Krigsveteranen hørte smellene og kastet seg under spisebordet. Han gjorde tegn til at kona skulle gjøre det samme, men hun bare stod der og kikket på ham med triste øyne. Forstod hun ikke at de begge var i fare? Selv var han livredd, på vegne av både seg selv og kona. Han satt under bordet og skalv mens han vurderte om han skulle forlate sitt trygge le for å trekke kona i skjul. Men hun forholdt seg rolig, bøyde seg ned og sa stille “Henrik, det er ikke bomber. Det er fyrverkeri. Det er nyttårsaften i kveld, husker du ikke?”.
Når en retraumatisering finner sted, så betyr det at noe eller noen trigger det opprinnelige traumet. Man må altså først være traumatisert av et primærtraume. Det kan være for eksempel vold, incest, voldtekt, mobbing eller krigshandlinger. Et traume kan være både fysisk og psykisk. På wikipedia.no så defineres et psykisk traume slik; “Et psykisk traume er reaksjonen(e) på en traumatisk hendelse som ødelegger fundamentale skjema om en selv og verden. Hvis reaksjonene er alvorlige så kan de tilfredsstille kravene til posttraumatisk stresslidelse. Et psykisk traume er en naturlig reaksjon på en unaturlig situasjon.”
Det opprinnelige traumet vil i vårt tilfelle handle om vår relasjon med psykopaten, og kanskje især bruddet. Vår erkjennelse av å ha hatt en intim relasjon med en meget alvorlig forstyrret person forandret vårt verdenssyn – det som definisjonen benevner “å ødelegge fundamentale skjema om en selv og verden”. Traumet medfører at vi må revurdere vårt syn på oss selv og andre, og dette kan være en belastning hvis vi allerede har levd et langt liv med et helt annet verdenssyn. Mange utvikler posttraumatisk stresslidelse etter møtet med psykopaten. Posttraumatisk stresslidelse er kjennetegnet av blant annet smertefulle minner om psykopaten, såkalte “flashbacks”, urolig søvn ledsaget av slitsomme drømmer, humørsvingninger, skvettenhet og hyperårvåkenhet (www.wikipedia.no). Mange av dere lesere vil kjenne dere igjen i disse symptomene. De får oss til å føle oss fremmede for oss selv og i mange tilfeller gale. Å reagere som krigsveteranen som gjemmer seg under spisebordet på nyttårsaften er ikke akkurat bekreftende for vår foretrukne oppfattelse av oss selv som sindige og jordnære. Derfor er den siste delen av definisjonen på et psykisk traume kanskje den viktigste. Den fremhevede delen forteller oss at vår reaksjon tross alt er naturlig. Det er psykopaten og hans/hennes herjing med oss som er unaturlig.
Hva vil det bety å retraumatiseres? Vi retraumatiseres når vi utsettes for situasjoner som minner oss sterkt om det opprinnelige traumet. Situasjonene må være av en slik karakter at de trigger og igangsetter de samme reaksjonene som vi opplevde den gang vi fortsatt var utsatt for primærtraumet (vår tid med psykopaten). Når denne kjedereaksjonen først er startet, så vil det være vanskelig å beherske oss. Vi vil miste evnen til rasjonell og logisk tenkning. Dette er fordi kroppen vil beskytte oss. Kroppen husker hva vi ble utsatt for, og overstyrer vår rasjonelle oppfattelse av situasjonen. Det er dette som får krigsveteranen til å kaste seg under spisebordet, selv om han vet at smellene han hører er fyrverkeri.
I vårt tilfelle så vil det først og fremst være personer og ikke situasjoner som trigger en retraumatisering. Oppførsel hos andre som minner oss om psykopatens karakter vil gi oss umiddelbart ubehag og ved eskalering et ønske om å flykte fra denne personen. Vi vil oppleve økt adrenalinutskillelse som i sin tur forbereder oss på “fight or flight”. Vi vil merke at vi plutselig ikke kan fortsette en normal samtale med denne personen. Vi glemmer å fokusere på samtalen, og leter istedet etter en fluktvei. Vi blir varme i ansiktet og svette i hånden. Ikke bare fremmede mennesker men også gamle venner og familiemedlemmer kan utløse en slik retraumatisering.
Jeg vil illustrere en retraumatisering med en egenopplevd hendelse som skjedde for ikke så lenge siden. Retraumatisering kan nemlig skje lenge etter det opprinnelige traumet (relasjonen med psykopaten). Som sagt – kroppen vår og nervesystemet vårt husker – og vil antakelig gjøre det resten av livet.
Jeg har en venn som jeg har kjent i over ett år. Etter å ha kjent hverandre en stund så gikk vennskapet vårt over i en høyere fase, og vi bestemte oss for å dra på hyttetur, bare oss to. En fin hytte ble reservert og betalt. Jeg gledet meg. Jeg likte denne vennen. Jeg oppfattet vedkommende som en mild og vennlig person, og det ga meg trygghet. Mellommenneskelig trygghet har alltid vært viktig for meg, og spesielt etter psykopaten.
Da det var under en uke til avreise så satt jeg og denne vennen og diskuterte praktiske gjøremål rundt turen. Avreisetidspunkt, hvor vi skulle handle inn fødevarer og hvem som skulle kjøre den lange veien ble diskutert. I utgangspunktet lystbetonte emner som jeg gledelig diskuterte, men denne dagen følte jeg at jeg satt på kanten av stolen i ubehag, og egentlig visste jeg hvorfor. Min venn hadde plutselig fått hva jeg opplevde som et foraktfullt blikk og en arrogant måte å snakke på – trekk jeg godt husket og kjente igjen fra psykopaten. Vedkommende uttalte plutselig “de dekkene du kjører rundt med i bagasjerommet på bilen, de skal ut”. Jeg kjente jeg begynte å grøsse, ga denne personen som jeg oppfattet som så trygg og varm meg plutselig en kommando? Jeg oppfattet hele oppførselen til min venn som et plutselig personlighetsskifte, akkurat slik psykopaten ofte opptrådte og plutselig ble jeg katapultert tilbake til en sinnstilstand jeg kjente så altfor godt igjen fra noen år tilbake, den gang jeg gikk på eggeskall for psykopaten. Hjertet mitt slo raskere. Jeg klarte ikke lenger å fokusere på ordene som ble sagt men forsvant fullstendig inn i meg selv og ønsket å flykte fra det lille rommet hvor jeg satt alene med vennen.
Retraumatiseringen hadde begynt.
Den natten fikk jeg ikke sove. Jeg merket at jeg ikke lenger gledet meg til hytteturen. Tvert imot, jeg gruet meg til den. Selv om jeg hadde en anelse om hva som pågikk med meg og visste at jeg antakelig ikke tenkte rasjonelt, så merket jeg at paranoiaen økte utover natten. Den milde og gode vennen var plutselig blitt en trussel, en person jeg ikke lenger kjente og som jeg var redd for. Jeg ble overbevist om at vedkommende ikke lenger var til å stole på. Alt jeg hadde sett det året vi hadde kjent hverandre var muligens falskt og en maske vedkommende bar. Masken ville antakelig falle på hytteturen. Jeg husker jeg tenkte at uansett hva som skjedde så måtte jeg ikke finne på å drikke alkohol på hytten. Jeg måtte holde meg klartenkt og kjøreklar, i tilfelle jeg måtte flykte fra en venn som kanskje ville meg ille. Jeg svettet og vred meg i sengen.
Til slutt visste jeg at jeg kunne ikke reise på den turen. Jeg fikk ingen indre ro før jeg avlyste hele kalaset, og sendte min venn en sms om dette. Det var nå blitt midt på natten og jeg fikk intet svar umiddelbart, men jeg klarte ihvertfall å falle i søvn av å vite at det likevel ikke ble noen hyttetur. Jeg slappet av.
Om morgenen fikk jeg selvfølgelig både telefonoppkall og meldinger fra en forbauset venn som ville vite hvorfor jeg trakk meg fra hytteturen. Hvordan skulle jeg forklare den plutselige paranoiaen? Faktisk befant jeg meg fortsatt i den. Jeg hadde sovet men var ennå ikke helt klartenkt. Jeg forklarte at jeg oppfattet vedkommende som falsk og ondskapsfull og det var ihvertfall ikke en jeg ville dra på hyttetur med. Min venn ble opprørt og lei seg av de plutselige beskyldningene.
Ser dere det absurde i situasjonen? Retraumatiseringen gjorde at jeg mistet all evne til distansering og en fornuftig håndtering av situasjonen. Jeg ble til krigsveteranen som kastet seg under spisebordet på nyttårsaften.
Og her er den største fallgruben med retraumatisering. Kroppen er innstilt på å beskytte oss, men den klarer ikke å vurdere om trusselen er løskrutt eller ekte artilleri. Når vi merker at en retraumatisering er under oppseiling så skal vi unnskylde oss og fjerne oss fra situasjonen. Vi skal skape distanse slik at vi igjen kan tenke mest mulig klart. I mange tilfeller vil retraumatiseringen være utløst av reell fare, altså at vi har støtt på et skadelig menneske. I andre tilfeller risikerer vi å kaste ut babyen med badevannet. Dette er en sjanse vi må ta. Vi vil ikke risikere å undertrykke alvorlige advarsler om nye psykopater igjen. Aldri mer. Hvis vi med sikkerhet vet at vi har reagert på uskyldige mennesker, så får vi forsøke å gjøre bot på skaden.
Problemet er at mange normale mennesker har enkelte psykopatiske trekk, enten permanent eller i livsfaser. Forskjellen er at psykopaten har mange trekk, hele tiden. Det er derfor vanskelig og kanskje umulig å unngå å bli trigget av normale mennesker, og av mennesker vi allerede kjenner, gamle venner og familiemedlemmer. I enkelte tilfeller beholdt psykopaten masken på i mange år innen den falt. Vi føler oss derfor ikke nødvendigvis trygge på noen, selv om vi har kjent dem lenge.
Derfor er det vanskelig å vite hvem i våre omgivelser som er uskyldig. Vi ønsker ikke å såre uskyldige venner eller fremmede. En mistanke om at vi har skjøvet en kjær og uskyldig person fra oss kan påføre oss skam, ekstrem dårlig samvittighet og forsterke opplevelsen av oss selv som uberegnelige. Vi kan betvile vår dømmekraft. I tvilstilfeller kan det være klokt å huske dette; det er ikke tilfeldig og normal oppførsel som utløser en retraumatisering. Å bli retraumatisert er mer alvorlig og omfattende enn å bli trigget. Retraumatisering skal vi derfor ta på alvor. Arroganse, forakt, plutselige personlighetsskift eller andre trekk som kjennetegnet psykopaten trenger ikke å komme fra en forstyrret person. Det er likevel skadelig og uønsket adferd, som vi mest sannsynlig har gavn av å trekke oss unna. Jeg vet at jeg kan ikke lenger kan ha mennesker i livet mitt som gjør meg utrygg, selv om vedkommende er uskyldig i psykopatisk forstand. Selv om vi må legge inn en feilmargin, så skal vi fortsette å stole på vår intuisjon og magefølelse. Tenk på at den nå er mer finjustert enn noen gang tidligere i livet.
Hvis du opplever noe du mistenker er retraumatisering, så
-Trekk deg unna situasjonen umiddelbart. Skjerm deg fra vedkommende som retraumatiserer deg.
-Observer hva som skjedde med deg i situasjonen. Hva følte du og hva utløste disse følelsene. Hva ble sagt og hva ble gjort, av deg og den andre. Skriv gjerne dine observasjoner ned.
-Kommuniser minimalt med denne personen inntil du merker at du tenker klarere. Du ønsker ikke å uttale deg forhastet eller stille deg i en posisjon hvor du skylder ham/henne en unnskyldning. Dårlig samvittighet kan medføre at du blir værende i en usunn relasjon. Du vet ennå ikke om vedkommende faktisk er skadelig eller ei.
-Hvis du opplever at du ikke oppnår indre ro til tross for distanse og tid, eller at vedkommende ikke går deg i møte på en trygg og sunn måte (eller ikke i det hele tatt), så forbered deg på å måtte trekke deg bort fra denne personen permanent.
-Hvis du ofte opplever retraumatisering og det er hemmende for din sosiale omgang eller arbeidsliv, så oppsøk profesjonell hjelp.
Satt en høstkveld alene her og ble plutselig fylt av en gledesfølelse, noe jeg ikke hadde kjent på lenge, og det slo meg hvor godt det kjentes. Bare sekunder senere fikk jeg en følelse av å ikke greie trekke pusten ordentlig og fikk samtidig en veldig høy puls. Jeg gikk ut for å se om frisk luft hjalp, da jeg tenkte det antagelig var et angstanfall, men da det ikke gav seg sendte jeg mld. til ei venninne om hun var oppe enda. Kl. var over 23. Hun svarte og kom så raskt hun kunne. Etter vi hadde pratet ei stund roet pulsen seg og jeg følte meg bra igjen.
Etter å ha fundert litt over årsaken til angstanfallet, som det helt tydelig var, har forøvrig vært til hjerteutredning med godt resultat, fant jeg ut det jeg mener var årsaken.
Hver gang jeg følte meg tilfreds, at nå har jeg det godt, da kom “bomba” som rev ned alt.
Jeg tolket det dit hen at underbevisstheten kjente igjen gledesfølelsen og dermed også den påfølgende nedturen og derav reaksjonen.
God helg! 🙂
Jeg leser til øye blir både stort og vått….som jeg kjenner meg igjen!
På en måte blir jeg lettet, men jeg blir også litt skremt. Lettet fordi jeg ser at jeg har reagert normalt sett ut fra hva jeg har gjennomgått av psykopaten, og skremt fordi jeg blir bekymret for de dype sporene det har satt, og om det etterhvert som tiden går, vil forsvinne eller avta til det minimale.
Mine retraumer har skapt mye “plunder” i samlivet med min nåværende kjæreste.
Jeg kan komme med noen eksempler på mine retraumer.
Det kan skje i kjølvannet av at jeg har hatt mye å gjøre, eller at jeg kjenner meg veldig sårbar/hudløs. Det kan oppstå i situasjoner hvor vi er i en normal samtale, og han kan komme med en påstand/teori som (i mine øyne) ikke holder mål. Da blir jeg “satt ut”, spesielt hvis jeg bruker energi til å forklare/argumentere for at han tar feil, og han fortsetter å stå på sitt. Da blir jeg sittende med følgende tanke: kan han virkelig mene dette?? Kan han ikke i det minste være litt enig med meg? Er det jeg som tar så mye feil? I neste tur, kjenner jeg en mistillit som kommer snikende. Jeg kan liksom ikke stole på han; angsten for å bli “sugd” inn i en usannhet/løgn gjør seg gjeldende. Når retraumen kommer, lukker jeg meg og vil bare komme meg unna så fort som mulig.
Det skal sies at i ettertid av diskusjoner hvor min nåværende kjæreste har stått på sitt, har faktisk hatt delvis/ helt rett i sine påstander. Det kjennes faktisk som en lettelse.
Retraumer kan også oppstå i situasjoner hvor jeg kjenner meg totalt oversett; enten at mine forslag til felles gjøremål/lystbetont aktivitet, ikke blir respondert på, eller at jeg skjønner raskt at han ønsker heller å gjøre “sine” ting, alene eller sammen med meg. I slike situasjoner blir jeg lammet og svært liten, veldig lei meg og skuffet. Jeg får også en følelse av at hans ønsker/forslag betyr mye mer enn mine, og at mine forslag er totalt uinteressant og “dum”/ubetydelig/meningsløs. Da kan jeg bli “kastet” inn i fortiden, og tankene begynner å spinne. Det eskalerer, og i verste fall kan jeg se spøkelse på høylys dag. Da kan det også ende med at jeg drar hjem til meg selv, og stemningen mellom oss er jo ikke god. Når det så har gått noen dager, ser jeg situasjonen i et annet lys. Det har hjulpet å snakke om mine “innfall”, men det har ennå ikke hjulpet “preventivt”.
Jeg har ennå ikke kommet fram til hvordan best mulig løse slike retraumer som da kan gagne både meg og min partner. Hadde jeg kunnet sagt ifra på forhånd at “nå kommer det”, ville det kanskje ha hjulpet, men saken er den at jeg nesten ikke merker at jeg går inn i det gamle traumet.
Imidlertid, noe som jeg håper vil komme oftere og oftere og som etterhvert kommer til å bli stabilt, er at jeg merker at jeg plutselig våkner. Tåken fra den vonde tiden er helt borte. Jeg kjenner at den ekte meg er helt og fult tilbake. Jeg kan også i slike stunder tenke: hva er det jeg tenker på? Dette er jo bare totalt unødvendig å “belemre” seg med! Alt det tunge som jeg har båret på, oppleves nærmest som en bagatell.
Jeg håper som sagt at mitt ekte meg vil etablere seg til noe stabilt og vedvarende. Kanskje vil retraumene også avta da?
Takk for et flott innlegg!
lillian: det er en relevant vri du foreslår her. Jeg vet ikke om alle blir “retraumatisert” av samme årsaker som du beskriver her, men jeg kan lett sette meg inn i ditt ståsted. Det er en del av psykopatens modus operandi å sørge for å stikke kjepper i hjulene for alt som kan glede offeret, være seg høytider, ferier, når offerets favorittfilm skulle ses, besøk av nære venner eller annet som offeret verdsatte høyt. Psykopaten klarte på forskjellig vis å sabotere de fleste av disse høydepunktene, for eksempel ved å kritisere filmen, være sur under hele ferien eller fraværende på julaften, eller forhindre at bestevennen kom på besøk. Offeret lærte seg i mange tilfeller omvendt psykologi, dvs at hvis man verdsatte noe ekstra høyt så lot man på ingen måte psykopaten få vite dette. Endog gikk noen så langt som å la psykopaten tro at man foraktet de tingene man faktisk likte. Dette for å verne om de få gledene man hadde igjen.
Det samme gjaldt i de gode periodene i relasjonen med psykopaten. Når alt forløp stabilt og normalt, og offeret hadde det som best, da kjedet psykopaten seg. Da ble det for lite drama, i tillegg til at psykopaten ikke tålte å se at partneren slappet av og nøt.
Jeg tror derfor at mange sitter med samme refleks som deg, at “det er farlig å glede seg til noe” for da vil det bli ødelagt. Også etter at psykopaten er borte. Det er forferdelig å ha det slik men man kan lære seg at det ikke lenger går “troll i ord” og at gode ting vil skje hvis du tillater dem.
Takk for en klok vri på retraumatisering 🙂
Anonym: det er leit at du har havnet i denne situasjonen. Vi er mange. Vi ble lurt inn i pro forma relasjoner med mennesker som latet som om de elsket oss, men egentlig ønsket å skade oss.
Mange har blitt svindlet inn i falske kjærlighetsaffærer, for penger, statsborgerskap eller andre sekundærgevinster. Å bli bedratt av en psykopat er imidlertid av en helt annen kaliber. Vi vokste opp vel vitende om at det finnes svindlere, bedragere og kriminelle i verden, men vi ble aldri fortalt at det finnes en mutert art av mennesker – en hybridrase mellom menneske og rovdyr – som later som om de tenker, føler og ønsker det samme som oss, men som har til hensikt å jakte oss og nedbryte oss – for moro skyld.
Om retraumatiseringen går bort? Den vil anta nye former, forandre seg og muligens forsvinne, men det krever hardt arbeid. I forbindelse med denne teksten så fikk jeg en PM fra en kvinne som fortsatt får gråtetokter flere år etter bruddet med psykopaten. Hun får plutselige episoder hvor hun føler seg skjør, engstelig og sårbar, nærmest ut av det blå.
Det er dette vi må stålsette oss for. Ting blir bedre og lettere, men vi rister ikke dette av oss så lett. Det beste er å “bli komfortabel” med ens nye tilværelse, hvor sorg og traume kan fylle en i perioder, men hvor også gledene blir så mye større.
Jeg kan skrive under på at ting jeg tidligere møtte med et skuldertrekk kan fylle meg med stor glede i dag, som å sette fot i min egen leilighet etter lengre tids fravær, som å sitte og observere mine “konstanter” – dramafrie venner som jeg har hatt i mange år – gjøre hverdagslige ting rundt meg, å se gode filmer med nye øyne, å kunne nyte å rusle på Aker brygge i fint vær. Ting som jeg før psykopaten ikke hadde tålmodigheten eller modenheten til å se verdien i, og som jeg umiddelbart etter bruddet ikke klarte å åpne øynene for, for savnet og forvirringen gjorde alt så mørkt og håpløst. Nå kan jeg glede meg enormt over det 🙂
Noe sorg må vi altså regne med å leve med, kanskje resten av livet, og andre ting blir mye bedre. Det er en “gi og ta” situasjon som vi aldri ba om eller ønsket oss, men nå er den her og vi må gjøre det beste ut av den.
Vi går fortsatt rundt på denne kloden. Vi bukket ikke under. Vi tok ikke våre liv. Vi er ikke innlagt på skjermet psykiatrisk avdeling. Selv om dette er psykopatens våte drøm for oss, så skjedde det ikke. Psykopaten klarte ikke å ta oss. Bare dette alene er grunn nok til å gå rakrygget og stolt. Nedturene du opplever kommer av at du er et helt menneske, noe psykopaten ikke er.
Takk for din fine kommentar og lykke til videre 🙂
Hei igjen, disse innleggene dine treffer meg omtrent hver gang!
Jeg har hatt noen aha opplevelser når det gjelder dette – jeg opplevde noen på jobb som snakket krasst til meg – litt nedlatende og skarpt. Mitt vanlige jeg hadde tenkt for en dust og svart igjen- selv om det kom ut av det blå og skarpere enn jeg syntes var nødvendig. Jeg klarer nesten ikke huske hva som skjedde – tror ikke jeg sa noe men flyktet bare vekk fra hele situasjonen og inn på kontoret mitt. Det skjedde faktisk en gang til – en stund etterpå. Det samme skjedde – jeg tenkte ikke rasjonelt bare flyktet vekk. Det var ren innimargen refleks og da gikk det opp for meg- der jeg stod med hjertebank på kontoret mit igjen– at det var “bare” kroppen som tok ledelsen og flyktet vekk fra en ekkel situasjon.
Om det skjer igjen er jeg ihvertfall obs på denne type reaksjon og skal prøve å stå i situasjonen og bare være rolig.
Nå har det roet seg og vi har kommet hverandre i møte og jeg opplever at jeg er usikker på om jeg overreagerte men jeg så en ting som har skremt vettet av meg – og det var et nedlatende foraktfullt blikk jeg kjenner så altfor godt. Jeg kan ikke tro at jeg opplever det men jeg så det virkelig. Selv om alt har roet seg klarer jeg ikke stole på denne personen som sitter i en stilling overordnet meg.
Men jeg føler på at jeg er veldig “var” i slike situasjoner nå – men uansett hva jeg konkluderer med overskygger det blikket tvilen.
Opplever at jeg skygger unna alt som kan ligne på konfliktsituasjoner – kan jo ikke fortsette med det men verner veldig om energien min som jeg har skrevet før. (ikke at det er så mange konfliktsituasjoner men jeg syns det er ubehagelig å tilogmed diskutere). Vil bare at alle skal være snill og glad;) – men etter å ha blitt filleristet av min Psykopat skyr jeg virkelig alt som kan ligne på tilsvarende situasjoner. Men må jo klare jobben og det innebærer å vise sine grenser også der. Går greit i det daglige nå – men var virkelig en aha opplevelse når jeg stod på kontoret mitt med hjertebank og lurte på hva i all verden skjedde nå.
Personlige forhold har jeg ikke turd å tenke på engang – har bare forholdt meg til mine aller nærmeste som jeg er helt trygg på og noen gode gamle venner.
Disse ettervirkningene kom egentlig som et sjokk og først da forstod jeg egentlig hvordan alt hadde faktisk gitt sterkere ettervirkninger enn “bare” selve forholdet med psykopaten og alt det fæle i forbindelse med bruddet. Men er redd jeg kommer til å sky konflikter, nedlatenhet og krasse uttalelser veldig lenge…
Så må jeg få lov til å si : jeg er friiiiii 🙂 endelig – lang tid etter brudde er den siste tingen ordnet og jeg trenger aldri mer ha kontakt!! En utrolig seanse for å få det ordnet men med alt jeg har lest så måtte jeg nesten smile av hva som foregikk – for å bli ferdig gav jeg f å få en god sum penger bare for å få kuttet båndene og unngå mer bråk. Men jammen ble jeg utskjelt allikevel, jammen ble en filleting dratt ut i tid til de grader, jammen fikk han meg til å synes synd på seg – men jeg fikk ikke hjertebank og ikke ble jeg oppskaket 🙂 men jeg kjente at jeg syntes synd på ham (helt utrolig), jeg fikk savn etter det gode(!) men bare en liten stund før jeg fikk snudd tankene mine – takk for bloggen som forklarer så fint – tror nesten ikke jeg hadde klart meg uten. Det var virkeig underlig å på en måte observere denne siste seansen nå når jeg har lært så mye mer. Takk. Jeg er fri!!!!!!!!!!!!!!!
Mia11: takk for dine mange innsiktsfulle kommentarer, du utfyller mine tekster meget dekkende med dine egne klartenkte opplevelser. Jeg og mange lesere har glede av det 🙂
Du skriver “kroppen tok styringen” og det er nettopp hva som skjer når vi går inn i “fight or flight” modus. Hjernen fokuserer utelukkende på fare og alle andre deler av hjernen blir ubrukelige. Derfor er det så viktig som du sier å forholde seg rolig. Kun da har man en sjanse til å overstyre hjernens panikk-beredskap. Selv om hjernen gjenkjenner ubehagelige situasjoner og forsøker å beskytte oss, så er det ikke hensiktsmessig å ville flykte fra enhver ubehagelig samtale. Vi må lære å stå i dem. Dette mener jeg vi kan trene oss til – reprogrammere hjernen til å forstå at “dette er kanskje en psykopat, men ikke MIN psykopat. Jeg skal ikke dele seng med dette mennesket og behøver ikke å forholde meg til annet enn denne samtalen”. Som du sier 1) gjenkjenne triggingen som skjer, og 2) ikke bli skremt men forholde seg rolig.
Jo, vi blir mer oppmerksomme på nedlatenhet, arroganse og foraktfulle blikk. Tidligere har vi bagatellisert dette som for eksempel mistolkning, at “vedkommende er litt arrogant men en god person” eller “ja den der fortjente jeg sikkert”. Men det er faktisk slik at normale velmenende mennesker gir ikke foraktfulle blikk, de har det ikke i seg! Arroganse sier faktisk veldig mye om personen bak blikket. Å føle seg bedre enn andre er IKKE et bra trekk. Spesielt ille er det når dette blikket kommer fra (i tillegg til partneren selvfølgelig) familiemedlemmer eller mennesker man anser som venner. Blikket avslører at vedkommende opplever seg som overlegen deg og dette er ikke en du ønsker å være venn med. Hvis vi tråkker en venn på tærne så kan vennen bli sint, skuffet eller lei seg, men en venn blir ikke dominant eller nedlatende av ditt overtramp.
Bruk denne nye innsikten til å velge en riktigere, bedre og sunnere omgangskrets fremover. Ikke takk ja til en middags- eller kinoinvitasjon til en person du ikke kjenner så godt eller tviler på. Kanskje har du merket noe ved vedkommende i et flyktig øyeblikk. kanskje har du sett vedkommende servere noen det foraktfulle blikket i en brøkdels sekund. Eller det er noe med måten vedkommende snakker til kollegaer på som skurrer. Sett deg selv først, du skylder foreløpig denne personen ingenting og på ingen måte er du pliktig å akseptere en invitasjon av ren høflighet. Det kan være vanskelig å si nei, spesielt hvis man er ensom eller ny på et sted eller i en jobb. Men hvis en person gir deg dårlig energi så skal du ikke la deg trekke inn i et bekjentskap som det kan bli vanskelig å komme seg ut av. Se denne personen istedet an, gi det mer tid. Takk høflig nei til invitasjonen, det er lov å komme med en hvit løgn.
Ønsker alle lykke til med å bygge opp et sosialt nettverk bestående av normale og sunne mennesker 🙂
Hei igjen!
Når jeg skriver “da kom bomba” vil jeg ta et eksempel. Jeg hadde fått en følelse av at han drev med noe bak min rygg, over nesten et år, planla en villmarkstur til Canada sammen med noen kamerater han et par år tidl. hadde vært på samme tur med, men nei, han skulle ikke på noen tur og kom i tillegg med omstendelige forklaringer på hvorfor.
Jeg følte likevel noe ikke stemte og i tillegg til andre merkelige ting, hvor jeg også fikk en voldsom reaksjon- hjerteprobl. og voldsomt høyt blodtrykk, ++ som varte i 14 dager, kom han en snartur innom og ble så borte, uten en lyd, i flere døgn, i tillegg var det pinsehelg.Jeg ringte etter femte døgnet og da var unnskyldningen hans at hans forrige dame hadde slitt med sitt og nå meg… Altså min helsesituasjon ble til “synd på han.” Jeg tenkte dette var ei absurd forvridning av situasjonen, høyst unormal reaksjon, i tillegg hadde det vært så mye forvirrende og unormale reaksjoner, utsagn og handlinger, at det var absolutt på tide å reagere. Hører med til historien at han hadde benyttet det nydelige pinseværet til kajakkpadling med en av turkameratene og hadde pådratt seg en kjempebetennelse i en arm…
Jeg ba så om en samtale med han og sa jeg trengte pause i forholdet og vi ble enig om fire mnd.. da han syntes mitt forslag om seks var altfor lenge.
Etter tre uker ringte han og sa han greide ikke mer, tankene var kun hos meg ++ om jeg fortsatt ville ha noe med en slik tøvball å gjøre? som han sa.
Vi hadde da ei fantastisk uke, men etter ytterligere ei uke fikk jeg telefon fra han hvor han sa: ” Vet du hvor jeg nå er på tur?”
” Nei, hvordan skal jeg vite det?”
” Nå står jeg å venter på ferga til ….. for modern er jo blitt dårlig og legger hun seg ned og dauer så kan jo ikke jeg dra til Canada!”
” Å skal du til Canada likevel? Du har jo gang på gang sagt du ikke skal dit og så viser det seg at mine antagelser likevel var rett! Hvorfor i alle dager har du løyet til meg om dette?!” Når reiser dere?”
“På onsdag!”
Han ringte på en torsdag, kom hjem på søndagskveld og skulle altså reise på en lengre ferie onsdagen etter uten å ha nevnt dette for meg. Senere fikk jeg høre at alle andre rundt han visste det.
Jeg sa hva jeg syntes om løgnene og luringa hans og da fikk jeg beskjed at hvis det var sånn jeg begynte så ville han ikke ha noe med meg å gjøre.
Mora var ikke syk, det var en offerrolle for om mulig å formildne omstendighetene…
Han kom innom meg før han dro og jeg spurte hvor lenge han ble borte.
” I tre uker.” svarte han.
Han ble borte i fem uker og da først ringte han meg.
Jeg spurte hvorfor han hadde sagt tre når han ble borte i fem.
” Ja, i villmarka så.” var svaret.
“Jeg spurte ikke om hvor lenge du ble i villmarka, men hvor lenge du ble borte!”
” Skal du begynne igjen?! Hvis det er sånn du begynner så går jeg!”
Helga etter kom han på besøk, i strålende humør.
“Jeg har video fra turen med meg! Jeg gleda meg vilt og turen var helt fantastisk!”
Jeg lot den gå ei stund så sa jeg: “Jeg må si du forundrer meg! Først lyver du for meg i et år, svarer benektende på direkte spørsmål ang. turen! Du greide ikke være borte fra meg mer enn i tre uker når jeg ba om fire mnd. så presterer du å reise å reise to uker senere, på en hemmelig ferietur, og blir fem uker borte, ikke tre som du sa, og kommer i tillegg hit for å vise meg hvor fantastisk du har hatt det på turen!
Hva i alle dager er det som får deg til å tro jeg har lyst å se denne videoen? Det må jeg virkelig si forundrer meg!…”
Blikket jeg fikk kunne drepe…
Jeg tror aldri jeg har følt meg så ensom i voksenlivet som i disse ukene. Skogen og naturen ble min medisin… tankekjøret var enormt og forvirringen enorm…
Dette skjedde etter fire års forhold og uten at vi hadde tilbrakt en eneste ferieuke sammen. I tillegg hadde jeg forventninger etter så lang tid og ting som hadde skjedd underveis, spesielt etter at han ikke greide pausen jeg ba om…
Det er slike gledesdrepere jeg snakker om,
ellers utspekulerte og tilsynelatende små stikk og sylere opplevde jeg kontinuerlig, men selv om de for andre kunne virket små, var heller ikke disse bagatellmessige, men nøye formulert, ment å drepe…
Helt til ei nær venninne av meg, tilfeldig var på besøk, opplevde jeg jevnlig opphold i det “sorte hull”, og jeg fikk tlf. fra han og jeg så på henne at nå forsto hun fullt ut hva jeg hadde- og opplevde i forholdet, da forsvant det og har siden aldri åpnet seg…
Prosessen har vært ei lang lære, nærmere bestemt 16 år… endeligheten er en langt annen historie…
Ps. Hører med til historien at hjerteprobl. jeg hadde var reaksjon på en særdeles traumatisk påkjenning og det gikk heldigvis bra.
lillian: akkurat som mia11 og et par andre her, så er du en fast og kjær bidragsyter med innsiktsfulle historier som utvilsomt er til nytte og bekreftelse for alle leserne.
Denne gangen forteller du om en versjon av den klassiske “gulroten” som psykopaten lar dingle akkurat utenfor din rekkevidde. Jeg våger å tippe på at grunnen til at han ville gjenopprette kontakten etter bare tre uker, er fordi ellers kunne han ikke sjalusifabrikkere deg med Canada-turen. Hvis dere ikke hadde kontakt, så ville du heller ikke vært plaget i samme grad av hva han gjorde i ditt fravær.
Sjalusifabrikkering – som er min benevnelse – men også kjent som triangulering trenger ikke bare å skje med psykopatens nye partner. Det kan faktisk skje med det aller meste, for eksempel barn og husdyr fjernsynet, jobben, mobiltelefonen, eller i ditt tilfelle – en ferietur. Psykopaten oppnår at vi faktisk blir sjalu på en ferie, eller et helt land – som får psykopatens oppmerksomhet istedetfor at du får den. Det er viktig å være klar over at sjalusien man opplever er iscenesatt og regissert av psykopaten. Man ville normalt ikke bli sjalu på et land, en mobiltelefon – fordi psykopaten foretrekker å leke med den fremfor å snakke med deg, eller et fjernsyn fordi psykopaten sitter i taushet og ignorerer deg hele kvelden fremfor å gjøre noe med deg. Men det er faktisk det som skjer, man blir sjalu på objekter, tenker dårlig om mobiltelefonen og har mest lyst til å kaste fjernsynet ut av vinduet.
Så kommer han – din eks – etter turen med en dvd med opptak som han ønsker å vise deg. Og i denne delen av din historie så falt jeg litt i staver. Det er nemlig noe veldig gjenkjennelig ved dette, og det er at psykopaten har en forventning om at vi skal glede oss på hans/hennes vegne – uansett hva som har skjedd i forkant. Og dette tror jeg er ubevisst. Psykopaten har ingen evne til empati, han/hun vil derfor heller ikke forstå hvorfor du ikke kan delta i nettopp denne gleden. Psykopaten lever i en annen dimensjon, og det kan godt hende psykopaten oppriktig gledet seg til å vise deg denne filmen, og dele dette øyeblikket med deg. Det kunne du så klart ikke. Men igjen, psykopaten har ikke kapasitet til å forstå hvorfor du ikke kan glede deg over denne filmen. Med andre ord tror jeg ikke alt psykopaten foretar seg er kalkulert for å manipulere.
Dette minner meg om en historie med en psykopatisk venn jeg hadde for en stund siden. Altså ikke psykopaten med stor P som er årsaken til denne bloggen, men en annen. Psykopaten jeg nå forteller om hadde jeg et intenst vennskap med for noen år siden. Vi planla sommerferie, og at jeg skulle komme og arbeide på hans arbeidsplass som sommervikar, slik at vi skulle få være litt sammen da vi normalt bodde langt fra hverandre.
Da sommeren kom så reiste jeg den lange veien for å tilbringe sommeren med min venn. Men ved ankomst så fikk jeg vite at han hadde sagt opp sin stilling, og bare hadde en uke igjen av ansettelsesforholdet. Etter dette ville han reise hjem til hjembygda si, langt unna. Jeg skulle altså tilbringe hele sommeren der, uten ham, i tillegg til at han aldri hadde fortalt meg om oppsigelsen. Jeg var mildt sagt forvirret, den gang hadde jeg ingen idè om hva antisosiale trekk er.
Men her kommer det finurlige, den eneste kvelden vi fikk sammen alene så fortalte han stolt “egentlig har jeg tre uker lenger oppsigelsestid, men jeg har ferie til gode og fikk ordnet det slik at jeg får flyttet tre uker tidligere”.
Jeg tror faktisk han oppriktig syntes dette var et smart trekk, og at jeg skulle synes det samme og glede meg på hans vegne over at han var så smart. Jeg tror faktisk ikke han klarte å se hvilket slag i ansiktet det var for meg, at han ikke bare hadde sagt opp vel vitende om at jeg kom for å tilbringe sommeren med ham, men i tillegg forkortet oppsigelsestiden slik at vi bare fikk en uke sammen istedetfor hele sommeren.
Jeg trenger vel ikke å si at jeg fikk ingenting givende ut av den ene uka 🙂
Det var en liten digresjon, men slik jeg ser det det samme fenomenet som da din psykopat dukket opp med den filmen.
Ønsker deg og alle her inne en god sommerhelg 🙂
Takk, ser den og er enig.
Trist er det når den egosentriske “svømmer” i penger og kan gjøre det h*n ønsker, mens den empatiske kun har til neste lønning og dermed må feriere i “kjøkkenhagen.”
Riktig god helg ønskes tilbake! 😃
Jeg opplevde flere traumer, hvor adrenalinet overtok. Jeg ble stadig redd for P, var så uforutsigbar så jeg ante ikke hva som skjedde. Jeg husker jeg opplevde sånn kontrollerende og aggressiv atferd på en ferie så jeg gjemte passet mitt fra han, i tilfelle jeg måtte dra hjem før. En annen gang prøvde jeg å tenke ut raskeste vei å svømme over til fastlandet fra øya hytta hans var på. Andre ganger torde jeg ikke bli sint pga redsel for han. Husker jeg latet som alt var ok igjen pga frykt, fordi jeg var stuck på den øya. Han slo en gang, dro døra over tærne mine, og ristet hardt i meg. Men psykisk mishandling og foraktfullt blikk var det mest av. Likevel føler jeg at jeg overdramatiserer min intuisjon og vet ikke om jeg kan stole på den. Ofte gikk det slik, P sa slemme kommentarer eller kjeftet uten grunn, jeg ble lei meg evn gråt, P sa verre ting og kjeftet på meg for å gråte, trusler om forholdet, krangel, jeg ble sint og slang døren etter meg, taushetskur fra han, jeg sa unnskyld og levde på nåde i ukesvis, degradering. Jeg prøvde å snakke om følelser og behov, ble møtt med sinne eller taushet. Så alt om igjen. Det var høy grad av arroganse og aggresjon fra han. Mindre og mindre tid til meg og ble bortprioritert. Ferie ble foreslått men ikke holdt, han forlot meg og dro med en venninne istedet. Jeg fikk skylden for bruddet fordi jeg konfronterte han og krevde kjærlighet tilbake (kritikk og klaging på han) og siden jeg slengt døren etter meg. Det ble ofte slik, at han ble offeret og jeg satt med skylden, siden han lagde middager til meg og det var jeg som dro i frykt og sinne pga av hans nedlatenhet. Jeg savner han fordet, og har det så vondt til tider. Han vil bare ha det fysiske av meg så jeg har satt inn NK nå. Kan jeg stole på intuisjonen min? og snart innse at han er ond?
Ida: oj, her er det mange ting jeg ønsker å kommentere. Din historie er forferdelig med mange gjenkjennelige elementer.
“Husker jeg latet som alt var ok igjen pga frykt”
Slik hadde mange av oss det hele tiden, det trengte ikke å være noen overhengende fare for å sette oss i denne tilstanden. Det kalles “å gå på eggeskall” eller “i et minefelt”, et ganske karakteristisk kjennetegn for omgang med en psykopatisk eller narsissistisk person.
“En annen gang prøvde jeg å tenke ut raskeste vei å svømme over til fastlandet fra øya hytta hans var på.”
Dette minner jo om min egen opplevelse av hvordan jeg måtte holde meg edru i tilfelle jeg måtte flykte i bil.
“Likevel føler jeg at jeg overdramatiserer min intuisjon”
Når vi får slike dramatiske bilder i hodet som de to beskrevet over, så er det naturlig å tenke at vi overreagerer. Spesielt når vi ser det i etterkant og på skrift, når alt har roet seg. Men jeg sier nei – vår intuisjon overdramatiserer ikke. Den skal vi lytte til, den prøver å redde oss. Slike bilder dukker ikke opp av seg selv. Noe skjer som får oss til å oppleve oss i fare. Det er jo ikke slik at vi reagerer slik hele tiden, ikke sant? Trygge mennesker gir oss ikke denne opplevelsen, utrygge mennesker derimot gjør det.
“Kan jeg stole på intuisjonen min? og snart innse at han er ond?”
Du kan stole på din intuisjon. Kall ham hva du vil, jeg foretrekker ordet forstyrret. Så lenge du forstår alvoret og det holder deg borte, så er det akseptabelt.
Tusen takk for denne bloggen! NK er nettopp innført, ikke akkurat lett men hjelper å lese og lære, samt reflektere på alt det kjipe. Håper å få han ut av hodet, for tankene kverner hele tiden. Men det hjelper at det ikke var mitt valg denne gangen. Da var det full panikk i etterkant.
Det er sant, har aldri opplevd slik utrygghet før i noe forhold. Her var det konstant uforutsigbarhet og ofte ulogiske raseri utbrudd fra han. Jeg gikk mye på eggeskall, og når jeg ikke gjorde det ble han enda sintere.( Når jeg visste dattern kom hjem så han ikke kunne skade meg.) Aldri har noen vært så irritert på meg før, og så frekk. Han klikket bare om jeg kom fem min for tidlig til han, og jeg måtte tenke gjennom alt jeg sa etterhvert, for ikke si noe feil. Kunne ønske dette tanke spinnet gikk over.
Anonym: tankespinnet går over. Det viktigste nå er at du har klart å innføre NK, gratulerer med det 🙂
Har du klart for deg alt NK innebærer?
Denne kommentaren er skrevet i affekt, så den må kanskje tas med en klype salt. Men jeg tenker at jeg kan leve veldig fint med det meste. At karrieren gikk opp i røyk, at økonomien kanskje hele mitt liv vil være stram, år jeg har spolert muligheter jeg ikke får tilbake.
Men, akkurat dette, å ikke kunne stole på meg selv i omgang med andre mennesker, det å “føle meg avvist” av en butikkansatt (som egentlig bare er travel) setter meg i en tilstand som ligner mentalt sammenbrudd. Det skjønner jeg ikke hvordan jeg skal klare å leve med. Når mannen som jobber på fergen gir beskjed om det ikke er lov å oppholde seg der jeg står, får meg til å føle meg så verdiløs at jeg like godt kan hoppe utfor “gjerdet” eller hva det nå heter, hvordan, hvordan i alle dager kan jeg fungere? Psykologen sier bare at nå vil alt ordne seg, det er slutt, så da er pro lempet borte. Så vil hun snakke om den fysiske volden, som var en så liten del av det at det for meg ubetydelig. Det var noen episoder, men iløpet av 4 år, ikke mange. Såklart er det uakseptabelt, men det undergraver det som er den virkelige skaden.
Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Dersom jeg liker en person får jeg panikk, og tenker umiddelbart at det må være noe galt med ham/henne. Jeg eier jo ikke dømmekraft, og giftige personer kan jo lukte dette som en politihund..Dette er min forkvaklede tankegang i dag desverre.
Desverre hadde jeg et snev av dette før jeg møtte min N, det er bare blitt forsterket, og jeg aner ikke h ordna jeg kan komme ut av boblen, eller tåken.
Heldigvis har jeg venner fra før N, så jeg er ikke fullstendig isolert. Og barna mine, han er ikke faren, takk og lov.
Vigdis: Har du muligheter for å bytte psykolog? For meg virker det som du og hun snakker litt forbi hverandre, at hun er mer opptatt av fysisk vold ( som nok er enklere for en psykolog å snakke om og “behandle”) , mens du har et stort behov for å snakke om den voldsomme psykiske volden du har vært utsatt for. Og det våger jeg påstå krever mye mer innsats av en psykolog som skal behandle slikt og prøve å hjelpe deg. Det er et ganske tungt behandlingsområde når et menneske er brutt helt ned av en psykopat.
ANN O NYM: Enig med deg. Her spørs det om vedkommende har møtt riktig psykolog. Mange av dem har desverre lite kompetanse til å behandle offre for P/N. Har de ikke den kompetansen kan de gjøre vondt verre, og få pasienten til å føle seg enda mer miserabel og misforstått. Dette er det på tide at blir tatt alvorlig i psykologistudiet. Folk som sikkert ønsker å hjelpe risikerer å legge sten til byrden! Farlig, rett og slett. Jeg mistenker også at enkelte psykologer i tillegg til å ikke være faglig oppdaterte er gamle i gamet, late og umotiverte til å gjøre en ordentlig innsats. Noen har heller ikke rett personlighet til en slik alvorlig jobb. Man merker det når man treffer på en som er virkelig dyktig – det er noe annet!
Stol på deg selv og tenk at hvis ikke du opplever å få ordentlig hjelp, så får du ikke ordentlig hjelp.
Ikke noe å kaste bort tid og penger på.
Forøvrig har jeg tenkt en del på retraumatisering i senere tid. Har opplevd det ved to tilfeller de siste årene. Ikke det at jeg har blitt veldig redd disse menneskene, for så stor innfltyelse har de ikke hatt over meg, men mer som en enorm skuffelse og noe som har gitt meg kvernetanker over hvordan noen synes de kan oppføre seg. Og samtidig igjen fått meg til å spørre meg selv om hva jeg innbyr til siden de kan oppføre seg sånn. I den indre samtalen inngår også spørsmålet om jeg skal ta det personlig. De har oppført seg håpløst, det står fast. De har også oppført seg håpløst mot flere som jeg vet om. Heldigvis har jeg kommet så langt at jeg har lukket døren for dem, ikke dårlig bare det! Jeg sier ikke lenger til meg selv at jeg overreagerer og at det sikkert ikke var så vondt ment og bla bla bla. Folk får ta konsekvensene av sin oppførsel!