Har du noengang reflektert over hvor dine personlige grenser går? Hva du er villig til å tillate av dine medmennesker? Har du tenkt over om du i det hele tatt har grenser, eller har du trodd at alle har nøyaktig de samme grensene som deg men velger å uttrykke dem på andre måter?
Er du en som tillater at andre sniker i køen foran deg uten at du reagerer? Reagerer du inni deg, men våger ikke å vise det? Møter du det bare med et skuldertrekk og tenker at det er viktigere ting å irritere seg over? Hvor grovt tillater du at andre snakker til deg før du føler deg såret og ønsker å protestere? Protesterer du bare inni deg, blir du passiv aggressiv eller sier du der og da at slik tiltale aksepterer du ikke?
Hvilken respekt ønsker du deg av dine medmennesker, ønsker du en respekt basert på frykt, en respekt basert på varme og omtanke hvor folk våger å trå over dine grenser fordi de er trygge på deg, eller en blanding av de to? Hvordan har du forholdt deg til andre menneskers transgresjoner tidligere i livet, har du alltid vært som du er nå? Har du blitt mer tolerant? Mindre?
Uavhengig av hva du svarer på disse spørsmålene, så opplevde du at psykopaten brøt gjennom dine barrierer. Uansett om din terskel var lav, høy, eller ikke-eksisterende så fant psykopaten en måte å tre over den på. Mange ganger. Og han/hun flyttet terskelen dypere og dypere inn i deg, til han/hun til slutt befant seg så langt inne at det ikke lenger fantes noe å verne om. Grensene ble borte. Psykopaten kunne tillate seg hva som helst av avtalebrudd, løgner og mishandling, for du aksepterte det.
Hvordan klarte psykopaten dette? Han/hun klarer det fordi hele idealiseringsfasen er en test. Psykopaten tester hvor dine grenser går og hvor langt han/hun kan flytte rundt på dem. Det gjøres selvsagt meget subtilt, og ofte kamuflert som sjarme og smiger. Med sjarme presser psykopaten seg inn i dine innerste kamre, der hvor ingen normalt slipper til. Du tror du åpner deg frivillig, men du gjør ikke det. Psykopaten er egentlig ikke invitert, for det foregår ikke i et normalt tempo. Det skjer altfor fort. Etter få uker har psykopaten ikke bare flyttet inn i din bolig, men også inn i ditt indre. Du har vært utsatt for en invasjon på alle måter. Din magefølelse og intuisjon har protestert hele veien; dette går langt over mine grenser!!!! Men du har ikke hørt etter, du har hysjet ned din intuisjon, for dette føltes jo så fantastisk godt. Psykopaten har presset seg inn i deg, sågar med makt. Men du gjenkjente det ikke som maktbruk, for veien inn smurte han/hun med deilige oljer, lindrende massasje og beroligende ord. Du var i transe. Det er først etter bruddet du oppdager hvilket overgrep som har skjedd.
Fordi psykopaten presset seg inn i ditt mentale indre uten invitasjon, og deretter bare forsvant uten å gi deg noen avkastning på din fatale mellommenneskelige investering – den storslåtte relasjonen du ble forespeilet skjedde aldri, så oppleves også møtet med psykopaten av mange som sjelelig voldtekt. Det er dette ditt nåværende traume stammer fra. Overgrepet blir etterhvert følbart. Noen har presset hodet inn i din intimsone og kikket seg rundt. Det posttraumatiske stress mange opplever som følge av psykopatens herjinger kan med god grunn sidestilles med følgene etter en fysisk voldtekt, og vil i de fleste tilfeller faktisk være mer omfattende. Det er mer omfattende fordi mens en person som blir fysisk voldtatt umiddelbart vet at det dreier seg om voldtekt, så vet ikke offeret at psykopaten sjelelig voldtar deg mens relasjonen pågår. Det skjer også over lengre tid, ofte flere år. Det er derfor så ironisk at mens det foregår en storstilt lobbyvirksomhet for å heve straffene for fysisk voldtekt, så er det ingen myndigheter som er interesserte i å straffe psykopaten for den sjelelige voldtekten.
Skammen mange ofre merker etter psykopatens åndelige transgresjoner, kan forklares med offerets opplevelse av at det innehar svake eller ikke-eksisterende grenser. Spørsmålene som romsterer og terroriserer inkluderer “hvordan kunne jeg la det skje”? Har jeg virkelig ingen integritet? Hvorfor sa jeg aldri “hit, men ikke lenger”? Skammen blir en stor belastning for mange. At mange ofre oppførte seg som hva de selv oppfattet som vulgært, desperat og patetisk i relasjonens siste krampetrekninger, tilfører skammen bare mer bensin. Derfor vegrer mange seg for å snakke med venner og familie om opplevelsen, eller å oppsøke profesjonell hjelp. Å ikke bli trodd ville påføre skammen ytterligere et slag. Når skam blandes med sorg og savn etter den man trodde psykopaten var så er veien kort til depresjon, angst, uførhet og for enkelte tanken om suicid.
Det er når man er på bunn at man har muligheten til å plukke seg opp. Det starter med for første gang å markere en grense overfor psykopaten, ved å innføre NK (null kontakt). Bare ved å gjennomføre NK alene, så klarer offeret å stable noe av den integriteten på bena som vedkommende så sårt opplever å ha mistet. Å ta tilbake kontrollen og endelig si et rungende “NEI!” til psykopaten oppleves av mange som utrolig godt, selv om det også er en sorg å vite at man aldri igjen skal kunne prate med denne personen som man elsket så dypt. Å klare å opprettholde NK uten å bryte den gir for mange ofre en enorm tilfredsstillelse. Litt av selvtilliten kommer tilbake og man kan tørke tårene, heve hodet en anelse og overskue litt av den lange og tunge veien som ligger foran.
Å inngå NK med psykopaten er nemlig bare starten. Mange må seriøst reflektere over hvorfor de personlige grensene var fraværende, ikke bare i relasjon med psykopaten, men i mange tilfeller i hele offerets liv. Offeret setter seg ned og tenker tilbake på en lang historie med ekser, venner og familiemedlemmer som bare har tatt seg til rette i deres liv, og endatil med tillatelse fra ofrene selv. Det har seg nemlig slik at;
Ingen kan overskride grensene dine uten din egen tillatelse
For mange er det en ny opplevelse å kjenne etter hvor grensene går, selv som voksne. Mange har vokst opp med narsissistiske foreldre, og aldri lært seg å respektere egne grenser. Livet – helt fra barndommen – har tvert imot handlet om å lære seg hvor andres grenser går (og ikke slik psykopaten gjør det). Narsissistiske foreldre lærer ikke sine barn sunne grenser. Det har vært foreldrenes ønsker og behov som skulle oppfylles, ikke barnets. Når disse barna blir voksne så vet de fortsatt ikke hvordan å respektere seg selv, bare andre. Dette la veien åpen for psykopatens invasjon.
Det betyr ikke at det psykopatiske overgrepet var offerets skyld. Ikke engang delvis. Mishandling vil alltid være mishandlerens skyld. Selv om huset står åpent, så er det ikke en invitasjon til raneren om å stige inn og tømme det for innbo. Det som på engelsk kalles “victim blaming” har ingen plass på denne bloggen. Victim blaming (å anklage offeret) påfører et allerede hardt belastet offer ytterligere skam og det er viktig at offeret lærer seg å gjenkjenne når victim blaming finner sted, slik at man kan unngå både personer og situasjoner som gjerne vil fordele skyld. Et godt eksempel er en terapi-situasjon, hvor offeret oppsøker profesjonell hjelp for å bearbeide traumet etter den psykopatiske opplevelsen, men møter en terapeut som helst “ser ting fra to sider” og tror at offeret heles best ved å påta seg sin del av ansvaret. En slik form for terapi gjør offeret best i å rygge unna innen skaden blir større. I en psykopat/offer situasjon finnes ikke to sider. Det finnes bare en psykopat og et offer.
Det betyr heller ikke at ingen ofre har hatt tydelige grenser. Ressursterke og oppegående mennesker som har vokst opp i sunne hjem kan også bli ofre for en psykopat. Det stopper imidlertid ikke psykopaten. Psykopaten finner alltid smutthull hvis han/hun virkelig vil, det betyr bare at han/hun må jobbe litt hardere.
Til sist betyr det heller ikke at ofre som aldri har hatt tydelige grenser, heller aldri vil få det. Og nettopp her ligger en av psykopatens utilsiktede “gaver i forkledning” til oss;
Psykopaten viste oss hvor det er hull i vårt forsvar
Nå vet vi hvor vi må forsterke våre grenser. Og for de som aldri har hatt klare grenser så vet vi at vi må begynne å bygge muren. Det er aldri for sent!
Men hva betyr det egentlig “å ha grenser”? Det kan være vanskelig å definere. Noen har hatt klare, naturlige og sunne grenser hele livet, det kan derfor være vanskelig å forklare hvordan de opprettholdes. Noen mangler grenser fordi de er grenseløst snille og hypertolerante mennesker. Dette er personer som lar barn og dyr krype over hele seg. De er ekte lys i hverdagen, elsket av mange, men også et yndet mål for utnyttende mennesker. Noen mangler grenser som følge av frykt. De er blitt programmert fra barnsben av til å tro at det er andre som bestemmer, og å sette grenser for seg selv får ubehagelige konsekvenser. Noen har grenser, men de er utydelige og psykopater vil derfor forsøke å flytte dem eller utslette dem.
Uansett hvor du oppdager at dine grenser er fraværende så har du en jobb å gjøre. Det er dog viktig å forstå hvilken kategori av de ovennevnte du tilhører (eller kanskje du tilhører en helt annen kategori) for å kunne tilpasse din innsats deretter. Hvis du er en engstelig person så må du legge en styrkende strategi. Er du en snill og ettergivende person så må du øve deg i å si “nei”. Er du en utydelig person så må du trene deg i å tenke før du snakker og handler.
Å ha grenser er å vite når noen har overtrådt dem. Når et menneske snakker til deg i en tone du opplever ikke er respektfull, eller bruker ord som nedverdiger deg. Når en kollega forsøker å skyve de tyngste arbeidsoppgavene over på deg. Når sjefen aldri godkjenner dine ønsker, men alltid godkjenner en kollega sine. Når foreldre fortsatt snakker til deg som et lite barn, selv om du nå er 40. Når dine barn ikke adlyder deg. Når din livspartner ikke har lyst på middagen du har brukt to timer på å lage. Når du merker innvendig at “dette var ikke ok” men likevel ikke sier noe. Da har først den andre trådt over dine grenser, deretter gjør du det selv også.
Å lære oss å markere grenser, handler ikke om at vi selv skal bli en tyrann. Vi skal ikke “ta igjen” for et langt liv uten respekt. Vi skal ikke plutselig begynne å rope og skrike. Vi skal heller ikke la andre gjennomgå for hva psykopaten lot oss gjennomgå. Men vi skal lære å si “nei” uten å få dårlig samvittighet. Vi skal ikke lenger utslette oss selv for å tekkes andre. Vi skal våge å være uenige med noen, uten å frykte konsekvenser. Vi skal respektere oss selv OG andre. Ikke kun andre. Dette er et av mange steg vi må ta for å gi oss selv kjærlighet, post-psykopat.
Å jobbe med seg selv og la seg forandre av psykopaten, handler ikke om å påta oss skyld. Det handler om å beskytte oss selv og få bedre liv. Psykopaten som plasserte oss i denne situasjonen er borte (forhåpentligvis), men det betyr ikke at det ikke kan komme flere. Faktisk kan jeg garantere at det vil dukke opp flere giftige personer i livet ditt. Det er en naturlig del av å være et sosialt vesen. Alternativet er å mure seg inne resten av livet, noe jeg tror de fleste av oss er enige i at ikke er et liv vi ønsker.
Derfor må du forberede deg på at livet ikke blir en dans på roser, bare fordi du har klart å innføre NK med hovedpsykopaten. Det vil fortsatt dukke opp antisosiale og forstyrrede mennesker og problemene de fører med seg. Og ikke bare det, men det vil oppleves tyngre og det vil trigge sterkt ubehag, fordi du nå vil gjenkjenne dem lettere og vite hvilken ondskap som skjuler seg bak deres masker. Man har mest lyst til å løpe i skjul og skjermes fra en verden som plutselig er blitt markant annerledes enn hvordan du tidligere oppfattet den.
Både nye mennesker du nettopp har møtt, og mennesker du har kjent en stund kan plutselig gi deg et slikt ubehag. Til og med mennesker du trodde du kjente godt og anså som nære venner kan gi deg et slikt ubehag, nå som du har lært hva som avslører dem. Noen av disse må du umiddelbart distansere deg fra, andre velger du å gi en ekstra sjanse med dine nye grenser på plass. Men når du har gitt en peron en ekstra sjanse til å respektere deg uten at det medfører forandring, så må døren låses for godt. Nye grenser innebærer nemlig også at man ikke gir mennesker som aldri har vist at de har forbedringsevne, sjanse etter sjanse. Tidligere har mange ikke respektert deg, for du har tilgitt dem uansett. Den nye deg gir lov til èn transgresjon, deretter er det hasta la vista.
Men hva skjer egentlig når dette ubehaget dukker opp? Det er din nye sans som gir seg til kjenne. En gave. Bruk den til å beskytte deg selv og dem du er glad i. Og hva annet skjer når du foran en ny psykopat nesten begynner å skjelve av ubehag? Du merker dine nye grenser! Det er din magefølelse og intuisjon som snakker. Den du så mange ganger har ignorert. Nå forteller den deg “løp! Denne personen er helt lik hovedpsykopaten!”. Og denne gang tror jeg du vil gjøre hva du ikke gjorde før – du vil lytte. Dine nye grenser vil tjene deg, ved at nå slippes ikke lenger psykopatene inn. De kan ikke hekte deg. De kan gi deg ubehag, men ikke knuse ditt hjerte.
Du er blitt psykopat-immun.
Et godt innlegg å lese – og noe å reflekere videre over
Utrolig hvordan sjelen er filleristet. Det virker faktisk veldig fristende å bo på en øde øy i en periode med bare natur og dyr 🙂 – langt unna krav og andres meninger.
Jeg opplever at jeg reagerer sterkere og mer umiddelbart- kanskje for mye? Opplever at jeg er usikker på om min egen reaksjon er riktig eller om jeg er for sårbar siden jeg ikke er på mitt “beste”. Sånne tanker hadde jeg ikke før psykopaten. En vei å gå- gleder meg til jeg er meg igjen- bare sterkere etter alt dette. Etterdønningene hadde jeg ikke forutsett – de har kommet snikende.
Takk for en veldig god beskrivelse av psykopatens fremgangsmåte – det gjorde godt å lese.
En skjult narsissist angriper grensekontrollen din før de innvaderer resten av livet ditt. Jeg visste hvor grensene mine gikk. Jeg gjorde det til og med slutt med han etter noen få uker, da han tråkket over på en respektløs måte. Jo, det var leit å gå fra han, men jeg ville heller syns synd på meg selv i en periode – for så å glemme, enn å måtte forholde meg til en oppførsel jeg anså for å være både uvanlig og uforståelig. Det var akkurat dette han gav meg kreditt for, da han etter et par måneder dukket opp igjen. Han tok kontakt for å fortelle meg hvor rett jeg egentlig hadde hatt! Det var en overraskende vending. En ydmykhet hos han som var fullstendig ny. Et sceneskifte som tok meg så til de grader på sengen, at jeg glemte å holde garden oppe. Hadde jeg vært forberedt, ville jeg hørt at han aldri fordømte konkret sin egen handling. Han tåkela med skamfull sørgmodighet mens han la skylden på en forbigående depressjon, en slags bobletilværelse der han mistet grepet rett og slett, og han følte seg SÅ maktesløs fordi jeg var den siste han ønsket skulle oppleve dette. Han hadde opplevd det en gang før i forbindelse med at sønnen ble syk. Da hadde han ikke skjønt noe av det, men han hadde stille akseptert at hans daværende kjæreste forlot han og tok deres felles barn med seg. Men nå..nå insisterte han på å få forklare seg. Jeg opplevde en gryende forståelse både fra og for den respektløse. Masken hans var lagt i anerkjennende folder da han sa det sto respekt av avgjørelsen min. Han sa han ville reagert på den samme måten selv, om han var meg. Han var trist, men forso. Jeg kunne ikke opprettholde den samme steile ryggen jeg hadde vist han da jeg gikk! Så jeg visket ut litt av tydeligheten i grensene. Jeg bidro til og med med empati. Og snipp, snapp, snute…så var grensekontrollen min ganske snart ute.
Jeg har en opplevelse som ligner den Kari over her beskriver. Tidlig i forholdet iverksatte han en … jeg vet ikke hva jeg skal kalle det, for det var nok mest en test av mine grenser fra hans side. Han satte i hvert fall i gang en samtale som skulle handle om min personlighet og mine medmenneskelige evner; meningen var tilsynelatende at vi skulle ha en prinsipiell/teoretisk interessant diskusjon om disse fenomenene med min personlighet som utgangspunkt ? men i realiteten stilte han meg til veggs med spørsmål om hvordan jeg opplevde meg selv som menneske og hvor snill jeg opplevde meg selv, etter en dramaturgi jeg nå kjenner gyselig godt igjen: gradvis nedbrytning, bit for bit. Han pushet meg lenger og lenger i denne samtalen, jeg ble mer og mer fortvilet og forvirret, og til slutt kollapset jeg litt og sa til ham at jeg helt ærlig opplevde et sterkt ubehag ved hvordan denne samtalen utviklet seg. Så: Jeg satte grenser. Likevel var jeg sjanseløs ? ettersom jeg fortsatt imøtekom ham på medmenneskelige, ærlige premisser. Jeg la til grunn at vi var to likeverdige mennesker som ønsket hverandre vel. Så: Mer enn noe annet ga jeg ham nok en pekepinn på hvordan han nå måtte gire om og endre strategi. Til tross for mitt sterke ubehag allerede da: Den dag i dag forstår jeg ikke hva som egentlig skjedde i den samtalen, bortsett fra at jeg gikk ut av den som totalforvirret og svært, svært foruroliget. Jeg kunne ikke sette fingeren på hva det var, men jeg været fare, og instinktet mitt sa at jeg skulle komme meg vekk.
Jeg så gjorde. Jeg valgte å bryte og la magefølelsen få trumfe gjennom. Selvsagt lot han meg ikke være i fred. Det kom en lang, velformulert, beklagende og tilsynelatende empatisk mail der han forklarte at han aldri hadde ment det sånn, og at han selv ikke helt forsto hvorfor samtalen hadde gått sånn over styr. Han trykket på alle de rette knappene, og avsluttet med at han brydde seg genuint om meg og at det gjorde ham oppriktig trist hvis jeg hadde det vondt grunnet det som hadde hendt. Jeg var skeptisk, men instinktet som tilsa at jeg skulle imøtekomme ham med empati og forståelse var minst like sterkt. Jeg tilga og valgte å legge det bak meg. Og der hadde han nok brutt gjennom den første ordentlig steile barrieren, og kommet seg et godt stykke innenfor de ytterste grensene mine. Resten er historie, og mot slutten noen år senere var jeg så nedbrutt at jeg knapt visste hvem jeg var lenger.
Skepsisen og skurringen og følelsen av fare forsvant ikke ? den var der hele tiden, vet jeg nå. Parallelt med en økende og stadig dypere kjærlighet og hengivenhet rettet mot ham, og et oppriktig ønske om at alt skulle gå godt med ham. Hele opplevelsen er jo egentlig ganske ubeskrivelig med alle sine motstridende melodier. Jeg kom meg heldigvis vekk før den endelige forkastningen, og klarte også å innføre NK uten noe betydelig tilbakefall i kontakten. Det er jeg så glad for i dag. Jeg gjennomgikk mye, men jeg var heldig og unnslapp den ekstreme herjingen mange (inkludert noen av hans andre ekser) opplever i de siste krampetrekningene.
En meget god og tankevekkende roman om alt dette er Berit Hedemanns “All min forakt”. Hovedpersonens valg minner om mye av det flere på bloggen har vært utsatt for. Jeg leste den og ble fysisk uvel. Det gir et ganske godt bilde av en narsissist som aldri blir sett “nok” og som er et uendelig emosjonelt og økonomisk sluk som spiser opp “jeg”-personen totalt. En fyr hun ble advart mot – og som sjonglerer kvinnene sine som han vil. Noen kan garantert kjenne seg igjen i flere av beskrivelsene.
Nok en gang: takk for et meget godt innlegg!
I ettertid kjenner jeg ganske fort hvor mine grenser går; dersom jeg føler at min integritet ikke blir tatt hensyn til, sier jeg fra med en gang, likeså om noen skal belære meg og “oppdra” meg. Hvis jeg blir ignorert/ oversett, kjenner jeg nærmest et raseri i meg. Det er også viktig for meg å bli anerkjent, sett og respektert. Alt dette vitner selvfølgelig på at jeg har vært utsatt for psykisk voldtekt som forfatteren beskriver så godt.
Men jeg leser fra flere som har svart i bloggen at de kjente “skurret” og at noe var galt fra begynnelsen av. Dette forvirrer meg, nettopp fordi jeg ikke kjente noe av det de fire-fem årene av forholdet med min psykopat. Det hører med til historien at jeg var dypt forelsket i ham. Jeg var ruset av forelskelse i flere år, og tenkte at så heldig jeg var som har truffet en slik mann som passet meg så perfekt! Etter fem års samboerskap ( i tillegg rukket å få et barn med ham), mistet jeg meg selv totalt og plutselig. Alt av glede, identitet og substans forsvant.
Den dag i dag kan jeg ikke referere til noe konkret/ reaksjoner fra de første årene ( men MYE etter at jeg mistet meg, for da begynte jeg å sette grenser/ si i mot etc, som selvsagt medførte et helvete. Først da merket jeg “skurret” og galskapen, men ALLIKEVEL trodde jeg noe var galt med meg).
Spørsmålet er: kan det være forelskesrusen og “idealiseringsfasen” som gjorde meg totalt blind, hvor min intuisjon ble fullstendig overskygget?
Det er en god stund siden jeg brøt med han, likeså innført NK. Det tok mange år å bearbeide alt det vonde og sorgen over tapet. Da tenker jeg på tapet over at alt var “bullshit”, og at det ikke handlet om ekte kjærlighet fra hans side.
Noe jeg også legger merke til i tillegg til grensesetting, er at jeg ( enn så lenge) ikke evner å forelske meg. Jeg håper at jeg en dag kan stemples med sort og fet skrift: “psykopat-immun”!
Hei igjen, etter å ha lest kommentarene her er jeg bare så takknemlig for at dere deler og forteller – jeg kjenner meg igjen på det du forteller MIR- etter å ha lest det du skriver forstår jeg at jeg har blitt utsatt for en lignende ting – har aldri tenkt på det slik før trodde bare han hadde en av sine “turer” med alkohol…. han hadde plutselig en plakat på veggen som beskrev de beste menneskelige egenskapene ( i forbindelse med sport) og dette utviklet seg til en voldsom greie der jeg skulle velge de tre som beskrev meg og forklare hva jeg la i dem og hvordan jeg hadde det meg meg i mitt liv. Dette var det første året av forholdet – og idag- når jeg leste din kommentar – forstår jeg endelig en ny sammenheng. Det var en utrolig seanse faktisk.
Jeg har hatt grenser som har blitt overskredet til de grader – og etterhvert kom inn i tåken. Jeg gav klar beskjed om en god del- har ikke bare sagt ja og ha men jeg tilskrev han nok egenskaper han ikke hadde og gikk på løgner men jeg gav beskjed når det oppstod noe. Etter drøyt et år var det en brutal forkastelse – helt ut av intet og ingen respons på mine henvendelser og alt det kjente…. Jeg har aldri vært så fortvilet i hele mitt liv og det hele var ganske uforståelig. Sammenligner det første bruddet med det forfatteren beskriver som korttidsobjekt – dvs. bli forkastet i idealiseringsfasen. Det var helt totalt grusomt og uforståelig. Det gikk litt tid og det var totalt tyst- den som selvsagt dukket opp når jeg ikke “ba” for meg lenger og var i ferd med å klare å se frem var selvsagt samme mannen – med den fantastisk tilnærmingen: at han var fryktelig glad i meg, at vi hadde hatt det så fantastisk – men det var der jeg hadde sagt imot og vist styrke (han sa ikke det men han hadde problemer med det og det – der jeg hadde stoppet opp. Og dersom jeg bare kunne legge det til side kunne vi fortsette. Og jeg var så glad – og tenkte at ja jeg kan vel leve med det… der var mine grenser trådd over før første gang…
Kjenner og så godt igjen det du skriver om dine grenser nå i etterkant “anonym” – akkurat slik jeg føler det og var og bakgrunnen for at jeg skrev i første kommentaren her – at jeg er usikker på om jeg reagerer for sterkt. Men det er blitt så utrolig viktig.
I mitt forhold ga jeg beskjed, ble overkjørt=det ble først fredelig når jeg gav etter, tilpasset meg og gav opp – skjønte til slutt alvoret da gleden og energien forsvant og visste da at jeg måtte ut- på sikt. Etter flere år med å legge godsiden til, se stort på det, forstå ham og være en ressurs. Hadde gitt alt – men det ble aldri nok som går igjen og her inne… Etter det endelige bruddet er jeg sjeleglad for å ha tatt det store skrittet ut av det som ble mitt livs mareritt.
Takk for at dere deler! Merker meg boken du anbefaler Emma. Vi skulle alle reist på en ukes leir og grått og ledd sammen:)
Tusen takk for et veldig godt innlegg. Akkurat dette jobber jeg med nå for tiden, med hjelp av en psykolog og noen veldig gode venninner. Jeg driver å rydder i alle mine forhold; på arbeidsplassen, overfor familie og venner. Jeg har innsett at jeg, som du skriver, nærmest har utslettet meg selv. Jeg øver nå på å gi beskjed til dem rundt meg når jeg er uenig med noe eller når jeg kjenner at de har sagt noe som sårer meg. Det er ekstremt emosjonelt krevende og det er ikke bare enkelt, men det kommer veldig mye godt ut av det. Dette er vanskelig fordi jeg alltid har vært redd for å såre andre, men ved å sette grenser for meg selv blir jeg mer tydelig for andre og relasjonen til enkelte av disse personen blir nærere og bedre. Istedenfor å gruble og være passiv aggressiv for meg selv, tør jeg nå å ta samtalene, jeg blir fortere ferdig med ting og sover mye bedre. Jeg tar meg i å tenke at det året med narssisisten nesten var verdt det fordi jeg er på (en lang) vei til å bli en mye bedre utgave av meg selv og tenker at jeg kommer til å få et mye bedre liv med en mye større trygghet i meg selv.
Jeg har lyst å legge ved et dikt av Erin van Vuren:
Beautiful liar.
Gorgeous teller
of tall tales.
Of course I loved you.
I`m still clapping at
the wonderful show
you put on for me.
But, miss you? No, No.
You cannot miss someone
who never existed
in the first place.
Anonym: jeg er helt enig med deg, det frister å trekke seg tilbake. Men dette behøver ikke å være en dårlig ting eller et nederlag. Jeg våger å påstå at vi setter pris på indre og ytre ro mye mer enn før og at andre mennesker ikke lenger er like attraktive som de en gang var. Å bo et isolert sted med mulighet for selv å velge når vi vil være omgjengelige og sosiale er derfor blitt en drøm for mange, gjerne med dyr involvert som du sier 🙂
Du er ikke sårbar eller “ikke på ditt beste”. Du er blitt hyperårvåken dvs at du reagerer raskere og sterkere (og muligens er blitt litt skvetten), men ikke at du reagerer “feil”. Du blir nok mer avslappet igjen med tiden, men aldri helt den samme som før. Det blir ingen av oss. Etterdønningene tok mange av oss på sengen, fordi de kom først etter bruddet – når vi trodde problemene var over så hadde de egentlig først begynt. Men for en formidabel personlig vekst noen av oss har hatt, og andre har i vente pga dette 🙂 Lykke til 🙂
KARI: “en skjult narsissist angriper grensekontrollen før de invaderer resten av livet ditt” – dette er fantastisk formulert og helt riktig vil jeg si.
Tenk at vi tror dette er kjærlighet! Det er egentlig en okkupasjon av fremmede makter. Krigsretorikken er virkelig på sin plass, for psykopaten er ikke en venn men en fiende.
Jeg fikk også en gjenkjennelsesfølelse av din historie. Jeg forsøkte også å trekke meg bort fra min psykopat i starten. Jeg husker det var i løpet av den første uken, men jeg ble hentet inn igjen. Psykopaten kan ikke la deg slippe før du er hektet, først da har han/hun vunnet og kan etterlate deg som vrak. En psykopat vil ikke slippe deg før det.
Tipper mange har opplevd å bli hentet inn igjen på denne måten.
Takk for din historie 🙂
Jeg kjenner meg så godt igjen!! Allerede etter en uke så slettet jeg psykopaten, fordi han tråkket over mine grenser. Vedkommende skulle alltid teste mine grenser!! Noe jeg ikke tolererte i det hele tatt. Selv når jeg valgte å “forkaste” han, måtte han få det siste ordet. Han skrev at han skulle ringe meg, men han gjorde aldri det. Dette var vel fordi han ville “forkaste” meg/få det siste ordet. Det var på denne måten han klarte å dra meg inn igjen.. Jeg ventet og ventet på den tlf samtalen, men han ringte aldri. Etter noen uker så jeg meg nødt til å ringe han.. Det var vel på denne måten han klarte å “fange” meg inn igjen. Til tross for at jeg ble skreket til, avvist og deretter spurt om jeg var stolt over han fordi han hadde vært hjemme og lest til eksamen(??). Ikke nok med det, han spurte også om jeg var skuffet over han fordi han måtte skulke forelesninger for å jobbe.. (Hvor forstyrret han en person være). Det er ikke rart jeg mistet kontroll helt, psykopaten villeder deg som bare det! Vanligvis ville jeg aldri ha tolerert slik oppførsel, men man blir så blind når det gjerder psykopaten. Du glemmer alt av grenser.. Det er som om du blir en helt annen person
Krigsretorikken er et resultat av det følelsesmessige opprydningsareidet jeg har hatt på min persolige slagmark. 😀 Men mye kan beskrives på en fredelig måte: “Det er som om du blir en helt annen person..” Akkurat slik føles det når psykopaten eller narsissisten har klart å invadere deg. Når et rovdyr jakter et bytte, skjer det gjerne ved at de spotter det svakeste, minste eller mest forsvarsløse dyret, før de skiller det ut fra flokken, isolerer og dreper. Rovdyret velger instiktivt det byttet som er enklest å få has på, det som gir garanti for mat i magen og overlevelse. P/N har til forveksling samme fremgangsmåte, men de har en tenkende hjerne, og for deres falske ego holder det ikke med de svakeste, minste eller mest forsvarsløse. Disse gir ingen status. De jakter mennesker som gir best næring til deres oppskrytte selvbilde. Mennesker som pleier deres ego. Jeg tror de plukker ut mennesker som virkelig har noe unikt å by på! Et perfekt bytte er kvalitetsmessig den rake motsetningen til P/N. Likheten med rovdyret er at de skiller ut byttet fra flokken. Men for å komme videre, må de bryte ned grensene, miske motstandskraften, forvirre normalen, og de isolerer gjerne byttet fra den støttende flokken. Når de har klart det, dreper de alt byttet måtte ha av livskraft og gode egenskaper. Til sammenligning – hva om en P/N med sitt syn på hva som er et verdig offer, var et reelt rovdyr? Da ville det sultet ihjel! De ville jaktet på bytter i en liga langt over sin egen, og det ville gå lang tid mellom hvert måltid. Hele hensikten med jakten for en P/N er å snylte på alt de ikke har av perfekte menneskelige egenskaper og verdier, og jeg er fristet til å tro at jo mer solide grenser et bytte har, jo høyere er verdien på byttet. Solide grenser er et moralsk kvalitetsstempel i den menneskelige verden, og en P/N som mestrer å bryte ned moralsk kvalitet for så å benytte innholdet til egen forlystelse, er en vellykket P/N. Man må ha vært en annen, for å kunne ha tillatt et sånt overgrep. I hvert fall føles det sånn.
Mir: jeg vil med all respekt tillate meg en liten korrigering her. Din samtale med psykopaten handlet ikke om hans test av dine grenser.
Samtalen var en annen type test, som psykopater også typisk gjør – de tester hvor snill, empatisk og omsorgsfull du er. Dette skjer ofte meget tidlig i relasjonen, hvor de vurderer om de i det hele tatt skal gidde å ta fatt på idealisering. Altså helt i starten. Noen gjør det med en direkte samtale – som din – andre psykopater legger ut diverse “sympati-feller”, som regel i form av hjerteskjærende historier om dem selv, for å finne ut hvor langt du er villig til å strekke deg for å trøste dem.
Ellers skjedde jo det samme med deg som med Kari, meg og de fleste andre. Psykopaten lokket deg tilbake når du forsøkte å trekke deg unna, i starten vel å merke. Det er fascinerende hvordan ofrene forteller forskjellige versjoner av samme historie, synes du ikke? Tusen takk for at du deler 🙂
Emma: opplevelsen av bøker er veldig subjektiv slik at en bok som gir en person nærmest en åpenbaring av en opplevelse, kan være meget intetsigende for andre.
Men mange identifiserer seg mer med skjønnlitteratur enn faglitteratur og utveksling av boktips er derfor en super idè. Jeg vet om amerikanske støttesider for psykopat-ofre hvor man nærmest har en bokklubb, flere tilhengere leser den samme boken, og diskuterer den etterpå.
Kanskje andre også har andre bokanbefalinger?
Takk for tips 🙂
Anonym: takk for at du setter pris på bloggen. Jeg tror at grunnen til at du ikke så røde flagg de første årene kan ha mange årsaker. For eksempel:
1) Ingen av oss så røde flagg i starten. Vi visste den gang ikke hva røde flagg er eller hvordan vi skulle spotte dem. Vi visste ingenting om psykopati. Vi merket at noe “skurret” men for mange var dette meget vagt (nesten umerkelig) og erkjennelsen av fakta kom først lenge etterpå, som regel etter bruddet.
2) Noen psykopater er bedre til å beholde normalitetsmasken på – både lenger og fastere – enn andre psykopater. Noen kan fremstå som normale i årevis. Noen tar sågar hemmeligheten om deres forstyrrelse med seg i graven.
3) Vi ønsker ikke å se røde flagg, for vi er så forelsket og overbevist om at psykopaten er perfekt. Jeg husker jeg faktisk tenkte dette bokstavelig – “NN er perfekt” – senest en måned innen jeg innførte NK.
