Illusjonen av den evigvarende relasjon

Hva innebærer det å finne “den rette”? Mange går rundt og leter etter “den rette” uten å vite hvem det egentlig er. Det er noe de har lest om i romaner, blader og sett på film, det lyder så fint og de vil så gjerne ha det, men de leter i blinde. “Den rette” er forestillingen om en person som man er oppimot hundre prosent kompatibel med, og det trenger forsåvidt ikke være snakk om en romantisk partner. “Den rette” kan også være en venn – en såkalt sjelevenn. Forestillingene om hva man kan forvente av “den rette” varierer fra person til person, og strekker seg fra nokså realistiske forventninger til forventninger ingen kan leve opp til, som at man aldri mer skal krangle og at “den rette” vil behandle oss som en kongelig.

Jeg tror at urealistiske forventninger er grunnen til at mange går rundt og leter etter “en rett” som ikke eksisterer. Disse vil lete forgjeves. Det er lov å drømme om den perfekte relasjonen, men hvis man forsøker å sette drømmen ut i livet så risikerer man å forbli enslig. Kravene er ganske enkelt for høye. Men så har du motsatsen – objektene til psykopaten – som er villige til å slette alle krav og undertrykke egne behov i bytte mot at psykopaten blir værende i deres liv. Hva skjedde? Hvordan endte vi der? Hvordan gikk vi fra “denne personen vil jeg gjerne leve med” til “denne personen vil jeg gjerne leve for“?

Dyrking av en partner har aldri ført noe godt med seg. Det er fordi man ved dyrking ikke er likeverdige i relasjonen. Man trenger ikke å være like, svært få partnere er det – heller ikke likekjønnede. Selv i likekjønnede partnerskap virker det som om en viss grad av ulikhet fungerer best. Jeg tror det er derfor for eksempel et høyt innslag av feminisme vil ødelegge enhver relasjon, i hvert fall hvis målet er likhet. Motsetninger tiltrekker hverandre og utfyller hverandre. Motsetninger trenger ikke å bety at man ikke kan finne felles interessepunkter eller at man ikke har noe å prate om. Vellykket kommunikasjon handler ikke om at man må være like. Vellykket kommunikasjon handler om likeverdighet og tillit – at begge partnere våger å lufte sitt innerste for hverandre.

Men mange av oss kom så langt at vi var villige til å dyrke vår psykopatiske partner. Jeg vet at jeg var kommet dit. Jeg var villig til å senke meg selv flere hakk under ham, aldri utfordre ham og gi ham alt jeg hadde i bytte mot en grad av lojalitet som jeg kunne leve med. Jeg kan love dere at selv om vi hadde klart å beholde psykopaten i våre liv litt lenger, så hadde en slik dyrking aldri fungert i lengden. Det eneste som fungerer er likeverdighet i parforholdet, hvor begge føler at de har en stemme og ingen frykter den annen parts reaksjoner eller sanksjoner.

Gjensidig respekt er også påkrevet. Det betyr at hvis man ikke respekterer seg selv så har man et problem, fordi man da vil behandle partneren med den samme respektløsheten som man behandler seg selv. De av oss som ikke respekterer oss selv høyt nok vil derfor tjene mye på å jobbe bevisst med dette innen vi drar på partnerjakt.

Den skjeve kjøpslåingen vi var villige til å inngå etter “det manipulative skiftet” i relasjonen med psykopaten (det punktet hvor vi går fra å bli idealisert til selv å idealisere) innebar et sterkt ønske om at relasjonen skulle vare evig. Vi var kommet til et punkt hvor psykopaten var blitt vårt oksygen som vi verken kunne eller ville klare oss uten. Da relasjonen tok slutt så rev det derfor eksistensgrunnlaget bort under føttene våre. Vi fikk ikke lenger puste. Vi ønsket heller ikke lenger å puste hvis psykopaten ikke var ved vår side. Dragningen mot denne personen var meget sterk og mange ga etter. NK var meget vanskelig.

Jeg husker jeg var i villrede. Hva var nå meningen med livet? Jeg hadde ventet på “den rette” i tyve år (jeg var på det tidspunktet 37 år gammel). Når jeg ikke engang klarte å holde på ham som jeg trodde var ment for meg, kom jeg noengang til å klare å holde på noen overhodet? Var dette ene toget gått? Måtte jeg nå forberede meg på et liv i ensomhet?

Forestillingen min om “den rette” baserte seg på at når jeg hadde funnet ham, så skulle relasjonen vare livet ut. Jeg tror dette gjelder mange – at vi leter fordi premien er verdt letingen, og den vil vare livet ut. Av dette kommer uttrykket “å kysse mange frosker”; å date forskjellige potensielle partnere er prøveforestillinger før den store premieren. Det er med andre ord lov å feile på prøveforestillingene, men premieren skal være perfekt – og den skal spille evig.

Men når jeg tenker etter så blir jeg lett hoderystende til mine egne illusjoner om alle disse spektakulære relasjonene jeg har drømt om, for ingen relasjoner varer evig. Ikke engang de livslange relasjonene varer evig. Som regel dør den ene partneren før den andre, og den partneren som fortsatt lever må leve resten av sitt liv uten sin partner.

I de fleste tilfeller så blir ikke relasjonene brutt av dødsfall. De koker bort eller de oppløses av gjensidig forståelse og enighet om å sette hverandre fri. Det som engang var så fint og flott, er det ikke lenger. Og det er ingenting i veien med det! Relasjoner er ment å være flyktige. Det gjør dem ikke mindre verdige eller mindre verdt å kjempe for. Vi har uansett aldri mer enn her og nå. Dette gjelder også våre relasjoner med psykopaten. Vi kan ha elsket vedkommende mer enn noen annen, men vi må slutte å tro at vår kjærlighet kan holde noen fast. Vi hadde vår tid med vedkommende, og nå er den over. Slik er det bare, og det er helt naturlig. Heller ikke psykopatens relasjon med den nye partneren, vår erstatter, kommer til å vare evig. Enten dør en av dem, eller så blir relasjonen brutt av psykopatens natur. Det kan skje i morgen eller om tredve år. Relasjonen tar under alle omstendigheter en gang slutt.

Det gjelder også vennskap. Jeg leste en gang en bok kalt “venner for harde livet” av Lange og Slagsvold. Boken handlet ikke om psykopati, men om det idylliserte vennskapsidealet, og om hvordan jaget etter perfekte vennskap skaper mer stress enn hygge og ekte intimitet.

Jeg traff nylig en gammel barndomsvenn som jeg ikke hadde sett på ni år. Gjensynet var ikke spesielt hjertelig. Det var hyggelig nok, men det ga meg svært lite. Mannen som stod foran meg hadde vokst fra meg, og antakelig hadde det skjedd lenger tilbake enn for ni år siden, antakelig sluttet vi å treffes den gang fordi vennskapet allerede var dødt. Jeg har ofte tenkt på ham opp gjennom årene, men forestillingen om et vennskap er ofte helt annerledes enn realiteten. Han ønsket at vi skulle treffes igjen med middag og vin, men det var faktisk en lettelse å kunne fortelle meg selv at jeg ikke har noe behov for å se ham igjen, i stedet for å håpe at vennskapet kunne gjenopplives og blusse opp igjen. Jeg vil alltid være glad i denne mannen for hans lojalitet i barne- og ungdomsårene, men det var den gang. Det var godt å se at han har det bra i dag, mer enn det trenger jeg ikke å vite om ham.

Ha det derfor i tankene når dragningen mot psykopaten blir for stor. Ingen relasjon varer evig, enten dere var sammen i seks uker eller seks år, så ikke forsøk å hold fast som om det er en naturlov at dere skal være sammen. Dere var bare to personer som møttes og som i et øyeblikk var en del av hverandres liv. Men nå er dere ikke lenger det. Og det er helt greit.

 

Minner på at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, vlogger (youtube videoer) og annen informasjon. 

 

 

18 kommentarer
    1. Jeg har sett så mange ha hode, langvarige relasjoner i egen familie. Det som har skillt er død og alderdom. En farfar som forfalt da farmor døde, de møtte hverandre som ten åringer. Jeg vil så gjerne tro på evig og ekte kjærlighet, det kjennetegner min familie, selv om jeg har vært en psykopatmagnet… vet ikke, dette er bare egne refleksjoner, kjempefint innlegg.

      1. Bloggforfatter: Kloke ord. Ingenting varer evig, selv livet har vi til låns. Det krever litt modning for å se og leve med at alt vi har er her og nå. Fortid er fortid og fremtiden vet vi ikke noe om. Planlegg for å leve evig, lev som hver dag er din siste, er det noe som heter. Det gir mening for meg.
        Vi er mange som hadde den romantiske drømmen om den altoppslukende, perfekte eventyrfortellingen om den store kjærligheten. Den som i eventyrene sluttet med at det romantiske paret fikk hverandre. Til slutt, etter store kamper.
        Virkeligheten er ikke sånn. Det er mange kamper, hele tiden. Kjærligheten må man kjempe for, igjen og igjen. Noen kjærligheter er det virkelig ikke verdt å kjempe for. Her kommer P/N inn. Koster så altfor for mye og gir så altfor lite.
        Det er viktig å være realistisk, men samtidig heller ikke tenke at du skal nøye deg med noe som ikke er bra for deg. Vi må kjenne vår verdi og menneskeverd såpass at vi heller er alene enn sammen med noen som krymper oss, krenker
        oss og får oss til å tvile på vår egen verdi. Det hjelper lite at P/N i begynnelsen var helt fantastisk, hva har du nå, hvor er du hen idag? Er livet ditt egentlig forferdelig med unntak av de få stundene med glede og harmoni? Går du med høye skuldre og klump i magen mesteparten av tiden? Lurer på hva det neste blir? Da er ikke vedkommende verdt det. Det er ikke ordentlig kjærlighet.
        Egentlig tror jeg at virkelig kjærlighet i romantiske forhold er sjelden. Det er en gave som ikke mange er gitt. Mange par holder bare sammen år ut og år inn på grunn av barna, økonomiske og sosiale forhold. Kanskje var de forelsket engang, men det er lenge siden.
        Det er bedre å være alene enn å delta i den forestillingen der.

        1. Yup, jeg kan tilslutte meg alt du skriver. Å kjenne vår egen verdi er av avgjørende betydning. Har vi lavt selvverd så finner vi oss i enten for mye eller for lite (vi blir altfor lett krenkbare). Er vi trygge på oss selv så vet vi bedre – nærmest nøyaktig – hva som er akseptabelt og ikke.

      2. Ja, det skjer, og det bidrar til hva jeg kaller “illusjonen”, fordi vi ønsker det samme for oss. Jeg hadde besteforeldre slik du beskriver dine, de fløt liksom sammen og den ene tenkte for den andre. Jeg tror fortsatt slike relasjoner er mulige i dag, i 2019, men vi må ikke la drømmeriene hindre oss i å forholde oss til virkeligheten, hvordan relasjonen egentlig er versus slik vi ønsker den skal være.

    2. Jeg skjønte hele tiden at psykopaten ikke var “den rette”, eller den jeg ville tilbringe resten av livet sammen med. Likevel fortsatte jeg å være sammen med ham. Det var ikke jeg som valgte ham men han som valgte meg, og jeg fikk ikke en gang tid til å reflektere over om jeg ville dette før vi plutselig var sammen. Hele tiden tenkte jeg at dette ikke kom til å vare, men likevel var det forferdelig når det endelig ble slutt.

      Veldig godt forklart det du skriver Daniel:)

      1. “Det var ikke jeg som valgte ham men han som valgte meg, og jeg fikk ikke en gang tid til å reflektere over om jeg ville dette før vi plutselig var sammen.”
        Nettopp, det er så intenst og skjer så fort. Psykopaten tar styringen.

    3. Malene
      Samme her. Jeg kjente etter frøste år at jeg vil ha det litt anedledes, at dette er ikke egentlig det jeg ønsker meg. Men det blei 4 år å likevel. Nå har det got 7 mnd siden jeg har gjørt slut med han, men han gir ikke opp. Men det er hanssis problem.

    4. Jeg klarer ikke innse eller akseptere at den jeg var sammen med er psykopat, selv om vedkommendes oppførsel var helt unormal og forferdelig. Jeg føler at jeg begynner å bli gal, det er helt i starten av bruddet nå. Tanken på en annen virker så rar, og det er nesten som om jeg ikke vil komme meg videre, selv om det høres rart ut. Det verste er angsten, på en måte føles det som psykopaten fortsatt har tak over mg. Jeg tenker stadig på de gangene vedkommende var så fantastisk, og at vedkommende umulig kan være psykopat

      1. Som JF skriver, ta deg tid til å lese og lære. Ikke ta noen viktige avgjørelser akkurat nå, din dømmekraft er ikke på plass. Du er ikke gal, men det føles slik fordi hele ditt verdensbilde revurderes. Pust rolig, dette går bra, men forbered deg på at det vil ta tid.

    5. K
      Vi har vært ale sammen gjennom det du føler og gjennomgår nå. Men stol på, at alt blir letere .
      Les har inne, anbefaler å bokke samtale på skype.
      Det hjelper:)) og NK.

    6. Da psykopaten dro fra meg, så ble jeg helt desp, og kontaktet han etter bruddet. Da truet han med å anmelde meg og fremstilte mg som gal, blant annet tok opp opptak da jeg snakket til han og tryglet han om og ikk gå fra mg! Det er sinnsykt hvordan det har kommet så langt. At den som har mishandlet mg psykisk, plutselig skal anmelde MEG. Så urettferdig og sykt!

      1. HDKD: Trøst deg med at det er helt typisk. De projiserer all dritt over på partneren og står der som den rene, skyldfrie, det egentlige offeret.Når du blir grusomt opprørt, med rette, kan de gjerne ta opp samtalen og spre det for allverden som bevis for gal og sprø du er. Hva son var forhistorien vet ikke ande om, og P/N sier selvfølgelig ikke noe om det. Du er psykopaten og pskyopaten er deg. Velkjent, men diabolsk spill. Ikke bare er vi offer for all slags drittbehandling, men vi skal være gjerningsmann/kvinne også.
        Det er helt jævlig, vet alt om det.
        Rett opp ryggen og tro på hva som har skjedd og hvem du er. Ikke la psykopatens dritt påvirke ditt selvbilde, selv om en del vil tro på ham/henne.

    7. Takk for støtten! Da psykopaten nevnte det med anmeldelsen, ble jeg helt satt ut. Det er jo nesten komisk at en person som driver med psykisk vold, plutselig skal anmelde offeret. Jeg undrer meg over om jeg egentlig elsket han overhodet. For det er slik at jeg føler/følte at jeg trengte han nærmest for å puste, at han var livet mitt, at han var den jeg “elsket” mer enn alle i denne verden og at ingen kan erstatte han. Men når jeg tenker over det, så er ikke det å elske noen. Det er jo besettelse og obsession, og avhengighet hvor man virker gal og syk hvis man ser seg selv utenfra. Over tid ble jeg tappet for energi av og hele tiden føle at han er så spesiell og verdifull, og at han betyr så mye og at jeg ikke vil miste han. Det er jo ikke slik et forhold skal være. Da jeg kontaktet han gangene etter bruddet, tenkte jeg hele tiden ” NÅ får jeg en forklaring, eller NÅ innser han at han burde avslutte det på en ordentlig måte”. Men det skjedde ikke. Og to mnd etter bruddet sa han at han synes jeg er ekkel som ikke klarer å la han være, og ikke skjønner hvorfor jeg bare ikke kan finne meg en ny gutt. Men det viser jo også hvor lett det er for psykopaten å avslutte et bånd og knytte et nytt et, når han forventer man skal være i et forhold kun etter to mnd. Så grusomt å tenke på at jeg måtte møte en så fæl fyr, jeg kjenner det skaper et stort hat i meg. Å vite at en forferdelig person fikk så mye av hele meg og min sjel, skaper mye bitterhet og hat i meg.. Og det er jo heller ikke bra for sinnet

      1. HDKD: Kjenner meg igjen i mye av dette. Jeg ble ikke utsatt for anmeldelser, men for sivile søksmål om omsorgsovertakelse for barna. Han som aldri hadde stått opp om morgenen for å ta seg av dem, aldri gjorde noe som helst annet enn litt dikk ,dikk her og der med dem . Mye annet også. Han fant på mye for å holde helvetet hett for meg. I mange, mange år. Helvete løs ovenfor meg og barna. Og så litt “søt og støttende” ovenfor dem, bare for å svikte dem i neste omgang. Forvirre dem skikkelig og prøve å sette dem opp mot meg, hunndjevelen.
        Vi har alle forskjellige historier, fellesnevner er det store svik og å stemple partneren som den store drittsekk, og ¨å fremstille seg selv som det stakkars, uskyldige offer.
        De lyver så de tror det selv, og mange
        straffesaker eller sivile søksmål følger i deres kjølvann.
        Prøv å ikke bli påvirket av hans syke virkelighet, og stå på for deg selv og det du vet er virkeligheten. Og vær smart. Tenk på hva du sier og skriver som han kan bruke mot deg.

    8. Takk for all tips og støtte. Det var i juli-aug psykopaten dro fra mg, og hadde selvsagt funnet en annen. Jeg har kommet meg over det verste «kjærlighetssorgen», jeg jobber og fungerer i hverdagen. Men så er det liksom et stort tomt hull i meg føler jeg. Og selvom hver gang j har kontaktet psykopaten så har jeg møtt avvisning og stygge ord, frister det fortsatt å kontakte han dessverre. Jeg får nesten absistenser noen ganger, og enorm angst, noe som har gjort at jeg har tatt kontakt flere ganger etter bruddet siden juli. Det er så vanskelig, for jeg har nå klart å erkjenne at denne personen er en psykopat, men fortsatt vil jeg kontakte han. Aller mest vil jeg skjelle han ut. Jeg mister nesten respekt for mg selv og hater meg selv som tenker på en som har glemt mg. Men det kan nok kanskje ta ett år eller seks mnd før j blir helt likegyldig? Jeg er bare redd at neste gang angsten tar overhånd så kontakter jeg han igjen, og må bli krenket enda mer

      1. Hver gang du føler trang til å kontakte ham, så sett deg i stedet ned og skriv ned alt du husker fra en hendelse hvor han behandlet deg dårlig. Skriv om en ny hendelse hver gang du har en slik trang, men kun en hendelse av gangen. Skriv detaljert hva som skjedde og hva du følte. Skriv også ned de mulige forklaringene du kan tenke deg på hvorfor han gjorde som han gjorde.

        1. HKDK: Skjønner hva du mener, vi har alle vært der. Det er mye fordi P/N har lykkes med å bryte ned vårt selvbilde, og tvile på vår verdi. Samt også gjerne har sørget for å lage kluss i våre sosiale relasjoner, slik at vi bare skal kretse rundt P/N, og har ikke så mange, om noen, å støtte oss til når alt det vonde kommer.
          De vil gjerne veksle mellom å være fantastiske og dypt krenkende, slik at du kommer i kognitiv dissonans, og i konstant villrede om hva du skal tro på. Det sliter du nok med fremdeles, det er sånn det virker. Du hater ham det ene øyeblikket og tenker på alle krenkelser, ydmykelser og urettferdigheter, i neste øyeblikk tenker du på alt som var så fint, for ikke å si helt fantastisk. Prøv å innse at et normalt menneske ikke opererer på en sånn måte. Han har spilt sitt spill med dine følelser, din lojalitet og alle fine menneskelige egenskaper. Jeg vet godt at det tar tid å innse det, men åpne opp for det og stol på at du har blitt lurt, men at du kommer til å få klarhet og stole på deg selv og din egen verdi igjen,

    9. Ja, det hjelper utrolig mye! Det er rart hvordan man glemmer alt det vonde, og kun husker det “gode”. Men en ting jeg har merket at det var kun noenlunde bra med psykopaten de tre første av 4,5 årene, etter det var det stort sett grusomt. Så når jeg tenker over det, sitter jeg egentlig og savner hendelser som skjedde for tre år siden. Da jeg var sammen med han, kunne jeg finne på å savne det som en gang var for lenge siden, fordi han var ikke lenger den personen han var i starten av forholdet. Da var han søt og uskyldig, men plutselig ble han fæl og grusom, og rett og slett forkastelig. Selv om jeg sliter med angst nå, var det mye verre da vi var sammen. Og egentlig mer trist, å føle seg deprimert når du er i et forhold er verre enn å føle seg deprimert alene. Også er det deilig å tenke på at denne forferdelige, grusomme personen ikke er en del av meg eller mitt liv lenger. For da vi var sammen, følte jeg at han liksom var en stor del av meg. Og det sa han også, “vi er ikke to individer, men en del av hverandre, du er meg og jeg er deg”. Da han sa det, tenkte jeg “oi så sinnsykt fint sagt”, men handlingene hans var jo helt motsatt, for han viste ingen omsorg eller hørte på meg. Og når jeg ser tilbake på det nå, så er jo det perfekte ting å si når du vil at noen skal bli mer avhengig og knyttet til deg og få en illusjon av “ekte kjærlighet”. Så ja, han visste akkurat hva han skulle si. Og ser man objektivt på det, så er han virkelig et stakkarslig menneske som sier noe sånt uten og engang mene det.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg