Psykopati og kjærlighet

Eller rettere spurt; hvor stor andel er narsissister?

Spørsmålet er vanskelig fordi den nøyaktige andelen er vanskelig å fange dem opp.

Forskere har forsøkt å fastslå prevalensen ut fra visse befolkninger, for eksempel innsatte i fengsel. Men dette blir mest sannsynlig feil, da man kan regne med at andelen narsissister og psykopater er høyere i en slik befolkning enn i samfunnet for øvrig.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Terapeuter har forsøkt å fastslå andelen ut fra samtaler med ofrene/objektene. Men også dette blir feil, da mange objekter har en magnetisk kraft på narsissister og antakelig er omgitt av langt flere narsissister enn andre borgere.

Det finnes borgere som vil hevde at de aldri har møtt en narsissist. Dette er også feil. I så fall har de vært isolerte hele livet. Men noe som er riktig, er at mange aldri har hatt en nær relasjon med en narsissist. De har vært så heldige å vokse opp i sunne familier. Og nettopp fordi de er vokst opp i sunne omgivelser så har de en sterk selvtillit og identitet, noe som virker avskrekkende på narsissister som måtte prøve å innynde seg.

Forskere synes å sprike stort i andelen de oppgir, mye avhengig av hvilke kriterier som ligger til grunn for hva den enkelte forskeren klassifiserer som narsissist. Andelen som oppfyller en ren narsissistisk personlighetsforstyrrelse, er antakelig harmløst lav. Men det er i dag blitt mer vanlig å snakke om “narsissistiske personligheter”, som inkluderer alle som ikke har en klinisk forstyrrelse, men som likevel er såpass infisert av narsissistiske trekk at de vil skade menneskene omkring seg. Og da snakker vi plutselig om langt, langt flere.

I den vedlagte videoen under så hinter Ramani Durvasula (kjent for mange som har lært om narsissisme på youtube som Dr. Ramani) til at så mange som en av seks har en narsissistisk personlighet. Det tilsvarer 16-17 prosent av befolkningen, og det er en svært høy andel. Personlig så har jeg intet problem med å forestille seg det.

Men i det tallet så inkluderer Durvasula også de med milde narsissistiske trekk, så milde at de forvolder liten skade. Hun sirkler inn mer skadelige narsissister til “en av 10-12”, altså omtrent halvparten av det første tallet, eller 8-10 prosent av befolkningen (hun snakker om andelen narsissisme cirka 23 minutter inn i videoen).

Og husk, at i tillegg så kommer psykopatene.

Like relevant som å spørre om andelen narsissister, er det å spørre; er det flere narsissister i dag enn før? Også dette svarer Durvasula på i videoen.

Også her vil jeg tilslutte meg Durvasulas konklusjon. Det er antakelig ikke flere narsissister i dag enn før. Det var rikelig med narsissister også i gamle dager. De blir hyppig omtalt i for eksempel klassisk litteratur, dog ikke som “narsissister”, men man kan gjenkjenne dem. En av de mest kjente narsissistene i klassisk litteratur, diskutabelt den mest kjente, er Scrooge.

Derimot er det trekk i vår moderne og teknologiske verden som forsterker den narsissismen som alltid har vært der, for eksempel sosiale medier, og reality show hvor narsissismen virkelig får utfoldet seg – og også tiltrekker seg seere og fans. Fokuset på børs, aksjehandel, kapitalisme og materielle verdier er også et mekka for narsissister. Også motsatsen til kapitalisme – religion og new age filosofi, tiltrekker seg narsissisme, fordi det handler om å dyrke – ikke materiell velstand – men seg selv (ekstrem selvrealisering). Som Durvasula sier, så fungerer alt dette som en “amplifier” (forsterker) for narsissisme. Så til tross for den omfattende spredningen av kunnskap om narsissisme, så har narsissismen likevel svært gode kår i dagens verden.

Før du ser videoen hvor Durvasula blir intervjuet av skuespilleren Mayim Bialik, kjent fra “Big bang theory”, så ta deg tid til å støtte årets Spleis innen den avsluttes den 3. juli:

Kjære lesere. Det er juni og spleismåned! 

Kjære lesere. Det er juni og spleismåned! 

Annonsørinnhold

Nærmer seg slutten: Januarsalgets beste kupp

Det er etterhvert blitt allment kjent at psykopater og narsissister kjeder seg lett. Det skal hele tiden skje noe, og aldri skjer det nok. Ferien er ikke variert nok. Filmen er ikke skummel nok. Boka er ikke morsom nok. Museet er ikke interessant nok. Fallskjermhoppingen er ikke spennende nok. Du er ikke spennende nok.

Men har du tenkt over hvor kjedelig narsissisten selv er?

Ikke? Kanskje ikke så rart. For narsissisten fyrte opp under vårt følelsesliv som ingen annen. Livet ble en berg- og dalbane. Og det er vel strake motsatsen av å være kjedelig.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Eller?

Problemet er at dette er det eneste interessante ved dem. Den innledende fasen, hvor gnister tennes. Magien de introduserer i livene våre.

Men alle som har vært sammen med en p/n over lengre tid, vet at alt går i stå og blir repetitivt. Narsissisten begynner å gjenta seg selv. De har intet nytt å by på. Relasjonen blir hurtig redusert til enten konflikt eller taushet. Dette får oss til å gruble over denne personen, som har en slik underlig og uforutsigbar adferd. Dette må være dypt vann, tenker vi.

Men der tar vi feil. Vannet er svært, svært grunt. Narsissisten reflekterer ikke og har ingen lidenskap for noe. Ingen hobbyer de brenner for. Ingen emner er de opptatt av, som gjør dem spennende å snakke med. De har noen få historier som er forlokkende første gang du hører dem, men du oppdager snart at det finnes ingen flere historier. Og nettopp derfor reduseres relasjonen til krangel, fordi det er det eneste de har å by deg. Til slutt går de til og med lei av kranglingen, og du bare ignoreres, som om du ikke er der.

Selv i de tilfellene hvor de faktisk har litt innsikt i noe, så får du ikke lov til å spørre inntil. Du får ikke lov til å grave, for det andre oppfatter som engasjerte samtaler, oppfatter narsissisten som kritikk og mistenksomhet. Mot dem. Når du spør og gjerne vil vite mer om hva de har å fortelle, så blir de i stedet avvisende og sinte. Hvorfor spør du så mye? Er det fordi du mistror dem?

Igjen kommer projeksjonen til syne. De tror at andre er som dem; mistroiske og skeptiske. De forstår ikke hvordan genuin interesse for noe eller noen uttrykkes. For de har ikke denne interessen selv. Du er interessert i dem. Men de er ikke interessert i deg.

Og oftest så har de ikke mer å fortelle. Dine spørsmål oppleves derfor som forhør. De vet at du med dine spørsmål til slutt kommer til å avsløre at ballongen er full av luft og ingenting annet. Emnet de later som om de kan så mye om? De har lest et par overflatiske artikler. Det er alt de vet. Og spør du, så blir de svar skyldig. Da er det bedre å reagere med aggresjon, slik at du ikke våger å spørre mer. Narsissisten overholder faktisk det småmorsomme ordtaket “det er bedre å holde munn og la folk tro du er dum enn å åpne den og fjerne all tvil”.

Problemet forsterkes når de isolerer deg. Du får ikke lenger liv til å kontakte venner og familie, eller andre mennesker som kan stimulere ditt tankeliv. Derfor går du utelukkende sammen med dette intetsigende vesenet som en p/n er. Du kommer til å stagnere og visne. Det er faktisk farlig. Du blir dummere av å være sammen med en p/n. Du kan også bli syk, for kropp og psyke henger sammen. Hvis ikke du stimuleres psykisk med gode samtaler, tankevekkende idèer og nye opplevelser, så reagerer kroppen. Det kalles isolasjonsskader. Men du forstår ikke at du får slike skader, for det er det jo kun de som sitter i fengsel som får. Og du sitter jo ikke i fengsel, for du får lov til å gå på butikken og på jobb. Kanskje har du til og med kontakt med en eller to venner som narsissisten har godkjent. Du tror du er fri. Men det er man aldri sammen med en p/n.

Har du kjent en p/n i tyve år eller lenger? Kanskje en partner, venn, forelder eller søsken? Har du noengang tenkt over at de ikke har utviklet seg på den tiden? Adferden er den samme. Reaksjonene er de samme. Politiske og religiøse idèer er de samme. Til og med ordene som kommer ut av deres munn er de samme som da dere ble kjent første gang. Men man må kjenne dem lenge for å oppdage dette. Og det kan ta år, før det går opp for oss. Nye bekjentskaper merker det ikke. Derfor elsker narsissisten å treffe nye mennesker; blanke ark som de kan blende, forføre og narre.

Det vil aldri oppleves stimulerende å tilbringe mye tid sammen med en narsissist. De er kjedelige som tørt brød. Repetitive og robotaktige. De har ingenting å tilby deg, det er helt tomt.

Den gangen dere ble kjent, så var det som om de tilbød deg nybakt brød. Og hvem elsker ikke nybakt brød!

Du kjente lukten av det deilige brødet. Du la inn en bestilling, og bestillingen ble akseptert.

Men det kom aldri noe brød.

Og nå blir du enten skjelt ut for å forvente nybakt brød, eller du blir fortsatt fortalt at brødet kommer, så lenge du føyer deg nok, kommer deg gjennom hinderløypa, hopper så høyt de ber deg hoppe, klatrer opp enda et fjell og svømmer over enda en elv.

Da kommer brødet. Kanskje.

Og du klatrer opp fjellet. Og svømmer over elva. For du vet at brødet er der. Du luktet det jo!

Men lukten var en illusjon, lik vannspeiling i ørkenen. Drevet av din egen sult. Du var sulten, fordi du manglet noe i livet. Men du får aldri stilt den sulten sammen med en p/n.

Husker du da narsissisten gikk lei av deg og begynte å ghoste, og du var livredd for at du var blitt for kjedelig for ham eller henne? Det er ironisk at narsissisten, som krever så mye stimulans av andre, selv kjeder sine objekter ihjel – i alle tilfeller åndelig, og i noen tilfeller også fysisk.

Kom deg bort fra den dødelig kjedelige narsissisten.

Og bak brødet selv!

Kjære lesere. Det er juni og spleismåned! 

La oss snakke om merkelige og underlige ting som psykopaten og narsissisten gjør; ting som kan være vanskelige å plassere og som ikke nødvendigvis har med kjente psykopatiske trekk å gjøre. Ikke nødvendigvis skremmende eller voldelige ting. Ikke engang ting som de fleste psykopater gjør, men adferd som får deg til å heve øyebrynene og spørre “hva skjedde egentlig nå?”.

En p/n gjør disse tingene hele tiden. Hvis man har en nær relasjon, så slutter man dessverre å reagere på alt. Tilvenningen ødelegger terskelen for hva som overrasker eller sjokkerer oss. Men fortsatt, selv etter lange relasjoner med p/n, så gjør eller sier de ting som får oss til å bli både fascinert og sjokkert over deres adferd.

Dagens tekst er ment å oppmuntre til debatt i kommentarfeltet. Fortell andre lesere hva du har opplevd, slik at vi kan lære av hverandres erfaringer men også more oss på psykopatens bekostning. For deres adferd er ikke bare skummel, den er også latterlig.

Annonsørinnhold

Nærmer seg slutten: Januarsalgets beste kupp

Jeg vil begynne med noen eksempler.

–Stirrer på deg når du sover. Jeg har ikke selv opplevd dette (eller det vet jeg jo ikke, for jeg har sovet). Men jeg har hørt flere objekter fortelle om at de kan våkne av at p/n stirrer på dem. Det kan være midt på natten, eller under en lur på dagtid. Når p/n så oppdager at objektet har våknet og oppdager at de blir stirret på, så har p/n respondert forskjellig. Noen ser hurtig vekk og later som om de aldri stirret, mens andre fortsetter å stirre, tilsynelatende blottet for forståelse for at det er upassende og merkelig.

Årsak? Vanskelig å si.

En p/n sover lite. Det er faktisk vitenskapelig bevist. De sovner umiddelbart og våkner tidlig. De trenger ikke mye søvn, antakelig fordi de aldri opplever emosjonelle inntrykk – inntrykk som gjør at vi andre “normosensitive” trenger hvile til å prosessere opplevelsene. Så kanskje sitter de bare og venter på at også du skal våkne fordi de kjeder seg, og håper at de kan stirre deg våken?

En annen, litt mer skummel årsak, kan være at de studerer deg. Husk at de er ikke som oss, de bare later som. De er rovdyr. De betrakter også oss som en annen rase, og da helst som byttedyr. Når du sover, så får de endelig muligheten til å studere deg nøye, uten å måtte vike blikket for at du ikke skal mistenke noe.

–Reiser seg og går midt i en samtale. Dette har jeg selv opplevd, flere ganger faktisk. P/n kan reise seg og gå midt i en opphetet diskusjon. Først tror man at de reiser seg for å strekke på benene, eller for å hente kaffe på kjøkkenet. Man blir derfor litt paff når de faktisk forlater rommet og ikke kommer tilbake. De snur ryggen til deg og går, mens du er midt i en setning eller en forklaring. Det kan som sagt være i en opphetet diskusjon, men også i hva de fleste vil kalle normale samtaler. Det er både respektløst og nedlatende å forlate noen på den måten, men først og fremst er det sjokkerende.

Hvorfor gjør p/n dette? Som regel gjør de det når de ikke liker samtaleemnet. Kanskje er de i ferd med å bli avslørt i noe. Kanskje går de bare lei og mangler det moralske kompasset som gjør at vi andre blir værende til motparten har snakket ferdig. Hvem vet.

–Kommer med forslag, for så å drepe sine egne forslag. En p/n kan få idèer, faktisk også gode idèer og løsninger. Men så snart du kjøper idèen og samtykker, så venner de seg mot sitt eget forslag og snakker det ned. Følelsen man sitter igjen med er “dette var rart, det er jo deres forslag som de for fem minutter siden selv foreslo”. Likevel ender de opp med å argumentere mot sine egne forslag.

Årsak? Vi snakker om en psykopat, det har antakelig ingen logisk årsak. Men det kan handle om et behov for å kverulere, og da er kveruleringen viktigere enn å finne løsninger eller hvem som “eier” løsningene. Derfor kverulerer de også på sine egne idèer.

Har du videreutviklet og ekspandert deres idè, fordi du likte den? Da er det i deres hode ikke lenger deres egen idè, og de vil slå ned på den.

–Du kan sitte med en p/n i timevis, uten at ett ord blir sagt. Samvær med en p/n kan være svært tungt, også når de ikke saboterer eller kalkulerer, men bare sitter der. For det er hva de gjør mye av tiden. De bare sitter der, uten å si noe, og det virker ikke som at de synes det er unaturlig eller ubehagelig. Du derimot, har sosiale antenner og merker når det er passende å tie, og når det blir underlig å være taus. Det handler ikke om å skravle hele tiden, men å anerkjenne at det er andre mennesker i rommet. Psykopaten derimot, kan stirre tomt ut i rommet som om du ikke er der. Som en robot som har gått i dvale.

Årsak? Psykopaten er egentlig gørrkjedelig. De er helt tomme innvendig. De vet at de gjentar seg selv hele tiden. Det er derfor primært mennesker som kjenner dem godt, som opplever denne underlige og lange tausheten, det vil si de aller nærmeste. Psykopaten har ingenting å tilby. Når det samme er sagt hundre ganger, så er det akkurat som om de vet at de likegodt kan tie.

En annen årsak kan være at de ønsker at du skal stå for snakkingen. Kun du skal utlevere deg, og forsyne dem med informasjon som de senere kan bruke mot deg. Selv så vil de fortelle minst mulig, for å beskytte seg selv, slik at du ikke skal kunne ha noe på dem hver gang det kommer et oppgjør.

Hva som er sikkert, er at samtaler med p/n er kjedelige og overflatiske. Har de ingenting å snakke om fordi de aldri reflekterer? Er de kyniske og holder tilbake mest mulig informasjon om seg selv? Antakelig begge deler.

-Ekstrem ubesluttsomhet. Ofte om irrelevante ting, som hvor man skal spise (hvis man skal spise ute). Man kan gå i timevis for å finne en restaurant som passer psykopaten. Og man rekker å bli sulten og grinete innen de finner et sted de er fornøyde med.

Men er psykopaten vinglete? Nei, det handler ikke om vingling. På andre områder kan de være svært besluttsomme. De kan bruke lenger tid på å velge en restaurant, enn de bruker på å kjøpe et nytt hus.

Årsak? P/n elsker å avvise gode forslag. De finner noe feil ved alt, og skal ha siste ordet. Du blir sur underveis, og å få deg sur kan være et mål i seg selv. Da blir resten av dagen ødelagt for deg, men reddet for dem, for de har klart å skape dårlig stemning og får masse deilig narsissistisk forsyning av det.

Psykopaten er impulsiv av natur. De har ikke lidenskap for noe. Derfor har de heller ingen preferanser, eller – i tilfellet spisesteder – noen favorittrestaurant. Ingenting er viktig for dem, annet enn å leke med objektet. De kan bryte ut “jeg elsker sushi!” og “dette er det beste stedet jeg har spist!”, for så aldri å nevne verken sushi eller stedet igjen. Når du på et senere tidspunkt foreslår å gå tilbake til stedet som de syntes var så fantastisk, så bare trekker de på skuldrene og sier “vi kan godt gå et annet sted”.

–Fobi mot hevede røster. Objektet blir hele tiden hysjet på i offentlige settinger, spesielt når det kanskje er i ferd med å fortelle noe og nærme seg et poeng, og bedt om å “senke stemmen”. Det er nesten som om man må hviske til psykopaten for å ha en samtale. Det vanlige mennesker oppfatter som engasjert samtale, oppfatter psykopaten som roping.

Årsak? Igjen, usikkert. Kanskje er det for at objektet skal føle skam. Kanskje vil psykopaten hindre objektet i fullføre sitt resonnement, for å skape sinne og frustrasjon hos objektet. Hva hadde vært bedre forsyning enn om objektet mistet besinnelsen i full offentlighet?

-Sykelig opptatthet av gjenstander. En leser fortalte meg at hun i voksen alder brøt kontakten med sin mor – som hun antar er en narsissist. Hun har fortsatt begrenset kontakt med faren. Og via ham kommer av og til litt informasjon om moren henne for øret.

Da kvinnen var ung og flyttet inn i sin første leilighet, så ga moren henne et servise i innflyttingsgave. Kvinnen fortalte at som voksen så var serviset den eneste gaven av en viss størrelse som hun noensinne har fått av moren. Ifølge moren var serviset “veldig dyrt” men kvinnen er usikker på hvorvidt dette er sant. For henne var det ikke noe spesielt unikt ved serviset. Det holdt lav/medium kvalitet og med et uinteressant mønster. Men hun beholdt det og tok det også i bruk når moren var på besøk, for å slippe å forklare hvorfor serviset ikke var fremme.

Da bruddet med moren var et faktum, så ryddet kvinnen gradvis bort serviset. Det var i ferd med å bli gammelt, og kvinnen hadde aldri likt serviset spesielt godt. Nå trengte hun heller ikke lenger frykte at moren ville etterlyse serviset, ettersom moren ikke lenger var gjest i huset.

Men via faren fikk kvinnen vite at moren stadig maste om serviset. “Har du sett serviset når du er der?” spør moren ham etter han har hatt samvær med datteren.

Jeg tenker et par ting om denne historien. For det første så har moren mistet kontakten med datteren, noe som for normale foreldre ville være svært sårt. Men moren er mer opptatt av et servise hun ga datteren for tyve (?) år siden enn å forsøke å reparere relasjonen. Dette er selvfølgelig ikke adferd til en sunn mor.

For det andre så blir en gave fra en p/n aldri helt din. Du har ikke råderett over gaven, kun bruksrett. Du kan ikke gjøre hva du vil med den, og en p/n vil med jevne mellomrom etterlyse gaven, slik at du må sørge for å ha den utstilt i ditt hjem – også selv om du ikke liker den. Det er ikke uvanlig for en p/n å kreve gaven i retur, hvis du på et eller annet vis mishager dem.

Din tur 🙂

Kjære lesere. Det er juni og spleismåned! 

Kan man avsløre en narsissist (eller psykopat) på måten de tekster på?

Dere som kjenner meg vet at jeg pleier å si “ett rødt flagg er ikke nok, man må kjenne personen i dybden”.

Men når det gjelder måten en narsissist tekster på, så er den så avslørende i seg selv at jeg vil påstå at det er nok til å avsløre vedkommende, forutsatt at man vet hvordan en p/n tekster og ser et mønster over tid.

Det finnes unntak fra denne regelen, men det virker som om en p/n foretrekker å tekste framfor å ringe. De ringer også. Men alle som har hatt en intim relasjon med en p/n vet hvordan man tekster frem og tilbake i timevis, ofte sent på kvelden, når det enkleste hadde vært å hatt en samtale, og blitt ferdig.

Noen av grunnene til at de foretrekker å tekste er:

• De sender ofte fellesmeldinger. Dette kan være samme melding som de kopierer og sender til flere, eller de sender personlige meldinger til flere objekter, men som betyr at de blir opptatt med å svare flere og ikke har tid til muntlige samtaler med hver enkelt.
• Å tekste er mer avhengighetsdannende enn å ringe. Objektet går og venter på det velkjente varselet om at det har kommet en tekst, og griper spent telefonen. Dette vet p/n. Dette er også grunnen til at primærobjekter nærmest blir traumatisert av lyden telefonen avgir når det kommer en tekst etter bruddet med p/n. De må ofte skifte varseltone eller slå av lyden for å orke å forholde seg til telefonen post-psykopat.
• Det kan ødelegge søvnen til objektet. Dette er bevisst strategi. Hvis de ringer midt på natten så blir de svar skyldig. Men å sende en melding er “lov”. De vet at de vekker objektet, som venter på melding fra dem, samtidig som objektet ikke kan påpeke at det er upassende å sende meldinger så sent.

I idealiseringsfasen svarer ofte p/n raskt på meldinger. Men de kan også la det gå en stund, fordi de vet at objektet fokuserer på dem og ikke fungerer ordentlig mens de venter på meldinger. Slik kan de holde objektet i ånde i timevis. P/n vet at den uforutsigbare svartiden er lammende og hektende.

Senere i relasjonen så bruker de stadig lenger tid på å svare, og når devalueringen er på sitt verste så svarer de ofte ikke i det hele tatt. Jo viktigere det er for objektet å få svar, jo lenger tid bruker p/n på å svare. Dette er for å skape frustrasjon og desperasjon i objektet. Det ligger også et nedlatende signal i det, “du er ikke verdt min tid”. Og dette er jo hva devaluering handler om. Det ligger i ordet. P/n skal tydeliggjøre at objektet ikke lenger har verdi.

Og her ligger den store avsløringen av en p/n. Normale og sunne mennesker lar ikke noen vente på svar. Det kan drøye litt hvis de sitter i møter eller lignende, men normale mennesker svarer innen rimelig tid. Og hvis man presiserer at man trenger svar raskt, så får man også svar raskt. Noen mennesker er distre av natur, og glemmer ofte å svare. Men da vet man at de er slik, og at det ikke ligger noe annet bak.

Forskjellen er at det er ro over teksting med normale venner. Disse vennene skaper ikke den samme desperasjonen som p/n gjør. Man går ikke og analyserer hvorfor den normale vennen ennå ikke har svart, slik man gjør med en p/n. Man går ikke og stadig plukker opp telefonen for å lese gjennom sine egne meldinger, for å se om man har ordlagt seg på en måte som kan misforstås eller fornærme.

Denne desperasjonen er manipulert frem av p/n. De vet at å tekste er et svært effektivt manipulasjonsmiddel. Noe av grunnen er at man så mye bedre kan manipulere med skriftlige ord, enn med tale og kroppsspråk. Når man tekster, så kan man legge mye mellom linjene, insinuere, være tvetydig og akkurat knapp nok til at objektet står igjen med hundre ubesvarte spørsmål.

Det pussige er, at dobbeltmoralen ligger metertykk. For når p/n selv krever svar, så skal objektet svare umiddelbart. Ellers er helvete løs, og objektet blir bombardert med meldinger. Som regel er det ikke engang viktig, det som p/n krever så hurtig svar på.

Også dette har noen grunner:

• I devalueringen leter p/n etter den minste anledning til å forbanne objektet. At objektet ikke “adlyder” raskt nok er en slik anledning.
• P/n er berettiget. Å ikke svare dem umiddelbart kolliderer med hens grandiositet. De opplever det som en omvendt devaluering, at objektet ikke mener p/n er viktig nok til å svare sporenstreks. Men dette er projeksjon. P/n tror at alle andre tenker som dem, og dermed at alle bruker teksting til å manipulere hverandre.
• P/n er kronisk sjalu og mistenksom. Svarer du ikke umiddelbart? Da har du fått en ny elsker som p/n ikke vet om, og du er sammen med vedkommende.
• P/n tåler ikke avvisning. De tåler avvisning så dårlig at de kommer i ubalanse hvis de opplever seg avvist. Et forsinket svar fra objektet opplever de som en avvisning. Da mister de alle hemninger og blir svært desperate selv – lik den desperasjonen som de selv manipulerer frem i objektet.

Mitt råd hvis du merker et slikt mønster? Det viktigste er at du ikke lar deg hekte. Forsøk å identifisere mønsteret tidlig. Det er noe som heter “drep det ved fødselen” og det gjelder her, for hvis du blir hektet så er det for sent. Har du nettopp møtt en flamme? Sender hen tretti meldinger på en kveld? Er meldingene svært idealiserende og innyndende? Skriver vedkommende at hen tenker på deg hele tiden, men klarer likevel ikke å ringe deg? Stort rødt flagg. Forsøk å holde deg emosjonelt distansert. Slutt å svare på meldinger etter klokka 21. Vær konsekvent.

Dette gjelder også venner som gjør seg kostbare og ønsker at du skal jage etter dem. Ikke gjør det. Bare la deres meldinger “henge der”, ubesvarte, og slutt å bruke teksting som kontaktform. Oppdra dem til å være konkrete i meldinger, og hvis ikke de er det så blir heller ikke noe avtalt. Ett eksempel.

Du, på en søndag: “Hei! Skal vi treffes lørdag kl 17?”

Hen, dagen etter: “Hei! Jeg er usikker på om jeg kan, jeg melder deg når jeg vet!”.

Ikke etterspør svar. Legg andre planer. Hvis vedkommende svarer lørdag formiddag: “Hei! Jeg kan treffe deg kl 17 i dag. Møtes utenfor kinoen?”, så er det mest sannsynlig fordi du var siste utvei når ingen annen hadde mulighet, eller at vedkommende ønsket at du daglig skulle spørre dem “vet du om du er fri på lørdag nå?” og gi dem en ego boost.

Du: “Sorry, men jeg har lagt andre planer nå”.

Hvis du ikke har lagt andre planer og kjeder deg, så er det lov å svare “Ok, jeg kommer”. Poenget her er å ikke delta i tankespill eller ping-pong hvor det tar dagevis å få bekreftet en enkel avtale.

Skal du på ferie i Danmark eller på kontinentet i sommer?

Har du en høy andel giftige venner og partnere i ditt liv?

I så fall er din rødt flagg-detektor ødelagt. 

Eller den er inaktiv fordi du ikke har lyttet til den.

Alle har en rødt flagg-detektor (heretter RFD) som skal beskytte oss mot farlige mennesker og situasjoner. Den er ment å fortelle deg når du involverer deg i mennesker som er farlige, falske eller ikke emosjonelt tilgjengelige. Den er genetisk nedarvet, fra en tid da mer lovløse tilstander hersket og politiet ikke fantes for å hjelpe deg, og mennesker var nødt til å beskytte seg selv mot andre mennesker som ville rane dem, svindle dem og sågar drepe dem. Dette innebar at “urmennesket” hadde en innebygget skepsis mot andre mennesker. Overlevelse var fra dag til dag, mange manglet mat og husly, og det var den sterkestes rett. Den fremmede som banket på døren din hadde mest sannsynlig ikke gode intensjoner, men ønsket å invadere ditt hjem og overta det for selv å overleve. Man åpnet ikke døren med et smil og ba vedkommende inn. Man åpnet døren med et ladd gevær.

Mange bodde på isolerte steder og hadde våpen for å beskytte seg. De nølte heller ikke med å bruke våpenet.

Men aller viktigst var deres RFD. Den fungerte som en intuitiv kunnskap om personen de nettopp hadde møtt. De hadde ikke tid til å bli kjent med vedkommende fordi de innen den tiden selv kunne være døde, hvis de valgte å stole på en person som hadde tenkt å skade dem. Så de måtte lytte til deres RFD.

Vi kan være glad for at verden er blitt mer sivilisert og at vi har mer tillit til hverandre. Men denne utviklingen har – i genetisk forstand – kommet de siste fem sekundene. Det er ikke mer enn 100-150 år siden at verden så helt annerledes ut.

Vår RFD er derfor fortsatt høyst tilstede. Dessverre kan det se ut som om vi igjen er på vei mot mer lovløse tilstander. Tillitssamfunnet slik vi som er født etter år 1900 kjenner det, rakner. Kriminaliteten, også i norske byer, øker raskt. Politiet følger ikke tritt. De er knapt synlige i gatebildet. Ressursene deres er små og underfinansiert. I dag er det kun drap som er garantert en etterforskning. Økonomisk svindel, tyveri, vold og voldtekt blir som regel henlagt. Det er derfor viktig at vi tar i bruk vår RFD igjen, for vi vil fremover trenge den mer enn tidligere.

Hvis din personlige RFD er ødelagt eller ligger i dvale, så er det mest sannsynlig fordi du ble utsatt for neglekt og mishandling i barndommen.

Du lærte, av årsaker som kun du vet, å ikke stole på din egen oppfattelse av situasjoner og mennesker. Du ble fratatt denne utviklingen, ved at dine foresatte latterliggjorde deg, mistenkeliggjorde deg og hele tiden fortalte deg at du tok feil og var feil. Du ble utsatt for kaos og frykt, kanskje av alkoholiserte foreldre som kranglet, samtidig som du ble fortalt at “alt er fint”. Dagen etter lot dine foreldre som om kranglingen og fylleslaget aldri skjedde, mens de i bakrus ryddet vekk flaskene uten å spørre deg hvordan du hadde det. Du lærte å skru av sårbarheten din når du ble utsatt for kaos. Din terskel for hva som er normalt og akseptabelt ble forskjøvet. Du ble nummen. Problemet er at som voksen så reagerer du fortsatt med nummenhet.

Du ble, enten direkte eller indirekte, fortalt at du med ditt vesen bare skulle være glad for at noen ville være din venn, og at du ikke kunne være selektiv. Slik ble ditt sunne filter for hvem du slapp inn i livet ødelagt, og du slapp skadelige mennesker inn.

I verste fall kan det manglende filteret koste deg ditt liv. I beste fall ender du opp med en masse venner og partnere som ikke er særlig knyttet til deg og som utnytter deg, selv om du er knyttet til dem. Og det blir verre jo flere skadelige mennesker du slipper inn. Dine personlige grenser eroderer fullstendig og enda flere skadelige mennesker slipper inn. De opptar plassene til menneskene som burde vært der, de som elsker og respekterer deg.

De gode nyhetene er at din RFD fortsatt er der og du kan ta den i bruk. Kanskje for første gang. Mange av dere som leser er allerede godt i gang med å bli fortrolige med deres RFD. Men den er rusten og virker ikke alltid. Ikke ennå. Den må smøres og pleies. Og ikke minst, den må lyttes til og aldri ignoreres igjen.

Det første du må gjøre er å trene opp din normalitetsoppfattelse. Hvor gammel var du da du oppdaget at ikke alle foreldre var respektløse mot deres barn? Du trodde mest sannsynlig at alle foreldre var slik, inntil det en dag gikk opp for deg at nei – slik du vokste opp var ikke normalen.

Etterhvert som din normalitetssans gjenopprettes, så vil aha-opplevelsene tilta. Du vil oppleve at du stopper opp, nærmest i vantro, over hendelser og uttalelser fra venner og slektninger i fortiden, som du godtok og aksepterte. “Fant jeg meg virkelig i det?”. Disse aha-opplevelsene er et godt tegn. Da er du på riktig vei.

Så må du lære deg å reagere første gang skadelige mennesker forteller deg at de er skadelige. Noen sier det faktisk direkte. “Jeg er ikke interessert i et forhold” eller “jeg pleide å banke opp mine ekser”. Slutt å tro at du er den som kan omvende vedkommende, eller at det ikke vil skje også deg. Slutt å tro at du fortjener dem. Slutt å tro at det ikke er så nøye.

Sunne mennesker reagerer umiddelbart. De holder ikke døren åpen for slike mennesker.

Stol på hva du hører med egne ører og ser med egne øyne. Det er ikke en film du ser på. Det er ditt liv.

Mange tegn er subtile. Men din RFD er finjustert til å fange dem opp. La den gjøre det. Det kan være snakk om blikk, tvetydige uttalelser eller illojalitet. Møtte hen ikke opp til deres avtale, uten å beklage? Uttaler de seg negativt om deg eller dine valg, når de kun har kjent deg i en uke? Himlet de med øynene over noe du sa eller gjorde? Lånte de penger som du aldri fikk tilbake, også selv om det kun var snakk om en trikkebillett til 40 kroner? Kastet de småstein etter duene da dere satt i parken? Kverulerer de mot alt du sier, fordi de er i dårlig humør den dagen?

Når du sitter som passasjer i en bil sammen med en som råkjører, er alkoholpåvirket eller truer deg, går du ut av bilen så snart vedkommende stopper for rødt lys, eller blir du sittende i en trang bil sammen med denne farlige personen? Blir du nummen i en slik situasjon?

Du tviler på din egen oppfattelse av situasjonen. Når du er usikker på om du er i fare eller om du kun innbiller deg det, så er du faktisk i fare.

Du kan trene deg på å overkomme nummenheten og i stedet reagere. Nummenhet legger lokk på reaksjonsevnen. Du vet at du er i en farlig situasjon, men det er som om du ikke får til å handle, som om i en drøm, hvor du står fast på den samme flekken og ikke kan bevege deg.

Din RFD snakker til deg når du føler ubehag i nærheten av den skadelige personen, og når du merker motvilje når de ringer deg eller sender deg en melding. Motsatt av den gang vår p/n kontaktet oss og vi ble euforiske. Men det var fordi vi hadde fullstendig ignorert og undertrykket vår RFD, fordi vi ikke ville lytte til den da den forsøkte å advare oss.

Et annet tegn på at du har ignorert din RFD, er når du har fått en ny venn eller partner som du stolt presenterer for dine andre venner, og du merker at de distanserer seg fra din nye venn og reagerer på vedkommende med undring. For i motsetning til deg, så lytter de til deres RFD og lurer på hva i all verden du har tenkt med denne ufordragelige personen.

Bli tydelig overfor deg selv. Skriv ned egenskapene til en person som gjør deg usikker. Når du har fått det ned på papir, så er det ikke lenger utydelig. Det står svart på hvitt at denne personen summa summarum er skadelig for deg (dårlige egenskaper minus gode egenskaper).

Skriv ned alle personene i ditt liv. Skriv dem under forskjellige kategorier. Hvem kan skade deg? Hvem kan skade barna dine eller kjæledyret ditt? Hvem er utilgjengelig? Hvem er trygg? Skriv ned hvilke egenskaper de har som gjør at du putter dem i en bestemt kategori.

Skriv ned hvilken adferd fra andre som du ønsker, og også hva du absolutt ikke tolererer. Skriv så ned hvem i ditt liv som representerer slik adferd.

Spør deg selv om det er forstyrrende elementer i din tankegang som hindrer deg i å tenke klart og tydelig. Det kan være noe situasjonsbetinget som at din giftige mor nettopp var på besøk, eller mer permanente elementer som har fulgt deg gjennom livet. De fungerer som støy på linja. Lær deg øvelser som renser tankene dine.

Tydelighet, tydelighet, tydelighet.

Slik våkner din RFD langsomt til liv igjen.

Mangler du ferieplaner? Hva med å sette av ferie til sensommeren?

Mangler du ferieplaner? Hva med å sette av ferie til sensommeren?

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Mangler du ferieplaner? Hva med å sette av ferie til sensommeren?

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Vi blir fortalt at veien til lykke er å hjelpe andre.

Vi blir foret med ordtak som “tenk hvor mye større livet blir, hvis du selv tar mindre plass i det”.

New age filosofi forteller oss at vi fungerer dårlig som individer og tilhører et kollektiv hvor man er sterkere sammen.

Arven etter kristendommen handler også mye om å være uselvisk.

Dette blir en farlig cocktail for de som er opptatt av andres forventninger til dem.

Hvis man i tillegg er programmert til å være en “people pleaser”, så blir det nærmest utenkelig at det å stille andre først kan være skadelig.

Men det kan det.

I dag vil jeg skrive om skadene ved å være altfor hjelpsom.

Men aller først. Det er ikke skadelig å være hjelpsom, så lenge du også får hjelp tilbake. Hvis du lever i nabolag hvor alle helt naturlig hjelper hverandre, så er det også naturlig at du bidrar. Da kan du trygt hjelpe, vel vitende om at hjelpen også kommer til deg i en eller annen form. Det samme gjelder slekter og vennegrupper hvor gjensidig hjelp står i høysetet.

Vær imidlertid oppmerksom på at hjelpen kan bli en “godhets konkurranse” hvor man blir målt og veiet etter hvor mye man hjelper. I slike miljøer blir man sammenlignet med andre samaritaner, og kan lett bli dømt og stemplet for å hjelpe for lite. Dette er spesielt farlig i søskenflokker når de aldrende foreldrene trenger bistand fra barna.

Slik konkurranse kan også oppstå i borettslag, hvor man forsøker å overgå hverandre i dugnadsarbeid. Den som henger etter og ikke klarer å delta i alt, blir baksnakket og til og med fratatt rettigheter.

Martyrrollen er egentlig en offerrolle. En ekte martyr er gull verdt, men også et unikum. Det er med andre ord svært få av dem. I de aller fleste tilfellene så blir martyrrollen brukt som en offerrolle, der noen spiller martyr, men uten å være det. De spiller martyr for å stille andre (som ikke er opptatt av å spille martyr) i et dårlig lys, eller for å oppnå goder hos den eller dem som de ofrer seg for; det kan være foreldre, en aldrende nabo eller en organisasjon. Det finnes i dag ekstremt mye moralsk posering i forbindelse med krigene i Gaza og Ukraina, klimasaken etc. Disse “martyrene” benytter enhver anledning til å moralsk forhøye seg selv og sin sak over andre. Gretha Thunberg er et eksempel. Det er lov å være enig i saken hun kjemper for. Men det er hevet over enhver tvil at Thunbergs figur brukes til å skamme de som mener noe annet enn henne, og fortie dem. Nå har Thunberg (og apparatet rundt henne) for mange blitt en parodi, og det er hva som skjer når falske martyrer avsløres, eller når ekte martyrer misbrukes i politisk øyemed.

Det er når du ferdes i miljøer hvor gjensidig hjelpsomhet ikke er normen, at hjelpsomhet kan skade deg. Som mange her inne vet, så blir din hjelpsomhet utnyttet og misbrukt i slike miljøer, i tillegg til at du tiltrekker deg giftige og narsissistisk anlagte mennesker som kan skape store problemer for deg.

Tenk også på at det å hele tiden stille opp for andre kan erodere din identitet. Det er en grunn til at mennesker i en vanskelig livssituasjon vier seg til veldedighet, for i en periode eller permanent (for eksempel nonner og munker) å kunne “glemme seg selv”. For det er faktisk det som skjer, hvis du er altfor opptatt av å hjelpe andre. Du glemmer hvem du er og visker ut deg selv. Det kan føles godt der og da. Men det er veldig viktig for din identitet at du vier tid til deg selv og sysler som forteller hvem du er – dine hobbyer og lidenskaper. Det innebærer at du av og til må si nei til de som ber om din hjelp, for å kunne gi dine hobbyer den tiden de krever.

Det kan skade din økonomi å hjelpe andre. Tiden du bruker på å hjelpe andre, er tid du tar fra inntektsbringende arbeid. Kanskje hadde du trengt en bijobb, for din økonomi er stram. Men du har ikke tid, for din søster har fire barn med fire forskjellige menn, og du har helhjertet gått inn (alternativt blitt dratt inn) i rollen som kul tante. Du har ingen egne barn, og dine nieser og nevøer blir en slags substitutt. Din søster bygger også opp under forestillingen og sier “mine barn har to mødre, deg og meg”. Derfor passer du dine tantebarn flere ganger i uka. Din søster har også sluttet å kompensere økonomiske utlegg du har på dine tantebarn når du passer dem. Nå må du stadig handle inn ekstra mat som dine tantebarn liker, fordi de overnatter så ofte hos deg, og din økonomi er allerede stram. Din søster tar nå for gitt at du stiller opp. Bijobben kan du bare glemme. Ekstravakter også. I stedet luller du deg inn i en forestilling om at å bygge opp relasjoner med dine tantebarn er mye viktigere enn penger. Er det det? Både ja og nei. Det er selvfølgelig koselig å ha en god relasjon med dine tantebarn, og den kan vare livet ut. Men det er også viktig å erkjenne at du blir brukt som støtdemper for din søsters tvilsomme livsvalg. For mens du bruker din lørdag til å passe tantebarna og underholde dem, så bruker din søster frikvelden til å date nye menn. Du blir fortalt at denne gang er det alvor, hun har funnet den rette, og stakkars deg hvis du ødelegger dette for henne ved ikke å passe hennes barn! Vel, snart er også denne “den rette” en saga blott, men din søster er gravid med sitt femte barn.

Tenk også på at du hindrer andres vekst og selvstendighet, hvis du hele tiden tar dem imot når de faller.

Du utsletter dine personlige grenser ved å være for hjelpsom. Det er svært viktig å kunne si “nei”. Det er ikke tilstrekkelig å overbevise deg selv om at du klarer å si nei når det blir nødvendig. For hvis du ikke øver deg på å si nei i hverdagen, så vil du heller ikke klare det den dagen du virkelig trenger det. Og hvis du over tid stiller deg selv til side for andre, så vil du heller ikke fornemme det når du virkelig trenger tid til deg selv. Du vil miste kontakten med den indre mekanismen som forteller deg at “nok er nok”.

Du blir utbrent. Ved å hele tiden stille opp for andre uten å fylle på dine egne reserver, så vil du til slutt møte veggen. Det er ikke tilstrekkelig for ditt eget velbefinnende å se at andre har det bra, det er ikke slik du får påfyll. Du får påfyll kun ved å gjøre noe også for deg selv. Alle har drømmer og ambisjoner på egne vegne. Du trenger å sette av tid og penger for å realisere minst en av dem.

Du tappes for energi. Du har mest sannsynlig opplevd samtaler som oppleves så krevende at du nesten blir desperat etter å avslutte dem. Samtaler som ikke er krevende på grunn av det tunge temaet som tas opp, men fordi den som snakker krever din oppmerksomhet på en helt spesiell måte, som om de holder deg fast mot din vilje. Du føler at du må jatte med, selv om du blir irritert. Du merker at denne personen ikke er interessert i dialog, men monolog. Hen vil ha din empati, men på falske premisser, for du merker at noe skurrer og at du ikke ønsker å bruke din empati på denne personen. Vedkommende snylter på din empati og din empati bukes opp. For det kan den faktisk. Det er ikke slik at kun fordi vi er empatisk anlagt, så har vi et ubegrenset lager å ta av.

Bitterhet kan bygge seg opp. Når du merker at din tid og din omsorg misbrukes over tid, så kan du utvikle mishag mot personen du hjelper. Samtidig er det vanskelig å trekke deg unna, fordi du har viklet deg for dypt inn i rollen som hjelper. Du ender med å bli irritert på deg selv, og forakte personen du mer eller mindre frivillig har forpliktet deg til å hjelpe. Relasjonen blir ødelagt, fordi du har hjulpet mer enn du var villig til. Du har gått på akkord med deg selv.

Du kan føle trang til å kontrollere. Vi er bare mennesker, og ditt ønske om å hjelpe kan utvikle seg til en trang til å kontrollere personen du forsøker å hjelpe. Du opplever at vedkommende ikke følger dine råd slik du ønsker. Likevel ber hen om hjelp hele tiden. Det finnes personer som ber om hjelp, kun for å avvise alle råd og tiltak. De er “profesjonelle ofre”. Men det finnes også hjelpere som ønsker å kontrollere den som mottar hjelp. De betrakter seg selv som orakler, som alltid vet best. Deres råd er så dyrebare at de blir irriterte hvis de ikke følges. Vær oppmerksom på at dette kan skje den beste, også deg.

Det kan skade dine relasjoner, som ikke lenger blir jevnbyrdige. Selv når du ikke ønsker å kontrollere mottakeren, så kan relasjonen ta varig skade av at du hjelper for mye. Det som kanskje startet som et jevnbyrdig vennskap, kan utvikle seg til en hjelper/mottaker relasjon som dere ikke klarer å komme ut av, fordi du engasjerer deg for mye i den andres problem, og fordi den andre bruker for mye av deres tid sammen til å fokusere på problemet. Samværet blir ikke kvalitetstid som relasjonen deres trenger, men snarere som en konsultasjon der vennen din mottar terapi. Det kan bli svært vanskelig å finne tilbake til hverandre som venner etterpå. Her er ordet jevnbyrdig av betydning. Jevnbyrdig betyr at man bærer en noenlunde lik bør i relasjonen. Gi og ta. Ikke kun gi eller kun ta.

Urealistiske forventninger. I min jobb som sykepleier på legevakten så fikk vi av og til henvendelser fra personer som hadde langvarige plager. Det er i utgangspunktet ikke hva legevakten skal brukes til. Legevakten er et akuttilbud til de som blir syke utenom fastlegens åpningstid. Men det hindret ikke mennesker som hadde plager som hadde pågått i måneder eller år, i å kontakte oss og be om hjelp. Det var jo ofte hjerteskjærende historier om langvarig lidelse som mange fortalte. De var desperate etter hjelp. De hadde vært gjennom flere runder med utredninger via sine fastleger, men uten funn, og uten at tiltak hjalp. Noen av de som kontaktet oss var sinte og ufine. De klandret helsevesenet for ikke å strekke til. Jeg forstår at man ikke lenger er seg selv etter å ha hatt smerter i månedsvis. Men av og til tenkte jeg at det ganske enkelt ikke er alt man kan behandle, selv i våre dager, og at de må finne seg i å leve med sine plager i stedet for å kreve at andre skal fikse noe for dem, som ikke lar seg fikse. Det er for enkelt å bare kreve; “se her, fjern min lidelse, det er din jobb, og selv har jeg ikke tenkt å legge om min livsstil for å få det bedre”.

Urealistiske forventninger går begge veier. Også du som hjelper, kan ha urealistiske forventninger til din evne og mulighet til å hjelpe.

Du kan bli blind for røde flagg. Å gå inn i en hjelperrolle fordrer at man fjerner all skepsis og går helhjertet inn for å tro på mottakerens lidelse. Det er en forutsetning for tillit. Mottakeren vil sanse skepsis fra din side, og kanskje lukke seg og vegre seg for å motta din hjelp. Problemet er at når man fjerner all skepsis og fullt og helt tar den andres historie på alvor, så blir man blind for røde flagg som eventuelt dukker opp. Husker du hvordan p/n fanget oss med tårevåte historier, designet for at vi skulle få sympati for ham eller henne? Det var en test for å finne ut om vi egnet oss som “objekt”. På samme måte kan en mottaker av din hjelp teste deg, for å se om du egner deg som hjelper. Mottakeren kan også være fullstendig blind for eget ansvar i situasjonen de har havnet i.

Derfor kan du faktisk ikke blindt stole på den andres historie. Den andre må tåle kritiske spørsmål, selv om det kan påvirke tilliten til deg som hjelper. Du må beholde en sunn skepsis i møte med enhver som får din oppmerksomhet. Du må også tåle å bli avvist som hjelper hvis den andre ikke tåler kritiske spørsmål. Det er den andres problem, og ikke ditt.

Inspirasjonen til dagens tekst fant jeg i denne videoen.

Husregler på bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn. 
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] . Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med jobb og hund, katt og høns, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner (pris per 1/1 2024), 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]

Annonsørinnhold

Nærmer seg slutten: Januarsalgets beste kupp

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.