4) Idealiseringsfasen kan vare fra noen timer til flere år. Naturlig nok vil de røde flaggene være både mindre tydelige og mer positive i idealiseringsfasen. Hvem kunne vite at intens oppmerksomhet og kjærlighetserklæringer er tegn på en alvorlig forstyrrelse?
Jeg ser jo at mye av dette har du selv resonnert deg frem til. Ikke alle opplever syklusen og mønsteret med psykopaten likt. Det betyr ikke at psykopaten er mindre psykopatisk. Ikke la tvilen komme psykopaten til gode, eller forstyrre din visshet og kunnskap om deres relasjon.
Takk for at du deler din historie 🙂
Da jeg leste bloggforfatterens svar til min kommentar her, var det to ting som demret for meg: Den ene tingen er at han i etterkant av den beskrevne samtalen, da han unnskyldte og forklarte seg, sa at han bare hadde ønsket å kartlegge i hvilken grad jeg faktisk var i stand til å “imøtekomme hans emosjonelle behov”, for det var han litt usikker på. Han syntes nemlig jeg var litt lukket iblant og vanskelig å lese, så han ville bare ha klarhet i det.
Den andre tingen som demret for meg, var at det var spesielt min evne til empati han ville diskutere under samtalen – FORDI han faktisk hadde observert meg være ganske hard og avvisende mot en annen person i vår krets som forsøkte å manipulere meg. Denne observasjonen hadde fått ham til å bli usikker på min evne til empati, sa han.
I så fall – i lys av teorien om at det var en empatitest og ikke en grensetest, som virker helt betimelig når jeg tenker over det – sa han det jo nesten rett ut. Og jeg aksepterte det. Når jeg leser det nå, virker det jo som en helt absurd ting å akseptere, men det gjorde jeg. Han hadde allerede etablert seg overfor meg som “emosjonelt trengende” og et offer for diverse onde omstendigheter (som jeg nå i ettertid vet ikke var tilfelle), så jeg aksepterte glatt hans behov for å vrenge meg åpen og få meg opp på et synlig og oversiktlig display. Det er rart å tenke på.
Mia11: takk for at du kommenterer ikke bare for egen del, men også som tilbakemelding på andres kommentarer. Slik oppstår tilknytning mellom brukerne av bloggen, i tillegg til diskusjon og støtte 🙂
Hva du opplevde er heller ikke en grensetest, men en annen variant av hva MIR kaller en “empatitest”, hvor psykopaten sonderer hvor godt du egner deg som en giver og fremtidig narsissistisk forsyning.
Anonym: Takk for kompliment, og for dikt. Mange søker kunsten for å uttrykke følelser. Noen må skrive selv, andre får mest trøst i å lese hva andre har skrevet før, som bekreftelse på at andre har tenkt de samme tankene og følt de samme følelsene før dem. Da føler man seg mindre ensom i sin lidelse.
En fullstendig “vårrengjøring” av det sosiale nettverket slik du beskriver, er slettes ikke uvanlig. Mange har hatt det vanskelig, også før psykopaten, og må bryte mange bånd. Etter psykopaten orker man ikke drama lenger, og de som over en årrekke har utvist illojalitet og giftige hensikter får ofte “sparken” sammen med psykopaten. Dette står det respekt av, og er en oppvisning i mot, og spesielt av konfliktsky ofre, for ofte er det ingen igjen etter en slik utrenskning. Men heller alene enn i et sosialt vepsebol vil mange mene 🙂
Lykke til 🙂
Anonym: Ja, enten det er grensene som blir testet, eller din evne til empati, eller noe annet, så er man alltid “på prøve” sammen med psykopaten. Man kan aldri føle seg trygg på at relasjonen er blitt rotfestet. Psykopaten gir deg opplevelsen av at han/hun når som helst kan gå hvis du ikke er føyelig nok.
Det er rett og slett en eviglang audition for å få lov til å spille en rolle i psykopatens liv. Og jeg er helt enig i din konklusjon, psykopaten ringte deg aldri for å holde deg “på vent”. Slik klarte han det kunststykket å få deg til å føle deg forkastet, selv om det egentlig var du som avsluttet relasjonen.
Mitt råd til dere som har klart å bryte kontakten: hold dere ute! Det spiller ingen rolle hvem som gikk først (bare for psykopaten). Det viktigste er at du er ute av spillet og dramaet.
Hei,
Jeg vet man skal eller bør bryte kontakten, men jeg sitter i situasjonen hvor jeg har barn sammen med mannen jeg ønsker skal la meg være i fred. Tre år etter bruddet mottar jeg “psykoanalyser” av meg selv på sms fra han og han sykeliggjør meg. Jeg trodde at dersom han møtte et nytt “offer” ville han la meg være i fred. Det virker som det blir mer intenst når han møter en ny dame (som er hyppig). Jeg har forsøkt å få hjelp og jeg gjør mitt beste for å beskytte barna, men jeg slipper ikke unna kontakt med han nettopp på grunn av samvær med barn. Politiet har gitt meg voldsalarm, men vil ikke gi kontaktsforbud for barnas del… Jeg setter grenser hele tiden, med hjertet i halsen for jeg vet hver gang jeg sier i mot får jeg et verbalt angrep. Jeg skjelver og rister og det kjennes ut som hjertet kommer til å hoppe ut av kroppen min… Jeg har fortsatt å sette grenser og prøver å bygge murer, men skal man virkelig måtte leve slik resten av livet?
Dina: kjære deg, du er i et vondt og vanskelig dilemma når NK er umulig, når man har barn med psykopaten, eller når psykopaten er et nært familiemedlem eller din sjef (NK er ikke umulig i disse tilfellene, men likevel vanskelig).
Denne bloggen er ikke skrevet for dere med barn. Jeg pleier å henvise til http://www.psykopaten.info som har mange fine artikler om nettopp dette. Jeg pleier også å si at NK må være målet – uansett – for hvis man sier LK (lav kontakt/litt kontakt) er greit, så pleier ofre å ha ENDA MER kontakt.
I din situasjon har jeg et par råd og det er å bare ha kontakt når det er snakk om barna. Aldri spør om hjelp eller henvend deg til eksen om andre ting enn barna.
Når du har kontakt så vær kort, konkret og “forretningsmessig” i tonen. Ikke vis følelser. Ikke reager på noen av hans utspill. Han fisker nemlig etter en reaksjon fra deg.
Det er ikke riktig at du skal ha det slik resten av livet. Når barna er gamle nok så har du overhodet ingen grunn til å samarbeide med ham lenger. Du kan da bryte alle bånd. Målet ditt må være å overleve frem til dette skjer, som regel når barna er 18 år. Du trenger å lære deg mestringsteknikker for å slippe å skjelve og få hjertet i halsen hver gang han tar kontakt. Jeg tror en terapeut i ditt tilfelle vil være en god idè, en som kan lære deg å forholde deg kald og rolig hver gang han sender en sms eller ringer deg. Jeg vet det finnes teknikker som fungerer 🙂 Lykke til!
Tak for din uvurderlige støtte, du giver gennem din viden. Du skriver at nogen kan leve med psykopaten i flere år uden at mærke til hans forstyrrelse, fordi han beholder masken på, mens andre kan tage den med sig i graven uden nogen mærker til hans forstyrrelse. Vil det sige at den samme person / psykopat kan behandle en partner dårligt og den næste vil ikke mærke noget til hans forstyrrelse og der vil ingen problemer være. Du skrev i et indlæg at ingen kan gå fra at mishandle en partner til at blive elskelige og hæderlige mennesker i det næste forhold, er det mere type bestemt, hvis han er den type der viser sit sande jeg, vil han så altid gøre det og ham der skjuler det vil altid skjule det .
KARI: jeg synes dette er perfekt resonnert 🙂
Jeg vet ikke helt om psykopaten søker dem med solide grenser. Personlige grenser fungerer på mange måter som psykopatens kryptonitt. Personlig vil jeg heller si at psykopaten singler ut den han/hun tror kan gi mest av omsorg, penger og kanskje sex, uten å kreve særlig gjengjeldelse. Psykopaten vil ha mest mulig utbytte, med minst mulig investert.
Ellers er jeg helt enig i hva du skriver 🙂
Mir: jeg er glad hvis du synes mitt svar var oppklarende 🙂
Anonym: takk for dine viktige spørsmål.
Det er ikke mange psykopater som klarer å beholde masken på til den dagen de dør. Psykopater og narsissister er sinte og misfornøyde mennesker. Dette vil i de fleste tilfeller vises før eller senere, og som regel meget tidlig i relasjonen.
At noen klarer å beholde masken på hele livet og enda til de dør er fordi de er så gode skuespillere. Det kommer også an på ofrene. Noen ofre forstår ikke at de har vært gift med en psykopat i 30 år. Selv om psykopaten “oppfører seg psykopatisk”, så er det også avhengig av øynene som observerer ham/henne hvorvidt han/hun blir avslørt som psykopat eller ikke. Noen ofre er dårlige observatører og mange vet ikke hva som kjennetegner en psykopat. De vet derfor ikke hva de skal se etter, selv om tegnene er der. Slik kan psykopaten lure omgivelsene i mange år og i noen tilfeller livet ut.
“Ingen kan gå fra å mishandle noen i en relasjon, til i den neste å være hederlige og elskelige mennesker”. Normale mennesker med normal samvittighet kan ikke mishandle noen. Aldri. Punktum. De forlater heller relasjonen, innen det utvikler seg til mishandling. En psykopat kan gjerne mishandle deg, for å plutselig forlate deg og tre inn i en ny relasjon dagen etter. I den nye relasjonen får partneren plutselig “the royal treatmeant”. Han/hun får alt du ble lovet, men aldri fikk. Og dette kan pågå i meget lang tid.
Det er fryktelig vondt for deg som forlatt offer å tro dette. Det forlatte offeret begynner å tvile på sin kunnskap om psykopaten, i tillegg til at det går på selvverdet løs å se at den nye partneren blir behandlet så mye bedre. Kanskje psykopaten ikke er psykopat likevel? Kanskje jeg tross alt er et dårlig menneske som fortjente mishandling, og å bli forlatt?
Først vil jeg fortelle deg, stol på ditt inntrykk av psykopaten. Dine observasjoner mens dere fortsatt hadde en relasjon, er riktige. Ikke begynn å tvile på dem, selv om detaljene kan bli utydelige med tiden og NK. Du observerte psykopaten på nært hold. Du vet hva du så.
Psykopaten har ikke forandret seg, selv om han/hun har funnet en ny partner. Han/hun har bare tatt en ny maske på. Og denne gang sitter masken kanskje tettere og fastere enn den gjorde sammen med deg. Han/hun er likevel en psykopat. Han/hun kan ikke elske noen. Ikke deg. Ikke den nye partneren.
Dessuten kan du ikke vite hvordan det nye offeret blir behandlet. Sosiale medier kan du ikke stole på. Der blir glansbildene lagt ut. Ingenting skal så tvil om psykopatens perfekte liv. Jeg husker selv at samtidig som psykopaten var sint og misfornøyd med meg og livet generelt, så la vedkommende ut fantastisk positive statuser på facebook.
Mishandling skjer innenfor husets fire vegger, og i det private mellom mishandleren og offeret. Mishandling har allerede pågått lenge når den blir synlig for andre. Poenget er at du kan ikke vite hva som foregår mellom psykopaten og den nye partneren, med mindre du står midt mellom dem! Og det gjør du mest sannsynlig ikke.
Jeg håper dette var svar godt nok 🙂
Tak for svar. Det er nemlig det med tvivlen, den har det med at vende tilbage ind imellem. Og gøre forvirringen total.