Narsissisten er egentlig livredd.
Dette er en teori. En påstand.
Er det noe hold i den?
Mest sannsynlig så er det det. Selv om det virker motsigende. For er det ikke alle andre som er livredde for narsissisten, denne tilsynelatende sterke og dominerende tyrannen? Jo, og det er en grunn til det.
Men narsissisten kommer fra et ståsted hvor de ikke klarer å forholde seg til virkeligheten. Derfor bygger de opp en fantasiforestilling om seg selv som ikke er psykotisk, men svært virkelighetsfjern. Og de terroriserer alle rundt dem til å forholde seg til sin oppdiktede persona, som er grandios, fantastisk, og kan og vet alt.
Dette kan være svært tydelig, men også svært subtilt.
Barn som har vokst opp med en narsissistisk forelder husker hvordan de gikk på eggeskall rundt vedkommende. Og grunnen til at man går på eggeskall, er nettopp fordi virkeligheten ikke skal nevnes. Det er en stor elefant i rommet, men nevnes den så eksploderer narsissisten. Virkeligheten er for narsissisten svært ubehagelig, for den minner dem på at de har store riper i lakken. Barna lærer seg å navigere rundt narsissistens triggerpunkter, og klarer de det så bevares husfreden. Og de blir eksperter i å lirke seg rundt eggeskallene. (Implisitt lærer barna at det er deres ansvar å bevare husfreden. Dette tar de meg seg inn i voksenlivet og fortsetter med å ta ansvar for andres humør og umodenheter. Det er blitt barnemat for dem – bokstavelig talt – og de reagerer derfor ikke nevneverdig når de fortsetter med å tiltrekke seg narsissister. Det må en oppvåkning til.)
Ferien dere var på skal kun omtales som fantastisk. Ingen annen beskrivelse tolereres, selv om narsissisten ødela den med sin dominerende oppførsel og sitt lunefulle humør. Dere dro kun på utflukter som narsissisten ønsket, du ble utsatt for taushetskur mye av tiden, og narsissisten ble ved to anledninger bare borte og kom tilbake sørpe full midt på natten.
Julegaven du fikk, som du vet var svært billig og ikke passer din stil i det hele tatt? Du må late som om det er den fineste gaven du noen gang har fått, og at narsissisten virkelig kjenner dine behov.
Er det noe som nager deg (utover narsissisten)? Hold det for deg selv. Du skal ikke regne med hjelp og støtte fra narsissisten. Regn heller med å bli angrepet og klandret, for å ødelegge hens fantasi om at alt er perfekt og at alle er glade.
Økonomiske vanskeligheter skal ikke nevnes. Kjøleskapet er tomt for mat, men barna til narsissisten får ikke lov til å nevne at de er sultne, fordi det krever noe av narsissisten, en egenskap hen ikke besitter; ansvarlighet. Narsissisten er egentlig selv et lite barn. De skal ikke stå til ansvar for noen. De skal være den som krever. Narsissisten mener at penger skal komme til ham eller henne uten at de behøver å jobbe for det. Når kjøleskapet er tomt, så blir de irriterte på barna som klager, for at barna bringer virkeligheten inn i deres fantasiverden. De klandrer i stedet barna for å ha spist opp all maten, eller de klandrer sine søsken eller egne foreldre for ikke å bistå økonomisk når de trenger det, “ser dere ikke at barnebarna deres sulter og mangler klær?”.
Narsissisten er egentlig en uspiselig person, men tolererer ikke annet enn dyrking av seg selv. Begår de feil eller oppfører seg klanderverdig, så skal det ikke nevnes, ellers eksploderer de.
Alle barn av narsissistiske foreldre vet dette. Men også partnere og andre nærstående personer.
Det kan imidlertid være vanskelig å sette fingeren på problemet. Man omtaler narsissisten som “hissig”, “lett antennelig” eller “urettferdig”. Eller man bare venner seg til å føye vedkommende uten å tenke over det. Man tillegger dem egenskaper som er tross alt er normale, når det egentlig handler om en svært forstyrret avvisning av virkeligheten med alt den innebærer av hverdagslige utfordringer og personlige tilkortkommenheter; faktorer som normale og sunne mennesker forholder seg til uten at deres verden går i grus. Men narsissisten kan ikke det, fordi da vil hele den narsissistiske personlighetsstrukturen implodere, og de vil skjønne at de egentlig er svært utilstrekkelige personer. Men dette gjennombruddet skjer aldri. Den narsissistiske rustningen beskytter dem.
For å ikke bli angrepet – for det er de livredde for – så angriper de heller først. De kritiserer alle rundt seg og blir i praksis umulige å leve sammen med. De devaluerer andre i frykt for selv å bli devaluert. De manipulerer i frykt for selv å bli manipulert. De er opptatt av å kontrollere andre fordi de mener de har for lite kontroll, og frykter at hvis ikke de selv kontrollerer sine nærmeste, så vil de nærmeste kontrollere dem. De er svært paranoide. Dette er nok i all hovedsak ubevisste mekanismer.
Vi snakker her om sårbare og livredde personer, men ikke av den typen som med litt terapi vil forstå at de ikke har grunn til å føle seg truet av andre mennesker eller av virkeligheten. Narsissistene er livsfarlige vandrende håndgranater som er tilbøyelige til å detonere når som helst. De er kyniske og ondskapsfulle. De er komplett uberegnelige, og selv om man blir god til å danse rundt deres pipe så er det uunngåelig å innimellom utløse granaten. Derfor utvikler de aller nærmeste CPTSD (kompleks post traumatisk stress). Narsissisten kan ikke forandres med “litt terapi”.
Dette er helt til kjernen og viktig at folk forstår. Virkeligheten kan du bare glemme i møte med en narsissist. I stedet vil narsissisten forsøke å fordreie din virkelighetsoppfatning over til sin, som hele livet gjennom dreier seg om de samme temaene på repeat: Grandiositet, krenkelser (at de er lettkrenka/sårbarheten) og konflikter som følge av det. Med andre ord, deres ego.
Legg bort mor Theresa – du kan ikke forandre en narsissist. En narsissist forholder seg ikke til virkeligheten og dermed henger absolutt ingenting på greip. Dobbeltmoral er en av mange ting. En narsissist kan ligge i senga og tute over at en venn de tidligere så veldig opp til nå har vært umoralsk i en eller annen form. Narsissisten tar det som en personlig krenkelse; hvordan kunne vennen gjøre dette mot MEG, som så opp til denne personen? Samtidig kan narsissisten akkurat ha begått tilsvarende eller verre handlinger selv, men har ingen forutsetninger for å se absurditeten ved situasjonen. Narsissisten mangler forankring i virkeligheten, dermed også selvinnsikt og sosial kompetanse. Jeg ønsker ingen å være inni det hamsterhjulet der ALT dreier seg om det samme igjen og igjen, og igjen…
Interessant eksempel!
Som datter av en personlighetsforstyrret far stemmer denne beskrivelsen svært godt med det jeg opplevde hjemme. Alt, absolutt alt handlet om at han til enhver tid var i fokus og måtte være fornøyd. Det har tatt mange år å heles og å komme ut av people pleaser-tilværelsen. Jeg finner meg ikke i ufin oppførsel lenger, og setter grenser. Det føles likevel skummelt ut å sette grenser. Det er en sterk uro, en frykt for avvisning og ubehagelige reaksjoner. Likevel setter jeg grenser, for med tiden så blir det mye bedre enn å late som at ting er greit.
Har støttet spleisen. Vil takke igjen for uvurderlig hjelp i mitt livs tøffeste kamp med å komme meg videre, lære og forstå. Unner alle andre den samme innsikten.
“Likevel setter jeg grenser, for med tiden så blir det mye bedre enn å late som at ting er greit.”
Det er akkurat det. Vi setter ikke grenser for p/n. De vil uansett aldri akseptere den.
Vi setter grenser for oss selv.
Takk for din støtte til spleis 🙂