later psykopaten som om intet utbrudd var skjedd. Det ligger noe manipulasjon i dette, men det handler også om at psykopaten ganske enkelt ikke føler det samme raseriet lenger. Den korte gnisten er overstått. Det betyr ikke at psykopaten er overbærende, kortsint eller tilgivende, men at følelser i en psykopat lever meget kort. De er en slags mutert versjon av normale følelser. Dette gjelder også glede. Psykopaten kan tilfredsstilles i korte øyeblikk, men opplever ingen stabil glede av å ha et godt hjem, en trygg jobb og en elskelig partner. Psykopaten kan sette seg ned og si til seg selv "nå har jeg det godt", men da handler det kun om øyeblikket der og da og ikke at han/hun har klart å etablere en varig livssituasjon som føles tilfredsstillende. Derfor kan psykopaten se deg dypt inn i øynene og proklamere "jeg elsker deg" og mene det, men fem minutter senere så er du en byrde og en han/hun gjerne vil forkaste. Psykopaten føler derfor ofte behov for å skifte partner, jobb og bosted. 

Erkjennelsen at psykopaten ikke er istand til å identifisere følelser er i konflikt med slik mange av oss opplevde våre psykopatiske partnere. Vi opplevde at de "leste oss" som åpne bøker. De syntes jo å vite nøyaktig hvordan de skulle fremprovosere en viss følelse i oss, og de gjorde det ofte. Dette rimer da ikke med at psykopaten ikke gjenkjenner følelser? Det opplevdes som om psykopaten meget bevisst og kalkulert lekte marionett med vårt følelsesliv, for det var psykopatens krumspring og manipulasjon som stimulerte følelsene våre til høye oppturer og dype nedturer. Det er riktig at vi føler mye sammen med psykopaten, men husk at følelsene blir skapt inne i oss. Det er vi som er istand til å føle, ikke psykopaten. Det er ikke slik at følelsene blir plantet i oss utenfra. Denne innbilte fjernstyringen gir psykopaten makt og objektet angst. Men vi blir ikke fjernstyrt. Vår opplevelse av å være marionetter er snarere et tegn på hvor lite kontroll vi tror vi har over oss selv. Når vårt selvbilde bygges opp så forstår vi bedre at ingen kan få oss til å føle noe vi selv ikke velger å føle. 

En annen grunn til vår opplevelse av at vårt følelsesliv var styrt av psykopaten, er fordi psykopaten trykker på knapper - hele tiden. De er komplett uberegnelige. Det er derfor uunngåelig at de ikke bare av og til, men ofte, trykker på de "riktige" knappene som utløser en voldsom reaksjon i oss. Det kan da virke som om det var nettopp den følelsen psykopaten hadde til hensikt å utløse og at de visste nøyaktig hvordan vi ville reagere. Men nei, det handler om odds; hvis man skyter hundre piler over en kort avstand, så er oddsen stor for at flere av pilene treffer blink. 

Jeg vil nevne enda en grunn til at vi føler oss avkledde, sårbare og gjennomsiktige sammen med psykopaten. Og det er hans/hennes intense blikk, det vi kaller "det narsissistiske blikk". Når noen beskuer oss så totalt blottet for ydmykhet som psykopaten gjør, så får vi følelsen av at vi ikke kan skjule noe for dem; at de vet hva vi tenker. Det gjør de selvfølgelig ikke, men vi tillegger dem denne overmenneskelige evnen ved å tenke "ok, han/hun gjennomskuer meg, jeg kan likegodt blottlegge meg". Vi har trukket den feilslutningen at de er tankelesere og derfor gir vi dem nøkkelen til våre tanker, helt gratis. Så mye makt har et blikk. Sannheten er at psykopaten visste ingenting om oss før vi selv valgte å fortelle ham/henne det. 

Hvis du tenker etter, så avslørte psykopaten sin mangel på kunnskap om deg mange ganger. Faktisk så leser han/hun sine objekter meget dårlig. De blander kortene fullstendig. Jeg husker hvordan en psykopat i mitt liv ikke klarte å gjenkjenne sorg. Jeg har ofte vært i sorg, mest kjærlighetssorg men også for eksempel sorgen etter å ha flyttet (jeg har flyttet mye) og den ensomheten som da oppstår når man har tapt trygge og kjente omgivelser og mennesker. Ved et par tilfeller så har jeg også vært i sorg over dødsfall av nære slektninger. Uansett hvilken type sorg, så trodde denne psykopaten at jeg var sur. I sorg så blir man innesluttet, innadvendt, opptatt av refleksjon og ikke så interessert i å fortelle vitser eller sprudle med andre. Gang på gang så oppfattet denne psykopaten at jeg var i dårlig humør når jeg egentlig sørget. Vedkommende reagerte derfor med å devaluere meg ytterligere, kjefte og bli meget ubehagelig å være sammen med. For en person i sorg så kan samvær med en psykopat være spesielt farlig og bør unngås. Lenge trodde jeg at min sorg var unaturlig, og at det var årsaken til at denne personen ikke lot meg sørge i fred. Men da det gikk opp for meg at vedkommende ganske enkelt ikke var istand til å identifisere følelser eller skille sorg fra grettenhet, så klarte jeg å børste angrepene av meg og vedkommende fremstod nærmest komisk, som en handikappet narr. For glem ikke at disse menneskene styres av ondskap. Føl derfor ingen medynk for deres handikap. 

Den manglende gjenkjennelsen av sorg kommer av at psykopaten selv aldri har opplevd sorg. Han/hun har nok opplevd sørgelige hendelser, de har bare ikke følt noe i kjølvannet av dem. Sorg er en kompleks følelse som fordrer tilknytning - en interaksjon med omgivelsene som psykopaten ikke er istand til å oppleve - og tap av sted, gjenstand eller person man var knyttet til. Sorg handler om savn. Alt dette er ukjent terreng for psykopaten. Psykopatens mangel på empati gjør ham/henne uskikket til å forstå hva som skjer inne i deg når du er i sorg. Psykopaten forventer at sorgen raskt skal være overstått slik at du kan bli ditt gamle jeg igjen og han/hun kan trekke narsissistisk forsyning ut av deg som før. Den samme mangelen på gjenkjennelse gjelder alle dype følelser som psykopaten ikke er istand til å oppleve selv, så som ekte glede, frykt og kjærlighet.

Når du tenker etter så kommer du kanskje i tanke om flere episoder hvor din psykopat grovt forvekslet følelser og misoppfattet situasjoner. Kanskje flere enn du hittil har vært klar over? Psykopaten er følelsesblind. Du kan lett sammenligne dette med fargeblindhet; en psykopat vil forveksle blåbær og tyttebær men bli rasende hvis du påpeker dette. Ikke bare det, men han/hun vil få deg til å tro at det er du som ikke kan se forskjell og i tillegg klandre deg for det. Bruk denne erkjennelsen til å ta noe av makten tilbake. Psykopaten leste deg aldri som en åpen bok, faktisk er de fullstendig hjelpeløse i tolkningen av normale menneskers følelsesliv. De styrer oss med intensitet og frykt, men det er ikke annet enn skudd i mørket.  

Si nei til medlemskap i "det narsissistiske harem"

For dere som ikke vet hva et narsissistisk harem er, så er det fanklubben en psykopat eller en narsissist omgir seg med som han/hun henter sekundær narsissistisk forsyning fra (i motsetning til primær narsissistisk forsyning, som kommer fra den gjeldende primærpartneren). Sekundærforsyningen er i form av beundring og kanskje ett og annet drama som psykopaten iscenesetter blant medlemmene i haremet, men uten at han/hun deltar i dramaet selv eller at årsaken kan spores tilbake til ham/henne. Psykopaten bruker sitt harem til selskap når han/hun kjeder seg, til å invitere til fest, til å smykke seg med et stort og fargerikt nettverk og en lang telefonliste i mobiltelefonen. Et stort nettverk synes å være selvforsterkende, ved at enda flere vil flokke seg rundt en person som har så mange spennende venner, og som tilsynelatende dyrker ham/henne. 

Psykopaten pleier medlemmene i haremet ved å av og til gjøre noe individuelt med dem, dog nøye rasjonert. Det er nemlig viktig at psykopaten ikke gjør seg for tilgjengelig. En del av den sekundære narsissistiske forsyningen kommer av å være så utilgjengelig at psykopaten kan avvise medlemmer og sultefore dem på personlig samvær, men samtidig gi dem nok smuler (en og annen kafètur eller lignende) til at de blir værende i haremet.

Forsyning kan oppnås for eksempel ved at psykopaten skal på kino med medlem nummer 14. Samme dag henvender medlem nummer 23 seg og spør om psykopaten vil finne på noe med ham/henne. Psykopaten svarer "nei dessverre, jeg skal på kino med nummer 14". Nummer 23 svarer da "ok" men lurer i sitt indre på hvorfor ikke de kunne gå på kino alle tre. Psykopaten kan strekke den litt lenger og svare "dessverre jeg skal på kino med nummer 14, og du er jo ikke så begeistret for henne". På den måten bruker psykopaten intime betroelser mot nummer 23, som kanskje en gang har uttrykt vag misnøye med nummer 14. En annen variant av denne er "det ville jeg gjerne, men nummer 14 er ikke så begeistret for deg". På den måten sår psykopaten splid (som kanskje ikke er der) mellom to medlemmer av haremet, samtidig som psykopaten går fri som uskyldig - sågar en som ønsker å unngå bråk ved å holde to "kamphaner" fra hverandre. Men en psykopat ønsker aldri fred. Istedet for å skape harmoni mellom haremsmedlemmene, så vil psykopaten heller sjalusifabrikkere. Et annet alternativt svar psykopaten kan gi er "dessverre, jeg skal på kino med nummer 14. Du kunne gjerne vært med, men 14 ba om alenetid med meg da han trenger å snakke om noe". I dette alternativet vil nummer 23 sitte igjen med inntrykket av at psykopaten er en ettertraktet sjelesørger som bryr seg om sine venner og er der for å støtte dem, og en de vil betro sine hemmeligheter til. Samtidig får nummer 23 følelsen av å bli avvist, men uten å kunne reagere på det "for psykopaten ønsker jo bare å hjelpe nummer 14". Slik kan psykopaten kontrollere og manipulere medlemmene i haremet i årevis.

Det narsissistiske harem har et skjær av erotikk over seg. Men det er litt misvisende, for haremet består ikke kun av venner av det motsatte kjønn. Det består også av venner av samme kjønn, kolleger og sågar slektninger. Egentlig alle som psykopaten kan bruke til noe. Og alle har på et tidspunkt blitt idealisert for å la seg lokke til medlemskap. Psykopaten kan altså idealisere også venner og slektninger. Alderspekteret i et narsissistisk harem kan spenne fra 16 til 80 år. En psykopat vil gjerne fremstå som progressiv, det kan derfor være medlemmer av mange forskjellige kjønn (for eksempel transkjønnede), legninger og etnisiteter i et narsissistisk harem ("se hvor tolerant, varm og fordomsfri NN er"). Selv var jeg med min homoseksuelle legning antakelig ment å være et slikt fargerikt tilskudd i min psykopats harem, etter at han var ferdig med å "programmere" meg. 

Et narsissistisk harem består også av tidligere primærpartnere og personer som ønsker å bli den neste primærpartneren, lokket av psykopatens falske fremstilling på sosiale medier av hvor fantastisk det er å være hans/hennes kjæreste. Og det er her vi har mye av forklaringen på hvorfor psykopaten ikke vil gi helt slipp på deg, selv om du er mishandlet, misbrukt og forkastet. Etter å ha vært primærpartneren i tre måneder eller i tre år, så er du nemlig ment å sluses inn i psykopatens harem. Dette gir en rekke gevinster for psykopaten;

1) Psykopaten kan fortsatt hente narsissistisk forsyning av deg selv om det er slutt mellom dere. Hvis den forkastede primærpartneren ikke forstår hva som har skjedd, så vil han/hun ofte forsøke å bli primærpartneren igjen. På overflaten er alle venner, men det oppstår et konkurranseforhold mellom forkastede partnere og nye partnere. Alle går rundt i kulissene og håper og tror at psykopaten vil returnere til dem. Dette er gull for psykopaten. 

2) Psykopaten kan høste beundring fra de øvrige medlemmene i haremet, for hans/hennes evne til å være venn med alle eksene.

3) Psykopaten kan fortsatt ha sex med de forkastede partnerne (husk at de er traumebundet og ikke klarer å stå imot). 

Gevinsten for deg vil begrense seg til;

1) Flere år med fortvilelse, sult, knuste håp og forvirring. Likevel vil psykopaten få deg til å tro at det er du som tjener mest på å bli værende i hans/hennes nettverk. 

Etter et brudd så vil psykopaten ofte spørre "men vi kan vel være venner?". Mange objekter er så redde for å miste psykopaten ut av livene deres at de heller aksepterer smuler for i det minste få beholde noe av det som var så vakkert og betydningsfullt i begynnelsen. Dette er forståelig. Men tenk etter hvor grandios og berettiget man må være for å svike, svindle, bedra og mishandle en person, og deretter spørre "men vi kan vel være venner?". En slik opptreden bør egentlig få oss til å koke, fnyse eller le, for så absurd er den. Psykopatens anstrengelse for å beholde deg som "venn" handler ikke om tilknytning eller omsorg fra psykopatens side. Det er utnytting og misbruk fra ende til annen. Vi ser det ikke like etter bruddet men vi ser det senere, og derfor er det så viktig at dere som nettopp har brutt tar lærdom av oss som har fått litt avstand og gangsynet tilbake. Selv om det ikke føles riktig nå, så vil ditt selvverd på et senere tidspunkt være meget takknemlig for at du sier nei til medlemskap i haremet.

I mitt tilfelle så foregikk omdirigeringen fra primærobjekt til haremmedlem gradvis. Psykopaten trakk seg raskt men samtidig langsomt unna og lot som om det var helt naturlig at han gikk fra å hyperfokusere på meg, til å bryte alle løfter og til sist ende opp med en ny partner. I dag ser jeg at han antakelig hadde gjort det mange ganger tidligere med andre objekter, for jeg lot meg nesten overbevise om at det var noe jeg måtte finne meg i - så elegant og skamløst gjorde han det. Han var allerede godt trenet i dette. Jeg husker hvordan han fortsatt kontaktet meg, men samtalene var et studie i unnvikelseskunst, hvor vi plutselig bare var kompiser og alltid hadde vært det. Glemt var alle romantiske middager og daglig samvær. Jeg begynte å tvile selv også, jeg hadde vel ikke hatt en intim relasjon med en heteroseksuell mann? Det måtte være ønsketenkning fra min side. Plutselig en dag skrev han "jeg har møtt en jente". Hensikten var antakelig at jeg skulle akseptere utskiftingen, ikke stille ham til ansvar for noe og føyelig plassere meg selv i haremet. Det lyktes nesten for ham. Jeg husker jeg sa til meg selv "jaja, så lenge han er lykkelig". Jeg fokuserte fortsatt på hans ve og vel samtidig som jeg ignorerte mitt eget, sannheten var at det var enormt smertefullt å se ham glippe. Smerten var naturlig, men at jeg nesten aksepterte hans Houdini-nummer var ikke det. Men noe knakk i meg noen dager etter denne siste samtalen. Jeg begynte å klandre ham, ble trassig og ville ikke ha smuler når han hadde vendt meg til å få hele brødet. Jeg sa nei til medlemskap i haremet hans.

Ved å si nei til medlemskap så viser du psykopaten fingeren. Det hadde han/hun ikke regnet med. Alle psykopater undervurderer deres objekter og overvurderer seg selv (det ligger til forstyrrelsen). Det betyr at psykopaten genuint tror at de gjorde et så godt arbeid med å idealisere og binde objektet, at objektet aldri vil klare å rive seg løs. De tror det med god grunn, for i 90 prosent av tilfellene så lykkes det. Men du vil ikke tilhøre de 90 prosentene. Du vil tilhøre de ti prosentene som har fått kunnskap og oppvåkning og som ser at keiseren ikke har klær på. 

Psykopaten får derfor et aldri så lite sjokk når de forstår at du mener alvor med å forlate dem. Det spiller ingen rolle om du ble forkastet eller om du gikk selv. Når de forstår at du ikke lar deg sluse inn i haremet, så gir det dem en narsissistisk skade. Det er derfor de reagerer så sterkt. På indirekte vis så merket jeg at min psykopat hatet meg intenst etter bruddet, da han forstod at jeg ikke hadde tenkt å løpe bedende etter ham. Jeg vinglet i starten og NK kom ikke ordentlig på plass før etter et par måneder. Men vit at selv om du snubler på vei ut av døren, så ser psykopaten likevel i hvilken retning du går og det ergrer dem noe vanvittig, for de fleste som de har idealisert søker aldri etter utgangen. Du som gjør det har derfor vist deg eksepsjonelt sterk. Du har med klart språk fortalt dem at de ikke er så fantastiske som de tror de er. Du forteller dem også at masken de bar for å forføre deg ikke virker, og at du ser gjennom den. Det er den ultimate fornærmelsen mot deres manipuleringsevner. Hvis du har gjort dette, så hører du mest sannsynlig aldri fra psykopaten igjen. De vet at de ikke kan lure deg og at det ikke er mer å hente.  

Jeg hadde en narsissistisk venn i ti år. Han var flott, sjarmerende og jeg ønsket meg ham som min beste venn. Jeg ønsket at vi skulle dra på ferier sammen og gjøre ting som beste venner gjør. Han lot meg tro at det kom til å skje. Jeg oppførte meg eksemplarisk, selv var han giftig og uberegnelig. Men samtidig sjenerøs (betalte for flotte middager) og kastet tidvis store smuler til meg. Hans spesiale var å reise alene på ferier som han visste jeg gjerne ville være med på, for så å sende sprudlende postkort til meg om hvor fint han hadde det. Til slutt - etter åtte år - ble jeg innvilget en helgetur til København. Helgen ble helt ok for jeg hadde mange venner i København. Men samværet med ham ble en katastrofe som endte med at han stengte seg inne på hotellrommet den viktigste kvelden da det skulle være en stor fest, mens jeg etter å ha forsøkt å overtale ham til å bli med ut, endte med å kose meg med mine andre venner. Antakelig likte han ikke at jeg hadde så mange gode venner i en by han så høyt opp til og derfor ville han ødelegge vår helg. Gudene vet, det blir bare spekulasjoner, for ærlige svar fra en narsissist eller en psykopat får vi aldri.

Jeg var uten å vite det et medlem i denne mannens narsissistiske harem. Jeg var i ferd med å bli et livstidsmedlem. Slik ble jeg sittende i "venterommet" i ti år. Jeg ventet på å bli lukket inn i denne mannens hjerterom. Helt til jeg tok min hatt og frakk og gikk.

Hvis du i dag befinner deg i et narsissistiske harem så er det ikke for sent. Du kan når som helst takke nei til videre medlemskap og gjenvinne din integritet. Du må være forberedt på at psykopaten vil late som om du ikke eksisterer og som om du aldri har vært der, selv om dere har kjent hverandre i mange år. Men du kan reise deg etter mange år i venterommet. Du vil aldri få den tilknytningen til psykopaten som du ønsker deg. Det er ikke noe i veien med å ønske seg en dypere knytning til en person du er glad i, men du vil ikke få den med ham/henne. Det er derfor så viktig for din egen del at du sier til deg selv "la de som vil vente gjøre det, men selv har jeg fått nok", hente din hatt og frakk fra stumtjeneren og uten flere dikkedarer forlate haremet.

 

Takk til dere som svarte på den siste meningsmålingen "hvilken rolle spilte psykopaten i ditt liv". Et overveldende flertall - 84 prosent - svarte at psykopaten var en partner, samboer eller ektefelle. Kun 16 prosent svarte at psykopaten var en venn, sjef, kollega eller slektning. Det betyr at selv om bloggen av og til vil skrive om psykopaten i andre settinger, så vil hovedfokus fortsette å være på psykopaten som intimpartner. 

Den psykopatiske sjefen

Det er midt i ferien for mange og sommeren er allerede halvveis, litt avhengig av hvordan man måler den. For meg så varer sommeren ut august. Det er fordi jeg kommer fra sørlandet og er vant til sommertemperaturer frem til hva folk fra andre landsdeler ville kalt "langt på høst". Husk at kilden til uenigheter og misforståelser grunner i nettopp dette - at folk har forskjellig virkelighetsoppfattelse og ikke forstår at andre ting gjelder for andre mennesker. Den samme uenigheten har jeg hatt omkring begrepet "middag". Mange forbinder denne tiden på dagen med selve måltidet "middag". Det betyr at når en person sier "jeg kommer til middag" så mener han/hun klokken fire på ettermiddagen, hvis det er da vedkommende er vant til å spise middag. En annen person mener betydelig senere på kvelden, kanskje klokken syv. Slik kan misforståelser bli til krangler fordi man glemmer å spørre hverandre "når er middag for deg?". Sannheten er at måltidet "middag" har sitt navn fra tidspunktet og ikke omvendt. Og middag er klokken 12 - og er direkte motpol til midnatt som er klokken 24. At måltidet tok sitt navn fra dette tidspunktet stammer nok fra en tid da man spiste det varme måltidet allerede klokken 12. 

Som jeg har sagt før, ikke la andre for lett få din virkelighetsoppfattelse til å vingle. Hvis du vet at middag er klokken 12, eller at en venn fortalte deg at dere skulle møtes på torsdag men så aldri ga lyd fra seg, og senere påstår at "jeg har aldri sagt at vi skulle møtes", så velg å tro på hva du hørte med dine egne ører. Du hørte ikke feil og det kunne ikke misforstås. Det siste din venn sa før dere skiltes siste gang var "ses på torsdag". Du kan da velge å si "det spiller ingen rolle hva du sier, jeg vet hva jeg hørte og det var at vi skulle ses på torsdag", eller du kan velge å se mellom fingrene med din venns stahet for å bevare freden. Men uansett hva du velger så ikke la deg rokke innvendig. Ikke begynn å tvile på deg selv, dine sanser og din oppfattelsesevne. Hvis du derimot tror at middag er klokken 16, ja da tar du feil, og må justere din oppfattelse. 

Dog er det ikke dette vi skal snakke om i dag. Forrige tekst - som begynner å bli gammel - handlet om den narsissistiske kollega. I dag skal vi opp på ledelsesnivå og snakke om den psykopatiske sjefen. Det sies at 60% av ledere har psykopatiske trekk. Det er sannsynlig at dette stemmer, men det betyr ikke at 60% av ledere er fullblods psykopater. Psykopatiske trekk har nemlig svært mange av oss. Det er ikke utenkelig at jeg selv har ett eller to trekk. Å ha noen få trekk betyr ikke at man er en dårlig eller farlig sjef. Det er imidlertid også sannsynlig at ledere har flere psykopatiske trekk enn andre. Psykopater trekkes mot maktposisjoner som en veps til sukker. De vil derfor manipulere seg som best de kan mot toppen. Det er derfor å forvente at andelen psykopater blir høyere jo nærmere toppen man kommer. Vi skal ikke la dette faktum gjøre oss paranoide i vår relasjon til vår egen ledelse, men vi bør ha det i bakhodet.

I forhold til å ha en psykopatisk eller narsissistisk kollega - som kan være trøblete nok - så blir det straks mer farlig hvis sjefen er en psykopat. En psykopatisk sjef kan ødelegge din karriere og sørge for at du aldri får drømmejobben. Det er derfor tilrådelig å skifte jobb så snart du mistenker at din sjef er sterkt psykopatisk, og før han/hun plukker ut deg som objekt. Det er synd hvis dette innebærer at du må slutte i en jobb du nettopp har fått og gledet deg til eller i en gammel jobb som du trives i (men hvor ledelsen er skiftet ut), men tro meg når jeg sier at det ikke er verdt å klamre seg fast. Selv om du ikke blir plukket ut som hakkekylling av den psykopatiske sjefen, så vil din arbeidshverdag reduseres til å gjøre deg usynlig og til gråstein rundt denne sjefen for å slippe unna hans/hennes argusøyne. Arbeidsgleden vil bli borte. Arbeidere under psykopatiske sjefer har ofte opplevelsen av at de ikke får puste på jobb før sjefen er på kurs, ferie eller syk. Hvis du og dine kolleger har denne opplevelsen, så la det være et nokså sikkert varsku om at deres sjef er antisosial. 

Dine kolleger reagerer kanskje på samme måte som deg. Det betyr ikke at de forstår at sjefen er en psykopat. For mange er det ordet så sterkt at de ganske enkelt ikke vil bruke det, og heller ikke lytte når andre gjør det. Hold derfor dine mistanker for deg selv. Unngå å avsløre din kunnskap. Du kan "lodde stemningen" med dine kolleger på andre måter, for eksempel ved å lufte misnøye og snakke om eventuell urettferdig behandling. Faktisk er det meget viktig å støtte hverandre, spesielt hvis en eller flere av dere er valgt ut som syndebukkansatte og blir utsatt for eksepsjonelt dårlig behandling. Det er også viktig for at ingen skal brenne inne med deres oppfattelse av sjefen, og få bekreftet av hverandre at deres oppfattelse er riktig. Du vil ved å våge å snakke om dette oppdage lettelse blant dine kolleger; "gud nå ble jeg glad, jeg trodde jeg var den eneste som så dette". En psykopatisk sjef vil ofte benytte seg av splitt og hersk, men det fungerer dårlig hvis arbeiderne er åpne med hverandre. Til sist så er åpenhet blant kolleger viktig for at sjefen skal få den omtalen han/hun fortjener. Slike sjefer fortjener ikke heder. La det subtilt men utvetydig sive ut og opp (til øverste hold) at denne personen er mislikt og uegnet som sjef. Det er derfor ikke åpenhet du bør unngå, kun begrepet "psykopat". Mest sannsynlig har sjefen også flygende aper blant arbeiderne som snapper opp uheldige formuleringer og løper til sjefen med dem. Vær derfor forsiktig med hvordan du ordlegger deg.

Å oppdage en psykopatisk sjef er ikke nødvendigvis lett. De har meget varierende lederstil. Enkelte psykopatiske sjefer er joviale og hyggelige, og det kan ta lang tid å oppdage at denne personen meler sin egen kake - og kun til seg selv. Vær oppmerksom på sjefer som til enhver tid har døren åpen for ansatte. Jeg vet at dette lyder betenkelig, for er ikke dette nettopp en ønskesjef, som alltid har et lyttende øre til sine ansatte? Men husk at både narsissister og psykopater har et overdrevet behov for kontroll. De vil gjerne vite alt om alle, også av privat art. En sjef som får deg til å avsløre for mye om deg selv, skal du derfor være på vakt for. Det motsatte er også en dårlig indikator; en arrogant sjef som plasserer seg selv så høyt at han/hun er utilgjengelig for de ansatte. Denne sjefen menger seg bare med enda høyere stilte, ser på sine ansatte som undersåtter og bryr seg ikke om deres trivsel. Den sunne og trygge sjefen befinner seg et sted mellom de to; oppmuntrer ikke til at ansatte sitter på hans/hennes kontor for å sladre om sine kolleger, men har et våkent øye for pågående arbeidskonflikter og ansatte med spesielle behov. 

Jeg har i kraft av min stilling som byråvikar forholdt meg til svært mange sjefer. Kanskje så mange som femti. Noen har jeg hatt meget korte arbeidsforhold med, andre i flere år. I dag skygger jeg unna sjefer som gir meg en dårlig følelse, og jeg takker ikke ja til nye engasjement under dem. Nøyaktig hva som gir meg en dårlig følelse kan være vanskelig å forklare, men av og til er det meget tydelig, som sjefen som stod rett opp og ned og stirret på meg med det tomme og kalde blikket vi i dag kjenner som "det narsissistiske blikk". Slik stod vedkommende, i et rom fullt av kolleger, i kanskje ett minutt uten å røre en muskel. Vi har sjefen som forsøkte å devaluere meg ved å påstå at "de pårørende til pasienten NN ønsker ikke at du har noe mer med ham å gjøre, da du opprører ham". Jeg har vært sykepleier i snart tyve år og aldri fått servert en slik restriksjon. Jeg vet også hva en psykopatisk devaluering er. Men hadde jeg vært yngre, nyutdannet og kunnskapsløs så hadde en slik samtale med sjefen vært knusende for mitt faglige selvbilde, i tråd med hvordan en psykopatisk sjef ønsker å undertrykke og kontrollere sine ansatte. Vi har også den hyggelige men psykopatiske "gulrot sjefen" som lovet meg en stilling jeg aldri fikk, bare for å holde meg gående i en mindre attraktiv stilling, siklende og føyelig, i håp om at jeg snart ville få den gode stillingen jeg var lovet. Noen som kjenner igjen dette fra den romantiske relasjonen med en psykopat? Future faking anyone?

Den beste måten å gjennomskue en psykopatisk sjef på, er å overføre dine erfaringer fra din psykopatiske partner over på sjefen og samtidig ha fantasi nok til å gjenkjenne trekkene i andre uttrykksformer. For selvfølgelig sjalusifabrikkerer din sjef deg ikke med en eks partner eller en venn, men han/hun kan gjøre det med en kollega. Din sjef kan be din kollega om å assistere ham/henne med arbeidsplaner og dermed frita din kollega fra annet arbeid i flere uker, når alle vet at du er bedre egnet til å sette opp en vaktturnus. Lær deg å gjenkjenne de samme psykopatiske metodene i forskjellige innpakninger. Psykopaten opererer nemlig som en robot, en slave av kjennetegnene for deres forstyrrelse, uansett hvilken rolle de har. 

En sjef må være sterk. Det finnes moderne holdninger som forsøker å innprente i oss at den beste sjefen er "myk og empatisk". Men det fungerer dårlig i praksis. En svak sjef vil selv bli en flygende ape for psykopatisk anlagt ansatte. En sjef må være i stand til å sette grenser og luke ut ansatte som sprer gift og drama i arbeidsmiljøet, og stenge døren for ansatte som forsøker å manipulere. Å være populær må komme i annen rekke, en sjef skal først og fremst lede.

Dere som er i den uheldige situasjonen å ikke kunne forlate en arbeidsplass med en psykopatisk sjef, må ta visse forhåndsregler. Jeg har ikke mulighet til å omtale alle i en enkelt tekst, men jeg vil trekke frem ett råd. Mange psykopatiske sjefer er av den kontrollerende typen. De er ute etter å avsløre ansattes mangler. Det er derfor meget viktig at du følger prosedyren når du utfører oppgaver, også selv om du er meget erfaren og ikke trenger prosedyrer for å gjøre jobben din. Alle bedrifter er forpliktet til å ha skrevne prosedyrer til alle rutineoppgaver. Sett deg inn i prosedyrene og følg dem til punkt og prikke. På den måten så kan du alltid svare "etter prosedyren" hvis din psykopatiske sjef spør hva du har gjort. Du trenger nemlig ikke å si mer for en psykopatisk sjef ønsker ikke å avsløre at han/hun ikke kan prosedyren. Hvis han/hun mot all formodning spør "og hva er prosedyren" så ikke svar med å fortelle prosedyren, for da lærer du ham/henne den. Svar heller "slik den står skrevet" eller det mer vågale "kan du den ikke?". Hvis han/hun da velger å etterprøve din utførelse så kommer de ingen vei, nettopp fordi du har fulgt prosedyren.

Mange psykopater er så opptatt av kontroll at de faktisk kjenner alle prosedyrene til minste detalj, derfor så må du gjøre det samme. I de tilfellene hvor den psykopatiske sjefen ikke kjenner prosedyrene så har du da mulighet til å holde et balletak på vedkommende. Når sjefen forstår at du ikke kan settes fast på dette området, så vil han/hun antakelig slutte å plage deg med spørsmål om hvordan du har utført oppgavene. Du har også en mulighet til å avsløre sjefens manglende kunnskap. Dette er noe psykopater frykter og derfor en god investering for din del, selv om det betyr at du må bruke fritiden på å lære deg alle prosedyrer. Hvis den psykopatiske sjefen ikke ønsker at arbeidsplassen skal ha prosedyrer men utføre oppgavene på hans/hennes måte, så kan du påpeke at prosedyrer skal være på plass og at det er sjefens oppgave å sørge for det. En psykopatisk sjef vil mest sannsynlig gå i gang med å skrive dem selv fordi han/hun skal ha kontroll på alt. Dette vil ta flere måneder. I mellomtiden kan du si "inntil prosedyrene er på plass så gjør jeg det slik og slik". 

Håper denne teksten bidrar til å stimulere noen tanker omkring temaet psykopatiske sjefer.

 

Takk til alle som deltar i meningsmålingene jeg legger ut. Det vil komme flere. Jeg kan ikke publisere alle konklusjoner men vil informere om noen av dem. Deres tilbakemeldinger påvirker driften av bloggen. I undersøkelsen "dine preferanser" kom det frem at kun 8% av leserne foretrekker youtube-videoer. Av de resterende så foretrekker 44% tekster, mens 48% har gavn av både tekst og video. Det betyr at jeg fremover fortsatt kommer til å lage videoer, men jeg vil skrive tekster oftere enn jeg lager videoer. Takk også til alle som brukte undersøkelsen til å fortelle om idèer til temaer som dere har savnet. 

Portrett av en narsissistisk kollega

Jeg skal ikke fortelle en historie nå, og jeg skal på ingen måte avsløre detaljer som kan identifisere en person jeg har jobbet med. Jeg vil punktvis fortelle om noe av opptredenen til en tidligere kollega av meg for å illustrere hvordan en narsissist eller psykopat kan kontrollere og ødelegge et arbeidsmiljø. Hvordan denne kollegaen opererte kan også overføres til narsissisten i andre settinger enn på jobb.

Hvorfor narsissist denne gang? Når man har studert både psykopaten og narsissisten dypt nok, så vet man forskjellen selv om det kan være vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hva det er som skiller de to. Man utvikler en slags intuisjon. Men selv om man har mye viten så kan man fortsatt ikke gå inn i hodet på andre mennesker; man er fortsatt avhengig av hva de velger å avsløre om seg selv. En slik adskillelse foregår derfor på skjønn og alle kan bli lurt. Psykopaten kan fremstå som en narsissist og vice versa. Narsissisten har dog et hysteri og drama over seg som psykopaten ikke har. Narsissisten er sårbar og krenkbar på et annet nivå, og det vises ved en oppfarenhet som skiller seg fra psykopatens mer suverene, overlegne og rolige karakter. Dog kan væremåten jeg nå vil beskrive definitivt også prege psykopaten.

Settingen jeg henter disse scenene fra, er i en helseinstitusjon. Personen jeg beskriver var rent formelt underlagt meg. Dette preget samspillet mellom oss og dermed mine observasjoner, men husk at en narsissist vil forsøke å kontrollere både overordnede og underordnede. De har ingen respekt for noen. De kan være ekstra stygge mot underordnede og smigre overordnede men dette trenger ikke å være regelen. De kan også utvise avsky og respektløshet overfor overordnede hvis de finner sårbare punkter hos vedkommende som de spiller på. For eksempel så blandet denne kollegaen seg ofte inn i diskusjoner som hun ikke hadde kompetanse til å delta i. Hennes manglende kunnskap avslørte seg hele tiden, men hun forsøkte å snu det til spørsmål slik at den overordnedes faglige kompetanse ble blottlagt (istedet for hennes egen). Ofte foregikk det i plenum, i håp om at manglende faglig kompetanse skulle bli åpenbart for alle tilstedeværende. Det var dog sjelden hun lyktes med det, for utfordringene hennes var ikke vanskelige å besvare. Det var synlig irriterende for henne å bli "besvart inn i et hjørne" hvor hun ikke hadde flere spørsmål fordi hun ikke fattet svarene. Slik kan en narsissist ties, ved å svare dem slik at de er redde for å avsløre egen manglende kompetanse. Det krever litt trening men lar seg lett gjøre. Jeg la merke til at alle overordnede rundt henne hadde lært seg denne teknikken og hun kom derfor ikke langt med dem. Dog forsøkte hun seg på nye overordnede og underordnede. 

Ok, så til noen hendelser jeg observerte med denne kollegaen.

- Assistenter, elever, lærlinger og ufaglærte på arbeidsplassen hadde generelt et lavt kunnskapsnivå og spesielt gjaldt det dem denne kollegaen var eller hadde vært personlig veileder for. De unge medarbeiderne kunne veldig lite, selv om basal pleie. Dette var underlig tatt i betraktning av hvor mange vakter flere av dem hadde tatt, men hvis man fulgte sporene av deres kunnskapsløshet så ledet de rett til min narsissistiske kollega. En narsissist vet at kunnskap er makt og vil bevisst holde tilbake kunnskap som middel for å kunne overskygge andre. Dette gjelder narsissisten i alle omgivelser. På arbeidsplassen spesielt så ønsker narsissisten at andre er usikre og derfor hele tiden løper til ham/henne for råd. Slik sikrer narsissisten ikke bare at de blir sett opp til og får lovord ("Lise vet jo alt", "Per kan jeg spørre om hva som helst, han er min klippe") men også at tingene blir gjort på deres måte. Ved å videreføre egne rutiner og preferanser til unge medarbeidere så kan narsissisten etterhvert lykkes i at hele den daglige driften på en pleieavdeling gjøres etter hans/hennes pipe; alt fra hvor varer skal stå i skapet til når pasienter og beboere skal legge seg om kvelden. Narsissisten klarer å få sine omgivelser til å tro at det er klienten selv som ønsker disse tingene, når det egentlig er narsissisten som gjør det ("Ole liker ikke å pusse tennene om morgenen", men Ole har aldri gitt uttrykk for dette for Ole er dement). Det forutsetter imidlertid at narsissisten håndhever en viss form for sanksjoner overfor dem som våger å gjøre tingene på en annen måte. Narsissisten må derfor skape et miljø hvor medarbeidere er usikre og redde for å gjøre ting "feil" og hvor de går på eggeskall rundt den narsissistiske kollegaen. Det kan virke som om narsissisten kontrollerer og oppdager hvordan andre har utført oppgavene, det man kaller "haukeøyne" og "øyne i nakken", og narsissisten er ikke redd for å konfrontere sine kolleger med slike "avvik" som egentlig ikke er avvik men individuelle måter å utføre oppgaver på som alle er like gode. Men på en arbeidsplass med en sterk narsissist så vil individualitet behandles som en forbrytelse som man er livredd for å begå. Narsissisten rapporterer gjerne slik "forbrytelser" til overordnede for selv å fremstå som den eneste som vil klientenes beste, og samtidig stille foraktede kolleger i et dårlig lys. En narsissist er typisk ofte å se på sjefens kontor, hvor han/hun forsøker å innynde seg samtidig som kolleger og sågar klienter blir svertet. Narsissisten vil ofte ha dårlig kjemi med både medarbeidere og klienter, og vil derfor forsøke å komme motparten i forkjøpet med sin egen (løgn)versjon. Spesielt stygt er dette når motparten kanskje er en forsvarsløs sykehjemsbeboer som narsissisten ikke liker. Kanskje har narsissisten mishandlet beboeren men sverter ham/henne overfor daglig leder for å dekke over sine ugjerninger. En sjef som ikke klarer å gjennomskue den forstyrrede narsissisten vil lett kunne foreta feil valg, som for eksempel å fremstille den stakkars beboeren som "vanskelig" under neste legevisitt og dermed overtale legen til å sedere ("dope ned") vedkommende, eller irettesette eller sågar si opp en god (men svak) ansatt. Skadene en narsissist kan påføre sine kolleger er ikke til å kimse av. Kollegaen jeg beskriver i denne teksten hadde imidlertid ikke den form for makt, jeg sanset at alle overordnede hadde gjennomskuet henne men klappet henne med hårene for å holde fred. Hvis man klarer å komme dit at alle på en arbeidsplass har oppdaget at keiseren ikke har klær på, så er ikke narsissisten lenger en direkte trussel men kan likevel gjøre jobben meget sur for de som dessverre havner på samme vaktlag som ham/henne.   

- Jeg fikk en lunken mottakelse som ny på arbeidsplassen av denne kollegaen. Jeg vil presisere at det ikke er slik at en kollega er forstyrret kun fordi vedkommende ikke tar deg imot med åpne armer hvis du er nyansatt. Selv om det ikke er spesielt høflig og faktisk et brudd på arbeidsmiljøloven, så kan det være mange grunner til at arbeidere ikke orker å engasjere seg i nye kolleger. Kanskje er det en arbeidsplass med høy arbeidsbelastning og hvor de ansatte er utbrent. Da kan tanken på en ny arbeider som ikke kjenner rutinene gjøre at gamle arbeidere gruer seg til en overgangsperiode hvor en større del av arbeidsbelastningen faller på dem selv og hvor ting ikke vil gå på skinner. Dette er beklagelig, men et ledelsesproblem. I en tid med stadige nedskjæringer på gulvnivå så er slike følelser uunngåelig. Det kan også være at arbeidsplassen har et høyt gjennomtrekk av ansatte som gjør at lojale medarbeidere ikke lenger orker å engasjere seg i nye kolleger. Ingen av disse årsakene er personlige mot deg som er nyansatt. En narsissist derimot er grandios og berettiget, og vil se det som sin rettighet å inkludere eller avvise en nyansatt. Så enkelt er det. Derfor blir man ofte møtt på en bedømmende måte av en narsissist, som om det er denne personen som avgjør om du duger i jobben eller ei. Narsissisten vil teste deg i begynnelsen for å se om du er "med eller mot" - ikke arbeidsplassen - men ham/henne. Kan du manipuleres? Vil du la deg kontrollere? Husk at du har kun få dager til å plassere deg i narsissistens sinn og der du plasseres vil du bli værende resten av din tid som hans/hennes kollega. Vil du være hans/hennes hakkekylling eller nikkedukke, eller vil du vise at du aldri kommer til å bli noen av dem? Jeg foreslår at selv om det er vanskelig og risikabelt så vis meget tidlig at du ikke lar deg styre, at du velger å tenke selv og utføre oppgavene på din måte. Ta helst konfrontasjonen med det samme og ikke vær redd for å bruke barske ord selv om det ikke ligger til deg. Du risikerer å få en permanent torn i siden av narsissisten, men han/hun vil kvie seg for å teste deg framover (dette er det nærmeste man kommer respekt av en narsissist). I tillegg er alternativet verre; at du blir gående på tåspissene rundt narsissisten i frykt for å vekke monsteret. 

- Hvis min kollega oppdaget at jeg fikk spesielt god kjemi med en pasient, pårørende eller annen kollega, så var hun raskt ute med å sverte vedkommende. Narsissisten liker ikke allianser mellom andre, da de kan komme til å true hans/hennes hegemoni. Narsissisten er avhengig av å kunne splitte og herske, det vil si ha kontroll over hvem som er venner. Spesielt gjelder dette hvis du allierer deg med en person som narsissisten har en tidligere eller pågående konflikt med. Min kollega ytret meget grove ting om personer som jeg ga uttrykk for at jeg likte. Det som skjer er at selv om du forstår manipulasjonen som foregår, så klarer noe av narsissistens gift å sive inn og påvirke din relasjon med denne tredjeparten som blir svertet. Forsøk derfor å avfeie samtalen når du ser hvilken retning den tar, eller skift tema. Da sender du et signal om at "jeg deltar ikke i sverting av andre". Mitt råd er å stå imot alle som forsøker å farge ditt syn på mennesker du ikke kjenner. Hva det ofte er, er et forsøk på å gjøre deg til en flygende ape mot denne personen.

- Min kollega avslørte sin narsissisme på mange vis, et av dem var hennes trang til konkurranse. Vårt arbeid bestod i å arbeide med pleie av mennesker, men selv dette klarte hun å finne konkurranse i. Konkurranseelementet i hennes hode handlet for eksempel om hvor lang tid man brukte på morgenstell av en beboer. Hvis hun oppfattet en kollega som langsommere enn henne så var hun raskt ute med å poengtere hvor mange minutter hun selv brukte på den gjeldende beboeren (og dette var selvsagt langt færre minutter enn hva andre arbeidere brukte). Selv om hun var opptatt med sine egne gjøremål, så klarte hun likevel å bruke en slags stoppeklokke på andres gjøremål. Narsissistens behov for kontroll er kjent. Men forestill deg hvor mye ressurser en narsissist eller en psykopat bruker på å kontrollere andre, når de faktisk vet tiden tre eller fire kolleger på vaktlaget bruker på deres gjøremål! Det er utenkelig for normale mennesker å holde på slik og fordrer nærmest en sjette sans.... eller at man er forstyrret. Det er nemlig slik at for å klare en slik bragd, så må narsissisten være ekstremt årvåken, og dette går selvfølgelig på bekostning av noe, for selv om narsissisten har et skjær av overmenneskelig kapasitet over seg, så er de ingen overmennesker. Deres egenskaper har en forklaring. De bruker så mye ressurser på å kontrollere andre at de blir irritable og stresset. I tillegg bruker de ingen ressurser på refleksjon, moral eller etikk. Dette frigjør plass til hva som for andre synes å virke overmenneskelig, fordi vi tror at deres usedvanlig gode oversikt kommer i tillegg til hva vi kan kalle normale egenskaper. Det gjør den imidlertid ikke, den er der i stedet for normale egenskaper. En dag jeg var ekstra sliten så brukte jeg min kollegas konkurranseinstinkt mot henne. Jeg sa "jeg kan ikke stelle NN og AA på under en time". "Ikke det? Det er lett, det kan jeg" svarte hun og satte dermed i gang med å stelle de to svært tunge brukerne for å bevise sin påstand. Det betød at jeg slapp det tunge arbeidet, og hadde mer overskudd til resten av vakten enn på en normal dag. Det ekstra overskuddet brukte jeg på andre viktige oppgaver, i tillegg til å late som jeg var meget imponert over hennes innsats; "nei se, du klarte det jo! Det hadde aldri jeg klart". Sekundærgevinsten av å underbygge hennes grandiositet, var at jeg fikk en stjerne i boken hennes. Poenget med dette er å vise hvordan man kan manipulere en narsissist, ikke at man skal konkurrere om pleie av mennesker. Jeg tenkte nemlig med gru på hvordan hun måtte ha overkjørt de to stakkars beboerne for å rekke å stelle dem så raskt. 

Ok, dette var noen av observasjonene jeg gjorde av denne kollegaen. Jeg håper de kan hjelpe dere til å gjenkjenne en narsissist både på jobb og privat. I neste uke skal vi fortsette i samme bane, og snakke om psykopatiske ledere. 

Lek: finn ordtak og uttrykk som du vet ikke stemmer

Vi er omgitt av "kloke ord", ordtak, begreper, uttrykk og visdom som liksom skal være så universelle og hjelpe oss til å foreta riktige valg i livet. Etter relasjonen med psykopaten så gir mange av disse visdomsordene meg kvalmefornemmelser, alternativt får jeg trang til latter, for jeg ser hvor feil de er og hvor skadelig det kan være å leve etter dem. Jeg må innrømme at jeg må ta meg i akt for ikke å skrive nokså spydige eller sarkastiske kommentarer når slike "memes" blir lagt ut på facebook av venner eller grupper, eller når jeg hører dem ytret ellers ute i verden som "vedtatte sannheter" eller gitt som råd til meg selv eller tredjeparter.

I dag på denne deilige søndagen så kan vi leke oss litt med å komme på slike uttrykk som vi vet ikke stemmer. Bruk kommentarfeltet til å fortelle om ordtakene du kommer på som har mistet sin mening for deg, og hvorfor du mener de er feil eller misvisende. 

Jeg vil begynne med noen som jeg kommer på her og nå.

"Kjærligheten overvinner alt". Kanskje det mest skadelige av dem alle? Vi vet at overfor en psykopat eller narsissist så overvinner kjærligheten ingenting, og objektet vil omkomme av utmattelse innen det skjer. Mange av oss hadde faktisk dette ordtaket langt fremme i bevisstheten da vi fortsatt under relasjonen trengte motivasjon for all innsatsen vi la inn for å hente frem bittelitt anerkjennelse fra psykopaten. Personlig så kommer jeg aldri igjen til å ta disse ordene i min munn, hverken overfor meg selv eller til en venn som trenger råd. Ordtaket er direkte farlig. 

"Tro kan flytte fjell". En noe mildere versjon av ordtaket over, fordi det også kan handle om ambisjoner innenfor karriere eller politikk, og det er positivt. Men likevel et farlig ordtak som får oss til å tro at vi kan hente frem det gode i psykopaten, bare vi prøver hardt nok. 

"Det er aldri så galt at ikke det er godt for noe". Et ordtak som får objektet til å bli stående i devaluering og misbruk alt for lenge, fordi devalueringen kanskje har en skjult positiv betydning, en viktig lærdom eller et budskap som objektet ikke ser umiddelbart, men som kanskje blir åpenbart med tid og tålmodighet. 

"Se bjelken i eget øye før du ser flisen i andres". Et ordtak som i dag ikke får meg til å se bjelken, men rødt. Dette ordtaket legger til rette for å unnskylde ondskapsfulle menneskers ugjerninger, noe vi gjorde i rikt monn sammen med psykopaten. Det ligger også implisitt at det er objektet som er den gale, det er objektet som tar feil.

Deres tur :) 

Derfor lar vi psykopaten mishandle oss

Det er dette som er så vanskelig å forklare for andre. Venner ser ofte tydelig hva som skjer, men mister respekten for oss fordi vi blir værende i relasjonen eller returnerer til psykopaten etter et tilsynelatende vellykket brudd. Hvorfor finner vi oss i misbruk og mishandling? Vi blir forklaringer skyldig. Vi kan ikke forklare det for omgivelsene, for vi forstår det knapt selv.

Det er forskjell på mishandling som skjer i en lang relasjon og mishandlingen som skjer umiddelbart etter at psykopaten ble kjent med oss. Når vi tolererer mishandling fra en psykopat eller narsissist etter å ha kjent vedkommende i lang tid, ofte flere år, så er det fordi vi har et velkjent traumebånd med vedkommende. Vi har en "historie" sammen og dette blir til en viss grad akseptert av omgivelsene så lenge mishandlingen ikke går over styr. Venner kan til og med overtale deg til å tolerere mishandlingen i stedet for å hjelpe deg med å løsrive deg; "sånn er det når man har kjent hverandre så lenge som dere har, de dårlige sidene kommer frem", "dere gjør dumme ting med hverandre fordi relasjonen har nådd et dypere nivå". Det er nesten logikk i det.

Mye mindre logisk er når vi aksepterer mishandling nærmest fra første dag.

Hvis en fremmed hadde angrepet deg verbalt og/eller fysisk så hadde du ikke unnskyldt vedkommende. Du hadde anmeldt vedkommende hvis angrepet var alvorlig nok. I alle tilfeller hadde du snudd ryggen til og gått. Du hadde aldri forsøkt å reparere relasjonen dere imellom, for det eksisterte ingen relasjon. Du hadde tvert imot vært glad for at vedkommende ikke var en del av ditt nettverk. Du hadde kanskje båret hendelsen med deg en liten stund, tenkt "herregud for en idiot", blitt sint, skremt eller skuffet, men du hadde aldri tenkt kjærlige tanker om en fremmed person som angriper deg. Det hadde vært meget enkelt å legge personen bak deg med et lettelsens sukk.

Dette vet psykopaten. Psykopaten danner derfor en illusjon om en meget tett relasjon veldig fort. Det er derfor de er så intense i begynnelsen, de ønsker å få deg til å tro at de er genuint interessert i deg som person og at dere har en meningsfull relasjon gående. Grunnen til det er at vi faktisk lar oss misbruke av personer vi tror står oss nær, selv om det lyder utrolig. Vi forstår at når man har kjent en person i tyve år så vil det dukke opp ubehagelig oppførsel. Vi tror det er en del av det å ha en dyp relasjon. Vi tror sågar at det ikke bare er en uunngåelig konsekvens av en dyp relasjon, men et bevis på at relasjonen er dyp! Slik klarer vi å tolke misbruk som et kompliment; "han er sur fordi han er trygg på meg", "hun kritiserer meg fordi hun har høyere forventninger til meg som står henne så nær". Psykopaten lar oss tro at vi har kjent dem i tyve år, når vi bare har kjent dem i to uker og egentlig ikke kjenner dem i det hele tatt. 

Jeg husker opplevelsen av å bli kurtisert av en mann som hatet meg. Det var så åpenbart, men likevel så forvirrende. Jeg var lykkelig samtidig som jeg hadde trang til å kaste opp. Dobbelsignalene gjorde meg fysisk dårlig. Har du hatt denne følelsen sammen med noen? Jeg kan nærmest garantere at vedkommende er en psykopat eller narsissist. 

Psykopaten vet at vi ikke lar oss mishandle av en fremmed. Vi låner ikke ut ti tusen kroner til en person vi nettopp har møtt. Men til psykopaten gjør vi det, fordi han/hun har fått oss til å tro at relasjonen er ekte og at den vil vare. Vi ønsker å gi noe tilbake for den enorme interessen psykopaten har vist oss. Vi "belønner" derfor psykopaten med vår tillit. Kanskje får han/hun låne bilen vår en helg, kanskje får de bo i vår leilighet mens vi er på ferie. Like viktig som tilliten vi gir til psykopaten er signaleffekten til omgivelsene. Vi er på null komma niks blitt stolte av denne personen som har bergtatt oss. Dessuten kan vi endelig fortelle våre venner og bekjente at vi er attraktive for noen; "jada, han har nærmest flyttet inn", "vi ses daglig", "jeg ga henne noen tusen for å dekorere stua mi, du skjønner vi er så gode venner nå". Noen psykopater bruker din stolthet til å devaluere deg ved ikke å anerkjenne relasjonen. Det blir derfor et stort gap mellom din fremstilling av relasjonen og hva vennene dine observerer; "men, han har jo aldri nevnt deg på facebook eller lagt ut et bilde av dere" og "hvorfor vil hun aldri være sammen med deg offentlig?". Husk at dette er bevisst taktikk fra psykopatens side. men vi skyver mistankene til side, for aldri har vi følt oss så nær noen.

Men dette er ikke en nær venn. Dette er faktisk en fremmed som angriper oss. Og vi tar vedkommende imot med åpne armer, gir ham/henne penger og gaver i tillegg til å tolerere humørsvingninger, foraktfulle blikk og nedverdigende kommentarer. Alt fordi vedkommende har fått oss til å tro at vi er sjelevenner, tvillingsjeler eller "meant to be". Det er svindel, ikke annet. Vi går til sengs med fienden.

Selv om relasjonen bare varte i tre uker eller har pågått i tredve år, så var det slik det startet for de fleste. Likevel snudde vi ikke ryggen til og gikk, slik vi burde. Vi ble værende. Vi forelsket oss til og med i angriperen. Lær å forstå hvordan det skjedde. At det ikke var annet enn strategi fra psykopatens side. Strategi for å få innpass i våre liv og tilgang til våre ressurser. 

 

I forrige uke la jeg ut en spørreundersøkelse om hvorvidt leserne synes det er greit å omtale offentlige personer for psykopatiske eller nær-psykopatiske aktiviteter. Bakgrunnen var oppropet mot psykologen Turid Kavli, som skapte blandede reaksjoner hos leserne. 130 svarte på undersøkelsen. 64% svarte "ja, det er greit" og 36% svarte "nei, det er ikke greit". Takk til alle som deltok.

Resultatet er med på å forme fremtidig eksponeringspolitikk på bloggen. Selv om flertallet mener at slik eksponering er greit, så er andelen skeptikere så høy at eksponering av offentlige personer vil holdes på et lavt nivå. Lesere må likevel være inneforstått med at det av og til vil skje. Jeg håper det er iorden at jeg benytter spørreundersøkelser flere ganger fremover, og takker på forhånd for deltakelse. 

Smerten av å leve i en annen dimensjon

Etterspillet etter en relasjon med en psykopat er enormt smertefullt. Det er normalt etter et tap, at savnet og sorgen er sterkest umiddelbart og deretter langsomt mildnes inntil man kan leve med det. Smerten etter relasjonen med en psykopat er imidlertid litt annerledes, den synes å toppe - ikke helt i begynnelsen - men en stund etter bruddet. Hvordan kan det ha seg at smerten ikke er verst aller først? Bruddet med en psykopat føles umiddelbart forvirrende for mange, og som en lettelse for noen. Noen beskriver at de er så viljesterke rett etter bruddet at de ikke merker smerten. Men de fleste opplever at en enorm smerte kommer snikende (eller som en bombe) når psykopaten har vært borte en stund. Dette kan kanskje forklares med at det går opp for oss på et senere tidspunkt at psykopaten aldri kommer tilbake, at han/hun mener alvor med forkastingen, og at sorgen først slår inn når vi forstår at han/hun er borte for godt. Denne erkjennelsen fungerer som et forsinket sjokk fordi vi trodde vi hadde en ekte og eksepsjonell relasjon som kunne repareres. Mange beskriver også at smerten kom parallelt med tilegnelsen av kunnskap, når det etterhvert gikk opp for oss hvem vi hadde med å gjøre. Jeg våger å komme med en tredje teori; at smerten kommer fordi vi trer inn i en ny dimensjon.

Smerte påvirkes av om vi kan kontrollere årsaken eller ikke. Smerte oppleves også sterkere når vi er usikre på om den forsvinner eller om den overhodet kan lindres. Hvis vi vet at smerten av at vi la fingeren på den varme kokeplaten lindres og til slutt forsvinner av å putte fingeren i kaldt vann eller smøre på aloe vera, så er smerten både innenfor vår kontroll og vår kunnskap. Det medfører at vi kan leve med den verkende fingeren uten å bli engstelige og samtidig klare å fokusere på andre gjøremål mens smerten pågår. Smerten etter bruddet med en psykopat er annerledes. For det første så er det for mange første gang vi opplever en slik intens åndelig smerte. For det andre så er vi usikre på hva den skyldes. For det tredje så tror vi at psykopaten er den eneste som kan lindre den, og han/hun er etter bruddet utenfor vår kontroll. Smerten blir derfor meget skremmende og en kilde til angst. Vi spør desperat "jeg holder det ikke ut, hva er dette? Når går det over?". Det blir vanskelig å fungere normalt mens smerten pågår. 

Jeg husker da jeg for mange år siden var utvekslingsstudent i Tyskland. Jeg bodde hos en vertsfamilie og den lille gutten i huset insisterte på å få lov til å røre i spagettien en dag vi laget middag. "Greit" tenkte jeg, "han må jo begynne en gang". Han stod på en stol og rørte under mitt oppsyn. På et tidspunkt kokte det litt for kraftig og noen dråper kokende vann landet på underarmen hans. Den lille gutten ble helt hysterisk og løp rundt. "I alle dager" tenkte jeg, "har han aldri brent seg før?". Til slutt gikk det opp for meg at nei, det hadde han ikke. Jeg tilnærmet meg derfor hans reaksjon på en helt annen måte. Jeg forklarte ham hvorfor det var smertefullt og at det ville gå over. Vi gikk på badet og smurte salve på den berørte huden. Ganske snart roet han seg. 

Etter den psykopatiske relasjonen så er vi er det lille barnet som har brent seg på fingeren for første gang. I tillegg mangler vi en omsorgsperson som kan fortelle oss hva som skjer. Det er slettes ikke merkelig at smerten oppleves så intens som den gjør når vi verken har kunnskap eller kontroll.

Smerten etter bruddet med en psykopat er av eksistensiell og åndelig art. Den er for eksempel ikke fysisk (selv om mange kan få fysiske plager som sekundærsmerter). At smerten er eksistensiell og åndelig, betyr at vi er blitt konfrontert med livets bakside. Man kan også si livets ukjente side. Vi har sett baksiden av månen - en side de fleste aldri får se. Vi ble kastet rundt i vårt livssyn og måtte definere alt på nytt. Etter vår omgang i den eksistensielle trommelen så fikk smerten en ny karakter av at vi trådte inn i en ny dimensjon. Hva mener jeg med det?

Mange opplever at de etter den psykopatiske relasjonen føler seg løsrevet fra andre mennesker, det gir en følelse av isolasjon og ensomhet. Plutselig har vi ikke lenger like mye til felles med andre som før. Kanskje bryr vi oss ikke like mye om andre som før. Vi har fått andre verdier og er kanskje blitt mer irritable fordi vi ikke lenger kjører i samme spor som andre. Dette medfører at vi ikke lenger er koordinerte og synkrone med andre, og ofte på kollisjonskurs. Denne følelsen kan lett forveksles med depresjon, nedsatt aggresjonskontroll eller at vi har mistet all sosial intelligens. Men jeg tror snarere den kan sammenlignes med følelsen man hadde fått hvis en nordmann med et knips plutselig ble plassert i Nairobi og nå skulle lære seg å fungere sammen med kenyanere. Følelsen av desorientering og kravet til nyorientering hadde vært formidable og nesten uoverkommelige når flyttingen ikke var planlagt og man ikke var forberedt. Akkurat slik vi heller ikke var forberedt på bruddet med psykopaten.

Den nye dimensjonen er egentlig et nytt bevissthetsnivå. Vi lever nå våre liv parallelt med andre og ikke sammen med dem i samme grad som tidligere. Det er derfor vi klamrer oss til fora, blogger og nettsteder om psykopati fordi de er de eneste stedene hvor vi finner andre som lever i samme dimensjon som oss. Den nye dimensjonen kan oppleves mørk og truende. Vi kan få følelsen av å ha trådt inn i skumringslandet. På overflaten er alt som før; solen står opp om morgenen, butikkene åpner og folk ler og snakker om de samme tingene som alltid. Likevel ulmer det en uhyggelighet under overflaten, som om vi vet noe ingen andre vet; en hemmelighet vi ikke ønsker å holde på men som ingen vil høre om. Hvorfor ser ikke andre mennesker det samme som du ser? Du hallusinerer jo ikke, så hvorfor ser du noe helt annet enn andre gjør?

Bagateller bryr deg ikke. "Small talk" gir deg ikke noe. Du orker ikke å snakke om gardinfarger lenger. Og hvorfor ser ikke dine kolleger at den nyansatte er manipulerende og giftig? Det meste av tiden går du rundt for deg selv. Du forstår ikke andre lenger, deres interesser og ambisjoner fenger deg ikke. Ja, det lyder unektelig som depressiv likegyldighet; at vi har falt mellom to stoler og helt utenfor alt av sosial tilhørighet.

Smerten i denne nye dimensjonen er ikke lenger "en knute i magen", slik den var konstant etter bruddet. Knuten er oppløst, den kan fortsatt komme tilbake i bølger men er både svakere og hurtigere overstått. Matlysten er tilbake. Faktisk går det helt fint å utføre de daglige oppgavene samtidig som knuten er der. Det er ikke den som er problemet lenger. Problemet nå oppleves mer kronisk og vi lurer på om vi noengang kommer til å finne veien tilbake til menneskeheten.

Utfordringen ligger i å finne en mening i den nye dimensjonen, for mange av oss kommer til å bli værende der en stund. Er den egentlig bare mørk? Det er mulig å finne en slags fred og ro i den. Jeg lar meg ikke lenger stresse av bagateller. De store tingene tar jeg meg av, de blir gjort. Men nå synes jeg det er godt å bare sitte stille og reflektere. For all del, jeg nyter også "hjernedøde" ting, som å se på TV. Men mine programvalg har forandret seg. Jeg gjennomskuer andres manipulasjoner mye lettere, også fra offentlige institusjoner. Jeg har skiftet nyhetsformidlere, jeg ser at mange nyhetskanaler har en agenda og at man ikke kan stole på at de formidler nyheter på nøytralt vis. Det er unektelig trist å måtte forlate troen på at alt man ser og hører er riktig, men det er også en gave å gjennomskue manipulasjonene.    

Jeg er blitt sintere i den nye dimensjonen. Antakelig har jeg også blitt modigere men jeg er blitt mer sint enn modig. Jeg kan derfor oppleve meg selv som feig innimellom. Det gjorde jeg ikke før. Er jeg da blitt feigere enn før? Nei. Jeg ser urettferdighet mot meg selv og andre tydeligere, og reagerer på det. For det meste må jeg reagere inni meg. Av og til reagerer jeg utadrettet. Det føles godt å klare å si ifra av og til, selv om jeg ikke klarer det hver gang. Det er kanskje like greit, for ofte så overreagerer jeg. Jeg er med andre ord ikke feigere enn før, for før så reagerte jeg ikke i det hele tatt. Det var ikke toleranse, det var sløvhet. Den nye dimensjonen har gjort min bevissthet tydeligere, skarpere og mer selektiv. Det er en gave i forkledning. Har du det også slik?

Det hjelper ikke å ønske seg tilbake til den vi var, for vi er ikke den personen lenger. Det betyr ikke at livet er over eller at resten av livet bare skal gjennomføres. Du skal fortsatt leve det! Finn deg derfor til rette i den nye dimensjonen. Det er av og til vondt å være der, men det var det faktisk også før. Husker du den gang du støtt og stadig ble slått i ansiktet (metaforisk), men du forstod ikke hvorfor fordi du var naiv? Nå har du både evnen og viljen til å komme din motstand i forkjøpet. Ikke vær redd for å benytte deg av det. 

Tilgivelse eller ikke tilgivelse

Ja, det er spørsmålet. Skal man tilgi? Trenger man å tilgi? Kan psykopatens handlinger overhodet tilgis? Hva skjer med objektet hvis det ikke makter - eller ikke velger - å tilgi? Finnes det alternativer til tilgivelse? Disse tankene ble avlet av spennende kommentarer i kommentarfeltet til et nylig innlegg. 

Jeg tror at aller først så må vi skille mellom begrepene akseptere og tolerere. Uavhengig av om tilgivelse velges eller ei, så er det viktig at vi i vårt indre aksepterer hva som skjedde med oss, men uten å tolerere.

Hvorfor akseptere? Fordi vi kan ikke forandre på det som har skjedd. Det skjedde. Punktum. Å ikke forsone seg med at det skjedde, vil bety at vi vil tilbringe resten av livet i en slags mental loop hvor vi bare går i ring. Vi vil forsøke å skape alternative utfall med våre sinn. "Hva hvis?", "men..." og "jeg fatter ikke at..." vil kverne og kverne til vi risikerer å miste forstanden. Det er viktig å se at vi selv hadde makt og påvirkning i mange valg vi foretok i den psykopatiske relasjonen. Vi kan ikke slette at relasjonen skjedde. Vi har ikke ansvar for at psykopaten fant oss og krenket oss, men vi alene har ansvar for vår egen rehabilitering etter bruddet.

Hvorfor ikke tolerere? Fordi hvis vi tolererer så risikerer vi at syklusen gjentar seg, med en annen psykopat eller sågar med den samme psykopaten. Vi er nødt til å erkjenne mishandlingen som har skjedd. Aller helst bør vi bli sinte, meget sinte. Men velrettet klandring kan fortsatt ligge langt frem i tid for mange. Det er derfor viktig at vi erkjenner misbruk og mishandling her og nå, og umiddelbart reagerer hvis lignende behandling gjentar seg. Å se at mishandling har skjedd har først og fremst med egenverd å gjøre. Vi må lære oss å verdsette oss selv så høyt at vi ikke tolererer mishandling mot oss selv som vi ikke hadde tolerert mot noen vi er glad i. Slutt å absorber andres gift. Ingen har rett til å bruke deg som søppeldunk kun fordi du er snill og tolerant.

Når du har gjort deg noen tanker om begrepene toleranse og aksept, så kan du begynne å vurdere tilgivelse. Enkelte lesere har gitt uttrykk for at tilgivelse er den eneste veien å gå, og at uten å tilgi så blir man bitter. De presiserer at tilgivelse er for egen del og ikke for psykopatens. Spør deg selv om det er riktig for deg å tilgi.

Jeg tror spørsmålet om hvorvidt man er nødt til å tilgi for å gå videre henger sammen med blant annet filosofisk ståsted. Hvis man tror på tilfeldigheter og at ingenting er forutbestemt av skjebnen eller høyere makter så vil man lettere akseptere at den psykopatiske relasjonen skjedde, uten å ha behov for å tilgi. Så finnes det et spekter på vei mot de meget spirituelle. Blant dem som vil få store kvaler av å akseptere er for eksempel de som har stor tro på karma. De vil ha problemer med å forstå hvorfor en vanskelig og vond opplevelse som en psykopatisk relasjon skulle ramme nettopp dem. Det er også kanskje de spirituelle som har vanskeligst med å oppnå indre fred før de klarer å overbevise seg selv om at det går psykopaten dårlig. De vil søke etter en høyere mening med opplevelsen som muligens ikke er der og som de derfor aldri vil finne. Kanskje har disse objektene større gavn av å tilgi.

Forsøk å plassere deg selv på dette spekteret. Er du en pragmatiker eller mer spirituelt anlagt?

Blir du bitter av å ikke tilgi? Og hva skjer med vår evne og vilje til å tilgi, når psykopaten aldri ber om tilgivelse? Mange hevder med god grunn at tilgivelse er ment for dem som ber om den og samtidig viser at de ønsker å gjøre bot. Psykopaten gjør ingen av delene. 

Om man blir bitter tror jeg henger sammen med evnen til å akseptere. Kan du akseptere at du tilfeldigvis befant deg i psykopatens vei og ble objekt for hans/hennes oppmerksomhet? Kan du akseptere at det tilfeldigvis var du som fikk denne oppmerksomheten, og at devalueringen av deg ikke var personlig? Kan du akseptere at psykopaten er forstyrret og derfor ikke kan svare på dine ubesvarte spørsmål? Kan du akseptere at psykopaten er en løgner, og at relasjonen var falsk?

Hvis du gjerne vil tilgi men ikke får det til så spør deg selv hva som hindrer deg i å tilgi. Når du har identifisert hinderet så kan overveie om du kan gjøre noe med det. Lær å slippe det som ligger utenfor din kontroll og jobb med det som ligger innenfor din kontroll. Det sier seg selv at en slik søken må skje uten å bryte NK. Du må finne svar uten å kontakte psykopaten. Hva psykopaten gjør og tenker er nå fullstendig utenfor din kontroll. Kanskje klarer du ikke å tilgi uten å få en ektefølt unnskyldning fra ham/henne. Hvis svaret ikke finnes uten å kontakte psykopaten, så slipp spørsmålet.

En god grunn til å velge tilgivelse er når vi innser at vårt sinne og vår smerte ikke hjelper oss. Når vi over lang tid går og har det dårlig og er ulykkelige. Det er da bedre å tilgi enn for eksempel å lindre smerte med rusmidler eller andre avhengigheter, eller på andre måter begrense våre egne liv. Å tilgi kan redusere angst og depresjon. Legg da alle prinsipper om rettferdighet til side. Psykopaten har gjort utilgivelige ting og fortjener ikke din tilgivelse, men du tilgir for å få ditt eget liv på rett spor igjen. 

Hvis du velger å tilgi og tilgivelsen i seg selv medfører at du ser på psykopaten med mildere øyne, så ikke la din indre fred gjøre at du besvarer for eksempel en henvendelse fra psykopaten. Oppretthold NK selv om du ikke lenger er sint eller såret. Psykopaten trenger ikke å vite at han/hun er tilgitt. Tilgivelsen er for deg selv og ikke for ham/henne. Husk at tilgivelse ikke er det samme som å tolerere. Det er heller ikke det samme som å late som om intet har skjedd.

Hvis du alltid har vært en tilgivende person men oppdager at i forhold til psykopaten så står du bom fast, så tilgi deg selv. Du er ikke blitt et dårligere menneske. Husk at på psykopaten så kan vi ikke bruke de samme unnskyldningene som vi normalt bruker for å tilgi; "ingen er perfekt", "alle kan oppføre seg dumt", "jeg vet hvor vondt det er å ikke bli tilgitt, derfor tilgir jeg" eller "folk gjør så godt de kan" gjelder ikke om et rovdyr i menneskeform som med viten og vilje kreerte en falsk relasjon med oss for å skade oss. 

Kanskje er det viktigere å tilgi deg selv fordi du lot deg mishandle, enn det er å tilgi psykopaten for hans/hennes ugjerninger. Har du klart å identifisere hvem av dere det egentlig er du trenger å tilgi?

Ofte har vi problemer med å tilgi fordi vi føler oss underlegne. Å tilgi krever en viss grad av storhetsfølelse. Dette må ikke forveksles med grandiositet, som er et forstyrret trekk hos blant annet psykopaten. Men ofte opplever vi oss krenket - ikke fordi krenkelsen er så stor - men fordi vi føler oss maktesløse enten i forhold til selve krenkelsen eller i forhold til krenkeren. Musa føler seg unektelig mer truet når elefanten ikke respekterer den, enn når lusa ikke gjør det. Når vi opplever oss selv som ei mus sammen med et annet menneske så er noe i veien med selvfølelsen vår. Andre mennesker er likeverdige oss, ikke merverdige. Å forstå dette kan hjelpe oss til å tilgi - eller å akseptere uten å føle oss krenket. 

Har religiøst ståsted noe å si for din evne og vilje til å tilgi? Vil du kunne finne hjelp i bibelen eller i andre religiøse skrifter?

Vil det være lettere å tilgi hvis livet etter psykopaten bringer deg noe bedre enn hva du hadde? Kanskje treffer du en god partner, eller kanskje ser du stor lærdom og videre innsikt i din opplevelse med psykopaten. Har du klart å bygge opp livet ditt tilstrekkelig, slik at du til tross for smerten psykopaten forårsaket klarer å se noe positivt i det? Hvis du tror at et bedre liv vil hjelpe deg til å gå videre men ennå ikke har klart å oppnå det, så vet du hva du har å gjøre. 

Den spennende debatten må gjerne fortsette i kommentarfeltet under denne teksten.

Lesetips:

"Forgive for good" av Dr. Fred Luskin (2002)

"Forgiveness is a choice" av Robert Enright (2001)

 

 

Hvis du ser psykopaten, så løp!

Mange har stilt dette spørsmålet; hva gjør jeg hvis jeg tilfeldig støter på psykopaten? Spørsmålet har også dukket opp et par ganger i kommentarfeltet de siste dagene. Mange bor fortsatt i samme by som psykopaten. Selv om man ikke bor i samme by så kan psykopaten oppsøke deg uten at du er forberedt. Det er derfor en teoretisk sjanse for at man støter på psykopaten uten at det er planlagt, selv om NK ellers er på plass. 

Det beste å gjøre, uansett om du ser psykopaten først eller han/hun ser deg først, er å hurtig bevege deg i motsatt retning. Det kan unektelig bli upraktisk å raskt måtte forlate åstedet. Kanskje du er midt i en samtale med en bekjent eller kanskje du er i ferd med å betale for en vare. Kanskje har du også mye å bære på. Men det spiller ingen rolle. Gjør hva du kan for å komme utenfor psykopatens rekkevidde. Indre forestillinger kan stå i veien og hindre oss i å handle raskt nok. Handlingslammelse i møte med den personen som vi frykter mest i verden kan være en av dem. Andre hindre kan være våre egne tanker omkring bruddet med vedkommende. Jeg vil nå avkrefte noen myter.

"Å løpe vil gi psykopaten NF (narsissistisk forsyning) fordi jeg viser at jeg er redd for å møte vedkommende, at han/hun har makt over meg".

Psykopaten vil alltid hente NF ut av alle dine reaksjoner, og å løpe er unektelig en reaksjon. Det forutsetter imidlertid at psykopaten ser at du løper, i mange tilfeller kan du fjerne deg usett. Sjansen er dessuten større for at du gir NF ved å bli værende og risikere en konfrontasjon, psykopaten vil få mer NF ut av nærkontakt med deg enn av å se deg snu ryggen til og gå. Faktisk er det sannsynlig at du ved å fjerne deg istedet påfører psykopaten et narsissisitisk sår. Psykopater og narsissister hater avvisning og å bli ignorert. Ved å fjerne deg så sender du sterke signaler om at du ikke vil ha noe som helst med vedkommende å gjøre. Du forteller psykopaten at han/hun ikke er så fantastisk som de tror og at du helst vil leve resten av din tid uten dem. Det er bombesikkert at denne avvisningen oppfattes av en psykopat eller narsissist som er vant til at folk (sekundærobjekter, "fanklubben") flokker seg rundt ham/henne.

"Nok er nok! Jeg går ikke lenger på eggeskall for psykopaten, denne gang står jeg klippefast!".

Er i samme gate som påstanden over. Det er ofte tanken om hevn og gjenoppreisning som ligger bak en slik strategi. Kanskje har du sågar forberedt en liten tale i tilfelle et slikt tilfeldig møte vil skje, hvor du vil "lekse" opp for vedkommende eller vise ham/henne hvor flott og selvstendig du har blitt. Det kan godt være at du har gjenvunnet mye av styrken og integriteten din og at du klarer å stå klippefast overfor normale mennesker, men psykopaten er en erfaren manipulator, trenet i å gjennomskue andre og vil mest sannsynlig få NF ut av ditt hederlige forsøk på å ta tilbake noe av den æren du tapte sammen med ham/henne. Er det verdt å ta sjansen? 

"Jeg er over psykopaten, ikke lenger hekta og jeg vil vise ham/henne det".

Hvis du tenker slik så er du muligens ikke lenger hekta, men du er heller ikke over psykopaten. Hvis du ønsker å vise ham/henne hvor likeglad du er blitt så er du faktisk ennå ikke likeglad. Sjansen er også stor for at du i en konfrontasjon ikke klarer å formidle din likegyldighet på en effektiv måte og dette vil oppleves som et nederlag. Bedre å snu ryggen til og gå en annen vei.

"Jeg vil ha min frihet tilbake. Jeg vil kunne ferdes fritt i min by uten å være redd".

Ja, det skal du. Men det betyr ikke at du trenger å ha nærkontakt med psykopaten. Det finnes mange mennesker vi gladelig unngår, for eksempel den nysgjerrige naboen, den irriterende kollegaen eller skolekompisen fra 20 år tilbake som fortsatt tror at dere har mye til felles. Hvorfor skal vi da plutselig være så prinsippfaste når det gjelder psykopaten? Har vi et spesielt markeringsbehov når det kommer til dem? Unngå ham/henne med et skuldertrekk, akkurat som du ville gjøre med de andre nevnte.

Selv alle ovennevnte prinsipper tatt i betraktning, så handler ikke en "flukt" om hvorvidt det gir psykopaten NF eller ei. Det handler om å beskytte deg selv. Selv om vi har kommet langt i vår rehabilitering og faktisk har det ganske bra, så ligger det psykopatiske bånd der latent og kan reaktiveres når som helst. Det betyr at et personlig møte med psykopaten, selv om det er aldri så kort, risikerer å sende deg i en spiral tilbake i tid hvor gamle sår gjenåpnes. Det vil stjele din energi og ditt fokus. Du vil mest sannsynlig igjen tenke på psykopaten resten av den dagen og kanskje resten av uken. "Hva mente han/hun egentlig med det?", "fikk jeg sagt det riktige, hvordan oppfattet han/hun at jeg sa det?", "det blikket likte jeg ikke, det minnet meg om den gangen ....". Og hva hvis psykopaten har sin nye partner ved sin side og de ser meget lykkelige ut, hva vil det gjøre med ditt velbefinnende? Som jeg har beskrevet i en youtube video så er det psykopatiske bånd gjensidig. Det er med andre ord ikke kun hos deg det blir reaktivert. Plutselig står du igjen på psykopatens agenda og han/hun kan finne på å oppsøke deg flere ganger etter et slik tilfeldig møte, og det vil ikke være for å gjøre bot for den tort og svie han/hun har påført deg.

Til syvende og sist så vil alt annet enn en flukt fra din side være å bryte NK. Husk at NK varer livet ut, det spiller ingen rolle hvor sterk du har blitt. NK er en kontrakt du har inngått med deg selv. Å bli stående når du har mulighet til å fjerne deg, er et kontraktbrudd. Det vil dog være situasjoner hvor du blir overrumplet eller ikke har muligheten til å flykte. Tenk deg at du står fast, ansikt til ansikt med din personlige terrorist. Til å illustrere den beste strategien i slike tilfeller så vil jeg bruke en kommentar fra en av bloggens faste lesere, "Kari";  

Når den første ubehagelige følelsen har lagt seg og du skjønner at du ikke kommer utenom personen, så er det viktig å minnes noe av det negative han/hun har påført deg. Akkurat det glemmer man jo ikke så lett! Får du først det negative frem i tankene, så blir det lettere å ikke være så interessert i vedkommende. Unngå å bli sint, for selv sinne er narsissistisk forsyning. Gråstein blir bare kalde og rolige. Husk at en P/N forandrer seg aldri! De skjuler seg bare bak en likandes fasade. Har du først stoppet, så skal du ikke bli interessert, som om det er en gammel bekjent men med ny hårsveis. Heller ikke dersom fasaden plutselig er av den dyreste Kashmir, noe som kanskje provoserer deg skikkelig. Under ulla er det fortsatt en ulv! Trekk deg heller litt bakover. For eksempel, jeg gir ikke lenger bort klemmer til folk jeg møter. Jeg holder generelt en klokere avstand til folk nå enn tidligere, uansett fasade. Akkurat slike ting senser en psykopat raskt. Psykopaten er livredd for å miste masken, og fallhøyden er stor dersom de klemmer objektet først og objektet stivner eller trekker seg åpenlyst unna. Psykopaten avventer selvsagt i troen på at objektet kan manipuleres til nærhet seinere, men innen det skjer bør selvsagt objektet ha gått videre. Ikke spør hva psykopatens ærende for anledningen er. Ikke bemerk hvor lenge det er siden sist, eller uttrykk undring over hva vedkommende driver med nå for tiden. Still absolutt ingen spørsmål, og svar kort og konsist "bare bra" på spørsmål om både deg, bilen din, hunden, familien, jobben, venninner osv, dersom psykopaten spør. Det har blitt mange "jeg aner ikke"-besvarelser, understreket av et ekstremt uinteressert kroppsspråk fra min side. Ikke hils til moren eller andre du kom godt overens med. Ikke vær bekreftende til avtaler om å sees igjen. Ikke en gang om det er for å raskest komme deg bort fra psykopaten. Bare si nei, uten forklaring. Psykopaten er ikke dum, mest sannsynlig skjønner vedkommende hvorfor. Men om du gir litt positiv bekreftelse selv om det er en hvit løgn, så oppleves du som medgjørlig og da dukker vedkommende straks opp igjen. Ta gjerne opp telefonen, gå gradvis videre mens psykopaten prater, og ha konsekvent litt dårlig tid uten å si noe om hvorfor. Når psykopaten er på sikker avstand, kan du slippe løs følelsene dersom du trenger det, og gjenopprett null kontakt.

Håper dette var til hjelp for dere som er i tvil om hva dere bør gjøre hvis dere støter på psykopaten.

Eksponeringen har begynt

Denne teksten kan og bør leses med litt humoristisk sans i mente. Å eksponere en psykopat kan anta komiske former, ikke minst fordi psykopatene ofte eksponerer seg selv. En psykopat eksponerer seg faktisk hver gang de åpner munnen. Man må bare vite hva man skal lytte etter.

Men jeg vil også berøre det alvorlige og litt vanskelige emnet "utestenging fra bloggen". Hvorfor er et slikt emne overhode aktuelt? Lenge så var bloggen marginal og lite kjent. Problemene begrenset seg til litt keitete kommentarer og en og annen uvitende person som ønsket å spre propaganda eller feilinformasjon. Men nå nærmer antall følgere seg seks tusen. Bloggen er promotert til 130,000 mennesker. Det sier seg selv at den da også tiltrekker seg psykopater, narsissister og andre forstyrrede mennesker som ikke er glade for at deres objekter har et sted å heles, i tillegg til at deres egen opptreden blir lagt under mikroskop, diskutert og avslørt. Mange psykopater vet nemlig veldig godt hvordan de manipulerer, og det skal helst forbli en "industrihemmelighet". 

Det er derfor nærmest et under at bloggen har eksistert i snart tre år uten at en eneste utestenging har vært nødvendig. Frem til nå har det vært tilstrekkelig å blokkere enkelte kommentarer, men selv dette problemet har vært minimalt. Antall kommentarer jeg har blokkert kan man telle på to hender. Sett i lys av at det er levert over 3000 kommentarer så er dette forsvinnende lite. Lesere flest utviser med andre ord flott takt og tone. Men det var bare et spørsmål om tid innen den første utestengingen ville skje og i går stoppet den fine statistikken. Andre lignende fora (primært i USA) har en ultrastreng utestengingspolitikk. De har ofte også flere moderatorer som håndhever den. Utad kan det virke som om mange blir utestengt fordi de våger å påstå noe annet enn hva blogginnehaver/faste lesere har vedtatt som "sant" og slike fora kan derfor virke som ekskluderende og indoktrinerte sekter hvor de som påstår at "jorda ikke er flat" ikke har tilgang. Men egentlig handler det om å beskytte lesere som er i heling. Å heles etter en psykopatisk relasjon er noe helt spesielt, særlig i starten. Tenk hvor skadelig det er for lesere som forsøker å finne ut hva som er opp og ned etter en psykopatisk relasjon, hvis andre lesere får lov til å påstå for eksempel;

-Psykopati er naturlig

-Psykopaten blir bedre av terapi og kan forandre seg

-Objektene er forstyrrede 

-Psykopaten blir ålreit hvis han/hun treffer den riktige personen

-Den nye partneren har klart å hente frem det gode i psykopaten

Det sier seg selv at objekter i villrede vil gå i spinn av å lese slike kommentarer. Ikke bare er påstandene feil, men det er rett og slett potensielt farlig hvis slike meninger får slippe til og feste seg. Forvirrede objekter kan bli overbevist om at å gå tilbake til psykopaten vil være det riktige, eller de kan sitte fast i troen på at det er dem selv som er den gale. Derfor kan en blogg eller et nettsted som denne aldri bli "åpen for alle og åpen for alle meninger". Streng moderering må til. Det er ikke et fristed for alle mulige teorier. Det er først og fremst et helingsted.

Jeg forsøker derfor å holde slike meninger og bærerne av dem borte fra bloggen. De kan spre deres budskap et annet sted. Men jeg presiserer at så lenge man er respektfull og forstår at bloggen fungerer som "safe space" for mange så slipper det meste gjennom. Det er også vanskelig å avsløre alle ulvene blant oss. Noen vil troverdig fremstille seg selv som ofre. Men nettopp derfor er en av omgangsreglene at man ikke har lov til å navngi tredjeparter i kommentarer. En psykopat vil - mer enn et ekte objekt - være opptatt av å sverte ved navn. Et ekte objekt vil først og fremst være opptatt av å bli forstått samt få trøst og kunnskap.

Ikke alle provokatører som dukker opp på bloggen vil være forstyrrede. Noen vil være av den naive og ufølsomme sorten som ønsker å diskutere at "å ha noen psykopater i næringslivet er bra for samfunnet". Andre vil være bedrevitere som ikke forstår at bloggen befinner seg i et kontinuum hvor påstander er diskutert og dokumentert for lenge siden, og at man ikke kan finne opp hjulet på nytt hele tiden.  

De psykopatiske mekanismene jeg vil eksponere for dere nå var på ingen måte subtile. Dette var en meldingsutveksling mellom en leser og meg som skjedde  under et innlegg på facebook (som nå er fjernet for ikke å identifisere leseren), og som medførte utestengelse av vedkommende. Jeg vil gjengi den ordrett her. Og det er nå det er lov å trekke på smilebåndet av at en person eksponerer seg selv så tydelig. Disse arrogante menneskene tror de er ugjennomskuelige. Jeg har intet grunnlag for å kalle vedkommende psykopat, narsisisst eller noe annet. Jeg har bare grunnlag til å påpeke de psykopatiske formuleringene. 

Denne personen bød meg opp til dans - en manipulasjonsdans slik psykopater gjør - og jeg lot meg delvis føre, vel vitende fra starten om hvor dette ville ende. Jeg ville se i hvilken grad vedkommende avslørte seg selv. 

Meg (som svar til en annen leser): Kort sagt kan vi si at psykopati er medfødt og at narsissisme er "opplært". Men egentlig vet ingen hva det kommer av.

NN (blander seg inn i samtalen):  Hvor har du det fra at det er medfødt? Vil gjerne lese artikkelen eller forskningen på det, også er ikke psykopati en diagnose. (ikke en diagnose? Here we go again....).

Meg: Forskning har vist at psykopati vises meget tidlig hos barn, ett av mange trekk er for eksempel at de piner dyr. Artikler kan du selv google. Det er ikke akkurat mangelvare på forskning om psykopati og ikke vanskelig å finne, men derfor er også teoriene så sprikende.

(NN la inn en lattersmiley på dette svaret)

Meg: Er det noe her på bloggen du synes er morsomt? Isåfall må du gjerne fortelle det, useriøse kommentarer gir vi ikke plass til. Her forsøker mennesker å heles, er det noe ved det du ikke forstår?

NN: Nei vil gjerne du finner denne forskningen som du faktisk legger ut om her . Syns det er veldig rart du/dere har lov til å komme med en uttalelse uten at dere legger ut en link til den forskningen du mener er riktig.

Meg (la ut en link): Her er en av mange. Du har vel fingre å google med, har du ikke? Du trenger ikke andre til å gjøre den jobben for deg.

NN: Okey og siden du da referere til er ikke pålitelig.. så igjen så da lurer jeg fortsatt på hvordan du/dere har lov til å poste noe sånt her uten bekreftede fakta .. men du blir jo tydelig aktivert av mine spørsmål og kommer med hersketeknikk i din siste kommentar ..  
Jeg er nemlig ikke enig i at det er medfødt .. så derfor ønsket jeg oppriktig å se forskningen . Du/dere som driver siden burde vel tenke litt ekstra før dere kommer med hersketeknikk på en sånn her type side, syns dette er veldig merkelig.

Meg: Da kan du selv finne en side du mener er pålitelig, siden du åpenbart er dommer over den saken. Fortsatt god helg!

NN: Er så absolutt ikke en dommer (lattersmiley) bare har veldig mye erfaring med det her .. og når du da poster noe uten å legge ved bevis for det du deler så kan det fort ende med at du må legge ned siden .. noe jeg ikke ønsker . 
Men jeg begynner jo å stusse litt på hvem og hvilken diagnose du selv har når du kommer med hersketeknikk til noen som spør på siden din om info .. 
Jo takk fortsatt fin helg te deg å (smilesmiley).

På dette tidspunktet avsluttet jeg "dansen" og valgte å utestengte vedkommende. Jeg hadde fått alt jeg trengte å vite.

Nå kan de som ønsker det more seg med å analysere denne samtalen. Dere som vil prøve dette selv bør stoppe å lese her inntil videre. For dere andre så vil jeg foreta en hurtiganalyse med de psykopatiske metodene vi nå har kunnskap om.

Det var tydelig allerede i første melding at vedkommende ikke var ærlig søkende etter informasjon. Å finne kilder til at psykopati er medfødt er ikke vanskelig. Vedkommende var ute etter å kverulere og provosere. Man ser det på ordleggingen. Normalt lar jeg slike provokatører stå ubesvarte, men denne gang hadde jeg lyst til å strekke strikken lenger. Jeg konfronterte vedkommende med den respektløse bruken av smileys. Legg merke til hvordan NN forsøker å fremstå som hederlig, men at masken begynner å løsne når jeg viser at jeg ikke har tenkt å bruke min tid på å finne lenker som NN kan finne selv. Dette er det samme som psykopater gjør - de ønsker å sette andre i arbeid med meningsløse oppgaver, for å stjele deres tid og energi. Når jeg sporenstreks faktisk finner en lenke, så er den ikke bra nok. Også dette er typisk. En psykopat føler seg berettiget til å forkaste forslag, utrettet arbeid eller kjærlighetserklæringer som "irrelevante". Jeg lot meg fortsatt ikke affisere, men fortsatte bevisst å provosere (har du ikke fingre til å google med?) for å se om jeg kunne utløse et maskefall. Det skjedde allerede i neste melding. Her ser vi en slags famling hvor NN trykker på mange knapper - nærmest vilkårlig - for å se om en eller flere får meg til å respondere emosjonelt og dermed gi vedkommende narsissistisk forsyning. Her er knappene som trer frem umiddelbart:

-forsøk på å tåkelegge min reaksjon og legge hensikter i den som ikke er der ("men du blir jo tydelig aktivert av mine spørsmål og kommer med hersketeknikk i din siste kommentar"). Faktum er at jeg holdt bevisst mine svar korte, mens NN svarer med lange utredninger. Dette er antakelig en person som er vant til å krangle fordi vedkommende hopper direkte inn i kranglemodus. En person med hederlige hensikter hadde blitt mer satt ut av mine bevisste provokasjoner "men... at... det var ikke det jeg mente". 

-å stille bloggens troverdighet og seriøsitet i tvil ("så igjen så da lurer jeg fortsatt på hvordan du/dere har lov til å poste noe sånt her uten bekreftede fakta").

-påføre blogginnehaver skam ("Du/dere som driver siden burde vel tenke litt ekstra før dere kommer med hersketeknikk på en sånn her type side, syns dette er veldig merkelig").

-trusler ("og når du da poster noe uten å legge ved bevis for det du deler så kan det fort ende med at du må legge ned siden").

-men at vedkommende egentlig har hederlige hensikter ("noe jeg ikke ønsker").

-og er offer ("Jeg er nemlig ikke enig i at det er medfødt .. så derfor ønsket jeg oppriktig å se forskningen".)

-men også ekspert ("bare har veldig mye erfaring med det her ").

-og tilbake til skam/offer i tillegg til projeksjon ("Men jeg begynner jo å stusse litt på hvem og hvilken diagnose du selv har når du kommer med hersketeknikk til noen som spør på siden din om info"). 

Noen som kjenner igjen ordsalaten fra samtaler med egne psykopater? Dog må jeg presisere at jeg "vant" ikke denne dansen, det var ikke slik at jeg klarte å trenge NN opp i et hjørne. Det er ikke noe man klarer med psykopater. De vrir og vrenger samtalen og kan fortsette til evig tid. De vil alltid finne en måte å manipulere seg ut av hjørnene. Husk at grisen elsker å bryte i gjørme, mens du blir skitten. Det eneste jeg klarte var å framprovosere en viss desperasjon for å hente narsissistisk forsyning ut av meg. Jeg gikk ikke på defensiven slik en psykopat ønsker, men derimot på offensiven samtidig som jeg ignorerte knappene NN forsøkte å trykke på. Men en psykopat vil alltid klare å hente noe NF uansett og selv om du er den perfekte gråstein (noe jeg ikke var, fordi jeg valgte å danse en liten stund). Bare det å bli utestengt fra bloggen vil gi en psykopat NF, fordi de vil tolke det som at de er en trussel og dermed har makt. De vil i egne hoder alltid vinne ("blogginnehaver klarte ikke å underbygge sine påstander, jeg vinner"). De vil ikke tolke det dithen at deres tilstedeværelse faktisk er uønsket - noe som ikke gir NF men derimot er skamfullt. Derfor er ikke en slik "dans" noe jeg vil anbefale. Det eneste som blokkerer dem fra noe som helst NF, er NK. 

Jeg håper denne analysen var både lærerik og litt underholdende. Ønsker alle lesere en fin, siste pinsedag. 

 

 

Bør psykopaten eksponeres?

Mange mener ja, både lesere av denne bloggen samt andre skribenter og veiledere. I går startet våre venner i "Lucifers datter" kampanjen "Speak up"; ikke sitt taus og godta psykopatens herjinger. Si ifra! 

Personlig er jeg fortsatt imot navngitt eksponering av psykopaten. Jeg mener fortsatt at en generell eksponering er beste veien å gå. Med generell eksponering så mener jeg at fokus på psykopater generelt og å heve allmenkunnskapsnivået bekjemper alle psykopater og dermed også indirekte den psykopaten som rammet oss hardest. Det er også en juridisk knivsegg å eksponere navngitte psykopater. Men i dag vil jeg støtte kampanjen "Speak up" og dere som håper på en mer offensiv eksponering av psykopaten. Det jeg ønsker å bidra med er noen forsiktighetsanbefalinger som dere kan ha i bakhodet i deres personlige kamp for å navngi dette ondet.

-Unngå å eksponere den psykopaten som du er traumebundet til. Med det så mener jeg han/hun du var et primærobjekt for og som havnet deg på denne bloggen. Grunnen til at du bør unngå å eksponere vedkommende er ikke for å skåne ham/henne, men for å skåne deg selv. På bloggen så jobber vi med å løsrive oss økonomisk, mentalt, emosjonelt og praktisk fra psykopatens herjinger. Et traumebånd er en meget slitesterk forbindelse mellom objekt og psykopat. Den eneste måten å slite et traumebånd på, er NK. Å eksponere psykopaten er å bryte NK fordi det forlenger både ditt engasjement i vedkommende og hans/hennes levetid i ditt indre. Det er hverken ønskelig eller sunt, og ikke noe denne bloggen vil oppmuntre til. Derfor, forsøk å ikke snakke mer om denne psykopaten selv om det kanskje bidrar til at han/hun slipper unna med ugjerninger. Hva kan du gjøre istedet? Eksponer gjerne psykopater og narsissister som du ikke er traumebundet til. Det kan være en slektning, kollega, sjef eller "venn". Når du ikke er traumebundet så berører det deg ikke å snakke om vedkommende. Hvis du har god grunn til å mistenke at en person du har kontakt med har sterke psykopatiske trekk, så er det ingen grunn til å tie. En sekundærgevinst er at denne giftige personen antakelig har traumebundet andre personer, selv om du ikke er en av dem. Ved å eksponere ham/henne, så hjelper du dermed et annet primærobjekt som ikke kan gjøre det selv. 

-Husk at det kan ligge mer slagkraft i å si lite enn mye. En regelrett svertekampanje kan få deg til å ligne en psykopat. I tillegg så kan den miste sin troverdighet fordi den minner mer om en besettelse eller et korstog enn rasjonell og berettiget kritikk. Med andre ord kan du bli bedre hørt av å si noen velvalgte ord en eller to ganger, enn å stadig påpeke hvor dårlig du liker den du ønsker å eksponere. Gå heller ikke inn i en ordkrig med en psykopat. Du mister integritet i tillegg til ammunisjon. Husk at grisen elsker å bryte i gjørme, men for deg så vil det føles uverdig. Si hva du mener, og la det deretter ligge. Du har sådd et frø, la psykopaten selv gjøre resten av jobben sammen med tilhørernes egen evne til å observere, resonnere og spinne videre på hva du har fortalt.

-Ikke nøl. Å eksponere en psykopat eller narsissist handler om strategi. Ikke se personen an. Så snart du er rimelig sikker på dine mistanker, så sett ord på dem. Vi er slik innstilt, at vi tror på den som forteller sin historie først. Den som kommer diltende etter vil ofte miste gehør, selv om historien er mer sann. Derfor; kom psykopaten i forkant! Fortell dine omgivelser om vedkommendes ugjerninger innen han/hun rekker å manipulere omgivelsene. Ikke gi ham/henne flere sjanser. En giftig person fortjener dem ikke. 

-Vær smart. Ikke godtroende. Vi har nå lært at ikke alle er som oss. Ikke alle er gode på bunnen. Vær derfor kynisk i din omgang med folk du ikke er trygg på. Det kan være nødvendig med dokumentasjon når du vil eksponere en manipulerende person. Ikke vær redd for å "gå over streken" i ditt arbeid for rettferdighet. Spesielt når en kollega skal eksponeres så trenger du kjøtt på beinet. En sjef kan ikke forholde seg til følelser og vage hentydninger. Samle skriftlig dokumentasjon, vitner og lydopptak der det er mulig. Kanskje du oppdager at din kollega har utført sin oppgave på en måte, men dokumenterer at den er utført på en annen måte. Ta screenshots. Slå på lydopptaker som ren rutine når dere jobber sammen. I beste fall kan din innsats faktisk føre til at en manipulerende kollega mister sin stilling eller blir omplassert (bort fra deg). I familiære saker så kan det bety forskjellen på om du får se dine barn eller ikke, eller om du får arv du har krav på eller om den tilfaller giftige slektninger. 

-Unngå ordet "psykopat". Begrepet psykopat er blitt populistisk og noe alle har et forhold til. Nettopp derfor er det blitt utvannet og har mistet sin respekt. Det har blitt et begrep folk bruker i mangel på bedre adjektiver. Mange reagerer også med motvilje når noen som ikke har den formelle kompetansen, bruker diagnosebegreper om andre. Forsøk derfor å unngå å bruke dette ordet i din eksponering. Det er ikke nødvendig. Det er ikke diagnosen som er viktig her, selv om du med din kunnskap har rimelig god dekning for din mistanke. Det er gjerningene som er viktige å eksponere. 

-Det trenger ikke å handle om en person. En gruppe eller forening kan også ha psykopatiske trekk. For eksempel kan en veldedig organisasjon vise seg å være korrupt, eller en nyhetsformidler kan skjule fakta for å fronte en spesifikk agenda. Eksponer dem også! Kast deg inn i kommentarfelt eller på organisasjonens hjemmeside og fortell hva du mener om dem. La andre få vite hva disse gruppene bedriver.    

God kampanje :)

Ønsketekst: Hvordan beskytte den høysensitive sjelen mot psykopater

Denne teksten ble ønsket av leseren som i kommentarfeltet kaller seg "Juni". Juni formulerte sin problemstilling slik;

Hvordan skal jeg som et sansende og høysensitivt objekt klare å rense min kropp og min Sjel fri for psykopatens innvandring? Det gjelder både langt tilbake i tid med null kontakt, og lav kontakt, og andre vi møter tilfeldig på vår vei nå og i fremtiden. Min evne til å holde det jeg sanser utenfor kroppen min er lik null. Alle opplevelser går rett inn i marg og bein. På godt og vondt. På godt er det jo bra, men når det gjelder forstyrrede mennesker er dette veldig uheldig. Fornuften vet, men kulden og mørket til psykopaten sniker seg inn en vei jeg ikke makter å stoppe. Jeg har ikke redskap til å stoppe, og i dagene og noen ganger mange uker, etterpå er jeg i ubalanse, enda jeg sitter på så enormt mye kunnskap nå. Da kommer behovet for å prate, og å dele det jeg har følt på. Og dette tapper meg for energi. Så det optimale måtte jo være å stoppe dette gufset og den kulden som er pakket inn i smil og smisk og stikk FØR den når min kropp og mitt sinn? Hvordan skal jeg klare dette? Gråsteinmetoden klarer å stoppe noe så møte med P/N blir mildest mulig, men problemet er at sansene jobber videre i dager og uker fordi jeg føler så mye. Og med de jeg har NK med, så kan jeg oppleve at bare en liten tanke tilbake på hendelser setter seg ut i kroppen med det samme. Og tankene mine og hodet mitt har jeg jo med meg hele tiden så jeg kommer ikke unna. Jeg ønsker meg en fremtid med tankene Mine for Meg, fylt med de jeg er glade i, gode opplevelser, og fri for P/N og alt de har gjort mot meg.

Å være en høysensitiv person (heretter HSP) er ikke et overnaturlig fenomen, selv om det er vanskelig å forklare uten at det lyder slik. Kort sagt så er HSP en stor minoritet (10-20 prosent av befolkningen) som sanser mellommenneskelige interaksjoner mye sterkere enn majoriteten. En HSP har de sosiale antennene ute hele tiden og har problemer med å viljestyre dem. Det betyr at HSP hele tiden mottar sinnstemninger - både andres og sine egne - ufiltrert og sterkt. Det sier seg selv at HSP lett blir sliten av sosialt samvær. Å ikke klare å stenge disse signalene ute er på sikt en enorm belastning og kan føre til sosial angst eller at en HSP trekker seg unna sosialt samvær og isolerer seg, fordi det føles tryggere og mer behagelig. En HSP er på mange vis et drømmeobjekt for en psykopat, da psykopaten merker at en HSP analyserer mer og lar seg påvirke sterkere enn andre av psykopatens manipulasjoner (merk at HSP ikke er det samme som en empat). Det er derfor viktig at en HSP lærer seg å moderere signalene han/hun hele tiden mottar fra seg selv og omgivelsene.

I denne teksten ønsker jeg å fokusere på forebyggende tiltak som en HSP kan og bør ha i bakhodet i møte med alle nye mennesker, inkludert psykopater og giftige personer. HSP må være ekstra forsiktige i slike møter fordi de er mer hudløse enn personer som ikke er HSP. HSP må derfor innføre tiltak som fungerer som et ekstra hudlag. 

I stikkordsform så vil det i hovedsak være snakk om;

-Ikke knytte deg for fort.

-Ikke tro at andre er som deg.

-Ikke analyser andres handlinger eller ord for mye. 

-Ikke tillegg andre egenskaper som de ikke har vist at de har.

Jeg ser nå at jeg trekker inn egenskapene til empaten som han/hun nødvendigvis ikke deler med en HSP, men la oss ha begge under lupen slik at flere lesere kan kjenne seg igjen i teksten. Mange av oss gir for mye av oss selv. Vi gjør det fordi vi ønsker å styrke relasjoner men vi blir også mer sårbare av å gi for mye. Vi har også en slags forventning om at hva vi gir skal returneres til oss og dette handler ikke nødvendigvis om at vi "gir for å få", men om at vi naivt tror at andre er som oss og ønsker å gi like mye tilbake som vi gir dem. Vi får derfor sjokk når vi oppdager at noen er villige til bare å ta uten å gi tilbake. Vi føler da at vi har gitt for mye, vi føler oss skitne og skulle ønske vi kunne ta tilbake noe av hva vi har gitt. Vi utvikler en motvilje som nesten føles som hat til den personen som grådig har tatt for seg av vår sjenerøsitet men vi føler også motvilje mot oss selv fordi vi - igjen - har feilbedømt en person. Derfor ikke gi for mye for fort. Ikke spander, ikke inviter, ikke tilby, ikke lytt. Se personen an. Er dette en person som fortjener ditt engasjement? Ikke vær redd for å miste personen fordi du holder igjen. Hvis han/hun ikke har tid til å vente til du er trygg, så la vedkommende gå.

Ikke analyser hvert eneste ord som blir sagt til deg. Ikke analyser hvert eneste blikk du får. Vern om din psyke, hold det utenfor. La en kollega, slektning eller venn selv eie sitt dårlige humør og ikke la de bruke deg som søppelkontainer. Send det tilbake til dem. Du gjør det med handling og ord. Fortell dem rett ut at det ikke er din skyld at de har en dårlig dag og at de kan la være å henvende seg til deg hvis ikke de er respektfulle. Vis dem med handling at du snur ryggen til og går hvis de forsøker å lesse sin skitt over på deg, og gjør det med det samme. På den måten så unngår du at det utveksles enda flere ord som du blir gående og gruble på. Gråsteinmetoden hindrer psykopaten i å se dine emosjoner men den hindrer ikke ordene i å nå deg. Bli derfor ikke stående i samtale med en person som gir deg ubehag. Gjør samtalene så korte og effektive som mulig og ikke vær redd for å avvise vedkommende. Hvis en person du vurderer å innlemme som kjæreste eller venn sender utydelige signaler, så slipp idèen om at dette kan bli din livspartner eller et dypt vennskap. Og når du har droppet idèen, så ikke undre på om du har mistet en gyllen sjanse. Vi går for ofte tilbake til tilbakelagte personer fordi vi har dårlig samvittighet, er desperat ensomme eller fordi vi tror vi gjorde en feil ved å la vedkommende gå. Vi fortsetter å analysere mennesker som egentlig bør være over. Ikke gjør det, la spist være spist. 

Legg litt bånd på hjertet ditt. Bare fordi en person har vist seg vennlig og interessert, så betyr ikke det at dere skal gifte dere. Din evne til å bli glad i mennesker er gull verdt, men ikke la det gå over styr. En person bør vise seg stabil og lojal over tid innen du gir deg hen, og her mener jeg ikke bare en som kurtiserer deg men også de som byr seg fram som venner. Du trenger ikke å elske alle umiddelbart. Mange av oss er så vant til å bli ignorert eller dårlig behandlet at vi har lyst til å omfavne vennlige personer på flekken. Jeg vet at jeg selv har denne egenskapen, spesielt når det gjelder menn, men jeg har lært meg å stille flere krav enn jeg gjorde før. Hvis en person ønsker å ta en nokså stor del av livet mitt, så skal vedkommende bevise at de fortjener å være der. Jeg har også begynt å lære av mennesker som er normale men ikke spesielt empatiske, hvordan de forholder seg mye kjøligere til hverandre enn hva som faller naturlig for meg. De blottlegger ikke hjertene sine for hvem som helst. Selv om jeg ikke har lyst til å være kjølig, så har jeg mye å lære av deres evne til å holde folk som ikke vedkommer dem, utenfor. Det ligger viktig selvbeskyttelse i det. 

Disse tiltakene retter seg hovedsaklig mot giftige mennesker du ennå ikke har møtt, men som du kommer til å møte. Hvis du allerede har fått noen under huden som du ikke ønsker å ha der, så forsøk å reversere prosessen. Finn det punktet på din tidslinje hvor du "ga deg hen" og forsøk i ditt indre å lage et annet utfall. For eksempel husker jeg det tidspunktet da jeg bestemte meg for å gi psykopaten en sjanse. I dag foretar jeg en indre reise hvor jeg går tilbake til det tidspunktet, men denne gang tar jeg en annen avgjørelse. Jeg bestemmer meg for å la ham fare og i stedet satse på meg selv. Jeg forestiller meg den etterfølgende tiden uten at han har den enorme påvirkningen på meg som han faktisk har hatt. Det som skjer da er et jeg plutselig føler jeg har mer kontroll over relasjonen. Jeg kan ikke omgjøre alt som er gjort, men jeg ser at jeg hadde makt og kontroll i flere viktige veikryss jeg stod i og at han egentlig bare har hatt innflytelse over meg fordi jeg den gang valgte å gi ham den muligheten.

Når du har foretatt en eller flere slike indre reiser tilbake i tid, så kan du forsøke å redusere den mengde energi du bruker på å analysere psykopatens handlinger og ord, både fortidens, nåtidens og fremtidens.

Lykke til!

 

Hva er forskjellen på en taushetskur, "ghosting" og forkasting?

Disse tre begrepene kan lett flyte over i hverandre og bli forvirrende. Og til en viss grad så overlapper de hverandre. Når er det en forkasting og ikke en forlenget taushetskur? Og hva er "ghosting", som jeg ikke har skrevet om før? La oss forsøke å skille dem i dag. 

En taushetskur kan vare i alt fra timer til flere uker. En taushetskur er ment for å straffe. Før en taushetskur så har du gjort noe psykopaten eller narsissisten ikke liker og du skal "smake pisken". Hensikten med taushetskuren er å gjøre deg mer føyelig og sende et signal om "ikke gjør dette igjen". Men fordi psykopatens sinn er så forstyrret, så kan det være meget vanskelig å vite hva du har gjort som er så feil. Ofte er det ingen normal logikk i hva psykopaten anser som et overtramp fra din side. Det blir en gjettelek og siden psykopaten er nettopp taus, så får du ingen svar fra ham/henne. Til slutt gir du ofte opp og ber om unnskyldning for noe du ikke er sikker på hva er. En taushetskur kan være meget ubehagelig, spesielt hvis man bor under samme tak som psykopaten. Psykopaten er der i samme rom som deg, men ser rett gjennom deg som om du er usynlig. Hvis du forsøker å henvende deg så blir du fullstendig ignorert og får en iskald skulder. For objekter som er vant til slik behandling, for eksempel av psykopatiske foreldre eller en tidligere psykopatisk partner, så er en taushetskur nesten normal. Slike objekter har lært seg teknikker for å overkomme en taushetskur uten å bli desperate, for eksempel å finne på en distraksjon eller å forlate huset i håp om at "kuren" er over når de kommer hjem igjen. Noen har lært seg å si unnskyld så snart de merker at en taushetskur er i emning, bare for å bevare husfreden. Andre har lært seg å sette pris på en taushetskur fordi de da slipper å forholde seg til psykopaten.

Uansett mestringsteknikker så er en taushetskur en indikator på et virkelig forstyrret sinn. For hvor normalt er det egentlig å ignorere noen som henvender seg til deg som om de er luft, spesielt når dette er en nær venn, slektning, livspartner eller ditt eget barn? Det er ikke normalt i det hele tatt. De fleste mennesker får seg ikke til å ignorere andre mennesker på en slik arrogant måte, selv når de er fornærmet. Hvis du blir utsatt for noe du mistenker er en taushetskur, så la alarmen ule med det samme. Likevel er en taushetskur den mildeste av de tre "forsvinningsnumrene" som en psykopat kan utsette oss for. 

"Ghosting" er et nytt begrep her på bloggen. Men nå begynner leserne å bli så kunnskapsrike at det er trygt å innføre ytterligere begreper uten å skape for stor forvirring. Når psykopaten ghoster så blir han/hun borte helt ut av det blå, akkurat som et spøkelse. Derfra har det også fått sitt navn. Noen tolker det også slik at det er objektet som blir behandlet som et spøkelse som ikke eksisterer og som psykopaten ser rett gjennom. Ghosting er alltid planlagt av psykopaten. Oftest har det ingen årsak som objektet kan forklare. Men det finnes et par risikomomenter hvor ghosting skjer oftere enn ellers. Ett moment er etter at objekt og psykopat har hatt det ekstra hyggelig en periode, en enkelt kveld eller kanskje etter en hyggelig ferietur eller langhelg på hytta. Når psykopaten ghoster etter hyggelig samvær så er det for å gjøre objektet ekstra forvirret og desperat. Et annet moment er etter en spesielt merkelig krangel hvor objektet ikke forstår hvorfor psykopaten plutselig begynte å krangle "for ingenting" og så forsvant. Sistnevnte er nettopp "for ingenting". Når psykopaten har behov for å ghoste, så vil han/hun av og til iscenesette en årsak til å forsvinne, med andre ord vil de hisse seg opp og late som om de har en legitim grunn til å forlate deg. Psykopaten kan også plutselig proklamere at de har en syk tante eller at en venn som "de stod meget nær" har avgått ved døden, i all hast pakke en bag og dra. Objektet vil under en ghosting ikke få svar på meldinger eller telefonoppkall. 

Ghosting kan ligne på en taushetskur. Især hvis man ikke bor under samme tak som psykopaten så kan ghosting lett forveksles med en forlenget taushetskur. Forskjellen ligger i at psykopaten "ghoster", ikke for å straffe deg, men fordi han/hun har funnet et nytt objekt eller fordi du går gjennom en tung tid og det gidder ikke psykopaten å forholde seg til. En psykopat kan også ghoste for moro skyld, fordi det gir ham/henne god NF (narsissistisk forsyning) å se deg bli tiltakende desperat, ringe ofte og sende mange tekstmeldinger. Det siste mister imidlertid sin potens hvis en psykopat ghoster ofte, fordi objektet lærer seg "leken" og slutter å mase under fraværet.

Ghosting kan i utgangspunktet være en forkasting, men hvor det nye objektet ikke fungerer som psykopaten hadde tenkt og derfor returnerer han/hun til det gamle objektet. I disse tilfellene vil feilslått forkasting gå over i ghosting. Det kan også være snakk om et overgangsobjekt. Psykopaten vet at han/hun vil returnere til det faste objektet, men ønsker seg en dose frisk NF fra et intetanende objekt som psykopaten har tenkt å forkaste etter begrenset tid (uker eller måneder). I slike tilfeller kan psykopaten flytte inn hos overgangsobjektet mens han/hun ghoster langtidsobjektet. I de tilfellene hvor du gjennomgår kriser av ymse slag, som sykdom, oppsigelse eller dødsfall i nær familie, så vil psykopaten returnere når han/hun tror at du har kommet over det verste og ikke lenger trenger massiv støtte. En psykopat ønsker ikke og er heller ikke kapabel til å støtte noen. De vil at all støtte skal gå den andre veien og tilfalle dem.

En ghosting kan vare fra dager til måneder. Psykopaten vet å ikke bli borte så lenge at objektet løsriver seg emosjonelt og går videre. Typisk når en psykopat returnerer etter å ha ghostet, er å late som om ingenting har skjedd. Plutselig får objektet en uskyldig melding; "hvordan går det", "trenger du fortsatt hjelp til å fikse trappen?" eller bare "hei". Psykopaten vet at objektet er så glad for at psykopaten er tilbake, at objektet ikke våger å spørre inntil det mystiske fraværet. Men hvis objektet konfronterer psykopaten så har han/hun enten en unnskyldning klar, eller ghostingen går over i en taushetskur for å lære objektet å ikke stille spørsmål ved noe som psykopaten foretar seg. 

Jeg husker da jeg selv ble ghostet av psykopat nummer to. Han valgte å ghoste etter å ha latt meg tro at vi skulle tilbringe en dag sammen. Jeg hørte aldri noe fra ham den dagen, selv om jeg satt og ventet på å avtale tidspunkt og møtested. Dette var ikke første gangen han brøt en avtale så jeg lot være å etterlyse ham. Etter åtte måneder kom det en tekstmelding om noe helt annet; "hadde jeg forstand på hvordan **** fungerer?". Ingen erkjennelse av hvordan han hadde latt meg vente den dagen. Slik ser en klassisk ghosting ut. 

En ghosting kan overlappe en forkasting. Vi har sett hvordan en tiltenkt forkasting kan bli til ghosting. En langvarig ghosting kan også bli en forkasting på den måten at psykopaten ghoster så lenge at enten 1) objektet går videre, eller 2) psykopaten finner et nytt primærobjekt. Som kjent så forkaster psykopaten objektet hvis han/hun finner et nytt objekt. Sjelden før, for han/hun er avhengig av kontinuerlig tilførsel av NF. En forkasting er psykopatens måte å dumpe objektet på. Å dumpe er en ufin måte å bryte en relasjon. Å dumpe er likevel normalt. En forkasting gjøres på en enda styggere måte enn dumping, ved at psykopaten lar objektet tro at alt er som normalt nærmest til det minuttet hvor han/hun har forsikret seg om at det nye objektet fungerer som ønsket. Psykopaten vil da bryte relasjonen med det gamle objektet fullstendig og uten forklaring. 

Det er noe ekstra ondskapsfullt i å la et menneske tro at man har en dyp, tett og ekte relasjon på gang, forlate det uten forklaring og deretter gi inntrykk av at vedkommende er en "stalker" kun fordi han/hun har knyttet seg til deg og ønsker en forklaring på forsvinningsnummeret ditt. Det er et forstyrret sinn som vil gjøre slik. Forstyrret og farlig.

Husk at makten ligger i objektets hender til sist. NK er mektigere enn en forkasting. En forkasting er brutal men ikke definitiv. Hvis du noengang har vært i en psykopats fokus som primærobjekt, så eier han/hun deg og kan returnere når som helst. Det skal du ikke vente på. NK sørger for at psykopaten aldri kan returnere til deg og nyte din godhet og kjærlighet på nytt, og hjelper deg med å gå videre. 

Jeg håper dette gjør det enklere for leseren å skille taushetskur, ghosting og forkasting fra hverandre. 

 

Til dere som venter på "Juni"s ønsketekst så kan jeg forsikre at den vil komme. 

Hare 9/20; Parasittisk livsstil

I dag fortsetter vi vår serie hvor vi setter søkelys på de formelle kriteriene for psykopati - de som behandlere bruker til å stille en diagnose. Jeg gjør oppmerksom på at tolkningen av kriteriene er mine egne. Behandlere forholder seg til andre formuleringer, men egenskapene vi snakker om er de samme. Diagnosekriteriene for narsissisme er noe annerledes, men mye er felles. Muligens vil jeg fokusere på kriteriene for narsissistisk personlighetsforstyrrelse etter at Hare-serien er ferdig.

Bloggen fokuserer på både de offisielle kriteriene for psykopati men også de uoffisielle kriteriene, de som ikke blir omtalt i en diagnosemanual men som primærobjektene til psykopaten kjenner på kroppen. Begge typer kriterier er viktige å kjenne til. Vi øker vårt kunnskapsnivå for ikke å feilbruke eller misbruke begrepet "psykopat". Hvis vi feilbruker begrepet så vil de reelle psykopatene forsvinne under radaren, samtidig som uskyldige mennesker kan bli stemplet og svertet. Når vi har nådd et høyt kunnskapsnivå så følger også et ansvar for å korrigere og veilede feilbruk av begrepet når vi hører det. Det kan vi for eksempel gjøre i samtaler, kommentarfelt på internett eller sågar skrive egne artikler om emnet. Alle som har vært i klørne på en psykopat har en historie å fortelle og en rett til å fortelle den. Man trenger ikke være spesialutdannet for å skrive om emnet utfra et personlig perspektiv. 

Dagens kriterie har jeg lenge gledet meg til å skrive om. "Parasittisk livsstil" er nummer ni i rekken men burde kanskje vært blant de første og største kriteriene (men det synes jeg kanskje om alle kriteriene). Grunnen til at jeg mener dette er fordi dette kriteriet henger tett sammen med psykopatens behov for å feste seg på objektet (men uten å knytte seg til) og er derfor noe objektet vil kunne gjenkjenne meget tidlig i relasjonen. Det vil oppleves som et sterkt ønske fra psykopatens side om å tilbringe tid med objektet, ofte fra første dag. Det mistolkes som en emosjonell interesse for objektet, men egentlig er det psykopatens parasittiske egenskap som avslører seg. 

En parasitt er en organisme som fester seg på en vert for å suge den tom for ressurser (tenk flått). Parasitten klenger seg fast, men resten av jobben må verten gjøre. Parasitten er derfor en snylter. Når verten er tom eller død, så river parasitten seg løs og finner en ny vert. Psykopaten parasitterer på objektet på tre måter.

1) Psykopaten suger objektets tid og energi. De vil konstant være sammen med objektet og klenger seg på. Det oppleves meget intenst. I realiteten er dette det nærmeste de kommer å faktisk sitte på objektets rygg - som en ekte parasitt - inntil objektet ikke har mer å gi. 

2) Psykopaten trenger - som vi vet - mange ting av objektet, blant annet dets positive og menneskelige egenskaper. Men dette kriteriet handler om en utnytting av objektets finansielle ressurser, såsom penger, mat, bolig, transport og muligheter for inntjening.

3) Etter bruddet så vil psykopaten fortsatt være meget tilstedeværende, mentalt og emosjonelt. Det kalles traumebånd eller psykopatisk bånd, og det intense nærværet til tross for at psykopaten fysisk er borte, kaller jeg "allnærvær". Men det kan også kalles "parasittens avtrykk". Etter at en parasitt har klynget seg til verten i lang tid, så vil den utvilsomt etterlate et avtrykk på når den har løsrevet seg. Det kan sammenlignes med avtrykket av en person som har ligget på en myk madrass, eller hvis man trykker fingeren inn i leire.  

Nummer ett og tre er på varierende vis allerede mye omtalt i bloggen. I denne teksten vil jeg fokusere på nummer to - den økonomiske parasittismen. 

Psykopaten er aldri sjenerøs. Hvis psykopaten gir en gave, så forventer han/hun en tidoblet avkastning i retur fra objektet. En gave fra en psykopat kan vise seg å bli en forbannelse, for psykopaten vil bruke den for alt den er verdt. Den vil bli bringes på bane ved enhver passende anledning og brukes mot objektet hvis psykopaten ser en gevinst i det, for eksempel som argument hvis objektet i psykopatens øyne viser seg utakknemlig eller lite føyelig. Grunnen til det er at en psykopat ikke gir en gave "fra hjertet" slik normale mennesker kan gjøre. En gave er - som alt annet en psykopat gjør - et kalkulert trekk for å manipulere og ekstrahere. I bunnen så er psykopaten gjerrig. Det finnes dog tilfeller som av objektet kan oppleves som unntak. Disse inkluderer;

- I en idealisering eller "love bombing" av et langtidsobjekt, så kan psykopaten bruke mange penger på å kurtisere objektet. Dyre gaver og reiser skal sammen med fagre komplimenter og løfter blende og binde objektet. Et manipulert objekt vil omtale psykopaten som meget sjenerøs, selv lenge etter at de dyre gavene har tørket ut og det tvert imot har blitt motsatt; at objektet betaler for det meste.

- Enkelte finansielt vellykkede psykopater vil ødsle penger på objektet under hele relasjonen. Disse psykopatene har selv penger, det er derfor ikke økonomiske ressurser de ønsker å suge ut av objektet. Det kan være snakk om andre ting som status, forbindelser, utsèende, sex eller empatiske egenskaper. 

- En psykopat vil alltid gi mindre enn han/hun har evne til. Det betyr at en fattig psykopat gir ingenting, mens en rik psykopat gir noe mer. De befinner seg på et spektrum, men vil alltid gi under evne. En psykopat kan betale like mye som objektet og derfor fremstå som "likestilt" eller i objektets øyne unngå å stå i suspekt lys, men tjener kanskje tre ganger så mye som objektet. 

Av mine tre psykopater så var den første også den rikeste. Jeg la aldri merke til hans gjerrighet. Jeg fikk hva jeg ba om, men jeg ba om svært lite. Han plukket likevel opp regningen oftere enn hva jeg gjorde fordi han var eldre og bedre stilt enn meg. Jeg husker ham ikke som gjerrig, men vet at hva relasjonen kostet ham var småpenger i forhold til hva han hadde råd til (han ga under evne).

Med nummer to og nummer tre så stilte det seg annerledes. Ingen av dem ga noe materielt og på ingen måte fikk jeg tilbake hva jeg ga dem. Jeg vil trekke fram nummer tre som står i en særstilling. Han var nylig ferdigutdannet og nettopp begynt i sin første fulltids jobb. Jeg er i dag overbevist om at en sterk grunn til at han knyttet seg til meg, var fordi han ønsket å redusere sine utgifter til daglige innkjøp, det vil i praksis si mat. Han benyttet seg av enhver mulighet til å spise hos meg, og hvis felles matvarer (som jeg betalte) ble plassert i hans kjøleskap fordi vi ofte gjorde innkjøp sammen, så kom han aldri på døren for å levere dem. Jeg ble heller aldri servert dem. De ble "glemt". Fordi jeg anså det som bagateller så plaget det meg ikke og jeg så det ikke som det parasittiske trekket det er. 

Jeg husker at jeg syntes det var underlig at han kjørte en BMW. Den hadde han anskaffet seg allerede som student. Det slo meg dog ikke at han hadde penger, han investerte dem bare ikke i vår relasjon. Jeg fortsatte å unnskylde hans sparsommelighet med at han neppe hadde oppsparte midler på grunn av hans nylige studentstatus. Det står klart for meg i dag at han sparte sine penger til et langtidsobjekt han ennå ikke hadde møtt. Han visste bare at det ikke var meg. Jeg var et overgangsobjekt. Overgangsobjekter vil oftere oppleve en "billig" idealisering, fylt med store ord og fagre løfter men uten den økonomiske investeringen som blir mange langtidsobjekter til gode. 

Jeg ble aldri tilbudt penger for alle "spleise"middagene jeg laget. Det eneste han ga meg i løpet av hele vår relasjon var en kaffekopp. Og selv denne var fordi jeg allerede hadde spandert flere på ham i forveien. En gang gikk vi på en handelsmesse hvor vi "småhandlet". Det dreide seg ikke om store beløp, men psykopaten hadde et betalingskort som ikke fungerte og det endte med at jeg betalte for alt. Hva fikk jeg tilbake? Kun de femti kronene som inngangen kostet. I hans øyne så var inngangsbilletten det eneste han hadde lånt av meg direkte. Alt annet var "fellesting" og derfor noe jeg kunne betale for.

Jeg fikk senere, av felles bekjente, høre psykopaten omtalt i negative vendinger for hans gjerrighet. Den ble altså lagt merke til av flere enn meg, og kanskje først og fremst av andre enn meg for i begynnelsen av relasjonen gjorde han ingenting suspekt i mine øyne, jeg var blendet og betalte med glede. "Han forsøkte visst å leve av to hundre kroner i uka" var et av utsagnene jeg hørte, myntet på beløpet han brukte på matvarer og uttalt med forakt og sarkasme.

En psykopat er fullt i stand til å bedra et menneske emosjonelt kun for å redusere sine ukentlige utgifter med et par hundre kroner. For normale mennesker er det ubegripelig men for en psykopat eller narsissist så er det en seier. Husk at de er meget forstyrret. En psykopat som du tror du har et dypt og varig forhold til, vil derfor ofte forlate deg hvis du begynner å skru igjen for pengekranen. Det trenger heller ikke å handle om at du faktisk forsørger psykopaten, men noe så banalt som at du ikke inviterer like ofte på middag og slutter å betale for drinker eller øl på byen. 

Psykopaten storminnleder en falsk relasjon med oss for å kunne bedra og utnytte oss. Han/hun vet at vi ikke vil gi penger til en fremmed, men vi vil gi til en vi tror vi har en spesiell relasjon med.  

Psykopater er berettigede. For dem er logikk at alle økonomiske ressurser som de besitter er deres alene, mens alt objektet eier tilhører dem begge (i mange tilfeller tilhører også dette psykopaten alene). Det er viktig å forstå berettigelse som et forstyrret trekk. Det er ikke slik at psykopaten vet forskjell på mitt og ditt, men ønsker å utnytte så mye han/hun kan innen det blir oppdaget. Det er slik normale mennesker tenker. En psykopat tror reelt på at han/hun har rett på ressurser som ikke tilhører ham/henne. De kan derfor oppleve seg urettferdig behandlet eller forulempet av at objektet bruker av sine egne ressurser på andre enn psykopaten, fordi psykopaten anser objektets ressurser som sine egne. En psykopat vil selv med forsørgeransvar bruke store ressurser på seg selv og å smykke sin egen fasade - også ressurser som ikke tilhører dem, for eksempel med statussymboler som luksusbiler, dyr kosmetikk eller merkeklær.

En psykopat vil tilstrebe å ha den økonomiske kontrollen og makten i et samboerskap, også selv om motparten tjener mer. En psykopat vil hurtig legge beslag på felleskontoer og nærmest gi partneren ukelønn som man gir et lite barn, og oftest fullstendig utilstrekkelig for hva et voksent menneske trenger. Slik kan psykopaten gjøre partneren stakkarslig, avhengig og føyelig, i tillegg til å ha mer penger tilgjengelig til seg selv.

Jeg håper denne teksten gir litt bedre innsikt i psykopatens økonomiske parasittisme, og hva som ligger bak slik forstyrret tankegang. Dere som sliter med kognitiv dissonans eller med å "våkne opp" kan med fordel gjøre en skriveøvelse nå. I tillegg til å bearbeide relasjonen så hjelper skriveøvelser oss med å huske tvilsomme hendelser vi hittil har "normalisert" eller nesten glemt. Jeg kan begynne med noen eksempler på hvordan en slik skriveøvelse kan gjøres.

Jeg vet jeg ble utsatt for økonomisk parasittisme fordi NN lot meg betale for alt, selv om vi på forhånd hadde klarlagt at dette var et spleiselag.

Jeg vet jeg ble utsatt for økonomisk parasittisme fordi NN alltid kom hvis jeg inviterte på middag, selv om han med hele seg viste at han ikke ønsket å være sammen med seg. Det var altså middagen i seg selv og ikke jeg som var viktigst for NN.

Jeg vet jeg ble utsatt for økonomisk parasittisme fordi jeg aldri opplevde reell takknemlighet for mine utlegg. Min sjenerøsitet var en kjærlighetserklæring, en måte å uttrykke hengivenhet. For NN var det kun en kilde til å ukritisk hente mer, inntil det var tomt eller jeg sa stopp, avhengig av hva som kom først.

Lykke til :)


 

Av/på

I dag er nøyaktig 106 år siden linjeskipet Titanic sank etter å ha kollidert med et isfjell rett før midnatt dagen før. Hva har dette med psykopati å gjøre? Ingenting, bortsett fra at arroganse alltid fører til katastrofe. Arrogansen den gang i 1912 lå i en generell og kulturell tro på at menneskeskapt teknologi hadde overvunnet naturkreftene. I skipet Titanic spesifikt så hadde man designet et system som skulle garantere for at skipet holdt seg flytende under alle tenkelige scenarier. Skipet ble derfor beskrevet som "usenkbart" av media, selv om dette ordet aldri ble brukt direkte av skipsbyggerne. Det er derfor ekstra ironisk at skipet sank allerede på første tur over Atlanterhavet. Arroganse, overmot og selvsikkerhet er egenskaper som omstendighetene rundt Titanic har til felles med psykopaten. Psykopaten har også en overdreven tro på egne evner til å manipulere og overleve. Psykopaten tror at ingenting kan ramme ham/henne og at han/hun derfor kan herje fritt med sine objekter uten å bli avslørt og uten at det vil få konsekvenser. Grandiositeten og selvsikkerheten gjør at psykopaten tilsynelatende - og legg merke til tilsynelatende - danser seg gjennom livet uten motstand, at han/hun er "usenkbar". Men akkurat som Titanic så seiler psykopaten mot isfjellet. Og faktisk så gjør han/hun det ikke bare som enden på visa, men hver dag. Hver morgen står psykopaten opp, lagrene for narsissistisk forsyning (NF) er tomme og det første psykopaten tenker er "nå trenger jeg påfyll, hvordan kan jeg få det?". Hvis han/hun lever sammen med sitt primærobjekt så er den første impulsen kanskje å fyre opp under en krangel med sitt objekt, slik at psykopaten kan puste igjen. Krangel gir en liten startdose i form av objektets gråt og fortvilelse. "Bra" tenker psykopaten, "det er en start". Hvis psykopaten bor alene så må han/hun kanskje vente til han/hun møter på arbeid for å få sitt sårt tiltrengte skudd av NF, og da kanskje i form av å ta æren for godt utførte arbeidsoppgaver som andre har gjort, eller kanskje en smisk for å få ros av sjefen. Eller kanskje han/hun kan sabotere morgenen for en kollega uten å bli korrigert? Mulighetene er mange. Det er dog ikke en gave å ha det slik. Det er en forbannelse, for psykopaten har ikke et eneste gram av frihet, de er fullstendig styrt av deres forstyrrelse. Psykopaten seiler hver dag mot sitt isfjell.    

Det er dog ikke dette jeg har tenkt å skrive om i dag. I siste "spørsmål og svar" video på youtube så nevnte jeg psykopatens "push pull" taktikk, hvor de samtidig trekker objektet til seg og støter det fra seg. Jeg ønsker å snakke mer om dette i dag. 

Hva skjer når psykopaten opptrer slik? Som jeg omtalte i videoen på youtube, så er det innenfor normalen å vingle i en kjærlighetsrelasjon. Normale mennesker kan være ubestemmelige og være usikre på om de ønsker å satse på et partnerskap eller ikke. De kan derfor skilles og bli sammen igjen flere ganger, eller de kan ha kontinuerlige men turbulente relasjoner. Men det er slettes ikke vanskelig å skille denne normale vinglingen fra den form for helomvendinger som psykopaten bedriver. Man må bare vite hva man skal se etter. Alle tidligere primærobjekter kan i retrospekt tydelig se at psykopatens vingling skiller seg markant fra normal vingling.

Jeg husker selv hvordan min psykopat insisterte på å gjøre aktiviteter sammen med meg, nærmest daglig. Han trengte ikke å trygle for jeg ønsket å være sammen med ham. Men forvirringen min var stor da han med blikk, tonefall, ordvalg og handling viste at han egentlig ikke ønsket å være sammen med meg. Hvorfor insisterte han da på å være sammen med meg? Det var ikke samsvar mellom handling og ord. Han kunne planlegge noe som lignet en romantisk kveld sammen med meg (husk at vi var to menn) for så å stikke på byen alene etter kun en time sammen med meg. Mang en gang tenkte jeg "ok, jeg hører nok ikke fra ham igjen så avvisende som han er". Men neste dag tok han som regel kontakt igjen, oppførte seg som om alt var normalt mellom oss og lurte på hva vi skulle finne på i dag. Det pussige var at han nærmest tok som en selvfølge at jeg ønsket å være sammen med ham, uansett hvordan han hadde oppført seg dagen før. Jeg lurte ofte på om han i det hele tatt oppfattet seg selv slik jeg oppfattet ham. Jeg forstod at selvinnsikten hans ikke var på plass, men jeg klarte ikke å se dette i sammenheng med en forstyrrelse. Han fungerte jo tilsynelatende normalt på alle andre vis, og jeg trodde at forstyrrede mennesker var uføre eller innlagt til behandling. Et par ganger trakk jeg meg selv unna. Jeg hadde ikke godt av fiendtligheten hans, hvem har vel godt av å være sammen med en person som synes å hate deg? Men jeg klarte aldri å holde meg unna lenge innen han hentet meg tilbake. Han var karismatisk og jeg var i en slags transe. Jeg ville så gjerne at det skulle fungere, men jeg følte sterkt ubehag.

Mitt ubehag var en reaksjon på hans forstyrrelse. Jeg merket med andre ord forstyrrelsen på kroppen. Min kropp reagerte på det forstyrrede og farlige, og hjernen jobbet på høytrykk for å finne logiske forklaringer på det unormale. I dag vet jeg at mitt forsvarsverk fungerte som det skal. Jeg ble kvalm, fikk hodepine og lå søvnløs. Kroppen gjorde alt riktig, den sa "hold deg unna". Det var bare jeg som ikke klarte å lytte til signalene som min egen kropp ga meg. 

Push pull eller "av/på" er en bevisst og manipulerende taktikk, men også en ubevisst tvangshandling. Den ubevisste delen handler om at psykopaten hater seg selv for avhengigheten han/hun har til objektene. Dette hatet projiseres over på objektet. Det var hatet jeg merket under daglig samvær og som gjorde meg så forvirret. Han måtte være sammen med meg fordi jeg ga ham så god NF. Men egentlig mislikte han sterkt at han var nødt til dette. Derfor var han alltid hyggeligere på tekst/chat enn han var under personlig samvær. På tekst klarte han å slappe av for vi var ikke i samme rom. Da skrudde han på sjarmen og lokket meg til samvær, gang på gang. Men samværet i seg selv ble alltid en gedigen nedtur fordi jeg følte at han ikke ønsket å være i nærheten av meg. Det var en grunn til det; han ønsket ikke å være sammen med meg, men han var nødt til det. Av og til ble jeg direkte engstelig av fiendtligheten hans, og i dag vet jeg at det var god grunn til det. Forakten som psykopaten føler overfor sitt objekt fordi han/hun er avhengig av NF, er meget farlig og kan i et impulsivt øyeblikk føre til grov vold. Denne forakten vil ikke være like tydelig hos alle psykopater, for eksempel vil skjulte psykopater klare å skjule den bedre. Men den vil alltid være der. 

Den bevisste og manipulerende delen handler om at psykopaten ønsker å holde objektet i en forvirringstilstand. Relasjonen blir derfor aldri definert. I tillegg vil psykopatens opptreden inkludere forsvinningsnumre, taushetskurer og tåkelegging for å gjøre objektet usikkert på om relasjonen er stabil. Hvis psykopaten kan få objektet til å tro at relasjonen henger i en tynn tråd, så vil objektet (som nå er traumebundet) bli meget føyelig og selvutslettende. Slik får psykopaten verdifull NF en masse.

Når psykopaten både bevisst og ubevisst er av/på på denne måten så kan det ganske enkelt ikke forveksles med normal vingling. Dette er et meget karakteristisk psykopatisk trekk som ikke vil beskrives i Hares sjekkliste, men som alle primærobjekter har observert. En leser som en gang skrev sin historie til meg på mail, fortalte at hennes eks psykopat leverte skilsmissepapirer samme dag som han ønsket å diskutere med henne om ikke de skulle kjøpe et større hus. Handlingene er så motsigende at forstyrrelsen egentlig blir avslørt av dette trekket alene.

Hva kvinnen fortalte er mest sannsynlig ikke en manipulasjon. Psykopaten er så blottet for innsikt at han/hun neppe vil se det avslørende i en slik handling. De forstår ikke hvordan normale mennesker tenker. En psykopat kan lyde meget rasjonell og fornuftig, men dette er ren retorikk. På innsiden av en psykopat eksisterer ingen sosial logikk, bare kaos. Hvis denne kvinnen hadde konfrontert sin eks med det motstridende i å be om skilsmisse samme dag som han ønsket å kjøpe et større hus med henne, så ville han mest sannsynlig ha tåkelagt hennes opplevelse med ordsalat eller narsissistisk raseri, for han ville ikke være kapabel (les: ha empati) til å forstå hvorfor hans opptreden var absurd.

Psykopaten vet ikke hva han/hun vil. Deres ambisjoner strekker seg fem minutter inn i fremtiden på det meste. Alt de tenker på, er å få NF her og nå. Kvinnens eks ønsket det ene øyeblikket NF i form av kvinnens reaksjon da hun fikk servert skilsmissepapirer. En time senere trengte han påfyll, siste NF var oppbrukt og det han da fant på var fremtidsbløff (å kjøpe et større hus). Psykopaten lever alltid i nuet, aldri i fortid eller fremtid. De har ingen livsplaner. Derfor kan de lett flytte, skifte jobb og partner. Da de fortalte deg at de ønsket å tilbringe livet med deg, så var det for å få NF her og nå. Så snart de fant en bedre kilde til NF så gikk de videre og glemte deg. Men husk at de også glemmer seg selv. De drømmer ikke om noe som krever langtidsinnsats, for eksempel å bli en berømt musiker eller sjef på jobben. Det finnes psykopater som faktisk er berømte musikere og sjefer på jobben, men det handler ikke om målrettet innsats, det handler om at omstendigheter og tilfeldigheter fikk dem ditt, i tillegg til grov utnyttelse av andre som kunne hjelpe dem på veien. Det er tvilsomt at de selv arbeidet så hardt som slike ambisjoner krever.

Jeg håper dette gir leseren en litt bedre forståelse av psykopatens av/på, hvorfor de opptrer slik, hva som ligger bak og at det faktisk er et psykopatisk kjennetegn som er like viktig som andre offisielle og uoffisielle kjennetegn. 

Livet er et flipperspill

Du trodde kanskje at livet var "en dans på roser" eller "a box of chocolates"? Vel, en dans på roser har nok de fleste av oss fastslått at det ikke er. Det er heller ikke en eske med sjokolade - selv om Forest Gump har rett når han sier "you never know what you`re gonna get". Hva livet er, er et spennende men uforutsigbart sjansespill. 

Etter en relasjon med en psykopat så har vi lett for å isolere oss. I begynnelsen så er det viktig å trekke oss tilbake fra et sosialt og høytempo liv for å sørge, fordøye, forstå og lære om hva vi har gått gjennom. Isolasjonen blir et beskyttende pledd som vi pakker oss inn i. For mange kan imidlertid isolasjonen bli mer eller mindre permanent og vi beveger oss sjelden eller aldri ut av pleddet igjen. Post traumatisk stress river i oss og vi blir redde for hva som befinner seg der ute. Alt trigger oss, spesielt konflikter og sterke mennesker.

Mange av oss våger å forlate pleddet, men vi våger ikke å ta noen sjanser. Vi orker ikke tanken på å begynne i en ny jobb eller å flytte, selv om vi vet at det kanskje ville være det beste for oss. Aller mest så orker vi ikke tanken på å søke etter en ny partner, selv om vi egentlig har meget lyst til det. 

Noen av oss synes livet fortsetter å gå oss imot. Det er som om motgangen aldri vil stoppe. Som om psykopaten bare var begynnelsen på en endeløs rekke hendelser som synes å ha til hensikt å ødelegge oss. Nye (og gamle) relasjoner kollapser, økonomien blir anstrengt og kommer liksom aldri på fote, jobben er blitt vanskelig eller kanskje vi ikke lenger har en jobb. Vi løper tilbake til pleddet. Verden er blitt skummel, ond og utrygg. 

Vel. Verden har egentlig ikke blitt mindre trygg. Den har muligens blitt mer skummel, men det er en følelse som kommer innenfra. Den har faktisk alltid vært like utrygg som den er i dag. Forskjellen er at før psykopaten så hadde vi en optimisme og et mot som vi har mistet. Vi hadde også en naivitet som på et vis hjalp oss, fordi vi beveget oss blant mennesker uten å forstå hvor farlige noen av dem er. Nå er vi blitt klokere, men for mange så er innsikten blitt til lenker som holder oss fast. 

Hva jeg vil fortelle dere i dag, er at selv om verden er blitt skummel, så gå ut i den. Ja, du risikerer avvisning og skremmende opplevelser, men rist dem av deg og gå videre. Livet stopper hvis du isolerer deg.

De av oss som er eldre enn 40 år vet godt hva et flipperspill er. De store kassene hvor man ved hjelp av to små "armer" kunne skyte en kule rundt på en stor flate. Kulen risikerte å treffe både punkter som ga poeng og punkter som trakk poeng. Det beste var å skyte den lengst mulig, for der befant treffpunktene som ga flest poeng seg. 

Slik er det når vi beveger oss ut i livet. Vi risikerer å støte på situasjoner som trekker poeng. Kanskje kolliderer vi på den første kjøreturen vi begir oss ut på etter et halvt år. Kanskje viser hundevalpen vi skaffet oss seg å være alvorlig syk, slik at den må avlives. Kanskje blir feriereisen vi gledet oss til ødelagt av dårlig vær, sykdom, at du blir svindlet eller at du ikke våget å forlate hotellrommet. Kanskje blir du avvist av den første daten du tok sjansen på etter psykopaten.

Ikke løp tilbake til pleddet! For slik er livet. Jo mer vi beveger oss, dess større kontaktflate berører vi. Det sier seg selv at risikoen for å brenne seg da øker. Men det er også her mulighetene befinner seg. Du er nødt til å vise deg frem; "her er jeg!". Ellers vil ingen muligheter by seg. Vis hva du kan. Våg å søke på stillinger. Våg å snakke med mennesker. Kanskje er mannen eller kvinnen du snakker med på festen noen som kan gi deg en mulighet i arbeidslivet eller kjærlighetslivet. Våg også å være en annens mulighet. Kanskje har du noe som en annen trenger. Ikke vær redd for å strekke ut en hånd. 

Våg å reise. Våg å besøke venner som bor langt unna. Hvis du synes det er for påtrengende å bo hos dem, så unn deg å bo på hotell og vær sammen med dine venner på dagtid. Ikke ta flyet. Kjør heller bil og se landet. Kanskje oppdager du en perle av et sted hvor du vil passe mye bedre inn enn der hvor du bor nå. 

Har du en ìde? Har du muligheten til å gjennomføre den? Gjør det!

Dette er hva livet handler om. Bevegelse. Kontaktpunkter. De fleste av dem tilfeldige. Skyt deg selv ut, som kulen i flipperspillet. 

Kulen i flipperspillet får ingen poeng hvis den aldri forlater utskytningsbasen. Har den det bra der tror du? Jeg tror den kjeder seg, den ligger der urørlig til flipperspillet blir gammelt, kastet ut av arkaden og destruert. Da er det for sent. Kulen vil aldri mer bli skutt ut og leke seg på flaten med alle kontaktpunktene hvor den av og til blir trukket for poeng, men også har muligheten til å oppnå store poengsummer. 

Ikke la kulen være deg. Ikke la livet svinne hen i isolasjon, uten å leve det. Vær glad for både motgang og medgang, for det betyr at du beveger deg. 

 

 

Hvordan overkomme abstinensene etter psykopaten

Tidligere denne måneden skrev jeg om hvordan vi blir avhengige av psykopaten. Dette er ikke ny viten for de fleste av oss, men i en avrusingsfase så kan det være godt å minnes på at man må være sterk. Tenk på din relasjon med psykopaten som en last du må bli kvitt. Selv om din kjærlighet til vedkommende var ekte, så var hans/hennes idealisering av deg ikke det. Dette er ikke en relasjon du har godt av å minnes med nostalgi. Det anbefales ikke å bære den med deg videre inn i livet som noe dyrebart du en gang hadde, men mistet. En relasjon med en psykopat er ikke tapt kjærlighet. Det er derfor viktig å bruke ord som "avhengighet" om relasjonen, "avrusing" om rehabiliteringen og "abstinenser" om kvalene du gjennomgår under rehabiliteringen og NK (null kontakt), ikke minst fordi en relasjon med en psykopat har mye til felles med alle usunne avhengigheter som kanskje gir en god rus men som på sikt kan drepe deg. En relasjon med en psykopat vil først og fremst drepe din sjel men vil i visse tilfeller også drepe deg fysisk, enten i form av mord, selvmord eller alvorlig sykdom som får slå rot fordi du sammen med psykopaten ikke har det bra og vanskjøtter din helse. Å være avhengig av psykopaten er like helsefarlig som alkoholisme, røyking eller misbruk av sterke rusmidler. 

En tidligere alkoholiker vil se tilbake på sin alkoholisme som en vanskelig og flau tid, men vil føle seg løftet og styrket av å ha bestått en avrusing. Slik ønsker jeg at du også skal tenke om din tid med psykopaten; som et feilgrep, et avvik og noe du aldri vil gjenta. Psykopaten var en demon som forsøkte å korrumpere deg, fjerne dine gode egenskaper og din ærlighet, og etterlate deg som et dårlig menneske og en skygge av det lyset som du var. Likeledes vil jeg at du skal betrakte vellykket NK som å ha bestått en avrusing. La NK styrke deg og gjøre deg stolt av å plassere psykopat "flasken" på hyllen for godt.

Mange innringere i Hjelpetelefonen spør når er de klare for å treffe en ny partner? Hvis vi kan fortsette litt til med å sammenligne vår relasjon med psykopaten med alkoholisme, så vil jeg svare at du er klar til å treffe en ny partner når du oppfatter brus som like attraktivt som whisky. Når den tidligere alkoholikeren klarer å drikke brus på en fest uten å føle seg flat, så er han/hun i sannhet tørrlagt. Slik er det når man først har ruset seg på den meget hypnotiske og karismatiske psykopaten, så vil normale mennesker fortone seg som grå. Det blir vanskelig å fatte den samme interessen for normale mennesker kort tid etter et brudd med en psykopat, derfor må det gå en stund innen man overhodet tenker tanken om å finne en ny partner. Man har en omfattende jobb å gjøre med sin avhengighet og dette tar tid. Hvis en tidligere whiskydranker kaster seg for tidlig inn i partylivet så har han/hun ikke fått den nødvendige avstanden til - og avskyen for - alkohol. Sjansen er stor for at han/hun finner en erstatning som ligner på whisky og i stedet blir avhengig av vodka. "Men det er jo ikke whisky, så da er jeg jo kvitt min avhengighet!". Nei, det fungerer ikke slik. Alkohol er alkohol. Det er derfor så viktig at vi lærer at en psykopat kan komme i mange innpakninger, ikke bare akkurat slik som vår psykopat var. Et objekt på avrusing som ikke har tatt seg den nødvendige tiden til å avruses, vil meget sannsynlig falle for en annen psykopat eller narsissist.

Jeg forstår dette behovet for "å finne en ny". Vi tror at det vil lindre og distrahere oss fra den uutholdelige smerten hvis vi finner en annen flamme. Det er med andre ord et forsøk på å omgå den ubehagelige abstinensen. Jeg kan fortelle dere at jeg traff mine tre psykopater i 2002, 2012 og 2013. Legg merke til de to siste årstallene. Jeg var selvfølgelig ikke ferdig med psykopat nummer to da jeg traff nummer tre allerede året etter. Jeg avløste derfor nummer to med nummer tre. Lenge var jeg takknemlig overfor nummer tre fordi han fjernet nummer to fra min oppmerksomhet. Det viste seg imidlertid at nummer tre var enda verre enn nummer to. Jeg hadde ikke forstått betydningen av avrusing fra en psykopat. Derfor fant jeg bare mer av det samme. Rent kronologisk så var det han som fant meg, men hvis jeg hadde vært min avhengighet bevisst så hadde jeg stått imot hans tilnærmelser.

En avrusing kan ikke skje gradvis. Hvis du er en alkoholiker, så kan du ikke drikke mindre alkohol og tro at du kan styre en nedtrapping, for det kan du ikke. Det som skjer er at du mister kontrollen fordi du tvert imot trenger mer alkohol for å oppnå den samme ruseffekten. I stedet vil du lyve for deg selv og dine omgivelser; "joda, dette går bra, jeg har full kontroll" mens du stadig tar deg turer bak skapet på kjøkkenet for å "fylle på" i skjul. Den eneste veien å gå er det som på engelsk kalles "cold turkey"; en brå og definitiv slutt på tilgangen til kilden for rusen. Det er derfor abstinensene blir så sterke. Hormoner, adrenalin og stoffer i kroppen din har vendt seg til rusen og får sjokk når tilførselen stopper. Det samme skjer når vi innfører NK. Alle som har forsøkt, vet at det ikke nytter med "bare litt" kontakt med psykopaten. Faktisk gjør litt kontakt oss mer desperate enn NK - mange av oss husker med skrekk fortvilelsen vi opplevde da psykopaten begynte forkastingen og skrudde ned for oppmerksomheten de ga oss. Derfor er et brått og definitivt brudd nødvendig. Vær veldig oppmerksom på at hvis du er den som går, så kan psykopatens manglende respons på din exit oppleves som en avvisning. Dette får mange av oss til å bryte NK, fordi vi ikke klarer å stå i følelsen av avvisning - vi er nødt til å pirke borti psykopaten fordi han/hun oppfører seg som om de ikke har merket at vi er borte. Det er med andre ord vi som velger å gå, men ender opp med å føle oss avvist. Men merk at dette er en av abstinensens mange lurerier som leker med oss. Stå imot! Det går over når kroppens utskillelse av avhengighetsdannende stoffer legger seg på et normalt nivå.   

Du kan heller ikke avruses mens du fortsatt befinner deg inne i vinmonopolets lokaler. La oss si at du forsøker å bli edru omgitt av spritflasker. Flaskene kan ikke fysisk åpnes, men du kan se dem hver dag og minnes på hvor sterk trang du har til å sette en av dem til munnen og la de dyrebare dråpene renne ned i halsen. Dette kan sammenlignes med dere som har innført NK, men fortsatt er omgitt av steder og mennesker som minner dere om psykopaten. Det er nesten ikke gjennomførbart hvis du fortsatt skal høre psykopaten omtalt og handle i den samme butikken hvor dere pleide å handle sammen. I beste fall så vil avrusingen da ta adskillig lengre tid. Selv om det er et stort steg, så er din helse i slike tilfeller ofte avhengig av at du flytter til nye omgivelser.

Å gå fra å drikke sprit til brus er et annet stort steg. Fordelen er at når du drikker brus så mister du ikke deg selv. Sprit gir deg sorte hull i hukommelsen, kan få deg til å danse på bordet naken eller andre ting som du senere vil angre på. Sprit kan få deg til å tvile på deg selv og gi deg fylleangst. Sprit kan gjøre deg utagerende og sjalu. På mange måter så tåkelegger sprit deg på samme måte som psykopaten gjør. Brus gjør ikke det. Hvis du drikker brus så mister du ikke kontrollen over deg selv. Du bevarer fatningen og dømmekraften. Brus er kanskje ikke like pirrende som sprit, men du får ingen ubehagelig hangover av brus. Jeg tror de fleste nå forstår at jeg ikke snakker om drikkbare væsker, men å lære å se fordelen ved å ha lyst på en normal partner fremfor et forstyrret og ondskapsfullt menneskelignende vesen. 

NK består av abstinenser. Det krever styrke, kunnskap og utholdenhet for å leve med abstinensene til de går over. Uten styrke så fristes vi til å gi opp. Uten kunnskap så forstår vi ikke at vi er avhengige. Uten utholdenhet så makter vi ikke å gå hele veien men bryter sammen underveis. Abstinenser tar ikke livet av oss. Visse tiltak er nødvendige, for eksempel trenger alkoholikeren som innfører "cold turkey" sukker og krampestillende medikamenter. I NK trenger vi støtte og forståelse i tillegg til praktiske tiltak som nytt telefonnummer og unngåelse av felles kjente. Men når vi det er over så venter et nytt liv med klarsyn og velvære, både for objektet og alkoholikeren. 

Gråsteinmetodens feller

Det kan være en fordel å lese teksten om Gråsteinmetoden fra april 2017 først. 

Mange av dere er vel versert i gråsteinmetoden nå. Dere har lært om den her på bloggen og kanskje fra andre kilder. I tillegg har mange utøvet metoden uten å vite at den har et navn. Dere har kanskje psykopatiske slektninger eller kolleger og har instinktivt visst at dere må passe dere for disse menneskene og villede dem etter gråsteinmetodens prinsipper. Det er tross alt av tidligere objekters erfaring at gråsteinmetoden har blitt teoretisert og systematisert. Gråsteinmetoden har vært til god hjelp for mange som ikke har hatt mulighet til å unnslippe jevnlig kontakt med en psykopat eller narsissist. For mange er den en gave fra himmelen fordi den, når utøvet korrekt, virker meget godt. Imidlertid har den sine feller og det er på tide å advare mot de tre vanligste fellene.  

1. Gråsteinmetoden er meget hardt arbeid.

Det er veldig slitsomt å hele tiden være oppmerksom på manipulasjon. Man kan aldri slappe av i en psykopats nærvær. Gråsteinmetoden er krevende og fordrer en respons "etter boka" på alle psykopatens tilnærmelser. Den er ikke ment for å kunne nyte en psykopats selskap eller gjøre samvær med en narsissist "levelig". Den er ikke ment for å kunne fortsette en relasjon med en psykopat hvis man kan bryte den. Gråsteinmetoden skal kun brukes i de tilfellene hvor man på andre vis ikke kan unnslippe en psykopat eller en narsissist. Det må være opp til hver enkelt å vurdere om det kan innføres NK med den gjeldende parten eller ikke men på generelt grunnlag så vil jeg si at hvis du ikke har barn med en psykopat, så har du ingen unnskyldning til å ikke innføre NK. Selv når du har barn med en psykopat så skal NK være målet. Alle vet at NK da ikke er mulig inntil barnet fyller 18 år, men alle som har barn med en psykopat skal inntil barnet er 18 år, legge seg så tett opp til NK som det er mulig å komme. Jeg leser ofte at "NK gjelder ikke for meg, jeg må ha LV (lav kontakt)". Ja, det er riktig, men LV er ingen egen strategi. LK er NK med midlertidig dispensasjon. 

Andre situasjoner som i visse tilfeller kan unnskyldes for ikke å innføre NK er hvis du har en psykopatisk kollega og ikke kan skifte jobb. Ikke alle har mulighet til enkelt å finne en annen jobb, og alle er avhengig av en inntekt. Sjansen er også stor for at det vil tre frem en annen psykopat i den nye jobben, som en fingerregel så kan man si at de finnes på alle arbeidsplasser med flere enn 20 ansatte. Derfor kan vi ikke skifte jobb hele tiden for å flykte fra dem. Vi må ofte stå i det. Her stoler jeg på den enkeltes vurderingsevne. Husk dog at en psykopatisk arbeidskollega kan gjøre deg sykemeldt og arbeidsufør. Vurder hvor mye det påvirker deg å arbeide med vedkommende, og hvor stor din mulighet er til å unnslippe vedkommende og samtidig bli værende i jobben. Mange steder så er omplassering mulig.

Barn av psykopatiske foreldre er også i visse tilfeller unnskyldt. Å bryte med en psykopatisk forelder kan være enormt vanskelig, spesielt hvis store deler av slekten består av flygende aper. Husk imidlertid at du kan bli meget syk av å beholde kontakten med slike familier. Her må konsekvensene ved å bryte veies opp mot konsekvensene av å bli værende. 

Gråsteinmetoden er som sagt meget hardt arbeid, og i de fleste tilfeller så vil det være enklere for deg å innføre NK, til tross for store konsekvenser.   

2. Når man oppdager at metoden virker, så blir det gøy å være gråstein.

Dette lyder i utgangspunktet positivt. Når man ser at psykopaten responderer som ønsket på gråsteinmetoden, så kan det fort bli en lek. Når metoden utføres korrekt, så er effekten vidunderlig. Man ser psykopaten og narsissisten vri seg i frustrasjon over mangelen på narsissistisk forsyning og det er fristende å vri kniven rundt en ekstra gang. Det er mulig at psykopaten fortjener dette, men nettopp heri ligger fellen. Jo mer gøy vi synes det er å manipulere som gråstein, dess mer mister vi oss selv. Vi var i utgangspunktet empatiske og ærlige mennesker, det som på engelsk kalles "lightworkers"; mennesker som er skapt for å spre varme og medmenneskelighet. Det er på grunn av disse egenskapene psykopatene fant de fleste av oss i utgangspunktet. Det er ikke verdt å frasi oss disse egenskapene fordi vi oppdager gledene ved manipulasjon. Da vil vi selv bli infisert av gift. Mitt råd er derfor at med kunnskap så følger makt og ansvar. Bruk derfor GM kun når det er på sin plass. Ikke for å skåne psykopaten, men for å skåne deg selv. Overbruk av GM kan lede til neste felle. 

3. Hvis du ER gråstein så BLIR du gråstein.

Noen av oss har vært gråstein hele livet for å beskytte oss selv mot foreldre, søsken eller andre som har kledd på seg rollen som bøller. Faren ved å være for mye gråstein, er at vi også blir gråstein mot oss selv. Gråstein er ikke den vi egentlig er, gråstein er skuespill. Husk det. Ikke overspill. Ingen står på scenen 24 timer i døgnet uten å miste seg selv. Til slutt vet du ikke hvem som er deg og hvem som er rollen du spiller. De som har vært gråstein siden barnsben av kan fortelle deg at de ofte har problemer med å beskrive seg selv, for de er usikre på hvem de er. Pass derfor på at du hurtig finner tilbake til deg selv, dine røtter, dine interesser og ditt vesen etter et samvær med en psykopat, hvor du har satt deg selv til side for å verne og skjule din person. Ikke skjul deg så godt at du ikke klarer å hente deg frem igjen, når du kommer hjem til deg selv om kvelden eller omgir deg med normale mennesker. 

Symptomer på at man er avhengig av en person

Og da snakker jeg ikke om den avhengigheten man som barn eller ufør har til en person som utfyller en omsorgs- eller forsørgerrolle. Jeg snakker om den ruslignende avhengigheten man har til en psykopat eller en narsissist. Denne typen avhengighet hører man sjelden om, som om det ikke er mulig å være rusmisbruker av et annet menneske. Men det er mulig. Merk dog allerede her at det ikke er objektets skyld at dette skjer. Psykopaten presenterer seg nemlig både som langer og rusmiddel. Og objektet vet ikke at det blir solgt et avhengighetsdannende stoff. Når skaden er skjedd så er det viktig å lære symptomene å kjenne, slik at man en annen gang hurtig kan trekke seg ut av en avhengighetsdannende relasjon. En slik relasjon er ikke bare energitappende og altoppslukende, den er også meget maktskjev, hvor all makt ligger hos psykopaten og objektet blir en marionett som ønsker å ruse seg på psykopaten. En slik relasjon er ikke verdig. Ingen ønsker å bli værende i en slik relasjon. Men akkurat som alkoholikeren så kan det være vanskelig å erkjenne at man er avhengig. Alle ønsker å ha kontroll over eget liv, og når vi ikke har det så er vi opptatt av illusjonen om kontroll, både overfor oss selv og overfor de som står omkring oss. Vi later som om alt går etter planen, selv om vi egentlig begynner å miste grepet på oss selv og hverdagen.

Her er noen av faresignalene du bør være meget oppmerksom på. 

Ditt gamle liv er ikke lenger interessant. Du har kanskje hatt det i 30, 40 eller 50 år men plutselig er gamle verdier, hobbyer, fritidssysler og venner ikke lenger viktige. Det har kommet en person med stor P inn i livet ditt som er så mye mer spennende enn noe du tidligere har hatt. Du tror at dette er livet slik det er ment å være. Du har sett det på film og hørt historier om dette. Du føler deg reddet av prinsen eller bergtatt av prinsessen. "Reddet" som om ditt gamle liv var farlig og noe du bør unngå. Plutselig ser du på ditt gamle liv som noe du bare måtte utholde mens du ventet på noe bedre, når du egentlig allerede hadde et fullverdig liv på godt og vondt - slik det skal være. Du dropper den ukentlige foreningen med venner, øvelsene med bandet som du har spilt i i tyve år, strikkeklubben og den årlige sydenturen med slekta for å være sammen med denne Personen. Du vet ennå ikke at P står for noe helt annet enn person. 

Du blir irritert hvis en annen enn Personen ringer. Hva hvis han/hun ikke når gjennom fordi linjen er opptatt? Du oppdager at du leter etter muligheter til å avslutte samtalen med din venn eller mor, samtaler du tidligere ga deg god tid til og faktisk så frem til. Nå opplever du disse menneskene som irritasjonsmomenter; "hvorfor forstår de ikke at jeg ikke har tid til dem nå?". 

Humøret ditt når nye høyder. Men også nye dybder. Hvis du har mottatt en vennlig sms fra Personen så blir du nærmest euforisk den dagen og har aldri vært så produktiv. Du farer gjennom gjøremålene med stor iver. Du har gjort alle dine arbeidsoppgaver på kort tid og har fortsatt energi til mer. Du forstår ikke at dette er rusen som begynner å logre med halen. Du vet bare at dette vil du ha mer av! Derfor faller du sammen som et korthus når du neste dag ikke mottar en tilsvarende sms. Du føler deg som en snegle, blytung og klarer knapt å sette den ene foten foran den andre. Du har blitt bipolar uten å egentlig være det. Et annet menneske har fått fullstendig kontroll på ditt humør og velvære. Det blir vanskelig å fungere sammen med andre, fordi de ikke lenger vet om du er oppe eller nede. 

Du begynner å lyve for å gjøre deg interessant. Du er redd for at Personen skal miste interessen for deg og dermed nekte deg rusen. Du forteller derfor halvsannheter eller fulle løgner for å beholde vedkommendes fokus på deg. Du finner på noe sensasjonelt å skrive i en tekstmelding for at han/hun skal svare deg. Du vet det er uetisk men du bare MÅ ha et livstegn fra vedkommende, helst kontinuerlig gjennom dagen. Du begynner også å lyve til dine nærmeste hvis relasjonen ikke lenger går din vei; "joda, NN elsker meg, vi har det bedre enn noengang" eller "jeg kan ikke komme på den festen i kveld jeg, jeg har visst litt vondt i halsen" (når du egentlig håper på å tilbringe kvelden med Personen). Du, som alltid har vært så ærlig og redelig, har plutselig blitt en løgnhals.

Du får en følelse av panikk hvis Personen ikke svarer prompte. Du blir rastløs og sjekker telefonen hvert femte minutt. Du klarer ikke å fokusere hverken på andre personer eller gjøremål inntil vedkommende har gitt deg det viktige livstegnet. Du finner kanskje på enda flere løgner for å sende en oppfølgingsmelding. Du føler deg desperat og klamrende og er samtidig livredd for å vise det. En psykopat vil benytte seg av dette til å holde deg desperat, de vet veldig godt hva som skjer med deg og hvordan de kan hente narsissistisk forsyning ut av deg i denne tilstanden. 

Du analyserer hvert eneste ord du mottar og selv sender eller ytrer. "Skrev jeg noe feil, er det derfor han/hun ikke har svart umiddelbart?", "hva mente han med det?", "jeg angrer, jeg burde ha skrevet det istedet", "er hun sur på meg nå?". Ingen normale mennesker får deg til å kverne på denne måten, men det forstår du ikke midt inne i avhengigheten. Du forstår heller ikke at gjensidig kjærlighet aldri vil gjøre deg så usikker og famlende.  

Du har det ikke lenger bra, selv når dere er sammen. Endelig er dere sammen, etter at Personen har holdt deg på limpinnen i to uker. Men nå er han/hun her og dere skal tilbringe kvelden sammen. Hvorfor har du det ikke bra? Det er jo dette livet ditt har blitt redusert til. Likevel er du like anspent sammen med vedkommende, som du er når dere er adskilt. Slik var det ikke i begynnelsen, da hadde du det så fint sammen med P, du slappet av og lo hjertelig. Nå har du en klump i magen uansett om P er der eller ikke, det synes visst ikke å utgjøre noen forskjell lenger. Samvær med P gjør deg nervøs. Dette er ekvivalenten til at du trenger en stadig større dose av stoffet, for å oppnå den samme rusen. Du blir ikke lenger tilfredsstilt av en enkelt middag sammen med P, du trenger mer! I tillegg vil en psykopat ikke gi deg mer, men tvert i mot mindre.

Personen blir større enn livet og får gudestatus. Det er et tegn på den maktubalansen som har oppstått når du er avhengig av en person, du opplever deg ikke lenger som likeverdig vedkommende men som mindreverdig og underdanig. Du dyrker vedkommende og klarer ikke lenger å tenke på ham/henne som "bare et menneske, med feil og mangler". Du slutter å stille vedkommende til ansvar for noe. Du opptar selv alle feilene og manglene og inkorporerer dem i din egen person. Hvis Personen ikke er en psykopat, så vil dette gjøre ham/henne meget ukomfortabel. 

Du gjør store forandringer i livet ditt for å komme nærmere vedkommende enten emosjonelt eller geografisk. Du kan finne på å bryte opp og flytte langt, eller forandre ditt arbeidsliv i håp om at det vil føre dere nærmere hverandre. Du kan tilbringe mindre tid med dine egne barn for å frigjøre plass til P. Du gjør det sågar uten at P har bedt deg om det. Du gjør det i håp om at P skal finne deg mer attraktiv eller verdsette de store oppofringene du er villig til å gjøre for vedkommende.  

Du kollapser når relasjonen ikke lenger går din vei. På lang sikt så blir du utmattet av den konstante emosjonelle berg-og-dalbanen. Du blir deprimert når smulene du får av Personen blir stadig mindre og færre. Du oppdager at du ikke klarer å holde på studiet, jobben eller relasjonene. Du sier opp eller blir sparket. Hvordan kan en person få så stor makt over ditt liv? Ingen andre har påvirket deg så mye. Det er på tide å sette deg ned og ta et oppgjør med deg selv og din avhengighet til Personen.

Det er mulig å hoppe av en avhengighetsdannende relasjon i tide. Kjenn etter tegnene og hekt deg av så snart du mistenker hva som er i ferd med å skje. Nå kan du oppdage dette hos deg selv eller hos dine nærmeste og du har mulighet til å hjelpe en venn som du ser er i ferd med å bli avhengig av et menneske. Hvis vedkommende som hekter deg er normal så vil vedkommende holde seg unna og la en "avhekting" skje. En psykopat eller narsissist vil dog ikke la det skje og vil re-idealisere hvis de merker at du er i ferd med å glippe. Men nå kan du ta makten selv. Å la seg hekte eller ikke er faktisk innenfor vår kontroll, det er valg vi tar. Vi er ikke viljeløse zombier som lar oss forføre. Jeg husker veldig godt når vendepunktet skjedde med to av mine psykopater; øyeblikkene jeg lot meg henføre, og i begge tilfellene hadde jeg muligheten til å hoppe av men jeg valgte å fortsette for å se hva som befant seg rundt neste sving. Og da var det for sent, jeg var hektet. Men det trenger ikke å skje neste gang, hverken for meg eller for deg.  

DEBATT: Hvordan drømmer du om psykopaten?

Drømmer om psykopaten er sterkt emosjonelle. Når vi drømmer emosjonelt så er det vanskelig å riste drømmen av oss om morgenen. Sterkt emosjonelle drømmer bærer vi med oss ut i det virkelige liv, og følelsen som drømmen ga oss kan sitte igjen til langt på dag. Det kan bli vanskelig å utføre våre normale oppgaver den dagen, fordi drømmen rystet oss. Det behøver ikke engang å ha vært en vond drøm, psykopatens nærvær i drømmen er tilstrekkelig til å sette oss ut av balanse i flere timer.

Noen drømmer hyppig om psykopaten, andre ikke fullt så hyppig. Men drømmene kan vedvare i opptil flere år etter at psykopaten er ute av våre virkelige liv. Han/hun er likevel tilstede i våre drømmeliv. Det er ikke noe unaturlig eller urovekkende i dette. Psykopatens vedvarende tilstedeværelse i dine drømmer trenger ikke å bety at du ikke er gått videre. Det er normalt at mennesker som vi på et tidspunkt var sterkt knyttet til, fortsetter å dukke opp i våre drømmer med (u)jevne mellomrom. Det som kan være belastende, er at vi blir minnet om dem og at de en stund igjen er sterkt tilstede i vår bevissthet.

Noen drømmer hvor psykopaten har en rolle kan være av marerittaktig art, for eksempel hvor psykopaten bærer en maske, antar en monsteraktig karakter (ikke ligner seg selv, men du vet instinktivt at det er ham/henne), truer oss, jager oss eller skader oss. Men det er ikke alltid slik. Personlig har jeg bare en gang drømt en drøm hvor psykopaten opptrer slik. I de fleste drømmene er han/hun ganske enkelt tilstede, som om relasjonen ikke er over.

Her vil jeg gi deg muligheten til å beskrive dine drømmer om din psykopat. Hvilke former antar han/hun i drømmen? Hvor ofte drømmer du? Hvordan opptrer du selv i drømmen? Hvordan har du det i våken tilstand etter en slik drøm? Hvordan tolker du drømmene; tror du at de bidrar til å holde deg knyttet til ham/henne eller er drømmene et resultat av kontinuerlig bearbeidelse?  

Jeg kan begynne med mine egne drømmer. I dag drømmer jeg om psykopaten omtrent en gang i måneden. Noen ganger har han hovedrollen i drømmen, andre ganger er han kun en bifigur. Jeg anser en gang i måneden som ikke spesielt hyppig og andre mennesker som har hatt normale roller i mitt liv men som ikke lenger er der, opptrer omtrent like hyppig. I de fleste drømmene om min psykopat så leter jeg etter ham. Han manifesterer seg med andre ord ikke selv i drømmen, men jeg leter etter ham uten å finne ham og dette er en metafor for hvordan jeg hadde det umiddelbart etter bruddet innen jeg forstod hva han er. I drømmene så kan det virke som om jeg blir tilbakestilt og fortsatt befinner meg på forvirringsstadiet. Forvirring og fortvilelse er som regel også følelsene jeg våkner opp med. Av og til kan jeg våkne opp med sinne eller kanskje lettelse. Selv om jeg hurtig klarer å riste forvirringen av meg, fordi jeg i det virkelige liv ikke lenger er forvirret, så bærer jeg drømmen med meg inn i dagen.

Jeg tror nettopp denne handlingen hvor jeg leter etter ham står så sterkt fordi det var selve bruddet som traumatiserte meg mest. Underbevisstheten forsøker fortsatt - etter flere år - å løse dette mysteriet. Det er forskjellig fra objekt til objekt hva som vi opplevde som vanskeligst. Nå er det din tur til å fortelle om dine drømmer. 

Den psykopatiske kollegaen

Dette emnet har jeg lenge ønsket å skrive om. Selv om en psykopatisk kollega ikke berører deg emosjonelt på samme vis som en psykopatisk partner, venn eller slektning, så er det viktig å forholde seg riktig til ham/henne for å overleve og fungere i en jobbhverdag som fyller en stor del av våre liv, i tillegg til at vi er avhengige av inntekten vi jobber for. Vi kan derfor ikke unngå å samarbeide med psykopatiske kolleger. Alle middels store og større arbeidsplasser har en eller flere psykopatiske medarbeidere, enten på gulvet eller i ledelsen, eller begge steder. Å arbeide sammen med disse personlighetstypene kan være som å forsøke å utføre dine oppgaver i en minebelagt åker i Afghanistan, og er en utbredt kilde til mistrivsel, sykemeldinger og oppsigelser. Ingen ønsker å grue seg til å gå på jobb. Det kan imidlertid hjelpe å identifisere den psykopatiske kollegaen og lære hvordan man kan manipulere vedkommende (ja, psykopaten kan selv manipuleres) til å bli en tålelig kollega.  

Den psykopatiske kollegaen kan gjøre din arbeidsdag sur og vanskelig. Samtidig er det ikke noe alternativ å skifte jobb. De finnes som sagt på de fleste arbeidsplasser. Lær deg derfor å jobbe med dem og ikke for dem. Ikke la dem ta for mye av din energi, energien trenger du til å utføre oppgavene du er blitt betrodd. Husk også at det ikke nødvendigvis er en god idè å blande inn sjefen hvis det oppstår konflikter med en psykopatisk kollega. Hva kan sjefen gjøre? Han/hun trenger konkrete bevis for å kunne dømme en personalsak og det har du som oftest ikke med en psykopatisk kollega fordi de er så slu og gode til å sno seg utenom avvik. I tillegg har mange av dem allerede innyndet seg hos sjefen. De har vært der i mange år mens du er ny. Sjefen er kanskje ikke dum og har skuet lusa på gangen, men har ikke tid til å nøste opp i indisier mellom de ansatte. Dette kan du heller ikke forvente. Lær deg derfor å løse sakene selv. Du kan sågar snu dem til din fordel. Her er noen tips. 

Jeg vil skissere to av de psykopatiske eller nær-psykopatiske personlighetstypene jeg har observert i de jobbene jeg har hatt. Min erfaring er at det finnes variasjoner men at majoriteten kan flokkes inn under en av disse to typene.

-Kollegaen som meget raskt blir venn med deg. Han/hun er ofte den som tar deg best imot i din nye jobb, og hurtig utvisker skillet mellom en profesjonell og personlig relasjon. De virker meget hyggelige og imøtekommende, derfor knytter man seg lett til dem fordi man selv ennå ikke har funnet sin plass i nye omgivelser. Denne kollegaen er meget hjelpsom i starten, viser deg rundt og lærer deg rutinene på din nye arbeidsplass, men husk at dette er for at du skal betro dine faglige svakheter; han/hun ønsker å finne ut om du er en faglig trussel eller om du lett kan manipuleres til å utføre mindre populære oppgaver. Han/hun ønsker også at de er den første du henvender deg til hvis du er i tvil om prosedyrer, slik sørger han/hun for at det er deres måte å utføre arbeidsoppgavene på som blir videreført til nye medarbeidere samtidig som du ser opp til dem. Etterhvert vil den meget hyggelige mottakelsen snu og du vil oppleve små stikk som i begynnelsen vil oppleves forvirrende fordi du fortsatt er overbevist om at den psykopatiske kollegaen som tok deg så godt imot, er lojal mot deg. Innen du blir oppmerksom på at denne personen er farlig, så kan skade allerede ha skjedd og du er dypt involvert i vedkommende, både på jobb og personlig.

Tips: husk at alle psykopater idealiserer, devaluerer og forkaster. Dette gjelder ikke bare psykopater som er på jakt etter en partner. Lær deg å identifisere "kollega-idealisering" som er ekvivalenten til den romantiske idealiseringen, bare at den foregår i andre rammer (i dette tilfellet på jobb). Selv om det er fristende når du er ny i jobben, så ikke umiddelbart knytt deg til den første som stikker seg fram som hyggelig og hjelpsom. Vedkommende kan være en normal og velmenende person, men i så fall har vedkommende intet hastverk med å alliere seg med deg. Du kan derfor ta deg til til å sondere dine nye sosiale omgivelser innen du avgjør hvem som er din tillit verdig. Våg å føle deg litt alene i noen uker i begynnelsen av ditt nye arbeidsforhold. Du skal muligens være der i mange år, noen uker i observerende ensomhet kan derfor være en god investering. Denne typen psykopat-kollega er opptatt av ry og fasade og det kan derfor lønne seg å tidlig sette grenser, forutsatt at du klarer å fange opp hva de gjør. For eksempel kan du ved første overtramp slette vedkommende som venn på facebook. Da har du uten å ytre et eneste verbalt ord fortalt "jeg ser hvem du er, det blir mellom oss men forsøk deg aldri på noe lignende igjen". Dette vil sette et "støkk" i ham/henne fordi de er redde for å få et forklaringsproblem som kan slå sprekker i fasaden (hvorfor er du venn med alle andre på facebook, men ikke dem?), samtidig som de ser at du ikke er så lettmanipulert som de trodde. De vil da ofte forsvinne i det stille og søke etter et enklere objekt. Dere vil på overflaten være høflige mot hverandre men du vil oppdage at de ikke lenger forsøker å trekke personlig informasjon ut av deg.

-Kollegaen som tror det er hans/hennes rett å enten akseptere eller utstøte deg. Vedkommende kan være underlagt deg, din overordnede eller arbeide på samme nivå, det spiller ingen rolle for vedkommende for han/hun kjenner ikke selv sin plass. Dette er arrogante personligheter som ikke forstår at de ikke har noe med hvem du er eller hvordan du utfører jobben. Denne psykopatiske kollegaen forsøker tidlig å markere seg, og kan være kvass og vanskelig helt fra starten. Du vil føle deg litt truet av vedkommende eller observere at han/hun tidlig forsøker å "sette deg på plass". Du kan oppleve deg testet. Du oppdager muligens at denne kollegaen har tett kontakt med sjefen og mye makt på arbeidsplassen. Etterhvert går det opp for deg at den tette kontakten med sjefen er smiger og fordi denne kollegaen tror at han/hun er berettiget en spesiell stjerne. Det kan vise seg at makten vedkommende har blir opprettholdt av en viss form for terror, selv om den kan være meget subtil. Du oppdager at mange unngår denne kollegaen samtidig som han/hun er omgitt av flere som synes å underkaste seg (flygende aper). Denne typen psykopat-kollega er ofte størst og best i alt, både i lidelser og bragder. Ingen har mer allergi enn vedkommende samtidig som ingen har utrettet mer på arbeidsplassen. Lyder kjent?

Tips: denne typen kollega kan gjøre arbeidslivet meget surt for deg hvis han/hun føler du står i opposisjon. På den andre siden så ønsker du ikke å bli vedkommendes nye flygende ape. Det kan lønne seg å tidlig vise at du har egne meninger og ikke føyer vedkommende i ett og alt. Hvis du gjør det riktig, så kan du faktisk få denne personen til å bli din flygende ape istedet for et omvendt scenario, eller et scenario hvor dere står i evig konflikt (det ønsker du ikke med denne personlighetstypen). Du kan få vedkommende til å støtte deg og stå på din side. Hvordan gjør du det? Jo, du mikser opposisjon med oppmuntring. Dette forvirrer ham/henne, men denne typen psykopat elsker smiger og ros og de vil derfor strekke seg etter den. De vil forsøke å imponere deg for å få mer ros. Sørg derfor for å rose vedkommende innimellom, samtidig som du tidlig markerer ditt ståsted. Våg å begrense vedkommendes forsøk på å teste deg; "ok, slik gjør du det men slik gjør jeg det. Punktum.". Utfør dine oppgaver på din egen måte, ikke slik denne kollegaen vil du skal utføre dem. Samtidig gir du ros når vedkommende gjør tingene slik du liker. De vil da se at de ikke har den makten over deg som de ønsker å ha, tvert i mot vil de forsøke å innynde seg hos deg fordi de ser du har integritet og de hungrer etter rosen du er istand til å gi dem. Ha hyggelige men manipulerende samtaler med vedkommende, hvor du ler av vedkommende men får ham/henne til å tro at du ler med dem. Ikke avslør noe personlig om deg selv, det er lov å veilede og mislede, for eksempel kan du si at du liker noe du egentlig misliker eller at du har planer i helgen når du egentlig bare skal være hjemme og slappe av. Du kan også mislede ved å rose vedkommendes dårlige idèer. Gjør du det riktig så vil vedkommende tro han/hun har en god idè og løpe til sjefen eller andre kolleger med den, for å bli møtt med hån eller latter, om ikke ansikt til ansikt så bak deres rygg. Slik bygger du opp respekt for deg selv samtidig som du undergraver deres. 

 

Passiv aggresjon - normalt eller forstyrret?

Å være passivt aggressiv har et ambivalent rykte på seg. Det er en kjent mental forsvarsmekanisme for å unngå direkte konfrontasjoner eller konflikter, og innenfor dette ligger en stor lapskaus av psykologiske årsaker til hvorfor man er passivt aggressiv, fra mildere former for konfliktskyhet via traumer som kan være vanskelige å behandle, til bevisste devalueringsmetoder hos for eksempel skjulte psykopater. Frykt kan være en stor komponent i passiv aggresjon, skam en annen. Manipulasjon en tredje. Det er derfor passiv aggresjon ofte kalles "feig" eller "giftig". La oss se litt nærmere på dette mentale fenomenet.

Vi kan begynne med et eksempel på hvordan passiv aggresjon kan utspille seg.

Person 1 er venn med person 2. Person 1 er passivt aggressiv. 

En dag spør P1 om P2 ønsker å få et produkt som P1 har for mye av, la oss kalle det en gave. P1 spør for å være snill, samtidig ligger det et ubevisst behov hos P1 for å bli anerkjent som nettopp snill og moralsk suveren.

P2 takker ja til gaven. I dagene etter at P1 har lovet P2 gaven, men innen det har passet seg å overrekke produktet, så sier P2 noe som P1 er uenig i. Det handler ikke om noe personlig, men en politisk/idealistisk sak hvor P1 og P2 har forskjellig syn. Istedet for å markere sin uenighet på stedet og bli ferdig med saken så går P1 - som er passivt aggressiv - og brygger på misnøye mot P2 for å være uenig med P1. P1 har vanskelig for å skille sak fra person. P1 opplever uenigheter som personlige angrep og har et behov for at alle skal være enige med h, for ellers klarer ikke P1 å oppleve seg selv som vellikt av andre og dermed heller ikke av seg selv. Misnøyen P1 har mot P2 utvikler seg til et behov for å straffe P2.

P1 finner den perfekte måten å straffe P2 på, P1 vil ikke si noe, h vil ganske enkelt unnlate å gi P2 gaven som P2 var lovet. P1 ønsker at P2 skal undre hvor gaven blir av og om P2 har såret P1. P1 vil ikke fortelle P2 direkte at P1 er såret, men ønsker at P2 skal komme frem til den konklusjonen selv. Kun slik kan P2 legge seg flat og P1 kan opprettholde sitt syn på seg selv som moralsk overlegen. 

En del av P1 vet at beslutningen om å bryte et løfte er smålig og uetisk men rasjonaliserer at "P2 fortjener det". Det er den eneste måten P1 klarer å skape balanse i et sinn som ikke håndterer uenigheter på en sunn måte, men P1 er ikke bevisst dette. I stedet finner P1 en underlig tilfredsstillelse i å markere sin misnøye ved å unnlate å gi P2 den lovede gaven men uten å si noe. Det spiller ingen rolle for P1 at P2 neppe vil forstå sammenhengen mellom den politiske uenigheten for flere dager siden og gaven som uteble, P1 rasjonaliserer ikke at slik telepati er umulig å forvente av P2.  

I denne saken ser vi at P1 opprinnelig har gode intensjoner, men bruker passiv aggresjon i et forsøk på å kontrollere P2 (P1 vil at P2 skal være takknemlig for gaven og dermed føyelig. Når P2 ikke er føyelig så skal h straffes til føyelighet). P1 bruker P2 som et speil for å opprettholde sitt skjøre selvbilde. P2, som ikke er passivt aggressiv, etterspør aldri gaven men biter seg istedet merke til at P1 synes å love ting som ikke holdes. Gaven var aldri spesielt viktig for P2, faktisk følte P2 et lite press til å akseptere gaven. P2 har lagt merke til at P1 har et stort behov for bekreftelse. 

I dette tilfellet skaper passiv aggresjon avstand mellom to personer. P1 overvurderer effekten tilbakeholdelsen av gaven har på P2, for P2 bryr seg ikke nevneverdig om gaven. I stedet stiller det P1 i et dårlig lys å love bort ting som han/hun aldri overrekker. Hvis dette gjentar seg mange ganger, så risikerer P1 å miste vennskapet med P2, men P1 vil aldri se det slik. Han/hun vil i stedet rettferdiggjøre sin passive aggresjon og skylde på P2 for å forlate relasjonen. P1 har i egne øyne bare sluppet for en person som ikke har anerkjent hvor oppofrende P1 i egne øyne er. P1 har muligens plassert seg i den evige offerrollen og synes det er et komfortabelt sted å være. I så fall vil det bli vanskelig å få P1 til å forstå at det ikke er et hensiktsmessig sted. 

Er P1 en skjult psykopat eller innenfor normalen?

Hvis P1 i tillegg til sin passive aggresjon oppfyller flere andre narsissistiske eller psykopatiske trekk så er han/hun mest sannsynlig en skjult psykopat. Med i vurderingen må også tas graden av bevisst manipulasjon og giftighet. Hvor langt er P1 villig til å gå i å straffe P2 for en bagatell? En skjult psykopat er villig til å gå meget langt og bære nag i lang tid, han/hun vil ikke være i stand til å legge selv små uoverensstemmelser bak seg. En passivt aggressiv men normal person vil plages en stund men slippe saken innenfor rimelig tid da hans/hennes normale (men plagede) psyke klarer å regulere seg selv til slutt. P1s grad av selvinnsikt, selvkontroll og refleksjon over egne handlinger vil også spille en rolle i hvorvidt han/hun er normal eller en skjult psykopat. Kanskje er P1 bevisst sin hang til passiv aggresjon og inderlig ønsker at han/hun kunne håndtere uenigheter på en annen måte, men hemmet i sin kapasitet til å forandre seg. I så tilfelle er P1 neppe en psykopat eller narsissist, fordi bevissthetsnivå og intensjon befinner seg innenfor hva som aksepteres som normalt. 

Den pussige og litt ubehagelige kjensgjerningen ved passiv aggresjon, er at det er en egenskap som mange objekter deler med den skjulte psykopaten. Mange psykopatiske objekter er vokst opp i omgivelser hvor de ikke har fått lov til å være uenige med dominerende personer, eller hvor det ikke har vært plass til egne behov og meninger. Objektene har utviklet en forståelig men usunn overlevelsesmekanisme hvor de på overflaten nikker samtykkende, men hvor de på innsiden utvikler en forakt mot den personen som de ikke klarer å markere sin opposisjon overfor. Dette blir vanskelig å forandre på i voksenlivet og de tar sin passive aggresjon med seg inn i nye relasjoner, også relasjoner hvor passiv aggresjon ikke er påkrevet. 

Er da objektet forstyrret? Ikke nødvendigvis og mest sannsynlig ikke. Igjen er det helhetsbildet som må vurderes. Passiv aggresjon alene er ikke en forstyrrelse, det er en uheldig forsvarsmekanisme som kan jobbes med ved bevisstgjøring og et ønske om å finne sunnere reaksjonsmønstre. Mange objekter er meget klare over deres hang til passiv aggresjon og opplever skam som følge av dette. 

Hvis du er passivt aggressiv så kan du gjøre visse grep for å moderere og modellere din hang til å kontrollere andre på denne måten. Lær deg at passiv aggresjon i enkelte tilfeller er uønsket og i andre tilfeller akseptabelt. De uønskede tilfellene er for eksempel i sosiale lag hvor du ikke klarer å markere dine behov. Må du trengende på toalettet men sier at du kan holde deg? Sier du at du er mett når du egentlig er sulten? Ønsker du å bo på et annet hotell enn dine venner foreslår, men sier likevel "ja, det hotellet er fint"? I slike tilfeller kan du ikke senere laste dine venner for å ha gått imot dine ønsker og behov. Lær deg heller å fortelle hva du mener. At "ja betyr nei" skaper en indre fortvilelse i deg, i tillegg til forvirring hos dine venner som de i lengden ikke forstår og ikke kan leve med. Aksepter at det er ditt ansvar at dine behov blir uttrykt. Klarer du ikke å frembringe dem så ikke føl skam, men drep også et bryggende misnøye mot dine venner som ikke kan lese dine tanker. Både skam og nag går til syvende og sist kun utover deg selv og du blir stående alene når dine omgivelser gir opp å tolke dine dobbelsignaler. 

La oss så ta for oss et eksempel hvor passiv aggresjon er akseptabelt. Du har giftige venner som behandler deg dårlig, men du klarer ikke å fortelle dem det. I stedet bærer du nag til dem og til slutt trekker du deg brått eller langsomt ut av relasjonen. Det plager deg at du aldri fikk fortalt dem hvorfor du gikk. Kanskje de har forsøkt å kontakte deg etter bruddet men du har ignorert henvendelsene, du ønsker dem bare bort og håper at de vil la deg være i fred. Dessuten våger du ikke å konfrontere dem med din misnøye med dem. Derfor føler du deg feig. Kanskje ville du blitt behandlet bedre hvis du hadde markert dine behov på normalt vis? Du skammer deg over din unnvikenhet. I dette tilfellet er det fullstendig akseptabelt å forholde deg taus. Dine venner har behandlet deg dårlig og de fortjener ingen forklaring. Mest sannsynlig trenger de heller ikke en forklaring, for de vet hvordan de har behandlet deg. De ønsker bare å beholde deg som deres søppeldynge. I slike tilfeller kan du trygt legge all skam til side. Du er ikke feig. Du er i din fulle rett i å forlate relasjonen bak deres rygg, du skylder dem ingenting. 

Jeg håper denne litt vanskelige teksten har bidratt til noe innsikt i dette emnet.  

 

Psykopatens syv blikk

En skriftlig oppsummering av søndagens youtube-video. Så langt har jeg identifisert syv blikk som skiller psykopaten fra normale mennesker. Hvis leseren kommer i tanke om flere som ikke kan flokkes under de nevnte blikkene, så utdyp gjerne i kommentarfeltet. 

Kartleggingsblikket. Psykopaten studerer og iakttar objektet, spesielt i begynnelsen av relasjonen. I idealiseringsfasen kan det intenst tilstedeværende blikket virke smigrende, for aldri har noen vært så oppmerksom på objektet, det intenst lyttende uttrykket oppfattes som oppriktig og varm interesse for objektet. Men dette blikket kan også være ubehagelig og objektet får en fornemmelse av å bli overvåket og studert både ansikt til ansikt og bak sin rygg. Psykopaten mangler de fintfølende sosiale antennene som regulerer normale menneskers måte å betrakte andre på. I tillegg opplever ikke psykopaten ubehag av å stirre en annen i øynene. Psykopaten kan derfor holde blikket på en måte som gjør at objektet føler seg avkledd. Kartleggingsblikket er delvis bevisst manipulasjon, delvis en systematisk og effektiv måte å samle informasjon om objektet på; fakta, sårbarheter, personlige egenskaper og særegenheter som psykopaten legger seg på minnet og senere i devalueringsfasen vil bruke mot objektet. 

Det karismatiske/hypnotiske blikket. Viser seg også mest i idealiseringsfasen. Dette blikket er ofte hva som fanger objektet. Objektet blir noe skremt men mest tiltrukket av dette blikket, som synes å ha en hypnotisk effekt - objektet klarer ikke å motstå å bli trukket inn i psykopatens verden. Karismaen kommer av en attraktiv selvsikkerhet hos psykopaten og en opplevelse av at han/hun er spesiell og unik. Objektet ønsker ubevisst å være en del av det som gjør psykopaten så spesiell, derav tiltrekningen. Psykopaten gir objektet en opplevelse av å selv være spesiell ved å befinne seg innenfor psykopatens intimsfære. Psykopaten sier med dette blikket "jeg er spesiell og dermed er du også spesiell så lenge vi er sammen, det er oss to mot verden". Dette blikket bidrar sterkt i opprettelsen av det psykopatiske bånd, som objektet under NK har så store problemer med å slite fordi objektet mister sin opplevelse av å være spesiell når det ikke lenger får være i nærheten av psykopaten. Det hypnotiske blikket er bevisst styrt av psykopaten og brukes ikke mot andre enn den som psykopaten ønsker å fange. Det karismatiske blikket er delvis ubevisst og kan oppleves av flere enn primærobjektet, ganske enkelt fordi den åpne psykopaten ikke kan skjule sin opplevelse av å være spesiell og dette vil stråle ut gjennom øynene.

Det arrogante/foraktfulle blikket. Vil ofte dukke opp etterhvert som devalueringen starter. Hos åpne psykopater så er dette blikket merkbart helt fra begynnelsen. Psykopaten enten klarer ikke eller ønsker ikke å skjule sin selvopplevde grandiositet og berettigelse. Blikket avslører hans/hennes nedlatende syn på andre mennesker. Det er et ubehagelig blikk og en forsmak på rovdyrblikket men uten den samme intensiteten. Hva det imidlertid gjør er å få objektet til å gå på nåler. Det er et dømmende blikk som styrer objektet uten å ytre et ord. Objektet vil automatisk korrigere sin opptreden og bli mer føyelig som følge av dette blikket. Blikket kan også brukes mot andre enn primærobjektet hvis psykopaten ikke ser noen gevinst i å smigre dem, som regel folk som psykopaten vurderer som under seg på rangstigen, det vil si de fleste. Blikket er delvis bevisst manipulasjon men for mange psykopater er det ganske enkelt deres habitualblikk - blikket de har mesteparten av tiden uten å tenke over det. 

Det tomme blikket. Er synlig kun i korte øyeblikk hvor psykopaten ikke kan speile noen eller innen han/hun har rukket å riste en personlighet på plass, for eksempel de første sekundene om morgenen når psykopaten er nyvåken. Noen hevder at psykopaten også har dette blikket når han/hun er alene. Hva det kommer av er at psykopaten er ingen, han/hun har ingen egen personlighet og dette speiles av og til i blikket. Det tomme blikket er noe annet enn det fjerne og åndsfraværende blikket som normale mennesker kan ha når de faller i staver. Det tomme blikket minner mer om blikket til en batteriløs robot. Objekter forteller at i disse øyeblikkene så er det som om psykopaten ikke gjenkjenner objektet eller sine omgivelser, men uten den synlige forvirring som kjennetegner blikket til normale mennesker når de er desorienterte. Det er i stedet et kaldt blikk som avslører den manglende sjelen bak blikket og kan sammenlignes med en hai. Det er i så måte et skremmende blikk. 

Det skadefro blikket. Dette blikket blir synlig når psykopaten har sabotert noe for noen, manipulert noen på en effektiv måte eller ført noen bak lyset. Sistnevnte fungerer som en bekreftelse på at masken fungerer, og psykopaten tolker dette som at han/hun er en dyktig bedrager - noe de tilstreber. Blikket vises også hvis noen rundt psykopaten begår feil selv om psykopaten ikke er innblandet, det bekrefter likevel psykopatens syn på seg selv som feilfri og bedre enn andre. Psykopaten elsker at andre mennesker begår tabber eller opptrer som villige marionetter for ham/henne. Dette gir psykopaten verdifull NF i form av skadefryd og kommer til uttrykk i blikket som en blanding av glede og ondskap. Normale mennesker kan også oppleve skadefryd og denne er ikke i vesen forskjellig fra den psykopaten opplever. Forskjellen ligger i intensjon, hyppighet og intensitet. Psykopaten nærmest gløder. Skadefryd gir dem en meget potent rus (NF) og de oppsøker derfor denne opplevelsen igjen og igjen. De vil iscenesette sabotasjer for andre, for å gjenoppleve rusen.

Det uskyldsrene blikket. Dette blikket er hovedsaklig ubevisst hos psykopaten og er et uttrykk for deres opplevelse av uskyld. Til tross for at de står bak alvorlige overgrep så er psykopatens samvittighet ren, og dette stråler ut gjennom øynene som hos et uskyldig barn. Denne kombinasjonen av selvopplevd uskyld til tross for grove overtramp er karakteristisk for den antisosiale forstyrrelsen; kombinasjonen i seg selv er forstyrret og krever et meget forstyrret sinn som kan akseptere en slik motstridende mental konflikt. Fordi dette hovedsaklig er et ubevisst blikk så vises det ikke i forbindelse med bestemte situasjoner, utover at psykopaten synes å være tilfredsstilt når dette blikket vises. Blikket beskrives ofte som "søtt" og er nærmest uimotståelig for empatiske objekter. Dette blikket er ene og alene ansvarlig for at psykopaten unnskyldes for hans/hennes ugjerninger langt på overtid. Objektet opplever et moralsk dilemma da han/hun kanskje ser ugjerningene men bagatelliserer dem som rampestreker til et lite barn og føler at konsekvensene ikke kan overskride de som er akseptable for et lite barn, til tross for at psykopaten er godt voksen.

Rovdyrblikket. Det skumleste og mest avslørende blikket av alle. Vises ikke ofte, men kommer i forbindelse med maskefall. Maskefall kan skje tilfeldig ved at psykopaten et øyeblikk glemmer å beholde masken på, eller bevisst ved at objektet har gjort noe spesielt foraktfullt (i psykopatens øyne). Et bevisst maskefall vil ikke skje før psykopaten er klar til å forkaste objektet. Det er et meget ubehagelig blikk lik et rovdyr som er klar til å angripe og fortære byttedyret. Blikket avslører to ting; 1) hvem psykopaten egentlig er, og 2) hvilke følelser han/hun faktisk har for objektet. Det er åpenbart ikke snakk om kjærlige følelser slik objektet er blitt forledet til å tro, men forakt, misunnelse, vemmelse, avsky og hån. Dette egentlige synet som psykopaten har på objektet har vært der hele tiden og det er meget vanskelig for objektet å akseptere den forvirrende sannheten. Uansett er det svært viktig å forlate relasjonen med psykopaten når man først har fått servert dette blikket, selv om man umiddelbart ikke forstår hva det betyr. Det kan være hensiktsmessig å gi seg tid til å planlegge flukten slik at psykopaten ikke fatter mistanke, men likevel med hast i bevisstheten. Det kan stå om helse og økonomi, sågar livet. 


 

Les mer i arkivet » August 2018 » Juli 2018 » Juni 2018
Psykopati

Psykopati

41, Oslo

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker