Hvordan å fastslå graden av psykopati

Et eller annet sted på skalaen tipper en person over fra å være “normal” til å bli en psykopat. Mange er opptatt av hvor dette skillet går. Det er jo i og for seg et interessant spørsmål, selv om søken etter dette svaret kan nærme seg en usunn besettelse, især i tiden rett etter bruddet.

Mange lurer på om nettopp deres psykopat er normal eller ikke. Jeg var selv opptatt av dette. I begynnelsen leste jeg om psykopati for om mulig å utelukke at min eks var rammet. Jeg ønsket at han skulle være normal. Jeg innbilte meg at hvis han var normal så ville noe av det jeg trodde vi hadde være ekte også fra hans side, og kanskje han til og med ville returnere til meg.

Så denne tanken er helt normal, men den er ikke spesielt betryggende eller sunn. I dag så pleier jeg å spørre nye objekter som kverner rundt dette spørsmålet “er det slik at du vil avvise ham/henne for deres dårlige behandling av deg hvis vedkommende er psykopat, men du vil tolerere nøyaktig den samme dårlige behandlingen hvis jeg klarer å overbevise deg om at han/hun er normal?”.

Det handler med andre ord om hvorvidt du lar deg behandle dårlig, ikke om hva terroristen er. Det er likevel helt legitimt å lure på om noen du kjenner godt er psykopatisk. Det er liten vits i å lure på om noen du kjenner mindre godt er det, fordi å måle noen opp mot tyve psykopatiske kriterier krever en viss nærhet over tid. Det har ingen hensikt å diagnostisere for eksempel en kollega som du ikke vet noe om, kun fordi du har hatt et par uoverensstemmelser med vedkommende. I disse tilfellene er det lov å si “denne personen har jeg ingen god kjemi med og vil holde meg unna” og eventuelt være gråstein mot vedkommende, men ikke at vedkommende er psykopat.

Når du imidlertid kjenner noen godt så er det lov å diagnostisere ham eller henne i ditt indre. Og her gjelder to prinsipper. Det ene er at du kan glemme å lene deg til helsevesenet. Kun fordi vedkommende aldri har vært i behandleres søkelys, så er ikke det en indikator på at vedkommende er frisk. Vi har altfor høy tillit til at alle syke mennesker blir fanget opp av det offentlige og at kun vurderingene til faglig kvalifiserte gjelder. En ekte psykopat vil aldri komme i nærheten av noen faglig disseksjon, med mindre han/hun blir fengslet og tvangsobservert. Prinsipp nummer to er at du kan glemme å få støtte fra dine omgivelser. De tenker det samme som hva jeg skriver over; “du kan ikke kalle noen en psykopat, det kan kun en terapeut”. Dessuten har de som regel sett en helt annen side av vedkommende enn den du har sett.

Du står med andre ord helt alene med dine mistanker, og det må du lære å leve med.

Du må derfor stole på dine egne observasjoner. Det er en ekstra stor utfordring hvis man hele livet har vært en som ikke har hatt sterke meninger om noe og alltid latt tvilen komme andre til gode. Kanskje har du til og med latt andre definere virkeligheten fordi de fleste kamper ikke har vært viktige for deg; “synes du det er fint vær i dag? Ok. For meg ser det litt overskyet ut og truende regn, men det er vel fint vær som du sier, slik at vi kan ta den skogsturen”. Halvveis ut i skogsturen så begynner det å hølje ned. Du er likevel ikke en som sier “hva var det jeg sa”. Du bemerker for deg selv at du hadde rett, men neste gang lar du likevel andre bestemme om det er godt eller dårlig vær. Hvis du kjenner deg igjen i dette så begynn å legg mindre vekt på andres vurderinger, og mer vekt på dine egne. Til slutt vil du ikke lenger være avhengig av hva andre tenker om din eks. Husk at det er din eks, forelder eller venn, ikke deres.

Å bestemme graden av psykopati kan være vanskelig. Noe du kan ha som grunntanke, er at mennesker som viser tilbøyelighet til å være giftige, har en eller annen grad av narsissisme eller psykopati i seg. Hvor høy grad er underordnet. Hold deg unna og behandle dem som om de allerede har en fullblods forstyrrelse. Det betyr at hva de sier og mener er irrelevant. Umyndiggjør dem i ditt indre. Vi hadde ikke gått inn i en psykiatrisk avdeling og lagt våre liv i hendene til mennesker med vrangforestillinger og psykoser. La det samme gjelde når du beveger deg ute i hverdagen. Livet er ikke svart/hvitt. Det finnes syke mennesker utenfor psykiatriens vegger, og friske mennesker innenfor.

Noe annet som kan hjelpe deg litt på vei i spørsmålet, især med din eks, er graden av idealisering. Graden av idealisering avslører nemlig også graden av grandiositeten i deres indre, og dermed også langt på vei graden av hele forstyrrelsen. Jo mer grandios vedkommende er, jo mindre vil idealiseringen av deg være. Det betyr at en psykopat som er ekstra grandios, og dermed ekstra forstyrret, vil ha lite behov for å idealisere objektet. Psykopaten som er ekstra grandios vil tenke at idealisering ikke er nødvendig, fordi tillatelse til å bli inkludert i deres nærmeste sirkel er tilstrekkelig belønning. Der vil du bli værende, helt av egen fri vilje – også hvis du blir misbrukt og mishandlet, fordi psykopaten er så fantastisk. En sterkere idealisering kan derimot indikere mindre grandiositet og større grad av innsikt, fordi psykopaten (ja, fortsatt psykopat) forstår at idealisering er nødvendig for å knytte objektet til seg og at det ikke er sikkert at objektet finner psykopaten interessant nok uten idealisering – med andre ord er vedkommende mindre grandios og derfor også mindre forstyrret.

Således var min psykopat nummer tre meget forstyrret, fordi han bare “tok” meg og jeg skulle akseptere og like det. Graden av idealisering var minimal.

Med psykopat nummer to så var graden av idealisering også minimal men av en helt annen årsak; jeg var ikke primærobjektet men et sekundærobjekt. I hans tilfelle så var det hele tiden jeg som oppsøkte ham. Han kunne forholde seg helt passiv og fikk likevel NF (narsissistisk forsyning) av meg, helt gratis. Han syntes det var verdifullt og underholdende nok til å leke med meg i et par år, men noe primærobjekt var jeg aldri. Primærforsyningen hentet han helt andre steder, først og fremst hos sin kvinnelige kjæreste, som jeg vet at han forlot/gikk tilbake til ustanselig, samt triangulerte med andre kvinner. Vær med andre ord også oppmerksom på dette, at hvis du aldri opplevde noen idealisering av betydning, så var du muligens aldri et primærobjekt.

 

Det blir dessverre ingen direktesending på youtube kommende torsdag. Følg med på “arrangementer” på facebook for å se neste sending. 

36 kommentarer
    1. Takk for dette innlegget! Jeg er nok mer en av de vaklende, nølende av leserne. Hadde noen spurt meg for et par år siden, ville jeg jo sagt at en psykopat er kriminell, voldelig og gjerne en stalker. Ikke misforstå, nå vet jeg at psykopaten trenger ikke å legge hånd på deg fysisk i det hele tatt, og at slett ikke alle er stalkere.
      Føler fortsatt at han ikke er et eksempel tatt ut av læreboka, men relasjonen, løgner, manipulasjon, triangulering etc har jo så mye til felles med det jeg leser her.
      ”I dag så pleier jeg å spørre nye objekter som kverner rundt dette spørsmålet “er det slik at du vil avvise ham/henne for deres dårlige behandling av deg hvis vedkommende er psykopat, men du vil tolerere nøyaktig den samme dårlige behandlingen hvis jeg klarer å overbevise deg om at han/hun er normal?”.” Akkurat! Jeg har blitt mye flinkere til å være konsekvent i NK, og ikke gi ham respons de to gangene jeg har støtt på ham siden jeg begynte å bli fast leser av denne bloggen. Uansett om han ikke er fullblodspsykopat, så skjønte jeg for et par år siden at denne relasjonen aldri blir normal igjen.
      Hadde relasjonen vært usedvanlig romantisk og mistenkelig ”perfekt”, tror jeg at jeg hadde sett røde flagg langt tidligere. Så kan man spørre om han er intelligent nok til å oppfatte at en del kvinner opplever overdreven romantikk som creepy, eller selvopptatt nok til å mene at hans blotte nærvær var belønning nok.
      Og hvis jeg kan spekulerer litt, kanskje noen av oss som ender opp i et slikt skadelig forhold ikke opplever så mye varme og kjærlighet ellers i livet? Så fremstår ”idealisering light”, som for andre ikke er så mye, som en ren gavepakke, for få eller ingen andre er så snille (eller ”snille”) mot oss.

      1. “Og hvis jeg kan spekulerer litt, kanskje noen av oss som ender opp i et slikt skadelig forhold ikke opplever så mye varme og kjærlighet ellers i livet? Så fremstår ”idealisering light”, som for andre ikke er så mye, som en ren gavepakke, for få eller ingen andre er så snille (eller ”snille”) mot oss.”
        Yup, her ligger mye svar tror jeg. Har dessverre ikke tid til å kommentere utfyllende nå, men oppfordrer lesere til å reflektere over i hvor stor grad dette gjaldt dem selv.

        1. anonym så lenge: Skjønner godt hva du mener. Det er deres spesiale å være litt skikkelig gode og hyggelige igjen, etter å ha oppført seg mildt sagt bedritent. Bedyre sine gode intensjoner og beklage at de kanskje gikk litt for langt sånn og sånn – når man virkelig setter dem kniven på strupen, vil bryte osv.
          En P/N jeg var sammen med en tid (ikke hoved P/N) var skikkelig fin og søt mesteparten av tiden, så plutselig sa han så spesielle ting at jeg nærmest hoppet i stolen. Lurte på modningsnivået til den karen.
          Var skikkelig forelsket og ville så gjerne at dette skulle være det store. Derfor ga jeg ham mange sjanser, men det kom igjen og igjen disse merkelige uttalelsene. Ble redd, rett og slett, og jeg brøt, med store kvaler. Den dag idag får jeg,etter mange år, igjen kvaler fordi jeg brøt før de helt store katastrofene kom. Lyttet til magefølelsen – tilslutt. Men, fordi jeg brøt (klok av skade vil jeg tro) før noe helt jævlig skjedde, hjemsøker denne romansen meg av og til. Vi hadde et nydelig forhold, hvis bare ikke…
          Men har man et nydelig forhold med så stor usikkerhet? Den kommer ikke av seg selv, denne usikkerheten. Det holder jeg fast ved. (Unntatt de gangene jeg drømmer meg bort i de romantiske sidene ved forholdet)

    2. Det er akkurat dette som er så vanskelig – det å fastslå at min P/N virkelig er en Psykopat/Narsissist. Det er så utrolig mye som stemmer når jeg leser på denne bloggen, og jeg ble idealisert og lovebombet i 2 uker til jeg ble hektet. Jeg kan bruke alle begrep jeg har lest om i denne bloggen og plassere dem på ham. Og samtidig, når jeg blir utsatt for taushetskur og tåken i hodet mitt begynner å lette og jeg ser hva han er og skal aldri mer svare på meldinger fra ham mer, så kommer han PANG tilbake med en helt ny vri på meldingen sin som gjør at jeg tviler igjen på alt jeg har lest her og smelter som smør. Blir helt nyforelsket igjen og tror virkelig at jeg er “the love of his life”. For en suppe – forstår at ingen som ikke har opplevd dette kan begripe noe av greia. Jeg kan nesten ikke forstå det selv.

        1. Er de virkelig så smarte og intelligente at de merker at vi glipper før vi forstår det selv? Leser de oss så godt på meldinger at de forstår dette? Så det er derfor de kommer med en ny variant når de senser dette? Har også lest at de kaster små smuler til oss for å holde oss fanget i hektet mens de selv holder på med andre. Det er bare så ondt, helt utrolig hvordan de har kapasitet til å holde på sånn og helt utrolig å forstå at det virkelig går ann. Min P/N sender nå 1 tekstmelding i uken, forstår jo at det er for å kontrollere meg. Før han skal ha treff med meg, så kommer det melding ofte med masse mas og lovebombing og futurefaking (viser det seg). Men når meldingene kommer, blir jeg så enormt glad og “høy”. Og detter helt i kjelleren når det går 4 dager uten ny melding og blir helt knust. Det er en berg- og dalbane av følelser hele tiden. Men er det bare psykopater som holder på på den måten? Er dette et sikkert tegn på at en person er P/N?

          1. Tror ikke det har med intelligens å gjøre, men mer med en “psykopatisk sans”. De er rovdyr, de bruker andre sanser enn normale mennesker. Det viser seg gang på gang at objekter opplever at psykopaten forsøker å kontakte dem så snart objektet endelig har det bedre, ofte samme dag.

    3. “Du står med andre ord helt alene med dine mistanker, og det må du lære å leve med.”

      Brutal, men veldig sann sannhet, det der. Og jeg har et spørsmål knyttet til det med omgivelsene og det sosiale. jeg står midt i det nå, og klarer ikke helt å finne ut av det.

      Jeg “unngikk” før sommeren å havne i et forhold med en fyr med sterke narsissistiske/psykopatiske trekk (skrev litt om det under et innlegg tidligere i oktober). Lang historie kort: Da jeg kom nærmere denne fyren fikk jeg enormt dårlig magefølelse og så en del røde flagg; min første Store P ligger nemlig fem år tilbake i tid og jeg vet nokså mye om hva det handler om. Jeg brøt dermed med denne nye mannen før sommeren, før det ble noe forhold overhodet. Men siden han minnet meg så lite om min eks (arrogant P-type, han her var mer en stakkarslig, tilsynelatende sjenert covert narsissist-aktig type), gjorde jeg den feilen å rasjonalisere det bort og gi ham en sjanse til.

      Da hadde jeg, uten å vite det, falt i hans unåde på grunn av det for ham antagelig ekstremt krenkende bruddet, og resultatet var at jeg gikk gjennom noen uker der han utsatte meg for innfisking (dvs han lokket meg tilbake) og deretter løgner, manipulasjon, tåkelegging og omsider endelig forkasting. Det var jævlig og trigget mange dårlige minner, men i det minste var jeg ikke lenger i tvil, og jeg kom meg lettere skadeskutt unna. Han er en giftig, giftig fyr, og jeg blir nå fysisk uvel av å tenke på ham.

      Problemet er at jeg ble kjent med ham gjennom en venninne. Jeg har kjent henne i bare noen år, og hun er veldig god venn med denne fyren. Jeg vet nå at hun mener at han på generelt grunnlag er “en rass, men at han egentlig er veldig veldig snill”. Videre har hun uttalt at hun “vet at han eksperimenterer med damer for å finne ut av seg selv, men at han egentlig er veldig veldig snill”. Dette kom fram nylig da jeg nevnte at jeg hadde sluttet å treffe ham og at bruddet var kjipt (jeg sa ikke mer en det). Vet også at hun hadde et forhold til ham for mange år siden, og jeg mistenker at han kanskje holder henne litt på gress. Jeg vet ikke alt, jeg vet bare at hele greia har blitt for destruktiv for meg. Hun er for mye av en enabler, og jeg har med litt tungt hjerte avgjort at jeg ikke har godt av å omgås denne dama heller. Det er heller ikke aktuelt for meg å ha felles venner med denne mannen. Instinktet mitt er jo å være ærlig, forklare henne hvorfor jeg trenger avstand og beskrive hva han gjorde mot meg, det var ganske grov manipulasjon – sågar advare henne mot ham – men jeg vet selvfølgelig at det ikke går.

      Hva gjør jeg? Er det beste å bare fade relasjonen ut? Jeg har selv landet på det, etter mange overveielser. Jeg vet at hun på et tidspunkt kommer til å spørre hvorfor jeg glir unna, hun er veldig glad i å henge med meg. Har tenkt at jeg da bare skal være unnvikende og fortsette å la det fade ut. I realiteten er slik framferd så feil som det kan få blitt for meg, det er viktig for meg å være ærlig og redelig med folk. Men jeg skjønner at det i slike tilfeller ikke er så mye annet å gjøre, “vanlige” regler gjelder ikke.

      Har jeg rett? Er tilbaketrekning og å fade ut uten forklaring det beste, eller ER det bedre måter å gjøre dette på? Mvh rådvill

      1. Hun er faktisk en klassisk, flygende ape. Hun vet negative ting om ham,” men han er egentlig veldig snill.”
        Hun kommer neppe til å forstå en forklaring ang ham. Jeg synes du har funnet den beste måten, trekke deg tilbake og fade ut.

        1. Ja, er hun? Det er en smule overveldende for meg å ta innover meg at hun faktisk er en klassisk flyvende ape, men jeg ser at det nok stemmer. Holder fast på strategien med å trekke meg stille tilbake, jeg skjønner at jeg selv vet svaret her, men fader altså. Skal man aldri bli fullstendig immun mot dette tullet? Trodde jeg hadde tatt innover meg en god lærepenge etter min Store P, og så befant jeg meg likevel i en giftig situasjon nok en gang nå. Blir desillusjonert, gitt.

    4. Må tilføye noe. Jeg har oppdaget og lært mye om meg selv etter dette såkalte “forholdet”. Jeg ser at jeg alltid har vært en som har hørt MYE mer på andre enn meg selv. Jeg ser jeg alltid har tatt til takke med smuler og nektet meg selv å “ta plass”. Jeg er høysensitiv og senser hva andre vil uten de sier det (kan også overtolke). Så dette er nok akkurat de egenskapene P/N ser etter. Jeg er ganske skeptisk i utgangspunktet, men litt spenningssøkende. Så etter 14 dager da med idealisering, så var jeg hektet. Og P/N merker med en gang når de har hektet offeret. Jeg har tatt vare påkalle meldingsutvekslingene våre, så jeg ser hvor godt hektet skjedde. Jeg ser greia veldig tydelig når jeg leser ALT, at dette mennesket umulig kan være helt god. Men du verden så vanskelig det er å ta inn over seg at akkurat HAN er P/N. Jeg har jo ingen konkrete bevis, jeg bare føler at noe er helt feil. Og jeg bare kjenner så godt igjen alt jeg leser her.

      1. Dette kjenner jeg meg veldig godt igjen i.
        Hvis jeg var deg ville jeg kommet meg bort nå, med en gang. Et normalt menneske holder uansett ikke på slik, og tenk også på hva som har ført deg inn på nettopp denne bloggen. Jeg hadde og mye tvil og usikkerhet, og sa til meg selv gjentatte ganger: hvis du er i tvil så er du ikke i tvil. Likevel lot jeg det gå så langt at det var han som fikk gleden av å forkaste meg. I ettertid er det lett å si at man skulle gått når man hadde sjansen, så det eneste jeg kan råde deg til nå er å innføre NK og ikke la denne personen få styre ditt liv, dine følelser, ditt humør og din hverdag lenger, og ikke minst din dyrebare psyke og nattesøvn.
        Jeg hadde heller ingen konkrete bevis der og da, bare masse røde flagg. Det var ikke før etter bruddet jeg skjønte at han var psykopat. Mens vi var sammen og de røde flaggene begynte å komme, tenkte jeg narsissist, og googlet litt. Psykopat var ikke i tankene mine før en tidligere kollega av ham skrev til meg at han ble oppfattet som psykopat på jobben. Først da innså jeg det, og etter det tok det lang tid før alt falt på plass. Slik blir det kanskje for deg og, så ikke let etter bevis. Bare stol på magefølelsen og ikke la ham behandle deg slik mer.
        Klem

        1. Malene, takk for svar. Jeg har lest dine kommentarer før på bloggen,og jeg kjenner meg så godt igjen i mye av det du skriver. Syns ikke du også at det var et stort sjokk å ta innover seg at den du var involvert med var P/N? At han virkelig var dette store stygge ordet? Det er det jeg sliter så med å forstå. Men jeg ser jo at det ikke er friskt en plass å holde på sånn som han gjør. Jeg tenkte senest i går at han er en syk mann som lever i sin egen fantastiboble der han har et harem som han bruker i en syklus. Han er på toppen av det hele gift og har små barn. Jeg tenkte at det var derfor han var sånn som han var, at han var så på og av. Jeg spurte ham også om han ikke hadde dårlig samvittighet for dette. Da svarte han at det hadde han overhode ikke. Men jeg forstår av handlingene hans overfor meg at han IKKE bryr seg om meg. Jeg er bare så avhengig av rusen han gir meg at når han tar kontakt, så smelter jeg helt med hjertebank og euforisk glede. Syns det var oppklarende også det Daniel skrev at de skjønner når vi glipper, og da tar de en ny overraskende vending i f.eks meldingene sine slik at vi på nytt ikke klarer å identifisere dette mennesket som en P/N som bare vil oss vondt. Min P/N har også mange venner på FB,og virker som han er en som mange liker (selv om jeg ikke kjenner ham eller vet noe om livet hans). Så jeg føler meg ensom i dette, og tror nok at den siden jeg har sett av ham er en side som er helt ukjent for de fleste. Ingen hadde trodd meg

          1. Jo, det var et sjokk, men samtidig forklarte det mye for meg. Jeg kan aldri bevise at han er psykopat, men for meg finnes det ingen annen forklaring. Det er lett å glemme alle episodene og kanskje vanskelig å se alt under ett, men når du begynner å tenke deg om og legge sammen to og to vil det etterhvert fremstå tydeligere.
            Min var åpen psykopat, arrogant, snek i køer på flyplassen, sa aldri hyggelige ting til noen osv, så dermed var det nok lettere for andre å se psykopaten også. Jeg tolket det først som sjarmerende selvsikkerhet og bestemthet, men når han feks skrøt av at han hadde fått damer på jobbe til å grine under møter etc begynte jeg å tenke at dette ikke er normal oppførsel. Du nevner mangel på samvittighet, og slik var min og. Heller aldri nervøs for noe.
            Jeg skjønner godt at du er avhengig ar den rusen du får, men det vil jo trolig aldri bli noe bedre, og det er lys i andre siden av tunnellen for deg! Du kommer deg gjennom det, slik jeg og mange andre har klart det, det tar bare tid, og den tiden er nødvendig, selv om man er utålmodig.
            Jeg skulle ønske jeg hadde oppdaget denne bloggen mens jeg var i forholdet, for da hadde jeg kanskje fått styrke til å avslutte det.
            Når han ikke svarer på meldinger, lar deg vente i flere dager osv, er det ikke fordi han er opptatt med familien. Han gjør det med vilje og vet hvilken effekt det har på deg. Jeg gikk og slik og ventet, men aldri over flere dager. Det skjedde som regel etter en “krangel” eller når jeg hadde konfrontert ham med noe. Da lot han være å svare på meldinger fra meg en hel dag, så kom det en på ettermiddag/kvelden, og jeg ble fra meg av lettelse og glede, og unnskyldte ham for meg selv, samtidig som jeg ikke fikk ro, og visste innerst inne at han straffet meg med vilje.
            Et par ganger når han var på reise fikk jeg ikke god natt meldnger som vanlig. Da fikk jeg ikke sove, og ble forferdelig urolig. Ha ødela nattesøvnen min over nesten to år, fordi jeg grublet sånn.
            Denne mannen du er involvert er gift og har barn, har deg og kanskje andre i haremet sitt. Tenk hvilken narsissistisk skade du kan gi ham ved å innføre NK nå, og kutte all forsyning av NF til ham fra din side!
            Fortsett å skriv her inne hvis det blir vanskelig, for her forstår vi deg og kan støtte.
            Og husk at du fortjener bedre! (Og han finnes der ute)

            1. Malene, han jeg er/var involvert med bygget meldingene opp til fysisk treff. Det var bombardering med meldinger om at vi måtte treffes snart og hva vi skulle gjøre på treffet (sex). Hørtes så flott og fint ut i forkant. Må nevnes at han kanskje avlyste rett før pga feil vær eller jobb. Eller så kom der melding om vi skulle treffes samme kveld. Var helt paniske av og til de meldingene med et enormt mas. Jeg har gjemt på alle meldinger, og når jeg leser dem nå så er de på repeat. Helt merkelig så like meldingene er i ordlyd og alt. Selve treffet var egentlig en gedigen skuffelse, for det var over på 45 minutt. Da var han ferdig og viste med hele seg at nå måtte jeg dra. Var noe pornografisk og tilgjort over hele greia. Ingen kos og klem etterpå. Så var det helt taust i mange uker. Slik er greia hans hver gang. Og jeg faller som en overmoden frukt hver gang siden han også har nye vinklinger på meldingene sine. Ser jo nå hvor absurd det er. Han har mange ganger sendt meldinger når jeg har lagt meg, da ligger jeg våken hele natten og tenker etterpå. Han har klart å hekte meg så enormt. Men når andre har klart å komme seg gjennom dette, så skal jeg også klare det. Er vel kone og barn det er mest synd på når alt kommer til alt, men de lever kanskje i lykkelig uvitenhet.

    5. “En mor fra helvette”

      Min historie med en anti sosial mor med vrangsforrstillinger.

      I barndommen ble jeg styrt til å fortrenge sult. På barneskolen ble jeg mobbet for å være et tynt skjellet. Mens hjemme ble jeg trakassert for å være feit. Moren min som jeg ikke kaller mor å har null kontakt med kunne si at jeg veide for mye foran sine venner. Grabbe tak i “sideflesket” mitt. Hun utrykket avsky da jeg spiste. Truet med å kaste meg på gaten om jeg ikke sluttet å “spise så mye”. Jeg har alltid vert skrekkelig tynn, men aldri like tynn som P. Da jeg endelig en dag hadde klart å blitt tynnere enn P, koste jeg meg av forskrekkelsen i øynene hennes da vi sto i et prøverom i en klesbutikk.

      I dag er jeg frisk fra spiseforstyrrelser. Jeg var aldri det under hennes kontrol. Men jeg fortrenger fortsatt sult, det er vanskelig for meg å kjenne at jeg er sulten så jeg spiser ut ifra en fast rutine, å jeg har ikke alltid like lyst til å spise.

      I tenåra ble jeg groomet til å være P sin drikkevennine. Jeg ble styrt til å være med på fest og liknende for å tiltrekke unge mannfolk til henne. Eller hun presset seg inn i mine fester. Husker spesielt godt en tur vi hadde reist langt for å gjøre noe for meg, da kvelden kom var P blitt drita full å skulle ha meg med på byen. Jeg var 17 år å var ikke så begeistret for å snike meg inn på uteplasser med en skammelig mor. Jeg sa nei flere ganger men det endte opp med at jeg ikke orket flere angrep fra P og ga etter. Jeg skyldte henne noe for det hun hadde gjort for meg.

      Jeg utviklet rus problemer av å vokse opp med alkoholikere, ble frisk rett etter at far døde og jeg kutta kontakt helt.

      Vold startet uskyldig med ris på baken og ble gradvis værre des eldre jeg ble. I tenåra fikk jeg slag i ansiktet mens jeg ble skreket til hvilken hore jeg var som ville gå ut. Jeg ble dratt etter gulvet fra håret på grunn av at jeg hadde langt, mørkt hår (Det var tydeligvis veldig provoserende) I voksen alder prøvde P å kvele meg for jeg ikke tollererte måten hun pratet til meg på. Og da jeg skrek jævla psykopat til henne etter at hun ikke takla at jeg hadde mine egne meninger så overfalt hun meg og dengte hodet mitt gjentatte ganger i terrassen. Jeg har vert vandt med å flykte fra henne med en gang det ble for ille, men kom alltid tilbake og hun latet som ingenting, eller at det var min feil.

      Sist nevnte gang var jeg alene med P i fjellet hvor vi hadde vert 100 ganger før i oppveksten. Det var ikke rukket å blitt ski sessong enda. Da jeg flyktet hadde jeg en sko på meg, 1% strøm på mobilen og blodig panne. Jeg fikk hjelp av et par i en hytte en 10 minutters løpetid fra vår hytte. Kom meg til en bensin stasjon, så omsider helt hjem. Det var rundt 2 timers kjøretid. Ikke en gang dette fikk meg til å kutte kontakt. Hva værre kunne P ha gjort mot sitt eget barn som endelig fikk meg til å kutte.

      P var et rent mareritt rundt fars død. Hun behandlet han som rent søppel på dødsleiet hans. Far hadde fått 2 mnd igjen å leve, det tok 2 år. 2 lange år med konstant baksnakking, omsorgssvikt og “stakkars meg” ovenfor mannen sin på sitt eget dødsleie. Da jeg nekta å bli med på å kaste aska til far på havet da hun ord for ord kalte det å “kvitte seg med søppelet” (“nekta å koste på driten en gravstøtte”), hadde hun omsider fått hale ut av seg at jeg fikk henne til å ville dø. Da var det nok for meg. Da var jeg skrå sikker på at det skulle rabble for meg å at jeg hadde endt opp bak lås og slå.

      Men jeg snudde i døra og så meg aldri tilbake. Dette er over 3 år siden. Jeg har drømt om å flå P levende. Jeg vet at hun kommer til å dø alene, hun har allerede endt opp alene. Hun visner bort. Hun lever sitt eget værste mareritt. Når jeg tar opp en sak mot henne så vil hun ikke forstå at det er hun som er problemet. Jeg kommer til å søke om mén-erstatning da jeg er ufør delvis på grunn av henne. Hun vet ikke forskjell på rett og galt. Min mor er ikke et menneske for meg, å det skjemmes jeg ikke over av å tenke.

      Ekstra greier i slutten her. P har syke vrangforestillinger. Da jeg ble født så hun på meg og trodde at jeg var fra helvette. Jeg ble tvangsfort med hvilken demon jeg var hele oppveksten. At jeg var årsaken til alt. At jeg straffa P bare ved å eksistere. Dette var ikke noe jeg følte, men påstander jeg ble hjernevaska med. Ord for ord “at satan befrukta egget jeg ble unfanga i, at det ikke var hennes egg” osv, du skjønner poenget. Demon greiene var en gjenganger. Så absurd som det hørres ut så er det ikke lett for en unge å høre på, å tro på.

      Hun har presset meg til å fortelle om en gjengvoldtekt som hendte meg i tenåra bare for å skylle det på meg for å fortelle hvor dum og skammelig jeg var som gikk ut å fikk meg selv voldtatt.

      Hun anklaga faren min for å ha en lidelse han ikke hadde. Hele oppveksten min gikk ut på å høre om hvor syk far var og at det var grunnen til at ekteskapet deres ikke fungerte. Jeg var hennes ekteskaps rådgiver allerede som liten unge. Det var uutholdelig.

      Flere selvmordsforsøk i tenåra som følge av suicidalitet allerede i 6.klasse på barneskolen ble selvfølgelig bortforklart som at jeg var oppmerksomhets syk og at P “visste hva jeg holdt på med” at hun ikke kjøpte det, hun orka ikke høre på sytet mitt. Profesjonell hjelp ble fra veldig ung alder hindret helt til jeg til slutt klarte å bryte ut å komme meg igjennom hele rehabiliterings prossesen levende.

      1. voksent barn til psykopat: Skikkelig ille å lese om. Men vit at du har en fordel, du behøver aldri å tvile på at du har vært utsatt for en skikkelig P, et monster. Du slipper å lure, slik som mange som har vært utsatt for mer sublim mishandling gjør. Stå på! Reis kjærringa.

    6. Litt annet fra tema, men.. I det siste har det vært et par ganger hvor skjult nr har ringt meg, og ikke snakket i andre enden i sånn ca 9 sekunder. Jeg har tatt opp, men skal ikke gjøre det neste gang. Kan det være psykopaten? Det er ingen som har ringt meg med skjult nr tidligere, og plages sjeldent med det, hvertfall gjentatte ganger. Hvis det er psykopaten, er det litt rart, for han kunne likevel prøvd å få tak i meg andre steder. Eller pratet i den andre enden enn å være stille.

      1. Ofte vil de terrorisere i stedet for direkte kontakt. De vil bare høre stemmen din, ikke fordi de savner deg men fordi de da kan innbille seg at de fortsatt har kontroll over deg.

    7. Litt utenom tema på artikkelen men to ting som jeg lurer på-
      Han sa at han hadde en bok hvor han hadde skrevet ned alt som ble sagt etter hver diskusjon/krangel og den brukte han ofte ta frem og lese i- andre som har hørt den før?
      Han hadde/har ett sterkt behov for å snakke meg ned til venner og familie om at jeg er den som er gal osv- tror han faktisk på det selv?

      1. Ida: Akkurat det med boken har jeg ikke hørt før. Ikke sikkert at det er sant engang. Liker å føle seg litt superior og samle på “bevis”. f.eks ta opp samtaler når man etter stort press brister ut i skjellsord og “hysteri”. Hva som var foranledningen? Nei, det hører ikke med, nei.
        Ellers tror jeg at de for å holde sammen sitt ynkelige jeg faktisk greier å leve seg sånn inn i løgnene sine at de faktisk tror på det selv. Virker sånn på meg iallefall. Fullt forsvar mot truende selverkjennelser.

    8. Er det noen som har drømt om/hatt mareritt om psykopaten etter bruddet? Det har gått flere mnd siden bruddet, og selv om jeg har gått videre, plages jeg ofte av drømmer om psykopaten. Synes det er nesten litt skamfullt og slitsomt.

      1. Ja, drømte masse i mnd etter bruddet. Det var virkelig realistiske drømmer, som jeg aldri har hatt før, der jeg blant annet stadig befant meg i huset hans, uten at han visste at jeg var der.

    9. Jeg vet jeg må komme over psykopaten. Jeg vet jeg må inngå NK. Men hvordan skal jeg heles på en sunn måte? Jeg leser masse på bloggen for å finne de svarene jeg ikke får av psykopaten. Jeg blir nærmest obsessed av temaet. Jeg grubler mye og tenker mye. Det kverner tanker om ham hele tiden, akkurat som jeg er i en karusell. Tankene veksler mellom at jeg blir sint for det han har utsatt meg for, for at han spiller dette spillet med meg, for at han utsetter meg for håp, fortvilelse, lykke, tristhet om hverandre . Så kjenner jeg på den enorme tristheten når det synker inn at han må være P/N for å gjøre sånne ting. Leser så masse som Daniel skriver som jeg kan relatere meg til. Så er den lykkefølelsen som jeg vil oppleve igjen og igjen. Syns de fleste andre mennesker blir kjedelige sammenlignet med min P/N. Men hvordan heles ved siden av å innføre NK? Jeg er høysensitiv, og dette tapper meg for energi når det kverner i hodet. Skal jeg prøve mindfullness, eller skal jeg mane ham frem og satse på at minnet blekner med tiden?

      1. Sissel: Det er helt normalt å bli obsessed av temaet. Vi får jo ikke svar av den vi ville ha svar av. De gir oss ikke noen tilfredstillende svar, fordi de er løgnere og falskspillere. Tryllekunstnere som for alt i verden ikke røper sine triks.
        Jeg har vært der selv, og jeg forstår smerten. Du må tenke at en person som gir deg så stor forvirring og usikkerhet, og ikke vil prøve å yte en virkelig innsats for å rydde opp, bare ikke er noe å samle på. Vil også si at en stor livskrise gjerne tar to år å komme ut av. Det verste. Gjør hyggelige ting, oppsøk bra mennesker, og smør deg med tålmodighet. Bedre det enn å kanskje kaste seg inn i et nytt forhold for å glemme. Prøv å bli bedre kjent med deg selv og dine behov i et forhold. Gjør jobben nå! Det lønner seg.

      2. Helt enig med deg. Fyller opp dagene mine med alt mulig, og har gjort mye gøy etter bruddet, men til syvende og sist så føler jeg en enorm tomhet og smerte. Synes det er grusomt at en person har såret og ydmyket meg så mye. Og bare det å akseptere og innse at denne personen er faktisk en psykopat, er en stor jobb i seg selv. For jeg ville ikke innse det i flere år, selv om jeg egentlig så alle tegnene klart og tydelig. Hvor lang tid har det forresten gått siden det ble slutt mellom deg og psykopaten? Til syvende og sist, så tror jeg at man må være sterk og at psykopaten vil visne bort med tiden. Selv om jeg til tider har intens ønske om kontakt, så vet jeg veldig godt at det og faktisk være i kontakt med en så giftig person, om det bare var 2-3 meldinger, er verre enn å være alene. For de sier så mye fælt, og all den selvtilliten man har jobbet hardt for å bygge opp, knuses iløpet av 3 sekunder. Det som gir meg håp i hvert fall er at jeg vet det finnes mange snille og gode potensielle partnere der ute, og når jeg er klar for det, vil jeg helt klart bli lykkelig med en annen. Og ikke minst oppleve det som kalles KJÆRLIGHET, ikke psykopati og falskhet. Og det vil du også! Noe annet jeg har gjort når jeg har savnet søket etter kontakt, har vært å tenke på at dette egentlig ikke handler om psykopaten, men om meg. Hvorfor tillot jeg å la noen behandle meg slik? Har jeg alltid vært så sårbar, og hvordan kan jeg bli sterkere og aldri tillate det igjen? Slike ting kan være mer lurt å legge vekt på enn å tenke på selve psykopaten, tenk heller på deg selv. Som oftest er det en mangel offeret føler som gjør at de lar psykopaten behandle dem slik. For min del var det lav selvtillit, og det at jeg trodde slik behandling var normalt utfra tidligere erfaringer. Nå gjør jeg alt for å bli et sterkere menneske, og neste gang noen overskrider mine grenser, vil jeg aldri tåle det på samme måte som jeg gjorde med psykopaten. Så sett heller fokus på deg selv enn på psykopaten, vedkommende er bare historie for deg nå. Og et annet tips, kan være å huske det gode fra forholdet, og glemme det vonde. Det kan gjøre det lettere å gå videre, for å være trist over det som har skjedd eller være fylt av hat, utmatter deg totalt for energi. Hold ut <3.

        1. K: Det bare ER veldig smertefullt når det begynner å demre for en hva en har vært utsatt for og hva en har satset – på feil person. Du er ikke alene, ikke desto mindre blir veien videre gjerne nokså ensom. Man må selv komme til klarhet, rydde i sine tanker, følelser og eventuell bagasje fra tidligere. Får nesten lyst til å sitere Churchshills “Blod, sweat and tears”tale. Det er en smertefull vei, men tar du vare på deg selv, og jobber med deg selv, vil du komme styrket ut av det.
          Kunne jeg klare det, kan du! Egentlig er det de små skritt hver dag som teller. Ikke fall for mye inn i sentimentalitet, og verdsett deg selv igjen. Ingen fortjener P/Ns herjinger, selv om de var så søte innimellom.
          Bygg opp deg selv, så kan du finne kjærlighet. Det er vanskelig når man er skikkelig nede, for da ligger man klar for nye hugg. De som vil utnytte. Desverre er det flere av dem enn jeg trodde. Stå på!

          1. Nikki og K, jeg kjenner meg så igjen i det dere skriver. Jeg er også der som K er, jeg ser at forholdet og mannen ikke er friskt en plass. Jeg blir sint for det han har gjort, og for at han har styrt forholdet og jeg har latt ham styre det. Jeg er sint fordi jeg har innsett at jeg ikke er den eneste, han har et harem av andre. Når jeg leser meldingene hans nå og ser at den første meldingen (som jeg trodde bare var til meg) er ganske generell, så blir det så totalt ydmykende å lese mine svar som kom utifra en euforisk lykkefølelse i meg. Vet at sånne som han sender ut testemeldinger til 2-3 om gangen for å se hvem som responderer. Følelsene mine svinger veldig. Men trøst å tenke at NK og små skritt hver dag er veien til å heles. Og at jeg har oppdaget denne bloggen, tror den også har vært en livredder. Forstår ikke hvordan de som er utsatt for denne mannen sine herjinger kan overleve og forstå uten å være klar over hva han er. Kjenner på en tomhet nå, håper den går over etter hvert.

            1. Åh, det med de meldingene kjenner jeg så sinnsykt igjen! Da jeg var sammen med psykopaten, var det noe annet han alltid pleide å kalle meg som var veldig fint og intimt og noe man kun sier til sin sin kjæreste. En gang vi kranglet, så sa han at han pleide å kalle en annen venninne av seg det samme. Da jeg ble sur, så sa han at han bare tullet og at det ikke var sant. Et halvt år senere så jeg på Facebook at han hadde kommentert det bildet til hun samme jenta med det samme kallenavnet jeg trodde kun var til meg. Jeg husker fortsatt hvor vondt det var å se det, jeg som trodde jeg var spesiell for han hele tiden, da innså jeg at det ikke var sant og følte meg totalt betydningsløs. De vet akkurat hva de skal si for at den andre skal føle en tilknytning til dem, men så er det bare tull. Synes synd på det andre offeret han har funnet. Sikker på at han sier nesten AKKURAT det samme han sa til meg, som gjorde at jeg ble knyttet til han.

    10. Synes det er så tøft etter bruddet, har gått et par mnd men jeg føler jeg ikke klarer mer. Har fått mye angst, og føler meg sliten. Prøver å gjøre alt for å føle meg bedre, men tenker stadig på psykopaten. Selv om jeg skriver ned ting som var dårlig med forholdet, får jeg fortsatt lyst til å ta kontakt. Får nesten absistenser og fysisk vondt. Skjønner ikke hvordan jeg skal holde ut. Kanskje det gjør ekstra vondt nå fordi jeg endelig har akseptert at det er slutt? Ikke vet jeg, men jeg er totalt tiltaksløs, og skjønner ikke hvordan det i det hele tatt er mulig å gå videre som en hel person etter bruddet med en psykopat.

      1. Til K: Innfør null kontakt, tett ALLE kanaler P/N kan nå deg på. I starten er det et følelsesmessig berg- og dalbane, men det er jo bare bra, for det beviser at du har et normalt følelsesliv og at dette ikke var i nærheten av å være kjærlighet. Kjærlighet er ro og trygghet, vilje og evne til å dra lasset sammen, ville hverandre godt. Så nå skal du elske deg selv, du skal gi deg selv ro og trygghet (NK), du skal sette én fot foran den andre og komme deg gjennom denne dagen i dag, neste dag i morgen (vilje til å gjennomføre, evne til å stå i det), du skal ville deg selv det aller beste (og det er et liv uten folk som gjør deg vondt). Tiltaksløshet, likegladhet og manglende evne til å se fremover er helt vanlige tegn på sorg, og du sørger nå. Men som du sikkert har erfart, enten på egenhånd eller ved å observere folk rundt deg, så vil intensiteten på sorgen avta etterhvert. Det du trenger nå er å “omprogrammere” hjernen din, til å fokusere på de gode folka, de gode tinga i livet. Men akkurat som det tar tid, og gjerne medfører litt ekstraarbeid og bannskap, å oppdatere en harddisk eller mobiltelefon, så er det sånn med våre hjerner også. Stol likevel på hjernen din, den har en plan med dette, den driver med grundig rengjøring og får all gørra denne personen har forårsaket ut av systemet ditt. Ikke la ett menneske ta hevd på livskvaliteten din. Ei deg selv! Hilsen medsøster, som selv har vært så nede i følelseshelvetet, hvor jeg ikke skjønte hvordan i all verden livet noensinne kunne bli bra igjen. Null kontakt var kjempevanskelig, og jeg klarte ikke å la være å gløtte på (sosiale medier)-døra og titte inn (på Ps profil). Men etterhvert så innså jeg at det var som å være alkoholiker og “bare ta en liten en for selskapets skyld”, så det har jeg sluttet med. Så da begynte jeg å lese inne på denne bloggen hver gang jeg får “lyst på en dram” (altså sjekke Ps profil), og det er mye mer konstruktivt for både trivsel og selvbilde. Dette går bra, du står i det aller verste nå og det går over.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg