En smakebit av min nye bok

Bok nummer to er i emning. Den er faktisk 90% ferdigskrevet. Det betyr imidlertid ikke at den er i salg neste uke. Etter skrivingen skal den korrekturleses og så skal det finnes et egnet forlag. Jeg kan derfor dessverre ikke love publisering før til vinteren.

Emnet er gråsteinmetoden. Grunnen til at jeg valgte det emnet for denne boken, er at det fikk en altfor overfladisk omtale i den første boken, nærmest som en ettertanke helt mot slutten. I den nye boken vil gråsteinmetoden få den bredden og dybden den fortjener. Det er likevel et nokså smalt emne. Det vil derfor ikke bli en tykk bok, snarere en håndbok i vern mot giftige mennesker, som er lett å lese og forstå for folk flest. Mye av stoffet er kjent for dere som har lest første bok og følger bloggen, men i motsetning til første bok – hvor mye tekst var hentet direkte fra bloggen – så er alt denne gang originalskrevet og aldri tidligere publisert.

I dagens tekst vil jeg gi dere en smakebit av boken på ca 1000 ord. Årsaken til smakebiten dere får er todelt.

  1. Selv om boken blir tilgjengelig for hele Norge så er det leserne av bloggen som er mitt primærmarked. Erfaringer fra den første boken viser at 60-75% av kjøperne er lesere som følger denne bloggen. Det betyr ikke at markedet er lite, dere utgjør snart 8000 lesere. Det er derfor deres mening jeg er mest interessert i. Det er for å lodde stemingen og se om jeg er på rett spor jeg spør dere; kan du tenke deg å lese en hel bok om dette? Jeg ønsker tilbakemelding om både innhold og språk. Dere har også en siste mulighet til å komme med forslag til aspekter av gråsteinmetoden som dere ønsker skal inkluderes i boken, innen den ferdigskrives. Kanskje er de med allerede, kanskje ikke. Kom derfor med forslag.
  2. Jeg er på jakt etter et interessert forlag. Jobber noen av mine lesere i forlagsbransjen? Er dette noe dere kan tenke dere å satse på? Henvend dere i så fall på mail [email protected] Jeg vil også selv kontakte enkelte forlag. Hvis ingen forlag er interessert så blir det selvpublisering. Det blir med andre ord publisering uansett

På forhånd takk for tilbakemeldinger. Jeg gjentar at utdraget er et tilfeldig snitt fra boken, altså ikke et eget kapittel med begynnelse og slutt. Jeg deler to utdrag, hver på ca 500 ord.

Utdrag 1:

La oss trekke frem en leksjon fra begynnelsen av boken; giftige mennesker finnes. Deres intensjoner er ikke gode. De er egoister, narsissister og har en skjult agenda. Det er viktig for deg å forstå dette. Denne erkjennelsen vil påvirke hvorvidt du responderer fremfor å reagere. Se på det forrige eksempelet. Hvis du tror at intensjonen til din giftige kollega som skriker til deg er god, så vil du absorbere budskapet, bære på det og la det spise av deg. Det er fordi hvis du tror at mennesker er gode, så er deres budskap legitime. Hvis du derimot forstår at vedkommende er manipulerende så er det mye enklere å observere fremfor å absorbere, respondere fremfor å reagere, fordi du da forstår at deres budskap har ingen verdi.

Aller viktigst så er respondering fremfor reaksjon i tråd med gråsteinmetoden. Når du holder deg fattet, så avslører du ingen følelser. Du har kontroll på situasjonen, kan enklere få overtaket og du avgir ingen forsyning til den giftige.

IKKE DEL NOE PERSONLIG OM DEG SELV

Giftige mennesker vil gjerne vite mye om deg. Derfor innbyr de i begynnelsen til tillit, slik at du skal slappe av, åpne deg for dem og tale fritt. Og i begynnelsen virker det som om de ikke får nok av å høre om deg. De er aktive lyttere og bidrar med råd, støtte og oppmuntring. Du har kanskje aldri følt deg så sett og hørt og tror du er i gode hender. Kanskje du for sent oppdager at du ikke burde ha delt så fritt og villig.

Snart oppdager du at de ikke lenger er like interesserte i å høre om deg og ditt. Du blir muligens skuffet, men tenker kanskje «ok, nå har jeg snakket om meg i tre uker, det er bare naturlig at de går litt lei og at rollene byttes». I stedet for å verne deg mot deres plutselige personlighetsforandring og trekke deg unna, så blir du i stedet mer pågående og føyelig, i håp om at den fantastiske vennen de var i starten skal åpenbare seg igjen. De har fått deg der de ønsker å beholde deg.

Det er bare to grunner til at giftige mennesker vil vite ting om deg, og helst informasjon av privat karakter. Det er for å kunne bruke informasjonen du har gitt dem mot deg ved senere anledninger – for eksempel som utpressingsmiddel – og for å finne dine sårbarheter. Har du lagt merke til hvordan giftige mennesker ikke klarer å dy seg for å bruke dine betrodde hemmeligheter mot deg når de mister besinnelsen? Dette er hvorfor. Dine hemmeligheter er ikke godt bevoktet i deres dype indre. Tvert i mot, de har dem lagret langt fremme i bevisstheten, lett tilgjengelige i tilfelle paratangrep blir mulig eller nødvendig. Senere, når skaden er skjedd, er de “bekymret” for å ha forsnakket seg og miste den forsyningen du gir dem. Men kjøp ikke deres beklagelser. Du kan ikke stole på dem. De har avslørt seg og skal ikke ha flere sjanser.

Dette henger også sammen med den pågåenheten beskrevet tidligere i boken. De har dårlig tid, de ønsker å hente mest mulig informasjon ut av deg innen du oppdager hvem de er. De vet at de har baktanker, de vet at de ikke er gode mennesker. De har ikke dårlig samvittighet for det, de bare vet at de må skynde seg for ellers kan du få overtaket og det vil de aldri risikere. De liker hvem de er, de liker makt og de liker at alt er en konkurranse.

Utdrag 2:

Hvis det er snakk om en kollega som kun har jobbrelatert kontakt med objektet så skjer det samme, men på jobb; den giftige vil plutselig involvere seg i objektets arbeidsoppgaver og ha en mening om hvordan objektet utfører dem. Meningene vil først ta form av beundring og støtte, men etterhvert utvikle seg til vennlig korrigering for så å ende opp i direkte kritikk og underminering av objektets faglige evner.

Grunnen til at invasjonen skjer så raskt og er så altomfattende, er fordi den giftige har dårlig tid. Han eller hun vet at de er slette personligheter og at de før eller siden vil bli avslørt. Målet er å hekte objektet innen det skjer, enten emosjonelt eller rent praktisk, ved at den giftige er så involvert at objektet ikke kan løsrive seg, for eksempel at begge har forpliktet seg til samarbeid om et langvarig prosjekt på jobb, som å sette opp turnus for alle de ansatte eller en jobbreise hvor den giftige og objektet skal dele hotellrom, eller kanskje til og med være de eneste som reiser. Objektet vil da ha problemer med å løsrive seg fra sine forpliktelser og er nødt til å forholde seg til den giftige, selv om objektet begynner å føle avmakt og forakt. I de tilfeller hvor den giftige har innyndet seg på romantisk vis så vil objektet ha en enda tøffere oppgave med å løsrive seg, fordi han eller hun har knyttet seg emosjonelt til den giftige og knyttet sin framtid til ham eller henne (for mer kunnskap om narsissistisk eller psykopatisk forføring, les min bok «Psykopati og kjærlighet»).

Nå som du vet hvor vanskelig det er å løsrive seg hvis du lar den giftige få sine tentakler rundt deg, så er det mest effektive vernet å ikke la det skje.

Hvis du merker at noen tilnærmer seg deg litt for raskt eller voldsomt, så se det som et rødt flagg og trekk deg unna. De vil gjøre det ved å innsmigre seg, gi deg komplimenter eller komme med forslag til aktiviteter. Det du skal gjøre er å takke nei til aktiviteter. Gjør det i gråsteinmetodens ånd, med minst mulig affekt; «nei takk, jeg kan ikke på kino den dagen». Pass på ikke å rødme eller at du med kroppspråket viser at du er smigret av tilbudet, da vil den giftige få blod på tann og snart invitere deg på aktiviteter igjen. Det beste er å være så nøytral og kjedelig som mulig. Ikke fall for fristelsen å si «jeg skal ikke på kino, for jeg skal ….». Ingen har noe med dine grunner til at du ikke kan bli med på kino. Du er ikke forpliktet til å oppgi noen årsak. Vær høflig og vag! Du vil ikke fortelle en giftig person noe informasjon om det selv. La oss si at din unnskyldning er (oppdiktet eller reell) «jeg kan ikke på kino for jeg skal passe tantebarn». Da har du allerede fortalt at du har både søsken og nevøer eller nieser. Eller «jeg kan ikke på kino, jeg pleier å trene på Stamina den dagen». Da har du ikke bare fortalt at du trener, men også hvor. Du risikerer da at den giftige plutselig møter på Stamina fordi han eller hun «også trener der».

Medavhengighet, del 4; Ole og hans foreldre.

Dere husker kanskje tenåringen Ole fra del 3, med de narsissistiske foreldrene? La oss besøke Ole en gang til, for å lære litt mer om hvordan medavhengighet kan oppstå.

Da Ole ble eldre og hadde flyttet hjemmefra for lenge siden, så kunne han ofte falle i staver over situasjoner hjemme hos foreldrene som fremstod som pussige. Disse situasjonene dukket opp stadig oftere etterhvert som han fikk bedre selvinnsikt. Han la også merke til hvordan venner og kjærester (han hadde hatt noen, men ingen av forholdene hans hadde vart lenger enn to år) virket mye friere og tryggere enn han følte seg, selv om han nå var over 30 år. Han fremstod nok som trygg for andre.. eller det var han faktisk litt usikker på om han gjorde. Men han var ihvertfall sikker på at han fremstod som tryggere enn han egentlig følte seg. Altså, ikke utrygg som i redd, men som i usikker. Han var ofte usikker på om hans meninger eller behov var “riktige”.

Tankene vandret ofte tilbake til barndomshjemmet. Han manglet egentlig ingenting. Hadde rikelig med leker og klær, faktisk fikk han ofte hva han pekte på. Til og med en bil hadde han fått da han ble gammel nok til å kjøre den. Likevel satt han ofte med følelsen av at noe var feil med oppveksten hans og med den omsorgen han hadde fått.

Noe som tidlig slo ham etter “frigjørelsen” (han hadde fortsatt regelmessig kontakt med foreldrene, men det var en kontakt uten ærlighet eller fortrolighet, Ole var “gråstein” uten å vite det) var at hans oppfattelse av måltidsrutiner var feil. Hjemme så spiste de frokost og middag. To måltider om dagen, det var alt, fordi det dekket foreldrenes behov. Det var deres behov som styrte måltidene. Ole husket at han ofte følte seg sulten mellom måltidene, og innen han gikk i seng. Fordi middagen var nøyaktig klokken 17, så var det altfor lenge å gå uten mat fra frokost uten å bli sulten. Han hadde jo matpakke med seg til skolen, men på skoledager spiste familien ikke frokost sammen, så da ble det lunsj men ingen frokost. Samtidig var middag klokken 17 for tidlig til å være siste måltid. Det var ikke forbudt å spise utenom måltidene men da måtte man lage maten selv var den strenge beskjeden han hadde fått, noe Ole også av og til gjorde fordi han ikke holdt sulten ut. Og da skjedde det merkelige at han følte seg uglesett av foreldrene, og av og til falt det en bemerkning; “sulten igjen allerede?” eller “vi har jo nettopp spist” selv om klokken var 22 og det var gått fem timer siden middag, eller det faktum at en av foreldrene alltid kom innom kjøkkenet mens han stod der og smurte seg en skive eller to, han fikk aldri ordne seg mat i fred der ute, som om de skulle kontrollere hva han gjorde. Det snek seg inn en merkelig skamfølelse over å være sulten utover de fastsatte måltidene, ofte var det faktisk enklere å bare gå i seng sulten. Eller han brukte av lommepengene sine til å kjøpe seg noe mat på gatekjøkkenet eller i butikken, for at ikke foreldrene skulle se at han spiste. Foreldrene sendte også noen merkelige tvetydige signaler rundt dette med maten, for samtidig som de ikke oppmuntret ham til å spise mer, så påpekte de ofte hvor tynn han var. Han var nok noen kilo lettere enn de fleste guttene med hans høyde.

Den samme skammen opplevde han omkring søvn og søvnbehov. Ole hadde ofte behov for å sove midt på dagen, men følte han også måtte gjøre dette i skjul, altså ikke at han gjemte seg i skogen – han la seg i sin egen seng, men at han måtte gjøre det uten at foreldrene visste at han hadde lagt seg. Han måtte for eksempel fortelle dem at han skulle gjøre lekser. Da lot de ham oftest være i fred. Men hvis de visste at han sov midt på dagen, for eksempel etter skolen, så hadde de alltid et ærend med ham. De kunne banke på døren til rommet hans og spørre om noe helt uvesentlig; “du, skal jeg vaske den hvite t-skjorten du har lagt på badegulvet… å, sov du?” eller de kunne stå ute i gangen og rope høyt på ham, så høyt at han våknet; “Ole, jeg skal lufte Tussi (hunden), vil du være med å gå med oss?”. Ole tenkte at det jo umulig kunne være noe i det, men han hadde en snikende følelse av at foreldrene gjorde dette med vilje, rett og slett av fandenivoldskhet. Det var akkurat som om han skulle skamme seg over å ha elementære fysiske behov, som om alt dreide seg om en barnslig konkurranse for foreldrene. Hvem sover minst? Hvem spiser sjeldnest? Ole fikk det ikke til å rime, det var i det hele tatt mange ting ved foreldrene som Ole ikke ble klok på.

Nå, som voksen, så begynte foreldrenes påvirkning langsomt å slippe. Ole innså at det faktisk var normalt å spise både frokost, lunsj, middag og kveldsmat. Vennene hans gjorde det med den største selvfølgelighet. Han gjorde det også selv, og var lettet over at han nå kunne gjøre akkurat som han ville. Han nøt å kunne gå til kjøleskapet når han ville, og legge seg på sengen når han ville, dog ikke helt uten følelsen av at han ble iakttatt. Denne følelsen av å bli observert av noe usynlig hadde han tatt med seg hjemmefra, han ble liksom ikke kvitt den. Men han ristet det stort sett av seg og tok en høneblund likevel. Det problematiske var hvis foreldrene var på besøk eller han besøkte dem, da falt han straks inn i gamle rutiner. Å besøke dem var ekstra ille, fordi det innebar overnattinger da de bodde så langt unna ham. Faktisk var det blitt enda verre fordi han nå liksom var “gjest” i sitt barndomshjem. Han åpnet derfor nødig kjøleskapsdøren uten en invitasjon. Han tenkte at det egentlig var forferdelig å skulle føle seg så lite avslappet sammen med sine egne foreldre, men det var slik de påvirket ham. Ole begynte med årene å bli ærligere med seg selv, og våget nå å innrømme i sitt stille sinn at han ikke likte sine egne foreldre. I begynnelsen var dette også en tanke han skammet seg over for man skulle da elske og ære sine foreldre, eller? Herregud så mye skam han egentlig bar på. Men etterhvert var han blitt fortrolig med at han aldri kom til å elske sine foreldre. Men det var hans lille hemmelighet. Sammen med foreldrene lot han som ingenting, og de ante åpenbart ikke hvor mye han mislikte dem. Han hadde spilt en rolle med dem hele livet, fordi de aldri oppmuntret ham til å være seg selv. Det var derfor umulig for ham å plutselig være seg selv sammen med dem nå, etter over tredve år med skuespill, men derimot meget enkelt å gli rett inn i den gamle skuespillerrollen. Det var den som reddet samvær med foreldrene og gjorde at han klarte å undertrykke sitt behov for å skrike til dem hvor sterkt han mislikte dem. Han var ganske enkelt blitt en ekspert til å legge lokk på seg selv, takket være dem. 

Ole begynte å bli klar over at skuespillet han hadde spilt i så mange år var vanskelig å legge av seg, også overfor vennene og kollegene. Skammen og den ufrie tilværelsen fra de første årene sammen med foreldrene kom nok til å følge ham resten av livet. Å være seg selv falt seg rett og slett ikke naturlig for ham. Ole ble langsomt klar over at skaden foreldrene hadde påført ham var mye større enn han hadde trodd. De mishandlet ham jo aldri fysisk, og han manglet aldri noe av materiell art. Han hadde derfor fortalt seg selv (enda en) livsløgn hele tiden; “jeg hadde en fin barn- og ungdom, den var akkurat som alle andres, jeg manglet ingenting”. Han hadde derfor i starten dårlig samvittighet for at han ikke klarte å elske foreldrene. Han trodde noe var i veien med ham, for rundt seg så han hvor dypt mange elsket foreldrene, uansett alder. Denne kjærligheten var å finne overalt; i litteraturen, på film, blant vennene… selv klarte han ikke å føle denne dype kjærligheten til opphavet. En gang hadde han sagt til dem at han var glad i dem, som for å overbevise seg selv om at han var det. Men ordene smakte feil, han ble nesten fysisk uvel av å ha ytret dem. Nå forstod han at han ganske enkelt ikke likte foreldrene og at det var en grunn til det, han hadde avfunnet seg med det. Det var ingenting i veien med ham, han kunne elske, han elsket jo andre mennesker i sitt liv, feilen lå hos dem. Jobben med å forsøke å reversere noe av skaden de hadde påført ham hadde begynt. Han forstod at han antakelig ikke ville klare å lege all skaden og at mye av den var permanent, mye av den var han ikke engang bevisst, men han ville forsøke selv om det betød å måtte jobbe med seg selv resten av livet. 

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er forbeholdt primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindreverdige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

 

Kan det komme noe godt ut av en relasjon med en psykopat?

De siste dagene så har det oppstått en sjeldent polariserende diskusjon i kommentarfeltet rundt emnet hvorvidt man kan trekke noe positivt ut av en relasjon med en psykopat.

Polariseringen synes å bestå i at det ligger noe provoserende i å lete etter noe som helst positivt i en relasjon med en psykopat. Å lete etter noe positivt kan oppfattes som en formildende omstendighet (der hvor intet bør være formildende), at psykopaten tross alt har noe godt i seg og at relasjonen i siste ende ikke skiller seg vesentlig fra normale relasjoner – som alle har gode og dårlige sider. Noen er så traumatisert og mishandlet at bare spørsmålet alene kan trigge et raseri; hvordan i helv*** kan noen påstå at det finnes noe positivt i en slik relasjon? Vedkommende må være dum, eller så har han/hun aldri vært sammen med en psykopat.

Personlig mener jeg at det må være opp til hver enkelt om de klarer å hente noe positivt ut av en slik relasjon. Hver og en må få lov til å beholde sin virkelighet etter bruddet. Det ovennevnte traumatiserte objektet har et forståelig ståsted. Det samme har objektet som har vært gift med psykopaten i 30 år og leter etter en mening med relasjonen. Alternativet til ikke å finne en mening med en slik langvarig relasjon er at man har kastet bort 30 år av sitt liv på noe som ikke var nyttig for en eneste ting, og det er en vanskelig forestilling å forsone seg med. Både det traumatiserte objektet og det meningssøkende objektet må ha lov til å finne sin virkelighet. Derfor er temaet vanskelig å diskutere. Her strekker kun empati og forståelse til for å kunne støtte den som velger det motsatte ståsted. Husk at vi er vidt forskjellige mennesker som leser denne bloggen, og det eneste vi har til felles er egentlig våre relasjoner med psykopater og narsissister.

Hva kan fordelene med å finne positive aspekter ved relasjonen være?

Man kan lettere leve med dette vonde kapittelet i livet.

Man kan lettere akseptere og kanskje tilgi (hvis det er viktig).

Kvernetanker og flashbacks blir ikke fullt så vonde som de ellers hadde vært. De vonde minnene finner en viss balanse med de gode.

Hat og bitterhet viker for en slags takknemlighet, slik en av leserne formulerte det i kommentarfeltet. Men det må aldri dreie seg om takknemlighet til psykopaten personlig (mer om det lenger ned i teksten).

Bakdeler med å lete etter positive aspekter ved en slik relasjon kan være;

Man mistolker hendelser som egentlig er negative, som positive. For eksempel idealisering, love bombing eller andre tiltak psykopaten gjorde som fremstod som positive, men som egentlig var et ledd i manipulering og tåkelegging. Derfor krever det en nokså anseelig mengde kunnskap innen man med klart syn er istand til å vurdere hva som eventuelt var positivt ved relasjonen. Let derfor ikke etter positive elementer kort tid etter bruddet. Jeg anbefaler å vente minst to år etter NK. Innen to år er gått så anse intet ved relasjonen som positivt.

Motsatt så kan det når det har gått lang tid (og ironisk nok når man har kommet langt i rehabiliteringen) skje noe av det samme. Man husker ikke lenger så godt alt det negative. Mennesker er slik innrettet at vonde ting slettes fra hukommelsen raskere enn gode ting. Dette er en mental mekanisme som skal gjøre det enklere å bære krenkelser og mishandling. Dessverre skjer det at vi da “glemmer” at en person behandlet oss dårlig. Det skjedde med min relasjon med psykopat nummer en (jeg har hatt tre). Han dukket opp igjen åtte år etter siste kontakt og foreslo at vi skulle dra på helgetur sammen, som om relasjonen aldri hadde tatt slutt og intet suspekt hadde skjedd. Jeg takket ja “for gammelt vennskaps skyld”, hva det nå var han hadde gjort som jeg den gang for åtte år siden reagerte på (jeg husket det ikke lenger så tydelig, i tråd med at negative opplevelser blir diffuse med tiden) var “vann under broen”, han hadde sikkert forandret seg og angret sine synder, tenkte jeg. Jeg hadde sikkert også mine. Du vet, alle unnskyldningene i boka klarte jeg å komme på, på i underkant av fem minutter. Helgeturen endte ikke godt, for jeg glemte – eller valgte å ignorere – at denne mannen burde jeg holdt meg unna, og fordi jeg fokuserte på innbilte positive trekk ved vårt gamle forhold.

Dette er hva de gjør, de vet at hjernen spiller oss et puss og at hvis de venter lenge nok så er det lettere å returnere. Denne fellen er det viktig å ikke gå i. Jeg oppmuntrer ofte objektene til å skrive hver eneste negative hendelse de kommer på, ned på papir, mens hendelsene er ferske i erindringen. Skriv så detaljert som mulig. Primært er skrivingen til hjelp i begynnelsen etter bruddet, for å beholde NK og bekjempe kognitiv dissonans. Men ikke kast papirene når det har gått en stund og du har det bedre. Oppbevar dem i stedet et trygt sted, slik at du kan hente dem fram igjen hvis psykopaten forsøker seg med en retur mange år senere.

Positive aspekter med relasjonen må aldri brukes som påskudd til å bryte NK. Dette er ikke en normal person “med enkelte gode sider”. Psykopaten har ingen gode sider. Gode opplevelser sammen med dem er alltid et ledd i manipulasjon eller springer ut av noe som har gavnet dem. Kanskje var psykopaten så glad den dagen dere dro på sykkeltur fordi hun nettopp hadde klart å sørge for å få en brysom kollega sparket. Skadefryden smittet over på deg, slik at du oppfattet sykkelturen som den mest romantiske dagen dere hadde hatt. Du trodde det handlet om deg, men det handlet aldri om deg.

Å finne mening med en psykopatisk eks kan derfor aldri tilskrives dem personlig, kun noe de gjorde for deg eller med deg. For å ta et eksempel; en leser kommenterte at psykopaten lærte henne mye om matlaging og at hun i dag nyter matlaging fordi hun takket være psykopaten er blitt bedre til det. Her må det positive aspektet ikke være assosiasjonen (“jeg forbinder matlagingen med psykopaten”) eller en emosjonell kobling (“jeg lager mat fordi det vekker følelsene jeg fikk sammen med psykopaten”). Da har man ikke kommet videre men står fast – ja faktisk klamrer man seg fast – og det er intet positivt ved det. Det positive må springe ut av en ren utnyttelse av relasjonen, ironisk nok det samme som de gjorde med oss. I dette tilfellet å trekke kunnskap om matlaging ut av dem, for å styrke egne ferdigheter på området. Et annet eksempel kan være at psykopaten under idealiseringsfasen skaffet deg en jobb som du fortsatt har og nyter. Ren utnyttelse. Det er da lov å være takknemlig for at du fikk den gode jobben, men ikke lov å la det blidgjøre deg overfor psykopaten.

En annen leser kommenterte hvordan relasjonen med psykopaten har hjulpet henne til å luke ut andre giftige mennesker i sitt liv, som kanskje fortsatt hadde vært der og forsuret tilværelsen hennes hvis psykopaten ikke gjorde henne oppmerksom på hennes egen manglende grenser. Igjen, det er lov å være takknemlig for den økte selvinnsikten men ikke til psykopaten personlig. Psykopaten kom ikke til deg med personlig visdom som han/hun ønsket å dele med deg. Visdommen oppstod i deg selv.

Annen mening med relasjonen kan være at man fikk barn sammen. Har man en psykopatisk forelder så kan mening være “de ga meg i det minste liv”. En psykopatisk venn kan ha introdusert deg til personen som du i dag er lykkelig gift med. Hva du ikke vet er at din psykopatiske venn kanskje spilte omsorgsfull kirsten giftekniv overfor deg, men introduserte dere i den tro at dere ville bli en katastrofal mismatch og gi deg enda et nederlag på datingfronten. Det er lov å være takknemlig for alle mulige positive konsekvenser av relasjonen, men aldri for psykopaten personlig.

 

Minner på at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, vlogger (youtube videoer) og annen informasjon. 

Når psykopaten skjuler objektet

Noen av oss – ja kanskje ganske mange – sitter igjen med en opplevelse av at vår relasjon med psykopaten aldri ble offentlig anerkjent. Hva betyr det? Det betyr at vi fikk opplevelsen av en intim relasjon, men at psykopaten ikke ville fortelle omgivelsene at en relasjon foregikk. Det kan sammenlignes med hvordan en gift person behandler en elsker eller elskerinne. Forskjellen er imidlertid den at psykopaten ofte var ugift og sjelden hadde åpenbare grunner til å skjule relasjonen, og vi lengtet i undring etter at relasjonen skulle offentliggjøres. Likevel fant vi oss i at den aldri ble det. I tillegg hadde det den ubehagelige bieffekten at vi følte oss uverdige en offentlig anerkjennelse og skammet oss. Vi tenkte at psykopaten ikke ville vedkjenne seg oss foran andre. Den tiltakende devalueringen forsterket følelsen av oss selv som uverdige; “du som er så dum, deg kan jeg ikke vise fram. Jeg tenkte å introdusere deg for foreldrene mine neste måned men det tror jeg vi legger på is inntil videre”.

Hvordan skjuler psykopaten relasjonen? Trekkene kan inkludere;

-At man er venner på sosiale medier, men psykopaten kommenterer aldri dine innlegg eller liker noe du legger ut. Hvis du selv kommenterer noe han/hun legger ut, så får du intet svar.

-Alle aktiviteter med ham/henne foregår i tosomhet.

-Hvis dere er sammen med andre så blir du ignorert.

-Psykopaten snakker aldri om deg til andre.

-Du blir aldri introdusert for hans/hennes familie eller venner.

Trekkene har mye til felles med behandlingen av overgangsobjekter. Ofte så er det også nettopp overgangsobjektene som blir skjult. Av og til kan dog også langtidsobjekter bli skjult, for eksempel hvis psykopaten har et hovedprimærobjekt, men er utro med et sekundærprimærobjekt over flere år. Begge er da primærobjekter og begge er langtidsobjekter, men psykopaten har et anerkjent forhold til det ene primærobjektet og skjuler det andre.

Selv var jeg både et overgangsobjekt og et skjult objekt. Jeg opplevde alle de ovennevnte trekkene. Det vanskelige var imidlertid at vi var kolleger og ofte arbeidet sammen. Å skjule relasjonen ble da en praktisk utfordring for psykopaten og en kilde til fortvilelse og forvirring hos meg. Den pussige ordningen ble at vi gikk i følge til jobb og også hjem fra jobb, men tiden imellom ble jeg behandlet som luft. Psykopaten så rett gjennom meg hvis vi passerte hverandre i korridorene. Hvis vi befant oss i samme rom eller i samspill med andre så enten ignorerte han meg med en foraktfull og arrogant mine eller han snakket nedlatende til meg. Kun de gangene hvor jeg ignorerte ham, for eksempel hvis han hadde tidlig vakt og jeg kom på kveldsvakt og gikk inn på vaktrommet uten å anerkjenne hans tilstedeværelse, så kunne han si “hei Daniel” – og sågar bruke mitt navn. Som vi vet så frykter psykopater og narsissister avvisning og ikke å bli sett. Hans trang til å anerkjenne meg først når han selv ble ignorert var slik sett en “tell”.

Psykopater kan ha åpenbare grunner for å skjule relasjonen. Som regel dreier det seg om situasjoner hvor de taper ansikt. I mitt tilfelle var jeg sammen med en damebedårer, og han hadde liten interesse av å ødelegge sitt rykte som damesjarmør. Å erkjenne offentlig at jeg var mer enn en kompis kom derfor ikke på tale. Han hadde ikke planer om å beholde meg, jeg var et leketøy for å få ham gjennom en kjedelig periode i livet hans.

Likevel var det enkelte blant våre felles kolleger som fattet mistanke. Hvor hardt han enn prøvde å skjule meg så var det ikke til å unngå at ryktet gikk. Mange la merke til hvor intens relasjonen vår var, og at det ikke var jeg som var pådriveren. Noen overhørte oss når han trodde han var alene med meg, hvordan tonen hans ble flørtende og han planla kvelden med meg. De begynte å snakke sammen; “er det noe mellom Daniel og NN? De er sammen hele tiden” fikk jeg senere høre. Noe de samtidig også må ha lagt merke til (som dog aldri kom meg for øret) var hans pussige og ufine oppførsel mot meg i offentligheten. Antakelig har de undret seg hvordan jeg fant meg i den dårlige behandlingen fra ham på jobb, og likevel tilbrakte det meste av fritiden sammen med ham. Jeg avlet nok ikke øket respekt av mine kolleger i så måte, for å si det slik. For hvem respekterer en så åpenbar dørmatte?

Unnskyldningene som jeg i dag kan huske jeg tilla ham inkluderte “han trenger nok tid til å komme ut av skapet” og “jeg har intet hastverk, det handler ikke om hva andre ser, jeg vet hva vi har gående”. Så overbevist var jeg om at hva han og jeg hadde var ekte og permanent.

Hvorfor skjuler psykopaten relasjonen? Å skjule en relasjon kan gi stor gevinst for en psykopat. Jeg vil her trekke frem to hovedgrunner.

-Når relasjonen er over, så vil objektet møte minimal forståelse for sin sorg og fortvilelse, for ofte har ingen lagt merke til at det pågikk en relasjon; “dere to, var dere ikke bare venner? Kjente dere hverandre egentlig?”. Det kan gå så langt som at omgivelsene oppfatter objektet som psykotisk fordi han/hun snakker om en relasjon som var meget spesiell, men som ingen observerte. Et slikt objekt kan lett oppfattes som en forfølger og en som psykopaten må skjermes for. Objektet vil neppe møte forståelse og sympati. Når jeg tenker etter så har jeg tidligere i livet ved et par anledninger støtt på tilfeller hvor personer har hevdet å hatt nære relasjoner som ingen har sett og derfor ikke trodd på. Disse personene ble såvidt jeg husker stemplet som rare, sjalu og med vrangforestillinger. Jeg deltok nok til en viss grad selv i denne stemplingen. I dag vet jeg at det sannsynligvis har vært snakk om forkastede og skjulte objekter.

Når dette er situasjonen så er det meget enkelt for psykopaten å vinne terreng med deres svertekampanje. Objektet har allerede tapt anseelse hos felles kjente for deres “innbilte” relasjon. Omgivelsene vil derfor være et takknemlig publikum for sverting. Faktisk er det hele perfekt iscenesatt av en kalkulerende psykopat.

-Den andre hovedgrunnen til en skjult relasjon er sjalusifabrikkering. Et fortvilt forkastet objekt som i tillegg har vært skjult vil gi rikelig med NF i form av desperate henvendelser og forsøk på avklaring. Skjulte objekter vil ha et spesielt sterkt behov for å få psykopaten til å anerkjenne at det har eksistert en intim relasjon, men det får de dessverre sjelden. I stedet kan psykopaten smykke seg med en forfølger/stalker overfor det nye (og offentlig anerkjente) objektet; “se hvor ettertraktet jeg er, du er heldig som får meg, men det er synd på meg som må hanskes med denne syke forfølgeren”. Psykopaten oppnår dermed både beundring og sympati fra det nye objektet – også dette perfekt iscenesatt. Den optimale vekslingen mellom åpne og skjulte objekter synes å være annenhver gang og det virker også som det er slik mange psykopater opererer, selv om det finnes variasjoner. Selv en psykopat klarer ikke å forutse alt og av og til forkludres det optimale, kanskje at to skjulte overgangsobjekter avløser hverandre, eller to åpne langtidsobjekter.

 

Minner på at jeg tar imot konsultasjoner over Skype eller på telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner. Bestill tid på [email protected] (vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt)

Åpen post

Etter forslag fra en leser så forsøker vi oss på noe jeg velger å kalle “åpen post”, hvor du kan spørre om alt mulig som ikke er begrenset til tema i en tekst. Både bloggforfatter og andre lesere kan svare på dine spørsmål. Spørsmål både om psykopaten og om rehabilitering er relevant. Ingen spørsmål er for dumme. Vi har forståelse for at mange er nye på bloggen og mangler basalkunnskap. Vi har som mål at ingen spørsmål i denne posten skal stå ubesvart. Enten svarer en annen leser eller så svarer bloggforfatter. Jeg ber om at vi hjelper hverandre her, slik at ingen blir stående med hele svarbyrden alene.

Krav til spørsmålstilleren: Forsøk å være så konkret som mulig. “Jeg sliter” er forståelig, men veldig vanskelig å svare på. Det er faktisk heller ikke et spørsmål. Forsøk å tenke etter mer nøyaktig hva du sliter med og formuler ditt spørsmål nettopp som et spørsmål, slik at svareren tydelig ser hva han/hun skal svare på. Husk at svar ikke alltid kommer prompte. Kanskje jeg eller en leser ønsker å tenke gjennom et svar best mulig innen vi svarer. Slik blir det også bedre svar. Du kan heller ikke forvente lange avhandlinger til svar, det tar mye tid å skrive. På den annen side så kan du godt få svar fra flere enn en person på ditt spørsmål.

Krav til den som svarer: Plukk det spørsmålet du føler du kan svare godt på, også selv om en annen har svart før deg. I tillegg til å svare med egne ord så forsøk å lenke til en relevant tidligere tekst her fra bloggen, eller fra et annet nettsted. Slik kan vi – ja, faktisk også jeg – få bedre oversikt over hva jeg har skrevet om de siste fire årene i tillegg til å bruke gamle tekster som kanskje utmerket svarer på spørsmålet (vi trenger ikke alltid å finne på hjulet på nytt). Vi tilstreber å lenke til relevante tekster, med andre ord lenker vi ikke til ikke-relevante tekster kun fordi vi synes de er gode, her tilstreber vi å svare på hva det blir spurt om. Bruk alltid “reply” funksjonen under spørsmålskommentaren, slik at både spørsmålstiller og andre kan se at det er postet et svar.

Til både spørsmålsstiller og den som svarer: Å be om oppklaringer er lov, men forsøk å unngå “chat” i kommentarfeltet. Husk at hver eneste kommentar må godkjennes manuelt, dessuten er det ikke spesielt interessant å lese for utenforstående.

Dette anses som en prøverunde. Faller det i smak så vil det bli en fast post.

Når fanden banker på (leserhistorie)

Jeg sitter her nå, 42 år, ribbet inn til det innerste inne. Tre og et halvt år er gått siden fanden valgte meg ut som sitt leketøy, og fem måneder og 24 dager siden siste ord ble sagt og jeg nærmest skrek til han at jeg aldri kom til å snakke til han igjen. Jeg skrek ut at jeg aldri ville se han eller jobbe med han igjen, være venn med eller ha noe som helst slags forhold til han. Hverken som venn eller kollega, kjæreste eller elskerinne, som lystrer hvert minste vink på jakt etter smuler som han måtte kaste i min retning når det passet han. At han var et gjennomgående ondt menneske som jeg ikke under noen omstendighet ville ha i mitt liv. At han var en klovn, et avvik som hadde ydmyket meg på det aller groveste. At jeg ikke eide den minste respekt for han som menneske. At han hadde tråkket på meg og såret meg langt utover det jeg trodde var mulig. Jeg fortalte han at han nå var som død for meg. At relasjonen aldri hadde eksistert og at alt var lagt dødt.
Jeg har aldri i hele mitt liv snakket med slike harde ord til et annet menneske. Aldri har jeg vært så brutal og så rå. Aldri har jeg kjent på et sånt raseri som tar over hele kroppen og hele min eksistens. Alt veltet opp og kom ut. Alle følelser jeg hadde holdt inne for ikke å støte eller fornærme, all forvirringen jeg hadde følt men som jeg hadde undertrykket fordi jeg ikke ville tro det verste, alt kom ut i form av dette ekstreme raseriet. Måten han tok imot mitt sinne, bekreftet hele relasjonen eller mangelen på at det noen gang hadde eksistert noen ekte følelser der, og viste meg hvor lite jeg hadde betydd for ham. Jeg var blitt redusert til et objekt uten betydning. Han tok i mot med et hånlig flir og med en nedlatende kommentar om at jeg var sexy når jeg var sint, før jeg fikk avsluttet det hele.
Ett par dager senere og etter ett par nedlatende meldinger om at han syntes vi burde ha sex for å ordne opp siden det ville være bra for meg, blokkerte jeg han på alle medier vi hadde hatt kontakt på. Han var heftig på å skifte om på hvilke medier vi skulle kommunisere på i forholdet vårt. Sikkert bevisst for å forvirre. Medier som han flittig hadde brukt til sjalusifabrikkering, til ghosting, til ignorering, til å lokke meg inn igjen med. I de følgende ukene etterpå kom han bort til meg på jobb hver dag for å få meg til å bryte tausheten. Han som like før i månedsvis nesten ikke lenger gadd å hilse på meg. Kun snakket til meg når det var noe han ønsket fra meg. Som sex når han ikke fikk det annet steds fra eller smisking om nye jobber. Jeg ignorerte han fullstendig. Når jeg så at han var på vei reiste jeg meg og forsvant. Det var ufattelig vanskelig. For selv om hodet mitt visste at dette var eneste utvei, fortalte følelsene mine meg at jeg ikke kunne leve uten han og hans oppmerksomhet til meg. En oppmerksomhet som nå kun eksisterte i minnene fra begynnelsen. De var ikke ekte. Han sluttet etterhvert å ta kontakt, og sluttet faktisk med å komme så ofte inn på arbeidsplassen.
Han sluttet også med den intense flørtingen med mine andre kvinnelige kolleger. Vel, ihvertfall foran meg. Skulle tro at jeg da skulle klart å fått fred og avstand nok til å la han fare. Jeg har holdt mitt ord og ikke brutt tausheten. Likevel. Her sitter jeg altså flere måneder etterpå, og ønsker at tingene hadde vært annerledes. Før ferien stakk det fremdeles i meg når han kom innom jobben. Jeg måtte ta meg sammen for ikke å gi etter å trygle på mine knær for at han skulle gi meg bare litt oppmerksomhet. Som sagt blokkerte jeg han på alle sosiale medier som vi hadde kontakt på. Ikke instagram siden kontoen hans der ikke var aktiv på 2 år. Denne opprettet han i begynnelsen av forholdet for å prøve å lage sjalusidrama, men jeg anerkjente aldri at jeg visste at han hadde opprettet den, så den ble fort passiv.
Men for ikke lenge siden oppdaget jeg at han nylig har lagt til 3 av mine tidligere kvinnelige kolleger, alle kolleger som jeg liker og er venn med. Han følger nesten ingen og ingen følger ham og han har aldri spurt om å følge meg, selv ikke når vi var i et forhold. Han legger heller ikke ut noen bilder. Den eneste han begynte å følge fra jobben for to år siden var en kollega som han begynte å legge an på etter første gang vi hadde avsluttet forholdet, da han begynte å ignorere og devaluere meg. Ingen av de som faktisk ville vært naturlig for ham å legge til har han lagt til. Men hvorfor skal dette bry meg nå? Hvorfor i all verden blir jeg opphengt i dette? For det blir jeg. Jeg vet at jeg ikke vil ha han, ikke når jeg ser han på avstand. Da ville jeg ikke rørt i han med tang. Men Sjelen min lengter fremdeles. Den lengter etter det levende, det intense som han vekket i meg for en stakket stund. For tilstanden sjelen min er i nå, blottet for alt initiativ, for all glede og for alt håp, er uholdbar.
Livet kan ikke leves slik. Kjernen min er blitt fundamentalt rystet ved, og dermed har også troen på det gode i mennesker fått banestøtet. Jeg gjenkjenner ikke dette mennesket som nå sitter her tilbake med sitt nærmest totale fravær av all godhet og varme. Jeg ser folk utenfra hele tiden, men også innenfra, på en helt ny måte, og jeg er redd. Det er mye å ta inn over seg. Det er som om selve Livet har fått en ny altoppslukende dimensjon. En forkvaklet, fordervet dimensjon i et univers jeg ikke klarer å komme ut av og løsrive meg fra. Hvor enn hardt jeg prøver, sitter jeg fast. Ingenting fenger meg, ingenting betyr noe. En bunnløs avgrunn. Før trodde jeg på. Jeg håpet. Jeg følte glede og lykke. Ikke minst følte jeg godhet og varme for andre mennesker. Det er en ekstrem sorg og redsel jeg befinner meg i. Ikke tapet av han, og det jeg trodde var en ekte relasjon med et annet menneske. Jeg forstår med hodet at den aldri fantes, denne relasjonen. Men følelsen av å ha mistet seg selv så totalt bare på grunn av ett menneske.
At jeg i min alder, etter alle de år jeg har levd og de forhold jeg har vært i og stått i, sitter her som en skygge av meg selv. Et tomt skall, med kun fluer surrende rundt råttenskapen som en gang var den fruktbare livgivende kjernen. Hvordan gjenkjente jeg ikke beistet? Hvorfor lyttet jeg ikke til min indre stemme? Hvorfor gikk jeg så på akkord med mine verdier? Og det aller mest skremmende. Hvordan kunne jeg så lett gi han innpass til mine innerste følelser, hvor jeg lot han herje, plyndre og voldta fritt i 2 år etter at vi innledet et forhold? Jeg lot han viske meg ut, for så å legge inn en dårlig kopi. Nei, jeg kjente ikke igjen djevelen. Lite visste jeg at han kommer i flere innpakninger den Onde.
Han var godt kamuflert bak intens interesse, høflighet og en noe forsagt fremtreden. Han var så oppslukt av meg trodde jeg. De intense øynene, at han kom for å snakke med meg i timevis om alt mulig. Ikke bare om jobb, faktisk nesten ikke om jobb i det hele tatt. Jeg syntes han var utrolig sjarmerende, men egentlig ikke min type. Noen år yngre var han også og gjorde hele oppmerksomheten enda mer flatterende. Han måtte jo like meg ekstremt godt, all den tiden han investerte i meg. Han enset ingen andre enn meg. Små berøringer som jeg nesten ikke visste var der. De lure blikkene som viste at vi delte noe sammen. Noe mer, et gryende vennskap, en ny kjærlighet, et godt varmt menneske jeg kunne ønske velkommen inn i livet mitt. I tillegg hadde jeg en kollega som jeg respekterte og likte godt, som snakket så varmt om han og som introduserte oss for hverandre. Garden min var nede fra starten av, og jeg lot et fremmed menneske få innpass til mitt lukkede rom på godord fra en venn. Hovedgrunnen til at jeg ignorerte magefølelsen min som faktisk varslet meg ganske tidlig, var at han var framsnakket av en annen som jeg stolte på. I ettertid forstod jeg at også denne kollegaen var ført bak lyset.
Han var så søt at de stikkende kommentarene og løftene som ble brutt litt etter litt i begynnelsen, tolket jeg som keitete sosiale utfordringer fra hans side. Jeg overså og ignorerte faresignalene fullstendig. For selv i herligheten i flørten og i den lekende lidenskapen kjente jeg på motstridende følelser. Jeg husker at jeg tidlig fortalte han at jeg syntes han var vanskelig å lese. Han trakk bare på skuldrene av det. Sa ikke stort. Jeg tolket det i beste mening og la sikkert noen ord i munnen på ham. Ikke i min villeste fantasi gikk tankene mine mot psykopat, men tenkte han bare var litt tilbakeholden. Tilnærmingen hans var også intens i kropp og uttrykk, og likevel ikke. Jeg ble rett og slett forvirret av måten han oppførte seg på, fikk ikke helt tak på han. Selv hvor mye vi snakket om alt mulig, ser jeg i dag at jeg kjenner han overhode ikke. Ikke da, ikke nå. Han er uten kjerne. Uten substans.
Da jeg spurte hva han gjorde på fritiden svarte han at han gjorde ingenting, han jobbet hele tiden. Jeg fortalte med iver om mitt liv og mine gleder i livet. Han begynte å plukke opp mine interesser og gjorde de til sine. Kjøpte fullt ski og turutstyr og ga seg i kast med sin nye engasjerende ut i det fri hobby og ville ha meg med. Han ga ut ingen eller meget begrenset informasjon om seg selv, og mye av det han sa, kunne han dagen etter mene motsatt om. Men han løy aldri, sa han, alt han sa var sannhet. Jeg stilte nemlig spørsmål til adferden hans, mye og ofte. Men i stedet for å ta avstand til denne personen som etterlot meg i en forvirrende tilstand, lot jeg han ribbe meg. Lag for lag.
I begynnelsen med nesten umerkelig avtrykk, fikk han meg til å endre på oppfatningen av meg selv, bit for bit. Så lite at jeg ikke merket det selv en gang, begynte jeg å endre karakter. Etterhvert, men egentlig ganske tidlig i forholdet, begynte han å vise humørsyke, og jeg begynte å bli redd for hva jeg kunne si rundt han. Det være seg både om jobb og private anliggender. Hvordan kunne jeg finne meg i det? Jeg laget den ene unnskyldningen for ham etter den andre. Min største sorg og redsel nå er at jeg ikke kan stole på meg selv lengre. På min dømmekraft, min erfaring, mitt hjerte. Jeg er knekt. Plattformen er revet, og i ruinene av denne må jeg redefinere meg som menneske. Referansepunktene som jeg tidligere brukte for å knytte bånd til andre rundt meg er utrygge og jeg stoler ikke på at det jeg har kan ha verdi for noen andre. Jeg stoler heller ikke på at jeg kan stå i meg selv. Jeg ønsker å tenke at kjernen min er god, at intensjonene mine er ekthet og søken mot sannhet, men hvordan kan jeg klare å bygge et reisverk på det fundamentet, når de eneste byggeklossene jeg nå sitter igjen med i alt støvet, er de han etterlot seg? Angsten. Skammen. Ydmykelsen. Skyldfølelse. Udugeligheten. Et sammensurium av vonde følelser som hele tiden veller opp i meg. Konstant. I alle sammenhenger. Jeg får ikke fred for de. Hvordan kan jeg da komme meg opp og videre?
I tillegg tenker jeg på han hver dag. Kverner. Jeg gjennomgår alle situasjonene der jeg burde tidligere tatt tak og sagt at nok er nok. Tatt tilbake respekten. Eid meg selv med hud og hår. Sagt at dette er meg og min følelse, dette finner jeg meg ikke i. Men jeg gjorde ikke det, dessverre hadde jeg tro på at han var god på bunn alt for lenge, at han ikke mente å såre, at han ikke mente å skade meg. Det høres ut som om jeg var fryktelig naiv. Jeg trodde at jeg nå kunne lese mennesker noenlunde rett, ihvertfall såpass at jeg kunne oppdage intensjonen. Men som sagt hadde jeg garden min nede. Så rent naiv vil jeg ikke si at jeg var, men jeg var ikke forberedt på den grad av kynisme til livet som han viste. Faktisk avsluttet jeg forholdet flere ganger på grunn av nettopp dårlig oppførsel og jeg tok det opp med ham hver gang. Da jeg fremdeles hadde respekt for meg selv og fremdeles ikke hadde forstått hvem eller hva han var, og omfanget av den negative påvirkning han kom til å ha på meg.
Men jeg lot meg lokke tilbake, senere også, gang på gang på gang. Etter første gang jeg slo opp og hadde tatt han tilbake, etter at han ikke kontaktet meg eller svarte på mine meldinger på en uke, begynte han å legge an på en annen kollega av meg slik som han hadde gjort med meg for å få meg hektet. Først forsiktig, så med mer Intens kontakt. Rett foran øynene på meg. Dette burde fått meg til å føle avsky for ham, men i stedet ble jeg besatt og helt oppslukt på å vinne tilbake hans gunst. Jeg som aldri hadde vært aktiv på facebook eller messenger satt inne å lusket på aktiviteten hans hele tiden. Til alle døgnets tider. Skrev til og med logg. Pur galskap!
Jeg konfronterte han med at han hadde et forhold til den andre kollegaen, noe han nektet for. Når vi var alene fikk jeg all oppmerksomhet, mens når vi var på jobb begynte han mer og mer å ignorere meg og brukte heller oppmerksomheten på henne han ikke hadde et gryende forhold til. Sakte men sikkert tilbragte vi sjeldnere og sjeldnere tid sammen. Alle visste at vi hadde hatt et forhold selv om det skulle være hemmelig og det ble ganske tydelig etterhvert at han ikke brydde seg noe om meg. Likevel var det hele tiden denne tosidigheten. Av og til helt utrolig på for så i neste øyeblikk å være helt av. Det ble uutholdelig og det var helt ufattelig ydmykende og bli så synlig kastet til side som søppel man vil bli kvitt. Jeg ble mer og mer forvirret. På den ene siden sa han at han var min venn på den andre siden gjorde han ting som absolutt tydet på det motsatte.
Så begynte han å si stygge ting til meg når vi var alene også. Ikke direkte stygge ord, men han snakket frem andre og sammenlignet meg ned. Andre var unge og pene, andre gjorde det beste arbeidet og de elsket han å jobbe sammen med. Jeg likte han med skjeggstubber fordi han da så eldre ut og mer lik meg i alder. barneoppdragelsen min var det noe i veien med. Og noe måtte være galt med meg, siden jeg var alene og ikke gift i min alder. Han sa rett ut at han skulle prøve å få flere av mine kolleger i seng. Men jeg hang på, klistret meg til håpet. For i neste øyeblikk sa han at det var bare meg. At jeg var spesiell, han hadde aldri åpnet seg sånn opp for et annet menneske enn han hadde gjort for meg.
Samtidig ble jeg mer og mer nedkjørt. Tankene og holdningene han hadde om meg ble sakte men sikkert til mine egne. Jeg ble denne stygge, udugelige, slemme personen. Utrygg i meg selv som person og i mitt arbeid. Etterhvert klarte jeg ikke å spise, appetitten var fullstendig fraværende og jeg gikk ned 15 kg. Venner rundt meg begynte å ytre sin bekymring. Dess mer avslått han ble, jo mer besatt og intens ble jeg med min lusking, overvåking og nedprioritering av meg selv. smulene ble stadig mindre og mindre. Det er ikke slik at jeg ikke visste at dette var galt, for det gjorde jeg virkelig. Jeg konfronterte ham mange ganger. Spurte han rett ut om hvordan han kunne like meg når han behandlet meg slik han gjorde. Hvorfor ville han være rundt meg, når alt pekte på at han mislikte meg så sterkt? Han svarte at det stemte ikke, han likte meg svært godt og ville gjerne ha meg som venn og elskerinne. Og jeg godtok elskerinne for det var smulene som ble kastet. Jeg skjønte ingenting men ville så gjerne, derfor valgte jeg å tro at han mente det han sa og ikke hva han viste, og at han igjen skulle bli til den interesserte, intenst oppmerksomme vennen min som viste at han likte meg i både handling og uttrykk og som jeg ble så forelsket i.
Jeg kjenner meg overhode ikke igjen i denne personen jeg ble forvandlet til sammen med ham, og skammer meg dypt over at denne siden kom frem i meg. At jeg ikke klarte å sette foten ned straks jeg fikk servert et tydelig tegn. For det ble jeg servert, klart og tydelig innimellom «godordene». Jeg anser meg selv for å være utstyrt med nok selvinnsikt og oppegående nok til å gjenkjenne galskap i både meg selv og andre når den dukker opp, og denne oppførselen var og er galskap. For utenforstående som aldri har opplevd en psykopat vil en slik oppførsel, om den blir oppdaget, synes som ren og skjær mental forstyrrelse og det er tungt å bære på. Jeg tror ikke den er mulig å forstå for en som ikke har opplevd det selv. Jeg er fremdeles besatt, jeg ønsker at han skal si at han beklager sin oppførsel, selv om jeg vet at det likevel ikke vil bety noen forskjell til eller fra. Han vil aldri kunne bli en venn. Han evner ikke å kunne gi godhet. Det eneste han evner er å plyndre, herje og voldta alt grunnleggende godt rundt seg. Sjelen min er smadret.
Denne psykopaten er en kollega som jeg jobbet tett med. Han er gift, og har barn. Allerede i utgangspunktet 3 sterke grunner til ikke å starte et intimt forhold med noen. Likevel ble jeg revet med og lokket inn. Jeg visste ikke at han var gift før han allerede hadde fanget meg i sitt nett. Det er ingen unnskyldning, og gjør egentlig bare at jeg føler at jeg fortjente behandlingen jeg fikk fra han enda mer.
Saken er den at jeg er et ensomt og følsomt menneske, jeg har alltid følt meg som en fremmed, selv i selskap med de som skal være meg nær. Jeg har erfaringer fra tidligere i livet mitt som gjør at jeg burde ha kjent igjen lusa på gangen. Jeg burde ha visst bedre og min moral burde i hvert fall gjort at jeg agerte annerledes når fakta lå på bordet. Mine verdier ble tilsidesatt og lukket ned fordi jeg trodde kjærligheten banket på døren, og når jeg lukket opp, trodde jeg det var den jeg slapp inn. Jeg var ikke forberedt på all ondskapen jeg åpnet opp for og lot slå rot, da han klarte å lukte seg frem til min akilleshæl, som er ensomhet i sin skjøreste mest lengtende form. Jeg var et enkelt bytte, og jeg var aldri ment for noe mer enn en leke.
Så i dag sitter jeg her, et halvt år etter siste ord ble ytret, like opprevet av kaoset han etterlot meg i og føler at jeg ikke kjenner meg selv. Ikke liker meg selv. Ser intet lys. La meg så få styrke til å bli helet, og til å finne tilbake til min kjerne. Styrke til å frigjøre meg fra det kalde grepet han har om meg, og maktesløsheten han har plantet i meg. La meg få stole på at det finnes godhet og varme i mennesker igjen og også i mitt hjerte. Tørre å ha tro på meg selv, slik at jeg neste gang vil kunne sette foten ned allerede i døråpningen når fanden banker på.
– Anonym
Husk at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, videoer og annen informasjon, i tillegg til opplevelsen av et fellesskap med likesinnede. 

6 grunner til at du ikke bør følge med på psykopatens sosiale medier

I det siste har det vært flere innslag i kommentarfeltet hvor lesere forteller at de følger med på psykopatens sosiale medier. Årsakene kan være mange. Noen innrømmer at de ikke har klart å blokkere psykopaten på sosiale medier ennå. Noen tror det er ufarlig å følge vedkommende på facebook så lenge de ikke lenger har personlig kontakt. Andre er i undersøkelsesfasen; de er ikke sikre på hva som feiler deres eks og håper å finne svar på facebook eller instagram.

Innen du føler deg skyldig så husk at det strenge fokuset på blokkering er for ditt eget beste. Husk også at de fleste av oss har vært der, inkludert undertegnede. Lenge følte jeg det unaturlig å blokkere en person som jeg hadde hatt en spesielt intim relasjon med (vi måtte da kunne være venner?), og som jeg trodde hadde gode hensikter. Det var også svært vanskelig å gi slipp på illusjonen (som jeg fortsatt trodde på) om at vedkommende hadde tenkt å inkludere meg i resten av sitt liv. Til sist måtte jeg dog kaste inn håndkleet; det var den enorme smerten som oppstod av å ha innsyn i hvordan han seilte videre, som tvang med til å trekke meg ut. Jeg hadde ikke godt av det innsynet. Kjærlighet skal ikke forårsake en slik smerte. De to ekskluderer hverandre; hvis du har funnet ekte kjærlighet så er ikke smerten der, og hvis smerten er der så er det ikke kjærlighet. Det er såre enkelt, men det var ikke fullt så enkelt å innse mens det stod på. Derfor skal du ikke føle skam for å ha “spionert” på eksen på avstand, ei heller skal du føle deg mislykket fordi du har mistet selvdisiplinen og avblokkert eller åpnet for kontakt igjen. Men det du skal, er å fortsette å prøve, igjen og igjen inntil du lykkes. Du skal også slutte å lure deg selv; de fleste av unnskyldningene vi skaper for å få lov til å fortsette med den skadelige adferden handler om fornektelse av en sår virkelighet.

På grunn av den store interessen for psykopatens sosiale medier så vil jeg i dag skissere seks grunner til at du ikke bør følge psykopaten (eller vedkommende du mistenker er en p/n) på sosiale medier – uansett hvorfor du gjør det.

1. Det du ser er ikke virkelig.

I en gammel tekst skrev jeg om psykopatens “facebook show” og hvordan psykopaten bruker facebook til å projisere et glansbilde av sitt liv. Det er en grunn til at man kaller sosiale medier for narsissistenes gavepakke og at de der avslører seg selv. Via sosiale medier så kan de publisere et drømmeliv som de ikke har, men som de ønsker at andre skal oppfatte. Det er ingen grenser for hvor lykkelige de utgir seg for å være der, med den nye partneren, med det nye huset, med den nye jobben og med den fantastiske ferien. Bilder og selfies er ofte ledsaget av svulstige og selvhevdende beskrivelser i håp om å sanke “likes” og beundrende godord fra sine følgere. I tillegg kan de selv samle informasjon om andre. Narsissister og psykopater elsker å snoke i andres profiler og sosiale medier gir dem en mulighet til dette som ikke eksisterte tidligere.

Tenk over i hvilken grad normale mennesker bruker sosiale medier. Normale mennesker gjør sjelden sine egentlige problemer offentlige. I de fleste tilfeller handler det om en lett forskjønnet versjon av virkeligheten. Jeg vet med meg selv at hvis jeg har en dårlig periode så forteller jeg ikke om det på facebook, jeg holder meg i stedet taus. Jeg vil ikke plage andre med mine plager, i tillegg tenker jeg at mine plager er private og kun ment for de nærmeste. Derfor publiserer jeg hovedsaklig nøytral eller positiv informasjon om meg selv. Det gir derfor ikke et komplett bilde av meg som person og er en moderat forskjønnelse av hvordan jeg har det og hvem jeg er. Med en psykopat eller narsissist så kan du gange denne effekten med ti. Det positive forsterkes ganger ti, og det negative skjules ganger ti. De bruker ekstremt mye tid, tankekraft og krefter på å publisere en falsk virkelighet. Fordi det er uvirkelig, så er det heller ikke her du finner svar på dine spørsmål.

2. Det gir dem narsissistisk forsyning.

Psykopaten og narsissisten bruker sosiale medier til å få sekundær narsissistisk forsyning. Den sekundære forsyningen er en mindre potent – men likevel viktig – form for forsyning i form av “tankeforsyning”; de klarer å forestille seg hva det gjør med deg som forkastet partner å se deres lykkelige liv plastret utover skjermen en uke etter at de dumpet deg, og det gir dem en enorm tilfredsstillelse. Det foregår en debatt om hvorvidt du legger igjen “spor” ved å klikke på deres profiler og bilder. Jeg har ennå ikke lest noe entydig om dette. Mye tyder på at så lenge du ikke har blokkert, så vil du dukke opp som “forslag om venneforespørsel” hvis du har vært inne på deres profil. Noen hevder også at hvis du er så uheldig å dobbeltklikke på et av deres bilder, så vil det bli fanget opp som en “like”. Jeg vet ikke om det er hold i disse påstandene, men vil du egentlig risikere å bli avslørt, i tillegg til å gi dem “tankeforsyning”?

3. Det er stalking.

Det spiller ingen rolle hva din intensjon er. Etter definisjonen så er hyppig oppsøking av en person du ikke lenger har en relasjon med stalking/forfølgelse. Å klikke på deres profiler kan sammenlignes med å stå utenfor deres hus hver kveld og kikke inn; det er en besettelse og ikke normalt. I verste fall kan de anmelde deg, og et besøksforbud av psykopaten MOT objektet er faktisk ikke uvanlig (og ja, du trenger ikke å fysisk stå utenfor deres hus for å få et slikt forbud). Ønsker du dette i tillegg til den ydmykelsen de allerede har utsatt deg for? Nå er ikke jeg bekymret for hva du kan finne på å gjøre mot psykopaten, deres velbefinnende bryr jeg meg ikke om. Det som er viktig her er hva slik forfølgende oppførsel gjør med deg som person. Antakelig har du et plettfritt rulleblad, god moral og ville aldri oppført deg som “gal” eller besatt. Det er viktig for din verdighet at du fortsetter slik. Ikke la psykopaten forandre din gode moral. Å trekke deg ned på deres nivå er nettopp hva de ønsker. De får en indre tilfredsstillelse av å drive folk til randen av galskap og umoral. I tillegg til en følelse av makt så får de bekreftet deres egen løgn om at “du var ikke noe å samle på, bare se hvordan du oppfører deg”. Vil du gi dem den tilfredsstillelsen? Neppe. Derfor; ikke lur deg selv til å kalle din besettelse av deres sosiale profiler for noe annet enn hva det er. Det er ikke behov for å få svar. Det er heller ikke fortsatt en relasjon. Det er stalking. Rist deg selv tilbake til virkeligheten og tenk “dette er ikke meg, slik ville jeg aldri holde på, jeg har en bedre moral enn dette”.

4. Ikke mat trollet!

Da får det næring og vokser. Det siste du vil gjøre er å fortsette å støtte dette mennesket som bedro deg, men ved å følge dem på sosiale medier så gjør du nettopp det. Du sluker et agn som de har lagt ut og deltar fortsatt i leken. Ikke gjør det. Det ligger faktisk en meget kraftfull symbolsk befrielse i å toe dine hender, si til deg selv “dette vil jeg ikke være med på lenger” og slippe tastaturet. La dem leke alene, eller med andre, men ihvertfall ikke med deg.

5. De klarer å fjernmanipulere deg.

Relasjonen med deg er over. De ga deg svært lite eller ingenting av hva de lovet deg. Men manipuleringen fortsetter så lenge du fortsetter å følge dem på facebook. Mange av statusene de legger ut er faktisk myntet på deg, selv om de ikke skriver det direkte. Bilder og tekster skreddersys for å vekke sjalusi i deg eller for å gi deg kontinuerlige “siste stikk” og kunne tråkke ansiktet ditt ned i søla litt ekstra. De får nemlig aldri nok av det. Det er ikke nok for dem å etterlate deg uten avklaring og sjelelig ruinert. De vil fortsette å tråkke på deg inntil du selv sier stopp. Hvordan gjør de det? De reiser til feriemålet hvor de lovet å reise med deg, men med den nye partneren, og lar deg se det. Eller de publiserer en sang de en gang tilegnet deg, men nå tilegner de den til en annen. Eller de skriver om hvor lidenskapelig opptatt de er av historie. De har aldri vært opptatt av historie. Det er du som er opptatt av historie. Men ved å skrive om dette så klarer de å forvirre deg, i tillegg til at de har stukket av med et av dine personlighetstrekk. Det er spooky og det er farlig, for du blir gående i en slags forvirret transe hvor du fortsetter å analysere deres påfunn, lenge etter at relasjonen er over. Hva skjer når du forblir i en innadvendt transe? Du glemmer hvem du er. Du glemmer å ta vare på deg selv og dine nærmeste. Du utsetter dine ambisjoner – din livsoppfyllelse. Og du går rett på lyktestolpen fordi du ikke er oppmerksom. Mange objekter har faktisk havnet på legevakten fordi de ikke klarer å forholde seg til omgivelsene – de er altfor opptatt med å gruble på psykopatens siste utspill hvor enn de går.

6. Det er ikke NK!

Nei, å slutte å svare på deres telefonoppkall er ikke tilstrekkelig, og det er ikke NK (null kontakt). Det er kanskje et tilstrekkelig vern mot normale mennesker vi ikke lenger ønsker å forholde oss til, men normale mennesker har ikke systematisk idealisert, devaluert og manipulert oss. Det påvirker oss derfor ikke hvis de ringer og vi ikke svarer. Men med en psykopat eller narsissist er vi i en helt annen dimensjon. Det minste livstegn fra dem vil vekke en emosjonell, fysisk og mental kjedereaksjon i deg som vil pågå i dagevis innen du igjen klarer å regulere og balansere ditt velbefinnende. Derfor; ingen telefon, ingen felles bekjente og ingen sosiale medier. Det er en grunn til at dette må repeteres igjen og igjen og igjen på bloggen. Det er derfor det er så strengt. Det er derfor vi minner hverandre på at “det du gjør er ikke NK!”. Det er ikke for å klandre, det er for å vekke deg.

 

Minner på at bloggen har bursdag den 3. juli. I år fyller vi 4 år. Jeg sier “vi” fordi det er en feiring av både blogg og lesere. I forbindelse med bursdagen vil jeg tillate meg å publisere en innsamlingsaksjon som vil pågå (mest sannsynlig) i to døgn. Jeg ønsker å begrense “pengetigging” til denne ene gangen i året hvor leserne har mulighet til å gi bloggen en fødselsdagsgave som bidrar til å holde bloggen gående i det kommende året. Pengene vil primært bli brukt til markedsføring. Andre tenkelige utgifter er for eksempel innkjøp av emnerelaterte bøker som utvalgte lesere blir bedt om å anmelde. Jeg håper flest mulig kan avse 50 eller 100 kroner når innsamlingen publiseres 2. juli og frem til jeg tar den ned igjen 4. juli. 

Link til innsamlingen:

https://www.spleis.no/project/75924

 

Om narsissistisk krenkbarhet

Jeg har tidligere skrevet om krenkbarhet. Dette er et viktig emne, ikke bare relatert til objektet, men også til psykopaten og kanskje især narsissisten. Vi er iferd med å tette alle hullene i kjedereaksjonen som utløser narsissistisk raseri – et raseri litt utenom det vanlige, hvor narsissisten mister alle hemninger og faktisk kan bli meget farlig. Den utløsende årsak er en narsissistisk krenkelse som i sin tur utløser narsissistisk skade som altså kan ende i narsissistisk raseri. I dag vil jeg fortelle om den narsissistiske krenkbarheten.

Først er det viktig å poengtere at en viss krenkbarhet er nødvendig, akkurat som en mengde narsissisme er nødvendig. Krenkbarhet er noe vi lett assosierer med noe negativt, man kaller enkeltindivider eller visse grupper for “lettkrenkede” for å poengtere at de mangler humor eller at man ikke støtter deres sak. Det er riktig at krenkbarhet kan brukes som personlig eller politisk våpen og at man derfor skal være på vakt overfor de som spiller på offerrollen (for det er faktisk manipulasjon). Men uten evnen til å bli krenket så hadde vi latt alle valse over oss som de ville, for vi hadde ikke følt oss krenket uansett hva de påførte oss. I ytterste konsekvens så hadde vi latt oss myrde, fordi vi ikke hadde opplevd trusler eller angrep som krenkelser. Nettopp det siste her er meget viktig for objekter generelt og for medavhengige spesielt; vi tolererte krenkelser i form av angrep fra psykopaten og ble likevel værende i relasjonen. Verbale angrep og nedverdigelser kan lett eskalere til fysisk vold. Det er derfor ingen vesensforskjell på angrep som skader oss fysisk og angrep som ikke skader oss fysisk; begge har forakt som drivkraft. Forakt er en krenkelse mot oss som vi ikke skal tillate. Vi markerer krenkelsen ved å si ifra eller å trekke oss bort fra vedkommende. Med psykopaten så gjorde vi ingen av delene.

I etterkant av relasjonen så oppgir mange objekter at de føler seg lettere krenket enn noengang før. Det er som om et helt liv hvor de aldri har markert sin krenkbarhet, nå skal ta igjen for alle fortidens krenkelser. Ihvertfall oppleves det slik. Jeg tror det snarere handler om å finne en balanse i krenkelseslivet som man aldri har hatt eller aldri har blitt tillatt å ha. Denne balansen kan være vanskelig å finne i voksenlivet fordi den ikke har kommet på naturlig måte tidligere i livet. Jeg har selv opplevd å bli krenket som aldri før. Ting jeg tidligere lett har ristet av meg, har jeg nå båret på og brygget på til jeg nærmest var klar til å angripe krenkeren fysisk. Det kan oppleves som man selv er blitt narsissist og at sinnet man opplever er en form for narsissistisk raseri.

Det er et farlig sinne som man må jobbe med. Måten det opererer i oss på har også mye til felles med narsissistisk krenkelse, skade og raseri, men utgangspunktet er annerledes. Du er ikke narsissist eller psykopat selv om du opplever det slik. Det er denne forskjellen jeg vil lære dere i dag.

Objektets krenkelse og raseri kommer av sårbarhet og skam. Det vi opplever som angrep og krenkelser minner oss på at vi ikke tror på oss selv. Da klarer vi ikke å skille sak fra person, i tillegg til at krenkelser er noe vi har fått nok av. Derfor kan den minste krenkelse få oss til å eksplodere. Det er forståelig at objekter som har levd lange liv sammen med psykopatiske foreldre eller partnere har det slik. Men det er ikke liv laga av den grunn. Det blir meget vanskelig for oss selv og for våre omgivelser hvis vi går rundt som slike tikkende bomber. Motgiften ligger i å bygge opp vårt selvbilde. For mange så er dette hardt arbeid som må gjøres fra grunnen av. Derfor er det så viktig å kvitte oss med nærstående personer som ikke hjelper oss i dette arbeidet men som tvert imot bryter oss ned når vi sårt trenger å bygge oss opp. Disse menneskene må bort og jobben det krever påfører oss en ekstra belastning, men det er kanskje den viktigste jobben, ellers blir det som å bygge et tungt og solid hus (vårt selvbilde) på kvikksand.

Et krenkelsesfritt liv er en utopi. Krenkelsene vil aldri bli borte. Det vil derfor bli et meget vanskelig liv hvis vi enten skal løpe sikksakk for å unnslippe krenkelser i hverdagen eller eksplodere hver gang vi møter en. Vi kan ikke kontrollere alle andre. Det er derfor jeg rister oppgitt på hodet av politiske eller ideologiske pressgrupper som ønsker at hele samfunnet skal justere seg slik at individene i disse gruppene kan unngå krenkelser. Det er ikke mulig, men det er en annen sak. Det er imidlertid viktig å huske at nitti prosent av alle krenkelser ikke angår oss; de handler faktisk om at andre har en dårlig dag eller ikke kan oppføre seg. Vi skal derfor bygge oss opp til å bli trygge nok på oss selv til å forstå at de fleste krenkelser skal vi riste av oss, og de resterende skal vi konfrontere på en sunn måte.

Ok, tilgi meg en litt rotete tekst, men nå skal vi snakke om hva som kjennetegner den narsissistiske krenkelsen, slik at dere forstår forskjellen på denne og deres egen krenkbarhet.

Det pågår en hardlivet myte om at narsissisten er krenkbar fordi han/hun egentlig føler seg liten og utilstrekkelig. Både objekter og fagpersoner videreformidler denne myten. Det er riktig at utgangspunktet for en narsissistisk forstyrrelse er sterk skam. Men husk at denne skammen er belagt med tykk asfalt, undertrykket og utjevnet av en dampveivals for deretter å bli belagt med et tykt lag med betong. Når jeg beskriver den ovennevnte sårbare krenkelsen så er det fordi mange av oss har kontakt med vår skam hver dag. Narsissistens skam ligger under asfalt og betong. Den er ikke bevisst. Den ligger ikke engang rett under overflaten. Den er begravet, antakelig for resten av livet. Vi skal nå vandre inn i det forstyrrede sinn.

Narsissisten har skapt et falskt selv og dette falske selvet er grandiost. Når det grandiose selvbildet krenkes, så har det helt andre årsaker enn når det sårbare selvet krenkes. La oss se litt på en nylig hendelse fra mai i år;

https://www.vg.no/rampelys/i/OpWOgA/diana-ross-raser-over-flyplass-sjekk-foeler-seg-krenket

Saken som er lenket til, forteller om hvordan sangstjernen Diana Ross opplevde en kroppsvisitasjon i sikkerhetskontrollen på en flyplass som en krenkelse. Faktisk omtalte hun opplevelsen som et overgrep. Vanlige mennesker kan riste litt oppgitt på hodet av at denne sangstjernen blir krenket av hverdagslige ting som vi andre må finne oss i, men nettopp her ligger kimen i den narsissistiske krenkelsen. Er Diana Ross en narsissist? Det kan godt hende, men ikke nødvendigvis. Diana Ross er først og fremst en stjerne. Hun er vant til særbehandling og forventer særbehandling. Og det er en holdning vi faktisk forventer fra meget kjente personer, fordi vi deltar i å dyrke dem. Enten det er popstjerner, idrettsstjerner, kongelige eller andre som lever et lys i rampelyset fordi de har (eller ikke har) en egenskap vi ettertrakter.

Diana Ross ble ikke krenket fordi hun er sårbar. Hun føler seg ikke liten eller utilstrekkelig. Hun har rikelig med selvtillit. Hennes krenkelse oppstod derfor fordi noen (en securitas vakt) et øyeblikk ikke behandlet henne som den overordnete personen hun faktisk er og anser seg selv som, men tvert imot behandlet henne som alle andre.

Det er nettopp denne krenkelsen en narsissist eller psykopat opplever, at man i et øyeblikk ikke anerkjenner dem som de spesielle personene de selv mener at de er.

Problemet er at narsissisten mest sannsynlig ikke er en stjerne som Diana Ross. De er bare forstyrrede og grandiose. For i deres eget sinn så skal de særbehandles uten å kunne skilte med kjendisstatus eller egenskaper som tilsier at de fortjener slik behandling. Når man ikke anerkjenner deres selvopplevde høye status så begynner det å ulme i dem. Kanskje man unnlot å slippe dem foran i køen, ikke serverte dem først eller sa noe som de oppfattet som kritisk eller nedverdigende. Den bagatellmessige krenkelsen blir likevel liggende og vokse, narsissisten bærer på den og objektet vil på et senere tidspunkt få den slengt tilbake i form av sabotasje eller raseri.

Ser du nå forskjellen på den sårbare krenkelsen og den grandiose krenkelsen? Jeg håper denne teksten bidrar til å oppløse misoppfattelsen om at den krenkede narsissisten egentlig er et sårbart lite barn. Det er en farlig myte som unnskylder dem mer enn de fortjener, og gjør at objektet forblir lojal mot en farlig person.

 

Bloggen har snart bursdag. 3. juli er det fire år siden det første innlegget ble publisert. De tidligste innleggene er i dag fjernet men 3. juli er fødselsdagen likefullt. Jeg har unnlatt å tigge så ofte om midler til drift av bloggen da jeg ikke ønsker at tigging skal bli en del av budskapet. Men på den kommende bursdagen vil jeg som den ene dagen i året tillate meg å tigge. Da har du anledning til å gi bloggen en bursdagsgave! Selve bloggingen gjør jeg gratis. Imidlertid koster markedsføring penger og utgjør ca 7300 kroner i året. Det er denne summen jeg ønsker å få dekket. Dere er ca 7500 som følger bloggen så summen er faktisk under en krone per leser. Av erfaring er det kun et bittelite mindretall som gir, og det er ok. Hvis du kan avse 50 kroner så holder det at 146 lesere gjør dette. Kan du avse 100 kroner så holder det at 73 personer gjør det. Tiggingens form er ikke helt avklart men muligens det blir en innsamling a la “gofundme”, vi får se. Vil med dette forberede dere på dagen og håper dere ønsker å delta i å finansiere kommende års (det femte) markedsføring den 3. juli. På forhånd takk. 

Hva bør du tenke på i valg av terapeut?

Mange henvender seg til bloggen og spør om det finnes en oversikt over terapeuter som besitter spesiell ekspertise innenfor feltet “psykopatisk og narsissistisk mishandling”. Jeg kan med det samme fortelle at et slikt register ikke eksisterer så langt jeg vet. Jeg har heller ingen personlig oversikt over slike terapeuter. Det er kanskje en idè å forsøke å opprette et register. I mellomtiden er det mye du kan gjøre selv for å finne den riktige terapeuten for deg.

Noe du må huske på, er at selv om en terapeut innehar “ekspertise” om psykopati så betyr ikke det at vedkommende har innsikt i psykopatens mishandling av primærobjektet. Ekspertise kan bety så mangt, kanskje handler det om korrekt diagnostisering, behandling, oppfølging og eventuell medisinering av psykopaten, men en slik ekspertise vil ikke hjelpe deg som objekt. Ordet “ekspert” er forøvrig ikke en beskyttet tittel og hvem som helst som har bred kunnskap om et emne kan kalle seg en ekspert. Så når du kaster ut en trål for å finne en terapeut som kan hjelpe deg, så pass på hvilke søkeord du bruker. Kanskje du heller trenger en terapeut med innsikt i “manipulasjon” eller “psykisk mishandling” enn en ekspert på psykopati?

Det bringer oss til spørsmålet, hvem er egentlig terapeuten? Hvilken type terapeut kan du bruke? Du kan bruke en psykolog, en coach/veileder, en healer, en psykiatrisk sykepleier og mange andre. Det finnes mange yrkesgrupper som kaller seg terapeuter, det behøver ikke nødvendigvis være en statsautorisert og høyt utdannet psykolog eller psykiater du trenger. Det som er viktig, er ditt behov og hvor du befinner deg i rehabiliteringen. Hvis du er helt i begynnelsen av rehabiliteringen så er du nærmest i sjokk og krise. Da vil behandlingen du trenger være mer i form av akutthjelp for å forebygge tankekaos og suicidfare (selvmord). I en slik tilstand bør du først og fremst oppsøke det offentlige helsevesenet i form av fastlege eller legevakt. Disse kan så henvise deg videre til riktig akutthjelp – mest sannsynlig psykologer, psykiatere og psykiatriske sykepleiere. Angående psykiatere, så vil disse ganske raskt falle ut av dine valgmuligheter fordi de kun beskjeftiger seg med de aller sykeste, det er derfor ikke dem du vil støte på senere i forløpet.

Hvis du har kommet deg over denne første, akutte perioden og er kommet et stykke på vei i forløpet så har du mest sannsynlig allerede begynt å lese mye om psykopati på egenhånd. Sjansen er da stor for at du har større kunnskap om samspillet mellom psykopat og objekt enn din behandler. Du skal likevel være oppmerksom på behandlerens kunnskapsnivå om emnet, men kanskje du er kommet dit at du er mindre opptatt av bekreftelse og mer trenger hjelp til å sortere tanker? Da kan en veileder eller coach være like effektiv som en psykolog. En veileder “sykeliggjør” deg ofte mindre enn en psykolog og er ofte mer framtidsrettet og optimistisk. De er gode til å “booste” deg og dytte deg videre. Men hvis du er der at du fortsatt har behov for å spinne på stedet hvil en stund til, så er antakelig en psykolog å foretrekke.

Husk at en autorisert behandler koster mellom 800 og 1300 kroner per time (45 eller 50 minutter). Det er derfor mye penger du må regne med å bruke på et behandlingsforløp. Et behandlingsforløp kan lett koste over tyve tusen kroner i året. La det derfor ikke være tilfeldig hvem du velger. Du ville aldri bla i en Skeidar-katalog i blinde for så å finne en tilfeldig sofa til tyve tusen kroner og si “DEN kjøper jeg”. En behandler vil i tillegg påvirke deg en god del mer enn en sofa, hvilket indikerer at du bør være enda mer omhyggelig i valg av ham/henne enn et møbel. Ikke velg en behandler i panikk, selv om du er desperat etter hjelp her og nå. Det første er ikke nødvendigvis det beste. Hvis du bor på et lite sted og har tilgang til bil eller buss, så utvid din søkeradius. En god terapeut er verd en time i transport. Det er snakk om din helse.

På grunn av det høye kostnadsnivået, så er det to ting du som kunde skal være fornøyd med. Det ene har jeg allerede nevnt; terapeutens kunnskapsnivå. La oss gå litt dypere inn i det. Det kan godt være at behandleren har et høyt kunnskapsnivå om psykopati, men det kan være en teoretisk kunnskap som behandleren ikke er i stand til å relatere til et devaluert og forkastet objekt. Den beste måten for deg som søkende å teste dette ut på, er å foreta et lite intervju av behandleren i forkant. Ikke vær redd for å gjøre dette. Det er nødvendig for at du skal ha utbytte av et behandlingsforløp. En behandler som ikke forstår deg kan skade deg (forestill deg at du i kognitiv dissonans vurderer å gå tilbake til psykopaten, og terapeuten sier “ja, det er kanskje verdt et forsøk”).

I intervjuet vil jeg at du skal spørre om behandleren har hørt om disse termene; love bombing, devaluering, forkasting, triangulering, psykopatisk speiling, narsissistisk raseri, future faking, hoovering, svertekampanjer, flygende aper, det narsissistiske blikk og psykopatisk projeksjon. Hvis behandleren svarer nei så takk vedkommende for samtalen og let videre. Hvis behandleren svarer ja, så be ham/henne om kort å forklare hva de legger i begrepene. Lytt etter og hør om dere har samme forståelse. Vedkommende kan også svare “ja, men jeg bruker andre ord”. Vær klar over at visse akademikere hever seg over hva de anser som “populistiske termer”. De trenger ikke å være dårlige behandlere av den grunn, men hvis behandleren ikke snakker samme språk som deg så blir terapien hemmet. Da kan du likegodt betale en behandler for å snakke til deg på tysk eller swahili. Finn en behandler som tillater deg å bruke det språket du har lært her på bloggen og andre steder, og som forstår det språket.

Når du endelig har funnet en terapeut som forstår ditt språk så må du dessverre avvente med jubelen. En ting til må testes. Samspillet mellom behandler og kunde er på alle måter en relasjon, sågar en meget dyp og fortrolig en. Det er derfor meget viktig med god kjemi. En behandler som på et eller annet vis frastøter deg, kan du ikke fortsette i terapi hos. Dårlig kjemi vil gjøre at du ikke slapper av og dermed ikke er ærlig og kongruent. Det kan sågar skje ubevisst. For eksempel vil du hvis du er medavhengig være så vant til å opptre som gråstein at du tar dette med deg inn i behandlerkontoret nærmest uten å reflektere over det. Du vil fortsette med å pynte på sannheten, utelate viktige ting i ditt narrativ og ikke være istand til å fortelle om dine behov. En behandler kan frastøte deg på mange vis. Det kan inkludere alt fra dårlig ånde til at vedkommende er litt dominerende og derfor trigger din hyperårvåkenhet; du vil gå på eggeskall rundt ham/henne på samme vis som du gjorde rundt p/n. Det samme skjer hvis du merker en lett arroganse og fordømmende holdning i behandleren, selv om den er aldri så liten; du vil ikke føle deg trygg og behandlingen vil bli spolert. Den eneste måten å teste deres kjemi på er å bestille en prøvetime (som du selvfølgelig må regne med å betale for). Hvis du oppdager at dårlig kjemi kommer snikende inn et stykke inn i behandlingsforløpet når du allerede har hatt flere terapitimer med vedkommende, så ikke vær redd for å trekke deg ut. Du skal ikke være lojal mot terapeuten, dette er en betalt relasjon som du betaler for. Du sitter i førersetet. Ikke vær redd for å såre vedkommende, de fleste er profesjonelle og vil forstå at du vil avbryte. Det er opp til deg om du vil gi en kort forklaring på årsaken. Du er ikke forpliktet til å forklare deg hvis det gir deg ubehag. Terapi er for å bli kvitt ubehaget, ikke for å skape nytt.

Hvis økonomi forhindrer deg i å oppsøke terapi som du sårt trenger, så bestill tid hos fastlegen. Fastlegen kan henvise deg til offentlige psykologer til en brøkdel av prisen man må betale i det private markedet. Bakdelene her er imidlertid at ventetiden er lang og at du ikke kan velge behandler like fritt som i det private. Og som jeg nettopp har påpekt så er det å kunne velge riktig terapeut meget viktig i ditt tilfelle. Men sjansen er der for at du blir heldig med den behandleren du blir tildelt. Det kan derfor være verdt et forsøk.

Kommentarfeltet denne gang vil jeg vie til deres erfaringer med terapeuter. Hvis erfaringen er god, så bruk kommentarfeltet til å reklamere for deres behandler, med navn og sted for praksis. Fortell hvorfor du er fornøyd med denne behandleren, det vil være til stor hjelp for søkende lesere. Hvis du har opplevd behandlere som du ikke var fornøyd med, så fortell gjerne hvorfor det ikke fungerte for deg. Også dette kan være til hjelp for andre lesere. Men i de tilfellene hvor du ikke var fornøyd så må navnet på behandleren utelates.

Slik kan vi skape et alternativt “register” over egnede behandlere, til nytte for alle.

 

Husk at bloggen har en facebookside med samme navn. “Lik” siden for å få oppdateringer om nye tekster,

videoer, annen informasjon og for å føle et slags fellesskap med likesinnede.

Rødt lys (om hvordan psykopaten saboterer for seg selv)

Torill og Natalie går i samme klasse på videregående, i tillegg til at begge er med i en utvidet venninnegruppe. Derfor må de ofte forholde seg til hverandre, selv om de ikke er nære venninner. Torill er ikke en grå mus, men hun har et forsiktig og snilt vesen, tror det beste om alle og blir oppriktig forbauset hver gang noen er spydige eller frekke mot henne. Hver gang det skjer så tenker hun “NN har en dårlig dag” eller “jeg er heldigere stilt enn NN, så jeg tåler det”. Heldigvis skjer det ikke så ofte. Torill har merket seg at Natalie av en eller annen grunn som Torill ikke forstår, synes å være mer opptatt av Torill enn hva som er vanlig når man egentlig bare er bekjente. Natalie kommenterer ofte hva Torill gjør og sier, og det forvirrende er at Natalies kommentarer kan være meget fine og omtenksomme, men også direkte giftige, og de veksler hele tiden slik at Torill knapt vet hvordan hun skal forholde seg til Natalie. Torill vedkjenner at det er noe spesielt ved Natalie selv om Torill ikke klarer å sette fingeren på hva det er. Natalie gjør noe med Torill, hvis Natalie gir et kompliment eller ros, så er det akkurat som om det kribler i kroppen til Torill og hun føler seg voldsomt oppløftet. De ambivalente signalene som Natalie sender er utmattende for Torill, for Torill klarer ikke å forholde seg likegyldig til dem. Selv om hun ikke er spesielt interessert i Natalie så er hun ofte sliten etter sosiale sammenkomster hvor Natalie har vært til stede, og hun bruker mer tid på å gruble over Natalies intensjoner enn hun bør gjøre.

En dag er det kroppsøving på timeplanen, og klassen leker “Rødt lys” som oppvarming; leken hvor man skal være førstemann til å nå den av elevene som står med ryggen til, men hvis noen fortsatt beveger seg etter at eleven har snudd seg og ropt “rødt lys!” så må vedkommende gå helt tilbake til startlinjen. Denne gang har gymlæreren sagt at klassen har lov til å sabotere for hverandre så lenge det skjer udetektert av den eleven som står med ryggen til. Å sabotere kan for eksempel være å gi sidemannen et lite dytt slik at han/hun mister balansen og må gå tilbake til start. Torill stod stille og konsentrerte seg om leken, kanskje hun kunne legge seg tettere opp til Gunnar som stod nærmest og dytte forsiktig på ham? Hun var midt i denne vurderingen da noe løp inn i henne bakfra. Torill var ikke forberedt på det voldsomme sammenstøtet, hun stupte forover og fikk en smertefull nakkesleng fordi hun ikke hadde vært forberedt og stålsatt seg. Eleven som stod forrest med ryggen til snudde seg og proklamerte “rødt lys” midt i svalestupet til Torill. Hun landet på benene, men selvfølgelig ble hun bedt om å gå tilbake til start. “Og du også Natalie” sa eleven. Da forstod Torill at det var Natalie som hadde løpt i henne bakfra med voldsom kraft. Selv om også Natalie måtte gå tilbake til start, så la Torill merke til at hun hadde et nesten makabert tilfredsstilt uttrykk i ansiktet. Det var som om hun storkoste seg over at hun hadde løpt hardt inn i Torill, gleden – som minnet om en slags skadefryd – strålte ut av henne. Hun syntes ikke å være det minste affisert av at hun selv også måtte gå tilbake til start. Torill, som var litt sjokkert og forvirret, følte hun måtte “tåle steken”, lot som om hun ikke fikk vondt av sammenstøtet, flirte selv litt og sa til Natalie “der ødela du for deg selv også, hehe”. Men Torill følte seg dum. Det var noe med hele situasjonen som var meget ubehagelig og Torill visste ikke hvordan hun skulle reagere. 

De neste dagene minnet ømheten i nakken henne på hendelsen. Hun klarte ikke å riste det glisende selvtilfredse uttrykket til Natalie av netthinnen. Det var som om Natalie hevnet seg på henne for noe, som om hun fikk en slags utløsning av å løpe inn i Torill. Men Torill klarte ikke å komme på noe som helst hun kunne ha gjort mot Natalie som fortjente en slik represalie. Men Torill grublet så mye på dette at hun til slutt kom til å huske en situasjon som hadde oppstått omtrent fjorten dager før hendelsen i gymtimen. Natalie hadde kranglet med en av de andre jentene i venninnegjengen og nærmest krevet at de øvrige jentene skulle velge side, ingen fikk lov til å være nøytrale. Et par av jentene hadde støttet Natalie, men resten – det vil si flesteparten – hadde støttet den andre jenta. Torill var nok en av dem, selv om hun hadde anstrengt seg for å ikke gjøre noen stor sak ut av det. Hun ville allerhelst være nøytral men da Natalie nærmest stilte henne til veggs så hadde hun ytret noen vage ord til støtte for den andre jenta. Torill husket fortsatt det meget ubehagelige blikket Natalie fikk da hun forstod at Torill ikke valgte hennes side. Torill husket ikke lenger hva som hadde utløst krangelen mellom Natalie og jenta – så bagatellmessig var det – men hun husket Natalies blikk, det var så fullt av forakt at Torill skvatt og ikke klarte å se Natalie inn i øynene. Men så husket Torill at Natalie liksom snudde på flisa allerede samme kveld og ble gøyal og vennlig igjen, som om opptrinnet aldri hadde skjedd. Men kunne det virkelig være dette Natalie gikk og bar på? Torill hadde vondt for å tro at Natalie bar nag mot henne for noe så lite. Og hva da med alle de andre jentene som valgte side mot Natalie?

Historien over illustrerer mange ting, blant annet den narsissistiske krenkbarheten og hvordan narsissisten føler seg berettiget til å utøve hevn på alle som har krenket ham/henne, selv for “krenkelser” som egentlig bare har oppstått som følge av naturlig omgang med andre, især i større grupper. Men i narsissistens øyne så er de små krenkelsene store overgrep, fordi de ikke underbygger hans/hennes grandiose syn på seg selv. Men først og fremst så illustrerer historien hvor langt narsissisten og psykopaten er villig til å gå for å sabotere for andre. De er faktisk villige til å gå under selv, så lenge det rammer den de ønsker å ramme. Å sabotere for hverandre under lek kan være ille nok, men langt alvorligere blir det hvis p/n bestemmer seg for å ramme objektets karriere, økonomi, familieliv eller helse. Det er i deres sinn ingen vesensforskjell på sabotasje i lek eller sabotasje som kan true selve livet til objektet, fordi de er grenseløse. De vet ikke når de skal stoppe eller når hevnaksjonen står helt ute av proporsjon i forhold til den opprinnelige “forbrytelsen”. De er også passivt aggressive og vil snarere hevne seg med handlinger enn å verbalt drøfte krenkelsen med objektet.

Fordi den opprinnelige fornærmelsen eller krenkelsen er bitteliten, så er det nærmest umulig å holde seg på trygg grunn sammen med en p/n, fordi nær sagt hva som helst kan krenke dem. I tillegg er det også umulig å verge seg, fordi objektet knapt er oppmerksom på at et overtramp har funnet sted. Objektet har mest sannsynlig behandlet psykopaten nøyaktig likedan som alle andre, men likebehandling i seg selv kan utløse en narsissistisk krenkelse fordi psykopaten forventer særbehandling. Det beste man kan gjøre er derfor å unngå all kontakt med en p/n. Dette er imidlertid vanskelig hvis man ikke forstår hva vedkommende er, eller hvis begge er knyttet til en større gruppe som har sosial verdi for objektet og som han/hun nødig vil ofre.

Psykopatens villighet til selv å gå under kan få alvorlige konsekvenser for objektet. Tenk etter hvordan vi tenker om andres selvbegrensning; “men det vil han da aldri finne på mot deg, for da vil han jo tape tusenvis av kroner”, “hun vet at hun ikke kan gå så langt mot meg, for da taper hun ansikt overfor alle kjente”. Vi er trygge på at ting ikke eskalerer for langt, fordi folk legger lokk på seg selv, derfor går vi rundt uten å forvente de verste former for sanksjoner, represalier eller konsekvenser. Men med en p/n så gjelder ikke dette. Psykopaten er som sagt grenseløs. Man kan aldri være sikker på at en p/n stopper seg selv. De er villige til selv å lide så lenge de klarer å vippe objektet av pinnen og er derfor kapable til hva som helst.

Konsekvensen for psykopaten er at han/hun tilslutt går for langt. Til syvende og sist så saboterer psykopaten for seg selv, enten de tar andre med seg i fallet eller ei. Deres grenseløshet og hensynsløshet slår til slutt tilbake på dem selv. Grådighet, hevnlyst, misunnelse og sjalusi er ikke oppskriften på et godt liv.

 

Et par tekster tilbake så skrev jeg om dyfunksjonelle familier. I den forbindelse svarte noen av dere på en liten spørreundersøkelse jeg la ut. Per 17/6 så har 57 lesere svart på denne undersøkelsen. Av disse svarte hele 68% at de vokste opp i helt eller delvis dysfunksjonelle familier.

Jeg vil gjengi noen av kommentarene som ble levert i undersøkelsen. 

“Far i huset laget regler som bare han ikke trengte å følge, la ut hint for å teste mine holdninger, bestemte pengebruk og overgrep.”

“Min mor er svært kontrollerende og opptatt av å holde fasaden. Far sleit med depresjon, angst og lav selvtillit og endte opp som alkoholiker. Barnas emosjonelle behov var fullstendig oversett eller fornektet.”

“Følelsen av å være usynlig. Hele tiden føle på stemningen. Se andre du er glad i bli krenket (søsken) . Ikke bli støttet og geleidet i noen sammenheng. Et dypt intenst savn etter kjærlighet og omsorg.”

“Alkoholmisbruk blandt begge foreldrene mine. Mor mye alene med oss da far var sjømann. Ingen som viste positive følelser for barna, lite kos og anerkjennelse.”

“Min mor, bestemor og oldemor giftet seg alle med en alkoholiker. Min far forsvant ut av livet mitt når jeg var 2. I en alder av 7 fikk jeg en voldelig pedofil stefar.”

“Vold, alkoholmisbruk, narcissistisk stefar, kald mor, ingen kjærlighet.”

“Fysisk og psykiske overgrep. Hjemme var som å leve i en krigssone. Tok sjelden med venner hjem p g a tilstanden hjemme.”

“Mor er dominerende,kritisk. Morfar var en person med sterke psykopatiske trekk.”

“”Usynlig” far. Konfliktsky. Naiv og godtroende. Overfladisk relasjon med mine foreldre (spesielt med min far). Lite støttende foreldre. Overfladisk relasjon med mine søsken. Ingen “lim” i familien.”

Takk til alle som svarte og fortsatt svarer.