Forkasting er en indre prosess i psykopaten

Det har vært mye snakk om forkasting i kommentarfeltet i det siste. Mange lurer på blant annet hvorfor ektefeller av psykopater ikke blir forkastet, og hvordan man overhodet vet at man er forkastet.

For nyankomne vil jeg repetere at “forkasting” er den siste fasen i psykopatens forstyrrede syklus i prosesseringen av objektet. Syklusen består – grovt regnet – av de tre fasene idealisering, devaluering og forkasting. I ytterste forstand så er fasene meget tydelige. Idealiseringen kan være “over the top” i form av en vanvittig kurtisering av objektet. Forkastingen kan likeledes skje meget brutalt og voldelig, i aller ytterste konsekvens i form av drap på objektet. Dette ser vi noen få ganger hvert år i Norge. I enkelte drapssaker kan man “lese mellom linjene” og se at det er en psykopatisk forkasting som har skjedd.

Men dette er ekstremitetene. Oftest er ikke fasene så tydelige, kanskje ikke synlige overhodet. Min egen idealisering skjedde for eksempel meget subtilt og fortonet seg knapt som en idealisering, men mer som et “kidnapping” hvor min psykopat hadde tilegnet seg en leke men som han ikke virket særlig fornøyd med. Jeg ble hyppig kritisert fra første stund, men ikke søren om andre skulle få kloa i leken! Han holdt meg derfor meget tett til brystet fordi jeg var hans og bare hans.

Et annet eksempel er en subtil forkasting. Det er ikke sikkert at psykopaten fysisk forsvinner, som vi normalt forbinder med en forkasting. Objektet merker kanskje kun at relasjonen på uforklarlig vis er gått inn i en dårlig periode. Dette kan jo skje i enhver normal relasjon og det er også dette objektet ofte resonnerer. Det er vanskelig å forstå at det dreier seg om en psykopatisk forkasting. Plutselig er forkastingen over og psykopaten er der igjen med brask og bram. Objektet tenker at “godt, nå er alt normalt igjen”. Det som egentlig skjer er at psykopaten starter en ny syklus med samme objekt, og re-idealiserer på nytt. Relasjonen er nullstilt i psykopatens hode.

Husk at psykopaten lever i en fantasiverden, deres tankegang er så virkelighetsfjern at de klarer å overbevise seg selv om at samme objekt nå er en annen person. De har selv ingen identitet og kan omforme seg til hvem som helst; de kan være en hippie sammen med et primærobjekt eller en vennegjeng, for uken etter å bli en forretningsmann/kvinne i pen dress og med stresskoffert. På samme måte klarer de i deres indre å omforme objektet, selv om objektet selv ikke oppfatter seg som forandret.

Syklusen idealisering-devaluering-forkasting er først og fremst en indre prosess i psykopaten. Det er ikke selvsagt at objektet merker fasene på kroppen. Noe annet som er viktig å huske, er at en syklus kan gå veldig fort – for eksempel med overgangsobjekter – eller den kan gå veldig langsomt, over flere år, for eksempel med ektefeller, hvor idealiseringen alene kan strekke seg ut over flere år, og likeledes kan forkastingen bli en lang seigpinende affære. Fasene i syklusen behøver heller ikke være like lange. Mellom en lang idealisering og en like lang forkasting kan for eksempel ligge en kort devaluering. Det vanligste er imidlertid en lang devaluering og en kort forkasting, men det finnes ingen fasit.

Dette kan forklare hvorfor noen, spesielt overgangsobjekter, opplever at det neste objektet får noe de selv aldri fikk; en ordentlig relasjon med offentlige kjærlighetserklæringer, samboerskap, ekteskap og romantiske ferier. Det er dette som oppleves så knusende og kan få kvernespørsmålene til å romstere i årevis; hvorfor var jeg ikke god nok? Men alle tidligere primærobjekter kan være trygge på at det nye objektet vil gjennomgå nøyaktig den samme syklusen som de selv gjennomgikk. Det er bare forskjell på lengde og uttrykk.

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt

28 kommentarer
    1. Hm, dette forklarer meg mye. Jeg visste ikke at “forkastningen” kunne foregå uten at psykopaten direkte gjorde det slutt med deg. Men da vi var sammen, opplevde jeg utallige ganger gjennom flere år at han plutselig i perioder ble helt “off” og fjern. Det var liksom lite svar på meldinger, og selv da vi var sammen virket det som hodet hans var et annet sted, man kunne liksom se at han hadde tankene et helt annet sted. Også kunne han si at han ville gjøre det slutt ut av det blå, også komme krypende tilbake etter fem dager, akkurat slike hendelser skjedde vel 10-12 ganger og jeg ble like knust hver gang for jeg tenkte “tenk om han ikke kommer tilbake denne gangen”. Jeg husker spesielt en hendelse hvor vi hadde vært på en “romantisk” tur en helg, og på vei hjem i bilen sa han at han ville gjøre det slutt og bare kastet meg ut av bilen. Så blokkerte han meg overalt så jeg ikke fikk tak i han, det pleide han å gjøre hver gang han gikk, blokkere mitt tlf nr til og med. Den dagen fikk jeg et angstanfall for første gang og ble helt syk. Også fem dager etterpå, tryglet han meg om å ta han tilbake. Hver gang hadde han gode forklaringer på hvorfor han var sånn; han var ikke klar for forhold, han var ikke glad i seg selv, han var usikker på hva han ville i livet eller så kunne han si at han hadde altfor sterke følelser for meg og derfor ikke kunne være med meg..! Men alle disse episodene hvor han dro og kom tibake, var det da forkastninger? Noe han gjorde fordi han visste jeg ble like syk av det hver gang?

      1. Noen av dem var mest sannsynlig forkastinger, andre var “tester” for å se hvor desperat han kunne få deg, eventuelt hvor mye han betydde for deg.

        1. Den store P/N i livet mitt, en jeg var gift med i mange år, hadde en syklus som innebar idealisering, degradering og forkastning i mange omganger. Jeg skjønte det ikke da, det hele fremsto for meg som ganske ubegripelig.
          Dette gikk ut på at vi hadde det helt topp en periode før han plutselig ble muggen og plutselig fant på å kurtisere en eller annen dame, eller plutselig var kranglete og fæl mot noen på et party eller i selskap hos min familie. Dette kom som lyn fra klar himmel. Det nyttet ikke for meg å ta det opp, da ble han fullstendig krakilsk, hadde tusen gode unnskyldninger for å reagere som han gjorde og desto mer å beskylde meg for.
          Det ble etterhvert for meg å bare vente til “anfallet” var over.
          Jeg ble så fortvilet over dette at jeg prøvde å bryte mange ganger. Men, nei da, han ville absolutt ikke ha noe brudd. Da var det etter kort tid å passe meg opp, snakke høl i hodet på meg og bedyre sin kjærlighet og alle gode intensjoner.
          Jeg tok ham tilbake (altfor) mange ganger, unnskyldte ham med hans vanskelige oppvekst og derav overreaksjoner pga tidligere traumer.
          Lite visste jeg om P/N og deres mønster av idealisering, degradering og forkastning. Jeg trodde at han i periodevis slet med traumer og derav denne urimelige oppførselen.
          Dette slet meg ned, og gjorde meg utrygg og faktisk traumatisert. Jeg fant aldri ut av noen ting. Ble jo selv beskyldt for litt av hvert. Skulle ønske jeg visste det jeg nå vet om P/N, da hadde jeg nok kommet meg ut mye før.
          Jeg skriver dette fordi enkelte lurer på hvorfor ikke folk i langvarige forhold blir forkastet, Det blir vi, men så plutselig vil de ha oss “på plass” og alt skal fortsette som før, som om ingenting har hendt. Vi blir manipulert til å bagatellisere det hele og tro at vi nok må ha overreagert, samt godta deres såre unnskyldninger pga tidligere opplevelser i livet. Dette går vi ofte med på fordi vi elsket deres gode sider. Sannheten er at vi mistet oss selv og ble innstilt på å være støttehjul for P/N, mens vi ikke kunne ivareta våre egne liv og interesser på normal måte. Etterhvert blir det syke normalt, og vi visste ikke lenger hvem vi var eller hadde noen særlig selvtillit igjen. Veldig tragisk og veldig vanskelig å reparere.
          Dere som har vært såkalte overgangsobjekter har ingenting å misunne oss langtidsobjekter. Vi hadde det ikke noe bedre, selv om det kanskje kunne se sånn ut i de gode periodene. Utrygghet og angst var like under overflaten. Og vi mistet oss selv. Lang vei til heling etter noe sånt.

          1. Jeg hadde alltid et stort ønske om å gifte meg med psykopaten, og vi var inne på tema også. Jeg trodde at ting kanskje kunne bli bedre med et ekteskap, og at han da ville forandre seg til det bedre. Jeg tenkte til og med at hun som gifter seg med han er heldig.. Men etter det du skriver med din p som oppførte seg sånt i et ekteskap, så er jeg glad for at jeg aldri dro så langt med psykopaten.

            1. J: Du kan være glad for at det ikke ble noe ekteskap. De blir ikke bedre, bare verre. Typisk at de i gode tider blir grepet av hybris og tror at de kan tillate seg enda mer.
              P/N ,som jeg skrev om, bodde fremdeles hjemme da vi ble sammen. En underlig og nokså dysfunksjonell familie. Jeg tenkte at han sikkert ville bli bedre av at han kom seg bort og at vi flyttet sammen (og senere giftet oss).
              Det virket som om dette faktisk stemte, men det varte ikke lenge før det ble masse trøbbel. Berg og dalbane.
              Jeg har lyst til å si – etter en del terapi – at når man er voksen så er man ansvarlig for sine egne handlinger. Andre skal ikke bære byrden av at du er helt urimelig pga dine tidligere traumer. En selv er ansvarlig for å oppsøke hjelp/terapi for å søke å lege sine sår.
              Det er dypt urimelig å forvente at et annet (uskyldig) menneske skal bære over med allverdens urimeligheter fordi du forklarer det med en vanskelig oppvekst.
              Det blir som å rette baker for smed.
              Typisk P/N vil de ikke se dette. De bare projiserer alt over på andre. Hadde bare andre (du) oppført deg bedre, forstått dem litt bedre, skjønt litt mer osv hadde alt gått så mye bedre. Dette må vi lære oss å ikke godta. De kan ikke velte alt over på andre mennesker og bare unnskylde seg selv.
              Det er mange som har hatt en vanskelig oppvekst uten å bli som P/N. Vi må lære oss til å ikke la oss manipulere og ofre oss selv pga slike klagesanger. Voksne bør oppføre seg som voksne hvis de vil ha vår tillit og respekt.
              Utnyttelse og disrespekt må vi avsløre og forkaste.

    2. Til Nikki : Det er fuldstændigt det samme jeg har oplevet gennem mit lange samliv med P. Det der tilsidst gjorde at jeg fandt denne blogg var lige netop det med , at han nærmest hadede en i perioder og når man så pakkede sine ting og ville forlade ham ( eller gjorde det ) for her er der da ingen kærlighed overhovedet, da hoovede han en tilbage og lod som om ingenting var sket. Det var så mærkeligt og ikke normalt . Når man så påpegede den underlige adfærd , snakkede han udenom, ordsalat , gik sin vej eller sagde, vil du bare skændes ? Hvis han virkelig var så utilfreds med det hele, ville han jo lade en gå. Han kom altid og ville have mig tilbage igen, nævnte ikke ” overgrebet ” der havde fundet sted , nulstiller bare relationen og startede på ny. Når man så nævnet episoden for at ville ” rede trådene ud ” ville han ikke snakke om det. Dette skete gang på gang og de perioder blev oftere og oftere. Til sidst var det så tit, at jeg vil sige at det gik direkte over i forkastning. Med mørke blikke , uhyggelig opførsel og masken der kun var på, når der var andre omkring. Selv dette var svært for ham tilsidst. Den sidste tid hos psykopaten var jeg syg, nedbrudt og det kunne han slet ikke accepterer..selvom det var ham der havde gjort mig syg.

    3. Takknemlig for at denne bloggen finnes. Prosessen i og heles er langt ifra lett, men det går bedre som tiden går. For ett år tilbake for eksempel, var jeg fortsatt med psykopaten. Jeg husker valentinsdagen ifjor, jeg hadde kjøpt en svær gave som jeg hadde planlagt lenge og trodde han skulle bli glad for. Men han viste ingen tegn til glede. Faktisk var ansiktet hans helt uttrykksløst. På kvelden skulle vi spise ute, men han avlyste det for å være med venner istede. Jeg husker hvor hvor uviktig jeg følte meg. Selvom jeg fortsatt har stor trang til å oppsøke hans sosiale medier idag, var jeg enda mer obsessed da jeg faktisk var sammen med han. Alt jeg tenkte på var når han skulle møte meg, hvorfor han ikke svarte og jeg tok ikke vare på meg selv. Så når smerten er som verst i denne prosessen, hjelper det å se tilbake for å se hvor langt jeg har kommet psykisk. Jeg føler meg faktisk mer trygg i meg selv, og selvtilliten begynner å vokse og jeg begynner å finne ut hvem jeg egentlig er. Man får absolutt 1000 ganger mer tro og respekt for seg selv etter å ha klart å komme seg gjennom noe sånt. Egentlig er det en gave, så når jeg ser det på den måten kan det virke overkommelig. Jeg tenker ofte på tiden jeg har fremover, at jeg aldri skal være sammen med psykopaten igjen, ikke på mine bursdager eller høytider hvor jeg de siste årene bare har vært med han (selvom det var like fælt hver gang, betydde det mye for meg) og det gjør så vondt. Men det beste er vel å ta en dag om gangen, og leve i øyeblikket.

    4. Et spm; idag opplevde jeg noen triggere som vekket et stort savn etter p. Også tenkte jeg på, jeg hadde det vondt da jeg var med han, men jeg har det vondt nå også. Så hvis begge deler gjør like vondt, kunne jeg kanskje bare vært med han da? Det hadde kanskje også vært bedre, for da hadde jeg sluppet å føle meg så tom og emosjonelt avflat som nå.

      1. Det blir jo som å si – Det gjør like vondt etter jeg slo meg, som akkurat når jeg slo meg. Da kan jeg like gjerne slå meg enda mer….. Du vet det selv 🙂 Men en ting som gir meg en følelse av å være tom, er erkjennelsen av ondskapen hos psykopaten. Det er en erkjennelse jeg kan kjenne meg alene om. For jeg vet jeg ikke kan forklare det. Det er som om livet ditt har vært som en grøsserfilm. At den som fikk komme så nære, den som opptok deg så mye, denne personen er som fienden i grøsserfilmen – og jeg vet ingen vil tro meg om jeg prøver si det. Dette tror jeg psykopaten vet, han første , som var læreren min. Han snakket vanligvis ikke direkte til meg, han snakket gjennom andre når krenket meg. Første og eneste gang han snakket til meg var da jeg hadde med meg opiater på skolen, jeg var vel 13-14 år. Øynene hans lyste av fryd, og det han sa var: Ingen kommer noengang til å tro deg…Det var som om han visste hvor mye han hadde skadet meg, og at han bare ville understreke det… Psykopaten jeg møtte som voksen fortalte meg at han hadde drept en kvinne og at han burde vært fengslet for det. Det kunne ha vært en tragisk ulykke, og jeg trodde det var ett uhell da han sa det. En psykopat er ett svært farlig menneske. Normale mennesker vil søke å finne forklaringer, vil ikke tro på ondskapen. Dette kan noen ganger gi meg en voldsom følelse av uvirkelighet. Og jeg opplever meg på utsiden av meg selv. Nettopp derfor er denne bloggen så viktig. Og arbeidet som blir lagt ned i den så viktig.

    5. Men til dere som har gått gjennom brudd med psykopaten; klarte dere å slutte å se på p sine sosiale medier med en gang? Eller tok det litt tid før dere klarte å få til 100% NK? Og hva slags forskjell merket dere etter at dere klarte å motstå å besøke p sine profiler på nett osv? Ble det da lettere å gå videre? Jeg klarer ikke slutte helt med det. Jeg får liksom en stor trang til å gjøre det, for å se hva p har lagt ut eller om han fortsatt er med det nye objektet sitt eller ikke. Jeg vet at det ikke er bra, men jeg føler liksom en kjempestor trang til det.

      1. Hei J! Jeg valgte å slette min eks på sosiale medier. Tok noen mnd før jeg klarte det, men har ikke angret et sekund. Da slipper man å se de rundt der inne, og man slipper å motstå fristelsen med å sjekke siden deres. Jeg fikk en venninne til å gjøre det for meg, for da hadde jeg ikke noe valg. Trodde ukene etter bruddet at jeg aldri skulle komme over han, og spesielt etter mange kommentarer her inne med at det kan ta maaange år… men her sitter jeg 6 mnd etterpå og det går bra. Faktisk mye bedre enn forventet, og noe av det henger nok sammen med at jeg endelig føler at jeg kan være meg selv igjen. Endelig er jeg bra nok! Lykke til til alle sammen her inne. Gled dere til dagen dere plutselig innser at dere ikke har ofret personen en tanke. Den dagen kommer!

    6. Til Tora :
      Skræmmende læsning. Min N var i forkastelsesfasen overfor mig, da han udtalte nøjagtigt den samme sætning som til dig og lige netop det der understregede at han var psykopat. ” du kan bare gå , der er ingen der tror på dig mere ” det var ca 7 gang jeg havde forsøgt at komme væk fra ham , jeg var nedbrudt psykisk og fysisk og for hver gang jeg var rejst fra ham , var der mennesker indvolveret og jeg kom til at fremstå uligevægtig og ustabil., da jeg jo hver gang vente hjem til ham igen. Det er virkelig skræmmende at tænke på. Før jeg lærte ham at kende, var jeg den stærke og stabile og han var ustabil . Nu var det pludselig omvendt. Han var ustabil på den måde, at han skiftede mening hele tiden, skiftede venner, interesser ..you name it. Jeg var hans ” faste klippe ” ( som min psykolog beskrev det ) psykologen var kommet ind i mit liv, pga ham. Nedbrudt og syg efter alle de år sammen med ham, var jeg tæt på at blive indlagt på psykiatrisk afdeling. Heldigvis var der en sygeplejerske der sagde. Det er jo ikke dig der er syg..det er jo ham. Du bliver ikke rask og fri for angst medicin før du kommer væk. Min psykolog sagde det samme og jeg vidste det jo egentlig godt . Ca 1 mdr efter jeg flygtede ( for sidste gang ) var jeg fri for angstmedicin og har ikke taget det siden. Så til jer der tænker at livet sammen med psykopaten og livet uden psykopaten er lige frygtelige, kan jeg kun sige .. Nej…livet med en psykopat ødelægger dig fuldstændigt, et liv uden en psykopat er hårdt i starten, men bliver bedre og bedre. Skynd dig væk nu.

    7. Men hvordan tackler psykopaten å bli forkastet av offeret? At offeret bryter en avtale med psykopaten fordi offeret plutselig kjenner på en følelse av at noe er “off” her? Og så får den selvsikre psykopaten plutselig smake sin egen medisin og bli forkastet? Noen erfaringer? Bør jeg være redd nå? Og forstår psykopaten ironi? Jeg har nok svart litt ironisk på de syke greiene til psykopaten fordi jeg ikke klarer å forstå at noen kan få seg til å gjøre sånne ting “for real”. Men kanskje P ikke har forstått at jeg var ironisk, men helt MED?

    8. Finnes det forskjellige «steg» en går gjennom etter et brudd med psykopat? Først så savnet jeg han, men nå kjenner jet nesten kun ren og skjær hat. Hvis jeg feks hører noe om han, og uansett hvor slem jeg høres ut, så blir jeg først og fremst irritert fordi han har det bra, ikke fordi jeg savner han.

    9. Har par hvor den ene parten er P/N en litt annen utstråling enn mange andre par? Altså at de utad virker til å vise sin kjærlighet med store gester, presanger, reiser, eksklusive dater, men de virker ikke like genuint varme og avslappede som mange andre par gjør? Altså at man kan se på et par at de kjenner hverandre godt og koser seg i hverandres selskap, mens P og partner virker til å se misfornøyde/likegyldige ut oftere enn mange andre gjør? Eller handler dette om eget bias fordi man kjenner til personens mørkere sider?

      1. Den stereotype forestillingen vi har er kanskje av en litt underkuet og stille partner med en mer høylytt og dominerende psykopat. Denne kombinasjonen er definitivt vanlig men også en myte tror jeg. Du kan faktisk finne alle mulige dynamikker, inkludert et objekt og en psykopat som er veldig i slaget, forelsket og som svinger bra sammen. Det er også vanlig at to psykopater eller to narsissister finner hverandre, hvor begge er sterke personligheter og det synes, ihvertfall utad, å fungere bra.

        1. Jeg vet at det finnes par der begge er P eller N. Tror ikke dette er det mest vanlige. P/N vil som regel finne seg et litt mer manipulerbart og medgjørlig objekt. Men jeg kjenner ett par der begge synes for meg å være N. De har hver sine “spesialiteter” for å utøve makt og manipulasjon og for å tidvis sette ut den andre. Den ene er nokså autoritær og liker å fremstå som besserwisser ovenfor den andre. Den andre manipulerer med sin sårbare “ynkelighet” og en god porsjon stridbar påståelighet. Harmonisk virker det ikke, ingen av dem er særlig fleksible. (Det er jo ikke P/N) Ser ut som om en slags innforstått “terrorbalanse”.
          Det virker på meg som om de finner hverandre i en slags evig kritikk og latterliggjøring av andre.

          1. Jeg har ingen statistikk på hvor vanlig det er (det har ingen), men husk at de nærer hverandre. En psykopat/objekt relasjon vil som regel ende med brudd, men to P/N kan “danse” til evig tid.

            1. Ja, der sa du det. På en eller annen måte nærer de hverandre. De fortsetter ¨være sammen i tiår uten å virke spesielt lykkelige, men likevel får man en følelse av at de har et spesielt symbiotisk forhold som ingen av dem vil bryte. Nokså underlig, men kanskje skjønner begge to at de er litt spesielle og kan få vanskeligheter (større) med andre. Hva vet jeg.

    10. Jeg merker at jeg sliter med å få kunnskapen rundt dette uten å begynne å føle meg som en N selv. Jeg føler meg helt kvalm.

      Jeg går rundt og analyserer hver ting jeg gjør; Gjorde jeg dette for å være snill, eller var jeg snill med motiver? Og hvis jeg skal ta i mot et kompliment; er jeg N?

      Jeg har fått diagnose ptsd. Har selv funnet ut at jeg har vært en flyvende ape. Jeg snakket faktisk bra om N i mange år, til og med gjennom rettssaksrunde hvor han ble anmeldt for vold.
      I rettssaken ble vi sett på som et kranglete par. Jeg fikk ikke voldsoffererstatning, osv.

      Jeg vet ærlig talt ikke lenger. Skylder på meg selv for alt og mistenker meg selv for alt. Jeg husker at jeg hadde det sånn når vi var sammen også; for han kunne bli såra. Så hvordan unngå det? Hadde jeg dårlig intensjon? Likte jeg oppmerksomheten fra den andre fyren? Hvis jeg gjorde det, følte jeg at jeg fortjente vold, sinne osv… Jeg syntes jo ikke selv at det overhodet er moro å ikke ha tillit.

      Jeg har aldri egentlig snakket min versjon; mest hans.

      Han har også et opptak av meg hvor jeg var falleferdig og selvmordsranden.

      Masse i meg kan ikke tro at han et sånn. Jeg kalte han aldri N eller P. Men han kalte meg det; og jeg har jo ikke vært “meg” på mange år..jeg har vært emosjonelt flat. Unngått tema. Utenfra kan jeg rett og slett se ut som en N. Og jeg er alene.. Og jeg “trenger” andre menneskers hjelp. I tillegg har jeg prøvd å forelske meg og elske; men ikke fått det til. Jeg liker ikke den jeg har blitt!?

      Og jeg er jo redd for mine egne skyggesider? Jeg har jo sett at jeg er i stand til å såre..

      Er det noen steder man kan få hjelp når man opplever sånt som dette?
      Er som om jeg vil scanne hele hjernen og kroppen min; vaske.. dobbeltsjekke.. Jeg vil ikke være giftig.

      Jeg merker også at relasjonsbiten generelt er blitt skitten for meg; for i likhet med at jeg analyserer meg selv sånn, gjør jeg det med de rundt meg… det er ekkelt.
      Faktisk bare ekkelt!

      Også prøver jeg å ta opp hobbyer, få opp selvtilliten; men jeg skammer meg, “Ikke tro at du er noe!”. Hvis jeg blir glad for et kompliment, hvis jeg observerer at jEg trenger oppmerksomhet eller liker det, osv, føler jeg meg bare dårlig.

      Er dette normalt?

      1. Jeg tror du kan tenke litt annerledes om dine “skyggesider”. Her er et par tips.
        1) Mennesker som er empatiske og snille av natur, kan aldri bli særlig giftige. Din egen opplevelse av å være giftig er nok overdrevet, fordi det strider mot din natur. Du er rett og slett ikke særlig god til å være giftig!
        2) Empatiske og snille mennesker er også ofte naive og ikke så selvbeskyttende som de bør være. En liten dose kynisme mot andre kan faktisk komme dem til gode!

    11. Etter flere år med NK har jeg bitt meg merke i noen forskjellige ting. Som foreksempel tvilen som kommer snikende, når P ikke prøver å ta kontakt med meg. Og som jeg lurer på om han har vurdert det noen gang. Jeg begynner og tvile på om han egentlig var psykopat eller om det er jeg som er dum. Alle minnene blir svakere og svakere med tiden. Og det er som om at jeg glemmer det vonde og husker det gode, slik det er med de fleste tingene her i livet. Jeg blir preget av og ikke huske alt det fæle. Det er som om at det har forsvunnet langt bak i underbevisstheten. Det er nedi dypet av meg selv jeg føler på kroppen at det er noe feil, med psykopaten, relasjonen og virkeligheten av det hele. Men viss jeg tar meg selv i å ikke kjenne etter “dypt” nok, blir jeg redd for hvor tankene kan ta meg. I sekunder håper jeg og tilfeldigvis treffe på han på byen selv om sannsynligheten for det er liten, aner jeg i svake øyeblikk håp om nettopp dette, og dagdrømmer om det i svake perioder. Å som jeg skammer meg når jeg henter meg inn igjen, jeg vet jo at det var en usedvanlig usunn relasjon, farlig for å bruke sterkere ord. Men selv om jeg ikke er avhengig eller hektet lenger, frister rusen noen ganger. En siste samtale, et blikk kunne fått flammene til å ta av inni meg og det vet jeg, ingen har fått meg til å føle meg mer levende en det han gjorde da han lekte med livet mitt, og jeg lot han. Blokkeringene tas av og på i sosiale medier, spesielt når jeg kjeder meg. Dette er noe jeg ikke ser noen ende på. Hvordan skal man klare å lukke et kapittel når man føler man har lest på hvite blanke ark så lenge.

    12. Jeg var et langtidsobjekt, relasjonen varte i to år, og da var det jeg som rømte. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om sykluser av forkasting og ny re-idealisering. Den første idealiseringen var intens og ble aldri gjentatt, men jeg vet at jeg ble forkastet flere ganger og fisket inn igjen med milde smuler av idealisering. Som du skriver tenkte jeg hver gang at det var naturlig med “dårlige” perioder i et forhold.

      De to siste forkastingene husker jeg dog som hardere enn de tidligere. I den første begynte han plutselig åpenlyst å flørte med andre jenter. Han hadde ikke gjort det tidligere, men han endret plutselig adferd og gjorde det ofte, som for å vise hvor utbyttbar jeg var. Det tok en stund før jeg reagerte. Jeg stolte så på relasjonen vår og hans trofasthet, jeg anså det som normalt at han hadde en flørtende tone med andre. Da giret han om til økt tempo og betrodde meg at han hadde prøvd seg på flere andre jenter. Jeg ble lei meg, jeg gråt, og han kunne benytte anledningen til å kjefte og hate på meg fordi jeg ble lei meg og gråt.

      Deretter startet han opp et kreativt prosjekt sammen med to andre. På subtilt vis klarte han da å sørge for at jeg ble utstøtt av den nye “gjengen” hans. Blant annet var det en gang han og jeg hadde avtalt å gå ut på byen en sommerkveld, men da kvelden kom, var vi blakke. (Var han blakk, var jeg det samme — han var en parasitt på min økonomi.) Dette løste seg plutselig ved at jenta i den nye trioen hans tok på seg spanderbuksene og ville invitere oss med på en bytur. Det sa i hvert fall P til meg. Da jeg ankom selskapet som avtalt med P, satt de andre i en park og vorset med øl fra en pose denne jenta hadde med seg. Da jeg kom, ble jenta rar og forvirret i ansiktet, og det kom etter hvert fram at hun ikke hadde regnet med min deltakelse. P trakk meg til side og forklarte pedagogisk at jenta ikke hadde råd til å spandere på oss begge, at det var uventet at jeg kom, og at jeg måtte dra hjem. Liknende episoder gjentok seg, jeg ble flau og følte meg påtrengende hver gang. Og jeg skjønte ikke — han var jo kjæresten min.

      Den siste gangen han forkastet meg, dumpet han meg rent faktisk. Det skjedde brått og kom som et sjokk på meg, og på toppen av det hele gikk han ut for å ha sex med den nevnte nye venninna. Deretter fortalte han meg at han hadde gjort det. Jeg hadde nemlig tryglet meg til en closure-samtale siden jeg ikke skjønte noenting av bruddet, han aksepterte til slutt, og da fortalte han meg at han hadde forført henne og at de hadde hatt sex. Jeg var knust. Men det viste seg at jenta egentlig hadde noe på gang med en annen. Dermed ble ikke hun og P et par, som jeg hadde trodd, og P tok meg tilbake. Jeg tror siste nådestøt egentlig skulle være den endelige forkastingen, men at han tok meg tilbake da jenta viste seg å ikke kunne være et nytt objekt likevel.

      Jeg er så flau over at jeg lot meg lokke tilbake. Men jeg var så nedbrutt da at jeg faktisk klarte å avslutte forholdet. Det høres kanskje paradoksalt ut, men jeg var så utrolig sliten og ydmyket av alle syklusene at jeg ikke så noen annen mulighet enn å gå, selv om jeg var hektet og avhengig. Det vanskeligste, men viktigste jeg har gjort, jeg skjønner ikke hvordan jeg kom meg gjennom den første tiden. Har hatt NK siden.

    13. Til anonym så længe.
      Jeg var et langtidsobjekt og til det med , om hvordan vi var som par , kan jeg fortælle følgende. Vi var begge vellidte og udadvendte personer , især sammen med nye mennesker , gav N ” den hele armen ” Jeg opfører mig ens overfor alle , men det gjorde min ex N ikke. Nye spændende mennesker fik den allerbedste version af ham, gamle venner …her var versionen skiftende og til mine venner eller familie ..de fik den sure, ikke talende eller direkte pinlige version. Her måtte jeg ofte undskylde..han har været på nattevagt…han har det svært lige for tiden eller lignende. Som par var vi vellidte i lokalsamfundet, vi var humoristiske, glade og hjælpsomme overfor andre . Når vi så var på vej hjem fra fest eller andet , så kom den mørke side. Vi kunne have haft en dejlig aften i gode venners lag og så allerede i bilen på vej hjem, kunne N sige : hvorfor sagde du det, hvorfor gjorde du det, hvorfor snakkede i om noget jeg ikke var med i , hvorfor kører du så langsomt…you name it. Når vi så kom hjem gik N surt ind og sad og så tv og jeg gik alene i seng, forvirret ked af det og det blev kun værre , hvis jeg spurgte ..hvad sker der for dig. N søgte konflikt og så sad han i stue og drak .
      Næste dag, lod han som om det hele ikke var sket !
      Sådan har jeg tilbragt utallige aftener…frygteligt at tænke på…

    14. Jeg har vokst opp i et slikt grusomt dysfunksjonelt hjem å pleier å forklare at det føltes som å være inne i en tørketrommel. Jeg ble følelsesmessig slengt rundt uten noen gang å vite hva det neste som skjedde var, alt var fullstendig uforutsigbart å når jeg var så “dum å søkte nærhet eller kjærlighet så ble det sørget for at jeg satt igjen med en sterk følelse av flauhet og skam, for hvordan kunne jeg tro at jeg fortjente det. Jeg ble rett og slett lokket til å bli hengiven for så å bli nedverdiget etterpå. Kjøkkenet var et yndet sted for min mor, der fikk jeg kjeft uansett om jeg hadde ryddet, om jeg ikke hadde ryddet, hvis jeg hadde ryddet feil, eller jeg hadde ryddet for tidlig eller for sent… Altså et fullstendig håpløst område å være i.. Mat ble satt frem, men ofte kom det stygge kommentarer om jeg hadde tenkt å ta alt, at jeg godt kunne dele litt el, slik at det at jeg forskynte meg ga meg skam, jeg var uverdig å fortjente ikke mat. En evig runddans av håp og håpløshet…
      Jeg ønsker at psykisk vold skulle blitt synlig og at de som utfører det skulle fått sin straff…

    15. Jeg nok vært gjennom de tre fasene minst tre ganger i løpet av de siste årene. Først når jeg leste dette forstod jeg hva det har vært. Hvor mange ganger kan det skje tror dere? Blir P/N til slutt lei av at offeret biter på gang på gang, eller fortsetter det helt til offeret sier stopp? Min P/N har dradd det lengre og lengre for hver gang. Kan se for meg at det kunne endt katastrofalt hvis det hadde blitt flere runder.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg