Jeg ser ofte filmer som har en direkte eller indirekte relevans for temaet her på bloggen. Ofte er de filmene som ikke direkte omhandler psykopati og narsissisme, like gode som de som gjør det, fordi de krever litt mer innlevelse og tankevirksomhet for å oppdage relevansen.
Disse filmene har elementer av håp, optimisme, inspirasjon og/eller realisme som gjør dem verdt å se for oss (eks)objekter av psykopater og narsissister.
I det siste har jeg sett tre filmer med en slik indirekte relevans, som har gjort inntrykk på meg, og som jeg anbefaler til leserne (dere som ikke ønsker for mye av plottene avslørt, bør stoppe å lese her).
A man called Otto (2022)
A man called Otto er en dramakomedie, med hovedvekt på drama, men med flere lune og småmorsomme scener. Muligens den mest kjente av de tre filmene jeg omtaler her, ikke minst fordi hovedkarakteren, Otto, spilles av Tom Hanks.
Otto er en eremitt og en bitter mann. Han bor riktignok i et boligbyggelag omgitt av naboer, men han ignorerer og unngår sine naboer. De gangene han er nødt til å forholde seg til en nabo, så er han fiendtlig og nokså aggressiv. Han signalerer klart og tydelig at han ikke ønsker mer kontakt med dem enn aller nødvendigst.
Men så flytter det inn en ny familie i Ottos nærhet, som ikke kjenner til hans menneskefiendtlighet. De nekter å la ham være i fred. De inkluderer ham i sine liv, og seg selv i hans. De er påtrengende og tar ikke et nei for et nei. Først yter Otto motstand, for han er svært lei av andre mennesker (lyder kjent?).
Underveis i filmen så får vi vite mer om Ottos bakgrunn og historie. Det viser seg at han er enkemann, og at kona muligens døde som følge av feilbehandling på sykehuset hvor hun en gang ble innlagt. Som følge av dette så ble Otto mistroisk og mistet troen på menneskeheten. Men først av alt så handler hans avstand til mennesker om sorg etter et tap som han mener kunne vært unngått.
Men etterhvert så klarer den nye familien å trekke ham ut av sitt skall, og Otto oppdager på nytt gledene ved å tilhøre et fellesskap. Han rekker på nytt å knytte bånd til mennesker innen han i slutten av filmen selv dør.
Budskapet i filmen synes å være at man har det best sammen med andre. Alenehet, selv om den er selvvalgt, er ikke veien til lykke.
Det er selvsagt lov å være uenig i dette budskapet. Men hvorfor er filmen relevant for oss? Fordi mange lesere her på bloggen har problemer med å finne tilbake til fellesskapet. Fremmedfølelsen er stor. Mange opplever at den manglende forståelsen og det nye menneskesynet ikke lenger er kompatibelt med fellesskap, fordi vi nå føler et for stort gap mellom vår egen og andres virkelighetsforståelse.
Selv om årsak og utgangspunkt er forskjellig, så vil mange kjenne seg igjen i Ottos bitterhet. De vil også kjenne seg igjen i hans “mennesketrøtthet”. Andre mennesker er blitt en plage og en byrde. Derfor kan det være stor trøst i å se Ottos famlende vei tilbake til samhold med andre. Etter å ha sett filmen så oppstår en erkjennelse av at “jeg har vært alene lenge, og det har vært nødvendig, men nå må jeg finne tilbake til menneskeheten igjen” og filmen fungerer slik sett som et vennlig dytt i den retningen.
På grunn av dens popularitet så er filmen lett tilgjengelig, for eksempel på flere streamingtjenester eller til leie på youtube eller blockbuster.
Good grief (2023)
Filmen promoterer seg selv som dramakomedie, men personlig så har jeg problemer med å se komedieelementet i filmen. Jeg vil snarere kalle den et lunt filosofisk drama.
I begynnelsen møter vi det homofile paret Marc og Oliver. Marc og Oliver er et velstående par som holder julefest for deres venner. Men samme kveld så omkommer Oliver i en taxiulykke på vei til togstasjonen. Marc står plutselig alene og det er hans sorg over tapet av Oliver som resten av filmen handler om.
Marc sliter med tapet av ektemannen som han elsket dypt. Tilsynelatende var han også høyt elsket av Oliver.
I tiden etter Olivers død så dukker et par overraskelser opp. Blant annet oppdager Marc at Oliver eier en leilighet i Paris som Marc ikke visste om.
På julefesten, kort tid innen Oliver omkom, så ga han Marc et forseglet julekort. Dette kortet har Marc vegret seg for å åpne etter Olivers død, fordi det ville være for smertefullt. Men på ettårsdagen for Olivers død så bestemmer Marc seg for å åpne kortet.
Til Marcs store overraskelse så har Oliver skrevet i kortet at han har funnet en annen mann og tenkt å utforske den nye relasjonen. Han skriver indirekte i kortet at han mener at han og Marc bør bryte opp.
Resten av filmen handler om Marcs forsoning med at relasjonen han hadde med Oliver ikke var slik han trodde. Han har brukt ett år på å sørge over hva han trodde var en gjensidig og dyp kjærlighet, men så viser det seg at Oliver ikke hadde tenkt å bli hos ham.
Hvorfor er den relevant for oss her på bloggen? Fordi mange av oss gikk gjennom nøyaktig den samme sjokkartede oppvåkningen som Marc gjorde, ofte lang tid etter bruddet. Vi trodde vi hadde funnet gjensidig kjærlighet som så gikk tapt for oss (for Marc sin del i form av dødsfall, for vår del i form av forkasting). Senere oppdaget vi at relasjonen ikke var slik vi trodde. Det er svært lett å identifisere seg med Marc sine kvaler.
Filmen er så vidt jeg vet en Netflix original og kun tilgjengelig på Netflix.
Renfield (2023)
Skrekkomedie. Denne filmen må tas med en stor klype salt for den er svært tullete og blodig. Den har likevel et plott som vil interessere mange her på bloggen.
De som kjenner den originale historien om Dracula vet at han hadde en flygende ape som han kalte Renfield. Renfield var opprinnelig advokat, men nå under Draculas manipulasjon og hypnose. Han hadde som oppgave å løpe Draculas ærend i dagslys – et tidspunkt hvor Dracula selv ikke kunne bevege seg utendørs, og dessuten skaffe ham tilgang til menneskeblod.
I “Renfield” er handlingen lagt til nåtiden i New Orleans, og det går langsomt opp for Renfield at han er i et usunt maktmisforhold med Dracula (spilt av Nicolas Cage). Han oppsøker en selvhjelpsgruppe for medavhengige, hvor han lærer hvordan han kan ta tilbake makten i eget liv og frigjøre seg fra Draculas grep.
Renfield forsøker å innføre NK og kjøper en leilighet som han innreder i pastellfarger. Han er i ferd med å få sitt liv tilbake og bli lykkelig. Han har fått nye venner. Men selvfølgelig vil ikke Dracula la ham gå og han hentes inn igjen ved hjelp av løfter, trusler og manipulasjon (lyder kjent?).
Hvorfor er filmen relevant? Fordi historien faktisk er en direkte analogi til relasjonen mellom et objekt og en psykopat eller narsissist. Og i selvhjelpsgruppen som Renfield deltar i, så diskuteres narsissisme åpenlyst.
Pussig nok så har jeg tidligere trukket frem historien om Dracula som en god metafor for en slik relasjon, men da har jeg først og fremst hatt Draculas forhold til Mina – Draculas kjærlighetsobjekt – i tankene. Men åpenbart finnes det ytterligere en relevant relasjon i historien om Dracula, både i den originale skrekkhistorien og i denne komedieversjonen.
“Renfield” er tilgjengelig flere steder innenfor streaming og leie.
Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner (pris per 1/1 2024), 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.