Tre filmer

Jeg ser ofte filmer som har en direkte eller indirekte relevans for temaet her på bloggen. Ofte er de filmene som ikke direkte omhandler psykopati og narsissisme, like gode som de som gjør det, fordi de krever litt mer innlevelse og tankevirksomhet for å oppdage relevansen.

Disse filmene har elementer av håp, optimisme, inspirasjon og/eller realisme som gjør dem verdt å se for oss (eks)objekter av psykopater og narsissister.

I det siste har jeg sett tre filmer med en slik indirekte relevans, som har gjort inntrykk på meg, og som jeg anbefaler til leserne (dere som ikke ønsker for mye av plottene avslørt, bør stoppe å lese her).

 

A man called Otto (2022)

A man called Otto er en dramakomedie, med hovedvekt på drama, men med flere lune og småmorsomme scener. Muligens den mest kjente av de tre filmene jeg omtaler her, ikke minst fordi hovedkarakteren, Otto, spilles av Tom Hanks.

Otto er en eremitt og en bitter mann. Han bor riktignok i et boligbyggelag omgitt av naboer, men han ignorerer og unngår sine naboer. De gangene han er nødt til å forholde seg til en nabo, så er han fiendtlig og nokså aggressiv. Han signalerer klart og tydelig at han ikke ønsker mer kontakt med dem enn aller nødvendigst.

Men så flytter det inn en ny familie i Ottos nærhet, som ikke kjenner til hans menneskefiendtlighet. De nekter å la ham være i fred. De inkluderer ham i sine liv, og seg selv i hans. De er påtrengende og tar ikke et nei for et nei. Først yter Otto motstand, for han er svært lei av andre mennesker (lyder kjent?).

Underveis i filmen så får vi vite mer om Ottos bakgrunn og historie. Det viser seg at han er enkemann, og at kona muligens døde som følge av feilbehandling på sykehuset hvor hun en gang ble innlagt. Som følge av dette så ble Otto mistroisk og mistet troen på menneskeheten. Men først av alt så handler hans avstand til mennesker om sorg etter et tap som han mener kunne vært unngått.

Men etterhvert så klarer den nye familien å trekke ham ut av sitt skall, og Otto oppdager på nytt gledene ved å tilhøre et fellesskap. Han rekker på nytt å knytte bånd til mennesker innen han i slutten av filmen selv dør.

Budskapet i filmen synes å være at man har det best sammen med andre. Alenehet, selv om den er selvvalgt, er ikke veien til lykke.

Det er selvsagt lov å være uenig i dette budskapet. Men hvorfor er filmen relevant for oss? Fordi mange lesere her på bloggen har problemer med å finne tilbake til fellesskapet. Fremmedfølelsen er stor. Mange opplever at den manglende forståelsen og det nye menneskesynet ikke lenger er kompatibelt med fellesskap, fordi vi nå føler et for stort gap mellom vår egen og andres virkelighetsforståelse.

Selv om årsak og utgangspunkt er forskjellig, så vil mange kjenne seg igjen i Ottos bitterhet. De vil også kjenne seg igjen i hans “mennesketrøtthet”. Andre mennesker er blitt en plage og en byrde. Derfor kan det være stor trøst i å se Ottos famlende vei tilbake til samhold med andre. Etter å ha sett filmen så oppstår en erkjennelse av at “jeg har vært alene lenge, og det har vært nødvendig, men nå må jeg finne tilbake til menneskeheten igjen” og filmen fungerer slik sett som et vennlig dytt i den retningen.

På grunn av dens popularitet så er filmen lett tilgjengelig, for eksempel på flere streamingtjenester eller til leie på youtube eller blockbuster.

 

Good grief (2023)

Filmen promoterer seg selv som dramakomedie, men personlig så har jeg problemer med å se komedieelementet i filmen. Jeg vil snarere kalle den et lunt filosofisk drama.

I begynnelsen møter vi det homofile paret Marc og Oliver. Marc og Oliver er et velstående par som holder julefest for deres venner. Men samme kveld så omkommer Oliver i en taxiulykke på vei til togstasjonen. Marc står plutselig alene og det er hans sorg over tapet av Oliver som resten av filmen handler om.

Marc sliter med tapet av ektemannen som han elsket dypt. Tilsynelatende var han også høyt elsket av Oliver.

I tiden etter Olivers død så dukker et par overraskelser opp. Blant annet oppdager Marc at Oliver eier en leilighet i Paris som Marc ikke visste om.

På julefesten, kort tid innen Oliver omkom, så ga han Marc et forseglet julekort. Dette kortet har Marc vegret seg for å åpne etter Olivers død, fordi det ville være for smertefullt. Men på ettårsdagen for Olivers død så bestemmer Marc seg for å åpne kortet.

Til Marcs store overraskelse så har Oliver skrevet i kortet at han har funnet en annen mann og tenkt å utforske den nye relasjonen. Han skriver indirekte i kortet at han mener at han og Marc bør bryte opp.

Resten av filmen handler om Marcs forsoning med at relasjonen han hadde med Oliver ikke var slik han trodde. Han har brukt ett år på å sørge over hva han trodde var en gjensidig og dyp kjærlighet, men så viser det seg at Oliver ikke hadde tenkt å bli hos ham.

Hvorfor er den relevant for oss her på bloggen? Fordi mange av oss gikk gjennom nøyaktig den samme sjokkartede oppvåkningen som Marc gjorde, ofte lang tid etter bruddet. Vi trodde vi hadde funnet gjensidig kjærlighet som så gikk tapt for oss (for Marc sin del i form av dødsfall, for vår del i form av forkasting). Senere oppdaget vi at relasjonen ikke var slik vi trodde. Det er svært lett å identifisere seg med Marc sine kvaler.

Filmen er så vidt jeg vet en Netflix original og kun tilgjengelig på Netflix.

 

Renfield (2023)

Skrekkomedie. Denne filmen må tas med en stor klype salt for den er svært tullete og blodig. Den har likevel et plott som vil interessere mange her på bloggen.

De som kjenner den originale historien om Dracula vet at han hadde en flygende ape som han kalte Renfield. Renfield var opprinnelig advokat, men nå under Draculas manipulasjon og hypnose. Han hadde som oppgave å løpe Draculas ærend i dagslys – et tidspunkt hvor Dracula selv ikke kunne bevege seg utendørs, og dessuten skaffe ham tilgang til menneskeblod.

I “Renfield” er handlingen lagt til nåtiden i New Orleans, og det går langsomt opp for Renfield at han er i et usunt maktmisforhold med Dracula (spilt av Nicolas Cage). Han oppsøker en selvhjelpsgruppe for medavhengige, hvor han lærer hvordan han kan ta tilbake makten i eget liv og frigjøre seg fra Draculas grep.

Renfield forsøker å innføre NK og kjøper en leilighet som han innreder i pastellfarger. Han er i ferd med å få sitt liv tilbake og bli lykkelig. Han har fått nye venner. Men selvfølgelig vil ikke Dracula la ham gå og han hentes inn igjen ved hjelp av løfter, trusler og manipulasjon (lyder kjent?).

Hvorfor er filmen relevant? Fordi historien faktisk er en direkte analogi til relasjonen mellom et objekt og en psykopat eller narsissist. Og i selvhjelpsgruppen som Renfield deltar i, så diskuteres narsissisme åpenlyst.

Pussig nok så har jeg tidligere trukket frem historien om Dracula som en god metafor for en slik relasjon, men da har jeg først og fremst hatt Draculas forhold til Mina – Draculas kjærlighetsobjekt – i tankene. Men åpenbart finnes det ytterligere en relevant relasjon i historien om Dracula, både i den originale skrekkhistorien og i denne komedieversjonen.

“Renfield” er tilgjengelig flere steder innenfor streaming og leie.

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner (pris per 1/1 2024), 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Hva hindrer deg i å beskytte deg selv?

Selvbeskyttelse lyder fint i teorien, men kan være vanskelig i praksis.

Mange mennesker der ute trenger ikke hjelp til å beskytte seg selv. De klarer det fint på egenhånd. Med hjelp av sunne oppvekstvilkår har de lært å si nei når de trenger det, stenge uønskede mennesker ute og ikke la seg utnytte, og uten at de tenker over det i etterkant i form av dårlig samvittighet eller frykt for represalier.

Men så finnes det også en stor gruppe mennesker som ikke har lært seg denne viktige egenskapen. De er kanskje snille av natur. Så snille at de blir utnyttet, og kanskje uten å forstå det. Eller de vokste opp med narsissistiske foreldre som lærte dem at de ikke er til i verden for egen del, men for andres. Eller de har hatt psykopatiske partnere som hardt har slått ned på alle tegn til autonomi. Eller de er høysensitive og skyr alle former for konflikter. Det er lettere å gi etter. De er people pleasers som måler sin egenverdi i hvor vellikte de er av andre.

Listen er lang. De fleste som leser denne bloggen tilhører sistnevnte gruppe. De kan være vellykkede på mange områder i livet, men selvbeskyttelse er ikke et av dem, med det resultat at de hele tiden opplever problemer i relasjoner, kanskje taper penger på dårlige valg og mister karrieremuligheter. Kanskje går de også glipp av kjærlighet og lykke. De forteller seg selv at de får være fornøyd med et liv på en lavere hylle enn der de egentlig trenger å være, enten fordi selvbildet er så dårlig, fordi de tror de fortjener det eller fordi de har lært seg å sette pris på smuler. Sistnevnte er ikke nødvendigvis negativt. Den som setter pris på små gleder er rik. Problemet oppstår når man bruker det som påskudd til å stagnere og ikke utnytter egen kapasitet og evne.

Men i dag vil jeg skrive om konkret selvbeskyttelse. Eller rettere, hva som hindrer deg i å beskytte deg selv, både indre og ytre faktorer. Et eksempel er en konflikt som du vegrer deg for å ta, selv om du vet at du bør ta den og har den moralske retten på din side. Du tror du “unngikk en kule” ved å la konflikten gå over i det stille. Men egentlig har du bare skapt et større og vedvarende problem. Det er noe som heter at du aldri skal la deg overkjøre, fordi du lærer folk hvordan de skal behandle deg. Og svært mange, også mennesker som klinisk kan kalles normale, vil falle for fristelsen.

Her er en noen barrierer som hindrer deg i å ta fatt i problemet.

Generell frykt. Frykt for sanksjoner eller represalier fra motparten, eller frykt for at vedkommende skal like deg dårligere. Frykt for å miste relasjoner. Frykt for å bli svertet. Frykt for vold. Frykt for å bli alene og ensom.

People pleasing. Noen er redd for å bli utstøtt hvis de ikke hele tiden føyer andre. Men det er faktisk ikke slik at folk liker deg dårligere for å “ta en kamp”. Folk ser opp til mennesker med integritet, som står opp for seg selv eller andre. Selv normale mennesker misliker folk som lar seg tråkke på. Dette er et faktum, selv om det er barskt. Tenk deg en jobbsituasjon på et kontor. Sjefen har funnet en hakkekylling som alltid må arbeide overtid, som må tåle kjeft og som får de kjedeligste og tyngste arbeidsoppgavene. Vedkommende finner seg i det.

De andre ansatte har lagt merke til det og begynt å snakke om det. Narsissistene blant kollegene har begynt å oppføre seg som sjefen mot den ansatte og behandler hen like dårlig, for de ser at de kan slippe unna med det. Men også normale kolleger oppfatter hen som patetisk, selv om de ikke deltar i mobbingen. De ser en person som ikke står rakrygget i stormen, og det maner til forakt. Enkelte får medlidenhet. De forsøker å støtte vedkommende og gi hen mot til å hevde seg selv. Men husk at medlidenhet ikke er det samme som respekt. Ingen respekterer en svak person.

Tenk på en spillefilm. Helten i filmen kan starte som svak, ignorert, isolert og utfryst, og vi kan ha medfølelse. Dette er utgangspunktet i mange filmer. Men vi heier ikke på hen før hen konfronterer sine demoner, står opp for seg selv, oppnår hva hen ønsker seg og ender som sterk.

Det er med andre ord en myte at man blir godt likt av å være føyelig. Du har derfor alt å tjene og ingenting å tape på å hevde deg selv bedre.

