“Psychopaths have a narcissistic and grossly inflated view of their self-worth and importance, a truly astounding egocentricity and sense of entitlement, and see themselves as the center of the universe, as superior beings who are justified in living according to their own rules.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)
I dette andre punktet i “Hares sjekkliste” så ligger selve kjernen i psykopatens arroganse og opplevelse av berettigelse. Det er denne delen av personlighetsforstyrrelsen som gjør at psykopaten aldri kan be om unnskyldning eller tilgivelse (og mene det). Det ville være det samme som å senke seg ned til alle andres nivå, som at herren skal be tjeneren om unnskyldning. I psykopatens sinn er dette uaktuelt. Ingen står over psykopaten, og ingen står ved siden. Ikke foreldre, venner, søsken, kjærester eller avkom. På engelsk er tittelen på dette kriteriet “egocentric and grandiose”. Å ha storhetsidèer om egne evner og betydning forteller mye om hvordan det er å ha en grandios selvoppfattelse. Psykopaten går ikke rundt og drømmer om å bli noe stort, i egne øyne er han/hun allerede stor, uavhengig av utdannelse, økonomisk status, herkomst eller dybden på mellommenneskelige relasjoner. For en partner eller venn å forsøke å skape en likeverdig relasjon med en person som har en slik selvoppfattelse, er nærmest umulig. Psykopaten vil alltid forsøke å dominere en slik relasjon. Det er i det hele tatt vanskelig å fatte hvor altomfattende psykopatens grandiositet er, og hvilke konsekvenser den får for psykopatens livsførsel og relasjon til andre. Konsekvensene er alvorlige, både for psykopaten selv samt for dem som kommer ham/henne for nær.
Når offeret går og venter på at psykopaten plutselig skal få selvinnsikt, se urettferdigheten i hans/hennes handlinger og komme angrende tilbake, så er det grandiositeten som står i veien for at dette noengang skjer. Psykopaten har i egne øyne ingen feil. Psykopatens overgrep kan nå uante proporsjoner uten at han/hun klarer å se at de er skyldig i noe. Grandiositeten forhindrer ydmykhet og ekte tilknytning. Psykopaten knytter seg ikke til noen han/hun anser for å stå lavere på rangstigen, og det vil si alle andre.
Hos noen psykopater og narsissister er grandiositeten synlig, i form av arroganse. Du kan se i hans/hennes øyne hvordan de ser ned på andre. Selv om de klarer å skjule det i ord og handling, så avslører blikket deres ståsted. Noen psykopater viser det også i ord og handling, og til slutt blir deres overlegne posisjon markert også overfor deg. De ser på deg med et hånlig blikk som du kjenner inn til margen, men du er ikke sikker på hva psykopatens holdning forteller deg. Opplevelsen av overlegenhet som ligger bak dette blikket er større enn fantasien din kan romme der og da. Du avfeier det som midlertidig irritasjon fra psykopatens side. I virkeligheten er det masken som begynner å glippe, og avslører en dyptliggende, varig og altoppslukende selvopptatthet.
I dette kriteriet ligger også psykopatens selvberettigelse (sense of entitlement). Berettigelsen gjør at han/hun opplever at de har rett til andres penger og eiendeler. De har rett til prestisje og høye stillinger. De har rett til å stjele din tid med intenst samvær og forventer at du forærer dem den uten innvendinger, andre gjøremål eller sosiale forpliktelser du har får ikke lov til å stå i veien. De har i egne øyne krav på alt som du eier og i siste instans deg som person. Det er dette som gjør at psykopaten så bambust og uten ydmykhet kontakter deg og starter en intens idealiseringsfase fra første dag – han/hun opplever en berettigelse til å ta hva og hvem de vil ha. Akkurat nå er det deg. Psykopaten spør ikke om lov. Og like lett som de tar så kaster de også fra seg hva de en gang begjærte så intenst. Når interessen slukner så ofrer de ikke deres tidligere objekt en tanke.
Storhetsidèene kan også innebære urealistiske syn på egne begavelser. Psykopatens tankesett om fremtidige prestasjoner er annerledes enn normale menneskers “dagdrømmeri” om store bragder. Psykopaten regner med å bli berømt, tjene mange penger eller revolusjonere et fagfelt uten å ha kompetansen, talentet, evnene eller kvalifikasjonene som er nødvendig for å oppnå dette. Det stopper dem ikke fra å anta at dette faktisk vil skje. Psykopaten tror at de vil oppnå disse bragdene bare i kraft av å være seg selv. De skal ikke behøve å klatre den samme stigen som normale mennesker, i form av utdannelse, jobbsøking, forfremmelse og hardt arbeid. Psykopaten tror at suksessen vil komme uten innsats fra hans/hennes side. Når dette ikke skjer som psykopaten har forespeilet seg, så ligger skylden eksternt, det vil si hos andre enn ham/henne selv. Psykopaten kan også på et øyeblikk forkaste gamle planer om suksess innenfor et felt, og umiddelbart adoptere nye mål innenfor et helt annet felt. De nye idèene oppleves som like realiserbare som de gamle. Psykopatens opplevelse av egne talenter og fleksibilitet er grenseløs.
“Psychopaths often come across as arrogant, shameless braggarts – self assured, opinionated, domineering and cocky. They love to have power and control over others and seem unable to believe that other people have valid opinions different from theirs. They appear charismatic or “electrifying” to some people.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)
Da vi ble fanget av psykopaten og opplevde den magnetiske tiltrekningen som mange ofre beskriver, eller hva Hare i sitatet over omtaler som “elektrisk”, så var det psykopatens grandiose selvopplevelse vi fikk ta del i. Et snev av hans/hennes følelse av å være spesiell smittet over på oss. Vi ble også “spesielle” bare av å være i nærheten av psykopaten, og motta oppmerksomhet fra ham/henne. Dette ble ikke sagt med rene ord, det var en projeksjon. Psykopaten utstråler overlegenhet og dominanse. For en stakket stund så fikk vi ta del i denne overlegenheten, og det føltes fantastisk for oss. Vi visste bare ikke at det faktisk var en personlighetsforstyrrelse vi fikk smake på. Til tross for at vi fikk en magisk opplevelse av samværet med psykopaten, så var det bare utkanten av grandiositetens utstrålingsfelt vi merket. Vi fikk kun et lite dryss av nedfallet. Tenk da hvor magisk grandiositeten oppleves av psykopaten selv? Da forstår vi kanskje bedre hvor uovervinnelig og allmektig han/hun føler seg.
Hare nevner også skamløshet. Når psykopaten kan såre, svike og bedra deg så omfattende, og likevel gå videre som om alt var din skyld, så er det skamløshet som gjør dette mulig. Normale mennesker opplever skam når de bryter sosiale normer. Normer er våre uskrevne lover for gnisningsfri sosial omgang med familie, venner og storsamfunnet. Men psykopaten er ikke interessert i sosiale regler. Som beskrevet i det øverste sitatet så lever han/hun etter egne regler, hevet over “allmuens”. Når sosiale normer ikke gjelder psykopaten, så opplever han/hun heller ingen skam av å bryte dem.
Som i “Hare 1/20” så skal vi avslutte dette kriteriet med en felles øvelse. Vi skal tenke etter hvordan våre respektive psykopater oppfylte kriteriet. Tenk også etter hvordan du den gang reagerte på eksemplene du husker. Dette gjør vi for å få bekreftelse og bekjempe kognitiv dissonans. Synes du det er vanskelig å komme i gang? Jeg kan begynne:
– NN avslørte storhetsidèer om egne evner da vi ble kollegaer. Jeg var erfaren på arbeidsplassen og NN var nyansatt. Til tross for denne skjevheten i erfaring så nektet NN å motta veiledning og opplæring av meg. NN trodde han/hun kunne gjøre jobben uten denne opplæringen. Antakelig opplevde NN det som nedverdigende at jeg skulle lære ham/henne opp, når han/hun hadde en selvopplevd større betydning enn meg.
– NN viste tanker om grandiositet og overdreven egen betydning da alle aktiviteter skulle foregå på hans/hennes premisser. Aldri spurte NN hva jeg hadde lyst til å gjøre, eller hvordan jeg hadde det. Jeg skulle akseptere alle NNs forslag, ellers ble det ingen aktivitet. NNs behov overstyrte alltid mine behov. NNs behov var viktigere og av større betydning. Til tross for denne kjensgjerningen, så trodde jeg likevel at NN hadde omtanke for meg. Dette var en feiltokning.
Da er det din tur. Skriv gjerne dine eksempler ned på papir, eller bruk kommentarfeltet under dette innlegget hvis du ønsker at andre skal ta del i dine tanker. Lykke til!
Hei hei!
Alle avgjørelser som angår fellesskapet tatt av han.
F.eks.: “I ferien skal jeg enten ei uke hit eller dit og du kan få være med.”
Hver ferie et par dager i forveien, uten å ha nevnt noe forut: “På onsdag drar jeg til … og du kan få være med.”
Vi planla helgetur med et par, ringte dagen etter: “Det blir ikke noe av turen med ….. så da blir jeg og han … å dra til ….. istedet.”
Hva med meg da, spurte jeg. “Har ikke du venninner å gjøre ting sammen med.”
Fikk også vite av felles venn at vi var inv. med på hytta deres flere ganger, men dette ble kun meg fortalt to ganger og det lød slik, tidligst kvelden før: “Vi ble inv. på hytta til … i helga og jeg takket ja.”
Når han dro på aleneturer, uansett hvor lenge, sa han aldri ifra før dagen før, ved å plutselig inv. meg på kafe e.l. og om jeg ikke kunne: ” Ja, men da får jo ikke jeg se deg på ei uke for i morgen drar jeg til … og blir ei uke!”
Etterhvert fikk jeg først vite om turer når han allerede var på reisefot. Uansett hvor lenge han ble borte. F.eks. ” Vet du hvor jeg nå er på tur? Nå står jeg på flyplassen på tur til … ”
Når jeg reagerte neg. og sa hva jeg syntes var svaret: ” Hvis det er sånn du begynner, at ikke jeg kan reise hbor og når jeg vil så er det slutt eller så skal ikke jeg ha noe av dette forholdet!”
Ja, ja! År på denne måten og tusener av lign. eks. Hva skal man si? Kanskje: Hva er det som driver verket?!
ønsker alle her en god dag! 🙂
Alltid like kjekt når jeg ser at det er kommet et nytt innlegg på bloggen din.
Mine erfaringer:
– Jeg fikk aldri noen komplimenter. Jeg avskrev det med at han var mann og viste kjærlighet uten å bruke ord.
– Han fikk ny jobb. Han var irritert fordi han skulle ha opplæring og fikk dette avsluttet etter kort tid. Han skrøt av at han måtte lære opp de som hadde vært i bedriften lenge fordi han var så mye bedre enn dem. Han utførte oppgaver i arbeidet som ingen andre i bedriften mestret.
– Han tok sjanser i jobben uten å bruke sikkerhetsutstyr. Det var ikke nødvendig for ham.
– Han var bedre enn alle (de få) kameratene han hadde. En som er bilmekaniker var mye dårligere enn min P til å skru på bil selv om min P ikke var utdannet bilmekaniker.
– Foreldrene var tapere og søsknene hadde psykiske problemer i følge ham.
– Han aksepterte ikke at det var jeg som hadde kontaktet ham den dagen vi møttes, det var han som hadde tatt kontakt først i følge ham.
– Det var ikke aktuelt å gå ut for å spise middag, maten var aldri bra nok ute. Han laget selvfølgelig mye bedre og mer smaksrik mat enn enhver kokk.
– Alle som laget mat etter oppskrift var tapere. Han var jo så kreativ med smaker.
– Jeg hadde planlagt helgetur med flere aktiviteter. Han respekterte ikke mitt ønske om å gjøre noe kjekt sammen, så han endte opp med å være full hele helgen slik at alt jeg hadde planlagt falt bort.
– Han kjørte i fylla. Han mente at han var like god til å kjøre selv om han hadde drukket.
– Han likte ikke at jeg søkte jobb og jeg tror det var fordi denne jobben hadde høyere status enn hans jobb. Jeg fikk følelsen av at han var glad da jeg ikke fikk jobben.
– Han kjørte bil uten vinterdekk fordi han kjørte like bra på sommerdekk selv om det var glatt.
Kjenner meg igjen her. Alle korte og lengre turer nærmest på impuls, alle impulskjøp av dyre luksusting som slettes ikke var nødvendig eller penger han valgte å bruke på rådyr hobby. Mens jeg slet som en gal med å få endene til å møtes på hjemmebane og brukte pengene på mat, hus og hjem og minimalt på meg selv, så brukte han alt på seg selv og sine hobbyer. Enden på forholdet ble en av disse impulsturene som han mente jeg måtte være med på. Etter å nok en gang ha vært den som finansierte den turen også…(hvor manipulert går det an å bli..?), så røk forholdet, jeg sendte ham rett på dør. Han seilte videre rett inn i neste forhold og har pr idag ingen kontakt med sine barn. Registrerer at mange blir syke ETTER bruddet med psykopaten, hos meg har det vært motsatt. Den ekle magefølelsen forsvant aldri med han og jeg ble kronisk syk etterhvert, uten at jeg da greide å sette diagnosen i sammenheng med han. Slet med betennelser og vondt overalt, ble nesten ufør på et tidspunkt. Jeg hadde det ille like etter bruddet, angret og ba ham tilbake. Hørte nesten aldri noe og han hadde funnet seg ei ny like etter bruddet. Månedene gikk og registrerte med undring at kroppen ble friskere, selv om lengselen rev meg i fillebiter. Ja, det har tatt lang tid, mange år har gått her. Men idag er savnet erstattet av irritasjon over å ha latt noen lure meg så lenge og jeg har kommet langt. Er tilbake i jobb, økonomien er stabil igjen og kroppen er frisk. Etter mange års stillstans med han der jeg knapt eksisterte og ingenting skjedde(jeg vasket klær og lagde mat, levde og åndet for å tekkes han og unngå at han ble sur og hadde knapt et liv), har masse skjedd etter at jeg ble alene. Det er endelig flyt i livet igjen og de glade dagene blir flere og flere. Bakdelen med alt er at jeg har blitt mistroisk til alle, menn spesielt. Og de som prøver seg, enser jeg knapt eller tenker at de bare er ute etter å utnytte meg. Så ser ikke for meg at det kommer noen ny partner, men kjenner ingen sorg over det. Jeg har det mye bedre alene, ihvertfall enn så lenge, så får fremtiden vise. Fatt mot, dere som er i starten på bruddet og har lignende erfaringer. Dere kommer dere igjennom det og livet blir på et tidspunkt mye bedre enn dere er vant til. Ta en dag i gangen og se framover. denne bloggen har forøvrig vært min livredder, uendelig glad for at jeg kom over den og endelig FORSTO hva jeg hadde vært med på. Måtte vi alle slippe å treffe på enda en av disse ynkelige skapningene!
Glemte å fortelle om starten på det over: Intens idealisering-jeg var vel i utgangspunktet et overgangsobjekt som endte med å bli noe mer grunnet lite planlagt graviditet.
Han var aldri delaktig i noe og var i andre forhold i mange år før jeg plutselig var god nok. Da var det bare jeg som forsto han plutselig. Og tåredryppende historier om elendig mor og far, umulige arbeidskolleger, venner som sviktet og sutring og syting i det uendelige. Klassiske trekk fra en med psykopatiske trekk, det der.
Og etter bruddeet med meg var det selvfølgelig JEG som fikk all skyld og han blir det stakkars offeret nok en gang..
Tillegg: Alt handlet om hans hobbyer, hva han kunne tenke seg eller ikke og hva han alltid hadde ment eller ikke…
Mine interesser var uinteressante, mens hans var alt og der kunne jeg få ros om jeg deltok. Var jo uansett dårligere enn han, men den leken var og er viktig.
Spurte engang om han kunne være med ut å feire eksamen da jeg hadde tatt 1 og 1/2 års spes. utd., med toppkarakter som resultat.
Nei, det hadde han ingen interesse av var svaret.
En gang skulle jeg dra å se på et lokale i anl. en forretningside. Han kjørte meg, men hadde ingen interesse av å være med inn og se på, satt heller i bilen og ventet.
Han snyltet ikke økonomisk på meg, men følelsesmessig gav han ingenting, tok desto mer begjærlig for seg… alt skulle skje etter hans nese ellers fikk jeg gjennomgå – psykisk terror.
Uansett hva jeg gjorde for han og størrelse på arbeidet var det knapt et tonløst takk tilbake og siden aldri nevnt, som om det var en selvfølge.
Slik kunne jeg fortsatt…
Det er mange eksempler, og det “skurret” ofte inne i meg.
Jeg “forsvarte” situasjonene hver gang, ved : Bare vent, det hele vil “løsne” ….. Han er jo innerst inne så fin… Hans “umodne oppførsel” kan jeg være behjelpelig med å “slipe bort” … Han har jo så mange spesielle kvaliteter (!!)
Jeg lot meg selv motta næring i fra de svært få, komprimerte “smulene”, nå i ettertid blir det hele mer og mer ufattelig. – Jeg må jo egentlig være svært sterk, som “trådte vannet” og holdt ut så lenge.
Jeg fikk ikke bekreftelse eller tilbakemeldinger. Mindre og mindre sex og nærhet.
Han: “Du får jo bekreftele fra omverden hele tiden”.
Jeg: “Jeg skjønner ikke, provoserer det deg? Forstår du ikke at det er den som betyr mest for meg i hele verden som kan gi bekreftelse som vil bety mest for meg? Jeg bekrefter deg hele tiden, du merker jo det”?
Han: “Jeg har overhodet ikke behov for bekreftelse, dine tilbakemeldinger oppleves som falske og overdrevne, og har ingen betydning for meg”.
Sannheten er at jeg kontinuerlig bygget og pleide hans ego, noe han er og alltid kommer til å være helt avhengig av.
Vi kom inn i en “setting” hvor samtaler som dette ble unngått, bekreftelsen på at noe var riv uskende galt var noe jeg ikke orket å forholde meg til.
Til slutt (etter mange! år) hadde jeg “ventet på at det vidundeligste skulle skje” lenge nok, og begynte å forholde meg til oss som om alt var “normalt”.
Sluttet å navigere.
Snakket med ham og oppførte meg som om vi hadde et trygt, nært forhold basert på gjensidig respekt, forståelse og tillitt.
Det tok ikke lang tid før jeg ble forkastet og byttet ut, uten dialog eller forklaring.
I perioden hvor jeg hadde uttallige spørsmå fant jeg dette sitatet:
“Even now I find it difficult to fathom how you can give so much of yourself to a person and have them so totally wipe it all away as if it never happened with no remorse and go on their merry way leaving a path of destruction behind them.”
Jeg fatter mer nå, men det er fremdeles utfordrende (egentlig ufattelig) å fatte at oppførsel som han til slutt avslørte at han er i stand til å utføre er mulig.
Selv om jeg fikk lite innsyn, så fikk jeg nok informasjon vedrørende hans barndom og oppvekst til å forstå hvordan og hvorfor de utfordrende sidene vaed hans personlighet hadde blitt formet.
Jeg trodde fullt og fast på at betingelsesløs kjærlighet var “kur” som ville “gjøre alt godt”.
Det er nytteløst å pøse ut kjærlighet til og med noen som ikke har kjærlighet inne i seg i det hele tatt.
Jeg har empati og tristesse for og med han, men for at jeg skal komme videre har den beste “metoden” for meg blitt å la meg underholde og forundres over hva slags oppførsel som faktisk er mulig – og studere og skaffe mer innsikt i psykopati/narcissisme/sosiopati.
NK er ikke mulig med felles barn, men snart – når de blir voksne.
Barna har fått (og tilegnet seg helt på egnhånd) verktøy, og bruker det.
Jeg har også verktøy som er tatt i bruk og virker, og har det svært godt i min nye helt frie tilværelse.
Jeg innser at jeg kontinuerlig må “holde meg i beredskap”, og nå er det helt ok.
Jeg følger bloggen som jeg setter pris på, og leser alle kommentarene.
Rydd opp og lev vel, alle ofre.
I tillegg til min tidligere kommentar vil jeg nevne at jeg svært tidlig i relasjonen så et menneske med (uforklarlig og helt uforutsett) innestengt aggresjon.Jeg valgte å vektlegge det jeg trodde var gode sider, som jeg nå forstår er “masker”. Aggresjonen er reel. Sjarmoffensiv er spill og manipulasjon.
Jeg så tidlig i relasjonen at han var en dårlig taper, men jeg valgte å vektlegge at han jobbet med å slutte å være det.Jeg tok feil. Grunnet hans opphøyde selvbilde vil han aldri kunne bli annet enn en dårlig taper. Han jobbet ikke med å forbedre seg. Som jeg ser det blir han faktisk dårliger og dårligere taper jo eldre han blir.
Jeg så etterhverhvert som årene gikk at hans innebygde skepsis til medmennesker, regelverk og normer ødela for ham og hans omgivelsers livskvalitet. I starten var vel hans mangel på “respekt for det vedtatte” noe av fascinasjonen, etterhvert var det både flaut og ubehagelig.Hva gjorde jeg? Tenker nå at jeg som en av flere “navigeringsmetoder” kombinerte en form for fortrengning av “sannheten” med en overbevisning om at min oppførsel på sikt ville påvirke ham i positiv retning. Ser nå at jeg ikke var helt, men nesten helt “tåkelagt”.
Jeg så etterhvert oftere og oftere hans forakt for andre. Gode venner, familiemedlemmer, overordnede og kolleger. I min tåkelagte tilværelse tenkte jeg at jeg ved hjelp av min kontinuerlige (ser jeg nå) pleie av hans ego i kombinasjon med å belyse aller sider av hver sak skulle klare å motvirke og fjerne forakten hans. I ettertid ser jeg hvor uendelig tungt og håpløst det hele var, og hvor utrolig mye energi jeg har brukt på noe som aldri kunne bli bedre.
Jeg kjente etter 2 år i relasjonen på følelsen av konstant utilstrekkelighet, og stadig følelse av underlegenhet i forhold til ham. Jeg ble fullstendig tåkelagt og manipulert på det området, selv om jeg visste og belyste for meg selv at jeg har gode egenskaper var han liksom “bedre” enn meg.
Det er så godt å være “renset”, å ha skaffet innsikt og kunnskap, og tatt og fått livet tilbake.
Da “min psykopat” klarer å utad skjule sine mørke sider, må jeg fortsatt jobbe med (uten å kunne dele med mennesker rundt meg som kjenner ham, da det vil resultere i at alle vil tro det har skjedd en mental knekk hos meg) å forholde meg til at jeg fant meg i og lot alt dette dysfunksjonelle skje med og rundt meg – men det er greit og skal gå bra.
Takk igjen for god blogg, som gir god hjelp og støtte.
Live
lillian: ja, mange psykopater gir oss følelsen av at det spiller ingen rolle om vi er der eller ikke. Vi skal aldri få lov til å slappe av i relasjonen, vi skal ikke føle oss trygge på at den vil vare, at vi har en spesiell plass i psykopatens hjerte eller at han/hun alltid vil være der. Din opplevelse av at psykopaten alltid i siste øyeblikk nevnte ferier slik at du måtte kaste deg rundt hvis du ville være med, er en gjenganger. Og ofte – som du skriver – er man ikke invitert i det hele tatt, selv om man trodde man hadde en tett relasjon.
Etter bruddet skjer ofte det samme, det virker som om det aldri spilte noen rolle om vi var der eller ikke, selv om noen relasjoner varte i mange år. Psykopaten er taus som om vi aldri eksisterte.
Takk for dine tanker 🙂
Anonym: psykopaten vil ikke utfordres på noe vis.
Du skriver at psykopaten aldri ville spise ute, men heller lage maten selv. Det er høyt sannsynlig at han trodde han kunne lage bedre mat enn en erfaren og utdannet kokk. Samtidig kan gjerrighet spille inn her. Mange psykopater er gjerrige med penger mot andre, de ønsker ikke å plasseres i situasjoner hvor det forventes at de spanderer på noen. Ikke engang på egne barn.
Du skriver at han ikke likte at du søkte en jobb med høyere status enn ham. Det er godt mulig det er slik. I tillegg kan psykopaten ha ønsket å isolere deg fra omverden. Mange psykopater liker ikke at partneren jobber overhodet, da dette betyr at de får impulser og stimuli fra andre mennesker enn psykopaten selv. Det blir da vanskeligere å manipulere offeret.
Du skriver at han kjørte i fylla, i tillegg til at han kjørte på sommerdekk hele året. Definitivt et godt eksempel på psykopatens overdrevne tro på egne ferdigheter. I tillegg ser vi her elementer fra et annet kriterie på “Hares sjekkliste” som kommer senere; uansvarlig adferd.
Han aksepterte ikke at du tok kontakt den dagen dere møttes. Ifølge ham var det han selv som tok initiativet. Fantastisk observasjon! Det er nemlig slik at psykopaten må ha kontrollen til enhver tid. Hvis ting ikke har foregått helt etter “manuskriptet” så forandrer psykopaten faktisk minnet om hele historien i eget hode. Psykopater og narsissister lever i en fantasiverden. Derfor vil de samme mekanismene gjelde også ved bruddet med psykopaten, hvis du forlot ham/henne først så vil psykopaten simpelthen omskrive manuskriptet til å passe sin drømmeavslutning bedre, slik at psykopaten forlot deg – ikke omvendt.
Takk for mange relevante observasjoner 🙂
Takk for et virkelig godt innlegg – får meg til å tenke tilbake og reflektere over hva som faktisk skjedde.
Jeg falt for første gang i mitt liv for en alfahann – en gurutype med mange tanker og sterke meninger. Fremstod kunnskapsrik, reflektert og rolig og tålmodig. Med en naturlig aura av autoritet selv om det han hadde oppnådd faktisk ikke sto i stil med måten han fremstod på. Fra et helt annet miljø enn det jeg hadde ferdes i. Med mange forklaringer på hvorfor det var blitt slik (selvsagt) men dro meg med i fasinasjonen av tankene hans, oppmerksomheten jeg fikk og ordene – rett og slett snakket seg inn.
Jeg som alltid har skygget banen for menn som er “offer”- her godtok jeg det- godtok historien rundt. Husker tilogmed at jeg sa – jeg tror du kan få det til, vi må bare…. du har det i deg…dette skal gå bra..Jeg husker jeg tenkte at det alltid er to sider men det er sånn han har opplevd det. Idag vet jeg ikke hva som var løgn og hva som var sant.
Jeg husker at han sa godt ut i forholdet at han hadde måtte skru av telefonen sin da jeg hadde vært så på den første tiden. Det stemmer jo overhodet ikke – jeg var fasinert men avventene men både våknet og sovnet til meldinger fra ham.
Alfahannen er nok en gang et offer – etter meg. Historien fortsetter men heldigvis uten meg.
Han gjorde det slutt med meg heter det seg i etterkant- det stemmer ikke – jeg gikk. Han har tilogmed i etterkant skriftlig bedt meg slutte med dette tullet så vi kan finne tilbake til det bra vi hadde.Men dette er ikke noe han bare sier – han tror det. Det er helt greit – det hadde vært verre ellers tror jeg.
Når vi skulle møtes tidlig i forholdet ville jeg vite når han kom – han kom når han var klar og tok den fergen som da kom… at det hadde vært greit å vite foresvevde han ikke. (og jeg som er vant til avtaler og ca klokkeslett syns det var sjarmerende å ha en slik ro – halleluja :)).
Han oppmuntret meg til å ta mer ansvar (og få bedre betalt i jobben) – i situasjoner der masken falt brølte han om jeg trodde jeg var noe fordi jeg hadde tatt jobben.
Vi etablerte oss – han skulle gjøre diverse utbedringer i huset som han laget en stor sak av i forkant før vi slo til. Det ble aldri gjort, det kom alltid noe i veien.Den rolige reflekterte vise mannen jeg falt for var totalt vekke – han var stort sett misfornøyd, oppfarende og sint. For å få rolige stunder måtte ting foregå på hans premisser – alt. Matlaging, tv, rutiner. – han visste best. Om hva som var riktig fremgangsmåte å kokkelere på, hva som var verdt å se på og hvordan hverdagen skulle være. Han skrøt når jeg gjorde som han ville – selv om han tidligere hadde skrytt av at han falt for selvstendige damer som meg. (!). Det verste var at jeg så det – tenkte mitt men allikevel godtok det.
Men på tampen av forholdet dro han frem “lyrikken” han hadde i begynnelsen. Jeg satt og hørte på– husket det som spennende givende samtaler – men det jeg hørte nå var metallisk, repeterende, tomt. Jeg hadde endret meg – men han sa faktisk det samme som flere år i forkant. Jeg vet at jeg falt for det ukjente – og for den visdom og alfahann typen han fremstod som- det jeg hørte forherliget jeg nok til de grader. Hadde jeg bare lest og visst om dette teamet hadde jeg skjønt sammenhengen så mye før. For jeg tenke faktisk mange av varskosignalene underveis – men ante ikke sammhengen – dessverre. Vi bodde vekke fra mitt nettverk (hørt den før?), og de naturlige referansepunktene var ikke tilstede i hverdagslivet. Dommeren var han – take it og leave it- det var virkeligheten dessverre.
Nå har jeg sikkert skrevet meg helt vekk fra temaet – men det var dette tankene dreide inn på.
Anonym: psykopaten tar sjelden økonomisk ansvar, og manglende impuslkontroll er et av kjennetegnene på diagnosen. Når psykopaten i tillegg skal konkurrere om alt, så ligger veien åpen for å ødelegge både sin egen og partnerens økonomi med kjøp av luksusvarer som skal overgå alle andre. Det er vanskelig å være partneren som observerer dette og i tillegg føler han/hun må bidra til vanviddet fordi psykopaten er så overbevisende eller truer med å avslutte relasjonen.
Du fikk til slutt nok av dette økonomiske rotteracet, og sa psykopaten opp. De som blir syke etter bruddet er som regel overgangsobjekter som hadde korte relasjoner og ikke opplevde omfattende mishandling. Det var likevel subtil og emosjonell mishandling tilstede. Dette oppfattes av overgangsobjekter først etter bruddet, derfor lider overgangsobjektet mer etter bruddet, enn under.
Langtidsobjekter får det ofte lettere etter bruddet. Når relasjonen var lang og mishandlingen mer åpenbar, så er det klart at mye blir enklere etter bruddet. Men også langtidsobjekter sliter med ettervirkningene og med spørsmålene “hva skjedde”, “hvorfor” og “hvorfor meg”. Og felles for både overgangsobjekter og langtidsobjekter er den vanskelige forsoningen med og aksepten av at psykopaten aldri elsket offeret, ikke et sekund.
Takk for at du deler av din vanskelige historie 🙂
Anonym: langtidsobjekter som egentlig var tiltenkt som overgangsobjekter, gjennomgår ofte den verste mishandlingen av alle.
Dette har to årsaker:
1) Psykopaten synes han/hun med overgangsobjektet “tar til takke” med det nest beste. Nest best er aldri godt nok for en psykopat, og bitterheten lar han/hun gå utover offeret.I tillegg misliker psykopaten at idealisere-devaluere-forkaste syklusen ikke forløp som planlagt.
2) Det er en grunn til at noen er ment å være overgangsobjekter, og det er at de har en unik observasjonsevne. Psykopaten kan ikke lure dem lenge. Overgangsobjektet synes å forstå psykopatens agenda bedre enn andre, og psykopaten misliker at han/hun ikke klarer å føre overgangsobjektet bak lyset like effektivt. Forakten for overgangsobjektet står derfor ekstra sterkt.
lillian: psykopaten har ingen interesse i offeret som menneske. Offerets prestasjoner eller aktive fritidssysler er snarere en trussel enn en berikelse. Psykopaten skal stå i sentrum, alltid. Her i dine eksempler skinner dette gjennom så tydelig.
Live: takk for dine kloke tanker som jeg er sikker på at mange lesere vil kjenne seg igjen i, og ha nytte av at du setter ord på. Jeg vet at jeg selv har nytte av det 🙂 Spesielt vil jeg trekke fram din fine formulering “snakket med ham som om vi hadde et trygt og nært forhold, basert på respekt og tillit”. Nettopp dette gjorde jeg også. Frem til bruddet ga han meg opplevelsen av at det var trygt å dele fra mitt innerste indre. Derfor trodde jeg også at psykopaten ville tåle å høre min bønn og desperasjon under bruddet. Men da kom ondskapen fram, jeg ble ignorert. Jeg forsøkte å appellere til psykopatens hjerte men møtte en isfront.
Vi hadde nemlig aldri et “trygt og nært forhold” slik jeg trodde. Eller tillit. Eller ærlighet. Jeg hadde det, og psykopaten lot meg tro at det var gjensidig. Inntil han/hun kunne bruke det mot meg. Og jeg tror mange flere enn deg og meg opplevde dette.
Takk for at du deler 🙂
Live: her fortsetter du med fine observasjoner, tanker og formuleringer. Jeg må innrømme at jeg er svak for gode formuleringer – setninger som med få ord treffer spikeren på hodet og det synes jeg du får til igjen og igjen 🙂
Ja, psykopaten og narsissisten er aggressive og misfornøyde mennesker til kjernen. De opplever bare hva man kaller “primitive følelser” og ekte glede eller kjærlighet er ikke blant dem. Det nærmeste psykopaten kommer følelsen av glede, er skadefryd. Det vil si når han/hun har klart å lure, svindle eller bedra noen. Når noen trygler psykopaten om noe – for eksempel om nåde når psykopaten står over dem med en hammer klar til å slå, da opplever psykopaten makt og kontroll og dette gir ham/henne en ruslignende følelse. Eller enda bedre – når en tidligere partner trygler psykopaten om å komme tilbake, da får psykopaten viktig narsissistisk forsyning av å bli forgudet og idealisert så til de grader av et annet menneske.
Psykopatens følelsesregister er faktisk begrenset til forakt, sinne og misunnelse, og også disse kun flyktig. Psykopaten føler disse følelsene kun i få minutter av gangen. De samme mekanismene som forhindrer gode følelser hos psykopaten, forhindrer nemlig også de dårlige. Det er derfor psykopaten kan fråde av sinne og nærmest true deg det ene øyeblikket, for i det neste fortsette som om ingenting har skjedd.
Og derfor føler psykopaten heller ikke hat (i motsetning til hva mange tror). Hat er en altfor sterk følelse for et menneske som er emosjonelt invalid.
Du nevner at psykopaten fremstod som en dårlig taper. Dette er fordi – som jeg har nevnt mange steder i bloggen – for psykopaten er alt en konkurranse. Han/hun forakter alt som setter dem i et dårlig lys. Psykopaten har ikke sosial innsikt nok til å forstå at å SKJULE at man er en dårlig taper, faktisk setter deg i et BEDRE lys. Psykopaten har lav sosial intelligens. Han/hun kan heller ikke sette andre foran seg selv, for eksempel å glede seg over at partneren, en god venn eller barnet for en gangs skyld vinner. Han/hun kan ikke glede seg på andres vegne hvis det medfører at han/hun selv må stille seg lenger bak i køen, ei heller late som.
Du nevner at psykopaten bare ble verre med årene og ikke syntes å jobbe med seg selv. Normale mennesker blir ikke bedre mennesker kun fordi vi blir eldre. Aldring i seg selv former ikke mennesker. Det er innsikt og refleksjon som former oss til voksne, modne og fornuftige individer. Psykopaten har hverken selvinnsikten eller evnen til refleksjon som er nødvendig for dette.
Takk for kommentar og lykke til 🙂
En skjult narsissist (SN) kan til forskjell fra psykopaten føle både skam og samvittighet. Dette er egenskaper en SN ser på som svakheter ved seg selv. Egenskapene fører til at en SN ansvarliggjøres for valgene han/hun tar. De VET at de gjør noe galt, men de ønsker ikke å tynges verken av skyld eller skam, og sånn sett blir de ofte avhengig av å ha andre som kan ta skylden. Psykopaten derimot, gir i stor grad blaffen. Men en SN trenger rettferdiggjøring av hensikten, en form for aksept for at valget de tok var det eneste riktige for dem, akkurat da. For eksempel lyver de uten skrupler om det meste, men det MÅ de, fordi andre ikke fikser å høre sannheten. Min eks sa alltid “Men du blir jo så sint!” Det rettferdiggjorde at han måtte lyve om for eksempel utroskap. Det er så langt samvittigheten til en SN strekker seg. Man kan saktens spørre seg om det egentlig er noen forskjell på en psykopat og en SN, for resultatet er jo det samme; De gjør som de vil. Men en SN kan altså tenke seg om. De vil ikke under noen omstendigheter havne i et negativt lys eller sitte igjen med ansvar eller skyld. De er fryktelig sårbare for kritikk. Det gjør dem tilsynelatende litt mer menneskelige, der de snor seg rundt og avslører både liten selvtillit, ydmykhet og kanskje har de til og med opplevd mye vondt i sin barndom. Det farlige er at de lyver om hva som helst, og i neste øyeblikk kan de med den største arroganse rakke ned på deg for dine egne svakheter. Min eks påtok seg vervet som leder i et større sameie. Han hadde sett på det som en nødvendighet fordi ingen andre hadde den rette kompetansen. Jeg husker jeg tenkte at den mannen mangler fullstendig selvinnsikt! Jeg kommenterte at det kanskje ikke var så smart i og med at alt han tok i gikk til inkasso. I tillegg bar hans egen leilighet preg av både økonomisk og hygienisk vanskjøtsel, det var jo derfor han måtte bo hos meg. “Jo, du har for så vidt et poeng”, sa han. “Men dette handler jo ikke om meg og mitt. Dette handler om en kvalitetsmessig styring av et nedprioritert sameie.” Et år seinere gikk det galt. Det viste seg at det verken var tegnet forsikring på eiendommen, eller foretatt nødvendig vedlikehold. Han satte all skyld på den som hadde hatt vervet før han, men ble selvsagt fjernet med øyeblikkelig virkning. Jeg syns det er vanskelig å plukke ut gode enkeltstående eksempler på storhetsideer om egne evner og betydning. Ikke fordi det aldri var noen, men mer fordi absolutt alt dreide seg om hans egoistiske behov. Han var av typen som alltid kjøpte ett kakestykke, gjerne på dyre konditorier. Ett kakestykke, selv om vi var to. Om jeg ville ha, kunne jeg jo bare hente meg en egen skje. Han hadde vært utro og det var ikke meningen at jeg skulle vite om det. Men kvinnen var en kjendis! Han brant etter å få skryte av å ha blitt sjekket opp av henne. I hans forkvaklede verden gav han blaffen i hva det betydde for meg. Han tråkket på meg, for å skinne litt selv. Han ble etter eget utsagn headhuntet til et sangarrangement, fordi han angivelig hadde så vakker stemme. Han spurte hva jeg trodde om det, og jeg sa “go for it!” vel vitende om at dette garantert måtte være snakk om et nytt offer han forsøkte å bløffe og jeg håpet han virkelig gjorde bort seg. Men mest sannsynlig var det bare meg han ville imponere, i et av sine mange forsøk på å sno seg tilbake til meg. Han trakk seg i hvert fall da det var forventet at han både skulle kunne teksten på en selvvalgt låt og fremføre den foran et ekspertpanel. Jeg kunne skrevet side opp og side ned om storhetstankene hans. Mest sannsynlig var han mest stolt over å kunne sjonglere med så mange kvinner på en gang. Jeg spurte han i en av våre siste samtaler om han trodde at han var Guds gave til vakre kvinner, eller om Gud hadde skapt alle de vakre kvinnene til ære og forlystelse for han. Det ville han ikke svare på. Han sa “For du tror jo ikke på Gud engang!” I dag blir det nesten komisk.
Glemte å si…at jeg er så INNMARI GLAD for alle dere som evner å bidra med de lavmælte, mellommenneskelige erfaringene! De små tingene i hverdagen som vi kanskje overser i kaoset av psykopatens/narsissisten ekstreme evne til å skape store overskrifter. Ja, personlighetsforstyrrede mennesker lager kaos! De får oss til å stenge av normalen, og vi blir med på den stadig akselererende berg og dal-banen av følelser. Inntil vi hopper av, eller blir kastet av. Det krever mye av deg å klare og se tilbake, og ikke minst huske de minste detaljene. Jeg har selv mistet mye av hukommelsen fra den tiden. Opplevelsene ble så voldsomme. Jeg ble vant til store bokstaver og groteske bilder. Men jeg øver meg på å huske detaljer. Derfor blir jeg glad når andre faktisk klarer det. Takk.
Kari,kjenner meg veldig igjen i det du skriver, jeg var borti en skjult narsissist.
Vri seg unna alt,lyve,snylte og bedra så lenge man kan, tåredryppende historier om alle som gjorde han urett og den ekle følelsen av å være lett utskiftbar.
I etterkant ser jeg mye som viste seg å være skjulte trusler, hvis jeg ikke oppførte meg støttende nok(dvs pleie egoet hans døgnet rundt og han fikk gjøre som han ville,så ville jeg bli byttet ut. Følelsen av å ikke være bra nok i utgangspunktet og derfra gå til å føle seg enda mindre verdt etter som månedene gikk.
Samtidig så jeg sårbarheten, forvirringen hans og usikkerheten som han desperat prøvde å skjule under en glatt, falsk, arrogant maske. Følelsen av litenhet som blir kompensert for ved å lure godtroende,snille og omtenksomme personer. Jeg ga og ga stadig mer og kravene ble enda høyere.
Jeg fikk nok og gikk, men ble forsøkt hanket inn igjen med gaver, med det jeg trodde var er forsøk på å få meg tilbake. Nei,det var ikke det,han hadde forlengst en ny,det var kun for å forlenge smerten for meg.Han koste seg vel med alle desperate forsøk fra meg for å få en avklaring og svar, det fikk jeg aldri og vil ikke få det heller.
Jeg gjorde det eneste rette,satte to streker under svaret og trakk meg helt vekk.
Og siden har han gått inn i flere nye forhold, der alle ryker etterhvert som damene er utslitte, blakke og mentalt på felgen.
Kjenner noen seg igjen i dette, så GÅ, de endrer seg aldri.
Djevelen i forkledning og står intet tilbake for psykopaten, disse narsissistene, sånn er min erfaring.
Jeg har fått inntrykk av at det er lett å blande emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline), og antisosial personlighetsforstyrrelse. Vil dette stemme? Og hvis det eventuelt er EUP som gjelder, vil det fortsatt lønne seg å trekke seg helt ut?
Jeg har været sammen med en, der både havde Borderline og en Narcisisstisk Personlighedesforstyrrelse! Han havde været i behandling og da han begyndte at ændre sig til det devaluerende overfor mig, sagde han selv til mig: Løb nu for helvede, løb!!! Jeg vidste ikke om alt hans psykiske handicaps, så jeg var et stort ? og enormt frustreret og forstod på det tidspunkt, ikke særlig meget. Men i dag, år senere og klogere af al den viden jeg har tilegnet om emnet, vil jeg kun sige til alle der tvivler, LØB, LØB, LØB og NK. De smadrer mennesker fuldstændigt!!!Det er derfor de er så farlige! Det er den mest ondskabsfulde oplevelese jeg har haft i mit liv, da jeg først og endelig og langt om længe forstod….Og det’ er netop problemet, – man ved ikke altid at man sidder i et forhold med et ondt/sygt menneske. De covert Narcissister er brilliante skuespillere. Det er ekstremt uhyggeligt, sådan som de kan snyde en kæreste. Det er næsten som en film, man tror ikke det er muligt i den virkelige verden. Og det er nærmest umuligt at fortælle udeforstående om deres ekstremt SYGE sind og hvad de egentlig gør ved ‘en. For de kan jo opføre sig aldeles almindeligt, fungere og have en MEGT stor selvkontrol. Mange helse tanker til alle ofrene
…Glemte at skrive til dig, der spørger om EUP – JA, trek dig!!! For din helses skyld! De afstumpede mennesker har ofte flere diagnoser, jo flere diagnoser jo værre!!!! Grunden til at ham jeg kendte sagde til mig at jeg skulle løbe, var nok at en psykolog i hans behandling, havde fortalt ham, at han burde sige det til mig!!!
Sånn sett kan man kanskje si, at ALT en psykopat/narsissist består i…er storhetsideer om egne evner og betydning? Den skjulte narsissisten konkurrerer mot alle. De fortjener alltid å ha rett, de må ha det siste ordet, og hadde alt vært opp til dem hadde de fortjent hele premiebordet. De tar selvfølgelig æren for alt som går bra, og soler seg gjerne i glansen – om det er noen. De har riktignok veldig liten selvtillit, men et offer – gjerne flere, kan gi dem den narsissistiske forsyningen de trenger for å komme seg opp der solen alltid skinner. De trenger alltid noen å trå på, noen som løfter de opp. En psykopat er så selvgod og fri for skrupler, at konkurranse blir latterlig, for ikke å si totalt overflødig. De ER unike og trenger ingen. Dessuten er jo alle andre talentløse tusseladder som bør ha mer enn nok med å kysse psykopatens plettfrie føtter. Jeg vet ikke, men jeg tror at den skjulte narsissisten tidvis misunner psykopatens selvbilde. De mener at det er de som burde fått føttene kysset. Det hadde de jo fortjent! Jeg sparte i lang tid på all skriftlig kommunikasjon mellom min eks og meg, min eks – hans ofre og meg, og ikke minst alt som kom i årene etter at jeg forsøkte avslutte. Jeg kunne ikke nok om nødvendigheten av NK da. Poenget mitt er, at distansen den skjulte (feige) narsissisten skaffer seg ved å benytte en skriftlig form for kommunikasjon, den avslører storhetsideene om hans/hennes evner og betydning. I skriftlig form hadde min eks psykopatens selvbilde! Han brukte gjerne bibelske fraser, opphøyde seg selv til både dommer og eksekutør, og absolutt ingen var mer fredselskende og hjerteskjærende feiltolket enn han. Han var Jesus, som feilaktig ble korsfestet. Eller Nelson Mandela, som feilaktig måtte sone for å kjempe mot apartheid. Han visste ordrett hvordan de hadde følt det. Når vi møttes ansikt til ansikt, minnet han mest om slangen i paradis, for å holde meg til hans terminologi.
Mia11: takk for ros og en rik kommentar. du kommer med mange gode poenger.
Spesielt vil jeg trekke frem din observasjon av hvordan psykopaten egentlig er den pågående, men at han faktisk beskyldte deg for å være det.
Dette er en slags projeksjon men også en “sannhet”. Etter idealiseringsfasen – hvor oppmerksomheten er meget intens fra psykopatens side – så trekker han/hun langsomt oppmerksomheten tilbake. Vi som offer sitter igjen med et savn etter den intense oppmerksomheten. Hvorfor ringer ikke lenger psykopaten daglig? Hvorfor sender de ingen god natt-melding? Som du også sier, vi bruker da enormt med tankekraft på “hvorfor”. Psykopaten fylte våre hoder også før dette skiftet (som kalles “det manipulative skifte”). Etter skiftet fyller de våre hoder enda mer. Slik blir vi programmert til å tenke på psykopaten hele tiden.
Det manipulative skifte er – som navnet sier – en manipulasjon fra psykopatens side. Han/hun porsjonerer bevisst oppmerksomheten i færre og mindre doser, for at vi skal komme løpende heseblesende etter og bli enda mer føyelige. Dette gir psykopaten enorm narsissistisk forsyning i form av egobekreftende oppførsel fra vår side. Men det manipulative skifte inneholder også et ikke-manipulativt element. Psykopaten mister faktisk interessen for oss. Vi har mistet vår kraft som nye og skinnende objekter. Psykopaten er ikke interessert i lange, stabile og trygge relasjoner. Han/hun ser ingen framtidsverdi i en slik relasjon. Det nye er best, og derfor fokuserer ikke psykopaten lenger på oss i samme grad som før. Faktisk er psykopaten på jakt etter et nytt objekt, og beholder oss bare for å kunne suge siste dråpe av forsyning fra oss. Når psykopaten så har sikret seg ny forsyning, så stopper plutselig all oppmerksomhet rettet mot oss.
Når psykopaten beskylder oss for å være pågående så avslører han/hun også sitt behov for kontroll. Det er psykopaten som skal styre kontakten. Han/hun ønsker ikke at du tar initiativet. Offeret skal ikke bestemme noe. Offeret skal ikke bestemme hvilke aktiviteter dere skal gjøre sammen, eller når dere skal prate i telefonen. Alt skal foregå på psykopatens premisser. Offeret sanser dette fort, og istedet for å markere sin plass i relasjonen, så går offeret istedet og venter på at psykopaten skal ta kontakt, og er dessuten livredd for å gjøre noe som kan utløse en “taushetskur” d.v.s. en lengre periode uten kontakt fra psykopaten. Dette kalles “å gå på eggeskall” eller “i et minefelt”.
Igjen, takk for dine betraktninger 🙂
KARI: tusen takk for den fine forklaringen på hva som skiller en psykopat fra en skjult narsissist.
Forskjellene er – som du sier – indre og nesten usynlige utad for de nærmeste. Fortsatt er jeg den dag i dag usikker på om min psykopat faktisk er en psykopat, eller en narsissist. Noen skjult narsissist var vedkommende definitivt, men muligens en åpen narsissist (for de som ikke er på det rene med hva en åpen narsissist er, så er det en som bærer sin arroganse og overlegenhet åpent, slik at den er synlig og merkbar for de fleste).
Det som er viktigst å påpeke synes jeg, er at en narsissist er ingen “formildende omstendighet” selv om de, som du så fint beskriver, har kapasitet til å føle enkelte følelser som psykopaten ikke gjør. De skadelige effektene på ofrene er uansett de samme og narsissisten har nesten like dårlige odds som psykopaten til å forandre seg.
KARI: det var en fin og viktig påpekelse for jeg er også enormt glad for den store delergleden her på bloggen. Så dyrebart og verdifullt for alle å lese om hverandres erfaringer. Tusen takk til alle 🙂
Anonym: jeg vil advare om at det vi oppfatter som sårbarhet, forvirring og usikkerhet hos en narsissist (og definitivt hos en psykopat) kan være en bevisst manipulasjon for å få støtte, sympati, omsorg eller annen narsissistisk forsyning.
Dessverre kan man derfor aldri helt stole på at noe som kommer ut av disse menneskene, er ekte.
Godt å høre at du klarte å trekke deg unna 🙂
Anonym: borderline og antisosial forstyrrelse har det til felles at begge typer er manipulative og elsker drama.
Det kan derfor gå litt tid innen man kan skille den ene fra det andre.
Men utover dette så har de svært lite felles. For eksempel er borderline generelt meget behandlingsbar, og ondskapen som kjennetegner det antisosiale er rett og slett ikke til stede.
Man trenger ikke mye kunnskap om disse forstyrrelsene for å klare å se forskjell hos en nærtstående person.
Anonym: takk for kommentar og en ny vri på utfallet; en narsissist som selv advarer offeret 🙂 Det er nesten litt søtt og jeg måtte trekke på smilebåndet, her må vi innimellom se det tragikomiske i våre opplevelser.
Men fra spøk til alvor, mange psykopater og narsissister har som kjent tilleggsdiagnoser, og du kjente altså en som var borderline i tillegg til narsissist. Jeg vil da påstå at prognosen for å friskmelde en person med en slik blandingsdiagnose er bortimot håpløs, og et eventuelt offer har meget dystre utsikter.
Takk for din kloke advarsel, å løpe er dessverre det eneste man kan gjøre 🙂
KARI: enkelte kriterier gjennomsyrer hele forstyrrelsen, og det grandiose selvbildet er kanskje ett av dem 🙂
At det har en finger med i en stor del av psykopatens opptreden er det ingen tvil om!