Det er merkelig hvordan man kan forandre syn og holdninger med tiden. Spesielt tidligere objekter for p/n opplever en rivende forandring og vekst “post psykopat”. Når vi kommer ut i den andre enden så er vi knapt til å kjenne igjen i forhold til den vi var før.

Hadde du spurt meg for seks år siden, den gang jeg fortsatt var en fersk blogger og et nesten like ferskt objekt, om psykopaten kan lære oss noe, så hadde svaret vært nei, aldri!

Spør du meg i dag så er svaret mer nyansert, og jeg vil svare svært lite.

Men “svært lite” er ikke det samme som ingenting. Det er spesielt en ting psykopaten kan lære oss, og det er selvhevdelse.

Ordet “selvhevdelse” vil jeg definere som;

• Evnen til å håndtere krenkelser på en sunn måte.
• Evnen til å markere egen verdi og positive egenskaper, men også evnen til å markere mangel på egenskaper.

For å komme oss opp og frem i verden, så er vi nødt til å fortelle verden hva vi er gode på. Vi må vise oss frem, og vi må bruke vår stemme. Det nytter ikke å sitte stille i båten og la andre få prestisje for noe som vi selv kunne gjort bedre. Hvis vi lar det skje, så har vi bare oss selv å takke. Du har bare ett liv, og hvis du vil ha en ledende rolle i eget liv så må du si ifra.

Det samme gjelder å si ifra når vi ikke er gode til noe, slik at andre ikke gir oss oppgaver som vi ikke håndterer. Det vil kun slå tilbake på oss selv når det blir avslørt at vi ikke er egnet. Men da er skaden allerede gjort, og vi blir påført nederlag. Hvis andre forsøker å dytte på deg roller du verken ønsker eller passer til , så må du markere din misnøye, ellers blir du overkjørt.

Psykopaten har et grandiost selvbilde, og mener gjerne at de kan gjøre alt bedre enn alle. Dette kommer av manglende selvinnsikt, og er ikke noe vi bør tilstrebe å kopiere. Men evnen psykopaten har til selvhevdelse er noe vi kan ha gavn av å ta lærdom av. Psykopaten går selvsikkert inn i de fleste situasjoner, sikker på at han/hun vil mestre dem.

Tenk også på Pippi Langstrømpe; “dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert”.

Ditt problem? Du har gjort en ting mange ganger før, og tror likevel at andre klarer det bedre. Altså motsatt av Pippi.

Selvhevdelsens forskjellige faser

Fase 1: Vi merker knapt at vi blir krenket, eller at vi lar en gyllen mulighet passere. Et eksempel: en talentjeger er på din arbeidsplass for å rekruttere kandidater til å lede et prosjekt. Du er godt kvalifisert, men tenker ikke engang tanken at du bør by deg fram. Sjefen er kanskje klar over dine egenskaper, men er så vant til at du stiller deg i bakgrunnen at han/hun heller foreslår en annen. Du er fornøyd der du er, og lar andre krefter slippe til. Du føler ingen misunnelse eller sjalusi når mindre kvalifiserte kandidater slipper foran deg i køen. Tvert imot, du slår deg litt på brystet for din “sjenerøsitet”. Men egentlig er ikke dette sjenerøsitet, men passivitet, og du gir fra deg din rett til bedre inntjening, bedre anseelse og vekst.

Et annet eksempel: du blir anklaget av en venn for å ha gjort noe som en annen venn står bak. Men du forsvarer deg ikke. I stedet lar du vennen overhøvle deg med kjeft og karakteristika om deg som ikke stemmer, for du er ikke slik. Du møter kjeften med et skuldertrekk, og slår deg i stedet på brystet for din toleranse og for å ha vernet en annen venn mot disse anklagene. Men egentlig har du ikke vært tolerant. Du har i stedet vernet en venn som selv burde tatt ansvar for sine ugjerninger. Du har gravd deg selv dypere ned i ett hull hvor ditt rykte ufortjent har fått en skrape, i tillegg til at du nesten garantert vil bli overhøvlet igjen, for nå har du vist at du ikke forsvarer deg.

Det er i denne fasen at jeg selv og mange av mine lesere befant oss i mange år. Og vi hadde blitt værende der, hvis ikke psykopaten hadde vekket oss opp fra vår selvtilfredshet.

Fase 2: Du identifiserer krenkelser og ser med klare øyne hva som skjer, men gjør fortsatt ingenting med dem. Det stjeler fortsatt ikke nattesøvnen din at du ikke klarte å selge deg selv bra nok på jobbintervjuet, og at drømmejobben dermed gikk til en annen. Du tenker “det kommer nye muligheter”. Og ja, de kommer, men du mister alle fordi du ikke hevder deg selv.

Fase 3: Du gjenkjenner krenkelser og tapte muligheter, og det ergrer deg at du lot de skje uten å hevde deg. Du gjør et indre arbeid for å analysere hendelsene, som kjører på repeat; “jeg burde sagt ditt og datt”. Grunnen til at de kjører på repeat? Din underbevissthet er ikke fornøyd med utfallene. Derfor skaper du hele tiden nye utfall for ditt indre – utfall som du egentlig burde sørget for under den faktiske hendelsen. Dette er en irriterende og tappende, men nødvendig fase. Psyken forbereder deg på handling, ikke kun analysering.

Fase 4: Du gjenkjenner krenkelser og tapte muligheter, og begynner så smått å konfrontere dem. Du våger å konfrontere sjefen med forfremmelsen som ble gitt til din kollega med mindre ansiennitet enn deg. Du våger å konfrontere bilisten som parkerer så nær din bil at du ikke klarer å komme ut (der du tidligere hadde tiet og i stedet krøpet over til passasjersiden for å gå ut der). Men dine konfrontasjoner kommer ofte for sent, og er ofte for milde. I andre tilfeller konfronterer du for sterkt. Du er fortsatt i “prøving og feiling”. Likevel er dette en viktig øvingsfase. Du er på god vei ut av skallet som du i alle år har brukt til å skjerme deg selv. I denne fasen befinner jeg meg selv akkurat nå. I hvilken fase er du?

Fase 5: Du har opparbeidet en sunn selvhevdelse, hvor du konfronterer til riktig tid og i riktig mengde. Ikke alle kommer hit. Det er avhengig av personlighet og hvor hardt man jobber med seg selv. Det er heller ikke et nederlag å ikke være her. Alle faser høyere enn fase 1 (hvis det var ditt utgangspunkt) betyr vekst.

Men nå vil jeg gå inn på de litt mørkere sidene av selvhevdelse. Det er ikke alltid nok å “rope opp” om hvem du er. Sterkere krutt må til. Den arrogansen og forakten som sivet ut av hver pore på psykopaten, kan vi lære noe av den? “Nei uff, slik vil jeg ikke være” tenker du kanskje. Og det er riktig, vi vil ikke være slik. Men det betyr ikke at vi ikke kan ha gavn av å opptre slik. Det finnes mennesker der ute som fnyser av oss uansett hvor riktig vi hevder oss. De må holdes på avstand. Det handler om selvbeskyttelse.

Jeg har tidligere fortalt dere om min (den gang) nye og ubehagelige sjef. Han som umiddelbart bestemte seg for å gi meg en iskald skulder.

Jeg fortalte dere også hvordan jeg lynhurtig fanget opp disse signalene, og stod overfor et valg; enten ville denne dynamikken mellom oss sementere seg (på min bekostning), eller jeg kunne slå ned på hans oppførsel umiddelbart, innen han oppfattet meg som en svekling.

Hva reddet meg? Psykopaten. Jeg husket hans foraktfulle og avvisende blikk, og begynte selv å bruke det – på sjefen. Jeg sluttet å hilse på ham, og skulte stygt på ham som om han var byllepest jeg ikke ville ha i nærheten av meg.

Antakelig sparte dette meg for mange fremtidige kvaler, for det virket. Han holder i dag klar avstand til meg, og snur hvis han kommer inn på vaktrommet og ser jeg sitter der. Vi snakker ikke sammen. Jeg forholder meg utelukkende til andre sjefer. Men han lar meg i det minste i fred. Alternativet hadde antakelig vært at jeg igjen ble kuet, og til slutt ikke orket mer og sluttet i jobben.

Denne taktikken virker ikke alltid, men ofte gjør den det. Den krever øvelse og standhaftighet, og at du legger fra deg forestillingen om at det er din plikt å være arbeidsplassens engel.

Du tenker kanskje at det er å gå for langt. At denne verden trenger mer kjærlighet og ikke mer forakt. Yup, slik tenkte jeg også de første 40 årene av mitt liv, og det førte nesten til min sjeledød. For verden er ikke Kardemomme by, det er også en “spis eller bli spist” verden. Når du lærer deg å hevde deg selv, så kan du slappe mer av og dele ut litt kjærlighet.

Men sett oksygenmasken på deg selv først, før du setter den på andre.

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.