Hvorfor er psykopaten så slem med objektet, og snill med alle andre?


Dette er noe de fleste av oss har kjent på, og kanskje den største kilden til hvorfor vi blir så sinte etter bruddet. Vi ga og ga og ga stadig mer etterhvert som devalueringen tiltok og parallelt med at psykopaten ga oss stadig mindre. Bruddet skjedde uten anerkjennelse for vår godhet og psykopaten gikk videre som om ingenting vi hadde gitt betydde noe, som om vår innsats var en ubetydelig fis i vinden og at vi aldri gjorde noe inntrykk på ham/henne. Vi sitter igjen med følelsen av at vi var usynlige. Hvordan kunne de ignorere alt vi ofret? Ikke så mye som et "takk" fikk vi og på ingen måte "jeg ser alt du har gjort for meg og setter pris på det, men vi fungerer ikke som par". Denne respektløsheten og manglende verditakseringen av vår involvering i psykopatens liv kan få blodet vårt til å koke. Vi kan bli helt lammet og målløse av frekkheten og arrogansen de utviser. Vi får problemer med å tro at det er mulig å ha en slik total mangel på ydmykhet. På en måte kan man si at psykopaten biter hånden som klapper og forer ham/henne, og umiddelbart etter bittet krever mer klapp og mat. Det skal en spesiell og forstyrret evne til frekkhet til, for å prestere dette. 

Vårt raseri blir ikke mindre av at psykopaten var så sjarmerende og tjenestevillig mot utenforstående - mennesker som knapt vedkom ham/henne og som på ingen måte hadde gjort seg fortjent til respekten på samme måte som vi gjorde. Vi så hvordan psykopaten slapp alt han/hun hadde i hendene så snart bekjente trengte hjelp eller selskap, men vi selv fikk stadig færre og mindre smuler. Den samme opplevelsen fikk vi etter bruddet, da psykopaten umiddelbart plasserte et nytt objekt på en pidestall og som han/hun behandler stikk motsatt av hvordan de behandlet oss; med respekt og sjenerøsitet. 

Jeg husker hvordan jeg selv fikk servert hatefulle blikk, ufine kommentarer og kontinuerlige utvisninger av forakt - det som kalles mikroaggresjoner - mens han svinset rundt og gjorde seg populær blant alle andre. Han var meget godt likt av omgivelsene. Det var lett for fremmede å bli glade i ham. I tillegg til at dette synes å være et universalt fenomen for alle karismatiske psykopater så er det også en grunn til det, som vi skal se på om et øyeblikk. Men først så vil jeg minne på at dette er årsaken til at du ikke vil finne støtte for dine bange anelser hos felles venner og bekjente. De har sett en glansbilde versjon som ikke er forenelig med behandlingen du selv får. Det er derfor reelle sjanser for at du blir betraktet som gal hvis du forsøker å lufte private anliggender overfor felles venner. Mitt råd er derfor å ikke gjøre dette, utfallet vil i de aller fleste tilfeller gå i psykopatens favør.

Så hvorfor gjør psykopaten dette? Hvorfor bruker han/hun så mye energi på å flørte med omgivelsene, når du selv bare får forakt? Med godvilje så kan vi anse dette som en ekstrem versjon av "vi viser hvem vi er til de vi er tryggest på". Det er normalt å være dum mot foreldre eller andre som står oss nær fordi vi tar dem for gitt. Dette er fordi vi slapper av og er oss selv i nærheten av de vi er trygge på. Selv om slik middelmådig behandling av våre nærmeste synes kontraproduktiv, så er den en indirekte kjærlighetserklæring. Selv om vi til tider er irriterte på de som står oss nærmest, så er det dem vi oppsøker når vi er ensomme eller har det vanskelig. I enkleste form så er det slik vi kan tolke psykopatens dårlige behandling av objektene; han/hun tar oss for gitt og våger å la masken falle. Forskjellen blir imidlertid klar for oss når vi forstår at mens normale mennesker oppfører seg dumt av kjærlighet og tillit, så gjør psykopaten det som følge av en helt annen drivkraft; narsissistisk forsyning.

Som Melanie Tonia Evans forklarer (med litt vanskelig australsk aksent) i videoen over, så krever psykopaten mer takknemlighet for sin innsats enn vi er villige eller kapable til å gi ham/henne. Grunnene til at vi ikke er villige eller kapable til å gi psykopaten narsissistisk forsyning i den grad han/hun krever er: 

1) Psykopatens behov for narsissistisk forsyning i form av beundring og takknemlighet er skyhøy og ikke proporsjonal med hva de faktisk har gjort seg fortjent til. De er grandiose og dette er en del av deres forstyrrelse. Andre mennesker skal være takknemlige blott for å få lov til å befinne seg i nærheten av dem. Hvis du som primærobjekt står i en særstilling hvor psykopaten trykker deg ekstra tett til brystet, så forventer psykopaten at du utviser en utvidet takknemlighet for dette. 

2) Etterhvert oppdager vi som primærobjekter at det er vi som gir aller mest i relasjonen - sågar er vi kanskje den eneste som gir - og når det går opp for oss at ikke bare er psykopaten tilsynelatende blottet for denne erkjennelsen, men attpåtil krever takknemlighet av ossså oppstår det en motvilje i oss som bremser vår utskillelse av narsissistisk forsyning og dette fanger psykopaten opp. Vi er da inne i en ond sirkel hvor psykopaten får stadig mindre narsissistisk forsyning av oss og vil derfor søke den eksternt - altså hos utenforstående. Dette krever at han/hun bruker all sin energi på å ekstrahere forsyning fra kilder utenfor relasjonen med oss. Det er derfor ingen velvilje igjen til oss etter at psykopaten har avgitt den til andre. Tvert i mot, all giften en psykopat bærer på og er nødt til å spy over noen, lander på oss.

3) Det er ikke normalt at familie eller nære venner uttrykker takknemlighet og beundring hele tiden. Gi-og-ta foregår på automatikk og utover et "takk" så er det ikke slik dynamikken i nære relasjoner fungerer, at vi hele tiden dyrker hverandre. Normale mennesker stiller opp for hverandre på en taus og underforstått måte. Slik blir kjærlighet og takknemlighet uttrykt på subtile vis som normale mennesker forstår. Men psykopaten forstår ikke slike subtile uttrykksformer, dette er en del av normale menneskers sosiale koder som psykopaten ikke klarer å fange opp. Derfor krever psykopaten en "in your face" form for direkte erklæringer av takknemlighet som i lengden blir anstrengende og umulig for normale mennesker å tilfredsstille.  

4) Normale mennesker er ikke takknemlige for å bli mishandlet. Psykopatens objekt blir imidlertid stadig mer devaluert etterhvert som psykopatens frustrasjon over manglende narsissistisk forsyning vokser. En psykopat krever takknemlighet og beundring hele tiden, sågar når de har vært slemme. Han/hun forstår ikke at normale mennesker ikke ønsker å beundre partneren umiddelbart etter en krangel eller et svik. 

I tillegg har psykopaten en sadistisk tilbøyelighet som krever nærkontakt for å få utløp. Han/hun er derfor avhengig av å knytte oss til seg for å ødelegge oss. Det er våre menneskelige egenskaper psykopaten ønsker å ødelegge. Kanskje er det vår gode latter og evne til å oppleve oppriktig glede, eller kanskje er det vår omsorgsevne. Uansett så har psykopaten en spesiell forakt for oss, nettopp fordi vi utviser en unik form for menneskelighet. Nødvendigheten av nærhet til objektene psykopaten ønsker å skade, medfører logisk nok at de som står dem nær opplever seg dårligere behandlet enn de som befinner seg mer perifert i psykopatens nettverk.

Samtidig som primærobjektet mishandles så kan psykopaten være meget oppmerksom og respektfull mot mennesker som vi vet er umoralske eller på andre vis ikke har gjort seg fortjent til en slik favorisering. Husk at psykopaten vet forskjell på gode og dårlige mennesker. De gode menneskene er en trussel fordi de risikerer å stille ham/henne i et dårlig lys. Psykopaten vil derfor ofte vie dårlige mennesker positiv oppmerksomhet, fordi de underbygger hans/hennes grandiositet. Psykopaten kan også være meget hjelpsom overfor mennesker som ikke nødvendigvis er dårlige, men som ikke vedkommer ham/henne. Måpende kan primærobjektet bivåne hvordan psykopaten strekker seg langt for nesten fremmede mennesker. I slike tilfeller er det snakk om fasadebygging og også at psykopaten jakter på nye primærofre.

Det som skjer med oss når vi ser at psykopaten behandler andre bra mens vår innsats går upåaktet hen, er at vi mister vår egenverdi. Vi tror at vi ikke er verdt å elske og at vårt engasjement er en byrde for psykopaten. Vi gjør ingenting riktig. Psykopatisk devaluering er således meget effektiv i å stjele vår menneskelige verdighet og integritet. Følgene blir at vi ser på oss selv som søppel, også etter at vi forstår hva som har foregått. Denne verdigheten må langsomt bygges opp igjen. Det sier seg selv at dette må skje på lang avstand fra psykopaten.

Psykopaten forsøker å fortsette den polariserende devalueringen av oss/idealiseringen av andre også etter bruddet, via sosiale medier. Gjennom sosiale medier så kringkaster psykopaten sine gode relasjoner med den nye partneren og andre venner og bekjente. Dette er ikke tilfeldig, hensikten er at vi skal fange det opp. Det vil forsterke vår oppfattelse av oss selv som mindreverdige av å se dette, selv om vi vet at det er en illusjon. Det er derfor viktig å blokkere tilgang til alle psykopatens medier etter bruddet.   

Selv lenge etter bruddet så kan det være tungt å tenke tilbake på den dårlige behandlingen vi fikk og vite at psykopaten er der ut et sted, har gått videre og behandler andre mennesker bra. For det er slik at de fleste mennesker aldri kommer så nær psykopaten som vi gjorde og vil oppleve ham/henne som et genuint respektfullt og hjertelig menneske. De vil le med psykopaten, la seg sjarmere og i retur like ham/henne. Slik får psykopaten sin bensin i form av narsissistisk forsyning. Det er viktig å akseptere dette som det skuespillet det er. Vit at psykopaten er en slave. Han/hun må ha narsissistisk forsyning hele tiden. Alt skjer på overflaten. De har ingen dybde og derfor heller ingen lagringskapasitet. Normale mennesker har en dybde som gjør at de kan lagre kjærlighetserklæringer og flyte på den i tunge tider. I disse dager er det 20 år siden min bestemor døde, men jeg styrkes fortsatt av all den menneskelige varmen jeg fikk av henne. Kall denne dybden et batteri som kan brukes når enheten ikke har strømtilgang. Psykopaten er grunn og har intet slikt batteri. De er avhengig av strømtilkobling hele tiden ellers vil de slukke. Forsøk å forestille deg hvordan det er å måtte spise hvert femte minutt, ellers vil du sulte ihjel. Livet hadde da følgelig blitt et konstant jag etter mat. Alt annet ville blitt irrelevant. Du hadde ikke hatt tanke for å dekke andre behov enn sult. Du hadde heller ikke hatt kapasitet til å dekke andres behov, kun ditt eget. Når den gjensidige idealiseringen mellom psykopaten og primærobjektet er over fordi dere (i objektets øyne) begynner å falle til ro, så må psykopaten derfor ut av relasjonen for å finne ny narsissistisk forsyning.

Slik må du løsrive deg fra å forvente normal anerkjennelse fra psykopaten. Psykopaten er ikke normal men forstyrret, og er ikke istand til å gi deg den respekten du fortjener. 

I neste tekst skal vi fortsatt snakke om psykopatens dårlige behandling av primærobjektet men med en litt annen vinkling. Vi skal snakke om hvorfor noen primærobjekter blir voldsomt idealisert, og andre nærmest ikke i det hele tatt. 

Bloggen er for alle

Denne litt hjerteskjærende kommentaren fra en anonym mann datt inn i går under teksten om "Psykopaten mangler samvittighet, ikke empati". Jeg vil gjengi den i sin helhet her.

"Det er trist å lese alle beskrivelsene av livssituasjonene. I en ufulkommen verden så er det beklagelig at det skjer, og desverre vil det komme til å skje igjen. Men ja jeg er den første til å være enig at det er viktig å være oppmerksom på denne mentale situasjonen. for å avdekke/avsløre for å beskytte seg selv og andre. Men det er veldig viktig å huske på at vi alle har et liv å leve. legges all energi inn på å være oppmerksom på det mentale, kan det hende at det glemmes å leve. Jeg er selv mann, og jeg vet at kvinner fortjener å bli behandlet med respekt, og skal overhode ikke under noen omstendigheter behandles nedverdigende, uansett om noen skulle mene det motsatte. Det er lovstridig og naturstridig. Jeg legger merke til at Psykopaten blir omtalt med hanskjønn, og Empaten blir omtalt med hunnskjønn. Finnes det situasjoner, omstendigheter og tilfeller hvor det motsatte kan være tilfelle?​"

Min første tanke var jo at denne mannen umulig kan ha lest mye av bloggen for selvfølgelig kan også kvinner være psykopater, bloggen har aldri påstått noe annet og jeg svarte ham med å korrigere hans påstand.

"Anonym: så hyggelig med en mannstemme, velkommen til bloggen. Men det er ikke riktig at psykopaten omtales som "han" og empaten som "hun". Hvis du leser mer i bloggen så vil du se at jeg konsekvent omtaler både psykopat og objekt som han/hun. Kommentarene er utenfor min kontroll og det kan hende du der vil se et og annet kjønnet innlegg men min opplevelse er at også de fleste kommentatorene er påpasselige med å omtale psykopaten som kjønnsnøytral. Det er selvfølgelig annerledes når jeg eller en kommentator forteller direkte fra en opplevelse, da blir psykopaten og objektet omtalt med det kjønnet de faktisk hadde i hendelsen."

Men ved ettertanke så slo det meg at tonen i mannens kommentar var av en meget ydmyk karakter, og nærmest en appell om tillatelse til å kommentere og dessuten påpeke at begge kjønn kan være psykopater. Den bar også preg av at mannen følte han måtte unnskylde på vegne av mannskjønnet for at enkelte av dem er psykopater. Det behøver han selvfølgelig ikke å unnskylde for, det er ikke hans skyld at noen menn er forstyrrede. 

Jeg rådførte meg påny med bloggens statistikk, og tallene er klare; 19% av bloggens lesere er menn, men kun mellom en og to prosent av kommentarene er fra menn. Vegrer de mannlige leserne seg for å kommentere?

Hvis det er slik at mange av de mannlige leserne tror at dette er et kvinneforum, så vil jeg gjøre det klinkende klart at nei, det er det ikke. På denne bloggen har vi ingen agenda om å male menn som overgripere og kvinner som ofre. Her er det psykopat og objekt som gjelder. Bloggen er for alle. Her er alle som mistenker at han/hun har vært utsatt for en psykopat velkommen.

Alle som frekventerer bloggen vet at psykopater kan komme i alle kjønn og former, og alle mennesker kan være psykopatenes mål. Mannlige objekter kan derfor trygt ytre seg. Jeg vil minne på at jeg selv er mann og at min psykopat også var mann. Konstellasjonene er mange. I tillegg til kombinasjonen kvinne/mann og mann/mann, så kan du finne mann/kvinne, kvinne/kvinne, gammel/ung, forelder/barn, sjef/ansatt, kollega/kollega, tante/nevø, bestefar/barnebarn, venn/venn, rådyr/kanin etc. Listen er uendelig.

Grunnen til at psykopater ofte omtales som menn er såre enkel; når 98% av kommentatorene er kvinner eller homofile menn så vil nødvendigvis psykopatene det snakkes om oftest være menn. Det har ingenting å gjøre med at vi anser psykopater som synonymt med menn. Mange av kommentatorene skriver dessuten om kvinnelige psykopater i form av blant andre mødre, venninner eller sjefer.

Alle som kommenterer på bloggen har vært objekter i en eller annen form og er villige til å ta imot nye objekter med åpne armer uavhengig av kjønn, legning, religion, ideologisk overbevisning eller nasjonalitet. Kommentatorene her er fantastisk gode på å hjelpe dem som ikke er kommet like langt og som trenger hjelp, råd og støtte. Noen er for veteraner å regne og har kommentert i ett år eller lenger. Disse har masse gyllen erfaring som de villig deler med andre som trenger den.

Så du kjære mann som skrev denne kommentaren og alle andre som kvier dere for å kommentere i frykt for at dere ikke tilhører målgruppen; hvis du har vært nær en psykopat, så er du i målgruppen. Ikke vær redd for å delta. Din historie er viktig for oss! 

Hare 7/20: Grunne affekter

Vi beveger oss nedover på listen over offisielle kriterier for psykopati. Vi gjør det fordi vi er opptatt av å forstå en reell forstyrrelse, og for ikke å stemple mennesker som mest sannsynlig ikke hører hjemme under den antisosiale paraplyen. Vi gjør det for å motarbeide at ordet "psykopati" blir utvannet eller feilbrukt, og for å kunne identifisere mennesker som på grunn av denne forstyrrelsen skader, misbruker, utnytter og invalidiserer mennesker som kommer dem nær.

Vi er kommet til "grunne affekter". Med grunne affekter så menes at psykopatens følelsesregister er tynt, både i bredde og i dybde. Mange av følelsene som er en naturlig del av normale mennesker hverdag har psykopaten aldri følt. De følelsene de faktisk er i stand til å merke, er flyktige og overfladiske, hvilket betyr at psykopaten opplever følelsene i meget kort tid sammenlignet med hva som er normalt, ofte kun i korte glimt. I tillegg er de for psykopaten knapt merkbare, sammenlignet med normal dybde i sterke følelser som ofte beskrives som at de sitter "i magen" eller "i hjertet". Denne form for følelsesdybde kjenner ikke psykopaten til. 

Psykopatens følelser beskrives som primale og dette er fordi de ligner på følelsene til dyr eller små barn, begrenset til tilfredsstillelse, sjalusi, forakt, misunnelse og raseri. Legg merke til at verken lykke eller kjærlighet er inkludert, men heller ikke hat. Dette er følelser som krever en innsikt og dybde som psykopaten ikke besitter. Det finnes kritikk mot denne sammenligningen mellom psykopaten og dyr eller små barn. Noen kritikere hevder at "barn eller dyr er ikke ondskapsfulle". Vel, personlig tror jeg at enkelte barn eller dyr faktisk er ondskapsfulle, men uansett så er det her snakk om følelser og ikke ondskap. Psykopatisk ondskap er sammensatt av flere kriterier, blant annet berettigelse og grandiositet. Forøvrig kan man se noe som ligner ondskap og ihvertfall sterkt egosentrisitet i barns og dyrs adferd hvis hundens matskål er truet av en annen hund, eller et annet barn tar barnets leke. Barn er meget hurtige med å slå andre barn, innen deres empati er utviklet og de er oppdratt til å forstå at å slå er galt. 

En annen kritikk lyder "men barn og dyr kan elske". Vel, det ser unektelig ut som dyp kjærlighet når hunden overfaller eieren av gjensynsglede. Det ser også ut som kjærlighet når barnet stråler mot ansikter det gjenkjenner, som for eksempel mor eller far. Men mest sannsynlig er det vår egen kjærlighet til barnet eller dyret som vi projiserer, når vi er sikre på at vi "leser" kjærlighet i barnet eller dyret. I barnets tilfelle er det snakk om overlevelse; det er avhengig av omsorgspersoner for å overleve. Reaksjonen på kjente fjes er derfor mer en form for lettelse enn kjærlighet. Hundens glede handler mer om lojalitet enn om kjærlighet. Ekte kjærlighet krever en modning som barn og dyr ikke har. Og som vi nå har forstått - ei heller psykopaten. Det samme gjør lykke og hat.

"Psychopaths seem to suffer a kind of emotional poverty that limits the range and depth of their feelings. While at times they appear cold and unemotional, they are prone to dramatic, shallow, and short lived displays of feeling. Careful observers are left with the impression that they are play-acting and that little is going on below the surface." (fra "Without conscience" av Robert Hare)

Man kan avsløre en psykopats grunne affekter ved å få dem til å beskrive følelsens karakter. Han/hun vil ofte påstå at de opplever følelser som alle andre men vil ikke være i stand til å beskrive følelsene på en gjenkjennelig måte. Deres beskrivelser vil mangle de fine detaljene og subtile undertonene i følelser som normale mennesker vet er tilstede. I tillegg til å mangle evne til å beskrive dem så vil de ofte overdrive beskrivelsen. Dette er fordi de henter deres tolkning av følelser fra TV men også av å studere omgivelsene. Deres følelsesuttrykk blir en merkelig og teatralsk blanding av overspill, lik de som ses i film, og følelsesutbrudd de har observert i ekstreme situasjoner som i begravelser eller lykkerus, men som normale mennesker ikke går rundt og føler hele tiden. Dette klarer ikke psykopaten å differensiere. Psykopaten vil ikke forstå de forskjellige graderingene av følelser, såsom at "når en bekjent dør så blir man litt trist, og når mor eller far dør så blir man veldig trist". Psykopaten vil derfor reagere på en fjern venns død like sterkt som når en forelder dør, og omvendt ta unaturlig lett på at en forelder dør når denne forelderen har vært en god mor eller far. Dette gir normale observatører en følelse av at noe ikke er som det skal være, fordi normale mennesker har en meget finutviklet graderingsans og merker når emosjoner blir uttrykt feil, både på seg selv og på andre. 

Psykopaten vil også forveksle følelser og for eksempel tro at kjærlighet er det samme som seksuell opphisselse, eller at frustrasjoner er det samme som å være lei seg. 

Denne manglende dybdeopplevelsen gjør ironisk nok at psykopaten fungerer kaldt og rolig i stressede situasjoner. Hare forteller i sin bok om et intervju han foretok med en psykopat som hadde ranet en bank med pistol. Psykopaten hadde pekt med pistolen på de bankansatte og noen av de ansatte hadde kastet opp av frykt. Psykopaten forklarte at "de må ha vært ganske ødelagt innvendig", uten å synes å forstå at det er alvorlig frykt som gjør at magen tømmer seg refleksivt. Ved spørsmål om hvordan raneren selv hadde reagert av å få en pistol mot tinningen, så svarte han med logikk og rasjonalitet, som at "jeg hadde tenkt på hvordan jeg kunne unnslippe" men uten å beskrive følelser som indikerte stress eller frykt for å miste livet. 

Hare forteller videre om kvinnen Diane Downs som skjøt og drepte sine tre små barn. Hun skjøt deretter seg selv i armen for å dikte opp en historie om at familien var blitt angrepet av en fremmed mann, men ble ikke trodd av juryen. I fengsel klaget hun over at barna var heldige som døde fordi hun selv var blitt så hjelpeløs at hun ikke engang klarte å knytte sine egne skolisser som følge av den skadede armen. I tillegg til mangel på empati, anger og samvittighet så illustrerer historien en tydelig mangel på ikke bare reell dybde i følelser, men også en feiloppfatning av hva som er riktig å si til omgivelsene om ugjerningen.

Atter en historie fra Hares arkiv handler om psykopaten Norman Russell Sjonborg som med sine gode kognitive evner ble en advokat, men som på fritiden forsøkte å gjøre sine kone gal. Det endte i skilsmisse og etter skilsmissen ble det funnet papirer hvor Sjonborg hadde skrevet ned diverse utfall av skilsmissen som han diskuterte med seg selv; "ikke gjør noe", "søk om full omsorgsrett for barna", "kidnapp barna uten å gjøre noe", "drep barna", "drep barna og kona". Sjonborg ble senere arrestert for mord (ikke på barna) og en tilsynsverge beskrev funnet av papirene som "en person som er så frakoblet fra dypere følelser at han vurderer drap på sine egne barn på samme måte som man vurderer forskjellige forsikringspoliser".  

Selv om disse eksemplene er ekstreme, så husk at de respektive psykopatene i våre liv besitter den samme mangelen på affekter. 

Psykopaten vet at deres følelsesregister er annerledes enn hos normale mennesker, og dette kan forklare deres fascinasjon av våre følelser. De elsker å trykke på knapper som stimulerer følelsene våre. Deretter studerer de konsekvensene, enten de klarer å gjøre oss glade (lavpotent narsissistisk forsyning) eller ulykkelige og desperate (høypotent narsissistisk forsyning) så er en relasjon med en psykopat som å være en forsøkskanin i psykopatens laboratorium, hvor normale mennesker blir testet i forskjellige scenarier som utløser reaksjoner som psykopaten ikke er i stand til å oppleve selv. De studerer oss som en annen rase, fordi vi faktisk er en annen rase for dem. Det er tenkelig at vi selv hadde studert en utenomjordisk skapning i så lang utstrekning som mulig, hvis en av dem hadde landet på jorden. Psykopaten elsker at vi piper når han/hun trykker oss på magen, akkurat som en pipeleke. Han/hun vil gjøre det igjen og igjen, de går aldri lei. Grunne affekter kombinert med berettigelse og grandiositet gjør at psykopatens uttesting av vårt følelsesregister blir malign og ondskapsfull.

Jeg liker å avslutte innleggene i Hare-serien med en hjemmeoppgave. Jeg oppfordrer dere lesere som sliter med savn og kognitiv dissonans til å sette dere ned med penn og papir i et rolig øyeblikk. Skriv ned episoder fra din relasjon med psykopaten som illustrerer hans/hennes grunne affekter. Vær gjerne detaljert. De nedskrevne episodene hjelper deg til å feste kvernetanker på papir i tillegg til at du på et senere tidspunkt kan lese hva du har skrevet hvis tvil river i deg.

Jeg kan begynne.

Jeg vet at NN har grunne affekter fordi han/hun ikke syntes å savne meg når jeg var borte.

Jeg vet at NN har grunne affekter fordi han/hun aldri ble berørt av ting som normale mennesker blir berørt av.

Jeg vet at NN har grunne affekter fordi det aldri stakk i ham/henne da jeg på slutten av relasjonen tryglet om forståelse, en liten samtale og at han/hun skulle lindre min smerte. Jeg møtte kun en mur av is, det var ikke normalt, ikke menneskelig. Jeg vet at NN ikke hadde sluttet å elske meg eller like meg som følge av at relasjonen var over. Jeg vet det var fordi han/hun aldri elsket meg. 

Lykke til med øvelsen. 

Om å være fornøyd med hva man har

Ja dette har vi jo hørt mange ganger før. Men hva ligger bak "vær fornøyd med det du har", og hvorfor er det ikke bare en klisjè? Dette henger tett sammen med takknemlighetsøvelsene som jeg har skrevet om et par ganger i bloggen og som også refereres til i min bok, men i dag skal vi gå dypere bak kulissene. Hvorfor er det så viktig å være takknemlig for hva vi har?

Da jeg var barn, ung, og til en viss grad fortsatt, så hadde jeg et meget rikt indre liv. Jeg hadde så god fantasi at jeg trengte ikke andre barn for å kunne leke. Faktisk foretrakk jeg å leke alene og var vel langt på vei asosial. Jeg undrer om omgivelsene også mistenkte at jeg hadde en grad av autisme, men det hadde jeg altså ikke. Uansett så syntes jeg andre barn var kjedelige, de hadde jo ingen fantasi! De hadde kun evne til aktiviteter som allerede var etablert fra før, som fotball og hyttebygging. De så ikke at det lå en totalt uutforsket verden i vårt indre. De skulle også være i aktivitet hele tiden, og kunne aldri sitte i ro og bare eksistere. Dette irriterte meg. Ja, jeg fremstod nok som et merkelig barn.

Men min verdensanskuelse svant ikke med barndommen. Jeg tok den med meg inn i ungdomsårene og senere voksenlivet. I dag kan jeg fortsatt undres over andre menneskers manglende evne til indre aktivitet. Forskjellen er at i dag irriterer jeg meg ikke over dette. Jeg er heller ikke like asosial som før. I dag vet jeg at mennesker er forskjellige, og at det er en grunn til det. Grunnen er at vi som mennesker har et varierende indre liv. Noen mennesker kan ikke sysselsette seg selv. De er avhengige av eksterne stimuli for å aktiveres og underholdes. I ytterste forstand av denne varianten så befinner psykopaten seg, fordi han/hun ikke har et indre liv overhodet. Men la oss legge psykopaten til side en stund. Vi kan forsåvidt også nevne den motsatte ytterkant, der hvor autisten befinner seg. Autisten er så oppslukt av sin indre verden at alle utenfrakommende elementer oppleves som forstyrrende. Derfor kan autisten reagere med aggresjon når andre mennesker henvender seg til ham/henne. Normale mennesker befinner seg et eller annet sted på et spekter mellom autisten og psykopaten, i hvert fall hva indre aktivitet angår. 

Jeg vokste opp litt som en einstøing, men jeg hadde en sosial oppvåkning som toppet seg da jeg var cirka tyve år. Da oppdaget jeg gleden i å være sammen med andre og jeg begynte å bli sosialt smidigere. Men jeg bar fortsatt med meg et rikt indre liv og hadde et stort behov for å være alene. Det var mitt indre liv som gjorde at jeg følte meg rik, til tross for at jeg ikke hadde mer penger enn andre. Jeg opplevde derfor aldri misunnelse på jevnaldrende som hadde mer enn meg i form av materielle goder. Jeg var absolutt også selv opptatt av materielle ting, men det var i form av "skatter" som brev eller gjenstander med affeksjonsverdi som gjorde at jeg opplevde at jeg hadde noe verdifullt som ingen andre hadde. Jeg følte meg heller aldri truet av at andre hadde et større talent enn meg. Min indre styrke regulerte meg og jeg fylte meg selv perfekt. 

Det kan være andre ting som gjør at du føler deg rik. Det kan være familie eller vennskap, eller kanskje en perle av en hytte dypt inne i skogen. En hytte som kanskje er falleferdig og ikke spesielt høyt taksert, men som for deg er et lite paradis. Du kan føle deg rik på opplevelser. Det kan være en bragd du har utført. Kanskje reddet du en gang et liv. Kanskje gjennomførte du en tøff utdannelse. Kanskje er du heldig å faktisk være pengerik. Det spiller ingen rolle hva det er, men hvis det fyller deg opp med følelsen av å være fornøyd og mett, så befinner du deg i den tilstanden jeg skriver om i denne teksten.

Det som skjer når vi føler oss rike og er fornøyde med hva vi har, er at vi aldri opplever bitterhet eller misunnelse mot de som har mer enn oss av noe. Tvert i mot så unner vi dem det, for vi er fylt av en følelse av å ha det vi trenger og å være privilegert. Når vi opplever oss som privilegerte så har vi overskudd og lyst til å hjelpe andre. Det sier seg selv at denne følelsen ikke oppstår av å ha oppnådd et slags materielt metningspunkt. Den kommer ikke når bankkontoen passerer to hundre tusen kroner, en halv million eller en million. Denne følelsen kommer innenfra, helt uavhengig av eksterne faktorer. Og det er her poenget mitt om indre rikdom, indre liv og indre aktivitet kommer inn. For når vi er fylt med oss selv, så løper vi ikke etter eksterne stimuli. Mennesker som er indre fattige søker eksterne mål, som å tilegne seg stadig større hjem eller dyre gjenstander. De måler suksess etter hva andre har kontra dem selv. Ja, vi vet at dette også er hva psykopaten gjør, men det faller innenfor normalen å ha det slik til en viss grad. Hvis du kjenner deg igjen i denne beskrivelsen, så ikke tro at du har psykopatiske trekk. Slapp helt av, og lær heller hvordan du kan slippe dette "jaget".

Å være fornøyd med hva vi har inkluderer også å være fornøyd med hvem vi er. La oss ta et eksempel. Jeg var alltid så slank, helt til langt opp i 30-årene så var jeg nær sagt mager, og jeg var stolt av det (ja, det er lov å ha overfladiske verdier også). Jeg så jevnaldrede mennesker ese ut men jeg struttet fortsatt rundt tynn som ei fjøl. Hva det gjorde med meg var ikke at jeg nedvurderte mennesker som var tykkere enn meg, men jeg var fornøyd med meg selv. Jeg gikk rakrygget rundt og så andre mennesker i øynene, slik det skal være. Men så skjedde det at jeg klarte å slutte å røyke. I utgangspunktet var det en bragd, men jeg endte opp med å legge på meg tretten kilo. For utenforstående så fremstod jeg nok som normalvektig fordi jeg hadde vært så mager tidligere. Men det skjedde en indre prosess i meg som endte med at jeg ikke lenger var fornøyd med meg selv. Jeg hadde knyttet en del av mitt selvbilde til å være tynn, og nå kunne jeg ikke lenger gjøre det. En del av min selvtillit forsvant dermed med kiloene som kom. Sammen med ettervirkningene etter psykopaten så medførte det at jeg sluttet å gå rakrygget, jeg sluttet å se folk i øynene. Jeg var ikke lenger fornøyd med hva jeg hadde. Plutselig var jeg utilstrekkelig og jeg hadde utilstrekkelig. 

Jeg kjente nye følelser dukke opp i meg; sinne, raseri, misunnelse, bitterhet og hat. Min indre rikdom kunne ikke lenger holde disse følelsene på avstand, fordi jeg ikke lenger var fornøyd med hva jeg hadde. Jeg mistet evnen og lysten til å være snill mot andre. Plutselig følte jeg meg ikke rik lenger, til tross for at jeg faktisk hadde mer penger og eiendeler enn før. Men materiell rikdom hjelper ingenting når du ikke er fornøyd med hva du har eller hvem du er. Det er derfor millionærer ofte ikke er fornøyde, selv om de har mer enn de fleste. 

Psykopaten sådde et frø i meg om at jeg ikke var god nok. Jeg begynte å reagere negativt på at andre mennesker syntes å ha lykkelige relasjoner med deres partnere. Jeg sluttet å unne dem deres lykke, og begynte å misunne dem. Jeg hadde selv opplevd et øyeblikks lykke slik jeg oppfattet deres lykke, men den ble tatt fra meg. Og nå var jeg fattig sammenlignet med dem. Når slike vonde følelser slår rot i deg, så begynner det også å stråle ut av deg. Andre mennesker fanger det opp og trekker seg unna. Du havner stadig hyppigere i konflikt og verden snur fra å være et trygt og godt sted til å bli et sted som motarbeider deg. Hvis du kjenner deg igjen i dette, så skal du ikke la det få lov til å spise deg. Ikke la psykopaten vinne. Det finnes en løsning; lær deg å igjen bli fornøyd med hva du har.