Frykt for å bli utslettet. Noen har en irrasjonell forestilling om at en konflikt kan utslette dem. De betrakter seg selv som så maktesløse, og andre som så allmektige, at en helt ufarlig konflikt gir dem følelsen av at de kan bli knust og tilintetgjort. Øvelsen her ligger i å fortelle seg selv at ingen med rette kan angripe deg for å ta et standpunkt, og at mest sannsynlig kommer ingen til å gjøre det. Et verbalt munnhuggeri, selv om det oppleves ubehagelig, er ikke farlig. Du vil ikke bli utslettet. Mange benytter en overlevelsesmekanisme, “fight”, “flight”, “freeze” eller “fawn”. Men dette er malplasserte strategier. Overlevelsesmekanismene er ment for å beskytte deg mot livsfare, men vil være uhensiktsmessige når det dreier seg om mellommenneskelig omgang. Hverdagskonflikter er ikke livstruende. Men kroppen din er opplært til å tro det. Øv deg i å holde hodet kaldt, selv om du føler deg mentalt truet eller avvist (se min video om “fawning” her  https://www.youtube.com/watch?v=E81eus5pwGw&lc=Ugx9WewIm9H17tM-RWJ4AaABAg ).

“Imposter syndrome”. Andre har “imposter syndrome”, som betyr at de har en grunnleggende følelse av at de er dårlige personer, og at en konflikt vil avsløre at de egentlig ikke er egnet til jobben de har, eller at de ikke er verdige vennskapet. “Imposter syndrome” er basert på en følelse av at de hele tiden må skjule hvor dårlige mennesker de er, og derfor ikke våger å lufte tanker, behov og ønsker. De spiller hele tiden skuespill i omgang med andre. De må spille skuespill for at ingen skal oppdage hvem de egentlig er. Hvis du kjenner deg igjen i dette, så har du mest sannsynlig hatt narsissistiske omsorgspersoner i oppveksten.

Innlærte mønstre. Her er det like mye snakk om gamle uvaner som bevisst frykt. Du har alltid vært den som har glattet over konflikter og stilt andre foran deg selv. Å plutselig konfrontere andre, selv der det er på sin plass, oppfatter du som aggressivt (av deg) og forbinder med en rolle som ikke passer deg. Du er redd for at andre skal bli redde deg! Du er redd for å skremme venner, partner, barn eller barnebarn. Det er en viktig verdi for deg at andre oppfatter deg som snill, varm og en “trygg havn”. Du er selv ikke bevisst om dette er slik du ble opplært til å være, eller om det er en naturlig del av din personlighet. Du vet heller ikke om det er en ubevisst frykt som styrer deg, eller om du egentlig ikke frykter konflikter – du ønsker bare ikke å ta dem. Du har aldri grublet over dette. Du bare er slik.

Manglende selvinnsikt. Du forstår ganske enkelt ikke hvordan du fungerer. Du ser ikke hvordan du virker på andre. Du betrakter deg selv som en løve, men egentlig er du en mus som gjemmer deg hver gang noen gjør ting ubehagelig.

Underdanighet. Noen er vant til å bli dominert og har innfunnet seg med det. Frykt kan være en faktor, men trenger ikke å være det. Det er snakk om roller. Er selvbildet dårlig? Kanskje, men ikke nødvendigvis. Tenk på Askepott. Er Askepott redd? Ikke nødvendigvis. Men hun har innfunnet seg med at det er hennes lodd i livet å bli hundset av stemor og stesøstre. Har Askepott dårlig selvbilde? Ikke slik historien blir fortalt. Hun drømmer om prinsen. Hun synes hun er prinsen verdig, og er ikke blyg eller underdanig i møte med ham.

I tidligere tider hadde man slaver. De var underdanige, men ikke nødvendigvis svake. Mange hadde trang, vilje og evne til å bryte løs. De fleste innfant seg dog med deres rolle som nederst på rangstigen. Den dagen de ble frigjort, så valgte mange faktisk å bli værende hos deres tidligere herrer. Mange vil kalle dette “Stockholm syndromet”, og med rette. Men det kan like gjerne ha handlet om roller. Roller føles trygt, fordi man vet hvem man er og hva som forventes av en. Eventuell frykt handler ikke alltid om det kjente. Frykten handler kanskje om det ukjente – det å bryte opp og gå ut i noe nytt som man ikke har kontroll over. Det kunne være skremmende for de som hadde vært slaver hele livet, å plutselig bli frie mennesker. Det handler ikke her om betalt versus ubetalt arbeid, men det å venne seg til at et annet menneske bestemmer over deg, ditt liv og dine valg. Hvis den som bestemmer over deg er en person du har tillit til, så kanskje du ikke selv legger merke til at du er underdanig og bærer denne holdningen med deg ut i alle livets arenaer.

Sårbarhet og krenkbarhet. Alle mennesker har et minimum av sårbarhet og krenkbarhet, også de tøffe og sterke. Alle er født sårbare og avhengige. Senere utvikler vi oss i litt forskjellige retninger, med ulike styrker og svakheter. Sårbarheten kan hindre oss i å beskytte oss selv, fordi vi gjemmer oss. Det er ikke de som roper høyest om krenkelser som er de alvorligst krenkede (for eksempel i mediene). De som blir krenket mest, er de som føler seg for små til å poengtere det. De lider i taushet.

Forestillingen om at du kun har en halv stemme. Du har gjemt deg hele livet og dermed blitt usynlig, både for deg selv og for andre. Du overlater hele tiden definisjonsmakten til andre. Når noe skal avgjøres, så overlater du det siste ord til andre, også selv om det angår deg. Når vennegjengen skal på tur så lar du dine venner bestemme destinasjonen. Når en krangel oppstår så lar du den andre får siste ord. Din stemme teller liksom ikke like mye som andres. I ren opptelling så gjør den det, men du er ikke overbevist om at din mening betyr like mye som andres. Dette signalerer du ubevisst til omgivelsene, og det blir fanget opp av andre. De slutter derfor å spørre deg. I vennegjengen blir du bare spurt om du vil “være med” på aktiviteter som allerede er diskutert av andre. På jobben slutter kolleger å spørre deg til råds, selv om du har lenger ansiennitet enn dem. Når du skal forsvare deg selv, så tror du ikke fullt og helt selv på ditt eget forsvar. Det blir ikke troverdig. Du forsvarer deg ikke med overbevisning, for du er kun en halv person.

Du lar andre invadere deg. I en konflikt så dreier deg seg om å forsvare seg og forhindre en invasjon. Forestill deg at du er et land med landegrenser mot et annet land. Nabolandet er en annen person. Det land som lar nabolandet invadere og okkupere seg, har tapt.

Kanskje skjer det vet at du blir truet med oppsigelse fra jobben, eller med vold fra din partner. Det blir stilt ultimatum og blir truet til å legge ned ditt forsvar. Det er ikke din skyld at du ble angrepet av et annet land. Kanskje ønsket du bare å leve i fred med nabolandet. Men hvis du faktisk blir angrepet og invadert av et annet land, så er du forpliktet til å forsvare deg. Det står i grunnloven.

Pålegg deg selv verneplikt, slik land gjør med sine innbyggere for å opprettholde et paratforsvar. Dra hele tiden på repøvelse, slik at du ikke glemmer deg og legger ned vaktholdet. Repøvelsen skjer i ditt indre, hvor du forteller deg selv at du er en suveren nasjon med krav om at dine grenser blir respektert.

Hvis en invasjon har skjedd fordi du ikke kunne forhindre den, så er det din plikt å drive geriljakrig og sabotere for motparten som har invadert deg.

Overdrevet samvittighet. Vår samvittighet skiller oss fra psykopatene og narsissistene. Men noen har en uregulert og overdimensjonert samvittighet som jobber mot oss og hindrer oss i å beskytte oss selv. En slik samvittighet har gått amok. Vi kan få dårlig samvittighet av å si “nei”, eller føle at vi såret noen ved å fortelle dem noen sannhetens ord. Enten så lar vi være å beskytte oss for ikke å såre andre, eller vi ber i ettertid om tilgivelse for at vi markerte våre grenser. Vi synes en krenkelse er lettere å leve med enn dårlig samvittighet. Har du en samvittighet som er så overaktiv at den ikke er bra for deg?

Du er ikke vant til at andre beskytter deg. Man skulle tro at de som sjelden eller aldri blir forsvart av andre, utvikler en større evne til å beskytte seg selv. Men tendensen er snarere motsatt. Hvis foreldre, slektninger, venner eller kolleger sjelden tar deg i forsvar, så sender de et signal om at du ikke er verdt å forsvare. Denne “beskjeden” absorberes av psyken din, som medfører at du selv blir overbevist om at du ikke er verdt å beskytte, og du legger ned forsvaret av det selv. Motgiften til dette er å øve deg på å betrakte deg selv som en verdigjenstand. Verdigjenstander blir beskyttet i form av forskjellige sikkerhetstiltak, fordi de er verdifulle. For eksempel får besøkende i Louvre ikke lov til å stå nærmere enn tre meter fra maleriet “Mona Lisa”. Gull blir transportert i armerte biler med sikkerhetsvakter. Du må lære deg å bli din egen armerte verditransport.

Mennesker med en overaktiv samvittighet har en tendens til å overanalysere enhver interaksjon med andre mennesker. Husk at selvbeskyttelse er en paratreaksjon. Det er ingen tid til å analysere. Bruker du for lang tid på å vurdere et forsvar, så er du kanskje allerede invadert.

 

Disse utgjør noen faktorer som hindrer deg i å beskytte deg selv. Som du ser er noen av svært usunn karakter, mens andre er mer forståelige og vanlige. Kanskje kommer du på flere. Skriv dem gjerne i kommentarfeltet. Fordelen er at alle de nevnte faktorene kan du gjøre noe med, selv om noen krever mer jobbing enn andre. Ingen er genetiske eller på annet vis “spikret i stein”. Men det krever innsikt, bevisstgjøring og en erkjennelse av at en del av personligheten din ikke gagner deg.

 

FOREDRAG I TRONDHEIM SENTRUM! Jeg holder foredrag et sted i Trondheim sentrum lørdag 3. februar. Foredraget vil skje på formiddagen/tidlig ettermiddag. Varighet ca tre timer. Foredraget er betinget av minimum seks deltakere. Meld derfor din interesse på [email protected]

Det må påregnes et deltakergebyr på 300-400 kroner, avhengig av hvor jeg finner lokale.

 

 

 

 

Var idealiseringen ekte?

Først vil jeg ønske alle nye og gamle lesere et godt nytt år. Bloggen går nå inn i sitt niende år, og fortsatt har jeg mer på hjertet.

Ikke lag forsetter for det nye året. Det vil si, du kan hvis du vil, jeg skal ikke bestemme det. Men forsetter har lite med et nytt år å gjøre. Det hjelper for eksempel ikke å forsøke å gå ned noen kilo kun fordi kalenderen viser 1. januar, hvis du ikke er klar for det. Det samme gjelder andre ting, som å slutte å røyke, eller å innføre NK med psykopaten.

Et nytt år er egentlig starten på en ny syklus. Alt starter på nytt og gjentar seg. Det er naturen som går sin gang. Og slik sett kan du betrakte et nytt år som at du får en ny sjanse til å lykkes med det som du ikke lyktes med i det året du har lagt bak deg. Treet som av en eller annen grunn ikke blomstret i fjor, kanskje fordi det var for kaldt og for solfattig, får en ny sjanse i år. Kanskje var du ikke sterk nok til å ta et oppgjør med psykopaten i fjor. Men i år får du en ny mulighet.

Å ta avstand fra psykopaten handler mye om tankekjør. Det er en kvern vi ganske enkelt må gjennom. Mens det står på, så går kverna på høytrykk hver eneste dag, hele dagen. Det føles som om man blir gal. Men grunnen til at vi ikke får fred før det er over, er fordi hele livssynet vårt skal endres, og en del av oss stritter imot. Vårt syn på samfunnet og menneskene i det, stikker for dypt og har vært der for lenge.

Samtidig stikker vi ikke hodet i sanden. Virkeligheten skriker oss i ansiktet, og selv om den står i sterk kontrast til den virkeligheten vi ønsker og hele livet har trodd på, så kan vi ikke ignorere den. Verden er virkelig ikke slik vi trodde. Og husk at hvis du går gjennom denne “nyfødselen”, så er det fordi du er et oppvakt menneske. Mange fortsetter å stikke hodet i sanden, fordi det er mer komfortabelt å tro på såkalte livsløgner. Disse oppsøker ikke sannheten. Men du gjør. For du er en detektiv. Først var det ditt eget liv du ville oppklare. Senere utvidet det seg til “samfunnsløgnene”; politikken og verdiene som styrer storsamfunnet og som påvirker oss hver eneste dag. Ihvertfall var det slik for meg.

En av de tingene som objekter kverner mest på, er hvorvidt idealiseringsfasen var ekte eller ei. Det var under idealiseringen vi ble hektet. Idealiseringsfasen er slik sett den farligste fasen vi ble utsatt for. Vi hadde aldri blitt hektet hvis psykopaten gikk rett på devalueringsfasen uten først å ha “beæret” oss med en idealiseringsfase.

Mange ble dyrket og plassert på en pidestall under idealiseringsfasen. Men det er egentlig ikke dette som kjennetegner fasen mest. Det som utgjør idealiseringsfasen er at vi ble grundig studert av psykopaten eller narsissisten. Det var i idealiseringen psykopaten ble kjent med oss, for å forstå hvilke verktøy hen senere kunne bruke i devalueringen. “Idealiseringsfase” er slik sett et misvisende ord. Fasen kunne likegodt kalles “studiefasen”.

I idealiseringsfasen så ble vi lagt under mikroskopet. Psykopaten studerte hvordan vi fungerer. Først og fremst ble våre behov og sårbarheter studert. Våre behov ble først oppfylt, for senere å bli nektet oss. Sårbarheten vår ble studert for å øve kontroll på oss. Våre gode egenskaper ble studert for å utnyttes, og for å ødelegges.

Dette krevde intenst samvær med oss. Psykopaten kan ikke studere oss på avstand. I stedet ville de være sammen med oss hele tiden. Vi oppfattet det som opptakten til et samliv. Psykopaten var nødt til å speile oss for at vi skulle holde ut å være sammen med dem så mye av tiden. De var nødt til å sjarmere oss, slik at vi skulle oppfatte dem som gode mennesker. Men selv så hatet de det, fordi det ikke ligger i deres natur å stille noen andre foran seg selv.

Jeg husker det var mange ting som skurret i idealiseringsfasen med min p. Han var svært opptatt av meg, men valgte likevel de beste tingene til seg selv. De beste kakestykkene, den nyeste sykkelen. Jeg la merke til dette. Problemet var at jeg ikke handlet på det. I stedet så jeg mellom fingrene, og konkluderte at han var sosialt klønete.

Gjennom årenes løp så har jeg finstudert idealiseringsfasen, og en nyanse trer fram. Psykopater og narsissister har forskjellige motiv for idealiseringen, men dette merkes ikke nødvendigvis av objektet.

Psykopaten vet at idealiseringen ikke er ekte. Hen vet at det er en fase de må gjennom for å hekte objektet, og de kan ikke vente til den er over, fordi den er slitsom for dem. De hater å late som om de elsker objektet, når de egentlig kun føler forakt og avsky. Derfor stopper fasen så snart de merker at objektet er hektet. Denne snuoperasjonen var så brå at de fleste objekter la merke til den, og klarer å plassere den nøyaktig til tidspunktet da de ga seg hen. Ofte var det noe objektet sa som ble vendepunktet. Men ord er ikke nødvendige. Psykopaten merker forskjellen i energien fra et objekt som holder hen på en armlengdes avstand, og når de slipper hen inn i hjertet.

Hos en narsissist derimot, så synes idealiseringsfasen å være mer ekte. Ikke ekte slik den var for objektet. Men narsissisten tenker kun i svart og hvitt. Den positive responsen fra objektet bygger narsissisten opp. Idealiseringen blir gjensidig. Narsissisten elsker å bli beundret, og de elsker beundreren for å beundre dem (psykopaten trenger ikke å bygges opp, de er ikke i samme grad avhengige av andres bekreftelse). Det vil si, kun til objektets mer menneskelige egenskaper dukker opp. Mennesker er komplekse vesener. Men dette kan ikke narsissisten leve med. Mennesker er enten gode eller dårlige. Dette er slik spedbarn betrakter mor og far, inntil de blir eldre og lærer at mennesker har både gode og dårlige sider, og at begge må aksepteres. Narsissisten synes å aldri ha kommet ut av denne måten å oppfatte mennesker på. De betrakter mennesker slik spedbarn gjør. Når objektets mindre attraktive sider til slutt kommer fram, som er uunngåelig, så snur narsissisten 180 grader og objektet blir plutselig et dårlig menneske. Det kan dreie seg om for eksempel grensesetting, og første gang objektet sier “nei” til narsissisten. Det kan også være at objektet en enkelt dag slutter å smile. Ingen mennesker kan smile hele tiden. Virkeligheten slår inn og ødelegger narsissistens fantasiverden. Nå starter devalueringen.

Konklusjonen er derfor at sammen med en psykopat så var idealiseringen hele tiden kalkulert og planlagt. Den var aldri ekte. Psykopaten spilte skuespill, og visste at hen gjorde det. Sammen med narsissisten så var idealiseringen ekte – en kort stund. Men den kunne aldri vare, og var dømt til å gå over i en devaluering. Dessuten var du sammen med et spedbarn i en voksen kropp.

Men som sagt, så merker ikke nødvendigvis objektet denne forskjellen mellom en psykopat og en narsissist.

Det er idealiseringsfasen som er det største hinderet for en rask rehabilitering, fordi objektet hele tiden vender tilbake til denne fantastiske tiden i sitt indre. Det dukker hele tiden opp et “men”. Men han elsket meg jo, han sa det selv. Men hun gjorde jo alt for meg de første ukene. Men han lovet jo. Men hun virket så forelsket.

Spriket mellom ord og handling er så vanskelig å fatte. Likeledes er spriket mellom den første tiden og det helvetet som senere utfoldet seg, like vanskelig å fatte. Vår evne til resonnement, analyse, naivitet og tilgivelse holder oss fast, og saboterer vår rehabilitering. Ofte går vi tilbake til psykopaten fordi vi gir opp den kognitive dissonansen, bare for å bli forkastet enda en gang. Til slutt fatter vi endelig at denne personen ikke vil oss vel.

Men fortsatt, mange år etter at psykopaten er borte, så kan vi nostalgisk tenke tilbake på de første fantastiske ukene og månedene. Så dypt inntrykk gjorde idealiseringsfasen.

 

FOREDRAG I TRONDHEIM SENTRUM! Jeg holder foredrag et sted i Trondheim sentrum lørdag 3. februar. Foredraget vil skje på formiddagen/tidlig ettermiddag. Varighet ca tre timer. Foredraget er betinget av minimum seks deltakere. Meld derfor din interesse på [email protected]

Det må påregnes et deltakergebyr på 300-400 kroner, avhengig av hvor jeg finner lokale.

 

 

Kun offeret kan studere psykopaten

Forskning på psykopati og narsissisme er svært viktig.

Vår moderne forståelse av psykopati er basert på Robert Hares forskning. Hare er canadier født i 1934 og han lever fortsatt. Han er kriminolog og psykolog. Det er Hare som gjennom studier av psykopater formulerte det vi kaller “Hares sjekkliste for psykopati”. Hans kriterier for psykopati ledsages av en manual for klinisk diagnostisering. Denne manualen er kun tilgjengelig for behandlere som stiller diagnosen, primært leger og psykiatere.

Verdt å nevne er at psykopatien ikke ble “født” med Robert Hare. Fenomenet var også studert og satt ord på av andre før ham. Mest kjent er Hervey Cleckleys “The Mask og Sanity” fra 1941. Også her i Norge har psykopaten lenge vært på dagsordenen, blant annet i “Psykopatenes diktatur” av Ingjald Nissen fra 1944. Nissen ble muligens inspirert av Cleckley. Legg merke til at begrepet “psykopat” ble brukt allerede den gang.

Hare studerte primært dømte psykopater mens de sonet sine dommer i fengsel. Han utvidet senere sitt arbeid til å inkludere psykopatiske bedriftsledere generelt og psykopater i finansverdenen spesielt. Resultatet ble boken “Snakes in suits”. Det er fra dette arbeidet vi har lært at andelen psykopater øker jo nærmere toppen i et makthierarki vi kommer, fordi psykopaten alltid vil klatre oppover, på vei mot mer makt. Det er derfor andelen psykopatiske politikere er svært høy. Men det er ikke i politikken vi finner de smarteste psykopatene, i følge Hare, fordi i politikken finnes makt men begrenset med penger. De smarteste psykopatene sitter øverst i finansverdenen, der de kan tilkarre seg både makt og penger.

Selv om de dømte psykopatene som Hare studerte kom fra det som på engelsk kalles “all walks of life”, det vil si alle samfunnslag, så klarte han ikke å fange opp de vi kaller “hverdagspsykopatene”; psykopatene som holder seg innenfor loven og aldri kommer i fengsel, og det vil si de fleste (en “hverdagspsykopat” betyr ikke at personen er mindre psykopatisk. Det betyr at hen er bedre sosialisert og derfor går blant oss udetektert og uarrestert). Og her ligger begrensningen i hans arbeid. Han studerte psykopater i lenker, og ikke psykopater i fri utfoldelse. Hares psykopater visste at de ble studert, og gjorde derfor hva vi i dag vet psykopater gjør; de manipulerte og tok på seg masker. Hare gjennomskuet dem langt på vei, men han fikk likevel ikke studert dem i psykopatens reir; deres eget hjem, hvor den primære psykopatien utøves, mot partnere og nærmeste familie.

Jeg fikk denne halvfrekke kommentaren på bloggen, av en leser som kaller seg “Jon”.

Hei,

jeg lurer bare på hva din faglige bakgrunn innenfor psykologi er? Scroller litt raskt gjennom her og ser du fremmer mange påstander som en definitiv sannhet, og før jeg leser videre vil det være fint å vite hva slags faglig tyngde du har i grunn når du skriver disse innleggene?

Ser også du tilbyr konsultasjoner, så regner jo med du har noe fagkunnskap, men samtidig har du ikke skrevet noe om deg selv under fanen “om meg”, og det finner jeg å være litt rart. Setter pris på svar, takk.

Jeg må innrømme at jeg er møkk lei disse bedreviterne som av og til frekventerer bloggen, hvorav jeg regner med at en høy andel er psykopater som ønsker å forhindre at allmennkunnskap om deres opptreden spres.

Likevel så stiller “Jon” spørsmål som ikke kan skyves under teppet. Fordi mange vil lure på det samme. Vi lever i spesialiseringens tidsalder og hvis påstander ikke kommer fra en “ekspert” så vil den i de flestes øyne kun være en subjektiv påstand med begrenset troverdighet.

Dette er hva jeg svarte Jon.

Hei Jon!

Dette er en personlig blogg, ikke en fagblogg.

I både bloggen, og kanskje enda mer i den tilhørende youtube-kanalen forteller jeg masse om meg selv og min bakgrunn. Bloggen er snart ni år gammel og jeg kan ikke presentere meg selv hele tiden. Bloggen skal handle minst mulig om meg. Men forstår at nye lesere lurer på hvem jeg er. Eldre lesere, og lesere som har lest hele bloggen, vet hvem jeg er.

Kort om min bakgrunn finner du for eksempel i synopsisen på min bok “Psykopati og kjærlighet”, her: https://www.ark.no/produkt/boker/hobbyboker-og-fritid/psykopati-og-kjaerlighet-9788230015988?gad_source=1&gclid=Cj0KCQiAyeWrBhDDARIsAGP1mWQ0_HPeCV-bNjenNuILc7ZHqihjWFIFwwQyXrHgRnoQSl-Ze6UeukEaAgAVEALw_wcB

Det du kaller “påstander” er observasjoner som alle objekter opplever, og som aldri vil bli fanget opp av forskere eller vitenskapsfolk, med mindre forskerne selv blir utsatt for en narsissistisk love bombing og flytter sammen med psykopaten for å leve i en intim relasjon med ham eller henne.

Denne bloggen er for de som har slitt med en psykopat eller narsissist i nære relasjoner. De trenger sårt bekreftelse og støtte. De er også de sanne ekspertene på psykopater, for de har levd med dem. Andre nysgjerrige er hjertelig velkomne, men hva de betrakter som “definitive sannheter” er uinteressant, for bloggen er ikke primært for dem.

Ang. konsultasjoner. Ja, jeg har fagkunnskap. Men du trenger ikke det for å tilby konsultasjoner. Du kan kalle deg “spåkone” og opprette en tjeneste hvis du ønsker. Det er helt opp til brukeren om de vil benytte seg av tjenesten, så lenge de vet hva de går til.

Forøvrig var det lurt av deg å nevne “om meg” fanen. Jeg har faktisk aldri vurdert den funksjonen. Men det vil jeg gjøre.

 

Den viktigste delen av mitt svar er nok at det er psykopatens aller nærmeste som er de reelle ekspertene. Det er de som har sett maskefallene over tid. Det er de som har levd med psykopaten 24/7, “pustet inn” psykopaten, og kun offeret har kommet nært nok til å se hvem han eller hun egentlig er.

Psykopaten er et rovdyr. Tenk på psykopaten som en ulv (eller en krokodille, en hvithai eller et annet rovdyr). Jeg mener ikke å kalle ulven ondskapsfull, men ulven er arrogant, aggressiv, og styres av instinkt og overlevelse akkurat som en psykopat. Ulven er intelligent men samtidig primitiv. Også dette som psykopaten.

Ulven er vill, og lar seg kun studere på avstand. Den slipper ingen mennesker innpå seg. Den er ikke tam nok, og vil mest sannsynlig angripe hvis et menneske kommer for tett på. Slik er også psykopaten.

Kun byttedyret kommer tett nok på ulven. Dessverre lever de sjelden lenge nok til å advare andre mot ulven.

Psykopatens instinkt er også å angripe. Men psykopaten er et “sosialisert” rovdyr som beveger seg blant menneskene, for det er blant menneskene den henter sine bytter. Psykopaten vet at hen ikke kan angripe alle i full offentlighet. Den finner andre måter å angripe på. Den skjuler sitt sanne jeg ved hjelp av masker, slik at ingen skal forstå at det “går en ulv blant oss”.

Kun byttedyret i form av et primærobjekt får se hvem psykopaten egentlig er bak masken. Innerst inne så ønsker psykopaten å drepe objektet når hen er ferdig med det, slik at det ikke kan løpe ut i verden og advare andre.

Men selv om objektet ikke blir fysisk drept, så blir de likevel fortært. Tygget opp og spyttet ut igjen, som et skinn av det mennesket de opprinnelig var.

Så hvordan forhindrer psykopaten at byttedyret, altså objektet, løper ut i verden og forteller andre at psykopaten er en ulv i fåreklær?

Først og fremst gjennom gaslighting. Det får objektet til å feiltolke både selve mishandlingen og intensjonen bak mishandlingen.

Gjennom devaluering sørger psykopaten for at objektet mister troen på seg selv, ikke våger å stå opp mot psykopaten og i stedet lar seg fortære.

Og til sist sørger sverting for at omgivelsene ikke tror på objektet, når de slipper fri og løper ut i verden for å advare.

Men husk dette;

Det var aldri meningen at vi skulle overleve.

Det var heller aldri meningen at vi skulle slippe fri. Vi skulle være fanget i psykopatens klør til vår dødsdag. Vi var gisler. Dette kan forklare hvorfor psykopaten holder slik fast i oss, ikke lot oss dra og hoovret oss tilbake da vi likevel dro. Men av og til har de ikke noe annet valg enn å slippe oss. Kanskje har de funnet et bedre byttedyr. Kanskje har de mishandlet oss akkurat for mye, slik at vi mistet troen på dem og brøt løs, men samtidig for lite, slik at vi fortsatt hadde kraft og vilje til å bryte løs. Derfor må vi grundig hjernevaskes slik at psykopaten kan bevare sin hemmelighet som overgriper, slik at når vi bryter løs så er vi forvirrede og opptrer lite overbevisende.

Primærobjektet har delt bur med ulven, og har førstehåndskunnskap om ulvens adferd. Forskerne må nøye seg med å stå på utsiden av buret, for de slipper ikke inn. Objektet er forskernes øre og øyne.

Så poenget i denne teksten er todelt.

  1. Forskere kommer ikke psykopaten nær nok til å fange opp detaljene i psykopatens adferd. Psykopaten holder dem på avstand, med fiendtlighet og med masker. Forskere kan i beste fall kun studere psykopaten på avstand, eller i fanget tilstand (fengsel). Dette gir et begrenset grunnlag til å forstå psykopaten.
  2. Primærobjektet er psykopatens byttedyr og sitter mellom tennene på psykopaten. Objektet er den eneste som psykopaten slipper innenfor intimsonen. Men objektet mangler den riktige konteksten og er derfor usikker på hva de faktisk observerer. Til dette trenger objektet hjelp fra forskningen og psykologien.

For å forstå psykopaten, så er derfor objektet og vitenskapen gjensidig avhengig av hverandre. Og et enkelt objekt er ikke nok til å forklare psykopatens vesen. Erfaringene fra flere objekter må samles, og til dette trenger vi forskere. Objekter er også forskjellige, og ikke alle er like observante. Mange objekter er derfor avhengige av forskere for å tolke observasjonene riktig. Men både fagfolk og utenforstående publikum (som “Jon” i kommentarfeltet) bør ha det klart for seg at objektet er den egentlige eksperten på psykopati.

 

DESEMBERSALG! Kjære lesere. I sommer kjørte jeg et knalltilbud på mine bøker som var ganske populært. Jeg vil gjenta tilbudet nå i desember. Du får min bok “Psykopati og kjærlighet” for kun kroner 210 inkludert frakt innenfor Norge (butikkpris 349 kroner). “Men tankene mine får du aldri” får du for kun kroner 150 inkludert frakt (butikkpris 260). Skriv til [email protected] hvis du er interessert. Tilbudet gjelder i hele desember.

 

Psykopaten spiller dum

Dette er et vanlig trekk hos såkalte skjulte narsissister.

Personlig liker jeg ikke begrepet “skjult” narsissist. Derfor benytter jeg begrepet lite i bloggen. Men leseren vil støte på begrepet i andre informasjonskanaler, og på engelsk kalles det “covert” narsissist. Betegnelsen blir brukt om en psykopat eller narsissist som ikke er like arrogant, fiendtlig og aggressiv som den mer åpne narsissisten. Den skjulte narsissisten spiller på hjelpeløshet, hjelpsomhet og uskyld, og er en som folk raskere får tillit til enn en arrogant narsissist. Narsissismen er den samme, men den skjulte narsissisten har funnet en metode som fungerer bedre for dem.

Så det er viktig å være oppmerksom på også den skjulte narsissisten. Grunnen til at jeg ikke bruker begrepet så mye, er fordi jeg ikke synes denne narsissisten er skjult. Når man vet hva man skal se etter, så er den skjulte narsissisten like åpen og tydelig som den arrogante narsissisten. Den skjulte narsissisten er innyndende, og man merker umiddelbart falskheten og mangelen på autentisitet. Det følger dessuten alltid intriger med en skjult narsissist, så det er bare å følge sporene.

Den skjulte narsissisten har en større tilbøyelighet til å spille uskyldig og dum enn den åpne narsissisten. Grunnen er at ikke mange vil kjøpe at en selvhevdende, arrogant og bedrevitende narsissist er dum. Den åpne narsissisten ønsker ikke å gi inntrykk av at hen er dum. Men bare for å presisere, så kan psykopater og narsissister av alle avstøpninger spille dumme når trengt opp i et hjørne og alle andre taktikker som “blame shifting”, klandring og angrep er forsøkt.

Psykopater spiller dumme når de forsøker å unnslippe ansvarliggjøring for deres ugjerninger. Vi ser det i politikken hele tiden i disse dager, blant annet i strømsaken, hvor politikere hevder de ikke visste at den såkalte “tredje energipakke” ville føre til astronomiske strømpriser for norske forbrukere. Men innen de spilte dumme, så har de forsøkt seg på løgner (det skyldes “tørrår”, “krigen i Ukraina” etc), og latterliggjøring av de som forteller sannheten ved å kalle dem konspirasjonsteoretikere. Jonas Gahr Støre har også vist tendenser til aggresjon mot journalister som stiller kritiske spørsmål, noe jeg selv bevitnet i “Ærlig talt” på TV2.

Det er egentlig irrelevant hvem blant politikere som har diagnoser. Det er bare å konstatere at manipulasjonsteknikker vi kjenner fra psykopatiens verden blir brukt over en bred politisk fjøl. Men hvis jeg skal komme med et personlig estimat etter hva jeg bevitner av norske politikere, så vil jeg tippe at 30% av politikere er psykopater og narsissister (der det i bunnlinjen gjelder omtrent 5%).

I den private sfære finner vi narsissistiske venner, slektninger og kjærester som gjerne spiller dumme hvis det kan redde dem fra ansvarliggjøring og skyld. Typiske utsagn er;

“Jeg gjorde det kun for å hjelpe”, gjerne etterfulgt av å spille fornærmet, slik at du ender med å trøste overgriperen, og slår en strek over saken for å blidgjøre ham/henne.

“Ok, det hørte jeg ikke”. En narsissist som har stålhukommelse på alt du har sagt og gjort, også mange år tilbake i tid, har plutselig ikke fått med deg at du ettertrykkelig sa “ikke fortell dette til Hans. Det er fortrolig mellom oss”.

“Jeg trodde ikke du mente det seriøst”. Som om du hadde en klovnenese på når du sa “da har jeg bestilt tur til oss i mars”. Eller som om alt du sier er useriøst ment hvis du ikke presiserer at det er seriøst.

“Jeg visste ikke at det var så viktig for deg”, da de passet din hund uten å gi ham parkinsonmedisinen, og etter at du sa “husk å gi Fido medisinen hans hver morgen, det er meget viktig”. Også brukt for å latterliggjøre hva som betyr noe for deg; “dette er noe andre mennesker aksepterer, men for deg så er det sååååå viktig”.

“Du vet, jeg har ikke styr på slike ting jeg”. Ofte sagt av en skjult narsissist for å få deg til å arbeide for ham eller henne. Selvsagt gratis.

“Det var ikke ment slik”. Dette lyder jo nesten som en beklagelse, ikke sant? Men kun nesten. Grunnen er at frasen blir brukt av de fleste, også av mennesker som genuint mener å beklage. Men når det kommer ut av en psykopats munn, så er betydningen at du ikke har forstått meningen. Det er du som har mistolket psykopatens gode intensjoner.

“Ja da gjorde jeg vel det da”, ofte sagt når du har konkrete bevis på psykopatens ugjerning, og i en tone som mellom linjene sier “no big deal” og avfeid helt uten beklagelser eller erkjennelser av at deres handlinger har forårsaket problemer for deg. Og nåde deg hvis du ikke slipper saken etter en slik innrømmelse!

Skriv gjerne om personlige opplevelser i kommentarfeltet.

Det er viktig å huske at også normale mennesker kan bruke de ovennevnte frasene. Det er når det blir et mønster, og en vanlig og forventet respons fra en person, at man kan mistenke psykopati og narsissisme.

Hvis du ikke lar psykopaten slippe unna med å spille dum, men i stedet fortsetter å konfrontere dem, så kan du regne med narsissistisk raseri.

Psykopaten ser nemlig på denne teknikken, ikke som en måte å slippe billig unna på, men som en måte å la deg slippe billig unna, selv om det er dem selv som har et forklaringsproblem. En psykopat tenker nemlig “hen skal bare være glad for at jeg ikke blir rasende”. Og fordi vi kanskje er vant til at hen oftest reagerer med raseri, så trekker vi et lettelsens sukk når vedkommende “kun” spiller dum, og vi tenker “denne konfrontasjonen var enkel, heldigvis”.

Så ja, du fikk kanskje sagt ditt uten at det eskalerte til vold, men det sier mer om konfliktterskelen som objekter lever med.

Og psykopaten lærte aldri noe. De vil gjenta den samme feilen på et senere tidspunkt.

Du vil aldri komme noen vei med dem. Og det er også hensikten med alle psykopatens reaksjoner på ansvarliggjøring. Du skal slutte å konfrontere dem, enten ved at du ikke våger eller at du ganske enkelt gir opp, slik at de slipper unna med alle deres forbrytelser og opprettholder deres grandiose selvbilde. En psykopat kan i eget hode aldri gjøre feil.

 

DESEMBERSALG! Kjære lesere. I sommer kjørte jeg et knalltilbud på mine bøker som var ganske populært. Jeg vil gjenta tilbudet nå i desember. Du får min bok “Psykopati og kjærlighet” for kun kroner 210 inkludert frakt innenfor Norge (butikkpris 349 kroner). “Men tankene mine får du aldri” får du for kun kroner 150 inkludert frakt (butikkpris 260). Skriv til [email protected] hvis du er interessert. Tilbudet gjelder i hele desember.

 

 

Psykopaten visste hele tiden at du er en god person

Det er derfor de brukte tid på deg.

De mest kalkulerte og bevisste psykopatene hadde helt fra begynnelsen planer om å ødelegge deg. De så hvor autentisk og ekte du var. De misliker autentiske mennesker. Det betyr at de mislikte deg helt fra begynnelsen. Love bombingen var aldri ekte.

De mer naive psykopatene ønsket først å benytte seg av dine gode egenskaper. De hadde et ønske om å alene nyte godene du ga. De hadde også en forestilling om at din godhet kunne smitte over på dem, hvis de hadde et tett samvær med deg (dette forklarer muligens intensiteten i relasjonen). Idealiseringen og love bombingen var ekte, ihvertfall en liten stund. Men etterhvert som de oppdaget at dine gode egenskaper ikke smittet over på dem uansett hvor tett på deg de var, og at du var sjenerøs også mot andre og ikke kun mot dem, så vokste misunnelsen og deres intensjoner forandret karakter, fra å ville sole seg i din glans, til å ville ødelegge deg.

Så uansett utgangspunkt, så ender det alltid med et ønske om å ødelegge deg.

Hvorfor mislike psykopaten din godhet?

Fordi å anerkjenne at du var en god person, stiller dem selv i et dårlig lys, fordi de vet at du er bedre enn dem. Da føler de seg små. En psykopat eller narsissist er ikke liten, de er tvert imot grandiose. Din godhet truer derfor deres grandiose forestilling om seg selv. De er derfor nødt til å gjøre deg til en dårligere person. De gjør det ved å skamme og devaluere deg, og projisere egne negative egenskaper over på deg. De kaller deg løgner, utro og falsk. Nøyaktig de samme tingene som de selv er. De er nødt til å nedverdige deg, for selv å ha det bra.

Problemet er når vi ender opp med å bli hva de kaller oss.

Et eksempel er når vi begynner å lyve for å unngå å trigge deres raseri. Kanskje løy vi aldri før vi møtte p/n. Men så lærte vi at å fortelle sannheten fikk svært dårlige konsekvenser for oss, fordi p/n er fordømmende og opptatt av straff. Vi sluttet derfor å fortelle sannheten. P/n oppdaget at vi løy, og nå kunne de endelig, med rette og med stor skadefryd, kalle oss løgnere, selv om vi løy kun for å beskytte oss selv. Den bevisste psykopaten vet at det var de som med deres devalueringer trakk deg ned til deres nivå. Den naive psykopaten tror at du alltid var slik, at du spilte skuespill da du var god, og at de nå har avslørt deg.

Et annet eksempel er når de driver objektet til vanvidd, slik at objektet eksploderer i frustrasjon og raseri. Da kan de endelig anklage objektet for å være en “galning” som mister hodet og ikke har kontroll.

Hvis vi lyver vel vitende om at vi lyver og at det kun er overfor psykopaten vi lyver, så er det et ledd i Gråsteinmetoden. Gråsteinmetoden kan være lærerik og morsom, fordi vi bevisst manipulerer psykopaten og vet at det er skuespill. Å bevisst være gråstein truer ikke vår autentisitet. Men hvis vi ikke er bevisst at vi er gråstein i form av skuespill, så kan vi bli forvirret omkring hvem vi er, føle skam, og autentisiteten og selvbildet tar skade.

Det handler om at psykopaten hele tiden bearbeider din egen oppfatning av deg selv, slik at den ender opp med å passe til deres “fortelling” om deg, og den er at du er mindreverdig og talentløs. De endrer også din oppfatning av hvordan verden fungerer, og din oppfatning av psykopaten selv, slik at de slipper unna med alle deres løgner og deres lyssky opptreden. Tåkelegging (gaslighting) er i så henseende et virksomt middel.

Det faktum at de jobbet så hardt for å forandre deg, forteller oss at de vet at du er en god person.

De visste hele tiden at de ikke hadde noen grunn til å hate deg. Derfor jobbet de så hardt med å projisere egne egenskaper over på deg, slik at de kunne speile seg i deg, og straffe seg selv – via deg. Det lyder som svært forstyrrede mentale prosesser, og det er nettopp hva de er. Husk at objektet ikke er et eget individ, men en forlengelse av dem selv.

Utfordringen etter en kort eller lang relasjon med en psykopat, er å bli autentisk igjen. De som har den lengste veien å gå for å bli autentiske er barn av psykopatiske foreldre, fordi de så tidlig måtte lære seg å skjule hvem de egentlig var. De skjulte ønsker, behov, talenter og drømmer. Barn av p/n som mistet for mye av seg selv på veien, ender ofte selv med å bli narsissister. De barna som som har klart å bevare seg selv til tross for psykopatisk misbruk, er de som hele tiden mistenkte at noe var galt med forelderen. De våget bare ikke å si det høyt. Mest sannsynlig hadde de andre gode mennesker i livet, for eksempel en tante eller besteforelder, som de i hemmelighet målte forelderen opp imot.

De som har størst håp om å kunne bli autentiske personer, er de som hele tiden visste at de ikke var autentiske utad, fordi de ikke klarte det. Men de var alltid tro mot seg selv på innsiden. De har ikke mistet seg selv. Det de trenger å lære, er å våge å være seg selv ikke kun når de er alene, men også sammen med andre.

I et kommentarfelt under en youtube video så leste jeg denne kommentaren, som jeg bet meg merke i.

“At the end of my marriage, I cried to my husband and asked him why, why is he so cruel to the kids and I? He said do u really wanna know and I said yes! He said because you make me so fn sick to my stomach, your so fn genuine. You give everyone the benefit of the doubt, you are always happy and find the positive in everything. I cant fn stand you, my family cant stand you. And those fn kids are just like u!!”.

I kommentaren spør en kvinne sin ektemann hvorfor han har vært så slem mot henne og barna.

Han svarer “Vil du virkelig vite det? Det er fordi det gjør meg kvalm at du er så ekte. Du lar alle komme tvilen til gode, du er alltid glad og finner noe positivt i alt. Jeg tåler deg ikke. Min familie tåler deg ikke. Og våre barn er akkurat som deg!”.

En aldri så liten “tell” der altså.

 

DESEMBERSALG! Kjære lesere. I sommer kjørte jeg et knalltilbud på mine bøker som var ganske populært. Jeg vil gjenta tilbudet nå i desember. Du får min bok “Psykopati og kjærlighet” for kun kroner 210 inkludert frakt innenfor Norge (butikkpris 349 kroner). “Men tankene mine får du aldri” får du for kun kroner 150 inkludert frakt (butikkpris 260). Skriv til [email protected] hvis du er interessert. Tilbudet gjelder i hele desember.

 

 

 

 

 

Problemet med farsdager, morsdager, bursdager og merkedager generelt

Det har nettopp vært farsdag. I år falt den på 12. november.

Dagen er ment å feire fedre. Det finnes mange flotte fedre der ute som fortjener å feires.

Problemet er når man har en far som er narsissist. Farsdagen kan da trigge et massivt ubehag. For en sønn eller datter av en narsissistisk forelder, så er farsdag og morsdag ambivalent og kontroversiell. Overalt så oppmuntres vi til å hedre vår forelder den dagen. På facebook ser vi venner – som har sunne og kjærlige relasjoner til deres forelder – ønske mor eller far en god dag, med ektefølte kjærlighetserklæringer.

I annonser blir vi minnet på å kjøpe gaver, blomster og kake til far eller mor.

Disse dagene tar ikke hensyn til de som har et problematisk forhold til deres forelder. For ordens skyld, det kan være mange grunner til at relasjonen mellom forelder og barn ikke er god. Narsissisme er kun en av dem. Andre grunner kan være alkoholisme, vold, fravær, neglekt, fremmedgjøring, favorisering (av andre søsken), sinnssykdom, seksuelle overgrep, og egentlig alle faktorer som kan ødelegge enhver relasjon. Det er med andre ord svært mange som har et middelmådig eller dårlig forhold til deres foreldre. Det er faktisk så mange, at slike dager – etter mitt syn – burde vært avskaffet fordi de egentlig kun handler om å berike handelsstanden. Sønner og døtre som har foreldre som fortjener heder, kan gjøre det på en hvilken som helst dag. Feiring av relasjoner er en privatsak, og ikke en offentlig sak som handelsstanden eller politikere skal diktere.

Merkedager som handler om å hedre bestemte folkegrupper er problematiske, fordi man innenfor alle grupper finner narsissistiske individer. Farsdag og morsdag vekker avsky og skam i barna til narsissister. Avsky, fordi det er naturlig å føle motvilje når motbydelige mennesker opphøyes til fantastiske mennesker fordi de tilhører en bestemt gruppe. Skam, fordi barna føler seg som dårlige mennesker fordi de forakter deres egne foreldre. Andre sønner og døtre elsker jo deres foreldre. Da er det lett å konkludere “jeg er ikke normal”. I tillegg blir isolasjonen påtrengende, fordi man føler man ikke kan ta del i den kollektive feiringen. Fremmedgjøringen kommer av at man har en helt annen opplevelse av temaet enn (tilsynelatende) alle andre.

Sosialt så kan sønnen og datteren oppleve press til å kontakte sin forelder den dagen. Velmente men naive mennesker kan spørre “har du kontaktet mor i dag?”. Det kan være vanskelig å innrømme at “nei, det har jeg ikke, og jeg har ikke tenkt å gjøre det”. Det føles også feil å si “ja det skal jeg” når man ikke har lyst til å gjøre det. Men også ikke like velmente flygende aper kan presse det voksne barnet til å kontakte en forelder som de vet at barnet har innført NK med, og påføre skam hvis de oppdager at barnet ikke har tenkt å kontakte sin forelder. En flygende ape kan for eksempel være en felles slektning, eller en venn av forelderen.

Hvis din narsissistiske mor eller far er død så kan dagen vekke ubehagelige minner til live, i tillegg til sorg over at man aldri fikk oppleve den kjærlige forelderen som mange andre har. Sorgen etter en avdød narsissist er i det hele tatt problematisk, fordi det ikke er en god sorg med savn og gode minner. Det er en traumatisk og forvirrende sorg om alt man aldri fikk av kjærlighet og støtte, og ikke minst svar på hvorfor forelderen oppførte seg slik. Men det er et eget tema.

Hvis sønnen eller datteren ikke har klart å innføre full NK så kan de føle press til å ringe forelderen på denne dagen. Det samme gjelder på bursdager og andre merkedager. En telefonsamtale kan ødelegge hele dagen og sette rehabiliteringen langt tilbake, fordi rehabilitering krever distansering. Ved kontakt så lukkes distansen. Man må forholde seg til en person som er falsk og som har påført en stor skade. Man kan bli fysisk uvel av en slik samtale, i form av for eksempel kvalme, hodepine eller diare, fordi det oppleves så feil å kosesnakke med denne personen. Den fysiske uvelheten kommer av at den personlige integriteten settes på spill og oppleves som brutt og krenket.

Noen unngår å kontakte sin forelder på disse dagene, selv om kontakten formelt er opprettholdt. Men i mange tilfeller så ringer da i stedet mor eller far, slik at man likevel må snakke med dem. Man kan la være å svare, men hvis man formelt fortsatt har kontakt, så blir det kun snakk om en utsettelse. Før eller siden så er man nødt til å ta den samtalen. Da risikerer man å bli minnet på at man er en dårlig sønn eller datter for å ha vært taus så lenge. Utsettelser av samtaler oppfattes av en narsissist som en avvisning. For en narsissist så er avvisning en dødssynd. Selv om en narsissist later som om det ikke gjør noe at du ikke ringte på bursdagen, så er det overhodet ikke glemt og de vil ta igjen i en eller annen form på et senere tidspunkt.

Mitt råd er å holde deg unna sosiale medier på slike dager. Der foregår den største triggingen med alle de personlige gratulasjonene til mødre eller fedre (eller andre grupper som har merkedag). Dessverre kan du ikke unngå trigging fra handelsstanden, fordi slike dager ofte har en oppkjøringstid på flere uker. Det er for at folk skal bruke mest mulig penger på dem. Det er samme mekanisme som gjør at julen nå starter i oktober.

Du kan velge bort noen dager, men ikke alle. For eksempel kan det kanskje tilgis at du ikke ringer far på farsdagen (ikke alle er vant til å markere farsdag eller morsdag). Men det tilgis ikke at du ikke ringer på bursdagen. Slik kan du minimere ubehaget, selv om det ikke fjernes helt.

Hvis du ikke ønsker kontakt på din egen bursdag, så lar du ganske enkelt være å invitere til selskap, ihvertfall de du ikke ønsker å ha der. Du kan også la være å svare på telefonsamtaler denne dagen. Din bursdag er din dag, og ingen skal få ødelegge den. En telefonsamtale med en narsissistisk forelder vil mest sannsynlig påvirke resten av den dagen. Så her må du rett og slett sette en grense og kreve at den blir respektert. Hvis det bringes på bane, så er det lov å lyve. “Jeg ringte deg på bursdagen din, men da ville du visst ikke svare” er en typisk kommentar fra en narsissist. Merk at de helt bevisst sier “ville ikke”. En narsissist vil hele tiden søke å stille deg i et vanskelig og forlegent lys slik at du får et forklaringsproblem. Da er det lov å si “vet du jeg glemte telefonen på soverommet den dagen”. Men det er også lov å si “det stemmer” og sånn er det med den saken. Hvis narsissisten vil gjøre det til et problem eller konfrontere deg, så finner du på en unnskyldning for å fjerne deg fra situasjonen, “nå må jeg legge på” eller “nå må jeg gå”.

 

Det finnes flere måter du som leser og har nytte av bloggen kan bidra, uten å bruke en krone.

-Lik, del og kommenter innlegg. Slik blir de sett av flere, også av brukere som ennå ikke har oppdaget bloggen.

-Jeg trenger lesere av mine bøker til å legge igjen anmeldelser, for eksempel på ark.no og norli.no. Det legges selvfølgelig ingen føringer på hva du skriver i anmeldelsen. Ris og ros er begge viktig. Så har du lest en av mine bøker og har en mening om den? Skriv en anmeldelse! På forhånd takk. 

-Du kan skrive og sende en leserhistorie til [email protected] . Alle historier er av interesse. Din historie kan leses av potensielt ti tusen lesere! (Jeg forbeholder meg dog retten til å språkvaske tekstene).

 

På krigsstien

Selvbeskyttelse kan være nødvendig mot privatpersoner, offentlige etater og private bedrifter.

Empater, medavhengige, sensitive og “pleasers” kan ha store problemer med å beskytte seg selv. I stedet for “fight” (motstand) så velger de “flight” (flukt), “freeze” (handlingslammelse), “fawn” (underkastelse) eller “friend” (vennlighet) som beskyttelsesmekanismer mot trusler og angrep. Faktisk ender de av og til opp med å bli angriperens beste venn.

En annen vanlig strategi er å satse på at andre vil tre fram og beskytte en. Men da legger man seg selv fullstendig i andres hender, som en båt uten styring som skvalper rundt på åpent hav, i elementenes nåde.

Jeg er selv blant dem som jeg omtaler over her. Jeg har aldri vært god til å beskytte meg selv mot krenkelser. Derfor skjer de igjen og igjen. Jeg var godt voksen før jeg skjønte at jeg var nødt til å yte motstand for at de skulle opphøre.

Problemet var at jeg hadde ikke lært hvordan. Jeg forbandt “motstand” med alvorlige sanksjoner og konsekvenser, som at jeg ville bli mislikt, eller angrepet enda mer intenst. Det ville altså bli svært ubehagelig for meg hvis jeg stod opp for meg selv. I bunnen lå en forestilling om at alle andre var større og sterkere enn jeg, og at de ville skade meg hvis jeg ikke føyet meg. Det var derfor enklere å løse konflikter med vennlighet og underdanighet. Dette var et tankesett som styrte min adferd, men som ikke var særlig hensiktsmessig.

Hvordan forandre dypt inngrodde mønstre?

  1. Først må man erkjenne at underkastelse og vennlighet ikke er gode strategier i 80% av krenkende tilfeller. Noen ganger er diplomati en bedre løsning. Men i motsetning til hva vi blir oppdratt til å tro, så gjelder dette en mindre del av krenkelser. 
  2. Deretter må man formulere nye strategier i hodet. Det skjer som regel ved etterpåklokskap. Etter at krenkelsen har skjedd, enten umiddelbart eller lang tid etterpå, så tenker man “dette burde jeg ha sagt/gjort i stedet”. Etterpåklokskap kan oppleves som irriterende, men er faktisk en viktig prosess. Tankemønstre brytes og forandres i prosessen. Denne prosessen alene kan ta flere år. 
  3. Så trenger man mot. Dette krever at man konfronterer og utfordrer egne forestillinger om alt det forferdelige som skjer, hvis man våger å stå opp for seg selv. 
  4. Praktisk øvelse. Opparbeidelse av mot og praktisk øvelse går hånd i hånd. Man er nødt til å øve seg i reelle situasjoner. Det medfører ubehag, men er svært viktig. Det handler om alt fra å si “nei” til dominerende mennesker, til å beskytte seg i livstruende situasjoner. I de fleste tilfeller må man begynne å øve selv om man ikke føler seg klar for det. Det blir litt som å kaste seg ut i vannet før man har lært å svømme. Det krever at man slutter å se mellom fingrene, og tenker “dette kan jeg faktisk ikke la passere”, bretter opp ermene og tar tak i ubehagelige saker. 
  5. Etterhvert vil man se at den kontinuerlige øvelsen har effekt. Man oppnår respekt. Folk som har vært en plage, trekker seg unna. Bedrifter som har svindlet deg, gir deg pengene tilbake. Å beskytte seg selv blir etterhvert naturlig, også for den som tidligere ikke trodde det var mulig. Man får bedre integritet, mer selvtillit og et sunnere selvbilde. Og aller best; narsissistene forsvinner fra livet ditt.   

 

En bisarr opplevelse.

På bloggen har jeg snakket mye om beskyttelse av personlig karakter, mot giftige mennesker, psykopater og narsissister.

Men selvbeskyttelse handler også om å beskytte din private økonomi og eiendom, for den skal du leve av. Din økonomi og din eiendom er en forlengelse av deg selv, og en sikkerhet mot fattigdom og nød. Som forbruker må du stå på dine rettigheter, hvis ikke kan du tape penger eller bli svindlet.

Øvelse i å beskytte egen økonomi og eiendom kan begynne med noe så basalt som at du våger å poengtere det når du ser at dagligvaren du kjøper blir slått inn til en høyere pris i kassen, enn den du så på hyllen.

Du kan også øve deg i å be om at mennesker som har lånt penger eller gjenstander av deg, returnerer dem innen rimelig tid. Jeg har selv tapt gjenstander fordi jeg syntes det var flaut å be om å få dem tilbake.

En annen basal øvelse, med en litt høyere terskel, er alltid å be om kvittering når du har handlet. Og innen du forlater butikkområdet så sjekker du kvitteringen. Hvis du synes en vare er priset for høyt, så tar du varen og kvitteringen med deg tilbake i butikken, selv om du må stille deg i kø og fremlegge ditt ærend foran andre kunder. Selv om det gjelder småbeløp så er det, spesielt i disse dyrtider, noe man ikke bør se mellom fingrene med. Husk at her er øvelsesmomentet like viktig som kronene du tjener. Da må man overkomme forestillinger om at det er flaut eller smålig.

Husk at det ikke bare er pinlig for deg. Det er også pinlig for den som sitter i kassa og hele tiden blir “avslørt” i feilprising. De må tåle mye kjeft for det, selv om det ikke er deres skyld. Men nettopp fordi det ikke er deres skyld, så skaper det et press fra gulvet og oppover i hierarkiet. Kassamedarbeideren forteller det til sin sjef at hen opplever det som ubehagelig at så mange varer er feilpriset. Det igjen kan føre til at praksisen minimeres eller forsvinner helt.

Enda mer alvorlig er når det er snakk om større beløp og større tjenester.

Jeg vil illustrere dette ved å fortelle om min nylige kamp mot en bedrift.

Det startet med at jeg kjøpte en oppvaskmaskin. Montering ble bestilt samtidig.

Montøren kom som avtalt. Men han oppførte seg svært underlig. Han var nedlatende, og hisset seg opp over at den gamle maskinen – som han var betalt for å fjerne – var integrert og ikke frigjort fra integreringen innen han kom. Han løp rundt og tok bilder av mitt hjem, snakket i telefonen og truet meg med “du kommer til å høre fra kundeservice”, som om jeg hadde gjort noe galt. Til slutt sa han “dette har ikke jeg tid til, da rekker jeg ikke mine andre oppdrag. Jeg kommer tilbake senere” og dro, helt uten å ha montert min nye oppvaskmaskin.

Jeg stod igjen helt paff.

Her kunne jeg krype tilbake inn i mine gamle mønstre. Gamle Daniel ville resignert, og ventet på at montøren kom tilbake slik han hadde sagt. Hans nedlatenhet hadde jeg funnet meg i. Jeg hadde tenkt “det viktigste er å få montert maskinen” og underkastet meg montøren inntil jobben var gjort.

Men “Daniel i øvelse” reagerte ikke slik. For det første oppførte mannen seg svært underlig. Han hadde humørsvingninger som minnet om en ruset person. En ruset person kunne jeg ikke la røre mine vannrør. Hva hvis det ikke ble riktig montert og oppstod lekkasje?

For det andre så kom han, en gjest, og var nedlatende mot meg i mitt eget hjem. Nye Daniel slipper ikke slike mennesker inn i sitt hjem.

Jeg trengte kanskje ti minutter på å samle meg, før jeg kjørte til bedriften og fortalte hva som hadde skjedd. Jeg fortalte kundebehandleren “den mannen skal ikke inn i mitt hus igjen. Han oppførte seg underlig. Jeg er ikke trygg på ham. Han skal ikke røre mine vannrør”.

Jeg fikk så en ny tid for montering, og behandleren noterte at det skulle være med en annen montør.

Så kom den nye dagen for montering. Montøren kom som avtalt, men sjokket var stort da de hadde sendt den samme mannen.

Her ble jeg utfordret på nytt. Den samme ubehagelige håndverkeren stod nå på døren, han jeg hadde sverget ikke skulle inn i mitt hjem igjen. Gamle Daniel trengte seg på; “det er sikkert ikke så ille. Du overdrev. Det er vann under broen. Nå gjør han jobben”.

Heldigvis vant nye Daniel. Selv om det var ubehagelig så sa jeg rolig til mannen “Du kan kjøre igjen. Du skal ikke inn her. Du var svært uprofesjonell forrige gang”.

Han likte det ikke. Men han snudde og kjørte. Jeg ble altså respektert. Og dette er viktig lærdom til meg selv og dere lesere. Hvis man beskytter seg selv og sitt hjem med overbevisning, så blir man respektert. Det viktigste er ikke å bli likt, men respektert. 

Deretter kjørte jeg – for andre gang – til bedriften, for å spørre hvorfor de hadde sendt samme mann, når jeg eksplisitt hadde bedt om en ny montør.

Her kom utfordring nummer to. Ved oppmøte så måtte jeg forholde meg til to kundebehandlere. Den første viste en svært dårlig og arrogant holdning. Faktisk rev han telefonen min ut av hendene mine, for å se saksnummeret. Han sa jeg var kommet til feil sted, og henviste meg til riktig sted. Jeg likte svært dårlig holdningen hans. Jeg tenkte “deg skal jeg komme tilbake til, men først må jeg løse denne saken”.

Behandler nummer to hadde en god holdning. Han lyttet. Fant et annet firma til å montere min maskin slik at jeg skulle slippe å forholde meg til den samme montøren, og refunderte min betaling for monteringen. Og aller viktigst; han bekreftet min opplevelse av montøren. Andre hadde også klaget på ham.

Og her er lærdom nummer to til meg selv og dere lesere. Stol på din oppfattelse av et menneske, og si ifra. Mest sannsynlig er din oppfattelse riktig, og du vil oppdage at andre har sett det samme. Men det forutsetter at du klager og lufter dine tanker, ellers oppdager du det aldri. 

Nå var jeg så heldig at jeg jeg traff en kundebehandler som ga meg litt “inside-information”. Ikke alle vil gjøre det. Mange vil føle at det er interne anliggender som kundene ikke skal ha innsyn i. Det er likevel viktig at du rapporterer, slik at det blir registrert. Hvis ingen rapporterer, så vil dårlig kundebehandling få pågå uhindret, ofte fra de samme personene.

Men jeg hadde fortsatt et dilemma. Den første kundebehandleren. Jeg merket at han påvirket meg på en negativ måte. Han fikk meg til å føle meg liten. Og irritasjonen bygget seg opp i meg. Skulle jeg gå til sengs med den negative energien, eller skulle jeg returnere den til han som faktisk ga meg den?

Jeg diskuterte med meg selv. Gamle Daniel ønsket å gjøre det første. Gamle Daniel tenkte at det hadde vært nok drama. Gamle Daniel sa at jeg jo hadde vunnet den viktigste kampen, og burde være fornøyd med det. Ikke vær den som klager på alle, det er pinlig.

Men nye Daniel var på krigsstien. Nye Daniel var mektig lei av krenkelser og arrogante mennesker som trodde de kunne oppføre seg slik de ville og slippe unna med det.

Nye Daniel vant.

Jeg dro tilbake til bedriften, og oppsøkte den samme kundebehandleren. Han stod og lo sammen med en kunde. Det gjorde meg bare enda mer forbannet. Han hadde det fint etter å ha lesset av negativ bagasje over på meg. Han følte seg lett og munter. Ovenpå. Som en verdensmester. Jeg derimot, hadde overtatt hans negative energi og følte meg liten. Det skulle det bli slutt på. Han skulle få sin bagasje i retur.

Det var nok ganske synlig at jeg hadde fått nok, for han henvendte seg ydmykt til meg og spurte om han kunne hjelpe.

Jeg begynte rolig. “Husker du saken i stad? Den ble løst av den kundebehandleren som du henviste meg til. Men jeg likte ikke din dårlige holdning. Jeg kom til deg med en alvorlig sak, og du var svært lite imøtekommende. Du var arrogant, og du rev telefonen ut av hendene mine”.

Selv om jeg var rolig, så snakket jeg høyt, og vi stod midt i butikken slik at alle i nærheten kunne høre meg.

Behandleren begynte å ro. Gjentok at han bare hadde henvist meg til riktig avdeling. Jeg merket at han ikke tok til seg hva jeg sa, eller han rent faktisk trodde at han hadde utvist god holdning.

Jeg sa derfor “jeg skal snakke med din sjef. Gå og hent din sjef umiddelbart”.

Han nikket og gikk for å hente sin sjef. Men kom tilbake og sa “han er dessverre gått for dagen”.

Jeg svarte “da skal du sørge for at han ringer meg i morgen. Her er nummeret”.

Han noterte nummeret,

“Er dette forstått?” spurte jeg.

“Ja” sa han.

“Fint” sa jeg og gikk.

Bak min rygg hørte jeg “ha en god kveld videre”.

Jeg svarte ikke.

På vei ut stod det et elektronisk panel, et slikt hvor du kan trykke på forskjellige smileys, avhengig av hvor godt du synes du ble behandlet i butikken. Jeg trykket på den sureste.

Husk at dette ikke handler om å overfalle en kundebehandler fordi jeg hadde en dårlig dag. Vi har alle et ansvar for å spre forsoning og fred. Det handlet om å returnere en opplevelse og en energi som ble pålesset meg og som jeg var uskyldig i. Det er en vesentlig forskjell her.

Så kan du oppleve, hvis du forsøker det samme som jeg, at du ikke får gehør. Husk at alle beskytter sine egne, også bedrifter. Kanskje er butikksjefen en drittsekk. Kanskje er hen en psykopat. Psykopatiske ledere er jo ikke ukjent. Kanskje blir du tåkelagt; “ingen har klaget på denne medarbeideren før”. Da skal du svare “så er jeg den første, det har jeg det fint med”. Kanskje blir du behandlet som en bråkmaker. Kanskje blir du sågar nektet å handle i den butikken i fremtiden. Men det skal du ikke la kue deg. For ingen skal nekte deg å beskytte deg selv og din eiendom.

Jeg sier ikke at du skal gå til mediene med din sak, eller til søksmål. Det kommer jo helt an på sakens alvorlighetsgrad, Men lag litt røre. Få dem til å svette. Tving daglig leder og eventuelle ansatte som er involvert til å forholde seg til saken. La dem huske den.

Jeg la meg den kvelden, fri for andres negative projeksjoner. Jeg hadde stått opp for meg selv, beskyttet mitt hjem og ikke latt meg tråkke på. Kanskje lar jeg meg tråkke på i morgen, men da får jeg brette opp ermene igjen. Jeg sov svært godt den natten.

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Kastet du bort tiden med psykopaten?

Vi har alle kun ett liv, og vi har selv et ansvar for å gjøre det beste ut av den tilmålte tiden vi har. Vår tilmålte tid er ikke rettferdig fordelt. Noen blir hundre år. Andre bare 40. Men alle har det til felles at det en dag er slutt.

Det er heller ikke kun et spørsmål om antall år. En person som kun ble 40 år, kan ha brukt sin tid bedre enn en hundreåring. Det handler om å fylle årene med liv, og ikke livet med år. Slik sett er det viktig å ikke kaste bort tiden.

Å oppleve at vi har sløst med tiden kan utløse forskjellige negative følelser som panikk, resignasjon og bitterhet.

Panikk fordi det går opp for oss at vi ikke utnyttet ungdommen slik vi burde, den ble frastjålet oss av en manipulator som ikke elsket oss, og nå vi har kort tid igjen. Dette er den opplevelsen de som går gjennom den noe flåsete betegnelsen “midtlivskrise” har. Den er altså meget vanlig, men ikke mindre ubehagelig av den grunn. Den som går gjennom en midtlivskrise har problemer med å forsone seg med den tiden de ikke kan få tilbake. De opplever at en viktig fase av livet er tapt, eller at de ikke utnyttet den godt nok. Kanskje brukte de den på å jobbe for mye – slik at de glemte å oppleve ting, på å ruse seg med alkohol eller sterke rusmidler, eller de valgte feil partner eller feil venner. Kanskje utnyttet de tiden maksimalt, men de vil ha mer av den.

Resignasjon fordi vi gir opp å ta kontrollen i våre egne liv. Vi fikk utdelt dårlige kort og tapte. De fleste, kanskje sågar alle, kamper har vi tapt. Kanskje klarte vi aldri å kvitte oss med den psykopatiske partneren eller forelderen, eller vi klarte aldri å mestre livet selv om den skadelige personen nå er borte. Nå er det bare å la dagene gå inntil slutten. Resignasjon er ofte et resultat av håpløshet. Vi har mistet troen på at det vi ønsker oss, kommer til å skje, og at vi kan påvirke utfallet av noe som angår oss. En opplevelse av resignasjon fører ofte til behandlingskrevende depresjon. Da går enda mer tid tapt, fordi man ikke gleder seg over den tiden man tross alt har igjen.

Bitterhet fordi psykopaten lever (tilsynelatende) livet til fulle. Vi sitter igjen alene, tappet for energi og med drøssevis av senskader. Man kan være bitter på seg selv, men de fleste som er bitre, er bitre fordi de legger skylden på eksterne faktorer og på andre personer, og de opplever at de aldri har fått oppreisning eller anerkjennelse for deres lidelse. Det er i utgangspunktet ikke feil å legge skylden på en psykopat som mishandlet deg. Problemet med bitterhet er at man glemmer de delene av livet som ikke har behandlet deg dårlig, fordi bitterhet er altomfattende. For en bitter person så er verden generelt urettferdig. Man kan for eksempel ikke være takknemlig, bitter og glad samtidig. Bitterhet utelukker alle andre positive følelser som kunne drevet deg fremover og gitt deg glede.

Disse følelsene trenger ikke være tilstede hele tiden, men de kan være tilbakevendende, og man blir aldri helt fri.

Jeg vil at leseren skal huske noen ting når man møter personer med disse følelsene, eller selv domineres av dem.

  1. De er ikke grunnløse. De er der av en grunn. Det er helt naturlige menneskelige følelser.
  2. Man kan ikke klandre eller fordømme noen for å ha dem, verken seg selv eller andre.
  3. Følelsene blir ikke plassert i deg av noen utenfra. Det er for eksempel ikke psykopaten som har gjort deg bitter. Psykopaten kan ikke “gjøre deg” noe som helst. Følelsene kommer innenfra deg selv. Selv om det føles som om du ikke kan styre følelsene, så er det dine egne tanker som har skapt dem.

Det varierer hvor lenge hver og en av oss var sammen med psykopaten.

Mange som leser her har hatt flyktige relasjoner med en eller flere psykopater, hvor relasjonene varte i kun noen uker eller måneder.

Andre har relasjoner som varte 20 år eller mer.

For alle gjelder det at man må inkludere rehabiliteringstiden, etter at selve relasjonen er over, men innen man finner tilbake til seg selv og menneskeheten igjen.

Vi snakker derfor om et betraktelig jafs av livet for de fleste.

Så hva blir det til. Var den tiden bortkastet eller ikke?

Både ja og nei.

Først må du spørre deg selv, hva ville du med livet? Hva var dine drømmer, ambisjoner og mål?

Forandret dine ambisjoner seg senere i livet? Forandret psykopaten dem?

Har du nådd noen av dem?

De du ikke har nådd, er det for sent? Husk at det meste verken har en tidsfrist eller en aldersgrense. 

Hvis det er for sent, hvorfor? Er det som følge av alder? Mangel på energi? Hva hindret deg i å nå dem? Var det psykopaten eller andre faktorer som hindret deg?

Hva er grunnholdningen din til livet; skal gode ting komme til deg, eller må du selv kjempe for hvert eneste glimt av lykke? Kanskje befinner du deg et sted imellom; du forstår at du er din egen lykkes smed, men hvorfor skulle ikke du også oppleve litt hell innimellom?

Og kanskje aller viktigst. Hvem sammenligner du deg egentlig med, når du konkluderer at ditt eget liv, eller en stor del av det, var bortkastet?

Det er ingen tvil om at psykopaten var skjellsettende for de fleste av oss. Med det mener jeg, at hvis vi var på vei et sted da vi traff psykopaten, så ble vi avsporet. De aller færreste klarte etterpå å plukke opp tråden akkurat der den var. For de fleste så tok livet en helt annen retning etterpå. Det kan være at de opprinnelige målene ikke lenger ga mening. Eller man glemte dem ganske enkelt. Tiden gikk og ambisjonene svant. Eller kanskje følte du deg så udugelig sammen med psykopaten, at du overbeviste deg selv om at dine tidligere mål var urealistiske.

Derfor tenker mange tilbake på livet som “før” og “etter” psykopaten. Det kan sammenlignes med å ha opplevd krig eller en stor katastrofe.

De overlevende unge mennene etter skyttergravene i første verdenskrig hadde store problemer med å finne tilbake til samfunnet da det ble fred. Hvorfor? Fordi krigen påvirket ikke det sivile samfunnet på samme måte. Menneskene de unge mennene vendte tilbake til, klarte ikke å relatere til hva de unge soldatene hadde opplevd og fortalte om. Dette førte til ensomhet, isolasjon og fremmedfølelse. Lyder det kjent?

Som en kuriositet så opplevde ikke de overlevende soldatene etter andre verdenskrig det på samme måte, da de vendte tilbake til det sivile livet. Hvorfor ikke? Fordi andre verdenskrig påvirket det sivile samfunnet i mye større grad. De sivile i krigførende land opplevde massive bombeangrep, vold og opphold i konsentrasjonsleire. Da soldatene vendte hjem etter krigen, så oppdaget de at menneskene de vendte hjem til var like traumatiserte som dem selv. Det skapte fellesskapsfølelse og gjenoppbyggingsiver. De to mest traumatiserte landene, Japan og Tyskland, ble gjenreist på rekordtid. Kollektivt traume skaper med andre ord ikke dysfunksjonalitet, men sammenhold og styrke.

Vi som har vært sammen med psykopater, har nok mest til felles med soldatene fra første verdenskrig. Folk flest forstår oss ikke, derfor isolerer vi oss. Vi deltar ikke lenger i samfunnet, selv om vi fortsatt befinner oss i det. De fleste av oss har jo ikke flyttet til et hus i skogen. Vi er fortsatt omgitt av mennesker i det daglige. Distansen til andre er ikke fysisk, men emosjonell og eksistensiell.

Det er med andre ord ikke nok å ha “overlevd” noe, for å glede seg over å være i live.

Så til spørsmålet om tiden med psykopaten var bortkastet.

Det første handler om forsoning. Gjort er gjort. Du kan ikke forandre fortiden. Du kan ikke glemme den eller fortrenge den. Den er en del av deg nå. Ba du om det? Nei, men det spiller ingen rolle. De overlevende etter Titanics forlis ba ikke om at skipet skulle synke, men det skjedde. Det eneste de kan klandre seg selv for, var at de kjøpte billett. De kunne valgt hvilket som helst annet skip, men de valgte Titanic.

Du gjorde også et valg da du ble sammen med psykopaten. Du kunne ikke vite at relasjonen kom til å havarere.

Men det kan hjelpe deg å forsone deg med det, at du selv foretok et valg.

Forøvrig havarerer de fleste relasjoner, både vennskap, ekteskap og romantiske relasjoner. Betyr det at alle har kastet bort tiden sin på hverandre? Tror du folk går rundt og tenker at de kastet bort tiden sin på alle de ikke lenger har kontakt med i dag?

Det andre er at din opplevelse er unik, den er spesiell. Ville du aller helst opplevd det samme som alle andre. Ja? Det er helt i orden. Men hva er spesielt ved det? Hva gjør dem interessante i dag, de som hadde samme livsløp som alle andre? Er ikke grunnen til at du ikke lenger føler tilhørighet med dem, fordi de oppleves trivielle? Deres problemer er små. Deres hverdager små. Deres liv små. De har ikke lært noe av betydning.

Du har selv kanskje ikke blomstret, men du har vokst. Du har vokst noe vanvittig.

Det tredje du må huske er at ingen får oppleve alt. Du føler du har gått glipp av noe. Men alle får kun se en liten flik av hva livet har å by på. De fleste lever sine liv innenfor en meget begrenset sfære. Ingen får det beste fra alle verdener. Man kan ikke både leve i Oslo og New York. Du kan bo det ene stedet og besøke det andre. Men mens du er i New York på ferie, så går du glipp av hva som skjer hjemme i Oslo. Og i Dubai. Og i Sydney. Mens du bor i Oslo, så går du glipp av hvordan det er å bo i vakre Kragerø, eller i eksotiske Hammerfest, eller i et annet land enn Norge.

Når du kjøper en ny bil, så får du ikke opplevelsen av å kjøre et annet bilmerke. Du mister også opplevelsen av å eie en båt eller en hytte, fordi du prioriterte bilen.

Når du velger psykologistudiet, så får du aldri oppleve hvordan det er å studere til lege eller lærer.

Når du skriver bøker, så får du aldri oppleve hvordan det er å være toppidrettsutøver.

Når du velger en partner, så går du glipp av alle andre partnere. Jeg oppfordrer ikke til utroskap her. Jeg bare forteller at ingen får alt. Du får heller ikke oppleve friheten ved å være singel.

Faktisk så går alle glipp av det meste, hele tiden. Så ja, du gikk glipp av mye sammen med psykopaten, akkurat som alle andre.

Men du levde jo sammen med psykopaten. Du levde faktisk til det fulle. Tenk på alt du gjennomgikk av følelser, undring og forvirring. Den berg- og dalbanen! Ikke alt var behagelig, men du levde virkelig. Det var ikke kjedelig et øyeblikk. Jeg kan love, at ingen sover seg gjennom en relasjon med en psykopat.

Og etter relasjonen så ble du en detektiv. Du ble nysgjerrig på livet og menneskets natur. Du søkte etter svar. Du stilte spørsmål. Du var fokusert på å løse mysteriet, som psykopaten er. Og du løste det!

Og underveis så ble du bedre kjent med deg selv enn du noensinne tidligere har vært.

Som jeg skrev til en leser i kommentarfeltet, det er å leve!

Mener du fortsatt at tiden var bortkastet?

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

 

 

 

 

 

 

Mobberbarna

Jeg fikk en mail fra en leser etter at jeg skrev denne teksten i august;

Er mobberen en psykopat?

Leseren viste usedvanlig god innsikt i temaet mobbing og “barnepsykopater”. Dette er et felt leseren faktisk arbeider med til daglig.

Jeg synes innsikten var så god og viktig at jeg spurte om tillatelse til å publisere mailen. Den fikk jeg. Her gjengitt ordrett, men anonymisert.

 

Jeg har lest hva du har skrevet om mobbere. Jeg har i flere år holdt antimobbekurs for foreldre i et nettverk med en bestemt gruppering av barn. 
Dette er barn som har forhøyet risk for å bli utsatt for mobbing. 
Barn som mobber får en high av det, det er grunnen til at de fortsetter sin destruktive adferd. Vi snakker om disse barna som proaktivt aggressive – de søker aggresjon. På en eller annen måte. Og vi bruker mobbedefinisjonen, negativ rituell handling som man ikke kan verne seg mot. 
Men vi kaller ikke mobberbarna for psykopater, det er for voldsomt begrep på barn, men det er hva de er. Bruker du den termen om barn, så blir du uglesett med en gang. 
For vi tror ikke at barn kan være kalkulerte og grusomme. Det er feil. 
De voksne psykopatene kommer et sted ifra.  
Det er først når man opplever flere mobberbarn at man ser fellestrekkene i deres destruktive adferd. Og disse trekkene er identiske med psykopater. 
Disse barna har det ikke bra, de er barn og mangler selvinnsikt og selvregulering. Og de får ikke korrigert sin destruktive adferd.  
Et mobberbarn fortalte om hvordan han hadde stengt et annet barn inne i en diger bosskontainer. Typen i grønt stål som står i borettslag. Og hoppet og banket i denne kontaineren. Han stengte alle lukene. 
Kan du forestille deg lyden? Og lukta?
Ungen inni hylte og skreik, og var livredd. Men mobberen bare fortsatte å banke i metallet. Enda han hørte hvor livredd ungen inni var. 
Fordi mobberen ikke har evne til empati, kunne han overhodet ikke sette seg inn i hvordan det opplevdes for barnet inni kontaineren. 
Fordi vi ikke omtaler og behandler mobberbarna som det de er, psykopater, så blir de heller ikke stoppet. 
Skolen appellerer til deres samvittighet, empati, etc, jfr “forstår du at Guri blir lei seg når du gjør slik?”.
Det er fåfengt, fordi mobberbarnet ikke har de følelsene. Man appellerer til noe mobberbarnet ikke har! Det sier seg selv at de vil fortsette!
Ja, de fleste mobberbarn er psykopater. Og de blir verre jo eldre de er. Men noen mobber også uten å være psykopater – og de klarer man å stoppe. 
Se pkt 3. Men her kaller man det en samtale. Det er ingen dialog i virkelige livet. 
 Se også SNU boka, finnes på biblioteket. 
En konfrontasjon med mobberbarn er ingen dialog. De er så flinke til å manipulere, at man skal ikke diskutere. Da blir man lurt trill rundt. Ansvaret ligger på mobberen, og mobbing er overgrep. Det er ingen skylddeling her. 
En stopp samtale er egentlig enkel: 
  1. Jeg vet…..
  2. Det skal opphøre
  3. Hva skal du bidra med…
  4. Vi skal snakkes igjen…..
Jeg VET at du mobber Kari. 
Det er et faktum man selv har bragt på bane gjennom research, snakke med andre lærere, elever, andre på skolen.  Og fakta lar seg ikke diskutere. 
Setningen slik den står åpner ikke for dialog/diskusjon. Og dermed ikke heller for at man selv blir manipulert. 
Det skal opphøre. 
Det er et krav, ingenting mer. Ingen diskusjon. Åpner ikke for det engang. Det skal bare opphøre nå, med en gang. Politiet diskuterer ikke overgrep. Et overgrep er et overgrep.  
Hva skal du bidra med.
Det handler om at barnet må ha en opplevelse av å være delaktig i løsningen. De har kommet seg inn i et problem, og det problemet må de løse selv. Men de trenger selvsagt hjelp. Fordi det er barn. 
Og ofte barn som ikke har det bra. De kan være venneløse pga egen destruktive oppførsel. Andre skyr de ofte. Eller er med dem fordi de selv er redde for å bli neste offer. 
Men ofte forstår de ikke det selv. Fordi de er barn. 
Vi skal snakkes igjen. 
Handler litt om at de skal vite at du er der og følger med. Litt avskrekking. Og at barnet skjemmes litt over egen oppførsel. De har ikke vondt av å kjenne litt på skammen av å ha oppført seg dårlig mot andre. Men det skal ikke tippe over. 
Her hører det også til at foreldre blir kontaktet. Og at barnet vet om det. Dessverre er denne trusselen i dag ikke så virksom som da jeg var liten.  
Så holder man tett kontakt med mobberen en periode og slipper gradvis opp. Trenger ikke være samtale, kan være nok at man går gjennom skolegården og at mobberbarnet ser deg. 
Når barnet er konfrontert, så skal man ikke gnage på gammelt. Barnet må få lov å få en sjanse til å legge det bak seg. 
Ellers blir det håpløst. 
Ofte vil 1-2-3 slike konfrontasjoner være nok. 
Det var særlig en som jeg tok for meg. En gutt som tyranniserte en hel klasse. Alle jentene. Skolen snakket og snakket, men ingenting endret seg. 
Atal gutt. Spytting, kloring, drapstrusler, sparking. 
Av 8 jenter var det bare min unge som aldri ble plaget igjen. Jeg brukte metoden over. Gutten gikk lange veier rundt meg. 
På en juletilstelning turte gutten ikke engang komme ut av bilen fordi jeg sto på plassen. Det hadde min mann sett. Min mann sa til, så jeg flyttet meg. 
Og når jeg så gutten inne ved buffeten stilte jeg meg bevisst bak ham og spurte om han hadde smakt si eller så. Og jeg kom med anbefalinger til gutten. Small talk. 
Det var for at gutten skulle erfare at jeg ikke var vond eller farlig.  
Han var med i en klatre konkurranse, og jeg traff ham og moren ved inngangen. Da skrøt jeg til moren for en modig gutt hun hadde, for jeg hadde ALDRI turt å klatre så høyt.  
Gutten strålte som en sol. Han var så glad. Ansiktet lyste. Og moren også. 
Det er sikkert det eneste positive gutten noensinne hadde hørt om seg selv. Han var 8 år.  
Halvannet år etter vi flyttet, ble jeg kontaktet av en forelder som ba om min hjelp. Guttungen hadde bare fortsatt. 
Uten å vite om det hadde jeg de 3 verste mobberne i min klasse. Den ene var så voldsom at skolen flyttet ham med tvangsvedtak 3 år etter han var min elev. De andre to var bare følgere. Denne mobbergutten var et lam i mine timer. Han yppet et par ganger, men tok beskjeden. Han  jobbet steinhardt. Jeg brukte ham som modell for de andre elevene. 
De andre lærerne lurte på hva jeg gjorde. Gutten snakket kun om mine timer til kontaktlæreren gjennom hele uken. Jeg inviterte lærerne til å komme og se. Alle 4. 
INGEN kom. 
Jeg har tatt video av mine kursdeltagere, og vi har i felleskap sett på den etterpå og analysert. Det er usedvanlig lærerikt. 
Særlig dette med bruk av kroppsposisjon ifht mobberen. De som setter seg vennlig overskrevs over stolen, ser det selv at de ikke blir tatt alvorlig. 
Konfrontasjonen må gjøres av en som fremstår med autoritet. En 20 åring i cardigan og rosa bluse blir liten og puslete sammenlignet med en Margareth Thatcher type. 
Pauser. 
Effekten av pauser er enorm. Samme med blikk. Armgester. 
De som babler i vei fordi de selv er nervøse. Dårlig. 
Kort fortalt: En mobber er en psykopat. Og en psykopat gir seg bare for en større psykopat. 
Dvs ved konfrontasjoner at man er en autoritet, saklig, og lar ikke mobberen få sjansen til å bruke  sine vanlige manipulasjonsteknikker.
Og hvem er det som blir mobbet? De som har en indre sårbarhet som mobberen klarer å finne ut. Psykopater er jo glimrende på å spotte andres følelser, og bruke dem mot offeret. 
Jo eldre mobbeofferet blir, jo bedre blir de på å dekke til sin indre sårbarhet. Derav avtar ofte mobbingen jo eldre man blir. Men skaden er allerede skjedd, offeret har fått store skader. 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn. 
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] . Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med jobb og hund, katt og høns, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.