“Psychopaths are often witty and articulate. They can be amusing and entertaining conversationalists, ready with a quick and clever comeback, and can tell unlikely but convincing stories that cast themselves in a good light. They can be very effective in presenting themselves and are often very likeable and charming.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)
Med dette vil jeg introdusere serien med opptil 20 innlegg om hvert enkelt av kriteriene som blir brukt til å diagnostisere en psykopat, eller en antisosial personlighetsforstyrrelse som det kalles i Norge i dag. Både navnet på diagnosen og kriteriene som blir brukt som diagnoseverktøy har variert opp gjennom tidene, og kommer mest sannsynlig til å oppdateres igjen – med nytt navn og nye kriterier. En psykopat er likevel en psykopat, både før, nå og i all fremtid. Kriteriene vil også speile dette.
De 20 kriteriene som blir brukt i dag kalles også “Hares sjekkliste” og har sitt navn fra opphavsmannen, den kanadiske forskeren og professoren Robert Hare. Hare er født i 1934 og fortsatt aktiv innenfor sitt hovedfelt; kriminell psykologi. Det var gjennom sitt samarbeid med politi og FBI hvor han laget psykologiske profiler av kriminelle at han begynte å interessere seg for psykopati. Han oppfant ikke psykopati og var således ikke den første som skrev om emnet. Mange psykiatere, psykologer og forskere har sagt mye riktig og viktig om psykopati før Hare. Men Hare gikk grundigere til verks enn de fleste før og etter. Han fanget opp mange trekk hos psykopaten som avvek fra andre kriminelle og i befolkningen forøvrig. Han startet sitt arbeid i nordamerikanske fengsler og har senere utvidet til å studere psykopati utenfor fengslene – hvor de fleste psykopater tross alt befinner seg.
I dette ligger min største kritikk av Hares arbeid (ikke at arbeidet hans er ktitikkverdig, det er tvert imot meget viktig) da jeg mener at psykopati ikke er en kriminell personlighetsforstyrrelse. Det er en emosjonell og mellommenneskelig personlighetsforstyrrelse. Psykopatens hovedinteresse er ikke å rane banken eller å myrde, men å misbruke, utnytte og bedra sine nærmeste. Psykopatens kriminelle aktiviteter er mer et biprodukt av manglende frykt, anger, samvittighet og evne til å se handling/konsekvens og opplevelsen av berettigelse som personlighetsforstyrrelsen medfører. Det er likevel det mellommenneskelige som er psykopatens fokus og agenda. Og nettopp fordi Robert Hare aldri selv har hatt en intim relasjon med en psykopat, så er det mange kriterier som ikke fanges opp av “sjekklisten”; tegn, symptomer og opptreden som bare vil observeres av dem som står psykopaten nærmest. Mange av disse “uoffisielle” kriteriene blir skrevet om her i bloggen.
Likevel, Hare avslørte mer om psykopaten enn noen annen forsker før ham og også mye som kan relateres til intime relasjoner. Vi her på bloggen skal gjøre oss enda bedre kjent med de diagnostiske kriteriene, for å beholde fokus på at bloggen ikke handler om dårlige relasjoner med dårlige mennesker, men derimot om en spesifikk personlighetsforstyrrelse. Det vil oppleves som en verdifull trygghet og bekreftelse for leserne, når dere kan nikke gjenkjennende til mange av Hares kriterier.
Det første kriteriet har overtittelen glatthet og overflatisk sjarme. Dette er muligens en dårlig norsk oversettelse, for den engelske benevnelsen er “glib and superficial”. Nettopp “glib” er et mer omfattende begrep enn “glatthet”. Det har en bredere betydning. Når en engelskmann eller amerikaner hører ordet “glib” så vet de med en gang at det snakkes om en manipulator, bedrager og/eller svindler. En med skjulte hensikter, og overtalelsesevnene til å skjule dem. Psykopaten er en type som kan selge is til eskimoene. Dette er også hva Hare mener når han skal beskrive psykopaten. Alle som har hatt en intim relasjon med en psykopat, har følt på kroppen hvordan psykopaten aldri investerte i relasjonen på samme måte som deg. Lojaliteten var falsk. Han/hun bare latet som. Det var dette som brant oss så forferdelig stygt.
Psykopaten solgte oss ikke is, men han/hun solgte oss idèen om en relasjon. En illusjon. Psykopaten utnyttet vår uvitenhet om menneskesinnets mørke kroker akkurat som en slu bilselger utnytter en persons manglende kunnskap om bil. Psykopaten utnyttet vår uskyld. Psykopatens største salgstricks var future faking; å lokke med fremtidig belønning i form av en storslått relasjon, for å få innpass til å misbruke oss her og nå.
Og vi lot oss lure, eller snarere sjarmere. Ihvertfall i starten. Og her kommer den andre delen av dette kriteriet inn; psykopaten har en overflatisk sjarme. Som sitatet først i dette innlegget beskriver, psykopaten er ofte veltalende og godt likt. Psykopaten er en som kan snakke deg trill rundt, og etterlate deg forvirret men likevel sjarmert. Denne overflatiske sjarmen Hare snakker om her, er hva jeg i bloggen har omtalt som “masken” eller “normalitetsmasken”. Denne sjarmen er hva psykopaten viser omgivelsene hele tiden. Den er imidlertid ikke nødvendigvis hva primærofrene ser, og det er dette som gjør det så vanskelig å få felles kjente til i etterkant forstå hvordan du opplevde psykopaten.
De har nemlig ikke sett det samme som deg.
De har sett den overflatiske sjarmen. Det er også hva Robert Hare så. Hverken Hare eller dine venner så monsteret slik du så det. Derfor lyder også “overflatisk sjarme” som ikke helt dekkende, ja faktisk som overflatisk. Det beskriver ikke korrekt den karisma psykopaten brukte for å lokke deg inn i relasjonen. Psykopaten skrudde for deg opp sin overflatiske sjarme så høyt at det ikke lenger kan beskrives som “sjarme”. Dyrisk karisma er nærmere den opplevelsen psykopaten serverer primærofrene når de hypnotiseres inn i relasjonen. Hare ble aldri forsøkt lokket inn i en intim relasjon med sine forskningsobjekter. Observasjonen av dem foregikk sittende på hver sin side av et bord, ofte med en skuddsikker glassplate imellom. Han fanget derfor ikke opp akkurat denne delen av psykopatens sjarme; hans/hennes lokkende sirenesang. Likevel, vi primærofre så også den overflatiske sjarmen Hare beskriver. Vi så den når vi observerte psykopaten i større sosiale sammenhenger. Når han/hun snakket med venner og bekjente. Vi lot oss også sjarmere, samtidig som vi fikk en merkelig følelse av “det er jo ikke slik han/hun oppfører seg mot meg”. Men nettopp derfor foretrakk vi psykopaten i selskap sammen med andre, fremfor i tosomhet. I tosomhet var psykopaten ofte humørsyk. Sammen med andre så var psykopaten vittig, sjarmerende, ukomplisert og omgjengelig.
Det vil si, inntil han/hun begynte å latterliggjøre oss foran våre egne venner.
Under dette kriteriet faller også psykopatens hang til skadefryd. Mange opplevde glattheten/sluheten bak psykopatens glis hver gang noe gikk offeret imot, og da spesielt hvis psykopaten selv hadde iscenesatt denne motgangen. Men vi visste ikke den gang at de uforklarlige hindringene ble lagt der av vår venn eller partner.
I forbindelse med hvert innlegg i denne Hare-serien, så vil jeg at vi sammen skal gjøre en øvelse. Vi skal forsøke å huske situasjoner hvor “vår” psykopat oppfylte kriteriet/kriteriene i de respektive tekstene. Dette vil hjelpe oss ut av kognitiv dissonans, realitetsfeste oss og se vår relasjon med psykopaten som den virkelig var/er. Forsøk også å tenke etter hva hendelsene gjorde med deg, og hva du tror var den reelle intensjonen bak psykopatens oppførsel. Denne øvelsen skal altså dreie seg om når din psykopat viste glatthet (“glibness”) og overflatisk sjarme. Jeg kan begynne:
– NN viste overflatisk sjarme ved mange anledninger. Spesielt hvis jeg hadde samvær med egne venner eller personer han/hun syntes var attraktive. Hvis NN var i nærheten så stilte han/hun seg da tett inntil meg og satte på seg sin mest sjarmerende maske. Dette for å sjarmere mine venner samtidig som han/hun markerte eierskap over meg. Jeg visste at sjarmen var overflatisk, for han/hun var annerledes når vi var alene. Likevel lot jeg meg sjarmere for jeg ville gjerne bli “eiet” av NN.
– NN var meget veltalende og kvikk i replikken. Jeg husker dette som et tiltrekkende men også litt skremmende trekk, spesielt når han/hun begynte å devaluere meg. Da visste jeg aldri hvilken form for svar jeg kunne forvente eller når det kom kritikk. Jeg begynte å bli taus og gå på eggeskall.
– NN utviste glatthet da vi en gang besøkte en varemesse. Han/hun hadde glemt sitt betalingskort og jeg betalte for hans/hennes inngang. Jeg betalte også for alt som ble kjøpt inne på messen. Det var mest småting i form av matvarer som vi begge skulle fortære samme kveld. Men det var eksklusive matvarer som kostet en del. NN betalte meg tilbake kun for inngangsbilletten. Inngangsbilletten var det eneste han/hun anså at vedkommende hadde brukt spesifikt på seg selv. Matvarene var felles og derfor noe jeg kunne betale for.
Da har jeg startet øvelsen med noen eksempler. Nå kan du gjøre det samme med dine opplevelser. Skriv dem ned på papir for deg selv, og ta papiret frem hver gang du opplever kognitiv dissonans. Du må også gjerne skrive dem i kommentarfeltet under denne teksten, så andre kan se dine opplevelser og veie dem opp mot egne opplevelser. Lykke til!
Når vi skulle på en ukes bilferie med hans barn. Etter ti timers kjøring var tanken på bilen tom, vi var langt hjemmefra og han var tom for penger. Samvittighetsfulle meg betalte bensin, mat og overnatting hele ferien for at det ikke skulle gå ut over barna ved at de ikke fikk ferie. Pengene har jeg aldri sett igjen…. Jeg trodde virkelig at han ville gjøre alt han kunne for å betale meg tilbake…
Anonym: jeg ser at du her må ha lagt ut mange tusen kroner. Mange har brent seg økonomisk på psykopaten, noen til randen av ruin og personlig konkurs. Pengene får ofrene aldri tilbake.
Økonomisk parasittisme er dessverre et kjent psykopatisk/narsissistisk trekk. Mange psykopater velger sine ofre nettopp utifra troen på økonomisk gevinst. En psykopat føler seg berettiget til andres eiendeler og penger, og da spesielt primærofferets – som psykopaten ikke engang anser som et eget individ – men som en forlengelse av seg selv. Psykopaten tenker da ikke at han/hun bruker en annens penger, men penger han/hun har rett til å bruke.
Normale mennesker anser penger som et lån inntil giveren ettetrykkelig har sagt at det er en gave. En psykopat kan vri fullstendig på dette, og påstå “du sa aldri at det var et lån”.
“Glattheten”/sluheten viser seg på måten psykopaten klarer å skyve unna ansvar for å betale penger tilbake.
Jeg hadde en slik sjef som ødela folk rundt seg. Han ble stoppet, men ruinerte for mange på veien.
Du kan trygt si jeg har hatt min dose med folk med antisosiale personlighetsforstyrrelser. En renheklet psykopat som sjef og en narscissisk avoident partner med en mor som bærer mange av beskrivelse du bringer i innlegget.
o_O
Jeg husker min psykopat en gang påsto at jeg aldri kjøpte noe for han, og at han alltid var den som ga meg det jeg ville ha. Ikke var det en unnskyldning for at jeg hadde en dyr husleie å betale, mens han bodde hjemme med foreldrene. Han fikk meg til å få dårlig samvittighet, og at jeg var en dårlig kjæreste som ikke kjøpte noe til han. Selvom jeg egentlig finansierte det meste av mat vi spiste sammen. Allikevel endte det med at jeg kjøpte mat til han, men det var fortsatt ikke bra nok fordi jeg gjorde det fordi han sa noe på det, og ikke fordi jeg selv ville, mente han. Ja, jeg gjorde det fordi han sa noe på det, men han fikk meg samtidig til å ville det , da jeg ikke ville fremstå som en dårlig partner for han. Jeg ville jo glede han på alle måter.
Hei! Dette er ikke så relevant, men jeg har et spørsmål. Hvorfor føler man seg så tom etter at psykopaten har forkastet deg? Jeg kjente psykopaten i så vidt 10 dager før jeg slettet han overalt(slettet han ut av livet mitt). Men jeg har aldri følt meg så tom før? Jeg tenker på han hver dag.. Har ikke pratet med han på nesten 3 mnd, men det er som om jeg ikke får fred.. Hvorfor er det slik?:( Det er så tungt, jeg blir så sliten av å tenke hele tiden… Jeg har nådd et punkt hvor jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.. Det ble “ferdig” mellom oss i november og jeg tenker fortsatt på han!!! Jeg vil ikke ha han tilbake, han ødela meg helt(til tross for at jeg møtte han BARE EN gang!!!) Så hvorfor har jeg det slik? Jeg holder på å bli gal. Jeg tør ikke å snakke om det til vennene mine lenger, fordi de kommer til å tro at jeg er gal. Det eneste de sier er “han bryr seg ikke om deg. Kom deg over det”. De 3 første mnd gråt jeg ukontrollert, deretter var jeg bare trist, klandret meg selv for alt, og nå? Nei, jeg vet ikke hva jeg kan kalle den fasen jeg er i nå.. Føler meg egentlig helt tom, og er helt forvirret..
Emma: psykopater søker stillinger med makt og kontroll og vil ofte bli funnet i ledelser. Dessverre er ikke ansettelsesselskaper trenet nok til å fange opp psykopatiske trekk i intervjuprosessen. Når en psykopat først er ansatt som leder, så kan han/hun gjøre stor skade på arbeidsplass og underordnede. Da er det eneste man kan gjøre som ansatt å bytte jobb, eller gjøre seg uinteressant for den psykopatiske sjefen og dukke unna hans/hennes fokus.
Det er leit at du har møtt så mange skadelige mennesker i livet.
Anonym: for psykopaten er alt en konkurranse hvor psykopaten alltid må komme best ut. Gi-og-ta er ukjent for dem. De lever etter gi-minst-mulig-få-mest-mulig. De vil telle kroner.
Normale mennesker deler gjerne med seg, og spesielt til mennesker de er glad i. De holder ikke regnskap. En psykopat holder alltid regnskap og glemmer ikke at han/hun har gitt deg en gave. Derimot bagatelliserer han/hun gjerne en gave du ha gitt. Selv i romantiske relasjoner. Dette skjer fordi psykopaten egentlig ikke befinner seg i en romantisk relasjon, det er det kun partneren som gjør.
Du anonym, er et sjenerøst og normalt menneske fordi du vil gjøre mennesker rundt deg tilfreds. Psykopaten så straks at du var en “giver” og utnyttet dette. Ikke la psykopaten ta fra deg din giverglede, denne egenskapen er en gave i seg selv 🙂 Av og til gir vi til mennesker som ikke setter pris på våre gaver, men det veies opp av de som faktisk gjør det 🙂
Anonym: etter at følelsene dine har kjørt berg-og-dalbane i månedsvis, så blir du nummen. Å føle så sterkt hele tiden er en påkjenning, og det er grenser for hvor lenge vi klarer det. Til slutt sier kroppen “stopp” og senker et slør av likegyldighet over oss, for å beskytte oss mot sterke følelser en stund.
Det betyr at vi plutselig føler oss som psykopaten selv! Plutselig bryr vi oss ikke om noe, ikke om jobben, ikke om oss selv og ikke om venner som vi normalt er meget glad i. Det føles litt skremmende. Den gode nyheten er at du ikke har mistet din evne til empati, omtanke og interesse. Evnen er bare lagt i dvale.
Du hadde en relasjon som bare varte i ti dager. Det er kort, men når det gjelder en psykopat så spiller det ingen rolle om vi har kjent vedkommende i ti dager eller ti år, vi har uansett aldri kjent vedkommende. Og etterspillet er like tungt. Vi er like forvirret og like ødelagt. Vi har det ikke godt og får ikke fred.
Vi får ikke fred fordi vi ikke har fått en verdig avslutning på relasjonen. Ingen svar på våre spørsmål. Psykopaten lar det henge i løse luften, fordi han/hun vet det plager oss og ønsker å få oss til å trygle og be om svar. Krype tilbake til ham/henne. Be psykopaten om tilgivelse. Mitt råd til alle er – ikke gjør dette!!! Du vil uansett ikke få et ærlig svar eller svaret du ønsker.
Du vil heller aldri få en unnskyldning eller en ektefølt beklagelse. Psykopaten vet hva han/hun har gjort mot deg, men angrer ikke. I deres sinn har du fortjent denne enden på relasjonen. Derfor er du heller ikke nødt til å tilgi psykopaten, hvis ikke du ønsker det. Du må ikke tilgi for å komme videre. Tilgivelse er en gave til mennesker som angrer på ugjerninger og forsøker å gjøre bot. Psykopaten er ikke en av dem.
Sjelefred kommer den dagen du AKSEPTERER at hva som skjedde, skjedde, og that`s it! Den dagen du ikke lenger orker å bruke energi på å være sint, sjalu eller å bry deg om hva psykopaten tenker eller gjør. Den dagen du setter deg opp i sengen, bare trekker på skuldrene og begynner dagen med å fokusere på andre gjøremål. Da har du akseptert at du aldri vil få svar. Du har ikke forstått eller tilgitt. Du har akseptert. Det er nøkkelen.
Jeg ønsker deg lykke til 🙂
Hei, jeg kan og underskrive på å ha blitt brukt økonomisk. Lang historie som jeg faktisk ikke enda har orket å tenke gjennom. Det jeg tar med meg er egentlig tanken på at det er naturlig å dele når man er et par, betale etter evne og hjelpe hverandre. I min verden er det det – men så er det den korte veien til utnyttelse. Her begynte det med et billån- som selvsagt skulle tilbakebetales. Kontrakt og alt ble skrevet og den første tiden kom avdragene. Så gikk tiden og vi flyttet sammen – da skulle min ex betale en fast sum etter hans evne siden jeg tjente best. Det kom den førte tiden så skled det ut – som og billånet hadde gjort. Det rare som da var skjedd i mellomtiden – selv om jeg hadde x antall gufne følelser innimellomm og prøvde å ta det opp – var at jeg godtok det. Unnskyldningen, forklaringene, løftene. Jeg klarte det jo så det gikk sin skjeve gang. Men – tilslutt etter flere år – da det faktisk ikke gikk lenger og jeg måtte forklare at nå var det alvor virkelig, nå måtte han betale sin del – så gikk det opp for meg at han så ikke alvoret, han forstod ikke – eller mer sannsynlig – brydde seg ikke. Istedetfor å ta sin del gikk han ut og pådro seg nye utgifter som ville gagne ham i forhold til noe som skulle skje i fremtiden. Jeg satt helt sjokkert tilbake og forstod at om jeg går utfor økonomisk så betyr det faktisk ingenting. Det satt inn dødsstøtet i forholdet for meg egentlig – selv om bruddet faktisk skjedde senere da jeg var kommet på avstand om fikk tid til å tenke selv. Foruten dette har jeg selvsagt betalt en masse underveis- det er ingening å hente økonomisk i etterkant og den siste greien er at jeg faktisk betaler meg ut av det hele. Heller tape noen titusener til enn å få side opp og side ned med utskjellinger, krav og uthaling. Det er det bare ikke verdt og jeg gjør denne siste tingen for rett og slett bare slippe endelig unna. Men uansett penger – jeg klarer ikke forstå hvordan fornuftige meg har gått med på dette nå i etterkant. Jeg er bare totalt sjokkert over hvordan jeg er spunnet inn i en annen verden og faktisk godtatt det. Jeg var ene og alene et good catch og ble brukt inntil jeg så lyset. Thats it – brått og brutalt på det jeg trodde var min livs kjærlighet.