Hent din indre rikdom fram igjen. Hvis alt er borte så begynn på gulvet med takknemlighetsøvelsene som gamle lesere av bloggen kjenner til. For dere nye lesere så kan jeg kort repetere hva de går ut på. Hver morgen når du står opp, så sitt fem minutter på sengekanten hvor du takker høyt til deg selv for alt du har. Etter et psykopatisk brudd så føler man at man har mistet alt. Takknemligheten er derfor ofte ikke ektefølt, men det behøver den ikke å være. Derfor skal du takke høyt. På den måten programmerer du hjernen og deg selv til å få din indre rikdom tilbake. I begynnelsen må det kanskje være helt basalt; "jeg er takknemlig for at jeg har luft i lungene, en seng å ligge i hvor jeg kan sørge og stenge omverdenen ute, og et toalett som jeg kan kaste opp i fordi jeg har så vondt i magen". Ja, det er lov å være litt ironisk i begynnelsen. Senere kan du utvide til "jeg er takknemlig for at jeg har noen kroner i banken, mat i kjøleskapet og en god venn". Etterhvert kan du utvide til "jeg er takknemlig for at jeg klarer å gå på jobb og fikk skrevet en prosedyre på jobben som ble godt mottatt av medarbeiderne og sjefen". Slik får du langsomt din indre rikdom tilbake, du står igjen rakrygget og opplevelsen av at andre har mer enn deg vil avta.

Selvfølgelig finnes det aspekter ved livet som ikke fungerer optimalt og som man ikke skal være fornøyd med. Disse aspektene krever forandring og tiltak. Men dette er noe annet enn den grunnleggende indre rikdommen som bør følge deg, uansett hvor du går. Når den er på plass, så vil eksterne problemer bli utfordringer og ikke bekreftelser på at du ikke har nok. Det viktigste tiltaket har du faktisk allerede gjort, hvis du har brutt med psykopaten. Alle andre problemer blir for barnemat å regne når du har klart å innføre NK. 

Tenk også på at psykopaten du var sammen med, aldri vil bli fornøyd med hva han/hun har. Det er kronisk, en del av deres forstyrrelse. Det er derfor de befinner seg i konstant konkurranse med andre, opplever misunnelse og bitterhet daglig. Psykopaten har det ikke bra. De har ingen indre rikdom. Uansett hvor hardt de forsøker å overbevise andre om deres perfekte liv, så er de aldri fornøyd med noe. De er heller aldri fornøyd med hvem de har. De var ikke fornøyd med deg, og de er ikke fornøyd med din erstatter. Får de barn, så er de ikke fornøyd med dem. Får de en million i gave eller testamentert, så er de ikke fornøyd med pengene, for de kunne jo fått to millioner hvis de ikke hadde hatt et søsken! De er derfor bitre på at deres søster eller bror ble født. Hvis de er friske, så fungerer de i egne øyne likevel ikke optimalt, for det finnes mennesker som er sterkere enn dem.

Pass på at du ikke selv blir slik. Psykopaten stjal vår evne til å være fornøyd, men du kan ta den tilbake. Ikke la psykopaten gjøre deg til dem. Psykopaten er ikke lykkelig, la denne erkjennelsen formilde ditt hat og bitterhet mot vedkommende. 

Jeg håper dette har gitt deg litt bedre innsikt i betydningen av "vær fornøyd med hva du har".  

Filmtips: The girl on the train


Det skorter ikke på filmer om psykopater. Det er imidlertid langt mellom hver film som gir en troverdig fremstilling av en psykopat slik vi kjenner dem her på bloggen og fra våre liv. "The girl on the train" er en slik film. Filmen ble vist på kino i 2016 til gode anmeldelser og var såvidt jeg husker nokså populær. Selv fikk jeg ikke sjansen til å se den før i går kveld. Her følger mine inntrykk og bruddstykker av handlingen. Dere som ikke ønsker å vite hva som skjer i filmen, bør stoppe å lese nå.

Jeg likte "The girl on the train" meget godt. Grunnen er at den skildrer så mange elementer av hva vi har lært om oss selv og psykopaten i nære relasjoner. Hovedpersonen er Rachel som er et alkoholisert vrak og jeg må innrømme; en du har lyst til å riste fordi hun virker både besatt og uten evne til å få orden på livet sitt. Men det gikk fort opp for meg at karakteren er en meget god skildring av hva som skjer med objektet etter en psykopatisk forkastning. Rachel ble nemlig forkastet av sin psykopatiske ektemann, Tom, og hurtig erstattet med en ny partner. Rachel fikk alvorlige problemer med å forstå hvorfor hun ble byttet ut så fort, uten avklaring. Hun klarer ikke å legge relasjonen til Tom bak seg, og hver dag tar hun toget forbi hennes tidligere hjem - huset hun delte med Tom men som nå den nye partneren har flyttet inn i. Tom har dessuten fått et barn med den nye kvinnen. Hver dag utsetter Rachel seg for den tortur det er å se mannen hun trodde hun skulle dele livet med, nå har gitt hennes fremtid til en annen kvinne, men Rachel klarer ikke å gi slipp. Hun er blitt bitter. Det kommer dessuten frem i filmen at hun ofte kontakter sin eks og hans nye familie i jakt på svar, inntil hun trues med besøksforbud og anmeldelse. På utsiden ser det selvfølgelig ut som om Rachel er en ustabil forfølger og langt inn i filmen heller sympatien mot Tom og hans nye familie. Lyder dette kjent så langt? Faktisk er det skremmende kjent, og det kommer mer.

Rachel tror hun har skyld i at relasjonen med Tom endte, noe Tom har manipulert henne til å tro. Men etterhvert forstår vi at alle tingene Tom klandrer Rachel for, de gjorde han selv. Dette er psykopatisk projeksjon og noe filmen på ypperlig vis klarer å fremstille med en tvist, slik at dette ikke blir åpenbart før langt inn i filmen. Noe annet som filmen fokuserer på, er psykopatisk tåkelegging. Rachel tror det er noe galt med henne, og husker ikke hendelser slik de egentlig foregikk. Tom har klart å tåkelegge henne til å tro at det er Rachels skyld at han mistet jobben i et firma, fordi Rachel oppførte seg klanderverdig på en firmafest. Dette er Rachel også selv overbevist om og bærer med seg videre i livet. Senere i filmen kommer det frem at den egentlige grunnen til at Tom mistet jobben, var fordi han sextrakasserte flere av sine kvinnelige kolleger. Dette er en av flere eksempler på tåkelegging som filmen på ypperlig vis klarer å fremheve. 

Rachel gjennomgår dog en oppvåkning på nøyaktig samme måte som jeg og dere som følger bloggen i vår tid gjorde. I sjokk og vantro opplever hun at sannheten erstatter tidligere hjernevask. A-ha opplevelsene står i kø for henne, og dette skjer parallelt med at hun blir tørrlagt. Hun forsøker å advare Toms nye partner, men i begynnelsen er dette forgjeves. Den nye partneren er selv tåkelagt til å tro at Rachel er gal og sverger sin lojalitet til Tom. Men etterhvert som filmen nærmer seg sitt klimaks så går det også opp for den nye partneren at Tom ikke er den mannen han har utgitt seg for å være. Igjen er dette skremmende kjent skildret. 

I filmens klimaks får vi se et godt skildret psykopatisk maskefall. Tom blir stilt til veggs for sin tåkelegging men anklages også for å ha begått et mord (ha i mente at dette er en film og at det skal være en viss dramatikk involvert, dessuten er et psykopatisk motivert drap heller ikke utenkelig i det virkelige liv). I kjent psykopatisk stil så klandrer Tom alle andre for sine ugjerninger og nekter å se sine egne feil. Han angrer ingenting hverken overfor Rachel, mordofferet eller den nye partneren. 

Kort konkludert så skildrer denne filmen så mange av de psykopatiske elementene vi kjenner til at jeg kun kan lovprise den. Om den er så spennende som filmkritikerne hevder? Nuvel. Jeg har sett thrillere med langt mer nerve enn denne. Men for oss studenter av samspillet mellom psykopat og primærobjekt så er den en gavepakke. Det aller verste er at jeg så altfor lett kunne relatere til den. Da gikk det opp for meg at jeg en gang levde i en thriller. Erkjennelsen ga meg gåsehud. 

Så til dere kjære mannlige lesere. Dere gir ikke så mye lyd fra dere her på bloggen, men jeg vet at dere er her. Fokuset blir lett på den mannlige psykopaten når de aller fleste kommentatorene er kvinner og også mine egne erfaringer handler om psykopatiske menn. Men til dere menn og også andre lesere som har deres erfaringer fra kvinnelige psykopater så er den minst like kjente filmen "Gone girl" fra 2014 et meget godt tips. "Gone girl" er interessant fordi den blant annet på mesterlig vis skildrer psykopatens manglende identitet; hvordan den psykopatiske kvinnen i filmen nesten uten anstrengelse svinger mellom flere forskjellige personligheter men uten egentlig å være noen. Den skildrer også - akkurat som "The girl on the train" - psykopatens totalt fraværende samvittighet og anger.

For homofile lesere så vil jeg anbefale "The talented Mr. Ripley" fra 1999 som også er en moderne klassiker om en mannlig psykopat som idealiserer en annen mann, men myrder ham når objektet ikke responderer på idealiseringen slik psykopaten ønsket. Deretter overtar han den myrdedes liv, interesser, væremåte og omgangskrets.

Alle tre filmene har det til felles at de er høykvalitetsfilmer som ikke går over styr. Selv om alle filmene inneholder drap så går de ikke i den samme fellen som andre filmer om psykopater; å overdrive blodbadet på bekostning av realistiske fremstillinger av psykopaten. Alle tre legger vekt på psykologiske elementer som vi som objekter lett vil gjenkjenne. Det pussige er at de fleste seere naturlig nok oppfatter disse filmene som thrillere og grøssere, men for mange av oss her på bloggen så var det hverdag å ha en slik person i våre liv. 

Så her er tre viktige filmer alle bør streame, leie eller kjøpe, hvis dere ikke har sett dem allerede. 

Det er bare å sette igang med å poppe popkorn og slå av telefonen :)

 

Psykopaten og søvn



Nå tenker du kanskje "jeg vet at psykopaten gjør mye avvikende, men det er vanskelig å tro at de til og med sover annerledes". Vel, det er naturlig hvis du tenker dette, men faktisk så kan man lese en psykopat på deres søvnmønster. Dette er naturligvis ikke et offisielt kriterie, men de fleste av psykopatens væremåter er ikke offisielle diagnosekriterier. Kun vi som kjenner en psykopat på nært hold har sett fellestrekkene og vet at disse uoffisielle kriteriene eksisterer. Slik er det også med psykopaten og søvn. 

Noe som vi alle vet men har nektet å tro at ikke er tilfeldig, er hvordan psykopaten kan legge seg og etter kun få minutter falle i tilsynelatende dyp søvn. For observatøren så minner det om en robot som skrus av eller legger seg til oppladning. Men dette er alt annet enn tilfeldig. Det er slik, og grunnen er at psykopaten ikke har bekymringer eller kvernetanker som holder ham/henne unødvendig våken. Psykopaten tenker ikke på morgendagen på samme måte som normale mennesker gjør. De gruer seg ikke til eksamener eller andre utfordringer. De opplever heller ikke glede; "sommerfugler i magen" holder dem ikke våkne. De ligger ikke og tenker på om de har sagt eller gjort noe galt. Samvittighet er fraværende og plager dem ikke. De har heller ingen håp eller drømmer om framtiden, som de ligger og spekulerer på om vil gå i oppfyllelse. 

Psykopaten kan falle i søvn umiddelbart etter en krangel. Der objektet ligger våken med knute i magen og lurer på hvordan konflikten kan løses, så dveler ikke psykopaten ved dette. Faktisk kan det virke som om de sover bedre etter en konflikt, og mest sannsynlig gjør de faktisk det. Narsissistisk forsyning i form av et opprørt objekt, beroliger psykopaten. Narsissistisk forsyning er deres bensin og deres evne til å falle hurtig til ro etter bråk kan sammenlignes med hvordan normale mennesker slapper av når de har spist seg gode og mette. 

Psykopatens søvnbehov synes å være minimalt. De trenger i gjennomsnitt få timer med søvn hver natt, og det synes som om de kan gå i flere dager uten søvn, og uten at det påvirker deres prestasjonsevne. De våkner fulle av liv selv etter meget kort sovetid. Igjen, akkurat som en robot, så kan en kort power nap på femten minutter holde dem gående i timevis. Imidlertid så vet de at normale mennesker trenger mer søvn enn dem, og dette vet de å benytte seg av i mishandlingen av objektet når devalueringen setter inn.

Det har seg nemlig slik at psykopaten fabrikkerer konflikter kun for å holde objektet våken. Psykopaten kan krangle utover de sene nattetimer uten å vise det minste tegn til tretthet. Objektet derimot blir stadig trettere og dette påvirker dessuten objektets resonneringsevne under krangelen. Dette vet psykopaten og han/hun vil benytte seg av dette til å få et stadig større overtak over et objekt som ikke lenger klarer å tenke klart. Neste morgen er objektet fullstendig omtåket etter bare et par timer søvn, mens psykopaten virker mer vital enn noengang. De spretter opp, smiler og sier "god morgen" mens de plystrer seg inn i dusjen. Psykopaten vet at de har ødelagt både natten og dagen for objektet. De selv derimot, er oppglødd og fulle av narsissistisk forsyning. 

Slike våkenetter iscenesetter psykopaten spesielt hvis de vet at objektet har en viktig dag foran seg. Kanskje har objektet en tolv timers arbeidsvakt i vente, eller kanskje en eksamen eller et jobbintervju. Kanskje skal han/hun kjøre en lengre distanse og trenger søvn. Dette vet psykopaten å ødelegge. Psykopaten vet at søvndeprivasjon svekker objektet på sikt. På den måten blir objektet enklere å manipulere og kontrollere. Psykopaten kan derfor finne på å forstyrre objektets søvn ikke bare en enkelt natt, men nærmest rutinemessig.

Det er akkurat som at psykopaten håner normale menneskers behov for søvn. Fordi psykopaten trenger mindre søvn enn normale mennesker, så oppfatter psykopaten søvn som en svakhet. Jeg vet om barn av psykopatiske og narsissistiske foreldre som kan fortelle at behov for søvn ble forbundet med skam, spesielt å ta en lur midt på dagen. Disse barna kunne fortelle at de måtte sove i skjul hvis de hadde behov for det, og hvis de forsøkte å finne ro eller slappe av, så passet deres psykopatiske foreldre på å bråke ekstra mye rundt dem, eller ruske dem i tærne hvis de var i ferd med å sovne, slik at de våknet. Soving ble møtt med et mildt anklagende og hånende "har du sovet igjen?", som om det var en slags forbrytelse å sove midt på dagen eller for lenge om morgenen. 

Selv om psykopaten synes å sove meget dypt, så er de lett vekkbare. I tillegg til et begrenset søvnbehov i antall timer, så sover de meget overfladisk. Det er som om de selv under søvn er oppmerksomme på alt som skjer rundt dem. Min psykopatiske nabo visste det alltid hvis jeg var våken og i aktivitet, selv om det var midt på natten (på grunn av turnusarbeid så har jeg av og til en annerledes døgnrytme). Han fikk med seg alt som skjedde rundt vårt hus, uansett tid på døgnet. Jeg kjenner psykopater som er meget sensitive for lyd og bevegelse når de sover. De synes å alltid ligge på vakt, som om de har en innebygd boligalarm og alltid er forberedt på angrep, selv om natten. Jeg tror det faktisk er slik. En psykopat angriper selv sine omgivelser hele tiden og mest sannsynlig projiserer de dette personlighetstrekket over på andre. Det gjør at psykopaten befinner seg i en slags permanent paranoid tilstand. 

Til slutt; psykopaten synes å ikke ha evnen til å drømme. Evnen til - og behovet for - å drømme krever indre aktivitet; et følelsesliv og evne til refleksjon. Normale mennesker drømmer hver natt. Vi drømmer ekstra intenst hvis noe plager oss eller hvis vi bevisst og ubevisst bearbeider noe. Psykopaten har ingen av disse drivkreftene, intet indre liv eller følelser som må reguleres. Hvordan kan de da drømme?  

Psykopater jeg har snakket med om dette temaet synes å ikke helt forstå hvordan drømmer foregår. De sier rett ut "jeg drømmer ikke". Dette utsagnet møter vi ofte med mistro og svarer "joda du drømmer, alle drømmer, du husker bare ikke drømmene dine". Vel, jeg har sluttet å svare dette. Jeg tar psykopaten på deres ord når de påstår at de ikke drømmer. Hvis de drømmer, så gjør drømmene åpenbart intet inntrykk på dem. De blir ikke berørt av noe.

Kanskje er det en "tell" eller kanskje vet ikke psykopaten at han/hun avslører seg selv, men neste gang jeg hører en person jeg ennå ikke kjenner påstå at han/hun ikke drømmer, så vil jeg være på vakt. Faktisk vil jeg løpe.

 

 

Smerte

Smerten etter bruddet med en psykopat er stor. Den er også forvirrende. Hva kommer den av? Hvorfor er den så sterk og langvarig? Hvordan kan den lamme oss så voldsomt? Temaet smerte er berørt i varierende grad i mange tidligere tekster. Likevel etterspør lesere mer fokus på smerten de opplever. Derfor vil jeg skrive litt om smerte i dag.

Først vil jeg råde leserne til å ikke frykte smerte. Grunnen til det er fordi den kommer for å advare oss. Den vil fortelle oss at det er noe vi må rette oppmerksomheten mot og eventuelt reparere. Akkurat som fysisk smerte, for eksempel et sår vi har pådratt oss, så opplever vi mental smerte for å bli oppmerksom på såret. Kroppen sier "se her, her må det renses og plastres, kanskje syes". Hvis ikke vi hadde blitt oppmerksomme på såret i form av smerte så hadde vi gått intetanende med det, inntil det ble infisert og potensielt dødelig. Det er nøyaktig det samme som skjer med mental og emosjonell smerte. Problemet er at slike sår ikke er synlige, derfor forstår vi ikke nøyaktig hva problemet er. Hva må fikses? Hvor begynner vi? Hva er klint og hva er hvete?

Smerten etter et brudd med en psykopat forteller oss at vi har vært nær en person som vi ikke har hatt godt av å være i nærheten av. Hvis vi tenker etter så oppstod ikke smerten etter bruddet. En del av den var der under hele relasjonen. Dog ble den mikset med lykkefølelse hver gang psykopaten bestemte seg for å kaste til oss en smule. Vi fortrengte derfor smerten under relasjonen, eller blandingen av godt og vondt opplevdes som så forvirrende at vi ikke klarte å skille ulykke fra lykke. I mange tilfeller forvekslet vi derfor smerte med kjærlighet.

Etter bruddet slo smerten imidlertid ut i full blomst. Det var som om smerten vi bar på under relasjonen endelig fikk sin forløsning. Ovenpå den smerten som allerede var der så kom nye smerter; smerten fra tapet av en person vi elsket og som vi trodde elsket oss. I tillegg fikk vi abstinenser. Abstinenser gjør vondt. Kroppen vrir og vrenger seg i omstillingsprosessen, vi svetter og får hete- og kuldetokter om hverandre. Dette er faktisk fysiske smerter. Så kommer ensomheten oppi alt det andre. Aldri har vi vært så ensomme. Psykopaten lot som om vi var ment for hverandre, vi la derfor våre liv i hans/hennes hender. Men plutselig er psykopaten borte. Hvem skal vi nå være sammen med? Hvem kommer til å se oss like sterkt som psykopaten gjorde? Skal vi igjen bli usynlige? Hvordan skal vi klare oss uten oppmerksomheten han/hun ga oss? Hvordan skal vi klare oss på egenhånd?

Det er ikke rart at dette gjør vondt! Det er nesten uutholdelig. Men vit at smerten etterhvert forandrer karakter. Vil du gjerne høre at den blir helt borte? Vel, jeg vil gjerne fortelle deg at det blir den. Men jeg vil du skal vite sannheten; den kommer til å vise seg så lenge du har noe ugjort med deg selv, slik at hvis du gjør den nødvendige jobben med å undersøke såret, pleie det, rense det og skifte plaster, så vil smerten forandre seg, kanskje bli borte eller sågar erstattes av velbefinnende. Hvis du derimot neglisjerer ditt kjernesår, så vil smerten fortsette med å dukke opp.

I begynnelsen er smerten av en hvileløs og rastløs art. Man finner ikke ro og klarer ikke å sitte stille. Samtidig lindrer det ikke å bevege seg. Ingenting lindrer. Ingen stol eller stilling er behagelig. Gråten presser seg på hele tiden. Matlysten forsvinner fordi magen allerede er fylt med sorg. Ingen ord trøster, derfor hjelper det heller ikke med avledning eller distraksjon. Man kan ganske enkelt ikke flykte fra denne første, lammende smerten. Fokus og konsentrasjon blir borte, man klarer ikke å lese en bok eller se en film. I beste fall klarer man såvidt å klore seg igjennom en normal arbeidsdag.

Jeg kan fortelle at denne innledende akutte smerten går bort. Dette er en spesielt ubehagelig fase man må gjennom, men den går bort. I dag, fire år etter relasjonen med min P så kan jeg ikke huske når jeg sist hadde det slik. Det må være flere år siden allerede. Hvilke smerter har jeg i dag, så lang tid etter? Jeg kan kjenne på sorg over alt jeg har mistet og en slags utilstrekkelighet som jeg tidligere ikke merket. Men grunnen til at jeg i dag føler meg mer utilstrekkelig enn før er ikke fordi jeg var lykkeligere innen jeg traff psykopaten. Grunnen er at jeg var dummere før jeg traff ham. Jeg lyttet den gang ikke til min intuisjon og forstod ikke hvorfor jeg av og til møtte indre og ytre motgang. I dag vet jeg. Smerte kan derfor være et tegn på innsikt, at vi er blitt klokere og leser oss selv bedre. Kall det gjerne empatismerter med oss selv. 

La oss ta et lite eksempel. La oss late som at vi har en sur nabomann. Han tåler ingenting. Han kjefter så snart vår katt setter seg på hans trapp, og jager den vekk med kosten. Han ringer på hvis han mener vi har forsøplet den felles bakgården. Han klager over støy hvis vi spiller musikk etter klokken ni om kvelden, eller hvis sterk odør fra vår matlaging siver inn til ham. Han blir et irritasjonsmoment og en vi vekselvis ler av eller får grå hår av. Men utover dette så berører han oss ikke. Vi bryr oss ikke om ham og avfeier ham som irrelevant.

Så en dag får vi vite at han en gang elsket en kvinne dypt, men hun forlot ham. Vi får også vite at han hadde en sønn som tok sitt eget liv i ung alder. Vi får attpåtil vite at han vokste opp i et barnehjem frem til han var fjorten år. Deretter ble han kastet ut og måtte klare seg selv. Plutselig åpenbarer det seg en historie, en forklaring på hvorfor han i dag oppfører seg som han gjør. Vi slutter å le og får vondt av ham. Smerten er en blanding av dårlig samvittighet for våre tidligere oppfatninger og av ny innsikt. På mange måter var det enklere før, den gangen vi kunne møte mannen med et skuldertrekk. Det kan vi dog ikke lenger, fordi vi har fått kunnskap og innsikt. Ekte empati er smertefullt. 

Det er denne smerten vi fortsatt av og til føler på lenge etter bruddet med psykopaten. Den handler selvfølgelig ikke om nabomannen. Den handler heller ikke om psykopaten, men om oss selv. Vi har fått fornyet innsikt i oss selv, i tillegg til empati for oss selv. Smerten er en indikator på at vi bryr oss om oss selv. Denne smerten er annerledes enn den første, akutte smerten da såret oppstår. Denne senere og dypere smerten betyr vekst, at såret gror. 

Uansett hvor du er i forløpet, så "bli venn" med smerten. Lær deg å akseptere den. Smerte i seg selv er ikke farlig, den forsøker å kommunisere med oss. Ta den på alvor. Ikke forsøk å gå utenom, men stå i den. Ikke ty til alkohol, overspising, kjederøyking eller andre aktiviteter for å skyve den unna, den vil i så fall komme sterkere tilbake.    

Vær også klar på at mye av smerten ikke oppstod som følge av psykopaten. Faktisk har den i mange tilfeller vært der hele tiden, lenge før han/hun gjorde deres inntog i våre liv. Ofte så tilskriver vi den psykopaten på falskt grunnlag. Følelsen av ensomhet og utilstrekkelighet var der nemlig kanskje fra vi var unge. Problemet er at sammen med psykopaten så ble den midlertidig borte, og det føltes så godt. Det skjedde fordi psykopaten på manipulerende vis spottet den og lindret den. Da psykopaten forsvant så kom derfor smerten tilbake og vi lengter tilbake til psykopaten for at smerten igjen skal lindres. Vi tror at psykopaten er vår redningsmann/-kvinne. Men smerten har egentlig ingenting med ham/henne å gjøre og vi må søke tilbake til våre røtter for å lindre den selv. Samtidig som vi gjør den jobben, så reduseres smerten, i tillegg til at en psykopat vil møte lukkede dører for oss fordi vi ikke lenger har et like stort behov for lindring.   

 

Minner på neste kursdag, som blir 30/9 i Oslo. Se "arrangementer" på facebook for mer info. 

Frankenstein

Når jeg i dag holder kurs for "nyklekkede" objekter eller snakker med dem i Hjelpetelefonen, så slår det meg hvor vanskelig det er for mange å fatte dybden i den antisosiale forstyrrelsen. Selv om vi har levd det, selv om vi kan fortelle hoderystende historier om våre psykopater, så faller vi altfor ofte tilbake på oppfattelsen av at det er snakk om "en normal person som oppfører seg grusomt". Forferdelig og uforståelig oppførsel, men likevel et normalt menneske. Det er svært vanskelig å tenke på psykopaten som umenneskelig; han/hun trasket ved siden av oss, pustet, snakket, spiste, sov. Hvordan i all verden kan denne personen være noe annet enn menneskelig? 

Vi er ikke dumme selv om vi ikke klarer å forstå forstyrrelsen inn i dens kjerne. Svært få kan det. Avviket er så langt fra virkeligheten vi er vokst opp med å tro på, at det nesten ikke lar seg gjøre. Det er noe som heter "på seg selv kjenner man andre" og det er også slik vi vurderer både hva vi anser som normalt og hva vi anser som abnormaliteter. Vi har ingen problemer med å observere at enkelte er gale, men vi gjør det med en idè om at vedkommende opprinnelig var normal og dermed med god hjelp og eventuelt medisinering kan bli normal igjen. Hvor ofte har vi ikke hørt uttrykkene "hun klikket" eller "han ble psykotisk"? Forestillingen om at gale mennesker er friske mennesker som knakk under press stikker dypt og er nesten urokkelig. Når vi derfor skal forsøke å forstå vår psykopatiske partner, forelder, kollega, sønn eller venninne så er det med et slikt utgangspunkt om "normalitet i bunn" som vi bruker som briller. 

Dette tankesettet er velment men det forsinker også vår rehabilitering og gjør NK vanskelig, fordi vi menneskeliggjør psykopaten. En innringer jeg snakket med i hjelpetelefonen fortalte at han forsøker å dehumanisere sin eks fordi monsteret i psykopaten må fram, ellers vil han ikke klare å stå imot å gå tilbake til psykopaten. Å dehumanisere noen er vanskelig når vi fortsatt elsker og synes synd på, men egentlig nødvendig og dessuten riktigere enn vi tror.

Når jeg i dag holder kurs og foredrag, så er det spesielt to historier som får folk til å forstå at psykopati ikke er "normalitet som har gått skeis", men en meget alvorlig abnormalitet, nærmest en annen menneskerase som går blant oss. Jeg vil fortelle den ene historien her i dag. Det pussige er at historien ikke er spesielt skremmende. Den setter likevel et støkk i tilhørerne, hvor jeg ser at de ihvertfall i et sekund eller to klarer å fatte dybden i hva psykopati handler om.

Vi liker å bruke forskjellige monstre som metaforer for psykopaten, blant annet vampyrer og Dracula. Et annet kjent monster vi enkelt kan bruke som en metafor er Frankensteins monster og nå vil jeg forklare hvorfor. Historien om hvordan Dr. Victor Frankenstein skapte et levende vesen av forskjellige kroppsdeler fra avdøde mennesker må virkelig ha sjokkert publikum da den ble utgitt i 1818. Datidens gudfryktige og puritanske folk hadde knapt lest noe så makabert. Historien er tidløs, på den måten at moderne mennesker - vidt forskjellige fra de som vandret på jorden i 1818 - fortsatt leser historien med interesse og med jevne mellomrom kommer fortsatt nye filmatiseringer på markedet. Men hva har psykopaten med Frankensteins monster å gjøre? Faktisk svært mye.

Hva psykopaten primært har til felles med Frankensteins monster er at ikke psykopatens legeme, men derimot hans/hennes personlighet, er sammensatt av deler fra andre mennesker. Ikke så mye som et fnugg av psykopatens personlighet tilhører psykopaten selv. Men dette er vanskelig å observere fordi trekkene kommer fra mennesker vi aldri har møtt, men som psykopaten har hatt eller fortsatt har i livet sitt; foreldre, tidligere ekser, mennesker han/hun ser opp til eller figurer fra film, TV og popverdenen. Psykopaten plukker "litt her og litt der" og resultatet blir noe som vi antar er originalt og psykopatens egne identitet. Men slik er det ikke. Alt er lånt. Ekstra guffent er det når vi senere ser også oss selv sydd inn i dette morbide lappeteppet.

I begynnelsen, i idealiseringsfasen, så opptar psykopaten nesten hele vår personlighet med hud og hår; interesser, verdier, tonefall, språk, tilogmed ganglag, Alle andres bidrag til psykopatens identitet blir i denne fasen undertrykt og han/hun er nesten hundre prosent oss. Ikke alle objekter kjenner seg igjen i dette. Jeg kjente heller ikke meg selv igjen i psykopatens speiling av meg. Men grunnen til at vi ofte ikke gjør det, er ikke fordi det ikke skjer. Det har andre årsaker. Her er noen.

-Psykopaten speiler oss feil. Dette skjer ofte fordi han/hun finner oss i en sårbar situasjon i livet. Det er egentlig ikke slik vi normalt er. Vi oppdager det derfor ikke når psykopaten speiler oss, for vi gjenkjenner ikke oss selv. Feilspeiling skjer også hvis psykopaten ganske enkelt er en urutinert imitator.

-Vi er ikke forberedt på denne meget skumle egenskapen. Å tro at noen prøver å kopiere hvert minste trekk ved oss hører til i skrekkfilmens verden og er ikke noe vi er forberedt på at skjer med oss selv, i levende live, i vår vanlige hverdag.

-Ikke hele vår personlighet blir speilet, men kanskje 80 prosent. De resterende 20 prosentene som ikke tilhører oss, oppfatter vi som bevis på at psykopaten styres av egen fri vilje, ambisjon, individualitet og personlighet.

-Vi var ikke primærobjektet, eller idealiseringsfasen var over. Psykopaten har mange objekter, men kun den som til enhver tid er primærobjekt, blir speilet. Speilingen avtar også når devalueringen tiltar. Dette skjer fordi speiling blir kun brukt initialt, som et middel til å hekte oss. 

Når devalueringen er et faktum så forsvinner speilingen for godt, for aldri å komme tilbake. Men det som overtar er at psykopaten beholder ett eller noen få trekk fra oss og inkorporerer det/dem i hans/hennes falske personlighet, sammen med trekkene han/hun har samlet på fra tidligere objekter. Psykopaten har nå en fot fra en eks, en arm fra en annen eks, torsoen til en skuespiller han/hun idealiserte, halsen til en klassekamerat han/hun så opp til for femten år siden, hodet til en forelder og ett kne fra deg. Akkurat som Frankensteins monster. Psykopaten går videre uten deg, men med en del av deg. Nå vil jeg fortelle hvordan jeg oppdaget at min psykopat hadde opptatt en bit fra meg.

En dag snakket jeg i Hjelpetelefonen med en fortvilet kvinne. Kvinnen stod i fare for å bryte NK og trengte hjelp til å unngå det. Jeg fortalte henne om en gang jeg selv brøt NK og hva jeg oppdaget. Det skjedde ett år etter at jeg innførte NK første gang. I et svakt øyeblikk tittet jeg på min psykopats instagram profil som på det tidspunktet var åpen (merk at psykopater ofte har åpne og offentlige profiler, de har mange ekser og eks venner som de ønsker skal ha tilgang til deres fremstilling av det perfekte liv). Jeg rakk å se en del bilder innen jeg forstod at jeg slettes ikke hadde godt av titten, og lukket pc`en. Reaksjonen min på å bryte NK var voldsom, jeg begynte å skjelve og ble kvalm. Mitt hovedbudskap til denne kvinnen var at det tok meg tre hele dager å bli meg selv igjen, bare etter å ha sett på noen bilder av min psykopat. Det var derfor en stor bommert å bryte NK og jeg gjorde det aldri igjen. 

Men jeg fortalte også kvinnen om ett av bildene jeg rakk å se innen jeg lukket datamaskinen. Dette bildet var ikke av psykopaten selv, men av en reproduksjon av et kunstverk. Reproduksjonen hang på veggen i stuen hans. Han hadde skrevet en kommentar under bildet, som lød omtrent slik; "ett av de få homofile trekkene jeg har, er min lidenskap for kunst". Det gikk lang tid før jeg begynte å stusse på denne kommentaren. Faktisk mange måneder. Men så slo det meg at under den tiden jeg var sammen med ham, så nevnte han aldri kunst med ett ord. Ikke et maleri han likte. Ikke en skulptur. Ikke et navn på en kunstner. Ingenting! Også påstod han at han hadde en lidenskap for kunst? Jeg fikk det ikke til å stemme.

Plutselig slo det meg - det er jeg som har interesse for kunst. Faktisk er min interesse ikke særlig stor, men jeg har ett ekte maleri på veggen, og en gang psykopaten var på besøk så fortalte jeg ham omfattende om historien bak mitt maleri. Det er alt som skulle til. Viser du en side av deg selv som psykopaten opplever som beundringsverdig, selv om den er aldri så liten, så er sjansen stor for at de stjeler din egenskap eller lidenskap og gjør den til sin egen. Det er også derfor det kan gå så lang tid innen du forstår at du ble speilet, for ofte fanget psykopaten opp noe som egentlig ikke er en stor del av deg, men som du i et kort øyeblikk viste ham/henne. Psykopaten kan ikke selv føle lidenskap for noe og må derfor stjele andres lidenskap.

Denne historien er en av to historier jeg pleier å fortelle publikum hvis jeg sanser at de ikke helt formår å gape over det uvirkelige ved den antisosiale forstyrrelsen, for er det noe folk opplever som skummelt så er det mennesker som ikke er ekte. Derfor er roboter skumle, fordi intelligens uten følelser er skummelt. Monstre er heller ikke ekte. Det er derfor monstre er skapt for å skremme. Mennesker som imiterer, etteraper og stjeler identiteter er skremmende. Det gir assosiasjoner til utenomjordiske eller underjordiske ondskapsfulle umennesker som later som om de er oss. Og det med rette. For det er slik psykopaten er. 

Analyse av en oversveving

I dag skal vi legge en ekte oversveving under mikroskopet. Ekte i så måte at den er hentet direkte fra en av mine egne meldingslogger. Meldingen ble sendt til meg av den midterste av mine tre psykopater. Den vil jeg gjengi i sin helhet senere i teksten. Vi skal analysere den for å se hvordan en oversveving kan se ut og hva som skiller den fra en normal henvendelse. Men først en liten gjenoppfrisking av hva en oversveving er.

Ordet oversveving er hentet fra de amerikanske uttrykkene "hoover" og "hover". Begge uttrykkene brukes i "psykopatspråket" om psykopatens tendens til å henvende seg til objektet etter bruddet - både etter kort tid og etter lang tid. "Hoover" betyr egentlig å suge/støvsuge og er i sin tur hentet fra det kjente støvsugermerket Hoover som var blant de første produsentene av elektriske støvsugere. Merket er også godt kjent i Skandinavia. I psykopatisk forstand så brukes en "hoover" når psykopaten tar direkte kontakt. "Hover" derimot betyr noe helt annet, nemlig å sveve (over). Det brukes når psykopaten ikke tar direkte kontakt men likevel følger med på hva tidligere objekt foretar seg.

Oversveving er en fellesbetegnelse for hoover og hover fordi de begge avslører det samme; at psykopaten aldri fjerner seg totalt fra objektet. Psykopaten forlater oss med forakt. Han/hun ønsker å etterlate oss med følelsen av verdiløshet, at alt er vår skyld og at han/hun sågar hater oss. Oversvevinger avslører at så ikke er tilfelle. Det er ikke normalt å overvåke en person man ønsker å fjerne seg fra. 

Dessverre blir oversvevinger ofte mistolket som at psykopaten savner objektet og angrer bruddet. Denne mistolkningen blir i visse tilfeller godt hjulpet av at det er dette psykopaten faktisk forteller objektet, men det er en illusjon. I de tilfeller hvor psykopaten ønsker å gjenopprette relasjonen, så er det kun for å suge objektet tilbake inn i dramaet og da oftest for å forkaste det på nytt (les teksten "ta aldri psykopaten tilbake" for å se hvordan dette gjøres). Jeg skiller i bloggen mellom oversveving med kontakt, og oversveving uten kontakt.

En oversveving med kontakt kan være direkte henvendelser fra psykopat til objekt for eksempel i form av personlig oppmøte ved din dør, telefoner eller tekstmeldinger. Hvis psykopaten står utenfor ditt hus og kikker inn så er dette også en oversveving med (øye)kontakt. Direkte oversvevinger kan ha mange årsaker. Her er noen:

-Psykopaten kjeder seg eller trenger narsissistisk forsyning.

-Relasjonen med din erstatning gikk ikke som planlagt. Psykopaten vil tilbake til deg i påvente av en ny og bedre forsyner. 

-Du har lyktes med å gå videre i livet, kanskje sågar funnet en ny partner. Dette liker psykopaten ikke og han/hun vil gjøre seg til kjenne.

-Relasjonen endte ikke på psykopatens premisser, derfor ønsker han/hun å repetere forkastingen.

-Psykopaten ønsker å teste om du fortsatt responderer på deres henvendelser; om du fortsatt "er der". I disse tilfellene vil du ofte oppdage at hvis du responderer, så blir det igjen stille fra psykopatens side, da han/hun har fått den ønskede bekreftelsen.

En oversveving uten kontakt er for eksempel digital overvåking eller overvåking på sosiale medier. Når psykopaten gjør seg til kjenne via felles venner så er også dette en oversveving uten kontakt eller kontakt by proxy (via noe). Egentlig er alle psykopatens oversvevinger uten kontakt by proxy, fordi det skjer via en tredjepart, enten en person eller gjenstand.

Mange tror at en psykopat som tar direkte kontakt, er tettere knyttet til objektet enn en som "bare" overvåker. Men dette er ikke riktig, de forskjellige oversvevingsmetodene har stort sett samme motiv; psykopaten holder et øye med sin "investering" på samme måte som at han/hun har satset penger i aksjer og av og til følger med på svingningene. Oftest nøyer han/hun seg med å følge med på børsnoteringene men av og til ønsker han/hun et lite uttak av avkastningen og tar da direkte kontakt. Med andre ord; det eneste som skiller de to, er at psykopaten i visse tilfeller gjør seg til kjenne i egen person.

I de tilfellene hvor psykopaten oversvever uten å ta kontakt, så har også dette flere årsaker. Her er noen eksempler:

-Du har vist deg for sterk eller du har satt en grense. Psykopaten mistenker (eller er sikker på) at det ikke er mer narsissistisk forsyning å hente hos deg.

-Han/hun vet at du har gjennomskuet dem.

-Du har innført NK og direkte oversvevinger er derfor ikke mulig.

-Det går "bra" med det nye objektet, psykopaten har ingen grunn til å oversveve deg.

-Det har ikke gått lang nok tid. Husk at psykopaten ikke har tidsperspektiv, tyve år oppleves som i går. Faktisk har det ingen betydning for psykopaten om han/hun oversvever deg en uke etter bruddet eller etter ti år.

-Psykopaten er alltid konkurransefokusert og forventer at du tar kontakt først, og er villig til å vente til dommedag på at det skjer.

Men nå til analysen. Jeg vil her gjengi meldingen i sin helhet, kun anonymisert ved å fjerne navn på avsender, stedsnavn og dialektiske uttrykk. Jeg ber leseren om å legge merke til førsteinntrykket etter å ha lest den.

Hei, Daniel:) hvordan går det med deg? Hvor er du i Norge? Jobber med ei som vil inn i bemanningsbyråbransjen;) ho har snakka med noen som heter Backup. Hørt om de? Eller hva er erfaringene dine? Klem NN.

Jeg vil tro at den første tanken er at dette er en meget vennlig og til og med kjærlig henvendelse. Hva er psykopatisk ved den? Man ville være gal hvis man la en slik melding på bordet for utenforstående og proklamerte "aha! Her ser du, hva var det jeg sa? En psykopat!".

Vær klar på at dyktige psykopater er meget påpasselige med å etterlate spor. De vet hva de skriver. Slurvete psykopater, eller psykopater som ikke vet hva de er, kan etterlate seg langt mer avslørende overvsevinger enn dette. Så hvorfor er denne oversvevingen så avslørende i all sin enkelhet? Hvordan er den overhodet en oversveving, og ikke bare en normal henvendelse fra en venn? Nå skal jeg fortelle dere litt om bakgrunnen.

Denne meldingen ble sendt åtte måneder etter forrige kontakt  jeg hadde med avsenderen. Vår siste kontakt endte i en av mange velregisserte skuffelser fra hans side, hvor han igjen lovet gull og grønne skoger for siden å være taus som graven når løftene gikk over i forpliktelse. Faktisk er det typisk for en psykopat å aldri plukke opp tråden fra en konflikt eller et bedrag. Det skal ganske enkelt skyves under teppet og ikke eksistere mer. Vel å merke kun hvis psykopaten selv iscenesatte konflikten eller bedraget. Hvis objektet gjør det så høres ingen ende på visa. Antakelig synges den fortsatt.

Det er ikke normalt å sende en slik løsrevet og frakoblet melding når man vet at man har såret noen. Det er tegn på en person som ikke er i takt med menneskelig samspill og som ikke har nødvendig sosial innsikt. Mest sannsynlig var avsenderen fullt klar over hvordan siste kontakt endte, men det skal ingen ha lov til å dvele ved. Oversvevingens uskyldige tone bevitner at han forsøkte å smøre meg; gjøre meg myk og føyelig, og glemme den siste skuffelsen. Den er også en gedigen fisketur; fisking etter hvor jeg geografisk befinner meg, hvor jeg befinner meg i forhold til ham og om jeg biter på agnet.

Spørsmålet om jeg kan hjelpe hans kollega er intet annet enn et påskudd til kontakt. Han hadde fullt av andre kolleger han kunne henvende seg til for å få svar, det var ingen grunn til å spørre meg eller forstyrre min indre fred. Det er heller ikke naturlig å gjenåpne kontakten etter en så lang pause med et slikt spørsmål. Det banale i henvendelsen avslører overvsvevingens karakter; han skal teste om investeringen han gjorde i meg fortsatt gir avkastning i en eller annen form. Den er også et glimt av idealisering - jeg skal føle meg spesiell ved at min erfaring fra bemanningsbyråbransjen er viktigere enn andre han kunne spurt. Alt meget attraktivt pakket inn i en veldig kort henvendelse. Hadde jeg svart med mishag på denne henvendelsen, så kunne han enkelt påpeke "hvorfor blir du sur og ufin når jeg sender deg en hyggelig melding? Noe er galt med deg". Denne psykopaten er både dyktig og lat.

Lær dere å gjenkjenne en oversveving, ikke bare i ordene som blir ytret eller skrevet, men i konteksten den er hentet ut fra. Som nevnt tidligere så er en oversveving, stående alene, ofte helt uskyldig. Det er når du kjenner psykopaten, hvordan han/hun opererer og hvilket samspill dere har hatt i forkant av oversvevingen, at du vet at det dreier seg om en oversveving og ikke en normal henvendelse. En henvendelse fra en psykopat er aldri hva den synes å være ved første øyekast. 

 

Jeg vil minne på at Hjelpetelefonen i kommende uke (uke 35) er stengt. Akutte henvendelser kan benytte nummer 48386589 mellom klokken 12 og 24. Akutte situasjoner kan være for eksempel hvis du står i fare for å bryte NK eller hvis du har suicidale tanker. Den regulære hjelpelinjen åpner igjen mandag 4/9. 

DEBATT: Hvilken type objekt var du?


Jeg har tatt en avgjørelse. Jeg vil slutte å bruke betegnelsen "offer" om personen psykopaten velger seg som primærmål. En høy andel av leserne nekter å anse seg selv som ofre. Selv er jeg nå kommet så langt at ikke lenger tenker på meg selv som offer. Det er ingen tvil om at vi er ofre for psykopaten og slik sett er betegnelsen riktig. Men det gavner ikke vår helbredelse å tenke på oss selv slik. Det finnes mange alternativer til begrepet som vil være like riktige. For eksempel "overlevende". Det er ingen tvil om at vi har overlevd denne relasjonen. Noen ofre blir myrdet. Noen tar sine egne liv. Mange utvikler alvorlige lidelser som forkorter livene deres. En relasjon med en psykopat er unektelig farlig. Vi har hatt tett kontakt med en person som ønsker å skade oss. En leser foreslo begrepet "målskive". Dette er også en god betegnelse. Vi ble en målskive for psykopatens hyperfokus, projisering og sadisme. Psykopatens tilkortkommethet søkte han/hun å lesse over på oss. Dog velger jeg å i fremtidige tekster bruke begrepet "objekt". Objekt umenneskeliggjør oss og det er også slik psykopaten betrakter oss - som ting, eiendeler og speil. Jeg ønsker i den forbindelse en liten debatt om hvilken type objekt vi har vært.

Vi vet at psykopaten i 90% av tilfellene søker minste motstands vei. Han/hun vil derfor søke et objekt å dominere. Et objekt som føyer ham/henne, alltid sier ja og alltid beundrer. Dog kan ikke psykopaten tilby en liknende beundring eller føyelighet tilbake og det er her strikken til slutt sliter. Objektet forventer en viss form for gjengjeldelse, gi og ta, og det er ofte når psykopaten merker denne forventningen at forkastelsesprosessen starter. Til hvilket tidspunkt vår indre motstand trer inn varierer fordi vi som objekter er forskjellige, med forskjellig styrke, toleranse og tålmodighet. Noen merker motstand etter noen måneder, andre holder ut i tyve år. 

Innenfor de 90% som kan betegnes som "lette" objekter så finner vi mange typer mennesker; empater, høysensitive, medavhengige eller hva den vedlagte videoen kaller "passive" typer. Pass dog på å ikke umiddelbart assosiere "passiv" med noe negativt. Det er viktig at vi tenker etter og er ærlige med oss selv. Å være passiv kan inneholde mange positive egenskaper som fredelig eller snill.

Selv om psykopaten foretrekker visse passive mennesketyper så har han/hun egentlig ingen preferanser. Det er derfor det neste objektet ofte er totalt ulik oss selv. Psykopaten kan gå fra tykk til tynn, rik til fattig, ung til gammel og veksle mellom forskjellige utseender. Psykopaten kan sammen med deg påstå at han/hun ikke liker mennesker av ikke-skandinavisk herkomst men så i neste relasjon bli sammen med en person av afrikansk eller asiatisk opprinnelse. Han/hun kan sågar gå fra mann til kvinne eller vice versa og fra heteroseksuelt objekt til homoseksuelt. Psykopaten velger oss ikke ut fra hvem vi er men fra noe vi har.

Selv om psykopaten foretrekker føyelige mennesker så er ingen trygge eller immune mot psykopatisk forføring. Erfarne psykopater vil i visse tilfeller søke større utfordringer og gå etter ressurssterke objekter; mennesker med meget tydelige grenser og som er kjent for sin handlekraft og som faller utenfor hva vi normalt anser som psykopatens målgruppe. Psykopater kjeder seg lett og foretrekker av og til denne typen utfordring; de ønsker å knekke sterke mennesker.

Derfor befinner objektene seg innenfor et meget bredt spekter. Mitt spørsmål til leserne i dag er derfor; hvilken type objekt var du? Tenk tilbake på hvilken fase du befant deg i da psykopaten fanget deg opp. Hva tror du tiltrakk seg ham/henne? Var du i en sårbar situasjon eller tror du psykopaten ble tiltrukket av en mer grunnfestet egenskap du har? Er du fortsatt slik i dag? Kjør debatt!  

Om krenkbarhet (del 2)


I dag vil jeg fortsette og avslutte teksten fra i går. I den anledning får jeg assistanse av Meredith Miller fra youtube kanalen "inner integration".

Vi snakker om vår krenkbarhet og hvordan vi kan føle oss mindre krenket. En krenkelse er et angrep på vår integritet og noe vi ikke skal tolerere. Det er imidlertid uhensiktsmessig å overreagere på en krenkelse. En overreaksjon vil kun straffe oss selv. Hva vi må huske er at det overveiende er dysfunksjonelle mennesker som krenker. De kan være dysfunksjonelle i form av en forstyrrelse eller at de føler seg utilstrekkelige. De kan også krenke som følge av midlertidig dysfunksjon, som stress eller overbelastning. Det betyr ikke at du skal unnskylde eller tolerere deres krenkelser, men det er viktig å være oppmerksom på at en krenkelse sjelden handler om deg. Ikke overta den dysfunksjonelle krenkerens sårbarhet. Send den i stedet tilbake til dem. Den tilhører ikke deg. 

Hvis du overtar den andres sårbarhet så stjeler krenkelsen din energi og makt, det som Miller i den vedlagte videoen kaller "power". Det medfører at du blir gående resten av dagen med skamfølelse og en klump i magen, i tillegg til at du "kverneanalyserer" krenkelsen. Det kan bygge seg opp en aggresjon i deg både mot krenkeren og mot deg selv, og typisk begynner du å formulere svar du burde ha ytret for å sette vedkommende på plass. Det du egentlig forsøker når du fantaserer om en slik irettesettelse, er å gjenopprette din ære for ditt indre øye siden muligheten til å gjøre det foran krenkeren er tapt. Du forsøker å regulere selvbildet og lappe sammen hva du opplever som tapt integritet. Vi tror vi kan gjøre det ved å såre krenkeren tilbake. Det var dette energibeslaget som ødela hele min arbeidsvakt i eksempelet fra teksten i går, om polititjenestemannen som jeg fikk en opplevelse av at krenket meg.

Fristelsen til å sende noen verbale kraftsalver i retur er stor. Vi ønsker å straffe avsenderen av krenkelsen. Det er imidlertid ikke dette som menes med å "sende krenkelsen tilbake". Å sende den tilbake er å ikke eie den. La være å ta den imot. Det er egentlig såre enkelt. Krenkeren sender ballen til deg i håp om at du skal reagere og fange ballen. Du unnlater å gjøre det ved å tre til side og la ballen sprette i veggen for deretter å legge seg død på gulvet. Ofte er det nemlig en reaksjon krenkeren ønsker seg. Vi vet at dette gjelder psykopaten og narsissisten, men også andre dysfunksjonelle mennesker krenker deg for å skape en konflikt og trekke deg ned til deres nivå. Husker dere teksten om grisen som elsker å bryte i gjørme? Det er oftest dette en krenkelse handler om. Krenkeren ønsker å engasjere deg i en verbal skittkasting. Du responderer best med taushet.

Miller beskriver i videoen hvordan vi tror det vil føles forløsende å gi en verbal respons på stedet. Vi skulle ønske vi hadde et paratsvar som for evig og alltid ville få krenkeren til å tie. Det er riktig at ting må stoppes ved fødselen. Vi ønsker ikke å føde en mobbesituasjon. Vi ønsker å vise at "meg kan du bare glemme å hakke på". Det er også riktig at kjeft gir en forløsning der og da. Problemet er imidlertid at vi mest sannsynlig vil angre våre ord i ettertid. Hederlige og empatiske mennesker ønsker ikke å bryte i gjørme. Vi har det ikke bra i etterkant hvis vi har oppholdt oss i den retoriske rennesteinen. Personlig kan jeg bekrefte at det er meget lettere å leve med de tilfellene hvor jeg har forholdt meg taus og snudd ryggen til en krenkende situasjon, enn i de tilfellene hvor jeg svarte med samme mynt. Det denne bismaken med rette forteller meg er at krenkeren er skitten, og at jeg ved å respondere med ukvemsord også ble skitten. 

Ha det derfor i tankene hvis du går og angrer på at du ikke fikk "kjeftet" som tilsvar på en krenkelse; det beste er ikke å svare. Du var ikke feig. Du gjorde det riktige ved å tie. 

Skal man da ikke gjøre noe? Skal vi bare la oss krenke og la krenkeren få lov til å gå amok? Nei, vi skal ikke bare la oss krenke. Det var dette vi gjorde i relasjonen med psykopaten. Nok er nok. Krenkelsene vi opplevde sammen med ham/henne saturerte oss for resten av livet. Problemet er imidlertid ikke at vi tolererte for mye krenkelse uten å gjengjelde. Problemet var at vi erkjente ikke krenkelsene for hva de var. Det er derfor ikke et adekvat verbalt svar som er botemiddelet mot krenkelser, men bevisstgjøring. 

Vi er nødt til å lære oss hva en krenkelse er, identifisere den og erkjenne den. Mange av oss har problemer med å si ordene "jeg ble krenket". Det er som om det er flaut å si, at det gjør oss til svake mennesker å innrømme at en krenkelse mot oss har funnet sted. Eller kanskje vi tror at vi fortjente krenkelsen? Det siste er meget vanlig blant skambelagte personligheter. Hvis vi synes det er pinlig å innrømme at vi ble krenket så har vi ennå ikke forstått at fiendtlighet ligger hos avsenderen. Jeg repeterer dette ofte fordi det er så viktig å huske. Fiendtlighet ligger hos avsenderen. En krenkelse er derfor sjelden personlig. Den handler ikke om deg. Hvorfor skal det da være flaut å innrømme at man ble krenket? Hvis man synes det er flaut så har man absorbert krenkelsen. Det skal man ikke gjøre. Husk, la ballen sprette i veggen og falle død på gulvet. Vi tror kanskje at å fortelle om en krenkelse er det samme som å innrømme skyld. Ofte blir dette synlig fordi vi umiddelbart går i forsvar. La oss si at du forteller din venn om en krenkelse; "hun sa at jeg er falsk og at jeg ikke er til å stole på. Men jeg er til å stole på altså!". Vi tror vi må forsvare krenkelsen. Men når det har gått så langt så har vi allerede absorbert krenkelsen og begynt å tvile på oss selv. I tillegg søker vi bekreftelse fra et publikum på at krenkelsen ikke har rot i virkeligheten. 

Å fortelle at man ble krenket er ikke det samme som å bekrefte at krenkelsen er sann eller berettiget. Hvis vi fjerner den siste setningen fra uttalelsen, så blir den "hun sa at jeg er falsk og at jeg ikke er til å stole på". Punktum. Da har du ikke absorbert krenkelsen. Du bærer den istedet med deg på overflaten. Du observerer krenkelsen uten å absorbere den. Hvis du ytrer denne setningen til en venn så kan du bearbeide den sammen med din venn, uten å la den bli en del av deg. For det er viktig å bearbeide krenkelser. Det er derfor viktig at du lærer deg å gjenkjenne en krenkelse og i tillegg våger å snakke om den. Det er med andre ord viktigere for vår mentale helse å erkjenne en krenkelse enn å reagere på den. 

Når du har erkjent krenkelsen, så må du analysere hvordan den påvirker deg. Det er da primært to spørsmål du bør stille.

1) Har krenkelsen skadet deg, eller kan den skade deg? Et eksempel på en krenkelse som kan skade deg, er en fysisk eller økonomisk krenkelse. De fleste verbale krenkelser kan ikke skade deg. Sosiale krenkelser kan skade deg hvis det handler om alvorlige falske anklager eller ryktespredning.

2) Er krenkeren en som står deg nær sosialt, familiært eller profesjonelt, eller er han/hun en uvedkommende? Dette har betydning for både din mulighet og din trang til å konfrontere krenkeren. Et eksempel på en uvedkommende krenker er en fremmed person som du mest sannsynlig aldri kommer til å se igjen.

Med disse to spørsmålene så har du flere potensielle sammensetninger. Blant annet;

En krenkelse som kan skade deg fra en uvedkommende krenker. En fremmed person har truet deg med pistol eller utøvet vold mot deg. En åpenbar regulering av krenkelsen vil være en anmeldelse og eventuell psykologisk oppfølging. Disse krenkelsene er intenderte men ikke personlige. Du vil i de fleste tilfeller klare å bearbeide dem på effektivt vis, eventuelt med hjelp.

En krenkelse som ikke kan skade deg fra en vedkommende. Avhengig av hvilken type relasjon dere har så kan du regne med å måtte forholde deg til denne personen igjen. Det vil da være hensiktsmessig å konfrontere vedkommende, enten umiddelbart eller på et noe senere tidspunkt (men ikke vent for lenge, da har det lett for å "koke bort" og ingenting blir løst). Avhengig av den krenkedes respons på konfrontasjonen, så må du vurdere om sanksjoner er på sin plass.

En krenkelse som kan skade deg fra en vedkommende. Disse krenkelsene er sjelden tilfeldige. Det er i dette feltet alle psykopatens handlinger befinner seg. Vurder en anmeldelse og innfør NK.

En krenkelse som ikke kan skade deg fra en uvedkommende. En ikke ubetydelig andel krenkelser befinner seg innenfor dette feltet, og når vi er lett krenkbare så bruker vi mye energi på å bearbeide disse krenkelsene. Men det er her den største muligheten for energisparing ligger. En uvedkommende kjenner oss ikke, krenkelsen er derfor ikke personlig. Når den i tillegg ikke kan skade oss så er den beste responsen et skuldertrekk og ignorering.

En slik analyse av krenkelsens karakter krever sindighet og et kaldt hode. Det kan derfor være en fordel å ikke respondere umiddelbart. Krenkelser berører våre følelser, slik at impulsresponsen ofte blir affektiv og en vi ofte angrer på. Det beste er å vurdere konsekvens og eventuelle sanksjoner på rasjonelt vis, da litt distansert til selve krenkelsen både i tid og rom.

Dernest er det viktig at du tenker over hvorvidt din krenkbarhet i bredere forstand hemmer deg. Føler du deg konstant krenket? Er krenkelser en altoverskyggende faktor i ditt liv? Hvis ja, ønsker du å gjøre noe med det? Kan du gjøre noe med det? Hva kan du gjøre? Er krenkelsene reelle eller innbilte? Er du et offer eller er du en som kvier deg for å erkjenne en krenkelse? Hvis du er et offer, trives du i offerrollen eller vil du ut av den? Hvis du trives i offerrollen, er det fordi det er behagelig å slippe å ta ansvar for ditt eget liv og dine egne handlinger? Vær litt selvkritisk når du reflekterer. Å være selvkritisk er ikke det samme som å fordømme seg selv. Selvkritikk er vekst, selvfordømmelse er pisk. Og "det evige offer" er den sikre veien til passivitet og sosial og sjelelig død i form av bitterhet og selvmedlidenhet.

Ikke vær bitter. Og ikke la krenkelser stjele din livsenergi. Det har du ikke tid til. Du har et liv som skal leves. 

 

Minner på kurskveld i Ålesund om to dager. Nå er siste sjansen til å melde deg på. Se "arrangementer" på facebook siden for mer info.

 

Om krenkbarhet (del 1)

Jeg har lyst til å fortsette i samme gate som forrige tekst. Vi er i ferd med å bygge oss selv opp og jeg ønsker å holde fokuset på ofrene en stund til, i motsetning til mange andre tekster som fokuserer på psykopaten. I dag ønsker jeg å snakke om krenkbarhet. Begrepet ble såvidt nevnt i forrige tekst, da om å "legge vår krenkbarhet under lupen". La oss gjøre det nå. 

Det finnes mange offisielle definisjoner på ordet krenkelse. Men istedet for å sitere en av disse, så har jeg lyst til å forsøke meg med min egen. Jeg vil foreslå at en krenkelse er "en handling eller et utsagn som reduserer den krenkedes opplevelse av egenverdi".

Hvorfor er det viktig å være bevisst vår krenkbarhet? Trenger vi å være bevisst den, vil den ikke automatisk merkes? Er det ikke svake mennesker som blir krenket og derfor et tegn på utilstrekkelighet? Hva har krenkbarhet med vår relasjon med psykopaten å gjøre?

Alle mennesker er krenkbare, men terskelen for hva som oppleves som krenkende er individuell. Vår krenkbarhet vil også variere i løpet av livet. Å bli krenket er noe mer enn bare å bli fornærmet. En krenkelse stikker dypere. Det er derfor en krenkelse påvirker oss så voldsomt. En krenkelse kan følge oss i timevis eller dagevis etter krenkelsen har funnet sted og stjele vårt fokus og vår energi. I ekstreme tilfeller så kan en krenkelse være traumatiserende og i verste fall dødelig. En krenkelse kan være verbal, emosjonell, materiell eller fysisk. Den fysiske krenkelsen er på mange måter enklest å forholde seg til, fordi den etterlater spor i form av arr eller skader. Den er - sammen med den materielle - også juridisk anmeldelsesvennlig. La oss derfor legge disse to typer krenkelser til side i denne teksten, og i stedet fokusere på de mer diffuse verbale og emosjonelle krenkelsene. 

Det ligger en forventning hos mange at verbale krenkelser skal man tåle. Disse forventningene er også knyttet til kjønn og alder. Det forventes at en voksen person skal kunne takle en krenkelse bedre enn et barn eller eldre. Vi forventer også at menn takler krenkelser bedre enn kvinner. Det vil også være forskjeller på forventet og akseptabel krenkbarhet innenfor kulturer og religioner. Det er sågar sosiale retningslinjer på hva som er lov å oppleve som en krenkelse og hva som ikke aksepteres som en krenkelse. Men faktum er at alle mennesker har lov til å føle seg krenket. Det er en del av livet å bli krenket. Det vil derfor være hensiktsmessig å forvente krenkelser og klare å regulere dem mentalt uten å bli skadelidende. Det betyr ikke at man skal finne seg i alle krenkelser man opplever. 

La oss se på noen tilstander som gjør oss ekstra krenkbare.

I perioder hvor vi ikke har det godt. Alle opplever perioder i livet hvor vi ikke har det optimalt. Psykopatofre er spesielt utsatt, både under relasjonen og etter bruddet. Vi hadde det hverken godt sammen med psykopaten eller uten ham/henne. I perioder hvor vi lider så er våre mentale skjold mot angrep og krenkelser svekket. Det betyr at flere krenkelser vil slippe gjennom skjoldene i tillegg til at de gjør større skade fordi våre innvendige reguleringsmekanismer allerede er i fullt arbeid med å håndtere våre lidelser. Krenkelser vil i slike perioder overbelaste og overstimulere oss. Hvis vi har det godt så opplever vi oss ikke truet i samme grad. Når vi er fornøyd med hvem vi er og hva vi har så anser vi oss som privilegerte og kan lettere regulere angrep mot oss. Rikdom gir oss overskudd til å unnskylde eller ignorere angrep. Vår opplevelse av rikdom kan være av økonomisk, sosial, intellektuell og emosjonell art. 

Når selvbildet er dårlig. Noen mennesker har kronisk dårlig selvbilde. Det har vært slik fra barnsben av og følger dem gjennom hele livet. Andre mennesker har et vekslende selvbilde, hvor det er bedre i perioder og dårligere til andre tider. I motsetning til dem med stabilt, sunt og sterkt selvbilde så er man ekstra krenkbar når man har et skjørt selvbilde. Dette er fordi det meste og de fleste da oppleves som en trussel. Vi føler oss mindre og svakere enn andre. Andre vil oppleves som mektigere og sterkere. Når vi har et slikt bilde av oss selv versus andre, så vil andres angrep mot oss oppleves som farligere enn de faktisk er. En mus vil føle seg mye mer truet av at en elefant oppfører seg aggressivt enn en annen elefant. Musa vil bokstavelig talt risikere å bli tråkket ihjel av elefanten, det vil en annen elefant neppe. Men hvis elefanten opplever seg som en mus så blir plutselig andre elefanter truende, kanskje til og med andre mus! Det er denne opplevelsen av at andre kan skade oss markant, som gjør oss ekstra krenkbare når selvbildet er skjørt. Når selvbildet er skjørt så kan sågar barn krenke oss. 

I transittperioder. I perioder i livet hvor vi gjennomgår store forandringer, som for eksempel puberteten, overgangen til alderdom eller i sorg og krise så vil vi være ekstra krenkbare. Dette gjelder i aller høyeste grad også etter bruddet med psykopaten, da vi forsøker å finne nytt fotfeste i livet. Vi forandrer oss innvendig i tillegg til at de ytre rammene forandrer seg. For det første er vi igjen enslige. I tillegg har vi kanskje flyttet eller fått ny jobb. Vårt nettverk er under omstilling. Innvendig så skjer det en markant forandring til et nytt verdenssyn, kanskje den største indre forandringen vi noengang kommer til å gjennomgå i voksenlivet. I en periode vet vi ikke hvem vi er. Når vi ikke vet hvem vi er så står vi ikke støtt nok til å klare å regulere krenkelser. I tillegg er vi sinte og veldig oppmerksomme på våre grenser. Krenkelser og angrep kan derfor oppleves som ekstra ydmykende og belastende. Vi er også tilbøyelige til å reagere uhensiktsmessig på dem.

Fredelige, empatiske og elskende mennesker er ekstra utsatt for krenkelser. Ikke fordi de er svake, men fordi fredelige mennesker aldri er forberedt på konflikt. Vi blir like forbauset hver gang noen krenker oss fordi vårt tankesett aldri er innstilt på krig. Vi synes aldri å lære, men dette er fordi det ikke ligger i vår natur å krige. Vi har derfor aldri paratforsvaret klart. Å bli angrepet gir oss hver gang følelsen av å "sitte med skjegget i postkassa" for vi synes aldri å formå å parere angrepene på et verdig vis. I tillegg har vi problemer med å ignorere krenkelsene fordi vi ikke forstår hvorfor noen ønsker å angripe oss. Istedet for å legge krenkelser bak oss så vil vi ofte forsøke å skape fred med - eller forståelse for - den som krenket. Vi ønsker å vite om vi selv kunne gjort noe annerledes for å unngå krenkelsen. Slik vil krenkelser ikke bare oppleves som sterke og hyppige, men de vil også være tilstedeværende store deler av tiden fordi vi bærer på hver enkelt krenkelse, føler på den og analyserer den. 

Skambelagte personligheter vil føle seg hyppig, dypt og omfattende krenket fordi krenkelser alltid vil berøre kjernesåret; skam. Hver eneste krenkelse vil vekke den latente skamfølelsen. Det er meget smertefullt å få skammen revet opp hver gang kritikk, sinte tonefall eller uenigheter dukker opp. Skambelagte personligheter vil ha store problemer med å mentalt regulere krenkelsene fordi de aldri har utviklet redskap til å håndtere skammen. Det er med andre ord den grunnfestede skammen som er problemet og ikke krenkelsene i seg selv. Deres forsøk på å håndtere krenkelser blir som å bruke alt fokus på å behandle symptomene på sykdommen men uten å kurere sykdommen; som at en kreftsyk pasient med en tumor i tarmene forsøker å tilpasse kostholdet slik at fordøyelsesprosessen er mindre smertefull, men uten å vurdere cellegift eller stråling for å bekjempe selve tumoren.  

Den emosjonelle avstanden til den som krenker. Vi blir lettere krenket av nærstående personer enn mennesker som ikke vedkommer oss. Bemerk dog at det her er snakk om emosjonell distanse og ikke nødvendigvis det familiære hierarkiet. Hvis vi er emosjonelt distansert til vår partner, forelder eller søsken så vil ikke vedkommende krenke oss like lett som hvis vi stod dem emosjonelt nært. Motsatt så kan en person som vi egentlig ikke kjenner spesielt godt krenke oss dypt hvis vi er emosjonelt knyttet til vedkommende (dette vet emosjonelle manipulatorer å benytte seg av).

Hvis du opplever deg som sterkt og ofte krenket, så forsøk å finne ut om du befinner deg i en eller flere av de ovennevnte tilstandene. Kanskje finnes det også flere tilstander du kommer i tanke om. Skriv dem i så fall gjerne i kommentarfeltet. 

Av og til er det slik at vi opplever oss som krenket men uten egentlig å ha blitt krenket, såkalt "innbilt krenkelse". Motsatt så skjer det også at vi ikke opplever oss som krenket til tross for at vi faktisk ble krenket. Forsøk å tenke ut tilfeller i ditt eget liv hvor begge scenarier har skjedd. Jeg vil hjelpe deg på vei med ett eksempel av hvert scenario.

I min jobb som sykepleier samhandler jeg ofte med andre nødetater. Ved en anledning trengte jeg politiets hjelp til å løse en utfordring. Kontaktknutepunktet ble da politiets operasjonssentral. Personen som satt der og koordinerte henvendelsene var av den arrogante og ufine sorten. Poenget her er ikke den bokstavelige ordutvekslingen som foregikk så den utelater jeg. Poenget er at jeg etter endt kontakt følte meg krenket av denne tjenestemannens tonefall og ordvalg. Dette til tross for at jeg fikk den hjelpen jeg ba om. Jeg følte meg likevel etterpå som en femåring som hadde blitt irettesatt (skam?) og denne opplevelsen fargela resten av min arbeidsvakt. Jeg hadde det ikke godt de neste timene som følge av denne ene telefonsamtalen (dette skal vi analysere dypere i del 2 av denne teksten).

Det som skjedde her var at jeg fokuserte så mye på min opplevde krenkelse av min person, at jeg glemte at utfordringen ble løst. Ikke bare ble den løst, men den ble løst slik jeg ønsket. Tjenestemannen gjorde altså som jeg ba om. Likevel var det min opplevelse av krenkelse som ble hengende igjen etterpå.

Ble jeg egentlig krenket? Kanskje. Ord kan krenke. En verbal krenkelse er ikke mindre en krenkelse kun fordi den er verbal. Den viktige forskjellen her er imidlertid at ord kan ikke skade deg. Den eneste skaden ord kan påføre deg, er den du innvendig påfører deg selv som en forlengelse av ordene. Og som skrevet i forrige tekst; fiendtlighet tilhører avsenderen. Tjenestemannen var dessuten uvedkommende for meg (jfr faktoren om emosjonell distanse). En verbal krenkelse fra en fremmed person bør vi derfor klare å regulere innvendig på en slik måte at den ikke påvirker oss. Selv om ordene faller inn under definisjonen av en krenkelse, så stod min reaksjon ikke i samsvar med størrelsen på krenkelsen, ei heller med utfallet av saken - som endte godt og egentlig i min favør. I dette tilfelle kan vi derfor konkludere med at jeg opplevde meg krenket uten at en egentlig krenkelse hadde funnet sted eller den var av en mild karakter og derfor burde være lett regulerbar. 

La oss nå se på ett tilfelle hvor vi burde ha følt oss krenket men ikke gjorde det i tilstrekkelig grad. Det soleklare eksempelet jeg vil trekke frem er selvfølgelig vår relasjon med psykopaten.

Psykopaten krenket oss gjennom hele relasjonen. Han/hun gjorde det både på subtilt og diffust vis og på åpenbart og/eller offentlig vis. Faktisk er en relasjon med en psykopat en eneste lang krenkelse. Krenkelsene er så konstante og varierte at mengden krenkelser i seg selv bidro til at vi ikke gjenkjente dem. Vi så ikke skogen for bare trær. Vår reaksjon stod ikke i samsvar med de hyppige og store krenkelsene. Vi tolererte i dette tilfellet for mye. Vi gjorde det fordi vi unnskyldte, håpet, fornektet og rasjonaliserte i det lengste. Vår langvarige utsettelse for krenkelse er mye av grunnen til at vi i dag er så sinte. Dette viser at det får mentale konsekvenser hvis vi ikke reagerer på krenkelser noenlunde i samsvar med størrelsen på krenkelsen. Å ikke reagere på krenkelser får konsekvenser for vår mentale helse. Det er med andre ord viktig å både gjenkjenne, identifisere og respondere på krenkelser. 

Del 2 av denne teksten følger i morgen.

"Det er som om jeg trekker til meg negative mennesker, kjærester og kommentarer som fluepapir"



Debatten etter forrige innlegg avlet uvanlig mange gode og viktige kommentarer. Kommentarfeltet er ment for at leserne kan dele bruddstykker av deres historier, støtte hverandre og få utløp for frustrasjon. På den måten kan man slippe noe av dampen ut på konstruktivt vis istedet for å vende det mot seg selv. En av kommentatorene som slapp ut damp ytret overskriften til denne teksten. Vedkommende opplever et slags tiltakende kollektivt angrep utenfra. Er det slik at vi blir en skyteskive etter relasjonen med psykopaten? Eller er vi blitt paranoide? La oss snakke om det i dag.

Jeg tror mange opplever det samme som denne leseren. Omfanget av angrep i form av negativitet fra andre mennesker øker, både fra kjente og fremmede. Dette blir en belastning i en tid da ofrene trenger ro, trygghet og vennlighet. Det pussige er at det ikke skjer like etter bruddet men etter at det har gått en stund. Jeg vet ikke om alle opplever dette, men personlig så kan jeg nikke gjenkjennende til leserens utsagn. Jeg tror det finnes rasjonelle forklaringer på denne opplevelsen, i tillegg til forklaringer som er mindre "vitenskaplige". La oss kort se på de rasjonelle forklaringene først.

Dine grenser blir merkbare for omgivelsene. Det betyr at du har begynt å ta dem i bruk og at de virker. Det betyr også at giftige mennesker reagerer på dem. Både kjente og fremmede vil vise sin misnøye med at du med ditt kroppspråk eller ord ikke finner deg i alt.

Du er blitt mer sensitiv for negative tilbakemeldinger. Vi er sårbare og sterke på samme tid etter opplevelsen med psykopaten. Styrken ligger i våre nye grenser og vaktholdet av disse. Sårbarheten ligger i at vi er blitt mindre avslappet i forhold til arroganse og direkte fiendtlighet fra omgivelsene og blir lettere trigget. Fiendtligheten øker på grunn av ovennevnte grenser og vi er da inne i en ond sirkel hvor vi tåler mindre fiendtlighet men samtidig opplever mer.

Universet returnerer det vi sender ut. Ja, slik er det. Dette lyder kanskje som en mindre rasjonell forklaring men egentlig er det ganske naturlig. Smiler vi til et annet menneske så får vi oftest et smil tilbake. Opptrer vi aggressivt så får vi aggresjon tilbake. Det handler om energi. Universet vil alltid forsøke å få balanse i regnskapet. Mange er bitre og sinte etter psykopaten. Det er naturlig at vi er det. Men for omgivelsene spiller det ingen rolle hva vi har vært gjennom, omgivelsene reagerer fortløpende og spontant på det vi kommuniserer. Vi kan ikke forvente at omgivelsene skal omstille seg etter vårt sinnelag. Bitter energi fra oss vil i en eller annen form slå tilbake på oss. 

Jeg har flere ganger snakket om at vi må kvitte oss med giftige personer i våre liv. Dette er essensielt for å heles. Men ingen kan stå alene. Du kan ikke vende deg mot hele verden. Verden har ingen skyld for din opplevelse med psykopaten. Strengt tatt har bare ett menneske den skylden, og det er psykopaten. Sørg for at du ikke blir stående igjen helt alene, ikke vend deg mot alle. I de tilfellene hvor det er nødvendig å skifte ut hele nettverket så er det viktig at du umiddelbart går aktivt i gang med å bygge opp et nytt. Ingen kan isolere seg, det blir vi bare ytterligere bitre og sinte av. 

Jeg vil nevne en mindre rasjonell årsak til opplevelsen av forøket negativitet mot oss etter at vi har våknet opp og lært. Jeg beveger meg med det litt inn i et alternativt univers. Jeg jobber i et felt hvor jeg kommer i kontakt med mange mennesker hver dag. Dette har jeg gjort i mange år og lenge før erfaringen med psykopaten. Det jeg opplever nå er at mennesker jeg aldri tidligere har møtt kan se på meg med det samme narsissistiske blikk som psykopaten ga meg hver gang masken falt; blikk som er fylt med så mye avsky og hat at nakkehårene reiser seg. Dette kan skje etter første kontakt og før et eneste ord er utvekslet, og akkurat dette fenomenet har jeg ingen rasjonell forklaring på.

De som er alternativt anlagt vil finne støtte for et slags kollektivt psykopatisk angrep mange steder på youtube og ellers på nettet. Flere ofre og terapeuter som publiserer er overbevist om at det dreier seg om et demonisk angrep. Jeg vil stille meg nøytral til om dette skal tolkes som reelle demoner eller brukes som metafor på psykopatene. Psykopater kan med rette kalles demoner, dog ikke nødvendigvis av det åndelige slaget. Det eneste som er sikkert er at det nå virker som om flere psykopater lar masken falle. Det er som om de "vet at jeg vet" og at masken faller umiddelbart ved første blikkontakt. Det er nifst og man skal være magesterk for å stå i det. 

Jeg pleier å fryse til is hver gang det skjer, ikke fysisk men psykisk. Den umiddelbare reaksjonen blir å trekke seg unna, noe jeg også gjør. Jeg merker smerter i musklene, i kjeven og klarer ikke å holde hodet kaldt. En annen leser i det samme kommentarfeltet som overskriften kommer fra, sier det slik:

"Nå er jeg inne i den hyperreaktive fasen der jeg ikke stoler på en eneste ny sjel på denne jord bortsett fra gamle venner før N. Denne fasen har vart lenge for min del og jeg føler meg ikke komfortabel rundt folk lenger og klarer ikke være meg selv- usikker og flakker med blikket hele tiden- også jeg som var så utadvendt, glad og brydde meg så lite om hva andre måtte mene om meg. Trist!"

Denne leseren beskriver en lignende reaksjon på omgang med mennesker, dog av en mer generell karakter. Personlig har jeg ingen problemer med å omgås venner, kolleger eller fremmede som jeg opplever som vennlige og varme. Men mennesker har blitt delt inn i to kategorier, "trygge" og "farlige" og jeg trekker umiddelbart slutninger om hvilken kategori nye mennesker jeg møter befinner seg i. Hva er dette? En ny og overnaturlig sans? Vrangforestillinger? En morbid forsvarsmekanisme? Jeg vet ikke og jeg har ingen forklaring. Det eneste som er sikkert er at det tilsynelatende har kommet for å bli. 

Noe vi kan forandre på er det enorme sinnet som av og til blusser opp. Den samme leseren som ytret overskriften, kommenterte også:

"av og til blir jeg likevel steik forbanna og helt klikkings forbanna ganger tusen som godtok alt, det værste av alt er at traumebåndet henger ved, dvs jeg kan ha romantiske tanker selv om vedkommende var ulv i fåreklær, ahhhhhhhhhhhhhhhhhh, av og til kan jeg være utrolig bitter, lei meg og har lyst til å gi en god F i alt, det er jo ingen der ute som forstår deg, de legger deg i ruin med store sår, du får attpåtil ikke hjelp eller forståelse. Nei, enkelte dager er pyton. Hva var det jeg ble bitt med siden det sitter så kraftig i?" 

Ja. Dette raseriet har mange av oss merket. Jeg vil berolige alle som kjenner seg igjen i uttalelsen, at det er en normal reaksjon. Jeg vil gjengi mitt svar til denne leseren i sin helhet:

"Du har all grunn til å være forbannet. Problemet er at kilden til sinnet vi opplever er ute av bildet. NK forhindrer at vi kan rette aggresjonen mot den som egentlig fortjener det. Det som da skjer er at vi retter det enten mot oss selv eller mot utenforstående.
Selv har jeg merket høyt sinne mot personer som ikke har noe med min relasjon med P å gjøre, men som på et eller annet vis trigger meg. Det kan være arrogante eller ufine mennesker. Jeg finner meg ikke lenger i slik oppførsel, og av og til har jeg faktisk lyst til å angripe dem fysisk. Dette er skremmende og selvfølgelig ikke hensiktsmessig. Det er derfor viktig å finne andre utløp for aggresjon og bitterhet.
Mange oppgir trening som en perfekt måte å bli kvitt aggresjon på. Bevegelsen og intensiteten gjør at kroppen kvitter seg med den energien som sinne skaper og som man ikke får utløp for. I tillegg frigjør trening endorfiner som beroliger og har en motsatt effekt av aggresjon; lykke. Altså dobbel gevinst. 
Du kan også bokse ut aggresjon på en vanlig pute eller en boksepute. Pass på at du ikke skader hånden. Skrik gjerne ut din frustrasjon. Dette kan gjøres i bilen eller i skogen hvor ingen hører deg.
Bitterhet må motarbeides på et dypere nivå. Tankegangen må forandres. Mange har nytte av takknemlighetsøvelser. Forsøk å være takknemlig over små og store ting som fungerer i livet ditt, for eksempel en god venn, at du klarer å betale regningene dine, at du fikk en gave, at du har luft i lungene, at du klarte å løse en konflikt på en god måte. På et senere tidspunkt vil du også være takknemlig for at psykopaten ikke er der lenger.
Skriveøvelser kan hjelpe mot både bitterhet og aggresjon. 
Noen søker til steder som gir dem gode assosiasjoner og som senker hvilepulsen. For eksempel steder med gode minner fra barndommen - en tid før psykopaten. Forsøk å huske hvem du var før.
Husk at dette tar tid. Det viktige er at du faller ned på et roligere nivå. Ikke for andres skyld men for din egen, den konstante utskillelsen av adrenalin og stresshormoner er skadelig." 

Som jeg skriver i kommentaren så har jeg selv vært så sint - også på fremmede - at jeg har vært villig til å angripe dem fysisk. Jeg har ikke brydd meg om at motparten har vært større og sterkere, ei heller mindre og svakere. Jeg har uansett vært villig til å skade vedkommende. Mitt resonnement synes å ha vært i retning "nå er det nok. Opplever jeg fientlighet fra en eneste person til nå så flyr jeg på ham/henne". Det er alvorlig når impulskontrollen blir så dårlig. Et slik angrep ville heller aldri være juridisk berettiget og jeg/du ville mest sannsynlig bli straffet for det. Det er derfor meget viktig at aggresjonen får utløp på annet vis. 

Det er forståelig at vi ikke orker flere stygge blikk eller negative kommentarer. Men vi er nødt til å legge vår egen krenkbarhet under lupen og jobbe med den. Mange har blitt angrepet hele livet. Vi har svelget og svelget. Men det er ikke slik at vi kan gjenvinne tapt ære for et helt liv. Verden fungerer ikke slik. Uansett hva du har opplevd så tilhører det fortiden. Nye situasjoner og nye mennesker har ingenting med din fortid å gjøre. Istedet for å laste din fremtid for din fortid, så se nye situasjoner som en mulighet til å prøve ut forskjellige alternative responsstrategier. Før eller siden så vil du finne en som passer ditt nye jeg.

Negative reaksjoner fra omgivelsene vil ikke opphøre selv om du har fått nok av dem. Tvert i mot, nå har vi diskutert at visse ting vi gjør faktisk kan forsterke omfanget av negative reaksjoner. Hva du må lære deg, er at fiendtlighet tilhører avsenderen. Når vi ikke direkte har fremprovosert den, så handler den ikke om oss. Den er ikke personlig. Hva du egentlig gjør når du reagerer på fiendtlighet med fiendtlighet, er at du overtar den andres skam og sinne. Du blir en kontainer, en søppelkasse og adopterer en annens tilstand, som aldri hadde noe med deg å gjøre. Det som da skjer er at du tar hendelsen med deg hjem og lar den spise av deg, mens motparten - som egentlig var den hatefulle - går hjem lettet.  Hvis motparten i tillegg er en psykopat, så gir du ham/henne nøyaktig hva de vil ha - en reaksjon.

Derfor, fremprovoser ikke fiendtlighet og den vil aldri handle om deg. Du kan med god samvittighet og med et smil om munnen si "dette får du bære selv" og snu ryggen til vedkommende. Slipp sinnet der og da, ikke ta det med deg hjem. La oss ikke ende opp bitre og alene. La oss heller blomstre. Ha som mål å bli et avbalansert menneske med sunne grenser. Vær elskelig og hjelpsom mot dem som vet å verdsette deg. La alle andre gå.  

Var det virkelig?

Når jeg i dag, noen år etter bruddet, tenker tilbake på den merkelige opplevelsen jeg hadde med psykopaten, så slår det meg hvor uvirkelig minnet om ham føles. Dere som nettopp har brutt eller sliter med troen på at livet blir levelig igjen skal vite at det blir levelig. Mye går tilbake som før, noe blir aldri som før, men livet går videre og psykopaten blir tiltakende fjern i vår bevissthet. Men sammen med distansen til psykopaten så legger det seg et mystisk slør over erfaringen som opplevelser med normale mennesker ikke får. En måte å beskrive det på er en drøm som føles ekstra virkelig og som man husker spesielt godt, men som likevel bare er en drøm. Opplevelsen med psykopaten er så løsrevet fra det hverdagslige livet at den ikke veves inn i vår tidslinje slik normale opplevelser blir, men istedet står alene som et selvstendig og makabert avvik. Dette avviket vil i begynnelsen fortone seg som meget ubehagelig og triggende, slik terrorvitner gjenopplever øyeblikket da bomben eksploderte. Dette er fersk PTSD som river i oss. Senere blir minnet noe annerledes. Ikke fullt så triggende lenger men desto mer ufattelig og man spør seg selv om psykopaten faktisk var der?

Han forsvant like fort som han kom. Relasjonen pågikk i kun seks måneder men var så intens at alt annet ble irrelevant. Det er mange metaforer for dette. En tornado kommer plutselig og uventet, kaster deg rundt i luften i et par minutter og forsvinner like brått som den kom. Når du lander så er alt omkring deg ommøblert. Omgivelsene er ikke til å kjenne igjen. Tornadoen har i løpet av meget kort tid gjort stor skade. Slik opptrer psykopaten. Tornadoer skjer, men jeg vil tippe at vitnene husker opplevelsen som meget uvirkelig fordi det skjedde så fort. Man var ikke forberedt på intensiteten, dramatikken og at slike naturfenomener kan forekomme. Man var heller ikke forberedt på hvor raskt tornadoen ble oppløst og fordampet. Tornadoen ble dannet og eksisterte bare en kort stund innen den døde. Men på den korte tiden den levde, så gjorde den enorm skade. Det samme skjedde med personen psykopaten konstruerte for å skade deg. Den personen levde kun et kort øyeblikk og eksisterer ikke lenger.

Et offer jeg snakket med fortalte at det føles uvirkelig at hun fant seg i den slags behandling. Hun har vondt for å fatte at hun lot seg forføre og mishandle på den måten. Dette er en annen form for uvirkelighetsfølelse som mange ofre opplever når det har gått en tid etter bruddet. 

Selv om opplevelsen av uvirkelighet kan være ubehagelig, så er den et godt tegn. Det er flere grunner til at en følelse av uvirkelighet og realitetsbrist er et tegn på at du heles.

1) Din virkelighetssans normaliseres.

For det første er det et signal om at din virkelighetssans er normalisert eller i ferd med å normaliseres. Nå vet du hva som er normalt og hva som ikke kan betraktes som normalt. Intet ved psykopaten var normalt, og det uvirkelige skjæret er en indikator på at din virkelighetssans har falt på plass igjen. Mens relasjonen pågikk så virvlet vi rundt, var forvirret, analyserte alle utsagn og handlinger og ble hensatt i en hypnotisk tilstand som var hverken sunn eller normal. Denne er vi ute av nå. Jo mer jordfestet og stabile vi blir, dess mer uvirkelig blir minnet om psykopaten.

2) Du var i nærkontakt med galskap og ondskap.

For det andre så er den uvirkelige følelsen en indikator på at vi har vært i kontakt med galskap. Dere som fortsatt sliter med overbevisningen om at psykopaten faktisk er forstyrret har her ytterligere en bekreftelse til hjelp med å redusere tvilen. Et forstyrret sinn vil påvirke oss på denne måten. Et normalt sinn vil ikke gjøre det. Vi var i en kortere eller lengre periode i tett kontakt med ondskap og at vi i dag opplever uvirkelighet er en normal reaksjon på en slik kontakt. 

3) Psykopaten viste deg en falsk personlighet.

For det tredje så er det en bekreftelse på at personligheten psykopaten skapte for oss ikke var ekte. I dag er hele psykopaten innhyllet i en slags mystisk dis og jeg er usikker på om han i det hele tatt eksisterte. Jeg vet han lever fortsatt og at hans kropp vandrer på denne jord. Likevel er uvirkelighetsopplevelsen så sterk at jeg har vondt for å fatte at han noengang var der. Satt vi virkelig i samme sofa? Snakket vi egentlig sammen? Tilbrakte vi overhodet tid sammen, eller er det noe jeg innbiller meg? Dette er en ubehagelig men sunn reaksjon på at den personen han var sammen med meg var kunstig og i dag er gått i oppløsning.

Akkurat som tornadoen. 

 

Jeg vil minne på at neste kurskveld går av stabelen i Ålesund den 13. august. Se "arrangementer" på facebook siden for mer info, det er fortsatt ledige plasser. Møre og Romsdølinger har nå mulighet til å få svar på spørsmål, møte likesinnede og få støtte og bekreftelse av bloggforfatter og andre deltakere. Vel møtt. 

"Når er jeg klar til å date igjen?"

Dette spørsmålet dukker stadig opp. Senest i morges fikk jeg spørsmål om dette i en privat henvendelse, så jeg vil snakke om det i dag.

Jeg er ingen dating-guru. Bortsett fra en periode tidlig på 2000-tallet da jeg datet heftig, så kan antall ganger jeg har datet telles med fingrene på en hånd. Min erfaring fra den gangen for femten år siden er heller lunken; en masse mennesker som var villige til å treffe meg på samlebånd. Jeg tok ingen av dem på alvor fordi jeg visste at det var en ny date like rundt hjørnet. Jeg hadde egentlig ikke tålmodighet med dem og de hadde ikke tid til meg. Man blir emosjonelt avstumpet av slik.

For det er nemlig greia - det tar tid å bli kjent med noen. Man blir ikke kjent av å treffe en fremmed person over kaffe eller middag med et slags ferdig indre manuskript som må følges, og hvis ikke de riktige følelsene oppstår innen kl 21 så avskriver man vedkommende. Dette er jo slik psykopaten opererer; forskjellen er at han/hun later som om dere er ment for hverandre fra første dag. Vi derimot later ikke som om men vi gjør likevel den samme feilen som psykopaten; vi har ekstremt dårlig tid. 

De beste "datene" jeg har hatt var de som ikke var planlagt og hvor vi spontant fant på aktiviteter uten et forhåndsprogram. På den måten ble samværene helt uten forventninger og veldig hyggelige opplevelser. Selv om det ikke ender i partnerskap så blir man venner av slik. I tillegg har det den forsterkende effekten at man ikke blir redd for å treffe vedkommende igjen men tvert imot går avslappet inn i nye møter. 

Vi må også se på hva vi legger i selve konseptet "dating". Selv om jeg ofte bruker fremmedord her på bloggen så er jeg skeptisk til fenomener som ikke har fått en passende norsk oversettelse. Det gammeldagse ordet "stevnemøte" er ikke lenger dekkende for hvordan moderne parringsritualer foregår. Akkurat som å bruke fremmedord i språket vårt, så ligger det noe kunstig over "dating". Jeg lurer på om man noensinne er klar for dating i den forstand at man skal treffe en fremmed person - enten totalt fremmed som i blind dating eller semi-fremmed i den forstand at man har utvekslet noen linjer på nett på forhånd - på en kafe, i en park eller restaurant og alt skal være så fint og flott, og man må vise seg fra sin beste side for å ikke skremme bort vedkommende. Vår beste side er nemlig dømt til å bli avslørt for å være høytidsversjonen av oss. Hverdagsversjonen vil hurtig dukke opp og det vil oppleves som en nedtur for oss selv og muligens også for vår datingpartner at vi ikke klarer å være den beste versjonen av oss selv til enhver tid. 

Dette er ikke naturlig og det er fordi datingkonseptet i seg selv ikke er naturlig. Mon tro det er et konsept oppfunnet av restaurantbransjen og senere adoptert av internettbransjen for å tjene penger?

Hvilket fører oss til nettdating, som er den vanligste arenaen for å finne en datingpartner i dag. "Alle" er i dag på tinder, match, grindr, elitedating, gaysir eller hva det nå heter alt sammen i håp om å finne drømmepartneren. Argumentene for å benytte seg av nettdating synes å være primært av to slag;

"Jeg har ikke tid til å lete etter en partner i det virkelige liv, det er mer effektivt å bruke nettet".

 Vel, jeg tror vi kan slå ihjel dette argumentet med det samme. Nettdating tar tid. Enormt med tid. Mange bruker hele kvelder og hele helger på å chatte med fremmede mennesker. Hvor lang tid bruker vi på en chat? En enkelt meldingsutveksling tar omtrent tyve minutter, fordi hver part bruker ti minutter på å formulere et svar. Tenk da hvor lang tid man bruker på noe som tilsvarer en vanlig samtale, sammenlignet med om man hadde hatt samtalen muntlig. All den tiden man bruker på nettet kan man mer effektivt bruke på å bli kjent med mennesker ansikt til ansikt. 

"På nett vet jeg at alle er single, det vet jeg ikke i det virkelige liv".

Nei. Nettet florerer av gifte mennesker som utgir seg for å være single, og svært få av dem er ærlige om det. I tillegg er nettet en favorittarena for de menneskene vi nettopp har flyktet fra; de antisosiale. Psykopatene vet at det finnes mengder av desperate og lettlurte ofre på nett, på søk etter hva psykopaten er villig til å selge dem - illusjonen om den romantiske drømmen. På nett er det meget lett å utgi seg for å være en annen enn hvem man egentlig er. Man kan lyve til nesa blir så lang at den stikker gjennom skjermen, ingen vil kunne etterprøve sannhetsgehalten. Man kan benytte sitt beste bilde og få motparten til å tro at det er slik man ser ut hele tiden. Ikke bare antisosiale mennesker elsker denne formen for parring, også alle andre forstyrrelser og mennesker som ikke holder mål i det virkelige liv bruker nettdating som arena. For eksempel mennesker med sosial fobi vil føle seg komfortable med å prate med deg på nett, men ofte avlyse virkelige møter. Det er synd på mange av disse menneskene, men når du går på nett for å finne en partner så er det ikke for å ende opp som støttekontakt. Du vil bare bli forarget over å bruke ett år på å bli kjent med en person som likevel ikke våger å møte deg. Hva er vitsen?

Dette bringer oss til to erkjennelser. En lett og en tung. Vi kan ta den tunge først;

Hvis du ikke klarer å fange en partner i det virkelige liv, så klarer du det heller ikke på nett.

Du lurer deg selv hvis du tror at nettbrukerne klarer å se hvor vakker du er, fordi de ser det på skriften din. Det er ikke slik at mennesker der ute i det virkelige liv er blinde for hvem du er, mens nettbrukerne er åpne, tålmodige og elskende mennesker. Det er motsatt. Det er menneskene du omgås; kolleger, venner, familie og bekjente som ser hvem du er. Hvem du er vil alltid komme for en dag, også for ham eller henne du har truffet på nett, hvis du i det hele tatt får til et treff med vedkommende. 

Den positive erkjennelsen er;

Du vil alltid finne en som liker deg.

Men det krever at du er tålmodig og interessert i menneskene rundt deg. Det krever også at du våger å vise hvem du er, og det må du gjøre der hvor livet foregår - altså et annet sted enn cyberspace (kom det ironisk fra blogg forfatteren). Du må våge å tilbringe tid ute av hjemmet sammen med andre mennesker. Å være sammen med andre mennesker medfører en positiv kjedereaksjon som gjør at du stadig treffer nye mennesker fordi venner trekker andre venner innenfor din rekkevidde. Men det krever at du beveger deg ut av skallet ditt, deltar på fest og på andre sosiale tilstelninger, og helst også at du selv tar initiativet til dem. Vær en pådriver, få ikke bare deg selv men også andre ut av skallene deres, for du er ikke den eneste. Når du tar initiativ til sosial omgang så gjør du deg automatisk interessant i andres øyne.

Men det er nettopp dette som er så vanskelig etter relasjonen med psykopaten; å komme ut av skallet. Fristelsen kan være stor til å henfalle til nettdating fordi det føles tryggere enn å forlate hjemmet. Det anbefaler jeg imidlertid ikke av ovennevnte årsaker. 

Hva du kan gjøre er å utøve mildt press på deg selv. De dagene hvor du har litt mer energi, så gå ut. Besøk dine venner. Hvis du ikke har noen venner å besøke eller ikke kan overskue tanken på å være sosial, så gå en tur alene. Poenget her er å vise deg for omverdenen istedet for å lukke deg inne. Forsøk å løfte hodet litt og gå rakrygget. Se mennesker i øynene og smil. I begynnelsen trenger det ikke å være ekte. Men hvis du tvinger deg selv til å smile så tvinger du også hjernen over i nye spor - bort fra tvangstanker og depresjon. På engelsk er det noe som heter fake it till you make it. Lat som om du har det bra inntil du faktisk har det.

Og det er her det må starte. Du kan da forestille deg at å lure på når du er klar til å date ligger milevis unna, ihvertfall foreløpig. Det blir som å spørre om når du er klar til å løpe maraton, når du ikke engang kan krabbe. Du må begynne med å våge å se fremmede mennesker i øynene igjen.

Men la oss nå si at du er kommet lenger enn dette. Mye lenger. Faktisk har du et rikt sosialt liv. Du har gjenopptatt kontakten med flere gamle venner og attpåtil fått nye venner. Er du nå klar til å date igjen? Og her vil jeg benytte sjansen til å fjerne ordet "date" fordi jeg tror et riktigere spørsmål er; er du nå klar til å elske igjen?

Du er klar til å elske igjen når du har gjort den nødvendige jobben med deg selv, slik at du denne gang er klar til å lukke et normalt menneske inn i livet ditt. Du er klar på røde flagg du må unngå, og at normale mennesker ikke gir den samme rusen som psykopaten ga oss. Dine grenser er kanskje ikke perfekte, men på plass i mye høyere grad enn før. Du er nå klar til å lukke de riktige menneskene inn, samtidig som du ikke er redd for å avvise de gale. Det dummeste du kan gjøre er å hoppe inn i en ny relasjon umiddelbart etter bruddet med psykopaten, for å glemme ham/henne. Vel, jobben er ikke gjort, du har overhodet ikke glemt psykopaten og en slik relasjon vil ende i mageplask både for deg og for den stakkars intetanende utkårede.

Du er klar til å elske igjen når du har funnet den riktige balansen mellom introvert og ekstrovert. I tiden etter psykopaten så er vi meget introvert. Det betyr at vi jobber intenst i det indre og hele vårt fokus er vendt innad. For å kunne elske så må vi vende fokus utad. Vi må fortsatt kunne reflektere men ikke i så stor grad at vi ikke kan vie en annen person oppmerksomhet. Vi må klare å slippe oss selv i tilstrekkelig grad for å kunne se den andre. En potensiell partner som ikke føler seg sett, vil forsvinne.

Du er klar til å elske når du igjen våger å elske. To ting hindrer oss i å våge å elske; frykt og selvmedlidenhet. Jeg husker jeg hadde en periode da jeg gikk rundt og syntes synd på meg selv, med tanker som "hvis det er slik jeg blir behandlet når jeg våger å elske, så vil jeg aldri elske igjen", "jeg har elsket og tapt", "min sjanse glapp og kommer aldri tilbake", "jeg vil heller leve resten av livet alene enn å elske igjen" og lignende dommedagsprofetier. Det føltes trygt og behagelig å skylde alt på omverden og pakke meg selv inn i en slags selvmedlidende bomull. Det er ingen tvil om at vi var uskyldige i det som rammet oss og at frykten har en reell årsak. Problemet er at neste nivå av en slik holdning er bitterhet, og den kan bli kronisk. I tillegg vil en "kjærlighetsstreik" bare straffe oss selv. Så, våg å elske igjen. Du vet når du er klar.

Du er klar til å elske igjen når du vet at det tar tid fra å bli kjent med noen til å elske vedkommende på normalt vis, gjerne flere år. Legg derfor "datingtrangen" på is og fokuser istedet på å bli kjent med mennesker, av begge kjønn og på vennskapelig vis. Kanskje trenger du akkurat nå en venn og ikke en kjæreste. Og som tidligere nevnt; en ny venn åpner døren til å bli kjent med ytterligere nye mennesker. Kanskje din fremtidige partner befinner seg blant disse. Men ikke la dette være drivkraften. Bare la deg føre dit intuisjonen din leder deg og ta det derfra. Din gjenvunnede livsglede vil tiltrekke seg mennesker. Planlegg en reise sammen med fremmede, for eksempel via reisebyråene "singelreiser" eller "carpe diem". Du vil få fornyet selvtillit av å oppdage at du fungerer fint sosialt sammen med fremmede mennesker samt oppdage nye steder. Din selvtillit vil stråle utad og tiltrekke seg enda flere mennesker. Dette vil i sin tur gi deg styrke til å kontakte andre uten blygsel. Du vil få fornyet interesse for din egen karakter og ditt eget utseende. Du blir kanskje inspirert til å fornye din garderobe eller slanke bort noen ekstra kilo. Du vil gjøre det utav pur livsglede og ikke fordi du føler press. Husk at oppvåkningen etter den lange dvalen etter psykopaten er som å bli født på ny. Ikke motarbeid dette, det er meningen du skal ut av skallet når tiden er moden. 

Jeg håper disse ordene er til hjelp for dere som søker kjærlighet etter psykopaten.

 

 

 

Fra tvillingsjel til fremmed

Det er igjen søndag og i dag har jeg tenkt å lage kjøttsuppe. Denne retten forbinder kanskje folk mest med høsten. Man har ikke så lyst på tunge og meget varme retter om sommeren. Men her jeg befinner meg så regner det nesten daglig og kjøttsuppe føles rett. "Det føles rett". Vi tenker sjelden over det, men akkurat som med psykopaten, så kan mat ha røde flagg og føles enten riktig eller galt. For mange blir det helt feil å spise ribbe til andre tider enn på julaften. De fleste vil heller ikke spise kokt torsk om morgenen, da er det andre retter som føles riktigere, så som müsli eller egg. Vi tenker sjelden over hvorfor vi spiser hva til hvilken tid. Vi bare gjør det. På samme måte beveger vi oss i det sosiale liv; det oppstår en rar følelse i oss når noe ikke føles riktig. Stol på den følelsen.

Min kjøttsuppe blir ingrediensfattig, for ikke liker jeg purre og ikke liker jeg selleri. Foruten kjøtt, så blir det derfor kun gulrot, potet og løk i min suppe. Slik sett så liker jeg den bedre med færre ingredienser. Blander jeg selleri og purre i min suppe, så blir hele suppen lite attraktiv - inkludert de ingrediensene jeg normalt liker fordi helheten blir forpurret (bokstavelig talt). Slik er det også med våre nettverk. Et stort nettverk er ikke nødvendigvis best. Kanskje føler du deg mer vel med færre personer i nettverket, men at du har en dypere tilknytning til noen få. Tilknytning skal det også handle om i dagens tekst.

I går hadde jeg en samtale i hjelpetelefonen. Jeg er ikke fast telefonvakt i hjelpetelefonen men tar enkelte samtaler for å avlaste min kollega som tar imot de fleste telefonene. Denne gang snakket jeg med en kvinne som sliter med NK. Hun klarer å opprettholde NK men sliter med forståelsen av hvordan psykopaten kan oppføre seg som om hun ikke lenger eksisterer. Selv om kvinnen var den som tok initiativet til NK, så er det vanskelig for henne å akseptere at psykopaten aldri løftet en finger for å redde relasjonen. Hvordan kan psykopaten gå fra å være så altoppslukende opptatt av oss, til å legge oss fullstendig bak seg? La oss snakke om det i dag. 

Det er unektelig mange flere enn denne kvinnen som tenker det samme. Jeg gjorde det også selv. Jeg innførte NK innen jeg forstod at min nære venn/eks er en psykopat. Hans oppførsel både før og etter NK var derfor komplett uforståelig for meg. Fra å kontakte meg meget hyppig så hørte jeg plutselig ingenting. Han gjorde intet forsøk på å reparere skaden som han hadde påført vår relasjon. Han mistet interessen fullstendig og fokuserte utelukkende på sitt nye offer. Jeg eksisterte ikke lenger. Min fatteevne strakk ikke til. Jeg hadde støtt på mye merkelig oppførsel i mitt liv, men dette tok kaka. Jeg brukte enormt med mental energi på å forsøke å forstå, men fordi jeg ennå ikke var klar på hans forstyrrelse så projiserte jeg normal tankegang over på ham. Rasjonaliseringene mine ble derfor "ble han virkelig SÅ fornærmet?", "han må vite at han selv er skyld i dette" og "han har sikkert dårlig samvittighet men vet ikke hva han skal si, derfor hører jeg ikke noe". Jeg vekslet hele tiden mellom disse og andre rasjonaliseringer, uten å forstå at jeg var fullstendig på avveie i mine antakelser.

Psykopaten tenker nemlig ikke som oss. De følger en helt annen logikk, eller rettere de følger mangel på logikk. Det har derfor ingen hensikt å forsøke å forstå dem. Vi blir fortvilet og jobber mot noe som ikke skjer; at psykopaten fortsatt er bundet til oss og venter på en gjenforening. 

Psykopaten lokket oss inn med smiger, oppmerksomhet og future faking. De invaderte oss, okkuperte oss og oppførte seg som tyskerne mot Norge i 1940. Psykopaten tok seg til rette i våre liv, som tyskerne gjorde Norge til sitt. Vi derimot var ikke en del av motstandsbevegelsen. Tvert i mot oppførte vi oss som nazisympatisører som tok okkupantene imot med åpne armer. Vi ga dem vårt beste losji og vår beste kost. Vi trodde fullt og fast på deres løgner om at de var kommet for å redde oss fra de "bedragerske britene".  I 1945 hadde vi blitt dømt for landsforræderi. Det var imidlertid ikke Norge vi svek da vi fraterniserte med psykopaten, men oss selv. Vi lot en fremmed makt ta over våre liv. Vi godtok overtramp fordi psykopaten oppførte seg som vår forlovede og redningsmann/-kvinne. Det er normalt å akseptere mer fra en som utgir seg for å være vår utvalgte og som synes å ville være der resten av våre liv, enn fra en vi nettopp har møtt. Ord som "tvillingsjel" eller "sjelevenn" ble kanskje ikke ytret direkte, men vi fikk likevel opplevelsen av at en unik tilknytning hadde oppstått. Men her ligger selve bedraget; psykopaten var faktisk en fremmed vi nettopp hadde møtt. Vi godtar ikke at fremmede kritiserer oss eller devaluerer oss. Så hvorfor godtok vi det med psykopaten?

Men psykopaten hadde ingen planer om å være der resten av våre liv. Og plutselig en dag så forsvant han/hun ganske enkelt. Om vi ble forkastet eller selv gikk spiller i denne sammenheng ingen rolle, for det er ikke grunnen til at psykopaten ikke lot høre fra seg. Noen opplevde en begrenset periode med gradvis nedtrapping i kontakt. Likevel ble den brått brutt. Dette forsvinningsnummeret kalles på engelsk "ghosting". Ghosting er en dekkende betegnelse på flere måter enn èn. Akkurat som et gjenferd så oppløses psykopaten når du prøver å gripe ham/henne, i tillegg til at verken gjenferdet eller den personen du trodde psykopaten var er virkelig. Du sitter også igjen med den samme følelsen etter relasjonen med psykopaten som om du hadde støtt på et gjenferd; "skjedde dette virkelig"?

Ghosting kan bokstavelig talt skje over natten. Det ene øyeblikket er psykopaten der, fortsatt en stor del av ditt liv, det neste er han/hun borte for alltid. Ofre har fortalt historier om hvordan psykopaten plutselig forlot sin egen familie, inkludert små barn, for aldri å bli sett igjen. Allerede neste dag hadde han/hun etablert seg med en ny familie. Det synes ikke å spille noen rolle om psykopaten har kjent deg i to måneder eller 20 år, psykopaten kan forlate deg på sekundet, uten forklaring og uten anger.

Opplevelsen av at vi ikke eksisterer for psykopaten etter bruddet oppstår....... vel, fordi vi faktisk ikke eksisterer for dem. Psykopaten tenker ikke på oss. Og grunnen til det er enkel; vi eksisterte aldri, heller ikke mens relasjonen pågikk. For tenk etter, handlet ikke alt om psykopaten, hans/hennes ønsker og behov? Var det noengang plass til deg i relasjonen? Psykopaten ser kun seg selv. Du eksisterte ikke som menneske. Du var bare et tilfeldig objekt han/hun kunne speile seg i. Du skulle utfylle den todelte rollen som beundrer/søppelkontainer. Du skulle beundre psykopaten og bygge han/henne opp, samtidig som du skulle ta imot all skam han/hun ikke kunne bære selv. Psykopaten forstår ikke at normale mennesker ikke kan fungere slik. Vi kan ikke beundre en som devaluerer oss. Psykopaten forstår ikke at en partner også må bygges opp og motta emosjonell støtte.

Forestill deg at psykopaten er en narsissist som hele tiden må se seg selv i speilet. De må gjøre det så ofte at de bærer et lommespeil til enhver tid. Stadig må de plukke speilet opp av vesken eller lommen og beundre seg selv. I speilet kan psykopaten dyrke seg selv og minne seg selv på sin egen plettfrihet. Du var det speilet, og den hyppige speilingen var intensiteten i relasjonen deres. Forestill deg da at psykopaten i raseri kaster speilet i gulvet og det knuses (fordi det ikke reflekterer det speilbildet som han/hun ønsker, les; du har gjort noe mot deres vilje). Speilet fungerer ikke lenger og psykopaten blir forbannet fordi de ikke lenger kan beundre seg selv i nettopp det speilet og at de må i butikken for å kjøpe et nytt. Psykopaten bryr seg ikke om at det gamle speilet nå er knust og ubrukelig og kanskje lider, han/hun bryr seg bare om at det ikke kan brukes lenger. Han/hun kan også anse det som en belastning at de nå må bruke tid og penger på å kjøpe et nytt speil. De overveier derfor om restene av det gamle speilet fortsatt kan lappes sammen og brukes (les; om det finnes en siste rest av funksjon i deg), eller om de må investere i et nytt. Hvis de bestemmer seg for sistnevnte så nøler de ikke et sekund med å kaste det gamle speilet i søppelet. 

Det er alt du er for psykopaten. Psykopaten kan vende tilbake til deg etter bruddet i håp om at det finnes et skår av det knuste speilet som er stort nok å speile seg i, hvis han/hun ennå ikke har kjøpt et nytt speil (les: funnet et nytt offer).

Jo raskere du slutter å projisere normale egenskaper over på psykopaten og erkjenner forstyrrelsen for hva den er, dess raskere har du mulighet til å heles og komme videre.

Du eksisterer ikke for psykopaten.

Grunnen til at vi kverner på dette spørsmålet er fordi det overhodet ikke er normalt å være så intenst opptatt av oss for så å glemme oss. Men det er jo saken; psykopaten er ikke normal. Han/hun er forstyrret. Det er på tide å la dette synke inn og erkjenne det. Omfanget av forstyrrelsen bør gå opp for deg i all sin gru. Det er ikke oppegående mennesker som behandler venner og kjærester slik. De har ikke engang et snev av normalitet i seg. At de klarer å narre noen mennesker til å tro at de er normale er en bragd, tatt i betraktning at de virkelig er basalt skadet inn til selve fundamentet av hva som kan kalles logikk, fornuft og sosiale egenskaper. 

Alt du kan gjøre er å riste på hodet av hva disse menneskene får seg til å gjøre og flytte fokus tilbake til deg selv - der det hører hjemme. For så lenge vi spekulerer i hva psykopaten tenker og gjør så befinner vi oss i hans/hennes hode og ikke vårt eget. Vi hører ikke hjemme i psykopatens hode og selv om vi hadde muligheten til å slippe inn så ville vil aldri forstått høyre fra venstre eller opp fra ned, for der råder kaos, anarki og ulogikk. 

Spør istedet deg selv hvorfor er det så viktig å eksistere for dette forstyrrede mennesket? Og ta det derfra.

 

Jeg vil benytte anledningen til en liten kunngjøring. Jeg får mange henvendelser i facebook innboksen fra folk som ønsker svar og hjelp. Dette forstår jeg. Men henvendelsene er ofte meget lange og krever tilsvarende lange og utdypende svar. Til dette må jeg henvise til funksjonen "skriftlig konsultasjon" som er en betalingstjeneste. Det kan virke grådig å ta betalt fra mennesker i nød men det er faktisk slik hjelpeapparatet fungerer. Henvender du deg til en legevakt, terapeut eller ekspert så koster det penger, og ofte mye penger. Jeg tar p.t. 250/350 kroner for en konsultasjon og det er rimelig. Husk at det lett kan ta to timer for meg å lese en lang henvendelse og svare på den på mest mulig gjennomtenkt vis. Tenk også på at pengene blir brukt til å promotere og drive bloggen videre. Du hjelper derfor kanskje andre mennesker med ditt bidrag. Jeg håper derfor på forståelse hos leserne for hvorfor det må være slik. Bruk gjerne fortsatt innboksen til korte henvendelser og spørsmål. Disse svarer jeg på fortløpende og uten kostnad. 

 

 

Når gamle vennskap ikke lenger fungerer



Jeg har lyst til å spinne litt videre på forrige tekst om ensomhet, og da spesielt den ensomheten som skyldes at gamle og langvarige vennskap rakner. Jeg tror de fleste av oss i fortvilelse opplever at vi ikke lenger klarer å holde på alle gamle venner. Noen må vi mer eller mindre motvillig gi slipp på. Det kan være en vanskelig erkjennelse når gamle vennskap ikke lenger fungerer, og det bidrar til vår opplevelse av oss selv som utilstrekkelige og mangelfulle. Det kan også gi oss den gufne følelsen av at vi selv har psykopatiske trekk og at vi "forkaster" mennesker som tidligere har stått oss nær.

Årsakene til denne fremmedgjøringen er mange. En av dem starter allerede i begynnelsen av relasjonen med psykopaten. Psykopaten ønsker å isolere oss fra gode venner og nære slektninger. De gjør det for å få makt og kontroll over oss og sørge for at vi ikke får sunne impulser utenfra. De gjør det også hvis de opplever at du har venner eller slektninger som de ikke klarer å sjarmere eller manipulere, og som dermed står i fare for å avsløre dem. Til sist gjør de det fordi de selv vil ha din fulle og hele oppmerksomhet, du skal ikke tjene andre enn dem. Du bidrar selv til distanseringen fra venner og familie ved at du ønsker å være mest mulig sammen med psykopaten, han/hun har blitt meningen med livet og dine venner betyr ikke lenger like mye som de gjorde. Senere, når devalueringen starter, så blir det vanskelig å legge planer med andre mennesker fordi psykopaten er så uberegnelig og du bare går og venter på grønt lys for å tilbringe kvelden eller helgen med ham/henne. Dine venner trekker seg kanskje unna fordi du gang på gang prioriterte den lunefulle psykopaten og avlyste avtaler dere hadde. Dine slektninger trekker seg kanskje unna fordi de ofte forsøkte å advare deg mot psykopaten men du ville ikke høre og reagerte fiendtlig på deres kritikk av din relasjon med psykopaten.

Når bruddet til slutt er et faktum så er nettverket med andre ord allerede skrapet. Likevel er det først nå at mange gamle venner virkelig begynner å falle fra. 

Jeg har selv mistet mange venner etter bruddet og jeg vil skissere noen av årsakene i stikkordsform her;

- De ble lei av meg i fasen hvor jeg forsøkte å plassere relasjonen med psykopaten. Jeg var i den perioden meget trengende og krevende, sågar manipulerende og paranoid.

- De støttet psykopaten etter bruddet.

- Det gikk opp for meg at flere av vennene var giftige og noen sågar forstyrrede.

- Jeg forandret meg så mye etter bruddet at jeg ikke lenger hadde noe til felles med enkelte gamle venner.

- Støtten jeg ble tilbudt av gamle venner, var for meg utilstrekkelig. Dette skapte en indignasjon i meg fordi jeg følte jeg selv hadde støttet dem i langt høyere grad enn hva jeg fikk tilbake. 

- Jeg ble mer oppmerksom på venner jeg identifiserte som utnyttere, og fjernet meg fra disse. 

Som dere ser så er årsaken til brudd på gamle vennskap en blanding av faktorer innenfor og utenfor din kontroll. Gamle vennskap som ikke lenger fungerer er en sorg og en ekstra belastning fordi de kommer på toppen av den sorgen du allerede bærer på etter bruddet med psykopaten. Dette gjør at vi klamrer oss til vennskap vi kanskje ikke har godt av å pleie, kun fordi vi frykter ensomheten.

Jeg vil i den anledning presisere at mange av våre gamle vennskap dessverre ikke var levedyktige og at tiden kanskje var moden for å gi slipp. Psykopaten fungerte i så måte som en nødvendig oppvekker. Kanskje var vennskapene ikke gjengjeldt og det var kun vi som holdt liv i dem med kunstig åndedrett. Det trenger ikke å dreie seg om psykopatiske eller narsissistiske venner, men venner som ikke har den samme tilknytningen til deg som du har til dem. De av oss som er spesielt empatiske eller medavhengige har en tendens til å knytte oss til andre meget lett og elske meget dypt. Jeg kommer i tanke om en venn jeg måtte gi slipp på helt uavhengig av psykopaten og mange år innen han entret bildet. Denne vennen var et nydelig menneske, men jeg merket at alle aktiviteter foregikk på mitt initiativ. Han sa sjelden nei til samvær med meg, men kom aldri selv med forslag til aktiviteter. Til slutt undret jeg hva som ville skje hvis jeg sluttet å ta kontakt. Ville han savne meg? Selv ta kontakt? Jeg gjorde alvor av mine tanker og skrudde av den ensidige kontaktflyten. Jeg hørte aldri fra ham igjen.

En annen venn jeg hadde som jeg i retrospekt tydelig ser er en narsissist, holdt jeg det gående med i hele elleve år før jeg la inn årene. Vennskapet ble gjengjeldt men på typisk narsissistisk vis; med smuler og future faking som aldri ble overholdt. Jeg ble meget sliten i det vennskapet. Det tok ni år innen vi reiste på en ferie sammen. Jeg merket at jeg ventet på et gjennombrudd eller "høyere nivå", en slags dypere tilknytning som jeg fortjente for min lange lojalitet og som ble hintet om men som aldri skjedde. Til slutt ga jeg opp og sluttet bare å svare på henvendelser fra denne personen.

Mange av oss er vant til å gi mye og forvente lite tilbake. Dette har ofte pågått i årevis. Det sier seg selv at en slik kravløs sjenerøsitet tiltrekker seg mennesker som ønsker å utnytte den. At vi ikke kunne se det tidligere? Vi tok alle for god fisk og tenkte at alle ville verdsette oss til slutt, eller at mange ikke klarte å vise det men at de verdsatte oss innerst inne. Så vi fortsatte å gi, det falt seg så naturlig for oss. Og ikke bare det, vi var ofte tilfredse med å ta mindre plass i vennekretsen enn hva de andre medlemmene gjorde.

En gang så utførte jeg et sosialt eksperiment på meg selv og en intim vennegjeng jeg tilhørte. Jeg satt rundt middagsbordet med fire gamle venner og studerte dynamikken dem imellom. Jeg plasserte meg selv litt utenfor fellesskapet mens jeg observerte mine venner. Hvordan snakket de til hverandre? Hvordan markerte de seg overfor hverandre? Hvordan uttrykte de sine egne behov og hvordan responderte de på hverandres behov? Dette var jo fire (fem meg inkludert) vidt forskjellige mennesker med varierende grad av dominanse. Jeg reflekterte over hvordan jeg selv oppførte meg i gruppen sammenlignet med hvordan de andre oppførte seg. Jeg oppdaget at sammenlignet med dem, så var jeg nokså tilbakeholden og lot andre få og ta mer plass enn hva jeg selv fikk eller tok.

Eksperimentet gikk ut på at jeg ved en anledning påtok meg en ny rolle; jeg hevdet meg omtrent i like stor grad som resten av gruppen gjorde, men mer enn jeg noengang tidligere hadde gjort. Jeg var ærligere og sa klart nei hvis det var noe jeg ikke ønsket eller var uenig i. Jeg spilte på en måte litt skuespill samtidig som jeg var mer tro mot meg selv enn før. Eksperimentet pågikk i noen dager og i kontinuerlig tett kontakt med de gjeldende vennene (dette var på en reise). Det som da skjedde var at selv om jeg ikke hevdet meg mer enn de andre i gruppen alltid hadde gjort, så ble min nye rolle meget dårlig mottatt. Jeg ble angrepet verbalt for å kreve en større plass enn før. 

Resultatet ble at jeg måtte reforhandle mitt syn på mine venner. Jeg forstod at jeg verdsatte et par av dem høyere enn de strengt tatt fortjente og at jeg hadde gjort det lenge. Jeg tok for meg hvert enkelt gruppemedlem og tenkte grundig gjennom hvorfor jeg syntes det var verdt å bruke tid på dette mennesket. En av dem forlot mitt liv for godt, de resterende har jeg i dag en mye løsere tilknytning til. 

Jeg vil gjerne skrive litt om hva man kan forvente av gamle venner etter den grusomme opplevelsen det er å ha en relasjon med en psykopat og det påfølgende bruddet. Skal alt nå handle om vår traumatiske opplevelse? Skal vi slutte å gi og fremover bare kreve, for å ta igjen fortidens ubalanse? Nei selvfølgelig ikke. Vi har selv et ansvar for å ivareta og pleie våre vennskap. Alt kan ikke handle om oss. Det viktige prinsippet om gi-og-ta gjelder fortsatt. Problemet er at vi sjelden har krevet noe av våre venner og at vi derfor er omgitt av folk som har begrenset evne eller vilje til å gi. Vi skal derfor ikke skamme oss for å kreve forståelse og støtte, det er ikke for mye å forlange av mennesker du anser som nære og gamle venner. Hadde noen i gruppen overlevd et skipsforlis, blitt voldtatt eller sågar gjennomgått noe så "normalt" som en skilsmisse, så hadde støtten blant gode venner vært både tilstrekkelig og oppbyggende. Det samme hadde kanskje skjedd hvis en annen i gruppen enn nettopp deg hadde vært gjennom det samme som du nå har vært. Din relasjon med psykopaten overgår faktisk de fleste av hva som anses som sosialt aksepterte kriser, likevel er støtten både utilstrekkelig og kunnskapsløs. Selv om vi ikke ønsker å gå rundt som trengende og krevende ofre så gjør det unektelig noe med våre gamle vennskap når støtten uteblir på et nivå av en slik størrelsesorden.

Selv anstrengte jeg meg for å være den jeg alltid hadde vært blant gamle venner. Jeg fortalte dem hva som hadde skjedd, men jeg lot som det ikke hadde påvirket meg i så stor grad som det faktisk hadde. Likevel opplevde jeg kritikk for at jeg ikke var avslappet nok og for at jeg virket misfornøyd. Enkelte av mine venner syntes ikke å akseptere den nye versjonen av meg. De forstod ikke hvorfor jeg var blitt annerledes. Eller kanskje var det fordi jeg ikke oppførte meg som den jeg var blitt men tvert imot lot som om jeg fortsatt var den gamle, en jeg ikke lenger var, og at jeg dermed ikke var kongruent?

Uansett er det viktig at du tenker over hvem som skal delta i ditt liv og hvem du skal bevilge tid, omtanke og energi. Din tid og energi er ikke utømmelig, men dyrebare ressurser som du skal distribuere med tanke for hvem som fortjener dem. Gode venner skal ikke tappe deg for energi, istedet skal dere gjensidig lades opp av hverandre. Ditt liv er ikke et demokrati, det er du alene som skal bestemme hvem som skal være tilstede i det.

I forrige tekst snakket vi om det mørke, tomme og ensomme rommet som må møbleres på nytt. Rydd rommet fullstendig hvis det er hva som må til. Ikke vær redd for å stå alene i det mørke rommet en stund. Bare pass på at du ikke kjøper de samme møblene på nytt, for da må rommet snart ryddes igjen.

Noen møbler bør du imidlertid la bli stående. Jeg vil avslutte med å slå et slag for dine venner som jeg kaller "konstantene". Din konstant er den (eller de) av dine venner som, selv om vennskapet ikke er så intenst og spennende, har vært der i mange år og aldri laget drama. De har aldri dømt deg, misunt deg eller forsøkt å sabotere deg. De er alltid tilgjengelige og selv om dere bare ses en gang i året så er det meget lett å plukke opp tråden. Du tenker sjelden på disse vennene men det er nettopp fordi de ikke oppfører seg merkelig. De gjør deg aldri forvirret og krever derfor ingen analyse. Disse vennene er kjedelige fordi de er normale. Lær deg å gjenkjenne det normale og sette pris på det kjedelige. 

De er kanskje ikke så kjedelige som du tror, de har bare ikke gitt deg den samme rusen som dine forstyrrede venner har gjort. Du kan trygt skru vennskapet med dem opp et par hakk, til gjensidig glede. Spar på konstantene og finn flere av dem.

Ensomhet etter bruddet

Jeg husker at umiddelbart etter bruddet, så føltes det godt å være alene. Jeg søkte ensomheten og isolasjonen. Jeg ønsket å slikke mine sår i fred. Jeg var veldig rolig og innadvendt. Det var en smerte der som også gjorde meg hvileløs, men samtidig kunne jeg sitte stille som i en transe, lenge, og forsøke å samle trådene. Jeg husker denne tiden som god, for jeg ble bedre kjent med meg selv. Antakelig var den ikke så god som jeg husker den, for jeg gråt mye, og vår hukommelse har en utrolig evne til å gi oss "abuse amnesia" - å få oss til å glemme det vonde. Men en ting vet jeg, jeg var ikke ensom den første tiden. Jeg ønsket å være alene. Ensomheten kom senere. Og her ligger forskjellen på ensomhet og alenehet. Man kan godt være alene uten å oppleve ensomhet. Man kan også godt være sammen med mennesker og likevel føle seg ensom. Begge deler blir merkbart etter bruddet med psykopaten. 

Hva skjedde da ensomheten først trådte inn? Det skjedde paradoksalt parallelt med at jeg igjen ble mer sosial. Hva får oss til å føle oss ensomme i en tid da vi faktisk blomstrer? La oss se på noen faktorer.

Vi blir fremmedgjort fra gamle venner.

Etter en stund i semi-frivillig isolasjon så våkner vi opp og søker tilbake til det gamle og trygge. Dette er noe vi bør og skal gjøre, for etter den psykopatiske opplevelsen så har vi mistet oss selv. Vi husker dårlig hvem vi var. Slektninger og gamle venner kan hjelpe oss tilbake, de minner oss på hva vi likte, hva som fikk oss til å le, hvilke ambisjoner vi hadde og hva som tente lidenskapen i oss. Alt dette tok psykopaten fra oss. Nå er vi klare til å ta det tilbake. 

For mange blir imidlertid returen til det gamle og kjente et antiklimaks. Mange opplever at ting ikke blir som før, selv om de anstrenger seg for å imøtekomme det. Hva skjer? Det er jo dette vi blir fortalt at vi må gjøre, hvorfor er ikke opplevelsen den samme?

Selv opplevde jeg at jeg søkte tilbake til den gamle venneflokken og dro på ferier med dem. Men jeg klarte ikke å delta fullt og helt som før. Den interne sjargongen som tidligere gjorde oss så tilknyttet, bet ikke på meg lenger. Jeg fikk opplevelsen av å ikke fungere som jeg skulle eller som var forventet av meg. Jeg skammet meg over dette og det forsterket ensomhetsfølelsen. Samtidig stilte jeg meg spørsmål jeg aldri tidligere hadde stilt, "hvordan har disse menneskene gitt meg så mye tidligere? De er jo meget overfladiske". Igjen oppstod skam da slike fordømmende tanker kom over meg. 

Husk at du på mange måter ikke er den samme lenger. Du har nådd en dypere (eller høyere) dimensjon i ditt tankeliv enn de fleste noengang kommer til å gjøre. Dette er både en velsignelse og en forbannelse. Du er en annen. Du vil noe annet enn tidligere. Du er heller ikke like tålmodig som før, og dine venners trekk som du tidligere opplevde som sjarmerende eller i det minste håndterlige, er nå blitt uholdbare. 

Husk også at du antakelig hadde en rimelig høy andel giftige venner i ditt nettverk. Du visste det ikke før, men nå begynner du bevisst og ubevisst å ta avstand fra dem. 

Dette og mye annet bidrar til å fremmedgjøre oss fra nettverk og vennskap som vi trodde var spikret i stein. 

Vi blir fremmedgjort fra verden forøvrig.

Politiske overbevisninger og gamle idèer vi hadde om verden, står for fall eller har allerede falt. Få ting er lenger slik vi trodde de var. Vårt syn på storsamfunnet er for alltid forandret. Vi har ikke lenger tillit til at myndigheter vil oss vel, vi ser at samfunnsmaskineriet til en stor grad er styrt av forstyrrede mennesker. Vår blinde tro på at sjefen vil det beste for bedriften og sine ansatte er borte. Vi tror ikke lenger på at alle som landet vårt gir asyl til, er reelle flyktninger. Vi ser at mange mennesker har en skjult agenda.

Våre nye briller som vi ser verden gjennom er antakelig mer realistiske enn de gamle. Men vi føler oss ikke lenger som "ett med verden". Vi blir frakoblet det store bildet som vi tidligere følte oss som en del av. Vi hadde vår plass i samfunnet, den er nå i fri flyt. Det oppstår en slags kosmisk ensomhet i tillegg til den personlige.

Vi tiltrekker oss ikke lenger nye venner like lett som før.

Vi hadde tidligere en enorm tiltrekningskraft på mennesker, både giftige og andre. Vi hadde en gnist og et levende vesen som var forlokkende for menneskene rundt oss. Denne gnisten er på mange vis borte og vi møter nye bekjentskaper på et mer kjølig og overfladisk vis. Vi er ikke lenger like interessert i andre mennesker. Vi er ikke blitt direkte folkesky, men vi er skeptiske og vi markerer oss også mye tidligere i relasjonene. Dette har den effekt at det luker ut potensielle utnyttere, men med den bieffekt at det får oss til å oppleve oss selv som uinteressante fordi folk ikke lenger flokker seg rundt oss som før. Dette forsterker ensomhetsfølelsen. 

Det er viktig å minne oss selv på at tidligere så godtok og aksepterte vi alt for mye. Vi hadde kanskje alltid en fest å gå til, noen å henge med og noen å ringe til. Vi ble holdt i sosial aktivitet og dette sminket bort følelsen av ensomhet, men i mange tilfeller var det sminke over en blåveis. Vi satte vår stemmerett til side for å få lov til å være en del av et større nettverk. Vi var kanskje ikke engang klare over at vi gjorde det på bekostning av oss selv, for det hadde vært slik i mange år. Vi følte oss ikke ensomme men det var en falsk følelse av fellesskap, for egentlig ble vi godtatt av våre omgivelser kun fordi vi føyet oss. Enkelte av dine gamle venner som du følte deg så trygg på og som lindret din ensomhet, bidro kanskje tvert i mot til å forsterke din ensomhet.

Psykopatens exit skapte et enormt tomrom i oss.

Dette er muligens den største årsaken til ensomhetsfølelsen etter bruddet, og den kan pågå i varierende omfang i flere år. Vi var så opptatt av - og involvert i - psykopaten at det nærmest føltes som meningen med livet. Vi brukte masse energi og tankekraft på ham/henne både når vi var sammen og når vi var adskilt. Dette var naturligvis hverken normalt eller sunt, men det holdt oss i aktivitet. 

Når psykopaten så plutselig blir borte så sitter vi der. Hva nå? Vi blir ikke lenger holdt i ånde av dette mennesket. Det er på et vis befriende men vakuumet etter en slik person kan være meget smertefullt. Det føles som å sitte alene i et enormt mørkt rom med ekko. Det kan være fristende å returnere til psykopaten, bare for å fylle vakuumet igjen. 

Det bør vi selvfølgelig ikke gjøre så her er hvordan vi kan forholde oss til det enorme tomrommet;

Det vi må gjøre er å akseptere at rommet i en periode står tomt. Så kan vi langsomt begynne å møblere det fra bunnen av med nye aktiviteter og bekjentskaper. Noe vi ikke bør gjøre er å fylle det i panikk, for eksempel ved å hoppe inn i nye romantiske relasjoner. Tenk på det som et stort og nakent rom som skal møbleres med omtanke. Det betyr at du ikke vil fylle det raskt med ikea-møbler. Du vil møblere det på et vis som reflekterer den du er, for du skal oppholde deg lenge i rommet, du vil derfor at rommet skal komplementere deg slik at du føler deg meget vel og hjemme. Du vil derfor vente på at de riktige møblene dukker opp før du kjøper dem, selv om det tar litt tid. Du er villig til å sitte på gulvet en stund, mens du venter på den riktige sofaen. I mellomtiden dukker langsomt andre perfekte gjenstander opp; du finner det riktige teppet, etterhvert dukker det perfekte hjørnebordet opp. Det har også kommet to bilder opp på veggen som for deg gir mening. Selv om rommet fortsatt er sparsommelig møblert, så er det ikke lenger ekko i rommet på grunn av teppet og bildene.

Langsomt føler du deg stadig mer hjemme i rommet, og mindre ensom. Ikke bare blir det mer hjemmekoselig, du har dessuten i innredningen av det nye rommet vært tro mot deg selv, kanskje for første gang i livet. Og allerbest; innredningen er skreddersydd for deg og du angrer ikke på noen av kjøpene!

Dette er nemlig den beste motvekten mot ensomheten etter bruddet. Ikke at du får nye og mer normale venner. Dette er også viktig og noe du bør tilstrebe. Men det viktigste er at du blir din egen beste venn. Derfor, slutt å nøye deg med "møbler" (les: venner og aktiviteter) av dårlig kvalitet og begynn med å ønske det beste for deg selv. Bli også kjent med deg selv når du møblerer tomrommet. Hva liker du nå? Hvilke verdier har du fått? Hvilke farger liker du? Og som i forrige tekst, stol på din egen virkelighet. Gult er ikke blått! Dessuten liker du ingen av fargene. Du foretrekker nemlig grønt. 

 

Så er i dag en spesiell dag, for bloggen har to års fødselsdag. I den anledning ble det utlyst en del-og-lik konkurranse i forrige tekst. Premien er et eksemplar av boken "Psykopati og kjærlighet". Vinneren er trukket i dag, og den er..... tam tam tam *trommevirvel*....... innehaveren av bloggen hverdagsnett.no. Gratulerer! Vinneren vil bli kontaktet. 

Stol på din egen virkelighet

For et par dager siden var jeg på flyplassen i Ålesund. Jeg kjøpte en kaffe i kiosken. Jeg la merke til at kaffen var brunfarget og grumsete - en slik brunfarge som kaffe ikke skal ha. Kaffe skal være brunsort. Denne var for lys. Jeg tok den likevel med til betaling, men bemerket til dama i disken "jeg synes den ser grumsete ut". Hun svarte "neida, den skal være slik". Jeg slo meg ikke helt til ro med dette svaret. Jeg betalte likevel for kaffen og tok den med meg til venteområdet.

Hva skjedde? Da jeg smakte på kaffen så fikk jeg bekreftet min mistanke. Den var ikke god, den smakte beskt, bittert og hadde kaffegrut i seg. Jeg hadde altså hatt rett hele tiden.

Hvorfor stolte jeg ikke på min oppfatning helt fra starten, og lot kaffen stå igjen ved maskinen? Hvorfor kjøpte jeg den, til tross for en uggen følelse av at den ikke var slik den skal være?

Mange av oss er usikre på vår oppfattelse av virkeligheten. Noen av oss har dessuten vært slik hele livet. Vi har aldri vært påståelige og sjelden tatt opp kampen om noe. Det har ikke vært viktig for oss å vinne. Det har vært viktigere for oss å ha sjelefred og husro. Dette har med våre verdier å gjøre og det er ikke noe i veien med det, vi vil heller være venner enn å krangle. Problemet er når det har gjort oss så passive at vi ikke tar opp kampen når det er nødvendig. Det er også et problem når det har gjort oss vinglete og usikre.

Noen av oss er slik av natur. Vi kan ikke skylde på noen. Vi er empatiske og ikke laget for konkurranse. Andre er programmert slik fra barnsben av fordi vi aldri fikk vår virkelighet bekreftet av våre omsorgspersoner. Kanskje var deres virkelighet dominerende og vår egen underordnet. Kanskje fikk vi høre at voksnes virkelighet var den "ordentlige virkeligheten" og barns virkelighet var fantasi. Kanskje ble vi latterliggjort for vår oppfattelse av verden. Kanskje var du den yngste i din slekt og slik sett behandlet som "baby" av alle, selv langt opp i voksenlivet. Årsakene kan med andre ord være mange til at vi i dag fortsatt setter vår egen virkelighet til side for å la andres virkelighet få definisjonsmakten. Årsakene kan være mer eller mindre maligne. Uansett hvilke de er, så er det viktig at du tenker etter hvorfor det er slik i nettopp ditt tilfelle, hvis du kjenner deg igjen i dette. 

Noe annet som skjer når vi ikke tar vår egen virkelighet på alvor er at vi da heller ikke tar våre egne behov seriøst. Alle andres behov går foran og vi tar gjerne dem på alvor, men ikke våre egne. Jeg husker da jeg var liten så tilbrakte familien ofte sommeren i bil rundt i Europa. Det ble ofte lange kjørestrekninger fordi vi hadde et program å følge - overnattingssteder skulle nås innen det ble for sent. Som barn måtte jeg ofte tisse, det var dog ikke alltid anledning til å stoppe bilmaratonet hver gang jeg hadde behov for å tisse. Det som da skjedde var at jeg som regel måtte holde meg inntil mine foreldre fant det for godt å stoppe et sted med toalett. Jeg fant meg i det. Jeg fant meg i det meste. Jeg var et behagelig barn for mine foreldre. Er det noe i veien å lære barn at umiddelbar behovstilfredsstillelse ikke alltid er mulig? Overhodet ikke. Men det som ofte skjer med kombinasjonen forsiktig barn/dominerende omsorgspersoner, er at barnet blir programmert til "egentlig må jeg ikke tisse, jeg må ikke tisse før min far/mor/NN sier at det er ok". Det blir en skadelig kombinasjon selv om den ikke er ment slik. Barnet vokser opp til alltid å stille seg bakerst i køen uten evne eller vilje til å markere seg. 

Slik legges veien åpen for psykopatisk invasjon. Psykopaten elsker slike ofre fordi de allerede er forhåndsprogrammert til å føye andre. Psykopaten vil gjerne bli føyet og trenger knapt å løfte en finger, for jobben er langt på vei allerede gjort.

Et offer som ikke stoler på sin egen virkelighet vil ha problemer med å ta de røde flaggene som etterhvert dukker opp, på alvor. Akkurat som kaffekoppen med grut så blir det litt sånn "jeg merker at alt ikke er som det skal være, men jeg kjøper det likevel". For det er ikke nødvendigvis noe i veien med offerets intuisjon. Faktisk er den ofte mer velutviklet enn andres. Det er offerets tillit til den som er skakkjørt. 

Et slik offer vil lett la seg overbevise om at blått er gult, for det har enorm tillit til andres oppfattelse av virkeligheten og tar sjelden opp kampen for å slåss om sin egen oppfattelse. Således åpnes muligheten for psykopatisk hjernevask. Hvordan foregår hjernevask?

Psykopaten elsker å rokke ved offerets virkelighetsoppfattelse. Hvis offeret allerede fra før psykopaten trådte inn har en skjør virkelighetsoppfattelse, så vil psykopatens jobb være enkel. Oppskriften er slik:

-Sørg for å få offeret til å vingle i troen på seg selv, andre og verden forøvrig.

-Når offerets virkelighetsoppfattelse er løs som gele, så kan psykopaten suge den ut med et sugerør.

-Offerets virkelighetsrom er nå tomt, og kan fylles med psykopatens egen virkelighet.

Hvordan skjer denne hjernevasken i praksis? La oss se på et eksempel. Psykopaten isolerer ofte offeret ved å få offeret til å betvile sine egne venner. I dette eksempelet så har offeret en venn som psykopaten ikke liker. Dette skjer ofte. Kanskje frykter psykopaten at vennen kan avsløre psykopaten, eller kanskje føler psykopaten seg underlegen denne vennen på et eller annet vis. Uansett ønsker ikke psykopaten at offeret skal ha kontakt med denne vennen. Psykopaten begynner derfor å snike en alternativ og negativ oppfattelse av denne vennen inn i offerets psyke. Det merkelige som da skjer er at selv om offeret har kjent denne vennen i femten år, og psykopaten har kjent den samme vennen i femten dager, så legger offeret mer vekt på psykopatens oppfattelse av denne vennen enn på sin egen. I begynnelsen klarer offeret å holde på sin egen virkelighet, men alt som skal til er for psykopaten å presse sin falske virkelighet litt lenger og litt hardere for at offerets egne virkelighetsoppfattelse viker. Til slutt gir offeret etter, lar seg overbevise, og kutter kontakten med den gamle vennen. På samme måte gjøres det når psykopaten overbeviser oss om at all motbør i relasjonen er vår skyld.

Så enkelt foregår hjernevask. Det skjer på individuelt nivå mellom psykopat og offer, eller på kollektivt nivå, for eksempel mellom en kultleder og sektmedlemmene eller mellom en politiker og en nasjon. Alt som trengs er å gjøre objektet usikker på sin egen virkelighet om noe for deretter å presse sin egen agenda inn.

Det er derfor så utrolig viktig å lære seg å stole på sin egen virkelighet. Ikke minst etter bruddet, da vi sliter med vår egen kognitive dissonans og vingler mellom å tro at psykopaten er normal og at han/hun er forstyrret. Vit at hva du opplevde er riktig. Du så det med egne øyne, hørte det med egne ører, følte det med egne sanser. Vi søker ofte bekreftelse fra andre, men ikke gi definisjonsmakten til noen som ikke engang så hva du så.

For ikke lenge siden så jeg en episode av den populære TV-serien "Skam". I episoden satt karakterene Isak og Sana på skolen og samarbeidet om et spørreskjema. Ved et spørsmål ble de to uenige. Isak mente svaret var "a", Sana mente det var "d". Den empatiske men vinglete personligheten Isak forsøkte å argumentere for sitt syn med å si "stol på meg, det er a". Sana derimot responderte "jeg stoler på meg selv, det er d". 

Vær Sana. Stol på deg selv. Du trenger ikke å bli påståelig, ingen liker sta personer, de blir uspiselige. Men vit inni deg når du har rett. Du trenger ikke ta opp kampen med alle som forsøker å rokke ved din virkelighet. Men du kan stoppe deres innflytelse på deg. Du kan si "du tar feil" og forlate diskusjonen. Du kan møte andres virkelighet med et skuldertrekk. Du trenger ikke å adoptere den. 

Ved å stole på seg selv så risikerer du av og til å ta feil. Men hva så? Du får ikke mer rett av å hele tiden overlate virkeligheten til andre. Hvis du har oppført deg bedrevitende og blir avslørt i å ta feil, så si "jeg tok feil" og gå videre. Ikke la det hindre deg i å stole på deg selv neste gang. 

 

Om noen dager så har bloggen 2 års fødselsdag. I den anledning vil jeg at vi skal feire hverandre. Alle som liker OG deler denne teksten på facebook, deltar i trekningen om ett eksemplar av boken "Psykopati og kjærlighet". Boken sendes gratis, også til utlandet. Vinneren trekkes på bloggens bursdag 3. juli. Ved å delta samtykker du at blogginnehaver kan se hvem som deler. Pass på at personverninnstillingene dine gjør det mulig for meg å se at du deler. 

 

Hare 6/20: Manglende anger eller skyldfølelse

Vi kjører på også i dag. Jeg vil plukke opp tråden med Hare-serien. Denne har jeg ikke fokusert på siden november ifjor. Derfor en kort påminnelse om hva den handler om; moderne psykopati diagnostisering er basert på tyve kriterier utarbeidet av kanadieren Dr. Robert Hare. Vi fokuserer på disse kriteriene for å minne oss selv på at bloggen handler om en ekte forstyrrelse og ikke om mennesker vi ikke liker eller som har behandlet oss dårlig.

Vi har kommet til nummer seks i rekken; manglende anger eller skyldfølelse. For de av oss som har hatt nærkontakt med en ekte psykopat, så er dette kriteriet plankekjøring. Vi har merket deres manglende anger inn i beinet, og opptil flere ganger. 

"Psychopaths show a stunning lack of concern for the devastating effects their actions have on others. Often they are completely fortright about the matter, calmly stating that they have no sense of guilt, are not sorry for the pain and destruction they have caused, and that there is no reason for them to be concerned." (fra "Without conscience" av Robert Hare)

Psykopaten vet forskjell på rett og galt. Enkelte tror at psykopaten ikke har moralsk sans og det med rette, siden de opptrer antimoralsk. Men dette er en misforståelse, psykopaten er fullt klar over hva som forventes av dem. De er ikke småbarn og vi må ikke unnskylde deres handlinger ved å infantilisere deres agenda. Psykopaten vet at hva han/hun gjør er uakseptabelt - men de bryr seg ikke. 

Vi må se kriteriene i sammenheng med hverandre. Psykopaten har et grandiost selvbilde, som betyr at de opplever seg selv som bedre og viktigere enn andre. De ser ned på oss. Det er lite trolig at en arrogant konge noengang vil ta personlig ansvar for hvordan han behandler hoffet. Psykopaten ser ingen grunn til å føle skyld for hans/hennes handlinger, vi som ofre skal bare godta dem og allerhelst oppmuntre dem til å gjøre akkurat som de synes.

Anger krever innsikt, refleksjon og samvittighet. Det har psykopaten ikke. Dog vet psykopaten når de har gått for langt, de tilstreber jo å gjøre det. Den eneste grunnen til at de noensinne bremser mishandlingen og sågar sier "unnskyld" er hvis de står i fare for å miste verdifull narsissistisk forsyning. Angeren er dog ikke ekte, og hvis psykopaten har rukket å finne et nytt offer så får du ingen henvendelse overhodet, for da trenger de ikke lenger den forsyningen du ga dem. Dette indikerer at de ikke opplever ekte anger. Hadde psykopaten opplevd ektefølt uselvisk anger så hadde han/hun bedt om unnskyldning og oppklaring uavhengig av om det var en ny partner i bildet eller ei.  

Når det grandiose selvbildet mikses med kriteriet om berettigelse, så sier det seg selv at psykopaten ikke føler skyld, I egne øyne har han/hun rett til å brøyte seg fram akkurat som de synes, og vi andre skal helst bare bukke og neie for å få lov til å bli værende i deres nærhet. Dette er ikke holdninger du ønsker å ha i ditt liv. Denne kruttønna av en miks gjør psykopaten istand til å gjøre hva som helst uten å føle skyld, inkludert å myrde. 

Psykopaten synes å unnskylde deres manglende skyldfølelse ved å påstå at det hemmer dem, at det er en samfunnsskapt regel som ikke gavner noen.  

""Guilt?" he remarked in prison, "It`s this mechanism we use to control people. It`s an illusion. It`s a kind of social control mechanism, and it`s very unhealthy. It does terrible things to our bodies." - sitat av Ted Bundy, psykopat og seriemorder (fra "Without conscience").

En psykopat forstår med andre ord ikke at skyld kommer naturlig, innenfra i normale mennesker. Jeg tror mange psykopater tenker som Bundy, at det faktisk er en lov laget for å kontrollere oss, på samme måte som menneskeskapt juss. Psykopaten vil tilstrebe å motarbeide slike sosiale "lover", derav den psykiatriske betegnelsen antisosial forstyrrelse.

Psykopaten har også en fantastisk evne til å rasjonalisere og unnskylde deres egne overgrep. Psykopaten tar aldri ansvar for noe han/hun har gjort som har skadelige konsekvenser for andre.

"Psychopaths` lack of remorse or guilt is associated with a remarkable ability to rationalize their behavior and to shrug off personal responsibility for actions that cause shock and dissapointment to family, friends, associates, and others who have played by the rules. Usually they have handy excuses for their behavior, and in some cases they deny that it happened at all." (fra "Without conscience")

Forstyrrelsen kan få psykopaten til å ikke bare fraskrive seg alt ansvar, men sågar skylde deres handlinger på andre - omstendigheter eller mennesker. I deres øyne er de selv ofre.

"Jeg er blitt gjort til en drittsekk og syndebukk. Når jeg tenker etter så er jeg mer et offer enn en overgriper" uttalte John Wayne Gacy mens han sonet for å ha myrdet 33 unge gutter og menn. "Jeg elsket henne dypt. Jeg savner henne så mye. Det som skjedde var en tragedie. Jeg mistet min elsker og min beste venn. Hvorfor tenker ingen på hva jeg går gjennom?" ytret tannlegen Kenneth Johnson etter å ha klubbet sin kone til døde på deres bryllupsreise. Jodi Arias myrdet i 2008 sin elsker Travis Alexander. Få minutter innen hun nesten kuttet av hodet hans med en kniv, så tok hun et bilde av ham i dusjen. Hun ville forevige øyeblikket innen livet hans var over. Senere elsket hun all oppmerksomheten hun fikk under rettsaken. Hennes største frykt var å bli isolert i fengselet - alt i tråd med hva vi vet at en psykopat frykter allermest; å ikke ha et publikum de kan trekke narsissistisk forsyning fra.

Det er viktig å huske at selv om våre respektive psykopater ikke har myrdet og mest sannsynlig aldri kommer til å gjøre det, så deler de dette tankesettet.

I andre tilfeller vil psykopaten argumentere at ofrene hadde gavn og nytte av psykopatens svik og bedrag. En psykopat kan for eksempel uten anger stjele verdifulle gjenstander og forsvare handlingen med at offeret vil få alt - eller mer - tilbake på forsikringen. Emosjonelt bedrag kan unnskyldes med at "han/hun lærte en verdifull lekse om ikke å være så naiv, jeg gjorde dem en tjeneste". 

Jeg oppfordrer alle som ikke allerede har gjort det til å studere de offisielle kriteriene for psykopati. Vi må tilstrebe at de riktige menneskene blir stemplet og ingen andre. Studer også gjerne kriteriene for en narsissistisk personlighetsforstyrrelse. 

Jeg pleier også å oppmuntre leserne, spesielt nye lesere, til å skrive ned eksempler på at din partner, eks, venn, kollega eller slektning oppfyller kriteriet. Dette for å hjelpe deg i NK eller eventuelt gråstein-metoden og i kampen mot kognitiv dissonans.

Jeg kan begynne.

-Jeg vet at min P mangler skyldfølelse da han kunne si meget grove ting om meg - til meg - og neste gang vi hadde kontakt late som om intet urett var sagt. Jeg skulle bare akseptere krenkelsen. Han angret ikke fordi han kort tid etter kunne krenke meg igjen.  

-Jeg vet at min P mangler skyldfølelse da han lovet ting som han aldri holdt. Han lot som om han aldri lovet disse tingene. Han lot meg gjennomgå enorme kvaler som konsekvens av ting han hadde lovet. Han angret ikke på dette, da jeg aldri fikk medfølelse eller beklagelse for kvalene jeg gjennomgikk. 

Skriv dine egne eksempler ned i en bok som du henter frem hver gang du begynner å tvile på din egen oppfattelse av din relasjon med psykopaten eller narsissisten. 

"Jeg har nå klart 7 uker med NK, så hvorfor blir det ikke lettere?"

Skriver en fortvilet leser i kommentarfeltet. Det psykopatiske bånd sitter dypt, og det er et sjokk for mange når de oppdager at det de trodde var ekspressruta til frihet, slettes ikke går så fort som man trodde.

Da jeg i min tid sluttet å røyke, så la jeg på meg elleve kilo. Jeg synes de ekstra kiloene var en enorm belastning - ikke nødvendigvis tyngdemessig, men utseendemessig. Fristelsen til å plukke opp sigaretten for å få min gamle velkjente figur tilbake var stor. Flere ganger hadde jeg en indre debatt om hvorvidt jeg faktisk skulle gjøre det og var på nippet til å gjøre det, for jeg trivdes ikke med mitt nye utsèende. Jeg måtte dessuten kvitte meg med flotte plagg for tusenvis av kroner som jeg elsket men som var blitt for trange. Men det som ville skje hvis jeg igjen begynte å røyke, var at andre plager som muskel- og leddsmerter, hoste og piping i lungene ville returnere i tillegg til en stor økonomisk utgift. Var jeg villig til å få min figur tilbake på bekostning av alt det andre? Jeg falt på nei og plukket aldri opp sigaretten. Men den dag i dag er jeg klar på at å slutte å røyke hadde negative effekter som jeg må leve med. De ekstra kiloene er der fortsatt.

Slik er det også med NK. Ikke alt blir bra, men den samlede gevinsten er større enn det samlede tapet. NK med en psykopat har det til felles med røykeslutt at det er meget politisk ukorrekt å si at man taper noe på å innføre det. Men det synes jeg vi ikke skal skyve under teppet og slår et slag for å få frem i lyset at jo, man taper noe. Jeg savner det sosiale og koselige som sigarettene medførte. Jeg savner også følelsen av tosomhet og fellesskap som psykopaten ga meg.

Psykopaten og sigaretten er begge skadelige for oss. Mange lener seg til sigaretten som en trøst, en venn i nøden som vi tyr til når vi er stresset eller nervøse. Men sigaretten er selvfølgelig en falsk venn som ikke gjør gavn. Det er også psykopaten.

Når man innfører NK så er det enklest i starten. Man er da sint, bestemt, viljesterk og motivert. Noe har skjedd som utløste den endelige beslutningen om NK. Psykopaten gjorde noe som var så graverende at man ikke lenger kunne akseptere det. Sinnet etter en slik hendelse sitter i en stund. Da oppleves NK som en lek. Men sinnet avtar og motivasjonen svinner med tiden. Savn og nostalgi slår inn, og man har da lett for å tilgi. Vi har gjort det tusen ganger før - slått en strek og tatt tidligere venner tilbake inn i varmen. Spesielt empatiske mennesker har dette som et mønster. Det er da så viktig å minne seg selv på at "det er en grunn til at det ble slutt" og hente fram gamle hendelser og følelsene som disse hendelsene avlet. 

Aldri har vi opplevd et lignende magnetisk sug tilbake til en tidligere venn, som vi gjør med psykopaten. Dette er det psykopatiske bånd som drar i oss. Forestill deg at det eksisterer en fysisk strikk mellom deg og psykopaten. Når avstanden blir lang nok så strekkes strikken og det ligger i strikkens natur at den da vil forsøke å trekke seg sammen og bli kortere igjen slik at offer og psykopat gjenforenes. Men hvis avstanden blir for lang, og med en ekstra kraftanstrengelse, så forsvinner den elastiske effekten, strikken vil svekkes og til slutt slite. Det den fortvilte kommentatoren nå føler etter at syv uker er gått, er strikken som begynner å reagere på at den blir strukket med automatisk å ville trekke seg sammen. Offeret trenger fremover å anstrenge seg enda hardere, slik at strikken til slutt sliter. NK blir vanskeligere innen det blir bedre. De som bryter NK gjør det oftest i denne "sammentrekningsfasen".

Kommentatoren fikk mange gode svar fra medleserne. Flere påpekte at "syv uker er ingenting". Det stemmer. Men det må ikke ta motet fra ofre som strever med NK. Hver dag hvor NK lykkes, er en dag nærmere det tidspunktet da strikken sliter. Det er heller ikke slik at smerten er jevn og konstant frem til den dagen. Underveis vil du få stadig flere gode dager, og stadig færre dårlige. 

Husk at du har vært avhengig. Psykopaten har vært din rus. I begynnelsen av NK har du ingen abstinenser, for markeringen av NK har i seg selv gitt deg en rus; at du endelig satt foten ned og bestemte for deg selv. Dette kan du flyte på en stund men effekten vil avta og da er ikke lenger NK så spennende. Du mister litt fokus; "hvorfor gjorde jeg egentlig dette"? I tillegg slår fryktelige abstinenser inn. Dette er faktisk de samme fysiske stoffene som herjer i oss som etter røykeslutt. Men faktisk tror jeg psykopatofferet har det verre. Der eks-røykeren får enorm sosial og moralsk støtte fra omgivelsene, så må psykopatofferet ofte nøye seg med "det var på tide, jeg skjønner ikke hvorfor du henger fast i det mennesket". 

Psykopaten fylte mye i oss. Vi var så involvert og engasjert i dette mennesker, og opplevde det som gjensidig. Det er et enormt tomrom som skal fylles etter bruddet. Jeg vil skrive mer om dette senere. Men når du sitter der og sliter med NK fordi du er ensom, forsøk å tenk tilbake på tiden før NK, da du og psykopaten fortsatt var sammen. Jeg vet ikke med dere, men personlig var jeg meget ensom sammen med psykopaten. Jeg forsøkte så desperat å komme nær ham men det var en usynlig mur mellom oss. Muren var selvfølgelig hans forstyrrelse, han kunne ikke knytte seg til meg, men det visste jeg ikke den gang. Derfor opplevde jeg fortvilet ensomhet til tross for at vi var sammen nesten daglig. Mange av hans uforklarlige handlinger og utsagn forsterket ensomhetsfølelsen. Var det ikke egentlig slik med deg også? Hva hjelper det om du fikk psykopaten tilbake, ville du egentlig bli kvitt din ensomhet?

Jeg tipper at det ville du ikke. I tillegg ville mengden mishandling eskalere. Det du tror ville bli bedre, ville faktisk bli verre.

Hvis jeg plukket opp sigaretten i dag, så ville jeg kanskje miste noen av kiloene jeg har lagt på meg men ikke alle. Jeg ville aldri få min gamle figur tilbake fullt og helt. I tillegg så ville lungeproblemene kommet tilbake og antakelig tilta, og sigarettene har blitt enda dyrere. 

Vi har ingenting å tjene på å returnere til ting som vi vet skader oss. Bare fordi tingene er kjente og trygge, så betyr ikke det at vi trenger dem. Våg heller å løsrive deg fra skadelige ting som gir deg falsk trygghet og binder deg, og kast deg ut i noe nytt og usikkert. Forsøk å lære om deg selv, finn ut hvorfor du klenger deg til skadelige ting og mennesker. Jeg vet du vil tjene på det. 

Hvordan kan du være sikker på at relasjonen ikke er ekte?

En kort tekst denne gang, som supplement til den siste teksten om tilknytning. 
I dag vil jeg introdusere dere for en klok mann. Denne mannen som kaller seg "Assc direct" er en av mange gode youtube-kanaler som forsøker å hjelpe psykopatofre på rett kjøl. Det jeg vil snakke om i dag har jeg lært av ham. Videoen over er tilfeldig utvalgt, men alle hans videoer er gode og hans kanal er verdt å følge. Han er fortsatt aktiv og publiserer tre-fire videoer i måneden. 

Hvordan kan du være sikker på at din psykopat slettes ikke føler de tingene for deg, som de påstår at de gjør? De avslører det på mange måter, for eksempel etter bruddet da de hopper direkte inn i en ny relasjon med begge ben, uten behov for å bearbeide relasjonen med deg. En annen måte de avslører det på er at de sjelden eller aldri lytter til dine behov. Alle aktiviteter og samtaler skal foregå på deres premisser. Hvis man har ekte følelser for en person, så tar man hensyn til hans/hennes behov. Ja faktisk gjør man det langt på vei også for fremmede personer. Atter en avsløring av deres falske maske var kritikken av oss og aggresjonen mot oss. Listen er enda lenger. 

Men ikke engang dette var nok til å få oss til å fatte hvor tatt ved nesen vi ble. Vår forestilling om at vår relasjon med psykopaten var ekte er så seiglivet at verdens tålmodigste pedagog hadde måttet pakke sakene sine og gå uten å ha beveget oss en centimeter. 

Så, la oss et øyeblikk erindre hvordan vi selv oppførte oss i relasjonen med psykopaten, og forøvrig også med alle andre som vi ønsker en prioritert relasjon med. Vi dyrket og pleiet den fordi den for oss var en investering. Eller motsatt, fordi den var en investering så pleiet vi den. Vi vannet den, vi ønsket vekst.

Det kan sammenlignes med penger vi kjøper aksjer for. Vi gjør det fordi vi ønsker at pengene skal formere seg. Vi bruker ikke penger på aksjer som vi vet vil falle i verdi. Vi kjøper kun aksjer som vi har tro på at skal vokse, slik at vi etterhvert kan hente mer ut enn vi skjøt inn.

Slik oppfører vi oss i en relasjon også, og det pussige er at i en normal relasjon så vil begge parter etterhvert kunne høste mer enn de sådde. Altså vokser innskuddet for begge to. 

Og nå kommer ett av psykopatens mange krumspring som avslører at hans/hennes investering ikke var ekte; han/hun saboterte relasjonen. Av og til åpent, for det meste subtilt. Men når du tenker etter, så gjorde psykopaten alt han/hun kunne for å forgifte relasjonen og sabotere for deg. Det sier seg selv at man ikke forsøker å sabotere for selskapet eller banken hvor man nettopp har kjøpt mange aksjer. Man vil i stedet snakke det opp og håpe at det går bra for selskapet. På samme måte ønsker man at det skal gå bra i en relasjon hvor man har lagt mye tid, omtanke og energi.

Men her er greia; psykopaten kjøpte aldri aksjer i deg. Psykopaten investerte ingenting. Han/hun var aldri tilknyttet. Dette henger sammen med forrige tekst om at psykopati er en tilknytningsforstyrrelse. Psykopaten bare latet som om han/hun kjøpte aksjer i deg. Men innerst inne visste han/hun at relasjonen ville gå ad dundas. Han/hun la opp til det, og hadde ingenting å tape. Derfor sov han/hun så godt om natten. Derfor kunne han/hun gå direkte inn i en ny relasjon.

Dette er brutalt å vite, men bruk det til å bryte ditt emosjonelle bånd til psykopaten ytterligere hvis det fortsatt er et bånd.

Psykopati er en tilknytningsforstyrrelse

Psykopati er mange ting. Det er ondskap. Det er manglende selvinnsikt og manglende identitet. Det er manglende sympati og langt på vei også empati. Det er egoisme på ekstremt nivå. Det er sadisme. Å rangere disse trekkene ved forstyrrelsen er vanskelig. Det røres snarere sammen i en eneste stor lapskaus. Med alle disse hemningene så er det utrolig at en psykopat overhodet fungerer. Dog våger jeg å påstå at en grunnpilar er psykopatens manglende evne til tilknytning. 

En psykopat er permanent frakoblet resten av verden, og intimitet hjelper ikke. Det er smertefullt å ikke føle seg som en del av storsamfunnet. Mange av oss har smakt på denne følelsen innimellom, for eksempel i rehabiliteringen etter psykopaten. Vi finner dog alltid en plass fordi vi vet at vi har mer til felles med våre medmennesker enn hva som skiller oss fra dem. En psykopat bøter på sin opplevelse av fremmedgjørelse med et grandiost selvbilde; han/hun er bedre enn resten og har derfor ingen grunn til eller interesse av å føle tilhørighet. 

Da vi i vår tid forsøkte å investere i relasjonen med psykopaten så ble vi tilknyttet. Vi anså alt samværet som et gjensidig forsøk på å bli kjent med hverandre og se om det var liv laga for en lang framtid sammen. Det var dog for de fleste en meget forvirrende opplevelse. Forvirringen skyldtes at psykopaten ikke responderte på våre tilnærmelser som normalt. Jeg vil tillate meg å utheve en meget bra kommentar som ble lagt inn på bloggen i dag. Den er verdt å lese i sin helhet. 

Han var så god venn og grei mot alle andre enn meg, jeg ble bare dratt ned. Vi snakket om hus sammen, men så ble han rasende når jeg tok det opp. Like etter det endte det i stor krangel og jeg ble forkastet. Han sier jeg var den som gikk, og oppførte seg deretter. Jeg ble på nåde. Krangel om en ferie som ikke ble noe av, følte han spilte på forventningene mine og at det ikke ble planlagt ordentlig. Jeg fikk bare smuler etterhvert og dette gjorde til at jeg dro fra en hyttetur kvelden før, orket ikke mer degradering av meg. Enten sa jeg for mye eller for sa noe rart, eller så sa jeg noe teit osv. Eller hissige utbrudd. Alt hadde jo blitt vridd om, og plutselig var det meg som tok alt initiativ. (Dette er en taus og hemmelighetsfull, kontrollerende og sint p som tok meg med på masse reiser osv. og var veldig på i starten) Da ble han også sur siden ikke initiativet var hans kontroll, og gadd derfor ikke alltid å svare engang. Mye taushetskurer fra han bare jeg hadde vanlige forventninger. Vel, det siste som skjedde var at han prøvde å få meg til å akseptere andre kvinner. Jeg hadde blitt devaluert som kjæreste og han tålte ikke mitt ene krav til at det da bare måtte være meg. Følte meg så ensom og utrygg med han. Har satt inn NK, han er uansett så fornærmet over at jeg sto opp for mine egne behov og dro, så hører ikke fra han nå. Fikk jo avsky og klarte ikke takle mer avvisning. Samtidig følte jeg meg utrygg og redd. Ville kanskje innerst inne vekke noe følelser hos han også. Jeg savner det vi hadde i starten men har innsett det er hekt og avhengighet, ikke kjærlighet. Jeg følte meg jo aldri trygg og alltid forvirret. Tror eneste grunnen til at vi dro på hytta hans var at det ikke er en ny flamme enda. Nesten som han forakter meg fordi han ikke har møtt noen ny... Han prøver alltid å gjøre meg til den gale og snu min virkelighetsoppfatning. Nå må jeg slutte å føle dårlig samvittighet for at jeg dro en kveld før avtalen. Han vil jo uansett ikke ha meg fullt og helt lenger, og bare skuffer og sårer meg. Samtidig fikk jeg noe mer oppmerksomhet enn vanlig,glimtvis med sjarm. Fatter ikke hvorfor jeg ikke bare får helt nok og holder meg der. Kverntankene kommer jo tilbake hele tiden. Hodet mitt vet jo alt, når slutter følelsene mine? Kjente alle romantiske tanker endelig var borte siden sluttet å håpe om fremtiden med han og innsett at han er en tyrann og en P.

Hele kommentaren fra begynnelse til slutt, beskriver en person som famlende forsøkte å knytte seg til en psykopat som ikke responderte på tilnærmingen slik normale mennesker gjør. Vi er vant til at hvis vi gjør gode ting for hverandre så avler det hengivenhet og takknemlighet. Med en psykopat så er det imidlertid ikke slik. Psykopaten leker med oss på et vis som en person som er tilknyttet aldri ville finne på å gjøre. Men fordi relasjonen sjelden er ren avvisning, så blir vi værende. Vi tror psykopaten også er investert. Faktisk slår tanken oss aldri at dette mennesket slettes ikke føler noe positivt for oss, det rimer ikke med hans/hennes pågåenhet. Akk så mye skade vi blir påført mens vi går og venter på at han/hun skal falle til ro sammen med oss. Vi venter forgjeves.

Grunnen til at psykopaten ikke knytter seg til oss, er fordi hans/hennes grandiose selvbilde hindrer ham/henne i det. Det er såre enkelt. Vi er byttedyr. Psykopaten er rovdyr. Løva knytter seg ikke til sebraen den har tenkt å fortære. Det ville også være uhensiktsmessig i en konkurranseverden av den varianten som psykopaten lever i; hvis løva knytter seg til sebraen så vil løva sulte. Psykopaten trenger narsissistisk forsyning for å leve, han/hun kan ikke ha omtanke for de personene som skal forsyne ham/henne med den livsnødvendige bensinen. Da vil psykopaten sulte.

En annen grunn er at psykopaten er ingen. Hvem skal da knytte seg til oss? Personen han/hun designet for oss i starten av relasjonen? Den personen eksisterer ikke. Personen han/hun egentlig er og som etterhvert blir presentert for oss? Den personen er rovdyret. En tilknytning krever kroker. Er to personer knyttet sammen så har de en krok i hverandre. Kroken trenger et feste. Festet er vår omsorgsfulle tilstedeværelse i form av en ekte og grunnlagt personlighet. Det er med vår personlighet vi knytter oss. Psykopaten har ingen slik grunnleggende personlighet. Det er derfor ikke noe feste i ham/henne. Dette forklarer forvirringen offeret opplever; den oppstår av at det ikke er noe å feste kroken i.

Jeg husker hvordan psykopaten kunne gå fra å ignorere meg, utvise åpen skadefryd, nesten angripe meg fysisk, skifte ham fullstendig og bli en lojal valp som ville tilbringe kvelden med meg innenfor en tidsramme på to timer. Og alt skjedde uten eksterne faktorer, ingenting foranlediget den vekslende aggressiviteten og hengivenheten. Med andre ord foregikk alt inne i ham. Det er virkelig meget forstyrrede og farlige mennesker vi har hatt med å gjøre. 

Deres tilbøyelighet til å bite hånden som forer dem er ikke normal opptreden. Vi bøyde oss nærmest dobbelt for å tilfredsstille deres behov. Et normalt menneske ville anerkjent vår innsats som den enorme kjærlighetserklæringen den i virkeligheten er. Men psykopatens kaotiske indre vet ikke hvordan han/hun skal reagere. Det er her den manglende sosiale intelligensen blir synlig. De er avhengige av at vi er meget tolerante for merkelig oppførsel. En person med klare og tydelige oppfatninger av rett og galt ville forlatt dem for lenge siden. 

De avslører deres manglende tilknytning gang på gang, men vi nekter å se det for hva det er. Mange av oss opplever at psykopaten går direkte fra oss og inn i en ny relasjon, uten tegn til anger, savn eller samvittighet. En person som var tilknyttet oss gjør ikke slik. Ingen normale personer hopper mellom venner, kjærester og samboerskap på denne måten. En psykopat kan sågar forlate sine egne barn og aldri kontakte dem igjen. Dette er ikke en person du ønsker eller trenger å bære med deg i hjertet. Dette var ikke ditt livs kjærlighet. Ditt livs kjærlighet? Han/hun venter et sted der ute, men de finner ingen plass hos deg så lenge du er utilgjengelig og okkupert av psykopaten.

Psykopaten kan late som de er tilknyttet, men kun på overflatisk nivå. En fjern venn eller bekjent vil aldri klare å observere denne meget store defekten i psykopaten. Man må være tett på psykopaten over tid for å kunne se dette. Nesten som han forakter meg fordi han ikke har møtt noen ny, skriver den anonyme kommentatoren. Likevel vil psykopaten på hyttetur med henne. Vi tror det er fordi de er så glade i oss at de ønsker "å ha oss for seg selv", men slik er det dessverre ikke. Psykopaten holder dem tettest til brystet, som han/hun hater mest. Hvem i sitt gode skinn drar på hyttetur i tosomhet med en person man forakter? Psykopaten gjør. Hva gjør rovdyret når det har klart å isolere byttedyret? Det angriper.

Folkens, det er bare å løpe. Ikke se deg tilbake. Denne personen er meget meget syk. Psykopati er ingen sinnslidelse, det er en personlighetsforstyrrelse. Jeg vil likevel kalle vedkommende syk i den forstand at deres mentale avvik er så stort at de knapt kan kalles samme rase, og det vil aldri bli bedre. Han/hun kommer aldri til å sette pris på deg. Løp og skrap sammen resten av ditt liv. Gjør det beste du kan for å ha det fint uten dette mennesket. 

 

Minner på avvikende nummer og åpningstider for Hjelpetelefonen kommende uke. Se høyremeny for mer info. 

Det mentale, det emosjonelle og det praktiske aspekt ved NK

Denne gang blir det en tekst av den litt strengere sorten. Jeg hører og ser at det råder mange misforståelser rundt NK. Dette er naturlig, da NK har så mye naturstridig i seg. Hvor vanlig er det at vi må bygge en mur rundt oss for å holde visse personer ute av våre liv? Det er ikke særlig vanlig. Dette tiltaket er nødvendig kun overfor meget forstyrrede og/eller farlige personer. Det kan være vanskelig å ha den nødvendige mentale innstillingen mot mennesker vi i utgangspunktet har elsket og som vi trodde elsket oss. Men fordi det er den beste og strengt tatt også den eneste beskyttelsen mot en psykopat så er det viktig at misforståelsene oppklares. 

Når det er sagt så må jeg formidle at jeg har sett og hørt mange rare forestillinger om NK. Her er et utdrag av en samtale jeg en gang hadde med et offer, samtalen forløp omtrent slik;

Jeg: har du innført NK?

NN: Jada. Jeg har ikke hørt fra henne på lenge. Jeg tror det er over mellom oss nå.

Jeg: Men det er ikke NK. Har du tenkt å innføre det?

NN: Jada, jeg har NK, jeg regner ikke med hun kommer til å kontakte meg igjen.

I kommentarfeltet på bloggen kan man se lignende utsagn. Senest kom denne "jeg har forholdt meg til NK i en uke nå. Har fått en melding av min P, men har klart å la være å svare." (jeg påpeker at dette er et tilfeldig valgt sitat slik at vedkommende som kjenner seg igjen ikke må føle seg støtt. Dette gjelder mange).

De ovenstående eksemplene har til felles, utover at de ikke er NK, at de gjeldende personene overlater makten til psykopaten. Det betyr at offeret lever på nåde, og fortsetter å gjøre rehabiliteringen avhengig av psykopaten. Det er ingen beskyttelse i det. For hva skjer hvis psykopaten plutselig bestemmer seg for å ta kontakt? Klarer man da å stå i mot å svare?

Mange har forstått NK riktig. Andre har ikke forstått NK, og blant de sistnevnte synes det å ligge som årsak enten en manglende evne eller en manglende vilje til å forstå betydningen av NK. I de tilfeller hvor manglende evne til å forstå er årsaken så dreier det seg ikke om evneveike ofre, men snarere fordi - som nevnt i innledningen - vi forstår ikke at denne personen er så farlig at vi må innføre så drastiske tiltak. I de tilfellene hvor manglende vilje er årsaken, så kan det være flere ting som holder oss igjen fra å innføre NK, men også her ligger det et element av at vi ikke har fattet at psykopaten kan skade oss. Blant faktorer som gjør at vi egentlig ikke ønsker NK, er et ønske om å være litt tilgjengelig, i tilfelle psykopaten plutselig skulle "se lyset" og forstå at det er vi som er den beste partneren for ham/henne. 

En annen feiloppfattelse av NK som råder, er at det straffer psykopaten. Det gjør det, men hvis offeret innfører NK med straff som motiv så er også dette dømt til å mislykkes. Offeret ønsker da å vite hvordan psykopaten oppfatter NK, dette fordrer en viss informasjonsflyt og da er hensikten med NK borte. Dette er ikke NK men en taushetskur - iverksatt av offeret.

Jeg forstår at nysgjerrigheten er stor. Vi ønsker å bli husket av personen som betydde så mye for oss. Vi tror at en melding er en bekreftelse på at vi blir husket. Derfor holder vi en port åpen, for det er liksom så definitivt slutt hvis vi låser alle dørene. Men mye av hensikten med NK er at vi ikke skal vite om psykopaten forsøker å kontakte oss eller ei. For hva skjer hvis vi aldri får den henvendelsen vi lengter etter? Vår opplevelse av egen verdiløshet blir forsterket. NK skal således ikke bare beskytte oss direkte fra en farlig psykopat, men også fra vårt eget indre. 

Hva skjer hvis vi faktisk får en henvendelse? Vi tror vi er sterke, men det er vi ikke hvis psykopaten når gjennom. Vi vil oppleve store kvaler og få problemer med å ikke svare. Hodene våre vil begynne å jobbe med mulige svar, formulere setninger og analysere eventuelle reaksjoner hos psykopaten. Til slutt er taushet intet alternativ, for vi har kommet på så mange fristende svar å gi.

Hvis vi svarer, så er sjansen stor for at psykopaten klarer å trekke oss inn i sin virkelighet og sitt drama påny. Før vi vet ordet av det så sitter vi i den samme grøten vi forsøkte å flykte fra. Et par meldingsutvekslinger er alt som skal til for å nullstille oss og for psykopaten å manipulere oss tilbake til en rolle i hans/hennes liv. Alternativt så svarer ikke psykopaten på vårt svar. Hva skjer da? Vi blir gående og spekulere på hvorfor, og følelsen av verdiløshet vil igjen legge seg over oss. Vi blir dystre og deprimerte. Dette er ikke bagateller, dette er sinnpåvirkninger som i verste fall kan gjøre oss arbeidsuføre og suicidale.

Psykopaten har en makt over oss som normale mennesker ikke har. Vi er på mange måter trollbundet av ham/henne. Normale tiltak for å holde normale mennesker ute er derfor ikke tilstrekkelig. Vi tåler å se glimt av normale mennesker som vi ikke lenger har kontakt med, men når det gjelder psykopaten så har vi ikke godt av å høre hans/hennes stemme eller se noe han/hun har skrevet. Vi har heller ikke godt av å høre om ham/henne via tredjepersoner.

Enda en grunn til at NK er et spesielt tiltak rettet mot psykopaten er at han/hun aldri tar et nei for et nei. Der hvor normale mennesker respekterer dine ønsker om å bryte kontakten, så vil de fleste psykopater på et eller annet tidspunkt forsøke å henvende seg igjen. 

NK har et emosjonelt, et mentalt og et praktisk element. Alle tre elementene må være på plass og avklart for at NK skal lykkes. Hvis ikke offeret har reflektert over alle aspektene så er sjansen stor for at NK mislykkes og brytes. Derfor er det viktig med en forberedelseperiode innen man innfører NK. Selv om NK er en akutt prosedyre, så kan det være verdt å ta den ekstra tiden som trengs for å danne seg en forståelse av hvor omfattende NK er, innen man går i gang. Har man gjort det så er sjansen større for å lykkes. La oss se litt nærmere på de tre aspektene.

Det mentale aspekt

Kanskje har du lekt ping pong med psykopaten i lang tid, og på et vis blitt vant til - eller sågar avhengig av - dette spillet. Dere har brutt og blitt gjenforent mange ganger. Hver gjenforening har gitt deg en rus. Taushetskuren er du blitt vant til. Kanskje den også har gitt hverdagen din litt spenning; "når hører jeg fra NN denne gang?". Uansett så har denne dansen blitt et mønster hos dere og en stor og nærmest naturlig del av ditt liv.

Kanskje har du selv vært passiv aggressiv og på den måten deltatt i spiller ved å vekselvis straffe og belønne psykopaten med henholdsvis distanse og nærvær. Dette gjør deg ikke til psykopat, men det gjør at du aktivt deltar i spillet. 

Kanskje hater du alle bruddene og taushetskurene intenst. Du får ingen rus av dem, du liker heller ikke spillet som pågår, men du godtar alt for du er livredd for å miste psykopaten. Du er villig til å akseptere hva som helst av mishandling for å beholde ham/henne i livet ditt.

Å forberede seg mentalt på NK betyr å forstå at dette er game over. Dansen er slutt. Det blir ingen ytterligere gjenforeninger. Du må forberede deg på å legge en ny kurs i livet, uten psykopaten, for du kommer aldri til å se ham/henne igjen. Du må reflektere dypt og inderlig over hvilke kjernesår du har som har bundet deg til ham/henne og forberede deg på å lindre dem selv. Du må stålsette deg for smerten og vakuumet som oppstår når du plutselig ikke lenger får daglige henvendelser fra psykopaten.  

Du innfører NK fordi du ikke orker dramaet lenger. Du har forstått at dette er en tidstyv som sluker år av ditt liv og at du aldri vil få den relasjonen med psykopaten som du drømmer om. Du forstår at din helse tar alvorlig skade av relasjonen. Du forstår også at psykopaten er alvorlig forstyrret og muligens farlig. Du ønsker å bli fri. 

Hvis du innerst inne ønsker å fortsette dansen, så er du ikke klar for NK.

Det emosjonelle aspekt

I det emosjonelle aspekt så ligger det eneste elementet som vi ikke kan vente på at skal avklares innen vi innfører NK; vår kjærlighet til psykopaten. Vi kan ikke vente med å innføre NK til vi ikke lenger elsker psykopaten, for dette kan ta flere år. Det har vi ikke tid til å vente på. Derfor må vi forberede oss på å elske psykopaten bak lås og slå.

Dette er også fordi vi egentlig ikke elsker psykopaten. Ihvertfall ikke i pur form. Vår "kjærlighet" til en psykopat bærer en stor grad av avhengighet i seg. Det sier seg selv at vi ikke kan vente med å innføre NK til avhengigheten gir seg. Det blir det samme som å si "jeg skal bli rusfri når jeg ikke lenger er avhengig av heroin". Hele poenget med å bli rusfri er jo å kvitte seg med avhengigheten. Det samme gjelder NK. Forbered deg derfor på en periode med abstinens. Dette flokkes under det emosjonelle aspekt fordi det vil komme til uttrykk som sorg. Forbered deg på å sørge over psykopaten som om han/hun har avgått ved døden.

Du må ned til cellenivå forstå at denne personen er død for deg. Forbered deg derfor på sorg, sinne og alle følelsene som vil dukke opp i den kompliserte sorgens faser. Ikke innfør NK før du har gjort deg noen tanker om dette.

Du må ønske å bli fri fra den emosjonelle berg- og dalbanen og være klar over at ditt adrenalin nå har vendt seg til store svingninger og at det derfor i en periode kan bli vanskelig å falle til ro.

Det praktiske aspekt

Her skal muren reises; de nødvendige praktiske tiltak for å få indre fred. Det emosjonelle og mentale aspekt hjelper ingenting hvis du ikke aktivt iverksetter tiltak for å hindre gjensidig informasjonsflyt mellom deg og psykopaten. Motsatt så er det hensiktsløst å reise muren uten å gjøre deg de nødvendige refleksjonene om hvorfor det er nødvendig.

Listen inkluderer:

-Blokkering av P på alle sosiale medier, sletting av din egen profil hvis nødvendig. Hvis du er av typen som ikke klarer å holde psykopaten blokkert, men i svake øyeblikk avblokkerer, så anbefaler jeg midlertidig eller permanent sletting av din egen profil. Dine riktige venner er ikke avhengige av sosiale medier for å kontakte deg.

-Nytt og hemmelig telefonnummer. Det trenger ikke å være juridisk hemmelig, men skjult på alle nummeropplysningsider slik at psykopaten ikke har mulighet til å spore det opp. Du kan nøye deg med blokkering, men da gjelder det samme som i punktet ovenfor; hvis du i svake øyeblikk avblokkerer P, så er det nødvendig med helt nytt nummer. Du har ingen unnskyldning for ikke å gjøre dette, det er ikke et vanskelig tiltak. Det er enkelt å få nytt nummer. Det koster et gebyr. Hvis du bytter leverandør så kan du få nytt nummer gratis. Husk å huke av allerede ved bestilling for "skjult nummer" ellers så risikerer du at nummeret blir lagt ut på gulesider.no umiddelbart, det vil da ta flere uker å få slettet det. Deretter kan du enkelt informere dine nærmeste betrodde om ditt nye nummer.

-Slett all kontakt med felles venner og bekjente. Hvis du beholder kontakten med en eller flere av dem så tilsvarer det å ha offentlig telefonnummer eller å beholde P som venn på facebook - fordi informasjonsflyten er åpen. Husk at den minste ting felles venner vet om deg, kommer tilbake til psykopaten. Du kan også bli fristet til selv å fiske etter opplysninger om P, eller informasjonen kan komme spontant og uønsket. Sletting av felles venner er et omfattende tiltak og inkluderer jobbytte hvis det finnes en eller flere av dem på din arbeidsplass.

-Hvis du velger å bli boende i en bolig som psykopaten vet om, så aldri åpne døren ved uanmeldt besøk. Informer dine venner om at de må sende deg en melding innen de kommer, ellers slipper du dem ikke inn. Ikke installer kikkehull i døren. Det lyder kanskje merkelig, men du har ikke godt av å vite om psykopaten oppsøker deg eller ikke. Du har ikke godt av å se hans/hennes ansikt. Dette har samme årsak som å skaffe nytt telefonnummer - du vil slippe å spekulere på om psykopaten forsøker å henvende seg. 

-La mail fra psykopaten gå direkte til søppelfilteret. Hvis mulig, tøm filteret uten å se hver enkelt avsender. Samme årsak som over; du vil ikke vite om psykopaten henvender seg. Hvis du identifiserer mail fra ham/henne, så kan du bli fristet til å åpne den. Det sier seg selv at du ikke skal svare på mails fra ham/henne. Det samme gjelder sneglepost. Det kan være vanskelig å ikke åpne sneglepost, men i dag er vi forberedt på det meste som kommer i posten. Er det viktig eller offentlig post så framkommer det ofte fra konvolutten, eller vi får et duplikat på mail. Hvis det dukker opp mistenkelig privat post så spør deg selv "kjenner jeg igjen håndskriften?", "forventer jeg brev eller invitasjoner fra noen?". Gjør selv en vurdering. Hvis du kan, så kast brevet uåpnet.

-Hvis psykopaten er av den meget forfølgende arten som kan stå utenfor din bolig i timevis (dette er sjelden) så må du sterkt vurdere å flytte. I alle tilfeller bør du levere en politirapport og eventuelt en anmeldelse. Ikke inngå i samtale med ham/henne. Gjør hva du kan for å unngå direkte samspill. Gå tilbake inn i boligen din, hopp i en taxi eller løp. 

Dette er ikke en smørbrødliste hvor du kan velge "jeg tar en med roastbeef og en med reker". Alle punktene må gjennomføres der det er mulig, ellers er det ikke NK. Det hjelper ikke at vi har blokkert på sosiale medier hvis vi ikke også har fått nytt telefonnummer som psykopaten ikke vet om. Vi må ikke bedra oss selv til å tro at vi har innført NK, når vi ikke har det. Hva hjelper det å låse hovedinngangen, når bakdøren står åpen? I tillegg til at det ikke er NK, så er du "fri" på psykopatens nåde. Hvis du beholder en informasjonskanal åpen så er det et kommunikasjonsopphold kun hvis og så lenge som psykopaten ønsker det. Da har psykopaten fortsatt makten.

Ønsker du det? Hadde det ikke vært fint å ta makten selv som en siste handling mellom deg og P? 

 

Derfor blir du ikke trodd

Produktiviteten er høy om dagen. Dere som har fulgt bloggen en stund vet at utslippet av tekster er ujevnt. Produktiviteten avhenger av hvor mye jeg har å gjøre på andre fronter, inspirasjon, og hvor nært versus fjernt jeg befinner meg temaet mentalt. I perioder trenger jeg mer avstand, andre ganger har jeg det helt fint med å stå i psykopati til oppetter ørene. 

Nylig skrev en kvinne en kommentar om hvordan hun skulle fortelle sine døtre at hun har et meget problematisk forhold til sin (mest sannsynlig) narsissistiske mor - døtrenes bestemor. Kvinnen forteller at døtrene har en fin relasjon til deres bestemor som de oppfatter som søt og snill, og dessuten synes synd på. Jeg mistenker at kvinnen kvier seg for å innføre NK med moren, mye som følge av at hun tror døtrene ikke vil støtte henne eller forstå problematikken. Døtrenes evne til å forstå avhenger av mange ting, for eksempel deres alder og deres relasjon til både moren og bestemoren. Hvis deres relasjon til moren er dårlig eller hanglende, så er sjansen stor for at de vil støtte bestemoren i en eventuell konflikt. Sjansen er også stor for at selv om de forstår deres mor men samtidig ønsker å beholde kontakten med deres bestemor, så vil sistnevnte bruke dem som flygende aper for å påvirke og oversveve moren. Hvis døtrene er empatiske så vil de kanskje ha lettere for å støtte moren men samtidig også ha vanskeligere for å se bestemorens ansvar i konflikten.

Morens dilemma er vanskelig, Hun står fast mellom barken (sin egen mor) og veden (døtrene og eventuelle andre familiemedlemmer som vil støtte bestemoren). Hvordan kan hun få den nødvendige støtten av døtrene som hun trenger for å innføre NK med en nær slektning av begge parter?

Mange brukere av bloggen er fortalere for å avsløre psykopatene for omverdenen, gjerne med fulle navn og med detaljer omkring deres ugjerninger. Hvorfor skal vi skåne dem, da får de jo bare fortsette deres onde agenda uten motstand?

Selv om jeg forstår denne tankegangen så er det klare årsaker til hvorfor offeret i 95% av tilfellene gjør klokest å tie om hva han/hun vet om psykopaten. Nå skal vi systematisk gjennomgå noen av årsakene.

1) Svertekampanjen. Svertekampanjen har vi skrevet relativt lite om på bloggen. Det vil komme en mer gjennomgående tekst om svertekampanjen på et senere tidspunkt. I denne sammenheng vil jeg fortelle om hvor mye skade en psykopat kan gjøre hvis han/hun opplever seg truet av et nåværende eller tidligere offer. Psykopaten føler seg truet hvis de står i fare for å bli avslørt eller forlatt. I begge disse tilfellene vil psykopaten slå fra seg på et nivå som blir meget vanskelig for offeret å håndtere. Hvis man avslører eller forlater en psykopat så forårsaker man en narsissistisk skade i psykopaten. Dette er en krenkelse men av en helt annen dimensjon enn hva normale mennesker opplever. Relativt moderat kritikk kan av psykopaten oppleves som om man har myrdet hele deres familie, deres proporsjonssans er så forstyrret at de ikke klarer å legge noe bak seg. Kritikk sårer dem noe enormt. Tenk da hvordan de opplever å bli avslørt eller forlatt.

I historien om kvinnen så står moren/bestemoren i fare for både å bli forlatt (via datterens NK) og også å bli avslørt (til barnebarna). Hun vil bruke alle midler i sin makt til å forhindre at så skjer. Hvis psykopaten ikke kan forhindre en flukt eller avsløring, så vil de nesten alltid iverksette en svertekampanje. Deres forstyrrelse gjør at de ikke kan leve med skammen som en avsløring påfører dem. De er nødt til å straffe "forbryteren" og projisere skammen over på ham/henne. Den påfølgende svertekampanjen kan pågå i årevis og forårsake omfattende relasjonelle og praktiske problemer for offeret. 

Gjør dette at kvinnen ikke bør innføre NK med sin mor? Nei. Men det gjør at hun ikke bør fortelle noen utenforstående om hvorfor hun har iverksatt dette tiltaket. Psykopaten vil alltid være først ute med å vinne sympati fra omgivelsene. Å fortelle hva vi vet om ham/henne blir derfor hensiktsløst.

2) Psykopaten mishandler kun deg og er sjarmerende mot alle andre. Du er utpekt til å fylle rollen som psykopatens søppelkasse. Normale mennesker trenger ingen menneskelig søppelkasse, men en psykopat har så mye gift i seg som de er nødt til å projisere over på noen. Du er den personen. Til alle andre viser psykopaten kun sin solside. Vi vet alle hvor karismatisk og sjarmerende psykopaten kan være, han/hun brukte den egenskapen til å fange oss i begynnelsen av relasjonen. Vi ble den gang blendet. Alle andre bortsett fra deg er fortsatt blendet. Å fortelle hva du vet om psykopaten blir som å forsøke å overbevise dem om at det pågår en storm, mens de ligger på sandstranden og soler seg og bader i temperert, blikkstille vann. 

3) Du forstår det ikke helt selv, hvordan kan du da overbevise andre? Emnet psykopati tar for de fleste ofre flere år å få overblikk over. Lenge er ikke engang offeret selv overbevist. Bloggen får mange kommentarer a la "nå er jeg neimen usikker på om NN er psykopat, eller om det er jeg som er gal". Jeg har også vært der selv. Tenk hvor desperat, ustabil og upålitelig du lyder hvis du i denne tilstanden forsøker å overbevise andre om at det faktisk pågår en storm, når du selv er i tvil om værforholdene. Å uttrykke en troverdig versjon av din opplevelse med psykopaten kan først skje når du selv er helt avslappet og avklart til hele sulamitten, og dit kommer de fleste først etter flere år.

4) De fleste bryr seg ikke, for det skjer ikke dem. Vi må innse at andre mennesker har begrenset interesse for oss. De fleste står seg selv nærmest. For å være helt ærlig, hvem bryr seg om å høre om psykopatens mishandling av deg? Kun de aller aller nærmeste. I en periode har offeret stor taletrang og er villig til å utlevere sin historie til nærmest hvem som helst. Dette er å fraråde på det sterkeste. Forestill deg selv på stranda igjen. Du forsøker å overbevise folk om at det stormer i blikkstille vær. I tillegg er du usynlig. Menneskene som soler seg kan ikke engang se deg. 

5) I starten av relasjonen overbeviste du folk om at psykopaten var jordens salt. Vi trodde jo på det selv. I idealiseringsfasen ga psykopaten oss inntrykk av å være selve inkarnasjonen av alt som er godt i livet og i verden. Vi ville ikke annet enn å være sammen med denne personen. Psykopaten gjorde oss lykkelige og energiske. Vi fikk en ny vår. Disse signalene sendte vi ut til omgivelsene. Nå skal vi plutselig overbevise de samme omgivelsene om at vi tok feil, psykopaten var ikke jordens salt likevel. Faktisk er han/hun selveste satan. Lyder dette troverdig? Hvordan ville du selv reagere hvis du ble utsatt for slike ambivalente budskap?

Når du sitter i fortvilelse over den manglende forståelsen fra omgivelsene, så ha disse faktorene i bakhodet. Slå deg til ro med at kunnskapen om psykopaten må du stort sett holde for deg selv. Det blir din hemmelighet. Å formidle din historie til hvem som helst kan skade deg. 

Når du har fått psykopaten betraktelig på avstand, traumebåndet er brutt og du kan fortelle din historie med ro og overbevisning, så gjør det. Du har innført NK, det spiller ikke lenger noen rolle hva andre tror. I tillegg er mye av nettverket ditt utskiftet som følge av psykopaten. Du har ikke lenger noen der som står psykopaten nær. Når det er gått så lang tid så har du dessuten ikke lenger like stort behov for å fortelle. Vårt fortellerbehov handler nemlig i stor grad om behov for å bli trodd, vi trenger bekreftelse på at hva vi tenker er riktig. Men noen år etter bruddet så trenger du ikke lenger andres samtykke til din historie. Du vet. Det er nok for deg at du vet.

Når det gjelder denne kvinnen som står mellom sine døtre og sin mor, så anbefaler jeg å sette døtrene til bords og forklare hvorfor NK med deres bestemor er nødvendig. Det bør være ro rundt samtalen. Ingen aktive mobiltelefoner eller skrikende småbarn. Heller ingen andre avtaler innenfor det nærmeste tidsrommet, denne samtalen må alle parter ta seg god tid til. Døtrene er 30 år, de trenger ikke å skånes. Jeg anbefaler derfor kvinnen å legge alle kortene på bordet. Jeg anbefaler henne å formidle at dette er en irreversibel beslutning, og at døtrene kan glemme å forsøke å påvirke henne til å bryte NK. NK innføres for å stoppe all informasjonsflyt og gi kvinnen indre ro, kvinnen må derfor være tydelig på at meklerroller eller roller som flygende aper ikke tolereres. Det må være rom for spørsmål fra døtrenes side, og et tydelig signal om at konflikten ikke skal påvirke døtrenes selvstendige relasjon med bestemoren. Den har døtrene rett til å beholde. 

 

Jeg vil minne på den kommende kursdagen i Oslo 27. mai. Syv deltakere er påmeldt, det er fortsatt plass til ytterligere åtte deltakere. Meld deg på! Se under "kommende arrangementer" på facebook siden for ytterligere info. 

Psykopaten er et tomt skall


I dag, på Norges nasjonaldag, så synes jeg vi skal la en kanadier tale. 

I denne videoen så forteller Kim Wilson fra youtube kanalen "KimwilsonTV" om hva som skjer med psykopaten etter at vi forlater ham/henne eller vi selv blir forlatt. Hva tror du skjer?

Psykopaten dør.

Ikke i bokstavelig og fysisk forstand. Men den "persona" han/hun skapte spesielt for oss, slutter å eksistere så snart vi er ute av døren. 

Så langt tilbake som i 2015 så skrev jeg her på bloggen om psykopatisk speiling. Hva psykopaten gjør når han/hun speiler, er å oppta personligheten til offeret, eller kanskje rettere sagt en personlighet psykopaten tror offeret vil like. Dette stikker mye dypere enn å bare forsøke å ligne noen som man synes "er kul", slik vi gjorde da vi var unge og lett påvirkelige. Vi ville være som den kuleste jenta eller gutten i klassen, eller etterligne vårt store popidol. Det er også mer enn når vi som voksne bruker vår sosiale intelligens til å tilpasse oss når vi er sammen med forskjellige mennesketyper. 

Psykopaten i seg selv er tom. Et hull. Hullet fylles opp med den falske personen han/hun til enhver tid skreddersyr for å fange et spesifikt offer. Jeg tror at for å forstå omfanget av hvordan dette faktisk foregår, så må du se for deg en utenomjordisk med onde hensikter som kommer til jorden for å lure menneskene. I den kjente  tv-serien "V" fra begynnelsen av 80-tallet så kom det en hel utenomjordisk rase til jorden i store romskip, for å underlegge menneskeheten. I virkeligheten hadde skapningene et øgleaktig utsèende med grønn skjellbelagt hud og røde øyne. Men de lærte seg å tale vårt språk og klarte å fremstille syntetisk hud som de trakk på seg for å ligne oss. I begynnelsen klarte ikke menneskene å se forskjell på dem og et virkelig menneske, og slik blandet de seg tilsynelatende udektektert med menneskeheten og kunne utøve deres onde agenda.

Dette er faktisk meget nært hva psykopaten gjorde da han/hun møtte deg. Han/hun designet en person han/hun trodde du ville like. Fordi psykopaten tror vi liker oss selv, så former de en personlighet som ligger tett opp til vår egen. De adopterer våre smaker, våre interesser og i visse tilfeller også vårt talesett - akkurat som øglene i "V". Derfor får vi den magiske og altoppslukende opplevelsen av å ha møtt en sjelevenn eller "den eneste ene". 

I videoen over forteller Kim Wilson hvordan hun hadde en langtidsrelasjon med sin psykopat, Trevor, og hvordan de to gikk fra hverandre for så å finne sammen igjen mange ganger. Hun forteller at i begynnelsen av hver gjenforening så kjente hun ikke Trevor helt igjen, det var som om han var blitt til en annen i den tiden de to hadde vært adskilt, også selv om oppholdet i relasjonen var relativt kort. Hun forteller videre at hun i begynnelsen bare så glimt av den hun husket Trevor var, inntil den gamle Trevor langsomt vendte tilbake. Hun husker det som en pussig observasjon men at hun den gang ikke visste hva hun så.

Jeg hadde samme opplevelse en gang da jeg og min P hadde vært borte fra hverandre i tre uker. Den gangen var tre uker det lengste tidsrommet vi noengang hadde vært adskilt. Jeg husker hvordan jeg i de første sekundene umiddelbart etter gjenforeningen ikke gjenkjente psykopatens ansikt. Jeg så at det var ham, men det var noe totalt fremmed over ansiktstrekkene, som om han grimaserte, men ikke den type grimase som gjør narr. Det lignet mer på hva som skjer med en persons ansikt etter et hjerneslag der ansiktet forandrer seg fordi den rammede mister kontrollen på ansiktsmuskler og mimikk. Dette varte imidlertid bare noen øyeblikk inntil jeg med mine egne øyne så hvordan ansiktet hans la seg i de foldene jeg var vant til å se. Jeg fikk med andre ord bivåne det utrolige øyeblikket da de tar på seg masken. Ihvertfall den masken han brukte sammen med meg.

Det som skjer når man er borte fra psykopaten, er at de speiler en annen person (eller flere andre personer) i ditt fravær. De er ingen på egenhånd, og uten deg så kan de ikke speile deg for de blir ikke daglig minnet på hvordan du er. Du er dessuten ikke i fokus lenger, det er ikke deg de jakter når du ikke er tilstede. De finner derfor andre personer å speile. De er avhengig av å hele tiden oppta trekk fra andre, da de ikke har egne karakteristika. 

Ok, la oss da bevege oss til hovedpoenget i Wilson`s budskap, Den psykopaten vi savner eller hater (følelsene er oftest vekslende) og som holder oss bundet i lang tid, er død. Personligheten psykopaten skapte sammen med oss, avgikk ved døden det øyeblikk det som holdt den i live - du - gikk ut av døren. Du var den som ga næring til personen du forelsket deg i. Du forelsket deg ikke i psykopaten, han/hun er ingen. Du forelsket deg i en falsk, oppdiktet, midlertidig person som ikke eksisterte. Den personen er nå død. Du er derfor bundet til en person som ikke eksisterer.

Vi lurer så ofte på hvordan det har gått med psykopaten i vårt fravær. Vi ønsker ofte at det skal gå psykopaten dårlig. I nostalgiske øyeblikk ønsker vi at han/hun skal huske oss. Hva skjer egentlig? Det går hverken godt eller dårlig med vår psykopat, for vår psykopat er borte.

Du tenker kanskje "jamen da ønsker jeg at det går dårlig for den personen NN er i dag". Ja, det må du gjerne ønske, men da har du ennå ikke forstått omfanget av speilingen som har foregått. Den psykopaten er i dag, er så løsrevet fra den han/hun var sammen med deg at de ikke engang har felles bevissthet. Psykopaten husker ikke hva som foregikk mellom dere to. Det er ikke "din" psykopat som er sammen med en annen partner i dag. Din psykopat er borte. Som sagt, dette handler ikke bare om en ekstrem form for tilpasningsdyktighet. Nei, psykopaten skifter fullstendig ham mellom ofrene. 

Den psykopatiske oppsplittingen av forskjellige "persona" synes å befinne seg på et spekter et sted mellom speiling - som i begrenset omfang er en normal psykologisk mekanisme - og schizofren spalting, som er et meget patologisk fenomen hvor de forskjellige personlighetene ikke kommer i kontakt med hverandre. 

Hadde jeg i dag blitt sammen med min psykopat etter flere år i adskillelse, så hadde jeg blitt sammen med en ny person. En annen. Psykopaten hadde ikke lenger husket detaljene i den falske personligheten han skapte for meg den gang for lenge siden. Han har speilet så mange andre i mellomtiden at han derfor måtte designet en ny. Kanskje en med islett av den gamle personligheten jeg husker og ble glad i, men stort sett ville det være en helt ny person jeg hadde blitt sammen med og ikke den personen jeg en gang ble så hektet på. Den nye psykopaten ville være så fjern fra og annerledes enn den jeg husker at - ja, hvem vet - kanskje han til og med ville blitt behagelig. Jeg har savnet en person uten grunn. Jeg har drømt om en gjenforening med en person som er død.

Det er så viktig at du husker denne kjensgjerningen når du går og verker etter psykopaten, lider og har kvernetanker om "hva hvis/hvem/hvorfor". Du blir plaget av et spøkelse som nå bare eksisterer i ditt hode. Psykopaten døde da du dro.  

God 17. mai :)

Hvorfor jeg ikke ville bake gulrotkake

Jeg vil begynne med å repetere noe av det psykopaten H. G. Tudor har lært oss. Psykopaten utsetter oss bevisst for mange steder og situasjoner slik at livet skal bli vanskelig for oss å manøvrere etter hans/hennes exit. De sår et frø i oss, det jeg kaller den tredje formen for parasittisme. De to første formene skjer under relasjonen (den første er hvordan de okkuperer og isolerer oss, den andre er økonomisk). Den tredje formen for parasittisme pågår etter bruddet og er deres seiglivede tilstedeværelse lenge etter at vi fysisk skilte lag. Allnærvær er en viktig komponent i dette. Hvordan kan psykopaten vite at de har denne effekten på oss? De bare vet det. De har gjort dette mange ganger før. De begynte på psykopatskolen som små barn. Som tenåringer var de allerede mesterlige manipulatorer. Som unge voksne visste de hvordan å sjarmere, bedra og narre mye eldre mennesker enn dem selv. De visste hvem de skulle plukke ut. Å være en psykopat ble en lek. 

Etter forkasting eller NK er det mange av oss som har problemer med å bevege oss fritt. Vi må unngå parken hvor vi satt på benken med psykopaten, for det trigger et savn i oss. Det spiller ingen rolle at parken er enorm og benken bitteliten, vi er villige til å gå lange omveier rundt parken for å slippe å komme i nærheten av den benken. Det samme gjelder butikken på hjørnet, for der pleide vi å gjøre innkjøp sammen hver lørdags ettermiddag. Vi går derfor en ekstra kilometer til nærmeste butikk som ikke trigger oss. Vi må unngå en hel handlegate i sentrum for der ligger psykopatens favorittkafè, der vi satt første gang han/hun tok hånden vår i sin.

I tillegg til steder må vi unngå drøssevis med mennesker som minner oss om P. Vi unngår også ting. Den stolen hvor P pleide å sitte, den går vi i en stor bue omkring. Han/hun pleide å plukke ut en bestemt diktbok fra bokhyllen din, bla litt tilfeldig i den og lese høyt et og annet dikt. Den boken endte du med å kaste, det ble uutholdelig å se den der i hyllen. Ikke bare ting, men også feriemål blir strøket fra listen. Du orker ikke lenger å dra til Kypros, for dit gikk deres siste ferietur sammen. Bare tanken på å lande på hovedflyplassen der gir deg knute i magen. Halve E18 er dessuten blitt triggende, for den veien kjørte dere utallige ganger til og fra familiehytta i Lillesand. I tillegg stoppet dere på alle rasteplassene, så du vil måtte kjøre hele strekningen uten pauser - og helst i blinde - for å holde det ut.

Er det ikke merkelig hvordan de gjør dette med oss? Tenk at de dessuten allerede mens vi fortsatt var sammen visste at det ville bli slik. I tillegg til at de utsetter oss for en ting mange ganger, så utsetter de oss for mange ting èn gang. Det vil ha den samme effekten; vi forsøker å unngå det. Tilslutt er livet vårt en hinderløype hvor vi kun kan bevege oss på et meget begrenset mentalt og geografisk område for ikke å bli trigget. Blir vi trigget så velter vanskelige følelser over oss og sårskorpen blir revet opp på ny. Slik kan vi ikke ha det. Å rehabiliteres handler derfor om å ta livet vårt tilbake, bit for bit. Og i dag skal jeg ta tilbake enda en bit. Bokstavelig talt en (kake)bit!

Min P elsket gulrotkake (skjønt i dag vet jeg ikke om også det var løgn, en del av personligheten han skapte for meg). Derfor bakte jeg gulrotkake hele tiden. Mye av vårt samvær ble sentrert rundt gulrotkake, da han pleide å komme inn til meg på ettermiddagen (vi bodde vegg-i-vegg) og vi satt på hver vår side av kjøkkenbordet som et gammelt ektepar, med gulrotkake og kaffe. Jeg elsket de stundene. Jeg elsket dem til tross for at han ofte var sur og mutt. Innimellom syntes jeg oppførselen hans var ubehagelig men jeg tok meg sjelden nær av den. Min toleranse for hans merkelige oppførsel var høy. Uten de referanserammene jeg har i dag så ante jeg ikke hva som foregikk, jeg syntes sågar hans avvisende vesen var søtt. Jeg visste jo at han uansett ville komme tilbake neste dag.

Enkelte dager satt vi bare i stillhet og kikket ut av vinduet istedet for på hverandre. Utsikten hvor vi bodde den gang var nemlig spektakulær. Ikke mange mennesker har en slik utsikt, der huset lå adskillig høyere enn resten av bebyggelsen, som et lite slott hevet over landsbyen under, med fasaden vendt ut mot hav og skjærgård. Huset lå vendt rett mot innseilingen til hurtigruten, det var et flott skue å se den komme seilende. På gode dager kunne man se flere mil. 

Fordi jeg visste at han ville ha gulrotkake igjen, så bakte jeg store porsjoner. En ting han pleide å spørre om var "hva skal vi gjøre med resten av kaken"? "Den spiser vi i morgen" pleide jeg å svare. Jeg elsket at han elsket kaken min. Ikke visste jeg den gang at hans kommentarer avslørte et forstyrret sinn. For det første inntok han odelsretten over kaken, som strengt tatt var min. Han var gjest. Men et trekk psykopaten har, er å mangle de sosiale antennene som er nødvendige for å inneha den ydmykheten som er en gjest verdig. Psykopaten føler seg berettiget. Offeret er ikke et eget individ men en forlengelse av dem selv. Psykopaten eier offeret og i kraft av å eie offeret også offerets eiendeler; deres ting, mat og penger. 

I "hva skal vi gjøre med resten av kaken" ligger også et snev av future faking. Det betyr at psykopaten vil møte deg igjen, og du begynner allerede å glede deg til neste besøk. Hva du ignorerer er at den normale måten å planlegge et nytt besøk på ville være "skal vi treffes igjen i morgen?". Men en psykopat overlater intet valg til offeret, alt skal foregå på psykopatens premisser. En psykopat bryr seg svært lite om hva offeret ønsker eller trenger. Og som ofre er vi av en eller annen grunn villige til å se mellom fingrene på dette, vi aksepterer at vår autonomi frarøves oss.

Overdrevet å legge så mye i en enkelt kommentar synes du? Det er ikke det. Intet en psykopat sier eller gjør er tilfeldig. 

Men i dag skal jeg ta enda en bit av mitt liv tilbake. Mye har jeg tatt tilbake allerede. Noe gjenstår. I dag er det gulrotkakens tur. Jeg er nemlig selv også glad i gulrotkake, men jeg har ikke orket tanken på å bake denne deilige kaken etter bruddet. Jeg har vært redd for at psykopaten med det samme jeg tar en bit, vil sitte på den andre siden av bordet og klandre meg for at jeg spiser gulrotkake uten ham. "Det er jo vår greie, du svikter meg" synes jeg høre ham si. Nei, jeg svikter deg ikke. Du sviktet meg. Jeg likte gulrotkake lenge innen du kom inn i bildet. Du stjal den fra meg. I dag tar jeg det som er rettmessig mitt tilbake. I dag skal jeg bake gulrotkake igjen. Og jeg skal nyte den, gulrotkaken og jeg har vært borte fra hverandre alt for lenge på grunn av deg. Men i dag er det slutt.

God lørdag :)

 

Vil minne på kursdag i Oslo 27. mai. Kast deg på, det er fortsatt plass. Se "arrangementer" på bloggens facebook side for mer info. 

Den kompliserte sorgens seks stadier

I dag er en god dag. Det har vært nydelig vær i hovedstaden hele uken, men i natt regnet det og i formiddag ligger det en gråtung men meget fredelig stemning i lufta. Jeg føler meg lett til sinns. Det meste i livet går min vei. Det som ikke går min vei, kan fikses. Jeg har mat i kjøleskapet, luft i lungene og er frisk. Jeg kan arbeide. Jeg har en inntekt. Jeg har gode vennskap men også hanglende vennskap. De hanglende vennskapene må jeg bestemme meg for å fikse eller forlate. Utenfor vinduet er det stille, selv i en bakgård i Oslo sentrum. Ingen bomber eller skudd kan høres. Det er med andre ord trygt å være her. I over tre år etter at psykopaten forlot meg så har jeg våknet opp hver eneste dag. Vi tror livet er over samtidig med at relasjonen med P er det, men det stemmer ikke. Vi fortsetter å våkne opp om morgenen, vi fortsetter å puste, jorden fortsetter å rotere og solen står opp hver eneste dag. Vår opplevelse av at vår verden går under handler om våre følelser og ikke om realiteten.

Det er så viktig å ikke miste troen på at livet kommer tilbake når savn, forvirring og smerte står på det sterkeste. Det finnes knapt noe mer smertefullt enn eksistensiell smerte. Eksistensiell smerte skiller seg fra fysisk og psykisk smerte ved at vårt håp og vår tro er rammet. Når vi har mistet retningssansen og selve fundamentet vi står på har kollapset. Vi opplever at vår eksistens er truet, derav navnet eksistensiell. Umiddelbart er det psykopatens exit som forårsaker smerten men hvis vi tenker etter så har psykopaten ikke gjort annet enn å forlate oss. Det i seg selv truer ikke vårt åndedrett, hjertets funksjon eller på annen måte selve livet. Den opplevde trusselen mot vår eksistens kommer med andre ord innenfra, fra oss selv.

Så når vi tror at livet er over fordi psykopaten forlot oss og at vi aldri kommer til å elske eller oppleve lykke igjen, så er dette en (des)illusjon som psykopaten på intrikat vis plantet i oss men som vi selv viderefører. Tenk på at vi fortsetter å puste og benene fortsetter å bære oss. Livet er ikke over. Vi narrer oss selv når vi innbiller oss at vi ikke kan leve videre uten dette forstyrrede mennesket. I dag kan jeg fortelle dere at smerten går over. Etterhvert kommer det gode dager innimellom alle de dårlige dagene. Så plutselig har du like mange gode dager som dårlige. Og hvis du venter enda litt lenger, så får du flere gode dager enn dårlige. I dag har jeg fortsatt dårlige dager, men de skyldes sjelden psykopaten. Det er fordi jeg igjen har begynt å forholde meg til det virkelige liv. Det står jo ikke på vent mens vi sørger og befinner oss i boblen. Det trenger seg etterhvert på, og det er slik det må være selv om det oppleves som brutalt. Hverdagslige problemer vil igjen dukke opp. Vi må ikke tro at alt blir bra bare vi kommer oss over psykopaten. Vi vil fortsatt oppleve vanskelige kollegaer og venner, regninger som vi ikke kan betale, dødsfall rundt oss, bildekk som punkterer og husholdningsapparater som slutter å fungere. Kort sagt alt som hører livet til. Men du vet du er på rett vei når du begynner å fortløpende løse slike hverdagsutfordringer i stedet for å la dem hope seg opp. Når du ringer dine foreldre for å låne penger til ny vaskemaskin, når du tar den litt vanskelige men nødvendige samtalen for å skvære opp med din gamle venn, når du følger din 14 år gamle hund til veterinæren for siste gang fordi du ikke ønsker at den skal lide lenger. Da har du begynt å forholde deg til livet igjen, slik det skal være. Psykopaten begynner å høre fortiden til.

Sorgen etter tapet av en psykopat skiller seg fra andre tap på den måten at tapet må behandles som en dyp krise. Det betyr at sjokket vil gjøre et like dypt innslag i livet ditt som om personen du elsker plutselig døde. Psykopatens exit er av en slik karakter at han/hun plutselig forsvinner som om dere kysset hverandre om morgenen som alltid, og han/hun ble drept i en brutal bilulykke på vei til jobb. Du skal aldri få høre, se eller føle vedkommende igjen. Det sier seg selv at sorgen etter et slikt tap bærer en mye høyere grad av traume i seg enn et annet tap, hvor bruddet var planlagt eller din partner eller venn døde etter lang tids sykdom eller av alderdom.

Men nå døde ikke din psykopatiske venn i en bilulykke. Han/hun gjorde derimot et valg om å bedra deg og aldri komme tilbake. Han/hun forlot deg uten forvarsel og uten mulighet til å få svar. På kjøkkenet står fortsatt kaffekoppen han/hun drakk av i morges. I skapet ligger de fleste av hans/hennes klær. Intet kunne forberede deg på dette. 

I tillegg må offeret slite med manglende forståelse fra omgivelsene. Hvis din nære venn faktisk døde i den bilulykken så ville det ikke være noe problem å finne støtte eller forståelse. Men hva møter du i dine omgivelser når din psykopatiske partner forlater deg helt ut av det blå og neste dag poster bilder av seg selv med en ny flamme på facebook? "Kom deg over ham/henne".  

Vi skal nå se på de seks sorgfasene som kjennetegner den kompliserte sorgen etter et slik traume. Du må forberede deg på at du må innom alle seks for å bearbeide tapet på en sunn måte. Vær klar over at bortsett fra den siste fasen, så kan du oppleve fasene i en annen rekkefølge enn den jeg lister opp her. Du kan også gå tilbake til tidligere tilbakelagte faser. Sorgbearbeidelse kan derfor oppleves som en mental lapskaus. Men hvis du lar deg selv sørge på naturlig vis og ikke undertrykker det som måtte komme opp i deg underveis, så vil du komme ut i den andre enden som et helt menneske uten alvorlige invalidiserende mentale skader.

1) Fornektelse. Dette er når traumet nettopp har skjedd. Du er i sjokk og forstår ingenting. Mentale prosesser og handlekraft er lammet. Likevel jobber hjernen på høytrykk. Du føler at du ikke får puste. Fornektelse er egentlig en litt feil betegnelse for du har ingen forutsetning til å forstå hva som har skjedd, derfor fornekter du egentlig ingenting. Alt du vet er at psykopaten plutselig forsvant og i dag viser vedkommende på facebook at de har flyttet inn sammen med "sitt livs kjærlighet" og ser så lykkelige ut på bildet med armene rundt hverandre. Seriøst, dette kan skje bokstavelig talt fra den ene dagen til den neste. Kanskje har du aldri bodd sammen med din P, men dere har hatt daglig kontakt og alt har virket normalt inntil han/hun ikke møtte opp som avtalt i går. Denne fasen i sjokk-tilstand kan hos psykopatofre pågå i mange uker og måneder.

2) Frustrasjon. Denne fasen kan opptre samtidig med "fornektelse" og avløser ofte fornektelse i form av en overlapping. Følelsene begynner å våkne og rive i deg. Omkringstående vil oppleve deg som humørsyk. Optimisme og pessimisme veksler hele tiden, ofte fra ett minutt til det neste. Forvirringen er fortsatt stor men samtidig begynner du å få handlekraften tilbake. Denne kombinasjonen er ofte uheldig og brukes til uhensiktsmessige formål, for eksempel;

3) Kjøpslåing. Dette er når du i svake øyeblikk kontakter psykopaten igjen. Du er villig til å forhandle om å re-etablere relasjonen, men ofte til hvilken pris som helst. Det er således ikke kjøpslåing med psykopaten dette handler om, men kjøpslåing med deg selv. Jeg husker at jeg i denne fasen selv tenkte "ok, han har funnet en ny partner, jeg er villig til å ta ham tilbake likevel så lenge jeg bare kan beholde ham i livet mitt". Dette lød for meg normalt og naturlig på det tidspunktet, men egentlig var det abstinensene som rev i meg og jeg tenkte ikke klart. Heldigvis går denne fasen over. Det er således viktig å være klar over hva som foregår i ditt sinn på dette tidspunktet, slik at du sitter på hendene dine og ikke foretar deg noe. Fasen går etterhvert ofte over i;

4) Sinne. Dette er muligens den viktigste av de fem første fasene, der hvor du plasserer din avsky på riktig person - psykopaten. Når jeg i dag snakker med psykopatofre som synes å sitte fast i kvernetanker og savn, så viser det seg ofte at de ennå ikke har vært sinte og til og med ikke ser noen grunn til å være det. Men det er meget viktig å få sinnet ut. Du ble bedratt på det groveste. Hvis denne erkjennelsen ikke kanaliseres i riktig retning så vil den istedet vendes innover mot deg selv, spise deg opp innenfra og gjøre deg syk. Vår evne til aggresjon varierer. Noen er så aggresjonshemmet at de trenger profesjonell hjelp til å bli sinte. Andre er fredelige av natur. Vi er forskjellige og det er viktig å vite at denne fasen ikke behøver å være sterk eller langvarig, men at alle må smake på velrettet sinne mot psykopaten for å slutte å idealisere og glorifisere en person som ville oss vondt. Det er også i denne fasen hevnfantasiene står sterkest. Dette er sunt og naturlig, men også her er det viktig å sitte på hendene og ikke foreta seg noe, for hevnbehovet vil avta. Denne fasen - når brukt riktig - går oftest over i;

5) Tristhet. Dette er fasen som de fleste med ukomplisert sorg går direkte inn i uten å være innom de fire foregående fasene. I denne fasen sørger vi over tapet av noe vi trodde vi hadde - en nær venn som elsket oss, likte oss og ville vårt beste. Vi har oftest når vi kommer så langt forstått at så ikke var tilfelle, og er klare til å sørge over tapet av denne illusjonen. Denne fasen oppleves av mange som fin. Vi har i tristheten ofte skrudd ned tempoet noen hakk og er mer i takt med oss selv. Våre tanker og ord er mer veloverveide. Vi ser en dypere mening i mange ting. Vi gråter og ler om hverandre, men på en annen måte enn i den første fasen. Det er mer dybde i både gråt og latter i denne fasen. Hvis vi tillater oss selv å sørge dypt og lenge, så vil denne fasen gå over i;

6) Aksept. Det er her jeg ønsker at vi alle skal lande. Aksept over at psykopaten rammet oss. Aksept over at vi aldri får avklaring fra ham/henne og at vi heller ikke kan oppsøke slik avklaring. Aksept av at det ikke er en god idè å søke hevn selv om vi ønsker vi kunne. Aksept av at psykopaten er forstyrret og ikke normal. Aksept av at ikke alle mennesker er gode på bunnen. Aksept av at relasjonene vi har hatt med mange mennesker - flere enn psykopaten - ikke var slik vi alltid har trodd. Aksept av oss selv. Aksept av at vi ikke trenger å tilgi psykopaten for å gå videre. Det er mange ting som skal aksepteres. Det viktigste er at kvernetankene avtar og at vi møter dem med et skuldertrekk, dette er ekte aksept; "jeg kunne ikke gjort noe annerledes".

Bruk gjerne kommentarfeltet til å fortelle hvilken fase du selv befinner deg i akkurat nå, eller til å dele opplevelser fra tidligere faser du har vært i.   

Å krangle med psykopaten er som å bryte med en gris

Å krangle med en giftig person, er som å bryte med grisen i grisebingen. Du oppnår ingenting, du blir bare skitten. Dessuten elsker grisen det. - ukjent sitat

Dette ukjente men meget kloke sitatet sier alt. Men hva sier det egentlig? Jeg kranglet faktisk aldri med min siste psykopat. Jeg forstod intuitivt at det ikke ville nytte. Jeg vet ikke hva intuisjonen egentlig fortalte meg. Kanskje var det frykt for konsekvensene av en slik krangel. Kanskje var det fordi jeg visste jeg ville tape, eller at det var nytteløst. Kanskje visste mitt ubevisste at denne personen var farlig og uberegnelig, og at jeg måtte trå varsomt.

Mange har imidlertid hatt mange krangler og langvarig kamp med deres psykopater. Jeg har også selv kranglet med andre psykopater i mitt liv, derfor kan jeg nikke meget gjenkjennende til sitatet over.

Noe som kjennetegner en krangel med en psykopat, er at ingenting blir løst. Dette er fordi psykopaten ønsker ikke å løse noe. Krangelen er ikke middelet mot et mål, krangelen er selve målet. Normale mennesker kvier seg for å krangle og bråke. Krangel og bråk er en nødløsning når diplomatiske midler ikke når fram. Jeg vil påstå at krangel ligger overhodet ikke til normale menneskers natur. Det er psykopatene som krangler, og drar normale mennesker med seg inn i dramaet. En krangel er for normale mennesker et middel for å få fred, for å løse floker, oppklare misforståelser og få begge parter opp på et høyere nivå. To normale mennesker kan krangle når det oppstår sterk uenighet om noe, men uten den ondskapsfulle brodden som er til stede i krangelen med en psykopat, narsissist eller en med borderline personlighet. Mitt poeng er at vi ville bli forbauset over at de fleste av konfliktene vi har bivånet eller selv deltatt i, skyldes en antisosial person. Vi tror krangling hører livet til, men jeg våger å påstå at krangling faktisk ikke er normalt. Normale mennesker ønsker hele tiden å forstå hverandre.  

Et liv med en psykopat derimot er endeløst drama. Ingenting lindrer deres kjedsomhet mer enn å trykke på andres sårbare knapper, eller provosere til konflikt. Det er derfor nytteløst å krangle tilbake. 

Grisen elsker det.

Ved å reagere med sinne eller andre emosjoner, så gir du psykopaten nettopp hva han/hun ønsket å oppnå. Du kan nærmest se det i øynene på en slik person, det er det nærmeste de kommer fryd når de klarer å provosere andre til å bli oppfarende. Og denne kunnskapen skal vi bruke til å håndtere en krangel med en psykopat riktig.

Vi har nå lært at psykopaten er ekspert i å spotte den "svake " i flokken. Hvem den svake er i psykopatens øyne, er han/hun som vil gi psykopaten mest narsissistisk forsyning, makt og kontroll. Hva vi ikke ønsker, er at psykopaten skal velge nettopp oss som hakkekylling. Vi tror derfor at vi må slå tilbake. Denne tankegangen kan imidlertid slå tilbake på oss. Like "gøy" som et offer som kuet tar imot all devaluering, er en som bruker kjeft tilbake. Psykopaten elsker å få hederlige og ekte mennesker ned på hans/hennes nivå.

Hvis du noengang har kranglet med en psykopat så kjenner du kanskje igjen opplevelsen av uverdighet. Selv om du fikk lagt inn noen verbale sleivspark så opplevde du ingen tilfredsstillelse. Du fikk følelsen av at psykopaten likevel vant slaget, da han/hun triumferende forlot deg med siste ord. Du fikk kanskje også den ubehagelige følelsen av at "dette var ikke meg, dette var ikke slik jeg ønsker å være". Det er fordi psykopaten dro deg ned på sitt nivå, i sin møkk. Din opplevelse av uverdighet stammer herfra.

Du blir skitten.

Psykopaten er vant til å krangle. De har ingen følelser involvert. De har ingen følelser i det hele tatt, men drama får dem til å føle seg bittelitt levende. De vil derfor alltid holde hodet kaldt i en krangel, mens du koker og i affekt har problemer med å tenke klart og finne de riktige ordene. Psykopaten er alltid i alarmberedskap. Det er normale mennesker ikke. Er du i tillegg en empatisk eller høysensitiv person så søker du fred, aggresjon vil derfor alltid ta deg på senga. Psykopaten er forberedt, det er ikke du. Det er dette som menes når du overalt leser og hører at "du aldri kan vinne over en psykopat" (det kan du, men aldri i en krangel). Psykopaten vil alltid trumfe deg i en krangel, og selv om du synes du har slått bra fra deg så har du i psykopatens hode tapt bare ved å delta. For psykopaten spiller det nemlig liten rolle hva du har sagt, det viktigste er at du lot deg friste til å delta. "Haha" tenker psykopaten, "jeg har det mentale overtaket, NN er ikke så prektig og fattet likevel". Ikke delta. 

Du oppnår ingenting.

Hva gjør man da, for eksempel overfor en kranglevoren kollega eller klient? Slike situasjoner kan være vanskelig å unnslippe. Man er nødt til å forholde seg til begge deler i en jobb. Å bli valgt ut som hakkekylling kan gjøre jobbhverdagen meget vanskelig. Det er i slike situasjoner du må lære deg gråstein-metoden, som jeg skrev om for en måned siden. I tillegg er det viktig å verne de man observerer er blitt plukket ut som psykopatens hakkekylling, han/hun trenger kollegial støtte og hjelp til å forstå manipulasjonen.

Du kan ta opp kampen med en psykopat, men da må du passe på å være utenfor affekt når du gjør det. Hold deg saklig, ikke la psykopaten høre at stemmen din vibrerer eller brister, se ham/henne direkte i øynene og si rolig og tydelig "slik tillater jeg ikke at du snakker til meg".

Det som da oftest skjer, er at psykopaten vil forsøke å få deg på defensiven med anklager. Normalt vil vi instinktivt forsøke å forsvare oss; "det har jeg ikke gjort", "det er løgn" etc. At anklager har denne effekten på oss vet psykopaten. Vær derfor klar over at anklager vil komme, og ignorer dem. Ikke svar på dem. La de absurde anklagene prelle av og fortsett å repetere variasjoner av "slik tillater jeg ikke at du snakker til meg". Psykopaten vil oppleve at han/hun ikke kommer noen vei med deg og bli frustrert. Med en slik innfallsvinkel så har du muligens vunnet en slags respekt fra en psykopat, som ikke er normal respekt men han/hun vil ikke forsøke å gjøre deg til hakkekylling igjen. 

Noe av det som plager eks-ofre mest er "hvorfor stod jeg ikke mer opp for meg selv?". Selv om vi for lenge siden er kommet ut av relasjonen med vår psykopatiske partner og innført NK, så kan det være vanskelig å leve med denne biten av oss selv. Alle krenkelsene vi ble utsatt for, vi tror vi kunne vært spart for mange av dem hvis vi bare forsvarte oss selv bedre. Dette kan gnage på oss i årevis. Selvbildet vårt blir oppspist hvis synet på oss selv som feige slår rot. Men hadde det hjulpet å slå tilbake? Mest sannsynlig ikke. Som beskrevet over så hadde det vært å kaste bensin på psykopatbålet. Vi hadde ikke vunnet stort på å ta igjen fremfor å ta i mot. La dette være en trøst for dere som inderlig skulle ønsket dere hadde tatt mer igjen mens dere fortsatt hadde muligheten.

Noe annet som ofte skjer i kjølvannet av en diskusjon eller krangel med en psykopat, er at vi gjenspiller samtalen i vårt indre igjen og igjen. Plutselig får vi mange gode idèer til hva vi burde ha sagt eller gjort. Vi skulle ønske vi kunne gå tilbake i tid og få en ny sjanse til å forsvare oss bedre. Hadde det hjulpet om vi fikk den sjansen? Antakelig ikke. Psykopaten er lite opptatt av ordene du sier, det er følelsene og engasjementet som er viktig. Det eneste du får ut av slike endeløse analyser i etterkant er tapt energi og fokus på nytteløse ønsketanker. Slipp dem. Uansett hvor mye du snur, vender og veier så er det eneste og aller beste du kan gjøre å innføre NK, og i andre sammenhenger så må du ikke ofre psykopatens forsøk på å provosere deg så mye som en kalori. 

 

Psykopaten forteller ingenting om seg selv

Det er søndag og april går mot slutten. Landet står på denne tiden i sterkest kontrast, med fortsatt full vinter i nord og noe som ligner sommer i sør. Jeg befinner meg for øyeblikket nær midten - i Bodø - og her er været nokså schizofrent i kampen hvor vinteren skal vike for vår og sommer. Det er umulig å vite hvordan man skal kle seg i denne perioden. Idet man bestemmer seg for å våge å forlate boligen så skinner solen, og man kler seg deretter for å nesten bli slått overende av store hagl da man skal låse utgangsdøren to minutter senere. Vårt land er spennende og fantastisk folkens. Gå ut og opplev det. Åpne sansene dine for folk og natur. Når vi fokuserer på psykopaten så er vi innadvendte og ser ikke alt som foregår rundt oss. Naturens små mirakler, vi går glipp av dem for vi går bare og grubler. Vi har kanskje blitt litt smårare og folkesky. Men dette kan vi forandre på. Våren er oppvåkningens tid. Alt blomstrer. La det samme skje med deg. Bli utadvendt. Gå ut. Snakk med folk. Lukt på trær og blomster. Ikke la deg hemme av at du ikke helt vet hvordan du skal omgås andre lenger, for dine naturlige sosiale evner vil komme tilbake til deg. Men du må utsette deg for omverdenen for at de skal gjøre det.

I dag vil jeg skrive om hvordan psykopaten unngår å snakke om seg selv. Dette må ikke forveksles med at psykopaten aldri avslører seg selv for det gjør han/hun hele tiden. De avslører seg selv med deres væremåte og oppførsel, og innimellom også direkte med hva vi kaller en psykopatisk "tell" som vi har snakket om tidligere i bloggen. Det er imidlertid noe annet enn å fortelle noe om seg selv, for det gjør de helst ikke. Jeg har som kjent erfaring med flere psykopater og deres måte å kommunisere på kan flokkes inn i noen undergrupper. Kanskje klarer du å plassere din egen psykopat i en av disse?

-Psykopaten som prater hele tiden, men aldri om vesentlige ting. Elefanten i rommet blir aldri nevnt. Har han/hun forgrepet seg på deg så blir det aldri snakket om. Taushetskuren later de som om aldri har skjedd. Man kan være borte fra hverandre i flere måneder og da de igjen dukker opp så snakkes det om alt annet enn hva du har behov for og du brenner inne med dine spørsmål. Det er mest ordsalat som kommer ut, vær og vind, intetsigende blabla. Ingenting blir løst. De snakker aldri om sin egen fortid, sårbarheter eller fremtidsplaner.   

-Psykopaten som gjerne prater mye, og gjerne om seg selv. Problemet er at når de snakker om seg selv, så er det i enten helte- eller offerrollen. I tillegg oppdager du etterhvert at det meste av hva de har fortalt om seg selv, stemmer ikke. Du får motstridende versjoner av andre. Psykopatens foreldre eller andre nærstående personer kan bekrefte at "det skjedde aldri". Du blir forvirret. Denne psykopaten driver ofte med sympatifisking. De vil ha trøst for deres motgang eller ros og støtte for deres fantastiske prestasjoner.

-Psykopaten som for det meste er taus. De sier generelt lite, og overhodet ingenting om seg selv. Derimot lytter de gjerne til deg, og oppmuntrer deg til å avsløre mest mulig om deg selv. I tillegg gjør deres taushet at du føler at du selv må fylle tomrommet med egen prat ellers vil stemningen oppleves som trykkende. De presenterer seg som gode lyttere og lenge så øser du ut av ditt indre fordi du opplever ham/henne som levende engasjert og interessert i deg. Samtidig er det noe nifst over måten denne psykopaten lytter til deg på. Det er som om han/hun får deg til å fortelle mer enn du egentlig er komfortabel med. I tillegg avslører blikk og spørsmål noe udefinerbart, opplevelsen av at du ikke er helt i trygge hender.  

Dette er de forskjellige kommunikasjonsformene jeg selv har erfart. Kanskje kommer du på flere? Skriv dem gjerne i kommentarfeltet. Felles for psykopatenes samtaleteknikker til tross for dere forskjellige vesen, er at de forteller ingenting om seg selv. Dette har noen årsaker som vi må være klare på.

-Psykopaten vet ikke helt hvem han/hun er. De er kameleoner. De har ikke den samme trygge opplevelsen av "jeg" som normale mennesker har. De lever i en fantasiverden. Selv om de var villige til å fortelle om deres liv, hvem skulle de egentlig fortelle om? Det er intet i dem, de har et meget begrenset indre liv. Ingen refleksjoner, ingenting har gjort emosjonelt inntrykk på dem. De vil derfor ofte ha "en blank fortid", det er rett og slett ingenting å fortelle. Hvis en psykopat skulle fortelle om sin oppvekst og ungdomstid, så ville det komme ut som en merkelig og kald opplesning av kronologiske hendelser uten innlevelse. Han/hun villa aldri bli grepet av emosjoner underveis eller falle i staver over hendelser, men oppsummeringen av hele oppveksten ville være unnagjort på fem minutter og tilhøreren ville sitte igjen med en følelse av "var det alt? Var det et helt liv?". Psykopaten er ikke emosjonelt tilstede i sitt eget liv, han/hun lever i øyeblikket og integrerer ikke fortid eller fremtid i sitt nåværende liv. 

-Psykopaten har ikke knyttet seg til deg. Investeringen som virker så omfattende er ingen investering overhodet. En investering handler om å se fremover, det gjør psykopaten ikke. Han/hun lever bare her og nå. Mange psykopater er fullt bevisst helt fra starten at relasjonen kommer til å ta slutt. De ser derfor ingen grunn til å la deg bli kjent med dem. Intensjonen er å trekke mest mulig ressurser ut av deg her og nå, deretter gå videre. I noen tilfeller varer relasjonen mellom psykopat og offer lenge, kanskje i mange år. Dette er likevel mye mer tilfeldig enn psykopaten gir inntrykk av. Det handler ikke om en emosjonell investering fra psykopatens side. Psykopaten er alltid kapabel til å forlate deg på dagen, uansett hvor lenge dere har vært sammen.

-Alle psykopater bruker informasjonen de får om andre, mot dem. Se på de tre kommunikasjonsformene jeg har beskrevet over. Spesielt psykopat nummer 3 er en "sabotasje psykopat" som lokker ofre til å dele mest mulig om seg selv, for å deretter kunne bruke deres svakheter mot dem, sabotere deres arbeidsforhold, økonomi og vennskap. Psykopaten tror at alle andre tenker likedan, og at hvis psykopaten selv forteller sannheter om seg selv, så vil offeret bruke det til å sabotere for psykopaten. Psykopaten er livredd for at dette skal skje. Psykopaten vil ha overtaket. Han/hun vil derfor 1) ikke fortelle noe som helst om seg selv, eller 2) villede offeret med feilinformasjon. Denne strategien er ikke helt ulik gråstein-metoden som offeret selv må implementere mot psykopaten etter bruddet.

Jeg husker hvordan min siste og mest fryktinngytende psykopat ble aggressiv hvis jeg spurte for mye om hans fortid. Resultatet ble at jeg vet egentlig svært lite om hva han foretok seg innen han traff meg og det var nok også intensjonen hans. Jeg skulle ikke ha mulighet for å samle tråder etter bruddet, kontakte noen av hans nærmeste for å sammenligne opplevelser eller andre ting som kunne avsløre ham. Han var antakelig meget paranoid. Han kunne sågar reagere med raseri hvis jeg uoppfordret fortalte ham noe om meg selv, hvis han trodde jeg gjorde det for å manipulere. For eksempel hvis jeg ut av det blå fortalte om en eks partner så ble han rasende, mest sannsynlig fordi han trodde min hensikt var å sjalusifabrikkere, fordi det var noe han selv gjorde hele tiden. Med andre ord måtte jeg ikke bare passe meg for å vise for stor interesse for ham, for det kunne han misforstå, jeg måtte til og med være forsiktig med hva jeg fortalte om meg selv. 

Men på den måten avslørte han titt og ofte sin forstyrrelse uten å fortelle et eneste ord om seg selv. Psykopatens egen strategi avslører dem. Men det krever kunnskap og innsikt hos offeret for å kunne identifisere avsløringene. 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
Psykopati

Psykopati

40, Oslo

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits