Kjenner du deg igjen i at du aldri spør andre om hjelp? Kanskje du legger stolthet i din uavhengighet? Kanskje knytter du sågar din identitet til aldri å klare deg selv?

Kanskje har du vokst opp med narsissistiske omsorgspersoner, eller du havnet tidlig i et langvarig forhold med en p/n kjæreste. Ditt forhold til eget hjelpebehov blir formet av det. Jeg vil liste opp noen årsaker her.

• Dine behov ble latterliggjort eller ganske enkelt ignorert. Du stoppet å fortelle at du var sulten, tørst, søvnig, gruet deg til å gå på skolen, var forelsket eller hadde hjemlengsel. Du lærte at dine behov var komiske eller unormale (hvis du ble ertet eller hånet for dem) eller alltid kom sist i køen (hvis du ble lyttet til, men likevel ignorert). Det er lett å avfeie et barns behov som uviktig, men skaden det gjør på barnets selvverd er livslang.
• Du lærte at det var viktigere å observere andres behov fremfor dine egne, ganske enkelt for å overleve i hverdagen. Når var far i godt humør? Når måtte du være forsiktig? Når passet det å fortelle storesøster at du måtte tisse, uten at hun eksploderte eller kalte deg et “bleiebarn”? Som voksen ikke bare ber du aldri om hjelp, du forstår heller ikke at du trenger hjelp når du gjør det, for du er ikke vant til å kjenne etter hva du trenger.
• Du knytter din identitet til å overfungere for å bli anerkjent. Og en som fungerer svært godt, ber aldri om hjelp, ikke sant?
• Å be om hjelp knyttes til skam. Det er pinlig. Du føler deg udugelig. Du er redd for å bli avvist. Hvis noen nekter å hjelpe deg med et gjøremål så er det synonymt med en avvisning av deg som person.
• Du kvier deg for å bry noen. Du er redd for å bli oppfattet som brysom. Tenk hvis folk ikke har lyst til å være sammen med deg lenger, fordi du er trengende? Tenk hvis de slutter å like deg og inkludere deg? Nei. Bedre å lide i stillhet, eller flytte bolig helt alene. Det er jo heller ikke andres ansvar at du velger å flytte, ikke sant? Nå har du dessuten flyttet to ganger på fem år. Nei, nå kan du ikke bry dine venner med dette mer (du glemmer at du ba heller ingen om hjelp forrige gang du flyttet).
• Du har forstått hva som utgjør en narsissist. De ber om hjelp hele tiden og forventer at andre skal løse alle deres problemer. Slik ønsker du i hvert fall ikke å fremstå, så du går heller i den andre grøften.
• Du kjenner deg selv, i hvert fall til en viss grad. Du vet at hvis noen hjelper deg med noe, så føler du at du skylder dem tidobbelt tilbake. Du finner ikke ro før du får gjengjeldt tjenesten, og nærmest maser om du kan hjelpe i retur. Det er slitsomt å ha det slik (både for deg og for den du maser på). Derfor ber du nødig om hjelp.
• Selv om du kjenner en elektriker eller snekker som kan hjelpe deg med spesialarbeid, så betaler du heller en fremmed full pris for å gjøre jobben for deg. Du er svært var på at dine venner skal føle seg utnyttet.
• Du betrakter det offentlige hjelpeapparatet som noe som er der “for andre” og ikke for deg. Alle andre har større og viktigere behov enn deg. Du vil ikke misbruke fellesskapets midler, selv om du også betaler skatt. Du kvier deg for å oppsøke lege før det er akutt.

Men hvordan har du det selv med at andre ber deg om hjelp?

Her tror jeg vi finner et bredere spekter med adferd. Kanskje kjenner du deg igjen i en av disse;

• Du sier ja, nærmest uansett hva andre ber deg om. Du elsker at de spør deg. Du føler deg sett og viktig. Det bygger deg opp å gjøre ting for andre.
• Du sier ja, men føler deg brydd. Du er introvert og liker ikke forstyrrelser.
• Du sier ja, men betrakter den som spør med lett forakt (dette viser du ikke, tvert i mot, du smiler og er hyggelig). Du synes at folk som ber andre jobbe for seg er patetiske og hjelpeløse. Det er derfor du selv aldri ber om hjelp, du ønsker ikke å være patetisk.
• Du sier ja, men betrakter alle tjenester som utnytting. Du kjenner igjen en giftig utnytter når du ser en (og her har du mest sannsynlig rett). Dette punktet har ofte årsak i tidlige erfaringer med omsorgspersoner som ga deg ansvaret for å gjøre deres jobb, for eksempel å oppdra yngre søsken eller i tidlig alder å bli en forsørger for dine egne foreldre. Kanskje hadde du venner som ba deg passe hunden deres, slik at de kunne gå på en fest du ikke var invitert på.
• Du sier nei, men plages av at du satt en grense. Du får dårlig samvittighet, og forsikrer deg flere ganger at det er ok for den du måtte avvise. Du lover å gjøre det godt igjen, selv om du faktisk ikke skylder dem noe (de ba deg om hjelp – som er lov, men de har ikke gjort deg en tjeneste).

Å bryte dette mønsteret kan være vanskelig. Spørsmålet er om det også er nødvendig eller overhodet mulig, for det fungerer jo for deg på et vis. Problemet er at å være altfor selvstendig også er isolerende. For antakelig stopper det ikke der. Antakelig verner du så mye om din sårbarhet at du heller ikke deler noe av deg selv.

Tenk på at du faktisk kan støte folk fra deg ved ikke å be om hjelp. Når folk får vite at du har utført en monumental oppgave uten å invitere dem, så kan de føle seg uviktige i ditt liv, at du ikke bryr deg og heller vil slite deg ut enn å ha dem der.

Du kan øve deg. Be om hjelp, selv om du føler du ikke trenger det. Det trenger ikke å være en stor ting. Se hvem som stiller opp og hvordan de gjør det. Virker de brydd? Kommer de umiddelbart eller må du purre på dem? Møter de opp bare for å få jobben gjort og så haste videre? Hvem sier nei, selv om tjenesten du ber om er liten og du vet de har mulighet? (bare så det er sagt, det er lov for dine venner å si nei, det er likevel lov å forvente et minimum når du ellers aldri ber om hjelp, spesielt hvis det er venner du selv alltid stiller opp for). Hvem virker glade for å hjelpe deg og gjerne setter seg ned for en samtale og en kaffe etter at jobben er gjort?

Du kan også la meg hjelpe deg.

Jeg tilbyr konsultasjoner over telefon eller video. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 625 kroner, 90 minutter koster 1000 kroner. Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.