Konkrete eksempler på “tåkelegging”

Tåkelegging/gaslighting er en meget bred og også noe diffus manipulasjonsteknikk. Begrepet nevnes ofte men lesere kan ha problemer med å sette fingeren på hva det egentlig er.

I motsetning til spesifikke manipuleringer som sjalusifabrikkering og “future faking” så er tåkelegging mer som et paraplybegrep å regne, som dekker over mange forskjellige typer manipuleringer med det felles mål å så tvil i objektet.

Tvilen som ønskes oppnådd kan være på objektets egen hukommelse, egen observasjonsevne eller dømmekraft, eller på egen oppfatning av mennesker, hendelser, ting og steder. Målet er at objektet skal slutte å tro på sin egen virkelighet og overlate definisjonsmakten av hva som er virkelig til manipulatoren. Når det har skjedd så står manipulatoren fritt til å overbevise objektet om hva som helst.

Således er for eksempel sjalusifabrikkering også en tåkelegging. I tillegg til å skape et trekantdrama så ønsker manipulatoren å få objektet til å tvile på sin egen attraktivitet og/eller status på relasjonen mellom objekt og manipulator.

Tåkelegging er ikke spesifikt for psykopater. Som med alle psykopatens manipuleringer så brukes de også av normale mennesker. Styrke, hyppighet og intensjon bak manipuleringene skiller psykopaten fra normale mennesker. Slik kan normale mennesker også tåkelegge, både bevisst og ubevisst. For eksempel kan mangel på energi gjøre at en normal person ikke orker å bekrefte en annens virkelighet der og da; “neida, den hatten kler deg helt fint”. Hatten kler vedkommende slettes ikke fint, men tåkeleggeren har ikke den energien det krever å vente på at motparten skal finne en ny hatt. Et annet eksempel er når sannheten skjules for en døende person; “neida, du er bare litt svak i dag, du er snart oppe og går igjen”. Intensjonen bak tåkeleggingen er enten god eller nøytral. Kanskje ønsker tåkeleggeren å så håp i den døende, eller kanskje er det vanskelig å berøre temaet død for begge parter. Det er likevel tåkelegging.

For å gjøre det lettere å gjenkjenne manipulerende tåkelegging så vil jeg i dagens tekst komme med konkrete eksempler på slik adferd. Dette er bare et lite utvalg, eksemplene er uendelig mange. De fem første eksemplene er hentet fra boken “Whole again” av Jackson MacKenzie. De øvrige er mine egne.

Å spille offer

Kanskje du forsøker å ytre ønske om at manipulatoren slutter å klandre eller latterliggjøre deg. Du bringer opp konkrete eksempler. Likevel klarer psykopaten å snu det til at det er du som skylder dem en unnskyldning for noe innbilt eller reelt som har skjedd en gang, men som er helt irrelevant i forhold til saken du forsøkte å bringe på bane.

Å bagatellisere dine følelser

Hvis du rolig og fattet ber dem om å slutte å såre deg, så kan de latterliggjøre din opplevelse; “du er hysterisk”, “du er for sensitiv”, “du har ingen humor”. Fokus er ikke lenger på at de har såret deg, men på at du reagerer feil.

Å krangle om krangelen

Du forsøker å ta opp noe ubehagelig, men ender i stedet med å krangle om måten du sa det på. Dette er manipulatorens måte å snu fokus bort fra noe ubehagelig som handler om dem, over på hvordan du ordla deg, ditt tonefall eller valg av tidspunkt.

Sympatifisking

Manipulatoren vet at du er samvittighetsfull og omsorgsfull. Når du rettmessig forsøker å ta opp et overtramp vedkommende har begått så begynner de plutselig å snakke om noe traumatisk som har skjedd dem langt tilbake, og som er fullstendig irrelevant for hva du ønsket å snakke med dem om. Plutselig er ditt forsøk på å oppklare deres overtramp, blitt til at du trøster dem og får dårlig samvittighet for at du i det hele tatt vurderte å stille vedkommende til ansvar for noe.

“Stinkbomben”

Ofte brukt av manipulatoren som siste utvei når du i fullt dagslys har tatt dem på fersken i en eller annen ugjerning. De kaster en fryktelig anklage mot deg, ofte fullstendig ubegrunnet men kanskje også noe du selv har tilstått i fortrolighet. Kanskje gjorde du noe galt for ti år siden. Dette vil nå bli brukt mot deg. Eller kanskje “elsket du dem aldri”. Plutselig må du forsvare deg mot helt ville anklager, sågar mens manipulatoren står med hånda i kakeboksen.

Tåkelegging av dømmekraft?

Kollega 1; “Denne pasienten trenger morfin, han kan knapt puste fordi han har så sterke smerter”.

Kollega 2; “Nei det ser jeg ikke. Her holder det sikkert med paracet”.

Kollega 1; “Paracet vil ikke være sterkt nok, og det tar minst en time før vi kan måle effekt. Jeg synes vi skal gi morfin nå, det tar fem minutter på å virke hvis vi gir det intravenøst”.

Kollega 2; “Det er jeg helt uenig i, pasienten har ikke så sterke smerter. Blodtrykk og puls er normalt. Du kan ikke drive med å gi morfin ved det minste tegn til hyperventilasjon. Husk også at morfin virker respirasjonshemmende”.

Kollega 1; “Hvordan kan du ikke se at denne mannen trenger morfin?”

Hvem er objekt og hvem er manipulator i dette tilfellet? Eller er det kun en diskusjon mellom to faglige oppfatninger?

Tåkelegging av observasjonsevne?

To venner ligger og ser på skyene. Den ene vennen påpeker hvordan en sky ligner eksakt på en tekanne. Den andre vennen ser det samme, men ønsker ikke å gi sin venn rett; “nei,det ser jeg ikke”. “Hva mener du?” sier den andre vennen, “det er jo tydelig et håndtak og en tut der”. “Nei, du ser feil. Det der ligner ikke noe”.

Senere støter de samme vennene på de eneggede tvillingene Ole og Rolf. “Jeg synes det er utrolig hvor like de er” sier den ene vennen. “Javel? Jeg ser tydelig forskjell” svarer den andre vennen. “Hvordan kan du se det?”. “Rolf har jo en føflekk på høyre kinn, som Ole ikke har” (egentlig er det omvendt – Ole har en føflekk på kinnet).

Hva med dette tilfellet? Ser vi en manipulator og et objekt?

Tåkelegging av dømmekraft og observasjonsevne

Barn av manipulerende foreldre kan vokse opp med at man ikke skal ha behov og ikke klage på noe, man skal “stå den av”. Smerter og sykdom skal ties i hjel. Hver gang barna forsøker å diskutere fysiske plager de har, for eksempel influensa, så blir de avspist med “det er helt normalt, alle er syke av og til”. Resultatet blir at at barna ikke lærer å tolke symptomer på sykdom, eller ikke tar dem på alvor, heller ikke som voksne. I verste fall kan den innlærte mistilliten til egne observasjoner gjøre at de går med langvarig hodepine uten å oppsøke lege. Når smerten ikke lenger er til å holde ut, så viser kilden seg å være en langtkommet hjernesvulst.

Å så tvil om nettverket

Som et ledd i isolering av objektet fra omgivelsene så kan en manipulerende partner overbevise objektet om venners og slektningers utilstrekkelighet. Gode venner som objektet har hatt i tyve år blir plutselig gjenstand for skeptisk analyse når manipulatoren begynner å så tvil om deres intensjoner. Objektet lar manipulatoren påvirke objektets oppfatning av vennene selv om det er objektet som kjenner dem best – objektet har kjent dem i tyve år, manipulatoren i tyve uker.

Å tåkelegge hukommelsen

Objektet gjør en tabbe. Manipulatoren benytter sjansen til å påpeke at han/hun har fortalt objektet hvordan det skal gjøres riktig (selv om det aldri skjedde). Objektet kan ikke huske at manipulatoren noengang har kommet med slike instrukser, men manipulatoren lyder så overbevist. Til slutt går objektet med på at manipulatoren muligens har fortalt de riktige instruksene, og at objektet ikke har hørt etter. Her slås mange fluer i en smekk.

  • Manipulatoren klarer å hevde sin faglige eller moralske overlegenhet (på falske premisser).
  • Manipulatoren klarer å vinne en konflikt, et dilemma eller en krangel.
  • Manipulatoren klarer å så skam i objektet, som igjen gir en følelse av overlegenhet.
  • Objektet må be manipulatoren om unnskyldning for ikke å ha hørt etter første gang.
  • Det blir lettere for manipulatoren å vinne neste dilemma; “husker du den gangen du hevdet det samme, at du ikke var blitt advart?”.
  • Objektet vil bli usikker, famlende og ikke våge å hevde seg like sterkt i fremtiden. Slik legges veien åpen for ytterligere dominanse.

Å tåkelegge hukommelse og hendelse

Objekt; “Husker du den kvelden med Lise og Trond, den var så koselig! Jeg tenker alltid tilbake på den med glede. Det er noen år siden nå, skulle vi ikke gjenta suksessen og invitere dem hit?”.

Manipulator; “Hvordan kan du huske den med glede, husker du ikke at Trond brente biffene og at du glemte potetsalaten?”.

Objekt; “Joda, men det handlet jo bare om maten. Stemningen var jo så god, vi lo så mye at vi fikk vondt i magen. Du var jo i godt humør du også, husker du ikke det?”.

Manipulator; “Det var mest skuespill fra min side, jeg synes Lise tok altfor stor plass den kvelden. Hun snakket åtti prosent av tiden. Vi andre tre måtte dele de siste tyve prosentene”.

Objekt; “Men Lise er jo den beste til å fortelle historier av oss. Jeg hadde ikke noe imot at hun snakket så mye, jeg føler jeg fikk sagt det jeg hadde å si”.

Manipulator; “Jeg husker det ikke med like stor glede som du gjør. Været var jo dårlig, vi kjørte i tre timer i uvær og nesten i grøfta på grunn av dårlig sikt, og det kun for å være sammen med dem en kveld. Jeg har ikke noe behov for å invitere dem, ihvertfall ikke nå”.

Til slutt må objektet gi opp forsøket på å invitere Trond og Lise. Men enda verre; manipulatoren har klart å påvirke objektets gode minner i en slik grad at objektet ikke lenger husker selskapet som like gledelig. I tillegg klarer manipulatoren å så tvil om Tronds og Lises egnethet som venner.

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner mellom klokken 17 og 21 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt

18 kommentarer
    1. Jeg kjenner meg så godt igjen i mange av de punktene nedover her, nesten skummelt.
      Jeg er ikke lege er psykolog så kan ikke sette noen diagnose på min samboer.
      Men har lest og skrevet her før.
      Jeg er forsatt i samme forhold.
      Men har begynt så godt og merke de gangene han skal manipulere og eller hjernevaske.

      Vi hadde en diskusjon idag, jeg var veldig saklig av meg og min partner var som jeg syns veldig usaklig. For jeg poengterte at han sa en settning og derfor ble det kranling. Min samboer mener da at nei han sa det ikke sånn, da måtte jeg har hørt etter, så hadde jeg hørt hva han sa.
      Men jeg vet ved mine fulle fem hva som kom ut av munnen hans.

      Og hver gang vi diskuterer og jeg “tar” han på noen av spillene sine, kommer kommentarer som: kan du ikke bare dra, kan du ikke flytte, så flytt da hvis det er så ille, jeg gidder ikke leve sånn her med deg, finn ut hva du vil, ta et valg, bestem deg, du som er feilfri osv.

      Blir fortalt hver dag av han, jeg stoler ikke på deg, jeg har ingen tilitt eller respekt for deg.

      Fortsatt er jeg sammen med han.
      Jeg håper jeg en dag kan pakke og dra.
      For det kommet ikke noe godt ut av dette.
      Jeg er så lei av og høre på så og si daglig basis at alt er min feil. Jeg fullstendig klar over at ikke alt er min feil. Ofte er det ikke meg i det hele tatt, men han som legger feller, eller tar opp noe som skjedde for 10 år siden.

      1. Hva hindrer deg i å dra? Sett opp punktene på et papir og sett fokuset ditt på å løse det ett steg av gangen.

        1. Birgit;
          Vet du hva, jeg aner ikke hva som hindrer meg i og dra. Det spørsmålet stiller jeg meg selv hver dag.
          Jeg har notert ned masse, alt jeg noterer ned er negativt, jeg finner ikke en eneste positiv ting.
          Han har sine gode dager og dårlige dager, men det er fåtall av gode dager. Det er så mye negativt og dårlig energi når vi er i samme rom.
          Jeg kan komme fra jobb, butikken, venninne, og vet faktisk aldri hva jeg kommer hjem til. Han kan finne på og lage krangel eller dårlig stemning ut av den minste lille ting.
          Så det og avslutte dette forholdet ser jeg for meg som en befrielse.
          Og avslutningen tror jeg heler ikke blir noe fin, hvis jeg kan si det sånn, det har jeg ingen tro på.

          1. Stine: I tilfelle du misforsto spørsmålet så tenkte jeg altså helt konkret, hva hindrer meg? Ikke fokus på hva om er galt med relasjonen eller hvordan P/N er mot meg, men hva skal til for at jeg kan forlate dette forholdet i praksis? Økonomi: Kan jeg legge til side noen kroner, hvilke rettigheter har jeg? Utrygghet: Hvilke råd har krisesenteret å gi meg og hva de kan tilby av praktisk bistand? Bopel: Hva kan jeg ta meg råd til og hvor bør jeg bosette meg? Null kontakt: Hvilke tiltak må jeg foreta for å kunne etablere null kontakt, og hva må til for at dette blir gjennomførbart? Omgangskrets: Hvem kan jeg stole på, om noen? Mine eiendeler: Hva kan jeg ta med meg ut av boet, og hvordan skal det foregå rent praktisk? Flyttebyrå? Politiassistanse? Valg av tidspunkt? Anskaffelse av eiendeler: Hva vil jeg ha behov for? Kan jeg leie et lager som jeg kan fylle med ting jeg finner på bruktmarkedet o.l. til jeg har det jeg trenger for å etablere eget bo? Transportmiddel: Kan jeg ta med meg bilen, bør/må jeg kjøpe ny eller holder det med kollektivtransport?

            Sånne ting. Ha en plan. Vær konkret. Følg den. Jeg klarte det. Du klarer det!

      2. Stine: Å lese innlegget ditt dro meg tilbake til et tidligere og tilbakelagt forhold som varte i nesten to tiår.
        Jeg brukte mange år på å komme meg ut av denne helseskadelig relasjonen, som jeg tidvis trodde var bra. Nå vet jeg det var akkurat det det var. Helseskadelig. Det er faktisk gjennom bloggen her, lesing og interesse for skadelig adferd fra medmennesker, at jeg har innsett at jeg antagelig ikke bare har hatt en p/n innpå livet. Men to.
        Gjør ting i ditt tempo. Vil du ut av forholdet, sørg for å bygge deg opp på forhånd, sørg for å få allierte. Så vil du være mer forberedt når du går. Da jeg gikk ut av forholdet hadde jeg kontakt med både psykolog, familievernkontor, familie og venner. Å gå var ikke det vanskeligste. Det var heller ikke planlagt da det skjedde, men ville på et aller annet tidspunkt være eneste mulige utvei. Jeg hadde fått så nok.
        Det vanskeligste var å IKKE gå tilbake til forholdet. Holde avstand, når kroppen skreik, tanker kverna og jeg følte meg som verdens dårligste menneske, fordi jeg endelig tok meg og mitt eget liv på alvor. Den gang brukte jeg null kontakt uten å vite hva det var. Terapeuten på familievernkontoret sa til meg at jeg hadde full rett til å la være å svare på telefon, på mail, på alt mulig. Jeg ba exen om tid, ro og rom til å sortere.
        Nå, nesten 10 år etter er dette like gyldig. Null kontakt.

        1. Nok en anonym;
          Nesten to tiår ja, det er lenge det. Hvordan har du det nå? Hva tenker du må i ettertid? 20 år er en brøkdel av livet, hvis man blir 80.
          Jeg kan ikke tenke tanken at jeg har sløst bort livet mitt, for det tror jeg vil føre til depresjon. Vil heler ikke føler anger for at jeg ikke dro før.
          Jeg har også lagt sammen to og to etter og har lest her og andre steder på nettet.
          Det virker som man blir avhending på en eller annen måte, som gjør det vanskelig og avslutte. Selv om man igjen vet at det er til det beste. Syns det er så rare greier.
          På daglig basis får jeg kvasse kommentarer, beskyldninger for det ene og det andre, han tar ALDRI på seg noe.
          Før for mange år siden kunne han beklage seg for sine handlinger, men de siste årene har han aldri gjort det. Kan være fult rabalder en dag og neste dag som om alt er “normalt” igjen.
          Så jeg har fått nok. Men hva i huleste stopper meg fra å dra?
          Jeg har også gått til psykolog, opp til flere, men de er så likegyldige når jeg forklarer om livs situasjonen min. Så og prøve det igjen føles så håpløst ut. Og jeg ønsker ikke sløse bort livet mitt på han jeg er sammen med nå.
          Eller som han sier nå da, så er vi ikke sammen, for det er hans løsning når det kommer en konfrontasjon.

    2. Jeg kan huske at min p responderte noe merkelig /uforståelig og irrelevant.

      Da jeg mistet meg selv, og kjente meg som et tomt skall, og ettersom tiden gikk og jeg ble bare mer og mer trist/deprimert, sa jeg i en samtale med han at gleden i livet som jeg hadde før, er helt borte. Som svar fikk jeg følgende: “den gleden du følte den gang, var falsk.”
      Etter noen år at jeg hadde brutt ut av forholdet, måtte vi ha kontakt pr sms om praktiske ting rundt vår felles barns konfirmasjon. Jeg fikk bl a ansvaret å skrive innbydelseskort. Siden vi, altså jeg og barnets far (altså p), var de som arrangerte konfirmasjonen, sendte jeg ikke innbydelse til han og hans nye kone. Etter at jeg hadde sendt kortene til de respektive gjestene, fikk jeg en sms fra han hvor det sto: “Hei! Vi kommer til nn’s konfirmasjon den 13.mai.”
      Jeg svarte følgende:

      “??? Ja, det tar jeg som en selvfølge”

      Da fikk jeg som svar:

      “Det ordner seg nok.”

      Om dette var et svar på hans sms som nevnt her, eller en tidligere sms hvor jeg ba han om å gjøre innkjøp av noe tilbehør til konfirmasjonsdressen, vet jeg ikke. Men, igjen, ble jeg sittende med forvirring og som et spørsmålstegn.
      For et par uker siden sendte vår felles (voksne) sønn en sms om det var ok at han kom for å overnatte en natt siden han måtte ordne noe praktisk på stedet.
      Han fikk følgende svar:

      “Tja….”

      Er disse eksempler på respons “gaslighting” eller faller disse responsene i en annen “boks”.
      Jeg kunne ha nevnt flere eksempler som både var uforståelig , merkelig og irrelevant i fleng, for de var det mange av.
      De ga ihvertfall stor forvirring, usikkerhet og frustrasjon!

