Har du selv en personlighetsforstyrrelse?

Innen du stempler deg selv som forstyrret, forviss deg om at du ikke bare er omgitt av drittsekker.

Ordene over er ikke mine egne, men jeg har tilført dem en personlig vri. Det er nemlig slik at livene våre kan være fylt med så mye drama, sorg og forvirring at vi tror at det er vi selv som er kilden. Det kan være vi som er kilden, men hvis vi har tiltrukket oss mange dårlige personligheter som hele tiden gir oss emosjonelle og praktiske problemer, så ligger muligens roten til det onde et litt annet sted. Vi tiltrekker oss en høy andel dysfunksjonelle mennesker hvis vi er altfor tolerante uten samtidig å håndheve nødvendige personlige grenser. En høy andel dysfunksjonelle mennesker rundt oss vil være “crazy making” i den forstand at de trekker oss inn i deres drama og får oss til å miste fatningen og tidvis fornuften. I tillegg vil vi mangle normale rettesnorer hvis andelen dysfunksjonelle mennesker rundt oss blir for høy. Normale mennesker er viktige fordi de fungerer som påminnere på hva som nettopp er normalt. Uteblir de, eller andelen er for lav, så mister vi den nødvendige virkelighetsforankringen de representerer og de forstyrrede får sette dagsorden i våre liv. I de tilfellene må vi gi oss selv dispensasjon, årsakene ligger utenfor vår kontroll. Det vi eventuelt selv er skyldige i, er å stille en scene til disposisjon hvor de dysfunskjonelle kan utspille deres drama og projisere deres skyld og skam over på oss.

Vi må spørre oss selv hva vi gjør som tiltrekker oss så mange dårlige mennesker, og på best mulig måte forandre egen adferd slik at vi slutter å gi dem plass. En leser ga uttrykk for fortvilelse fordi vedkommende opplevde at de giftige fortsatte med å dukke opp i hennes liv, selv om hun forsøkte å banke grenser på plass – grenser hun aldri tidligere hadde håndhevet men nå hadde lært at hun trenger. Var ikke grensene gode nok? Kom galskapen aldri til å ta slutt? Selv om vi blir bedre kjent med oss selv og dyktigere til å vokte grensene våre, så betyr ikke det at de giftige vil slutte å banke på. Mange av oss er permanent innsmurt med honning, og det synes å være vår skjebne. Vi får kanskje aldri helt svar på hva det er som gjør oss til slike lekkerbiskener for de som ønsker å bedra og utnytte oss. Det er heller ikke meningen at vi skal unngå dem. For å unngå dem så må vi slutte å forholde oss til andre mennesker, og det skal vi ikke slutte med. Hele hensikten med rehabilitering er å gjenkjenne dem øyeblikkelig og ikke slippe dem inn når de banker på. Der vi tidligere inviterte dem inn på kaffe, så står vi nå bare med døren på gløtt og har en kort og avvisende samtale med dem. Neste steg blir å se lusa på gangen så tydelig at vi ikke engang behøver å åpne døren – vi svarer ganske enkelt ikke når de banker på.

Kan vi selv være forstyrrede når andre påfører oss drama? Kan vi bli forstyrrede av årelange inngrep og angrep fra andre forstyrrede mennesker? Kanskje har vi bare et forkvaklet syn på relasjoner? Kanskje har vi trodd at det er meningen at vi skal gi og andre skal ta? Kanskje har vi vært så ensomme og desperate at vi har knyttet oss til feil personer, men gjør det oss til forstyrrede individer?

Mange lesere kverner rundt disse spørsmålene. Etter en relasjon med en psykopat så blir vi ustabile, meget emosjonelle, vi opplever humørsvingninger og paranoia. Mange får et unaturlig stort behov for bekreftelse og kan derfor oppleves som trengende. Vi blir sinte og slår fra oss, eller vi blir fremmedgjorte for omverdenen. Følelsen av at vi ikke lenger tilhører den virkeligheten som alle andre er en del av, er kanskje den mest påtrengende lasten og den tyngste å bære for mange. Mange av disse symptomene er de samme som kjennetegner forskjellige forstyrrelser, mistanken er derfor logisk hvis du frykter at du kan ha pådratt deg en forstyrrelse. Men rehabilitering etter en psykopat er en unntakstilstand, ikke din normaltilstand. Derfor skal du aldri stille “diagnose” på deg selv den første tiden etter bruddet med en psykopat. Gi deg selv god tid innen du begynner å lure på om noe feiler deg selv.

Dessverre er det sjelden kun ett skjelett i skapet. Mange gamle spøkelser dukker opp når vi begynner med den nødvendige indre rengjøringen etter bruddet; “egentlig var jeg alltid litt ustabil og hadde problemer med andre, jeg har egentlig hatt mye sorg og problemer i livet, også før psykopaten”. Kjenner du deg igjen i dette?

Selv har jeg alltid hatt mye turbulens i mine relasjoner, jeg har ofte følt behov for å bryte med folk. Jeg har ofte følt meg avvist og misbrukt på måter som for meg har vært uakseptable. Slik sett har jeg egentlig alltid hatt sterke personlige grenser, men har jeg oppført meg normalt? I dag vet jeg at mye av årsaken har ligget i at jeg alltid har knyttet meg sterkere til andre enn de har knyttet seg til meg. Dermed har jeg også hatt høyere forventninger til mine nærmeste enn de har ønsket eller evnet å innfri, og jeg har blitt skuffet gang på gang.

Jeg ønsker å sette din holdning til personlighetsforstyrrelser på en prøve. Mange av oss har et anspent forhold til personlighetsforstyrrelser, ikke minst fordi vi har stiftet kjennskap med psykopaten. Men psykopati er en ekstra farlig forstyrrelse og skiller seg ut fra de andre. Kanskje ender du, etter å ha satt deg bedre inn i emnet, på den konklusjonen at du har enkelte forstyrrede trekk. Hva så? Betyr det at du er gal, eller at du ikke kan fungere som menneske? Selvfølgelig ikke. En personlighetsforstyrrelse er ingen sinnsykdom. Det handler om at du har funnet svar på hvorfor enkelte ting i livet ditt kanskje har vært tungrodd; mer tungrodd enn nødvendig og mer tungrodd enn hvordan du har observert andre rundt deg har det. En personlighetsforstyrrelse er ikke spikret i stein. Den er menneskeskapt, og bundet til tid og rom. Det vil si at adferd som er normal i Iran kanskje blir betraktet som en forstyrrelse i Norge, og at adferd som var ønskelig i 1850, i dag blir betraktet som dysfunksjonell.

Et eksempel er min ovenstående oppdagelse av at jeg knytter meg mer til andre enn vice versa. I dagens Norge vil kanskje min tilknytningstil anses som unormal, mens den i kulturer hvor folk er sammen hele tiden kanskje vil være ikke bare akseptert men forventet. Det var også mer vanlig i Norge før i tiden at vennskap og slektskap var mer altoppslukende enn det er i dag.

Jeg vil likevel måtte erkjenne at alt jeg gjør ikke passer andre. Med bevisstgjøring kan jeg forandre min adferd slik at jeg danser mer i takt med mine omgivelser, med det resultat at mine relasjoner oppleves som mer stabile, avslappede og vellykkede.

Vær derfor ikke redd for selve begrepet “personlighetsforstyrrelse”. Det er en behandlingsbar tilstand, egentlig snarere en rekke med usunne uvaner, og ingen dødsdom eller umyndiggjørelse. Mye kan du gjøre selv, mye kan forbli slik det er (vi skal ikke “behandle bort” vår personlighet) og noe trenger du kanskje hjelp til. Det er ikke verre enn det.

 

Husk å like og dele innlegg, slik spres det gode budskap. Husk også at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å bli oppdatert om nye tekster, youtube videoer og annen informasjon. 

7 kommentarer
    1. Jeg vet jeg tiltrekker meg rimelig mye forstyrra mennesker. Det er ingen hemmelighet. Hvorfor? er spørsmålet.

      Tja, daglig mobbing på barneskolen gjennom flere år, samt en narsissistisk mor som kunne finne på å bruke min stefar til fysik avstraffelse dersom jeg gjorde noe “galt”..

      Og her kommer det uhyggelige..
      Tidlig i tenårene ble jeg selv en mobber, røykte, drakk, stjal i butikken, begynte å få *sadistiske tendenser* og pinte små dyr.. ! Jeg oppførte meg sannsynligvis en smule covert, stille og inneslutta men med totalt destruktive tanker innvendig..
      I ettertid ser jeg jo selv at jeg sannsynligvis var på god vei til å selv utvikle sosiopati. Men empatien slo meg, hardt. Og det gikk opp for meg at dette var ikke sunt.
      Dette ble da avløst av introverthet og depresjon, som jeg fortsatt sliter med. sannsynligvis PTSD. Men jeg har ihvertfall ikke hatt slike gale tendenser selv de siste 30+ årene. Ikke annet enn at jeg har en lei tendens til å tiltrekke meg rimelig forstyrrede individer av det motsatte kjønn..

      Men dersom sosiopati kan utvikles pga barndomstraumer, så er jeg et levende eksempel på at det absolutt kan avlæres dersom man tar tak i det momentant, før det får muligheten til å slå ordentlig rot.

      1. Det finnes mange forskjellige personlighetsforstyrrelser. Det er bare å google i vei.
        Vi kan alle ha uheldige trekk, men det skal en del til for at det skal være en personlighetsforstyrrelse med alt det medfører av lite adekvat oppførsel.
        P/N (cluster B) er de mest alvorlige forstyrrelsene fordi det går så hardt utover andre, Andre forstyrrelser går mest utover en selv.
        Jeg tenker at i en tidlig rehabiliterings fase etter en P/N vil en stille seg selv hundrevis av spørsmål: Hvordan kunne jeg være så dum, hva feiler det meg? Er jeg selv litt tvilsom som gikk med på så mye?
        Vil anbefale alle i en tidlig rehabiliteringsfase å se litt mildt på seg selv. Vi var alle utsatt for den store manipulasjonen.
        Senere kan en se nærmere på seg selv og stille spørsmålstegn ved hva som gjorde oss tll fristende offere for sånne mennesker.
        Det er vel gjerne noe med å være for large, tilgivende og for forståelsesfulle ovenfor andre. Tenke mer på det enn å føle på egne grenser.
        Eller i det hele tatt tenke på egne grenser, og ikke bare å forstå og tilgi.

    2. Takk for en veldig god tekst!
      Dette traff meg. Underlig nok, på en positiv måte.
      Jeg vet jeg har mine kjernesår. Noen er kjente. Andre ikke.
      Det er viktig å avdekke, bli kjent med, for eksempel de tilknytnings”skadene” som er oppstått tidlig i livet. De sårene tilhører meg, bare meg, og min personlighet. Og de kan ikke heles før jeg blir klar over dem.
      Jeg vet nå at det er i relasjon med andre (og i terapi, selvfølgelig) de er avdekket. (Dette betyr ikke at jeg er glad for å ha vært i relasjon med mennesker der skavankene og mindre sunne sider har fått blomstre. Det er å dra det for langt.. Ikke nå. Kanskje senere.)
      Det er blitt veldig viktig for meg å se hvordan disse “sårene” påvirker hvordan jeg er i verden, i jobben, i relasjoner og i forhold til spørsmålet “hvem er jeg?”
      Om det kalles depresjon, personlighetsforstyrrelse, PTSD, får så være. Jeg har fått navn på det, og kan bruke det som et redskap til å bli kjent med mulige årsaker til at forstyrrelsen oppsto. For meg betyr det at jeg er mer følsom på hvordan jeg opplever meg inni meg. Sånn kan jeg i større grad både unngå og eksponere meg for påvirkning, situasjoner eller tanker/minner.
      Jeg kommer aldri til å bli den jeg var, og det er greit. For det betyr også at sjansene øker for sunnere relasjoner i fremtiden. Spesielt med å være mer varsom i hvem og hvordan jeg knytter meg til folk. Hva jeg aksepterer. Hva som er viktig for meg.
      Nå frister det ikke å inngå noe nytt forhold. Jeg er absolutt ikke på leting. Er mettet på drama, og har kanskje slik sett gått andre veien. Mot isolasjon og mye tid alene. Men jeg føler det er viktig å ha denne tiden med meg selv.

    3. Kjenner meg veldig igjen her og denne teksten trengte jeg å lese. Fordi jeg selv har hatt mye drama i livet mitt både før og etter relasjoner med psykopater. Jeg har kun opplevd to personer i livet mitt som jeg kan si med hånda på hjertet at er onde tvers gjennom og liker å skade andre bevisst.

      Utenom har jeg hatt noen vennskap og noen forhold med folk som sliter med angst i forskjellige kategorier, rusproblemer og psykisk ustabile personer. Men jeg vil ikke kalle de alle psykopat /narsissist eller sosiopater fordi de har hatt problemer med seg selv, rus osv. Men det er mange jeg har måttet bryte med fordi de har dratt meg ned psykisk fordi de egentlig har nok med seg selv og må jobbe med seg selv. Men jeg har tatt vingene mine rundt dem og blitt skuffa og lei meg når de selv har innrømmet at det er de selv som har problemer og at det ikke har noe med meg å gjøre at de ikke kan ha noe forhold, selv om jeg helt klart også forstår det. Men jeg har vært trist over at det er urettferdig at de jeg blir glad i har ett for komplisert liv bak seg. Så føler jeg skyld for at jeg kanskje ikke helt klarer å gi slipp med en gang og tenker at jeg er en stalker og kan ikke tvinge dem til å bli. Og hvis jeg gir dem opp selv om de ber meg om det så føler jeg at jeg driter i hvordan det kommer til å gå med dem framover og at det er min skyld hvis de får orden i livet og sklir i feil retning. Jeg får en mors følelse. Jeg tiltrekkes av menn som trigger omsorgs instinktet mitt. Og jeg bruker mye lenger tid på å komme over dem enn når jeg vært forelsket i noen som er sterk og selvstendig. Jeg føler som en mor som har forlatt en unge eller hva jeg skal si selv om de blir irriterte på meg når jeg fortsetter å bry meg og ta kontakt. Og det samme har jeg følt med mange venner.. Siden jeg liten har jeg hatt venner som sliter med angst og vært som en støttekontakt eller hva jeg skal si for de som har sosialangst i veldig stor grad. Og derfor trur jeg at jeg har blitt lært opp til å være omsorgsperson fra jeg var lita. Og jeg har selv også blitt mobba mye. Og jeg har slitt med å bryte med venner som sliter fordi de sier at de nesten ikke har noen venner som stiller opp eller gidder å gi sin tid til dem fordi de sliter med å komme seg ut eller være sosiale.. Så har jeg vært snill og da brukt mye av min tid til å sitte hjemme hos slike venner i stedet for å tenke på meg selv når jeg egentlig kanskje hadde lyst til å gå ut å treffe flere folk. Så jeg har nok gått glipp av mye sosial trening og mange mennesker jeg sikkert skulle heller ha møtt hvis jeg hadde tenkt litt mer på meg selv. Men jeg skal ikke klandre de menneskene av den grunn. Det er jo jeg som har valgt å være der for dem og alltid satt andre før meg selv…

    4. Dette er kanskje det beste og mest interessante innlegget jeg har lest her på bloggen, og det sier ikke så rent lite. Veldig spennende og til dels litt ubehagelige refleksjoner (ubehagelige på en viktig måte). Jeg er en av de som har «tiltrukket meg mye drama» selv, og brukt mye tid på å lure på hva som er galt med meg. Én ting er min dysfunksjonelle familie, en annen ting er at jeg som voksen selv har tiltrukket meg både kvinner og menn med giftige trekk. Min store P gjorde til og med et nummer ut av det, dette var i en tidlig devalueringsfase: «Ser du ikke hvor mye drama du tiltrekker deg? Har det aldri slått deg at det er du som kan være problemet?» Der traff han jo et sårt punkt som bare en P kan treffe, tror jeg, for dette hadde jeg jo vært redd for lenge: Er det jeg som er gal? Er jeg forstyrret og ser ikke selv hvor skadelig jeg er? Dette kjernesåret visste P å utnytte seg av i tiden som kom, men det er en annen historie.

      Dette blir veldig introspektivt og selvopptatt, men jeg poster det likevel, for jeg tror mange av leserne her kan kjenne seg igjen:

      Jeg har selv også ofte endt opp med helt å kutte ut de giftige folka etter hvert som problemene har eskalert, og ganske raskt, dvs. grensene mine er egentlig høyst til stede. Jeg har alltid relativt fort kommet til et NEI-punkt der det er klart for meg at nok er nok. Men jeg har en tendens til å gi folk en sjanse, til å være usikker på det jeg faktisk ser, og jeg er ikke alltid flink til å ta meg selv på alvor. Jeg har mye tvil i meg. De gangene jeg har kommet til at nok er nok, har det ofte vært til giftbøttas overraskelse, tror jeg – som ofte nok har trodd at jeg ville være behagelig, finne meg i mer og la meg utnytte lenger. Da har det blitt drama og brudd.

      Jeg er fullt innforstått med at mennesker kan være nokså jævlige, men når jeg møter et menneske fysisk, er jeg grunnleggende tillitsfull til at dette er en bra person som vil meg vel. Hvor lenge jeg faktisk tror det, er en annen sak, men utgangspunktet mitt ser ut til å være grunnleggende naivt og litt selvutslettende. Jeg har prøvd å finne ut hva det kommer av, men jeg vet ikke sikkert. Oppvekst i dysfunksjonell familie har gjort at jeg har utviklet et angst for å la negative (berettigede som uberettigede) følelser slippe til når jeg er i interaksjon med andre. I tillegg vet jeg at jeg har utviklet et nærmest patologisk behov for å forstå alt, gruble og analysere meg fram til kjernen av ting, også dette som et resultat av en utrygg barndom; jeg måtte alltid ligge i forkant ved å skjønne. Denne innsikten var det en terapeut som satte meg på sporet av. Denne egenskapen har jeg for så vidt også hatt fordeler av, for eksempel ved problemløsing og oppgaver under utdannelse, men den har definitivt også så negative sider at jeg gjerne kunne blitt kvitt den: Jeg er så programmert til å «skjønne greia» at jeg enkelte ganger har lagt meg etter giftige folk uten å skjønne det, folk det er noe rart eller litt «off» med. Samtidig som giftige folk på sin side antagelig plukker opp denne innstillingen hos meg, og blir interessert i å ta seg både den ene og den andre svingomen med meg for å få seg litt krydret NF.

      Det er mulig jeg aldri helt vil klare å sette fingeren på hva det er. De gode folkene jeg har rundt meg (som også er mange), oppfatter meg som selvsikker og sterk. Likevel er det helt tydelig at jeg har et eller annet «de giftige» vil ha, kanskje en svakhet de spotter bedre enn de sunne folka. Det har for så vidt blitt bedre etter at jeg ble mer bevisst på at disse menneskene finnes, og at det slett ikke er sånn at alle vil vel. Jeg har begynt å ta dårlig magefølelse mye mer på alvor, og skygge unna situasjoner og personer som vekker ubehag. Jeg har blitt litt kjipere, rett og slett, og mindre opptatt av at folk skal like meg. Jeg har blitt mer skeptisk når folk ser ut til å være nesten «dilla» på meg uten åpenbar grunn. Osv.

      Det går også lenger og lenger tid mellom de giftige personen som blir nærmest forelsket i meg nå. Så mye har blitt bedre. Men nå havnet jeg nylig i en situasjon igjen, der en narsissistisk type tok meg som først sekundærobjekt, deretter forsøksvis primærobjekt, parallelt med at hans flyvende ape gjorde meg til «ny hjertevenninne». De var begge oppsiktsvekkende interessert i å nærme seg meg, og situasjonen ble helt utrolig rotete og ganske skadelig til slutt, da Ns trekk kom tydelig for en dag. Så nå står jeg i en sånn bruddsituasjon igjen.

      Jeg har landet på at jeg ikke er direkte forstyrret, rett og slett fordi jeg ikke har klart å underbygge det etter år i terapi og mye arbeid med meg selv. (Særlig én terapeut har hatt en nokså nådeløs «get real»-tilnærming som har vært ubehagelig, men veldig sunn for meg. Hun mente at jeg har gått for langt i og nærmest trøstet meg selv med å forklare ting med min egen destruktivitet.) Men jeg har definitivt trengt å endre og justere på ting, og jeg tror jeg alltid vil ha en udefinert faktor over meg som gjør at giftige folk blir interessert. Så i stedet for å bli helt kvitt den faktoren, prøver jeg å lære meg å takle den og avverge situasjonene når de kommer.

      1. Godt skrevet kommentar som jeg håper mange tar seg tid til å lese.
        Jeg tror det er viktig å huske at selv om vi har et snev av en forstyrrelse eller to (det trenger nemlig ikke å være enten eller) så betyr ikke det at man fortjener straff. Tanken er “det er noe galt med meg, derfor blir jeg korrigert, irettesatt og mishandlet”. Det er ingen logikk i det.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg