Det er etterhvert blitt allment kjent at psykopater og narsissister kjeder seg lett. Det skal hele tiden skje noe, og aldri skjer det nok. Ferien er ikke variert nok. Filmen er ikke skummel nok. Boka er ikke morsom nok. Museet er ikke interessant nok. Fallskjermhoppingen er ikke spennende nok. Du er ikke spennende nok.

Men har du tenkt over hvor kjedelig narsissisten selv er?

Ikke? Kanskje ikke så rart. For narsissisten fyrte opp under vårt følelsesliv som ingen annen. Livet ble en berg- og dalbane. Og det er vel strake motsatsen av å være kjedelig.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Eller?

Problemet er at dette er det eneste interessante ved dem. Den innledende fasen, hvor gnister tennes. Magien de introduserer i livene våre.

Men alle som har vært sammen med en p/n over lengre tid, vet at alt går i stå og blir repetitivt. Narsissisten begynner å gjenta seg selv. De har intet nytt å by på. Relasjonen blir hurtig redusert til enten konflikt eller taushet. Dette får oss til å gruble over denne personen, som har en slik underlig og uforutsigbar adferd. Dette må være dypt vann, tenker vi.

Men der tar vi feil. Vannet er svært, svært grunt. Narsissisten reflekterer ikke og har ingen lidenskap for noe. Ingen hobbyer de brenner for. Ingen emner er de opptatt av, som gjør dem spennende å snakke med. De har noen få historier som er forlokkende første gang du hører dem, men du oppdager snart at det finnes ingen flere historier. Og nettopp derfor reduseres relasjonen til krangel, fordi det er det eneste de har å by deg. Til slutt går de til og med lei av kranglingen, og du bare ignoreres, som om du ikke er der.

Selv i de tilfellene hvor de faktisk har litt innsikt i noe, så får du ikke lov til å spørre inntil. Du får ikke lov til å grave, for det andre oppfatter som engasjerte samtaler, oppfatter narsissisten som kritikk og mistenksomhet. Mot dem. Når du spør og gjerne vil vite mer om hva de har å fortelle, så blir de i stedet avvisende og sinte. Hvorfor spør du så mye? Er det fordi du mistror dem?

Igjen kommer projeksjonen til syne. De tror at andre er som dem; mistroiske og skeptiske. De forstår ikke hvordan genuin interesse for noe eller noen uttrykkes. For de har ikke denne interessen selv. Du er interessert i dem. Men de er ikke interessert i deg.

Og oftest så har de ikke mer å fortelle. Dine spørsmål oppleves derfor som forhør. De vet at du med dine spørsmål til slutt kommer til å avsløre at ballongen er full av luft og ingenting annet. Emnet de later som om de kan så mye om? De har lest et par overflatiske artikler. Det er alt de vet. Og spør du, så blir de svar skyldig. Da er det bedre å reagere med aggresjon, slik at du ikke våger å spørre mer. Narsissisten overholder faktisk det småmorsomme ordtaket “det er bedre å holde munn og la folk tro du er dum enn å åpne den og fjerne all tvil”.

Problemet forsterkes når de isolerer deg. Du får ikke lenger liv til å kontakte venner og familie, eller andre mennesker som kan stimulere ditt tankeliv. Derfor går du utelukkende sammen med dette intetsigende vesenet som en p/n er. Du kommer til å stagnere og visne. Det er faktisk farlig. Du blir dummere av å være sammen med en p/n. Du kan også bli syk, for kropp og psyke henger sammen. Hvis ikke du stimuleres psykisk med gode samtaler, tankevekkende idèer og nye opplevelser, så reagerer kroppen. Det kalles isolasjonsskader. Men du forstår ikke at du får slike skader, for det er det jo kun de som sitter i fengsel som får. Og du sitter jo ikke i fengsel, for du får lov til å gå på butikken og på jobb. Kanskje har du til og med kontakt med en eller to venner som narsissisten har godkjent. Du tror du er fri. Men det er man aldri sammen med en p/n.

Har du kjent en p/n i tyve år eller lenger? Kanskje en partner, venn, forelder eller søsken? Har du noengang tenkt over at de ikke har utviklet seg på den tiden? Adferden er den samme. Reaksjonene er de samme. Politiske og religiøse idèer er de samme. Til og med ordene som kommer ut av deres munn er de samme som da dere ble kjent første gang. Men man må kjenne dem lenge for å oppdage dette. Og det kan ta år, før det går opp for oss. Nye bekjentskaper merker det ikke. Derfor elsker narsissisten å treffe nye mennesker; blanke ark som de kan blende, forføre og narre.

Det vil aldri oppleves stimulerende å tilbringe mye tid sammen med en narsissist. De er kjedelige som tørt brød. Repetitive og robotaktige. De har ingenting å tilby deg, det er helt tomt.

Den gangen dere ble kjent, så var det som om de tilbød deg nybakt brød. Og hvem elsker ikke nybakt brød!

Du kjente lukten av det deilige brødet. Du la inn en bestilling, og bestillingen ble akseptert.

Men det kom aldri noe brød.

Og nå blir du enten skjelt ut for å forvente nybakt brød, eller du blir fortsatt fortalt at brødet kommer, så lenge du føyer deg nok, kommer deg gjennom hinderløypa, hopper så høyt de ber deg hoppe, klatrer opp enda et fjell og svømmer over enda en elv.

Da kommer brødet. Kanskje.

Og du klatrer opp fjellet. Og svømmer over elva. For du vet at brødet er der. Du luktet det jo!

Men lukten var en illusjon, lik vannspeiling i ørkenen. Drevet av din egen sult. Du var sulten, fordi du manglet noe i livet. Men du får aldri stilt den sulten sammen med en p/n.

Husker du da narsissisten gikk lei av deg og begynte å ghoste, og du var livredd for at du var blitt for kjedelig for ham eller henne? Det er ironisk at narsissisten, som krever så mye stimulans av andre, selv kjeder sine objekter ihjel – i alle tilfeller åndelig, og i noen tilfeller også fysisk.

Kom deg bort fra den dødelig kjedelige narsissisten.

Og bak brødet selv!

Kjære lesere. Det er juni og spleismåned!