    3. Gaslighting er så typisk.Det var det jeg ble sprø av til slutt. Oppføre seg slik at jeg ble i tvil om at han noen gang hadde vært glad i meg i kald skulder-periodene, så glatte over tvilsom og vond oppførsel, og fremstille det som om noe uviktig/langt tilbake i tid/feiltolket.
      Beklager litt OT: Er det typisk N å hevde seg også når det er helt unødvendig? Altså å klage på hvordan andre utfører noe når det ikke er noe viktig/eller til sjenanse for andre, påberope seg ferdigheter som de ikke trenger å bevise(!), minne om sin autoritet der det ikke er naturlig(som å slå i bordet med sin lange utdannelse ved uenighet, når emnet man snakker om ikke har noe med faget h*n er utdannet i å gjøre)?

    4. Det er fire mnd siden bruddet med psykopaten, og jeg har ikke sett han siden. Jeg er langt ifra like hektet på han som jeg var før, og jeg føler meg friskere i hodet. Jeg klarer også å se for meg et liv uten han, noe jeg ikke klarte før. Alt i alt har jeg det bra, og jeg tenker at bruddet var for det beste og at jo tidligere det ble slutt jo bedre. Jeg har ikke så stort trang for å kontakte han lenger, eller ha noe svar eller forklaring. Men så kommer det noen glimt hvor jeg savner han, eller plutselig tenker på en hendelse mellom oss og savner det. Noen dager så hater jeg han, andre dager så ønsker jeg han godt. Noen dager så ønsker jeg at jeg kunne møte han en siste gang og bare høre hvordan det går, andre dager så tenker jeg at jeg har godt av og aldri møte han igjen. Nå bruker jeg tid på jobb og venner og ting jeg liker, og har et mer sunt liv enn det jeg hadde da jeg var med psykopaten. Jeg snakker heller ikke så mye om han lenger med venner og familie, noe jeg også gjorde rett etter bruddet, da var han nesten det eneste jeg snakket om. Men jeg tenker nok på han hver eneste dag, noen dager mer enn andre.. Det jeg lurer på, er jeg over denne personen? Eller tror jeg bare at jeg er det?

      1. Det er lov å savne de gode stundene. De var ikke ekte fra p/n sin side, men de var ekte fra din. Jeg ser i hva du skriver at du fortsatt er i kognitiv dissonans. Det ligger ikke naturlig for kjærlige mennesker å hate noen. Det sitter derfor meget langt inne å skulle tro det verste, derfor vakler du i troen. Etterhvert vil denne vaklingen gå over i – ikke rent hat – men ren likegyldighet.

        Jeg forstår at du ønsker å møte ham en siste gang. Jeg kan fortelle deg at det kan jeg selv fantasere om innimellom – fortsatt. Greia er å forstå at det aldri kan bli et virkelig møte. Men det er lov å fantasere om det for avklaringen får vi aldri av dem, vi må hente den i oss selv, derav kommer alle fantasi-møtene, hva som ville blitt sagt etc. Til slutt så vil du heller ikke føle behov for å fantasere om dette.

        Du er ikke over denne personen, men du er ferdig med ham. Ser du forskjellen?

        1. Jeg forstår. Men hva vil det helt si? Ferdig i den forstand at jeg ikke er i direkte forhold med han lenger, eller ferdig i den forstand at jeg er ute av hekten? 🙂 Og la oss si at det går fire mnd til og mer tid, blir likegyldigheten mer og mer med tiden da? Til jeg til slutt er over han? Folk som går gjennom brudd med «vanlige» folk og ikke psykopater, kan jo også til og med bruke ett år.

          1. Det handler om holdning.
            Du er åpenbart ikke over ham, for du tenker jo på ham hver dag, dette er normalt.
            Men du er ferdig med ham, med mange utropstegn !!!!! Si til deg selv hver dag “ok, jeg er tydeligvis ikke ferdig med å bearbeide deg, men den jobben må jeg gjøre uten deg, for du skal aldri aldri aldri få innpass hos meg igjen”.
            Yup, du vil bli gradvis mer likegyldig, forutsatt at du holder NK.

    5. Til LA :
      Ikke for at tage modet fra dig , men jeg var ligesom dig også færdig med P efter 4 mdr…troede jeg. Jeg havde fundet denne blog og læste alt hvad der var skrevet her..indtil flere gange og jeg kan huske jeg tænkte : nåh, så slemt har jeg da overhovedet ikke haft det. Jeg fandt dog ud af , at det tog nøjagtigt så lang tid som Daniel har beskrevet at det kan gøre. Jeg var sammen med P i 29 år og har været væk fra ham i 4 år. Nu er jeg tæt på ligegyldighed. Jeg kunne på denne blog, og Daniels fantastiske indlæg, forudsige hans næste træk. Han bryder igennem NK hvert halve år ( ret præcist ) og her er jeg Gråsten. Vi har børn og børnebørn sammen , så NK er svær…men jeg gør hvad jeg kan. Jeg har droppet fælles venner, tager ikke til familiefester hvis han kommer osv . Alligevel kommer der nedture ( ved ikke om det er fordi jeg var sammen med ham så længe ) men jeg har fået en anden holdning til ham…tættere på ligegyldighed. Alligevel ved jeg, at jeg ikke er i mål endnu, men på vej. Ønsker dig alt det bedste, på din vej mod ligegyldighed.

    6. “Du er ikke over denne person men du er ferdig med ham” – tak for de ord Daniel. De ramte mig.
      Det er akkurat sådan det er!!
      Mig et under det stadig gør så ondt at forstå hvem han er 7 mnd senere.
      Læser med herinde hver dag, men tør ikke kommentere. Er bange for at blive ‘fundet’ af min p/n.
      Din blog er guld værd✨

    7. Vel, er som sagt gode og dårlige dager med en berg og dal bane av ulike følelser etter bruddet, og idag er en av de dårlige dagene. Jeg føler idag så stort hat ovenfor psykopaten, og jeg ønsker han vondt. Det irriterer meg at han går rundt og har det fint, og jeg skulle ønske jeg kunne ta hevn og blir fylt av hat. Merker også at jo hardt jeg prøver å bli glad i meg selv og godta meg selv, så klarer jeg det ikke. Jeg tror jeg egentlig hater meg selv. Etter et forferdelig forhold med nedlatelser, klarer jeg nesten ikke se på meg selv på samme måte. Det er nesten så jeg ikke vil bli tatt bilde av engang. Føler meg veldig sliten bare. Skulle ønske man kunne glemme nedlatelsene man ble utsatt for, for det dreper mitt syn på meg selv. Hater å være pessimistisk, men måtte bare få det ut.

      1. For ikke lenge siden så jeg ved en tilfeldighet et bilde av bryllupsdagen til psykopaten og hans nye objekt – hun som erstattet meg. De så så lykkelige ut, og alt jeg har visst om dem etter bruddet med meg, kan gi inntrykk av at han bare har seilt på en lykkerus etter at han ødela så mye for meg.
        Stemmer det? Både og. De bitene som stemmer må vi bare akseptere, de ligger utenfor vår kontroll.
        Noe av grunnen til at det er så vanskelig å akseptere, er at vi fortsatt ser dem som en premie, de blir noe stort og attraktivt i vårt indre; “det der skulle vært MIN dag”.
        Når noen blir så attraktive så er det på grunn av ett av to; enten er de meget store, eller vi er meget små, eller en kombinasjon.
        Er psykopaten egentlig så stor? Vil jeg egentlig at den bryllupsdagen skulle være min, med alle hans utilstrekkeligheter?
        Eller er det fordi jeg selv tror at jeg aldri vil bli bedre, gjøre bedre eller finne noen bedre?
        Tygg på disse spørsmålene når du hater og tror han har det fint.
        For egentlig burde det ikke spille noen rolle hva som skjer med et slikt menneske senere i livet. Jeg feiret en gang nyttårsaften med en arrogant drittsekk, ikke helt ulik psykopaten. Dagen etter slettet jeg ham på facebook og var glad for at jeg aldri slapp å se ham igjen. Jeg går ikke i dag og tenker på hva han driver med, det er meg totalt likegyldig. Forsøk å overføre dette på p/n.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg