Hvordan har psykopaten det etter at du går? (del 1)

Denne kommentaren ble publisert av en anonym leser for noen dager siden. Spørsmålet vedkommende stiller er viktig og jeg tror mange går og lurer på det samme som forfatteren av kommentaren. Jeg vil derfor forsøke å svare på spørsmålet i dette blogginnlegget, samt det neste; 

Hei,

jeg har nettopp endelig klart å gjøre det slutt med min store kjærlighet… Etter årevis med et liv med en psykopat, klarte jeg etter å ha lest meg opp og frem, å gå fra “drømmemannen”. MEN det jeg så sårt gjerne skulle lest mer om, som jeg finner lite info om… Er…: Hvordan har psykopaten det etter jeg gikk?? Har han glemt meg?? Hvordan tenker han tilbake på alle disse årene? Hva tenker han om at jeg gjorde det slutt med en fin melding og deretter NK?? Hva tenker han generelt?? Her skulle jeg så gjerne ha lest det svart på hvitt at jeg faktisk er bare luft nå… Det hadde også vært til god hjelp faktisk…:)

Først og fremst så vil jeg at du som har klart å forlate psykopaten, skal gi deg selv et velfortjent klapp på skulderen. Det krever mot å forlate en usunn relasjon, selv om det er det siste man ønsker. Å klamre seg til noe man vet man tar skade av, er fristende. Å forlate det er en bragd. Nå må livet gå videre uten det mange opplever som selve livsnerven. Å forlate psykopaten oppleves av mange som å slå av sin egen respirator, man får knapt puste. Meningen med livet er borte, ihvertfall i begynnelsen. Man må langsomt finne seg selv igjen og gi livet en annen mening enn den psykopaten ga det. For mange har meningen med livet hele tiden vært kjærlighet. Etter psykopaten kaster mange den meningen overbord, og søker etter mening et annet sted. Det kan være at jobb, venner, reising eller en lidenskapelig hobby må tre inn som erstattende meningsskaper etter psykopaten. Ihvertfall for en stund. Og disse substituttene kan være like verdifulle som – og adskillig mer realistiske enn – en ikke-realiserbar drøm om den store kjærligheten.

Uansett, når man forlater psykopaten så er det derfor ikke bare en skadelig person man har forlatt, men selve meningen med livet. Ikke rart det oppleves som nærmest uoverkommelig! Derfor, vær stolt av deg selv. Også de som ble forlatt har grunn til å være stolte av evnen de viser til å bygge opp et nytt liv fra ruinene av den havarerte relasjonen. Dette innlegget vil også gjelde for dere.

I denne første delen av innlegget vil jeg reflektere over uttalelsen “hva tenker han om at jeg gjorde det slutt med en fin melding og deretter NK?”. Hva betyr offerets siste ord? Hva betyr de for psykopaten? Hva betyr de for offeret selv? 

Mange ofre forlot psykopaten med ord av sinne, raseri og anklager. Ukvemsord sagt eller skrevet i affekt. Ofre som forlot psykopaten med slike ord, angrer ofte i etterkant og tror at uten det brutale ordelaget så kunne kanskje relasjonen vært reddet. Jeg kan med en gang stadfeste at relasjonen kunne aldri reddes med et annet ordvalg. Slutten på relasjonen med en psykopat er alltid råtten. Den kunne ikke endt annerledes.

Jeg var selv blant dem som var redd for å såre og støte, helt til siste slutt. Selv om jeg innvendig brant opp av raseri så klarte jeg ikke å konfrontere psykopaten med min skuffelse og mitt sinne. I frykt for å vekke ubehag i ham så gjorde jeg i avslutningen som jeg hadde gjort i hele relasjonen – jeg glattet over. Mine siste ord til psykopaten var akkurat som forfatteren av kommentaren, av forsonende og takknemlig art. Heller ikke dette har noen innflytelse på psykopaten.

Hvis vi husker tilbake til dagligdagen med psykopaten, den gang vi fortsatt hadde kontakt, så gjorde vennlige handlinger eller ord sjelden inntrykk på ham eller henne. Psykopaten setter ikke pris på vennlighet. Faktisk opplever mange ofre at psykopaten indirekte eller sågar direkte håner dine forsøk på vennlighet. Middagen du la din sjel i å lage ble kritisert. Du forsøkte å støtte og være ekstra snill mot psykopaten på hans/hennes dårlige dag, men i neste øyeblikk ble du devaluert enda mer. At du selv måtte gjøre en kjempeinnsats for å få fri den uken psykopaten ville dra på ferie med deg spiller ingen rolle for ham/henne, når psykopaten dagen før avreise kansellerer turen. Din fornemmelse av å bli hånet for å være snill er ingen tilfeldighet. Psykopaten ser ikke godhet som en gave som må beskyttes, men som en svakhet som må utnyttes. Og bæreren av denne egenskapen er en feig og svak person som fortjener å hånes.

Det oppleves sårende og forvirrende når vennlighet ikke når inn til noen. Når du faktisk har strukket deg lenger enn noen annen i psykopatens liv men likevel ender opp med å bli den han/hun behandler dårligst. Dette er et signal vi skal ta på alvor, om at det er på tide å forlate relasjonen. 

Vennlighet når relasjonen skal avsluttes, i form av en støttende sms eller et brev hvor du forteller hvor mye du elsker ham/henne men at du ikke kan bli værende i relasjonen, eller en respektfull “klargjørende samtale” er like bortkastet på psykopaten i slutten av relasjonen som den var midt i. Vennlighet gir ikke psykopaten en klump i halsen eller en mental bølge av nostalgi eller anger, slik normale mennesker kan oppleve. Psykopaten ser ikke avslutningen som “fin” eller “trist”. Han/hun ser den derimot som klarsignal for en ny og spennende konkurranse. Psykopaten ser konkurranse i alt, og han/hun skal alltid vinne. Denne gang kan det være “hvem kommer tryglende først”, “hvem klarer å straffe den andre med taushet lengst” eller “hvem kan opptre mest likeglad over bruddet”-konkurransen. Kanskje alle tre samtidig. 

Din vennlige avslutning preller av på psykopaten som vann på gåsa. Men det betyr ikke at en korrekt avslutning er bortkastet. Du kan selv benytte den respektfulle avslutningen til å gå rakrygget ut av relasjonen med hodet hevet, vel vitende om at du endte relasjonen på en – for deg – verdig måte. Ta det med deg videre når du i etterkant vil slite med kognitiv dissonans. Med psykopaten, som i alle relasjoner, så vil det hjelpe deg i sorgprosessen at du i det minste har ren samvittighet. 

“Ren samvittighet” handler ikke bare om en verdig avslutning, man skal også ha ren samvittighet overfor seg selv, og dette innebærer å slutte å tilby vennlighet til de som ikke vil ha den, ikke verdsetter den eller ser den som et tegn på svakhet og en invitasjon til mishandling. Ofre for psykopater er ofte givende og milde mennesker, og det å avslutte sin vennlige opptreden overfor individer som ikke ivaretar den kan være en utfordring, men også en leksjon i grensesetting.

Jeg fikk nylig en ny kollega. Vedkommende var ung, hadde flyttet langt for å jobbe på min arbeidsplass og hadde tilsynelatende ingen venner eller bekjente her i byen. Jeg tok umiddelbart vedkommende “under mine vinger”. Vi gikk på kino og brukte min bil til å dra på sightseeing og dessuten til å gjøre innkjøp da vedkommende selv ikke hadde bil, og det derfor var begrenset hvor mye varer han/hun kunne frakte på egenhånd. Jeg kjøpte en is til vedkommende som en “velkommen til byen” gest. Jeg gjorde ingen store handlinger, ingen grep som satte min egen sikkerhet, min økonomi eller mitt eget velvære i fare. Likevel ligger det i vennlighet et ønske om å rekke ut en hånd, om å ivareta den andre og et håp om at gesten blir respektert, håndtert som en gave av mottakeren og også gjengjeldt. Det er den moderne versjonen av å røyke en fredspipe sammen. 

Neste vakt jeg hadde sammen med min nye kollega, så merket jeg at vedkommende hadde inntatt en arrogant og bedrevitende holdning til meg. Jeg observerte adferden i noen timer inntil jeg var sikker og det ikke lenger var rom for tvil. Denne personen hadde villig mottatt min omfavnende imøtekommenhet, men hadde ingen planer om å opptre respektfullt overfor meg. Min vennlighet mot min nye kollega stoppet der og da. 

Hvorfor avsluttet jeg min vennlige holdning overfor min nye kollega? Var jeg blitt fornærmet? Er jeg oversensitiv? Nei. Dette er ord våre psykopater typisk fortalte oss, og som vi skal slutte å tro på. Våre egne oppfattelser av andre er til å stole på. Hadde dette skjedd før mitt møte med psykopaten, så hadde jeg antakelig fortsatt med min vennlige adferd overfor min nye kollega, til tross for en kjølig mottakelse. Men en av mange ting psykopaten har lært oss, er at vennlighet mot mennesker som aldri vil verdsette den, er bortkastet. Ingen skal føle seg berettiget til å motta våre gaver, og likevel devaluere oss.

Vi hører av og til morsomme historier a la typen “jeg smilte og hilste på vedkommende daglig. Jeg fikk aldri noen respons, utover et tomt blikk. Plutselig, etter 20 år, så svarte vedkommende “hallo”. Jeg forstod at jeg endelig hadde nådd inn til ham/henne, og at min innsats i 20 år hadde gitt uttelling”. Slike historier skal inspirere oss til å “ikke gi opp”. Til ikke å slutte med å strekke ut en hånd. Men min holdning til slike historier post-psykopaten? Svada. Det er absurd å holde på slik. Livet er for kort til å hilse på noen i 20 år før man får noen respons, og mennesker som forteller slike historier lever i en boble. Forsåvidt den samme boblen som jeg selv levde i. Men i dag slutter jeg å smile til mennesker som ikke gjengjelder mine smil. Jeg har sluttet å belønne disrespekt.

For hva gjør du egentlig når du bruker tanker, tid og penger på personer som fortsetter å devaluere deg? Du oppmuntrer og bidrar til din egen mishandling.

Slutt å finansiere mishandlingen av deg selv.

Hvis du lurer på hvordan dine siste vennlige ord ble mottatt av psykopaten, så sier hans/hennes respons (eller mangel på respons) alt du trenger å vite. Hvis vedkommende ikke verdsetter din vennlighet, så er vedkommende heller ikke verd din omtanke eller ditt såre savn.

Men betyr det at psykopaten har glemt deg sekundet du går? Opplever han/hun ingenting i kjølvannet av deres brudd? Gjør din exit intet inntrykk på dem? Dette skal vi snakke om i del 2.

 

 

5 kommentarer
    1. Ella: så hyggelig at du kan tenke deg å se bloggen i bokform.

      Det er visse “kjøreregler” for et bokmanuskript som ikke gjelder i en blogg, og betydelig strengere. Men takk for tiltroen 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg