En leser skrev til meg.

I løpet av julen har jeg vært i kontakt med en gammel venninne. Hun er en av fire søsken. 

Den yngste i denne søskenflokken, K har det som blir beskrevet av to andre søsken som psykopatisk oppførsel mot sitt barn B. 

B er 13 år. 

Jeg kjenner til K fra den tiden jeg gikk på skole som pre tenåring. Jeg holdt meg borte fra K pga hennes oppførsel mot dyr og andre ungdommer.  

Nå er to søsken bekymret for sin niese B. De mener B blir brukt som slave i huset, og må lage mat og vaske hele tiden. Foreldrene tar fra B mobil og PC i perioder om B ikke “oppfører seg”.

Søsknene ser ikke at det er barnevernssak. De har ingen tillitt til barnevernet heller. De lurer nå på hvordan de skal vise 13 åringen at de er der for henne. Uten at 13 åringen blir skremt. Uten at de ber om noe som en 13 åring ikke kan forstå.

Opp gjennom generasjonene så har vi alle hørt historier om barn som ble mishandlet av deres foreldre. Naboer og slektninger beskrev forferdelige oppvekstvilkår i mange familier, men uten å kunne gripe inn. Det eneste de kunne gjøre var å tilby barna sympati og forståelse.

Det er ikke slik at alle foreldre som mishandler deres barn er psykopatiske. Ofte ligger sinnssykdom og rusmisbruk bak. Ikke at det er bedre for barnet. Men det er viktig å skille klinten fra hveten, eller psykopatien fra andre årsaker.

Hvis man går langt nok tilbake, så fantes ikke noe offentlig sikkerhetsnett, og i de tilfellene hvor barna ble tvangsfjernet fra familien så var alternativene fattighus og barnehjem hvor mishandlingen ofte var enda verre.

Selv i våre tider så har mange mistillit til det offentlige alternativet, og kanskje med god grunn? Det norske barnevernet er flere ganger felt i internasjonale menneskerettighetsdomstoler. Og som vi tidligere har snakket om, så sitter det mange psykopater i slike etater, hvor de kan utøve maktmisbruk over både ansatte og sårbare klienter.

Det kan derfor stilles spørsmål ved om det alltid er en god ide å skille barn fra deres psykopatiske foreldre. For mange barn er det trygge og kjente bedre enn det fremmede, og mange har gode slektninger som til en grad kan normalisere oppveksten, selv om de aller nærmeste – foreldrene – altså er p/n. Det er ikke nødvendigvis bedre å komme under barnevernets vinger og bli plassert i fosterhjem, fjernt fra gode besteforeldre, tanter og onkler.

Så hva kan velmente slektninger gjøre for å hjelpe, slik “Jo” spør om i henvendelsen til meg?

Som “Jo” selv har konkludert, så er det viktig å ikke avsløre at man “vet”. Her er det Gråsteinmetoden som gjelder. Man må ganske enkelt “fake” en god relasjon med den psykopatiske forelderen for å holde kontakten med barnet åpen, inntil barnet er modent til å klare seg selv. Husk at psykopatens instinkt er å isolere objektene, også egne barn. Det kan kun motarbeides ved å forsyne dem med narsissistisk forsyning. Med den kunnskapen vi nå har om psykopati og narsissisme, så kan den brukes til å manipulere den psykopatiske forelderen, uten at han/hun forstår det.

Når kontakten med forelderen er god, så har man mulighet til å invitere barnet over til seg så ofte som mulig, uten at forelderen protesterer. Det kan for eksempel være snakk om hyppige overnattingsbesøk, slik at barnet får minst mulig impulser hjemmefra, og mest mulig impulser fra andre enn den psykopatiske forelderen. Slik kan barnet bygge opp en god virkelighetsforankring til tross for å leve under innflytelse av sin psykopatiske mor eller far (eller begge). Hvordan kan man overtale en psykopatisk forelder til stadig å levere barnet for overnatting? Man kan for eksempel si “du er så flink med barnet og arbeider så hardt, la meg avlaste deg!”. Selv om man har løyet gjennom nesen, så ser ikke psykopaten det. God narsissistisk forsyning fjerner all skepsis og forakt hos en n/p.

Husk at de færreste barn av p/n er i reell livsfare. Den største faren går på emosjonell helse og selvbilde. Kun i sjeldne tilfeller er det nødvendig med drastisk inngripen, og i de fleste tilfeller vil det virke mot sin hensikt. Husk at en eneste feilutløsning av alarmen, hvor myndigheter kobles inn og uten at de finner grunnlag til tiltak, vil medføre at psykopaten kutter båndet fullstendig mellom barnet og vedkommende som utløste alarmen. Da har man spolert sin mulighet til å hjelpe barnet for alltid.

Hva bør man fortelle barnet?

Her er jeg ganske enig med meg selv, man må fortelle barnet noe. Barnet blir antakelig kraftig tåkelagt av den psykopatiske forelderen, og det er meget viktig at psykopatens virkelighet ikke får lov til å hjernevaske barnet. Men hva som fortelles må tilrettelegges barnets alder. Husk at yngre barn lett kan plapre hjemme; “onkel sier at jeg har rett!”. Og vips, så får ikke barnet lenger treffe onkel. Først når barnet når en viss alder, så kan man stole på at barnet forstår viktigheten av fortrolighet.

Det beste er nok å være vag, slik at utsagn ikke kan spores til bestemte personer eller hendelser. Man kan for eksempel fortelle barnet at det finnes ingen absolutte sannheter, og at man ikke bør lytte til skråsikkerhet. Det finnes kun meninger, og selv voksne mennesker tar feil. Og skråsikre voksne tar ihvertfall feil. For å unngå at barnet fatter mistanke om at man snakker om barnets egen forelder, så kan man bruke seg selv som eksempel.

Når barnet blir eldre så kan man forsiktig lodde stemningen. Hvor lojal er barnet til forelderen? Ha som utgangspunkt at barn av natur automatisk er lojale mot foreldrene. Er barnet blitt en flygende ape? Er barnet kanskje i ferd med selv å bli en narsissist? Eller er barnet plaget og søkende etter svar og støtte, “du bestemor, jeg opplever at pappa er annerledes enn andre”. Det er viktig å ikke skusle bort en slik nysgjerrighet og i stedet lytte til hva barnet har å si. Hvis omstendighetene ligger tilrette, så bør man bekrefte barnets mistanker, “ja, du har rett, pappa er annerledes”. Slik styrker man barnets tro på egen oppfattelse.

Men unngå å bruke ordet “psykopat”. Unngå også sterkt nedsettende karakteristika om forelderen. Husk at barnet er i limbo, og det er lett å dytte barnet over i en posisjon hvor det føler behov for å forsvare forelderen.

Hva bør man fortelle andre slektninger?

“Jo” henvendte seg til meg igjen. Jo skrev “I egen familie begynner det å komme frem, og min tante var sjokkert over hva jeg fortalte. Og hennes reaksjon var “om jeg bare hadde visst”.” 

Mange går med skylapper. Hvis du er en voksen slektning til barnet, så begynn å snakk! Eksponer psykopaten, selv om det er snakk om ditt eget søsken, eller eget barn hvis du er besteforelder. Alle som er involvert bør vite hva som foregår. Jeg tenker her på “andre ledd”, altså besteforeldre, tanter og onkler til barnet. Kanskje også medlemmer i tredje ledd bør informeres, i tillegg til venner av familien. Støtten til barnet må være unison og koordinert.

Men vær også her oppmerksom på flygende aper og andre narsissister i slekten. Kanskje står man i en situasjon hvor brorparten av slekten må skjule sannheten for en eller to andre slektninger, fordi de er tilbøyelige til å sabotere forsøket på å støtte barnet. Et slik koordineringsarbeid krever stort fokus, stor integritet og god kommunikasjon slekten imellom.

Jeg kan bare ønske “Jo” og andre i samme situasjon lykke til. Men barnas mentale helse er verdt innsatsen.

 

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 525 kroner, 90 minutter koster 840 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.