Du nevnte future faking i ett eller annet innlegg – det traff meg. Det var det det var – om bare dette ordner seg så ville… bla bla – men det tok dessverre aldri slutt.
Har gått og tenkt litt på dette innlegget og også noen hendelser som skjedde som jeg først i ettertid har forstått betydningen av. Når vi avogtil traff hans venner (de bodde et stykke unna) så laget han flere ganger scener. Fordi jeg hadde gjort noe. Jeg klarer ikke huske hva og jeg husker bare at jeg var så bekjemmet for jeg kjente jo ikke disse menneskene og han fyrte seg opp pga småting ved disse anledningene. I etterkant tror jeg at det var for å lage et inntrykk av meg som en vanskelig person allerede da- eller så er jeg bare blitt paranoid av å prøve å forstå hva som har skjedd i etterkant.. Jeg vet det er det han sier nå i etterkant nemlig og disse episodene var så uforklarlige så det er eneste grunnen jeg kan komme på – for å støtte den fantastiske konklusjonen hans på forholdet – at han holdt ut så lenge med meg fordi han var økonomisk avhengig av meg. Helt fantastisk.
På et julebesøk av min familie var han mr good til de grader men kjempeirritert på meg fordi jeg ikke ville ha for mye alkohol involvert. Hadde et smilende ytre så vennlig innstilt og med en gang vi var alene var det det sorte blikket. Husker jeg var totalt utslitt etter den julen.
Men det jeg sliter mest med å forstå i etterkant er hvordan mine egne grenser ble overtrådd til de grader og at jeg godtok det. Dette er for flaut, for rart, for tungt å snakke om med noen rundt meg – så det var faktisk godt å skrive det. Såååå glad jeg er fri, er over den følelsesmessige tilknytningen (stort sett), og satt foten ned og kom meg ut av det og har klart meg økonomisk. Å tenke på det som er brukt og tapt vet jeg nesten ikke om er verdt å dvele med for det er så belastene å tenke på – blir sint (ja – endelig sint faktisk -når jeg tenker på det men det orker jeg sjeldent) og jeg får fysisk reaksjon i tillegg så enn så lenge prøver jeg å ha det mest ute i periferien av et jeg tenker på. Men godt å få det delt det og:)
Jeg flyttet inn til psykopaten, jobbet kun deltid og hadde halvparten av det han hadde utbetalt. Han tok raskt kontroll over økonomien min. Det lille jeg hadde gikk til regningene mine og resten gikk til mat. Han kjøpte aldri mat til huset. Forventet å få gode middager hver dag. Som jeg måtte lage. Han hadde alltid en unnskyldning for ikke å gjøre det. Han gjorde jo alt annet. Som var å holde på med hobbyene sine. Selv hadde jeg ikke råd til å starte en hobby.
Han mente at jeg skulle bruke alle pengene min på oss(han). Så skulle jeg heller få penger av han til det jeg trengte. Jeg sluttet å gå til frisøren. Kjøpte aldri klær lengre. Unnet meg ingenting. Jeg brukte alt på oss. Han spiste dyr take away for sine penger når jeg ikke var der eller når han var ute av huset.
Allikevel skrek han til meg at det ikke var riktig at alle hans penger gikk til meg og på grunn av meg gikk han i underskudd hver mnd og måtte låne penger av moren sin. Mine regninger krevde han at foreldrene mine skulle ta seg av for de gikk nemlig ut over hans økonomi. Jeg ga og ga men han så det aldri. Han krevde bare mer og mer.
Han fikk seg ny kjæreste og hun er straks ferdig med en høy utdannelse. Selv er han sykmeldt nå og har ingen jobb å gå tilbake til. Jeg er nesten helt sikker på at han har tenkt å utnytte henne økonomisk.
Hei!
Etter 5 døgn med rundvask og maling av hans hus, hvor avslutningen var kakebaking og pizza til kvelden da det var hans bursdag, fikk jeg et kort og tonløst takk for jobben: “Du er god å jobbe, takk skal du ha!”
Etter at jobben var gjort og pynting med bl.a. et av mine gulvtepper og nye gardiner, i gave fra meg, tok vi bilder av hverandre i “nystua” Senere forsto jeg at han hadde slettet bilde av meg og fortalt familie og andre at dette hadde han gjort…
En gang senere var vi på racersykkeltrening,10 mil. Da vi kom i mål tok han meg i hånden og gratulerte meg. Jeg skjønte ikke helt hva denne oppmerksomheten gjaldt, når jeg knapt fikk et takk når jeg virkelig fortjente det..ved en anledning sa jeg da også til han at det var normalt med anerkjennelse i forhold til tjeneste. ” Ja, hvis man bare presterer så!” var svaret.
Min erfaring er at det som var hans lek, hvor han var best, der kunne han gi meg oppmerksomhet, ei oppmerkdomhet jeg syntes var unaturlig, men der jeg virkelig fortjente ros og anerkjennelse-gratulasjon, der ble jeg galant oversett, fordi der var jeg bedre enn han, ikke minst fordi han kunne ikke tenke seg gjøre det samme eller noe lignende for meg.
Kanskje reddet jeg livet hans ved ei alvorlig anledning, men det har ei venninne av meg fått æren for. Hun var ikke i nærheta av oss engang…
Jeg skulle ikke løftes, slik kjærligheten gjør, nei jeg skulle brytes ned slik at han fikk løftet sitt skjøre selv…
Når vi bodde sammen, et par år, behandlet han meg som en fremmed. Da jeg kuttet han ut startet kurtiseringa igjen…
Fantastiske marionetter dette! Galskap på øverste plan!
I dag ser jeg det latterlige i det hele og takk for det!
Ønsker alle en nydelig og helende dag! 🙂
Anonym: nå blir det mye snakk om økonomisk utnyttelse og svindel, det faller nemlig mer naturlig inn under kriterie 9/20, som er “parasittisk livsstil” og kommer senere.
Men jeg skjønner at mange opplevde dette og at behovet for å snakke om det er stort.
Tingen med sjenerøsitet er at det faller naturlig for empatiske mennesker å dele med andre. Vi gjør det kanskje ikke alltid med glede, men sitter vi i selskap med en eller flere andre så tilbyr vi dem det samme vi har tenkt å gi til oss selv. Selv om det er noe så enkelt som en mint-pastill, så lar vi esken gå en runde rundt bordet før vi putter den tilbake i vesken.
Når det er snakk om mennesker vi er tett tilknyttet, så deler vi med glede og stolthet. Det kan være snakk om store gaver eller pengebeløp, men vi gir med glede fordi vi er glade i de gjeldende personene. Av og til gir vi som et lån, og andre ganger som en gave. Uansett hvilken avtale som foreligger så er den tydelig kommunisert på forhånd.
Slik er det ikke med psykopaten. Psykopaten tar, og mener han/hun har rett til det. Når vi synes fordelingen begynner å bli så skjev at den ikke lenger kan skyves under bordet så forsøker vi å ta det opp med psykopaten. En slik henvendelse blir dog aldri mottatt med ydmykhet fra psykopatens side og han/hun har allerede tusen argumenter klare for hvorfor det er naturlig med en slik skjevfordeling.
Psykopaten ser ikke gevinsten med å dele, fordi sjenerøsitet avles ut av evnen til kjærlighet. Og da mener jeg ikke bare romantisk kjærlighet, men kjærlighet til medmennesker. Psykopaten føler hverken romantisk kjærlighet eller platonisk kjærlighet, derfor faller det ham/henne heller ikke naturlig å være sjenerøs.
Nå det gjelder våre personlige grenser… eller mangel på sådan, og hvordan psykopaten lærer å overtre dem, så er du inne på noe meget essensielt. Neste tekst skal faktisk handle om nettopp dette 🙂
t: Å ha kontroll over økonomien er viktig for en psykopat. Det handler om makt – at psykopaten kan begrense din livsutfoldelse med “å porsjonere ut” penger (også dine egne), og ren kjærlighet for mammon – psykopaten ønsker seg det største og beste av materielle goder. Og han/hun setter alltid seg selv først, selv foran egne barn.
Mye vil ha mer, og derfor skrek han til deg at han syntes han betalte for mye. Han visste godt at han var bedre stilt, men å innrømme det ville være det samme som å gi fra seg makt og særrettigheter.
Vi skal komme mer tilbake til økonomisk parasittisme senere i bloggen.
Takk for kommentar, og lykke til 🙂
lillian: Etter idealiseringsfasen så får offeret sjelden oppmuntring eller ros av psykopaten. Det ligger ikke i en psykopats natur å rose en motstander. Ja, det lyder jo absurd… en motstander? I et kjærlighetsforhold? En psykopat er aldri i et kjærlighetsforhold. Alle er i konkurranse med ham/henne, og mest av alle livspartneren. Så forskjellige er de to realitetene psykopaten og partneren lever i.
Han tok deg i hånden etter ti mils sykkeltur. Dette minner meg om en hendelse med “min” psykopat, der jeg skulle reise bort på ubestemt tid. Vi hadde på det tidspunktet vært sammen nesten daglig i seks uker. For meg var dette ekte emosjonell og psykisk intimitet. Da vi tok avskjed så var jeg full av sorg og separasjonsangst, men psykopaten tok meg i hånden! Så formelt og så kjølig. For meg var det mer naturlig å slenge meg rundt psykopatens hals og jeg husker jeg reagerte sterkt på det der og da. Igjen et eksempel på de to forskjellige realitetene. Glimt av psykopatens realitet slipper innimellom ut av sømmene i masken på denne måten.
Takk for din historie 🙂
Glatthet og sjarme ble aldri tildelt meg, annet enn som tilskuer. Jeg ble oversett i sosiale sammenhenger. Alltid. Som var jeg helt ubetydelig og/eller usynlig. (Det viste seg at jeg var en overgangsaffære, eller “taxi free” i påvente av “go to gate”.) Idealiseringsperioden må ha vart i fem sekunder, jeg rakk ikke å få den med meg. Han ga komplimenter til andre, aldri til meg. I dag idealiseres Den Nye Langvarige og gis komplimenter i full offentlighet, og alltid på sosiale medier og/eller i intervjuer om det har vært en kontakt fra meg (før NK) eller informasjonsflyt om meg til ham. Venner mente jeg virket paranoid, men etter ett år er jeg skråsikker på at dette skjedde/eskalerte for å ramme meg/sette meg på plass. En stund trodde jeg at jeg kanskje var interessert ferd med å bli psykotisk, for det er jo ingen som gjør sånt? Men han har jo også gitt meg flere beskjeder om at jeg er psyk og må legge meg inn, og slikt er det jo heller ingen som gjør. Nå er jeg rett og slett ikke i tvil lenger. Stakkars Den Nye Langvarige…
OgsåAnonym: “En stund trodde jeg at jeg kanskje var interessert ferd med å bli psykotisk, for det er jo ingen som gjør sånt?”
Den opplevelsen tror jeg du deler med 99% av oss, for det er en meget uvirkelig opplevelse. Vi kan ikke fatte at personen vi trodde elsket oss, opptrådte så kalkulert og ondskapsfult helt fra starten. Derfor går ofte sannheten opp for oss i små “porsjoner”, ihvertfall skjedde det slik for meg. Det er som om psyken lar oss våkne opp i akkurat passelig tempo, ellers hadde vi blitt nettopp psykotiske.
Takk for kommentar 🙂