Antall kommentarer i bloggen har gått ned de par siste årene.
Men fortsatt legges det inn gode kommentarer. Dessverre leveres et økende antall med fullt navn på den som kommenterer, og da kan jeg ikke publisere dem.
Det er derfor viktig å minne på at du ikke må skrive ditt egentlige navn i kommentarfeltet.
Når du skal levere en kommentar, så må du fylle ut et felt merket “navn”. Her er det viktig å skrive et oppdiktet navn, et pseudonym eller et nick, a la “Daisy Duck” eller “Den bedratte”. Du kan også bruke fornavn, som “Ola” eller “Anne”, men aldri ditt ekte navn.
(Du kan skrive din virkelige mailadresse, den blir ikke synlig når kommentaren publiseres.)
Grunnen er todelt.
Ekte navn kan googles og spores.
I den første tiden etter bruddet med en psykopat eller en narsissist, pågår ofte en gjensidig stalking, både fra psykopaten og fra objektet.
Objektet er som regel fortsatt traumebundet og synes NK (Null Kontakt) er svært utfordrende. De ønsker å overvåke psykopaten for å få svar, og av emosjonell nysgjerrighet. I tidlig fase ønsker ofte objektet å bli “funnet” av psykopaten, som bekreftelse på at han eller hun var verdifull for psykopaten.
Det samme gjør psykopaten; de overvåker (eks) objektet, men av litt andre årsaker.
I denne prosessen googler de ofte hverandres navn.
Det er et “spill” som bloggen ikke kan involveres i. Bloggen skal være et trygt sted for alle som leser og kommenterer. Bloggen ønsker ikke at psykopatene finner oss, eller å trekkes inn i et spill mellom to personer som ikke er ferdige med hverandre. Bloggen hjelper objekter med å bli fri og innføre NK, men inntil det skjer må objektet beskyttes mot både psykopaten og seg selv, i form av anonymitet.
Derfor, kommenter meget gjerne, men bruk aldri ditt virkelige navn eller et navn som ligner på et virkelig navn. Dette må gjelde for alle, også de som er ferdige med “spillet”.
Kommenterer du ofte, eller ønsker en dialog med andre lesere, så anbefaler jeg at du bruker det samme nicket i alle dine kommentarer, slik at leserne gjenkjenner deg (men uten å kunne identifisere deg).
Legger ved “husreglene” som gjelder her på bloggen.
Husregler på bloggen
- Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese, delta i diskusjoner og lære.
- Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
- Vi kommenterer aldri under fullt navn.
- Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
- Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
- Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
- Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det og synes det er vanskelig.
- Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
- Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
- Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] . Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med jobb, en gedigen hage, hund og katt, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.
Dette er en historie fra min arbeidshverdag. Jeg jobber på en barnehageavdeling, et sted som skal være preget av trygghet, faste rutiner og profesjonalitet.
I stedet har hverdagen min i lang tid vært forvandlet til en emosjonell jojo, styrt av det skjulte, ordløse spillet til en av foreldrene.
Det mest skremmende med denne relasjonen er at den nesten utelukkende har foregått uten ord. Det har vært et spill basert på fysisk plassering, intense blikk og kalkulert taushet.
En perfekt storm for å skape kognitiv dissonans og hekte et annet menneske.
Det startet med små episoder under henting og levering. Han kunne stille seg opp i gangen og bare stirre intenst på meg uten å si et ord.
Andre ganger kom han nærmest halvløpende inn på avdelingen, kun for å fange blikket mitt – sterke, gjennomtrengende blikk som krevde en reaksjon.
Rett før sommeren utvidet han territoriet sitt og oppsøkte meg i lekeskuret der jeg var alene. Han sa én setning, dro, og kom tilbake en gang til. Det var et desperat forsøk på å tvinge frem et privat, intimt rom mellom oss.
Så snudde det totalt. Han begynte å ignorere meg fullstendig. Det å bli behandlet som luft etter så mye intensitet, skapte en voldsom forvirring i meg.
Jeg ble gående og gruble. Hva hadde jeg gjort galt?
Men spillet var ikke over.
Da han så meg stå og prate med en annen mann på utelekeplassen , slo sjalusien inn.
Han kom stormende helt bort til oss, invaderte sonen vår og avbrøt samtalen ved å si til sønnen sin: “Der er du”. Ordene var fysisk rettet mot barnet, men den aggressive energien og den indirekte beskjeden var utelukkende ment for meg: “Jeg ser deg, og du skal se på meg”. ( Han kommer alltid rett på meg i disse episodene, jeg får knapt tid til å reagere før han er borte ) Jeg stod igjen med ett skikkelig adrenalin kick og rush av følelser, jeg så den mannen jeg snakket med “gjorde litt store øyne”.
Rett etter denne sjalusimarkeringen kom han styrende rett mot meg under ryddetiden. Vi endte opp med å synge ryddesangen sammen, men han var overhodet ikke munter. Han virket mutt og likegyldig. Det var den klassiske, passiv-aggressive “straffen” fordi jeg hadde gitt oppmerksomhet til en annen.
Jeg ble emosjonelt utmattet, trist og dypt betatt av dette dopamin-rushet. Jeg begynte å tvile på min egen dømmekraft. Hadde jeg innbilt meg alt?
Svaret kom den siste uken. Jeg satt på gulvet med en gruppe barn da blikket mitt instinktivt ble dratt mot døren. Der sto han og observerte meg.
Han observerte meg med et ufiltrert, glad blikk – nesten med stjerner i øynene.
Men i det sekundet jeg så rett tilbake på ham med et undrende uttrykk, sprakk fantasiboblen hans. Han ble panikkslått over å bli fersket med masken nede. Han løp inn, hentet barnet i hastverk og flyktet ut av avdelingen.
Det var i det øyeblikket sannheten kom. Jeg innså at han aldri har vært interessert i meg som et helt menneske.
Han kjenner meg ikke, og han bryr seg overhodet ikke om at dette spillet har gjort meg usikker og trist.
Han har bare brukt mitt ansikt, mitt nærvær og min energi som en gratis dopamin-automat for å krydre sin egen grå hverdag, helt på sine egne, feige premisser.
Nå som han har mistet kontrollen, forbereder jeg meg på den totale taushetskuren og ignoreringen.
Men denne gangen skal han få lov til å ignorere meg. Jeg har funnet stoltheten min igjen. Jeg har tatt på meg den profesjonelle robot-masken, og jeg nekter å være en statist i hans private film.
Han har null makt over meg lenger, for nå vet jeg hvor livredd han blir det øyeblikket jeg løfter hodet og ser sannheten rett i hvitøyet.
Det lyder som du er blitt brukt som en slags sekundærforsyning.
Jeg tipper primærobjektet har blitt var på ham, muligens tatt gråsteinmetoden i bruk, og strupet forsyningen. Da må han hente forsyning et annet sted, litt krampaktig og desperat.
Takk for svar.
Det jeg lurer mest på nå, er hva som vanligvis skjer videre i en slik dynamikk. Vi vil møtes igjen med tanke på arbeidsstedet.
Nå når han virker å ha mistet kontrollen over situasjonen- er det vanlig at en slik person trekker seg helt unna og lar meg være i fred?
Han kommuniserer med “blikk” og dukker opp helt uventet for å skape en situasjon jeg ikke kommer bort fra.
Forsøkte gray rock en tid, men han må ha gjennomskuet det, fungerte ikke den gangen.
Jeg har også blitt litt “betatt” jeg tror det er pga “rushet” dette har gitt meg, jobber meg helt bort fra det.
Er det vanlig å bli følelsesmessig påvirket?
Du lyder ikke som et primærobjekt i din historie, og det skal du være glad for.
Hvis mine mistanker er riktige, så kommer han til å finne et egnet primærobjekt. Når det er gjort, trenger han ikke lenger forsyning fra deg. Da vil han bli totalt uinteressert i deg (og det handler ikke om deg).
Ja, det er vanlig å bli følelsesmessig påvirket. Men spør deg selv hvorfor du blir det. Hva mangler du i hverdagen, som han gir deg?
Bare oppfør deg normalt. Ikke legg noe i oppmerksomheten han gir deg. kke forvent noe fra ham. Ikke la deg rive med. Hold emosjonell avstand. Ikke vis sterke følelser som glede eller forelskelse, ei heller sinne eller sorg.
Takk for svar.
Jeg tror du er inne på noe når du spør hva jeg mangler i hverdagen. Jeg har vært et slags trekkplaster for slike dynamikker hele livet, og jeg vokste opp med en narsissistisk far.
Jeg er svært empatisk og har av mange fått høre at jeg har en sterk utstråling, så kanskje det også er noe i meg som både registrerer og påvirkes sterkt av mennesker.
Mannen er gift, jeg har høy moral og sterke verdier, og jeg ønsker ikke å gå inn i noe som bryter med dem. Samtidig kjenner jeg en veldig sterk tiltrekning til ham, det er nettopp derfor dette forvirrer meg.
Jeg har forsøkt å bruke gråsteinsmetoden: ikke gi oppmerksomhet, ikke vise reaksjoner, være nøytral og forholde meg normalt. Men det merkelige er at det ikke ser ut til å fungere på ham.
Jeg opplever snarere at han fortsatt søker blikket mitt, og få oppmerksomheten min, også når jeg selv ikke gir ham noe tilbake.
Jeg har også nylig mistet en nær ekte venn i tragisk dødsfall, og sørger dypt.
Jeg ønsker ikke å mate dynamikken, eller få oppmeksomhet fra han- men han krever den gjerne ” når jeg minst venter det” slik det blir vanskelig for meg å ta igjen.
Når jeg minst “aner” det dukker han opp av intet, det er creepy. Han er gjerne “nøytral” ” kan virke avisende” selv om det er han som tar kontakt.. Derfor overrasket det siste blikket meg stort, da han trodde jeg ikke så ham var han veldig glad, glitrende øyne ( nf? ) og når han så meg møte blikket og observere det, så løpe for vekk.
Det er ensom å stå i slike “relasjoner”
“Jeg vokste opp med en narsissistisk far”.
Du har kanskje hørt påstanden at “man gifter seg med sine foreldre”. Det er jo en litt ubehagelig tanke, kanskje fordi den lyder incestuøs, eller kanskje fordi mange ikke engang liker sine egne foreldre, spesielt hvis en eller begge er narsissister. Men det er mye sannhet i påstanden. Det er derfor barn av sunne foreldre, oftest også finner sunne partnere. Motsatt vil barn av usunne og forstyrrede foreldre finne partnere som ligner dem, fordi det er trygt og håndterbart. Barn som er vokst opp med narsissitiske foreldre, blir usikre overfor sunne mennesker. Sunne mennesker er uforutsigbare i deres avslappede, tilgivende og tolerante væremåte. De nå voksne barna av narsissister vet ikke hvordan de skal forholde seg til dette, fordi de hele tiden forventer en eksplosjon.
“Jeg er svært empatisk og har av mange fått høre at jeg har en sterk utstråling, så kanskje det også er noe i meg som både registrerer og påvirkes sterkt av mennesker.”
Det er ikke du selv som merker din egen utstråling, men andre. Det er DE som registrerer den. Det er derfor du tiltrekker deg narsissister. Du lokker dem til deg som fluer til et fruktfat.
“Det er creepy”. Nettopp, det er hva det er. Og det er slik du må tenke om ham. Creepy, vemmelig, skadelig. Du må overstyre din naturlige gjensidige tiltrekning mot karismatiske narsissister. Jeg vet det ikke er lett, men det handler om assosiasjoner. Jeg husker da jeg var liten. Jeg elsket jordbæris. En dag ble jeg syk og kastet opp. Jeg hadde nettopp spist jordbæris. Etter den dagen gikk det mange år, jeg tipper ti eller femten år, innen jeg kunne spise jordbæris igjen. Grunnen var at jeg assosiserte jordbæris med kvalme. Når man har vært gjennom en eller flere relasjoner med psykopater og narsissister, så er det mulig å skape en assosiasjon til fare og utrygghet, slik at man unngår dem. Det er ikke noe jeg vil gå dypere inn på her, for det krever tid og dybdegraving. Du kan kontakte en terapeut om dette. Du kan også booke en konsultasjon med meg på [email protected] hvis du ønsker å snakke om dette eller andre ting.
Ja, det er ensomt å stå i slikt. Men som du ser her på bloggen, er du langt fra alene.