Jeg tilbyr konsultasjoner over telefon eller video. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 650 kroner, 90 minutter koster 1040 kroner. Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
3 kommentarer
Husker vi satt og spiste middag og jeg fortalte glad og fornøyd at jeg hadde betalt siste avdrag på bil lånet mitt.
Skål for det, sa jeg og hevet vann glasset.
Tull ! Skryte av sånt ! svarte hen surt.
Jeg ble flau og synes det var pinlig at jeg hadde vært så fornøyd.
De liker ikke at du blir økonomisk frigjort.
Muligens eit provoserande spørsmål:
Men er det nokon her inne som ikkje har PTSD etter det me har vore gjennom?
Eller i det minste udiagnostisert eller rikelig med symptomer på det?
Tenker at helsepersonell har ei viktig rolle i støtte og behandling. Dessverre er kunnskapen fremdeles mangelfull i helsevesenet.
Om du skal kutta ut dei med PTSD som målgruppe og kundebase høyres det ikkje ut som det er særlig mange igjen å hjelpa.
Som nevnt mange gonger før, tenker eg at bloggen er ein av dei bedre om tamatikken og samfunnsproblemet.
Det burde skjedd ei endring på politisk nivå.
At desse rovdyra går rundt meir eller mindre ustraffa og uten konsekvensar, og med eit samfunn som stillteiande berre godtar at det er slik, hjelper heller ikkje på.
Og når ikkje hverken venner og familie, eller det offentlige, inkludert politiet evner å støtta og beskytta utsatte/ «offer», er det fritt vilt.
Like ironisk er det at me som har vore gjennom helvetet ikkje slår ring rundt andre utsette heller.
Tenker det må vera lov å sei rett ut at ein er dritt lei.
Det koster samfunnet millionar, om ikkje milliardar kvart einaste år.
Tapte arbeidsinntekter og ressursar som kunne vore brukt til å få samfunnet til å gå rundt.
I tillegg til alt stigma rundt å i det heile tatt komma borti ein n/p, dømminga rundt å vera ufør og «usynleg skada», for ikkje å snakka om sosial plassering og skam rundt dårlig økonomi og dagleg fungering.
Eg syns det var merkelig å lesa det angående PTSD og depresjon.
Følger logikken på akuttfase o.l.
Men samtidig er det jo òg greit at det står tydelig kor ein må prøva å gå for støtte og hjelp.
Begrensa kva ein bloggmann kan ta på seg av ansvar òg.