Det er ikke den kjente danske filmen med samme navn jeg vil skrive om. Jeg vil skrive om en høyst selvopplevd fest som fant sted for nøyaktig seks år siden i dag. Grunnen til at jeg husker datoen er fordi enkelte datoer har brent seg fast i hukommelsen. Det handler ikke om en pågående besettelse av psykopaten. Traumebåndet gjør at objektene husker tidspunkter, lukter, steder og sågar hele samtaler sylskarpt i lang tid etter relasjonen. Kjenner dere igjen opplevelsen av at en hendelse med psykopaten som skjedde for to eller tre år siden, huskes og ikke minst føles som om den skjedde forrige uke? Det er nesten som om en relasjon med en psykopat åpner for et tidligere ubrukt potensiale i hjernen som vi ikke visste at vi hadde. I dag har jeg glemt mange av samtalene jeg gikk og husket på i så lang tid. Jeg har også glemt flere datoer, det er hva NK gjør – den sletter langsomt de lagrede filene – og det er positivt. Men enkelte datoer glemmer jeg nok aldri.
En av dem er 19. oktober 2013. Jeg bodde fortsatt som nærmeste nabo med min psykopat og kollega, og denne kvelden skulle han være vertskap for fest. De fleste av gjestene var felles kolleger og dermed personer jeg også kjente. Jeg husker hvordan han forberedte festen i lang tid, skaffet høyttalere og snakket om den ustanselig. Det lød som om det skulle bli hans livs fest. Selv hadde jeg fortalt ham ettertrykkelig at jeg ikke kunne komme fordi jeg hadde arbeidshelg på sykehuset. Derfor hadde vi på hans initiativ en alenekveld, kun oss to, kvelden før festen. Vi lagde middag. Vi gikk på Europris. Han overtalte meg til å kjøpe et par kilo smågodt som jeg trodde han og jeg skulle spise av den kvelden hjemme hos ham. Jeg reagerte på at det var i overkant mye, men tenkte at vi da hadde nok til flere kvelder. Men smågodtet kom aldri på bordet.
Jeg husker jeg ruslet opp trappen til inngangsdøren min den kvelden festen fant sted. Klokken var like før 23 og jeg var trett i hode og ben etter å ha løpt rundt på sengeposten og betjent pasienter i åtte timer. Jeg la merke til summing inne fra leiligheten hans, festen var visst godt i gang, men jeg så frem til å legge meg. Jeg skulle på jobb også neste dag.
Jeg hadde vel vært hjemme i fem minutter og begynte å gjøre meg klar til natt da det banket på døren. Det var ham. Han spurte pent om ikke jeg ville komme inn på festen, “bare en liten stund”. Han smilte søtt men også litt lurt og fandenivoldsk. Jeg hadde egentlig ikke lyst, men syntes også det var smigrende at han så gjerne vil ha meg tilstede. Vi var på det tidspunktet seks uker inn i hva jeg oppfattet som en semi-romantisk relasjon, en “bromance” som han selv kalte det, og i min naivitet tenkte jeg at han ville ha den personen han var mest trygg på ved sin side, fordi han tross alt ikke kjente våre felles kolleger like godt som han kjente meg. Jeg tenkte at han var litt sosialt usikker sammen med dem. Jeg pleiet også idèen om at han ønsket å vise meg frem, som et trofè han var stolt av, at han liksom ville fortelle verden at “Daniel og jeg er perlevenner og kanskje enda mer”. Idèen gjorde meg varm og tent. Ikke forstod jeg at intensjonen hans var en helt annen og adskillig mørkere.
Jeg protesterte halvhjertet et par ganger men han nærmest tryglet meg om å komme på festen. Til slutt ga jeg etter; “ok, jeg kan ta en cider, men ikke mer”. Han strålte da jeg ga etter og gikk inn til seg selv igjen. Han hadde vunnet også den kampen. Jeg slukket noen lys, hentet en cider i kjøleskapet og gikk de tre meterne over til ham, det var ikke lengre mellom våre leiligheter. Man kunne gå tørrskodd over, til og med i snøstorm.
Jeg banket ikke på. Døren var åpen og ingen hadde uansett hørt det. Likevel la jeg merke til mangelen på “partyfaktor”. Denne festen som han hadde snakket opp i dagevis, hvor var den gode stemningen? Stemningen var hyggelig nok, men mer som man forventer i en kafè på dagtid. Normalt så pleier en fest å toppe seg i 23-tiden, da har folk drukket i tre-fire timer og man begynner å forberede seg på å flytte menigheten ut på byen. Men inne hos ham satt ti-tolv gjester og pratet lavmælt. Noen pratet ikke i det hele tatt. Musikken spilte i bakgrunnen, men ikke skyhøyt. Det var jeg glad for med min moderate hodepine etter kveldens arbeidsøkt. Jeg kjente alle gjestene og de nikket anerkjennende til meg da jeg kom inn. Et par av dem ble enda oppriktig glade for å se meg, som om jeg kom og “reddet den dødsdømte festen”. Jeg vet ikke om de oppfattet festen som kjedelig, men det var tanken som slo meg da jeg så reaksjonen deres. Jeg var ikke kjent som noen partyløve blant mine kolleger, men jeg ble oppfattet som en morsom og vellikt kollega. Dette visste min psykopat.
“Daniel kjøper bare smågodt som jeg ikke liker” smalt det fra ham. Jeg hadde knapt satt meg. Han kastet et blikk på skålen med to kilo smågodt som stod midt på bordet. Smågodt jeg hadde betalt. Intet annet syntes å ha blitt servert. I dag forstår jeg at det var hans plan hele tiden at smågodtet ikke skulle brukes til våre alenekvelder men til festen, som jeg ikke engang skulle delta på. I hans forstyrrelse oppfattet han det likevel som legitimt å utnytte meg til det formålet. Han smilte lurt til meg, som for å pakke inn spydigheten. Ingen kommenterte hans kommentar, og selv trakk jeg bare på skuldrene. Jeg var for trett i hodet til å la meg affektere.
Min manglende reaksjon – og muligens den manglende reaksjonen fra publikum – må ha ergret ham, for han pønsket ut et vis å skru opp latterliggjøringen av meg. Hans nye offensiv kom ikke øyeblikkelig, han ventet nok på et mer beleilig tidspunkt. Kanskje forstod han også at han ikke kunne angripe meg for hardt og for tidlig, for da risikerte han å miste anseelse blant gjestene. Jeg rakk derfor å slappe av litt, begynne på cideren og falt inn i en hyggelig samtale med en av gjestene, Sindre, da det igjen smalt fra psykopaten “Daniel titter inn vinduet mitt om natten”. Det kom helt ut av det blå og egentlig oppfattet jeg kun mitt navn, men jeg skjønte hvilken sammenheng han tok det utifra. En uke tidligere hadde jeg tittet inn gjennom vinduet i inngangsdøren hans klokken tre om natten fordi jeg lurte på om han var våken etter nettopp å ha kommet hjem fra en tur på baren. Jeg fikk selv ikke sove og ønsket å gå inn til ham. Det var helt mørkt i leiligheten hans men han hadde åpenbart likevel observert at jeg tittet inn, iakttatt meg i smug. I løpet av uken vår sammen nevnte han ikke sin observasjon med et ord, men nå kastet han fakkelen ut, antakelig i håp om at den skulle tenne kontrovers rundt min person; at jeg skulle bli mindre vellikt. Jeg merket at angrepene hans tiltok i styrke men jeg var fortsatt for likeglad til å bry meg. I stedet reiste jeg meg for å ta en røyk på altanen.
Han var lynkjapp med å følge etter. Hvorfor det, undret jeg. Han hadde aldri tidligere holdt meg med selskap mens jeg røk. Hva ville han nå? Jeg var vel litt irritert på ham. Han tok på seg sko, smatt ut døren etter meg og stilte seg ved siden av meg. Han smilte. Jeg plukket sigaretten fram fra lommen og tente den. Det var intet ondskapsfullt i blikket hans der og da. Vi stod der et kort øyeblikk i stillhet. “Det vi har sammen, handler ikke bare om tid og sted” sa han plutselig. Jeg forstod ikke helt hvor det kom fra. Settingen og tidspunktet var feil. Men det er det som regel med en psykopat, de har ingen finfølelse for hva, hvor og når det passer seg å si ting. Det røde flagget ble dog raskt overdøvet i mitt indre, av at dette var nettopp en slik ting jeg hele tiden gikk og håpet på at han ville si. Det var som om jeg ble beroliget, at jeg alltid kom til å være spesiell for ham og at han aldri ville forlate meg. Jeg skulle nok tolerere hans keitete utsagn og oppførsel hvis han alltid ville være der. Jeg ble myk som smør og kysset ham på kinnet.
Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner mellom klokken 17 og 21 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
Tolker det slik: full jakt etter nf og sweet/mean cycle.
Det er som om de glatter over med en «fin handling» etterpå, slik kan de holde offeret fanget i garnet lenger, det er helt bevisst, kalkulert og ondskapsfullt.
Min p holdt på slik, i tillegg så observerte han meg etterpå, med det smirk om munnen, de nyter å skade andre, de får kick av det.
Ja. De skyr lite for å få NF. Min P/N , som var en kjekk kar og veldig beleven, likte å legge an på damer. De han synes var interessante, og diverse andre som jeg visste ikke var i hans gate. Han gjorde det for å få dem til å tro at han var interessert, og de noe spesielt for ham. Bare NF, NF,NF.
Disse damene fikk seg en gedigen nedtur, samt dårlig samvittighet, for de visste jo at han var sammen med meg. (De jeg vet om).
Jeg visste ikke alltid hvordan tingene hang sammen med en gang, for selvfølgelig var det gjerne de som limte seg på.
Selv om jeg også la merke til at det var omvendt et par ganger, noe han selvfølgelig selv benektet. Kognitiv dissonans, som jeg senere kom til å lære om, særlig her på bloggen.
Det er i mine øyne ganske så ondskapsfullt å late som man er interessert i noen, og så bare leke med vedkommende mens man nyter oppmerksomheten og den økende usikkerheten hos den andre. Fysj!!
Enda verre når man har en partner som også blir forvirret,
forledet og løyet for.
Teksten traff meg. Det å skyve på grenser. Du er sliten etter jobb og derfor i mine øyne ekstra sårbar. For så å være frekk og overraskende (godteri) og så sjekke om du enda er «klar».
Huff og huff.
Jeg har vært stresset over at jeg husker i detalj møter med en uviktig psykopat, mens hyggelige møter med venner og familie er litt for uklare.
Det er vel for at alle alarmer går og kropp og psyke skjønner at jeg må være i full beredskap for neste angrep.
Hei. Grunnen til at du husker det i detalj, er fordi det var traumatiserende. Da gjør hjernen et par triks. “Tid og sted-senteret” slutter å fungere, og derfor virker det så “nylig”. Det blir liggende utenfor “tid og sted” frem til vi får plassert hendelsen i et lys av klarhet / bearbeidet traumet. Frem til det, vil hendelsen fremstå som ulogisk og smertefull. Heldigvis hjelper det å få kunnskap! Tusen takk også for en fantastisk og velskrevet blogg!
Hei.
Jeg har vært i forhold med vedkommende i snart 10 år, og vi er fortsatt ilag.
Vi har gjort det slutt et par ganger, men blitt sammen igjen dager, uker, max 1 mnd senere.
Jeg har prøvd flere ganger og flytte, men kommer alltid tilbake.
Forrige gang det ble slutt mellom oss, gikk det vel 6-7uker før vi ble sammen igjen. Jeg flyttet tilbake til vedkommende, fordi begge ønsket dette.
Men igjen som alltid, er det små kvasse kommentarer, sinneutbrudd, mye irritasjon fra vedkommende. Jeg fikk en kommentar 3 uker etter jeg flyttet inn, “det blir så jævlig kjedelig med deg her”, så jeg spør “hvorfor ville du at vi skulle prøve igjen da?”, da får jeg til svar “fordi du tvang deg bare på”-noe som ikke stemmer i det hele tatt.
Jeg får igjen en ekkel følelse i kroppen, uvel, føler meg absolutt ikke velkommen. Men igjen så sliter jeg så veldig med og bare avslutte alt og komme meg videre uten vedkommende i livet mitt.
Hallo Stine. Kan du fortelle litt om hvorfor du går tilbake? Hvordan “kjøpslår” du med deg selv når han ikke er til stede, og ender med å overbevise deg selv om at relasjonen bør fortsette?
Jeg kjenner meg igjen i historien til Stine, fra før jeg tilslutt kom meg definitivt vekk. Jeg kan ikke svare på
hvordan hun “kjøpslår” med seg selv når hun stadig vender tilbake og prøver å fortsette forholdet på ny frisk.
Jeg kan bare fortelle hvordan jeg selv “kjøpslo” med meg selv.
Regner med at det ikke overrasker erfarne lesere på bloggen.
Jeg var en nokså populær jente med ganske mange venner da jeg møtte P/N, men hadde et veldig savn etter å møte “den rette”. Du kan ha draget på mange, men finner liksom ikke “Han”.
Dette kjenner nok mange seg igjen i.
Så traff jeg “Han”. Han var i førsten helt fantastisk. Åpen, ga av seg selv, gjorde mye for å begeistre meg, og det ble jeg – selv om jeg syntes at det ble litt mye. Forklarte det med en forelsket ung manns forsøk(noe overdrevne) på å imponere.
Etter få måneder forandret ting seg. Han som hele tiden ville være med meg, begynte å finne på unnskyldninger. Ignorerte oppringninger. Kom altfor sent til avtaler osv. Det var etterhvert noe galt med vennene mine, familien min. Han ble mer og mer vanskelig. Jeg følte meg kjedelig og teit.
Ble i kjent stil nokså besatt av at han ble så annerledes, samtidig som han ikke ville bryte med meg.
Mye vansker fortsatte og jeg ble så sliten og tåkete at jeg ikke tok vare på venner og familie slik som før.
Det ble bare han som betydde noe. Denne tilstanden ble permanent.
Etter hvert ble jeg jo mer isolert, hadde bare han som var virkelig nær. Snakket ikke med noen om hvordan jeg egentlig hadde det.
Etterhvert som årene gikk hadde jeg mistet meg selv. Visste ikke hvem jeg var uten ham. Hadde dårligere selvtillit en noen gang.
De gangene jeg prøvde å gå mente jeg det virkelig, men ble mutt, putt alene. Et enkelt offer når han ville ha meg igjen, bedyret sin kjærlighet, og at han nå hadde “sett lyset”.
Jeg som ikke lenger kjente min verdi, eller egentlig hva jeg kunne forvente meg av verden tok ham tilbake.
Selvrespekten hadde han tatt fra meg bit for bit.
Ikke særlig uvanlig historie, er jeg redd for.
Men slik er altså hvordan en “kjøpslåing” kan arte seg.
Tror det er flere grunner til at jeg går tilbake, hvorfor jeg gjør det eksakt 100% det vet jeg ikke. Han kommer med lovnader om at han skal endre på det ene og det andre, beklager for sine handlinger osv. Jeg tror, og er redd for at jeg også er avhengig av han på en måte. Ting går fint noen uker sammen, så er ting tilbake som det var. Og jeg angrer like mye hver gang på at jeg gikk tilbake.
Nå får jeg disse kommentarene som at jeg tvang meg på, tvang meg tilbake til han. Han blir sur uten grunn og kan være det i noen timer til dager.
Jeg merker nå hvor godt jeg har hat det uten han, og at humøret og selvfølelsen min blir helt anderledes når jeg er med han, samt flere andre ting.
Dette forholdet med han er absolutt ikke sunt, men jeg kommer meg ikke videre..
Det er fint. Det viktigste er at du selv spør deg selv “hvorfor gjør jeg det?”, “hva tjener jeg på å gjøre det?”.
Hei. Teksten traff meg, deilig å vite at det finnes andre som følte på samme måte som meg etter å ha vært med en psykopat. Men det er en ting jeg lurer på. I dag fortalte jeg om forholdet med psykopaten til en venn, så sa hun “han brukte deg bare”. Er det virkelig så “enkelt”? At det eneste psykopaten gjør med en evnt kjæreste, er å bruke vedkommende? Jeg synes det er vanskelig å akseptere at noen har “brukt” meg. Ja det gir meg en dårlig følelse og drar ned på selvbildet fullstendig.
En annen ting jeg også vil nevne. Beklager hvis jeg spør om alt mulig, men jeg gikk ut av et 4,5 års forhold med psykopaten for tre mnd siden og har nå endelig innsett og akseptert at denne «kjæresten» er en psykopat. Jeg er så glad for denne bloggen, og at jeg kan kommentere og kjenne meg igjen i det folk skriver. Det er ekstremt lettende å vite at jeg ikke er alene og kan få støtte og hjelp her, hos folk som har vært i samme situasjon. Det jeg ville spørre om; er det normalt at man kan bli kvalm og dårlig av og feks se bilde av psykopaten? Jeg har holdt meg unna vedkommende i en god stund, hatt han vekk fra tankene og har hatt det bra med meg selv. Men plutselig så jeg noen bilder av psykopaten, og det vekket så mye dårlige følelser i meg. Følte meg nesten kvalm og fikk vondt i magen, og det er nesten så jeg får en følelse av å se meg selv utenfra. Det føles som dette forholdet aldri skjedde, og at det liksom ikke var meg. Ja vanskelig å forklare, og det høres sikkert rart ut. Men å se bilder av psykopaten, vekket masse hat, avsky, kvalme og skam over at jeg har hatt noe med denne personen å gjøre. Samtidig føles det så rart, for det føles nesten ikke som om det var meg som var i forhold med han. Jeg vil egentlig ikke snakke så mye om dette forholdet, for er det ikke slik at hvis man vil glemme noe, så hjelper det ikke å snakke så mye om det? Kjenner også en ekstrem kvalme og tappelse av energi når jeg tenker på dette vemmelige mennesket. Beklager for rotete kommentar.
Det er vanlig. Jeg tror årsaken er at følelsene av misbruk og avsky blir blandet med følelser av savn og nostalgi. Dette skaper an ambivalent og sterk miks som man blir fysisk uvel av.
Takk for et godt hverdagseksempel Daniel.
Sånne små episoder kan være veldig greit å lese iblant, for det gir litt mer informasjon, og man kan kjenne seg igjen og se trekk og episoder hos egne psykopater. Jeg tror ikke jeg snakker for meg selv når jeg sier at dette er noe jeg kunne tenke meg mer av på denne bloggen. En blanding av det generelle og det mer spesielle/spesifikke, som illustrerer godt temaene du har gått gjennom her.