hits

Eksponeringen har begynt

Denne teksten kan og bør leses med litt humoristisk sans i mente. Å eksponere en psykopat kan anta komiske former, ikke minst fordi psykopatene ofte eksponerer seg selv. En psykopat eksponerer seg faktisk hver gang de åpner munnen. Man må bare vite hva man skal lytte etter.

Men jeg vil også berøre det alvorlige og litt vanskelige emnet "utestenging fra bloggen". Hvorfor er et slikt emne overhode aktuelt? Lenge så var bloggen marginal og lite kjent. Problemene begrenset seg til litt keitete kommentarer og en og annen uvitende person som ønsket å spre propaganda eller feilinformasjon. Men nå nærmer antall følgere seg seks tusen. Bloggen er promotert til 130,000 mennesker. Det sier seg selv at den da også tiltrekker seg psykopater, narsissister og andre forstyrrede mennesker som ikke er glade for at deres objekter har et sted å heles, i tillegg til at deres egen opptreden blir lagt under mikroskop, diskutert og avslørt. Mange psykopater vet nemlig veldig godt hvordan de manipulerer, og det skal helst forbli en "industrihemmelighet". 

Det er derfor nærmest et under at bloggen har eksistert i snart tre år uten at en eneste utestenging har vært nødvendig. Frem til nå har det vært tilstrekkelig å blokkere enkelte kommentarer, men selv dette problemet har vært minimalt. Antall kommentarer jeg har blokkert kan man telle på to hender. Sett i lys av at det er levert over 3000 kommentarer så er dette forsvinnende lite. Lesere flest utviser med andre ord flott takt og tone. Men det var bare et spørsmål om tid innen den første utestengingen ville skje og i går stoppet den fine statistikken. Andre lignende fora (primært i USA) har en ultrastreng utestengingspolitikk. De har ofte også flere moderatorer som håndhever den. Utad kan det virke som om mange blir utestengt fordi de våger å påstå noe annet enn hva blogginnehaver/faste lesere har vedtatt som "sant" og slike fora kan derfor virke som ekskluderende og indoktrinerte sekter hvor de som påstår at "jorda ikke er flat" ikke har tilgang. Men egentlig handler det om å beskytte lesere som er i heling. Å heles etter en psykopatisk relasjon er noe helt spesielt, særlig i starten. Tenk hvor skadelig det er for lesere som forsøker å finne ut hva som er opp og ned etter en psykopatisk relasjon, hvis andre lesere får lov til å påstå for eksempel;

-Psykopati er naturlig

-Psykopaten blir bedre av terapi og kan forandre seg

-Objektene er forstyrrede 

-Psykopaten blir ålreit hvis han/hun treffer den riktige personen

-Den nye partneren har klart å hente frem det gode i psykopaten

Det sier seg selv at objekter i villrede vil gå i spinn av å lese slike kommentarer. Ikke bare er påstandene feil, men det er rett og slett potensielt farlig hvis slike meninger får slippe til og feste seg. Forvirrede objekter kan bli overbevist om at å gå tilbake til psykopaten vil være det riktige, eller de kan sitte fast i troen på at det er dem selv som er den gale. Derfor kan en blogg eller et nettsted som denne aldri bli "åpen for alle og åpen for alle meninger". Streng moderering må til. Det er ikke et fristed for alle mulige teorier. Det er først og fremst et helingsted.

Jeg forsøker derfor å holde slike meninger og bærerne av dem borte fra bloggen. De kan spre deres budskap et annet sted. Men jeg presiserer at så lenge man er respektfull og forstår at bloggen fungerer som "safe space" for mange så slipper det meste gjennom. Det er også vanskelig å avsløre alle ulvene blant oss. Noen vil troverdig fremstille seg selv som ofre. Men nettopp derfor er en av omgangsreglene at man ikke har lov til å navngi tredjeparter i kommentarer. En psykopat vil - mer enn et ekte objekt - være opptatt av å sverte ved navn. Et ekte objekt vil først og fremst være opptatt av å bli forstått samt få trøst og kunnskap.

Ikke alle provokatører som dukker opp på bloggen vil være forstyrrede. Noen vil være av den naive og ufølsomme sorten som ønsker å diskutere at "å ha noen psykopater i næringslivet er bra for samfunnet". Andre vil være bedrevitere som ikke forstår at bloggen befinner seg i et kontinuum hvor påstander er diskutert og dokumentert for lenge siden, og at man ikke kan finne opp hjulet på nytt hele tiden.  

De psykopatiske mekanismene jeg vil eksponere for dere nå var på ingen måte subtile. Dette var en meldingsutveksling mellom en leser og meg som skjedde  under et innlegg på facebook (som nå er fjernet for ikke å identifisere leseren), og som medførte utestengelse av vedkommende. Jeg vil gjengi den ordrett her. Og det er nå det er lov å trekke på smilebåndet av at en person eksponerer seg selv så tydelig. Disse arrogante menneskene tror de er ugjennomskuelige. Jeg har intet grunnlag for å kalle vedkommende psykopat, narsisisst eller noe annet. Jeg har bare grunnlag til å påpeke de psykopatiske formuleringene. 

Denne personen bød meg opp til dans - en manipulasjonsdans slik psykopater gjør - og jeg lot meg delvis føre, vel vitende fra starten om hvor dette ville ende. Jeg ville se i hvilken grad vedkommende avslørte seg selv. 

Meg (som svar til en annen leser): Kort sagt kan vi si at psykopati er medfødt og at narsissisme er "opplært". Men egentlig vet ingen hva det kommer av.

NN (blander seg inn i samtalen):  Hvor har du det fra at det er medfødt? Vil gjerne lese artikkelen eller forskningen på det, også er ikke psykopati en diagnose. (ikke en diagnose? Here we go again....).

Meg: Forskning har vist at psykopati vises meget tidlig hos barn, ett av mange trekk er for eksempel at de piner dyr. Artikler kan du selv google. Det er ikke akkurat mangelvare på forskning om psykopati og ikke vanskelig å finne, men derfor er også teoriene så sprikende.

(NN la inn en lattersmiley på dette svaret)

Meg: Er det noe her på bloggen du synes er morsomt? Isåfall må du gjerne fortelle det, useriøse kommentarer gir vi ikke plass til. Her forsøker mennesker å heles, er det noe ved det du ikke forstår?

NN: Nei vil gjerne du finner denne forskningen som du faktisk legger ut om her . Syns det er veldig rart du/dere har lov til å komme med en uttalelse uten at dere legger ut en link til den forskningen du mener er riktig.

Meg (la ut en link): Her er en av mange. Du har vel fingre å google med, har du ikke? Du trenger ikke andre til å gjøre den jobben for deg.

NN: Okey og siden du da referere til er ikke pålitelig.. så igjen så da lurer jeg fortsatt på hvordan du/dere har lov til å poste noe sånt her uten bekreftede fakta .. men du blir jo tydelig aktivert av mine spørsmål og kommer med hersketeknikk i din siste kommentar ..  
Jeg er nemlig ikke enig i at det er medfødt .. så derfor ønsket jeg oppriktig å se forskningen . Du/dere som driver siden burde vel tenke litt ekstra før dere kommer med hersketeknikk på en sånn her type side, syns dette er veldig merkelig.

Meg: Da kan du selv finne en side du mener er pålitelig, siden du åpenbart er dommer over den saken. Fortsatt god helg!

NN: Er så absolutt ikke en dommer (lattersmiley) bare har veldig mye erfaring med det her .. og når du da poster noe uten å legge ved bevis for det du deler så kan det fort ende med at du må legge ned siden .. noe jeg ikke ønsker . 
Men jeg begynner jo å stusse litt på hvem og hvilken diagnose du selv har når du kommer med hersketeknikk til noen som spør på siden din om info .. 
Jo takk fortsatt fin helg te deg å (smilesmiley).

På dette tidspunktet avsluttet jeg "dansen" og valgte å utestengte vedkommende. Jeg hadde fått alt jeg trengte å vite.

Nå kan de som ønsker det more seg med å analysere denne samtalen. Dere som vil prøve dette selv bør stoppe å lese her inntil videre. For dere andre så vil jeg foreta en hurtiganalyse med de psykopatiske metodene vi nå har kunnskap om.

Det var tydelig allerede i første melding at vedkommende ikke var ærlig søkende etter informasjon. Å finne kilder til at psykopati er medfødt er ikke vanskelig. Vedkommende var ute etter å kverulere og provosere. Man ser det på ordleggingen. Normalt lar jeg slike provokatører stå ubesvarte, men denne gang hadde jeg lyst til å strekke strikken lenger. Jeg konfronterte vedkommende med den respektløse bruken av smileys. Legg merke til hvordan NN forsøker å fremstå som hederlig, men at masken begynner å løsne når jeg viser at jeg ikke har tenkt å bruke min tid på å finne lenker som NN kan finne selv. Dette er det samme som psykopater gjør - de ønsker å sette andre i arbeid med meningsløse oppgaver, for å stjele deres tid og energi. Når jeg sporenstreks faktisk finner en lenke, så er den ikke bra nok. Også dette er typisk. En psykopat føler seg berettiget til å forkaste forslag, utrettet arbeid eller kjærlighetserklæringer som "irrelevante". Jeg lot meg fortsatt ikke affisere, men fortsatte bevisst å provosere (har du ikke fingre til å google med?) for å se om jeg kunne utløse et maskefall. Det skjedde allerede i neste melding. Her ser vi en slags famling hvor NN trykker på mange knapper - nærmest vilkårlig - for å se om en eller flere får meg til å respondere emosjonelt og dermed gi vedkommende narsissistisk forsyning. Her er knappene som trer frem umiddelbart:

-forsøk på å tåkelegge min reaksjon og legge hensikter i den som ikke er der ("men du blir jo tydelig aktivert av mine spørsmål og kommer med hersketeknikk i din siste kommentar"). Faktum er at jeg holdt bevisst mine svar korte, mens NN svarer med lange utredninger. Dette er antakelig en person som er vant til å krangle fordi vedkommende hopper direkte inn i kranglemodus. En person med hederlige hensikter hadde blitt mer satt ut av mine bevisste provokasjoner "men... at... det var ikke det jeg mente". 

-å stille bloggens troverdighet og seriøsitet i tvil ("så igjen så da lurer jeg fortsatt på hvordan du/dere har lov til å poste noe sånt her uten bekreftede fakta").

-påføre blogginnehaver skam ("Du/dere som driver siden burde vel tenke litt ekstra før dere kommer med hersketeknikk på en sånn her type side, syns dette er veldig merkelig").

-trusler ("og når du da poster noe uten å legge ved bevis for det du deler så kan det fort ende med at du må legge ned siden").

-men at vedkommende egentlig har hederlige hensikter ("noe jeg ikke ønsker").

-og er offer ("Jeg er nemlig ikke enig i at det er medfødt .. så derfor ønsket jeg oppriktig å se forskningen".)

-men også ekspert ("bare har veldig mye erfaring med det her ").

-og tilbake til skam/offer i tillegg til projeksjon ("Men jeg begynner jo å stusse litt på hvem og hvilken diagnose du selv har når du kommer med hersketeknikk til noen som spør på siden din om info"). 

Noen som kjenner igjen ordsalaten fra samtaler med egne psykopater? Dog må jeg presisere at jeg "vant" ikke denne dansen, det var ikke slik at jeg klarte å trenge NN opp i et hjørne. Det er ikke noe man klarer med psykopater. De vrir og vrenger samtalen og kan fortsette til evig tid. De vil alltid finne en måte å manipulere seg ut av hjørnene. Husk at grisen elsker å bryte i gjørme, mens du blir skitten. Det eneste jeg klarte var å framprovosere en viss desperasjon for å hente narsissistisk forsyning ut av meg. Jeg gikk ikke på defensiven slik en psykopat ønsker, men derimot på offensiven samtidig som jeg ignorerte knappene NN forsøkte å trykke på. Men en psykopat vil alltid klare å hente noe NF uansett og selv om du er den perfekte gråstein (noe jeg ikke var, fordi jeg valgte å danse en liten stund). Bare det å bli utestengt fra bloggen vil gi en psykopat NF, fordi de vil tolke det som at de er en trussel og dermed har makt. De vil i egne hoder alltid vinne ("blogginnehaver klarte ikke å underbygge sine påstander, jeg vinner"). De vil ikke tolke det dithen at deres tilstedeværelse faktisk er uønsket - noe som ikke gir NF men derimot er skamfullt. Derfor er ikke en slik "dans" noe jeg vil anbefale. Det eneste som blokkerer dem fra noe som helst NF, er NK. 

Jeg håper denne analysen var både lærerik og litt underholdende. Ønsker alle lesere en fin, siste pinsedag. 

 

 

Bør psykopaten eksponeres?

Mange mener ja, både lesere av denne bloggen samt andre skribenter og veiledere. I går startet våre venner i "Lucifers datter" kampanjen "Speak up"; ikke sitt taus og godta psykopatens herjinger. Si ifra! 

Personlig er jeg fortsatt imot navngitt eksponering av psykopaten. Jeg mener fortsatt at en generell eksponering er beste veien å gå. Med generell eksponering så mener jeg at fokus på psykopater generelt og å heve allmenkunnskapsnivået bekjemper alle psykopater og dermed også indirekte den psykopaten som rammet oss hardest. Det er også en juridisk knivsegg å eksponere navngitte psykopater. Men i dag vil jeg støtte kampanjen "Speak up" og dere som håper på en mer offensiv eksponering av psykopaten. Det jeg ønsker å bidra med er noen forsiktighetsanbefalinger som dere kan ha i bakhodet i deres personlige kamp for å navngi dette ondet.

-Unngå å eksponere den psykopaten som du er traumebundet til. Med det så mener jeg han/hun du var et primærobjekt for og som havnet deg på denne bloggen. Grunnen til at du bør unngå å eksponere vedkommende er ikke for å skåne ham/henne, men for å skåne deg selv. På bloggen så jobber vi med å løsrive oss økonomisk, mentalt, emosjonelt og praktisk fra psykopatens herjinger. Et traumebånd er en meget slitesterk forbindelse mellom objekt og psykopat. Den eneste måten å slite et traumebånd på, er NK. Å eksponere psykopaten er å bryte NK fordi det forlenger både ditt engasjement i vedkommende og hans/hennes levetid i ditt indre. Det er hverken ønskelig eller sunt, og ikke noe denne bloggen vil oppmuntre til. Derfor, forsøk å ikke snakke mer om denne psykopaten selv om det kanskje bidrar til at han/hun slipper unna med ugjerninger. Hva kan du gjøre istedet? Eksponer gjerne psykopater og narsissister som du ikke er traumebundet til. Det kan være en slektning, kollega, sjef eller "venn". Når du ikke er traumebundet så berører det deg ikke å snakke om vedkommende. Hvis du har god grunn til å mistenke at en person du har kontakt med har sterke psykopatiske trekk, så er det ingen grunn til å tie. En sekundærgevinst er at denne giftige personen antakelig har traumebundet andre personer, selv om du ikke er en av dem. Ved å eksponere ham/henne, så hjelper du dermed et annet primærobjekt som ikke kan gjøre det selv. 

-Husk at det kan ligge mer slagkraft i å si lite enn mye. En regelrett svertekampanje kan få deg til å ligne en psykopat. I tillegg så kan den miste sin troverdighet fordi den minner mer om en besettelse eller et korstog enn rasjonell og berettiget kritikk. Med andre ord kan du bli bedre hørt av å si noen velvalgte ord en eller to ganger, enn å stadig påpeke hvor dårlig du liker den du ønsker å eksponere. Gå heller ikke inn i en ordkrig med en psykopat. Du mister integritet i tillegg til ammunisjon. Husk at grisen elsker å bryte i gjørme, men for deg så vil det føles uverdig. Si hva du mener, og la det deretter ligge. Du har sådd et frø, la psykopaten selv gjøre resten av jobben sammen med tilhørernes egen evne til å observere, resonnere og spinne videre på hva du har fortalt.

-Ikke nøl. Å eksponere en psykopat eller narsissist handler om strategi. Ikke se personen an. Så snart du er rimelig sikker på dine mistanker, så sett ord på dem. Vi er slik innstilt, at vi tror på den som forteller sin historie først. Den som kommer diltende etter vil ofte miste gehør, selv om historien er mer sann. Derfor; kom psykopaten i forkant! Fortell dine omgivelser om vedkommendes ugjerninger innen han/hun rekker å manipulere omgivelsene. Ikke gi ham/henne flere sjanser. En giftig person fortjener dem ikke. 

-Vær smart. Ikke godtroende. Vi har nå lært at ikke alle er som oss. Ikke alle er gode på bunnen. Vær derfor kynisk i din omgang med folk du ikke er trygg på. Det kan være nødvendig med dokumentasjon når du vil eksponere en manipulerende person. Ikke vær redd for å "gå over streken" i ditt arbeid for rettferdighet. Spesielt når en kollega skal eksponeres så trenger du kjøtt på beinet. En sjef kan ikke forholde seg til følelser og vage hentydninger. Samle skriftlig dokumentasjon, vitner og lydopptak der det er mulig. Kanskje du oppdager at din kollega har utført sin oppgave på en måte, men dokumenterer at den er utført på en annen måte. Ta screenshots. Slå på lydopptaker som ren rutine når dere jobber sammen. I beste fall kan din innsats faktisk føre til at en manipulerende kollega mister sin stilling eller blir omplassert (bort fra deg). I familiære saker så kan det bety forskjellen på om du får se dine barn eller ikke, eller om du får arv du har krav på eller om den tilfaller giftige slektninger. 

-Unngå ordet "psykopat". Begrepet psykopat er blitt populistisk og noe alle har et forhold til. Nettopp derfor er det blitt utvannet og har mistet sin respekt. Det har blitt et begrep folk bruker i mangel på bedre adjektiver. Mange reagerer også med motvilje når noen som ikke har den formelle kompetansen, bruker diagnosebegreper om andre. Forsøk derfor å unngå å bruke dette ordet i din eksponering. Det er ikke nødvendig. Det er ikke diagnosen som er viktig her, selv om du med din kunnskap har rimelig god dekning for din mistanke. Det er gjerningene som er viktige å eksponere. 

-Det trenger ikke å handle om en person. En gruppe eller forening kan også ha psykopatiske trekk. For eksempel kan en veldedig organisasjon vise seg å være korrupt, eller en nyhetsformidler kan skjule fakta for å fronte en spesifikk agenda. Eksponer dem også! Kast deg inn i kommentarfelt eller på organisasjonens hjemmeside og fortell hva du mener om dem. La andre få vite hva disse gruppene bedriver.    

God kampanje :)

Ønsketekst: Hvordan beskytte den høysensitive sjelen mot psykopater

Denne teksten ble ønsket av leseren som i kommentarfeltet kaller seg "Juni". Juni formulerte sin problemstilling slik;

Hvordan skal jeg som et sansende og høysensitivt objekt klare å rense min kropp og min Sjel fri for psykopatens innvandring? Det gjelder både langt tilbake i tid med null kontakt, og lav kontakt, og andre vi møter tilfeldig på vår vei nå og i fremtiden. Min evne til å holde det jeg sanser utenfor kroppen min er lik null. Alle opplevelser går rett inn i marg og bein. På godt og vondt. På godt er det jo bra, men når det gjelder forstyrrede mennesker er dette veldig uheldig. Fornuften vet, men kulden og mørket til psykopaten sniker seg inn en vei jeg ikke makter å stoppe. Jeg har ikke redskap til å stoppe, og i dagene og noen ganger mange uker, etterpå er jeg i ubalanse, enda jeg sitter på så enormt mye kunnskap nå. Da kommer behovet for å prate, og å dele det jeg har følt på. Og dette tapper meg for energi. Så det optimale måtte jo være å stoppe dette gufset og den kulden som er pakket inn i smil og smisk og stikk FØR den når min kropp og mitt sinn? Hvordan skal jeg klare dette? Gråsteinmetoden klarer å stoppe noe så møte med P/N blir mildest mulig, men problemet er at sansene jobber videre i dager og uker fordi jeg føler så mye. Og med de jeg har NK med, så kan jeg oppleve at bare en liten tanke tilbake på hendelser setter seg ut i kroppen med det samme. Og tankene mine og hodet mitt har jeg jo med meg hele tiden så jeg kommer ikke unna. Jeg ønsker meg en fremtid med tankene Mine for Meg, fylt med de jeg er glade i, gode opplevelser, og fri for P/N og alt de har gjort mot meg.

Å være en høysensitiv person (heretter HSP) er ikke et overnaturlig fenomen, selv om det er vanskelig å forklare uten at det lyder slik. Kort sagt så er HSP en stor minoritet (10-20 prosent av befolkningen) som sanser mellommenneskelige interaksjoner mye sterkere enn majoriteten. En HSP har de sosiale antennene ute hele tiden og har problemer med å viljestyre dem. Det betyr at HSP hele tiden mottar sinnstemninger - både andres og sine egne - ufiltrert og sterkt. Det sier seg selv at HSP lett blir sliten av sosialt samvær. Å ikke klare å stenge disse signalene ute er på sikt en enorm belastning og kan føre til sosial angst eller at en HSP trekker seg unna sosialt samvær og isolerer seg, fordi det føles tryggere og mer behagelig. En HSP er på mange vis et drømmeobjekt for en psykopat, da psykopaten merker at en HSP analyserer mer og lar seg påvirke sterkere enn andre av psykopatens manipulasjoner (merk at HSP ikke er det samme som en empat). Det er derfor viktig at en HSP lærer seg å moderere signalene han/hun hele tiden mottar fra seg selv og omgivelsene.

I denne teksten ønsker jeg å fokusere på forebyggende tiltak som en HSP kan og bør ha i bakhodet i møte med alle nye mennesker, inkludert psykopater og giftige personer. HSP må være ekstra forsiktige i slike møter fordi de er mer hudløse enn personer som ikke er HSP. HSP må derfor innføre tiltak som fungerer som et ekstra hudlag. 

I stikkordsform så vil det i hovedsak være snakk om;

-Ikke knytte deg for fort.

-Ikke tro at andre er som deg.

-Ikke analyser andres handlinger eller ord for mye. 

-Ikke tillegg andre egenskaper som de ikke har vist at de har.

Jeg ser nå at jeg trekker inn egenskapene til empaten som han/hun nødvendigvis ikke deler med en HSP, men la oss ha begge under lupen slik at flere lesere kan kjenne seg igjen i teksten. Mange av oss gir for mye av oss selv. Vi gjør det fordi vi ønsker å styrke relasjoner men vi blir også mer sårbare av å gi for mye. Vi har også en slags forventning om at hva vi gir skal returneres til oss og dette handler ikke nødvendigvis om at vi "gir for å få", men om at vi naivt tror at andre er som oss og ønsker å gi like mye tilbake som vi gir dem. Vi får derfor sjokk når vi oppdager at noen er villige til bare å ta uten å gi tilbake. Vi føler da at vi har gitt for mye, vi føler oss skitne og skulle ønske vi kunne ta tilbake noe av hva vi har gitt. Vi utvikler en motvilje som nesten føles som hat til den personen som grådig har tatt for seg av vår sjenerøsitet men vi føler også motvilje mot oss selv fordi vi - igjen - har feilbedømt en person. Derfor ikke gi for mye for fort. Ikke spander, ikke inviter, ikke tilby, ikke lytt. Se personen an. Er dette en person som fortjener ditt engasjement? Ikke vær redd for å miste personen fordi du holder igjen. Hvis han/hun ikke har tid til å vente til du er trygg, så la vedkommende gå.

Ikke analyser hvert eneste ord som blir sagt til deg. Ikke analyser hvert eneste blikk du får. Vern om din psyke, hold det utenfor. La en kollega, slektning eller venn selv eie sitt dårlige humør og ikke la de bruke deg som søppelkontainer. Send det tilbake til dem. Du gjør det med handling og ord. Fortell dem rett ut at det ikke er din skyld at de har en dårlig dag og at de kan la være å henvende seg til deg hvis ikke de er respektfulle. Vis dem med handling at du snur ryggen til og går hvis de forsøker å lesse sin skitt over på deg, og gjør det med det samme. På den måten så unngår du at det utveksles enda flere ord som du blir gående og gruble på. Gråsteinmetoden hindrer psykopaten i å se dine emosjoner men den hindrer ikke ordene i å nå deg. Bli derfor ikke stående i samtale med en person som gir deg ubehag. Gjør samtalene så korte og effektive som mulig og ikke vær redd for å avvise vedkommende. Hvis en person du vurderer å innlemme som kjæreste eller venn sender utydelige signaler, så slipp idèen om at dette kan bli din livspartner eller et dypt vennskap. Og når du har droppet idèen, så ikke undre på om du har mistet en gyllen sjanse. Vi går for ofte tilbake til tilbakelagte personer fordi vi har dårlig samvittighet, er desperat ensomme eller fordi vi tror vi gjorde en feil ved å la vedkommende gå. Vi fortsetter å analysere mennesker som egentlig bør være over. Ikke gjør det, la spist være spist. 

Legg litt bånd på hjertet ditt. Bare fordi en person har vist seg vennlig og interessert, så betyr ikke det at dere skal gifte dere. Din evne til å bli glad i mennesker er gull verdt, men ikke la det gå over styr. En person bør vise seg stabil og lojal over tid innen du gir deg hen, og her mener jeg ikke bare en som kurtiserer deg men også de som byr seg fram som venner. Du trenger ikke å elske alle umiddelbart. Mange av oss er så vant til å bli ignorert eller dårlig behandlet at vi har lyst til å omfavne vennlige personer på flekken. Jeg vet at jeg selv har denne egenskapen, spesielt når det gjelder menn, men jeg har lært meg å stille flere krav enn jeg gjorde før. Hvis en person ønsker å ta en nokså stor del av livet mitt, så skal vedkommende bevise at de fortjener å være der. Jeg har også begynt å lære av mennesker som er normale men ikke spesielt empatiske, hvordan de forholder seg mye kjøligere til hverandre enn hva som faller naturlig for meg. De blottlegger ikke hjertene sine for hvem som helst. Selv om jeg ikke har lyst til å være kjølig, så har jeg mye å lære av deres evne til å holde folk som ikke vedkommer dem, utenfor. Det ligger viktig selvbeskyttelse i det. 

Disse tiltakene retter seg hovedsaklig mot giftige mennesker du ennå ikke har møtt, men som du kommer til å møte. Hvis du allerede har fått noen under huden som du ikke ønsker å ha der, så forsøk å reversere prosessen. Finn det punktet på din tidslinje hvor du "ga deg hen" og forsøk i ditt indre å lage et annet utfall. For eksempel husker jeg det tidspunktet da jeg bestemte meg for å gi psykopaten en sjanse. I dag foretar jeg en indre reise hvor jeg går tilbake til det tidspunktet, men denne gang tar jeg en annen avgjørelse. Jeg bestemmer meg for å la ham fare og i stedet satse på meg selv. Jeg forestiller meg den etterfølgende tiden uten at han har den enorme påvirkningen på meg som han faktisk har hatt. Det som skjer da er et jeg plutselig føler jeg har mer kontroll over relasjonen. Jeg kan ikke omgjøre alt som er gjort, men jeg ser at jeg hadde makt og kontroll i flere viktige veikryss jeg stod i og at han egentlig bare har hatt innflytelse over meg fordi jeg den gang valgte å gi ham den muligheten.

Når du har foretatt en eller flere slike indre reiser tilbake i tid, så kan du forsøke å redusere den mengde energi du bruker på å analysere psykopatens handlinger og ord, både fortidens, nåtidens og fremtidens.

Lykke til!

 

Hva er forskjellen på en taushetskur, "ghosting" og forkasting?

Disse tre begrepene kan lett flyte over i hverandre og bli forvirrende. Og til en viss grad så overlapper de hverandre. Når er det en forkasting og ikke en forlenget taushetskur? Og hva er "ghosting", som jeg ikke har skrevet om før? La oss forsøke å skille dem i dag. 

En taushetskur kan vare i alt fra timer til flere uker. En taushetskur er ment for å straffe. Før en taushetskur så har du gjort noe psykopaten eller narsissisten ikke liker og du skal "smake pisken". Hensikten med taushetskuren er å gjøre deg mer føyelig og sende et signal om "ikke gjør dette igjen". Men fordi psykopatens sinn er så forstyrret, så kan det være meget vanskelig å vite hva du har gjort som er så feil. Ofte er det ingen normal logikk i hva psykopaten anser som et overtramp fra din side. Det blir en gjettelek og siden psykopaten er nettopp taus, så får du ingen svar fra ham/henne. Til slutt gir du ofte opp og ber om unnskyldning for noe du ikke er sikker på hva er. En taushetskur kan være meget ubehagelig, spesielt hvis man bor under samme tak som psykopaten. Psykopaten er der i samme rom som deg, men ser rett gjennom deg som om du er usynlig. Hvis du forsøker å henvende deg så blir du fullstendig ignorert og får en iskald skulder. For objekter som er vant til slik behandling, for eksempel av psykopatiske foreldre eller en tidligere psykopatisk partner, så er en taushetskur nesten normal. Slike objekter har lært seg teknikker for å overkomme en taushetskur uten å bli desperate, for eksempel å finne på en distraksjon eller å forlate huset i håp om at "kuren" er over når de kommer hjem igjen. Noen har lært seg å si unnskyld så snart de merker at en taushetskur er i emning, bare for å bevare husfreden. Andre har lært seg å sette pris på en taushetskur fordi de da slipper å forholde seg til psykopaten.

Uansett mestringsteknikker så er en taushetskur en indikator på et virkelig forstyrret sinn. For hvor normalt er det egentlig å ignorere noen som henvender seg til deg som om de er luft, spesielt når dette er en nær venn, slektning, livspartner eller ditt eget barn? Det er ikke normalt i det hele tatt. De fleste mennesker får seg ikke til å ignorere andre mennesker på en slik arrogant måte, selv når de er fornærmet. Hvis du blir utsatt for noe du mistenker er en taushetskur, så la alarmen ule med det samme. Likevel er en taushetskur den mildeste av de tre "forsvinningsnumrene" som en psykopat kan utsette oss for. 

"Ghosting" er et nytt begrep her på bloggen. Men nå begynner leserne å bli så kunnskapsrike at det er trygt å innføre ytterligere begreper uten å skape for stor forvirring. Når psykopaten ghoster så blir han/hun borte helt ut av det blå, akkurat som et spøkelse. Derfra har det også fått sitt navn. Noen tolker det også slik at det er objektet som blir behandlet som et spøkelse som ikke eksisterer og som psykopaten ser rett gjennom. Ghosting er alltid planlagt av psykopaten. Oftest har det ingen årsak som objektet kan forklare. Men det finnes et par risikomomenter hvor ghosting skjer oftere enn ellers. Ett moment er etter at objekt og psykopat har hatt det ekstra hyggelig en periode, en enkelt kveld eller kanskje etter en hyggelig ferietur eller langhelg på hytta. Når psykopaten ghoster etter hyggelig samvær så er det for å gjøre objektet ekstra forvirret og desperat. Et annet moment er etter en spesielt merkelig krangel hvor objektet ikke forstår hvorfor psykopaten plutselig begynte å krangle "for ingenting" og så forsvant. Sistnevnte er nettopp "for ingenting". Når psykopaten har behov for å ghoste, så vil han/hun av og til iscenesette en årsak til å forsvinne, med andre ord vil de hisse seg opp og late som om de har en legitim grunn til å forlate deg. Psykopaten kan også plutselig proklamere at de har en syk tante eller at en venn som "de stod meget nær" har avgått ved døden, i all hast pakke en bag og dra. Objektet vil under en ghosting ikke få svar på meldinger eller telefonoppkall. 

Ghosting kan ligne på en taushetskur. Især hvis man ikke bor under samme tak som psykopaten så kan ghosting lett forveksles med en forlenget taushetskur. Forskjellen ligger i at psykopaten "ghoster", ikke for å straffe deg, men fordi han/hun har funnet et nytt objekt eller fordi du går gjennom en tung tid og det gidder ikke psykopaten å forholde seg til. En psykopat kan også ghoste for moro skyld, fordi det gir ham/henne god NF (narsissistisk forsyning) å se deg bli tiltakende desperat, ringe ofte og sende mange tekstmeldinger. Det siste mister imidlertid sin potens hvis en psykopat ghoster ofte, fordi objektet lærer seg "leken" og slutter å mase under fraværet.

Ghosting kan i utgangspunktet være en forkasting, men hvor det nye objektet ikke fungerer som psykopaten hadde tenkt og derfor returnerer han/hun til det gamle objektet. I disse tilfellene vil feilslått forkasting gå over i ghosting. Det kan også være snakk om et overgangsobjekt. Psykopaten vet at han/hun vil returnere til det faste objektet, men ønsker seg en dose frisk NF fra et intetanende objekt som psykopaten har tenkt å forkaste etter begrenset tid (uker eller måneder). I slike tilfeller kan psykopaten flytte inn hos overgangsobjektet mens han/hun ghoster langtidsobjektet. I de tilfellene hvor du gjennomgår kriser av ymse slag, som sykdom, oppsigelse eller dødsfall i nær familie, så vil psykopaten returnere når han/hun tror at du har kommet over det verste og ikke lenger trenger massiv støtte. En psykopat ønsker ikke og er heller ikke kapabel til å støtte noen. De vil at all støtte skal gå den andre veien og tilfalle dem.

En ghosting kan vare fra dager til måneder. Psykopaten vet å ikke bli borte så lenge at objektet løsriver seg emosjonelt og går videre. Typisk når en psykopat returnerer etter å ha ghostet, er å late som om ingenting har skjedd. Plutselig får objektet en uskyldig melding; "hvordan går det", "trenger du fortsatt hjelp til å fikse trappen?" eller bare "hei". Psykopaten vet at objektet er så glad for at psykopaten er tilbake, at objektet ikke våger å spørre inntil det mystiske fraværet. Men hvis objektet konfronterer psykopaten så har han/hun enten en unnskyldning klar, eller ghostingen går over i en taushetskur for å lære objektet å ikke stille spørsmål ved noe som psykopaten foretar seg. 

Jeg husker da jeg selv ble ghostet av psykopat nummer to. Han valgte å ghoste etter å ha latt meg tro at vi skulle tilbringe en dag sammen. Jeg hørte aldri noe fra ham den dagen, selv om jeg satt og ventet på å avtale tidspunkt og møtested. Dette var ikke første gangen han brøt en avtale så jeg lot være å etterlyse ham. Etter åtte måneder kom det en tekstmelding om noe helt annet; "hadde jeg forstand på hvordan **** fungerer?". Ingen erkjennelse av hvordan han hadde latt meg vente den dagen. Slik ser en klassisk ghosting ut. 

En ghosting kan overlappe en forkasting. Vi har sett hvordan en tiltenkt forkasting kan bli til ghosting. En langvarig ghosting kan også bli en forkasting på den måten at psykopaten ghoster så lenge at enten 1) objektet går videre, eller 2) psykopaten finner et nytt primærobjekt. Som kjent så forkaster psykopaten objektet hvis han/hun finner et nytt objekt. Sjelden før, for han/hun er avhengig av kontinuerlig tilførsel av NF. En forkasting er psykopatens måte å dumpe objektet på. Å dumpe er en ufin måte å bryte en relasjon. Å dumpe er likevel normalt. En forkasting gjøres på en enda styggere måte enn dumping, ved at psykopaten lar objektet tro at alt er som normalt nærmest til det minuttet hvor han/hun har forsikret seg om at det nye objektet fungerer som ønsket. Psykopaten vil da bryte relasjonen med det gamle objektet fullstendig og uten forklaring. 

Det er noe ekstra ondskapsfullt i å la et menneske tro at man har en dyp, tett og ekte relasjon på gang, forlate det uten forklaring og deretter gi inntrykk av at vedkommende er en "stalker" kun fordi han/hun har knyttet seg til deg og ønsker en forklaring på forsvinningsnummeret ditt. Det er et forstyrret sinn som vil gjøre slik. Forstyrret og farlig.

Husk at makten ligger i objektets hender til sist. NK er mektigere enn en forkasting. En forkasting er brutal men ikke definitiv. Hvis du noengang har vært i en psykopats fokus som primærobjekt, så eier han/hun deg og kan returnere når som helst. Det skal du ikke vente på. NK sørger for at psykopaten aldri kan returnere til deg og nyte din godhet og kjærlighet på nytt, og hjelper deg med å gå videre. 

Jeg håper dette gjør det enklere for leseren å skille taushetskur, ghosting og forkasting fra hverandre. 

 

Til dere som venter på "Juni"s ønsketekst så kan jeg forsikre at den vil komme. 

Hare 9/20; Parasittisk livsstil

I dag fortsetter vi vår serie hvor vi setter søkelys på de formelle kriteriene for psykopati - de som behandlere bruker til å stille en diagnose. Jeg gjør oppmerksom på at tolkningen av kriteriene er mine egne. Behandlere forholder seg til andre formuleringer, men egenskapene vi snakker om er de samme. Diagnosekriteriene for narsissisme er noe annerledes, men mye er felles. Muligens vil jeg fokusere på kriteriene for narsissistisk personlighetsforstyrrelse etter at Hare-serien er ferdig.

Bloggen fokuserer på både de offisielle kriteriene for psykopati men også de uoffisielle kriteriene, de som ikke blir omtalt i en diagnosemanual men som primærobjektene til psykopaten kjenner på kroppen. Begge typer kriterier er viktige å kjenne til. Vi øker vårt kunnskapsnivå for ikke å feilbruke eller misbruke begrepet "psykopat". Hvis vi feilbruker begrepet så vil de reelle psykopatene forsvinne under radaren, samtidig som uskyldige mennesker kan bli stemplet og svertet. Når vi har nådd et høyt kunnskapsnivå så følger også et ansvar for å korrigere og veilede feilbruk av begrepet når vi hører det. Det kan vi for eksempel gjøre i samtaler, kommentarfelt på internett eller sågar skrive egne artikler om emnet. Alle som har vært i klørne på en psykopat har en historie å fortelle og en rett til å fortelle den. Man trenger ikke være spesialutdannet for å skrive om emnet utfra et personlig perspektiv. 

Dagens kriterie har jeg lenge gledet meg til å skrive om. "Parasittisk livsstil" er nummer ni i rekken men burde kanskje vært blant de første og største kriteriene (men det synes jeg kanskje om alle kriteriene). Grunnen til at jeg mener dette er fordi dette kriteriet henger tett sammen med psykopatens behov for å feste seg på objektet (men uten å knytte seg til) og er derfor noe objektet vil kunne gjenkjenne meget tidlig i relasjonen. Det vil oppleves som et sterkt ønske fra psykopatens side om å tilbringe tid med objektet, ofte fra første dag. Det mistolkes som en emosjonell interesse for objektet, men egentlig er det psykopatens parasittiske egenskap som avslører seg. 

En parasitt er en organisme som fester seg på en vert for å suge den tom for ressurser (tenk flått). Parasitten klenger seg fast, men resten av jobben må verten gjøre. Parasitten er derfor en snylter. Når verten er tom eller død, så river parasitten seg løs og finner en ny vert. Psykopaten parasitterer på objektet på tre måter.

1) Psykopaten suger objektets tid og energi. De vil konstant være sammen med objektet og klenger seg på. Det oppleves meget intenst. I realiteten er dette det nærmeste de kommer å faktisk sitte på objektets rygg - som en ekte parasitt - inntil objektet ikke har mer å gi. 

2) Psykopaten trenger - som vi vet - mange ting av objektet, blant annet dets positive og menneskelige egenskaper. Men dette kriteriet handler om en utnytting av objektets finansielle ressurser, såsom penger, mat, bolig, transport og muligheter for inntjening.

3) Etter bruddet så vil psykopaten fortsatt være meget tilstedeværende, mentalt og emosjonelt. Det kalles traumebånd eller psykopatisk bånd, og det intense nærværet til tross for at psykopaten fysisk er borte, kaller jeg "allnærvær". Men det kan også kalles "parasittens avtrykk". Etter at en parasitt har klynget seg til verten i lang tid, så vil den utvilsomt etterlate et avtrykk på når den har løsrevet seg. Det kan sammenlignes med avtrykket av en person som har ligget på en myk madrass, eller hvis man trykker fingeren inn i leire.  

Nummer ett og tre er på varierende vis allerede mye omtalt i bloggen. I denne teksten vil jeg fokusere på nummer to - den økonomiske parasittismen. 

Psykopaten er aldri sjenerøs. Hvis psykopaten gir en gave, så forventer han/hun en tidoblet avkastning i retur fra objektet. En gave fra en psykopat kan vise seg å bli en forbannelse, for psykopaten vil bruke den for alt den er verdt. Den vil bli bringes på bane ved enhver passende anledning og brukes mot objektet hvis psykopaten ser en gevinst i det, for eksempel som argument hvis objektet i psykopatens øyne viser seg utakknemlig eller lite føyelig. Grunnen til det er at en psykopat ikke gir en gave "fra hjertet" slik normale mennesker kan gjøre. En gave er - som alt annet en psykopat gjør - et kalkulert trekk for å manipulere og ekstrahere. I bunnen så er psykopaten gjerrig. Det finnes dog tilfeller som av objektet kan oppleves som unntak. Disse inkluderer;

- I en idealisering eller "love bombing" av et langtidsobjekt, så kan psykopaten bruke mange penger på å kurtisere objektet. Dyre gaver og reiser skal sammen med fagre komplimenter og løfter blende og binde objektet. Et manipulert objekt vil omtale psykopaten som meget sjenerøs, selv lenge etter at de dyre gavene har tørket ut og det tvert imot har blitt motsatt; at objektet betaler for det meste.

- Enkelte finansielt vellykkede psykopater vil ødsle penger på objektet under hele relasjonen. Disse psykopatene har selv penger, det er derfor ikke økonomiske ressurser de ønsker å suge ut av objektet. Det kan være snakk om andre ting som status, forbindelser, utsèende, sex eller empatiske egenskaper. 

- En psykopat vil alltid gi mindre enn han/hun har evne til. Det betyr at en fattig psykopat gir ingenting, mens en rik psykopat gir noe mer. De befinner seg på et spektrum, men vil alltid gi under evne. En psykopat kan betale like mye som objektet og derfor fremstå som "likestilt" eller i objektets øyne unngå å stå i suspekt lys, men tjener kanskje tre ganger så mye som objektet. 

Av mine tre psykopater så var den første også den rikeste. Jeg la aldri merke til hans gjerrighet. Jeg fikk hva jeg ba om, men jeg ba om svært lite. Han plukket likevel opp regningen oftere enn hva jeg gjorde fordi han var eldre og bedre stilt enn meg. Jeg husker ham ikke som gjerrig, men vet at hva relasjonen kostet ham var småpenger i forhold til hva han hadde råd til (han ga under evne).

Med nummer to og nummer tre så stilte det seg annerledes. Ingen av dem ga noe materielt og på ingen måte fikk jeg tilbake hva jeg ga dem. Jeg vil trekke fram nummer tre som står i en særstilling. Han var nylig ferdigutdannet og nettopp begynt i sin første fulltids jobb. Jeg er i dag overbevist om at en sterk grunn til at han knyttet seg til meg, var fordi han ønsket å redusere sine utgifter til daglige innkjøp, det vil i praksis si mat. Han benyttet seg av enhver mulighet til å spise hos meg, og hvis felles matvarer (som jeg betalte) ble plassert i hans kjøleskap fordi vi ofte gjorde innkjøp sammen, så kom han aldri på døren for å levere dem. Jeg ble heller aldri servert dem. De ble "glemt". Fordi jeg anså det som bagateller så plaget det meg ikke og jeg så det ikke som det parasittiske trekket det er. 

Jeg husker at jeg syntes det var underlig at han kjørte en BMW. Den hadde han anskaffet seg allerede som student. Det slo meg dog ikke at han hadde penger, han investerte dem bare ikke i vår relasjon. Jeg fortsatte å unnskylde hans sparsommelighet med at han neppe hadde oppsparte midler på grunn av hans nylige studentstatus. Det står klart for meg i dag at han sparte sine penger til et langtidsobjekt han ennå ikke hadde møtt. Han visste bare at det ikke var meg. Jeg var et overgangsobjekt. Overgangsobjekter vil oftere oppleve en "billig" idealisering, fylt med store ord og fagre løfter men uten den økonomiske investeringen som blir mange langtidsobjekter til gode. 

Jeg ble aldri tilbudt penger for alle "spleise"middagene jeg laget. Det eneste han ga meg i løpet av hele vår relasjon var en kaffekopp. Og selv denne var fordi jeg allerede hadde spandert flere på ham i forveien. En gang gikk vi på en handelsmesse hvor vi "småhandlet". Det dreide seg ikke om store beløp, men psykopaten hadde et betalingskort som ikke fungerte og det endte med at jeg betalte for alt. Hva fikk jeg tilbake? Kun de femti kronene som inngangen kostet. I hans øyne så var inngangsbilletten det eneste han hadde lånt av meg direkte. Alt annet var "fellesting" og derfor noe jeg kunne betale for.

Jeg fikk senere, av felles bekjente, høre psykopaten omtalt i negative vendinger for hans gjerrighet. Den ble altså lagt merke til av flere enn meg, og kanskje først og fremst av andre enn meg for i begynnelsen av relasjonen gjorde han ingenting suspekt i mine øyne, jeg var blendet og betalte med glede. "Han forsøkte visst å leve av to hundre kroner i uka" var et av utsagnene jeg hørte, myntet på beløpet han brukte på matvarer og uttalt med forakt og sarkasme.

En psykopat er fullt i stand til å bedra et menneske emosjonelt kun for å redusere sine ukentlige utgifter med et par hundre kroner. For normale mennesker er det ubegripelig men for en psykopat eller narsissist så er det en seier. Husk at de er meget forstyrret. En psykopat som du tror du har et dypt og varig forhold til, vil derfor ofte forlate deg hvis du begynner å skru igjen for pengekranen. Det trenger heller ikke å handle om at du faktisk forsørger psykopaten, men noe så banalt som at du ikke inviterer like ofte på middag og slutter å betale for drinker eller øl på byen. 

Psykopaten storminnleder en falsk relasjon med oss for å kunne bedra og utnytte oss. Han/hun vet at vi ikke vil gi penger til en fremmed, men vi vil gi til en vi tror vi har en spesiell relasjon med.  

Psykopater er berettigede. For dem er logikk at alle økonomiske ressurser som de besitter er deres alene, mens alt objektet eier tilhører dem begge (i mange tilfeller tilhører også dette psykopaten alene). Det er viktig å forstå berettigelse som et forstyrret trekk. Det er ikke slik at psykopaten vet forskjell på mitt og ditt, men ønsker å utnytte så mye han/hun kan innen det blir oppdaget. Det er slik normale mennesker tenker. En psykopat tror reelt på at han/hun har rett på ressurser som ikke tilhører ham/henne. De kan derfor oppleve seg urettferdig behandlet eller forulempet av at objektet bruker av sine egne ressurser på andre enn psykopaten, fordi psykopaten anser objektets ressurser som sine egne. En psykopat vil selv med forsørgeransvar bruke store ressurser på seg selv og å smykke sin egen fasade - også ressurser som ikke tilhører dem, for eksempel med statussymboler som luksusbiler, dyr kosmetikk eller merkeklær.

En psykopat vil tilstrebe å ha den økonomiske kontrollen og makten i et samboerskap, også selv om motparten tjener mer. En psykopat vil hurtig legge beslag på felleskontoer og nærmest gi partneren ukelønn som man gir et lite barn, og oftest fullstendig utilstrekkelig for hva et voksent menneske trenger. Slik kan psykopaten gjøre partneren stakkarslig, avhengig og føyelig, i tillegg til å ha mer penger tilgjengelig til seg selv.

Jeg håper denne teksten gir litt bedre innsikt i psykopatens økonomiske parasittisme, og hva som ligger bak slik forstyrret tankegang. Dere som sliter med kognitiv dissonans eller med å "våkne opp" kan med fordel gjøre en skriveøvelse nå. I tillegg til å bearbeide relasjonen så hjelper skriveøvelser oss med å huske tvilsomme hendelser vi hittil har "normalisert" eller nesten glemt. Jeg kan begynne med noen eksempler på hvordan en slik skriveøvelse kan gjøres.

Jeg vet jeg ble utsatt for økonomisk parasittisme fordi NN lot meg betale for alt, selv om vi på forhånd hadde klarlagt at dette var et spleiselag.

Jeg vet jeg ble utsatt for økonomisk parasittisme fordi NN alltid kom hvis jeg inviterte på middag, selv om han med hele seg viste at han ikke ønsket å være sammen med seg. Det var altså middagen i seg selv og ikke jeg som var viktigst for NN.

Jeg vet jeg ble utsatt for økonomisk parasittisme fordi jeg aldri opplevde reell takknemlighet for mine utlegg. Min sjenerøsitet var en kjærlighetserklæring, en måte å uttrykke hengivenhet. For NN var det kun en kilde til å ukritisk hente mer, inntil det var tomt eller jeg sa stopp, avhengig av hva som kom først.

Lykke til :)


 

Av/på

I dag er nøyaktig 106 år siden linjeskipet Titanic sank etter å ha kollidert med et isfjell rett før midnatt dagen før. Hva har dette med psykopati å gjøre? Ingenting, bortsett fra at arroganse alltid fører til katastrofe. Arrogansen den gang i 1912 lå i en generell og kulturell tro på at menneskeskapt teknologi hadde overvunnet naturkreftene. I skipet Titanic spesifikt så hadde man designet et system som skulle garantere for at skipet holdt seg flytende under alle tenkelige scenarier. Skipet ble derfor beskrevet som "usenkbart" av media, selv om dette ordet aldri ble brukt direkte av skipsbyggerne. Det er derfor ekstra ironisk at skipet sank allerede på første tur over Atlanterhavet. Arroganse, overmot og selvsikkerhet er egenskaper som omstendighetene rundt Titanic har til felles med psykopaten. Psykopaten har også en overdreven tro på egne evner til å manipulere og overleve. Psykopaten tror at ingenting kan ramme ham/henne og at han/hun derfor kan herje fritt med sine objekter uten å bli avslørt og uten at det vil få konsekvenser. Grandiositeten og selvsikkerheten gjør at psykopaten tilsynelatende - og legg merke til tilsynelatende - danser seg gjennom livet uten motstand, at han/hun er "usenkbar". Men akkurat som Titanic så seiler psykopaten mot isfjellet. Og faktisk så gjør han/hun det ikke bare som enden på visa, men hver dag. Hver morgen står psykopaten opp, lagrene for narsissistisk forsyning (NF) er tomme og det første psykopaten tenker er "nå trenger jeg påfyll, hvordan kan jeg få det?". Hvis han/hun lever sammen med sitt primærobjekt så er den første impulsen kanskje å fyre opp under en krangel med sitt objekt, slik at psykopaten kan puste igjen. Krangel gir en liten startdose i form av objektets gråt og fortvilelse. "Bra" tenker psykopaten, "det er en start". Hvis psykopaten bor alene så må han/hun kanskje vente til han/hun møter på arbeid for å få sitt sårt tiltrengte skudd av NF, og da kanskje i form av å ta æren for godt utførte arbeidsoppgaver som andre har gjort, eller kanskje en smisk for å få ros av sjefen. Eller kanskje han/hun kan sabotere morgenen for en kollega uten å bli korrigert? Mulighetene er mange. Det er dog ikke en gave å ha det slik. Det er en forbannelse, for psykopaten har ikke et eneste gram av frihet, de er fullstendig styrt av deres forstyrrelse. Psykopaten seiler hver dag mot sitt isfjell.    

Det er dog ikke dette jeg har tenkt å skrive om i dag. I siste "spørsmål og svar" video på youtube så nevnte jeg psykopatens "push pull" taktikk, hvor de samtidig trekker objektet til seg og støter det fra seg. Jeg ønsker å snakke mer om dette i dag. 

Hva skjer når psykopaten opptrer slik? Som jeg omtalte i videoen på youtube, så er det innenfor normalen å vingle i en kjærlighetsrelasjon. Normale mennesker kan være ubestemmelige og være usikre på om de ønsker å satse på et partnerskap eller ikke. De kan derfor skilles og bli sammen igjen flere ganger, eller de kan ha kontinuerlige men turbulente relasjoner. Men det er slettes ikke vanskelig å skille denne normale vinglingen fra den form for helomvendinger som psykopaten bedriver. Man må bare vite hva man skal se etter. Alle tidligere primærobjekter kan i retrospekt tydelig se at psykopatens vingling skiller seg markant fra normal vingling.

Jeg husker selv hvordan min psykopat insisterte på å gjøre aktiviteter sammen med meg, nærmest daglig. Han trengte ikke å trygle for jeg ønsket å være sammen med ham. Men forvirringen min var stor da han med blikk, tonefall, ordvalg og handling viste at han egentlig ikke ønsket å være sammen med meg. Hvorfor insisterte han da på å være sammen med meg? Det var ikke samsvar mellom handling og ord. Han kunne planlegge noe som lignet en romantisk kveld sammen med meg (husk at vi var to menn) for så å stikke på byen alene etter kun en time sammen med meg. Mang en gang tenkte jeg "ok, jeg hører nok ikke fra ham igjen så avvisende som han er". Men neste dag tok han som regel kontakt igjen, oppførte seg som om alt var normalt mellom oss og lurte på hva vi skulle finne på i dag. Det pussige var at han nærmest tok som en selvfølge at jeg ønsket å være sammen med ham, uansett hvordan han hadde oppført seg dagen før. Jeg lurte ofte på om han i det hele tatt oppfattet seg selv slik jeg oppfattet ham. Jeg forstod at selvinnsikten hans ikke var på plass, men jeg klarte ikke å se dette i sammenheng med en forstyrrelse. Han fungerte jo tilsynelatende normalt på alle andre vis, og jeg trodde at forstyrrede mennesker var uføre eller innlagt til behandling. Et par ganger trakk jeg meg selv unna. Jeg hadde ikke godt av fiendtligheten hans, hvem har vel godt av å være sammen med en person som synes å hate deg? Men jeg klarte aldri å holde meg unna lenge innen han hentet meg tilbake. Han var karismatisk og jeg var i en slags transe. Jeg ville så gjerne at det skulle fungere, men jeg følte sterkt ubehag.

Mitt ubehag var en reaksjon på hans forstyrrelse. Jeg merket med andre ord forstyrrelsen på kroppen. Min kropp reagerte på det forstyrrede og farlige, og hjernen jobbet på høytrykk for å finne logiske forklaringer på det unormale. I dag vet jeg at mitt forsvarsverk fungerte som det skal. Jeg ble kvalm, fikk hodepine og lå søvnløs. Kroppen gjorde alt riktig, den sa "hold deg unna". Det var bare jeg som ikke klarte å lytte til signalene som min egen kropp ga meg. 

Push pull eller "av/på" er en bevisst og manipulerende taktikk, men også en ubevisst tvangshandling. Den ubevisste delen handler om at psykopaten hater seg selv for avhengigheten han/hun har til objektene. Dette hatet projiseres over på objektet. Det var hatet jeg merket under daglig samvær og som gjorde meg så forvirret. Han måtte være sammen med meg fordi jeg ga ham så god NF. Men egentlig mislikte han sterkt at han var nødt til dette. Derfor var han alltid hyggeligere på tekst/chat enn han var under personlig samvær. På tekst klarte han å slappe av for vi var ikke i samme rom. Da skrudde han på sjarmen og lokket meg til samvær, gang på gang. Men samværet i seg selv ble alltid en gedigen nedtur fordi jeg følte at han ikke ønsket å være i nærheten av meg. Det var en grunn til det; han ønsket ikke å være sammen med meg, men han var nødt til det. Av og til ble jeg direkte engstelig av fiendtligheten hans, og i dag vet jeg at det var god grunn til det. Forakten som psykopaten føler overfor sitt objekt fordi han/hun er avhengig av NF, er meget farlig og kan i et impulsivt øyeblikk føre til grov vold. Denne forakten vil ikke være like tydelig hos alle psykopater, for eksempel vil skjulte psykopater klare å skjule den bedre. Men den vil alltid være der. 

Den bevisste og manipulerende delen handler om at psykopaten ønsker å holde objektet i en forvirringstilstand. Relasjonen blir derfor aldri definert. I tillegg vil psykopatens opptreden inkludere forsvinningsnumre, taushetskurer og tåkelegging for å gjøre objektet usikkert på om relasjonen er stabil. Hvis psykopaten kan få objektet til å tro at relasjonen henger i en tynn tråd, så vil objektet (som nå er traumebundet) bli meget føyelig og selvutslettende. Slik får psykopaten verdifull NF en masse.

Når psykopaten både bevisst og ubevisst er av/på på denne måten så kan det ganske enkelt ikke forveksles med normal vingling. Dette er et meget karakteristisk psykopatisk trekk som ikke vil beskrives i Hares sjekkliste, men som alle primærobjekter har observert. En leser som en gang skrev sin historie til meg på mail, fortalte at hennes eks psykopat leverte skilsmissepapirer samme dag som han ønsket å diskutere med henne om ikke de skulle kjøpe et større hus. Handlingene er så motsigende at forstyrrelsen egentlig blir avslørt av dette trekket alene.

Hva kvinnen fortalte er mest sannsynlig ikke en manipulasjon. Psykopaten er så blottet for innsikt at han/hun neppe vil se det avslørende i en slik handling. De forstår ikke hvordan normale mennesker tenker. En psykopat kan lyde meget rasjonell og fornuftig, men dette er ren retorikk. På innsiden av en psykopat eksisterer ingen sosial logikk, bare kaos. Hvis denne kvinnen hadde konfrontert sin eks med det motstridende i å be om skilsmisse samme dag som han ønsket å kjøpe et større hus med henne, så ville han mest sannsynlig ha tåkelagt hennes opplevelse med ordsalat eller narsissistisk raseri, for han ville ikke være kapabel (les: ha empati) til å forstå hvorfor hans opptreden var absurd.

Psykopaten vet ikke hva han/hun vil. Deres ambisjoner strekker seg fem minutter inn i fremtiden på det meste. Alt de tenker på, er å få NF her og nå. Kvinnens eks ønsket det ene øyeblikket NF i form av kvinnens reaksjon da hun fikk servert skilsmissepapirer. En time senere trengte han påfyll, siste NF var oppbrukt og det han da fant på var fremtidsbløff (å kjøpe et større hus). Psykopaten lever alltid i nuet, aldri i fortid eller fremtid. De har ingen livsplaner. Derfor kan de lett flytte, skifte jobb og partner. Da de fortalte deg at de ønsket å tilbringe livet med deg, så var det for å få NF her og nå. Så snart de fant en bedre kilde til NF så gikk de videre og glemte deg. Men husk at de også glemmer seg selv. De drømmer ikke om noe som krever langtidsinnsats, for eksempel å bli en berømt musiker eller sjef på jobben. Det finnes psykopater som faktisk er berømte musikere og sjefer på jobben, men det handler ikke om målrettet innsats, det handler om at omstendigheter og tilfeldigheter fikk dem ditt, i tillegg til grov utnyttelse av andre som kunne hjelpe dem på veien. Det er tvilsomt at de selv arbeidet så hardt som slike ambisjoner krever.

Jeg håper dette gir leseren en litt bedre forståelse av psykopatens av/på, hvorfor de opptrer slik, hva som ligger bak og at det faktisk er et psykopatisk kjennetegn som er like viktig som andre offisielle og uoffisielle kjennetegn. 

Livet er et flipperspill

Du trodde kanskje at livet var "en dans på roser" eller "a box of chocolates"? Vel, en dans på roser har nok de fleste av oss fastslått at det ikke er. Det er heller ikke en eske med sjokolade - selv om Forest Gump har rett når han sier "you never know what you`re gonna get". Hva livet er, er et spennende men uforutsigbart sjansespill. 

Etter en relasjon med en psykopat så har vi lett for å isolere oss. I begynnelsen så er det viktig å trekke oss tilbake fra et sosialt og høytempo liv for å sørge, fordøye, forstå og lære om hva vi har gått gjennom. Isolasjonen blir et beskyttende pledd som vi pakker oss inn i. For mange kan imidlertid isolasjonen bli mer eller mindre permanent og vi beveger oss sjelden eller aldri ut av pleddet igjen. Post traumatisk stress river i oss og vi blir redde for hva som befinner seg der ute. Alt trigger oss, spesielt konflikter og sterke mennesker.

Mange av oss våger å forlate pleddet, men vi våger ikke å ta noen sjanser. Vi orker ikke tanken på å begynne i en ny jobb eller å flytte, selv om vi vet at det kanskje ville være det beste for oss. Aller mest så orker vi ikke tanken på å søke etter en ny partner, selv om vi egentlig har meget lyst til det. 

Noen av oss synes livet fortsetter å gå oss imot. Det er som om motgangen aldri vil stoppe. Som om psykopaten bare var begynnelsen på en endeløs rekke hendelser som synes å ha til hensikt å ødelegge oss. Nye (og gamle) relasjoner kollapser, økonomien blir anstrengt og kommer liksom aldri på fote, jobben er blitt vanskelig eller kanskje vi ikke lenger har en jobb. Vi løper tilbake til pleddet. Verden er blitt skummel, ond og utrygg. 

Vel. Verden har egentlig ikke blitt mindre trygg. Den har muligens blitt mer skummel, men det er en følelse som kommer innenfra. Den har faktisk alltid vært like utrygg som den er i dag. Forskjellen er at før psykopaten så hadde vi en optimisme og et mot som vi har mistet. Vi hadde også en naivitet som på et vis hjalp oss, fordi vi beveget oss blant mennesker uten å forstå hvor farlige noen av dem er. Nå er vi blitt klokere, men for mange så er innsikten blitt til lenker som holder oss fast. 

Hva jeg vil fortelle dere i dag, er at selv om verden er blitt skummel, så gå ut i den. Ja, du risikerer avvisning og skremmende opplevelser, men rist dem av deg og gå videre. Livet stopper hvis du isolerer deg.

De av oss som er eldre enn 40 år vet godt hva et flipperspill er. De store kassene hvor man ved hjelp av to små "armer" kunne skyte en kule rundt på en stor flate. Kulen risikerte å treffe både punkter som ga poeng og punkter som trakk poeng. Det beste var å skyte den lengst mulig, for der befant treffpunktene som ga flest poeng seg. 

Slik er det når vi beveger oss ut i livet. Vi risikerer å støte på situasjoner som trekker poeng. Kanskje kolliderer vi på den første kjøreturen vi begir oss ut på etter et halvt år. Kanskje viser hundevalpen vi skaffet oss seg å være alvorlig syk, slik at den må avlives. Kanskje blir feriereisen vi gledet oss til ødelagt av dårlig vær, sykdom, at du blir svindlet eller at du ikke våget å forlate hotellrommet. Kanskje blir du avvist av den første daten du tok sjansen på etter psykopaten.

Ikke løp tilbake til pleddet! For slik er livet. Jo mer vi beveger oss, dess større kontaktflate berører vi. Det sier seg selv at risikoen for å brenne seg da øker. Men det er også her mulighetene befinner seg. Du er nødt til å vise deg frem; "her er jeg!". Ellers vil ingen muligheter by seg. Vis hva du kan. Våg å søke på stillinger. Våg å snakke med mennesker. Kanskje er mannen eller kvinnen du snakker med på festen noen som kan gi deg en mulighet i arbeidslivet eller kjærlighetslivet. Våg også å være en annens mulighet. Kanskje har du noe som en annen trenger. Ikke vær redd for å strekke ut en hånd. 

Våg å reise. Våg å besøke venner som bor langt unna. Hvis du synes det er for påtrengende å bo hos dem, så unn deg å bo på hotell og vær sammen med dine venner på dagtid. Ikke ta flyet. Kjør heller bil og se landet. Kanskje oppdager du en perle av et sted hvor du vil passe mye bedre inn enn der hvor du bor nå. 

Har du en ìde? Har du muligheten til å gjennomføre den? Gjør det!

Dette er hva livet handler om. Bevegelse. Kontaktpunkter. De fleste av dem tilfeldige. Skyt deg selv ut, som kulen i flipperspillet. 

Kulen i flipperspillet får ingen poeng hvis den aldri forlater utskytningsbasen. Har den det bra der tror du? Jeg tror den kjeder seg, den ligger der urørlig til flipperspillet blir gammelt, kastet ut av arkaden og destruert. Da er det for sent. Kulen vil aldri mer bli skutt ut og leke seg på flaten med alle kontaktpunktene hvor den av og til blir trukket for poeng, men også har muligheten til å oppnå store poengsummer. 

Ikke la kulen være deg. Ikke la livet svinne hen i isolasjon, uten å leve det. Vær glad for både motgang og medgang, for det betyr at du beveger deg. 

 

 

Hvordan overkomme abstinensene etter psykopaten

Tidligere denne måneden skrev jeg om hvordan vi blir avhengige av psykopaten. Dette er ikke ny viten for de fleste av oss, men i en avrusingsfase så kan det være godt å minnes på at man må være sterk. Tenk på din relasjon med psykopaten som en last du må bli kvitt. Selv om din kjærlighet til vedkommende var ekte, så var hans/hennes idealisering av deg ikke det. Dette er ikke en relasjon du har godt av å minnes med nostalgi. Det anbefales ikke å bære den med deg videre inn i livet som noe dyrebart du en gang hadde, men mistet. En relasjon med en psykopat er ikke tapt kjærlighet. Det er derfor viktig å bruke ord som "avhengighet" om relasjonen, "avrusing" om rehabiliteringen og "abstinenser" om kvalene du gjennomgår under rehabiliteringen og NK (null kontakt), ikke minst fordi en relasjon med en psykopat har mye til felles med alle usunne avhengigheter som kanskje gir en god rus men som på sikt kan drepe deg. En relasjon med en psykopat vil først og fremst drepe din sjel men vil i visse tilfeller også drepe deg fysisk, enten i form av mord, selvmord eller alvorlig sykdom som får slå rot fordi du sammen med psykopaten ikke har det bra og vanskjøtter din helse. Å være avhengig av psykopaten er like helsefarlig som alkoholisme, røyking eller misbruk av sterke rusmidler. 

En tidligere alkoholiker vil se tilbake på sin alkoholisme som en vanskelig og flau tid, men vil føle seg løftet og styrket av å ha bestått en avrusing. Slik ønsker jeg at du også skal tenke om din tid med psykopaten; som et feilgrep, et avvik og noe du aldri vil gjenta. Psykopaten var en demon som forsøkte å korrumpere deg, fjerne dine gode egenskaper og din ærlighet, og etterlate deg som et dårlig menneske og en skygge av det lyset som du var. Likeledes vil jeg at du skal betrakte vellykket NK som å ha bestått en avrusing. La NK styrke deg og gjøre deg stolt av å plassere psykopat "flasken" på hyllen for godt.

Mange innringere i Hjelpetelefonen spør når er de klare for å treffe en ny partner? Hvis vi kan fortsette litt til med å sammenligne vår relasjon med psykopaten med alkoholisme, så vil jeg svare at du er klar til å treffe en ny partner når du oppfatter brus som like attraktivt som whisky. Når den tidligere alkoholikeren klarer å drikke brus på en fest uten å føle seg flat, så er han/hun i sannhet tørrlagt. Slik er det når man først har ruset seg på den meget hypnotiske og karismatiske psykopaten, så vil normale mennesker fortone seg som grå. Det blir vanskelig å fatte den samme interessen for normale mennesker kort tid etter et brudd med en psykopat, derfor må det gå en stund innen man overhodet tenker tanken om å finne en ny partner. Man har en omfattende jobb å gjøre med sin avhengighet og dette tar tid. Hvis en tidligere whiskydranker kaster seg for tidlig inn i partylivet så har han/hun ikke fått den nødvendige avstanden til - og avskyen for - alkohol. Sjansen er stor for at han/hun finner en erstatning som ligner på whisky og i stedet blir avhengig av vodka. "Men det er jo ikke whisky, så da er jeg jo kvitt min avhengighet!". Nei, det fungerer ikke slik. Alkohol er alkohol. Det er derfor så viktig at vi lærer at en psykopat kan komme i mange innpakninger, ikke bare akkurat slik som vår psykopat var. Et objekt på avrusing som ikke har tatt seg den nødvendige tiden til å avruses, vil meget sannsynlig falle for en annen psykopat eller narsissist.

Jeg forstår dette behovet for "å finne en ny". Vi tror at det vil lindre og distrahere oss fra den uutholdelige smerten hvis vi finner en annen flamme. Det er med andre ord et forsøk på å omgå den ubehagelige abstinensen. Jeg kan fortelle dere at jeg traff mine tre psykopater i 2002, 2012 og 2013. Legg merke til de to siste årstallene. Jeg var selvfølgelig ikke ferdig med psykopat nummer to da jeg traff nummer tre allerede året etter. Jeg avløste derfor nummer to med nummer tre. Lenge var jeg takknemlig overfor nummer tre fordi han fjernet nummer to fra min oppmerksomhet. Det viste seg imidlertid at nummer tre var enda verre enn nummer to. Jeg hadde ikke forstått betydningen av avrusing fra en psykopat. Derfor fant jeg bare mer av det samme. Rent kronologisk så var det han som fant meg, men hvis jeg hadde vært min avhengighet bevisst så hadde jeg stått imot hans tilnærmelser.

En avrusing kan ikke skje gradvis. Hvis du er en alkoholiker, så kan du ikke drikke mindre alkohol og tro at du kan styre en nedtrapping, for det kan du ikke. Det som skjer er at du mister kontrollen fordi du tvert imot trenger mer alkohol for å oppnå den samme ruseffekten. I stedet vil du lyve for deg selv og dine omgivelser; "joda, dette går bra, jeg har full kontroll" mens du stadig tar deg turer bak skapet på kjøkkenet for å "fylle på" i skjul. Den eneste veien å gå er det som på engelsk kalles "cold turkey"; en brå og definitiv slutt på tilgangen til kilden for rusen. Det er derfor abstinensene blir så sterke. Hormoner, adrenalin og stoffer i kroppen din har vendt seg til rusen og får sjokk når tilførselen stopper. Det samme skjer når vi innfører NK. Alle som har forsøkt, vet at det ikke nytter med "bare litt" kontakt med psykopaten. Faktisk gjør litt kontakt oss mer desperate enn NK - mange av oss husker med skrekk fortvilelsen vi opplevde da psykopaten begynte forkastingen og skrudde ned for oppmerksomheten de ga oss. Derfor er et brått og definitivt brudd nødvendig. Vær veldig oppmerksom på at hvis du er den som går, så kan psykopatens manglende respons på din exit oppleves som en avvisning. Dette får mange av oss til å bryte NK, fordi vi ikke klarer å stå i følelsen av avvisning - vi er nødt til å pirke borti psykopaten fordi han/hun oppfører seg som om de ikke har merket at vi er borte. Det er med andre ord vi som velger å gå, men ender opp med å føle oss avvist. Men merk at dette er en av abstinensens mange lurerier som leker med oss. Stå imot! Det går over når kroppens utskillelse av avhengighetsdannende stoffer legger seg på et normalt nivå.   

Du kan heller ikke avruses mens du fortsatt befinner deg inne i vinmonopolets lokaler. La oss si at du forsøker å bli edru omgitt av spritflasker. Flaskene kan ikke fysisk åpnes, men du kan se dem hver dag og minnes på hvor sterk trang du har til å sette en av dem til munnen og la de dyrebare dråpene renne ned i halsen. Dette kan sammenlignes med dere som har innført NK, men fortsatt er omgitt av steder og mennesker som minner dere om psykopaten. Det er nesten ikke gjennomførbart hvis du fortsatt skal høre psykopaten omtalt og handle i den samme butikken hvor dere pleide å handle sammen. I beste fall så vil avrusingen da ta adskillig lengre tid. Selv om det er et stort steg, så er din helse i slike tilfeller ofte avhengig av at du flytter til nye omgivelser.

Å gå fra å drikke sprit til brus er et annet stort steg. Fordelen er at når du drikker brus så mister du ikke deg selv. Sprit gir deg sorte hull i hukommelsen, kan få deg til å danse på bordet naken eller andre ting som du senere vil angre på. Sprit kan få deg til å tvile på deg selv og gi deg fylleangst. Sprit kan gjøre deg utagerende og sjalu. På mange måter så tåkelegger sprit deg på samme måte som psykopaten gjør. Brus gjør ikke det. Hvis du drikker brus så mister du ikke kontrollen over deg selv. Du bevarer fatningen og dømmekraften. Brus er kanskje ikke like pirrende som sprit, men du får ingen ubehagelig hangover av brus. Jeg tror de fleste nå forstår at jeg ikke snakker om drikkbare væsker, men å lære å se fordelen ved å ha lyst på en normal partner fremfor et forstyrret og ondskapsfullt menneskelignende vesen. 

NK består av abstinenser. Det krever styrke, kunnskap og utholdenhet for å leve med abstinensene til de går over. Uten styrke så fristes vi til å gi opp. Uten kunnskap så forstår vi ikke at vi er avhengige. Uten utholdenhet så makter vi ikke å gå hele veien men bryter sammen underveis. Abstinenser tar ikke livet av oss. Visse tiltak er nødvendige, for eksempel trenger alkoholikeren som innfører "cold turkey" sukker og krampestillende medikamenter. I NK trenger vi støtte og forståelse i tillegg til praktiske tiltak som nytt telefonnummer og unngåelse av felles kjente. Men når vi det er over så venter et nytt liv med klarsyn og velvære, både for objektet og alkoholikeren. 

Gråsteinmetodens feller

Det kan være en fordel å lese teksten om Gråsteinmetoden fra april 2017 først. 

Mange av dere er vel versert i gråsteinmetoden nå. Dere har lært om den her på bloggen og kanskje fra andre kilder. I tillegg har mange utøvet metoden uten å vite at den har et navn. Dere har kanskje psykopatiske slektninger eller kolleger og har instinktivt visst at dere må passe dere for disse menneskene og villede dem etter gråsteinmetodens prinsipper. Det er tross alt av tidligere objekters erfaring at gråsteinmetoden har blitt teoretisert og systematisert. Gråsteinmetoden har vært til god hjelp for mange som ikke har hatt mulighet til å unnslippe jevnlig kontakt med en psykopat eller narsissist. For mange er den en gave fra himmelen fordi den, når utøvet korrekt, virker meget godt. Imidlertid har den sine feller og det er på tide å advare mot de tre vanligste fellene.  

1. Gråsteinmetoden er meget hardt arbeid.

Det er veldig slitsomt å hele tiden være oppmerksom på manipulasjon. Man kan aldri slappe av i en psykopats nærvær. Gråsteinmetoden er krevende og fordrer en respons "etter boka" på alle psykopatens tilnærmelser. Den er ikke ment for å kunne nyte en psykopats selskap eller gjøre samvær med en narsissist "levelig". Den er ikke ment for å kunne fortsette en relasjon med en psykopat hvis man kan bryte den. Gråsteinmetoden skal kun brukes i de tilfellene hvor man på andre vis ikke kan unnslippe en psykopat eller en narsissist. Det må være opp til hver enkelt å vurdere om det kan innføres NK med den gjeldende parten eller ikke men på generelt grunnlag så vil jeg si at hvis du ikke har barn med en psykopat, så har du ingen unnskyldning til å ikke innføre NK. Selv når du har barn med en psykopat så skal NK være målet. Alle vet at NK da ikke er mulig inntil barnet fyller 18 år, men alle som har barn med en psykopat skal inntil barnet er 18 år, legge seg så tett opp til NK som det er mulig å komme. Jeg leser ofte at "NK gjelder ikke for meg, jeg må ha LV (lav kontakt)". Ja, det er riktig, men LV er ingen egen strategi. LK er NK med midlertidig dispensasjon. 

Andre situasjoner som i visse tilfeller kan unnskyldes for ikke å innføre NK er hvis du har en psykopatisk kollega og ikke kan skifte jobb. Ikke alle har mulighet til enkelt å finne en annen jobb, og alle er avhengig av en inntekt. Sjansen er også stor for at det vil tre frem en annen psykopat i den nye jobben, som en fingerregel så kan man si at de finnes på alle arbeidsplasser med flere enn 20 ansatte. Derfor kan vi ikke skifte jobb hele tiden for å flykte fra dem. Vi må ofte stå i det. Her stoler jeg på den enkeltes vurderingsevne. Husk dog at en psykopatisk arbeidskollega kan gjøre deg sykemeldt og arbeidsufør. Vurder hvor mye det påvirker deg å arbeide med vedkommende, og hvor stor din mulighet er til å unnslippe vedkommende og samtidig bli værende i jobben. Mange steder så er omplassering mulig.

Barn av psykopatiske foreldre er også i visse tilfeller unnskyldt. Å bryte med en psykopatisk forelder kan være enormt vanskelig, spesielt hvis store deler av slekten består av flygende aper. Husk imidlertid at du kan bli meget syk av å beholde kontakten med slike familier. Her må konsekvensene ved å bryte veies opp mot konsekvensene av å bli værende. 

Gråsteinmetoden er som sagt meget hardt arbeid, og i de fleste tilfeller så vil det være enklere for deg å innføre NK, til tross for store konsekvenser.   

2. Når man oppdager at metoden virker, så blir det gøy å være gråstein.

Dette lyder i utgangspunktet positivt. Når man ser at psykopaten responderer som ønsket på gråsteinmetoden, så kan det fort bli en lek. Når metoden utføres korrekt, så er effekten vidunderlig. Man ser psykopaten og narsissisten vri seg i frustrasjon over mangelen på narsissistisk forsyning og det er fristende å vri kniven rundt en ekstra gang. Det er mulig at psykopaten fortjener dette, men nettopp heri ligger fellen. Jo mer gøy vi synes det er å manipulere som gråstein, dess mer mister vi oss selv. Vi var i utgangspunktet empatiske og ærlige mennesker, det som på engelsk kalles "lightworkers"; mennesker som er skapt for å spre varme og medmenneskelighet. Det er på grunn av disse egenskapene psykopatene fant de fleste av oss i utgangspunktet. Det er ikke verdt å frasi oss disse egenskapene fordi vi oppdager gledene ved manipulasjon. Da vil vi selv bli infisert av gift. Mitt råd er derfor at med kunnskap så følger makt og ansvar. Bruk derfor GM kun når det er på sin plass. Ikke for å skåne psykopaten, men for å skåne deg selv. Overbruk av GM kan lede til neste felle. 

3. Hvis du ER gråstein så BLIR du gråstein.

Noen av oss har vært gråstein hele livet for å beskytte oss selv mot foreldre, søsken eller andre som har kledd på seg rollen som bøller. Faren ved å være for mye gråstein, er at vi også blir gråstein mot oss selv. Gråstein er ikke den vi egentlig er, gråstein er skuespill. Husk det. Ikke overspill. Ingen står på scenen 24 timer i døgnet uten å miste seg selv. Til slutt vet du ikke hvem som er deg og hvem som er rollen du spiller. De som har vært gråstein siden barnsben av kan fortelle deg at de ofte har problemer med å beskrive seg selv, for de er usikre på hvem de er. Pass derfor på at du hurtig finner tilbake til deg selv, dine røtter, dine interesser og ditt vesen etter et samvær med en psykopat, hvor du har satt deg selv til side for å verne og skjule din person. Ikke skjul deg så godt at du ikke klarer å hente deg frem igjen, når du kommer hjem til deg selv om kvelden eller omgir deg med normale mennesker. 

Symptomer på at man er avhengig av en person

Og da snakker jeg ikke om den avhengigheten man som barn eller ufør har til en person som utfyller en omsorgs- eller forsørgerrolle. Jeg snakker om den ruslignende avhengigheten man har til en psykopat eller en narsissist. Denne typen avhengighet hører man sjelden om, som om det ikke er mulig å være rusmisbruker av et annet menneske. Men det er mulig. Merk dog allerede her at det ikke er objektets skyld at dette skjer. Psykopaten presenterer seg nemlig både som langer og rusmiddel. Og objektet vet ikke at det blir solgt et avhengighetsdannende stoff. Når skaden er skjedd så er det viktig å lære symptomene å kjenne, slik at man en annen gang hurtig kan trekke seg ut av en avhengighetsdannende relasjon. En slik relasjon er ikke bare energitappende og altoppslukende, den er også meget maktskjev, hvor all makt ligger hos psykopaten og objektet blir en marionett som ønsker å ruse seg på psykopaten. En slik relasjon er ikke verdig. Ingen ønsker å bli værende i en slik relasjon. Men akkurat som alkoholikeren så kan det være vanskelig å erkjenne at man er avhengig. Alle ønsker å ha kontroll over eget liv, og når vi ikke har det så er vi opptatt av illusjonen om kontroll, både overfor oss selv og overfor de som står omkring oss. Vi later som om alt går etter planen, selv om vi egentlig begynner å miste grepet på oss selv og hverdagen.

Her er noen av faresignalene du bør være meget oppmerksom på. 

Ditt gamle liv er ikke lenger interessant. Du har kanskje hatt det i 30, 40 eller 50 år men plutselig er gamle verdier, hobbyer, fritidssysler og venner ikke lenger viktige. Det har kommet en person med stor P inn i livet ditt som er så mye mer spennende enn noe du tidligere har hatt. Du tror at dette er livet slik det er ment å være. Du har sett det på film og hørt historier om dette. Du føler deg reddet av prinsen eller bergtatt av prinsessen. "Reddet" som om ditt gamle liv var farlig og noe du bør unngå. Plutselig ser du på ditt gamle liv som noe du bare måtte utholde mens du ventet på noe bedre, når du egentlig allerede hadde et fullverdig liv på godt og vondt - slik det skal være. Du dropper den ukentlige foreningen med venner, øvelsene med bandet som du har spilt i i tyve år, strikkeklubben og den årlige sydenturen med slekta for å være sammen med denne Personen. Du vet ennå ikke at P står for noe helt annet enn person. 

Du blir irritert hvis en annen enn Personen ringer. Hva hvis han/hun ikke når gjennom fordi linjen er opptatt? Du oppdager at du leter etter muligheter til å avslutte samtalen med din venn eller mor, samtaler du tidligere ga deg god tid til og faktisk så frem til. Nå opplever du disse menneskene som irritasjonsmomenter; "hvorfor forstår de ikke at jeg ikke har tid til dem nå?". 

Humøret ditt når nye høyder. Men også nye dybder. Hvis du har mottatt en vennlig sms fra Personen så blir du nærmest euforisk den dagen og har aldri vært så produktiv. Du farer gjennom gjøremålene med stor iver. Du har gjort alle dine arbeidsoppgaver på kort tid og har fortsatt energi til mer. Du forstår ikke at dette er rusen som begynner å logre med halen. Du vet bare at dette vil du ha mer av! Derfor faller du sammen som et korthus når du neste dag ikke mottar en tilsvarende sms. Du føler deg som en snegle, blytung og klarer knapt å sette den ene foten foran den andre. Du har blitt bipolar uten å egentlig være det. Et annet menneske har fått fullstendig kontroll på ditt humør og velvære. Det blir vanskelig å fungere sammen med andre, fordi de ikke lenger vet om du er oppe eller nede. 

Du begynner å lyve for å gjøre deg interessant. Du er redd for at Personen skal miste interessen for deg og dermed nekte deg rusen. Du forteller derfor halvsannheter eller fulle løgner for å beholde vedkommendes fokus på deg. Du finner på noe sensasjonelt å skrive i en tekstmelding for at han/hun skal svare deg. Du vet det er uetisk men du bare MÅ ha et livstegn fra vedkommende, helst kontinuerlig gjennom dagen. Du begynner også å lyve til dine nærmeste hvis relasjonen ikke lenger går din vei; "joda, NN elsker meg, vi har det bedre enn noengang" eller "jeg kan ikke komme på den festen i kveld jeg, jeg har visst litt vondt i halsen" (når du egentlig håper på å tilbringe kvelden med Personen). Du, som alltid har vært så ærlig og redelig, har plutselig blitt en løgnhals.

Du får en følelse av panikk hvis Personen ikke svarer prompte. Du blir rastløs og sjekker telefonen hvert femte minutt. Du klarer ikke å fokusere hverken på andre personer eller gjøremål inntil vedkommende har gitt deg det viktige livstegnet. Du finner kanskje på enda flere løgner for å sende en oppfølgingsmelding. Du føler deg desperat og klamrende og er samtidig livredd for å vise det. En psykopat vil benytte seg av dette til å holde deg desperat, de vet veldig godt hva som skjer med deg og hvordan de kan hente narsissistisk forsyning ut av deg i denne tilstanden. 

Du analyserer hvert eneste ord du mottar og selv sender eller ytrer. "Skrev jeg noe feil, er det derfor han/hun ikke har svart umiddelbart?", "hva mente han med det?", "jeg angrer, jeg burde ha skrevet det istedet", "er hun sur på meg nå?". Ingen normale mennesker får deg til å kverne på denne måten, men det forstår du ikke midt inne i avhengigheten. Du forstår heller ikke at gjensidig kjærlighet aldri vil gjøre deg så usikker og famlende.  

Du har det ikke lenger bra, selv når dere er sammen. Endelig er dere sammen, etter at Personen har holdt deg på limpinnen i to uker. Men nå er han/hun her og dere skal tilbringe kvelden sammen. Hvorfor har du det ikke bra? Det er jo dette livet ditt har blitt redusert til. Likevel er du like anspent sammen med vedkommende, som du er når dere er adskilt. Slik var det ikke i begynnelsen, da hadde du det så fint sammen med P, du slappet av og lo hjertelig. Nå har du en klump i magen uansett om P er der eller ikke, det synes visst ikke å utgjøre noen forskjell lenger. Samvær med P gjør deg nervøs. Dette er ekvivalenten til at du trenger en stadig større dose av stoffet, for å oppnå den samme rusen. Du blir ikke lenger tilfredsstilt av en enkelt middag sammen med P, du trenger mer! I tillegg vil en psykopat ikke gi deg mer, men tvert i mot mindre.

Personen blir større enn livet og får gudestatus. Det er et tegn på den maktubalansen som har oppstått når du er avhengig av en person, du opplever deg ikke lenger som likeverdig vedkommende men som mindreverdig og underdanig. Du dyrker vedkommende og klarer ikke lenger å tenke på ham/henne som "bare et menneske, med feil og mangler". Du slutter å stille vedkommende til ansvar for noe. Du opptar selv alle feilene og manglene og inkorporerer dem i din egen person. Hvis Personen ikke er en psykopat, så vil dette gjøre ham/henne meget ukomfortabel. 

Du gjør store forandringer i livet ditt for å komme nærmere vedkommende enten emosjonelt eller geografisk. Du kan finne på å bryte opp og flytte langt, eller forandre ditt arbeidsliv i håp om at det vil føre dere nærmere hverandre. Du kan tilbringe mindre tid med dine egne barn for å frigjøre plass til P. Du gjør det sågar uten at P har bedt deg om det. Du gjør det i håp om at P skal finne deg mer attraktiv eller verdsette de store oppofringene du er villig til å gjøre for vedkommende.  

Du kollapser når relasjonen ikke lenger går din vei. På lang sikt så blir du utmattet av den konstante emosjonelle berg-og-dalbanen. Du blir deprimert når smulene du får av Personen blir stadig mindre og færre. Du oppdager at du ikke klarer å holde på studiet, jobben eller relasjonene. Du sier opp eller blir sparket. Hvordan kan en person få så stor makt over ditt liv? Ingen andre har påvirket deg så mye. Det er på tide å sette deg ned og ta et oppgjør med deg selv og din avhengighet til Personen.

Det er mulig å hoppe av en avhengighetsdannende relasjon i tide. Kjenn etter tegnene og hekt deg av så snart du mistenker hva som er i ferd med å skje. Nå kan du oppdage dette hos deg selv eller hos dine nærmeste og du har mulighet til å hjelpe en venn som du ser er i ferd med å bli avhengig av et menneske. Hvis vedkommende som hekter deg er normal så vil vedkommende holde seg unna og la en "avhekting" skje. En psykopat eller narsissist vil dog ikke la det skje og vil re-idealisere hvis de merker at du er i ferd med å glippe. Men nå kan du ta makten selv. Å la seg hekte eller ikke er faktisk innenfor vår kontroll, det er valg vi tar. Vi er ikke viljeløse zombier som lar oss forføre. Jeg husker veldig godt når vendepunktet skjedde med to av mine psykopater; øyeblikkene jeg lot meg henføre, og i begge tilfellene hadde jeg muligheten til å hoppe av men jeg valgte å fortsette for å se hva som befant seg rundt neste sving. Og da var det for sent, jeg var hektet. Men det trenger ikke å skje neste gang, hverken for meg eller for deg.  

DEBATT: Hvordan drømmer du om psykopaten?

Drømmer om psykopaten er sterkt emosjonelle. Når vi drømmer emosjonelt så er det vanskelig å riste drømmen av oss om morgenen. Sterkt emosjonelle drømmer bærer vi med oss ut i det virkelige liv, og følelsen som drømmen ga oss kan sitte igjen til langt på dag. Det kan bli vanskelig å utføre våre normale oppgaver den dagen, fordi drømmen rystet oss. Det behøver ikke engang å ha vært en vond drøm, psykopatens nærvær i drømmen er tilstrekkelig til å sette oss ut av balanse i flere timer.

Noen drømmer hyppig om psykopaten, andre ikke fullt så hyppig. Men drømmene kan vedvare i opptil flere år etter at psykopaten er ute av våre virkelige liv. Han/hun er likevel tilstede i våre drømmeliv. Det er ikke noe unaturlig eller urovekkende i dette. Psykopatens vedvarende tilstedeværelse i dine drømmer trenger ikke å bety at du ikke er gått videre. Det er normalt at mennesker som vi på et tidspunkt var sterkt knyttet til, fortsetter å dukke opp i våre drømmer med (u)jevne mellomrom. Det som kan være belastende, er at vi blir minnet om dem og at de en stund igjen er sterkt tilstede i vår bevissthet.

Noen drømmer hvor psykopaten har en rolle kan være av marerittaktig art, for eksempel hvor psykopaten bærer en maske, antar en monsteraktig karakter (ikke ligner seg selv, men du vet instinktivt at det er ham/henne), truer oss, jager oss eller skader oss. Men det er ikke alltid slik. Personlig har jeg bare en gang drømt en drøm hvor psykopaten opptrer slik. I de fleste drømmene er han/hun ganske enkelt tilstede, som om relasjonen ikke er over.

Her vil jeg gi deg muligheten til å beskrive dine drømmer om din psykopat. Hvilke former antar han/hun i drømmen? Hvor ofte drømmer du? Hvordan opptrer du selv i drømmen? Hvordan har du det i våken tilstand etter en slik drøm? Hvordan tolker du drømmene; tror du at de bidrar til å holde deg knyttet til ham/henne eller er drømmene et resultat av kontinuerlig bearbeidelse?  

Jeg kan begynne med mine egne drømmer. I dag drømmer jeg om psykopaten omtrent en gang i måneden. Noen ganger har han hovedrollen i drømmen, andre ganger er han kun en bifigur. Jeg anser en gang i måneden som ikke spesielt hyppig og andre mennesker som har hatt normale roller i mitt liv men som ikke lenger er der, opptrer omtrent like hyppig. I de fleste drømmene om min psykopat så leter jeg etter ham. Han manifesterer seg med andre ord ikke selv i drømmen, men jeg leter etter ham uten å finne ham og dette er en metafor for hvordan jeg hadde det umiddelbart etter bruddet innen jeg forstod hva han er. I drømmene så kan det virke som om jeg blir tilbakestilt og fortsatt befinner meg på forvirringsstadiet. Forvirring og fortvilelse er som regel også følelsene jeg våkner opp med. Av og til kan jeg våkne opp med sinne eller kanskje lettelse. Selv om jeg hurtig klarer å riste forvirringen av meg, fordi jeg i det virkelige liv ikke lenger er forvirret, så bærer jeg drømmen med meg inn i dagen.

Jeg tror nettopp denne handlingen hvor jeg leter etter ham står så sterkt fordi det var selve bruddet som traumatiserte meg mest. Underbevisstheten forsøker fortsatt - etter flere år - å løse dette mysteriet. Det er forskjellig fra objekt til objekt hva som vi opplevde som vanskeligst. Nå er det din tur til å fortelle om dine drømmer. 

Den psykopatiske kollegaen

Dette emnet har jeg lenge ønsket å skrive om. Selv om en psykopatisk kollega ikke berører deg emosjonelt på samme vis som en psykopatisk partner, venn eller slektning, så er det viktig å forholde seg riktig til ham/henne for å overleve og fungere i en jobbhverdag som fyller en stor del av våre liv, i tillegg til at vi er avhengige av inntekten vi jobber for. Vi kan derfor ikke unngå å samarbeide med psykopatiske kolleger. Alle middels store og større arbeidsplasser har en eller flere psykopatiske medarbeidere, enten på gulvet eller i ledelsen, eller begge steder. Å arbeide sammen med disse personlighetstypene kan være som å forsøke å utføre dine oppgaver i en minebelagt åker i Afghanistan, og er en utbredt kilde til mistrivsel, sykemeldinger og oppsigelser. Ingen ønsker å grue seg til å gå på jobb. Det kan imidlertid hjelpe å identifisere den psykopatiske kollegaen og lære hvordan man kan manipulere vedkommende (ja, psykopaten kan selv manipuleres) til å bli en tålelig kollega.  

Den psykopatiske kollegaen kan gjøre din arbeidsdag sur og vanskelig. Samtidig er det ikke noe alternativ å skifte jobb. De finnes som sagt på de fleste arbeidsplasser. Lær deg derfor å jobbe med dem og ikke for dem. Ikke la dem ta for mye av din energi, energien trenger du til å utføre oppgavene du er blitt betrodd. Husk også at det ikke nødvendigvis er en god idè å blande inn sjefen hvis det oppstår konflikter med en psykopatisk kollega. Hva kan sjefen gjøre? Han/hun trenger konkrete bevis for å kunne dømme en personalsak og det har du som oftest ikke med en psykopatisk kollega fordi de er så slu og gode til å sno seg utenom avvik. I tillegg har mange av dem allerede innyndet seg hos sjefen. De har vært der i mange år mens du er ny. Sjefen er kanskje ikke dum og har skuet lusa på gangen, men har ikke tid til å nøste opp i indisier mellom de ansatte. Dette kan du heller ikke forvente. Lær deg derfor å løse sakene selv. Du kan sågar snu dem til din fordel. Her er noen tips. 

Jeg vil skissere to av de psykopatiske eller nær-psykopatiske personlighetstypene jeg har observert i de jobbene jeg har hatt. Min erfaring er at det finnes variasjoner men at majoriteten kan flokkes inn under en av disse to typene.

-Kollegaen som meget raskt blir venn med deg. Han/hun er ofte den som tar deg best imot i din nye jobb, og hurtig utvisker skillet mellom en profesjonell og personlig relasjon. De virker meget hyggelige og imøtekommende, derfor knytter man seg lett til dem fordi man selv ennå ikke har funnet sin plass i nye omgivelser. Denne kollegaen er meget hjelpsom i starten, viser deg rundt og lærer deg rutinene på din nye arbeidsplass, men husk at dette er for at du skal betro dine faglige svakheter; han/hun ønsker å finne ut om du er en faglig trussel eller om du lett kan manipuleres til å utføre mindre populære oppgaver. Han/hun ønsker også at de er den første du henvender deg til hvis du er i tvil om prosedyrer, slik sørger han/hun for at det er deres måte å utføre arbeidsoppgavene på som blir videreført til nye medarbeidere samtidig som du ser opp til dem. Etterhvert vil den meget hyggelige mottakelsen snu og du vil oppleve små stikk som i begynnelsen vil oppleves forvirrende fordi du fortsatt er overbevist om at den psykopatiske kollegaen som tok deg så godt imot, er lojal mot deg. Innen du blir oppmerksom på at denne personen er farlig, så kan skade allerede ha skjedd og du er dypt involvert i vedkommende, både på jobb og personlig.

Tips: husk at alle psykopater idealiserer, devaluerer og forkaster. Dette gjelder ikke bare psykopater som er på jakt etter en partner. Lær deg å identifisere "kollega-idealisering" som er ekvivalenten til den romantiske idealiseringen, bare at den foregår i andre rammer (i dette tilfellet på jobb). Selv om det er fristende når du er ny i jobben, så ikke umiddelbart knytt deg til den første som stikker seg fram som hyggelig og hjelpsom. Vedkommende kan være en normal og velmenende person, men i så fall har vedkommende intet hastverk med å alliere seg med deg. Du kan derfor ta deg til til å sondere dine nye sosiale omgivelser innen du avgjør hvem som er din tillit verdig. Våg å føle deg litt alene i noen uker i begynnelsen av ditt nye arbeidsforhold. Du skal muligens være der i mange år, noen uker i observerende ensomhet kan derfor være en god investering. Denne typen psykopat-kollega er opptatt av ry og fasade og det kan derfor lønne seg å tidlig sette grenser, forutsatt at du klarer å fange opp hva de gjør. For eksempel kan du ved første overtramp slette vedkommende som venn på facebook. Da har du uten å ytre et eneste verbalt ord fortalt "jeg ser hvem du er, det blir mellom oss men forsøk deg aldri på noe lignende igjen". Dette vil sette et "støkk" i ham/henne fordi de er redde for å få et forklaringsproblem som kan slå sprekker i fasaden (hvorfor er du venn med alle andre på facebook, men ikke dem?), samtidig som de ser at du ikke er så lettmanipulert som de trodde. De vil da ofte forsvinne i det stille og søke etter et enklere objekt. Dere vil på overflaten være høflige mot hverandre men du vil oppdage at de ikke lenger forsøker å trekke personlig informasjon ut av deg.

-Kollegaen som tror det er hans/hennes rett å enten akseptere eller utstøte deg. Vedkommende kan være underlagt deg, din overordnede eller arbeide på samme nivå, det spiller ingen rolle for vedkommende for han/hun kjenner ikke selv sin plass. Dette er arrogante personligheter som ikke forstår at de ikke har noe med hvem du er eller hvordan du utfører jobben. Denne psykopatiske kollegaen forsøker tidlig å markere seg, og kan være kvass og vanskelig helt fra starten. Du vil føle deg litt truet av vedkommende eller observere at han/hun tidlig forsøker å "sette deg på plass". Du kan oppleve deg testet. Du oppdager muligens at denne kollegaen har tett kontakt med sjefen og mye makt på arbeidsplassen. Etterhvert går det opp for deg at den tette kontakten med sjefen er smiger og fordi denne kollegaen tror at han/hun er berettiget en spesiell stjerne. Det kan vise seg at makten vedkommende har blir opprettholdt av en viss form for terror, selv om den kan være meget subtil. Du oppdager at mange unngår denne kollegaen samtidig som han/hun er omgitt av flere som synes å underkaste seg (flygende aper). Denne typen psykopat-kollega er ofte størst og best i alt, både i lidelser og bragder. Ingen har mer allergi enn vedkommende samtidig som ingen har utrettet mer på arbeidsplassen. Lyder kjent?

Tips: denne typen kollega kan gjøre arbeidslivet meget surt for deg hvis han/hun føler du står i opposisjon. På den andre siden så ønsker du ikke å bli vedkommendes nye flygende ape. Det kan lønne seg å tidlig vise at du har egne meninger og ikke føyer vedkommende i ett og alt. Hvis du gjør det riktig, så kan du faktisk få denne personen til å bli din flygende ape istedet for et omvendt scenario, eller et scenario hvor dere står i evig konflikt (det ønsker du ikke med denne personlighetstypen). Du kan få vedkommende til å støtte deg og stå på din side. Hvordan gjør du det? Jo, du mikser opposisjon med oppmuntring. Dette forvirrer ham/henne, men denne typen psykopat elsker smiger og ros og de vil derfor strekke seg etter den. De vil forsøke å imponere deg for å få mer ros. Sørg derfor for å rose vedkommende innimellom, samtidig som du tidlig markerer ditt ståsted. Våg å begrense vedkommendes forsøk på å teste deg; "ok, slik gjør du det men slik gjør jeg det. Punktum.". Utfør dine oppgaver på din egen måte, ikke slik denne kollegaen vil du skal utføre dem. Samtidig gir du ros når vedkommende gjør tingene slik du liker. De vil da se at de ikke har den makten over deg som de ønsker å ha, tvert i mot vil de forsøke å innynde seg hos deg fordi de ser du har integritet og de hungrer etter rosen du er istand til å gi dem. Ha hyggelige men manipulerende samtaler med vedkommende, hvor du ler av vedkommende men får ham/henne til å tro at du ler med dem. Ikke avslør noe personlig om deg selv, det er lov å veilede og mislede, for eksempel kan du si at du liker noe du egentlig misliker eller at du har planer i helgen når du egentlig bare skal være hjemme og slappe av. Du kan også mislede ved å rose vedkommendes dårlige idèer. Gjør du det riktig så vil vedkommende tro han/hun har en god idè og løpe til sjefen eller andre kolleger med den, for å bli møtt med hån eller latter, om ikke ansikt til ansikt så bak deres rygg. Slik bygger du opp respekt for deg selv samtidig som du undergraver deres. 

 

Passiv aggresjon - normalt eller forstyrret?

Å være passivt aggressiv har et ambivalent rykte på seg. Det er en kjent mental forsvarsmekanisme for å unngå direkte konfrontasjoner eller konflikter, og innenfor dette ligger en stor lapskaus av psykologiske årsaker til hvorfor man er passivt aggressiv, fra mildere former for konfliktskyhet via traumer som kan være vanskelige å behandle, til bevisste devalueringsmetoder hos for eksempel skjulte psykopater. Frykt kan være en stor komponent i passiv aggresjon, skam en annen. Manipulasjon en tredje. Det er derfor passiv aggresjon ofte kalles "feig" eller "giftig". La oss se litt nærmere på dette mentale fenomenet.

Vi kan begynne med et eksempel på hvordan passiv aggresjon kan utspille seg.

Person 1 er venn med person 2. Person 1 er passivt aggressiv. 

En dag spør P1 om P2 ønsker å få et produkt som P1 har for mye av, la oss kalle det en gave. P1 spør for å være snill, samtidig ligger det et ubevisst behov hos P1 for å bli anerkjent som nettopp snill og moralsk suveren.

P2 takker ja til gaven. I dagene etter at P1 har lovet P2 gaven, men innen det har passet seg å overrekke produktet, så sier P2 noe som P1 er uenig i. Det handler ikke om noe personlig, men en politisk/idealistisk sak hvor P1 og P2 har forskjellig syn. Istedet for å markere sin uenighet på stedet og bli ferdig med saken så går P1 - som er passivt aggressiv - og brygger på misnøye mot P2 for å være uenig med P1. P1 har vanskelig for å skille sak fra person. P1 opplever uenigheter som personlige angrep og har et behov for at alle skal være enige med h, for ellers klarer ikke P1 å oppleve seg selv som vellikt av andre og dermed heller ikke av seg selv. Misnøyen P1 har mot P2 utvikler seg til et behov for å straffe P2.

P1 finner den perfekte måten å straffe P2 på, P1 vil ikke si noe, h vil ganske enkelt unnlate å gi P2 gaven som P2 var lovet. P1 ønsker at P2 skal undre hvor gaven blir av og om P2 har såret P1. P1 vil ikke fortelle P2 direkte at P1 er såret, men ønsker at P2 skal komme frem til den konklusjonen selv. Kun slik kan P2 legge seg flat og P1 kan opprettholde sitt syn på seg selv som moralsk overlegen. 

En del av P1 vet at beslutningen om å bryte et løfte er smålig og uetisk men rasjonaliserer at "P2 fortjener det". Det er den eneste måten P1 klarer å skape balanse i et sinn som ikke håndterer uenigheter på en sunn måte, men P1 er ikke bevisst dette. I stedet finner P1 en underlig tilfredsstillelse i å markere sin misnøye ved å unnlate å gi P2 den lovede gaven men uten å si noe. Det spiller ingen rolle for P1 at P2 neppe vil forstå sammenhengen mellom den politiske uenigheten for flere dager siden og gaven som uteble, P1 rasjonaliserer ikke at slik telepati er umulig å forvente av P2.  

I denne saken ser vi at P1 opprinnelig har gode intensjoner, men bruker passiv aggresjon i et forsøk på å kontrollere P2 (P1 vil at P2 skal være takknemlig for gaven og dermed føyelig. Når P2 ikke er føyelig så skal h straffes til føyelighet). P1 bruker P2 som et speil for å opprettholde sitt skjøre selvbilde. P2, som ikke er passivt aggressiv, etterspør aldri gaven men biter seg istedet merke til at P1 synes å love ting som ikke holdes. Gaven var aldri spesielt viktig for P2, faktisk følte P2 et lite press til å akseptere gaven. P2 har lagt merke til at P1 har et stort behov for bekreftelse. 

I dette tilfellet skaper passiv aggresjon avstand mellom to personer. P1 overvurderer effekten tilbakeholdelsen av gaven har på P2, for P2 bryr seg ikke nevneverdig om gaven. I stedet stiller det P1 i et dårlig lys å love bort ting som han/hun aldri overrekker. Hvis dette gjentar seg mange ganger, så risikerer P1 å miste vennskapet med P2, men P1 vil aldri se det slik. Han/hun vil i stedet rettferdiggjøre sin passive aggresjon og skylde på P2 for å forlate relasjonen. P1 har i egne øyne bare sluppet for en person som ikke har anerkjent hvor oppofrende P1 i egne øyne er. P1 har muligens plassert seg i den evige offerrollen og synes det er et komfortabelt sted å være. I så fall vil det bli vanskelig å få P1 til å forstå at det ikke er et hensiktsmessig sted. 

Er P1 en skjult psykopat eller innenfor normalen?

Hvis P1 i tillegg til sin passive aggresjon oppfyller flere andre narsissistiske eller psykopatiske trekk så er han/hun mest sannsynlig en skjult psykopat. Med i vurderingen må også tas graden av bevisst manipulasjon og giftighet. Hvor langt er P1 villig til å gå i å straffe P2 for en bagatell? En skjult psykopat er villig til å gå meget langt og bære nag i lang tid, han/hun vil ikke være i stand til å legge selv små uoverensstemmelser bak seg. En passivt aggressiv men normal person vil plages en stund men slippe saken innenfor rimelig tid da hans/hennes normale (men plagede) psyke klarer å regulere seg selv til slutt. P1s grad av selvinnsikt, selvkontroll og refleksjon over egne handlinger vil også spille en rolle i hvorvidt han/hun er normal eller en skjult psykopat. Kanskje er P1 bevisst sin hang til passiv aggresjon og inderlig ønsker at han/hun kunne håndtere uenigheter på en annen måte, men hemmet i sin kapasitet til å forandre seg. I så tilfelle er P1 neppe en psykopat eller narsissist, fordi bevissthetsnivå og intensjon befinner seg innenfor hva som aksepteres som normalt. 

Den pussige og litt ubehagelige kjensgjerningen ved passiv aggresjon, er at det er en egenskap som mange objekter deler med den skjulte psykopaten. Mange psykopatiske objekter er vokst opp i omgivelser hvor de ikke har fått lov til å være uenige med dominerende personer, eller hvor det ikke har vært plass til egne behov og meninger. Objektene har utviklet en forståelig men usunn overlevelsesmekanisme hvor de på overflaten nikker samtykkende, men hvor de på innsiden utvikler en forakt mot den personen som de ikke klarer å markere sin opposisjon overfor. Dette blir vanskelig å forandre på i voksenlivet og de tar sin passive aggresjon med seg inn i nye relasjoner, også relasjoner hvor passiv aggresjon ikke er påkrevet. 

Er da objektet forstyrret? Ikke nødvendigvis og mest sannsynlig ikke. Igjen er det helhetsbildet som må vurderes. Passiv aggresjon alene er ikke en forstyrrelse, det er en uheldig forsvarsmekanisme som kan jobbes med ved bevisstgjøring og et ønske om å finne sunnere reaksjonsmønstre. Mange objekter er meget klare over deres hang til passiv aggresjon og opplever skam som følge av dette. 

Hvis du er passivt aggressiv så kan du gjøre visse grep for å moderere og modellere din hang til å kontrollere andre på denne måten. Lær deg at passiv aggresjon i enkelte tilfeller er uønsket og i andre tilfeller akseptabelt. De uønskede tilfellene er for eksempel i sosiale lag hvor du ikke klarer å markere dine behov. Må du trengende på toalettet men sier at du kan holde deg? Sier du at du er mett når du egentlig er sulten? Ønsker du å bo på et annet hotell enn dine venner foreslår, men sier likevel "ja, det hotellet er fint"? I slike tilfeller kan du ikke senere laste dine venner for å ha gått imot dine ønsker og behov. Lær deg heller å fortelle hva du mener. At "ja betyr nei" skaper en indre fortvilelse i deg, i tillegg til forvirring hos dine venner som de i lengden ikke forstår og ikke kan leve med. Aksepter at det er ditt ansvar at dine behov blir uttrykt. Klarer du ikke å frembringe dem så ikke føl skam, men drep også et bryggende misnøye mot dine venner som ikke kan lese dine tanker. Både skam og nag går til syvende og sist kun utover deg selv og du blir stående alene når dine omgivelser gir opp å tolke dine dobbelsignaler. 

La oss så ta for oss et eksempel hvor passiv aggresjon er akseptabelt. Du har giftige venner som behandler deg dårlig, men du klarer ikke å fortelle dem det. I stedet bærer du nag til dem og til slutt trekker du deg brått eller langsomt ut av relasjonen. Det plager deg at du aldri fikk fortalt dem hvorfor du gikk. Kanskje de har forsøkt å kontakte deg etter bruddet men du har ignorert henvendelsene, du ønsker dem bare bort og håper at de vil la deg være i fred. Dessuten våger du ikke å konfrontere dem med din misnøye med dem. Derfor føler du deg feig. Kanskje ville du blitt behandlet bedre hvis du hadde markert dine behov på normalt vis? Du skammer deg over din unnvikenhet. I dette tilfellet er det fullstendig akseptabelt å forholde deg taus. Dine venner har behandlet deg dårlig og de fortjener ingen forklaring. Mest sannsynlig trenger de heller ikke en forklaring, for de vet hvordan de har behandlet deg. De ønsker bare å beholde deg som deres søppeldynge. I slike tilfeller kan du trygt legge all skam til side. Du er ikke feig. Du er i din fulle rett i å forlate relasjonen bak deres rygg, du skylder dem ingenting. 

Jeg håper denne litt vanskelige teksten har bidratt til noe innsikt i dette emnet.  

 

Psykopatens syv blikk

En skriftlig oppsummering av søndagens youtube-video. Så langt har jeg identifisert syv blikk som skiller psykopaten fra normale mennesker. Hvis leseren kommer i tanke om flere som ikke kan flokkes under de nevnte blikkene, så utdyp gjerne i kommentarfeltet. 

Kartleggingsblikket. Psykopaten studerer og iakttar objektet, spesielt i begynnelsen av relasjonen. I idealiseringsfasen kan det intenst tilstedeværende blikket virke smigrende, for aldri har noen vært så oppmerksom på objektet, det intenst lyttende uttrykket oppfattes som oppriktig og varm interesse for objektet. Men dette blikket kan også være ubehagelig og objektet får en fornemmelse av å bli overvåket og studert både ansikt til ansikt og bak sin rygg. Psykopaten mangler de fintfølende sosiale antennene som regulerer normale menneskers måte å betrakte andre på. I tillegg opplever ikke psykopaten ubehag av å stirre en annen i øynene. Psykopaten kan derfor holde blikket på en måte som gjør at objektet føler seg avkledd. Kartleggingsblikket er delvis bevisst manipulasjon, delvis en systematisk og effektiv måte å samle informasjon om objektet på; fakta, sårbarheter, personlige egenskaper og særegenheter som psykopaten legger seg på minnet og senere i devalueringsfasen vil bruke mot objektet. 

Det karismatiske/hypnotiske blikket. Viser seg også mest i idealiseringsfasen. Dette blikket er ofte hva som fanger objektet. Objektet blir noe skremt men mest tiltrukket av dette blikket, som synes å ha en hypnotisk effekt - objektet klarer ikke å motstå å bli trukket inn i psykopatens verden. Karismaen kommer av en attraktiv selvsikkerhet hos psykopaten og en opplevelse av at han/hun er spesiell og unik. Objektet ønsker ubevisst å være en del av det som gjør psykopaten så spesiell, derav tiltrekningen. Psykopaten gir objektet en opplevelse av å selv være spesiell ved å befinne seg innenfor psykopatens intimsfære. Psykopaten sier med dette blikket "jeg er spesiell og dermed er du også spesiell så lenge vi er sammen, det er oss to mot verden". Dette blikket bidrar sterkt i opprettelsen av det psykopatiske bånd, som objektet under NK har så store problemer med å slite fordi objektet mister sin opplevelse av å være spesiell når det ikke lenger får være i nærheten av psykopaten. Det hypnotiske blikket er bevisst styrt av psykopaten og brukes ikke mot andre enn den som psykopaten ønsker å fange. Det karismatiske blikket er delvis ubevisst og kan oppleves av flere enn primærobjektet, ganske enkelt fordi den åpne psykopaten ikke kan skjule sin opplevelse av å være spesiell og dette vil stråle ut gjennom øynene.

Det arrogante/foraktfulle blikket. Vil ofte dukke opp etterhvert som devalueringen starter. Hos åpne psykopater så er dette blikket merkbart helt fra begynnelsen. Psykopaten enten klarer ikke eller ønsker ikke å skjule sin selvopplevde grandiositet og berettigelse. Blikket avslører hans/hennes nedlatende syn på andre mennesker. Det er et ubehagelig blikk og en forsmak på rovdyrblikket men uten den samme intensiteten. Hva det imidlertid gjør er å få objektet til å gå på nåler. Det er et dømmende blikk som styrer objektet uten å ytre et ord. Objektet vil automatisk korrigere sin opptreden og bli mer føyelig som følge av dette blikket. Blikket kan også brukes mot andre enn primærobjektet hvis psykopaten ikke ser noen gevinst i å smigre dem, som regel folk som psykopaten vurderer som under seg på rangstigen, det vil si de fleste. Blikket er delvis bevisst manipulasjon men for mange psykopater er det ganske enkelt deres habitualblikk - blikket de har mesteparten av tiden uten å tenke over det. 

Det tomme blikket. Er synlig kun i korte øyeblikk hvor psykopaten ikke kan speile noen eller innen han/hun har rukket å riste en personlighet på plass, for eksempel de første sekundene om morgenen når psykopaten er nyvåken. Noen hevder at psykopaten også har dette blikket når han/hun er alene. Hva det kommer av er at psykopaten er ingen, han/hun har ingen egen personlighet og dette speiles av og til i blikket. Det tomme blikket er noe annet enn det fjerne og åndsfraværende blikket som normale mennesker kan ha når de faller i staver. Det tomme blikket minner mer om blikket til en batteriløs robot. Objekter forteller at i disse øyeblikkene så er det som om psykopaten ikke gjenkjenner objektet eller sine omgivelser, men uten den synlige forvirring som kjennetegner blikket til normale mennesker når de er desorienterte. Det er i stedet et kaldt blikk som avslører den manglende sjelen bak blikket og kan sammenlignes med en hai. Det er i så måte et skremmende blikk. 

Det skadefro blikket. Dette blikket blir synlig når psykopaten har sabotert noe for noen, manipulert noen på en effektiv måte eller ført noen bak lyset. Sistnevnte fungerer som en bekreftelse på at masken fungerer, og psykopaten tolker dette som at han/hun er en dyktig bedrager - noe de tilstreber. Blikket vises også hvis noen rundt psykopaten begår feil selv om psykopaten ikke er innblandet, det bekrefter likevel psykopatens syn på seg selv som feilfri og bedre enn andre. Psykopaten elsker at andre mennesker begår tabber eller opptrer som villige marionetter for ham/henne. Dette gir psykopaten verdifull NF i form av skadefryd og kommer til uttrykk i blikket som en blanding av glede og ondskap. Normale mennesker kan også oppleve skadefryd og denne er ikke i vesen forskjellig fra den psykopaten opplever. Forskjellen ligger i intensjon, hyppighet og intensitet. Psykopaten nærmest gløder. Skadefryd gir dem en meget potent rus (NF) og de oppsøker derfor denne opplevelsen igjen og igjen. De vil iscenesette sabotasjer for andre, for å gjenoppleve rusen.

Det uskyldsrene blikket. Dette blikket er hovedsaklig ubevisst hos psykopaten og er et uttrykk for deres opplevelse av uskyld. Til tross for at de står bak alvorlige overgrep så er psykopatens samvittighet ren, og dette stråler ut gjennom øynene som hos et uskyldig barn. Denne kombinasjonen av selvopplevd uskyld til tross for grove overtramp er karakteristisk for den antisosiale forstyrrelsen; kombinasjonen i seg selv er forstyrret og krever et meget forstyrret sinn som kan akseptere en slik motstridende mental konflikt. Fordi dette hovedsaklig er et ubevisst blikk så vises det ikke i forbindelse med bestemte situasjoner, utover at psykopaten synes å være tilfredsstilt når dette blikket vises. Blikket beskrives ofte som "søtt" og er nærmest uimotståelig for empatiske objekter. Dette blikket er ene og alene ansvarlig for at psykopaten unnskyldes for hans/hennes ugjerninger langt på overtid. Objektet opplever et moralsk dilemma da han/hun kanskje ser ugjerningene men bagatelliserer dem som rampestreker til et lite barn og føler at konsekvensene ikke kan overskride de som er akseptable for et lite barn, til tross for at psykopaten er godt voksen.

Rovdyrblikket. Det skumleste og mest avslørende blikket av alle. Vises ikke ofte, men kommer i forbindelse med maskefall. Maskefall kan skje tilfeldig ved at psykopaten et øyeblikk glemmer å beholde masken på, eller bevisst ved at objektet har gjort noe spesielt foraktfullt (i psykopatens øyne). Et bevisst maskefall vil ikke skje før psykopaten er klar til å forkaste objektet. Det er et meget ubehagelig blikk lik et rovdyr som er klar til å angripe og fortære byttedyret. Blikket avslører to ting; 1) hvem psykopaten egentlig er, og 2) hvilke følelser han/hun faktisk har for objektet. Det er åpenbart ikke snakk om kjærlige følelser slik objektet er blitt forledet til å tro, men forakt, misunnelse, vemmelse, avsky og hån. Dette egentlige synet som psykopaten har på objektet har vært der hele tiden og det er meget vanskelig for objektet å akseptere den forvirrende sannheten. Uansett er det svært viktig å forlate relasjonen med psykopaten når man først har fått servert dette blikket, selv om man umiddelbart ikke forstår hva det betyr. Det kan være hensiktsmessig å gi seg tid til å planlegge flukten slik at psykopaten ikke fatter mistanke, men likevel med hast i bevisstheten. Det kan stå om helse og økonomi, sågar livet. 


 

Illusjonen om å elske psykopaten frisk

Hva fikk oss til å tro at vi kunne forandre et voksent menneske i relasjonen med psykopaten? Hadde vi et behov for å bevise noe for oss selv, for omgivelsene eller for psykopaten? La oss diskutere det i dag. 

Det er verdt å gjenta; hvem som helst kan bli et offer for psykopaten. Spesielt erfarne psykopater som kjeder seg ønsker større utfordringer. De plukker gjerne ut ressurssterke objekter med meget klare personlige grenser. Psykopatens selvoppnevnte utfordringer blir å bryte ned objektets sterke grenser. Noen av leserne vil muligens kjenne seg igjen i denne kategorien. Majoriteten av objektene tilhører imidlertid en annen kategori; de tolerante, snille, empatiske og søkende sjelene som har mye å gi, men muligens et utilstrekkelig selvbilde som søker bekreftelse. 

Mange av oss trodde vi hadde funnet den bekreftelsen i psykopaten, i hvert fall i begynnelsen da vi ble idealisert. Da en karismatisk og ofte fysisk tiltrekkende person syntes å plukke ut nettopp oss til å være hans/hennes ledsager så trodde vi at våre bønner var blitt hørt, at våre oppofringer gjennom mange år endelig skulle gi avkastning. Dette var personen vi hadde ventet på og han/hun var som sendt fra oven. Følelsen av å ha blitt belønnet for å ha vært snille og tolerante var nok til å gjøre oss nærmest religiøse, og spilte på en barnslig tro på at julenissen faktisk eksisterer og at snille gutter og jenter får hva de fortjener til slutt. Var vi naive? Absolutt. Men ikke dumme. Naivitet og dumskap er ikke det samme. Faktisk er mange empater mer sosialt intelligente enn de fleste, med sterkt utviklede sosiale antenner som fanger opp energier og signaler som går mange hus forbi. Det er heller ikke noe i veien med å ha håp. Håp er viktig, det kan drive oss langt. Mange av oss håpet på at nettopp en slik person som psykopaten presenterte seg som, skulle dukke opp til slutt. Da han/hun faktisk syntes å gjøre det så ble vi ekstatiske.

Det var derfor meget vanskelig å slippe håpet da psykopaten etterhvert snudde og viste oss sin mørke side. Det er bare naturlig at vi klorte oss fast og tviholdt på en falsk sannhet som gjorde oss så ekstatiske. Noe annet ville være å innse at "nei, jeg ble ikke belønnet denne gang heller" og måtte slippe drømmen for å lete videre. Mange av oss hadde på det tidspunktet allerede ventet meget lenge og var begynt å bli slitne og rådville av ventingen. 

Derfor gjorde vi vårt beste for å se om ikke vi kunne blidgjøre psykopaten ved å tjene, føye, tolerere, akseptere og være tålmodige. Mange av oss ble oppmuntret av psykopatens løgnhistorier om ekspartnere eller venner som ikke holdt mål, slik skulle i hvert fall ikke vi være! Vi ville bevise at nettopp vår varme og toleranse var bedre enn deres. Vi skulle vise ham/henne at det finnes gode og hederlige mennesker i verden som ikke svikter eller skuffer og som står løpet ut selv når det stormer. Vel, stormene kom, iscenesatt av psykopaten, men det forstod vi ikke umiddelbart. Vi merket imidlertid stormene på kroppen, og etterhvert oppdaget vi at det av en merkelig grunn bare stormet rundt oss. Alle andre inkludert psykopaten hadde en skyfri himmel over seg. Den lange og vonde oppnøstingen av sannheten skulle begynne.

Den er vi kommet langt med nå. For mange av oss så er psykopaten en saga blott for lenge siden. Hva kan vi lære av dette når vi med NK og ermene oppbrettet trasker videre i livet? Med mindre vi har forseglet oss selv i en boble (som ikke anbefales) så vil jo livet fortsette med å piske et og annet vindkast i ansiktene våre. Slik er livet for de fleste. Vi vil fortsatt møte allverdens folk og fe. Vil vi forsøke å elske noen frisk igjen?

Mest sannsynlig ikke. Jeg håper i hvert fall ikke det, for det betyr at vi ennå ikke har lært denne meget dyrebare lærdommen. Man kan ikke forandre et voksent menneske. At vi overhode trodde og håpet at det var mulig må vi ta en runde med oss selv på. Psykopaten bedro oss og det må han/hun ta på sin kappe. Psykopaten er imidlertid (forhåpentlig) borte og vi skal leve videre med oss selv, helst uten å gjøre den samme feilen igjen. Det kan gavne oss å forstå at det er spilt tid å gi et voksent menneske uendelig med sjanser til å forbedre seg. Hvis noen har bevist at de ikke har et moralsk kompass så vil de ikke plutselig utvikle ett, bare fordi de har møtt deg. Det betyr at uansett hvem det gjelder; psykopaten, nye partnere eller venner -  har de vist seg uhederlige, giftige eller upålitelige så tro dem første gang! Ikke la det gå år og dag i håp om at deres misbruk kun var en engangsforeteelse. Spesielt hvis de selv ikke synes å være bevisste deres oppførsel og ikke ber om unnskyldning. Det er ikke slik at de "sikkert er lei seg inni seg" for hvordan de oppfører seg, det er ikke godt nok. Kanskje har de problemer med å uttrykke seg. Javel, så synd for dem. Men det er i så fall deres problem og ikke ditt. Ditt eneste problem er hvis du har tungt for å uttrykke deg. Slutt å unnskylde voksne mennesker. Når man er 20, 30 eller 40 år så skal man være ferdig oppdratt. Basta. 

Vi må også ta et oppgjør med vår egen narsissisme. Og da snakker jeg ikke om den forstyrrede narsissismen. Jeg snakker om den delen av vårt ego som tror at vi kan gjøre dårlige mennesker til gode mennesker. Hvor kommer dette egentlig fra? Hvorfor tror vi på dette? Hva får oss til å tro at vi er så spesielle at vi kan klare hva ingen andre har fått til? Hvis vi møter en vanskelig person på 30 år, så har vedkommende allerede hatt hundrevis av mennesker i livet sitt; foreldre, søsken, slektninger, venner, kolleger, sjefer, klassevenner, lærere og mange andre. Hva får oss til å tro at ingen av dem har klart å lede vedkommende inn på rett spor, men at vi skal klare det? Hvis vi trenger et prosjekt i form av et menneske vi ønsker å forbedre så er dette faktisk vårt behov for å kontrollere en annen. I beste fall handler det om at vi har udekkede behov som aldri vil bli oppfylt på den måten vi tror. Vi trenger i så fall å starte et helt annet sted, med å forbedre oss selv. Begynn med å elske deg selv, så vil det ikke lenger være så viktig om andre gjør det. Du vil hurtig slippe mennesker som viser at de ikke respekterer deg. Du vil ikke ha behov for å bevise at du fortjener respekt. For du har den allerede - fra deg selv, og det er den viktigste respekten du kan få. 

"Hvordan kan jeg innføre NK mest mulig skånsomt?"

Kommentarfeltet under teksten i går har igjen avlet gode og viktige spørsmål. Jeg har dessverre ikke kapasitet til å svare på alle spørsmålene. Heldigvis er leserne kunnskapsrike og flinke til å svare hverandre. Mange av spørsmålene fortjener egne tekster slik at flere får nytte av både spørsmål og svar. Kommentaren jeg vil trekke frem i dag lyder i sin helhet slik:

Hei. Jeg kunne trenge et lite råd om hvordan mest skånsomt starter en nk med en psykopat. Personen jeg tenker på har vært en "venn" i mange år. Forholdet har vært preget av de typiske syklusene.. vennlighet, løgn, degradering m.m. Etter en pause har personen nok en gang tatt kontakt med meg. Når jeg nå forstår hva jeg har blitt utsatt for tenker jeg å innføre NK. Hvordan gjør jeg dette mest skånsomt.. for meg? Bør jeg fortelle han at jeg ikke ønsker mer kontakt for så å gjennomføre NK, eller bør jeg ganske enkelt la vær å svare?

NK er ofte noe vi kvier oss for. Det krever viljestyrke, selvdisiplin og ikke minst en likegyldighet for hvordan motparten reagerer. Når vi ønsker å gjøre NK skånsom for oss selv, så er det egentlig den som er målet for NK vi ønsker å skåne. Det er ofte snakk om uberegnelige, slu og dramatiske personer og vi frykter for reaksjonen deres. Dette er forståelig. Mange reagerer på NK med rabalder og man skal ha nerver av stål for å klare å innføre NK med slike personer, noe mange objekter ikke har etter opptil flere år med en person som har gjort oss engstelige og skvetne.

Derfor er det så viktig å minne oss selv på at NK er ikke for å skåne den skadelige personen, men for å skåne og beskytte oss selv. NK er i sin natur ikke skånsom, den er brutal, definitiv og konsekvent. Det vil si at det finnes ingen "mild" form for NK. Du gir med NK et meget sterkt signal til den gjeldende personen at du ikke ønsker å ha ham/henne i livet ditt. Det er selve styrken i dette signalet som er viktig og kan ikke gjøres skånsomt. Du ønsker ikke å skape tvil om din intensjon. Hvis det ikke kommer klart og tydelig frem at det er slutt mellom dere, så vil motparten ikke ta budskapet på alvor. Det vi kaller "oversvevinger" vil derfor bli forsøkt, og hvis ikke du har gjennomført NK på korrekt vis så vil oversvevingene slippe gjennom og nå deg.

Mange lurer på om det går an å trappe ned kontakten fremfor å bryte tvert. Kan man på en måte bare fase ut relasjonen på skånsomt vis og nærmest uten at motparten merker at du blir borte? Jeg forstår at dette er en mer behagelig måte å innføre NK på. Hvem ønsker de ubehagelige konfrontasjonene som kan oppstå med NK? Hva hvis motparten er en kollega som du må forholde deg til, eller en person som hyppig har besøkt deg og derfor hundre prosent sikkert vil dukke opp på din dør hvis du plutselig blir borte?

Problemet er at en "mild" form for NK ikke eksisterer. NK er enten eller. Har man en begrenset form for kontakt (som av og til er nødvendig, for eksempel med en kollega eller med en person man har barn med) så er det ikke NK men LK (lav kontakt). Problemet med LK er at det faktisk er tyngre arbeid enn NK, derfor skal LK benyttes fremfor NK kun i de aller nødvendigste tilfellene. Har man LK med en psykopat eller annen giftig person, så vil vedkommende hele tiden forsøke å bryte gjennom dine barrierer. Her er ett eksempel på hvordan de gjør det.

Jeg forsøkte å innføre LK med en giftig venn jeg hadde hatt i mange år. Jeg forsøkte i det stille å kutte ned på mengde samvær, antall telefonsamtaler og også lengden på telefonsamtalene. Jeg merket at den gjeldende vennen begynte å bli mindre giftig, mer innyndende og føyelig. Men bemerk at dette er noe de gjør når de merker at du er i ferd med å glippe, og jeg var forberedt på dette. Men manipulasjonen er meget subtil og ikke så lett å stå i mot, selv om du er oppmerksom og bevisst. Det som skjedde var at under en av våre stadig færre telefonsamtaler så fortalte jeg om en ferietur jeg skulle på. Og uten at jeg egentlig forstår hvordan, så hadde denne vennen plutselig invitert seg selv med på turen, og jeg hadde samtykket ikke bare i å reise med ham, men sågar hente ham innen turen, fordi han ikke ville kjøre sin egen bil. 

Dette er hva de får til hvis vaktholdet ditt ikke til enhver tid er helt på topp. De klarer å snikinvolvere seg i ditt liv på ny. De gjør det med smiger og påtatt velvillighet. Men så snart du slapper av, så begynner giften igjen å sive ut. Dette er det eneste alternativet til NK og er ikke å anbefale, fordi det i lengden vil kreve mer av deg enn engangstiltakene som NK innebærer.

NK gjort på korrekt vis gjør at du aldri får se reaksjonen til målet. Blir han/hun rasende? Spiller ingen rolle, for du har innført NK og vedkommende får ikke tak i deg, hverken direkte eller via andre. NK er meget omfattende, men verdt det. For å minne leserne på omfanget av NK så kan vi her repetere de praktiske tiltakene ( i tillegg kommer emosjonelle og mentale tiltak, men de er omtalt i en annen tekst).

Minimumskrav:

-Bytte telefonnummer. Ja, dette er faktisk et minimumskrav, noe mange ikke har forstått. Det hjelper ikke å blokkere den andres nummer. Da kan han/hun bare benytte en annen telefon for å nå deg. I tillegg til å bytte telefonnummer så må det nye nummeret gjøres skjult, d.v.s. ikke tilgjengelig på gule sider heller andre offentlige nummeropplysningskilder f.eks. skriver noen sitt nummer på facebook profilen. Dette er fyfy. I tillegg må arbeidsplass og venner informeres om å ikke oppgi ditt nummer til noen de ikke vet hvem er. 

-Blokkere personen på alle sosiale medier. Det aller beste er å få den andre personen til også å blokkere deg, ellers kan du bli fristet til å oppheve blokkeringen og da er du like langt. Hvis ikke dette virker, du har fortsatt tilgang til vedkommendes profiler og ikke klarer å stå i mot fristelsen til å titte, så må du fjerne deg selv fra sosiale medier fullstendig, enten midlertidig eller permanent.

-Kutte kontakten med alle felles venner og bekjente. Fjern dem fra facebook og gjem deg hvis du ser dem på gaten, intet mindre!

-Hvis personen klarer å nå deg til tross for dine tiltak, så aldri svar. Ikke "nei", ikke "slutt å kontakte meg", ikke ett eneste ord. 

-Ikke åpne opp døren for andre enn de som du vet skal komme. Informer alle dine venner om at de må avtale besøk på forhånd. 

Husk at dette bare er minimumskravene. Noen må i tillegg flytte bosted og bytte jobb for å klare å opprettholde NK. NK er med andre ord meget omfattende og ikke noe man kan ta lett på. Det er likevel nødvendig for å skåne deg selv. Så som et kort svar på leserens kommentar så vil jeg si;

NK kan ikke gjøres skånsomt. NK er i seg selv skånsomt.  

 

Hvis du liker denne eller andre tekster på bloggen, så husk å klikke "liker". Husk at det er antall reaksjoner som sprer tekstene, både til medlemmer av gruppen og til utenforstående. Ved å "like", dele eller kommentere så bidrar du til å øke allmenkunnskapen om psykopati, gratis og effektivt. På forhånd takk. 

"Jeg mener at min eks er psykopat, men hvordan kan jeg vite det sikkert?"

Dette spørsmålet ble stilt i kommentarfeltet under forrige innlegg. Det er et forståelig og meget vanlig spørsmål. Hvis vi skal innføre NK - ofte motvillig - så vil vi gjerne være sikre på at det er en god grunn til det. Aller helst ønsker vi en slags garanti for at personen vi forlater virkelig er forstyrret.

I 98 prosent av tilfellene så vil den gjeldende ikke ha noen formell diagnose. Jeg tror jeg har sett kun to eller tre tilfeller her på bloggen hvor leserne forteller at narsissisten eller psykopaten faktisk har sin diagnose på papir fra en behandler. For alle oss andre så må vi stole på vår kunnskap og virkelighet for å innføre NK med ro og trygghet.

Med å stole på vår virkelighet så mener jeg at du må tro på hva du har sett med egne øyne og hørt med egne ører, uavhengig av hva andre har opplevd. Det hjelper lite å søke bekreftelse hos felles venner, psykopatens slektninger eller dine slektninger. Psykopatens egne venner og slektninger vil mest sannsynlig beskytte psykopaten og ofte også delta i tåkeleggingen av deg; "det er ingenting i veien med NN, han/hun er bare litt sær". De vil bagatellisere psykopatens opptreden og insinuere at du har oppfattet feil og overdriver dine mistanker. Derfor må du stole på din egen virkelighet. Dine egne venner og slektninger vil i de fleste tilfellene heller ikke støtte deg, for de har kun sett psykopaten med masken på, med andre ord den sjarmerende utgaven. 

Enten vi er forbannet på psykopaten eller fortsatt forelsket i ham/henne, så jobber vi ikke bare mot andre men også mot oss selv. Hvis vi elsker psykopaten så ønsker vi å tro at vedkommende er normal. Å innse at han/hun er forstyrret er det samme som å erkjenne at ingenting mellom dere var ekte og at psykopaten aldri vil komme tilbake til deg på den måten som du inderlig ønsker og håper. Å legge håpet dødt er en tung prosess. Vi ønsker derfor i det lengste å tro at vedkommende er normal, så vi ikke behøver å miste håpet. Også når vi er sinte på psykopaten så betyr en "diagnose" at vi aldri vil få en unnskyldning eller avklaring som vi sårt trenger. I lang tid går vi derfor i motbakke med oss selv mens kognitiv dissonans river i oss, innen brikkene faller på plass. 

Det er meget viktig å ikke undertrykke eller bekjempe sirenene som forteller deg at noe er alvorlig galt med din eks, nåværende kjæreste, venn eller slektning. Selv om du har klart å bryte kontakten, så vil gamle hendelser fortsette med å varsle deg. Disse varslingene skal du lytte til. Det som skjer hvis du går for lenge uten å bearbeide de røde flaggene, er at minnene blir diffuse og fjerne, du husker ikke lenger de små men viktige detaljene og vil etterhvert miste din evne til å med sikkerhet overbevise deg selv. Du vil da lenge, kanskje resten av ditt liv, lure på om du forlot "ditt livs kjærlighet" av de riktige årsakene. Du risikerer livslang kjærlighetssorg. I verste fall kan det føre til at du går tilbake til psykopaten. 

Samtidig må din erkjennelse ikke komme for tidlig. Man trenger en viss avstand til relasjonen for å se den klar og tydelig. Du har lenge stått med begge ben i manipulasjon og forvirring. Din normalitetssans er derfor forstyrret både under relasjonen og den umiddelbare tiden etter bruddet. Gi deg selv derfor litt tid til å få begge føtter plantet i virkeligheten innen du konkluderer. 

Det bør med andre ord ikke gå for lang tid, men heller ikke for kort tid, før du faller til ro med din erkjennelse.

Når du etter en passende periode med kognitiv dissonans og tilegnelse av kunnskap er rimelig sikker på at din psykopat treffer blink på en diagnose, eller er meget nær, så slå deg til ro med det. Minnene om vedkommende vil som sagt etterhvert bli fjerne og du kan begynne å tvile. Da er det viktig å holde fast ved den sikkerheten du hadde; "det spiller ingen rolle om jeg vingler nå, for en gang var jeg sikker og jeg hadde rett". La beslutningen være tatt.

Selv om du er i tvil om den gjeldende oppfyller kriteriene for en fullbåren forstyrrelse, men helt klart har flere sterke trekk, så betyr ikke det at det er i orden å fortsette relasjonen. Husk at lista for å bli klassifisert som forstyrret er høy, og det skal den være. En person kan derfor være meget skadelig og giftig lenge før en diagnose hadde blitt oppfylt. Hvis en person har forvirret deg, gitt deg ubehag, såret deg, bedratt deg eller uten forklaring vært taus for så å komme tilbake som om ingenting har skjedd, så er dette nok til å beskytte deg selv og innføre NK. Det faktum at du overhodet har lett deg fram til denne bloggen eller andre kilder som kan gi deg svar, betyr at du ikke har hatt kontakt med en normal eller god person. Normale mennesker fører oss ikke til slike nettsteder. 

Hvis noen behandler deg som søppel så spiller det ingen rolle om de ville fått en diagnose. Spesielt hvis det er snakk om en person som påstår at de elsker deg, men med handling viser noe helt annet. Spør deg selv, hvorfor vil du ha en slik person i livet ditt? Hvis du føler deg avhengig av vedkommende og synes det er veldig vanskelig å bryte kontakten til tross for at du kan se at du blir behandlet dårlig, så er dette også en sikker indikasjon på at denne personen må du forlate. Normale mennesker hekter oss ikke på samme vis som forstyrrede mennesker gjør.

Hvis du leser kriteriene til diagnostiseringen av en psykopat (eller en narsissist) og så ærlig du kan være nikker gjenkjennende til mange av trekkene som beskrives, så trenger du ikke mer bevis enn det. Da spiller det ingen rolle om din venn er en psykopat, narsissist, borderline eller julenissen. Du trenger ikke noe papir fra en profesjonell behandler. Og aller minst; du trenger ikke en innrømmelse fra psykopaten selv eller noen fra hans/hennes fortid. Det er ikke tilfeldig at du synes at mange kriterier passer på vedkommende. Disse trekkene ble ikke observert hos normale mennesker. Normale mennesker kan ha islett av to eller tre trekk, men med sunn fornuft så ser du forskjellen. Stol på deg selv. Når du gjør det så trenger du ingen formell diagnose. For du vet. Selv om du kanskje er den eneste i hele verden som har forstått det om vedkommende. La det bli din hemmelighet. Ikke bruk tid på å overbevise andre. Det er ikke nødvendig. Nå kan du beskytte deg selv og de som står deg nærmest. 

Hare 8/20; Ufølsom og mangler empati

Vi er kommet til nummer åtte i serien med fokus på de faktiske kriteriene som blir brukt til diagnostiseringen av en psykopat. På bloggen fokuserer vi både på de formelle kriteriene som brukes av behandlere og de uformelle kriteriene som ofte bare fanges opp av primærpartneren eller nær familie. Det er viktig å ha kunnskap om begge. Vi gjør det for å vite hvem vi har nær oss som oppfyller kriteriene og hvem som ikke gjør det. Vi er på bloggen opptatt av å øke kunnskapsnivået slik at "psykopati" blir brukt om riktige personer og ikke om personer som ikke har denne alvorlige forstyrrelsen. Vi vet at begrepet ofte blir misbrukt og feilbrukt. Narsissistisk personlighetsforstyrrelse diagnostiseres etter litt andre kriterier enn psykopati, men mye er felles. Dere som ønsker å lære mer om kriteriene for narsissistisk personlighetsforstyrrelse kan begynne her: https://no.wikipedia.org/wiki/Narsissistisk_personlighetsforstyrrelse .

Psykopaten er ufølsom og mangler empati. Dette visste vi forsåvidt fra før. Som flere av de andre kriteriene så gjennomsyrer også dette kriteriet hele psykopatens opptreden og kriteriene flyter ofte over i hverandre slik at flere trekk kjennetegner samme opptreden og mønster. Den manglende empatien gjør psykopaten i stand til å tenke kun på seg selv, og ute av stand til å forestille seg hva objektet går gjennom. Mange hevder at psykopaten evner å ha en slags "kald empati". Hva det betyr er at psykopaten kan forestille seg hva som skjer med objektet men uten å kunne oppleve de samme følelsene. Personlig tror jeg dette er riktig, ellers hadde ikke psykopaten vært istand til å iscenesette så effektiv og omfattende manipulasjon og devaluering som han/hun gjør.

Den manglende empatien gjennomsyrer som sagt det meste av hva psykopaten foretar seg. Nærmest alt psykopaten gjør kan brukes som eksempel. I skrivende øyeblikk pågår en interessant debatt under forrige innlegg, hvor leserne diskuterer at psykopaten ikke likte å få umeldt besøk. Mange faktorer forårsaker dette, blant annet behov for kontroll eller utroskap. Men det er den manglende empatien som gjør at psykopaten er villig til å sende en person som har brukt tid og krefter på å oppsøke ham/henne personlig, på dør. Det samme gjelder når psykopaten forkaster et primærobjekt og fortsetter som om objektet aldri eksisterte. Det er manglende empati som gjør at psykopaten synes det er iorden å latterliggjøre objektet foran andre, eller utøve psykisk og fysisk vold uten anger. Det er også viktig å forstå at den fraværende empatien bunner i psykopatens manglende evne til refleksjon. Det som gjør at normale mennesker tar seg tid til den mentale jobben som behøves for å nøste seg fram til hvordan andre har det, er psykopaten hverken interessert i eller kapabel til. 

Psykopaten er ufølsom. "Ufølsom" er negativt ladet i dagligtale og brukes ofte synonymt med usympatisk. Det er dog ikke helt riktig definisjon. Ufølsom betyr ganske enkelt "uten evne til å føle". Så enkelt er det. Psykopaten har ikke evne til å føle de dype følelsene som driver oss andre, som kjærlighet, sorg, glede og hat. Ja, legg merke til det siste. Mange tror at psykopaten hater, men dette er han/hun altså ikke istand til å føle. Hva psykopaten ifølge forskere føler, er muterte versjoner av de grunnleggende følelsene, det vil si meget korte og overfladiske emosjoner som stoppet opp og aldri ble utviklet til de dype følelsene som normale mennesker føler. Flyktige øyeblikk av tilfredsstillelse (istedet for glede), forakt (istedet for hat) og irritasjon (istedet for sorg). Der hvor normale mennesker opplever dype strømninger så føler psykopaten kun en kort gnist. Det kan forklare hvorfor psykopaten er rasende det ene øyeblikket, for så fem minutter etterpå synes å ha glemt at han/hun nettopp angrep objektet. Den manglende evnen til empati forklarer hvorfor psykopaten ikke forstår at objektet ikke ønsker å være vennlig mot psykopaten etter et slik angrep. Den flyktige og overfladiske følelsedybden gjør at psykopaten allerede har glemt konflikten, han/hun forstår imidlertid ikke at objektet ikke glemmer like fort og blir irritert over at det ikke skjer. 

Noe som er viktig å alltid ha i bakhodet, er at ufølsomheten kombinert med den manglende empatien i praksis gjør psykopaten til en menneskelig robot. Det er kort sagt snakk om en kunstig intelligens iført menneskedrakt av kjøtt og blod. Dette er vanskelig å fatte når man har hatt en psykopat nær seg over tid, for det oppleves så ekte, som et fullverdig og sårbart menneske, men det er det altså ikke. Psykopaten ligner på oss, snakker som oss, lukter som oss, beveger seg som oss, men er ikke oss. 

           "In some respects they are like the emotionless androids depicted in science fiction, unable to imagine what real humans experience." (fra "Without conscience" av Robert Hare)

Psykopaten er ikke bare en robot, men en potensielt farlig robot. Husk at hvis man mangler empati og følelser, så er man i stand til å gjøre hva som helst mot et annet menneske. 

           "Because of their inability to appreciate the feelings of others, some psychopaths are capable of behavior that normal people find not only horrific but baffling. For example, they can torture and mutilate their victims with about the same sense of concern that we feel when we carve a turkey for thanksgiving dinner." (fra "Without conscience av Robert Hare)

Jeg håper dette kapittelet har satt noen tanker i gang hos deg som leser, for nå skal du gjøre resten av jobben selv. Dere som befinner dere i kognitiv dissonans kan ha nytte av å gjøre en liten skriveøvelse nå. Finn frem penn og papir og skriv ned episoder som du mener forklarer din psykopats manglende evne til empati og følelser. I tillegg til at selve refleksjonen og nedskrivingen fungerer terapeutisk, så kan dine nedskrevne notater hentes frem når du fremover sliter med lengsel etter psykopaten og vakler i NK. 

Jeg kan begynne.

Jeg vet at psykopaten manglet empati da han mobbet meg for min femininitet og syntes det var helt ok. Han syntes ikke å forstå hvorfor jeg reagerte negativt på at han moret seg på min bekostning. I stedet syntes han jeg var humorløs som ikke kunne le sammen med ham - av meg selv. Episoden viste en dyp mangel på evne til å oppleve situasjonen fra mitt ståsted.

Psykopaten var ufølsom hele veien. Det viste seg spesielt godt helt på slutten av relasjonen, da jeg tryglet om et avsluttende ord med ham som han aldri innvilget. Men allerede fra begynnelsen kunne jeg se at han aldri ble dypt påvirket av noe. Alle hans verdier var materielle eller de handlet om kropp og utsèende. Han klarte ikke å føle glede over den kjærligheten jeg viste ham.

Jeg vet at psykopaten er ufølsom fordi han aldri savnet meg etter vi skiltes, til tross for at vi hadde nærmest vokst sammen fra første dag vi møttes og det skjedde på hans initiativ. Det var ekstrem "påkobling" men ingen tilknytning. Ingen normale mennesker kan ha en så tett symbiose uten å utvikle følelser. Psykopaten gjorde aldri det.​ 

Din tur. Lykke til :)

 

Hvis du liker denne eller andre tekster, så husk å klikke "liker". Del også gjerne. Husk at det er antall reaksjoner som sprer tekstene, både til medlemmer av gruppen og til utenforstående. Slik kan du enkelt og gratis bidra til å øke allmenkunnskapen om psykopati. På forhånd takk.

 

Frykter psykopaten å bli avslørt?

Tankene mine i denne teksten er avlet av en spennende debatt i kjølvannet av forrige tekst. Der ble spørsmålet stilt om psykopaten frykter å bli eksponert for hva han/hun er - nemlig en psykopat, narsissist eller sosiopat. Er det slik at psykopaten bevrer av tanken på at omgivelsene blir oppmerksomme på hva som befinner seg bak masken? Leserne virker splittet i dette spørsmålet. I dag vil jeg fortelle hva jeg mener om dette temaet. Enkelte ting jeg skrev i den debatten vil bli gjentatt her. 

Spørsmålet om psykopaten føler frykt er egentlig nokså grundig besvart. Psykopaten føler ikke frykt. Det er fordi frykt er tett knyttet til skam. Psykopaten har aldri følt skam. Narsissisten derimot opplevde på et tidspunkt så dyp skam, at han/hun måtte skape en ny og falsk personlighet for å overleve skammen. Dette skjedde meget tidlig i livet, som regel innen to års alder. Narsissisten bruker resten av sitt liv på å unngå å oppleve skam igjen. Deres falske personlighet beskytter dem mot skam, ved å bygge opp et grandiost og berettiget selvbilde - nokså likt det selvbildet som psykopaten har. Det betyr at både psykopaten og narsissisten føler seg hevet over alle andre, og unntatt regler som gjelder for "allmuen". Fordi psykopaten har et grandiost selvbilde, så frykter han/hun ikke sosialt stigma. Hvorfor skal en arrogant regent bry seg med hva undersåttene tenker om ham/henne? Undersåttene har kun med å adlyde. Dette er psykopatens forhold til omgivelsene. Jeg vil at leseren skal bite seg merke i dette, det vil bidra til å forstå resten av denne teksten.

Frykt henger også sammen med erkjennelsen at vi er dødelige. Psykopaten vet at han/hun skal dø, men velger å ikke forholde seg til det. Tvertimot gjør forstyrrelsen at psykopaten føler seg fysisk uovervinnelig. For eksempel oppfører psykopaten seg ofte skjødesløs i trafikken, tar sjanser og kjører meget fort. Psykopater oppsøker ofte ekstreme situasjoner, han/hun hopper gjerne inn i en fysisk slåsskamp, eller de dyrker risikosport, for eksempel strikkhopping. Psykopaten kjeder seg meget lett. Han/hun føler seg ikke levende og trenger meget høy stimulans for å få den minste utskillelse av adrenalin. Dette, sammen med opplevelsen av uovervinnelighet, gjør at psykopaten ikke føler frykt i fysisk farlige situasjoner. Blant annet forsker det amerikanske forsvaret på muligheten til å benytte seg av dette trekket hos psykopater til å plassere dem i høyrisiko krigsoperasjoner. 

Psykopaten frykter altså ikke farlige situasjoner eller sosialt stigma. Likevel har vi terapeuter og erfarne objekter som i bøker, på nett og youtube hevder at psykopaten frykter å bli eksponert. Jeg har alltid stilt meg litt undrende til dette, samtidig har det vært trøstende å lese og høre at psykopaten frykter noe og at han/hun dermed også kan rammes. Jeg har dog aldri fått dette til å stemme med mine egne opplevelser eller grundig forskning omkring psykopatens psyke. I dag er min personlige konklusjon at de som hevder at psykopaten frykter eksponering, går i den samme fellen som vi alle har gått i; nemlig å projisere normale egenskaper over på psykopaten. Vi gjorde det under relasjonen med psykopaten og også lenge etter bruddet. Vi analyserte hans/hennes opptreden utifra normale prinsipper. Det var dette som gjorde hele relasjonen og etterløpet så forvirrende. Vi fikk jo ingenting til å stemme. For å forstå psykopaten så må vi legge alle normale prinsipper til side. Psykopatens indre er en labyrint som normale mennesker knapt kan bevege seg i, det skiller seg så markant fra vårt eget. Derfor må vi forstå at når vi tillegger psykopaten en frykt for å bli avslørt, så er det normale prinsipper vi projiserer over på psykopaten. Å frykte er noe normale mennesker gjør. Å vite at man har en dårlig personlighet og frykte for å bli eksponert er en normal egenskap som henger sammen med sosialt stigma (som psykopaten ikke opplever), skam (som psykopaten ikke har) og samvittighet (som psykopaten definitivt ikke har). 

En leser påpekte at psykopaten og narsissisten befinner seg på et spektrum. Ja, det er riktig. Og et sted på det spekteret så vil psykopatens trekk bli så omfattende og mange at vedkommende vipper over en grense og blir klassifisert som forstyrret. Det betyr at mange mennesker vil ha noen få eller sågar mange trekk, og likevel befinne seg innenfor normalen. Det betyr også at de som befinner seg lenger ned på spekteret, vil ha evnen til å oppleve frykt og skam. Dess lenger ned på spekteret vedkommende befinner seg, jo mer frykt og skam er vedkommende i stand til å føle. Motsatt så vil evnen til frykt og skam svinne og til slutt bli helt borte, når man befinner seg i den andre enden av spekteret. Husk at selv om din partner, forelder, kollega eller venn ikke oppfyller tilstrekkelig med kriterier til å være forstyrret, så kan vedkommende likevel være så vanskelig og skadelig at du må forlate relasjonen. Det betyr at enkelte objekter som har vært sammen med mildere varianter av psykopater og narsissister, ganske riktig kan ha observert tegn til frykt.

Jeg husker den eneste gangen jeg så noe som lignet frykt i min psykopat. Det var en kveld jeg hadde fått nok av ham og ba ham om å forlate min leilighet. Jeg gjorde det ikke på en ufin måte. Jeg var likevel bestemt og unnskyldte meg med at jeg måtte legge meg for natten. Han fikk et drag i ansiktet som minnet om frykt, og lenge tolket jeg det dithen. Men hva det snarere var, var forbauselse. Forbauselse kan av og til mistolkes som frykt, ved at en person blir forfjamset og mister sitt selvsikre fotfeste. Det er nemlig slik at den psykopatiske forstyrrelsen ganske enkelt ikke klarer å bearbeide avvisning. Selv en liten og nokså normal avvisning som å bli bedt om å gå hjem fordi kvelden er over, er så komplett uforståelig for psykopaten at han/hun blir midlertidig satt ut av spill. Man kan si at avvisning får dem til å kortslutte. Det er fordi den grandiose selvoppfattelsen blir rammet. Avvisning forårsaker derfor en narsissistisk skade som deretter fører til narsissistisk raseri. Det er derfor psykopaten blir nærmest psykotisk hvis du forlater relasjonen først. Men bemerk; heller ikke dette handler om frykt. Det handler om en besettelse av å vinne og få siste ord. Men hvis man virkelig ønsker å ramme dem, så er avvisning og snu dem ryggen det mest effektive man kan gjøre.

La oss avslutningsvis snakke om svertekampanjen. Mange mener at psykopaten sverter den som har observert et maskefall (som regel primærobjektet) fordi han/hun frykter å bli avslørt. Svertingen er altså et forsøk på å komme objektet i forkjøpet. Prinsippet er enkelt; folk har en tendens til å lytte til den som gjør seg til et offer først. Hvis psykopaten sverter først, så stiller det objektet i et mistenkelig lys fordi objektet var for sent ute. Objektets avsløring vil derfor minne mer om brannslukking enn om sannheten. Vi er dessverre innrettet slik at hvis vi først har gitt vår sympati til noen (psykopaten) så er det nærmest umulig å omstille oss til å også forstå motparten. Psykopaten vil da "vinne" ved å sverte først.

Så hvorfor sverter psykopaten, hvis det ikke er utifra en frykt for å få sitt omdømme spolert? Det er riktig at fasaden er viktig for psykopaten. Både den materielle og kosmetiske fasaden er viktig, i tillegg til sosialt omdømme og profesjonelt ry. Vi må likevel ikke trekke den konklusjonen, at psykopaten frykter at fasaden skal sprekke. Det handler snarere om irritasjon, raseri og ubeleilighet hvis dette skjer. Psykopaten vil ved en eksponering ikke klare å manipulere lenger og vil ofte flytte bosted for å starte med nye omgivelser. Psykopaten vil derfor gjøre seg umake for ikke å bli avslørt, men det handler ikke om frykt. Når psykopaten sverter et objekt som har sett bak masken så er det fordi han/hun ønsker å forsikre seg om at omgivelsene fortsatt kan manipuleres.

Jeg hører og leser også ofte at psykopaten begynner svertingen når objektet skal forkastes. Også dette er en myte. Det kan skje at svertingen starter først når psykopaten er lei av objektet, men like vanlig er det at svertingen pågår fra første dag, altså allerede parallelt med at objektet idealiseres. Husk at psykopaten egentlig aldri liker objektet. Objektet er valgt på grunn av det som under normale omstendigheter kalles positive egenskaper, som tillit, varme, kjærlighet, empati, latter og smil. Egenskaper som representerer lys der hvor psykopaten representerer mørke. Psykopaten tiltrekkes av lyset. Det fascinerer ham/henne og han/hun ønsker å oppta disse egenskapene, absorbere og fortære dem. Men samtidig forakter psykopaten objektet for å besitte dem. Misunnelse sitter sterkt i psykopaten. Psykopaten ønsker å ødelegge hos andre, hva han/hun ikke har selv. Jeg vil derfor påstå at svertekampanjen handler om misunnelse og ikke om frykt.

 

Opplyser om et nummerskifte i Hjelpetelefonen. Telefonen har to nummer - et primærnummer og et sekundærnummer. Primærnummeret skal alltid benyttes først og er det samme som før. Sekundærnummeret kan benyttes ved vedvarende opptattsignal innenfor åpningstidene. Sekundærnummeret vil framover være 41223420.

Bør man konfrontere psykopaten?

Med det så mener jeg å fortelle psykopaten at man vet hva han/hun har gjort, eventuelt også hva han/hun er og at man ikke finner seg i en slik behandling. Man vil gjøre det tydelig hvorfor man forlater relasjonen. Mange tror at fordi denne siste nødvendige oppvasken uteble, så kommer man ikke videre. Jeg forstår dette behovet. Når man er blitt dårlig behandlet av noen, så er det viktig for kropp og sjel å gi vedkommende en verbal overhaling innen man sier adjø for godt. Blir denne muligheten tatt fra oss så kan det gjøre oss syke. Man vil at vedkommende skal vite hva de har gjort galt. Man trenger å "toe sine hender".

Bør man strebe etter å gjøre dette også med psykopaten? Det korte svaret er nei. Det er hovedsaklig to grunner til at dette er nytteløst.

1) Psykopaten får NF (narsissistisk forsyning) av din reaksjon. Det spiller ingen rolle om du er sint, gråtende eller skuffet. Alle emosjoner gir NF.

2) Psykopaten vet hva han/hun har gjort. Du behøver ikke å fortelle dem det. Husk at de fleste av psykopatens krumspring og bedrag er kalkulerte og planlagte.

La oss ta for oss den første årsaken. "Hva hvis jeg klarer å konfrontere psykopaten uten å vise følelser" spør du kanskje. Vel, selv om du gjør ditt beste forsøk så er det lite trolig at du klarer å være det steinansiktet som er nødvendig for at psykopaten ikke skal få NF ut av deg. Husk at relasjonen med psykopaten var en emosjonell berg- og dalbane. Det er en grunn til at vi ønsker vi kunne konfrontert vedkommende, og den involverer nettopp følelser. Du vil ikke klare å skjule dette ved veis ende. Psykopaten snapper opp den minste stemmebrist, ett sekunds flakkende blikk eller ørlite famling med hender. Jeg husker en telefonsamtale med min P. Jeg var lei meg for enda en svikefull ting han hadde gjort men forsøkte å være gråstein (jeg hadde på det tidspunktet aldri hørt om gråsteinmetoden, men jeg ønsket å skjule min skuffelse). Men han kommenterte lynkjapt "jeg synes du lyder nedfor?". Det er fordi han lyttet etter noe, hva som helst, som kunne gi ham NF.

Vi kan også ta for oss den delen av en konfrontasjon hvor du forteller psykopaten at du har oppdaget at han/hun er en psykopat eller narsissist. Bør du gjøre det? Vi har jo etterhvert lært at især narsissisten frykter å bli avslørt for hva som befinner seg bak masken. Vi blir fortalt dette på youtube, i mange bøker og på nettsteder. Det kan derfor være fristende å fortelle ham/henne at du er ikke dum, du har vært en grundig og flittig detektiv og har funnet en alvorlig forstyrrelse som passer som hånd i hanske på ham/henne, og kanskje du sågar ønsker å indirekte true med å avsløre ditt funn for verden. Vel, for det første så tror jeg det er en myte at alle psykopater og narsissister går rundt og er vettskremte for å bli avslørt for hva de er. Jeg tror mange av dem er likeglade, og noen er direkte stolte av deres tilstand, enten de er klare over den formelle diagnosen eller ei. For det andre så kan vi ta et eksempel i form av den ultimate avsløringen, nemlig min bok (og forøvrig alle som har publisert noe om deres mishandlere). Selvfølgelig hadde jeg en liten skadefro drøm om å forkynne det for min P på ett eller annet vis at nå var hans oppførsel kringkastet for hele Norge. Jeg kunne jo sågar sendt ham en kopi, eventuelt anonymt (da kunne jo boken være sendt av hvem som helst selv om den var skrevet av meg). Men jeg må skyte inn at det aldri var en plan jeg ville sette ut i live, den ble aldri større enn en liten tanke som jeg moret meg med. En grunn er som jeg tidligere har fortalt, at jeg fryktet for represalier. En annen grunn var det en venn som minnet meg på. Han sa "tror du ikke bare han hadde fått en enorm mengde NF av å vite at det var skrevet en bok om ham?". Jeg tror denne vennen har meget rett. Jeg tror at sjansen for et enormt raseri er reell. Men jeg tror også at vedkommende hadde fått blåst opp sitt ego noe voldsomt av en slik oppmerksomhet. For vi vet at psykopaten ikke føler skam. Han ville derfor aldri skammet seg over hva som står om ham i boken. Derimot hadde han følt seg meget betydningsfull.

Jeg kjenner en som også skriver en blogg om "sin" psykopat. Han forteller at psykopaten har oppdaget bloggen og sågar kontaktet ham. Psykopaten aksepterer bloggen men forsøker å styre noe av innholdet. Min venn lar seg selvfølgelig ikke styre, men det viser så tydelig hvordan en psykopat kan reagere på en slik omfattende og offentlig avsløring; nesten med stolthet og med ønske om å bidra og være "deleier". Med andre ord, de vil ha en del av æren for at vi kan lage en blogg, bok eller andre former for publiseringer, på grunn av dem.

Mitt råd til deg som leser, er derfor å slå fra deg ethvert nagende ønske om å plukke opp telefonen og få lagt inn et siste sannhetens ord innen du innfører NK. Jeg vet hvordan det er, man formulerer en liten (eller stor) avskjedstale for sitt indre øre igjen og igjen. Legger til setninger, forandrer på gamle. Slik blir det en liten form for besettelse. Men nå vet du at en slik avskjedstale er nytteløst. I beste fall vil den fungere på normale mennesker; de som har samvittighet og evne til å reflektere over hva du sier. På psykopaten derimot, så vil dine veloverveide ord falle døde til jorden. Hva du istedet kan gjøre, er å skrive din flotte tale ned på papir. Du kan beholde den i en skuff eller du kan lese den høyt for deg selv i en liten renselseseremoni og deretter la den brenne opp (i en peis eller utendørs). Kanskje du har lyst til å ha en venn tilstede, det er opp til deg. 

Deretter bør du tenke over hvorfor du har hatt et slik enormt behov for konfrontasjon. Dette skiller seg nemlig fra brudd med andre mennesker som har behandlet oss dårlig. I disse tilfellene har vi ikke hatt behov for å konfrontere dem, vi har bare vært glade for å få dem ut av livet og uten å ofre dem en eneste tanke gått videre. Vi har vært likeglade med hva de tenker etter at relasjonen var over. Hvorfor er det ikke slik med psykopaten? Jeg vil nå komme med noen forslag til hvorfor jeg tror det egentlig ikke handler om behov for en konfrontasjon, men et tildekket ønske om noe annet.

-Det er ikke et behov for konfrontasjon, men et ønske om avklaring. Vi håper at vi i en slik samtale skal få svar på noen av de vanskelige og forvirrende spørsmålene vi strir med. Jeg har tidligere skrevet en tekst om hvorfor vi aldri vil få den avklaringen vi så sårt ønsker oss av psykopaten. Jeg vil her kort repetere at psykopaten lyver og manipulerer. Han/hun har gjort det hele tiden og vil ikke plutselig bli ærlig og hederlig kun fordi du trenger en verdig avslutning. Psykopaten har aldri lindret noen av dine plager (kanskje bortsett fra helt i begynnelsen av idealiseringsfasen). Han/hun har derimot bevisst styrt relasjonen mot dens dramatiske endelikt. Tror du virkelig at det venter trøst og oppklarende ord, fra en som bevisst har styrt dere til avgrunnen?

-Det er ikke et behov for konfrontasjon, men for hevn. Du bærer så mye sorg og smerte i deg på grunn av denne personen at du ønsker å se vedkommende brenne. Det blir fullstendig feil å se ham/henne gå videre som om du aldri eksisterte, når de etterlot deg som et vrak. I tillegg utviser de en manglende ydmykhet for deres oppførsel som kan få blodet til å koke. Husk at arrogansen er et uttrykk for deres forstyrrelse. Husk også at deres nye liv ikke er lykkelig på den måten du tror. De gjentar bare et manuskript hvor du tidligere spilte en rolle, men nå er skrevet ut. Nå er deres liv en ny episode med nye skuespillere. Det er en fantasiverden, et spill for galleriet. Du ønsker egentlig ikke å delta i noe slikt. Hvis du konsumeres av hevntanker, så råder jeg deg til å lese teksten om dette temaet fra desember 2015.

                "I know that many survivors get temporary satisfaction from one-upping the narcissist in some way. However, this satisfaction is often short-lived because who wants to compete emotionally with someone who lacks empathy and remorse for a lifetime? In the long-term, we shouldn`t strive to get direct revenge on our pathological partners through physical or emotional retaliation because any attention, even negative attention, will stimulate the narcissist`s ego and ignite their narcissistic rage, causing them to up the ante on their manipulative, controlling and abusive antics. It also theoretically builds the case against you in any court case in which your narcissist is involved." (fra "Becoming the narcissist`s nightmare" av Shahida Aradi)

-Det er ikke et behov for konfrontasjon, men et håp om gjenforening. Du tror at hvis du får sagt hva du har på hjertet, så vil psykopaten plutselig forstå hvor det gikk galt og proklamere at han/hun ønsker å fortsette relasjonen med deg. Vel, selv om det er sårt, så vil ikke dette skje. Det har samme årsak som ovenstående; det er ingen tilfeldighet at det har kommet til brudd, psykopaten har bevisst styrt dere dit. Av og til kommer psykopaten tilbake. Vi vet at for mange så repeterer syklusen seg, psykopaten kommer tilbake for å gjenta en kort idealisering, lang devaluering og enda en forkasting. Men han/hun kommer ikke tilbake for å bygge opp det livet sammen som du ønsker og trenger. Du skjønner, psykopaten elsker deg ikke. Han/hun liker deg ikke engang. Vedkommende har bare latet som for å trekke noen goder ut av deg. I realiteten forakter psykopaten deg på det sterkeste fordi du representerer lys der han/hun representerer mørke. Det vil aldri bli en gjensidig og kjærlig relasjon med en slik person.

Mine siste kontakter med psykopaten falt innenfor siste kategori. Jeg valgte mine ord med omhu i frykt for at de ville støte ham. Innerst inne ønsket jeg å formilde bruddet og dermed med et håp om at han snart ville snu og forstå at det var en feiltakelse å la meg gå så lett. Det skjedde dog aldri, og det plaget meg lenge at mine siste ord til ham var så vakre. Det fortjente han ikke. Men den gang visste jeg ikke hva han er. I dag har jeg forsonet meg med at jeg aldri fikk sagt sannheten. Egentlig burde jeg ikke sagt noe overhodet. Jeg er likevel fornøyd med at et ukvemsord aldri kom ut av min munn. Jeg har mitt på det tørre, og han har fått en umulig oppgave med å sverte meg uten å lyve og fantasere.

Uansett hva som ble den siste dialog mellom deg og psykopaten, så tror jeg du kan slå deg til ro med det. Det spiller ingen rolle hvilke avskjedsord du heller ønsket deg. Brudd måtte det bli uansett (selv om du ikke ønsket det den gang). Da spiller det liten rolle hvilke avskjedsord som ble brukt. Ingenting biter på psykopaten, annet enn dine følelser. La det gi deg en indre tilfredsstillelse at psykopaten aldri kan næres av deg igjen. Legg derfor behovet for konfrontasjon bak deg. Intet er et mer effektivt budskap til en psykopat, enn taushet.

 

Hvis du liker denne teksten og andre tekster på bloggen, så husk å klikke "liker". Husk at det er antall likerklikk, reaksjoner og kommentarer som sprer tekstene. Facebook fungerer slik at jo flere reaksjoner, dess flere får se teksten. Dette gjelder også de som følger bloggen, teksten dukker ikke automatisk opp hos dem uten reaksjoner fra andre. Derfor er jeg takknemlig for "likes". I tillegg til at det genererer visninger hos dere som følger bloggen, så vil den også dukke opp i feeden til deres venner. Slik sprer vi budskapet sammen, helt gratis. På forhånd takk.  

 

 

 

Når vi tåkelegger oss selv

For å gjenoppfriske, så er tåkelegging (eng. gaslighting) når psykopaten får oss til å tvile på vår virkelighet og hukommelse. For eksempel kan psykopaten påstå at du har sagt eller gjort noe du ikke kan huske at du har sagt eller gjort, og på en så overbevisende måte at du til slutt tror at du husker feil og psykopaten husker rett. Psykopaten kan også påstå at bilnøkkelen har ligget i krukken i gangen hele tiden, når han/hun bevisst la den der for ti minutter siden. Plutselig en lørdag ettermiddag så kan psykopaten spørre deg "er du snart klar for festen?". "Hvilken fest" spør du fullstendig fortumlet. "Festen med min kollega og hennes partner. Jeg fortalte deg det jo på tirsdag. Du sa det var greit". Du kan seriøst ikke huske at du takket ja til en slik fest, og begynner å tvile på din egen oppfattelse av virkeligheten. Du klarer ikke å påstå at det aldri har skjedd, for psykopaten er så overbevisende. Så ender det med at du i tillegg til en meget ubehagelig følelse av å tvile på deg selv, må kaste deg rundt for å gjøre deg klar til en fest du ikke var forberedt på og dessuten ikke har spesielt lyst til. Du hadde gledet deg til en kveld hjemme. Nå må du istedet pynte deg, smile og være underholdende, ellers får du høre hvor kjedelig selskap du var etter hjemkomsten. Psykopaten får NF av å se hvor stresset du blir.

Tåkelegging er bevisst fra psykopatens side. De tåkelegger så rutinemessig at det nærmest skjer automatisk, de har likevel lynskarp hukommelse og full kontroll på hva som faktisk er blitt sagt og gjort. De vet derfor når de påstår noe annet, at det er løgn. Når vi tåkelegger oss selv så skjer det ikke fullt så bevisst. Det er likevel samme egenskap vi har i oss som tillater at tåkelegging både innefra (av oss selv) og utenfra (av andre) er mulig. La oss snakke om det i dag. 

Forrige tekst handlet om nødvendige avslutninger, om hvordan det er vanskelig for mange av oss å legge døde relasjoner eller faser i livet bak oss. Noen av oss knytter oss lettere og dypere til mennesker og steder enn andre. Vi henfaller til nostalgi og vemod hvis noe eller noen vi har hatt ikke lenger er der. Det er viktig å være bevisst at enkelte av oss må jobbe hardere for å la fortid forbli i fortiden. Derfor vil jeg gjøre oppmerksom på ytterligere en psykologisk mekanisme som binder oss. 

På engelsk finnes det et begrep som kalles abuse amnesia. Jeg har tidligere nevnt dette fenomenet en eller to ganger her i bloggen. På norsk kan det best beskrives som en slags mishandlingshukommelsessvikt, men det blir en lang og tung oversettelse. Så la oss kalle det misbruksamnesi. Misbruksamnesi vil si at vi etter en stund glemmer at noen har såret eller skadet oss. Det er snakk om en slags psykologisk beskyttelse som gjør at gode minner blir fremtredende og vonde minner trekker inn i bakgrunnen. Her kommer en engelsk beskrivelse fra nettstedet outofthefog.website;

Abuse Amnesia is a strange occurrence which is common among people who have been chronically abused. When a chronically abused person is interviewed or asked about how they are treated by the abusive person they are close to, they will often generalize a positive response. This positive response could be interepreted as denial, but it is also likely that the abuse victim just doesn't remember all the things they have been through.

Abuse amnesia is a natural outcome of Confirmation Bias, where information which contradicts what a person wants to believe is neglected or forgotten quickly and information which confirms a belief is amplified and paid attention to. Abuse amnesia is common in situations where a person is still invested in the success of the relationship and is "rooting for" the abuser to turn the corner, for the situation to improve and for the relationship to succeed.

It is common when an abuse victim is given an opportunity to talk at length about their experiences in a validating environment that they begin to remember traumatic events which they had previously forgotten.

Egentlig er misbruksamnesi en fin egenskap for å unngå å bære på dårlige minner og traumer. Men når det handler om en psykopat eller narsissist så vil denne egenskapen jobbe mot oss.

Ikke alle har like stor evne til misbruksamnesi. Den jobber sammen med andre egenskaper som tilgivelse, forsoning og troen på at alle mennesker som har gjort urett ønsker å gjøre bot. Den henger også sammen med konfliktskyhet og manglende evne og vilje til å sette oss selv først; vi ønsker ikke å gjøre et stort nummer av noe. Mennesker med trygg forankring i deres virkelighet og en sylskarp oppfattelse vil ikke lide av misbruksamnesi i like stor grad, ei heller de som lett bærer nag - for de holder regnskap over all rett og urett. I forrige tekst så skrev jeg om hvordan vi går tilbake til mennesker som vi egentlig har forlatt, fordi vi savner dem. Det er misbruksamnesi som gjør dette mulig. Ikke fordi alle mennesker i vår fortid har misbrukt oss, men det var likevel en grunn til at vi forlot dem. For eksempel kan vedkommende ha vist seg svikefull eller uærlig - i små doser innenfor det normale, men likevel noe vi ikke kunne leve med. Fordi vi  er "bærere" og ikke klarer å legge dem bak oss så bevarer vi dem i hjerte og hjerne, og etterhvert som tiden går så blir minnene om dem tiltakende rosenrøde, vi glemmer hvorfor vi kuttet vedkommende fra våre liv og kontakter ham/henne igjen, eller vi svarer imøtekommende på henvendelser fra dem.

Det var misbruksamnesi som gjorde at min psykopat nummer 1 klarte å overtale meg til å bli med på en reise med ham, åtte år etter at han behandlet meg meget dårlig. Jeg husket ikke lenger behandlingen som så dårlig som den egentlig var, tenkte "jeg hadde nok noen svin på skogen jeg også, "nå er vi dessuten eldre og mer modne begge to" og husket ham som en gammel venn, istedet for den manipulatoren han var og fortsatt er. 

Misbruksamnesi trenger ikke bare å handle om mennesker. Det er den samme mekanismen som gjør at vi for eksempel husker en ferie som veldig god og begynner å ønske oss tilbake til samme sted. Til slutt bestiller vi en ny tur og først når vi kommer frem så begynner vi å huske dårlige episoder, og at egentlig var ikke den forrige reisen så god som vi trodde. Faktisk burde vi aldri bestilt en ny tur til det gjeldende stedet. 

Det kan også skje på restaurant at vi bestiller en rett som vi innbiller oss at vi liker, men når vi får den servert så husker vi at "åja, det stemmer, egentlig var jeg misfornøyd med den retten". Kanskje husker vi sågar hele restauranten i feil lys, og egentlig trivdes vi ikke så godt der. Kanskje var betjeningen dårlig og toalettene i ustand. Selvfølgelig har ikke restauranten eller betjeningen der misbrukt deg, men det er viktig å se at din evne til å glemme dårlige opplevelser spenner vidt og påvirker flere aspekter av livet ditt enn en relasjon med en psykopat.

Misbruksamnesi gjør det meget enkelt for psykopaten å få deg til å tro at en urett mot deg aldri ble begått. Psykopaten vil selv aldri innrømme en slik urett, og fordi de ikke kan føle skam så vil de meget raskt gå fra å behandle deg stygt til å late som om alt er som før. Hvis du i tillegg har en evne til misbruksamnesi så vil du lett "go with the flow" selv om du merker at noe kjennes galt. Den kjappe overgangen fra maskefall til normalitet forvirrer deg, men oftest er du så glad for at stormen har passert at du ganske fort både glemmer og tilgir uretten som ble begått; "nå er han/hun jo god igjen". Hva har vi da? Ikke bare èn, men to personer som later som om alt er normalt. Slik danser psykopaten og objektet videre. 

Vi som er spesielt utsatt for misbruksamnesi trenger å være ekstra bevisste når vi opplever urettferdighet eller skuffelser. Si gjerne høyt til deg selv "dette stedet har dårlig service, hit vil jeg ikke tilbake", eller "denne personen har gått over streken, han/hun vil jeg ikke se igjen". Vi husker faktisk ting vi bevisst har sagt høyt til oss selv, for i tillegg til å huske talte ord så tvinger det oss til å forholde oss meget klart til hendelser. I tillegg til å si det høyt, så kan du skrive episoder ned, slik at hvis du en stund senere (måneder eller år) kommer i en situasjon hvor det er aktuelt å se en person eller et sted du tidligere har avskrevet, så kan du hente fram dine notater. Vær også litt kritisk til din egen overbærenhet. Spør deg selv "hvorfor ble det egentlig slutt mellom oss?" og ikke gå videre før du husker årsaken. Du vil bli forbauset over hvor lett det med slike hjelpemidler er å huske gamle hendelser på en tydelig og realistisk måte. 

Vi kan også oppleve påvirkning fra andre som ikke har samme oppfattelse av personer, hendelser og steder som oss, eller som forsøker å bagatellisere våre erfaringer; "SÅ dårlig var vel ikke den filmen, du tåler å se den igjen". Uten trygg forankring i egen virkelighet så kan det da være lett å la seg overtale til å gi personer og steder en ny sjanse. Også her kan det være lurt å ha notater tilgjengelig. Du kan også gi gode venner eller slektninger en oppgave; du kan be dem om å minne deg på hvordan du hadde det med en person, jobb eller et sted, hvis du noengang vurderer å returnere til noe du har dårlige erfaringer med. Det kan føles flaut og som at du ikke stoler på deg selv, men det er en nødvendighet fordi dine gode egenskaper som tillit, tilgivelse og kjærlighet i slike tilfeller ikke beskytter deg.

 

Hjelpetelefonen søker ekstravakt. Det er snakk om en avløserfunksjon hvor en person kan ha telefontjeneste et par hele uker i året i tillegg til enkelte (lang)helger når den faste telefonvakten trenger ferie og pause. Det krever derfor en viss kapasitet. Vi søker en person som har egne opplevelser med psykopater og et rimelig høyt kunnskapsnivå. Du må ha bearbeidet din egen opplevelse i den grad at en telefonsamtale kan handle om innringer. Du bør være snakkesalig men uten taletrang. Arbeidet er frivillig, med andre ord ulønnet. Jeg vil dog skrive under på at dette er givende og lærerikt arbeid. Interesserte kan henvende seg på mail til psykogkj@hotmail.com. Både kvinner og menn oppfordres til å søke.  

Nødvendige avslutninger

Kanskje en merkelig tittel når noe nettopp har begynt. Vi er tre dager inne i det nye året. Noen liker å tenke at man da starter med blanke ark, som om en menneskeskapt dato sletter alt det gamle. Det er nok ikke helt slik, man bringer både seg selv og all gammel bagasje med seg inn i det nye året. Egentlig er ingenting nytt bare fordi en menneskeskapt dato bikker over i et nytt tall. Tvert imot, alt er blitt eldre. Til og med barnet som ble født dagen før er allerede blitt eldre. Dog skjer noe som ikke er menneskeskapt, nemlig at naturen begynner på en ny syklus med årstider. Og hvis man vil, så kan man bruke det som en metafor til å "starte på nytt" sammen med naturen. Det er heller ikke noe i veien for å bruke årsskiftet til å sette seg nye mål. Kanskje du innførte NK med psykopaten i 2017, da kan 2018 bli det første hele året med NK. Kanskje har du ennå ikke klart å innføre NK, da kan 2018 bli det året du faktisk klarer det. Kanskje er det lenge siden du innførte NK, men du har ennå ikke klart å begynne på noe nytt som å komme ut av skallet, reise eller begynne å jobbe igjen. Da kan 2018 bli året hvor du tar steget. Da kan et nytt år brukes som motivasjon. Vel å merke så lenge du ikke lar deg knekke hvis du ikke klarer dine mål. Til slike fallitter har vi 2019.

I dag vil jeg skrive litt om temaet "å avslutte noe". Denne gang mener jeg ikke å bryte med psykopaten, vi er alle grundig skolert i at det er nødvendig. Jeg tenker mer på mennesker og ting som binder oss, sånn generelt. Eksperter på psykopatiske relasjoner sier alle det samme; hvis du oppdager at du har hatt en intim relasjon med en psykopat, så gransk hver eneste relasjon du har hatt og fortsatt har, inkludert med dine foreldre. Dere som ennå ikke har gjort denne jobben, bør bruke nyåret til å gjøre den. Sjansen er stor for at du har omgitt deg med psykopater, narsissister og giftige mennesker hele livet. Er det mulig, spør du? Er de virkelig så mange? De er mange nok til å fullstendig omringe enkelte spesielt fristende objekter, som de kan spotte på lang avstand.

Men også dette er vi godt skolert i nå. Vi vet at vi, i tillegg til psykopaten, må kvitte oss med felles venner, flygende aper og andre nattvesener som utnytter og bedrar oss. Nå vil jeg snakke om resten, det som ikke nødvendigvis er skadelig men en naturlig del av livet. Mange av knytter oss meget lett. Vi knytter oss til mennesker, steder, gjenstander og hendelser. Jeg pleier å spøke med at jeg blir trist hvis en fremmed bil jeg lenge har kjørt bak på motorveien, plutselig tar av på en avkjørsel og blir borte. Da føler jeg et stikk av tristhet fordi jeg i løpet av den tiden bilen har ligget rett foran meg, har knyttet meg til den, som om vi har kjørt den lange veien sammen. Det er en spøk med et snev av sannhet. Hvis du kjenner deg bare bittelitt igjen i dette, så er denne teksten for deg.

Kanskje har du en holdning til livet, at hvis man har etablert en relasjon og den har pågått en stund, så skal den vare livet ut. Du vil tviholde på den i medgang og motgang, og hvis det periodevis lenge er stille i relasjonen så er det ok, men den kan aldri bli borte. Kanskje vegrer du deg hver gang du flytter bosted, for du har knyttet deg til både bolig og omgivelsene rundt den. Vel, mitt ønske er at du nå skal lære deg når en relasjon eller periode er forbi, og på tide å legge bak seg. 

Jeg hadde en venn. Vi var barne- og ungdomskompiser på 80- og 90-tallet. Relasjonen fortsatte et godt stykke inn i voksenlivet og jeg tok det for selvsagt at vi skulle være venner for livet og at også min venn hadde denne holdningen. Jeg vil presisere med det samme at det var intet giftig i denne relasjonen. Det var et helt normalt vennskap. Vel, rent bortsett fra at dette var min eneste mannlige venn den gang jeg var i prosessen med å komme ut av skapet som homofil, og derfor av spesiell betydning for meg. Uansett, plutselig for noen år siden så slo det meg at det var gått to år siden jeg hadde hørt noe fra denne vennen. Jeg tok på meg initiativet til å kontakte ham og husker at jeg nærmest tryglet om å få treffe ham. "Selvfølgelig" var svaret og et par dager senere møttes vi. Deretter ble han borte igjen. Fem eller seks år senere uten en lyd fra ham så slo det meg "vet du hva Daniel, denne relasjonen er død. Slutt å tenke på den som levende". Selv om det var trist å erkjenne, så måtte jeg bare akseptere at det ikke var noe igjen av oss. Et eller annet sted hadde våre veier skilt seg men jeg la aldri merke til hvor, for jeg var så trygg på at det alltid ville vare. "Jeg har ham/henne jo på facebook" hører jeg av og til folk si. Vel, en relasjon utspiller seg ikke på facebook, og spesielt hvis man ikke engang skriver noe til hverandre. Jeg sa til meg selv "vi er ikke venner bare fordi vi er på facebook" og jeg slettet ham. Uten nag men med gode minner fra et vennskap som gikk sin naturlige (av)gang.

Når visa er endt så må vi slutte å bære på folk i våre hjerter. Det er ikke noe i veien med å legge gamle venner bak seg. Det er lov å avslutte en relasjon selv om den har pågått i 20 år. Det er ikke et nederlag eller et tegn på en uløst konflikt. Enkelte ting koker bare bort. Men fordi vi er mennesker som lett knytter oss til andre og lett elsker dem, så er det ekstra viktig å lære kunsten å legge dem bak oss med et skuldertrekk. Noen av oss må bevisst jobbe med dette. Min venn som jeg skriver om over her, oppdaget etterhvert at jeg var borte på facebook. Han la meg til som venn igjen, noe jeg aksepterte fordi jeg tenkte han kanskje hadde noe å si. Men det varte og rakk uten et ord. Jeg forstod at han ikke ville ha en ekte relasjon, han ville bare være på facebook. Jeg slettet ham igjen. Det er lov å sette visse standarder, som at vi bør høre fra mennesker som vi anser som venner et par ganger i året hvis de bor langt unna, og treffes et par ganger i året hvis de bor nær. Hvis ikke det er et gjensidig ønske om dette, så er det intet vennskap.  

Å avslutte noe behøver ikke bare å gjelde mennesker. Jeg leste en gang en artikkel med tittelen "vi slutter for sjelden". Artikkelen handlet om jobb og ansettelser. Forfatteren talte for at det er sunt å slutte i jobbene våre oftere. Argumentet var at det er stimulerende å prøve flere forskjellige ting, og at en overdreven lojalitet til arbeidsgiveren bare skader deg. Vi som er ekstra lojale tror at vi skuffer arbeidsgiveren hvis vi slutter i jobben, eller at det vil påvirke vår referanseomtale i negativ retning. Vi er redde for å gjøre noe for oss selv. I tillegg er det en økonomisk risiko å skifte jobb. Hva hvis vi går ned i lønn, eller kanskje ikke trives i den nye jobben? Eller enda verre, hva hvis hyppige oppbrudd gjør oss til psykopater? Vi vet at psykopatene kjeder seg og er lite stabile i både relasjoner og profesjonelt. Vi vil bevise for oss selv at vi ikke er slik, derfor klorer vi oss fast til både venner og jobber.

Men nei, du er ikke psykopat bare fordi du slutter i jobben din. Du har heller ikke en personlig relasjon til sjefen din. Selv om han/hun kanskje er en god sjef som du har satt pris på og som har satt pris på deg, så går ikke han/hun rundt og er skuffet over at du valgte å si opp ansettelsesforholdet. Som arbeider kan du erstattes. Du skal gjøre det som er best for deg. Kunsten er å si til deg selv "dette var en fin jobb og en fin tid, men nå må jeg videre". Deretter må man legge denne fasen av livet bak seg. Den er over. Det er nemlig en hang til nostalgi som får oss til å miste fokus framover, vingle, og gå tilbake til både jobber, mennesker og steder som vi i utgangspunktet hadde forlatt. Har du forlatt noe, så la det forbli forlatt.

Jeg vil mene at den perfekte balansen i livet består av 10 prosent fortid, 60 prosent nåtid og 30 prosent fremtid. Det er viktig å ta gode minner og viktig visdom med seg fra fortiden, men det er også alt vi bør bære med oss. Hovedfokus bør være her og nå, derfor må størstedelen av livet bestå av nåtid. En god slump ambisjoner, håp og planer for fremtiden må også være med, det er en viktig motor for å drive oss framover. Jeg har selv alltid vært flink til å integrere alle de tre tidene i livet mitt, men har hatt en tendens til å fokusere for mye på fortiden. I mitt liv har det kanskje vært 50% fortid, 30% nåtid og 20% fremtid. Det har med andre ord vært altfor mye bagasje å bære på. Like etter bruddet med psykopaten så befinner vi oss nær sagt 100% i fortiden. Vi bryr oss hverken om nåtid eller fremtid for alt vi gjør er å kverne på og analysere tiden med psykopaten. Etterhvert som vi heles så klarer vi til en viss grad å fokusere på nåtid og fremtid, slik at fordelingen kanskje blir 70% fortid, 25% nåtid og 5% fremtid. Dette holder imidlertid heller ikke i lengden og vi fortsetter å kave oss frem til en sunn fordeling hvor bagasjen fra fortiden blir lettest mulig å bære og altså bør bestå av kun de aller mest dyrebare tingene. Tenk på fortiden som om du skal pakke til en flytur. Du skal være borte resten av livet (for det skal du), men du har kun tyve kilo å bære med deg, ellers blir det overvekt. Velg derfor med omhu hvilke deler av fortiden du vil bære på. 

Noen lever 100% i fremtiden. Du vet hvem disse menneskene er. Hodene deres er alltid et steg foran alle andre. De planlegger og har alt som skal skje neste sommer, jul og verdenskrig på stell. I begynnelsen virker de imponerende og er ofte gode administratorer. Men etterhvert blir de kjedelige og irriterende, fordi de aldri kan være tilstede her og nå. De stresser kun med ting som skal skje, og klarer ofte å stresse opp omgivelsene også. I tillegg har de en tendens til å få deg til å føle deg dum og utilstrekkelig fordi du slapper av, for det og det og det må ordnes, og har du virkelig ikke tenkt på at DET kan skje?

Psykopaten synes å leve tett opp til 100% i nåtiden. De overholder sjelden fremtidige forpliktelser eller løfter. De synes heller ikke å ha fremtidige ambisjoner på egne vegne, de bare blåser dit vinden fører dem. De tar heller ikke fortiden med seg da de ikke knytter seg til noe eller noen. Det eneste de bevarer fra fortiden er opplysninger og observasjoner de kan bruke til å manipulere, sabotere og kontrollere - i nåtid og fremtid.

Noen ganger avsluttes ting utenfor vår kontroll. Kanskje blir du tvunget til å forlate din bolig. Kanskje flytter venner og familie fra din nærhet. Kanskje blir du sparket fra jobben. Også her er det viktig at du forteller deg selv "alt til sin tid" og går videre. Jeg har opplevd å bli sparket i jobben. Det skjedde i 2011. Jeg arbeidet den gang i psykiatrien i Reykjavik. Min gamle sjef sluttet og i hennes sted kom ei som tidligere hadde vært en likestilt kollega. Vi likte hverandre aldri. Jeg forsto at med hennes nye posisjon så var mitt lys i ferd med å brenne ned. Og ganske riktig. Faktisk var hun så ivrig på å bli kvitt meg at jeg ble tilbudt flere måneders lønn mot at jeg gikk på dagen. Jeg takket ja da jeg forsto at jeg uansett ikke ville klare å bli værende lenge. Oppsigelsen var ikke planlagt men plutselig gikk jeg der i ledighet. Økonomisk var jeg som sagt berget men jeg ble værende på Island i noen uker, usikker på om jeg skulle søke en ny jobb der eller dra hjem til Norge. Jeg valgte det siste men uten å vite hva jeg skulle gjøre. Det som skjedde var at ut av det blå dukket en jobb i Hammerfest opp og de neste årene ble de mest inntektsbringende i mitt liv.

Vær derfor ikke redd for å avslutte noe og starte med noe nytt, selv om du ennå ikke vet hva det nye er. Sjansen er stor for at det nye er bedre. I alle fall er det annerledes. Ikke bær på det gamle, ikke la deg henfalle til nostalgi, se framover. Erkjenn at en relasjon, jobb eller periode er over. Legg det så bak deg. Nye ting venter. Du har ikke sviktet eller skuffet noen ved å avslutte noe som likevel er dødt. Du skuffer bare deg selv hvis du bruker masse energi på å forsøke å gjenopplive det. 

I neste tekst skal vi holde oss i samme gate og se på en viktig faktor i hvorfor vi så lett tråkker i gamle spor, det som på engelsk kalles abuse amnesia.

Litteraturtips (på engelsk) til denne teksten er "Necessary endings" av Henry Cloud.


 

Konsultasjoner via Skype er nå tilgjengelig

Lesere som ønsker det, kan nå bestille konsultasjoner med bloggforfatter via Skype.

Bestill konsultasjon på mail psykogkj@hotmail.com og avtal et passende tidspunkt. Tjenesten er tilgjengelig både på dagtid og kveldstid. Husk å bestille i god tid. Hastekonsultasjoner vil ofte la seg gjøre men garanteres ikke. Husk å inkludere kontaktinformasjon for Skype. Etter avtalt tidspunkt så forhåndsbetales konsultasjonen ved å sette inn beløpet på kontonr 1503.15.63892. Benytt KID 003231000013.

Priser:

500,- for 50 minutter

800,- for 90 minutter 

Dette kan være et alternativ hvis du har en terapeut som ikke forstår dynamikken som utspiller seg mellom en psykopat og hans/hennes objekt, eller hvis du trenger å styrkes i NK. Men bemerk at tjenesten ikke kan erstatte profesjonell hjelp fra det offentlige. Hvis du opplever at du ikke mestrer livet, er deprimert eller suicidal, så kontakt din fastlege.

 

Psykopati og seksualitet


Advarsel. Denne teksten inneholder intime beskrivelser og kan virke støtende på noen. 

 

Noe som er meget rotfestet i vår identitet, er vår seksualitet. Uansett om vi er heteroseksuelle, homoseksuelle eller befinner oss på et biseksuelt spekter mellom de to, så synes vi å beholde den seksualiteten vi har livet ut. Den er nærmest urokkelig. Selv om vi av og til kan miste grepet på hvem vi er og hvor vi hører til, så er vi ikke et sekund i tvil om hvem vår seksuelle drift er rettet mot. Det synes å være en del av vår biologi, og i formeringsøyemed så er det nok det. Likevel har jeg etter at jeg begynte å studere psykopaten, begynt å lure på om vår seksualitet er mer knyttet til identitet enn biologi. I begynnelsen var jeg meget sikker på at selv om psykopaten speiler andre, omformer seg, skifter personlighet etter hvilken vei vinden blåser og synes å mangle identitet, så har han/hun ihvertfall en sikker seksualitet. Men så leste jeg den ene historien etter den andre om hvordan psykopaten for eksempel kunne gå fra å ha en intim relasjon med en kvinne, deretter med en mann, for så å gå tilbake til en kvinne. Et objekt som var gift med en mannlig psykopat i mange år, fortalte hvordan hun fant mailer på pc-en som hennes mann hadde utvekslet med en homoseksuell mann, hvor psykopaten oppmuntret til seksuelt ladet retorikk. Dette vil man normalt tolke som at denne gifte psykopaten befant seg "i skapet". Men når det gjelder psykopater så handler det om noe ganske annet, først og fremst sankingen av narsissistisk forsyning. Jeg begynte å tenke på hvordan seksualiteten utspilte seg i mine egne psykopatiske relasjoner.

Faste lesere av bloggen har fått med seg at jeg har hatt intime relasjoner med tre psykopater i mitt liv. Tre menn. Dog presenterte ikke alle tre seg som homoseksuelle. De var alle likevel interesserte i meget intense relasjoner med meg.

Min første psykopat presenterte seg som homoseksuell. Vi var sammen i to år. Vi hadde sex og vi kysset. Jeg mistenkte aldri noe annet enn at denne mannen var dypt forankret i sin seksualitet. At han var meget maskulin og arbeidet som offiser i forsvaret, antok jeg bare var unntaket som bekrefter regelen. Homoseksuelle mennesker finner man i alle samfunnslag og ikke alle er det man kaller flamboyante (synlig homoseksuelle). De øvrige av hans intime relasjoner som jeg vet om, har også vært med menn. Dog slår det meg i dag at jeg - i tråd med psykopatens mønster - visste meget lite om ham. Han var også veldig hemmelighetsfull om vår relasjon utad. Jeg traff faktisk aldri hans familie. Selv gikk han med på å treffe mine foreldre èn gang. Han traff også mine venner noen ganger. Jeg projiserte normal opptreden over på ham, at han ikke var klar til å offentliggjøre sin homoseksuelle relasjon. Men for alt jeg vet i dag, så hadde dette ingenting med sosial blygsel å gjøre men at han var en seksuell kameleon, og han kan ha vært sammen med kvinner både før og etter meg. Han kan sågar ha hatt en kvinnelig kjæreste parallelt med meg; en han presenterte til familie og venner. 

Psykopat nummer to presenterte seg som heteroseksuell. Han snakket aldri om menn på seksuelt vis. Han var sammen med kvinner både før, under og etter meg. Han var likevel en meget kjærlig psykopat (og den jeg i dag husker med mest hengivenhet) og tillot både en retorikk og fysisk tilnærming fra min side som ville oppleves som kontroversiell av normale menn. Ikke fordi jeg er en fysisk påtrengende person, men den gråsone-relasjonen vi hadde var forvirrende for meg. Jeg prøvde meg derfor forsiktig fram. Jeg kunne omfavne ham, fortelle at jeg var glad i ham, kalle ham "vennen" og så videre uten at det skremte ham. Det virket tvert imot som han likte denne formen for oppmerksomhet fra meg. Dette vet vi i dag er narsissistisk forsyning; jeg bygget opp hans ego og gjorde ham attraktiv. Det ble dog etterhvert en farlig lek med følelser som pågikk i fire år - helt frem til 2016 og faktisk mens jeg skrev denne bloggen, inntil jeg forstod at også han drev med taushetskurer, sjalusifabrikkering, fremtidsbløff (future faking), oversvevinger og flere andre psykopatiske teknikker. Etterhvert som jeg lærte mer så ble hans psykopati stadig mer fremtredende. Grunnen til at han var så vanskelig å avsløre, var hans meget milde og blide vesen. Jeg kunne seriøst krabbe rundt på denne mannen uten at han løftet en finger. Kanskje håpet jeg i det lengste at det var noe ekte mellom oss, men innerst inne visste sannheten.

Nummer tre var den farligste, skumleste og på alle vis største psykopaten. Uttalt heteroseksuell, en kvinnebedårer og med meget klare grenser som jeg aldri våget å tre over. Likevel førte han meg inn i en dans som på mange måter kan kalles erotisk. Også her ble skillet mellom vennskap og kjærlighet meget uklart. Det ga ham verdifull og sadistisk NF å drive meg helt til kanten av hva som hadde vært en fullverdig kjæresterelasjon, men ikke hele veien. Slik kunne han med "loven i hånd" treffe kvinner samtidig som han hadde meg i bakhånd. Sjalusifabrikkeringen han fikk ut av det var ubetalelig. Men for å presisere igjen; dette er hva psykopaten gjør. De er selv grenseløse og objektet blir grenseløst sammen med dem. Dette henger sammen med deres manglende identitet - de aner ikke hvor de selv slutter og hvor andre begynner. Til tross for hans aggressive undertone så speilet han meg og avslørte med dette en viss usikkerhet. I begynnelsen hilste han på meg ved å ta meg i hånden inntil jeg våget å klemme ham første gang. Deretter begynte han selv å omfavne meg, gjerne hett. Jeg tolket det selvfølgelig som at han begynte å mykne opp, men det var egentlig psykopatisk speiling; han oppdaget at jeg likte omfavnelser og da skulle han også like det. Det er derfor mulig hvis jeg hadde våget å kysse ham at han hadde begynt å kysse meg på eget initiativ. Antakelig var jeg fortsatt i en delvis idealiseringsfase selv om devalueringen var i gang for fullt. 

Psykopaten vil hente narsissistisk forsyning fra det objektet som han/hun tror vil forsyne dem best, men det er fullstendig løsrevet fra kjønn, seksualitet eller andre holdepunkter. Psykopaten er istand til å utgi seg for å være nærmest hvem som helst. Deres utflytende identitet inkluderer også deres seksualitet. Derfor er spørsmålet om psykopaten overhodet er seksuell. Selve seksualakten handler for normale mennesker om en blanding av lyst og kjærlighet. Mange normale mennesker kan ha sex kun med mennesker de elsker. Noen kan ha sex med fremmede mennesker, drevet av lyst. De er likevel normale. Jeg tror at selv tilfeldig sex med fremmede, krever at man liker andre mennesker, selv om man ikke elsker den tilfeldige sexpartneren. Det er et kjennetegn for normale mennesker at sex er best hvis man er emosjonelt tilknyttet seksualpartneren. Mer enn å ha sex, så blir det da å elske med en annen eller å bedrive elskov.

Psykopaten bedriver ikke elskov. Psykopaten liker ikke mennesker. De er ikke tilknyttet deres partner på følelsesmessig vis. Objekter som har hatt sex med psykopater beskriver at det ikke var sex i tradisjonell forstand, det var psykopaten som masturberte over dem. Man kan på en måte si at psykopaten hadde sex med seg selv og at objektet var skjermen hvor psykopaten så på pornofilm som han/hun masturberte etter. Objekter beskriver også et nokså høyt innslag av voldelig sex eller fetisjer. Vi vet at psykopater lett kjeder seg. Det er derfor meget tenkelig at normal sex ikke tilfredsstiller dem og at de for eksempel ønsker å tilføre flere partnere i sexen, i form av trekant eller gruppesex, eller leketøy som tøyer grensene og utstyr som for eksempel bondage. Mange objekter beskriver at psykopaten ble tent hvis objektet ble påført smerte under seksualakten. 

Jeg tror både mannlige og kvinnelige psykopater er istand til å voldta objektet, men også tilbakeholde sex og bruke det som maktmiddel. Det kan virke som om psykopaten på mange vis er aseksuell. De er ihvertfall ikke avhengige av partnere for å tilfredsstille seg selv. Det betyr at de har full kontroll og kan styre deres lyster eller sågar legge dem på is over lang tid om gangen, hvis de finner en manipulerende gevinst i det. Sex er for psykopaten bare en av mange måter å hente narsissistisk forsyning, hvis det fører til at psykopaten blir dyrket for sine prestasjoner i sengen (positiv NF) eller at objektet kan ydmykes (negativ NF). 

Julehilsen fra bloggforfatter

I dag er 21. desember og søndag om tre dager skal liksom roen falle over det ganske land. Jeg sier "liksom" fordi ikke alle har det godt i julen. Noen er ensomme. Andre lever fortsatt med deres psykopater og stålsetter seg for at enda en høytid skal ødelegges for både voksne og barn. Det er nemlig en del av psykopatenes agenda å iscenesette en heftig krangel, en taushetskur eller rølpefyll i julen.

Dere som har klart å innføre NK, vær forberedt på at psykopaten vil forsøke å ta kontakt i julen. Kanskje skjer det ikke, så ikke gå og vent på en slik henvendelse med skuldrene oppunder ørene. Slapp av. Hvis den kommer, så pass på å ikke svare. Henvendelsen kan være i form av bebreidelser, trusler eller av hengiven og kjærlig art. Psykopaten har egentlig et begrenset vokabular, og alt han/hun skriver befinner seg innenfor feltet "få deg til å svare". Hvis du svarer så vil det typisk bli stille i den andre enden, og dette er for at du skal bli gående og vente på svar og dessuten lure på hva du skrev galt, siden psykopaten ikke svarer. Slik stjeler de din energi i julen. Uansett hvilke ord psykopaten bestemmer seg for å benytte denne gang, husk at det er en robot som kontakter deg, ikke et menneske som savner deg. Hvis du kan, skift telefonnummer, skru av telefonen eller blokker alle muligheter til elektronisk henvendelse. Ikke åpne døren for andre enn de som du vet skal besøke deg. 

Hvis du ikke blir kontaktet, så husk at dette også er en form for kommunikasjon. Hvis det er din første jul uten psykopaten, så vet psykopaten at du venter på en hilsen fra ham/henne. Da vil du oftest ikke få den. Ikke la et slikt fravær ødelegge din jul. Ikke spekuler på om psykopaten kanskje feirer jul med sitt nye objekt for første gang. Fokuser heller på deg selv. Gjør julen til noen fine dager for deg selv og dine nærmeste. Ønsker du å tilbringe den alene sammen med youtube videoer og nettsider om psykopati fordi det er det eneste som gjør deg sterk akkurat nå? Værsågod, det er din rett.

Jeg rakk aldri å feire jul med min psykopat, så jeg hadde ingen juletradisjoner med ham. Den eneste julen vi hadde kontakt så ble jeg dog pepret med kjærlige henvendelser og jeg trodde genuint at jeg var utkåret. Det var derfor meget tungt da jeg neste jul fikk se to bilder av hans julefeiring med sitt nye objekt, de fremstod så lykkelige sammen og jeg syntes det var ufattelig at jeg var fullstendig glemt for ham. Han var (og er fortsatt) blokkert på facebook men ett bilde fikk jeg uten forvarsel sendt av en venninne (som senere viste seg å være en flygende ape). Det andre bildet hadde jeg selv skyld i at jeg fikk se, fordi jeg sniktittet på instagram profilen hans. Jeg gjorde dermed skade på meg selv og glimtene jeg fikk av de to plaget meg lenge. Jeg vil derfor på det sterkeste fraråde alle som nylig har innført NK å spionere via sosiale medier. Også dere som har hatt NK en stund bør opprettholde vaktholdet.

Den julen var i 2014. Jeg var åtte måneder inn i NK og allerede den gang et godt stykke på vei i rehabiliteringen. Julen representerte et lite tilbakeslag og det er fordi den er så emosjonelt ladet. Derfor skal man være ekstra påpasselig, varsom og snill mot seg selv i julen. Måneden før, i november 2014, så hadde jeg vært på tur til Danmark for å besøke gamle skolevenner fra en gang jeg gikk på folkehøyskole i Åbenrå. Treffpunktet ble Århus, og løsrevet fra folk og sted som hadde med psykopaten å gjøre, så var det en av de aller første gangene jeg følte meg som mitt gamle jeg igjen. Vi var fem; Anders, Tina, Pernille, Alice og jeg. Den gang på folkehøyskole tenåringer eller helt i starten av tyve-årene, nå godt voksne. Det hyggelige møtet med gode og gamle venner ble første gang siden NK ble innført at jeg klarte å le hjertelig, og øyeblikket ble faktisk fanget på bilde.

Dette er hva velmente og trygge "konstanter" gjør med vår helbredelse; underverker. De har ingen agenda. De tar deg slik du er for de husker deg slik du var. Derfor, pass på hvem du omgir deg med, det har mye å si for om du heles i den riktige eller den gale retningen.

Men i dag er 2017 og snart 2018. Mye har skjedd og jeg tenkte jeg ville introdusere meg litt bedre enn jeg tidligere har gjort i bloggen. Jeg har vært mer oppslukt av saken enn av meg som person. I tillegg fryktet jeg i begynnelsen for represalier fra psykopaten og ønsket å være anonym. Mitt første "løft på sløret" kom med utgivelsen av boken i april i år, da jeg etter rådføring med forlaget besluttet å utgi under fullt navn. Jeg har fått noen henvendelser fra lesere som ønsker å vite hvem jeg er. Hvordan kan de ta mine ord for god fisk? Hvilken bakgrunn har jeg? Jeg forstår dette behovet for å vite hvem jeg er, det blir en måte å "kvalitetssikre" at de trygt kan følge mine råd. Etter en relasjon med en psykopat så er man meget famlende.

Jeg heter for dere som ennå ikke vet det Daniel Sundkvist. Jeg ble født i Kragerø i 1976 og vokste opp der frem til jeg flyttet i 1998. I årene som fulgte så har jeg bodd vidt forskjellige steder i Norden, de lengste oppholdene i Danmark, Island, Oslo og Hammerfest. Jeg har vært sykepleier siden 2002. Jeg fikk min utdannelse på en nydelig skole, Vendsyssel Sygeplejeskole, i Hjørring i Danmark. Tiden der var blant de beste i mitt liv, men jeg har også hatt mange andre spennende opplevelser siden den gang. Denne tiden overbeviste meg om at "folk flest er herlige", for jeg møtte fantastiske mennesker i flere land og innenfor Norge. Denne grunnholdningen er viktig å ha når man etter en relasjon med en psykopat skal finne tilbake til mennesker. Det er så viktig at grunnfølelsen av tillit er rotfestet fra før, for den kommer virkelig til å bli satt på prøve.

Min første psykopat traff jeg høsten 2002. Vi var sammen i to år inntil han etter en ferietur uten forklaring dumpet meg på togstasjonen på Skøyen. Jeg hørte ikke fra ham på tre måneder før en sms - med den velkjente varslingen til Nokia telefonene som var så populære på den tiden - meldte sin ankomst; "Går det bra"? Jeg ante ikke den gang at dumpingen var en psykopatisk forkasting og at sms-en var en oversveving (eng. hoover) for å se om han kunne få litt mer NF ut av meg. Han fikk nesten ingenting, for jeg savnet ikke fyren og svarte kort og tørt "alt er bra her". Imidlertid var han ikke ferdig med meg. 

Min manglende bevissthet rundt emnet psykopati gjorde at han åtte år senere klarte å trekke meg inn i relasjonen igjen, for en hurtig repetisjon av idealisering-devaluering-forkasting på kun tre dager. Antakelig trengte han en rask og solid injeksjon av NF. For dette er hva psykopatene gjør - de kan forsøke å kontakte oss selv mange år etter bruddet. De glemmer oss aldri helt, men eier oss på livstid.

Jeg ble dog aldri særlig påvirket av denne psykopatens handlinger, for han hektet meg aldri (eller hva noen vil benevne at jeg aldri elsket ham). Psykopaten er nemlig hundreogti prosent avhengig av å hekte oss for å klare å ekstrahere NF ut av oss. Hvis ikke vi er følelsesmessig tilknyttet dem så er vi i deres øyne ubrukelige og de har ikke klart deres oppdrag; MISSION FAILED! Bakdelen ved at jeg aldri ble hektet, var at jeg ikke følte behov for å analysere hans merkelige opptreden. Jeg forble derfor like naiv og skulle senere gå i fellen igjen.

Psykopat nummer to traff jeg i 2012 og han klarte sitt oppdrag; jeg ble dypt og varig forelsket. Det var etter ett av hans mange krumspring at jeg i en slags forvirret kjærlighetssorg i 2013 traff nummer tre og den aller største av dem; han som i løpet av bare seks måneder skulle klare å hjernevaske meg og som var så psykopatisk at han alene står for nitti prosent av all kunnskapen jeg i dag har om disse menneskene. Bemerk at han fant meg i en skrøpelig tilstand. Dette er også vanlig. Selv om vi kan tiltrekke oss psykopater i alle livsfaser, så vær ekstra oppmerksom på folk som vil være din beste venn når du er nede. Lyder kanskje litt kynisk, men tro meg - du vil klare å skille de som genuint ønsker å trøste deg fra en psykopat som ønsker å invadere ditt liv når skjoldet ditt er ute av drift.

Jeg er altså ingen terapeut i formell forstand. Jeg har ambisjoner om å bli en men vet ikke om det vil utgjøre en forskjell. Det er nemlig slik at ingen utdannelse kan lære deg om hvordan psykopaten fungerer. Du må ha hatt dem tett innpå livet. Å dele bolig med en psykopat er noe helt annet enn å lese om kriminelle psykopater som har blitt studert i fengsel av forskere, selv om også denne forskningen har vært viktig og banebrytende for å sette psykopati på kartet. Du vil derfor ofte ikke møte forståelse hvis du tror at en terapeut er ditt sikreste kort kun fordi vedkommende har en psykologisk utdannelse.

Før du bruker mange penger på en terapeut så er det lov å "intervjue" terapeuten om deres kunnskap om psykopater og narsissister. Du kan for eksempel spørre om de vet hva som menes med "psykopatisk forkasting", "triangulering" eller "narsissistisk forsyning". Selv om terapeuten kanskje er vant til å bruke andre uttrykk om disse fenomenene, så bør han/hun vite hva de betyr for å kunne hjelpe deg. Samarbeidet mellom deg og terapeuten er en forpliktelse og faktisk en relasjon. En dårlig terapeut kan ødelegge deg ytterligere. En god terapeut kan utføre mirakler. Ikke la deg blende av flotte titler dr. ph. te. eller alle alfabetets bokstaver, eller antall diplomer på veggen. Den minst flamboyante terapeuten kan ha mest kunnskap om samliv med en psykopat. Spør dem derfor ut først. Velg din terapeut med omhu, akkurat som du bør gjøre med en venn. 

For de av dere som ennå ikke har funnet en god terapeut, så vil jeg tilby konsultajoner via skype fra nyttår. Informasjon om priser og henvendelsesmåte kommer snart.   

I mellomtiden ønskes alle mine lesere en god jul og et godt 2018 fra bloggforfatter :)

 

Integritet = grenser (men ikke for sterke)



Jeg har jobbet mange steder som sykepleier. Det er en av fordelene med å være sykepleier, at arbeidet er så variert. Man kan ha vidt forskjellige arbeidsplasser som sykehus, sykehjem, psykiatri, offshore, fengsel eller mange andre steder, man kan arbeide i flere land fordi autorisasjonen er internasjonalt anerkjent, man kan jobbe offentlig eller privat. Jeg har blant annet jobbet på legevakten og historien jeg vil fortelle nå utspilte seg der. 

Legevakten er en nødetat, men mange i befolkningen benytter legevakten til tjenester som egentlig er fastlegenes ansvar. Det kan være mange grunner til at folk synes det er enklere å henvende seg til legevakten, lang ventetid på time hos fastlegen er en av dem. Likevel er personalet på legevakten pålagt å minne brukerne på at mange ting som ikke er akutte skal fastlegen ta seg av. Det er ikke alltid så populært å avvise folk fra legevakten for å henvise dem til fastlegen. Enkelte tåler ikke engang å bli gjort oppmerksom på at de har en fastlege.

En gang kom det en voksen mann med influensa. Jeg satt i luken hvor besøkende pasienter blir registrert. Jeg tok imot hans personalia og sykdomshistorie. Da jeg forstod at han overhodet ikke var akutt syk, så sa jeg "dette er egentlig noe du skal bruke fastlegen til". Svaret jeg fikk var "jeg gjør det som er best for meg, tenker jeg". 

I forrige tekst snakket vi om å befinne seg et dårlig mentalt sted etter relasjonen med psykopaten. Vi kan bli meget lett antennelige i et forsøk på å gjenreise tapt integritet (eller integritet vi aldri har hatt). Nettopp der befant jeg meg da denne arrogante mannen ville sette meg på plass, fordi jeg minnet ham på korrekt bruk av fastlegen. Jeg husker hvordan hans uttalelse og hele hans oppsyn fikk det til å boble i meg. Fordi jeg befant meg på et dårlig mentalt sted, så opplevde jeg han som respektløs og fiendtlig mot både meg personlig og mot legevakten som institusjon. Der satt den hovne og frekke bleien og skulle overstyre meg. Jeg kjente hvordan raseriet i meg steg. En del av meg var klar til å gå rett i strupen på ham, en annen del av meg ble feig fordi han klarte å gjøre meg skamfull. Kognitivt visste jeg at jeg hadde mitt på det tørre, men de av oss som ofte ble satt på plass av psykopatiske foreldre eller partnere, vil uansett reagere med skam på et visst kroppspråk hos motparten, som minner oss om den opprinnelige mishandleren. Det er ingen tvil om at fyren fortjente en overhøvling, men min voldsomme reaksjon var en indikator på at jeg ikke hadde det bra.

Revet mellom sinne og skam så endte jeg opp med å nærmest stivne. Jeg svarte rolig "ønsker du ikke å bruke fastlegen?". Jeg tror han umulig kan ha merket kaoset jeg opplevde innvendig, men han fortsatte med sin tirade; "vil du at jeg skal gå kanskje? Er det det du vil? At jeg skal gå igjen?". Jeg forholdt meg fortsatt rolig og svarte med nøytral mine "nei, men det er lov å minne deg på at du har en fastlege". Han svarte kort "ja", kikket på meg med noe som lignet et forvirret eller sågar nervøst blikk, og gikk ut i venteområdet for å sette seg. 

Etterpå hang hendelsen igjen i meg. Hans respektløshet mot meg hadde revet opp gamle kjernesår. Jeg skammet meg. Jeg var såret. Jeg fantaserte om å lekse opp for ham på en måte som ville gjenopprette min integritet. Jeg ergret meg over at jeg måtte fantasere om dette og ikke hadde mot til å gjøre det i den virkelige situasjonen. Slik klarte et fremmed menneske som ikke vedkom meg, å stjele min positive energi resten av dagen. 

Hva jeg ikke umiddelbart forstod, var at til tross for min selvopplevde skam og feighet, så opptrådte jeg helt korrekt. Det beste jeg kunne gjort, var akkurat det jeg gjorde - beholde roen uten å heve røsten eller si ord som jeg senere kom til å angre på. At jeg stivnet ble faktisk min redning. Den frekke mannen så ikke en person som nærmest frøs til is av handlingslammelse, men en person som han ikke klarte å vippe av pinnen. Hans nervøse blikk da han gikk avslørte at han hadde mistet overtaket over saksbehandleren i luken. 

Det er nemlig slik at hvis du markerer grensene for sterkt, så mister du overtaket. Selv om du føler du har rett til å skrike mot arrogante mennesker, så er det beste å la være. Omgivelsene vil støtte den som ikke sier for mye, men står støtt og ikke lar seg hisse opp, skremme eller diktere. De ser ikke nødvendigvis at du er redd eller usikker. Det er den andre - den frekke og arrogante - som taper ansikt.

Vi har sikkert sett voksne mennesker som har mistet besinnelsen, enten på film eller i det virkelige liv. Av og til er det han/hun som gir skurken en verbal skyllebøtte som er helten, men oftest er det den som mister hodet som fremstår som latterliggjort. Det er det samme som skjer etter bruddet med psykopaten, når svertekampanjen iverksettes. Hvis vi forsvarer oss for voldsomt eller anklager psykopaten, så er det oss selv det rammer. Det beste er å forholde seg mest mulig taus. 

Denne pasienten i luken eller andre fremmede vi støter på, enten er de fulle av gift eller så er de usikre. Uansett så forsøkte mannen å plassere noe av sin gift som han ikke klarte å bære selv, over på meg. Han klarte det en stund, men det oppfattet han ikke. Mitt tilsynelatende rolige oppsyn kastet giften tilbake på ham. Da forsøkte han enda mer febrilsk; "vil du jeg skal gå? Er det hva du vil?". Heller ikke dette fungerte etter planen og han ble plutselig forvirret og måtte innrømme at "ja" - jeg hadde lov til å minne ham på å bruke fastlegen.

Det var hans eskalering som til slutt gjorde at jeg klarte å legge hendelsen bak meg. Han gikk langt over streken. Han dret seg ut. Han ble ikke lenger regnet som rasjonell i mitt hode. Da klarte jeg å riste av meg giften. Det er nemlig slik at vi bare føler skam hvis vi føler oss underlegne noen. Hvis motparten på et eller annet vis mister sin overlegenhet, enten i form av å vise seg irrasjonell, forstyrret eller umyndiggjort, så lar vi oss ikke affektere. For eksempel så lar vi oss sjelden vippe av pinnen av et barn eller en person som er psykotisk, fordi vi vet at de ikke truer oss eller er ved sine fulle fem. En viktig måte å håndtere skam på, er derfor å jobbe med å oppleve oss som likeverdige alle andre. Vår psykopatiske forelder eller partner fikk oss til å tro at vi er mindreverdige, men dette kan vi forandre på med bevisstgjøring.

Forstår du nå at man også kan sette for sterke grenser, og at dette ikke styrker integriteten?

Å være litt feig, litt ettergivende og litt tilbakeholden kan derfor være positivt. Utad vil det nemlig se ut som at du er en trygg person. Å lære å sette grenser tar mange år. Å lære å si "nei" og kreve sine rettigheter er hardt arbeid. Det er ingen som klarer dette over natten - især når vi som voksne skal lære det fra grunnen av. Skam deg derfor ikke hvis du gang på gang opplever at du blir tråkket på. Frem til du er klar til å sette grenser med integritet så kan du gjøre som jeg gjorde i hendelsen med pasienten - spille skuespill. Hva du føler inni deg er ikke nødvendigvis synlig utenpå. Fake it till you make it.

Husk at arbeidet starter med å erkjenne at du overhode har grenser. Du merker dine grenser når du kjenner ubehag. Identifiser situasjoner som for deg oppleves som trakasserende, truende eller frekke. Du må lære å identifisere dem innen du kan respondere adekvat.

Jeg vil avslutte med å fortelle om fire måter ubehaget gjør seg til kjenne, når dine grenser brytes av andre. Modellen er enkel å huske og kalles de fire F`er. De består av (på engelsk);

Fight. Flight. Freeze. Fawn.

Hvis vi opplever en av disse fire reaksjonene i samspill med en annen person (oversatt til norsk som slåss, flykt, stivne eller tjene) så vet vi at vi befinner oss i en situasjon som forsøker å advare oss. Kunsten blir å reagere med integritet. Det skal vi øve på å lære oss.

I den beskrevne situasjonen over så merket jeg en blanding av slåss og stivne. Jeg hadde lyst til å angripe mannen, men jeg stivnet også av handlingslammelse. Jeg stivnet fordi hans blikk og tone trigget noe i meg, antakelig tidligere dominerende personer i livet mitt. 

I andre situasjoner kan vi reagere med å ville flykte fra den ubehagelige situasjonen, eller forsøke å roe ned en dominerende person ved å tjene ham/henne, i form av å glatte over, bli overvennlig, smigre eller distrahere vedkommende.

Jeg vil presisere at ingen av disse reaksjonene er feige. De er selvbeskyttende. Men etterhvert som vi finner roen og lander på et bedre sted, så vil vi sjeldnere bli trigget av transgresjoner og kan respondere med integritet og kalde hoder. Ordet "transgresjon" kommer forøvrig av et geologisk fenomen hvor havnivået stiger og trekker innover land. Grensen mellom hav og land viskes ut og havet flyter innover landegrensene, med andre ord en grenseoverskridelse. Du kan med fordel bruke dette som metafor i ditt arbeid med å unngå fremtidige transgresjoner av din person.

 

Når du ender opp et veldig, veldig mørkt sted

Det er en ting vi må passe oss for etter relasjonen med psykopaten, og det er å stå fast i rehabiliteringen. Å rehabiliteres er hardt arbeid. Man må være meget bevisst, ofte i mange år, før man har kommet til et godt sted og kan slappe av. Underveis kan man bli så sliten og desillusjonert at man blir stående og spinne i gjørme. Denne gjørmen kan bestå av bitterhet og opplevelsen av at verden er et svært urettferdig sted. Opplevelsen av urettferdighet kommer ikke bare fra psykopatens bedrag, men at vi ser en kontinuerlig form for angrep mot oss fra andre mennesker som er løsrevet fra psykopaten. Vi ser også mange spøkelser i vår fortid og dette kan få oss til å slå aggressivt tilbake mot både ekte og innbilte angrep i vår hverdag. 

Vi tror at vi har rett til å slå fra oss, for vi skal aldri mer finne oss i å bli utnyttet, devaluert eller tråkket på. Således slår vi ut, ikke bare mot mennesker som vedkommer oss men også mot mennesker som ikke vedkommer oss. Vi står i fare for å utvikle en form for paranoia hvor vi forestiller oss at gode mennesker og også mennesker som ikke kjenner oss, har en skjult agenda overfor oss. 

Jeg har en jobb hvor jeg møter mennesker i alle livsfaser og ofte i sykelige tilstander, både fysisk og mentalt. Jeg har også andre etater som kolleger, som ambulansepersonell og politi. Mengden mennesker jeg støter på er også flere enn i de fleste jobber, for det kan være snakk om opp til hundre mennesker som jeg må forholde meg til i løpet av en åtte timers vakt. Det sier seg selv at det da er veldig mange personligheter som skal håndteres; mange snille men også mange ikke fullt så ålreite. 

Hvis ikke man er trygt plantet i seg selv så kan omgang med mange mennesker oppleves som en stor belastning. Etter en relasjon med en psykopat så er selvopplevelsen i fri flyt og man vet en periode ikke hvem man er, for man skal finne seg selv på nytt. Når man ikke vet hvem man er så kan ikke angrep fra andre mennesker pareres på en god måte. Man vet ikke hvorfra man skal tolke angrepene. Den indre følelsesreguleringen er ikke på plass. 

Når man er trygg på seg selv så vet man hvilke angrep som er rasjonelle og hvilke som er irrasjonelle. De irrasjonelle angrepene klarer man effektivt å parere med det usynlige skjoldet som trygge mennesker har; man plasserer angrep og gift der det hører hjemme - hos avsenderen. Mange giftige men også fortvilte mennesker (for eksempel mennesker i krise) ønsker å plassere sin skam, frykt og usikkerhet over på en annen fordi de ikke kan bære det selv. Det er ikke mulig å plassere det på oss når vi har skjoldet oppe. Men når vi i overgangsfaser ikke vet hvem vi er, så er skjoldet nede. Alle angrepene treffer oss der vi er svake - i sinn og hjerte, vi bærer dem med oss, kverner på dem i dagevis og ergrer oss over at vi ikke klarte å parere dem på et vis som slo tilbake på avsenderen. Slik stjeler andre - også fremmede - vår positive energi. 

Når giftige mennesker klarer å projisere sin skam over på oss, så går vi rundt og føler oss som krenkede og dårlige mennesker. Vi bøyer hodet og forsøker å unngå øyekontakt. Vi mister vår ekthet. I alvorlige tilfeller så isolerer vi oss fra omverden fordi vi opplever den som fiendtlig. Har du lagt merke til hvordan mennesker med smerte og sårede dyr kan bli avvisende og aggressive? De sårede dyrene biter etter mennesker som nærmer seg dem. Mennesker med sterke smerter ønsker å lide i fred. De vil ikke forholde seg til andre mennesker, og både mennesker med gode og dårlige intensjoner blir viftet vekk. Slik reagerer vi også når vi er krenkede og sårbare. Vi opplever andre mennesker som forstyrrende, avskyelige og truende, og avviser dem. Vi tror det er selvbeskyttelse. Og det er det jo forsåvidt, men ikke den form for selvbeskyttelse som vil gavne oss i lengden. 

I en periode etter bruddet så endte jeg opp et veldig mørkt sted. Dette skjedde ikke umiddelbart etter bruddet, men etter et par år. Jeg ble plutselig selvbevisst og fikk det for meg at jeg var utsèendemessig mangelfull. Jeg mente derfor at andre mennesker behandlet meg dårlig fordi jeg var over gjennomsnittet heslig. På toppen av alt sammen så innbilte jeg meg at folk flest var homofobe. Etter å ha levd i førti år, så ble jeg for første gang overbevist om at folk behandlet meg dårlig som følge av seksuell diskriminering, og at jeg hadde rett til å reagere på det. 

Resultatet ble at jeg selv ble mer aggressiv mot andre. Jeg ble innvendig meget hissig, og noe av dette slapp også ut i dagslys. Jeg mente jeg hadde retten på min side; "ingen skal komme og tro at de kan behandle meg som søppel på grunn av min legning eller mitt utsèende". Min indre retorikk om andre sjokkerte meg. Jeg begynte å tenke negativt om dem og inni meg kalte folk for "tufs", "hore", "idiot" eller "søppel" fordi jeg ikke lenger klarte å regulere mitt selvbilde autonomt. Min aggresjon forsvarte seg selv; "jeg har rett til å være sint fordi jeg er så sint!". Ved flere anledninger måtte jeg styre min trang til å angripe folk fysisk. Jeg skulle ta igjen for et helt liv med urettferdig behandling. Så krenket følte jeg meg. Nå forstår jeg hvorfor folk som havner på sidelinjen i samfunnet ofte blir ekstremister eller kriminelle. De er krenket og klarer ikke å regulere krenkelsene emosjonelt.

Den uunngåelige konsekvensen av min harme ble selvfølgelig at jeg utad ble meget lite hyggelig. Jeg var i ferd med å havne et sted hvor min indre retorikk glapp ut av munnen og hvor jeg var villig til å rope "tufs" etter hvert menneske jeg var sint på (og det var mange). Selvfølgelig ble min uvennlige holdning merkbar av andre. De av dem som selv var aggressivt anlagt svarte med å bli ytterligere uvennlige mot meg, og slik er den onde sirkelen i gang, Det er en sirkel som kan resultere i eksplosjon, og hvis man er kommet inn i den så risikerer man å miste jobben eller sågar havne i fengsel fordi man mister besinnelsen.

Jeg kunne fortsatt med å rettferdiggjøre min harme. Jeg kunne blitt et meget sint menneske. Jeg kunne stått igjen helt alene og likevel mene jeg hadde rett til å blåse ut. For ja, homofobi eksisterer. Og ja, vi dømmer hverandre etter utsèende. Vi dømmer hverandre etter klesvalg. Vi dømmer hverandre etter ting som ikke har noe med vår opptreden eller karakter å gjøre. Slik er vi skrudd sammen. Fordommer kommer alltid til å eksistere. Pene mennesker har det på mange måter enklere enn mindre pene mennesker; de opplever oftere velvillighet og det er til og med bevist at pene mennesker får kortere fengselsstraffer. Det samme gjelder rike mennesker. Det er ikke rettferdig, men det er ikke noe jeg eller du som leser kan forandre med en enmanns-krig mot verden som til slutt bare vil sluke oss selv. Du vil fortsatt oppleve urettferdighet, men hvordan kan du være sikker på at motstanden du opplever er som følge av at du er utilstrekkelig i andres øyne? Det vet du ikke. Kanskje er hånlige mennesker misunnelige på deg. Kanskje er de sjalu. Kanskje de tror du er en sterk person som tåler deres projeksjoner, fordi du fremstår som rolig og trygg. Ofte har det ingenting med deg å gjøre. Har de da rett til å behandle deg nedverdigende? Nei, men hva vil (eller kan) du gjøre med andre menneskers dårlige holdninger? Ingenting. Det er vanskelig nok å forandre våre egne holdninger. Du skal dessuten ikke leve med andre mennesker, du skal leve med deg selv.

Vet dere forresten hvem som også opplever mer velvillighet enn andre? Mennesker som smiler og ler. Hvem smiler og ler? Mennesker som til tross for motgang føler seg privilegert og som gode mennesker. Mennesker som har nådd en høyere dimensjon i livet og som har overflod som kan deles ut til andre. "Ikke faen om jeg skal bli en smilende nikkedukke igjen, det var denne egenskapen som fikk meg i dette uføret. Jeg var for smilende og altfor snill" tenker du kanskje. Det er forståelig at du tenker slik. Og ja, det finnes mange som ønsker å tråkke på smilende mennesker. Men nå vet vi bedre hvem de er og kan legge dem bak oss. 

Vi legger dem bak oss ved å hurtig avskrive deres projeksjoner som deres egne og ikke våre. Vi fjerner dem fra facebook og deltar ikke i sosiale tilstelninger med dem. Vi lar oss ikke krenke av dem. Vi inkluderer dem ikke i fellesskapet. Vi gidder ikke lenger å "fikse" dem. Vi slutter å tro at de er sosialt utstøtt og at vi derfor må omfavne dem. Når vi blir verbalt angrepet av mennesker vi ikke kjenner, så kikker vi på dem som om de har to hoder og går stille videre. Når vi kommer hjem så er de glemt. Hvis mennesker vi liker avviser oss, så synes vi det er trist en liten stund men slutter så å fokusere på dem. Vi tar ikke avvisningen personlig.

Vet dere hvem som ikke smiler og ler? Berettigede mennesker. Antisosiale mennesker. Mennesker som aldri har opplevd motgang (ja, de finnes). Mennesker som ikke setter pris på noe, for de har alltid fått alt. Mennesker som er usikre og kommer fra et sted uten indre overflod, men med mentale mangelsykdommer. Det er med andre ord positivt med en viss mengde motgang. Vi blir både bedre og gladere av det - forutsatt at vi slutter å spinne i gjørmehullet. Av og til trenger man tauhjelp for å slutte å spinne. Av og til klarer man det selv, ved å vugge litt frem og tilbake - og så ta skikkelig sats. 

Vi skal fortsette med dette temaet på mandag.

 

Minner på at Hjelpetelefonen denne langhelgen har avvikende åpningstid og nummer. Telefonen er åpen i dag, i morgen og på mandag mellom klokken 12 og 24. Nummeret som skal benyttes er 48386589 (det vanlige nummeret vil disse dagene ikke bli besvart).

Er nett-dating en god idè?

I denne teksten vil jeg advare mot fellene i moderne nett-dating. Nett-dating lokker med en buffet av potensielle partnere samlet på et bord, hvor man i trygghet i sin egen stue kan velge og vrake blant andre villige datere. Tilbyderne frister med muligheten for ekte og varig kjærlighet, hvis man lager en profil på nettopp deres server. Man får nesten inntrykk av at man garanteres en kjæreste mot å laste ned en app! 

I dag finnes det to typer dating tjenester; den tradisjonelle profil baserte tjenesten, som går ut på å gjøre seg mest mulig attraktiv ved å gjøre seg flid med sin profil; de riktige ordene og de riktige bildene skal sørge for at flest mulig datere klikker på nettopp deg. Den andre typen har blitt svært populær de siste årene via Tinder og Grindr, og kan regnes for fast food versjonen av den tradisjonelle profilen (som om den ikke var overfladisk nok?). Den er nesten utelukkende bilde basert og går ut på at man kan monitorere den geografiske avstanden mellom en selv og andre datere, og deretter sveipe gjennom dem ved å se kun bilder. Man kan så velge å "like" eller "ikke like" for å se om det oppstår en match. Personlig grøsser jeg litt over denne måten å forkaste andre mennesker på, basert på kun et bilde. Vi nærmer oss allment godkjente psykopatiske idealiserings-og-forkastings mønstre indoktrinert i forbrukerne. 

Nettopp derfor er nett dating en drømmearena for psykopater og narsissister, for deres modus operandi danner mye av grunnlaget i konseptet for denne typen dating. Hvis det viser seg at det ikke er en match, så har man lov til å forlate hverandre uten den minste form for avklaring og gå videre til neste. Det er meget uforpliktende, akkurat slik psykopaten elsker det. Psykopaten er gjerne en pådriver i å etablere en relasjon, men han/hun kan ikke knytte seg til noen og vil dyrke fora hvor det er tillatt å legge en relasjon bak seg så snart noe bedre dukker opp.

Noe annet som behager psykopaten, er muligheten for ikke å forholde seg til det virkelige liv. De to deltakende parter behøver ikke å møtes. Hele relasjonen kan nemlig utspille seg i cyberspace, med uendelig teksting og utveksling av bilder, uten noensinne å få mulighet til å etterprøve om den du tror du har en relasjon til, faktisk finnes i virkeligheten. På nett kan man lyve om utdannelse og bakgrunn. Man kan stadig oppfinne nye persona. Dette gjelder alle, men er nok spesielt forlokkende for psykopater og narsissister. Ofte ønsker den ene parten å møtes, men den andre parten holder igjen. Slik blir det ubalanse i relasjonen og den i utgangspunktet gode tonen utvikler seg til en farlig lek om hvem som er mest interessert. Dette kjenner vi igjen fra vår virkelige relasjon med psykopaten, hvor psykopaten i begynnelsen var den som var mest på, men hvor det senere snudde og vi tryglet om smuler av oppmerksomhet. Psykopaten elsker slike manipulerende tankeleker, og på nett kan de leke av hjertens lyst, ofte med flere håpefulle spillere samtidig. Utsikten til rikelig NF (narsissistisk forsyning) er som den sultne Oliver Twist foran det bugnende julebordet.

Er det mulig å forelske seg i en person man aldri har møtt? Ja, absolutt. Med fagre ord og masse oppmerksomhet fra motparten så gjør vår fantasi resten av jobben, og vi begynner å forestille oss en fremtid med en person vi bare har sett på tekst men aldri møtt. Psykopaten kan derfor sitte skjermet i sin egen stue, med pc-en i fanget, og uten anstrengelse hekte oss. Dette er gull verdt for en psykopat som egentlig ikke liker det tunge arbeidet med å idealisere et objekt i det virkelige liv. På nett kan han/hun dessuten idealisere fem eller sågar ti objekter samtidig, uten å løfte annet enn en finger (bokstavelig talt) og uten at det koster gaver, middager eller aktiviteter. Idealiseringen som disse objektene gir psykopaten i retur er meget effektiv og billig NF. Derfor tiltrekker nett-dating seg en høyere andel antisosiale mennesker, enn i det virkelige liv.

For ti-femten år siden var jeg selv meget aktiv på nettbasert dating. Jeg trodde jeg ville finne drømmemannen der. Jeg fant noe, men det var ikke drømmemannen. Jeg vil avsløre hva jeg fant, men først vil jeg fortelle om et eksperiment jeg nylig foretok. For noen uker siden opprettet jeg igjen en profil på en nett-dating tjeneste. Denne gang valgte jeg den internasjonale planetromeo.com som arena. Formålet var egentlig ikke å finne en partner, men for å se om noe har forandret seg på de ti årene siden sist gang jeg mesket meg med denne verdenen. Jeg stilte meg egentlig meget åpen til det hele. Tenk om en ålreit person dukket opp, det ville være kult! Dog påmeldte jeg meg adskillig mer skeptisk enn for femten år siden. Jeg var meget klar over at lurendreiere hurtig kunne dukke opp.

Det gikk ikke mange timene før det dukket opp en nokså søt melding fra en bruker. Brukeren var en amerikansk soldat på oppdrag i Afghanistan, som var interessert i å bli kjent med nordmenn. Han oppga som grunn til sin interesse for nordmenn, at han etter endt oppdrag i Afghanistan planla å bosette seg i Norge for å jobbe i IT-bransjen. Umiddelbart vedla han bilder av seg selv. Bildene var nokså alminnelige av en over middels pen mann rundt min egen alder men som lett kunne blende inn i mengden. Bildene vekket ingen oppsikt utover at mannen var pen, tatt med en storkornet linse og uten å vise hud eller muskler. Bildene var slik sett troverdige. Men akkurat som i relasjonen med psykopaten, så dukker det opp røde flagg hvis man befinner seg i kontakt med en svindler. Det første røde flagget var selvfølgelig hans plutselige, voldsomme og uforklarlige interesse for meg, for min profil inneholdt foreløpig kun ett bilde og noen enkle fakta om alder, høyde etc, ingen tekst utover dette. Han skrev at han veldig gjerne ville bli kjent med meg. Hvorfor denne interessen kun fordi jeg er norsk, uten å vite noe om meg?

Det andre røde flagget som dukket opp, var at han veldig raskt ønsket å flytte kontakten bort fra planetromeo og over på mail. Hans forklaring var at det var problematisk å være pålogget planetromeo fordi han befant seg i en kaserne, likevel kunne jeg se en liten grønn prikk som indikerte at han var pålogget store deler av tiden. I tillegg til å oppgi sin mail adresse så spurte han etter min (jeg ga ham faktisk min riktige mail adresse men jeg åpnet aldri mailen han umiddelbart sendte). Andre røde flagg dukket opp. Hvorfor skrev han dårligere engelsk enn jeg gjorde, hvis han var amerikaner? Jeg stilte ham et kontrollspørsmål. Kunne han fortelle om sin hjemplass i USA med innlevelse? Jeg mistenkte at denne personen aldri hadde satt fot i USA. Svaret jeg fikk var meget kort "jeg kommer fra Brooklyn i New York" og besvarte egentlig ikke mitt spørsmål, som var om han kunne utdype sin hjemplass. Jeg trengte ikke å vite mer etter dette. Min magefølelse fortalte meg alt jeg trengte å vite. Jeg kuttet kontakten, nokså sikker på at dette var en svindler. Muligens en afghaner som ønsket innpass i Norge. Eller kanskje han ønsket å hacke min pc hvis jeg åpnet den første mailen.

Enten det er snakk om emosjonelle svindlere, økonomiske svindlere, svindlere som ønsker oppholdstillatelse eller hva som helst annet som uhederlige mennesker ønsker å bruke deg til, så er nett-dating et sted man må være meget påpasselig. Spørsmålet er om den nødvendige hyperårvåkenheten er verdt den potensielle gevinsten. Personlig vil jeg konkludere at nei, det er den ikke. Dog må det være opp til hver enkelt. Denne teksten er bare ment som en advarsel om fallgruvene. Finnes det normale mennesker på nett-dating? Jada, det finnes mange. Jeg har hørt flere solskinnshistorier om normale par som har funnet hverandre på nett. Det er imidlertid noe som skiller dem fra oss som har brutt med en psykopat, og det er at i vår spesielle tilstand etter et psykopatisk bånd, med alt det medfører av traumer og hypersensitivitet, så er vi avhengig av å ha en potensiell ny partner foran oss, ansikt til ansikt. Vi er nødt til å sanse vedkommende, se ham/henne i levende live og fange opp hva kroppen forteller oss om denne personen. Det er faktisk meget viktig og en del av vår nye selvbeskyttelse. Denne muligheten til selvbeskyttelse får vi ikke i cyberspace.

Nå vil jeg avslutningsvis fortelle om hva jeg fant i min tid som nett-dater den gang jeg datet kanskje hundre gutter og menn i løpet av et par år. Jeg fant som sagt ikke drømmemannen. Jeg fant imidlertid meg selv. Ihvertfall litt av meg. Og lærdommen jeg trakk den gang, er at hvis man ikke er attraktiv i det virkelige liv, så er man heller ikke attraktiv på nett. Man klarer kanskje å fange enkeltes interesse, men så snart det blir snakk om en virkelig relasjon så vil normale mennesker snu ryggen til oss og gå. Dette er en tung lærdom men også en viktig mulighet til å hele gamle kjernesår. Husk at attraktivitet sjelden handler om utseendet. Vi kan være pene mennesker rent objektivt, vi vil likevel aldri tiltrekke oss sunne mennesker hvis vi selv ikke er sunne. Den type attraktivitet som er nødvendig, kan man ikke sminke på seg eller operere på plass. Hvis du bruker store summer på merkesminke, dyre plagg eller kosmetiske inngrep så dropp det, det er kostbart og nytteløst. Du vil bli økonomisk ruinert i tillegg til deprimert, da er det tross alt bedre å bare være deprimert. Attraktivitet kommer innenfra. Det er måten vi bærer oss på. Det er smil og latter. Hvis vi er komfortable i egne skinn så stråler det ut av oss og det er attraktivt. Jeg har en mannlig bekjent som rent objektivt best kan kalles stygg - beklager til han for det sterke ordvalget men det er for å underbygge et poeng. For måten han bærer sin litt tunge kropp på, smilet, den lune humoren og gode sosiale antenner gjør ham til den mest sexy personen i ethvert rom han befinner seg i. Og det er ikke bare jeg som merker denne dragningen, kvinner og menn flokker seg rundt ham.

Hvis vi derimot kuer oss og drømmer om usynlighet fordi vi egentlig ikke liker oss selv så blir det synlig også på utsiden. Noen av oss har ingen kjernesår som trenger oppmerksomhet, alle kan bli objekter for en psykopat - også kjernesunne mennesker. Dette gjelder ikke for dere. Men for mange av oss, og jeg mistenker at det gjelder majoriteten, så var det ingen tilfeldighet at psykopaten plukket oss ut blant mange. Det samme ved oss som tiltrakk seg psykopaten, er det samme som får normale mennesker til å forlate oss. Men igjen, ikke se på dette som en avvisning, men en mulighet til å bli sunnere. Bli frisk fra medavhengighet, fordreid virkelighetsoppfatning eller "people pleaser" syndrom. Vår evne til refleksjon og selvinnsikt (i motsetning til psykopaten) gjør at vi kan heles og bli komplette mennesker. Det er bedre å bruke litt tid på dette, enn mange år på å stikke hodet i sanden og lure på hvorfor vi aldri finner en normal partner. Vi må bli ekte og tro mot oss selv. Det er bedre å være enslig under riktige forutsetninger, enn i par under falske forutsetninger (enten våre egne, partnerens eller begges). Vi heles ikke på internett. Vi heles i det virkelige liv ved å prøve, feile, prøve igjen og lykkes med virkelige mennesker. 

En mor forteller

Da vil jeg presentere nummer to av mine bekjente som har fått barn med en psykopat. Skribenten denne gang er en kvinne som fikk en sønn med en mann som i begynnelsen presenterte seg som drømmemannen. I teksten forteller hun om hele relasjonen, fra det første møtet og til han tok sitt eget liv. Derimellom ble sønnen født og en vanskelig tid med en kamp om sønnens psyke utspilte seg. Kommentarer vil bli besvart av tekstforfatteren og ikke av meg. Hun vil være tilgjengelig i morgen, og vil i kommentarfeltet kalle seg "Lise".

Jeg var i starten av voksenlivet da jeg og Mr begynte å flørte. Han var gentleman, flørtete, veldig intelligent, veltalende og utrolig sjarmerende. Det var svært intenst og han bar meg mer eller mindre på gullstol den første tiden. Samtidig fikk jeg tidlig en magefølelse av at det var noe som skurret uten at jeg kunne sette fingeren på hva. Jeg var veldig usikker på oss - hadde jeg ekte følelser for han? Siden jeg ikke kunne forklare de rare følelsene endte jeg med å overse de og gikk inn i det som skulle bli starten på årelang berg og dalbane.

Det gikk ikke lange tiden før jeg fikk jeg en ubeskrivelig følelse av at han og hans meninger var de viktigste for meg. Mannen kunne muntre meg opp, støtte meg, være min bestevenn i hele verden og samtidig rive meg ned på ett blunk. Det siste tok flere år før jeg begynte å innse. Jeg ble oppdratt til at ingen skulle vite om privatlivet vårt og siden vi var kjærester skulle jeg alltid støtte ham for enhver pris. Jeg måtte ikke finne på å motsi ham foran andre, da han ble sint, irettesatte meg for så å ignorere meg den dagen. Dagen derpå snudde han plutselig i humøret og alt var greit igjen.

Omtrent det eneste sosiale behovet jeg hadde var å være sammen med ham. Vi var stort sett hjemme, dro jeg utfor døra måtte jeg skrifte hvor jeg skulle, hvem jeg var sammen med og når jeg kom hjem. Var jeg lenge vekk ringte han flere ganger og kontrollerte hva jeg gjorde. I løpet av de første par årene mistet jeg de fleste av mine tidligere venner. Jeg tok ikke vare på de og de gadd ikke å sitte der og vente på meg. Med tiden har jeg virkelig innsett hvem de gode vennene mine er.  

Årene gikk og vi kom til et punkt i livet hvor vi var enige om å få barn. Forholdet var overhodet ikke perfekt. Jeg følte meg ikke lykkelig, men det hadde jeg heller ikke gjort på mange år. Dette var blitt helt normalt for meg. Vi ventet vår førstefødte og jeg var lykkelig - i den grad jeg kunne føle lykke. Barnefaren gledet seg veldig da han skrøt av det til andre, men var ikke like entusiastisk på hjemmebane.  Jeg observerte andre familier hvor fedre var med på svangerskapskontroller og fulgte ivrig med på utviklingen under svangerskapet. Denne kommende barnefaren var ikke interessert i å kjenne bevegelsene på magen heller. Det var på den tiden jeg begynte å undre meg litt over atferden til samboeren min. På den andre siden virket det som han gledet seg på sitt underlige vis. 

Da jeg lå på fødestua etter barnet var født fikk jeg en underlig følelse og sorg. Barnefaren var ikke så entusiastisk at det gjorde noe. Da besteforeldrene kom for å hilse på den nye verdensborgeren tok han seg sammen for å spille den perfekte pappa og kjæreste utad. Noen timer etter fødselen ble vi flyttet over til barselavdelingen og pappaen dro hjem. Vi så ikke mye til ham de kommende dagene på sykehuset. Han var hjemme og styrte med sitt.

Dagene på barselavdelingen var starten på ensomheten. Jeg hadde følt meg alene flere ganger tidligere i forholdet vårt, men aldri på dette viset. Nå følte jeg meg virkelig alene og nå hadde jeg ansvaret for en liten baby. Min sønn. Vår sønn. Jeg ble mer og mer forelsket i min lille prins og jeg vokste med rollen. Dagene på sykehuset ble lange og jeg var utmattet. Jeg tok ikke imot spesielt med besøk av den enkle grunn at jeg klarte ikke. Jeg hadde nok med meg selv, prinsen jeg skulle bli kjent med og alle tankene som kom angående barnefaren. Den nybakte pappaen så vi et par timer om dagen. Familien min reagerte og jeg unnskyldte ham selvsagt, som jeg alltid gjorde.

Da vi kom hjem fra sykehuset slet jeg lenge med ammingen, var totalt i manko på søvn og visste nesten ikke opp ned på meg selv. Da prinsen var to-tre uker gammel fikk jeg høre fra mannen i mitt liv at han likte meg bedre tidligere da jeg gjorde alt for ham.

Jeg gikk lenge i ei boble. Jeg var sliten og ulykkelig. Barnefaren viste lite og ingen interesse for sønnen. Det hendte seg selvsagt for å gjøre meg fornøyd, men det var det. Prinsen elsket å leke med pappaen sin. Det var så spesielt og rørende langt inni hjertet de fine stundene de hadde. De gangene han var pappa og kjæreste levde jeg lenge på. Utover det var det mye diskusjoner mellom oss. Jeg fortalte deler til den nærmeste familien og vennene mine om hva som foregikk hjemme hos oss- men det skulle ta lang tid før det rant fullstendig over hos meg. Sa de noe stygt gikk jeg automatisk i forsvarsmodus  og forsvarte ham.

Månedene gikk og jeg var mye alene sammen med mini døgnet rundt. Samboeren min oppvartet meg når det passet han, for å holde meg nøyaktig der han ville. Trodde han. Besteforeldrene hentet mini av og til på trilletur slik at jeg kunne hvile, mens barnefaren imponerte stadig mindre og mindre. Han ville helst ikke være alene med guttungen. Det er ikke mange bleiene som ble skiftet av pappaen eller bading om kveldene. Kan telle på en hånd eller to frem til vi flyttet fra hverandre, hvor mange ganger faren sto opp med sønnen på morgenen eller gikk ut for å leke kun de to. Vi gjorde sjelden noe som helst sammen som en familie på tre heller.

Da prinsen ble såpass stor at han registrerte hva som skjedde hjemme, den dårlige stemningen, fraværende far, jeg som ble mer og mer apatisk, frustrert og sint, fikk jeg nok. Nå var det tide å ta et oppgjør og komme meg ut av dette destruktive forholdet.  Jeg hadde lenge blitt truet med at om jeg flytter så skal guttungen bo sammen med faren sin, han skal beholde huset og det eneste jeg eier er klærne mine. Jeg visste at når jeg tok steget og flyttet så ville det bryte ut krig. Det måtte jeg være psykisk klar for. Det eneste som var viktig for meg var lille. Jeg visste at jeg måtte være smartere enn barnefaren for å kunne kjempe for sønnen vår. Hvorfor skal barnefaren ha mye samvær med sønnen når han ikke viser interesse for ungen sin? Han kjenner ikke engang sin egen sønn selv om vi har bodd under samme tak i flere år. Hva gjør jeg nå?

De gangene jeg tidligere ble kastet ut flyttet jeg alltid tilbake, siden han lovte å ta seg sammen. Da jeg pakket tingene og dro visste jeg at nå trenger jeg og mini hjelp. Mr x er en mann som alltid skal ha rett og gir seg ikke før han vinner. Mannen kjente alle mine styrker og svakheter og visste nøyaktig hvilke knapper han kunne trykke på for at jeg skulle reagere som han ville. Var jeg irritert uten at det var spennende ble jeg ignorert. Jeg elsket de gode sidene hans, men jeg var ulykkelig, deprimert og hadde fått angst opp gjennom tiden.

Jeg hadde rett i at jeg ikke visste hva jeg gikk til da jeg flyttet. Det virket som det var først da jeg skulle begynne den langsomme prosessen og bli kjent med eksen min. I tiden som kom ble jeg overrasket gang på gang og fylt av en enorm angst.

Det ble enormt med kaos etter at jeg flytta og i året som kom. Guttungen ble brukt for alt han er verdt som en inngangsport til meg. Hver gang han funderte på noe angående samvær med ungen så måtte jeg svare. Han kunne snakke ett minutt om sønnen og 30 minutter om alt mulig annet når han fikk meg i tale. Jeg har aldri hørt så mye ufine ting verken før eller siden som i den perioden. I tillegg ble jeg observert for bevegelsene mine. Hadde jeg barnevakt grunnet jobb eller fordi jeg begynte å få meg noe som kunne ligne på sosialt liv så fikk jeg høre det. Svarte jeg ikke på mobilen dukket han uanmeldt opp på døra da han trodde jeg var hjemme igjen- ville inn og prate. Etter enhver krig snudde han og kom med krokodilletårene sine, ville inn til meg og prate da også, så jeg skulle få frem empatien og omsorgen for ham. En av mine største svakheter er sårbare og ydmyke mennesker.

Mr x fant seg en dame dager etter jeg flyttet ut av huset. Jeg var ekstremt sjalu på deres glansbilde forhold. Hun er vakker, godt utdannet, smilende, jeg var illsint og ble enda mer knust. Hva galt er det med meg? Hvorfor er han blitt drømmemannen og gjør masse aktiviteter sammen med henne? Det viste seg i ettertid at det var selvsagt bare skuespill. Følelsen jeg etterhvert fikk er at han skulle prøve å bryte meg ned, siden jeg flytta fra ham. Deres forhold var langt i fra bra den perioden de var sammen.

Da de to turtelduene flyttet sammen så fortsatte marerittet. Ikke bare for meg, men nå skulle mini også få oppleve all ustabiliteten. Det første møtet på Bufetat til rådgivning var noen måneder etter første mekling. Det var som å sitte med en totalt fremmed og iskald mann ved siden av meg som nå ville ha økt samvær med sønnen og jobbe mot 50-50. Han leste opp fra en bok om ting jeg hadde sagt og gjort og nå ville han ha økt samvær med sønnen. Tårene mine rant og jeg var dypt fortvilet. Hva skjedde nå? Hva med mini sitt beste? I løpet av årene frem til nå har han ikke imponert meg i farsrollen. Jeg mistenkte at han ville redusere barnebidraget i tillegg til at fasade var svært viktig for denne mannen. Han må jo vise frem sønnen og ny-dama.

Frem til nå har ikke faren hatt samvær. Han har kommet på besøk til oss for å se sønnen. Det endte opp med at han fikk begynne å ha de to dagene som har stått på papiret i flere måneder, for å overbevise meg med tanke på historien vår.  Etter møtet ble all verdens sorger sluppet løs nok engang. Jeg lærte noe den dagen. Fra nå av måtte jeg skrive ned hva vi diskuterte og alle gangene han herja med meg. Det tok ikke lang tid før jeg ga opp siden det var så evig mye hver uke og helst flere ganger i uka. I stedet hadde jeg perioder hvor jeg nedskrev mini sine reaksjoner etter samvær hos faren, slik at jeg hadde konkrete hendelser å diskutere når jeg nektet 50/50.

Etter dette var det en lang periode hvor han ikke ville møtes på Bufetat til møter. Han jobbet istedet iherdig med privat å prate meg til rette og imponere meg med bilder om hvor fint de to har det. Mannen har tatt seg sammen og er pappa nå. Bare se på bildene hvor fornøyd lille er. Jeg godtok det ikke. Skulle vi diskutere samværsøkning måtte det skje med en tredjepart til stedet. Vi hadde evige diskusjoner, samværsabotasje og i det hele tatt nok som det var. Vi møttes til flere møter gjennom årene hvor han fikk gradvis økt samvær, men jeg godtok aldri i nærheten av 50/50.

Ved siste møtet ble jeg truet med at han hadde funnet advokat og skulle ta meg til retten for delt foreldreomsorg. Jeg svarte at det er helt i orden, da skal jeg finne en egen advokat. I tillegg fortalte jeg at han kan sjekke opp reglene for utgiftene han får ved en evt 50/50. Det ble slutt på denne diskusjonen etter dette.

Vi prøvde i flere år å få til et samvær som skulle fungere for mini, og våre behov. Det var det jeg følte i alle fall. Far sitt behov. Ettersom årene gikk ble atferden til mini mer og mer utfordrende. Han begynte tidlig å utagere fysisk mot meg, dette ble med tiden en daglig trend. Han var rastløs, fikk rare uvaner, indre uro, slet sosialt med barn, daglig humørsvingninger, rutinene hjemme var utfordrende og livet var ikke harmonisk. Jeg var innom tanken på både ADHD og flere diagnoser på gutten som var så annerledes enn de andre barna. Faren benektet denne typen atferd hos ham, men etterhvert begynte både jeg og barnehagen å se et mønster. Guttungen slet mer i samværsovergangene og roet seg litt på den lange perioden hjemme hos meg.

Samtidig som barnehagen begynte med å kartlegge mini og innkalte oss til møter begynte jeg selv å forstå ting. Jeg kom til et punkt hvor jeg fikk nok. Jeg hadde lest meg opp på psykopati på internett og innså nok engang at det er en grunn til hvorfor man anbefaler nullkontakt. Jeg måtte gjøre meg like interessant som en grå mus som alltid satt hjemme. Jobbet iherdig med å la kommunikasjon om samvær gå gjennom sms, som bevis på samværsabotasje. Og like som mye bevis på at jeg prøvde å være løsningsorientert og samarbeidsvillig. På denne måten fikk mini dra hjem til meg når han selv ville. Ei langhelg ble kuttet ned til langt kortere samværstid. Plutselig en dag nektet lille fullstendig å dra dit på samvær, det var tydelig i både reaksjonen og det han fortalte selv.

Igjen sto jeg ved ei veiskille og kjente kampen i meg. Det var gått noen år siden bruddet, ergo har barnefaren hatt flere år på å få dette til å fungere. I tiden etter bruddet lærte jeg meg selv og sønnen vår bedre å kjenne. Men den avstanden og skuespillet jeg selv har drevet med overfor barnefaren skal ikke være nødvendig. Nå vil ikke mini dra til faren, ungen sin atferd må jobbes med og vi trenger hjelp. Nå var jeg klar til kampen for full foreldrerett. Jeg kan ikke sende ungen dit mer. Det endte opp med at jeg med hjertet i halsen kontaktet barnevernet, politiet, Bufetat og advokat for råd og veiledning videre. Jeg fortalte alle hvordan det er hos oss og la ikke skjul på noe. Heller ikke mine egne svakheter. Vi fikk anbefalt besøksforbud mens jeg gjorde meg klar til kamp om full foreldrerett. En tid senere det året tok mannen livet sitt.

Tiden deretter var selvfølgelig beinhard, men for å holde fokuset på mini - gikk det ikke mange månedene før han begynte å utvikle seg igjen i normal retning, ble mer harmonisk og sluttet fullstendig med utageringen. Sakte men sikkert ble han en totalt forandret gutt.

Tankene i ettertid er å alltid ta samværsdiskusjonen gjennom Bufetat. Hold alltid fokuset på barnets beste. Vær saklig. Reflekter rundt barnets relasjoner, reaksjoner, hverdagsmønster og psykiske helse. Dokumenter alt samvær på sms. Blir dere enige om noe muntlig skal det bekreftes på sms. Dokumenter alle reaksjoner til barnet i en egen bok. Ha god dialog med barnehage/skole. Vær åpen om utfordringer og egne svakheter. Våg å be om hjelp selv om det sitter ufattelig langt inne og det føles som man gjør noe alvorlig ulovlig - ha tillit til systemet! Selv om det gikk som det gjorde nå ble jeg påminnet av terapeuten min om at alle voksne er ansvarlig for sitt eget liv og psykiske helse. 

Ikke gå bitter inn i førjulstiden



Jeg hadde opprinnelig tenkt å skrive om noe annet i dag. Men i går kveld så leste jeg denne kommentaren under en youtube video om narsissisme. 

"Narsissisten betaler aldri for hva de har gjort, de er immune mot karma. Jeg har hatt utallige sammenstøt med narsissister og de har gjort unevnelige ting mot meg - fra skrekkelig misbruk til utnyttelse, falske anklager og påfølgende ødeleggelse av hvert eneste aspekt av livet mitt, fra å myrde begge mine barn til å utsette meg selv for menneskehandel, alt du kan forestille deg har de gjort mot meg. Ikke en eneste av disse narsissistene har noensinne blitt bragt til rettferdighet, foran en dommer - tvert imot, uten unntak så har alle blitt trodd av lovens lange arm og rettsystemet når de snur og vender på alt og får det til å fremstå som at det er jeg som har gjort mot dem, hva de har gjort mot meg.

Dette har gått så langt som til at min forfølger påstår at det er jeg som har forfulgt ham, min voldtektsmann påstår at jeg har voldtatt ham - og ble trodd! De har attpåtil blitt belønnet med støtte fra alle. Britiske pass, penger, alt de ville ha. Jeg fikk alt stjålet fra meg, flere ganger, og måtte overleve uten noen som helst form for støtte. Mange sier "man høster hva man sår" og "karma glemmer ikke" - disse prinsippene synes dog ikke å gjelde for narsissister. Jeg har aldri sett noen av mine mishandlere bli fanget av karma. Noen av dem er i dag meget gamle og har misbrukt meg og mange andre hele deres liv, likevel blir de aldri rammet av noe.

Min forfølger - som brutalt myrdet min katt og fortsetter å forfølge meg - er i dag 80 år gammel, han er fysisk i bedre form, sterkere og sunnere enn jeg er, han løper rundt, hopper og danser, lever et promiskuøst liv, har penger, venner og familie - et godt liv. I hans høye alder er det lite trolig at karma noengang kommer og tar ham. Av en eller annen grunn virker det som om narsissisten lever evig mens deres ofre dør unge. Ofrene lever miserable liv som følge av handlingene til narsissisten, får helseproblemer, lider økonomisk ruin, ødelagte karrierer, ødelagte ekteskap og andre relasjoner, mister hjemmene deres, noen ender opp hjemløse på gaten eller uskyldig i fengsel etter de falske anklagene fra narsissisten - alt som et direkte resultat av narsissistens herjinger.

Ofrene lider av traumer, angst, depresjoner, selvmordstanker, mareritt. De får ofte kreft etterhvert som effektene av narsissistisk misbruk påvirker deres fysiske helse. Mange ofre dør veldig unge - etter å ha lidd lenge. Likevel lever narsissisten lykkelige liv, har alt man kan ønske seg og helt uten konsekvenser for deres mange onde handlinger. Alle tror på dem. De fortsetter å utnytte nye ofre - og de finner alltid nye ofre. Jeg har fortsatt til gode å høre om en eneste narsissist som får som de fortjener. De eneste som blir tatt, er de som ikke er spesielt gode til å manipulere." (kommentaren er opprinnelig på engelsk og fritt oversatt av meg).

Denne meget pessimistiske kommentaren fra et offer for alvorlig kriminalitet er kanskje ikke direkte relaterbar til hva de fleste av oss her på bloggen har opplevd. Men jeg tror den bitre følelsen av at psykopaten og narsissisten ikke får som fortjent, er gjenkjennelig for mange. Og jeg må dessverre innrømme at jeg tror at mange psykopater danser seg gjennom livet, akkurat slik denne kvinnen (?) beskriver. Jeg skriver dette for å provosere deg som leser, til å lære å ikke bry deg om hvordan psykopaten har det i dag. 

Det er allerede to år siden jeg sist skrev en tekst om hevntanker mot psykopaten her på bloggen. Det er en av bloggens mest leste tekster. Hva jeg skriver i teksten fra desember 2015 står jeg fortsatt ved. Lesere som ennå ikke har lest teksten kan derfor med fordel skrolle tilbake og lese den, for jeg har ikke tenkt å gjenta hva jeg den gang skrev, her. Men fordi dette er et viktig emne som opptar mange så er det hensiktsmessig å snakke mer om dette. Vi nærmer oss jul, og mitt ønske er at færrest mulig av dere skal gå inn i adventstiden med bitre tanker, lik de kommentaren over beskriver.

Jeg tror at for mange som inderlig ønsker at det skal gå ille med psykopaten, så er scenariet hvor psykopaten lever et langt og lykkelig liv nærmest umulig å svelge. Det er håpet om at det vil gå psykopaten ille som holder oss gående, ihvertfall i begynnelsen etter bruddet. Det er slettes ikke unormalt at psykopaten får hederlige og elskelige mennesker, til plutselig å ønske et annet menneske lidelse eller til og med død. Hvis du opplever at du befinner deg her, så fortvil ikke, du er i godt selskap. 

Jeg ønsker at lesere som trenger det, skal få lov til å fantasere om psykopatens undergang. Det eneste som ikke er lov, er å iverksette tiltak i det virkelige liv som bidrar til dette. Jeg kan fortelle at denne trangen til voldsfantasier mot psykopaten vil avta med tid og NK.  

Jeg vil gjerne introdusere en tanke om hvorfor psykopatens handlinger påvirker oss så voldsomt. Det er faktisk ikke lenge siden det slo meg at det - stikk i strid med hva jeg lenge trodde - ikke var omfanget av forkastingen som gjorde meg bitter, men hvilken betydning jeg ga psykopaten i hjertet mitt. Det var hektet. Kjærligheten til ham. Bedraget. Ikke hans siste, stygge handlinger i seg selv, men den enorme betydningen jeg ga ham.

For når jeg tenker etter, så har andre mennesker behandlet meg like dårlig som psykopaten gjorde. Venner, slektninger, kolleger. Hvorfor er jeg ikke like bitter på dem? Det var svært enkelt å legge disse menneskene bak meg og gå videre i livet, uten å ofre dem så mye som en nostalgisk tanke. Hvorfor kunne jeg ikke gjøre likedan med psykopaten?

Med de andre menneskene så reagerte jeg normalt, sunt og hensiktsmessig, slik et friskt sinn skal reagere når noen bedrar og skuffer oss. Vi tar ikke opp kampen, vi bare sletter dem fra vår oppmerksomhet. Vi går ikke rundt og bærer på dem, er bitre eller fantaserer om hevn. Vi er bare glade for at vi ikke lenger behøver å forholde oss til dem. Vi går ikke og savner dem. De får ikke mer oppmerksomhet eller energi fra oss, ingen støtte, ingen gaver, ingenting. Punktum. Det er såre enkelt.

Grunnen til at det ikke er like enkelt med psykopaten, er med andre ord ikke størrelsen på ugjerningene, men bedraget. Illusjonen. Livsløgnen han/hun solgte oss. De lot som om vi hadde en relasjon med dem. De var nødt til det for at vi skulle begynne å gi av oss selv, av våre midler og vår tid. Vi hadde ikke stolt på en person vi ikke hadde en relasjon til. Vi hadde ikke gitt ti tusen kroner til en fremmed person. Men fordi vi trodde at vi hadde en relasjon med psykopaten, selv om vi bare hadde kjent vedkommende i fjorten dager, så gjorde vi det.

Det er ille. Men det er også alt. Strengt tatt så burde det ikke være så vanskelig å legge bitterheten bak oss. Ja, psykopaten var sjofel, en svindler og sviker. Men det var også venner jeg har hatt. Jeg forlot dem og tenkte aldri på dem igjen, selv om jeg hadde kjent dem i ti år - og i et par tilfeller 30 år. Det er derfor ikke lengden på relasjonen som avgjør hvor knyttet man er. Det er enkelt å sette strek når man har fått nok. Det bør det også være med psykopaten. Jeg vet at det ikke er lett. Men jeg vil du skal tenke at det bør være det. Akkurat som alle andre du har måttet bryte kontakten med. Du går ikke og tenker på vennen fra 2008 som du oppdaget stjal fra deg, eller baksnakket deg, eller som forførte han/hun du var forelsket i, gjør du vel? Hvis du tenker på dem, så er det fordi du er glad for at de ikke kan snylte på deg lenger. Du vet at det er deres tap at du ikke lenger er i deres liv, ikke ditt.

Selv om psykopaten danser seg videre uten deg, så aksepter at det er slik. Og minn deg selv på hvor humørsyk psykopaten var sammen med deg. Et lykkelig menneske er balansert, ikke sint og hatefullt. Uansett er en av mange hensikter med NK at du ikke får vite hvordan psykopaten har det i dag. Kanskje går det hans/hennes vei akkurat nå, kanskje ikke. NK forhindrer deg i å vite det, og slik må det være. Hvis du fortsatt får drypp av informasjon om ham/henne via sosiale medier, flygende aper eller andre kilder, så er mitt råd å stenge disse slusene umiddelbart. Aksepter at du ikke har makt eller kontroll over psykopatens livsløp. Sørg bare for at han/hun aldri kan trekke goder av deg igjen.

Ikke gå inn i førjulstiden med indre uro eller bitterhet. Å ønske en annen person vondt er skadelig for oss, fordi det går mot vår natur. Jeg vil derfor råde deg til å hurtig bli ferdig med disse tankene for du risikerer å sitte fast i dem. Forsøk å fokusere på juleforberedelsene, men uten stress. Ikke ta deg vann over hodet i år. Du trenger ikke å kjøpe gaver til fjerne slektninger og venner, hvis det trigger deg å gå i butikker. Konsentrer deg om de fem-seks nærmeste. Men ikke gjør ingenting. Gjør noe. Rett deg ut og opp fra fosterstillingen, julen er en varm og viktig tid som distraherer deg fra vonde tanker. Det er ingenting i veien med å pynte til jul allerede 1. desember. På den måten blir det varmt og hyggelig i stua lenger, i tillegg til at det blir mindre å gjøre de aller siste, hektiske dagene. I år er 1. desember en fredag, en perfekt dag å grave frem julepynten fra ifjor eller sågar investere i ny julepynt. Hvis noen av julekulene minner deg om psykopaten, så kast dem eller gi dem bort og kjøp nye. Gjør pyntedagen til en festdag, enten for deg selv eller sammen med noen som ikke trigger deg. Er du ikke kristen? Det gjør ingenting. Du kan fortsatt la deg trøste av julebudskapet, det bærer mening. Lytt til en gudstjeneste på radio, eller hvis du har krefter til det - møt opp personlig til en gudstjeneste i din lokale kirke. Du behøver ikke å være troende for å la den spesielle stemningen fylle deg med fred. Det er faktisk en kamp mellom det gode og det onde som river i deg. Ta kampen på alvor. Det onde vinner hvis du lar psykopaten gjøre deg til dem. Det gode vinner, hvis du forblir den hjertegode personen du alltid har vært, i størst mulig grad.    

God førjulstid :)

Les mer i arkivet » Mai 2018 » April 2018 » Mars 2018