“Pleier relasjonen med et nytt objekt å være langvarig?” og andre spørsmål

Kommentarfeltet under siste tekst avlet som vanlig flere gode spørsmål. Jeg har valgt å besvare noen av dem i dagens tekst.

Når psykopaten finner et nytt objekt med en gang det blir slutt, kan det kalles en “rebound”?

Nei. Når mennesker finner seg en “rebound” kjæreste, så er det som følge av en slags fortrenging av sorg og savn, fordi det gjør vondt at det ble slutt med eksen. Mange klarer ikke å forholde seg til smerten. Atter andre klarer ikke å være alene. Det er ikke sunn adferd, men likevel normal adferd. Årsaken som ligger til grunn er som nevnt sorg og savn, hvilket indikerer at man er i stand til å knytte seg til noen. Psykopaten knytter seg til ingen, og grunnen til at han/hun finner en kjæreste ikke bare med en gang det blir slutt, men innen det blir slutt, er todelt. Den ene grunnen er sjalusifabrikkering og tåkelegging av begge objektene, den andre er at heller ikke psykopaten kan være alene, men av andre årsaker enn normale personer.

Pleier relasjonen med et nytt objekt å være langvarig?

Ofte oppleves det slik, fordi psykopaten ofte hopper fra et såkalt overgangsobjekt til et langtidsobjekt. Mange av oss som deltar på bloggen (men ikke alle) var overgangsobjekter fordi vår relasjon var ekstra intens, ekstra kort og vi ble forkastet på en ekstra brutal måte fordi vi ikke opplevde en tid i forkant hvor relasjonen gikk i nedadgående spiral slik de fleste langtidsobjekter gjorde. Slik sett ble vi overrumplet annerledes enn langtidsobjektene ble (det betyr ikke at overgangsobjektene lider mer, for langtidsobjektene opplevde ofte en lengre seigpining i kraft av at relasjonen var nettopp langvarig). Men det er ikke en regel at neste relasjon alltid er mer langvarig. Psykopaten kan hoppe mellom flere overgangsobjekter på rad, eller flere langtidsobjekter på rad. Av og til blir objekter som psykopaten forestilte seg skulle være langvarige til overgangsobjekter og vice versa, fordi han/hun feilberegnet objektenes egenskaper eller attraktivitet (evne til å utsondre narsissistisk forsyning).

De av dere som ble forlatt av psykopaten, kontaktet noen gang psykopaten dere igjen? Eventuelt etter hvor lang tid, og hvorfor?

Dette er noe mange lurer på. Ofte er det slik at overgangsobjektene håper å bli kontaktet igjen, mens langtidsobjektene frykter å bli kontaktet igjen. Som en hovedregel kan man si at alle mest sannsynlig blir kontaktet igjen og alle bør også forsøke å forhindre at det skjer. Man forhindrer dette i form av NK. Grunnen til at man blir kontaktet er at både overgangsobjekter og langtidsobjekter har vært primærobjekter. Alle primærobjekter er i psykopatens hode til odel og eie, resten av livet. Derfor reagerer psykopaten ofte sterkt på objekter som klarer å vri seg fri uten psykopatens samtykke. Men også objekter som psykopaten selv har forkastet blir iakttatt og overvåket.

At psykopaten nesten alltid kontakter objektet etter bruddet betyr ikke nødvendigvis direkte kontakt i form av personlig oppmøte, via telefon eller chat. Mange tar aldri slik kontakt. Mange er opptatt med nye objekter og forsøker aldri å gå tilbake til tidligere objekter. De står likevel i kulissene og følger med. Ofte nøyes de med å få drypp av informasjon om objektene og det kan de få for eksempel via flygende aper eller overvåking av sosiale medier. Dette er også en form for kontakt. Derfor inkluderer NK også brudd med alle felles kjente og full blokkering på sosiale medier.

De av dere som er “over” bruddet med psykopaten nå, hva føler dere for psykopaten? Likegyldighet? Hat? Eller ønsker dere den personen faktisk godt videre?

Her vil det nærmest være like mange svar som det finnes tidligere primærobjekter. Men jeg tror en hovedregel er at når kognitiv dissonans er over og man er ferdig med sorg, savn, sinne og hat, så inntrer det en likegyldighet overfor psykopaten. Man slutter ganske enkelt å bry seg. Det tidligere behovet for å analysere personen forsvinner. Det kan dukke opp korte glimt av savn, sjalusi eller sinne i mange år men gnistene forsvinner like raskt som de kom. Det spiller faktisk ingen rolle hvordan det går med psykopaten og det nye objektet. Livet går videre og annet fokus blir viktigere. Det er også her vi har som mål å ende.

Det frister å aktivt finne en annen kjæreste, men er det egentlig lurt?

Nei, det er ikke lurt. Hvis man hopper inn i en ny relasjon før man har gjort det nødvendige indre arbeidet så er risikoen meget stor for at neste kjæreste også er en ny psykopat. Man er uansett ikke klar for å fokusere på et nytt menneske innen rehabiliteringen er over eller nesten over. Frem til det skjer så vil man ikke klare å skille den nye kjæresten fra psykopaten og den nye kjæresten vil bli målt opp mot eksen i alle former og varianter. Dette er ikke rettferdig mot den nye kjæresten, da man ikke vil være i stand til å se ham/henne for den de er. Faktisk kan farlige projeksjoner forekomme, hvor man ikke klarer å skille den nye kjærestens intensjoner fra psykopatens. Relasjonen, hvis den skjer for tidlig, vil mest sannsynlig ende i en katastrofe og dette vil oppleves som enda et dypt nederlag i en tid hvor objektet sårt trenger ro, positive opplevelser og bekreftelse.

Hvor lang tid tar det før man helt kommer over psykopaten til den grad man er likegyldig og ute av tåka? For jeg mister snart motivasjon til alt av å ha denne personen i hodet, og føler nesten at han fortsatt styrer meg uten å engang være i livet mitt!!

Det er en stor belastning å komme over en psykopatisk relasjon. Belastningen blir faktisk større av å få kunnskap, fordi man i en periode blir litt besatt av opplevelsen. Jeg husker hvordan jeg lykkelig gikk videre etter bruddet med psykopat nummer en, fordi jeg aldri skjønte hva han var. Jeg var heller ikke traumebundet til ham. Men hva skjedde? Åtte år senere ble jeg dypt involvert i psykopat nummer to, og ni år senere i psykopat nummer tre. Det kan derfor betale seg å bruke den nødvendige tiden på rehabiliteringen, selv om den er lang og til tider kan virke håpløs. I lange perioder kan det oppleves som om man ikke gjør framskritt overhodet og faktisk har det verre enn man hadde tidligere. Det kan derfor hjelpe å forandre din holdning til rehabilitering fra “dette håper jeg går fort over, finnes det en snarvei?” til 1) du er i rehabilitering enten du vil eller ei. Den psykopatiske relasjonen skjedde, derfor kan du likegodt “go with the flow” for det finnes ingen vei tilbake og heller ingen snarvei, og 2) rehabilitering har ingen sluttdato. Den er en prosess som vil vare livet ut. Vi som mennesker blir aldri et “ferdig produkt”, vi utvikler oss hele tiden. Slik bør det også være, forsøk å forestille deg alternativet; at du sluttet å utvikle deg! Er det noe du egentlig ønsker? Anse rehabilitering som en oppdagelsesferd i jungelen; av og til må du gå uten mat, av og til blir du angrepet av ville dyr, men tenk på alt det spennende du oppdager! Jungelferden foregår i ditt indre, du oppdager ikke forlatte byer, nye dyrearter eller gjemte skatter, men du oppdager sider av deg selv som ingen har oppdaget før. Det er et privilegium å bli kjent med deg selv på et så dypt nivå. De fleste kommer aldri så langt for de blir ikke utfordret nok. De dør uten å forstå deres eget fulle potensiale.

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er forbeholdt primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindreverdige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.
10 kommentarer
    1. Fikk bare lyst til å kommentere på at P/N ikke kan være alene. Hvorfor det tror du? Kan ikke tenke seg en situasjon hvor de ikke har noen å parasittere på, noen innen rekkevidde som primærobjekt og “altmuligmann” i tilværelsen. Jeg skjønte det ikke før, for jeg trodde han passet uvanlig bra til å være singel og følge sine lyster uten ansvar – men nei, kluet er at de skal ha i pose og sekk!

      1. Etter å ha studert både narsissisten og psykopaten en stund, så har jeg inntrykk av at narsissisten blir desperat i eget selskap, da de tvinges til å holde ut med seg selv – noe de ikke gjør. Narsissisten er i bunn og grunn en selvhater. Men de vet det ikke selv.
        Psykopaten er ingen selvhater, derimot kan vitner fortelle at når psykopaten tror han/hun er alene, så sitter de bare og stirrer tomt ut i rommet, som en robot som har gått i dvalemodus.

    2. Jeg bor ikke langt unna psykopaten, så det kan godt hende jeg ser psykopaten. Men hvis det skjer, har jeg bestemt meg for å late som ingenting og bare ignorere som om det var en fremmed. Men jeg tenkte på, er ikke det, noe av det verste som kan skje psykopaten? Å bli ignorert av noen han ønsket skulle bli gal for han?

      1. Jeg har og tenkt mye på hva jeg skal gjøre hvis jeg møter ham. Han bor bare minutter fra meg med bil. Tror uansett det er greit å ha gjort seg opp en mening på forhånd, så man vet hva man skal gjøre og ikke blir helt satt ut hvis man plutselig møter psykopaten på gaten etc.
        Jeg har bestemt meg for å knapt gi et lite nikk, ikke noe smil, bare et kort nikk og forflytte meg bort fra ham. Ser jeg ham på god avstand vil jeg gå en annen vei eller prøve å unngå å gå forbi ham. Det er vel omtrent som å bli ignorert, og sikkert ikke noe psykopaten liker. De vil vel helst se oss full av følelser og stress, og se at de fremdeles har påvirkning på oss, men den gleden skal vi ikke gi dem.

    3. Jeg må spørre… Mine to voksne barn på 18 og 21 har et vidt forskjellig forhold til P, som er deres far. Selv om de gjennom mange år ble utsatt for psykisk vold begge to, har de nå (tre år etter at jeg flyktet fra P) reagert helt forskjellig. Den eldste, som har flyttet hjemmefra, har valgt å kutte kontakten med P. Den yngste, som bor litt hos meg og litt hos P, har regelmessig kontakt. Den yngste er sint på den eldste, som anklages av yngste for å være slem pga den manglende kontakten med far. Jeg mistenker P for å manipulere den yngste ved å fortelle at h*n er den eneste han har igjen, pga at jeg og eldste har kuttet all kontakt. Mistenker at P framstiller seg som et offer for at yngste skal synes synd på ham. 18-åringen er per definisjon voksen, men det er vondt å se hvordan h*n ved minste kritikk av P blir sint og amper. Hva kan jeg gjøre, foruten å puste dypt med magen og forholde meg rolig? Vil yngste noen sinne se sin far? Hva tror dere? Noen med erfaringer her? Jeg synes som mamma dette er en vond situasjon å være i.

      1. Er det en grunn til å kritisere P foran 18-åringen?

        Uansett er mitt råd å holde på deres, både du og den eldste, uansett hvilke følelser det måtte vekke i den yngste, men uten å forsøke å sette ham opp mot faren. Den yngste er fortsatt ung, kanskje han etterhvert ser det samme som dere andre, kanskje aldri. Mange barn elsker deres foreldre uansett, slik er det bare. Det kan mange voksne barn av psykopatiske foreldre skrive under på. Han trenger ikke å være manipulert til det (selv om P selvfølgelig manipulerer, for det er hva psykopater gjør).

      2. Tinna: Kjenner igjen problemet. P er mestre i manipulasjon. Om ikke annet å gå helt i offerposisjon så barnet/barna synes veldig synd på dem, uansett hva de måtte ha gjort. Nå skjønner vel yngstemann veldig godt hvordan du og eldstemann stiller dere, og bra er det. Det blir faktisk hans problem hvordan han selv velger å forholde seg. Det er sårt for deg, men sånn bare er det. Ville prøve å forholde meg mest mulig rolig til ham i situasjonen og si at det er enhver sitt valg hvordan en forholder seg. Antakelig blir det lettere for ham når han blir litt eldre å finne en sikker måte å manøvrere på. Kanskje bryter han helt, eller holder kontakt, men vel vitende om hva/hvem han står ovenfor. En del av de vanskelige prosessene i modningen som våre barn må gjennom.

      3. Tinna, jeg vil bare si at du må øve på nøytralitet her. Barna er unge, men voksne. Snakke negativt om P er ikke lurt, for det styrer den yngste mer i retning P. Men du kan kanskje rolig forklare den yngste ved en passende anledning at h*n må prøve å forstå at den eldste kanskje har opplevd såpass mye vanskelig at vedkommende ikke orker ha kontakt, at folk er ulike og får ulike reaksjoner i ettertid, og den yngste må respektere det istedet for å komme med anklager.
        Mine barn er alle eldre enn dine. Nå ser de selv N som han er , nå kan vi godt snakke om negative ting. Et par av dem holder tett kontakt med N, det er jo faren deres. Men de er ikke blinde for hvordan han er. Jeg tviler på de ville sett så mye da de var så unge som dine, og skulle jeg kommet med alt det negative da, så ville de nok gått i forsvarsposisjon,( mens den med liten kontakt ikke ville, fordi N har såret for mye)…det er modenhet og x antall drittepisoder som gir dem ahaopplevelser etterhvert. Jeg sitter også med en del viten om N som de ikke vet, og noe ville nok sjokkert dem. Jeg tier år etter år. Ikke for hans skyld, for jeg gir blanke. Ønsker ham verken godt eller vondt. Helt likegyldig tror jeg ikke man blir pga alt slike mennesker har forårsaket. Samtidig må jeg ta ansvar selv for at jeg ikke brøt ut. Det burde jeg gjort før det kom barn.

        1. Antonym: Takk for mange fornuftige råd. Ja, jeg øver meg på å være rolig og nøytral spesielt overfor yngste. Ikke lett! Jeg sitter jo også med opplevelser og viten om P som barna ikke vet, og som de ville blitt sjokkerte over. Den eldste tar selv initiativ til å snakke med meg om opplevelser h*n har hatt med P, og jeg forstår godt at h*n har brutt kontakten, for å si det slik. Det er vondt å sitte og lytte til smerten som er så altfor lik min egen. Det er også slik at yngste var P sin yndling under oppveksten, og at eldste kanskje har blitt mer utsatt for psykisk vold enn den yngste var.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg