Hare 3/20; Behov for stimulering/lett for å kjede seg

Mange av oss la merke til hvordan psykopaten alltid holdt seg i aktivitet. Alltid var det noe som måtte gjøres, han/hun syntes alltid å være “på farta”. Ingen tomstunder ble tillatt. Psykopaten kan jobbe daglig og lange vakter, og når han/hun er ferdig på jobben så finnes de ikke slitne eller rolige. De må fylle det som er igjen av dagen med sosiale aktiviteter, trening eller pusling med prosjekter. Energien de mobiliserer synes utømmelig. Hvor får de den fra?

Som vi har snakket om andre steder i bloggen, så mangler psykopaten et indre liv. Der andre har et rikt indre liv fylt med fantasi og refleksjon, så er psykopatens indre liv en ørken. Mennesker med rike indre liv tåler også lange perioder alene, de er rett og slett aktivisert av tanker og følelser. Psykopaten får ingen stimuli av sitt ikke-eksisterende indre. Å sitte i ro er drepende kjedelig. Hvis psykopaten i tillegg er alene og uten noen å speile seg i så oppleves roen som tortur. Det må derfor hele tiden skje noe utenfor kroppen. Ofte er det ikke tilstrekkelig for psykopaten å pusle, det gir intet kick og mange psykopater deltar derfor i aktiviteter som grenser til det farlige og/eller kriminelle.

“Psychopaths have an ongoing and excessive need for excitement – they long to live in the fast lane or “on the edge”, where the action is. In many cases the action involves breaking the rules.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)

Selv om mange psykopater ikke har et kriminelt rulleblad, så tøyer de grensene til det ytterste. For eksempel husker mange ofre at psykopaten var en skjødesløs sjåfør, som ofte ignorerte fartsgrenser og trafikk regler. Andre opplevde at psykopaten elsket risikosport eller at normal sex ikke var nok til å tilfredsstille ham/henne – sexen måtte derfor ha et element av voldsomhet i seg.

Mennesker som har hatt en relasjon til psykopater kan fortelle at selv om vedkommende hele tiden var i aktivitet, så ble “ingenting gjort”. Skadede ting som psykopaten syntes å pusle med, ble aldri reparert. Huset ble aldri malt, selv om psykopaten brukte masse tid til å forberede arbeidet – som å kjøpe riktig maling og tilrettelegge området utenfor huset. Psykopaten var altså ikke nødvendigvis effektiv, selv om vedkommende tilsynelatende var opptatt hele tiden.

Psykopaten har ikke den nødvendige roen i seg til å kunne nyte øyeblikk. Psykopaten kan ikke nyte maten han/hun spiser, nyte samværet med venner og familie eller klare å leve seg inn i en film som ikke er actionfylt, selv om psykopaten bruker mye tid på å planlegge disse aktivitetene, og også synes å skru opp forventningene hos partneren. Når aktiviteten så skal gjennomføres så opplever den andre det som et antiklimaks, for psykopaten syntes ikke å være “til stede”. Psykopatens tanker var åpenbart et annet sted, og han/hun var for eksempel hele tiden opptatt av mobiltelefonen sin istedetfor aktiviteten og samværet. 

En annen ting psykopaten gjør for å døyve sin rastløshet og lindre tomhetsfølelsen, er å plotte. Kjedsomheten må fylles med å skape intriger og drama. Ingenting får psykopaten til å hoppe og klappe i hendene av glede mer enn å gjøre andre mennesker til deres marionetter. Å bedra de som står psykopaten nærmest er den ultimate underholdning for ham/henne. Dette krever både evne og ønske om å utrette ondskap. Det tar tid å plotte og kalkulere, men psykopaten har brukt hele sitt liv på dette og har derfor god trening. Offeret derimot, har ingen anelse. Psykopaten er derfor avhengig av å hyppig skifte ut ofre, innen ofrene aner uråd. Psykopaten forsvinner da ut av offerets liv med en hånlig latter, vel vitende om det mellommenneskelige kaoset han/hun har forårsaket og etterlatt seg. 

Det er her psykopaten virkelig avslører seg som psykopat. Å ha et fattig indre liv, kjede seg og trenge stimuli, er ikke uvanlig i seg selv. Det er hvordan man velger å fylle dette tomrommet, som skiller psykopaten fra normale mennesker. Normale mennesker vil fylle tomrommet med givende sosiale aktiviteter, eller risikable aktiviteter som bare utsetter dem selv for fare. Psykopaten derimot vil også utsette andre for fare og ofte med hensikt. Psykopaten vil aldri lindre kjedsomheten med å glede andre, knytte seg tettere til venner eller utføre veldedighet. Det er utelukkende nedverdigende manipuleringer som stimulerer psykopaten – å se andre danse etter hans/hennes pipe, skremme dem, skuffe dem og til slutt forlate dem. Psykopaten lever dog ikke lenge på sine mishandlinger. Skadefryden og gleden er kortvarig, og han/hun må snart repetere det samme mønsteret – enten med samme offeret, eller med et nytt.

“In “The mask of sanity” (p. 208) Hervey Cleckley describes a psychopathic psychiatrist who never broke the law to any significant extent, but who was unable to tolerate the self-containment required by professional life and went on periodic binges. During these weekend outbursts he would shatter his image as a professional care giver by degrading, insulting, and even pshysically threatening any woman who found herself in his company.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)

Jeg har tidligere nevnt Hervey Cleckley som allerede i 1941 publiserte “The mask of sanity” som Hare refererer til i sin bok. Cleckley var en stor inspirator for Hare og på sett og vis stammer de 20 punktene i Hares sjekkliste indirekte fra Cleckley. 

I sitatet over leser vi om en psykopatisk psykiater (!) som innimellom måtte la masken falle ved å devaluere kvinner. Han var, som mange psykopater, dyktig og profesjonell i sin jobb. Sitatet er et godt eksempel på hvor anstrengende det er for psykopaten å beholde normalitetsmasken på i lang tid. Med jevne mellomrom må masken av og ondskapen ut. Dette er noe spesielt overgangsobjekter får oppleve. Mellom to langtidsobjekter (hvor psykopaten må beholde masken på ekstra lenge) så lar han/hun sin gift få utløp på en midlertidig partner som psykopaten innynder seg hos kun for dette formålet. Et overgangsobjekt kan være en del av psykopatens liv i flere måneder, men det er den samme mekanismen bak, som styrte psykiateren i sitatet når han fanget tilfeldige ofre for å mishandle dem kun for en helg.

Vi skal som alltid avslutte teksten med en øvelse. Du skal tenke etter eksempler på hva som fikk din partner/venn/slektning til å avsløre dette punktet i Hares sjekkliste. Hvordan viste han/hun sin mangel på stimuli, og hvordan opplevde du hans/hennes opptreden? Skriv gjerne dine tanker ned på papir, eller bruk kommentarfeltet under teksten. Dine skriftlige erindringer kan du bruke til å bekjempe kognitiv dissonans eller når du trenger en bekreftelse på din partners forstyrrelse. Hvis du ikke orker å skrive så tenk ihvertfall gjennom episoder du tror relaterer til dette punktet. Jeg starter;

– Psykopaten avslørte sin kjedsomhet og trang til stimuli når vedkommende beslagla hvert eneste friminutt jeg hadde. Jeg trodde det var fordi han/hun dyrket meg. Men jeg fylte bare et tomrom i hans/hennes forstyrrelse og planen var aldri å forberede oss på en framtid sammen.  

– Selv om vi var sammen stort sett hele tiden, så hadde psykopaten aldri ro til å nyte vårt samvær. En gang vi skulle spise middag sammen, så var den planlagt en uke i forveien. Tre retter ble diskutert og bestemt, og psykopaten syntes å legge sin sjel i denne kvelden. Selv fikk jeg forventninger om en nærmest romantisk kveld, og gledet meg stort. Da kvelden kom så ble maten disket opp i hui og hast, og fortært av psykopaten på 20 minutter. Deretter tilbrakte vedkommende resten av kvelden med sin mobiltelefon. Det var et voldsomt antiklimaks for meg. Dette forteller meg at psykopaten, drevet av sin jakt på stimuli, alltid jager videre til neste aktivitet, for ingenting kan stimulere ham/henne lenge. Antakelig lå det også et ønske om å skuffe meg bak opptredenen.

Lykke til med refleksjonsøvelsen 🙂

 

 

18 kommentarer
    1. Det som fascinerer meg, er at min x påsto/påstår at han var/er helt uvahengig av stimuli, når det nettopp er det han var/er…
      Jeg kjenner meg igjen i alt som er nevnt:
      *Skjødesløs sjåfør (forferdelig å tenke på hva jeg lot skje, med barna i baksetet..). Han har også vist at han liker “å skremme” passasjerer som har bedt om skyss.
      *Engasjert planlegging av turer, som har skapt forventning – og helt kald og asosial oppførsel når tur var igangsatt. Jeg ble forvirret og skuffet.
      *Aktiv og utholdende, flere prosjekter på gang til enhver tid. Men ingenting blir avsluttet og fullført…
      *Helt uvillig til å hjelpe/glede eller pleie familie og venner, og kompromissløs og kategorisk negativ til deltagelse i dugnader, “pålagt” sosialisering i forbindelse med barnas skolegang og aktiviteter o.l.
      *I begynnelsen av forholdet ivrig på å beslaglegge min tid. Etterhvert fraværende og opptatt av pc. Uvillig til å finne/velge felles film-og tv underholdning, aktiviteter m.m.
      Hvordan jeg opplevde dette?
      *Jeg løftet ham opp på pidestall, og valgte å tro han var en dyktig sjåfør som hadde kontroll, og behøvde stimuli. Jeg likte det ikke, men forholdt meg til det. (Spesiellt, sett i ettertid).
      *Jeg ble veldig skuffet over kulde og avvisning, etter engasjert planlegging av felles turer. Tenkte (de første årene) mens vi var på tur at vi kunne/skulle/burde avslutte forholdet, og gledet meg til å komme hjem. Første tur vi dro på, hans ønske og idé (det var en romantisk og fin tur, men en situasjon gjorde at jeg fikk se og erfare iskulde for første gang) – plala jeg hvordan jeg kunne komme meg hjem på egenhånd. Jeg tenkte at dette ikke var normalt, og usunt å være i. Men så ble alt “normalt” igjen, og jeg ble værende – lenge. Egentlig var ingenting helt ok noen gang, men unormalen ble normalen..
      *Jeg beundret ham for hans energi og utholdenhet, og unnskyldte hans mangel på evne til å fullføre/avslutte. De første årene brukte jeg energi på å inspirere og tilrettelegge, men det var viktig å ikke tråkke feil, da ble han irritert (gikk i svart) – og demotivert. Etterhvert ga jeg blaffen, skjønte at det ikke var opp til meg å motivere eller demotivere. (Jeg ser nå at det irriterte ham, han fikk ingen stimuli – jeg ga jo blaffen. Og dermed var det hele min feil i hans hode, antagelig)
      *Jeg tenkte ofte: “Er det så vanskelig for deg å gjøre andre glad?” Det var tung jobb å stimulere til snille og veldedige handlinger. Helt nyttesløst, egentlig. Så jeg gjorde gradvis det meste alene, og etterhvert helt alene. Det var bedre å ikke forvente noe som helst, ikke be om noe som helst, rett og slett la ham være – enn å forsøke/håpe/motivere/inspirere. Noe i meg sa meg at det var bortkastet energi. Etterhvert. Og han fikk ikke stimuli, og jakten på nytt offer satte i gang.. *Da han i begynnelsen av forholdet beslagla min tid var det fasinerende, engasjerende og intenst på samme tid. Han kunne dukke opp uventet, med blomster/glimt i øyet og med mye lidenskap. Det forvirret meg, jeg følte mye – men kunne ikke helt rydde på plass hva jeg følte. Så jeg gledet meg til han skulle på et lengre oppdrag et annet sted i landet. Det ville gi meg etterlengtet ro og avstand til å rydde i følelsene mine. Det gikk få dager, og der sto han plutselig smilende hos meg. Uten å ringe først. Han hadde sagt i fra seg oppdraget…
      Resten er historie. Det har nok vært perioder hvor vi begge på hver vår måte har vært i nærheten av tilfredshet. Men jeg tenker at han i starten fikk stimuli av jakten på “å få meg”, deretter tok han av og på masker (fikk stimuli ved å gjøre det) for å beholde meg (mens han skjødesløst bedro meg). Ikke fordi han var glad i meg, men for at han ikke ville tåle at jeg kunne få/ha det bedre med noen andre. Jeg tilhørte ham.
      Jeg liker øvelsene du gir oss, og kjenner det bekjemper kognitiv dissonans. Det er ingen tvil om at det gir bekreftelse på at x har en forstyrrelse.
      Takk!
      Live

    2. Vi kunne godt slappe av med en film,men vi måtte alltid pause filmen midt i,for P begynte å ta insj til sex.Enten det eller så skulle P vise bilder av seg selv i jobbsammenheng,skryte av en bytur, eller sitte på tlf underveis.Alle ting vi fant på i ro og mak måtte alltid avbrytes på disse måtene.Oftest var vi sammen ett par timer før leggetid etterhvert,slik at han fikk gjordt sitt før vi hadde avtale.Jobb og trening ,middag med familien,pusle med bil(prosjekt der og da,som senere ble for kjedelig tror jeg)og alt dette foretrakk min P hvertfall å gjøre uten meg,ett år uti forholdet,noe jeg nå skjønner årsaken til,
      Takk for innlegget ditt…

    3. Live: takk for din kloke tilbakemelding. Spesielt vil jeg trekke frem to setninger du skrev som virkelig “says it all”.

      “Det forvirret meg, jeg følte mye – men kunne ikke helt rydde på plass hva jeg følte” skriver du om begynnelsen, idealiseringsfasen, da oppmerksomheten var på det mest intense. Den fikk meg til å erindre hvordan jeg egentlig hadde det selv, da det hele startet og alt liksom var rosenrødt. Men når jeg tenker etter så var det ikke rosenrødt. Nøyaktig som du skriver så følte jeg mye men visste ikke hva. Det var ihvertfall ikke kjærlighet jeg følte og jeg husker jeg allerede etter få dager forsøkte å “flykte” fra dette mennesket. Men det var et halvhjertet forsøk. Uansett så klarte vedkommende å dra meg tilbake etter bare fire dager. Ihvertfall var følelseslivet kaotisk fra første dag, det føltes bråkete og bråket jeg “hørte” var fra alle alarmene som forsøkte å advare meg. Dette tror jeg gjelder mange av oss.

      “Min eks påsto han var helt uavhengig av stimuli, når det var nettopp det han var”. Vi har alle vanskeligheter med å innrømme svakheter, men en psykopat strekker det mye lenger og vrir om på alt 180 grader. Da er det ikke lenger snakk om “å pynte på sannheten”, men projeksjon. Projeksjon er en forsvarsmekanisme som er hyppig brukt av psykopater. De tillegger andre sine egne dårlige egenskaper. Av min psykopat fikk jeg for eksempel høre at jeg var en bedreviter, men det var det han/hun selv som var. Andre ofre får høre at de er “løgnere”, “manipulative”, “onde” eller andre egenskaper som vi vet kjennetegner psykopaten og ikke omgivelsene. En annen variant av projeksjon er den du bevitnet da psykopaten omtalte seg selv som stikk motsatt av hva han/hun egentlig er, i dette tilfelle “en som ikke trenger stimuli”. Vi vet at psykopater trenger stimulans mer enn de fleste.

      Igjen, takk for flott kommentar 🙂

    4. Anonym: takk for din kommentar 🙂

      Ja, glansen forsvinner fort fra et psykopatisk forhold. Ikke fordi hverdagen tar over, men fordi den aldri var der. Vi ble bare lurt i begynnelsen.

    5. Men,tror du at Psykopater kan lure seg selv til å tro de er forelsket i starten av et forhold?Det er mange delte meninger om hvorvidt psykopater VET hva de driver med,eller om de bare forstår at noe ikke er helt som det skal ift empati og følelser i dem selv,eller om de faktitisk tror selv at “når de møter den rette kvinnen/mannen”så oppfører de seg ikke sånn lenger,og følelsene kommer.
      Erfaringsmessig benekter de at de ikke er som andre,selvsagt,de er bedre en oss.
      Synes det er et ganske interessant tema når det kommer til dette.
      Igjen takk:)
      -Denne siden er som terapi!

    6. Mange av punktene på Hares sjekkliste kan føles litt feil når man har med en skjult narsissist å gjøre. Min eks var ingen spenningssøkende, rastløs adrenalinjunkie. Han var stikk motsatt. Tilbakelent, energiløs, og melankolsk. “Kommer jeg ikke i dag, så kommer jeg kanskje i morgen..?” Det tok lang tid før jeg forsto at den passive, skjulte narsissisten bedrev en slags indre ekstremsport, der kicket økte med faren for å bli avslørt. Man må ha vært i forholdet en stund før man skjønner det, og selv da er det ikke sikkert at man ser alt. Den første sommeren tok jeg han med på fottur m/telt langs kysten, der vi skulle leve mest mulig av og med naturen. Ingen telefon, minimalt med penger, men med gode fysiske opplevelser. Jeg var sikker på at det var midt i blinken for hans intense nærhetsbehov overfor meg. I planleggingsfasen var han veldig positiv, men det ble fort klart at han verken brydde seg om naturen eller roen. Han var sur og mutt. Han kjedet seg. Etter to dager var jeg mest sliten av å holde stemningen oppe til ingen nytte. Han fant ut at han skulle gå og se etter et sted som solgte aviser. Han ble borte en hel dag! Jeg var livredd for at noe hadde skjedd, men utpå kvelden kom han tuslende med bæreposer fullt av alt vi ikke trengte. Min hensikt med turen var som blåst bort. Det samme var interessen hans for meg. Han kjederøkte, leste gamle aviser og jammen hadde han funnet frem telefonen som “tilfeldigvis” lå i sekken hans. Han var passiv på alle måter. Han foretrakk en satt tilværelse, og det eneste han manglet var sofaen. Min eks trengte sjelden alenetid. I hvert fall ikke i starten av forholdet, og ikke slik jeg trengte det fra tid til annen. Å være nær hverandre hele tiden var det viktigste for han. Det eneste som var nesten like viktig som nærhet til meg, var telefonen. Den inneholdt hele jobben hans. Han hadde dessuten opprettet hjemmekontor hos meg. Jeg fikk noe så upersonlig som en trådløs router i julegave av han til det formålet! Det var gjerne regnskap eller planlegging av forelesninger til et eller annet jobbmøte som opptok tiden hans, og innimellom var det møter i helgene. Jeg var ofte i samme rom som han, og mistenkte aldri at noe var galt. Jeg så at han jobbet og det var faktisk jobbingen som normaliserte forholdet på en måte. At han måtte ha hjemmekontor hos meg, følte jeg hang sammen med den tilbakelente naturen hans. Han trivdes best hjemme. Men på et eller annet tidspunkt begynte det å gå opp for meg at det ikke var samsvar mellom antall arbeidstimer og resultat. Han hadde aldri penger for hånden. Hadde jeg hatt muligheten, så hadde jeg sett at inkassovarslene fløt over hjemme hos han. Sjokket ble derfor stort da jeg endelig fikk muligheten, og han innrømmet at han mest sannsynlig led av spillavhengighet. Det var ikke jobb, men nettbasert pokerspilling som ble utført fra min stue, og pengene hans hadde gått til det. Jeg ble veldig skuffa, men jeg fikk det ikke til å stemme for jeg hadde ikke sett et eneste spill på skjermen hans. Han snakket jo aldri om spill heller! Spillavhengighet er en eskalerende lidelse som myndighetene langt på vei har blitt enige om å kalle en sykdom. Derfor blir den avhengige mer eller mindre uansvarliggjort for sine økonomiske tap, og min eks fremsto veldig stakkarslig. Jeg foreslo psykolog. Han valgte healing hos en kvinnelig bekjent. Regnskap, planlegging og møter hadde vært et skalkeskjul for pokerspilling rett foran øynene mine. I ettertid vet jeg at også nettpokeren fungerte som et skalkeskjul. Min eks var i høyeste grad involvert i en langt mer lyssky virksomhet, nemlig nettbaserte sextjenester, der spenningsnivået steg jo særere og mer lyssky virksomheten var. Møtene han var på i helgene handlet definitivt ikke om jobb. Og når han ikke satt ved pcen og jobbet, fungerte en uskyldig mobil-app av typen Wordfeud som avtalebooking for stevnemøter med ukjente kvinner. Han fikk de største kickene av å være fullstendig passiv og “normal” samtidig som han lurte meg trill rundt. Dette er psykopatens/narsissistens form for ekstremsport. Jo mer innviklet, skjult og på kanten av loven, jo bedre er det.

    7. Jeg lurer også på om psykopaten lurer seg selv til å tro han er forelsket? Jeg tror de gjør det, det blir som en slags rus hvor de pakker seg inn i all den forsyningen de får fra sin partner i første fase av forholdet. Men når det går over har de i motsetning til normale mennesker ikke egenskaper som gjør at de kan reflektere over forholdet og hvordan gnisten kan bevares – de søker bare nye forsyninger.
      Jeg husker at jeg i forelskelses fasen fortalte han at jeg hadde lest at en forelskelse varer 6 mnd, og da reagerte jeg på det han svarte. Det var noe sånn som ” ja, nyt denne tiden”. Som om han hadde gjort det mange ganger før – at å oppleve 6 mnd intens forelskelse før man så gikk videre var vanlig for han.
      Min psykopat hadde flere ekstremsport hobbyer – som gikk på min bekostning. Jeg skulle bruke alle penger på mat, han skulle holde på med sitt. Han hadde ikke råd til å sende med meg penger når jeg planla en harryhandel for å kunne redusere matutgiftene, for de pengene skulle han bruke på hobbyen sin.
      Han kunne aldri slappe av. Han kunne male et rom kl fire om natten. Han satte seg lett i bilen for å kjøre fire timer for å hente noe han hadde kjøpt på finn. I begynnelsen av forholdet lurte han meg til å tro at han likte å sitte i mange timer å drikke vin og snakke. Det var vel speiling. Etterhvert hendte det oftere at når vi hadde planlagt en hyggelig kveld fordi det var fint vær og vi kunne sitte på verandaen at han plutselig ikke hadde lyst på vin. Så ble jeg sittende der alene. Noe som var feil. For han fant seg noe å jobbe med i garasjen. Samtidig som han røyket hasj. Og da ble jeg den late som aldri gjorde noe. Selv om det var jeg som ryddet, vasket huset, vasket alle klærne hans, lagde all maten, klippet gresset.
      Jeg gledet meg sånn til å dra på hytta hans. Forrige år vi var der var vi forelsket, vi drakk vin, satt oppe sent, hadde masse sex. Året etter ankommer vi hytta til ikke så bra vær. Men tv. abonnementet var ikke betalt og det var søndag kveld så han fikk ikke åpnet abonnementet og sett tv. Jeg trodde vi skulle ha det koselig som året før – da hadde vi ikke behov for tv et øyeblikk, vi var oppslukt i hverandre. Det endte med at han satte seg i bilen og kjørte en time til nærmeste sted som solgte dvder og brukte 450 kr på to dårlige action filmer. Vi kunne tent lys, snakket og kost oss, men jeg var uinteressant for han. Resten av ferien lå han å sov til langt på dag. Før han så bestemte seg for å avslutte ferien fordi han måtte på et viktig treff for en av hobbyene sine.
      Han hadde fulgt flere jenter i miljøet på fb hele vinteren, det var chatting og likes på bilder, han ba meg om å ikke være sjalu. Jeg burde vært mer enn sjalu!!!! For en av disse ble jeg forkastet for to uker etter ferien.
      Jeg tror forelskelsen -eller dvs -speiling av forelskelse fordi jeg tror ikke en psykopat har dype nok følelser til å kunne være ordentlig forelsket, rett og slett bli en aktivitet som fyller tomrommet og rastløsheten hos en psykopat fordi den opptar tid døgnet rundt og derfor forskyver mye rastløshet. Som en hobby som kan utøves hele tiden. Men som sagt – det bli fort kjedelig og psykopaten trenger en splitter ny leke.

    8. Jeg vil kanskje ikke si at psykopaten “lurer seg selv” til å tro at han/hun er forelsket. Isteden er de fremragende skuespillere som har som overordna mål å overbevise andre til å tro at han/hun er i stand til å føle normal forelskelse. Psykopaten handler veldig bevisst for å oppnå gevinst, men de er ikke i stand til å stå i rollen som forelsket særlig lenge. Men ja, jeg vil tro at det oppleves som en rus for de når de lykkes med manipuleringen.

    9. Til T,det var jeg som skrev kommentaren om psykopater tror de er forelsket i begynnelsen av ett forhold..Jeg er inne på samme tanker som du lufter,om at de nok tror de er det
      .Forelsket.
      De blir høye av rusen og oppmerksomheten de får.-Men som du sier: de kan jo ikke føle,så de ER jo ikke det.Normale mennesker ville jobbet for å holde ett forhold vedlike,gitt kjærlighet og sett hva kan JEG gjøre annerledes eller bli bedre på,etter forelskelses rusen er over.Ikke sant?
      Isteden sa jeg ifra om at dette liker jeg ikke at du gjør,her går min grense,tilbake gav han meg dårlig samvittighet for at jeg sa ifra,det var jeg som måtte endre grenser.
      Men psykopater ser ikke at de gjør noe galt,kanskje de faktisk tror at de var forelsket og at det bare gikk over?For sånt kan skje med normale mennesker også.(De vil jo fremstå som normale)
      Som min eks og P så pent sa; Jeg var forelsket i deg de første mnd.Men så bare gikk det over.-
      Så satt jeg der med hva da?Dårlig samvittighet.Og tusen spørsmål.Som jo var det han ville jeg skulle sitte igjen med.
      Kjenner meg veldig igjen i resten av det du skriver også…jeg tenker at en P er som en kameleon.Endrer farger etter der de er.Altså er det om å gjøre å ha mest til felles og likheter med deg for å fange deg.-speiling.
      Om jeg skulle telt alle “hobbyer” og “interesser”han hadde oppigjennom hadde det vært hvertfall en A4 side.Mye var selvsagt interesser jeg eller mine venner hadde,eller noe han misunte Igjen speiling.
      .Og pengene fløy ut av vinduet til nettopp dette.
      Håper det går bra med deg etter psykopat bittet!!Jeg for min del har bedre og bedre dager.

    10. KARI: jeg er helt enig med deg, jeg tror Hares sjekkliste hadde sett litt annerledes ut hvis den var basert på relasjoner, og ikke primært på kriminelle innsatte. Det interessante er at Hervey Cleckleys opprinnelige kriterier (brukt FØR Hare) i langt større grad fanger opp hva vi snakker om her på bloggen. Cleckley hadde 16 punkter istedetfor Hares 20. Jeg lister dem raskt opp her;

      -Overflatisk sjarm og gode intellektuelle evner
      -Fravær av vrangforestillinger og irrasjonell tenkning
      -Fravær av nervøsitet eller psyko-nevrotiske tegn
      -Upålitelig
      -Løgnaktig og falsk
      -Mangler anger- og skamfølelse
      -Mangelfullt motivert antisosial adferd
      -Dårlig dømmekraft, og manglende evne til å lære av erfaring
      -Patologisk egosentrisitet og manglende evne til kjærlighet
      -Flatt og tynt følelsesliv
      -Manglende innsikt
      -Lite responsiv i mellommenneskelige relasjoner
      -Underlig og frastøtende oppførsel, både i edru og beruset tilstand
      -Gjennomfører sjelden trusler om selvmord
      -Upersonlig seksualliv
      -Manglende livsplanlegging

      Som sagt så synes jeg Cleckley var langt mer opptatt av psykopatens omgang med andre mennesker enn Hare er.

      Takk for klok kommentar, dine historier er alltid øyeåpnere 🙂

    11. Anonym: KARI har gitt deg et fint svar på dette. Jeg vil gjerne supplere med hva jeg har lest (men ikke har noen personlig formening om). Her på bloggen så blander jeg sosiopater, narsissister og psykopater i samme suppa. Det er en grunn for dette og den er at de opptrer så likt. Det er likevel visse forskjeller, og deres syn på kjærlighet er visstnok en av dem.

      Narsissisten tror oppriktig på den perfekte kjærligheten. Han/hun søker intenst etter den, men finner den aldri for i narsissistens hode skal den være perfekt. Ingen feil eller mangler hos partneren tolereres og så snart det oppdages feil eller mangler så bryter narsissisten relasjonen og finner straks en ny potensiell “perfekt kjærlighet”. Ingen er perfekte og narsissisten er derfor dømt til å bli skuffet gang på gang. Narsissistens syn på andre mennesker er fullstendig urealistisk, og ingen kan leve opp til hans/hennes forventninger, blant annet fordi narsissisten hele tiden vil heve terskelen for partneren og være veldig utydelig med sine behov og ønsker. Partneren er da konstant forvirret.

      Narsissisten har heller ingen tålmodighet når hvetebrødsdagene er over. Der hvor normale par slutter å være forelsket, og istedet beveger seg over i en dypere tilknytning, så ønsker narsissisten ingen slik tilknytning uten forelskelse. Han/hun trenger rusen det gir å være konstant forelsket. Hvem objektet er, er mindre viktig og narsissisten flytter seg derfor med letthet fra objekt til objekt.

      Psykopaten skiller seg fra denne tilnærmingen til kjærlighet. Han/hun har hverken behov for eller ønske om kjærlighet. Psykopaten vil bare bedra og mishandle, for underholdningens skyld. Psykopaten er helt bevisst fra første dag at relasjonen vil ende i katastrofe – for offeret.

      En malign narsissist vil nærme seg en psykopat og finne stor glede i å manipulere offeret. Hos en malign narsissist kan manipuleringen gi større rus enn å være forelsket, og vil derfor ofte opprette en relasjon med samme utgangspunkt som psykopaten.

      Håper dette er et svar du kan leve med 🙂

    12. Til kommentaren om de tror de er forelsket i begyndelsen….Jeg fandt engang en tekst, min ex. Narcissist havde skrevet, om en af sine tidligere kærester. Der stod nogenlunde sådan: “Jeg havde i starten en følelse af, at jeg igen kunne starte helt forfra. Så jeg gav hende næring i form af en masse opmærksomhed. Jeg var meget romantisk overfor hende, for hun skulle jo fodres i buret” Det var MEGET, MEGET skræmmende læsning for mig. Så forelsket NEJ, manipulerende JA!

    13. ANONYM: Det der ER en ubehagelig og skremmende tekst! Og ekstra ubehagelig for deg i og med at du hadde et nært forhold til personen bak ordene. Et ordtak som godt beskrev følelseslivet til min eks, var “ute av syne, ute av sinn”. Min erfaring var at han stadig falt ut av den påståtte forelskelsen i det han snudde ryggen til meg. Bevisene var tydelige; Han var notorisk utro, hadde mange overlappende og parallelle forhold som jeg var mer eller stadig mindre uvitende om i løpet av de første årene. Når han vendte tilbake til meg, enten det var samme dag eller en uke seinere, så var det alltid med en ekstrem intensitet – som om han hadde sett selve lyset. Han var utrolig forelsket, og det virket nesten som om det kom overraskende på han. Skuespillet han sto for hver gang vi møttes, manipulerte meg så varm og viljeløs at jeg fortrengte min egen reaksjon på hans overdrivelser i både handling og replikk. Jeg husker jeg ble beklemt eller nesten litt flau over hvor overlykkelig han virket, men jeg valgte å nyte det. Jeg trodde på han. Da utroskapsavsløringene etter hvert gjorde seg gjeldende, ble den påståtte forelskelsen hans selve beviset han tydde til for å avvise at utroskap med overlegg kunne ha skjedd. Det var jeg som hadde “drevet han” til å ha andre. Jeg snakket med flere kvinner som parallelt var involvert i min eks, og de bekreftet at han benyttet den samme fremgangsmåten, de samme frasene og ikke minst hadde de også reagert med undring på intensiteten hans. Med tanke på hvor lavt energinivå han generelt hadde og hvor laidback han var til absolutt alt, så burde vi virkelig ha avslørt det løgnaktige skuespillet.

    14. Jeg fortalte vennene mine i starten av forholdet at jeg trodde han hadde ADHD. Jeg var fasinert over energien han hadde. Han hadde et lite behov for søvn.
      Han hadde prosjekter gående over alt og han hadde store planer for hvordan det skulle bli rundt ham. Han skulle få det til å bli det mest moderne huset i mils omkrets. Da jeg fik vite at han hadde bodd i samme hus i nesten 20 år og jeg så alle de prosjektene han hadde begynt på uten å ha ferdigstilt dem, skjønte jeg at han aldri kom til å bli ferdig. Han skulle selvfølgelig bruke minst mulig penger på disse prosjektene, så han brukte mest energi på å få tak i billig utstyr og materialer uten a han fikk tatt det i bruk. Enten det var å stjele noe fra arbeidsplassen eller rive ned noe han allerede hadde bygget for å bruke materialene i et nytt prosjekt.
      Hver gang det ikke var noen plan, kom alkoholen frem. Da kunne han sitte i sofaen og drikke, og alltid til han ble stupfull. Det som gjerne hadde vært en plan om god middag og koselig kjærestetid ble forkastet og maten sto urørt i kjøleskapet. Med telefonen i hånden klarte han alltid å skape litt drama, enten ved å sende bilder av seg selv til andre damer eller kommentere andres innlegg på facebook. Alkoholen var grusom og hver eneste gang falt masken. Jeg har aldri kranglet så mye med noen i mitt liv, jeg har aldri blitt behandlet dårligere og aldri fått så stygge kommentarer som da han var full. Aldri unnskyldning dagen etterpå da jeg var lei meg. Alltid kommentaren om at det var slik han var når han drakk; han hadde akseptert det, så det måtte jeg også bare akseptere.
      Da ekskjæresten hans kjøpte seg hus, måtte han overgå dette. Hun kunne ikke fremstå som mer vellykket enn ham. Derfor ønsket han da å kjøpe et enda større og bedre hus sammen med meg. Da jeg syntes det var for tidlig i forholdet og ønsket å vente litt, forsvant han.

    15. Anonym: det som setter meg ut meg med din historie, er slutten. “Da jeg syntes det var for tidlig i forholdet og ønsket å vente litt, så forsvant han”.

      Jeg er like forbauset hver gang jeg hører dette. Men dette er nettopp hva en narsissist eller psykopat gjør, de bare drar hvis de ikke får det som de vil. De ser seg ikke tilbake.

      Du var et verktøy, ikke et individ verdt å elske eller savne. Jeg leste en brukerkommentar på et amerikansk nettforum, som oppsummerte det så perfekt for meg; “I felt like we had spent so much time together and had such great times that our bond should be closer”. Man kommer aldri nær en psykopat, man er bare nyttig.

      Din nytteverdi i denne historien synes å ha vært en han kunne bruke til å skaffe seg en større bolig enn ekskjæresten. Han ville muligens slå to fluer i ett smekk – sikre at du bidro i finansieringen av boligen, og vise kjæresten at han var vellykket også i kjærlighetslivet. Sjalusifabrikkering på sitt “beste”.

      Takk for din kommentar 🙂

    16. “I felt like we had spent so much time together and had such great times that our bond should be closer”.
      Dette er en megen præcis formulering af, hvad jeg har haft det største besvær med at forstå: Hvordan kan man være sammen med et menneske, som man påstår betyder meget for en, en, man deler så meget med over flere måneder, – for derefter at forlade hende uden et ord til forklaring. Uden at se sig tilbage ? uden et tak?
      I mit tilfælde blev jeg den, der- som han selv adskillige gange udtrykte det, den person, der havde forstået ham bedst, var det mest kærlige menneske han kendte, og den person han helst ikke ville undvære i sit liv. Jeg blomstrede ved disse smukke ord, og selvfølgelig troede jeg på ham. Ja, jeg var den, der havde støttet ham efter en svær skilsmisse (fra en kvinde, der havde bedraget ham med en anden). Jeg var den, der havde lyttet til ham, når vennerne svigtede ham, den, der trøstede ham, den, der altid stod klar med god mad, vin og sex ? eller den, der forstod, når hans børn ikke kontaktede ham, og han blev så ked af det. Så græd han, for han havde det så svært i sit liv. Jeg var kort sagt den, han kunne regne med i en svær tid. Og jeg troede det var en overgang, og at han lige skulle komme sig over sin krise. Men der var ingen taknemmelighed ? i handling for at have mødt en ven i nøden. For pludselig var han væk ? flere gange. Altid med den mest plausible forklaring. Og tre gange tog jeg ham tilbage. For jeg kunne ikke få tingene til at passe sammen. (Kognitiv dissonans). Selvransagelse, tilgivelse ? ja, jeg var fanget. Hver gang fik jeg udtrykt, hvori min frygt bestod. Han lyttede forstående. (Han var en ordentlig mand(?)) Han forstod mig ubetinget, når jeg gav udtryk for min frygt for blot at være en steppeing stone. (Underforstået: Sådan var han jo ikke. Han havde det bare svært i sit liv lige nu).Så jeg stillede op igen med åbne arme og døre, masser af opmærksomhed og trøst.
      Sidste gang gik 10 måneder i sammenhæng. Vi knyttede dybere bånd ? troede jeg. Men, når jeg tænker efter, så ?forsvandt? han mentalt igen efter 5-6 måneder. Intuitivt fornemmede jeg, at der var noget der var galt. men jeg magtede ikke at reagere på det. Og jeg opdagede det bare ikke i starten. Kun den tiltagende tristhed over, at der gik længere og længere imellem at jeg hørte fra ham. Når jeg gav udtryk for mine fornemmelser over, at han var ved at forsvinde, så reagrede han på to måder: 1. Viste sig forstående overfor, at han vist havde forsømt mig lidt på det seneste. 2. Ignorerede mig og mine henvendelser. Men han gik aldrig ind i en samtale med mig for at forstå, hvori min uro bestod.
      Langsomt men sikkert begyndte jeg at føle, at jeg vist var en meget krævende kvinde, og bebrejdede mig selv, at jeg ikke var mere forstående overfor, hvor svært han havde det. Ja, jeg undskyldte det overfor ham. For intuitivt var jeg jo så bange for, at han ville forlade mig. Jeg lovede mig selv, at jeg ville give ham plads, og at jeg ikke skulle give udtryk for mine savn efter mere opmærksomhed og mental tilværelse. På dette tidspunkt brugte jeg det meste af min vågne tid til at funderer over, hvordan jeg kunne blive mere afslappet, mindre jaloux og mindre krævende. Jeg var blevet en pleaser.
      En dag spurgte jeg ham direkte om han mente vore forhold kunne udvikle sig, eller om det var under afvikling. Han svarede at det var ikke kunne udvikle sig. Han viste ikke, hvordan det føltes at være forelsket, men også at jeg var den bedste han havde i sit liv, og at han ikke ville undvære og miste mig.
      Det viste sig så, at det vist ikke var så svært, for en måned senere holdt han bare op med at besvare mine henvendelser. Da havde vi kendt hinanden i to år.

    17. SANDAL: dette med at psykopaten overhodet ikke knytter seg til vennen/partneren er vel også det jeg er mest opptatt av, og det tror jeg gjenspeiler seg i bloggen.

      Du beskriver det så fint; det er så trist når vi merker at psykopaten langsomt trekker seg ut av relasjonen og bort fra oss, det som på engelsk kalles “dosing”. Det skjer helt på slutten av devalueringsfasen, innen forkastingen. Psykopaten vet at han/hun kommer til å forlate oss, men istedet for å kommunisere det tydelig så foretrekker han/hun å trekke det ut i langdrag, for å observere vår tiltakende desperasjon og lidelse. Det er sann sadisme og det er så viktig at vi som ofre erkjenner dette, for lettere å bryte båndet med psykopaten.

      I ditt tilfelle, hvor psykopaten plutselig stoppet all kontakt, har også et navn. Det kalles “ghosting”. Jeg håper du finner bekreftelse i å vite at disse psykopatiske opptredenene er så vanlige og forutsigbare, at det finnes begreper på dem.

      Uansett, jeg klarte lenge ikke å forsone meg med at psykopaten var så løst knyttet til meg, til tross for alt jeg hadde gjort for ham og alt vi hadde gjort sammen, akkurat slik du også beskriver. Det forårsaket en dyp hjertesorg blandet med smerte som følge av manglende avklaring. Jeg tror faktisk at jeg på et tidspunkt var nær døden, av et svekket hjerte. Jeg forverret helsetilstanden ytterligere ved å røyke overdrevet og spise svært lite.

      Denne forvirringen varte inntil jeg klarte å “knekke koden”. Og koden er hva vi allerede ofte har snakket om på bloggen; hele det psykopatiske samværet var basert på konkurranse. Psykopaten var misunnelig på oss og skulle “vinne” – ikke oss – men relasjonen. Psykopaten skal komme best ut, uansett. Å pleie en langvarig relasjon er ikke viktig for ham/henne, det viktigste er å vinne. Å vinne samtalen, aktiviteten, sjakk-spillet, bruddet…. you name it. Alt skulle vinnes. Man elsker ikke sin konkurrent, man liker ikke engang han/henne. Og det var alt vi var for psykopaten – en konkurrent. Av og til avslørte psykopaten sin forakt for oss, med et blikk eller en handling som egentlig fortalte oss alt vi trengte å vite. Men vi kunne ikke i vår villeste fantasi forestille oss at personen som ønsket slik et intenst samvær med oss faktisk foraktet oss, så vi ignorerte de alvorlige tegnene.

      Psykopaten skjulte sin forakt med smiger. Vi falt så lett for smiger! I dag er jeg meget opptatt av å identifisere forskjellen på smiger og et kompliment, og ikke være mottakelig for smiger. Smiger er falskt, et kompliment er ekte. Å lære å trekke seg unna personer som smigrer, kan spare oss for at usunne relasjoner slår rot i våre liv.

      Men så enkelt var det altså å knekke koden, å forstå at relasjonen var en konkurranse. Psykopaten knyttet seg aldri til oss, for vi var rivaler. Etter at jeg fattet dette, jeg mener at det virkelig sank inn, så ble alt mye enklere.

      Håper dette hjalp, takk for din kommentar 🙂

    18. Tak for dit svar. Det er en lise for sjælen at blive mødt med forståelse for dette så komplekse fænomen. Denne uforståelige tilstand, som man pludselig befinder sig i når han er væk. Denne ubegribelige smerte og forvirring, som ikke kan finde fodfæste nogen steder i noget som helst genkendeligt. Jeg har føt det som at hele mit værdigrundlag blev sprængt i atomer, og jeg selv var i stumper, der skulle samles påny. Hvad var op og ned? Hvad var rigtigt og forkert? Hvad havde jeg at støtte mig til i min forståelse af verden og relationer, når “jeg kunne tage så grundigt fejl”, og blive så forrådt af min intuition?
      Men når du taler om at knække knolden, så ved jeg at du har ret i, at det er det der skal til for at nå til det vendepunkt for at jeg begynder at genfortælle historien i en helt ny kontekst, og med en grundlæggende ny forståelse. Ja, vendepunktet blev for mit vedkommende da jeg stødte på den denne blog. Først da begyndte jeg at knække koden, og min heling gik i gang for alvor. Med stor tak for alle dine nuancerede beskrivelser af dette sære og også grusomme fænomen, og ikke mindst alle de kloge kommentarer fra andre, der er i processen. Jeg har et godt netværk og gode og kloge samtalepartnere i mit liv. Men den dybe ensomhed man kan føle, når man har været del af en relation med en P, den kan man ikke dele med andre end de som selv har prøvet det. For skamfølelsen over at sidde fast efter flere år pga af en mand, der forlod en, ja… Det bliver en hemmelighed man føler man må bære selv.
      Og det er en lang proces at komme igennem når man skal til at eksponere et billede fra positiv til negativ. Man skal have alle konturerne og nuancerne med. Dem, det var i farver skal “oversættes” til sort, hvid, grå. Når alle episoderne man oplevede sammen med P skal igennem et nyt filter, fordi begreber som tillid, gensidighed, tilknytning m.m. Nu skal erstattes af konkurrence, som det grundlæggende dominerende begreb i samspillet.
      Det er på samme tid uhyggeligt, men også befriende at få begreber og ord for den tilstand jeg har befundet mig i i lang tid, og uden at kunne komme ud af den ved egen kraft. Men denne nye forståelsesramme giver et fodfæste og en forankring, som jeg ved vil sætte mig fri lidt efter lidt.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg