Først noen hovedpunkter om krenkelser.

• Krenkelser trenger ikke å være alvorlige. De spenner vidt, fra meget alvorlige til knapt merkbare.
• Kun fordi man lærer seg å gjenkjenne krenkelser og snakker om dem, så betyr ikke det at man betrakter seg selv som offer.
• Krenkelser kan være fysiske (som for eksempel vold), emosjonelle (for eksempel psykopatens devaluering), mentale (for eksempel utskjellinger), økonomiske (for eksempel skader på dine eiendeler), juridisk (å bli fratatt rettigheter), seksuell, eller en kombinasjon (for eksempel seksuell, fysisk og emosjonell, som voldtekt).
• Selv om du opplever deg krenket, så betyr ikke det at du er blitt krenket. Følelser er ikke fakta. To personer kan oppleve samme krenkelse vidt forskjellig. Hvorvidt det kan kalles en krenkelse avhenger både av mottaker (opplevd krenkelse) og avsender (intensjon). Her kan man øve seg i å be om oppklaring på hvorvidt en opplevd krenkelse var ment som en krenkelse. Du har uansett rett til å føle deg krenket. Du har bare ikke alltid rett til å forvente sanksjoner mot krenkeren (eller ikke-krenkeren). Det er disse gråsonene som gjør krenkearbeid litt vanskelig.
• En krenkelse kan oppleves sterkere, hvis du ikke klarer å respondere adekvat på den.
• Noen blir krenket mer enn andre. Og da snakker jeg ikke om opplevd krenkelse, men faktisk krenkelse, som i at noen blir angrepet oftere enn andre. Dette handler om faktorer som ligger både i og utenfor den krenkedes kontroll.

I min jobb er jeg i kontakt med mange mennesker. Slik er det å jobbe i helsevesenet. I alle jobber hvor man jobber med mennesker, så er man utsatt for krenkelser. Det samme gjelder for eksempel kundebehandlere, og spesielt arbeid med ustabile mennesker som psykiatri, terapi og politiarbeid. Det skjer fordi kontaktflaten er så stor i disse yrkene og man møter alle slags personlighetstyper. Krenkelser er derfor noe man må forvente. Man bør derfor ha klare personlige retningslinjer for hvordan man møter dem, i tillegg til eventuelle prosedyrer fra arbeidsgivers side. Uttrykket “ikke ta jobben med hjem” refererer blant annet til “å se mellom fingrene” med krenkelser. Personlige retningslinjer kan være regler man setter for seg selv innen arbeidsdagen begynner, for eksempel “hvis en kunde skjeller meg ut i telefonen, så legger jeg på”.

I går var en ekstra tung dag på jobb. Alle, både personale og pasienter, virket sure og ampre. Dette gjaldt også meg selv. Og nå skal jeg fortelle hvorfor det faktisk var positivt.

Jeg har alltid hatt en skambelagt personlighet. En skambelagt person vil være meget hemmet i møte med krenkelser. Skambelagte personer håndterer krenkelser på svært usunne måter, det vil si de håndterer dem ikke i det hele tatt. De forsvinner i stedet inn i et skall og håper at krenkelsen/krenkeren skal gå bort. De har forestillinger om krenkelser som handler om blant annet:

• “Jeg fortjener å bli krenket, for jeg er feil”.
• “Hvis jeg reagerer på krenkelsen, så vil det få konsekvenser for meg. Kanskje får jeg en klage slik at jeg mister jobben, eller den som jeg konfronterer vil angripe meg, eller jeg blir forlatt (for eksempel av en venn/partner. Husk her at en arbeidsgiver som nekter deg å beskytte deg selv i jobben, ikke er en god arbeidsgiver).
• “Jeg er redd for å overreagere/reagere feil, og bli utsatt for latter av de som ser min reaksjon”.
• “Jeg responderer aldri raskt nok, og når jeg vet hva jeg skal svare så er det for sent”.
• “Jeg blir lammet, jeg er redd for at en krenkelse kan utslette meg. Jeg vet det ikke skjer, men det er akkurat som om kroppen min tror det”.

En skambelagt person vil derfor bruke masse energi på å unngå krenkelser. Selvfølgelig gjør vi det, hvis underbevisstheten forteller oss at en krenkelse kan utslette oss. Vel, mord er definitivt en krenkelse, men hverdagskrenkelser kan ikke utslette oss.

Krenkearbeid går derfor ut på å oppsøke krenkelser, ikke unngå dem. Men hvordan kan man oppsøke krenkelser?

Veien er kort fra å oppsøke krenkelser, til å bli oppfattet som “kranglevoren” eller en provokatør (og det ønsker vi ikke). Det handler snarere om å se på krenkelser som en positiv mulighet til vekst når de oppstår, og ikke å oppmuntre til dem, men heller ikke flykte fra dem.

Hvordan trener jeg selv? For det første så “trener” jeg ikke på folk jeg liker. Det er mitt valg. Men du kan velge å gjøre det. For eksempel kan du gjøre en avtale med en nær venn; “jeg trenger trening i konfrontasjon. Jeg ber deg om å hjelpe meg. Jeg vil anlegge en litt hardere tone, og du kan konfrontere meg mer”. Det minner litt om rollespill. Men personlig unngår jeg slik trening ganske enkelt fordi jeg ikke ønsker å innføre en slik tone i dyrbare relasjoner, selv om det kun er for øvelsens skyld.

Derimot trener jeg på folk jeg ikke liker. Og enda skumlere – på folk som skremmer meg! Det varierer hvor langt jeg våger å gå i konfrontasjonene. Men husk at målet ikke er å “vinne” over motparten, målet er øvelse. Fordelen med å trene på folk jeg ikke liker er at jeg ikke respekterer disse personene. Jeg tar derfor ikke eventuelle angrep personlig (noe jeg hadde gjort med mennesker jeg liker) og har heller ingen dårlig samvittighet for å krenke tilbake.

Jeg er sterkt politisk engasjert og trener i kommentarfelt på internett. Her bruker jeg forskjellige metoder, fra å diskutere saklig (uten personangrep) til usaklig (med personangrep). På internett er det mange troll som krenker. Øvelsen min består i å krenke tilbake. Ikke fordi jeg tror jeg kommer noen vei med troll, men ganske enkelt for å våge å stå i en ubehagelig disputt. Og ja, jeg har havnet i “facebook fengsel” et par ganger. Også dette er trening – trening i hvordan å håndtere “straff” uten å føle skam. Jeg føler ikke lenger skam av straff, for straff er ikke nødvendigvis berettiget. For eksempel hadde motstandsfolk under krigen ingen grunn til å føle skam for å bli straffet av gestapo. Nå er jeg ingen motstandsmann, og facebook er ikke gestapo, men det er et eksempel på at det er kun du selv som vet om du har forbrutt deg mot noen, “overmakter” har ikke alltid den moralske definisjonsmakten. Hvis jeg blir stengt ute av facebook i 24 timer, så tenker jeg “pytt pytt, det var verdt å sette NN på plass”.

Jeg kjenner dog alltid godt etter hva det gjør med meg både å bli krenket og å krenke tilbake, ellers er øvelsesmomentet tapt. Målet er ikke å bli til “en krenker”, men å redusere skammen og bli bedre til å beskytte seg selv. Og jeg kan fortelle dere at slik trening virker. Det er også en god kur mot “flink pike” syndromet (også hvis du er mann).

Men tilbake til arbeidsdagen. Jeg vil ikke i detaljer beskrive de forskjellige krenkelsene. Jeg kan fortelle at de ikke var alvorlige, men alvorlige nok til at de fortjente en respons. Krenkerne var både pasienter og kolleger. Og her kommer det positive; skammen ble ikke trigget. I stedet bygget det seg opp en irritasjon i meg, mot disse personene. Også dette er en viktig øvelse; plasser skylden der den hører hjemme, og det er ikke hos deg! Skam gjør at man absorberer skyld. En sunn respons er i stedet å sette opp et speil, slik at krenkelsen returneres til krenkeren.

Så hvordan reagerte jeg i går? Mot pasienten som krenket så holdt jeg meg profesjonell (selv om jeg var på nippet til å utbryte “eier du ikke folkeskikk?”). Vedkommende merket dog at jeg ble ordknapp, bestemt og irritert, og etter at mine forpliktelser mot pasienten var utført så ba jeg henne bryskt om å gå og sette seg. Hun gjorde forfjamset som hun ble fortalt.

Mot kollegaen som krenket så var tålmodigheten min på slutten av dagen meget tynnslitt, og det merket også han. Jeg vet han merket det fordi han forsøkte seg med litt nøytral small talk på tampen, men dette falt dødt til jorden. Jeg var på det tidspunktet uimottakelig og han takket for dagen og gikk. Vær her oppmerksom på forskjellen på å fremstå som “fornærmet” og “fed up”. De to kan vekke vidt forskjellig respons hos den du vil markere overfor. Jeg var fed up.

Husk at det ikke er nødvendig med en stor konfrontasjon. Overreaksjoner bør unngås, der man kan. Klart det frister med en ordentlig utblåsning mot mennesker som fortjener det, men kun i sjeldne tilfeller er slik respons nødvendig. Det kan faktisk være mer effektivt med subtile hint, som å gi bestemte blikk, og uttrykke få men velvalgte ord sagt i det riktige toneleiet. Da slipper du å gå hjem med følelsen av å ha sagt eller gjort noe dumt eller overilt, noe som lett kan skje hvis man slipper kontrollen. Spesielt de av oss som bærer på mye raseri etter årevis med krenkelser bør huske dette. Men skulle du sprekke? Ikke føl skam. Nyt heller følelsen av å få utløp. Vedkommende fortjente det sikkert.

Det er følelsen du går hjem med som er viktig. Hvis skammen din er trigget, så bærer du med deg følelsen av å være liten, verdiløs og ubrukelig, og krenkeren vinner. Men med bra krenkearbeid så går du i stedet hjem med irritasjon mot personene som krenket deg. Benytt denne irritasjonen konstruktivt. Hvis det er en kollega så tar du med deg irritasjonen inn i neste samarbeid, slik at din terskel for å konfrontere ham/henne blir stadig lavere, og dette er positivt. En person som stadig krenker begår “overtrekk” på kontoen. Det er deres konto som skal gå i minus, ikke din! Øv deg i forskjellen på å huske krenkelser, og å bære nag. Når du husker overtramp, så er det uttak på krenkerens konto. Å bære nag, er uttak på din.

Det betyr at du rett og slett må føre regnskap med folk du møter ofte. Du må oppøve deg en elefanthukommelse på krenkelser! Eller, hvis du har en psyke som min, som er helt uforbederlig innstilt på å tilgi og glemme, så kan du notere hendelser i en bok, slik at du kan slå opp i den og bli minnet på hva som har skjedd mellom deg og kolleger, slektninger eller venner som stadig krenker deg.

Når en fremmed krenker deg (som pasienten over) så handler det mindre om “oppdragelse” av krenkeren, og mer om øvelse for din egen del, fordi du neppe møter vedkommende igjen. Det er derfor neppe konfrontasjonen verdt, fordi dere ikke har noen relasjon utover der og da. Men det skader ikke å sette vedkommende på plass og fortelle dem hvordan du oppfatter dem.

 

Et råd til nye lesere. Bloggen har eksistert i snart syv år. Tekstene har forandret seg i takt med min egen rehabilitering, i tillegg til rehabiliteringen til de eldste leserne, hvorav mange har fulgt bloggen fra begynnelsen. I dag handler tekstene derfor mer om objektene enn om psykopaten. I begynnelsen var det omvendt. Dere som er nye her og ønsker å lære mer om psykopaten kan med fordel lese tekstene fra bloggens første to-tre år, som i større grad handler om psykopatiske trekk. Min bok “Psykopati og kjærlighet” gir også en grundig innføring i psykopatiske trekk.