Psykopati og kjærlighet

Psykopaten har som vi etterhvert har forstått, et grandiost selvbilde. Dette innebærer at han/hun føler seg berettiget til særbehandling og til å forvente mer av andre enn han/hun selv er villig til å gi tilbake. Det betyr også at psykopaten føler seg overlegen og mer verdt enn andre.

Berettigelse og mangel på samvittighet medfører at psykopaten kan tråkke på andre uten moralske skrupler. Dette spenner vidt, og inkluderer alt fra små løgner via tyveri, psykisk og fysisk mishandling, til mord. Selv om de færreste psykopater myrder, så føler alle psykopater seg berettiget til å myrde. 

Når vi forlater psykopaten, så er det imidlertid ikke frykt som først gjør psykopaten så stor for oss, det er kjærlighet og avhengighet. Vi får ikke sove, spise eller utføre enkle praktiske oppgaver, for vi klarer ikke å la være å tenke på psykopaten. Dette mennesket vokser seg nesten til en (av)gud i vårt indre.

Senere, etterhvert som vi lærer om psykopati, så blir gudsbildet skiftet ut med bildet av et monster. Men psykopaten blir ikke mindre av den grunn. Han/hun er fortsatt like stor i vårt indre. Det er imidlertid ikke lenger kjærlighet som fungerer som det anabole steroid, men frykten for hva psykopaten kan finne på å gjøre mot oss etter bruddet. Vi har lært om forfølging, svertekampanjer og hvor stor skade en psykopat kan gjøre på vår kropp og sjel. Han/hun synes mektigere enn normale mennesker.

Mynten har imidlertid også en annen side. Noen forskere og terapeuter mener at psykopatens grandiose selvbilde er en falsk erstatning for et selvbilde som egentlig er helt på bunn. At psykopaten faktisk føler seg mindre verdt enn alle andre og egentlig bare overkompenserer. At han/hun er liten, redd og misunnelig. Et slikt menneske er ikke mye å frykte, er det vel?

Noen av oss merket det de få gangene vi satt foten ned, at psykopaten ble usikker og unnvikende. Det flakkende blikket han/hun fikk hvis du en sjelden gang hevet stemmen tilbake. Vi fikk et øyeblikk inntrykket at av det ikke var psykopaten som hadde kontroll, men vi, og at det muligens var slik hele tiden. 

Etter bruddet opplever mange at psykopaten forsøker å skremme oss, men at forsøkene faller forgjeves til jorden. Taushetskuren, som mange ofre opplever som så skremmende, er egentlig en feig manøver fordi psykopaten ikke våger å konfronteres ansikt til ansikt. Svertekampanjen blir avslørt som desperat, billig og lite troverdig. Forfølgingen begrenser seg til smugovervåking med falske profiler på sosiale medier. Psykopaten er egentlig ikke noe annet enn “røyk og speiler” for å skape en illusjon om en omnipotent (allmektig) og omnipresent (allstedeværende) skikkelse.

Så hva er psykopaten? Farlig eller en flau fis? Hvor står du selv akkurat nå? Fortell andre lesere hvilket inntrykk du har av din psykopat. Kjør debatt!

“When they feel threatened or bored, psychopaths will often use what`s called “word salad” in an attempt to keep your mind occupied. Basically. it`s a conversation from hell.” (fra boken “Psychopath free” av Jackson Mackenzie)

Vi skal snakke om denne manipulative teknikken, som er tett knyttet til psykopatens hang til løgn. Ofrene for psykopater vet kanskje ikke alltid at de blir utsatt for denne bevisste manipulasjonen i en samtale med psykopaten, men etter samtalen opplever de en uforklarlig forvirring og de er usikre på hva de nettopp snakket med psykopaten om. Samtalen endte et helt annet sted enn der den startet, og ingenting av betydning ble løst. Psykopatens hensikt med “ordsalaten” er å fjerne fokus fra hva motparten ønsket å konfrontere eller løse.

Psykopaten gjør dette fordi han/hun kjeder seg eller for å unndra seg ansvar for et av deres mange krumspring. Å forvirre offeret er forlystelse for psykopaten. Psykopatisk ordsalat kjennetegnes av at psykopaten egentlig ikke har et budskap, han/hun bare snakker hvor de bruker store ord og tilsynelatende god logikk, men likevel fører ikke samtalen noe sted. Ordsalaten har til hensikt å distrahere og flytte fokus. Formålet kan også være å provosere og skape en krangel ut av ingenting.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Ordsalat kjennetegnes av ett eller flere av disse elementene;

Sirkularitet. Psykopaten går hele tiden rundt grøten, eller kommer tilbake til emner motparten trodde var tilbakelagt. Samtalen når aldri opp til et høyere nivå i form av enighet, løsning eller felles forståelse. Istedet spinner samtalen som bildekk i et gjørmehull.

Psykopaten bringer opp dine tidligere feil men ignorerer sine egne. Psykopaten holder regnskap og har plutselig en lynskarp hukommelse når det gjelder dine tidligere feiltrinn. Disse bringes gjerne på bane, selv om de ikke har noe med den aktuelle situasjonen å gjøre. Men når du forsøker å konfrontere psykopaten med noe han/hun gjorde i går, så husker de ingenting.

Nedlatende tone. Psykopaten setter seg på en høyere hest enn deg. Dette blir hørbart i hans/hennes tonefall. Psykopaten kan nedverdige deg i form av skjenn, eller motsatt – legge seg i et toneleie som er lavere og roligere enn ditt, for på den måten å understreke en slags moralsk og emosjonell overlegenhet. Dette kan ha en meget forvirrende effekt, spesielt når du startet samtalen selvsikker og med en tro på at du hadde en moralsk og etisk begrunnelse for å bringe emnet på banen.

Psykopaten anklager deg for ting han/hun selv har gjort. Dette er velkjent projeksjon, men går lenger enn det, for i en ordsalat så er psykopaten bevisst hva han/hun sier. Anklagene mot deg er ment å distrahere og forvirre. Du entret samtalen for å påpeke et krumspring du ikke kunne ignorere, men ender opp med å selv forsvare deg mot ting som i utgangspunktet ikke hadde noe med samtalen å gjøre.

Multiple personligheter. I en ordsalat så vil psykopaten tydeligere enn ellers avsløre at han/hun ikke har noen egen personlighet. De kan i løpet av en fem minutters samtale svinge innom mange vidt forskjellige holdninger, tonefall og ansiktsuttrykk som ikke har en naturlig sammenheng eller kontinuitet. Psykopaten kan for eksempel veksle mellom å være enig med deg, for plutselig i neste øyeblikk protestere høylytt på det samme som han/hun nettopp sa seg enig i. Du får en schizofren følelse av å bli usikker på hvem du egentlig snakker med.

Det evige offer. Psykopaten befinner seg nesten permanent i offerrollen. Samtalen kan faktisk ende med at du synes synd på psykopaten og trøster ham/henne, selv om han/hun var den som i utgangspunktet hadde gjort seg skyldig i noe. Slik ender psykopaten med å bli dullet med resten av kvelden, mens du fullstendig har glemt det alvorlige overtrampet du ønsket å sette fokus på.

Du begynner å forklare grunnleggende menneskelige følelser. Og dette sågar til en voksen person. Men du oppdager plutselig at du må forklare det som til et lite barn; “forstår du at jeg blir såret når du har sex med vennen min? Såret som i at jeg føler meg skuffet og bedratt?”. Psykopaten har ingen empati, og derfor ingen forutsetning til å forstå hvordan du har det. Du kunne like gjerne forklart dette til blomsterpotten.

Unnskyldninger. Psykopaten vil alltid finne “rasjonelle” argumenter for hvorfor han/hun måtte handle som han/hun gjorde. I de tilfellene hvor det kommer en beklagelse, så er det aldri snakk om ekte anger eller ansvar for handlingen.

“Hva i all verden skjedde nettopp?”. Du føler deg ikke klokere etter en ordsalat, bare tømt og forvirret. Du opplever at du nettopp har brukt masse energi og følelser på ingenting. Du kom jo ingen vei. Alle de planlagte argumentene dine som du repeterte for deg selv innen samtalen, falt unyttige til jorden eller prellet av psykopaten som vann på gåsa.

(kjennetegnene er hentet fra boken “Psychopath free”)

Hvordan oppleves det å befinne seg i en psykopatisk ordsalat? Hvordan foregår den? Jeg opplevde dette aldri i utstrakt grad med “den store” psykopaten. Men som mange ofre som studerer emnet psykopati, så oppdaget også jeg at jeg hadde ikke bare en, men flere psykopater i livet mitt.

Jeg kom umiddelbart til å erindre en av dem, som jeg for noen år siden ønsket å konfrontere med en grov urett begått mot meg selv. Vedkommende var av typen “vennlig psykopat” (antakelig en skjult narsissist) og brukte aldri ukvemsord eller en aggressiv tone. Jeg husker at jeg under konfrontasjonen ble utsatt for en tyve minutter lang monolog som på forunderlig vis beroliget meg og lød både overbevisende og logisk. Men etter samtalen kunne jeg ikke huske et eneste tydelig argument psykopaten hadde brukt. Selv med en pistolmunning mot tinningen, kunne jeg ikke gjenfortelle hva vedkommendes holdning til situasjonen egentlig var. Hadde han bedt om unnskyldning? La han egentlig skylden på meg? Jeg hadde for mitt bare liv ikke oppfattet essensen i en tyve minutter lang og – for meg – meget avgjørende samtale. Jeg husker bare at jeg aksepterte psykopatens forklaring. Det var hjernevask.

Vi skal i tillegg til min egen erfaring, la en gjesteskribent slippe til med sin opplevelse av en psykopatisk ordsalat. Forfatteren av tidligere gjesteinnlegg på bloggen (bl.a. “Albert Einstein har en god definisjon på galskap”) forklarer her i en grundig analyse hvordan hun opplevde en ordsalat “fordekt” som en samtale. En liten øvelse; når du leser, se om du kan kjenne igjen de ovennevnte kjennetegnene i samtalen. Kanskje du etterpå klarer å identifisere ordsalater med din egen psykopat. Les og lær;

Historien om «Benken» gav meg en oppvekker. Psykopatens oppfattelse av virkeligheten kontra det normale, der psykopatens virkelighet ikke gjennomgår samme fornyelse og endring basert på erfaring, slik det gjerne gjør hos normale. Psykopaten står på stedet hvil i sin egen underlige verden, og alt de kjenner er deres egne behov for tilfredsstillelse. Han/hun går ingen vei, de repeterer kun sin egen handling. Min eks gav meg i mange år et falskt inntrykk av stadig fornyelse. Hvordan i all verden kom han på den ideen, når han i sin virkelighetsoppfatning aldri hadde behov for å utvikle noe ved seg selv? Det var, og er, som om alle årene ikke har hatt noe å si for han. Han er den samme. Det rare er at han alltid har oppført seg som om dette også gjaldt for meg. Som om jeg, uavhengig av alle overgrep, fortsatt befant meg på en rosa sky av forelskelse. At jeg ikke brydde meg om alt det stygge han gjorde. «La oss sette en strek, det er jo helg!» Jeg vet jeg tilla han en normal form for utvikling. Det gjør man fordi man tror psykopaten i utgangspunktet er normal. Jeg trodde han både tenkte og følte som meg.

Da jeg etter hvert avsluttet forholdet, var jeg rimelig sikker på at han hadde en personlighetsforstyrrelse. Men selv ikke dette endret noe på hans syn på meg. I hans verden elsket jeg han like høyt. Han har hatt mange nye ofre så lenge jeg har kjent han, men han har jevnlig dukket opp igjen i min verden som om ingen ting har hendt. Han har fulgt etter meg i en slags underlig overbevisning om at jeg før eller siden vil gi opp den idiotiske motstanden. Som om jeg har vært grunnløst både sint og fortvilet. Det har gått mange år siden jeg sist bet på kroken, og jeg har vært en taus grå mur. De siste par årene har alt fra han havnet rett i spamfilteret, og det blir slettet automatisk. Sms`er og oppringninger stoppes av Telenor. Jeg verken leser eller hører hva slags provokasjoner han ønsker å manipulere meg med. Det som allikevel forundrer meg, er utholdenheten hans. For loggene viser at han fortsatt prøver. Telenor kan melde om gjentatte avviste forsøk. Hva får han til å holde det gående etter så lang tid? Er det et resultat av psykopatens manglende evne til videre utvikling? Er det slik fordi han fortsatt befinner seg i fortid?

Jeg gjorde en test, av ren nysgjerrighet, bare for å finne ut om det virkelig er slik at psykopaten mangler evnen til å komme seg videre. Ikke minst ble det interessant for meg nå som jeg har lært en del om psykopaten. Testen jeg gjennomførte anbefales absolutt ikke, men noen ganger kan en slik test gi gode bekreftelser. Jeg stoppet spamfilteret i en periode, og ganske snart dukket muligheten opp. Han innledet det hele med å dukke opp på Instagram, der han ønsket å følge meg. Mitt «svar» var å avvise han. Da fortsatte han kontakten på mail.

Han: Kan vi møtes? Det føles bare så nødvendig!                                                                                          

Jeg, etter å ha avventet i en uke: Fant denne i spamfilteret. Er det viktig?                                                

Han: Jeg skrev opprinnelig det ja. Men kanskje ikke nå lengre, ikke etter dine svar på Instagram. Nei, jeg vet ikke faktisk.                                                  

Jeg: Det er greit.                                                                                                                                                                                                    

Han: Det er/var viktig for meg, men ikke for deg tror jeg. Og du vet også hva det gjelder, hvorfor. Du kjenner hele historien, og du vet hva som er sagt før, og nylig. Så det burde være unødvendig å spørre.                                                                                                                                                                

Jeg: Ja, jeg kjenner deg og historien din. Men jeg tok deg på alvor og fant det nødvendig å spørre om viktigheten.                                                              

Han: Spørsmålet var, kan vi møtes? (Jeg rakk ikke å svare. Jeg oppfattet dessuten at han allerede hadde avklart at det ikke lenger var så viktig. Dette er en mann jeg ikke har snakket med på veldig lenge. I en normal verden ville han forklart konkret hva kontakten gjaldt, eller så ville man avsluttet ordutvekslingen. Han forklarte seg isteden som i en ullen gjettelek.) 
Han: Apropos – har det faktisk omsider veldig bra i hverdagen og livet. Etter å ha fikset opp i en del nå i våres er det klart jeg ikke visste helt hvor ille det stod til. Så, alt bra her. En ting som riktignok aldri endrer seg….. Jeg elsker DEG! (I alle år har han forsøkt fange min interesse ved å beskrive en for meg usynlig oppgradering av sin egen håpløse livssituasjon. Ny plan, ny fremtid, ny agenda, ny plattform. Alle keiserens nye klær. Fremgangsmåten er lik. Her er det helt tydelig at han lever i fortiden og han gir vitterlig inntrykk av å tro at dette også gjelder for meg. Han forventer at jeg skal reagere positivt. Jeg ignorerer, og han mister fort humøret.)                                                                                                                                                                      

Han: Jeg stenger ned, for du har så mange ganger demonstrert hvor uinteressert du er i kontakt, og det finnes ingenting seriøst i måten du svarer meg, ikke på lenge … Ikke nå, ikke på flere år. Jeg har vel innfunnet meg med det, og kommer videre med meg selv. Så, jeg stenger ned nå, siden du ikke tar ditt ansvar i det du spør. God sommer! (I dag hadde jeg normalt sett avsluttet kontakten her. Men jeg velger å svare, og jeg provoserer helt bevist for å se reaksjonen.)                                                                                                                                                                                                          

Jeg: Repeat, repeat, repeat.                                                                                                                                                                                          

Han – umiddelbart: Spørsmålet var enkelt, og du svarer jo ikke. Det er også repeat. Tror dette repeat- greiene er noe som mest foregår inni ditt hode.            

Jeg: Vel, du tar kontakt, om og om igjen. Det er mange år siden jeg avsluttet, men du fortsetter. Repeat er jo alt du er.                                                        

Han: Hvorfor tror du jeg tar kontakt igjen og igjen, om det ikke føltes viktig? Du av alle vet noe om hva det vil si å være glad i, elske. Men helt ærlig, du har gått vekk for lengst, riktignok brukt litt vanskelige argumenter for meg å finne ro med. Men tror nok jeg er forbi det nå. Bottom line, uten seriøs diskusjon eller faktisk interesse og engasjement er det jo ikke noe mer å prate om. Du har vel rett i det. Men ikke kall det seriøst, det spørsmålet du kom med nå i går, og diskusjonen/spørsmålene du aldri svarer på. Det også er jo repeat kan du si. Jeg forsøkte og ønsker komme videre og forbi barnslig tulle preik som har preget vår relasjon i altfor lang tid. Klem (Han henvender seg til meg som om det ikke har gått mange år siden den gang vi var kjærester, og han bruker nøyaktig de samme frasene som han benyttet den gang, både for å bygge meg opp og for å devaluere meg. Jeg skjønner at hans virkelighetsoppfatning ikke er endret. Men jeg ser også tydelig at han heller ikke tror at jeg er forandret. Jeg er fortsatt et dumt fjols i hans oppfatning. Jeg «lar meg» provosere.)

Jeg: Det er nesten ikke til å tro at jeg leser det du skriver. Men jeg kjenner deg igjen. Det er gode grunner til at jeg har sperret deg over alt.                          

Han: Igjen så er det jo kul umulig å forstå hva du mener med disse “svarene”. Du ser jo nå kun bakover, eller? Så lenge du kun har bremser på, og kun reagerer uten å forklare, hva er det da å forstå? Umulig for deg da å vite hvem jeg er da…. Ref argumentene dine, spot on! (Jeg ignorerer.)

Han: Det begynte med “det føles viktig”, “kan vi møtes?” Det var hva jeg sa. Fremfor å hisse deg opp over meg og akkurat de to enkle spørsmålene og utsagnene, i likhet med det meste jeg deler din retning. Kan vi ikke bare oppføre oss som voksne smarte mennesker? Og når du likevel ikke svarer, og gjør avstanden tydelig overalt, hvorfor åpner du opp litt innimellom, hvorfor svarte du nå (med nye spørsmål)? Jeg forstår deg ikke, like lite som du forstår meg. Antakelig er det slik. (Jeg svarer fortsatt ikke. Her avslører han virkelig hvor langt unna han er min virkelighet.) 
Han: Trist som faen. At du ikke tør å diskutere. Ta imot et særdeles seriøst ønske fra meg om å møtes, reflektere sammen, rett og slett bli litt klokere, kanskje også roligere. Jeg skulle ønske du tok imot, jeg ønsker bare å være vennen din, vise deg respekt. Thats all. Jeg forventer ikke tilsvarende tilbake. Men når du da tilslutt likevel spør, så følger du ikke opp. Og det er synd, og det er en synd. Som alltid, jeg ønsker deg bare godt. Men når du ikke ønsker det for meg skjønner selv jeg at det nytter lite med kontakt, kommunikasjonen eksisterer jo ikke. Take care. (Positiviteten er borte. Han stjeler «Trist som faen» fra den landsberømte boken til herr Behn. Hva han egentlig føler forblir en gåte. Han påpeker at jeg er problemet, og han er bare vennligsinnet og respektfull. Han lever videre i den nøyaktig samme forskrudde virkeligheten som før. Her ville jeg tenkt at han var ferdig snakket, men det er han ikke.)

Han: Mine siste små ord. Som alltid før, jeg er evig optimist. Derfor glemmer jeg at du for lengst mistet troen på respekt fra min side, for lengst sluttet å tro på noe av det jeg sier og deler med deg. Ergo er grunnlaget for vennskap og kjærlighet ikke tilstede. Jeg er fortsatt naiv super, med den største respekt for deg, og med kjærligheten trygt bevart inni meg. For all tid. Og slik skal livet også gå videre, uten at noen trenger å plages hverken den ene eller andre veien. Kyss og klem fra meg. (Ny sinnsstemning. Her blandes det meste. Det eneste han finner seg «skyldig» i, er å være naiv. Han fremstiller seg selv som den barmhjertige samaritanen, og jeg gjør et forsøk på å forklare, som om han er normal.)

Jeg: Ja, nå er du ved kjernen; Du glemmer konsekvent dine egne handlinger, og hva handlingene dine påførte meg av skader. Jeg regner ikke med at du skjønner alvoret i situasjonen. Hadde du vært i nærheten av å føle anger, føle empati og kjærlighet, så hadde du aldri holdt på i det omfanget du har gjort. Folk med de gode egenskapene er ikke i stand til å gjennomføre det du har gjort. Ja, alt er fortid. Du misliker at jeg ordlegger meg om fortiden og at jeg dømmer deg etter fortiden. Men du fikk holde på i en betydelig årrekke av fortiden MIN, og den betyr noe for MEG! Det er ikke mulig for normale å sette en strek over noe slik, med mindre man heter *hans navn*. Men med tiden har det heldigvis blitt mulig for meg å se meg tilbake, sortere og ikke minst velge hva jeg vil ta med meg videre. Du er IKKE en jeg tar med videre. Jeg er lei av at du påminner meg om fortiden.                  

Han: Det er virkelig ikke fortiden jeg tilbyr deg, og jeg snakker mest om nåtid og fremtid, men jeg forstår også fortiden. Derfor er ALT også endret, i meg vel og merke. Du også, men har med deg fortiden på annet vis enn meg og jeg forstår det også. Jeg er en mann av kjøtt og blod, med empati og følelser på rett plass, med kjærlighet jeg kan stole på. Slik er det, og slik vil det alltid være fremover også. Klem (Jeg kan ikke fortsette denne samtalen med han. Han kverulerer bevisst, og det er noe ekstremt umodent over det han skriver, lik en 3-åring som lover å bli snill – bare han får godteriet. Dette er en never ending story.)

Han: Det er så utrolig mange ting jeg skulle planlagt med deg, sett fremover og skapt noe nytt og godt sammen… Feks ved å bli med meg på konsert i Frognerparken senere i juli…. 

Løgn blir ofte trukket frem som psykopatens største varemerke. Om psykopaten hører vi ofte at “du vet han/hun lyver, for de åpner munnen”, eller “psykopaten lyver selv når sannheten er et bedre alternativ”. Patologisk lyving er Dr. Robert Hare`s psykopatkriterie nummer fire.

Om psykopaten lyver så mye som litteraturen påstår vil jeg bestride litt lenger ned i denne teksten. Men noe som er ubestridelig er at psykopaten lever i en slags fantasiverden, og benytter seg av flere måter å lyve på enn direkte usanne utsagn. 

“Han (psykopaten) bruker løgn og lureri mot andre fordi han kan oppnå fordeler i forhold til andre gjerne i form av penger og makt. Personen kan bli så vant til å lyve og lure at det går helt automatisk uten noen ettertanke. I en del tilfeller dreier det seg også om å vise overlegenhet i forhold til andre som er så dumme og godtroende at de lar seg lure. Løgn og lureri gir altså en følelse av å være smartere enn andre som er så dumme og mindreverdige at de ikke gjennomskuer det som foregår.” (fra “Sjarmør og tyrann” av Alv Dahl og Aud Dalsegg) 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Mange ofre opplevde at relasjonens startkabel bestod av en stor løgn, det såkalte “pity ploy” hvor psykopaten fortalte en tårevåt historie om en vanskelig oppvekst eller en gal ekskjæreste. “Pity ploy”, eller “sympatifisking”, har flere funksjoner. 1) Psykopaten starter fra første dag å programmere offeret til å være mer føyelig enn den “gale ekskjæresten som mishandlet ham/henne”. Dette forbereder det nye offeret til høyere toleranse for dårlig oppførsel. 2) Psykopaten vil se om offeret sluker løgnhistorien. Dette er en del av psykopatens kartlegging av det nye offeret, for å finne ut om han/hun egner seg som partner. “Å egne seg” i psykopatisk målestokk vil si å være godtroende, givende, tilgivende, føyelig og trofast – nær sagt uansett hva psykopaten spyr ut av mishandling. 3) Psykopaten ønsker umiddelbart og effektivt å knytte offeret til seg i et “psykopatisk bånd” ved å spille på sympati. Når offeret får sympati for psykopaten så vil det bli vanskeligere å forlate ham/henne senere i relasjonen, selv om mishandlingen blir åpenbar for de fleste.

Løgn blir raskt en naturlig del av hverdagen for ofre i relasjon med psykopater. Psykopaten bruker løgnen som en viktig del av manipulasjon, til å oppnå goder, dekke over krumspring og unngå ubehagelige konfrontasjoner. Psykopaten kan lyve om alt, bare for moro skyld, og uten grunn. Han/hun kan fortelle at han/hun besøkte sin besteforelder, når han/hun egentlig besøkte sin tante. Varen kostet fire hundre kroner, ikke to hundre. Den ble kjøpt på “Jack & Jones” og ikke Cubus. For normale mennesker er slike ting trivielle, psykopaten lyver om dem likevel. Senere oppdager du kanskje kvitteringen, som er fra Cubus og viser en sum på to hundre kroner. Hvis du konfronterer psykopaten med dette, så kan du oppleve ymse reaksjoner. Alle med det formål å vri og vrenge på sannheten, slik at du til slutt faktisk tror at varen ble kjøpt på Jack & Jones, selv om kvitteringen viser at den ble kjøpt på Cubus. Kanskje du til og med ender med å bli overbevist om at det er din skyld at kassaapparatet på Jack & Jones skriver ut kvitteringer fra Cubus! Og mens vi likevel er inne på temaet, visste du at grønt er blått? Yup, det er det, og du har trodd feil hele livet.

Du skulle ønske du aldri tok opp kvitteringen.

Den største løgnen av alle er selve nerven i relasjonen, når psykopaten forteller at han/hun elsker offeret. Et menneske som kan lyve om noe så personlig og bekreftende, kan lyve om hva som helst. Psykopatens livspartner er ikke unntatt psykopatens syn på andre mennesker som mindreverdig. Tvert i mot, i de fleste tilfeller så blir psykopatens forakt for hele menneskeheten plassert på partneren alene. Dette fordi psykopaten må beholde en normalitetsmaske overfor resten av sine omgivelser. Psykopaten ser forøvrig gjerne at flere deltar i mishandlingen av primærpartneren, han/hun vil ikke tre støttende til for å forsvare partneren hvis utenforstående devaluerer ham/henne. Psykopaten oppfordrer sågar andre til å angripe og kritisere partneren da dette bekrefter psykopatens betraktning av partneren som mindreverdig. Psykopaten vil dessuten oppleve tilfredsstillelse av å se partneren sluke stadig villere løgnhistorier.

Tåkelegging (gaslighting) er en av psykopatens mange måter å lyve på. Løgn er like mye hva psykopaten ikke forteller, som hva han/hun faktisk sier. Når psykopaten tåkelegger, for eksempel ved å påstå at du har sagt eller gjort noe som du aldri har sagt eller gjort, så er dette patologisk lyving. Det samme gjelder når psykopaten unnlater å gi deg viktig informasjon. Psykopaten venter kanskje med å fortelle at han/hun har bestilt flybilletter til syden, til siste kvelden før dere skal reise. Psykopaten har tilbakeholdt denne opplysningen i ukesvis. Ved å vente med å fortelle deg om sydenturen til kvelden før, så får psykopaten storartet underholdning av å se deg kaste deg rundt for å pakke nødvendige ting og ordne alt det praktiske omkring for eksempel fravær fra jobb og hundevakt. Tannlegetimen må kanselleres. Vennen som har lånt det dyre kameraet ditt må plutselig levere det tilbake på timen. Passet ditt er ikke lenger gyldig og nødpass må utstedes på flyplassen. Hvis du skulle finne på å si et ord om stresset du opplever, så får du høre at du er utakknemlig og at psykopaten ikke vil glede deg med overraskelser igjen. Derfor tier du om ubehaget. 

Psykopaten lever i en fantasiverden. I hans/hennes hode utspiller det seg en film. Et manuskript skal følges. Psykopaten forteller deg ikke om manuskriptet, men forventer likevel at du skal spille din rolle slik det står skrevet i hans/hennes hode. Å ikke fortelle deg om hvilke forventninger psykopaten har til deg, er også en form for løgn. Før eller siden vil du selvfølgelig spille din rolle “galt”, siden du ikke vet hva som forventes av deg. Du vil da oppleve at psykopaten blir såret, skuffet og rasende. 

At psykopaten lever i en fantasiverden må likevel ikke tolkes som at psykopaten hallusinerer eller er virkelighetsfjern. Det er ikke tilfelle. Psykopaten vet forskjell på rett og galt, og kan skille sannhet fra løgn. Likevel klarer han/hun ikke å la være med å lyve. Psykopaten har løyet fra barnsben av, og opplever å få flere goder av å lyve, enn av å fortelle sannheten. Ærlighet er ingen dyd for psykopaten, fordi den i hans/hennes øyne gavner andre mer enn ham/henne selv. Den eneste dyden for psykopaten er selvtjenende. Hvis psykopaten forteller sanne opplysninger om seg selv, så vil det i psykopatens øyne gi andre et overtak og makt over ham/henne. Psykopaten kan ikke tillate dette, for alt er en konkurranse. Psykopaten bruker som kjent all informasjon om andre, mot dem, og han/hun er overbevist om at alle andre tenker likedan. Det vil derfor ramme psykopaten selv, hvis han/hun er ærlig og oppriktig. Løgn faller seg derfor helt naturlig, rett og slett for å overleve.

Fordi løgnen har fulgt psykopaten hele livet og faller seg så naturlig for ham/henne, så er det så vanskelig å avsløre den. Psykopaten viser ikke normale tegn på forlegenhet, uro, rødming eller flakking med blikket når han/hun lyver. Derfor kan psykopaten med overbevisning fortelle oss at månen er en ost, slik at vi begynner å tvile på alt vi tidligere har hørt om månen (og for den saks skyld, om ost).

Er det slik at løgn er et overhøyet psykopatisk kriterie? Mange vil mene det. På samme vis påstår noen at psykopaten er “notorisk utro”, og at andre kriterier er underordnet løgn og/eller utroskap. Selv om det er riktig at mange psykopater lyver og er utro, så tror jeg det er skadelig å fremheve enkelte kriterier på denne måten. Alle psykopater vil ikke oppfylle alle kriterier. Å påstå at alle psykopater er utro, kan også medføre at normale personer som er utro, stemples som psykopatiske. Det er derfor helhetsbildet som er viktig, og det er sammensatt av mange kriterier som bare de som står nærmest psykopaten kan fange opp. Andre trekk enn løgn kan være mer dominerende hos mange psykopater.

Jeg husker at psykopaten som katapulterte meg til å skrive denne bloggen, løy svært sjelden. Det meste som kom ut av hans munn kunne jeg stole på. Det var alt han unnlot å fortelle meg, som gjorde meg usikker. Men direkte løgn? Jeg er sikker på at i hverdagen så løy jeg oftere enn han gjorde.

Men selvfølgelig løy han til slutt, i den store avslutningsscenen. Hans siste bedrag var en eneste stor løgn. Han løy fordi han visste han bedro meg, og forsøkte å legge skylden over på andre. Som en ekte psykopat så tok han intet ansvar for egne handlinger.

Jeg husker også et annet tilfelle, hvor manipulasjon og løgn ble tvinnet sammen på mesterlig psykopatisk vis. Uten å si det direkte, så ymtet han frempå at han hadde lite penger. I dagligvarebutikken en dag så ringte han sin far og fikk ham til å overføre penger til sin egen konto, fordi “han manglet penger der og da”. Han sørget for at jeg overhørte samtalen. Jeg tilbød meg å betale for hans varer, men det var uhørt for ham. Løgnen i dette tilfelle var ikke at faren overførte penger, men at psykopaten manglet penger. Han fikk med andre ord faren til å gi ham penger selv om det ikke var nødvendig, kun for å manipulere meg. 

Slik injiserte han i meg en oppfattelse av at han hadde et stramt budsjett, uten å direkte tigge penger. Tvert imot, han betakket mitt tilbud om å gi ham penger der og da. Han bevarte sin verdighet. Og det som da skjedde mellom oss kan du som leser kanskje forestille deg. Ganske riktig, fremover betalte jeg ofte langt mer enn hva som var min rettmessige andel av utgiftene fordi jeg ikke ville stille ham i en forlegen posisjon. I dette eksemplet ser vi også hvordan løgnen arbeidet sammen med et annet psykopatisk kriterie som vi skal snakke om senere; parasittær livvstil.  

La oss bruke et lite øyeblikk på å analysere situasjonen jeg nettopp beskrev, opp mot normal oppførsel. Hva ville det normale i en lignende situasjon vært? Hvorfor var ikke psykopatens oppførsel i butikken normal? Hvordan var den psykopatisk? Hvorfor hadde jeg en subtil opplevelse av at noe skurret? Det er fordi en normal person ville hatt kontroll og oversikt over sine finanser på forhånd. Alle kan av og til ha lite penger på konto når det nærmer seg lønningsdag, men da ringer vi kontofonen innen vi går inn i butikken. Vi utsetter oss ikke for en potensiell pinlig situasjon når vi allerede har fylt handlekurven, to minutter før vi skal legge varene på kassabåndet, og spesielt ikke sammen med en annen person som vi er iferd med å bli kjent med. Hvis vi mot alle forhåndsregler likevel oppdager at vi har lite penger, så tar vi den telefonsamtalen til far i skjul. Vi lar ikke andre ta del i den, da vi ville oppleve det som flaut.

Psykopaten blir ikke flau eller forlegen. Han/hun utfører handlinger normale mennesker opplever som grenseoverskridende, med største selvsikkerhet.

Hva psykopaten klarer, er å legge lokk på vår magefølelse, slik at den blir så subtil at den koker bort. Vi opplever til slutt det unormale som normalt. Vi reagerer ikke lenger på psykopatens opptreden med forbauselse.

Øvelsen jeg vil leseren skal gjøre denne gang, handler om nettopp dette. Vi kan kalle den “hva ville vært normalt”-øvelsen. Tenk gjennom et par situasjoner med din psykopat, hvor du synes noe skurret. Skriv ned situasjonen slik den foregikk. Skriv deretter ned hva som i dine øyne ville være normal opptreden i den samme situasjonen. Slik oppøver du din sans for det normale, din intuisjon og din trygghet i å stole på den. Når du får situasjonene ned på papir, så ser du tydeligere hvor mye din psykopats oppførsel faktisk avviker fra det normale.  

Ok, jeg vil avslutte denne teksten med to eksempler på psykopatisk patologisk lyving, begge hentet fra boken “Sjarmør og tyrann”. 

“Evelyn fortalte ofte historier som var fullstendig forvrengt ut fra hvordan de faktisk hadde hendt. Dette skjedde både i selskapslivet når hun skulle være underholdende, og når hun angrep Einar. Hun kunne også lyve om ting som var lette å kontrollere. Hun fortalte for eksempel Einar at hun hadde ringt hans arbeidsgiver og fått opplyst at de helst så at han tok ferie siden han virket så sliten. Dette var slett ikke sant, men hun trengte fri fordi hun ville reise utenlands en tur. Da hun og Einar møttes i barnefordelingsstrid i rettssalen kom hun med alvorlige og usanne beskyldninger om Einar. Dette ble avslørt, men Evelyn snakket det bort som om hun hadde misforstått.”

“I starten på sin karriere hadde Tore stjålet forskningsdata fra kolleger for å få flere publikasjoner. Etter at han et par ganger hadde publisert dem som sine egne og fått påtale for dette, ble han mer raffinert. Han overlot dataene til forskere han kjente ved utenlandske institutter innen samme fagfelt. Til gjengjeld gjorde de Tore til medforfatter på arbeider som han ikke hadde vært med på fra deres institutt.”

Neste gang skal vi se nærmere på en litt annerledes løgnteknikk, kalt “psykopatisk ordsalat”.

God søndag.

Så, det er søndag, og jeg hadde egentlig tenkt å skrive om psykopatisk løgnaktighet. Men en annen ting har opptatt meg de siste dagene, og når man skriver en blogg så er det vanskelig å følge en oppsatt plan. Man må skrive om det som inspirerer i øyeblikkets hete.

Det jeg har tenkt på den siste tiden, er noen hendelser som viser psykopatens trang til å stikke kjepper i hjulene til de han/hun påstår å elske. Så snart du har fått en psykopat i livet ditt, så begynner merkelige og uforklarlige ting å skje. Men det ligger ikke naturlig for deg å mistenke psykopaten der og da. For det første så vet du ennå ikke at vedkommende er psykopat, og for det andre så er det veldig fjernt å mistenke at de merkelige tingene som skjer er alt annet enn tilfeldige.

Vi har snakket mye om hvorfor det er så viktig å bryte kontakten med psykopaten. Han/hun elsker deg ikke og er dessuten manipulerende og krevende. Han/hun vil ta og aldri gi, og kan drenere din sjel og bankkonto. Dette er ille nok i seg selv, men er det alt? Er ikke psykopaten farligere enn dette? Vi er jo enige om at de fleste psykopater ikke er fysisk voldelige eller myrder. Så, hvor mye skade kan de egentlig utrette? 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Dette spørsmålet fikk meg til å erindre et par hendelser fra den gang jeg ante fred og ingen fare. Da jeg traff psykopaten så jobbet jeg som vikar innenfor mitt yrke. Jeg ble leiet ut til institusjoner og bedrifter ved sykdom eller annet behov for arbeidskraft. Jeg likte denne livsstilen, da den ga meg stor frihet til å bestemme når på året jeg godt kunne jobbe og når jeg ønsket fri. Inntekten min varierte voldsomt fra måned til måned, men med litt planlegging så var det ikke noe problem, jeg har aldri vært en trygghetsnarkoman. 

Min kontakt med det oppdragsformidlende byrået var god, jeg var vel ansett, og fikk alltid oppdragene jeg viste interesse for. Denne gang hadde jeg blitt forespeilet et spennende oppdrag i en kommune man forbinder med troll og eventyr, og jeg gledet meg til å oppholde meg på dette stedet i noen uker. Jeg fortalte psykopaten hvor jeg skulle, og han viste stor interesse for oppdraget. Jeg likte å fortelle ham alt jeg hadde på hjertet og tolket hans spørsmål som interesse for meg og mitt liv. Derfor formidlet jeg alle detaljer til ham. Han lyttet med store øyne og sitt beste smil.

Så skjedde det noen dager før jeg skulle dra, at oppdraget ble avlyst. Dette var merkelig, og hadde aldri skjedd meg før. Begrunnelsen jeg fikk var at “bedriften ville forsøke å løse personalmangelen uten innblanding fra bemanningsbyrå”. Ok, tenkte jeg. Ingen skade skjedd. Men avbestillingen luktet merkelig. Hvorfor bestilte da denne bedriften en vikar til å begynne med? Nuvel, jeg fikk snart et nytt oppdrag et annet sted. 

Denne gang valgte jeg å ikke fortelle psykopaten så mange detaljer om det nye oppdraget. Jeg vet ikke hvorfor jeg var tilbakeholden, men jeg informerte ham kun i grove trekk.

Et par uker senere satt jeg på toget på vei til den nye destinasjonen. Vis-a-vis meg satt en ung mann, som jeg snart kom i prat med. Togturen var lang og jeg var glad for det sjarmerende selskapet. Vi hadde mye felles og lo godt. Tonen var faktisk eksepsjonell god. Hans destinasjon var et par stopp før min, og da han forlot toget ba han om å få legge meg til på facebook, det var selvfølgelig iorden for meg.

Som alt annet som hendte meg, så fortalte jeg psykopaten entusiastisk om mitt hyggelige møte på toget. Han lyttet med stor interesse og stilte spørsmål. Nå må du som leser ha i mente at jeg faktisk aldri hadde en klar romantisk relasjon med min psykopat. Vi var ikke kjærester. Derimot følte jeg ofte at vi beveget oss i gråsonen mellom vennskap og kjærlighet, og at psykopaten ledet oss dit. Men et par var vi aldri. Det lå derfor aldri et forsøk på sjalusifabrikkering fra min side da jeg fortalte psykopaten om en annen mann jeg hadde truffet. Som sagt, jeg elsket å fortelle ham stort og smått som skjedde i livet mitt. Dette var intet unntak.

Mannen på toget gjorde et meget godt inntrykk på meg, og vi besøkte hverandre et par ganger. Senere var jeg i en lang periode bortreist, men vi holdt god kontakt på facebook – ihvertfall en stund. Men så ble min nye venn plutselig fjern, og han var ikke lenger interessert i å treffe meg når jeg befant meg i hans trakter. Jeg forsøkte noen ganger å avtale å møtes inntil jeg ga opp, fordi han alltid hadde en unnskyldning til ikke å treffe meg. Han sluttet også å vise interesse på chat. Jeg syntes det var fryktelig synd, men fordi vi ikke hadde klart å bygge en sterk nok grunnmur i vennskapet, så slettet jeg ham etter en stund som venn på facebook.

Før dette skjedde, så spurte psykopaten et par ganger “hvordan går det med mannen på toget?”. Psykopaten viste ikke interesse for alt jeg foretok meg, men utviklingen av mitt vennskap med denne mannen var han spesielt interessert i. Og jeg holdt ham oppdatert.

Ikke lenge etter dette, så brøt jeg med psykopaten. Dette var av ymse grunner som dere lesere allerede kjenner til, men ingen hadde noe med hverken jobboppdrag eller menn på tog å gjøre. Jeg hadde den gang ingen forutsetning for å mistenke at psykopaten spilte en rolle i disse forsvinningsnumrene som var Houdini verdig. 

Men det gjorde han.

Jeg skjønte det ikke den gang, men nå har jeg lært nok om psykopati til å forstå at det er slik de opererer. Psykopaten vil fiske etter informasjon og detaljer om dine sosiale forbindelser, for å kunne stikke kjepper i hjulene for din karriere og dine vennskap. De gjør det av hat, kjedsomhet, konkurransetrang og misunnelse. Du skal ikke ha noen fordeler i form av inntekt eller gode relasjoner, hvis psykopaten kan forhindre det.

At psykopaten har kontaktet mannen på toget, forstod jeg en dag da denne mannens profil dukket opp på facebook-feeden min. Det var da gått en stund siden jeg slettet ham (merk: ikke blokkert). Jeg klikket på profilen hans og la merke til at jeg ikke hadde mulighet til å legge ham til som venn. Denne funksjonen kan man fjerne når man ikke vil at noen skal ha mulighet til å sende en venneforespørsel. Jeg vil si at det er i ekstreme tilfeller noen vil benytte seg av en slik funksjon, da man ellers bare kan unnlate å akseptere venneforespørsler. Likevel, denne hadde mannen brukt på meg. Jeg opplevde det som pussig, da vi faktisk hadde en meget god tone og jeg kun viste ham høflig interesse. Den eneste forklaringen er at psykopaten må ha funnet denne mannen på min venneliste, kontaktet ham og servert ham en riktig saftig historie om hvor gal jeg er. 

Antakelig kontaktet psykopaten også min potensielle arbeidsgiver til mitt avlyste oppdrag.

Hvordan kan jeg i dag være sikker på at psykopaten er hjernen bak? Fordi ingenting av hva jeg aldri informerte psykopaten om, forkludret seg. Kun muligheter jeg villig informerte ham om, ble ødelagt. Derfor er det så viktig å holde kortene tett til brystet, om dine planer, din økonomi og menneskene i livet ditt. Alt du forteller psykopaten, bruker han/hun som ammunisjon mot deg. 

Vi hører ofte at “psykopaten skyr ingen midler”. Dette er hva det betyr. Psykopaten holder seg ikke for god til å kontakte din arbeidsgiver eller dine venner for å sverte deg. Det spiller ingen rolle at psykopaten ikke kjenner dine kontakter selv. Han/hun utgir seg gjerne for å være en annen, og forteller gjerne at du er kriminell, psykisk syk eller ustabil for å fjerne mennesker eller gode muligheter fra ditt liv. Alt dette skjer bak din rygg, samtidig som du i god tro fortsetter å forsyne psykopaten med opplysninger om ditt liv. Psykopaten later som om han/hun står på din side når han/hun i realiteten aktivt motarbeider deg. Når du så støter på “uforklarlig” motgang og ting oppleves tungt, så står psykopaten klar med en skulder til å gråte på. Men hva du ikke ser mens du lar deg trøste av ham/henne, er skadefryden i psykopatens ansikt.

Psykopaten elsker å observere konsekvensene av sine ugjerninger. Derfor spurte min psykopat så ofte “hvordan går det med deg og mannen på toget?” eller “tapte du masse inntekt da du ikke fikk det jobboppdraget”? Det vi oppfatter som omtenksomhet og omsorg, er istedet pyromanen som går tilbake til åstedet for sin brannstiftelse for å nyte konsekvensene av sin “bragd”. Det er – i ytterste instans – psykopaten Ted Bundy som masturberer over likene av ofrene han har myrdet. Det er hvor stor innflytelse psykopatens handlinger får som gir ham/henne et adrenalinkick. Det får psykopaten til å føle seg dominant og allmektig. 

Når psykopaten vender seg mot deg på denne måten, så er det ikke et resultat av at relasjonen deres “surnet”. At kjærlighet ble til hat, eller at psykopaten i utgangspunktet hadde et åpent sinn men etterhvert ble tiltakende mistroisk til deg. Slik utvikling skjer i enkelte normale relasjoner, og det er en utvikling som vil ta flere år. Vi ønsker å projisere dette over på vår relasjon med psykopaten, men psykopaten er alt annet enn normal. Hendelsen med jobboppdraget skjedde da jeg hadde kjent psykopaten i to måneder. Hendelsen med vennen fra toget skjedde noen uker senere. Normale mennesker utvikler ikke et intenst hat til et annet normalt menneske på så kort tid. Dette beviser at psykopaten har til hensikt å ødelegge ditt liv fra første dag han/hun spotter deg. 

Det er med god grunn man opplever paranoia i relasjon med psykopaten, eller etter bruddet. Har du opplevd at mennesker du tidligere hadde et greit eller attpåtil fantastisk forhold til, plutselig blir kjølige? Kollegaer, venner eller familiemedlemmer som plutselig blir kvasse i replikken, ikke lenger samarbeider eller snur ryggen til? Og du aner ikke hva du har sagt eller gjort som forårsaket en slik plutselig forvandling? Opplever du at din karriere plutselig tar en negativ vending, eller at du aldri får jobbene du søker på? Opplever du at leiekontrakten på boligen din plutselig blir oppsagt, eller at kjæledyret ditt dør på uforklarlig vis? 

Har det skjedd merkelige ting i ditt liv?

Tenk da etter hvilke opplysninger du ga psykopaten, og hvilken tilgang du ga ham/henne til livet ditt. Hvis hendelsene kan settes i sammenheng med ting du formidlet til ham/henne, så er sjansen stor for at din psykopat står bak. Dette er en av mange grunner til at null kontakt er så viktig. Med NK så mister psykopaten muligheten til å ødelegge for deg, da alle informasjonskanaler blir brutt.

Når jeg tenker tilbake på slike hendelser, så er det ufattelig at jeg elsket dette mennesket og trodde vi skulle være venner for livet. Det er også ufattelig at jeg savnet ham i meget lang tid etter bruddet. Likevel kan jeg fortsatt kjenne på rester av dette savnet. Gjør du også det, så vit at det er normalt.

Vær også sjeleglad for at du har fått dette mennesket ut av livet ditt, og sørg for at han/hun aldri kommer nær deg igjen.

Ok, dagen derpå, og vi fortsetter med annen del av spørsmålet om hvordan psykopaten har det etter at du går.

I går snakket vi mye om vennlighet, og hvordan vår evne til å være snille kan misbrukes – ikke bare av psykopaten, men også av mennesker som faller innenfor hva vi definerer som “normalt”. Vi snakket i mindre grad om psykopatens opplevelse av din flukt, det skal vi forsøke å ta igjen i dag.

Kommentaren som inspirerte meg til å skrive denne teksten, inneholder følgende spørsmål;

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Hvordan har psykopaten det etter at jeg gikk? Har han glemt meg? Hvordan tenker han tilbake på alle disse årene?

Det som er viktig å huske, er at psykopaten mangler evnen til nostalgi. Jeg beveger meg sjelden inn på debatten om hvorvidt psykopati skyldes oppvekst eller hjernefeil, men det kan virke som om den biten av hjernen som av og til gjør oss nostalgiske, mangler hos psykopaten. Forskning støtter dette ved å vise nedsatt aktivitet i psykopatens frontallapp, hvor blant annet følelser, erindring og omtanke aktiveres. Psykopaten vil derfor ikke reflektere noe særlig over “alle disse årene” han/hun tilbrakte med deg, og ikke på samme måte som du gjør. Han/hun vil ikke knytte minner til følelser som er nødvendig for å oppleve nostalgi og lengsel. Selv mens dere hadde en aktiv relasjon, så var ikke psykopaten sjelelig tilstede på samme måte som du var. Der du følte lojalitet, glede og omtanke, så levde psykopaten i en konkurranse. Du var ikke en kjæreste eller god venn for ham/henne, du var en rival. Vi har alle opplevd å ha rivaler i form av mennesker som jobber mot oss. Vi tenker ikke tilbake på dem med nostalgi, gjør vi vel? Det gjør heller ikke psykopaten. Problemet for psykopaten er at han/hun har ingen interesse av å skille venn fra fiende. Psykopaten er grandios og føler seg overlegen alle andre. I hans/hennes øyne er gode mennesker svake og feige, og dårlige mennesker er nettopp det – dårlige. Slik bidrar alle til å bekrefte hans/hennes overlegenhet.

Konkurranseelementet gjør at psykopaten aldri spør seg selv “hva har jeg gjort som fikk NN til å dra?”. Ydmykhet står ikke på psykopatens meny. Psykopaten vil rasjonalisere din exit med at du ikke er verdt å samle på, eller de vil omskrive bruddet i eget hode til å fremstå som om de forlot deg og ikke omvendt. Psykopaten gjør bruddet til en konkurranse som skal vinnes.

Umiddelbart reagerer psykopaten sannsynligvis med narsissistisk raseri. Hvis du forlot psykopaten først, så ble din flukt foretatt uten psykopatens velsignelse og utenfor hans/hennes kontroll. Du forårsaket en narsissistisk skade, og i psykopatens hode er det en kardinal forbrytelse som du aldri blir tilgitt. Men husk at psykopatens følelser blir beskrevet som primale. Det vil si at følelsesregisteret er nært beslektet med dyrs og små barns evne til følelser, begrenset til sjalusi, misunnelse, skadefryd, tilfredsstillelse og raseri. Dypere følelser som kjærlighet, ekte lykke eller sorg har ikke psykopaten kapasitet til å oppleve. Følelsesuttrykkene er også kortvarige, akkurat som en hund eller katt som plutselig kan snappe etter hånden din med tennene, for så i neste øyeblikk fortsette med å slikke pelsen sin tilsynelatende uten å ense at du befinner deg i rommet. Ofre vil kanskje gjenkjenne dette med hvordan psykopaten kunne fyre av et verbalt angrep uten sidestykke, for så to minutter senere oppføre seg som om angrepet aldri skjedde. Slik sett er en psykopats raseri heller ikke personlig. Problemet er at de primitive følelsene er kombinert med et voksent menneskes høye intelligens. Dette gjør psykopaten i stand til å plotte, kalkulere og ikke minst huske skader på hans/hennes narsissistiske kjerne.

Den antisosiale forstyrrelsen forhindrer psykopaten i å se andre mennesker som noe annet enn objekter. Det er her mangelen på empati blir synlig. Psykopaten formår ikke å forstå andre menneskers opplevelse av livet, ikke engang de som står ham/henne aller nærmest. Psykopaten forstår at hans/hennes evige konkurransekamp vil skremme folk bort, derfor forsøker psykopaten å skjule sitt indre (ihvertfall i begynnelsen). Men psykopaten klarer ikke å skjule mangelen på empati. Denne invaliditeten kommer før eller siden frem i dagslys. Når en annen ser deg som et objekt, så kan vedkommende lett “plassere deg på hyllen” mentalt når du ikke lenger er synlig. Dine følelser og din opplevelse av psykopaten er irrelevant for ham/henne. I hans/hennes øyne har du ikke følelser, og akkurat som et leketøy kan du stues bort etter bruddet. Vi har i et tidligere innlegg snakket om “kompartmentalisering” og det er slik psykopaten klarer å fjerne deg fra bevisstheten, som en gjenstand som han/hun ikke lenger har bruk for. Ihvertfall ikke her og nå. Vi går ikke og opplever nostalgi for hagemøblene vi ryddet bort i september, gjør vi vel?

Ironisk nok er det objektivisering og mangel på empati som gjør at psykopaten overhodet ikke forstår hvorfor du ikke ønsker å ta ham/henne imot med åpne armer, når han/hun plutselig bestemmer seg for inkludere deg i livet sitt igjen. Dette foregår på nøyaktig samme måte som når vi i mai begynner å tenke på hagemøblene igjen, fordi været forbedrer seg. Gjennom hele vinteren har vi ikke enset dem en tanke, siden “bruddet” i september. Istedet fokuserer vi på hagedekorasjoner vi synes passer bedre i vinterhalvåret, slik som nisser og lykter. Nissene og lyktene passer oss bedre om vinteren, enn hagemøblene gjør. Vi “forkaster” derfor hagemøblene, både fysisk og mentalt, til fordel for nissene. Men i mai får vi plutselig bruk for hagemøblene. De har igjen en nytteverdi, og vi vil klargjøre dem for ny bruk; børste støv av dem, eventuelt vaske dem, kanskje male dem i en ny farge? Kort sagt pleie dem. Og hagemøblene gjør ikke opprør når du drar dem frem igjen i mai. De er ikke traumatisert av å ha stått i mørke i åtte måneder. Du hadde blitt oppriktig forundret om så var tilfelle. Det samme blir psykopaten, når du selv markerer motstand mot å bli behandlet som et hagemøbel. Psykopaten hverken vil eller kan reflektere over sine handlinger mot deg. Han/hun tar intet ansvar for din lidelse. Du er et objekt. Dine anklager og din vegring blir derfor et irritasjonsmoment som psykopaten vil slå ned på.

På samme måte som du pleier dine hagemøbler for ny bruk, kan psykopaten plutselig finne på å re-idealisere deg. Dette kan skje etter lang tid, opptil flere år. Men plutselig har du igjen en nytteverdi for psykopaten. Det kan være han/hun ønsker sex, penger eller sosial status. Er du alvorlig syk? Da ønsker kanskje psykopaten å fremstå som martyr, ved å pleie deg – i full offentlighet selvfølgelig. Uansett hvilken nytteverdi du har for psykopaten, så handler det aldri om deg. Som person har du ingen verdi. Men som gjenstand og “speil” har du verdi. Og hvis psykopaten har noe å tjene på det, så vil han/hun forsøke å utsette deg for en ny idealiseringsfase. Det er enklere for psykopaten å re-idealisere gamle ofre, enn å kurtisere nye. Det vil si, så lenge du biter på.

Du blir med andre ord ikke glemt etter bruddet. Men du blir heller ikke husket slik normale mennesker husker andre som har stått dem nær. Det faktum at psykopaten umiddelbart forkaster deg og ikke gir lyd fra seg på lang tid, forteller deg hvordan du blir husket. Jeg husker jeg rasjonaliserte psykopatens fravær og taushet med “jeg må ha såret ham noe voldsomt”. Dette var den eneste normale forklaringen jeg kunne komme på som forsvarte hans motbydelige forkasting av meg. Men sannheten er at jeg såret ham aldri. Jeg ble derimot straffet for å ha markert grenser. Dessuten hadde han funnet et nytt offer. En person som savner deg, vil ikke gå og savne deg i årevis før han/hun tar kontakt. Hvis noen savner deg, så forsøker de å reparere relasjonen umiddelbart.

Uansett om du er den som går eller blir forlatt, så forsøker psykopaten å projisere all skyld for bruddet over på deg. Og i en periode så virker det. Psykopatens direkte beskyldninger rammer oss. Enda verre er det når psykopaten ikke sier noe i det hele tatt. Taushetskuren har som mål å vende oss mot oss selv. Når psykopaten ikke lenger henvender seg, så blir vi sittende alene med våre bebreidelser. Det er lett å tenke “jeg må virkelig ha forbrutt meg alvorlig på ham/henne, når de bryter kontakten så brått”. Det er jo ikke normalt å forlate en relasjon på den måten psykopaten gjør det. Men psykopaten forlater oss sjelden helt og fullt. Som nevnt tidligere, så kan overvsvevinger skje direkte eller indirekte. Du kan være sikker på at hvis du faktisk hadde forgrepet deg så voldsomt på psykopaten som han/hun ønsker å gi inntrykk av, så hadde du aldri blitt overvåket på sosiale medier eller fått mystiske oppkall om natten. Du hadde aldri fått kryptiske beskjeder via flygende aper. Hadde noen forgrepet seg på deg, så hadde du aldri oppsøkt denne personen igjen. Du har ikke forgrepet deg på psykopaten. Psykopaten vet godt hvem som er den egentlige overgriperen, derfor holder han/hun fortsatt et øye med deg. For ham/henne er hele kalaset et spill. 

Det som er viktig for offeret, er å ikke delta i spillet. Det er essensielt å slutte å ønske å bli husket av psykopaten. Nå som du vet hvordan psykopaten husker deg, så håper jeg det er lettere å bryte de emosjonelle båndene du fortsatt har til ham/henne, og jobbe mot likegyldighet. Du ønsker ikke å bli husket av en meget forstyrret, og i enkelte tilfeller farlig person. Det er ikke et kompliment eller honnør til deres tidligere relasjon hvis psykopaten kontakter deg.

Oppsummert så har psykopaten det helt topp, mens du går og lider. Psykopaten tenker ikke nostalgisk tilbake på hva dere hadde sammen, og mest sannsynlig har han/hun kjøpt nye hagemøbler som de er opptatt med. I tillegg gir din lidelse dem et realt narsissistisk boost! Psykopaten kan oppleve kortvarig narsissistisk raseri av din utgang, men vil i de fleste tilfeller raskt gå i gang med å finne et nytt offer og miste interessen for deg. Derfor, gjør alt du kan for å komme deg videre i livet, denne personen er ikke verdt et sekund mer av din dyrebare tid og oppmerksomhet.

Ha det som mål, hva kommentaren som foranlediget denne teksten sier;

Her skulle jeg så gjerne ha lest det svart på hvitt, at jeg faktisk er bare luft nå.

Det er du. Du bør også gjøre psykopaten til luft for deg.

Denne kommentaren ble publisert av en anonym leser for noen dager siden. Spørsmålet vedkommende stiller er viktig og jeg tror mange går og lurer på det samme som forfatteren av kommentaren. Jeg vil derfor forsøke å svare på spørsmålet i dette blogginnlegget, samt det neste; 

Hei,

jeg har nettopp endelig klart å gjøre det slutt med min store kjærlighet… Etter årevis med et liv med en psykopat, klarte jeg etter å ha lest meg opp og frem, å gå fra “drømmemannen”. MEN det jeg så sårt gjerne skulle lest mer om, som jeg finner lite info om… Er…: Hvordan har psykopaten det etter jeg gikk?? Har han glemt meg?? Hvordan tenker han tilbake på alle disse årene? Hva tenker han om at jeg gjorde det slutt med en fin melding og deretter NK?? Hva tenker han generelt?? Her skulle jeg så gjerne ha lest det svart på hvitt at jeg faktisk er bare luft nå… Det hadde også vært til god hjelp faktisk…:)

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Først og fremst så vil jeg at du som har klart å forlate psykopaten, skal gi deg selv et velfortjent klapp på skulderen. Det krever mot å forlate en usunn relasjon, selv om det er det siste man ønsker. Å klamre seg til noe man vet man tar skade av, er fristende. Å forlate det er en bragd. Nå må livet gå videre uten det mange opplever som selve livsnerven. Å forlate psykopaten oppleves av mange som å slå av sin egen respirator, man får knapt puste. Meningen med livet er borte, ihvertfall i begynnelsen. Man må langsomt finne seg selv igjen og gi livet en annen mening enn den psykopaten ga det. For mange har meningen med livet hele tiden vært kjærlighet. Etter psykopaten kaster mange den meningen overbord, og søker etter mening et annet sted. Det kan være at jobb, venner, reising eller en lidenskapelig hobby må tre inn som erstattende meningsskaper etter psykopaten. Ihvertfall for en stund. Og disse substituttene kan være like verdifulle som – og adskillig mer realistiske enn – en ikke-realiserbar drøm om den store kjærligheten.

Uansett, når man forlater psykopaten så er det derfor ikke bare en skadelig person man har forlatt, men selve meningen med livet. Ikke rart det oppleves som nærmest uoverkommelig! Derfor, vær stolt av deg selv. Også de som ble forlatt har grunn til å være stolte av evnen de viser til å bygge opp et nytt liv fra ruinene av den havarerte relasjonen. Dette innlegget vil også gjelde for dere.

I denne første delen av innlegget vil jeg reflektere over uttalelsen “hva tenker han om at jeg gjorde det slutt med en fin melding og deretter NK?”. Hva betyr offerets siste ord? Hva betyr de for psykopaten? Hva betyr de for offeret selv? 

Mange ofre forlot psykopaten med ord av sinne, raseri og anklager. Ukvemsord sagt eller skrevet i affekt. Ofre som forlot psykopaten med slike ord, angrer ofte i etterkant og tror at uten det brutale ordelaget så kunne kanskje relasjonen vært reddet. Jeg kan med en gang stadfeste at relasjonen kunne aldri reddes med et annet ordvalg. Slutten på relasjonen med en psykopat er alltid råtten. Den kunne ikke endt annerledes.

Jeg var selv blant dem som var redd for å såre og støte, helt til siste slutt. Selv om jeg innvendig brant opp av raseri så klarte jeg ikke å konfrontere psykopaten med min skuffelse og mitt sinne. I frykt for å vekke ubehag i ham så gjorde jeg i avslutningen som jeg hadde gjort i hele relasjonen – jeg glattet over. Mine siste ord til psykopaten var akkurat som forfatteren av kommentaren, av forsonende og takknemlig art. Heller ikke dette har noen innflytelse på psykopaten.

Hvis vi husker tilbake til dagligdagen med psykopaten, den gang vi fortsatt hadde kontakt, så gjorde vennlige handlinger eller ord sjelden inntrykk på ham eller henne. Psykopaten setter ikke pris på vennlighet. Faktisk opplever mange ofre at psykopaten indirekte eller sågar direkte håner dine forsøk på vennlighet. Middagen du la din sjel i å lage ble kritisert. Du forsøkte å støtte og være ekstra snill mot psykopaten på hans/hennes dårlige dag, men i neste øyeblikk ble du devaluert enda mer. At du selv måtte gjøre en kjempeinnsats for å få fri den uken psykopaten ville dra på ferie med deg spiller ingen rolle for ham/henne, når psykopaten dagen før avreise kansellerer turen. Din fornemmelse av å bli hånet for å være snill er ingen tilfeldighet. Psykopaten ser ikke godhet som en gave som må beskyttes, men som en svakhet som må utnyttes. Og bæreren av denne egenskapen er en feig og svak person som fortjener å hånes.

Det oppleves sårende og forvirrende når vennlighet ikke når inn til noen. Når du faktisk har strukket deg lenger enn noen annen i psykopatens liv men likevel ender opp med å bli den han/hun behandler dårligst. Dette er et signal vi skal ta på alvor, om at det er på tide å forlate relasjonen. 

Vennlighet når relasjonen skal avsluttes, i form av en støttende sms eller et brev hvor du forteller hvor mye du elsker ham/henne men at du ikke kan bli værende i relasjonen, eller en respektfull “klargjørende samtale” er like bortkastet på psykopaten i slutten av relasjonen som den var midt i. Vennlighet gir ikke psykopaten en klump i halsen eller en mental bølge av nostalgi eller anger, slik normale mennesker kan oppleve. Psykopaten ser ikke avslutningen som “fin” eller “trist”. Han/hun ser den derimot som klarsignal for en ny og spennende konkurranse. Psykopaten ser konkurranse i alt, og han/hun skal alltid vinne. Denne gang kan det være “hvem kommer tryglende først”, “hvem klarer å straffe den andre med taushet lengst” eller “hvem kan opptre mest likeglad over bruddet”-konkurransen. Kanskje alle tre samtidig. 

Din vennlige avslutning preller av på psykopaten som vann på gåsa. Men det betyr ikke at en korrekt avslutning er bortkastet. Du kan selv benytte den respektfulle avslutningen til å gå rakrygget ut av relasjonen med hodet hevet, vel vitende om at du endte relasjonen på en – for deg – verdig måte. Ta det med deg videre når du i etterkant vil slite med kognitiv dissonans. Med psykopaten, som i alle relasjoner, så vil det hjelpe deg i sorgprosessen at du i det minste har ren samvittighet. 

“Ren samvittighet” handler ikke bare om en verdig avslutning, man skal også ha ren samvittighet overfor seg selv, og dette innebærer å slutte å tilby vennlighet til de som ikke vil ha den, ikke verdsetter den eller ser den som et tegn på svakhet og en invitasjon til mishandling. Ofre for psykopater er ofte givende og milde mennesker, og det å avslutte sin vennlige opptreden overfor individer som ikke ivaretar den kan være en utfordring, men også en leksjon i grensesetting.

Jeg fikk nylig en ny kollega. Vedkommende var ung, hadde flyttet langt for å jobbe på min arbeidsplass og hadde tilsynelatende ingen venner eller bekjente her i byen. Jeg tok umiddelbart vedkommende “under mine vinger”. Vi gikk på kino og brukte min bil til å dra på sightseeing og dessuten til å gjøre innkjøp da vedkommende selv ikke hadde bil, og det derfor var begrenset hvor mye varer han/hun kunne frakte på egenhånd. Jeg kjøpte en is til vedkommende som en “velkommen til byen” gest. Jeg gjorde ingen store handlinger, ingen grep som satte min egen sikkerhet, min økonomi eller mitt eget velvære i fare. Likevel ligger det i vennlighet et ønske om å rekke ut en hånd, om å ivareta den andre og et håp om at gesten blir respektert, håndtert som en gave av mottakeren og også gjengjeldt. Det er den moderne versjonen av å røyke en fredspipe sammen. 

Neste vakt jeg hadde sammen med min nye kollega, så merket jeg at vedkommende hadde inntatt en arrogant og bedrevitende holdning til meg. Jeg observerte adferden i noen timer inntil jeg var sikker og det ikke lenger var rom for tvil. Denne personen hadde villig mottatt min omfavnende imøtekommenhet, men hadde ingen planer om å opptre respektfullt overfor meg. Min vennlighet mot min nye kollega stoppet der og da. 

Hvorfor avsluttet jeg min vennlige holdning overfor min nye kollega? Var jeg blitt fornærmet? Er jeg oversensitiv? Nei. Dette er ord våre psykopater typisk fortalte oss, og som vi skal slutte å tro på. Våre egne oppfattelser av andre er til å stole på. Hadde dette skjedd før mitt møte med psykopaten, så hadde jeg antakelig fortsatt med min vennlige adferd overfor min nye kollega, til tross for en kjølig mottakelse. Men en av mange ting psykopaten har lært oss, er at vennlighet mot mennesker som aldri vil verdsette den, er bortkastet. Ingen skal føle seg berettiget til å motta våre gaver, og likevel devaluere oss.

Vi hører av og til morsomme historier a la typen “jeg smilte og hilste på vedkommende daglig. Jeg fikk aldri noen respons, utover et tomt blikk. Plutselig, etter 20 år, så svarte vedkommende “hallo”. Jeg forstod at jeg endelig hadde nådd inn til ham/henne, og at min innsats i 20 år hadde gitt uttelling”. Slike historier skal inspirere oss til å “ikke gi opp”. Til ikke å slutte med å strekke ut en hånd. Men min holdning til slike historier post-psykopaten? Svada. Det er absurd å holde på slik. Livet er for kort til å hilse på noen i 20 år før man får noen respons, og mennesker som forteller slike historier lever i en boble. Forsåvidt den samme boblen som jeg selv levde i. Men i dag slutter jeg å smile til mennesker som ikke gjengjelder mine smil. Jeg har sluttet å belønne disrespekt.

For hva gjør du egentlig når du bruker tanker, tid og penger på personer som fortsetter å devaluere deg? Du oppmuntrer og bidrar til din egen mishandling.

Slutt å finansiere mishandlingen av deg selv.

Hvis du lurer på hvordan dine siste vennlige ord ble mottatt av psykopaten, så sier hans/hennes respons (eller mangel på respons) alt du trenger å vite. Hvis vedkommende ikke verdsetter din vennlighet, så er vedkommende heller ikke verd din omtanke eller ditt såre savn.

Men betyr det at psykopaten har glemt deg sekundet du går? Opplever han/hun ingenting i kjølvannet av deres brudd? Gjør din exit intet inntrykk på dem? Dette skal vi snakke om i del 2.

Jeg vil fortelle en historie fra en dag med “min” psykopat. 

Denne dagen skulle vi utføre en aktivitet, en utflukt. Utflukten var psykopatens forslag (som alt annet vi gjorde). Siden det var nydelig høstvær, så skulle vi sykle ut til et kjent turterreng, og gå en tur som ville føre oss opp på en høyde – et fantastisk utsiktspunkt – og der skulle vi nyte medbrakt mat og drikke. Bare vandringen alene var omtrent åtte kilometer så jeg skjønte at dette ville ta noen timer. Noen timer alene i psykopatens selskap, jeg gledet meg enormt til dette samværet. På dette tidspunktet hadde vi kjent hverandre i fjorten dager, men vært sammen hver eneste dag i dette tidsrommet, og jeg hadde allerede vendt meg til at psykopaten alltid var ved min side. Dog slo det meg at jeg visste veldig lite om ham.

Det var på returen, etter flere timer på vandring, da vi nærmet oss utgangspunktet hvor syklene våre sto, at vi fant en benk hvor vi besluttet oss for å sitte ned og hvile. Vi satt der i taushet, og speidet utover i samme retning. Benken var smal så vi satt forholdsvis tett. Jeg fisket i ryggsekken etter de siste bollene, tok en selv og tilbød psykopaten en. Han betakket.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Det var i denne stund, da vi satt der ved siden av hverandre, at alt plutselig føltes så ekte, riktig og naturlig. Jeg kjente meg så overveldende nær denne mannen som hadde fulgt alle mine skritt i to uker. Jeg visste knapt hvem han var, men jeg merket et vell av gode følelser for ham flomme innover meg. Vi var sammen. Det var bare oss to, mot resten av verden. Jeg merket en opplevelse av enorm indre fred. Jeg var skråsikker på at nå var øyeblikket kommet – som jeg hadde ventet på i mange år. Dette var mannen jeg skulle tilbringe lang tid sammen med, muligens resten av livet, og at alle hindringer som heretter skulle dukke opp kunne overvinnes, så lenge vi var sammen. Jeg var heldig. Jeg var lykkelig. Jeg var ikke ensom lenger. Jeg opplevde nærhet til et annet menneske, ikke bare fordi vi satt så tett. Det var emosjonell nærhet jeg opplevde. Psykene våre hadde på en måte smeltet sammen.

Jeg visste ikke hva som foregikk i hans hode mens jeg satt og opplevde alt dette. Jeg visste bare at der og da var det kun oss to. Dette var vårt øyeblikk, og jeg følte takknemlighet over at han viet så mye av sin tid til meg alene. Det fikk meg til å føle meg spesiell og verdsatt. Jeg undret om han nøt stunden like mye som jeg gjorde. Solen skinte på oss. Utsynet mot fjellet var fantastisk. Jeg skulle ønske vi kunne sitte der lenger, men det hadde vi ikke tid til. Vi måtte rekke butikken innen stengetid. Vi skulle handle inn til middag den kvelden. Middagen skulle vi både lage og innta sammen, bare oss to. Det var altså flere gode ting i vente.

Var jeg blitt forelsket som en tenåring? Egentlig ikke. Det var tilknytning på voksent vis jeg opplevde. Det var ikke følelsen av eufori, men av indre ro og trygghet med et annet menneske. Jeg kan den dag i dag hente frem følelsen og føle den påny. Den var sterk og fantastisk.  

Men i dag, noen år etter denne hendelsen, så vet jeg også at den var basert på min virkelighet, og min virkelighet alene. Hans virkelighet? Jeg antar den så noenlunde slik ut; Hmm… jeg kjeder meg, hvor lenge må vi sitte her? NN er egentlig ganske kjedelig, hvorfor sier han/hun ikke noe? Det var egentlig en kjedelig tur, kjedelig selskap. Men det fikk tiden til å gå. Han/hun er så medgjørlig at jeg nesten må le, han/hun går jo med på alt jeg foreslår! For en dott. Antakelig begynner han/hun å bli forelsket i meg. Jeg må benytte meg av det, finne på sprell, se hvor høyt han/hun er villig til å hoppe for meg. Egentlig er det patetisk hvor snill han/hun er, eier ikke ryggrad, en slik person fortjener å bli lurt, narret, lekt med. Hmm… hva har jeg lyst på til middag i kveld? Uansett hva, så må jeg sørge for at det blir noe jeg vil ha. Jeg vil ikke at NN skal tro at han/hun bestemmer noe. Jeg er ettergivende med små ting, for å gi inntrykk av at vi spiller på lag, men jeg gir ikke etter når det gjelder middag. Jeg spiser bare ting jeg liker. Jeg vedder på at jeg kan få NN til å betale for alt også!

Disse tankene var usynlige for meg, men flere av hans handlinger var synlige. Dagen var virkelig ikke så fantastisk som jeg lenge husket den. For i min gode tro og velvillighet så hadde jeg ignorert mange røde flagg. Tegn og signaler som tydelig viste at psykopaten innerst inne ikke hadde tanke for andre enn seg selv. Jeg ignorerte dem fordi jeg ikke visste hva de betød. Her er noen av de jeg fortsatt husker;

– Jeg er høyere enn psykopaten. Likevel valgte han den sykkelen med mest komfortabel sykkelhøyde til seg selv. Det medførte at syklingen ble betraktelig tyngre for meg, da jeg satt veldig lavt.

– Selv om psykopaten er muskuløs og bedre trent enn meg, så lot han meg bære ryggsekken med alle våre felles ting hele turen. Han tilbød seg aldri å avlaste meg.

– Jeg hadde kjøpt boller, og han hadde kjøpt smågodt. Da jeg tilbød ham en bolle, så svarte han “ok, jeg tar en bolle av deg, så tar du litt smågodt av meg”. Jeg avfeide kommentaren som småsøt, som noe et barn ville sagt, og trodde ikke han egentlig mente at det skulle fordeles så nøyaktig. I virkeligheten mente han faktisk det. I hans sinn skulle ikke han gi meg mer enn jeg hadde gitt ham. Han hadde ingen idè om sjenerøsitet mot mennesker som støttet ham. 

– Mesteparten av turen foregikk i taushet. Egentlig hadde vi svært lite å snakke om. Psykopaten ga veldig lite av seg selv, og jeg veiet mine ord. Jeg hadde allerede etter fjorten dager begynt å gå på eggeskall. 

– En av tingene jeg faktisk fortalte psykopaten om, var min bror som døde for mange år siden da vi begge var ungdommer. Dette viste psykopaten ingen interesse for.

– Psykopaten tok flere bilder på turen som han senere samme dag la ut på sosiale medier. Ingen av bildene inkluderte meg. Jeg ble ikke referert til og på de sosiale mediene ga han inntrykk av å ha vært på tur alene.

Var det egentlig slik at jeg ikke ville se disse tegnene som brølte meg i øret allerede den gang? Nei, det var ikke slik. Jeg så dem, men valgte å la tvilen komme psykopaten til gode. Vi har alle vært der, og må tilgi oss selv for ikke å legge tilstrekkelig vekt på oppførsel som vi overhodet ikke hadde forutsetning til å forstå.

Men vi må forstå at tegnene vi ser ikke er tilfeldigheter eller bagateller. Når vi observerer gjentakende egoistiske handlinger av sorten jeg lister over her, attpåtil flere på samme dag, så er det ikke lenger snakk om ren uomtenksomhet fra vedkommendes side, eller at han/hun har en dårlig dag. Det er derimot viktige avsløringer av et forstyrret sinn. Psykopatens selvtjenende handlinger blir kanskje formildet av et sjarmerende ytre eller en flatterende opptreden. Men se forbi dette og la handlingene tale for seg selv, de forteller nemlig så mye og de er der hele tiden. Når vi velger å ignorere eller minimere disse nokså tydelige signalene, så gjør vi fem høns til ei fjær. Selv en normal men egoistisk person vet at man må gi for å få. At samspill med andre er en kløktig dans hvor begge veksler på å føre. Psykopaten forstår ikke det. Psykopaten føler seg berettiget til å ta uten å gi tilbake.  

Noe jeg kan påberope meg skyld i, var en intens tro på at ting var slik jeg ønsket de skulle være. Jeg tilpasset, formet, ekskluderte og inkluderte til alt ble en “virkelighet” som passet meg. Men hvorfor skulle jeg ikke tro at hans intensjoner var gode? Det var jo psykopaten som var pågående og ønsket et slikt intenst samvær hele tiden.

Historien handler om hvordan vi som ofre trår så feil i oppfattelsen av andre mennesker generelt, og psykopaten spesielt. Vi trår feil når vi antar at andre mennesker tenker som oss. Vi projiserer automatisk vår egen tankegang, samvittighet og moral over på menneskene vi møter, uten i det hele tatt å spørre oss det viktige spørsmålet “er denne personen egentlig slik jeg tror?”. Historien handler også om hvordan normale mennesker knytter dypere bånd med andre, og hvordan psykopaten ikke gjør det.

Problemet er at psykopaten installerer i oss en virkelighet som har til hensikt å føre oss på ville veier. Psykopaten vil ha oss til å tro at de befinner seg i den samme virkeligheten som oss. De får oss til å tro at vi trygt kan elske dem. Det blir edderkoppen som forteller flua “bare kom nærmere”. Og vi lystrer.

Men samværet hans hadde en agenda. Hans virkelighet var så fjern fra min som den kunne bli. Jeg hadde ingen anelse og satt godt i musefella – der på benken. Og her ligger historiens moral. To mennesker sitter sammen på en benk. De sitter tett, og speider i samme retning utover landskapet. I taushet tilbyr den ene den andre en bolle. Den andre takker nei. 

Fra utsiden ligner det et fantastisk vennskap med gjensidig lojalitet og omtanke. Men de to befinner seg ikke i den samme virkeligheten. Den ene har et ønske om et dypere bånd. Den andre ikke. De er ikke venner. De er fiender.

Jeg fikk en PM fra en kvinne som hadde et ønske om et spesifikt tema i en tekst. Jeg vil sitere et utdrag fra meldingen; “Jeg kjenner fortsatt etter flere år at det dukker opp en enorm sorg over meg selv, den usle og uverdige behandlingen jeg fikk av psykopaten som arter seg som traumer i kroppen. Denne prosessen kommer og går. Det starter gjerne med at jeg kjenner meg forferdelig sårbar og skjør. Jeg blir tung i kroppen og klarer knapt å bære meg selv. Da er sofaen en kjær venn. I denne prosessen kommer også gråteanfall, det er som alle sluser åpner seg. Gråten når meg langt og dypt inn i sjelen, ja helt til bunnen inne i meg. Når alle tårene er grått, kjenner jeg meg forferdelig skjør. Det er som om jeg må pakke meg selv inn i bomull.”

Jeg synes dette er en meget fin beskrivelse av hvordan ikke bare denne kvinnen, men mange har det – i lang tid etter bruddet med psykopaten. NK er innført for lenge siden, psykopaten er sågar blitt et fjernt og diffust minne, likevel blir man overveldet og overmannet av denne opplevelsen av sorg og motløshet, som aldri skjedde før psykopaten. Hva er det egentlig som skjer?

Siden denne meldingen dumpet ned i min innboks, så har jeg spekulert over dette spørsmålet. Jeg husker at jeg selv to år etter jeg sist så psykopaten, fortsatt kunne gråte over hele seansen. To år er lang tid, likevel kan sørgmodigheten ha et grep om vår sinnstilstand og vårt humør i mye lenger tid enn det. 

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Livet har gått videre. Hverdagen er tilbake for lengst. Vi murer oss ikke lenger inne, og har gjenopptatt våre sosiale liv. Psykopatens makt over oss er blitt merkbart både løsere og mer håndterlig. Likevel klarer vi ikke å gi helt slipp. 

Her er tingen vi må klappe oss selv på skulderen for; jeg er overbevist om at mange mennesker tok sitt eget liv i fortvilelsen over psykopatens maktspill. I tillegg til at det er den verst tenkelige utgang, så er det også psykopatens våte drøm. At han/hun kan bety så mye for noen at de er villige til å dø for ham/henne, er den ultimate narsissistiske forsyning. Derfor skal vi si til oss selv at alt vi gjør for å komme oss videre, som ikke innebærer selvmord, er en seier. Det betyr at selv om vi føler oss tynget og ubrukelige enkelte dager, så har vi vunnet både over psykopaten og over vår egen undergang. Psykopaten klarte ikke å knuse oss. Vi er fortsatt på denne kloden. Vi fungerer – til og med uten kontakt med psykopaten. Jeg tror ikke ofre er klar over hvor stolte de kan være av denne bragden, den er enorm. Derfor skal vi ikke ha dårlig samvittighet eller føle oss verdiløse bare fordi vi fortsatt har enkelte tunge dager hvor tiltaksløshet og sorg overmanner oss, selv om det har gått flere år siden bruddet. Tenk på at vi fortsatt er her, mange er ikke så heldige. 

Jeg tror sinnet er der i lang tid, selv om det etter noen år forandrer karakter og oppleves som sorg. Som kvinnen skrev i sin melding til meg “den usle og uverdige behandlingen jeg fikk av psykopaten, som arter seg som traumer i kroppen”. Man har så inderlig lyst til å gjenopprette den tapte verdigheten. Til å ta igjen for den uverdige behandlingen. Når den initiale hevnlysten har lagt seg, så tror jeg aksepten av at man aldri vil få noen gjenoppreisning oppleves og føles som sorg. Men det er slik det må bli. Når vi endelig har akseptert at vi aldri får noen ektefølt anger av psykopaten så svinner hevnlysten, men vi må leve videre med sorgen over uretten. 

I begynnelsen er det en daglig kamp å kjempe med bitterheten. Senere blir det en “av og til” kamp. Det hjelper ikke å ta en engangsavgjørelse om at “psykopaten ikke skal få lov til å ødelegge mer i mitt liv”. Neste dag står vi opp, like sorgtunge. Vår fasthet og besluttsomhet fra dagen før er forsvunnet som dugg for solen.  Avgjørelsen må derfor tas hver dag. Fornedrelsen går ikke over på et blunk, fra den ene dagen til den andre. Det er en prosess. Etterhvert er man sorgtung bare hver tredje dag, så bare en dag i uka. Man merker at man klarer å fokusere på andre ting enn psykopaten i stadig lengre perioder. Men om det noengang går helt bort? Neppe. Det er to ting man må akseptere for i det hele tatt å kunne fungere. 1) Psykopaten er en psykopat, han/hun vil aldri bli noe annet. 2) sorgen kommer til å være en følgesvenn resten av livet.

Det magiske ordet er altså aksept.

Det fine med aksept er at det krever ingen tilgivelse. Du trenger ikke å tilgi psykopaten for å gå videre. Du trenger heller ikke at han/hun ber om tilgivelse. Når du aksepterer, så spiller det ingen rolle hvem som fikk det siste ordet, hvem som forlot relasjonen først, eller om du fikk utført “drømmehevnen”. Aksept betyr at du forstår at du ikke kan forandre på noe. Etterhvert betyr det også at du ikke vil forandre på noe. 

Det har derfor liten hensikt å anstrenge seg for å bli ferdig med psykopaten. Vi må tolerere at han/hun innimellom sitter på skulderen vår. Av og til er han/hun psykopaten som devaluerer oss, som hvisker oss i øret hvor verdiløse vi er. Av og til er han/hun personen vi elsket dypere enn noe annet menneske vi før eller siden har møtt. Å forsøke å riste psykopaten av skulderen vil bare gjøre vondt verre. Vi vil da bli dobbelt så fortvilet og håpløse når han/hun plutselig sitter der igjen. 

Vi kan nesten høre den hånlige latteren, der miniatyrversjonen av psykopaten sitter og dingler med føttene. Mitt råd? La psykopaten sitte der. La den lille minipsykopaten på skulderen hviske til han/hun blir blå. Ikke bruk mer energi på å riste ham/henne av. La heller budskapet gå inn det ene øret, og ut det andre.

Hvor mye energi bør vi bruke på å forstå og bekjempe sorgen? Sorgen er sammensatt. Det er angst involvert. Det er sinne involvert. Det er skam involvert. Det er traumebånd/psykopatisk bånd involvert. Men til syvende og sist, hva hjelper det oss å vite alt dette? Oppsøk profesjonell hjelp hvis det lindrer og du trenger bistand for å sortere i alle følelsene. Men ikke tro at å ha omfattende kunnskap om hva som skjer med deg kommer til å fjerne sorgen med et pennestrøk. Det er derfor en individuell vurderingssak hvor mye tid man skal bruke på å tilegne seg kunnskap og informasjon om emnet. Før eller siden må man kikke opp fra denne bloggen, fra bøker, fra nettforum og ta fatt på hverdagen igjen. Aksepter at du ikke forstår alt. Du har likevel forstått mer enn de fleste. Du har avslørt psykopaten. 

La derfor sorgen bli en følgesvenn. De tyngste dagene kan vi “pakke oss selv inn i bomull” som kvinnen i meldingen beskriver. Bruk disse dagene som en unnskyldning til å verne deg selv og skjemme deg bort. Hold deg inne. Kjøp noe ekstra godt i butikken. Hent favoritteppet og finn en god bok. Tenn et lys, lag en kopp te. Aktiviser deg fysisk hvis det er hva som beroliger deg. Kanskje er du mann? Skru på bilen. Spill fotball. Det spiller ingen rolle hva du gjør, så lenge det får deg til å slappe av og du unngår krav den dagen. Frisørtimen du bare MÅ til? Vennen du har lovet å hjelpe med å male stua? Nei. Du MÅ faktisk ingenting. Ring og kanseller. Skal du egentlig på jobb? Gå på jobb hvis du kan. I mange tilfeller vil du ha godt av det. Men klarer du knapt å bære deg selv? Ring deg syk. Få en legeerklæring hvis det er nødvendig. På slike skjøre dager fungerer du ikke på jobb uansett, og du kan faktisk ta skade av å presse deg selv. Du er ikke lat eller ubrukelig, du er traumatisert. Poenget er at du etterhvert må bli kjent med deg selv såpass godt at du vet hvilke dager du KAN og BØR fungere, og hvilke dager det ikke engang er noen vits i å forsøke. 

Huskeregler for når det har gått en stund, men du enkelte dager likevel kollapser;

1) Det er ingenting i veien med deg, dette er normalt.

2) Du lever og fungerer fint de fleste dager. Dette er en seier.

3) Oppretthold streng NK. NK må vare livet ut. Å kontakte psykopaten – selv etter noen år – vil ikke lindre noe som helst men tvert imot gjøre skade.

Mange av oss la merke til hvordan psykopaten alltid holdt seg i aktivitet. Alltid var det noe som måtte gjøres, han/hun syntes alltid å være “på farta”. Ingen tomstunder ble tillatt. Psykopaten kan jobbe daglig og lange vakter, og når han/hun er ferdig på jobben så finnes de ikke slitne eller rolige. De må fylle det som er igjen av dagen med sosiale aktiviteter, trening eller pusling med prosjekter. Energien de mobiliserer synes utømmelig. Hvor får de den fra?

Som vi har snakket om andre steder i bloggen, så mangler psykopaten et indre liv. Der andre har et rikt indre liv fylt med fantasi og refleksjon, så er psykopatens indre liv en ørken. Mennesker med rike indre liv tåler også lange perioder alene, de er rett og slett aktivisert av tanker og følelser. Psykopaten får ingen stimuli av sitt ikke-eksisterende indre. Å sitte i ro er drepende kjedelig. Hvis psykopaten i tillegg er alene og uten noen å speile seg i så oppleves roen som tortur. Det må derfor hele tiden skje noe utenfor kroppen. Ofte er det ikke tilstrekkelig for psykopaten å pusle, det gir intet kick og mange psykopater deltar derfor i aktiviteter som grenser til det farlige og/eller kriminelle.

“Psychopaths have an ongoing and excessive need for excitement – they long to live in the fast lane or “on the edge”, where the action is. In many cases the action involves breaking the rules.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)

Annonsørinnhold

Stort skosalg: Ecco, Puma, Polo, Tamaris +++ 30-50%

Selv om mange psykopater ikke har et kriminelt rulleblad, så tøyer de grensene til det ytterste. For eksempel husker mange ofre at psykopaten var en skjødesløs sjåfør, som ofte ignorerte fartsgrenser og trafikk regler. Andre opplevde at psykopaten elsket risikosport eller at normal sex ikke var nok til å tilfredsstille ham/henne – sexen måtte derfor ha et element av voldsomhet i seg.

Mennesker som har hatt en relasjon til psykopater kan fortelle at selv om vedkommende hele tiden var i aktivitet, så ble “ingenting gjort”. Skadede ting som psykopaten syntes å pusle med, ble aldri reparert. Huset ble aldri malt, selv om psykopaten brukte masse tid til å forberede arbeidet – som å kjøpe riktig maling og tilrettelegge området utenfor huset. Psykopaten var altså ikke nødvendigvis effektiv, selv om vedkommende tilsynelatende var opptatt hele tiden.

Psykopaten har ikke den nødvendige roen i seg til å kunne nyte øyeblikk. Psykopaten kan ikke nyte maten han/hun spiser, nyte samværet med venner og familie eller klare å leve seg inn i en film som ikke er actionfylt, selv om psykopaten bruker mye tid på å planlegge disse aktivitetene, og også synes å skru opp forventningene hos partneren. Når aktiviteten så skal gjennomføres så opplever den andre det som et antiklimaks, for psykopaten syntes ikke å være “til stede”. Psykopatens tanker var åpenbart et annet sted, og han/hun var for eksempel hele tiden opptatt av mobiltelefonen sin istedetfor aktiviteten og samværet. 

En annen ting psykopaten gjør for å døyve sin rastløshet og lindre tomhetsfølelsen, er å plotte. Kjedsomheten må fylles med å skape intriger og drama. Ingenting får psykopaten til å hoppe og klappe i hendene av glede mer enn å gjøre andre mennesker til deres marionetter. Å bedra de som står psykopaten nærmest er den ultimate underholdning for ham/henne. Dette krever både evne og ønske om å utrette ondskap. Det tar tid å plotte og kalkulere, men psykopaten har brukt hele sitt liv på dette og har derfor god trening. Offeret derimot, har ingen anelse. Psykopaten er derfor avhengig av å hyppig skifte ut ofre, innen ofrene aner uråd. Psykopaten forsvinner da ut av offerets liv med en hånlig latter, vel vitende om det mellommenneskelige kaoset han/hun har forårsaket og etterlatt seg. 

Det er her psykopaten virkelig avslører seg som psykopat. Å ha et fattig indre liv, kjede seg og trenge stimuli, er ikke uvanlig i seg selv. Det er hvordan man velger å fylle dette tomrommet, som skiller psykopaten fra normale mennesker. Normale mennesker vil fylle tomrommet med givende sosiale aktiviteter, eller risikable aktiviteter som bare utsetter dem selv for fare. Psykopaten derimot vil også utsette andre for fare og ofte med hensikt. Psykopaten vil aldri lindre kjedsomheten med å glede andre, knytte seg tettere til venner eller utføre veldedighet. Det er utelukkende nedverdigende manipuleringer som stimulerer psykopaten – å se andre danse etter hans/hennes pipe, skremme dem, skuffe dem og til slutt forlate dem. Psykopaten lever dog ikke lenge på sine mishandlinger. Skadefryden og gleden er kortvarig, og han/hun må snart repetere det samme mønsteret – enten med samme offeret, eller med et nytt.

“In “The mask of sanity” (p. 208) Hervey Cleckley describes a psychopathic psychiatrist who never broke the law to any significant extent, but who was unable to tolerate the self-containment required by professional life and went on periodic binges. During these weekend outbursts he would shatter his image as a professional care giver by degrading, insulting, and even pshysically threatening any woman who found herself in his company.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)

Jeg har tidligere nevnt Hervey Cleckley som allerede i 1941 publiserte “The mask of sanity” som Hare refererer til i sin bok. Cleckley var en stor inspirator for Hare og på sett og vis stammer de 20 punktene i Hares sjekkliste indirekte fra Cleckley. 

I sitatet over leser vi om en psykopatisk psykiater (!) som innimellom måtte la masken falle ved å devaluere kvinner. Han var, som mange psykopater, dyktig og profesjonell i sin jobb. Sitatet er et godt eksempel på hvor anstrengende det er for psykopaten å beholde normalitetsmasken på i lang tid. Med jevne mellomrom må masken av og ondskapen ut. Dette er noe spesielt overgangsobjekter får oppleve. Mellom to langtidsobjekter (hvor psykopaten må beholde masken på ekstra lenge) så lar han/hun sin gift få utløp på en midlertidig partner som psykopaten innynder seg hos kun for dette formålet. Et overgangsobjekt kan være en del av psykopatens liv i flere måneder, men det er den samme mekanismen bak, som styrte psykiateren i sitatet når han fanget tilfeldige ofre for å mishandle dem kun for en helg.

Vi skal som alltid avslutte teksten med en øvelse. Du skal tenke etter eksempler på hva som fikk din partner/venn/slektning til å avsløre dette punktet i Hares sjekkliste. Hvordan viste han/hun sin mangel på stimuli, og hvordan opplevde du hans/hennes opptreden? Skriv gjerne dine tanker ned på papir, eller bruk kommentarfeltet under teksten. Dine skriftlige erindringer kan du bruke til å bekjempe kognitiv dissonans eller når du trenger en bekreftelse på din partners forstyrrelse. Hvis du ikke orker å skrive så tenk ihvertfall gjennom episoder du tror relaterer til dette punktet. Jeg starter;

– Psykopaten avslørte sin kjedsomhet og trang til stimuli når vedkommende beslagla hvert eneste friminutt jeg hadde. Jeg trodde det var fordi han/hun dyrket meg. Men jeg fylte bare et tomrom i hans/hennes forstyrrelse og planen var aldri å forberede oss på en framtid sammen.  

– Selv om vi var sammen stort sett hele tiden, så hadde psykopaten aldri ro til å nyte vårt samvær. En gang vi skulle spise middag sammen, så var den planlagt en uke i forveien. Tre retter ble diskutert og bestemt, og psykopaten syntes å legge sin sjel i denne kvelden. Selv fikk jeg forventninger om en nærmest romantisk kveld, og gledet meg stort. Da kvelden kom så ble maten disket opp i hui og hast, og fortært av psykopaten på 20 minutter. Deretter tilbrakte vedkommende resten av kvelden med sin mobiltelefon. Det var et voldsomt antiklimaks for meg. Dette forteller meg at psykopaten, drevet av sin jakt på stimuli, alltid jager videre til neste aktivitet, for ingenting kan stimulere ham/henne lenge. Antakelig lå det også et ønske om å skuffe meg bak opptredenen.

Lykke til med refleksjonsøvelsen 🙂

Krigsveteranen hørte smellene og kastet seg under spisebordet. Han gjorde tegn til at kona skulle gjøre det samme, men hun bare stod der og kikket på ham med triste øyne. Forstod hun ikke at de begge var i fare? Selv var han livredd, på vegne av både seg selv og kona. Han satt under bordet og skalv mens han vurderte om han skulle forlate sitt trygge le for å trekke kona i skjul. Men hun forholdt seg rolig, bøyde seg ned og sa stille “Henrik, det er ikke bomber. Det er fyrverkeri. Det er nyttårsaften i kveld, husker du ikke?”.

Når en retraumatisering finner sted, så betyr det at noe eller noen trigger det opprinnelige traumet. Man må altså først være traumatisert av et primærtraume. Det kan være for eksempel vold, incest, voldtekt, mobbing eller krigshandlinger. Et traume kan være både fysisk og psykisk. På wikipedia.no så defineres et psykisk traume slik; “Et psykisk traume er reaksjonen(e) på en traumatisk hendelse som ødelegger fundamentale skjema om en selv og verden. Hvis reaksjonene er alvorlige så kan de tilfredsstille kravene til posttraumatisk stresslidelse. Et psykisk traume er en naturlig reaksjon på en unaturlig situasjon.”

Det opprinnelige traumet vil i vårt tilfelle handle om vår relasjon med psykopaten, og kanskje især bruddet. Vår erkjennelse av å ha hatt en intim relasjon med en meget alvorlig forstyrret person forandret vårt verdenssyn – det som definisjonen benevner “å ødelegge fundamentale skjema om en selv og verden”. Traumet medfører at vi må revurdere vårt syn på oss selv og andre, og dette kan være en belastning hvis vi allerede har levd et langt liv med et helt annet verdenssyn. Mange utvikler posttraumatisk stresslidelse etter møtet med psykopaten. Posttraumatisk stresslidelse er kjennetegnet av blant annet smertefulle minner om psykopaten, såkalte “flashbacks”, urolig søvn ledsaget av slitsomme drømmer, humørsvingninger, skvettenhet og hyperårvåkenhet (www.wikipedia.no). Mange av dere lesere vil kjenne dere igjen i disse symptomene. De får oss til å føle oss fremmede for oss selv og i mange tilfeller gale. Å reagere som krigsveteranen som gjemmer seg under spisebordet på nyttårsaften er ikke akkurat bekreftende for vår foretrukne oppfattelse av oss selv som sindige og jordnære. Derfor er den siste delen av definisjonen på et psykisk traume kanskje den viktigste. Den fremhevede delen forteller oss at vår reaksjon tross alt er naturlig. Det er psykopaten og hans/hennes herjing med oss som er unaturlig. 

Hva vil det bety å retraumatiseres? Vi retraumatiseres når vi utsettes for situasjoner som minner oss sterkt om det opprinnelige traumet. Situasjonene må være av en slik karakter at de trigger og igangsetter de samme reaksjonene som vi opplevde den gang vi fortsatt var utsatt for primærtraumet (vår tid med psykopaten). Når denne kjedereaksjonen først er startet, så vil det være vanskelig å beherske oss. Vi vil miste evnen til rasjonell og logisk tenkning. Dette er fordi kroppen vil beskytte oss. Kroppen husker hva vi ble utsatt for, og overstyrer vår rasjonelle oppfattelse av situasjonen. Det er dette som får krigsveteranen til å kaste seg under spisebordet, selv om han vet at smellene han hører er fyrverkeri.

I vårt tilfelle så vil det først og fremst være personer og ikke situasjoner som trigger en retraumatisering. Oppførsel hos andre som minner oss om psykopatens karakter vil gi oss umiddelbart ubehag og ved eskalering et ønske om å flykte fra denne personen. Vi vil oppleve økt adrenalinutskillelse som i sin tur forbereder oss på “fight or flight”. Vi vil merke at vi plutselig ikke kan fortsette en normal samtale med denne personen. Vi glemmer å fokusere på samtalen, og leter istedet etter en fluktvei. Vi blir varme i ansiktet og svette i hånden. Ikke bare fremmede mennesker men også gamle venner og familiemedlemmer kan utløse en slik retraumatisering. 

Jeg vil illustrere en retraumatisering med en egenopplevd hendelse som skjedde for ikke så lenge siden. Retraumatisering kan nemlig skje lenge etter det opprinnelige traumet (relasjonen med psykopaten). Som sagt – kroppen vår og nervesystemet vårt husker – og vil antakelig gjøre det resten av livet.

Jeg har en venn som jeg har kjent i over ett år.  Etter å ha kjent hverandre en stund så gikk vennskapet vårt over i en høyere fase, og vi bestemte oss for å dra på hyttetur, bare oss to. En fin hytte ble reservert og betalt. Jeg gledet meg. Jeg likte denne vennen. Jeg oppfattet vedkommende som en mild og vennlig person, og det ga meg trygghet. Mellommenneskelig trygghet har alltid vært viktig for meg, og spesielt etter psykopaten. 

Da det var under en uke til avreise så satt jeg og denne vennen og diskuterte praktiske gjøremål rundt turen. Avreisetidspunkt, hvor vi skulle handle inn fødevarer og hvem som skulle kjøre den lange veien ble diskutert. I utgangspunktet lystbetonte emner som jeg gledelig diskuterte, men denne dagen følte jeg at jeg satt på kanten av stolen i ubehag, og egentlig visste jeg hvorfor. Min venn hadde plutselig fått hva jeg opplevde som et foraktfullt blikk og en arrogant måte å snakke på – trekk jeg godt husket og kjente igjen fra psykopaten. Vedkommende uttalte plutselig “de dekkene du kjører rundt med i bagasjerommet på bilen, de skal ut”. Jeg kjente jeg begynte å grøsse, ga denne personen som jeg oppfattet som så trygg og varm meg plutselig en kommando? Jeg oppfattet hele oppførselen til min venn som et plutselig personlighetsskifte, akkurat slik psykopaten ofte opptrådte og plutselig ble jeg katapultert tilbake til en sinnstilstand jeg kjente så altfor godt igjen fra noen år tilbake, den gang jeg gikk på eggeskall for psykopaten. Hjertet mitt slo raskere. Jeg klarte ikke lenger å fokusere på ordene som ble sagt men forsvant fullstendig inn i meg selv og ønsket å flykte fra det lille rommet hvor jeg satt alene med vennen.

Retraumatiseringen hadde begynt.  

Den natten fikk jeg ikke sove. Jeg merket at jeg ikke lenger gledet meg til hytteturen. Tvert imot, jeg gruet meg til den. Selv om jeg hadde en anelse om hva som pågikk med meg og visste at jeg antakelig ikke tenkte rasjonelt, så merket jeg at paranoiaen økte utover natten. Den milde og gode vennen var plutselig blitt en trussel, en person jeg ikke lenger kjente og som jeg var redd for. Jeg ble overbevist om at vedkommende ikke lenger var til å stole på. Alt jeg hadde sett det året vi hadde kjent hverandre var muligens falskt og en maske vedkommende bar. Masken ville antakelig falle på hytteturen. Jeg husker jeg tenkte at uansett hva som skjedde så måtte jeg ikke finne på å drikke alkohol på hytten. Jeg måtte holde meg klartenkt og kjøreklar, i tilfelle jeg måtte flykte fra en venn som kanskje ville meg ille. Jeg svettet og vred meg i sengen.

Til slutt visste jeg at jeg kunne ikke reise på den turen. Jeg fikk ingen indre ro før jeg avlyste hele kalaset, og sendte min venn en sms om dette. Det var nå blitt midt på natten og jeg fikk intet svar umiddelbart, men jeg klarte ihvertfall å falle i søvn av å vite at det likevel ikke ble noen hyttetur. Jeg slappet av. 

Om morgenen fikk jeg selvfølgelig både telefonoppkall og meldinger fra en forbauset venn som ville vite hvorfor jeg trakk meg fra hytteturen. Hvordan skulle jeg forklare den plutselige paranoiaen? Faktisk befant jeg meg fortsatt i den. Jeg hadde sovet men var ennå ikke helt klartenkt. Jeg forklarte at jeg oppfattet vedkommende som falsk og ondskapsfull og det var ihvertfall ikke en jeg ville dra på hyttetur med. Min venn ble opprørt og lei seg av de plutselige beskyldningene. 

Ser dere det absurde i situasjonen? Retraumatiseringen gjorde at jeg mistet all evne til distansering og en fornuftig håndtering av situasjonen. Jeg ble til krigsveteranen som kastet seg under spisebordet på nyttårsaften.

Og her er den største fallgruben med retraumatisering. Kroppen er innstilt på å beskytte oss, men den klarer ikke å vurdere om trusselen er løskrutt eller ekte artilleri. Når vi merker at en retraumatisering er under oppseiling så skal vi unnskylde oss og fjerne oss fra situasjonen. Vi skal skape distanse slik at vi igjen kan tenke mest mulig klart. I mange tilfeller vil retraumatiseringen være utløst av reell fare, altså at vi har støtt på et skadelig menneske. I andre tilfeller risikerer vi å kaste ut babyen med badevannet. Dette er en sjanse vi må ta. Vi vil ikke risikere å undertrykke alvorlige advarsler om nye psykopater igjen. Aldri mer. Hvis vi med sikkerhet vet at vi har reagert på uskyldige mennesker, så får vi forsøke å gjøre bot på skaden. 

Problemet er at mange normale mennesker har enkelte psykopatiske trekk, enten permanent eller i livsfaser. Forskjellen er at psykopaten har mange trekk, hele tiden. Det er derfor vanskelig og kanskje umulig å unngå å bli trigget av normale mennesker, og av mennesker vi allerede kjenner, gamle venner og familiemedlemmer. I enkelte tilfeller beholdt psykopaten masken på i mange år innen den falt. Vi føler oss derfor ikke nødvendigvis trygge på noen, selv om vi har kjent dem lenge.

Derfor er det vanskelig å vite hvem i våre omgivelser som er uskyldig. Vi ønsker ikke å såre uskyldige venner eller fremmede. En mistanke om at vi har skjøvet en kjær og uskyldig person fra oss kan påføre oss skam, ekstrem dårlig samvittighet og forsterke opplevelsen av oss selv som uberegnelige. Vi kan betvile vår dømmekraft. I tvilstilfeller kan det være klokt å huske dette; det er ikke tilfeldig og normal oppførsel som utløser en retraumatisering. Å bli retraumatisert er mer alvorlig og omfattende enn å bli trigget. Retraumatisering skal vi derfor ta på alvor. Arroganse, forakt, plutselige personlighetsskift eller andre trekk som kjennetegnet psykopaten trenger ikke å komme fra en forstyrret person. Det er likevel skadelig og uønsket adferd, som vi mest sannsynlig har gavn av å trekke oss unna. Jeg vet at jeg kan ikke lenger kan ha mennesker i livet mitt som gjør meg utrygg, selv om vedkommende er uskyldig i psykopatisk forstand. Selv om vi må legge inn en feilmargin, så skal vi fortsette å stole på vår intuisjon og magefølelse. Tenk på at den nå er mer finjustert enn noen gang tidligere i livet.

Hvis du opplever noe du mistenker er retraumatisering, så

-Trekk deg unna situasjonen umiddelbart. Skjerm deg fra vedkommende som retraumatiserer deg. 

-Observer hva som skjedde med deg i situasjonen. Hva følte du og hva utløste disse følelsene. Hva ble sagt og hva ble gjort, av deg og den andre. Skriv gjerne dine observasjoner ned.

-Kommuniser minimalt med denne personen inntil du merker at du tenker klarere. Du ønsker ikke å uttale deg forhastet eller stille deg i en posisjon hvor du skylder ham/henne en unnskyldning. Dårlig samvittighet kan medføre at du blir værende i en usunn relasjon. Du vet ennå ikke om vedkommende faktisk er skadelig eller ei. 

-Hvis du opplever at du ikke oppnår indre ro til tross for distanse og tid, eller at vedkommende ikke går deg i møte på en trygg og sunn måte (eller ikke i det hele tatt), så forbered deg på å måtte trekke deg bort fra denne personen permanent.

-Hvis du ofte opplever retraumatisering og det er hemmende for din sosiale omgang eller arbeidsliv, så oppsøk profesjonell hjelp.